Skip to content

Mandag 2. februar 2016 gjestet generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Oslo Militære Samfund hvor han holdt et engasjerende foredrag om Hærens usikre fremtid.

Fellesskapets ansikt – GIHs tale til OMS

Generaler, kjære venner;
Jeg er soldat.
Min jobb ligger i ytterkanten av samfunnet. Langt fra den dype freden, tryggheten, skal jeg sammen med medsoldater kunne fungere – og sørge for at samfunnet innenfor overlever.
Sikkerhet er forutsetningen for velferdssamfunnet vårt.

Idag er denne oppgaven mer sammensatt enn før. Det er langt fra middelalderbyen med mur rundt, som soldater holdt vakt oppå, mens mennesker jobbet, handlet, sov og gikk på skole inni.
Men funksjonen er den samme.

Taler som handler om Norge og med tema av nasjonal betydning – tar ofte posisjonen at Norge er annerledes. Vi er rike – fredelige – små – i utkanten av verden. Vi er spesielle. Her “oppe i nord” er forutsetningene unike, vi er ikke, og vil ikke, bli som “alle andre”.
Vi er verdens rikeste land – vi er annerledeslandet.

Mitt utgangspunkt idag er det motsatte. Vi er en del av historien – vi kan både påvirke – og blir påvirket av – den. Vi er sårbare.
Norge har selvfølgelig særtrekk som alle andre. Positive og negative.
I det siste historiske øyeblikket – siden slutten av 70-tallet – har vi vært i en privilegert situasjon – det kan endre seg. Det endrer seg. Vi har vært gode til å forvalte flaksen vi har hatt de siste 30-40 årene. Det gir oss fordeler og en bra posisjon i dag – men gjør oss også utsatt og skaper forventninger. Dagens hell og suksess må ikke blende oss.

Vi er et folk og en nasjon, blant alle de andre. Norge er et land midt i verden. Jordkloden er rund, og avhengig av projeksjonen man velger – kan vi plassere Norge hvor som helst på kartet. Vi ser som oftest Norge plassert høyt oppe – andre ser det annerledes.
Sammen med resten av verden er vi på vei inn en utfordrende og usikker fremtid.
Jeg tror vi må være beredt til å kjempe, både med ord – handlinger – og om nødvendig våpen – for å bevare det landet og de verdiene vi har felles.
Uroen har rykket nærmere i 2015. Ukraina-krisen og terroren i Paris viser at Europa ikke lenger kan regne med å leve i fred og trygghet, uten å måtte forsvare oss selv – våre interesser og verdier. NATO har allerede sett det, og beslutningen fra Wales om at landene i alliansen skal bruke 2% av BNP på forsvaret – er nettopp et uttrykk for at verden har blitt mer utrygg.

I Norge har vi utfordringer med et offentlig forbruk som ikke er bærekraftig over tid. Derfor ønsker vi å effektivisere statlige organisasjoner og offentlig tjenesteproduksjon. Det er selvfølgelig også et ønske om å gjøre Forsvaret billigere og mer effektivt. Det forstår vi som jobber i Forsvaret. Samtidig er det viktig at en effektivisering ikke går ut over vår forsvarsevne. Vi skal fornye og forbedre evnen til å forsvare landet vårt – samtidig som vi skal kutte utgifter som ikke gir forsvarseffekt.
Hæren har rasjonalisert bort godt over 90% av soldatvolumet siden den kalde krigen. Vi har utviklet oss til noe annet. Dette har hatt dyptgripende konsekvenser – det meste bra – men det har også gitt oss utfordringer.

Jeg ønsker å heve blikket i dag – og komme med mitt synspunkt på hva Hæren kan gjøre i dag for å møte det trusselbildet og de utfordringene Norge står ovenfor nå.

Hva står vi ovenfor?
Det er sagt mye om det nye trusselbildet, og jeg skal ikke her gi en fullstendig oppsummering. Noen forhold må likevel påpekes, og først vil jeg derfor hevde at selv om mye endrer seg – finnes fortsatt også noen konstanter.
Politikk – herunder også krig – handler om å oppnå fordeler- Om å styrke våre interesser og samtidig skjerme våre svakheter.
Det internasjonale samfunnet har regler og normer som skal hindre at krig og konflikt oppstår – mekanismer som skal sørge for stabilitet. Det er når disse ikke virker og systemet svikter – at sånne som meg og kollegaene mine er nødvendig.

En kløktig og opportunistisk motstander vil utnytte våre svakheter. Gå for ”åpninger” der vi ikke kan vinne. Forsøke å angripe oss ”under artikkel 5 radaren”. Hvordan kan dette se ut, og hvordan kan vi forsvare oss?
Mennesker – og gjennom dem stater – har interesser. Konflikt er både rasjonalitet og irrasjonalitet på samme tid. Siden rasjonalitet ikke er en objektiv standard – betyr følelser mye. Det som synes å være fullstendig irrasjonelt for noen – er fullkomment rasjonelt for andre. Krig skjer mellom mennesker. Oppfunnet av mennesker. Utøvd av mennesker. Og det løses og avsluttes av mennesker.
Med dette formålet har den norske Hæren eksistert siden 1628. Det er lengre enn nasjonen Norge. Organisert landmilitær virksomhet har vært utøvd her i mer enn 1000 år.
Krigens ”instrumenter” har utviklet seg – og vil fortsette å utvikle seg – fra klubber – sverd – musketter – automatvåpen, fly og skip – til smarte missiler, droner, autonome våpensystem, kunstig intelligens og nanomaterialer.
Men instrumenter lager ikke lyd uten musikere. Så også med krig. Våpen skyter ikke uten mennesker.
Hvis det militære målet skal nåes – både uprovosert angrep og rettferdig forsvar – så er det styrt av oss selv – menneskene.
Hvis målet er å bevare eller fremme fred er soldater avgjørende.
Det nytter ikke å bygge tillit, skape stabilitet eller roe gemytter med bare å slippe bomber i hodet på noen.

Nå litt om landmaktens karakter – tre ting:
Først nærhet: Til befolkning, operasjonsområde, infrastruktur og andre verdier som skal beskyttes.
Denne tilstedeværelsen betyr noe. Hæren er folk, opererer blant befolkningen og beskytter gjennom nærhet.
Avgjørelse: Gjennom evnen til å virke blant folkene som utøver og påvirkes av krigen. Gjennom å slå en fiende på land, ta og holde lende og legge til rette for videre sivil bistand og gjenoppbygning.
Varighet: Med tilstedeværelse av landstyrker oppstår det ikke maktvakuum, eller rom for alternative maktstrukturer i operasjonsområdet.
Du kan ikke vinne kriger uten å ha mennesker på bakken. Det finnes få, kanskje ingen, eksempler på at man har etablert varige løsninger uten landmakt. Man kan vinne et slag med maskiner, men man vinner ikke en fred.
Dette gjaldt under Peloponneskrigen for 2500 år siden – det gjaldt under den andre verdenskrig – det gjelder i dag. Det vil fortsatt være gyldig om 100 år.
En robust og tilgjengelig landmakt kan ikke byttes ut med missilteknologi, datamaskiner eller langtrekkende ”presisjonsleverte effekter”.

Kun med en troverdig landmakt, som spiller i konsert med en rekke andre militære og ikke minst sivile aktører, har vi mulighet til å lykkes med utfordrende oppdrag – både innenfor og utenfor landets grenser.
Og spesielt hvis vi som nasjon på egen hånd skal ha evne til å hevde vår suverenitet.

Krig generelt, og landstrid spesielt, er i sin natur en sosial interaksjon der partene søker å påtvinge sin vilje på motstanderen.
Landstriden kjennetegnes ved nærheten til fienden og andre mennesker i operasjonsområdet. Dette gjør at opplevelsene til en fotsoldat i strid i dag, ikke skiller seg vesentlig fra det en fotsoldat opplevde under slaget på Stiklestad i år 1030.
Frykt, utmattelse, friksjon og usikkerhet har preget soldatens virke i uminnelige tider.
Uansett hvor mye teknologi vi tilfører våre soldater og avdelinger, så kan vi ikke fullt ut erstatte behovet for soldater som står på bakken og holder et stykke land.
Som blant menneskene rundt seg skaper trygghet med budskapet: Bak denne grensen har vi kontroll!
Landmakten er bygget rundt mennesker. Vi utstyrer mennesker – vi bemanner ikke utstyr.

Krigen krever at soldatene utsetter seg for personlig risiko. Menneskelig kompetanse er knyttet direkte til suksess i landoperasjoner.
Militære operasjoner dreier seg om å kombinere stridens basisfunksjoner. Ild, manøver, etterretning, informasjon, beskyttelse, kommando og logistikk. Slik oppnår vi fysisk eller mental forskyving hos motstanderen – slik gir han opp sin egen målsetting – slik føyer han seg til vår.
Vi oppnår operative resultat med tempo, presisjon og overraskelse. Vi behersker terrenget. Vi finner, binder og rammer. Vi legger til rette for fremgang. Vi oppnår avgjørelse.

Å drepe og ødelegge kan være, men er ikke nødvendigvis, en del av oppdraget.
Landoperasjoner er i sin natur komplekse. Faktorer som tid, klima, terreng og egne styrker er forutsetninger som spiller inn på stridsevnen.
Dessuten vil alltid de andre aktørene i operasjonsområdet ha betydning. Det høye antallet enheter som må jobbe sammen – og menneskene som opererer systemene – gjør at det tar lang tid å bygge opp full landmilitær stridsevne fra bunnen av.
Bygges den for langt ned, kan den ikke bygges raskt opp igjen.
Samtidig er terskelen for når kapasiteter kan tas i bruk på landjorda, lavere enn for de andre domenene.

Tilbake til dagens situasjon.

Hva gjør soldater relevant som et politisk verktøy – for Norge – i dagens komplekse konflikter?
La meg fortelle hvorfor soldater fortsatt betyr noe – hvorfor vi trenger en hær – i Norge – vår egen hær for å møte utfordringene vi står ovenfor.

Det siste først.
Er det virkelig mer komplekst i dag enn tidligere? Og hvis svaret er ja – hvorfor?

Kompleksiteten kommer fra et bredt spekter av kilder:

Spillere: Dagens konflikter inneholder et langt større antall spillere, eller aktører, enn tidligere. Skillet statlige og ikke-statlige aktører er blitt for enkelt. Vi forholder oss til internasjonale selskap, stater, formelle og uformelle organisasjoner, mektige enkeltmennesker og globale interessefellesskap som alle er i konkurranse om innflytelse og ressurser.
– disse er tilstede både i den virkelige og den virtuelle verden.

Verdier: våre verdier utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Tidligere tiders store konkurrerende ideologier er for øyeblikket i en form for fredelig dvale, men til stadighet utfordres vi av mindre grupperinger med uforsonlige, ytterliggående, standpunkt som ikke går av veien for å bruke ekstrem vold for å oppnå sine religiøse eller politiske mål.

Geografi: Geopolitikk er på mange måter motstykket til digitaliseringen og ”sammentrekkingen” som cloud-computing og ”alltid-online” utviklingen har gitt oss.
Land, sjø og luft betyr noe. Det samme gjør terreng, værforhold, avstand, tid og rom. Og alle former for menneskelig terreng – kultur og identitet. Dette er betydelige vektorer som åpner muligheter og gir begrensninger. Det dreier seg altså ikke bare om tilgang til ressurser, men også om å beherske geografi slik at makt kan utøves og interesser ivaretas. Det finnes ikke flere nye, uoppdagede horisonter på jorden – vi må klare oss her – med det vi har.
Den fysiske, detaljrike og komplekse geografien – utfordres ofte av den imaginære, eller innbilte, geografien. De forenklede forestillingene om hvordan effekter kan oppnås – skjuler i realiteten tunge forutsetninger om hva som er mulig og umulig.
Når den virkelige geografien tilsidesettes av den innbilte geografien i forsvarsplanleggingen – er faren stor for at vi sitter igjen med en strategi som ikke lever opp til forventningene når den møter verden slik den faktisk er.
En blind, instrumentell og teknologisk fokusert tilnærming til krig visker ofte ut den kompleksitet og dynamikk Clausewitz beskriver i krigen.

