Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 8. januar 2007

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

VERDIER VERD Å VERNE

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Innledning

Vår del av verden er i stor grad preget av stabilitet, – av gode naboforhold mellom landene og økonomisk vekst. Men selv om det er fredelig i våre hjemlige trakter, har vi likevel mye å ta ansvar for, – å verne om. Og ikke minst har vi et ansvar for å vise omverdenen at vi har vilje og evne til å ivareta – og forsvare – våre interesser og verdier, hjemme og ute.

I den sammenhengen er Forsvaret ett av flere virkemidler. Men Forsvaret skiller seg ut, fordi det er statens ytterste maktmiddel. Vi har et godt forsvar. Et forsvar som er fleksibelt, – som er beredt, – som har tillit og som er forankret i befolkningen.

Jeg har merket meg at det fra tid til annen tegnes et bilde av et forsvar som mangler relevans. Som ikke har den nødvendige beredskap. Som ikke løser de oppdrag det skal, verken hjemme eller ute. Det er ikke tilfellet!

Aktivitet i løpet av den siste uken

La meg bare anskueliggjøre noen av Forsvarets aktiviteter i løpet av årets første uke – en uke som vanligvis er en av årets roligste: På Garnisonen i Sør-Varanger har vernepliktige mannskaper gjennomført mer enn 200 patruljer langs grensen til Russland.

Åtte kystvaktfartøy patruljerer i våre nordlige farvann, – de har blant annet inspisert 14 fartøyer – fire av dem i fiskevernsonen, – og har bistått flere utenlandske skip i forbindelse med dårlig vær langs kysten. Syv av kystvaktens fartøyer patruljerer rundt kysten av Syd-Norge, – og har gjennomført inspeksjoner, tolloppdrag, samt søk og redningsoppdrag.

333-Skvadronen, de maritime patruljeflyene, har gjennomført et operativt tokt over nordområdet, og frem til 20. januar har skvadronen også et Orionfly i Antarktis, på oppdrag for Norsk Polarinstitutt.

I løpet av dagen har det blitt gjennomført 44 treningstokt med F-16 ut fra Bodø og Ørland, – i tillegg har det vært to jagerfly på høy beredskap – slik det er hver dag, hele året.

Og mens vi nå har bildet av et kampfly fremme – la meg bare slå fast at i overskuelig fremtid finnes det ikke alternativer som kan erstatte kampflyet og den helt nødvendige kapasitet det representerer i et moderne forsvar.

Regjeringen har derfor besluttet at kampfly skal fortsette å være en viktig del av det norske forsvaret. Det er tre reelle kandidater for et eventuelt nytt kampfly. Men en beslutning om hva den fremtidige kampflykapasiteten skal være, blir ikke bli fattet før i 2008.

Siste uke har to av våre MTB’er i UNIFIL II til enhver tid vært aktive i farvannet utenfor kysten av Libanon.

Tre mobile observasjonsteam har vært ute i Faryab-provinsen i Afghanistan – og det har vært gjennomført en bypatrulje i Meymaneh. Vår hurtige reaksjonsstyrke i Mazar-E-Sharif er på beredskap for innsetting. Styrken har også gjennomført 3 bypatruljer, og har ryddet miner på veiakser i området.

På Værnes er det i dag innrykk av 64 aspiranter til Heimevernets befalsskole. De 40 som blir tatt opp, vil bli en del av det moderne Heimevernet, – som har kommet langt i sin kvalitetsreform, – som er gode på sivilmilitært samarbeid, – og som kan beskytte både mennesker og institusjoner.

Alt dette illustrerer at Forsvaret løser sine oppgaver– hver eneste dag – på en fremragende måte. Vi har også betydelige styrker som er i beredskap dersom en krisesituasjon skulle dukke opp, hjemme eller i utlandet. Og dette samtidig som Forsvaret er inne i en viktig og nødvendig omstilling, som i seg selv krever stor innsats og engasjement.

Sikkerhetspolitiske endringer

NATO er den fremste garantisten for vår sikkerhet. Men vi må arbeide for at NATO forblir relevant og ivaretar sikkerheten for medlemslandene, – og samtidig bidrar til å løse internasjonale utfordringer.

Den sikkerhetspolitiske situasjon er i dag preget av et bredt og sammensatt risikobilde – med stor grad av usikkerhet og uforutsigbarhet. Det er helt nødvendig å ta hensyn til de skiftende sikkerhetsutfordringer og trusler som Norge, NATO og det internasjonale samfunn står overfor.

Men dersom vi fortløpende planlegger innretningen av vårt militære forsvar ut i fra disse stadige endringene, så kan langsiktigheten i våre disposisjoner bli for liten.

Derfor bør Forsvaret i mindre grad baseres på hva vi skal forsvare oss mot. Og i mye større grad innrettes mot hva vi ønsker å beskytte, å verne –  nemlig den virksomhet, den infrastruktur, de interesser og de verdier vårt samfunn bygger på – som vi vil forsvare – både hjemme og ute.

På vegne av oss selv, og på vegne av det internasjonale samfunn. Vi trenger altså ikke nødvendigvis noe å forsvare oss mot. Det holder at vi har noe å forsvare.

Vi legger derfor vekt på å utvikle et forsvar som er innrettet for å verne om og ivareta våre sentrale interesser i et langsiktig perspektiv. Et fleksibelt forsvar som kan håndtere et bredt spekter av ulike oppgaver.

FPU og FS 07

Den neste langtidsplanen blir sentral i denne utviklingen av Forsvaret. Og vi er godt i gang. Forsvarssjefen har kommet langt i arbeidet med forsvarsstudien. Regjeringen har også nedsatt et forsvarspolitisk utvalg, med bred faglig og tverrpolitisk representasjon.

Begge skal levere sine innspill kommende høst. De vil være viktige for regjeringens arbeid med langtidsplanen, som allerede har startet i Forsvarsdepartementet.

Den videre utviklingen av Forsvaret er viktig for hele det norske samfunnet. Dette er grunnen til at vi ønsker en så bred og inkluderende prosess som mulig omkring arbeidet med å utmeisle veien videre for Forsvaret.

Forsvarssjefen har uttrykt bekymring for det han beskriver som manglende samsvar mellom Forsvarets oppgaver, struktur og økonomiske rammer. Dette er nettopp et av de forhold jeg har bedt Forsvarspolitisk utvalg om å vurdere spesielt.

Samtidig må vi huske at gjeldende langtidsplan nesten i sin helhet ble basert på fagmilitære anbefalinger. Etter tre av fire budsjettår i perioden, er det en finansiell oppfylling av denne planen som er vesentlig bedre enn i tidligere planperioder.

I året som kommer kan det bli en del spekulasjon om mulige endringer i forsvarsstrukturen i neste langtidsperiode. Men la meg understreke: Det er ikke tatt noen politiske beslutninger om Forsvaret for perioden 2009 -2012. Det vil skje først i 2008. Og det er regjeringen, – og til sist Stortinget – som skal bestemme den fremtidige utviklingen av Forsvaret.

Nordområdene

Én region skiller seg ut når det gjelder Norges langsiktige interesser. Nordområdene. Vårt viktigste strategiske satsingsområde. I årene fremover vil regionen bli preget av en rivende utvikling, på mange områder.

Det handler om bærekraftig forvaltning av ressurser. Om god miljøpolitikk. Ikke minst handler det om å utvikle levekår og livskvalitet for alle som bor i nord, og om å følge opp vårt ansvar for å ivareta urfolkenes rettigheter.

 

Men det handler også i stor grad om energi. Etterspørselen etter olje- og gass øker. Store aktører som USA og EU ønsker å fordele sine energi­anskaffelser på flere produsentland. I det internasjonale energimarkedet oppfattes Norge som en stabil leverandør. Sammenlignet med en rekke av verdens andre olje- og gassregioner er nordområdene preget av samarbeid og politisk stabilitet.

Dette er med på å øke den internasjonale oppmerksomheten rundt nordområdene – som en viktig region for produksjon og transport av olje og gass.

Forholdet til Russland

Et godt forhold til Russland er en forutsetning for fortsatt stabilitet og sikkerhet i nord. Regjeringen arbeider derfor aktivt for å intensivere dialogen med Russland, på en rekke områder.

Dagens Russland fremstår på en helt annen måte enn landet gjorde i det første tiåret etter den kalde krigens slutt. Dagens Russland er en selvsikker energistormakt, – som har betalt ned sin utenlandsgjeld, – hvor staten igjen spiller en dominerende rolle i samfunns- og næringsliv – og hvor forsvaret styrkes, i takt med den sterke økonomiske veksten. For eksempel er Russland i ferd med å modernisere en rekke av sine våpensystemer.

Norges forhold til Russland er godt, men vi skal ikke forholde oss ukritisk til alle utviklingstrekkene i dagens Russland. Gjennom konstruktiv dialog og samarbeid må vi både bidra til å videreutvikle gode naboskapsforhold – og medvirke til en fortsatt demokratisk utvikling.

Militær tilstedeværelse i nord

Vi skal selvfølgelig ikke forveksle dagens strategiske bilde i nord med situasjonen under den kalde krigen. Invasjonstrusselen er borte. I dag er det behovet for å ivareta norske samfunnsinteresser i et langsiktig perspektiv som tilsier et sterkt militært nærvær i nord.

Dette er et viktig politisk signal – både innenfor og utenfor Norges grenser. Det er et signal til andre land, til selskaper som vurderer å satse i nord, og ikke minst til vår egen befolkning. Om at Norge mener alvor med sin satsing i nordområdene, og at vi tar konsekvensen av regionens strategiske beliggenhet og ressurser.

Derfor har Forsvaret fortsatt en viktig, og på mange måter økende rolle å spille i nord. Vi må ha evne til å følge utviklingen og hevde våre interesser, – og vi må ta høyde for at utviklingen kan ta en annen retning enn vi ønsker og forventer.

Regjeringen vil ha et økt maritimt nærvær i nord, primært gjennom en kraftig styrking av kystvakten og tilførsel av nye helikoptre. Når marinens nye fartøyer blir operative vil også de bidra til sterkere sjømilitær tilstedeværelse.

Det er også en selvfølge for regjeringen at Luftforsvarets fremtidige basestruktur reflekterer ønsket om permanent beredskap i nord. Med evne til suverenitetshevdelse, til maritim overvåkning, til redningstjeneste og til nødvendig støtte til Hærens, Sjøforsvarets og felles operasjoner.

Regjeringen vil også øke Hærens operative evne de kommende årene. Blant annet gjennom en styrking av årsverksrammen med mer enn 1000 stillinger innen utgangen av inneværende langtidsperiode.

 

En betydelig del av disse årsverkene skal tilføres avdelingene i Troms. Der skal tyngdepunktet for samvirket mellom Hærens avdelinger også være i fremtiden. Det landmilitære nærvær er et viktig signal til vår egen befolkning om den helhetlige satsingen i nord.

Hærens virksomhet er nært knyttet til skyte- og øvingsfeltene. Men ofte har reindriften interesser i de samme områdene, – og vi må ta hensyn til begge parters interesser, noe som ikke alltid er lett. Derfor er det svært gledelig at det er oppnådd enighet mellom Forsvaret og reindriften; Om sammenbinding av Mauken og Blåtind skytefelter i Troms til ett sammenhengende manøverfelt, og om videre bruk av Halkavarre skytefelt i Finnmark.

For Hæren er skyte- og øvingsfeltene de operative avdelingenes viktigste klasserom. Derfor gir feltenes beliggenhet også en klar indikasjon på hvor Hærens avdelinger må være lokalisert i fremtiden.

Alliert trening i nord

Det er først og fremst i nord vi har unike muligheter for fellesoperative øvelser. Hvor både hær, heimevern, sjøforsvar, luftforsvar og felles kapasiteter kan øve sammen.

De gode øvingsmulighetene er viktige også for våre allierte og partnere. Det å operere under nordnorske vinterforhold gir faktisk øvingsutbytte både for oss og våre allierte, – som er relevant i forhold til utenlandsoperasjoner. Selv om disse ofte finner sted under langt varmere himmelstrøk. Det er nemlig slik – noe for eksempel våre britiske venner ynder å legge vekt på – ”if you can make it here, you’ll make it anywhere”.

Samtidig styrker felles øving avdelingenes evne til å operere sammen med sine viktigste samarbeidspartnere. Derfor vil regjeringen fortsette å legge forholdene til rette for utenlandsk trening og øving i Norge, spesielt i Nord-Norge.

Avrunding nordområdene

I sum er det altså regjeringens mål å styrke det militære nærværet i vår nordlige landsdel. Ikke fordi det foreligger noen økt trussel mot Norge. Ikke for å bidra til økt militarisering av regionen.

Men fordi vi som stat ønsker å sende et viktig politisk signal om at vi vil ivareta våre langsiktige interesser, og våre internasjonale forpliktelser. Det vil være Forsvarets bidrag til den helhetlige utvikling regjeringen legger opp til i nordområdene de kommende tiår.

Internasjonale operasjoner

Men Norges interesser og ansvar omfatter selvfølgelig mye mer enn vårt eget territorium. Våre interesser, både når det gjelder økonomi, miljø og sikkerhet, må ses i en global sammenheng. Det gjelder også vårt ansvar for å bidra til å skape en bedre verden for alle.

Norge er tjent med at internasjonale sikkerhetsutfordringer løses innenfor en bred konsensus, basert på prinsippene i FN-pakten, og gjennom forankring i folkeretten. Det er nettopp derfor regjeringen arbeider for et kraftig styrket FN. Vi vil ha et verdenssamfunn med spilleregler som følges, og hvor internasjonal rett og grunnleggende menneskerettigheter respekteres.

Deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner er en del av arbeidet med å skape et slikt verdenssamfunn. Og nettopp innen fredsbygging vet vi at Norge kan spille en viktig rolle.

Den effekten vi oppnår er mye større enn vårt lands størrelse tilsier. Det er også derfor regjeringen har ønsket å øke Norges deltakelse i FN-ledede operasjoner.

Forsvarets kapasiteter skal utvikles slik at de muliggjør langsiktig, forpliktende innsats av en betydelig størrelse i internasjonale operasjoner. Vi skal selvfølgelig også ha enheter med høy reaksjonsevne, – men vi har ingen ambisjoner om å bli et ekspedisjonskorpsforsvar. Det viktigste er evnen til å kunne bidra over tid med substansielle bidrag til internasjonal fred og sikkerhet.

Afrika

Regjeringen vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid – med særlig vekt på Afrika. Sammen med Sverige har vi forberedt en innsats i en eventuell FN-styrke i Darfur i Sudan.

Så langt har regjeringen i Sudan dessverre blokkert for en økt FN-innsats. I Darfur ser vi i dag vår tids største humanitære katastrofe. Derfor er det viktig at det internasjonale samfunn opprettholder presset på Khartoum. Norge på sin side står klar til innsats dersom en løsning skulle oppnås.

Afghanistan

I dag er det ISAF-styrken i Afghanistan som er vårt største internasjonale militære engasjement. Dette er også NATOs viktigste operasjon i øyeblikket. Gjennom denne satsingen har alliansen påtatt seg en stor og viktig forpliktelse.

I årene frem til 2001 var Afghanistan et trenings- og baseområde for internasjonal terrorisme. Det er nå vår ambisjon å bidra til at Afghanistan skal utvikle seg til et stabilt og velfungerende samfunn. Til beste for landets egne innbyggere, regionen og det internasjonale samfunn.

Men i løpet av det siste året har vi smertelig fått erfare at veien fremover for Afghanistan er krevende. Kjerneoppgaven for det internasjonale samfunn er å legge forholdene til rette, – slik at afghanske myndigheter etter hvert selv kan kontrollere afghansk territorium, – og utøve de myndighets­funksjoner som kjennetegner en fungerende stat.

For å komme dit må Afghanistans befolkning oppleve at en styrket sentralmakt medfører en positiv utvikling. For samfunnet som helhet – også i de mest avsidesliggende områdene. Og den positive samfunns­utviklingen må komme alle folkegrupper til gode. Også de som tapte krigen i 2001.

En slik utvikling kan imidlertid ikke skje uten at militær stabilitet – og lov og orden – er sikret. På sikt må disse funksjonene ivaretas av det afghanske forsvaret, og av afghansk politi. Men NATOs sikkerhetsparaply vil være nødvendig i lang tid fremover – ikke minst for å bidra til å skape gode rammevilkår for de som skal sørge for sivil utvikling i landet.

Fra norsk side har vi erkjent at disse utfordringene krever en helhetlig strategi for Afghanistan. Militærmakt alene er ikke nok. Sivil og militær innsats må gå hånd i hånd, noe Norge selv praktiserer, og sterkt har tatt til orde for i en rekke internasjonale organer.

I løpet av de siste årene har Norge forflyttet sin innsats fra Kabul-området til Nord-Afghanistan. Jeg vil minne om at dette skjedde etter ønske fra NATO.

Norge leder for tiden en av ISAF-styrkens regionale stabiliseringsenheter i Meymaneh, lengst nordvest i Afghanistan. Vi stiller også en hurtig reaksjonsstyrke for ISAF’s nordkommando i Masar-e-Sharif i det sentrale Nord-Afghanistan, samt et sykehus og diverse logistikkapasiteter samme sted. Og fra april i år vil Norge lede driften av den internasjonale flyplassen i Kabul.

I sum bidrar vi med en styrke på om lag 550 mannskaper i Afghanistan. I forhold til vårt folketall er vi helt i teten når det gjelder styrkebidragets størrelse. Det skal vi være stolte av.

Når det av og til hevdes at Norge burde bidra mer i Afghanistan, kan det være godt å ha dette som et bakteppe: Norge har et stort styrkebidrag. Og vi er nettopp der hvor alliansen ba om at vi etablerte oss – i Nord-Afghanistan. Det ansvaret løper vi ikke fra. For hvis vi ikke lykkes med det vi gjør i nord, kan situasjonen raskt forverres også der.

Vi vil derfor utvide og forsterke den norske innsatsen i Nord-Afghanistan, – spesielt i Faryab-provinsen, der vi nå utvikler et engasjement på tvers av ulike sektorer. Vi vil bidra til å skape militær sikkerhet, – bygge opp afghanske sikkerhetsstyrker, – etablere infrastruktur, – samt skape økonomisk og sosial utvikling.

Det nye Afghanistan baserer seg i stor grad på et skjørt politisk kompromiss, mellom de gamle krigsherrene i Nord-Alliansen og Karzai-regjeringen i Kabul. Krigsherrene har fortsatt betydelig militær evne og økonomisk og politisk kontroll.

Selv om det så langt har vært roligere i Nord-Afghanistan enn i Sør- og Øst, så ulmer det under overflaten også i nord. Det er derfor viktig at NATO ikke mister fokuset på den delen av landet hvor man faktisk har sett en viss fremgang.

Men satsingen i nord betyr ikke at Norge prinsipielt avviser deltagelse også i Sør-Afghanistan. ISAF-operasjonen er én, helhetlig operasjon, som dekker hele Afghanistan, og vår reaksjonsstyrke i Masar-E-Sharif kan i en kritisk situasjon også brukes i sør.

Jeg vil advare mot å tro at det finnes enkle løsninger på utfordringene i Afghanistan. Sivil utvikling er nødvendig for at NATO skal lykkes, og NATOs operasjoner er en forutsetning for at den sivile innsats skal komme frem. Derfor er det uheldig at ISAF-talsmenn på lavere nivå har fremstilt antallet drepte motstandere som en seier. Norge har da også, sammen med flere andre medlemsland, tatt avstand fra dette. Det har selvfølgelig aldri vært et mål for NATO å ta livet av flest mulig Taliban-soldater.

Situasjonen er altså slik at det den senere tiden har blitt nærmest umulig å drive utviklingsarbeid i Sør-Afghanistan, – på grunn av Talibans militære aksjoner, – som i stor grad også har rammet sivilbefolkningen og hjelpe­organisasjonene.

Dersom NATO ikke etablerer den nødvendige sikkerhetsparaply, så blir det heller ingen økonomisk og sosial utvikling. Det er vanskelig å se at alternativet til NATOs nærvær vil være noe annet enn en ny borgerkrig. Altså en ny runde med det som har utarmet landet gjennom de siste tiårene. Et slikt alternativ er det uaktuelt for Norge å medvirke til.

Personellet er viktig

Tjenesten i Afghanistan – som all tjeneste i Forsvaret – er krevende. Den stiller store krav til personellet, – vi må aldri glemme at menneskene er Forsvarets viktigste ressurs.

Det siste året har jeg besøkt en rekke av Forsvarets avdelinger. Både i Norge og i utlandet. Noe av det som har gledet meg mest er møtet med både befal, vervede, sivile og de som er inne til førstegangstjeneste. Det som har imponert meg mest er den enkeltes engasjement, profesjonalitet – og et bevisst forhold til den viktige oppgaven de har.

Vi skal også være stolte av alle de som tidligere har tjenestegjort i Forsvaret. Derfor vil jeg benytte anledningen til å takke dere som opp gjennom årene har gjort en viktig innsats. For vi har kommet langt, og uten alle dere hadde vi ikke vært der vi er i dag.

Verneplikt

Den største gruppen av de som gjennom årene har gjort en verdifull innsats for Forsvaret er de vernepliktige. Gjennom verneplikten får Forsvaret stabil tilførsel av godt egnet personell. Verneplikten sikrer også en bred rekruttering til Forsvaret, på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer. På en måte som er alternative rekrutteringsmodeller overlegen.

Mangfoldet er viktig både i forhold til forankring og legitimitet, og ikke minst i forhold til kompetanse og forutsetninger for å kunne løse oppgavene. Det er behov for sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet. Derfor vil regjeringen opprettholde den allmenne verneplikten. Riktignok tilpasset en ny tid, og Forsvarets behov.

Noen mener verneplikten har utspilt sin rolle. Fordi de generelt er imot militærvesenet, – fordi de ser verneplikten som en overlevning fra den franske revolusjonens tid, – eller fordi de tror på et rendyrket apparat av yrkessoldater.

Kun yrkessoldater?

Slik jeg ser det er det lite sannsynlig at vi vil få det Forsvaret vi ønsker med i hovedsak bare yrkessoldater. Rekruttering ville bli en stor utfordring, spesielt i et hett arbeidsmarked.

I land som ikke har verneplikten som rekrutteringsbrønn ser vi at tilgangen på kvalifisert personell kan bli begrenset. Et helprofesjonalisert forsvar fremstår derfor ikke som et alternativ for Norge i dag.

Et stort mobiliseringsforsvar basert på verneplikt, slik vi kjenner det fra tidligere, er heller ikke noe reelt alternativ. Forsvaret skal ikke behøve å ta inn flere til førstegangstjeneste enn det faktisk er behov for. Det ville være å sløse både med Forsvarets og samfunnets ressurser.

Hvordan praktiseres verneplikten?

Verneplikten må praktiseres slik at den tilfredsstiller både Forsvarets, samfunnets og de vernepliktiges behov.

Forsvaret har behov for kvalifisert personell for å kunne løse sine oppdrag, hjemme og ute. For det første er det behov for en tilstrekkelig styrke til suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og nasjonal beredskap. For det andre har Forsvaret behov for et godt rekrutteringsgrunnlag til internasjonale operasjoner, vervede og befalsutdanning.

De som er inne til førstegangstjeneste, sammen med befal og vervede, sikrer oss i dag relevante nasjonale innsatsstyrker – året rundt. Med et bredt spekter av kapasiteter som kan løse de fleste oppgaver innenfor krise-, ulykkes- og katastrofehåndtering.

I tillegg er det vernepliktige i førstegangstjenesten som vokter grensen mot Russland, – de utfører vakttjeneste for kongehuset, – og de er en viktig del av Kystvakten. Dagens praktisering av verneplikten bidrar på denne måten til å ivareta vår nasjonale sikkerhet.

Dagens vernepliktsordning er også avgjørende for å sikre Forsvaret et godt rekrutteringsgrunnlag. For å bruke Hæren som eksempel: I dag rekrutterer den omkring halvparten av befalselevene direkte fra videregående skoler. Den andre halvparten rekrutteres blant dem som er inne til førstegangstjenesten.

Rekrutteringen av vervede blir nesten utelukkende gjort blant vernepliktige som er ferdige med 12 måneders førstegangstjeneste.

Forsvaret får på denne måten tilgang på særdeles dyktige soldater, – som har en god militær grunnutdanning, som er reflekterte og har et godt verdigrunnlag.

Gjennom førstegangstjenesten rekrutterer vi også hele avdelinger for internasjonale oppdrag. Denne modellen har vært gjenstand for debatt i det siste. Jeg er imponert over hva disse unge kvinner og menn får til!

Og jeg er enig med forsvarsjefen i at avdelinger rekruttert direkte fra førstegangstjenesten og med erfarent befal, – som gis tilstrekkelig samtrening over tid, – holder mål i forhold til oppdragene de tildeles. De har gode forutsetninger for å takle den risiko og de påkjenninger slik tjeneste innebærer. Nøkkelordet her er samtrente avdelinger, noe som er langt viktigere enn enkeltsoldatenes alder.

Våre hurtige reaksjonsstyrker, slik som Telemark bataljon, har langtidsvervede soldater. Gjennom flere års tjeneste får de selvfølgelig et høyere utdanningsnivå. Men husk på at disse mannskapene har nøyaktig den samme militære bakgrunnen. Nemlig førstegangstjenesten.

Relevant tjeneste

Er så verneplikten relevant for den enkelte ungdom? Spør man de vernepliktige er svaret på dette, fra de aller fleste, et klart ja. Førstegangstjenesten ses på som en mulighet. De siste årene er det gjort mye for å heve tjenestens status. Til dels gjennom økonomiske virkemidler, men kanskje enda viktigere gjennom en kvalitets­heving av tjenesten.

Den gjør at det store flertall av de som er inne til førstegangstjeneste opplever den som meningsfylt, utviklende og kompetansehevende.

Samfunnets behov

I dagens samfunn er realkompetanse minst like viktig som formalkompetanse. Da er det positivt å ha vært gjennom et år med de utfordringene førstegangstjenesten gir.

Hvor det å arbeide i team, det å ta lære å ta ansvar for seg selv og andre, og det å forvalte dyrt materiell har vært sentralt. Det er svært gledelig at dette nå også får full anerkjennelse blant norske arbeidsgivere.

Slik verneplikten praktiseres i dag, så bidrar den til å gi oss nødvendig militær effekt, den høster anerkjennelse i det sivile samfunn, og den er viktig for å bygge sterke bånd mellom Forsvaret og det norske samfunnet.

Min konklusjon er derfor at verneplikten tilfredsstiller både Forsvarets, den enkeltes og samfunnets behov.

Jeg er likevel åpen for å vurdere justeringer av tjenestens innhold og lengde. Men – det jeg vil advare mot, er å redusere verneplikten til en ren rekrutterings- og seleksjonsmekanisme.

En ordning hvor den enkelte er inne en betydelig del av et studie- eller arbeidsår, bare for å være del av et seleksjonsgrunnlag for de få som verves til videre tjeneste. En slik løsning tror jeg verken den enkelte soldat eller samfunnet vil godta.

Verneplikt eller sesjonsplikt for kvinner?

I dag er det i utgangspunktet kun menn som er vernepliktige. Det er bare de som har vært kalt inn til sesjon. Og det store flertallet av de som er inne til førstegangstjeneste er menn. Kvinneandelen blant befal og vervede er i underkant av syv prosent. Det er alt for lavt!

Fra og med i år gjennomføres frivillig sesjon for kvinner. Det er et viktig steg i retning av å få flere kvinner i Forsvaret, og omkring 6000 kvinner fra 1989-kullet har takket ja til sesjon.

Forsvaret må gjenspeile det samfunnet det er en del av, og må i mye større grad rekruttere fra begge kjønn. Det er viktig både for at Forsvaret skal få de best kvalifiserte og motiverte medarbeiderne, og fordi en større kvinneandel vil bidra til gjøre Forsvaret enda bedre. Men det er også viktig for å opprettholde et sterkt bånd mellom folk og forsvar.

Jeg er glad for at det i dag er representanter for Vernepliktsrådet til stede i salen. Jeg har merket meg at Tillitsmannsordningen i Forsvaret i sitt vernepliktsprogram sier: ”Det er avgjørende for tilliten og den folkelige forankringen at vi har et mangfold i organisasjonen som reflekterer befolkningen.”[1]

Et spørsmål som melder seg i den sammenheng er om det er på høy tid å innføre verneplikt for kvinner? Riktignok er det fortsatt slik at Forsvaret bare har bruk for en del av ungdomskullene til førstegangstjenesten. Men er det noen god grunn til at ikke de best kvalifiserte unge kvinner også skal få delta? På lik linje med de unge menn?

Landstillitsvalgt for de vernepliktige, Axel Sjøstedt, stilte nettopp disse spørsmålene i sitt innlegg i Dagbladet i mars i fjor:

”I dagens samfunn med dagens Forsvar, er for meg ikke spørsmålet lenger hvorfor, men hvorfor ikke innføre verneplikt også for kvinner. Er det noen som tror at verneplikten kun ville gjelde for menn dersom den ble innført i dag? At en så inngripende og omfattende lov i klartekst ville bli så åpenbart diskriminerende?”[2]

Jeg ser gjerne en bred debatt om disse temaene i tiden fremover. Skal vi ha verneplikt for kvinner? Eller skal vi innføre sesjonsplikt for kvinner? Den debatten har vi ikke tatt. Vi er midt inne i prosessene som i løpet av neste år vil føre frem til neste langtidsdokument for Forsvaret. Den tiden må brukes til en grundig vurdering av disse viktige spørsmålene.

Avslutning

Også i tidligere tider har Norge stått overfor viktige spørsmål i forsvarspolitikken. Ikke minst i tiden etter annen verdenskrig. Kort tid etter krigen holdt forsvarsminister Jens Christian Hauge et foredrag med tittelen ”Vårt forsvar.”

Jeg var så heldig å få en utgave av dette foredraget av Linge-klubben da vi onsdag i forrige uke innviet Linge-rommet i det nye ledelsesbygget på Akershus festning.

I sitt foredrag tok Hauge blant annet opp nødvendigheten av å bruke ressurser på et militært forsvar, selv i en tid hvor det norske samfunnet stod overfor en rekke andre store utfordringer. I en tid hvor lengselen etter økonomiske, sosiale og tekniske fremskritt var stor.

Mye har forandret seg siden de første etterkrigsårene. Men noe grunnleggende er likevel det samme: Hauge beskriver Forsvaret som en forsikring som vi tegner for vår frihet og fred. Det gjelder fortsatt i dag.

Og som Hauge også sa: ”Det beste og det sunneste grunnlag for forsvarsviljen og forsvarspolitikken i landet er at folket har – og vet med seg selv at det har – noe å forsvare.”   Sitat slutt.

Og det har vi – verdier verd å verne.

[1] Tillitsmannsordningen, Vernepliktsprogrammet 2006-2008, punkt 2.1.2

[2] Dagbladet 20.03.2006

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. januar 2006

Ved Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen

Foto: stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Sammen for et moderne forsvar

1.          Innledning

Mine damer og herrer, kjære forsvarsvenner.

Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Forsvar i vår tid handler om å være fleksibel. Forskjellen mellom Forsvarets operasjonsområder er svært stor.  Jeg har sett det selv. I nord krever uvær, kulde og mørke spesiell kompetanse, utenlands kan vi møte tropehete og sand. De kulturelle forskjellene er også store.

Dette gjør forskjellen i oppgaver enorm. Forsvarets kvinner og menn skal kunne handle på vegne av landet vårt både på havet i nord og overfor landsbybefolkningen i Afghanistan. De skal ha norske verdier og robust folkerettslig opplæring i bagasjen.

Mine første 100 dager som statsråd er snart omme. Derfor er jeg glad for invitasjonen til denne tradisjonsrike talestolen. Den er godt egnet for å gi til kjenne retningen på Stoltenberg II-regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Som statsråd med det politiske ansvar for landets militære maktapparat er det med ydmykhet og respekt jeg har gått løs på min oppgave. Likevel vil jeg ikke vike tilbake for vanskelige beslutninger når det trengs.

Verden er i forandring. Staten Norge skal videre og Forsvaret skal videre.

Soria Moria-erklæringen er utgangspunktet for regjeringens arbeid de neste fire årene. Den gir politikken retning og karakter også innen sikkerhets- og forsvarspolitikken. Vi har spesielt tydelige ambisjoner innen tre områder.

For det første fortsetter Regjeringen moderniseringen av Forsvaret som Stoltenberg I-regjeringen startet ved begynnelsen av tiåret. Fokus må være på operativ forsvarsevne. Midlene vi setter av til militære formål skal brukes slik at Forsvaret kan løse sine oppgaver best mulig.

For det andre vil regjeringen rette oppmerksomhet mot nordområdene. Dette er Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. De store mulighetene er drivkraften her. Men vi står også overfor store utfordringer, og Forsvaret skal fremdeles spille en viktig rolle i nord.

