Skip to content

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret. 

Foto: OMS

Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten.

Og ikke nok med det – denne mandagen var det også den tradisjonsrike Kalkunaftenen i Oslo Militære Samfund, til stor glede for våre fremmøtte medlemmer.

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Luftforsvaret – Status og utfordringer 2017

 

Generalmajor og Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, i OMS. Foto: OMS

Åpning

Formann, ærede forsamling,

Takk for anledningen til å dele mine betraktninger, og noen bekymringer, om status og utfordringer i Luftforsvaret fra denne viktige talestolen.

Aller først vil jeg understreke at vi holder stø kurs. Mye i Luftforsvaret er bra, og det meste går i den strategiske retningen som ble pekt ut i FMR og som min forgjenger redegjorde for da han var på talerstolen her i OMS for to år siden.

Som styrkesjef er mitt hovedfokus alltid å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner. Beredskapen og operasjonene må likevel balanseres med en helt nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Innledning

La meg begynne med det som virkelig fungerer godt i Luftforsvaret. Jeg er svært fornøyd med det vi leverer operativt hver dag. Luftforsvaret leverer hvert minutt, hver time, hver dag, hele året – som vi alltid har gjort, gjennom våre 73 år som selvstendig forsvarsgren.

Årsdagen vår ble markert den 10. november på best mulige måte.

Den offisielle markeringen av F-35 til Norge var en historisk begivenhet og en viktig milepæl som angår hele Forsvaret. Moderne kampfly vil være en helt sentral del av norsk forsvarsevne i overskuelig fremtid.

F-35 vil styrke vår nasjonale operative evne og gi et betydelig bidrag til NATOs kollektive forsvar – og gi helt nye fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet av F-35 og andre framtidige kapasiteter. Det kommer jeg tilbake til.

Først vil jeg fokusere på de systemene som leverer beredskap og luftoperasjoner – i dag – og de nærmeste årene!

Vi leverer stående beredskap og daglige luftoperasjoner på et høyt nivå hele tiden gjennom;

  • kontinuerlig luftovervåking av norsk og tilstøtende luftrom for NATO og nasjonalt som utføres gjennom Kontroll & Varslings-kjeden
  • stående jagerflyberedskapen som ivaretar suverenitetshevdelse for NATO og nasjonalt med F-16 kampfly
  • stående beredskap for politiet og egne styrker i nord og sør med Bell 412 helikopter
  • stående landsdekkende redningshelikopterberedskap med Sea King
  • periodevis nasjonal eksplosivryddeberedskap på rotasjon med andre forsvarsgrener med spesialister fra vårt baseforsvarsmiljø
  • løpende understøttelse av operasjoner i utlandet med C-130 transportfly
  • maritim overvåking og informasjonsinnsamling som bidrar betydelig til vår strategiske situasjonsforståelse i nord med P-3 maritimt patruljefly og DA-20 EK-fly 

Vi skal heller ikke glemme den viktige oppgaven som hovedtyngden av våre vernepliktige utfører døgnkontinuerlig hele året med vakt & sikring av våre baser.

I tillegg driver alle Luftforsvarets avdelinger styrkeproduksjon for å være klare til forsterket innsats hjemme eller ute på korte klartider. Sånn er luftmaktens natur:

Vi må reagere raskt og være først fremme når det kreves.

I løpet av et typisk gjennomsnittsdøgn i Luftforsvaret har vi nærmere 100 personer på beredskapsvakt i tillegg til soldater og befal for fredstidsvakthold av basene. Vi flyr ca 45 tokt i døgnet og hovedtyngden av personellet ute ved avdeling er daglig involvert i å klargjøre, trene og vedlikeholde våre luft- og bakkesystemer. Dette er kompetente mennesker, klare til innsats, som gjør en viktig jobb for Norge.

Jeg er stolt av den tjenesten som legges ned av Luftforsvarets personell til daglig. Det er høy etterspørsel etter alt vi leverer operativt.

Dette er tydelig forstått av våre beslutningstakere. Derfor satses det på betydelig modernisering som skal sikre at norsk luftmakt forblir relevant i framtiden. Samtidig står Luftforsvaret overfor store utfordringer i dag.

Før jeg går nærmere inn på disse utfordringene vil jeg zoome litt ut og reflektere over det strategiske utfordringsbildet og luftmaktens rolle og betydning i dette.

Strategisk bakteppe

Norge er i global sammenheng et lite land med en liten befolkning. Vi er en arktisk kystnasjon, med et enormt maritimt interesseområde som er rikt på naturressurser

– i en stabil og fredelig utkant av verden.

Vi påvirkes likevel indirekte og direkte av et vidt spekter av sikkerhetsutfordringer som spenner fra internasjonal terrorisme, cybertrusler, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den militære maktbalansen. Vi må ha et 360 graders utsyn for kunne håndtere dette. Jeg vil imidlertid fokusere på den militære dimensjonen her i dag.

Vår geostrategiske plassering med nærhet til verdens største konsentrasjon av ikke-vestlig militær slagkraft, gjør oss strategisk viktige i storpolitikken.

Russlands triade av kjernevåpen har baser på Kola. Deres behov for å beskytte denne strategiske kapasiteten, gjør at norske nærområder vil påvirkes dersom Russland opplever økt spenning andre steder i verden. Dette gjorde ekspertutvalget rede for i sin rapport i 2015 hvor blant annet det russiske bastionforsvaret ble beskrevet.

Vi har de senere årene vært vitne til stor russisk satsing på moderne luftvernsystemer, langtrekkende presisjonsvåpen, og stående styrker som kan settes inn på kort varsel over lange avstander. Dette innebærer at en aktivering av bastionsforsvaret effektivt kan påvirke vår kontroll med og tilgang i luften, over og under vann, – og kan dermed utfordre norsk og alliert operasjonsfrihet i Nord-Atlanteren og i våre egne nærområder. Egne bakkestyrker i området vil da også bli svært sårbare.

Selv om Russland ikke oppfattes som en militær trussel mot Norge, er dette en realitet vi må ta høyde for i vår forsvarsplanlegging og den har betydning for vårt operasjonsmønster.

Fra et luftmilitært ståsted er det flere utviklingstrekk som har stor betydning og som kan utfordre vår tilgang til luftrommet, vår evne til å beskytte oss, og vår reaksjonsevne.

Vesten har hatt en militær fordel i lang tid. Denne fordelen har vært mulig på grunn av teknologisk forsprang, overlegen evne til luftkontroll, luftmobilitet, informasjonsinnsamling, og et høyt operasjonstempo understøttet av luft- og rombaserte systemer når det gjelder rekkevidde, presisjon, overblikk og utholdenhet.

Ikke-vestlige land har gjennom utviklingen av sine våpenprogram lagt mye ressurser i å anskaffe tilsvarende kapasiteter og utligne de forsprangene som Vesten har oppnådd.

Nektelse til operasjonsområder gjennom Anti-Access and Area Denial (A2/AD) strategier er ikke noe nytt, men realiteten er at russisk A2/AD-kapasitet har blitt betydelig mer potent de senere årene. Det har blitt en strategisk utfordring som har stor betydning for NATOs evne til å utføre operasjoner i alle domener.

Realiteten er at russisk evne til nektelse er utplassert i våre nærområder i dag. Hvis systemene aktiveres og deployeres framover, kan de potensielt hindre oss i å operere over og på deler av vårt eget territorium umiddelbart. Det samme er tilfellet i Østersjøen, Svartehavet og det østlige Middelhavet.

Med dette som strategisk bakteppe – la meg gå over til snakke litt om norsk luftmakts rolle og betydning i dette.

Luftmaktens rolle og betydning

Forsvarets oppgaver må løses i alle domener; i luften, på land, til havs, i rommet, digitalt og i det elektromagnetiske spektrum. Vi må derfor ha en helhetlig og bred tilnærming for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Fremtidens norske luftmakt som er besluttet av Stortinget gjennom inneværende landtidsplan, er drevet frem av strategiske beslutninger knyttet til fellesoperative ambisjoner for de mest krevende oppgavene (oppgave 1-3).

Luftstyrker har rekkevidde, hastighet og reaksjonsevne til å dekke enorme områder, både til lands, til vanns og i luften. Luftstyrker kan projisere den effekten som kreves på rett sted og til rett tid, enten det er luftkontroll, informasjonsinnsamling, presisjonsengasjement eller luftmobilitet som er behovet.

Luftmakt er derfor fleksibelt og relevant i de aller fleste scenarier som en fellesoperativ ressurs. Luftmakt har blitt en forutsetning for den vestlige måten å gjennomføre militære operasjoner på.  Luftstyrker er gjerne først inn, – sist ut, – og en kritisk faktor for suksess i de fleste operasjoner.

Det viktigste luftmakten bringer til felleskapet er luftkontroll.

Luftkontroll vil være en betingelse for å sikre operasjonsfrihet for egne land- og sjøstyrker, samt for egne luftstyrkers mulighet til å mer direkte støtte disse i form av informasjonsinnsamling, luftmobilitet og presisjonsengasjement.

Dette er erkjent av Stortinget og inneværende langtidsplan representerer en helt avgjørende modernisering og satsning på særlig luftkontroll. Dette har også medført at svært tøffe og vanskelige prioriteringer har vært nødvendig innenfor for gjeldende ressursramme.

Omfanget av allerede pågående modernisering er en formidabel oppgave og på grensen til hva som er mulig å gjennomføre for et lite luftforsvar. Jeg er derfor tilfreds med at våre beslutningstakere erkjenner dette og at det i IVB LTP fastslås følgende (som vist på plansjen):

 «Luftforsvaret vil i perioden gjennomgå nødvendige og omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, herunder innfasing av nye materiellsystemer. Den videre omstillingen mot et kraftig styrket og mer slagkraftig luftforsvar vil være både kompleks og krevende, med betydelige behov for endringer. Luftforsvarets evne til å løse sine oppgaver vil i perioden påvirkes ved overgangen fra gamle til nye systemer.»

Luftforsvarets nå-tilstand (status og utfordringer)

Hva er så status og tilstand på tampen av det første året i ny LTP?

Luftmakt er kostbart og Luftforsvaret i ferd med å bli største forsvarsgren når det gjelder ressurstilgang. For nærmere seks milliarder kroner årlig, da inkludert redningshelikoptertjenesten, leverer vi nasjonale operasjoner, beredskap, og overvåking, hver time, hver dag, hele året.

Realiteten oppleves likevel å være; at vi i dag er for små, for gamle og for lite klare i forhold til gjeldende ambisjonsnivå og de fellesoperative behovene.

Luftforsvaret er svært godt fornøyd med satsningen på moderne luftmakt som er vedtatt av Stortinget. Samtidig er vi ydmyke for de store og komplekse oppgavene som skal løses for å omsette de vedtatte planene til reell operativ evne.

Samtidighetsutfordringene er formidable bare når det gjelder våpensystemer og støttesystemer som skal fases ut- og inn. I tillegg kommer helt nødvendige effektivisering som innebærer omfattende omstillingsoppdrag og endringer i basestrukturen. Dette krever mye stabskraft, og mye involvering av de operative avdelingene våre. Kompleksiteten og samtidigheten i alle oppgavene vi skal gjennomføre er derfor stor og krevende. Det er samme personell som må brukes til både operasjoner, beredskap, omstilling og modernisering, og vi er allerede marginalt bemannet for bare ivareta primæroppgavene våre.

For Luftforsvaret er likevel framtiden lys da hovedtyngden av systemer som vi skal operere i overskuelig fremtid, er blitt fastlagt og de nye kapasitetene F-35 kampfly, P-8 maritime overvåkingsfly, NH90 maritime helikoptre og AW101 redningshelikoptre allerede er på vei til å fases inn. Moderniseringen av luftovervåkingssensorene er imidlertid kritisk forsinket og satsningen på nytt moderne langtrekkende luftvern ligger en del år fram i tid.

La meg redegjøre litt for status og utfordringene med de systemene vi opererer i dag og som utgjør vår reelle operative evne nå;

 (Kommando og kontroll)

Jeg er svært fornøyd med å ha fått rollen som taktisk styrkesjef. Det motiverer og fokuserer hele organisasjonen til at alt vi gjør skal rettes mot å produsere og levere beredskapsklar styrkestruktur og daglige luftoperasjoner.

Vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) ble etablert i Luftforsvaret og samlokalisert med FOH på Reitan i 2014. Sjef NAOC har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og lede alle luftoperasjoner, øving og trening på vegne av meg som taktisk luftstyrkesjef under operasjonell kommando av FOH.

NAOC skal styrkes og videreutvikles mot å bli fullt operativ (FOC), herunder økt kompetanse på etterretning (ISR) og targetting som blant annet er helt nødvendig for å få full effekt av våre nye kapasiteter F-35 og P8.

(Luftkontroll)

Kontroll- og varslingskjeden har produsert et gjenkjent luftbilde for oss selv og NATO siden 1956. Dette er svært viktig for varsling, situasjonsoversikt og kontroll med luftstridsmidler. K&V-kjeden har over mange år vært gjenstand for omfattende omstilling, effektivisering og automatisering. I dag utøves luftovervåking og kontroll med kampfly og luftvern fra kun en CRC på Sørreisa. I tillegg har vi et lite redundanselement i vår deployerbare Air Control Unit som nå er lokalisert på Ørland flystasjon. De gjør til sammen en svært god jobb for Norge og NATO 24/7/365.

Jeg er imidlertid dypt bekymret for at flere av sensorene for luftovervåking begynner å bli svært gamle og er overmoden for utskiftning. I tillegg er innføringen av nye kommando og kontrollsystemer kraftig forsinket.

F-16 har vært et svært godt kampfly som har tjent Norge lenge. Levetiden nærmer seg imidlertid slutten etter nesten 40 år i luften. Vår F-16 flåte har det høyeste flytimeuttaket i verden og F-16 blir stadig mer krevende vedlikeholdsmessig. Strukturelle utfordringer kan også dukke opp, slik vi har sett eksempler på med sprekkdannelser de siste årene.

Vårt svært dyktige operative og tekniske F-16 personell skal fortsatt ivareta vår operative kampflyevne de nærmeste årene, men noe redusert ambisjonsnivå er akseptert i overgangen til F-35. Denne overgangen er krevende, men det er lagt en grundig plan for å evne operative leveranser på F-16 samtidig som vi bygger opp en F-35 organisasjon og kapasitet. Fra 2019 skal de operative oppgavene deles mellom F-16 og F-35 fram til vi er i stand til å overta QRA-oppdraget med F-35 fra Evenes i 2022. Da fases F-16 ut etter hele 42 års aktiv tjeneste for Norge.

Vårt bakkebaserte luftvern, NASAMS, har blitt modernisert én gang etter innføringen på slutten 90-tallet. For tiden oppgraderes NASAMS våpensystemet videre og luftvernet bygges opp igjen etter å ha hatt en noe redusert styrkeproduksjon ifm materielloppgraderinger og samling av aktiviteten på Ørland. Vi samarbeider også godt med Hæren som skal få organisk luftvern. Det blir viktig fremover at luftvernets videre utvikling håndteres i ett felles luftvernmiljø.

(Informasjonsinnsamling)

Innen informasjonsinnsamling gir P-3 og DA-20 miljøene betydelige bidrag til nasjonens strategiske situasjonsforståelse. Nasjonalt har vi alltid fulgt med i nordområdene, men etter den kalde krigen ble behovet for tilstedeværelse gradvis redusert og ambisjonen redusert. Som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjon etter 2014 og stadig mer avanserte russiske kapasiteter, har imidlertid behovet for maritim overvåking og innsamling økt betydelig igjen.

Status for MPA kapasiteten er et godt eksempel for å tydeliggjøre at det tar tid å utdanne, bemanne og kvalifisere besetninger og operative avdelinger. Hvert MPA tokt krever crew med bredt sammensatt spesialistkompetanse som det tar flere år å utvikle. Jeg er tilfreds med at vi nå er på et jevnt nivå med de operative leveransene. Jeg vil spesielt berømme våre ansatte på Andøya som jobber knallhardt og leverer løpende operasjoner i nord på høyt nivå med aldrende materiell og marginale personellressurser, samtidig som hele Andøya-samfunnet er på vei inn i en svært krevende omstilling.  DA-20 miljøet fra Gardermoen har også gjort en betydelig innsats for å komplettere innsamlingen i nordområdene.

Når P-8 Poseidon kommer i operativ drift, vi vil få en betydelig styrkning av evne til maritim overvåking og informasjonsinnsamling for strategisk situasjonsforståelse.

Først og fremst vil P-8 kompensere for gammel teknologi på dagens P-3 utrustning. Videre vil P-8 flåten kunne gi rom for bedre tilgjengelighet og mer operativ evne. Overgangen fra to systemer, P-3 fra Andøya og DA-20 fra Gardermoen, til ett system, P-8 på Evenes vil også bli krevende. Vi jobber nå med å legge en grundig plan for denne overgangen på tilsvarende måte som den vi allerede er inne i for overgangen mellom kampflyene.

Vi har dessverre betydelige utfordringer med NH90. Vi har fortsatt ikke fått levert til oss materiell i fullverdig konfigurasjon. Prosjektet er svært forsinket og det er utfordrende for Luftforsvaret å ta ut den ytelsen som systemet var tiltenkt ved beslutning om anskaffelse. Når de flyr, er de nye maritime helikoptrene en formidabel kapasitet. Men de har vært mye mer krevende å vedlikeholde enn forutsatt da kontrakten ble inngått.

Sjef Luftforsvarets oppgave med NH90 er å produsere flest mulig flytimer med de forutsetninger vi har, til støtte for Sjøforsvaret. Selv om vi har optimalisert egen drift og satt en del av det tyngre vedlikeholdet ut på kontrakt, så er det fortsatt begrenset hvor mange flytimer vi klarer å produsere med hver maskin. Alle andre land som bruker NH-90 har den samme erfaringen og utfordringen. Slik det ser ut nå, klarer vi ikke å produsere og levere den operative evnen som Sjøforsvaret har behov for på kystvakt og fregatt. Det bekymrer meg. Nå jobbes det med å avklare hvor stort gapet i leveransen vil bli, og alternativer for å tette dette.

(Luftmobilitet)

C-130 Hercules er vår mest moderne plattform i operativ drift i dag. Systemet er modent og leverer svært godt. Dette viste vi tydelig for FN i Mali i 2016. Et tilsvarende oppdrag kommer i første halvår 2019 og planarbeidet for dette er allerede i gang.

C-130 er en viktig ressurs til forflytning av personell og materiell i forbindelse med pågående operasjoner knyttet til Afghanistan, Irak og Syria og har i tillegg stor betydning som støtte til nasjonal beredskap og trening for andre forsvarsgrener – særlig spesialstyrkene.

Våre Bell 412 transporthelikoptre er også etterspurte. Helikoptrene er fleksible og fellesoperative av natur, og støtter i dag bl a Brigaden, Grensevakten, spesialstyrkene og sivilsamfunnet med mobilitet både i nord og i sør. Bell 412 er et aldrende system og for øyeblikket flyr ikke deler av flåten som følge av en materiellhendelse som undersøkes nærmere. Som alltid tar vi flysikkerheten på største alvor. Vi må være sikre på at vi identifiserer årsaken(e) til hendelsen, og at nødvendige tiltak iverksettes før vi kan fortsette å operere på en forsvarlig måte. Planen er at vi starter utskiftning av nødvendige deler denne uken.

Stortingets vedtak om å samle Bell 412 helikoptrene til Rygge for å etablere en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene hviler etter mitt skjønn på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på skrog og tilstrekkelig tilgang på personell. For at vi skal kunne oppfylle Stortingets vedtatte ambisjon for spesialstyrkene, kreves etter min mening at Bell 412 fritas fra beredskap i nord og at helikoptrene og personellet samles og konsentreres mot denne ene oppgaven. Vi er klare for å iverksette gjeldende beslutninger, som er vel forankret i forsvarssjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.

Jeg registrerer selvsagt den politiske og offentlige debatten om behovet for helikopterstøtte til Hæren som et ledd i den pågående behandlingen av landmaktsutredningen, og vi avventer selvsagt Stortingets endelige beslutninger. Fagmilitært vil jeg likevel påpeke at dagens kapasitet med Bell 412 ikke er tilstrekkelig til å kunne løse oppdrag både for Hæren og Spesialstyrkene på en fullverdig måte. Et utfall der Bell 412 helikoptre fortsatt bindes til annen oppdragsløsning i nord, vil medføre behov for å justere ambisjonsnivået for spesialstyrkene, og vil heller aldri kunne gi noen fullverdig støtte til Hæren.

330 skv som opererer Sea King for redningstjenesten er den avdelingen i Luftforsvaret som har den mest omfattende stående beredskap. De gjør en fantastisk innsats med aldrende materiell og under krevende forhold, for å berge liv. Erstatning av Sea King med AW101 er kjærkommen og ledes av Justisdepartementet. Vår oppgave er å gjøre oss klare til å operere den nye plattformen som vil bli et betydelig løft for redningstjenesten. Det første nye helikopteret ankom Norge på fredag og vi skal nå starte gjennomføring av Operativ Testing og Evaluering (OT&E). Planen videre er å konvertere fra Sea King til AW101 på de 6 lokasjonene vi opererer fra, men en base om gangen i perioden 2018-2020 – uten avbrekk i redningshelikopterberedskapen. Planen er at Sola blir første base som går operative med AW101 mot slutten av neste år.

(Operativ støtte)

Luftmakt starter og stopper på bakken. Våre flystasjoner og baser er en avgjørende forutsetning for understøttelse av luftoperasjoner. Store deler av vårt personell utfører operativ støtte i form av logistikk, vedlikehold, forsyning eller styrkebeskyttelse for å holde basene og systemene våre operative.

Luftforsvaret er i dag spredt på mange steder i landet. Å ivareta tilstrekkelig vakthold og sikring er krevende bare i fredstid hvor sikkerhetskravene skjerpes som følge av ny sikkerhetslovgivning og behov for skjerming av våre verdier. Ved et forhøyet trusselnivå blir styrkebeskyttelse enda mer krevende og komplekst. Våre flystasjoner og baser må kunne sikres, beskyttes og opereres i hele konfliktskalaen. Dette vil være svært ressurskrevende.

I dag har vi forbedringspotensial innen grunnsikring og når det gjelder kapasitet innen baseforsvarsfunksjoner som sanitet, passivt forsvar og skadereparasjon. Styrkebeskyttelse og spesielt vakthold og sikring er personellkrevende og vi vurderer for tiden løsninger sammen med FFI for hvordan vi kan utnytte teknologi i modernisering, effektivisering og styrking av baseforsvaret. Et fortsatt tett og godt samarbeid med Heimevernet for beskyttelse av våre baser er helt avgjørende.

Elektronisk krigføring inngår også innen operativ støtte. Dette er et område som må re-vitaliseres i hele Forsvaret. Anvendelsen av det elektromagnetiske spekter, forstyrrelse av motstanderens signaler og beskyttelse mot dette er høyaktuelt i moderne krigføring. Forsvarets EK støtte senter (FEKS) ligger i Luftforsvaret og gjør en solid jobb med programmering av egenbeskyttelses og jammeutrustning på flere systemer i Forsvaret. Den mer helhetlige tilnærmingen til EK har imidlertid vært litt forsømt etter den kalde krigen og hele Forsvaret har en jobb å gjøre sammen på dette feltet.

Det bringer meg naturlig over til litt om framtidens muligheter;

 

Fremtidens Luftforsvar

(F-35)

Første store bevis på det nye Luftforsvaret fikk vi bevitne på Luftforsvarets bursdag 10. november  – en fantastisk og historisk dag da norske piloter fløy norske F-35 i norsk luftrom for første gang.

F-35 er verdens mest avanserte multirolle kampfly og innehar helt unike egenskaper. Som jeg innledet med innebærer dette et betydelig løft for norsk forsvarsevne og åpner helt nye fellesoperative muligheter.

I situasjoner med høyt trusselnivå, vil F-35 ha evne til å undertrykke og bekjempe moderne integrerte luftvernsystemer og bidra til å sikre luftkontroll på en helt annen måte enn F-16 kan i dag. Med sin evne til å operere skjult, evne til å samle inn og prosessere store informasjonsmengder og sammen med integrerte langtrekkende presisjonsstyrte våpen, vil F-35 ha evne til å slå ut en motstanders A2AD kapasiteter på land og på overflaten.

F-35 kampfly, utrustet med langtrekkende presisjonsvåpen, og P-8 utrustet med anti-ubåt våpen, i samvirke med fregatter og ubåter vil kunne ha innflytelse på situasjonen over og under vann i Nord-Atlanteren. Dette er operasjoner vi må utføre sammen med våre nærmeste allierte for å sikre alliert tilgang til disse viktige havområdene for framføring av forsterkninger og forsyninger til Europa.

Videre skal F-35 også bidra i direkte støtte til land- og sjømakten gjennom informasjonsdeling og presisjonsengasjement. Det betinger at vi videreutvikler evnen til å knytte alle relevante forvarskapasiteter sammen i nettverk som kan gi støtte til og få støtte fra hverandre.

F-35 har altså en offensiv kapasitet og kan true høyverdige mål både på land, på overflaten og i luften. Dette medfører høy militær risiko ved å utfordre Norges suverenitet og bidrar betydelig til økt terskel mhp avksrekking.

Det vil være påkrevd med et tilstrekkelig antall fly for å kunne utføre disse samtidige og mest krevende oppgavene i et høyintensivt trusselscenario. Det ligger flere grundige analyser til grunn for Stortingets ambisjonsnivå som sier at 52 F-35 er nødvendig for å kunne ivareta alle disse oppgaver i et høyintensitetsscenario for Norge.

For å realisere potensialet i det nye 5. generasjonskampflyet må vi utvikle vår fellesoperative forståelse om kapasiteten og endre våre operasjonskonsepter, planverk og beslutningsprosesser for å kunne ta ut det fulle potensialet. F-35 må bli en helt sentral katalysator i en slik dreining. Utviklingen kan imidlertid ikke isoleres til dette systemet eller Luftforsvaret alene. F-35 vil sammen med andre moderne systemer i alle forsvarsgrener gi betydelige fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet i framtidens militærmakt.

F-35 vil bli en strategisk viktig kapasitet som må beskyttes. Omfattende øvelser og tester har demonstrert at F-35 vil være svært kapabel til å beskytte seg selv i luften, men den er sårbar på bakken. Derfor må våre F-35 baser ha robust beskyttelse.

(Luftkontrollsystemet)

Stortingets beslutninger om å modernisering av de øvrige delene av Luftkontrollsystemet er derfor helt nødvendige og våre gjennomføringsplaner skal sikre at vi får på plass;

  • en relevant basestruktur som gir evne og mulighet til å kunne operere F-35 i aktuelle innsatsområder og som kan understøttes og beskyttes på alle konfliktnivå.

 

  • et baseforsvar som gir nødvendig beskyttelse mot bakkeangrep, som kan begrense skader, og som kan re-generere operativ evne etter skader

 

  • et luftvern med nødvendig sensordekning, integrasjon, nedskytningskapasitet og overlevelsesevne som gir tilstrekkelig beskyttelse mot luftangrep fra en variasjon av presisjonsstyrte våpen.

 

  • et luft kommando og kontroll system som overvåker luftrommet, produserer et beslutningsgrunnlag og som kan planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner.

 

Ambisjonen vår er at F-35 sammen med resten av det moderniserte luftkontrollsystemet skal være fullt operativt i 2025.

La meg snakke litt mer om basestrukturen;

Basestruktur

Det offentlige ordskiftet rundt fremtidig innretning av Luftforsvaret tenderer ofte til å handle om de vedtatte endringene i basestrukturen. Dette er fullt forståelig ettersom mange lokalsamfunn berøres gjennomgripende av Luftforsvarets virksomhet. Andøya og Ørland er to eksempler på slike steder, men med helt forskjellig fortegn.

Diskusjonen kan imidlertid ikke avgrenses til basenes egnethet eller sammenligning mellom dem. Valgene som er gjort handler om strategisk retning for framtidens forsvar og vår evne til å finansiere infrastrukturen, våpensystemene og ikke minst den aktivitet og understøttelse som skal til for å møte gitt ambisjonsnivå med reell operativ evne for framtiden.

Stortinget har bestemt at Luftforsvarets aktivitet skal konsentreres på baser med høy stridsverdi og med en geografisk fordeling som gjør at hele fastlandet og det meste av havområdene kan dekkes med kampfly.

Hovedprinsippet er at basene som driftes i fred også skal ha en viktig rolle i strid. Tyngdepunktene i flystasjonsstrukturen vil derfor være:

  • Evenes i Nord-Norge
  • Ørland i Midt-Norge
  • Rygge i Sør-Norge

I tillegg vil Sørreisa være hovedbasen for kontroll og varsling (K&V) og Værnes vil i framtiden bli base for Luftforsvarets våpenskole.

Denne basestrukturen utnytter landets beskaffenhet på en måte som gir strategiske fordeler. Fra disse flybasene vil Norge kunne være en relevant regional aktør med evne til å kunne operere 5. generasjons kampfly i viktige deler av Nord-Europa fra egne baser, uten full avhengighet av alliert luft- til luft tanking. Basestrukturen gir dybde og fleksibilitet til å kunne møte et bredt spekter av handlemåter og scenarioer over hele konfliktskalaen.

Disse flybasene sammenfaller også med mottaksområder for allierte forsterkninger inn Oslofjorden, inn til Trøndelagsområdet og inn Ofoten samt hovedforsyningslinjene videre inn i potensielle operasjonsområder.

Luftforsvarets egen virksomhet og operasjoner vil altså være konsentrert til Evenes, Ørland og Rygge. Disse flybasene skal også ha en viss kapasitet å ta imot allierte forsterkninger og i Trøndelag vil i tillegg Værnes ha en viktig rolle. Behovet for infrastruktur utover dette; for alliert trening, forhåndslagring og mottak av forsterkninger, er for tiden til vurdering sett i lys av totalforsvarskonseptet.

For å sette dette med allierte forsterkninger i et litt større perspektiv vil jeg minne om at de allierte flystyrkene som kan forsterke oss raskt, også er betydelig redusert i omfang. USAF har for eksempel redusert fra 134 til 55 kampflyskvadroner i løpet av 25 år. I tillegg bør flystyrkene ha egenskaper som gjør dem relevante i det strategiske utfordringsbildet jeg belyste tidligere. Selv USAF sine fly har i dag en snittalder på ca 28 år og store deler av NATOs kampfly vil være 3. og 4. generasjon i overskuelig fremtid.

Endelige planer for hvilken infrastruktur som skal være tilgjengelig for alliert mottak må ses opp mot nasjonalt operativt planverk sammenholdt med NATO og bi-laterale planer og de styrkene som er relevante for forsterkning til Norge.

(Fremtidig organisering av Luftforsvaret)

Luftforsvaret ønsker å samle våre stabs- og ledelsesfunksjoner ved nevnte baser for å konsentrere vår organisasjon og utnytte kapasiteten til infrastrukturen best mulig i fred, krise og krig. At hovedtyngden av Luftforsvarets personell i framtiden vil jobbe på de basene vi også skal føre striden fra, vil sikre en mer sømløs og rask overgang fra fredstidsoppgavene til krigsoppgavene. Min målsetning er at alle militært ansatte skal kunne utnyttes effektivt i styrkestrukturen med grunnleggende militære ferdigheter og nødvendig trening til å fylle sin krigsfunksjon på meget kort varsel.

Dette gjelder også de som sitter i stab og ledelse. I krise og krig skal de over i operative funksjoner som de må være øvd og trent for. I tillegg har vi fått aksept for at vi trenger en reservestyrke. Denne holder vi nå på med å fylle med vernepliktig personell med riktig kompetanse. Våre vernepliktige er en helt avgjørende del av vår operative evne – for oppdragene vi løser hver dag, og for vår robusthet og utholdenhet i tilfelle krise og krig.

Organisatorisk jobber vi derfor mot et målbilde med tre flystasjoner og en K&V-stasjon med en funksjonelt innrettet luftving på hver lokasjon som vil gi faglig mer robuste miljøer. Dette vil si at vi på sikt vil få en kampving på Ørland, en maritim ving på Evenes, en transport ving på Rygge, samt en K&V-ving på Sørreisa. I tillegg kommer Luftforsvarets våpenskole på Værnes. På sikt vil dette også skape mer forutsigbarhet for personellet.

Det leder meg over til noe ord om personell og kompetanse;

Personell og kompetanse

Den kritiske suksessfaktoren for å lykkes i dag og i framtiden er at vi evner å beholde, rekruttere og videreutvikle personellet med den kompetansen vi trenger for å skape forsvarsevne med de systemene vi har.

La meg si litt om hvilke muligheter som ligger i innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og utdanningsreformen.

Ny militær ordning skal bidra til å styrke operativ evne. Operative krav kombinert med stadig mer avansert teknologi krever mer spisskompetanse. Spesialistene skal være bærebjelken i det framtidige Luftforsvaret. Innføringen av et spesialistkorps skal bidra til lengre stå tid og økt beredskap blant vårt personell som opererer, understøtter og vedlikeholder systemene våre.

Offiserene må forstå kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene og muligheter, begrensninger og rammene for anvendelse av militærmakt. Solid kompetanse innen planlegging og ledelse av fellesoperasjoner forblir sentralt. I tillegg kommer stadig strengere krav til virksomhetsforståelse, med styring og kontroll for å sikre at ressursene balanseres og utnyttes optimalt mot mest mulig operativ evne.

Den nye militære ordningen gir oss nye muligheter til å utvikle et spesialistkorps og et offiserskorps med den spiss- og breddekompetanse som kreves. Disse skal utfylle hverandre og sammen løse oppgavene basert på gjensidig avhengighet, respekt og anerkjennelse.

Ny militær ordning krever et tilpasset utdanningssystem for å sikre at vi bygger nødvendig kompetanse hos både spesialistene og offiserene. Utdanningsreformen har derfor vært helt nødvendig. Oppdraget som ble gitt fra FD ga imidlertid svært stramme rammer om betydelig innsparing som skal muliggjøre satsningen på andre deler av Forsvaret. Det har vært en svært krevende prosess, men jeg mener modellene som nå ligger på bordet, skal gjøre det mulig å utdanne til den kompetansen som Luftforsvarets trenger.  Jeg har tillit til at våre svært kompetente militære utdanningsinstitusjoner vil evne å omstille seg og fortsatt levere utdanning med høy kvalitet.

Jeg er fornøyd med at krigsskolene (for oss Luftkrigsskolen) består. Selv om den er avgitt fra Luftforsvaret til Forsvarets høgskole, skal Luftkrigsskolen fortsatt utdanne Luftforsvarets offiserer og gi videregående utdanning til vårt spesialistbefal. Luftmakt og luftmilitær ledelse skal fortsatt stå sentralt i utdanningen. Luftkrigskolen skal fortsatt være en viktig arena for å forvalte og utvikle Luftforsvarets kultur, tradisjon og historie.