Økonomi: Vi utfordres av grådighet. Frie, sunt regulerte, markedsbaserte økonomier trues av finansiell manipulasjon, overforbruk og blind kommersialisme. System med skjult risiko, der penger ikke er knyttet til faktiske verdier, gir risiko for ukontrollert kollaps.

Teknologi: utfordret av etterspørselen for “neste generasjon”, som skal gi så mye mer. En ting er det sivile forbrukssamfunnet, men militært er det også gjeldende. Det holder deg relevant og foran motstanderen. Prisen er høy, men lavere enn å tape duellen.
Krigens instrumenter har blitt effektive, men også så dyre at de nesten ikke kan bli brukt. De kan absolutt ikke bli tapt i kriger mot ikke-eksistensielle trusler – noen andres krig.
Er det et riktig valg å alltid velge på aller øverste hylle – selv om dette fører til at volumet blir kritisk lavt?
Vi må finne balanserte løsninger som er ”gode nok” – uten at vi taper før krigen har begynt.

Samfunn: Av samtlige styreformer som har eksistert er demokratiet det beste vi har. Jeg er både villig til å ta liv – og ofre mitt eget – for å forsvare det.
Men vårt fellesskap utfordres også av demokratiet selv. Måten det moderne folkestyret har utviklet seg på er utfordrende både for systemet selv og for dem som bor der.
Med respekt – våre politiske ledere – konstant utsatt for gjenvalg og derfor på jakt etter stemmer – er de virkelig i stand til å ta upopulære avgjørelser som stiller tøffe krav til velgerne?
Spesielt nå som vi er blitt vant til fruktene av rike, liberale samfunn der staten ikke bare er ansvarlig for sikkerhet og basisfunksjoner – men leverer et rikt mangfold av kultur og velferd.

I Norge viser dette seg tydelig ved at vedtatte planer for Forsvaret ikke følges opp med nødvendige bevilgninger.
Jeg kan si nå at det er umulig for meg å nå de målene som ligger i inneværende langtidsplan.
For oss på innsiden av det militære systemet har det har vært klart i flere år allerede. Men også på utsiden har dette vært kjent. Det er skrevet bøker og artikler om denne trenden som har pågått i årtier.

Når Forsvaret og vår nasjonale sikkerhet konkurrerer direkte med andre velferds- og samfunnsområder – før man er i krig – er de populistiske mekanismene i moderne demokratier vanskelige å håndtere. Jeg forstår det, men anser det som min jobb å advare mot å sove for dypt på silkeputen.
Krig er en av de mest krevende utfordringene en stat må igjennom. Derfor bør vi forsøke til det ytterste å unngå den!

Hvilken type strategi vil opponenten bruke mot oss?
1 – Han vil holde alliansen ute!
2 – Han vil holde det norske samfunnet splittet – dem som opplever krig, og dem som ikke gjør det . Splittelse svekker oss og gjør jobben til våre politiske ledere enda mer krevende. Motstanderen vil hevde at vi ved å avstå fra bruk av militærmakt – og holde NATO utenfor – vil vi få være i fred. Dette er toner vi har hørt før.
Norges sikkerhet hviler på NATO. I bunn av denne alliansen, ligger atomvåpenets dilemma. Nå – som under den kalde krigen.
Men alliansen har gått fra 12 til 28 land. Det økt forskjell innen økonomi, kultur, historie. Oppfatninger om hva som er rett og galt og hva som er farligst varierer. Konsistens i allianser blir mer utfordrende å holde når perspektivene er forskjellig. Samholdet – denne utrolig viktige forutsetningen for effektiv avskrekking og troverdig forsvar – utfordres hele tiden.
Lite demokratiske spillere som ser folkestyret som en svakhet – trives godt i slike omgivelser. Opportunisten følger kun regler han selv i øyeblikket tjener på. Ser bort fra internasjonale lover, regler, avtaler og normer. Manipulerer alt som ikke passer hans eget narrativ. Ubesluttsomhet, uenighet og mangel på samhold gir opportunisten manøverrom. Her finnes ingen hindringer, bare muligheter.
Der det ikke er noen til å hevde sin rett – kan andre komme å ta den.
Et gammel munnhell sier: ”alle land har en hær – sin egen eller noen andres”.
I et maktvakuum, uten landmilitær tilstedeværelse, er hybride tilnærminger svært effektive.
Spesielt hvis alliansen ikke holder seg allierte – om opponenten klarer holde det under artikkel 5. For stort for Norge og for lite for NATO.

Det handler om å være i stand til å møte en trussel på det nivået den oppstår. Derfor trenger vi relevante og fleksible virkemidler. Både i nedre og øvre del av konfliktspekteret. Når Kennedy under Cubakrisen lette etter militære handlemåter for å håndtere Sovjets utplassering av atomvåpen – hadde han ikke andre virkemidler enn sitt ”nuclear option”. Som han heldigvis var for ansvarlig til å bruke.
De fant en løsning den gangen – men det var så nære vi noen gang har vært utslettelse av verden med atomkrig.
I ettertid kom ”flexible response”, – en tilnærming og innretning av forsvaret som gav muligheter på alle nivå i konflikten. Uten selv å måtte være den som eskalerer.
Dette er den beste måten å forebygge krig.

Hvis en liten del av Norge blir okkupert av en fremmed makt – og den delen ikke blir skikkelig forsvart av norske kvinner og menn – hvordan kan vi tro at USA eller andre allierte vil være brydd med å sende sine egne unge gutter og jenter til å gjøre den jobben som vi ikke var villige til selv?
Vil våre allierte blø for oss hvis vi ikke blør selv? Hvor er det norske ansiktet på krigen?
Hvis politikk er mer enn døde instrumenter for å utøve makt – er våre egne ansikter en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. De er fremste linje av vår demokratiske prosess og beslutningene vi felles har tatt. Soldaten er felleskapets ansikt.
Uten tilstedeværelse finner vi ikke løsninger. Ingen løsninger varige nok til at opportunisten avskrekkes fra å prøve igjen.
Uten ansikt – har vi ikke troverdighet – og kan ikke vise vår besluttsomhet. Vi forplikter alliansen med vår egen tilstedeværelse.

Nå har jeg delt mitt syn på landmakt og dagens utfordringer. Det gjenstår å se dette i sammenheng – hva kan vi gjøre?

Pengeproblematikken kan vi ikke løsrive oss fra. Det er vært sagt flere ganger, senest av Forsvarsministeren og Forsvarssjefen fra denne talerstol for få uker siden.
Det er mulig å gjøre mye – nå – også uavhengig av både inneværende og neste langtidsplan. Hvem venter passivt på at andre skal løse problemene våre?
Vi skal ikke peke på hverandre – Hæren peker på seg selv.
Vi skal rasjonalisere og optimalisere Hæren ytterligere, og vi kommer til å gå radikalt til verks. Vi skal flytte kraften dit det gir mest operativ evne.
I militær sammenheng, betyr ofte det ”å prioritere” egentlig – ”å ta risiko”.
Jeg ble kritisert i Aftenposten noen dager siden for å gi ordre om å droppe sekundærbevæpningen, altså pistolene, som standard. De som har operative behov beholder selvsagt pistolene sine – men de andre ikke.
I en sunn hær uten økonomiske utfordringer hadde selvsagt alle soldater hatt dobbeltbevæpning. Det gir best fleksibilitet og selvforsvarsevne på enkeltmannsnivået.
Bevæpningsplanen ble lagt for flere år siden. Saken ble også blåst opp i media – det forventet ikke jeg – men når det først ble som det ble – velger jeg å nevne det her. Det var mange feil i den opprinnelige Aftenposten-saken – som jeg kommenterte på kronikk-plass dagen etter – men poenget om et stramt budsjett er gyldig. Hærens driftsbudsjett er redusert med over 50 millioner i år. Andre bindinger i tillegg gir oss over 120 millioner i redusert handlingsfrihet i 2016. For hæren har dette konsekvenser.
De operative vurderingene rundt bevæpningsplanen er gode. Risikoen ved å fjerne pistoler er liten. Vi frigjør penger som kan overføres til høyere prioritert del av virksomheten. Samtlige soldater er fortsatt bevæpnet for sine oppdrag – de som trenger det har også dobbeltbevæpning.
Men tiden krever sparsommelighet som tilnærming – der risiko nødvendigvis vurderes opp mot penger – det er en normalsituasjon i Hæren. For vår profesjon er vurderinger med konsekvens for liv og død en del av kjernekompetansen.
Det burde ikke være kontroversielt å si dette.

NRK dekket foredraget til GIH med livesending.

Våre folkevalgte gjør kontinuerlig avveininger om Forsvaret med vesentlig høyere innsats enn den vurderingen jeg gjorde om sekundærbevæpningen.

Norge forsøker å redusere risikoen for krig med å holde seg med et Forsvar.
Vi vinner ikke krigen alene, men vi kan skape en innretning som forebygger at den kommer, og som sikrer oppslutning og støtte fra våre allierte. Det er det viktigste av alt. Oppgave nummer 1 for Forsvaret er å forebygge krig. Vi må tenke langsiktig og helhetlig. Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalte løsning i FMR. Det gjør jeg fordi løsningen er balansert og fleksibel. Den gir Norge de valgmulighetene som trengs – militært – for å møte de mest sannsynlige – eller verst tenkelige – sikkerhetsutfordringene. Den gir oss ikke absolutt trygghet – det gjør intet – men på en rimelig måte veies utfordringene opp mot ressurser – og ikke minst hva Forsvaret skal beskytte. Og ja – det koster. Mye penger – i konkurranse med eldrebølge, skoler, barnehager og sykehus.
Men sikkerhet er også forutsetningen for alt det andre.

Det verst tenkelige resultat er at vi ender opp med en bastardløsning på Forsvaret. Med et svakt Sjøforsvar – og uten troverdig styrke på land der menneskene bor – trenger vi neppe 52 kampfly heller.
FSJ tar i FMR til ordet for at dersom Forsvaret ikke får tilført midlene som trengs for å drifte den anbefalte strukturen – bør vi vurdere å kutte i antallet kampfly.
I en anstrengt økonomisk situasjon er det en anbefaling jeg stiller meg bak. Det vil være mulig å realisere mye av den anbefalte strukturen for blant annet Hæren, dersom et slikt grep gjøres for å kutte kostnader i et 20-års perspektiv. Forplikter ikke politikerne seg til å finansiere den anbefalte løsningen faller også forutsetningen for vektingen av de militære kapabilitetene i den.
Relevant og balansert forsvarsevne, både i luften, til sjøs og til lands er det viktigste – skal vi ha et levedyktig og selvstendig Forsvar.

Hæren er og blir en stående avdeling – hele Hæren. En stående beredskapsavdeling – klar til innsats hjemme, og fordi vi er det hjemme – kan vi ved behov også brukes ute.
Denne evnen vil jeg sikre ved å allerede i inneværende år iverksette tiltak som har som formål å fokusere den spisse enden.
Vi skal dra effekt ut av nye forvaltningssystemer og logistikksystemer. Jeg forutsetter at de virker. Vi skal høste den avkastningen disse nyvinningene skal levere gjennom en ny arbeidsorden.
Vi skal dra effekten ut av at vi mottar flere operative oppgaver og myndighet.
Hæren skal redusere ledelse, stab og administrasjon med i betydelig grad i løpet av 2016. Dette skal jeg gjøre sammen med våre ansatte og de tillitsvalgte.
Vi skal stille kampklare avdelinger – hæravdelinger som kan fylle deler av våre sikkerhetspolitiske behov – i dag. Dette får vi til ved å prioritere operativ virksomhet i alle ledd av organisasjonen.
Vi er klare på timer og dager – med hele Hæren. Ikke uker eller måneder.
Soldatene er inne til daglig – enten så er de godt nok trent – eller hvis det nettopp har vært nyinntrykk – så kaller vi inn dem som nettopp er ferdig trente.