For det tredje er globalisering et av de viktige utviklingstrekkene i vår tid. Regjeringen ser tydelig at dette får konsekvenser for sikkerhets- og forsvarspolitikken. Derfor vil vi bidra aktivt til å fremme en internasjonal rettsorden bygget på FN og folkeretten.

Norsk militært engasjement i FN skal økes. Både FN og NATO er grunnsteiner i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Disse temaene utgjør strukturen i mitt budskap i kveld. Jeg vil begynne med de internasjonale forhold, fortsette med nordområdene og avslutte med den videre utviklingen av Forsvaret.

2.          Forsvaret som internasjonalt redskap

Norge har vært en aktiv deltager i den moderne tids samarbeid om internasjonal sikkerhet siden vi forpliktet oss til FN-pakten i 1945. En ny dimensjon kom til da vi tok del i opprettelsen av NATO fra 1949. Bakteppet var erfaringene fra den annen verdenskrig.

Den kalde krigen gjorde at Forsvaret i hovedsak måtte konsentrere virksomheten her hjemme. Det skyldtes Norges geopolitiske posisjon som nordflanke i alliansens forsvar. Selv om alliansens planer og øvelser var basert på innsetting av mobile styrker i utsatte områder, ble forsvaret i Norge statisk.

Norge forberedte mottak av allierte styrker og bygget militærleire og forsvarsverk. Men for mange allierte innebar beskyttelsen av nordflanken en internasjonal innsetting – heldigvis ble det med planer og øvelser. Norske utenlandsoperasjoner ble derimot regnet som en tilleggsaktivitet.

Dette er hovedgrunnen til at moderniseringen har vært mer krevende for oss enn for flere av våre allierte. Først etter murens fall kom helheten av våre forpliktelser til syne. De fulgte av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen; et mer sammensatt risikobilde, mindre betydning av geografisk avstand og økende gjensidig avhengighet mellom nasjoner og regioner.

I dag opplever vi en økende erkjennelse av det internasjonale samfunns ansvar for å bidra til stabilitet, demokrati og ivaretakelse av menneskerettighetene. Og dette bidrar også til sikkerheten i våre omgivelser. Vi innretter derfor våre militære kapasiteter også med fokus på internasjonale operasjoner.

Den forrige Stoltenberg-regjeringen tok for alvor Forsvaret ut av Den kalde krigens grep og startet en helt nødvendig omstillingsprosess.

Vi som arbeider med Forsvaret – både politikere, militære og ikke minst familier – har på kort tid lært mye.

– Politikere har lært mye om hva internasjonale operasjoner innebærer. Når vi i regjeringen har tatt en politisk beslutning om militær deltagelse i en operasjon – enten det er ute eller hjemme – skal Forsvarets kvinner og menn vite at vi står fullt og helt bak dem.

– De militære har også tilpasset seg. Deltagelse ute er blitt en naturlig del av en militær karriere.

Operasjonene skjer i kompliserte konfliktområder. Intensiteten kan variere. Vårt personell skal derfor alltid være rustet og trent for de mest krevende oppgavene når de reiser ut. De skal arbeide under solid faglig ledelse mens de er ute.

Og de skal få den nødvendige oppfølging når de kommer hjem. De som trenger det skal få medisinsk og psykososial oppfølging. Det er viktig at vi tar vare på våre kvinner og menn som har vært ute i internasjonale operasjoner.

Personellsikkerhet prioriteres svært høyt i Forsvarets operasjoner og tillegges stor vekt når vi vurderer bruk av norske styrker. Det faglige håndverk vårt personell utøver, har imponert meg.

Jeg har sett hvor viktig det er med relevant utdanning, trening og erfaring. Men enhver militær operasjon innebærer risiko.

Vi må derfor hele tiden arbeide for at kombinasjonen av kompetanse, erfaring og utrustning er så god at den gir våre styrker sikkerhet og mulighet til å mestre oppgavene.

– Familiene som er hjemme har også tilpasset seg. Jeg har selv hatt en sønn i Kosovo. Jeg stilte meg mange spørsmål: Hva ventet ham? Var han i trygge hender? Visste han hva han gjorde? Visste sjefene hans det? Var politikerne bevisst sitt ansvar? Jeg tenkte hele tiden på hvordan han hadde det, og gledet meg til den dagen han skulle komme hjem igjen.

Denne erfaringen er nyttig for meg som forsvarsminister. Mange familier har opplevd belastning med å ha en av sine ute i en internasjonal operasjon av flere måneders varighet. Forsvaret er i ferd med å utvikle grunnleggende krav til oppfølging av familiene, og dette er noe jeg vil følge opp. Kvaliteten på innsatsen til våre kvinner og menn beror også på at de som er hjemme har det bra.

Regjeringen vil i tiden fremover prioritere bruk av norske styrker gjennom formelle multilaterale organisasjoner fremfor såkalte koalisjoner av villige stater. Dels fordi dette styrker det internasjonale sikkerhetssamarbeidet og den internasjonale rettsorden. Dels fordi den politiske innflytelsen for stater av Norges størrelse vil være bedre ivaretatt i organisasjoner med fast struktur.

FN

Regjeringen ønsker å stadfeste og styrke den tydelige FN-linjen som har preget Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk siden Den andre verdenskrig.

Norge har i mange tiår deltatt aktivt i FNs fredsbevarende operasjoner, men deltagelsen er blitt kraftig redusert de siste årene. Soria Moria-erklæringen legger opp til en ny opptrapping av norsk innsats i FN-ledede operasjoner med hovedvekt på Afrika, det kontinentet som har sett vår tids mest dramatiske konflikter målt i menneskelig lidelse.

La meg si litt om utviklingen innad i FN for å forklare vår ambisjon om i større grad å kanalisere vår innsats direkte gjennom organisasjonen.

Etter Den kalde krigens slutt iverksatte FN en rekke større og langt mer ambisiøse fredsoperasjoner enn tidligere. Selv om noen av disse ble ganske vellykkede, ble det ved flere tilfeller klart at det ikke var samsvar mellom utfordringene man søkte å løse og de virkemidler man var villig til å bruke for å løse dem.

Manglende evne til å stoppe folkemordet i Rwanda i 1994 og tragedien i Sreebrenica i 1995, bidro til at troen på FNs egne fredsoperasjoner fikk et kraftig skudd for baugen. Antallet soldater og offiserer i blå hjelm falt fra 80 000 i 1993 til godt under 20 000 ved årtusenskiftet.

FN har de siste årene selv tatt tak i de utfordringer organisasjonen slet med på midten av 1990-tallet. Forslagene i Brahimi-rapporten om reformer i FNs fredsbevarende operasjoner fra år 2000 – som Norge støttet aktivt opp om – har i høy grad blitt gjennomført. Det gjenstår likevel utfordringer.

Dagens FN-operasjoner er betydelig mer integrerte og robuste enn for ti år siden. De utstyres oftere med kapittel VII-mandat. Det gir anledning til å bruke makt utover selvforsvar. Det har vist seg helt nødvendig. Samtidig har samspillet mellom militære, politiske, humanitære og utviklingsmessige dimensjoner ved overgangen fra krig til varig fred blitt styrket. Vi har også sett en kraftig økning i antall FN-operasjoner og antall mannskaper som gjør tjeneste i dem.

I dag er igjen mer enn 80 000 kvinner og menn engasjert i 18 fredsbevarende operasjoner, hvorav mange har kommet til bare de siste få årene. Flere er avsluttet med suksess. Både i Øst-Timor og i Sierra Leone har FN oppnådd de mål som ble satt for militært nærvær. De videre utfordringene vil hovedsakelig bli av sivil karakter.

I Liberia ble det nylig gjennomført frie og uavhengige valg. Dette førte til at landet nå for første gang på svært lenge har en president som ser ut til å kunne virke samlende. Selv i Kongo – som for inntil få år siden var preget av Afrikas største regionale borgerkrig – ser vi visse tegn til fremgang takket være FNs nærvær.

FN er i dag den største aktør i internasjonal fredsbevaring. Men denne veksten har skjedd uten at rike land i nord har bidratt nevneverdig. Det er i dag hovedsakelig land sørfra, med Bangladesh, Pakistan og India i spissen, som har påtatt seg disse oppgavene.

Norske militære bidrag må vurderes ut fra FNs behov og hvilke kapasiteter Norge har til rådighet – og som gir merverdi. Eksempler er enheter innen planlegging, etterretning, logistikk, og samband som vil gi andre lands bidrag økt effekt. Kampavdelinger kan også bli aktuelt.

De nordiske land har tidligere samarbeidet om å stille kapasiteter til rådighet for FN. Regjeringen har gjenopptatt dette samarbeidet.

Bruk av norske styrker skal være klart forankret i folkeretten. Dette vil normalt være ensbetydende med mandat fra sikkerhetsrådet i henhold til paktens kapittel VI eller VII. Men også annen trygg folkerettslig basis, som retten til selvforsvar eller samtykke fra partene vil kunne ligge til grunn for norsk engasjement.

Folkeretten er også viktig som ramme for atferd i militære operasjoner. Et enkelt feilgrep kan få store konsekvenser. Målsettingen med utenlandsoperasjoner er jo nettopp å spre respekt for menneskerettighetene og for folkeretten.

Det er derfor regjeringen har tatt initiativ til en avtale med afghanske myndigheter. Formålet er å sikre kontroll med at personer som overleveres fra norske styrker til afghanske myndigheter behandles i tråd med internasjonale menneskerettigheter.

Avtalen skal sikre at overleverte personer ikke risikerer å bli utsatt for tortur eller dødsstraff. I tillegg skal både norske styrker, og nærmere avtalte uavhengige tredjeparter, gis adgang til personene så lenge de befinner seg i afghanske myndigheters varetekt.

Regjeringen vil arbeide for at kampen mot terror forsterkes med tanke på både effektivitet og legitimitet.

Vi vil kontinuerlig undervise vårt personell i avtaler, konvensjoner og engasjementsregler. De skal være trygge på seg selv og hva som er rammen for operasjonen. Dette handler om militær profesjonalitet.

Kvinner er ofte de fremste ofrene i vår tids konflikter. Men erfaringene viser at kvinner også er viktige ressurspersoner for konfliktløsning. Resolusjonen fra FNs sikkerhetsråd (nr. 1325) om kvinner, fred og sikkerhet er derfor svært viktig.

Som en del av oppfølgingen fremmet Generalsekretæren i FN i oktober i fjor en egen rapport. Den presenterer en bred handlingsplan.

Regjeringen vil utarbeide en norsk plan for oppfølging, og vi har begynt arbeidet med å se nærmere på hva Forsvarets rolle skal være. Kunnskap om kvinnenes rolle i de samfunn våre styrker skal operere i, skal inngå som en naturlig del av våre forberedelser til operasjoner.

Dette er en av grunnene til at det er viktig å fokusere på kvinners rolle i Forsvaret. Dessverre har vi i dag en kvinneandel på bare rundt syv prosent. Dette er lavt i forhold til andre deler av samfunnet. Fra i år av inviteres kvinner til frivillig sesjon. Jeg forventer at dette vil øke kvinners kunnskap om Forsvaret, og at vi får flere med på laget.

Når jeg er opptatt av dette er det fordi en høyere kvinneandel i seg selv vil bidra til et bedre forsvar. Derfor vil vi også ha spesielt fokus på å få flere kvinner inn i ledende stillinger i Forsvaret.

NATO

I romjulen stilte Halvor Elvik i Dagbladet spørsmålet om NATO og hvordan norsk sikkerhetspolitikk kan ligge fast når hjørnesteinen er i bevegelse. Dette er et viktig spørsmål. Det er medlemskapet i denne alliansen som er hjørnesteinen i norsk sikkerhetspolitikk.

For at alliansen skal forbli sterk og relevant må den utvikles videre. Vi kan ikke ta for gitt at alle andre medlemsland ser på alliansen slik vi gjør. Europa og USA har ikke alltid det samme syn.

Som medlemsland må vi ta vår del av ansvaret for at NATO utvikler seg i en retning som vi ønsker, og er tjent med.

Det er i vår interesse at NATO utvikler sitt potensial som politisk konsultasjonsforum. Behovet for å styrke denne funksjonen er stor etter de siste års omfattende utvidelser og nye militære roller.

I alliert sammenheng er det transatlantiske forholdet avgjørende. Norge vil videreutvikle det gode forholdet til USA. Det er samtidig slik at venner sier klart ifra til hverandre. Regjeringen vil derfor fortsette å markere Norges standpunkter i de tilfeller der det ikke er sammenfall i oppfatning mellom oss og amerikanerne.

Det er også i Norges interesse at NATO, som militær organisasjon, forblir effektiv og slagkraftig.

Det er nettopp alliansens militære dimensjon som gjør alliansen unik. Den integrerte kommandostrukturen, transatlantisk militært samarbeid, og evne til krevende militære operasjoner, er egenskaper vi vil hegne om.

NATOs operasjon i Afghanistan, ISAF, vil bli alliansens vanskeligste enkeltoperasjon så langt. Også dette engasjementet viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

Jeg besøkte de norske styrkene i Afghanistan like før jul. Jeg ble imponert både over NATOs engasjement og de norske styrkenes innsats. ISAF-operasjonen i Afghanistan viser tydelig at alliansen finner sin nye rolle.

ISAF vil være Norges viktigste militære utenlandsoperasjon i lang tid fremover. Den har et tydelig FN-mandat og den er ledet av NATO. Arbeidet norske offiserer og soldater gjør har fokus på både stabilisering av samfunnet og reform av sikkerhetssektoren. Slik bidrar de direkte til å fremme menneskerettighetene i landet.

Derfor er jeg tilfreds med at NATO før jul besluttet å øke engasjementet i Afghanistan. Operasjonen styrkes fra 9 000 opptil 15 000 personer, og utvides geografisk i sør.  Dette er likevel ikke for mange, når vi vet hvilke oppgaver NATO står overfor.

Fokuset for Norges deltagelse i Afghanistan i 2006 vil gradvis skifte fra Kabul til Nord-Afghanistan. Norge leder nå det flernasjonale regionale stabiliseringslaget, i Maymaneh, og vi vil alt tidlig i år bygge opp våre styrker i Mazar-e-Sharif. Foruten støtte og stabselementer vil Norge bidra med en hurtig reaksjonsstyrke på kompanistørrelse. Med dette vil Norge få en sentral rolle i ISAFs samlede operasjoner i Nord-Afghanistan.

Norge vil også bidra med fire F-16 jagerfly i tre måneder. Disse skal operere ut fra Kabul, men vil raskt kunne være til stede over hele Nord-Afghanistan. Flyene er avgjørende for løsningen av ISAFs oppgaver. De hjelper NATOs bakkestyrker i å sette seg i respekt overfor lokale krigsherrer, og viser befolkningen at den kan stole på NATOs beskyttelse.

Flyene øker også sikkerheten betydelig for våre kvinner og menn i uniform som er spredt over store avstander på bakken.

I Afghanistan er militærmakt et uunnværlig, men like fullt utilstrekkelig virkemiddel. Den sikkerhet vi bidrar med er en forutsetning for oppbygging av elementære samfunnsstrukturer.

Regjeringen har satt i gang et arbeid mellom Utenriks-, Justis- og Forsvarsdepartementet for å gjøre den norske innsatsen mer helhetlig. Bakgrunnen er behovet for å se bistandsarbeid og militær stabilisering som sideordnede aktiviteter. Sikkerhet og generell samfunnsutvikling er gjensidig avhengige av hverandre.

Da vinneren av Nobels fredspris, Mohamed ElBaradei, holdt sitt foredrag noen kvartaler unna forrige måned, uttrykte han skuffelse over utviklingen i verden etter Den kalde krigens slutt: Verden ble ikke mer solidarisk og inkluderende. ElBaradei fremholdt at selv om muren mellom øst og vest er revet, gjenstår arbeidet med å bygge broer mellom Nord og Sør – mellom rike og fattige.

Derfor må verdenssamfunnet ha en bred tilnærming. Vår tids utfordringer må ses i en helhetlig sammenheng der mange virkemidler tas i bruk, i tillegg til militærmakt.

Den europeiske union

Norges nærmeste naboer er i Europa. Vi vil fortsette samarbeidet med EU.

EUs forsvars- og sikkerhetssamarbeid er i sterk utvikling til tross for at EUs grunnlov ikke er ratifisert. Men dette arbeidet fungerer faktisk godt. Utviklingen av innsatsstyrker og opprettelsen av European Defence Agency (EDA) viser det.

EU har et bredt spekter av virkemidler for fred og sikkerhet, både i Europa og globalt. Kombinasjonen av økonomiske, politiske og militære virkemidler er egnet til å sette EUs innsatsstyrker inn i en helhetlig sammenheng.

EU tar sikte på at innsatsstyrkene skal forbedre FNs krisehåndteringsevne. Afrika vil være et aktuelt innsettingsområde. Norge deltar nå i planleggingen og oppbyggingen av den nordiske EU-innsatsstyrken. Den ledes av Sverige, og har også Finland og Estland som deltagere.

For Norge er det også av grunnleggende betydning at samarbeidet som er etablert mellom EU og NATO forblir konstruktivt og åpent.

Men, Norge har ikke først og fremst et forsvar for utenlandsoperasjoner. Vi bruker også klart mest ressurser på virksomheten her hjemme.

3.          Forsvarets rolle i Nordområdene

Regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Utfordringene i nordområdene dreier seg ikke først og fremst om militærmakt. Det er energiutvinning, transport, miljø og god forvaltning av viktige marine ressurser som står i sentrum.

Men i dette har Forsvaret fremdeles en sentral rolle, både sikkerhetspolitisk og samfunnsmessig. Forsvaret er i tillegg helt avgjørende for troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, og for å skape respekt for norsk politikk og internasjonale lover og regler.

Vår forsvarsevne i nord består av tre hovedelement.

For det første ledelsesfunksjoner. Det kreves omfattende kompetanse og infrastruktur for å lede militære styrker. Landsdelskommando Nord-Norge har hovedansvaret for å lede Forsvarets regionale operasjoner i nord, og er skreddersydd for dette.

For det andre har Forsvaret en god evne til overvåkning av våre interesseområder. Vi har oversikt over norske sjøområder og luftrom hele døgnet – hver dag – hele året. Der er alltid like forbløffende å minnes om at havområdene vi overvåker er mer enn seks ganger større enn Fastlands-Norge. Overvåkningen utføres både med satellitt, med fly og helikoptre, med fartøyer over og under vann – og fra installasjoner på land.

For det tredje har vi enheter som kan settes inn over store avstander og være tilstede over tid. Evnen til å reagere er god.

Dette gjelder for eksempel Kystvakten. Saken med tråleren Elektron i høst demonstrerte at Forsvarets personell er godt rustet for oppgavene og besitter relevant kompetanse og godt skjønn.

Forsvarets enheter kan brukes i et bredt spekter av situasjoner – også på svært kort varsel. Forsvarets kampfly trenger bare minutter på å være til stede hvor som helst over Norges territorium, hvis det skulle være behov.

I sum har Forsvaret i dag en troverdig reaksjonsevne og kapasitet til å håndtere dagens oppgaver.

Regjeringen vil utvikle Forsvaret videre i lys av den generelle satsingen i nord. Berøringspunktene med andre statlige og ikke-statlige aktiviteter er mange. Kystberedskap, kystvakt, Heimevernet og redningsberedskap er sentrale bidrag fra Forsvaret.

Tilstedeværelse og troverdighet måles imidlertid ikke bare i form av antall fartøy, fly og soldater. Vi legger vekt på den evnen enhetene har – hva de faktisk kan utrette.

For nordområdene er denne utviklingen positiv. Det vil si at våre moderne våpensystemer vil kunne løse langt flere oppdrag enn de gamle.

Overvåkningssystemene er blitt forbedret. Vi har også tatt i bruk nye kystvaktfartøy med betydelig økt sjødyktighet og forbedret slepe-, rednings-, og miljøvernkapasitet. Nye helikoptre med vesentlig øket lasteevne og rekkevidde vil utvide evnen ytterligere. Våre nye fregatter vil også kunne løse mange flere oppdrag enn de gamle.

Totalt sett får våre militære styrker en betraktelig økt evne.

Tilstedeværelse måles heller ikke bare i statiske baser og forsvarsinstallasjoner. Det avgjørende er at Forsvaret er fleksibelt. Det vil si der det behøves til rett tid, med riktig utrustning og med personell som kan løse oppgavene på en profesjonell måte.

Våre baser tjener først og fremst som utgangspunkt for Forsvarets operasjoner. Det er vår kapasitet til å reagere på episoder og kriser som avgjør kvaliteten på vår forsvarsevne.

I den videre utvikling av Forsvaret må vi derfor prioritere operativ forsvarsevne fremfor flest mulig baser. En viss konsentrasjon av militær virksomhet er en forutsetning for en balansert utvikling av Forsvaret og effektiv tilstedeværelse i nord.

Men selv med konsentrasjon kan vi få en utvikling der Nord-Norge fortsatt relativt sett prioriteres.

Enkelte har reist spørsmålet om hva vår satsing i Nord innebærer. Tilstedeværelse betyr ikke militarisering eller konfrontasjon.

Norge vil følge en samarbeidslinje, basert på at vi innen de fleste områder har felles interesser med våre naboer i nord. Forsvarets ansatte skal alle være gode representanter for Norge.

4.          Videre Omstilling og modernisering av forsvaret

Jeg har til nå fokusert på utenlandsoperasjoner og nordområdene som to viktige elementer i Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Forsvaret skal være fleksibelt for operasjoner både hjemme og ute. I begge operasjonsområder må vi være scenarierobuste; vi må kunne håndtere fremtidige utfordringer, også de som vanskelig kan forutsies.

Regjeringen vil derfor fortsette hovedlinjene i moderniseringen av Forsvaret. Vi vil bevare momentet i omstillingen slik et bredt flertall på Stortinget har vedtatt.

Det moderne Forsvaret stiller høye krav til sine ansatte. Det kreves stor vilje og evne til kommunikasjon og fleksibilitet. Det stilles også høye krav til kompetanse og ferdigheter.

Forsvaret skal settes bedre i stand til å ta vare på kompetanse ervervet både ute og hjemme. Den nye avdelingsbefalsordningen vil sette oss bedre i stand til å lede våre avdelinger i krevende operasjoner. Den vil bedre både personellets sikkerhet og vår evne til å løse oppgavene.

Forsvaret må gjenspeile det norske samfunnet. Da er det nødvendig at Forsvaret også nyttiggjør seg den kompetansen og det mangfold som nordmenn med minoritetsbakgrunn representerer.

Jeg vil at Forsvaret skal fremstå med integritet og med en kultur hvor medarbeiderne er bevisste sin rolle som ansvarlig samfunnsaktør. Mitt hovedinntrykk er at de ansatte har nettopp disse egenskapene. I 2005 har Forsvaret likevel fått mye negativ oppmerksomhet i media.

Jeg tar utfordringen i forhold til omdømme, organisasjonskultur og etikk på alvor. Derfor har jeg tatt initiativ til en handlingsplan som i sterkere grad setter kraft bak arbeidet med holdninger og ledelse. Omstillingen bare øker betydningen av dette arbeidet.

Arenaer for arbeidet vil være utdanningen ved våre militære skoler, lederprogrammer, og ikke minst, den daglige dialogen med og mellom tillitsvalgte og ledere på ulike nivå.

Her er også dialogen med vernepliktige, de ansatte og deres organisasjoner viktig. Innspillene derfra er konstruktive selv om de kan være kritiske.

Bondevik II-regjeringen fulgte i all hovedsak opp arbeidet med å skape balanse i forholdet mellom oppgaver, struktur og ressurser, som Stoltenberg I-regjeringen iverksatte.

Derfor har Forsvaret allerede gjennomført en omfattende modernisering. Forsvaret er nå bedre til å løse pålagte oppgaver. Utfordringen ligger i å sikre at det oppnås vedvarende balanse.

Regjeringen ønsker nå raskt å få orden på alle deler av økonomistyringen i Forsvaret. Vedvarende negativ oppmerksomhet mot Forsvarets økonomi er ikke godt for vårt omdømme. Men viktigst: Ryddig økonomi er en absolutt forutsetning for å fatte de riktige valg for fremtidig utvikling av Forsvaret.

Forsvarets regnskap vil foreligge noe senere i januar. Vi har grunn til å tro at vi er på rett vei hva angår kvaliteten på Forsvarets regnskaper og økonomistyringen generelt.

Vi vil også gå igjennom erfaringene med privatisering, anbud og horisontal samhandel. Få vil si det er riktig at Forsvarets kjøretøy står parkert utenfor sine egne garasjer fordi leien er for dyr.

Jeg ser for meg to overordnede spor i arbeidet med langsiktig utvikling av Forsvaret.

Det første sporet innebærer å gjennomføre vedtatt omstilling frem mot 2008 med vekt på innsparing i ikke-operativ virksomhet.

Vi har hatt bred enighet i Stortinget – en enighet jeg søker å videreføre.

Det andre sporet innebærer en parallell gjennomføring av både et politisk og et fagmilitært grunnlagsarbeid med sikte på helhetlig utvikling av Forsvaret etter nåværende planperiode. Jeg vil legge frem en egen Stortingsproposisjon våren 2008.

Ett viktig grunnlag for proposisjonen vil være en ny forsvarsstudie. Forsvarssjefen er en sentral støttespiller i det integrerte Forsvarsdepartementet. Han har blant annet ansvar for å fremme selvstendige fagmilitære råd om helhetlige løsninger for Forsvarets utvikling. Han har derfor nylig initiert sin Forsvarsstudie 2007.

I tillegg til Forsvarssjefens anbefaling vil vi gjennomføre en bred og inkluderende politisk prosess som forberedelse til neste Langtidsplan. Det er viktig for å sikre legitimitet og bredt eierskap til den kurs som stakes ut for Forsvaret etter 2008.

Det er regjeringen som har det politiske ansvaret for utviklingen av Forsvaret. Vi vil balansere mellom flere hensyn når vi foreslår langsiktig utvikling for Stortinget. Vi er forberedt på at store utfordringer står foran oss.

I investeringsspørsmål vil vi måtte vise en åpen holdning i samarbeidet med allierte. Det vil kunne redusere utgifter til både anskaffelse, drift og vedlikehold.

Vi vil vektlegge samarbeid med de stater vi tradisjonelt har hatt mest samarbeid med. I første rekke med Danmark, Tyskland, Nederland, Storbritannia og De forente stater.

En fremtidig investering i kampfly vil i så måte bli den største utfordringen for Forsvaret i tiden fremover. Jeg vil understreke at vi ikke har valgt flytype. Vi har nå bedt om informasjon fra fire leverandører (JSF, Eurofighter, Rafale og JAS Gripen).

Forsvarets operative behov vil være sentralt. Regjeringen vil også legge vekt på vår helhetlige politikk, inkludert muligheter for vår industri. Vi ønsker den beste løsningen for vår sikkerhets- og forsvarspolitikk, og for landet.

5.          Avslutning

Mine snart første hundre dager som forsvarsminister har vært inspirerende. Jeg gleder meg til å fortsette mitt arbeid.

For å fremme sikkerhet må vi forholde oss til usikkerheten, og våge å tre inn i usikre situasjoner. Norsk militært personell våger, og lagånden er sterk. Personellet passer ikke bare godt på seg selv, men er like fokusert på kameratenes sikkerhet. De passer på hverandre.

Jeg har sett at de ansatte i Forsvaret har mål som er større enn de selv. De er meget bevisste på at Forsvaret har positiv samfunnsmessig betydning på kort og lang sikt – både hjemme og ute.

Jeg vil også benytte denne anledningen til å rette en stor takk til alle dere som i tidligere år, gjennom yrkesaktivt liv eller gjennom engasjement, har bidratt til å holde interessen for Forsvaret levende i det norske samfunnet.

Engasjement, kunnskap og dialog i ulike fora er nødvendig i den videre utviklingen. Forsvaret skal også i fremtiden være forankret i samfunnet og være i stand til å løse sine oppgaver.

Og det er helt avgjørende at Forsvaret har tillit og troverdighet hos det norske folk. Derfor må vi legge vekt på åpenhet. Mange har viktige bidrag. Som forsvarsminister vil jeg legge stor vekt på å bygge ut og anvende de muligheter som ligger i en bredt anlagt dialog.

For første gang på mange år har vi nå en flertallsregjering i Norge. Det gir oss muligheter. Både til å endre politikkens innhold, men også til å endre politikkens form. Jeg vil gjøre det jeg kan for å skape godt samarbeid med Forsvarets egne folk, tillitsvalgte og ledere, men også med ordførere og lokale myndigheter.

Den politiske og militære ledelse står samlet overfor utfordringene.

Sammen skal vi skape det fleksible forsvaret landet trenger i vår tid, slik at Forsvarets ansatte kan fortsette sin viktige innsats, hver dag, hele året.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 10. januar 2005

Ved Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

Vilje til å endre – evne til å forsvare
1905 – 2005

Deres Majestet, mine damer og herrer.

INNLEDNING

I år markerer Norge hundre år som fullstendig selvstendig stat. En markering av en av Europas få statssplittelser uten voldsbruk. En markering av at Norge er ung som stat, men gammel som nasjon. En markering av at vi har mange år bak oss, og flere år foran oss.

Forsvaret var ikke stort i 1905, men det var moderne og tilpasset behovene – og det bidro til å forhindre konflikt med Sverige.

Utfordringene i 1905 var likevel svært forskjellige fra de som overrasket oss i 1940. Og våre fiender fra andre verdenskrig var forskjellig fra de som truet oss under den kalde krigen. I dag er også den kalde krigen historie, men nye utfordringer truer.

Denne romjulens naturkatastrofe minner oss alle om behovet for raskt å kunne håndtere uforutsigbare kriser, også sivile kriser.

Med hundre år i ryggen som selvstendig stat har vi lært at for å ha evne til å forsvare, må vi ha vilje til å endre. Derfor moderniserer vi forrige århundrets forsvar for å møte dette århundrets utfordringer.

Vi moderniserer ikke først og fremst for internasjonale oppdrag, eller for å være et haleheng til våre store allierte.

Vi moderniserer for å styrke forsvaret av Norge og vår egen befolknings sikkerhet. Vi moderniserer for å sikre at samfunnets samlede ressurser kan settes inn til beste for alle. Vi moderniserer for å skape et Forsvar med kunnskap og kraft, styrke og relevans.

Forsvarets kvinner og menn – på bakken, på sjøen og i luften, i stabs- og støttefunksjoner, hjemme og ute, leverer imponerende resultater i en historisk modernisering. Deres vilje til å endre, gir oss evne til å forsvare.

Bare tenk, hvem trodde for få år siden:

· At norske styrker skulle trygge freden i Kosovo?

· At norske spesialstyrker skulle imponere i Afghanistan?

· At USA skulle låne NASAMS-luftvern av oss?

· At Norge skulle huse en NATO-kommando, med ansvar for trening, nytenkning og modernisering i NATO?

· At vernepliktige skulle rose utviklingen av førstegangstjenesten opp i skyene?

· At jentene skulle stå i kø for komme inn i Forsvaret?

· At Luftforsvaret skulle fly skytteltrafikk mellom øyene i det indiske hav for å hjelpe lidende etter flodbølgekatastrofen?

· At Forsvarets sanitet skulle tråle sykehusene i Thailand etter overlevende norsk turister for å få dem hjem?

Forsvarets personell leverer modernisering. De leverer resultater. De leverer det Regjeringen har anbefalt og Stortinget har vedtatt: Et forsvar tilpasset vår tid. Relevant for vår tid. Med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Et foredrag om det norske forsvaret berører alle oss som er her i kveld. Det berører de som er i Forsvaret, og de som ikke er det. Det berører engasjerte borgere som mener mangt og mye om Forsvaret. Det berører dem som er kritiske til moderniseringen og vår internasjonale innsats. Det berører dem som tar en trygg hverdag for gitt, og de som vil trygge hverdagen.

Forsvaret består av mennesker – med behov og krav, forventinger og ambisjoner. Mennesker som samfunnet har stilt store krav til. Mennesker som driver et kompetansetungt forsvar, på sjøen, i luften og på land, natt og dag, i Norge og utaskjærs. Mennesker som vil verne om våre verdier og som tror på Forsvarets plass i samfunnet.

Foredraget i kveld vil handle om disse kvinner og menn, og et Forsvar i modernisering.

KRAVENE OG RESULTATENE

Moderniseringen av Forsvaret er i rute. Vi vil nå Stortingets ambisiøse konkrete krav til Forsvaret for perioden 2002 – 2005:

Vi vil nå Stortingets krav om å selge 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse,
Vi vil nå Stortingets mål om å redusere Forsvaret med ca 5000 årsverk, og
Vi vil nå Stortingets krav om å redusere driftsutgiftene per år med 2 milliarder kroner.