Ett av resultatene av det nye utdanningssystemet vil bli mer fellesoperativ kompetanse tidligere i karrieren. Forståelsen av andre våpengreners og fellesfunksjoners styrker og svakheter, og mulighetene som ligger i samvirke mellom dem, er svært viktig for å skape best mulig forsvarsevne.

Jeg er trygg på at vi skal lykkes med å fylle det nye utdanningssystemet med innhold slik at vi produserer den kompetansen Luftforsvaret trenger i framtiden.

Avslutning

Som jeg innledet med er mitt hovedfokus å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner, og balansere dette med nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Min hovedbekymring i så måte er at vi er marginalt bemannet og har for lite driftsmidler til øving og trening. Reell operativ evne skapes av vedlikeholdt materiell og mennesker som er øvd, trent og tilgjengelig for beredskap og operasjoner. Jeg er derfor glad for at langtidsplanen legger opp til en gradvis økning i aktivtetsnivå. Samtidig er jeg bekymret for at en svært høy investeringsandel skal medføre et vedvarende sterkt press på driftsbudsjettene.

Alle nyinvesteringene skal på et tidspunkt omsettes fra potensiell evne til reell operativ evne. Det krever tilstrekkelig bemanning og midler til vedlikehold, øving og trening. Dette må vi som fagmilitære klare å formidle på en troverdig måte. Den pågående debatten om økning av forsvarsbudsjettene mot 2% må både ta behovet for eventuelt nye kapasiteter og nødvendige driftsmidler med i betraktning.

Luftmakt er kostbart og komplekst i bredden av strukturelementer og i dybden av hvert enkelt system. Det tar tid å utvikle den kompetansen som kreves for å operere systemene. Det vi ikke har i dag, har vi heller ikke morgen. Det tar årevis å sette opp fullt kapable og stridsklare avdelinger.

Vi er på vei til å få på plass et meget potent, fremtidsrettet og høyteknologisk norsk luftforsvar, om få år er vi et av verdens mest moderne luftforsvar. Økonomisk oppfølging av de planer som er lagt for bemanning, aktivitetsnivå og understøttelse er helt avgjørende for å få full utnyttelse av investeringene.

Helt til slutt vil jeg igjen minne om at selv om moderniseringsplanene er iverksatt, så er det med dagens systemer vi kontinuerlig leverer beredskap og daglige operasjoner. Jeg er stolt av de operative leveransene som leveres av våre dyktige kvinner og menn hver eneste dag. Uten personellet har teknologien ingen verdi.

Vår visjon er luftmakt på rett sted – til rett tid – med rett effekt.  Det er en krevende ambisjon og vi er ydmyke til oppgaven. For å kunne realisere visjonen og utnytte hele potensialet med ny teknologi trengs mennesker, kompetanse, konsepter og planverk. Dette blir vår fremste utfordring i årene som kommer – og oppgaven strekker seg langt ut over Luftforsvaret alene.

Takk for oppmerksomheten.

Neste mandag får vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som skal foredrag om NATO og partnerskapssamabeidet. Les mer om dette her.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 29. januar 2007

Ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland
Generalinspektør for Luftforsvaret

Luftforsvarets status og utfordringer
Innledning

Generalmajor Stein Erik Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Formann, ærede forsamling. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo militære samfund. Det er alltid med en viss ærbødighet man entrer denne salen, og det er en glede for meg å kunne snakke til dere om luftforsvarets status og utfordringer.

Vi lever i en tid preget av endringer. Disse har sitt utspring i omgivelsene våre og har selvsagt direkte følger for utviklingen i luftforsvaret. Jeg vil i dette foredraget hevde at luftforsvaret er en forsvarsgren som er moderne og fremtidsrettet. Vår egenart preges av en dynamikk som har ført til at vi er der vi er i dag. Vi har også klare oppfatninger om utfordringene vi står overfor – og er rede til å møte dem!

Jeg ser fram til å utdype og komme nærmere tilbake til dette i foredraget.

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at tilstanden til luftforsvaret er god – men at vi samtidig står overfor store utfordringer. Vi har dyktige og høyt motiverte medarbeidere. Med noen unntak har vi topp moderne materiell. Organisasjonen er liten, men effektiv. Samtidig er det i øyeblikket størrelsen, eller mer presist antall stillinger og mangel på personell til å fylle dem som er vår mest akutte utfordring.

 

Troverdig slagkraft og ledelse

I den daglige tjenesten, på større øvelser og i internasjonale operasjoner leverer luftforsvaret meget gode resultater. Her hjemme overvåker luftforsvaret luftrommet kontinuerlig og våre styrker er klar på kort varsel til å forsvare vår suverenitet.

Internasjonale operasjoner og alliert samarbeid

Våre internasjonale bidrag gir oss en ”benchmark”– både en tilbakemelding på det vi har gjort – og et nivå å strebe etter fremover.

Vi er et lite luftforsvar – og vi har alltid hatt en sterk integrasjon med allierte. Dette er av betydning skulle det oppstå situasjoner her hjemme av et slikt omfang at vi trenger alliert bistand eller om vi skal delta i allierte styrkestrukturer som er med internasjonalt.

I fjor bidro våre maritime patruljefly i middelhavet for andre gang. F-16 detasjementet til Afghanistan ankom, som vi husker i en meget spent situasjon, relatert til hendelsene i meymaneh i februar. Vi har også hatt brann- redning – plass – personell på Kabul internasjonale flyplass i et lengre tidsrom. Disse bidragene har høstet svært gode tilbakemeldinger fra våre allierte samarbeidspartnere.

Med riktig kompetanse og materiell tilfører luftmakt en vesentlig dimensjon og effekt i moderne operasjoner. Norske bakkestyrker i Afghanistan har uttrykt at de verdsetter at våre kampfly opererer i luftrommet over dem.

Vi står i nær fremtid foran to større begivenheter:

1 april skal vi overta ledelsen av Kabul International Airport (Kaia). Dette er et krevende oppdrag. På den annen side er ledelse av flystasjoner noe vi kan, og jeg forventer at selve oppdragsløsningen skal gå greit. For en organisasjon som er underbemannet for å løse de daglige oppdragene her hjemme, ligger utfordringen først og fremst i det personellmessige.

På øvelse cold response inngår norske f-16 fly i en multinasjonal kampflyavdeling i regi av epaf expeditionary air-wing (eeaw). Dette er en operasjonsmessig ramme som er utviklet over flere år basert på de fire europeiske landene som anskaffet f16 for snart 30 år siden. Samarbeidet har gitt oss systemoppdateringer, trening og kompetanseutvikling – lettere og langt rimeligere enn om vi skulle stått alene. Nå melder Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Portugal inn en styrke på 30 kampfly til Nato Response Force (NRF), og deltagelsen på øvelse Cold Response er en demonstrasjon av internasjonalt samarbeide som det er verdt å merke seg.

Utfordringer

Så langt har jeg viet oppmerksomheten mot det positive som skjer hver dag i luftforsvaret. Samtidig har vi mange utfordringer som jeg vil komme nærmere inn på.

Forsvaret har et behov for å utvikle seg videre innen nettverksbasert forsvar. Luftforsvaret ønsker å være en aktiv bidragsyter i denne utviklingen.

Luftforsvaret har en betydelig portefølje av det vi kaller aldrende systemer. Det mest kjente eksemplet er transportflyene.

Som forsvaret for øvrig merker også luftforsvaret følgene av ubalansen mellom ambisjoner og ressurser.

Personellet har vi alltid tatt alvorlig. Allikevel merker vi i dag spesielt utfordringer knyttet til kombinasjonen av en lav personellramme og mange vakanser. Vi ønsker også å øke andelen av kvinner i vår oppsetting.

Forsvarssjefen sa for et år siden at ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”. Dette spørsmålet har avgjørende betydning for hvordan det fremtidige luftforsvaret skal se ut.

Disse utfordringene vil jeg utdype mer i detalj i det etterfølgende. La meg begynne på det konseptuelle planet og ta for meg utfordringen knyttet til utviklingen av et nettverksbasert forsvar.

Visjon 2025, nettverksbasert forsvar (nbf), effektbaserte operasjoner(ebo)

Transformasjonen av det norske luftforsvaret fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har etter min mening ført til en standard – kvalitetsmessig – som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i NATO. Vi er små – men vårt mål er å utnytte til fulle potensialet som ligger i luftmakten.

Høyde, hastighet og rekkevidde – eller h2r som jeg synes forsamlingen bør lære seg -er kjerneelementene i luftmakten. Dette gir fleksibilitet til å løse mange – og ulike oppgaver både i tid og rom.

Luftmakt kan anvendes i alle faser av krise og – konflikthåndtering.

Reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet i våre systemer gjør at vi kan løse oppgaver på egenhånd eller i samspill med andre styrkekomponenter.

Eleverte – eller luftbårne sensorer kan raskt anvendes for å monitorere og oversende informasjon fra et område hvor landbaserte eller sjøgående sensorer vil bruke timer for å komme til.

Effektoregenskaper gir oppdragsgiveren økt handlingsrom overfor situasjoner som krever tiltak. Multirolleplattformer vil være etterspurte enten det dreier seg om etterretningsdrevne operasjoner eller i operasjoner som krever mer aktiv myndighetsutøvelse.

Ny og riktig bruk av teknologi og kompetanse tilsier at luftforsvaret kan bidra på rett sted – til rett tid og med rett effekt.

Dette mottoet er hentet rett ut av et dokument vi har kalt luftmaktvisjon 2025. Visjonen angir luftforsvarets overordnede intensjon for utviklingen av norsk luftmakt. Dokumentet er ment å danne grunnlaget for utarbeidelsen av fremtidige målbilder og sikre kontinuitet i strategiarbeidet. For dem som har behov for å ha et konseptuelt grunnlag for å forstå norsk luftmakt, kan dokumentet absolutt anbefales

nbf

I transformasjonen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har m2n-konseptet vært sentralt. M2n står for mobil-modulær-og nettverksbasert og beskriver:

En mobil innsatsstruktur med høy reaksjonsevne forberedt for deployering til innsatsområder hjemme og ute.

En modulær struktur, hvor utvalgte komponenter settes sammen i detasjementer tilpasset oppdragets art.

En nettverksbasert struktur – altså en styrkestruktur som er utrustet, organisert og trent til å operere etter prinsippene i et nettverksbasert forsvar.

Min vurdering er at vi har kommet langt når det gjelder mobilitet og modularitet. Resultatene fra vår internasjonale innsats de siste årene tilsier det. Der hvor vi – på lik linje med resten av forsvaret – enda har mye å hente er det nettverksbaserte forsvaret.

I luftforsvaret har vi mange systemer – i praksis de aller fleste – som vi kan si er nettverksbaserte. For å trekke fram ett eksempel – kontroll og varslingssystemet – så er det egentlig et nettverkssystem i seg selv, som knytter sammen sensorer, effektorer og beslutningstakere i hele NATO, kontinuerlig. Vi har også mange kompetansemiljøer som kan mye om mange sider av nbf- ikke minst det teknologiske. Jeg kan nevne programmeringssenteret på Mågerø, samt forsvarets ek-støttesenter på Rygge. I tillegg finnes det mange andre kreative og dyktige miljøer ute ved de operative avdelingene som har drevet et pionerarbeide i mange år.

Noe av utfordringen er å utnytte disse miljøene ved at innsatsen på den ene siden er koordinert med det øvrige forsvaret og på den andre siden ikke gjøre dette på en måte som er så rigid og sentralstyrt at vi ikke klarer å opprettholde kreativiteten.

Jeg synes det er prisverdig at forsvaret nå har en gjennomgang av hele forsvarets organisering knyttet til informasjonsinfrastrukturen og jeg tror det er riktig å trekke ledelsen nærmere forsvarssjefen. Samtidig er det etter min mening helt avgjørende at forsvarsgrenene og de mindre fagmiljøene får en viktig rolle. Der sitter tross alt flertallet av operatørene. Min erfaring fra fellesarbeide tilsier også at forsvarsgrenene må være sterke pådrivere for at vi skal få til fremdrift.

nbf og ebo

Satsingen på et nettverksbasert forsvar tar oss naturlig videre til begrepet effektbaserte operasjoner (ebo). Begrepet effektbaserte operasjoner har sitt utspring i amerikansk militær tenkning på slutten av 1990- tallet. Tilnærmingen oppsto som en reaksjon på at det i militære operasjoner ble lagt mer vekt på selve innsatsen, bekjempningen av målene, enn på resultatene. I all korthet er det to dimensjoner av ebo; det ene aspektet handler om å koordinere og samordne alle statens virkemidler, herunder diplomati, informasjon, militær og økonomi. Det andre aspektet, og viktigst for militære styrker i første omgang, handler om å fokusere på de ønskede effekter våre handlinger har, i stedet for fokus på antall sorties flydd og antall mål ødelagt.

Man kan si at ebo har et endret fokus fra ensidig ødeleggelse til endret atferd. Det har fått økt aktualitet som et resultat av internasjonal konflikthåndtering der mange ulike organisasjoner deltar; militære og sivile.

Det er ikke noe ikke nytt og revolusjonært i dette, men teknologi gir nye muligheter; innsamling og analyse for å forstå motstanderen muliggjør rett valg av handlinger for å skape rette effekter. Utvikling av nye våpentyper har vært viktig for å oppnå presist engasjement.

Effektbaserte operasjoner (ebo) bør ses på som en naturlig videreføring og forlengelse av nbf, da informasjonsgrunnlaget fremskaffet gjennom nettverksorganisering vil være et kritisk middel for å kunne gjennomføre effektbaserte operasjoner (ebo).

Luftmakten kan bidra på mange måter for å oppnå rett effekt. Luftoverlegenhet gir operasjonsfrihet som igjen gir muligheter for å oppnå informasjonsoverlegenhet.

Presisjonsvåpen basert på plattformer i den tredje dimensjon, gir mulighet for å slå til mot det motstanderen verdsetter høyest og effekt skapes. Men luftmakt kan også bidra med transportinnsatser på vanskelig tilgjengelige steder, humanitær hjelp osv. Bredden av luftforsvarets strukturelementer gir således et bredt register å spille på. Mottoet på rett sted, til rett tid, med rett effekt har altså en klar begrunnelse.

Konsekvensen av effektbaserte operasjoner for det norske luftforsvaret er at alt som legger forholdene til rette for et bedre nbf også bidrar til bedre ebo. Ikke minst dreier dette seg om informasjonsutnyttelse, men også et bredt spekter av presisjonsvåpen, inkludert ikke-dødelige våpen, for å oppnå økt evne til gradert virkning.

Kjernekapabiliteter

Luftforsvaret er lite. Likevel er jeg overbevist om at bevisst satsning på kvalitet har gitt oss en relevans i forhold til å løse både nasjonale og internasjonale oppgaver og en troverdighet overfor allierte. Dette er viktigere enn volum. Likevel må vi erkjenne at selv om totalbildet er bra, så er det også områder hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende. Jeg ønsker nå å foreta en gjennomgang av våre systemer for å gi dere et innblikk i status, og presentere noen tanker om fremtidig utvikling. Jeg vil ta utgangspunkt i luftmaktshjulet som det fremkommer i visjon 2025. Her er det definert et sett av kjernekapabiliteter eller evner for norsk luftmakt.

Disse er:

Luftkontroll – herunder luftkommando – og kontroll

Informasjonsinnsamling

Presisjonsengasjement

Luftmobilitet

Operativ støtte.

Luftkontroll

Luftkontroll er – og vil være den viktigste kjernekapabiliteten for luftforsvaret i dag – og i fremtiden. Luftkontroll er et middel og en forutsetning for å sikre egne styrkers overlevelse og handlefrihet i militære operasjoner.

Dette tilsier at vi fortsatt må opprettholde kontinuerlig – og hvis nødvendig, forsterket overvåkning og beredskap i norsk luftrom.

Kontroll av luftrommet hviler på tre komplementære fundamenter:

Et moderne nettverkssentrisk kontroll og varslingssystem

Kampfly

En kombinasjon av fly og bakke/overflatebaserte forsvarssystemer.

 

 

Kontroll og varsling

Effektiv anvendelse av norsk luftmakt krever at vi opprettholder selvstendig nasjonal evne til å planlegge, lede og gjennomføre integrerte luftoperasjoner. Til dette har produksjon av luftbilde gjennom vårt nett av radarsensorer og CRC’er vært avgjørende. Kontroll og varslingsskjeden er også sentral i luftoperasjoner som styres gjennom luftoperasjonssenteret på Jåttå og Natos kommandostruktur.

Kontroll og varslingssystemet er preget av motivert personell med høy kompetanse. En viktig utfordring er sensorparkens tilstand som innebærer at vi etter hvert må fornye både de eldste systemene og de nyere sindre 1 radarene. Siden en fornying i stor grad nå er et nasjonalt ansvar ser vi på forskjellige løsninger, både tradisjonelle radarer og passive sensorer.

Andre utfordringer er knyttet til en utvikling av en luftkontrollenhet dedikert til støtte av hæren, samt på hvilken måte k og v-systemet skal samvirke med de nye fregattene. En betydelig endring vil vi se på noe sikt når natos nye kommando- og kontrollsystem – accs- blir implementert.

Kampfly

Kampflyvåpenet består av 57 stk F-16 som er i ferd med å bli oppgradert til mlu m4 standard. Kampflyvåpenet har gjennom systematisk satsing nådd et kvalitetsmessig meget høyt nivå. Utfordringen for dagens kampflyvåpen er å holde tritt med den teknologiske utviklingen gjennom tilførsel av nytt utstyr, samt opprettholde et tilfredsstillende aktivitetsnivå med et tilstrekkelig antall flytimer. For tiden produseres det for lite flytid til at flygerne møter Nato-kravene. Heldigvis er det mange erfarne flygere som har mye kompetanse å tære på, men dette kan ikke bli en varig tilstand. Av de nyeste materiellanskaffelsene kan jeg nevne nye luft-til-luft missiler av typen iris-t. Kombinert med innføringen av hjelmsikter har dette gitt betydelig forbedret kapasitet til å bekjempe lufttrusler.

Luftvern

Den store endringen for luftvernet er erkjennelsen av at det ikke lenger kun er angripende fly som utgjør hovedtrusselen, men i tillegg angrep fra kryssermissiler. Vårt egenutviklede NASAMS-luftvernsystem er det eneste systemet vi har som effektivt kan bekjempe kryssermissiler. Luftvernet har også en utholdenhet som gjør det spesielt egnet til å forsvare viktige mål over tid.

Nasams er nå oppgradert til Nasams 2 standard som betyr forbedrede sensorer og nye sambandsløsninger som gir større operativ fleksibilitet. Jeg vil ikke nøle med å kalle nasams verden beste luftvern innen sin klasse. Nasams er en typisk fellesoperativ ressurs fullt ut kapabelt til å gi støtte til landstyrkene.

En begrensning for luftvernet er at vi som følge av årsverkskuttene har nådd en størrelse som er svært nær kritisk masse. For å kompensere for dette og skape større fleksibilitet ser vi på muligheten for at vi kan slå sammen luftvernet med basesettet. På den måten kan vi øke innsatsen innen luftvern når det er påkrevd og vise versa med basesettet. Det er dog viktig å understreke at dette ikke skal skje på bekostning av de to enhetenes evne til å løse primæroppdraget.

 

DA-20

Hovedoppgaven til DA-20 jet Falcon er å samle inn elektronisk innformasjon. I tillegg er DA-20 en sentral leverandør av EK- tjenester til alle forsvarsgrener.

Status på de tre da-20’ene er meget god. Skrog, motor og vinger har levetid utover 2030. Flyenes avionikk ble oppdatert i 2005-2006 og tilfredsstiller alle kjente krav til navigasjon og kommunikasjon. På sikt må systemene oppdateres for å møte fremtidens behov og vi ser også på om flyet kan utrustes med andre typer sensorer for å øke fleksibiliteten.

Jeg vil understreke at systemene som bidrar til luftkontroll utfyller hverandre og om man skulle ta bort en eller flere av dem så vil det oppstå huller i vår evne til å utøve luftkontroll.

Informasjonsinnsamling

Gjennom utnyttelse av luftmaktens egenskaper, høyde – hastighet – rekkevidde, vil multirolle luftplattformer med sine informasjons-, ledelsessystemer og avanserte sensorer, spille en avgjørende rolle i fremtidens kamp om informasjonsoverlegenhet.

Luftbårne plattformer bør i økende grad utvikles for å bære sensorer til støtte for alle forsvarets oppgaver i alle domener, i luften, over/under vann, på bakken og i det elektromagnetiske spektrum. Norsk luftmakt må bidra til at vi kontinuerlig er i stand til å vite ”litt om alt” og om nødvendig kunne fokusere til også å vite ”alt om litt”.

Norsk forsvarsmakt vil i fremtiden ha behov for en kombinert struktur av bemannede og ubemannede luftplattformer. Av strukturelementer som er sentrale i denne sammenheng vil jeg nevne maritimt patruljefly(mpa) og uav. På sikt bør vi skaffe oss kompetanse og vurdere om ikke satellitter eller andre plattformer også kan bidra.

Maritime patruljefly (mpa)

Luftforsvarets mpa-miljø er lite, men meget kompetent, noe som ikke minst tilbakemeldingene fra operasjon active endavour i middelhavet har vist. Fra nato-hovedkvarteret i napoli ble det uttalt ”the detachment has set a new benchmark for success in operation active endavour”. P3 orion utvikles stadig i en multirolleretning. Fremdeles å opprettholde kompetansen innen anti-ubåtkrigføring, men i dag er hovedoppgavene knyttet til myndighetsutøvelse og etterretningsinnsamling. Utviklingen på sensorsiden gjør flyet mer og mer egnet til å gi direkte støtte til landoperasjoner, enten via radarbilder, elektronisk innsamling eller via de nye elektrooptiske sensorene som er på vei inn. Disse nye sensorene som gir mulighet for sanntids overføring av levende video fra fly til bakkestasjon åpner helt nye muligheter for situasjonsoverlegenhet. Dette kan utnyttes taktisk av bakkestyrker eller strategisk av viktige beslutningstakere.

P3 Orion vil i de nærmeste årene gjennomgå strukturoppdateringer som vil sikre levedyktigheten fram til 2030. Det eneste negative som kan sies om Orion er at vi også der har vært nødt til å kutte så mye i årsverkene, slik at miljøets størrelse er marginal.

Ubemannede luftfartøyer (UAV)

Når det gjelder UAV så arbeides det med fremskaffelse av en taktisk uav til forsvaret. Denne skal inngå i en nor-istar enhet bestående av etterretningsbataljonen fra hæren, kystjegerkommandoen fra sjøforsvaret og en uav-skvadron fra luftforsvaret. Imidlertid er det en del usikkerhet om hva slags kapabilitet vi skal satse på og hvordan dette vil påvirke dimensjoneringen rundt fremtidige uaver. De viktigste problemstillingene dreier seg om sertifisering og regelverk for systemene. Det mangler både nasjonale og internasjonale standarder for operasjoner med UAV. I første hånd handler dette om hvordan luftrommet utenfor restriksjonsområder og skytefelt kan anvendes. Utfordringen her er også rent teknologisk, i og med at ”see and avoid”-systemer ennå ikke er utviklet for implementering i UAV’ene.

Presisjonsengasjement

Med evne til presisjonsengasjement beskrives evnen til å levere våpen med høy kinetisk, elektronisk eller akustisk effekt presist i tid og rom.

Luftplattformer er fleksible og relevante effektorer for alle forsvarsgrener – land – sjø – eller luft. I effektbaserte operasjoner må effekten av presisjonsengasjementet være tilpasset hva vi ønsker å oppnå. Vi trenger å utvikle effektorer med gradert virkning som strekker seg fra fysisk ødeleggelse til ikke-dødelige våpen og utnyttelse av det elektromagnetiske og akustiske spekter.

Evnen til presisjonsengasjement har først og fremst foregått på F-16. Innføringen av laserstyrte våpen og målbelysningsutstyr som pantera har gitt helt nye muligheter. Samtidig har det foregått et meget positivt fellesoperativt samarbeide med styrker fra Hæren og Sjøforsvaret som er spesialtrente på ildledning.

Noen husker kanskje luftoperasjonene over Kosovo i 99 og utfordringene knyttet til presisjonslevering i dårlig vær. Et av svarene på dette har vært utviklingen av gps-styrte våpen. Jdam er et slik våpen som snart introduseres på våre F-16.

Jdam har lengre rekkevidde enn de tradisjonelle laserbombene, men det norske forsvaret har også behov for å levere ild på enda lengre avstander. Både mot land og sjømål. En mulig måte å oppnå denne kapasiteten på er å videreutvikle sjømålsmissilet NSM til å bli et multirollemissil som også kan leveres fra fly.

Luftmobilitet

Evnen til luftmobilitet kjenner vi først og fremst gjennom taktisk lufttransport som bidrag til andre styrkers reaksjonsevne, rekkevidde og effektivitet. Strategisk og operasjonell lufttransport er nødvendig for hurtig deployering av nasjonale innsatsstyrker.

 

Vår evne til taktisk lufttransport har sett betydelige endringer de siste årene. Transportflykapasiteten har vært inne i en negativ trend over lengre tid. For våre taktiske helikoptere har tyngdepunktet skiftet mer og mer i retning av støtte til spesialoperasjoner på bekostning av den tradisjonelle støtten til landstyrkene.

Jeg finner støtten til spesialstyrkene naturlig med tanke på den betydning spesialstyrker har fått i styrkestrukturen. Det som vel allikevel må sies å være et paradoks, sett fra et luftmaktsperspektiv, er at vi i Norge, både på bakgrunn av vår geografi og også behovet for mobilitet og reaksjonsevne, ikke har satset mer på lufttransport.

Hvis det er på et felt hvor jeg tror luftmakten kunne ha vært grunnlag for nye konsepter så er det nettopp via utnyttelsen av taktisk lufttransport.

 

Heldigvis ser det nå ut til at vår politiske ledelse ønsker å ta et skikkelig grep når det gjelder transportflyene. En hurtiganskaffelse av c130j vil dekke våre behov på en utmerket måte.

For transporthelikopterne er det tatt et fint initiativ når det gjelder samvirke med hæren ved at vi tar sikte på å stille en fellesstyrke til NRF 10. Dette er transformasjon i ordets rette forstand.

For SOF-helikoptrene i 720 skvadronen arbeides det med å få på plass nye gearbokser som vil forbedre løftekapasiteten. Vi vil også øke egenbeskyttelsen, blant annet ved innføring av ”doorgun”. Bell 412 er et lite helikopter, men med sin lave signatur har det vist seg som en meget velegnet plattform for spesialoperasjoner.

Begrepet luftmobilitet inkluderer også vår maritime helikopterkapasitet. Her står vi foran store, men positive utfordringer. Riktignok er innføringen av nh90 til kystvakt og fregatt betydelig forsinket. Pr i dag snakker vi om tidlig sommer 2008 før de første ankommer. Men her er det tatt beslutninger og jeg er helt sikker på at vi ved nh90 vil få et helikopter som er meget velegnet for våre behov. Vi gleder oss også til å utvikle kapasiteten i samarbeid med sjøforsvaret.

Vi avventer også en politisk beslutning når det gjelder fremtidig redningshelikopter. Luftforsvarets kandidat nummer en har hele tiden vært nh90. Vi mener nh90 vil gi oss den mest fleksible maskinen – ikke minst med tanke på at oppdragene som skal løses spenner fra redningsoperasjoner i fjellsider, til større aksjoner til havs. I realiteten bidrar forsvaret med et helhetlig konsept for å redde liv, hvor hele organisasjonen kan bidra i sin fulle bredde. Her ligger det en meget stor grad av fleksibilitet hvor nh90 vil være en helt sentral kapasitet.

Operativ støtte

Luftmaktens største begrensning er at den av natur er baseavhengig. Operasjoner med mobile, modulære – og nettverksbaserte innsatstyrker stiller store krav til logistikk både nasjonalt og internasjonalt.

Den operative støtten kan deles inn i to hovedkategorier; styrkebeskyttelse og logistikk. Logistikken ligger først og fremst i flo, mens styrkebeskyttelsen finner vi i våre to basesett.

Når det gjelder basesettene så er de bemannet av meget godt motivert personell som er spesialister på styrkebeskyttelse inne på en flystasjon. I en assymmetrisk situasjon er det lett å tenke seg at det nettopp er på bakken våre luftstyrker er mest sårbare.

Samtidig lider basesettene av noe av det samme som luftvernet; årsverkskuttene har medført at vi også der er svært nær kritisk masse.

La meg også si noen få ord om tilstanden i flo. Flo klarer ikke pr i dag å levere det luftforsvaret har behov for. Problemstillingen er sammensatt, men hovedgrunnen er etter min mening at kravene til årsverkskutt har gått for langt. Et passende nivå for antall årsverk er alltid vanskelig å finne. En metode er å skru til så hardt at det skrikes høyt. Deretter skru noe opp igjen. Jeg tror tiden er inne for å gjøre nettopp det nå. At næringslivet samtidig går på høygir og etterspør høykompetent arbeidskraft gjør naturligvis ikke saken enklere.

 

 

Personell

Dette bringer meg over i neste utfordring som er nettopp personell. At personell er en hovedutfordring er ikke noe nytt. Etter min oppfatning har luftforsvaret generelt sett en god personellpolitikk.

Samtidig mener jeg at vi i forsvaret skal erkjenne at vi i iveren etter å redusere antall stillinger og behovet for omstillinger, ikke har tatt helt høyde for at arbeidslivet for øvrig er i en høykonjunktur. Dette betyr konkurranse om personellet.

I luftforsvaret merker vi veldig godt at vi for å nå nedskjæringsmålene har nådd kritisk masse ved flere av våre systemer. På enkelte områder er vi faktisk under det som skal til for å levere i henhold til fremtidig målbilde. I seg selv betyr dette marginale leveranser, men det betyr også hardt arbeidspress på ivrige og motiverte medarbeidere. Så kommer effekten av at flere finner seg arbeid andre steder enn i forsvaret. Pr i dag har vi ca 120 vakanser av en styrke på 1600. Det merkes.

Derfor blir vår hovedoppgave i tiden som kommer på den ene siden å arbeide for forståelse for at oppsetningsplanene er for marginale. Fs 07 er et viktig verktøy i så måte. På den andre siden må vi være aktive i å rekruttere, selektere og utdanne tilstrekkelig og rett personell. Vi må også være aktive i å legge forholdene til rette for å ta vare på personellet. La meg nevne noen stikkord.

Større forutsigbarhet i hva som venter av fremtidige oppdrag og tjenestesteder for den enkelte.

Rotasjonsordninger i internasjonale operasjoner tilpasset den tjenesten man gjør. En som gjør samme jobben hjemme som ute, kan roteres oftere enn en i en krevende lederstilling.

Hjemmestøtteordinger og løsninger som tar hensyn til utfordringene familier møter ved beordring til eksempelvis internasjonale operasjoner, men også øvelser hjemme.

Vi må se nærmere på belastningene vi påfører personellet. Jeg tror vi i sterkere grad må prioritere. Og da tenker jeg på all virksomhet, drift og investering.

Vi skal bli bedre på å gi riktige forventninger til personellet vårt. Dette betyr at arbeidstakere tidlig i karriereløpet blir klar over hva som venter dem av muligheter.

Luftforsvaret ser behovet for å legge til rette for to-inntektsfamilier. Vårt familiefokus må prege utformingen av alt fra arbeidsplaner og øvingsvirksomhet, til forespeilt deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette har også betydning for hvilke baser vi skal satse på. Luftforsvaret ønsker seg baser som legger til rette for to-inntektsfamiliene. Vi ønsker ikke et luftforsvar av pendlere. Ikke minst med tanke på deltagelse i internasjonale operasjoner og den belastning det medfører, mener vi det er en fordel om familiene kan støtte hverandre i et nettverk knyttet til tjenestestedet.

Rekruttering og utdanning

I luftforsvaret ser vi for oss en mye mer aktiv tilnærming til rekruttering. Forsvaret har mye å by på og vi må bli flinkere på å markedsføre mulighetene. Vi må også forholde oss til at nye generasjoner har en plattform og referanser til forsvaret som kanskje er fremmed for oss som er eldre.

Luftforsvaret har i 2006 gjennomført to kampanjer rettet mot rekruttering av flygere og teknisk personell. Vi har hatt reklameinnslag på tv og gjennomført flygercamp og teknisk camp. Man skal være litt forsiktig med konklusjonene, men søkermassen til flygerutdannelsen har nå et volum som vi ikke har sett siden 1999. Vi har registrert 568 søkere, mot 406 i fjor. Gledelig er det at 77 kvinner har søkt.

Vi er i ferd med å gjennomføre en ny befals- og utdanningsordning. Ikke alle sider av disse ordningene er spesielt godt tilpasset luftforsvarets behov. Derfor må vi tilpasse ordningene til de enkelte forsvarsgreners behov. Luftforsvaret, inkludert teknisk personell i flo, er preget av spesialister. Dette er personell vi ønsker å beholde lenge. Det er også sannsynlig at de i starten av karrieren ønsker forutsigbarhet. Jeg mener derfor at vi snarest må legge forholdene til rette for å tilby disse fast stilling i forsvaret.

Luftforsvaret har økning av kvinneandelen som en av våre strategiske målsetninger. Luftforsvaret har tradisjonelt hatt en brukbar kvinneandel, sett i forhold til de andre forsvarsgrenene. Særlig har vi hatt mange kvinner i forvaltningsbransjen. Pr i dag gjennomfører vi ikke forvaltningsutdannelse på befalsskolenivå, og vi vet at det tradisjonelt har vært vanskelig å rekruttere kvinner til teknisk tjeneste og flygeryrket. Vi har derfor naturlig nok hatt en nedgang i opptaket til befalsskolen. Dette ønsker vi gjøre noe med.

Det er min oppfatning at vi menn ikke har tatt spørsmålet om kvinner i forsvaret helt innover oss. Jeg tror at mange menn fremdeles ikke er særlige bevisste på hvorfor vi ønsker kvinner i forsvaret. En bevisstgjøring av det spørsmålet tror jeg vil virke motiverende for arbeidet med å legge forholdene til rette for kvinner.

Forsvarets ubalanser

Personellsituasjonen og det jeg har kalt de aldrende systemene avspeiler en problematikk som er overordnet og rammer forsvaret generelt.

Luftforsvaret og våre operative leveranser rammes av ubalansen som har utviklet seg mellom ambisjoner på den ene siden og ressurstildelingen på den annen side.