Finnmark – Vi kan være der med en reel evne i løpet av 2016. Både en forsterking av grensevakten og en løsning med en solid og fleksibel mekanisert kampevne i Porsanger. Dette behøver ikke å gjøres på en permanent og kostbar måte i første omgang. Og vi utnytter eksisterende infrastruktur. Vi er klare!
Brigadeledelsen utøver mobil fremskutt ledelse av operasjonene og virksomheten. Dette er en kampavdeling og ikke et forvaltningsnivå. Hele Hæren, også Hærstaben, gis en operativ rolle, og da vil de nødvendige støttefunksjonene, logistikk, forvaltning, og planlegging ledes derfra. Arbeidsprinsippet med de nye forvaltnings- og ledelses-verktøyene er at arbeidsoppgavene gjøres på ett sted, en gang. Ingen hatt over hatt. Det er en luksus vi ikke har råd til.
Forvaltningen er tynn i forhold til dagens standard, men ny teknologi og arbeidsorden gir rom for dette og åpner for å prioritere å være mer robust i den spisse enden.

Hva trenger vi? Hæren er midt i en modernisering som må fullføres.
Vi har fire hovedmateriellprosjekter som vi er avhengige av, i tillegg til oppdatering av kommando og kontrollsystemene:
De nye CV90ene er på vei inn i organisasjonen. Dette er en kampvogn som gir oss en evne for fremtiden.
Artilleriet vårt er fra slutten av 50-tallet og henger sammen med duct-tape.
Stridsvognene – vårt hovedkampsystem – trenger midtlivs-oppdatering.
Samvirke-systemet på land fungerer ikke uten kampluftvern – dette er en kapasitet vi ikke har i dag.
Sammen utgjør disse systemene et minimum av det vi trenger for å ha den kampevnen som er nødvendig på land.

Politikerne er klar over manglene våre – og vi er på vei mot å bedre situasjonen – men moderniseringen må i havn.

Det eksisterer alternative innretninger på Hæren. Alternativene jeg kjenner til er: – ikke alliansetilpassede – baserer seg på teknologi som ikke er utviklet – for kostbare eller bygd på en grunnleggende feil forståelse av menneskets kognitive begrensninger. Å eksperimentere med disse innretningene vil jeg på det sterkeste fraråde. Kompetansen i en hær som vi har i dag – tar årtier å bygge opp. Den kan tas fra hverandre i løpet av måneder.
Vi må utvikle oss kontinuerlig – men holde fast på det som virker. Det som vi, og våre allierte, vurderer som den beste måten å sloss på.
Som Forsvarssjefens landmilitære rådgiver sier jeg at vi må beholde evnen til taktisk samvirke på brigadenivå. Vi er på et absolutt minimum for å beholde denne evnen i dag.
En evne som er skalerbar og kan møte alt fra det som ligger rett over politiets kapasitet – til en fiende med det ypperste av kampvåpen. Fleksibilitet igjennom hele konfliktspekteret er nøkkelen til å være relevant i dag og i fremtiden. Evne til å yte, også i den mest intense enden, er krigsforebyggende.
En landmilitær evne handler om å kunne stille fienden ovenfor et dilemma ved å kombinere forskjellige våpensystem og troppearter. Stridsvognen gir mulighet til å levere massiv ildkraft på mål som kan sees fra vognen. Kampvognene flytter soldater beskyttet rundt i stridsfeltet. Kampluftvernet beskytter bevegelsen mot trusler fra lufta. Artilleriet brukes for å bekjempe fiendtlige mål på ekstra lang avstand, gjerne over fjell, helst før de møter soldater og stridsvogner direkte.
Vi må være mekaniserte fordi det er det som gir størst fleksibilitet gjennom hele konfliktspekteret.
Moderniseringen av Hæren fra forrige langtidsplan, var en helhetlig plan. Uten gjennomføring av oppgradering av hovedsystemene i det taktiske samvirket blir kampvognprosjektet til 9,6 milliarder et av århundrets største feilinvesteringer – hva skal vi gjøre med fulldigitaliserte vogner hvis ikke informasjonen kan deles med dem som trenger det mest? Systemet vil ikke virke.
Uten artilleri må vi møte fienden uten forhåndsbekjempelse – her er støtte fra F-35 iberegnet og i beste fall begrenset på grunn av usikkerhet med vær, kort tid over målet og effektivt fiendtlig luftvern. Fregattene vil ikke ha nok, egnede, missiler til å ta ut sannsynlige mål. Uten eget luftvern vil de norske soldatene bli lett bytte for fiendens fly.
Som langtrekkende presisjonsild er artilleri meget kosteffektivt sammenlignet med skyts fra sjøen eller luften. Prisen per granat er minimal sammenlignet med missiler. Vurdert opp mot antall mål som det kan være nødvendig å engasjere , er dette en viktig vurdering.
Her snakker vi om relevante risikovurderinger.

Plattformer på sjøen og i luften kan levere mye av den samme ildkraften, men de vil aldri være tilstede for oss hele døgnet og er begrenset av værforhold.

Det har også vært diskusjon om helikopter – her er jeg på linje med min forgjenger. En hær uten helikopter er en hær som ikke er i stand til å ivareta sine taktiske oppgaver. Dette er også en risiko vi må bære fordi en hær uten luftvern heller ikke kan fly helikopter. I mangel av økonomi velger jeg derfor å prioritere slik det er gjort i FMR. Så får det være våre folkevalgte som til syvende og sist avgjør.
Som en del av diskusjonen om planen for fremtiden – Forsvarsministeren sa her i Oslo Militære Samfunn at inneværende langtidsplan ikke var innrettet mot dagens situasjon. Det er riktig at mye har endret seg fort. Men jeg vil allikevel gjerne påpeke – fra en fagmilitær posisjon – at jeg mener at planen for Hæren i inneværende langtidsplan er god.
Den gir en relativt robust og fleksibel evne igjennom hele konfliktspekteret.
Hæren er marginal i størrelse, men planen i 73S gir oss den kampevnen jeg mener Norge trenger for å løse de utfordringene vi står ovenfor.
Vi er helt på en nedre grense. Vi har i dag tre manøverbatajoner med Panserbataljonen Andre Bataljon og Telemark Bataljon. Dette gir oss en evne til å utøve landmakt – på alle de måtene en nasjon med Norges ambisjoner har behov for.
Vi kunne hatt en vesentlig større hær – jeg kunne redusert risikoen betraktelig – men jeg er realist, og før neste brigade vil jeg prioritere helikopter, mer luftvern og ikke minst langtrekkende landbasert rakettartilleri .
Vi innfører ny ordning for militært tilsatte – en verdifull endring som gjør oss mer operativt kapable gjennom at vi kan beholde spesialister og befal i en forutsigbar fremtid. Dette vil på sikt trolig redusere behovet for befals- og offisersutdanning, men inntil vi vet bør vi ikke tukle med våre kultur- og kompetansebærende institusjoner. Igjen er Forsvarssjefens råd viktige å lytte til. Vi bør høste erfaringer fra den nye ordningen for militært tilsatte – før vi gjør omveltninger på utdanningssystemet vårt. Selv om mange går over til å bli spesialister, og vi dermed også får en ny offisersrolle, betyr ikke det at det systemet vi har bygget opp ikke leverer den kompetansen Hæren og Forsvaret trenger.
Her må vi skynde oss sakte. Det er for risikabelt å ta sjansen på at kompetansen glipper i denne overgangsfasen.

Jeg skal avslutte snart, men jeg ønsker å påpeke at når vi nå går mot en ny langtidsplan er det viktige valg som må gjøres. Valgene er nå i hendene på våre folkevalgte. De har ingen lett jobb.
Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalinger i FMR. Hvilket Forsvar Norge skal ha er til syvende og sist et verdispørsmål. Hva synes vi er viktig – riktig – og hvordan skal vi innrette oss for å beskytte landet vårt?
Det er ikke bare et spørsmål om penger – men også om oss selv og hvilket type land vi ønsker å leve i.

Jeg begynte i dag med å forsøke å heve blikket. Det mener jeg er viktig å gjøre.
Norge er et land i verden – vi rammes og er sårbare som alle andre. Vi må vurdere og ta aktive valg som gir politisk handlefrihet, troverdighet og nasjonal trygghet. – Opportunisme og opportunister finnes overalt og vi burde ikke ta vår privilegerte posisjon for gitt.
Vi må ikke basere vår sikkerhet på håp eller flaks.

Hæren er mennesker.
Med å plassere våre egne kvinner og menn – der folket mener vi burde være – viser Norge ansikt. Landmakt betyr nærhet, avgjørelse og varighet.
Vi er trygghet gjennom tilstedeværelse – engasjement – kompetanse – vilje og handlekraft.

Den norske soldaten er felleskapets ansikt.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 25. november 2013

Generalmajor Rune Jacobsen
Generalinspektør for Hæren

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”12 år i Afghanistan – hva nå?”

Innledning

Ærede forsamling,

Det er med ydmykhet og stolthet jeg i kveld fra denne respekterte talerstol vil dele mine tanker om Hærens utvikling med dere. Men før jeg gjør så, vil jeg starte med å takke min forgjenger og gode kollega; generalmajor Per Sverre Opedal for hans innsats for Hæren og våre soldater. Han overlevert meg den 24. april i år en Hær i meget god stand, og vi står nå ved startlinjen for en historisk og viktig modernisering av Hæren og landmakten som helhet.

Hæren forteller to viktige historier: Den ene om hærsoldatene som reiste tappert til et fjernt land og utviste stort mot sammen med sine internasjonale og lokale våpenbrødre. Den andre om hærsoldatene som står på vakt og beredskap hjemme, fordi nasjonen trenger visshet om at dens ytterste skanse er sikret og statssikkerheten ivaretatt.

Hæren har en rik og spennende historie som del av Norges militærmakt, og som virkemiddel for å nå politiske mål. Det 21. århundre gir oss nye muligheter og nye trusler. Gjennom globalisering, teknologiske nyvinninger, folkevandring, urbanisering, ressurskonkurranse, miljøutfordringer, økonomisk uro, store forskjeller i levestandard og ustabile strømninger, vil Norge, på tross av at vi fremstår som en oase av stabilitet og ro, bli påvirket av verden rundt oss. Våre utfordringer og oppgaver har endret karakter. Men det finnes en tidløs linje i vår utøvelse av landmakt på vegne av de folkevalgte.

Det er våre politiske beslutningstakere som bestemmer hva Hæren skal være og hvor den skal anvendes. Det er min oppgave å sørge for at Hæren har en troverdig evne og reaksjonstid hver dag, samt fornye den, slik at den forblir en relevant kapasitet også overfor fremtidens utfordringer.

Årets gjennomføring av Army Summit handlet om å forutsi fremtiden og hvordan best forberede seg på en ukjent morgendag. En av mine observasjoner var at beredskap og evne gikk igjen som to sentrale begrep hos flere. Mer konkret snakket man om en troverdig beredskap og en fleksibel evne som fundament for å møte ukjente utfordringer i fremtiden.

Sokrates skal ha uttalt at ”en uorganisert mobb er like lite en hær, som en haug med steiner er et hus.” Han har helt rett (uten sammenligning forøvrig). Hæren er mer enn antall ansatte, soldater, materiell, avdelinger og geografisk lokalisering. Den må være organisert, utrustet, samtrent og mentalt forberedt på å mestre det ukjente.

Troverdig stridskraft og reaksjonsevne, blir to helt sentrale begrep på min vakt som generalinspektør.

Dette handler om; å legge forholdene til rette for at – våre soldater og avdelinger skal lykkes. Det handler om realistisk og utfordrende trening – materiell som er tidsriktig og klart, og en logistikk som fungerer. Det handler videre om å motivere medsoldater til å bestå den ytterste prøven når det er krevet, og i praksis leve opp til Hærens kjerneverdier respekt, ansvar og mot.

Flere hendelser de siste årene har minnet oss alle om at frihet og levesett ikke er noe vi kan ta for gitt. Vi som bærer uniform og landets politiske ledelse har igjen erfart at beredskap og evne ikke kan være tomme tall og prosenter. I en troverdig statssikkerhet er dette to viktige hjørnesteiner.