Og alle frigjorte midler flyttes dit de trengs mest; til operativ aktivitet og til investering. Alt dette for at Forsvaret skal bli relevant for vår tid.

Det har Forsvaret blitt. Og Forsvarssjefen rapporterte i desember i fjor følgende:

Grensevakten er bedre i dag enn noen gang under den kalde krigen.
Garden er bedre enn før.
Kystvakten er bedre enn før, støttet av viktig overvåking og etterretning.
Etterretningstjenesten har fått nye kapasiteter.
Heimevernet er omorganisert og bedre utstyrt enn noen gang.
Forsvarets logistikkorganisasjon produserer flere flytimer og mer operativitet, for samme innsats.
De vernepliktige har aldri vært bedre, og
Vi får mer ut av hver krone investert.

Dette er dagens virkelighet. Dette er dagens Forsvar, etter tre tøffe omstillingsår.

Vi har et Forsvar som er godt trent og moderne utstyrt. Et Forsvar med kraftig forbedret stridsevne og kampkraft. Et Forsvar som kan reagere raskt. Et Forsvar som har kapasiteter til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer, nært og fjernt. Et Forsvar som kan yte uvurderlig innsats i både krig og fred, ved både ved sivile og militære kriser. Et Forsvar for vår tid.

Men, visst er det utfordringer også i fremtiden. Vi må frigjøre midler til nye investeringer, blant annet i Hæren. Derfor må omstillingen fortsette.

MENNESKENE I FORSVARET

Vi har kommet langt, men vi skal lenger. Vi er gode, men vi skal bli bedre.

Modernisering av Forsvaret handler hverken om Stortinget eller media. Det handler om hvordan en organisasjon med 18 000 ansatte og 9 500 soldater hver dag drives fremover. Forsvarets modernisering handler om hvordan mål nås og oppgaver ivaretas.

I år vil vi bruke over 30 milliarder kroner på Forsvaret. Det er ikke lite, og Forsvaret har et stort ansvar for å levere varene. Et ansvar Forsvaret lever opp til.

Vi moderniserer først og fremst for å gi våre kvinner og menn i uniform den utdanning, det utstyret og de arbeidsforholdene de trenger. Vi moderniserer for at Forsvaret skal kunne gjøre den jobben det norske folk forventer at vi skal gjøre.

Forsvaret skal mestre oppgavene vi er satt til, oppgaver som er klart definert i de langtidsplaner som er vedtatt. Og Forsvaret skal være et sted der menneskene trives, utvikles og kan yte – og der pårørende har trygghet for at vi gir våre ansatte høy kompetanse, den beste treningen og det utstyret som trengs. Et slikt forsvar krever endring.

Da Forsvarssjef Sigurd Frisvold overtok i 1999, så han behovet for endring. Uten rask aksjon for endring ville Forsvaret på få år ha utviklet seg i dramatisk negativ retning, uten én krone til investering og fornyelse. Et forsvar med større volum, men uten råd til annet enn å sitte helt stille.

I 1999 brukte Forsvaret fire måneder på å deployere til Kosovo. I 1999 var telemarkbataljonen en upansret bataljon med begrenset ildkraft. I 1999 hadde våre F-16 fly begrenset evne til å bekjempe mål på bakken eller fly i mørke.

Med 1999-strukturen videreført ville det ikke vært én krone igjen til investering i 2007. I år bruker vi 9,2 milliarder.

På en meget modig og ansvarsfull måte lanserte derfor Forsvarssjefen to fireårsplaner for å modernisere Forsvaret. Først gjennom Forsvarsstudien 2000, påbegynt av Arne Solli i 1998, deretter gjennom den militærfaglige utredningen i 2003.

Begge disse langtidsplanene ble utarbeidet av Forsvaret selv, av offiserskorpset selv, gjennom omfattende utredninger, med deltagelse fra brede grupper og alle forsvarsgrener. Min jobb har vært, med bakgrunn i klare militære råd, å få enighet i regjering og Storting om at jobben måtte gjøres – og deretter få jobben gjort.

Forsvarsjef Sigurd Frisvold og stabsjef Svein Ivar Hansen har på en avgjørende måte drevet moderniseringen av Forsvaret fremover. Det er to personer jeg setter umåtelig pris på.

De har vist vilje til å endre og evne til å tenke nytt – med fokus på kompetanse, initiativ og samarbeidsevne. Offiserer med integritet og ryggrad. Det sies at kannibaler foretrekker mennesker uten ryggrad. Det gjør ikke jeg!

De har vist hva det innebærer å lære og lede – og levere et Forsvar for fremtiden. Et Forsvar der våre F-16 fly har spissteknologi for innsats døgnet rundt. Med evne til å bekjempe mål i luften – og på bakken sammen med andre forsvarsgrener. Et Forsvar der våre innsatsbataljoner har pansring, beskyttelse og ildkraft, som kan virke i lyse og i mørke, året rundt, hvor som helst. Et Forsvar der våre avdelinger nå bruker dager på å deployere, ikke uker og måneder.

Vi kan være der vi trengs, når vi trengs, i Norge eller utlandet, i militære eller sivile operasjoner. I krise eller nød – det er operativ leveranse.

Mens vi snakker om leveringsevne, la meg trekke frem et annet radarpar av samme solide kaliber. Ambassadør Kai Eide og Viseadmiral Eivind Hauger–Johannessen i NATO-hovedkvarteret, gir i dag Norge en innflytelse i NATO som er unik.

Deres kompetanse og erfaring, samt vilje og evne til samarbeid på tvers av sivil og militær struktur, har gitt fornyet gjennomslagskraft for norske synspunkter hos våre allierte. Takk for innsatsen!

Ledelse er alltid viktig – men grunnplanet er enda viktigere. Jeg blir daglig motivert og imponert over den innsatsen jeg ser ved alle Forsvarets avdelinger rundt om i landet. Innsatsen, pågangsmotet og resultatene står i sterk kontrast til det mediebildet vi av og til våkner opp til. Det har vi alle et ansvar for å endre.

Jeg har reist mer enn mange av mine forgjengere. Til operasjonsområder i Kandahar, Kosovo, og Kabul; til snøhuler, øvelser og aktiviteter i felten; og jeg har kledd meg praktisk – slik vertskapet fornuftig anbefaler.

Det kommer jeg til å fortsette med. Det er et nyttårsløfte!

Fordi den virkeligheten jeg møter på reiser til norske avdelinger hjemme og ute, er den virkeligheten som klarest demonstrerer at vi er på rett vei, at stå-på viljen er stor, og at soldater og offiserer fortjener det aller beste omdømme.

Fordi kontakten med avdelinger er avgjørende for at Forsvarsdepartementet skal få verdifull tilbakemelding og klare råd om utformingen av en god forsvarspolitikk, basert på dagens virkelighet i inn og utland.

Det er dagens virkelighet som gjør at rekrutteringen til Forsvaret er bedre enn på lenge. Konkurransen om plassene ved Forsvarets skoler er svært stor, og motiverte vernepliktige tar selv kontakt med Forsvaret for å sikre at de får gjøre førstegangstjenesten. Rekruttering til krevende tjeneste i både inn- og utland er god.

Verneplikten er en bærebjelke i Forsvaret. Verneplikten sikrer at vi rekrutterer de beste – og vi rekrutterer stadig flere kvinner. Verneplikten er ikke som før, den er blitt mye bedre.

Det gjelder også de vernepliktige selv, og deres meget positive innstilling til den pågående moderniseringen. Både Forsvarssjefen og jeg er imponert over dagens vernepliktige og deres tillitsmenn. Det er en entusiastisk gjeng, som er genuint opptatt av å gi konstruktive innspill om hvordan Forsvaret kan bli bedre.

De vernepliktige ønsker en førstegangstjeneste som er meningsfull og som gir utfordringer. De ønsker kompetanse og de ønsker relevans, også i forhold til ambisiøse målsettinger for en karriere i det sivile liv.

Det er derfor 6. divisjon i Troms blant annet tilbyr opplæring som ambulansesjåfør, og ti studiepoeng til medisin grunnfag, og et fem studiepoengs sikkerhetskurs.

Samarbeid med universiteter, høgskoler og sivile instanser kvalitetssikrer utdanningen, slik at den gir formell kompetanse også i det sivile. Det må alle forsvargrener nå gjøre mer av.

Dagens soldater viser stor kreativitet og fleksibilitet. De har fokus på det vesentlige. Landstillitsvalgt for de vernepliktige, Stian Jenssen, sa i desember i fjor til NTB: ”Vernepliktstjenesten har aldri tidligere utviklet seg så raskt i positiv retning”. Det var en julegave som varmet.

I tillegg viste en undersøkelse fra desember i fjor at hele 80% av de vernepliktige er godt fornøyd med førstegangstjenesten.

Det er denne generasjonen vi moderniserer samfunnet for. Det er denne generasjonen vi moderniserer Forsvaret for.

Jeg ble født den dagen Berlinmuren ble påbegynt mellom 12. og 13. august 1961. Jeg vokste opp under den kaldeste delen av den kalde krigen. Det preget min oppvekst.

Sønnen min ble født i 1989 da Berlinmuren ble revet, vi så TV-bildene fra Aker sykehus. Hans generasjon vokser opp med nye og andre utfordringer.

Det er denne generasjonen vi skaper en fremtidig trygghet for, slik Forsvaret på sekstitallet trygget min oppvekst og min hverdag.

I dag utfyller kvinner og menn hverandre i Forsvaret, så vel som i det sivile. Derfor er det viktig for Forsvaret at rekrutteringen av kvinner til Forsvaret er den beste noen gang. Dette viser at Forsvaret anses utfordrende og kompetent av ambisiøse jenter.

Det betyr at vi rekrutterer kompetente og modne ungdommer fra hele samfunnet. De vernepliktige ønsker jentene velkommen på en forbilledlig måte. Jeg forventer at alle andre følger deres eksempel.

HVA VIL FORSVARET GJØRE FREMOVER

1814, 1905, 1940, 1989, 2001 – er årstall som alle har betydd mye for Norge. Årstall som på en eller annen måte representerer endringer for nasjonen – kortsiktig eller langsiktig. Årstall som minner oss om at tilpassing til endrede betingelser er nødvendig. Årstall som også sier oss at evne til å forsvare, krever vilje til å endre.

Derfor må Forsvarets ressurser rettes mot alle de sannsynlige utfordringer vi faktisk står overfor, og de er flere enn før. Utfordringer som krever besluttsomhet og nasjonale militære kapasiteter. Utfordringer som krever evne til å agere og reagere – alene og sammen med allierte, i dag, i morgen, og i nær fremtid.

Her hjemme må vi ha evne til å hevde vår suverenitet og utøve vår myndighet. Vi må ha evne til å håndtere nasjonale kriser og episoder. Vi må evne å kunne motstå militært og politisk press.

Olje, gass og fisk utgjør svært viktige ressurser for Norge, og for de land som er avhengige av produktene. Det vet vi, og de ressursene skal vi forvalte og beskytte. Disse ressursene er et sentralt grunnlag for vår velferd. Disse ressursene er vår og den oppvoksende generasjons fremtid.

Folk som bor langs kysten og i nord skal være trygge på at Forsvaret er på vakt, overvåker havet og er til stede. Vi skal være til stede for å verne om de verdier som gir vår hverdag mening og som utgjør en økonomisk bærebjelke i et stabilt, norsk samfunn.

Derfor moderniseres Forsvaret for å kunne være til stede hvor som helst, i hele landet, på meget kort tid. Derfor har Forsvaret en mobilitet og deployeringsevne som aldri før. I dag bruker vi ikke måneder på å deployere. I dag bruker vi timer eller dager.

Norge er et lite land med store naboer. Både EU, USA og Russland har interesser i vårt område. Det må vi forholde oss til. Å ligge ved siden av ”elefanter” gir særlige utfordringer og krever årvåkenhet for ikke å ”komme i klemme”.

Årvåkenhet handler om moderne etterretning i fremste internasjonale klasse. Derfor har Etterretningstjenesten fått nytt, moderne utstyr.

Årvåkenhet handler også om et luftforsvar med Orion-fly, DA-20-fly og F-16-fly. Derfor flyr Orion og DA-20 flere hundre timer mer i 2005 enn i 2001. Derfor flyr F-16 mer enn tusen timer mer i 2005 enn i 2001. Det gir overvåkingskapasitet, det gir rask reaksjonsevne, det gir handlekraft.

Årvåkenhet handler om sensorer, nettverk og beslutningsevne. Bare det kan ivareta vår evne til å reagere raskt, og fortelle våre militære styrker hvor de skal være – og hvorfor. Fortelle Kystvakten hvor det pågår fiske – og hvem som er der. Det gir effekt av våre seilingsdøgn – ikke bare seilingsdøgn.

I tillegg til etterretning og overvåkning, krever suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse relevante militære kapasiteter under nasjonal kommando.

Derfor har Kystvakten nyere fartøy og spiller bedre sammen med overvåknings- og etterretningskapasiteter enn før. Derfor får vi nye fregatter og en ny Skjold-klasse. Derfor flyr Luftforsvarets fly og helikoptre mer enn på mange år, og derfor øver vi mer i dag enn for fire år siden.

Å øve koster penger. Fravær av strukturomlegging ville ikke gitt midler til å øve. Uten omlegging – ingen aktivitet. Forsvaret leverer i dag økt operativ evne, med egne ressurser som ivaretar norsk sikkerhet direkte.

Men, Norge er også et land med stor internasjonal kontaktflate og avhengighet. Det gjør at vi blir påvirket av internasjonal politikk og internasjonale sikkerhetsutfordringer. Utfordringer vi deler med våre naboer og allierte, og som må møtes i samarbeid med dem.

Norsk sikkerhet er ikke utelukkende nasjonal, og nasjonal sikkerhet er ikke utelukkende norsk. Derfor samarbeider vi med likesinnede. NATO er kjernen i vårt sikkerhetssamarbeid, samtidig som EU vokser frem som en viktig aktør.

Norge er europeisk og Europa omfatter Norge. Derfor vil vi delta i EUs stridsgrupper. Fordi det styrker europeisk sikkerhet. Fordi det styrker FN. Fordi det styrker samarbeidet med 19 NATO-allierte EU-medlemmer som vi allerede samarbeider tett med i NATO. Og fordi det styrker Norge. Det er ganske enkelt en god sikkerhetspolitikk.

Derfor deltar Norge i flernasjonale operasjoner ute og hjemme. Når øvelse ”Battle Griffin” innledes i Midt-Norge om vel en måned er det en flernasjonal øvelse. Det er flernasjonal samtrening med allierte, i Norge, for Norge og for NATO.

”En for alle – alle for en”, er få bokstaver men store ord. Ord som krever troverdig oppfølging av intensjoner og ambisjoner. For ord alene gir ingen sikkerhet! Tilrettelegging for allierte øvelser på norsk jord gir det.

Våre allierte kommer fordi vi er omstilt, fordi vi er relevante, fordi det gir mening å øve sammen med oss.

I vår modernisering av Forsvaret skal vi ta høyde for de utfordringer Norge må ta ansvar for alene. Vi skal ta høyde for de internasjonale forpliktelsene vi har, og vi må ta høyde for våre økonomiske rammer.

Den britiske militærhistorikeren Sir Michael Howard har sagt det omtrent slik: ”Uansett hva slags doktrine forsvaret jobber etter og trener på, vil jeg dogmatisk hevde at den er feil. Og det gjør ingenting. Det som teller er Forsvarets evne til å gjøre det riktige raskt, når øyeblikket kommer”.

Sir Michael snakker om fleksibilitet. Vi må møte uforutsigbarheten med en fleksibel struktur, og ikke minst mennesker som evner å finne løsninger, som tenker sammen, som utvikler lagånd. Det er et slikt Forsvar vi nå skaper.

Derfor har vi et bredt spekter av kapasiteter med høy kvalitet. Derfor investerer vi i nytt, moderne materiell, med midler frigjort gjennom omstilling. Derfor har Forsvarsdepartementet nylig utgitt ”Styrke og relevans”. En publikasjon som klargjør sammenhengen mellom de sikkerhetspolitiske rammer, forsvarspolitikken og Forsvarets struktur og kapasiteter. ”Styrke og relevans” er et strategisk konsept for Forsvaret som gir et felles grunnlag for moderniseringen og veien videre fremover.

Og på veien fremover må vi derfor ha fokus på tre områder.

For det første må vi lage et Forsvar som vi kan utstyre og trene til et kvalitetsmessig høyt nok nivå. Et Forsvar som nyter anseelse i samfunnet, for sin evne til å løse oppdrag effektivt. Et Forsvar de ansatte identifiserer seg med, som de har tro på, og er stolte av. Et Forsvar som tar vare på sine ansatte og deres pårørende.

For det andre må vi fortsette å prioritere den spisse enden gjennom å slanke staber og støtteledd. Vi må flytte ressursene over i operativ virksomhet, der forsvarsevne skapes.

For det tredje må vi skape et forsvar som kan operere effektivt sammen med våre allierte – hjemme og ute.

Vi skal ikke stå og se på at de allierte forsvarer Norge. Vi skal ikke stå og se på at våre venner forsvarer Europa. Vi skal ikke stå og se på, at resten av verden trygger innbyggerne i Afghanistan.

Vi skal være i front i forsvar av Norge, vi skal støtte våre allierte når de trenger oss, og vi skal ta vår del av et internasjonalt ansvar, også når store sivile og humanitære kriser inntreffer.

Norge skal aldri bli seg selv nok. For hundre år siden var vi en ung stat med tro på at vi kunne ha en egen utenrikspolitikk, at vi kunne spille en rolle internasjonalt. Det har vi fortsatt tro på.

MODERNISERING KREVER PRIORITERING

Regjeringen fastslo i Sem-erklæringen at vi ville omstille og effektivisere Forsvaret. Vi ville sikre det norske folk et Forsvar som kunne møte vår tids utfordringer. Og vi ville sikre Forsvarets ansatte en organisasjon med utfordringer og muligheter. Derfor må Forsvaret både kunne lære, lede og levere.

Og ja, omstillingen går fort. Det går akkurat så fort, som det tempoet Stortinget vedtok våren 2001. Vi fikk fire år på oss, og i dag går startskuddet for det siste året i perioden.

Det er bred enighet om at vi må prioritere operativ evne. Men når vi kommer til handlingene, da stritter krefter imot.

Vi kan imidlertid ikke bevilge oss bekvemmelige utsettingsløsninger, for å slippe ubekvemme tiltak. Da utsettes investeringer, da hindres seilingsdøgn, da hindres flytimer og da hindres øvelser. Da hindres vår sikkerhet.

Rikspolitikere som stemte for kravene og tempoet våren 2001, og som nå sier det går for fort, uten noen gang å ha sikret én krone mer for å betale prisen for å omstille saktere, de har ingen troverdig alternativ løsning.

Det er derimot hver ordførers plikt, å kjempe for sine arbeidsplasser og sine lokale interesser.

Så får det være min, Regjeringen og Stortinges plikt, å sikre statens og nasjonens samlede interesser. Det medfører tverrprioriteringer mellom forsvarsgrenene, og det innebærer at noen lokale og regionale interesser må vike, til fordel for nasjonens samlede forsvarsevne.

I omstillingens hete, vil noen innimellom kunne miste målet av syne. Det må vi akseptere. Kritikk og frustrasjon er naturlig. Mitt ansvar som forsvarsminister er likevel å ikke utsette ubehagelige avgjørelser, men holde fokus på målet – og vise gjennomføringsevne for de vedtak som er fattet.

MODERNISERING ER TRANSFORMASJON

Admiral Edmund Giambastini, sjef for en av NATOs strategiske kommandoer, ACT, sa på video til oss under OMS-foredraget i fjor:

”Military transformation is not an option, it is an imperative. The vast changes on worlds security environment require new approaches, new capabilities, and new concepts of operation”.

Dette har Norge tatt alvorlig og gjort noe med. Norge er i teten av NATOs transformasjon. Ikke bare fordi vi huser NATOs Joint Warfare Centre i Stavanger, men fordi vi tar de vanskelige valgene.

Da jeg 19. oktober 2001 overtok kontoret etter Bjørn Tore Godal, var Forsvaret fremdeles stort og tungt – og operativt bare fem måneder i året.

Godal hadde sett hvor det bar. Han hadde lagt frem en langtidsplan med tiltak. Men tiltakene var ennå ikke iverksatt, det var ikke enighet om finansieringen av vedtatt struktur, og Forsvaret var innrettet som et mobiliseringsforsvar – for å utkjempe forrige krig én gang til.

I dag leverer Forsvaret operativ evne som vi ikke har sett på lenge. Vi har nesten 400 mann i Afghanistan, vi har to transportfly i Sørøst-Asia etter flodbølgekatastrofen, vi har om lag ett tusen mann på fem dagers beredskap for ”Nato Response Force”, vi har et helikopterdetasjement i Kosovo, vi har F-16 og en luftkontrollenhet i Baltikum, og vi vil i år antageligvis ha både en ubåt, MTB-er og et Orionfly i Middelhavet.

Alle disse engasjementene er eksempler på vår evne til å transformere. Det viser at vi har skapt evne til å reagere med moderne enheter fra alle forsvarsgrener. Det bidrar til å ivareta norske sikkerhetsinteresser, og én ting skal vi huske: ”NATO Response Force” er til for Norge, så vel som for våre allierte, den dagen det trengs.

For å kunne bistå Norge på kort varsel er både Norge og NATO avhengig av reaksjonsstyrker. Det er derfor viktig når forsvarssjefen rapporterer at Forsvarets deployeringsevne er bedre enn noen gang. Vårt militære engasjement på Balkan, i Afghanistan og i Irak har lært oss å deployere raskt og riktig. Det kommer hele Norge til gode – og de flomrammede i Sørøst-Asia!

Om utfordringen oppstår på Lindesnes eller Nordkapp, Alta eller Asia, lange avstander er det, men Forsvaret vil kunne være der raskt. Aldri mer skal vi bli møtt av ”what took you so long, have you been walking”? slik vi opplevde på Balkan i 1999.

I dag er Forsvaret mindre i antall, nyere i teknisk utrustning og materiell, og mer operativt enn på veldig lenge. Ikke har vi kystfort, ikke har vi fortifiserte skyttergraver og den siste mauseren er solgt.

I stedet har vi fått et Forsvar med mobilitet og evne til å svare på angrep og anslag hver dag, året rundt, der det trengs – alene og sammen med våre allierte, i et transformert NATO.

Vi ønsker oss enda mer – både investeringer og driftsmidler. Men svarene ligger ikke i å slutte å omstille, svarene ligger i å holde stø kurs.

FREMTIDENS FORSVAR, DAGENS MENNESKER

Alle resultatforbedringer vi har oppnådd de siste årene stiller økt krav til kompetanse. De stiller krav om mer kunnskap og erfaring. Det stiller krav til Forsvarets ansatte.

Hva forventer vi så av våre kvinner og menn i uniform?

Vi forventer at de stiller opp når vi trenger dem. At de flytter eller pendler dit behovet er. At de øver ofte og behersker ny teknologi. At de takler stress og tar de rette beslutninger. At de påtar seg oppdrag med fare for eget liv, så vel nasjonalt som internasjonalt, kort og godt at de gjør en innsats for Norge.

Hva bør de forvente av oss?

De bør forvente at vi gir dem relevant utdanning. At vi gir dem gode muligheter til å lære, for å kunne lede. At Forsvarets beordringssystem er rettferdig og fordeler så vel viktige erfaringer som byrder på flest mulig. Og de bør forvente at vi tar vare på dem og deres nærmeste.

Et ordtak sier: ”Den som tror at han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig”.

Dette gjelder i særdeleshet for Forsvaret, og det har Forsvarssjefen, Regjeringen og Stortinget tatt konsekvensen av. Vi har derfor endret Forsvarets utdanningssystem.

Befalsskoleutdanningen blir lagt om. Nå vil utdanningen i større grad foregå ute ved de operative avdelingene og i fagmiljøene. Kombinert utdanning og erfaringsoverføring vil gi yngre befal et bedre grunnlag for selv å kunne lede – og større sikkerhet for de ledede.

Det innføres avdelingsbefal. Det vil heve alder og erfaring på det befalet som jobber direkte med soldatene. De vil jobbe med det samme utstyret i år etter år, og bygge en tyngde og trygghet som gir utholdenhet i strid. Det vil redusere risikoen for skader, uhell og hendelser, som setter våre soldater i fare.

Å utdanne offiserer er å utdanne mennesker til å lede og ta ansvar. Mennesker som skal forstå ikke bare taktikk og komplekse våpensystemer. De skal også forstå de samfunnsmessige sammenhenger de skal operere innenfor.

Derfor forbedres offisersutdanningen. Derfor vil Forsvaret fokusere mer på den militære kjernekompetansen. Derfor vil den militære utdanningen underlegges de samme formelle kvalitetskrav som sivil utdanning. Derfor skal Forsvaret sikres sivile studiepoeng og universitetsgrader.

Stortinget har vedtatt beordringsplikt til internasjonale operasjoner. Dette er en naturlig konsekvens av at Forsvaret har så vel nasjonale som internasjonale oppgaver, og at disse henger uadskillelig sammen.

Vi må kunne bruke våre samtrente avdelinger både hjemme og ute – med samme personelloppsett, med samme materielloppsett. Ordningen gjelder for alle. Det gir rettferdighet og forutsigbarhet.

Beordringsplikten til internasjonale operasjoner skal praktiseres forsvarlig. Det skal være en rimelig balanse mellom tid ute og tid hjemme. Både viktig erfaring og familiær belastning skal spres på de fleste.

Det gamle systemet skapte uforutsigbarhet. Det var usikkert om Norge kunne stille avdelinger av topp kvalitet til de internasjonale oppdrag norske myndigheter hadde godkjent.

Det skjedde høsten 1999. Vi kunne ikke stille mineryddingsfartøy til internasjonalt oppdrag grunnet mangel på frivillige. Det var pinlig, og Stortinget påla den gang Forsvarssjefen å legge frem forslag om beordringsplikt. Han utførte sitt oppdrag.

Men forutsigbarhet for oppdrag på vegne av nasjonen handler også om å være trygg på at arbeidsgiver tar vare på en. Jeg får ofte brev fra pårørende til ansatte i Forsvaret. De har både relevante spørsmål og uro for sine kjære. Jeg har selv barn, og kan levende forestille meg deres situasjon.

Å dra på internasjonale oppdrag er krevende og innebærer risiko. Derfor skal soldater som stiller opp for Norge kunne forvente at vi stiller opp for dem – også i media.

Derfor skal Forsvaret skape størst mulig trygghet for de ansatte og for deres familier. Derfor iverksetter Forsvaret en rekke tiltak for å sikre oppfølgingen av dem som har vært ute i internasjonal tjeneste.

Derfor har Forsvaret etablert en Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk som skal gi tilbud om langtidsoppfølging innenfor helse-, forsikrings- og trygdespørsmål.

Forsvaret skal støtte dem som har ytt viktig innsats. De skal ha trygghet for at vi er der både før, under og etter oppdraget. Det gir menneskelig trygghet. Det er god personellpolitikk. Det rekrutterer og holder på de beste. Det gir god forsvarsevne.

AVSLUTNING
Deres Majestet, mine damer og herrer!

”Norske menn i hus og hytte” er stolte ord. De uttrykker at det var en gammel nasjon som ble selvstendig stat i 1905. En nasjon som ville noe. En nasjon som også i dag vil noe i pakt med tiden.

Derfor er det også norske kvinner og menn i hus og hytter som bygger Forsvaret. Et Forsvar som er ungt, men som har lange røtter. Og vi ser fortsatt fremover, slik vi gjorde i 1905.

Forsvaret har i flere år gransket sitt bo, beholdt det beste og bygd for fremtiden. I dag ser vi rammene av et Forsvar for vårt nasjonale behov, våre internasjonale omgivelser og økonomiske rammer. Det har vært en tøff tid, og det vil helt sikkert bli tøft også i tiden fremover. Men, skal striden vinnes, må man delta i den.

Enhver moderne og høykompetent bedrift, på parti med fremtiden, må sette det enkelte menneske i sentrum.

Det er i samspill mellom kreative mennesker med vilje at verdier skapes. Det er enkeltmenneskers kunnskap og kraft som skaper det fellesskap og den respekt for menneskeverdet vi ønsker Forsvaret skal verne om!

Slik skal det også være i Forsvaret. Vi skal ha ansatte med initiativ, kunnskap og kraft. Mennesker som har vilje til modernisering og evne til innsats. Mennesker med innsikt, forståelse og empati.

Slik er det i Forsvaret. Vi har mennesker som vil noe og som skaper noe for fremtiden. Vi har mennesker som lærer, leder og leverer – i en organisasjon med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Søren Kirkegaard har sagt at ”livet skal forståes baklengs, men leves forlengs”. Nettopp i et jubileumsår vil vi lære av fortiden så vi kan møte fremtiden.

Hundre år er gått, og flere vil komme. Modernisering av Forsvaret vil fortsette. Med vilje til å endre – og evne til å forsvare!

Jeg ønsker Deres Majestet og alle andre et riktig godt, nytt år!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 5. januar 2004

ved Kristin Krohn Devold, Forsvarsminister

Nyttårsforedraget i Oslo Militære Samfund

Fra snuoperasjon til transformasjon

Generaler og admiraler; ærede forsamling.

1. INNLEDNING

Det er alltid en ære å holde nyttårsforedrag her i Oslo Militære Samfund. Når temaet er forsvars- og sikkerhetspolitikk, er dette Norges mest prestisjefylte talerstol.

OMS ble stiftet av unge, dristige og endringsvillige menn. Menn som ville noe nytt. På medlemslisten stod 58 navn, ingen over 40 år. Majorer og høyere offiserer hadde ikke adgang.

‘Samfundet’ var preget av dynamiske diskusjoner og fokus på fremtiden. Senere har til og med generaler, og statsråder, bidratt til debatten.

I Forsvaret har vi nå lagt to år bak oss med stor omstilling og krevende tiltak. Nettopp dristighet og endringsvillighet har vært avgjørende. Vi er på rett vei – fremover.

Det er min visjon for Forsvaret: En lærende, levende og ledende organisasjon – som kan levere.
For at Forsvaret skal kunne møte det uforutsette, når det måtte oppstå, der det måtte oppstå, må vi ha evne til å reagere.

Snuoperasjonen er iverksatt. Nå setter vi militær transformasjon på dagsorden.

2. HVA HAR VI FÅTT TIL SÅ LANGT?

Fredag 7. november lettet en russisk Antonov fra Gardermoen, med personell fra Telemark bataljon. De skulle halve globusen rundt – til Afghanistan.

Bare fire uker tidligere ba NATOs generalsekretær om styrker til å beskytte Loya Jirga, Afghanistans nasjonale storråd.

For det første er en ny Afghansk grunnlov avgjørende for den videre politiske utviklingen i Afghanistan.

For det andre bidrar politisk orden i Afghanistan til at landet ikke lenger egner seg som treningsområde for fremtidige terrorister.

Kan vi bidra til å redusere antallet trente terrorister, har vi gjort mye, også for vår egen sikkerhet. Eller som Lord Robertson sa på NATO-møtet i desember: ”Hvis vi ikke drar til Afghanistan, kommer Afghanistan til oss.”

For det tredje står NATOs leveringsevne på spill i Afghanistan. NATO har påtatt seg et oppdrag. Oppdraget skal utføres. Demokratiet skal få lov å utvikle seg. I går ble grunnlovsutkastet vedtatt. Norge gjør sitt – med det som trengs.

Forsvaret har vist evne til å levere viktige styrkebidrag til alliansen, på kort varsel. Forsvaret har også viktige bidrag på Balkan, i Irak og i Middelhavet.

Går vi få år tilbake var situasjonen annerledes.

Etter NATOs operasjon mot Milosevic på Balkan i 1999, slet Forsvaret med å sette opp den styrken vi selv hadde meldt inn som vårt bidrag til KFOR.

Først tre måneder etter at KFOR var fullt innsatt i operasjonsområdet, deployerte den norske bataljonstridsgruppen.

Da styrken endelig nådde frem til Kosovo, skal sjefen for KFOR-styrkene, general Sir Micheal Jackson, ha sagt: “What took you so long? Have you been walking?”

For en hæroffiser av den gamle skole, kan generalens spørsmål bli oppfattet som et kompliment. Ingen kan gå lengre, eller bære tyngre, enn norske gutter og jenter.

Men meldingen var en krass kritikk av Norges militære leveringsevne, innpakket i britisk understatement.

Dette er ingen kritikk av de som reiste ned. De gjorde en meget god jobb. Jeg nevner episoden for å sette fokus på konsekvensene av et Forsvar med mangelfull reaksjonsevne.

Både deployeringen til Afghanistan og til Irak, viser at Forsvaret har tatt et imponerende kvantesprang når det gjelder reaksjons- og leveringsevne. Vi har vist læringsevne!

