Skip to content
Paul Narum
Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund
 
Foredrag: FoU innsats – en forutsetning for transformasjon i Forsvaret
 
INNLEDNINGMitt tema i kveld er forskningens rolle og betydning for transformasjon av Forsvaret. La meg før jeg tar fatt på dette temaet komme med litt generelle betraktninger rundt begrepet militær transformasjon. Først til spørsmålet; ”hva er det nå egentlig det er denne prosessen som kalles militær transformasjon?”.

Svaret er nok at det kommer an på hvem som snakker. Begrepet er i seg selv svært sammensatt, og vi skal på ingen måte være sikker på at andre mener det samme som oss bare fordi de benytter de samme ordene.

Som så mye annet har begrepet, kommet til oss fra USA, og går vi til de som er tillagt ansvaret for transformasjonen i USA, United States Joint Forces Command, (USJFC), så sier de: ”Transformation is the process of changing form, nature or function. Within the United States military, transformation requires changing the form, or structure of our military forces; the nature of our military culture and doctrine supporting those forces; and streamlining our warfighting functions to more effectively meet the complexities of the new threats challenging our nation in the new millennium.”

Dette gjør en mildt sagt ikke særlig klokere. Vi kan kanskje bedre ta utgangspunkt i forsvarsminister Kristin Krohn Devolds definisjon i et foredrag her i Oslo Militære Samfund nylig, der hun sier: ”Militær transformasjon skal være en vedvarende og offensiv prosess. En prosess som utvikler og integrerer nye konsepter og doktriner. En prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke både nasjonalt og internasjonalt. Hun presiserer videre at ”evnen til fortløpende endringer, uten at det foreligger en konkret trussel eller motstander (skal) gjøres til en permanent del av de militære styrkenes virksomhet”.

Dette er en mer operativ definisjon, med hovedpoengene at den skal være altomfattende, den skal være offensiv og den skal være kontinuerlig. Den påpeker også det viktige poenget at den må gjennomføres uten en ytre konkret trussel eller motstander. Dette medfører at den militære transformasjonen vi nå skal gjøre er så mye mer krevende enn for eksempel transformasjonen av et stort konsern. Alle store organisasjoner har sterke innebygde mekanismer som motarbeider endringer, og det sies at viljen til omstilling i private bedrifter er omvendt proporsjonalt med avstanden til skifteretten. Denne drahjelpen utenifra er ikke tilstede i Forsvaret i fredstid, og gjør det desto mer krevende ledelsemessig å gjennomføre prosessen.

Behovet for transformasjon av Forsvaret er åpenbart. Vi lever i en forandringens tidsalder som i omfang og tempo av omveltninger knapt har sitt sidestykke. Og for oss som er barn av denne tidsalderen og ikke selv har opplevd noe annet, er det ikke lett å ta inn over oss hvor intense og altomfattende endringene faktisk er. Hovedfaktorene bak disse akselererende endringsprosessene er, som vi vet, teknologi og globaliseringen, som i seg selv også til dels er teknologidrevet. Dette påvirker selvfølgelig også sikkerhetsutfordringene og rammene for utviklingen av nasjonale forsvar og flernasjonalt forsvarssamarbeid.

TRANFORMASJON I ULIKE DIMENSJONER

Når vi først har fastslått at transformasjon er av eksistensiell viktighet for Forsvaret, er neste skritt å klargjøre og bevisstgjøre oss hva transformasjon i Forsvaret faktisk innebærer: Vi må finne svar på grunnleggende spørsmål som: Hva er de konkrete målsettingene? Hvilke spesifikke drivkrefter har vi å gjøre med? Hvilke virkemidler kan vi bruke? Hvilke ulike transformasjonsdimensjoner bør vi i praksis operere med? Hvordan holder vi transformasjonsprosessen på et langsiktig spor og unngår tilfeldige og ustyrte omveier innom sidespor og blindveier?

Det går langt utenfor saks- og tidsrammen for dette foredraget å gå dypere i alle disse fundamentale problemområdene. I stedet skal jeg raskt komme til det som er mitt hovedtema, nemlig hva jeg ser som forskningens rolle og viktigste bidrag til militær transformasjon. Som et konkret grunnlag for den drøftingen vil jeg berøre noen sentrale sider eller dimensjoner i militær transformasjon.

Først og fremst er det viktig å forstå at transformasjonen må gripe inn i alle aspekter av Forsvarets virksomhet. Moderne teknologi og de muligheter den innebærer for å utvikle militære systemer med vesentlig bedre, eller helt nye typer ytelser, er en av de aller viktigste driverne for transformasjon av Forsvarets operative styrker. Men dette er bare en av flere transformasjonsdimensjoner. For å kunne trekke full operativ nytte ut av økte systemytelser, må også doktriner, stridskonsepter og taktikk omformes i takt med nye teknologiske muligheter. Den ”doktrinære” transformasjonen er minst like viktig som transformasjon av selve styrkestrukturen.

På samme måte må støtte- og logistikkorganisasjonen transformeres, både for å kunne gi den støtte stridsorganisasjonen krever og for å rasjonalisere og frigjøre midler for raskt å kunne transformere styrkestrukturen. Og på toppen av dette må menneskene i organisasjonen endre mål, relasjoner og adferd for å utløse det potensialet som fysisk og organisatorisk transformasjon innebærer. Denne ”mentale transformasjonen” er nok i dag den minst påaktede dimensjonen, dessuten trolig den vanskeligste å håndtere i en organisasjon med så lang og ærerik historie som vår. Ingen føler glede ved å føre hellige kuer til slakterbenken, men det er en nødvendighet for at resten skal overleve.

Transformasjon i en stor kompleks organisasjon som Forsvaret må være en godt samordnet, helhetlig prosess hvor ingen enkeltdimensjoner forsømmes eller overfokuseres. Dette kan vi også overføre til den forskningen som skal understøtte transformasjonen. Kunnskap om fremtidens utfordringer og muligheter er en forutsetning for målrettet endring, – og forskningen må prioriteres ut fra en balansert helhetsvurdering. Som grunnlag for viktige veivalg må vi kombinere dybdekunnskap innen sentrale sektorer med forståelse av sammenhenger og konsekvenser.

En stabil og målrettet transformasjonsprosess krever altså at vi forstår de dominerende drivkreftene. Dette er spesielt krevende for små land som Norge, fordi de aller fleste faktorene som krever endring og påvirker endring, er eksterne og drives frem utenfor vår kontroll. Teknologiutviklingen drives av de store vestlige landene, med USA som en motor langt kraftigere enn alle de andre til sammen. USA planlegger i 2005 å bruke 69 milliarder dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation”. Dette er en økning på 6,5% fra 2004, og utgjør nå 17% av forsvarsbudsjettet. Den samlede europeiske satsingen er godt under en tredjedel av dette.

I Norge bruker vi omkring 1,2 milliard til militær FoU Dette utgjør bare 4% av forsvarsbudsjettet, og i følge Militærfaglige Utredning 2003 planlegges de årlige kostnadene redusert med 150 millioner kroner frem mot 2008. Det er ikke å ta for hardt i å si at det blir en utfordring å sikre tilstrekkelig grunnlag for det vi nasjonalt må gjøre i denne endringens tidsalder.

Det er ikke bare de teknologiske muligheter som ”strømmer på oss” utenfra. Også Forsvarets oppgaver er langt på vei bestemt i en bred internasjonal kontekst. Den tyngste delen av Forsvarets løpende operative virksomhet er deltakelse i internasjonale operasjoner. Det er først og fremst USA og dernest FN, NATO og EU som setter agendaen for disse operasjonene, og våre veivalg og vår militære transformasjon må tilpasses dette, ut fra vår politiske målsetting om å delta og bidra. Denne ”internasjonaliseringen” av Forsvarets oppgavemessige innretting gjør at transformasjonsprosessen også må ha et svært godt internasjonalt inngrep. Vi må transformere oss inn mot, og ikke bort fra, de nasjonene vi skal operere sammen med. Teknisk, operasjonell, doktrinemessig og kulturell interoperabilitet må bli hovedmålsettinger for vårt forsvars transformasjon.