Derfor vil jeg i kveld reflektere over to sentrale forhold: hvordan skaper vi en troverdig reaksjons- og stridsevne, samtidig som vi fornyer oss mot en relevant og fleksibel landmakt i fremtiden? For å vite hvor du går, må du vite hvor du står. La meg derfor starte med status for Hæren ved utløpet av 2013.

Status 2013

Vi driver operasjoner hver eneste dag, i Norge og utlandet. Hver dag står det hærsoldater flere steder i verden med skjerpet blikk og løser oppdrag. Dette er våre strategiske korporaler og en innsats som vi ikke må glemme eller ta for gitt.

Det er leveransene fra soldater i tjeneste hver dag som definerer Hæren.

Lengst nord har Grensevakten operert delvis etter det nye grensevaktkonseptet. Som del av det nye konseptet, tilføres avdelingen en av to nye grensestasjoner ved årsskiftet, grensestasjon PASVIK. Konseptet vil skape en ny hverdag for grensevakten, og ikke minst øke den operative utholdenheten for våre grensejegere.

Grensevakten og MP-kompaniet i Brigade Nord skal gjennomføre en prøveordning med frivillig 18 måneders førstegangstjeneste for utvalgte stillinger. Tilbakemeldingene så langt er svært positive til å forlenge førstegangstjeneste, både fra de vernepliktige selv og avdelingene.

Kongevakten har ytterligere spisset seg mot sine to primæroppdrag: vakthold ved de kongelige residenser og bistand til politiet. Avdelingen utgjør Hærens viktigste bidrag til hovedstadsberedskapen, og har etablert et forbilledlig samarbeid mot andre etater. Det står stor respekt av måten de vernepliktige gardistene løser sitt oppdrag på i Oslo.

Den tredje manøverbataljonen, 2.bataljon, er omvæpnet og satt opp som en lett motorisert infanteribataljon. Jeg er imponert over de gode forberedelsene før sommeren, og resultatene som avdelingen har vist etter innrykket i august. Et nytt operasjonskonsept er under utvikling og bataljonen vil i fremtiden utgjøre en viktig kapasitet i brigadens operasjoner.

Hæren har startet etableringen av den nye hurtige reaksjonsstyrken i nord, med kjerne i Panserbataljonen og dens samvirkesystem. Flere viktige kapasiteter er allerede etablert med vervede mannskaper i bataljonen. Dette vil i vesentlig grad styrke brigadens stridsevne, og ikke minst reaksjonsevne.

Panserbataljonen leverer hovedstyrken til Police Advisory Team (PAT) kontingent 3, som deployerer til Afghanistan nå i desember. Videre har bataljonen startet sine forberedelser med å stille eskortebidrag til Nordic Battle Group 2015. Dette viser helt konkret hvordan satsningen på hele brigadesystemet gir økt operativ tilgjengelighet for oppdrag hjemme og ute.

Telemark bataljon har over år levert avdelinger til operasjonen i Afghanistan. Etter hjemkomst, er det nå trening av bataljonsstridsgruppen som har prioritet frem mot NATO Response Force beredskap i 2015.

Brigadens deltakelse på fellesoperative arenaer i 2013, senest forrige uke i Bergen, har vist på en meget god måte hvilke kapasiteter og ledelsesnivå Brigade Nord tilfører en fellesoperativ ramme. Det fellesoperative samvirket har kommet langt når sjef NO TG fra Marinen kan etablere en samlokalisert kommandoplass med brigadekommandoen på land. Det er en svært gledelig og nødvendig utvikling, og jeg vil berømme NO TG og Brigade Nord for initiativet.

Hærens befalsskole er nå samlet på Rena under ledelse av Krigsskolen og skal sikre en felles utdanning, profesjonsidentitet og dannelse for alle sersjanter i Hæren. Det gir oss et robust miljø for utdanning av våre sersjanter og troppssjefer. Det gir oss muligheten til å holde en sterkere rød tråd mellom nivåene i utdanningen, samtidig som det gir befalsskolen tilgang på faglige og pedagogiske muskler i HVS og Krigsskolen.

Fra 1. januar 2014 vil Hæren overføre Forsvarets spesialkommando til den nyopprettete avdelingen; Forsvarets Spesialstyrker. Hæren vil fortsatt pleie et nært forhold til FSK gjennom å samarbeide om utdanning, materiellutvikling og kompetanseflyt mellom avdelingene.

De neste årene er ikke planen å endre Hæren i større grad, men å fornye den i betydelig omfang. Personell- og kompetanseområdet er av særlig betydning i moderniseringen av Hæren, i tillegg til materiellområdet.

Overgang mot nasjonale oppgaver

Som jeg nevnte kort innledningsvis, har Hærens fokus siden 2012 skiftet fra hovedfokus på levering av kontinuerlig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan, til økt beredskap og evne for nasjonale oppgaver. Evnen til å levere styrkebidrag til operasjoner utenfor Norge opprettholdes, men Forsvarets nasjonale oppgaver skal i større grad være dimensjonerende for alle sider ved Hærens virksomhet fremover.

Det er imidlertid viktig å minne hverandre om at tolv år med løpende oppdragsløsning i Afghanistan har gitt Forsvaret generelt og Hæren spesielt, betydelig merverdi på mange områder. Jeg vil spesielt fremheve den oppdragsviljen og evne norske soldater og avdelinger har vist på bakken. Det står stor respekt av måten oppdraget har blitt løst på, og ikke minst av de som har gjort jobben på våre vegne.

Derfor er det en minst like viktig oppgave å dokumentere og formalisere de avgjørende erfaringene høstet i Afghanistan over i våre prosedyrer, utdanningsprogrammer og reglementer hjemme. Dette er det viktigste Hæren gjør i øyeblikket. Og det er en god måte å hedre de som har betalt en høy pris for sin innsats, at vi tar vare på de lærdommer som våre soldater har betalt med blod, svette og tårer.

Tilsvarende har løpende operasjoner i over 50 år hjemme i Norge gitt Hæren unike erfaringer i store forband og komplekse spørsmål. Dette er leveranser på lik linje med Afghanistan. Forsvar av Norge i rammen av FOHs operasjonsplan, med vekt på fullspektrum, høyintensive operasjoner, har de siste årene vært noe nedprioritert til fordel for Afghanistanoperasjonen. Re-etablering av denne evnen vil være en av mine hovedprioriteter i tiden fremover.

Det har opp gjennom årene blitt stilt spørsmålstegn med Hærens reelle stridsevne. Dette er en innfallsvinkel jeg i kveld ikke vil gå konkret inn i, annet enn å fastslå at den etter mening pr dato er god.

For ti år siden mistet Hæren mange årsverk, og med dem, viktig kompetanse. Det var en tøff hestekur. Kompetansen har siden den gang møysommelig blitt bygget opp igjen. Hæren har i dag mer enn dobbelt så mange ansatte som sommeren 2005, og har nå en fornuftig balanse mellom volum og innhold i strukturen i forhold til gitte rammer, men strukturen er tynn og sårbar.

Det denne Hæren har vist de siste tolv år på bakken i Afghanistan og hjemme hver eneste dag, gjør meg trygg på at vi har de viktigste byggesteinene på plass: soldater av høy klasse med vilje og evne til å utgjøre en forskjell. Kombinasjonen av den fornying som har skjedd og pågår fremover, med tjenesten hjemme og ute, gjør oss mer relevant enn noen gang tidligere.

Derfor er det min påstand i kveld, at Hæren har aldri vært kvalitativt bedre enn den er i dag!

Jeg har så langt reflektert rundt situasjonen i dag, og vil nå rette blikket fremover.

Hæren frem mot 2020

Fremover mot 2020 skal Hæren fortsatt være en moderne, relevant og fleksibel landmakt som kan levere. Hæren skal ha en markert økt operativ tilgjengelighet, og vår reaksjons- og stridsevne skal kontinuerlig forbedres og vedlikeholdes.

Det er viktig at Forsvaret utvikles i tett samarbeid mellom vårt operative hovedkvarter (FOH), forskningsmiljøet ved FFI, Generalinspektørene og FSJ. Vi må utfordre våre etablerte sannheter med tidsriktige og relevante scenariespill. Vi må evaluere vår egen og felles evne gjennom øvelser som GRAM. Dette er en uhyre viktig samarbeidssløyfe som tydeligere bør være premissgivende for Forsvarets fremtidige struktur- og kapasitetsutvikling.

Slik jeg ser det, må Hæren balansere to leveranser eller perspektiver:

Troverdig NÅ, med en reaksjons- og stridsevne til å løse gitte oppdrag.

Samtidig evne å utvikle relevante og fleksible militære kapasiteter og avdelinger i takt med fremtidens teknologi og trusler.

Troverdig nå

Troverdig nå, betyr at våre omgivelser stoler på at vi har den nødvendige evne, kvalitet og vilje. Vi må med andre ord være klar med det vi har, her og nå i våre garasjer og depoter, til innsats og støtte for kriser og hendelser.

  1. juli med bilder av gardister som ligger i paradeuniform med skuddsikker vest og klargjør stillinger på slottsplassen forteller om en resolutt vilje til å handle under kyndig ledelse av dyktige befal. For min del, viser bildene fra Slottsplassen en korrekt forståelse av oppdraget, plikt og rolle. Vi var klar med det vi hadde der og da – slik fungerer også resten av Hæren i dag.

Evne bygges særlig gjennom realistisk øving og trening. Ti år med scenariobasert trening og øving til operasjoner i utlandet har medført økt bevissthet på alle nivå i Hæren. Evne betyr også at vi har rett kompetanse og erfaring på rett sted i organisasjonen.

Troverdighet bygges gjennom transparent innsikt til våre kvaliteter og kapasiteter. Disse må utvikles i samvirke med andre sivile beredskapsetater. Det at hæravdelinger i store og mindre forband øver sammen med sivile instanser som politi og akuttmottak, gjør treningen realistisk og reell i nasjonal målestokk. Det gjør vår felles evne mer robust, og bedre i stand til å håndtere nye hendelser sammen, spesielt på lavere konfliktnivå.

Verneplikten er en viktig del av vår troverdighet. Flere har kritisert verneplikten i forhold til reell operativ evne fordi det tar for lang tid å utdanne de vernepliktige til høyt nok nivå av kampkraft, og at vernepliktige avdelinger bare har tilfredsstillende evne fra tre til seks måneder i året.

Jeg er grunnleggende uenig i konklusjonen om at verneplikt ikke gir tilstrekkelig operativ evne. Våre vernepliktige soldater viser en imponerende vilje til å løse oppdrag, til å gjøre sin plikt fra første dag.

Verneplikten står derfor ikke til diskusjon i Hæren. Den er grunnlaget for å bygge vår Hær, basert på de best kvalifiserte og motiverte ungdommer som ønsker å tjenestegjøre for noe som er større enn dem selv. Det er verneplikten som gir Hæren og nasjonen tilgang på reflekterte ungdommer med de riktige holdningene til å utøve makt på samfunnets vegne.

Den er et fundament og grunnlag for kvalitet i oppdragsløsningen som svært mange av mine allierte hærsjefer misunner meg. Forsvar er en samfunnsoppgave. Det er en hjørnestein i den moderne nasjonalstaten. Verneplikten er som tubaen i et musikkorps, du hører den kanskje best når den er borte.

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt var et nødvendig første skritt i en modernisering av verneplikten. Den gir Forsvaret og Hæren tilgang på hele årskullet. Vi trenger og ønsker de beste fra hvert årskull til førstegangstjenesten.

Det er derfor en prioritert oppgave fra min side å modernisere førstegangstjenesten. Alle vernepliktige i Hæren tilføres særskilt kompetanse som jeg ønsker å utnytte bedre. Det være seg til befalsskole, krigsskole eller verving.

