Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 15. februar 2008

Ved

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde

Stabsprest ved Forsvarets skolesenter

 

Moral, etikk og yrkesetikk i det norske innsatsforsvaret

Presentasjonsfil (PDF):
2008-02-18-Lunde-komprimert_PPT

Innledning

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde Stabsprest ved Forsvarets skolesenter. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg takker for invitasjonen til å bestige landets kanskje viktigste offentlige talerstol i forsvarpolitiske og militære spørsmål. Jeg er svært glad for at dere har satt etikk, yrkesetikk og moral i det norske innsatsforsvaret på dagsorden nettopp her. For noen år siden var etikk noe for de spesielt interesserte, først og fremst forstått som en S-1-funksjon, et aspekt ved personellforvaltningen. Noe av en slik tilnærming må sies å reflekteres også i Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Her het det at verdigrunnlaget hadde en betydning for all tjeneste, men først og fremst i personellpolitikken. For mange var nok etikk først og fremst prestens ”greie”, symbolisert i undervisningsopplegget ”Prestens time” for de vernepliktige.

Etikkens plass i politiske og militære styringsdokumenter

I dag er etikkens plass og betydning i Forsvaret betydelig endret. Dette gjenspeiler seg fra øverste politiske hold til forsvarets egne doktriner og utdanningsopplegg. På mange måter fremstår St. prp. Nr. 42 (2003-2004), Moderniseringen av Forsvaret, med de tilhørende merknader fra Forsvarskomiteen, som et uttrykk for denne endringen.

For det første fremholder man at etikk har en betydning på for anvendelse av militærmakt, dvs på et overordnet nivå knyttet til selve rammene og rasjonalet for Forsvaret. I proposisjonen legger man til grunn at all norsk bruk av militærmakt må være legitim, og man skjelner mellom tre former for legitimitet som alle må være tilstede: folkerettslig, politisk og moralsk legitimitet (St. prp. Nr. 42 (2003-2004), pkt. 3.8.2: rammene for norsk bruk av militærmakt: moralsk legitimitet). På dette nivået kommer det moralske og etiske ikke bare inn som en rammefaktor som regulerer og begrenser militærmaktens anvendelse. Det kommer også inn som en innholdsmessig begrunnelse eller motivasjon for anvendelse av militærmakt. En tradisjonell realpolitisk tilnærming vil være å knytte militærmakt til sikring av nasjonens interesser, og da i betydningen materielle kvantifiserbare interesser.

Det interessante med proposisjonen er at man anlegger et bredere perspektiv på sikkerhetsinteresser til også å omfatte grunnleggende etiske verdier som ” rettsorden, menneskerettighetene, demokrati, rettsstatens prinsipper, økonomisk trygghet og livsmiljøet” (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 3.2). Dette forsterkes ytterligere i den nylig fremlagte innstilling fra Forsvarspolitisk utvalg hvor man konsekvent taler om ”verdier og interesser”: ” Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må ta utgangspunkt i de verdier og interesser som vi ønsker å sikre, og ikke bare i et kortsiktig, militært trusselbilde. Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og beskytte og fremme våre verdier og interesser.” Innholdsmessig definerer man verdiene til: ” Våre grunnleggende verdier innebærer at staten og dens innbyggere kan videreutvikle folkestyret og sikre lov og orden, rettssikkerhet, menneskerettigheter og trygghet for den enkelte borger. Samfunnet må kunne forsvare seg mot alvorlige trusler mot disse verdiene. Dette handler også om ansvaret for å beskytte medmennesker utenfor landets grenser, som er utsatt for overgrep eller ute av stand til å forsvare seg selv.” (NOU 2007: 15 Et styrket forsvar, kap. 1).

For det andre fremholder man etikkens funksjon i organisasjonskulturen, altså på institusjonsnivået.  Dette knyttes i særlig grad til Forsvaret som en del av samfunnet og at Forsvaret skal gjenspeile samfunnet, samfunnets verdier og det samfunnsmessige mangfold: ”Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet […]. Forsvarets verdier [skal] baseres på samfunnets verdier”. (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon).

For det tredje fremholder man etikkens funksjon i utdanning, dannelse og utvikling av yrkesforståelse og profesjonsidentitet: ”Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, [skal] vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon). Man sier også spesifikk om krigsskolene at de skal ha ”en viktig rolle i å påvirke personlig utvikling, lederferdigheter, holdninger og yrkeskodeks i hele offiserskorpset.” St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.5.3 Grunnleggende offisersutdanning).

For det fjerde fremholder man etikkens betydning for militært personells evne til å løse de ulike oppdrag som forsvaret har: ”I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer. (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Disse føringene fra politisk nivå er siden blitt konkretisert og operasjonalisert. To sentrale dokumenter er her Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse fra 2006, etter initiativ fra forsvarsministeren og Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 hvor det er et eget kapittel om militær profesjonsidentitet. Her står etikk som en integrert del av profesjonen sentralt.

Etikkens plass er også konkretisert i utdanningen på alle nivå. Jeg vil særskilt nevne at fra og med januarinntaket i år er etikkundervisningen i grunnleggende soldatutdanning blitt oppgradert til et studiepoenggivende emne ”Etikk og militærmakt”. De soldater som har generell studiekompetanse og som ønsker det kan avlegge eksamen.

Årsakene til det nye fokus

Så kan vi spørre om hva som er grunnen til det nye fokus på etikk i Forsvaret

Det vil ofte være slik at etikkfokus kommer som en konsekvens av skandaler. La meg illustrere dette med følgende: Som en direkte konsekvens av amerikanske soldaters drap av sivile irakere i Haditha i Irak i november 2005 beordret generalløytnant Peter W. Chiarelli et obligatorisk etikk-kurs, på to til fire timer, bestående av en 38 siders PowerPoints presentasjon for alle amerikanske soldater i Irak.[1]

Nå er det ikke alltid dette er så tydelig som i eksemplet over, men vi kan jo allikevel spørre oss om denne mekanismen også gjør seg gjeldende hos oss. Vi har også hatt våre skandaler. Hos oss har det ikke vært knyttet til brudd på krigens rett og krigens etikk, men på det forvaltningsmessige område. Her er det jo bare å nevne korrupsjonssakene. Det er forståelig at det blir et fokus på etikk etter slike hendelser. Så kan vi kanskje spissformulere oss og påstå at høyt etikkfokus er omvendt proporsjonal med høy etikkpraksis, men så enkelt er det heldigvis ikke. For det første vil et slikt etikkfokus være reaktivt. Det vil stadig være på etterskudd. For det andre vil den være lite målrettet. Etikk vil dreie seg om å slukke branner isteden for å forebygge ut fra et helhetlig perspektiv. For det tredje er det historisk ukorrekt å forklare etikkfokuset i det norske Forsvaret med hendelsene de siste årene. Dette fokuset begynte flere år tidligere. Et viktig uttrykk for dette er Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Forsvaret var en av de offentlige institusjonene som var tidligst uten med slike etiske retningslinjer – hele 7 år før vi fikk de generelle etiske retningslinjer for statsforvaltningen (2005).

Når vi allikevel kan si at det har vært et spesielt fokus på etikk i Forsvaret de siste par årene så må det først og fremst forklares ut fra noen mer grunnleggende utviklingstrekk enn tidsaktuelle skandaler. La meg her trekke frem det jeg vurderer som den viktigste grunnen til det fornyede fokus, nemlig de grunnleggende endringene av Forsvarets innretning og bruk etter den kalde krigens slutt. For å sitere Generalmajor Werner Christie i en artikkel i Heimevernsbladet for noen år siden:

”Da Forsvaret ene og alene var et nasjonalt nødverge var oppgaven klar. Det var verken nødvendig eller ønskelig med dypsindige moralske diskusjoner når fienden stod i døren. Nå skal vi delta i såkalte ”fredsoperasjoner” – vi er blitt korsfarere som kjemper for ideer.[…] Vi er kommet til et veiskille der en rekke nye problemer trenger seg på, og problemene omkring etikk og moral lar seg ikke løse gjennom enkle, slagordpregede fremstøt. Det som trengs er en grundig intellektuell avklaringsprosess. Deretter må vi fordomsfritt og åpent forberede oss på de nye utfordringene.”[2]

Werner Christie peker på viktige problemstillinger, hvor essensen er at overgangen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar gjør etikk mer nødvendig enn noen gang før – men samtidig også vanskeligere enn noen gang før. Det er ikke selvinnlysende lenger. Det er i et slikt lys fokus på etikk og holdninger i Forsvaret må forstås. Det er komplisert, men nødvendig. Dette pekes det på i Forsvarskomiteens innstilling til proposisjonen ”Modernisering av Forsvaret”: ”dagens internasjonale operasjoner krever styrker som er robuste og veltrente, både fysisk, mentalt, etisk og moralsk.” (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Ulike aspekter ved etikk i Forsvaret

Før vi går nærmere inn i utfordringene som knytter seg til etikk i innsatsforsvaret er det et forhold som må nevnes.

Forsvarets virksomhet består av et stort og komplekst spekter. Den spenner fra forvaltning, utdanning og trening til kampsituasjoner der det er spørsmål om liv og død. Er det i det hele tatt mulig å tale om en etikk som dekker hele dette spekteret? Det er ganske forskjellige utfordringer å handle og lede i en regulær fredssituasjon til å være i en stridssituasjon. For å strukturere dette spekteret noe vil jeg dele opp etikk i Forsvaret – det vi kan kalle ”militæretikk” i tre områder som dels går over i hverandre. Dette kan illustreres i følgende.

Figur 1 Militæretikkens områder
Det første område er det som tradisjonelt kalles krigsetikk. Det omhandler både de overordnede spørsmålene om etiske forutsetninger for bruk av militær makt (jus ad bellum) og etiske kriterier for selve krigførselen (jus in bello).[3] På det første feltet er vi i samfunnsetikken eller i den politiske etikk, likeså mye som vi er i militæretikken. Det dreier seg om det politiske samfunns bruk av maktmidler. Det siste feltet er det som i særlig grad berører den militære yrkesutøver. Dette kan vi også kalle operativ etikk. Operativ etikk er i utgangspunktet det vanskeligste fordi vi da står overfor reelle etiske dilemmaer: vi må velge mellom alternativer som alle i utgangspunktet kan være uetiske, men vi allikevel er nødt til å velge. Dette er formulert slik av militærfilosofen Michael Waltzer: ”For war is the hardest place; if comprehensive and consistent moral judgements are possible there – they are possible everywhere”.[4] Det er det mest kompliserte område å anvende etikk, men kanskje også det mest nødvendige område å ha en etisk bevissthet på, fordi det dreier seg om så grunnleggende spørsmål som liv og død. Dette er ingen teori for norske styrker i internasjonale operasjoner. Det er noe man må forholde seg til daglig. Og norske styrker fremstår med stor profesjonalitet.

Det andre området er den militære forvaltningsetikk eller driftsetikk. Dette dreier seg om etikk i den daglige fredstidsdrift. Nå må det sies at militær forvaltningsetikk i seg selv ikke består av grunnleggende etiske dilemmaer. Det finnes klare forvaltningsrettslige regler å forholde seg til. Forsvaret er i denne forstand underlagt akkurat de samme regler som resten av offentlig forvaltning. Hvorvidt du skal følge reglene eller ikke er intet etisk dilemma – det er å velge mellom rett og galt. Og svaret på det skulle være rimelig klart. Det er imidlertid på dette området at Forsvaret har hatt de største utfordringene de siste årene.