Vi opplever at lave budsjetter gir for lite trening og øving og for lavt investeringsnivå på sikt.

En for lav personellramme gir for liten robusthet og utholdenhet. Plansjen viser årsverksutviklingen i luftforsvaret. Tilsvarende utvikling finner vi hos leverandøren –FLO -, noe som er med på å svekke omsetningsevnen av ressurser til aktivitet eller investeringer.

Vi har også en kombinasjon av små operative miljøer – flere på kritisk masse – spredt utover hele landet. Dette er ikke ønskelig verken av operative eller ressursmessige hensyn. Alt i alt gir dette behov for en betydelig konsentrasjon.

Kraftsamling av aktivitet gjennom samling av fagmiljøene vil:

Bedre synergien mellom allerede små fagmiljøer. Samarbeid og interaksjon mellom fagmiljøer og systemer, vil gi fleksibel utnyttelse og overføring av kompetanse og tjenester.

Dette vil bedre de operative leveransene.

Være mer familievennlig gjennom mindre belastning og mulighet for mer forutsigbart tjenesteløp.

Gi mer kostnadseffektiv drift. Vi frigjør årsverk fra støttestrukturen.

 

Noen har kommentert at nedleggelse av baser vil medføre en svekkelse av forsvarsevnen. Etter min mening er det motsatte tilfellet: en konsentrasjon av baser vil gi høyere forsvarsevne! I praksis flere flytimer som igjen gir mer tilstedeværelse og bedre evne til suverenitetshevdelse. Luftforsvaret vil gi sin fagmilitære anbefaling om dette med den erkjennelsen at dette er et politisk vanskelig spørsmål som det er politikernes jobb å bestemme.

Nye kampfly

Når det gjelder prosjekt nye kampfly er nå den såkalte konseptuelle løsningen behandlet av regjeringen, og jeg oppfatter det slik at det er politisk støtte til behovet for nye kampfly. Viljen til på et tidspunkt å anskaffe nye kampfly ser ut til å være tilstede, noe som naturligvis er veldig gledelig. Prosjektet går nå inn i en fremskaffelsesfase og det er mange av oss som ser fram til dette.

Mens vi så langt har utredet alternative måter å anskaffe en kampflykapasitet på, skal vi nå vurdere nærmere hvilken kandidat som er mest egnet. Her er det viktig å understreke at når vi så langt har sagt at vi har tre likeverdige kandidater så betyr ikke det at de er like godt egnet. Det betyr bare at de oppfyller en del grunnleggende krav. Som i alle tilsvarende prosjekter så vil man ved grundigere studier kunne rangere kandidatene etter hvor godt de oppfyller de forskjellige kravene.

Jeg er glad for at vi tar med oss de tre kandidatene videre. Både av konkurransehensyn og at det gir oss en mulighet til å skaffe oss bedre innsikt og dermed redusere usikkerhet når det skal foretas et endelig valg. For å være i stand til dette må vi nå øke ressursbruken totalt sett, og vi må bruke forholdsmessig større del av ressursene på eurofighter og gripen. Det er viktig å ha klart for seg at alle kandidatene er fremtidsmodeller. Selv om både eurofighter og gripen er i daglig tjeneste i dag så er det videreutviklede utgaver vi snakker om. Jsf har nettopp flydd, men her også ligger det naturlig nok en del usikkerhet i utviklingsløpet.

Forsvaret tar sikte på å legge fram en anbefaling slik at et valg kan tas i 2008. Dette betyr mye arbeid på kort tid, men jeg er optimistisk i forhold til at vi skal kunne gi en anbefaling med høy kvalitet.

Vår oppgave blir å gi en militærfaglig anbefaling. Industri og sikkerhetspolitikk er naturligvis også viktige sider av spørsmålet, men er ikke vårt domene.

Som jeg ser det så er det særlig tre hovedfaktorer vi skal vurdere: ytelser, kostnader og samarbeidsforhold. Hva ytelsene angår så må vi sikte mot et kvalitetsnivå på kampflyvåpenet som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i nato. Det er det nivået vi er på i dag – etter en målrettet satsing gjennom mange år. Å skulle sikte mot noe lavere enn det kan jeg ikke anbefale.

Jeg vil også argumentere for at vi skal anskaffe et fly som er godt i alle relevante roller. I dette ligger det noen avveininger. De store landene kan operere med flere flytyper. Det har ikke vi råd til. Det flyet vi velger må kunne hevde suverenitet i våre vidstrakte interesseområder her hjemme og bidra avgjørende til norsk krisehåndtering. Det må også kunne operere fullt ut integrert med våre allierte, enten krisen skal løses hjemme eller ute. På forhånd vet vi lite om hvordan krisene vil arte seg og hvilke av flyenes egenskaper som blir viktigst. Det kan være like sannsynlig at det er luft-til-bakke egenskapene som blir viktige i en nasjonal krise enn det motsatte. Det samme internasjonalt. Vi må også huske at måten å operere på har endret seg, ikke minst som følge av en betydelig forbedret evne til informasjonsinnsamling og derav bedre situasjonsoversikt. Alt i alt peker dette i retning av et fly med balanserte egenskaper.

Ser vi på kostnadene så er naturligvis anskaffelseskostnadene viktige. Men vi må se lengre enn det. Vi må se på kostnadene gjennom hele levetiden. Vi ønsker ikke et fly hvor driftskostnadene gir en gjøkungeeffekt. Vi må ta høyde for jevnlige oppdateringer, for å holde tritt med utviklingen. I det hele tatt er flyets utviklingsmuligheter en viktig faktor.

Noe av dette tar oss over i samarbeidsformer. Vi trenger partnere å dele kostnadene med. Først og fremst utviklings- og oppdateringskostnader. Men hvis vi i tillegg kan dele kostnader som har med trening, utdanning og logistikk så er det bra. Det er også sannsynlig at etter hvert som flere land må ta konsekvensene av kostnadsspiralen til militært materiell, så vil de også ønske seg et operativt samarbeid. Da må dette være land som vi naturlig kan samarbeide med. En viktig del av et samarbeid handler om kompetanse. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at vi ikke hadde vært på dagens kompetansenivå hvis vi ikke hadde samarbeidet med de andre partnerne i f16-samarbeidet.

Når man velger fly så kommer et annet sentralt spørsmål opp og det er antallet. Pr i dag benyttes et plantall på 48 fly. Jeg synes det er et greit utgangspunkt. Så vil den videre prosessen vise hva vi vil anbefale. Antallet har jo først og fremst med ambisjoner å gjøre. Jeg føler at vi har et godt utgangspunkt for å belyse konsekvensene av forskjellige antall og dermed ambisjonsnivåer. Så blir det opp til politikerne å velge hva de ønsker.

Avslutning

Jeg har i kveld prøvd å gi dere et innblikk i status og utfordringer i luftforsvaret. Som jeg sa innledningsvis er tilstanden god, men vi har store utfordringer. Luftforsvaret leverer veldig bra – hver dag – hjemme og ute. Men vi ser samtidig at ressursene ikke strekker til for at vi skal møte de ambisjonene som er lagt. Særlig dreier dette seg om personellressurser. Noe kan vi gjøre selv for å øke rekrutteringen og legge forholdene til rette for den enkelte. Men hvis dagens personellrammer opprettholdes må vi gjennomføre strukturelle grep for at den aktiviteten vi gjennomfører skal være bærekraftig.

Med flere av utfordringene jeg har skissert skjer det også en positiv utvikling. Ikke minst gjelder dette flere av de aldrende systemene, som for eksempel Orion. Klarer vi nå også å holde stø kurs og virkelig å realisere nye transportfly så er det svært gledelig. Vi skal også være veldig godt fornøyde med utviklingen innen kampflyprosjektet.

Luftforsvaret er lite, men med høy kvalitet. Gis vi de rette betingelsene skal vi klare å opprettholde denne kvaliteten også i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. januar 2006

ved

Generalmajor Robert Mood
Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren

Formann, mine damer og herrer!

Generalmajor Robert Mood. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Hæren har vært gjennom en krevende omstilling i året som gikk – og det er lite som tyder på at vi er ved veis ende. Snarere tvert i mot: Skal vi oppfylle de krav og forventinger som samfunnet og våre politiske myndigheter har til et moderne Forsvar gjenstår fremdeles store grep. Som Forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det i denne sal for to måneder siden: ”Situasjonen er i realiteten den, at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg med hensyn til Forsvarets fremtid”. Dette berører i høyeste grad også Hæren, som i praksis består av én brigade, spesialstyrker, en ISTAR-enhet, samt HM Kongens garde og Grensevakten.
I tråd med Stortingets innstillinger fra 2001 og 2004 har vi de senere år lagt et godt grunnlag for en ny Hær. Dette er riktignok en Hær som er betydelig mindre enn tidligere. Men til gjengjeld besitter vi i dag kapasiteter med bedre reaksjonsevne og bedre tilgjengelighet. Dette gjør at vi kan håndtere et bredere oppgavespekter hjemme og ute på en mer effektiv og troverdig måte. Vi har med andre ord i dag en Hær som er bedre skikket til å møte dagens og morgendagens utfordringer enn det vi hadde for bare få år siden. En relevant Hær i dag og i morgen tilsier med andre ord at vi trenger mer av det nye, og mindre av det gamle.
Når vi likevel må være forebredt på å ta vanskelige valg i tiden som kommer er det fordi kostnadsutviklingen ubønnhørlig innhenter oss. Men i denne erkjennelsen, som verken er ny eller et spesielt særnorskt fenomen, ligger det også noe positivt: Den skjerper evnen vår til fortsatt innovasjon; vi tvinges til å tenke kreativt, på tvers av troppearter, forsvarsgrener og landegrenser. Slik generer vi mer forsvarsevne ut av offentlige ressurser.
Hovedbudskapet mitt her i kveld er derfor følgende: Vi er nødt til å holde et fortsatt høyt trykk i den videre moderniseringen. Dette er en forutsetning for at vi i fremtiden skal være i stand til å levere mer relevant landmilitær evne. De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner, kommer ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke på grunn av større bevilgninger. Tvert om: Våre styrkebidrag kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

Situasjonen på starten av det nye året er vesentlig mer positiv enn negativ. På plussiden har vi en rekke velfungerende og operative bataljoner. Disse holdes oppe av soldater av alle grader som holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig har vi også fått på plass bedre rutiner for økonomistyring og forvaltning av materiell. I tillegg har vi fått på plass to innrykk i året med vernepliktige mannskaper til førstegangstjeneste. Dette gir Hæren et fortløpende påfyll av ressurssterk ungdom. To innrykk i året styrker vår beredskap ved at flere mannskaper, med minst seks måneders tjeneste, er tilgjengelig for innsetting nasjonalt til enhver tid. Sist – men ikke minst: Jeg er glad for at mangfoldet blant Hærens ledere har økt. For første gang har en kvinne i Hæren konkurrert seg til sjefsstillingen i HM Kongens garde. Vi håper flere kvinner følger etter. Hæren er nemlig, i likhet med enhver annen etat, avhengig av et sammensatt ledersjikt. Dette mangfoldet setter oss bedre i stand til å håndtere bredden av utfordringer vi til daglig stilles overfor, hjemme så vel som ute.
På minussiden har vi en brigadestruktur som sliter med å holde ved like og videreutvikle et levende samvirkesystem. Brigaden er på en del områder under kritisk masse, og har dermed svekket evne til å gjennomføre selvstendige kampoperasjoner. Men tross dette ser jeg optimistisk på tiden som kommer: Vi har meget dyktig og lojalt personell som tross stor belastning leverer meget gode resultater. Vi har en politisk ledelse som viser vilje til fortsatt moderniseringen. Vi har på trappene en ny Forsvarsstudie. FS-07 vil legge grunnlaget for en struktur som forhåpentligvis vil gi en mer langvarig balanse mellom ambisjon og budsjett, samt mellom operativ og ikke-operativ struktur.
Kveldens foredrag er lagt opp på følgende måte. Innledningsvis vil jeg si litt om det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Hæren. Deretter vil jeg kort berøre den økonomiske situasjonen før jeg gir en statusrapport på Hærens ulike troppearter og de operative leveranser vi har gående. Avslutningsvis skisserer jeg veien videre, med vekt på hvordan vi selv kan bidra til å håndtere utfordringene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske forutsetninger og økonomiske realiteter.
Sikkerhetspolitisk rasjonale

I likhet med hva som ble gjort i Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003 vil det også i kommende forsvarsstudie bli en betydelig vekting av vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. For Hærens vedkommende betyr dette at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel ressursforvaltningen i nord, naboskapet til Russland og utviklingen i NATO, virker inn på styrkeplanleggingen. Det er altså ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne. La meg også peke på at nedleggelsen av Hvalsmoen, Haslemoen, Eggemoen, Helgelandsmoen og hærens fraflytting av Heistadmoen viser at synlighet og tilstedeværelse i nord har prioritet. Nedleggelse og samlokalisering har primært funnet sted i sør. Vi utdanner i dag flere mannskaper i nord enn i sør, og denne landsdelen vil forbli ett av Hærens kjerneområder.[1]
Når det er sagt er det få – om noen, sikkerhetspolitiske kriser eller episoder som har noen som helst militær løsning for et lite land som Norge. For et lite land med meget begrensede militære virkemidler til disposisjon er det bare politiske løsninger som er aktuelt. Norsk suverenitets- og myndighetsutøvelse i nord, herunder med landmilitære styrker, er med andre ord ikke forankret i vår nasjonale militære slagkraft. De fleste aktører som opptrer i dette området vil uansett kunne oppbringe større militære kapasiteter enn oss. Å knytte egne sikkerhetsutfordringer i nord opp til et større internasjonalt hele, gjennom samarbeid og integrasjon med andre land og organisasjoner, har derfor vært – og er fortsatt, den norske tilnærmingen.
I tråd med denne politikken utvikler Hæren landmilitære kapasiteter med høy reaksjonsevne, stor tilgjengelighet, og relevans i hele oppgavespekteret. Dels fordi en slik landmilitær innretning er best egnet til å håndtere nasjonale kriser alene; og dels ved at de samme kapasitetene styrker autoriteten til de nøkkelinstitusjoner vi selv er avhengige av – altså FN og NATO. Den sikkerhetspolitiske gevinsten som kommer ut av det militære omstillingsarbeidet er derfor meget viktig, men betydelig underkommunisert: Ved at vi har tatt grep for å modernisere Forsvaret, har norske myndigheter fått enda bedre mulighet til å knytte egne sikkerhetsutfordringer til et større internasjonalt hele. Ved å stille med relevante og kompetente styrker på rett sted til rett tid blir norske syn og interesser hørt og lyttet til; allierte partnere blir bedre kjent med norske forhold, norske beslutningstakere og særlige problemstillinger som vi ønsker fokus på.
En riktignok betydelig mindre, men mer alliansetilpasset Hær – som på kort varsel kan stille med meningsfulle og relevante bidrag til FN og NATO, bidrar derfor til å hindre den politiske marginalisering vi ønsker å unngå. Dette gjelder ikke minst i vårt strategiske nøkkelområde i nord, hvor stormaktsinteresser i ulike sammenhenger gjøres gjeldende, og der beslutninger kan bli tatt uten vår deltakelse. I et slik landskap er det viktig å være på banen, vise initiativ, besitte kritisk kompetanse, og skape forutsetninger for et nettverk av lydhøre samarbeidspartnere.

Landmilitære styrker som kan støtte opp under dette langsiktige og kontinuerlige arbeidet kommer selvsagt ikke av seg selv. De skapes gjennom høykvalitet personell i samvirkesystemer som kan vedlikeholdes og videreutvikles. Dette gjør at vi kan ivareta og videreutvikle det vi er best på – nemlig evnen til å stille med soldater og avdelinger som er trent til å håndtere kompliserte operasjoner under alle forhold. En forutsetning for dette er samsvar mellom ambisjon og budsjett, og mellom operativ og ikke-operativ struktur. Dette bringer meg inn på den økonomiske situasjonen som jeg skal ta ganske kort.
Økonomiske forhold

Den økonomiske utviklingen for Hæren, som for resten av Forsvaret, er preget av realvekst i kostnadene. Dette gjelder både på drifts- og investeringssiden. Dersom det ikke kompenseres for realveksten gjennom en tilsvarende økning i budsjettet vil nødvendigvis avstanden mellom den operative evnen og det politiske ambisjonsnivå øke. Samtidig legger gjeldende langtidsplan til grunn at Hæren pr 2006 er for liten ift oppgavene og at videre gevinstuttak i Forsvaret skal finansiere en økning i Hæren. Vi vil med synkende budsjetter -i nær fremtid- ha store problemer med å gjenopprette og videreutvikle en relativt balansert struktur av landmilitære samvirkesystemer, slik vi kjenner de i dag.

Den økonomiske hestekuren i 2005 har kostet dyrt, men har vært helt nødvendig. Vi har riktignok ikke klart å få rekruttert nok vervede, ei heller øvet eller skutt så mye som vi gjerne skulle ha ønsket. I tillegg har vi måttet parkere mye materiell fremfor å drive utdanning på det. Hestekuren fra i fjor har imidlertid også bidratt til noe positivt -ut over gjenvunnet økonomi- og materiellkontroll-; den har økt vår iver etter å søke alternative løsninger, som gjør at vi får mer treningseffekt ut av de pengene som stilles til disposisjon.

Nå skal jeg ikke forutsette noe som helst om budsjettenes størrelse de kommende år. Jeg vil imidlertid minne om at tidligere erfaringer gir lite grunn til optimisme. Det er særlig grunn til å minne om at Forsvarets kjøpekraft reduseres for hvert år som går.[2] La meg derfor påpeke konsekvensene av et flatt budsjett som i realiteten betyr et synkende budsjettnivå:

Hæren vil enten måtte vurdere å legge ned én eller flere troppearter, eller integrere disse med allierte samarbeidspartnere;

Hæren vil om få år neppe klare å stille med mer enn én kompanistridsgruppe, eller ca 300 soldater, i utenlandsoperasjoner kontinuerlig;

Behovet for å konsentreres virksomheten til et minimum antall leire øker;

Hæren må vurdere nye løsninger for organisering av samvirkesystemer og styrkegenerering.

For å møte denne usikkerheten velger vi å gå aktivt ut for å sikre et nøkternt driftsnivå for 2006. Med dette menes at vi legger til rette for en ressursmessig satsing der personell prioriteres før materiell. Et eksempel på dette er at vi reduserer antall stormpanservogner (CV-9030) fra 89 til 52 i daglig drift ila 2006 for å sikre et rimelig samsvar mellom levetid og vedlikeholdskostnader, samt tar ut av drift materiell som ikke skal være med videre fordi det ikke har operativ langsiktig verdi. Med ansvar for drøye to tusen ansatte er ikke dette bare en økonomisk og operativ prioritering. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi våre ansatte et best mulig øvings- og utdanningsgrunnlag når vi sender dem ut i krevende operasjoner.
Status for Hæren

I lys av det som nå er sagt vil jeg gå nærmere inn på status i Hæren. Jeg vil først poengtere noen viktige sider på personell- og kompetansesiden deretter ift de oppdrag vi løser hjemme og ute året rundt. Til slutt vil jeg si litt om det ansvaret vi selv har til å tenke nytt slik at vi klarer å ta ut mer effekt av de penger som stilles til disposisjon.
Personell- og kompetansemessige forhold

Hæren vil gjennom avdelingsbefalsordningen få et betydelig kvalitativt løft. Tradisjonene fra Brigaden i Nord-Norge, samt den erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner gjør at vi nå kan foredle vår viktigste strategiske ressurs på en helt annen måte enn tidligere. Dette er verdifull kompetanse som det offentlige har brukt lang tid og store summer på å bygge opp. Å ivareta denne kunnskapen krever levende fagmiljøer med stor grad av kontinuitet og fagkompetanse – særlig blant yngre mannskaper og befal. Avdelingsbefalsordningen styrker disse helt grunnleggende personell- og kompetansemessige forhold ved Hærens operative evne.

Uansett hvilken type operasjon man sendes inn i, så er kravene til samtrening, utdanningsstandard og personlig utrustning den samme. Avdelingene må være trent, utrustet og ha et samhold som gjør dem egnet til å håndtere kampoperasjoner og humanitær innsats i ett og samme scenario. Dette er avgjørende både for å kunne sette makt bak kravene, men også for å komme seg helskinnet ut av vanskelige situasjoner. Trening i reelle kampoperasjoner er ikke det samme som å si at høyintensitetskrig i konvensjonell forstand alltid skal være første prioritet. Evnen til å skape politiske resultater med militære virkemidler går i dag vel så mye gjennom kulturforståelse og mellommenneskelig samkvem. Politisk uttelling og egen styrkebeskyttelse er derfor vel så ofte et resultat av gode etterretninger, flerkulturell innsikt og tillitskapende arbeid, fremfor fysiske tiltak alene – som for eksempel mer panserbeskyttelse eller mer ildkraft. Det er summen av disse faktorene som skaper den moderne soldaten vi er ute etter. Ved å fremelske denne kompleksiteten kan vi også forebygge situasjoner der én soldats handling, i ytterste konsekvens, kan velte regjeringer på grunn av dårlig vurdering eller mangelfull helhetstenkning.
Det komplekse trusselbildet i våre innsatsområder har paradoksalt nok satt oss bedre i stand til å utnytte vår fremste fortrinn: (i) Evne til å stille med høyt kvalifiserte mannskaper og befal; (ii) evne til å operere i krevende operasjoner der skillet mellom krig og fred, mellom venn og fiende, langt på vei er visket ut; (iii) evne til å lede operasjoner preget av en tett koordinering mellom mange forskjellige statlige og ikke-statlige aktører, troppearter og forsvarsgrener.
Muligheten til å bruke det samme personellet til oppdrag som krever stor variasjon i virkemiddelbruken, fra upansrede kjøretøyer, via lettpansrede patruljekjøretøyer til pansrede beltekjøretøyer i ett og samme scenario, er for Hæren nøkkelen til suksess. Dette gjelder både i forhold til egen sikkerhet, i forhold til vår operative fleksibilitet, og ikke minst i forhold til den politiske innflytelsen vi søker å oppnå gjennom vår militære deltakelse.

Jeg vil imidlertid understreke at denne tilnærmingen er krevende. Den lar seg vanskelig gjennomføre uten vernepliktsordningen. Så lenge Forsvarets behov får være styrende for personellinntaket er vi privilegerte som får rekruttere fra en vernepliktmasse som er i verdensklasse, både utdannings-, holdnings- og helsemessig. Dette gjør det mulig for oss å trekke på de beste ressursene – og skape multirolle avdelinger med stor relevans i hele oppgavespekteret.
Dette bringer meg over på den totale personellmassen vi forvalter i dag. Det hjelper lite å løse løpende oppdrag om vi ikke samtidig klarer å ta skikkelig vare på personellet. Dette gjelder både i forhold til å leve et noenlunde normalt familie liv, og i forhold til den ballasten vi gir våre mannskaper. Dette er et moralsk ansvar som innebærer å gi våre kvinner og menn høyeste prioritet slik at de er i stand til å klare seg under alle typer forhold. Men ansvaret slutter ikke der. Skal Hæren og Forsvaret være en attraktiv arbeidsplass må vi gjøre flere ting samtidig; For det første må vi legge til rette for ufordrende og meningsfull tjeneste, med materiell og kamerater hver enkelt lærer å stole på. For det andre må vi sikre ettervern og oppfølging av det personellet som har gjort tjeneste. Våre veteraner bør få formaliserte rettigheter, f eks gjennom en egen veteranlov. For det tredje bør vi i størst mulig grad samlokalisere på tvers av forsvarsgrener for å sikre best mulig tilrettelegging for familiene i synergi med levende lokalsamfunn.
Operative leveranser

Etter et relativt tungt år i 2005 kan vi i dag konstatere at Hæren har kommet seg på bena igjen. Mye av denne æren tildeles en lojal og oppofrende arbeidsstokk og deres familier som bretter opp armene og som står på selv når det kniper som verst. Dette personellet gjør det mulig å få mye mer ut av de i overkant 2100 ansatte og ca 4000 vernepliktige enn vi har lov til å forvente. Det bekymrer meg imidlertid at vi ligger veldig høyt i operasjonstempo. Danmarks hærsjef sier for eksempel at de maksimalt kan ha 1500 soldater ute, normalt 750 – og han har 9000 ansatte![3] Et forholdstall på 1:12.[4] Den norske Hæren har ca 2100 ansatte – med for tiden gjennomsnittlig 550 ute til enhver tid. Det er mindre enn på lenge, men allikevel 1:3 1/2. Samtidig har vi to pågående operasjoner i Norge, med Grensevakt og Kongehusvakt. Dette reduserer forholdstallet ned mot 1:2! Behovet for å komme over på et system for styrkegenerering og innsats som gir et reelt forholdstall på 1:6 for Hærens avdelinger og kompetansemiljøer er stort.
I dagens situasjon taler også mye for at vi burde søke å ta ut mer operativ nytteverdi av våre mannskaper. I stedet for å slippe meget dyktige soldater, med verdifull og fersk erfaring fra sitt første oppdrag, skulle jeg gjerne sett at flere fortsatte en eller to vervingsperioder.
Det er imidlertid viktig å påpeke at vi får veldig mye ut av den lille Hæren vi har. Av et årskull på ca 4000 vernepliktige og 2100 fast ansatte leverer vi: (i) 1000 kvinner og menn til Kongehusvakt,[5] (ii) 100 nye grenaderer til Telemark bataljon, (iii) 300 sersjanter fra den grunnleggende befalsutdanningen, (iv) 1200 vernepliktige soldater med seks måneders tjeneste fra Brigade Nord sine to bataljoner i Troms, samt (v) i overkant av 400 kvinner og menn til grensevaktstjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger.[6] På toppen av dette kommer yrkesavdelingene i Hæren: Telemark bataljon, Hærens jegerkommando, Etterretningsbataljonen, en mobil taktisk landkommando, en såkalt Ground Recce tropp i Garnisonen i Porsanger, samt de til enhver tid opererende enheter og enkeltmennesker som tar del i internasjonale operasjoner. I sum betyr dette at cirka 70 % av dagens Hær enten deltar i en pågående operasjon, eller er på beredskap for å kunne gå inn i en sådan. De øvrige 30 % brukes til produksjon og videreutvikling av kompetanse innenfor grunnleggende befalsutdanning, krigsskole, våpenskoler og så videre. Dette kaller jeg leveranseevne!
Det som er utfordringen er med andre ord ikke hva vi faktisk får ut av det vi har. Utfordringen ligger i å minimalisere overproduksjon, forlenge den operative nytteverdi og i å håndtere samvirkesystemenes sårbarhet – dette siste kommer jeg tilbake til.

For å summere opp så langt vil jeg derfor si at Hæren – i likhet med resten av Forsvaret, har en idealisme og dugnadsånd av stor verdi. Ved at Hæren de senere år har klart omstillingen bedre enn mange av våre samarbeidspartnere, og samtidig levert operative leveranser av høy kvalitet, har vi blitt en ettertraktet og troverdig samarbeidsparter. Jeg er imidlertid redd for at vi forbruker mer av denne verdifulle holdningskapitalen enn vi for tiden klarer å bygge opp. Det er noe vi ikke tar lett på – fordi det er dette som til syvende og sist gjør at vi kan høste politiske gevinster fra de pengene som samfunnet kanaliserer inn til militære formål.

 

Status i Hæren: Kritisk masse og behovet for fortsatt omstilling

Dette bringer meg over til ett av kveldens hovedtemaer – nemlig vår evne til å omstille oss og tenke nytt. Med en liten Hær, som på mange felter er under kritisk masse, blir dette avgjørende. Min oppgave er selvsagt å bidra til at vi skaper mest mulig innsatsevne for tildelte ressurser. Frem til i dag har Hæren tilnærmet seg denne oppgaven på tradisjonelt vis innenfor en brigaderamme: En organisering som bygger på forskjellige våpen- og troppearter. Eksempler på dette er artilleri, infanteri, kavaleri, sanitet og logistikk. Disse krever hver for seg egne kjøretøyer, våpensystemer, reservedeler, utdanningsfasiliteter og instruktører med faglig spisskompetanse. Hva er så status for de ulike troppeartene og muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle deres kjernekompetanse?
ISTAR-miljøet er i vekst. Til tross for en krevende personellsituasjon i 2005 har evnen til å levere viktige innsatsbidrag økt. Årsaken er tredelt: (i) dels som følge av at verdifull kompetanse er ervervet fra tjeneste i Afghanistan; (ii) dels som følge av ulike kurs- og kompetansepakker på høyskole- og universitetsnivå; og (iii) dels som følge av et tett og godt samarbeid med den nederlandske 103. ISTARbn.
Status i Ingeniørvåpenet er mer ujevn. På den ene siden knytter det seg store utfordringer til videreføringen av kritisk kjernekompetanse innen for eksempel minerydding og ABC-vern. På den annen side leveres det en rekke gode bidrag til manøveravdelingene gjennom stormingeniør-, bro- og oversettingskapasiteter. Men også her er bemanningssituasjonen tynn fordi etterspørselen etter ingeniørstøtte til operasjoner hjemme og ute er stor hver gang – som for de fleste av nisjekapasitetene.
Logistikk-, sanitets- og militærpolitifunksjonene preges fremdeles av store utfordringer hva angår evnen til å spisse leveransene mot økt gripbarhet. Dersom disse funksjonene skal kunne samvirke med manøveravdelingene i Hærens reaksjonsstyrke kreves integrerte kommando- og kontrollsystemer, større mobilitet, og bedre beskyttelse enn det vi per i dag klarer å levere. En stadig mer anstrengt personellsituasjon, særlig innen rekruttering og opplæring forsterker utfordringene.
Artilleri og luftvern: Hæren har i dag dårligere luftvernstøtte enn ønskelig, i det NASAMS ikke er godt nok tilpasset landmilitære operasjoner, og RB-70 er ute av strukturen. MRLS-systemet er avskaffet som divisjonsartilleri, og tatt ut av daglig drift. Hærens to artilleribatterier opprettholder tilstrekkelig kompetanse til å understøtte to bataljonsstridsgrupper, men er hardt presset på ildledere og mållokalisering, som er en meget etterspurt og relevant vare internasjonalt.

Samband og K2IS-funksjonene har, fordi de er av kritisk betydning for alle de øvrige avdelingene, gjennom 2005 hatt opp imot en tredjedel av befalsoppsetningen i internasjonale operasjoner. Av den grunn har det blitt stadig mer krevende å bevare små men viktige fagmiljøer, som for eksempel Transportable IKT-moduler og database- og nettverksadministrasjon, fra total forvitring.

Manøverenhetene fortsetter isolert sett å levere kvalitativt høyverdige bidrag til stadig mer komplekse oppdrag. Evnen til å videreføre kritisk kompetanse innen TOW, stridsvogn og bombekastere er imidlertid meget sårbar.

I sum betyr dette at Hæren generelt og Brigade Nord spesielt etter de fleste målestokker befinner seg under kritisk masse. Dette gjelder både i forhold til operativ utholdenhet, videreutvikling av levende samvirkesystemer og det politiske ambisjonsnivået.

Utfordringene som her er skissert gjør det derfor desto viktigere å fortsette moderniseringen. På den måten kan mer ressurser kanaliseres inn mot flere gripbare styrker og mer kompetente og fleksible samvirkesystemer.
Dette bringer meg inn på den avsluttende delen av foredraget her i kveld. Er det slik at Norge som prioritet nummer én bør stille med en tradisjonell brigade i utenlandsoperasjoner? Kan det være at vi er for tradisjonsbundne i vår tenkning når vi setter likhetstegn mellom behovet for operative samvirkesystemer og en gitt brigadestruktur? Som Generalinspektør for Hæren er jeg mer opptatt av den militære og politiske effekten som skapes enn om vi velger å kalle styrkene for divisjoner, brigader, kampgrupper eller innsatsenheter.

For å være konkret: Ett samvirkesystem kan være 500 mann satt sammen av spesialister innen for eksempel transport, ingeniør og sanitet. I en slik sammenheng trenger ikke kampelementet være større en det som er nødvendig for vakt og sikring. Et annet samvirkesystem kan være en stridsgruppe tilsvarende den vi inntil nylig hadde i Afghanistan: En norskledet bataljonsgruppe satt sammen av et mekanisert infanterikompani, et ISTAR-element og en logistikkavdeling. Resten av bataljonen – to kompanier – kom fra samarbeidsland. Et tredje samvirkesystem kan være en fleksibel bataljonsstridsgruppe fra Hæren, sammen med en vakt- og sikringsstyrke fra HV, helikoptre og UAV’er fra Luftforsvaret og et transportkompani fra FKL under en brigadekommando.
I sum knytter disse tankene seg opp til ett av de hovedbudskap som forsvarsministeren redegjorde for i sitt nyttårsforedrag her i Samfundet – nemlig behovet for økt fleksibilitet i vår militære yteevne. En større grad av modularitet i måten vi setter sammen de ulike samvirkesystemer på, vil gjøre oss bedre egnet til å understøtte politiske formål med relevante og tilpassede militære virkemidler. Og ikke minst: Det gjør det enklere for oss å rette ressursbruken mot de kapasiteter og styrkebidrag som vi er best på.

Jeg vil avslutningsvis peke på aktuelle grep som kan bidra til å gjøre våre utfordringer håndterbare.

 

Fremtiden

For det første, vi må bli tydeligere på tiltak som videreutvikler den fellesoperative tilnærmingen. Dette øker den politiske uttellingen fordi kritiske bidrag gir større innflytelse. En forutsetning for dette er militære kapasiteter som er relevante i alliert sammenheng – og som gjør det mulig for små land å utnytte sitt komparative fortrinn i forhold til viktige allierte. Samtidig må de samme kapasitetene fullt ut ivareta vår nasjonale krisehåndteringsevne. En sterkere vektlegging av landmilitære enheter som ikke virker dupliserende i nasjonal eller alliert sammenheng er derfor en forutsetning for mer politisk uttelling.
Skal fremtidens Hær unngå et systemsammenbrudd som følge av reduserte rammer, må vi satse på integrering samt gjensidig forsterkende kapasiteter både mellom forsvarsgrenene og ift alliansepartnere. Landmilitære avdelinger ned på bataljonsnivå bør derfor på sikt utvikles på basis av fellesoperativ integrering. For Hærens vedkommende er det naturlig å være ledende på dette feltet. Dels fordi Luft- og Sjøforsvaret allerede besitter velutviklede IKT- systemer på strategisk nivå; og dels fordi de to grenene i fremtiden vil besitte viktige effektorer som i de fleste sammenhenger også kan understøtte landmilitære operasjoner. Å øke den gjensidige avhengigheten mellom kapasitetene er i så måte en driver for mer transformasjon og mer operativ evne.
En naturlig konsekvens av dette er også sterkere integrasjon mellom forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra. En fellesoperativ TRADOK og en felles krigsskole kan, dersom de legges opp på riktig måte, gi betydelige operative fortrinn. Samtidig vil et fellesoperativt tankesett få større innflytelse i Forsvarets militære organisasjon, og dermed gjøre det enklere å operere ”joint” lenger ned i organisasjonen. Grenvise kompetansebehov kan ivaretas i de respektive forsvarsgrenenes våpenskoler og fagkurs.

