Skip to content

Foto: Torbjørn Kjosvold / Forsvaret

Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2019
Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Innledning
Kjære alle sammen
Godt nytt år!
Denne våren starter arbeidet med en ny langtidsplan for Forsvaret. Regjeringen planlegger å
fremme denne for Stortinget våren 2020. Forsvarsminister Frank Bakke Jensen ga fra denne
talestolen den 7. januar uttrykk for en politisk vilje til økt satsing på Forsvaret i årene
fremover, og at mitt fagmilitære råd også denne gang skal veie tungt i utarbeidelse av
planen.
Det er jeg glad for. En økt satsing på Forsvaret er helt nødvendig. I mitt fagmilitære råd som
ble gitt til den nåværende langtidsplanen, beskrev jeg «en nøktern forsvarsstruktur». I media
ble dette omtalt som «et minimumsforsvar». I dag er realiteten at det minimumsforsvaret
ikke lenger er minimum. Det er for lite til at Forsvaret over tid kan klare våre forpliktelser
nasjonalt og internasjonalt.
Langtidsplanen som ble vedtatt i 2016 utvikler Forsvaret i riktig retning. Vi står altså ikke
overfor noen omfattende omlegging av Forsvaret. Mye godt arbeid har blitt gjort de siste
årene med å få det vi har til å virke, effektivisere støttestrukturen, og å legge grunnlaget for
nye investeringer.
På flere områder er en styrking av strukturen imidlertid nødvendig. Vi må ha større kraft og
høyere tempo i arbeidet med å styrke forsvarsevnen vår. Og vi må ha fokus på de områdene
hvor utholdenheten og evnen til tilstedeværelse ikke er god nok. Dette gjelder i dag først og
fremst vår maritime kapasitet og våre landstyrker.
2% målet er et politisk spørsmål. For meg handler det om å gi gode fagmilitære råd om
hvordan Forsvaret bør utvikles og styrkes fremover for å bevare sin relevans i en verden som
er i stadig utvikling. Det innebærer selvfølgelig å sikre at det kan løse de oppgaver som
forventes.
Endringer i det sikkerhetspolitiske landskapet, endrede forventninger til Norge som alliert i
NATO, samt den teknologiske utvikling og forventede avvik fra målsettingene i gjeldende
LTP, er alle viktige forhold som må påvirke utvikling av Forsvaret.
Jeg vil vie store deler av dagens foredrag til disse forholdene og starter med den
sikkerhetspolitiske utviklingen.
2
Utviklingen i sikkerhetssituasjonen
De sikkerhetspolitiske utfordringene har ikke endret form eller karakter siden 2014.
Imidlertid er motsetningene på alle plan blitt mer spisset og tydeligere, og utviklingen har på
mange områder gått raskere enn man anslo for fire år siden. Situasjonen vurderes derfor
mer alvorlig i dag enn tidligere.
USA, Kina og Russland er i skarp konkurranse med hverandre om global og regional
innflytelse. Stormaktene tar seg mer til rette og tilsidesetter internasjonale avtaler. Den
internasjonale orden, som er bygget opp i kjølvannet av annen verdenskrig, blir utfordret.
Denne utviklingen kan true småstatenes posisjon, handlefrihet og sikkerhet.
Russland og USA, hver på sin måte, har størst innflytelse på norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk. Imidlertid bør vi ikke glemme Kina og deres økende interesse for Arktis og
Nord-områdene. Dette er en utvikling som følges nøye.
Russland har fortsatt opprustningen av sin militære evne. Likeså har utviklingen av nye
militære kapasiteter hatt prioritet på tross av en svekket nasjonaløkonomi. Militærmakten
blir brukt til å fremme russiske interesser, og utplasseringen av våpensystemer langs hele
Russlands vestlige og nordlige grense er egnet til å utfordre NATOs bevegelsesfrihet.
I våre nærområder fortsetter russisk trening og øving med økende omfang og kompleksitet.
Ikke varslede øvelser demonstrerer evnen til hurtig iverksetting av militære operasjoner.
Testing og utplassering av nye våpensystemer fortsetter. Moderne missilsystemer utplassert
på land, på sjøen og på fly dekker hele Norge og Barentshavet. Bastionkonseptet øves til
stadighet. Den militære evnen er kontinuerlig tilstede og varslingstiden er redusert til et
minimum. Det stiller økte krav til norsk militær tilstedeværelse og reaksjonsevne.
Russland har utviklet mellomdistanse kjernevåpen, i strid med INF-avtalen, som kan gi en
strategisk avskrekkingseffekt i det europeiske teater. Russland kan også skape en
konvensjonell overlegenhet i Europa, riktignok begrenset i tid og rom. En betydelig
førsteslagsevne samt trusselen fra kjernevåpen, kombinert med ulike destabiliserende tiltak
skaper en betydelig forverret sikkerhetsutfordring. Mangelen på velfungerende dialog
mellom Russland og NATO øker faren for misforståelser og strategiske feilvurderinger i en
tilspisset situasjon.
Russlands annektering av Krim i 2014 og støtten til opprøret i Donbass vakte harme i Europa
og NATO. Blokaden av Kertsj-stredet og arrestasjonen av ukrainske marinefartøy i 2018
vakte ikke like sterke reaksjoner. Hendelsen var imidlertid en ren maktdemonstrasjon og et
signal til omverdenen om at Azov-havet reguleres av Russland, med makt om nødvendig.
Sett med norske øyne bør dette være bekymringsfullt.
I Ukraina har Russland vist at de også mestrer langvarige operasjoner. Den typen
lavintensitet operasjoner vi har vært vitne til de siste 4 årene, binder store styrker i det
3
ukrainske forsvaret og utfordrer deres utholdenhet. For å holde stand mot opprøret er den
ukrainske hær doblet i størrelse siden 2014.
I en årrekke har Russland signalisert misnøye med NATOs nærvær i Baltikum og Østersjøen.
De siste 18 månedene er tilsvarende misnøye signalisert i våre nærområder. Simulerte
angrep på norsk militær infrastruktur og allierte styrker i Norge svekker tilliten og skaper
betydelig usikkerhet om russiske intensjoner. Forstyrrelsene av GPS-signaler i Finnmark
under øvelse Trident Juncture i fjor, påvirket ikke bare den sivile luftfarten. De skaper også
militære dilemma.
Russland er ikke utelukkende en militær utfordring. Russerne er eksperter på å utnytte
gråsonen mellom fred og krig. Irregulære operasjoner, cyberangrep, likvidering,
manipulering, falske nyheter og propaganda er alle midler som Russland har benyttet for å
svekke eller destabilisere politisk samhold innad i nasjoner, eller mellom nasjoner. Vi kan
ikke se bruken av dette som enkelthendelser, men må erkjenne det som en bevisst strategi
for å utfordre vårt styre- og levesett. Det er en utfordring som må tas på alvor og som vi må
etablere tiltak mot.
Den internasjonale terrorisme er ikke død. ISIL har mistet majoriteten av det territoriet de
kontrollerte, men fortsatt utgjør de en betydelig trussel og evner å spre sin ideologi. Nye
celler i Øst-Asia, Afghanistan og SAHEL vekker nå bekymring. Omfanget av terrorangrep i
Europa har gått ned siden 2015, men evnen og viljen til å angripe vestlige mål er fortsatt
tilstede. I land som Frankrike og Belgia er fortsatt store politistyrker og militære soldater
bundet opp i beskyttelse av befolkningen i sentrale knutepunkter for ferdsel. Disse tiltakene
krever store menneskelige ressurser. I et eventuelt hjemlig scenario vil Politiets ressurser
raskt uttømmes, og i befolkningstette Sør-Norge har Forsvaret svært begrenset
personellmengde til rådighet for å støtte politiet.
Utviklingen i NATO
NATO har respondert fortløpende på utviklingen i sikkerhetssituasjonen siden 2014.
Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er implementert. Reaksjonsevnen er bedret,
styrker er utplassert i Baltikum og Svartehavsregionene, forsvarsplaner for utvalgte områder
er på plass, og arbeidet med å utvide og styrke kommandostrukturen er kommet godt i gang.
Vedtaket fra toppmøtet i Brussel i 2018 om å øke reaksjonsevnen og slagkraften ytterligere,
er et tegn på at den sikkerhetspolitiske situasjonen vurderes mer alvorlig enn tidligere.
Initiativet har fått betegnelsen «4 ganger 30» og betyr at NATO samlet skal kunne stille 30
bataljoner, 30 krigsfartøy og 30 jagerflyskvadroner tilgjengelig i NATOs område innen 30
dager. Denne forpliktelsen kommer i tillegg til NATOs hurtige reaksjonsstyrker, NRF.
Alle medlemsland forventes å bidra i dette initiativet. Hvilke land som skal bidra med hva er
ennå ikke besluttet, men det er rimelig å anta at Norge, ut fra militær størrelse, må bidra på
alle tre områdene. Slike bidrag kan ikke oppfylles med dagens struktur, og vil kreve et større
volum av landstyrker og maritime kampfartøy.
4
Nordområdene og Atlanterhavet har fått økt oppmerksomhet i NATO, og stabilitet i
nordområdene har vært og er sentralt for norsk sikkerhetspolitikk. Utsagnet «Norge er NATO
i nord» tilkjennegir en politikk der vi mener det er norske fartøyer og fly som bør drive
overvåkingen i nordområdene. Skal vi få støtte for dette synet, er det avgjørende at vi forstår
NATOs interesser og bekymringer i denne regionen, og at vi selv evner å løse oppdrag på
alliansens vegne.
De senere årene er det kapasiteten til de stadig mer stillegående russiske multi-rolle ubåtene
som bekymrer. Dette er missilbærende ubåter som kan true landmål i Europa eller USA, og
kan angripe forsterknings- og forsyningstransporter mellom USA og Europa, samt kritisk
viktige militære plattformer som sikrer disse transportene.
Antallet russiske ubåter er relativt lavt, men samtidig har de et betydelig skadepotensial. Å
holde kontroll på deres nærvær er derfor avgjørende. Å lokalisere disse båtene er blitt stadig
mer utfordrende, og innsatsen rettes inn mot å finne dem før de kommer ut i Atlanterhavet.
NATO øker vektleggingen av anti-ubåt operasjoner og ber nasjonene anskaffe flere
plattformer og heve kompetansen på dette området. Skal politikken «Norge er NATO i nord»
kunne håndheves i fremtiden, må vi styrke vår evne til anti-ubåt operasjoner ytterligere fra
dagens nivå.
Vårt økte maritime nærvær i nordområdene etter 2014 er verdsatt av nære allierte. Etter
hendelsene i Kertsj-stredet er et slikt nærvær blitt enda viktigere. Med den planlagte
reduksjonen i marinefartøyer etter 2025 vil dette imidlertid bli en umulig oppgave for
Marinen. Vakuumet vi etterlater vil uten tvil bli fylt av andre, og kan således svekke den
stabiliteten vi søker å ivareta. For å opprettholde et tilstrekkelig norsk maritimt nærvær i
nord-områdene må derfor størrelsen på Marinen økes.
NATO gjør i disse dager organisatoriske endringer med betydning for Norge. Tilpasningene i
NATOs kommandostruktur omfatter etableringen av en maritim felleskommando i USA,
samt en logistikkkommando i Tyskland. Den moderniserte kommandostrukturen medfører
en personellmessig økning på ca 1280 hoder, hvor Norge regner med å fylle rundt 44 av
dem.
NATOs Joint Force Command, Norfolk samlokaliseres og integreres med US 2nd Fleet og de
blir sentrale i å sikre den transatlantiske linken og forsterkninger til våre nærområder. 2nd
Fleet vil bli viktig for daglige maritime operasjoner i våre nære havområder. Forsvaret søker
derfor å få innplassert dyktige offiserer og befal både i NATO kommandoen og i 2nd Fleet.
Jeg vil også trekke frem cybertrusselen som et område NATO er spesielt opptatt av. I fjor ble
cyber anerkjent som eget operasjonsdomene og i 2018 etablerte SACEUR sitt eget
cyberoperasjonssenter. Dette senteret skal arbeide tett med nasjonene og stake ut
5
strategien for å bekjempe trusler i cyberdomenet. Ettersom arbeidet skrider frem må vi
regne med at NATO vil stille krav til nasjonene og deres cyberkapasiteter.
Teknologisk utvikling
Utnyttelsen av ny teknologi har ofte endret måten vi kriger på. Langtrekkende
presisjonsvåpen er et slikt eksempel. Den som evner å utnytte teknologien får et overtak.
Kunstig intelligens og stordata er områder som kan få stor betydning for utviklingen av
militær evne i fremtiden.
I det kortere perspektiv bør vi vektlegge og utnytte teknologi som er blitt tilgjengelig for
småstater. Rombaserte systemer, autonome systemer og elektronisk krigføring vil ha stor
betydning for vår forsvarsevne i fremtiden.
Forsvaret har startet arbeidet med å utnytte mulighetene satellitter gir oss. Først innen
kommunikasjon, men mikrosatellitt-teknologien vil også gi store muligheter, blant annet
innenfor overvåkning.
Droner eller ubemannede systemer øker i omfang og tas i bruk på stadig nye måter i luften,
på bakken, på vannet og ikke minst under vann. Utviklingen gir både muligheter og
utfordringer for Forsvaret. Vi bør kontinuerlig utvikle vår bruk av autonome systemer samt
styrke utviklingen av systemer som kan bekjempe mindre droner.
Vår avhengighet av det elektromagnetiske spektrum er økende. Dette gir oss en sårbarhet
som vi må klare å håndtere. Som jeg allerede har nevnt i forbindelse med forstyrrelser av
GPS-signaler, er denne utfordringen reell. Elektronisk krigføring har vært i utstrakt bruk i ØstUkraina med meget stor effekt. Utfordringene og mulighetene innen elektronisk krigføring
har fått økt fokus i Forsvaret, og vi er i ferd med å foreta en fullstendig gjennomgang av vår
evne. I årene fremover må vi redusere sårbarheten vår på dette området.
De siste årene har vi sett flere ondsinnede angrep på IKT-systemer. Også Forsvarets
systemer er jevnlig under angrep. Vi er helt avhengig av å kommunisere og behandle
informasjon på en sikker måte. Våre systemer må kontinuerlig tilpasses de teknologiske
endringene som skjer rundt oss. Forsvaret må i enda sterkere grad satse på IKT-sikkerhet for
å kunne beskytte kritisk informasjon.
Implementering LTP
Vi går nå inn i det tredje året av gjeldende LTP. Målet med denne langtidsplanen er å styrke
den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene ble prioriteten gitt til å få det vi har
til å virke, men grunnlaget for omfattende investeringer og moderniseringer er også
påbegynt.
Kombinasjonen av reell økonomisk styrking og ambisiøse planer for effektivisering gir
ønsket effekt.
6
Det viktige arbeidet med å styrke grunnmuren har gitt resultater, og det prioriteres ressurser
til dette også i 2019. Det meste av vedlikeholdsetterslepet er innhentet, og omfanget av
reservedeler øker selv om det fortsatt er utfordringer innen enkelte systemer.
Beredskapsbeholdningene øker på flere områder og i år økes også treningsaktiviteten i alle
forsvarsgrenene.
En viktig del av moderniseringen er anskaffelse av nye systemer. Vi har nå ni F-35 på
Ørlandet, og ytterligere seks ankommer i år. Mottak, oppøving og driftssetting av F-35 går
etter planen. Mot slutten av året vil flyene nå sin initielle operative evne og løse sine første
oppdrag. De første besetningene til P-8, Maritime Patruljefly, starter nå sin utdanning i USA.
Hæren fikk sine første nye bergepanservogner i romjulen og i løpet av året mottas tre til.
Forsvaret overtar også ytterligere 11 kampvogner (OPV), og 47 lette pansrede
patruljekjøretøy (IVECO), samt 128 feltvogner til Heimevernet. Nytt artilleri leveres fra
utgangen av 2019 og anskaffelse av nye stridsvogner skjer iht. planen fra 2025.
Sjøforsvarets logistikkfartøy KNM Maud starter etter planen transitt fra Korea til Norge i
februar. Etter utrustning, oppøving og sertifisering vil fartøyet være operativt tilgjengelig for
Norge og NATO fra første halvår 2020.
Anskaffelsen og innføringen av helikopteret NH90 er fortsatt en betydelig utfordring. Kun 40
% av ambisjonen for flytimer i 2018 ble nådd, men det er imidlertid mulig å skimte lys i
enden av tunnelen. De første tre Step B maskinene av NH90 er mottatt og ytterligere fem
skal leveres i år. Et omfattende arbeid for å sikre 3 900 tilgjengelige timer innen 2024 er
igangsatt. Da må reservedelstilgangen bedres betraktelig, vedlikeholdskapasiteten økes og
bemanningssituasjonen styrkes. Dette ambisjonsnivået er beregnet å øke driftskostnadene
med 470 millioner mer pr år enn opprinnelig forutsatt. Dette må selvfølgelig finansieres.
På Ørland hovedflystasjon er fasilitetene som er etablert til F-35 rapportert å fungere meget
godt. Til nå er det etablert skvadronsbygg med simulatorer, vedlikeholdsbygg med dokker og
et forsyningsbygg m.m. I tillegg er rullebanen forlenget og basen sikres nå for å kunne
fungere som en operativ flystasjon i hele konfliktspekteret. Hangarprosjektet vil levere de
første hangarene i 2019.
Det er likevel noen utfordringer som gjenstår. Blant disse kan det trekkes frem etablering av
tilstrekkelige fasiliteter for å produsere luftvernkapasiteter for både Ørland og Evenes.
På Evenes er arbeidet med å re-etablere flystasjonen i full gang. Støttefunksjoner vil bli
utbygget parallelt med operative fasiliteter for QRA og P-8. Luftforsvaret vil øke
bemanningen for å sikre en operativ QRA fra 2022.
Styrkingen av den landmilitære tilstedeværelse i Finnmark er godt i gang og
personellvolumet økes gradvis, samtidig som avdelingene øker sin mobilitet.
7
Planer for grunnutdanning utenfor de operative avdelingene i Hæren er også godt i gang, og
til sommeren gjennomføres en pilot for det nye utdanningskonseptet ved Garnisonen i
Porsanger. Som del av denne piloten vil også noe personell utdannes direkte til Heimevernet
hvor vi også søker å rekruttere flere fra Finnmark til førstegangstjeneste.
Implementeringen av Ordning for Militært Tilsatte (OMT) fortsetter. Konverteringen fra
offiserer til befal er nesten fullført hos forsvarsgrenene og HV mens det fortsatt gjenstår mye
i fellesinstitusjonene. Tjeneste- og karriereplaner begynner å komme på plass. Tilrettelegging
for en livslang karriere i Forsvaret på alle nivåer vil ikke utelukkende handle om høyere
militær grad, men snarere om å utvikle og vedlikeholde etterspurt fagkompetanse. Mye
arbeid gjenstår, men vi er i rute og jeg ser allerede positive resultater på mange områder.
Jeg har tro på at vi lykkes med å øke kompetanse og erfaring hos våre soldater.
Det første krigskolekullet i ny ordning startet sin utdanning sommeren 2018. Etter 6
måneder med felles utdanning, går de nå over i en grenvis utdanningsperiode, før de igjen
samles i sjette og siste semester. Tilbakemeldingene fra første halvår er meget positive og
alle 226 elever er fortsatt med.
Det første kullet til ny befalsskole startet nå i januar. Samtidig gjennomføres en studie over
hvordan vi kan strukturere og forbedre all fagutdanning for spesialister. Målet er å sikre best
mulig faglig utvikling gjennom en livslang karriere. Jeg er svært tilfreds med søknadstallene
til skolene våre og kvaliteten på de vi får inn til Forsvaret både til førstegangstjeneste og
utdanning. Dette er det beste utgangspunkt for at vi skal lykkes med å løse våre oppdrag. Så
er det viktig at vi tar godt vare på personellet vårt og kontinuerlig jobber med en kultur som
preges av inkludering og respekt. Det er viktig for å beholde personellet, men også for å løse
samfunnsoppdraget.
Forsvaret har effektivisert betydelig de siste årene og vil fortsette arbeidet i årene som
kommer. Midlene som frigis brukes til å øke vår operative evne. I 2018 effektiviserte
Forsvaret for 487 millioner kroner. Denne summen tilsvarer f.eks. 32 ekstra øvingsdøgn for
Brigade Nord, eller ca 900 seilingsdøgn med fregatt, eller hele kostnadsøkningen for å drifte
NH-90.
Planen for implementeringen av de tiltak som er fastsatt gjennom gjeldende LTP følges og
avvikene er små. Gjennomføringsevnen har vært god til nå, og det er viktig vi opprettholder
den i årene fremover. Jeg ser i dag ingen kritiske utfordringer, selv om kravene til ytterligere
effektivisering er meget krevende.
Nasjonale operasjoner
God situasjonsforståelse og oversikt over aktiviteten i våre nærområder er avgjørende i en
tid med økt usikkerhet. Forsvarets mange sensorer og plattformer gjennomfører daglig
nødvendig overvåking for at vi skal kunne sette sammen et godt og relevant situasjonsbilde.
Dette krever tilstedeværelse, en tilstedeværelse som også kan nyttes til å tilkjennegi norske
interesser og til å respondere med relevante kapasiteter dersom noe skjer. Med sterkt
8
reduserte varslingstider har Forsvarets evne til å respondere hurtig på oppdukkende
hendelser blitt stadig viktigere.
Antall sensorer og plattformer er marginalt i forhold til de oppgavene Forsvaret er pålagt.
Aldrende systemer med høyere feilrater, samt planlagt ut- og innfasing av plattformer
svekker nå vår overvåkingsevne. Forsvaret har derfor økt omfanget operative oppdrag i
nordområdene for å opprettholde et tilfredsstillende situasjonsbilde. Når omfanget oppdrag
øker blir styrkeproduksjonen betydelig vanskeligere. Resultatet blir at vi sitter igjen med for
få kvalifiserte mannskaper. Balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon er kritisk og må
overholdes for ikke å svekke vår operative evne.
Statusen for vår evne til å løse nasjonale oppgaver er fortsatt god, men den vil kontinuerlig
utfordres i årene fremover på grunn av planlagte materiellfornyelser og organisatoriske
løsninger som ikke er tilpasset et minimumsforsvar. Vi må vurdere om vi i dagens
sikkerhetspolitiske situasjon kan tillate oss å fase ut eldre plattformer før de nye er innfaset
og er operative. Konsekvenser av en eventuell omlegging kan bli et behov for å øke antall
enheter og bemanningen i overgangsfasen.
INT OPS
Kun mindre endringer er gjort i vår deltagelse i internasjonale operasjoner siste året. Rundt
300 norske soldater er til enhver tid representert i misjoner i regi av FN, NATO eller andre
koalisjoner. I 2019 skal vi i tillegg stille med om lag 1 000 soldater til NATOs hurtige
reaksjonsstyrke, VJTF.
I Afghanistan mentorerer våre spesialstyrker fortsatt spesialpolitienheten CRU i Kabul.
Måten vi løser dette oppdraget på blir kalt «den norske modellen» som vi høster stor
anerkjennelse for. Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.
Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har et tydelig fotfeste på
landsbygden, samtidig som IS har fått fotfeste i enkelte områder. Antallet angrep og
terrorhandlinger er betydelig, og våre soldater har hatt flere tøffe oppdrag også i 2018.
NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en
positiv utvikling i landet. Men det er fortsatt behov for støtte fra allierte. NATO har derfor
fastholdt at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, og
Norge har videreført sitt bidrag også ut dette året.
I Irak er det fortsatt et antall IS-krigere og betydelige våpenlagre spredd utover landet. Mye
opprydding og stabiliseringsarbeid gjenstår før oppdraget vil bli terminert. Vår deltagelse
med robuste avdelinger i Eufrat-dalen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte.
Oppdraget består fortsatt i å bekjempe ISIL gjennom lokale styrker og vi fungerer som
mentorer for irakiske avdelinger. Hæren fortsetter sitt bidrag i 2019, i tillegg har vi en
ambisjon om å bidra med personell til støtte for NATO sitt utvidede treningsoppdrag i Irak.
9
Endringer i operasjonen gjorde det mulig for oss å trekke hjem våre spesialstyrker høsten
2018.
Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del
av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt
stadig viktigere for å vise NATO nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Norge har
i 2018 deltatt med både fregatt og minerydder i disse styrkene. Deltagelse videreføres i
2019.
Forsvaret har gjennom året bidratt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen. Det norske
bidraget i eFP videreføres med samme størrelse første halvår 2019 som i 2018. Fra og med 2.
halvår i år økes bidraget til en kompanistridsgruppe. En økning som er planlagt å vedvare ut
2022.
Vi viderefører også vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med
omtrent samme størrelse som i 2018. Fra april i år og seks måneder fremover stiller vi med
et C-130 transportfly til støtte for FN misjonen MINUSMA i Mali. Dette er andre gang på tre
år vi deltar med fly i denne misjonen. Vi viderefører drift av leir til støtte for FN misjonen ut
2022.
Norge blir stadig fremhevet som en troverdig partner av våre viktigste allierte. Dette bygger
både på våre bidrag internasjonalt og vår vilje og evne til selv å håndtere utfordringene i
Nordområdene. Styrkebidragene ledes profesjonelt av FOH og internasjonalt har vi meget få,
om noen, begrensninger på hvordan vi kan bidra til å løse oppdragene. Avdelingene våre er
godt utdannet, trent og utrustet. Våre ledere er meget løsningsorientert og håndterer risiko
på en god måte. Soldatene våre etterlever verdiene Respekt, Ansvar og Mot (RAM) og
kommer godt overens med sine samarbeidspartnere. Bidragene våre er små i den store
sammenheng, men de holder en meget høy kvalitet. Norske styrkebidrag gir ofte allierte
sjefer den fleksibilitet som er nødvendig for å lykkes med oppdrag. Det siste eksemplet på
dette er den norske «Task Unit» i OIR i Irak, som eneste konvensjonelle styrke med mandat
til å operere utenfor leirområdet.
Behov og etterspørsel etter norske bidrag i internasjonale operasjoner overstiger Forsvarets
kapasitet.
Øvelse Trident Juncture 18
Øvelse Trident Juncture 18 var den største NATO-øvelsen på flere ti-år. Alle 29 NATOnasjoner pluss Finland og Sverige deltok med til sammen over 50 000 soldater, 65 fartøy, 250
fly og 10 000 kjøretøy.
For NATO handlet øvelsen om å vise solidaritet og militær styrke. Den vektla strategisk
mobilitet, logistikk, taktisk trening og sertifisering av kommandoer og styrker.
10
For Norge var øvelsen i tillegg en mulighet for å teste vårt konsept for vertslandsstøtte, samt
deler av våre forsvarsplaner.
For et hvilket som helst land vil en øvelse av disse dimensjoner være et stort løft – det var
det også for Norge. Vi grep muligheten og leverte over alle forventninger. Forsvaret, 20 sivile
etater, 60 private selskaper, fylker og kommuner bidrog alle i et nasjonalt løft. I tillegg stilte
befolkningen opp med en rekke lokale tiltak og var alltid positive og hjelpsomme overfor
allierte avdelinger og soldater. Vi bidro sterkt til en øvelse som gav NATO svært viktige
erfaringer. Vi fikk demonstrert totalforsvaret og verdien av statlig samarbeid, og vi fikk vist
nytten av sivilt-militært samarbeid. Tilbakemeldingene fra NATO har vært overveldende, og
det synes jeg er fortjent.
Jeg vil rette en stor takk til alle som stod på i uker, måneder og år for å levere dette
resultatet og for måten dere presenterte Norge på gjennom hele øvelsen. En særlig takk
rettes til øvrige deler av totalforsvaret som har tatt oppgaven på alvor og utviklet sine
planverk. Det er nå viktig at arbeidet ikke legges i bero til neste øvelse, men at trykket på
arbeidet videreføres i årene som kommer.
Vi er i gang med en omfattende evaluering av øvelsen. I Forsvaret ledes dette arbeidet av
FOH, og på sivil side av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).
Evalueringene samles i et nasjonalt erfaringsseminar i juni i år. Først da vil vi ha det fulle
erfaringsbildet. Dette vil gi viktige innspill til den videre utvikling av Forsvaret.
KNM Helge Ingstad
Om Trident Juncture var en suksess, ble den påfølgende kollisjonen mellom KNM Helge
Ingstad og oljetankeren «Sola TS» mot slutten av øvelsen en tragedie for Forsvaret.
Sammenstøtet var kraftig og KNM Helge Ingstad ble påført så store skader at fartøyet til slutt
sank.
Samtlige 137 personer om bord i fartøyet ble evakuert, og heldigvis ble kun 8 mannskaper
påført lettere skader.
Ut i fra bilder og beskrivelser har vi alle i ettertid forstått at det for mange var svært
dramatisk om bord, og uhellet kunne fort endt mye verre. I minuttene etter uhellet kom
grundig trening til sin rett. Mannskapet handlet riktig og tok vanskelige beslutninger til riktig
tid. Jeg vil gi honnør til mannskapet og til Sjøforsvaret for meget god håndtering av
situasjonen i minuttene, timene, dagene og ukene etter havariet.
Media var raskt ute og stilte spørsmål ved hvordan dette kunne skje. Det er betimelig, og det
er et spørsmål vi også stiller oss. At det er gjort feil, er åpenbart. Men hvilke feil, hvorfor og
hva som er årsakene til hendelsen er overlatt til politiet og Statens havarikommisjon å finne
svarene på.
11
Tapet av en fregatt er betydelig for vår forsvarsevne. En fregatt er det eneste systemet vi har
i Forsvaret som kan krige i tre dimensjoner samtidig. Vi har derfor mistet en viktig kapasitet.
Sjøforsvaret har laget en plan for hvordan vi på best mulig måte kan minimere
konsekvensene av tapet på kort sikt. De langsiktige konsekvensene og alternative løsninger
er noe vi nå jobber med, men det er et åpenbart behov for å gjenopprette den kapasiteten
KNM Helge Ingstad representerte.
Den videre utvikling av Forsvaret
Jeg vil nå forsøke å sammenfatte det jeg mener er det viktigste ved inngangen til en ny
langtidsplan periode.
Det sikkerhetspolitiske grunnlaget og analysene som lå til grunn for gjeldende LTP er i stor
grad fortsatt gyldig i forhold til retning. Men det er nå behov for en ny, oppdatert
langtidsplan. Det vi ser er at endringene siden 2014 kommer i et høyere tempo enn forutsett
og alvorlighetsgraden har økt. Den videre utviklingen av Forsvaret må forholde seg til en ny
normaltilstand i våre omgivelser som stiller større krav og forventninger til norsk evne til å
ivareta egen sikkerhet og til å bidra tyngre til alliansens samlede evne.
Gjeldende LTP vektlegger en betydelig styrking av den operative evnen til Forsvaret. Planen
har en rekke omfattende tiltak der også mange moderniseringer, som nye maritime
patruljefly, nye ubåter, nye stridsvogner og områdeluftvern. Planen beveger Forsvaret i riktig
retning og Forsvaret har evnet å implementere de vedtatte tiltakene. Jeg ser derfor ikke et
behov for å vurdere alle sider ved Forsvaret på nytt. Men et minimumsforsvar har blitt et for
lite forsvar for de samlede utfordringene vi står overfor.
De største utfordringene jeg ser frem mot arbeidet med en ny langtidsplan er omfanget av
operative avdelinger i Marinen og Hæren. Med dagens struktur og reaksjonsevne, vil vi
hverken klare å tilfredsstille økte nasjonale behov eller innfri økte krav fra NATO.
Økt prioritering på vedlikehold, reservedeler og lagerbeholdning har bedret vår beredskap
betydelig. Økt trening og øving bedrer vår operative evne. På tross av økt satsing er vi likevel
på marginene og er avhengige av en fortsatt opptrapping og økt satsing på disse områdene
for å opprettholde en nødvendig reaksjonsevne og utholdenhet.
Takk for oppmerksomheten.