Igjen har dette konsekvenser for vår nasjonale forsknings- og utviklingsaktivitet. Vi må knytte den opp i konstruktive og varige internasjonale samarbeidsregimer, der vi gjennom høykvalitets forskning innen de feltene vi satser på, kjøper oss tilgang til et bredt repertoar av nødvendig forskningskompetanse og resultater fra andre land. Å etablere slike samarbeidsrelasjoner er ofte krevende, men det lar seg gjøre, og med riktig valg av samarbeidspartnere viser det seg å gi stor avkastning. Vi må ta inn over oss at også forskningen globaliseres, og at det for små land ikke finnes noe alternativ til internasjonalt samarbeid, dersom vi skal overleve og bidra.

Mitt siste generelle poeng om transformasjonens ulike dimensjoner gjelder utfordringene knyttet til å styre transformasjonsprosessene. Noen skvetter kanskje litt i stolen når jeg kommer trekkende med styring i denne sammenhengen. Man tenker kanskje på den type statisk og sentralisert ”ovenfra-og-ned” styring som hører en forgangen tid til. Militær transformasjon, slik mange i dag oppfatter det, skal nettopp være den prinsipielle motsats til dette; preget av stor dynamikk og som drives av ideer og krefter lengre nede i den utøvende delen av organisasjonen. Dette er viktig og riktig. Men like viktig er det at disse drivkreftene undenfra koordineres og innrettes mot felles overordnede mål, og at vi har et fungerende helhetlig system for ressursprioritering.

Transformasjonen av Forsvaret vil i all overskuelig fremtid være underlagt et todelt ressursmessig imperativ: Vi må transformere slik at nytteeffekten pr krone blir størst mulig, og vi må ikke sette i gang transformasjonsprosesser som vi vet at det neppe blir økonomisk rom for. Dette krever et velfungerende planleggingssystem som knytter sammen den mer kortsiktige utviklingen med en konkret og realiserbar langtidsplan. Her har forskningen også sine viktige bidrag å gi, gjennom grunnlagsanalysen av ytelser og kostnader, og ikke minst i form av fremtidsrettede, men realiserbare innspill om teknologi og nye systemer. Hovedutfordringen innen hele dette feltet blir nok å la de kreative krefter slippe til i den løpende, kortsiktige delen av transformasjonsprosessen, samtidig som vi holder et fast og nøkternt grep om styringen av den langsiktige utviklingen. Vi vet alle at det er tidkrevende å gjennomføre omfattende endringer i en organisasjon som Forsvaret, samtidig som mange av de tiltak og investeringer vi beslutter, har en svært lang avskrivingstid. Så vi må for all del ikke slippe taket i den systematiske og velorganiserte langtidsplanleggingen som Forsvaret har fått på plass gjennom de siste to tiårene, og som er enestående innen norsk statsforvaltning.

Går vi til transformasjonens hjemland, USA, finner vi der at de ”bottom up” prosessene som er iverksatt som et sentralt element i transformasjonsprosessen kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for den mer tradisjonelle ”top down” delen av aktiviteten. Det er også i den siste delen at den alt vesentlige delen av midlene fortsatt benyttes.

TRANSFORMASJON, MILITÆRE OPERASJONER OG TEKNOLOGI

For å forstå den militære transformasjons dynamikk og kunne bedømme forskningens plan i dette bildet, kan det være nyttig å hente fram noen eksempler fra utviklingen av militære operasjoner etter andre verdenskrig, med vekt på det siste tiåret. Det som slår oss er at vi er inne i en prosess hvor teknologien driver fram en svært rask økning over tid av enkelte helt sentrale systemytelser og kapasiteter. Dette gjelder kanskje spesielt innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Eksempelvis økte data overføringsratene i tilgjengelige kommunikasjonssystemer med en faktor på ca 1000 fra slutten av andre verdenskrig fram til Golfkrigen i 1991. En tilsvarende ”tusendobling” og vel så det har så skjedd fra 1991 til Irak-krigen i fjor.

Dette gjør at militære operasjoner på en fundamental måte endres. Måten å bruke de konvensjonelle våpnene på revolusjoneres, samtidig som det åpner seg et helt nytt domene for krigføring i ”cyber space”. Den som kan operere med informasjonsoverlegenhet, setter helt nye standarder for hvordan kriger kan føres – og vinnes. Mens tids-sløyfa fra et mål ble detektert til våpnet kunne treffe kunne være uker i Vietnamkrigen, var den redusert til en dag eller to i Desert Storm i 1991 og til et titalls minutter i Irak-krigen i 2003. Dette forteller om en utvikling i stridsdynamikk og operativt tempo som må karakteriseres som revolusjonær. Utviklingen drives fram av USA, godt fulgt av andre større land. De nasjoner som ikke henger med på utviklingen, har ingenting å gjøre i denne fasen av en krig. Deres militære rolle begrenses til deltagelse i den opprydding og langsiktige stabilisering som måtte følge etter.

Jeg nevner ikke dette for å legge opp til en bred sikkerhetspolitisk drøfting av de store og de små nasjonenes militære rolle i fremtidens konflikter, men for å understreke at det er i dette ekstremt dynamiske, internasjonale perspektivet vi må se transformasjonen av vårt eget lille forsvar. Vi står foran, eller snarere midt opp i, et strategisk veivalg. Enten må vi fortsatt satse på å ha tilstrekkelig egeninnsikt i teknologi og operative konsekvenser til å treffe egne beslutninger, eller vi må akseptere at andre legger premissene for våre valg. Nasjonal forskning og utvikling har en åpenbar og viktig rolle i denne sammenheng.

Det er ikke bare i informasjonsdomenet at vi er vitne til en revolusjonsaktig utvikling. Det samme gjelder også innen våpenteknologi, eller ”effektordomenet” som det heter på NBF-språk. Våpen med ekstrem presisjon har for alvor gjort sitt inntog på den operative arena de siste 10 årene. Andelen presisjonsvåpen under Desert Storm i 1991 var under 10% og alle var avhengig av klarvær. Mye av dette var laserstyrte bomber og ca halvparten av dem bommet på målet. I Enduring Freedom i Afghanistan i 2001 var andelen presisjonsvåpen ca 60% og treffprosenten ca 90%. Den praktiske konsekvensen av denne utviklingen over ca 10 år er at antall fly med våpenlast som trengs for å slå ut et mål, er redusert fra 10 til 2. Under Operation Iraqi Freedom i 2003 ble det tatt enda ett solid skritt videre. 70% av våpnene var presisjonsvåpen og antall bomber brukt pr mål slått ut var ca 1.5. Her nærmer vi oss altså et slags faseskift i utviklingen. Det ultimate mål i presisjon på ett våpen pr mål er i ferd med å bli nådd. Det er snart ikke mer å hente fra økt presisjon.

Videre forbedringer i effektordomenet må skje ved at hvert enkelt våpen blir lettere og billigere, slik at det koster mindre i kroner og våpenlastekapasitet å slå ut et gitt antall mål med stor sikkerhet. Det finnes også en annen, parallell utviklingsakse med stort potensial, nemlig bedre evne til å slå ut mobile mål. På begge disse områdene foregår det gjennombruddslignende forskning og utvikling som vil bringe transformasjonen videre.