Jeg vil videreutvikle førstegangstjenesten i både form, innhold og ikke minst lengde. Vi må ta diskusjonen på hvilken tjeneste som skal være 12 måneder som i dag, hvor vi evt bruker 18 måneder, og minst like viktig, hvor kan vi ha 6 måneders førstegangstjeneste? Dette gjør Hæren selvfølgelig ikke alene, men vi vil være en sterk pådriver og bidragsyter.

Etablering av Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS) Nord og økt bruk av 18 måneders tjeneste i kompetansekrevende stillinger, øker behovet for vervede, og begrenser tilgangen av mannskaper til vernepliktreserven. Flere må kalles inn til kortere tjeneste, for deretter å brukes i våre beredskapsavdelinger og Heimevernet.

Hærreserven er viktig for å opprettholde vår reaksjonsevne og operative utholdenhet. Personellet i Hærreserven er tidligere kontingenter fra de siste 3 årene. Det er Per, Ali og Kari, disponert inn i stilling som sanitetssoldat eller skytter, i kompani A, som de også gjorde tjeneste i under sin førstegangstjeneste.

For meg som GIH, illustrerer det faktum at Norge har operert i 12 år under varierende og krevende forhold i Afghanistan uten kjente brudd på krigens lover eller overtramp mot sivilbefolkningen, vernepliktens sanne kvaliteter. Det viser en profesjonalitet og holdningsstyrke blant norske soldater som bare er imponerende.

Det er min plan at Hærens avdelinger i fremtiden skal gå over til flerårige trening- og øvingsplaner, slik at avdelinger og deres respektive samvirkesystemer utvikler seg sammen over tid. Vi nullstiller ikke årlig, men repeterer kort bærende ferdigheter og beveger oss videre. Vi må knytte deler av Hærreserven til dette, slik at bærende kompetanse repeteres og den operative evnen og tilgjengeligheten økes i hele strukturen.

Ærede forsamling, jeg håper det har kommet tydelig frem at jeg har stor tro på dagens hær, den utviklingsretning som er lagt gjennom inneværende LTP, og ikke minst vernepliktens betydning for Hærens størrelse og kvalitet.

Et viktig spørsmål for meg i dag er, hvordan skal vi så sikre denne relevans og troverdighet også i fremtiden?

Relevant og fleksibel i fremtiden

En troverdig hær må være fleksibel og relevant for fremtidig bruk. Hvis ikke har den gått ut på dato.

Bruken av, og begrunnelsen for vår Hær og våre avdelinger, er og forblir et demokratisk ansvar. Det er de folkevalgte som bestemmer hva Forsvaret skal være.

Hvordan Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar. Det er mitt ansvar å sørge for at de folkevalgte har en troverdig hær de kan bruke i morgen.

En effektiv og troverdig Hær er fleksibel og løser alle pålagte oppgaver. Dette fordrer en bredde i kapasiteter, og bredden orkestreres i dag og i fremtiden av en brigadeledelse.

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Den er på linje med kampfly og fregatter en kapasitet vi ikke kan være foruten. En hær i Norge mindre enn en brigade, er i mine øyne ikke en hær, men en milits. Brigaden er det laveste nivå som kan slå en motstander og ta tilbake tapt terreng, kritisk masse om dere vil.

Hærens videre utvikling skal finansieres gjennom bevilgninger og interneffektivisering. Gjennom Hærens siste omstilling i høst for å frigjøre ressurser til LTP målsettinger, er Hæren blitt svært slank innen EBA og personell. Noen vil kanskje si svært tynn, på grensen til mager – jeg velger å si senete.

For å nå LTP målene må vi bli enda flinkere til å identifisere og ta ut gevinst. Bla gjennom å trene og øve smartere, det være seg med økt simulatorbruk, tilpasse materiell i daglig bruk til daglig behov, og omlegging av måten vi gjennomfører kurs på. I dag er det substans bak våre avdelingstegn i hærens organisasjonskart. For å beholde solide avdelinger og systembredde fremover, må vi prioritere ressursene enda strengere dit de gir størst effekt.

Bevisst bruk av smartere innsatsfaktorer som kortholdsammunisjon fremfor skarp ammunisjon er ikke bare billigere, men gir muligheten for avanserte skyteøvelser på de skyte- og øvingsfeltene vi allerede har. Det betyr at vi må fremskaffe smartere løsninger tidlig i materiellprosjektene. Simulatorer bør kanskje komme først og ikke sist, slik at konvertering og opptrening kan skje med laser fremfor granater.

Ny teknologi og operative konsepter som NbF fokuserer på økt operativ evne, mens vi i realiteten allerede er tvunget til å se på hvordan vi kan gjøre tingene våre billigere. Det er et paradoks, og det må være et felles ansvar å sørge for at vi i fremtiden kan være soldater og ikke kremmere.

Hærens evne til å føre kommando på taktisk nivå betinger en brigadekommando som daglig utøver taktisk ledelse på vegne av styrkeprodusent eller operativ sjef.

Det er gjennom en operativ og aktiv brigadestruktur at Hæren gir våre offiserer realkompetanse i landmakt og hæroperasjoner, som grunnlag for videre tjeneste på fellesoperativt nivå i Norge, eller ved allierte staber.

Brigadekommandoen er også det laveste nivå for utnyttelse og synergi med de fellesoperative ressurser som flystøtte og maritim støtte. Det er også i en brigaderamme at våre bataljonssamvirkesystemer med kjerne i de tre manøverbataljonene oppnår tilstrekkelig fleksibilitet og utholdenhet.

Det gleder meg at betydningen av brigaden er tydeliggjort i Stortingsproposisjon og iverksettingsbrev for langtidsperioden. Brigaden tilføres her nytt materiell og viktige årsverk i en størrelsesorden som det er lenge siden vi har sett.

Til tross for min entusiasme for, og tro på Hærens pågående utvikling, skal jeg ikke legge skjul på at veien videre er ressursmessig krevende. Kravene til interneffektivisering er beintøffe. Slik jeg ser situasjonen nå, er utfordringene ikke uoverkommelige, men det krever at vi lykkes med å drifte smartere, slik at våre ressurser i størst mulig grad kan nyttes til trening og øving. Trening og øving må gjøres rimeligere, med like god eller høyere kvalitet.

Oppsummert; den fremtidsrettede Hæren har en stående brigade, med en robust brigadekommando, og med systembredde til å kunne gjennomføre fullspektrum operasjoner også i 2035.

Mangfold

En relevant og fleksibel hær er også en hær med stort mangfold.

Hæren har i likhet med Forsvaret arbeidet over flere år med å rekruttere og beholde flere kvinner. Flere kvinner er i seg selv et mål fordi det gir oss muligheten til å være relevant i flere situasjoner og kulturer, samtidig som det gir oss et bedre grunnlag for å rekruttere de beste soldatene. Personlig er jeg og overbevist om at heterogene avdelinger er bedre oppdrags- og problemløsere enn homogene.

Dagens og fremtidens Hær er sammensatt og spesialisert, med krav til fleksibilitet både nasjonalt og internasjonalt. Det gir et rom og behov for en lang rekke forskjellige mennesketyper, uavhengig av kjønn, kultur, religion og legning. Det er derfor i Hærens interesse å kunne rekruttere bredt i befolkningen som helhet.

Det betyr flere sivile i stillinger, hvor sivile gjør en minst like god som en militær ansatt. Det betyr at vi må satse mer på alle typer kompetanse, herunder rekruttere bedre, og anvende tilgjengelig personell smartere og mer fleksibelt.

Fremtidens hæravdelinger vil operere i en annen form for mangfold: sammen med andre flernasjonale styrker. Interoperabilitet blir derfor viktigere. Norge sammen med Russland er de eneste kjente land i Vesten med reell vekst i forsvarsbudsjettene. Våre allierte har alle reduksjoner, enkelte til dels store reduksjoner. Av denne grunn tror jeg fremtidens internasjonale oppdrag av rent økonomiske årsaker, i større grad enn tidligere vil bli flernasjonale.

Dette vil kreve økt samøving med våre foretrukne partnere. Tilsvarende vil likhet i type materiell, prosedyrer og evne til nettverksbasert samhandling, bli stadig viktigere. Særnorske løsninger og standarder vil vanskeliggjøre flernasjonal innsats. Derfor er det viktig at Hærens fornying ikke bare muliggjør evne til, men faktisk øker vår evne til interoperabilitet.

Spesialistordning

Interoperabilitet er også viktig i personelldimensjonen. Fornying av kompetansestrukturen med innføring av et NATO kompatibelt spesialistkorps vil ikke bare øke vår interoperabilitet, men jeg vil si det så sterkt at det er å anse som en nødvendig forutsetning for at Hæren skal nå sine mål.

Flere av mine forgjengere har arbeidet iherdig for en slik ordning, og jeg konstaterer med glede at ny regjering har dette i sin plattform. Forsvaret og Hæren er svært kompetansekrevende organisasjoner. Vi trenger både ”mastere” og ”mestere.” Det pågående arbeidet i FD, med ny befalsordning, som ivaretar hensynet til masteren og mesteren, er i aller høyeste grad fremtidsrettet.

Hæren har tidligere satt merkelappen spesialist på dette befalet som ønsker å være en utøver av militærmakt med et ”mesterbrev” innenfor sitt fagfelt. OR-tilpasset befalsordning (som det heter på NATO språket), skaper et høyst påkrevet handlingsrom for å beholde tyngre kompetanse på lavere nivå i Hæren. Spesialister er befal som er yrkestilsatt i et eget fagrettet karrieresystem. Spesialistene representerer dybde- og fagkompetanse og skal bidra til kontinuitet gjennom lang tjenestetid ved avdeling på lavt nivå.

Realistisk trening innebærer en økt risiko. Mesteren på bakken er en garantist for at slik trening kan gjennomføres, og derigjennom øke soldatenes og avdelingens operative evne. Spesialistbefalet skaper således rom for realistisk trening på en troverdig og ikke minst sikker måte.

Kombinasjonen av ”mastere” og ”mestere” vil gi Hæren bedre avdelinger med høyere ferdighetsnivå, mindre ulykker og til en lavere kostnad.

Innføring av en spesialistbefalsordning i Hæren er for meg det viktigste målet på min vakt.

Fra personelldimensjonen vil jeg nå bevege meg til hardware dimensjonen.

Materiell

Hæren står overfor den største fornyingen av sitt hovedmateriell siden Marshall-hjelpen. Selv om vi er soldater i bunn, opererer våre mannskaper og befal teknologiske plattformer som i kompleksitet ligner mer og mer på moderne jagerfly og fregatter.

I årene fremover mottar vi materiell for over 20 milliarder kroner, fordelt på omkring 160 aktive materiellprosjekter. Jeg vil i kveld trekke frem noen få prosjekter, og hvordan de fornyer vår operative evne.

Hærens nye kampvogner (CV90) blir like mye en sensor og informasjonsbærer som de blir et stridskjøretøy. Gjennom nettverksbaserte systemer økes andelen sensorer og effektorer betraktelig. Vår evne til å dele og bruke den økte informasjonsmengden blir avgjørende.

Hovedkampsystemet med nye stridsvogner, nye tyngre støttevogner og fornying av alle sider ved vårt artilleri, gir Hæren en helhetlig og balansert fornying i hele systembredden.

Kampluftvern vil tilføre brigaden og landmakten en ny og helt nødvendig kapasitet, og samtidig direkte bidra til økt operativ evne og styrkebeskyttelse. Jeg vil benytte anledningen til å takke generalinspektøren for Luftforsvaret for det gode samarbeidet vi har på luftvernsiden.

Ubemannede, ubevæpnede droner er en annen side hvor Hæren og Luftforsvaret sammen må finne de gode løsningene, som setter oss i stand til å skape bedre situasjonsforståelse og evne til å løse oppdrag i en landtaktisk eller fellesoperativ ramme. Tilsvarende bør vi også i tiden fremover se på mulighetene for å implementere en mer robust taktisk transporthelikopter kapasitet til støtte for Landmakten. Dette foreligger ikke i eksisterende planer, men jeg mener tiden er moden for å tørre å diskutere dette.