For Hærens vedkommende vil en naturlig videreføring av denne logikken tilsi prioritering av de landmaktskonsepter som virker drivende på fellesoperativ tankegang. Et eksempel i denne sammenheng er vår nye ISTAR-kapasitet. Gjennom tett samvirke med Sjøforsvarets kystjegerkommando og Luftforsvarets UAV kapasitet utgjør ISTAR-konseptet en kritisk ressurs for evnen til å opprettholde taktisk og strategisk beslutningsgrunnlag hjemme og ute. Internasjonalt omtales det norske ISTAR-konseptet som banebrytende i arbeidet med å fremskaffe presist beslutningsgrunnlag raskt. Konseptet er en katalysator i forholdet mellom sensorer, effektorer og beslutningstakere.
For det andre, skal Hæren være en pådriver for mer fellesoperativ tankegang må investeringsporteføljen fokusere mer på moderne løsninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Moderne IKT-systemer med nødvendig integritet og robusthet er en forutsetning for effektivt samvirke. Dette gjelder ikke bare i forhold til de andre forsvarsgrenene. Vel så viktig er evnen til å drive effektiv krisehåndtering på tvers av departementale ansvarsområder og grensesnitt. Det faktum at mange av dagens utfordringer krever større grad av tverrdepartemental koordinering er i seg selv en driver for denne tankegangen. På lag med for eksempel Politiet, den sivile redningstjenesten og Sivilforsvaret, vil vi sammen kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på en mer koordinert og effektiv måte. Den samme logikken gjelder naturligvis også i forhold til våre allierte samarbeidspartnere. IKT-løsninger som fremmer flernasjonal forsvarsintegrasjon knytter oss tettere opp imot de internasjonale sikkerhetsfellesskap vi ønsker å støtte – og som gjør det mulig for et lite land å bli hørt i selskap med andre og større stater.
Med oppgraderte IKT-løsninger vil også det beste fra vår eksisterende materiellarv bli tilført ny relevans i lang tid fremover. Ett eksempel er stormpanservognen CV 9030. Med et bedre situasjonsbilde og evne til å trekke på våpen fra Sjø og Luftplattformer kan avdelinger med CV9030 levere mer effekt enn det våre tradisjonelle og omfangsrike samvirkesystemer klarer i dag. Økt satsing på enhetsplattformer med flerbruksegenskaper reduserer med andre ord den overlappende funksjon som mange av Forsvarets avdelinger og kjøretøyer har i dag.
For det tredje – og i forlengelsen av det som er sagt: Med økt fellesoperativ tankegang og bedre IKT-løsninger, kan landmilitære operasjoner gjennomføres med færre ulike strukturelementer og med færre særegne våpensystemer enn i dag. Dette åpner opp for en betydelig systemopprydding i egne rekker, der Hæren på sikt vil kunne forvalte en mer homogen portefølje av enhetskjøretøyer og våpensystemer med multi-rolle egenskaper. Færre ulike kjøretøyer og færre ulike våpensystemer gjør det lettere å rasjonalisere vedlikehold, ettersyn, reservedelslagre og opplæring. For å komme i driftsmessig balanse er det derfor viktig at vi så tidlig som mulig starter utfasingen av de strukturelementer eller troppearter vi ikke skal ha med oss videre. Denne formen for systemopprydning i egne rekker vil også virke drivende på evnen til å tenke nytt. Det relative ”tapet” av å legge ned ett våpensystem, én kjøretøygruppe eller én troppeart kan kanskje kompenseres gjennom nye måter å operere på, eller ved å søke støtte gjennom tettere samvirke med andre forsvarsgrener og allierte partnere.
Til sist: En viktig forutsetning for kosteffektivitet og gripbare styrker er ordninger som nyttiggjør våre meget dyktige mannskaper lengre. I dagens situasjon er det kun cirka 20 % som rekrutteres til videre tjeneste ut over 6 mnd’er korttidsverving; resten returnerer til det sivile samfunn. Våre meget gode erfaringer tilsier at vi bør beholde rekruttering gjennom vernepliktsordningen som fundament. Én mulighet kan i denne sammenheng være forkortet førstegangstjeneste i hvert tyngdepunkt for å sikre tilhørighet til avdelingene fra starten av. Etter endt førstegangstjeneste kan de som ønsker det søke seg over i innsatsstyrkene – som de i løpet av førstegangstjenesten har fått godt innsyn i. En annen mulighet kan være å ha felles forkortet førstegangstjeneste i Forsvaret lokalisert på et sted. De som ønsker mer tjeneste kan fortsette i innsatsstyrkene. Her vil videre utdanning kunne skje under ledelse av eldre og mer erfarent personell i et såkalt ”buddy system”. Uansett modell bør vi holde fast på de mange suksesser nye metoder for rekruttering og dialog med de vernepliktige har gitt de senere år, ha som mål at identitet og tilhørighet knyttes til avdelingen tidligst mulig og at flest mulig verves i en eller to perioder.

 

Avslutning

Mine damer og herrer, i kveldens foredrag har jeg søkt å gi dere status i Hæren, innblikk i noen av utfordringer vi står overfor – og noen tanker om hvordan jeg tror vi kan bidra til å håndtere disse. Mitt hovedbudskap har vært at omstillingen må fortsette – først og fremst av to grunner: Bare slik kan vi generere flere gripbare styrker; og bare slik kan vi håndtere et flatt budsjettnivå som ikke kompenserer årlig realkostnadsvekst. Sistnevnte poeng betyr jo i realiteten reduserte bevilgninger. Dette faktum er i seg selv en driver for mer transformasjon og mer nytenkning – både i forhold til (i) hvordan Hærens samvirkesystemer organiseres, (ii) hvordan operativ utholdenhet skapes, og (iii) hvordan styrkegenerering gjennomføres.
I sum sier dette oss at evnen til å skue utover egen forsvarsgren blir avgjørende. Vi må med andre ord se på hvordan vi sammen – forsvarsgrener, departementer og allierte partnere, kan gjøre hverandre gode. En slik tilnærming gjør at vi kan skape mer forsvarsevne enn det vi isolert sett klarer selv. Militær effekt er derfor nivåuavhengig; divisjoner, brigader eller bataljoner blir lite relevante måleenheter. Så lenge militær effekt måles i grad av politisk måloppnåelse er det vår sikkerhetspolitiske relevans som er av størst betydning. Det viktigste er ikke å holde ved like brigader som kan føre selvstendige kampoperasjoner i et invasjonsscenario, mot en moderne høyteknologisk motstander. Det viktigste er å videreutvikle samvirkesystemer med kapasiteter som den norske Hæren har særlig gode forutsetninger for. Mannskaper og avdelinger som på kort varsel kan settes sammen til kapasiteter våre allierte også etterspør, og dra dit behovet er.
Gjennom tidlig tilstedeværelse med integrerte og relevante styrkebidrag blir vi mer synlige og mer delaktige i de utfordringer og beslutningsprosesser som til syvende og sist også angår egen sikkerhet. Dette gjelder om innsatsen leveres på Finnmarkskysten eller i Sudan; suksesskriteriene for moderne landstyrker blir de samme.
De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner kommer som nevnt ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke som resultat av økte bevilgninger. Tvert om: Relevante innsatsstyrker kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

[1] Vi utdanner ca 1800 mannskaper i Troms og Finnmark, og ca 1100 i ØG/Østlandet (TRADOK/Kort sikt: Brief til GIH vedr HOP-prosessen, november 2005).

 

[2] Paul Narum (2005): ”Forsvarets kjøpekraft er redusert med 40% siden 1990” (Aftenposten, 28. april).

[3] 9000 ansatte viser til FFI kilde vedr DA-NO komparativ studie. Kommentar fra Sverdrup: TRADOKs arbeid med studien antyder et tall i overkant av 8000; samt at tallene fra Danmark også inneholder forvaltningsavdelinger – som vi har overlatt til FLO.

[4] Sverdrup: Danmark har per i dag ca 1000 mann ute i intops – som gir et forholdstall på 1:8.

[5] To kontingenter á 500 soldater per år.

[6] To kontingenter á 200 soldater per år.

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 8. november 2004

”Luftforsvaret 60 år”

 

ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Innledning

Ærede forsamling; jeg vil få takke for invitasjonen til å komme hit for å foredra om Luftforsvaret.

 

Dette er et spesielt år for oss, 10 nov er det 60 år siden etableringen av Luftforsvaret som selvstendig forsvarsgren. Etter noen års sameksistens under Flyvåpnenes Felleskommando i London, ble Hærens og Marinens flyvåpen slått sammen til Luftforsvaret gjennom kongelig resolusjon av 10. november 1944.

 

I denne 60-års-markeringen er fokus rettet både bakover og fremover. Historiske tilbakeblikk for å hedre dem som gjennom krig og fred har bygget opp forsvarsgrenen, og fremtidsrettet for å rette søkelyset der fokus alltid har vært for Luftforsvaret: Hvordan skal vi møte morgendagens utfordringer?

 

Fremtidens Luftforsvar vil være annerledes enn tidligere. Luftforsvaret skal være i forkant av forandringene ved å gå inn i fremtiden med blikket fremover, men med historien i ryggen.

På en kveld som denne er det mange mulige innfallsvinkler, men jeg har bestemt meg for at jeg vil ta dere med på en reise i Luftforsvarets historie. Jeg vil gå periodevis frem, og konsentrere meg om det jeg ser på som viktige milepæler.

 

Dere vil oppdage at det har vært stadig skiftende omgivelser, og det har blitt vist mye kreativitet i behovet for tilpasninger. Det har også vært utvist mye mot og mange har ofret mye, også livet.

 

Men jeg vil ikke bare dvele ved historien, men også se på hvordan Luftforsvaret løser dagens utfordringer, samt hvordan vi ser for oss fremtiden.

Historien

La meg begynne ved starten. Jeg regner med at mange kjenner historien om den første flygning i landet vårt så jeg skal ikke gå i detaljer. Men det er jo noe fantastisk patriotisk over det som skjedde. Og med litt ettertanke så er det jo lett å forstå at det at en svenske skulle fly oppvisning over Marinens høyborg i Horten, det måtte jo noen gjøre noe med. At Marinen tok action (1. august 1912) må jeg jo bare gi dem honnør for. I løpet av ganske kort tid ble både Marinens – og Hærens flyvåpen etablert.

 

Tiden fram mot 2 verdenskrig var en pionertid med en uavhengig utvikling av de to flyvåpnene. Marinen opererte hovedsakelig mindre fly basert på sjøflybaser langs kysten, mens Hæren opererte små fly til støtte for artilleri og ledelse. Ingen tyngre militære ledere så på flyet som en kapasitet det var ønskelig å øke ressursbruken på. Flyenes inntog ble heller sett på som en trussel mot den etablerte Hær- og Marinestrukturen.

 

Først mot slutten av 1930 årene innhentet virkeligheten Norge. Gjennom britenes kolonikriger og kanskje særlig den spanske borgerkrigen fikk man øynene opp for hva et moderne flyvåpen kunne utrette mot en fiende.

 

Vi fikk også en Luftforsvarsutredning ledet av daværende oberst Ruge. Oppfatningen i Norge var i likhet med i mange andre land en stor tro på bombeflyet til både avskrekking så vel som forsvarsvåpen. ”The bomber will always get through” var et begrep mange kjente til.

2. verdenskrig

Utover på 30-tallet ble man mer bevisst på jagerflyenes rolle, men som i resten av Forsvaret kom oppbyggingen mot den andre Verdenskrig for sent. Selv om det som ble gjort var heltemodig nok, så var det ikke store motstanden flystyrkene kunne gjøre den 9. april. Det som imidlertid var viktig var at vi hadde flygere som etter hvert kom seg over til England og som dannet grunnstammen i de norske flystyrker der i løpet av krigen.

 

Og da er jeg fremme med hva jeg vil kalle en viktig beslutning. Spørsmålet som ble stilt i England var hva nå? Hvordan skulle flygerne trenes og utdannes? På hvilken måte skulle de delta? Mange flygere ville i kamp raskt og britene trengte sårt flygere. Så en nærliggende løsning var å la flygerne inngå direkte i britiske flyavdelinger. Men noen, blant dem senere sjef for Luftforsvaret, Bjarne Øen så viktigheten av selvstendige norske avdelinger som viste det norske flagget. Dette ble beslutningen og man tok den tiden man trengte for å etablere en treningsleir i Canada og etablere egne avdelinger. Neppe så veldig populært blant britene, men det profesjonelle grunnlaget for dagens Luftforsvar ble lagt ved denne beslutningen.

Gjennom 2 verdenskrig ble 4 norske skvadroner dannet og direkte integrert i Royal Air Force. Det var de to jagerskvadronene 331 og 332 og de to maritime skvadronene 330 og 333.

 

Og som et eksempel på luftmakt av høy kvalitet kan vi se på årsregnskapet for 1943. Innen 11 Group som utgjorde 69 skvadroner var 331 skvadronen på topp med flest nedskytinger, mens 332 skvadronen var nummer 6.

 

De to maritime skvadronene opererte flybåter og Mosquito angrepsfly. Oppdragene var i første rekke beskyttelse av Atlanterhavskonvoiene og operasjoner langs den okkuperte norskekysten. Utvilsomt meget krevende operasjoner, men som ikke fikk samme oppmerksomhet som jagerskvadronene.

 

I tillegg deltok mange norske flygere og besetningsmedlemmer i britiske avdelinger, ikke minst i Bomber og Transport Command.

 

Dette med mobilitet og flernasjonalitet er jo populært i dag. I tiden før invasjonen ble 132 Wing mobilt oppsatt med de norske 331 og 332 skvadron + 2 engelske og 1 nederlandsk skvadron. De ble støttet av forskjellige støtteavdelinger og kjempet sammen på kontinentet etter invasjonen. Hvis vi ser på oppsetningen så er den til forveksling lik den våre Luftvinger har i dag.

 

De norske skvadronenes innsats under krigen representerer en arv vi i Luftforsvaret er stolte av å bringe videre. Ikke store i antall, men profesjonelle og med høy kvalitet. Men det kostet også mye, noe vi aldri skal glemme.

Oppbygging og kald krig

Etter krigen fulgte jo perioden vi i dag kaller den kalde krigen og en vanlig måte å karakterisere den på er at det var en relativt statisk periode – i hvert fall sikkerhetspolitisk. Dette kan sikkert være korrekt i forhold til hva alternativet kunne ha vært, men ser man nærmere så ser man at det skjedde store endringer underveis – også for Luftforsvaret. Det var skiftende omgivelser og betingelser som man hele tiden måtte tilpasse seg til.

 

 

Når man vendte hjem så var ikke Luftforsvaret et komplett luftforsvar, men heller selvstendige skvadroner og en ledelse. Gjennom krigen hadde vi vært tett integrert med RAF, og vi hadde ikke det som skulle til for å drive et komplett luftforsvar slik vi kjenner det i dag.

 

De første årene etter krigen trengte landet å bruke penger på andre ting enn forsvar, det var personellmessig uro og etter hvert kom det klart frem at materiellet fra krigen måtte fornyes.

 

 

Men når Jernteppet senket seg og ikke minst Korea-krigen satte inn, begynte det å haste for våre politikere. Vår felles grense med Sovjetunionen og den enorme oppbyggigen av militærbasene der gjorde samtidig nordområdene til en viktig strategisk del av NATO.

 

Nasjonalt ble det bevilget mer penger til Forsvaret, men det som virkelig skulle gjøre forskjellen var den amerikanske våpenhjelpen. Det ble anskaffet store mengder materiell, i en periode var vi oppe i ca 200 jagerfly, radarstasjoner, luftvern og flybaser.

 

 

I denne perioden gikk Luftforsvaret fra en britisk til en amerikansk orientering. Oppbyggingen skjedde raskt og innføringen av så mye nytt utstyr, samtidig som mange av både flygere og bakkemannskaper var nyutdannede, førte også til mange ulykker. Om lag 100 flymannskaper mistet livet i løpet av 50-tallet.

 

Den første tiden etter krigen ble det nasjonale invasjonsforsvaret vektlagt, med hovedvekt på defensive kontraluftoperasjoner, sekundært støtte til Hæren og Sjøforsvaret.

 

 

Etter hvert kom doktrinen om massiv gjengjeldelse og Luftforsvarets oppgaver ble endret i retning av støtte til allierte operasjoner. Som en følge av dette fikk jagerbombeflyene økt betydning ved at de skulle brukes til offensive operasjoner utenfor Norge. Ideen var at flyene skulle angripe forhåndsplanlagte mål som kommando og kontrollsystemer enten for å ødelegge eller for å mette systemet. Dette ville gjøre det lettere for fly med atomvåpen å kunne nå sine mål. En litt vanskelig sak var at rekkevidden på våre fly gjorde at de neppe hadde muligheter til å nå tilbake til sine baser.

 

 

Ved inngangen til 60-tallet kom det igjen betydelige endringer. En ny administrasjon i USA ønsket en ny strategi og man gikk over til flexible response strategien, hvor et begrenset angrep kunne møtes med et tilpasset svar og ikke massiv gjengjeldelse.

 

Samtidig ble Nordflåten utbygd og Nord-Norge fikk økt betydning.

 

For Norge betød dette et skifte i strategien fra ren støtte til allierte operasjoner til vektlegging av invasjonsforsvaret i Nord-Norge. Målet ble å kunne holde ut lenge nok til at allierte styrker kunne komme til unnsetning.

 

Ved inngangen til 60-årene oppstod en ny utfordring og det var at materiellet som ble mottatt via våpenhjelpen var modent for utskifting, samtidig som amerikanerne mente at landene i Europa hadde så god økonomi at de kunne anskaffe våpen selv. Heldigvis for Norge ble vi sett på som så viktige at vi fremdeles fikk hjelp og vi mottok bl annet en skvadron F104G.

 

Dette var et meget avansert fly på den tiden og det passet også godt inn ved at NATO bygget opp et europeisk felles luftforsvar under NATO-kommando. Luftkontroll- og varslingskjeden NADGE ble utbygd og våre F104 fikk oppgaven både å avskjære og identifisere fremmede fly, men også være i stand til å bekjempe dem hvis hensiktene ikke var gode. Alliansen skulle nå kunne motstå et flyangrep under en begrenset konflikt.

 

At norske jagerfly var oppe og identifiserte og avskjærte sovjetrussiske fly 400-500 ganger i året viser at aktiviteten i perioden var svært høy.

 

Utover på 70-tallet ble forsvar mot sjøinvasjon mer og mer aktuelt. Først F5 og deretter CF104, en kanadisk versjon av F104, ble brukt i anti-sjøinvasjonsrollen.

 

Fremveksten av den sovjetiske marinen på Kola-halvøya førte også til et omfattende behov for etterretning, overvåkning, strategisk varsling og ubåtbekjempelse. Maritime patruljefly ble anskaffet og vi kan gjerne si at vi betalte tilbake for mye av den hjelp vi fikk med etterretningsinformasjon til NATO allierte.

Andre oppgaver

Alt i alt er mye av Luftforsvarets virksomhet av felles karakter og mye av det vi gjør foregår i direkte støtte til andre forsvarsgrener. Luftforsvaret fikk derfor også en rolle i det å gi transportstøtte til Hæren, samt at et felles transportbehov ble dekket med C-130.

 

En annen utvikling skjedde ut over på 70-tallet med en betydelig utvidelse av nasjonal kontroll over store og ressursrike havområder. Maritime patruljefly og nye kystvakt helikoptre fikk oppgaver i den forbindelse.

 

Redningstjenesten var også noe Luftforsvaret tok på seg, selvfølgelig fordi dette var naturlig rent kompetansesmessig, men også fordi det ga ”goodwill” i samfunnet.

 

Utvikling og omstilling

En ting som går igjen i Luftforsvarets historie er store materiellanskaffelser, med mye diskusjon og uenighet om valg av typer, antall osv.

 

På 60-tallet var det store diskusjoner om kampfly vs luftvernsystemer og det var anskaffelser av nye typer jagerbombefly.

 

 

Luftforsvaret gjorde noe jeg ser på som strategisk viktig og det var å bruke kompetansen til FFI som støtte i disse valgene. Det var særlig genlt Mohr som var talsmann for dette. Det ga vurderingene større troverdighet og mange oppfattet FFI som en mer uavhengig instans. Resultatene ga mersmak og kampflyanalyser ble gjennomført både ved anskaffelsen av F5 og senere av F16.

 

 

Et annet poeng rundt dette med stadig innføring av nytt høyteknologisk utstyr er jo hvordan dette har påvirket vår kultur. Personellet måtte stadig læres opp på nye systemer, innføringen skulle skje på en forsvarlig måte og det måtte hele tiden skje en utvikling innen bruken av disse systemene.

 

Når man hører om utprøving av nattbombing med F5 på Grønnstabben utenfor Bodø, nye konsepter for lavflyging med CF104 inne i fjordene om natta i dårlig vær og hvordan luftvernet utviklet seg, så skjønner en jo at hele forsvarsgrenen er vant til å være på jakt etter nye løsninger og sånn sett bør stå godt rustet kulturelt til den transformasjonen vi i dag snakker så mye om.

 

Her vil jeg peke på utviklingen innen luftvernet som noe spesielt. Mye av utviklingen innen Luftforsvaret kom som et resultat av internasjonal teknologiutvikling. Men utviklingen av luftvernet er et eksempel på Luftforsvarets egen evne til nytenkning og innovasjon.

  • Etter diverse tilbud på kjøp av missilluftvern til flyplassene våre valgte Luftforsvaret å satse på en norsk utviklet modell, Norwegian Adapted Hawk (NOAH), med ny tredimensjonal radar og et nettverksbasert kommando og kontrollsystem. Dette var faktisk et av de første nettverksbaserte våpensystemene i verden.
  • Allerede da var systemet ledende, men det unike var neste steg i utviklingen. Vyene om et modulbasert luftvern var klar, og så fort teknologien kunne levere det aktive missilet og de sambandstekniske løsningene som trengtes var NASAMS etablert midt på nittitallet. Norge hadde fått verdens mest moderne luftvern og var eneste nasjon som opererte aktive missiler i denne rollen.

Helt frem til i dag har systemet ikke funnet sin like i verden, og først nå innfører US Marine Corps og US Army lignende systemer.

Århundrets våpenkjøp

Jeg er nå framme ved en ny beslutning som fikk meget stor betydning for Luftforsvaret, århundrets flykjøp som det ble kalt, og som endte opp med anskaffelsen av F16.

 

Utgangspunktet var ikke enkelt, vi snakker altså om en prosess som startet på slutten av 60-tallet. Våpenhjelpen kunne man ikke regne med og budsjettene ville bli stramme, det visste man.

 

Igjen satset Luftforsvaret på en kampflyanalyse og ut av hele prosessen, som selvsagt også i stor grad var politisk, fikk vi en del resultater som skulle vise seg å være veldig viktige:

  • Først og fremst anskaffelsen av et fly som i ettertid har vist seg å være meget godt tilpasset våre behov og ikke minst har gitt oss den interoperabilitet vi har trengt innen NATO
  • Kampflyanalysen var omfattende og ble styrende for en rekke av de støttesystemene som måtte til for at flyene skulle fungere best mulig. Ikke minst dette med overlevelsesevnen av flyplassene som medførte høy oppmerksomhet rundt baseforsvaret
  • Anskaffelsen ble til etter et samarbeid med noen NATO-land som er ganske like oss i størrelse og tankegang, Danmark, Belgia og Nederland.

Etter hvert førte dette til et nært samarbeid både innen logistikk og operativt. Det ble arrangert felles kurs og man dro i sammen på store øvelser som Red Flag. Vi kan altså trekke en rød tråd fra kampflykjøpet og fram til vår deltagelse på Manas under Enduring Freedom, hvor vi opererte i sammen med Danmark og Nederland.

 

Det var jo flere alternative løsninger som var oppe. En var å anskaffe et mye større antall av enklere typer jagerfly. Altså typisk kvantitet vs kvalitet. Jeg vet ikke hvor sannsynlig en slik løsning var, men man kan jo spørre seg hvor vi hadde vært i dag hvis vi hadde valgt en slik løsning.

 

 

– En mye diskutert konsekvens var rollevalget. Begrepet holdetid ble brukt og den mest kosteffektive måten dette kunne gjøres på, var å drive defensive kontraluftoperasjoner og angripe en invasjonsflåte med Pingvin-missiler. Ildstøtte til våre bakkestyrker kunne ikke prioriteres innenfor de økonomiske rammer og rollevalget ble vedlikeholdt ut den kalde krigen. Selv om det sikkert var logisk den gang, så tok den bort noe av de grunnleggende egenskapene ved kampflyene, nemlig fleksibilitet, i og med at man spesialiserte seg på noen roller. Dette skapte problemer da tidene igjen skiftet, noe jeg vil komme tilbake til.

Murens fall – nye sikkerhetspolitiske utfordringer

Så kom den store forandringen og Muren falt. På kort tid ble hele den sikkerhetspolitiske situasjonen forandret.

 

Hvordan var Luftforsvaret rustet for denne endringen og hva skjedde?

Jeg har tidligere sagt at Luftforsvaret gjennom sin historie og kultur var vant til endringer og det å forholde seg til noe nytt. Samtidig hadde det særlig på 80-tallet foregått en veldig tydelig rollespesialisering. Man var blitt veldig god på det taktiske nivået, mens bevisstheten på et overordnet nivå ikke var fullt så god.

 

Men i overgangen til 90-tallet hadde det funnet sted en generell kvalitetsforbedring, hvor noen unge generasjoner med ”drive” gjorde seg gjeldende.

Samtidig foregikk det en satsing på utvikling av luftmaktskompetanse, særlig i miljøet på Luftkrigsskolen, som gjorde at man fikk en bedre oppfatning av hva luftmakten egentlig kunne brukes til. Diskusjoner ble blant annet ført om offensiv bruk av luftmakt kontra defensiv.

 

 

Men fremdeles var man i tvil om hvilken retning utviklingen skulle gå og det gikk vel som det ofte gjør; det var hendelser som inntrådte som bevisstgjorde Luftforsvaret, så vel som resten av Forsvaret, og som ga retning.

 

Ut over på 90-tallet kom det flere operasjoner som var med på å forme vår bevissthet. Gulf-krigen viste luftmaktens betydning, luftoperasjonene over Balkan viste også betydningen av luftmakt, men også poenget med koalisjoner. Så kom luftoperasjonene over Serbia/Kosovo hvor vi deltok i en krig, og gjorde en utmerket innsats, men ikke kunne utnytte flyets fremste fortrinn, nemlig fleksibilitet. Vi så vi manglet flere av de kapasitetene som var etterspurt.

 

Hjemme slet vi med lite flytid og NATO-evalueringene av reaksjonsstyrken tilsa at vi ikke hadde det nødvendige operative nivået. Samtidig følte vi det lå mye kvalitet i bunn og F-16 var i ferd med å bli oppdatert, og nye våpen var på vei.

 

Uansett: Luftforsvaret var i en periode ikke et relevant sikkerhetspolitisk instrument og noe måtte gjøres. Her må jeg dog tillegge at jeg først og fremst snakker om jagerflyene. Vi hadde både transportfly og helikoptre som i hele denne perioden viste seg å være relevant.

Jeg lar dette bildet av en F-16 over Afghanistan stå som et symbol på den endringen som har skjedd.

 

I løpet av veldig kort tid ble flytiden pr flyger økt betydelig, nye våpen ble anskaffet inkludert laserstyrte bomber, nattbriller og målbelysningsutstyr. NATO evaluering ble gjennomført med glans og vi gjennomførte en vellykket 6 måneders periode som deltager i Enduring Freedom.

Så hva hadde skjedd?:

  • For det første ble vi nok innhentet av virkeligheten: vi forstod hva som måtte gjøres for å bli relevant
  • Det ble fokusert kraftig på det operative
  • Det ble inngått gode avtaler med FLO, ende til ende avtalen, samt at FLO selv skapte en egen identitet og utvilsomt gjorde en kjempejobb.
  • Balansert målstyring ble innført som strategisk styringsverktøy

 

Samtidig hadde vi en leder som var veldig tydelig på hva vi skulle gjøre og som kommuniserte budskapene på en forståelig måte.

 

Dagens situasjon

Alt i alt vil jeg si at Luftforsvaret anno 2004 er ved god helse. Med unntak av de som har rent nasjonale oppgaver, er alle styrkene i dag innsatsstyrker. Det operative nivået er bedre enn på lenge. Derfor blir det så viktig nå i den tiden som kommer å konsentrere oss om å holde dette nivået, samtidig som vi må foreta forbedringer der det trengs.

 

Vi har erfaringer for at en bedrifts ytelser går i sykluser. Går det bra så inntreffer det gjerne en periode med selvtilfredshet. Vi skal være på vakt mot det. Det som allikevel taler for at dette ikke vil skje er behovet for kontinuerlige forbedringer, ikke minst på utstyrssiden. Dette bør hele tiden holde oppmerksomheten og motivasjonen for å gjøre det bra oppe.

 

Vi har et høyt operasjonstempo samtidig som mye foregår i forbindelse med omstillingsprosessen. Vi skal følge med og lytte på dem der ute. Slitasje vet vi vil forekomme. På den annen side ser jeg ikke at vi har noe valg. Omstilling eller transformasjon vil være en kontinuerlig prosess. Sånn sett blir det å jobbe i offentlig sektor mer og mer lik privat sektor.

Internasjonalt engasjement

Men før jeg ser inn i fremtiden vil jeg kaste et blikk mot den deltagelse Luftforsvaret gjennom årene har hatt internasjonalt. I dag står Luftforsvaret med helikopter i Kosovo som en del av den internasjonale styrken der. Vi har samtidig brannmenn og hundeekvipasjer stasjonert i Kabul. Vi driver samtidig luftovervåking for våre nye NATO allierte i Baltikum og skal sende jagerfly dit over nyttår for å ivareta alliansens forpliktelser i forbindelse med suverenitetshevdelse. Luftforsvaret er med der Forsvaret blir bedt om å stille opp for internasjonalt fredsarbeid.

 

 

Dette er også en tradisjon Luftforsvaret har drevet lenge. Våre kanskje største bidrag til FN har vært Kongokrisen på 60 tallet og helikopterstøtte i flere år i UNIFIL og på Balkan. Jeg har nevnt deltagelse i Kosovokrigen og ikke minst Operation Enduring Freedom i Afghanistan hvor norske transport og jagerfly opererte fra Kirgisistan i det gamle Sovjetunionen. Der var det også første gang siden 2. verdenskrig at norske kampfly leverte skarpe våpen mot en motstander.

 

Samtidig må jeg få lov til å trekke frem det strukturelement som vel har blitt brukt hyppigst i internasjonal tjeneste, nemlig 335 skvadronen og deres transportfly. Det er få konflikt- eller katastrofeområder denne skvadronen ikke har deltatt i.

 

Internasjonalt engasjement vil også i fremtiden stå sentralt i vår organisasjon og våre avdelinger skal alltid stå parat til å delta der det trengs når det trengs.

Fleksibilitet – M2N konseptet

Hvis jeg ser litt fremover så er det vel en allmenn oppfatning at vi må være forberedt på det meste. Fleksibilitet er et nøkkelord. I øyeblikket har vi sterkt fokus på terror, noe som er naturlig. Men på sikt kan det igjen være andre ting som vil oppta oss. Globalisering er et fenomen som gjør at situasjoner som før virket fjerne, i dag kan påvirke oss direkte – også vår sikkerhet. Samtidig har vi utfordringer i våre nærområder – ikke minst knyttet til ressursene – som må håndteres. I NATO sammenheng er det for øvrig verdt å merke seg at våre utfordringer i nord har liten oppmerksomhet.

 

For meg ser jeg lite motsetninger i det at vi skal være relevante ute og hjemme. Vi har noen strukturelementer som er tilpasset nasjonale forhold, ellers er innsatsstyrker som kan settes inn ute og hjemme. For Luftforsvaret er vi vant til dette og vil arbeide for at vi skal være relevante der utfordringene oppstår.

 

For å se litt nærmere på hva vi hat gjort og gjør for å være relevante så må vi se på vårt nye luftstridskonsept og vår nye organisering.

 

Hovedtanken har vært at styrkene skal bli maksimalt fleksible ved at de modulbaseres, dvs settes sammen til en innsatsstyrke etter behov, og at de måtte få bedre mobilitet. Vi endret fra et typisk statisk til et mobilt konsept. Innenfor luftvern kan vi tenke oss en situasjon hvor det vil være ønskelig å sende en radarenhet med en kontrollenhet, mens det i andre tilfeller kan være et fullt oppsatt batteri. På samme måten kan det være ønskelig å sende ut en enhet på 12 jagerfly, mens vi også kan sende helt ned til to fly dersom nødvendig. Hele tiden med nødvendige støtteelementer.

 

Vi endret også organiseringen av flystasjonene for å støtte opp om dette konseptet. De operative og mobile elementene ble lagt under luftvingsjefen, mens de statiske støtteavdelingene ble lagt under basesjefen.

 

Denne modulbaseringen har de siste årene vært videreutviklet til at vi nå har en multinasjonal samarbeidsavtale med de andre europeiske F16 landene. Gjennom det såkalte EPAF samarbeidet som nå er formalisert i EPAF Expeditionary Air Wing vil Danmark, Nederland, Belgia, Portugal og Norge i fremtiden samarbeide om å bidra til internasjonale koalisjonsstyrker, eksempelvis gjennom NRF.

 

 

NRF som organisasjon bidrar for Luftforsvaret å styrke transformasjonen i retning et stadig mer moderne og relevant sikkerhetsverktøy. Samarbeidet som her dannes og de erfaringene vi tar med gjennom trening og fellesoperasjoner videreutvikler organisasjonen vår. Gjennom EPAF og NRF blir vi bedre i stand til å operere sammen med våre allierte både nasjonalt og internasjonalt i fremtiden. Luftforsvaret vil derfor i fremtiden prioritere innmelding av alle våre innsatsstyrker i NRF, og la dette være et bidrag til den stadige moderniseringsprosessen av forsvarsgrenen.

 

 

For Luftforsvaret er det samtidig viktig å utvikle slike internasjonale samarbeidsavtaler videre. Mange land har f. eks de siste årene kuttet ut sine eldre luftvernsystemer uten at disse er erstattet. Her kan vi stille med et moderne system som kan utfylle tyske og nederlandske tunge PATRIOT enheter.

