Skip to content

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2019
Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Innledning
Kjære alle sammen
Godt nytt år!
Denne våren starter arbeidet med en ny langtidsplan for Forsvaret. Regjeringen planlegger å
fremme denne for Stortinget våren 2020. Forsvarsminister Frank Bakke Jensen ga fra denne
talestolen den 7. januar uttrykk for en politisk vilje til økt satsing på Forsvaret i årene
fremover, og at mitt fagmilitære råd også denne gang skal veie tungt i utarbeidelse av
planen.
Det er jeg glad for. En økt satsing på Forsvaret er helt nødvendig. I mitt fagmilitære råd som
ble gitt til den nåværende langtidsplanen, beskrev jeg «en nøktern forsvarsstruktur». I media
ble dette omtalt som «et minimumsforsvar». I dag er realiteten at det minimumsforsvaret
ikke lenger er minimum. Det er for lite til at Forsvaret over tid kan klare våre forpliktelser
nasjonalt og internasjonalt.
Langtidsplanen som ble vedtatt i 2016 utvikler Forsvaret i riktig retning. Vi står altså ikke
overfor noen omfattende omlegging av Forsvaret. Mye godt arbeid har blitt gjort de siste
årene med å få det vi har til å virke, effektivisere støttestrukturen, og å legge grunnlaget for
nye investeringer.
På flere områder er en styrking av strukturen imidlertid nødvendig. Vi må ha større kraft og
høyere tempo i arbeidet med å styrke forsvarsevnen vår. Og vi må ha fokus på de områdene
hvor utholdenheten og evnen til tilstedeværelse ikke er god nok. Dette gjelder i dag først og
fremst vår maritime kapasitet og våre landstyrker.
2% målet er et politisk spørsmål. For meg handler det om å gi gode fagmilitære råd om
hvordan Forsvaret bør utvikles og styrkes fremover for å bevare sin relevans i en verden som
er i stadig utvikling. Det innebærer selvfølgelig å sikre at det kan løse de oppgaver som
forventes.
Endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet, endrede forventninger til Norge som alliert i
NATO, samt den teknologiske utvikling og forventede avvik fra målsettingene i gjeldende
LTP, er alle viktige forhold som må påvirke utvikling av Forsvaret.
Jeg vil vie store deler av dagens foredrag til disse forholdene og starter med den
sikkerhetspolitiske utviklingen.
2
Utviklingen i sikkerhetssituasjonen
De sikkerhetspolitiske utfordringene har ikke endret form eller karakter siden 2014.
Imidlertid er motsetningene på alle plan blitt mer spisset og tydeligere, og utviklingen har på
mange områder gått raskere enn man anslo for fire år siden. Situasjonen vurderes derfor
mer alvorlig i dag enn tidligere.
USA, Kina og Russland er i skarp konkurranse med hverandre om global og regional
innflytelse. Stormaktene tar seg mer til rette og tilsidesetter internasjonale avtaler. Den
internasjonale orden, som er bygget opp i kjølvannet av annen verdenskrig, blir utfordret.
Denne utviklingen kan true småstatenes posisjon, handlefrihet og sikkerhet.
Russland og USA, hver på sin måte, har størst innflytelse på norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk. Imidlertid bør vi ikke glemme Kina og deres økende interesse for Arktis og
Nord-områdene. Dette er en utvikling som følges nøye.
Russland har fortsatt opprustningen av sin militære evne. Likeså har utviklingen av nye
militære kapasiteter hatt prioritet på tross av en svekket nasjonaløkonomi. Militærmakten
blir brukt til å fremme russiske interesser, og utplasseringen av våpensystemer langs hele
Russlands vestlige og nordlige grense er egnet til å utfordre NATOs bevegelsesfrihet.
I våre nærområder fortsetter russisk trening og øving med økende omfang og kompleksitet.
Ikke varslede øvelser demonstrerer evnen til hurtig iverksetting av militære operasjoner.
Testing og utplassering av nye våpensystemer fortsetter. Moderne missilsystemer utplassert
på land, på sjøen og på fly dekker hele Norge og Barentshavet. Bastionkonseptet øves til
stadighet. Den militære evnen er kontinuerlig tilstede og varslingstiden er redusert til et
minimum. Det stiller økte krav til norsk militær tilstedeværelse og reaksjonsevne.
Russland har utviklet mellomdistanse kjernevåpen, i strid med INF-avtalen, som kan gi en
strategisk avskrekkingseffekt i det europeiske teater. Russland kan også skape en
konvensjonell overlegenhet i Europa, riktignok begrenset i tid og rom. En betydelig
førsteslagsevne samt trusselen fra kjernevåpen, kombinert med ulike destabiliserende tiltak
skaper en betydelig forverret sikkerhetsutfordring. Mangelen på velfungerende dialog
mellom Russland og NATO øker faren for misforståelser og strategiske feilvurderinger i en
tilspisset situasjon.
Russlands annektering av Krim i 2014 og støtten til opprøret i Donbass vakte harme i Europa
og NATO. Blokaden av Kertsj-stredet og arrestasjonen av ukrainske marinefartøy i 2018
vakte ikke like sterke reaksjoner. Hendelsen var imidlertid en ren maktdemonstrasjon og et
signal til omverdenen om at Azov-havet reguleres av Russland, med makt om nødvendig.
Sett med norske øyne bør dette være bekymringsfullt.
I Ukraina har Russland vist at de også mestrer langvarige operasjoner. Den typen
lavintensitet operasjoner vi har vært vitne til de siste 4 årene, binder store styrker i det
3
ukrainske forsvaret og utfordrer deres utholdenhet. For å holde stand mot opprøret er den
ukrainske hær doblet i størrelse siden 2014.
I en årrekke har Russland signalisert misnøye med NATOs nærvær i Baltikum og Østersjøen.
De siste 18 månedene er tilsvarende misnøye signalisert i våre nærområder. Simulerte
angrep på norsk militær infrastruktur og allierte styrker i Norge svekker tilliten og skaper
betydelig usikkerhet om russiske intensjoner. Forstyrrelsene av GPS-signaler i Finnmark
under øvelse Trident Juncture i fjor, påvirket ikke bare den sivile luftfarten. De skaper også
militære dilemma.
Russland er ikke utelukkende en militær utfordring. Russerne er eksperter på å utnytte
gråsonen mellom fred og krig. Irregulære operasjoner, cyberangrep, likvidering,
manipulering, falske nyheter og propaganda er alle midler som Russland har benyttet for å
svekke eller destabilisere politisk samhold innad i nasjoner, eller mellom nasjoner. Vi kan
ikke se bruken av dette som enkelthendelser, men må erkjenne det som en bevisst strategi
for å utfordre vårt styre- og levesett. Det er en utfordring som må tas på alvor og som vi må
etablere tiltak mot.
Den internasjonale terrorisme er ikke død. ISIL har mistet majoriteten av det territoriet de
kontrollerte, men fortsatt utgjør de en betydelig trussel og evner å spre sin ideologi. Nye
celler i Øst-Asia, Afghanistan og SAHEL vekker nå bekymring. Omfanget av terrorangrep i
Europa har gått ned siden 2015, men evnen og viljen til å angripe vestlige mål er fortsatt
tilstede. I land som Frankrike og Belgia er fortsatt store politistyrker og militære soldater
bundet opp i beskyttelse av befolkningen i sentrale knutepunkter for ferdsel. Disse tiltakene
krever store menneskelige ressurser. I et eventuelt hjemlig scenario vil Politiets ressurser
raskt uttømmes, og i befolkningstette Sør-Norge har Forsvaret svært begrenset
personellmengde til rådighet for å støtte politiet.
Utviklingen i NATO
NATO har respondert fortløpende på utviklingen i sikkerhetssituasjonen siden 2014.
Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er implementert. Reaksjonsevnen er bedret,
styrker er utplassert i Baltikum og Svartehavsregionene, forsvarsplaner for utvalgte områder
er på plass, og arbeidet med å utvide og styrke kommandostrukturen er kommet godt i gang.
Vedtaket fra toppmøtet i Brussel i 2018 om å øke reaksjonsevnen og slagkraften ytterligere,
er et tegn på at den sikkerhetspolitiske situasjonen vurderes mer alvorlig enn tidligere.
Initiativet har fått betegnelsen «4 ganger 30» og betyr at NATO samlet skal kunne stille 30
bataljoner, 30 krigsfartøy og 30 jagerflyskvadroner tilgjengelig i NATOs område innen 30
dager. Denne forpliktelsen kommer i tillegg til NATOs hurtige reaksjonsstyrker, NRF.
Alle medlemsland forventes å bidra i dette initiativet. Hvilke land som skal bidra med hva er
ennå ikke besluttet, men det er rimelig å anta at Norge, ut fra militær størrelse, må bidra på
alle tre områdene. Slike bidrag kan ikke oppfylles med dagens struktur, og vil kreve et større
volum av landstyrker og maritime kampfartøy.
4
Nordområdene og Atlanterhavet har fått økt oppmerksomhet i NATO, og stabilitet i
nordområdene har vært og er sentralt for norsk sikkerhetspolitikk. Utsagnet «Norge er NATO
i nord» tilkjennegir en politikk der vi mener det er norske fartøyer og fly som bør drive
overvåkingen i nordområdene. Skal vi få støtte for dette synet, er det avgjørende at vi forstår
NATOs interesser og bekymringer i denne regionen, og at vi selv evner å løse oppdrag på
alliansens vegne.
De senere årene er det kapasiteten til de stadig mer stillegående russiske multi-rolle ubåtene
som bekymrer. Dette er missilbærende ubåter som kan true landmål i Europa eller USA, og
kan angripe forsterknings- og forsyningstransporter mellom USA og Europa, samt kritisk
viktige militære plattformer som sikrer disse transportene.
Antallet russiske ubåter er relativt lavt, men samtidig har de et betydelig skadepotensial. Å
holde kontroll på deres nærvær er derfor avgjørende. Å lokalisere disse båtene er blitt stadig
mer utfordrende, og innsatsen rettes inn mot å finne dem før de kommer ut i Atlanterhavet.
NATO øker vektleggingen av anti-ubåt operasjoner og ber nasjonene anskaffe flere
plattformer og heve kompetansen på dette området. Skal politikken «Norge er NATO i nord»
kunne håndheves i fremtiden, må vi styrke vår evne til anti-ubåt operasjoner ytterligere fra
dagens nivå.
Vårt økte maritime nærvær i nordområdene etter 2014 er verdsatt av nære allierte. Etter
hendelsene i Kertsj-stredet er et slikt nærvær blitt enda viktigere. Med den planlagte
reduksjonen i marinefartøyer etter 2025 vil dette imidlertid bli en umulig oppgave for
Marinen. Vakuumet vi etterlater vil uten tvil bli fylt av andre, og kan således svekke den
stabiliteten vi søker å ivareta. For å opprettholde et tilstrekkelig norsk maritimt nærvær i
nord-områdene må derfor størrelsen på Marinen økes.
NATO gjør i disse dager organisatoriske endringer med betydning for Norge. Tilpasningene i
NATOs kommandostruktur omfatter etableringen av en maritim felleskommando i USA,
samt en logistikkkommando i Tyskland. Den moderniserte kommandostrukturen medfører
en personellmessig økning på ca 1280 hoder, hvor Norge regner med å fylle rundt 44 av
dem.
NATOs Joint Force Command, Norfolk samlokaliseres og integreres med US 2nd Fleet og de
blir sentrale i å sikre den transatlantiske linken og forsterkninger til våre nærområder. 2nd
Fleet vil bli viktig for daglige maritime operasjoner i våre nære havområder. Forsvaret søker
derfor å få innplassert dyktige offiserer og befal både i NATO kommandoen og i 2nd Fleet.
Jeg vil også trekke frem cybertrusselen som et område NATO er spesielt opptatt av. I fjor ble
cyber anerkjent som eget operasjonsdomene og i 2018 etablerte SACEUR sitt eget
cyberoperasjonssenter. Dette senteret skal arbeide tett med nasjonene og stake ut
5
strategien for å bekjempe trusler i cyberdomenet. Ettersom arbeidet skrider frem må vi
regne med at NATO vil stille krav til nasjonene og deres cyberkapasiteter.
Teknologisk utvikling
Utnyttelsen av ny teknologi har ofte endret måten vi kriger på. Langtrekkende
presisjonsvåpen er et slikt eksempel. Den som evner å utnytte teknologien får et overtak.
Kunstig intelligens og stordata er områder som kan få stor betydning for utviklingen av
militær evne i fremtiden.
I det kortere perspektiv bør vi vektlegge og utnytte teknologi som er blitt tilgjengelig for
småstater. Rombaserte systemer, autonome systemer og elektronisk krigføring vil ha stor
betydning for vår forsvarsevne i fremtiden.
Forsvaret har startet arbeidet med å utnytte mulighetene satellitter gir oss. Først innen
kommunikasjon, men mikrosatellitt-teknologien vil også gi store muligheter, blant annet
innenfor overvåkning.
Droner eller ubemannede systemer øker i omfang og tas i bruk på stadig nye måter i luften,
på bakken, på vannet og ikke minst under vann. Utviklingen gir både muligheter og
utfordringer for Forsvaret. Vi bør kontinuerlig utvikle vår bruk av autonome systemer samt
styrke utviklingen av systemer som kan bekjempe mindre droner.
Vår avhengighet av det elektromagnetiske spektrum er økende. Dette gir oss en sårbarhet
som vi må klare å håndtere. Som jeg allerede har nevnt i forbindelse med forstyrrelser av
GPS-signaler, er denne utfordringen reell. Elektronisk krigføring har vært i utstrakt bruk i ØstUkraina med meget stor effekt. Utfordringene og mulighetene innen elektronisk krigføring
har fått økt fokus i Forsvaret, og vi er i ferd med å foreta en fullstendig gjennomgang av vår
evne. I årene fremover må vi redusere sårbarheten vår på dette området.
De siste årene har vi sett flere ondsinnede angrep på IKT-systemer. Også Forsvarets
systemer er jevnlig under angrep. Vi er helt avhengig av å kommunisere og behandle
informasjon på en sikker måte. Våre systemer må kontinuerlig tilpasses de teknologiske
endringene som skjer rundt oss. Forsvaret må i enda sterkere grad satse på IKT-sikkerhet for
å kunne beskytte kritisk informasjon.
Implementering LTP
Vi går nå inn i det tredje året av gjeldende LTP. Målet med denne langtidsplanen er å styrke
den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene ble prioriteten gitt til å få det vi har
til å virke, men grunnlaget for omfattende investeringer og moderniseringer er også
påbegynt.
Kombinasjonen av reell økonomisk styrking og ambisiøse planer for effektivisering gir
ønsket effekt.
6
Det viktige arbeidet med å styrke grunnmuren har gitt resultater, og det prioriteres ressurser
til dette også i 2019. Det meste av vedlikeholdsetterslepet er innhentet, og omfanget av
reservedeler øker selv om det fortsatt er utfordringer innen enkelte systemer.
Beredskapsbeholdningene øker på flere områder og i år økes også treningsaktiviteten i alle
forsvarsgrenene.
En viktig del av moderniseringen er anskaffelse av nye systemer. Vi har nå ni F-35 på
Ørlandet, og ytterligere seks ankommer i år. Mottak, oppøving og driftssetting av F-35 går
etter planen. Mot slutten av året vil flyene nå sin initielle operative evne og løse sine første
oppdrag. De første besetningene til P-8, Maritime Patruljefly, starter nå sin utdanning i USA.
Hæren fikk sine første nye bergepanservogner i romjulen og i løpet av året mottas tre til.
Forsvaret overtar også ytterligere 11 kampvogner (OPV), og 47 lette pansrede
patruljekjøretøy (IVECO), samt 128 feltvogner til Heimevernet. Nytt artilleri leveres fra
utgangen av 2019 og anskaffelse av nye stridsvogner skjer iht. planen fra 2025.
Sjøforsvarets logistikkfartøy KNM Maud starter etter planen transitt fra Korea til Norge i
februar. Etter utrustning, oppøving og sertifisering vil fartøyet være operativt tilgjengelig for
Norge og NATO fra første halvår 2020.
Anskaffelsen og innføringen av helikopteret NH90 er fortsatt en betydelig utfordring. Kun 40
% av ambisjonen for flytimer i 2018 ble nådd, men det er imidlertid mulig å skimte lys i
enden av tunnelen. De første tre Step B maskinene av NH90 er mottatt og ytterligere fem
skal leveres i år. Et omfattende arbeid for å sikre 3 900 tilgjengelige timer innen 2024 er
igangsatt. Da må reservedelstilgangen bedres betraktelig, vedlikeholdskapasiteten økes og
bemanningssituasjonen styrkes. Dette ambisjonsnivået er beregnet å øke driftskostnadene
med 470 millioner mer pr år enn opprinnelig forutsatt. Dette må selvfølgelig finansieres.
På Ørland hovedflystasjon er fasilitetene som er etablert til F-35 rapportert å fungere meget
godt. Til nå er det etablert skvadronsbygg med simulatorer, vedlikeholdsbygg med dokker og
et forsyningsbygg m.m. I tillegg er rullebanen forlenget og basen sikres nå for å kunne
fungere som en operativ flystasjon i hele konfliktspekteret. Hangarprosjektet vil levere de
første hangarene i 2019.
Det er likevel noen utfordringer som gjenstår. Blant disse kan det trekkes frem etablering av
tilstrekkelige fasiliteter for å produsere luftvernkapasiteter for både Ørland og Evenes.
På Evenes er arbeidet med å re-etablere flystasjonen i full gang. Støttefunksjoner vil bli
utbygget parallelt med operative fasiliteter for QRA og P-8. Luftforsvaret vil øke
bemanningen for å sikre en operativ QRA fra 2022.
Styrkingen av den landmilitære tilstedeværelse i Finnmark er godt i gang og
personellvolumet økes gradvis, samtidig som avdelingene øker sin mobilitet.
7
Planer for grunnutdanning utenfor de operative avdelingene i Hæren er også godt i gang, og
til sommeren gjennomføres en pilot for det nye utdanningskonseptet ved Garnisonen i
Porsanger. Som del av denne piloten vil også noe personell utdannes direkte til Heimevernet
hvor vi også søker å rekruttere flere fra Finnmark til førstegangstjeneste.
Implementeringen av Ordning for Militært Tilsatte (OMT) fortsetter. Konverteringen fra
offiserer til befal er nesten fullført hos forsvarsgrenene og HV mens det fortsatt gjenstår mye
i fellesinstitusjonene. Tjeneste- og karriereplaner begynner å komme på plass. Tilrettelegging
for en livslang karriere i Forsvaret på alle nivåer vil ikke utelukkende handle om høyere
militær grad, men snarere om å utvikle og vedlikeholde etterspurt fagkompetanse. Mye
arbeid gjenstår, men vi er i rute og jeg ser allerede positive resultater på mange områder.
Jeg har tro på at vi lykkes med å øke kompetanse og erfaring hos våre soldater.
Det første krigskolekullet i ny ordning startet sin utdanning sommeren 2018. Etter 6
måneder med felles utdanning, går de nå over i en grenvis utdanningsperiode, før de igjen
samles i sjette og siste semester. Tilbakemeldingene fra første halvår er meget positive og
alle 226 elever er fortsatt med.
Det første kullet til ny befalsskole startet nå i januar. Samtidig gjennomføres en studie over
hvordan vi kan strukturere og forbedre all fagutdanning for spesialister. Målet er å sikre best
mulig faglig utvikling gjennom en livslang karriere. Jeg er svært tilfreds med søknadstallene
til skolene våre og kvaliteten på de vi får inn til Forsvaret både til førstegangstjeneste og
utdanning. Dette er det beste utgangspunkt for at vi skal lykkes med å løse våre oppdrag. Så
er det viktig at vi tar godt vare på personellet vårt og kontinuerlig jobber med en kultur som
preges av inkludering og respekt. Det er viktig for å beholde personellet, men også for å løse
samfunnsoppdraget.
Forsvaret har effektivisert betydelig de siste årene og vil fortsette arbeidet i årene som
kommer. Midlene som frigis brukes til å øke vår operative evne. I 2018 effektiviserte
Forsvaret for 487 millioner kroner. Denne summen tilsvarer f.eks. 32 ekstra øvingsdøgn for
Brigade Nord, eller ca 900 seilingsdøgn med fregatt, eller hele kostnadsøkningen for å drifte
NH-90.
Planen for implementeringen av de tiltak som er fastsatt gjennom gjeldende LTP følges og
avvikene er små. Gjennomføringsevnen har vært god til nå, og det er viktig vi opprettholder
den i årene fremover. Jeg ser i dag ingen kritiske utfordringer, selv om kravene til ytterligere
effektivisering er meget krevende.
Nasjonale operasjoner
God situasjonsforståelse og oversikt over aktiviteten i våre nærområder er avgjørende i en
tid med økt usikkerhet. Forsvarets mange sensorer og plattformer gjennomfører daglig
nødvendig overvåking for at vi skal kunne sette sammen et godt og relevant situasjonsbilde.
Dette krever tilstedeværelse, en tilstedeværelse som også kan nyttes til å tilkjennegi norske
interesser og til å respondere med relevante kapasiteter dersom noe skjer. Med sterkt
8
reduserte varslingstider har Forsvarets evne til å respondere hurtig på oppdukkende
hendelser blitt stadig viktigere.
Antall sensorer og plattformer er marginalt i forhold til de oppgavene Forsvaret er pålagt.
Aldrende systemer med høyere feilrater, samt planlagt ut- og innfasing av plattformer
svekker nå vår overvåkingsevne. Forsvaret har derfor økt omfanget operative oppdrag i
nordområdene for å opprettholde et tilfredsstillende situasjonsbilde. Når omfanget oppdrag
øker blir styrkeproduksjonen betydelig vanskeligere. Resultatet blir at vi sitter igjen med for
få kvalifiserte mannskaper. Balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon er kritisk og må
overholdes for ikke å svekke vår operative evne.
Statusen for vår evne til å løse nasjonale oppgaver er fortsatt god, men den vil kontinuerlig
utfordres i årene fremover på grunn av planlagte materiellfornyelser og organisatoriske
løsninger som ikke er tilpasset et minimumsforsvar. Vi må vurdere om vi i dagens
sikkerhetspolitiske situasjon kan tillate oss å fase ut eldre plattformer før de nye er innfaset
og er operative. Konsekvenser av en eventuell omlegging kan bli et behov for å øke antall
enheter og bemanningen i overgangsfasen.
INT OPS
Kun mindre endringer er gjort i vår deltagelse i internasjonale operasjoner siste året. Rundt
300 norske soldater er til enhver tid representert i misjoner i regi av FN, NATO eller andre
koalisjoner. I 2019 skal vi i tillegg stille med om lag 1 000 soldater til NATOs hurtige
reaksjonsstyrke, VJTF.
I Afghanistan mentorerer våre spesialstyrker fortsatt spesialpolitienheten CRU i Kabul.
Måten vi løser dette oppdraget på blir kalt «den norske modellen» som vi høster stor
anerkjennelse for. Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har et tydelig fotfeste på
landsbygden, samtidig som IS har fått fotfeste i enkelte områder. Antallet angrep og
terrorhandlinger er betydelig, og våre soldater har hatt flere tøffe oppdrag også i 2018.
NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en
positiv utvikling i landet. Men det er fortsatt behov for støtte fra allierte. NATO har derfor
fastholdt at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, og
Norge har videreført sitt bidrag også ut dette året.
I Irak er det fortsatt et antall IS-krigere og betydelige våpenlagre spredd utover landet. Mye
opprydding og stabiliseringsarbeid gjenstår før oppdraget vil bli terminert. Vår deltagelse
med robuste avdelinger i Eufrat-dalen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte.
Oppdraget består fortsatt i å bekjempe ISIL gjennom lokale styrker og vi fungerer som
mentorer for irakiske avdelinger. Hæren fortsetter sitt bidrag i 2019, i tillegg har vi en
ambisjon om å bidra med personell til støtte for NATO sitt utvidede treningsoppdrag i Irak.
9
Endringer i operasjonen gjorde det mulig for oss å trekke hjem våre spesialstyrker høsten
2018.
Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del
av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt
stadig viktigere for å vise NATO nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Norge har
i 2018 deltatt med både fregatt og minerydder i disse styrkene. Deltagelse videreføres i
2019.
Forsvaret har gjennom året bidratt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen. Det norske
bidraget i eFP videreføres med samme størrelse første halvår 2019 som i 2018. Fra og med 2.
halvår i år økes bidraget til en kompanistridsgruppe. En økning som er planlagt å vedvare ut
2022.
Vi viderefører også vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med
omtrent samme størrelse som i 2018. Fra april i år og seks måneder fremover stiller vi med
et C-130 transportfly til støtte for FN misjonen MINUSMA i Mali. Dette er andre gang på tre
år vi deltar med fly i denne misjonen. Vi viderefører drift av leir til støtte for FN misjonen ut
2022.
Norge blir stadig fremhevet som en troverdig partner av våre viktigste allierte. Dette bygger
både på våre bidrag internasjonalt og vår vilje og evne til selv å håndtere utfordringene i
Nordområdene. Styrkebidragene ledes profesjonelt av FOH og internasjonalt har vi meget få,
om noen, begrensninger på hvordan vi kan bidra til å løse oppdragene. Avdelingene våre er
godt utdannet, trent og utrustet. Våre ledere er meget løsningsorientert og håndterer risiko
på en god måte. Soldatene våre etterlever verdiene Respekt, Ansvar og Mot (RAM) og
kommer godt overens med sine samarbeidspartnere. Bidragene våre er små i den store
sammenheng, men de holder en meget høy kvalitet. Norske styrkebidrag gir ofte allierte
sjefer den fleksibilitet som er nødvendig for å lykkes med oppdrag. Det siste eksemplet på
dette er den norske «Task Unit» i OIR i Irak, som eneste konvensjonelle styrke med mandat
til å operere utenfor leirområdet.
Behov og etterspørsel etter norske bidrag i internasjonale operasjoner overstiger Forsvarets
kapasitet.
Øvelse Trident Juncture 18
Øvelse Trident Juncture 18 var den største NATO-øvelsen på flere ti-år. Alle 29 NATOnasjoner pluss Finland og Sverige deltok med til sammen over 50 000 soldater, 65 fartøy, 250
fly og 10 000 kjøretøy.
For NATO handlet øvelsen om å vise solidaritet og militær styrke. Den vektla strategisk
mobilitet, logistikk, taktisk trening og sertifisering av kommandoer og styrker.
10
For Norge var øvelsen i tillegg en mulighet for å teste vårt konsept for vertslandsstøtte, samt
deler av våre forsvarsplaner.
For et hvilket som helst land vil en øvelse av disse dimensjoner være et stort løft – det var
det også for Norge. Vi grep muligheten og leverte over alle forventninger. Forsvaret, 20 sivile
etater, 60 private selskaper, fylker og kommuner bidrog alle i et nasjonalt løft. I tillegg stilte
befolkningen opp med en rekke lokale tiltak og var alltid positive og hjelpsomme overfor
allierte avdelinger og soldater. Vi bidro sterkt til en øvelse som gav NATO svært viktige
erfaringer. Vi fikk demonstrert totalforsvaret og verdien av statlig samarbeid, og vi fikk vist
nytten av sivilt-militært samarbeid. Tilbakemeldingene fra NATO har vært overveldende, og
det synes jeg er fortjent.
Jeg vil rette en stor takk til alle som stod på i uker, måneder og år for å levere dette
resultatet og for måten dere presenterte Norge på gjennom hele øvelsen. En særlig takk
rettes til øvrige deler av totalforsvaret som har tatt oppgaven på alvor og utviklet sine
planverk. Det er nå viktig at arbeidet ikke legges i bero til neste øvelse, men at trykket på
arbeidet videreføres i årene som kommer.
Vi er i gang med en omfattende evaluering av øvelsen. I Forsvaret ledes dette arbeidet av
FOH, og på sivil side av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
Evalueringene samles i et nasjonalt erfaringsseminar i juni i år. Først da vil vi ha det fulle
erfaringsbildet. Dette vil gi viktige innspill til den videre utvikling av Forsvaret.
KNM Helge Ingstad
Om Trident Juncture var en suksess, ble den påfølgende kollisjonen mellom KNM Helge
Ingstad og oljetankeren «Sola TS» mot slutten av øvelsen en tragedie for Forsvaret.
Sammenstøtet var kraftig og KNM Helge Ingstad ble påført så store skader at fartøyet til slutt
sank.
Samtlige 137 personer om bord i fartøyet ble evakuert, og heldigvis ble kun 8 mannskaper
påført lettere skader.
Ut i fra bilder og beskrivelser har vi alle i ettertid forstått at det for mange var svært
dramatisk om bord, og uhellet kunne fort endt mye verre. I minuttene etter uhellet kom
grundig trening til sin rett. Mannskapet handlet riktig og tok vanskelige beslutninger til riktig
tid. Jeg vil gi honnør til mannskapet og til Sjøforsvaret for meget god håndtering av
situasjonen i minuttene, timene, dagene og ukene etter havariet.
Media var raskt ute og stilte spørsmål ved hvordan dette kunne skje. Det er betimelig, og det
er et spørsmål vi også stiller oss. At det er gjort feil, er åpenbart. Men hvilke feil, hvorfor og
hva som er årsakene til hendelsen er overlatt til politiet og Statens havarikommisjon å finne
svarene på.
11
Tapet av en fregatt er betydelig for vår forsvarsevne. En fregatt er det eneste systemet vi har
i Forsvaret som kan krige i tre dimensjoner samtidig. Vi har derfor mistet en viktig kapasitet.
Sjøforsvaret har laget en plan for hvordan vi på best mulig måte kan minimere
konsekvensene av tapet på kort sikt. De langsiktige konsekvensene og alternative løsninger
er noe vi nå jobber med, men det er et åpenbart behov for å gjenopprette den kapasiteten
KNM Helge Ingstad representerte.
Den videre utvikling av Forsvaret
Jeg vil nå forsøke å sammenfatte det jeg mener er det viktigste ved inngangen til en ny
langtidsplan periode.
Det sikkerhetspolitiske grunnlaget og analysene som lå til grunn for gjeldende LTP er i stor
grad fortsatt gyldig i forhold til retning. Men det er nå behov for en ny, oppdatert
langtidsplan. Det vi ser er at endringene siden 2014 kommer i et høyere tempo enn forutsett
og alvorlighetsgraden har økt. Den videre utviklingen av Forsvaret må forholde seg til en ny
normaltilstand i våre omgivelser som stiller større krav og forventninger til norsk evne til å
ivareta egen sikkerhet og til å bidra tyngre til alliansens samlede evne.
Gjeldende LTP vektlegger en betydelig styrking av den operative evnen til Forsvaret. Planen
har en rekke omfattende tiltak der også mange moderniseringer, som nye maritime
patruljefly, nye ubåter, nye stridsvogner og områdeluftvern. Planen beveger Forsvaret i riktig
retning og Forsvaret har evnet å implementere de vedtatte tiltakene. Jeg ser derfor ikke et
behov for å vurdere alle sider ved Forsvaret på nytt. Men et minimumsforsvar har blitt et for
lite forsvar for de samlede utfordringene vi står overfor.
De største utfordringene jeg ser frem mot arbeidet med en ny langtidsplan er omfanget av
operative avdelinger i Marinen og Hæren. Med dagens struktur og reaksjonsevne, vil vi
hverken klare å tilfredsstille økte nasjonale behov eller innfri økte krav fra NATO.
Økt prioritering på vedlikehold, reservedeler og lagerbeholdning har bedret vår beredskap
betydelig. Økt trening og øving bedrer vår operative evne. På tross av økt satsing er vi likevel
på marginene og er avhengige av en fortsatt opptrapping og økt satsing på disse områdene
for å opprettholde en nødvendig reaksjonsevne og utholdenhet.
Takk for oppmerksomheten.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «Forsvaret nå og i fremtiden» mandag 30. januar 2017 klokken 18. Et stort presseoppbud og fullsatt sal. Forsvarssjefen holdt et langt og godt foredrag, sitt fjerde som Forsvarssjef.

Les opprinnelig manus her:

FSJ tale i OMS 30. januar 2017

Innledning

Kjære alle sammen!

I år er det ekstra hyggelig å stå her og rapportere om status i Forsvaret og ikke minst om mulighetene for fremtiden.

Langtidsplanen som ble vedtatt i november 2016 er en bevisst satsning på Forsvaret. Et økonomisk løft på ca. 180 milliarder over de neste 20 årene er historisk. Det er et løft som gjør det mulig å videreføre og modernisere hoveddelen av dagens forsvar. Det er et resultat som står langt fra, i positiv forstand, det utgangspunktet jeg fikk i oppdraget til et fagmilitært råd i oktober 2014.

Endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet etter 2014 er hovedgrunnen til denne satsningen på Forsvaret. Vi erfarer økt usikkerhet i våre nærområder, motsetninger innad i Alliansen og innad i Europa. Det er utfordringer 360 grader rundt det europeiske kontinent, samt en større uoverensstemmelse mellom øst og vest enn det vi har hatt på lenge.

Russland har utviklet seg til å bli en betydelig sterkere politisk og militær makt, og som har vist vilje og evne til å bruke militærmakten for å nå sine politiske mål. Utfordringene har i tillegg resultert i flyktningestrømmer til Europa, terror og hybride trusler. EU og NATO har på mange områder ikke innfridd befolkningens forventninger om hvordan disse sikkerhetspolitiske utfordringene skal løses.

Langtidsplanen styrker Forsvarets operative evne, og den tilpasser Forsvaret til de nye utfordringene. Den vektlegger økt reaksjonsevne og styrking av de strategiske kapasitetene. Viktige elementer er en betydelig del «friske penger» og økt grad av effektivisering. Langtidsplanen medfører fortsatt omstilling i Forsvaret noe som naturlig skaper usikkerhet hos våre ansatte.

Jeg vil bruke dette foredraget til å si noe om den sikkerhetspolitiske utviklingen sett med militære øyne. Dernest vil jeg si litt om status på Forsvaret ved inngangen til 2017 med hovedvekt på de endringer vi har gjort det siste året. Til sist vil jeg trekke opp hovedlinjene for den omstilling og de implementeringer som ligger foran oss.

Sikkerhetspolitisk situasjon

Russlands intervensjon i Ukraina (2014) og involvering i Syria (2015) demonstrerer en militærmakt som i stor grad har lykkes med sitt pågående omstillings- og moderniseringsprogram. Vi ser en profesjonell militær struktur med høy strategisk og taktisk mobilitet, og med særdeles høy reaksjonsevne. Viktige satsningsområder er kontrollen med luftrommet, stillegående undervannsbåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette er forhold som utfordrer vår og NATOs handlefrihet i det europeiske teater. Vi har sett dette demonstrert gjentatte ganger i Østersjøen, i Svartehavet og sist i Syria.

Utviklingen vi har vært vitne til i Russland de senere årene vil etter min vurdering fortsette, om enn noe forsinket som følge av den økonomiske situasjonen i Russland. Den gjør det helt nødvendig at NATO øker sin militære evne og øker reaksjonsevne på de militære kapasitetene.

Hvis vi ser på Russland i våre nærområder er det ingen tvil om at Arktisk har fått prioritet. Vi ser at baser reetableres og forsvarsanlegg gjenåpnes, og vi ser en hyppigere øvingsaktivitet i våre nærområder. Disse øvingene er blitt mer komplekse, de kommer med kortere varsel og vi ser gjennom øvelsene at deres evne til å påvirke både sjømål og luftmål er vesentlig forbedret. Vi må konstatere at betydelige deler av norsk infrastruktur er innen rekkevidde for de langtrekkende presisjonsvåpnene.


SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt
BFO: Forsvarssjefens årstale i OMS


De stillegående undervannsbåtene og deres aktivitet representerer en betydelig risiko i forbindelse med forsterkninger både til Europa, til Norge og Baltikum. Derfor har vi vektlagt den maritime dimensjonen i våre argumenter inn mot NATO. Den må tillegges større vekt, og vi må styrke både kompetansen og evnen vår på dette området. Vi argumenterer for disse forholdene i NATO til daglig, og de samme argumentene har vært viktig for de valg som er gjort i langtidsplanen.

På mange områder er konfrontasjonen mellom Russland og NATO på det retoriske området, hvor Russland søker å undergrave solidariteten i alliansen. Det er svært viktig at vi bidrar til at denne solidariteten i alliansen opprettholdes. Vi må sørge for at alliansen, i likhet med oss selv, har en god balanse mellom det å avskrekke og ha en dialog med vår nabo i øst.

I NATO-møter registrerer jeg også en dyp bekymring for utviklingen i Midtøsten. Her er det svake regimer, borgerkrig og rivalisering mellom stormakter som destabiliserer områdene. Det er en økende misnøye lokalt med de sittende regimer. Saudi-Arabia og Iran utøver en destruktiv maktkamp som bidrar til å holde liv i konfliktene i området. Disse konfliktene har, som vi har sett, resultert i en humanitær katastrofe som i neste omgang har medført økt flyktningestrøm til Europa.

De utfordringene vi ser i Midtøsten er i ferd med å spre seg til områder i Nord-Afrika og Sahel. Ustabile områder viser seg å gi grobunn for internasjonal terrorisme, slik vi har sett med ISIL i Irak og Syria. Når ustabiliteten sprer seg, så gir det økt grobunnen for spredning av internasjonal terrorisme. Vi ser grupper i Nord-Afrika, SAHEL, men også i Sør-Asia som gir sin støtte til ISIL og viderefører deres terrorideologi i andre deler av verden. Dette bekymrer oss som militære ledere.

Kampen mot ISIL har nå pågått i 3 år. 66 nasjoner er allierte i kampen for å bekjempe ISIL. Vi angriper dem på bred front med politiske, økonomiske og militære virkemidler. ISIL har tapt mye terreng og mange soldater. Troen på det fysiske kalifatet er uten tvil svekket. Vi vil vinne over ISIL i Irak og sannsynligvis også i Syria. Ideologien er imidlertid spredd og kan spres ytterligere, og et virtuelt kalifat er noe som bekymrer oss. Derfor vil alliansen, som nå sloss mot ISIL, fortsette kampen også etter at de er slått i Irak med de utfordringer som vi ser i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Asia.

Jeg tror at denne type oppdrag, for å bekjempe internasjonal terrorisme og bidra til stabilitet i ulike deler av verden, vil være aktuelle oppdrag for det norske Forsvaret i lang tid fremover.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret Torbjørn Kjosvold

Status i forsvaret

Daglige operasjoner

Det bringer meg over til status i Forsvaret per i dag.

La meg innledningsvis slå fast at mye er bra! Det er det på materiellsiden vår, det er det særlig på personellsiden vår og det er det på treningsnivået spesielt i de områder hvor vi gjennomfører operasjoner. Det er synlig hjemme og det er synlig ute, og vi høster anerkjennelse for hvordan vi løser våre oppdrag.

Høsten 2014 økte vi tilstedeværelsen i Nord-Norge. Denne økningen er nå blitt den nye normen. Marinen har i snitt seilt 33 % av sine døgn i Nord-Norge de siste årene. Vi er nesten kontinuerlig tilstede med en undervannsbåt. Vi har økt antall MPA tokt, og vi har økt antallet nasjonale øvelser i Nord-Norge. Dette gjør vi for å overvåke hva som foregår i våre nærområder og ikke for å provosere vår nabo i øst.

I 2016 styrket vi Etterretningstjenesten (E-tjenesten). Både en fornying og en kapasitetsøkning har funnet sted. Marjata IV er det mest synlige resultatet av styrkingen i Etterretningstjenesten.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) jobber med kontinuerlig overvåking over våre interesseområder i tett samarbeid med E-tjenesten, slik de har gjort i en rekke år. Dette bidrar til å skape en situasjonsforståelse for hva som er normalt og unormalt og er et viktig grunnlag for både politiske og militære beslutninger. FOH evner å skille mellom det unormale og det normale. Russisk aktivitet i nordområdene i 2016 betegnes som normalt. Vi har ikke opplevd krenkelser eller provokasjoner. Snarer møtes vi med en profesjonell opptreden fra vår nabo i øst.

Suverenitetshevdelsen på grensen mot Russland, i vårt territorialfarvann og i luftrommet har også vært normalt det siste året, og ingen spesifikke hendelser har funnet sted.

Kystvakten (KV) har patruljert med 15 fartøyer frem til oktober og deretter med 14. Fiskeriaktiviteten er høy og sprer seg over stadig større områder, noe som uten tvil er en utfordring for utøvelsen av myndigheten. Kystvakten har gjennomført 1588 inspeksjoner i 2016, omtrent på normalen fra de foregående år. Mangelen på NH90 om bord er merkbar og det reduserer Kystvaktens operative evne.

I tillegg til myndighetsutøvelsen har Kystvakten også bidratt med 158 SAR oppdrag, 65 slep og 3275 andre oppdrag for andre departementer og etater.

Bistand til samfunnet

Myndighetsutøvelsen bringer meg over på neste punkt, hvordan vi har bistått samfunnet det siste året.

Omfanget av bistand er også karakterisert som normalt. To håndhevelsesbistand til støtte for politiet og 13 administrative bistand er gjennomført. Antallet eksplosivrydder (EOD) oppdrag har ligget på 350 det siste året.

Innenfor områdene hvor vi yter støtte til samfunnet og bistår til samfunnssikkerheten, har vi mye å være stolte av. Det forventes at Forsvaret eksempelvis skal støtte ved naturkatastrofer, eksplosivrydding samt ivareta helikopterberedskap for terrorbekjempelse. Jeg vil spesielt trekke frem det imponerende arbeidet som legges ned i 330 skvadronen for å holde Sea King-helikoptrene operative slik at vi er i stand til å levere den beredskap samfunnet forventer av oss. Heldigvis er det bare ett år igjen til de nye AW101 redningshelikoptrene begynner å overta denne rollen.

I vår støtte til samfunnet har det vært betydelige diskusjoner siste året om maritim kontraterror. La meg minne forsamlingen om at Forsvarets spesialkommando (FSK) ble opprettet i 1982 nettopp for å ivareta nasjonens evne til å håndtere maritim kontraterror. Forsvarets spesialkommando er avhengig av en rekke ressurser fra det øvrige Forsvaret for å løse denne oppgaven. Den er kompleks og den er en militær operasjon.

I de senere årene har vi også vektlagt utfordringen knyttet til skip i fart, og da særlig i Oslofjorden. Et Sea King helikopter er satt på beredskap spesifikt for dette formålet.

Samarbeidet med politiet er meget bra på alle nivåer, lokale politimestre mot Heimevernet, politiledelsen mot FOH og våre spesialsoldater mot beredskapstroppen. Vi erkjenner at det er for få ressurser i Forsvaret og politiet når vi ønsker å bruke de samtidig. Vi opplever det til daglig når vi øver sammen, og dette bidrar til å svekke utbyttet. Vi øver også hver for oss og det er det ingen dramatikk i. Da ser vi at ressursdimensjonen er bedre tilpasset behovet, og øvelsene fungerer rimelig greit med et godt utbytte.

Operasjoner i utlandet

Også i 2016 har vi vært engasjert i operasjoner internasjonalt. Fortsatt er vi med i seks operasjoner fordelt på 11 steder. Strikken er fortsatt strukket svært langt, men den har vitterlig holdt de siste 12 månedene. Det er takket være den enorme innsatsen og viljen som vårt personell legger ned for å lykkes med de oppdragene de er gitt.

I Afghanistan går vi nå inn i vårt 15. år. Oppdraget er fortsatt å være mentorer for spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. Soldatene våre er involvert i tøffe kontraterror-operasjoner og det har de også vært i 2016. Måten vi gjennomfører mentoreringen av spesialpolitiet høster vi stor anerkjennelse for. Nettopp derfor har vi også sett at flere av våre soldater har blitt hedret på bakgrunn av den innsatsen, og det motet de har vist, i operasjoner.

Når jeg besøker Afghanistan, eller leser om Afghanistan her hjemme, så får jeg høre fra de fleste eksperter at utviklingen går feil vei. Samtidig konstaterer jeg at det første året, uten NATO kampstyrker på bakken, har Taliban ikke maktet å ta kontroll over hverken byer eller tettsteder. Antallet angrep og anslag i Kabul er lavere enn året før. De afghanske sikkerhetsstyrkene har tatt færre tap, men vi anslår derimot at Taliban har tatt flere tap. Ikke alt er nødvendigvis negativt.

I NATO har vi tro på at den sittende regjeringen vil evne, gjennom sine egne styrker, å få større grad av kontroll i landet. Derfor er også viljen stor til å bli stående lengre enn planlagt, nettopp for å bistå afghanerne i å lykkes med å sikre kontroll i eget område.

Den andre operasjonen vi har vært involvert i er Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak og Syria. I Erbil gjennomfører vi mentorering av Peshmergaen. Peshmergaen er en milits og den bidrar i dag i kampene mot Mosul. Vi ser at vårt oppdrag går mot sin slutt i Erbil. Vi har startet en nedtrapping og alternativer til mentorering i Irak er under vurdering.

Vi er også med i FN-operasjoner, og de to største er MINUSMA i Mali og UNMISS i Sør-Sudan. Vi registrer, i likhet med de fleste vestlige land, at FN-operasjonene har endret karakter. Det er mer snakk om å opprette og bevare fred med makt. Dette krever mer robuste mandat. Forventningene til FN-styrker er annerledes enn tidligere, hvor særlig det å beskytte sivilbefolkningen blir stadig viktigere.

FN har selv undersøkt sine egne operasjoner og konkludert med at ledelse, styrkesammensetning, kampkraft til styrkene og moral ikke er god nok og at det må gjøres forbedringer. Vi ser eksempler på dette i Mali, hvor man vektlegger vestlig ledelse av operasjonen og flere militære kapasiteter som gjør styrkene mer robuste.

Vi bidro innledningsvis i Mali med etterretningsanalytikere, og det siste året har vi bidratt med et C-130 taktisk transportfly (27 jan-27 nov 2016). Det har ikke utelukkende vært til transport over lange avstander. De har også bidratt direkte med taktisk støtte til spesialstyrker fra andre nasjoner og MEDEVAC av skadde soldater i FN-sammenheng.

I Sør-Sudan er utfordringen annerledes. For alle praktiske formål foregår det der nå en reell borgerkrig. Vår bekymring er å ivareta sikkerheten til våre observatører. Vi har derfor sørget for at de er ordentlig bevæpnet, og vi omgjør oppgavene og rollene fra rene observatører til bidrag i staber og i et fellesskap.

NATO

Et annet internasjonalt bidrag er selvfølgelig deltagelsen vår i NATO.