Den enkelte soldat er også et system i seg selv. Moderne bekledning, beskyttelse, ildkraft og kommunikasjon, gjør den enkelte av oss til et system på lik linje med kampvogner og andre. Det er en hårfin balanse mellom teknologisk nyvinning og praktisk nytte på dette området. Vi står overfor mange av de samme problemstillingene som ellers: hvor mye vekt kan vi tillate, hvilke systemer arbeider godt sammen og motsatt.

Den norske soldat har utstyr i verdensklasse, det være seg bekledning, bevæpning eller beskyttelse.

Det er samtidig viktig å minne hverandre om at moderne høyteknologi også medfører økt sårbarhet.

Den relevante og fleksible Hæren er høyteknologisk digitalt konfigurert, med evne til å gjennomføre operasjoner analogt. Moderne militær og sivil teknologi skaper fantastiske muligheter for samhandling og effekt. Samtidig skaper den en fallgruve: evnen til å utnytte ny teknologi effektivt må ikke skje på bekostning av evnen til å operere når teknologien ikke virker. Bruk av kalk, fettstift, kart og kompass må fortsatt beherskes, selv om teknologien stort sett har gjort dem overflødige.

Som oberst i HST i 2004 var jeg med å kjempe innbitt for Hærens viktige materiellprosjekt, senere også som STSJ i 2007. Jeg var ved ingen av tidspunktene sikker på at vi skulle lykkes. Det er derfor med stor glede jeg i dag konstaterer at alle de for Hæren viktige materiellfornyingsprosjekter er i ferd med å bli realisert i innen 2020.

Avslutning

Jeg har i det forutgående prøvd å beskrive status, fokus og retning for Hæren etter 12 år i Afghanistan. Bestillingen fra OMS var; GIHs visjon for Hæren. For i det minste å svare på noe av bestillingen vil jeg avslutte kveldens foredrag med at:

Min visjon for Hæren er ganske enkel. Det er en hær som har troverdighet hver eneste dag. Troverdighet i form av kompetent personell, tidsriktig materiell og samtrente avdelinger med god reaksjonsevne. Troverdighet i form av at vi leverer når vi blir bedt om innsats. Troverdighet ved at den enkelte hærsoldat bærer, ikke bare sin uniform med stolthet, men også Hærens verdier på en trygg og god måte.

Det er en relevant hær som til enhver tid har kapasitet og evne til å yte innsats innenfor et bredt spekter. Relevant og interoperabel med allierte og flernasjonale styrkebidrag. Relevant og samøvet med fellesoperative kapasiteter. Relevant og samtrent med sentrale myndigheter, institusjoner og etater. Relevant i forhold til gjeldende og sannsynlig trussel (=Brigade med full systembredde).

Men uansett hvor mye teknologi, avstandslevering og fjernstyring vi tilsetter, så er strid, konflikt og krig alltid et spørsmål om intim sosial interaksjon mellom mennesker. For Norge er det soldatene i Hæren som er den viktigste og mobile delen av denne sosiale aktiviteten, og det er deres evne og vilje til å forsvare landet som utgjør kjernen i vårt landmilitære forsvar.

Hæren er mennesker. Ansvarsbevisste og holdningssterke soldater, med evne til strid og vilje til seier, og med mot til å gjøre det som er rett.

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 8. Februar 2010


Ved

Generalmajor Per Sverre Opedal
Generalinspektør i Hæren

 

«Å bygge en Hær»

 

Deres Majestet, Statsråd, Generaler, Admiraler, damer og herrer.

 

Vi er et land i dyp fred. Inger ser noe særlig farlig i horisonten. Verken terrorisme eller finanskrise har bitt spesielt kraftig på oss.

Vi kan vel egentlig bare legge ned Hæren. Outsource jobben til Garden til et vaktselskap. Samme med grensevakta – vi beholder Forsvarets Spesialkommando som passer på olje og gass – det holder. Eller kan vi det?

 

Jeg bodde i USA i 2001. For innbyggerne i USA var det dyp fred. 11. september. Ingen visste noe. Fire fly – to på Manhattan – Pentagon og Pennsylvania. Alle sa ”Vi er angrepet” men ingen hadde peiling på hva som skjedde – til og med i Camp Lejune der jeg bodde. Hva skjedde et par dager etterpå? Det var National Guard – soldater med rifla under armen og flagget på skulderen på alle flyplasser og sentrale knutepunkt i hele USA. Hvorfor? Fordi plattformene – systemene – teknologien – kan ikke gi folk trygghet! Det er det kun soldaten som kan. Mennesket.

 

Når krigen, krisen eller usikkerheten kommer – så kommer behovet for soldaten. Konflikter kan oppstå og utkjempes hvor som helst – men de løses på land – mellom mennesker.

 

Mennesker er Hærens viktigste plattform.

 

Det er få – kanskje ingen – forsamlinger i Norge som har så mye kunnskap og innsikt i militære spørsmål som denne. Jeg kommer hit i dag for å dele mine synspunkt som sjef for Hæren.

 

I dag stiller jeg spørsmålet – Hvorfor trenger Norge en Hær?

 

Samfunnet betaler langt mer enn penger for det vi driver med.

Churchhills ord om ”blod, svette og tårer” er blitt en metafor som ofte brukes om hva noe koster. Dette er ikke en metafor i Hæren. Det er faktisk blod – svette – og tårer.

 

Norge er et flott land å bo i. En kombinasjon av bra folk, god forvaltning og flaks i form av store mengder hydrokarboner gjør at vi er i en situasjon som de fleste andre land på jorden bare kan drømme om.

Dette er en posisjon vi må forvalte med ydmykhet og respekt. Vi vil at barna våre skal ha de samme privilegiene som vi har.

Som en klok mann sa i en tale her i byen for ikke lenge siden:

”Krig, på et eller annet plan, har eksistert like lenge som menneskene. Krig var måten stammer, og senere sivilisasjoner, fikk makt eller løste konflikter på. Det var en del av livet på samme måte som tørke eller sykdom…”

Fredsprisen til Obama var kontroversiell. Nobelforedraget hans, som sitatet er hentet fra, handlet mye om krig som en del av arbeidet for fred.

De fleste vil være enig.

Det er anledninger der krig ikke bare er moralsk forsvarlig – men faktisk påkrevd. Militære verktøy kan være gode verktøy for å bevare freden.

 

Før vi ser på status og utfordringer er det viktig å tenke på formålet.

 

Hvorfor trenger vi en hær?

Tradisjonelt er det militær makt som garanterer for befolkningens krav på området de bor i. Kontrollen over et landområde defineres av menneskers tilstedeværelse i området – og at en samlet politisk myndighet støtter og organiserer disse menneskene. I tider når det er utenkelig at kontrollen over landområdet skal bli utfordret er det ikke behov for landstyrker.

Denne logikken er like innlysende som den er krevende. Utfordringen ligger i at man må forutse fremtiden. Vårt lands historie gir blandede erfaringer i så måte.
Oppløpet til andre verdenskrig er et katastrofalt eksempel på svak situasjonsforståelse og mangel på samsvar mellom politiske mål og militære tiltak.

 

Historien gir heldigvis også eksempler på langsiktig og vellykket strategi: Vardøhus festning markerte i 500 år rikets grense i nordøst – aldri utfordret av fremmede makter. Oppbyggingen av forsvaret bidro til den fredlige unionsoppløsningen i 1905. Unionsoppløsningen som gjorde Norge til en selvstendig nasjon. Forsvaret støttet nøytralitetspolitikken under første verdenskrig – og sørget for at vi gjennom NATO alliansen unngikk væpnet konflikt i den kalde krigen.

 

Forsvaret og Hæren har spilt forskjellige roller i alle disse eksemplene.

I samtlige av de vellykkede, har politiske og militære tiltak vært tilpasset utfordringene. Vi styrket og beholdt råderetten over landet vårt.
Med historien som bakteppe – la oss se på dagens situasjon. Hvilke fremtidige utfordringer står vi ovenfor?

Svaret på dette spørsmålet skal ligge i Langtidsplanen for Forsvaret. Analysen er nok kjent for de fleste her. La meg gjenta i korthet:

Det foreligger ingen sannsynlig trussel om invasjon for erobring av hele, eller større deler av landet vårt.

 

Det er uavklarte spørsmål i Nordområdene.

I dag gjelder det fiske, olje og gass-virksomhet.

I morgen kan det gjelde skipstrafikk og miljøforvaltning.

Det er også en betydelig usikkerhet i utviklingen – spesielt knyttet til Russland – men også andre forhold.

 

Ingen kan forutsi fremtiden med 100 % sikkerhet, men vi må etter beste evne forberede oss på det mest sannsynlige og gardere oss mot det verst tenkelige.

Hvilke nasjonale oppgaver medfører dette for Forsvaret generelt, og for Hæren spesielt? Langtidsproposisjonen poengterer suverenitetshevdelse; – og å kunne forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske episoder og kriser i Norge og områder vi ønsker å kontrollere.

 

Dokumentet sier lite om karakteren til disse mulige episodene og krisene, og ikke noe om hvordan de forutsettes håndtert. Overordnet er målet at vi må fremstå med en slik militær evne at ingen stat ser seg tjent med trusler eller angrep mot vårt territorium.

Sentralt i en slik evne står kapasitet til å forsvare, eventuelt gjenerobre og holde landområder. Begrensede områder med egne styrker, og hvis større angrep, i samarbeid med allierte.

 

Fjernleverte våpen – elektronisk krigføring – aksjoner mot fiendtlige forsyningslinjer og så videre – vil være avgjørende støttefunksjoner for å lykkes. De erstatter ikke styrkene på bakken som uttrykk for faktisk politisk kontroll.

 

Viktigst av alt: Trygghet for menneskene. Soldater gir trygghet til mennesker hvis krisen, krigen eller annen usikkerhet kommer. Her ligger svaret på mitt innledende spørsmål: Derfor trenger vi en hær.

 

Som sjef for Hæren er det min jobb å bygge Hæren, og gjennom det gi Norge et best mulig Forsvar. Prosjektet, som står skrevet i min gjennomføringsplan, er å sikre den Hæren vi har – øke der vi har mulighet – og modernisere organisasjonen til å møte de utfordringene vi både står oppe i – og de som kan komme.

 

Det skal handle om hvordan Hæren bygges opp – en hær som er ryggraden i et troverdig forsvar – i dag – og i fremtiden. En hær av mennesker.

Først, den Hæren som står i dag må sikres. Vi er på et tippepunkt der vi ikke kan bli mindre. For få år siden var vi i fritt fall mot avvikling. Det sliter vi fortsatt med i dag. For eksempel å stoppe inntaket på Krigsskolen i 2005 var ingen god ide men en nødvendighet for å nå reduksjonsmål.

 

Når jeg skal fortelle om mitt prosjekt med å bygge Hæren, er det nødvendig å si litt om handlingsrommet jeg har også. Strukturen er vedtatt i Stortinget. Det materiellet vi kjøper er med oss i årtier – og vi løser oppdrag hver dag – uten mulighet til å ta pause. Jeg starter ikke med blanke ark.

 

Hæren er som en stor slektsgård. Arven preger oss på godt og vondt. Det er en forventning om at jeg skal ta vare på det tidligere generasjoner har bygget opp, samtidig som jeg gjør grep for at Hæren fortsatt skal være relevant i fremtiden. Det er gjort mye godt. Rena har blitt en leir i verdensklasse. Nybygging og renovasjon på Setermoen. Vi er godt i gang på Skjold. På flere områder står Hæren frem solid, med en kvalitet vi kan være stolte av. Andre steder er det behov for renovasjon.

 

Det er de folkevalgte som bestemmer utviklingen.

I den siste langtidsproposisjonen anbefalte regjeringen – og Stortinget bestemte – en struktur for Hæren med en litt høyere ambisjon enn Forsvarssjefens anbefaling.

Den planen som nå ligger for Hæren er god. Det er både Forsvarssjefen og jeg enige om. – Forholdene skulle ligge til rette for en liten Hær – i balanse i forhold til oppgaver og ressurser.