Det tredje området er profesjonsetikken. Dette er et område som den siste tiden har fått et sterkt fokus, og dette vil også være et hovedfokus i dette foredraget. I den nye FFOD er det et eget kapittel som går på militær profesjonsidentitet. Profesjonsetikken tangerer klart inn på både krigsetikken og driftsetikken. Den militære yrkesutøver må beherske begge disse feltene. Et sentralt anliggende må også være å utvikle en forståelse av forskjellene mellom disse feltene.

Militær profesjonsidentitet kan illustreres slik:

Figur 2 Profesjonsteoretisk modell

Den militære profesjon konstitueres av tre faktorer: en bestemt ekspertise, et bestemt samfunnsmessig ansvar og en felles identitet eller samhørighet innenfor profesjonen. Disse tre faktorene etablerer så et felles ethos, verdigrunnlag eller selvforståelse. Dette består av de verdier og den kodeks som styrer profesjonsutøvelsen og medlemmenes holdninger, mao: profesjonsetikk. Det gjenspeiler samfunnets normer og verdier, men vil utvikles spesifikk i henhold til den enkelte profesjonens krav. De særskilte funksjoner som skal ivaretas av militære yrkesutøvere: i ytterste fall å måtte risikere og å ta liv, stiller store krav til disiplin og en høyt utviklet moral og etikk (FFOD 0609).

Jeg vil nå med utgangspunkt i denne modellen argumentere for at de endringer som er skjedd i oppdrag, operasjonskontekst og politiske vurderinger innebærer at vi i dag står overfor en brytning mellom to ulike paradigmer for militær profesjonsetikk og selvforståelse.

Det eksistensielle og nasjonsbyggende paradigmet

Forsvaret har hatt en sterk og stabil stilling i Norge i etterkrigstiden. Fundamentet for dette må søkes i erfaringene fra annen verdenskrig og tanken om nasjonalt fellesskap på tvers av sosiale og politiske skiller. Det ble lagt vekt på å skape et folkeforsvar på tvers av politiske, økonomiske og sosiale skiller. Forsvaret skulle altså ha en bred folkelig basis og appell. Det skulle være et uttrykk for folkets vilje til å forsvare nasjonen, og dermed ble folkets vernevilje et sentralt anliggende. Gjennom den allmenne verneplikten ble folkets vernevilje på en direkte måte knyttet til Forsvarets struktur, og gjennom verneplikten ble Forsvaret forstått som et tverrsnitt av det norske folk. Det skulle være et folkeforsvar i bokstavelig forstand. Men også i sin idemessige karakter skulle det være et folkeforsvar. Dette kom til uttrykk i tanken om Forsvaret som instrument for folkets felles anliggende: vern av nasjonen, men også i tanken om Forsvaret som en nasjonal dannelsesinstitusjon der soldaten også skulle utdannes til å bli en god samfunnsborger (Ulriksen 2002: 166ff). Dette kom konkret til uttrykk i begrepet folkefostring, som stod sentralt i de første etterkrigsårene (Lunde 2003: 295f). Det er på mange måter denne forsvarsideologien, konkretisert i begrepene: folkeforsvar, folkets vernevilje og folkefostring, som har ligget til grunn for militær profesjonsforståelse i etterkrigstiden. I denne modellen blir det en tett sammenheng mellom det sivile og det militære: soldaten er borger i uniform. Den militære etikk blir en forlengelse av samfunnets etikk.

Den nære sammenhengen mellom forsvar og samfunn bekreftes i årlige opinionsundersøkelser i regi av Folk og Forsvar. I siste års undersøkelse var det hele 91% som var enige i at Norge trenger et militært forsvar. Når man så spør utvalget om hva som er den viktigste begrunnelsen for å ha et forsvar er svaret klart: det er vern av nasjonen. Forsvar av nasjonal eksistens – eksistensforsvaret – er en begrunnelse som i utgangspunktet vil kunne samle bred støtte i folket, uavhengig av politisk ståsted. Det gjelder ikke bare i Norge, men må sies å være en relativt generell karakteristikk.

Det instrumentelle og innsatsorienterte paradigme

Forsvaret har i løpet av de siste årene gjennomgått store og grunnleggende endringer. Dette kjennetegnes av et skifte i fokus fra forsvar av nasjonens eksistens til et fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument som teoretisk sett kan anvendes over hele verden. Trusselen om et militært angrep på det norske territoriet fremstår som lite sannsynlig. Parallelt med dette skjedde det også en profesjonalisering av Forsvaret. Selv om verneplikten ble opprettholdt ble stadig færre av årskullene innkalt. Store deler av vernepliktsbehovet var nemlig knyttet til utdanning av mobiliseringsforsvaret. I et stående forsvar med internasjonal innretning var personellbehovet mindre. Samtidig økte kravene til utdanning og kompetanse tilsvarende. I stadig større grad måtte derfor Forsvaret legge til rette for innslag av vervede og spesialistbefal.

Disse utviklingstrekkene har betydning for forankringen og utformingen av etikk, moral og yrkesetikk i Forsvaret. I stadig mindre grad er det mulig å forankre militær profesjonsetikk som en uproblematisk forlengelse av den allmenne vernevilje. Mens et nasjonalt eksistensforsvar naturlig nok kan påregne stor folkelig oppslutning, vil et ekspedisjonsforsvar  neppe kunne påregne noe tilsvarende. Man kan ikke ta det for gitt at det vil være like stor oppslutning om alle militære operasjoner utenlands.

Forsvarets samfunnsmessige legitimitet kan tenkes som et samspill mellom tre faktorer:

myndigheter, militære styrker og folket. I tradisjonell norsk forsvarsideologi er det den siste

faktoren: folkets forsvarsvilje som har vært den sentrale faktoren. Denne blir nå tonet ned –

og vekten legges i større grad på de to første faktorene: myndighetenes vilje til å anvende

Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument, og de militære styrkers vilje og evne til å være

et slik sikkerhetspolitisk instrument.

Dette betyr allikevel ikke at folkelig oppslutning om Forsvaret er blitt irrelevant. I et moderne demokrati vil det være et nært samspill mellom opinion og politiske beslutninger. Dette forsterkes av dynamikken i det moderne mediesamfunn. Betydningen av dette kan illustreres ved å ta et blikk på krigsminnesmerkene på The Mall i Washington DC. Her ligger minnesmerkene etter amerikansk innsats på rekke og rad – alle forskjellige – og de taler et forskjellig språk.

Det mest kjente er uten tvil Vietnam-minnesmerke, med alle navn på dem som gav sitt liv. Vietnam-krigen er fortsatt traumatisk – ikke først og fremst fordi det døde så mange amerikanere der – men fordi deltagelsen etter hvert fikk mindre og mindre legitimitet i opinionen. Folkets vernevilje kunne ikke mobiliseres her, og man satt igjen med opplevelsen at de døde forgjeves. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt i et demokrati krever en forankring i folkets vernevilje – profesjonelle soldater, internasjonalt engasjement og nedtoning av allmenn verneplikt gjør ikke denne forankring mindre viktig, snarere til en stor utfordring fordi den ikke lenger er selvsagt.

Et annet minnesmerke er fra Koreakrigen. Det er også et talende minnesmerke. Det er ingen navn her, men en tekst: Vår nasjon hedrer sine borgere som fulgte kallet og drog til et land de aldri hadde sett og et folk de aldri hadde møtt. Dette er i ferd med å bli den nye virkeligheten også for norske soldater. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt må ha en begrunnelse, en mening, ikke bare for folket, men også for de som deltar – og som kanskje må bøte med liv og lemmer – og ikke minst: det må anerkjennes, hedres som den krigsdeltagelse det vitterlig er: Vår nasjon hedrer sine borgere.

Utfordringen som allikevel gjenstår er at de militære styrkers forankring, etikk og moral ikke lenger kan forstås som en direkte videreføring og forlengelse av den allmenne vernevilje i folket. Norske militære styrker deltar i dag i operasjoner som svært mange i vårt samfunn ikke har noe som helst forhold til, er likegyldige til eller endog er i mot. Dette gjør at den politiske forankring og oppbakking blir av fundamental betydning. Men det er et annet forhold som er like fundamentalt. Det dreier seg om moral i ordets militære betydning: mening og legitimitet innenfor de militære styrker selv. Dette tematiserer spørsmålet om profesjonsidentitet.

Profesjonsidentitet mellom det sivile og det militære

Hvordan etablerer vi en militær profesjonsidentitet og hva kjennetegner denne? Som en følge av den norske folkeforsvarstradisjonen har det ikke vært vanlig å fokusere på en særskilt militær profesjonsidentitet med bestemte normer og moralkodeks. Det er heller ikke ukontroversielt. Hvor langt kan forsvaret gå i å stille krav og forventninger som er annerledes og strengere enn det som gjelder i samfunnet ellers? Her vil det være ulike vurderinger.

Dette spørsmålet dreier seg ikke bare om at operasjonskonteksten har endret seg. Det gjelder også samfunnskonteksten. De soldatene som kommer inn i Forsvaret i dag kommer fra et samfunn som vektlegger individuelle valg og personlig frihet. I mindre grad enn tidligere fremstår nasjonalstaten som en meningsgivende og identitetsbyggende størrelse. Tanken om å ofre liv og helse for nasjonen og nasjonens verdier og interesser fremstår derfor ikke som selvsagt. I en bredt anlagt undersøkelse (Moskos 1988) lanseres den såkalte I/O-hypotesen hvor det påvises at individuelle behov og verdier står stadig mer sentralt hos militært personell på bekostning av institusjonelle verdier. Den norske militærsosiologen Jan O. Jacobsen har påpekt de samme utviklingstrekk hos norsk militært personell.

Dette er for så vidt ikke nye innsikter. I Samuel P. Huntingtons epokegjørende bok ”The Soldier and the State” fra 1957 pekes det på en økende kløft mellom det moderne samfunnets verdier og militære verdier. Stikkord her kan være individualisme, selvrealisering, autoritetsfragmentering, verdier som ikke umiddelbart vil være militært produktive. Hvordan man mest konstruktivt kan forholde seg til disse utviklingstrekkene er det imidlertid uenighet om.

Huntington tar i boken til orde for en atskillelsesmodell hvor sivile utviklingstrekk betraktes som kontraproduktive fra et militært perspektiv, og at militær profesjonsutvikling må ta utgangspunkt i de militære behov og militære verdier. En motsatt vurdering står Morris Janowitz i boken ”The Professional Soldier fra 1960 for, skrevet som et tilsvar til Huntington. Hos ham oppfattes ikke sivile utviklingstrekk som en trussel, men tvert om både som nødvendige forutsetninger og som konstruktive faktorer. Dette innebærer at den militære profesjonskultur må endres i samsvar med sivile utviklingstrekk. Et uttrykk for dette kan være synet på individualisme og personlig autonomi. Dette trenger ikke forstås som entydig negativt. Det kan også forstås som konstruktive forutsetninger for både oppdragsbasert ledelse og nettverksbasert forsvar. Slike konsepter hviler på en forutsetning om personlig autonomi, ansvar og evnen til selvsynkronisering.

En mulig strategi kan altså være å kompensere for det som oppfattes som negative samfunnstrender gjennom satsing på bygging av militær profesjonsidentitet og avdelingskultur. Med det menes at når sivile nasjonale symboler og fellesskapskultur svekkes i befolkningen som helhet, bygger Forsvaret opp en profesjonskultur med sine symboler, ritualer og fortellinger. En slik kultur vil i større eller mindre grad finnes i alle militære organisasjoner, også i norsk sammenheng. På denne måten kan man si at strategien vil kunne bygge på et eksisterende grunnlag. Dette vil være avgjørende dersom en slik strategi skal kunne lykkes.