Vi kan ikke diskutere transformasjon, militære operasjoner og teknologisk utvikling uten å nevne utviklingen av romsystemer. Endringene her kan ved første øyekast synes ikke å være riktig så dyptgripende og spektakulære som det jeg nettopp har nevnt. Men det endrer seg raskt når vi ser litt dypere inn i sammenhengene. Visjonene om omfattende våpenbruk fra og mellom satellitter i verdensrommet har, heldigvis vil kanskje noen si, ikke materialisert seg i operative systemer ennå. Men satellittbaserte systemer har de siste 10-15 årene revolusjonert både militær navigasjon, kommunikasjon og overvåkning.

Det satellittbaserte navigasjonssytemet GPS (Global Positioning System) var, som rent navigasjonssystem for bemannede militære enheter, under uttesting på 80-tallet og i første del av 90-årene og i operativ bruk under Kosovokrigen i 1999. Da ble det også benyttet som presisjonsnavigasjonssystem i et lite antall første generasjon GPS-styrte bomber. Fram til krigen i Afghanistan i 2001 kom i rask rekkefølge satellittnavigasjon inn i avanserte glidebomber (JSOW) og i ubemannet overvåkningsfly – se såkalt UAVer. To år senere i Irak var GPS-teknologien i bruk i den amerikanske langtrekkende, strategiske UAVen Global Hawk, mens mellomstørrelse UAVer av typen Predator ble brukt som ubemannet våpenleverandør, en såkalt UCAV.

Dette er en utviklingslinje med et fascinerende potensial for dyptgripende konseptuelle endringer. Når navigasjon og våpenstyring kan gjøres så enkelt og presist uten bemanning i selve luftfarkosten, åpnes det muligheter for å utøve luftmakt på en helt ny måte – uten risiko for egne soldaters liv og til en vesentlig lavere økonomisk kostnad. Men medaljen har som alltid en bakside. De systemene vi her snakker om, er helt og holdent avhengig av at den satellittbaserte navigasjonen ikke forstyrres eller ødelegges. I dag er GPS ikke usårbar for jamming. De irakske styrkene forsøkte å jamme GPS under innledende fase av Iraqi Freedom. Amerikanerne fant raskt fram til og fikk ødelagt disse jammerne, men dette var nok til å gi oss et hint om at den utviklingen vi her ser, har ”space warfare” som et neste, uunngåelig skritt. Vil vi høste fruktene av teknologiske gjennombrudd, må vi forstå og være forberedt på de sårbarheter og muligheter for asymmetriske mottiltak som uvegerlig følger med.

Så blir spørsmålet igjen hvordan vi som en liten nasjon skal se vår rolle i dette store og komplekse bildet. Situasjonen i dag er at Norge , til tross for en svært begrenset forskningskapasitet totalt, ligger kompetansemessig langt fremme på noen av de viktigste teknologiene innen dette området. Ved en fortsatt selektiv satsing – vil denne forskningen kunne bli av stor betydning for Forsvarets videre transformasjon, både ved å gjøre oss til kompetente kjøpere i et vanskelig marked, og gjennom kontinuerlig støtte til Forsvaret for å utnytte og videreutvikle de våpensystemene vi velger å satse på.

Rombaserte systemer for områdeovervåkning er et annet felt med et betydelig potensial for å endre de grunnleggende forutsetningene for krigføring. Militære etterretningssatellitter ble tatt i bruk av USA og Sovjetunionen midt under den kalde krigen. Men disse systemene hadde begrensninger som gjorde det umulig å benytte dem til direkte støtte for operasjoner og for våpeninnsats. God oppløsning kunne bare oppnås ved optiske sensorer som er vær- og lysavhengige, dekningen i tid og rom var begrenset og nettverket for å gjøre informasjonen raskt nok tilgjengelig for operative styrker fantes ikke. Dette er nå i ferd med å endre seg, gjennom en omfattende satsing på utvikling av ny teknologi og nye systemer.

Det fundamentalt nye ved denne nye generasjonen av satellittovervåknings-systemer er at de vil gi tilnærmet kontinuerlig allværsdekning av utvalgte områder av spesiell interesse, og med en oppløsning som er god nok for de fleste militære anvendelser. Dette kan oppnås med en syntetisk aperture radar, (SAR) og systemet blir på den måten helt vær – og lysuavhengig. Det tyske systemet SAR-Lupe som er under utvikling, vil ha slike sensorer med oppløsning på bedre enn 1 meter. Det planlegges med fem satellitter i bane, noe som vil gi korte responstider og hyppige gjenvisitter i utvalgte operasjonsområder. Satellitten selv er, med sin beskjedne vekt på 770 kg, en minisatellitt, og kostnadene er ikke på noen måte avskrekkende, særlig dersom flere land går med og bidrar.

Med slike egenskaper vil neste generasjons satellitter ikke bare være strategiske overvåkningssystemer, men også kunne brukes direkte til støtte for selve operasjonene. Et spesielt utslagsgivende potensial ligger i muligheten for å detektere og posisjonere taktiske mål og koble denne væruavhengige, oppdaterte og presise målinformasjonen direkte inn i forskjellige ildgivningsprosesser. Det trengs ikke dyptgripende analyser for å innse hvilke nye muligheter dette vil åpne for effektiv, dynamisk og situasjonstilpasset våpenbruk på global basis.

For Norge blir det et viktig spørsmål hvordan Forsvaret skal forholde seg til denne dimensjonen av den revolusjonære utvikling omkring oss. For overvåkning av våre store havområder må vi fortsette å utnytte de nye satellittsystemene. Det finnes ikke noe alternativ, og med fornuftige ordninger er kostnadene svært små. Vanskeligere er det å se hvordan vi eventuelt skal utnytte denne teknologien i våre stridsavdelinger. Vi vet at på den ene siden at dette er fremtidens løsninger i mange sammenhenger, og denne fremtiden er ikke langt unna. Men på den andre siden erkjenner vi også våre begrensede ressursmessige muligheter og vet om alle de andre moderniserings- og transformasjonsbehovene vi har.

Også her står vi overfor viktige veivalg. Men uansett hva vi beslutter i denne omgangen, må vi ikke melde oss kompetansemessig ut av satellittområdet. Til det vil det stå alt for sentralt i framtidig krigføring. I dette bildet må vi også nøye vurdere vår forskningsaktivitet. Hittil har vi klart å opprettholde nasjonal forskning som har gitt oss tilgang til det beste av internasjonal kompetanse. Og det vil fortsatt være slik at høykvalitets egenaktivitet er en forutsetning for å beholde innsikt i dette krevende feltet.

AVSLUTNING

La meg nå avslutningsvis forsøke å trekke sammen disse forskjellige trådene som jeg har trukket opp i et mer helhetlig norsk forsvarsperspektiv. Hvordan skal vi kunne understøtte transformasjonsprosessene i vårt forsvar med egen forskning og utviklingsinnsats?

Først og fremst vil jeg understreke at den absolutt nødvendige, og mer eller mindre kontinuerlige, transformasjonsprosessen er noe Forsvaret selv må beherske og kontrollere. Det er sider ved den som vil være av helt fundamental, strategisk betydning, og som ingen bedrift eller virksomhet kan akseptere å overlate til noen utenfor. Dette betyr at innen disse saksområdene må Forsvaret selv beherske problemstillingene og besitte den nødvendige kunnskap. Jeg har i dette foredraget pekt på noen slike områder som trolig er ”bedriftsstrategiske” for Forsvaret, – mer som eksempler enn som konklusjoner. Mitt hovedanliggende er å slå fast at slike strategisk avgjørende saksområder eksisterer. Flere av de har vi identifisert, og for noen av disse har vi lagt strategier for hvordan de skal dekkes. Det er en utfordring å dekke hele spektret til det nivå som er nødvendig, og ikke minst å identifisere de nye som vi i dag bare ser konturene av.