Dette er en uforbeholden honnør, ikke bare til de som reiste til Kosovo, til Kirgisistan, Afghanistan og Irak. Det er også en honnør til alle som i ulike støttefunksjoner gjorde det mulig å gjennomføre oppdragene.

Det er heller ikke bare en honnør til de som i dag er i Forsvaret. Dagens forsvar, er et produkt av en kultur og en utvikling som alle her i salen har bidratt til, både dere unge – og dere ikke fullt så unge.

Ser vi på hva Forsvaret har oppnådd de siste årene, er mye gjort riktig.

St.prp. nr. 45 – fireårsproposisjonen fra våren 2001 – innledet sin krisebeskrivelse med å si at Forsvaret sto i en kryssild mellom to ubalanser. Én ubalanse mellom ressursbehov og ressurstilførsel, og én ubalanse mellom Forsvarets innretning og Forsvarets oppgaver.

Et halvår senere ble vårt gamle verdensbilde sprengt i luften av kaprede fly over Manhattan. Situasjonen ble ikke mindre ubehagelig etter dette.

Forsvaret gjennomfører en dyptgripende omstrukturering, samtidig med at vi er med i krevende operasjoner i deler av verden hvor ingen for få år siden kunne forestille seg uniformerte nordmenn.

Noen påstår at offentlig sektor mangler evne til omstilling. Min påstand er tvert imot at ytterst få private bedrifter ville evnet å foreta en slik omstilling, på en så imponerende måte.

Da vi møttes her i fjor listet jeg opp 7 viktige arbeidsoppgaver for 2003:

1. For det første sa jeg at Forsvarets øverste ledelse skulle bli mindre, og mer effektiv. Det nye integrerte forsvarsdepartementet skulle være en realitet fra 1. august.

Det har vi klart. Et integrert forsvarsdepartement og en ny forsvarsstab er på plass, med gode erfaringer og ideer til forbedring. Disse erfaringer muliggjør finpussing og justering av organisasjonen i god tid før det nye departementbygget står klart.

2. For det andre sa jeg at Norge måtte sikre vår plass i NATOs nye kommandostruktur. Jeg lovet at vi skulle arbeide hardt for å vise at Norge burde bli valgt som alliansens ”europeiske fotavtrykk” til NATOs nye strategiske kommando ACT, Allied Command Transformation.

Vi klarte det. Joint Warfare Centre er på plass i Stavanger, direkte underlagt ACT i Norfolk. Og, vi etablerer et alliert kompetansesenter for vinteroperasjoner på Jåtta.

Vi kan tilby de beste øvings- og treningsforhold for våre allierte, også for NATOs nye reaksjonsstyrke, NATO Response Force.

Når allierte trener i Norge, høster vi kompetanse, og våre allierte får kunnskap om norske forhold. Alliert tilstedeværelse sikres.

3. For det tredje lovet jeg at forsvarssjefens militærfaglige utredning skulle foreligge på senhøsten.

Det har vi klart, og departementet jobber på spreng med neste 4- års proposisjon fra 2005 til 2008 – ett år før tiden.

4. For det fjerde lovte jeg å følge opp PCC, kapasitetsforpliktelsene vi påtok oss under toppmøtet i Praha.

Det har vi klart. Norge ledet NATOs arbeide med ny kapasitet for strategisk sjøtransport. 9 land undertegnet før jul en avtale om beredskapskontrakter for NATOs hurtig-deployerbare reaksjonsstyrker. Gjennom denne type kontrakter med skipsfartsnæringen, sparer nasjonene store investeringer.

Et annet eksempel fra PCC er spleiselaget med 10 andre land, om strategisk transportflykapasitet. Vi betaler for tilgang på et visst antall flytimer i året med store transportfly, større enn de vi eier selv. Og Norge er med på et spleiselag for å skaffe lufttankingskapasitet til våre F-16 fly.

Vi får kort og godt mer – for mindre!

5. For det femte sa jeg at samarbeidet med våre nærmeste allierte skulle styrkes, blant annet gjennom en Nordsjøstrategi.

Det har vi klart. Vi fløy over Afghanistan sammen med Danmark og Nederland. Hæren er i ferd med å etablere et tett samarbeid med Nederland om bytte av materiell. Og, Telemark bataljon er meldt inn til NATOs hurtigreaksjonsstyrke våren 2005, som del av det tysk-nederlandske korpset.

Igjen: Mer effekt, for mindre – gjennom samarbeid.

6. For det sjette sa jeg at Norge ville støtte rollefordeling og samarbeid mellom NATO og EU, og dermed unngå å kaste bort penger på doble strukturer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi også har lykkes med det. Vårt utenforskap tilsier dessverre at resultatet av det arbeidet avgjøres av andre enn oss. Å få Norge inn i EU tar lengre tid enn ett år – men min ambisjon er at vi på sikt skal lykkes.

7. Til slutt sa jeg at vi ville følge opp arbeidet i NATO-Russland rådet, og jobbe for at NATOs partnerskap med Russland ble tettere.

Det har vi klart – i godt samarbeid med russerne. Vi har i dag en positiv dialog med vårt store naboland i øst.

Norge har utvekslingsbesøk med Russland innenfor alle forsvarsgrener, og i oktober presenterte Russland for NATO sin ”hvitebok” for det Russiske forsvar, blant annet med ambisjon om en NATO-interoperabel brigade.

I 2003 nådde vi de mål vi satte oss.

Vi vrir ressursstrømmen fra støttevirksomhet til operativ virksomhet. Vi deltar i internasjonale operasjoner med styrker av høy kvalitet. Vi møter de krav dagens trusselsituasjon stiller til moderne militære styrker.

Forsvaret høster stor anerkjennelse for dette, og vår troverdighet som en seriøs alliansepartner er styrket.

Det kan hende at kornet modnes litt sent her i nord, men når det først høstes er det ingenting å si på kvaliteten.

3. UTFORDRINGENE FREMOVER

Vi har fått til mye. Men mye gjenstår.

Norges trygghet er knyttet til internasjonal trygghet. Det er derfor vi ønsker å bidra til å skape et trygt, åpent og fritt verdenssamfunn. Vi skal kunne stole på at Forsvaret leverer det som trengs, både nasjonalt og internasjonalt.

I en omskiftelig og uforutsigbar verden, trenger vi imidlertid mer enn en engangs snuoperasjon. Derfor fokuserer både NATO og Norge nå på militær ”transformasjon”.

3.1. Transformasjon

Vi skal sikre en varig evne til å endre våre militære styrkers egenskaper, måten styrkene er sammensatt på og måten vi opererer på.

Militær transformasjon skal være en vedvarende og offensiv prosess. En prosess som utvikler og integrerer nye konsepter og doktriner. En prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke både nasjonalt og internasjonalt.

Det kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett.

Jeg har i kveld invitert tre utenlandske gjester til å delta sammen med oss på videoskjermen. Dette fordi utfordringene gjelder alle NATO-land, ikke bare Norge.

Sjefen for den nye kommandoen Allied Command Transformation, som har erstattet SACLANT, admiral Giambastiani sier oss følgende om transformasjon: (videoopptak med admiral Giambastiani avspilles).

En tilpasning til endrede omgivelser, er ikke revolusjonerende. Det er noe alle organisasjoner gjør.

Det nye med fokuset på militær transformasjon er at evnen til fortløpende endring, uten at det foreligger en konkret trussel eller motstander, gjøres til en permanent del av de militære styrkenes virksomhet.

Skal vi få økt reell forsvarsevne, må vi kvitte oss med noe mental bagasje fra gårsdagens trusselbilde.

Vi kan ikke lenger skreddersy Forsvaret for å møte én spesifikk trussel, én spesifikk krig, slik vi gjorde frem til 1989.

I vår tid er det ikke spørsmål om vi er “godt” eller “dårlig” forberedt til én spesifikk krig på ett spesifikt tidspunkt. Spørsmålet er om vi til enhver tid er anvendelige, til enhver tid i stand til å levere. Det er derfor vi fokuserer på transformasjon.

3.2. ”Usability”

På NATO-toppmøtet i Praha, var mål nr. 1 å styrke NATOs ”Capability” eller evne. Det skulle skje gjennom nye kapasiteter kalt PCC, ny reaksjonsevne gjennom NATO Response Force, og en ny kommandostruktur. NATO skulle få bedre evne til å levere.

På NATO-toppmøtet i Istanbul til sommeren vil mål nr. 1 være å styrke NATOs ”Usability” – eller anvendbarhet! NATO, og Norge, skal ha bedre evne til å levere der det trengs, og når det trengs.

Det var et hovedtema på NATO-møtet i desember.

(videoopptak med daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson avspilles).

Hva betyr det for Norge at Forsvaret skal være ”usable”, eller anvendbart?

Å være anvendbar betyr å ha raske, gripbare og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse, overvåkning og krisehåndtering her hjemme. Det er alltid det viktigste!

Å være anvendbar betyr også å ha evnen til å sikre at NATO kan og vil støtte oss her hjemme, dersom situasjonen tilsier det. Det gjør vi ved å demonstrere egen forsvarsevne og forsvarsvilje. Globalisering og teknologisk utvikling har gjort at konflikter langt fra Norge kan få direkte konsekvenser for oss her hjemme. Beskyttelsen i geografisk avstand har blitt betydelig mindre.

Norges interesseområde strekker seg derfor i dag fra Grense Jakobselv til gatene i Kabul. Å være anvendbar betyr at vi kan stille både hjemme og ute når det trengs.

Begge oppgaver er avgjørende for vår egen sikkerhet.

Å være anvendbar betyr å ha evnen til å bruke militær slagkraft sammen med våre allierte, både ved norskekysten og i Afghanistan.

Vi viser vår anvendbarhet hver gang “oppdrag utført” meldes tilbake. Det gjelder når oppdraget er å håndheve norsk suverenitet i nordområdene eller slepe en oljetanker i drift. Det gjelder når oppdraget er å ødelegge en underjordisk bunker, fly medisiner til en beleiret by, eller bistå det sivile samfunn i å etablere et stabilt og demokratisk styresett.

”Oppdrag utført” er når vi reiser opp igjen nedrevne strømmaster i Irak og når vi beskytter grunnlovsprosessen Loya Jirga i Afghanistan.

Beslutningen i Praha om å opprette NATOs nye hurtige reaksjonsstyrke, NATO Response Force eller NRF, er et viktig tiltak for å bli mer anvendbar og skape troverdighet for vår kollektive sikkerhet.

Ansvarlig for dette er sjefen for NATOs operative kommando, SACEUR – General James Jones. (videoopptak med general James L. Jones avspilles).

NRF skal ha evne til å holde høy beredskap over tid. Å være anvendbar betyr at Norge bidrar til NRF med enheter og avdelinger, tilpasset Forsvarets evne og NATOs behov.

NRF er en ny måte å melde inn styrker til NATO på, en rotasjonsordning ellet vaktordning mellom land som gir mer rettferdig belastning på medlemslandene – og mer reell reaksjonsevne for NATO.

3.3. Leveringsdyktig, lærende, levende og ledende

Å være anvendbar betyr ikke bare å være leveringsdyktig. En anvendbar organisasjon må også være lærende, levende og ledende. Alle de 4 L’ene er en forutsetning for at vi skal lykkes med transformasjonen av Forsvaret.

Hvis Forsvaret skal være en lærende organisasjon må vi være i stand til hurtig å omsette våre erfaringer til nye doktriner og operasjonskonsept.

De erfaringene vi får fra faktiske operasjoner, eller trening og øving med allierte, skal danne grunnlaget for nye doktriner og operasjonskonsepter, bedre tilpasset nye trusler. Konseptutvikling og eksperimentering må derfor være en integrert del av Forsvarets virksomhet.

Hvis noen føler at jeg går i ring nå, følger dere godt med.

Vi snakker nemlig om en sammenheng – eller et hjul – der erfaringer fra konkrete operasjoner, erfaringer fra siste øvelse, eller fra ny teknologi, sammen utvikler fremtidens doktriner.

Vi skal dra stor nytte av at Joint Warfare Center er lagt til Norge, basert på den viktige rollen senteret vil ha i NATOs arbeid med konseptutvikling, med øvelser, trening eller eksperimentering.

Norge er unikt som treningsområde for allierte. Det gir oss selvsagt alliert tilstedeværelse. Men det gir oss også verdifulle erfaringer, det gir oss en unik ”link” mellom trening og operasjoner, link mellom resten av forsvars-Norge og Jåtta.

Derfor har vi etablert et senter for militær erfaring ”lessons learned” på Jåtta. Senteret skal sikre at erfaringer fra øvingsaktivitet og operativ virksomhet, mates direkte inn i arbeidet med å utvikle nye relevante doktriner.

Hvis Forsvaret skal være en levende organisasjon, må organisasjonen være velproporsjonert. Vi kan ikke ha en organisasjon, med så stort hode at bena ikke kan bære det. Det er derfor vi foretar kutt i strukturer som det ikke lenger er samme

behov for.

En levende organisasjon krever også rom for initiativ og kreativitet. Skal vi eksperimentere oss frem til forbedringer, må Forsvaret dyrke frem flere som evner å se nye løsninger og nye bruksmåter for eksisterende materiell. Vi må dyrke entreprenører som kan sette løsningene ut i livet.

Det fellsoperative miljøet ved Norwegian Battle Lab and Experimentation, NOBLE, er et eksempel på hva vi kan få til ved å stimulere kreativitet og initiativ. Skal vi lykkes med transformasjonen av Forsvaret må vi tørre å utvikle nye løsninger, tørre å være i fremste rekke.

Hvis Forsvaret skal være en ledende organisasjon må vi være en organisasjon som tør å være blant de beste, og være stolt av det.

Det er et faktum at Norge kan tilby militære kapasiteter på områder der vi er blant de beste i verden.

Operasjoner i vinterklima, kystnære operasjoner, transportkontroll, minerydding, eksplosivrydding og flernasjonal logistikk, er områder hvor Norge er i ”ledelsen”.

Dette fordi kompetanse på disse områdene har vært avgjørende for vår egen forsvarsevne. Fordi vi har komparative fortrinn her, har vi allerede viktige nisjeområder å tilby NATO, som NATO har stor bruk for.

Noen påstår at vi i Norge snart bare har nisjekompetanser. Det er feil. Nisjene inngår i hele avdelinger, bataljoner og brigader, som før. Det er imidlertid ikke slik at NATO nødvendigvis etterspør en hel bataljon, bare en liten del. Derfor er verktøykasse-prinsippet viktig. Vi skal kunne bidra med en samlet enhet, eller med mindre enkeltdeler.

Et leveringsdyktig Forsvar betyr et Forsvar som er i stand til å levere både militær tilstedeværelse, relevant militær slagkraft – og de rette holdninger.

4. HVA GJØR VI I NESTE LANGTIDSPROPOSISJON (2005 – 2008)

Det er dette som ligger til grunn for arbeidet med neste langtidsproposisjon. Vi skal utvikle et forsvar hvor transformasjon er en naturlig virksomhet for alle Forsvarets enheter, enheter som er gripbare, fleksible og anvendelige.

Det krever at hele Forsvarets organisasjon har vilje til kreativitet, nytenkning og tilpasningsdyktighet. Vi må skaffe oss rom for fleksibilitet – både mentalt, organisatorisk og økonomisk.
All endring handler om mennesker og faglig kompetanse. Vi må derfor ha større fokus på Forsvarets viktigste ressurs – personellet.

Forsvarets oppgaver, struktur og innretning har endret seg drastisk, uten at dette er tilstrekkelig reflektert i personellforvaltningen og utdanningssystemet.

Forsvaret trenger menn og kvinner med høy motivasjon og høy kompetanse. Forsvaret må kunne rekruttere og beholde de beste.

Vi må vi dessuten sørge for at rett mann og rett kvinne havner på rett sted. Vi må tørre å endre tilvante rekrutterings- og ansettelsesprosedyrer, slik at vi får de rette hodene i de rette posisjonene.

Vi må ha en kultur i organisasjonen der menn og kvinner med ”blikk” for løsninger, det vil si riktig kompetanse og innstilling, besetter sentrale stillinger. Kreativitet, endringsvilje og – evne, i kombinasjon med solid faglig kompetanse, må være sentrale kriterier for fremtidens offiserer.

I fjor presenterte jeg 7 oppgaver for 2003. I år vil jeg nevne 8 viktige utfordringer som blir sentrale i den nye langtidsplanen og i arbeidet med å skape et enda bedre Forsvar.

4.1. Verneplikten som fundament

Den første utfordringen er knyttet til Forsvarets behov for de dyktigste og mest motiverte ungdommene. Forsvaret trenger et best mulig grunnlag for å rekruttere viktig og riktig kompetanse til Forsvarets oppgaver, hjemme og ute. Skal vi klare dét, trenger vi verneplikten. Verneplikten er en bærebjelke. Verneplikten forankrer Forsvaret i det norsk folk. Det betyr at verneplikten blir liggende fast. Og, et tilstrekkelig høyt antall ungdommer skal gjennomføre tjenesten.

Derfor må de som gjør sin plikt, oppleve den som positiv, lærerik og meningsfull, og de må få uttelling for å gjennomføre. Det vil si:

Vi må sikre at verneplikten fortsatt har stor anseelse i samfunnet. Og, at de som gjennomfører får god uttelling for det i arbeidslivet.

4.2. Modernisert Befalskole

Den andre viktige utfordringen er å øke tilgangen på yngre befal med større erfaring. Disse trenger vi for å kunne besette lederfunksjoner og spesialfunksjoner på lavere nivå i Forsvaret. Skal vi klare det må vi modernisere – ikke nedlegge – befalsskolene. Det får vi til ved å innføre et mer fleksibelt og mer operativt rettet utdanningsløp, slik flere befalsskoler allerede i dag er i gang med.

Målet er å få mange interessert i å bli befal. Dette krever et fleksibelt rekrutteringssystem. Det skal fortsatt som i dag være ett ”rekrutteringsspor” direkte fra videregående skole. Det er viktig ikke minst for å rekruttere flere jenter. I tillegg skal vi kunne rekruttere personell direkte fra førstegangstjenesten blant de som tar ordinær verneplikt.

Dette gir både bred rekrutteringsbase, og tettere kontakt mellom befalsutdannelsen og verneplikten – tilknyttet et operativt miljø.

4.3. Mer erfarent befal på lavere nivå

Den tredje viktige utfordringen er mer erfarent befal på lavere nivå. Dette er viktig for å sikre personellets trygghet bedre, både i krevende og farlige operasjoner ute og under øvelser hjemme. Vi har det siste året opplevd tragiske ulykker i forbindelse med øving og treninger her hjemme. 3 unge menn omkom i fjor. Skal vi unngå det i fremtiden, vil ett viktig virkemiddel være flere eldre og mer erfarent befal på lavere nivå, det vil si inntil ”kapteinsnivå”.

Et Forsvar med større evne, men mindre volum krever færre offiserer i toppen enn tidligere. Det vil derimot være behov for et større antall yngre, men erfarne offiserer, til operative oppgaver ute ved avdelingene. Mer moderne og avansert materiell stiller også større krav til spesialisert kompetanse og erfaring. Vi må få til en personellstruktur tilpasset Forsvarets behov for alderssammensetting, kontinuitet, erfaring og kompetanse.

En løsning er å etablere et befalskorps på mer forutsigbare kontrakter. Den nye kategorien befal gis samme rettigheter og plikter som yrkesbefal, men med et kortere, forutsigbart ansettelsesforhold. Utdannelsen og tjenestemønsteret legges opp slik at befalet, i samarbeid med eldre befal, opparbeider seg solid erfaring i stillinger på lavere nivå ved Forsvarets avdelinger.

Det er blant annet dette forsvarssjefen foreslår i ny befalsordning for Forsvaret.

4.4. Forutsigbar tilgang på personell til operasjoner

Den fjerde utfordringen er Forsvarets behov for mer stabilt og mer forutsigbart tilgang på personell til alle de operasjoner Forsvaret deltar i. Operasjoner utenfor Norge er en naturlig del av Forsvarets oppgaver. Fra Tysklandsbrigaden etter 2. Verdenskrig til dagens operasjoner i Afghanistan går det en sammenhengende linje. Evne til å løse oppdrag ute, er en forutsetning for vår evne til å løse våre nasjonale oppgaver.

Forsvaret har derfor behov for forutsigbar tilgang på personell til denne type operasjoner. Personellet må være tilgjengelig når situasjonen krever det. Både oppgavene, og ikke minst den kompetanseoppbyggingen disse erfaringene gir, må fordeles mest mulig rettferdig på hele befalskorpset.

Forsvaret skal være en familievennlig bedrift som ikke overbelaster enkeltgrupper eller enkeltpersoner. Da må vi klare å skape rettferdige, fornuftige rotasjonsordninger og nødvendig kompetanseoppbygging for hele offiserskorpset.

Forsvarssjefen ønsker å åpne for å innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner for alt befal. En slik ordning forutsetter at den praktiseres ansvarlig og fleksibelt, og at det eksisterer fornuftige rotasjonsordninger som gir mulighet til å ha et godt familieliv og et godt arbeidsmiljø.

Målsetningen er at rekruttering til denne type oppdrag først og fremst skal basere seg på frivillighet. Slik er det i dag. Muligheten til å beordre kan likevel bli aktuell for å forhindre at enkeltgrupper eller nøkkelpersonell i realiteten kan lamme oppdrag vi er forpliktet til å løse. Beordringsplikt kan i slike tilfeller vise seg å være en ønskelig sikkerhetsventil.

4.5. Fra støttestruktur til aktivitet og den spisse enden

Den femte utfordringen er behovet for å styrke Forsvarets operative og aktivitetsbaserte virksomhet. Skal vi klare det må vi effektivisere støttestrukturen. Også støttestrukturen må bli mer operativ i sin fokus og sin organisering.

Forsvarssjefen legger spesielt vekt på innsparinger i Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO. FLO vil i fremtiden primært ha ansvar for tjenester og produkter som ut fra beredskapsmessige og/eller operative grunner må produseres i Forsvaret. Det innebærer at både nye organisasjonsformer, styringsprinsipper, konkurranseutsetting, og bortsetting eller offentlig-privat partnerskap vil bli vurdert.

Vi har dessuten betydelige utfordringer knyttet til de bemanningsreduksjoner som Stortinget i vedtak har pålagt Forsvaret. Nedbemanningen er dessuten et virkemiddel for driftsbesparelser som er nødvendig for omleggingen, og økt satsing på den spisse enden.

Både Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarsbygg og andre elementer i støttestrukturen må ta sin del av årsverkreduksjonene. På den måten frigjøres ressurser til bedret forsvarsevne gjennom prioritering av øving, investeringer, beredskap og operasjoner.

4.6. Kvalitetsreform i Heimevernet

Den sjette utfordringen er behovet for en Heimevernstruktur som er bedre rustet til å møte trusselbildet nasjonalt, både som en del av territorialforsvaret og knyttet til sivil-militært samarbeid.

HV må bli bedre i stand til å konsentrere styrker der behovet oppstår, knyttet til spesialoppgaver. HV skal både bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og asymmetriske trusler, samt beskytte vitale samfunnsfunksjoner. For å få det til ønsker Generalinspektøren for Heimevernet å gjennomføre en kvalitetsreform i Heimevernet. Det foreslås å kutte antallet i HVs oppsetning og endre distriktsinndelingen. Det foreslås dessuten å utvikle en kjerne av frivillige styrker på høy beredskap – innsatstyrker – som kan ivareta spesialoppgaver når behovet oppstår.

De mer tradisjonelle oppgavene lokalt vil ivaretas av forstrekningsstyrker og oppfølgingsstyrker, med tilstrekkelig trening og øving hvert år. For å sikre en heving av kvaliteten på Heimevernet, foreslås dagens ressurstilgang opprettholdt.

En omdefinering av HVs oppgaver og en strengere prioritering av oppdragene vil gjøre Heimevernet mer relevant, mer interessant, både for de dyktige menneskene som utgjør Heimevernet, og i forhold til det nye sikkerhetsbildet.

4.7. Et nettverksbasert forsvar

Den syvende utfordringen er behovet for et nettverksbasert forsvar, for mer effektiv beslutningsfatting og samhandling.

Skal vi klare å transformere Forsvaret, må vi ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere effektivt, alene, på tvers av forsvarsgrenene, og sammen med allierte styrker, både i og utenfor Norge. Vi må bli mer nettverksbasert enn vi er i dag.

Ved bruk av ny informasjonsteknologi knytter vi kapasiteter og aktører sammen i et nettverk, på tvers av forsvarsgrenene, og på ulike nivåer i organisasjonen. Vi kan dermed gjennomføre militære operasjoner på en mer effektiv måte. Vi bedrer vår forsvarsevne.

I forsvarsbudsjettet for i år, har vi satt av ca. 224 millioner for å kjøpe LINK 16. Dette vil knytte sammen både F-16 fly, fregatter og MTB’er i ett felles nettverk, og gi et langt bedre og felles situasjonsbilde. Det gir viktige strategiske fortrinn i reelle operasjoner. Vi vil ikke i neste 4-årsplan ha alle detaljer på plass. Men én ting vet vi; vi må vekk fra stasjonære og plattformorienterte strukturer, og etablere mer dynamiske strukturer som samvirker med hverandre.

Antall enheter og plattformer er mindre viktig. Samspill får langt større betydning.

Som et første skritt foreslår forsvarssjefen å samle de deployerbare kommando, kontroll og informasjonssystemene til en fellesoperative enhet. Enheten skal støtte deployering av norske styrker med strategisk og taktisk IKT, nasjonalt som internasjonalt. Hensikten er å styrke interoperabiliteten i hele Forsvaret.

Et annet bidrag er etableringen av en ISTAR-kapasitet sammensatt av moduler fra både 6. divisjon og Kystjegerne. ISTAR står for ”Intelligence, surveillance, target acqusition and reconnaissance”, og er et konsept for å integrere og synkronisere bruken av sensorer og informasjons-, etterretnings- og målangivelsesdata til støtte for operasjoner.

En norsk ISTAR-kapasitet skal være fleksibel, modulbasert, og kunne operere både innenfor en nasjonal og alliert ramme.

4.8. Strategisk styring av investeringene

Den åttende utfordring er bedre strategisk styring av Forsvarets investeringer. Operative behov skal tilfredsstilles raskere og bedre enn i dag, og kontrollen mellom strategisk og operativt nivå må bli tettere.

Likeså må forsvarsgrenene ha tettere dialog med departementet om jevnlig revisjon og justering av de investeringsporteføljer som foreligger. Dette gjelder både materiell og bygg.

Flernasjonalt samarbeid knyttet til innkjøp, vedlikehold, og opplæring er en annen forutsetning for å finansiere nye kapasiteter. Sammen med andre, kan små land som Norge få tilgang på utstyr og kapasiteter vi ikke oppnår alene.

Både hær-samarbeidet med Nederland, luftsamarbeidet mellom Norge, Danmark og Nederland, AWACS-flyene og samarbeidet om ny strategisk lufttransport, sjøtransport og lufttankingskapasitet i NATO er eksempler på dette.

5. Avslutning

Jeg innledet med å peke på den rollen Oslo Militære Samfund har hatt i å tilrettelegge for dynamiske og fremtidsrettede forsvars- og sikkerhetspolitiske diskusjoner.

Det har vært rom for å gå på tvers av tradisjonell tenkning.

Vi lever i en tid hvor det å skape trygghet og frihet hjemme og ute, betyr at vi må flytte fokuset fra gårsdagens til morgendagens utfordringer.

Det er det transformasjon handler om; nye måter å tenke på, nye måter å handle på.

Utfordringene kan ta pusten fra noen og enhver. Det er mennesker og regimer i verden som har vilje til å påføre både egne innbyggere og våre samfunn alvorlige skader. Mennesker som ikke vil akseptere spillereglene for menneskerettigheter eller global samhandling.

Derfor tas det nå, både i Norge og i NATO viktige grep for å utvikle et forsvar som kan gi reell trygghet mot farene som truer. Et forsvar med reelle kapasiteter til å forebygge trusler og møte anslag der de måtte forekomme. Et forsvar som kan reagere raskt alene og sammen med andre. Det er derfor vi trenger transformasjon.

Jeg vil spesielt takke alle dere som med pågangsmot og entusiasme omstiller Forsvaret vårt her hjemme. Vi har kommet langt og, vi er på rett kurs. Våre styrker ute gjør en kjempejobb. Det klarer vi, fordi vi har omstilt hjemme.

Norge har i dag 1000 menn og kvinner ute i til dels svært farlige oppdrag. De gjør en enestående innsats for å forhindre terror, for å skape trygge forhold, og for å gi demokratiet en sjanse i hardt prøvde samfunn. De gjør en innsats som ikke vil bli glemt.

I 1915 kom det ut en studie om Norges krigspolitiske stilling, ført i pennen av oberstløytnant Sophus Christensen. I bokens forord var følgende advarsel:

”Bogen indeholder ingen militære Hemmeligheter, men er et Opgjør Nordmænd imellem og bør ikke komme i Udlændingers Hænder. Den bør derfor ikke udlægges paa offentlige Kontorer, Venteværelser, Jernbanestationer, Skydsstationer, eller på Steder, hvor Turister eller hvemsomhelst ellers kan komme. Heller ikke maa den sendes udenfor Landets Grændser.”

Om ikke lenge kommer langtidsproposisjonen ut. Dokumentet inneholder ingen militære hemmeligheter, men viser at vi er underveis fremover – mot transformasjon. Den må derfor gjerne komme i utlendingers hender, og jeg ser gjerne at den utlegges på venteværelser, jernbanestasjoner og offentlige kontorer. Jeg oppfordrer alle tilstedeværende til å lese den, og send den gjerne på mail langt utenfor Norges grenser.

Forsvaret har alltid engasjert. Neste langtidsproposisjon vil derfor bli lest, studert og kommentert. Det kjennetegner et fritt og sunt samfunn. Et samfunn det er verdt å kjempe for.

Takk for oppmerksomheten, og et riktig godt nytt år!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
6. januar 2003

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold – Hva vi vil og hvor vi skal:
mål og prioriteringer for forsvarspolitikken i 2003

Innledning
Deres Majestet, generaler og admiraler; ærede forsamling.
”Selv himmelen gråt” kunne vi lese i avisen, da soldater og offiserer marsjerte ut av Gamlebyen i Fredrikstad for siste gang, i fjor sommer.

 

”Selv himmelen gråt”.

 

Og det var tungt for mange da splittflagget på Oscarsborg ble firt. Ja, det er tungt – for oss både med og uten uniform – når Forsvaret legger ned virksomhet på et fort, en garnison, en flystasjon, eller andre plasser med forsvarstradisjoner. Jeg forstår at mange spør hvordan vi kan legge ned Forsvaret akkurat der.

Men ville jeg ha gjort jobben min, som forsvarsminister, hvis jeg hadde bevart alt som det har vært?

 

  • Vi skal ta vare på festningene.
  • Vi skal ta vare på historien.
  • Vi skal ta vare på Forsvarets tradisjoner.
  • Men vi kan ikke av sentimentale grunner alene bevare en forsvarsstruktur som tiden har løpt fra.

 

Hvis vi ønsker et relevant forsvar i fremtiden, må vi ta utgangspunkt i vår tids krav. Vi har gjennomgått et generasjonsskifte i sikkerhetspolitiske utfordringer. Derfor må også Forsvaret gjennomgå et generasjonsskifte.

 

Det lyder kanskje banalt å si: ”Hallo, den kalde krigen er slutt!” Men det er ikke banalt å minne om at oppgavene som Forsvaret skal løse, har endret seg. Det er forsvarlig forsvarspolitikk – forsvarlig sikkerhetspolitikk – å sørge for at Forsvaret blir i stand til å håndtere de nye oppgavene.

 

Og, det er forsvarlig politikk å sørge for at det norske forsvaret ikke sakker akterut i forhold til våre allierte. Det er våre allierte i NATO vi primært skal samarbeide med. Det er dem vi skal operere sammen med – i Norge og utenfor Norge.

Da må vi ikke komme i samme situasjon som Polen i 1939, som på grunn av manglende fornyelse brukte hestekavaleri til å bekjempe stridsvogner!

Det har aldri skjedd at noen har tapt en krig fordi de har omstilt seg for mye. Men det er mange eksempler på sviende nederlag fordi man har omstilt seg for lite.

 

Vi må lære av historien. Vi må være i stand til å takle det uforutsette. Det er nettopp poenget.

Derfor tilpasser vi oss de store endringene i omgivelsene internasjonalt.

Derfor satser vi på en moderne og fleksibel forsvarsstruktur som kan takle mange og ulike oppgaver.

Derfor må Forsvaret satse på kvalitet og tidsmessige militære kapasiteter.

 

Å tro at fortidens brigader med mange fotsoldater og forrige generasjons våpen kan stå imot en motpart med høyteknologiske våpen – dét er ønsketenkning!