 

Jeg nevnte at vårt operasjonskonsept er mobilt og modulbasert, men det er ikke helt korrekt da vi mangler et element nemlig nettverksbasert Vi forkorter det M2N som står for modult mobilt og nettverksbasert.

 

Når det gjelder nettverksbasering så et det vanskelig å tenke seg dette uten at det skal foregå innen en fellesramme. I Luftforsvaret har vi for så vidt erfaring med nettverksbasering via våre luftvernsystemer og det integrerte luftforsvarssystemet i NATO. Men det vil nå bare utgjøre deler av et hele og det er ingen tvil om at utfordringene på dette området er store. På utstyrssiden vil det å nettverke eksisterende systemer gi stor effekt, men selv om dette teknologisk ikke er så vanskelig så vil det koste penger. Så kommer utfordringene knyttet til organisasjon og hvordan vi som mennesker skal operere i et slikt system. Ikke minst hvordan det skal ledes? NBF gir muligheter, men det kan selvfølgelig også misbrukes. Her er Forsvaret i gang med konkrete prosjekter og vi skal bidra med det vi kan. Et viktig prosjekt på utstyrsiden er Link 16 som våre F16 er i full gang med å prøve ut.

Nyinvesteringer og videreutvikling

Når det gjelder fremtiden er det fortsatt behov for videreutvikling og nyinvesteringer innenfor mange av våre strukturelementer.

 

Når det gjelder kampfly er standarden meget god. Vi har anskaffet Pantera målbelysningspodder og det er nylig skrevet kontrakt på ytterligere anskaffelser. Det er vanskelig å stå her og beskrive hva disse poddene egentlig innebærer, men jeg har selv sittet i 20000 fot 20nm unna og sett at en person beveger seg over en bro. Det er altså en hel ny verden når det gjelder nøyaktighet. Et prosjekt som gjennomføres er å linke bilder fra podden direkte ned til en bakkestasjon. Tenk hvilken mulighet vi da har til å få et øyeblikksbilde fra beredskapsflyene hvis en situasjon skulle oppstå. Vi må også anskaffe GPS-styrte våpen for å få en sann allværskapasitet og vi må hele tiden oppgradere F16 flåten dersom den skal være vårt fremste kampvåpen i mer enn 10 år til.

Vi ser i det hele tatt at F16 får flere og flere kapasiteter som tilpasser det til bruk i et NBF-konsept. Pantera, Link16 + nye våpen gjør at F16 kan fylle alle tre rollene innen NBF, sensor, effektor og beslutningstaker.

 

På Luftvern videreutvikles NASAMS med økt mobilitet og ny radar. Trusselen fra kryssermissiler er økende samtidig som trusselen fra tradisjonelle fly minsker, og det er nok her systemet vil finne sine oppgaver i fremtiden. NASAMS er et meget avansert system og det er mange land som ser på oss nå for å lære av våre løsninger. Utviklingen av et Ground Based Operation Center med link 16 kapasitet vil samtidig gi luftvernet full integrasjonsmulighet til bruk sammen med allierte styrker nasjonalt og internasjonalt.

 

Et viktig poeng er at NASAMS også vil ha en rolle i støtte til Hæren. Dette er krevende operasjoner, men vi har vist tidligere at det å følge Hæren er noe vi klarer.

Vi må heller ikke glemme styrkebeskyttelse. Dette er kapasiteter som det er lett å nedprioritere, men hvis det er ett sted en asymmetrisk motstander lettest kan angripe oss så er det sannsynligvis på bakken. En annen ting er at på dette området bør det være et potensial for fellesløsninger.

 

Transportflyene våre er gamle og vi må holde dem kontinuerlig under oppsikt så vi tar vare på det flysikkerhetsmessige. Transportfly har jo vært gjenstand for mange analyser og er et av de spørsmålene som ikke er helt enkle når en skal vurdere behov og se det opp i mot ressursene. Det er nok behov for en nasjonal kapasitet, ikke minst til taktiske formål, mens man for de store løftene kan se på flernasjonale løsninger. I øyeblikket vurderer vi forkjellige oppgraderingsløsninger av eksisterende flåte, så får vi se hvordan utviklingen i fremtiden blir.

 

På MPA siden vil vi videre oppgradere P-3C flåten og ikke minst dens evne til multirolle operasjoner. Med ny radar og annet elektronisk utstyr kan P-3C også bidra til en nasjonal ISTAR kapasitet.

 

På helikoptersiden er forberedelser til innføring av nye NH-90 helikopter til bruk på Kystvaktfartøyer og Frithjof Nansen klasse fregatter i gang. Dette vil gi Sjøforsvaret en formidabel kapasitetsøkning i forhold til i dag. Vi gleder oss til å ta fatt på dette samarbeidet på tvers av forsvarsgrenene slik at vi kan utvikle nasjonens maritime kapasitet videre sammen.
Luftforsvaret håper også at Justisdepartementet velger å anskaffe NH-90 helikopter når Sea King nå snart må erstattes. Dette vil gi oss en mulighet til fleksibel, effektiv og kvalitetsmessig drift av et stort maritimt helikoptermiljø til beste for Norge.

 

Et av Forsvarets satsningsområder er spesialoperasjoner. Tradisjonelt er slike operasjoner gjennomført av Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen, men behovet for støtte fra luftforsvarskapasiteter er økende. Forsvaret ønsker derfor å på sikt innføre egne helikoptre utrustet til slike operasjoner. For imidlertid å komme i gang med trening og utdanning til dette er det besluttet å oppgradere et antall Bell 412 med en minimumskapasitet.

 

Samtidig oppretter Luftforsvaret en egen Luftving, 137 Luftving på Rygge, som vil få spesialoperasjoner som sitt hovedfelt. Her inngår 720 skvadronen med sine helikopter og f.eks. 717 med EK fly, samt 335 skvadronen som flyttes fra Gardermoen med sine transportfly. En samlokalisering av disse enhetene vil gi Forsvaret et sterkt spesialoperasjonsmiljø også i Luftforsvaret.

 

Når det gjelder andre strukturelementer så er det planer for etablering av en UAV kapasitet, mens når det gjelder tankfly ser det ut til at vi i første omgang vil se på flernasjonale løsninger. Begge disse kapasitetene er fremtidsrettet og vil være viktige styrkemultiplikatorer både for Land-, Sjø- og Flyoperasjoner.

 

Innenfor Kontroll og Varsling og Kommando og Kontroll ser det ut til at det store ACCS-prosjektet blir forsinket. Samtidig begynner våre radarer å bli gamle og vi må se på løsninger som gjør at vi kan opprettholde et troverdig luftbilde i Norge.

Nye kampfly

Siden vi nå ser inn i fremtiden så må jeg si noen ord om nye kampfly. Sett fra Luftforsvarets perspektiv er det lett å tenke seg at dette er vårt viktigste fremtidsprosjekt og at hvis Luftforsvaret skal ha en betydningsfull rolle i den norske Forsvaret også i fremtiden så trenger vi nye kampfly. Men en ting er at vi i Luftforsvaret sier dette – vi tilhører jo sånn sett menigheten – resten av Forsvaret må ville det, politikerne må ville det – egentlig må hele nasjonen ville det fordi dette vil bety en meget stor investering, som selvfølgelig vil bli sammenlignet med mange andre gode formål i samfunnet.

 

Jeg ønsker derfor en bred tilnærming til dette spørsmålet med involvering av viktige institusjoner i hele samfunnet og det må være lov å ta opp og diskutere det meste i denne sammenheng. Fra min side vil jeg bidra med de fagmilitære argumenter som jeg tror på.

 

 

Men la meg først klargjøre et par ting. I 2008 skal Stortinget etter planen ta stilling til type og antall fly. Forut for den politiske beslutningen er Forsvaret pålagt å vurdere aktuelle kandidater, i første rekke den europeiske Eurofighter Typhoon og F-35 Joint Strike Fighter fra USA, som igjen skal munne ut i en militærfaglig anbefaling til Stortinget. Det er viktig for meg å slå fast at vi i Luftforsvaret ikke har laget noen «fasit» på forhånd mht. flytype og antall. For det andre ligger det ikke i forsvarsgrenens mandat å involvere seg i de handelspolitiske og andre ikke-militære aspekter omkring et materiellkjøp av denne størrelsesorden. Det er politikernes gebet.

 

Når det er sagt så er det mitt syn fra et faglig ståsted at Norge – for å kunne utøve sin suverenitet på en troverdig måte – bør opprettholde et moderne og fleksibelt kampflyvåpen også etter at F-16-epoken er over. Dette begrunner jeg først og fremst i at det ikke er noen gitt å vite hva slags utfordringer vi som nasjon kan stå overfor i generasjonene som kommer – terrortrusler, ressurskonflikter, væpnede konflikter med stor smitteeffekt og nye trusler vi ennå ikke kjenner. I dette bildet trenger samfunnet og Forsvaret den helt unike kapasitet kampfly representerer.

 

Kampflyet er først og fremst unikt ved at det kan løse så mange forskjellige oppgaver. Disse oppgavene kan være knyttet til nasjonale og internasjonale forhold.

 

Kampflyene kan gjennom sine sensorer fremskaffe viktig og oppdatert informasjon fra et aktuelt område til beslutningstakere.

 

Kampfly har evnen til å anvende et vidt spekter av virkemidler for avvisning av ikke ønsket aktivitet på eller over norsk territorium. Effekten kan raskt meddeles tilbake via nettverksbaserte systemer. Dette gir god mulighet for god og direkte militærpolitisk håndtering av situasjonen.

 

Kampflyet utgjør et substansielt bidrag til støtte for andre enheter, både til sjøs og til lands.

 

En motstanders kunnskap om at vi innehar en moderne kampflykapasitet vil i seg selv virke avskrekkende og episodeforebyggende.

 

Og i tillegg til avanserte muligheter for oversikt og formidling av informasjon, fører kampflyet med seg et menneske som representerer erfaring og dømmekraft i alle faser av oppdraget. Piloten er etter mitt skjønn kampflysystemets sterkeste ledd, en sikkerhet for at en situasjon ikke trappes opp som følge av utilstrekkelig informasjon eller rene uhell. Her ligger også forskjellen mellom kampfly og ubemannede luftfartøyer (UAV/UCAV), som i overskuelig fremtid nok kan supplere kampflyvåpenet, men ikke erstatte det.

 

Et poeng som diskuteres er hvorvidt et felles europeisk flyvåpen kan bli en realitet og i så fall om dette kan redusere behovet for antall kampfly.

Jeg har stor tro på internasjonale samarbeidsløsninger, ikke minst for å få ned driftskostnadene. Samarbeid er også uproblematisk rent operativt. Utfordringen er særlig knyttet til suverenitet og i hvilken grad et land er villig til å la andre lands styrker ta seg av sin suverenitet.

 

 

Alt i alt mener jeg Norge og Forsvaret som helhet har trenger et moderne kampflyvåpen dersom vi fortsatt skal ha ambisjonen om nasjonal evne til myndighetsutøvelse og krisehåndtering i våre område, samt delta på en måte internasjonalt som gir nasjonen diplomatisk tyngde. Hvilket fly vi skal anskaffe, og i hvilket antall får utredningen som er i gang vise.

 

Skal vi nå målsettingene om å vedlikeholde eksisterende struktur, samt innføre nye, så er vi avhengige av tilstrekkelige og helst forutsigbare økonomiske rammer. Men vi har selvfølgelig også et eget ansvar for å bidra til kosteffektive løsninger. En utfordring for Luftforsvaret er at vi har baser mange steder i landet og pga oppgavene og flyenes egenart er det ikke bare å samle dem på ett sted. Vi vil nok stadig måtte ta diskusjonen om den mest hensiktsmessige baseringen, men samtidig må vi jobbe for kosteffektive løsninger innenfor den struktur vi har.

Jeg oppfatter det slik at bevisstheten rundt dette er høy på våre avdelinger og jeg tror man skjønner at den som ikke oppnår gode løsninger raskt får et problem i konkurransen.

Avslutning

Jeg vil runde av med å si at Luftforsvaret er stolt av sin arv og ønsker å videreføre sine tradisjoner gjennom 60-år. Luftforsvaret er vant til å håndtere endringer og se fremover, og det er med god tro på fremtiden jeg har overtatt som Generalinspektør.

Skal Luftforsvaret være relevant også i fremtiden, er omorganisering og videreutvikling nødvendig. Den organisasjonen som ikke er i stand til hele tiden å utvikle seg har ikke livets rett. Ting vi ønsker å bevare må dermed endres. Gjennom Luftforsvarets historie har omorganisering vært et gjennomgangstema. Det har imidlertid medført at Luftforsvaret til enhver tid har vært relevant, og at det er en organisasjon som hele tiden sikter høyere.

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

Foredrag: Fremtidens Heimevern

Heimevernet har siden 1993 tilpasset den operative struktur iht de endrede behov. Likevel er det riktig å si at den omstillingen som vi nå gjennomførerer er den største og mest omfattende i Heimevernet snart 60-årige historie. I kveld vil jeg informere om fremtidens Heimevern – noe som ikke ligger veldig langt frem i tid.

. Min orientering vil omfatte disse områdene:

· Historikk og bakgrunn

· Politiske føringer

· Kvalitetsreformen i Heimevernet

· Innretning på fremtidens Heimevern

· Prioriteringer

Aldri mer!

Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen/OMS

Vi kjenner alle bildet av tyske tropper som marsjerer ned Karl Johans gate om ettermiddagen 9. april1940. Tyskerne hadde langt på vei lykkes med sitt strategiske kupp og på denne måten hindret at norske styrker fikk gjennomført en ordnet mobilisering.

I 1946 ble Heimevernet opprettet med en av sine viktigste oppgaver å sikre mobiliseringen i tilfelle et angrep på Norge. I løpet av krigen var den militære delen av motstandsbevegelsen MILORG blitt bygget opp over nær sagt hele landet.

Organisasjonen hvor alle samfunnslag var representert utgjorde ved frigjøringen en styrke på 40 000 – 50 000 mann. Heimevernet var en direkte videreføring av MILORG og det var MILORG-folk som dannet grunnstammen i HV i de første ti-år etter krigen.

Historikk

Heimevernet har siden starten vært en landsdekkende, desentralisert og relativt statisk organisasjon hvor de viktigste oppdragene under den 40-årige øst-vest konfrontasjonen var sikring av mobilisering og sinke fiendtlig fremrykning, kommunikasjonsødeleggelser, overvåkning og kontroll, støtte til forsvarsgrenenes operasjoner og sikring av nøkkelpunkter og andre viktige sivile og militære objekter.

Heimevernet ble fra starten utstyrt med materiell som i stor grad ble utrangert i forsvarsgrenene. Materielloppsetningen ble følgelig meget uensartet, men evne til improvisasjon og praktisk sans oppveiet til en viss grad denne utilfredsstillende situasjon.

Fra 80-årene har dette gradvis bedret seg, men HV har frem til i dag manglet viktige materiellkomponenter som eksempel utstyr for å kunne operere effektivt i mørke. Dette har ført til at HVs stridspotensiale ikke har kunnet utnyttes i tilstrekkelig grad. Den pågående KVALITETSREFORM vil langt på vei rette opp disse fundamentale svakheter. Undersøkelser som nylig har vært gjennomført i befolkningen viser at svært mange har oppfattet HV-soldaten som en noe ”sidrumpet” og lite effektiv, traust soldat med gevær og ryggsekk. Sannheten er at den overveiende del av HV-mannskapene er både motiverte og engasjerte mennesker Han viser en forsvarsvilje, stolthet og entusiasme som det står stor respekt av.

Disse holdningene er meget verdifulle, og er egenskaper som vi skal videreforedle og ta med oss i det fremtidige Heimevernet. HV har grepet tak i alle omstillingene som Forsvaret har gjennomført i de senere år, og lojalt fulgt opp det som er blitt besluttet av våre politiske myndigheter.

Vi er stolte over å ha vært ”Overalt alltid”, men nå skal vi være ”På rett sted, til riktig tid med riktig kapasitet og kvalitet”.

Politiske rammer for Heimevernet

Det er ikke slik, som kanskje noen forledes til å tro, at denne omstillingen er noe FSJ og GIHV har funnet på selv. Den retning som er valgt er basert på politiske føringer. Forsvaret skal utvikles fra et invasjonsforsvar og nødvergeinstrument til dagens fleksible sikkerhetspolitiske verktøy. Den kompliserte og uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjon vi står overfor i dag krever at også Heimevernet tilpasser seg til denne realitet. De politiske rammene for omstillingen i Heimevernet finner vi detaljert beskrevet i diverse styrende dokumenter, bl a i forsvarsministerens føringer for Militærfaglig utredning 03 (MFU 03). Fra dette dokumentet vil jeg sitere følgende:

”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon. … ”

Videre står det at Heimevernets oppgaver bl a skal være:

”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres”.

Rammene for omstillingen er basert på MFU prosessen som var FSJ innspill til FD ifm utarbeidelsen av Stortingsproposisjon nr 42. Denne beskriver at det sikkerhetspolitiske bilde har endret seg, at Heimevernet må endre seg i takt med resten av Forsvaret og bli mer relevant.

Gjennom denne omstillingen som Heimevernet har valgt å kalle Kvalitetsreform, skal styrkene få bedre og mer moderne utstyr. De skal trene bedre og riktigere og øves langt mer enn i dag. Videre skal HVs freds- og operative organisasjon tilføres ledere og mannskaper med solid kompetanse.

Dette skal vi få til gjennom en helt nødvendig omstilling hvor vi omstiller distriktsstrukturenfr a 18 til 13 HV-distrikter og reduserer dagens styrkevolum fra 83 000 mann til 50 000 mann. Den nye operative strukturen blir organisert i Innsatsstyrker, Forsterkningsstyrker og Oppfølgingsstyrker.

Dette vil gi oss mulighet til å styre større deler av HVs tildelte økonomiske ressurser til styrkeproduksjon og operativ virksomhet samtidig som den økonomiske ramme vil økes fra 1,2 mrd kroner til 1,4 mrd kroner i planperioden 2005 – 2008.

Dette er forutsetninger for å realisere KVALITETSREFORMEN.

”Hvorfor Kvalitetsreform i Heimevernet?”

HVs hovedoppgave er å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

Trusselen har endret seg og scenariene man ser for seg er for det første asymmetriske trusler knyttet til terror, hvor vi må beherske overvåkning og kontroll, beskytelse av viktig infrastruktur og nøkkelpersonell samt bidra til å forebygge og i sin ytterste konsekvens delta i bekjempelse av terrorisme.

Beskyttelse av våre viktige naturressurser mot en trussel vil være situasjoner vi må kunne håndtere.

En annen kapasitet det er blitt stor etterspørsel etter i den senere tid, er styrkebeskyttelse ved alliert aktivitet i Norge. I tillegg skal vi selvfølgelig fremdeles kunne støtte det sivile samfunn ifm katastrofer og ulykker – de såkalte § 13-operasjoner i henhold til Lov om Heimevernet.

Den nye struktur som er fastlagt har som mål å gjøre Heimevernet i stand til å løse sine oppgaver langs hele konfliktskalaen, fra såkalte ”fredskriser” til et klassisk krigsscenario.

Hva betyr dette for Heimevernet?

Oppmerksomheten dreies mer mot fredsoperativ virksomhet. Vi må huske på hvilke scenarier vi ser for oss at HV skal brukes i fremtiden.

Det er ikke lenger behov for et Heimevern hvor hele den operative styrke på 83 000 mann kalles ut til forsvar mot en invasjonstrussel på samme tid. Heimevernet skal kunne operere i begrenset geografisk område med totalt ca 5-10 000 soldater samtidig. Slike operasjoner kan komme til å vare i 6 – 12 måneder. Alt dette i fredstid.

Derfor er det ikke lengre behov for en operativ struktur på 83 000 soldater, og det stiller nye militære operative krav til:

· Tilgjengelighet

· Reaksjonsevne

· Utholdenhet

· Mobilitet

Økt trening og kompetanse med fokus på kvalitet vil være avgjørende for å lykkes, noe som igjen betyr at vi må anskaffe relevant og tidsriktig materiell og infrastruktur hvor vi kan gjennomføre kvalitetstrening.

Jeg tror Heimevernet om ikke lang tid vil inneha relevante kapasiteter og i tillegg kunne være en styrkebrønn med relevant kompetanse for Forsvarsgrenene til internasjonale operasjoner

Før vi går videre vil jeg oppsummere så langt med en karakteristikk av dagens Heimevern er:

· Basert på de kalde krigen
· Trent på forhånds fastlagte statiske oppgaver.

· Standardisert organisering – varierte utfordringer.

· Trener kun 50 % av mannskaper og befal årlig.

· Mangler kritisk viktig materiell

· Stprop 45/55: Dreining mot mer fleksible løsninger.

Karakteristikken av fremtidens Heimevern er:

· Tilpasset et uforutsigbart og uoversiktlig trusselbilde.

· Fleksibelt – der det trengs, når det trengs, med rett mengde og kvalitet

· 13 distriktsstaber og et Sjøheimevern organisert og i stand til å omsette

KVALITETSREFORMEN.

· Årlig trening av hele den operative styrken.

· Større økonomiske ressurser – tredobbelt investeringsbudsjett.

· Vesentlig bedre rustet også til § 13- oppgaver.

Hvilke grep tar vi for å få til omstillingen?

Altfor liten del av pengene til Heimevernet ble brukt til den ”spisse ende” – styrkeproduksjon.

Min uærbødige påstand er; om vi hadde fortsatt uten tilførsel av ytterligere ressurser ville Heimevernet blitt redusert til en ”speiderbevegelse” uten relevante militære kapasiteter. I dag har vi greid å snu trenden noe – til at langt mer av pengene brukes til den spisse ende. Og vi har som målsetting at minimum 70 % av ressursene skal gå til I – F- O strukturen.

Hva har vi gjort så langt for å dreie utviklingen av pengestrømmen?

I erkjennelsen av at det ikke kommer friske penger til Forsvaret, må vi gjøre noen kloke grep internt i HV.

Ved å redusere antall Heimevernsdistrikter fra 18 til 13, og den operative struktur fra 83 000 soldater til 50 000 mann, frigjør vi penger som vi kan bruke til Kvalitetsreformen. Vi reduserer fra 700 – 530 årsverk i Heimevernet fredsorganisasjon og reduserer betraktelig antall kvadratmeter bygg og anlegg. Dette er penger som vi ”sprøyter” inn i den spisse enden.

På denne måten kan vi øke investeringsbudsjettet fra ca 60 mill i 2004 via 150 mill kr i år til ca 260 mill kr i slutten av perioden.

Dette er helt nødvendig for troverdigheten av Kvalitetsreformen.

La meg bare minne om hva Kvalitetsreformen innebærer. Kvalitetsreformen betyr ikke at det ikke har vært kvalitet i Heimevernet tidligere. Det har det selvfølgelig vært, og vi er stolt over å hele tiden tilpasset oss endret trussel og sikkerhetspolitiske utfordringer.

Dagens Kvalitetsreform beskrives best som trefold, herunder:

· Personell med riktig kompetanse

· Moderne materiell

· Kvalitetstrening

Disse tre ”søylene” må utvikles i balanse. Det vil si at ingen av dem må ”rykke” fortere frem enn de andre. Det er altså ikke noe ønske om å ha topp moderne materiell hvis vi ikke har personell som kompetansemessig greier å bruke, drifte og vedlikeholde dette. Vi har allerede anskaffet moderne materiell til halvparten av Innsatsstyrken og vi har startet kvalitetstrening av personellet.

Jeg har som målsetting at materiellet skal vente på soldatene – og ikke som vi har erfart hittil, at soldatene venter på materiellet.

Kvalitetstrening er viktig. Spesielt for Heimevernet som består av befal og mannskaper som vi ”låner” fra det sivile samfunn noen dager i året. Vi låner bl.a. Hærens Taktiske Treningssenter og har selv anskaffet et antall filmskytebaner, hvor vi trener meget realistiske øvelser i engasjementsregler. Et meget godt opplærings- og treningssystem som vi har fått meget gode tilbakemeldinger på og som i stadig større grad er tilgjengelig for det øvrige forsvar og endog til for politiet.

Hva er så innretningen på fremtidens Heimevern?

I dag er den operativ struktur organisert i 18 HV distrikter, 102 Avsnitt og mer enn 500 HVområder.

En svært vesentlig endring i fredsstrukturen er at vi drar ut Sjøheimevernet fra Landheimevernet og etablerer en SHV- Utdannings- kompetansesenter i tilknytning til Sjøforsvarets ”høyborg” på Haakonsvern i Bergen og med en ”filial” ved Olavsvern i Troms. Dette skal ha ansvaret for fire operative SHV- kommandoer Som skal dekke hele vår lange kyst. Disse vil være under direkte operativ kommando av FOHK

Kommando og Kontroll

Hva er så forskjellen på dagens innretning på ledelse og det vi er i ferd med å etablere?

Dagens distriktsstab utgjør ett statisk hovedkvarter som leder gjennom statiske HVavsnittskommandoplasser.

Fremtidens operative og taktiske ledelse organiseres på følgende måte:

Vi erstatter dagens statiske avsnitt med to mobile ledelseselementer pr distrikt som er fullt integrert i distriktsstaben; Stab Innsatsstyrke og Stab Forsterkningsstyrke. Disse to mobile ledelseselementene består av i hovedsak yrkesbefal.

De skal drive fremskutt ledelse av enhver operasjon HV blir satt til løse. Når disse kommandoene er deployert, vil ansvaret til den resterende distriktsstaben være å støtte disse to kommandoene.

For å legge til rette for dette, er vi avhengig av moderne Kommando, Kontroll og Informasjonssystemer (KKIS). Vi har derfor gått til anskaffelse av dette og en moderne kommandoplasscontainer hvorfra vi kan lede enhver operasjon.Det er viktig å bemerke at disse containerne er verdiløse med mindre man fyller dem med moderne sambands- og ledelsessystemer – noe vi er i ferd med å gjøre.Heimevernet har allerede anskaffet 6-7 slike kommandoplasser og ambisjonen er at innen 1 august i år skal alle 13 distrikter ha én slik container. HV skal integreres i det fremtidige Nettverksbaserte forsvar og disse containerne med tilstrekkelig KKIS-utrustning er en forutsetning for dette.

I-F-O strukturen

La meg så kort beskrive den operative strukturen i det nye Heimevernet.
Den kan best beskrives som en trekant hvor spissen er Innsatsstyrken. I midten av trekanten finer vi Forsterkningsstyrken og nederst Oppfølgingsstyrken. Alle disse tre elementene har forskjellig ambisjonsnivå i forhold til treningsmengde, tilgjengelighet og materiellstandard iht. operative behov. Det er et gjensidig avhengighets- forhold mellom strukturelementene.

Personellet som skal bekle stillinger i de forskjellige styrkene kan på en måte ”flyte”mellom disse alt avhengig av tilgjengelighet og personlige behov. I en periode kan vedkommende være i I-styrken, men hvis den personlige situasjonen skulle tilsi det, gå over i f. eks Forsterkningsstyrken for en periode. Det er ikke behov for at hele denne strukturen, dvs I-, F- og O-styrkene skal være på oppdrag samtidig. Totalt består hele strukturen av 50 000 mann, og vi ser for oss at maksimalt 5 – 10 000 mann vil være på oppdrag samtidig. De resterende skal skulle sørge for utholdelse av styrken i 6 – 12 måneder.

I-styrken som er det ”nye” Heimevernet, er egentlig kjente troppetyper som vi allerede har i vår operative struktur, men vi vil rekruttere de beste, og gi dem bedre utstyr og kvalitetstrening.

La meg kort beskrive de forskjellige styrkene.

Innsatsstyrken (I-sty):

· Mobile fleksible enheter,

ca 3 – 5000 pers på landsbasis

· Trener i snitt 25 dager hvert år

· Pri 1 på materiell

· Reaksjonstid: kort

· Frivillighetskontrakt

Forsterkningsstyrken (F-sty):

· Forsterke og evt avløse innsatsstyrken og

ivareta utholdenhet.

· Flyttbare enheter, anslagsvis

25.000 på landsbasis

· Pri 2 på materiell

· Reaksjonstid: middels

· Trener 3 + 5 dager hvert år

Oppfølgingsstyrken (O-sty):

· I vesentlig grad statiske objektsikringstropper.

· Anslagsvis 20.000 på landsbasis

· Pri 3 på materiell

· Reaksjonstid: lang

· Trener: 2 + 4 dager hvert år.

Innsatsstyrkene i Landheimevernet og Luftheimevernet skal etableres i hvert distrikt, og avhengig av størrelse og omfang av distriktene, vil det være ulik antall mann i I-styrkene.

Alt fra 200 soldater i de minst befolkede distrikter til nesten 600 mann i de største distriktene.

Organisatorisk vil alle I-styrker ha forskjellig innhold og troppetyper, men eksempelvis kan I-styrken bestå av følgende:

· Mobil kommandoplass med moderne KKIS

· Stab og Stabstropp

· 5-6 Innsatstropper

· Jegertropper

· MP tropper

· Andre troppetyper

Enkelte ”spesialenheter” vil være svært kostbare å utruste, utdanne og trene. Disse vil vi etablere på det vi kaller regionsnivået og stilles til disposisjon for distriktene ved behov.

Vi er kommet godt i gang med anskaffelse av Personlig Bekledning og Utrustning (PBU),og det er en målsetting at alt materiell for I-styrken er på plass i 2005. I tillegg er hele Istyrken mobil med moderne felt- og lastevogner som overføres fra Hæren..

Det fremtidige Sjøheimevernet:

Som tidligere nevnt skal SHV nå trekkes ut fra distriktene og HV-distriktssjefens ledelse, og vi etablerer SHV som en egen organisasjon. Denne etableres som et SHV UtdanningsogKompetansesenter ved Haakonsvern i Bergen med 4 underlagte Kommandoer i Stavern, Værnes, Tromsø og Bergen.

Disse 4 SHV Kommandoene skal være etablert 1. august i år og skal ha følgende sammensetning og kapasiteter i hver region:

· Et mobilt taktisk ledelseselement med moderne KKIS

· Flerbruksfartøy (av Gyda og Hårek -klassen)

· Bordingslag

· Kontrolldykkere

· Mobile kystmeldeposter (KYP)

· Større fartøyer, de fleste rekvirerte, for overvåkning og kontroll og med stor utholdenhet

Prioriter

Heimevernets prioriteter er følgende:

• Oppstart av kulturreform.

• 13 HV distrikter og SHV utdannings- og kompetansesenter på plass innen 1 august 05

• Innsatsstyrken Interim Operativ Kapasitet (IOK) i løpet av 2005/06. Full Operativ Kapasitet (FOK) ila 2006/07.

• F og O- styrken IOK i løpet av 2006. FOK ila 2007-08

• Materiell til I-styrken i løpet av 2005.

• Materiell til F og O-styrken ila 2006/07.

Omstilling i HV er 25 % konkrete tiltak – dvs KVALITETSREFORM, og 75 % KULTURREFORM. Kvalitetsreformen har vi planlagt i 2004 og vil gjennomføre de konkrete tiltak fortløpende og som planlagt i 2005 – 2008. Vi har nå startet Kulturreformen som har til hensikt å videreføre den gode HV kulturen og tilpasse denne til en ny organisasjon og operativ struktur. Vi skal bevege oss fra en drifts- til en operativ rettet kultur. Med det mener jeg at all virksomhet i HV skal bygge på en ryddig personell-, materiell- og økonomiforvaltning som er fundamentet for alt vi gjør. Videre skal Kulturreformen ivareta og videreføre de rette etiske verdier, samt gode holdninger til all aktivitet. Sikkerhet for alle ansatte blir fortsatt en viktig faktor i Heimevernets Kulturreform.

Som dere vet er vi stolte over å ha vært Overlat – alltid.” Nå er vårt nye motto eller slagord skal fra nå av være: VERNER – VOKTER – VIRKER.

Det betyr at vi skal VERNE om vitale samfunnsfunksjoner – VOKTE over lokalsamfunnet og ikke minst: VIRKE når det kreves av oss.

Takk for oppmerksomheten.

Lars Sølvberg
Generalinspektør Hæren
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Operasjon Jupiter – på vei mot en ny hærordning
Formann; ærede forsamling!

La meg først få ønske alle et godt nytt år! Særlig de av dere jeg ikke har truffet før i år – men også dere jeg har truffet. Vi kan vanskelig få for mange gode ønsker for 2004!

Det blir et ekstra krevende år; for Forsvaret og ikke minst for Hæren. Men det er også et år med mange muligheter – ikke minst knyttet til den langtidsproposisjon som det skrives hektisk på i disse dager. Sannsynligvis sågar i dette øyeblikk.

De har tatt over stafettpinnen Myntgata 1. Før jul var det i Forsvarsstaben det ble sene kvelder – til FSJs militærfaglige utredning, MFU, forelå, 8. desember.

Jeg nærmest beordret Hærens medarbeidere til å hvile ekstra i jula. Det var nødvendig; det hadde vært en stri tørn. Og jeg ga dem en julegave. Både som en liten erkjentlighet for meget vel utført arbeid i året som gikk – og som et signal om hvor Hæren skal bevege seg i årene som kommer. Hva jeg ga dem? Nei, det var ikke en øks – som Jon Almaas i Nytt på Nytt-redaksjonen ville sagt. Ei heller Sigbjørn Johnsens forslag til ny pensjonsordning. Jeg ga dem et verdensatlas.

Noen vil mene det var et aldeles feil signal; det skulle selvsagt vært et norgeskart. Norge finnes imidlertid i verdensatlaset – jeg har sjekket. Norge er nå en gang, som min navnebror Lars Korvald påpekte, et land i verden. Enten vi liker det eller ikke.Med atlaset fulgte et utradisjonelt julekort; utformet som en flybillett. Utstedt på offiserer i den norske hær – gyldig for reise hvor som helst. En kreativ løsning på fjorårets julekortutfordring. Men altså noe mer:
Et signal. En indikasjon. På hvor Hæren skal og hva Hærens offiserer må belage seg på. Ikke først og fremst på innsats ute; mest av alt på operasjoner – på innsats.

I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Allerede i fjor var vi langt kommet i omdanningen av den gamle invasjonshæren til en moderne innsatshær; en ekspedisjonsrettet hær myntet på hurtig innsats. Og grunnlaget for det vi gjorde i fjor, ble lagt allerede i årene før det. Når vi snakker om de radikale endringene som skjer i dag, og planlegges for i morgen, skal vi ikke glemme de svært dramatiske omstillingene av Hæren som ble tatt på 1990-tallet – ikke minst i 1996.