I en ny doktoravhandling har Torunn Laugen Haaland påpekt endringer i norske styrkers rolleforståelse etter den kalde krigens slutt. Mens det tidligere var ”homeland defenders” som var den primære rolleforståelsen, er det nå en mer profesjonalistisk tilnærming til rollen. Dette bekreftes også i en masteroppgave ved Stabsskolen i fjor vår, skrevet av Rino Johansen. I denne oppgaven har han undersøkt rolleforståelsen i Kystjegerkommandoen. Resultatene er slående: den helt dominerende rolleforståelse er det som kalles profesjonalisme. Både den klassiske nasjon/borger-idealismen og en moderne individualisme står svakt. (Forskjeller i kategorier). Hvis vi generaliserer kan vi kanskje våge å påstå at profesjonalismen må sies å ha fått gjennomslag i Forsvarets operative avdelinger.

Kompleksitet og rollespekter

Forsvarets personell må mer enn de fleste andre grupper forholde seg til kompleksitet. Dette stiller store krav til den enkelte. Selve paradigmet for kompleksitet er stridssituasjon hvor det ikke er anledning til å lene seg tilbake og foreta noen grundig og omfattende analyse og refleksjon. Man er nødt til å handle umiddelbart og konsekvensene både for en selv og andre kan være omfattende. Hvordan sikrer man seg at man handler på en måte som man både kan leve med selv i ettertid og i møte med andre?

I et innsatsforsvar øker graden av kompleksitet. Dette henger i særlig grad sammen med et utvidet rollespekter. I det gamle invasjonsforsvaret var rammebetingelsene og rollene rimelig klare og stabile. Ved den ny bruk av Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument følger det et behov for en nyansering av de ulike rollene. Den lineære tankegangen hvor militærmakt blir definert som politikk med andre virkemidler blir erstattet av en mer dynamisk og integrert tankegang hvor vi må velge en annen oversettelse av Clausewitz’ tese: Det blir nå heller en fortsettelse av politikk iblandet andre virkemidler. Det tradisjonelle gapet mellom diplomati og krig med hensyn til virkemidler går over i hverandre, og en soldat må forholde seg til en rekke nye roller som går ut over den klassiske soldatrollen: hjelpearbeider, terrorbekjemper, diplomat, mekler, politimann. Med andre ord: Militært personell vil mer og mer bli brukt til oppgaver som krever en helt annen rolleforståelse og tilnærming enn tradisjonell bruk av militær makt. Dette har store konsekvenser for yrkesetikken. Evnen til å vurdere og anvende ulike normer for handling i de forskjellige rollene blir av avgjørende betydning. Med andre ord: det er behov for både normforståelse og situasjonsforståelse.

Respekt og toleranse

Etikk dreier seg enkelt sagt om hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker. I den tradisjonelle krigsetikken har spørsmålet vært om hvordan vi skal forholde oss til vår motstander. Dette er blitt operasjonalisert i form av blant annet folkerettslige prinsipper og regler for føring av strid og behandling av krigsfanger. Dette er fortsatt fundamentale spørsmål, men i tillegg er det en rekke nye aspekter som er blitt aktualisert.

Jeg kan her nevne forholdet til forholdet til sivilbefolkningen og forholdet til andre lands styrker.

Dette innebærer store utfordringer, knyttet til forberedelse, opplæring og undervisning. For å forstå andres kultur, verdier, normer og holdninger er det viktig å forstå sin egen kultur og sine egne verdier, normer og holdninger. Dette dreier seg ikke bare om en hensiktsmessig situasjonsforståelse. Det dreier seg også om en nødvendig selvforståelse og forståelse for Forsvarets oppdrag. Forsvaret er et virkemiddel til å beskytte Norges verdier og interesser internasjonalt. Da må den enkelte soldat også ha en forståelse av hva disse verdiene og interessene er. Dette krever en forståelse både om eget ståsted når det gjelder verdier, livssyn og kultur og forståelse for og respekt for andres ståsted og andre kulturer og livssyn.

Det vanskeligste feltet er uten tvil hvordan man skal forholde seg adekvat til motstandere som ikke respekterer de grunnleggende etiske og folkerettslige prinsippene som vi baserer oss på. Til dette kommer også spørsmålet om krigshandlingers indre dynamikk. Krig er en ekstremsituasjon som påvirker og preger mennesker på en avgjørende måte. Hvordan sikrer man seg at militære styrker opptrer på en etisk akseptabel måte i vanskelige situasjoner?

Etikk mellom individ og kollektiv

Det var egentlig dette spørsmålet som ble tematisert i den offentlige debatten mellom Sverre Diesen og min tidligere kollega Bård Mæland i perioden 2003 – 2004. Utgangspunktet for debatten var at Mæland hadde gjennomført intervjuer med norske befal i Kosovo om deres rolleforståelse. Mælands resultater ble senere publisert i boken ”Skadeskutt idealisme: Norsk offisersmoral i Kosovo” i 2004. Mæland mente å kunne påvise at det fantes problematiske holdninger til sivilbefolkningen hos det norske personellet og at dette kunne være kontraproduktivt for løsning av oppdraget. Mæland la altså vekten på individets holdninger. Diesen derimot fokuserte på den militære profesjon som kollektiv og de ytre rammer for kontroll av handlinger. Diesen la altså vekten på profesjonens handlinger.

I dette tematiseres to mulige måter å forankre etikken på: I individets indre holdninger eller i form av ytre autoritet som regulerer handlinger. Nå trenger ikke dette nødvendigvis forstås som motsetninger, men mer som utfyllende perspektiver. Begge deler kan sies å være nødvendige. I denne sammenhengen kan det være relevant å løfte frem begrepet ”integritet”.  Å ha integritet, å være “integer” betyr “å være hel.”  Det betyr å kunne holde sammen verdier og holdninger på den ene siden og liv og praksis på den andre siden. Det betyr å kunne holde sammen det å være befal eller soldat på den ene siden og være menneske og medmenneske på den andre siden.

Oppsummering

De siste årene har det blitt et stort fokus på moral, etikk og yrkesetikk i Forsvaret. Grunnen til dette er ikke først og fremst aktuelle problematiske hendelser men den fundamentale endringen av Forsvarets innretning fra å være et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Internasjonale operasjoner aktualiserer i særlig grad behovet for moral, etikk og yrkesetikk.

En sentral strategi vil være å utvikle en militær profesjonsforståelse som individet forstår seg som en del av. Dette omfatter en kombinasjon av ekspertise, ansvar og felles samhørighet eller identitet. En slik profesjonsforståelse må hvile på politisk ledelse og samfunnets vurderinger og forholde seg til oppdrag og operasjonskontekst.

I innsatsforsvaret må individet forholde seg til et komplekst spekter av oppgaver og roller. Dette skjerper behovet for en refleksjon over rasjonale, selvforståelse og rolleforståelse. Som den profesjon som på samfunnets vegne skal utøve og forvalte samfunnets ytterste og sterkeste maktmidler må det kunne stilles tydelige krav til militært personells selvforståelse, normer og evne til adekvat situasjonsforståelse.
[1] http://www.cnn.com/2006/WORLD/meast/06/02/values.training/index.html. nedlastet 2007-07-16.

[2] Werner Christie: Om etikk og moral, i: Heimevernsbladet nr 10 – oktober 1998 s 3.

[3] Se ”Styrke og relevans” pkt 125.

[4] Walzer 1992:xxxi.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. februar 2005

ved

Generalmajor Rolf Thomsen
Forsvarets skolesenter

 

Fremtidens militære utdanningssystem

1 Innledning

Forsvarets utdanningssystem er i støpeskjeen. Vi er i ferd med å innføre et utdanningsløp som er koordinert med det sivile utdanningssystemet. Krigsskoleutdannet befal vil få bachelorgrad og en del av de som utdannes ved Forsvarets skolesenter vil få mastergrad. Med denne reformen vil Forsvaret få et fleksibelt, nivåbasert utdanningssystem med en entydig rød tråd fra bunn til topp.

 

2 Hvorfor utdanningsreform?

Omleggingen av Forsvarets utdanningssystem har en rekke årsaker:

 

Trusselbildet er grunnleggende endret og har utløst gjennomgripende forandringer i hele Forsvarets struktur og innretning. Vi har beveget oss fra et mobiliseringsbasert invasjonsforsvar tilpasset den kalde krigen, til et mobilt, deployerbart og fleksibelt innsatsforsvar som kan utføre komplekse og skiftende oppgaver både hjemme og ute. Forsvarets endrede oppbygning og oppgavespekter stiller nye krav til kompetanse.

 

Omleggingen er også nødvendig som en følge av de gjennomgripende endringer i Forsvarets organisasjon som er vedtatt av myndighetene. En sterk reduksjon i Forsvarets personelloppsetning krever kraftsamling også innenfor den militære utdanningssektoren. Stortingets vedtak om å innføre en revidert befalsordning med introduksjon av en ny kategori befal – avdelingsbefal – medfører også behov for reformer i utdanningssystemet.

 

Det er heller ikke til å komme fra at det militære utdanningssystemet ved utgangen av det 20. århundre hadde blitt uoversiktlig og komplekst. Den gamle utdanningsordningen var preget av dublering og uklare grensesnitt. Overlappingen mellom Krigsskole II og Stabsskole I er bare ett eksempel. Forsvaret har dessuten hatt mangelfull oversikt over den totale kompetanseutviklingen i organisasjonen. Når det gjelder kjøp av sivil utdanning, finnes eksempelvis en rekke overlappende avtaler. Manglende koordinering har gjort at den samlede prisen på disse sivile avtalene har blitt uforholdsmessig høy. Utnyttelsen av sivil utdanning og militær utdanning fra utlandet har også manglet en samlet retning. Det er med andre ord et behov for sterkere overordnet styring med utdanningsvirksomheten i Forsvaret. Det har derfor vært nødvendig å innføre et nytt og mer helhetlig styringssystem under én overordnet koordinerende myndighet.

 

Sist, men ikke minst, har det vist seg hensiktsmessig å tilpasse det militære utdanningssystemet til det sivile, både i Norge og internasjonalt, noe jeg skal komme tilbake til.

3 Ny ledelsesstruktur

For å bedre styringen med kompetanseproduksjonen i Forsvaret og sikre koordineringen av de ulike utdanningsnivåene, er det innført en ny overordnet struktur for kompetansestyring i Forsvaret.

 

Sjefen for Forsvarets skolesenter (sjef FSS) er i en rekke dokumenter, senest i statsrådens iversettingsbrev (IVB), gitt et overordnet ansvar for all kompetanseproduksjon i Forsvaret. Dette inkluderer blant annet ansvaret for fellesutdanning, ansvaret for at all akademisk utdanning i Forsvaret holder høy faglig kvalitet og er i samsvar med formelle krav, samt et koordinerende ansvar i forhold til generalinspektørene. Sjef FSS er medlem av forsvarssjefens ledergruppe.

 

Som en konsekvens av innføringen av bachelor- og masterutdanning, er sjef FSS dessuten gitt ansvaret for at bachelorutdanningen ved krigsskolene oppfyller de formelle vilkårene og at det er sammenheng mellom bachelor- og masterutdanningen. Det er med andre ord mitt ansvar å sørge for at den røde tråden gjennom hele utdanningssystemet er klar og synlig. Dette er et ansvar jeg tar alvorlig.

 

Ansvaret for utdanningsvirksomheten i Forsvaret utøves gjennom en ledelses- og rådsstruktur. som skal ivareta faglig og administrativ strømlinjeforming og koordinering av utdanningen på alle nivåer i Forsvarets kompetanseproduksjon. Rådsstrukturen består i dag av følgende organer:

  • Forsvarssjefens kompetanseråd
  • Forsvarets råd for utdanning
  • Forsvarets krigsskoleråd
  • Forsvarets befalsskoleråd.