 

Hæren har en planlagt økning på 600 friske årsverk i planperioden frem til 2012. Hærens grunnstruktur, med tilhørende strukturelementer er bestemt – årsverkene likeledes. Jeg vil fylle den med kompetente personer, materiell, trening, øving og eiendom bygg og anlegg. Hæren kan ikke masseprodusere like enheter. Hver avdeling er unik. I Hæren finner vi profesjonelle miljøer som Etterretningsbataljonen, Telemark bataljon og Forsvarets Spesialkommando, for å nevne noen få. Møysommelig bygget opp og klare på brannstasjonen – for å bruke Forsvarssjefens uttrykk. Vi driver en svært kompetansekrevende organisasjon.

 

Hæren løser oppdrag hver dag. Schengens yttergrense, Kongevakt og kontinuerlig oppdrag i utlandet legger bånd på en stor del av organisasjonen.

Hva er så igjen til forsvaret av vårt eget territorium? Heimevernet er trent og utstyrt for overvåkning, vakthold og sikring av statiske objekter. Hæren er styrken som skal kjempe tilbake en eventuell fiende.

 

Brigaden er Norges viktigste kampavdeling. Det er de samme lederne – på rundgang – som utdanner de vernepliktige, videreutvikler avdelingen og stiller grunnstammen for operasjoner ute. Når de er ute er det huller i organisasjonen hjemme.

 

Det er ikke en del av mitt handlingsrom å bestemme størrelsen av drifts- eller investeringsbudsjettet til Hæren. Skal jeg nå dit jeg har fått ordre om – forutsetter det finansiering.

Den offentlige debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikk er ikke bred i norske medier. I den grad debatten går – er den som oftest redusert til en ideologisk ”stillingskrig” om Norge skal delta i Afghanistan eller ikke.

 

I løpet av det siste året har det imidlertid også vært ført en begrenset debatt om soldaten og soldatyrket.

Jeg finner denne debatten viktig og riktig. Norge har gått fra en mobiliseringshær til en innsatshær. Våre soldater er i skarpe operasjoner daglig – og de holder mål. De er gode soldater.

 

Det hender at de dreper og at de blir drept.

 

Åpenhet er avgjørende for å opprettholde et godt forsvar. Folk må forstå hva som står på spill og hvordan virkeligheten ser ut.

 

Hvis diskusjonen hjemme ikke har ord og vendinger i seg som passer situasjonen ute – har vi et alvorlig problem. Folket hjemme tar ikke virkeligheten inn over seg, og soldatene føler seg fremmede når de kommer hjem. Krig og strid er brutalt. Det er en forutsetning i demokratiet at folket er klar over hva som gjøres – og hvorfor.

 

Det er folket – gjennom de folkevalgte – som bestemmer hvilke oppdrag de militære skal løse. Lever ikke soldatene og befolkningen i samme virkelighet har vi et demokratisk problem.

 

(Det er et stort tankekors for meg at det er mer akseptabelt i dag å bruke krigens vokabular på idrettsarenaen – fremfor når vi snakker om våre militære styrker. Håndballandslaget skal ”kjempe til siste mann”, man angriper og ”ofrer for laget”. Skyter fienden i senk. Vinnerne er helter og det er legitimt å veive med norske flagg.)
Jeg oppfordrer derfor mine soldater til og åpent å dele både sine historier og synspunkter. Et eksempel er kaptein Øyvind berg – som i 30 minutter på NRK satte ord på sine erfaringer fra Afghanistan.

Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom.

 

Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres – blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.

 

Det å snakke til over en halv million seere – slik kaptein Berg gjorde – utgjør en forskjell.

Det er mye som står på spill når Hæren blir engasjert. Hærens bidrag i operasjoner bør derfor alltid være sikkerhetspolitisk viktig for Norge.

 

Begrunnelsen for – og bruken av – våre hæravdelinger er alltid et demokratisk ansvar. Hvordan styrkene fra Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar.

 

I Hæren utdanner vi soldatene til å bruke alle maktmidler om nødvendig. Oppdraget kommer først – også foran egen sikkerhet når det kreves. Motivasjonen kommer fra å sikre verdier og verne interesser for folk og stat, – løse oppdrag og mestre de vanskeligste utfordringene som finnes.

 

Å være soldat er en profesjon – et yrke med en identitet i tillegg.

Vi trener for strid med vilje til seier. Å være nest best i en trefning kan bety at du er død.

 

Målet for vår profesjon er å kunne seire i den særdeles krevende situasjonen krig er – verken mer eller mindre. Klarer vi det, klarer vi det som er mindre utfordrende også. Soldaten må være villig til å risikere sitt eget liv – må kunne vise nok kontrollert aggresjon til å løse oppdrag uten tanke på seg selv. Offiserene må lede sine soldater i aller første rekke. Derfor trener vi med store påkjenninger – fysisk og psykisk for å kunne klare dette når det virkelig gjelder.

 

Denne profesjonen er ikke sivil. Den er militær. Fremmed for de fleste i Norge i dag.

 

Vår profesjonskultur er soldatkulturen – krigerkulturen.

 

Her er kaptein Bergs definisjon av krigerkultur:

[…det betyr at du kan stå inne for det du driver med, at du har forankring, det at du er stolt av yrket, at du er trent for det du skal drive med og at du faktisk… Du vet at du er god med det du driver med.]

 

Også blant soldatene er det uenighet om krigerkultur er et riktig ord å bruke på holdningene og opplevelsene som binder oss sammen. Krigen er en svært liten del av virkeligheten – også for oss som tjenestegjør i forsvaret. Men i bunn ligger kravet – at når det virkelig gjelder – gjør vi det som kreves for å vinne. – Selv om det innebærer ekstreme handlinger.

 

Krigerkulturen er forskjellig fra kulturen i det sivile samfunnet. Det må samfunnet akseptere og støtte hvis man skal ha et Forsvar som kan vinne striden.

 

En seiersjubel – som ønskes velkommen på håndballbanen – burde ikke forundre oss når våre soldater vinner i en eksistensiell kamp – der det å tape har langt alvorligere konsekvenser enn ikke å komme til VM-finalen.

 

Jeg ble glad da forsvarsministeren nektet å sensurere en av mine soldater som utrykte glede – da hans makker fikk inn en fulltreffer mot en som skjøt på dem. Etter å ha blitt tatt i bakhold skulle det bare mangle om er ikke er lov å være begeistret når man vinner. – I en kamp på liv og død.

 

Jeg sier absolutt ikke at vi bortenfor slagmarken skal juble når liv tas. Det jeg sier er at vi må forstå dem som er oppe i det. Det som burde debatteres – er om både det vi ofrer og oppnår – på vegne av nasjonen – burde høste mer anerkjennelse og respekt i samfunnet enn det gjør i dag.

 

I krigerkulturen står godt lederskap sentralt. Lederskap utøves i hele Hæren og formes først og fremst gjennom karakterbygging og erfaring. Sentralt i karakterbyggingen står verdier.

 

En sunn krigerkultur er forankret i samfunnet og i riktige verdier.

Hærens verdier er respekt, ansvar og mot.

Så til neste punkt.

Hæren har også fått ordre av Stortinget via Forsvarssjefen om å øke. Det er ingen overraskelse at jeg støtter den beslutningen fullt ut. Det er en god plan som er lagt for utviklingen av Hæren. Som generalinspektør er det min jobb – innenfor mitt handlingsrom – å omsette denne planen til resultater.

Hæren har igjen en brigade i dag. En av de største kommunikasjonsutfordringene jeg har som GIH er å forklare omverdenen hvorfor det er avgjørende å opprettholde brigadenivået i en moderne Hær.

 

Brigaden er, som kampflyvåpenet og fregattene, en hjørnestein i et moderne Forsvar.

 

Alle moderne konflikter har blitt avgjort på landjorden – eller ved trusselen om bruk av landmakt. Derfor er evnen til å utøve landmakt avgjørende viktig. En strid kan kjempes mellom plattformer til sjøs eller i luften, men freden vinnes nesten uten unntak mellom mennesker på landjorda.

 

Det som kjennetegner landmakt og en effektiv Hær, er fleksibilitet og tilpassningsevne til å løse svært varierte oppgaver. På fagspråket kaller vi dette taktisk samvirke i hele spekteret av kapabiliteter. Brigaden er forutsetningen for at Norge fortsatt kan gjøre dette.

 

I tillegg er brigadenivået forutsetingen for og løpende kunne levere bataljonstridsgruppen – som vi gjør i Afghanistan i dag.

 

Brigaden sikrer også at Norge har kompetente folk til stillinger i allierte staber og hovedkvarter. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne samarbeide fullverdig og øve innflytelse sammen med våre allierte.

 

Å ha en Hær uten en Brigade vil være som å ha et sjøforsvar uten fregatter eller et luftforsvar uten kampfly.

George Bush gjorde som hauken Rumsfeld anbefalte og gikk inn i Irak med omtrent halvparten av det antallet soldater de militære lederne anbefalte. Overlegen teknologi og slagkraft, ”Shock and Awe” var slagordet. Iraks forsvar var nedkjempet på noen korte uker. Freden viste seg imidlertid vanskelig å oppnå.

Fredsprisvinneren Obama øker antallet soldater i Afghanistan for å forsøke å vinne ikke bare krigen – men også freden.

 

En brigade betyr mellom fire til seks tusen soldater.

 

Størrelse er en kvalitet i seg selv. Støvler på bakken – ”boots on the ground” – er avgjørende i enhver konflikt. For få soldater på bakken – færre øyne og ører – øker sannsynligheten for feilbombing og drap av sivile eller egne styrker. Hæren må også ha evne til utholdenhet, særlig i forhold til operasjoner i utlandet.

—-

Brigaden er minstemålet for en meningsfull Hær. I dag inneholder den kapasiteter trent for oppdrag nasjonalt og for NATO, EU og FN.

For å kunne drive konvensjonelt forsvar av Norge, må bemanningen økes og avdelingene utrustes i tråd med den politiske målsettingen, slik som den fremgår i Stortingsproposisjon 48. Intensjonen om å styrke Hæren er like velkommen som den er nødvendig.

 

Det tar over femten år å utdanne en dyktig bataljonssjef. Det er en investering i mennesker når vi tar opp kadetter på krigsskolen. Gevinst – eller utbytte – kommer så lenge kadetten jobber i Forsvaret.

Gevinsten øker i verdi etter hvert som han eller hun kan løse stadig større oppgaver.

 

Vi har allerede et etterslep i forhold til planen. Jeg kan ikke øke antall årsverk i 2010.

Tettes ikke dette gapet – må jeg prioritere der jeg kan. Det vil kunne bli reduksjoner i volumet – kvaliteten på mange avdelinger vil stagnere på grunn av mindre trening og øving enn det lave nivå vi ligger på i dag.

Jeg registrer at de tillitsvalgte også er opptatt av dette.

 

Årsverk er en benevnelse som brukes i budsjett og planverk – men det er viktig å huske at det er mennesker det er snakk om. Færre soldater enn planlagt.

—-

Så til mitt tredje poeng – modernisere.

Like sikkert som at voldelige konflikter ikke kommer til å forsvinne – er det at forutsetningene for, og hvordan disse konfliktene utkjempes – er i kontinuerlig endring. Et relevant forsvar og en relevant Hær må derfor modernisere.

Jeg vil kort nevne noen av de sentrale trendene som legger forutsetningene for moderniseringen av Hæren.

 

Våre motstandere vil bruke både konvensjonelle og teknologiske mottiltak. Dette vil begrense vår evne til å oppnå overlegenhet.

De vil forsøke å nøytralisere fordeler som kommunikasjonsteknologi – overvåkning – langdistanse presisjonsild – pansring og mobilitet gir oss.

De vil tilpasse seg og lære basert på det de observerer at vi gjør i dag. Vi vil stå overfor nye og uforutsette trusler. Et eksempel på dette er hvordan opprørerne i Irak utviklet ordinære veibomber til relativt avanserte veibomber. Disse bombene kan trenge igjennom pansrede kjøretøy. Kunnskapen spredte seg til Afghanistan – med dødelige konsekvenser. Pansring er ikke lenger en garanti for at du overlever på patrulje. Fienden utvikler seg og operasjonsmønsteret vårt må endres. Dette skjer kontinuerlig.