NATO står overfor en rekke ulike utfordringer i dag. Nordområdene, som vi kjenner godt til, men det er også utfordringer i Baltikum og Polen, i Svartehavet og rundt Krim, i Midtøsten og Nord-Afrika, og i Tyrkia som følge av kuppforsøket i fjor sommer. Disse ulike utfordringene preger Alliansen og de synliggjør nasjonenes ulike interesser. Det er ikke til å unngå at det stilles spørsmål om hvilke sikkerhetsutfordringer NATO skal håndtere og hvordan de skal håndteres.

Det er også stilt spørsmål om hva strategien til NATO er, og hva føringene til våre soldater er. Strategien er politisk besluttet og ligger fast. Den består av tre søyler; kollektivt forsvar, krisehåndtering og samarbeid og sikkerhet. Selv om den ligger fast så er det hevet over tvil at fokuset på det kollektive forsvaret er blitt større etter 2014. Vi ser dette særlig gjennom fornying av planverk, Graduated Response Plans, som fokuserer på planverk for krisesituasjoner og for alle regioner. Den vektlegger å øke reaksjonsevnen uten samtidig å øremerke styrker til de ulike planene.

NATO har også, på bakgrunn av toppmøtet i 2014 i Wales, økt sin tilstedeværelse i ytterkanten av Alliansens territorium. Vi startet med beroligende tiltak, såkalte Assurance Measures, og har beveget oss til enhanced Forward Presence (eFP) med direkte avskrekkelse overfor vår nabo i øst.

Norge har bidratt fra starten av med beroligende tiltak og vi bidrar også i avskrekkelsestiltak (eFP) i løpet av 2017. Vi vil her delta sammen med Tyskland og Nederland i Litauen.

Jeg nevnte fra denne talerstolen i fjor at forventningene til Norge innad i Alliansen er økende. Dette er et bilde som har forsterket seg ytterligere i gjennom de siste 12 månedene. I 2017 bidrar vi også i VJTF gjennom en lokaliseringstropp fra Brigade Nord som deltar sammen med Storbritannia. I tillegg har vi kommandofartøyet i NATOs stående marinestyrke de neste 12 månedene. Det er ikke mer enn to år siden vi gav kommandoen fra oss.

Styrkeproduksjon

Grunnlaget for alle disse operative leveransene i det daglige er vår styrkeproduksjon.

Leveransen i operasjoner, både hjemme og ute, har holdt høy kvalitet. Dette har vi oppnådd gjennom å prioritere, og det har gått på bekostning av bredden av strukturen. Jeg har også gitt klart uttrykk for at jeg er bekymret for etterslepet i vedlikehold, reservedelssituasjonen, bemanningsnivået på våre operative enheter og treningsnivået. Den nye langtidsplanen gir nå midler til å gjøre noe med dette. Skal vi bedre reaksjonsevne og tilgjengeligheten så må vi prioritere styrkeproduksjon. Den må bli bedre, den må bli smartere og vi må tilpasse oss de operative leveransen som forventes.

Dette er vi godt i gang med, og la meg her få berømme Sjøforsvaret for de grepene de har tatt i løpet av 2016. Styrkeproduksjonen er kraftsamlet, den er gjort mer målrettet, Flag Officer Sea Training (FOST) i Storbritannia utnyttes langt bedre og tiden man bruker på oppøving er forkortet. Dette har bidratt til å øke tilgjengeligheten på våre fartøyer. I tillegg har man redusert antallet i ledelse, støtte og administrasjon, på kaien og på skolene i Bergen og økt antallet tilsvarende på våre operative enheter. Konsekvensen som dere ser av bildet er fire fullt bemannede fregatter og fem fullt bemannede korvetter på øvelse FLOTEX i november 2016. Dette har man fått til som resultat av tøffe prioriteringer. Sjøforsvaret har samtidig vist at det er mulig å omprioritere og øke sine leveranser. De øvrige forsvarsgrener er på vei og vil følge etter med tilsvarende løsninger.

COLD RESPONSE 2016 var som i 2014 en øvelse med 14 nasjoner og ca. 15000 soldater. Tilbakemeldingen fra de deltagende avdelingene har vært meget god. Vi gir en øvelse som alle føler har merverdi. Særlig gledelig er det at USMC deltok i stort omfang. Det medførte at vi fikk testet mye av vårt planverk for mottak av allierte forsterkinger. Dette har gitt oss mye verdifull lærdom. Men viktigst er kanskje solidariteten mellom de nasjoner som har deltatt. Det at så mange soldater har blitt bedre kjent med norsk geografi og de klimatiske utfordringer de finner her, er med på å skape troverdighet til de forsterkningsplaner som NATO nå utarbeider.

Når vi snakker om styrkeproduksjon, og at personellet er vår viktigste ressurs, ønsker jeg å trekke frem de vernepliktige. De vernepliktige er fortsatt hoveddelen innenfor mange av våre operative avdelinger. Mitt inntrykk, også i år etter å ha besøkt mange av dem, er at de vernepliktige holder en meget høy standard. Dette gjelder særlig innen kompetanse, motivasjon og holdninger de viser i den daglige tjenesten. De når stort sett langt lengre enn de fleste av oss forventer. Det beste eksemplet er fortsatt GSV, og jeg har brukt det mange ganger tidligere. La meg i år få trekke frem Luftvernbataljonen på Ørlandet som nå økes i omfang. De deployerte til Warszawa med vernepliktige soldater sommeren 2016 hvor de etablerte beskyttelse rundt NATO toppmøtet. Disse var særdeles gode ambassadører for Norge og det norske Forsvaret i den sammenheng.

Like etterpå fikk vi også allmenn verneplikt for første gang i reell sammenheng. I august 2016 var kvinneandelen på rekruttskolen 26,9% prosent. Det er 50 % økning fra året før. Den høye andelen har vi hatt nå i seks måneder og det har stort sett gått bra. Selvfølgelig har vi hatt en del utfordringer og de har også vært i media, og da særlig i sammenheng med sanitær- og bekledningssituasjonen. Dette jobber vi med for å bedre situasjonen så raskt som mulig.

Et annet element i styrkeproduksjonen er den nye militære ordningen. Den ble implementert 1. januar i fjor. Vi har vektlagt en ovenfra og ned implementering, hvor det som heter OR9 er tilsatt i forsvarsgrenene og i de ulike DIFene. Dette er en villet løsning fra forsvarsledelsen. Vi trenger flere spesialister fordi vi må øke kompetansen ved våre operative avdelinger. Det strukturelle rundt ordningen er stort sett på plass. Når jeg sier det strukturelle så tenker jeg på regelverk, bestemmelser, prosedyrer osv. Utdanningssystemet for de nye spesialistene er også under implementering, og konvertering fra offiser til å bli befal er i gang.

Det vi derimot må jobbe med i årene fremover er kultur. En kultur som går på rolleforståelsen mellom offiserer og befal/spesialister i fremtiden, samt ansvars- og myndighetsfordelingen. Dette er grunnleggende for å etablere en gjensidig respekt innenfor disse søylene og en gjensidig respekt mellom søylene. Mye skal endres for at OF- og OR-systemet skal virke etter sin intensjon. Det går mye på å synliggjøre hvilke roller vi skal ha, veldig mye på å bevisstgjøre oss på hvilke oppgaver som tillegges hvem, og hvilket ansvar og myndighet vi har i organisasjonen. Jeg er trygg på at vi skal klare å skape en god kultur på dette området, men det vil ta tid.

Langtidsplanen

Da går jeg fra nåsituasjonen og inn i tiden som kommer.

Fremtiden gir en rekke muligheter for Forsvaret. Langtidsplanen fikk navnet Kampkraft og Bærekraft. Jeg er meget tilfreds med langtidsplanen som er vedtatt. Kampkraft med vekting på tidlig varsling, økt reaksjonsevne, styrket beredskap og modernisering. Bærekraft basert på økt økonomisk satsning, effektivisering innad i Forsvaret og en erkjennelse av den spesifikke kostnadsveksten på militære systemer. Det faktum at det er et forlik mellom regjeringen og Arbeiderpartiet, gjør at denne planen har høy troverdighet hos meg.

Styrke grunnmuren

La meg gå inn på noen av de områdene vi satser på. Det første jeg vil legge vekt på er grunnmuren.

Hele planen bygger på det faktum, som vi har uttalt gang på gang de senere årene, at vi må få det vi har til å virke. Det er dette å styrke grunnmuren dreier seg om. Det dreier seg om å øke tilgjengelighetene på eksisterende struktur. Det er grunnlaget for at vi skal kunne styrke vår operative evne.

Grunnmuren omfattes av vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Tiltakene innenfor disse områdene må i all hovedsak foregå i sekvens (ref. figur). Det er tidkrevende å løse disse utfordringene. Dette på grunn av både økonomien som stilles tilgjengelig og vår egen kapasitet til å håndtere de utfordringer som ligger der. Mange av reservedelene har lang ledetid, og det vil være tidkrevende å utdanne personell som skal bidra til oppbemanning.

I det fagmilitære rådet identifiserte vi et gap på ca. tre milliarder kroner for å drifte den vedtatte strukturen. Nå er ikke Langtidsplanen identisk med det fagmilitære råd og som sådan vil avviket være noe forskjellig. Med utgangspunkt i Langtidsplanen og budsjettet for 2017, så har regjeringen det første året bevilget ca. 800 millioner kroner til vedlikehold og reservedeler. I 2018 vil dette videreføres i tillegg til at man bevilger ytterligere summer for å trappe opp vedlikeholdet og for å komme i gang med oppbemanningen. I 2019 blir det nok en økning som gjør det mulig å øke aktivitetsnivået. Når vi er kommet til 2021 vil driftsbudsjettet for den vedtatte strukturen være stabilisert på et langt høyere nivå enn ved inngangen i 2016.

Alle forsvarsgrener vil få en del av styrkingen fra starten av, men vi søker å prioritere på en slik måte at vi oppnår en økt operativ evne raskest mulig, samtidig som vi håndterer de største utfordringene på et tidlig stadium.

Investeringer

Så over til den andre dimensjonen, nyinvesteringer i strategiske kapasiteter.

Dette dreier seg om Etterretningstjenesten, F-35, luftvern, maritime patruljefly, ytre kystvaktfartøyer og undervannsbåter.

Investeringen i Etterretningstjenesten er i gang og vil fortsette i hele perioden.

Jeg er svært glad for at de 52 F-35 flyene ble bekreftet. De første fire er mottatt og opererer til daglig ut fra Luke Airforce Base i Arizona i USA. Utdanning av flyvere og teknikere er kommet godt i gang. Vi vil motta ytterligere seks fly i løpet av dette året, og de første vil ankomme Ørlandet mot slutten av året. På Ørlandet er vi i rute for å kunne ta imot flyene på dette tidspunktet.

Et annet område vi satser på er luftvern. Oppbyggingen av flere NASAMS stridsgrupper er godt i gang. Kampluftvernet til Hæren skal anskaffes i perioden 2018-2021, og langtrekkende luftvern følger deretter fra 2022. Denne oppbyggingen krever også en betydelig oppbemanning og er en utfordring som må håndteres i tett koordinering med investeringsplanen.

De aldrene Orion-flyene skal erstattes med P8, en spesialbygget Boeing 737. Flyene planlegges levert mellom 2021-2022. De skal opereres fra Evenes og setter press på utbyggingen der for å være klar til å ta imot dem. P-3 vil bli operert fra Andøya frem til dette tidsrommet.

Regjeringen har besluttet å erstatte Nordkapp-klassen med tre nye helikopterbærende ytre kystvaktfartøyer. Ressurser for denne investeringer er satt av i perioden 2018-2025.

Til slutt har man besluttet å anskaffe fire nye undervannsbåter til erstatning for den aldrende Ula-klassen. Hvem om skal bygge disse besluttes inneværende år, og leveransen av den første undervannsbåten er planlagt til 2026.

Ingen av Hærens kapasiteter er ført opp på plansjen. Imidlertid går moderniseringen av CV90 for fullt og avsluttes inneværende år. Det er satt av penger for oppgradering av stridsvogner og anskaffe nytt artilleri i perioden 2020-2023. Her vil imidlertid utredningen av landmakten kunne konkludere med andre plattformer for ildkraft i Hæren.

Landmaktsutredningen

Som dere vel kjenner til fikk jeg i oppdrag å utrede landmakten og sørge for dens relevans for de utfordringer vi ser inn i fremtiden. Statsråden ønsket, som hun var inne på i sin tale, å sikre seg at de investeringer vi skal gjøre i landmakten er riktige for den landmakten vi trenger for å håndtere våre fremtidige utfordringer.

Fortsatt er det de dimensjonerende oppgavene til Forsvaret som setter rammer for hvilken landmakt vi skal ha. Fortsatt er det slik at det er våre forsvarsplaner, løst i en fellesoperativ kontekst og i samarbeid med NATO, som også er rammer for fremtidens landmakt. Til sist må vi holde oss innenfor de økonomiske rammene i Langtidsplanen når vi skal bestemme oss for hvilke løsninger vi kan velge.

Innenfor disse rammene så skal vi studere hvilke muligheter det er, og vi skal anbefale den som er best egnet for oss. Momenter og forhold som reaksjonsevne, kampkraft, mobilitet og utholdenhet er viktige faktorer i denne vurderingen. Jeg har lagt vekt på at det må være en helhetlig løsning for landmakten. En løsning tilpasset den fellesoperative rammen Langtidsplanen har konkludert med.

Hæren og Heimevernet skal ses i sammenheng. Det skal vi definitivt gjøre, men det er ikke ensbetydende med at vi anbefaler at Hæren og Heimevernet skal slås sammen. Det får utredningen ta stilling til etter hvert.

For å gjennomføre utredningen har vi etablert en arbeidsgruppe som allerede er godt i gang. Vi har også etablert en referansegruppe med kompetanse og ansvar innen samfunnssikkerhet, teknologi og teknologiutvikling, innen NATO og hvordan andre nasjoner tenker rundt landmakten inn i fremtiden. Bredden av referansegruppens kompetanse er viktig og relevant for utredningsarbeidet.

Til nå har arbeidsgruppen etablert seks ulike konseptuelle tilnærminger til hvilken landmakt vi skal ha. Vi ser nå på konsekvensen av disse alternativene, både i et strategisk perspektiv og ikke minst i en operativ landmilitær sammenheng. Vi kommer etter hvert til å gjøre nedvalg for så å og gå videre og se på organisatoriske og kompetanserelaterte løsninger av de ulike konseptene.

Landmaktsutredningen skal fremlegges i Prop. 1. i oktober 2017.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Omstilling

La meg så gå over på det jeg kalte var en omstilling.

Langtidsplanen innebærer et betydelig antall endringer i Forsvaret. Endringer i den operative struktur, endringer i basestrukturen, endringer i organisering og endringer i kompetansebehovet.

Forsvarsstaben har utviklet en helhetlig implementeringsplan for 35 enkelttiltak de kommende årene. Vi må vektlegge effekten av endringene, resultatene vi ønsker å oppnå og konsekvensene av de endringene vi gjør, samt hvordan tiltakene henger sammen med hverandre og hvilken risiko som foreligger for at vi ikke når de målene og effektene vi er ute etter. Endringene kommer som oppdrag til DIF-sjefene i Forsvaret, men Forsvarsstaben må, og vil ha, en betydelig rolle i å koordinerer og synkronisere disse tiltakene, slik at vi når de effektene vi ønsker.

Effektivisering

En av de andre områdene som vil berøre oss knytter seg til effektivisering. Det er ikke noe ukjent fenomen for oss i Forsvaret, og kravet for de kommende fire årene er betydelig. La meg understreke en ting, det er sektoren som har et krav om å effektivisere 2,1 milliarder kroner. For Forsvaret er andelen ca. 1,4 milliarder. Vi skal effektivisere 270 millioner i inneværende år, ytterligere 251 i 2018, nye 400 på toppen av det i 2019 og nye 491 i 2020. Det er tøft, men jeg tror det er oppnåelig. McKinsey påpekte dette potensialet for oss, og tilsvarende er gjennomført i en rekke land som det er naturlig å sammenligne oss med. Men alle disse landene er enig om at det har vært tøft å nå målene.

En del av de grepene vi gjør startet allerede nå 1. januar. Vi gjenopprettet forsvarsgrensjefer. De har fått et helhetlig ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjonen, for understøttelsen av sine strukturelementer. Det er avgjørende for å kunne hente ut effekter og drifte på en mer rasjonell måte.

Vi har redusert ledelse, støtte og administrasjon. Forsvarsstaben har gått foran og sammen med nedleggelsen av syv DIFer som nå er samlet i Forsvarets fellestjenester, har vi allerede tatt ut 116 ÅV på dette området.

Vi har også i løpet av det siste året endret HR-systemet i Forsvaret hvor vi vektlegger bedre bruk av datasystemer i Forsvaret. Fremfor at alle avdelinger har sin egen personelloffiser så er det nå en serviceenhet i Forsvarets personell og verneplikt senter (FPVS) som understøtter alle sjefer på ulike nivå. I sum har vi redusert 248 stillinger rundt om i Forsvaret.

I Sjøforsvaret, som ligger først og som jeg var inne på i sted, så har man kollapset antall nivåer i organisasjonen for å overføre personell fra ledelse, støtte og administrasjon og ut på de operative enhetene.

Et annet område hvor effektivisering blir viktig er innenfor logistikk. Vi er også der godt i gang. Her sentraliserer vi innkjøpsprosessen og gjøre den mer profesjonell. Alle områder knyttet til lagring, distribusjon og vedlikehold av materiell blir gjennomgått. Målet er å restrukturere de til å bli mer hensiktsmessige. Dette kan vi gjøre i samarbeid med næringslivet. Også her er vi godt i gang. Flere tiltak er gjennomført de senere år, hvor Drytech på proviant og WilNor innenfor hele logistikkstøtten til Heimevernet er eksempler på det. Det er først og fremst for å få økonomiske innsparinger vi gjør dette, men løsningene må samtidig være hensiktsmessige sett med våre øyne. De må ivareta våre behov for beredskap, og de må i alle sammenhenger være innenfor de sikkerhetskravene vi stiller.

Det siste punktet knyttet til effektivisering er utdanningsreformen vår. Den alene skal vi spare 560 millioner kroner i året på. Vi etablerer en felles høyskole, hvor høyskolen, alle krigsskolene og alle befalsskolene samles under en ledelse. Krigsskolene vil imidlertid bli værende der de er i dag.

Fokuset skal være profesjonskompetansen vår. Vi skal utnytte det sivile utdanningssystemet bedre for å bygge denne og øvrig kompetanse som vi trenger. Målet er å redusere på administrasjon og å styrke fagmiljøene i så stor grad som mulig.

Alle skolene vil bli overført til Forsvaret høyskole 1. august 2017. Dette gjør vi for å forenkle fornyingsprosessen. Høyskolen har nettopp mottatt oppdrag og mandat om å utvikle det nye skolesystemet for Forsvaret. Løsningen skal være klar innen utgangen av 2017, og implementeringen starter 1. august 2018.

Ivaretakelse av personell

Som jeg sa, så berører omstillingen nesten alle våre ansatte.

Omstillingen innebefatter å oppbemanne prioriterte operative avdelinger, og nedbemanne på avdelinger som hovedsakelig er knyttet til ledelse, støtte og administrasjon.

Hovedtyngden av omstillingen og det som vil berøre de fleste er en kompetansevridning. Det vil berøre alle de 1400 ÅV som er beskrevet i LTP. Selve nedbemanningen er lavere og ligger på ca. 600 ÅV. Det som ikke er tatt med er konsekvenser av løsninger innenfor lagring, distribusjon og vedlikehold dersom vi går i partnerskap med sivil industri.

Jeg kan godt forstå at dette skaper usikkerhet og sågar frustrasjon hos våre ansatte, for de fleste blir på en eller annen måte berørt. Denne usikkerheten er det et lederansvar å håndtere. Det er vi som ledere som må ta vare på våre ansatte. Det er vi som ledere som må være tydelige og skape forutsigbarhet i den situasjonen vi er i.

Vi har tidligere benytte omstillingsenheter. Vi har nylig brukt den i forbindelse med endringer i HR-organisasjonen. Denne omstillingsenheten vil gå videre og vil etter beste evne bistå med å ivareta personellet. Målsettingen er at flest mulig skal vri kompetansen sin og gå inn i en annen stilling i Forsvaret. For noen vil imidlertid den andre stillingen mest sannsynlig være på utsiden av Forsvaret.

Omstillingen skal gjennomføres i henhold til gjeldende regelverk i staten og i tett samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Avslutning

La meg avslutte denne orienteringen med å vektlegge noen viktige forhold.

For det første at mye er bra i Forsvaret i dag. Dette gjelder både materiell og soldater som løser sine oppgaver på en forbilledlig måte. Manglene ligger imidlertid i breddeforsvaret.

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i november i fjor er tråd med de behov Forsvaret har for å kunne utvikle seg og være relevant i fremtiden.

I det korte perspektivet har Langtidsplanen fokus på å øke den operative evnen. Regjeringen gir oss betydelige friske midler for nettopp dette formålet. Vårt bidrag er å øke ressursfrigjøringen på lavere prioriterte områder slik at vi også direkte bidrar til å styrke den operative evnen. Begge deler fordrer en ting, at vi som ledere i Forsvaret har god gjennomføringsevne i alle de tiltakene som skal implementeres.

Takk for oppmerksomheten.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 15. mars 2010
Ved
General (p) Sverre Diesen,
Forsvarssjef 2005 – 2009

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

HVOR GÅR FORSVARET?

Refleksjoner etter fire år som forsvarssjef

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

Takk for denne anledningen til å reflektere fra Samfundets talerstol rundt erfaringer etter 4 ½ år som forsvarssjef. Jeg har imidlertid ikke tenkt å bruke anledningen til å snakke om det mange kanskje forventer, som omstridte enkeltsaker, samarbeidet med politisk ledelse eller begivenheter som ble slått opp i mediene. I stedet vil jeg stille spørsmålet om vi nå faktisk har omstilt Forsvaret til et moderne innsatsforsvar i tråd med dagens utfordringer, eller om vi må erkjenne at det fortsatt gjenstår mye i så måte. Min egen konklusjon er som man forstår at det fortsatt gjenstår mye, og i det perspektiv er foredraget også en konstatering av at jeg langt på vei ikke lyktes med det jeg ved tiltredelsen så som mitt prosjekt. Så får andre vurdere om det har vært fordi pedagogikken var for dårlig fra min side, eller om motkreftene har vært og fortsatt er for sterke.

Når vi snakker om den omstillingen av Forsvaret som begynte for alvor etter Forsvarsstudie 2000 for ti år siden, har vi etter mitt skjønn lett for å glemme at vi egentlig snakker om to forskjellige prosesser. De er riktignok sammenfallende i tid, men er uavhengige av hverandre i årsak. Da sikter jeg til på den ene side den store reduksjonen i Forsvarets volum, som skyldes en meget sterk, teknologidrevet kostnadsvekst, og på den annen side en markert endring i Forsvarets innretning, som skyldes de sikkerhetspolitiske endringer etter den kalde krigen. Når det fremstilles som om Forsvarets omstilling er en enhetlig prosess som nå på det nærmeste er fullført, innebærer det derfor en forenkling der vi delvis overvurderer hva vi faktisk har gjort og delvis undervurderer hva som gjenstår. Overvurderingen knytter seg til den sikkerhetspolitisk motiverte endringen av Forsvarets innretning, som i og for seg er en engangsoperasjon, men der vi etter min vurdering ikke på langt nær har etablert det stående innsatsforsvaret vi påberoper oss. Undervurderingen knytter seg til den teknologi- og kostnadsdrevne reduksjonen av Forsvarets volum, hvor vi åpenbart har utrettet en hel del – men der de drivende kreftene fortsatt er like sterke, og derfor presser oss på en måte som vil gjøre fortsatt omstilling til en nærmest permanent tilstand. Min ambisjon med kveldens foredrag er altså å underbygge og sannsynliggjøre denne påstanden.

Forsvarets situasjon i dag

La meg da begynne med avfarende plass og se hvor vi står med Forsvaret etter behandlingen av St.prop. nr. 48 – hva ble egentlig oppnådd og hva ble ikke oppnådd med den i forhold til den videre modernisering?

For det første var det et gjennombrudd at vi fikk politisk aksept for at forsvarsbudsjettene må følge kostnadsutviklingen i forsvarssektoren, dersom en gradvis forvitring av strukturen skal unngås. Det tok Regjeringen til dels også konsekvensen av i budsjettet for 2009, og har fortsatt muligheten for å ta konsekvensen av i 2010 – avhengig av hvilken lønns- og priskompensasjon som blir gitt. Det er også et avgjørende fremskritt at den i noen grad har akseptert nødvendigheten av flernasjonal forsvarsintegrasjon – dvs at Norge må finne strategiske samarbeidspartnere for å dele på de raskt stigende kostnadene ved materiellanskaffelser og styrkeproduksjon, dersom vi skal kunne opprettholde mest mulig av kapasitetsbredden i dagens forsvar. Det er likevel ikke klart om det er politisk vilje til å gå til bl a de nedleggelser av baser og avdelinger i Norge som er forutsetningen for at slik flernasjonal integrasjon skal virke etter hensikten og ha den tilsiktede økonomiske effekt.

På tross av den politiske erkjennelse av Forsvarets økonomiske situasjon, har vi likevel fortsatt både en kort- og en langsiktig økonomisk utfordring. For det første skal budsjettøkningen på 800 mill som følge av Regjeringens påplussing av strukturen i forhold til Forsvarsstudie 07 – dvs for å beholde MTBene, et større Heimevern, flere baser og en uendret hærmodell – iverksettes trinnvis over hele 4-årsperioden. Dette skaper en underfinansiering som riktignok da vil bli avtagende, men som spesielt tidlig i perioden slår ut i betydelige likviditetsproblemer i forhold til trening og øvelser, bemanning osv. På lengre sikt er utfordringen at disse 800 mill kr i beste fall dekker rene årlige driftskostnader ved påplussingene, men ikke investeringer og EBA-fornyelse i det lengre perspektiv. Det betyr at selv om vi i denne perioden får en gradvis bedre driftsbalanse frem mot 2012, vil vi samtidig begynne akkumuleringen av en ny, langsiktig ubalanse som hovedsakelig skriver seg fra en underdekning på investeringer, og som vil slå kraftig ut i årene etter 2012.

Videreføres denne innebygde ubalansen utover planperioden, vil det derfor i løpet av 5-10 år oppstå en ny betydelig krise, på linje med den som utløste de politiske vedtakene i kjølvannet av Forsvarsstudie 2000 for snart ti år siden. Denne krisen vil komme enda raskere, dersom den forutsatte budsjettutvikling ikke videreføres i 2011 og 2012 pga en generell innstramming i offentlige utgifter som allerede er signalisert fra politisk hold, med tilbakevending til handlingsregelen o l. En slik innstramming kan selvsagt vise seg å være nasjonaløkonomisk helt nødvendig. Men da blir det samtidig avgjørende at Regjeringen står ved den andre erkjennelsen som også ligger i langtidsplanen – nemlig at dersom planens økonomiske forutsetning ryker, skal dette følges opp med tilsvarende reduksjoner i strukturen. Det skal ikke enda en gang føre til at man beholder en større struktur enn den man finansierer, med en langsom forvitring i form av mangel på trening, mangel på utstyr og mangel på personell som resultat. Det er den verst tenkelige situasjon for Forsvaret, og da ville mitt råd være å bli meget tydelig i forhold til å minne om at farene ved dette har politikerne selv erkjent i den inneværende langtidsplanen.

Forsvarets innretning – har vi fått et moderne innsatsforsvar?

La meg så gå over til de to uavhengige årsaksforhold som har drevet utviklingen, og begynne med å stille spørsmålet om St.prop. nr 48 faktisk beskriver det moderne innsatsforsvaret som den sikkerhetspolitiske virkeligheten tilsier. Her er svaret etter mitt skjønn at det fortsatt er en sterk uvilje mot de mer radikale endringer i selve forsvarsstrukturen som da er nødvendige. Som følge av denne uviljen er den vedtatte strukturen svært konservativ, og i enkelte henseende preget av utdaterte forestillinger om hva som i dag er tidsmessige og viktige militære kapasiteter. På enkelte områder er den også lite konsistent med vår egen, erklærte sikkerhetspolitiske situasjon, og jeg vil utdype dette nærmere etter hvert. La meg imidlertid allerede nå understreke at det ville være galt ensidig å kritisere politiske myndigheter for dette. Det er nok også mitt inntrykk at motstanden mot nødvendige endringer ofte er like stor innad i Forsvaret selv, spesielt der endringene innebærer personlige eller yrkesmessige ulemper for mange forsvarsansatte. I så måte skiller ikke Forsvaret seg fra andre deler av offentlig sektor, og dette vil bli en hovedutfordring ved den videre modernisering

Utgangspunktet for å stille spørsmål om vi nå faktisk har fått det innsatsforsvaret som utfordringene tilsier, er selvsagt den sikkerhetspolitiske virkelighetsbeskrivelse og de militære kapasiteter denne beskrivelsen tilsier at vi trenger. Begge deler er det heldigvis stor enighet om, både militært og politisk, og etter som dette har vært omtalt både av undertegnede og andre her i Militære Samfund en rekke ganger tidligere, finner jeg ikke grunn til å utlede det resonnementet i detalj. La meg bare oppsummere ved å si at Forsvarets største utfordring fortsatt vil være en konvensjonell militær konflikt med en annen stat i våre egne nærområder, men der maktbrukens politiske hensikt i vår tid vil være begrenset sammenlignet med trusselen under den kalde krigen. Den militære maktbruken i en slik regional konflikt vil måtte avgrenses sterkt i tid og rom for ikke å innebære en uakseptabel risiko for umiddelbar alliert intervensjon og storkonflikt, når dette altså ikke er hensikten i utgangspunktet. Vi må med andre ord anta at det i så fall blir en konflikt med begrenset styrkeinnsats i forhold til det gamle invasjonsscenariet, med kort varslingstid og kort varighet, men med høy intensitet mens den pågår.

Regjeringens mulighet for å håndtere en slik situasjon vil åpenbart avhenge av en stående militær kapasitet som er sterk nok til å skape en situasjon der Alliansen må involvere seg – også når mange av våre allierte egentlig har nasjonale interesser som ikke er sammenfallende med våre. Dette tilsier en norsk forsvarsstruktur med vekt på stående styrker med en beredskap som da selvfølgelig må være minst like høy som den begrensede varslingstiden tilsier. Denne konklusjonen er helt konsistent med den vi finner i det strategiske konsept for Forsvaret, ”Evne til innsats”, som ble utgitt av Forsvarsdepartementet i fjor høst. Jeg merker meg at den også er helt i tråd med den beskrivelse forsvarsministeren ga fra denne talerstolen for vel 2 måneder siden, og som jeg kommer tilbake til.

Jeg understreker at dette ikke er et slags revitalisert kald-krigs argument for å nedprioritere internasjonale operasjoner. Men utfordringen i denne forbindelse er at de asymmetriske operasjoner vi deltar i utenlands har en helt annen karakter enn den type konvensjonell konflikt som er dimensjonerende for Forsvaret her hjemme. Ikke minst er de asymmetriske konfliktene langvarige og lavintensive, mens en konvensjonell konflikt må forventes å være kortvarig og høyintensiv. Da er det viktig at vi ikke fristes til å tilpasse strukturen som et styrkeproduksjonsapparat for vedlikehold over tid av operasjoner ute – operasjoner som er radikalt forskjellige fra dem vi trenger et stående forsvar for å møte her hjemme. Poenget her er altså at vi må skille mellom hvilke hjemlige scenarier og formål som bestemmer Forsvarets struktur – og hvordan vi deretter i mange situasjoner tillemper bruken av denne strukturen for andre slags oppgaver ute. Igjen konstaterer jeg at forsvarsministeren presiserte også dette poenget helt eksplisitt i sitt nyttårsforedrag for noen uker siden.

Men så er spørsmålet i hvilken grad den vedtatte forsvarsstrukturen reflekterer denne beskrivelsen. Her er det stor forskjell på forsvarsgrenene, ikke minst fordi de har hatt en meget forskjellig vei å gå fra sitt utgangspunkt etter den kalde krigen. Mens Sjø- og Luftforsvaret alltid har vært stående forsvarsgrener, har Hæren i realiteten vært et styrkeproduksjonsapparat i fred for en mobiliseringshær i krig. Det er Hæren i betydelig grad fortsatt, på tross av at det ikke lenger finnes noen mobiliseringshær å produsere til. Spesielt Brigaden i Nord-Norge er ikke endret i det hele tatt, utover at vi har gått tilbake til to forskjellige innkallingstidspunkter for de vernepliktige mannskapene, slik at i hvert fall en av brigadens to bataljonsgrupper til enhver tid skal ha minst 6 måneders grunnutdannelse bak seg. I forhold til å etablere et sikkerhetspolitisk konsistent innsatsforsvar er det med andre ord Hæren som nå fremstår som det svake ledd. Utfordringen i den forbindelse er åpenbart at når det ikke lenger er noen mobiliseringshær som skal produseres, må den tidligere utdanningsorganisasjonen konverteres til en stående styrke med selvstendig operativ evne.

Hærens begrensning

Det grunnleggende problem i forhold til å etablere stående vernepliktsavdelinger med nødvendig treningsstandard og beredskap til enhver tid er imidlertid den oppøvingstid det krever før slike avdelinger er operativt brukbare med dagens avanserte materiell. I følge Generalinspektøren for Hæren krever det i hvert fall 9 måneders oppøving før avdelingene kan settes inn i den type høyintensiv strid som vi ut fra våre egne trusselvurderinger må forvente ved en væpnet konflikt her hjemme. Det samme gjelder også for det bakkebaserte luftvern som da skal forsvare både hovedbasen og et antall spredningsbaser for våre kampfly.

Den beredskapsmessige konsekvens av GIHs vurdering – som jeg deler – er altså at dersom vi når som helst i løpet av de siste tre måneder hadde fått den type krise vi selv har beskrevet som styrende for strukturen, er den landmilitære beredskap i Nord-Norge ikke-eksisterende. Dette fordi selv den eldste av bataljonene i dag bare har vel 7 måneders oppøving bak seg. Det samme vil gjelde i hele 3.kvartal, og det samme vil i perioder hvert år gjelde vår evne til å forsvare våre kampflybaser. Ikke fordi vi mangler materiell, ikke fordi vi har for små budsjetter – men fordi vi har overlatt bemanningen av noe av verdens mest avanserte og effektive materiell til soldater som ut fra vår egen vurdering ikke har de nødvendige forutsetninger for å betjene det mesteparten av tiden.

Merk at disse begrensningene også er politisk erkjent og bekreftet. Den forrige forsvarsminister, skrev 28. april i fjor i et internt notat at ”avdelingene er på dette tidspunktet (dvs etter 6 måneder, når de settes på beredskap) ikke ferdig utdannede, men har nådd et nivå hvor de kan løse enklere operative oppdrag”. For ordens skyld er vi vel enige om at de oppgaver våre enheter vil stå overfor dersom det oppstår en væpnet konflikt med en annen stat her hjemme ikke akkurat kan karakteriseres som ”enklere operative oppdrag”. Det er med andre ord ingen uenighet om virkelighetsbeskrivelsen her. Spørsmålet er om virkeligheten skal ha noen konsekvenser.

Politisk understrekes jo nå betydningen av nordområdene, av artikkel 5, av at NATO må fokusere mer på sine egne kjerneområder etc. I det strategiske konsept heter det bl a i pkt 96: Fraværet av varslingstid når det oppstår episoder av sikkerhetspolitisk karakter forsterker behovet for relevant militær tilstedeværelse”. Videre heter det i pkt 113 om Forsvarets oppgaver: ”Oppgave 1-4 er nasjonale oppgaver som krever permanent tilgjengelighet på operative militære kapasiteter. Og, i sitt nyttårsforedrag her i OMS for noen uker siden sa statsråd Faremo følgende: ”På grunn av de store avstandene, er militær tilstedeværelse i nord en forutsetning for å kunne komme til innsatsområdet i rett tid.” Statsråden kan med andre ord ikke oppfattes på annen måte enn at varslingstiden kan bli kortere enn selv den begrensede tid det vil ta å overføre styrker fra andre deler av landet.

Men da er det desto mer inkonsistent at Hæren samtidig kan videreføre en vernepliktsmodell som man selv erkjenner betyr at vi er uten militær beredskap på kritisk viktige punkter i de samme områdene store deler av året. Skal det kompenseres for dette gjennom mobilisering av reserver eller forsert oppøving er vi umiddelbart oppe i klartider som altså er det mangedobbelte av det både statsråd, departement og resten av Forsvaret baserer seg på med hensyn til strategisk varsel.

I tillegg til den beredskapsmessige side av saken kommer så det økonomiske aspekt, når to vernepliktsbaserte utdanningsbataljoner som til sammen gir to tremåneders perioder med en kampklar bataljon også er vesentlig dyrere enn en vervet bataljon som er innsatsklar hele året. I rene kroner dreier det seg om en merkostnad på vel 30 %, eller ca 300 mill kr pr år. Tar vi i tillegg hensyn til hva vi får for pengene og beregner kostnad pr bataljon og beredskapsmåned er dagens to vernepliktsbaserte kampbataljoner i Brig N en henimot tre ganger så dyr løsning som en vervet bataljon ville være – hhv 170 mill mot 60 mill kr pr beredskapsmåned. Om ikke annet burde det på et eller annet tidspunkt begynne å interessere Riksrevisjonen.

Oppsummert er altså realitetene at dersom vi i løpet av de seks månedene hvert år hvor vi er uten reell landmilitær beredskap i nord fikk en konflikt, ville Regjeringen stå overfor valget mellom enten å sende avdelinger ut i stridshandlinger som man selv har innrømmet at de ikke er forberedt på, eller erkjenne at vi i årenes løp har brukt milliarder av kroner på noe som i det øyeblikk vi fikk behov for det ikke kunne brukes. Dette til tross for at den situasjon vi befant oss i var nøyaktig den vi selv hadde forutsett. Det vil det ikke bli enkelt å skulle forklare i etterkant. Og – som jeg vil understreke så sterkt jeg kan – dette er som man ser ikke en meningsytring, men en uunngåelig, logisk konsekvens av en faktabeskrivelse som alle later til å være enige om – militære sjefer så vel som tidligere og nåværende statsråder.

Her er det med andre ord et fullstendig fravær av konsistens og internlogikk, og i enhver annen sammenheng ville antagelig en slik situasjon blitt betraktet som en skandale – beredskapsmessig, økonomisk og etisk. Men både fordi dagens modell i Brig N er siste skanse for verneplikten i sin nåværende form og fordi en omlegging vil innebære vanskelige politiske følgebeslutninger om bl a nedlegging av minst en stor hærgarnison i Troms, uteblir endringer som ut fra objektive kriterier er helt nødvendige – og i det lange løp også uunngåelige.

En betydelig bremse på utviklingen er også at den politiske ledelse i dette spørsmålet har hatt sterk støtte fra hærmiljøet selv. Hæren ønsker som kjent å bevare en brigadestruktur, nær sagt uansett hvor illusorisk brigaden er som operativ enhet. Det skyldes bl a en sterk tro på brigadenivået som det organisatoriske nivå man må ha for å opparbeide kompetanse til å drive fullverdige landoperasjoner. Dette på tross av at samspillet mellom alle troppearter med dagens nettverksteknologi både kan og må skje på et betydelig lavere organisatorisk nivå. Det er heller ikke noe gyldig argument når det hevdes at dagens brigademodell er nødvendig for å betjene engasjementet i Afghanistan, all den stund statsråden selv fra denne talerstol uttrykkelig har presisert at produksjon av styrkebidrag til internasjonale operasjoner ikke er det som skal bestemme strukturen.

Dette innebærer etter mitt skjønn at vi i løpet av relativt få år vil måtte endre dagens vernepliktsmodell ved avdelingene til Brig N og Luftforsvarets bakkebaserte luftvern på våre flystasjoner. Disse forholdene ble påpekt i Forsvarsstudie 07, der dagens utdanningsbataljoner i Troms ble foreslått erstattet med en vervet bataljonsgruppe. Det var for øvrig også anbefalingen fra departementets egen fagavdeling i arbeidet med langtidsplanen, men denne anbefalingen ble altså forkastet av daværende statsråd. En slik utvikling vil imidlertid være den eneste farbare vei på sikt, så meget mer som vi allerede i dag vet at det ikke er rom på investeringsbudsjettene for å modernisere materiellet til mer enn en av Brig N’s bataljonsgrupper når vi kommer frem mot 2015-2020. Det som i dag er to tre-måneders perioder med en tilstrekkelig trenet bataljonsgruppe oppsatt på fullverdige kampkjøretøyer vil med andre ord synke ytterligere, til bare en tremåneders periode pr år.

Forsvarets personellstruktur

Det andre området hvor vi heller ikke har tatt konsekvensen av Forsvarets endrede innretning er personellstrukturen – i betydningen alle kategorier militært personell. Forholdet er jo at mens vi har kvittet oss med hele det gamle mobiliseringsforsvaret og prøver å gjøre Forsvaret mer stående og deployerbart, er personellstrukturen relativt uforandret. Unntaket er avdelingsbefalet som ble etablert som en erstatning for et fullverdig underoffiserskorps. Forholdet er imidlertid at den type transformasjon Forsvaret nå gjennomgår er minst like avhengig av at personellsystemene tilpasses nye forutsetninger som at organisasjon og materiell gjør det.

Jeg har allerede påpekt at vi er nødt til å foreta en justering av verneplikten av både kompetansemessige og økonomiske årsaker. Jeg viser i den forbindelse til det forslag jeg fremmet i fjor om en vernepliktskommisjon etter mønster av de tidligere forsvarskommisjoner.

Så må vi også etter hvert forbedre tjenestevilkårene for vervede og avdelingsbefal, hvor utfordringen ikke er å rekruttere disse kategoriene – men å beholde dem. Det betyr i følge dem selv først og fremst at de må tilbys muligheter for å tjenestegjøre lengre enn de gjør i dag. Spesielt avdelingsbefalet bør få en mulighet for å stå til de er 45-50 år, og deretter gis en pensjon som står i forhold til opptjeningstiden. I tillegg krever en slik ordning også en horisontal lønnsstige, dvs at man får en tilfredsstillende lønnsutvikling uten nødvendigvis å skulle stige i grad eller få en ny stilling. Poenget er tvert i mot å belønne at avdelingsbefalet forblir i samme stilling og på samme gradsnivå, nettopp fordi hele ordningens rasjonale er å konservere kompetanse på grunnplanet. Dette har vi til nå ikke greid å skape forståelse for i Fornyelses- og administrasjonsdepartementet, hvor man steller med pensjoner og statens lønnspolicy generelt. Der møter slike tanker motstand, først og fremst fordi man ikke forstår eller aksepterer at Forsvaret skal ha andre ordninger enn statsetatene for øvrig.

Dette er likevel motforestillinger som ville vært lettere å overvinne, dersom avdelingsbefalet også hadde hatt en annen gradsstruktur enn yrkesoffiserene. Det fremstår med andre ord – ikke helt urimelig – som vanskelig å forstå for utenforstående at en type fenrik skal ha et annet lønnssystem enn en annen type fenrik. Det jeg med andre ord sier er at det nå er på tide å ta skrittet helt ut og etablere et spesialistbefalskorps med sin egen gradsstruktur, forskjellig fra offiserenes. Det vil være til dette befalets egen fordel, både i forhold til praktiske forhold som lønn og tjenestevilkår, og i forhold til hvordan de oppfattes og fremstår både internt i Forsvaret og utad – som den erfaringsbaserte ryggraden i ethvert moderne forsvar.

Endelig må det også gjøres endringer i yrkesbefalsordningen, hvor inntaket i bunnen selvsagt er bestemt av organisasjonens behov for offiserer på grunnplanet. Men i et pyramideformet hierarki der behovet for offiserer avtar for hvert gradsnivå, vil vi etter hvert nødvendigvis akkumulere et stigende antall overtallige offiserer på høyere nivå. Så lenge vi hadde en stor mobiliseringsorganisasjon der disse offiserene kunne bekle stillinger i staber og forvaltningsledd, var problemet håndterbart. Når denne plasseringsmuligheten er borte, men alle yrkesoffiserer fortsatt er garantert ansettelse til fylte 60 år, blir resultatet en avansementsmessig forstoppelse. Det har meget uheldige konsekvenser for karriereutsiktene til yngre, dyktige offiserer, som i stedet velger å slutte. Vi må altså få en form for ”get up or get out”- system, der offiserer som er ferdigvurdert for videre opprykk etter en viss begrenset tid må slutte med pensjon eller sluttvederlag. Dette gjøres av praktisk talt alle andre lands forsvar, men har til nå vært oppfattet som usosialt hos oss. De innvendinger av typen ”slike ordninger passer ikke her i Norge” som man gjerne hører i den forbindelse er det i imidlertid svært lite belegg for. De reflekterer mer vanetenkning enn reelle hindringer, hvis vi vil.

Så har jeg i løpet av min tid som forsvarssjef understreket betydningen av at et forsvar av den type vi nå tilstreber er radikalt forskjellig fra det gamle også med hensyn til profesjonskultur og profesjonelt selvbilde. Det ligger i sakens natur at et forsvar som er et oppbud av den sivile befolkning, mobilisert for en eksistenskamp på egen jord, er en kulturelt annen slags organisme enn et stående og til dels ekspedisjonsrettet forsvar som skal fungere også i politisk omstridte operasjoner langt hjemmefra. Det fremste fellestrekk ved denne nye type avdeling er deres utnyttelse av profesjons- og avdelingsidentiteten – det innbyrdes kameratskap og samhold i avdelingen – som selve den søylen stridsmoral, disiplin og indre kvaliteter hviler på.

Når den enkelte soldat stilles overfor de mest ekstreme påkjenninger og livet ligger i vektskålen, er det med andre ord ikke de fjerne og opphøyde idealer som holder ham oppe, men uviljen mot å svikte kameratene og avdelingen, og dermed kanskje også hele avdelingens renommé og tradisjon. Denne ”familiefølelsen” må bygges systematisk opp gjennom avdelingens daglige liv, f eks gjennom markeringer og seremonier knyttet til årsdagen for kamper hvor den har hevdet seg med spesiell heder, gjennom minnemarkeringer for dens falne osv. På denne måten skapes tilhørighet til og forpliktelse overfor avdelingen hos den enkelte, inntil man er innstilt på å bringe selv de største offer om nødvendig, fordi ens selvbilde og selvrespekt står og faller med aksept og tillit fra kamerater og medsoldater.

Derfor har jeg bl a lagt vekt på at Forsvaret må få et annet og mer forpliktende forhold til å ta vare på sine veteraner, fordi stridsmoralen til dagens soldater også avhenger av at de ser at veteranene tas vare på og inkluderes i det militære familiefellesskap. Dernest er det også viktig at vi har fått et fungerende dekorasjonsregime som også inkluderer en beslutning om å gjenoppta utdelingen av Krigskorset. Det er en beslutning jeg må si meg meget fornøyd med.