Mandag 22. januar 2018 gjestet forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen Oslo Militære Samfund med sin årlige statusoppdatering – den femte i rekken. Foredragets tittel var «Gjennomføringsevne og modernisering».

Foto: Forsvaret (Arkivfoto)

Gjennomføringsevne og modernisering

Forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen.
Tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2018.

Kjære alle sammen!

Det er nå 4 år siden jeg stod på denne talestolen og gav uttrykk for at implementeringen av F-35 var den viktigste og høyest prioriterte aktiviteten i min periode.

Det er derfor gledelig å kunne konstatere at implementeringen går iht plan.

  1. sep 2015 hadde jeg gleden av å overta det første norske F-35 flyet ved fabrikken på Forth Worth i Texas. Nr 2 fulgte noen få dager senere. Deretter fulgte 2 fly i 2016 og 6 fly i 2017, slik at den norske beholdning i dag er 10 stk F-35.

Fra høsten 2015 har Luftforsvaret etablert et utdannings og treningsteam ved Luke Air Force Base i Arizona. Teamet er integrert i en amerikansk treningsskvadron.

Teamet vårt har stått for utdanningen, treningen og utsjekk av våre piloter og teknikere. Teamet har også bygget kompetanse i daglig drift av en F-35 skvadron. Kompetansen deles nå mellom Luke og Ørlandet slik at vi evner å drifte F-35 i Norge.

Her hjemme har FB fullført den kritiske delen av ny infrastruktur på Ørlandet innen tidsfrist, slik at de første flyene kunne lande på norsk jord 3.nov 2017, og operativ testing og evaluering kunne starte.

Det gjenstår mye før alle F-35 er fullt ut operative, og Ørlandet er ferdig utbygd som ny kampflybase.

Samarbeidet og koordineringen mellom etatene og avdelinger i Forsvarssektoren har fungert godt.

Prioriteringene har vært felles og de har vært overholdt. Dette har sikret leveransene på tid, og demonstrert organisasjonenes gjennomføringsevne.

Selvfølgelig har industrien en stor del av æren for denne gode gjennomføringen.

Gjeldende langtidsplan (LTP) legger opp til en omfattende modernisering og omstilling i Forsvaret de neste 20 årene.

I alt 25 enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft. Landmaktproposisjonen slik Stortinget har vedtatt denne, vil øke listen med enkelttiltak til ca 33.

Alle disse tiltakene må styres tett ift gjensidige avhengigheter for at LTP skal implementeres. Felles prioriteringer på tvers av etatene i sektoren vil være nødvendig. Gjennomføringsevne vil derfor være den viktigste og høyest prioriterte egenskapen i tiden fremover.

Jeg vil bruke dette foredraget til å belyse gjennomføringsevnen de siste 12 mnd. Jeg vil beskrive våre operative leveranser samt implementeringen av enkelttiltak som er iverksatt i 2017. Avslutningsvis vil jeg trekke frem noen risikoer og utfordringer som vi står overfor de nærmeste årene.

Men først litt om de sikkerhetspolitiske forhold i våre nærområder.

Det sikkerhetspolitiske landskapet er endret. Verden har beveget seg bort fra den unipolare situasjonen etter den Kalde krigen til en ny multipolar sikkerhetssituasjon.

Russland er igjen blitt en viktig aktør. De baserer sin rolle og innflytelse på militærmakt. Atomvåpnene er fortsatt det viktigste, men den konvensjonelle militære evne har fått økt betydning pga moderniseringen og reaksjonsevnen.

Russland er ikke fienden eller en direkte militær trussel mot NATO, men er en konkurrent med andre interesser og verdier enn vi har i Vestens sikkerhetsfellesskap. Situasjonen skaper usikkerhet og svekker den forutsigbarheten vi har kjent i Europa de siste 25 årene.

Russland har fortsatt sin modernisering av militærmakten med økt fokus på langtrekkende presisjonsvåpen, reaksjonsevne og mobilitet.

Utplassering av de moderne våpnene langs hele grensen mot Europa kan sees som defensive tiltak. Pga rekkevidden til våpnene kan det imidlertid også tolkes som en nektelse av NATOs bevegelsesfrihet over store geografiske områder.

Øvelse Zapad lignet en storstilt forsvarskamp fra nordområdene, via sentralavsnittet, til Svartehavet. Øvelsen viser at Russland ser USA/NATO som en konkurrent, og de er beredt til å forsvare sine interesser langs hele grenseområdet samtidig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg med annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Donbass regionen i Ukraina i 2014.

Situasjonen er nå fastlåst (frozen conflict). Våpenhvilen brytes mange ganger daglig, og både Ukraina og Russland øker styrkenærværet rundt dette området. Situasjonen er ustabil og det er ingen tegn til en løsning.

Vi har fått en ny normalsituasjon i Nord.

Den russiske aktiviteten vært høy i alle domener. Kvaliteten på de russiske styrkene blir stadig bedre, og de opptrer profesjonelt i nærheten av våre enheter.

Militære styrker er benyttet til å signalisere interessemotsetninger, men uten at det skapes noen dramatikk av det.

Aktiviteten til stillegående ubåter med betydelig kampkraft bekymrer derimot en rekke NATO land.

NATO har respondert på den endrede sikkerhetssituasjonen. Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er satt i kraft, og gir NATO en bedret evne til å møte trusler om maktbruk.

”Readiness Action Plan”(RAP) med alle sine tiltak har bedret reaksjonsevnen til styrkestrukturen.

Fremskutt nærvær i Baltikum og Svartehavsregionen skal berolige medlemslandene og avskrekke Russland.

Nye forsvarsplaner for utvalgte områder er ferdigstilt. Disse inkluderer blant annet Norge.

En utvidelse av kommandostrukturen for bedre å kunne håndtere større militære operasjoner er vedtatt, herunder etableringen av et fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for forsterkninger over Atlanteren.

Parallelt oppfordres alle medlemslandene til å øke bevilgningene til Forsvaret for å sikre reelt innhold i alliansens militære evne.

Oppdaterte forsvarsplaner gjør det nødvendig å revurdere behovet for infrastruktur knyttet til forsterkningsplanene.

I Norge har vi gjort betydelige endringer i infrastrukturen siden den Kalde krigen, og nye løsninger for mottak av allierte fly og landstyrker må vurderes. Flere alternativer er lansert og vurderes, men foreløpig har man ikke konkludert på løsninger.

NATO er fortsatt bekymret for utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ingen militær trussel, men en rekke sikkerhetsutfordringer som kan true Europa (terror, migrasjon osv..).

”Projecting Stability” er en av hovedoppgavene til NATO, og alliansen diskuterer, blant annet med EU, hvordan NATO kan bidra til å bedre situasjonen og bygge mer solide samfunnsinstitusjoner i områdene syd for NATOs kjerneområde.

FOH har ledet våre daglige operasjoner gjennom hele 2017. Hovedkvarteret har meget god oversikt over aktiviteten i våre nærområder, og løser Forsvarets oppgaver meget godt.

Et høyere nivå på den militære tilstedeværelse i nordområdene er nå normalt. Marinen gjennomførte 48% av sin aktivitet i nordområdene i 2017, herunder kontinuerlig tilstedeværelse av minst en ubåt. MPA aktiviteten har vært høy, og Hæren har hatt jevnlig tilstedeværelse i Finnmark.

Alle forsvarsgrenene har gjort sine styrker tilgjengelig for operative oppdrag i større grad en før.

Forsvarsgrensjefene har kunnet styre balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon og derved skapt større fleksibilitet for FOH til å håndtere hendelser og episoder.

Kystvakten har operert 14 fartøyer gjennom året, og aktiviteten har ligget på samme nivå som i 2016.

Manglende tilgang på NH-90 er merkbar og begrenser effektiviteten til Kystvakten. Riktignok har KV fartøyene hatt NH90 om bord i 170 døgn gjennom året, men den operative anvendelse av helikopteret har vært svært begrenset.

Hærens reaksjonsevne har økt i 2017. Sjef Hæren har kjørt flere beredskapsøvelser for å kontrollere reaksjonstiden – med gode resultater. Hæren er klar med det de har.

Forsvaret yter betydelig bistand til samfunnet hvert eneste år. Hovedtyngden knytter seg til transport, søk og redning samt eksplosivrydding, men bistand under uvær, styrkebeskyttelse og kontra terror har vært gjennomført i 2017. Totalt er omfanget noe mindre enn i 2016, men ligger innenfor naturlige variasjoner.

En ny bistandsinstruks trådde i kraft 1.september 2017. Denne instruksen er betydelig forenklet.

Skillet mellom administrativ- og håndhevelsesbistand er fjernet. I Forsvaret har sjef FOH fått utvidet myndighet til å godkjenne bistandsanmodninger for å sikre hurtig respons.

Samtidig stadfester instruksen at når politiet ber om bistand til maritim kontra terror er det Forsvaret som leder og gjennomfører operasjonen.

Samarbeidet med politiet fungerer meget godt, og ny instruks fungerer etter intensjonen så langt.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner er i hovedsak videreført fra 2016, og omfanget er på samme nivå som de tre foregående årene. I overkant av 300 kvinner og menn er til enhver tid ute og representerer Norge i FN, NATO eller andre allianser.

Norske spesialstyrker mentorerer fortsatt spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. De har vært involvert i tøffe kontra terror operasjoner også i 2017, og nå senest denne helgen.

Både CRU og de norske mentorene høster stor anerkjennelse for sitt arbeid, og sjef for «Resolute Support Mission”(RSM), General John W. Nicholson, har fremhevet vårt bidrag som rollemodell for utviklingen av flere spesialpolitienheter i Afghanistan.

Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har fått et sterkere fotfeste på landsbygden, men evner ikke å vinne terreng mot regjeringsstyrkene.

IS i Afghanistan har fått fotfeste i enkelte områder. De er beskjedne i størrelse, men har fått betydelig oppmerksomhet pga store terrorangrep i Kabul hvor de har rammet et stort antall sivile.

NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en positiv utvikling i landet, men det vil fortsatt kreve støtte fra NATO. De afghanske sikkerhetsstyrkene må utvikles ytterligere før de kan overta sikkerhetsansvaret alene.

NATO har besluttet at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, noe som innebærer et nærvær i mange år fremover.

NATO er nå i prosess med å endre sin strategi i Afghanistan i den hensikt å svekke både IS og Taliban, og skape et bedre grunnlag for en politisk løsning.

NATO øker i den sammenheng sitt styrkenærvær i Afghanistan med ca 10% ved årsskiftet. Det samme gjør Norge.

Sommeren 2017 skiftet vi vårt konvensjonelle bidrag i”Operation Inherent Resolve (OIR)” fra det kurdiske selvstyreområdet til Anbar provins og Eufrat-dalen.

Etter ønske fra USA fremskyndet vi deployeringen av en ”task unit” fra Telemark bataljon. De gikk inn i fremre linje og mentorerte en av de irakiske brigadene som frigjorde flere mindre byer på vei nordover til den syriske grensen ved Al-Qaim.

Vår evne til å bidra hurtig med en etterspurt og robust avdeling i denne operasjonen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte. Sjef Tmbn og hans soldater har fått mye ros for hvordan de løste sitt oppdrag under fremrykningen mot Al-Qaim.

Statsminister Haider al-Abadi proklamerte seier over IS 9.desember 2017. IS har mistet det territoriet de kontrollerte, men fortsatt finnes det lommer med IS krigere både i Irak og Syria som truer stabiliteten i området.

OIR vil derfor fortsette ennå en tid, først med stabiliseringsoperasjoner men etter hvert gå over i ny fase hvor oppbyggingen av regulære irakiske styrker vil stå mer i fokus. Det pågår nå diskusjoner om NATO skal ta en større rolle i denne oppbyggingen.

Mandatet til de norske styrkene går ut i mars, og FD er i prosess med å vurdere alternativer med hensyn til videre engasjement i Irak.

I UNTSO[1] tok GM Kristin Lund over som styrkesjef (Head of mission) 24. oktober 2017. Dette er hennes andre stilling som styrkesjef i FN, og en betydelig anerkjennelse av hennes kompetanse og lederevner i slike operasjoner.

I det maritime domenet har Norge hatt kommando over SNMG 1[2] i 2017. Flaggkommandørene Sandqvist og Kammerhüber har ledet styrken seks måneder hver fra henholdsvis KNM Roald Amundsen og KNM Otto Sverdrup.

Styrken har operert i både Middelhavet og Østersjøen, og demonstrert NATOs nærvær i viktige områder. To mineryddere har også deltatt i SNMCMG 1[3] i totalt åtte måneder.

Tmbn har også bidratt med en kompanistridsgruppe i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siste halvdel av 2017.

Her har den inngått i en bataljon under tysk ledelse sammen med blant andre Nederland.

Kompaniet deployerte fullt stridsklar og har gitt oss mye verdifull erfaring i denne sammenheng. Avdelingen har også fått mye trening sammen med viktige allierte. Bidraget ble endret til en oppklaringsavdeling fra årsskiftet.

Trenings- og øvingsomfanget for norske styrker er videreført fra 2016 til 2017.

Også i 2017 har norske avdelinger deltatt på en rekke øvelser i utlandet.

Nasjonalt har øvelse Joint Viking og Flotex vært de viktigste. I begge øvelsene var det betydelig internasjonal deltagelse.

Øvelse Joint Viking ble gjennomført i Finnmark i mars måned. Og for første gang hadde vi kompanistridsgrupper fra US Army, USMC og UKRM integrert i de norske bataljonene under øvelsen.

Det var også gledelig å se hvordan innsatsstyrkene i HV-17 ble integrert i Brig N, og få demonstrert hva dyktige HV-soldater kan bidra med til manøveravdelingene.

I USA deltok Norge med ca 200 soldater til øvelse Bold Quest.

Øvelsen fokuserer på teknisk interoperabilitet og standardisering ift nettverksforbindelser.

Mulighetene som ny teknologi gir blir utprøvd, og nasjonene kan dele kunnskaper og erfaringer med hverandre. Utviklingen av ”Federated Mission Network” (FMN) som et standardisert nettverk med felles prosedyrer og prosesser ble vektlagt.

Norge er langt fremme både på teknologi og operativ anvendelse, og har nå en ledende rolle i utviklingen av FMN.

Alliert trening i Norge har vært et meget omtalt tema i media den siste tiden. Mange allierte avdelinger har trent i Norge opp gjennom årene. Dette fordi vårt terreng og klima utgjør krevende forhold som våre allierte må mestre.

Noen styrker ønsker å være for seg selv, men stadig flere ønsker å trene med norske avdelinger. Dette henger blant annet sammen med den anerkjennelse vi har fått som soldater og mentorer i internasjonale operasjoner.

LTP stadfester også at det er ønskelig fra norsk side å trene mer med våre allierte i Norge, og at dette flyttes til Hærens kjerneområder. Dette passer også godt med våre mottaksplaner i krise og krig.

Britiske Royal Marines flytter sin trening fra Harstad til Indre Troms allerede i år. Nederlandske marines blir i Harstad nok et år, men også de flytter til Indre Troms fra 2019.

Dette gjør at Åsegarden kan avhendes iht plan, og frigjorte ressurser planlegges brukt til å øke forlegningskapasiteten i Indre Troms.

Royal Marines er på Bardufoss med ca 350 soldater samt at en britisk helikopterstyrke er på samme sted med ca 350 soldater. Nederlenderne er på Åsegarden med ca 600 soldater, og USMC på Værnes med ca 330 soldater. De allierte deltar på trening og øving sammen med norske styrker fra alle forsvarsgrener.

Det har vært sagt og skrevet mye om USMC sin tilstedeværelse i Trøndelag i forhold til norsk basepolitikk siste året.

Spørsmålet om hva som er en base i denne sammenheng er selvfølgelig et politisk anliggende. Det er imidlertid stor forskjell på amerikanske baser forøvrig i Europa, og USMCs nærvær i Trøndelag.

For det første er det ikke en amerikansk leir, men de leier kaserner i den norske leieren ved Værnes og er underlagt den norske ledelsen der.

For det andre er det ikke en fast stasjonert kampavdeling, men en treningsavdeling som roterer treningsstyrken hver 4-6 måned.

NATO øvelsen Trident Juncture holdes i Norge i okt-nov 2018. Dette er NATOs storøvelse med deltagelse fra 24 nasjoner, ca 35000 soldater, 70 fartøyer og 150 fly.

For NATO er hensikten synlighet og styrkedemonstrasjon. For Norge gir øvelsen mulighet for å teste vår egen evne til å yte vertslandsstøtte i stort omfang, i tillegg til at NATO og Norge får muligheter til å teste deler av forsvarsplanene.

Øvelsen blir et nasjonalt løft fordi den tester den totale evne til å forsvare landet vårt. Alle må bidra. Forsvaret, lokale myndigheter, en rekke etater og sivile kontraktører.

Alle vil spille en meget viktig rolle under øvelsen, og DSB har en sentral rolle i å koordinere den sivile innsatsen.

Kommandoplassøvelsen Trident Javelin ble gjennomført i Norge i okt 2017. Øvelsen ble benyttet til å teste våre planer for vertslandstøtte.

FOH, DSB samt en rekke avdelinger og sivile etater deltok og høstet verdifulle erfaringer før høstens storøvelse.

Ifm behandlingen av langtidsplanen ba Stortinget Regjeringen komme tilbake med en utfyllende beskrivelse for utviklingen av Landmakten.

Denne beskrivelsen reflekterer løsninger som er innenfor den økonomiske rammen av LTP, og ble lagt frem i St.prp.nr. 2(16-17) som ble behandlet i Stortinget i november 2017.

Det sentrale i utviklingen av Landmakten er:

  • Økt landmilitær tilstedeværelse i Finnmark. Det opprettes en kavaleri bataljon på Garnisonen i Porsanger (GP) og et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). HV-17 utrustes og trenes for å kunne samvirke med Hæren i Finnmark. Finnmark landforsvar (FLF) opprettes som operativ kommando for felles ledelse av Hærens og HVs operasjoner i området.
  • Øke reaksjonsevnen i Hæren gjennom å skille ut rekrutt- og fagutdanning fra de operative bataljonene samtidig som førstegangstjenesten forlenges til 16 måneder for vernepliktige ved utvalgte avdelinger.
  • Øke kampkraften gjennom anskaffelse av nye stridsvogner, nytt artilleri, dedikert kampluftvern til brigaden og til sist langtrekkende presisjonsvåpen (missiler).

Under Stortingsbehandlingen ble HVs struktur økt til 40 000 soldater, Bell 412 helikoptrene ble besluttet operert fra to baser, bemanningsgraden i Bn2/Brig N økt og anskaffelsen av stridsvogner fremskyndet i tid.

Jeg avventer ytterligere føringer fra FD i forhold til hvordan forliket på Stortinget skal finansieres og løses. Forsvaret vil starte arbeidet med å planlegge implementeringen av Landmakten straks føringene foreligger.

Drift

Det første året i gjeldende langtidsplan er lagt bak oss. Hovedvekten skulle legges på å få det vi har til å virke, og grunnmuren skulle styrkes.

I 2017 vektla planen et løft på 753 millioner for å ta igjen etterslep på vedlikeholdet. Arbeidet er organisert som en øvelse av FLO.

Alle forsvarets verksteder samt en rekke sivile leverandører har deltatt under en sentral produksjonsstyring i FLO.

tillegg har det vært et tett samarbeid med Finland, hvor vi blant annet har lånt en betydelig mengde reservedeler.

Tre av fem faser er gjennomført på landmateriell. Alt materiell til vertslandsstøttebataljonen, det lagrede materiellet i Hæren og Heimevernet er nå ferdig vedlikeholdt.

Fase 4 og 5 gjennomføres i 2018 og fasene vil ferdigstille resten av materiellet i Hæren og Heimevernet.

Kontrakt med ny leverandør av hovedrutine for fregattene er inngått, og første hovedrutine til redusert kostnad starter til våren.

En Skjold-klasse korvett gjennomførte årsrutine i Ramsund. Arbeidet ble organisert som en øvelse, og viste at man ved å kraftsamle innsatsen maktet å gjennomføre vedlikeholdet på halve tiden av det normale.

Produksjonsstyringen som ble implementert under øvelse vedlikehold har gitt en solid produktivitetsøkning på Forsvarets verksteder.

Ytterliggere sentralisering innen vedlikehold er nå til vurdering. I tillegg er innkjøpsprosessen for driftsanskaffelser sentralisert og profesjonalisert i FLO.

Forsvarsgrensjefene ble gjenopprettet 1 jan 2017. Sammen med sjefene for Heimevernet og spesialstyrkene fikk de taktisk kommando over egne styrker.

I denne rollen er de underlagt sjef FOH, og den operative planlegging av daglig virksomhet går nå i linjen mellom FOH og Styrkesjefene.

Styrkesjefene er i ferd med å opprette sine operasjonssentre. Luftforsvaret og FS er samlokalisert med FOH, de øvrige ligger lokalt.

HVs operasjonssenter er i funksjon, mens Hæren og Sjøforsvaret ferdigstiller sine sentra ila 2018.

I løpet av det siste året har det vært et intensivt arbeid med å forme den nye utdanningsordningen, basert på detaljerte rammer gitt av FD.

Løsningen er tilpasset den nye ordningen for militært tjenestegjørende.

1.august ble tre krigsskoler og seks befalsskoler overført til Forsvarets høyskole (FHS) og samlet under en sjef.

Hovedlinjene i den nye utdanningsmodellen er ferdigstilt, og FHS jobber nå med å ferdigstille utdanningsplaner og undervisningsopplegg.

Modellen omfatter tre krigsskoler, lokalisert som i dag.

Ved at utdanningen er samlet under FHS kan vi etablere mer robuste fagmiljøer, og bedre mulighetene for samarbeid på tvers av forsvarsgrenene.

Stabs- og lederutdanningen videreutvikles og fører frem til en militær mastergrad.

Sjefskurset ved FHS videreføres omtrent som i dag. Antallet befalsskoler reduseres fra 6 til 1 og innrettes mot nødvendig lederutdanning før tilsetting på OR 5 nivå (sersjant/kvartermester).

I tillegg utvikles videregående utdanning for OR-korpset i regi av FHS. Øvrig utdanning regnes som fagutdanning og legges til våpenskolene i de respektive forsvarsgrenene.

Et krevende omstillingsløp er i full gang, og planen for hele utdanningsreformen vil kunne realisere den vedtatte innsparingen på 560 millioner i året innen 2021.

En viktig del av langtidsplanen er moderniseringen av Forsvaret. Kampkraften skal styrkes gjennom å fornye sentrale komponenter i alle forsvarsgrenene. Moderniseringen er kostbar og store summer settes av på investeringsbudsjettene til FMA og FB.

Investeringene i 2018 utgjør 17,7 milliarder kroner totalt. Ca 15,0 milliarder er materiell, og av dette utgjør F-35 ca halvparten. I tillegg kommer 2,7 milliarder i EBA investeringer.

I år utgjør materiellinvesteringene i overkant av 27% av Forsvarsbudsjettet. Denne andelen vil øke i årene fremover.

Anskaffelse av 5 nye MPA (Maritime Patrol Aircraft) er besluttet i Stortinget, og kontrakt er inngått med US Navy om kjøp av 5 P-8 Poseidon. De nye flyene planlegges overtatt mellom 2021 og 2023.

Kampluftvern til Hæren er besluttet av Stortinget i 2017, og systemet planlegges innfaset mellom 2019 og 2021.

Nytt artilleri til Hæren er besluttet, og leverandør er valgt. Forsvaret anskaffer 24 skyts av typen K9 Thunder fra Sør-Korea. Artilleriet skal leveres mellom 2019 og 2021.

Leverandør for 3 nye helikopterbærende Kystvaktfartøyer er valgt, og kontraktsforhandlinger pågår. Fartøyene planlegges levert mellom 2021 og 2023.

Det tyske verftet ThyssenKrupp er valgt som leverandør for 4 nye ubåter av typen HDW 212, og kontraktsforhandlinger pågår. Båtene skal leveres mellom 2026 og 2030.

Den viktigste forutsetningen for gjennomføringen av LTP er finansieringen. Det ene elementet er en gradvis økning av Forsvarsbudsjettet til et nivå som er 7,96 mrd høyere i 2020 enn det var i 2016.  Det andre elementet er at Forsvaret realiserer effektiviseringsgevinster på 1,4 mrd innen 2020.

I løpet av de første to årene av LTP perioden har Regjeringen lagt inn 3,52 mrd eller 44% av den økonomiske satsningen som ligger i planen. Enkelte forhold som ligger utenfor LTP er finansiert separat.

Målsettingen om å effektivisere driften med 285 millioner i 2017, ble nådd med god margin.

Planen for å realisere årets krav på 251 millioner er på plass og er gjennomførbar, men det er knyttet risiko til fremdriften av ÅV-reduksjoner.

De viktigste bidragene til å realisere den totale effektiviseringen er: Innføringen av dataverktøyet FIF 3.0, sentralisering av anskaffelsesfunksjonene, reduksjon av lagre, effektivisering av vedlikeholdstjenesten og utdanningsreformen.

Effektiviseringen styres sentralt i FST. Et omfattende gevinstrealiseringsregnskap nyttes for å føre kontroll med at gevinstene er reelle.

Gode og realistiske planer er viktig for gjennomføringen av alle LTP-tiltakene, men uten dyktige og motiverte medarbeidere på alle nivå, vil vi ikke lykkes.

Jeg har gjennom flere år møtt våre soldater i operasjoner både hjemme og ute. De slutter aldri å imponere meg.

Solide kunnskaper og ferdigheter, gode holdninger og modne refleksjoner, koblet med vilje til å ta initiativ og ansvar, er typiske kjennetegn.

Under besøk til de vernepliktige ser jeg at mange av de samme egenskapene er fremtredende også hos de yngste soldatene.

For meg er dette et tegn på at vi rekrutterer de beste til vårt yrke, og at den utdanning vi gir holder høy kvalitet.

Jeg får ingen tilbakemeldinger på at kvinner svekker Forsvarets operative evne. Tvert i mot både ser og hører jeg om dyktige kvinner som løser krevende oppdrag sammen med sine mannlige kollegaer.

Jeg besøkte ”Øvelse Powerful Maintenance” tre ganger i løpet av 2017.

Den innsatsen – motivasjonen og samarbeidet jeg observerte mellom verkstedsarbeidere fra FLO, forsvarsgrenene og sivile kontraktører imponerte. De var stolte over å delta i øvelsen og alle jobbet for å øke Forsvarets operative evne.

Jeg vil bruke denne anledningen til igjen å takke alle våre ansatte for en formidabel innsats i 2017.

Dere gjør meg trygg på at vi har de riktige menneskene for å gjennomføre den krevende moderniseringen som langtidsplanen er.

Vi ønsker alle at arbeidsplassen vår skal være trygg og god. Vi ønsker et mangfold blant våre ansatte, det styrker oss som organisasjon og individer.

Vi har nulltoleranse mot alle former for trakassering.

Det betyr vi aktivt må forebygge og forhindre slik oppførsel. Den forulempede si fra. Den som bivåner trakassering gripe inn, og vi som ledere ta tak i hendelsene umiddelbart, og vi gi en tilpasset reaksjon for tydelig å markere at den utviste adferd er uakseptabel.

Det stiller krav til oss som ledere å utvise godt skjønn og forståelse. Alle varsler skal tas på alvor.

I Forsvarets omfattende virksomhet hvor mange tiltak er knyttet til modernisering, er det naturlig nok både utfordringer og risikoer i perioden foran oss.

La meg bruke denne anledningen til å trekke frem noen viktige risikoer.

Forliket på Stortinget knyttet til utviklingen av landmakten øker Forsvarets driftskostnader med flere hundre millioner årlig.

Jeg forutsetter at disse kostnadene dekkes utenom LTP-satsningen.

Alternativet vil være en betydelig ubalanse mellom oppgaver og ressurser, som kun kan håndteres ved å stanse høyere prioriterte tiltak fra den vedtatte langtidsplanen.

Forsvaret har fått et økonomisk løft, men samtidig er handlingsrommet redusert.

Dette henger sammen med at de økte ressursene er øremerket til spesifikke tiltak, og at øvrige deler av virksomheten skal effektiviseres ytterligere.

Jeg er derfor på vakt mot enhver form for ambisjonsøkning, enten den er eksternt påført eller internt generert.

Ambisjonsøkninger vil gå på bekostning av vedtatte tiltak i LTP og må være akseptert på alle nivå.

Deler av materiellet vårt er meget gammelt og det er svært utfordrende å anskaffe reservedeler.

Det er derfor en risiko for at vi ikke klarer å holde alle disse systemene operative frem til erstatninger er på plass.

Vi har opplevd ytterligere forsinkelser på leveransen av NH-90 i 2017, noe som selvfølgelig svekker den operative evnen i Sjøforsvaret.

Like alvorlig er det at det i dag ser ut til at leveransen av flytimer fra NH-90 blir betydelig redusert ift behovet. Mulige kompenserende tiltak er nå til vurdering i Forsvaret.

La meg avslutte denne orienteringen med noen viktige oppsummeringer.

Gjennom langtidsplanen og landmaktproposisjonen er Forsvarets struktur redusert til et minimum.

Strukturen moderniseres og sikrer et relativt moderne Forsvar i lang tid fremover. Strukturen er tilpasset de militære utfordringer en ny sikkerhetspolitisk situasjon kan stille oss overfor.

Vi løser våre oppgaver meget godt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er først og fremst pga dyktige og motiverte soldater, befal og offiserer på alle nivå i organisasjonen.

Det viktigste i tiden fremover er å gjennomføre de tiltakene som ligger i langtidsplanen. Det er slik vi sikrer et relevant og godt Forsvar for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

[1] United Nations Truce Supervision Organization

[2] Standing NATO Maritime Group 1

[3] Standing NATO Mine Countermeasures Group 1

 

Noen presseklipp i kjølvannet av foredraget:

Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/QlxXz4/Forsvarssjefen-Vart-handlingsrom-er-redusert

Bladet Vesterålen: http://www.blv.no/nyheter/vi-har-fatt-en-ny-normalsituasjon-i-nord-1.2232147

NRK.no: https://www.nrk.no/norge/forsvarssjefen-krever-kostbart-landmakt-forlik-dekket-inn-1.13879495

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foto: Signe Dons, Aftenposten

Mandag 18. januar 2016 gjestet Forsvarssjefen OMS med sin årlige tale i Oslo Militære Samfund:

Takk for invitasjonen og godt nytt år!

Forsvarssjefens tale i Oslo Militære Samfund er en tradisjon, så er også temaet «Status og utfordringer i Forsvaret». Mye har skjedd i løpet av 2015, og mange utfordringer ligger foran oss – både i det korte og lange perspektivet.