Dét er det grunnlaget vi bygger på; det er den prosessen vi nå er i ferd med å fullføre; som er i ferd med å nå sitt klimaks; sin fullbyrdelse. Mens prosessen på 90-tallet mest handlet om å bygge ned – kan vi bygge om. Det gjør vi allerede i år – hvis politiske myndigheter gir sin tilslutning til FSJs anbefalinger i MFU.

2003 var et krevende år for Hæren. 2004 er et på flere måter kritisk år. 2004 er året Hæren vil komme ned i ca. 3100 årsverk; en langt mindre hær enn vi noen gang har hatt i moderne tid. Dét er en konsekvens av forrige langtidsproposisjon, for perioden 2002–2005.
Det som må oppta oss nå er den kommende, for 2004–2008. Her legges de rammer vi vil ha å holde oss til – i den periode Hærens organisering radikalt skal endres.

Den hær som anbefales gjennom MFU er vesensforskjellig fra dagens – kanskje mer enn mange har fått med seg. Vi snakker faktisk om en ny hærordning.

Ja, jeg sa hærordning. Et stort ord; er det kanskje for stort?

En hvilken som helst reorganisering er selvsagt ikke en hærordning. Er det vi nå foreslår så radikalt at den kan kvalifisere til betegnelsen? Jeg – og flere med meg – tør mene det. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor krever nye svar – og i forhold til hvordan vi organiserer og utruster våre militære styrker. Den foreslåtte Hæren er et slikt svar.

Og det er dét Operasjon Jupiter primært har arbeidet med: Omstilling for en ny hærordning. Her er solide doser sivil organisasjonsteori og offentlig forvaltningsbyråkrati. For meg er det først og fremst militært generalstabsarbeid. Atskillige hærledere har gjort det vi prinsipielt sett nå gjør: Endre vår slagorden for å tilpasse oss morgendagen; de nye slag. Slik grev Moltke den eldre gjorde, gjennom å opprette den prøyssiske generalstaben. Eller kong Gustav Adolf; krigerkongen som i vesentlig grad omorganiserte den svenske hæren. Eller Christian August, som ledet Norges vellykkede kampanje mot Sverige i 1807–08. Som alle var godt forberedt; med den rette Order of Battle.

Operasjon Jupiter

Gårdagen, med dens invasjonstrusler, krevde én type hær: en stor og stabil mobiliseringshær. Morgendagen, med dens uforutsigbare og assymetriske trusler, krever en ganske annerledes hær. Det er denne Hæren vi gjennom Operasjon Jupiter er i full gang med å skape. En hær med maksimal fleksibilitet og betydelig hurtighet. En hær som krever en annen organisasjon og en annen tilnærming. Som forutsetter enn annen struktur – og et annet tenkesett.

Det er dette Operasjon Jupiter handler om på lang sikt. Men Operasjon Jupiter handler også i det korte perspektiv: Rammene som er lagt for Forsvaret, og ikke minst Hæren, er trange
– også for de neste årene. Men vi må selvsagt også se på om vi ikke kan få mer ut av ressurser vi allerede har til disposisjon. Det skal være mulig å få mer stridsevne – mer effekt – også ut av de budsjetter Hæren har i dag. Det krever noen solide grep – som vi allerede har iverksatt enkelte av, er i ferd med å gjennomføre, eller har foreslått å gjøre. I regi av Operasjon Jupiter.

Det er eksempelvis gjennom Jupiter vi har etablert nye styringslinjer i Hæren – og nå gjennomfører de pålagte nedtrekk på 5–600 årsverk. Samtidig iverksettes en rekke andre strategiske initiativ i regi av denne operasjonen.

Program Jupiter er GIHs strategiske hovedgrep for raskest mulig å ta de tak som trengs. Operasjon Jupiter er en militær operasjon; planlagt i fjor sommer – med operasjonsordre gitt i september. Hovedmålet med operasjonen er å reposisjonere Hæren, slik at den er klar for den transformasjonen vi skal og må gjennom de nærmeste årene. Reposisjonering for transformasjon er da også tittel på og innretting av den strategi Hæren styrer etter, fra og med 2004.

Reposisjonering og transformasjon. Er det mer enn ord? Noe annet enn påfunn for å lede fokus bort fra hva det virkelig handler om: en hær som er på god vei til å forvitre? Definitivt. Reposisjoneringen er forutsetningen for å hindre videre forvitring – en absolutt nødvendighet for at vi fortsatt skal ha en hær verdt navnet.

Vi er godt i gang, men mye gjenstår; hos oss som hos våre allierte. Kravene fra Brüssel og Myntgata er klare. Som forsvarsminister Krohn Devold var inne på i sitt årsforedrag i denne sal for to uker siden, handler den videre utvikling av Forsvaret om vesentlig mer enn en engangs snuoperasjon. Den handler og vedvarende utvikling – om transformasjon.

Statsråden pekte på nødvendigheten av en offensiv prosess som utvikler og integrerer nye konsept og doktriner; en prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter og organisasjon, samt dets evne til å samvirke – både nasjonalt og internasjonalt. Og statsråden pekte på et annet viktig aspekt – en forutsetning for en slik utvikling: At dette kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett.

Dette er nettopp hva vi legger i reposisjoneringen av Hæren – nettopp hva vi driver med for tiden: Vi må omstille oss – organisatorisk og mentalt – for å lykkes med den krevende transformasjonen: tilpassingen til en ny tid, til ny teknologi, til nye doktriner og nye operasjonskonsept.

Omstilling i Forsvaret er langt på vei blitt synonymt med reduksjon – med nedlegging av avdelinger og garnisoner; med nedtrekk i årsverk. Det driver vi fortsatt med. Men det er ikke nok å endre avdelingsstrukturer og rokkere på personellet. Vi trenger en ny hær – vi må skape en ny hærordning. Dét er oppdraget til Operasjon Jupiter.

***

På torsdag var jeg i Østerdalen garnison; ett av de to kjerneområdene for Hæren i årene som kommer. Divisjonssjefen, generalmajor Kjell Grandhagen, tok da over kommandoen over garnisonen – og alle våre avdelinger, med unntak av tre. Med nye kommando- og styringslinjer fra nyttår, er divisjonssjefen også Sjef Hærens styrker – og har derved alminnelig kommando over Hærens utdannings- og innsatsavdelinger – uansett hvor i landet disse finnes.

Hærens styrker er kun en kommando- og styringslinje. Gjennom Sjef HSTY styrer jeg Hærens operative avdelinger. Dette er ikke selv en ny avdeling, men en sjef med et ledelses- og stabsapparat; med geografisk tyngdepunkt i Troms – og med elementer i Østerdalen.

Vi snakker om én hær med to komplementære kjerneområder: Midt-Troms i nord og Østerdalen i sør.

Hva så med hovedstadsområdet? Det er et tredje geografisk område jeg har fokus på – og hvor Hæren fortsatt skal være til stede. Og det ligger i de politiske kortene at Krigsskolen skal forbli i Oslo, på Linderud.

***

Jeg skal til Linderud i morgen. Ikke primært for å besøke Krigsskolen, men for å formalisere et annet sentralt reposisjoneringsgrep: Brigader Robert Mood ble torsdag frabeordret som kampinspektør; fra i morgen er han Sjef TRADOK. Det er tredve år siden US Army etablerte sin TRADOC, som sin training and doctrine command. I morgen får Hæren sin TRADOK – som vår transformasjons- og doktrinekommando. TRADOK er den andre av de to nye styringslinjene i Hæren – og omfatter som sådan også KS. Samtidig skal TRADOK være en egen avdeling, forutsatt at Stortinget fatter en slik beslutning i juni.

TRADOK er – som navnet indikerer – en nøkkel i den forestående transformasjonen av Hæren. Den skal bli Hærens øye mot framtiden; mer et miljø enn en avdeling i tradisjonell forstand. Den skal være en think-tank; følge med i hva som skjer på relevante arenaer – militære og sivile, private og offentlige, nasjonale og internasjonale.

TRADOK skal sørge for at vi mentalt og fysisk til enhver tid har det grunnlag vi trenger for å levere det som forventes etterspurt – sikre at Hæren er i forkant, snarere enn etterkant, av den rivende utviklingen på de områder som angår oss og vårt fag. Dette navet i Hærens utviklings- og eksperimenteringsmiljø skal spille tett med de operative avdelingene. Og levere; hele tiden.

Jeg har stor tro på TRADOK som idé og institusjon. Det blir en helt avgjørende brikke i innspurten på reposisjoneringsprosessen; dernest i transformasjonsløpet.

De to styringslinjene, og utviklingsmiljøet TRADOK, er et resultat av Operasjon Jupiter.

Jupiter er som nevnt ingen organisasjon – det er en operasjon. Som sådan involverer Jupiter i prinsippet hele Hæren. Den ledes i det daglige av en oberst og en oberstløynant, Arne Skjærpe og Johannes Nytrøen – med en håndfull stabsoffiserer til disposisjon. Og en hel hær å trekke på; i tett samspill med Hærens ledergruppe og Hærstaben.

La meg her minne om at Hærstaben ikke lenger er hva den var. Da Forsvarets overkommando ble lagt ned og Forsvarsstaben etablert, 1. august i fjor, ble Hærstaben en integrert del av Forsvarsstaben. Sistnevnte teller 184 hoder; Hærstaben 23. For Hærstabens del mao. mer enn en halvering. Hærstaben er ikke lenger Hærens stab i tradisjonell forstand – med oppgave å detaljstyre Hærens avdelinger. Slik Forsvarsstaben er et strategisk ledelsesnivå i FMO, er Hærstaben et strategisk instrument for GIH og Hærens ledergruppe. Også dette er en del av reposisjoneringen av Hæren; i regi av Jupiter.

Til sommeren skal Operasjon Jupiter ha nådd sitt hovedmål;en reposisjonert hær. Prosessen fortsetter imidlertid, vesentlig i regi av TRADOK – med en glidende overgang mellom reposisjonering og transformasjon

Hærens størrelse

2003 var svært krevende, for Forsvaret generelt og Hæren spesielt. Med strenge omstillingskrav og stor operativ aktivitet. 2004 blir et nytt travelt år. Stortingets signaler før jul var relativt klare: Vi trapper ned i Kosovo, vi fortsetter inntil videre i Irak – og vi ser et mer langsiktig perspektiv i Afghanistan. Og det ser ut til at styrker til Sudan kan bli aktuelt.

Sist uke fikk Telemark bataljon hjem sitt kompani fra Irak; kompaniet i Afghanistan står fram til sommeren. Da skal avdelingen ta fatt på oppøving og samtrening for NATO Response Force, kontingent 4 – og stå på beredskap for denne fra januar 2005. NRF 4 innebærer et nytt, viktig og krevende, oppdrag for Hæren. Telemark bataljon vil inngå i en nederlandsk brigade i det 1. tysk-nederlandske korps – 43. Gemechaniseerde Brigade – og er dermed også med på realiseringen av Regjeringens Nordsjøstrategi. De fleste eksisterende oppdrag videreføres – noen nye kommer til.

Oppdragene skal løse samme år som vi må redusere Hærens størrelse til et historisk lavmål. I tråd med Stortingets pålegg fra forrige langtidsplan vil Hæren allerede i mai være nede i ca. 3100 årsverk. I den utlysningsrunde som kommer nå i februar, er dette rammen vi har å forholde oss til. Det har vært en formidabel oppgave, på kort tid, å tilrettelegge for dette nedtrekket – bl.a. med utforming av ny OPL/F. Dette har vært Jupiters hovedoppgave i det korte perspektivet.

3100 årsverk. Enhver offiser, og især enhver hæroffiser, ser at dette nærmer seg grensen for hva vi kan tåle. Hvis ikke grensen allerede er overskredet. Dette er ikke bare retorikk fra GIHs side.

Dette er konsekvensvurderinger vi foretar i disse dager. Resultatene kan være egnet til å slå alarm.

Vi har sett på hvilke oppdrag som ligger foran oss på kort sikt, hva som skal til for å løse dem – holdt opp mot den forestående reduksjon i Hærens størrelse på kort sikt, og en ikke ubegrunnet frykt for en alt for sårbar hær også på lengre sikt. La meg nevne bare ett eksempel: Vi skal løse et antall kjente eller forventede oppdrag dette året. Samtlige avdelinger må nødvendigvis ha sanitetspersonell med seg. Dette trekker sterkt på en begrenset ressurs. Til høsten vil vi derfor, som en følge, kun ha et dusen soldater igjen i Sanitetsbataljonen.

Hærens størrelse er et omtålelig og omstridt tema – men svært viktig. Og ganske så avgjørende for hva vil kan levere i framtiden. I MFU ligger et forslag om en hær med to brigader – men i praksis, reelt sett, bare én for innsats. Det er et dusin færre enn enkelte helst så at vi fortsatt hadde.
Det er i underkant av hva også jeg er bekvem med – selv om jeg på ingen måte ønsker meg tilbake til de 13 brigaders tid, eller for den saks skyld: De 6 brigader.

Dét ønsker verken FSJ eller GIH. Men både general Frisvold og undertegnede er tydelige på at Hæren nå er blitt for liten. Altså ikke bare er i ferd med å bli for liten. Den er allerede for liten.
Og den blir fortsatt for liten, selv med en tallmessig økning i neste langtidsperiode, hvis anbefalingen fra MFU blir tatt til følge. Og det er dessverre et faktum at det i disse dager er de i byråkratiet som mener at Hæren fortsatt blir for stor, og i arbeidet med langtidsproposisjonen følgelig forsøker å redusere den ytterligere. Dét er alarmerende.

Hæren er for liten. Ja vel. Har vi for lite folk? Har vi lite materiell? Har vi for få avdelinger? Svaret er ja – på alle spørsmålene. Men tilnærmingen er feil. Heller enn å spørre om tall og volum, skal vi spørre om effekt.

Hæren er for liten. Hva har vi så for lite av? Hæren er for liten til å løse de oppdrag vi får – og som vi stilles i utsikt å skulle løse. Framfor alt har vi for liten utholdenhet. Utholdenhet er selvsagt helt avgjørende – og har naturlig nok ikke minst med volum å gjøre. Følgelig: Hvis vi har for liten utholdenhet, har vi sannsynligvis også for få soldater, for lite materiell – og vi har ikke tilstrekkelig med forband.

Ett kontrollspørsmål til: Vi har for liten utholdenhet. Utholdenhet for hva? Til å løse de oppdrag vi må være forberedt på å løse i kommende år. Med hurtig innsetting av relevante styrkeelementer i en eller annen konflikt, ett eller annet sted. I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Som ansvarlig styrkeprodusent hadde jeg vært uendelig mer bekvem med en noe større struktur – med tre brigader framfor to; som i praksis altså er til for å produsere ett innsatsklart brigadeforband. Dette er en forenkling, og det blir fort skjematisk matematikk, og det er dem som bestrider modellen – i hvert fall når den anvendes på Hæren. Men på samme måte som GIL trenger 48 jagerfly for å garantere at 12 er operative til enhver tid, GIS må ha 5 fregatter for alltid å kunne ha to operative, så trenger GIH 3 brigader for garantert å kunne stille én.

I Sjø og Luft – på Hurtigruta og i Braathens – snakker man om flere besetninger – crew – for å gjennomføre operasjonene. Hæren trenger også flere besetninger – skal hjulene gå rundt, kabalene gå opp. Jeg skjønner tankegangen – og støtter i prinsippet beregningene – til både GIL og GIS. Og Thomas Archer og Jan Eirik Finseth skjønner min tilnærming. Dernest er det mitt håp at vi i fellesskap skal få også utredere og beslutningstakere til å fange den samme logikken.

Tre brigader er intet mantra. Det er praktisk fornuft. Vi trenger tre brigader primært for å kunne stille én med utholdenhet. Og for å redusere den betydelige sårbarhet vi har med færre.

Vi snakker her selvsagt om både personell og materiell. Som begge trenger hvile og service. Til service-aspektet for personellet hører bl.a. oppdatering av kompetanse. Uten den er vi heller ikke operative. Det er også begrenset hvor hyppig de samme menneskene kan delta i operasjoner, selv om villigheten er til stede. Og da har jeg ikke en gang kommet inn på en viktig dimensjon som opptar meg mye: Hærfolk skal også ha et liv. Det må være mulig å ha et tilnærmet normalt familieliv – også med en karriere i innsatshæren. Det må være rom for både å ha ferie og ta omsorgspermisjon – tid til å gå kurs og oppdatere og utvikle seg: faglig så vel som menneskelig. Vi kan heller ikke se bort fra at selv hærfolk kan bli syke – og slik bli satt ut av spill.

Personellet er alltid i én av tre tilstander; materiellet likeså: I utdanning; i operasjon; i restitusjon. Med de rammer som er foreslått får vi en akseptabel hær på kort sikt, men vi får alt for liten utholdenhet. Vi risikerer at gripbarheten blir sterkt redusert, og at reaksjonsevnen reduseres.

I Hærens strukturambisjon ligger én deployerbar brigade for innsats nasjonalt og internasjonalt, samt én mobiliseringsbrigade som kan nyttes bare nasjonalt.
Begge med akseptable materiellsett. Jeg står bak anbefalingene i MFU, som er resultatet av gitte rammer og en helhetlig, balansert løsning. Derfor foreslår heller ikke jeg flere enn to brigader i det perspektiv MFU dekker. Men det er min plikt som GIH å tenke lenger enn som så. Som FSJs landmilitære rådgiver må jeg derfor på lenger sikt anbefale, og arbeide for, en struktur med tre brigader. Med et slikt system vil Norge få en hær med hva jeg anser som tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet. Og vi får tre brigadeforband å sette inn ved en ekstrem situasjon på nasjonalt territorium.

Hærens gripbarhet

Hærordning er et ambisiøst begrep. Så er også de foreslåtte endringene av Hæren ambisiøse – og de favner videre enn nye styringslinjer og ny avdelingsstruktur. Vel så viktig er den beredskapen vi skal opparbeide. Innsatsbrigaden er ingen mobiliseringsbrigade. Hele brigaden skal stå på 180 dagers beredskap. En av kampbataljonene skal stå på 30 dagers beredskap; andre elementer på 10 dager eller lavere. I realiteten vil alle Hærens avdelinger stå på beredskap, og hele Hæren skal i prinsippet kunne deployeres. Dette vil sikre oss den nødvendige gripbarhet.

Dette stiller store krav til personellstrukturen, som foreslås vesentlig endret. I dag har vi ca. 300 vervede (grenaderer) i Hæren; de fleste i Telemark bataljon. Gjennom MFU foreslår vi tre ganger så mange: Ca. 900. Innslaget av vervede i enkeltavdelinger vil variere sterkt;
fra kanskje 5 % til 70–80 % – avhengig av hvilken type beredskap avdelingen står på.

Grenaderer bli en vesentlig viktigere del av Hærens personell i årene som kommer. Men er bare én av flere kategorier soldater som inngår i innsatshæren: Selvsagt både avdelingsbefal og yrkesbefal, men også soldater inne til førstegangstjeneste – samt befal utenfor aktiv tjeneste; reserver som står på kontrakt.

***

FSJ har fremmet et forslag om ny befalsordning, som bl.a. innebærer disponeringsplikt til internasjonale operasjoner. Forslaget, som i seg selv vanskelig kan ha kommet som noen overraskelse, er møtt med betydelig skepsis. Det er ikke unaturlig. Men det er ikke logisk. Forslaget må ses i sammenheng med hovedinnrettingen til Forsvaret, et innsatsforvar, for forsvar av norske interesser – også utenfor landet.

Spørsmålene som må stilles, er derfor: Hva er Forsvarets oppgaver? – og hva innebærer det for jobben som yrkesbefal i dette forsvaret? Er det slik at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk middel som også skal brukes utenlands; ja – da innebærer det å jobbe som offiser i Forsvaret også å delta i internasjonale operasjoner. Å ta stilling til det blir en nødvendig del av yrkesvalget; det er en del av offisersyrket!

Selvsagt har jeg stor forståelse for at en del er skeptiske – eller rett og slett er mot en slik plikt. For det må ikke stikkes under en stol at dette vil medføre økt belastning for offiseren – og ikke minst: for familien. FSJs – og GIHs – oppgave er imidlertid å stille de styrker politiske myndigheter vil sette inn. Vi må vite at vi er i stand til å stille gode, samtrente avdelinger med den kvalitet og reaksjonstid som er krevd og forventet. Vi trenger operative avdelinger for innsats – og det forutsetter at avdelingene deployerer så komplett som mulig.

Hurtig innsats – med høy kvalitet – kan ikke baseres utelukkende på frivillighet. Erfaringene viser at det ikke er godt nok. De oppgaver vi må forvente, med den bemanning vi får, gjør en beordringsplikt enda mer påkrevd. De offiserer som er yrkestilsatt etter 1999 har allerede denne plikten. Og de aksepterer den. Med de oppgaver politikerne nå gir Forsvaret, kan vi ikke vente til halvannen generasjon offiserer med beordringsplikt kommer til etter 1999. Vi er i ferd med å bygge et nytt forsvar, og kan ikke la byggverket stå trekvart ferdig. Derfor må loven endres – og den må omfatte også dem som er tilsatt før 1999. For den enkelte offiser blir dette enda et moment i forhold til vurdering av videre karriere i et forsvar som allerede er noe annet enn det mange av oss begynte i.

Men problemstillingen har også en annen side: Flest mulig bør ut – og færrest mulig bør være svært lenge ute. Selvsagt er jeg imponert over soldater som har vært ute både 50 og 60 måneder. Men jeg er ikke sikker på om vi skal ha for mange av dem. For mange soldater som har intops som selve livet er ikke nødvendigvis en ønskesituasjon – verken for Hæren eller for den enkelte.

Omvendt kan det være bra for mange å komme seg ut – fordi operativ tjeneste har en egenverdi – og flernasjonale operasjoner er kjernen i Forsvarets virksomhet. Intops skal ikke kun tenkes på som internasjonale operasjoner ute; vi har helt fra 1949 sett for oss internasjonale operasjoner ved angrep på norsk territorium – og har alle vært med og øvd på det. Og glem ikke: Vi har hatt et beordringssystem i Hæren i hele vår generasjon – for operasjoner nasjonalt. Med andre oppgaver for Forsvaret i vår tid, er den eneste logiske utvikling at beordring gjelder ethvert oppdrag – uavhengig av geografi.

Hærens innhold

Vi skal stille en internasjonalt deployerbar, mekaniserte brigade. Hvilke kapasiteter ligger i den nye Hæren; i brigaden – og utenfor? Hva skal den nye hærordningen kunne stille av kapasiteter? Brigaden er et system av systemer, en komplett landmilitær kapasitet. Det vil i praksis primært være brigadens subsystemer, eller elementer fra disse, som etterspørres og deployeres.

Manøver-elementene i brigaden er tre mekaniserte kampbataljoner; Combined Arms Team. Disse vil være grunnoppsatt med Leopard 2 og CV 90, men vil også kunne utrustes med andre og lettere varianter av utrustning – avhengig av oppdragets art. Disse avdelingene vil forsterkes med elementer bl.a. fra den nye ISTAR-bataljonen, som ligger utenfor brigaden.

ISTAR-bataljonen er en nyskapning – og bygger på det gode arbeid som i flere år er gjort, bl.a. innen feltetterretning og mållokalisering. Dette er enkelt-kapasiteter vi har hatt, men som nå er satt inn i en bredere ramme, også som et svar på NATOs Prague Capabilities Commitment fra 2002. ISTAR-miljøet er av meget høy standard, og jeg tør si: blant det beste i Europa.

Hærens jegerkommando er juvelen i Hærens krone – og skal selvsagt videreføres i den nye Hæren. Den har de seneste år blitt brukt i flere operasjoner, på Balkan og i Afghanistan – og har fått vist hvilken spesops-kapasitet Norge her besitter. HJK ligger langt framme også internasjonalt, og nyter stor anerkjennelse. Jeg kan naturlig nok ikke gå i detalj, men la meg forsikre at GIH vil utvikle Hærens spesial-styrke som en svært viktig del av landmakten.

Både ISTAR-kapasitene og jegerkommandoen er blant de kapasiteter det i dag er størst etterspørsel etter.

HM Kongens garde har den seneste tid gjennomgått en formidabel modernisering – og skal selvfølgelig bestå. Garden er i dag en meget relevant kapasitet for sine spesialiserte sikringsoppdrag opp mot kongehus og nasjonale institusjoner.

Hæren skal videre opprettholde og videreutvikle sin landoperative ledelseskompetanse på avansert nivå. Vi skal fortsatt ha divisjons-kompetanse, og vil videreføre 6. divisjonskommando som en mobil taktisk landkommando.

Å bevare fagmiljøene har vært en organisatorisk utfordring. Foreslått modell er å etablere regimenter som en fagakse. Ikke som de tidligere regimentene, som er avviklet; ikke som nye organisasasjoner – mest som en faglig forankring og ramme. Med en regimentsjef som faglig ansvarlig innen de respektive våpen. Dette betyr at vi vil videreføre det tradisjonelle våpenskolearbeidet med tyngde, men i andre former.

Regimentstanken har både med kultur og kompetanse å gjøre. Begge deler av stor betydning for en armé. Kultur opptar oss når vi nå endre det gamle såpass radikalt – og vi skal ta vare på historien. Kompetanse har mange aspekter. Derunder befalsskolene – som også er kultur! Jeg hadde i fjor den blandede ære å nedlegge BSIN.
Den – og øvrige – befalsskoler er lagt ned som skoler, som en egne institusjoner. Men vi vil opprettholde Befalsskolen som et begrep og navn – kanskje Hærens befalsskole – og som en institusjonell og pedagogisk ramme rundt den grunnleggende befalsutdanning som nå foreslås, og som skal drives ute ved de operative avdelingene.

For å komplettere betraktningen om skolesystemet vårt: Krigsskolen, vår virkelige kulturbærer, er også i endring. Dels får vi en treårig KS med enda høyere akademisk nivå og status; dels blir det akademiske miljøet ved KS integrert med det tunge fagmiljøet i TRADOK. Dette vil styrke KS – som skal bli enda bedre, som en skole for de utvalgte.

Dette er i korte og skjematiske trekk den hærstruktur som er anbefalt gjennom MFU. La meg nevne to dimensjoner til: Utviklingen av nasjonal landmakt – og vårt forhold til alliansen:

Jeg har vært inne på at hele Hæren kunne deployeres – også utenlands. Satt på spissen – og hvis dét er hva politiske myndigheter beslutter. Så tar Heimevernet seg av hjemmefronten. Så enkelt er det selvsagt ikke. Men det er heller ikke aldeles galt: Hæren skal kunne settes inn ute – og hjemme, Heimevernet har sin rolle og sine oppdrag utelukkende her hjemme. Men også Hæren vil fortsatt ha mobiliserbare reserver som kun vil bli brukt i Norge. Den videre utvikling av Hæren må – og skal – imidlertid ikke ses isolert fra kvalitetsreformen som er igangsatt i Heimevernet. Jeg ser et klart behov for å en forsterket og samlet diskusjon om utviklingen av landmakt. Sammen med mine gode kolleger GIHV, generalmajor Bernt Brovold, og landkommandøren, generalmajor Harald Sunde, vil jeg med det første etablere et uoffisielt landmaktforum.

Samvirke med våre allierte vil fortsatt være helt sentralt i Hærens virksomhet – både ute og hjemme. NATO er noe mindre synlig i Norge når de store vinterøvelsene blir mindre og det allierte innslaget synker. Ikke desto mindre er det stor interesse fra våre allierte om å komme til Norge – for å trene hos oss, og sammen med oss. Treningsområdene i Nord-Norge er attraktive, men det er også høyteknologimiljøet i Østerdalen. Det Hæren har, bl.a. av simulatorer på Rena, regnes som noe av de ypperste i verden, og blir allerede flittig benyttet.

Jeg nevnte så vidt Regjeringens Nordsjøstrategi. Til nå er det særlig Hæren som har gitt den konkret innhold, med et utstrakt samarbeid særlig med Nederland og Tyskland, framfor alt innen rammen av det 1. tysk-nederlandske korps. Om to uker mottar jeg min hollandske kollega, general Urlings. Vi skal – på vegne av våre regjeringer – undertegne intensjonsavtalen om samarbeid mellom den nederlandske og norsk hær. Jeg har store forventninger til samarbeidet med Nederland, et annet lite land.

Avslutning

Hva slags hær blir så dette? Det blir en innsatshær – til erstatning for en anti-invasjonshær.

Det blir en ekspedisjonsrettet hær – snarere enn en stedbundet hær. Men først og fremst blir det en multipurpose army – en fleksibel og flerfunksjonell hær. En hær som inneholder den komplette bredden som er nødvendig for å produsere også spisskompetansen; en hær som kan sette inn komplette stridsforband så vel som såkalte nisjekapasiteter.

Hæren skal være som et verktøyskrin – en verktøykasse politiske beslutningstakere og militære myndigheter kan hente de hjelpemidler fra, som de til enhver tid og situasjon anser for å være best egnet for å løse et gitt oppdrag. Disse verktøyene må kunne brukes i samspill, ikke bare sammen med systemene til våre andre forsvarsgrener – med også interoperabelt med våre allierte. Transformasjonen vi skal gjennomføre er en del av dette.

Vi har et godt samarbeid med våre allierte – og våre kapasiteter er etterspurt både av alliansen og andre. Hæren har knapt noen gang vært mer etterspurt. Samtidig som vi reduserer styrken. Det er selvsagt et lite paradoks, at når etterspørselen er som størst, blir volumet slanket som mest. At det er Hæren som brukes mest, men investeres minst i!

***

Forsvaret er et redskap for våre politiske myndigheter. Det er våre folkevalgte som beslutter hvilket forsvar og hvilken hær nasjonen skal holde seg med. Eller i hvert fall: Hvilken hær man ser seg råd til å ha. Så får vi få den maksimale stridsevne ut av budsjettrammene. Dette var tilnærmingen til MFU; slik tilfellet også var med FS 2000. I MFU har FSJ måttet ta utgangspunkt i hva som anses som den sannsynlige politiske vilje til finansiering av Norges forsvar i neste langtidsperiode – for så å se hva slags forsvar dette kan gi.

MFU er et balansert forslag til utvikling av Forsvaret fram mot 2008. Det er basert på laveste kostnadsalternativ – og ikke det forsvar vi på faglig grunnlag strengt tatt anbefaler. MFU er en samlet innstilling; for ett samlet forsvar, fra én samlet ledelse i Forsvarets militære organisasjon. Innenfor de politiske rammer som ble gitt. Som GIH kan jeg stå inne for forslagene. Og det må ikke herske tvil om at hovedretningen i MFU er bra. Men både Forsvarssjefen og undertegnede har sagt klart fra, at for Hærens vedkommende er vi nå nede på et absolutt minimum: Både i forhold til volum – og i forhold til investeringer.

***

Vi har fokus på internasjonal innsats. Dét betyr ikke at vi tar lett på den nasjonale territorielle dimensjonen. Militærmaktens primære funksjon er fortsatt tilstedeværelse. Der derfor et poeng for GIH at vår treningsaktivitet, og utviklingen av våre systemer, skjer nettopp i de områdene hvor vi er til stede – til daglig.

Dagens trusselbilde tilsier at også norske interesser kan være truet. Dette krever militære kapasiteter i beredskap – at Hæren er beredt. Med den strukturen jeg har skissert, vil Hæren være beredt. Selv om vi vil ha en klart begrenset kapasitet, og lavere utholdenhet enn ønskelig.

Nasjonale kriterier er fortsatt dimensjonerende for utviklingen av Forsvaret og Hæren. Og la det ikke være tvil: Vi skal fortsatt være best under vinterforhold. Men det forhindrer ikke at vi kan ferdes også i ørkenen!

Operasjon Jupiter er derimot ingen ørkenvandring. Operasjon Jupiter er nå halvveis – og vi er på god vei mot en ny hærordning. En restrukturering av Hæren som har en annen og mer fundamental karakter enn de omstillinger som fant sted på 1990-tallet. De var omfattende – men mest en gradvis nedskalering, nedskjæringer år for år. Gjennom Operasjon Jupiter tar vi ett krafttak – og får på plass en grunnleggende ny struktur. Som altså er atskillig mer enn endring av avdelingsstruktur og kommandolinjer:

Et hovedtrekk ved den nye hærordningen er økte krav til beredskap. Og med det større behov for vervet personell. Det er opplagt økt profesjonalisering av Hæren vi går i retning av – men slett ingen profesjonell hær. Verneplikten er fortsatt grunnlaget. MFU legger stor vekt på å dreie Forsvarets ressurser ytterligere fra et tyngdepunkt på støttevirksomhet – til operativ virksomhet. Dette er hva Operasjon Jupiter også har fokus på.

Vi skal ende opp med en hær som relativt sett har færre utredere – desto flere utførere. En mer operativ hær.

Takk for oppmerksomheten!

Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Status og utfordringer i Sjøforsvaret
Formann, Ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Først og fremst må jeg si hjertelig takk for invitasjonen til å komme hit å gi en oppdatering fra Sjøforsvaret, noe jeg har sett frem til av flere årsaker. Først og fremst er det en ære å få anledning til å adressere en forsamling med så mye fagmilitær kompetanse. Videre er vi akkurat nå i en fase av Forsvarets utvikling som gjør det spesielt interessant og utfordrende å gjøre opp status. Overgangen fra et lagerforsvar til et innsatsforsvar har vært – og er – en skikkelig hestekur. Jeg mener imidlertid at kuren allerede begynner å ta effekt. Det er klare tegn på at vi er på vei i riktig retning. For mange av de involverte oppleves det selvsagt som smertefullt. Flere og flere kommer imidlertid til den konklusjonen at vi har valgt eneste farbare vei.

For Sjøforsvarets del opplever jeg at vi allerede i dag leverer gode og etterspurte varer. Samtidig er det økonomiske bildet på lang sikt bekymrende for Forsvaret sett under ett. Denne utfordringen står vi samlet om å løse i Forsvarets øverste ledelse. Langsiktig økonomisk balanse er en forutsetning for å nå den kvaliteten som kreves for å kunne forbli et effektivt sikkerhetspolitisk verktøy i globaliseringens tidsalder. Dette tar vi på alvor også i Sjøforsvaret og det vil få konsekvenser for hvordan vi innretter vår virksomhet. Forsvaret er aller minst tjent med at vi har en portefølje som ikke kan trenes, øves, vedlikeholdes og moderniseres på skikkelig vis. Jeg oppfatter dette som en av hovedutfordringene i Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU). Et arbeid Sjøforsvaret bidrar aktivt i og stiller seg fullt og helt bak.