Det vurderes nå å revidere rådsstrukturen i lys av Universitets- og høyskoleloven, som en følge av innføringen av master- og bachelorgrad i Forsvaret. I et mellomstadium etableres Forsvarets råd for bachelor- og masterutdanning (FRBM) som et supplement til den regulære rådsstrukturen.

 

4 Det nye utdanningssystemet

Hovedlinjene i Forsvarets reviderte utdanningssystem vil se slik ut:

4.1 Grunnleggende befalsutdanning (GBU)

De eksisterende ettårige befalsskolene med påfølgende plikttjeneste skal endres, og det skal innføres et mer fleksibelt utdanningsløp. Den grunnleggende befalsutdanningen vil bli tettere integrert i aktiv tjeneste og koplet til praksis. En omlegging av GBU har ikke minst vært nødvendig fordi det nå skal innføres et avdelingsbefal som skal ivareta behovet for spesialisert kompetanse på lavere nivå i organisasjonen.

 

Det er i dag betydelige forskjeller mellom de tre forsvarsgrenene i utformingen av GBU. Dette skaper utfordringer, ikke minst fordi GBU skal kvalifisere for krigsskole og bachelorgrad. Et av tiltakene for å bidra til sterkere samordning, er et opplegg for felles opptak og seleksjon (FOS). Dette har en rekke fordeler:

 

  • FOS øker kvaliteten i seleksjonsprosessen, ikke minst fordi kompetansen innenfor opptak og seleksjon kan kraftsamles.
  • Det er mer kostnadseffektivt.
  • Rekrutteringen bedres gjennom samlet profilering, blant annet på internett.
  • Søkermassen utnyttes bedre.
  • FOS fremmer dessuten helhetstankegangen i et forsvar der evne og vilje til samhandling blir stadig viktigere, ikke minst på grunn av utbredelsen av nettverksbaserte løsninger.

 

4.2 Grunnleggende offisersutdanning – krigsskolene

Det skal innføres en treårig krigsskole i alle forsvarsgrener som fører fram til bachelorgrad. Dette innebærer at dagens ordning med Krigsskole I og II avvikles. En stor andel av kadettene gikk som kjent bare Krigsskole I, som har vært toårig i Hæren og Luftforsvaret. Med den nye ordningen får alle kadetter treårig utdanning, noe som samlet innebærer en forbedring.

 

Krigsskolene skal fortsatt primært gi en profesjonsutdanning tilpasset forsvarsgrenens behov, og gi grunnlag for videre karriere og utdanning i Forsvaret. Utdanningen skal organiseres slik at den ivaretar både fellesaspekter og grenvise behov, og gi den rette balansen mellom teori og praksis. Krigsskolene skal fortsatt tilby kvalifikasjonskurs for personell med sivil utdanning. Også for krigsskolene er felles opptak og seleksjon under innføring.

 

Utdanningen ved krigsskolene skal konsentreres om fag med relevans for Forsvarets primære virksomhet, med militærteori, taktikk og operasjoner, operativ logistikk, våpen og annet materiell, ledelse og pedagogikk, språk, samt fysisk fostring som de viktigste fagområdene. Den skal også omfatte fag som gir forståelse for Forsvarets plass i samfunnet, og for den politiske, folkerettslige og internasjonale rammen for Forsvarets virksomhet.

 

Krigsskolene vil fortsatt stå sentralt for å utvikle gode lederferdigheter og holdninger i hele offiserskorpset. Samtidig skal kadettene gis mulighet til intellektuell, faglig og personlig utvikling. Her formes unge offiserer som mennesker, ledere og profesjonsutøvere. Derfor vil det alltid være av største betydning for Forsvaret at krigsskolene tilbyr en tidsmessig utdanning av høy kvalitet som skaper helstøpte og kompetente offiserer.

 

4.3. Videregående offisersutdanning

Den videregående offisersutdanningen omfatter Forsvarets stabsskole og Forsvarets høgskole, i tillegg til utdanning ved andre institusjoner i inn- og utland.

4.3.1 Forsvarets stabsskole

Det vil innføres et ettårig stabsstudium og en toårig utdanning som leder fram til en mastergrad i militære studier. For den som skal gjennomgå det toårige løpet, vil stabsstudiet utgjøre første år.

 

Stabsskoleutdanningen skal fokusere på strategiske og folkerettslige rammer for Forsvarets og militære operasjoner, militærhistorie og militær tenkning, samt på planlegging, ledelse og gjennomføring av fellesoperasjoner.
Studieopplegget vil være som følger:

 

  • Første semester konsentrerer seg om grunnleggende betingelser for studiet av militærmakt, herunder vitenskapsteori og metode, ledelse, militærhistorie, militær tenkning og teknologi, samt norsk og internasjonal politikk.
  • Andre semester tar for seg fellesoperasjoner, ressursstyring og ledelse. Her blir teorien sett i sammenheng med praktiske erfaringer og konkrete eksempler.
  • Tredje semester kombinerer to obligatoriske og ett valgfritt emne. Tilbudet av valgfrie emner er foreløpig begrenset, men det vil bygges ut etter hvert.
  • Fjerde semester er i sin helhet viet arbeidet med masteroppgaven.

4.3.2 Forsvarets høgskole

Forsvarets høgskole har i et halvt århundre tilbydd sivile og militære ledere en integrert utdanning med fokus på sikkerhetspolitikk, anvendelse av Forsvaret og militærmakt, totalforsvaret samt andre former for sivilt-militært samarbeid. Med høyt kompetente og erfarne kursdeltakere hentet fra ledende stillinger i ulike samfunnssektorer har Forsvarets høgskole vært en suksess innenfor sivilt-militært samarbeid her i landet. Det er derfor viktig at denne unike arenaen for gjensidig utviklende dialog opprettholdes og videreutvikles.

 

4.3.3. Høyere utdanning utenfor det norske forsvaret

Forsvaret vil fortsatt utdanne personell på høyere nivå ved institusjoner utenfor Forsvaret. En videreutviklet stipendiatordning vil gjøre det mulig for enkelte offiserer å følge sivile studier, eksempelvis innenfor tekniske og økonomiske fag eller IKT. Noen vil også gis anledning til å ta doktorgrad (PhD) ved norske eller utenlandske læresteder. Stipendiatordningen forvaltes av FSS, og stipendiatene vil være tilknyttet FSS eller andre utdanningsinstitusjoner i Forsvaret under deler av utdanningen. Deres kompetanse vil dermed stå til rådighet for Forsvaret under utdanningen, eksempelvis ved at de kan bidra til undervisning. De vil også bli pålagt plikttjeneste etter endt utdanning.

 

Det vil dessuten fortsatt være aktuelt å gi offiserer på høyere militær utdanning i utlandet, eksempelvis ved utenlandske stabsskoler. Enkelte av disse utdanningsløpene vil gi mastergrad.

 

5 Forsvarets skolesenter: Ny organisasjon

Forsvarets skolesenter ble opprettet 1. januar 2002. I tiden som fulgte vokste FSS til en stor institusjon med mange underavdelinger og mangeartede oppgaver. Skolesenteret kom etter hvert til å bestå av hele 11 utdannings-, kompetanse- og forskningsenheter med forskjellig fokus og ujevne grensesnitt.

 

I lys av dette startet FSS våren 2003 en effektiviserings- og omorganiseringsprosess. Beslutningen om å søke akkreditering for et mastergradsstudium i militære studier har stått sentralt i prosessen. En ny organisasjonsplan er nå godkjent og skal iverksettes fra 1. august 2005.

 

Organisatorisk innebærer planen at FSS skal slankes til å bestå av en ledelse/stab og seks underavdelinger. Bemanningen (OPL) skal reduseres fra 237 til 178.

 

Det nye skolesenteret skal spisse virksomheten inn mot forskningsbasert utdanning innen militærmakt, militær ledelse og fellesoperasjoner, og oppgaver i nær tilknytning til dette.

 

Med begrepet militærmakt forstår FSS militære operasjoner, erfaringer, analyser, doktriner, konsepter, organisasjoner og strukturer sett i en bred politisk og sosial kontekst. Det betyr at norsk og internasjonal politikk, militærhistorie, militær tenkning (militærteoretiske grunnlagsproblemer) og teknologi inngår i militærmaktsbegrepet.

 

Militær ledelse består hovedsakelig av to komponenter: For det første å utvikle og disponere militært personell i fred, krise og væpnede konflikter, for det andre å omgjøre tilgjengelige ressurser til et militært styrkepotensial. Det betyr at både ledelse i mellommenneskelig forstand og ressursstyring (virksomhetsstyring) inngår i begrepet.

 

Men fellesoperasjoner menes planlegging og ledelse av militære operasjoner der to eller flere forsvarsgrener samvirker. Dette inkluderer aktuelle militærteoretiske perspektiver, militære doktriner, operasjonskonsepter og stabsmetodikk.

 

Den nye strukturen blir seende slik ut:

 

 

  • FSS/Stab skal bistå sjef FSS i hans styrings- og koordineringsansvar for Forsvarets kompetanseproduksjon og drive intern virksomhets- og ressursstyring for FSS for å støtte opp under skolesenterets faglige virksomhet. Staben skal også ha ansvaret for strategisk styring av FSS og utdanningskjeden i Forsvarets militære organisasjon, samt informasjonsvirksomheten og bibliotektjenestene ved FSS.

 

  • Forsvarets høyskole (FHS) skal fortsatt gi Forsvarets høyeste utdanning og tilby kurs for sivile og militære ledere innenfor sikkerhetspolitikk, militærmakt og totalforsvar.

 

  • Forsvarets stabsskole (FSTS) vil huse det nye stabsstudiet og påbyggingsåret som skal gi mastergrad i militære studier. FSTS skal særlig fokusere på planlegging og ledelse av fellesoperasjoner innenfor hele spekteret av Forsvarets oppgaver, inkludert fredsoperasjoner, operativ logistikk, forvaltning, sivil-militært samarbeid (CIMIC) og informasjonsoperasjoner (INFO OPS). FSTS skal også arbeide med Forsvarets operative doktrineutvikling og utføre annet utredningsarbeid. FSTS bidrar dessuten med militærfaglig ekspertise til media.

 

  • Forsvarets institutt for ledelse (FIL) skal særlig fokusere på militær ledelse i krise og krig. Instituttet har også oppgaver knyttet til seleksjon av Forsvarets personell.

 

  • Institutt for forsvarsstudier (IFS) skal fokusere på sikkerhetspolitikk og strategiske studier. IFS har et nasjonalt ansvar for historiske studier innen sitt arbeidsfelt, men vil også i sterkere grad rette fokus mot fremtidsrettede perspektiver. Instituttet skal levere vesentlige bidrag til masterstudiet.

 

  • Forsvarets institutt ved Norges Idrettshøgskole (NIH/F) er Forsvarets kompetansesenter innen fagfeltet militær ferdighetslære.

 

  • Forsvarets kurssenter (FKS) har ansvaret for å tilby kurs på en rekke områder som ikke dekkes av krigsskolene og FSTS. Det dreier seg i første omgang om språk, utdanning innenfor etterretnings- og sikkerhetstjeneste, samt kurs rettet mot internasjonal virksomhet. Noen av disse kursene gjennomføres i samarbeid med universiteter og høyskoler og vil gi studiepoeng. Andre kurs gir ikke studiepoeng, men er konkret rettet mot spesielle behov, herunder eksempelvis NORDCAPS-kurs og andre kurs som forbereder for internasjonal virksomhet. FKS skal også drive utvikling av teknologibasert utdanning og oppdatere Forsvarets kursportal.