Det er sentralt at vi finner ut hva som er den strategiske minimumskunnskap innen de enkelte områdene, og hvordan vi skal skaffe og vedlikeholde den. Her er det min klare oppfatning at nasjonal forskning, og til en viss grad også nasjonal utvikling av nye konsepter og systemer, har en helt nødvendig rolle å spille. Gjennom den vurderingen av FFIs fremtidige innretting som Forsvarsdepartementet gjennomførte i fjor, er det lagt et godt grunnlag for denne type forskningsstrategiske avklaringer.

I forlengelsen av disse overordnede vurderingene hører det med noen mer spesifikke betraktninger om egenutvikling kontra hyllevarekjøp”. Det er vel knapt noen som mener at norsk egenutvikling av forsvarsmateriell er en strategisk målsetting i seg selv, like lite som noen bestrider det grunnleggende prinsipp at vi skal anskaffe det materiell som gir oss de nødvendige ytelser til lavest mulig kostnad. Men det blir alt for enkelt å stoppe der.

For det første må vi være klar over at kostnader må forstås som levetidskostnader. Driftskostnadene må altså også tas med i totalregnestykket. Av og til kan det være svært god levetidsøkonomi i å bruke noe utviklingskostnader, som sant nok vil øke stykkprisen litt, men som kan gjøre materiellet vesentlig billigere å bruke og vedlikeholde.

For det andre er det selvsagt slik at alt som finnes av såkalte ”hyllevarer”, er utviklet og har dekning av utviklingskostnadene innbygget i prisen. Prisgevinsten ligger primært i å kjøpe standard materiell der det er mulig, slik at utviklingskostnadene blir fordelt på mange produserte enheter. Dette er selvsagt ikke til hinder for at norsk forskning og utvikling kan være med på å frembringe nytt materiell. Betingelsen er at våre bidrag er konkurransedyktige, altså ikke og at vi ikke ender opp med å bidra til utvikling av ”unødvendige særløsninger” med et svært begrenset marked. Det finnes mange eksempler på at norsk forskning og utvikling på alle måter oppfyller disse kravene, for eksempel innen telekommunikasjon, styrte våpen, ubemannede undervannsfarkoster og beskyttelse mot kjemiske våpen. Når så disse nasjonale aktivitetene samtidig bidrar til å opprettholde strategisk viktig kunnskap og gjøre oss til kompetente kjøpere, ser jeg ingen gode grunner til at vi ikke skal satse på dem.

I diskusjonene rundt eventuelle norske særløsninger er der viktig å være oppmerksom på at vi faktisk er ganske spesielle. Befolkningsgrunnlaget er lite, landarealet et stort og vårt interesseområde til sjøs er enormt. Det betyr at vårt forsvar ikke kan være bare en nedskalert versjon av de store lands forsvar dersom det skal ha noen mening som et nasjonalt forsvar. Dette har betydning innen alle områder, også når det gjelder materiell hvor tilpassning til våre spesielle forhold ofte er nødvendig.

I dette foredraget har jeg ikke kommet mye inn på de ”mykere” aspekter av transformasjonen i Forsvaret. Det betyr ikke at jeg anser dem mindre viktige. Det er menneskene i organisasjonen som må stå for transformasjon i praksis. Det er de som må besjeles av vilje og visjoner og utløse de kreative krefter som kan realisere de mange, ofte litt for luftige og kompliserte teoriene. Dyptgripende endringer i utdanning, organisasjon og helt inn i selve Forsvarets kulturelle grunnfjell må til. Det finnes mye god forsknings- og empiribasert kunnskap om slike endringer. Ved Forsvarets forskningsinstitutt har denne vitenskapen langt på veg vært fraværende, hittil. Kan hende bør vi tenke grundig gjennom om det fortsatt skal være slik. Men vi vet i alle fall nok til å forstå at godt fundert, anvendelsesorientert forskning vil kunne gi svært viktige bidrag til å se gjennom den tåken av skiftende moteretninger og tidsriktige slagord som ligger over dette særdeles viktige feltet.

Et annet viktig, ikke-teknologisk område, hvor FFI har vært og vil være aktiv, er sikkerhetspolitisk forskning. I en tid preget av usikkerhet, hvor gamle sikkerhetsrelasjoner brytes opp og nye dannes, er det maktpåliggende for enhver selvstendig nasjon å opprettholde en egen evne til å forstå de viktigste sikkerhetsaktørene, drivkreftene, handlingsalternativene og konsekvensene. I dag må dette gjøres i et globalt perspektiv. Vi må ha våre egne, begrunnede vurderinger av hvordan terrorismen vil stå i trusselbildet om 10 og 20 år. Vi må forstå utviklingen i vårt store naboland Russland, fra direkte militær konfrontasjon, via såkalt ”kaosmakt” til en forhåpentligvis stabil partner i et sikkerhetsfellesskap – eller kanskje til å bli en permanent konkurrent om ressurstilgang og dominans i Nordområdet. Dette bare for å nevne to eksempler på viktigheten av bred sikkerhetspolitisk forskning, innrettet mot Forsvarets behov.

Hvordan denne forskningen så best kan organiseres, er et annet spørsmål som jeg ikke vil komme nærmere inn på her. Jeg vil nøye meg med å fastslå at det neppe er hensiktsmessig med en for stor grad av sentralisering. På dette området er ”stordriftsfordelene” svært begrensede, mens risikoen for ensretting er tilstede. Dessuten vil flere fagmiljøer som ikke primært steller med sikkerhetspolitikk, ha stor nytte av en viss egenkompetanse innen sikkerhetspolitikk slik at de forstår nok til å være effektive ”importører” fra de litt større miljøene. Jeg har tro på at dette også er et felt hvor en nettverkstilnærming er den beste løsningen.

Alt sett under ett blir nok vår største utfordring i Forsvarets videre transformasjonsprosess å gjøre vanskelige, men absolutt nødvendige prioriteringer i tide. Den internasjonale utviklingen vi ønsker å være en del av, er meget rask og dyptgripende, og for lille Norge blir det et helt avgjørende spørsmål hvordan vi skal makte å henge med uten å brekke nakken. Våre ressurser for transformasjon er svært knappe og riktige prioriteringer er tvingende nødvendig. Det er lite klokt å starte opp krevende transformasjonsprosesser som vi neppe vil få råd til å gjennomføre, eller som ikke gir fullgod verdi for hver eneste transformasjonskrone. Fra mitt ståsted som leder for Forsvarets forskningsinstitutt er jeg overbevist om at vi står bedre forberedt til å møte de aller fleste utfordringene i Forsvarets videre transformasjon når vi velger å opprettholde en nasjonal forsknings- og utviklingskompetanse innen de sentrale militærteknologiske områdene. Det vil understøtte vanskelige valg, knytte oss bedre til nødvendig internasjonalt samarbeid og gjøre oss til kompetente kjøpere av det materiell vi trenger for en vellykket transformasjonsprosess.

Takk for oppmerksomheten.

FOTO: KAY STENSHJEMMET

Foredrag i Oslo Militære Samfund
28. oktober 2002


ved Paul Narum

Administrerende direktør
Forsvarets forskningsinstitutt

 NYE UTFORDRINGER I MILITÆR FORSKNING OG UTVIKLING

Innledning

 

Det burde vel for denne forsamling være unødvendig å påpeke hvilken dramatisk omstillingsperiode Forsvaret nå er inne i. Denne omstillingen har sin bakgrunn i en rekke forhold som innbyrdes har stor avhengighet av hverandre. Den sentrale faktoren er endringen i Forsvarets oppgaver: Vekk fra i hovedsak å forberede seg på den store eksistensielle krigen og over til å være i stand til å opprettholde et stort internasjonalt engasjement, kunne reagere raskt og på en fleksibel måte og å kunne sette inn styrker etter hvert som utfordringene materialiserer seg. Denne utviklingen er delvis et resultat av den teknologiske utviklingen både på den sivile siden og når det gjelder rent militære systemer, men denne teknologiutviklingen er også i seg selv en viktig drivkraft for nødvendige endringer.