Status

Internasjonale virksomhet
Det er selvsagt ikke mulig for meg å komme nærmere inn på innholdet i den militærfaglige utredningen nå, vi vet alle at den er i sluttfasen og skal overleveres statsråden 8 desember. La meg derfor holde meg til temaet for foredraget, og starte med å ”gjøre opp bestikket” for Sjøforsvarets del.

Vi har i løpet av de siste to årene hatt en rekordstor internasjonal deltakelse. Siden 11 september 2001 har Sjøforsvaret bidratt med Fregatter, MTBer, Mineryddere, Ubåter, Marinejegere og Minedykkere i ulike operasjoner i Middelhavet og Afghanistan. Noen av disse elementene har vært deployert mer eller mindre kontinuerlig i hele perioden – på rotasjonsbasis vel og merke. Alle Marinens flotiljer er blitt benyttet i kampen mot terror – alle strukturelementene i Marinen har vært etterspurt og deployert.

Tilbakemeldingene fra alle disse operasjonene er også utvetydig positive. UVBene har operert svært effektivt i farvann hvor andre ubåter kvier seg for å gå inn i på grunn av krevende dybde- og bunnforhold. De har levert helt essensiell etterretningsinformasjon, dekket viktige huller i overvåkningen av Middelhavet og bidratt vesentlig til å få kontroll med det vi kan kalle uønsket aktivitet i området.

MTBene som har eskortert allierte forsyningsfartøyer gjennom Gibraltar-stredet har også mottatt svært gode tilbakemeldinger. Det viser seg at denne type kapasiteter med sin manøvrerbarhet og reaksjonsevne var et meget fleksibelt verktøy i denne type operasjoner.

Active Endeavour operasjonen i Gibraltar stredet var for øvrig et glitrende eksempel på en multinasjonal, fellesoperativ og nettverksbasert operasjon. Her hadde vi Norske Hauk klasser sammen med danske Flyvefisken klasser, portugisiske maritime patruljefly, en spansk destroyer og amerikanske Marines (for bording og force protection) i tett integrasjon. Alle enhetene opererte med samme taktiske datalink og samme sanntidsbilde som ble foret rett inn i NATOs KKI systemer fra dag èn. I dag har tyske MTBer overtatt stafettpinnen i dette strategisk viktige området.

Dette var bare et par eksempler. Jeg kunne fortsatt med minerydderfartøyene som har scoret høyt på operative evalueringer i MCM Force North (NATOs stående minerydderstyrke), Marinejegerne og minedykkerne som har levert oppsiktsvekkende gode resultater på det stedet i verden som kanskje ligger lengst unna saltvann.

Det er også verd å merke seg at disse deployeringene skjer uten store ekstra kostnader. Seks måneders oppdrag i middelhavet for en MTB skvadron beløper seg til om lag 25 millioner i ekstrakostnader i forhold til operasjoner i hjemlige farvann. Vi hadde for øvrig ikke kommet i mål med alle oppdragene uten en helt utrolig stå-på vilje og fleksibilitet fra personellet. Det er en liten marine, og ofte de samme folkene som må stå frem og ta ansvar gang på gang. I tillegg har vi klare indikasjoner på at det faglige nivået på de folkene vi sender ut er høyt. Vi utmerker oss til stadighet med høy kvalitet i internasjonale sammenhenger, både i staber og på sjøen.

Maritime styrker er til en viss grad deployerbare av natur. De bringer med seg effektorer, sensorer, samband, KKI, forpleining osv på egen kjøl. La meg benytte ULA klassen igjen til å illustrere dette. 8. Januar 2002 var KNM Uthaug på rutinemessig fjordpatrulje da de fikk ordre om å returnere til Haakonsvern umiddelbart for å bli utrustet til operasjoner i Middelhavet. Etter under 24 timer til kai ved basen startet transitten til Middelhavet og ”Operation Active Endeavour”. Under operasjonene hadde de et havneopphold i Tyrkia for etterforsyning og vedlikehold hvor fartøyet ble kalt ut to dager før tiden på et ekstraordinært oppdrag. Etter tre timer var de på vei ut og ble i operasjonsområdet i 30 dager. Hvor mange kampavdelinger drar i striden på 3 timers varsel og opererer kontinuerlig i en måned uten etterforsyninger?

Jeg mener altså at det er en relativt takknemlig jobb å gjøre maritime styrker deployerbare. Som sagt, dette ligger i vår natur. La meg også med en gang understreke at vi har en lang vei å gå før vi har optimalisert Marinen for internasjonale oppdrag, blant annet når det gjelder logistikk, personell og bemanning, noe jeg har tenkt å komme behørig tilbake til litt senere i foredraget.

Fremtidsrettet utvikling

Først vil jeg imidlertid si noe om den utviklingen vi er inne i nasjonalt og internasjonalt som gjør at våre maritime kapasiteter er så etterspurte. Det norske Sjøforsvaret er i dag ledende på et helt sentralt område i moderne krigføring. Dette dreier seg om maritime operasjoner i kystnære farvann.

Hva er så spesielt ved operasjoner i kystsonen? Vel, faktum er at alle land det er naturlig å se på – som for eksempel den amerikanske, den britiske, nederlandske, danske og tyske marine er på full fart i den retningen Sjøforsvaret allerede har staket ut. Er det noe område som kan gjøre Norges fremtidige forsvar internasjonalt relevant, så er det nettopp å videreutvikle våre kapasiteter i kystnære operasjoner. I tillegg vet vi at evnen til å etablere kontroll på kysten er en nasjonal nødvendighet – en relativt konstant faktor som kan trekkes flere hundre år tilbake og trolig like mange år frem i tid.

Alle militære operasjoner innebærer i dag at man må håndtere overgangen mellom hav og land. Det finnes ingen utfordringer på det åpne havet lenger. Tiden hvor store flåter møttes på havet for å nedkjempe hverandre er over.

Det er altså en oppsiktsvekkende konsensus om at de maritime militære utfordringene finnes i kystsonen. Det åpne havet behersker vi, det er når vi nærmer oss kysten – ”the dangerous littorals” – utfordringene står i kø. Dette synes å være oppfatningen hos alle våre prioriterte samarbeidspartnere. Denne erkjennelsen er av generell karakter og knyttet til de iboende fysiske rammebetingelser kampfartøyer må håndtere i et så komplekst miljø.

Utstrekningen til ”the Littorals” er gjerne knyttet til våpenrekkevidder; så langt ut over havet man kan nå med landbaserte våpen, og så langt innover land man kan nå med fartøysbaserte våpen. I denne sonen blir alt vanskeligere. Topografiske, hydrografiske og demografiske forhold kompliserer bruk av sensorer, våpen og sambandsmidler. I tillegg er dette et miljø som favoriserer asymmetriske trusler. Til løsning av ”det littorale dilemma” kreves derfor andre våpen og sensorer enn det man benytter på det åpne hav. I tillegg kreves det kompetanse og erfaring i å håndtere dette miljøet. Sjøforsvaret har plattformene, våpnene og kompetansen til å være ledende i denne utviklingen.

-Og vi er ledende i utviklingen. En eksperimentell taktikk for det som kalles ”Access Operations” utgis i NATO i disse dager. Den beskriver kommando kontroll, understøttelse, bildeoppbygging, sensor og våpenbruk i denne typen operasjoner.

Vi har et tett og nært samarbeid på en rekke områder med våre allierte i USA, Storbritannia, Nederland, Danmark og Tyskland. Vi har regelmessige møter med erfaringsutveksling og flere ulike samarbeidsfora, vi har samøvelser og vi har utvekslingsprogrammer. Ikke minst jobber vi tett sammen om taktikkutviklingen – og Norge er en vesentlig bidragsyter.

Sjøforsvarets bidrag til løsning av ”det littorale dilemma” er en alliansetilpasset nisje som er nasjonalt nødvendig og internasjonalt høyaktuell. En bevisst satsning på konsepter som kan løse allierte og nasjonale sikkerhetsutfordringer i kystnære maritime operasjoner er en forutsetning for et tidsriktig, alliansetilpasset og relevant Forsvar.

Det er viktig å understreke at dette ikke dreier seg kun om MTBer eller kystjegere. Fregatter med AU-helikoptere, Mineryddere, undervannsbåter, spesialstyrker og ikke minst luftstridskrefter har sin helt naturlige plass i dette bildet. Dette dreier seg først og fremst om Sjøforsvarets og Forsvarets fremtidige innretning, og om konsepter som innbefatter flere strukturelementer og forsvarsgrener. Helhetlige konsepter hvor overflate, luft og undervannsenheter benyttes samlet. Når det er sagt, så er hva vi kan kalle ”the extreme littorals”, selve overgangen mellom land og hav, noe vi er spesielt egnet til. Dette ser våre samarbeidspartnere.

Like viktig er det å understreke at dette ikke dreier seg om en rendyrking av internasjonale behov og oppgaver på bekostning av de nasjonale. Utfordringene knyttet til å kontrollere kystnære områder er like viktig nasjonalt. Majoriteten av nasjonens verdiskapning er knyttet til ressursene i havet og ilandføringen av disse, samt skipsfart og havneområder. Dette kan bare løses på en troverdig måte ved at vi utvikler gode konsepter for kontroll og beskyttelse. Jeg ser for meg at Sjøforsvaret, Luftforsvaret og til dels Heimevernet vil stå sentralt her.

Den reduserte trusselen mot vårt landterritorium, den økte betydningen av kontinentalsokkelen og kysten, samt den internasjonale utvikling peker etter mitt skjønn i samme retning. Retningen består i å utvikle et sett med konsepter og taktikker samt en styrkestruktur for å kontrollere kystnære områder, overgangen mellom sjø og land. Dette er et fellesoperativt anliggende og innbefatter som sagt også andre forsvarsgrener. Vi må kunne utnytte dette rommet for å manøvrere, beskytte og ramme for det er her vi har mulighet til å gi et substansielt bidrag internasjonalt. Disse tankene må ligge til grunn for diskusjoner om fremtidige strukturalternativer.

Nasjonale forhold
La oss nå ta en titt på Sjøforsvarets organisasjon her hjemme på berget. Den har gjennomgått svært store endringer de senere år. Vi har lagt ned 7 Sjøforsvarsdistrikter, 5 orlogstasjoner og hele det stasjonære kystartilleriet. Det har vært en knallhard fokus på støttevirksomheten i den hensikt å vri ressursene over mot den spisse ende – en naturlig følge av at vi har gått fra et mobiliseringsforsvar og over til et innsatsforsvar. Vi har bygget opp en kompaktbase i Bergen hvor størsteparten av aktiviteten er konsentrert og hvor vi har mulighet for effektiv trening og utdanning.

Jeg tror imidlertid ikke vi har funnet den endelige løsningen for base- og støttestrukturen, spesielt i Nord Norge. Løsningene må vi finne i et kunde-leverandør forhold med Forsvarets Logistikkorganisasjon. Jeg vil ikke gå noe mer i detalj på dette, fordi det ville være å forskuttere den Militærfaglige Utredningen som er like rundt hjørnet.

GIS sin organisasjon er også vesentlig endret. Kontrollspennet er redusert, og jeg har nå kun tre sjefer på nivået under meg. Dette er Kysteskadren (eller flåten og de operative avdelingene) og Kystvakten som de to spisse endene. I tillegg kommer Sjøforsvarets skoler som inkluderer utdannings- og kompetansesenter for maritim krigføring og all utdanningsvirksomheten i Sjøforsvaret. Dette er en oversiktlig og ryddig organisasjon som synliggjør ansvar og myndighet på en god måte. Vi benytter i stor grad mål og rammestyring og dette er en organisasjon som legger til rette for det. Jeg er opptatt av at vi i fredstid har en kultur som gjennomsyres av frihet under ansvar. At vi praktiserer oppdragtaktikk, også i den administrative hverdagen er helt nødvendig for at dette skal fungere i krig.

Kort om flotiljene:
La meg raskt knytte noen kommentarer til de ulike flotiljene og fartøystypene. Oslo klasse fregatter er nå på overtid for utfasing. Hyppige driftsavbrudd og tekniske problemer er en del av hverdagen. Det er allikevel helt nødvendig å seile disse fartøyene frem til Fridtjof Nansen klassen står klar, noe annet ville være destruktivt for kompetansesituasjonen og vår evne til å fase inn de nye fartøyene. Fregattene har vært en grunnstein i vår internasjonale deltakelse helt siden etableringen av STANAVFORLANT i 1968. KNM Narvik er også planlagt å inngå i styrken fra og med mars neste år. Vi er imidlertid forberedt på at det kan bli tynt med fregatt deltakelse i de årene som gjenstår for Oslo klassen. Kompetanseoppbygging og sikkerhet vil veie tyngst i disse vurderingene.

Jeg har ikke anledning til å gå i dybden på Nansen- prosjektet i denne sammenheng. Dette er Forsvarets største anskaffelsesprosjekt gjennom tidene og et skikkelig nasjonalt løft. Prosjektet er i rute og vi nærmer oss sjøsettingen i Mai neste år. Det begynner å ligne et fartøy som ligger på beddingen i Ferrol. Litt avhengig av hvordan man summerer kan man si at dette prosjektet er større en Hovedflyplass og et Lillehammer OL til sammen. Planene for overtakelse, innfasing og operativ evaluering er så godt som klar, og vil være et løft som hele Forsvaret skal bære samlet.

Mens Oslo klassen sliter med elde har ULA klassen kommet inn og gitt et helt avgjørende bidrag i Operasjon Active Endeavour. ULA klassen skal igjennom en del oppgraderinger, spesielt med tanke på kommando, kontroll og informasjonssystemene og på sambandssiden. Den vil bli utstyrt med satellittkommunikasjon og få økt interoperabilitet. I tillegg er vi i ferd med å tropikalisere disse båtene – installere kjølesystemer – slik at de vil operere effektivt i tropiske strøk til alle årstider. ULA klassen vil ha en levetid frem i mot 2020.

Minevåpenet er et våpen i stor utvikling. Jeg vil si det så sterkt som at vi har NATOs beste minerydderfartøyer. Alle resultater fra tester og operasjoner i alliert regi tilsier det. Det pågår også et meget fremtidsrettet utviklingsarbeid med bruk av såkalte UUV, Unmanned Underwater Vehicles. Huginsystemet som er under utvikling i samarbeid med KDA og FFI kan kartlegge store områder og opererer uavhengig i opptil 24 timer. Det knytter seg stor interesse til dette arbeidet som har kommet langt, og som allerede har gitt gode resultater. La meg også legge til at vi har en minedykkerkommando av meget høy kvalitet som er en nasjonal ressurs innenfor sitt fagområde.

På nyåret vil alle 14 Hauk klasse MTBer være ferdig oppdatert. Disse fartøyene har fått en vesentlig oppgradert sensor og KKI pakke og går nå under betegnelsen ”super-hauk”. Hvor mange av våre 14 Hauk klasser vi kommer til å seile fremover avhenger av en rekke forhold. Båtene er helt essensielle for styrkeproduksjon og kompetansearbeidet mot Fridtjof Nansen og Skjold. Vi skal heller ikke glemme at Båtene som nylig er oppgradert for over en milliard har en betydelig egenverdi, og gir et vesentlig bidrag i littorale operasjoner.

Kystjegerkommandoen har også vært i stor utvikling siden den ble etablert. Vi har gått i retning av en mindre og mer profesjonell styrke. Kapasitetene som KJK representerer er helt unike og svært etterspurte internasjonalt. I en tid hvor alle maritime styrker innrettes mot en påvirkning av situasjonen på land trenger vi et ”operasjonelt lim”. KJKs styrke er ikke bare våpnene de bærer med seg, men vel så mye deres evne til å lede ild fra et stort spekter av land, luft og sjøstyrker. Leverandører av etterretningsinformasjon, sann tids bilde og måldata i kystsonen er nødvendig for å kunne dra full nytte av de investeringene vi gjør. Jeg tenker da blant annet på NSM.

Marinejegerkommandoen er en prioritert avdeling i vekst. Den øker nå i volum uten at det går på bekostning av kvaliteten. Marinejegerne er en særdeles spiss ende av Sjøforsvaret. Vi har maritime spesialstyrker av meget høy standard og jeg er opptatt av at vi fortsetter å rendyrke den maritime egenarten til denne avdelingen. Jeg har fulgt marinejegerne på nært hold, blant annet under oppdraget de fullførte for kort tid tilbake. Alle i Forsvaret og Sjøforsvaret har grunn til å være stolte av disse gutta. De har en profesjonalitet i sin tilnærming til tjenesten som er enestående.

Jeg vil også nevne at vi er i ferd med å oppgradere sanitetstjenesten betydelig, også her med et klar operativt fokus. Saniteten i Sjøforsvaret ble i år en avdeling i Kysteskadren for å sikre den nære tilknytning til det operative miljøet. Både utstyr, øving og organisasjon tilpasses og optimaliseres for støtte til Forsvarets Innsatsstyrker/Sjø.

Utfordringer

Status i Sjøforsvaret er med andre ord relativt god. Allikevel er vi ikke fornøyd. Vi flyter på et høyt faglig nivå og gode ferdigheter opparbeidet under den kalde krigen. Vi ser samtidig at nytenkningen, oppfinnsomheten og eksperimenteringen har måttet vike plass for organisasjonsutvikling og omstilling. Taktikk, teknikk og prosedyrer er ikke oppdatert i tilstrekkelig grad i løpet av de siste årene. Vi skal derfor finne tilbake til et tydelig operativt fokus i alt vi foretar oss. Vi har heller ikke fått på plass et operativt logistikkapparat tilpasset vår nye hverdag, og her er det mye som gjenstår. I tillegg må nevnes store utfordringer på personell og kompetansesiden for å tilpasse oss et system med deployeringer og internasjonale oppdrag. Derfor er vi ikke fornøyd. Min utfordring er å bringe Marinen opp på et høyere operativt nivå med de samme eller i verste fall strammere budsjettrammer.

Stikkordet er transformasjon og fornyelse. Skal vi kunne holde et høyt operativt nivå og forbli relevante så må en del av våre oppgaver løses på grunnleggende nye måter.

-Personell, profesjonalisring, kompetanse

Marinens folk har løst – og fortsetter å løse – internasjonale oppdrag på en utmerket måte. Allikevel er vi nødt til å se med helt nye øyne på hvordan vi bemanner fartøyene. Vi har en liten Marine og det er ofte de samme folkene som reiser ut hele tiden. Eller de kommer hjem fra seks måneder ute og reiser rett videre på øvelser i Nord Norge eller andre steder. Vi er avhengig av å tiltrekke oss de beste og da må vi legge til rette for et liv utenom Forsvaret. På sett og vis beveger vi oss i motsatt retning av utviklingen i det øvrige samfunnet når vi krever at unge, gjerne nybakte foreldre, skal påta seg å reise til fjerne himmelstrøk på kort varsel. Dette lar seg imidlertid løse ved å legge om øvingsmønsteret og lage tre- til fireårs planer hvor hver enkelt har et avklart forhold til når han eller hun står i beredskap. Vi må se på løsninger hvor vi for enkelte av fartøystypene har flere besetninger enn vi har fartøyer, og på alle måter søke å skape en forutsigbar tilværelse for den enkelte og hans familie.

Jeg opplever også at vi ikke er i mål med lovreguleringen og avtaleverket som knytter seg til internasjonale operasjoner. Dagens avtaleverk er beregnet på gårsdagens Forsvar hvor det å reise ut tilhørte unntakene. Følgen er at et fartøy kan seile av gårde på en øvelse i oppkjøringen til deployeringen, deretter inngå i en stående styrke som så blir engasjert i en operasjon før den returnerer til Norge. I denne perioden har besetningen hatt fire ulike avlønningssystemer å forholde seg til. Perioden hvor fartøyet er i skarpe operasjoner er ofte den perioden hvor lønnen er lavest. Vi har et ullent og uoversiktlig avtaleverk som ble fremforhandlet under andre forhold, og dette må vi rydde opp i. Deployeringer skal være en naturlig del av tilværelsen for fremtidens offiserer. Avtaleverket skal være oversiktlig og folk skal ha godt betalt når de er i skarpe oppdrag på vegne av nasjonen.

At vi må gå i retning av økt profesjonalisering gir seg selv. Det vil bli stilt store krav til de som ønsker å være med i fremtidens marine, både på enkeltmannsnivå og fartøys/avdelingsnivå. En liten og strømlinjeformet organisasjon har begrenset rom for gratispassasjerer, men dette vil også være med på å heve status på tjenesten og gjøre oss attraktive for de som vil noe. Moderne fartøyer og våpensystemer krever høy kompetanse og mindre håndkraft enn tidligere.

Microchipen er oppfunnet og kan ikke ”nedfinnes”/”nedoppfinnes” for å imøtekomme et vernepliktssystem etter Napoleonsk modell. Erfaring og grundig fagmilitær kompetanse er en forutsetning i moderne høyteknologiske operasjoner. Skal man eksempelvis bygge et fartøy i dag vil dette leveres med moderne brosystemer og navigasjonsutstyr. Her er manuelt kartarbeid, bestikk, posisjonering og til og med roret overlatt til computere og autopiloter. Økt grad av profesjonalisering og høyt kompetansenivå vil også være en forutsetning for å forbli en interessant samarbeidspartner for de vi ønsker å samarbeide med.

-Personell, rekruttering, offisersrollen
Vi er helt avhengige av å rekruttere det rette personellet i årene som kommer. Jeg vil påstå at offisersyrket er et helt spesielt yrkesvalg som det ikke nytter å gå halvhjertet inn i. Vi setter derfor et spesielt fokus på offisersrollen. Sjøkrigsskolen er både nytenkende og moderne i sin lederutdanning med individuell oppfølging på områder som holdninger, etikk og sosiale ferdigheter. At vi setter spesiell fokus på moralsk ansvar og etikk er helt i tråd med samfunnsutviklingen, og de krav som i dag settes til offiseren. Nye operasjonsområder og nærkontakt med fremmede kulturer understreker bare behovet for reflekterte befalingsmenn.

Vi i Sjøforsvaret er for øvrig ikke fornøyd med utviklingen når det gjelder rekrutteringen av kvinner. Det vil si, vi er svært fornøyd med de som har valgt å tjenestegjøre hos oss, men vi ønsker oss mange flere! Vi er utålmodige og vi skal være nytenkende og kreative for å finne gode løsninger. Løsninger som gjør det mer attraktivt og enklere for kvinner å starte en karriere i Sjøforsvaret – og ikke minst fortsette utover den grunnleggende utdanningen og tjenesten.

-Personell, ta vare på
Internasjonalisering av virksomheten krever en økt innsats på støtteapparatet rundt den enkelte medarbeideren. Jeg er av den oppfatning at vi har et klart moralsk og etisk ansvar for de vi sender ut i nasjonens tjeneste. Vi må ikke skape en ny generasjon krigsseilere. Når vi får skader eller tap i skarpe operasjoner vil den enkelte og samfunnet for øvrig forvente at vi tar hånd om dette på en skikkelig måte.

Sjøforsvaret har gjort to viktige grep for å håndtere dette. For det første har vi Sjøforsvarets støttegruppe som er team bestående av både leger, psykologer og prester. Disse er med på å forberede folk før de reiser ut, hele den mentale og praktiske prosessen fra snømåking til skriving av testamente. Hver enkelt blir kontrollert grundig både mentalt og fysisk før deployering. Legen og presten som er med under oppdraget utgår fra denne gruppen for å skape kontinuitet. Hele støttelaget står i beredskap for eventuelle situasjoner underveis, og tar i mot folkene etter avsluttet oppdrag. Der følger ny oppfølging, tester og så videre.

Det andre viktige momentet er etableringen av et helsesenter på Haakonsvern som har et helhetlig ansvar for alt personellet ved operative avdelinger og deres familier. Det er helt sentralt for å skape trygghet og sikkerhet – og derav beredskap til å reise ut. Sjøforsvaret opplever at vi ligger noe foran utviklingen i Forsvarets Sanitet på dette området, og noen synes kanskje at vi tøyer grensene. Det er jeg imidlertid helt komfortabel med, for dette er et viktig område og en naturlig konsekvens av de beslutninger som er tatt rundt internasjonal deltakelse.

-effektiv øving og trening
Marinen vil i fremtiden måtte konsentrere mer av sin øvingsvirksomhet rundt hovedbasen på Vestlandet. Oppøving av grunnleggende ferdigheter må gjøres mer effektivt enn i dag. Derfor er vi avhengig av nærhet til vårt maritime kompetansesenter hvor taktikkutviklingen foregår, og hvor øvelser kan analyseres. Det er også i Bergensområdet vi finner våre simulatorer som må utnyttes i større grad og på en mer målrettet måte. Vi er avhengig av å kunne justere operasjonskonsepter, taktikk og stridsteknikk hurtigere. Dette kan bare skje i et tett samvirke med et maritim kompetansesenter hvor øvelsene er målrettet og resultatene blir analysert. War gaming og samkjøring av flere fartøyer og avdelinger i simulator må skje i forkant av øvelser for å øke utbyttet.

Fartøyer må øve sammen. Ulike fartøystyper må samkjøres, og vi må øve med våre allierte og prioriterte samarbeidspartnere. Disse finner vi i Nordsjøbassenget, i Skagerrak og i Britiske farvann. Dette er arenaen for utvikling av fremtidens maritime konsepter, som altså primært dreier seg om ulike former for kystnære operasjoner. Når vi seiler til Nord-Norge for å øve må det være som en fartøysgruppe som får et felles utbytte av øvelsen og for fellesøvelser med andre forsvarsgrener. Dette forhindrer selvsagt ikke at Marinen deployerer til Nordlige farvann for suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. Prinsipielt er det liten forskjell mellom å deployere til Finnmark eller til Gibraltar. Kvaliteten på styrkene som blir gjort tilgjengelig skal være høy uansett, så er det opp til politiske myndigheter å prioritere innsatsområdet. En større grad av ryddighet med hensyn til å melde fartøyer klar for oppdrag, nasjonalt og internasjonalt vil også synliggjøre konsekvenser bedre, og gjøre oppgaven med å prioritere enklere for besluttende myndigheter.

-realistisk øving
En av hovedårsakene til at vi må endre seilingsmønster og øve mer kosteffektivt er behovet for realistisk øving og skarpe våpenøvelser. Utfordringen er at kostnaden ved å skyte moderne våpen skarpt er sterkt økende, men her har vi altså ikke noe valg. I perioder av Sjøforsvarets historie har våpenøvelser vært en salderingspost og resultatet av dette var nedslående. Det er mulig det kunne forsvares i en tid hvor Forsvarets viktigste oppgave var avskrekking, skjønt jeg tviler sterkt på det også. I dag er det i alle fall helt uaktuelt å sende fartøyer ut i oppdrag uten at de har et tillitsfullt forhold til sine egne våpen.

-Nordområdene/fredsoperative oppgaver/tilstedeværelse
Samtidig som det internasjonale opptar oss, merker vi en stadig økende fokus på våre egne havområder, og Nordområdet i særdeleshet. Et nytt strategisk område er i ferd med å dukke opp når Russland nå åpner slusene for oljeeksport fra Sibir, med utskiping langs norskekysten. For det første har vi miljøfaren forbundet med denne transporten. En ulykke med en av de større råoljetankerne vil kunne asfaltere norskekysten fra Tromsø til Kristiansund. Vi må trolig forberede oss på at aktiviteten i havområdene bare vil øke i årene fremover. Det er enorme ressurser både på norsk og russisk side som i dag ikke er utnyttet.

Men denne økte strategiske og økonomiske betydningen av områdene i nord – både som ressurskilde og som transportvei – kan også få andre følger for norsk sikkerhet. Vil behovet for en stabil ressurstilgang og felles økonomisk interesse forene russiske, amerikanske og norske interesser på en helt ny måte? Eller vil kampen om ressursene tilspisses? Jeg registrerer med interesse debatten som pågår i ulike fora, og skal ikke forsøke å konkludere den, men snarere slå fast at utviklingen i nord er meget interessant, og at dette vil få følger for Forsvarets og Sjøforsvarets innretning.

Samtidig som vi er deployert i et spekter av internasjonale operasjoner har vi altså en økende maritim sikkerhetsutfordring på hjemmebane. I utviklingen av fremtidens maritime kapasiteter er det viktig å ha begge disse utfordringene med seg. Vi skal utvikle kapasiteter som både er relevante internasjonalt, og som kan gi et effektivt bidrag til nasjonal sikkerhet.

-Logistikk
Logistikk er et annet område hvor vi har en lang vei å gå. De deployeringene vi har lagt bak oss de siste årene har gått bra og de har vært gjennomført med en relativt beskjeden ressursbruk, men logistikkstøtten har i hovedsak basert seg på kreative løsninger fra grunnplanet. Verksteds- forsynings og utstyrscontainere har blitt kjøpt inn og tatt i bruk på avdelingsnivå. Fordelen med en slik bottom-up løsning er at brukeren til en stor grad får akkurat det han ønsker seg.
Troverdig og vedvarende logistikk fordrer imidlertid en helt annen tilnærming, og her har vi en lang vei å gå. Ressursene vi så langt har benyttet på baser og fasiliteter langs kysten må nå benyttes annerledes. All logistikk må på kjøl. Det finnes ikke noe alternativ til dette. Logistikken må være der vi opererer. Det er kun en begrenset kjernevirksomhet som bør være landbasert og vi må se oss om etter kreative driftsløsninger for å flytte mest mulig om bord i logistikkfartøyer. Jeg kommer ikke til å betale ett øre i ventelønn til de elementer av FLO som holder til på holmer og nes langs kysten uten at jeg har et reelt behov for de tjenestene de kan levere. Vi må hele tiden lete med lupe i støttevirksomheten og sørge for at vi kanaliserer mest mulig midler i retning av fartøyene og avdelingene. Den beste hjelpen jeg kan gi til FLO i denne sammenhengen er å være en krevende kunde.

Det jeg har vært inne på så langt henger nøye sammen. Økt fagmilitær kompetanse og større krav til personellet er en forutsetning for å kunne effektivisere oppøvingen. Som en følge av endret øvings- og seilingsmønster vil vi kunne frigjøre midler til skarpe skyteøvelser og samtidig gjøre tilværelsen mer forutsigbar for den enkelte. I denne sammenhengen må vi også se en økt bruk av våre simulatorer, war-gaming og taktiske spill, samt en generell satsning på eksperimentering, utvikling av nye taktikker og konsepter for å møte nye trusler og oppgaver.

-Kystvakten
La meg mot slutten av dette foredraget vie Kystvakten spesiell oppmerksomhet. Kystvakten er en særdeles viktig nasjonal ressurs, og den største eieren av tilstedeværelsesbegrepet. Når det fokuseres på Sjøforsvarets tilstedeværelse i nordområdene har vi en tendens til å glemme Kystvakten som løser maritime fredsoperative oppgaver i hjemlige farvann hver dag.

Utfordringene knyttet til ressurskontroll, myndighetsutøvelse og jurisdiksjon er åpenbart økende. I tillegg kommer andre oppgaver innenfor et utvidet sikkerhetsbegrep som miljøberedskap og redningstjeneste. Det har vært spesiell fokus på slepebåtberedskap i forbindelse med økende oljetransport langs kysten. Dette er en oppgave hvor Kystvakten bidrar sterkt, men hvor Kystverket faktisk har det overordnede ansvaret.

La meg i den sammenheng vise dere et bilde av det siste tilskuddet i Kystvakt-flåten. KV Nordmann Trym heiste kommando 17 oktober, og er et meget viktig tilskudd til slepebåtberedskapen når vi nå går inn i vintermånedene.

Kystvakten har et helt særegent godt forhold til fiskeflåten og kystbefolkningen. Gjennom langsiktig tillitsvekkende arbeid har vi opparbeidet et unikt forhold til de som bruker havet. Kystvakten er både kontrollør og samaritan og oppfattes som en meget seriøs bidragsyter til både sikkerheten og ikke minst et forsvarlig ressursuttak.

En av hovedutfordringene når vi har ulykker og kriser langs kysten er det store antallet aktører. Det er minst 5 departementer og enda flere etater som har et ansvar for aktiviteten til sjøs og det er definitivt rom for større samordning og klarere ansvarsforhold. Dette har fått noen til å se på den amerikanske kystvaktmodellen. US Coast Guard er som kjent en selvstendig organisasjon med helhetlig ansvar innenfor myndighetsutøvelse, overvåkning, toll, redningstjeneste, radiokommunikasjon bare for å nevne noe. En slik modell forutsetter imidlertid et visst volum. Det er min påstand at ingen kan drive en norsk kystvakt mer effektivt enn Forsvaret. 92,5% av Kystvaktens ressurser kanaliseres direkte inn i produksjonen av patruljedøgn, mens en svært liten del går til administrasjon. Dette er en følge av synergieffekter ved å inngå i Sjøforsvaret. Utdanning, understøttelse og anskaffelser skjer ved hjelp av det apparatet vi allerede har i Forsvaret. En Kystvakt må for eksempel ha sanksjonsmidler, og hvem er best egnet til å lære opp artillerister, om ikke Forsvaret. Kystvakten vil i tiden fremover ha et forsterket fokus på sjømilitære oppgaver og et økt samvirke med Kysteskadren – dette skal prioriteres.

En av de store utfordringene vi jobber med i øyeblikket er radarproblematikken på de oppgraderte Nordkapp klassene og KV Svalbard. De nye radarene tilfredstiller rett og slett ikke de kravene vi stiller til sikre helikopteroperasjoner i de krevende forholdene som Nord Atlanteren har å by på. Hva som har gått galt i anskaffelsesproblematikken, er selvsagt interessant. Nå har vi imidlertid mest fokus på å finne brukbare interimløsninger som gjør at vi kan komme skikkelig i gang med flygingen. I dag flyr vi kun på dagtid og i gode værforhold. Det jobbes og eksperimenteres blant annet med ulike løsninger for å skjerme radarene mot uønskede sjøekko. Reduksjonen i antall flytimer har store følger for vår evne til å drive effektiv overvåkning og kontroll, men det har også negative konsekvenser for et lite og sårbart kompetansemiljø.

Avslutning/Oppsummering

Jeg vil avslutte der med å si at status i Sjøforsvaret er god samtidig som utfordringene er store. En del av de organisatoriske grepene er gjort, men vi har ikke tatt ut hele rasjonaliseringspotensialet. Det vil bli en fortsatt fokus på ikke-operativ virksomhet i tiden fremover og Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning vil gi mange av svarene her. Jeg opplever en prioritering av de maritime problemstillinger, samtidig som det er viktig å ha fokus på helheten i Forsvaret. Jeg er trygg på at vi skal komme gjennom hestekuren som et effektivt, relevant og fleksibelt Sjøforsvar. Det skal vi gjøre ved å ha en klar operativ fokus i all vår virksomhet; kompetanseoppbygging, trening og øving.