 

Det kan vise seg hensiktsmessig å utvide FKS’ portefølje slik at senteret også ivaretar de oppgaver som i dag blant annet forestås av Forsvarets voksenopplæring, det vil si tilrettelegging av sivil utdanning og etter- og videreutdanning for sivile. I denne sammenheng kan man også tenke seg at FKS tildeles et spesielt ansvar for å tilrettelegge for overgangen til sivil karriere blant avdelingsbefal som skal fratre, normalt etter om lag 15 års tjeneste. Tilrettelegging for en sivil annen-karriere for avdelingsbefal og andre som skal slutte i Forsvaret, vil være en sentral oppgave for Forsvaret i årene som kommer.

 

For tiden foregår det dessuten et prøveprosjekt der det gis mulighet til for å få godskrevet 20 studiepoeng for den utdannelsen som gis under førstegangstjenesten. Prøveprosjektet gjennomføres i Hærens Styrker i Nord-Norge og på Rena. Dersom denne ordningen innføres for alle som gjennomfører førstegangstjenesten, vil det også være naturlig at FKS får et ansvar her.

 

 

5.1 FSS som kompetansebrønn

FSS har søkt akkreditering for masterutdanning, og det tas sikte på å starte denne utdanningen fra høsten av. Blant kravene til en mastergrad er at undervisningen skal være forskningsbasert. Dette stiller store krav til den formelle kompetanse som FSS må besitte. Det er imidlertid mange årsaker til at FSS må bli et kraftsentrum for militærfaglig kompetanse. Dagens og morgendagens utfordringer krever at forskning, utvikling, rådgiving og utdanning knyttes tett sammen. Forsvaret har behov for en kompetansebrønn som raskt kan tilby relevante utredninger og rådgiving, særlig på områder der det ikke finnes kyndige sivile miljøer. Dette krever både evne til å fokusere på aktuelle problemstillinger og evne til å analysere langsiktige utviklingstrekk knyttet til anvendelse av militærmakt i videste forstand.

 

FSS er pålagt å arbeide med operativ doktrineutvikling og overordnet konseptutvikling i Forsvaret. Også den norske offentligheten etterspør analyser innen militærfaglige områder. Forsvaret trenger derfor et sentralt sivilt-militært militærfaglig kompetansesenter av høy kvalitet. Av særlig betydning er det at kompetansemiljøene ved FSS får tid og mulighet til å drive forskning og utvikling på høyt nivå. Skolesenterets organisering skal sikre at det blir rom for forskning og kompetanseutvikling.

 

5.2 Samarbeid – nasjonalt og internasjonalt

FSS’ primære målgrupper og samarbeidspartnere er innenfor Forsvaret. Men også andre deler av det norske samfunn utgjør målgrupper og samarbeidspartnere for FSS. Det gjelder ressurspersoner innen offentlig forvaltning og ulike samfunnssektorer som får utdannelse ved FSS. Det gjelder også kompetansemiljøer ved universiteter, høgskoler og forskningsinstitusjoner.

 

I lys av den akselererende internasjonaliseringen må FSS søke flere samarbeidspartnere og rette seg mot flere målgrupper i utlandet. Kravene til militær transformasjon medfører at FSS må utvikle et nært samarbeid med forsvars-, utdannings- og forskningsmiljøer internasjonalt. Samarbeid innenfor Nato og med institusjoner i stater som er definert som Norges strategiske samarbeidspartnere, må stå i første rekke. I tillegg må FSS samarbeide nært med utvalgte internasjonale organisasjoner og miljøer som innehar et særlig høyt faglig nivå.

 

Den generelle målsettingen med et slikt samarbeid er å kunne fange opp sentrale utviklingstendenser og stimulere til en internasjonalisering av virksomheten ved FSS. En mer håndfast målsetting er å etablere en ramme for utveksling av sivilt og militært personell. For å gi samarbeidet tyngde og robusthet må det inngås avtaler med utvalgte institusjoner internasjonalt. FSS har på vegne av Forsvaret et ansvar for å utvikle slike samarbeidsavtaler på flere områder, og dette arbeidet vil gis prioritet i tiden fremover.

 

6. Høyskolestatus – positivt og nødvendig

Sentralt i reformen av Forsvarets utdanning står tilpasningen til det sivile utdanningssystemet. For første gang vil Forsvaret få et utdanningsløp som godkjennes på linje med sivil høyskoleutdanning. Krigsskolene har fått akkreditering for å tilby treårige bachelorgrader i militære studier. Forsvarets skolesenter er i ferd med å gjennomgå akkreditering for å tilby en toårig erfaringsbasert mastergrad i militære studier.

 

6.1 Bologna-prosessen

Denne utdanningsordningen er på linje med den som er i ferd med å bli gjennomført i praktisk talt all høyere utdanning i Norge, og i Europa for øvrig. Utgangspunktet for denne standardiseringen er den såkalte Bologna-prosessen som startet i EU i 1999. Målet er å skape et europeisk fellesområde for høyere utdanning der studieløp og utdanningsnivåer er sammenfallende og der studiepoeng, utdanningsgrader og karaktersystemet er samkjørt og gjensidig godkjent, slik at studenter og uteksaminerte kandidater kan bevege seg fritt innenfor området og få anerkjent utdannelsen overalt. Malen er et studieløp med en treårig bachelor, en toårig master og en treårig PhD. Dette systemet er i sin tur basert på felles anerkjente kvalitetsnormer for utdanningsløp og institusjoner.

I Norge ivaretas godkjenningen av Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (NOKUT). Innføringen av det standardiserte europeiske utdanningssystemet i Norge har blitt kjent under betegnelsen ”kvalitetsreformen”.

 

Tilpasningen av norsk militær utdanning til dette standardiserte systemet er både positivt og nødvendig. Allerede før kvalitetsreformen ble igangsatt i Norge, hadde en rekke profesjonsutdanninger fått høyskolestatus, eksempelvis sykepleiere og politi. Disse profesjonene er nå i ferd med å tilpasse seg innføringen av det nye utdanningssystemet. Politihøyskolen ble således i juni 2004 delvis innlemmet under Universitets- og høyskoleloven og har fått rett til å tildele bachelorgrad og fastsette studiepoeng for videreutdanning. Politihøyskolen tar sikte på å søke NOKUT om akkreditering av et masterstudium.

 

Går vi én generasjon tilbake, var akademisk status forbeholdt et begrenset antall yrkesgrupper, som leger, jurister og prester. En rekke profesjonsutdanninger med høy anseelse sto utenfor systemet. Det gjaldt også for offisersutdanningen, selv om krigsskolene med tiden oppnådde delvis godkjenning.

 

Med et stadig større antall norske profesjoner innenfor høyskolesystemet og en felles europeisk utdanningsmal under etablering, er det ikke lenger akseptabelt at Forsvaret delvis står utenfor dette systemet. Profesjonens anseelse og status krever en utdanning med tilsvarende nivå og godkjenning som andre profesjoner. Politiet er bare ett eksempel.

 

Samlet ligger Norge fremst i innføringen av Bologna-prinsippene, og det norske forsvaret ligger foran militære utdanningsinstitusjoner i andre land. Det er ingen ulempe, men tvert i mot en styrke. Alle bør kunne lese skriften på veggen: Det felles europeiske utdanningssystemet er kommet for å bli. Det europeiske utdanningssystemet har dessuten klare likhetstrekk med det nordamerikanske systemet, og likner også systemene i en rekke andre land verden over. Vi kan øyne framveksten av en globalisert standard for høyere utdanning, basert på bachelor- og mastergrader. Når Forsvarets utdanningssystem uansett er i støpeskjeen, ville det være uansvarlig ikke å forholde seg til denne utviklingen.

 

6.2 Utdanningssystemets betydning for rekruttering

Det finnes også andre årsaker til at det er ønskelig å tilpasse seg et allment mønster for utdanningsnivåer. I fremtiden vil en stor andel av befalet slutte i Forsvaret og gå over i andre yrker på ulike alderstrinn. De vil med andre ord ha et behov for å posisjonere seg i forhold til en sivil annen-karriere. Dette gjelder på langt nær bare det nye avdelingsbefalet. Også mange krigsskoleutdannede offiserer vil satse på en påfølgende karriere i det sivile.

 

Fra Forsvarets synsvinkel er en slik avskalling på forskjellige nivåer nødvendig og ønskelig for å opprettholde en hensiktsmessig sammensetning av befalskorpset. Dessuten må vi innse at det ikke er like mange unge i dag som velger et yrke som de ønsker å stå i hele livet. Unge mennesker ønsker handlefrihet, og de vil ha en utdannelse som også kan danne grunnlag for andre yrkesvalg, eventuelt som grunnlag for senere videreutdanning på andre felter i Norge eller i utlandet. Dersom vi skal kunne rekruttere de beste til befalsyrket, må vi tilby en utdanning som legger til rette for dette.

 

6.3 Internasjonal anseelse

Til sist bør det nevnes at det blir stadig vanligere i mange land at offiserer har akademisk utdanning. Riktignok ligger Norge i forkant på dette feltet i forhold til flere europeiske land, men det har lenge vært vanlig å treffe amerikanske offiserer med akademisk utdanning. Flernasjonalt samarbeid i internasjonale staber og internasjonale operasjoner blir en stadig viktigere del av Forsvarets virksomhet. Kompetente offiserer med allment godkjent utdanning på høyt nivå vil være viktig for å kunne hevde seg best mulig i slikt samarbeid.

 

7 Akademisering og operativ erfaring: To likeverdige komponenter

Hittil har jeg snakket mye om behovet for en styrket akademisk profil på den militære utdanningen og om behovet for å tilpasse utdanningen til internasjonale sivile standarder. Det er imidlertid viktig for meg å understreke at omleggingen også har et annet og like viktig mål, nemlig å bedre evnen til operativ ledelse av styrker i krevende skarpe operasjoner. Den økte norske deltakelsen i internasjonale operasjoner har medført en fornyet vekt på praktiske erfaringer fra slik virksomhet. Ikke minst er det behov for at erfaringer og lærdommer fra operasjoner ute blir raskt formidlet til Forsvarets personell. En offiser i dag må i sterkere grad enn tidligere være innstilt på å praktisere sitt fag under krevende forhold i utlandet i flere faser i karrieren. Dette stiller store krav til praktisk evne og lederegenskaper. Dette skal vektlegges i utdanningen.
Dessuten må det understrekes at den økte vekten på teoretisk skolering er knyttet til konkrete militære behov. Dagens offiserer stilles overfor et komplekst og skiftende trusselbilde og en hurtig utvikling av konsepter, doktriner og kapasiteter både blant våre allierte og her hjemme. Evnen til fleksibilitet og transformasjon står i sentrum. Dette krever kunnskaper, dybdeforståelse og analytisk evne. Ikke minst kreves det en evne til å formidle kompetente fagmilitære synspunkter i sammenhenger der behovet for nært sivilt-militært samarbeid blir stadig viktigere. Dette skal vi sette våre offiserer i stand til.

 

Til tider møter jeg en frykt for at omleggingen av Forsvarets utdanningssystem skal medføre at utdanningen blir mer teoretisk og sivilt preget, på bekostning av fagmilitær kompetanse. For mange hefter det noe livsfjernt og upraktisk ved begrepet ”akademisering”. Det er viktig for meg å tilbakevise dette inntrykket.

 

Det nye utdanningssystemet reflekterer at offisersprofesjonen er i endring. Fremtidens offiserer skal gis en tyngre teoretisk og analytisk ballast, samtidig som de skal bli bedre forberedt til krevende operativ virksomhet under skiftende vilkår, både hjemme og under fremmede himmelstrøk. Vi skal klare begge deler. Dette er ingen liten utfordring, men vi må ha høye ambisjoner på profesjonens vegne!