 

Temaet for kveldens foredrag er altså hvilke utfordringer militær forskning og utvikling står overfor i denne endringstiden. Det kan være ryddig å dele bidraget fra militær FoU til utviklingen av Forsvaret opp i to. På den ene side skal det bidra til at Forsvaret på mellom- og lang sikt utvikler seg på en slik måte at det er i stand til å møte fremtidens oppgaver. Dette innebærer både forsøk på å identifisere hva disse oppgavene måtte være, og å legge grunnlaget for at passende verktøy organisatorisk og teknisk er på plass når de trengs. På den annen side bidrar militær FoU til løpende utvikling og tilpassing av organisasjon og utstyr til dagens og den nære fremtids oppgaver.

 

I tider med sterk fokus på utvikling rettet inn mot de krevende fortløpende oppgavene, er det en utfordring å sørge for at den langsiktige strategiske utviklingen også i tilstrekkelig grad blir tatt vare på. Med den store vekt som legges på allianse-tilpasningen er det naturlig at vår styrkeutvikling på kort og mellomlang sikt reflekterer NATOs målsetninger for Norge, de såkalte ”Force Goals”. Disse ser imidlertid bare 6 år inn i fremtiden, mens utviklingen av Forsvaret når det gjelder materiell, personell og organisasjon må minst sees i et 15 til 20 års perspektiv. Dette langsiktige perspektivet er det særdeles viktig at vi ikke mister av syne.

 

Jeg vil i foredraget først ta for meg noen temaer som generelt er av stor betydning for militær FoU i dag, før jeg til slutt beveger meg inn på hva det betyr for Norge og for FFI.

 

 

Det høyteknologiske forsvaret

 

Det kan ikke herske noen tvil om at den militære overlegenhet som Vesten har kunnet fremvise under de siste års konflikter, har den teknologiske overlegenheten som fundament. Overlegenhet i antall fly eller soldater kan forklare at krigen vinnes, men det er bare den kvalitetsmessige overlegenheten som kan forklare at den vinnes praktisk talt uten egne tap. Denne ”winner takes all” asymmetrien er årsaken til at vi kan slå fast at kvantitet ikke er noen erstatning for kvalitet i dagens forsvar. Heller ikke for Norge er det derfor noe alternativ til et høykvalitets forsvar innen alle områder, også når det gjelder utstyr Vi har rett å slett ingenting å gjøre i internasjonale operasjoner av den type vi har sett i det siste og på det nivå vi ønsker, uten å være på høyde også teknologisk Det er en betydelig utfordring for et land å være i stand til å spille i førstedivisjon i slike sammenhenger.

 

Teknologigapet

 

USA er i dag verdens eneste militære supermakt. En av virkemidlene som er benyttet for å oppnå denne posisjonen har vært å skaffe seg dominans innen området foredraget skal dekke, nemlig militær forskning og utvikling. Denne dominansen gjelder innenfor alle delområder. Fra forsvarsfinansiert grunnforskning innen områder som få i Norge ville mene hadde noe med militært forsvar å gjøre, til systematisk restrukturering og utbygging av forsvarsindustrien. Også på områder som organisatoriske tilpasninger og utviklingen av nye operative konsepter er USA ledende. Det er derfor ikke uten grunn at de fleste av oss ser til USA i vår bestrebelse med utviklingen av eget forsvar.

 

I følge NATOs generalsekretær vil det økende gapet i ”defence capabilities” mellom USA og dets allierte på sikt kunne true selve alliansen. Denne bredere problemstillingen er ikke mitt tema i kveld. Jeg vil bare peke på at teknologigapet utgjør en viktig del av det totale gapet i ”defence capabilities”.

 

Den teknologiske dominansen har ikke kommet gratis. USA bruker en større andel av nasjonens ressurser på forsvaret enn de fleste andre land. I tillegg benytter USA en større andel av forsvarsbudsjettet til FoU enn noe annet land. I budsjettåret 2003 vil det bli benyttet 50 824 millioner dollar til ”Research and Development, Test and Evaluation” (RDT&E). Dette utgjør 14% av forsvarsbudsjettet, en vekst fra 13% i 2000. Den samlede europeiske satsningen innen militær FoU har vært for nedadgående de siste årene, og utgjør i dag under 30 prosent av den amerikanske. I Norge grupperer vi utgiftene litt annerledes og en eksakt sammenligning er derfor ikke mulig, men tilsvarende tall for Norge vil være omkring 1 milliard norske kroner, svarende til vel 3% av forsvarsbudsjettet.

 

Det kan også være interessant å legge merke til at USA neste år ikke vil benytte mer enn 17% av budsjettet til direkte anskaffelser. Det benyttes derfor nesten like mye til utvikling av nye systemer som til anskaffelse av systemer basert på dagens teknologi. På bakgrunn av slike tall burde ikke eksistensen av teknologigapet overraske noen. Kjernespørsmålet er om vi velger å leve med det, eller om vi ønsker å utnytte de mulighetene vi har til å minske det.

 

 

Forholdet mellom militær og sivil FoU

 

Det er helt klart at vi har gått fra en situasjon hvor forsvaret har vært den drivende kraften i utviklingen av høyteknologi til en situasjon hvor det sivile miljøet betyr mye mer. Det benyttes ofte betegnelsen ”militær teknologi” på resultater av utvikling i militær regi, og tilsvarende for sivil teknologi. Dette er feilaktig terminologi; det finnes ikke sivil eller militær teknologi. Det finnes bare teknologi. Det er på anvendelses- og system- siden at skillet oppstår. Det er imidlertid slik at det er enkelte områder som er av mindre interesse for det sivile/kommersielle markedet enn for forsvaret. Et viktig eksemple er grunnleggende kunnskap om virkemåten til og beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen, radiologiske, nukleære, kjemiske eller biologiske. Andre er eksempler er enkelte typer sensorer, høyenergi lasere og lavsignatur.

 

Interessant å legge merke til er at teknologirevolusjonen som det kommersielle markedet har gitt samfunnet er grunnlagt på teknologiutvikling i forsvarsregi, eller i regi av de store nasjonale teleselskapene som eksisterte frem til begynnelsen av nitti- årene. Eksempler er det nok av, transistoren, datamaskiner, Internett, mobil­kommunikasjon, laseren, optiske fibere, sensorteknologi – og jeg kunne fortsette. På dette nivået er tidsperspektivet såpass langt og usikkerheten og de initiale kostnadene så store, at det kommersielle markedet ikke virker. For å ta bare et eksempel, så er halvlederprodusentene som INTEL og andre de som best kan utnytte silisium-teknologien for alt den er god for. Forskningen på det som skal komme etter når det ikke er mer å hente her, om 10 til 15 år, finansieres i USA i betydelig grad av Department of Defense og Department of Energy. Bare på denne måten kan USA på sikt oppnå ambisjonen om at ingen skal kunne true deres rolle i verden.

 

I vurderingen av betydningen av såkalt sivil teknologi er det viktig å være klar over at årsaken til det omtalte teknologigapet mellom USA og dets allierte ikke kan være forskjellen på det teknologiske nivået i samfunnet generelt. Her er det en stor grad av jevnbyrdighet, hvor noen land i Europa er ledende innen enkelte områder, mens USA er ledende på andre. Årsaken må finnes andre steder.