På den annen side må Forsvarets personell da akseptere det som bokstavelig talt er medaljens bakside, nemlig at man som soldat ikke har krav på en form for unison applaus fra hele nasjonen for det man gjør. Den regjering som sender soldatene ut må selvsagt stå samlet bak sin egen beslutning, og også fra samfunnet for øvrig er det rimelig å forlange at man skiller mellom respekt for den innsatsen soldatene gjør og tvil med hensyn til om det er politisk fornuftig og riktig. Men vi må tåle at det hever seg stemmer som sier at bruken av norske styrker er både gal og forgjeves, nettopp fordi vi ikke lenger opptrer på vegne av hele nasjonen i en eksistensiell kamp for frihet og selvstendighet. Vi opptrer på vegne av den politiske enhet staten, og vi løser de oppdrag vi får fordi vi selv har valgt å bli soldater og det er dette soldater gjør. Hvorvidt alle er enige i det bør strengt tatt ikke en gang interessere oss.

Utviklingen av en mer tidsmessig profesjonskultur er et område hvor vi er på vei, på tross av en viss skepsis til det jeg med en spissformulering har kalt krigerkultur. Jeg har likevel ingen illusjoner med hensyn til hvor lang tid det vil ta før dette blir et innarbeidet selvbilde som gjennomsyrer hele Forsvaret. Basert på historiske paralleller gjør vi lurt i å regne med at det i hvert fall er et generasjonsprosjekt.

Forsvarets volum – forstår vi hva som dimensjonerer strukturen?

Den andre dimensjonen i Forsvarets omstilling er som nevnt innledningsvis volumreduksjonen. Da sikter jeg ikke bare til antall enheter, men også til personell og infrastruktur – til hvor mange ansatte og vernepliktige vi har til enhver tid og hvor mange etablissementer og leire disse er fordelt på. Denne utviklingen har altså i stor grad vært bestemt av en teknologidrevet kostnadsvekst som sammen med bortfallet av amerikansk våpenhjelp har ført til at Forsvarets volum er redusert til en brøkdel av hva det en gang var. I motsetning til hva tilfellet var for den sikkerhetspolitisk motiverte endringen av Forsvarets innretning – som altså vil være avsluttet med den gjenværende omstilling av Hæren – er dette trender som kommer til å fortsette å legge press på strukturen. Det gjør at vi må innstille oss på at Forsvaret fortsatt kommer til å bli mindre. Spørsmålet er bare hvordan vi skal mestre det når vi allerede er nede på et nivå som for en rekke kapasiteters vedkommende må beskrives som kritisk.

La det først være sagt at høyt teknologisk nivå fortsatt vil være avgjørende for Forsvarets mulighet for både å samvirke med egne allierte og hevde seg overfor en moderne utrustet og trenet motstander. Under asymmetriske konflikter mot mer primitivt utstyrte motstandere vil teknologisk overtak dessuten være det som bidrar til å holde egne tap nede, slik vi har erfart en rekke ganger i Afghanistan. Det finnes derfor intet alternativ til fortsatt modernisering av vårt materiell i takt med utviklingen. I vår tid vil det først og fremst si en sterk videre satsing på informasjons- og kommunikasjonsteknologi innenfor konseptet nettverkssentrisk krigføring.

Spørsmålet om Forsvarets volum avgjøres derfor av hvor stort forsvar har vi råd til, når budsjettet er gitt, det følger av den sikkerhetspolitiske situasjon hvilke kapasiteter vi skal satse på, og nødvendig kvalitet følger av teknologiutviklingen. Her er altså sammenhengen at den teknologiutviklingen som er beskrevet, og som skaper stadig mer effektive våpensystemer, også innebærer en kostnadsøkning som er større enn den ordinære prisstigning. Det er denne kostnadsveksten våre politikere har erkjent er en realitet, og som de har sagt de vil kompensere i de årlige budsjetter.

Relativt uavhengig av budsjettets størrelse vil imidlertid ethvert konvensjonelt forsvar av dagens norske type erfaringsmessig ha et optimalt balansepunkt mellom drift og investering på litt over 20 % til investering (materiell og EBA) og resten til drift. Øker materiellinvesteringene utover dette blir aktivitetsnivået og dermed treningsstandarden for lav – synker investeringene derimot under 20 % greier man ikke å fornye materiellparken og strukturen forvitrer av den grunn. Mitt hovedpoeng med dette er altså at det norske forsvarets optimale sammensetning i prinsippet er en funksjon av tre faktorer, hhv

  • våre sikkerhetspolitiske utfordringer og hvilken kombinasjon av våpensystemer og kapasiteter vi som følge av dem har mest bruk for
  • teknologiutviklingen og den kvalitet både utstyrs- og treningsmessig som da er nødvendig
  • den mengde av denne kvaliteten som vi dermed har råd til, gitt kostnadsutvikling og budsjettnivå. Med hensyn til budsjettnivå må vi altså anta som absolutt gunstigste alternativ at budsjettet vil ligge tilnærmet fast med 1,5 % lønns- og priskompensasjon utover inflasjonen, med mindre det inntreffer en dramatisk endret sikkerhetspolitisk situasjon.

Sagt med andre ord – design av den best mulige forsvarsstruktur innenfor gitte økonomiske rammer er i sin natur et operasjonsanalytisk problem, der man må søke å finne den kombinasjon av innsatsfaktorene kvalitet – dvs materiellkvalitet og treningsstandard – og kvantitet som innenfor budsjettrammen gir den totalt sett beste forsvarsevne opp mot de scenarier vi ser som dimensjonerende. Av dette følger en av de mest krevende kjensgjerninger å forholde seg til i forsvarsplanlegningen, nemlig at når vi ikke har noe å gå på mht kvalitet på materiell eller trening, og når budsjettnivået samtidig er gitt, er volumet den eneste frie variable.

Hvilke konsekvenser kommer så dette til å få, når de kreftene som driver utviklingen kommer til å vedvare? Teknologi- og kostnadsutviklingen i kombinasjon vil for det første medføre at forsvarsstrukturens volum vil bli ytterligere redusert. Forsvaret vil med andre ord fortsatt måtte bli mindre, selv med budsjetter der kjøpekraften er bevart. Dette fordi teknologiutviklingen innebærer at samme operative kapasitet konsentreres på stadig færre plattformer, som hver for seg blir stadig dyrere. Utfordringen er altså at selv om budsjetter med bevart kjøpekraft kan bevare en viss operativ effekt, vil de ikke kunne opprettholde et konstant antall enheter og systemer.

Redusert volum fremtvinger derfor økt flernasjonalt samarbeid og integrasjon pga den såkalte ”kritisk masse”-faktoren. Dvs uansett hvor effektive de er, vil det for mange systemers vedkommende bli for få enheter til at vi får bærekraftige fagmiljøer med akseptable enhetskostnader. Det er imidlertid som påpekt ingen løsning å gå på akkord med moderniseringskravene for å berge en marginalt større struktur – det er bare å gjøre seg selv operativt irrelevant. Den eneste holdbare strategi i denne situasjonen er derfor en omfattende satsing på flernasjonal forsvarsintegrasjon med andre små land. Vi bør da fortsette å satse på de andre nordiske land, som er like små som oss og derfor har det samme problem i så stor grad at den politiske og militære avhengighet av å finne løsninger blir like sterk som vår. Formålet med en slik integrasjon er altså å få til en mest mulig flernasjonal styrkeproduksjon – dvs alt fra felles materiellanskaffelser og logistikk til skytefelter og stabsskoler – for å redusere kostnadene og dermed kunne beholde størst mulig nasjonale styrker.

Den kombinerte effekt av redusert volum og økt flernasjonalitet vil sammen med stadig høyere kompetansekrav i forhold til mer avansert materiell også fremtvinge en økende profesjonalisering i de mest kompetansekrevende deler av Forsvaret. Det betyr som jeg tidligere har presisert en rekke ganger ikke at vi bør kvitte oss med verneplikten. Den er og forblir meget viktig. Men det betyr at vi nå er på overtid med å justere dagens vernepliktsmodell mht hvor vi bruker vernepliktige og hvor vi bruker vervede. For alle praktiske formål betyr det at vernepliktige primært bør brukes i Heimevernet og i de fredsoperative avdelingene, der både utstyr og oppgaver er så vidt enkle at nødvendig oppøvingstid før avdelingene kan brukes i hvert fall ikke overskrider halvparten av den totale tjenestetid. Misforholdet mellom nødvendig opplæringstid og samlet tjenestetid for vernepliktige vil ellers for en del kategorier bli enda mer meningsløst enn det allerede er, når mannskaper og avdelinger etter hvert må dimittere uten på noe tidspunkt å oppnå den nødvendige treningsstandard for en innsatsklar enhet.

I tillegg til å innebære en betydelig operativ og beredskapsmessig svakhet, representerer jo dette som påvist også en massiv sløsing med økonomiske ressurser. Dertil kommer at jo mindre Forsvaret blir, jo større blir selvsagt behovet for at de få enhetene vi har kan disponeres fritt for innsats både ute og hjemme, og til enhver tid. Begge forhold – både tilgjengelighet utenlands og stående beredskap hjemme – kommer derfor til å fremtvinge en sterkere profesjonalisering.

Både et redusert volum og økt flernasjonalitet fremtvinger i neste omgang også flere nedleggelser av baser og stasjoner. Dette blir nødvendig for å avstemme behovet for infrastruktur til styrkestrukturens reduserte størrelse og for å skape balanse mellom økonomi og den mengde eiendommer, bygg og anlegg vi kan vedlikeholde og fornye. Vi ser allerede at det økonomiske etterslepet på den bygningsmassen vi har i dag er stadig voksende, og det kan selvfølgelig ikke fortsette i ubegrenset tid. Dertil kommer at det nettopp er noe av hovedbegrunnelsen for økt flernasjonalitet å kunne redusere infrastruktur og dermed kostnader knyttet til styrkeproduksjon i det enkelte land. En rekke av de garnisoner og stasjoner det til nå ikke har vært politisk vilje til å legge ned – anslagsvis i hvert fall 5 større etablissementer eller leire – vil med andre ord komme under fornyet press, og vil måtte forlates i løpet av de neste ti år.

At Sjø- og Luftforsvaret i motsetning til Hæren langt på vei er tilpasset de sikkerhetspolitiske forutsetningene, betyr selvsagt ikke at de er immune mot de kreftene som driver denne andre dimensjonen av Forsvarets omstilling. For Sjøforsvarets del vil spørsmålet være om det blir driftsmessig mulig å beholde kapasitet innenfor alle de maritime krigføringsområder vi behersker i dag, dvs å operere alle de tre fartøystypene som da er avgjørende – fregatter, undervannsbåter og minejaktfartøyer. Her vil driften av de nye fartøysklassene kreve så store ressurser at spørsmålet om hvorvidt det er rom for fornyelse av de eldre fartøystypene raskt vil komme opp. Det vil etter mitt skjønn da være en katastrofe hvis man gir avkall på en fremtidig fornyelse av undervannsbåtene, til fordel for en umiddelbar overføring av ressurser til overflatefartøyene. Jeg har tidligere påpekt at SKJOLD-klassen var og er en overambisiøs satsing som bare tilfører strukturen mer av en kapasitet vi i prinsippet allerede har, mens ubåtene er en strategisk kapasitet som ingenting kan erstatte.

Luftforsvarets største oppgave i årene fremover er åpenbart innfasingen av en ny generasjon kampfly, kombinert med en sanering av stasjonsstrukturen. Først og fremst må det avklares hva som skal være vår ene fremtidige kampflybase, etter som videreføring av to baser vil ha en raserende effekt på resten av strukturen. Ved innføringen av F-35 må det også tas hensyn til at disse flyene langt på vei kommer med et integrert vedlikeholds- og logistikksystem fra leverandørens side. Vi må med andre ord ta inn over oss at det både kan og må gjøres radikale reduksjoner i den nasjonale logistikkorganisasjonen på luftforsvarssiden. Det ville være helt ruinerende dersom neste generasjon kampfly skulle driftes med samme konsept som i dag. Det er derfor ikke tvil om at kampflyanskaffelsen både investeringsmessig og med tanke på den fremtidige drift blir et så stort økonomisk løft at den i realiteten blir styrende for den øvrige strukturutvikling. Det er på den annen side like klart etter mitt skjønn at et nytt høyverdig kampfly er den kanskje viktigste enkeltkapasitet i et moderne norsk forsvar, og at det således var en meget viktig og riktig beslutning Regjeringen tok i den forbindelse.

I sum kan vi derfor allerede i dag konstatere at det går mot et mindre, mer profesjonalisert og mer spesialisert forsvar, sterkere integrert med strategiske samarbeidspartnere og lokalisert på færre steder – dvs trenden fra de siste 8-10 år vil måtte fortsette. Å ta inn over seg denne utviklingen dreier seg med andre ord om å erkjenne at små nasjoner – i første rekke nasjoner med mindre enn 10 mill mennesker – i fremtiden ikke vil kunne ha noe nasjonalt forsvar i tradisjonell forstand, dvs med hele dagens kapasitetsbredde og med en tilnærmet ren nasjonal logistikk og styrkeproduksjon. Volumreduksjon, profesjonalisering, flernasjonal styrkeproduksjon og tett integrasjon med andre land på en rekke områder blir derfor eneste alternativ til et ukontrollert og vilkårlig bortfall av kapasiteter etter hvert som systemenes alder og fornyelsesbehov gjør det økonomisk uunngåelig. Sagt på en annen måte – Forsvaret kommer uansett til å krympe, men det er opp til oss om det skal skje planmessig og med bibehold av viktige operative kapasiteter eller som et vilkårlig forfall drevet av løpende likviditetsstyring.

Konklusjon – lar Forsvaret seg fortsatt modernisere?

Herr formann – jeg konstaterte innledningsvis at omstillingspresset på Forsvaret er resultanten av to samtidige men uavhengige trender – hhv en sikkerhetspolitisk utvikling som påvirker strukturens innhold og en teknologi- og kostnadsutvikling som i kombinasjon med budsjettets størrelse bestemmer dens volum. Den sikkerhetspolitisk motiverte omstilling er ikke fullført, først og fremst fordi hærstrukturen og Forsvarets personellstruktur fortsatt i stor grad er tilpasset det gamle invasjonsforsvarets forutsetninger. Dette er imidlertid en type omstilling som, når den først er fullført, vil være relativt endelig, i hvert fall i overskuelig fremtid. Den teknologi- og kostnadsdrevne tilpasningen av Forsvarets volum er på den annen side kommet langt – men der ser vi til gjengjeld ingen umiddelbar slutt på moderniserings- og omstillingsbehovet, fordi drivkreftene fortsatt er sterke. Som følge av det vil Forsvaret i årene fremover stå overfor nye og store utfordringer som bare kan møtes med flernasjonal styrkeintegrasjon og andre tiltak av en type og et omfang som er uten historiske paralleller.

Jeg konstaterte tidligere i foredraget at design av den mest effektive forsvarsstruktur – gitt et visst ressursnivå og en viss trussel – er et operasjonsanalytisk problem der ulike kapasiteter må balanseres i forhold til hverandre ved hjelp av disiplinert tankekraft. I forhold til de utfordringer Forsvaret har foran seg er det derfor en bekymring når vi må konstatere at det i dag ikke primært er en slik analytisk tilnærmelse som følges annet enn i begrenset grad. På grunn av de mange interessemotsetninger som påvirker beslutningsprosessene fremkommer forsvarsstrukturen fortsatt i stor grad som et slags kompromiss mellom ulike hensyn; en ujevn blanding av sektorinteresser, følelser, materiellarv, vanetenkning og politikk.

Den realiteten Forsvaret først og fremst må ta inn over seg er imidlertid at teknologisk, kostnadsmessig og annen utvikling har forrykket det optimale balansepunktet mellom innsatsfaktorene kapital, kompetanse og volum betydelig i løpet av bare de siste 20 år. Forsvarets operative evne er i dag begrenset av hva slags og hvor mye moderne materiell vi kan anskaffe og hvilken kompetanse og dermed hvilken tid til trening og øvelse dette materiellet krever for å holde den nødvendige beredskap. Dersom vi insisterer på å beholde flere enheter enn denne begrensningen tilsier, vil den operative evnen synke med hver ekstra avdeling – den vil ikke øke. Eksempelvis kunne Brig N som påvist holdt en høyere beredskap til en lavere kostnad med en vervet bataljonsgruppe enn den gjør med to vernepliktsbaserte. Hærens største problem i dag er med andre ord beviselig ikke at den er for liten, men at vi får så liten operativ evne ut av den lille Hæren vi har, fordi vi kombinerer innsatsfaktorene feil innenfor den økonomiske rammen. Denne konklusjonen bekreftes for øvrig også entydig i en egen rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt av april 2009, der det påvises at en styrking av Hæren mest effektivt ikke vil skje ved å øke antallet hærbataljoner, men ved å profesjonalisere de bataljonene vi allerede har – også dersom budsjettene skulle øke.

Denne grunnleggende sammenhengen mellom innsatsfaktorenes betydning tillater jeg meg derfor å påstå ikke er forstått. Og i den grad det er forstått er det meget uvelkommen innsikt, dit hen at påvisning av dette utløser energiske protester fra de sektorer innenfor Forsvaret som da føler sin eksistens truet. Det har i fortid også utløst kommentarer fra politisk hold om at ”generalene må akseptere at det er politikerne som bestemmer”. Det siste er et bekymringsfullt utsagn, etter som forestillingen om at politikerne bestemmer jo er en villfarelse i denne sammenheng. I realiteten er det utviklingen som bestemmer, politikerne kan bare beslutte om de vil forholde seg til utviklingen eller ei. I den grad de beslutter noe annet enn det utviklingen og deres egne økonomiske rammer tilsier, blir de relativt raskt nødt til å beslutte noe annet. Det vil man få bekreftet ved å lese de siste 20 års stortingsproposisjoner om Forsvaret i sammenheng.

Disse betraktningene må likevel ikke oppfattes som en svartmaling av Forsvarets samlede situasjon – det ville være helt galt. Svært mye av det Forsvaret utfører rent operativt er av meget høy internasjonal klasse. Spesialstyrkene, Kystjegerkommandoen, Telemark bataljon, Etteretningsbataljonen, flygere og besetninger på alle våre fly og helikoptre, besetningene på våre kampfartøyer, FLOs operative logistikkavdelinger – alt dette er enheter som beviser hver dag at de kan settes rett inn i skarpe operasjoner uten at våre politiske oppdragsgivere behøver å se på kalenderen for å sjekke at det de gjør ikke er både forgjeves og uetisk. Ei heller er det mitt budskap at Forsvaret får for lite penger, absolutt sett. Problemet er først og fremst at vi stadig finner det så vanskelig å balansere struktur og økonomiske rammer, og dernest å bruke de pengene vi får rasjonelt. Selv når det er politisk forståelse for at budsjettene må følge kostnadsutviklingen for å bevare strukturen, forringes effekten av denne viktige erkjennelsen ved at man beholder en for stor struktur i utgangspunktet. Med hensyn til rasjonaliteten i den måten vi bruker ressursene på er det et spesielt problem at det som i folkelige forestillinger betyr mest for forsvar og forsvarsevne er slike størrelser som antall militærleire, antall heimevernsmenn og antall vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Dermed skjermer politikerne disse tingene også av hensyn til den forsvarspolitiske optikken – på tross av at disse faktorene antagelig er noe av det som betyr minst for vår evne til å håndtere dagens og morgendagens trusler.

Denne type kosmetisk prioritering har vi ikke råd til, dersom Forsvaret skal mestre de betydelige utfordringer det har foran seg i årene som kommer. Da må utviklingen baseres på en erkjennelse av de faktiske forhold – økonomiske, fagmilitære, sikkerhetspolitiske – og en vilje til å innrette seg i tråd med denne erkjennelsen. Bare hvis vi lykkes med det, vil Forsvaret kunne utvikle seg på en systematisk og rasjonell måte innenfor de rammer og forutsetninger vi nå en gang lever med – og dermed unngå å ende som en konsekvens av fortløpende og akselererende økonomisk krisehåndtering.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 18. januar 2010

Ved

General Harald Sunde

Forsvarssjef

Forsvarssjefens årlige foredrag i OMS

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Realiseringen av morgendagens forsvar

 

Mine damer og herrer

Forsvarsvenner

 

Innledning

Det er en glede for meg å møte dere her i kveld for å snakke om realiseringen av det nye Forsvaret.

Forsvaret befinner seg i dag i et vekslingsfelt der omstilling er i ferd med å gå over i fornyelse. Omstillingen har transformert et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Dette har vært en av de største omstillingene noensinne i offentlig sektor, og har ikke gått upåaktet hen. Det har vært krevende for vårt personell, og det har endret Forsvaret slik at det nesten ikke er til å kjenne igjen fra det Forsvaret som var med på å vinne Den kalde krigen.

Jeg skal bruke dette foredraget til å si noe om nettopp dette vekslingsfeltet og hvilke utfordringer vi møter der. Ikke minst møter vi utfordringer fra verden omkring oss.

En verden i endring

Et raskt tilbakeblikk

Da muren falt i 1989 hadde vi vunnet Den kalde krigen, og verden sto ved et tidsskille. Et tidsskille som på det tidspunktet ikke viste oss hvorledes verden ville utvikle seg.

 

I perioden mellom Andre verdenskrig og frem til 1989 levde vi i en såkalt bipolar verden, dominert av to stormakter og to militære allianser. Truslene vi så for oss kom fra andre velorganiserte stater, og de var eksistensielle – med atomkrig som et mulig scenario.

 

I årene etter murens fall, Warzawapaktens oppløsning og NATOs utvidelse mot øst, ble verden oppfattet som unipolar. Den gamle balansen mellom verdens to supermakter var borte, og bare en var igjen. Vesten kunne ikke lenger trues militært av andre stater, slik vi oppfattet det.

De truslene vi så rundt oss hadde sitt utspring i statssammenbrudd som resulterte i borgerkrigsliknende tilstander, og de ble ikke lenger oppfattet som eksistensielle. De krevde like fullt inngripen fra det internasjonale samfunnet. I vår egen verdensdel materialiserte de seg gjennom krigene på Balkan, der også Norge og NATO ble engasjert. Først med FN-operasjoner fra 1992 og deretter med en massiv NATO-operasjon som følge av fredsavtalen i Dayton i 1995. Senere også med bombingen av Beograd og innmarsjen i Kosovo i 1999.

 

Det var også vi for alvor ble oppmerksom på truslene fra internasjonale terrornettverk som Al-Qaida. Vi så hvordan de utnyttet informasjonsutviklingen i det globaliserte samfunnet, og hvordan de rammet oss gjennom spektakulære anslag.

 

Da NATOs nåværende strategiske konsept ble utarbeidet i 1999, var imidlertid terrortrusselen kun nevnt i en bisetning. To år senere var internasjonal terrorisme første prioritet, og uttrykket asymmetriske trusler ble et kjent begrep. Dette er et eksempel på hvordan det trusselbildet vi ser for oss i dag, raskt kan måtte endres i møte med en ny virkelighet.

 

Morgendagens utfordringer

En slik ny virkelighet er det vi er på vei inn i nå. Vi skimter en verden som beveger seg fra det unipolare mot det multipolare. En slik fremvekst av nye maktstrukturer øker risikoen for rivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

 

Samtidig har vi ikke greid å eliminere truslene fra terrornettverkene. Derfor må vi ta høyde for nye trusler som både er stat-til-stat- og asymmetriske.

 

Flere analytikere trekker også frem klimaendringer med tilhørende naturkatastrofer, som en kilde til nye konflikter i en ikke altfor fjern fremtid. Sågar kanskje i en relativt nær fremtid. Det dystre bilde som tegnes inneholder både tørke og flom, forørkning, orkaner og annet ekstremvær, og fallende matvareproduksjon som en følge av dette. Ekspertene ser samtidig for seg at jordens befolkning øker til 9 milliarder i 2040. De globale, sosiale ulikhetene vokser. En ikke unaturlig følge av disse scenarioene er for eksempel massemigrasjon, med de sikkerhetsutfordringene dette medfører.

 

Vi snakker her om eksempler på det som gjerne omtales som complex emergencies. Dette er svært komplekse og sammensatte konflikter med store humanitære konsekvenser. Slike konflikter kjennetegnes av utstrakt bruk av vold og tap av liv, store flyktningstrømmer, ødeleggelse av samfunn og hindring av humanitær bistand.

 

En annen virkning av klimakrisen er at isen smelter i Arktis. Dermed kan vi få nye transportveier og konkurranse om ressurser i områder som tidligere var utilgjengelige. Dette omfatter også våre egne nærområder, og suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse her blir enda viktigere enn før. Det samme gjelder den viktige bistanden Forsvaret gir til det sivile samfunn i dette området.

Tilnærminger

Dette er bare noen eksempler på dagens – og morgendagens – sammensatte konflikter. For å løse disse konfliktene kreves det en helhetlig tilnærming til konfliktene og et samarbeid mellom mange aktører.

Det er nettopp en slik helhetlig tilnærming som nå er målsetningen i Afghanistan, og ISAF har en viktig rolle å spille i dette arbeidet.

I henhold til den meningsmålingen som ble publisert av BBC for en uke siden, mener 70 % av 1500 spurte afghanere at utviklingen går i riktig retning. Dette viser at vi er på rett vei i Afghanistan, selv om vi også ser en stigende aktivitet fra opprørstyrkenes side og dermed økt risiko for våre egne soldater. Slik som anslaget i Kabul i dag.

Det globale sikkerhetspolitiske bildet av i dag – og ikke minst i morgen – er altså først og fremst kjennetegnet ved å være sammensatt, komplisert og uoversiktelig. Ikke minst er det et bilde av en verden i endring. Dette får også en påvirkning på våre operasjoner og hvordan vi innretter vårt forsvar.

 

Operative utfordringer

Dagens operative utfordringer er å ha evnen til om nødvendig å håndtere alt fra klassiske høyintensitetskonflikter til stabiliseringsoperasjoner. I det ene scenarioet vil en kunne møte en høyteknologisk motstander. I det andre en teknologisk underlegen motstander som utnytter dette til sin fordel.

Dette er situasjonen våre soldater nå møter i Afghanistan. Fienden bærer ikke uniform, men skjuler seg blant befolkningen. Taktikken er bakholdsangrep og veibomber. Terror brukes som våpen mot egen sivilbefolkning og dennes sikkerhetsstyrker, samtidig som de blindt rammer våre soldater i felten.

 

Afghanistan illustrerer også at om teknologien var drivkraften bak de store militære endringene i det 20. århundre, ser vi nå også hvordan krigens karakter endres på bakgrunn av sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske faktorer.

 

Denne måten å føre krig eller håndtere konflikter på, tvinger oss til å tenke nytt. Dette ser vi ikke minst i måten å kommunisere på. Våre avanserte nettverksbaserte plattformer gir oss ikke umiddelbart tilgang til kommunikasjonen mellom opprørstyrker som i svært liten grad benytter seg av moderne teknologi.

 

Kort sagt krever dagens og fremtidens senarioer at vi har et høyteknologisk forsvar, men like viktig er å ha en mental fleksibilitet til raskt å omstille oss for å møte diametralt ulike fiender.

Omstillingen for å møte morgendagens komplekse og kan hende helt ukjente trusler er større enn noen gang tidligere. Ja, enda større enn overgangen fra rytterkavaleri til stridsvogn.

 

Fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar

Vårt gamle mobiliseringsforsvar var riktig for sin tid. Det tjente sin hensikt og bidro til norsk sikkerhet og suverenitet. Men ”for sin tid” er også nøkkelordet. For den tiden er forbi. Det Forsvaret som var riktig i Den kalde krigens dager viste seg ikke å ha den rette evne til å møte de nye truslene vi fikk etter 1989. Derfor måtte vi omstille. Akkurat som vi måtte omstille etter at vi vant Andre verdenskrig. Akkurat slik Forsvaret alltid har måtte omstille og tilpasse seg forholdene i verden omkring seg.

 

Historien viser oss at den armé som ikke er i stand til å endre seg når omverdenen gjør det, blir straffet på slagmarken. Maginotlinjen er vel et av de mest kjente eksemplene på unnlatelsen av en slik nødvendig omstilling i nyere tid. Andre verdenskrig ble ikke en gjentagelse av skyttergravskrigen fra den første, og prisen å betale for denne feilvurderingen ble høy.

 

Det er nettopp slike feilvurderinger vi ønsker å unngå ved omstilingen av Forsvaret. Vi er i ferd med å skape et nytt forsvar til vår tid. Dette forsvaret må også ha evnen til en kontinuerlig fornyelse i takt med tiden. Fra statisk tenkning til fleksibilitet.

 

Regjeringen vurderte våren 2001 Forsvarets innretning som uegnet til å løse de aktuelle forsvarsoppgavene. ”Dyp og vedvarende strukturell krise”, var ord som ble brukt for å illustrere denne vurderingen.

 

Dette var starten på en omstilling som i stor grad har lyktes i å etablere et forsvar som svarer på dagens sikkerhetsutfordringer.

 

Overgangen til et innsatsforsvar betyr at vi har fått et forsvar som kan brukes. Og et karaktertrekk ved innsatsforsvaret er nettopp at det skal være beredt til umiddelbar innsats. Jeg har av og til brukt et bilde av brannstasjonen med enheter på kontinuerlig utrykning, for å forklare dette på en sterkt forenklet måte. Denne utrykningen skjer mens Norge som nasjon befinner seg i dyp fred. Der vi tidligere snakket om gripbare styrker, er vi i dag alle grepet og opererer daglig. Terrorangrep kan like gjerne treffe oss her som i London, Madrid eller New York.

 

I henhold til det tradisjonelle totalforsvarskonseptet, skulle samfunnets samlede ressurser kunne settes inn i forsvaret av landet i tilfelle krig eller når krig truer. Fokuset under den kalde krigen var nettopp rettet mot Forsvarets behov for støtte fra det sivile samfunn i en slik situasjon.

Globaliseringen, og særlig fremveksten av internasjonal terrorisme, har skapt en større bevissthet om sårbarheten i et moderne samfunn. Derfor legger det moderniserte totalforsvarskonseptet vekt på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Som en konsekvens av dette sees forsvarsinnsatsen nå mer i sammenheng med arbeidet for økt samfunnssikkerhet.

Det er på denne bakgrunn vi nå må utforme nye grensesnitt mot et samfunn som ikke tilrettelegger for dagens forsvarsoperasjoner i samme grad som før. Beredskapslovene gjelder som før i krig og når krig truer, mens vår virkelighet i dag er å være i kontinuerlig og full beredskap også når det ikke mobiliseres. Hver dag, hver natt, hjemme og ute brukes Forsvaret til å utføre de oppdragene som norske politiske myndigheter pålegger oss. Og vi utfører dem godt. Alene eller sammen med allierte.

Internasjonalt samarbeid

Nettopp allianseforsvaret har vært en stabil faktor for forsvaret av Norge siden vi ble medlem av NATO i 1949. ”Vår sikkerhetspolitiske hjørnestein”, som vi gjerne kaller det.

 

På egen hånd er vi nå som før i stand til å håndtere episoder, men det har aldri vært meningen at Forsvaret alene skal kunne forsvare norsk territorium mot storstilte angrep utenfra. Større oppgaver vil og må vi gjøre sammen med våre allierte, hjemme og ute. Det er derfor helt avgjørende at Forsvaret har evne til å operere fullt på høyde med dem. Dette betyr å inneha militære kapasiteter som virker sammen med de som opereres av våre allierte. Noe som igjen innebærer økt satsning på kvalitet innenfor områdene teknologi og kompetanse.

 

NATOs utvidede samarbeid med partnerland har også skapt nye og flere muligheter for det nordiske samarbeidet. Ulik alliansetilknytning er ikke lenger en begrensing for samarbeidet, slik det var under den kalde krigen.

 

Om to dager reiser jeg til Helsingfors for å treffe mine nordiske kollegaer. Der skal vi blant annet diskutere perspektiver og prioriteringer for det videre forsvarssamarbeidet.

 

Likhetstrekk i geografi, størrelse, språk og kultur betyr at vi har et godt grunnlag for samarbeid her i Norden. Vi har også mange felles utfordringer, men ved å samarbeide ser vi blant annet at vi kan levere bedre bidrag til utenlandsoperasjoner. Vi håper også å få investerings- og driftsbudsjettene våre til å strekke lenger ved å samarbeide om anskaffelser, styrkeproduksjon og logistikk. Dette gjør vi samtidig som vi bevarer vår egen evne til nasjonal innsats. Noe omstillingen nettopp vil øke kvaliteten på.

 

Formannsvervet i den nye, helhetlige organisasjonen for det nordiske samarbeidet – Nordic Defence Cooperation, forkortet NORDEFCO går på omgang. Fra årsskiftet er det Norge som innehar dette vervet.

 

Vekslingsfeltet – hvor er vi

Forsvaret er nå i sluttfasen av omstillingen fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar. Gradvis vil fokuset i organisasjonen kunne endres fra omstilling til implementering av nye kapasiteter og videre fornyelse.

Målbildet for denne fasen er beskrevet i den helhetlige revisjonen av Forsvarets innretning som ble gjort i Forsvarsstudie 07.

Stortingsproposisjon nr. 48 (2007-2008), eller Langtidsplanen, som den gjerne kalles, er beslutningen om og planen for, realiseringen av det moderne Forsvaret. Planen dekker perioden frem til og med 2012.

Gjennomføringen av Langtidsplanen blir min hovedoppgave i denne perioden. Forutsetningen for at vi skal lykkes, er at det er samsvar mellom oppgaver og budsjett. En forutsigbarhet rundt disse faktorene er derfor avgjørende for å realisere planens målbilde.

 

Jeg tiltrådte som forsvarssjef et knapt år ut i den perioden langtidsplanen omfatter. Så langt er jeg tilfreds med at regnskapet for 2009 er i balanse, og at budsjettet for 2010 følger opp ambisjonen fra Langtidsplanen.

500 av de 800 millioner kronene som var forutsatt tilført i langtidsperioden, er nå tilført, noe jeg er svært glad for.

Ressursbehov og forbruk er forhold som vi skal fokusere på også fremover. Kostnadene ved å drifte det moderne Forsvaret er forbundet med usikkerhetsmomenter som for eksempel variabelt operasjonstempo, og kostnader knyttet til avansert, moderne materiell. Jeg vil gjennom min periode synliggjøre at de budsjetterte midlene blir brukt på best mulige måte.

Bare slik kan eierskapet, det vi si det norske folk, være sikre på at pengene blir brukt på rett vis. Et godt hushold er også en forutsetning for et troverdig forsvar.

Realiseringen av langtidsplanen krever at Forsvaret omstiller og fornyer seg og gjennomfører store materiellanskaffelser samtidig som det opererer. Hver for seg er disse prosessene krevende. Kombinert har de vært, og er, utfordrende for organisasjonen.

Jeg legger ikke skjul på at omstillingen fortsatt vil kreve innsats og fokus. De siste sentrale grepene retter seg mot å etablere den rette balansen mellom den delen av Forsvaret som opererer, og den delen som understøtter operasjoner. Nå tilbakeføres de regionale støttefunksjonene til største bruker, og deler av verkstedvedlikeholdet til forsvarsgrenene. Dermed blir Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) mindre kompleks. FLO vil da ha som hovedoppgave å sikre at Forsvaret har det materiellet det skal, og at dette materiellet følges opp fra vugge til grav. Dette er en vedvarende operasjon i seg selv.

Anskaffelse av nytt materiell er meget krevende. Ethvert nytt materiellsystem krever dokumentasjon, etablering av kompetanse, organisasjon og fasiliteter for understøttelse.

For å ta materiellet i bruk kreves operatørkompetanse, taktiske retningslinjer, organisatoriske tilpasninger og ofte andre kategorier personell.

Innføring av nytt logistikkonsept er nettopp ment å skulle gjøre mottak, implementering og drift av materiellet mer effektivt.

Alt det jeg nå har nevnt, må gjøres og være på plass før materiellet blir en kapasitet som kan brukes i organisasjonen og under operasjoner.

Som jeg har vært inne på, er et viktig karaktertrekk ved dagens operasjoner at de skjer akkurat .

I tillegg foregår de innenfor et svært omfattende og spredt geografisk område. Bredden av kapasitetene utnyttes i operasjoner som spenner fra overvåkning av og tilstedeværelse i våre nasjonale områder med tilstøtende soner, til operasjoner sammen med afghanske styrker og drift av sykehus i Tsjad. Inntil for kort tid siden patruljerte vi også farvannene utenfor Somalia som del av en militær EU-styrke.

Videre er tempoet i operasjonene svært dynamisk. Stadig dukker det nye konflikter opp som stiller krav til menneskeheten om inngripen, og som utfordrer vår evne til solidaritet. Dette spenner seg fra militære operasjoner i Afrika til støtte til akutthjelp i Haiti.

Avdelingene som brukes i disse operasjonene settes som nevnt opp fra dagens tjenestegjørende forsvar og gjennom rekruttering fra samfunnet rundt oss. Ikke fra en mobiliseringsstyrke. Operasjonene er med andre ord en integrert del av vårt daglige virke, og kan ikke frikobles fra den øvrige driften av Forsvaret. Hele organisasjonen er involvert i forberedelser, gjennomføring og etterarbeid i forbindelse med operasjoner. Dette betyr at Forsvarets systemer for støtte og understøttelse innenfor felt som samband, etterretning og logistikk, må ha fleksibilitet og kapabilitet nok til å operere over hele verden.

Derfor må personellet gis høy kompetanse. En kompetanse som også omfatter å gi den enkelte soldat innsikt i andre kulturer og operasjonsområder. Før våre soldater forlater et Norge i fred, må de være mentalt forberedt på neste dag å befinne seg for eksempel i et Afghanistan der trusler som veibomber og ildoverfall er en del av hverdagen, og de må være godt nok trent og utrustet for å møte disse utfordringene.

Når operasjonen er over, må vi på samme måte ivareta materiellet, samle opp erfaringene som er gjort og – viktigst av alt – ivareta personellet. Vi må sørge for å ha gode rutiner i avdelingene for å følge opp våre soldater, og vi må ha et apparat hjemme som sørger for at alle gis den støtten de trenger. Satsningen på å ivareta våre veteraner har gitt positive resultater, og det vil forbli et satsningsområde også fremover.

Så hvordan skal vi løse de oppgavene og utfordringene jeg nettopp har skildret? Jo, via menneskene i Forsvaret. Et felles mål er skissert, men god ledelse på alle nivåer må til for å vise vei. Jeg har tidligere pekt på ivaretakelse av personell som min første prioritet. Dette er fordi jeg vet at all kraft i organisasjonen kommer fra menneskene i den. Klarer vi ikke å ta vare på enkeltmennesket, mister vi også muligheten til å lykkes som organisasjon.

Videre vet jeg at ingen sitter på den totale sannheten alene. De gode løsningene får vi når vi klarer å etablere en dialog mellom ledelsen og de ansatte i organisasjonen, basert på innspill og erfaringer. Som operativ sjef har jeg i en rekke ulike sammenhenger vært vitne til hvordan norske soldater med pågangsmot, kreativitet og engasjement løser de vanskeligste oppdrag. Motivert av ønsket om å bidra med noe positivt.

Klarer Forsvarets ledere å skape samme entusiasme rundt realiseringen av vårt moderne forsvar, vil vi også lykkes med denne operasjonen.

God ledelse, motiverte og kunnskapsrike medarbeidere i tillegg til nye og forbedrede kapasiteter, er det Forsvaret jeg ser det vokse frem. Dette er også det Forsvaret vi vil ha. Nøklene til dette er vår evne til å koble kompetanse og kapasiteter sammen på nye måter. Her fremstår Norge som en lederstjerne blant våre allierte.

Våre nye kapasiteter

Gjennom de inspeksjonene jeg har gjort i mange ulike sammenhenger, og gjennom de tilbakemeldingene jeg har fått fra våre allierte, kan jeg trygt stå inne for at Forsvaret av i dag preges av kompetanse og kvalitet. Nylig hadde jeg besøk av sjefen for NATOs transformasjonskommando, den franske generalen Stéphane Abrial. Han var imponert over hva Forsvaret hadde fått til av nødvendig endring i løpet av kort tid.

Vi har da også mye å vise til. For å ta noen eksempler: Få om noen land har i dag kvalitetsmessig bedre kampflyvåpen, kystvakt, grensevakt, etterretningstjeneste, spesialstyrker eller stående hærstyrker enn Norge.

Få om noen land har om få år kvalitetsmessig bedre marine med maritim helikopterkapasitet. Få om noen land er i ferd med å få bedre utrustede soldater.

I tillegg får vi som nevnt om noen år nye kampfly til erstatning for våre utmerkede, men etter hvert aldrende flåte av F-16. De nye F-35 flyene vil gi oss en økt fleksibel kapasitet. De vil kunne utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild. Flyene vil også være en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Kort sagt vil de på en bedre måte møte morgendagens utfordringer. Inntil F-35 er på plass, holder vi imidlertid vår flåte av F-16 i god skikk gjennom fortsatte oppgraderingsprogrammer.

Som også forsvarsministeren sa fra denne talerstolen for to uker siden: ”…enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som markerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret”.

 

De to viktigste faktorene for å få på plass disse forbedringene skyldes betydelige investeringer i materiell og menneskelig kompetanse.

I tillegg har forsvarsomstillingen frigjort mange milliarder kroner som er blitt brukt til denne moderniseringen.

 

På denne siden av tusenårsskiftet har Forsvaret vært inne i en fornyelsesperiode som i omfang og kostnader savner sidestykke i norsk forsvarshistorie. Kanskje med unntak av den våpenhjelpen vi mottok fra USA etter andre verdenskrig.

 

For å kunne videreføre moderniseringen, er det én ting som er viktigere enn noe annet; forutsigbarhet i de årlige forsvarsbudsjettene.

Investeringsprosjektene strekker seg ofte over mange budsjettår, og manglende forutsigbarhet vil kunne bety at enkeltprosjekter må stanses på halvveien, eller i verste fall rett før de er fullført. Vi har flere eksempler på slike konsekvenser fra tidligere planperioder, og de kan få alvorlige konsekvenser.

For enkeltprosjektet, men også for en større, sammenhengende forsvarsorganisasjon. Derfor vil jeg være fokusert på og åpen om, denne problemstillingen.

 

Ny fokus på åpenhet

Når vi nå går over i en kontinuerlig fornyings- og driftsfase, vil jeg at Forsvaret skal åpne seg og bli mer synlig. Et synlig forsvar gir trygghet. Et usynlig forsvar gir grobunn for usikkerhet. Et usynlig forsvar kan også på sikt skade vårt omdømme og redusere oppslutningen om Forsvaret i samfunnet. Folket må forstå hvordan Forsvaret virker, og hva det er.

 

Forsvaret er også en del av den offentlige forvaltningen. Det betyr blant annet å være underlagt de verdiene som hele vår offentlige forvaltning er tuftet på. Jeg tenker på regler om habilitet, taushetsplikt, kravene til objektivitet, forbudet mot myndighetsmisbruk. Ikke minst innebærer det et krav om åpenhet. Landets innbyggere skal føle seg trygge på at den offentlige forvaltingen spiller med åpne kort, og at den er til å stole på. Dette gjelder i høyeste grad også Forsvaret. Som jeg allerede har vært inne på, har samfunnet også krav på å vite hvordan Forsvaret forvalter sitt bo med bruk av statens midler.

 

Samfunnet har også krav på å vite hva som skjer når himmelen over Nord-Norge lyser opp. Slik den gjorde da en russisk prøverakett brant opp i desembernatten i fjor. Er det fare på ferde eller ikke?

I slike situasjoner skal og må vi gå ut så raskt som mulig med faktaopplysninger. Slik skaper vi trygghet i befolkningen, og vi viser at Forsvaret er på vakt og vet hva som foregår.

 

Vi har mye å være stolte av i Forsvaret, og jeg ønsker å fortelle det norske folk akkurat det. Jeg imøteser også debatter i media om Forsvarets operasjoner. Derfor skal vi også være åpne om det vi gjør, så langt lovgivningen og forholdet til soldatenes sikkerhet tillater det. For selv om vi ønsker mer åpenhet, må vi ikke glemme at vi først og fremst er til for nasjonens sikkerhet. Derfor må vi balansere åpenhet med behovet for skjerming. Nettopp derfor er det også viktig å definere hva åpenhet betyr for Forsvaret i praksis: Hva er det en selvfølge at vi er åpne om? Hva skal og må vi skjerme? Hvor er gråsonene, og hvordan håndterer vi dem? Dette er spørsmål som Forsvaret må ha fokus på i årene som kommer. At også forsvarsministeren har gitt signaler om at hun ønsker større åpenhet, tar jeg som en positiv utfordring.

 

Avslutning

Vi har nå vært under kontinuerlig omstilling i åtte år, og det har kostet.

Det koster fremdeles, nå som vi må ta et krafttak for å komme oss over den siste, bratte kneika. Men det har vært, og er, verdt det. Forsvaret av i dag og i morgen er et forsvar som leverer døgnet rundt hjemme og ute. Med motiverte og svært kompetente medarbeidere på alle plan og områder. Vi er et forsvar for vår tid. For i dag og i morgen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 12. januar 2009

Ved
Amiral Kaskeala

Finlands Överbefälhavare

ÖMSESIDIGT FÖRSTÄRKANDE STRUKTURER – ETT FINSKT PERSPEKTIV 

Jag vill framföra ett varmt tack till Oslo Militära Samfund för den vänliga inbjudan att få tala om det fördjupade nordiska försvarssamarbetet ur ett finskt perspektiv. I kvällens anförande kommer jag först att analysera samarbetet i ett säkerhetspolitiskt ramverk. Därefter följer några ord om det finska försvaret. Avslutningsvis blir det några reflektioner kring praktiska samarbetsområden.

LES OGSÅ: Eventyrlig forsvar i nord (artikkel i Aftenposten 14. januar 2009) 

Det säkerhetspolitiska ramverket

 

Amiral Kaskeala Finlands Överbefälhavare. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

De nordiska försvarsministrarna publicerade i november 2008 en gemensam artikel. I den konstaterade ministrarna att dagens breda hotbild känner inga gränser och påverkar många länder samtidigt. Det är inte heller möjligt att se en militär konflikt i vårt närområde som enbart skulle påverka ett land, eller behöva mötas av ett land enskilt. Det är genom samarbete som vi bäst stärker de nordiska ländernas säkerhet. Ministrarna såg även att den strategiska rollen för vår region förändras. Det behövs ett fördjupat nordiskt samarbete och ökat samarbete med övriga Östersjöstater för att hantera de framtida utmaningarna.