Avfarende plass

Jeg la frem mitt fagmilitære råd (FMR) for den videre utviklingen av Forsvaret 1. oktober 2015. Dette rådet har blitt behørig kommentert de siste månedene, og innholdet tør være vel kjent. Rådet ligger nå i Forsvarsdepartementet og er et viktig bidrag til regjeringens arbeid med en ny langtidsplan for Forsvaret (LTP).

Jeg vil derfor legge hovedvekten i kveld på status innenfor viktige deler av Forsvarets virksomhet og avslutte med utfordringer i det korte perspektiv, som er vesentlige å ta for seg ved inngangen til ny langtidsplan for Forsvaret i 2017.

Før jeg går inn på tema, la meg følge opp på noen av punktene fra statsrådens tale i denne sal forrige mandag.

Jeg forstår meget godt at det fagmilitære rådet er politisk krevende. Nødvendige veivalg representerer et dilemma mellom ulike interesser, et sterkt forsvar versus øvrige samfunnsinteresser. Jeg forstår også at dette dilemmaet fortoner seg mer krevende i dag enn for seks måneder siden, på grunn av den økonomiske situasjonen og utsiktene for norsk økonomi.

Den økonomiske situasjonen endrer imidlertid ikke alvoret i Forsvarets situasjon. Skal vi løse dagens oppgaver i en ny sikkerhetspolitisk situasjon, kreves et økonomisk løft.

En fremtidig økonomisk tildeling til Forsvaret som er lavere enn anbefalingen i FMR, medfører en de facto nedbygging av dagens Forsvar. Bredden i strukturen må reduseres, oppgaver må fjernes, eller det må aksepteres en annen risiko for å løse Forsvarets oppgaver.

Forsvarsministeren sa det, og jeg har hevdet det i flere år, at Forsvaret er underfinansiert ut fra gjeldende langtidsplan. I denne langtidsperioden har det vært fokus på å opprettholde aktivitet på bekostning av beredskap. Med dagens sikkerhetspolitiske situasjon er nedprioritering av beredskap ikke lenger en akseptabel løsning.

Statsråden og jeg er samstemte langs hovedlinjene om Forsvarets status og utfordringer samt tiltakene som er nødvendige. Det er en «god avfarende plass», for å bruke hennes eget begrep.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Det fagmilitære rådet presenterer en helhet av militære evner og kapasiteter som gir et relevant forsvar for å løse dagens oppgaver i en ny sikkerhetspolitisk situasjon. Det er et nøkternt råd, da vi har redusert på kapasiteter og bemanning der det er mulig. Rådet krever en betydelig styrking av driftsbudsjettet de første årene. Det er det mest prekære behovet. Rådet anbefaler betydelige moderniseringer på materiellsiden i 20- årsperspektivet for å være relevant. Rådet anbefaler også betydelige innsparinger for å redusere kostnadene. Det innebærer nedleggelse av baser og arbeidsplasser, noe som naturlig møter motstand.

Det er en betydelig politisk utfordring våre beslutningstakere nå står overfor. Det verste som kan skje, sett med mine øyne, er at nødvendige beslutninger uteblir, eller at det vedtas en struktur som senere ikke blir finansiert.

Dersom utfordringen er for stor, må den deles opp og løses bit for bit. Det viktigste er å starte med det Forsvaret vi har og sørge for at dette virker optimalt.

Statsråden og regjeringen skal ta samfunnspolitiske hensyn når tiltakene vurderes. Det vil lede til andre konklusjoner i noen sammenhenger. Det lever jeg godt med, da det er slik våre roller og ansvar er fordelt.

Selv om utfordringene er betydelige, er det også mye som er meget bra i Forsvaret, og la meg bruke resten av tiden på det forholdet.

Etterretningstjenesten

Etterretningstjeneste har et godt renommé både nasjonalt og internasjonalt.

Det er flere grunner til det. For det første har vi opprettholdt både fokus og kompetanse om Russland. Etterretningstjenesten får anerkjennelse, også her nasjonalt og internasjonalt, både innenfor politiske kretser og militære kretser for de nøkterne analyser og de pålitelige konklusjoner som Etterretningstjenesten gir knyttet til utviklingen i Russland.

Det andre forholdet er nytenkende i understøttelsen av militære operasjoner. Etterretningstjenesten vektlegger å levere relevant og rettidig informasjon til våre styrker. Dette har utviklet seg gjennom våre operasjoner i Afghanistan. Sensorer, kompetanse og etterretningsprodukter er ført helt frem til de taktiske enhetene. Dette har bidratt til at avgjørende beslutningsgrunnlag fra Etterretningstjenesten har sikret vellykkede operasjoner og god styrkebeskyttelse for våre soldater.

Viktigheten og relevansen av etterretninger kan ikke overdrives i et moderne stridsmiljø. Derfor har også det fagmilitære rådet vektlagt satsning på etterretninger.

Dette er nødvendig, for Etterretningstjenesten har fått flere geografiske områder som de skal følge med på. Det er flere former for trusler som utfordrer oss. Til sist er det kortere varslingstid hvor behovet for å identifisere riktig de riktige indikatorene er blitt langt viktigere. Disse indikatorene må også følges tett for å sikre rettidig varsling.

I sum krever dette ny teknologi, ny kompetanse, flere systemer og flere medarbeidere i Etterretningstjenesten. Satsningen har startet, og allerede inneværende år vil «Marjata IV»

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

komme i aktiv tjeneste. Den økte satsningen på etterretninger i 2016 med en tilleggsbevilgning på 250 millioner kroner fra regjeringen og 120 millioner i omprioriteringer fra Forsvaret, er et bevis på dette.

Daglige operasjoner

Så over til de daglige operasjonene. Kjernen i våre daglige operasjoner er fortsatt overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Det er en viktig del av Forsvarets virksomhet. Myndighetsutøvelsen er også en støtte til samfunnet.

Regjeringens nordområdepolitikk vektlegger stabilitet med Russland i våre nordområder. Denne politikken er også samtidig en rettesnoren for hvordan vi utøver våre nasjonale operasjoner.

Min vurdering er at vi løser oppgavene på en god måte. Det er et tett og godt samarbeid mellom Forsvarets operative hovedkvarter og Etterretningstjenesten som sikrer at vi har god oversikt og god forståelse på aktiviteter i våre nærområder.

I de siste 18 månedene har vi hatt en endring i den sikkerhetspolitiske situasjon. Vi har observert økt maritim militær aktivitet fra Russland i våre nærområder. Denne økningen har ført til at forsvarssjefen økte vår nasjonale tilstedeværelse og vår evne til overvåking i 2015. Vi økte antall MPA-tokt, og vi doblet marinens tilstedeværelse i Nord-Norge sammenlignet med 2014. Dette ble finansiert internt gjennom omprioriteringer av andre områder. Jeg er derfor meget glad for regjeringens satsning i 2016, hvor de tilleggsfinansierer for å øke MPA- og ubåtaktiviteten i nordområdene.

Vår QRA, Quick Reaction Alert med F-16, er alltid på vingene for å identifisere russiske fly på vestlige tokt. For 2015 har omfanget vært noe redusert i forhold til tidligere år. Det er således ulikt det det man opplever i Østersjøen og i Svartehavsområdet.

Våre F-16 er aldrende. De har de siste årene blitt utsatt for sprekkdannelser ved to ulike tilfeller. Dette har ført til omfattende reparasjoner med tilhørende kostnader. For å sørge for operativ tilgjengelighet på disse flyene, så har Luftforsvaret, FLO og AIM (Aerospace Industrial Maintenance Norway) levert en kjempeinnsats. Eksempelet med F-16 er godt for å vise at den operative levetiden på moderne materiell er høyst reell. Forsøk på å utvide levetiden medfører øker kostnader, og vi får reduserte utnyttelse. Eller sagt enkelt «kostnaden per time går til himmels».

Forsvarets støtte til det sivile samfunn

Som nevnt i sted, er Forsvarets støtte til det sivile samfunn en del av daglige operasjoner.

Jeg registrerer fra media at det stadig fremmes ønske om at Forsvaret må støtte samfunnet mer. Min vurdering er derimot at vi bidrar allerede betydelig til det norske samfunn.

Kystvakten med sitt fiskerioppsyn og myndighetsutøvelse som i 2015 gjennomførte 1505 inspeksjoner, 131 søk- og redningsoppdrag, 81 slep og 3649 oppdrag for andre departementer og etater.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Grensevakten som patruljerer grensen mellom Russland og Norge utøves av vernepliktige. Ikke bare leverer de bidrag til Forsvaret med de kontrollerer også i henhold til Schengen- lovverk på vegne av justissektoren.

Redningstjenesten, som også sorterer under justissektoren, er på kontinuerlig beredskap. Dyktig og dedikert bemanning leverer denne tjenesten året rundt.

Innen eksplosivrydding støtter vi politiet med å fjerne eksplosiver, og i 2015 gjennomførte vi 339 oppdrag.

Og som kjent, har vi det siste året hatt to Bell 412-helikoptre i beredskap til justissektoren, både i Nord-Norge og i Sør-Norge. Disse brukes til transport, søk og redning, ambulanse – og i Sør-Norge også til kontraterror.

Heimevernet støtter alltid politiet i en rekke sammenhenger fortløpende gjennom året.

Det er en betydelig støtte vi yter til samfunnet med våre militære kapasiteter. Driften av Kystvakten alene er 1 milliard kroner per år eller 4 prosent av driftsbudsjett. I tillegg planlegger vi nå å erstatte Nordkapp-klassen, noe som vil trekke cirka 6 milliarder kroner ut av investeringsbudsjettet. Nordkapp-klassen er i dag 35 år, fartøyene er overmodne for utskiftning, vedlikeholdskostnadene øker, og den operative tilgjengeligheten blir mindre – akkurat som vi erfarer for F-16.

På den positive siden er nå NH90-helikoptrene operative i kystvaktrollen. Vi har fortsatt utfordringer med integrasjon mellom fartøy og helikopter. De ser nå ut til å være løst, og jeg forventer at vi får helikopter om bord snarlig. AW101, nye redningshelikoptre, er også i rute, og erstatning for Sea King er planlagt til 2018.

Operasjoner i utlandet

Så over til operasjoner i utlandet.

Deltagelsen i internasjonale operasjoner er viktig for Norge. Vi bidrar til å løse konflikter, vi får politisk innsyn, politisk påvirkning, og nasjonen Norge blir synliggjort i disse operasjonene. Det er altså et virkemiddel for å vise solidaritet med viktige samarbeidspartnere.

De norske bidragene er meget etterspurte. Dette er først og fremst på grunn av den profesjonalitet og kvalitet som våre offiserer og soldater viser i de ulike operasjonene.

La meg kommentere noen av de viktigste bidragene.

Afghanistan har vært det store internasjonale bidraget i 15 år. Vi er fortsatt til stede i Kabul, og operasjonen går nå under betegnelsen Resolute Support Mission. Det er et oppdrag hvor det er trening, assistanse og støtte som er hovedfokus.

Nato har redusert fra cirka 120 000 til 10 000 soldater i løpet av de to siste årene. Dette har dessverre gitt Taliban større handlingsrom, særlig på landsbygda. Det utfordrer de afghanske styrkene, og i noen sammenhenger også vestlige interesser og mennesker. Situasjonen er fortsatt svært krevende, og stridskontakter finner fortsatt sted, slik vi erfarte ved den spanske ambassaden i Kabul 11. desember i fjor.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Det er en positiv utvikling på de afghanske styrkene. De er kommet svært langt siden 2002 og frem til i dag, men fortsatt ser vi at vestlig støtte fortsatt er nødvendig. Den militære anbefalingen fra teateret er å fortsette med dagens nivå og bidrag for å sikre at vi ikke mister initiativet eller kontrollen til Taliban. Det norske bidraget i Afghanistan fortsetter ut 2016.

I Irak har vi vært til stede i et år. Oppdraget er å trene og støtte irakiske sikkerhetstyrker. Det er disse sikkerhetsstyrkene som skal bekjempe ISIL. Vårt oppdrag, som en del av en stor allianse, skal øke sannsynligheten for suksess i bekjempelsen av ISIL. Norges oppdrag i Irak skal forlenges til mars 2017. Vi kommer til å kraftsamle vår innsats nord i landet. Regjeringen vil vurderere om vi skal styrke bidraget i Nord-Irak ut over det som er i dag, men fortsatt innenfor dagens ramme på 120 personell.

Vi har deltatt i vel to år i Mali med etterretningsbidrag i det som heter All Source Integration Fusion Unit. Dette er et nybrottsarbeid i FN-sammenheng og har vært vesentlig for at FN-styrkene i Mali (MINUSMA) skulle ha et best mulig bilde på en kompleks situasjon. Dette bidraget er nå terminert og erstattes av et bidrag med C-130 transportfly, også et viktig bidrag i et stort og ufremkommelig land som Mali.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner kjennetegnes nå av en rekke små bidrag. Vi er til stede i 10 operasjoner på 13 steder, men kun med 212 soldater.

Disse bidragene skal støttes med logistikk, IKT og ofte med etterretningsressurser. På flere av disse nisjeområdene strekkes strikken til bristepunktet både på materiell- og personellsiden.

Små bidrag gir også liten militær verdi. Kompetansen i retur til Forsvaret blir dermed relativt liten. Det er derfor min vurdering av vi bør prioritere, redusere antall og kraftsamle på prioriterte områder. Jeg tror det vil gi oss mer innflytelse. Det vil gi mer kompetanse tilbake til Forsvaret og det vil redusere belastningen på mindre miljøer slik vi erfarer.

Beredskap

Det er ikke bare pågående operasjoner, men også beredskap for krise/krig som er en av Forsvarets viktigste leveranser.

Beredskap har dessverre hatt lite fokus de siste 25 år. Dette gjelder både nasjonalt og i Nato. Gledelig er det at begge nå øker fokuset på dette området.

Vi ønsker å styrke beredskapen. Det er lett å si, men det kreves betydelig for å gjøre det. Det er enkelt å fastslå at vi må styrke beredskapen, men forstår vi hva det innebærer? Beredskap bryter vi ned i reaksjonsevne, tilgjengelighet og utholdenhet.

Reaksjonsevne er knyttet til når eller hvor raskt en enhet kan anvendes i oppdragsløsning, og dette er avhengig av hvor enheten er lokalisert, hvor lang tid enheten trenger for å bli klar i garnison/base og hvordan den kan forflyttes (mobilitet) til operasjonsområdet. Alle disse elementene er med på å definere reaksjonsevnen.

Tilgjengelighet knyttes både til teknisk og operative tilgjengelighet. Teknisk tilgjengelighet knyttes til at materiellet er klart, det er vedlikeholdt, vi har reservedeler og

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

alt det som hører med. Operativ tilgjengelighet er basert på at avdelingen er bemannet og at den innehar rett kompetanse for oppdraget, herunder om avdelingen er trent for operasjonen (alene eller sammen med andre).

Utholdenhet sier noe om hvor lenge bidrag kan stå i en operasjon og er begrenset av forsyninger (drivstoff, proviant, ammunisjon etc.), herunder reservedeler og eventuelle behov for erstatning av personell.

Alle forholdene er vesentlige når vi snakker om beredskap. Å styrke beredskapen betyr at helheten av alle disse elementene er bedret. Da er det viktig å identifisere på hvilke områder vi har den kritiske linjen. Det er først der tiltakene kan gi en effekt på styrket beredskap. Det hjelper ikke å opprettholde en teknisk tilgjengelighet på 14 dager dersom vi ikke har bemanning til enhetene.

Nasjonal beredskap

Det har vært min påstand over flere år at beredskapen bevisst er nedprioritert over lang tid. Vi har hatt fokus på internasjonale operasjoner. Vi har hatt få avdelinger med korte klartider og god bemanning.

Når vi har nedprioritert på de andre områdene er resultatet dessverre dårligere teknisk tilgjengelighet på andre enheter. Vi ser det i form av etterslep på vedlikehold og manglende reservedeler. Vi har dårlig operativ tilgjengelighet på store deler av strukturen. Den er underbemannet eller ikke bemannet i det hele tatt. Og vi har dårlig utholdenhet. Lagerbeholdningen tærer vi på, vi mangler ammunisjon og vi har ikke ekstra bemanning for de fleste systemer.

Det betyr at vi ikke kan bedre reaksjonsevnen uten at vi styrker både tilgjengeligheten og utholdenheten i den strukturen vi har.

Hvilke tiltak gjør vi nå for å styrke beredskapen? Vi prioriterer de beste avdelingene på bekostning av de svakeste. Det betyr at flere kan tilfredsstille kortere klar tid, ulempen er at de svakeste er enda lengre unna et tilfredsstillende nivå.

Det andre tiltaket vi er i gang med, er å redusere i ledelse, støtte og administrasjon og overføre bemanningen til den operative strukturen. Sjøforsvaret har startet, og høsten 2015 seilte vi de facto fire fregatter i flere uker. Forsvarsstaben følger etter, og jeg har anbefalt en rekke andre effektiviseringer innen ledelse, støtte og administrasjon i mitt fagmilitære råd. Neste skritt er å øke trening og øving for det operative personellet. Det krever aktivitetsøkning og dermed flere driftsmidler for dette formålet.

Innsatsforsvaret må virke hvis vi skal være relevante, og jeg var meget tydelig i min fagmilitære anbefaling om at driftsutfordringen var det viktigste å løse på kort sikt for å øke beredskapen i den strukturen vi allerede har. Det at den enkelte nasjon har orden i eget bo, er en forutsetning for at Nato skal opprettholde sin totale kapasitet og troverdighet.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Nato-beredskap

Det er ikke bare Norge som har hatt lite fokus på beredskap de siste årene. På lik linje med oss har også de fleste landene i Nato oppdaget at beredskap har vært forsømt, eller i det minste vært nedprioritert.

Nato-toppmøtet i Wales i 2014 tok for seg beroligelse og reaksjonsevne gjennom initiativ som henholdsvis Assurance Measures og Readiness Action Plan (RAP).

Beroligende tiltak er initiert i en rekke land på Natos østlige flanke. De er opprettholdt over de siste 18 måneder. Selv om bidragene er små, har det vist seg utfordrende å holde dem ved like, selv om USA har stått for majoriteten av dem. Norge har bidratt i perioden med land-, luft- og sjøstyrker.

Readiness Action Plan skal styrke reaksjonsevnen i Nato som helhet. Very High Readiness Joint Task Force (VJTF) er den hurtige reaksjonsstyrken. I 2015 utgjorde tyske, nederlandske og norske styrker i felleskap denne første initielle utgaven – en prøveklut for et nytt konsept. Telemark bataljon og hele den norske støttestrukturen gjorde en fantastisk innsats med å deployere avdelinger til Polen på kort varsel under øvelse Noble Jump i juni 2015. På alle områder viste Norge at vi har kvalitet og reaksjonsevne i Telemark bataljon, fullt på høyde med de to andre nasjonene. Slik sett var øvelsene og testene en suksess for oss, men alle tre nasjoner oppdaget at mye mangler innen interoperabilitet mellom nasjonene. Dette er noe Nato og nasjonene må vektlegge for at reaksjonsevnen og slagkraften skal være reell.

Iverksettelse av tiltakene i Nato har vist at planverket fra den kalde krigen i dag bygger på sviktene forutsetninger. Planverket blir derfor nå revidert. Vi er med i denne prosessen og påser at nasjonale- og Nato-planer harmoniseres. Dette er et omfattende arbeid som krever stor innsats fra Forsvarets operative hovedkvarter.

Aktiviteten de siste 18 måneder har utfordret Nato på forholdet mellom tilstedeværelse, beroligelse, avskrekking og provokasjon. Det er fin balansegang mellom disse effektene og tiltakene som benyttes. Bekymringen er at tiltak som er ment som en beroligelse, oppfattes som en provokasjon av den andre parten og utløser responderende tiltak som er starten på en negativ spiral. Balansegangen må relæres og beherskes. Her har Norge med sin kunnskap om Russland og erfaringer fra nordområdene viktig kompetanse å tilføre alliansen.

Kvalitet på norske styrker

Jeg har flere ganger her i kveld påpekt den gode kvaliteten i Forsvaret. Det kommer ikke av seg selv, men er et resultat av riktige prioriteringer og hardt arbeid over tid. Som liten nasjon vil sjelden kunne hevde oss basert på kvantitet. Som en høyt utdannet befolkning og nasjon med høy levestandard har vi kunnet satse på kvalitet. Dette har vi gjort på en rekke områder. Det er summen av denne satsningen som gir våre styrker anerkjennelse i operasjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

La meg starte med kvaliteten hos personellet.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Allmenn verneplikt

Jeg lar meg stadig imponere av våre vernepliktige. Svært mange ønsker å gjøre sin plikt, men når Forsvarets behov er lavere, er det dessverre mange som ikke får muligheten til å gjennomføre førstegangstjeneste. De som gjennomfører, er virkelig noe av det beste Norge kan stille med av ungdommer. Godt utdannet med en god blanding av teoretisk og praktisk erfaring, gode i språk, verdensvante, ved god helse og svært godt motiverte.

I 2016 skriver vi historie når vi til sommeren tar imot de første vernepliktige jentene til førstegangstjeneste etter ny lov om allmenn verneplikt. Vi har hatt en økende andel kvinner i Forsvaret i mange år. Jeg forventer ikke en dramatisk økning fra sommeren. Jeg er glad for at vi nå også blant kvinnene har muligheten til å plukke ut de best egnede for Forsvaret.

Jeg har ved flere anledninger trukket fram eksempler fra Grensevakten for å synliggjøre kvaliteten og profesjonaliteten til våre soldater i førstegangstjeneste. I oktober i fjor hadde jeg med meg formannen i Militærkomiteen i Nato på besøk til Grensevakten. På Korpfjell stasjon fikk han en 30 minutters orientering fra en menig vaktsoldat. En orientering om Grensevakten, om stasjonen, om hans oppgaver, og hvordan den informasjonen han samlet ble rapportert til det operative hovedkvarteret i Bodø og var en brikke i det store puslespillet «situasjonsbildet» i våre nærområder. Dette gjorde soldaten på engelsk – helt uten manus og uten frykt for generalen og admiralen. Litt senere samme dag kjørte vi med RIB på Pasvikelven. Båtføreren var en ung jente. Etter å ha gitt oss sikkerhetsbriefen, avsluttet hun kontant: «Admiral/general – husk at her om bord, er det jeg som er sjefen, og skulle noe skje, må dere gjøre nøyaktig som jeg sier».

Eksemplene viser blant annet at soldater under førstegangstjenesten utfører meningsfylte og viktige funksjoner, at de fremstår ansvarsbevisste og profesjonelle og ikke minst har forstått sin rolle. Det er blant disse vi rekrutterer til videre tjeneste i Forsvaret, enten som vervet, befal eller offiser. De som dimitterer fra førstegangstjenesten og går tilbake til sivile yrker, har fått med seg mange verdifulle erfaringer. Gjennomført førstegangstjeneste er i dag et kvalitetsbevis. Som individer er de selektert – som soldater er de testet og gitt ansvar. Vi gir dem stor anerkjennelse, og det bør alle arbeidsgivere gjøre når de vender tilbake i arbeidslivet.

Militær ordning

Fra 1. januar i år startet vi innføringen av den nye militærordningen. Forsvaret trenger større mangfold i kompetanse. Vi trenger flere spesialister. Vi ønsker at personellet vårt skal stå lengre tid i stillingen, for der i gjennom å ytterligere øke kvaliteten på våre soldater.

Den nye militære ordningen skal svare på disse utfordringene. Det er to komplementære befalskorps. For det første er det offiseren som er generalisten med en akademisk utdanning og en grundig lederutdanning.

Den andre er spesialisten, enten han er vervet eller befal. Han eller hun har en fagutdanning eller lang praktisk erfaring. De er kurset i utøvende lederskap ut fra det nivået de arbeider på.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Vi bygger på systemet som finnes i en rekke andre Nato-land, men det er tilpasset vår kultur. Meningen er at dette skal gi oss både bredde- og dybdekompetanse i organisasjonen. Systemene skal gi livslang karrieremuligheter for begge korps.

Implementeringen startet allerede i fjor ved utnevnelse av sersjantmajorer og flaggmestre i forsvarsgrenene og i enkelte andre deler av virksomheten. Det var motiverte majorer/oberstløytnanter som konverterte til de høyeste gradene innen spesialistbefal.

Jeg har stor tro på den nye ordningen. Jeg tror ordningen vil gi organisasjonen et løft og bidra til å løse de utfordringen jeg nevnte tidligere. Verdien av at vi gjør det, er stor. Et eksempel på det er at SACEUR har invitert seg selv for å komme å snakke med våre sersjantmajorer/flaggmestre i nær fremtid.

Utdanning

Forsvaret har tradisjon for livslang læring. Der er utdanningsinstitusjonene våre som er grunnlaget for denne læringen og således grunnlaget for kvaliteten i vårt personell. Det er her vi tilfører fagkompetanse, det er her vi tilfører holdninger gjennom Forsvarets verdigrunnlag.

Krigsskolene er en kombinasjon fagutdanning, profesjonsutdanning og lederutdanning. Dette har gjennom årene gitt oss dyktige ledere med solid fagkunnskap. Du møter dem rundt i hele Forsvaret – lojale, dyktige, engasjerte, reflekterte, og løsningsorienterte. I internasjonale stillinger og operasjoner blir de vedsatt og respektert og bidrar sterkt til at norske avdelinger i stadig større grad er foretrukne samarbeidspartnere.

Krigsskoler og fagskoler benytter offiserer og befal i utdanning og veiledning. Vekselvirkningen mellom operative avdelinger og utdanningsavdelinger gir økt læring for alle parter. I tillegg blir skolens befal og offiserer en viktig styrkebrønn for beredskapen til operative avdelinger.

Forsvarets utdanning har i dag høy status, og dette bidrar både til god rekruttering, høyt kvalifiserte studenter og til kvalifiserte og motiverte ansatte i utdanningsinstitusjonene.

Vi må erkjenne at utdanningen vår koster mye. Krav til effektivisering og innføring av ny militær ordning gjør det nødvendig å vurdere både innholdet, omfanget og organiseringen av vår utdanning for fremtiden. I min fagmilitære anbefaling var jeg klar på at vi må vinne erfaring med innføringen av ny militær ordning før vi gjør store endringer i dagens utdanningsordning. Utilsiktede konsekvenser som svekker rekruttering, kvaliteten på utdanningen eller fleksibiliteten i operative miljøer, må vi unngå.

Trening og øvelser

Der utdanningen fokuserer på enkeltindividet, så skal trening og øvinger bidra til å sette sammen enheter og avdelinger til det ønskede kompetansenivået. Oppgavedeling, samhold, arbeid mot felles mål og hvor øvingens formål er å løse oppgavene til Forsvaret i fellesskap.

Kvalitet i trening og øving styrker evnen til å mestre strid. Middel for å teste konsepter og planer, og et middel for å demonstrer evne og kampkraft.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Erfaringene fra internasjonale operasjoner er at vi har et betydelig bedre bilde i dag på hvilke krav vi må stille til våre soldater og avdelinger. Erfaringer fra internasjonale operasjoner gjennom disse kravene har bidratt til å heve nivået i hele Forsvaret.

Samtidig har vi økt antall avdelinger vi sertifiserer internasjonalt. Red Flag for Luftforsvarets enheter. FOST (Flag Officer Sea Training) programmene i Storbritannia for marinefartøyer, og nå også VJTF og Nato Response Force systemet knyttet til landavdelingene.

Øvelser som fellesoperative arenaer, Joint Viking i Finnmark, Noble Jump i Polen og Cold Response som vi nå er i forberedelsesfasen med, er med å teste alle våre konsepter og planer. Ikke bare avdelingene, men også systemene bak de som mobilitet og logistikk. Det at vi får med internasjonale avdelinger, gir mer verdifull læring og erfaring – i tillegg til at vi tester ut interoperabilitet med samarbeidene nasjoner.

I 2018 skal Norge arrangere High Visibility Exercise på vegne av Nato. Det er en Nato-øvelse på norsk jord hvor vi er vertskap. Dette vil være en artikkel 5-øvelse, hvor vi blant annet får testet mottak av allierte forsterkninger og får fokus på våre områder.

Materiell

Jeg har tidligere beskrevet behovet for å erstatte noen av plattformene, da de har nådd sin levealder. Forsvaret har imidlertid mye moderne materiell som er på høyde med de beste. Fregattene og korvettene med nasjonal sjømålsmissil leverer over forventningene. C-130 Hercules, det nye transportflyet gjør det samme. NH90, er som jeg nevnte tidligere, nå operativ i kystvaktrollen, og det er et meget godt helikopter.

I september i fjor tok vi imot de første av 144 moderniserte CV90-kampvogner, og de første norske F-35 kampfly, som ble levert før avtalt tid. I media spekuleres det på reduksjoner i antall F-35. F-35 er det viktigste våpen for fremtidens forsvar, det er det som skal styrke vår operative evne. Tallet 52 er et resultat av omfattende analyser ut i fra både oppgaver og trusler. Tallet står seg gjennom nye tester, og noe av det siste jeg vil anbefale, er reduksjoner i antallet F-35. En slik reduksjon vil svekke vår operative evne.

Vi har en baugbølge med investeringsbehov foran oss. Dette må adresseres i ny langtidsplan for forsvarssektoren. Veivalg er nødvendig.

En ny materielletat skal ta frem materiell for forsvarssektoren. Jeg kjenner dem som jobber der, og det er god kvalitet på personellet. Jeg har store forventninger til etaten, at de leverer nytt materiell med høy kvalitet, både raskere og til lavere kostnad enn det vi evnet å gjøre innenfor egen organisasjon.

Utfordringer i det kortsiktige perspektiv

Det er ønskelig å innfri målsetningene i gjeldende langtidsplan. Denne gangen vurderer jeg det som meget vanskelig, da mange forutsetninger har endret seg på veien.

Innfasing av F-35, omstilling av Luftforsvaret, og klargjøring av Ørlandet, som er de viktigste forholdene, er i rute.

Mandag 18. januar 2016. Manuskriptet må kontrolleres mot fremføring.

Forsvarets effektiviseringsmål er utfordrende nå mot slutten av perioden. Gevinstene er allerede tatt ut, noe som kan gi en minus som må dekkes på andre måter.

Avbyråkratisering og effektiviseringstiltak (AB&E-tiltak), som er pålagt alle i staten, var et ukjent begrep ved inngangen til 2013. Tiltakene har ved utgangen av 2016 redusert driftsbudsjettet i Forsvaret med cirka 490 millioner kr.

Sprekkdannelser i F-16, sammen med uforutsette tiltak innen IKT, har resultert i 240 millioner kroner i ekstra utgifter i 2015.

Valutasvingningen (svekket norsk krone) har gitt Forsvaret en ekstra utgift på 370 millioner kr i 2015.

Ved inngangen til 2016 er driftssituasjonen mer enn 1 milliard dårligere enn forutsatt i LTP for perioden. Regnskapet vil fortsatt være i balanse, salderingsposten er fortsatt redusert vedlikehold og nedbygging av lagerbeholdning. Dette vil imidlertid ikke være tilstrekkelig, og redusert aktivitet er uunngåelig.

I min gjennomgang har jeg søkt å vise at vi etter tiår med omstilling har mye bra i Forsvaret.

Endringer i verden rundt oss har gitt flere utfordringer for Forsvaret, både på kort og lang sikt. I mitt fagmilitære råd anbefaler jeg hvilke grep vi må ta for å få det Forsvaret vi trenger.

Med utsiktene for norsk økonomi kan mitt fagmilitære råd fortone seg som en uoverkommelig hindring. La meg derfor understreke muligheten for å dele opp utfordringen og løse den bit for bit.

Det viktigste å starte med er å styrke driftssituasjonen til Forsvaret, slik at vi kan etablere en tilfredsstillende beredskap på den strukturen vi allerede har.

Som jeg sa under fremleggingen av FMR, kan deler av fornyingsbehovet skyves ut i tid, såfremt man identifiserer og aksepterer den risiko vi tar.

Som jeg gav klart uttrykk for i FMR, må det gjøres veivalg og settes en retning for Forsvarets utvikling. Ut i fra retningen må vi være pragmatiske i å fastslå når og hvordan fornyingsbehovet kan løses.

Norge er en liten nasjon – også i militær sammenheng. Vår posisjon, innflytelse og relevans er tuftet på kvalitet – på materiellet og på personellet. Uavhengig av retning i ny LTP er det viktig å ta vare på denne kvaliteten i det bestående. Hvis vi ikke gjør det, har vi intet å bringe til torgs i alliansen!

Takk for oppmerksomheten.

Takk for invitasjonen og et riktig godt nytt år til dere alle.

Tema for mitt foredrag er som sedvanlig – status og utfordringer for Forsvaret.

2014 har uten tvil vært et dystert år for europeisk sikkerhet, og det sikkerhetspolitiske landskapet i våre nærområder er kraftig endret. Forholdet mellom NATO og Russland er betydelig forverret, og begge har i løpet av det siste året benyttet skarpe formuleringer mot hverandre. Russland har økt sitt militære nærvær i Østersjøen, Svartehavet og i Nordområdene. NATO har utplassert styrker i Øst- Europa for å berolige de østlige medlemslandene og samtidig markere solidaritet og samhold i alliansen.

Det dårlige forholdet mellom NATO og Russland har som kjent sitt utspring i den folkerettsstridige annekteringen av Krim, og Russlands innblanding i Øst-Ukraina. Og la det ikke være noen tvil, dette dårlige forholdet skyldes russiske handlinger. Russland har vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å nå politiske mål utenfor landets grenser. Dette har Russland gjort på dørstokken til NATO.

Russlands innmarsj på Krim overrasket oss alle. Russlands evne til å forflytte mange tusen soldater til grensen mot Ukraina på svært kort tid overrasket også. Det strategiske varsel uteble! Tiden til å bygge opp militær motstand var ikke der!

25 år med tillitsbygging har fått en knekk. Usikkerhet, mistillit, og i noen sammenhenger frykt, preger det internasjonale sikkerhetsbildet. NATO fordømmer Russlands handlinger, og på toppmøtet i Wales i september ble en handlingsplan for å styrke alliansens tilstedeværelse og reaksjonsevne vedtatt. ”Readiness Action Plan” inneholder en rekke tiltak for å styrke NATOs beredskap og operative evne, blant annet ved å legge til rette for hurtig forsterkning av alle deler av alliansen.

Som NATO-medlem er Norge en del av denne planen og tiltakene. Det er betryggende om det er vi som skulle trenge assistanse en dag, men det stiller også krav til Norge. Som NATOs 10ende største militære nasjon forventes det nå at vi skal bidra mer i Alliansen dersom det kreves. I 2014 bidro Norge med et kompani fra TMBN i Latvia i to måneder, i tillegg til at vi tok ledelsen av og bidro med to fartøyer i NATOs ad hoc etablerte minerydderstyrke i Østersjøen. I år vil Brigade Nord med TMBN som kjerne, ta del i utviklingen av NATOs nye hurtige reaksjonsstyrke – VJTF (Very High Readiness Joint Task Force). Dette gjøres som en del av det allerede planlagte NRF oppdraget, sammen med Tyskland og Nederland.

Foto: OMS/Stig-Morten Karlsen

I tillegg til utfordringene i vårt nærområde er utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika urovekkende. En rekke stater har meget svak statlig kontroll, noe som gir grobunn og friområder for både kriminelle og terrororganisasjoner. Frykten for spredning av disse organisasjonene inn i Europa er reell. Siste ukes terrorhandlinger i Paris var et avskyelig eksempel, og hvor minst en av personene hevdes å ha tilknytning til AQ i Jemen. Europa, inkludert Norge, må kunne beskytte seg mot denne terroren.

Det er politiets ansvar å forebygge og beskytte oss mot terror. Forsvarets største bidrag i kampen mot terror er å hindre deres utvikling i egne kjerneområder med militære intervensjoner og militær støtte til politiet her hjemme.

Trusler og angrep i Cyberdomenet er en stadig større utfordring. Vi har daglige inntrengingsforsøk i våre systemer. Aktørene er både statlige og enkeltindivider/grupper. Vellykkede angrep på nasjonens vitale systemer kan være katastrofale. Vår evne til å sikre beredskapssystemene for fortsatt å fungere etter et cyberangrep blir stadig viktigere. Dette gjelder ikke bare for Forsvaret, men for alle sektorer og næringslivet.

Endrede militære utfordringer for NATO og Norge er her nå. NATO har tatt og tar ytterligere grep for å forbli relevant i en ny og mer krevende situasjon. Vi kan derfor ikke vente til ny langtidsplan skal iverksettes i 2017 med å ta grep, men må handle nå. Økt nærvær i nord, bedret reaksjonsevne og økte krav til deltagelse i NATO stiller betydelig større krav til Forsvarets robusthet og utholdenhet og har en ikke ubetydelig kostnad.

· For å imøtekomme den ambisjonsøkning disse behovene gir, må jeg på kort sikt gjøre vanskelige prioriteringer i vår virksomhet.

· Tiltak på lengre sikt er en naturlig del av det fagmilitære rådet, og jeg vil gi mine anbefalinger der.
Utfordringer i Nordområdet

Russland har siden 2008 modernisert sitt forsvar, og det fremstår nå kvalitetsmessig bedre enn på mange år. Dette vil fortsette, og utviklingen av konvensjonelle langtrekkende missiler, moderniseringen av forsvarsgrenene og økt satsing på strategisk mobilitet gir en helt annen og forbedret militær evne enn tidligere.

Denne militære evnen, den demonstrerte politiske viljen og de utviste handlinger er en tydelig påminnelse om at de varslingstider som må legges til grunn for vår reaksjonsevne ikke kan baseres på måneder og år, men dager og uker. Økt reaksjonsevne for store deler av strukturen er viktig å få på plass hurtig.

I 2014 har Russlands militære aktivitet vært på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Den mest markante økningen i aktivitet utenfor Russlands grenser har vi sett i Østersjøområdet. Her har det vært flere og mer aggressive flyvinger, og krenkelse av luftrommet til både Finland, Sverige og Estland.

Situasjonen i våre nærområder i nord er noe annerledes. Vi ser ingen signifikant økning i russisk militær luftaktivitet. Antall flyvninger ligger ikke vesentlig over nivået fra foregående år. Vi har imidlertid sett en økning i aktiviteten på sjøen, spesielt knyttet til innfasingen av nye strategiske ubåter.

Derimot ser vi at russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene er preget av stadig høyere kvalitet og kompleksitet. Med nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, herunder den Arktiske kommandoen, må vi forvente økt aktivitetsnivå i årene som kommer. Dette er naturlig, forståelig og legitimt for ethvert land som ønsker å utvikle, trene, øve og opprettholde et moderne forsvar.

Fredelig sameksistens og stabilitet i nord har vært Norges nordområdepolitikk og hatt implikasjoner for innretning og ambisjonen på vårt forsvar. Videre er stabilitet et premiss for å kunne utnytte de betydelige ressursene (olje, gass, fisk) i området. Tilsvarende vil det være på russisk side. Vi har felles økonomiske interesser i å opprettholde stabilitet og forutsigbarhet i regionen.

Samtidig er området av strategiske betydningen for Russland da det er kjerneområde for den Russiske flåte og deres kjernevåpen.

Stabilitet i regionen er blant annet et resultat av vår evne til å minimere usikkerhet ved overvåking og dialog, sammen med konsekvent og fast opptreden innenfor rammen av både internasjonal rett og bilaterale avtaler. Det er skapt forutsigbarhet og trygghet ved å følge med på hva den andre part foretar seg.

Russland som en sikkerhetspolitisk aktør er nå mer uforutsigbar. Selv om Russland i dag ikke fremstår som en direkte militær trussel mot Norge, må vi forholde oss til både økt aktivitet og økt usikkerhet også i våre nærområder. For å opprettholde forutsigbarhet og trygghet krever dette økt tilstedeværelse, økt overvåkning og evne til en fast, konsekvent og rettferdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Intensiverer ikke vi vår overvåking og tilstedeværelse i takt med økningen i aktivitet, vil en senere økning kunne bli tolket som en eskalering i en hendelse/krise. Økt tilstedeværelse og økt overvåking krever mer tilgjengelighet og mer robusthet i strukturen.
Daglige operasjoner

Daglige operasjoner her hjemme gjennomføres kontinuerlig. Jeg vil benytte anledningen til å berømme alt personell som til alle døgnets tider året rundt gjør en formidabel innsats for å løse Forsvarets fredstidsoppgaver.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) leder operasjoner knyttet til overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. FOH bruker en rekke enheter som enten er stående eller har meget korte klartider til å løse disse oppgavene.

Nå øker behovet for tilgjengelige enheter samtidig som vi opplever redusert tilgjengelighet på en del av enhetene. Økt nedetid som følge av økt behov for vedlikehold og lengre avbrekk på grunn av manglende reservedeler svekker operativiteten. Eksempler på dette ser vi i luftradarkjeden og de maritime patruljeflyene.

Ambisjonsnivået for dagens operative virksomhet er dimensjonert ut i fra styrkeprodusentens trenings- og øvingsbehov og ikke fra et operativt behov. Utviklingen i 2014 medførte et behov for å intensivere de daglige operasjoner. Økt tilgjengelighet på styrker til denne oppgaven var kun realiserbart gjennom redusert trening/øving. Denne manglende finansieringen av oppgaveløsningen hjemme innebærer at vi spiser av såkornet. Som kjent varer ikke slike løsninger lenge.
Internasjonale operasjoner

Vår internasjonale deltagelse får gode skussmål og norske soldater gjør en formidabel innsats i alle operasjoner/misjoner. Selv om antallet soldater ikke er så høyt for øyeblikket, er deltagelse i internasjonale operasjoner fremdeles viktig for Norges sikkerhet, både direkte og indirekte.

Forsvarets spesialstyrker har gjennom hele året vært engasjert i ISAF-oppdrag i Kabul. Oppdraget med å trene og assistere sikkerhetspolitiet fortsetter i år under Resolute Support Mission (RSM).

Regjeringen har besluttet å delta i den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak med opp til 120 soldater, med fokus på kapasitetsbygging (trening og rådgivning) av irakiske styrker. Både spesialstyrker og konvensjonelle soldater skal være med, men det er fortsatt en del utfordringer rundt utenlandske soldaters status i Irak. Vi avventer derfor med å sende vårt bidrag til de formelle avtaler er på plass.

Sjøforsvaret har hatt et omfattende engasjement i NATOs stående styrker i 2014. Norge ledet både NATOs stående maritime styrke (SNMG1) og NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1), og deltok med 3 fartøyer på forsommeren. Samtidig var en fregatt og et kystvaktfartøy engasjert i Operasjon RECSYR – en operasjon som tok vesentlig lengre tid enn først forutsatt. Dette var et meget viktig oppdrag, som ble vel gjennomført! Jeg tør ikke tenke på hva konsekvensen kunne vært med kjemiske stridsmidler i hendene på ISIL.

Personell fra Etterretningstjenesten og Hærens Etterretningsbataljon bidrar med informasjons- og analyseeksperter til FN-operasjonen i Mali (MINUSMA) til støtte for overgangsmyndighetene i deres arbeid for å stabilisere landet. I MINUSMA har Hæren også støttet Sverige med ingeniørpersonell for etablering av deres base. Svenskene har leid et komplett base-sett av oss.

Selv om antallet soldater som deltar i internasjonale operasjoner er redusert, er antallet misjoner økt. Det strekker strikken til det ytterste på enkelte områder, og da særlig innenfor FLO, CYFOR og etterretningstjenestens understøttelse av operasjoner.

Jeg hevdet det fra denne talerstolen i fjor, og er sikrere i min sak nå, at for liten del av strukturen er bemannet for de operative leveransene som etterspørres. På lik linje med for liten tilgjengelighet på operative enheter for daglige operasjoner her hjemme, er det for liten robusthet innen en rekke støttekapasiteter i forhold til det antall og den varighet vi har hatt, og har, i internasjonale operasjoner.
Status

Med min beskrivelse av operasjoner ferskt i minne og før jeg går inn på status i Forsvaret, la meg også få lov til å skryte litt. Mye av det vi har er meget godt og det takket være det meget kompetente, oppofrende og tjenestevillig personellet. Vi er gode til det vi gjør. Vi er dedikert og motivert for oppgavene. Jeg ser det selv når jeg er ute på inspeksjon og jeg hører det når jeg får tilbakemeldinger fra mine kollegaer i NATO.

Jeg opplever at våre ansatte og de som er inne til førstegangstjeneste har stort pågangsmot og er stolte av det arbeid som utføres. Jeg lar meg stadig imponere over den innsats som legges ned for stadig å utvikle og forbedre sitt ”lille” område, samt stoltheten for å holde sitt materiell «ship-shape» og klart til bruk.

Jeg må også få berømme menneskene i organisasjonen for deres omstillingsvilje og iherdige arbeid, ofte til ugunstige tidspunkter og til ulempe for familien. Det var nok ikke lett for personellet i 133 og 139 LV å forklare hvorfor de måtte jobbe ekstra i julen. En takk til alle dere som legger ned den ekstra innsatsen og som gjør at vi får dette til. Forsvaret er en god arbeidsplass, og jeg er stolt av å lede denne organisasjonen.

La meg også berømme de mange ildsjeler som har bidratt til å heve anerkjennelsen til våre veteraner. Jeg har selv vært på flere veteranarrangement og har hatt gleden av å besøke veteransenteret på Bæreia i 2014. Det gleder meg at vi nå evner å støtte de som trenger hjelp på en bedre måte enn for noen år siden.

Så til dagens status i Forsvaret. Jeg vil i det etterfølgende kort presentere status i forhold til den ambisjonen som ligger til grunn i Iverksettingsbrevet til forsvarssektoren for perioden 2013-2016 [jf. Prop. 73S (2011-2012)]. Jeg vil også minne forsamlingen på at Prop. 73S hadde fokus på omstilling av Luftforsvaret og modernisering av landforsvaret (Hæren og HV). Den øvrige strukturen var ikke spesielt vurdert i arbeidet med denne langtidsplanen.
Operativ ledelse

La meg starte med status i den operative ledelsen – FOH, støttet av E-tjenesten.

Som beskrevet tidligere ledes operasjoner på en meget profesjonell, effektiv og tilfredsstillende måte. Ambisjonen for FOH er i større grad å rendyrke det operasjonelle nivået. Tiltakene med å etablere en NAOC (National Air Operation Centre) pågår. Felles taktisk ledelse for logistikk-, sanitets- og vertslandsstøtte i Norge ble etablert i desember i fjor. En tilpasset og velfungerende kommandostruktur er i ferd med å finne sin form.

FOH har de siste årene fokusert på utvikling av våre forsvarsplaner. I 2014 har FOH bidratt i utviklingen av NATOs reviderte forsvarsplaner for våre områder. Vi er nesten i mål med et oppdatert planverk nå. Arbeidet har samtidig avdekket en rekke utfordringer både i forhold til vår beredskap og til operative behov.

Etterretningstjenestens viktighet øker i takt med økt usikkerhet i våre nærområder. I tillegg gir den teknologiske utviklingen både nye muligheter og utfordringer. E-tjenesten opplever økt etterspørsel etter deres vurderinger, også fra andre samfunnssektorer. Økt usikkerhet, ny teknologi og økt etterspørsel krever ytterligere satsning på Etterretningstjenesten fremover.
Status i Styrkestrukturen
Luftforsvaret

Det gleder meg at F-35 programmet er i rute og at Forsvaret får leveranse av de to første flyene senere i år. Dette er treningsfly som skal stasjoneres i USA for opplæring av flygere og teknikere. De første kampflyene kommer til Ørland i 2017.

Etableringen av kampflybasen på Ørlandet er også i rute og byggearbeidene har startet, men det er en meget stram tidslinje for å være klar for mottak i 2017. Det er satt av rundt 5,2 milliarder kroner for å anskaffe EBA til våre nye F-35 på Ørland og Evenes. I tillegg vil det også være behov for å gjennomføre modernisering av bygningsmassen til de øvrige kapasitetene som er lokalisert på Ørlandet.

Omstillingen av de øvrige delene av Luftforsvaret følger vedtatt plan og 717 skvadronen (DA-20) er etablert på Gardermoen, Luftvernartilleriet overført til Ørland og helikopterhovedbase etablert på Bardufoss. Lynx fløy siste operative tokt 7. desember i fjor og skal nå utrangeres og avhendes. Fem NH90 helikopter er mottatt, og de starter med operasjoner fra KV fartøy denne sommeren. Etablering av NAOC på Reitan er startet opp. Flytting av GIL til Reitan er utsatt til (etter) 2020. Dette var et nødvendig grep, sammen med utsatt flytting av QRA til Evenes, for å få gjennomføringskraft til omstillingen og sikre operative F-16 leveranser i levetiden.

Overordnet status for Luftforsvarets mange strukturelementer vurderes som tilfredsstillende, men det er ikke til å underslå at enkelte av strukturelementene er svært preget av eldre materiell. Det har i noe tid pågått vurderinger rundt når, med hva og hvordan noen av disse kapasitetene skal erstattes. Dette gjelder spesielt for luftvarsling og maritime overvåkningsfly (P3 Orion).
Hæren

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Brigadesystemet er viktig for å oppnå synergi med fellesoperative ressurser og for å kunne anvende landmakt i hele konfliktspekteret.

2 Bn er nå omvæpnet til en lett motorisert bataljon. Brigadens kampkraft og reaksjonsevne styrkes og Panserbataljonen videreutvikles som bataljonsstridsgruppe. Hæren utvikler nå høyere grad av profesjonalitet med vervede og bruk av 18 måneders førstegangstjeneste for kompetansekrevende stillinger. Dette styrker evnen og handlefriheten til å kunne reagere raskt på utfordringer.

Det gjennomføres betydelige materiellinvesteringer til Hæren, blant annet nye og oppgraderte CV90 kampvogner, og det planlegges med oppgradering av hovedkampsystemet stridsvogner LEO 2 med støttevogner. Dette gir økt samhandlingsevne, mobilitet, beskyttelse og ildkraft.

Norge terminerte innkjøp av nytt artillerisystem Archer. Arbeidet med å finne erstatning for dagens aldrende artillerisystem er derfor forsinket, men det er høyt prioritert å finne en løsning.

Grensevakten er videreutviklet med nytt grensevaktkonsept og nye grensestasjoner. Den første ble tatt i bruk i 2014 og den siste skal stå ferdig tidlig i 2016. Det nye konseptet øker grensevaktens reaksjonstid og utholdenhet.

Hær-reserven er etablert som et viktig beredskapstiltak for å kunne bemanne viktige funksjoner i en langvarig krisesituasjon. Som hovedregel disponeres samtlige vernepliktige i inntil 3 år.

Både kampavdelinger og støttefunksjoner står foran fornyelser og oppgraderinger av materiellparken og den overordnede status og fremdrift er tilfredsstillende. Sammen med økt profesjonalisering vil dette øke tilgjengelighet, reaksjonsevne og kampkraft for Hærens kapasiteter.

Budsjettsituasjonen har gjort det nødvendig å gjøre harde prioriteringer. Derfor har blant annet kampluftvern og enkelte investeringer i kampstøttesystemer blitt skjøvet ut i tid til etter 2017.
Heimevernet

Utvikling av Heimevernet ligger foran planen. Heimevernet fikk ekstrabevilgning i 2014, dette har blitt brukt til økt trening og utdanning, samt bidratt til at materielloppfyllingsgraden nå er over 70 %.

HV er meget relevant i forhold til det som har vært omtalt som «Hybrid krigføring». Lokalkunnskap kombinert med økt kvalitet og treningsstandard på Heimevernet anser jeg som en meget god og relevant investering.
Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har, som jeg tidligere har vært inne på, de siste 18 månedene hatt meget høy aktivitet, og da spesielt i fregattvåpenet. Dette har vært en utfordring og leveransen har vært ut over det som organisasjonen er dimensjonert for. Strikken har vært strukket langt, på grensen til det uforsvarlige, for å kunne stille den etterspurte leveransen. Det har tydelig fremkommet at manglende robusthet er utfordrende ved behov for økt aktivitet.

Nytt sjømålsmissil (NSM) er ytterligere testet og leverer tilfredsstillende på alle måter. Missilene er om bord og nye luftvernmissiler (ESSM II) planlegges anskaffet. Sjøforsvaret er også påvirket av justeringer i investeringsporteføljen, hvor flere prosjekter er kansellert eller skjøvet ut i tid. Her kan nevnes oppgradering av Mineryddere og mini-ROV til Kystvakten. Innfasingen av logistikkfartøy går imidlertid etter planen. Gledelig er det at Regjeringen nylig har besluttet at en eventuell fremtidig erstatning av Ula-klasse undervannsbåter skal baseres på nyanskaffelse og ikke en levetidsforlengelse av klassen.
Forsvarets spesialstyrker

Forsvaret spesialstyrker, organisert som én enhet, feirer sin 1.årsdag nå på onsdag.

Spesialstyrkene er et prioritert strukturelement og jeg er godt fornøyd med utviklingen så langt. 2014 har vært et år for å etablere og konsolidere den nye organisasjonen.

Forsvarets spesialstyrkers kvaliteter får svært gode skussmål, ikke bare her hjemme, men også blant våre allierte. Dette er resultat av langsiktig jobbing, strategiske partnere og ikke minst den profesjonalitet de har vist i operasjoner.

Samtidig har jeg også forventninger om videre utvikling innen spesialstyrkekapasiteten. Det var hovedrasjonale for å samle kommandoene under Forsvarets spesialstyrker.
Status i støttestrukturen
FLO, FSAN og CYFOR

Vår støttestruktur er representert ved Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarets sanitet og Cyberforsvaret. Avdelingene skal sørge for tilstrekkelig beredskap for understøttelse av hele Forsvaret samtidig, både i styrkeoppbygging og gjennomføring av operasjoner. Fokus på effektivisering i Forsvaret har nok rammet støttestrukturen hardest og organisasjonen er i dag innrettet hovedsakelig mot fredstidsdrift. Det er derfor ikke overraskende at planarbeidet har avdekket mangler i den beredskapsmessige dimensjonen.

Forsvarets logistikkorganisasjon har de siste årene fokusert på effektivitetsforbedringer, og da særlig innen verksteddriften. Dette har båret frukter og de forbedringene vi nå ser kommer hele Forsvaret til gode. Det er fremdeles muligheter for effektivisering, men vi må i sterkere grad ha fokus på å avveie effektiviseringskravene mot behovene for å styrke beredskap og bevare operativ evne.

Videre har FLO, sammen med HV, utviklet et nytt forsyningskonsept for HV som jeg har store forhåpninger til. Konseptet baserer seg på sentralisert lagring, med bruk av sivile logistikk-leverandører for distribusjon av nødvendig logistikk. Dette konseptet ser meget lovende ut!

Forsvarets Sanitet (FSAN) har også fokus på anvendelse av sivile ressurser til sanitetsstøtte i operasjoner og nødvendige avtaler med det offentlige helsevesen for å dekke de operative behov. De er i ferd med å finne en organisering av sanitetstjenesten som vil bidra til økt kapasitet av den kompetansen vi trenger i både nasjonale og internasjonale operasjoner, men som vi ikke kan ha på plass i strukturen hele tiden.

Cyberforsvaret (CYFOR) skal sikre at Forsvaret har tilfredsstillende og sikre kommunikasjonssystemer. Den siste tids fokus på andre aktører sin utnyttelse av CYBER-domenet viser med all tydelighet at dette er en viktig kapasitet for Forsvaret.

Informasjonsinfrastrukturen i Forsvaret omfatter et svært bredt spekter av systemer, fra radiolinje til satellitt. I tillegg driftes et stort antall systemer fra ugradert til hemmelig. Den rivende utviklingen innen IKT gjør det utfordrende å oppdatere systemene og opprettholde sikker drift.

Det blir derfor stadig viktigere å redusere antall systemer innen IKT, standardisere og utnytte den sivilt drevne utviklingen til det beste for Forsvarets løsninger. Jeg er meget opptatt av at vi må beskytte sikkerheten for våre IKT-systemer. Dette er essensielt og særdeles viktig i krise og krig.

Fortsatt effektivisering av støttestrukturen er viktig for Forsvarets videre utvikling. Effektivisering gjennom smart bruk av sivile løsninger ønsker jeg å se mer av.

Oppsummert vil jeg si at status 2 år inn i gjeldene langtidsplan er i tråd med de gitte mål og ambisjoner. Mye er bra, men gårsdagens forutsetninger, mål og ambisjoner er ikke samsvarende med det behov som dagens situasjon krever for reaksjonsevne og tilgjengelighet. I tillegg har vi vært nødt til å foreta visse nedprioriteringer på investeringssiden og de vil påvirke vår evne til å nå målsettingene i planperioden.
Veien videre i LTP

En av forutsetningene for finansiering av målsettingene i LTP var at Forsvaret i 4 årsperioden skulle effektivisere internt tilsvarende en samlet effekt på 640 millioner kroner innen utgangen av 2016. Halvveis i perioden kan jeg slå fast at dette er en meget vanskelig oppgave.

Potensialet for effektivisering er absolutt til stede, men effekten av de tiltak som foreslås vil ikke oppnås i perioden. På toppen av denne utfordringen har forsvarssektoren, som øvrige deler av staten, fått pålegg om ytterligere rasjonalisering og effektivisering i størrelsesorden 0,5-0,6 % av driftsbudsjettet. De frigjorte midlene er ikke øremerket til fortsatt bruk i Forsvaret. Dette medfører at driftsmidlene i Forsvaret i 2016 vil ligge minst 320 millioner kroner under forutsetningen, selv om tildelinger til Forsvaret opprettholdes i tråd med intensjonen i gjeldene LTP.

To år inn i LTP-perioden er budsjettet så stramt at for å håndtere uforutsette hendelser som sprekkdannelsene på F-16 er jeg er nødt til å balansere i driftsbudsjettet ved å redusere aktivitet i alle deler av Forsvaret.

Tilsvarende stramt er det også på investeringsbudsjettet. Jeg har allerede synliggjort noen av de grep som er tatt for å balansere investeringsbudsjettet de neste årene. Materiellinvesteringsplanen er nylig gjennomgått for å tilpasse porteføljen til tilgjengelige rammer. Noen prosjekter vil bli avsluttet eller få justert fremdrift og omfang. Dette er beklagelig, men samtidig nødvendig for å sikre at Forsvarets prioriterte behov blir ivaretatt.

Jeg er glad for tilleggsfinansieringen til F-35. Uten denne, ville utfordringene på investeringsbudsjettet ha vært betydelig større.

Imidlertid ser jeg at planforutsetningene og de økonomiske rammene for den gjeldende langtidsplanen ikke holder slik det var forutsatt. Hvis ikke de økonomiske rammene styrkes, må det kuttes i Forsvarets struktur.
FMR

De økonomiske utfordringene sammen med den nye sikkerhetspolitiske situasjonen er hovedårsakene til oppdraget om et fagmilitært råd. Videre gir den teknologiske utvikling muligheter som er interessante i forsvarssammenheng. Her må vi utnytte potensiale for å opprettholde vår operative evne på enkelte områder til langt lavere investerings- og driftskostnader enn dagens løsninger. Utviklingen innenfor rombaserte systemer er interessant, likeså utviklingen innen autonome systemer.

Den økonomiske krisen i Europa har medført store kutt i alliertes forsvarsbudsjetter. Dette har ikke bare konsekvenser for den enkelte nasjon, men også NATOs totale forsvarsevne. Relativt sett har Norges militære størrelse i NATO økt, og det er økte forventninger til vår deltagelse i alliansen.

Jeg har her i kveld gitt en beskrivelse og status i utviklingen av Forsvaret opp mot et sikkerhetspolitisk bakteppe. Jeg håper jeg har klart å synliggjøre både de umiddelbare utfordringene og de utfordringer som må løses på lengre sikt.

Heldigvis er det noe mer tid tilgjengelig for å gjøre de rette langsiktige grep. Utfordringene er så store at det er behov for å gjøre en helhetlig gjennomgang av innretning og struktur for fortsatt å kunne ha et relevant Forsvar i fremtiden.

I den sammenheng står vi i utarbeidelsen av det fagmilitære rådet overfor flere dilemmaer og avveininger i tiden fremover, og før jeg adresserer noen av disse, la meg kort nevne de viktigste fastpunktene som legges til grunn.

· Forsvarets 9 oppgaver står uendret

· Forsvaret av Norge gjennomføres innenfor NATO rammen.

· Totalforsvarskonseptet videreføres

· Verneplikten ligger fast
Dilemmaer

De økonomiske rammene for anbefalingen er gitt. En videreføring av 2015 nivået er svært langt unna målet om 2 % av BNP som NATO toppmøtet vedtok. Disse rammene medfører, enkelt sagt; skal vi ha noe nytt inn, så må noe annet ut.

Dette er ikke den eneste utfordringen eller dilemma jeg står overfor. La meg dele noen av disse med dere.
Beredskaps og reaksjonsevne

Vi har ikke militære styrker fra andre nasjoner stasjonert på norsk jord. Med den antatt korte varslingstiden betyr det at førstelinje-forsvaret av Norge skjer med de deler av vårt innsatsforsvar som har kort reaksjonstid (dager/uker). Reaksjonsevne koster, og skal midler frigjøres til økt reaksjonsevne må strukturen reduseres.

Kortere reaksjonstid vil også være utfordrende i forhold til hvilke deler av strukturen som kan basere seg på vernepliktige. Her er flere modeller mulig, varierende fra et helprofesjonelt innsatsforsvar hvor førstegangstjenestene benyttes som en rekrutteringsbrønn på den ene siden, til et vernepliktsbasert forsvar hvor siste kontingent (befal og de sist dimitterte menige) utgjør innsatsforsvaret på den andre siden.
Dybde

Forsvaret er redusert til et minimumsnivå innen de fleste disipliner. Forsvarets utfordring er allerede å opprettholde en tilstrekkelig dybde i terskelforsvaret uten åpenbare svakheter som kan utnyttes av en aggressor. Økt engasjement i NATO kombinert med kortere varslingstid vil produsere flere slike svakheter. Redusert dybde i strukturen vil bety at vi må velge mellom nasjonal beredskap og NATO engasjement.
Bredde

Et førstelinje-forsvar må ha en viss bredde for å kunne ta opp kampen i de domener som blir utfordret. Huller i vår bredde vil bli utnyttet. Samtidig står Forsvaret overfor nye militære kapasiteter som kan bli brukt mot oss, som f eks langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Dette er kapasiteter som vi må evne å motstå. En redusert bredde vil innebære at vi må oppgi det balanserte Forsvaret, sårbarheten øker og enkelte oppgaver vil ikke lenger kunne løses tilfredsstillende. Flernasjonale løsninger kan bidra til å opprettholde bredden, men dette vil medføre at andre stater får et ansvar for førstelinje forsvaret av Norge.

De økonomiske rammene som er gitt tvinger frem vurderinger om alternative innretninger av dagens Forsvar. I så måte ønsker jeg en debatt om det fremtidige norske forsvar velkommen, og ser frem til utredningene både fra ekspertgruppen Forsvarsministeren nylig nedsatte og det regjeringsoppnevnte vernepliktsutvalget.
Økonomi / Drift

En annen utfordring vi må adressere er stadig økte driftskostnader i Forsvaret. Det fagmilitære rådet vil måtte balansere mellom ambisjon, struktur og ressursrammer. For å oppnå denne balansen må vi bli flinkere til å identifisere og vurdere alle sider av fremtidig kostnadsvekst, for å unngå å måtte jobbe kontinuerlig i en økonomisk motbakke.

Nytt og avansert materiell er mer kostnadskrevende enn materiellet det erstatter. Samtidig er Forsvaret en type virksomhet som er avhengig av å holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene, både organisatorisk og teknologisk, og enhetskostnadsvekst er derfor uunngåelig. Det er ikke et alternativ å anskaffe gårsdagens materiell til våre soldater.

Funksjonell EBA er en av premissene for Forsvarets operative evne og beredskap. Samtidig ser jeg det som utfordrende at EBA kostnadene legger beslag på en såpass stor andel av Forsvarets driftsbudsjetter. Nøkkelen til å redusere EBA-kostnadene er nøkterne behovsbeskrivelser og nøkterne løsninger, samtidig som overflødig EBA fortløpende utrangeres og avhendes. En reduksjon i antall bygninger og steder vi er lokalisert, sammen med annen bruk av markedsmekanismer, må vurderes for å redusere driftskostnadene innen EBA.

Innenfor alle andre områder av virksomheten må de valgte virksomhetsmodeller utfordres for å se om det finnes mer økonomisk lønnsomme løsninger for Forsvaret. Et viktig område blir å se ytterligere på hva Totalforsvaret eller sivile aktører kan bidra med for å redusere Forsvarets driftsutgifter, og/eller til å opprettholde nødvendig beredskap.
Avslutning

Jeg har her i kveld snakket mye om de utfordringer Forsvaret står overfor. Jeg har forsøkt å være åpen og ærlig, og noen vil sikkert hevde at jeg svartmaler situasjonen.

Svært mye er bra i Forsvaret og det legges ned mye god innsats. Personellet er motivert og aktiviteten er høy, treningen og øvingen er god, daglige operasjoner både nasjonalt og internasjonalt er så langt gjennomført tilfredsstillende.

Jeg har synliggjort at status i hovedsak er der gjeldende langtidsplan legger opp til at Forsvaret skal være. Men, stram økonomi, endrede planforutsetninger og vanskeligheter med å frigjøre tilstrekkelige ressurser gjennom effektivisering, gjør det utfordrende å opprettholde ambisjonen i planen.

Jeg har tegnet et bilde av en endret sikkerhetspolitisk situasjon som har krevd og vil kreve ytterligere endringer i dagens forsvar. I vår region krever dette økt overvåking og tilstedeværelse for å opprettholde nødvendig stabilitet og trygghet. Forsvarets handlingsrom er begrenset, og vi kan på kort sikt kun omprioritere bruk av aktivitetsrelaterte midler.

Jeg har vært klar på at det er behov for flere endringer og harde prioriteringer i tiden fremover for fortsatt å være relevant og troverdig i fremtiden. Tilsvarende klare har Regjeringen vært på det samme i rammeskrivet for oppdraget om et fagmilitært råd.

Jeg har her i dag presentert dere for en rekke utfordringer, både eksterne og interne, som ligger til grunn for oppdraget om det fagmilitære rådet. Utfordringene er av er av en slik karakter og har et omfang som gjør det nødvendig å se på alle sider av Forsvaret.

Vi ser at de fremtidige operative militære behov gjør det vanskelig å redusere i bredden eller dybden av dagens struktur, uten at vi gjør oss mer sårbare. Samtidig vet vi at dagens tildelinger, som i grovt har ligget fast for Forsvaret de siste 10 år, ikke er tilstrekkelig for å finansiere dagens forsvar inn i fremtiden.

I utarbeidelsen av det fagmilitære rådet arbeides det nå hardt med å identifisere ytterligere områder for rasjonalisering, og Forsvaret skal gjøre sitt for å bidra til finansiering av det fremtidige Forsvaret. Som jeg har vært inne på må Forsvaret redusere antall steder hvor vi er lokalisert og/eller redusere i organisasjonen, skal dette monne i tilstrekkelig grad. Som dere forstår, står vi overfor en rekke tøffe og tunge valg.

Jeg legger heller i skjul på at jeg her i kveld har ønsket å bidra til en forsvarsdebatt. I så måte håper jeg har klart å anspore noen til en debatt om hvilket forsvar Norge bør ha og hvilken ambisjon som skal ligge til grunn for dette.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. januar 2014

Forsvarssjefens nyttårsforedrag – Admiral Haakon Bruun-Hanssen

«Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer»

Gode forsvarsvenner, Godt nytt år!

Det er nå 20 år siden forrige Forsvarssjef i mørkeblå uniform stod på denne talerstolen. I kveld er det med stolthet og spenning jeg vil dele mine betraktninger om status og utfordringer i Forsvaret.

Som utdannet navigatør forstår jeg betydningen av å ha en god avfarende plass. Det holder ikke bare å vite hvor du skal. Du må også vite hvor du kommer fra. Jeg har benyttet den relativt korte tiden i stillingen som Forsvarssjef til å danne meg et bedre bilde av nå-situasjonen og status.

Og la meg tidlig poengterer at det er veldig mye som er meget bra i Forsvaret. På de fleste områder er Forsvaret i svært god skikk. Jeg måtte ikke til Oslo for å se dette.

Det er samtidig ikke til å legge skjul på at vi også har viktige utfordringer foran oss. Et hovedanliggende for meg i kveld er å løfte fram noen av disse.

Jeg vil likevel starte med nåsituasjonen og når det gjelder status i Forsvaret så er det to forhold som opptar meg spesielt.

Jeg vil først snakke om den operative evnen slik den kommer til uttrykk i daglige operasjoner og løsning av Forsvarets oppgaver. Og det er kanskje ikke overraskende, men det er særlig her jeg ser de største utfordringene framover.

Dernest vil jeg angi en status for arbeidet med implementeringen av Langtidsplanen for Forsvaret (2013-2016). Avslutningsvis vil jeg gi noen korte betraktninger omkring kompetansereformen og allmenn verneplikt.

Forsvarsministeren presenterte et overordnet sikkerhetspolitisk bilde i forrige uke, hvor fravær av en direkte militær trussel mot Norge, et svekket militært Europa og USAs fokusering mot Stillehavet var sentrale tema.

Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som ble gitt. Fra dette overordnede bildet kan jeg se flere konsekvenser for Forsvaret, men først og fremst så kan det forventes at Forsvaret må ta et større ansvar i vårt eget nærområde.

Prp.73 S innfører en ny oppgave til Forsvaret. ”Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet.” Selv om oppgaven og begrepet er nytt, er det ikke noe nytt i innhold. Oppgaven er å drive avskrekking i den hensikt å forebygge bruk av militærmakt mot Norge. Vårt NATO medlemskap og NATOs troverdighet som sikkerhetsgarantist er vårt fremste ankerfeste.

I en periode med nedgang i militære kapasiteter i Europa vil det være viktig at sikkerhetsgarantien opprettholdes og at Forsvaret oppleves å ha en troverdig evne til å drive avskrekking i våre områder. Kjernen i en slik avskrekking er tilgjengelig og relevant kampkraft samt vilje til å benytte denne.

Vår troverdighet i avskrekking ligger i gjentatte demonstrasjoner av denne vilje og evne, både i hjemlige områder og under internasjonale operasjoner i fjerne himmelstrøk.

La meg trekke frem noen eksempler på slik demonstrasjon av vår militære evne:

  • Kystvaktens kontinuerlige nærvær i Nord-områdene med gråmalte skip, deres rettferdige og håndfaste håndhevelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, er første møte med vårt terskelforsvar.
  • Vår F-16 QRA som alltid er på vingene og identifiserer russiske militære fly som flyr vestover langs vår kyst. En relevant og årvåken beredskap.
  • Norske spesialstyrker på gatene i Kabul som bekjemper komplekse terrorangrep. Et synlig bilde på høy kompetanse.
  • Norske F-16 som dag etter dag leverte presisjonsvåpen på mål i Libya. Politisk vilje og militær kvalitet på øverste hylle.
  • Våpenøvelsene med Norsk Sjømålsmissil (NSM) i Andfjorden høsten 2012, hvor både fregatten og korvetten traff sine mål på mer enn 100km avstand. Video av våpenøvelsene ble lagt ut i media, og er et synlig bevis på at vår modernisering også gir økt militær kraft.
  • Øvelse COLD RESPONSE med mer enn 16000 deltagere fra mange NATO land som trener og øver i vårt arktiske klima.

Både i media og fra denne talestolen er det blitt stilt spørsmål ved realismen i vurderinger av Forsvarets operative evne. Det er hevdet at den reelle situasjon i Forsvaret holdes skjult. Mitt mål i dag er å bidra til et mest mulig riktig bilde av vår operative evne.

La meg starte med det grunnleggende.

Forsvarets rasjonale er å forsvare Norges sikkerhet, interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Regjeringen har gitt Forsvaret 9 oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå som vi skal ha operativ evne til å løse.

Vi har i dag et innsatsforsvar som skal kunne løse det brede spekteret av oppgaver. Beredskapstider fastsettes med utgangspunkt i besluttet ambisjonsnivå. Avdelinger og enheter stiller klar med operative kapasiteter snarest mulig og senest innen den beredskapstid som er gitt. Forsvaret er til enhver tid klar til innsats med flere ulike operative kapasiteter og over hele spekteret av oppgaver. Det er dette vi kaller operativ evne, altså som et mål på hva Forsvaret leverer nå og hva Forsvaret kan levere ved et økt trusselnivå.

Modellen, som er hentet fra NATO, og som Forsvaret benytter for å vurdere operativ evne tar utgangspunkt i noen fastsatte rammebetingelser. Disse er Forsvarets oppgaver, den operative strukturen, ambisjonsnivået (inkludert klartider) og økonomi.

Basert på de gitte rammebetingelser har Forsvaret utledet operative krav. Dette er innen områdene evne og kapasiteter, reaksjonsevne, deployerbarhet, utholdenhet og interoperabilitet. Disse skal igjen kunne gis en objektiv vurdering.

Hver enkelt strukturenhet vurderes opp mot de operative krav i fastsettelsen av den operative evnen. Denne modellen har som utgangspunkt at de nevnte rammebetingelsene er tilstrekkelige for å løse Forsvarets oppgaver. Dermed vil en tilfredsstillelse av de operative krav medføre at Forsvaret har en operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver.

Hvordan er nå den operative evne i dag? Det kan best illustreres med å belyse noen av våre pågående operasjoner og enkelte forhold rundt øvrige deler av Forsvarets oppgaver.

La meg begynne med en del av strukturen jeg kjenner svært godt – Forsvarets operative hovedkvarter. Dette er det operative navet i Forsvarets virksomhet. Herfra ledes alle våre operasjoner og øvelser. Her sitter vår fremste kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner. Forsvarets fredstidsoppgaver gjennomføres som en kontinuerlig operasjon som sikrer hovedkvarteret praktisk erfaring med å lede operasjoner hver dag. Operasjoner og øvelser evalueres fortløpende og bidrar til forbedring av kompetanse, prosedyrer og prosesser, samt å avdekke mangler og svakheter i styrkestrukturen.

FOH ble i november 2013 erklært fullt operativ etter en ekstern evaluering. Hovedkvarteret er meget godt kvalifisert for å lede militære operasjoner. De bruker NATO prosedyrer gjennomgående, og har jevnlig samarbeid med Joint Force Commander Brunssum og Joint Warfare Centre i Stavanger. Fra sistnevnte får vi tilgang til erfaringer fra NATOs pågående operasjoner.

Overvåking og etterretning er en sentral del i internasjonale operasjoner og under daglige operasjoner her hjemme. Disse gir grunnlag for å produsere oppdaterte situasjonsbilder til nasjonale beslutningstakere så vel som norske styrker i felt. Slike situasjonsbilder deles også med NATO.

Vi må erkjenne at økt aktivitet i nordområdene, både militært og kommersielt, bringer med seg et økt behov for å overvåke stadig større områder. Samtidig er den operative leveransen med våre maritime patruljefly (MPA) for lav. Gapet mellom behov og leveranser er dessverre økende. Ulike alternativer for å øke kapasiteten innen maritim overvåking er til vurdering.

Lengst mot øst, gjør Grensevakten en stor og viktig jobb. Vi har å gjøre med hovedsakelig vernepliktige soldater, og de løser sine oppgaver på riksgrensen til Russland på en forbilledlig måte. Schengen evalueringen i 2012 ble bestått med glans.

Det ble den blant annet fordi disse ungdommene er godt skolert, trenet og motivert og løser oppgavene med stort ansvar. Soldatene har militær opplæring samt et 40 timers politi-kurs. De får noe av sin myndighet fra sjef FOH (Suverenitetshevdelse) og noe fra politimesteren i Øst-Finnmark (Myndighetsutøvelse etter Riksgrenseloven og Schengen avtalen). De er et at flere gode eksempel på praktisk samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Og la meg legge til. Det er også glimrende eksempel på kvaliteten vi oppnår gjennom å rekruttere unge kvinner og menn gjennom førstegangstjenesten.

Suverenitetshevdelsen på sjøen ivaretas primært av Kystvakten, men marinen bidrar ved behov, noe som gir mulighet for tilpasset og proporsjonal respons. I luften er det beredskapsflyene i Bodø (QRA) som ivaretar denne oppgaven. Beredskapen er meget god på disse områdene og oppdragene løses raskt og effektivt når de oppstår.

Myndighetsutøvelsen på sjøen håndteres av Kystvakten med sine 15 fartøyer. Med dobbel besetning på 13 av fartøyene har de kontinuerlig nærvær i prioriterte områder. I 2013 gjennomførte de 1660 fiskeri-inspeksjoner, noe som resulterte i 57 anmeldelser eller oppbringelser. Dette er på nivå med tidligere år. Utnyttelsesgraden av Kystvaktfartøyene er også på et stabilt høyt nivå. Kystvakten utførte i tillegg 159 søk og redningsoppdrag og over 3000 oppdrag for andre etater.

Vi ser samtidig slitasje og mangler. Nordkapp klassen er nå mer enn 30 år gamle. Fartøyene sliter med mange defekter og mangelfull tilgang på reservedeler. Disse fartøyene planlegges derfor erstattet rundt 2020. I tillegg har mangelen på tilstrekkelig helikopter timer til Kystvakten vært prekært over flere år. Dette har svekket evnen til å avdekke brudd på fiskerilovgivningen. Det planlegges å starte operasjoner med NH90 fra KV fartøyene til våren. Det vil likevel ta år før disse leveransene er tilfredsstillende.

Redningstjenesten har levert over 1400 rednings- og ambulanseoppdrag i 2013. Sea King helikoptrene er gamle, og driftsutfordringene er nå betydelige. Anskaffelsen av AW101 hilses velkommen, og Forsvaret ser frem til at disse avløser Sea King innen 2020. Anskaffelse av AW101 parallelt med en forsinket innføring av NH90 vil by på utfordringer for både Forsvarets logistikkorganisasjon og Luftforsvaret. Innføring av to nye helikoptersystem samtidig stiller krav til økt kapasitet og kompetanse hos disse organisasjonene.

Forsvaret bidrar til samfunnssikkerheten på en rekke områder. I 2013 har Forsvaret hatt 2+2 Bell 412 helikoptre i beredskap til støtte for politiet. Beredskapen er levert 100%.

Fra sommeren 2013 har både FSK/HJK, som førøvrig nå har skiftet navn til bare FSK, og MJK vært på beredskap til støtte for politiet. Begge avdelingene er godt trent for oppdraget og de øver regelmessig sammen med politiet. Forsvarets avdelinger har i 2013 også hatt ca. 350 oppdrag knyttet til rydding av eksplosiver av ulike typer og kategorier.

I sum er Forsvarets evne til å løse fredtidsoppgaver meget god, men det er nødvendig med fortløpende investeringer slik at ambisjonsnivået kan opprettholdes. I tillegg må ambisjonsnivået for maritim overvåking revurderes.

Fra våre operasjoner internasjonalt er det også svært mye bra.

For nøyaktig en måned siden møttes to norske fregatter i Middelhavet. KNM Fridtjof Nansen på vei hjem etter 6 måneder i NATO-operasjonen ”OCEAN SHIELD” utenfor kysten av Somalia. KNM Helge Ingstad på vei til Kypros og Syria for å delta i operasjon RECSYR (Removal of Chemical Agents from Syria).

Om 10 dager avslutter KNM Fridtjof Nansen sin 8 måneders periode som flaggskip i NATOs stående fregatt/destroyer styrker. Rollen overtas av en ny norsk fregatt, KNM Thor Heyerdal, for de neste 6 månedene. Også denne gangen blir styrken ledet av en norsk flaggoffiser.

KNM Fridtjof Nansen og styrkeledelsen får ros i NATO for sin innsats i Adenbukten. De bidro til bedre koordinering av ressursene og bedre dekning i området mellom de tre maritime styrkene (NATO, EU og CMF) og bidragene fra en rekke enkeltnasjoner. KNM Fridtjof Nansen med marinejegerlagene opererte tett på den somaliske kysten i de områdene hvor piratene har sine reder. Slik etablerte de en tydelig og robust trussel som trolig avskrekket mange kapringstokt i startgropen. Det at ingen vellykkede kapringer fant sted kom altså ikke av seg selv.

Fartøyet var i sjøen, på oppdrag ca. 150 av 180 døgn uten feil eller defekter. Et resultat ingen andre nasjoner kan vise maken til og som Sjøforsvaret i det året de skal feire sitt 200 års jubileum kan være meget stolte av.

Under sin tale i fjor hadde min forgjenger en utførlig gjennomgang av den norske innsatsen i Afghanistan. Jeg nøyer meg derfor med å gi en kort status. I Afghanistan fortsetter nedtrekket av norske styrker i takt med nedtrekket i alliansen. Vi har imidlertid fortsatt ca. 200 soldater i International Security Assistant Force (ISAF) operasjonen og leverer viktige bidrag som politi mentorer i Mazar-e-Shariff (MeS) og Kabul. Spesialstyrkene våre i TF 51 har gjort og gjør fortsatt en fremragende jobb med å bygge kompetansen og ferdighetene til det afghanske spesialpolitiet i Crisis Response Unit (CRU). Så vel våre allierte som det afghanske innenriksministeriet ønsker å forlenge TF 51 utover 2014.

Police Advisory Team (PAT) i MeS skal etter planen avsluttes 10. mai i år. Dette markerer slutten på våre utøvende bidrag i nordregionen. Som en konsekvens vil ”CAMP NIDAROS” bli tømt og avhendet i løpet av sommeren. En betydelig redusert National Contingency Commander (NCC) og National Support Element (NSE) overføres til Kabul for understøttelse av TF 51 ut 2014. Dette reduserer vårt bidrag i ISAF med ca. 50% i forhold til i dag.

NATO planlegger å videreføre et begrenset engasjement i Afghanistan etter 2015. Dette engasjementet som betegnes ”Resolute Support Mission” (RSM) er avgrenset til trening, rådgivning og støtte. Forutsetningen for et slikt oppdrag er at det inngås avtale mellom Afghanistan og NATO. Det foreligger forskjellige planalternativer for RSM, hvor den totale styrke varierer, og Norges bidrag ikke er besluttet.

Dette er bare noen eksempler på viktige internasjonale bidrag til fred og sikkerhet. Sammen forteller de oss at norske styrker er og vil fortsette å være etterspurt i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er flere grunner til dette.

For det første har Norge relativt sett blitt en større militærmakt innenfor NATO alliansen på 28 land. For det andre har vi økonomi til å bruke militære styrker i operasjoner i langt større grad enn mange andre NATO land. For det tredje leverer det norske forsvaret alltid fullverdige bidrag, og for det fjerde så leverer Norge alltid høykvalitative styrker som løser oppdraget.

Ja, vi må i dag erkjenne at Norge ikke utelukkende er en importør av sikkerhet fra NATO, men at vi nå også er en viktig eksportør for den sikkerhet NATO gir sine medlemsland og det internasjonale samfunn. Norge er blitt en foretrukket partner for mange i ulike sammenhenger. Dette gleder meg som FSJ. Forholdene gir Norge muligheten til å bli en viktigere aktør og premissgiver i NATO. En mulighet vi bør utnytte.

Norge høster altså mange lovord fra allierte og samarbeidspartnere i internasjonale operasjoner. Vår anseelse innad i alliansen har økt de senere år, samtidig merkes en økende etterspørsel og forventning om norske styrkebidrag i operasjoner. Vi har tatt på oss viktige og krevende oppgaver, og løst også dem på en meget god måte. De erfaringene vi har ervervet omsettes til økt operativ evne her hjemme.

Like fullt skal vi også merke oss følgende: Hver gang spørsmål om nye bidrag kommer, blir vi påminnet om hvor små og tynt bemannet strukturen vår er. Konsekvensen av en «lean» fredstidsbemanning gir utfordringer når et relevant styrkebidrag skal sammenstilles samtidig som pålagte beredskapskrav og styrkeproduksjon skal ivaretas her hjemme.

For nøyaktig en uke siden ble det fra denne talerstolen understreket at omstillingen til innsatsforsvar har gitt et forsvar med evne til raskt å stille i relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og som er god på sine fredstidsoppgaver. Dette helt sammenfallende med min beskrivelse og vurdering av våre daglige operasjoner, hjemme og ute.

Det ble samtidig pekt på en kostnad knyttet til den samme omstillingen: At vi kan ha sluppet oss for langt ned på enkelte områder, og at selve ryggraden – evnen til å forsvare Norge i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ønske.

Omstillingen og moderniseringen av Forsvaret har gitt oss bedret kapasitet gjennom nye systemer og våpenplattformer. Nye fregatter og korvetter har økt vår sjømilitære kapasitet betydelig. Antall våpen er doblet og rekkevidden på våpnene er mer enn 4-doblet. Hvert fartøy har betydelig større slagkraft enn forrige generasjon. En sammenligning på antall skrog med tidligere er derfor meningsløst. De nye havgående kystvaktfartøyene av Barentshav-klassen har økt kapasiteten og utholdenheten for maritim krisehåndtering. Innføringen av hurtige reaksjonsstyrker i Hæren har bedret Forsvarets evne til å forsterke posisjonen i utsatte områder dersom dette blir påkrevet, og nye C-130J transportfly har bedret mobiliteten i slike sammenhenger. GPS-, laserstyrte bomber og lengre rekkevidde på andre våpen gir kampflyflåten en vesentlig forbedring innen både luft til luft og luft til bakke operasjoner.

Vi øver og trener mere, med høy kvalitet i alle deler av Forsvaret. Treningen og øvingen er blitt mer effektiv, blant annet gjennom å hente impulser fra allierte nasjoner. Eksempler på dette er Tiger Air Meet, Cross Border Training, marinefartøyenes oppøving i UK og USA, og nå sist Artilleri bataljonen på øvelse i Tyskland. Her hjemme er Felles operative arenaer etablert for å styrke samtreningen på tvers av forsvarsgrener og avdelinger. Denne øvingsformen er en suksess. I tillegg er de siste års store øvelser i Forsvaret vært viet beredskap, kommando og kontroll og kampkraft i Forsvarets mest krevende oppgaver. Erfaringene fra disse øvelsene viser at Forsvarets kapasiteter jevnt over holder en høy standard.

Vi har mye og solid kompetanse: De siste 10 års erfaringer fra internasjonale operasjoner har bidratt til å heve kompetansen i alle ledd i Forsvaret. Vi har fått bedre militære ledere, bedre enkeltmannsutrustning, og bedre soldater, og en vesentlig forbedret evne til å operere i et fellesoperativt miljø hvor enheter og avdelinger støtter hverandre på tvers av forsvarsgrenene. Vår evne til å operere sammen med sentrale allierte er også styrket, særlig i Hæren. Vi har som organisasjon ikke innehatt så mye erfaring fra skarpe operasjoner siden annen verdenskrig.

Selv om vi kontinuerlig moderniserer, har høy kvalitet og god kompetanse deler jeg Forsvarsministerens bekymring om at ryggraden ikke er så solid som den burde være.

Min vurdering er at vi i dag har bemannet for liten del av strukturen og at deler av den bemannede strukturen også er for tynt besatt. Dette er noe alle Generalinspektører har gitt uttrykk for i de senere år. Etter hvert som den nye strukturen operasjonaliseres og erfaringer fra operasjoner erverves ser vi enkelte uønskede konsekvenser av «lean manning konseptet». Et eksempel som viser dette. Det er fullt mulig å seile en fregatt fra mandag til fredag med vedtatt bemanning (125 pax), men ikke gjennomførbart uten økning i bemanningen i en operasjon over 6 måneder med opp til 150 dager i sjøen.

Et for lavt ambisjonsnivå i den daglige virksomhet skaper ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser. Særlig er bemanningssituasjonen alvorlig fordi den bremser nødvendig kompetanseproduksjon i Forsvaret. For lav bemanning skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og svekker både strukturens reaksjonsevne og utholdenhet.

La meg så gå over på Langtidsplanen for Forsvaret. Etter statsrådens foredrag her sist mandag er det noen som har tatt til orde for omkamper. Akkurat det var litt rart synes jeg. Min oppfatning av det statsråden sa var at omkamper ikke er ønskelig.

Som forsvarssjef vil jeg forholde med til de beslutningene som er fattet. LTP ligger fast så lenge de politiske myndigheter ikke endrer sine prioriteringer og jeg vil gjennomføre planen slik jeg har fått i oppdrag.

Jeg ser på LTP som et meget godt utgangspunkt for videre utvikling og fornying av Forsvaret. Den viderefører de områdene som allerede er styrket gjennom tiltakene i forrige periode. Og den angir retning og setter tydelige mål for nye områder.

De viktigste målsettingene knytter seg til strukturtilpasninger i Luftforsvaret, samt styrking av Hæren og Heimevernet. Videre retter planen oppmerksomhet mot behovet for å styrke kompetansen.

Langtidsplanen fastsetter også en økonomisk planramme som sikrer Forsvaret forutsigbarhet. Planen for å styrke Forsvaret legger til grunn en frigjøring av ressurser fra vårt internasjonale engasjement, interneffektivisering og ekstratildeling for anskaffelse av kampfly.

Jeg anser planen som god og realistisk. Det er samtidig ingen tvil om at den er meget stram økonomisk. Den stiller svært strenge krav til at Forsvaret evner å effektivisere i riktig omfang til riktig tid.

Det er veldig hyggelig å konstatere at vi på noen områder er godt i gang. Vi ligger foran plan i forhold til frigjøring av ressurser fra internasjonale operasjoner, men vi merker at det blir stadig vanskeligere å gjennomføre forventet interneffektiviseringen.

Forsvarsjefens mulighet til å gjennomføre egne tiltak hviler på organisasjonens evne til å frigjøre ressurser gjennom effektivisering ut over allerede pålagte krav. Ser man kun på kostnadsfordelingen i Forsvaret peker personellområdet seg ut som område med et potensiale for frigjøring av ressurser. Imidlertid kan dette fort bli kontraproduktivt da jeg mener vi allerede har en for lav fredstidsbemanning.

Jeg har videre en klar forventning til at regjeringen følger opp sin del av den vedtatte langtidsplanen – spesielt tilleggsfinansieringen knyttet til kampfly.

For meg vil innføringen av nye kampfly være en prioritert sak. Både at flyene kommer til rett tid og at vi har en struktur klar til å ta mot disse. La meg si noen ord om dette.

Anskaffelsen av kampflyet F35 tilfører Forsvaret ytterligere kvalitet og en svært relevant og fremtidsrettet kapasitet. Den vil uten tvil styrke den operative evne i Forsvaret når den settes i operativ drift. Jeg merker positive framskritt fra produsentens side. Lockheed Martin har nå produsert over 100 fly, og mer enn 10000 timer er fløyet. En lang rekke feil er løst og skarpe våpentester er gjennomført. Det er gode nyheter.

Norges to første fly er i produksjonslinjen. Disse blir levert neste år. Som kjent vil de fire første bli værende som trening og utdanningsfly i USA. I 2017 vil de første flyene komme til Norge og Ørlandet. Da skal den nye kampflyplassen stå klar til å ta i mot dem.

Planene for utbyggingen på Ørlandet er godt i gang. Det er arbeidet mye med trasevalg og støykonsekvenser. Planprogrammet som beskriver hvilke tema/områder som skal utredes er til høring. Reguleringsplanen med konsekvensutredninger vil ventelig bli behandlet i Ørland kommune til høsten, noe som tillater byggestart ved inngangen 2015.

Tidsplanen er svært stram, men Forsvarsbygg har god tro på at den er realistisk forutsatt oppstarten ikke forsinkes. Det er et nitidig og ressurskrevende arbeid som fordrer kløkt og kompetanse på mange nivå. Jeg har stor tillitt til den jobben som nå gjøres.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har utarbeidet en omstillingsplan for Luftforsvaret. Den omfatter alle vedtakene fra Prp.73S (LTP) samt senere endringer knyttet til tidspunkt for overføring av QRA (Quick Reaction Alert) til Evenes.

Også her er det tale om en meget stram tidsplan. Det forutsettes at gevinster hentes ut for å finansiere omstruktureringen. Planen bygger på en rekke forutsetninger og alle konsekvenser knyttet til viktige valg er ikke ferdig vurdert. Omstillingsplanen gir imidlertid den nødvendige retningen for raskt å komme i gang med omorganiseringen.

Omstilling av den størrelsesorden Luftforsvaret skal gjennom, er unektelig svært krevende. Jeg ser veldig tydelig at dette også skaper usikkerhet hos mange ansatte. Dette var en klar tilbakemelding jeg fikk både på Ørlandet og i Bodø under mine besøk i november. Mange avdelinger skal omorganiseres og flytte de neste årene. Flere ansatte forteller at de ikke vet hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvordan deres nye hverdag blir. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må tegne et komplett bilde av målene og veien frem dit. Vi kan nok aldri fjerne all usikkerhet, men vi kan gjøre den mindre.

Ørlandet og Trondheim blir det fremtidige kraftsenteret i Luftforsvaret, og målet må være å legge mest mulig av virksomheten dit. By og land må knyttes sammen slik at vi skaper rom for livslange karrierer for begge ektefeller. Vi må skape fremtiden og motivere våre ansatte til å bli med på ferden.

Det å flytte avdelinger innebærer kompetansetap. Dette gjelder i Forsvaret som i andre organisasjoner. Kompetanse lar seg erstatte, men viser seg ofte kostbart og svært tidkrevende. Midlertidige løsninger må finnes og iverksettes slik at organisasjonen fungerer gjennom omstillingsprosessen.

Uønsket avgang av teknisk personell fra Bodø er dessverre langt høyere enn forventet. Omfanget svekker kampflyvåpenets operative evne. For å bremse avgangen er teknisk vedlikehold av F-16 videreført ut 2019 i Bodø, og flytting av QRA utsatt til 2019. Dette er ett grep for å sikre operative leveranser. Flere grep er nødvendig for å erstatte tapt kompetanse og sikre at våre jagerpiloter får tilstrekkelig treningsgrunnlag.

Etableringen av panserbataljonen i Hæren som en hurtig reaksjonsstyrke er godt i gang. Raskere nedtrapping i Afghanistan har frigjort ressurser til raskere oppbygging i Hæren. Antallet vervede øker raskt og så vel stridsevne som reaksjonsevne er allerede merkbart forbedret. 2. bataljon er omformet til en lett motorisert infanteribataljon og nye operasjonskonsept er under utvikling. Forsvarets logistikkorganisasjon prioriterer Hærens materiellprosjekter og det er god progresjon i fremskaffelse av moderne materiell for Hæren, selv om Forsvaret må gå en ekstra runde rundt fremtidig artilleri til Hæren.

Heimevernet har fått tilført frigjorte midler for økt trening og kompetanseheving før opprinnelig planlagt, noe som medfører at de når målene i langtidsplanen før forventet.

Den øvrige strukturen var denne gangen ikke gjenstand for en dyptgående vurdering, da den i stort allerede var omstilt gjennom tidligere stortingsvedtak. Ved neste korsvei må styrking av denne øvrige strukturen igjen ses på.

La meg kort knytte noen kommentarer til beslutninger utenfor LTP

Den første angår en våpengren jeg kjenner godt. Jeg registrerer med glede at arbeidet med å ta frem underlag om fremtidig ubåtkapasitet for politisk beslutning inneværende år, er i rute. Alternativene som vurderes er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse.

Den andre angår organiseringen av spesialstyrkene. Det er med glede at jeg i morgen offisielt innsetter ny sjef for en felles spesialstyrkeavdeling, Forsvarets spesialstyrker. Etableringen av Forsvaret spesialstyrker vil styrke den videre utvikling av dette miljøet og gi en mer robust og effektiv organisering.

Oppsummert så vil jeg hevde at status i Forsvaret i forhold til de målsettinger som ligger i Langtidsplanen er innen rekkevidde. Det er selvsagt utfordrende og krevende, men jeg setter lit til at Forsvarets meget dyktige medarbeidere også løser disse utfordringene. Det er likevel for tidlig for meg å si om endrede forutsetninger vil ha ytterligere innvirkning på tiltakene i Langtidsplanen.

Et annet sentralt tema i LTP var kompetanse. I ettertid er dette blitt fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 (2012-2013), Kompetanse for en ny tid. Kompetansereformen er viktig for utvikling av Forsvaret i fremtiden og jeg har store forventninger til det pågående arbeidet.

Selv om vi i Forsvaret allerede har en svært kompetent personellmasse, fritar det oss ikke fra å forberede oss på fremtiden. Mine forventninger er at vi nå benytter anledningen til å snu alle stener slik at vi kan få på plass et system som er til det beste for både medarbeideren og Forsvaret. Vi må sikre at vi rekrutterer riktige medarbeidere, gir muligheter for kompetanseutvikling og at Forsvaret får dekket sitt kompetansebehov der den trengs. I dette ligger også at Kompetansereformen må bidra til at Forsvaret fortsatt fremstår og oppleves som en attraktiv arbeidsplass.

Jeg ønsker videre at personellordningene gir en reell mulighet til å tjenestegjøre og utvikle sin kompetanse i et karriereløp, som enten generalist eller spesialist. Det blir viktig å få til ordninger som sikrer en akseptabel lønnsutvikling for de enkelte karriereløp. Videre forventer jeg at personellordningene legger til rette for overganger mellom forskjellige kategorier (generalist/spesialist, sivil/militær) eller karriereløp (vertikalt/horisontalt).

Verneplikten er et sentralt fundament for Forsvaret. Motivert ungdom som avtjener sin førstegangstjeneste er avgjørende for å bemanne deler av Forsvarets operative enheter. En meningsfull førstegangstjeneste sammen med et representativt mangfold av vernepliktige er vesentlig for Forsvarets legitimitet og omdømme i samfunnet, samt for rekruttering til en videre karriere i Forsvaret.

Når allmenn verneplikten trer i kraft mener jeg det fortsatt er Forsvarets behov som skal legges til grunn for antall soldater inne til førstegangstjeneste. Både kvinner og menn kan gjennomføre alle oppgaver i Forsvaret. Det er sterkt ønskelig med økt kvinneandel i førstegangstjenesten da Forsvaret har behov for kompetansen. Dette vil bidra til økt mangfold og støtter opp om legitimiteten til verneplikten.

Når dagens behov medfører at kun 1/6 av årskullet får anledning til å gjennomføre militærtjeneste bør uttaket i størst mulig grad hentes fra ungdom som er motivert for førstegangstjeneste og som er kvalifisert for videre karriere i Forsvaret. Jeg mener at motivasjon og personlige egenskaper skal være sentrale seleksjonskriterium for uttak.

Jeg vil avslutte med å understreke hovedbudskapet mitt. Vi har meget dyktig personell som hver eneste dag gjør en stor innsats for at vi skal løse våre oppdrag og nå våre mål. Mye er derfor svært bra i Forsvaret ved inngangen i 2014. Vi stiller relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og vi er gode på fredstidsoppgavene våre. Og kanskje aller viktigst. Med dyktig og motivert personell, og en LTP som gir oss både retning og godt grunnlag, har vi dessuten alle forutsetninger for å lykkes med moderniseringen og den videre utviklingen av Forsvaret. Her har jeg store forventninger til kompetansereformen! Den skal utgjøre et verktøy som styrker vår evne til å møte personellets forventninger og Forsvarets behov.

Men som jeg også har påpekt her i kveld, vi har samtidig utfordringer. Av disse vil jeg særlig fremheve en for lavt bemannet fredstidsstruktur. Dette har innvirkning på vår evne til krisehåndtering og forsvar mot væpnet angrep. En for lav bemanning bremser kompetanseproduksjonen vår, skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og virker negativt inn både på reaksjonsevne, stridskraft og utholdenhet.

Ambisjonsnivå og bemanning i fredsstrukturen må bli en viktig debatt i tiden fremover. Dette området må adresseres for å lykkes med en kontinuerlig forbedring av Forsvaret og opprettholde balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 14. januar 2013

Ved

Forsvarssjef general Harald Sunde

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS


Forsvaret – Status

Sjekkes mot fremføring

Gode kollegaer, mine damer og herrer.

Riktig Godt Nytt År!

Årsskiftet fra 2012 til 2013 er en svært viktig milepæl for Forsvaret. Etter 20 år med omstilling er Forsvaret nå omstilt til et moderne innsatsforsvar. Tiden fremover skal vies til å videreutvikle dette innsatsforsvaret.

Gjennom omstillingen er det foretatt mange krevende valg og det er tatt mange modige beslutninger som har ført oss til der vi er i dag. Vi har gått fra en tid som krevde ett stort mobiliseringsforsvar til et moderne høyteknologisk forsvar der forsvarsevnen er bygd på nye kapasiteter. Dette gir også en videreføring av terskelforsvaret i vår tid. Forsvaret av i dag får stor alliert anerkjennelse. Dette opplever vi ikke minst ute i innsats. I et Europa under stort økonomisk press står også mange av våre allierte foran betydelige omstillinger. Flere har kommet til oss for å høste erfaringer og se på hvordan vår omstilling er gjort.

Et fremtidsrettet innsatsforsvar må knyttes inn i en alliert og internasjonal sammenheng. Vi har intensivert det nordiske samarbeidet og vi samarbeider i mange viktige områder som NASAMs luftvern, Archer artilleri, stormpanservogner og en betydelig øving og treningsaktivitet som er gjensidig forsterkende for de nordiske lands forsvarsevne. Vi ser også på flere operative funksjoner som vi kan ha et kontinuerlig samarbeid innenfor.

NATO samarbeidet danner grunnlaget for et helhetlig forsvar av vårt land. Nærområde initiativet i NATO ser vi i praksis gjennom felles øvelser og styrkebidrag, ikke bare i Norge, men også ute i alliert ramme. Jeg er sikker på at en sterk satsning videre på dette nærområdesamarbeidet er en viktig sikkerhetspolitisk satsning også for resten av Europa innenfor det kollektive forsvar.

Nærområde initiativet betyr også et nært og godt samarbeid med Russland. Jeg har i 2012 besøkt den russiske Generalstabssjefen i Moskva og sjefen for det russiske operasjonsdistrikt Vest i St. Petersburg. Dette er et tett og viktig samarbeid med våre naboer hvor Forsvarets operative hovedkvarter har direkte samband til den russiske nordflåten og til St. Petersburg for å sikre en åpen og god dialog.

Samtidig med omstilling og nyorganisering av Forsvaret har vi også deltatt sammenhengende i 11 år i svært krevende operasjoner i Afghanistan.

Jeg vil her ikke stille noen andre operasjoner i skyggen, men vil videre i talen fokusere på innsatsen i Afghanistan. SACEUR har nå anbefalt å gå videre fra ISAF operasjonens fase 1, kampstyrker og partnering, til fase 2, der støtte og rådgivning står i fokus. Kampstyrkene skal være ute av Afghanistan i løpet av 2014. Derfor ser vi nå også en diskusjon om verdien av vår innsats i Afghanistan.

Jeg vil understreke like sterkt i dag som jeg gjorde i 2003 at den militære innsatsen ikke er løsningen for Afghanistan alene, men den er et viktig bidrag for Afghanistans sikkerhet. Våre soldaters innsats har vært av stor betydning. Vi skal alle være stolte av deres innsats og gi våre soldater den anerkjennelse de virkelig fortjener.

La meg derfor presisere de militære hovedmål for vår innsats. Det er fire slike mål.

For det første, innledningsvis bidro våre styrker til å identifisere Al-Quaeda’s kjerneområder i Afghanistan som var utgangspunktet for angrepene mot USA i september 2001. Forsvarets spesialstyrker ble satt inn tidlig i 2002 og var helt i spissen av de operasjonene som ble gjennomført i hulene i Al-Qaedas kjerneområder. Dette var viktige norske bidrag for umiddelbart å eliminere terroristenes fristeder.

Vi stilte også viktige bidrag til hovedoperasjonen. Det var norske ingeniører som ryddet minefeltene på Kandahar flyplass og muliggjorde etableringen av allierte styrker der. Den dag i dag henger bildet av den norske minerydderen på kontoret til general Mattis, sjefen for den amerikanske sentralkommandoen.

De norske spesialstyrkene var på rekognosering og patruljer for å etablere et godt situasjonsbilde i Kandahar, Helmand og Uruzgan, noen av de mest urolige stedene i Sør-Afghanistan. For denne innsatsen har norske enheter og spesialstyrker høstet stor respekt fra våre allierte. Slike kvalitative bidrag viser hva vi kan og bidrar også til et styrket terskelforsvar her hjemme.

Det andre hovedmål var, som del av ISAF, umiddelbart å skape sikkerhet i Kabul by og derigjennom også skape forutsetning for Karzais første Loya Jirga, den grunnlovsgivende forsamling.

Høsten 2003 ble styrker fra Telemark Bataljon deployert til Kabul. En by som er ca. 5 ganger større enn Oslo. I en dal på ca. 1800 meters høyde over havet. Her fikk de norske styrkene oppdraget for å ivareta sikkerheten i politidistrikt 10 og 11, som var to av de verste og viktigste områdene av den afghanske hovedstaden. Her ligger regjeringskvartalet, ISAF hovedkvarteret og området omfattet også den fattigste delen av byen hvor titusener av fordrevne afghanere etablerte seg.

Norske soldater var noen av de få som patruljerte til fots, dag og natt, for å sørge for afghanernes sikkerhet i det som jeg vil beskrive som en lovløs by. I et svært uoversiktlig politisk landskap ble den første Loya Jirga gjennomført i Kabul i desember 2003. Igjen er det norske soldater som står i fremste linje for å ivareta sikkerheten for dette første store steget for et eget afghansk styresett. Oppdragene ble løst godt. Ja, så godt at når kanadierne måtte trekke seg ut av Kabul for å dra til sør, overtok Battle Group 3, også ansvaret for deres distrikt i Kabul.

Med dette bidro vi på mange måter til forutsetningene for ISAFs etablering i Afghanistan, men også for sikkerheten til den politiske prosessen. President Karzai uttrykte personlig sin anerkjennelse til de norske soldatene. I en viktig tid for Afghanistan, gjorde norske soldater en forskjell.

Det tredje målet er operasjonene i Nord, i området afghanerne selv kaller den glemte provins, Faryab.

Første gang jeg var i provinshovedstaden, Meymana, var i 2003. Det var en øde og søvnig landsby. Gjørmete sandveier, nesten ingen motorisert trafikk og et lite handelshjørne i en krok av byen. Maktstrukturene fra Nordalliansen var fortsatt tilstede og en befolkning i ytterste fattigdom og villrede etter krigen mot Taliban.

Norske styrker skulle her bidra til å skape oversikt over situasjonen, støtte utviklingen og styresett og hjelpe afghanske sikkerhetsstyrker og styresmakter. Ingen av disse oppdragene står i noe militære reglement. Gjennom pragmatisme, fokus på oppdragsløsning og gode soldater og hjelpere, har Norge gjort en fantastisk innsats. Mange nordmenn har stått på for å løse Provincial reconstruction team (PRT) -oppdraget og gjort så mye, mye mer.

Norske soldater kom tidlig i kontakt med befolkningen, folkegruppene og maktaktørene i Faryab. Det ble raskt etablert et bilde av de tre største grupperingene i provinsen, tadsjikere, usbekere, pashtunere. Uredde kjørte nordmennene ut i provinsen og fikk god forståelse for utfordringene som stod foran oss og afghanerne. Det ble etablert tette bånd med Karzai’s utpekte provinsguvernør og støtte til de lokale styresmaktene ble opprettet.

Unge norske soldater hadde møter med eldreråd og styresmakter i provinsen og oppnådde fortrolighet og vennskap gjennom profesjonell og klok fremferd. Godt utdannede, trente og øvede unge norske soldater løste oppgavene på en eksemplarisk og fremragende måte.

Jeg har besøkt Afghanistan alle år vi har vært der. Faryab fremstår nå helt annerledes sammenlignet med 9 år tilbake. Asfalterte veier, afghansk styresett, afghansk politi, afghansk grensepoliti, afghanske militære, barn på vei til skolen, busser, biler, motorsykler, sykehus, basarer og internettkafeer. Det er nesten vanskelig å finne ungdom uten mobiltelefon. Det er et Afghanistan med en enorm utvikling som jeg personlig tror har kommet så langt at den ikke kan reverseres.

Når vi nå har avsluttet PRT oppdraget i Faryab, er det også mange lærdommer som må tas med videre. Jeg er av den oppfatning at en blanding av sivile og militære oppgaver i en PRT, er noe vi ikke trenger å prøve en gang til. Jeg mener at militære skal fokusere mot militære oppgaver og at sivil bistand best ivaretas av sivile aktører. Erfaringene er at en blanding av disse rollene under en felles ledelse ikke gir noen klare synergieffekter.

Det fjerde målet er den innsatsen norske styrker har gjort for å bygge opp de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Norge bygde som første nasjon en leir for Afghanske styrker ute på provinsnivået. Dette var et vitalt tiltak for at afghanerne selv kunne ivareta sin sikkerhet. Afghanske sikkerhetstyrker var nå ute der folket bodde. Norske soldater tok i mot sine afghanske våpenbrødre og reiste ut sammen med de og begynte et møysommelig trenings- og veiledningsarbeid. De afghanske sikkerhetsstyrkene ble trent og mentorert mens de løste sine oppdrag.

Ikke alle likte det og de lokale aktørene som drev med smugling, kriminalitet, korrupsjon og maktmisbruk ble nå utfordret av landets sikkerhetsstyrker. Det at norske soldater var med sine afghanske kollegaer ut i operasjoner og bodde, støttet og sloss sammen med dem, var viktig. Nordmennene stolte på afghanerne og det gjorde at afghanerne stolte på oss og gav oss den nødvendige tilliten til å kunne støtte dem i en kritisk utviklingsfase. Dette var ingen selvfølge, men kom av dyktige norske soldaters kulturforståelse, åpenhet, opptreden og holdninger.

Det er nå en sterk Afghansk brigade som sammen med eget politi står for sikkerheten i Faryab. Vi har lagt stor vekt på å skape forståelse for maktanvendelse og folkeretten. Det er ikke til å underslå at vi var spent på om disse holdningene ville endre seg når allierte styrker trakk seg ut av provinsen. Det er med glede å registrere at de fortsetter å operere slik de gjorde når vi var der. De har til nå planlagt og gjennomført store sikkerhetsoperasjoner på egenhånd.

Noe av oppskriften for å lykkes er at Forsvaret har bidratt på alle nivåer i de afghanske sikkerhetsstyrkene, vi har utdannet, trent og mentorert alt fra enkeltsoldater til korpsoperasjoner.

Sikkerhetssituasjonen i Faryab er fortsatt krevende. For de norske styrkene som har operert i dette området i lang tid er dette ingen overraskelse. Tvert i mot har vi pekt på at dette er en situasjon som kun afghanerne selv må ivareta og komme gjennom. Det er nå en maktkamp som i hovedsak står mellom usbekiske og tadsjikiske interesser. Dette er en gammel makt og interessekonflikt som må løses med egne politiske midler. De sikkerhetsmessige utfordringene kan også bare afghanerne løse og norske styrker har gitt afghanske sikkerhetsstyrker grunnlaget til det.

Norske spesialstyrker har på tilsvarende måte bidratt sterkt i utdanning, trening, øving og oppbyggingen av den afghanske spesialpolitienheten (CRU), som nå er den best trente og utrustede enheten i de afghanske sikkerhetsstyrkene. CRU planlegger, trener og gjennomfører nå svært krevende oppdrag selv, med mindre og mindre behov for støtte fra nordmennene. Også her har vi lykkes med å få afghanske sikkerhetsstyrker til å stå godt på egne bein.

Norge høster stor anerkjennelse fra våre allierte for den profesjonaliteten norske styrker viser i oppdragsløsningen. General Sir Richards, general McChrystal, general Petraeus og general Allen har alle uttrykt denne anerkjennelsen til meg, og vi skal alle være stolte over det arbeidet norske soldater har lagt ned for å oppnå en slik anerkjennelse.

Den kvalitet, innsats og likeverd som våre soldater fremviser er eksempler til etterfølgelse. The Norwegian model, som mange av våre allierte kaller det, virker i komplekse operasjoner. Det har Afghanistan-innsatsen vist og vi viser det fortsatt hver dag.

Unge norske soldater og ledere på lavere nivå har båret de tyngste byrdene i Afghanistan. De har ikke bare vært dyktige i strid, men vært kloke i maktanvendelsen og opptrådd støttende gjennom nærhet og respekt for det afghanske folket og oppdraget. President Karzai, innenriksministeren, forsvarsministeren og mange andre afghanske ledere har alle gitt særdeles gode skussmål til måten de norske soldatene har løst oppdraget på og særlig deres respekt for det afghanske folk.

Alle disse operasjonene har vært krevende og vi har tapt noen av våre beste kvinner og menn i Afghanistan. Dette har smertet pårørende mest, men vi alle har mistet noe uerstattelig.

Afghanistan-operasjonen er en felles innsats fra hele Forsvaret. Det er ingen fremre eller bakre avdelinger i slike operasjoner, alle opererer med konstant trussel og nærhet til fare. Norsk politisk og militær ledelse har stolt på våre soldater og gitt nødvendig frihet til å løse oppdragene. Dette har virket og det er intet mindre enn imponerende det de norske soldater har fått til. Det er disse soldatene som fortjener hele samfunnets anerkjennelse og respekt.

Operasjonene Forsvaret har deltatt i internasjonalt har gitt samfunnet mange nye erfarne veteraner med unik kompetanse. Veteraner er personer som har valgt å forlate en trygg hverdag og bidra til internasjonal fred og sikkerhet i områder som er preget av usikkerhet og risiko. Dette er krevende oppgaver og jeg er ikke i tvil om at de som har tatt dette ansvaret er ressurspersoner i det norske samfunnet.

Vi har i de siste årene satt nytt fokus på våre veteraner. Stortingsmeldingen samt handlingsplanen for våre veteraner har gjort at vi har kommet mange skritt videre i ivaretakelsen av disse. Dette har vært på høy tid og har vært krevende for hele samfunnet å få til.

Gjennom tett samarbeid og jevnlige møter med andre etater har vi nå kommet et godt stykke på vei for bedre å ivareta den ressursen veteranene er. Norge har ca. 100 000 veteraner. 1/3 av Forsvarets ansatte i dag er veteraner. Norske veteraner har praktisk erfaring med å løse krevende oppdrag. Disse oppdragene løses ofte under tidspress i en kompleks situasjon hvor de møter vanskelige, etiske dilemmaer.

Få andre sitter på den samme kulturforståelsen eller de samme erfaringene, og de blir dermed en svært viktig ressurs for Forsvaret, og for samfunnet forøvrig. Forsvaret nyttiggjør seg denne opparbeidede kompetansen i det videre arbeidet med å utvikle Forsvarets operative evne. Kompetansen og erfaringene institusjonaliseres og blir med det mer enn enkeltindividers opplevelser og erfaringer.

Forsvarets operative evne nasjonalt har gjennom erfaringer fra internasjonale operasjoner kommet mange steg videre. Våre soldater har vært i kamp. Våre soldater har operert sammen med våre allierte i tett dialog med politiske og sivile aktører. Jeg er ikke i tvil om at dette styrker vår evne til å operere her hjemme. Vi har løst felles utfordringer i en alliert ramme og gjennom dette videreutviklet oss selv, men også bidratt i NATOs utvikling.

Likefullt er det den enkelte som sitter med erfaringene, opplevelsene og dessverre: i noen tilfeller også de negative konsekvensene av å være engasjert i stridshandlinger. Skader og andre fysiske eller psykiske påkjenninger er noe flere av våre veteraner dessverre må leve videre med.

Jeg ønsker å være tydelig på at det samhold den enkelte opplever på stridsfeltet, ikke skal opphøre i det vi kommer hjem. Vi skal sørge for at den enkelte alltid føler seg som en fullverdig del av det militære fellesskapet og at vi er der også når hjelpen trengs.

Veteranene er våre veteraner, og de skal vite at Forsvaret følger opp sitt ansvar, også i den vanskelige fasen med behov for en medisinsk eller annen samfunnsmessig oppfølging.

For å kunne følge opp veteranene best mulig ved hjemkomst, har vi utnevnt en egen veteraninspektør og opprettet Forsvarets veterantjeneste. Veteranene skal ha én dør, ett innslagspunkt hvor de kan henvende seg, for å nå det offentlige med sine behov. Forsvarets veterantjeneste skal være dette innslagspunktet og denne åpne døren.

Regjeringens handlingsplan «I tjeneste for Norge» identifiserer 126 tiltak, hvorav Forsvaret og Forsvarsdepartementet har ansvar for 86. Veteraninspektørens hovedanliggende er oppfølging av tiltakene i denne handlingsplanen.

Fra Forsvarets side vil vi legge stor vekt på forebyggende arbeid forut for deployering. Målsettingen er å øke den enkeltes bevissthet og dermed robusthet i forhold til de belastninger opphold i et stridsteater kan innebære. Gjennom mental bearbeidelse av mulige scenarier og situasjoner vil risikoen for mulige senvirkninger etter tjenesten reduseres.

Debriefing i teateret av stressmestringsteam, «mellomlanding» i forbindelse med redeployeringen samt evaluering og samtale ved retur har vært etterspurt og er nå implementert.

Det er imidlertid ikke bare Forsvaret som bør dra nytte av den kompetansen veteranene sitter inne med.

Den unike kompetansen de har opparbeidet seg gjennom oppøving og operasjoner er en ressurs som vårt samfunn og arbeidsliv bør nyttiggjøre seg i langt større grad enn hva tilfellet er i dag. Veteraner må ikke sykeliggjøres! Fokuset når det gjelder veteranivaretakelse blir ofte lagt på støtteordninger og kompensasjoner. Det er imidlertid viktig å huske på at majoriteten av veteranene våre er friske, ressurssterke mennesker som ikke trenger støtte, men som tvert imot har så mye å tilby.

Derfor har ikke veteranene bare krav på vår omsorg, de har også krav på samfunnets respekt og anerkjennelse. Gjennom det dekorasjonsregimet som nå er etablert og veterandagen 8.mai er det skapt mer oppmerksomhet rundt det å være veteran og en bedre forståelse for den innsatsen de har gjort. Bokutgivelser og reportasjer i media, for eksempel «Krigens pris» på TV2 har satt fokus på en soldathverdag som få her hjemme tidligere har hatt innblikk i. Jeg legger stor vekt på åpenhet og det å vise soldatenes hverdag til folket.

Fjoråret markerer også et annet vendepunkt for veteransaken. Landets fremst dekorerte veteran, Gunnar Sønsteby gikk bort. Han var et eksempel på den livskraft og vilje som ligger hos veteraner.

Veteranene var, er og forblir våre soldater. Det ligger i enhver soldats natur aldri å forlate en såret kollega.

Tjenesten ute og hjemme har vært viktige byggestener i utviklingen av innsatsforsvaret. La meg kort si litt om det nye forsvaret.

Forsvaret er nå tilpasset en ny tid. Globalisering og økt kommunikasjons og transportmuligheter gjør at kriser og hendelser oppstår raskere enn tidligere. Overgangen fra dagens fredelige situasjon til en eventuell krise og krig vil trolig skje raskt. Internasjonale hendelser påvirker i større grad vår hverdag og vi må hurtig kunne respondere nasjonalt og internasjonalt for å ivareta nasjonens sikkerhet på en best mulig måte.

Dette illustreres tydelig av terrortrusselen, men også andre sikkerhetspolitiske kriser langt fra Norge kan få konsekvenser her hjemme. Rask respons og evne til innsats er viktig for troverdigheten av innsatsforsvaret. Operasjonen over Libya viste dette godt. Få hadde trodd eller forestilt seg bare dager forut for deployeringen at Norge skulle være en av de beste, ikke bare i luftoperasjonene, men også i støtte og planfunksjonene. Dette styrker innsatsforsvaret og gir anerkjennelse av vår forsvarsevne.

I et nettverksbasert forsvar er rettidig situasjonsforståelse, evne til raske beslutninger og handling med stor presisjon helt vitalt. Innsatsforsvaret må anvendes etter disse prinsippene. Dette vil redusere muligheten for at potensielle konflikter har utviklet seg før man evner å handle. Derfor må vi i den kontinuerlige fornying og forbedring av fremtidens nettverksbaserte forsvar satse på spissteknologi som virker sammen med de alliertes systemer.

De klassiske militære prinsippene med mobilitet, ildkraft og beskyttelse er selvfølgelig fortsatt gyldige. Disse prinsippene har i vår tid også fått en annen betydning i cyber-domenet. Ildkraft er ikke lengre bare sprengstoff, men elektroner med ødeleggende effekt. Mobilitet er samtidighet som ikke kan måles i hastighet og bevegelse, men er der hele tiden. Beskyttelse er ikke panserstål og betong, men elektroniske mottiltak. I Cyber-domenet finnes ikke nasjonalitet, uniformer eller grenser, og angrepet kan sies å være i full gang allerede.

Vårt samfunn og vår militære evne bruker cyberdomenet på lik linje med land-, luft- og sjødomene. Det er i dette området at vi er svakest. Ikke bare Forsvaret, men hele samfunnet.

I videreutvikling av forsvaret må vi ha kunnskap, forståelse og dybdesyn i forhold til hvordan vi skal møte cyber utfordringen og hvordan vi fremover skal handle og opptre i dette domenet. Vi har allerede som et av de få land, etablert et eget Cyberforsvar. Dette har fått svært god respons blant våre allierte og vi er allerede i nært samarbeid med nære partnere for å videreutvikle kapasiteter og beskytte oss i cyber verdenen.

Vi er så få her i landet at i en globalisert verden har vi ikke muligheten til å konkurrere i kvantitet. Derfor må vi utvikle Forsvaret med høy kvalitet og framtidsrettede kapasiteter.

Anskaffelsen av nye kampfly F35 er svært viktig i denne sammenheng. Kampflyene vil gi oss helt nye kapasiteter som styrker vår samlede stridsevne. På denne måten må vi også i tiden fremover satse på kapasiteter med framtidsrettet utviklingspotensial. Et slikt Forsvar er ikke bare et innsatsforsvar, men et Forsvar med krigsavergende effekt og derved et terskelforsvar med reell innflytelse i en aggressors kost nytte regnskap. Tilsvarende vil det være viktig å videreføre og fornye vår kapasitet til undervannskrigføring. Den strategiske effekt av undervannsbåter i et terskelforsvar er innlysende.

Fra i år 2013 er vi i gjennomføringsperspektivet for Proposisjon 73 S, som gir politisk retning for utviklingen av Forsvaret i neste 4års-periode. Proposisjonen gir grunnlag for en meget god utvikling av Forsvaret. Dagens Forsvar er et høyteknologisk og kostbart Forsvar, som krever langsiktig utvikling og investering. Dagens innsatsforsvar er besluttet av Stortinget og jeg forventer at våre politikere finansierer dette. Denne forventningen krever og forutsetter at vi i Forsvaret forplikter oss til å anvende de tildelte midler på den aller beste måte. Jeg har derfor lagt stor vekt på nettopp det få mest mulig ut av hver krone. Vi må aldri slutte å forbedre oss på dette området, fordi i dette ligger mye av tilliten mellom oss og folket.

Vi står nå overfor den strategisk viktige oppgaven med å sikre at Forsvaret også i fremtiden har personell med rett kompetanse, god motivasjon og mulighet for en meningsfull tjeneste. Intet i dette høyteknologiske moderne forsvaret vil fungere uten kompetente mennesker. Det er derfor svært gledelig at forsvarsministeren nå arbeider med en kompetansemelding for forsvarssektoren. Dette handler ikke om at personellet i Forsvaret ikke er kompetent i dag. Det handler om å sikre rett kompetanse for å møte fremtidens utfordringer.

Solid militærfaglig kompetanse er det som sikrer en god oppdragsløsning. Jeg ser kompetanse som summen av den kunnskap og erfaringer som den enkelte person har opparbeidet. Denne kompetansen må forvaltes med omhu og kløkt. Vi må bli enda flinkere til å rekruttere, ta vare på og videreutvikle den menneskelige kapitalen. Selv om Forsvaret fungerer meget godt i dag, må vi planlegge for fremtiden og tenke langsiktig.

Jeg har tre klare forventninger til kompetansemeldingen.

Min første forventning er at vi er nytenkende og kreative i forhold til hvordan vi tiltrekker oss og utvikler dyktige mennesker. Vi må se med andre øyne på hvordan vi samarbeider om og utveksler kompetanse med resten av samfunnet. Våre kompetente soldater er ettertraktet hos andre og jeg ser allerede en økt avgang og rotasjon av personell med høy kompetanse til sivil sektor. Det er attraktivt å jobbe i Forsvaret grunnet den kvalitet og det spennende arbeid og de erfaringer som kan opparbeides. Sivil sektor er ofte attraktive på lønn og incentiver. Et samarbeid i utviklingen av kompetanse vil styrke alle parter.