 

På sammen måte som at oljeindustrien har behov for utstyr som er utviklet, produsert og levert av bedrifter og FoU miljøer som kjenner oljeindustrien og dens problem­stillinger, vil utstyr for Forsvaret utvikles og anskaffes fra miljøer som kjenner Forsvarets behov. Man vil ta i bruk ”sivile” teknologier, komponenter og delsystemer, men vil gjøre tilpasninger som sikrer at for eksempel sambandssystemene virker selv når den andre part gjør alt for at systemet ikke skal virke. Dette er ikke noe nytt. Der man er i ferd med å tenke nytt er ved overdreven bruk av milspecs ved kravsetting til utstyret på delsystem og komponentnivå, og når det gjelder kravene til ekstremt lang levetid med tilhørende behov for vedlikehold av teknologisk utdatert utstyr. Her er det mye å spare. Det er også mye å spare på å forenkle og forkorte den svært kompliserte anskaffelsprosessen man ofte har i Forsvaret. Spesielt innen områder hvor teknologien er i rask utvikling er det mye å tjene på å korte ned tiden mellom beslutning for hva man vil ha til det faktisk er i bruk.

 

Sikkerhetspolitikk

 

Det er åpenbart en nøye sammenheng mellom hva vi vil med og trenger Forsvaret til og hvilken forsvarsstruktur som er den optimale.

Med det utgangspunkt at Forsvaret må bygges opp under hensyntagen til begrensede ressurse, vil det være slik at det er en svært stor forskjell mellom et Forsvar tilpasset det å kjempe en eksistensiell krig mot en teknologisk avansert motstander i vårt nærområde, og et Forsvar tilpasset den type operasjoner vi har deltatt i den siste tiden. Dette skillet går langs mange akser. Det går langs aksen i, eller nær, vårt eget territorium kontra langt unna. Skillet går langs aksen høyteknologisk kontra lavteknologisk eller ”primitiv” motstander. Og det går ikke minst langs aksen av egne sentrale interesser kontra landets interesser som en blant mange i alliansen og verdenssamfunnet for øvrig. Er det noe de siste par ti-årene burde ha lært oss, så er det at forhold som er av vesentlig betydning for Forsvaret kan endre seg svært raskt. En målrettet og fordomsfri sikkerhetspolitisk forskning er nødvendig for å forstå hvilke utfordringer Forsvaret kan bli stilt overfor i dag og den nære fremtid. De siste tyve årene burde gjøre oss ydmyke med hensyn på mulighetene for å spå om de neste tyve i noen særlig detalj. Det forskningen bidrar til her er å spenne opp mulighetsrommet når det gjelder fremtidige utfordringer, slik at Forsvaret kan utvikles under det nødvendige tidsperspektivet, og ikke med et for nærsynt tilbakeblikk på hva som har skjedd de siste årene.

 

Norsk militær forskning og utvikling

 

I Norge, som i de fleste andre industrialiserte land, anses forskning og utvikling å være en viktig del av grunnlaget for forsvarsmakten. Det er en målsetning at forskningen skal være i verdensklasse innen visse områder og at vi innen nisjer skal utfylle alliansens samlede forskningsportefølje. Forskningen skal fremskaffe tilstrekkelig innsikt for den løpende struktur- og materiellutviklingen i Forsvaret. En viktig begrunnelse for forskningen er at den også skal bidra til den totale kompetanse i Forsvaret. Norge er ressursmessig en beskjeden bidragsyter til alliansens totale FoU virksomhet nær uansett hvordan det måles. Vår andel av det totale bidrag er naturligvis lite, men bidraget er også lite målt i forhold til folketallet eller i forhold til landets økonomiske ressurser. Aktiviteten er fordelt på flere organer under Forsvarsdepartementet, i Forsvaret og på norsk og utenlandsk industri. Med en omsetning på 414 millioner kroner i 2001 er FFI en hjørnesten i Forsvarets FoU-virksomhet. Med denne, i internasjonale sammenheng beskjedene størrelse, skal instituttet dekker hele spektret fra sikkerhetspolitikk via forsvarsanalyser til rene teknologistudier, og fra grunnforskning til assistanse i forbindelse med anskaffelser for nær alle områder av relevans for Forsvaret. Det er dette sammen med ambisjonen om et Forsvar som kvalitetsmessig og teknologisk er på høyde med de beste som utgjør grunnlaget for de store utfordringene for militær FoU i Norge. Hovedstrategien for å møte disse utfordringene er å kombinere en tung satsning innen områder av spesiell interesse for Forsvaret, hvor vi av historiske eller andre grunner har et konkurransefortrinn, med et omfattende internasjonalt samarbeid over et bredt spektrum av aktiviteter. I dette samarbeidet må vi også fullt utnytte den fordelen det faktisk er å være liten i en del sammenhenger.

 

Internasjonalt samarbeide

 

Den eneste måte vi i Norge kan oppnå en tilstrekkelig bredde innen forsvarsforskningen er gjennom systematisk oppbygging av samarbeidsrelasjoner internasjonalt. Slik har det alltid vært. Behovet for internasjonalt samarbeid forsterkes både av en øket grad av alliansetilpasning av Forsvaret, et uttrykt ønske om å kunne foreta en større del av materiellanskaffelsene i internasjonalt samarbeid og av at forsvarsindustrien i Europa konsoliderer på tvers av landegrensene. FFI samarbeider først og fremst med USA, enten under bilaterale avtaler eller via NATO Research and Technology Organization. Andre sentrale samarbeidspartnere er Nederland og Storbritannia som vi har egne forskningsavtaler med. På samme måte har vi utviklet samarbeid med de andre nordiske landene for å få til en best mulig utnyttelse av våre felles ressurser. Innen enkelte av våre satsningsområder er vi i verdensklasse, netto bidragsytere til arbeidet og leder samarbeidsgrupper. Innen de fleste områder er vi naturlig nok på mottakersiden. Erfaringen viser at det ikke er mulig å kjøpe seg informasjon på et område uten selv å bidra med betydelig innsats.

 

På den annen side skal det ikke mye aktivitet til før en kommer på innsiden innen et område og får tilgang til resultatene fra andres arbeid. En ensidig satsning på såkalte fyrtårn innen noen områder, i tillegg til lavere aktivitet i bredden, er derfor ikke mulig. Fyrtårn er viktig for synlighet av institusjonen og landet, den brede aktiviteten er viktig for totaliteten. Selv om samarbeidet til en viss grad hindres av hensynet til gradering, nasjonale interesser og andre forhold, fungerer systemet rimelig bra. Det tradisjonsrike brede internasjonale samarbeidet med USA og resten av Europa fører ikke til dobbeltarbeid. Utvikling og produksjon av forsvarsmateriell er ikke like
markert for forsvarsforskningen.

I den senere tid har Western European Armament Group blitt et viktig forum for samarbeid i Europa. Det nye her er at industrien bringes inn i større grad enn før og at arbeidet foregår under en felles kontrakt med Weag Research Cell i Brussel.

 

Sikkerhetspolitiske studier ved FFI

 

I forhold til instituttets totale forskningsinnsats utgjør de sikkerhetspolitiske studiene en svært begrenset aktivitet. Men de gir et uunnværlig grunnlag for det tunge utredningsarbeidet innen langsiktig forsvarsstrukturplanlegging. Med vår begrensede kapasitet er vi nødt til å la vårt temavalg gå på rundgang over tid . Gjennom prosjekter av 2 – 3 års varighet klarer vi å oppnå tilstrekkelig dybdeinnsikt til å bli selvstendig bidragsføre. Avhengig av utviklingen i det sikkerhetspolitiske landskap og viktigheten for de veivalg vårt eget forsvar står overfor, vil vi så enten ta enda ett skritt videre i fordypning og kunnskapsoppbygging, eller gå over på et nytt tema. I dag er det to problemområder som spesielt står i fokus, nemlig terrorisme og utviklingen i vårt naboland Russland. På begge disse områdene har FFI hatt en betydelig innsats siden 1996.