 

Många av våra säkerhetsbekymmer är minsann gränsöverskridande och inte möjliga att åtgärda utan omfattande internationellt samarbete. Den globala klimatförändringens följder kommer till uttryck på olika sätt i olika delar av världen. Den globala ekonomin påverkas av sinande råvaru- och energiresurser. Den världsomfattande recessionens följdverkningar kan inte ännu bedömas.

 

Stora förväntningar läggs på USA:s nyvalde president Barack Obama. Krigen i Mellanöstern, Afghanistan och Afrika är på den internationella dagordningen. Allmänt förväntar man sig snart sagt världen över, att president Obamas administration sätter i gång och reder ut knutarna.

 

Det internationella samfundet utvecklar sin förmåga att upptäcka, förebygga och hantera kriser. Förenta Nationernas roll är central och dess samarbete med regionala organisationer såsom den Afrikanska unionen, den Europeiska unionen, Nato och OSSE ökar på ett kännbart sätt det internationella samfundets handlingsförmåga.

 

I Europa har den Europeiska unionen haft stora framgångar under de senaste åren. Fred och välstånd dominerar nu en tidigare krigshärjad kontinent. Unionen antog sin första säkerhetsstrategi ”Ett säkert Europa i en bättre värld” vid Europeiska rådets toppmöte år 2003. Den militära snabbinsatsförmågan i planerad utsträckning tillkom 2007. År 2008 pågick allt som allt 14 operationer i unionens ledning. I fem av dessa ingick militära resurser omfattande 5 600 soldater tillsammans.

 

Det är värt att notera att Norge har kännbart deltagit i EU-ledda operationer. Inte minst inom den nordiska snabbinsatsstyrkan, the Nordic Battlegroup, har det norska bidraget varit värdefullt och ett gott exempel på hur de nordiska länderna kan komplettera varandra även i sådana situationer, där de grundläggande lösningarna avviker från varandra.

 

Nato har utvecklats allt tydligare till ett instrument för säkerhetspolitik och krishantering och levererar därigenom sådana tjänster som medlemsländerna och det internationella samfundet önskar. Operationerna i Afghanistan, på Medelhavet, på Indiska Oceanen och stödet till Afrikanska unionen har förskjutit tyngdpunkten i Natos verksamhet till områden utanför Europa. Samtidigt som den internationella krishanteringen ligger överst på alliansens arbetsordning, kvarstår det gemensamma försvaret som alliansens kärnuppgift.

 

Inom det nordiska försvarssamarbetet är det en styrka att Norge och Danmark är Natoländer. Kunskapen och möjligheten att till lämpliga delar ty sig till Natos lösningar och processer säkerställer kostnadseffektivitet och gör det lättare att undvika dubblerande lösningar. Vårt samarbete överskrider smidigt alliansgränser. På motsvarande sätt som Norge deltar i EU:s snabbinsatsstyrkor, har Finland och Sverige signalerat viljan att bidra till Natos NRF-trupper.

 

Närområdet

På juldagen 1991 höll Sovjetunionens sista statschef Michail Gorbatjov ett tv-tal där han beklagade att sovjetrepublikerna hade beslutat att upplösa Sovjetunionen och skulle gå sina egna vägar. Knappt 15 år senare betecknade Rysslands president Vladimir Putin händelsen som 1900-talets största geopolitiska katastrof. För oss betydde 1990-talet däremot inledningen till en gynnsam tidsperiod.

I den svenska försvarsberedningens rapport från december 2007 säger man att Norden och Östersjöregionen präglas av stabilitet, dialog, och samarbete på en aldrig tidigare skådad nivå. Detta underlättas av betydande värdegemenskap länderna emellan. Danmark, Finland, Island, Norge och Sverige har stora likheter politiskt, historiskt, kulturellt och språkligt. I den finska säkerhets- och försvarspolitiska redogörelsen sägs sammanfattande, att utvecklingen på Finlands närområde kommer att visa i vilken mån globala problem kan bli ett hot för den interna säkerheten och hur stormaktsrelationerna utvecklas.

 

Framsteg i samarbete och integration är centrala stabilitetsbyggande faktorer. Men den internationella ordningen är, som vi alla känner till, för närvarande inte utan bekymmer.

 

Den ryske presidenten Dimitri Medvedev slog hösten 2008 mycket tydligt fast att geopolitiken har återinträtt som den ryska utrikespolitikens ledstjärna. Enligt Medvedev har Ryssland en legitim intressesfär som består av dess grannländer: ”Om ryska medborgares liv och heder är i fara, kommer Ryssland naturligtvis att vidta bestämda och direkta åtgärder. Jag har sagt det förut, att vi kommer att försvara våra medborgares intressen, oberoende av var de bor[…].” Georgien-kriget bevisade att Ryssland är redo att gå från ord till handling, om den politiska ledningen så bedömer.

Ändå, mycket skall till innan vi kan börja tala om en återgång till det kalla krigets konstellationer. Vi kan fortsättningsvis se med tillförsikt på utvecklingen inom vår region. Men samtidigt kan vi heller inte blunda för, att det säkerhetspolitiska klimatet har blivit kärvare. Den pågående gaskrisen mellan främst Ryssland och Ukraina har också säkerhets- och geopolitiska dimensioner. I utkastet till en långsiktig säkerhetsstrategi anser Ryssland att kampen om råvaroresurserna kan leda till militära konfrontationer i olika regioner, inklusive det arktiska området.

 

Vad betyder då säkerhetssituationen för det nordiska försvarssamarbetets del?

 

Olika säkerhetspolitiska lösningar inget hinder i försvarssamarbete

 

Inom internationell krishantering har samarbetet mycket att ge genom att effektivera våra insatser. Genom att arbeta tillsammans kan vi uppnå mera och nå resultat som direkt bidrar till att minska nöden i världen. För det här finns ett klart behov. Ur detta perspektiv känns vårt arbete därför angeläget.

Därtill kan det nordiska samarbetet fungera som en vägvisare för samarbete och samverkan i större skala. Våra länder har gått in för olika integrationslösningar. Vi kan inom den nordiska kretsen visa nyttan av bland annat rollspecialisering, någonting som är aktuellt såväl inom Nato och EU som även i organisationernas inbördes arbetsfördelning.

 

Agerar vi tillsammans, kan vi avdela framstående styrkebidrag till olika insatser. Vi kan vara först på plats, bidra med toppkvalificerat kunnande, eller delta uthålligt i en operation. Tillsammans lämnar vi ett större säkerhetspolitiskt avtryck, vilket betyder ökat inflytande inom EU och Nato. Jag förutspår att den rapport som Thorvald Stoltenberg i nära framtid skall ge ut, kommer att betona den här synpunkten.

 

Då vi flyttar blicken till vårt eget område, kan vi säga att Norden inte utgör något säkerhetspolitiskt vakuum. Stormaktskonstellationerna har genom århundradena återspeglat sig i Norden och inom Östersjöregionen. Vilken betydelse tillskriver vi det nordiska försvarssamarbetet i denna kontext?

 

Nordiskt försvarssamarbete är ett återkommande tema inom den säkerhetspolitiska debatten. I detta sammanhang kan vi bara erinra oss om vad den svenske försvarsministern Sten Tolgfors skrev i Dagens Nyheter den 20 november förra året. Tolgfors säger att ”det är mycket svårt att se en situation där Sverige skulle lämna ett annat nordiskt land eller EU-land att ensamt möta en säkerhetspolitisk försämring. Tvärtom byggs Sveriges säkerhet gemensamt med våra grannar.” Tolgfors debattinlägg är väl förankrat bland de svenska riksdagspartierna. Den svenska försvarsberedningen har i sina senaste rapporter sagt att ”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en naturkatastrof eller ett angrepp skulle drabba ett annat medlemsland eller ett nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas.”

 

De svenska inläggen utgör en utvidgad tolkning av säkerhetsklausulen, som ingår i den Europeiska unionens inte ännu godkända Lissabonfördrag. Klausulen är ett uttryck för EU-ländernas omfattande solidaritet. Den förpliktar till stöd och bistånd, om en medlemsstat skulle utsättas för ett väpnat angrepp på sitt territorium. Den kan också tillämpas i andra situationer än direkta militära hot. Klausulen innebär inte nya militära ledningssystem eller andra resurser för EU. Juridiskt medför klausulen en folkrättslig skyldighet för medlemsländerna, inte själva EU som en gemenskap. Det tillkommer nämligen medlemsländerna själva att besluta om den praktiska utformningen av hjälpen.

 

Finland har varit försiktig med tolkningen av Lissabonfördraget, även om jag är övertygad att solidaritet skall poängteras i regeringens kommande redogörelse. Hur det blir på sikt, beror på många faktorer, av vilka Natos utveckling och den europeiska säkerhetssituationens förändring är de viktigaste. Det är självklart, att också i framtiden Nato utgör till huvuddelen av EU-länderna grunden för det gemensamma försvaret. I dag hör 21 EU-länder till Nato. Inte heller Finland vill utesluta Nato-medlemskapet från sina framtida säkerhetspolitiska alternativ.

 

Från fall till fall kan vi ställas inför situationer, där vi ensamt eller tillsammans möter nya strategiska hot och utmaningar, säkrar energi- och handelsflöden på våra farvatten eller hanterar olika incidenter som kan komma att påverka våra intressen och territorier.

 

Det påkommer oss alla att upprätthålla en förmåga att reagera i konflikter och i situationer med påtryckning. Finland – och Sverige – svarar för sin territoriella integritet och sitt försvar som militärt alliansfria stater. Den norska och danska försvarslösningen bygger på det gemensamma försvaret inom Nato.

 

Vi är alla överens om att en regionalisering av säkerheten inte ligger i någons intresse. Nato-medlemskapet för Norge, Danmark och Island och EU-medlemskapet för Sverige, Danmark och Finland bildar det större ramverk inom vilket samarbetet kan genomföras. Nordiskt försvarssamarbete kan inte bli ett självständigt säkerhetspolitiskt alternativ.

 

Det nordiska försvarssamarbetet är framför allt ägnat att upprätthålla våra respektive förmågor över en kritisk massa och säkerställa kostnadseffektiva lösningar. Att samarbetet har ett säkerhetspolitiskt signalvärde, är också sant. Helheten är mera än de enskilda delsummorna. Men tills vidare talar vi enbart om ett signalvärde.

 

Försvarssamarbetet viktigt för Finland

 

Enligt lagen om försvarsmakten har det finska försvaret tre uppgifter: vi skall försvara Finland, vi skall ge handräckning till andra myndigheter och vi skall delta i internationella uppgifter.

 

Av de uppgifter som den nya lagen föreskriver försvarsmakten är försvaret av vårt land det entydigt viktigaste. Utbildningen och utrustningen av våra trupper, anskaffningarna av vapen- och ledningssystem, utvecklingen av infrastruktur och i praktiken nästan all vår verksamhet har detta som mål.

 

Våra krigstida operativa trupper enbart inom armén räknar ca 60 000 soldater och innefattar bland annat fem brigader och två mekaniserade stridsgrupper. De regionala trupperna är över 200 000 man. Det är faktiskt här som den stora skillnaden uppstår i en nordisk jämförelse. De regionala trupperna är indelade i brigad- och bataljonssammansättningar. De har tung beväpning, men saknar mestadels tidsenliga stridsfordon. Ändå lämpar de sig väl för försvarsuppgifter – någonting geopolitiken och historien har lärt oss, att vi inte kan vara utan.

 

Marinen förfogar över robotbestyckade kustkorvetter, minläggare och –röjare, tillsammans cirka 20 stridsfartyg. Flygvapnet har 130 jetplan av vilka de förnämsta, dvs. 63 F-18 Hornet stridsflyg, skall kvarstå i tjänst ännu till mitten av 2020-talet.

 

Vi använder fortsättningsvis över trettio procent av försvarsanslagen till nyanskaffningar. Genom att koncentrera investeringar till de operativa trupperna har vi byggt upp ett regionalt försvarssystem, där den vassa spetsen består av modernt utrustade operativa förband med bland annat Leopard 2 -pansarvagnar, CV-90 stridsfordon, NH-90-helikoptrar, bepansrade Patria- truppfordon och MLRS-raketkastare – för övrigt materiel som i huvudsak ingår även i Sveriges och Norges arsenaler. Vi har satsat mycket på ett tidsenligt integrerat ledningssystem, och i nära framtid skall vi besluta om betydliga förstärkningar till markbaserat luftvärn.

 

Den finska försvarsviljan är erkänt hög. Årligen utför cirka 25 000 unga män och kvinnor sin förstagångtjänst och dessutom 25 000 reservister deltar i repetitionsövningar. Försvarets trovärdighet förutsätter naturligtvis ordentlig beväpning. Därför har vi inte haft råd att ansluta oss till alla internationella nedrustningsavtal.  För Finland står den nationella säkerheten alltid före ädla internationella strävanden, hur behjärtansvärda de än är.

 

Under hela efterkrigstiden har det nationella försvarets resurser kunnat användas även till stöd för samhället. Det är inte nationalekonomiskt förnuftigt att varje enskild myndighet skaffar sig den expertis eller den materiel som behövs i alla tänkbara situationer. Polisen kan alltid räkna med att få pansarfordon av försvarsmakten, räddningsväsendet kan förlita sig på våra NBC-underrättelser och gränsbevakningsväsendet såsom även andra myndigheter kan basera sin verksamhet på den luft- och sjölägesbild försvarsmakten producerar – bara för att nämna några exempel.

 

På samma sätt resonerar vi kring internationella krishanteringsuppgifter. Vi har inte råd att upprätta separata trupper för nationella och internationella uppgifter. Våra bidrag i de internationella truppregistren och i de internationella operationerna består därför av bidrag som primärt är avsedda för uppgifter inom det nationella försvaret – i första hand således att försvara vårt eget territorium.
Utomstående vill inte alltid förstå den finländska modellen. Jag hör då och då uttalanden att Finland borde frångå det territoriella försvaret. I likhet med de andra nordiska länderna borde vi koncentrera oss på internationella operationer eftersom våra resurser inte lär räcka till för bägge två. Ändå är Finland – liksom Norge – i förhållande till sin folkmängd ett av de största länderna i Europa när det gäller att upplåta trupper för internationella operationer.

 

Jag hävdar att den finska satsningen på ett försvar som täcker hela landet och som är så utrustat att det fungerar krigsförebyggande, är fortsättningsvis vårt främsta bidrag till stabiliteten i Norden. Då vi samtidigt utnyttjar försvarsmaktens resurser även i den internationella verksamheten, klarar vi av bägge uppgifterna.

 

Den finska försvarsbudgeten har utvecklats mycket gynnsamt under de senaste åren. Regeringen har tagit sitt ansvar. Försvarsanslagen har årligen ökats med hela åtta till nio procent.

 

Dessvärre betyder detta inte att vi kunde slå oss till ro. Under nästa årtionde kommer många tunga materielsystem att fasas ut. Därför kommer vi att vara tvungna att skära ner vår krigsorganisation. Vi står inför samma bekymmer som våra nordiska kamrater och därigenom är det nordiska samarbetet så viktigt för oss. Allt som ökar effektiviteten, alla möjligheter till synergier och skalfördelar intresserar oss och rentav är nödvändiga för att vi skall kunna upprätthålla trovärdig militär styrka under 2010-talet.

 

Synergier och snara leveranser

 

Försvarsmakterna i Norge, Sverige och Finland har stora likheter och vi har samarbetat sedan länge inom en mängd områden. Försvarsmakterna står inför likartade utmaningar och möjligheter. Begränsade ekonomiska resurser och små volymer gör det allt mer komplicerat att upprätthålla och vidareutveckla beställda försvarsförmågor.

 

Snara politiska beslut och vittgående mandat till respektive försvarsmakt att koordinera utvecklingen med de två andra försvarsmakterna optimerar förutsättningarna att dra nytta av de positiva effekter som förslagen ger uttryck för.

 

Jag menar att en grundförutsättning för ett hållbart samarbete är en samsyn på de krav framtiden ställer på våra förmågor. Vi behöver samarbeta långsiktigt. Det tar från ritbordet 15 – 20 år för ett vapensystem att komma i operativt bruk. Vi måste med andra ord förenhetliga vår långsiktiga planeringsverksamhet. Då kan vi identifiera våra utvecklingsbehov i så god tid att vi uppnår reell nytta.

 

Ett naturligt följande steg är att efterhand överenskomma om gemensamma förfaringssätt, dvs. best practices. Byråkratiska knutar måste öppnas. Där det är möjligt skall vi lära av varandras erfarenheter. Som ett minimum måste vi känna till hur beslutsgången är i våra respektive länder. Lätt kommer det här inte att bli. Försvarsindustriella intressen och politiska överväganden kan komma att spela in. Men det oaktat, en samsyn på framtida krav och en vägkarta hur vi når målen är fundamentala för ett hållbart samarbete.

 

Vi bör emellertid redan i det korta perspektivet kunna uppvisa resultat som visar hur rationellt och fungerande samarbetet är. Vi har utrett och identifierat en mängd potentiella samarbetsområden. Nu skall vi skrida från ord till handling. Vi måste visa åt Thomas tvivlaren, oavsett om han står i våra egna led eller representerar våra politiska beslutsfattare, att samarbetet verkligen leder till resultat. Låt mig så lyfta fram några praktiska exempel på samarbetsområden.

 

I Finland sammanställer marinen sjölägesbilden i tätt samarbete med Sjöbevakningen och Sjöfartsverket. Våren 2006 utvidgades samarbetet för att även innefatta Sverige genom det så kallade SUCFIS-samarbetet. Danmark kom med som observatör 2007. Även andra länder har visat intresse, och målsättningen är utvidga samarbetet inom ramen för SUCBAS till att omfatta samtliga Östersjöländer. År 2009 kommer att vara avgörande för SUCBAS utveckling.

 

Östersjöns säkerhet kan förbättras genom att utveckla samarbetet mellan strandstaternas marina enheter med sikte på att utveckla beredskapen till handräckning för andra myndigheter. Det finns ett otal områden där denna förmåga kan behövas: sjöräddning, oljebekämpning, eftersökningsverksamhet under vatten, minröjning, fartygsinspektion och användning av kraftmedel i krävande handräckningssituationer.

 

Att skydda sjöförbindelserna är den finska marinens viktigaste uppgift. Ett naturligt steg är att undersöka hur vi tillsammans kunde säkerställa trafiken i Östersjön i fall av ett internationellt spänningsläge eller någon annan störningssituation. Vi kan börja med att utöka övningsverksamheten och innefatta gemensamma logistikfunktioner i samarbetet. Stegvis kan samarbetet utvidgas att omfatta nya länder. Efter särskilt övervägande kan vi vid behov samverka i den operativa verksamheten.

 

I ett längre perspektiv kan man tänka sig att Norge, som är en atlantiskt inriktad nation skulle bli det land som driver det marina samarbetet. Man kan också se en naturlig arbetsfördelning, där Finland och Sverige tar ansvar för samarbetet kring en sjölägesbild för Östersjön och Norge för de nordliga havsområdena.

 

Ett motsvarande arrangemang för luftlägesbilden är under arbete. Genom att ansluta oss till Natos Air Surveillance Data Exhange, ASDE, kan vi skapa en gemensam luftlägesbild över vårt område. I och med att lägesbilden bygger på en Nato-lösning, kan vi dra nytta av arrangemanget i flygövningar i så gott som hela Europa.

 

Finland och Sverige har redan påbörjat förberedelserna för att ansluta sig till ASDE-nätet via Norge. Snart kopplar vi ihop våra sensorer och kan producera en gemensam lägesbild över våra luftrum. Det här innebär i första hand en ökad flygsäkerhet. Om vi så önskar, kan även detta samarbete stegvis fördjupas. Den gemensamma lägesbilden är en grundförutsättning för övningsverksamhet. Lägesbilden ger oss kontinuerlig möjlighet till större och mångsidigare flygövningar. Vi kan lätt ordna flygövningar där vi stöder oss på fält i Rovaniemi, Luleå och Bodö. Man kan också tänka sig att vi samkör och alternerar våra sensorer. I normalförhållanden kan vi kanske turas om att sköta beredskapsuppgifter.

 

En gemensam Movement Control funktion för strategiska och taktiska flygtransporter kan bidra till att effektivisera användningen av vår transportflygkapacitet.

 

Vi noterar även, att Norge, Sverige och Finland tillsammans förfogar över ett betydande antal stridsflyg. Över 200 samövade stridsflygplan med gemensam lägesbild och ledningsfunktioner innebär en betydande operativ förmåga – nästan den största i Europa, som i ett försämrat internationellt läge genom sin blotta existens kan anses ha en stabiliserande effekt på vårt område. Se här ett exempel på ett samarbete med tydligt säkerhetspolitiskt signalvärde!

 

En möjlighet är, att Sverige, som geografiskt är i mitten, kunde påta sig lead nation rollen för utveckling inom luftsamarbetet.

 

Inom samarbetsområdet mark har vi på sikt ett mycket intressant projekt i den nordiska typbataljonen – MekB 2020. Att skapa en standardiserad nordisk mekaniserad bataljon är en stor utmaning. Den förutsätter den redan nämnda samverkan inom långsiktig planering. En ensad syn på taktik, operativ förmåga och materiel förutsätter gemensam forskning och utveckling. Men det säger sig självt att om vi lyckas, skapar vi faktiskt mervärde med ett stort M. En gemensam nordisk bataljon blir ett verkligt flaggskepp.

 

Bataljonerna skulle lämpa sig för uppgifter såväl hemma i Norden som internationellt. I internationella krishanteringsuppgifter skulle det vara enkelt att skräddarsy bemanningen av bataljonen nationsvis. Skulle situationen kräva kunde vart land ställa upp med en egen bataljon. En nordisk bataljon skulle rationalisera övningsverksamheten. Den skulle tala för gemensamma övningar, i bataljonssammansättning eller inom ramen för en brigad. Vi kunde leda övningarna i tur och ordning, med kostnadseffektivitet och ökad operativ förmåga som följd.

 

Finland med sin starka satsning på armén kunde eventuellt vara lead nation för utveckling inom marksamarbetet.

 

Jag har redan några gånger hänvisat till goda möjligheter att öka den internationella förmågan genom samarbete. Låt mig ännu ta avstamp från den nordiska typbataljonen och säga, att det vi i Norden är duktiga på, är myndighetssamverkan. Vi har ett småstatsperspektiv på krishantering och vi förstår vad Comprehensive Approach betyder i praktiken. Krig och kriser kan inte enbart lösas med militära medel.

 

Här i Norden har vi alla tiders chans att utveckla en krishanteringsförmåga där vi naturligt väver in civila och militära förmågor. Vi kunde bygga en modulär krishanteringsstyrka som förutom det militära inslaget skulle bestå av civila experter på nationsbyggande och mänskliga rättigheter. Vi kan från första stund sy ihop ett paket som innehåller bland annat verktyg för säkerhetssektorreform (SSR) och avväpning, demobilisering och återanpassning (DDR). Att ytterligare koppla in ett samnordiskt biståndsprogram förutsätter myndighetssamverkan på hög nivå. Men vi är bra på det och här kan vi göra skillnad!

 

Genom en modulär uppbyggnad av styrkan kan vi själv påverka med vilka resurser vi vill bidra. Med de erfarenheter vi har från till exempel den Nordisk-Polska brigaden i Bosnien, kan vi alltid ha dörren öppen för andra länder att delta i samarbetet. Våra internationella militära och civila utbildningscentraler representerar ett gediget kunnande. US Joint Forces Command’s Multinational Experiment serie i all ära, men jag tycker vi redan har en förmåga som kunde omsättas till praktisk handling!

 

Andra områden där vi kan uppnå framgångar är bland annat inom logistiken. En gemensam Movement Control -funktion för mark, sjö och lufttransporter som betjänar våra internationella operationer kan inrättas. Den kunde även användas i våra gemensamma övningar här hemma i Norden.

 

Bästa åhörare!

 

Utan att på något sätt göra anspråk på att vara komplett redovisar försvarschefernas rapport från juni 2008 närmare 140 förslag till samarbeten. Utav dessa föreslås ett 40-tal påbörjas eller implementeras under pågående år.

 

I dagsläge leds det nordiska försvarssamarbetet inom tre separata pelare. NORDCAPS, NORDAC och NORDSUP. Strukturen måste vi se över. Knappast behöver vi skilda koordineringsgrupper och styrgrupper för dessa tre pelare. Vi kommer under innevarande år att se på en lättare organisation. Bland annat skall vi undersöka om det är möjligt bilda en koordineringsgrupp för hela samarbetet på försvarsstabsnivå. På motsvarande sätt kunde en gemensam styrgrupp ta hand om den politiska styrningen av hela det nordiska försvarssamarbetet.

 

Med rätt organisation på plats, kan vi se med tillförsikt på snara leveranser: ett brett och långtgående nordiskt samarbete i produktionen av förband, funktioner och förmågor. Tilldelade anslag nyttjas mer effektivt och kvaliteten i organisationen ökar.

 

Tack för uppmärksamheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 27. oktober 2008

 

Forsvarssjef general Sverre Diesen

Status og utfordringer i Forsvaret sett i lys av Stortingets langtidsvedtak

Innledning

Mine damer og herrer,

Forsvarssjef general Sverre Diesen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det forsvarsbudsjettet som ble lagt frem for snaut tre uker siden brøt en flerårig nedadgående trend og innebar en økning utover inflasjonsjusteringen på 620 mill kr, eller 2 %. Dette betyr – hvis det følges opp i årene fremover – et gjennombrudd for en mer rasjonell og forutsigbar finansiering av Forsvaret. I så fall vil det si at vi har nådd frem med vår påvisning av at en stabil forsvarsstruktur og forsvarsevne forutsetter et budsjett som følger kostnadsutviklingen i sektoren, mens videreføring av et budsjett som kun tilsvarer en inflasjonsjustert utvikling ville innebære en avvikling av Forsvaret over en periode på 25-30 år. I den forbindelse har jeg valgt å understreke at så lenge Forsvaret ikke er til for sin egen del, men er et instrument for statsmakten og politikken, ville det siste alternativet selvsagt vært et helt legitimt politisk valg.

Verdien av forsvar og sikkerhet er et prioriteringsspørsmål som bare kan veies med

politiske mål opp mot verdien av andre samfunnsgoder. Men nettopp derfor har vi også kunnet argumentere ut fra samme logikk at det er samfunnsøkonomisk svært lite fornuftig å bruke 25-30 år på å la Forsvaret forvitre ned til ingenting, hvis det likevel er det man har bestemt seg for – da er det åpenbart bedre å ta konsekvensen av beslutningen og gjøre det unna på en brøkdel av tiden. Dette budskapet later til å ha fungert godt, uten at vi derfor på noen måte skal ta hele æren for snuoperasjonen når det gjelder finansieringen av Forsvaret. Det er imidlertid grunn til å understreke at Forsvaret med langtidsplanen og neste års budsjett i realiteten har tatt et skritt tilbake fra kanten av stupet – et skritt som faktisk hadde fortjent større oppmerksomhet enn tilfellet synes å være, selv i den forsvarsinteresserte del av befolkningen.

 

Jeg vil senere i foredraget komme tilbake til langtidsplanen, som selvsagt er den viktigste begivenhet i det året Forsvaret er i ferd med å legge bak seg. Jeg har likevel tenkt å begynne med situasjonen i Afghanistan, både generelt og for de norske styrkene mer spesielt. Deretter vil jeg gå over på den militærpolitiske og strategiske situasjonen i våre egne nærområder, herunder forholdet til Russland etter Georgia-konflikten og utviklingen i NATO. Med dette som bakteppe er det så naturlig å komme inn på hvilke utfordringer både denne og annen utvikling stiller Forsvaret overfor på lengre sikt, og avslutningsvis se på hvordan den nye langtidsplanen bidrar til å ta oss i en slik retning.

 

Krigen i Afghanistan

Generelt om utviklingen

Som de fleste vil ha registrert er situasjonen i Afghanistan på enkelte områder forverret det siste året, selv om medienes fremstilling ikke kan sies å være balansert på dette punkt. Det er således en rekke positive ting som skjer i forhold til å skape utvikling og gi den afghanske befolkning et bedre liv utover i det krigsherjede landet.

Samtidig er det utvilsomt også et økende voldsnivå i enkelte områder. Det er imidlertid et viktig poeng at økningen i volden i stor grad retter seg mot sivile, og at det i stor grad dreier seg om ulike former for bombeangrep og bakhold. Opprørerne har med andre ord ikke økt sin kapasitet for å utfordre ISAF-styrkene i direkte kamphandlinger på bakken i det omfang de prøvde rundt Kandahar i 2006. Da går de erfaringsmessig på så store tap at det avholder de seg ifra. Strategien er i stedet å drive en vedvarende tapspåføring ved hjelp av stadig mer sofistikerte IED- og selvmordsangrep, som over tid skal bryte de vestlige lands vilje til å fortsette operasjonen – altså en helt tradisjonell geriljastrategi. Samtidig myrder de bevisst sivile ut fra en betraktning som er like effektiv som den er kynisk – nemlig at jo flere de dreper, jo mindre tro har den alminnelige afghaner på at regjeringen kan gi dem sikkerhet og skape et ordnet samfunn.

 

På det overordnede plan er likevel den største utfordringen at Karzai-regjeringen fortsatt ser ut til å ha problemer med å utvikle en kompetent sentraladministrasjon, fri for korrupsjon og forbindelse til krigsherrer og kriminelle strukturer. Dette svekker ytterligere befolkningens tillit til regimet, og driver i stedet mange over i armene til opprørerne. ISAF, som naturlig assosieres med regjeringen i Kabul, får dermed sin andel av dette tillitstapet. Karzai-regjeringens manglende evne til å ta et grep om utviklingen skaper også problemer for gjennomføringen av den vedtatte strategi for hele Afghanistan-operasjonen, nemlig den såkalte Comprehensive Approach som skal sikre en samordning av sivile og militære tiltak langs de tre operasjonslinjene sikkerhet, økonomisk utvikling og forbedret styresett – security, development og governance. Dersom en slik strategi skal kunne gjennomføres og styres fra det nasjonale nivå i Afghanistan, krever det et nøye samspill mellom den afghanske regjering, FN-misjonen UNAMA og ISAF. Dette samspillet fungerer pr i dag ikke godt, og skaper tvil om hvorvidt Comprehensive Approach-strategien lar seg realisere top down som en slags master plan for hele Afghanistan.

 

Hva vil så være hensiktsmessige og nødvendige tiltak som svar på denne utviklingen? For det første må det utvilsomt legges et langt sterkere press på den afghanske regjering for å bekjempe korrupsjonen, styrke kompetansen hos sentrale og regionale myndigheter og derved etter hvert innfri de forventninger som er skapt i befolkningen til et folkevalgt styre. Dette er det selvsagt bare USA og i noen grad NATO samlet som har den nødvendige påvirkningskraft til å greie. I den forbindelse er det utvilsomt også riktig at det må legges et tilsvarende press på Pakistan, for å tvinge regjeringen der til å skaffe seg bedre kontroll i stammeområdene på grensen til Afghanistan hvor Taliban og al-Qaida driver sin styrkeoppbygging relativt uforstyrret.

 

En annen viktig sammenheng er også at finansieringen av opprøret nå i all hovedsak kommer fra narkotikatrafikken, som innbringer store summer. Dette innebærer imidlertid også en strategisk mulighet for ISAF og NATO. Den økonomiske avhengighet av narkotikaen blir jo på den måten opprørets strategiske tyngdepunkt, eller kritiske sårbarhet om man vil. Den mest effektive bekjempelse av opprøret vil med andre ord være å ta et økonomisk strupetak på opprørsgruppene ved å kvele narkotikavirksomheten inne i Afghanistan, fortrinnsvis etter at råopiumen er raffinert til heroin og verdien av stoffet derfor er mangedoblet. En større rolle for ISAF i counter-narcotics operasjoner er på tross av dette politisk sensitiv i flere av NATOs medlemsland, av forskjellige årsaker. I den forbindelse tillater jeg meg imidlertid å sitere SACEUR, general John Craddock, som har uttrykt seg omtrent slik: ”Jeg minner om at de pengene som strømmer inn til opprørerne fra narkotikahandelen i dag betaler for de våpnene, den ammunisjonen og det sprengstoffet som dreper og lemlester soldatene våre i morgen.” Det var derfor et betydelig fremskritt at NATOs forsvarsministere på sitt møte i Budapest nylig greide å bli enige om en formulering som i hvert fall ikke hindrer de land som ønsker at ISAF skal bekjempe narkotikatrafikken mer aktivt – deriblant Norge.

 

La meg også understreke at det ikke bør være noen tvil om at Vesten kan vinne i Afghanistan, dersom vi vil. Spørsmålet er om vi har forstått hva det innebærer å vinne i en slik sammenheng – altså ikke i en konvensjonell krig, men i et meget komplekst counter-insurgency felttog. For det første må vi da være klar over at vi ikke står overfor en samlet fiende med en fast organisasjon og en helhetlig strategi. Det afghanske opprøret er en blanding av islamsk fundamentalisme, lokale krigsherrers kamp mot etableringen av en fungerende sentralmakt som vil true deres maktstilling og kriminelle nettverks kamp for å bevare en tilstand av anarki som selvsagt forenkler organisert kriminalitet.

 

Dernest innebærer det å vinne over denne løse koalisjonen av ulike fraksjoner og bander ikke å slå dem militært – det er hverken mulig eller nødvendig. Målet er å holde dem nede på et nivå hvor volden ikke truer oppbyggingen av et stabilt samfunn. Å vinne innebærer med andre ord gjennom sivil eksperthjelp og annen bistand å skape en fungerende stat, mens man nedholder opprøret i en grad som gjør at det forblir uten avgjørende politisk innflytelse. Det har vi både de menneskelige og materielle ressurser til å greie hvis vi vil – selv om det vil koste på begge områder. Spørsmålet er om vi skal la det jeg oppfatter som en tiltagende vestlig pessimisme, ikke minst i pressen, få gripe om seg til den blir selvoppfyllende. Her slutter jeg meg til FNs spesialutsending Kai Eides meget sterke advarsler mot en slik utvikling.

 

Videre norsk innsats i Afghanistan

Hva så med det norske styrkebidraget og vår virksomhet i dette større bildet? For det første vil vi øke vår innsats når det gjelder trening av den afghanske hæren fra nyttår av, i tråd med NATOs prioritering. Da deployerer vi et såkalt operativt mentoring og liaison-team – OMLT – til Meymaneh, bestående av ca 50 befal og spesialister som skal overta treningsansvaret for en komplett afghansk kandak eller bataljon. Skulle denne kandaken bli beordret til operativ innsats i andre deler av Afghanistan, skal som kjent også det norske teamet følge med.

 

I tillegg viderefører vi spesialstyrkebidraget i Kabul-regionen, som i øyeblikket ivaretas av Marinejegerkommandoen, frem til oktober neste år. Denne styrken gjør seg fortsatt meget fordelaktig bemerket i NATOs prestisjefylte spesialstyrkemiljø. Ikke minst har de kommet langt i sin støtte til oppbyggingen av en afghansk spesialstyrke, som parallelt med opplæringen nå også brukes integrert i vår egen spesialstyrkes operasjoner. Dette bidrar dermed både til et afghansk ansikt på operasjonene i nuet og til en fremtidig overdragelse av ansvaret for sikkerheten til afghanerne selv.

 

Når det gjelder PRTet i Meymaneh er det fra vår side ønskelig å få til en gradvis nedtrapping av det militære innslaget der, parallelt med et økende afghansk ansvar for sikkerheten i Faryab. I stedet bør det sivile innslaget trappes opp i takt med et større og mer effektivt sivilt bidrag til økonomisk utvikling og forbedret styresett i provinsen. En slik utvikling er også i tråd med NATOs strategi for den videre utvikling av PRT-konseptet. Dette forutsetter imidlertid etter min vurdering at PRTet settes i stand til å håndtere en større del av den norske bistanden til Afghanistan direkte, fremfor at den skal kanaliseres via den afghanske regjeringen sentralt. Det forutsetter selvfølgelig også at de sivile elementene aksepterer at de – i likhet med de militære – må la seg samordne i en felles, koordinert strategi for sikkerhet og utvikling i Faryab.

I øyeblikket er likevel ikke sikkerhetssituasjonen i Faryab gunstig med tanke på en snarlig militær nedtrapping i PRT Meymaneh. Det skyldes at opprørsvirksomheten har fått et kraftig oppsving i Gowrmach-distriktet, som ligger rett over grensen til naboprovinsen Badghis i syd-vest, og dermed tilhører Regional Command West, mens Faryab-provinsen og dermed vårt PRT er en del av RC North. Fraværet av styrker fra RC West i området, kombinert med formelle komplikasjoner knyttet til å la oss operere inn i naboavdelingens teig, er nå i ferd med å skape betydelige problemer for PRT Meymaneh og for sikkerhetssituasjonen i Faryab.

 

Når slik border crossing authority unntaksvis gis fra RC North – vanligvis for at vi skal komme afghanske styrker til unnsetning under trefninger inne i Gowrmach – må vi uheldigvis trekke oss ut umiddelbart etterpå. Et mer permanent nærvær hadde derimot berøvet opprørerne det som nå i realiteten er en safe haven, og nektet Taliban bevegelses- og operasjonsfrihet i området. Dette er problemer vi har tatt opp med COMISAF for å finne tilfredsstillende løsninger på, fortrinnsvis en justering av teiggrensene mellom de to kommandoene. Det er viktig, ikke minst med tanke på at det norske OMLTet kommer til å drive deler av sin virksomhet nettopp her i Gowrmach, siden den afghanske avdelingen de skal støtte regelmessig opererer her.

Så sent som for tre dager siden, under min inspeksjon i Afghanistan i forrige uke, hadde jeg for øvrig anledning til å møte et norsk MOT-team fra PRT Meymaneh i det samme området, bare noen timer etter at de hadde vært i en omfattende stridskontakt med opprørsstyrker. Det er svært tilfredsstillende å konstatere at når vi først har fått en slik utvikling i denne delen av Faryab, så har de norske avdelingene hevdet seg meget godt i en rekke stridskontakter de siste månedene. Godt materiell og høy profesjonell standard har ført til at de hver gang har gjort kort prosess med sine motstandere, uten å pådra seg egne tap. Det er derfor først og fremst IED-trusselen som jeg anser som den største risikofaktoren for vårt personell under operasjonene i denne delen av Afghanistan.

 

Den militærpolitiske og strategiske situasjonen

Etter denne oppsummeringen av situasjonen i Afghanistan, kan det være naturlig å gå inn på den militærpolitiske og strategiske situasjon i våre egne nærområder, slik den fortoner seg etter Georgia-konflikten. I forlengelsen av det vil det så være naturlig å komme inn på utviklingen i NATO.

 

Norges situasjon i lys av Georgia-konflikten

Russlands innmarsj i Georgia og det korte, intensive felttoget i dagene 8-12 august er av mange blitt tolket som innledningen til en ny kald krig. Det tror jeg er en betydelig overdrivelse. På den ene side burde det ikke overraske noen at Russland som en usentimental stormakt bruker militærmakt, når omstendighetene gjør det både politisk ønskelig og militært mulig innenfor akseptable risikomarginer. Det er ikke mer enn vi hele tiden har måttet regne med. På den annen side kan ikke dette tas til inntekt for en oppfatning av at russerne nå også har senket terskelen for bruk av militærmakt mot Vest-Europa og NATO. Forholdet mellom militær risiko og politisk gevinst vil jo der måtte fortone seg som radikalt forskjellig fra hva tilfellet var i Georgia – et område som har vært russisk i innpå 200 år, har en betydelig russisk minoritet, og som ennå ikke hadde rukket å bli medlem av NATO – hvilket selvfølgelig var presis det russerne også ønsket å forhindre.

 

Anvender vi den generelle definisjon av trussel som produktet av politisk vilje og militær evne, ser vi riktignok en økende russisk militær kapasitet i våre nærområder i form av vestlige tokt med både strategiske bombefly og Nordflåtens fartøyer. Denne aktivitetsøkningen er imidlertid utslag av et ønske om å markere evne til strategisk maktprojeksjon langt utover norsk interesseområde. På landsiden er det heller ingen tilsvarende økning av landstridskreftenes antall og aktivitet. Den russiske evne til å gjennomføre begrensede militære operasjoner mot Norge i en gitt situasjon kan for så vidt sies å være økende, men den har jo hele tiden vært mer enn tilstrekkelig for et slikt formål. Gitt at vi heller ikke kan ta Georgia-konflikten til inntekt for et sterkere politisk motiv for å bruke makt mot Vest-Europa, må vi følgelig konkludere med at en mulig trussel mot Norge fra Russlands side hverken er større eller mindre enn før. Det vil si at muligheten for russisk militær maktbruk under gitte betingelser ikke kan utelukkes, men den fremstår fortsatt som lite sannsynlig. Det er imidlertid et viktig poeng i den forbindelse at Georgia-operasjonens rent militære signatur – kort varslingstid, høy intensitet, kort varighet – er meget lik det vi har lagt til grunn også i våre hjemlige scenarier, dersom det først kom til konflikt.

 

Vesentlig mer interessant enn å tenke seg en nært forestående russisk innmarsj på norsk område er det imidlertid å reflektere rundt hvordan stadig økende russisk militær aktivitet i nordlige farvann og luftrom på lengre sikt kan påvirke omverdenens oppfatning av den strategiske balansen i disse områdene. Hva vil det med andre ord innebære for politiske forestillinger om både rett og makt i nordområdene dersom denne aktiviteten får et omfang og en varighet som gradvis endrer forestillingen om hva som er Russlands legitime interessesfære? Det er en langt mer subtil og reell problemstilling enn et gammeldags invasjonsscenario, og en vi gjør klokt i å ta alvorlig.

 

En slik utvikling er vi åpenbart ikke tjent med fra norsk synspunkt, og det er derfor vi bl a er opptatt av at NATO skal bli mer synlig også her hjemme enn alliansen har vært på noen år. Det kan bl a gjøres ved at NATO står som arrangør av flere øvelser i Norge, uten at det behøver å medføre større styrker eller større belastning på alliansens allerede sterkt pressede kommando- og styrkestruktur. Det er NATO-flagget og deltakelse av f eks elementer av NATO Response Force som er det strategiske og militærpolitiske poeng i denne forbindelse.

Av samme årsak legger jeg stor vekt på norsk deltagelse i de årlige øvelser på Island, som tar sikte på å demonstrere alliert vilje og evne til kollektivt forsvar av øya og som derfor også med fordel kan ha et tydelig NATO-stempel. Årets øvelse, Exercise Northern Viking 08, gikk av stabelen i september, med deltagelse fra bl a USA, Canada, Norge og Danmark, i tillegg til to AWACS fly fra NATO.

 

En positiv bieffekt av en større synlighet av NATO i Norge og våre egne nærområder er dessuten at det vil være en påminnelse til norsk opinion om at NATO-alliansen fortsatt er å betrakte som vår sikkerhetspolitiske livsforsikring, og derved også skape oppslutning om alliansens operasjoner andre steder i verden.

 

Utviklingen i NATO

Dette bringer meg naturlig over på den siste tids utvikling i NATO, hvor Georgia-konflikten også har skapt diskusjon om den fortsatte relevansen av artikkel 5 – ikke minst blandt alliansens øst-europeiske medlemsland. Denne saken har utløst debatt om et interessant spørsmål, nemlig om det nå foreligger en fornyet trussel østfra som rettferdiggjør fortsatt satsing på ikke-deployerbare, territorielle styrker. Norges standpunkt i den diskusjonen så langt har vært at det gjør det ikke, på tross av at vi også har en felles grense med Russland. Men poenget er etter vår vurdering at verdien av territorielle styrker ikke kan holdes opp mot verdien av ingen styrker i det hele tatt, slik enkelte faktisk gjør også her hjemme. Da har territorielle styrker åpenbart en viss verdi, men dette er like åpenbart ikke den relevante sammenligning. Spørsmålet hvis man først kan tenke seg å bruke ressurser på territorielle forsvarsstyrker er jo hvordan de kommer ut sammenlignet med effekten av samme sum penger satt inn på deployerbare styrker. Da vil i praktisk talt ethvert scenario deployerbare, moderne styrker gi større uttelling også i klassiske, nasjonale forsvarsscenarier, pga sine kvalitative fortrinn materielt, treningsmessig og i forhold til reaksjonsevne. Dette spørsmålet kommer jeg for øvrig tilbake til litt senere i foredraget.

 

Det er imidlertid ikke bare spørsmålet om medlemslandenes vilje til å omstrukturere sine styrker i deployerbar retning som skaper diskusjon i NATO for tiden. Det stadige underskudd på styrker i Afghanistan, enkelte medlemslands reservasjoner mot en mer aktiv rolle for ISAF i narkotikabekjempelse, den sviktende oppslutningen om NATO Response Force, uvilje i forhold til å reformere en overdimensjonert kommandostruktur, CFE-avtalens videre skjebne og ikke minst en eventuell fortsatt utvidelse av alliansen østover – alle disse sakene skaper i dag debatt i alliansens forskjellige organer. Noen av dem er også i ferd med å skape en voksende utålmodighet og misnøye hos nøkkelmedlemmer som USA og Storbritannia, og har dermed en uheldig effekt internt i alliansen, både politisk og militært. Det siste gjelder særlig den manglende evne til både å reformere styrkestrukturene slik at en større del av nasjonenes styrker blir ekspedisjonære og deployerbare, og deretter viljen til faktisk å bruke dem – det være seg under løpende operasjoner eller i NRF. Dette må vi erkjenne kan etter hvert også undergrave samholdet i og dermed relevansen av alliansen.

 

Sett med norske øyne, som et land som er og vil være helt avhengig av NATO, er dette bekymringsfullt. Ikke minst bør vi merke oss våre viktigste alliertes ønske om å gjøre så mye som mulig av styrkestrukturen deployerbar. Spesielt for et lite land, med så små styrker totalt sett at vi uansett ikke vil kunne påvirke utfallet av en forsvarskrig på eget territorium i kraft av vårt volum, er det lite rasjonelt å beholde ikke-deployerbare styrker og infrastruktur under henvisning til nasjonale forsvarsbehov. Jeg holder da utenfor behovet for enheter med helt spesifikke nasjonale oppgaver, som Kystvakten eller et Heimevern av en viss størrelse, som først og fremst er beregnet på å beskytte samfunnet mot en asymmetrisk trussel. Vi bør imidlertid akseptere at utfallet av en eventuell væpnet konflikt i Norge vil stå og falle med at det fortsatt eksisterer en livskraftig allianse som kommer oss til unnsetning, og derfor strukturere vårt forsvar slik at det både militært og politisk er et mest mulig verdifullt tilskudd til denne alliansens fortsatte relevans og styrke.