 

Årsaken til innledningen min i dagens nyttårsforedrag i OMS, er at vi nå er ferdig med det første året i denne 4-årsperioden. Store endringer er underveis, og i 2002 ble konsekvensene av våre politiske vedtak en realitet mange steder.

 

Kursomlegging – det nye Forsvaret
Mer vil følge i 2003. Den store ”Forsvarsskuta” er i ferd med å legge om kursen. Det vekker reaksjoner. Ja, nesten sorgreaksjoner hos mange som var vant til den gamle kursen. Mitt budskap er likevel glassklart: det er nødvendig!

Sammenhengen mellom det vi gjør hjemme og det vi gjør ute er helt grunnleggende. Derfor får vårt militære nærvær i nord økt politisk oppmerksomhet, ikke det motsatte. Det kommer jeg tilbake til.

 

Hovedbudskapet mitt i dag, er at vi er på vei mot et bedre forsvar!

 

  • Ja, det blir mindre enn før.
  • Ja, det vil operere på færre steder enn før.
  • Ja, det er store organisasjonsendringer på gang.
  • Men vi er på vei mot et tidsmessig forsvar tilpasset endringene rundt oss.

 

Det er mye positivt! Forsvaret har vist oss her hjemme, våre allierte og verden at vi kan hevde oss blant de beste. Forsvarsbudsjettet er på vei opp – 2 milliarder mer på litt over et år, etter et tiår med nedgang. Investeringene i nytt materiell øker. Vi er i siget.

 

Og når det gjelder den viktigste ressursen – menneskene – så har kvaliteten aldri vært bedre. Befalsskolene våre har flere søkere enn på lenge. Og gjennom verneplikten får Forsvaret tilgang til den beste delen av norsk ungdom. Forsvaret er en spennende og utfordrende arbeidsplass. Og vi trenger de beste.

 

Uten høy kvalitet – på mennesker og materiell – ville alle vi her i salen hatt virkelig grunn til bekymring.

Og til dere som utgjør Forsvarets personell: Uten deres innsats, uten at dere tror på det vi gjør, vil vi rett og slett ikke nå de høye målene vi har satt oss.

Kravene til oss alle er blitt større. Selv med økte bevilgninger, forventes vi å få mer ut av alle de milliardene vi bruker.

Kravet om tett og kontinuerlig kontakt mellom den politiske ledelse og forsvarsledelsen – særlig ved krisehåndtering – er innlysende og helt nødvendig.

Kravet om høy mobilitet og deployerbarhet – og full interoperabilitet med våre allierte – er helt grunnleggende.

Og kravet om å kunne stille raskt med fleksible og tilgjengelige militære kapasiteter når behovet oppstår – her hjemme så vel som ute – er avgjørende.

På toppen av disse kravene, kommer de store vedtatte organisatoriske endringene.

 

Forsvarets overkommando legges ned og erstattes av et integrert forsvarsdepartement med ca. 50/50 sivile og militære. I tillegg får vi en ny forsvarsstab.

 

Forsvarskommando Nord-Norge og Forsvarskommando Sør-Norge er nedlagt, og Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger – FOHK – er opprettet.

 

Vår omorganisering har en klar parallell: For ca. 25 år siden måtte mange vente i månedsvis for å få telefon. Samtidig hadde Televerket hundrevis av manuelt betjente telefonsentraler rundt om i hele landet. Men det var ikke den type landsdekning vi trengte – vi trengte et moderne telenett.

I dag har Norge et av de mest avanserte telenett i verden. Men de betjente telefonsentralene er borte for godt. Slik er det med Forsvaret også. Det er ikke garnisoner og bygninger vi trenger over hele landet. Da ville hele forsvarsbudsjettet gå med til drift og ingenting til ”forsvar”.

Det vi trenger er moderne, velutstyrte, fleksible og tilgjengelige militære styrker som raskt kan være til stede der de trengs – når de trengs.

 

Da har vi god evne til nasjonal krisehåndtering.

Da har vi god evne til å ivareta våre forpliktelser i NATO.

Og, da har vi et godt forsvar – også mot det uforutsette og overraskende.

 

Jeg vil minne om at også våre allierte satser på avanserte og deployerbare styrker med høy beredskap. Dermed kan også de være til stede der de trengs – når de trengs – inkludert her hos oss i Norge hvis det blir behov for det. Forsvaret må tilpasses de utfordringene vår tids trusler utgjør mot norsk suverenitet, og mot internasjonal fred og sikkerhet.

 

Vi må ta konsekvensen av at i en global sammenheng, er skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet i ferd med å bli visket ut. Og fordi dagens Russland ikke er den samme militære trussel mot Norge som Sovjetunionen var, har vi i dag handlefrihet til å møte andre utfordringer mot vår sikkerhet – også langt fra våre egne grenser.

 

Dette er fremskutt forsvar av norsk sikkerhet.

 

Vår deltakelse på Balkan har vært og er forsvar av europeiske sikkerhetsinteresser – og dermed et fremskutt forsvar av Norge.

Vår deltakelse i operasjonene i Afghanistan handler om å bekjempe et globalt onde, og er derfor også fremskutt forsvar av Norge.

 

Internasjonal terrorisme kjenner ingen grenser. Mot slike krefter hjelper det lite å bemanne gamle grensefestninger. Terrorisme og andre asymmetriske trusler er som vannets vei mot havet – de renner minste motstands vei. Derfor må også vi i Norge være i stand til å forsvare oss – aktivt og passivt – mot slike trusler.

 

Så har vi allianseaspektet. Forpliktelsene i NATO er toveis. Under den kalde krigen var forsvaret av norsk territorium det viktigste vi kunne bidra med til alliansens sikkerhet. Slik er det ikke lenger. Nå må vi bidra til NATOs operasjoner og internasjonal sikkerhet også andre steder enn i Norge, også utenfor Europa. Det stiller helt andre krav til Forsvarets organisasjon, utrustning og trening.

 

NATO er og vil være selve hjørnesteinen for norsk sikkerhet. Da må vi bidra aktivt for å sikre at alliansen forblir relevant og sterk. Da må vi bidra aktivt slik at USA fortsatt ser seg tjent med europeisk alliert samarbeid gjennom NATO.

Da må vi bidra aktivt til en rimelig byrdefordeling – fordeling av ansvar og oppgaver – innad i alliansen.

 

Det slår meg mange ganger hvordan enkelte som er tilhengere av et sterkt NATO, samtidig nærmest lengter tilbake til den kalde krigen og det Forsvaret vi hadde før. Men det Forsvaret vi hadde før kunne ikke bidra til å gjøre NATO relevant – nå som ”muren” er borte.

Dersom alle allierte hadde tviholdt på NATO slik alliansen var før, ville vi i dag hatt en irrelevant allianse – et museum, en relikvie.

 

Er det kanskje konsekvensene av vår hjemlige omstilling som ligger bak den ”kaldkrigs-nostalgien” som av og til kan skimtes? Det gjør vondt for enkelte å gå bort fra Forsvaret slik vi kjente det. Men smerten må ikke få tåkelegge realitetene.

 

La meg derfor oppsummere tre harde realiteter.

 

(1) Norge hadde et usedvanlig stort nasjonalt forsvar som ble bygget opp under en tidlig fase av den kalde krigen. Men vi betalte det aldri selv.

Norge stilte med soldater gjennom allmenn verneplikt og massemobilisering. Kapitalkostnadene derimot; våpen, materiell, installasjoner som flyplasser og andre forsvarsanlegg, ble i første rekke betalt av USA og NATO.

Fornyelsen i dag er kostbar, og vi betaler for den selv.

 

(2) Den andre grunnleggende realiteten er at den militære sfære har gjennomgått et hamskifte. Massehærenes tid – arven fra Napoleon – er forbi.

Før var det militære forsvar personellintensivt. Det var relativt sett billig å utstyre en soldat. Nå er det omvendt. Forsvaret er blitt kapitalintensivt. Bak hver soldat i et moderne forsvar ligger store investeringer.

Derfor betyr modernisering et mindre antall soldater enn før, og færre enheter. Det gjelder alle land som moderniserer sine forsvar. Det gjelder USA. Det gjelder Russland, og det gjelder Norge.

 

Er et mindre og mer kapitalintensivt forsvar dårligere enn et stort og personellintensivt forsvar? Allerede under Gulf-krigen i 1991 fikk vi svaret. Saddam Husseins millionhær hadde ingenting å stille opp med, mot langt mindre, men høyteknologiske, styrker.

Når den kvalitative militærteknologiske forskjellen blir for stor, kan den aldri oppveies gjennom å pøse på med flere fotsoldater!

 

(3) En tredje realitet er at vi allerede i 1985 fikk en pekepinn på hva det ville kostet å modernisere den forsvarsstrukturen vi da hadde. Forsvarsstudien i 1985 la frem et forslag om modernisering over en 15-års periode, som forutsatte 7 % realvekst i forsvarsbudsjettet de åtte første årene og 6% realvekst de neste syv.

 

Slike forsvarsbudsjetter var utenfor enhver realisme – selv under den kalde krigen.

 

Forsvarsstudien fra 1985 havnet raskt i en skuff. I dag er den glemt. Men drømmen om 60-årenes forsvarsstruktur lever videre i enkelte hjerter.

Moderne og høyteknologiske militære kapasiteter er usedvanlig kapitalkrevende.

 

Et nytt forsvar – militær transformasjon – krever derfor store investeringer og organisasjonsendringer. Da må driftskostnadene ned og organisasjonen strømlinjeformes.

Det gir ingen ekstra penger til ”den spisse enden” å ha to garnisoner hvis vi kan klare oss med én. Det samme gjelder militære flyplasser, lokale og regionale kommandoer, osv.

Penger spart er penger tjent. Og penger tjent betyr mer penger til å investere i fremtiden, mer reelt forsvar, mer trygghet. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Men vi er i siget. Forsvaret dreier nå mot sin nye kurs.

 

Derfor må vi slutte å ”suge på sorgens drops”.

Vi vet hva vi må, og vi vet hva vi vil.

 

Jeg har tre overordnede mål for Forsvaret. Som forsvarsminister kan jeg ikke nå målene alene. Vi må dra lasset sammen. Og vi må dra i samme retning.

 

Alt personell – fra vernepliktige til forsvarssjefen, i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet, i Forsvarsdepartementet og i Forsvarets etater og enheter – må gjøre disse målene til våre felles mål:

 

For det første: Norge skal ha et moderne og tidsmessig forsvar med balanse mellom struktur og finansiering. Det krever fullt trykk på omstruktureringen.

 

For det andre: På de områdene Norge satser, skal vi være blant de beste i NATO. Som et lite land er ikke vi i stand til å gjøre alt, eller ha mange store styrkeenheter. Men de vi har, skal være av topp kvalitet.

 

For det tredje: Forsvaret skal rekruttere de beste. Å avtjene verneplikten, ta offisersutdannelse, gå i uniform – det skal være et tegn på kvalitet og troverdighet.

Jeg er sikker på at vi klarer å nå disse målene. Da må vi se fremover, ikke bakover. Det som var, det var. Det som skal bli, det må vi skape.

 

I denne salen er det mange taleføre mennesker. La meg derfor minne om hva den tidligere britiske statsministeren David Lloyd George, en gang sa: ”Den beste veltalenhet, er den som får ting gjort!”

 

Hjemme versus ute
Noen påstår at vårt internasjonale engasjement skjer på bekostning av Forsvarets virksomhet hjemme. Det er ikke riktig.

 

For det første: Norges sikkerhet er ikke et rent nasjonalt anliggende. Norsk sikkerhet er en integrert del av europeisk og internasjonal sikkerhet – enten vi liker det eller ei.

 

For det andre: Vi reduserer ikke Forsvarets virksomhet i nord. Tvert imot øker vi den.

I 2003 blir nivået for Sjøforsvarets aktiviteter høyere enn i fjor – og høyere enn på svært lenge.

 

  • Kysteskadrens planer er at KNM Valkyrien, med sin slepe og bergingskapasitet, vil oppholde seg mer i Nord-Norge. Det vil få betydelige positive beredskapsmessige konsekvenser.

 

  • Videre vil tilstedeværelsen av fregatter øke fra 8 til 26 uker.

 

  • Den ytre kystvakten vil styrkes i Nord-Norge, ved å ta inn et syvende fartøy.

 

  • Tilstedeværelsen i Nord-Norge blir ytterligere styrket når alle de 14 fartøyene i Hauk-klassen er ferdig modifisert.

 

  • Når nye Skjold-klasse MTB’er og nye fregatter blir levert, får vi ytterligere styrket aktivitet i nord.

Og, i løpet av januar vil fem av seks Orion-fly være fullt operative.

Det blir også to store øvelser i nord i 2003: Joint Winter 03 og Flotex 03.

 

Den militære virksomheten i Nord-Norge styrkes også gjennom våre høye ambisjoner for alliert trening i Norge. Det er i 2003 planlagt 320.000 utenlandske øvingsdøgn i Norge – i hovedsak i Nord-Norge.

 

Det gir markant norsk og alliert aktivitet i Nord-Norge og våre nordlige områder. Vi har i dag mindre strategisk betydning for våre allierte knyttet til vårt ”naboskap” med Russland”, men vi har økt strategisk betydning som et unikt øvings- og treningsområde. Få steder i Europa egner seg bedre for fellesoperasjoner og interoperabilitet i praksis.

Og jeg spør: hva er det som gjør våre allierte så interessert i å trene i Norge, sammen med norske styrker? Det er ikke bare en krevende natur og gode øvingsfelt. Gjennom vårt militære utenlandsengasjement i Afghanistan og Kosovo, har våre allierte erfart at norske styrker er dyktige og relevante å trene sammen med. De vet at de får utbytte av det. Og det gjør så avgjort også våre norske styrker.

Det gir økt norsk aktivitet i nord, og økt alliert nærvær i nord. Ørland – med NATO Air Meet, Bodø – som base for F-16 og Landsdelskommando Nord, Indre Troms – som er ”styrkebrønnen” i Hæren, Halkavarre med Garnisonen i Porsanger, Grensevakten i Finnmark, Ramsund og Olavsvern, – et fantastisk utgangspunkt nettopp for samtrening og transformasjon.

Det er ikke slik at vårt Afghanistan- og Kosovo-engasjement skjer til fortrengsel for vår tilstedeværelse hjemme og i nordområdene.

 

Vårt utenlandsengasjement er ikke en gjøkunge som spiser av den vedtatte rammen på 118 milliarder. Det er tvert i mot planlagt å bruke 900 millioner kroner på utenlandsoperasjoner pr. år, et lavere beløp enn vi har sett på flere år. Økt forsvarsramme, mindre til internasjonale operasjoner – det gir en betydelig ressursøkning nasjonalt. Det er fakta.

 

I tillegg gir erfaringene fra vår deltakelse i Kosovo og Afghanistan, og økt samarbeid med våre nærmeste NATO- allierte, grunnlag for økt nærvær og militær aktivitet i nord.

Det er en avgjørende sammenheng mellom det vi gjør ute og det vi får til her hjemme, og det er på tide at det synker inn.

 

Viktige arbeidsoppgaver

 

2003 vil bli et spennende og utfordrende år. Jeg vil oppsummere noen av de viktigste arbeidsoppgavene vi står overfor.

 

  1. a) Forsvarets øverste ledelse skal bli mindre og mer effektiv. Den politisk-militære samordningen skal bli bedre. Organisasjonen skal bli flatere og mer moderne. Det er konsekvensen av Stortingets vedtak fra juni i fjor.

 

Det nye og integrerte forsvarsdepartementet skal være en realitet i august. Og inntil et nybygg er på plass på Akershus Festning – tilpasset og underordnet historisk bygningsmasse – vil departementet holde til i eksisterende bygninger på Akershus som Forsvaret allerede disponerer.

 

Når et nybygg er på plass, vil vi få et moderne situasjonssenter der alle tråder – politiske og militære – kan samles for effektiv krisehåndtering. I dag mangler vi det.

 

Lokalisering på Akershus vil sikre militær tilstedeværelse og bruk av festningsområdet for fremtiden – i tråd med Forsvarets historiske røtter og lange tradisjoner.

 

Og samlokalisering med den nye Forsvarsstaben vil, sammen med Forsvarets Høgskole, Stabsskolen, Institutt for forsvarsstudier og andre forsvarsenheter på Akershus, skape et tyngdepunkt på strategisk nivå – beslutningsmessig, kunnskapsmessig, kompetansemessig og utdanningsmessig – på Akershus.

 

  1. b) En annen viktig utfordring i 2003 blir å finne Norges plass i den nye allierte kommandostrukturen. Toppmøtet i Praha besluttet at NATO fortsatt skal ha to strategiske kommandoer: én i Europa og én i Nord-Amerika.

 

Den ene, den i Europa, skal lede den operative kommandokjeden for hele NATO og skal hete Allied Command Operations.

Under seg får den to fellesoperative hovedkvarter, ett i syd og ett i nord, hver med ett komponent-hovedkvarter for henholdsvis luft, land og sjø.

En slik ny og strømlinjeformet operativ kommandokjede vil trolig medføre at både dagens tredjenivå-hovedkvarter på Jåttå og dagens allierte luftkontrollsenter på Reitan blir avviklet.

Det betyr i så fall at et fremtidig NATO-nærvær på norsk jord vil bli noe helt annet enn det vi har hatt frem til i dag.

 

Mye spenning knytter seg derfor til den andre strategiske kommandoen, den som skal ligge i USA, i Norfolk. Den skal hete Allied Command Transformation, og skal sørge for alliert transformasjon.

 

Militær transformasjon er virksomhet som skal gi oss helt nye kapasiteter, parallelt med modernisering som videreutvikler og forbedrer de kapasiteter vi allerede har.

Militær transformasjon handler om konsept- og doktrineutvikling, styrkeplanlegging, trening, utdannelse og eksperimentering. Utfordringen er ikke minst å kunne bekjempe motstandere som benytter asymmetrisk krigføring – såkalt fjerde generasjons krigføring.

 

Dersom bare noen allierte gjennomgår en omfattende militær transformasjon, mens andre blir hengende etter, blir NATOs styrker ikke lenger interoperable.

Her har vi allerede et transatlantisk problem, fordi vi europeiske allierte henger etter i utviklingen.

 

Den nye Allied Command Transformation skal ha det som kalles et ”betydelig fotavtrykk” i Europa, ikke minst for å styrke båndene mellom Europa og USA.

 

Det er viktig å utnytte både amerikansk og europeisk kompetanse, og det er viktig å sikre at transformasjon gjennomføres i praksis, både i Europa og Nord-Amerika.

Hvordan dette europeiske ”fotavtrykket”, eller de europeiske kommandoene, blir ”linket” opp under Allied Command Transformation i USA er ikke avklart. Men en sentral oppkobling mot Jåttå i Stavanger er en reell mulighet.

 

Vi ønsker selvsagt et størst mulig alliert ”fotavtrykk” i Norge, og vi arbeider hardt for å vise at Norge vil være et meget godt valg for alliansen.

For eksempel vil et hovedkvarter med ansvar for utdannelse og samtrening i NATO passe godt sammen med vårt nasjonale hovedkvarter i Stavanger. Norge kan tilby ypperlige treningsmuligheter for både land-, sjø- og luftstyrker – særlig i Nord-Norge.

 

Dette er en løsning som vil passe godt for våre allierte, passe godt for Norge og passe særdeles godt for Nord-Norge. Svært mye av min tid frem mot NATOs forsvarsministermøte i juni vil bli brukt for å sikre Norge en så sentral rolle som mulig i den nye strukturen.

 

Det må vi alle nå samarbeide om for fullt – FD, FO, FOHK, NATO-delegasjonen i Brussel, våre folk i militærkomiteen, osv.

 

Vi er ikke i mål, vi er kun i ”startgropa”.
Uavhengig av hva som vedtas i NATO i juni, må Norge legge forholdene til rette for militær transformasjon her hjemme – både kompetansemessig og organisatorisk.

 

Vi må ha ”battle-labs” – som NOBLE i Bodø, vi må ha fellestrening med allierte slik vi har i Nord, vi må ha ”joint” fokus på alt vi gjør. Teknologisk må vi legge avgjørende vekt på interoperabilitet – styrkene må kunne ”snakke” sammen. Det er bare gjennom felles konsepter, doktriner, interoperabelt materiell og praktisk samtrening, at vi kan fungere sammen i en operasjon.

Vi må ta med oss erfaringer fra praktiske operasjoner inn i øvelsene, og fra øvelsene ut i operasjonene. Vi må utvikle doktrinene våre så raskt som utviklingen krever.

 

Det er bare å lære seg begrepet: militær transformasjon.

Det er kommet for å bli.

Det vil bli en avgjørende del av alliansens fremtidige virksomhet.

Det er den praktiske gjennomføringen av det som blir kalt The Revolution in Military Affairs, der et nettverksbasert forsvar vil stå sentralt.

 

Vår militære transformasjon vil måtte skje gjennom en god kombinasjon av styring og tilrettelegging ovenfra, og kreativitet, fornyelse og utvikling nedenfra, både nasjonalt og i alliansen.

 

Vi må som nordmenn være i stand til å bidra aktivt i alliansesamarbeidet på dette felt. Vi må være i stand til å lære av våre allierte der de har kommet lenger enn oss, og vi må kunne iverksette løsninger NATO har kommet til enighet om.

Hvis ikke, vil vi ikke klare å operere våre ulike forsvarsgrener samlet, eller sammen med våre allierte – ikke i Norge, ikke ute.

 

Det integrerte Forsvarsdepartementet, Forsvarets utdanningsinstitusjoner og våre operative avdelinger vil spille en viktig rolle i militær transformasjon her hjemme.

 

Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger, Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller og Forsvarets skolesenter på Akershus Festning kan få økt betydning på ulike, men komplementære saksfelt. Kreativitet og evne til å tenke nytt og fremtidsrettet, vil bli avgjørende for hvilken rolle de vil kunne spille.

 

Vår militære transformasjon blir en viktig del av langtidsplanleggingen. I løpet av 2003 skal vi forberede neste langtidsdokument.

 

  1. c) Arbeidet med forsvarssjefens militærfaglige utredning er allerede kommet langt. Resultatene vil foreligge utpå senhøsten. Jeg er veldig godt fornøyd med samarbeidet mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando i det utredningsarbeidet som er gjennomført hittil. Og om et år, når neste langtidsdokumentet til Stortinget skal formes, vil det skje i et integrert departement.

 

  1. d) På NATO-toppmøtet i Praha tok vi alle på oss konkrete forpliktelser, for rask forbedring av alliansens militære kapasiteter – det såkalte Prague Capabilities Commitment.

 

Det skal følges opp i 2003, sammen med utformingen av NATOs nye innsatsstyrke, NATO Response Force.

 

Noen av kapasitetene vil bli realisert allerede denne planperioden, andre må vente til neste.

 

  1. e) I årene som kommer vil vi også styrke samarbeidet med våre nærmeste allierte. Her står USA og landene rundt Nordsjøen i ei særstilling – Storbritannia, Nederland, Tyskland og Danmark. Samarbeidet kalles ”Nordsjøstrategien”, og ivaretar både den transatlantiske og den europeiske dimensjon.

 

Nordsjøstrategien innebærer økt satsing på flernasjonale løsninger ved anskaffelser, drift og vedlikehold, strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer, opplæring, trening, og øving og operasjoner – for alle forsvarsgrener.

 

Nordsjølandene har i stor grad sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser. Vi samarbeider godt både kulturelt, militært og politisk.

 

Nordsjøstrategien utelukker ikke et nært samarbeid med andre land. I løpet av 1990-årene har for eksempel det nordiske samarbeidet blitt viktigere, ikke minst i Kosovo.

 

Vi vil også følge opp utvidelsesvedtaket i NATO og bidra til å forberede våre nye allierte, ikke minst de tre baltiske land.

 

  1. f) Norge vil støtte en rollefordeling og samarbeid mellom NATO og EU. Enigheten i København betyr at Europa unngår å kaste bort penger på doble strukturer, samtidig som EU får en mer konkret betydning i europeisk sikkerhetspolitikk. Det er en utfordring for oss som ”utenforland”.
  2. g) Vi vil også følge opp arbeidet i NATO-Russland rådet, og jobbe for at NATOs partnerskap med Russland blir dypere og at samarbeidet i NATO-Russland rådet må fylles med substans.

 

Avslutning

 

Deres Majestet, generaler og admiraler; kjære forsamling.

 

Det er viktig å understreke noen større sammenhenger:

 

  • Vi har en strategisk visjon for Forsvaret som tar utgangspunkt i morgendagens trusler og som knytter oss solid til våre allierte gjennom et relevant NATO.

 

  • Vi har en plan for hvordan visjonen skal omdannes til relevante militære kapasiteter.

 

  • Vi har politisk vilje til å gjennomføre denne planen, og i juni i fjor fikk vi et bredt flertall for en fireårsstrategi som gir Forsvaret forutsigbare økonomiske rammebetingelser.

 

Og vi er i full gang med planene for neste periode, etter 2005.

 

Jeg er stolt over det Forsvaret har oppnådd.

Jeg er stolt over det målrettede løpet vi har lagt opp.

Jeg er stolt av Forsvaret.

Og Forsvaret har grunn til å være stolt av seg selv.

 

Det siste året har vært krevende og arbeidsomt. Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Selv har jeg likevel hatt det fantastisk interessant, givende og motiverende, også når det har vært litt ekstra trykk i vindkastene. Jeg håper alle som arbeider for Forsvarets sak – med eller uten uniform – kan få oppleve det samme: at å arbeide for Forsvaret gir resultat. Så får vi heller tåle noen vindkuler på veien.

 

Jeg har i dette foredraget henvendt meg til hver enkelt i Forsvaret, i like stor grad som til dere som sitter her.

Jeg har også henvendt meg til nostalgikerne.

 

Omstillingen av Forsvaret – den militære transformasjon som vi nå går inn i, skjer ikke bort fra noe vi helst ville ha holdt fast ved. Det er en omstilling til noe nytt og bedre.

 

Omstilling har sin pris. Noen endringer er tunge og kanskje triste for enkelte. Men la oss alle nå fokusere på det viktigste – på det vi skal få til.

 

Endring krever nemlig entusiasme.

 

Vi er i siget. Vi trenger full innsats mot målene. Det stiller store krav til alle våre offiserer, og at vi står sammen.

 

Som en tidligere avdelingssjef i Generalstaben og lærer i strategi og krigshistorie ved Den militære Høgskole uttrykte det i 1914: våre offiserer må ha ”en matematikers klarhet, en dikters fantasi, og en apostels begeistring”.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
7. januar 2002

REGJERINGENS FORSVARSPOLITISKE UTFORDRINGER OG PRIORITERINGER
Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

  1. Innledning

Ærede forsamling.

Vi har bak oss et av de mest dramatiske år i vår tid. 11. september 2001 var dagen da virkeligheten overgikk fantasien. Terrorismens grusomme ansikt ble tydeligere. Det sivile samfunns sårbarhet ble blottstilt. Tusenvis av uskyldige liv gikk tapt. «Den menneskelige ondskapen sprengte nye grenser», sa statsministeren i sin nyttårstale.

Ringvirkningene av terrorangrepet har vært verdensomspennende. USA leder an i en ny krig mot terrorisme, der også Norge deltar. Som NATO-allierte har også vi blitt bedt om å stille opp.

Vi gikk til stortingsvalg den 10. september. Få timer senere ble den politiske dagsorden totalt kastet om. Vi styrtet til TV-skjermene, lammet av bildene som møtte oss, og ute av stand til helt å fatte hva som var i ferd med å skje. «En ny utrygghet har trengt inn i våre sinn, uavhengig av rikdom og status» , sa Kofi Annan.

Og nettopp fordi vi må ta på alvor den enkeltes følelse av utrygghet, har vi ikke kunnet tillate oss å forbli lamslåtte og handlingslammede. Som forsvarsminister har jeg min del av ansvaret for å bidra til at folk igjen kan føle seg trygge. Min del av ansvaret for å sette grenser.

Foredragets disposisjon

Jeg har kommet hit i kveld for å snakke om omstillingen av Forsvaret. Men, det er naturlig at jeg også berører det som kanskje opptar det internasjonale samfunnet aller mest i øyeblikket. Innledningsvis vil jeg sette fokus nettopp på det internasjonale samarbeidet som har vokst frem etter terrorangrepene på USA.

Jeg vil også si noen om hvordan det norske forsvaret har lykkes i å møte de nye internasjonale utfordringene etter 11. september. Har vi klart å leve opp til de forpliktelsene NATO-medlemskapet krever av oss? Jeg har et ansvar for å gjøre vårt forsvar egnet til å bidra effektivt i kampen mot terror. Samtidig må Forsvaret også være dimensjonert for andre og mangfoldige typer av utfordringer.

De sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer danner bakteppe for forsvarspolitikken, og er direkte styrende for hvordan fremtidens forsvar bør se ut. Jeg vil både si litt om status for den pågående omstillingen og modernisering av Forsvaret og peke på hovedutfordringene fremover.

  1. Internasjonalt samarbeid/NATOs forsvarsministermøte

Sjelden har verden sett en så bred internasjonal koalisjon vokse frem som etter 11. september, samstemt i sin fordømming av terroranslagene mot USA.

Koalisjonen går på tvers av politiske, etniske og religiøse skillelinjer. Samarbeidet gjør det mulig å bruke et bredt spekter av virkemidler i kampen mot terrorisme.

Spesielt har det vært positivt å oppleve at stater som har vært motparter, har stått sammen i dette spørsmålet.

For første gang i NATOs historie vedtok alliansen å utløse Atlanterhavspaktens artikkel fem. Det var ikke tvil om at et av alliansens land var angrepet. Dermed var alle NATOs medlemsland under angrep og forpliktet til i fellesskap å bidra med alle nødvendige ressurser.

NATOs forsvarsministermøte i Brussel i slutten av desember gjorde det enda klarere for meg hvor total denne enigheten er internt i NATO. Terrorangrepene mot USA anses av alle allierte som et angrep mot hele den «frie verden».

Her i landet har Regjeringen, Stortinget og flertallet i folket ikke vært i tvil, vi har ønsket å støtte opp om og bidra til denne alliansen. Det finnes en grense for hva vi kan akseptere!

  1. Har Norge levd opp til forventningene?

    Har så vi i Norge gjort vår del av jobben ?
    Ja!

    Jeg er stolt av at vi har vist oss i stand til å stille opp når behovene har meldt seg. Vi har klart mye på kort tid, noe vi får ros for av våre allierte. Dette viser at vårt forsvar et stykke på vei allerede er både moderne og fleksibelt.

  • Jeg er stolt over å kunne si at et antall norske spesialstyrker allerede er på plass i Afghanistan for å støtte amerikanerne i den militære operasjonen «Enduring Freedom». Hovedstyrken er underveis i disse dager.

Våre spesialstyrker er internasjonalt anerkjente! De er samtrente med allierte kolleger. De har internasjonal erfaring. Jeg besøkte personellet på Rena i forrige uke for å ønske dem lykke til. Jeg ble mektig imponert over den positive innstillingen som møtte meg. Jeg er ikke i tvil om at de vil gjøre en meget god jobb.

På Rena besøkte jeg også verkstedet. De har jobbet dag og natt med å klargjøre og spesialtilpasse utstyr for spesialstyrkene. Blant annet har de bygget om flere feltvogner til det nesten ugjenkjennelige. Nettopp for å dekke spesialstyrkenes behov. Det er ikke uten grunn at verkstedssjefen går under navnet «Q», etter skikkelsen i James Bond-filmene.

  • Etter 11. september har Etterretningstjenesten intensivert sitt samarbeid med USA.
  • Vi har sendt 2 mineryddermaskiner med 15 operatører til støtte for minerydding av flyplassen i Kandahar. Også dette personellet har internasjonal erfaring. Maskinene og operatørene var klare samme dag forespørselen kom fra amerikanerne.
  • Vi har både eksplosivrydderteam og transportkontrollenheter med verdifull erfaring fra Balkan. Disse er stilt til disposisjon for den britisk-ledede «sikkerhetsstyrken» i Afghanistan som har mandat fra FN. 25 personer reiser i løpet av kort tid.
  • Vi har på kort tid klart å stille til disposisjon 15 lette panserbiler til operasjon «Enduring Freedom». Disse ble hentet av amerikanerne i desember.
  • USA har bedt om, og vi har fra norsk side stilt til disposisjon, ett C-130 transportfly med støtteelementer. Flyet skal operere til støtte for operasjon «Enduring Freedom», og vil etter planen operere ut fra Manas flyplass i Kirgistan. Vi forventer å sende flyet om få uker.
  • Vi har tilbudt seks F-16 og fire Bell-helikoptre til disposisjon til operasjon «Enduring Freedom».
  • Alle disse elementene er godt egnede fordi de er samtrente med øvrige allierte gjennom øvelser og operasjoner.
  • En norsk fregatt inngår allerede i NATOs atlanterhavsflåte (STANAVFORLANT).
  • 20 norske offiserer deltar i overvåkningen av amerikansk luftrom, som del av de fem overvåkningsflyene (AWACS-flyene) NATOs råd besluttet å sende til USA i oktober i fjor.
  • Samtidig er vi, sett i forhold til folketall og samlet forsvarsbudsjett, dessuten den største bidragsyter på Balkan.
  • Til tross for at Forsvaret er midt i en drastisk omstilling, makter vi å stille med substansielle bidrag til internasjonale operasjoner i to helt adskilte regioner. Det står det respekt av.