Min andre forventning er at vi må se på en ny befalsordning. Det trengs en ny innretning for våre ansatte som gir mulighet for karriere innenfor kunnskap og kompetansebaner og ikke bare en vertikal karriere mot å bli general eller admiral. Vi må ha en struktur som gjør at våre ansatte har sikkerhet og trygghet i livsløpet uten å måtte presses oppover i hierarkiet. Det må legges til rette for ordninger som sikrer at de som vil bli spesialister på sitt fagfelt kan ha en karriere som verdsetter nettopp det.

Den tredje forventning er å legge forholdene og virkemidlene til rette slik at Forsvaret kan anvende kompetansen der det er behov for den. Vi må ha et disponeringssystem som muliggjør tjeneste på alle geografiske steder og våre ansatte må ha betingelser som ivaretar at de vil flytte dit det er nødvendig.

Jeg har store forventninger til at meldingen kommer til å gi oss det nødvendige grunnlag for å videreutvikle Forsvaret. Vi har mye kunnskap og kompetanse i Forsvaret og derfor tror jeg at vi alle, i felles innsats med arbeidstakerorganisasjonene, kan finne de beste løsningene for fremtiden. Når jeg reiser rundt i landet og snakker med de ansatte er det dette de formidler.

Jeg har i dag vektlagt viktigheten av Afghanistan operasjonen og ivaretakelsen av våre veteraner. Når jeg også har brukt litt tid på innsatsforsvaret og den kommende kompetansemeldingen så er det for å vise at samlet sett så er Forsvaret innsatsklart, vi opererer, vi er kompetente og vi legger grunnlaget for å bli enda bedre i fremtiden. Forsvaret er klart for innsats nasjonalt og internasjonalt i dag og i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 18. januar 2010

Ved

General Harald Sunde

Forsvarssjef

Forsvarssjefens årlige foredrag i OMS

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Realiseringen av morgendagens forsvar

 

Mine damer og herrer

Forsvarsvenner

 

Innledning

Det er en glede for meg å møte dere her i kveld for å snakke om realiseringen av det nye Forsvaret.

Forsvaret befinner seg i dag i et vekslingsfelt der omstilling er i ferd med å gå over i fornyelse. Omstillingen har transformert et mobiliseringsforsvar til et innsatsforsvar. Dette har vært en av de største omstillingene noensinne i offentlig sektor, og har ikke gått upåaktet hen. Det har vært krevende for vårt personell, og det har endret Forsvaret slik at det nesten ikke er til å kjenne igjen fra det Forsvaret som var med på å vinne Den kalde krigen.

Jeg skal bruke dette foredraget til å si noe om nettopp dette vekslingsfeltet og hvilke utfordringer vi møter der. Ikke minst møter vi utfordringer fra verden omkring oss.

En verden i endring

Et raskt tilbakeblikk

Da muren falt i 1989 hadde vi vunnet Den kalde krigen, og verden sto ved et tidsskille. Et tidsskille som på det tidspunktet ikke viste oss hvorledes verden ville utvikle seg.

 

I perioden mellom Andre verdenskrig og frem til 1989 levde vi i en såkalt bipolar verden, dominert av to stormakter og to militære allianser. Truslene vi så for oss kom fra andre velorganiserte stater, og de var eksistensielle – med atomkrig som et mulig scenario.

 

I årene etter murens fall, Warzawapaktens oppløsning og NATOs utvidelse mot øst, ble verden oppfattet som unipolar. Den gamle balansen mellom verdens to supermakter var borte, og bare en var igjen. Vesten kunne ikke lenger trues militært av andre stater, slik vi oppfattet det.

De truslene vi så rundt oss hadde sitt utspring i statssammenbrudd som resulterte i borgerkrigsliknende tilstander, og de ble ikke lenger oppfattet som eksistensielle. De krevde like fullt inngripen fra det internasjonale samfunnet. I vår egen verdensdel materialiserte de seg gjennom krigene på Balkan, der også Norge og NATO ble engasjert. Først med FN-operasjoner fra 1992 og deretter med en massiv NATO-operasjon som følge av fredsavtalen i Dayton i 1995. Senere også med bombingen av Beograd og innmarsjen i Kosovo i 1999.

 

Det var også vi for alvor ble oppmerksom på truslene fra internasjonale terrornettverk som Al-Qaida. Vi så hvordan de utnyttet informasjonsutviklingen i det globaliserte samfunnet, og hvordan de rammet oss gjennom spektakulære anslag.

 

Da NATOs nåværende strategiske konsept ble utarbeidet i 1999, var imidlertid terrortrusselen kun nevnt i en bisetning. To år senere var internasjonal terrorisme første prioritet, og uttrykket asymmetriske trusler ble et kjent begrep. Dette er et eksempel på hvordan det trusselbildet vi ser for oss i dag, raskt kan måtte endres i møte med en ny virkelighet.

 

Morgendagens utfordringer

En slik ny virkelighet er det vi er på vei inn i nå. Vi skimter en verden som beveger seg fra det unipolare mot det multipolare. En slik fremvekst av nye maktstrukturer øker risikoen for rivalisering. Dermed øker også faren for bruk av militærmakt for å oppnå politiske mål, særlig overfor småstater.

 

Samtidig har vi ikke greid å eliminere truslene fra terrornettverkene. Derfor må vi ta høyde for nye trusler som både er stat-til-stat- og asymmetriske.

 

Flere analytikere trekker også frem klimaendringer med tilhørende naturkatastrofer, som en kilde til nye konflikter i en ikke altfor fjern fremtid. Sågar kanskje i en relativt nær fremtid. Det dystre bilde som tegnes inneholder både tørke og flom, forørkning, orkaner og annet ekstremvær, og fallende matvareproduksjon som en følge av dette. Ekspertene ser samtidig for seg at jordens befolkning øker til 9 milliarder i 2040. De globale, sosiale ulikhetene vokser. En ikke unaturlig følge av disse scenarioene er for eksempel massemigrasjon, med de sikkerhetsutfordringene dette medfører.

 

Vi snakker her om eksempler på det som gjerne omtales som complex emergencies. Dette er svært komplekse og sammensatte konflikter med store humanitære konsekvenser. Slike konflikter kjennetegnes av utstrakt bruk av vold og tap av liv, store flyktningstrømmer, ødeleggelse av samfunn og hindring av humanitær bistand.

 

En annen virkning av klimakrisen er at isen smelter i Arktis. Dermed kan vi få nye transportveier og konkurranse om ressurser i områder som tidligere var utilgjengelige. Dette omfatter også våre egne nærområder, og suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse her blir enda viktigere enn før. Det samme gjelder den viktige bistanden Forsvaret gir til det sivile samfunn i dette området.

Tilnærminger

Dette er bare noen eksempler på dagens – og morgendagens – sammensatte konflikter. For å løse disse konfliktene kreves det en helhetlig tilnærming til konfliktene og et samarbeid mellom mange aktører.

Det er nettopp en slik helhetlig tilnærming som nå er målsetningen i Afghanistan, og ISAF har en viktig rolle å spille i dette arbeidet.

I henhold til den meningsmålingen som ble publisert av BBC for en uke siden, mener 70 % av 1500 spurte afghanere at utviklingen går i riktig retning. Dette viser at vi er på rett vei i Afghanistan, selv om vi også ser en stigende aktivitet fra opprørstyrkenes side og dermed økt risiko for våre egne soldater. Slik som anslaget i Kabul i dag.

Det globale sikkerhetspolitiske bildet av i dag – og ikke minst i morgen – er altså først og fremst kjennetegnet ved å være sammensatt, komplisert og uoversiktelig. Ikke minst er det et bilde av en verden i endring. Dette får også en påvirkning på våre operasjoner og hvordan vi innretter vårt forsvar.

 

Operative utfordringer

Dagens operative utfordringer er å ha evnen til om nødvendig å håndtere alt fra klassiske høyintensitetskonflikter til stabiliseringsoperasjoner. I det ene scenarioet vil en kunne møte en høyteknologisk motstander. I det andre en teknologisk underlegen motstander som utnytter dette til sin fordel.

Dette er situasjonen våre soldater nå møter i Afghanistan. Fienden bærer ikke uniform, men skjuler seg blant befolkningen. Taktikken er bakholdsangrep og veibomber. Terror brukes som våpen mot egen sivilbefolkning og dennes sikkerhetsstyrker, samtidig som de blindt rammer våre soldater i felten.

 

Afghanistan illustrerer også at om teknologien var drivkraften bak de store militære endringene i det 20. århundre, ser vi nå også hvordan krigens karakter endres på bakgrunn av sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske faktorer.

 

Denne måten å føre krig eller håndtere konflikter på, tvinger oss til å tenke nytt. Dette ser vi ikke minst i måten å kommunisere på. Våre avanserte nettverksbaserte plattformer gir oss ikke umiddelbart tilgang til kommunikasjonen mellom opprørstyrker som i svært liten grad benytter seg av moderne teknologi.

 

Kort sagt krever dagens og fremtidens senarioer at vi har et høyteknologisk forsvar, men like viktig er å ha en mental fleksibilitet til raskt å omstille oss for å møte diametralt ulike fiender.

Omstillingen for å møte morgendagens komplekse og kan hende helt ukjente trusler er større enn noen gang tidligere. Ja, enda større enn overgangen fra rytterkavaleri til stridsvogn.

 

Fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar

Vårt gamle mobiliseringsforsvar var riktig for sin tid. Det tjente sin hensikt og bidro til norsk sikkerhet og suverenitet. Men ”for sin tid” er også nøkkelordet. For den tiden er forbi. Det Forsvaret som var riktig i Den kalde krigens dager viste seg ikke å ha den rette evne til å møte de nye truslene vi fikk etter 1989. Derfor måtte vi omstille. Akkurat som vi måtte omstille etter at vi vant Andre verdenskrig. Akkurat slik Forsvaret alltid har måtte omstille og tilpasse seg forholdene i verden omkring seg.

 

Historien viser oss at den armé som ikke er i stand til å endre seg når omverdenen gjør det, blir straffet på slagmarken. Maginotlinjen er vel et av de mest kjente eksemplene på unnlatelsen av en slik nødvendig omstilling i nyere tid. Andre verdenskrig ble ikke en gjentagelse av skyttergravskrigen fra den første, og prisen å betale for denne feilvurderingen ble høy.

 

Det er nettopp slike feilvurderinger vi ønsker å unngå ved omstilingen av Forsvaret. Vi er i ferd med å skape et nytt forsvar til vår tid. Dette forsvaret må også ha evnen til en kontinuerlig fornyelse i takt med tiden. Fra statisk tenkning til fleksibilitet.

 

Regjeringen vurderte våren 2001 Forsvarets innretning som uegnet til å løse de aktuelle forsvarsoppgavene. ”Dyp og vedvarende strukturell krise”, var ord som ble brukt for å illustrere denne vurderingen.

 

Dette var starten på en omstilling som i stor grad har lyktes i å etablere et forsvar som svarer på dagens sikkerhetsutfordringer.

 

Overgangen til et innsatsforsvar betyr at vi har fått et forsvar som kan brukes. Og et karaktertrekk ved innsatsforsvaret er nettopp at det skal være beredt til umiddelbar innsats. Jeg har av og til brukt et bilde av brannstasjonen med enheter på kontinuerlig utrykning, for å forklare dette på en sterkt forenklet måte. Denne utrykningen skjer mens Norge som nasjon befinner seg i dyp fred. Der vi tidligere snakket om gripbare styrker, er vi i dag alle grepet og opererer daglig. Terrorangrep kan like gjerne treffe oss her som i London, Madrid eller New York.

 

I henhold til det tradisjonelle totalforsvarskonseptet, skulle samfunnets samlede ressurser kunne settes inn i forsvaret av landet i tilfelle krig eller når krig truer. Fokuset under den kalde krigen var nettopp rettet mot Forsvarets behov for støtte fra det sivile samfunn i en slik situasjon.

Globaliseringen, og særlig fremveksten av internasjonal terrorisme, har skapt en større bevissthet om sårbarheten i et moderne samfunn. Derfor legger det moderniserte totalforsvarskonseptet vekt på gjensidig støtte og samarbeid mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Som en konsekvens av dette sees forsvarsinnsatsen nå mer i sammenheng med arbeidet for økt samfunnssikkerhet.

Det er på denne bakgrunn vi nå må utforme nye grensesnitt mot et samfunn som ikke tilrettelegger for dagens forsvarsoperasjoner i samme grad som før. Beredskapslovene gjelder som før i krig og når krig truer, mens vår virkelighet i dag er å være i kontinuerlig og full beredskap også når det ikke mobiliseres. Hver dag, hver natt, hjemme og ute brukes Forsvaret til å utføre de oppdragene som norske politiske myndigheter pålegger oss. Og vi utfører dem godt. Alene eller sammen med allierte.

Internasjonalt samarbeid

Nettopp allianseforsvaret har vært en stabil faktor for forsvaret av Norge siden vi ble medlem av NATO i 1949. ”Vår sikkerhetspolitiske hjørnestein”, som vi gjerne kaller det.

 

På egen hånd er vi nå som før i stand til å håndtere episoder, men det har aldri vært meningen at Forsvaret alene skal kunne forsvare norsk territorium mot storstilte angrep utenfra. Større oppgaver vil og må vi gjøre sammen med våre allierte, hjemme og ute. Det er derfor helt avgjørende at Forsvaret har evne til å operere fullt på høyde med dem. Dette betyr å inneha militære kapasiteter som virker sammen med de som opereres av våre allierte. Noe som igjen innebærer økt satsning på kvalitet innenfor områdene teknologi og kompetanse.

 

NATOs utvidede samarbeid med partnerland har også skapt nye og flere muligheter for det nordiske samarbeidet. Ulik alliansetilknytning er ikke lenger en begrensing for samarbeidet, slik det var under den kalde krigen.

 

Om to dager reiser jeg til Helsingfors for å treffe mine nordiske kollegaer. Der skal vi blant annet diskutere perspektiver og prioriteringer for det videre forsvarssamarbeidet.

 

Likhetstrekk i geografi, størrelse, språk og kultur betyr at vi har et godt grunnlag for samarbeid her i Norden. Vi har også mange felles utfordringer, men ved å samarbeide ser vi blant annet at vi kan levere bedre bidrag til utenlandsoperasjoner. Vi håper også å få investerings- og driftsbudsjettene våre til å strekke lenger ved å samarbeide om anskaffelser, styrkeproduksjon og logistikk. Dette gjør vi samtidig som vi bevarer vår egen evne til nasjonal innsats. Noe omstillingen nettopp vil øke kvaliteten på.

 

Formannsvervet i den nye, helhetlige organisasjonen for det nordiske samarbeidet – Nordic Defence Cooperation, forkortet NORDEFCO går på omgang. Fra årsskiftet er det Norge som innehar dette vervet.

 

Vekslingsfeltet – hvor er vi

Forsvaret er nå i sluttfasen av omstillingen fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar. Gradvis vil fokuset i organisasjonen kunne endres fra omstilling til implementering av nye kapasiteter og videre fornyelse.

Målbildet for denne fasen er beskrevet i den helhetlige revisjonen av Forsvarets innretning som ble gjort i Forsvarsstudie 07.

Stortingsproposisjon nr. 48 (2007-2008), eller Langtidsplanen, som den gjerne kalles, er beslutningen om og planen for, realiseringen av det moderne Forsvaret. Planen dekker perioden frem til og med 2012.

Gjennomføringen av Langtidsplanen blir min hovedoppgave i denne perioden. Forutsetningen for at vi skal lykkes, er at det er samsvar mellom oppgaver og budsjett. En forutsigbarhet rundt disse faktorene er derfor avgjørende for å realisere planens målbilde.

 

Jeg tiltrådte som forsvarssjef et knapt år ut i den perioden langtidsplanen omfatter. Så langt er jeg tilfreds med at regnskapet for 2009 er i balanse, og at budsjettet for 2010 følger opp ambisjonen fra Langtidsplanen.

500 av de 800 millioner kronene som var forutsatt tilført i langtidsperioden, er nå tilført, noe jeg er svært glad for.

Ressursbehov og forbruk er forhold som vi skal fokusere på også fremover. Kostnadene ved å drifte det moderne Forsvaret er forbundet med usikkerhetsmomenter som for eksempel variabelt operasjonstempo, og kostnader knyttet til avansert, moderne materiell. Jeg vil gjennom min periode synliggjøre at de budsjetterte midlene blir brukt på best mulige måte.

Bare slik kan eierskapet, det vi si det norske folk, være sikre på at pengene blir brukt på rett vis. Et godt hushold er også en forutsetning for et troverdig forsvar.

Realiseringen av langtidsplanen krever at Forsvaret omstiller og fornyer seg og gjennomfører store materiellanskaffelser samtidig som det opererer. Hver for seg er disse prosessene krevende. Kombinert har de vært, og er, utfordrende for organisasjonen.

Jeg legger ikke skjul på at omstillingen fortsatt vil kreve innsats og fokus. De siste sentrale grepene retter seg mot å etablere den rette balansen mellom den delen av Forsvaret som opererer, og den delen som understøtter operasjoner. Nå tilbakeføres de regionale støttefunksjonene til største bruker, og deler av verkstedvedlikeholdet til forsvarsgrenene. Dermed blir Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO) mindre kompleks. FLO vil da ha som hovedoppgave å sikre at Forsvaret har det materiellet det skal, og at dette materiellet følges opp fra vugge til grav. Dette er en vedvarende operasjon i seg selv.

Anskaffelse av nytt materiell er meget krevende. Ethvert nytt materiellsystem krever dokumentasjon, etablering av kompetanse, organisasjon og fasiliteter for understøttelse.

For å ta materiellet i bruk kreves operatørkompetanse, taktiske retningslinjer, organisatoriske tilpasninger og ofte andre kategorier personell.

Innføring av nytt logistikkonsept er nettopp ment å skulle gjøre mottak, implementering og drift av materiellet mer effektivt.

Alt det jeg nå har nevnt, må gjøres og være på plass før materiellet blir en kapasitet som kan brukes i organisasjonen og under operasjoner.

Som jeg har vært inne på, er et viktig karaktertrekk ved dagens operasjoner at de skjer akkurat .

I tillegg foregår de innenfor et svært omfattende og spredt geografisk område. Bredden av kapasitetene utnyttes i operasjoner som spenner fra overvåkning av og tilstedeværelse i våre nasjonale områder med tilstøtende soner, til operasjoner sammen med afghanske styrker og drift av sykehus i Tsjad. Inntil for kort tid siden patruljerte vi også farvannene utenfor Somalia som del av en militær EU-styrke.

Videre er tempoet i operasjonene svært dynamisk. Stadig dukker det nye konflikter opp som stiller krav til menneskeheten om inngripen, og som utfordrer vår evne til solidaritet. Dette spenner seg fra militære operasjoner i Afrika til støtte til akutthjelp i Haiti.

Avdelingene som brukes i disse operasjonene settes som nevnt opp fra dagens tjenestegjørende forsvar og gjennom rekruttering fra samfunnet rundt oss. Ikke fra en mobiliseringsstyrke. Operasjonene er med andre ord en integrert del av vårt daglige virke, og kan ikke frikobles fra den øvrige driften av Forsvaret. Hele organisasjonen er involvert i forberedelser, gjennomføring og etterarbeid i forbindelse med operasjoner. Dette betyr at Forsvarets systemer for støtte og understøttelse innenfor felt som samband, etterretning og logistikk, må ha fleksibilitet og kapabilitet nok til å operere over hele verden.

Derfor må personellet gis høy kompetanse. En kompetanse som også omfatter å gi den enkelte soldat innsikt i andre kulturer og operasjonsområder. Før våre soldater forlater et Norge i fred, må de være mentalt forberedt på neste dag å befinne seg for eksempel i et Afghanistan der trusler som veibomber og ildoverfall er en del av hverdagen, og de må være godt nok trent og utrustet for å møte disse utfordringene.

Når operasjonen er over, må vi på samme måte ivareta materiellet, samle opp erfaringene som er gjort og – viktigst av alt – ivareta personellet. Vi må sørge for å ha gode rutiner i avdelingene for å følge opp våre soldater, og vi må ha et apparat hjemme som sørger for at alle gis den støtten de trenger. Satsningen på å ivareta våre veteraner har gitt positive resultater, og det vil forbli et satsningsområde også fremover.

Så hvordan skal vi løse de oppgavene og utfordringene jeg nettopp har skildret? Jo, via menneskene i Forsvaret. Et felles mål er skissert, men god ledelse på alle nivåer må til for å vise vei. Jeg har tidligere pekt på ivaretakelse av personell som min første prioritet. Dette er fordi jeg vet at all kraft i organisasjonen kommer fra menneskene i den. Klarer vi ikke å ta vare på enkeltmennesket, mister vi også muligheten til å lykkes som organisasjon.

Videre vet jeg at ingen sitter på den totale sannheten alene. De gode løsningene får vi når vi klarer å etablere en dialog mellom ledelsen og de ansatte i organisasjonen, basert på innspill og erfaringer. Som operativ sjef har jeg i en rekke ulike sammenhenger vært vitne til hvordan norske soldater med pågangsmot, kreativitet og engasjement løser de vanskeligste oppdrag. Motivert av ønsket om å bidra med noe positivt.

Klarer Forsvarets ledere å skape samme entusiasme rundt realiseringen av vårt moderne forsvar, vil vi også lykkes med denne operasjonen.

God ledelse, motiverte og kunnskapsrike medarbeidere i tillegg til nye og forbedrede kapasiteter, er det Forsvaret jeg ser det vokse frem. Dette er også det Forsvaret vi vil ha. Nøklene til dette er vår evne til å koble kompetanse og kapasiteter sammen på nye måter. Her fremstår Norge som en lederstjerne blant våre allierte.

Våre nye kapasiteter

Gjennom de inspeksjonene jeg har gjort i mange ulike sammenhenger, og gjennom de tilbakemeldingene jeg har fått fra våre allierte, kan jeg trygt stå inne for at Forsvaret av i dag preges av kompetanse og kvalitet. Nylig hadde jeg besøk av sjefen for NATOs transformasjonskommando, den franske generalen Stéphane Abrial. Han var imponert over hva Forsvaret hadde fått til av nødvendig endring i løpet av kort tid.

Vi har da også mye å vise til. For å ta noen eksempler: Få om noen land har i dag kvalitetsmessig bedre kampflyvåpen, kystvakt, grensevakt, etterretningstjeneste, spesialstyrker eller stående hærstyrker enn Norge.

Få om noen land har om få år kvalitetsmessig bedre marine med maritim helikopterkapasitet. Få om noen land er i ferd med å få bedre utrustede soldater.

I tillegg får vi som nevnt om noen år nye kampfly til erstatning for våre utmerkede, men etter hvert aldrende flåte av F-16. De nye F-35 flyene vil gi oss en økt fleksibel kapasitet. De vil kunne utføre et bredt spekter av oppgaver knyttet til ildstøtte, informasjonsinnhenting og langtrekkende presisjonslevert ild. Flyene vil også være en forutsetning for å kunne utnytte sjø- og landstyrker fullt ut. Kort sagt vil de på en bedre måte møte morgendagens utfordringer. Inntil F-35 er på plass, holder vi imidlertid vår flåte av F-16 i god skikk gjennom fortsatte oppgraderingsprogrammer.

Som også forsvarsministeren sa fra denne talerstolen for to uker siden: ”…enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som markerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret”.

 

De to viktigste faktorene for å få på plass disse forbedringene skyldes betydelige investeringer i materiell og menneskelig kompetanse.

I tillegg har forsvarsomstillingen frigjort mange milliarder kroner som er blitt brukt til denne moderniseringen.

 

På denne siden av tusenårsskiftet har Forsvaret vært inne i en fornyelsesperiode som i omfang og kostnader savner sidestykke i norsk forsvarshistorie. Kanskje med unntak av den våpenhjelpen vi mottok fra USA etter andre verdenskrig.

 

For å kunne videreføre moderniseringen, er det én ting som er viktigere enn noe annet; forutsigbarhet i de årlige forsvarsbudsjettene.

Investeringsprosjektene strekker seg ofte over mange budsjettår, og manglende forutsigbarhet vil kunne bety at enkeltprosjekter må stanses på halvveien, eller i verste fall rett før de er fullført. Vi har flere eksempler på slike konsekvenser fra tidligere planperioder, og de kan få alvorlige konsekvenser.

For enkeltprosjektet, men også for en større, sammenhengende forsvarsorganisasjon. Derfor vil jeg være fokusert på og åpen om, denne problemstillingen.

 

Ny fokus på åpenhet

Når vi nå går over i en kontinuerlig fornyings- og driftsfase, vil jeg at Forsvaret skal åpne seg og bli mer synlig. Et synlig forsvar gir trygghet. Et usynlig forsvar gir grobunn for usikkerhet. Et usynlig forsvar kan også på sikt skade vårt omdømme og redusere oppslutningen om Forsvaret i samfunnet. Folket må forstå hvordan Forsvaret virker, og hva det er.

 

Forsvaret er også en del av den offentlige forvaltningen. Det betyr blant annet å være underlagt de verdiene som hele vår offentlige forvaltning er tuftet på. Jeg tenker på regler om habilitet, taushetsplikt, kravene til objektivitet, forbudet mot myndighetsmisbruk. Ikke minst innebærer det et krav om åpenhet. Landets innbyggere skal føle seg trygge på at den offentlige forvaltingen spiller med åpne kort, og at den er til å stole på. Dette gjelder i høyeste grad også Forsvaret. Som jeg allerede har vært inne på, har samfunnet også krav på å vite hvordan Forsvaret forvalter sitt bo med bruk av statens midler.

 

Samfunnet har også krav på å vite hva som skjer når himmelen over Nord-Norge lyser opp. Slik den gjorde da en russisk prøverakett brant opp i desembernatten i fjor. Er det fare på ferde eller ikke?

I slike situasjoner skal og må vi gå ut så raskt som mulig med faktaopplysninger. Slik skaper vi trygghet i befolkningen, og vi viser at Forsvaret er på vakt og vet hva som foregår.

 

Vi har mye å være stolte av i Forsvaret, og jeg ønsker å fortelle det norske folk akkurat det. Jeg imøteser også debatter i media om Forsvarets operasjoner. Derfor skal vi også være åpne om det vi gjør, så langt lovgivningen og forholdet til soldatenes sikkerhet tillater det. For selv om vi ønsker mer åpenhet, må vi ikke glemme at vi først og fremst er til for nasjonens sikkerhet. Derfor må vi balansere åpenhet med behovet for skjerming. Nettopp derfor er det også viktig å definere hva åpenhet betyr for Forsvaret i praksis: Hva er det en selvfølge at vi er åpne om? Hva skal og må vi skjerme? Hvor er gråsonene, og hvordan håndterer vi dem? Dette er spørsmål som Forsvaret må ha fokus på i årene som kommer. At også forsvarsministeren har gitt signaler om at hun ønsker større åpenhet, tar jeg som en positiv utfordring.

 

Avslutning

Vi har nå vært under kontinuerlig omstilling i åtte år, og det har kostet.

Det koster fremdeles, nå som vi må ta et krafttak for å komme oss over den siste, bratte kneika. Men det har vært, og er, verdt det. Forsvaret av i dag og i morgen er et forsvar som leverer døgnet rundt hjemme og ute. Med motiverte og svært kompetente medarbeidere på alle plan og områder. Vi er et forsvar for vår tid. For i dag og i morgen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Bjørn Langsem/Dagbladet

Sigurd Frisvold
Forsvarssjef

Innledning

I juni i år, etter 1 års politisk ekstraomgang, ble den finansielle ramme lagt for Forsvaret i fireårsperioden 2002-2005. Gjennomsnittlig pr år blir forsvarsbudsjettet på 29,5 mrd kroner, en klar økning i forhold til fjorårets budsjett og følgelig en positiv utvikling som er godt lagt merke til i NATO. Allikevel var dette under beregnet kostnad på den strukturen som ble besluttet av stortinget i juni 2001, og følgelig måtte også strukturen tilpasses i størrelse.

Dermed er rammen for Forsvarets videre utvikling trukket opp, med:

Fokus på realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom forsvarsstruktur og ressurser, samt erkjennelsen av at store fremtidige materiellanskaffelser innebærer utfordringer for denne balansen.
Forutsigbarhet som innebærer at vi allerede nå kan starte planlegging på forsvarsbudsjettet i 2004 og 2005, som er foreslått på henholdsvis 29,7 og 30,9 mrd. 2002- kroner.
Fortsatt modernisering av Forsvaret både ut fra NATOs utvikling og nasjonale behov.

Omstilling

Generelt

Den pågående omstillingen av Forsvaret har som kjent flere dimensjoner:

En økonomisk drevet reduksjon av volumet, og
En sikkerhetspolitisk og teknologisk drevet endring og modernisering av innholdet i Forsvaret.

Samtidig skal Forsvaret opprettholde et betydelig internasjonalt engasjement og i nåsituasjonen kunne reagere raskt, eksempelvis hjemme mot terror, eller deployere styrker, slik vi for eksempel har gjort i Afghanistan.

Omstillingen skal gi ‘et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.’

Dette innebærer å skape et moderne, fleksibelt forsvar som har robuste og deployerbare militære kapasiteter med evne til å løse et sett med oppgaver. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet.

Målsetting

Vi passerte ‘startlinjen’ for omstillingen 1 jan 2002, og har tilbakelagt vel 9 måneder av gjennomføringsfasen (2002-2003) hvor de store organisasjonsmessige endringer skjer på alle nivå i Forsvaret.

Målsettingen ligger fast:

Innsparing med 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ‘referansebanen’ (som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging)
Reduksjon av 30% (2 mill m2) av bygg og eiendomsmasse, samt
Reduksjon av 5000 årsverk.

Hva er så status i omstillingen?

Først Hæren:

I omstillingsprosessen har det blitt lagt vekt på å skjerme ‘den spisse enden’, men jeg synes spesielt størrelsen og innholdet i Hærens operative kapasiteter er bekymringsfull .

Det må derfor være en prioritert oppgave å bedre denne situasjonen. Hærstrukturen har følgende hovedelementer:

-1 mobil Divisjonskommando (6. Divkdo) med divisjonstropper

-Tre Brigader(Brig N og Brig12-Mekinf. Brig 5-Taktisk Infbrig)

Av materiellprosjekter i Hæren vil jeg spesielt nevne:
Anskaffelsen av 52 Leopard 2A4 med utdanningsmateriell og logistikk. Overføringen av vogner til bruker starter i 2003.

Videre..

Ca 100 Panserbekjempelsessystem, middels rekkevidde som skal være effektive på hold fra 200 til 2000 meter. Forespørsel til industrien sendes ut nå i høst og det er planlagt kontraktsinngåelse i løpet av 2003 med serieleveransene i perioden 2003 til 2008.

Multi Role Radio (MRR)

7000 Multi rolle radio – MRR – er på vei inn i Forsvaret. Vi har innfaset i overkant av 200 av disse radiostasjonene for styrkene i Kosovo for bruk i Norbn’s kommandonett. Vi arbeider nå med å få systemet komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener. Innføringen av disse systemene vil gi oss en moderne og nødvendig sambandskapasitet med kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

Taktisk treningssenter

Hæren etablerer nå et taktisk treningssenter for realistisk trening opp til Kompani/Eskadronsnivå hvor våpeneffekt simuleres i stridsmiljø med automatisk tilbakemelding av hendelsesdata for etterfølgende analyser og læring. Det taktisk treningssentret vil sammen med et utbygd Regionfelt Østlandet komplettere Rena leir, og etablerer et høyverdig utdanningsmiljø.

Så Luftforsvaret:
Mid-life-update (MLU) på jagerflyene er i sluttfasen og har vært en suksess som har tilført F-16 flyene viktige operative kapasiteter som luft til bakke, en lenge etterlengtet kapasitet i det norske forsvar. Videre gir de såkalte NASAMS avdelingene oss en meget moderne luftvernkapasitet.

Av materiellprosjekter i Luftforsvaret vil jeg forøvrig nevne følgende:

Joint Strike Fighter, der Norge og Danmark har inngått en felles Memorandum of Understanding (MoU) med USA om deltagelse i utviklingsfasen av Joint Strike Fighter (JSF).

Avtalen har en total ramme på ca 120 millioner dollar, og en varighet på inntil 10 år (hele utviklingsfasen for JSF), men med mulighet til å trekke seg ut tidligere hvis det skulle være ønskelig.

Det er viktig at vi gjennom et nytt kampfly bedrer vår evne til samvirke med allierte nasjoner og videreutvikler vår kapasitet i luft-til-bakke rollen. Samtidig må vi opprettholde en troverdig kapasitet i den tradisjonelle luftforsvarsrollen (luft til luft).

En eventuell beslutning om kjøp av fly til erstatning for F-16 vil ikke bli fattet før omkring 2008, med en mulig leveransestart 2012.

Enhetshelikopter.

Norge inngikk 30 november 2001 kontrakt med NATO Helicopter Industries om levering av 14 nye maritime helikoptre av typen NH90, 6 til de nye Fregattene og 8 til kystvakten. Levering av første helikopter for kystvakten er oktober 2005 og for antiubåtrollen i november 2006. Kontrakten inneholder en opsjon for 10 helikoptre til redningstjeneste,

som eventuelt må utløses innen 1 mars 2004.

Transportfly
Våre C-130 fly drar på årene, og det pågår studier for vurdering av eventuell anskaffelse av nye transportfly og tankfly (AAR) før 2010. Dette kan også innebære nytenking i form av flernasjonale løsninger (force-pooling), leasing eventuelt en kombinasjon av dette.

Så Sjøforsvaret
I sjøforsvaret er en rekke nyanskaffelser på gang. K/V Svalbard, som er en formidabel kapasitet for Kystvakten var ute på sitt første operative tokt i august. Fartøyet ble forøvrig kåret til ‘Årets skip’ av magasinet ‘Skipsrevyen’ i samarbeid med verftsindustrien og Norges Rederiforbund.

Kystjegerkommandoen

Som er en avdeling som skal operere i strandsonen, på vann og på land, ble formelt opprettet 10 desember 2001 ved Trondenes i Harstad. Avdelingen planlegges opprustet i perioden 2003-2007.

Skjold-klassen

Forsvarets Logistikkorganisasjon forbereder for tiden kontraktforhandlingene for Skjold-serien. Levering er planlagt til 2007-2008.

Hauk-klassen

14 Hauk-klasse MTBer er under modernisering. Siste fartøy skal leveres medio 2004.

Nye Fregatter

Produksjon av fartøyene startet årsskiftet 01-02, og arbeidene er påbegynt på om lag halvparten av de totalt 30 seksjonene som de 5 nye fregattene består av. Fregattene gir oss en troverdig havgående kapasitet som Norge er avhengig av, både i nasjonale og internasjonale anliggende.

Nye fregatter er et stort prosjekt, og to år etter kontraktsinngåelse er prosjektet på plan både hva angår tid og økonomi.

Helikoptre

Som tidligere nevnt anskaffer vi 14 meget moderne helikoptre til Sjøforsvaret. Disse vil være svært viktige styrkemultiplikatorer for maritime operasjoner.

Sist, men ikke minst

Heimevernet, der det

styrkeproduseres 60.000 soldater av en oppsetning på 83.000. Kvalitetsheving og vektlegging av spesialisering vil være viktige faktorer når vi i Militærfaglig utredning (MFU) nå vil vurdere Heimevernets oppgaver, organisering og struktur. Dette vil kunne innebære en reduksjon og tilpassing av størrelsen på oppsetningene. De viktigste materiellprosjektene omhandler forbedring av personlig utrustning og sambandsutrustning.

Så over til

Nasjonal kommandostruktur

Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag, og vil være sluttført innen 1 jan 2003.

Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse av fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener og HV. Dette vil bli et meget moderne og velutrustet hovedkvarter godt skikket for sine oppgaver.
Landsdelskommandoene , LDKN på Reitan og LDKS i Trondheim, vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene.
Heimevernet videreføres med en Avsnitts- og områdestruktur omtrent som nå. HV-distriktssjefene er tildelt såkalt ‘territorielt ansvar’. Dette innebærer å planlegge og lede heimevernets virksomhet innen eget distrikt.
Det innebærer ikke, som noen hevder, at Heimevernet har ansvaret for forsvaret av landterritoriet eller overtar Hærens oppgaver. HV-distriktene underlegges operativ ledelse fra de respektive landsdelskommandoer
I den nye situasjonen stilles det nye krav for at totalforsvarskonseptet skal være funksjonelt og troverdig. Totalforsvarets prinsipper ligger fortsatt fast, og totalforsvars- samarbeidet knyttes opp mot kommandostrukturen ved at det etableres en landsdekkende Totalforsvarsnemd ved FOHK og to regionale nemder, ved henholdsvis LDKN og LDKS.

Så over til

Endringer i fredsorganisasjon- og aktivitet:

Omstillingen er i rute hva angår tidsplan for nedleggelser, opprettelser og flytting av avdelinger. En del restvirksomhet og termineringsoppgaver pågår imidlertid fortsatt.

I gjennomføringsfasen har vi nå sterk fokus på gevinstrealisering, og ved utgangen av 2002 antas at kostnadene i driftsbudsjettet er redusert med ca 1 mrd i forhold til referansebanen (kostnadsbildet vi ville hatt uten omstilling). Innenfor eiendom, bygg og anlegg er identifisert over 1 mill m2 for avhending og vi har redusert med ca 2500 årsverk.

Selv om vi tar med planlagte, men ikke iverksatte omstillingstiltak, vil det være en stor utfordring å nå den totale målsetting for omstillingen

Arbeidet i Forsvarets omstillingsprogram Argus fokuserer derfor på nye tiltak for å få redusert antallet årsverk med ytterligere 2000 for å nå målet på 5000 årsverk. Disse tiltakene vil være klare før neste årsskifte, og det kan ikke utelukkes at dette vil medføre behov for ytterligere politiske beslutninger.

Det er også stort trykk i arbeidet som skal gi et felles integrert datasystem for forvaltningen i Forsvaret (Golf) og tilsvarende på utviklingen av Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

Hovedmålsetningen med gjennomføringen av Program Golf å forbedre ressursstyringen i Forsvaret, samtidig som programmet skal bidra til at vi kan spare inn betydelige ressurser innen forvaltningen av materiell, personell og økonomi.

Forsvarsdepartementet besluttet høsten 2001 at prosjekt Golf skulle gjøres om til et program. Dette endrer ikke målsetningen med Golf. Hovedpoenget var å redusere noe av usikkerheten knyttet til en så kompleks utfordring som Golf er.

Jeg er godt fornøyd med at det første prosjektet i Golf nå er i gang, med fokus på at Forsvaret skal tilfredsstille kravene i økonomiregelverket. Dette innebærer å få på plass et nytt felles lønnssystem og at vi skal skifte ut de regnskapssystemene som ikke tilfredsstiller kravene fra Finansdepartementet. I neste prosjekt vil vi fokusere på FLO og få på plass første del av systemstøtten i den nye logistikkorganisasjonen.

Jeg har også besluttet at vi skal nytte ‘balansert målstyring’ (BM) i Forsvarets militære organisasjon, og arbeidet i Golf er en forutsetning for at vi skal lykkes med å utvikle et slikt ledelses- og styringssystem.

BM er et ledelses- og styringssystem som gjennom helhetlig styring skal sørge for å styre ‘energistrålen’ fra ledelsen nedover i organisasjonen slik at vi skal nå våre fastsatte mål. Som hjelpemiddel vil det bli utviklet en ‘cockpitløsning’ som med farvekoder (grønt, gult, rødt) viser status på de enkelte resultatmål. Luftforsvaret er her foregangsforsvarsgren, men også på mine sjefsmøter brukes modellen for månedlig resultatkontroll.

Så over til

Forsvarets Logistikkorganisasjon- FLO

Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) ble formelt opprettet 1 januar 2002.

Målsettingen er å ha FLO etablert som en divisjonalisert organisasjon. Divisjonene skal være selvstendige og ha egne budsjetter og resultatansvar.

Innenfor FLO er det nå etablert Forsvarets Transporttjenester, Forsvarets Intendanturforvaltning, Forsvarets Ammunisjonsforvaltning, og Forsvarets Investerings- og Utviklingsorganisasjon.
Logistikkorganisasjonen skal kundefinansieres. Målsettingen er derfor at alle varer og tjenester som Forsvarets Logistikkorganisasjon leverer til operativ virksomhet eller til styrkeprodusenter skal konkurranseutsettes (Outsourcing) for å forbedre pris, kvalitet og leveringsdyktighet. Målet er å konsentrere mest mulig av logistikktjenester mot sluttproduktet, kun beholde kjernevirksomhet som er nødvendig for beredskap og operativ stridsevne.

Målsettingen med FLO er videre å samordne, samlokalisere og effektivisere logistikktjenesten i Forsvaret slik at personelloppsetninger, eiendommer, bygg og anlegg reduseres med mellom 20% og 30%. Driftskostnadene skal reduseres med 1 milliard kroner fra 2000 nivå innen utgangen av 2005.

Andre prosjekter som er under gjennomføring i FLO jeg vil nevne:

Prosjekt lagersamordning har som målsetting å redusere lagerbehov i Forsvaret vesentlig og-
Prosjekt Avhending, som er et svært viktig prosjekt både med hensyn til å redusere driftskostnader og lagerarealer.

Forsvarsbygg

Måten vi forvalter eiendommer, bygg og anlegg på er også i stor endring. Forsvarsbygg ble etablert pr 1 januar 2002, og består av alle ledd i den militære organisasjon som var involvert i eiendomsdriften og Forsvarets bygningstjeneste. Den nye organisasjonen har nå ansvaret for helhetlig forvaltning, drift, vedlikehold og utvikling av Forsvarets samlede bygningsmasse.

Forsvarsbygg skal finansieres gjennom kostnadsbasert utleie av eiendommer, bygg og anlegg, samt salg av rådgivingstjenester.

Noen andre utfordringer:

I forbindelse med omstillingen er det verdt å gjenta noen generelle utfordringer:

Tempo i omstillingen er viktig for å unngå tretthet i organisasjonen, og for raskest mulig å få ny organisasjon, nye kapasiteter og en effektiv drift til å virke i Forsvaret
Disiplin i forhold til gevinstrealisering er en spesiell utfordring. Det er linjen som skal realisere gevinsten, men man må ikke bli fristet til å bruke frigjorte midler på å forlenge/omfordele årsverk (etter at oppgavene er fjernet). Argus fører Forsvarets gevinstregnskap og følger opp at gevinst reelt tas ut.
Vi må i langt større grad fokusere på oppgaver som kan fjernes.
Samtidig som personellantallet går ned, skal også samtlige konsulentavtaler revideres med tanke på en nødvendig reduksjon i bruken av konsulenter.
Omstillingen berører oss alle i Forsvaret. For å lykkes kreves det stor innsats, endringsvilje og evne, fra alle ansatte og et konstruktivt samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene. Et særlig ansvar påhviler sjefer og ledere på de ulike nivå å informere og involvere sine medarbeidere og tillitsvalgte i omstillingsprosessen. Jeg har derfor nå sendt ut informasjonsvideo nr. 5 som omhandler omstillingen: ‘Underveis mot et tidsmessig forsvar’. Jeg registrerer også med tilfredshet at det nå er stor aktivitet og pågangsmot for å få omsatt beslutningene som er tatt til konkrete resultater. Her har program Argus en uhyre viktig oppgave som katalysator og koordinator, og har utført jobben på en utmerket måte.

Så over til

Integrert Strategisk Ledelse (ISL)

Stortinget har vedtatt at det skal etableres et integrert departement lokalisert til festningsområdet på Akershus. Det skal videre opprettes en forsvarsstab samlokalisert med det integrerte departement. Denne skal støtte Forsvarssjefen i hans rolle som etatssjef; dvs i styringen av Forsvarets militære organisasjon.

Nå som avgjørelsen er fattet er det viktig å gjennomføre ISL-prosessen med grundighet og nødvendig momentum. Samtidig bør som et utgangspunkt begrepet strategisk ledelse defineres.

Jeg tror det er viktig at alle har som grunnleggende innstilling at det skal skapes en helt ny organisasjon til å ivareta den strategiske ledelse av fremtidens forsvar. Det bør som prinsipp innebære full-integrerte sivil-militære avdelinger. I den forbindelse bør det også være tilnærmet like mange sivile og militære ledere.

Videre har Stortinget bestemt at Forsvarets overkommando skal nedlegges.

Selv om mye av oppmerksomheten er på det nye integrerte departementet, er fortsatt Forsvarssjefens ansvar som etatsjef meget krevende. Det er derfor av den største betydning at Forsvarsstaben får et innhold og størrelse som gjør utøvelse av alminnelig kommando av Forsvarets virksomhet mulig på en betryggende måte.

Men med det grunnlag og de prinsipper som er lagt for det felles arbeidet departementet og overkommandoen har satt i gang, skulle forutsetningene ligge godt til rette for at disse sentrale forhold blir ivaretatt på en god måte.

La meg så kommentere noen forhold omkring Utviklingen i NATO,
som også er preget av omfattende og kraftfulle omstillingsprosesser.

Først,…

Forholdet til Russland

Et nytt og styrket samarbeid mellom Alliansen og Russland ble formalisert gjennom vedtaket på toppmøtet i mai i år, om å opprette NATO-Russland-rådet. Rådet er et samarbeidsforum mellom de 19 NATO-nasjonene og Russland for å utvikle samarbeid innen en rekke områder. De første møter har allerede funnet sted i en positiv atmosfære, og denne prosessen vil også ha ringvirkninger for norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

Så det nye

Kapasitetsinitiativ

Defence capabilities initiative (DCI) ble lansert i forbindelse med NATO’s toppmøte i 1999, og beskrev en rekke områder Alliansen mente medlemmene burde prioritere. Om lag 30% av prosjektene som gikk inn i DCI var av konseptuell art og nasjonene har heller ikke i tilstrekkelig grad greid å følge opp med ressurser. Vi ser også et økende og bekymringsfullt gap i teknologi og innen militære kapasiteter mellom USA og resten av NATO. Et nytt initiativ er nå på trappene ‘Prague Capabilities Committments’ (PCC). PCC – gir signaler om ytterligere spesialisering, og forpliktende samarbeid mellom nasjonene for å gå sammen om å anskaffe kritiske kapasiteter innen Alliansen. Kapasitetene kan stilles til disposisjon for alliansen ved at medlemmene på flernasjonal basis går sammen om å anskaffe kapasiteter, gjennom spesialisering, eller at man fellesfinansierer kapasiteter slik man for eksempel har gjort med AWACS- prosjektet (Radar overvåkingsfly). Initiativet fokuserer spesielt på realistiske og håndfaste kapasiteter Alliansen trenger i nåtid.

Når man ser på det nye kapasitetsinitiativet og dets eventuelle konsekvenser for Norge, kommer jeg ikke unna å nevne hvor framtidsrettet Forsvarsstudien 2000 har vært.

En såkalt ‘NATO Response Force’ (NRF) som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er også foreslått fra amerikansk side. NRF bør hente sin styrke (ca 20000) fra en styrkebrønn fra ‘High Readiness Forces’ og innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter.

Nasjonalt har vi som del av kapasitetsinitiativene lagt økende vekt på eksperimentering, ikke minst under store feltøvelser. Den teknologiske utviklingen, og spesielt utviklingen innen informasjonsteknologi gjør at vi kontinuerlig må vurdere hvordan vi skal løse oppgavene. Mengden og kvaliteten på tilgjengelig informasjon, sammen med hastigheten i innhenting, bearbeiding og formidling gjør at vi ser på nye måter å koble sammen sensorer, beslutningstakere og våpenplattformer i et nettverk. Vi har en liten, men eksklusiv organisasjon i Bodø , NOBLE, som driver eksperimentering for å finne gode kosteffektive løsninger ved å utnytte ny og kommersiell teknologi til bestående våpensystemer, til å effektivisere beslutningsapparat og til å effektivisere utdanning, trening og øving. Av prosjekter denne gruppen nå arbeider med vil jeg nevne:

utvikling av informasjonssystemer til beslutningsstøtte. Konfigurering og presentasjonsformer av felles situasjonsbilde ved å koble informasjon fra tilgjengelige luft og bakkebaserte kilder.
revitalisering av eldre våpensystemer ved å nytte disse i nye roller og ved kobling til ny teknologi og nettverksløsninger
bruk av ‘bemannet UAV (ubemannet luftfarkost)’ til øving og trening. Saab Safari brukes til å simulere UAV og fremskaffer informasjon til beslutningssyklusen. UAV’er er svært dyre i drift (opp til 40.000,-pr time), og det er dessuten meget sterke restriksjoner på å fly ubemannede fly i Europa.

Så over til
Nato Command Arrangements

Hensikten med gjennomgangen av NATO kommandoarrangement, er å få en fullstendig vurdering av Alliansen overordnede kommando- og kontroll (K2) behov.
På militær side innen Alliansen har det pågått et arbeid for å definere minimumsbehovet for kommandostrukturen. Dette arbeidet har endt opp i et militærfaglig råd fra Militærkomiteen, såkalt Minimum Military Requirement (MMR).

På politisk side har man etablert en Senior Officials Group (SOG) med en representant fra hver nasjon som vil ha ansvaret for det videre arbeidet opp mot NATO toppmøtet i Praha i november, og frem til en endelig beslutning i NATO-rådet i juni 03.

Utgangspunktet er at Alliansen skal kunne løse hele spektret av oppgaver den er pålagt, fra rene Artikkel 5 operasjoner til ikke-artikkel 5 operasjoner utenfor medlemslandenes territorium over en definert varighet.

Visse trekk i nytt kommandoarrangement begynner nå å ta form:
På strategisk nivå (First level of Command) foreslår man fortsatt to Strategiske kommandoer (Scer), hvorav ett såkalt operativt strategisk hovedkvarter i Europa. Fokus skal være planlegging og gjennomføring av operasjoner. I tillegg foreslå et såkalt funksjonelt, strategisk HQ som skal fokusere på transformasjon av NATO, samt være ‘NATO’s footprint’ i Norfolk, USA. Den endelige ansvars- og oppgavefordelingen er fortsatt under utredning.

På operativt nivå (Second level of Command) defineres et lite antall ‘Joint Force Commander’ (JFC) hovedkvarter, hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ‘Commander Joint Task Force’ (CJTF HQ) funksjon. Alle hovedkvarterne på dette nivået skal være robust bemannet for operasjoner over tid.

På det taktiske nivået (Third level of Command) finnes det flere muligheter i mangfoldet av både fellesoperative hovedkvarter og forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter, som i dag ligger i strukturen på subregionalt nivå.

I tillegg kommer mobile reaksjonshovedkvarter i styrkestrukturen som kan påta seg ‘Component Commander’ funksjon.

Fra norsk militær og politisk toppledelse har vi meget sterkt og klart framhevet at en desentralisert tilnærming bør vurderes, spesielt for å gi bedre utholdenhet i strukturen. Dette vil gi synbarhet og tilstedeværelse i medlemslandene. En slik løsning vil også være mer kosteffektiv og fremmer samholdet i NATO, samtidig som den vil motvirke en eventuell renasjonalisering av kommandostruktur.

Vi påpeker at også de ikke-operative og funksjonelle oppgaver må kunne løses som Partnerskap for fred (PfP), trening og øvelser samt NATO utvidelsen.

Så litt om

NATO styrkestruktur
Alliansen må inneha nødvendig operative kapasiteter til rett-tidig å kunne deployere robuste militære styrker. Dette krever en styrkebrønn med hovedkvarter og avdelinger (Reaksjonsstyrker) med stor fleksibilitet som raskt kan settes inn både i tradisjonelle Artikkel 5 operasjoner og i krisehåndtering som ikke faller inn under Artikkel 5 (CRO).

Styrkestrukturen representerer et fleksibelt system, hvor styrker og ledelsesapparat settes sammen i henhold til de situasjoner som måtte oppstå, og derved skreddersys til oppdraget (For eksempel Initiell innsatskapasitet).

For oss ligger det selvfølgelig en utfordring i å kunne bidra med operative kapasiteter inn i dette systemet. Samtidig er det viktig for oss å sørge for at det er tilstrekkelige styrker tilgjengelige i NATO-styrkeregistret med nødvendig treningsstandard, utrustning og kompetanse til å gjennomføre operasjoner i det spesielle stridsmiljø operasjoner i våre områder krever.

Dette gjør vi både gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker, og ved å tilrettelegge for alliert trening og øvelser i Norge. Her merker vi en økt interesse fra flere allierte land for øvelser i Norge. Jeg nevner spesielt NATO Air Meet på Ørlandet som har vært svært vellykket. Til kommende vinter har vi i Norge stor alliert treningsaktivitet med flere utenlandske avdelinger, der FOHK leder koordinering og tilrettelegging.
Mulige ‘pakker’ av styrkesammensetninger for aktuelle situasjoner er skissert, slik at styrker kan samøves i fredstid. For oss er det naturlig å se våre styrkebidrag i sammenheng med kapasiteter som dannes gjennom den transatlantiske link og ‘Nordsjø-nasjonene’. Ikke minst interessant er forholdet til 1. Tysk/Nederlandske Korps, der har vi i øyeblikket 8 stabsoffiserer. Denne avdelingen er forøvrig aktuell som en mulig kandidat til å overta ledelsen av Den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan, ISAF III.

Så en annen utfordring

Utviklingen av operative kapasiteter, og levere styrker i nåsituasjonen

Utviklingen av Forsvarets innsatsstyrker pågår for fullt. Konseptet med innsatsstyrker er utviklet for innsats både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering, og vil gi oss kampklare kapasiteter som kan settes inn på kort varsel.

For Hæren vil en Hurtig Reaksjonsstyrke bestående av en Mekanisert bataljon (TMbn) være operative som reaksjonsstyrke 1 juli 2003. TMbn deltar nå på en PfP-øvelse I Ukraina.
En forsterkningsstyrke bestående av ytterligere mekaniserte enheter, artilleri og ingeniørstøtte skal utdannes i 6. Divisjon i løpet av 2003 og 2004.
En reaksjons- og oppfølgingsstyrke, som er ment å kunne avløse TMbn ved lengre operasjoner utdannes i 6. Divisjon, og første kontingent av denne styrken tjenestegjør nå i Kosovo.

Sjøforsvaret har stort sett fartøyer av alle sine fartøystyper øremerket for hurtig innsetting. Noen av disse inngår for øvrig også fast eller på rotasjonsbasis i NATO’s stående flåtestyrker, som fregatten KNM Trondheim i NATO’s Stående atlanterhavsstyrke (Stanavforlant) og minerydderen KNM Hinnøy som i går (13/10) sluttet seg til NATO’s stående minerydderstyrke (MCM Force North). Ubåten KNM Uthaug seilte I perioden februar til juni sammen med både den stående Atlanterhavsflåten (Stanavforlant) og den stående Middelhavsflåten (Stanavformed) I Middelhavet, som del av operasjon Active Endevour.

Hovedbidraget til Luftforsvaret består av en skvadron kampfly. 6 av disse opererer nå ut fra Manas, Kirgisistan. Forøvrig har Luftforsvaret både transportfly, maritime overvåkingsfly, helikoptre og en luftvernavdeling under klargjøring som innsatsstyrke. Modulbaserte basesett (Ett lett og ett tungt) er under utvikling, og vil være operative i løpet av 2003.

Av andre innsatsstyrker som har vært nyttet i løpet av siste år nevnes spesialstyrker, mineryddere, og minedykkere.

Kampen mot terror

Generelt

Kampen mot terror fortsetter med full kraft og er en av drivkreftene for modernisering av NATO’s militære kapasiteter.

Den 13 sep i fjor hadde vi det første møtet i Forsvaret, for å identifisere kapasiteter som kunne være aktuelle å bidra med i kampen mot terror, både internasjonalt og nasjonalt. Hoveddelen av de aktuelle kapasitetene ble naturlig nok identifisert fra listen over forsvarets innsatsstyrker. Da forespørselen om å stille styrker kom, var vi langt bedre rustet til å respondere og raskt sende styrker til operasjonsområdet enn vi var ved oppstart av operasjonene på Balkan. Dette viser at Forsvarets utvikling var riktig innrettet. De nisjekapasiteter som vi bevisst hadde satset på å bygge opp etter 1999(spesialstyrker, mineryddere etc.) har gitt oss høy troverdighet internasjonalt. Samtidig må vi ikke glemme å opprettholde en helt nødvendig og solid grunnmur i Forsvaret; bestående av fly, fartøyer og hæravdelinger.

Forsvaret må være relevant og forutsigbart, og jeg gjentar igjen behovet for beordringsplikt for yrkesbefalet.

Det er prinsipielt riktig i forhold til ansvarsforhold at de politiske myndigheter tar beslutning om deltakelse i internasjonale operasjoner og at ikke dette skyves over på den enkelte offiser. Samtidig vil et slikt system gi en bedre fordeling av både byrde og erfaringer fra internasjonale operasjoner samt bedre forutsigbarhet for alle parter.

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle nasjonal kompetanse og interoperabilitet. Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som dessuten forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon.

Så noen betraktninger om vår deltakelse i

Operasjon Enduring Freedom og den internasjonale sikkerhetsstyrken i Afghanistan (ISAF)

Alle forsvarsgrener har deltatt i deler av operasjon ‘Enduring Freedom’ og i ISAF på en utmerket måte.

I øyeblikket deltar vi i ISAF med eksplosivrydde-eksperter og stabsoffiserer i hovedkvarteret. Fra Manas i Kirgisistan opererer 6 F-16 til støtte for bakkestyrkene i Afghanistan og disse flyene har fram til i dag fløyet 165 timer fordelt på 30 tokt. I dag har 4 fly vært på vingene.

Våpenlast er ikke sluppet foreløpig, men vi vurderer operasjonen som vellykket, da vår tilstedeværelse har redusert fiendtlige operasjoner på bakken. Eller som den Kinesiske militærstrateg Sun Zu sier: Den beste hærfører er den som oppnår sine mål uten bruk av makt.

Erfaringene med deltakelsen har vært gjennomgående meget gode.

Operasjonene har vært gjennomført som en koalisjonsoperasjon samt vært kjennetegnet ved moderne teknologi og fleksible kapasiteter. Avgjørende for vår deltakelse har vært det grunnlag som over år er lagt gjennom alliansesamarbeidet i NATO. Sammenfallende doktriner, innsyn og innflytelse på operasjonelt nivå har muliggjort gjennomføringen av fellesoperasjoner, interoperabilitet og integrasjon på taktisk nivå.

Vår evne til interoperabilitet (i dataverdenen omtalt som ‘plug & play’), er avgjørende for om vi kan delta i Allianse og koalisjonsoperasjoner. Denne evnen omfatter kompetanse, doktrine, prosedyrer og teknologi.
Av trekk som er spesielt verdt å merke seg fra denne operasjonen vil jeg nevne:

viktigheten og nødvendigheten av informasjonsbehandlingssystemer for å gi et kontinuerlig oppdatert situasjonsbilde til beslutningstakerne. Moderne systemer består av et nettverk av systemer som blant annet utgjøres av ubemannede luftfarkoster (UAV’er), AWACS og mobile sensorer på bakken.
operasjon EF har representert et gjennombrudd for bruken av UAV’er til å bringe sanntidsbilder fra den taktiske situasjonen på bakken. Når vi samtidig vet at arbeidet med å utstyre UAV’er med luft-til-bakke missiler er langt framskredet, ser vi at dette etter hvert kan gi en kapasitet med meget kort målangivelsesprossess- fra et mål identifisere til det blir beskutt.
Avhengigheten av strategisk løftekapasitet for å få styrkene raskt på plass, og for deretter å kunne yte nødvendig etterforsyning.
Ildkraft for bekjemping av mål er levert fra fly, og ledes inn på målet av små styrker på bakken (FAC/SOF). Utviklingen av ny presisjonsammunisjon og systemer til å lede ilden til målet er her sentralt.

Vi ser også betydningen av spesialstyrker. Fra Norge har spesialstyrkene fra Hæren og Sjøforsvaret (som er de eneste spesialstyrkene vi har) utført vel 30 oppdrag. De har fått følgende beskrivelse av allierte: ‘De norske operatørene er i svært god fysisk form og de utmerker seg på de mest krevende oppdrag i stor høyde, ekstrem varme og kulde, og lang varighet’. ‘Kombinert med deres utmerkede evne og vilje til å løse de mest kompliserte oppdrag, har dette gjort NORSOF til en meget effektiv og godt respektert styrke i Afghanistan.’

Vi vil fortsette å øke størrelsen på våre spesialstyrker, men hele tiden med fokus på kvalitet. Siden 1996 har vi økt spesialstyrken betydelig, samtidig som de har fått topp prioritet på våpen og øvrig utrustning.

Vi vil i tillegg videreutvikle vårt nasjonale ledelseskonsept på spesialstyrkeoperasjoner, ikke minst med tanke på deltakelse i en funksjonell spesialstyrkekommando. Videre må vi se på ytterligere spesialisering av støttekapasitetene til spesialstyrkene, for eksempel helikoptre.

Så avslutningsvis noen ord om

Militærfaglig utredning (MFU)

Parallelt med utviklingen av Forsvaret fram til 2005, pågår et arbeid som ser på behovet for fremtidige operative kapasiteter og strukturutvkling etter 2005-den såkalte Forsvarssjefens Militærfaglige utredning.

Konklusjon og anbefaling fra studien skal være ferdig utarbeidet av Forsvarets militære organisasjon innen sommeren 03 som innspill til Forsvarsministeren for bruk i langtidsdokument 04. Arbeidet med utredningen foregår i nært samarbeid med Forsvarsdepartementet. Debatten omkring Forsvaret og hva Forsvaret skal brukes til i fremtiden er viktig. Innspill i denne diskusjonen bør komme nå når prosessen er i gang, slik at de kan bli vurdert og eventuelt tatt hensyn til.

I ‘Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning’ framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor

Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.
Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet
I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

Det langtidsplanarbeidet som nå gjennomføres gjennom MFU favner mye videre enn tidligere, og både befalsordning, vernepliktssystemet og støttestrukturen settes under lupen.

Det er gitt tre alternative økonomiske rammer og innefor et 20 års perspektiv, noe som vil være klart styrende for utredningen.

Avslutning

Omstillingen i Forsvaret er en nødvendighet under tidspress, og er i rute for å oppnå ‘et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement’. Fokus må være på gevinstrealisering og måloppnåelse. Vi er imidlertid helt klart på riktig spor, og forsvarets personell har deltatt på en imponerende måte. Omfattende omstilingsprosesser i NATO vil kreve ytterligere prioritering av kvalitet, reaksjonsevne og deployeringsevne. Dette betinger imidlertid:

Fokus på realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom forsvarsstruktur og ressurser
Forutsigbarhet i ressursrammene som muliggjør fornuftig og langsiktig planlegging.