 

Dominerende utviklingstrekk og deres konsekvenser for Forsvar

Med denne utviklingen i så vel det strategiske bildet som i NATO-alliansen som bakteppe, er det nå interessant å gå inn på hvordan disse og andre utviklingstrekk vil påvirke utformingen av Forsvaret i årene fremover.

Militærpolitisk utvikling

Norges strategiske stilling er i dagens situasjon ikke vesensforskjellig fra andre vest-europeiske staters, selv om det som nevnt er et visst restpotensial for regional konflikt knyttet til uavklarte ressurs- og suverenitetsspørsmål i nordområdene. Denne konvensjonelle restutfordringen dreier seg likevel ikke om vår eksistens som fri og selvstendig nasjon, men om materielle verdier eller prinsipielle spørsmål knyttet til folkerettslige suverenitets- og jurisdiksjonsforhold. Skulle vi få en militær konfrontasjon med utgangspunkt i et så vidt begrenset konfliktstoff, er det derfor fortsatt vår vurdering at det i så fall vil være en maktbruk som vil bli holdt innenfor meget snevre rammer mht både styrkeinnsats, geografisk omfang og varighet – nettopp fordi maktbruken som nevnt må stå i forhold til sin politiske ambisjon for ikke å virke mot sin hensikt. Spesielt må det forutsettes at man ikke vil risikere at maktbruken får et omfang som umiddelbart utløser NATOs inntreden i konflikten, etter som man neppe ønsker å betale en global politisk og militær pris for en regional økonomisk eller annen fordel. Demed gir heller ikke utviklingen grunnlag for å gå tilbake til et ikke-deployerbart, mobiliseringsbasert eksistensforsvar, her noe mer enn i de øst-europeiske land, slik jeg allerede har vært inne på.

 

I tillegg kommer så den asymmetriske trussel som vi fortsatt må anse som høyst reell, altså trusselen mot samfunnsviktige institusjoner, virksomheter og personer fra ikke-statlige aktører som globale terroristnettverk o l.

 

Så langt det militærpolitiske og strategiske perspektivet. I tillegg til de militærpolitiske utviklingstrekkene er det ytterligere to områder som også påvirker Forsvaret på en grunnleggende måte – grunnleggende i den betydning at det ikke er mye vi selv kan gjøre for å styre effekten av denne utviklingen, hverken på militært eller politisk nivå. Jeg sikter da til utviklingen innenfor økonomi og kostnader knyttet til militære kapasiteter, og til teknologiutviklingen.

 

Økonomiske utviklingstrekk

Når det gjelder kostnadsmessig utvikling, må vi regne med at den sterke vekst i investeringskostnadene for nytt og tidsmessig materiell vil fortsette. Årsaken til denne teknologidrevne veksten er meget enkel og i samsvar med de alminnelige økonomiske lover om tilbud og etterspørsel. Så lenge de store kundene i forsvarsmarkedet fortsatt ser den operative verdi av å ha ”state of the art”-teknologi i sine våpensystemer som større enn den operative ulempe ved å måtte akseptere færre enheter, vil utviklingen åpenbart fortsette. Dette vil gjelde så lenge de samme statene fortsatt har forsvarsstrukturer som er skalerbare – dvs der man stadig kan ta bort et antall plattformer og systemer uten at hele kapasiteten kommer i fare fordi man underskrider den kritiske masse for antall enheter av vedkommende kapasitet.

Men dette er som kjent ikke vår situasjon, og i praksis betyr det at vi må regne med et stadig press på et økende antall av de ca 30 ulike kapasiteter i det norske forsvarets inventar. Samtidig må vi også regne med økende driftskostnader, særlig personellkostnader, drevet av reallønnsøkninger og dyre kompensasjonsordninger knyttet både til risiko og en i mange sammenhenger generelt belastende arbeidssituasjon for militært personell. Forsvarssektoren vil med andre ord opprettholde den kostnadsveksten som vi tidligere med et konservativt anslag har estimert til ca 2% pr år utover inflasjonen.

 

Teknologiske utviklingstrekk

På teknologiområdet domineres fortsatt utviklingen av den ”revolution in military affairs” som den eksplosive veksten innenfor informasjonsteknologien har utløst. Dette er en utvikling som først og fremst har revolusjonert muligheten for overvåking, ledelse og styring av militære operasjoner, så vel som presisjonsstyring av det enkelte våpensystem. Endringen av effektivitetsmålet for flyleverte våpen gir en god illustrasjon av dette, der vi tidligere kalkulerte med et antall fly eller sorties for å ødelegge ett enkelt mål, mens man i dag snakker om hvor mange mål et enkelt fly kan ødelegge pr sortie. Vi har med andre ord ikke å gjøre med en langsom, stegvis forbedring av ytelsene på berørte områder, men om en utvikling der effektiviteten er blitt forbedret med en størrelsesorden – dvs tidoblet eller mer – i løpet av bare få år.

 

Hva er så den umiddelbare virkning på militære organisasjoner og operasjoner av denne utviklingen? Oppsummert i få ord kan vel det sies å være en voldsom vekst i mulighetene på to områder – hhv løpende sann tids situasjonsforståelse og det vi med en samlebetegnelse kan kalle presisjonsengasjementer. Helt uavhengig av hvilken av de to hovedtyper av konflikt eller kampanje man er involvert i – høyintensitets krig eller stabiliseringsoperasjoner – vil en detaljert situasjonsforståelse i sann tid være av avgjørende betydning. Hva man så bruker denne situasjonsoversikten til i form av en eller annen type presist eller kirurgisk engasjement vil avhenge av konfliktens art, og av omstendighetene i det enkelte tilfelle. Poenget i denne forbindelse er at teknologien gjør det mulig å velge et helt spektrum av ulike former for engasjement – fra å avfyre et presisjonsstyrt, avstandslevert våpen og utslette et mål til å pågripe en ettersøkt Taliban-leder som tror seg fullstendig sikker på sitt skjulested. Det siste er for øvrig en form for utnyttelse av disse teknologiske fremskrittene som våre spesialstyrker utnytter i sine operasjoner så å si ”as we speak”.

 

Utfordringen på det forsvarsteknologiske området i det nærmeste tiåret kommer derfor til å være i hvilken grad vi greier å integrere våre informasjons- og kommunikasjonssystemer slik at vi kan operere nettverksbasert både nasjonalt og i alliansesammenheng, med den dramatiske effektivitetsforbedring det vil skape i en nødvendigvis liten forsvarsstruktur.

 

Fortsatt militærpolitisk, økonomisk og teknologisk utvikling kommer altså til å påvirke også det norske forsvaret i fremtiden. Det nytter heller ikke å reservere seg mot denne påvirkningen – i det minste ikke med mindre man vil redusere ambisjonsnivået dramatisk og lage et helt annet slags forsvar. Det blir derfor avgjørende å ha en best mulig analyse til enhver tid av hvordan utviklingen vil påvirke Forsvarets organisasjon både kvalitativt og kvantitativt, dersom langtidsplanens beslutning om en mer løpende eller rullerende forsvarsplanlegning skal bli vellykket. Jeg vil derfor prøve å oppsummere hvordan vi mener disse helt universelle utviklingstrekkene vil påvirke den norske forsvarsstrukturen de nærmeste år.

 

Utviklingstrekkenes konsekvenser for den videre utvikling av Forsvaret     

La meg innledningsvis slå fast at det er oppgaven nasjonal episode- og krisehåndtering som er og vil være den dimensjonerende utfordring for det norske forsvaret. Dette er den mest krevende oppgaven, fordi vi må kunne løse den på egen hånd ved å lukke det mulighetsrommet en annen stat kan se for bruk av militærmakt mot Norge og norske interesser før vi eventuelt får hjelp fra alliansen. Enhver av de øvrige oppgaver vil nødvendigvis være mindre utfordrende enn denne, enten fordi den krever en mindre nasjonal evne eller fordi den skal løses i samarbeid med våre allierte som da er forutsatt å bidra med helt andre kapasiteter enn dem vi råder over selv.

 

Med dette som utgangspunkt vil for det første den militærpolitiske situasjonen forutsette at Forsvaret i hovedsak baseres på

stående styrker. For de hjemlige utfordringer er dette en konsekvens av at det politiske konfliktpotensialet begrenser seg til scenarier der maktbruken er avgrenset i tid, rom og styrkenivå – men nettopp derfor kan iverksettes med meget kort strategisk varsel. Bruk av reserver eller mobiliseringspersonell vil således bare være aktuelt der en ikke fullt oppsatt enhet eller stab skal kompletteres og bringes opp til full styrke, og der dette kan skje meget raskt. Tilsvarende vil det være for de styrker vi sender ut i internasjonale operasjoner, hvor kravet til kompetanse og krav til samtrening før deployering vil føre til at den misjonsspesifikke treningen på toppen av nødvendig grunnutdannelse i praksis utelukker andre løsninger enn bruk av stående styrker. I det minste gjelder det avdelinger som etter forutsetningen skal kunne løse stridsoppdrag.

 

Trenden i retning av flere stående styrker forsterkes av en teknologiutvikling som stiller stadig større krav til mestring av både mer materiell og mer komplisert materiell. Dette utløser økte krav til både grunnopplæring og jevnlig vedlikeholdstrening, dersom de formidable investeringskostnadene skal gi den avkastningen i form av kompetanse hos betjeningen som gjør at man utnytter materiellets innebygde kapasitet.

 

Dernest vil kostnadsutviklingen kombinert med en teknologi som gjør at samme eller høyere effekt kan tas ut med færre plattformer eller enheter fremtvinge en fortsatt reduksjon av Forsvarets volum, selv med bibehold av samme kapasitet. Der hvor dette bringer oss under nivået for kritisk masse mht antall enheter av de ulike systemer vil det bare være en måte å bevare kapasiteten på, nemlig gjennom tettere flernasjonal integrasjon av forsvarsstrukturene med andre små og mellomstore land, som vil ha sammenfallende utfordringer. Denne trenden forsterkes også av at flernasjonalitet i mange sammenhenger vil være både en forutsetning for å kunne stille substansielle bidrag til en internasjonal operasjon og en ønsket demonstrasjon av felles politisk holdning og solidaritet i seg selv. Flernasjonal integrasjon forutsetter imidlertid i økende grad personell på frivillig basis, enten som fast ansatte, som vervede for en viss periode eller som personell på beredskapskontrakt – dvs stående styrker av fast personell vil også forenkle og understøtte denne utviklingen.

 

Ser man på hva som blir stående igjen som fellesnevneren når vi krysskobler

  • et gradvis mindre forsvar
  • færre men dyrere plattformer
  • plattformer og systemer som det tar stadig lengre tid å mestre eller utnytte fullt ut
  • plattformer og enheter som så må være tilgjengelige både nasjonalt og internasjonalt
  • krav til avdelingsmestring av et spektrum av ulike scenarier som alle krever ulik taktisk og teknisk spesialkompetanse

er det tilnærmet umulig å se at dette ikke også vil fremtvinge en

større grad av profesjonalisering av Forsvaret. Med det mener jeg at balansepunktet mellom vernepliktige på den ene side og befal eller vervede på den andre fortsatt vil måtte forskyves noe i favør av befal og vervede, i første rekke i de kompetansemessig mest krevende enhetene hvor vi i dag fortsatt benytter vernepliktige.

 

Endelig vil en sterkere profesjonalisering også være en naturlig konsekvens av at vi får færre plattformer og enheter av de ulike systemer. Skal vi da unngå at en uforholdsmessig stor andel av et allerede i utgangspunktet meget begrenset antall systemer til enhver tid er bundet opp i grunnleggende opplæring av stadig nye vernepliktige, må den operative tilgjengeligheten av disse få, kritisk viktige systemene sikres gjennom større bruk av befal og vervet personell.

 

På den annen side vil det fortsatt være en klar forutsetning for å rekruttere vervede i vårt land at vi går veien om verneplikten, for å bringe et nødvendig antall mannskaper i en kontakt med Forsvaret som gjør at de finner verving interessant. Det har med andre ord ingen hensikt å skyve dette balansepunktet så langt i favør av vervede at antall vernepliktige blir for lite til å understøtte de vervede enhetene rekrutteringsmessig.

 

Langtidsplanen i et langsiktig endringsperspektiv

Avslutningsvis er det så naturlig å se på i hvilken grad den nylig vedtatte langtidsplanen imøtekommer de kravene som fremherskende militærpolitiske og andre utviklingstrekk vil stille Forsvaret overfor i årene fremover. La meg da først begynne med kanskje det viktigste som er oppnådd i den nye planen, nemlig det økonomiske grunnlaget.

 

 

Økonomi

Som nevnt innledningsvis er det grunn til å gi Regjeringen stor anerkjennelse for å ha tatt grep i forhold til de langsiktige konsekvensene av en fortsatt ubalanse mellom budsjettutvikling og kostnadsutvikling. Det er med andre ord blitt en grunnleggende erkjennelse av at budsjettutviklingen må følge den eksternt drevne kostnadsutviklingen, ellers vil Forsvaret forvitre og bli borte.

 

Langtidsplanen innebærer at kjøpekraften i forsvarsbudsjettet skal opprettholdes ved at Forsvaret for det første får en lønns- og priskompensasjon på 1,5 % utover inflasjonen. Dernest skal vi heller ikke få et rammekutt i de årlige budsjettforhandlingene som i realiteten innebærer at man tar tilbake hele eller deler av lønns- og priskompensasjonen og ender på et inflasjonsjustert nivå, slik det har fungert til nå. Endelig har Regjeringen sagt at den vil øke rammen med de 800 mill kr pr år som følger av at man vedtok en noe større struktur enn anbefalt i forsvarsstudien.

Dette var som mange vil huske et Heimevern på 45.000 mann i stedet for 30.000, videreføring av MTB-våpenet med den nye Skjold-klassen MTBer eller kystkorvetter og videreføring av en del baser og infrastruktur, i tillegg til en økonomisk styrking av dagens hærmodell. Og – kanskje like viktig – dersom denne budsjettforutsetningen likevel ikke blir oppfylt, skal det foretas umiddelbare kutt i strukturen som gir varige kostnadsreduksjoner. Det innebærer i klartekst at det i så fall ikke skal gjøres noe forsøk på å skjule en eventuell underfinansiering ved stadige aktivitetskutt som underminerer både operativitet, beredskap og motivasjon, eller ved akkumulering av et voksende etterslep av forsømte materiellinvesteringer.

 

Dette gjør det selvsagt mulig å beregne en fremtidig budsjettbane, omregnet i nominelle kroner, når det legges inn en forutsetning om inflasjon i tillegg til en lønns- og prisutvikling som forutsatt. Det har FFI gjort for oss med utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås prognoser, og denne oversikten viser hva budsjettene må være, dersom planens forutsetninger skal være oppfylt. Som man ser er årets budsjett da i rute, og faktisk noe i overkant – først og fremst fordi FFI har forutsatt en noe langsommere opptrapping av rammen med de 800 mill kr enn Regjeringen har gjort.

 

Merkostnadene ved påplussingene på strukturen påløper riktignok fra første dag, siden det stort sett dreier seg om ting vi allerede har i strukturen, og som vi beholder, mens både budsjettøkningen på 800 mill kr og innsparingene fra de tiltakene vi får lov å gjennomføre først kommer gradvis i løpet av perioden. Det innebærer selvsagt at Forsvaret, på tross av et grunnleggende positivt vedtak, vil måtte få en meget vanskelig likviditetssituasjon i de første par år av perioden, spesielt i 2009. Jeg legger ikke skjul på at dette nødvendigvis vil måtte få betydelige konsekvenser for aktiviteten, dvs for øvelser og operativ virksomhet neste år. Forsvaret på sin side har tatt ansvaret for en egenrasjonalisering på 0,5 % pr år som en slags gjenytelse for de 1,5 % lønns- og priskompensasjon, for å vise at vi også tar et ansvar for å holde kostnadsveksten under kontroll. Totalt sett er det med denne langtidsplanen likevel oppnådd noe helt avgjørende, når vi nå får en stabilisering av kjøpekraften i forsvarsbudsjettene – forutsatt at tendensen holder seg i årene fremover.

 

Struktur

Så langt økonomien, la meg så gå over til å se på i hvilken grad strukturen oppfyller de krav som antagelig vil bli stilt til Forsvarets kapasiteter i fremtiden. På en rekke viktige punkter er det sammenfall mellom vedtatt struktur og fremtidige krav, bl a når det gjelder utviklingen mot et nettverksbasert forsvar og behovet for et langsiktig strategisk samarbeid med andre land ved utvikling av gjensidig forsterkende forsvarsstrukturer.

 

Når det gjelder det nettverksbaserte forsvar, er det planlagt en rekke investeringer for å realisere det i løpet av de neste 1-2 planperiodene. Imidlertid har eksperimenter og forsøk i år vist at vi allerede nå kan knytte sammen enheter fra alle forsvarsgrener og integrere dem i ett, felles informasjonsnettverk. Disse eksperimentene med såkalte multinettverk er gjennomført i regi av vår battle lab NOBLE i Bodø – vårt stridslaboratorium om man vil – i samarbeid med industrien og enheter fra alle forsvarsgrener. Det eksperimentet som ble gjennomført i Trøndelag så sent som for tre uker siden indikerte faktisk på en overbevisende måte hvilken kapasitet vi kan gi våre avdelinger ved riktig utnyttelse av moderne informasjonsteknologi. Det ble da satt opp et nettverk som gjorde at en tropp fra Telemark bataljon, spesialstyrker, heimvernsavdelinger, fregatter, ubåter, F-16 kampfly, P-3C maritime patruljefly, DA-20 EK-fly, NATO AWACS og bakkebaserte NASAMS luftvernenheter kunne utveksle kommando- og kontrollinformasjon på tvers av tidligere etablerte domener og organisatoriske skranker. I praksis ble observasjoner, sensordata, koordinering av våpenbruk og oppdragsstyring utvekslet fritt mellom systemene, basert på eksisterende materiell og teknologisk hyllevare. Eksperimentene er meget lovende, fordi de viser hvilke spektakulære effektivitetsforbedringer som er mulig når man kombinerer dedikerte teknologiske løsninger med tilpassede operative konsepter. Det er for å sikre den nødvendige fremdrift og koordinering av dette særdeles viktige arbeidet at jeg har etablert en funksjonell generalinspektør for all informasjonsinfrastruktur i Forsvaret, den såkalte sjef INI.

 

Forsvarsintegrasjon med andre land blir etter hvert et imperativ for alle små og mellomstore stater. For oss dreier dette seg til syvende og sist om å akseptere at 4,5 mill mennesker er for få til å opprettholde et rent nasjonalt forsvar i vår tid – ikke bare i den forstand vi allerede har akseptert i og med vårt NATO-medlemsskap, men også i den forstand at små land må foreta en mer dyptgående innbyrdes integrering av sine forsvar. Det er denne erkjennelsen som har ledet til det etter hvert trilaterale strategiske samarbeidet med Sverige og Finland, som går inn i en ny fase når de nordiske forsvarsministere etter planen undertegner et memorandum of understanding på det nordiske forsvarsministermøte i november. Fra militær side har vi da den politiske godkjennelsen vi behøver for å gå videre på de mest lovende samarbeidsområdene, hvor vi har identifisert ca 40 trilaterale samarbeidsprosjekter. Disse omfatter bl a felles midtlivs oppdatering av stridskjøretøyer, felles utdannelse av FACer og andre spesialister, felles simulatortrening, felles utnyttelse av skyte- og øvingsfelter, felles luftovervåking og etablering av RAP, felles logistikkelementer under internasjonale operasjoner og felles erfaringsdatabase for lessons learned under operasjoner, for bare å nevne noen få. Jeg vil imidlertid nok en gang understreke at det nordiske samarbeidet ikke omfatter kampflyanskaffelsen, som vil bli avgjort på fritt grunnlag, og som uansett valg av flytype vil være et flernasjonalt samarbeidsprogram.

 

Så er det selvsagt også områder hvor vi i årene fremover må regne med et fortsatt press på strukturen for å få til en transformasjon i tråd med så vel nasjonale behov som NATOs ønsker. Innenfor gitte økonomiske rammer er det åpenbart en ulempe å beholde flere baser og mer infrastruktur enn den operative strukturen har behov for til enhver tid, særlig når dette innebærer en tilsvarende svekkelse av muligheten for å øke andelen av deployerbare styrker for så vel nasjonale som internasjonale operasjoner.

 

Likeledes må vi regne med at en del av dagens vernepliktsbaserte kampavdelinger vil representere en stigende utfordring etter hvert som økende kostnader, økende teknisk kompleksitet og stigende krav til operativ kompetanse legger press på den nåværende utdanningsmodell. Dette gjelder kanskje særlig Hæren, der vi allerede har måttet erkjenne at vi ikke kan sende styrker ut i dagens internasjonale operasjoner med mindre enn 18 måneders opplæring. Vi krever altså 12 måneders grunnopplæring under førstegangstjeneste og deretter verving med 6 måneders misjonsspesifikk trening, før deployering i 6 måneder til operasjonene i Afghanistan. Men samtidig forutsetter vi at de vernepliktsbaserte kampavdelingene i Nord-Norge skal kunne settes inn i operasjoner hjemme etter bare 6 måneders grunnutdannelse. Dette på tross av at slike operasjoner etter forutsetningen vil være både vesentlig mer krevende og vesentlig farligere – men uten at det dreier seg om en invasjon hvor det står om vår eksistens som nasjon, og derfor om en antatt høyere aksept for tap. Vi har med andre ord her å gjøre med en form for inkonsistens ved vår eksisterende utdanningsmodell.

 

Denne modellen utfordres også av rene økonomiske effektivitetsbetraktninger, og la meg for å illustrere dette nevne at Hærens eget kostnadsestimat på neste generasjons mekaniserte infanteribataljon er ca 6 mrd 08-kroner i rene materiellinvesteringer. Den tilsvarende kostnad for bare 8-10 år siden var snaut 3 mrd i samme kroneverdi, altså halvparten. Samtidig øker nødvendig utdanningstid på grunn av materiellets økende kompleksitet, som selvsagt innebærer at den operative nytteperiodens andel av samlet tjenestetid stadig blir mindre. Vi betaler med andre ord en stadig høyere pris for en stadig synkende operativ effekt. Det er derfor overveiende sannsynlig at dette på et tidspunkt vil måtte få en strukturmessig konsekvens mht balansepunktet mellom vernepliktige og befal eller vervede, hvis man ikke vil ende med å legge ut store beløp til stadig oppøving av nye mannskaper som man aldri rekker å få noen operativ nytte av.

 

 

Avslutning

Mine damer og herrer, 2008 vil kunne gå over i historien som det året da en mangeårig nedadgående trend for forsvarsbudsjetter og forsvarsstruktur ble brutt til fordel for en utvikling som bevarer budsjettenes kjøpekraft og dermed muliggjør en stabilisering og videreutvikling av Forsvaret og forsvarsevnen. Det betyr ikke at alle våre økonomiske utfordringer er borte – spesielt ikke på kort sikt – men det betyr at vi har fått et pusterom. Samtidig må vi erkjenne at det norske forsvaret fortsatt ikke har gjennomført hele den transformasjonen som vår tids militærpolitiske, økonomiske, teknologiske og andre rammevilkår egentlig tilsier. I stedet improviserer vi fortsatt på en del områder en stående militær evne ved å tillempe det gamle produksjonsapparatet for mobiliseringsforsvaret til dagens oppgaver. Det vil vi ikke kunne fortsette med i ubegrenset tid, før ulempene og kostnadene blir så synlige at spørsmålet om nye endringer kommer opp.

 

Jeg minner også om at en stabilisering av kjøpekraften i form av lønns- og priskompensasjon ikke er det samme som en realvekst i forsvarsutgiftene, som altså ville tillate en økning av strukturen. Det er med andre ord ikke grunnlag for forventninger om at enkelte deler av Forsvaret skal vokse, eller at vi skal erverve nye kapasiteter som vi ikke har i dag. I så fall er det noe annet som må fjernes eller reduseres. Langtidsplanen innebærer imidlertid et langt skritt i riktig retning, og Forsvaret har med den fått en marsjordre som vi skal gjøre vårt ytterste for å leve opp til. Jeg vil derfor i ukene som kommer foreta en omfattende rundreise til Forsvarets avdelinger for å formidle et viktig budskap, nemlig at vi med langtidsplanen og et positivt forsvarsbudsjett for det første år av planperioden har fått en mulighet og en tillitserklæring fra våre politiske myndigheter. Dette representerer en sjanse til å snu en negativ utvikling som vi må ta godt vare på i form av aktiv innsats for å omsette planen i virkelighet på alle områder. Det er jeg overbevist om at vi både kan og vil greie.

 

Forsvaret er en stor organisasjon med en omfattende aktivitet på en rekke områder, og det er derfor ikke mulig å yte alle sider av virksomheten rettferdighet i et tre kvarters foredrag. Det er mange ting jeg gjerne skulle ha berørt – f eks den del av omstillingen som går ut på å endre profesjonskulturen og profesjonsidentiteten blant norske militære, fra den typiske militskultur vi historisk har hatt med oss fra mobiliseringsforsvaret til det profesjonelle selvbildet som er naturlig og nødvendig i et stående forsvar med ekspedisjonær karakter. Stikkord her er bl a ivaretagelse av våre veteraner som først og fremst vårt eget og ikke bare offentlighetens ansvar, og et fungerende dekorasjonsregime for dem som utmerker seg utover pliktens krav i kamp utenfor landets grenser. Jeg har altså valgt å konsentrere meg om de temaer jeg nå har foredratt, men kommer selvsagt gjerne tilbake til også andre forhold i spørsmålsrunden.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. februar 2008

Ved

General Håkan Syrén,

Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef).

 

Ömsesidigt förstärkande strukturer –

ett svenskt perspektiv

 

Forsvarssjefens presentasjon:
2008-02-04_Syrén_komprimert_PPT

  1. Inledning

 

General Håkan Syrén, Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef). Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jag vill börja med att tacka för inbjudan att komma hit till denna traditionsfyllda lokal och ge mitt svenska perspektiv på framtida samarbetsmöjligheter mellan de norska och svenska försvarsmakterna. Vi står inför viktiga gemensamma vägval som kräver framsynthet och djärvhet. Vi har stora möjligheter, men tiden är knapp.

 

Vi har mycket att bygga vidare på. Vi har en lång tradition av nära och förtroendefullt samarbete på alla nivåer mellan våra försvarsmakter. Vi har haft ett väl utvecklat nordiskt samarbete sedan lång tid när det gäller förberedelser och deltagande i internationella fredsoperationer.

 

Den långa kalla krigsperioden innebar speciella förutsättningar. En viktig

grund var dock hela tiden, att vi i Norden hade starka egenintressen av en informell samordning som verkade ömsesidigt stabilitetsstärkande. Den gick ibland under etiketten ”den nordiska balansen”, en etikett som jag tror från början myntades här i Norge.

 

För oss i Sverige har det genom åren varit av stort värde att ha Norge som en insiktsfull dialogpartner i frågor som rör säkerhets- och försvarspolitik.

 

Ni har inte minst utifrån ert Natoperspektiv bidragit till vår insikt om det bredare strategiska sammanhang i vilket även Sverige var en del.

 

Under det senaste händelserika decenniet har vi i Sverige också fått värdefullt stöd från Norge i våra ansträngningar att, som aktivt partnerland, utveckla ett nära praktiskt samarbete med Nato. Det gäller då inte minst i de Nato-ledda insatser till vilka vi bidrar.

 

Intensiteten i våra kontakter har ökat mycket påtagligt de senaste åren. Ett näraliggande exempel: Jag träffar faktiskt idag min norske kollega för tredje gången bara i år. För två veckor sedan medverkade vi båda vid Folk och Försvars årliga konferens i Sälen i Sverige. Förra veckan var jag och mina nordiska och baltiska kollegor gäster här i Norge. Agendan av samarbetsfrågor blir allt längre och en huvudpunkt var just hur vi nu ska bredda och fördjupa samarbetet i hela den utvidgande nordiska kretsen.

 

Det är ett tidens tecken och om något en illustration till såväl växande samarbetsmöjligheter som samarbetsbehov.

 

Rubriken för mitt anförande idag har satts till ”Ömsesidigt förstärkande strukturer – ett svenskt perspektiv”. Formuleringen utgår från titeln på den gemensamma studie av samarbetsmöjligheterna, som gjorts av våra försvarsmakter.

 

Jag kommer strax att återkomma till de konkreta förslag som ges i studien men vill först ge ett bredare svenskt perspektiv på behovet och möjligheterna till ökat samarbete.

 

Låt mig då redan inledningsvis understryka att vi hela tiden betraktar de norsk-svenska möjligheterna inom en bredare nordisk, europeisk och transatlantisk samarbetsram. Något rent nordiskt alternativ existerar inte! Även tillsammans förblir vi små såväl i ett europeiskt som i ett globalt perspektiv och vi blir allt mer beroende av en stark yttre ram för vår säkerhet. Detta är självklart för de flesta i denna sal, men det är långtifrån självklart för alla andra. Det finns, inte minst i Sverige, en ofta en tendens att vilja se nordiskt samarbete som ett okontroversiellt alternativ till andra samarbetsformat. Även om Sverige sedan tio mer än tio år är medlem av EU så finns fortfarande en betydande EU-skepsis och trots ett långt utvecklats samarbete med Nato så har tanken på medlemskap svagt stöd i den allmänna opinionen.

 

  1. Tillbakablick

 

Diskussionen om ett närmare samarbete mellan våra försvarsmakter började här i Oslo för ungefär två och ett halvt år sedan. Sverre Diesen och jag som då båda var rätt nya i våra försvarschefsroller började jämföra våra respektive försvarsmakters framtidsperspektiv.

 

Lite senare under hösten deltog vi tillsammans i en av de många jubileumsårs­konferenserna. Konferensens tema var ”Felles sikkerhet i Norden – fra splittelse till samarbeid?”. Rubriken för både mitt och Sverre Diesens föredrag var ”Från nationellt till flernationellt försvar?.

 

Efter att ha konstaterat att utvecklingen av svenskt och norskt försvar gick i mer parallella banor än kanske någonsin och att vi stod inför en lång rad likartade utmaningar avslutade jag mitt anförande med följande ord:

 

”Inom försvarspolitiken står Norge och Sverige idag närmare varandra än kanske någonsin sedan unionsupplösningen. Våra säkerhetspolitiska ramvillkor skiljer sig visserligen, Norge i Nato men utanför EU, Sverige i EU men utanför Nato. I dagens värld innebär detta dock allt mindre för den praktiska utformningen av våra försvarsmakter.

 

Både den svenska och den norska Försvarsmakten är nu i en situation där möjligheterna, att nationellt, på egen hand, bära upp en allsidig militär struktur snabbt minskar, i alla fall om vi ska hålla den kvalitativa nivå som krävs för att vara en relevant partner i det europeiska och globala samarbetet.

 

Även om grannsamarbetet ensamt bara kan tillgodose en del av de behov vi har, så har vi allt att vinna på att utnyttja de samarbetsmöjligheter som finns maximalt. Ett sådant samarbete kan också i sig bidra till att stärka broarna mellan FN, EU och Nato, något som gynnar oss båda. Det stärker den nordiska dimensionen inom det samlade euroatlantiska samarbetet och det ger oss tillsammans bättre möjligheter att tillgodose våra långsiktiga säkerhetsintressen i en alltmer globaliserad och sammanvävd värld.

 

Jag är optimist och ser hellre möjligheter än problem. Vi har under de närmaste åren en historisk chans att på ett förutsättningslöst sätt pröva möjligheterna till utökat samarbete. De mesta av de hinder som tidigare begränsat oss är borta, vi står inför radikala omprövningar av det mesta som vi under lång tid betraktat som eviga sanningar och sist men inte minst – vi strävar till alldeles övervägande del mot samma mål.”

 

Så långt alltså vad jag sa här i Oslo för lite mer än två år sedan. Det intressanta var att Sverre Diesens norska perspektiv var nästan exakt detsamma. Vi hade båda dragit slutsatsen att det inte längre var någon fråga om val mellan nationellt och flernationellt, utan att ett kraftigt utvecklat flernationellt samarbete framöver var ett imperativ för egentligen alla länder i Europa.

 

Detta blev upptakten till ett år av intensiva gemensamma studier som i båda våra länder bedrevs nära kopplat till våra nationella framtidstudier. I dessa har vi på bred front – inom 18 olika huvudområden – identifierat och analyserat möjligheter till vad vi kallar ömsesidigt förstärkande samarbeten mellan våra försvarsmakter.

 

Att vårt initiativ legat rätt i tiden har bestyrkts av reaktionerna runt omkring oss, såväl i våra grannländer som i den bredare EU- och Nato-kretsen. Finland har ända från början följt den norsk-svenska studien som observatör och under våren kommer vi nu att göra kompletterande studier av hur samarbetet med Finland på motsvarande sätt kan utvecklas. Vi välkomnar naturligtvis en stegvis breddning av diskussionen till övriga nordiska liksom baltiska grannar.

Sverre Diesen och jag gjorde i slutet av förra året en gemensam presentation av möjlighetsstudien i Bryssel för samtliga försvarschefer i Nato och partnerkretsen. Intresset var mycket påtagligt.

Det var också varit intressant – inte minst för mig som företrädare för partnerlandet Sverige – att senare höra Natos generalsekreterare välkomna det svensk-norska initiativet som ett exempel på hur han skulle vilja se samarbetet utvecklas även mellan de olika medlemsländerna i Nato!

 

  1. Svenska utgångspunkter

 

Innebörden har vi när vi i olika sammanhang informerat om studien illustrerat med en enkel figur med två trianglar (se nedan).

 

Våra respektive försvarsmakter representeras av var sin triangel där den breda basen bär upp de operativa förmågor som ytterst är försvarets raison d´être.

 

 

 

I takt med att våra försvarsmakters volym krymper tar basen ett allt större utrymme. Kostnadseffektiviteten sjunker och vi riskerar till slut att hamna i en situation där basen tar all kraft utan att räcka till någon effektiv output. Det krävs inte särskilt mycket analys för att inse att det är mycket i våra respektive trianglar som dubbleras och att det finns ett stort utrymme för rationaliseringar som kan stärka möjligheterna att få output såväl i Norge som i Sverige – dvs. att bygga ömsesidigt förstärkande samarbeten.

 

Ett viktigt grundvärde har hela tiden varit att slå vakt om den nationella suveräniteten vad gäller utnyttjandet av våra respektive operativa förmågor. Toppen på trianglarna ska alltså förbli under nationell kontroll. Genom samarbete i produktionen av förmågorna får vi på båda sidor utrymme för att behålla förmågor som vi annars av ekonomiska skäl skulle tvingas ge upp. Vi stärker alltså på båda sidor vår nationella förmåga. Självklart skapar vi samtidigt också nog så intressanta möjligheter till framtida effektivt gemensamt agerande, men det är då fråga för våra politiker och inte för oss militärer.

 

Låt mig nu på några olika sätt fördjupa bilden av det svenska perspektivet på framtida samarbete. Det är ingen tillfällighet att ni kommer att känna igen många av dem. Vi har som sagt funnit många gemensamma dimensioner i vår analys.

 

Uppgifter och behov

 

En första dimension handlar om de utmaningar vi ser, det vill säga vilka framtida uppgifter och behov vi ser. Den bilden sammanfattas på ett bra sätt av den karta över nordområdet som Sverre Diesen ofta visar. Det är en karta vars strategiska innebörd är i snabb omvandling.

 

Det har varit tydligt här i Norge under rätt lång tid, men det är nu en bild som får en alltmer konkret innebörd även för Sverige. Det blir extra tydligt när vi lägger på strukturen på hur energiresurserna i norr kommer att transporteras till konsumenterna längre söderut i Europa. Vad som då blir så tydligt är att det är en utveckling som påverkar hela området. Den gasledning som nu planeras mellan Ryssland och Tyskland i Östersjön ingår i ett större sammanhang. Vad som händer i Östersjö­området hänger direkt ihop med vad som händer i Barentsområdet i norr.

Även klimatutvecklingen öppnar nya framtidsperspektiv med möjligheten av en öppen nordostpassage i en nära framtid.

 

Att slå vakt om stabilitet och säkerhet i området liksom att hävda våra nordiska intressen gentemot starka yttre parter blir i allt högre grad en gemensam utmaning. Det är en utmaning som ställer krav på fortsatt robust nationell suveränitetshävdande förmåga i alla våra länder.

 

Den ställer också krav på oss att på de olika sätt vi kan vara relevanta parter i det bredare europeiska och transatlantiska samarbetet. Det senare handlar både om att ha en militär förmåga som kan verka effektivt tillsammans med andra länder och om att löpande ge våra bidrag till internationella fredsbyggande insatser runt omkring i världen.

 

Här är det viktigt att förstå att svensk alliansfrihet idag inte är synonym med att vi ser framför oss situationer, där Sverige skulle agera ensamt vid uppväxande hot mot områdets säkerhet. Den svenska parlamentariska försvarsberedningen skriver till exempel i sin för ett par månader presenterade rapport följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba en annan EU-medlemsstat eller ett annat nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas”.

 

Försvarsberedningens slutsats innebär inte förpliktelser med den uttrycker en vilja att agera.

 

Ekonomiska realiteter

 

En andra dimension handlar om ekonomiska realiteter. Det är en bild som präglas av tre utvecklingar.

 

För det första av en långsiktigt rotad trend där försvarsmaktens anslag som andel av BNP stadigt minskar och där anslaget till försvarsmakten mätt i konstant penning­värde under lång tid legat på en konstant nivå och under den senaste tioårsperioden reducerats betydligt.

 

För det andra så ser vi hur driften av försvaret successivt tar ett allt större utrymme och att utrymmet för investeringar i motsvarande grad minskar. Övergången från ett stort förrådsställt invasionsförsvar till ett insatsberett eller insatt insatsförsvar innebär definitionsmässigt just detta. Det är en utveckling som förstärks av att det samlade anslaget minskat.

 

För det tredje handlar det om kostnadsutvecklingen inom försvarsområdet. Vi har här exakt samma erfarenheter i både Norge och Sverige. Vi har att möta en utveckling som stadigt innebär att kostnaden för upprätthålla en viss volym på försvarsmakten blir allt högre. Det handlar om att personalkostnaderna stiger snabbare än den allmänna prisutvecklingen och det handlar om att den kvalitativa utvecklingen gör att nya generationer av system och förband blir ett antal procent dyrare varje år räknat i fast penningvärde.

Exakt hur många procent det handlar om är knappast möjligt att ange. Det skiftar givetvis mellan olika områden och också i viss utsträckning mellan våra länder. Vi brukar för vår del, utgående från tidigare erfarenheter, tala om mellan tre och fyra procent.

 

Det kan kanske låta hanterbart sett i ett kort tidsperspektiv, men den långsiktiga effekten är mycket påtaglig och kännbar. Tre och en halv procents årlig urholkning kan översättas till en halvering på tjugo år. Och omvänt, för att kunna upprätthålla samma volym över en tjugoårsperiod krävs en fördubbling av anslagsnivån.

 

Den som studerar den kvantitativa utvecklingen av våra respektive försvarsmakter över de senaste decennierna kan rätt lätt se den konkreta innebörden av detta samband. Det är också mot den bakgrunden som vi måste analysera våra framtida möjligheter och utmaningar.

 

Jag ska strax återvända till detta, men vill först lägga på min tredje dimension som handlar om den transformation som den svenska Försvarsmakten just nu genomgår. Det är en utveckling som i allt väsentligt löper i parallella spår med den norska. Det är alltså den tredje pusselbiten för att förstå bakgrund och potential för det ökade samarbete vi föreslagit.

 

Från invasionsförsvar till insatsförsvar.

 

Transformeringen av den svenska Försvarsmakten har varit en stegvis process där säkerhetspolitiska överväganden och militär analys blandats med ekonomisk nödvändighet och där det i efterhand är svårt att klart urskilja vad som har varit orsak och verkan.

 

Den helt avgörande faktorn är naturligtvis den genomgripande förändring av vår

säkerhetspolitiska miljö som inleddes med murens fall för två decennier år sedan.

 

Det fleråriga försvarsbeslutet som fattades av riksdagen 2004 innebar att den tydliga omläggning av försvarspolitikens inriktning som påbörjats fyra år tidigare bekräftades och ytterligare preciserades. Nu klargjordes att målet entydigt var ett insatsförsvar med hög förmåga här och nu. Uppgiften att ha förmåga här och nu styrdes inte minst av en ökad ambition att kunna medverka i internationella fredsfrämjande operationer.

 

Omvärldsutvecklingen sedan det föregående försvarsbeslutet var en starkt påverkande faktor. EU:s i november 2003 antagna säkerhetsstrategi, liksom europeisk enighet om behovet av större förmåga att snabbt kunna bidra till internationell krishantering verkade i samma riktning. Beslutet att skapa en europeisk snabbinsatsförmåga, EU Battle Groups, togs våren 2004.

 

De internationella insatserna var ett huvudmotiv för satsningen på här och nu, men

bakom den samlade inriktningen fanns också ett grundkrav att insatsförsvaret skulle

kunna användas både internationellt och nationellt.

Uppgiften att kunna hävda svensk suveränitet och att försvara Sverige finns givetvis kvar, men innebar i den nya situationen väsentligt annorlunda krav på förmåga än tidigare. En omedelbart användbar nationell militär förmåga för att hävda territorell integritet i alla dimensioner är efterfrågad. Det innebär behov av ett mångsidigt och tillgängligt försvar, men lägre kvantitativa anspråk än det tidigare invasionsförsvaret.

 

Målet att ha handlingsfrihet att kunna möta nya hot och utmaningar finns kvar och ställer också det krav på fortsatt bredd i förmåga och kompetens. Det är dock viktigt att här komma ihåg den yttre ram som jag nyss refererat till. Det handlar inte om att kunna möta framtida större hot på egen hand, utan det handlar om att ha förmåga att tillvarata våra intressen inom en bredare ram.

 

Målet är att skapa en struktur där de internationella och nationella kraven så långt som det är möjligt går hand i hand. Kraven på användbarhet bidrar till att upprätthålla ett starkt operativt tryck på all förbandsutveckling. Det skall alltså inte gå att slå sig till ro utifrån en känsla av att de som ställs krav på förmåga ligger långt bortom horisonten.

 

Satsningen på multinationell interoperabilitet har hög prioritet. Den är ett led i att säkerställa förmåga att verka tillsammans med andra länder – i internationella insatser på olika håll i världen, liksom vid behov för att möta gemensamma utmaningar i vår del av världen. Det handlar då om interoperabilitet på full bredd, dvs. om materiel, doktriner, utbildning, övning osv.

 

Totalt omfattar Försvarsmaktens insatsorganisation nu drygt 60 000 män och kvinnor.

 

Den strategiska och operativa högkvartersfunktionen har samlats i en nationell

ledningsfunktion i vilken även de tre taktiska kommandona ingår. Denna

insatsledning har idag ansvaret för både nationella och internationella insatser.

 

Markstridskrafterna omfattar ett trettiotal bataljonsenheter av olika typer samt ett

mycket kvalificerat hemvärn med 30 000 man organiserade i 60 hemvärnsbataljoner.

 

De marina stridskrafterna innefattar sju robotkorvetter och fyra ubåtar, alla med hög

modernitet. De innefattar också ett antal minröjningsfartyg och en amfibiebataljon.

 

Flygstridskrafterna är nu helt utrustade med JAS 39 Gripen. De sista planen slutlevereras under 2008 och flygstridskrafterna omfattar då totalt omkring 150 Gripen flygplan. Ungefär hälften är av dessa tillhör just nu den Nato-interoperabla C/D versionen. Inriktningen är att långsiktigt ha ungefär 100 plan, alla med full Nato-interoperabilitet.

 

Trots fallande investeringsandel är den materiella standarden på våra insatsförband idag genomgående hög. Det är i många fall ett arv av investeringar som beslutades för mer än tio år sedan.

 

Markstridskrafterna är exempelvis utrustade med Leopard 2 stridsvagnen,

stridsfordon 90 och artillerilokaliseringssystemet Arthur. I marinen är ett nytt

korvettsystem, Visby-klassen, under införande. På ubåtssidan finns två ubåtar av

Västergötlandklass och två av Gotlandklass. Flygvapnet utnyttjar som redan nämnts

fjärde generationens stridsflygplan Gripen och har också det luftburna

radarspaningssystemet Erieye.

 

Den internationella insatsförmågan är en del av den samlade insatsförmågan och bygger på de förband som har de högsta beredskapskraven. Vårt mål är att skapa en modulär insatsstruktur med största möjliga flexibilitet mellan nationella och internationella insatser. De förband som vi anmält till de internationella förbands­registren representerar idag nästa alla typer av förband i insatsförsvaret.

På marksidan återfinns bland annat skytte-, artilleri-, luftvärn-, jägar-, EOD-, special och ingenjörsförband, på marinsidan korvetter, ubåtar, minröjnings- och amfibie­förband. På flygsidan ingår JAS Gripen-förband, transportflyg och signalspanings­förmåga.

 

Flertalet av dessa förmågor används eller har använts i internationella insatser under

de senaste åren. Det samlade svenska militära utlandsengagemanget just nu ligger strax under 1000 personer. Till detta kommer under första halvåret i år att den svenska delen av NBG som nu står i beredskap uppgår till 2350 personer.

 

Den svenska regeringens mål, är att efterhand kunna ungefär fördubbla Sveriges löpande bidrag till internationella insatser.

 

NBG har varit och är en stor utmaning för hela Försvarsmakten. Den innefattar komponenter från alla delar av Försvarsmakten och uppsättandet har fungerat som en stark katalysator för hela reformarbetet. Den har ställt omedelbara reformkrav inom såväl personal- som materielförsörjning. Samtliga svenska soldater i NBG är nu anställda på kontrakt. Vi har reformerat värnpliktsutbildning och infört en frivillig kontraktsbaserad tredje utbildningstermin för internationella insatser. Vi håller på och ställer om hela personalförsörjningen till insatsförsvarets behov. Det innebär bland annat att vi nu inför – eller återgår till att ha – en specialistofficerkarriär vid sidan av generalistkarriären. NBG har också verkat som en katalysator för att utveckla samverkan mellan politiskt och militärt beslutsfattande, nationellt och multinationellt. Kravet på att kunna skicka ut ett förband inom tio dagar från politiskt beslut i EU är tveklöst mycket krävande och förutsätter om det skall kunna realiseras väl uppövade kontakter och beslutskanaler.

 

Bilden av det svenska försvarets internationalisering är inte komplett utan att nämna några ord om det internationella övningsmönstret. Den nationella ramen har blivit för liten för att bära upp övningar av den storlek som krävs för att ge våra chefer och förband övning på högre nivåer. De internationella övningarna spelar därför idag en helt avgörande roll för att utveckla våra förbands förmåga. Den utgör också den ram inom vilken vi kan verifiera att vi har den förmåga som krävs för att kunna bidra i kvalificerade gemensamma insatser. Det är viktiga kvitton inte minst för de förband som sällan får möjlighet att visa sin förmåga i internationella insatser.

 

Vi deltar i ett allt tätare övningssamarbete inom ramen för Partnerskap för Fred. Flera av de största övningarna, t ex Strong Resolve, har genomförts i Norge och med nära samverkan mellan svenska och norska förband.

 

Vårt ubåtssystem av Gotlandsklass har under två års tid prövats i krävande övningar med den amerikanska Stillahavsflottan. Resultaten har varit entydigt positiva. De svenska ubåtsförbanden håller absolut yppersta klass.

 

Våra JAS-Gripen har på ett motsvarande sätt testats under vad som är maximalt realistiska övningsförutsättningar i en amerikansk Red Flag övning. Sju JAS Gripen ombaserade då tillsammans med ett basförband till Alaska, deltog med utomordentliga resultat i ett par veckors intensiv övning och återvände sedan utan missöden till hemmabasen i Sverige.

 

 

Bilden av insatsförsvaret är inte fullständig utan att också återkoppla till den organisatoriska utvecklingen. De ekonomiska förutsättningarna som gavs 2004 innebar en tioprocentig ramminskning och en fortsatt organisationsminskning ned till en grundstruktur, som nu balanserar nära den gräns som kan betecknas som underkritisk. Den bilden skall relateras till vad jag tidigare sagt om innebörden av en kostnadsutveckling som hela tiden urholkar volymen.

 

Kvantiteten förband och system har inom flera områden sjunkit till nivåer som ligger på gränsen till att vara underkritiska. Med kritisk nivå avser jag då en volym som medger att förband och system kan utvecklas, underhållas, utbildas och användas operativt. Det är inte då längre möjligt att reducera antalet enheter utan det handlar i framtiden i så fall om att ta bort hela funktioner eller förmågor.

 

  1. Den gemensamma möjlighetsstudien

 

Der främsta sättet att hantera dilemmat att vidmakthålla bredd i våra förmågor trots sjunkande volymer är att samarbeta mer med andra länder och att därigenom tillsammans öka kostnadseffektivitet i produktion och utnyttjande. Ökat flernationellt samarbete är i dag en nödvändighet!

 

Därmed är jag tillbaka till utgångspunkterna för det vidgade samarbete vi nu eftersträvar mellan Sverige och Norge. Vi står i hög grad inför likartade utmaningar när våra försvar nu reformeras för att vara lika användbara i multinationella insatser utanför territoriet som på hemmaplan. För att knyta an till de tidigare trianglarna skapar vi en gemensam bas som bär upp topparna på de två trianglarna – den operativa förmågan.

 

Möjligheterna till ömsesidigt förstärkande samarbeten är stora redan om vi ser till de närmaste åren och ökar när vi blickar längre fram. Vi har i studien analyserat 18 olika huvudområden. De spänner över hela fältet inom utbildningsområdet, de innefattar gemensamma övningsfält och övningar, liksom kvalificerade sjukvårdsförband, logistik och flygtransporter på det internationella fältet. Det handlar också om ett mer utvecklat samarbete inom forskning, utveckling och materielanskaffning.

 

Hur stora effekter vi kan uppnå bestäms av omfånget och hur snabbt vi kan utveckla samarbetet. Potentiellt har vi gjort bedömningen att ett stärkt samarbete ger möjligheter till effektivisering av vår styrkeproduktion som om vi skulle fortsätta rent nationellt skulle kräva tillskott som räknas i miljardbelopp.

 

I det sammanhanget vill jag dock framhålla att vårt fokus inte primärt varit ekonomiskt, utan snarare har utgått från vår ambition att vidmakthålla operativ bredd trots sjunkande numerär.

 

Jag vill tills vidare i huvudsak undvika att peka ut enskilda områden som särskilt intressanta, utan vill avvakta den politiska beredningen som snart är klar. Jag vill dock ge några generella reflektioner. Officersutbildningen är givetvis ett område som är högintressant av flera skäl. Dels därför att vi tillsammans så påtagligt kan stärka våra möjligheter att upprätthålla en högkvalitativ utbildning, dels därför att gemensam utbildning i sig efter hand kommer att ge starka multiplikativa effekter inom nästan alla områden.

 

En avgörande fråga är också knuten till graden av systemlikhet, dvs. till hur väl vi lyckas harmonisera vår materielanskaffning. Ju större grad av systemlikhet vi uppnår desto högre potential för samarbete. En viktig fråga i närtid blir därför att harmonisera våra planeringsprocesser för att underlätta en ökad samordning av vår långsiktiga materielanskaffning.

 

Ett centralt område har tills vidare hållits utanför de gemensamma studierna, nämligen stridsflygområdet. Motivet har naturligtvis inte varit att området är ointressant. Det är tvärtom utifrån nästan alla aspekter högrelevant. Anledningen är istället att valet av framtida stridsflygsystem just nu är ett stort eget projekt i Norge där ett av de alternativ som studeras är det svenska JAS Gripen. Det krävs emellertid inga djupgående studier för att konstatera att ett gemensamt framtida utnyttjande av samma flygsystem skulle utgöra en kraftfull katalysator för samarbete inom en lång rad områden.

 

  1. Avslutning

 

Jag har i mitt föredrag framför allt uppehållit mig vid ett praktiskt militärt samarbetsperspektiv. Det räcker långt och kan hålla oss sysselsatta på ett meningsfullt sätt under ett antal år.

 

Samtidigt är det naturligtvis så att försvarssamarbete ytterst handlar om långt mycket mer än bara ekonomi. Det handlar om att bygga säkerhet. Perspektivet innefattar alltså lika mycket politik som ekonomi. Politik är inte försvarschefernas bord utan våra regeringars.

 

Låt mig därför avsluta med att citera ett par företrädare för regeringen, först utrikesminister Carl Bildt.

 

Bildt talade om framtida samarbete på norska ambassaden i Stockholm i mars förra året och avslutade då med följande ord:

Vi måste fortsätta att förnya oss och förändras. I tilltagande grad ser vi att den nationella ramen är för liten för detta. Vi måste bygga ut den nordiska, den nordeuropeiska basen för vår politik på praktiskt taget alla områden. Det är detta som ligger bakom de ambitioner som vi har mellan de olika nordiska länderna, och det är där jag tror att vi har kommit fram till en vändpunkt i relationerna mellan Sverige och Norge – ett decennium efter de olika vägvalen i mitten på 1990-talet.

Nu har vi smält och anpassat oss till våra olika vägval och från denna bas kan vi skapa helt nya förutsättningar för utrikespolitik, för säkerhetspolitik, för industriellt samarbete och för det bredare, så kallade civila samhällets umgänge över Kölen. Vi kommer inte längre att stå med ryggarna mot varandra och blicka åt olika håll. Jag tror att vi tillsammans kommer att stå på vår halvö och tillsammans blicka på världen i dess helhet under de kommande decennierna.”

Försvarsminister Sten Tolgfors har i olika sammanhang markerat att regeringen nu utvärderar idéerna i den svensk-norska studien utifrån positiva utgångspunkter och att han ser det nordiska samarbetet som en central del i den framtida svenska försvarspolitiken.

 

Både Bildts och Tolgfors´ kommentarer visar att det nu finns en stark politisk vilja och politisk förväntan på ökat försvarssamarbete med Norge, liksom med övriga nordiska grannländer.

 

Den boll vi försvarschefer sparkade upp till våra politiska uppdragsgivare för ett halvår sedan är alltså nu på väg tillbaka med positiva rekommendationer att gå vidare.

 

Det är nu upp till oss att se till att ord följs av handling. Från svensk sida ser jag fortsatt stora möjligheter. Att det kommer att krävas framsynthet och djärvhet är helt klart. Lika klart är att det kommer att det kommer att krävas ett ömsesidigt givande och tagande som utifrån traditionella nationella synsätt kan vara nog så smärtsamt.

 

Likväl är det viktigt att hela tiden hålla i minnet att alternativet att hålla fast vid gamla rent nationella strukturer inte finns på kartan. Ökat flernationellt samarbete i olika format – bilateralt, trilateralt och multilateralt är en nödvändighet.

 

Utveckling och förändring går hand i hand!

 

 

Tack för uppmärksamheten och jag ser fram emot en fortsatt diskussion.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 26. november 2007
ved

General Sverre Diesen

Forsvarssjef

Status og utfordringer i Forsvaret

 

Innledning

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg begynne årets foredrag i OMS med å overraske forsamlingen og fortelle at jeg ikke kommer til å snakke mye om Forsvarsstudie-07 her i kveld, slik mange kanskje hadde ventet. Årsaken til det er rett og slett at jeg, etter at studien ble offentliggjort for tre uker siden, har registrert at tilslutningen til de viktigste konklusjonene fra både stortingspolitikere og medier har vært så sterk at det ikke synes å være noen grunn til å utbrodere den. Det virker som vi denne gangen har greid å skape en noe nær tverrpolitisk forståelse og enighet om hvilke tiltak som er nødvendige for å opprettholde en forsvarsevne på dagens nivå. Det er også positivt at Regjeringens forsvarspolitiske utvalg i hovedsak synes å ha falt ned på de samme konklusjoner, særlig hva angår behovet for å videreføre forsvarsbudsjettenes kjøpekraft på dagens nivå. Dermed synes det som det nå ligger to meget gjennomarbeidete og konsistente forslag på statsrådens bord, et fagmilitært og et forsvarspolitisk.

 

La meg i den forbindelse understreke det som også er presisert i forsvarsstudien – nemlig at det etter min vurdering er fullt mulig innenfor rammen av et forsvarsbudsjett i dagens størrelsesorden – mellom 32 og 34 mrd 2008-kroner – å skaffe landet et hensiktsmessig og moderne forsvar i forhold til de sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor. At jeg har trukket opp noen dystre fremtidsperspektiver med tanke på hva som i verste fall kan skje dersom den erfarte budsjettutvikling fortsetter, må derfor ikke få lov å forkludre det som er status – nemlig at vi i dag har et kvalitativt meget godt og for dagens formål egnet forsvar. Utfordringene er knyttet til hva vi må gjøre for å beholde og videreutvikle det i riktig retning – som altså er å la budsjettene følge lønns- og prisutviklingen i sektoren.

 

La meg også få lov å minne om at det denne gang er lagt frem en studie som alle de fire generalinspektørene står samlet bak – selv om de hver for seg selvsagt kunne ønsket seg mer av både det ene og det andre. Gitt de økonomiske rammer og behovet for ikke å fremme forslag om en struktur i økonomisk ubalanse, er imidlertid alle enige i de prioriteringer som er gjort. Det er så vidt jeg kan erindre første gang, og dermed en meget stor styrke for anbefalingen. Æren for det vil jeg først og fremst tillegge de fire generalinspektørene selv, men også den organisering vi nå har med grenstabene som en integrert del av Forsvarsstaben. Det sikrer ikke bare forsvarssjefen tilgang til generalinspektørenes ekspertise og innspill i den daglige drift – som er helt nødvendig – men bidrar samtidig til at de på sin side fungerer som en del av et kollegium som møtes daglig, og som også må ta ansvar for helheten.

 

Dette foredraget kommer dermed ikke til å handle om hverken penger eller fremtid, men derimot om nåtid – om det Forsvaret vi har i dag og de utfordringer vi har både her hjemme og ute i verden. I lys av den senere tids begivenheter, med økt militær aktivitet i områdene rundt oss samtidig med at våre avdelinger i Afghanistan har vært involvert i regulære kamphandlinger, tror jeg kanskje det kan være vel så interessant. Jeg kommer derfor i første del av foredraget til å gå inn på hvordan vi leser det strategiske bildet som nå avtegner seg i norske nærområder, og hvilken rolle Forsvaret har i den sammenheng. I annen del vil jeg så komme inn på de operasjonene vi nå er involvert i utenlands, og hvilke erfaringer vi kan trekke av dem med tanke på Forsvarets videre utvikling.

 

Utviklingen i norske nærområder

Som påpekt i forsvarsstudien vil Norge i overskuelig fremtid ha sine sikkerhetspolitiske og strategiske utfordringer knyttet til den nordlige landsdel og de tilstøtende områder. I utgangspunktet er dette en konsekvens av regionens nærhet til områder som fortsatt er av stor militær-strategisk betydning for vår nabo Russland. Men denne tradisjonelle militære dimensjonen forsterkes av nordområdenes økende økonomiske betydning, knyttet til utvinningen av store energikilder og de mulige nye transportveier som følger av issmeltingen i Arktis. Kombinert med de uavklarte grensespørsmålene, den økende russiske militære aktiviteten i regionen og en generelt mer autokratisk og selvbevisst linje i russisk politikk har dette ført til at mange stiller spørsmålet om vi nå ser innledningen på en ny spenningsperiode i nordområdene. Dette er åpenbart et spørsmål av stor betydning, men noen umiddelbar grunn til å trekke alt for dramatiske konklusjoner synes likevel ikke å være til stede. En viktig forutsetning for å tolke utviklingen riktig er etter mitt skjønn at vi ser at det egentlig dreier seg om flere til dels uavhengige utviklingstrekk som riktignok er sammenfallende i tid og rom – men som ikke nødvendigvis henger sammen eller forsterker hverandre gjensidig.

 

For å begynne med den økte russiske militære aktiviteten i våre nærområder, så kan den etter mitt skjønn ikke tolkes ensidig som et signal om en større russisk vilje eller tilbøyelighet til å bruke makt for å hevde sine interesser i våre nærområder. Jeg finner det ganske naturlig at Russland, etter mer enn ti år som en annenrangs militærmakt konvensjonelt sett, nå bruker en del av sitt økonomiske overskudd på å gjenvinne sin status og sitt selvbilde som militær stormakt. At mye av denne aktiviteten finner sted i våre nærområder er i seg selv heller ikke påfallende. Nordvest-Russland og Kolahalvøya er Russlands eneste strategiske åpning mot Atlanterhavet, og slik sett det eneste mulige baseområde og utgangspunkt for den russiske marinens operasjoner i vestlige farvann. Det innebærer nødvendigvis at mye av den økte aktiviteten vil finne sted i farvann som grenser opp mot våre, og de områder hvor det er både energiutvinning og uavklarte grensespørsmål – men uten at noen av delene derfor er årsaken til aktivitetsøkningen.

Det samme er tilfellet med de russiske flyene som nå skal markere det russiske luftforsvarets strategiske rekkevidde og kapasitet vestover, etter mange års påtvunget inaktivitet. De vil på sin vei vestover måtte fly ut i havet, rundt Nordkapp og videre ut i Atlanterhavet eller ned i Nordsjøen for ikke å krenke andre staters luftrom. Noen annen mulighet finnes ikke, og igjen vil dette måtte bringe flyene i det mange oppfatter som ubehagelig nærhet av norsk område.

 

På den annen side er det ikke tvil om at noe av denne aktiviteten også har karakter av maktdemonstrasjon på en måte som i hvert fall ikke kan kalles tillitskapende. Å sende to strategiske bombefly helt ned i Nordsjøen til området rett utenfor Nederland samme dag som NATOs forsvarsministre møttes i Nordwiijk, eller gjennomføre tilsvarende flygninger rundt Island samtidig med at amerikanerne forlot Keflavik-basen er i beste fall en unødvendig og lite tilbørlig form for styrkedemonstrasjon. Når dette holdes opp mot russisk holdning i andre viktige internasjonale spørsmål – f eks russisk suspensjon av CFE-avtalen – oppstår det et helhetsinntrykk som ikke bare kan kalles oppmuntrende. Selv om vi derfor ikke leser noen umiddelbar økt konfliktfare i nordområdene inn i den senere tids fly- og seilingsaktiviteter, er det åpenbart all grunn til å følge dem meget nøye – hva vi også gjør. Vi kan heller ikke overse den historiske kjensgjerning at det å disponere et slagkraftig og effektivt militærapparat i seg selv under gitte omstendigheter kan styrke tilbøyeligheten til også å bruke det.

 

Når det så gjelder den generelle politiske utvikling i Russland, er den selvsagt egnet til å bekymre alle som er opptatt av demokratiets kår i landet. I det store bildet bidrar den nok også til å gjøre Russland mer lukket og nærer på mange måter opp under den historiske russiske frykt og skepsis overfor Vesten. Begge deler er selvsagt negativt, men igjen er det ingen direkte sammenheng mellom dette og en mulig større fare for militær konfrontasjon i nordområdene. Et autoritært Russland har historisk ikke vært mer irrasjonelt enn andre europeiske stater i spørsmålet om bruk av militærmakt, selv om et autoritært regime ofte står friere i forhold til å bruke makt hvis det først ser det som formålstjenelig. Men gitt at det forholder seg slik vil altså en eventuell russisk maktbruk for å fremme sine interesser i nordområdene først og fremst avhenge av om de ser det som nødvendig og hensiktsmessig eller ei. Så lenge de ikke gjør det, blir ikke konfliktfaren større av at landet utvikler seg i autoritær retning. Sagt på en annen måte: Det er militære maktmidlers objektive anvendelighet i de potensielle konfliktspørsmål det dreier seg om som avgjør – ikke det russiske regimets demokratiske karakter.

 

Dette bringer oss til den siste og avgjørende dimensjon ved den strategiske utvikling i nordområdene, nemlig spørsmålet om hvorvidt nordområdenes økende økonomiske betydning innebærer en tilsvarende større fare for militær konfrontasjon og konflikt. For å svare på det må vi som et første skritt minne oss selv om at militær maktbruk mellom stater er et politisk virkemiddel, og derfor underlagt et politisk resonnement knyttet til maktbrukens art og omfang. En eventuell bruk av militærmakt i nordområdene vil med andre ord måtte gjenspeile hvilke politiske interesser den er ment å ivareta i dag – som åpenbart er helt andre enn under den kalde krigen. Da ville et angrep på Nord-Norge vært en del av en total krig for å erobre resten av det europeiske kontinent. I dag er derimot konfliktstoffet knyttet til rene økonomiske interesser, i første rekke utnyttelsen av ressurser i havet og på havbunnen – men også kontrollen med de nye sjøverts transportveier.

 

Denne utviklingen har utvilsomt sikkerhetspolitiske konsekvenser, siden utvinning og transport av viktige råvarer alltid har påvirket områders strategiske betydning. Dermed skapes det like utvilsomt et visst mulighetsrom for militær maktbruk under gitte omstendigheter. Vi kan likevel ikke av den grunn hoppe rett på en konklusjon om at noe som minner om den gamle sovjetiske trusselen er i ferd med å gjenoppstå. En militær maktbruk i nordområdene som skal være konsistent med de politiske interesser den skal fremme – altså eierskapet til viktige ressurser i havet og på havbunnen – vil måtte være langt mer begrenset i tid, rom og styrkeinnsats enn det vi forberedte oss på under den kalde krigen. Det følger jo bl a av den enkle kjensgjerning at en mer uinnskrenket maktbruk etter all sannsynlighet ville føre til ødeleggelse av de meget sårbare installasjonene som er forutsetningen for overhodet å kunne nyttiggjøre seg eierskapet til de samme ressursene.

 

Min konklusjon er derfor at dersom disse interessemotsetningene skulle føre til en militær konfrontasjon i nordområdene mellom Norge og en annen stat, måtte maktbruken graderes og tilpasses formålet – som åpenbart ville være å tvinge den norske regjering til å endre sin politikk på omstridte områder, eller bøye seg for konkrete krav. Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt. Det tilsier en kortvarig og begrenset militær operasjon, som kunne være intens nok på det taktiske nivå, men som antagelig ville bli terminert når den hadde tjent sitt formål – før man risikerte eskalering til et omfang der den politiske og økonomiske risikoen ikke lenger sto i forhold til gevinsten.

 

Den viktige og interessante konklusjon fra et militært ståsted er derfor at det i vår tid og i våre nærområder ikke kan ses bort fra begrensede militære operasjoner til støtte for politiske krav, eller anvendelse av militærmakt som del av en bredere politisk krisehåndtering. I så fall kan det også være mulig å skape politiske resultater ved hjelp av en militær maktbruk som for å være strategisk effektiv likevel ikke behøver å gå utover operasjoner på det taktiske nivå – og som, for ikke å sprenge sine politiske rammer, heller ikke ville få lov å gjøre det.

 

I denne situasjonen må vårt forsvars viktigste strategiske oppgave være å sikre at det mulighetsrommet som finnes for regional og bilateral militær maktbruk rettet mot Norge og norske interesser i nordområdene blir så lite som mulig. Dvs at enhver form for maktbruk rettet mot oss kan møtes så raskt at den umiddelbart får et omfang som gjør den uforutsigbar og derfor farlig. Det er med dette scenariet i tankene vi i forsvarsstudien har presisert at det fortsatt er de nasjonale oppgavene som dimensjonerer Forsvarets utforming, og det er denne analysen som også ligger bak våre anbefalinger i så måte.

 

La meg likevel skyte inn her at det fortsatt er viktig at vi i den daglige, fredsoperative myndighetsutøvelse og ressursjurisdiksjon skiller mellom bruk av Kystvakten og bruk av Forsvarets enheter for øvrig. Her er det ingen glidende overgang, fra bruk av kystvaktskip til bruk av fregatter eller kampfly. I det øyeblikk vi tar i bruk mer omfattende militære maktmidler enn det selv en utvidet tolkning av folkeretten gir grunnlag for, senker vi bare terskelen for det også andre nasjoner vil måtte se som legitim intervensjon med militære midler. Dette innebærer åpenbart å spille kortene i hendene på den militært sett sterkeste, og en slik strategi er det følgelig ikke vi som en liten nasjon som tjener på.

 

Operasjoner og operasjonsrelaterte erfaringer

Som antydet også i innledningen er jeg litt bekymret for at forsvarsstudiens nødvendige fokusering på de langsiktige utfordringene skal skygge for det som er et like viktig budskap her og nå – nemlig at de siste års omstilling har gitt oss et mindre men langt mer moderne, effektivt og slagkraftig forsvar. Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge – ikke som i det gamle forsvaret nærmest en abstraksjon som førte til at det ble tatt mange snarveier i forhold til både materiell og trening.

 

En viktig katalysator for denne utviklingen er selvfølgelig at Forsvaret i dag er kontinuerlig involvert i slike operasjoner. Jeg vil derfor bruke noen av dem til for det første å gi et inntrykk av hvilken kvalitet våre avdelinger faktisk har i dag, og hva den setter dem i stand til å gjøre. Jeg vil også bruke denne gjennomgangen som utgangspunkt for noen betraktninger om hvilke konsekvenser erfaringene bør få for den videre utviklingen av Forsvaret.

 

I den forbindelse vil jeg bruke mest tid på utenlandsoperasjonene, uten derfor å underslå at Kystvakten, grensevakten, våre jagerfly på beredskap, Redningstjenesten og andre deler av Forsvaret også i høy grad utøver operativ virksomhet her hjemme hver dag. Men for det første er jo den hjemlige virksomheten godt kjent for denne forsamlingen, og for det annet er det nå i første rekke de internasjonale operasjonene ute som på mange måter gir oss viktige stridsmessige erfaringer.

 

Generelt

I det året vi nå snart har bak oss har enheter fra alle forsvarsgrener, inklusive spesialstyrkene vært deployert ute i aktive operasjoner. Sjøforsvaret har hatt fire MTBer i UNIFILs maritime styrke utenfor Libanon, Luftforsvaret har hatt ledelsesansvaret av flyplassen i Kabul, Hærens Jegerkommando har vært deployert til Kabul-regionen med en task force i 6 måneder og Hæren forsterket fra Kystjegerkommandoen har videreført sine styrkebidrag i PRT Meymaneh og den hurtige reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif – begge de to siste i ISAFs Regional Command North. Fra alle disse operasjonene har vi hentet meget verdifulle erfaringer, og når jeg i fortsettelsen velger å konsentrere meg om landoperasjonene i Afghanistan er ikke det til forkleinelse for de øvrige bidrag. Det er imidlertid her vi nå opererer under forhold og med oppdrag som ligger nærmest opp til krigshandlinger, og hvor vi derfor kan hente noen av våre viktigste erfaringer.

 

Spesialstyrkenes operasjoner

Våre spesialstyrkers operasjoner i RC Center, altså Kabul og de nærliggende provinser, har vært gjenstand for stor oppmerksomhet og mye presseomtale. Hensynet til så vel tiden som operasjonssikkerheten tillater ikke noen detaljert gjennomgang av spesialstyrkenes innsats, utover å bekrefte at de gjennomførte alle sine tre hovedtyper oppdrag – spesiell rekognosering, militær assistanse og direkte aksjon. La meg likevel i mangel av en mer detaljert beretning om styrkens innsats få lov å legge frem et avsnitt fra det brevet som NATOs nestkommanderende i Europa, general Sir John Reith, sendte undertegnede kort tid før den norske spesialstyrken redeployerte i september i år:

 

          ”During my recent visit to Afghanistan, the excellent achievments of your Norwegian Special Forces Task Force, operating in Kabul and the surrounding provinces, were brought to my attention. Since the moment they became operational, and OPCON to COMISAF in March 2007, they have conducted themselves in an exemplary manner, gaining huge respect and deservedly earning the strong praise of COMISAF and senior commanders for their successful operational achievments. They have also been outstanding ambassadors for Norway, very ably led by their impressive commander, Col Torgeir Gråtrud, and will be greatly missed when they leave the Theatre at the end of this month.”

                                   – DSACEUR, Gen Sir John Reith i brev til FSJ 19 Sep 07

 

Det er et dilemma at interessen for spesialstyrkenes virksomhet er større enn det vi kan imøtekomme i form av opplysninger om deres operasjonsmønster og oppdrag, og det skaper to slags utfordringer for oss. For det første muliggjør det mystifisering og mistenkeliggjøring fra dem som av ulike grunner tror at vi driver med noe vi ikke har lov til. Dette er åpenbart ikke riktig, og bidrar dessuten i seg selv til å gjøre bruken av styrkene mer politisk kontroversiell – hvilket er et klart minus fra vår side. For det annet er det jo svært beklagelig fra mitt synspunkt at vi må gi avkall på så mye god reklame for Forsvaret som en mer omfattende offentliggjøring av styrkenes kapasiteter ville innebære.

 

Vi tok derfor initiativ til en mediedag for et antall inviterte journalister hos Hærens Jegerkommando på Rena for noen uker siden, der journalistene fikk en orientering om styrkenes operasjoner i Afghanistan, som gikk så langt som avdelingens sjef fant forsvarlig. Deretter fikk de se flere demonstrasjoner av jegerkommandoens materiell og trening, samt anledning til å intervjue en del av soldatene. La meg i den forbindelse også gi en honnør for sporty innstilling hos to av journalistene som lot seg kaste ut av en C-130 Hercules, påhektet hver sin spesialjeger med tandemfallskjerm i nattemørket. Jeg vurderer imidlertid arrangementet som et vellykket tiltak for å bøte på de ulempene som et nødvendig hemmelighold av deler av spesialstyrkenes teknikk og taktikk innebærer. Det vil derfor etter jul bli gjennomført en tilsvarende dag ved Marinejegerkommandoen i Ramsund.

 

Operasjon Harekate Yolo II

Jeg hadde også tenkt å komme inn på de relativt nylig avsluttede operasjonene i grensetraktene mellom provinsene Faryab og Badghis, der provinsgrensen utgjør teiggrensen mellom regionkommandoene Nord og Vest. I disse områdene ble det i begynnelsen av denne måneden avsluttet en større operasjon med sikte på å hindre Taliban i å få fotfeste i et distrikt som er befolket av pashtuner, og hvor det således er enklere for den pashtun-dominerte Taliban-bevegelsen å få tilslutning. Operasjonen omfattet styrker fra begge regionkommandoer, og for operasjonens varighet ble teiggrensen mellom provinsene justert, slik at også de områder hvor kampene fant sted ble innlemmet i RC Norths område – noe som altså skulle få betydning for de norske avdelingene.

 

Operasjon HAREKATE YOLO II, som er dari og betyr noe sånt som Ny bevegelse, var inndelt i fem faser – deployering, rekognosering og informasjonsinnhenting, gjennomføringsfase, stabiliseringsfase og redeployering. Enheter fra til sammen to brigader fra den afghanske hæren ble satt inn, og fra RC Nord ble de afghanske styrkene støttet av en task unit på ca 150 mann fra den norske reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif.

 

Operasjonen ble fra RC Nords side ledet av sjefen, brigadér Dieter Warnecke, som etablerte et fremskutt hovedkvarter i Meymaneh, dit det også ble fremgruppert betydelige ressurser til støtte for offensiven. Bl a gjaldt dette sanitetsstøtte, helikoptre m m. Kamphandlingene ble fra norsk side innledet lørdag 3 november, da to patruljer fra Kystjegerkommandoen fikk stridskontakt i Gormach-distriktet. Mandag 5 november, mens den norske styrken støttet afghanske avdelinger under fremrykning i det samme distriktet, kom den i kontakt med anslagsvis 60-80 Taliban-krigere, og det utviklet seg til en ildstrid på til dels langt hold. Stridskontakten varte i ca 4 timer, og i løpet av denne tiden engasjerte styrken fienden med bombekastere, tårnbevæpningen på sine CV-90 stormpanservogner, skarpskyttergeværer og øvrige våpen med rekkevidde. Etter hvert ble også amerikanske fly kalt inn for å støtte i bekjempelsen. Trefningen resulterte i et antall falne på den andre siden, mens den norske styrken som kjent ikke led tap eller skader.

 

Før jeg går over til å drøfte erfaringene fra operasjonen, vil jeg imidlertid understreke at selv om vi skilte oss relativt bra fra oppgaven denne gangen, var heller ikke dette noe avgjørende militært nederlag for Taliban i denne delen av Afghanistan. Vi vet at nøkkelpersonene bak oppbyggingen i Qaysar – Gormach området holdt seg på god avstand fra kampene, og vi vet at de vil komme ned igjen i landsbyene og gjenoppta arbeidet med å danne nye grupper av krigere. Vi må derfor regne med som sannsynlig at de norske avdelingene i Faryab-provinsen vil komme i nye kamper i månedene fremover. Krigen i Afghanistan minner oss derfor om noe helt grunnleggende ved alle counter-insurgency kampanjer – nemlig at forventningen ikke er og ikke kan være å tilføye motstanderen et endelig nederlag i tradisjonell forstand. Taliban vil fortsatt være der den dagen NATO og vi forlater Afghanistan, men sikkerhets- og stabiliseringsoperasjonenes formål er å nedholde opprøret på et nivå som gjør at oppbyggingen av et fungerende afghansk samfunn ikke ødelegges før afghanerne selv kan ta hånd om sin egen sikkerhet. Det er jeg ikke i tvil om at Vesten og NATO kan greie hvis vi vil, men da må vi ta inn over oss at det vil koste – både menneskelig og ressursmessig – ikke minst i forhold til en sivil innsats som monner i de områdene hvor militær innsats skaper en forbedret sikkerhetssituasjon.

 

Hvilke viktige erfaringer kan vi så trekke av disse korte, men likevel intense og på mange måter unike trefningene – unike fordi det er første gang en ordinær norsk avdeling involvert i en internasjonal operasjon kommer i kamp som konsekvens av planlagte, offensive operasjoner mot en velorganisert motstander. Her i kveld skal jeg foruten å nevne noen helt konkrete forhold også prøve å peke på noen av de slutningene vi tror vi kan trekke på et overordnet nivå – altså hva erfaringene etter hvert forteller oss om viktige sider ved Forsvarets videre utvikling. Mye av det er ting vi allerede har erkjent og er i gang med.

 

Overlegent materiell og overlegen teknologi

La meg begynne med hvordan stridskontakten illustrerer verdien av overlegen utrustning hva angår så vel våpen som observasjonsutstyr og annen teknologi.

 

Den norske styrken kunne engasjere sine mål på helt andre avstander og med en helt annen presisjon enn det motstanderen var i stand til. På tross av at så vel Kalashnikov-geværer som RPG rakettkastere er effektive og farlige våpen når de kommer nær nok, ble altså Taliban-krigerne tatt under effektiv og virkningsfull ild på avstander hvor de selv ikke hadde noen mulighet for å besvare ilden presist. Den ilden våre styrker pådro seg var så lite effektiv at opplevelsen av å være beskutt ikke fikk noen umiddelbar nedholdende eller annen effekt.

 

På samme måte er betydningen av nattobservasjonsutstyr i form av briller og monokler helt avgjørende – vårt personell ser og kan avgi rettet ild i mørke, mens motstanderen ikke har annet å skyte etter enn observerte munningsflammer. Vi eier med andre ord natten, med alle de praktiske og ikke minst psykologiske fordeler dette gir.

 

Et tredje eksempel er den IR-kilden vårt personell går med, som avgir en infrarød lysstråle som umiddelbart vil være synlig i kameratenes siktemidler og identifisere vedkommende som venn. Dermed reduseres faren for tap fra egen ild i mørke.

 

Her må også nevnes den laserbelyseren som er integrert i våre våpens siktemidler, som reflekteres fra målet og forteller skytteren at han vil treffe. Imidlertid vil han da også se hvis det allerede er andre våpen som er rettet mot samme mål, og kan dermed skifte og engasjere et annet mål i stedet. Teknologien muliggjør med andre ord en langt bedre utnyttelse av egen ildkraft.

 

La meg til slutt i denne lille redegjørelsen om betydningen av utstyrsmessig overlegenhet vise forsamlingen hva som i dag er mulig når det gjelder taktisk samvirke mellom luft- og bakkestyrker på meget lavt nivå – mellom en spesialstyrkepatrulje og et enkelt kampfly. Patruljen skal pågripe eller nøytralisere en ettersøkt person – en såkalt high value target – som befinner seg på et nærmere identifisert sted. Patruljen luftlandsettes med helikopter, men operasjonen støttes også av et av våre kampfly oppgradert med det siste innenfor rekognoserings- og målfølgingsutstyr – en såkalt Pantera-pod. Flyet ligger ca 4 nautiske mil ut fra målet og i 15.000 fot med fullstendig oversikt over målområdet. Flygeren kan dermed lede patruljen inn og gi patruljeføreren kontinuerlig sanntids informasjon om situasjonen på målet, ned til hvor den enkelte fiendtlige vaktpost befinner seg. Flyet vil også kunne støtte løsrivelsen med egne våpen, når patruljen er tilbake i helikopteret og klar av målet etter utført oppdrag. Videoen er tatt opp under en realistisk øvelse i Norge, og viser ikke en reell operasjon.

 

Alt dette bekrefter egentlig den overproporsjonale effekt av å ha bedre utstyr enn motstanderen på kritiske områder. Selv et begrenset teknologisk forsprang slår ut i en ”vinneren tar alt”-effekt, fordi den overlegne vinner hvert engasjement. I en kamp mellom den enøyde og et antall blinde spiller det med andre ord ingen rolle hvor mange blinde det er – den ene seendes komparative fortrinn er så stort at andre faktorer, som f eks det tallmessige styrkeforhold, blir uten betydning. I tillegg til sine rene praktiske fortrinn må det også understrekes at bevisstheten om egen overlegenhet og dennes betydning for utfallet selvsagt har en betydelig psykologisk og moralsk effekt. Fra min side er dette et avgjørende argument i diskusjonen med dem som måtte mene at Forsvaret er for opptatt av å ha det nyeste og beste utstyret – det er nettopp dette som er den avgjørende faktor når det blir spørsmål om hvordan vi kan gi våre avdelinger best mulig beskyttelse, begrense egne tap og begrense utilsiktet skade. Forsvarets materiellstandard er derfor nøkternt vurdert ikke bedre enn den bør være.

 

Så hører det selvsagt med i denne sammenheng også å erkjenne at den teknologiske overlegenhets betydning i en asymmetrisk konflikt er avgrenset til det taktiske nivå – til de situasjoner hvor fienden tar sjansen på å gå til åpen kamp. I strategisk perspektiv – i den grad fienden velger helt andre virkemidler og nettopp unngår å utfordre en teknologisk overlegen motstander – vil teknologi i seg selv ikke være noen endelig løsning, som vi kommer til om et øyeblikk.

 

Styrkebeskyttelse

Beskyttelse av egne styrker har imidlertid også med andre forhold å gjøre, og i den forbindelse har det vært fokusert på bl a bruken av upansrede kjøretøyer under løsing av oppdrag i Afghanistan. Spesielt gjelder dette i PRT Meymaneh, der det i betydelig grad benyttes upansrede Toyota landcruisere og Mercedes feltvogner. Dette er imidlertid en utfordring på to måter, hhv tilgjengeligheten på egnede pansrede patruljekjøretøyer i markedet og slike kjøretøyers egnethet for oppdraget til spesielt PRTene. Når det gjelder tilgjengeligheten, iverksatte Forsvaret allerede i 2006 en forsert anskaffelse av det pansrede patruljekjøretøyet IVECO, som ved årsskiftet 2006-2007 kunne leveres i et begrenset antall til reaksjonsstyrken i Mazar-e-Sharif. Ytterligere 145 kjøretøyer er i bestilling, men det er flere enn Norge som i disse dager etterspør slikt utstyr, og leveringstiden er derfor lang. Vi studerer imidlertid nå en mulighet for at 35 kjøretøyer igjen kan leveres utenfor tur i første kvartal 2008, og noen av disse vil i så fall kunne fordeles også til PRT Meymaneh med tanke på bl a de såkalte Mobile Observation Teams, MOT, som er de mest utsatte for både veibomber og sammenstøt med opprørsstyrker. Så er det også et poeng å ta med at der kjøretøyer bare er sidepansret, reduserer det selvsagt sårbarheten for beskytning med håndvåpen – mens det tvert imot øker sårbarheten for miner og veibomber fordi det pansrede skroget skaper en fordemningseffekt inne i kjøretøyet.

 

Det andre spørsmålet er imidlertid om for utstrakt bruk av slike kjøretøyer bryter med hele PRT-konseptets idé og forutsetning, som er å opptre med en lavest mulig militær profil utad og i stedet vektlegge den best mulige kontakt med og åpenhet overfor sivilbefolkningen. Dette lar seg vanskelig oppfylle fra et pansret kjøretøy med en helt annen, mer lukket og avvisende signatur. Spørsmålet på sikt er derfor ikke hvor lang tid det vil gå før PRTene kun benytter pansrede kjøretøyer – det ville være helt kontraproduktivt. PRTet må imidlertid gis en mulighet for å velge den type kjøretøy til enhver tid som sikkerhetssituasjonen og oppdraget tilsier.

 

Et annet viktig styrkebeskyttelsestiltak er innføringen av såkalte IED-jammere – altså elektroniske jammere som hindrer avfyring av radiostyrte veibomber og andre improviserte sprengladninger – såkalte Improvised Explosive Devices, eller IEDs. I lys av at slike bomber stadig blir mer avansert, har dette vært et nødvendig og prioritert tiltak. Også etter denne type materiell er det imidlertid nå meget stor etterspørsel, i tillegg til at ikke alle typer jammere er like velegnet – f eks kan interferens med annen sambandsutrustning være et problem.

 

Her har Norge likevel fått god hjelp av våre allierte, og pr i dag har vi flere slike jamme-sett i bruk i Afghanistan, basert på utlån fra amerikanerne. Våre spesialstyrker fikk også dekket sitt behov for slikt utstyr ved utlån fra amerikanske styrker, da de deployerte til Kabul-regionen i mars i år. Vi er selvsagt takknemlige for den støtte vi her har fått fra det amerikanske forsvaret. I øyeblikket er imidlertid et større antall sett under levering, brorparten av disse blir montert i våre kjøretøyer i løpet av november og desember, mens de resterende blir fordelt til spesialstyrkene for deres neste oppdrag. Våren 2008 blir så ytterligere et større antall levert, og da regner vi med at vårt behov foreløpig er dekket – også med tanke på nødvendig taktikkutvikling og opplæring her hjemme.

 

For øvrig er det verd å merke seg at tiltak for å bekjempe IED-trusselen ikke kan ses på som en form for minerydding, slik dette prioriteres under mer tradisjonelle militære operasjoner. IEDer er – gitt motstanderens vektlegging av denne type stridsmiddel – å betrakte som hans strategiske hovedvåpen. Effektiv IED-bekjempelse krever derfor aktiv kamp mot hele ”verdikjeden”, fra innsmugling av sprengstoff og tennmekanismer via montering og klargjøring til utplassering og bruk. Det var bl a i etteretningsdrevne operasjoner av denne typen, rettet mot opprørernes forsøk på å gjennomføre bombeaksjoner i Kabul by våre spesialstyrker høstet stor anerkjennelse under sin siste operative periode i Afghanistan. Fra NATOs side er dette tatt meget alvorlig, og ”counter-IED” er nå blitt et eget, meget omfattende taktisk og teknisk kompetanseområde i alliansen.

 

Trening og utdannelse

På det personellmessige området er det først og fremst en erfaring at god og realistisk trening er avgjørende når en avdeling settes inn i kamp. Det kan neppe sies å være noen stor nyhet rent generelt, men poenget her er egentlig hva vi må legge vekt på i dagens situasjon for at vi skal kunne si at våre mannskaper og avdelinger er godt trent. La meg da understreke det helt selvfølgelige, som er ferdighet med eget personlig våpen – herunder utnyttelse av de observasjons- og siktemidler som følger våpenet. Et annet poeng er grundig utdannelse innenfor sanitetstjeneste og førstehjelp, der hver mann nå har minst både det utstyr og den kompetanse som bare dedikerte sanitetsmenn på lagsnivå hadde tidligere.

 

Men vel så viktig er de ferdighetene som er helt nye på lavt nivå – f eks evnen langt ned i organisasjonen til å lede avstandslevert ild, det være seg fra bakkebaserte plattformer som bombekastere og artilleri eller fra fly. Her ser dere en av våre multi-kjøretøyer i Afghanistan med den nødvendige utrustning for å kunne lede kampfly inn på målet. Dette var tidligere kompetanse og kapasitet forbeholdt bataljons- og brigadenivåene. Nå ser vi effekten av å kunne gjøre dette helt ned på tropps- eller patruljenivå, enten ved oppdragsbasert underleggelse av ildledere og andre spesialister eller ved at kompetanse og nødvendig utstyr faktisk inngår organisatorisk i avdelingen.

 

Dette er det skjermbildet som ildlederen på bakken og kampflypiloten ser samtidig og i sann tid. Bildet er tatt av en norsk spesialstyrkepatrulje i Afghanistan i år, i mørke og på 8 km avstand, og viser en Taliban-gruppe i bivuakk. Under ser vi kartet over samme område og til venstre ser vi meldingsformatet hvor operatøren skriver inn posisjon, høyde, ønsket våpentype og andre måldata til flyet, og overfører dette direkte til flygeren som leverer våpnet mot de samme koordinatene. Jeg gjør for ordens skyld oppmerksom på at dette bildet ikke resulterte i noe engasjement.

 

Personellmessige konsekvenser

Dette gir forhåpentligvis et inntrykk av de meget høye krav som nå stilles til hvor mye og hvor komplekst materiell den enkelte mann langt ned i organisasjonen skal kunne bruke og vedlikeholde. En menig soldat i infanteriet skal i dag beherske bruken av vesentlig mer og også mer komplisert utstyr enn det undertegnede behøvde som kompanisjef på 80-tallet. Av dette må vi imidlertid trekke noen konklusjoner av prinsipiell art når det gjelder hele vår personellstruktur på grunnplanet. Etter hvert som vi putter all denne kompetansen inn i våre mannskaper og avdelinger, og etter hvert som avdelingene også får kamperfaring, representerer den enkelte mann og enhet selvsagt både en betydelig større økonomisk investering enn før, og dessuten en svært verdifull kompetanse. Begge deler tilsier at vi i størst mulig grad nå må søke å rekruttere dette personellet – når de kommer tilbake etter en periode som korttidsvervet direkte fra førstegangstjeneste – til videre tjeneste i Forsvaret som vervet, avdelingsbefal eller yrkesbefal. Ikke minst er jeg opptatt av å bygge opp en stamme av erfarent avdelingsbefal – som vi nå ønsker å kalle spesialistbefal – som er nettopp den kategorien som skal være garantien for at erfaringer opparbeidet under trening og operasjoner på grunnplanet også kommer til nytte på grunnplanet – og ikke må erfares på nytt av stadig nye.

 

Veteranarbeid

Når operasjoner og krigshandlinger blir rutine minnes vi selvsagt om at Forsvaret ikke lenger er et utdanningsapparat i fred for et mobiliseringsforsvar i krig – det er et stående innsatsforsvar som også skal kunne deployeres utenlands. Dette har ikke bare konsekvenser for de helt åpenbare organisatoriske og rekrutteringsmessige forhold, det har også andre viktige implikasjoner. En slik implikasjon som jeg har vært opptatt av siden jeg tiltrådte som forsvarssjef er behovet for en annen og bedre ivaretagelse av våre veteraner.

 

La meg i den sammenheng begynne med å si at det å være veteran i militær betydning – altså det å ha tjenestegjort i Forsvaret under aktive operasjoner – i seg selv ikke er noen diagnose, eller noe vi ønsker å sykeliggjøre. Tvert imot er det et statistisk faktum at den overveldende majoritet ikke får noen negative langtidsvirkninger i form av posttraumatisk stressyndrom e l, og det er det for så vidt heller ingen grunn til at de skal få. På den annen side må vi erkjenne at det er like statistisk åpenbart at vi kommer til å få personell med slike reaksjoner, fordi våre avdelinger kommer ut i situasjoner som gjør at dette må forventes. Men da må det også etableres en egen oppfølgning av dette personellet, slik at vi ikke ved hjemkomst bare avleverer dem til det sivile helsevesen og lar dem kjempe sin egen kamp i konkurranse med hofteoperasjoner og grå stær. Da må vi også på dette området ta konsekvensen av at et stående innsatsforsvar er en grunnleggende annen slags militær organisasjon enn en den vi hadde, og instituere andre ordninger i arbeidet for å ivareta våre veteraner.

 

Dette var den direkte foranledning til at jeg i februar 2006 opprettet en Forsvarets veteranadministrasjon – VA – i Forsvarsstaben. VA skal være det overordnede kontaktpunkt i Forsvaret for alle veteraner og gi råd i saker veteranene selv tar opp av sosial, medisinsk eller økonomisk karakter, de er forsvarssjefens rådgivende organ i veteransaker og de skal samarbeide med de frivillige veteranorganisasjonene. VA har siden opprettelsen mottatt ca 3.500 henvendelser, som representerer 350 registrerte saker. Mange av disse er kompliserte og berører flere problemstillinger, og tar ofte også tid. Men styrken i ordningen er at veteranadministrasjonen kan spille på alle relevante deler av Forsvaret for å få sakene løst, i stedet for at den enkelte veteran skal bli sendt fra den ene institusjonen til den andre på egen hånd. Veteranadministrasjonen holder også kontakten med de frivillige veteranorganisasjonene utover landet, og bidrar økonomisk og på annen måte til det omfattende oppfølgnings- og kameratstøttearbeid som de driver lokalt. La meg i den forbindelse rette en takk nettopp til de frivillige veteranorganisasjonene og den innsats de yter for å skape og vedlikeholde samhold og kameratskap blant tidligere soldater. Det bidrar ikke bare til at mange har fått et miljø å vanke i der de føler seg hjemme, det sørger også for at problemer som kunne blitt vanskelige å håndtere alene for den enkelte kan kontrolleres og ikke utvikler seg til en mer alvorlig tilstand.

 

Jeg vil her også nevne Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk, som ble etablert i februar 2005, og som har tatt unna en betydelig mengde akkumulerte saker fra til dels lang tid tilbake. Hensikten med NMP er å benytte det relativt lille norske fagmiljøet på denne type helseproblem mest mulig effektivt, delvis ved oppfølgning direkte av stadig tjenestegjørende personell og personell som står foran redeployering og dimisjon. Men NMP skal også fungere som kompetansesentrum og rådgivere for de leger og psykologer ute i primærhelsetjenesten som vil kunne møte problemet hos tidligere soldater, til dels mange år etter at vedkommende har forlatt Forsvaret.

 

Av de mange tiltak som for øvrig er iverksatt siste år vil jeg spesielt nevne etablering av en egen minnedag for Forsvarets falne, der vi også samler de pårørende av dem som i løpet av siste år har mistet en av sine i Forsvarets tjeneste – enten i operasjoner eller under trening og øvelser. Noen vil kanskje spørre om hvorfor det er nødvendig, vi har jo også tidligere funnet anledning til å minnes de som er falt. Da er det etter mitt skjønn et poeng at når vi tidligere har skullet minnes våre falne, har det skjedd på de store frihets- og frigjøringsdager – som 8.mai og 17.mai – de dagene da vi også markerte vår frihet og selvstendighet som nasjon. Minnedagen for de falne var også nasjonens merkedager, fordi liv eller død for soldaten og liv eller død for nasjonen var en og samme sak. Slik er det ikke lenger, og da er det kanskje på sin plass å etablere en dag som uavhengig av nasjonal feststemning minner oss om hva som i siste instans kan bli krevet av soldaten – også når livet går sin ubekymrede gang i resten av nasjonen.

 

Profesjonsidentitet og profesjonskultur, dekorasjonsregime

Et siste poeng når det gjelder de langsiktige konsekvenser av Forsvarets nye innretning er den endring utviklingen av et moderne forsvar også krever på området profesjonsidentitet og profesjonskultur. Det er på den måten stor forskjell på et typisk mobiliseringsbasert territorialforsvar og et stående innsatsforsvar. I det gamle mobiliseringsforsvaret var de yrkesmilitære bare en liten profesjonell kadre i et oppbud av ti- og hundretusenvis av borgersoldater. Denne organisasjonen var bare forutsatt å skulle tre i funksjon når landet ble angrepet utenfra og nasjonens skjebne lå i vektskålen. Kravet til den enkelte – yrkesmilitær eller mobiliseringssoldat – var derfor like selvsagt som det var kompromissløst – nemlig formaningens ord om at ”i farens stund skal han, om det kreves, villig ofre liv og blod for Konge og Fedreland”.

 

Dagens situasjon er grunnleggende annerledes, også på dette punkt. I dag må befal og vervede mannskaper være forberedt på å sette livet inn under helt andre himmelstrøk enn våre egne, og i situasjoner der vår eksistens som fri nasjon ikke er i umiddelbar og overhengende fare. Når det skjer, og liv i verste fall går tapt, skjer det med andre ord fordi lojaliteten til kameratene, avdelingen og oppdraget krever det – ikke fordi konsekvensen ellers kan bli tap av frihet og selvstendighet for oss alle sammen. Men da må vi også erkjenne at dette fordrer en annen profesjonsidentitet enn det gamle forsvaret gjorde. Vi må som militære erkjenne at velger man for kortere eller lengre tid å være soldat av profesjon, er man forpliktet overfor samfunnet på en annen og mer vidtrekkende måte enn før.

 

Til gjengjeld må samfunnet erkjenne at i denne type forsvar spiller de ytre og synlige tegn på anerkjennelse for innsatsen en helt annen rolle enn før. Der hvor soldater under disse nye betingelser utmerker seg i kamp utover pliktens krav, må det for eksempel være mulig å dekorere dem etter fortjeneste – i tråd med den praksis som er vanlig i alle land. Jeg understreker at gjenetableringen av et fungerende dekorasjonsregime ikke bare er begrunnet med ønsket om å påskjønne ekstraordinær innsats som fortjent. Jeg kan forsikre om at dette er noe våre soldater selv er meget opptatt av og gir eksplisitt uttrykk for, nettopp fordi det handler om å gi dem en forsikring om at det de gjør – ganske særlig når de er i kamp og tvinges til å ta liv – er legitimt og har samfunnets støtte. Også våre eksperter innenfor stressmestring og stridspsykiatri legger stor vekt på betydningen av denne form for anerkjennelse, og i det perspektiv er også dette en del av den forsterkede innsats for våre veteraner.

 

 

Avslutning

Deres Majestet, formann, mine damer og herrer,

Jeg har med dette foredraget forsøkt å gi noen vurderinger av de utfordringer Forsvaret står overfor både ute og hjemme, og hvilke konsekvenser disse vurderingene skal få når det gjelder utformingen av Forsvaret i årene fremover. Det er åpenbart umulig å drøfte disse utfordringene i deres fulle bredde innenfor rammen av et tre kvarters foredrag, og det er heller ikke mulig å yte all den tjeneste og det formidable arbeid som nedlegges av Forsvarets personell både ute og hjemme full rettferdighet. Jeg vil derfor avslutte der jeg begynte med å si at jeg nå har den aller beste forhåpning om at den modernisering og omstilling Forsvaret har vært igjennom – og som har vært meget krevende, ikke minst for personellet – ikke har vært forgjeves, men representerer begynnelsen på en ny utvikling. Vi har avviklet de siste rester av det gamle mobiliseringsforsvaret og skapt et forsvar som på en bedre måte er tilpasset vår tids utfordringer – og som nå kan utvikles videre dersom de økonomiske betingelser som det synes å være skapt bred politisk enighet om blir innfridd. En slik enighet om Forsvaret er først og fremst et resultat av den innsats som gjøres hver dag for ivareta Forsvarets oppgaver, og dermed synliggjør hva konsekvensene ville være av å miste det. Det er innsats Forsvarets kvinner og menn kan være stolte av.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 13. november 2006

ved

General Sverre Diesen
Forsvarssjef

 

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

FORSVARETS UTFORDRINGER

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er vel en nokså årviss forventning til forsvarssjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund at han skal bruke anledningen under et godt besøkt møte hvor også pressen er til stede til å beklage seg over alt som er galt – og kanskje først og fremst over budsjettet. Dette er likevel en forventning jeg kvier meg for å innfri, og det er flere årsaker til det:

  • for det første er det alt for mange ting ved dagens forsvar som er bra – faktisk vesentlig bedre enn det har vært på noe tidligere tidspunkt i nyere tid – og som derfor tilsier at man skal være tilbakeholden med for mange elendighetsbeskrivelser
  • for det annet er jeg sterkt i tvil om man ved stadig å beklage seg over budsjetter og andre rammevilkår egentlig blir lagt særlig merke til av andre enn pressgrupper og entusiaster i egen sektor. Kanskje er det snarere slik jeg har vært inne på før – og som jeg også i dag skal få komme tilbake til – at det blir lagt mer merke til hvis man beskriver konsekvensene av ulike politiske valg, men samtidig understreker at man ikke har tenkt å legge seg bort i den tverrprioriteringen som beviselig er det vi har politikere for.

Når det er sagt hører det likevel med til en realistisk beskrivelse av Forsvarets situasjon å peke på de utfordringer vi faktisk står overfor. Disse er imidlertid ikke ensidig av økonomisk art, men dreier seg kanskje like mye om at vi fortsatt holder fast ved en forsvarsmodell som i hovedsak er tilpasset Forsvarets gamle rolle som nasjonalt nødvergeinstrument i en eksistensiell krig på eget territorium. Spørsmålet er altså om tiden ikke nå er inne til å bygge Forsvaret opp fra grunnen av som det vi faktisk er i dag, nemlig et makt- og realpolitisk instrument for den norske stat i en verden der sikkerhetsutfordringene er globalisert.

 

Det betyr ikke at vi skal kvitte oss med alt som kjennetegnet det gamle forsvaret. Men det betyr at vi må være villige til å vurdere alle sider ved forsvarsmodellen kritisk i forhold til om de fortsatt bidrar effektivt til et moderne forsvar tilpasset vår tids politiske og operative krav – eller om de bare er institusjoner og ordninger vi viderefører uten å reflektere over deres fortsatte relevans. Det er dette så vel som de økonomiske utfordringene vi har en ambisjon om å svare på i Forsvarsstudie 07, og jeg vil derfor bruke første del av kveldens foredrag til å utdype disse problemene nærmere. I annen del vil jeg så komme inn på hvilke prinsipielle løsninger vi kommer til å fremme forslag om til politiske myndigheter, når forsvarsstudien legges frem om et snaut år.

 

Sentrale problemområder for Forsvaret – de tre ubalanser

 

Generelt

Nøkternt bedømt er det norske forsvaret i dag preget av manglende balanse på tre viktige områder. For det første er det som nevnt fortsatt dårlig samsvar mellom selve forsvarsmodellen og den type styrker som den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon skaper behov for. Denne inkonsistensen kan vi kalle den styrkemessige ubalanse. Dernest er det en markert ubalanse mellom operativ og ikke-operativ struktur – altså det forhold at basestruktur og støttefunksjoner er for omfattende i forhold til den kamporganisasjon som skal understøttes. Dette har jeg tidligere kalt den funksjonelle ubalanse. Den tredje og siste er den nærmest institusjonelle økonomiske ubalanse, dvs mangelen på langsiktig samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter. Det er disse tre ubalanser som representerer Forsvarets førsteordens problemer – dvs de forhold som langt sterkere enn andre faktorer svekker vår evne til å generere relevant militær kampkraft, og som det derfor må tas tak i før det har noen særlig effekt å rette på andre og mindre svakheter.

 

Den styrkemessige ubalanse

For å begynne med den styrkemessige ubalanse, så er det fortsatt et gap mellom den type styrker vi hovedsakelig produserer med vår norske forsvarsmodell, og den type styrker vi faktisk har behov for – både nasjonalt og i NATO-sammenheng. I klartekst betyr det at vi fortsatt bruker for store ressurser på å utruste og utdanne de rene vernepliktsenhetene som selv etter fullført oppøving ikke er tilgjengelige for operativ innsats der det er bruk for dem – i første rekke i de internasjonale operasjoner Norge deltar i. Det fremstår selvsagt som ubegripelig for både våre egne politiske myndigheter og NATO at vi med en styrke på totalt 20.000 befal og mannskaper knapt greier å holde ett tusen av disse ute i operasjoner eller disponible for NATO Response Force til enhver tid. Dette er imidlertid ikke annet enn en naturlig konsekvens av de innebygde begrensninger som ligger i selve forsvarsmodellen og måten vi praktiserer den på.

 

Men dertil kommer jo at mange av de samme enhetene heller ikke er anvendelige nasjonalt mer enn en meget begrenset del av tjenestetiden. Dette fordi oppøvingstiden før de fullt ut mestrer moderne materiell og operative prosedyrer nå er meget lang, og stadig øker i takt med mer komplisert teknologi og nye operasjonsmønstre og -typer.

Forholdet mellom oppøvingstid og operativ nytteperiode er dermed i ferd med å bli snudd helt på hodet for de enhetene som i løpet av en kortvarig militærtjeneste skal lære å beherske hele spekteret av operasjoner og stridsformer.

 

Forutsetter vi at den perioden der mange enheter kan sies å være fullt ut operative ikke er lenger enn tre av førstegangstjenestens i alt tolv måneder, innebærer det med andre ord en utnyttelsesgrad på 25 % – dvs for å kunne ha en enhet ferdig utdannet og operativ til enhver tid må vi ha ytterligere tre enheter under oppøving, slik figuren viser.

 

Dersom hensikten fortsatt hadde vært å produsere et stort mobiliseringsforsvar for lager, hadde et slikt system selvsagt vært rasjonelt – en avdeling utdannet gir en avdeling mer på lager. Men når mobiliseringsforsvaret er borte, og vi i stedet skal hente en stående kapasitet ut av det gamle utdanningsapparatet, er dette åpenbart svært ineffektivt både økonomisk og beredskapsmessig. Våre egne ekspertmiljøers vurdering av den konvensjonelle resttrussel i norske nærområder peker entydig i retning av scenarier karakterisert ved høy lokal intensitet, men begrenset styrkeinnsats og meget kort strategisk varsel. Dette tilsier at det er stående styrker med høy reaksjonsevne, treningsstandard og dermed beredskap til enhver tid som utgjør en relevant kapasitet mot de gjenværende militære utfordringer, også nasjonalt.

 

Vi ser altså at vi på tross av alt som er skjedd på det sikkerhetspolitiske området etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning fortsatt i hovedsak baserer oss på en forsvarsmodell og en måte å generere styrker på som egentlig er laget for et annet formål. Det er denne ubalansen mellom styrkeproduksjonsmodell og styrkebehov som fører til at vi har meget lav operativ tilgjengelighet i forhold til det totale antall styrker som til enhver tid er inne til tjeneste. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at vi fortsatt ser en behovstilpasset verneplikt som en viktig forutsetning for rekruttering til og bemanning av Forsvaret, slik jeg skal få komme tilbake til.

 

Den funksjonelle ubalanse

Som jeg også påpekte i fjorårets OMS-foredrag har det over tid oppstått en betydelig funksjonell ubalanse mellom størrelsen på basestrukturen, logistikkapparatet og støttefunksjonene i Forsvaret på den ene side og den operative struktur de skal understøtte på den andre. Først og fremst skyldes dette at vi i dag er lokalisert på alt for mange steder med vår virksomhet. Men delvis er det også en direkte konsekvens av den økonomiske ubalansen, som fører til et årlig behov for å tilpasse struktur og virksomhet til trangere økonomiske rammer enn forutsatt.

 

Etter som den kortsiktige økonomiske handlefriheten alltid befinner seg på områder som ensidig påvirker den operative strukturen – som skyving på materiellinvesteringer, sløyfing av øvelser, tæring på lagre og utsettelse av vedlikehold – vil med andre ord økonomisk ubalanse og den årlige likviditetsstyring dette fører til innebære at den operative strukturen forvitrer langt raskere enn støttefunksjonene. Når en slik utvikling får pågå over år, blir med andre ord resultatet en usymmetrisk nedskalering av operativ struktur ift bl a basestrukturen.

 

Imidlertid er den overdimensjonerte støttestrukturen også en konsekvens av at Forsvaret nå er så lite at logistikkfunksjonene ikke lenger er skalerbare i enhver henseende – dvs det er ikke uten videre mulig å redusere logistikk og støttefunksjoner i samme forhold som vi har redusert antall operative plattformer og avdelinger. Det er med andre ord kapasitetsbredden – antall ulike typer våpensystemer og hovedmateriell vi har i strukturen – mer enn antall enheter av hver type som avgjør kompetansebehovet og dermed størrelsen på FLO. Dette er et klassisk problem for ethvert forsvar som sliter med kritisk masse-problematikk. Men det har som konsekvens at ytterligere forventninger til rasjonalisering av FLO og reduksjon av antall årsverk i organisasjonen er urealistiske, så lenge vi ikke kan konsentrere virksomheten på færre steder eller ta ut hele kapasiteter av strukturen og på den måten redusere oppgaver og kompetansebehov.

 

Dertil kommer at vi nå har et betydelig problem ved at de medarbeiderne som faktisk forlater FLO heller ikke er de som det tross alt er enklest å erstatte eller unnvære – men tvert imot de som innehar en helt kritisk kompetanse. Dette gjelder bl a mange av dem som står for så vel teknisk spesifisering som merkantil gjennomføring av våre materiellinvesteringer. Årsaken til det er den høykonjunkturen vi nå har i næringslivet, som presser lønningene i været og gjør at vi i øyeblikket ikke kan konkurrere om denne type høyt kvalifisert arbeidskraft. Helt konkret har FLO i øyeblikket ikke mindre enn 150 vakanser på dette området, som vi ikke kan dekke opp med personell fra andre divisjoner uten at det får tilsvarende konsekvenser for den daglige driften. Vi ser derfor nå at problemer med å beholde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre en rekke materiellprosjekter er en av flere årsaker til et mulig underforbruk på investeringskapitlet, samtidig som vi hevder at vi egentlig har for lite investeringsmidler til å realisere den vedtatte strukturen.

 

Dette er selvfølgelig en pedagogisk og politisk håpløs situasjon å skulle forklare, og vi må derfor finne mer langsiktige måter å dekke vårt kompetansebehov på innenfor investeringsområdet, som gjør at vi ikke er utlevert på nåde og unåde til konjunkturene, slik situasjonen er i dag. I tillegg vil vi i nær fremtid foreslå et mer fleksibelt regelverk knyttet til gjennomføring av materiellanskaffelser enn det relativt stivbente regime vi i dag arbeider under. Det må i den forbindelse bli enklere å gjennomføre hurtiganskaffelser av prioritert materiell ved behov, f eks når midler på årets budsjett frigjøres som følge av forsinkede leveranser.

 

Den økonomiske ubalanse

Den betydeligste ubalansen, og dermed Forsvarets største utfordring i tiden fremover, er likevel den vedvarende økonomiske ubalansen – dvs det manglende langsiktige samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter.

 

La meg i den forbindelse understreke at det aldri er slik at vi på bakgrunn av et enkelt års budsjett som avviker fra langtidsplanen med noen hundre millioner kroner kan si nøyaktig hvilke konsekvenser dette vil ha for selve strukturen – utover at det som sagt vil ramme den spisse enden i form av kutt på aktivitet og øvelser. Strukturmessig sett kommer man seg alltid gjennom både neste år og året etter i og for seg, selv om budsjettet blir stramt. Det er derimot den akkumulerte effekten av en begrenset men kontinuerlig underdekning over tid som får konsekvenser for strukturen. Jeg minner om at en underdekning på 3-4 mrd kroner over en planperiode på 4 år – som er det vi har levd med de siste planperiodene – representerer 15-20 mrd i et 20-års perspektiv, som selvfølgelig er det perspektiv vi må se våre store materiellinvesteringer og dermed strukturutviklingen i. Og da dreier dette seg plutselig om et være eller ikke være for store strukturelementer, som hele fregattvåpenet, 1-2 hærbrigader eller et halvt kampflyvåpen – dvs om hvorvidt et helt sentralt strukturelement vil bli en gigantisk feilinvestering eller ei.

 

Jeg vil likevel understreke at økonomisk balanse ikke bare er et spørsmål om budsjettets størrelse absolutt sett. Det dreier seg i minst like stor grad om troen på at det er mulig å vedlikeholde en konstant struktur eller forsvarsevne ved hjelp av et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett – dvs en budsjettutvikling som kun tilsvarer justering i forhold til konsumprisindeksen. Gitt at forsvarssektoren har og fortsatt vil ha en realvekst i sine kostnader på rundt 2 % som vi ikke selv kan påvirke, er dette dessverre en illusjon.

 

Et forsvarsbudsjett på 30 mrd er i beste fall en meningsfylt størrelse brukt som gjennomsnittsverdi i faste kroner over en periode som i hvert fall bør tilsvare levetiden for Forsvarets hovedmateriell i grovt. Anslås denne meget forsiktig til 15 år, vil det i realiteten si et budsjett på ca 26 mrd kr ved periodens start, som så gis en realvekst som svarer til realkostnadsveksten i forsvarssektoren. Settes denne til 2 % pr år, som for øvrig også er forsiktig anslått, vil budsjettet etter 15 år være 35,1 mrd, og gjennomsnittet altså ca 30 mrd – alt i begynnelsesårets kroneverdi. Men det betyr at utgangspunktet for en forsvarsstruktur som skal kunne holdes stabil over en periode på 15 år med dagens budsjettnivå som gjennomsnitt for perioden, altså vil måtte tilpasses det som kan driftes og videreføres materiellmessig for ca 26 mrd kr med dagens kostnader. Det er åpenbart en vesentlig mindre struktur enn den vi faktisk har, og jeg kommer tilbake til hvilke konsekvenser det får, dersom dette skal være utgangspunktet for neste langtidsplan for Forsvaret.

La meg likevel først få minne om hva konsekvensene er av ikke å innrette seg rasjonelt på dette området, men i stedet fortsette og vedta en forsvarsstruktur som er for stor i forhold til det som kan opprettholdes for et gitt budsjettnivå. Den direkte følge av en slik praksis er at vi stadig vekk begynner å kjøpe materiell og bygge opp kapasiteter som det så viser seg at vi likevel ikke er i stand til enten å fullføre eller å drifte mer enn en brøkdel av materiellets tekniske og operative levetid – eller som vi i verste fall ikke har råd til å ta i bruk i det hele tatt etter at de er anskaffet.

 

Her vil muligens noen av skeptikerne til hele forsvarsmoderniseringen innvende at dersom dette er riktig og denne utviklingen har pågått i flere år – hvordan kan det da ha seg at vi likevel hevder at Forsvaret er bedre i dag enn for ti år siden? Svaret på det er ganske enkelt at vi etter at moderniseringen ble innledet for alvor med St prp nr 45 (2000-2001) for 6 år siden, har tilpasset oss kostnadsveksten ved å kvitte oss med hele resten av det gamle invasjonsforsvaret, som var blitt like lite sikkerhetspolitisk relevant som det var økonomisk bærekraftig. Vi har med andre ord kunnet påbegynne en modernisering som har tatt oss i riktig retning og gitt oss et bedre og mer relevant forsvar, fordi kostnadsveksten i hovedsak har fått eliminere operative strukturelementer som det ikke har hatt noen negativ konsekvens å kvitte seg med – tvert imot.

 

Men da er det samtidig helt avgjørende å erkjenne at dette var en engangsgevinst som vi nå har tatt ut – i fremtiden vil det ikke finnes skjulte reserver av denne størrelse å tære på. Dersom vi heretter ikke innretter oss mer rasjonelt på det økonomiske området, vil kostnadsveksten begynne å undergrave det nye forsvaret like effektivt som den til nå har tæret bort det gamle.

 

Dette er for øvrig også en realitet som er erkjent av Stortinget ifm behandlingen av St prp nr 45 i 2001, slik det fremgår av denne plansjen.

 

Fortsatt økonomisk ubalanse vil med andre ord føre til en fortløpende forvitring av forsvarsevnen som utad vil arte seg som den ene økonomiske skandalen etter den andre – enten som bortkastede milliardinvesteringer eller som påtvunget stans eller reduksjoner i den operative virksomheten som faktisk er det vi er til for. Uansett hva man måtte mene om forsvar og forsvarsøkonomi, må dette være en samfunnsøkonomisk meget lite rasjonell måte å forvalte ressursene på.

 

La meg her benytte et eksempel som illustrerer dette poenget. I 1993 vedtok Stortinget på basis av Forsvarskommisjonens anbefalinger en hærstruktur på 6 brigader, og i de påfølgende år ble nytt materiell til Hæren dermed anskaffet i et antall som svarte til det behovet 6 brigader representerte. I dag, 15 år senere, består Hæren av en brigade. Men 15 år er altså ikke stort mer enn halvparten av levetiden for mesteparten av det materiellet som ble anskaffet utover i 90-årene. Hva disse anskaffelsene derfor utgjør i form av bortkastede investeringer i våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell, intendantureffekter og andre ting har jeg ingen formening om, men det dreier seg åpenbart om milliardbeløp. Det er denne type forvaltning av samfunnsressursene våre politikere systematisk legger opp til hvis de fortsetter å vedta et annet forsvar enn det de finansierer.

 

Det er altså slik at opprettholdelse av en konstant forsvarsevne pga realkostnadsveksten krever et stigende budsjett, mens et konstant budsjett innebærer en kontinuerlig omstilling av Forsvaret mot en lavere ambisjon. Et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett er med andre ord ensbetydende med en de facto politisk beslutning om en styrt avvikling av Forsvaret på sikt. Dette må ses i sammenheng med at forsvarsstrukturen nå er så liten at mellom 1/3 og 1/4 av de ca 30 ulike hovedkapasiteter og våpensystemer Forsvaret består av er på et kritisk minimum mht antall enheter. I praksis betyr dette at fortsatt nedbygging ikke vil arte seg som en fortsatt gradvis reduksjon av antall enheter innenfor hele spekteret av kapasiteter, som hittil. I stedet vil hele kapasiteter eller sektorer forsvinne samlet. Dette er årsaken til at vi nå kan si med stor sikkerhet at en videreføring av den budsjettlinjen skiftende regjeringer har ført de siste 10-15 år vil innebære at Forsvaret om 25-30 år for alle praktiske formål vil være avviklet.

 

La meg presisere at dette i så fall selvsagt er et helt legitimt politisk valg, dersom det skjer bevisst og med overlegg. Men mitt poeng i den forbindelse er altså at våre politiske myndigheter bør ta konsekvensen av det som er deres faktiske og reelle ambisjonsnivå når det gjelder forsvar og forsvarsbevilgninger – ellers kaster de samfunnets og skattebetalernes midler ut av vinduet. Dette registrerer jeg at det er en voksende og meget positiv erkjennelse av i det forsvarspolitiske miljø, som egentlig lover godt for fortsettelsen.

 

Samtidig påhviler det også Forsvaret selv et ansvar for å være nøkterne mht hva vi tror det er mulig å få til innenfor gitte rammer, hver gang vi fremmer nye strukturforslag i form av en ny forsvarsstudie. Dersom vi i slike sammenhenger prøver å få til mer enn vi strengt tatt vet er realistisk, lager vi bare ris til egen bak – og det har vi ikke alltid vært oss like bevisst historisk. Når vi i dag ikke greier å realisere den strukturen Stortinget har vedtatt, skyldes det med andre ord ikke bare sviktende bevilgninger, men også at våre egne anbefalinger har vært for ambisiøse allerede i utgangspunktet. Den feilen har vi ikke tenkt å gjøre en gang til.

 

Videre utvikling av Forsvaret – hovedlinjer i FS-07

 

Generelt

I denne andre delen av foredraget vil jeg så ta for meg hvilke tiltak jeg i prinsippet vil foreslå i Forsvarsstudie 07, med sikte på å rette opp de ubalanser jeg nå har redegjort for. Jeg begynner med de viktigste konkrete strukturmessige tiltakene, og avslutter så med de nødvendige politiske og økonomiske forutsetninger for de samme endringene.

 

Operativ struktur

I løpet av de siste 1-2 generasjoner har den politiske og økonomiske integrasjon i Europa kombinert med Sovjet-Unionens fall gjort trusselen om en ny total krig innad mellom europeiske nasjonalstater irrelevant for planleggingsformål. Parallelt med dette har en teknologidrevet kostnadsvekst umuliggjort forestillingen om folkeforsvaret og ”nasjonen i våpen”, mens velstandsutvikling og postmodernisme har undergravet så vel evnen som viljen hos store befolkningsgrupper til å la sine liv konfiskere av staten for militære formål. Det er altså nærliggende å si med en spissformulering at den forsvarsmodell vi i det vesentlige fortsatt bygger på er laget for en type krig vi ikke lenger tror på, den er tilpasset produksjon av en type forsvar som ikke lenger er økonomisk mulig og den er utgått fra en type samfunn som på mange måter ikke lenger finnes. I sum har dette banet veien for endringer i alle de vestlige samfunns militære strukturer som ikke er mindre enn de endringer som i sin tid ble utløst av andre tilsvarende omveltninger – hva enten de var sosiale og politiske, som f eks den franske revolusjon eller teknologiske, som f eks oppfinnelsen av bensinmotoren. Vi har altså å gjøre med en genuin ”revolution in strategic affairs” i vår tid, som vi til nå bare delvis har tatt inn over oss i Norge.

 

Dette tatt i betraktning er det derfor på høy tid at vi nå tar det endelige skritt over i en forsvarsmodell som i utgangspunktet er laget for de oppgaver Forsvaret faktisk har, og ikke fortsetter å tillempe et system som opprinnelig ble laget for noe annet. Dette er i realiteten forutsetningen for at vi bedre skal kunne innfri de forventninger som så vel nasjonale politiske myndigheter som våre allierte nå har til oss. I praksis vil det si et forsvar der hovedregelen er at enhver avdeling eller enhet i utgangspunktet skal være stående, profesjonell og derfor klar for innsats hvor som helst, hjemme eller ute, på meget kort varsel.

 

Kun unntaksvis bør det være aktuelt å beholde avdelinger utelukkende for nasjonale oppgaver. De strukturelementer dette i første rekke dreier seg om er Kystvakten med sine oppgaver innen ressursjurisdiksjon og myndighetsutøvelse, H M Kongens Garde som vakt- og eskorteavdeling for hele statsledelsen, Grensevakten og ikke minst Heimevernet, som vil gi samfunnet en evne til å beskytte seg mot en omfattende asymmetrisk trussel over tid.

 

Dette vil først og fremst ha konsekvenser for hvordan vi praktiserer verneplikten – som jeg likevel meget sterkt vil understreke at vi ønsker å beholde som den viktigste innfallsporten til Forsvaret. Imidlertid vil det da ikke være hensiktsmessig å investere i mer enn en grunnleggende opplæring av begrenset varighet, før vi gir rekruttene valget mellom prinsipielt fire alternativer – befalsutdannelse, verving med videre opplæring og påfølgende deltagelse i internasjonale operasjoner, fordeling til 12 måneders tjeneste ved en av de nevnte vernepliktsbaserte, fredsoperative avdelingene eller fordeling til HV med ytterligere spesialutdannelse før overføring til eget HV-distrikt. Dette er en type løsning på vernepliktsspørsmålet som også andre land med lang tradisjon for verneplikt har valgt – bl a Danmark.

 

Verneplikten vil i et slikt system fungere primært som rekrutteringsmekanisme til verving eller befalsutdannelse, mens det overskuddet av innkalte som ikke er interessert i dette vil bli kanalisert inn i de delene av Forsvaret som fungerer godt på vernepliktsbasis, og hvor det ikke vil være verken mulig eller ønskelig å innføre verving. Med den politiske understrekning av at verneplikten skal tilpasses Forsvarets behov som er gjentatt av Stortinget i flere omganger, mener vi at dette bør være akseptabelt.

 

Parallelt med en ytterligere tilpasning av verneplikten til Forsvarets behov og et økende innslag av vervede, vil vi fortsette den materiellmessige og organisatoriske fornyelse av strukturen. Dette innebærer at den dimensjonerende operative utfordring for enhetene fortsatt vil være høyintensitets konflikt i en koalisjons- eller allianseramme – dvs de må kunne inngå i et moderne nettverksorganisert system av systemer. Dette kvalitative ambisjonsnivået er helt avgjørende for å sikre interoperabilitet med våre allierte, og dermed operativ relevans i enhver sammenheng – både hjemme og ute.

 

Jeg vil også understreke betydningen av at høyintensitets krigsoperasjoner fortsatt må være dimensjonerende for hva våre enheter skal utrustes og trenes for, i tillegg til de mer spesifikke counter-insurgency og peace support operasjoner som vi i dag er involvert i internasjonalt. Årsaken til det er flere. For det første vil selv begrensede konflikter kunne bli meget intense på lokalt, taktisk nivå slik vi så i Meymaneh i februar, og dermed blir dette utdanningsnivået avgjørende for den enkeltes og avdelingens mulighet for å overleve og løse oppdraget. For det andre ville noe annet og mindre i realiteten være uforenelig med medlemskap i en allianse bygget på forpliktelsen om kollektivt forsvar og for det tredje vil mestring av dette ambisjonsnivået også være det som gir et kompetansemessig og psykologisk overskudd i forhold til å beherske mindre alvorlige og komplekse situasjoner.

 

Vi må imidlertid erkjenne at kostnadene ved fortsatt materiellmessig modernisering så vel som behovet for å redusere antall hovedsystemer med tanke på nødvendige innsparinger i FLO tilsier at enkelte av dagens kapasiteter vil måtte vurderes med sikte på utfasing av strukturen. Jeg vil da anbefale at vi gir prioritet til å videreføre de strukturelementene som har høyest militær-politisk og strategisk verdi – dvs våpensystemer som enten representerer en selvstendig strategisk kapasitet, som f eks ubåtvåpenet og jagerflyvåpenet, eller enheter som kvalitativt kan hevde seg helt i toppen i alliansesammenheng, f eks spesialstyrkene.

 

Denne prioriteringen følger av at vi, utover å håndtere kriser og episoder med egne styrker, ikke kan ha en ambisjon om at våre styrkebidrag skal kunne bidra avgjørende til utfallet av en operasjon eller kampanje i kraft av sitt volum – heller ikke her hjemme. Gitt at vi – i likhet med alle andre småstater – uansett ikke vil kunne ta sikte på å utkjempe en krig annet enn som en del av en større alliert styrke, vil norsk politisk og militær innflytelse på en operasjon bare kunne sikres ved å stille styrkebidrag som i kraft av høy kvalitet og/eller unik kapasitet gir dem strategisk oppmerksomhet og betydning – og ikke nødvendigvis de bidragene som teller flest hoder eller utgjør den største konvensjonelle slagkraften.

 

La meg også benytte dette punktet i foredraget til å komme litt inn på utviklingen i NATO og NATOs operasjoner, og betydningen av at vi på norsk side utvikler et forsvar som i størst mulig grad setter oss i stand til å støtte opp under disse operasjonene. Jeg understreker at jeg i den forbindelse sikter til betydningen av at vi har en styrkestruktur som i størst mulig grad er tilpasset alliansens behov, og således ikke kommenterer spørsmålet om hvorvidt vi i dagens situasjon bør bidra med større styrker i noen enkelt operasjon. For det første må det være klart at norsk avhengighet av en troverdig militær allianse for å ivareta våre sikkerhetsinteresser er geostrategisk betinget og derfor i prinsipp uforandret etter den kalde krigen. De politiske motiver som i dag kan utløse en konflikt i våre egne nærområder – og dermed også den type konflikt man i så fall må se for seg – er riktignok vesensforskjellige fra den kalde krigens, men den grunnleggende allianseavhengighet består. For mange andre av NATOs medlemsland er imidlertid denne avhengigheten redusert radikalt, samtidig som alliansen har tatt på seg oppgaver som ikke fremstår som like uløselig knyttet til de enkelte medlemslands helt vitale interesser.

 

En praktisk konsekvens av dette er at NATO i dag sliter i alle sine operasjoner med å få medlemslandene til å stille de styrker som man politisk er blitt enige om i den såkalte combined joint status of requirement, eller CJSOR. Dette er på mange måter en vel så bekymringsfull trend for norsk sikkerhet som eventuelle svakheter i vårt eget forsvar. Som kjent er intet farligere for en allianses prestisje og levedyktighet enn at den ikke greier å løse de oppgaver den selv har tatt på seg. Da er det selvsagt bedre å ikke prøve i utgangspunktet. Og når den erkjennelsen siver inn, er veien blitt vesentlig kortere til det punkt hvor alliansens troverdighet – og dermed dens verdi som garantist – er svekket. Snaut nok noen av dagens medlemsland ville ha mer å tape på det enn Norge.

 

Dermed bør det også være vår viktigste prioritet å gi et så stort bidrag som mulig til at alliansen skal lykkes strategisk, ved å gi et så effektivt bidrag som mulig til alliansens operasjoner. Den viktigste konsekvens av dette er at en så stor del av strukturen som mulig må være både kapabel og tilgjengelig. Da kan vi ikke dyrke forestillingen om at vårt beste bidrag til både alliansen og egen sikkerhet er såkalt ”å passe på her hjemme” ved å beholde mest mulig av den gamle forsvarsmodellen basert på tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

 

Ikke-operativ struktur

Når det gjelder den ikke-operative struktur, vil det i første rekke være to virkemidler som må tas i bruk.

Det første er slik jeg nevnte allerede i fjorårets foredrag en sterk konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til vesentlig færre steder enn i dag – dog med den reservasjon at vi skal være permanent til stede i begge landsdeler med enheter av alle forsvarsgrener. I praksis vil det så langt vi har oversikt i dag si nedleggelse av mellom 10 og 15 leire eller stasjoner hvor vi i dag driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet.

 

La meg her også understreke at det selvsagt bare gjør galt verre å skulle opprettholde stasjoner og garnisoner vi ikke trenger av distriktspolitiske grunner. Dette vil ut fra de økonomiske mekanismer jeg har beskrevet bare føre til en desto raskere forvitring av de operative enheter og kapasiteter som til syvende og sist er forutsetningen for at de samme leirene skal ha noen virksomhet og dermed noen berettigelse i det hele tatt. Jo flere ganger vi fristes til denne type adferd, jo flere slike baser vil vi dermed helt matematisk bidra til å gjøre overflødige i neste omgang ved at de ender opp som tomme minnesmerker over tapte militære kapasiteter.

 

Det andre virkemidlet er som også tidligere annonsert en sterk satsing på flernasjonalt samarbeid innenfor spesielt en rekke logistikk- og støttefunksjoner. Her er det i løpet av året arbeidet med en rekke alternativer, og dette arbeidet utvikles nå videre mot et begrenset antall land og samarbeidspartnere. Det vil her bli foreslått en rekke konkrete og til dels meget radikale tiltak som det imidlertid er for tidlig å komme nærmere inn på ved denne anledning.

 

Økonomiske forutsetninger

Hva så med den nødvendige finansiering av en fremtidig forsvarsstruktur som ikke bare skal være styrkemessig relevant og i funksjonell balanse – den må også være stabil, i betydningen ikke kontinuerlig måtte reorganiseres fordi kostnadsutviklingen stadig undergraver den. Som allerede nevnt er første betingelse for å få dette til at det man anser som et tilstrekkelig nivå på forsvarsutgiftene ikke tildeles som et konstant årlig budsjett over en lengre periode. Dette utgiftsnivået vil i stedet måtte tilsvare gjennomsnittsnivået for et budsjett med realvekst over en periode på 15-20 år, som i grovt svarer til midlere levetid for mye av Forsvarets hovedmateriell før det enten må gjenanskaffes eller moderniseres.

 

Hva slags forsvar dette er og hvilken forsvarsevne det representerer vil dermed være bestemt av kjøpekraften i det budsjett som danner utgangspunkt for beregningen – altså budsjettet ved periodens begynnelse. Som nevnt vil et gjennomsnittlig budsjettnivå på 30 mrd 2006-kroner over en planperiode på 15 år og en realvekst i Forsvarets kostnader på 2 % pr år innebære at vi måtte justere ned dagens forsvarsstruktur til et kostnadsnivå på ca 26 mrd, og så vedlikeholde den.

 

Skulle derimot utgangspunktet være et budsjett på dagens nivå, ville budsjettet det siste året av perioden måtte være vel 40 mrd kr i startårets kroneverdi, og gjennomsnittsnivået over 15-årsperioden bli 35 mrd. Betydningen av hva man her velger som utgangspunkt følger umiddelbart av den gjennomsnittlige forskjell pr år mellom de to alternativene – altså forskjellen på 35 mrd og 30 mrd kr – som åpenbart er to svært forskjellige ambisjonsnivåer og strukturer.

 

Forsvarstudiens tilnærmelse til utfordringene vil derfor være at vi snarest bør iverksette de tiltakene vi uansett tror blir helt nødvendige på kort sikt – hhv konsentrasjon av virksomheten på vesentlig færre steder, sterk satsing på flernasjonale løsninger på en rekke områder og rask avvikling av de operative strukturelementer som uansett ikke vil la seg videreføre.

Hensikten med dette vil være å hente inn det allerede eksisterende etterslep og etablere en struktur som er en stabil avfarende plass i fortsettelsen. Så snart dette er gjort vil imidlertid våre politikere stå overfor et valg mellom prinsipielt to muligheter:

 

  • enten å opprettholde og videreføre den struktur eller forsvarsevne som da ligger der, noe som i så fall innebærer å la budsjettene vokse i takt med realveksten i kostnadene
  • alternativt å videreføre den historiske utvikling, dvs opprettholde et flatt inflasjonsjustert budsjett og dermed måtte akseptere en kontinuerlig forvitring av forsvarsstrukturen og forsvarsevnen.

 

Som allerede nevnt er det siste alternativet ensbetydende med en politisk beslutning om å avvikle Forsvaret over en periode på 25-30 år.

 

Dette er som jeg har understreket i så fall en helt legitim politisk beslutning, og forsvarsstudien vil selvfølgelig kunne utarbeide en systematisk nedbyggingsplan for et slikt alternativ. Men det forutsetter jo samtidig at de politiske myndigheter, hvis de ønsker å kunne si at de handler ansvarlig, må sannsynliggjøre at verden beveger seg i en retning som gjør at dette er sikkerhetspolitisk rasjonelt – dvs at behovet for militære maktmidler vil avta i noenlunde samme takt som Forsvaret krymper, dit hen at vi om 25-30 år kan konstatere at militærmakt ikke lenger er noe Norge har bruk for. Det kan åpenbart vise seg å bli en meget krevende øvelse.

 

Det helt sentrale poeng i denne forbindelse er imidlertid at den politisk bekvemme tredje vei – å holde budsjettet konstant, men samtidig vedta en ambisiøs struktur – ikke lenger er noen opsjon. Realkostnadsveksten i forsvarssektoren har dessverre ingen respekt for norske stortingsvedtak, og en slik tilnærmelse kommer ikke til å være mer realistisk og vellykket i fremtiden enn den har vært historisk.

 

Hvilket av disse to alternativer vil så forsvarssjefen anbefale? Tatt i betraktning at de er så forskjellige at vi i prinsippet snakker om et ja eller et nei til et militært forsvar overhodet, er dette åpenbart et overflødig spørsmål. Dersom myndighetene fortsatt vil etterspørre militære styrker for så vel nasjonale oppgaver som utenlandsoperasjoner i samme omfang som i dag, vil det åpenbart være nødvendig å opprettholde et forsvar minst på dagens nivå. I realiteten vil det med dagens operative tempo faktisk være nødvendig å foreta en viss økning av den operative strukturen, for å ikke å slite ned personell og materiell over tid.

 

Skulle man likevel i stedet velge å videreføre den historiske budsjettutviklingen og dermed akseptere en gradvis nedbygging av Forsvaret, må man som allerede påpekt være forberedt på at dette vil føre til at viktige kapasiteter vil gå tapt allerede tidlig i perioden. Delvis skyldes dette at en rekke kapasiteter allerede er på kritisk lavt nivå, og delvis vil selvfølgelig muligheten for å bevare noen kapasiteter lengst mulig også forutsette at man kvitter seg med andre kapasiteter umiddelbart. Et slikt valg vil med andre ord innebære at vi, for å forlenge levetiden på de viktigste og nasjonalt mest kritiske kapasitetene, vil måtte foreslå å avvikle 4-5 av de mindre kritiske med en gang.

 

Jeg erkjenner likevel at vi – samtidig med at vi avliver myten om en slags evig og uforanderlig eksistensiell invasjonstrussel som Forsvarets primære rasjonale – også tar på oss et pedagogisk delansvar for å skape forståelse i opinionen for at Norge og den norske stat fortsatt trenger væpnede styrker i dagens verden. Utfordringen er å skape aksept for at også sikkerhetsbegrepet i dag er globalisert, og at alvorlige trusler mot våre verdier og vår sikkerhet kan oppstå langt fra våre egne grenser. Det er med andre ord like naivt å tro at forsvaret av Norge bare dreier seg om norsk territorium, som det er å tenke seg at renten bare avhenger av norske småsparere eller hvilken økonomisk politikk som føres her i landet. På dette området må vi erkjenne at vi har mye ugjort, og her må vi sammen med våre politiske og akademiske ekspertmiljøer satse betydelig i årene fremover.

Ikke minst i den sammenheng ser jeg frem til å samarbeide med det forsvarspolitiske utvalg som Regjeringen har nedsatt, og som nå er i gang med sitt arbeid.

 

Konklusjon

 

Formann, mine damer og herrer,

Forsvaret er i dag i de fleste henseende et bedre, mer profesjonelt og frem for alt sikkerhetspolitisk mer relevant instrument enn for ti år siden. Det vi gjør, gjør vi i de fleste sammenhenger bra. Personellet er jevnt over meget dedikert og innsatsberedt, og det kommer stadig mye nytt og godt materiell inn i strukturen. Spesielt har den mer operative innretning Forsvaret nå har, med stadige utfordringer i form av reelle og til dels skarpe operasjoner i en flernasjonal ramme, betydd svært mye for å etablere en større profesjonalitet rent praktisk, så vel som en mer profesjonell kultur og holdning til soldatyrket enn den man tidvis fant i det gamle forsvaret.

 

I samråd med våre politiske myndigheter har vi gjort betydelige fremskritt de senere år og kvittet oss med store deler av et forsvar som ikke lenger var i pakt med hverken sikkerhetspolitiske, økonomiske eller samfunnsmessige forutsetninger. Jeg er derfor meget opptatt av at vi skal få lov å fullføre denne moderniseringen og konsolidere forsvarsevnen på en økonomisk plattform som gjør at den kan videreføres og videreutvikles. Lar vi derimot kostnadsveksten få lov å undergrave strukturen også inn i fremtiden, vil det som er oppnådd de senere år være forvitret og tapt i løpet av få år – bl a fordi vi allerede er nede på et kritisk minimum mht antall enheter av en rekke viktige kapasiteter. Skulle vi velge å gå i den retningen, vil veien være brolagt med stadig nye forsvarsstudier som alle vil varsle stadig ny nedtrapping – nettopp fordi disse stadige forsvarsstudiene med nye dramatiske forslag i seg selv er et symptom på en manglende evne til å fatte bærekraftige beslutninger.

 

Det norsk forsvarsdebatt nå egentlig bør dreie seg om er derfor ikke hva slags forsvar vi skal ha, men derimot om vi har tenkt å la budsjettene følge kostnadsutviklingen eller ei. Hvis ikke, diskuterer vi egentlig bare hva slags forsvar det er vi kommer til å nedlegge, og det er kanskje ikke så interessant i lengden.

 

Forsvaret – eller rettere sagt det norske samfunn – står med andre ord overfor to hovedutfordringer, en organisatorisk og en økonomisk. Organisatorisk er utfordringen å ta den fulle konsekvens av både de sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter ved å fullføre omdanningen av Forsvaret til en i hovedsak profesjonalisert, allianseintegrert stående innsatsstyrke, dimensjonert og utformet for å kunne stille norske kontingenter til internasjonale operasjoner og kampanjer både hjemme og ute – men fortsatt bygget på verneplikt som rekrutteringsmekanisme og supplert med hva man kan kalle noen rene ”nasjonale” styrkeelementer. Hele denne virksomheten må i tillegg konsentreres på vesentlig færre steder enn i dag.

 

Økonomisk er utfordringen å etablere rasjonelle og realistiske finansieringsordninger basert på å skulle videreføre og videreutvikle denne innsatsstyrken. Dette innebærer forsvarsbudsjetter med en realvekstutvikling som følger kostnadsutviklingen, og der det i tillegg forutsettes at man tar utgangspunkt i en struktur som ikke er større enn det budsjettet faktisk tilsier. Hvilket budsjettmessige og strukturmessige utgangspunkt dette skal være er derimot et politisk prioriteringsspørsmål – det fagmilitære anliggende er altså konsistens i forholdet mellom budsjett og ambisjonsnivå, samt de kapasitetsmessige prioriteringer vi da må gjøre innenfor rammene

Jeg understreker imidlertid så sterkt jeg kan at vi her egentlig snakker om statens og samfunnets valg. Forsvaret har ingen egne interesser å ivareta i dette, og vi er ikke på noen måte en slags part i spørsmålet om vår egen fremtid.

Forsvaret er Regjeringens verktøy og politiske instrument – det er ikke en slags ideell nasjonal folkebevegelse som kan tillate seg å opptre som pressgruppe for seg selv. Det ville i så fall være både prinsipielt galt og dertil fullstendig ulogisk. Forsvarssjefens oppgave er å være tydelig på hva som er mulig, hvilket forsvar man kan få for ulike økonomiske rammer og hva det krever å løse de oppgaver politiske myndigheter ønsker løst – slik de ønsker dem løst. Men det forsvaret Regjeringen på dette grunnlag finner at den ikke har bruk for eller vil ta seg råd til, det trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller.

Ikke desto mindre – dersom vi også i fremtiden skal kunne snakke om et norsk forsvar i det hele tatt, er vi nå nødt til å komme ut av de siste 15 årenes nedadgående spiral når det gjelder kjøpekraft, og skape langsiktighet og forutsigbarhet i forsvarsplanlegningen. Hvis ikke, har vi i realiteten tatt en beslutning om å bli en avrustet og dermed avmektig nasjon i løpet av en generasjon. Det betyr at den nåværende regjering vil ha en historisk sjanse til å bli stående som den regjering som etablerte politisk og samfunnsøkonomisk rasjonalitet i forsvarssektoren. Forsvarsstudie 07 vil sørge for at den muligheten ligger der.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 28. november 2005
ved Forsvarssjef general Sverre Diesen

 

MODERNISERINGEN AV FORSVARET –
STATUS OG UTFORDRINGER

 

Innledning

Selv om Regjeringens omstillingsmål for perioden 2002-2005 – en reduksjon på 5.000 årsverk, 2 mrd kr pr år på drift og avhending av 2 mill m2 EBA – er gjennomført, er det viktig å være klar over at Forsvaret ikke med det er omstilt en gang for alle. Av årsaker jeg kommer tilbake til, er situasjonen i realiteten den at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg mht Forsvarets fremtid. Den omstillingen som er gjennomført til nå har med andre ord vært riktig og nødvendig for å avhjelpe problemene – men den har ikke løst dem. I dette foredraget vil jeg derfor bare kort berøre de sikkerhetspolitiske og strategiske forutsetninger vi baserer oss på. De har jo heller ikke endret seg nevneverdig i løpet av året som er gått. I hovedsak vil jeg konsentrere meg om situasjonen for Forsvarets struktur og de beslutningene som må tas i løpet av 2-3 år, hvis vi skal unngå en form for sammenbrudd i spesielt den operative del av strukturen. Aller først vil jeg likevel kort omtale de sidene ved Forsvarets økonomistyring som har hatt stor offentlig oppmerksomhet det siste året, og som det antagelig er en viss forventning til at jeg sier noe om.

Status, Forsvarets økonomi og økonomistyring

Når Forsvaret kan overforbruke nær en mrd kr uten å registrere det før regnskapet skal avlegges, er selvfølgelig kontrollen for dårlig. For å rette på dette er det gjennomført en rekke tiltak for å bedre økonomistyringen, herunder er det etablert en egen personell-, økonomi- og styringsstab i Forsvarsstaben, dataverktøyene er forbedret, rutinene for anvisning og attestering av utbetalinger er strammet inn og det er gjennomført omfattende kompetanseheving overfor berørt personell ute ved Forsvarets avdelinger, for bare å nevne noe.

Alle disse tiltakene har selvfølgelig gitt resultater, og prognosen for årsresultatet viser at vi vil unngå et nytt overforbruk. Jeg anser derfor at vi har gjort store fremskritt på dette området, selv om det i løpet av de siste ukene er avdekket forhold som viser at økonomistyringen fortsatt vil kreve oppmerksomhet. Jeg har tidligere presisert overfor Forsvarets avdelingssjefer at dersom vi ikke har orden på vår egen økonomistyring fra dag til dag, har vi selvfølgelig heller ingen generell økonomisk tillit – f eks når vi foreslår materiellanskaffelser for milliarder av kroner. Hvis det så kommer opp saker som gir grunn til å tro at vi i tillegg til manglende orden også har gjort oss skyldig i alvorligere ting, vil det skade vårt omdømme på en måte som – i tillegg til mye annet – også vil svekke mulighetene for å holde budsjettet på dagens nivå. En direkte konsekvens av dette er derfor at jeg har besluttet å gjenopprette Forsvarssjefens internrevisjon som en del av Forsvarsstaben direkte underlagt meg, med vekt først og fremst på økonomisk revisjon og kontroll innenfor Forsvarets militære organisasjon.

La meg likevel minne om at overforbruket på 941 mill kr i 2004 skyldtes et aktivitetsnivå som også var planlagt videreført i 2005. Dermed måtte vi regne med at det ville medført et like stort overforbruk i år å gjennomføre disse planene. Vi fikk riktignok ettergitt 521 mill kr av overforbruket i revidert nasjonalbudsjett, men like fullt har vi altså måttet iverksette kostnadsreduserende tiltak for nær 1,4 mrd kr i løpet av 2005. Delvis er dette oppnådd ved tiltak som har begrensede skadevirkninger – som reduksjon i reisevirksomheten, sterkt redusert bruk av konsulenttjenester – ca 245 mill kr hittil i år – og tidligere dimisjon av vernepliktige. For å få endene til å møtes har vi imidlertid også måttet foreta betydelige kutt i trening og øvelser, utsettelse på vedlikehold av materiell, tæring på lagre og skyving på investeringer. Dette er åpenbart tiltak som ikke lar seg videreføre uten betydelige skadevirkninger for operativitet, kompetanse, motivasjon og rekruttering.

Jeg vil gjerne understreke at det uansett andre omstendigheter selvsagt ikke kan aksepteres at vi bruker mer penger enn vi får bevilget. Men etter som aktiviteten i 2004 egentlig ikke var høyere enn den bør være, forteller det oss at overforbruket også er et symptom på en annen underliggende tilstand – nemlig en alvorlig ubalanse mellom struktur og ressurser. Situasjonen er med andre ord fortsatt den at forsvarsstrukturen er for stor i forhold til budsjettnivået. Det betyr i praksis at mye av den rasjonaliseringsgevinsten som omstillingen frigjør – og som skulle gått til å øke investeringer og operativ drift – i stedet går med til å dekke et underskudd. Forsvarets forskningsinstitutt har således beregnet kostnadene knyttet til å drifte og gjenanskaffe dagens vedtatte forsvarsstruktur til å ligge ca 4 mrd kroner pr år over budsjettrammene når vi kommer til 2009. Noe av ansvaret for dette hviler imidlertid på Forsvaret selv, men det kommer jeg tilbake til.

 

Sikkerhetspolitiske og økonomiske utviklingstrekk

Sikkerhetspolitisk utvikling

Når det gjelder vår sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon, så har den som nevnt ikke gjennomgått noen store endringer i løpet av siste år.

Basert på de grundige scenarioarbeidene i MFU-03 kan Forsvarets utfordringer derfor fortsatt fremstilles i en matrise som ordner dem etter type – konvensjonell eller asymmetrisk – og etter lokalisering, dvs hjemme eller ute. Når det gjelder den hjemlige konvensjonelle militære utfordring, er det verd å merke seg at bortfallet av en tradisjonell invasjonstrussel i det store format ikke betyr at vi anser konvensjonell maktbruk mot Norge eller norske interesser fra en annen statlig aktør som fullstendig utelukket.

Men militær maktbruk er jo alltid en funksjon av sin politiske hensikt, derved at maktbrukens karakter og omfang må gjenspeile hva den er ment å oppnå politisk. For å reflektere de politiske interesser en slik maktbruk kan tenkes å tjene i våre dager, må den derfor nødvendigvis ha en ganske annen karakter enn den klassiske territorielle invasjonen fra den kalde krigens tid – den som hentet sitt rasjonale fra Sovjetunionens behov for å kontrollere nordnorske havner og flyplasser som en del av slaget om Atlanterhavet i en global krig for å erobre hele Vest-Europa.

Jeg vil med andre ord avvise den sterkt forenklede forståelse man tidvis møter i forsvarsdebatten, nemlig at forskjellen på den gamle invasjonstrusselen og dagens situasjon er at den konvensjonelle trusselen i dag har samme karakter som før, bare med en for tiden lavere sannsynlighet. Dagens konvensjonelle militære restutfordring er en funksjon av fundamentalt andre politiske motiver og ambisjoner, og er derfor grunnleggende forskjellig fra tidligere, både kvalitativt og kvantitativt. Følgelig er den forsvarsmodellen som muligens var et hensiktsmessig svar på den kalde krigens utfordringer intet svar på dagens, så meget mer som det uansett ikke ville vært økonomisk mulig å videreføre et territorielt og mobiliseringsbasert forsvar av en størrelse som ga noen mening i forhold til en invasjonstrussel. Tar vi i tillegg i betraktning denne trusselens etter hvert neglisjerbare sannsynlighet, ville en videreføring av den gamle forsvarsmodellen – begrunnet i forestillingen om at trusselens karakter egentlig er uendret – dermed endt opp som et utilstrekkelig svar på et irrelevant problem. Min konklusjon på de tilløp til debatt om Forsvarets troverdighet før og nå som vi hadde på Samfundets diskusjonsaften for noen uker siden er altså at dagens forsvar har vesentlig høyere troverdighet ift dagens utfordringer enn en videreføring av gårsdagens forsvar ville hatt.

Økonomisk utvikling

Når det gjelder de økonomiske forutsetninger for den videre utvikling, er det norske forsvaret selvsagt underlagt den samme jernlov som forsvarssektoren i andre land – nemlig at vi har en realvekst i kostnadene både på drifts- og investeringssiden. Realvekst innebærer som kjent at det er en prisøkning utover den inflasjonen som det kompenseres for i budsjettene.

Kombineres dette med et budsjett som er flatt, dvs inflasjonsjustert men uten realvekst, innebærer det rimeligvis en utvikling der realveksten på drift fører til en synkende investeringsandel, mens den teknologiske fordyrelse på materiellet fører til at vi også får en synkende kjøpekraft for en synkende investeringsandel. Det kostnadsutviklingen i all enkelhet forteller oss er med andre ord at en konstant ambisjon krever et voksende budsjett, mens et konstant budsjett nødvendigvis innebærer en kontinuerlig omstilling og en synkende ambisjon.

Forlenget inn i fremtiden leder jo dette til en reduksjon ad absurdum av forsvarsstrukturen, men den egentlige konklusjon på dette dilemmaet er den som står her: Små og mellomstore nasjoner vil i fremtiden ikke kunne opprettholde balanserte forsvar – dvs med hele dagens spektrum av kapasiteter – med nødvendig kvalitet på rent nasjonal basis, og må i stedet søke mot et flernasjonalt samarbeid. Som en nasjon med bare 4,5 mill mennesker kan vi med andre ord neppe ha en høyere ambisjon enn å ivareta sentrale nasjonale fredstidsoppgaver og krisehåndtering med dertil egnede enheter, for så i tillegg å stille tidsmessige norske kontingenter inn i et flernasjonalt fellesforsvar sammen med våre allierte – et fellesforsvar som selvfølgelig ikke bare skal brukes ute i verden, men som også er det som eventuelt skal benyttes her hos oss. Det jeg sier er med andre ord at en rent nasjonal norsk forsvarsorganisasjon i tradisjonell betydning er ved veis ende.

Status for Forsvarets struktur

La meg så komme tilbake til situasjonen for dagens forsvarsstruktur, og de ikke ubetydelige utfordringer jeg varslet i innledningen at vi står overfor.

Personell- og utdanningsmessige forhold

For å begynne med det positive har det ved gjennomføringen av de to siste langtidsproposisjoner blitt truffet en rekke tiltak av stor betydning og verdi for Forsvaret. Disse finner vi kanskje først og fremst på det personellmessige og utdannelsesmessige området. Viktigst av disse er avdelingsbefalsordningen, som nå er under innføring. Den innebærer at vi ivaretar det tidligere kontraktsbefalet på en annen og langt bedre måte gjennom et mer langsiktig og forutsigbart ansettelsesforhold, samtidig som vi beholder dem på grunnplanet for å sikre kontinuitet og kompetanse på dette kritisk viktige nivået i enhver militær organisasjon. Denne reformen anser jeg for å være kanskje det største fremskritt siden krigen i retning av å etablere en profesjonell standard for ledelse og instruksjon på grunnplanet i Forsvaret. Nå får vi for første gang et korps av erfarent og profesjonelt lavere befal der vi før hadde enten helt uerfarne sersjanter, eller også krigsskoleutdannet befal som avanserte så raskt at de aldri rakk å opparbeide den erfaringsbaserte dybdekompetansen og den ”attention to detail” som er avgjørende på dette nivået. Dette er ikke bare et gjennombrudd for en bedre personellbehandling og en større operativ profesjonalitet i det vi foretar oss. Aller viktigst er det kanskje at den forbedring av det lavere befalets erfaringsnivå som avdelingsbefalsordningen innebærer er det viktigste tiltak vi kan treffe for å redusere risikoen for alvorlige ulykker med våre mannskaper – ulykker vi dessverre har sett en del av i de senere år.

La meg også si, mens jeg er inne på det personellmessige området, at beordringsplikten til internasjonale operasjoner har gitt oss et viktig virkemiddel som vi trenger for å kunne fordele både belastningen og erfaringsverdien ved slike operasjoner på flere. Dette er dessuten ikke bare et praktisk spørsmål, det dreier seg også om å bygge opp den riktige profesjonelle selvforståelsen i befalskorpset. I et ekspedisjonsrettet innsatsforsvar med dagens globaliserte sikkerhetsutfordringer er forestillingen om at man som yrkesmilitær skal kunne avgrense sin tjenesteplikt til Norge nærmest meningsløs. Det betyr likevel ikke – selvfølgelig – at vi ikke vil ta hensyn til den enkeltes situasjon til enhver tid i måten vi praktiserer beordringsplikten på. Men det er jo nettopp en generell adgang til å beordre alle som gjør det lettere å ta hensyn til noen – i tillegg til det prinsipielle poeng, som er at den som velger å bli yrkessoldat åpenbart også må akseptere at han eller hun står til disposisjon der politiske myndigheter mener at norske interesser krever innsats av Forsvarets avdelinger. Politiske beslutninger om bruk av statens maktapparat skal selvfølgelig ikke kunne overprøves av maktapparatet selv, og hvis dette bryter med tilvente norske forestillinger er det i så fall på høy tid.

For øvrig er det stadig en glede ved inspeksjoner ute ved avdeling å kunne konstatere at Forsvarets ansatte, befal som sivile, nå som før utviser en bemerkelsesverdig lojalitet til organisasjonen. Det er ingen tvil om at det siste årets aktivitetskutt, kombinert med en drastisk tilstramming på årsverk og dermed færre til å gjøre jobben, har representert en meget stor belastning på mange av Forsvarets ansatte, både motivasjonsmessig og arbeidsmessig.

Dette forteller meg at vi har en oppspart holdningskapital av meget stort verdi, men det forteller meg samtidig at vi i øyeblikket tærer på denne kapitalen raskere enn vi kan bygge opp ny. Det innebærer at øyeblikkets ubalanse mellom aktivitet og ressurser også av den grunn må rettes opp, før det er for sent.

Ubalanse ambisjonsnivå – ressursnivå

Dette bringer meg over på det viktigste jeg har tenkt å si i kveld, og det jeg nå skal bruke resten av min tilmålte tid på – nemlig den vedvarende ubalansen mellom ambisjonsnivå og ressursnivå i Forsvaret.

Forholdet er dessverre at den ubalansen mellom forsvarsstruktur og ressurser som har vært et gjennomgangstema i hvert fall de siste ti årene fortsatt er et tilnærmet uløst problem – på tross av alle intensjoner om å løse det. Årsaken til dette er etter mitt skjønn å finne på to plan. For det første er det som jeg allerede har vært inne på nødvendigvis slik at så lenge det er en realvekst i kostnadene og ikke i budsjettene, vil Forsvaret alltid være i en eller annen tilstand av endring. Skal man unngå at denne endringen blir en form for kontinuerlig og ødeleggende turbulens, må derfor reelle omstillinger være så kraftige at det etableres et forsprang på kostnadsutviklingen – altså en tilstand som kan holdes i investerings- og aktivitetsmessig likevekt i hvert fall i 10-15 år. Det må vi konstatere at vi til nå ikke har greid, primært fordi vi ikke har evnet å ta dette enkle faktum inn over oss i noen av de forsvarsstudier som har vært gjennomført til nå.

Både FS 2000 og MFU-03 – de to fagmilitære utredningene som understøttet hhv St prop nr 45 og 42 – endte således med strukturforslag som var et overbud i forhold til hva man nøkternt sett kunne regne med å holde stabilt over tid innenfor de gitte økonomiske rammer.

Det andre av de to forholdene som har bidratt til dagens ubalanse er det faktum at Stortinget ikke har villet finansiere den strukturen det selv har vedtatt i tråd med forutsetningene – ofte etter at det også la på litt på en struktur som var for ambisiøs allerede i utgangspunktet. Ser vi på den fireårsperioden som ble omfattet av forsvarsforliket mellom daværende regjering og opposisjonen i 2001 – altså perioden 02-05, som går ut om noen uker – utgjør den samlede forskjell mellom forlikets forutsetning og de reelle budsjetter på ca 4 mrd kr.

Spissformulert har med andre ord Forsvarets samlede økonomiske ubalanse historisk vært resultatet av to ting, nemlig politisk underdekning av militære overbud. Som følge av denne ubalansen opplever vi nå at kostnadsutviklingen stadig innhenter nylig vedtatte strukturforslag, som så tvinger oss inn i nye omorganiseringsspiraler – til stor skade for alle sider ved Forsvarets virksomhet, og ikke minst til bekymring og frustrasjon for Forsvarets personell. Samtidig innebærer dette at vi bruker skattebetalernes midler på en samfunnsøkonomisk svært kortsiktig måte, fordi vi stadig begynner å investere oss opp mot en struktur som vi så etter noen år likevel må gi opp. I praksis innebærer f eks det anskaffelse av materiell vi ender opp med ikke å ha råd til å drifte, eller investering i bygningsmasse på steder vi kort tid etter likevel må forlate. En ny forsvarsstudie fra min side vil derfor bygge på forutsetninger som gjør forsvarsstrukturen så robust for kostnads- og budsjettutviklingen at den skal kunne holdes stabil i det minste i 10-15 år. Men det betyr samtidig at omstillingen ikke er over med det vi har gjort til nå, og det betyr også at vi kan få synliggjort tidligere overinvesteringer i materiell som det ikke vil være mulig å drifte.

Inntil vi får gjort noe radikalt med den økonomiske ubalansen fortsetter den selvsagt å ha like uheldige konsekvenser på Forsvarets struktur og aktivitet som den har hatt tidligere. Fordi økonomisk ubalanse innebærer et årlig behov for å balansere aktivitet og ressurser, vil likviditetsstyringen alltid måtte ta hensyn til hvor man har kortsiktig økonomisk handlefrihet. Den finner vi primært på to områder, hhv utsettelse av investeringer og reduksjon av øvelser og annen treningsaktivitet. Men begge disse kortsiktige tiltakene rammer selvsagt ensidig Forsvarets operative struktur, fordi det er den operative strukturen – den spisse enden, om man vil – som er mest avhengig av både materiellinvesteringer og trening.

Økonomisk ubalanse innebærer altså at den operative struktur forvitrer raskere enn resten av organisasjonen. Det er dette som gjør at Forsvaret over tid er bedre tjent med et budsjett på 28 mrd og en struktur som faktisk koster 28 mrd enn et budsjett på 30 mrd, men en struktur som koster 33. Det er altså viktig å være klar over at balanse mellom struktur og budsjett er langt viktigere for forsvarsevnen enn noen hundre millioner kroner til eller fra på et budsjett på 30 mrd. Også av den grunn kommer jeg heller ikke i fortsettelsen til å mase om at Forsvaret må ha mer penger. Det er etter mitt skjønn ikke forsvarssjefens ansvar å søke å påvirke tverrprioriteringen mellom forsvar og andre samfunnsoppgaver – det er pr definisjon det vi har politikere til. Påstår jeg at vi bruker for lite på forsvar, sier jeg implisitt at vi bruker for mye på noe annet, og det har jeg åpenbart verken kompetanse eller mandat til.

Enkelte røster har hevdet at det likevel er slik samfunnet fungerer i dag. Men i den grad det er riktig har altså ikke jeg til hensikt å medvirke til et system der samfunnsressursene fordeles etter et slags decibelprinsipp, der embetsmenn fungerer som pressgruppe for sin egen sektor og den vinner som roper høyest. Jeg kommer til å synliggjøre meget tydelig hvilket forsvar man nøkternt sett får for de økonomiske rammer som settes, hva dette forsvaret kan og ikke kan gjøre, og så insistere på at man ikke vedtar en større struktur enn den man finansierer.

Status i den enkelte forsvarsgren

Fordi forsvarsgrenene til enhver tid befinner seg på forskjellig sted i forhold til fornyelse av sitt hovedmateriell, fører ubalansen til at konsekvensene blir noe forskjellige for den enkelte forsvarsgren.

Sjøforsvaret

Sjøforsvaret er på mange måter den best stilte av grenene i dagens situasjon. Nye fregatter og MTBer er på vei inn, en moderne og avansert klasse av mineryddere er i operativ drift og ubåtflåten, som riktignok drar på årene, vil fortsatt være meget anvendelig i mange år enda. I tillegg har Sjøforsvaret i de tre landbaserte kommandoene, hhv minedykkere, kystjegere og marinejegere, meget høyverdige avdelinger i både nasjonal og internasjonal sammenheng. Likeledes har Kystvakten en moderne og hensiktsmessig flåte, der vi nå etter hvert også faser inn den nye typen maritime helikoptre. På sjøforsvarssiden blir derfor vår største utfordring i årene fremover å frigjøre de langt høyere driftsmidlene som de nye fartøyene vil kreve – anslagsvis en økning på 600 mill kr pr år. De midlene må finnes innenfor et samlet driftsbudsjett som ikke vil kunne bli vesentlig større enn i dag, etter som de øvrige forsvarsgrener står overfor like tøffe prioriteringer. Investeringsmessig vil utfordringen være å sikre midler til gjenanskaffelse av en ny ubåtklasse rundt 2020, som jeg ser som meget viktig. Tatt i betraktning deres store potensial for en rekke ulike oppdrag; fra etterretning og skjult innsetting av spesialstyrker til plattform for en rekke ulike våpen nøler jeg ikke med å karakterisere ubåtene som Sjøforsvarets viktigste kapasitet, og en av Forsvarets viktigste våpensystemer overhodet.

Luftforsvaret

Luftforsvaret befinner seg hva kampflyene angår i en slags midtfase; våre F-16 er etter oppdateringsprogrammet M4 nå meget sofistikerte og moderne jagerfly hva angår avionikk og våpensystemer i så vel luft-til-luft som i luft-til-bakke rollen. Våre flygere er fortsatt av høy internasjonal klasse, noe vi får bekreftet bl a gjennom de årlige Red Flag-øvelser ved Nellis AFB i USA. Utfordringen på kampflysiden knytter seg derfor først og fremst til at skrogene har en begrenset levetid, og som kjent vil vi derfor måtte anskaffe et nytt kampfly i løpet av neste tiårs-periode.

For de øvrige kapasiteter i Luftforsvaret er situasjonen variabel, fra god for de oppdaterte maritime patruljeflyene til meget vanskelig for transportflyene. Vi ser nå på en løsning der yttervingene på våre C-130 Hercules maskiner vil bli skiftet ut og sikre driften i ytterligere noen år. Men det er liten tvil om at vi i løpet av kort tid vil måtte vurdere om vi skal ha nasjonale transportfly i inventaret, eller om vi skal basere oss på leie av kapasitet fra andre land.

Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å understreke så sterkt jeg kan at anskaffelsen av et nytt jagerfly er Forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover, fordi et forsvar uten kampfly er så handikappet at det nærmest blir uinteressant hvilken styrke og hvilke kapasiteter det ellers er i besittelse av. Jeg sikter ikke da bare til høyintensitets krigsscenarier, hvor dette nærmest er en selvfølge. Kampfly er også meget effektive lenger ned i intensitetsspekteret, bl a har dette vist seg under ISAFs operasjoner i Afghanistan. Der var et par lave overflyginger fra nederlandske F-16 for bare noen uker siden nok til at en lett ISAF-styrke satte seg i respekt hos en lokal krigsherre som truet avdelingen. Uten støtte av jagerfly vil derfor risikoen for vårt personell på bakken i Afghanistan være vesentlig høyere enn den allerede er.

Betydningen av kampfly gjelder også i forhold til en nasjons evne til å beholde politisk handlefrihet og motsette seg press gjennom en evne til å håndheve suverenitet i eget luftrom og dermed kunne drive politisk krisehåndtering. Luftrommet er jo den dimensjon som egner seg best som første trinn i en politisk og militær utfordring fra en annen stats side, nettopp fordi flyenes høye hastighet og store fleksibilitet gjør det mulig å sende et utvetydig politisk signal gjennom krenkelse av luftrommet – men deretter raskt normalisere situasjonen.

Heimevernet

Heimevernet er på mange måter den største suksesshistorien ifm Forsvarets omstilling. HV er redusert med 30.000 mann av en personellstyrke dimensjonert for HVs oppgave under den kalde krigen – nemlig å sikre en landsomfattende mobilisering. I den forbindelse er det også et erklært mål at HV skal kvitte seg med den type image som dette bildet representerer. I dag er HV først og fremst et strukturelement som skal gi oss en evne til å beskytte samfunnet mot den asymmetriske trusselen, delvis gjennom spissede innsatsstyrker på til sammen 5.000 mann med en viss offensiv bekjempningsevne, i tillegg til ytterligere 45.000 for å gi seighet i forhold til å sikre samfunnsviktig virksomhet og infrastruktur. Rekruttering til innsatsstyrken, som er basert på frivillighet, har vært meget god, og denne styrken utrustes nå med moderne våpen, sambandsutstyr og kjøretøyer. Samtidig endres organisasjonsstrukturen i HV-distriktene, fra en ren territoriell inndeling i avsnitt og områder til en funksjonell inndeling i innsats-, forsterknings- og oppfølgningsstyrker, der områdenivået er beholdt men antall områder er sterkt redusert. Også denne endringen er vellykket, og det er grunn til å gratulere HV som fra å være kanskje den mest konservative del av Forsvaret er blitt et av de synligste tegn på transformasjonen.

Hæren

Jeg har med hensikt ventet til slutt med Hæren i denne korte statusrapporten for forsvarsgrenene, fordi Hæren på mange måter er den vanskeligst stilte forsvarsgren, struktur- og materiellmessig sett. La meg likevel først få understreke at Garnisonen i Syd-Varanger, HM Kongens Garde, Hærens Jegerkommando og Telemark bataljon alle er avdelinger i relativt god stand på alle måter – selv om de riktignok er merket av det ekstremt lave aktivitetsnivået i år, som Hæren rimeligvis har måttet bære det meste av. Utfordringene knytter seg først og fremst til Brigaden i Nord-Norge, eller de to tredjedelene av brigaden som faktisk befinner seg i Troms. Årsaken til dette er primært at Hæren var forutsatt omrustet til en ny generasjon kjøretøyer og våpenplattformer i tidsvinduet mellom Sjøforsvarets nye fartøyer og kampflyanskaffelsen, dvs rundt 2010-2012.

Men fordi en rekke investeringer nå må strekkes inn i dette tidsvinduet pga den økonomiske ubalansen – hvorav de største allerede er kontraktsfestet – krymper denne handlefriheten nærmest fra dag til dag. I bakkant av tidsvinduet venter kampflykjøpet, og dette er i lys av hva jeg allerede har sagt enda viktigere enn Hærens fornyelse. Dermed er det i dag vanskelig å si hvor stor del av en allerede svært liten hær vi vil kunne omruste fra dagens materiellpark basert på stormpanservognen CV 9030 og Leopard 2A4 stridsvogner til neste generasjons enhets kampkjøretøy.

Denne problemstillingen vil få stor betydning for hvordan vi organiserer gjenværende hærstyrker, spesielt i Brig N. Det er dessuten ikke til å komme bort fra at investering i 12 måneders tjeneste for brigadens vernepliktige mannskaper – der 9 måneder nå er opplæring før avdelingene har operativ status, og bare 2-3 måneder er operativ nytteperiode – i realiteten er en lite meningsfylt bruk av ressursene, når også mobiliseringshæren er borte. Tar vi i tillegg i betraktning at denne ene brigaden også skal ha en innsatsberedskap for NATO – noe som tvinger oss til å betale for enda et komplett personellsett med frivillige på beredskapskontrakter – er det i realiteten klart at den eneste rasjonelle løsning på sikt er å øke innslaget av vervede i Brig N betydelig.

La meg likevel si i den forbindelse at verneplikt fortsatt fungerer meget godt som basis for andre av Hærens avdelinger, som H M Kongens Garde og grensevakten, fordi strenge utvelgelseskrav kombinert med disse avdelingenes spesielle oppgaver gjør at det her ikke ville være noe å tjene på å erstatte vernepliktige med vervede. I tillegg er en selektiv verneplikt tilpasset Forsvarets behov fortsatt det beste system vi kan ha for å rekruttere vervede og befal fra det best kvalifiserte sjikt av ungdomskullene.

La meg samtidig få benytte denne anledningen til å avvise de spekulasjonene om flytting av Hærens avdelinger i Troms til Østerdalen som har versert i pressen. Det flyttes verken materiell eller virksomhet ut av Nord-Norge, selv om vi tar enkelte materielltyper ut av drift og reduserer aktiviteten. Troms innland vil fortsatt utgjøre et av Hærens to tyngdepunkter – men det betyr altså ikke at alt vil forbli som før i Nord-Norge mht antall leire og hvilken virksomhet som drives i dem, av åpenbare årsaker.

Forsvarets logistikkorganisasjon

I denne delen av foredraget hører det også med å si noen ord om Forsvarets logistikkorganisasjon. FLO har i løpet av de siste årene vært gjennom flere runder med til dels omfattende omstilling, og er nå etablert med en ny organisasjon fra 1. september i år. Virksomheten er effektivisert, og FLO støtter forsvarsgrenene med logistikktjenester som i mange tilfeller er blitt både bedre og billigere enn de var. Det vil likevel fortsatt være nødvendig å se etter rasjonaliseringsmuligheter i FLO, ikke minst fordi vi som allerede nevnt har en overdimensjonert logistikk i forhold til den operative strukturen. Jeg vil imidlertid advare mot spesielt to forhold i den forbindelse. Det ene er å forutsette en omstillingstakt i FLO som er urealistisk i forhold til hva personellet med rimelighet kan utsettes for. Det andre er at den såkalte horisontale samhandel (HS) med forsvarsgrenene i seg selv bidrar til å vedlikeholde usikkerhet om økonomien i FLO til enhver tid, og at dette er nok en grunn til at jeg vil foreta endringer i dette systemet når vi nå går inn i et nytt budsjettår.

Integrert strategisk ledelse

La meg til slutt i denne sekvensen også si noen ord om den integrerte strategiske ledelse og flyttingen av forsvarssjefen og hans strategiske funksjoner inn i Forsvarsdepartementet. Essensen av Forsvarssjefens rolle som rådgiver for statsråd og regjering er å sørge for at mest mulig av det som er fagmilitært ønskelig også blir politisk mulig. I det perspektiv er det etter mitt skjønn ingen tvil om at integrert strategisk ledelse er et fremskritt, etter som den åpenbart gir fagmilitære vurderinger større innflytelse på arbeidet i departementet enn den gamle ordningen. Når det er sagt er det likevel ikke tvil om at ISL-ordningen kan forbedres, kanskje særlig når det gjelder styringen av materiellinvesteringene. Det er på den ene side slik at en tverrprioritering mellom forsvarsgrenenes ønsker og behov er helt nødvendig, og det er like klart at denne bare kan foretas i departementet. Men det er samtidig slik at denne tverrprioriteringen primært må utøves ved å gi overordnede økonomiske og strukturmessige føringer, og på dette området trengs det antagelig en grenseoppgang for at ikke barnesykdommer skal gi ISL-ordningen et dårligere rykte enn den fortjener.

Mulighetsrom for fremtidige strukturalternativer for Forsvaret

Generelt

La meg så gå over til å si noe litt mer spesifikt om mulighetsrommet for fremtidige strukturalternativer. Oppsummert er altså situasjonen at Forsvarets fremtid avhenger av hvordan vi håndterer tre innbyrdes avhengige størrelser, hhv budsjett, operativ struktur og det vi med en fellesbetegnelse kan kalle den ikke-operative strukturen – dvs basestruktur, logistikk og støttefunksjoner. Disse inngår selvsagt i et gjensidig avhengighetsforhold, derved at budsjettet bestemmer hva vi har råd til, mens det er en funksjonell avhengighet mellom operativ og ikke-operativ struktur som innebærer at de må stå i et visst forhold til hverandre rent størrelsesmessig.

I dag er imidlertid forholdet at vi, av årsaker jeg har nevnt, har en vesentlig større base- og infrastruktur enn vi trenger for å understøtte den operative virksomheten. Samtidig begrenser politiske føringer adgangen til å legge ned baser og støttefunksjoner vi ikke lenger behøver. Vi kan imidlertid heller ikke legge ned kapasiteter og operative enheter uten Stortingets samtykke – med det resultat at den samlede regning for både operativ og ikke-operativ struktur som sagt overstiger budsjettet med ca 4 mrd kr pr år. Dagens struktur er altså i så vel funksjonell som økonomisk ubalanse. Den representerer med andre ord det matematikklæreren på skolen kalte et overbestemt ligningssystem – dvs et system der betingelsene er flere enn frihetsgradene.

Da må nødvendigvis strukturen endres, og det nytter dessverre ikke å vise til tidligere stortingsvedtak, slik mange lokalpolitikere og -medier gjør, når nedleggelse av stasjoner og garnisoner vurderes. Den lille multiplikasjonstabell har svært liten respekt for tidligere stortingsvedtak og lar seg ikke behandle som en meningsytring. Forsvaret iverksetter selvfølgelig ikke slike tiltak før de er politisk besluttet, men dynamikken er altså slik at jo lenger man venter med beslutningen – jo mer blir det som må besluttes, og jo vanskeligere blir beslutningene.

I den innledende fasen av neste forsvarsstudie har vi valgt å nærme oss problemet ved å beskrive to ytterpunkter for Forsvarets videre utvikling, avhengig av hvor radikalt man går til verks mht å rasjonalisere den ikke-operative strukturen. Det betyr at vi i denne omgang har holdt budsjettforutsetningen konstant, dvs basert oss på at budsjettet i årene fremover vil ligge på et flatt, inflasjonsjustert nivå i tråd med politiske planforutsetninger.

Mulighetsrommet eller variasjonsbredden innenfor disse rammene bestemmes dermed av hvor langt man er villig til å gå mht bruk av de viktigste virkemidlene for å redusere ubalansen mellom operativ og ikke-operativ struktur. Disse virkemidlene er:

For det første en kraftig sammentrekning av Forsvarets virksomhet til et antall baser som er vesentlig mindre enn i dag og ikke større enn det som er nødvendig for å understøtte den operative virksomheten, men hensyn tatt til at vi fortsatt bør være representert i begge landsdeler.

For det andre en utstrakt satsing på flernasjonale løsninger for logistikk og støttefunksjoner som vi ikke lenger er store nok til å holde på nasjonal basis, f eks tungt vedlikehold for en del materiell, så vel som samarbeid om de operative kapasitetene som egner seg for dette.

For det tredje umiddelbar utfasing av materiell som vi uansett andre forhold allerede i dag kan si at vi ikke vil greie å fornye eller videreføre.

Samtidig bør selve den operative strukturen utvikles med vekt på kapasiteter som i tillegg til å dekke viktige nasjonale interesser også er tilpasset NATOs styrkemål generelt og alliansens løpende operasjoner spesielt.

Før jeg kommer nærmere inn på de to ytterpunktene, vil jeg også minne om en annen viktig forutsetning som nå etter hvert gjør seg gjeldende for en rekke av Forsvarets operative kapasiteter. For de fleste av dem finnes det et minste antall enheter – en kritisk masse, om man vil – som man må operere, hvis man i det hele tatt skal ha vedkommende kapasitet i strukturen. Dette har sammenheng med at sektoren må være av en viss størrelse for å generere det antall mennesker med operativ erfaring og bakgrunn som kreves for at man rent kompetansemessig skal være i stand til å videreføre kapasiteten over tid. Hvis vi må redusere antall enheter til under kritisk masse, bør vi derfor i praksis legge ned hele sektoren med en gang, fordi dette likevel blir resultatet etter kort tid. Det er dette problemet som nå begynner å bli følbart for ca fjerdeparten av Forsvarets i alt ca 30 hovedkapasiteter. Saldering av ambisjonsnivået ved ostehøvling på operativ struktur er med andre ord ikke lenger noe alternativ i norsk forsvarsplanlegning.

Mulighetsrommet

De to ytterpunktene som angir mulighetsrommet for strukturutvikling innenfor en konstant budsjettramme er altså basert på to scenarier:

Et alternativ A, der dagens operative struktur er skjermet. Her reduseres først ikke-operativ struktur til den er i funksjonell balanse med den operative, totalkostnaden ved denne strukturen blir kontrollert, og hvis den fortsatt overstiger rammen blir en viss nødvendig nedjustering også av operativ struktur foretatt – med en avsluttende etterjustering av ikke-operativ struktur.

Et alternativ B, der dagens ikke-operative struktur er skjermet, og langsiktig økonomisk balanse er etablert ved reduksjon av operativ struktur. Det sier seg da selv at denne strukturen er i meget sterk funksjonell ubalanse, men den representerer altså det teoretisk mulige, motsatte ytterpunkt – der en reell løsning vil måtte befinne seg et sted i mellom ytterpunktene.

Jeg skal ikke her gå i detalj når det gjelder resultatet av de simuleringene som er gjort av de to foreløpige alternativene, utover å oppsummere hovedtrekkene, og de er som følger:

  • uten omfattende reduksjoner i base- og støttestrukturen i forhold til dagens omfang, vil Forsvaret tvinges til å nedskalere operativ struktur i et omfang som rent økonomisk svarer til kostnadene ved å drifte en forsvarsgren. For å begrense de langsiktige skadevirkningene av dette mest mulig, bør i så fall de kapasiteter og sektorer som da ikke vil kunne fornyes, og de hvor antall enheter underskrider kritisk masse, avvikles så snart som mulig. Dette ville i praksis dreie seg om 6-8 av de totalt ca 30 kapasitetene i dagens operative struktur.
  • gitt at vi i stedet foretar en relativt rask reduksjon av base- og støttestrukturen og lykkes med våre initiativ for flernasjonalt samarbeid på utvalgte områder, vil det være mulig å opprettholde en operativ struktur tilnærmet på dagens nivå også på lengre sikt.

Jeg gjør selvsagt ingen hemmelighet av at det eneste rasjonelle valg i denne situasjonen vil være en løsning som ligger så nær som mulig opp til alternativ A. Det er bare en radikal bruk av de skisserte virkemidlene som kan bringe Forsvaret i både funksjonell og økonomisk balanse, og dermed sikre det en evne til å løse sine oppgaver i fremtiden.

Jeg understreket riktignok at de to ytterpunktene representerte en forenkling av problemet til én dimensjon, langs aksen mellom operativ og ikke-operativ struktur, men i den nye forsvarsstudien vil vi åpenbart også studere problemet under hensyntagen til andre dimensjoner. Herunder vil vi selvfølgelig studere alternativenes sensitivitet i forhold til både høyere og lavere budsjettforutsetninger, dvs hvordan ulike variasjoner i de økonomiske rammene vil kunne påvirke strukturen.

En annen viktig slik dimensjon er som nevnt arbeidet for å finne flernasjonale løsninger innenfor rammen av NATO på mange av de områdene hvor vi etter hvert er blitt for små til å bevare kapasiteten på rent nasjonal basis, spesielt på logistikkområdet. Dette er en sak jeg allerede har flagget under møter i Militærkomitéen, fordi det etter hvert er flere land som befinner seg i samme situasjon som Norge. Eksempelvis har Danmark nylig besluttet å legge ned så vel ubåtvåpenet som alt bakkebasert luftvern, ut fra akkurat den type kritisk masse-betraktning som jeg har skissert.

Et systematisk flernasjonalt samarbeid på dette området vil med andre ord kunne bevare et mer balansert kapasitetsspektrum for så vel det enkelte medlemsland som for alliansen som helhet. I motsatt fall, kan det tenkes at alliansens samlede slagkraft utvikler seg som summen av vilkårlige nasjonale beslutninger om hva man ikke lenger har råd til. Dette er neppe i noens interesse, selv om flernasjonale samarbeidsløsninger heller ikke er ukomplisert, verken politisk eller praktisk.

Imidlertid kom det for bare en drøy måned siden ut en rapport skrevet av tidligere SACEUR, general Joe Ralston, og tidligere formann i NATOs militærkomite, general Klaus Naumann, som konkluderer med at Europas eneste mulighet for å bevare relevante og kapable forsvarsstyrker er nettopp en omfattende flernasjonal forsvarsintegrasjon. Hvordan de har formulert seg i den forbindelse ser dere her.

La meg som et siste punkt få anføre det som også er et hensyn politiske myndigheter bør ta i denne forbindelse. Velger man å skjerme tjenestesteder og arbeidsplasser på kort sikt, kan dette synes å være personellvennlig i det øyeblikk beslutningen tas. I realiteten vil det være det motsatte, etter som den raske forvitringen av operativ struktur da vil føre til stadig nye omorganiseringer, bortfall av hele kapasiteter med konsekvenser for alt personell i sektoren etc. En uunngåelig konsekvens av å velge en løsning som ikke kan holdes stabil er altså at man da vil dømme Forsvarets personell til nye år med frustrasjon, usikkerhet og stadige omkalfatringer av arbeids- og familieliv. Det vil neppe bidra til å styrke verken motivasjon eller rekruttering, og kan vanskelig kalles en personellvennlig politikk.

Avslutning

Mine damer og herrer, jeg har i løpet av dette foredraget prøvd å beskrive hva som er Forsvarets grunnleggende utfordringer i tiden fremover. La meg likevel så sterkt jeg kan understreke at jeg ikke på noen måte ser ensidig negativt på Forsvarets situasjon. Situasjonen er i realiteten helt åpen, med mulighet for fortsatt modernisering i retning av et tidsmessig forsvar hvis vi gjør de riktige tingene – men også med mulighet for et akselererende forfall, hvis viljen til å ta de nødvendige grepene ikke er til stede. Men nettopp i det tvingende behovet for fortsatt modernisering ligger mulighetene for å gjøre viktige og riktige ting – ting vi burde gjort også uavhengig av den økonomiske utvikling. Kunsten er å ikke falle for fristelsen til å vedta en forsvarsstruktur som er større enn den vi kan trene og utruste på samme kvalitative nivå som våre viktigste allierte, og som derfor også er et utfordrende og interessant sted å tjenestegjøre for Forsvarets personell. Vår mulighet ligger i å være en profesjonell og kapabel alliert – ikke i å samle på restene av gårsdagens mobiliseringsforsvar. Da må vi ikke gjenta slike meningsløsheter som ”arvebrigader” og ”kystfort i møllpose”. Dette var beslutninger som førte til at vi kastet bort millioner av kroner og kostbar tid, bare for at strukturen skulle se litt større ut på papiret noen år, før det likevel var slutt.

Likevel er jeg redd det ikke finnes noe Columbi egg som vil frita oss helt fra mange av de vanskelige valgene jeg har pekt på mht nødvendigheten av streng rasjonalisering av egen basestruktur, logistikk og støttefunksjoner. De endelige anbefalinger vil jeg legge frem for forsvarsministeren høsten 2007 i form av en ny forsvarsstudie, som har fått navnet Forsvarsstudie 07. Den vil som jeg var inne på bli meget nøktern i forhold til hva som er mulig innenfor de økonomiske rammer, når kravet er at strukturen skal kunne holdes stabil over tid. FS 07 blir som vanlig Forsvarssjefens innspill til et nytt politisk langtidsdokument for Forsvaret, som i hht en normal fremdriftsplan skal behandles av Stortinget våren 2008.

Forhåpentligvis vil det da lykkes å etablere en bred politisk enighet om hva som må gjøres med Forsvaret, og uansett ser vi jo at dette vil kreve vanskelige politiske beslutninger. Imidlertid er mitt viktigste poeng i den forbindelse at hvis man ikke ønsker å ta den distrikts- og lokalpolitiske belastningen dette vil innebære, vil man nokså umiddelbart måtte ta en annen belastning i stedet – nemlig å forklare hvorfor Forsvaret fortsatt forbruker 30 mrd kr pr år og fortsatt har 15.000 ansatte, men har mistet fjerdeparten av sin operative kapasitet og evne i løpet av noen få år. Det er for å unngå en slik utvikling vi nå vil ta fatt i arbeidet med å studere disse utfordringene for alvor, og jeg ser frem til å komme tilbake til Oslo Militære Samfund med orientering om hvordan arbeidet utvikler seg.

 

Takk for oppmerksomheten.