Vi kan levere og vi er gode til det. Dette er jeg mektig stolt av, og det blir lagt merke til blant våre allierte. Både generalsekretæren i NATO, Lord Robertson, og den amerikanske forsvarsministeren, Rumsfeld, takket meg personlig for våre bidrag da vi møttes under NATOs forsvarsministermøte før jul.

Men, vi kan bli enda bedre. Omstillingsprosessen har bare så vidt begynt. Forsvaret skal i fremtiden kunne stille ennå bedre rustet til å takle denne type utfordringer.

Som liten nasjon er vi spesielt sårbare, og vil ha behov for alliert assistanse i en krigssituasjon. Da er det viktig at vi selv evner å bidra utenfor egne grenser.

Nasjonal beredskap etter 11. september.

Etter 11. september har Forsvaret også ytet viktige bidrag i beredskapssammenheng. Terrorberedskap er innført ved Forsvarets avdelinger. Jeg har sørget for fullmakter som gjør at jeg om nødvendig kan kalle inn ekstramannskaper i en akutt situasjon. Jagerflyberedskapen er styrket for å kunne møte eventuelle terrortrusler fra luften. Tiltak fra beredskapsverket er iverksatt. ABC-vernberedskapen på militær side er gjennomgått, og Forsvaret har på dette området gitt opplæringsbistand til flere sivile etater.

  1. Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er verken forutsigbar eller håndgripelig. Risikobildet er endret. Det er bredere sammensatt enn tidligere. Dette må vi ta høyde for i utformingen av vårt nye forsvar.

Det krever vilje til nytenkning og vilje til å foreta de valg som er nødvendige for å gi oss handlefrihet til å møte utfordringene.

  1. september har gitt oss en rekke utfordringer for måten å utforme og bruke Forsvaret på.

Terrortrussel

NATO slo i sitt strategiske konsept fra 1999 fast at terrorisme og ikke-statlige aktører er en sikkerhetspolitisk utfordring.

Den 11. september, og den påfølgende erklæringen av en Artikkel fem- situasjon, demonstrerte dette til fulle. Terrorisme er en permanent sikkerhetspolitisk utfordring av internasjonal karakter, og en potensiell trussel mot alle land.

Det er imidlertid ikke et nytt fenomen. Terrorisme har eksistert over lang tid og har antatt mange former. Nytt er at vi står overfor krefter, med forgreninger i mange land, som har vist evne og vilje til å bruke alle tilgjengelige midler for å spre sitt budskap. Utviklingen er skremmende. Det er rapportert at ledere i al-Qaida-nettverket har vært i besittelse av kjemiske våpen samt manualer for fremstilling av masseødeleggelsesvåpen.

Informasjonsrevolusjonen og den generelle teknologiske utvikling har satt enkeltpersoner og grupper i stand til å råde over kapasiteter og nettverk av tidligere ukjent størrelse og ødeleggelsesevne.

Vi må i fremtiden regne med at vi i større grad vil stå overfor aktører som vil benytte seg av såkalte asymmetriske strategier for å spre frykt og ødeleggelser.

Militærmakt kan bidra til å løse problemet, men kan ikke løse det alene. Politiske, militære, økonomiske, diplomatiske, politimessige, lovgivningsmessige og humanitære virkemidler må alle utnyttes for å få full effekt. Tiltak må settes inn på de steder der terroren får utvikle seg, men også her hjemme må vi kunne møte denne utfordringen.

Totalforsvaret og en modernisering av sivil-militært samarbeid, blir viktig. På samme måte som våre militære styrker har behov for en omstrukturering for å kunne møte nye trusler, må vi også kritisk gjennomgå vår sivile beredskap. Spørsmålet er hvordan sivile og militære virkemidler best kan virke sammen i kampen mot terror, og hvordan militære ressurser kan støtte den sivile beredskap når det trengs.

NATO

NATO er vårt viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste. Alliansen har i tiden etter den kalde krigen endret seg i takt med skiftende rammebetingelser, og fremstår i dag som vital og dynamisk. Dette gjenspeiles også i ønsket fra en rekke land om å bli fullverdige medlemmer av organisasjonen. Ytterligere opptak av nye medlemmer, og nye og nære bånd til Russland er en velkommen utvikling, som vil styrke NATOs rolle som et transatlantisk forum for sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.

NATO og Atlanterhavspaktens artikkel fem har vist sin relevans også i forhold til dagens trusselbilde. Budskapet fra NATOs forsvarsministermøte før jul var klart: Sammen må vi videreutvikle en felles alliert strategi for å bekjempe internasjonal terrorisme. Sammen må vi videreutvikle NATOs operative kapasitet, slik at alliansen kan møte dagens og morgendagens utfordringer.

Deltakelse i operasjon «Enduring Freedom» og i den internasjonale sikkerhetsstyrken illustrerer hvor viktig det er at norske avdelinger kan operere sammen med andre allierte styrker. Dette sikres gjennom trening og øving med allierte og ytterligere modernisering av utstyr. Og er en forutsetning for at vi ved behov skal kunne motta effektiv støtte fra allierte forsterkninger i Norge.

Derfor er det meget viktig for Norge at vi følger opp de allierte styrkemålene og deltar aktivt i NATOs arbeid for å bidra til å bedre de alliertes evne til å operere sammen (DCI-prosessen).

Utviklingen i EU med vekt på Norges interesser

EU arbeider med å utvikle en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Målet er å få på plass en hurtig reaksjonsstyrke innen 2003 på 50-60 000 personell for å kunne gjennomføre EU-ledete krisehåndteringsoperasjoner.

Fra norsk side har vi støttet etableringen av en slik styrke, ikke minst for å sikre en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA. I utgangspunktet skal styrken bestå av bidrag fra EUs 15 medlemsland. Norge, som såkalt tredjeland, meldte høsten 2000 inn Forsvarets innsatsstyrke (FIST) som styrkebidrag til EUs reaksjonsstyrke.

EU har langt på vei fått tilstrekkelige styrkebidrag til å opprette reaksjonsstyrken, men mangler fortsatt en rekke kapasiteter, bl. a. strategisk løftekapasitet og etterretning. EU er derfor fortsatt avhengig av å bruke NATO-ressurser. Dette forutsetter gode samarbeidsmekanismer mellom NATO og EU. Arbeidet med å utvikle disse har inntil nylig nærmest stått stille. NATO er den eneste organisasjonen som er i stand til å gjennomføre operasjoner knyttet til kollektivt forsvar.

 

Til tross for at samarbeidsmekanismene ennå ikke er fastlagte, erklærte EU på et toppmøte i desember at det er etablert en operasjonell EU-kapasitet for krisehåndtering. Denne erklæringen understreker EUs ambisjoner på dette området.

Utviklingen i Russland

Russland har i 2001 vært preget av en politisk stabilitet som savner sidestykke i de ti årene som har gått siden opprettelsen av Den russiske føderasjon. Det er lite i dagens sikkerhetspolitiske situasjon som skulle tilsi at man fra norsk side har grunn til å betrakte Russland som en aktuell trussel. Historisk sett har forholdet mellom våre to land vært preget av fravær av væpnet konflikt.

Felles anstrengelser i kampen mot internasjonal terrorisme har dessuten bidratt til at forholdet mellom NATO og Russland nå er bedre enn på lenge. NATOs forsvarsministermøte før jul konstaterte at dette blant annet har åpnet for å etablere helt nye samarbeidsordninger. Vi opplever også en mer avdempet russisk kritikk mot NATO-utvidelsen og de amerikanske planene om et rakettforsvar.

En fortsatt stabil utvikling i vårt naboland og den økte samarbeidsviljen etter 11. september, vil tjene Norges sikkerhetspolitiske interesser.

Dette forandrer likevel ikke det faktum at forholdet mellom Norge og Russland i overskuelig fremtid vil være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt.

I tillegg er det en rekke utfordringer av miljømessig karakter på Kola. Dette har blant annet skapt behov for økt samarbeid mellom våre to land. Omskolering av overtallige russiske offiserer og sikring av atomavfall utgjør to konkrete eksempler på denne type samarbeid.

Norge og Russland har et uavklart grensespørsmål i Barentshavet. Både i dag og i fremtiden vil Norges rolle som myndighetsutøver i havområder underlagt norsk forvaltningsansvar kunne bli utfordret. Vi må derfor til enhver tid kunne håndtere en situasjon der Norge eventuelt settes under politisk eller militært press. Av den grunn trenger vi bred internasjonal ryggdekning. Norsk militær tilstedeværelse i nordområdene er kanskje enda viktigere enn før.

  1. Regjeringens forsvarspolitiske prioriteringer

Overordnet syn på fremtidig utvikling av Forsvaret

Det sikkerhetspolitiske bakteppet jeg her har skissert, er sammensatt . Derfor trenger vi et robust, men også tilpasningsdyktig forsvar.

For at fremtidens forsvar skal være effektivt må det være oppgavebasert og alliansetilpasset. Det forutsetter at organisasjonen er moderne utstyrt og at det er politisk vilje til å skape balanse mellom oppgaver, struktur og finansiering.

Oppgavebasert:

Oppgavene må «balanseres» mot hverandre. Det betyr at vi må vurdere :

  1. hvilke utfordringer Forsvaret mest sannsynlig vil bli stilt overfor, og
  2. hvilke av disse som vil ha de største konsekvensene dersom Forsvaret ikke er rustet til å møte dem.

Enkelte av Forsvarets oppgaver ligger fast, fra å møte en mulig invasjon til fredstidsovervåkning og suverenitetshevdelse. Dette vil alltid være primæroppgaver for Forsvaret. Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret i fjor vår, sørget derfor Stortinget for å styrke Forsvarets evne til å løse disse oppgavene, sett i forhold til det forslaget daværende regjering la frem. Høyre, sentrumspartiene og Fremskrittspartiet var sterkt delaktige i at verneplikten, Heimevernet og brigadestrukturen ble styrket. Og vi var pådrivere for at MTB-våpenet fortsatt skal ha en sentral plass i vårt forsvar. I Stortinget støttet AP, gjennom sin stemmegivning, opp under det meste av dette.

Alliansetilpasset:

Fremtidens forsvar må være alliansetilpasset. Det er nødvendig for å kunne operere effektivt sammen med våre allierte, både hjemme og ute.

Spørsmålet om alliansetilpasning må ikke forveksles med spørsmålet om Forsvaret skal fokusere på nasjonal eller internasjonal virksomhet. Ved å operere ute sammen med våre allierte får våre styrker den best mulige trening, og det vil motivere våre allierte til å hjelpe oss dersom det skulle oppstå en situasjon her hjemme.

Flernasjonalt samarbeid er viktig for å modernisere vår egen og alliansens samlede forsvarsevne.

Større krav til militært samvirke, reduksjoner i de fleste lands forsvarsutgifter og økte kostnader knyttet til utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell, har ført til at grupper av land i større grad går sammen om å løse felles utfordringer. Dette er ikke minst aktuelt for Norge og andre små NATO-land som ikke alene vil ha evne til verken å anskaffe eller drive mange elementer som er etterspurt av NATO.

Flernasjonalt styrkesamarbeid gir mer samkjørte allierte enheter og alliert personell får uvurderlig erfaring. Allerede nå høster vi fruktene av at en stadig større del av vårt personell har deltatt i internasjonal tjeneste. Jeg er imponert over norske soldaters faglige bredde og tyngde.

For at Forsvaret skal være oppgavebasert og alliansetilpasset må det ha tilgang på nytt og moderne materiell. Vi må ha fleksible styrker som kan løse et bredt spekter av oppgaver. Vi må ha styrker med bedre rekasjonsevne og større mobilitet. En kontinuerlig modernisering av Forsvaret er viktig. Her er personellets kompetanse en sentral komponent og kritisk ressurs.

Det siste tiåret har vært preget av manglende politisk vilje til å gi Forsvaret den nødvendige finansiering det trenger for å løse de oppgaver det er satt til. Konsekvensen er en underfinansiert forsvarsstruktur.

Regjeringen har som mål å skape balanse mellom struktur og finansiering. Dette koster penger, men i likhet med våre NATO-allierte har vi ikke råd til å la være.

Omstillingen – status – utfordringer

Hvordan ligger vi så an med omstillingen og moderniseringen som ble vedtatt 13. juni i fjor?

Vi er nå én uke inne i omleggingsperioden 2002-2005. En rekke tiltak er allerede iverksatt og godt igang.

En av de største utfordringene vi står overfor er å få kontroll over driftsutgiftene. Målet er å oppnå en utflating av veksten, ikke bare en noe mindre vekst enn før.

Den store omleggingen medfører at en rekke garnisoner og tjenestesteder blir nedlagt. Målet er at omfanget av Forsvarets bygningsmasse skal reduseres fra ca 6 mill. m2 i dag, til ca 4 mill. m2 i løpet av perioden.

I tillegg er forvaltningen av Forsvarets eiendommer fra 1. januar i år samlet i en forvaltningsbedrift, Forsvarsbygg, under Forsvarsdepartementet. Forsvarsbygg skal ha spisskompetanse både på bygg- og investeringssiden, og hente ut stordriftsfordeler på drifts- og vedlikeholdssiden.

Personell og verneplikt:

Omstilling på det personellpolitiske området er helt nødvendig, for å klare å redusere driftutgiftene. Vi må redusere antall personell og få til en modernisering av organisasjonen. Målet om en reduksjon på 5000 årsverk er meget ambisiøst. Samtidig må vi beholde de beste. Forsvaret skal være en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Det er ikke lett, men det er mulig. Og, det må vi få til.

All omstilling stiller store krav til personellet, både de som forlater Forsvaret og de som skal være med videre. Vi må bli flinkere til å gjøre de riktige tingene, og vi må konsentrere oss om kjerneoppgavene.

Ved å samlokalisere Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben skal vi effektivisere ressursbruken. Vi skal oppnå bedre koordinerte prosesser og mindre byråkrati.

Den øverste forsvarsledelsen skal halveres. Samtidig skal vi bedre vår evne til strategisk planlegging, gjennomføring og kontroll. Det betyr at helhet og langsiktighet blir viktigere enn før, og at sjefer på alle nivåer må ta et større ansvar for at kjerneoppgavene prioriteres.

Forsvarets personellstruktur må være fornuftig og fremtidsrettet, både når det gjelder kompetanse og alderssammensetning.

Militær utdanning skal gi langt bedre uttelling i det sivile utdanningssystemet. Dette vil være en fordel for rekrutteringen til offisersyrket, og vil være en god plattform for offiserer som ønsker å skifte karriere etter noen år i Forsvaret.

Tilpasningen av Forsvarets utdanning til det sivile universitets- og høgskolesystem er også i rute. Det er jeg fornøyd med.

Omstillingen skal ikke svekke vår evne til å delta internasjonalt. Derfor vil vi se nærmere på de familiepolitiske forhold knyttet til denne typer tjeneste. Jeg har allerede startet arbeidet med å vurdere om befalsordningen skal endres.

Det er også behov for å vurdere om adgangen til å beordre yrkesbefal til slik internasjonale tjeneste bør utvides i forhold til den lovhjemmelen vi har i dag. Jeg er innstilt på å treffe en beslutning om å foreslå en eventuell slik lovendring så tidlig som mulig, etter å ha innhentet nødvendige råd bl. a. fra forsvarssjefen.

Rekruttering til fremtidens forsvar er også en utfordring i omstillingen.

Skal Forsvaret plukke de beste hodene, de flinkeste folkene og personer med nødvendig «guts» og «drive», må vi rekruttere både kvinner og menn. Forsvaret skal være et førstevalg. Akkurat som det var det for meg da regjeringspostene skulle fordeles.

Jeg vil arbeide for å nå målet om 7% kvinner blant vervede og befal og 13 % kvinnelige sivile ledere innen år 2005. Forholdene må også legges bedre til rette for å holde på de dyktige kvinnene vi allerede har. Her er det mange forbilder som fortjener stor respekt og honnør. Vi hadde verdens første kvinnelige ubåtskaptein, og vi har en kvinnelig jagerflypilot. Jeg glad for at vi har kvinner både i ledersjiktet og i den spisse ende av Forsvaret, men jeg vil ha enda flere.

Forsvarets internasjonale engasjement stiller store krav til at vårt personell skal fungere i et flerkulturelt miljø. For at det skal lykkes, må mannskapet få erfaringer med mangfold på hjemmebane. Det er derfor til Forsvarets beste og i Forsvarets interesse at vi både får en høyere andel kvinner og en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn til vår organisasjon. Målet er økt kompetanse, mer mangfold og et mer velfungerende forsvar.

Verneplikten skal fremdeles være en bærebjelke, men vil få ny utforming. Den skal fortsatt oppleves som rettferdig og allmenn i ordets rette forstand.

Vi må imidlertid veie tjenestetiden for vernepliktige opp mot Forsvarets behov for kompetanse. F. eks. kan Heimevernet klare seg med kortere førstegangstjeneste, blant annet fordi de øves hyppigere. Stortinget har derfor vedtatt at grunnutdanningen for Heimevernet skal være 100 operative dager. Nå er det viktig å finne ut hvordan dette skal utformes i praksis, og hvordan vi kan få utnyttet kapasiten best mulig innenfor vedtatt struktur.

Stortinget har bedt om at det også vurderes å innføre en tredje kategori verneplikt. Vi har foretatt en innledende studie av saken, og det kan være mulig å finne løsninger innenfor Totalforsvarskonseptet. Det er derfor naturlig at Justisdepartementet leder de videre utredninger om en slik alternativ verneplikt i lys av Sårbarhetsutvalgets innstilling.

Moderniseringen av Forsvarets materiell

Et moderene forsvar må ha moderne utstyr. Derfor må DCI-kravene fra Washingtontoppmøtet ligge i bunnen for våre fremtidige anskaffelser. Kostnadene ved utvikling og anskaffelse av nytt materiell er i mange sammenhenger så enorme at flernasjonalt samarbeid er den eneste løsningen for å fordele byrdene på en mest mulig rettferdig måte mellom allierte. Samarbeid om utviklingen og anskaffelser av nytt materiell bidrar også til å legge til rette for tettere samarbeid på det operative plan, når materiellet skal taes i bruk. Dessuten vil de samlede ressurser kunne utnyttes mer effektivt.

Hvilke konkrete vedtatte og planlagte materiellprosjekter er vi så i gang med?

  • Byggingen av første fartøy av fem nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen starter i disse dager. Fartøyet planlegges levert i 2005. Deretter vil ett fartøy bli levert hvert år frem til 2009. Fartøyene og våpensystemene om bord er beregnet på å kunne operere både i kystnære farvann og på det åpne hav, og kan brukes så vel i norske områder som i internasjonale operasjoner. Jeg har stor tro på disse fartøyene, og jeg skal senere denne måneden til Spania for å besøke verftet som bygger dem.
  • Like før jul døpte jeg Kystvaktens nye flaggskip, KV Svalbard. Fartøyet betyr en betydelig forsterkning av kystvakten, og med sitt isforsterkede skrog vil den være særlig godt egnet for oppdrag lengst nord i kystvaktens ansvarsområde. Jeg er selv oppvokst i Kyst-Norge og vet godt hvor viktig det er for Norge å hevde suverenitet over våre havområder, og dertil ha en tilfredsstillende beredskaps- og overvåkningskapasitet. Betydningen av havområdene vil bare øke i fremtiden.
  • Det skal anskaffes enhetshelikoptre som omfatter maritime helikoptre, dvs seks helikoptre til støtte for Sjøforsvarets nye fregatter og åtte helikoptre til Kystvakten som erstatning for Lynx. Helikopteret vil gi fregattene en ny dimensjon og er avgjørende i moderne sjøoperasjoner. Med tanke på Kystvakten, vil det nye helikopteret øke aksjonsradiusen til hvert enkelt fartøy og forbedre evnen til både overvåkning, kontroll og ikke minst redningstjeneste. Leveransene av helikoptrene starter høsten 2005 med siste leveranse i 2008.
  • Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret vedtok Stortinget at anskaffelse av nye kampfly skal forberedes. Regjeringen vil følge opp dette vedtaket og er i ferd med å etablere en strategi for hvordan erstatningen av F-16 MLU skal gjennomføres. Nye kampfly vil bli den største enkeltanskaffelsen i Forsvaret noensinne. Anskaffelsen må gjennomføres en gang mellom 2010 og 2018. I det videre arbeid er det helt nødvendig å sikre størst mulig handlefrihet så lenge som mulig.

Samtidig må Norge utnytte de mulighetene et tidlig forpliktende samarbeid mellom nasjoner med felles interesser kan medføre operativt, økonomisk og industrielt.

Det amerikanske JSF-prosjektet (Joint Strike Fighter) og en videreutviklet Eurofighter, men også andre kandidater, vil bli vurdert.

  • På forespørsel fra USA er KNM Skjold for ett år stilt til disposisjon for den amerikanske marine og kystvakt. Fartøyet vil gjennomgå omfattende tester i denne perioden. Sammenliknet med Hauk-klassen har Skjold-klassen kapasitet til å løse flere oppgaver, og er dermed også mer i samsvar med NATOs DCI-krav. Det at USA er så interessert i fartøyet er et kvalitetsstempel i seg selv.

Regjeringen tar sikte på å presentere et prosjektforslag for Stortinget i løpet av våren. Det er ønskelig å kunne inngå kontrakt i inneværende år, avhengig av Stortingets behandling og forhandlingene med leverandøren.

  • Forsvaret har kommet til et veiskille når det gjelder fremtidig behov for transportflykapasitet. Operativt sett er våre C-130 Hercules transportfly, dårlige. Derfor er derfor iverksatt en utredning som ser på ulike måter å løse vårt fremtidige behov fortransportflykapasitet på, og også i en mulig flernasjonal sammenheng. En arbeidsgruppe la før jul frem en rapport som gir en vurdering av mulige løsninger, også løsninger som samtidig kan dekke vårt fremtidige behov for lufttankings- kapasitet. Vi vurderer for tiden rapportens innhold og vil legge frem våre konklusjoner til våren (i vårproposisjonen).

Når vi i fremtiden skal prioritere mellom større materiellinvesteringer, vil jeg som sagt legge stor vekt på at disse er i tråd med alliansens målsetninger med DCI: bedre alliertes evne til å operere sammen.

Strategisk sjøtransport, som er et viktig ressursmessig satsningsområde for Norge innenfor NATO-samarbeidet, er også sentral innenfor rammen av DCI. Norge vil i løpet av de nærmeste dagene inngå beredskapskontrakter for strategisk sjøtransport. Dermed tilføres NATO en viktig kapasitet som kan utnyttes hvis det blir behov for det. Norge er pådriver i å forbedre alliansens totale sjøtransportkapasitet, med det mål å bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Kravene til interoperabilitet og behovet for samarbeid om blant annet trening, vedlikehold og ulike oppdateringer av allerede anskaffet materiell, øker. Dette vil få konsekvenser for hvilke internasjonale samarbeidsprosjekter Norge skal velge.

Et nylig eksempel på slikt samarbeid er kontrakt for leveranser av helikoptre til fregattene og Kystvakten. Norge signerte kontrakten den 30. november i fjor og anskaffelsen skal foretas i samarbeid med Finland og Sverige.

Norge har et aktivt engasjement i NATOs arbeide med luftbåren bakke-overvåkning. Jeg vil også trekke frem prosjektet om nytt kortholdmissil til våre «midtlivsoppdaterte» F-16 der vi ser på mulighetene for felles innkjøp med Nederland, Belgia, Danmark og Portugal. Andre fremtidige spennende samarbeidsområder kan bli etablert for eksempel innenfor området ubemannede fly, eller såkalte UAV’er.

  1. Avslutning

I mars i år vil jeg legge frem en proposisjon for Stortinget med forslag til nødvendige tilpasninger i forsvarsstrukturen og med forslag til hvordan denne skal finansieres. De nye kostnadsberegningene, utført på basis av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret, har vist at vedtatt struktur vil koste vesentlig mer en tidligere antatt.

Formålet med vårproposisjonen er å skape balanse mellom struktur og finansiering. For å oppnå dette, trenger vi forutsigbarhet. Dette forutsetter en bred forsvarspolitisk enighet. Enigheten i Stortinget i høst, ved behandlingen av årets forsvarsbudsjett, var et viktig skritt i riktig retning. Dette gir oss et godt grunnlag å bygge videre på. Det vedtatte budsjett for 2002 er tilfredsstillende og forsvarlig for å komme i gang med vedtatt omstilling, men heller ikke mer.

Terrorangrepet i USA 11. september har gjort forebyggelse og bekjempelse av terrorisme til en akutt så vel som langsiktig oppgave. Jeg vil i proposisjonen derfor også vurdere behovet for ekstraordinære tiltak mot terror.

Arbeidet med vårproposisjonen vil oppta mesteparten av min og Forsvarsdepartementets tid i månedene som kommer.

Jeg vil på samme tid arbeide hardt for at Forsvaret tilføres de midler det må ha for å kunne ivareta våre forpliktelser og ambisjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

Uavhengig av drakampen om budsjettmidler må vi hele tiden målrettet arbeide med omleggingen av Forsvaret. Lykkes vi ikke med dette, vil mye gå tapt, uansett hvor store midler som tilføres Forsvaret i de kommende år.

Vi må stå sammen om å skape et framtidsrettet og slagkraftig Forsvar. Vi må stå sammen om å bevare og videreutvikle et Forsvar vi kan være stolte av. Sammen skal vi skape en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Sammen skal vi klare dette!

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
8. januar 2001 ved Forsvarsminister Bjørn Tore Godal

OMSTILLING FOR EN NY TID
ET MODERNE OG FLEKSIBELT FORSVAR

Innledning

Ærede forsamling,

La meg få begynne med å ønske alle et godt nytt år. Dette er året da vi skal begynne å omsette planer og utredninger til virkelighet.

Jeg har ikke tenkt å snakke om de samme temaer jeg har lagt vekt på i det året som er gått. Jeg skal ikke gjenta at Forsvaret er i ferd med å miste investeringsevnen. Jeg skal ikke utdype følgene av en flat budsjettutvikling og de stadig økende driftsutgiftene til en uforholdsmessig topptung struktur. Jeg skal ikke ta opp ubalansen mellom ressursbehov og ressurstilførsel.

Vi trenger heller ikke igjen gå i detalj om hvordan underfinansieringen har hatt klare konsekvenser for Forsvarets materiell, det vil si hvordan vi har opplevd en gradvis foreldelse over hele linjen.

  • Ved at størstedelen av Hærens hovedmateriell i dag er mellom 15 og 35 år gammelt.
  • Ved at bare 6 av vel 30 kampbataljoner i vår hær er fullt ut mekanisert.
  • Ved at marinen fortsatt benytter fregatter, U-båter, landgangsfartøy og MTB’er som har sine røtter i flåteplanen av 1960.
  • Eller ved at våre F-16 har hatt sitt 20-årsjubi­leum i år, mens de fleste av Luft­forsvarets øvrige fly og helikoptre er enda eldre.

Alle disse tingene kjenner vi alt for godt alle sammen.

I stedet vil jeg bruke denne anledningen til å sette Forsvarets omstilling i en større sammenheng.

Jeg vil bruke anledningen til å forklare hvorfor jeg er overbevist om følgende: Omstillingen av Forsvaret er en omstilling til noe nytt og bedre, ikke en omstilling bort fra noe vi helst burde holdt fast ved.

Hvorfor trenger vi et forsvar?

Ingen ønsker seg tilbake til Den kalde krigen. Trusselen om kjernefysisk ragnarok kastet en knugende skygge over Europa i nesten et halvt århundre. Den kalde krigen gjorde det imidlertid meget enkelt å begrunne rasjonalet for Forsvaret. Vi visste utmerket godt hvorfor vi trengte et forsvar. Forsvarets legitimitet var forankret i den reelle trusselen om invasjon fra øst. Nå er denne invasjonstrusselen forsvunnet. En viktig del av begrunnelsen for et militært forsvar ble dermed mer diffus.

Presset på forsvarsbudsjettene måtte øke i en slik situasjon. Det ble kalt ”fredsdividenden”. Og fordi budsjettutfordringene fortsatte å øke innenfor andre samfunnssektorer, ble denne fredsdividenden tatt ut ganske ettertrykkelig. På slutten av 80-tallet brukte Norge godt over 3 % av BNP på sitt forsvar. I fjor holdt vi oss i beste fall innenfor 2 % – grensen. Det er paralleller til denne utviklingen i de fleste NATO-land.

I dette perspektivet blir det en utfordring å tydeliggjøre hvorfor vårt nasjonale forsvar fortsatt er nødvendig. Folk har krav på å vite hvorfor vi trenger et tidsmessig forsvar – et forsvar tilpasset dagens utfordringer. Folk har krav på vite hvorfor vi investerer store beløp i blant annet nye stridsvogner og nye fregatter.

Mitt svar er enkelt:

Vi trenger et forsvar fordi de oppgavene som våre militære styrker kan bli satt til å løse ikke er blitt færre, men flere. Disse oppgavene er imidlertid annerledes enn før. Derfor trenger vi heller ikke det samme Forsvaret som tidligere. Vi trenger ikke et forsvar som er tilpasset gårsdagens situasjon. Vi ser med andre ord at spørsmålet om hvorfor vi trenger et forsvar er sammenvevet med spørsmålene om hvorfor og hvordan Forsvaret må omstilles.

Forsvaret som sikkerhetspolitisk redskap må tilpasses den sikkerhetspolitiske situasjon. Denne situasjon har mange aspekter. Den har et trusselaspekt. Forsvaret må tilpasses de utfordringer vi vil kunne møte i form av trusler mot norsk suverenitet, og mot internasjonal fred og stabilitet. Dernest har vi allianseaspektet. Forsvaret må tilpasses NATO slik at våre allierte ser at vi tar på oss vår del av felles byrder, og slik at vi er i stand til å samarbeide med våre allierte på en effektiv måte.

Hvis Forsvarets struktur, utrustning, beredskap og trening ikke blir tilpasset disse rammebetingelsene, hjelper det verken med mer ressurser eller med kompetent personell. Omstillingen av Forsvaret må selvsagt ses i sammenheng med økonomi, men det er ikke utelukkende økonomiske betraktninger som styrer hva vi omstiller oss til. Omstillingen av Forsvaret er tvunget fram av grunnleggende endringer i den virkelighet som Forsvaret må forholde seg til. Den tyske filosofen Hegel ble kritisert for å ha ideer med for stor avstand til virkeligheten. ”Stakkars virkeligheten,” var hans svar. Slik kan ikke en Forsvarsminister svare.

De sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, utfordringene som kan gjøre bruk av militærmakt nødvendig, kravene fra våre allierte – det er denne virkeligheten som avgjør om Forsvaret er relevant eller om det er i ferd med å bli avlegs. Jeg vil derfor se på hovedtrekkene ved disse rammebetingelsene og hvilke grunnleggende forandringer som har skjedd. Jeg vil også ta for meg de utviklingstendenser vi i dag står overfor og hvilke utfordringer de kan medføre i årene som kommer. Derved får vi fram hvilke oppgaver Forsvaret må kunne løse i framtiden. Slik får vi også et svar på hvorfor vi trenger et forsvar og hvorfor og hvordan Forsvaret må omstilles.

Norges strategiske situasjon

Norges strategiske posisjon er bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet har forandret seg de siste årene. Russlands posisjon er blitt svekket, mens USA og EU har fått økt makt og betydning relativt sett. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver endret seg.

Betydningen for Norge av forholdet mellom tyngdepunktene i den maktpolitiske struktur forsterkes ytterligere ved at EU er i ferd med å utvikle en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig er NATO fortsatt inne i en dyptgripende endringsprosess. Alliansen er blitt utvidet, og dens strategiske konsept er blitt tilpasset et bredere spekter av oppgaver enn tidligere. Nye utvidelser står for døren i årene som kommer. Det tidligere motsetningsforholdet mellom øst og vest er borte. Det har funnet sted en drastisk nedbygging av Russlands militære kapasitet. Derved er også alliansen blitt mindre opptatt av Nordområdene.

Norge er i dag langt mindre militært utsatt enn under Den kalde krigen. Vi er ikke lenger en ”frontlinjestat”. Norges lange Atlanterhavskyst forblir likevel av stor betydning for enhver aktør med ambisjon om sjøkontroll i det europeiske og atlantiske området. Det er i Nordvest at stormakten Russland har havner med adgang til Atlanterhavet, og det er her Russland møter USA som global flåtemakt. Norsk område forblir dermed av stor strategisk betydning i transatlantisk sammenheng.