Nettverkene vi bruker vil sjelden kunne oppnå fullstendig informasjonsoverlegenhet og er sårbare for angrep.

Fremtiden er grunnleggende uforutsigbar. Landstyrkers viktigste kvalitet vil forbli at de er trent, utrustet og ledet på en måte som gjør dem i stand til å takle et bredt spekter av utfordringer – både utfordringer de har planlagt for og de totalt uventede. Vi må kort sagt være fleksible. I Afghanistan blir vi minnet om dette hver dag.

 

Ny teknologi er viktig, men er ikke avgjørende alene. At styrkene kan takle nye og uventede situasjoner er viktigere enn å ha siste teknologiske skrik.

 

Landstyrker må ha tilstrekkelig volum for å kunne vinne. Vi er avhengige av å ha nok folk. De militære kjernefunksjonene beskyttelse, ildkraft og mobilitet kan ikke uten videre erstattes med hurtighet og presisjon. Vi trenger mennesker med kunnskap, motivasjon og tilpassningsevne.

 

Landmakten står foran store utfordringer. I dyp fred har nasjoner en tendens til å fokusere på plattformer. Plattformer som har industrimessige konsekvenser. Det militær-industrielle kompleks påvirker. Arbeidsplasser. Industri. Nasjonal kompetanse. Når uroen kommer er det soldaten som trer fram i folks bevissthet. Soldaten som gir trygghet til menneskene.

 

Innsikter kan ikke trylles frem fra skrivebordet gjennom enkle vurderinger. Kunnskap om den type komplekse sammenhenger det her er tale om, kan bare bringes til veie gjennom forskning og erfaringer.

Forskningsbasert kunnskap kan gi oss mange svar. Jeg venter med stor spenning på Landmaktstudien som er satt i gang på Forsvarets Forsknings Institutt.

 

Bare gjennom systematiske studier er det mulig å vite hva som er den totale effekten av å inkludere, eller kutte, enkeltkapasiteter.

Hva er eksempelvis betydningen av luftvern i Hærens avdelinger? Internasjonalt er luftvern et av kriteriene i definisjonen av en Hær. Norge har det ikke.

—-

Det er tatt noen gode valg med tanke på investeringer til Forsvaret. Vi trenger fregattene og kampflyene. Dette er pilarer i forsvaret av landet. Kampfly er både viktig og dyrt. De store prosjektene er så tunge at Hæren må stille seg i rekken i moderniseringen.

 

De gode nyhetene for Hæren er at vi skal oppgradere og utvide CV90-flåten slik at vi får en komplett og oppgradert middelstung klasse pansrede beltekjøretøy.

 

Hæren får styrket sin oppklaringskapasitet betydelig med beltegående og hjulgående, stridsoppklaringssystemer. Disse vognene vil fungere som nav i et system av sensorer både på bakken og i luften.

 

Hæren vil få erstattet sine aldrende artilleriskyts med nye ARCHER haubitsers. Dette er et samarbeidsprosjekt med Sverige.

 

Ved den siste langtidsproposisjonen for Forsvaret besluttet Stortinget å opprettholde 3 manøverbataljoner i Hæren. To skulle være mekaniserte og en skulle være motorisert og lettere oppsatt. Det ble ikke eksplisitt planlagt med investeringer for den tredje bataljonen.

 

Vi i ferd med å anskaffe 170 IVECO kjøretøy, samt å gjøre små oppdateringer på våre SISU, PATRIA-vogner 113 vogner.

 

Det er behov for materiell – til bruk i operasjonene – til bruk i trening av kommende kontingenter – til en manøverbataljon og til reserve.

 

Hærens knyttneve er stridsvognsystemet.

Stridsvognene er det kraftigste kampsystemet til Hæren – kjernen i å kunne ta, slå og holde. Det er særdeles viktig for Hæren at denne klassen blir fornyet skal ha denne kapasiteten i fremtiden.

(Personell)

I en moderne, norsk hær er det viktig å beholde kompetanse og profesjonalitet, samtidig som man utnytter mulighetene til forankring og bredde som ligger i verneplikten. Vi vil også sikre at Hæren bruker de vernepliktige på en måte som gagner både de som er inne og oss som organisasjon-

Vi har gode resultater fra avdelingsbefalsordningen – og jeg ser på mulighetene for videreutvikling av denne mot et spesialistbefalskorps eller et sersjantskorps. Hensynet til lederskap, kompetanse og erfaring på grunnplanet peker ganske entydig i retning av et slikt korps. Korpset bør ha et eget utdannings – karriere – grad – og lønnssystem.

For å bevare kompetansen lengst mulig er en hærreserve veien å gå – uten å øke kostnadene for mye. Det er ikke snakk om å opprette nye mob-avdelinger, men knytte reserver til eksisterende avdelinger.

Jeg ser også med glede på samarbeidet med Nederland – Army Cooperation Initiative – som et tiltak under utvikling og som gir oss stor verdi på flere måter – ikke minst på kompetansesiden.

—-

Å være veteran er en styrke. Både for den enkelte og for samfunnet. Mennesker som har vært villige til å ta både personlig risiko og påkjenninger.

De gir norske borgerne – gjennom sine folkevalgte – mulighet til å bidra til å løse verdenssamfunnets oppgaver. At et samfunn har veteraner er et privilegium.

 

Veteraner er ikke ofre. Veteraner er ikke nødvendigvis svake, skadde, eller ødelagte.

De fleste er vanlige mennesker med verdifulle erfaringer. Erfaringer resten av samfunnet har godt av å høre på og lære av.

 

Hæren produserer hvert år nye veteraner.

Samfunnet må sette pris på og verdsette disse menneskene. Også de som har ofret ekstra mye – og bærer dette med seg etter de kommer hjem.

 

Veteraner har familier. Familien betaler en dobbelt pris. Usikkerheten ved å ha sin kjære i en farlig operasjon. Det å være alene med snømåking – gressklipping eller barnehagehenting. Når hverdagens gjøremål må løses av en – og ikke to.

 

Hæren sender kontinuerlig ut soldater. Det er samme menneskene igjen og igjen. De fleste som jobber hos meg er derfor veteraner – i tillegg til å være soldater i aktiv tjeneste.

(Tmbn 6 Afgh + 3 Balkan. Grenaderer. Militære sjefer.)

Vi må ta med dette perspektivet også når vi planlegger strukturen og størrelsen på Hæren, og når de folkevalgte sier ja til internasjonale oppdrag.

 

Konsekvenser av å feile her, er misbruk av den viljen soldatene har til å ta disse påkjenningene.

 

Hæren tar sin del av ansvaret. Jeg har frem til sommeren 2010 etablert et prosjekt nettopp for ytterligere å rette fokuset mot veteranoppfølging. Jeg vil bli enda bedre til å ta vare på folkene våre.

 

Når det gjelder anerkjennelse har samfunnet utenfor Forsvaret et stort ansvar.

 

Det er ikke Forsvaret, men innbyggerne i det demokratiske Norge som sender soldater ut i operasjoner.

Når disse menneskene kommer tilbake, er de derfor et samfunnsansvar.

Jeg har i dag stilt spørsmålet om hvorfor vi har en Hær.

Jeg har forklart hva jeg mener skal til for å bygge om den Hæren vi har – til den Hæren vi har behov for. Som sjef for Hæren ser jeg på den viktigste jobben for meg i årene som kommer å sikre – øke – og modernisere – samtidig som vi hver dag skal løse oppdrag og delta i operasjoner. Det betyr videre omstilling.

 

Det ligger en god plan til grunn for utviklingen av Hæren. Den er jeg fornøyd med. Utfordringen ligger i presset på de årlige driftsbudsjettene, og de langsiktige investeringene. Det er ingen liten utfordring. I 2010 har vi etterslep for å nå dit planen sier at vi skal.

 

Midt oppe i omstilling, modernisering og operasjoner er dette en meget krevende oppgave.

For Hæren handler det om å utstyre menneskene – ikke bemanne utstyret.

Hæren er mennesker. Vår virksomhet dreier seg fortsatt om dyktige soldater som jobber sammen – mot et felles mål – om å løse et oppdrag.

 

Du kan utkjempe krig med plattformer, men du vinner freden med mennesker.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. januar 2006

ved

Generalmajor Robert Mood
Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren

Formann, mine damer og herrer!

Generalmajor Robert Mood. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Hæren har vært gjennom en krevende omstilling i året som gikk – og det er lite som tyder på at vi er ved veis ende. Snarere tvert i mot: Skal vi oppfylle de krav og forventinger som samfunnet og våre politiske myndigheter har til et moderne Forsvar gjenstår fremdeles store grep. Som Forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det i denne sal for to måneder siden: ”Situasjonen er i realiteten den, at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg med hensyn til Forsvarets fremtid”. Dette berører i høyeste grad også Hæren, som i praksis består av én brigade, spesialstyrker, en ISTAR-enhet, samt HM Kongens garde og Grensevakten.
I tråd med Stortingets innstillinger fra 2001 og 2004 har vi de senere år lagt et godt grunnlag for en ny Hær. Dette er riktignok en Hær som er betydelig mindre enn tidligere. Men til gjengjeld besitter vi i dag kapasiteter med bedre reaksjonsevne og bedre tilgjengelighet. Dette gjør at vi kan håndtere et bredere oppgavespekter hjemme og ute på en mer effektiv og troverdig måte. Vi har med andre ord i dag en Hær som er bedre skikket til å møte dagens og morgendagens utfordringer enn det vi hadde for bare få år siden. En relevant Hær i dag og i morgen tilsier med andre ord at vi trenger mer av det nye, og mindre av det gamle.
Når vi likevel må være forebredt på å ta vanskelige valg i tiden som kommer er det fordi kostnadsutviklingen ubønnhørlig innhenter oss. Men i denne erkjennelsen, som verken er ny eller et spesielt særnorskt fenomen, ligger det også noe positivt: Den skjerper evnen vår til fortsatt innovasjon; vi tvinges til å tenke kreativt, på tvers av troppearter, forsvarsgrener og landegrenser. Slik generer vi mer forsvarsevne ut av offentlige ressurser.
Hovedbudskapet mitt her i kveld er derfor følgende: Vi er nødt til å holde et fortsatt høyt trykk i den videre moderniseringen. Dette er en forutsetning for at vi i fremtiden skal være i stand til å levere mer relevant landmilitær evne. De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner, kommer ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke på grunn av større bevilgninger. Tvert om: Våre styrkebidrag kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

Situasjonen på starten av det nye året er vesentlig mer positiv enn negativ. På plussiden har vi en rekke velfungerende og operative bataljoner. Disse holdes oppe av soldater av alle grader som holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig har vi også fått på plass bedre rutiner for økonomistyring og forvaltning av materiell. I tillegg har vi fått på plass to innrykk i året med vernepliktige mannskaper til førstegangstjeneste. Dette gir Hæren et fortløpende påfyll av ressurssterk ungdom. To innrykk i året styrker vår beredskap ved at flere mannskaper, med minst seks måneders tjeneste, er tilgjengelig for innsetting nasjonalt til enhver tid. Sist – men ikke minst: Jeg er glad for at mangfoldet blant Hærens ledere har økt. For første gang har en kvinne i Hæren konkurrert seg til sjefsstillingen i HM Kongens garde. Vi håper flere kvinner følger etter. Hæren er nemlig, i likhet med enhver annen etat, avhengig av et sammensatt ledersjikt. Dette mangfoldet setter oss bedre i stand til å håndtere bredden av utfordringer vi til daglig stilles overfor, hjemme så vel som ute.
På minussiden har vi en brigadestruktur som sliter med å holde ved like og videreutvikle et levende samvirkesystem. Brigaden er på en del områder under kritisk masse, og har dermed svekket evne til å gjennomføre selvstendige kampoperasjoner. Men tross dette ser jeg optimistisk på tiden som kommer: Vi har meget dyktig og lojalt personell som tross stor belastning leverer meget gode resultater. