Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 13. november 2017 hadde vi gleden av å få et gjensyn med Sjef for Forsvarets Sanitet, kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen. Sist gang Sommerfelt-Pettersen gjestet Oslo Militære Samfund var i egenskap som nyutnevnt sjef for FSAN for fire år siden.

Fotos: Magnus Hegland/Forsvaret 

Admiralen tok oss igjennom en grundig orientering rundt status og utfordringer for FSAN. Den skarpe lytter vil merke seg poengene rundt kapasiteter som er ganske så unike for FSAN.

FSAN i OMS.
Foto: : Magnus Hegland/Forsvaret

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Neste ukes kommer Sjef Luftforsvaret til Oslo Militære Samfund. Mer om dette her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. januar 2014

RESYMÉ

Kontreadmiral Jan Sommerfelt-Pettersen, Sjef FSAN

«STATUS I SANITETEN – OG VEIEN VIDERE»

 

Sanitetens hovedoppgave er å tilrettelegge for at operative sjefer kan gjennomføre sine oppdrag med minst mulig begrensninger fra sykdom eller skade.

Sjef Forsvarets Sanitet har som oppgave å utøve medisinsk fagmyndighet i Forsvaret og styrkeprodusere. Fokus på sanitet er blitt sterkt økende, og taps- og skade-toleransen i internasjonale operasjoner er ikke spesielt høy. Mediaene er umiddelbart på plass, følger nøye utviklingen og sprer det ut over nettet. Dette stiller ytterligere krav til å levere en sanitetskjede med den riktige kompetansen og materiellet. Det norske samfunn gir – heldigvis – forholdsvis liten eksponering for den type skader vi opplever i væpnete konflikter, som gjør at Forsvaret må besørge deler av denne utdannelsen selv. Det kan skje i form av kursing og hospitering i relevante områder andre steder i verden.

Historisk sett har utviklingen av den sivile behandlingen av skader fulgt erfaringer militærmedisinerne har gjort i krig og konflikter. Nyutvikling har vi også flere eksempler på fra Irak og Afghanistan. Samarbeidet til det sivile helsevesen er vesentlig for å oppnå best mulig resultat, og det vil bli lagt vekt på å forsterke samarbeidet. Man må se på totalstrukturen på personell-siden. Forsvaret er avhengig av å ha oppdatert fagpersonell til våre oppsetninger, samtidig som vi selv i svært liten grad er i stand til å gi dem det i fredstid. Disse må holdes oppdatert gjennom jevnlig arbeid i det sivile helsevesenet, og kunne avgis til Forsvaret ved behov. Det siste er ikke uproblematisk for helsevesenet, og ytterligere samarbeid bør inngås.

Norge har et lite og sårbart Forsvar – for lite hevdes det ofte. Slitasjen på personellet i forhold til stadige deployeringer har vært høy. Dette har også rammet Saniteten hardt, og vi har mistet kompetent og viktig personell ut av organisasjonen grunnet dette. FSAN vil øke fokus på rekruttering og personellbehandling ytterligere, for å ivareta vår viktigste ressurs, og gjøre karriereløp noe mer forutsigbart og familievennlig.

Vi opplever et øket fokus på oppfølging av veteraner, hvor flere kommuner har tatt initiativ og gjort gode grep for å bedre situasjonen. FSAN har et høyt fokus på at norske veteraner skal ha et så bra tilbud som mulig, og få den respekt og anerkjennelse de har fortjent.

Samarbeidet med Forsvarsgrenene skal bedres ytterligere, og FSAN ønsker å støtte med adekvate ressurser der våpengrenene har behov, både i forhold til sykestuedriften og kompetanseoppbygging.

Forsvaret er lite og profesjonaliseres stadig. FSAN følger denne utviklingen, og vil ha fokus på å levere til de forpliktelser Forsvaret krever, både innen enheter, enkelt personell, materiell og konsepter. Sjef FSAN vil utøve sin fagmyndighet, og gi føringer og støtte til organisasjonen. Militærmedisin som fag skal bli styrket, gjennom intern fokus og samarbeid til andre lands militære sanitet og det sivile helsevesen.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. februar 2009

ved

Brigader Dag Hjelle,
Fungerende sanitetssjef

Foto: Aksel Strømsheim, OMS

Forsvarets fremtidige sanitetskonsept


Innledning

Brigader Dag Hjelle,
Fungerende sanitetssjef. Foto: Aksel Strømsheim, OMS

Først vil jeg få takke Oslo militære samfund for denne anledningen til å orientere om status og utviklingen av Forsvarets sanitetstjenester Orienteringen tar utgangspunkt i mine erfaringer fra deltagelse i utviklingsprosessene i sanitetstjenesten siden 2000, som sjef for Forsvarets største stående sanitetsavdeling og stedfortredende sanitetsjef siden 2003 og som Fungerende sanitetsjef siden august 2007. Mitt anliggende i dag er å presentere en oversikt over det pågående arbeidet med å utvikle en moderne sanitetstjeneste i Forsvaret sett fra dette ståstedet.

Hva gjør egentlig Forsvarets sanitet?

Forsvarets sanitetstjeneste er i dag organisert integrert i kampavdelingene under generalinspektørene med en operativ sanitetsstab i Forsvarets operative hovedkvarter og i en felles avdeling, Forsvarets sanitet. Sanitetsjefen er direkte underlagt Forsvarsjefen. Forsvarets sanitet leverer felles sanitetsavdelinger som feltsykehus og strategisk evakuering, militærmedisinsk ekspertise, felles sanitetsutdannelse og helsetjenester i Forsvarets baser. Forsvarets sanitet utvikler og har faglig styring med investeringsporteføljen innen sanitet, og ivaretar grensesnittet mot sivil medisin. Hele systemet er avhengig av et tett samarbeid med de sivile helseforetak og helsemyndigheter inkludert helsedirektoratet, mattilsynet, helsetilsynet og statens strålevern med flere. Logistisk understøttelse av sanitetstjenesten er organisert i Forsvarets logistikk organisasjon.

Militære operasjoner kan være svært krevende og foregå i miljø som stiller store krav til helsen. Derfor legges det i dag vekt på medisinsk seleksjon og på å forstå de helsemessig utfordringene i operasjonsområdene.  I operasjonsområder som Afganistan, Sudan og Tsjad kan ulike helsetrussler som malaria og andre infeksjonssykdommer representere en betydelig trussel ikke bare mot individuell helse men også for styrkens operative evne. Det finnes eksemper på styrker i Afrika med 20 % syke til enhver tid. I folkehelseperspektivet pålegges det oss også et ansvar for å sørge for at vi ikke importerer infeksjonssykdommer til Norge og at Norges militære engasjement ikke har en for stor helsemessig kostnad for landet.

Før vi går videre vil jeg gi et lite innblikk i vår virksomhet slik at det er lettere å danne seg et bilde av hva sanitetstjenesten egentlig er og hva den gjør.

Sanitetstjenesten støtter styrkeproduksjonen med medisinsk seleksjon og helsetjenester under øvelser og trening.

. Gjennom dette blir sanitetstjenestens reglement for medisinske krav til soldater og den medisinske seleksjonsprosessen er en strukturbærende virksomhet for all styrkeproduksjon og klargjøring av operative avdelinger. I stor utstrekning blir dette ivaretatt gjennom basehelsetjenesten. Totalt ble det i 2008 eksempelvis gjennomført 61000 konsultasjoner, 23000 hørselsestester og gitt 28 000 vaksinasjoner. Sanitetstjenesten støtter alle pågående operasjoner til enhver tid med ulike elementer både her hjemme og ute i operasjonsområdene. Strategisk evakueringskapasitet, stressmestringsteam og andre medisinske ressurser er på beredskap tilpasset Forsvarets pågående operasjoner.

I ISAF har vi i tillegg til sanitetsstøtte inne i de operative avdelingene også hatt ansvar for å drive feltsykehus, i Kabul 2003/2004 og i Mazaar i Sharif i 2006/2007 for hele ISAF styrken i nord Afganistan. I tillegg har vi levert et mindre stasjonært feltsykehus i PRT Meymaneh; og siste året også en helikopterevakueringsenhet. Bildene viser sykehuset i Mazar e-Sharif og behandling av 117 pasienter for dysenteri som følge av matforgiftning. På ett år behandlet sykehuset nærmere 11800 polikliniske pasienter, det ble produsert ca 1500 pasientdøgn og gjennomført 176 større kirurgiske inngrep. På pasienter fra de fleste nasjonene som har styrker i Nord Afghanistan samt sivile Afghanere.

Vi ser også en økt anvendelse av sanitet som politisk verktøy. Eksempler kan være måten FSAN brukes for å etablere kommunikasjonskanaler mot landene på Balkan eller i nåværende operasjonsområder, som her fra sykehuset i Meymaneh. I Nord Afganistan driver vi et prosjekt i samarbeid med WHO og det afganske helsedepartementet for å bedre sykehusmedisinen gjennom en spisset satsning på anestesi. Prosjektet har siden starten i 2006 sørget for bedre medisinske prosedyrer, bedre overlevelse og totalt sett et bedre kirurgisk tilbud ved sykehuset i Meymaneh for de 25 til 30 operasjonene som utføres hver uke, dvs over 3000 operasjoner siden prosjektets start. Innføringen av anestesi er også i god utvikling ved provinssykehuset i Mazar e- Sharif.  Prosjektet i Meymaneh er til tross for mange utfordringer i ferd med å nå et bærekraftig nivå.

I disse dager forbereder vi deployering av et feltsykehus til FN operasjonen MINURCAT i Tsjad og nord østre del av den Sentralafrikanske republikk. Operasjonens målsetting er å skape et humanitært rom for å kunne hjelpe 260 000 flyktninger, 180 000 internt fordrevne og lokalbefolkningen. Det var i 2008 ca 160 rapporterte angrep på humanitært personell i området. Sykehuset på i alt 150 mann skal sørge for den medisinske beredskapen for 8000 FN personell, ansatte i NGO’er og lokal befolkning.  Operasjonen vil vare i ett år og er beregnet til en kostnad på ca 500 millioner kroner.

Forsvarets sanitet leverer også nasjonal kriseberedskap. For eksempel ble det i forbindelse med Tsunamien romjulen 2004/2005 behov for Forsvarets strategiske evakueringssystem.  Totalt ble 118  skandinaviske pasienter evakuert fra Thailand til Norge. I tillegg trådte Forsvarets tannlegetjeneste inn til støtte for KRIPOS for å identifisere døde.  Over 2000 døde ble identifisert. Alle norske ble funnet og identifisert. Det at nasjonen kan vise denne type handlekraft er viktig både for den som blir rammet og for samfunnets tillit til landet s myndigheter.

Gjennom de årene jeg har arbeidet i sanitetstjenesten har vi også måttet håndtere en lang rekke helsemessige problemstillinger knyttet til tidligere og pågående internasjonale operasjoner, så som mulige helse effekter av utarmet uran, radaraktivitet, gulfkrigssyndromet og post traumatiske stresslidelse. Helsemessig oppfølging av veteraner er nå en viktig del av vår daglige drift og er sentralisert til Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk og Forsvarets helseregister.

Dette var noen få eksempler fra pågående aktiviteter i Forsvarets sanitet, men hva med den fremtiden vi skal planlegge for; Vil det være behov for en militær sanitetstjeneste i fremtiden?

Det er et spørsmål som har vært stilt før og som stilles med jevne mellomrom – også i disse dager. Det kan derfor være på sin plass å starte med ett lite tilbakeblikk.

Til tross for at det historisk har vært en nær relasjon mellom utviklingen av et legevesen i Norge og militær virksomhet, kom det ikke på plass ett militært sanitetsvesen i det norske Forsvaret før på slutten av 1800 tallet – etter mye motstand og treghet – nærmere 100 år etter militære stormakter som England, Tyskland og Frankrike. Det norske militære sanitetsvesenet har hatt svært varierende vilkår, styrt av fare for krig eller deltagelse i kamphandlinger. I mellomliggende tider har sanitetsvesenet hatt dårlige forhold i Norge. Hærens sanitet ble som et eksempel nedlagt i 1933 med det resultat at man ikke hadde en fungerende sanitetstjeneste under kampene i Sør Norge. Men også med den konsekvens at man fant det nødvendig å opprette Forsvarets sanitet i London under krigen.

Hva er så den situasjonen vi ser i krystall kula for fremtidig militær aktivitet og dermed behov for en militær sanitetstjeneste?

Norges militære styrker skal være en garanti for nasjonens selvstendighet, demokratiet og innbyggernes sikkerhet, men er også et politisk verktøy på den internasjonale arena.  Utviklingen de senere år har også vist oss at militære styrker stadig oftere benyttes for å håndtere konflikter og situasjoner internasjonalt. Fellestrekk for disse situasjonene er at sivile myndigheter har mistet kontroll og sikkerhetssituasjonen skaper vanskelige humanitære forhold. Forhold som igjen kan påvirke sikkerhetssituasjonen negativt. Det kan da bli nødvendige med militære intervensjoner i internasjonal regi. Bak disse lokale og regionale konfliktene kan det også avtegnes mer grunnleggende interesskonflikter knyttet til tilgang til ressurser som vann, mat og energi. Bak dette kan man også se konturene av underliggende interessemotsetninger mellom verdens ledende økonomier. Alt dette gjør det svært sannsynlig at Norge som medlem i NATO og FN vil måtte ta høyde for militær deltagelse i ulike internasjonale operasjoner i lang tid fremover. I den sammenheng har sanitetsavdelinger vist seg å være hensiktsmessige militære styrkebidrag å sette inn både som selvstendige avdelinger og som støtte til andre militære styrker. Sanitet kan i mange situasjoner skape militær tilstedeværelse uten at man nødvendigvis setter inn kampstyrker. Et eksempel fra de siste ukene er forslaget fra ledende politikere i Zimbabwes naboland om militær intervensjon i Zimbabwe for å kontrollere kolera epidemien. En epidemi landet ikke klarer å håndtere selv og hvor naboene frykter spredning.

De senere årene har vi også sett at sanitet kan brukes som et politisk og militært verktøy. Sanitet og helsetjeneste er militært ”ufarlig” ved at den ikke representerer en direkte militær trussel og kan derfor brukes i mange situasjoner. En stadig større del av FSANs virksomhet og ressurser benyttes for å åpne dører og tilrettelegge for kommunikasjon, blant annet i forhold til internasjonaliserings- og demokratiprosesser på Balkan, i tidligere Øst Europa og i de operasjonsområdene hvor vi finner norske styrker. I militære operasjoner representerer sanitet og veterinærtjenester også en operativ akse for å underbygge en strategi knyttet til oppbygging av sivil infrastruktur.

Når det gjelder den militærteknologiske utviklingen ser vi at mindre styrker og enheter i samvirke får større slagkraft. Det betyr at enkeltindividets funksjonsevne blir stadig viktigere. Dermed blir avdelingene mer sårbare for tap av enkeltpersoners funksjonsevne. Medisinsk styrkebeskyttelse blir dermed svært viktige for avdelingenes kampkraft. Internasjonale operasjoner er også sårbare når det gjelder personell. Unødvendig tap, skade eller sykdom kan foruten å svekke operativ evne også fordyre styrkeproduksjonen vesentlig.

I det sivile helsevesen har vi over de siste tyve årene sett en utvikling preget av økt spesialisering, sentralisering og bedre og mer effektiv behandling av stadig flere lidelser. Befolkningens forventning til medisinsk behandling har økt betydelig og dette skaper også en forventning til den militære sanitetstjenesten kvalitet – som vi må ta på alvor. Disse to forholdene legger føringer for utviklingen av det militære sanitetssystemet.

Utfordringer for Sanitetssystemet: (ved nyorienteringen av Forsvaret)

Helt frem til i dag har det norske sanitetssystemet vært basert på mobilisering og rekvisisjonslovgivning. På starten av 90 tallet hadde vi 48 større eller mindre sykehus basert på en mobilisering. På papiret en imponerende ressurs. Svakheten med dette systemet er imidlertid at det er innrettet mot å virke i Norge, det krever at man tar ut fagpersonell fra et fungerende sivilt helsevesen, krever lang opptreningstid og en politisk beslutning om mobilisering. I dag har vi kun et fåtall feltsykehus, hvorav kun to er på operativ status. Et i PRT Meymaneh og ett som i disse dager er på vei til en FN operasjon i Tsjad.

Norske styrker har de senere årene vært gjennom en betydelig omorganisering og profesjonalisering med mye nytt materiell, kort varslingstid, stor fleksibilitet og mobilitet som noen utviklingstrekk. Hvilke utfordringer står vi så ovenfor når sanitetssystemet skal videreutvikles til å understøtte en moderne forsvarsstruktur?

Først og fremst stod vi tidlig ovenfor en mental utfordring både internt i sanitetstjenesten og i Forsvaret forøvrig, blant annet fordi viktig medisinsk fagpersonell ble oppfattet som gratis ressurser for Forsvaret som følge av mobiliseringssystemet. Ressurser man mente å kunne trekke på ved behov. Dette ble spesielt synlig høsten 2007 i forbindelse med legemangelen til operasjonene i Afganistan.

Dernest stod vi i en situasjon der det måtte utvikles helt nye konsepter for sanitetsoperativ virksomhet. Konsepter som måtte henge sammen i et helhetlig sanitetssystem, og samtidig kunne la seg integrere i forsvarsgrenenes kampsystemer.