 

Valget av Russland som et fordypningsområde var svært nærliggende. Det er ingen enkeltaktør i det internasjonale bildet som har hatt en så sterk innvirkning på vår forsvars- og sikkerhetspolitikk gjennom det siste tiåret som Russland. I Norge har vi gradvis arbeidet oss fram til at denne gigantiske nabostaten på kort sikt ikke utgjør noen trussel. På mange områder er det åpne og gode samarbeidsforhold mellom våre to land. Men like fullt er det fortsatt en klar politisk oppslutning i Norge om at vi ikke må forsømme vårt hjemmeforsvar når vi nå etablerer oss som en troverdig aktør i internasjonale operasjoner. Dette er en svært krevende dualisme og en sterkt medvirkende årsak til at vi sliter med å få forsvarsbudsjettene til å strekke til.

 

Ser vi oss omkring i Europa, er det ikke mange andre land hvor kravet til et sterkt hjemmeforsvar er like levende.

Og forskjellen er Russland. Med den usikkerheten som fortsatt hersker om hvordan dette landet vil utvikle seg både politisk og militært, må vi legge en klar og veloverveid Russlandsforståelse i bunnen av vår tenkning om fremtidens forsvar. Derfor har hovedmålsettingen for vår Russandsforskning de siste 4 – 5 årene vært å se etter hovedlinjer i Russlands utvikling og hjelpe til med å vurdere om landet beveger seg i retning av et stabilt sikkerhetsfellesskap med den vestlige verden. FFI’s forskning har spesielt vektlagt de faktorene som kan ha direkte betydning for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Andre sider ved utviklingen i Russland får vi god kjennskap til gjennom et nært samarbeid med Norsk Utenrikspolitisk Institutt og deltagelse i et nordisk forskningsnettverk.

 

Da vi startet vår forskning på internasjonal terrorisme mot slutten av 90-årene, var nok ikke dette et like åpenbart sentralt tema som Russland. Men det var mange trekk i det internasjonale bildet som tilsa at dette nok var et område hvor også lille Norge kunne få god bruk for mer kunnskap. Det var spesielt to forhold som ledet oss på dette sporet. For det første hadde vi gjennom vår forskning på samfunnssårbarhet, de såkalte BAS-prosjektene, kommet til å innse hvilken invitt som kan ligge til terroraksjoner i den akselererende sårbarhetsutviklingen. For det andre koblet vi inn instituttets fagkunnskap om masseødeleggelsesvåpen og lot oss forskrekke av det ubegripelige ødeleggelsespotensial disse våpnene vil kunne ha i hendene på terrorister. Med dette utgangspunktet gjennomførte vi først et grunnlagsprosjekt hvor vi, blant annet i samarbeid med RAND Corporation i USA, bygget opp den nødvendige kompetanse innen dette svært brede og mangfoldige feltet.

 

Oppfølgingsprosjektet, som var godt i gang da terroranslagene rammet USA sist høst, hadde som hovedmålsetting å konkretisere terrortrusselen i form av scenarier som kan danne grunnlag både for vår nasjonale og den internasjonale planlegging av forsvar mot terrorisme. 11 september skapte et behov for å stoppe opp og tenke oss om, selv om det som da skjedde på en måte falt greit inn i hovedmønstret for vår forskning så langt. Vi intensiverte vår forskning omkring al Quaida, og vi gikk aktivt inn i NATO’s bestrebelser på å vri sin forskninginnsats mot anti-terror. Her har Norge ledet et spesialist-team som nå i høst skal legge fram sine anbefalinger. Vi valgte også å øke forskningsinnsatsen vår noe på dette området, gjennom et nytt prosjekt som ser på sammenhengene innen trianglet forsvarsstrukturer, terrorisme og teknologi.

 

Teknologistudier

 

Hovedvekten av aktiviteten ved instituttet kan plasseres under hovedoverskriften teknologistudier. Denne aktiviteten har flere formål. Den skal danne grunnlaget for instituttets forståelse av den langsiktige militærteknologiske utviklingen og hvilke konsekvenser denne vil ha for Forsvarets struktur på sikt. Den skal danne grunnlaget for utvikling av nye strukturkomponenter og modernisering og fornyelse av tradisjonelle komponenter. Den består av assistanse til Forsvaret i forbindelse med utarbeidelse av krav, valg mellom ulike leverandører og test av materiell. I enkelte tilfeller består den også av utvikling av materiell på oppdrag fra Forsvaret eller fra industrien. De langsiktige programstrategiske arbeidene, som utgjør omkring en tredjedel, finansieres av Forsvarsdepartementet gjennom det såkalte basistilskuddet. Den overordnede prioriteringen av denne delen av aktiviteten skjer i Forsvarets forskningspolitiske råd, som er bredt sammensatt og ledet av Forsvarssjefen. De resterende to tredjedeler finansieres gjennom horisontal samhandel med oppdragsgiver på prosjektnivå. Innholdet i dette arbeidet er derfor resultatet av en kombinasjon av etterspørsel hos oppdragsgivere og evne til å bidra fra FFIs side

 

Organiseringen av all aktivitet i tidsbegrensede prosjekter gjør at omstillinger for å tilpasse seg endringer i teknologi og prioriteringer i Forsvaret kan gjennomføres uten stor dramatikk. Hovedsatsningen i dag er rettet inn mot nettverksteknologi, rakett og missilteknologi med vekt på presisjonsstyrte våpen, informasjonskrigføring, undervannsteknologi, forståelse av og beskyttelse mot masseødeleggelsvåpen og romteknologi.

 

Samfunnssårbarhet

 

Den økende systemsårbarheten i moderne, vestlige samfunn er etter hvert blitt et kjent fenomen. 11 september 2001 skapte fornyet fokus på disse problemene, som ellers i den jevne hverdag har lett for å gli ut på sidelinjen. I Norge har vi hatt Sårbarhetsutvalget og FFI’s BAS-prosjekter, og i disse dager legger Stortinget siste hånd på behandlingen av en Stortingsmelding om samfunnssikkerhet.

Hva er så forskningens rolle i kampen mot økende samfunnssårbarhet ? Oppgaven er todelt. Det er viktig å forstå årsakene til denne utviklingen og enda viktigere å fremme konkrete, kosteffektive tiltak for å snu den. En dominerende understrøm i dette problemområdet er den raske teknologiske utviklingen og måten de teknologiske nyvinningene blir utnyttet på i våre demokratiske og pengefokuserte samfunn.

 

Næringslivet er styrt av sterke fortjenestemotiver. Det utvikles og selges produkter som det store gross av kunder forventes å ville kjøpe. Markedene styrer det meste, og i det normale forbrukermarkedet er det svært få som etterspør produkter med stor robusthet mot unormalt kraftige påkjenninger, spesielt ikke de som er forbundet med terroranslag og krig. Svært mye av det som etter hvert har blitt kritisk samfunnsinfrastruktur, utvikles og anskaffes etter vanlige kommersielle kriterier. De fleste av disse sektorene er for lengst privatisert, og Staten med sitt overordnede ansvar for samfunnssikkerhet, står på sidelinjen og bruker verken penger eller lovverk for å påvirke utviklingen med tyngde.

 

Det er snart bare Forsvaret og Politiet som har en klar holdning til at samfunnssikkerhet er styrende for deres ressursbruk. Det samme kan neppe sies om telekommunikasjon og transport, bare for å nevne to eksempler. Derfor mener jeg at mye av den teknologikunnskap som Forsvaret fortsatt besitter, vil være svært nyttig for samfunnet også innen andre sektorer. Her står robusthet og overlevelse fortsatt i høysetet for systemtenkning og materiellanskaffelse. Men en slik rolle forutsetter selvsagt at Staten velger å satse det nødvendige minimum av ressurser for å øke sikkerheten innen de viktigste samfunnsfunksjonene.

 

Konsekvensanalyser og metodikk for langsiktig planlegging er et annet område, hvor FFI sammen med de ansvarlige planleggingsinstanser i Forsvaret har satset på å utvikle solid kompetanse. Denne kompetansen kan helt sikkert også tilpasses andre deler av statsforvaltningen som har ansvar for samfunnssikkerhet. Nøkkelen til konstruktiv bruk av forskning i denne sammenheng er å bringe den ut over det teoretiske stadiet hvor generelle risikovurderinger er i fokus. For å komme videre trengs det evne til å konkretisere alternative løsninger, sammenligne vanskelig sammenlignbare ting ut fra såvel ytelser som kostnader og stille sammen en balansert og ressurstilpasset langsiktig plan, som er styrende for både investeringer og organisasjonstilpasninger. Vi venter med spenning på hva Stortinget mener om forskningens rolle og kår i kampen for et sikrere samfunn.

 

Forsvarsplanlegging

 

På mange måter har Forsvaret de siste par årene gjort solide skritt i riktig retning med den overordnede langsiktige strukturplanleggingen. Prinsippet om at strukturmålene må tilpasses realistiske ressursrammer slik at planene blir realiserbare har langt på veg slått gjennom. I alle fall i et kortsiktig planperspektiv kan det se ut som om Forsvaret er sikret en relativt forutsigbar ressurstildeling. Og nødvendigheten av kraftige organisasjonsendringer er bredt erkjent, selv om implementeringen fortsatt kan vise seg å bli svært vanskelig. Det strategiske spørsmålet om prioriteringen mellom tradisjonelle hjemmeforsvarsoppgaver og våre bidrag i internasjonale operasjoner utenfor NATO’s kjerneområde er satt på agendaen, og vi kan håpe på konvergens mot en avklart og realiserbar løsning.

 

Men det er også mange sentrale spørsmål som fortsatt er langt på veg uavklarte. Jeg vil kort nevne to som jeg mener vi bør konsentrere både våre nasjonale politiske og forskningsmessige krefter om. Det første kan vi, litt unyansert kanskje, kalle ”dogmestyring”. Vår tid er preget av slagordpregede og unyanserte erklæringer om hva som er bra for fremtidens Forsvar. Ofte har disse ”dogmene” sin opprinnelse i USA, og har sin funksjon og fulle berettigelse i den amerikanske sammenhengen. Men overføring til små europeiske land er som regel ikke enkelt. Dagens nærmest politisk vedtatte dogme om at vårt Forsvar må være nettverksbasert er et eksempel på dette.

 

Grunntanken bak dette konseptet er udiskutabelt riktig. Problemene oppstår når vi skal konkretisere hva det i praksis skal innebære for en nasjon med begrensede ressurser. Det er fort gjort å komme i en situasjon hvor selve nettverket som skal knytte de stridende avdelinger sammen, blir så dyrt at det blir lite igjen til selve kampkraften. Storbritannia stiller spørsmålstegn ved om en full nettverksløsning etter ideelt amerikansk mønster er gjennomførbar. Da har sikkert vi i Norge et enda større behov for å bli innsiktsfulle nok på dette feltet til å kunne gjøre de nødvendige tilpasninger og riktige prioriteringer. Det er vi nok ikke i dag, men vi har slettes ikke et håpløst utgangspunkt dersom vi tar problemene på alvor.

 

Det andre spørsmålet jeg vil berøre er hvordan vi skal få den ”strategiske toppen” og den ”teknologiske bunnen” i vår strukturplanlegging til å møtes. På et vis er dette nært beslektet med det problemet jeg nettopp nevnte. Kort sagt består vanskeligheten i at forsvarsplanleggingen ideelt sett skal ta utgangspunkt i overordnede politiske målsettinger og prioriteringer. I våre tider vil disse strategiske styringssignalene spille en langt mer sentral rolle enn under de statiske og forutsigbare forhold som lenge rådet under den kalde krigen.

 

Vi må i større grad følge en top-down tilnærming hvor det legges stor vekt på å beskrive forsvarsstrukturene ved et sett av hovedytelser – eller capabilities. Samtidig må vi, med en enda klarere profil enn før, forsikre oss om at summen av de capabilities vi ønsker oss, lar seg realisere innen en realistisk ressursramme. Men generelle capabilities lar seg ikke kostnadsberegne. Da må det konkrete og velfunderte systemløsninger inn, og disse kan bare komme fra det jeg nettopp kalte den ”teknologiske bunnen” i planleggingsorganisasjonen vår.

Dette er vi, gjennom det nære samarbeidet mellom FD, FO og FFI, i prinsipp godt organisert for. Teknologikompetansen og analysekompetansen er tilgjengelig innenfor samme organisasjon, og samarbeidslinjene til de ansvarlige planinstanser er gode. Men i praksis står vi overfor to vanskelig utfordringer. Innenfor FFI må vi bli vesentlig bedre til å innrette og tilrettelegge vår teknologiske forskning, slik at relevant og fremtidsrettet systeminformasjon lett kan tappes av for bruk i strukturplanleggingen. Like viktig blir det at selve utredningsprosessen blir lagt opp slik at det blir et minimum av tid tilgjengelig for å arbeide bottom-up med gode alternative systemløsninger etter at strukturalternativer er grovskissert og hovedveivalg gjort. Mestrer vi ikke disse to utfordringene, er faren stor for at vi raskt driver i retning av løst beskrevne og ikke kostnadsspesifikke planer for det som ligger utenfor 4-års perspektivet. Da vil ønsketenkningen lett overta igjen, og resultatet vil bli dårlige halvveis-løsninger, noe som vil ramme spesielt hardt der hvor vi ønsker å ta inn radikalt nye og fremtidsrettede løsninger i organisasjonen.

 

Avslutning

 

På øverste nivå er hovedutfordringen for forsvarsforskningen i Norge å være den forskningsbaserte pådriver og premissgiver for den svært nødvendige omstillingen og moderniseringen Forsvaret står overfor. Dette betyr både å gi konkrete bidrag og løsninger til prosessen og å stille de riktige spørsmål, også til vel etablerte sannheter. For å kunne fylle denne rollen må vi arbeide på rett måte innen de riktige områdene, og det er det mitt foredrag i kveld i hovedsak har dreid seg om. To andre viktige elementer som må være på plass er organisatorisk tilknytning av instituttet til resten av Forsvaret og vår finansieringsform. Dette, sammen med en gjennomgang av resultatene fra FFIs arbeid i et kundeperspektiv, er tema for utredning av FFI som Forsvardepartementet nå gjennomfører på basis av et oppdrag gitt i Stortingsproposisjon nr 55 (2001 – 2002). Denne utredningen vil utgjøre en meget viktig del av grunnlaget for den videre utviklingen av FFI mot å bli det rette verktøyet i utviklingen av Forsvaret.

 

Det er min overbevisning at en tidsmessig FoU-virksomhet er helt sentral for dagens og fremtidens Forsvar, og det er min ambisjon å sørge for at FFI utvikles på en slik måte at instituttet fyller sin rolle her.

 

 

Takk for oppmerksomheten.