 

  1. Avslutning

Kompetanse er en avgjørende ressurs for et moderne og fleksibelt forsvar. Kompetanse er ikke noe man kan skaffe seg en gang for alle, det er noe som må vedlikeholdes og utvikles. Hvis man stilles overfor uventede og vanskelige situasjoner, er det kompetansen som danner grunnlag for improviseringsevne og handlekraft.

 

Forsvarets nye utdanningssystem blir det mest fleksible Forsvaret har hatt. Det sikrer systematisk kunnskapsoppbygging gjennom et utdanningsløp med klare nivåer og god sammenheng mellom nivåene. For første gang vil dessuten norsk militær utdanning være fullt kompatibel med sivil høyskoleutdanning i inn- og utland.

 

Med en tidsmessig utdanning som kombinerer bred samfunnsforståelse og operativ ledelse vil norske offiserer stå vel rustet til å møte fremtidens komplekse utfordringer.

Generalmajor Rolf Thomsen

Sjef for Forsvarets skolesenter

Utdanning og kompetanseutvikling –
Forsvarets skolesenter

Innledning

Ærede forsamling.

 

Jeg vil starte mitt foredrag med følgende sitat fra Stortingsproposisjon 45 (2000-2001) som ble framlagt i februar 2001 og behandlet i Stortinget i juni samme år.

 

«Et moderne Forsvar må være basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet. Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne Forsvar som det tar lengst tid å bygge opp og som må vedlikeholdes og utvikles løpende. Det er en kapasitet som i seg selv ikke lar seg improvisere, men som er en forutsetning for improvisasjon på andre felter.» (St.prp. 45, 2000-2001, side 52-53)

 

Den 1. januar 2002 ble Forsvarets skolesenter (FSS) opprettet som ledd i omstillingen i Forsvaret. I denne omstillingen skal vi ikke bare omstrukturere organisasjonen, men også sørge for at personellet i organisasjonen til enhver tid innehar den kompetansen som kreves for å løse organisasjonens oppdrag. I denne sammenheng er FSS tildelt en nøkkelrolle i det fremtidige forsvar.

 

Foredragets disposisjon

Jeg er kommet hit i kveld for å snakke om FSS fremtidige rolle innen utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret. Innledningsvis i mitt foredrag vil jeg behandle bakgrunnen for opprettelsen av FSS og stillingen som sjef for Forsvarets skolesenter. Deretter vil jeg redegjøre for overgangen fra Forsvarets skolesenter Akershus festning (FSAF) til det nye Forsvarets skolesenter (FSS), da dette er to avdelinger som på ingen måte kan sammenlignes. Jeg vil under dette også redegjøre for det helhetlige ansvar for kompetanseutvikling i Forsvaret som er tillagt Sjef FSS. Videre vil jeg gi en status for etableringen av det nye skolesenteret, før jeg avslutningsvis vil se på de utfordringer som ligger foran oss og ikke minst hvilken betydning dette vil kunne få for Forsvaret.

 

Bakgrunnen for opprettelsen av FSS

Langtidsproposisjonens behandling av utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret var i stor grad basert på grunnprinsipper fra det tverrpolitisk sammensatte Forsvarspolitisk utvalg (FPU), som leverte sin innstilling i juni år 2000. I innstillingen påpekte FPU at utdanningssystemet i Forsvaret måtte organiseres på en mer helhetlig måte. Sammenhengen mellom skolene måtte avstemmes slik at man oppnådde mer kostnadseffektive ordninger. FPU påpekte at utdanningen i Forsvaret var preget av mange små og driftsmessig kostbare enheter.

En mer helhetlig organisering med større vekt på konsentrasjon og felles løsninger ville gi rom for innsparinger og skape mer slagkraftige kompetansemiljøer. FPU framhevet behovet for et mer hierarkisk utdanningssystem der én sjef fikk det overordnede ansvaret. (NOU 2000:20, side 62-63)

 

St. prp. 45 fulgte opp og konkretiserte disse grunnprinsippene. Proposisjonen fastslo at det fantes en rekke institusjoner i Forsvaret med en virksomhet som befant seg i krysningspunktet mellom utdanning, utredning og forskning. Det ble påpekt at det daværende Forsvarets skolesenter Akershus festning allerede var overbygning for et bredt kompetansemiljø innenfor slik virksomhet. Det er dette miljøet som videreutvikles og styrkes gjennom etableringen av FSS. I følge proposisjonen skal det primære fokus for miljøet ved Akershus festning være studier av militærmakt i vid forstand. Dette omfatter historiske studier så vel som dagsaktuelle og framtidsrettede problemstillinger, med vekt på samspillet mellom politikk, diplomati og forsvar, ledelsesstudier, samt systemutvikling der teknologi, organisasjon, operasjonskonsepter, doktriner og taktikk ses i sammenheng. Det ble understreket at miljøet måtte pleie nær kontakt med norske og utenlandske fagmiljøer både på militær og sivil side, med vekt på både teoretisk og operativ kompetanse.

 

Videre ble det fastslått at sjefen for Skolesenteret skulle tillegges det overordnede ansvaret for utdanning og kompetanseutvikling i Forsvaret, direkte underlagt Forsvarssjefen. (St.prp. 45, 2000-2001, side 52-54).

 

I Forsvarskomiteens innstilling ble dette punktet ytterligere betonet og presisert:

«Komiteen merker seg Regjeringens intensjon om at Forsvarets utdanningsvirksomhet skal effektiviseres. Komiteen støtter i denne sammenheng forslaget om at sjefen for Skolesenteret Akershus festning også skal få tittelen “Sjef Forsvarets skoler”. I denne funksjonen bør vedkommende ha et spesielt ansvar for å strømlinjeforme Forsvarets utdanningssystem, med særlig vekt på å fjerne duplisering av kapasitet, både mellom Forsvarets forskjellige skoler og mellom Forsvarets utdanningsinstitusjoner og sivile sådanne. Komiteen anser også at militær utdanning fra krigsskole-nivå og oppover, snarest mulig aksepteres på linje med sivile utdanninger.» (Innst 342, 2000-2001, pkt 5)

 

Dette er de gjeldende politiske retningslinjer som ligger bak opprettelsen av FSS og etableringen av en stilling som sjef for Forsvarets skoler. Som vi ser er ambisjonene med det nye Skolesenteret og posisjonen som sjef for Forsvarets skoler høye, og det er ingen liten utfordring å gripe fatt i.

 

Samtidig ga proposisjonen generelle retningslinjer for videreutviklingen av Forsvarets utdannings- og forskningsvirksomhet som var relevante for etableringen av FSS. Det ble eksempelvis påpekt at omorganiseringer ikke måtte svekke eksisterende kompetansemiljøer og at prosessen måtte sikre at de enkelte enhetenes verdifulle kontaktnettverk ble opprettholdt. (St.prp. 45, 2000-2001, side 53).

 

Faglig nivå og utvikling

De politiske føringene fra 2000 og 2001 må samtidig ses på bakgrunn av at krigsskole- og stabsskoleutdanningen i løpet av 1990-tallet har beveget seg i retning av en sterkere akademisering. Skolene har tatt sikte på å tilby forskningsbasert undervisning innenfor sentrale fagområder. Flere sivile akademikere er blitt ansatt ved krigsskolene, samarbeidet med ulike sivile akademiske institusjoner er utvidet, og en rekke offiserer har mottatt stipendier for å gjennomføre høyere sivile studier.

 

Det er en klar ambisjon at militær høyskoleutdanning skal godkjennes på nivå med sivile universiteter og høyskoler. I et samfunn der stadig flere tar høyere utdanning, er slik tilpasning en positiv og nødvendig utvikling. Som det påpekes i St.prp. 45, vil dette gi offiserskorpset formalkompetanse som er sammenlignbar med andre profesjoner, noe som er gunstig for rekrutteringen til offisersyrket og letter samarbeidet med andre nasjonale og internasjonale utdanningsinstitusjoner. I framtiden vil mange offiserer kombinere sivil og militær utdannelse på høyskolenivå.

 

Samtidig kan dette skape en fare for at militære fag kommer i bakgrunnen. Det er derfor maktpåliggende at det fagmilitære fokus beholdes under den omleggingsprosessen vi er inne i. Vi må ikke få en nye generasjon offiserer som har høy kompetanse innenfor sivile fag, men som står svakere i sentrale militære fagdisipliner. Det er her Forsvarets skolesenter kommer inn som framtidens kraftsentrum innenfor forskningsbasert undervisning og kompetanseutvikling i de spesifikt militære fag. Vi skal holde et faglig nivå som er på linje med universiteter og høyskoler, men fagfeltene skal primært være militære og sikkerhetspolitiske. Det utelukker selvsagt ikke at det er mange kontaktpunkter med sivile fagmiljøer. Det gjelder eksempelvis for Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV), Forsvarets institutt for ledelse (FIL) og Institutt for forsvarsstudier (IFS).

 

Utfordringene som ligger i å etablere et akademisk faglig nivå må ikke undervurderes. Andre land, eksempelvis USA, har lange tradisjoner innenfor militære fag som akademiske universitetsstudier. Vi må innse at det vil ta lang tid å etablere robuste utdanningsmiljøer av tilsvarende kvalitet i Norge. Ikke minst må vi erkjenne at dette ikke kan løses gjennom organisatoriske grep alene. Det sentrale er å beholde og videreutvikle reell faglig kompetanse.

 

Dersom en slik gradvis oppbygging av faglig tyngde skal sikres, må vi finne ordninger som gjør det mulig å beholde ressurspersoner ved Skolesenteret i lengre tid enn det som er vanlig i en militær karriere. Det må finnes avansementsmuligheter og lønnsstiger som er tilpasset behovet for større kontinuitet i de miljøene der Forsvarets høyeste fagkompetanse skal utvikles. Slik kan Skolesenteret litt etter litt bygge seg opp til et nivå der fagmiljøene på Akershus festning anerkjennes som faglig solide både i sivile og militære akademiske miljøer i inn- og utland. Det er denne prosessen vi nå har startet på.

Hva var Forsvarets skolesenter Akershus festning, og hva er Forsvarets skolesenter

Organisasjon og oppgaver FSAF

Som sjef FSAF var jeg, i tillegg til sjef for Forsvarets høgskole, overordnet for Forsvarets stabsskole, Forsvarets fjernundervisning, Institutt for forsvarsstudier og skolesenterforvaltningen. Til tross for at avdelingene var kommandomessig underlagt, mottok de like fullt sine oppdrag med tilhørende ressurser fra Forsvarssjefen gjennom Sjefen for Forsvarets overkommando/Personellstabens produksjonsplan. Min reelle styring av avdelingene var derfor begrenset, noe som også skyldtes et manglende stabsledd til å ivareta en slik styring.

Med unntak av felles forvaltningstjenester, drev underavdelingene selvstendig virksomhet innen sine områder, og avdelingene, spesielt Forsvarets stabsskole, omfattet ulike fagmiljøer innen et bredt spekter av kunnskapsområder.

Organisasjon og oppgaver FSS

Det nye Forsvarets skolesenter har fått et betydelig større ansvar enn det gamle FSAF. I tillegg til alminnelig kommando over de underlagte avdelinger, har skolesenteret også fått ansvar for å koordinere all kompetanseutvikling i Forsvaret.

Først om organisasjon
I tillegg til de avdelinger som inngikk i FSAF, som i stor grad er omorganisert og tilpasset skolesenterets nye oppgaver, har skolesenteret også fått flere nye underavdelinger. Disse kan deles i to kategorier:
For det første har tre tidligere eksisterende avdelinger gått fra å være selvstendige avdelinger til å bli kompetansemiljøer under FSS: Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES), Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV) og Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt.