Vi skal akselerere utviklingen i retning av en deployerbar, gripbar og interoperabel Marine som er like klar for innsats langs norskekysten og i havområdene som i Middelhavet eller andre steder hvor norsk sikkerhet skal ivaretas. Deretter tror jeg vi må være forberedt på kontinuerlige forbedringstiltak, omstilling og tilpasning til et skiftende sikkerhetspolitisk bilde i årene fremover. Vår faste målsetning må være å fortsette og utvikle maritime kapasiteter for kystnære operasjoner. Her ligger nøkkelen til all fremtidig utvikling internasjonalt og nasjonalt.

Jeg er ikke i tvil om at vi skal komme igjennom utfordringene med hodet over vannet. Når vi kommer styrket ut av omstillingen vil det først og fremst være på grunn av det særdeles dyktige personellet som til sammen utgjør Sjøforsvaret. Jeg blir daglig oppmuntret av å se iveren, engasjementet og stå-på humøret som våre folk utviser. Dette imponerer meg!

Takk for oppmerksomheten

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
23. april 2001

«Status i Hæren»

Generalmajor Roar J. Haugen
Generalinspektøren for Hæren

Formann – Ærede forsamling!

1. Innledning
For to år siden, ved starten av inneværende langtidsperiode, uttalte jeg fra denne talerstolen at «Hæren er i ferd med å bli noe annet enn det siste Forsvars-kommisjon forutsatte».
Det har siden vist seg å holde stikk.
Gjennom hele etterkrigstiden har Norge hatt en mobiliseringshær av betydelig omfang, som del av et nasjonalt invasjonsforsvar.

Med de budsjettrammer som ligger til grunn for St prp nr 45 er ambisjonen om et invasjonsforsvar i realiteten forlatt.
Konsekvensen for Hæren er at den raskt er i ferd med å bli redusert til noe som best kan karakteriseres som en kompetanseorganisasjon. Den vil nå bli mindre i volum og den vil få en lavere operativ evne enn noen gang etter krigen. Samtidig er Hæren, gjennom intensjonene i St M nr 38 og påfølgende direktiver, gitt i oppdrag å forberede kapasitet for internasjonal militær innsats av et omfang som krever store ressurser fra vårt nasjonale produksjonsapparat.

Dette til tross sies det i ulike sammenhenger at «Forsvaret blir bedre».
En del av min fokus i kveld vil dreie seg om denne tilsynelatende selvmotsigelsen.

Utsagnet kan faktisk karakteriseres som riktig – i den forstand at «både kvalitet og reaksjonsevne på de styrkene som blir igjen blir meget god – kanskje bedre enn noensinne hvis man lykkes med å skape forutsigbarhet og stabile rammer». Men det vi ikke må glemme, er at den Hæren som blir igjen blir for liten til å møte et angrep mot Norge av noe omfang, den vil ha en meget lav stridsutholdenhet, samt at kapasiteten ikke vil være stor nok til å kunne møte et angrep mot geografisk adskilte områder samtidig.

Jeg har registrert innvendinger som at «Hæren ville vært for liten for den ambisjonen uansett», eller at «det er uansett ikke mulig for Norge å holde seg med en Hær stor nok til at et angrep kan stanses eller slås tilbake.»

Det er åpenbart riktig at Norge ikke har økonomisk mulighet til å opprettholde et Forsvar som i lengden ville kunne holde stand alene. Men dette er en erkjennelse som kan trekkes for langt – og da kan man ende med å trekke konklusjoner som blir feilaktige – ja endog innebærer en betydelig risiko.
Det har aldri, i etterkrigstiden vært tale om et rent nasjonalt invasjonsforsvar, utenom Allianserammen. Det er derfor det blir så feilaktig å bruke vår manglende evne til å kunne stoppe en militær aggresjon alene, som et argument mot en troverdig Terskelforsvarskapasitet. Heller ikke en slik ambisjon synes lenger realistisk med den struktur som de foreslåtte ressursrammene vil gjøre det mulig. Konsekvensen av en slik «slutning» er at Norge forlater ambisjonen om et Forsvar sterkt nok til å yte så effektiv motstand at våre allierte kunne være sikret nødvendig tid til å komme oss til unnsetning.
Dette er et meget langt – og potensielt farlig – steg.

Det er denne ambisjonen som Norge nå kan være i ferd med å forlate. Hæren, som en viktig del av fellesforsvaret blir etter St prp nr 45s forslag for liten til at stridsutholdenheten kan sikre alliert hjelp med landstyrker. Dette skjer samtidig som vi, på grunn av våre omfattende styrkereduksjoner, blir mer avhengig av alliert hjelp enn noensinne.
At også de øvrige NATO-landene reduserer sine styrker gjør selvsagt ikke situasjonen noe bedre. Ved fremtidige kriser betyr det økt konkurranse om de gjenværende allierte styrker som gradvis kan bli marginalt i stand til å takle flere konflikter samtidig.

Dermed blir ikke Norges samlede forsvarsevne bedre – noe det er riktig å presisere når man skal beskrive den nye Hæren.
Jeg skal i dette foredraget ta utgangspunkt i de føringer som er gitt i FS 2000 og St prp nr 45, og deretter beskrive de forslag til ny freds- og krigsorganisasjon som Hæren har utarbeidet på bakgrunn av disse føringene.
Spesielt vil jeg ta for meg vårt forslag til organisering av innsatsstyrken for internasjonale oppdrag, populært kalt FIST/H, før jeg avslutningsvis fremlegger en oppdatert personellstatus for Hæren etter at de avgangsstimulerende tiltakene nå har fått virke en tid.

2. Den nye Hæren – med utgangspunkt i St prp nr 45:
Jeg finner grunn til å understreke at Forsvarssjefens innstilling, i likhet med den foreliggende St prp nr 45 ikke er noen fagmilitær anbefaling om hvilket militært Forsvar Norge bør ha. Begge er økonomisk motiverte forslag til hvordan vi bør innrette vår militære struktur, gitt et flatt Forsvarsbudsjett på 25 mrd indeksregulerte kroner årlig i 20-årsperspektivet.
Bakgrunnen for Stortingsproposisjonen er at Forvaret er i en sterk ubalanse og dyp strukturell krise. Om det hersker det ingen uenighet, og med de reduserte økonomiske rammene har det vært omfattende og vanskelige avveininger, mellom mange ulike hensyn og mangeartede behov.

  • Samtlige Forsvarsgrener, samt HV må reduseres. Hærens mobiliseringsstyrke vil trolig bli redusert fra dagens 89 000 til under 30 000 soldater. I dagens tall (89 000) inngår imidlertid også ca 2500 i verksted-/lagersektoren som vil bli overført til Forsvarets logistikkorganisasjon.

Som kjent vil det bli store endringer også i kommandostrukturen. Denne oversikten viser de ledd som tilhører Hæren, eller hvor Hæren vil være tungt representert.

Hærens 4 Distriktskommandoer skal nedlegges, det samme skal de14 Territorielle Regimentene.
Hæren vil isteden være tungt representert ved de 2 nye LDKene – (markert med blått) – og de 8 FDIene (markert med gult).

 

  • De nye LDKene og FDIene har rent operative funksjoner. Det vil i praksis si at Hæren fjerner ett kommandonivå fra styrkeproduksjonslinjen.

Ved siden av fredsorganisasjonen er selvsagt styrkestrukturen det som fanger størst interesse.
Dette er en beskrivelse av den mobile delen av strukturen med markering av de hovedelementer som er utledet av proposisjonen.

En mobil divisjonskommando (6. DivKdo) bestående av to brigader og divisjonstropper – inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands- oppklarings- og jegeravdelinger. En av brigadene vil være en utdannings-brigade, mens den andre vil være en taktisk mobiliseringsbrigade. Disse styrkene skal være utgangsdisponert i Indre Troms.
Videre, Hærens bidrag til Forsvarets Innsatsstyrke, som skal være organisert innenfor en brigaderamme (FIST/H). Styrken skal også være ansvarlig for den administrative oppfølgingen av styrker, observatører og stabspersonell som er deployert. Det er det samme ansvar som DKØ ivaretar i dag.
I tillegg kommer våre fredsoperative avdelinger som Hans Majestet Kongens Garde, Grensevakten i Sør-Varanger, Hærens Jegerkommando, videre – inntil 20 selvstendige mobile feltkompanier til Territorialforsvaret samt nasjonale støtteelementer og avdelinger for støtte til allierte forsterkninger, dvs Host nation support.

Langtidsproposisjonens innhold samt budsjettforutsetningene er lagt til grunn for HSTs foreløpige arbeid inntil de endelige beslutningene foreligger. Den konkrete innretningen er Hæren gitt handlefrihet til selv å utforme. Jeg vil komme tilbake til hvordan Hæren har foreslått å organisere seg i detalj, men først en kommentar til de forslag som St prp nr 45 gir vedrørende styrkeproduksjonen.

Hærens fredsvirksomhet er i prinsippet fordelt mellom Nord- og Sør-Norge i to geografisk konsentrerte områder:

Det innebærer at avdelingsutdannelsen skjer i brigade- og divisjonsrammen i Indre Troms. Fagutdannelsen og sluttforberedelsen for avdelinger som skal ut i internasjonale operasjoner i hovedsak skjer ved Hærens utdannings- og kompetansesentra lokalisert til det sentrale Østlandsområdet.
Denne konsentrasjonen av virksomhet er et av de viktigste virkemidler vi har for å omstille fredsdriften til realistiske rammer. I mange år har det vært overskudds-kapasitet i infrastrukturen. Den radikale reduksjonen og konsentrasjonen som nå er foreslått anses derfor helt nødvendig for å kunne lykkes med omstillingen.
En annen viktig faktor er at synergieffekten av de integrerte fagmiljøene som f eks Kampinspektoratet forventes å bli betydelig. Dette gjelder ikke bare ut fra rent økonomiske kriterier, men også når det gjelder tekniske og operative kvaliteter.

Viktigst i dette bildet er Østerdalen Garnison, bestående av leirer i samme geografiske nærhet, samt Regionfelt Østlandet som vil bli helt avgjørende for Hærens trenings- og øvingsvirksomhet i kjerneområdet på Østlandet. Rena leir er allerede i dag ett av verdens mest moderne militære treningsanlegg. Når Hærens Taktiske Treningssenter står ferdig til bruk om 2-3 år vil Hæren disponere et meget tidsmessig simulator treningsanlegg. Dette anlegget er dog avhengig av RØ’s målbaner og øvingsfelter i umiddelbar nærhet av garnisonen for å kunne videreføre treningen i fullt avdelingsforband med skarp ammunisjon. Ikke minst vil dette være avgjørende viktig for avdelingene som forberedes for internasjonal innsats.

St prp nr 45 fastslår at Avdelingsutdanningen i Nord-Norge skal skje etter følgende modell:

6. divisjon skal ha koordineringsansvar for utdanning, trening og øving av Hær-avdelinger i Troms, herunder Utdanningsbrigaden i Indre Troms og jegerutdanningen ved GP.
Produksjon av oppfølgingsstyrkene til FIST/H skal også skje i Nord-Norge.
Ett LVbtt utdannes i Heggelia under faglig styring av Luftforsvaret (GIL), i tråd med tidligere beslutning om et samordnet luftvern.
Grunnutdanning til tjenesten ved den Norsk-Russiske grensen lokaliseres fortsatt til Garnisonen i Syd-Varanger på Høybuktmoen.

Også i Sør-Norge legges det opp til betydelige endringer og sammenslåinger. Hærens tidligere inndeling i 9 inspektorater forlates, og slås sammen til 3 større inspektorater.

  • Hærens Kampinspektorat vil bestå av det tidligere Infanteri-, kavaleri-, artilleri- og ingeniørinspektoratet. Kampinspektoratet skal etter planen fordeles på Rena leir og Terningmoen, i det som allerede omtales som Østerdalen Garnison. Inspektoratet skal være etablert innen 2005. Dette er i korthet hva St prp 45 sier om fremtidig Kamp-UKS.
    Hærstaben nedsatte høsten 2000 en arbeidsgruppe ledet av Kavaleriinspektøren, med det mandat å utarbeide et forslag til organisasjon for Kampinspektoratet.
  • Et K2IS-Inspektorat er foreslått lokalisert til Jørstadmoen, og slik det ser ut pr dd vil dette i all hovedsak bli en videreføring av hovedtrekkene i dagens organisasjon.
  • Et Logistikk-inspektorat er foreslått lagt til Sessvollmoen. Hoveddelen av dette inspektoratet vil utgjøres av dagens Tren-inspektorat, sammen med de våpentekniske tjenester som foreslås overført fra Helgelandsmoen. Her er det også foreslått å gjennomføre fellesutdanning så som Forsvarets MP-skole og en felles vognførerutdanning.
    En egen gruppe, under ledelse av Treninspektøren arbeider med detaljeringen.

Når det gjelder sanitetssektoren, har FSJ iverksatt en prosess med sikte på samordning av Forsvarets sanitetsfaglige ressurser i et MUKS på Sessvollmoen.

Det som da gjenstår av Hærens fredsproduksjon er Hans Majestet Kongens Garde og Grensevakten. For HMKG er det anbefalt å innføre gjennomgående tjeneste. Dette innebærer at Agder regiment/Utdanningsavdelingen på Evjemoen kan nedlegges.

Hærens skoler vil også gjennomgå betydelige endringer. Krigsskolen vil forbli i Oslo, mens Befalsskolene skal lokaliseres til de 3 UKSene. Utdanningen av utskrevet befal er dels foreslått lagt til de samme UKSene, dels til andre garnisoner avhengig av kapasitet og personellressurser. Her gjenstår flere avklaringer, men det går i retning av en felles, grunnleggende basisutdannelse, deretter linjedeling.

HFS nedlegges, men ved skolens lokaler på Fredriksten Festning i Halden legges det opp til fortsatt virksomhet som en avdeling under den nye Forsvarets forvaltningsskole som en del av Forsvarets skolesenter Akershus festning (FFS/FSAF).

3. Den nye Hæren – Hærstabens arbeide i forlengelsen av St prp nr 45:
Forsvarets behov for en omfattende, målrettet og snarlig omorganisering er, som allerede påpekt, prekært! Vi må bare erkjenne at forrige større runde med omstilling av Forsvaret ikke var udelt vellykket. Ambisiøse, og egentlig gode planer for omstillingen ble utarbeidet – men kombinert med stadige endringer i oppgavespekteret og ressurssvikt ble ubalansen i stedet forsterket og omstillingen skadelidende .

Erfaringene fra 90-tallet taler sitt tydelige språk: Forsvaret makter ikke en så stor omstilling uten:

  1. En sterk, koordinert og målrettet ledelse fra topp til bunn i organisasjonen – gjennom hele prosessen,
  2. En dedikert gruppe av offiserer som gjennom et eget prosjekt har som hovedoppgave å holde tak i omstillingsprosessen,
  3. Styrket evne og handlingsrom til å omsette gode planer i praksis,
  4. En sterk vilje hos alle sjefer i organisasjonen til å fokusere på omstillingen, fremfor å forsøke å opprettholde virksomheten etter et «business-as-usual»-prinsipp.
  5. Ekstra ressurser til omstilling, dersom den skal skje parallelt med prioritert ordinær virksomhet, om enn tilpasset.
  6. Oppgavene må reduseres. Nye, og kostnadsdrivende oppgaver må unngås i den mest kritiske fasen. Dette har vist seg meget vanskelig å oppnå, men anses helt nødvendig !

Jeg nedsatte ved årsskiftet en egen prosjektgruppe med bred forankring i Hæren som fikk i oppdrag å lede arbeidet med å utvikle et planleggingsgrunnlag for Hærens omstilling i perioden 2001-2005.
Dette har vist seg å være svært formålstjenlig for å kunne være på forskudd i planleggingen, samt for å forberede hele organisasjonen på de omfattende omstillingsoppgavene som ligger foran oss.

Arbeidet er nøye koordinert med ARGUSs arbeide til støtte for Forsvarssjefen i omstillingsprosessen. En effektiv omstilling i perioden 2002-2005 innebærer at mye planarbeid og forberedelser må gjøres i løpet av 2001. Dette inkluderer også krigsorganisasjonen, herunder arbeidet med KOPer. Milepælsplanen foreligger i utkasts form og vil bli et vesentlig element i Planleggingsgrunnlaget. Det legges opp til et omfattende parallelt arbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Prinsippet som skal følges fremgår av denne skissen:

Alternativet til en parallell prosess er en seriell planlegging. Det vil imidlertid ta alt for lang tid og gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å nå Forsvarssjefens ambisjon om en hurtig og kraftfull omstilling.
Denne omstillingstakten står jeg fast ved. Det er uakseptabelt å planlegge med å være i bakkant av de ambisjoner som er gitt! Jeg forutsetter at samtlige av Hærens sjefer gjør sitt til at omstillingen av Hæren skjer så raskt og dynamisk som intensjonen tilsier.

4. Den nye Hæren: Hær 2010, samt Forsvarets Innsatsstyrke/Hær.
FS 2000 ga, som jeg har vært inne på, Hæren handlefrihet til selv å utforme et forslag til ny struktur. Senere har St prp nr 45 gitt føringer på et overordnet nivå for hvordan den Nye Hæren skal utformes.

Prosjekt «Hær 2010» ble nedsatt høsten 2000. Prosjektet tok utgangspunkt i Forsvarsstudien 2000 (FS2000), Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), Stortingsmelding 38, samt Forsvarets Fellesoperative doktrine (FFOD).

Arbeidet har vært ledet av en egen prosjektorganisasjon, med representanter fra de to Forsvarskommandoer, Forsvarets stabsskole, 6. Divisjon, Hærens våpeninspektører og Forsvarets Forskningsinstitutt. Prosjekt Hær 2010 har arbeidet gjennom en kombinasjon av en konseptgruppe og egne undergrupper innenfor:

– feltetterretning og operasjoner på dypet (FE & OPD),
– logistikk,
– internasjonal virksomhet,
– materiell og
– økonomi.

Målsettingen har vært å komme frem til en optimal krigsorganisasjon basert på de økonomiske rammene for investeringer og drift i hh t FS 2000, samt produksjon til internasjonale operasjoner. Det avgjørende har vært å bevare kompetanse innen de forskjellige nivåene i organisasjonen.

Prosjektets vurdering av oppgaver og ambisjoner i styringsgrunnlaget:
Grunnlagsdokumentene har til dels ulike ambisjoner og føringer. Dette leder etter prosjektets syn til en entydig konklusjon:

Selv med de begrensede ambisjoner som legges til grunn for Hærens fremtidige struktur og oppgaver, er det ikke samsvar mellom disse og de økonomiske rammer.

I erkjennelsen av at Hæren ikke ser mulighet for å videreføre en struktur med tilstrekkelig operativ utholdenhet og kapasitet, utarbeidet prosjektet en prioritetsrekkefølge som grunnlag:

1) Kompetanse. Som uansett utvikling vil være en avgjørende faktor
2) Internasjonale forpliktelser, dvs oppfølging av intensjonene knyttet til Stm 38.
3) Strukturbalanse. Som igjen er en forutsetning for kompetanseutviklingen.
4) Operativ evne, dvs i praksis volum og utholdenhet.

Når kompetanse er gitt høyeste prioritet, skyldes dette at uten kompetanse er alt annet enten umulig eller av underordnet betydning. Våpen og materiell blir irrelevant uten kompetanse på å bruke det, og trening og utdanning er kun mulig gjennom et kompetent korps av befal og spesialister. Å erverve kompetanse tar også desidert lengst tid, og er umulig uten et «øvingsapparat» i form av adekvate avdelinger.

Prosjektet anbefalte derfor følgende organisering av Hærens mobile struktur for perioden frem til 2005:
Ut fra denne plansjen vil altså den mobile felthæren i fremtiden bestå av:

en mobil divisjonskommando med tilhørende ledelseselementer (en sambandsbataljon og ett MP-kompani),
EN selvstendig, mekanisert- og EN taktisk infanteribrigade, samt:
FIST/H i en mekanisert brigaderamme,
ett artilleriregiment og ett jegerregiment med kapasiteter for innhenting av informasjon, teknisk etterretning og strid på dypet,
en luftvernbataljon,
en ingeniørbataljon,
en logistikkbataljon og
en sanitetsbataljon,

De to mekaniserte brigadene foreslås i prinsippet å være likt organisert, og teller i underkant av 4.000 mann. Det er lagt vekt på flere og mindre kampenheter, for å sikre høyt tempo og fleksibilitet.

Det vil være en struktur som gir maksimal ildkraft og beskyttelse, noe som har sammenheng med behovet både i den nasjonale strukturen og innsatsstyrken til internasjonale operasjoner.

Oppsummering – Hær 2010:
Det ligger i sakens natur at utformingen av den fremtidige Hæren engasjerer mange, noe jeg ser på som positivt så lenge dette er diskusjoner som føres underveis i prosessen. Det har da også vært ført mange og grundige diskusjoner underveis, og når Hærens anbefalte struktur nå foreligger, er jeg rimelig komfortabel med forankringen i organisasjonen.

Jeg skal oppsummere min gjennomgang ved å fremheve 7 grunner til at vi, inntil videre bør holde fast ved dette forslaget:

1) det er en helhetlig og gjennomarbeidet struktur.
2) det er en fremtidsrettet løsning, som gir stor handlefrihet
3) forankringen i organisasjonen er tilstrekkelig.
4) strukturen er operativt anvendelig.
5) den er økonomisk realiserbar.
6) den er praktisk gjennomførbar og
7) den sikrer, etter mitt syn den beste utnyttelsen av kvaliteten i arven.

5. Forsvarets Innsatsstyrke – Hær:
Så vil jeg gå over til Forsvarets Innsatsstyrke/Hær – FIST/H. Jeg innledet med å betone den betydelige vekt som legges på internasjonale oppgaver fremover. St prp nr 45 sier følgende om hvilke komponenter denne skal bestå av:

  • En Hurtig reaksjonsstyrke: Delvis vervet, mekanisert og robust utrykningsstyrke (operativ fra sommeren 2003). Styrken skal ivareta høy beredskap på en fullgod måte, og tilfredsstille NATOs krav til hurtige reaksjonsstyrker.
  • En Forsterkningsstyrke: I St prp 45 beskrevet som «robuste styrker på beredskap» for å forsterke forannevnte styrker. (Operativ fra senest 2005).
  • En Reaksjons- og oppfølgningsstyrke: Denne skal ikke ha beredskap eller reaksjonsevne når vi deltar i et løpende engasjement. Styrken skal normalt ivareta Hærens forpliktelser under en pågående operasjon. Normalt vil kontingentstiden bli på 12 måneder, men med muligheter til andre inndelinger dersom spesielle forhold gjør det nødvendig. (f eks. 6 + 6).
    (Styrken er planlagt operativ fra sommeren 2002).

Hærstaben startet høsten 2000 arbeidet med å komme frem til den best egnede strukturen ut fra disse føringene. Underveis har våpeninspektørene deltatt i arbeidet.

Totalt omfatter FIST/H en styrkestruktur på inntil 2200 personer, dvs i antall hoder en forholdsvis liten del av den samlede struktur som blir i underkant av 30 000.

Ledelseselementet, samt støtteelementene har begge inntil 30 dagers reaksjons-tid. Disse består av henholdsvis:

– Norsk kontingentsjef med stab
– Sambandskompani
– Etterretning og Sikkerhetseskadron
– Militærpolititropp
– Transportkontrollgruppe

Den Hurtige Reaksjonsstyrken er en delvis stående styrke med et kampelement som skal videreføre navnet «Telemark Bataljon». Den skal ha inntil 10 dagers reaksjonstid og er planlagt å skulle bestå av ca 175 befal og 300 vervede – til sammen ca 475. Denne styrken består av:

– Bataljonsstab
– Pansret oppklaringstropp
– Mekanisert infanterikompani
– Stridsvogneskadron
– Pansret Ingeniørkompani
– Stabs-/Støttekompani med sanitets- og BK-tropp.

Om denne styrken kan det videre sies at den er liten, men blir kvalitativt meget bra. Styrken er sammensatt på denne måten for å kunne delta i hele oppgavespekteret. Den er derfor utstyrt med vårt mest moderne pansrede materiell: LEO 2A4,som nylig er besluttet anskaffet samt SPV CV 9030 som allerede er levert.
Forsterkningsstyrken, har inntil 30 dagers reaksjonstid og består av inntil 400 befal og mannskaper. I tillegg kommer Reaksjons- og Oppfølgingsstyrken på inntil 1100, disse har 90 dagers reaksjonstid når vi ikke har styrker deployert:

Oppsummering – status:
Status er at kadreorganisasjonen er tilsatt, og skal være på plass pr 1 august i år, i første omgang ved staben i DKØ på Aker gård og senere i Rena leir. Hæren er i rute med forberedelsene til denne styrkeetableringen.
Min oppsummering er at dette kommer til å bli styrker med meget høy kvalitet, med høy reaksjonsevne for innsats både hjemme og ute. Dette er styrker som vil by på en svært utfordrende og givende tjeneste og ha stor betydning for Hæren og Forsvaret.

6. Personellsituasjonen i Hæren i lys av avgangsstimulerende tiltak:
Så til personellsituasjonen. Det er enighet om at Forsvaret etter hvert er blitt topptungt, og at vi har utviklet oss i retning av en skjev fordeling mellom det antall som bedriver troppeutdannelse og det antallet som jobber i staber og administrative funksjoner. En total nedskjæring i størrelsesorden 5 000 årsverk ble ansett som nødvendig for å nå målet om 2 milliarder innspart i årlige driftskostnader.
En så omfattende personellreduksjon er ikke mulig uten økonomiske incentiver. En rekke ulike avgangsstimulerende tiltak er tilbudt, og disse har vist seg å være effektive selv om vi ennå ikke er i mål.
Status pr dd i Hæren er som følger:
Vi ser at pr 27 mars har totalt 801 befal søkt om tiltak. Av disse er i alt 622 innvilget. Hærens andel av sivile er 244. Til sammen utgjør dette 866 ansatte som i henhold til allerede inngåtte avtaler vil avslutte sitt ansettelsesforhold i løpet av det nærmeste året.
Her vil jeg dog presisere at dette kommer på toppen av de nesten 2 000 stillinger som Hæren har redusert organisasjonen med siden 1992.

Om vi tar et blikk på aldersfordelingen på yrkesbefal, ser vi at:

-den ser bra ut, med en stor overvekt i aldersgruppen over 53 år. Dette er en relativt gunstig fordeling.
Vi kan også se på status for den enkelte troppeart:

Vi ser da at avgangen ikke viser dramatikk for noen enkelt troppeart. Søknaden og avgangen er rimelig jevnt fordelt.

Oppsummering:
Som en foreløpig oppsummering på dette feltet, ser det ut til at Hæren kan nå målsettingen i volum. Aldersstrukturen ser bra ut, det samme til en viss grad for gradsstrukturen.
To forhold gir grunn til bekymring:

  • For det første mister Hæren, i likhet med de andre Forsvarsgrenene, flere av våre kvinnelige kolleger enn jeg liker. Det er nok flere og ulike grunner til dette, og dette vil vi følge opp i tiden som kommer ved bl a å henvende oss til dem som har takket ja til tiltakene.
  • For det andre mister vi en god del personell som kommer inn under kategorien kritisk kompetanse, selv om vi avslår søknadene om økonomisk kompensasjon. Når et fagmiljø kun består av et par, eller en håndfull, offiserer sier det seg selv at man er meget utsatt. Typisk oppstår dette når et UKS foreslås flyttet til et annet geografisk område.

Men i sum kan jeg vanskelig se at vi kunne gjort dette særlig annerledes: Hæren MÅ, i likhet med Forsvaret for øvrig få vesentlig færre ansatte, og har derfor valgt å være relativt liberale med å innvilge søknader om å slutte mot vederlag – selv der vi helst skulle sett at søkeren ble med oss videre.

Den store utfordringen som vi ser allerede i dag, er at selve omstillingsarbeidet er meget arbeidskrevende! Det krever mange årsverk, og alt dette «ekstra» personellet har vi selvsagt ikke: alt arbeidet må gjøres av de samme staber og av de samme avdelinger. Merarbeid er også et spørsmål om ressurser, foruten at omstilling krever ekstra ressurser til infrastrukturtilpasning og selve omrokkeringen. Forutsetningsvis blir det en betydelig mer rasjonell og økonomisk struktur å gå videre med når omstillingen er gjennomført – men de ekstra omstillingsmidlene som trengs for å komme frem til en slik struktur har vi ikke i pr i dag!

7. Oppsummering
Norge har forlatt ambisjonen om et invasjonsforsvar. Jeg innledet med å bruke uttrykket «kompetanseorganisasjon» om den Hærstruktur som blir igjen.
Dette begrepet henspeiler på fire forhold:

  • For det første at den gjenværende krigsstrukturen blir for liten til å takle en større eller flere begrensede utfordringer samtidig.
  • For det andre at den gjenværende krigsstrukturen er for liten til at Norge vil ha tilstrekkelig margin av Hærkapasitet til nasjonalt bruk, dersom vi deltar i et større engasjement internasjonalt og vi samtidig utsettes for militært press nasjonalt uten at uteengasjementet kan avbrytes i tide.
  • For det tredje at den gjenværende fredsstrukturen er tilstrekkelig til å motta og å trene et visst volum av mannskaper årlig,
  • For det fjerde at den gjenværende fredsstrukturen i Hæren blir i stand til å produsere avdelingskompetanse opp til og med divisjonsnivå for et begrenset antall befal og spesialister, men uten at Norge dermed kan sies å ha en operativ Hær på det samme nivået (divisjon).

Det er tidvis rettet kritikk mot Forsvaret for at vi etter sigende ikke har klargjort hva slags Forsvar Norge bør ha, og konsekvensene av St prp 45s forslag.
Det har hele tiden vært oppfatningen i Forsvarets ledelse at dette er forhold vi har besvart. For enkelthets skyld har vi ofte vist til St Meld nr 22, som de facto beskriver det militære Forsvar som Norge bør ha – gitt et akseptabelt Terskelforsvarsnivå. Samtidig er det fra Forsvarsledelsen erkjent at en anti-invasjonsambisjon er det formålsløst å dvele mer ved: dette ville avkrevet ressurser hinsides det oppnåelige.

Om vi tar et tilbakeblikk på de diskusjonene som har vært ført siden murens fall for drøyt ti år siden, er bildet etter min mening klart. For Hærens del har budskapet gjennom hele 90-tallet vært konsistent:

6 brigader, hvorav tre organisert i en operativ divisjon, ville utgjort en Hær med et volum og med en kapasitet og kvalitet som hadde sikret Norge en god terskel mot et eventuelt angrep. Dette selvsagt som et ledd i et nasjonalt, balansert Forsvar med begrenset invasjonsforsvar som ambisjon.

Vi innser at dette ikke lenger er en realistisk ambisjon. Det neste, som derfor hele tiden har vært understreket fra Hærens side er at Det operative behovet for Hæren, med terskelforsvar som ambisjon, er på minimum 4 brigader. Dette gjelder spesielt hvis deler av styrken er bundet til et pågående engasjement i utlandet og ikke kan frigjøres.
Blir Hæren mindre enn dette, blir manøverevne, ildkraft og stridsutholdenhet marginal til å utføre de oppgaver som fagmilitært tilligger det mobile Landforsvaret.
En struktur lavere enn 4 brigader medfører også at manglende volum i seg selv skaper store problemer. Eksempelvis får Hæren vanskeligheter med å sikre sin egen manøver, den vil også få problemer med å forhindre at den blir omgått.

Tiden tillater ikke å gå nærmere inn på detaljer i det resonnementet som er ført i forbindelse med det såkalte knekkpunktet på 4 brigader, men det har vært en del av underlaget til FD og har også blitt gjort tilgjengelig for Forsvarskomiteen på anmodning.

Realitetene i St prp nr 45 er imidlertid et forslag på 2-3 brigader innenfor en stipulert investeringsramme på 22 mrd kr i 20-årsperspektivet. Det ligger da også som nevnt til grunn for det strukturarbeidet som pågår, og Hæren vil lojalt forholde seg til dette inntil noe annet eventuelt er besluttet.

Prioriteringer ved eventuelle økninger av rammene har også vært et tema i det siste.
Forsvarssjefen presiserte i sin kronikk i Aftenposten onsdag 18 april at Forsvaret ikke må pålegges å utforme avdelinger eller anskaffe materiell som det ikke er økonomi til. Dette særdeles viktige prinsippet var også et gjennomgående budskap i foredraget holdt av Direktøren for FFI her i Oslo Militære Samfund den 2. april.
Hæren må derfor uten tvil prioritere å gjøre de gjenværende brigader operativt mer robuste. Dette er spesielt viktig, siden brigadene delvis er innrettet ut fra prioriteringen av kompetanseproduksjon og ikke utelukkende de operative behov.
Når alt dette er sagt, vil jeg bruke noen ord på å berømme samtlige av mine medarbeidere i Hæren. Vi har et svært dyktig, lojalt og motivert personellkorps, som har vært gjennom et turbulent tiår med mye usikkerhet, mye frustrasjon og mange skuffelser. Like fullt er gåpå-humøret intakt, og samtlige som blir med oss videre er drevet av ett ønske: en troverdig og omstrukturert organisasjon, realistiske oppdrag og tilstrekkelige ressurser for gjennomføringen av viktige oppgaver for landet hjemme som ute.

Fra Hærens side føler jeg at vi, i denne prosessen, har gjort jobben vår! Vi har gjennom grundig og omfattende stabsarbeid, og gjennom innsatsen i arbeidsgruppene utarbeidet realistiske forslag til løsninger, som alle er tilpasset de rammer vi ser ut til å få.

Jeg ønsker derfor å avslutte som jeg innledet: Vi må i omstillings-diskusjonene holde fast ved to tanker samtidig.

To tanker som kan synes paradoksale og selvmotsigende – men som ikke er det:

  • Jeg har som Generalinspektør for Hæren sterke innvendinger mot den Hærstrukturen som nå ser ut til å bli vedtatt. Den er for liten, og den har ikke ressurser til den væpning og den utrustning som jeg anser nødvendig. Jeg har derfor brukt en del tid her i kveld på å poengtere de begrensninger som ligger i en så liten struktur.
  • Samtidig har jeg understreket det jeg oppriktig mener: at for dem som blir igjen av befal og sivile medarbeidere vil Hæren også i årene som kommer være en god og utfordrende arbeidsplass. De soldater, befal og avdelinger vi utdanner vil derfor ha meget høy kvalitet.

 

  • Det avrunder denne gjennomgangen av status og utfordringer for Hæren.
  • Norge får det Forsvaret og den Hæren vi velger å sette av midler til – vår jobb er å gjøre det beste ut av de ressurser vi har og får.
  • Den jobben skal vi gjøre!
  • Takk for oppmerksomheten!