Vår strategiske posisjon forsterkes av de naturressursene vi forvalter. Oljen og gassen på norsk sokkel representerer ressurser som har stor strategisk betydning for andre stater. Norge dekket i 1999 omkring 25% av Vest-Europas gassbehov, med Frankrike, Tyskland og Belgia som de største kundene. I eventuelle konflikter hvor tilgang på olje og gass settes i fokus, vil også Norge kunne bli trukket inn. Videre inneholder både Barentshavet og Norskehavet fornybare ressurser som er av stor betydning. Fisken i disse havene gjør at vi står sentralt i den europeiske og globale matforsyningen.

Russland

De sikkerhetspolitiske forholdene i nord, dreier seg i første rekke om vårt forhold til Russland. Til tross for at utviklingen på 1990-tallet gikk bedre enn pessimistene fryktet, preges russisk politikk fortsatt av indre spenninger og manglende forutsigbarhet. Likevel er det ingen ting i dagens sikkerhetspolitiske situasjon som skulle tilsi at man fra norsk side har grunn til å betrakte Russland som en potensiell fiende.

Det legges fra norsk side stor vekt på å opprettholde et best mulig bilateralt forhold til myndighetene i Moskva. Historisk sett har forholdet mellom våre to land vært preget av fravær av væpnet konflikt. Det er ingen grunn til at dette ikke skal fortsette.

I overskuelig framtid vil imidlertid forholdet mellom Russland og Norge være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt. Våre interesser møtes dessuten i et område av åpenbar strategisk betydning. President Putin er en leder som vektlegger Russlands stormaktsstatus, med den militærmakt dette innebærer. En omfattende restrukturering av Russlands væpnede styrker er i gang. Russland prioriterer nå innsatsstyrker med høy kvalitet, høy beredskap og mobilitet, og derved kortere reaksjonstid. Det er altså ikke bare NATO som har gått inn i en ny tid hva angår endrede krav til de militære styrker.

Forholdet mellom Russland og Vesten, og særlig forholdet mellom Russland og USA, vil være av stor betydning for forholdet mellom Russland og Norge.

Dette betyr at det eksisterer en mulighet for at spenningsnivået mellom Norge og Russland kan øke på bakgrunn av faktorer som i utgangspunktet ikke knytter seg til det bilaterale forholdet, og som ligger utenfor norsk kontroll.

Et Russland som i økende grad markerer nasjonale interesser vil uansett være en vanskeligere forhandlingspart. Norge og Russland har fortsatt et uavklart grenseproblem i Barentshavet. Norges rolle som myndighetsutøver i havområder underlagt norsk forvaltningsansvar kan bli utfordret. Vi må kunne håndtere en situasjon der Norge eventuelt settes under politisk eller militært press. Det er ikke gitt at NATOs militære ryggdekning vil være like relevant i alle slike situasjoner.

Et eventuelt norsk EU-medlemskap ville kunne gi Norge økt politisk ryggdekning og støtte dersom det skulle oppstå uoverensstemmelser med Russland i nord som er for store for Norge alene, men for små til å håndteres av NATO. Dette illustrerer den sikkerhets-politiske betydningen for Norge av et EU-medlemskap. Et eventuelt initiativ i så måte forutsetter imidlertid en varig endring i opinionen.

Et nytt risikobilde

For Norge utgjør altså Russland fortsatt en sikkerhetspolitisk utfordring, selv om den tidligere sovjetiske trussel er borte. Samtidig har det oppstått et nytt risikobilde i Europa som er langt mer sammensatt enn før.

Det siste tiåret har vi sett hvordan motsetninger langs etniske skillelinjer har gitt seg voldelige uttrykk etter at stater som Sovjetunionen og Jugoslavia gikk i oppløsning. Slike etniske konflikter vil ventelig fortsatt utgjøre en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring for Europa i mange år framover. Flertallet av de væpnede konfliktene som har utspilt seg på 1990-tallet har vært interne konflikter. I Afrika, på Balkan, og i enkelte tidligere Sovjet-stater, ser vi en type konflikt som er en blanding av krig i tradisjonell forstand, organisert kriminalitet og storstilte brudd på menneskerettighetene.

Det er nødvendig med en bred tilnærming for å kunne møte disse nye sikkerhets-utfordringene. Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte relevans. Likevel er militærmakt kun ett av flere virkemidler for å nå overordnede sikkerhetspolitiske mål. Det nye konfliktmønstret kjennetegnes av glidende overganger mellom fred, krise og krig, og skillet mellom stridende og ikke-stridende kan ofte være diffust. Dette krever en bred tilnærming til sikkerhet og at eventuell bruk av militærmakt samordnes med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler.

Bortfallet av en direkte militær trussel i vårt nærområde har, som allerede nevnt, bedret Norges sikkerhet i forhold til en direkte militær invasjon. Løfter vi blikket, ser vi imidlertid at nye potensielle trusler har oppstått. Spredningen av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler vil trolig utgjøre en økende trussel mot internasjonal stabilitet i årene som kommer. Forandringer i mønsteret av internasjonal terrorisme og organisert kriminalitet kan også true sikkerheten.

Elektronisk terrorisme er et eksempel på en ny type trussel hvor det er alvorlige problemer knyttet til etterretning og beskyttelse. Samfunnet er blitt mer sårbart. Mange vitale samfunnssektorer er gjensidig avhengige av hverandre. Angrep på en sektor vil lett kunne få store ringvirkninger også på andre områder.
Informasjonsrevolusjonen er i ferd med å forandre rammebetingelsene også på dette felt. Internett gjør det mulig for terrorister og kriminelle grupper å bygge løst strukturerte organisasjoner som er vanskelige å komme til livs.
Avansert informasjonsteknologi benyttes i stadig større grad på stadig flere områder, inkludert til kommando og kontroll. Angrep på informasjonssystemer vil utgjøre et sentralt element i framtidens konflikter. Utviklingen har gjort avansert teknologi mer tilgjengelig for politisk upålitelige stater, eller andre grupperinger som kan tenkes å anvende vold for å oppnå sine hensikter.

I sum kan muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret være i ferd med å øke. Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Det er økende sannsynlighet for at motsetninger mellom stater eller ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake nye konflikter. Det er økende sannsynlighet for at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Truslene vi står overfor som del av et mer globalisert internasjonalt samfunn er altså ikke borte, de er flere og mer uoversiktlige.

Derfor trenger Norge et godt og troverdig forsvar – et forsvar tilpasset en ny tid, et forsvar med de nødvendige egenskaper til å kunne håndtere morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer.

Sikkerhetspolitiske målsettinger

Forsvaret er et redskap i norsk sikkerhetspolitikk. Overordnede mål for sikkerhetspolitikken er:

  1. å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling.
  2. å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser.
  3. å trygge norsk suverenitet.

Dette høres enkelt ut, men i lys av de store omveltningene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene, må vi innse at innholdet i disse målene har forandret seg.

Å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling betyr ikke det samme i dag som for ti eller tyve år siden. Vi må mer aktivt forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling ikke bare i vårt eget nærområde, men også i andre deler av verden. Bildet gjøres også mer komplisert ved at fokuset for de sikkerhetspolitiske målene har forandret seg. Mennesket og menneskelig lidelse er i større grad enn tidligere kommet i fokus. Staten og dens suverenitet er ikke lenger det eneste som betyr noe i internasjonal politikk.

Ikke-intervensjonsprinsippet har i løpet av det siste tiåret ved enkelte anledninger måttet vike for krav om ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter. FNs Sikkerhetsråd har vedtatt resolusjoner hvor de indre anliggender i stater er blitt sett som trusler mot internasjonal fred og stabilitet. FNs rolle i forhold til internasjonal krisehåndtering er dermed endret. Samtidig har også forventningene til FN økt.

Det er imidlertid et faktum at FN ikke alene makter å løse verdenssamfunnets utfordringer innenfor fred, sikkerhet og ivaretakelse av menneskerettigheter. Tvert imot har vi sett FNs begrensninger. En arbeidsdeling har dermed oppstått mellom FN og andre organisasjoner.

Verdensorganisasjonen er fortsatt den viktigste aktøren når det gjelder håndtering av internasjonale kriser og konflikter. Det betyr at medlemslandene må være villig til å stille med tellende militære bidrag til fredsoperasjoner som gjennomføres av FN eller på vegne av og med mandat fra FN. Dette betyr imidlertid ikke at det alltid er FN-ledete styrker som er best egnet til å gjennomføre de nødvendige militære operasjonene.

De vanskeligste operasjonene setter så store krav til at styrkene kan operere sammen, og til kommando- og kontrollapparatet, at bare NATO har de nødvendige ressurser. NATO er fra et militært synspunkt den klart mest effektive organisasjon for flernasjonale, internasjonale operasjoner.

UTVIKLINGEN I NATO

NATO har i løpet av de senere år gjennomført en omfattende omstilling. Denne tilpasningsprosessen fortsetter.

På NATO-toppmøtet i Washington i 1999 godkjente stats- og regjeringssjefene et oppdatert strategisk konsept. Konseptet legger vekt på de endringene som har funnet sted i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene. Samtidig videreføres hovedtrekkene i det tidligere konseptet.

Evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner og partnersamarbeid betraktes som fundamentale oppgaver for å trygge sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området. NATOs hovedoppgave vil imidlertid fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar av medlemslandene. Fokus for det kollektive forsvaret har likevel endret seg fra forsvar mot et storstilt angrep mot Alliansens territorium til felles evne til å håndtere regionale konflikter. Det er i den sammenheng avgjørende å ha evne til å møte en konflikt i NATOs nærområder som kan utvikle seg til å true sikkerheten til et eller flere av NATOs medlemsland.

Det strategiske konsept understreker at Alliansens væpnede styrker må omstilles for å kunne møte et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. NATOs styrkestruktur må bygge på de ulike nasjonale forsvarsstrukturer, men disse må være tilpasset en rekke felles retningslinjer. Evne til å ivareta alliansens oppgaver krever grunnleggende operative militære kapabiliteter. Dette omfatter evne til effektivt engasjement, deployerbarhet og mobilitet, overlevelsesevne for styrker og infrastruktur, og seighet i logistikk og rotasjon av styrker.

NATO har satt seg som mål å utvikle en enhetlig styrkestruktur som er fleksibel nok til at den kan møte alle de typer oppgaver styrkene kan bli satt til å løse. Washington-toppmøtet i april 1999 vedtok en plan for å utvikle de militære kapasiteter som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet forutsetter, det såkalte Defence Capabilities Initiative, forkortet DCI. DCI representerer en konkretisering og operasjonalisering av de krav som stilles i det strategiske konseptet. Gjennom DCI vil NATO forbedre sin evne innenfor de fem områdene mobilitet, utholdenhet, fleksibilitet, overlevelsesevne og ledelse.

Et viktig prinsipp er forbedret evne til militært samvirke slik at flernasjonale operasjoner faller lettere enn før. For Norge, som av ressursmessige hensyn – og i likhet med andre små NATO-land – ikke vil ha kapasitet til å anskaffe mange av DCI-elementene på egenhånd, er flernasjonale løsninger særlig aktuelt.

NATO-landenes oppmerksomhet er etter slutten av Den kalde krigen gradvis dreiet sørover – mot urolige områder først og fremst på Balkan, men også mer generelt mot den politisk ustabile sonen fra Nord-Afrika via Midtøsten til Kaukasus. Det er gode grunner for denne endringen, til tross for at den stiller Norge overfor store utfordringer. Norge må engasjere seg i de sikkerhetspolitiske problemstillinger og eventuelle kriser som våre allierte er opptatt av, og som kan berøre Alliansens sikkerhet.

Norge er fremdeles nettoimportør av sikkerhet, men vi må være beredt og i stand til å bidra aktivt til våre alliertes sikkerhet dersom vi skal forvente at de skal støtte oss i en eventuell framtidig krise eller konflikt.
Samarbeid handler om å gi og ta. Norges NATO-medlemskap er en toveisprosess. Tellende norske bidrag til internasjonale krisehåndteringsoperasjoner er derfor avgjørende også for vår egen sikkerhet, både i Artikkel 5- og ikke-Artikkel 5-sammenheng.

På samme måte er aktiv norsk deltakelse i NATOs forsvarsplanlegging og forutsigbare og tellende bidrag til Alliansens politiske og militære handlekraft av stor betydning. Norge kan ikke forvente forståelse og tillit fra NATO hvis Alliansen ikke oppfatter at vi bidrar etter evne.

Spørsmålet om byrdefordeling har lenge gjort seg gjeldende i forholdet mellom USA og Europa. Rettferdig byrdefordeling er nå i økende grad også blitt et politisk tema i Europa. Fra amerikansk side har man lagt vekt på at Europa skal påta seg et større ansvar for europeisk sikkerhet, både politisk, økonomisk og militært. I mange sammenhenger forventer USA at de europeiske allierte land skal bidra til å sikre felles interesser også utenfor NATOs kjerneområde. NATOs strategiske konsept opererer her med begrepet ”det euro-atlantiske området”, noe også Norge har sluttet seg til. Det er da også åpenbart at sikkerheten til statene i dette området henger nært sammen.

I en prekær situasjon der alle andre muligheter er oppbrukt, kan alliansemedlemskapet derfor medføre en forventning om at også Norge er i stand til å bidra til eventuell bruk av væpnet makt utenfor NATOs kjerneområde. Dette har vi allerede erfart på Balkan. Videre vil utviklingen av det framtidige forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet innenfor rammen av EU være av stor betydning i en byrdefordelingssammenheng – over Atlanterhavet så vel som mellom de europeiske land.

Utviklingen i EU

Den europeiske union har siden sin spede start med Kull- og Stålunionen på begynnelsen av 1950-tallet vært et fredsprosjekt som har fremmet stabilitet og demokratisk utvikling på et kontinent som opplevde to verdenskriger i første halvdel av det 20. århundret. Svært mye taler til fordel for at EU representerer en styringsform som er et nødvendig supplement til nasjonalstaten i den globaliserte tidsalder.

Dette gjelder i økende grad også innenfor sikkerhets- og forsvarspolitikken. EU har ambisjoner om å framstå som en utenriks- og sikkerhetspolitisk aktør med egen evne til sivil og militær krisehåndtering. Prosessen har stor tyngde, ved at den både er politisk initiert og drevet fram på det høyeste politiske hold. EU har imidlertid ikke som ambisjon å bli en tradisjonell militær allianse, og har ikke som mål å påta seg ansvar for kollektivt forsvar. Derved unngår man at EU trår inn på NATOs kjerneområde. Det er viktig å understreke at det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU er mellomstatlig, og at det ikke er tale om å opprette en ”Europahær”. De mange presseoppslagene som gjør bruk av dette begrepet, endrer ikke dette faktum.

På EU-toppmøtet i Helsingfors i september 1999 fattet EU-landene vedtak om etablering av egne sikkerhets- og forsvarspolitiske strukturer og kapabiliteter. Målet er å være i stand til å fatte beslutninger samt planlegge og utføre krisehåndteringsoperasjoner, også uavhengig av NATO dersom dette skulle være påkrevet.

Det er ingen grunn til å tvile på at EU i løpet av få år vil disponere de nødvendige militære kapabiliteter til å ivareta de såkalte ”Petersberg-oppgavene”. Disse inkluderer humanitære operasjoner, søk- og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering. EU har selv lagt til grunn at videreutviklingen av medlemslandenes militære kapabiliteter skal skje i samarbeid med NATO, inkludert de europeiske allierte som ikke er medlemmer av EU, samt EUs øvrige søkerland.

Vi kan forvente at EU vil nå sitt hovedmål – Headline Goal – om innen 2003 å utvikle en europeisk flernasjonal styrke for fredsoperasjoner på armékorpsnivå, det vil si opp til 60 000 soldater, støttet av sjø- og luftstridskrefter.

De styrker som inngår i EUs hovedmål vil i stor grad bestå av dobbelt- og trippelhattede styrker som også er meldt inn i andre styrkeregistre og til NATO. Dette er jo også Norges situasjon. EU har i tillegg satt seg som mål å etablere de nødvendige støttefunksjoner og kapasiteter, i første rekke en bedret etterretningskapasitet, kommunikasjonssystemer, kommando- og kontrollsystemer og strategisk løftekapasitet. Dette vil bli langt mer krevende og vil dessuten bli kostbart. Trolig vil disse oppgavene best kunne løses gjennom europeiske flernasjonale løsninger og ved omdisponeringer i de europeiske lands forsvar. Det siste vil ventelig innebære økt vekt på arbeidsdeling og spesialisering.

EU er også i ferd med å etablere egne styrkeregistre for sivile bidrag, bl.a. politi, for å kunne dekke et bredt spekter av humanitære og fredsbevarende oppgaver der bruk av militære styrker ikke er tilstrekkelig.

Flere spørsmål står ubesvart når det gjelder utviklingen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk, forkortet ESDP. Det er knyttet usikkerhet til EUs evne til å bygge konsensus og evne til å komme fram til operative og effektive løsninger, gitt medlems-landenes ulike sikkerhets- og forsvarspolitiske tradisjoner og forskjeller i militær struktur.

Pr. i dag er EUs evne til krisehåndtering lav. Beslutningsprosedyrene er for kompliserte og budsjettordningene for lite fleksible til å kunne håndtere denne type spørsmål. Dette står i skarp kontrast til NATOs evne til krisehåndtering.

På tross av en rekke uavklarte forhold forventer Regjeringen at EU vil spille en mer aktiv rolle i europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk i årene som kommer. Ved håndtering av kriser av et visst omfang vil imidlertid EU neppe kunne handle alene. EU vil da måtte trekke på NATOs fellesressurser.

USA forventer at ESDP-prosessen skal føre til en styrking av Europas militære evne og til en styrket europeisk pillar i NATO. Det er en forventning jeg deler. Regjeringen ønsker utviklingen av en mer effektiv europeisk krisehåndteringskapasitet velkommen, og er innstilt på å medvirke til denne. For at EU skal lykkes med sine planer, må det utvikles tette og gode samarbeidsordninger mellom NATO og EU. Samtidig må det ikke bygges en parallell kommandostruktur i EU som blir konkurrerende til NATO. Det er et grunnleggende faktum at hvert enkelt land kun har én styrkestruktur og ett forsvarsbudsjett, og forholdet mellom NATO og EU må derfor avklares for å oppnå optimale løsninger.

Tiden er nå inne for slike avklaringer, slik at prosessen skal kunne fortsette på en konstruktiv og inkluderende måte. Dette krever en reell vilje til samarbeid fra de involverte parter. NATO må forsikre EU om garantert adgang til NATOs ressurser i en eventuell EU-ledet operasjon. Samtidig må EU gjøre full bruk av NATOs planleggings-kapasitet. Vi må unngå doble strukturer.

Det er særlig viktig å harmonisere NATOs og EUs forsvarsplanlegging. I denne sammenheng er det avgjørende at ordningene gjøres på en mest mulig inkluderende måte, slik at alle 23 NATO- og EU-medlemmer deltar i en enhetlig prosess. De fire ikke-allierte EU-land må involveres i de relevante aspekter av NATOs planlegging. For vår del er det også avgjørende at de seks europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU får et tettest mulig samarbeid med ESDP, både når det gjelder videreutviklingen av Europas militære kapabiliteter og i planleggingen av en eventuell krisehåndteringsoperasjon.

Regjeringen ønsker å føre en aktiv europapolitikk. En best mulig tilknytning til ESDP er her en viktig bestanddel. Norge har tilbudt seg å delta med sivile og militære ressurser til en styrket europeisk evne til krisehåndtering gjennom EU. Videre har vi fra norsk side understreket behovet for å utvikle gode samarbeids- og konsultasjonsordninger mellom NATO og EU. Vi har også lagt stor vekt på betydningen av å oppnå tilfredsstillende ordninger for medvirkning for Norge når det gjelder utviklingen av ESDP generelt og krisehåndtering spesielt. Slike ordninger vil bidra til å sikre at de norske bidragene blir relevante og at en fra norsk side raskt kan fatte vedtak om eventuell deltakelse i en EU-ledet aksjon.

Regjeringens målsettinger overfor ESDP er klare. Begrensningene for vår medvirkning er imidlertid også klare. Det er grunn til å fastslå følgende: Med vårt nei til EU-medlemskap står vi på sidelinjen med begrensede muligheter for norsk innflytelse på det nye sikkerhets- og forsvars-politiske samarbeidet som nå utvikles i Europa. Dette er et handicap. Uten medlemskap vil Norge i tiden som kommer måtte arbeide videre fra utsiden for å opprettholde og om mulig bedre vår politiske innflytelse på utviklingen av forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa.

omstilling

La meg nå gå over til den nødvendige omstillingen av det norske forsvaret.
Vi trenger et endret forsvar fordi vi lever i en verden der bruk av militærmakt ikke kan utelukkes, selv om Den kalde krigen er over. Vi trenger et endret forsvar fordi kravene og forventningene fra våre alliansepartnere er blitt større på en rekke områder. Vi trenger et endret forsvar rett og slett fordi Forsvaret vil ha en rekke oppgaver å løse i framtiden, og fordi oppgavene ikke er de samme som før.

Året som er gått brukte vi først og fremst på grunnlagsstudier av hvordan det nye forsvaret skal se ut. I fjor sommer kom to viktige studier som danner basis for omstillingsarbeidet. Forsvarssjefen la fram Forsvarsstudien 2000, og det tverrpolitisk sammensatte Forsvarspolitisk utvalg offentliggjorde sin innstilling. Vi har dermed grundige fagmilitære og tverrpolitiske vurderinger i bunnen for vårt arbeid.

Både Forsvarsstudien og Forsvarspolitisk utvalg har beredt grunnen for store omstillinger. Målet er en mindre topptung, mer moderne og fleksibel, og mer strømlinjeformet struktur. De to studiene er relativt samstemte når det gjelder oppfatningen av dagens og morgendagens trussel- og risikobilde. Begge advarer mot en lang omstillingsprosess med mange omkamper på grunn av de regionale og lokale konsekvensene av omleggingen. Begge sett av anbefalinger legger redusert vekt på det tradisjonelle invasjonsforvaret. Begge vektlegger i stedet et mer kompakt, effektivt og teknologisk avansert forsvar, med økt fokus på alliert og internasjonalt samarbeid. Samtidig vil vi beholde verneplikten og prinsippene for totalforsvaret.

Om en måneds tid legger Regjeringen fram en nyskapning: Ikke en langtidsmelding, men en Langtidsproposisjon for Forsvarets videre utvikling de neste fire år, og med et perspektiv fram mot år 2020. I denne proposisjonen vil Regjeringen, for bedre å kunne møte de nye utfordringene, gå inn for et noe justert forsvarskonsept i forhold til St. meld. 22 fra 1997-98. Regjeringen ønsker å basere forsvarskonseptet på følgende fire pillarer:

  • Et moderne og fleksibelt forsvar
  • Alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
  • Sivil-militært samarbeid
  • Verneplikt

Et hovedmoment i langtidsproposisjonen er altså at vi trenger et moderne og fleksibelt forsvar tilpasset internasjonalt samarbeid, slik at vi kan møte den nye usikkerhet og kompleksitet i sikkerhetspolitikken på en tilfredsstillende måte.

Både utviklingen i Russland og NATOs strategiske konsept tilsier at et invasjonsforsvar i tradisjonell forstand ikke lenger verken er påkrevet eller hensiktsmessig. Den tradisjonelle norske forsvarsstrukturen som besto av relativt store, statiske styrker med lang reaksjonstid, innrettet for forsvar mot et massivt angrep mot norsk territorium, vil ikke kunne håndtere de utfordringer vi må være beredt til å møte i framtiden. Vi må på den annen side være i stand til å håndtere mer begrensede angrep mot norsk territorium. Faren for et omfattende angrep mot store deler av Norge er i dag svært lite sannsynlig. Dette er det enighet om i NATO.

Den viktigste rollen til det norske forsvaret i tilfelle et militært angrep, ville være å møte angrepet og yte væpnet motstand så raskt som mulig. På denne måten vil vi sikre at Alliansen oppfatter også et svært begrenset angrep som en Artikkel 5-situasjon, slik at de nødvendige allierte forsterkninger overføres tidligst mulig. La det være sagt at denne tankegangen ikke er ny. Norge har alltid vært avhengig av allierte forsterkninger i en eventuell krigssituasjon. Det nye er det faktum at man nå må planlegge for langt mer tvetydige trusselbilder.

Mobile og fleksible styrker med høy kvalitet og høy reaksjonsevne er den beste forsikring vi kan ha for den økte tvetydigheten som er kommet inn i våre trusselvurderinger. Forsvaret av Norge vil bli bedre ivaretatt i dagens situasjon med denne typen styrker, enn med det tradisjonelle invasjonsforsvaret vi hadde før.

Allianseavhengigheten i alvorlige krisesituasjoner og krig gjør at vår evne til internasjonal og nasjonal krisehåndtering må ses i sammenheng. Ytelsesvurderingen av FS 2000-strukturen viser at det nettopp er de internasjonale innsatsstyrkene som også er mest anvendelige i en nasjonal sammenheng. Den internasjonale situasjon tilsier videre at kriser og konflikter utenfor Norge vil kunne kreve innsats i form av tellende norske militære bidrag. Dette gjelder både for en artikkel 5-situasjon som truer en eller flere av våre allierte og en konflikt i utkanten av NATOs ansvarsområde.

For å bedre Norges evne til å delta i internasjonale operasjoner har Regjeringen fått Stortingets samtykke til å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner. Denne styrken vil gi oss flere og bedre valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår, uavhengig av om krisen er nasjonal eller internasjonal. Den nye langtidsproposisjonen vil foreslå enkelte tilpasninger i Forsvarets innsatsstyrke i forhold til Stortingsmelding nr. 38. Samlet vil innsatsstyrken bli noe mindre, samtidig som deler av den vil få en økt reaksjonsevne som er bedre tilpasset NATOs IRF-krav.

La meg kort oppsummere hovedprinsippene for den kommende omstillingen av Forsvaret:

Framtidens forsvar må være helhetlig der de ulike delene av virksomheten og styrke-strukturen er avstemt mot hverandre og mot Forsvarets oppgaver i fred, krise og krig. Videre er det viktig å bygge inn handlefrihet til å kunne møte endrede forutsetninger. Vi må altså skape en struktur som lett kan tilpasse seg en endret sikkerhetspolitisk situasjon. Det nye Forsvaret må ha innebygget en reell regenereringsevne. Å bevare militær kompetanse på høyt nivå er avgjørende i så måte. Også her kommer internasjonalt militært samarbeid inn som en nøkkelfaktor. Endelig vil vi i framtiden i langt større grad måtte basere oss på flernasjonale løsninger, både for å oppnå stordriftsfordeler, for å forbedre vår evne til operativt samvirke, og for å få del i militære kapabiliteter vi på ingen måte er i stand til å skaffe oss alene.

I sum må omstillingen av Forsvaret ses i lys av endringene og samarbeidet innenfor den alliansen vi er en del av.
En av de store utfordringene med omstillingen av Norges forsvar, blir å møte de kravene som stilles i DCI. Vår framtidige styrkestruktur vil basere seg på et system med verneplikt kombinert med stående styrker som en plattform for våre internasjonale innsatsstyrker.

Avslutning

Den kommende omstillingen av Forsvaret vil bli den mest omfattende siden endringene etter Den annen verdens krig. Den gang stilte Norge med personellet og støtteapparatet, mens USA bidro med hoveddelen av materiellet. Nå må vi betale materiellet selv. Jeg nevner dette fordi militære styrker i dag er en svært kapitalintensiv virksomhet, i motsetning til før da den begrensende faktoren primært var antall soldater. Det er av den grunn at modernisering betyr et redusert omfang. Dette gjelder alle land, ikke bare Norge.

For at omstillingen skal bli vellykket, må visse grunnleggende forutsetninger komme på plass tidlig i prosessen. Dette kan bli avgjørende for at vi får et militært relevant og troverdig forsvar som er tilpasset morgendagens utfordringer.

Å sikre Forsvarets kjøpekraft er den første forutsetningen. Dersom Forsvaret i årene som kommer ikke får de finansielle rammer som den nye strukturen krever, vil omstillingen rakne i sømmene og vi risikerer feilinvesteringer i form av at pengene ruller ut uten at vi får de forutsatte resultater igjen.

Her vil jeg legge til at Norge på sikt neppe kan klare å opprettholde en balansert nasjonal forsvarsstruktur uten at Forsvaret får sin del av realveksten i samfunnet, etter at den omstillingen som nå står for døren er gjennomført. Hovedårsaken til dette ligger i teknologisk fordyrelse og at vi må videreføre en modernisering som hele tiden innpasser Norge i allianseforsvaret på en god måte. En av de store utfordringene som vi står overfor er å møte de kvalitative alliansekravene som er en del av DCI. Gitt Norges gode økonomi vil det bli vanskelig å få gehør for at vi ikke har råd til å følge opp de forpliktelser vi har påtatt oss i NATO. Norge risikerer å bli gjenstand for økende kritikk fra sentrale allierte og NATO som organisasjon dersom vi ikke møter de forventninger de har til oss på en akseptabel måte.

Poenget er at vi gjennom omstillingen må klare å få til kvalitative forbedringer. Ellers sitter vi bare igjen med de kvantitative reduksjoner. Det er her DCI-kravene og rask tilgjengelighet av fleksible og anvendbare militære styrker kommer inn.

For å skape forutsigbare rammer for omstillingsprosessen i de kommende år må vi undersøke mulighetene for et forsvarspolitisk forlik. Det er blant annet derfor Forsvars-departementet utarbeider en langtidsproposisjon istedenfor bare en langtidsmelding. Langtidsproposisjonen skal inneholde en samlet pakke med tiltak som skal styre ombyggingen av Forsvaret i en fireårs-periode. Siktemålet må være at man i Stortinget kommer til enighet om Forsvarets budsjettrammer for de neste fire årene, slik at omstillingen kan gjennomføres som forutsatt og slik at vi oppnår de mål og resultater som vi sikter mot. Dette gjelder ikke minst en betydelig reduksjon av driftsutgiftene for å frigjøre midler til investeringer.

Norges forsvarsbudsjett ligger i dag omkring NATO-gjennomsnittet regnet som prosent av BNP. Det er lite ønskelig å falle under dette gjennomsnittet. At Norge regnes som troverdig i forsvarssammenheng, gir oss gevinster som går langt utover evnen til å delta i internasjonale operasjoner. Det betyr mye politisk – at vi blir lyttet til og tas alvorlig. Det gir Norge en inter-nasjonal posisjon som går langt ut over det landets størrelse i seg selv skulle tilsi. Dette må vi ikke forskusle. En annen forutsetning gjelder Forsvarets ledelses- og kommandoapparat. Jeg har tidligere sagt at i Forsvaret er det ”for mange høvdinger og for få indianere”. I de reduksjonene som har vært gjennomført til nå har kommando- og ledelsesapparatet stort sett vært urørt.
Denne situasjonen kan ikke fortsette. Nå må det foretas en omfattende reduksjon av Forsvarets øverste ledelse som klart overgår reduksjonene i organisasjonen for øvrig. Ledelses- og kommandoapparatet må forenkles, det bør bli færre nivåer og utstrakt delegering og desentralisering av oppgavene.

Også forholdet mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando må gjennomgås på nytt. Som forsvarsminister er jeg på regjeringens vegne konstitusjonelt ansvarlig for alt som skjer i Forsvaret. Styringen av Forsvarets videre utvikling – både politisk og fagmilitært – må styrkes, evnen til samlet og koordinert ledelse på strategisk nivå må bli langt bedre, og den politisk-militære samordningen – både når det gjelder arbeidet her hjemme, i NATO og internasjonalt mer generelt, samt i forbindelse med krisehåndtering – må forbedres. På disse saksfeltene er tiden kommet for større reformer. En styrking av forsvarssjefens rolle med en sterk stab er en helt sentral del av dette.

Forsvarets støtteapparat må også slankes vesentlig. Dette apparatet skal i framtiden understøtte en langt mindre organisasjon enn før. Samtidig må det være i stand til å understøtte Forsvarets operative avdelinger i tilknytning til nye eller endrede oppgaver. Opprettelsen av Forsvarets logistikkorganisasjon eller FLO er et ledd i denne slankingen. Jeg viser her til St. prp. nr. 55 som Stortinget i høst har gitt sin tilslutning til. Det er et stort potensial for ytterligere rasjonaliseringsgevinster i form av en mindre og mer strømlinjeformet organisasjon i de kommende utviklingsfaser av FLO.