I tillegg har man etablert to nye kompetansemiljøer:
– Forsvarets institutt for ledelse – som vi har forventninger til at skal bli en betydelig ressurs innen fagområdet ledelse, og
– Forsvarets forvaltningsskole – hvor vi nå samler de tidligere grenvise kompetansesenterne innen forvaltning

For å håndtere intern koordinering og ivaretakelse av ansvaret for den totale kompetanseutvikling i Forsvaret, som jeg vil komme tilbake til i neste punkt, er det etablert et stabselement. Denne staben vil ha som hovedoppgave og strømlinjeforme og tilpasse den fremtidige kompetanseproduksjonen i Forsvaret til det nye Forsvarets utfordringer og behov.

Om kompetansemiljøene

De enkelte kompetansemiljøers hovedoppgaver er som følger:

Forsvarets høgskole (FHS) skal gi nøkkelpersonell i militær og sivil sektor kunnskap om og innsikt
i norske forsvars- , utenriks- og sikkerhetspolitiske faktorer som påvirker det norske totalforsvar. Kursportefølgen er relativt uendret, men vil årlig bli vurdert for til enhver tid å være tilpasset samfunnets behov.

Forsvarets stabsskole (FSTS) skal kvalifisere personell for stabstjeneste og lederstillinger på midlere og
høyere nivå til krigs- og fredsorganisasjonen. Skolen skal sikre og videreutvikle Forsvarets og FSTS egen kompetanse innen feltene strategi, operasjoner og stabstjeneste, og videre gi støtte til Forsvarets ledelse innen disse kompetanseområdene. I tillegg skal FSTS gi fagmilitær informasjon ved pågående militære konflikter, og representere Norge i internasjonale fora innenfor og utenfor NATO-alliansen.

Skolen skal legge til rette for at også sivile som er kvalifiserte, kan gjennomføre grunnleggende kurs og hovedkurs ved skolen.

Forsvarets forvaltningsskole (FFS) skal bidra til at Forsvaret har faglig kompetanse for å sikre nødvendig utvikling innen fagfeltet forvaltning. Skolen skal tilføre FSTS forvaltningskompetanse mht utdanning på stabsskole II nivå. Videre gjennomføre skal skolen gjennomføre funksjonsrettede kurs og seminarer innenfor fagfeltet forvaltning.

Forsvarets kompetansesenter for internasjonal virksomhet (FOKIV) skal videreutvikle Forsvarets kompetanse knyttet til nasjonalt og internasjonalt samarbeid, samt doktriner og konsepter om flernasjonale fredsoperasjoner. Kompetansesenteret gjennomfører kurs og seminarer innen kompetanseområdet innen rammen av blant annet PfP og NORDCAPS-samarbeidet.. FOKIV skal også bidra i utdanningen innen fredsstøttende operasjoner ved blant annet Forsvarets stabsskole.

Forsvarets fjernundervisning (FFU) er rådgivende, koordinerende og utøvende funksjonsansvarlig (UFA) for fjernundervisning og nettbaserte opplæringssystemer. Innen dette ligger å utvikle standarder, verktøy, metoder og pedagogikk. En vesentlig del av dette er å utvikle spesifikasjoner for et felles E-læringssystem i Forsvaret og handlingsplan for utvikling og implementering av et E-læringssystem.

Fjernundervisningen skal også koordinere og administrere engelsk STANAG testing og nivåfastsetting, samt utvikle språkopplæringssystemer etter Forsvarets behov, og i tillegg bistå og veilede Forsvarets avdelinger innen fjernundervisning, alternative opplæringsmetoder og videokonferanser.

Institutt for forsvarsstudier (IFS) driver forskning hovedsakelig innenfor tre programområder: militærteori og strategiske studier; norsk sikkerhetspolitikk, forsvarspolitikk og forsvarskonsept, samt internasjonale konflikt- og samarbeidsmønstre.

Grunnlaget for virksomheten kan operasjonaliseres i tre grunnprinsipper:
– vekt på grunnforskning og langsiktig kompetanseutbygging
– utnyttelse av synergier mellom samtidshistoriske og samtidige studier
– utnyttelse av synergien mellom historisk, samfunnsvitenskapelig og militærfaglig kompetanse.

Instituttet har en rekke ulike forskningsprosjekter som spenner fra avgrensede spesialstudier til arbeider som trekker lange historiske linjer. Blant de større prosjektene er bokverket Norsk forsvarshistorie fra middelalderen og fram til 1990-årene, der tre bind er publisert og ytterligere to er under arbeid.

Instituttets forskere driver dessuten veiledning av militære og sivile studenter og er engasjert som forelesere ved Forsvarets skoler.

Forsvarets institutt for ledelse (FIL) skal bidra til at Forsvaret har faglig kompetanse for å sikre nødvendig utvikling innen fagfeltet ledelse. FIL skal tilføre FSTS ledelseskompetanse mht utdanningen på stabsskole II nivå, og gjennomføre kurs og seminarer innen fagfeltet ledelse.

Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste (FSES) skal ivareta Forsvarets behov for opplæring
i etterretnings- og sikkerhetstjeneste, og delta i produksjon av den sivile forvaltningens behov for sikkerhetstjeneste. Skolen skal sikre nødvendig kompetanse innen relevante språk, utdanne språkkyndig befal og understøtte norsk medvirkning i internasjonale operasjoner og rustningskontroll.

Skolen skal videre utøve fagmyndighet innen basisfunksjoner for psykologisk forsvar.

Norges idrettshøgskole/Forsvarets institutt (NIH/F) er Forsvarets kompetansesenter og overordnet faginstans for fysisk fostring, og skal utøve forskning og fagutvikling innen sitt område. Gjennom satsningsområdene overlevelsesferdighet og fysisk kapasitet skal instituttet bidra til at Forsvaret generelt, og de operative miljøene spesielt gis økt kompetanse innenfor området prestasjonsforbedring.

Instituttet skal videre planlegge og tilrettelegge for nasjonale militære mesterskap og deltakelse i internasjonale konkurranser og mesterskap, foruten å drive kurs, utdannings- og konferansevirksomhet innen fagområdet.

De mange enkeltinstitusjonene som nå samles ved skolesenteret har hver for seg utviklet høy kompetanse innenfor sine spesialfelt. Videreutviklingen av FSS skal ikke medføre at de enkelte kompetansemiljøene mister den styrke som ligger i deres egenart og kyndighet. Barnet må ikke helles ut med badevannet gjennom organisatoriske tiltak som river opp og ødelegger verdifulle fagmiljøer som det har tatt lang tid å bygge opp. Derfor må FSS forbli en samling – et cluster – av enheter som hver beholder og videreutvikler sin nåværende faglige tyngde, under en samlet ledelse.

 

Gjennom tidligere virksomhet er det fra flere av miljøene ved skolesenteret allerede etablert kontakt med flere utenlandske institusjoner, og mange av de enkelte forskere og offiserer ved avdelingene på FSS har verdifulle personlige nettverk i internasjonale kompetansemiljøer. Behovet for internasjonalt samarbeid med høyere militære utdanningsinstitusjoner i utlandet er et viktig mål for FSS. Vi må skaffe oss formelle samarbeidspartnere blant utenlandske høyere militære læresteder og forskningsinstitusjoner. Her kan bl.a. nevnes Försvarshögskolan (FHS) i Sverige, Forsvarsakademiet i Danmark, National Defense University i USA, samt andre relevante institusjoner.

Da vi er et lite land med begrensede ressurser, må vi innse at vi neppe vil makte å opprettholde spisskompetanse innenfor alle relevante fagfelt. Derfor trenger vi strategiske samarbeidspartnere utenfor landets grenser, ikke minst fordi vi da kan sende personell utenlands i forbindelse med studier, faglig oppdatering og gjesteforskeropphold. Dette gjelder så vel studenter som forskere og lærekrefter.

FSS bør ta mål av seg til å bli Forsvarets vindu mot høyere militære utdanningsinstitusjoner i utlandet og formidle slik kontakt for resten av Forsvaret. I en tid med økende vekt på multinasjonalitet er en slik bindeleddsfunksjon av stor betydning for Forsvaret som helhet.

Jeg vil nå gå over på det ansvaret jeg som sjef FSS har fått for en helhetlig kompetanseutvikling i Forsvaret.

Kompetanseutviklingsdelen

Gjennom de politiske vedtak jeg redegjorde for innledningsvis, er FSS blitt ansvarlig for den helhetlige styringen av kompetanseproduksjonen i Forsvaret. I dette ligger effektivisering, videreutvikling og tilrettelegging av Forsvarets kompetanseproduksjon, hvor kvalitetsutvikling og -sikring skal være styrende for forskning, utdanning og kompetanseutvikling.

I tillegg skal det tilrettelegges for kostnadseffektive samspill mellom sivile og militære utdanningsinstitusjoner, både nasjonalt og internasjonalt, hvor Forsvarets strukturelle behov skal være styrende for kompetanseproduksjonen. Dette skal vi oppnå ved å utvikle effektive styrings- og finansieringsmodeller for å utøve kvalitetskontroll av den totale kompetanseproduksjonen.

Det sentrale i denne sammenheng blir å strømlinjeforme utdanningssystemet. I dette ligger ikke bare samordning av utdanning mellom forsvarsgrenene, men også forholdet til sivile utdanningsinstitusjoner og institusjoner internasjonalt. Jeg vil her trekke fram følgende momenter:

Forsvarets utdanning må akkrediteres under lov om universitet og høgskoler, herunder godkjenning av vekttall og etablering av en egen gradsstruktur med bachelor- og mastergrader. I dette arbeidet er vi i mål med første del, ved at krigsskolene og Hærens ingeniørhøgskole nå får godkjenning tid-for-tid lik universitet og høgskolestudier, dvs 20 vekttall pr år. I tillegg ble det den 15 mars i statsråd fremmet en odelstingsproposisjon med endringer til universitets- og høgskoleloven, hvor det åpnes for at høgskoler under blant annet Forsvarsdepartementet kan komme inn under loven. For vårt vedkommende vil dette i første omgang gjelde krigsskolene og Hærens ingeniørhøgskole, da disse institusjonene som sagt allerede er akkreditert. Det videre arbeid i denne saken vil i første rekke bli å få de institusjoner som ligger under skolesenteret inn under loven, et arbeid vi vil starte så snart forskriftsarbeidet for de fire første skolene er fullført. For skolesenterets del bør dette ikke være en krevende oppgave, da våre studier allerede ligger på et høyt akademisk nivå, og at skolesenteret allerede i dag både har flere tilsatte med så vel doktorgrad som professorkompetanse.
Her finner jeg det nødvendig å presisere at denne akademiseringen ikke skal gå på bekostning av det fagmilitære innholdet i utdanningen. Utdanningen ved våre høyere utdanningsinstitusjoner skal primært dekke Forsvarets behov, og det fagmilitære innhold ved institusjonene skal tvert imot styrkes. Det fagmilitære innhold i undervisningen vil imidlertid få et kvalitetsstempel i form av vekttall, noe som gjør at våre utdanninger vil bli kompatible med sivile utdanninger. Dette anser vi som vesentlig i vårt framtidige Forsvar, hvor man med bakgrunn i et mindre behov for eldre offiserer ser for seg en nødvendig avskalling av offiserer midt i tredveårene. Gjennom denne akademiseringen vil vi derved skaffe den enkelte en målbar sivil kompetanse, som gjør at den enkelte student vil kunne slippe å starte på bar bakke den dagen vedkommende eventuelt velger å forlate Forsvaret til fordel for en sivil karriere.