I tillegg var det store organisatoriske og kulturelle utfordringer knyttet til forståelsen av nødvendigheten av at en rekke av Forsvarets medisinske ressurser måtte sentraliseres for å unngå systemkollaps.

Opp i alt dette skulle daglig drift og leveranser til internasjonale operasjoner og beredskapsoppdrag gå for fullt med kontinuerlige leveranser av enkeltpersoner og avdelinger. Oppdragene ble løst med fortløpende rekruttering av fagpersonell hentet fra det sivile helsevesen til tjeneste i Forsvaret – et meget sårbart og lite forutsigbart system. Et system man ikke kan basere en moderne militær struktur på. Alt dette foregikk samtidig med kontinuerlige interne omorganiseringsprosesser.

Selv om dette for mange impliserte krevde betydelige innsats, kanskje på grensen av det forsvarlige, har deltagelse i stadig pågående operasjoner vært en sterk positiv pådriver i transformasjonen av Forsvarets sanitet. Det har bedret forståelsen for virksomhetens betydning, endret holdninger og bedriftskultur og økt respekten for tjenesten både internt og eksternt.

På bakgrunn av denne erfaringen kan det konkluderes med at dagens situasjon krever en stående sanitetsstyrke av profesjonell kvalitet både medisinsk og militært. Denne stående sanitetsstyrken må ha sentrale militære og medisinske komponenter i daglig drift. Noe av utholdenheten som lå i mobiliseringskonseptet må bevares gjennom etablering av en kontraktsbasert sanitetsreserve som ved behov kan øke innsatsen i volum og gi utholdenhet.  Det må altså innarbeides en fleksibilitet og skalerbarhet i systemet. For å ha en troverdig sanitetstjeneste må sanitetsreserven på lik linje med Heimevernets innsatsstyrke gjennomføre årlig trening og stå på kontrakter som gjør det mulig å benytte personellet i hele spekteret av sanitetsoppgaver, både under operasjoner i Norge og til operasjoner i utlandet.

Nye operasjonsmønstre, fellesoperative og nettverks baserte operasjoner krever at vi har et sanitetssystem hvor sentrale medisinske og operative komponenter er like og kan brukes i alle scenarier. I tillegg må sanitetskomponenter kunne i integreres i kampsystemene, samtidig som de har en enkel grenseflate mot fellessystemene. For å kunne fungere godt sammen med andre militære komponenter er det derfor viktig at sanitetets rolle er tydelig definert – det gjelder både operative konsepter, myndighet og ansvar. For å kunne fungere sammen med det sivile helsevesen må Forsvaret ha en medisinsk standard som er lik eller kompatibel med sivil standard. Dette er lagt til grunn for utviklingen av det moderne sanitetssystemet.

Så, hva krever det av oss som skal yte denne tjenesten?

Man skal huske på at operativ sanitetstjeneste skal levere på sitt beste når ting går galt. Det krever robuste militære kvalifikasjoner. Det krever robuste medisinske kvalifikasjoner. Og det krever at disse fagområdene kan samarbeide i krevende situasjoner. Oppdragene som i dag løses av Forsvaret, og trusselbildet, stiller også høye krav til personellet som skal bekle sanitetsfunksjonene. Dagens fragmenterte stridsfelt stiller like strenge krav til sanitetspersonellets soldatferdigheter som til den tradisjonelle infanteristen.

Sanitetspersonellet må på den ene siden være i stand til å ta vare på seg selv – beherske grunnleggende soldatferdigheter. I tillegg skal sanitetspersonellet kunne betjene lags- og avdelingsutrustning og være samtrent med det forbandet de inngår i, slik at stridsdriller, prosedyrer og avdelingstilhørighet gir de synergier som kjennetegner en profesjonell soldat og avdeling.

På den annen side skal sanitetspersonellet beherske kompliserte medisinske prosedyrer. Disse prosedyrene skal kunne utføres medisinskfaglig forsvarlig utenfor et tradisjonelt sykehusmiljø. I et utemiljø med ytre påvirkninger som nedbør, kulde, ekstrem varme, sand og støv, hvor sanitetspersonellet samtidig selv kan være i  livsfare.

En modell med tilfeldig rekruttering direkte til operasjoner slik vi tidligere har gjort er ikke lenger en farbar vei. Dagens virksomhet krever en høyere militær og medisinsk profesjonalitet. Det krever en kombinasjon av militær og medisinsk kompetanse og ferdigheter, brukt i et miljø som krever god situasjonsforståelse og tilpasset handlingsevne.

Hva har vi gjort med det?

Det ble raskt klart at disse utfordringene måtte møtes i flere dimensjoner samtidig.

Fagmyndighet: moderniserte konsepter, doktriner og struktur

En moderne sanitetstjeneste fordrer et oppdatert militærmedisinsk regelverk. Dette regelverket må speile sivile regelverk og bestemmelser, men samtidig må det tilpasses til Forsvarets virksomhet og egenart. Etablering og vedlikehold av et tydelig og oppdatert militærmedisinsk regelverk er blant de viktigste fagmyndighetsoppgavene til Forsvarets sanitet. Fagmyndighetsrollen innebærer en militærmedisinsk myndighetsutøvelse på vegne av Forsvarssjefen. Denne fagmyndighetsrollen innebærer kravstilling til prosesser som sanitetsutdanning, militære og medisinske prosedyrer, medisinsk dokumentasjon, og medisinsk seleksjon.

Flytter man denne virksomheten ut av Forsvaret vil man også tilsvarende flytte deler av den militære myndighet ut av Forsvaret og over til sivile strukturer.  Ved en slik øvelse vil det være fastlegen som bestemmer om en person skal kunne delta i eller fritas for militær tjeneste. Utøvelse av medisinsk skjønn basert på kjennskap til avdelingens virksomhet og personellets hverdag blir da svært vanskelig. Dette er en av grunnene til at man på militær side trenger en tydelig fagmyndighet for helsemessig forvaltning av Forsvarets personell, både vernepliktige og ansatte. Et militærmedisinsk seleksjonssystem skal sikre god saksbehandling av både vernepliktige og ansatte. Militærmedisinsk kyndige leger må bemanne dette systemet.

Til fagmyndighetsrollen ligger også et ansvar for å utvikle nye konsepter og systemer for Forsvarets sanitetstjeneste. Sanitetskonseptene må sørge for at sanitetstjenesten henger sammen på tvers av våpengrener og også med sivil helsetjeneste. Et bærende prinsipp i konseptene er at pasienten sikres adekvat behandling og tilgang til medisinsk ekspertise fra skade til friskmelding. En slik ambisjon må naturlig nok understøttes av relevante og dimensjonerte sanitetsavdelinger med moderne materiell og utrustning. Fagmyndigheten har derfor et ansvar for å fremme og samordne nye investeringsprosjekter på sanitetssiden, samt bidra til at det går en rød tråd gjennom alle Forsvarets sanitetsstrukturer.

Det måtte utvikles ett nytt sanitetssystem både konseptuelt, kompetansemessig og materiellmessig. Det har vi gjort gjennom de siste tre årene innen feltet feltsykehus, integrerte sanitetssystem (role 1) og innen evakuering. Innen alle disse domene er vi nå i ferd med å innfase nytt utstyr med kvalifisert personell i ett konseptuelt nytt sanitetssystem. Det er gjennomført utviklingsarbeid og nybrottsarbeid på mange felt. Et eksempel kan være innen medisinsk evakuering hvor vi har utviklet et system som både operativt og teknisk er det mest avanserte og robuste i verden i dag. Et annet eksempel kan være utviklingen av et nytt fleksibelt modulbasert feltsykehus system som nå er under anskaffelse og implementering. Det er anskaffet et konteinerbasert fast feltsykehus system med tre sett som vi nå i vår vil deployere til FN operasjon i Tsjad. Det at sanitetssustemet nå blir modulbasert, gjør det mulig å skreddersy avdelingene både kapabilitet- og kapasitetsmessig i forhold til oppdraget som skal løses.

Utdanningen av sanitetspersonellet holder nå en høy faglig standard, er ensartet i hele Forsvaret og er under stadig utvikling for å sikre at vi praktiserer i tråd med ”beste medisinske praksis”. I sum betyr dette at vi får et gjennomgripende sanitetssystem med stor interoperabilitet på tvers av avdelinger og våpentilhørighet.

Militærmedisinsk virksomhet: 

Militære teknologier og våpensystem stiller store krav til menneskene som skal betjene de. Det nedlegges derfor mye arbeid i å forbedre grensesnittet mellom teknologiske muligheter og operatør. For Forsvarets sanitet er har denne virksomheten sin tyngde inne fly og dykkermedisin, men vi ser at dette feltet er i stadig vekst og vil omfatte stadig mer av den militærmedisinske virksomheten fra idrettsmedisin til operativ psykologi.

Sanitetsoperativ styrkeproduksjon:

Forsvarets nye innrettning medfører et kontinuerlig behov for leveranser av sanitetsavdelinger, sanitetslag og enkeltpersoner med oppdatert sanitetskompetanse og ferdigheter til understøttelse av militære operasjoner.

For å imøtekomme behovet for styrkeproduksjon av sanitetskompetanse jobbes det kontinuerlig med å forbedre utdanningskonseptene. Sanitetsutdanning er kompetansekrevende og det er stor etterspørsel etter støtte til å gjennomføre sanitetsutdanning for militære avdelinger som er i ferd med å deployere til operasjoner. Dette trykket ligger ikke bare på FSAN, men på alle Forsvarets sanitetsavdelinger. Sanitetsavdelingene strekker seg langt for å imøtekomme dette behovet, som en konsekvens må sanitetsavdelingene balansere konsekvensen slik at egen avdelingstrening ikke blir for mangelfull. Fra FSANs side jobbes det derfor med å bygge opp sanitetskompetansen i hele Forsvaret slik at avdelingene skal være i stand til å ta en større del av den grunnleggende sanitetstreningen selv. En del av dette arbeidet innbærer utgivelse av oppdaterte undervisningshjelpemidler og lærebøker.

Som tidligere nevnt er det ikke bare medisinske kompetanse og ferdighet som er viktig for sanitetspersonellet. Trening på militære grunnleggende enkeltmanns- og avdelingsferdigheter er minst like viktig. Som et eksempel på dette kan det nevnes at amerikanernes undersøkelsesdrill av skadet personell har endret seg som følge av erfaringene fra Irak og Afghanistan. Tidligere var første punkt i drillen spørsmålet; ”er området sikret”, i dag er første punkt i drillen endret til ”skyt tilbake”. I en travel hverdag med stor arbeidsbelastning kan det være vanskelig for flere enn sanitetsoffiserer å finne tid til å gjennomføre grunnleggende militær ferdighetstrening. For å imøtekomme behovet for og hjelpe den enkelte offiser med prioritering av tid for militær trening har vi en målsetting om å stille minimumskrav og tilrettelegge for årlig vedlikeholdstrening av militære ferdigheter for alt sanitetspersonell

Personell

Med dette bakteppet iverksatte Forsvarsjefen en rekke prosser for å sikre nødvendig medisinsk personell til Forsvarets virksomhet og operasjoner. Personell som er samøvd med resten av avdelingen og som har riktig kompetanse, ferdigheter og operativ tilgjengelighet. I første rekke har dette arbeidet konsentrert seg om akademisk militært helsepersonell: leger, veterinærer, tannleger, psykologer og farmasøyter.

For å lykkes med dette er det avgjørende at personellet kan tilbys vilkår som oppleves som konkurransedyktige, at tjeneste i Forsvaret ikke blir en faglig stagnasjon og at det finnes utviklings- og karrieremuligheter. Egen strategiplan for å rekruttere og utvikle dette personellet er ferdigstilt og godkjent av Forsvarsjefen. Nå er vi inne i implementeringsfasen. Å lykkes med dette er antagelig den enkeltfaktoren som betyr mest for en positiv utvikling av sanitetstjenesten nå. I tillegg ser vi at det går mot kritisk mangel på sanitetsoperative offiserer med en god og relevant militær bakgrunn. Det blir derfor neste skritt innenfor personellområdet for oss å adresserer dette .

Sivilt militært grensesnitt

I det sivil militære grensesnitt er vi avhengig av et faglig samarbeid, et operativt samarbeid og et samarbeid om styrkeproduksjon av militært helsepersonell. Som resultat av mobiliseringssystemet er det en god dialog mellom helsemyndigheter, helseforetak og Forsvarets sanitet. Tidligere måtte de aller fleste leger avtjene verneplikt. Dette bildet er totalt endret. Nå er det et svært lite mindretall av leger, farmasøyter, tannleger, psykologer og veterinærer som avtjener verneplikt. Det må være like naturlig at det finnes militære leger eller veterinærer i Forsvarets operative avdelinger som at det finnes militære flygere. En del av dette personellet må være stadig tjenestegjørende i Forsvaret. Andre tegner en frivillig kontrakt med Forsvaret basert på sin sivile helsefaglige virksomhet. Det blir derfor nødvendig å etablere ett nytt grensesnitt mellom sivil og militær sektor på dette områder.

For å kunne ivareta dette nye grensesnittet mellom militær og sivil medisinsk virksomhet har vi utviklet et konsept kalt Forsvarets medisinsk senter hvor vi  foreslår  å samle det meste av Forsvarets medisinske spisskompetanse i et eget bygg i tilknytning til Oslo Universitetssykehus. For et lite land som Norge tror vi dette er eneste mulighet for å ivareta og utvikle nødvendig medisinsk spisskompetanse for Forsvarets virksomhet.

Det er viktig å være klar over at det er noen prinsipielle forskjeller mellom sivil og militær medisinsk virksomhet. Det militære medisinske apparatet er en del av statens maktutvøvelses apparat og underlagt Forsvarssjefens myndighetsområde. Helsevesenets målsetting er å optimalisere individets og populasjonens helse. Det militære sanitets hovedmålsetting er å skape og vedlikeholde stridsevne ved bruk av medisinsk og sanitetsoperativ virksomhet.  Helse, både på individuelt nivå og på styrkenivå er en avgjørende og meget sårbar innsatsfaktor i militær virksomhet. Derfor henter Forsvaret ut den friskeste delen av de vernepliktige årskullene, i tillegg er det knyttet helsekrav til alle operative posisjoner. Planlegging av operasjoner basert på et oppdatert og godt medisinsk informasjonsbilde og medisinske styrkebeskyttelsestiltak er også av avgjørende betydning for en operativ styrke.

I tillegg er det av avgjørende betydning for den enkelte soldats stridsmoral og effektivitet å vite at han eller hun blir tatt vare på medisinsk ved skade eller sykdom i våre operasjoner. Det er også viktig for våre politiske beslutningstakere og soldatenes familie at de vet at soldatene får den hjelp de trenger dersom de skulle bli skadet. Basert på utviklingen de siste par årene, hvor vi i 2007 hadde store hull i sanitetspersonellbemanningen ute, har vi i 2008 hatt nær full dekning av fagmedisinsk personell hele tiden. De tiltak som nå iverksettes vil trolig sikre denne situasjonen.  Derfor kan jeg  nå si at vi i dag har en profesjonelt utrustet og trenet sanitetsorganisasjon som leverer en tjeneste som ligger så nær opp til den kvaliteten du finner i helsetjenesten hjemme i Norge som situasjonen soldatene opererer under tillater.

Leif Rosén
Sjef Forsvarets sanitet Forsvarets sanitet (FSAN)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ny sanitetsorganisasjon

7. juli 1941 ble Gunnar Johnson i Statsråd tilsatt som sjef for Fellessanitet, samtlige våpens sanitet. Leiv Kreyberg, professor i patologi, var den som hadde ideen om felles sanitet. Jeg startet prosessen med å samle sanitet på tvers av forsvarsgrenene 2. juli 1999. Med opprettelsen av Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter 1. august 2002 og Forsvarets Sanitet (FSAN) 1. januar 03 har vi igjen en fellessanitet og med FSAN som eneste fagmyndighet og premissleverandør på det strategiske og operative nivået, for bedrifts- og fredshelsetjeneste i Forsvaret.

I den store omstillingsfasen Forsvaret er inne i måtte nedskjæring også berøre sanitet i Forsvaret. Mitt initiativ til restruktureringen var ikke økonomisk begrunnet, men drevet frem av den funksjon vi har å utøve. Fagområdene innen sanitet er alt overveiende de samme uansett hvilken forsvarsgren man skal støtte. En fellessanitet var derfor riktig uansett reorganisering for øvrig og størrelsen på det nye Forsvaret.

Vi har med det nye sanitetskorpset fått en organisasjon som er smalere og med så få nivåer som mulig. Vi har fått en tidsmessig organisasjonsstruktur hvor det er lagt til rette for å møte fremtidige utfordringer med mindre dobbeltarbeid og klarerer rolle- og ansvarsfordeling.

Sanitet i Forsvaret vil i fremtiden utgjøres av FSAN som utgjøres av ledelsen i Militærmedisinsk utdannings- og kompetansesenter (MEDUKS) på det strategiske nivået. Det utøvende består av MEDUKS, mindre sanitetselementer i forsvarsgrenene og i den nasjonale kommandostrukturen, og helsepersonell ved garnisoner og stasjoner som skal ivareta fredshelsetjenesten. MEDUKS, under kommando av sjef FSAN, vil med sine nærmere 200 ansatte utgjør det desidert kompetansemessig tyngdepunktet i ny organisasjon.

Figuren viser fag- og kommandolinjer i ny sanitetsorganisasjon. Sjef FSAN fører kommando over MEDUKS, har arbeidsgiveransvar for fredshelsetjenesten og er fagmyndighet for alle øvrige sanitetselementer i FMO.

Samhandlingsavtaler med forsvarsgrenene, kommandostrukturen og FLO er under utarbeidelse. Den nye sanitetsstrukturen passer ikke med tradisjonell rolle- og ansvarsfordeling innen operativ virksomhet, styrkeproduksjon og logistikk. Meget sparsom bemanningen og dermed begrenset sanitetskompetansen i FOHK, LDK’ene og sanitetselementene i forsvarsgrenene forutsetter et tett samarbeid med FSAN. FSAN med sitt MEDUKS må støtte kommandostrukturen. Et medisinsk operasjonssenter (MEDOPS), som en del av FSANs organisasjon på Ullevål sykehus, er pålagt av Stortinget å planlegge og utøve beredskapstjeneste i Forsvaret. Dette medisinske operasjonssenteret må også støtte FOHK i planlegging og ledelse av sanitetsstøtten i krise og krig nasjonalt og internasjonalt samt og gjennomføre operativ evaluering. Sanitetselementene i forsvarsgrenene vil ha som hovedoppgave å fungere som liaisonlag og tilpasse sanitet i egen forsvarsgren. Dette er ikke bare en kosteffektiv organisering, men også en funksjonell organisering som gir fagsjefen (sjef FSAN) et mer helhetlig ansvar for helse og sanitet.

Forsvarets Sanitets manglende representasjon i integrert strategisk ledelse (ISL) er derimot grunn til bekymring. Bedre kontakt mellom forsvarsledelsen og sjef FSAN med et strategisk sanitetselement i ISL er nødvendig for å få forankret sanitet i Forsvaret. Skal sjef FSAN kunne ivareta sine strategiske oppgaver ovenfor Forsvarets øverste ledelse, komme inn i planprosesser på et tidlig tidspunkt og ivareta rådgivningsfunksjonen, er representasjon i ISL en forutsetning.
Formål sanitetstjeneste

Formålet med sanitetstjenesten er å forebygge og behandle sykdom og skade hos personell og herved bidra til personellets stridsevne og utholdenhet. Virksomheten omfatter følgende funksjoner:

(a) seleksjon,
(b) medisinsk etterretning,
(c) forebyggende medisin,
(d) evakuering
(e) diagnostikk og behandling
(f) ledelse.

Formålet står fast. Sanitet skal bidra til å opprettholde personellets stridsevne og utholdenhet. Et høyteknologisk forsvar som skal kunne føre strid under ekstreme klimatiske, uhygieniske og miljøforurensede forhold må ha et medisinsk støtteapparat for å yte maksimalt. En moderne utrustet soldat med økt krav til kognitive funksjoner trenger et medisinsk støtteapparat på lik linje med en idrettsutøver. Seleksjon må bli bedre. Medisinsk etterretning må utføres. Dette betyr at operasjonsområde før deployering må kartlegges og analyseres slik at faktorer som kan forringe stridsevnen, f eks endemiske sykdommer, miljøgifter og luftforurensninger må identifiseres. Vi må forebygge mot fremmede infeksjonssykdommer, veilede i stressmestring og ikke minst sette inn tiltak mot effekten av radiologiske, biologiske og kjemiske stridsmidler.

Organiseringen av sanitet i nasjonalt forsvar og NATO for å møte disse utfordringene er en betydelig oppgave i seg selv.
Historikk – asymmetrisk trussel

Tidligere konflikter

I tidligere konflikter døde flere av sykdommer, spesielt infeksjonssykdommer, enn kirurgiske skader pga. fiendtlig aktivitet. Under Krim-krigen (1854) døde ca. 75 000 soldater av dysenteri og kolera. Under 1. verdenskrig døde 60 000 franskmenn av tyfoidfeber. Epidemier har stort sett oppstått som følge av dårlige hygieniske forhold som følge av kriger, og flere mennesker har omkommet av epidemier enn selve striden opp gjennom historien. Dette forholdet endret seg betraktelig under 2. verdenskrig slik at de fleste soldater mistet livet pga. skader, men fortsatt var ca. halvparten stridsudyktige pga. sykdom. En økende andel av omkomne i tidligere konflikter har vært sivilbefolkningen. Under 1. verdenskrig var kun 5% av de omkomne sivile, under 2. verdenskrig ca. 50% og i Korea og Vietnam henholdsvis 60% og 70%.
Også under Golfkrigen i 1991 forventet USA og de allierte betydelige egne tap, men kun et lite antall mistet livet. 147 amerikanere døde som følge av stridshandlinger og 225 av ikke stridsrelaterte skader.

Dette medførte, etter min vurdering, redusert toleranse for tap som følge av sykdom og skade, men også i mindre grad fokus på konvensjonelle kirurgiske skader. Både i NATO og nasjonalt har vi i større grad fokusert på effekter av radiologiske, biologiske og kjemiske våpen som en trussel mot stridsevnen. Videre har eksponering for miljøgifter som bly, utarmet uran og luftforurensninger som på Balkan, eksotiske infeksjonssykdommer som malaria og Ebola-virus og ikke minst diffuse tilstander som Golfkrigsyndromet fått økt oppmerksomhet. Dette har stilt saniteten ovenfor nye utfordringer som nødvendiggjør medisinsk etterretning og forebyggende tiltak som faktisk krever mer omfattende og mangfoldig ekspertise enn noen gang tidligere.

Det asymmetriske trusselbilde – masseødeleggelsesvåpen (MØV)

På toppmøtet i Praha høsten 02 ble beskyttelse mot masseødeleggelsesvåpen (MØV) videreført fra toppmøtet i Washington i 1999 som et av hovedsatsningsområdene i NATO. Trusselen fra biologiske stridsmidler var igjen kommet høyere opp på agendaen bl a fordi Irak under Golf-krigen skal ha vært i besittelse av store mengder slike våpen. Det har vært hevdet at Irak angivelig hadde 19 000 liter konsentrert botulinumtoksin, 8 500 liter konsentrert anthrax og 2200 liter aflatoksin ferdig eller til bruk i biologiske stridshoder. Potensielle skadelige effekter er enorme. 19 000 liter botulinum-toksin kan drepe 3 ganger jordas befolkning.

Biologiske stridsmidler har lenge vært kjent, men lite eller ikke anvendt i tidligere konflikter. Svartedauen slo først til i italienske handelsbyen Kaffa på Krim i 1345. Etter at mongolherskeren Djanibeg Kahn måtte trekke seg tilbake besluttet han at dersom han ikke kunne røve genovesernes rikdommer skulle han ramme dens eiere. Han ga ordre om at lik skulle plasseres i kastemaskiner og slynges inn i byen. Pesten gjorde det også av med 85 000 av Djanibeg Kahns tropper.

Under 1. verdenskrig vinteren 1917 ble baron Otto Karl Robert von Rosen, en svensk-tysk-finsk aristokrat, utnyttet av tyskerne til å anvende antrax-sporer i et sabotasjeforsøk i Finmark. Under gjennomsøkning av baronens bagasje fant de foruten eksplosiver og curasit, 19 små glasstuber med sukkerbiter inneholdende antrax-sporer. Sporene var angivelig ment å sabotere grense-handelen mellom Skibotten og finskegrensa med bruk av antrax mot hester og reinsdyr. Glasstubene ble funnet på Politimuséet i Trondheim på midten av 1990 tallet, sendt fra Forsvarets mikrobiologiske laboratorium til Porton Down i Storbritannia til analyse. Sporene var i live.

Maktbalansen mellom mennesker og mikrober har pågått gjennom hele historien, men har blitt flyttet inn i laboratorier i den hensikt å påvirke maktbalansen mellom stater.

USA, Sovjet og Japan intensiverte forskning på biologiske stridsmidler under 2. verdenskrig. Det har blitt påstått at Japan utførte et begrenset angrep med pestinfiserte lopper mot Kina. President Nixon terminerte USAs offensive B-våpen program i 1969. Sovjet satte i 1973 i gang et B-våpenprogram som sysselsatte 60 000 personer. Senere har andre stater kommet i besittelse av B-våpen.

Utfordringene for å bekjempe virkningene av biologiske stridsmidler er store. Vaksiner og antibiotika er tilgjengelig mot ca. 50% av aktuelle agens til bioterroristisk bruk. Genmanipulering av mikroorganismer slik at de blir mer virulente og motstandsdyktige mot behandling er fryktet. Relativt nye mikrober som Ebola og HIV sprer frykt. Maktbalansen mellom mikrober og mennesker har pågått i millioner av år og vil fortsette også etter 11 september.

Kjemiske våpen ble for første gang brukt av Tyskland og de allierte under 1. verdenskrig (klor, fosgen, sennepsgass). 500 000 russere skal ha mistet livet pga. stridsgasser. Mot slutten av krigen var en stor del av artilleriammunisjon kjemisk. Nervegass ble produsert under 2. verdenskrig. Stridsgasser ble ikke tatt i bruk med unntak av begrenset japansk bruk av sennepsgass mot Kina. Irak benyttet sennepsgass og nervegass i stort omfang i krigen mot Iran (1980-88) og mot sivile kurdere i 1988. I 1995 ble 12 drept og 5000 skadet ved et terroranslag med kjemiske våpen på undergrunnsbanen i Tokyo. Irak skal under Golfkrigen angivelig ha vært i besittelse av flere hunder tonn nervegasser, nesten 1000 tonn sennepsgass samt 50 000 artillerigranater fylt med kjemiske stridsmidler. Også på dette området frykter man en videreutvikling av gasser som penetrerer vernedrakter og gassmasker.
Asymmetrisk trussel – utvidet forståelse

Hvilket ansvar har så Forsvaret i beskyttelsen mot MØV?

Som en konsekvens av vårt totalforsvarskonsept kan mer av byrden overlates til sivil sektor i tilfelle nasjonale kriser hvor MØV er tatt i bruk. Ansvarsprinsippet i ”Lov om helsemessig og sosial beredskap fastslår at den virksomhet som har ansvar for en tjeneste, også har ansvar for nødvendige beredskapsforberedelser og for å kunne tilby tjenester under krig og kriser og ved katastrofer i fredstid”. Selv om ansvarsprinsippet i krise og krig i Norge nok vil avlaste Forsvaret vil derimot prinsippet, slik jeg ser det, legge betydelig mer av byrden på oss selv ved deltagelse internasjonalt. Alle helsemessige problemer blant militært personell havner til slutt på sanitetssjefens bord. Dette er ”utarmet uran saken” og Golfkrigsyndromet relativt ferske eksempler på, og skader som følge av bruk av MØV mot styrker ute i internasjonal tjeneste vil ikke være noe unntak. I tilfelle bruk av MØV mot norske styrker ute vil vi i akuttfasen ha det hele og fulle ansvar for å håndtere de mange medisinske aspekter uten støtte fra nasjonale ressurser og kompetansemiljøer.

Det bekymrer meg derfor at forståelsen av den asymmetriske trussel synes til dels å mangle en dimensjon i Forsvaret. Trusselen har endret seg etter 11. september, og kampen mot terror har blitt en hovedutfordring. Det er ikke urimelig å frykte at investering i høyteknologisk militært materiell kan bidra til å aksentuere den asymetriske trusselen. Forsvarsministeren nevnte i sitt foredrag i OMS 4de generasjons krigføring – bekjempelse av motstandere som benytter asymmetrisk krigføring. Dette er en form for krigføring hvor ”den spisse enden” er mer enn nye kampfly, fregatter og stridsvogner. I den 4de generasjons krigføring kan man møte en spiss ende som består av gass og ikke hardt metall. Et eksempel på dette er bruken av anestesigass mot tjetjenske terrorister som beleiret teateret i Moskva oktober i fjor. Noen antrax-sporer la Capitol Hill øde. Hva vil skje med en fregatt eller flybase? En dreper ikke bakterier med spesialstyrker og krysserraketter. Man må tenke mindre tradisjonelt i Forsvaret. Like viktig som utviklingen av et høyteknologisk forsvar og spesialstyrker i bekjempelse av terrorisme er økt etterretningsaktivitet, en robust rednings- og sanitet/ helsetjeneste og FoU-aktivitet.
Status beredskapen mot MØV i Norge

Dette leder meg over til min vurdering av status på beredskapen mot MØV i Norge.

Justisdepartementet besluttet at det skulle utarbeides en nasjonal rammeplan mot MØV (27) juli 1999. Direktoratet for Sivil Beredskap (DSB) fikk i oppdrag å utarbeide utkast til mandat og å organisere arbeidet. Arbeidsgruppa hadde representanter fra Forsvaret, og utkast til rammeplan forelå 5 februar 2002.

Som nestformann i Beredskapsrådet for Landets helsestell, et rådgivende organ for den gang Helse- og Sosialdepartementet, (etablert ved kgl res 1948) tok jeg et initiativ og innkalte til et ekstraordinært møte ultimo september 2001. Som følge av det som hadde skjedd 11 september og påfølgende dager mente jeg det var tvingende nødvendig å få en oversikt over materiellstatus og kompetanse innen medisinsk og fysisk beskyttelse mot ABC-våpen i Totalforsvaret. I oppfølgingen ga Forsvarsdepartementet, Justisdepartementet og Sosial- og helsedepartementet Beredskapsrådet et mandat om å utføre en utredning av landets ressurser mot hendelser relatert ABC-våpen. De to utredningene er naturligvis i høy grad overlappende, og jeg har forsøkt å gjøre noen egen vurderinger:

Å skaffe seg et bilde over materiellstatus, aktører og planverk med rolle- og ansvarsfordeling var og er komplisert. Dette er i seg selv grunn til bekymring.

Sjef FSAN mener rapportene viser at kompetanse, materiellberedskap, varslings- og iverk-settingsrutiner og prosedyrer for behandling er mangelfulle, fragmentert og til dels utilfreds-stillende strukturert både i det sivile og i Forsvaret. Forsvarets ABC-kompetanse utgjøres til dels av enkeltpersoner.

Utredningen viser at Forsvaret har mest ressurser og kompetanse på kjemiske stridsmidler men også verdifull kompetanse på radiologiske.

Forsvarets ABC-vernskole (FABCS) har utstyr og kompetanse til fysisk beskyttelse mot radiologiske og kjemiske midler, det vil si deteksjon, beskyttelse og rensing av personell og materiell.

Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) kompetanse på deteksjon og verifikasjon av kjemiske stridsmidler. Videre har de forskningskompetanse på stridsgassers virkningsmekanismer og på medisinsk og fysisk beskyttelse.

Kvalitativt er materiellberedskapen til fysisk beskyttelse – deteksjon, verifikasjon og dekontaminering – av radiologiske og kjemiske stridsmidler bra i Forsvaret og i ferd med å bedres sivilt.

FSAN har begrenset klinisk kompetanse på medisinsk beskyttelse, dvs profylakse og behandling av radiologiske, biologiske og kjemiske skader.

Ressurser og kompetanse på biologiske stridsmidler er bekymringsfull i Forsvaret. Forsvarets mikrobiologisk laboratorium (FML) må styrkes etter en kraftig nedbygging i 1988 fra 13 til 6 hjemler, fra høy forskningsaktivitet til ingen paradoksalt nok i en periode hvor trusselen om bruk av biologiske stridsmidler har økt. Spredningsmekanismer og mikrobiologi i felt er noe annet enn mikrobiologi på et sivilt fylkes- eller regionsykehus. FML bør styrkes for igjen å kunne yte et troverdig bidrag til forsvar mot bioterrorisme og igjen innta plassen som et nasjonalt kompetansesenter innen biologisk krigføring.

På Praha toppmøtet ble forsvar mot MØV som nevnt utpekt som et prioritert satsningsområde i NATO. 5 MØV-initiativer ble fremmet av USA gjennom Defence Proliferation Group for å bedre beredskapen mot biologiske stridsmidler.

Dette var utviklingen av:

prototype deployerbare NBC-lab

prototype NBC-response expert team

senter ”of excellence” for NBC-forsvar – kompetansenettverk

sykdomsovervåkningssystem. (Rapporteringssystemene er mangelfull og ikke raske nok i tilfelle bioterrorisme).

NATO NBC forsvarslager; dvs bygge opp lagre av vaksiner og antibiotika, motgifter mot stridsgasser osv.

Norge har forpliktet seg til å stille med et MØV-ekspert respons team, bidra i bemanningen av deployerbare laboratorier og utviklingen av et overvåknings-/meldingssystem. Tiltakene er et skritt i riktig retning, men ambisjonsnivået kunne nok vært noe høyere.

Innad i Forsvaret må vi videreutvikle en klar rolle- og ansvarsfordeling mellom FO/E, FABCS, FFI, FSAN og FOHK. Ansvar og kompetanse må følges ad. Man må skille mellom beskyttelse mot A-, B- og C-våpen som er vidt forskjellige fagfelter som krever forskjellig ekspertise. Ingeniørene, dvs. FABCS må ha et utøvende ansvar for fysisk beskyttelse mot radiologiske og kjemiske stridsmidler; dvs. deteksjon, dekontaminering av personell og materiell og ren fysisk beskyttelse. FSAN må ha et overordnet ansvar for medisinsk beskyttelse mot MØV; dvs. diagnostikk av biologiske stridsmidler og profylakse og behandling av alle skader påført av alle former for MØV.

Forsvaret bør nasjonalt være ledende på en del av disse områdene fordi MØV tradisjonelt har vært militære stridsmidler og utgjør en stor trussel mot militære styrker. Videre har vi har i Forsvaret alltid har hatt fokus på disse fagområdene – lenge før 11 september 2001. Samarbeidet opp mot sivile institusjoner som Sosial- og helsedirektoratet og Nasjonalt folkehelseinstitutt må bli bedre og satt i struktur.

Dette leder meg over på tettere sivilt-militært samarbeid og forslag om etablering av et Forsvarets Medisinske Senter.
Sivilt – militært samarbeid

Alle utfordringene FSAN står ovenfor vil, som nevnt innledningsvis, kreve en meget sammensatt kompetanse med forskjellig medisinsk og militærfaglig bakgrunn. I tillegg til konvensjonelle krigsskader er fokus økt på miljøgifter, psykiske stridsreaksjoner og MØV. Kritisk kompetanse er kompetanse som må dekke militærmedisinske kjerneområder som skadekirurgi, mikrobiologi, strålemedisin, kjemiske stridsmidler og katastrofepsykiatri (fig under). Personellet, som utgjør denne kjernekompetansen, må være kjent med militærmedisinske og operative militære konsepter og doktriner, være tilgjengelig til rett tid, kunne fungere i et operasjonsområde og bidra til videreutvikling av militærmedisin i panel og arbeidsgrupper i NATO. Dette forutsetter en organisatorisk tilknytning, som vi per i dag delvis har på plass. Behovet for kritisk kompetanse er uavhengig av Forsvarets fremtidige størrelse og struktur. Samarbeid med andre spesialiteter i et sivilt miljø er nødvendig for å styrke eget fagmiljø og for å kompensere for den kompetanse vi ikke har i egen organisasjon i den hensikt å møte alle de faglige utfordringer et moderne krise- og stridsmiljø representerer.

Sjef FSAN ønsker derfor å styrke militærmedisin ved å samlokalisere egen kjernekompetanse med sivil medisinsk kompetanse på Ullevål universitetssykehus, Nordens største akuttsykehus. En slik organisering vil utgjøre en nasjonal beredskapsressurs, støtte FOHK og avdelinger ute og hjemme. En slik organisering vil også samle FSAN og MEDUKS som i dag mer spredt enn noen gang tidligere.

”Out-sourcing” (konkurranseutsetting) av denne kompetansen vil være meget uheldig. Forsvaret må ha en kjerne-kompetanse innen disse kritiske fagområdene. Som nevnt utgjøres kompetansen på MØV av enkeltindivider, og vi har pga. nedskjæringer allerede mistet kompetanse. Det gleder meg at Forsvarssjefen nylig har besluttet å følge sjef Forsvarets Sanitets anbefaling om å etablere et medisinsk kompetansesenter på Ullevål universitetssykehus innen for rammen av et samlet helse-Norge.

Figuren viser hvilke fagområder og samarbeidsinstitusjoner sjef FSAN mener er kritiske for en fullverdig medisinskfaglig sanitetstjeneste. Linjene representerer ikke kommandolinjer.

[GRAPH]

Sanitet og flernasjonale løsninger

Flere utfordringer innen internasjonale operasjoner må det arbeides videre med å løse. Dette gjelder bl a (1) adekvat sanitetsstøtte til FIST og (2) bidrag til å innfri styrkemål definert av NATO.

Defence Capability Initiatives (DCI), som ble lansert på toppmøtet i Washington i 1999, er ikke innfridd idet medlemslandene ikke har klar å følge opp med nok ressurser. Dette gjelder også innen sanitet.

Nedbygging og mangel på sanitetsressurser til støtte for NATOs innsatsstyrker har i lengere tid vært påpekt av Sanitetssjefskomitéen i NATO (COMEDS). Før toppmøtet i Praha november 02 oppfordret Komitéen, basert på vurderinger gjort av de strategiske kommandoene, Militærkomitéen å stoppe videre nedbygging av nasjonale sanitetsressurser.

Det påpekes mangle på materiell, kvalifisert personell i kommandostrukturen og tilgang på medisinsk ekspertise.

Sanitetsstøtte til reaksjonsstyrkene kan kvantitativt ikke garanteres:

a) Kirurgisk kapasitet (Role 3) stilt til rask disposisjon for NATO er utilstrekkelig.

b) Det er behov for deployerbare mikrobiologiske laboratorier.

c) Lagre av vaksiner mot biologiske stridsmidler er ikke tilfredsstillende og vaksinasjons- policy er meget varierende.

d) Evakueringskapasiteten til sjøs og i luften er mangelfull. Det skal legges til at Norge er godt stilt med strategiske luftevakueringsmidler av syke og sårede.

e) Bemanning av et redusert antall sanitetsstaber med kvalifisert personell er mangelfull på strategisk, operativt og taktisk nivå.

f) Forsvar mot MØV krever ekspertise innen mikrobiologi, epidemiologi, toksikologi og strålemedisin som vi til dels mangler i NATO.

Nye DCI og ”Prague Capabilities Comittement” (PCC) ble lanseres på toppmøtet i Praha i november 02. Et av de fire prioriterte innsatsområder er som antydet vern mot kjemiske, biologiske og radiologiske våpen, (”CBNR-defence”) som inneholde mange medisinske aspekter. 21 aksjonspunkter er allerede innarbeidet i Sanitetssjefene i NATOs (COMEDS) arbeidsprogram.

Nye DCI/PCC innebærer at kritiske kapasiteter også innen sanitet må anskaffes ved spesialisering eller flernasjonale løsninger og fellesfinansieringer. FSAN vil arbeide videre med etablering av flernasjonale løsninger (Multiintegrated Medical Units – MIMU), men slike løsninger fritar ikke oss fra ansvaret for å stille med et visst minimum av sanitetsstøtte. I FIST-H er bataljonssanitet integrert, men vi hadde ingen kirurgisk kapasitet bak bataljonssanitet (Role 1) inntil en generisk prosess startet oktober 02.

Sjef FSAN går inn for et konseptet med et felleselement sanitet – en kirurgisk enhet ( moduler av et Role 2 feltsykehus) som kan utføre livreddende behandling – til støtte for alle forsvarsgrener og til disposisjon for NATO. Den kirurgiske enheten er bygget opp av containere som yter beskyttelse mot biologiske og kjemiske stridsmidler (kollektiv beskyttelse (COLPOR)) og med en bemanning på 39 personell. Enheten består av kirurgiske moduler, intensivbehandlings moduler, steriliseringssentral og pleieavdeling. Sykehuset bør kunne utvides med laboratorie- og røntgenkapasitet. En slik kirurgisk enhet trenger logistisk og administrativ støtte. Den vil ikke ha kapasitet til å, sikre, forsyne- eller forflytte seg selv. Den har heller ikke noen medisinsk evakueringskapasitet. Hele enheten eller deler av den må derfor inngå i en flernasjonal løsning (MIMU). Man må dessuten være fullstendig klar over at dersom man anvender et slikt felleselement bak f eks LIS til å etablere et feltsykehus, har man ingen slik kapasitet bak Hæren eller Sjøforsvaret med de rammer som er gitt. Brukes en slik ressurs nasjonalt eller i en flernasjonal løsning – MIMU – så er den ”oppbrukt”. Innenfor gitte rammer med et slikt felleselement er vi i stand til å innfri en mindre del av NATOs styrkemål.

Forsvaret hadde tidligere et Sanitetskompani FN, men avdelingen ble nedlagt for drøye 10 år siden. FSAN har utarbeidet en materiell perspektivplan som innen 2012 har som mål å etablere et komplett feltsykehus, og ikke bare en kirurgisk enhet. Hele eller moduler av et slikt sykehus vil kunne anvendes nasjonalt eller stilles til disposisjon for allianser. I tillegg kunne man tilføre evakueringskapasitet ved å knytte sanitetsbataljonen DIV 6 opp mot den kirurgiske enheten slik at man får et sanitetskompani til støtte for alle forsvarsgrener.

Et prinsipielt problem er at iht. NATOs policy er sanitet til syvende og sist et nasjonalt ansvar. Vi har pga. bemanningsproblemer gjennomført ad hoc løsninger / improvisert med flernasjonale løsninger tidligere. I Bosnia på det norske feltsykehuset Blue Factory, som i 1992-93 hadde ansvar for 30 000 FN-soldater, måtte vi pga. mangel på medisinsk ekspertise inngå et flernasjonalt samarbeid for å opprettholde driften. Dette var lenge før MIMU-begrepet ble innført i NATO.

Det foreligger per i dag ingen samarbeidsavtale med noe alliert land om å inngå fellesløsninger innen sanitet. Likevel har vi kommet i mål med ad hoc løsninger med allierte og PfP-nasjoner i senere konflikter. Sjef FSAN har vært i kontakt med USA, Storbritannia og Tyskland. Svaret er at i den innledende fase får hver nasjon klare seg selv, så får vi vurdere om en flernasjonal løsning kan etableres når striden har roet seg å situasjon er mer oversiktlig. Jeg mener likevel vi må arbeide videre for på forhånd å inngå samarbeidsavtaler med noen utpekte nasjoner.

Hovedproblemet her hjemme er likevel etter min mening ikke materiell, men kvalifisert medisinsk personell på kontrakter og med samme beredskap som de øvrige elementer i FIST.
Forsvarets helsenett

Introduksjon av tidsmessig informasjons- og kommunikasjonsteknologi setter oss bedre i stand til generelt å yte en bedre sanitetstjeneste.

Forsvarets helsenett består av et (a) digitalt journalsystem som allerede er i bruk, (b) telemedisin og (c) Forsvarets helseregister.

Telemedisin

Mars 2001 ga FD FO/SAN i oppdrag å etablere et enhetlig og felles telemedisinsk system i Forsvaret. Arbeidet utføres i samarbeid med Nasjonalt senter for telemedisin (NST), FFI og Rikshospitalet. Juni 02 signerte den amerikanske sanitetssjefen for hæren på vegne av alle forsvarsgrenene i USA og sjef FSAN en annen samarbeidsprosjektavtale innen telemedisin. SINTEF er med i prosjektet som spesielt er fokusert på videreutvikling av ny teknologi. Det er verdt å merke seg at det var en høyere amerikansk delegasjon med representanter fra Kongressen og offiserer på generalnivå i Pentagon og viseforsvarsministeren som etter et besøk i Norge i 98 tok initiativ til dette samarbeidet.

Telemedisin er en metode til å tilby helsetjenester, dvs. fjerndiagnostisering, medisinsk rådgivning og veiledning over avstand. Telemedisin vil kunne formidler tekst, digitale bilder og lyder fra sanitetselementer ute i internasjonale operasjoner, fra fregatter og kystvakt, fra avdelinger og stasjoner i vårt vidstrakte land. Ved å koble dette opp mot en MEDOPS på Ullevål Universitetsykehus vil spesialistråd og veiledning kunne bringes ut å bidra til å kompensere for den militære legemangelen i fredsorganisasjonen, spesielt i Nord her hjemme, og for spesialisthelsetjenesten ute ved våre feltsykehus. Mangle på kirurger og andre legespesialister har vært årsak til begrenset utholdenhet i tidligere misjoner som i Gaza, Libanon og i Bosnia.
Forsvarets helseregister

Golfkrigsyndromet ble beskrevet i 1992 hos amerikanske krigsveteraner. Dette var en diffus tilstand som rammet ca. 20% av soldatene. Tilstanden har blitt forbundet med eksponering for vaksiner, forebyggende medikamenter mot stridsgasser, miljøforurensninger, psykiske belastinger osv. Under krigen på Balkan ble Balkan-syndromet lansert. Det ble (i 1996) påstått en overhyppighet av blodkreft blant spanske og italienske soldater som følge av eksponering for utarmet uran. Dette skape store avisoverskrifter og spekulasjoner uten særlig vitenskapelig forankring. Mulig overhyppighet av kreft og misdanneleser hos barn av fedre som følge av eksponering for elektromagnetisk stråling er under utredning i Sjøforsvaret.

Den store Helseundersøkelsen nylig gjennomført i Forsvaret viste at også i underkant av 20% av norske soldater som hadde tjenestegjort i internasjonale operasjoner siden 1990 hadde trekk forenlig med Golfkrigsyndromet. Det hører med til historien at også 13% av kontrollene, de som aldri hadde tjenestegjort ute, hadde syndromet. Syndromet har dessuten blitt beskrevet allerede blant britiske soldater under 1. verdenskrig. Overhyppighet av blodkreft har hittil ikke blitt bekreftet i oppfølgingsstudier verken i NATO eller PfP-land.

Flere syndromer vil oppstå som følge av konflikter også i fremtiden. Det er derfor viktig å ha et redskap som på en mer vitenskapelig måte forsøker å kartlegge disse problemene.

Forsvarssjefen besluttet derfor mars 2001, som en følge av utarmet uran saken, å følge sjef FSANs anbefaling om å etablere Forsvarets helseregister til bruk i epidemiologisk forskning. FO/SAN har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av et digitalt journalsystem hvor helseinformasjon vil tilflyte Forsvarets helseregister. Informasjon vil og kunne innhentes ved å koble seg til sivile registre som Kreftregisteret, Medisinsk fødselsregister, Dødsårsakregisteret og andre.

Forsvarets helseregister, til bruk i epidemiologisk forskning, er et prioritert redskap til å kunne registrere overhyppighet av sykdom og skader og identifisere risikofaktorer ved virksomhet nasjonalt og under internasjonale operasjoner. Dette vil sette oss i bedre stand til å følge opp personell før, under og etter internasjonale operasjoner og bedre ivareta fagmyndighetsansvar for helseovervåkning her hjemme på en akseptabel måte. Generelt tror jeg at Forsvaret i større grad enn tidligere vil måtte følge opp sitt eget personell, ikke minst etter endt internasjonal tjeneste.
Sanitet i nasjonal krigsstruktur

Nasjonalt forsvarsstruktur er blitt betydelig redusert i omfang senere år med økt vekt på fleksible og mobile spesialstyrker til bruk nasjonalt og internasjonalt. Dette har følgelig medført en betydelig reduksjon i omfanget av sanitetsstøtten, men strukturen på denne er ennå uviss.

Andelen av sanitetspersonell er redusert fra ca. 10% av den totale styrken i tidligere struktur til godt under 5% i nyere struktur. Denne relative reduksjonen er ikke behovsprøvet. Sanitet var inneværende år (2002) for første gang i historien inkludert i Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FMU). Sjef FSAN ser det som nødvendig at dette videreføres slik at man får definert behov og struktur opp mot forskjellige scenario. Like viktig er det at de operative sjefer har en idé om hvorledes et kjemiske, biologiske og radiologiske stridsmidler, sykdom og tap pga. kirurgiske skader påvirker stridsevnen.

Ikke bare sanitetsstrukturen her hjemme, men også nye doktriner for sanitetsstøtten ”på dypet” og ved urban krigføring må utvikles. Telemedisin og ny sensorteknologi med trådløs overføring av vitale tegn hos soldaten kan forenkle skadesorteringen. Man behøver altså ikke gå inn i et stridsområde for å vurdere om en skadet soldat er i live. Slik teknologi er under videreutvikling. Også bedre egenferdigheter for å ivareta sin egen helse og sikkerhet vil nok være nødvendig.
Avslutning

Jeg vil avslutte foredraget med et ønske om å fremme forståelsen for hverandres funksjoner som er mange i en så komplisert organisasjon som Forsvaret.

Det er ikke alltid like lett å få forståelse for den støttefunksjon vi utøver, og en del offiserer har nok en noe urealistisk forestilling om hva krig kan komme til å medføre. Under den amerikanske borgerkrigen i slaget ved Shiloh i Tennessee søkte general Grant ly mot dårlig vær i en sykestue. Han uttalte følgende: ”Hele natten ble sårede brakt inn. Sårene deres ble stelt, en arm eller et ben ble amputert hvis det var hva tilfellet krevde, og alt ble gjort for å redde liv eller lindre smerte. Synet var mer uutholdelig enn å møte fiendens ild, så jeg vendte tilbake til mitt tre i regnet”.

Så et sitat fra nyere tid. Gunnar Sønsteby fortalte meg på mitt kontor september 2000 at de 9. april først kom i kamp med tyskerne på Bjørgesæter på Hadeland, like ved Harestua hvor jeg selv bor. Følgende utsagn har brent seg inn i hodet mitt: ”Vi begynte å ta tap, og da skjønte jeg at det var noe vi manglet”.

Visshet om lidelser har aldri og vil neppe forhindre krig. Derimot er det viktig at å innse at fysisk og psykisk helse og vissheten om å bli ivaretatt betyr mye for kampmoral og stridsevne. Lord Nelson uttalte i 1803 at ”the greatest thing in all military service is health”. Til tross for endringer i stridsformen vil nok de psykiske og fysiske lidelser soldater og ikke minst sivile påføres kanskje være ennå mer grusomme i en moderne strid.

Jeg har gleden og æren av å lede en organisasjon bestående av en rekke fagkategorier med medisinsk, odontologisk, veterinærmedisinsk, farmakologisk og militærfaglig bakgrunn som arbeider med stor entusiasme for å dempe disse lidelser og opprettholde stridsevnen.

Takk for oppmerksomheten!