Økt vekt på flernasjonale løsninger er den siste forutsetningen som jeg vil nevne. Dette er et område hvor det vil skje mye i årene som kommer, både innenfor en allianseramme og i Europa mer generelt. Flernasjonale løsninger vil i økende grad inkludere anskaffelser, drift, vedlikehold, strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer, og flernasjonale operative enheter fra alle forsvarsgrener. I mange sammenhenger vil det dreie seg om spesialisering og arbeidsdeling. Her må vi satse målrettet fra norsk side, for å oppnå økonomiske, politiske og militære gevinster. Foruten større kostnadseffektivitet er det viktig at Norge, gjennom flerenasjonale løsninger, kan få del i militære kapabiliteter som vi ikke vil være i stand til å skaffe oss alene.

Langtidsproposisjonen vil bli lagt fram for Stortinget i februar. Jeg håper den vil føre til en god og framtidsrettet forsvarspolitisk debatt og ser fram til å delta i denne.

La meg til slutt kort forsøke å sammenfatte mitt budskap.
Spørsmålene om hvorfor og hvordan Forsvaret må omstilles henger nøye sammen med det mest grunnleggende spørsmål om hvorfor vi trenger et forsvar. Vi trenger et forsvar fordi de oppgavene som militære styrker kan bli satt til å løse ikke er blitt færre, men flere. Disse oppgavene er imidlertid annerledes enn før. Derfor trenger vi heller ikke det samme Forsvaret som tidligere. Vi trenger ikke et forsvar som er tilpasset gårsdagens situasjon. Omstillingen av Forsvaret er tvunget fram av grunnleggende endringer i den virkelighet som Forsvaret må forholde seg til.

Siktemålet er at Forsvaret skal forbli en meningsfylt arbeidsplass for dyktige og motiverte offiserer, menige og sivile. Dette forutsetter et forsvar som på en god måte er i stand til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Det forutsetter styrker som er egnet til å håndtere de oppgaver som de kan bli satt til å løse. Det forutsetter styrker som i kraft av sin utrustning, beredskap og trening vil være på høyden med de situasjoner som kan oppstå.
Det er på dette grunnlag jeg fastholder: Omstillingen av Forsvaret er en omstilling til noe nytt og bedre, ikke en omstilling bort fra noe vi helst burde holdt fast ved.

Takk for oppmerksomheten.

Forsvarsminister Eldbjørg Løwer talte i Oslo Militære Samfund, mandag 10. januar 2000:

”Vårt forsvar i et internasjonalt perspektiv”

 Ærede forsamling

La meg begynne med å ønske dere alle et riktig godt nytt år. Det er spesielt å skulle hilse godt nytt år ved inngangen til ikke bare et nytt århundre, men også et nytt årtusen. Jeg vil gjerne uttrykke et ønske om at dette året skal bli et fredeligere år for vår verdensdel enn det vi har lagt bak oss. Det å ønske at det nye århundret skal bli mer fredelig, for ikke å snakke om det nye årtusenet, blir kanskje litt vel ambisiøst, men det er jo lov å håpe. Når det gjelder forsvarsplanlegging må vi imidlertid ta høyde for det uforutsette. I 1910 ble det utgitt en bok som ble en global bestselger. Forfatteren het Norman Angell, og tittelen var ”The great illusion”. Bokens populære budskap var at stormaktene nå hadde så mange felles interesser, og den gjensidige økonomiske avhengigheten var blitt så stor, at krig var blitt utenkelig. I år 1900 var det ingen som kunne forestille seg at det 20. århundre skulle bli preget av krig og stormaktskonfrontasjon. Like lite kan vi vite hvordan det 21. århundret blir. Det er dessverre ingen garantier mot at nye konflikter kan oppstå, selv om vi ikke kan forutse dem i dag. Det er denne kunnskapen som ligger til grunn for alt forsvarsarbeid.

1999 var et spesielt og begivenhetsrikt år på mange måter, og jeg føler et behov for summere opp erfaringene vi sitter igjen med, og hvilke utfordringer som ligger i forlengelsen av disse for det norske forsvaret. Det er særlig tre ting jeg vil legge vekt på:

  • For det første vil jeg forsøke å beskrive den internasjonale situasjonen vi står overfor i dag, og hvilken utvikling vi kan se for oss i tiden framover.
  • Deretter vil jeg si noe om hvordan den nye internasjonale situasjonen har tvunget fram nye mål, strategier og planer i de internasjonale organisasjonene som Norge enten er medlem i eller påvirkes sterkt av.
  • Sist, men ikke minst, vil jeg gå nærmere inn på hvordan disse endringene setter nye krav til det norske forsvaret, og hvordan vi skal møte disse kravene.

Mitt hovedpoeng er at det fremdeles er kritisk nødvendig med et effektivt norsk forsvar, men det må tilpasses en radikalt endret internasjonal situasjon. Før jeg går nærmere inn på dagens situasjon vil jeg minne om at det internasjonale perspektivet ikke er noe nytt for det norske forsvaret. Siden 1949 har vi hatt et allianseforsvar, og norsk forsvarsplanlegging har vært en del av NATOs strategi for å skape fred og sikkerhet i den vestlige delen av verden. Under den kalde krigen var Norges rolle primært knyttet til vårt eget nærområde, som var sterkt i fokus på grunn av dets strategiske betydning for Sovjetunionen og NATO. Opphøret av den kalde krigen har ikke ført til at denne delen av Forsvaret har mistet sitt internasjonale perspektiv. Det internasjonale perspektivet er fremdeles like gjeldende for hele det norske forsvaret.

Oppgavene som utføres på norsk jord er fortsatt en del av et integrert allianseforsvar. Opprettholdelse av en tilstrekkelig forsvarsevne i nord tas som en selvfølge av våre allierte, og det må fortsatt være en av bærebjelkene for utformingen av Forsvaret her hjemme.

Men selv om det internasjonale perspektivet ikke er nytt, står vi nå overfor en helt annen internasjonal dynamikk enn det som var tilfelle under den kalde krigen. Vi kan ikke lenger velge ett spor og så kunne regne med å holde fast ved det i mange år. I stedet må vi være forberedt på at utviklingen kan gå i ganske dramatisk ulike retninger, og vi må være i stand til å justere kursen etter hvilken dreining utviklingen tar.

På 1990-tallet har vi sagt at Norge ikke lenger står overfor en militær trussel, men at den sikkerhetspolitiske utviklingen bærer preg av usikkerhet. Den generelle sikkerhetspolitiske utviklingen i dag er uforutsigbar, men kan imidlertid vise seg å være like ”farlig” som stormaktskonfrontasjonen under den kalde krigen. Det sivile samfunn er også blitt mer sårbart. Norsk økonomi er for eksempel avhengig av olje- og gassproduksjon i Nordsjøen, som kan som kan settes ut av spill relativt enkelt. Den totale avhengigheten av moderne informasjonsteknologi medfører også økt sårbarhet overfor sabotasje. Det nye internasjonale sikkerhetsbildet må derfor ses i sammenheng med den økte sårbarheten i vestlige moderne samfunn. Her hjemme pågår det for tiden to parallelle utredninger som adresserer disse utfordringene; Forsvarspolitisk utvalg og det såkalte Sårbarhetsutvalget. Begge vil legge fram sine anbefalinger til sommeren. Regjeringen vil legge stor vekt på å se disse anbefalingene i sammenheng i det videre arbeidet med Langtidsmeldingen om Forsvaret og Langtidsmeldingen om sivil beredskap.

Selv om det i dag ikke foreligger noen konkret trussel mot Norge eller Vest-Europa opplever vi at militær makt stadig tas i bruk, også i Europa. De store kjernevåpenarsenalene tett opp mot Norges grense eksisterer fortsatt, og har fremdeles konsekvenser for Norges strategiske situasjon.

På Balkan er krigshandlingene avsluttet, men situasjonen i store deler av Jugoslavia er fremdeles svært ustabil. NATO har store operasjoner i og på grensen til Jugoslavia. Situasjonen på et overordnet nivå er nå under kontroll både i Bosnia og Kosovo, men de fundamentale sikkerhetsproblemene på Balkan er fremdeles langt fra løst på en tilfredsstillende måte.

Et annet urolig hjørne er Nord-Kaukasus. Krigshandlingene i Tsjetsjenia har pågått i flere måneder allerede, og selv om det er langt fra den norsk-russiske grensen til Kaukasus, er det alltid alvorlig når et naboland er involvert i krig. Kriger utvikler ofte sin egen dynamikk, og vil derfor alltid kunne ha en destabiliserende effekt utover det området der krigshandlingene foregår. Den brutale russiske krigføringen som ikke tar nødvendige hensyn til sivilbefolkningen i Tsjetsjenia, medfører også en belastning på Russlands forhold til de vestlige land, og en fare for den interne stabiliteten i landet.

Kontakten mellom Norge og Russland og mellom NATO og Russland på det forsvarspolitiske området har i 1999 dessverre vært dårligere enn på mange år. Russland valgte å bryte samarbeidet med alliansen i forbindelse med NATOs luftoperasjon i Kosovo. Samarbeidet er fremdeles ikke gjenopptatt i noen særlig grad, til tross for at NATO-tropper og russiske tropper har samarbeidet meget godt i Kosovo i flere måneder. Dette har skapt ny usikkerhet om en viktig del av det sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Norge merker naturlig nok også følgene av dette. I nordområdene er heldigvis spennings- og styrkenivået betydelig senket siden avslutningen av den kalde krigen.

Russlands vanskelige økonomiske og sosiale situasjon har imidlertid ført til nye typer farer og risiki mot sikkerheten i nord. Miljøforringelse, sosial nød og organisert kriminalitet er alle faktorer som gjør seg gjeldene på den russiske siden av grensen, og som kan virke samfunnsoppløsende og destabiliserende i Norges nærområde.

Spredning av masseødeleggelsesvåpen utgjør også en økende fare. I 1999 gjennomførte India og Pakistan kjernefysiske sprenginger. Dette viser at kjernevåpnene spres i en stadig videre krets.

Flere land i Midt-Østen og andre ustabile regioner vil trolig om få år ha utviklet eller anskaffet langtrekkende missiler som også kan ramme Europa. Den økte europeiske sårbarheten medfører at vi vil kunne bli møtt med svært alvorlige mottiltak når vi deltar i internasjonale fredsoperasjoner.

Jeg vil nå gå litt nærmere inn på hvordan den endrede internasjonale situasjonen har påvirket det europeiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Et tett forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa er minst like nødvendig som før, og dette samarbeidet gjennomgår i dag store endringer. Den raske og dynamiske utviklingen i EU kan føre til at NATO-samarbeidet kan bli mindre sentralt enn i dag. Vestlige stormaktskonstellasjoner kan få større betydning på bekostning av de internasjonale organisasjonene hvor også småstatene har vært fullverdige deltakere. Russland kan gjenoppta sin rolle som europeisk stormakt, forhåpentligvis som en konstruktiv medspiller på den internasjonale arena. De store endringer som startet med Berlinmurens fall er på ingen måte avsluttet. Vi må derfor forvente nye samarbeidsmønstre og vesentlige endringer i det sikkerhetspolitiske landskap.

Slike endringer medfører ofte usikkerhet og farer, men også muligheter. Jeg frykter at Norge lett kan falle utenfor hvis den sikkerhetspolitiske dialog begrenses til lukkede stormaktsfora. Et aktivt norsk engasjement i NATO, gjerne sammen med andre mindre stater, er nødvendig for å opprettholde vitaliteten i NATO-samarbeidet. NATOs toppmøte i april i fjor bekreftet at transatlantiske konsultasjoner om forhold som kan true sikkerhet og stabilitet, fortsatt er en fundamental sikkerhetsoppgave for Alliansen. Dette er vesentlig for alle medlemslands mulighet for å navigere i et sikkerhetspolitisk farvann i stadig endring.

Fra norsk side er vi tjent med at NATO fortsatt framstår som det primære forum for vestlig sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid. NATOs idegrunnlag, basert på et kollektivt sikkerhets- og forsvarssamarbeid mellom de demokratiske land i Europa og Nord-Amerika, er fremdeles høyst relevant og rasjonelt. Det er vanskelig å tenke seg at andre institusjoner kan få tilsvarende handlekraft og effektivitet både politisk og militært. Selvsagt vil andre internasjonale organisasjoner ivareta viktige oppgaver i internasjonal sikkerhetspolitikk. Det er i og for seg ikke noe nytt. EU, G8, OSSE og en rekke andre fora vil dessuten antakelig bli viktigere enn før. NATO-toppmøtet i Washington markerte imidlertid at NATO er i endring for å tilpasse seg en ny internasjonal situasjon, og for å forbli relevant i forhold til de utfordringene vi ser for oss i framtiden.

NATOs nye strategiske konsept som ble vedtatt på Washington-toppmøtet i fjor, angir retningen på Alliansens videre utvikling. Det nye konseptet har i ettertid ført til debatt her hjemme. Ettersom forsvars- og sikkerhetspolitisk debatt ikke har preget nyhetsbildet plagsomt mye på 90-tallet, er dette en debatt vi i Forsvaret må hilse velkommen. Mangel på oppmerksomhet vil ofte bety svekkelse og manglende oppslutning om det vi driver med på sikt, og vi må tåle at så vanskelige tema som de NATOs nye engasjement reiser, er omstridte. Ettersom mye av debatten har dreid seg om hva som ligger i det nye konseptet, vil jeg gjerne komme litt nærmere inn på akkurat det. Jeg føler nemlig at dette dokumentes funksjon og siktemål ikke er fullt ut forstått. Konseptet er ikke en oppskrift på hvilke operasjoner NATO skal gjennomføre i framtiden.

Det angir hva slags redskaper som skal utvikles og stilles til disposisjon for alliansens politiske lederskap. Bruk av militær makt er bare ett av flere virkemidler i denne sammenhengen. Politiske konsultasjoner og videre utvikling av demokrati og stabilitet i hele Europa gjennom Partnerskap for fred er nedfelt som kjernefunksjoner i det nye strategiske konseptet, og jeg tror slike redskaper vil være vel så viktige som de militære i tiden framover. Dessuten vil det fremdeles være politiske beslutninger som avgjør om – og i tilfelle hvordan – makt skal brukes, og disse beslutningene vil fremdeles kreve enstemmighet. Det betyr at 19 demokratisk valgte regjeringer må gi sin eksplisitte tilslutning til eventuelle nye NATO-operasjoner.

Konseptet er derfor ikke en oppskrift på et mer aggressivt NATO. Mitt bestemte inntrykk er at det er en felles forståelse i alliansen for at NATOs terskel for bruk av militær makt heller er hevet enn senket i kjølvannet av Kosovo-operasjonen. Det er også min egen oppfatning.

Det er vanskelig å spå om framtiden. Jeg tror vi vil oppleve en mer skiftende og mindre fastlåst situasjon, som kan medføre både nye farer, men også nye muligheter. Norge er tjent med å knytte seg så tett som mulig opp til det forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa, og å tilby våre ressurser til gjennomføring av felleseuropeiske oppgaver. Vi vil da også i framtiden bli oppfattet som en seriøs partner som tar vår rettmessige andel av byrdene forbundet med å skape sikkerhet og stabilitet. I dette arbeidet vil vi knytte oss nært opp til et forpliktende samarbeid med våre nordiske, europeiske og nord-amerikanske partnere.

Denne utviklingen vil medføre store krav til omstilling i vårt eget forsvar, og dermed er jeg over på mitt siste, og kanskje viktigste budskap her i kveld. Hvordan skal vi møte disse utfordringene? La meg først si at Forsvaret har allerede kommet et godt stykke på vei i arbeidet med å tilpasse seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. I løpet av det siste 10-året har Norge utvidet sitt internasjonale militære engasjement i betydelig grad. Noen engasjementsområder er imidlertid mindre synlige i det daglige nyhetsbildet. I vårt eget nærområde er vel utviklingen av et omfattende forsvarssamarbeid med de nordiske og de baltiske landene innenfor Partnerskap for fred det viktigste. Et konkret eksempel på dette er den avtalen jeg og min svenske kollega inngikk i høst om utvikling av et tettere trenings- og øvingssamarbeid mellom norske og svenske styrker. Denne ordningen vil være en byggekloss i et samarbeid som kan vise seg å bli svært viktig i framtiden. De nordiske landene har også kommet langt i utviklingen av flernasjonale formasjoner gjennom NORDCAPS-samarbeidet, som allerede har vist seg å fungere godt på Balkan. Neste målsetning er å kunne stille en felles nordisk fredsbevarende styrke opp til brigade størrelse. Personlig tror jeg at det nordiske forsvarssamarbeidet vil bli stadig viktigere, og denne utviklingen er det i vår interesse å støtte.

Forsvaret deltar også aktivt i arbeidet med å fremme stabilitet i det tidligere Øst-Europa gjennom bilateralt forsvarssamarbeid med en rekke land. Jeg kan noen ganger få inntrykk av at dette arbeidet oppfattes som noe vi gjør i tillegg til arbeidet for norske interesser. Dette er en misforstått oppdeling. Jeg tror at en realistisk forventning til et tett samarbeid med, eller medlemskap i NATO, har hatt en uvurderlig stabiliserende effekt på et kontinent som har gjennomgått en revolusjonerende endringsprosess etter 1989.

Det er klart at det er i norsk interesse å bidra til dette. Det handler nettopp om å integrere land i forpliktende internasjonalt samarbeid for å unngå at det skal oppstå situasjoner som bare kan løses ved bruk av militærmakt. Norge har over 1400 personell ute i internasjonale oppdrag, og jeg får ofte ros for den betydelige innsatsen de yter.

Norske spesialstyrker var blant de som var aller først inne i Kosovo etter fredsslutningen, noe som ikke har gått upåaktet hen blant våre allierte. Vi får dessuten svært godt skussmål fra NATO for kvaliteten på de norske styrkebidragene og for at vi sett i forhold til vårt folketall deltar med store bidrag i internasjonale operasjoner. Da jeg besøkte Kosovo før jul fikk jeg høre svært rosende omtale av de norske troppene fra KFORs ledelse. Sjefen for Telemark bataljon, oberstløytnant Mood, fortalte også at de norske soldatene viser en enrom innsatsvilje og ansvarsfull holdning. Grunnlaget for dette engasjementet er lagt her hjemme. Jeg er svært stolt over den innsatsen som våre styrker gjør ute i Kosovo og i Bosnia og dessuten i forberedelsesfasen i Norge.

Selv om Forsvaret er godt i gang med omstillingen til de nye utfordringene, har vi fremdeles et betydelig stykke igjen. Både luft- og bakkeoperasjonen knyttet til Kosovo har vist at vi har et potensial for forbedring. F-16 skvadronen som deltok i luftoperasjonen, er en enhet som var innmeldt til NATO som en hurtigreaksjonsstyrke. Den burde derfor vært forberedt på nettopp den situasjonen som oppstod i forbindelse med Kosovo. Det viste seg likevel at vi ikke hadde alle elementer på plass da aktiviseringsorderen ble gitt i oktober 1998. Det tok også flere måneder før vi var på plass på bakken i Kosovo. Noe av dette tror jeg vi må akseptere, gitt den ordningen vi har for oppsetting av styrker for internasjonale operasjoner. Det er imidlertid ikke godt nok. Regjeringen har derfor lagt fram Stortingsmelding nr. 38, som inneholder forslag til hvordan vi kan bedre særlig reaksjonstiden for norske styrker som skal delta i internasjonale operasjoner, men også bedre vår fleksibilitet og utholdenhet.

Målsettingen med meldingen er å foreslå tiltak som setter oss i stand til å løse våre oppgaver internasjonalt på en bedre måte enn i dag, og samtidig styrke vårt hjemmeforsvar. For å få til dette er det nødvendig å utvikle styrker som har evne til å reagere raskere og mer fleksibelt på et større spekter av ulike typer operasjoner enn tilfellet er i dag. Dette må kombineres med evnen til å opprettholde et kvantitativt og kvalitativt uteengasjement over tid. Dette skal dessuten oppnås innenfor rammen av vår nåværende styrkestruktur. Tradisjonelt har det norske engasjementet i internasjonale fredsoperasjoner demonstrert betydelig evne til utholdenhet over tid, men i mindre grad evne til å reagere raskt i en akutt krisesituasjon. For å oppnå alle disse målsetningene må våre styrker for internasjonal innsats være identifisert og klargjort på forhånd. Regjeringen har derfor anbefalt å opprette ”Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale operasjoner”, som vil gi økte valgmuligheter når en krisesituasjon oppstår og skape større forutsigbarhet i planleggingen av vårt uteengasjement. Dette utelukker ikke at Norge ved behov kan bidra med enheter som ikke er en del av innsatsstyrken – alt fra militære observatører til mindre støtteavdelinger. Meldingen legger imidlertid ikke opp til noen vesentlig økning av antallet norsk personell ute i operasjoner til enhver tid ut over det vi har hatt de senere år.

Meldingen anbefaler en omlegging som jeg mener vil måtte komme uansett andre endringer i tiden framover. Forsvaret lider allerede under mange av de manglene som meldingen vil kunne avhjelpe, ikke minst når det gjelder ordninger for personellet. Det haster derfor med å få den iverksatt.

Det er også viktig å nevne i denne sammenheng, at en annen tilbakemelding fra våre allierte er at fred og stabilitet i nordområdet fortsatt er en viktig oppgave som det forventes at Norge skal bidra tungt for å ivareta. Dette er en tilbakemelding som ofte kommer litt i bakgrunnen nå som svært mye av oppmerksomhet er rettet mot det NATO gjør på Balkan. Jeg tror noe av grunnlaget for den kritikken NATO har rettet mot Norge i høst, er nettopp at vi selv har satt oss ambisiøse mål for forsvarspolitikken.

Vi skal både ta hovedansvaret for forsvaret av vårt eget territorium og samtidig søke å bedre vår deltakelse internasjonalt. Denne høye målsetningen har medført at vi ikke alltid klarer å nå våre mål så raskt som vi skulle ønske. Andre land har senket ambisjonsnivået betydelig, og konsentrerer seg ofte om bare én oppgave av gangen. Paradoksalt nok har dette en tendens til å dempe kritikken fra NATO.

Washington-toppmøtet vedtok også en plan for utviklingen av den militære kapasiteten som er nødvendig for å kunne nå de målene det strategiske konseptet legger opp til, det såkalte ”Defence capabilities initiative”. Norge har sluttet seg til dette initiativet, som vil utgjøre en viktig faktor i den videre utviklingen av Forsvaret. Initiativet har som målsetning å forbedre NATOs kollektive forsvarsevne på en rekke sentrale områder. Norge kan selvfølgelig ikke stille seg utenfor denne utviklingen. Evne til å operere sammen med andre NATO-lands styrker gjelder imidlertid ikke bare når norske styrker reiser utenlands, men også om vi selv skulle behøve forsterkninger nasjonalt. Det tradisjonelle allierte øvings- og treningsnærværet i Norge er blitt redusert de senere år. Dette skyldes flere forhold, ikke minst det store antallet allierte styrker på Balkan. Men det skyldes også nedskjæringer i allierte styrker, strammere økonomiske rammer og et betydelige større antall øvelser med nye partnerland. For første gang på flere tiår har det britiske forsvarsdepartement bestemt at Royal Marines ikke kommer til å gjennomføre sitt årvisse treningsopphold i Norge. Dette er meget beklagelig, og forsvarsminister Hoon har personlig forsikret meg om at dette er et unntakstilfelle. Nærværet av Royal Marines på vintertrening i Norge har stor verdi, både politisk og militært, og er på mange måter blitt et symbol på det nære forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet mellom Storbritannia og Norge. Jeg legger meget stor vekt på at dette blir videreført. En sterkere norsk integrasjon i flernasjonale styrker vil i noen grad kunne motvirke nedgangen i alliert tilstedeværelse i Norge.

Anbefalingene i Stortingsmelding nr. 38 er også et konkret svar på hvordan vi skal kunne bedre våre styrkers evne til å operere sammen med allierte og partnere. På lengre sikt vil vi også i større grad måtte integrere våre styrker i flernasjonale avdelinger. Jeg ser for meg at vi i framtiden i større grad enn før går til felles anskaffelser, drift og trening for enkelte styrkers vedkommende. Det er ikke rasjonelt, verken militært eller politisk, å sende ut noen få fly, helikoptre, fartøy eller hærstyrker uten at disse på forhånd inngår i større flernasjonale enheter. En rekke andre nasjoner er i samme situasjon som oss. Vi bør derfor finne partnere og inngå langsiktige strategiske samarbeidsordninger på en rekke områder. Bare på denne måten vil vi kunne yte kostnadseffektive bidrag i internasjonal sammenheng. Samtidig vil vi kunne bidra på en meningsfull måte med avanserte våpensystem som det ligger utenfor våre muligheter å anskaffe og operere alene. Dette vil være i samsvar med NATO-toppmøtets vedtak om å utvikle styrker som effektivt kan settes sammen i alle typer oppdrag. Det blir en stor og viktig utfordring å legge til rette for en slik alliansetilpasning av det norske forsvaret.

Utviklingen av en felles europeisk sikkerhet- og forsvarspolitikk vil også kunne få svært konkrete konsekvenser for det norske forsvaret, og dette er en sak som har engasjert meg sterkt det siste året. EU har i løpet av det siste året satt seg høye mål med hensyn til framtidig kapasitet. Innen 2003 skal EU kunne stille med en styrke for fredsoperasjoner på armekorpsnivå, det vil si 50-60 000 personell. Selv om det gjenstår å se i hvilken grad medlemslandene makter å realisere dette målet, må vi fra norsk side planlegge for at EU på middels sikt kan få en langt mer framtredende rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Dette vil få forsvarspolitiske konsekvenser. Utviklingen av flernasjonale formasjoner er et stadig mer framtredende trekk.

Norge vil i framtiden måtte stille flere styrkekomponenter som inngår i større internasjonale enheter, og EU-land er våre naturlige samarbeidspartnere. Dette gjelder særlig de nordiske land, Storbritannia, Nederland og Tyskland. Derfor bør vi delta i oppbyggingen av disse enhetene, også når det skjer innenfor rammen av EU. Norsk deltakelse i dette samarbeidet krever imidlertid tilfredsstillende samarbeidsordninger.

Det er for meg som forsvarsminister et viktig konstitusjonelt spørsmål i denne sammenhengen: hvorvidt man fra norsk side kan bidra med styrker i en EU-ledet operasjon, uten å ha forvissing om full innsikt og medvirkning i planleggingen av operasjonen. Å sende norske soldater ut i operasjoner hvor liv i verste fall kan gå tapt, er så alvorlig for meg at dette er absolutt nødvendig. Alvoret i slike beslutninger setter høye krav til muligheten for medinnflytelse. Og her vil jeg si klart i fra at konsultasjoner etter at beslutninger er fattet ikke vil være tilstrekkelig for Norge på dette området. Det er derfor ingen automatikk i at de norsk styrkene som er innmeldt til VEUs styrkeregister, vil bli overført til EUs styrkeregister. Jeg vil minne om at det alltid er slik at det er ressursene en har til rådighet som til sjuende og sist bestemmer hva man er i stand til å gjennomføre i fellesskap. Nye politiske strukturer og høye politiske ambisjoner endrer ikke på dette faktum.

Tilpasningen til den nye internasjonale situasjonen har også betydning for Forsvarets materiellanskaffelser. Forbedringer av NATOs militære kapasitet skal oppnås gjennom å utnytte alliansens informasjonsoverlegenhet, teknologiforsprang og integrerte militære apparat. I praksis innebærer dette en utvikling i retning av strategisk mobile, flernasjonale styrker på høy beredskap, med moderne våpensystemer og avansert teknologi understøttet av et effektivt forsyningsapparat. Kravene til interoperabilitet vil øke og medføre ytterligere behov for teknologisk og industrielt samarbeid innen alliansen. En forutsetning for å kunne nå disse målene er at det eksisterer en forsvarsindustri som er i stand til å konkurrere og til å levere det materiell som er nødvendig.

Avspenningen i vår del av verden har redusert etterspørselen etter forsvarsmateriell og økt konkurransen mellom leverandørene. Samtidig fortsetter imidlertid utviklingskostnadene for nytt militært materiell å stige. Dette har ført til omfattende strukturrasjonalisering i forsvarsindustrien. Utviklingen har kommet særlig langt i USA, der forsvarsindustrien i løpet av de senere år har blitt fullstendig omstrukturert. Også i vår verdensdel gjør denne utviklingen seg nå gjeldende med stor tyngde, selv om det europeiske markedet for forsvarsmateriell er mindre og mer fragmentert enn det amerikanske.

Norsk forsvarsindustri har ikke teknologisk kompetansebredde eller tilstrekkelig produksjonskapasitet til alene å forsyne Forsvaret med alt nødvendig materiell. Vår industri er nisjepreget, og teknologiutviklingen innenfor forsvarssektoren skjer som i sivil sektor, i et internasjonalt samspill. Norge deltar derfor aktivt i det internasjonale samarbeidet på forsvarsmateriellsektoren.

Hensikten med å delta i slikt samarbeid er i første rekke å gjøre det mulig for Forsvaret å anskaffe godt nok materiell til en lavest mulig pris, men også å legge forholdene til rette for at norsk forsvarsindustri kan hevde seg i en restrukturert europeisk forsvarsindustri.

I denne sammenheng er de store anskaffelsene av nye fregatter og kampfly sentrale.   Begge anskaffelser gjennomføres i skarp internasjonal konkurranse mellom noen av verdens største og mest avanserte produsenter av forsvarsmateriell.

For begge prosjektene gjelder det at vi skal velge den løsning som etter en helhetlig vurdering av ytelser og levetidskostnader opp mot Forsvarets krav, er den beste. Imidlertid vil vi også legge stor vekt på at den leverandør som til slutt velges, er i stand til – om nødvendig eller ønskelig i samarbeid med sine myndigheter – å presentere et forpliktende opplegg for samarbeid med norsk forsvarsindustri. Dette opplegget må være slik at det sikrer at vi er i stand til å bevare og videreutvikle den kjernekompetanse som vi trenger for at vår egen industri også i framtiden skal kunne være i stand til, i samarbeid med Forsvaret, å ta form og levere produkter som møter Forsvarets krav til en riktig pris.

Når det gjelder status for planene om å anskaffe nye fregatter og kampfly, er det også nødvendig med en kommentar i lys av Forsvarets ressurs- og budsjettmessige situasjon. Den økonomiske situasjon for Forsvaret er anstrengt. Jeg er bekymret for den usikkerhet som er oppstått med hensyn til å oppnå målene i investeringsprogrammet, blant annet som følge av at driftsutgiftene ligger vesentlig høyere enn forutsatt. Jeg har ikke lagt skjul på mine bekymringer i budsjettproposisjonen for inneværende år. Stortingsbehandlingen av budsjettet gjør ikke situasjonen lysere. På den annen side vurderer jeg ikke avviket fra langtidsmeldingens ressursforutsetninger som dramatiske når det gjelder de samlede ressurser. Imidlertid har jeg både på grunn av driftsutviklingen, lavere totalrammer enn forutsatt, økt vektlegging på internasjonale operasjoner, og på grunn av føringer fra Stortinget i forbindelse med MTB-prosjektet, sagt at det i løpet av våren vil være nødvendig å se nærmere på den investeringsprofil vi pr i dag planlegger for.

Hva blir så oppsummeringsvis statusrapporten for tilpasningen av det norske forsvaret til en ny internasjonal situasjon ved inngangen til år 2000?

Jeg tror hele Forsvaret må bli flinkere til å se sin virksomhet i en videre sammenheng enn den nasjonale. Å finne et nytt og riktig balansepunkt mellom økt alliert samvirke, internasjonal deltakelse og nasjonale oppgaver, er en hovedutfordring for vår forsvarsplanlegging. Mange viktige brikker i tilpasningen av Forsvaret til endrede internasjonale omgivelser, er kommet på plass i løpet av det siste året. Norge og NATO har definert målene for den videre utviklingen i det nye strategiske konseptet, og oppskriften på å nå disse målene ligger i NATOs Defence Capabilties Initiative. På nasjonalt nivå er dette fulgt opp i Stortingsmelding nr. 38. Kursen er staket ut, men ennå gjenstår det flere viktige prioriteringer og beslutninger for at vi skal kunne klare å nå målene. Anbefalingene fra Forsvarspolitisk Utvalg og Forsvarsstudien 2000 vil være viktige innspill i det videre arbeidet i året som kommer.

Samtidig må jeg berømme den innsatsen som allerede gjøres. Norge har i dag et betydelig styrkebidrag i det tidligere Jugoslavia som gjør en overmåte viktig innsats for norsk og europeisk sikkerhet. Jeg er svært stolt over kvaliteten på det personellet Norge sender ut, ikke minst når det gjelder holdninger og innstillinger til den jobben som de står midt oppe i.

Grunnlaget for dette legges i det arbeidet som gjøres her hjemme. Norge er et lite land med begrensede ressurser, ikke minst når det gjelder personell. Et helhetlig internasjonalt perspektiv på alt vi foretar oss, er derfor en forutsetning for at vi skal kunne yte et effektiv bidrag i vårt eget nærområde og i konfliktsituasjoner i Europa.

Takk for oppmerksomheten.