 

Ett annet viktig arbeid er samhandel med andre offentlige etater og sivile institusjoner. FSS må være premissgiver i arbeidet med å skape synergier i den hensikt å unngå dublering eller overlapping. Forsvaret mangler nøyaktig oversikt over den kompetanse på ulike fagfelt som allerede finnes innenfor Forsvarets egne rekker. Som nevnt finnes det mange personer og miljøer med kompetanse som holder høyt faglig nivå, også sammenliknet med til sivile universitets- og høyskolemiljøer. Det er nødvendig å kartlegge disse kompetansemiljøene og de eksisterende nettverkene mot andre fagmiljøer, slik at vi er sikre på at vi utnytter egne krefter effektivt før vi eventuelt kjøper kompetanse utenfra.

 

Det er likevel både ønskelig og nødvendig å bygge ut samarbeidet med sivile utdanningsinstitusjoner i inn- og utland. I mange tilfeller vil det være lønnsomt å kjøpe utdanning ved sivile høyskoler og universiteter, heller enn å etablere egne studieretninger ved de militære skoler. Eksempelvis gjelder dette innenfor økonomi, språk, realfag og samfunnsfag. Når Forsvaret inngår samarbeidsavtaler med sivile læresteder, er det imidlertid av stor betydning at Forsvaret utnytter den akademiske kompetanse som allerede finnes innenfor egne rekker til å gi råd om og kvalitetssikre opplegget. Det er lett å gå seg vill i mangfoldet av sivile utdanningsmuligheter, og det mangler ikke på attraktive tilbud. Forsvaret trenger derfor kunnskap for å vite eksakt hva som skal etterspørres. Her har FSS en viktig utfordring i å konkretisere behov, finne gode sivile samarbeidspartnere og sikre at utdanningsoppleggene oppfyller Forsvarets behov.

 

I samarbeidet med sivile utdanningsinstitusjoner er det Forsvaret som skal ha styringen, og derfor må vi ha de nødvendige forutsetninger for å kunne utøve slik styring. For å utøve sin oppgave må FSS følgelig også besitte omfattende kunnskap om, og oversikt over, sivile akademiske utdanningstilbud.

 

Det økende samarbeidet mellom militære og sivile utdanningsinstitusjoner reflekterer et stadig økende behov for tett sivil-militært samarbeid. Et nytt trusselbilde fordrer evne til effektiv samhandling innenfor et komplekst krisespekter. Ikke minst ble dette behovet synliggjort av begivenhetene den 11. september 2001. Nødvendigheten av helhetlige perspektiver er erkjent av norske politiske myndigheter, blant annet kan det registreres at Stortinget ba om at gjennomføringsproposisjonen for Forsvaret og sårbarhetsmeldingen blir behandlet samtidig. Som den høyeste militære utdanningsinstitusjon i Forsvaret vil Skolesenteret legge særlig vekt på å styrke fokuset på helhetlige perspektiver der Forsvarets innsats ses i en bred samfunnsmessig sammenheng i lys av vår tids trusler.

 

Forsvarets skolesenter skal utvikle utdanningssystemet gjennom medvirkning fra forsvarsgrenene og utdanningsinstitusjonene på utsiden av skolesenteret. For å lykkes i dette arbeidet kreves samarbeid på alle nivå. Skolesenteret arbeider nå med etableringen av en hensiktsmessig rådsstruktur for utdanningsvirksomheten. Foruten at vi ønsker å videreføre Forsvarets befalsskole- og krigsskoleråd, om enn i en noe annen form, ønsker vi også å opprette to nye råd:

  • Forsvarets råd for utdanning – som skal ha som hovedoppgave å arbeide for samordning, strømlinjeforming og effektivisering av kompetanseutviklingen i Forsvaret. Herunder skal rådet ha i oppgave å godkjenne alle rammeplaner for utdanning.
  • Et strategiråd for utdanning, som skal være et sjefsforum som skal gi de strategiske føringer for kompetanseutviklingen i Forsvaret.

Denne rådsstrukturen vil for meg som sjef FSS være et viktig bidrag til arbeidet med den helhetlige styring av kompetanseutviklingen.

 

Et annet viktig bidrag til framtidig kompetanseutvikling i Forsvaret er å ta i bruk de muligheter den nye teknologien byr på. Jeg tenker her på bruk av fjernundervisning, som definitivt vil være et vekstområde. Kombinasjonen av fjernundervisning og modulbasering av utdanningen gir en meget fleksibel læreform, noe som gir klare fordeler både for den enkelte student og Forsvaret. Jeg vil her spesielt nevne mindre reisevirksomhet, redusert fravær fra familien og muligheten for å kombinere jobb og studier. Fjernundervisning bør imidlertid ikke benyttes ukritisk. Man må være oppmerksom på ulempene med denne formen, som lite samarbeid med andre og at den isolert sett ikke er velegnet til lederutvikling. Fjernundervisning nyttet i kombinasjon med tradisjonell undervisning er imidlertid en hensiktsmessig undervisningsform som vil bli aktivt nyttet i tida fremover. Den setter krav til den enkelte, men gir muligheter for den som vil satse.

Som sjef FSS har jeg ikke bare fått ansvaret for den rent militærfaglige kompetanseutviklingen, men også den sivilfaglige. Halvparten av Forsvarets ansatte er sivile, og disse skal også sikres et etter- og videreutdanningstilbud basert på Forsvarets behov. Kravene til kompetanse endrer seg i dag raskere enn tidligere. De sivile vi tilsetter har større behov for faglig påfyll enn tidligere. Dette er det også tatt høyde for ellers i samfunnet, noe som kommer til uttrykk gjennom den såkalte kompetansereformen, som fokuserer på samfunnets, arbeidslivets og den enkeltes behov for kompetanse, og hvor et sentralt begrep er tilrettelegging for livslang læring. For FSS vil dette både omhandle den sentrale tilrettelegging av utdanningstilbudene for Forsvarets sivilt tilsatte, men også tilrettelegging av sivil utdanning for militært personell og uttak av sivile til militær utdanning. Integrering mellom disse gruppene skal foretas der hvor det er hensiktsmessig.

Av øvrig virksomhet innen kompetanseområdet som skolesenteret vil arbeide med i tiden fremover vil jeg kort nevne:

  • Arbeidet med etableringen av ny/revidert utdanningsordning. Forsvarets militærfaglige utdanningsstudie, som tidligere er presentert fra denne talerstol, er et godt grunnlag for det videre arbeidet.

og sist men ikke minst

  • Analysen av Forsvarets behov for kompetanse i ny organisasjon, hvor FSS skal lede arbeidet. Under dette skal det utarbeides femårs-prognoser over opptak til utdanning ved Forsvarets skoler, sivil utdanning og ved utenlandske institusjoner.

Jeg har her nevnt et utvalg av tiltak som alle skal bidra til oppnåelse av hovedmålet:

En helhetlig og strømlinjeformet utdanningsorganisasjon med høy kvalitet.

 

Status

Hvor står vi så i etableringen av skolesenteret?

I 2002 og 2003 vil omstillingen være den prioriterte aktiviteten ved skolesenteret, herunder etableringen av kompetansemiljøene. Ressursbruken vil være rettet mot omorganisering, relokalisering og etablering av virksomhet.

Når det gjelder personellsituasjonen har vi per i dag personell i alle kompetansemiljøene, men ingen av disse miljøene vil ha fullt personelloppsett før 1 august. Disponeringsomgangen viste at vi får problemer med å fylle hele skolesenterets organisasjon. Dette forventes imidlertid å være et forbigående problem, da det på søknadsrunden var utlyst 3140 stillinger, altså den største disponeringsomgangen noensinne. Når Forsvarets nye organisasjon får ”satt seg”, har vi en forventning om at skolesenteret vil bli en meget attraktiv plass å tjenestegjøre og hvor rekrutteringen derfor vil bli meget god. Å kunne trekke inn personell med høy kompetanse er selvsagt en forutsetning for å kunne lykkes med å skape skolesenteret til det kompetansesenteret alle ønsker at det skal bli.

En av skolesenterets store utfordringer ligger innen EBA-området. Samlokalisering av FSS er av avgjørende betydning for å oppnå samspill, synergier og rasjonell bruk av ressursene og for at kompetansemiljøene skal kunne støtte hverandre.
Dette oppnås ved best ved lokalisering på og i tilknytning til festningsområdet, hvor en så stor del av skolesenteret som mulig legges til indre festning. Inntil videre vil vi imidlertid måtte leve med andre løsninger for blant annet FOKIV, som midlertidig vil bli plassert i leide lokaler i Oslo-området.

Til tross for at stabselementet per i dag kun har halv oppsetning, har man nå med bidrag fra eksisterende kompetanse startet arbeidet med utviklingen av utdanningssystemet og kompetansemiljøet. Da dette skjer parallelt med og er en del av omstillingsprosessen, er man imidlertid avhengig av tilstrekkelig personellstyrke for å løse den relativt store oppdragsporteføljen.

På kort sikt vil derfor en harmonisering mellom oppdragene gitt FSS i Forsvarssjefens produksjonsplan og skolesenterets personellstyrke være vesentlig for å kunne lykkes.
Skolesenteret er i gang med å finne sin plass i kompetanseutviklingen, og av de nevnte oppgaver innen utviklingen av et helhetlig utdanningssystem er vi i gang, eller vil komme i gang så snart personellstyrken er på plass.

 

Avslutning

I forbindelse med behandlingen av St. prp. 45 fremhevet Stortinget behovet for å effektivisere Forsvarets utdanningssystem og legge det overordnede ansvaret til én sjef. Skal FSS lykkes med å strømlinjeforme utdanningssystemet, må skolesenteret også gis myndighet til å gjøre nettopp dette. Som i alle omorganiseringsprosesser vil vi imidlertid måtte forvente forskjellige meninger og holdninger. Internt ved skolesenteret opplever jeg en positiv holdning til det arbeidet vi har startet. For oss er det vesentlig å få denne entusiasmen til å smitte over på de øvrige deltakerne i omstillingsprosessen. Vår oppgave i denne sammenheng blir derfor å få våre samarbeidspartnere til å se muligheten for videreutvikling av eget fagområde og den synergieffekten som ligger i omorganiseringen.

FSS’ mål er å utvikle seg til å bli et kraftsenter innen høyere militær utdanning som holder akademisk nivå med anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt på lik linje med tilsvarende militære institusjoner i utlandet. For å komme dit, må vi etablere en selvstendig FOU-kompetanse på høyt nivå innen nøye definerte fagområder som sikkerhetspolitikk, strategi, militærmakt, fellesoperasjoner og ledelse. Dette må vi gjøre gjennom å videreutvikle samarbeid med tilsvarende miljøer sivilt og innen Forsvaret, foruten at vi knytter oss opp internasjonalt mot et utvalg tilsvarende læresteder innenfor og utenfor NATO-alliansen.

Gjennom opprettelsen av FSS er det foretatt et organisatorisk grep som legger forholdene godt til rette for en videreutvikling av utdanningssystemet, slik at vårt forsvar skal få den nødvendige kompetanse til å løse fremtidens varierte og krevende oppgaver.

Målet med Forsvarets utdanningssystem må være at kunnskapstilegnelse er en prosess som løper gjennom hele karrieren. Riktignok er det ikke nødvendigvis slik at bedre kunnskap gir klare og entydige svar; skråsikkerhet er oftest et tegn på uvitenhet. Likevel må vi stadig strekke oss etter ny viten. Som det heter i et gammelt ordtak: Hvis du tror du er ferdig utlært, er du ikke utlært, men ferdig!

 

Takk for oppmerksomheten.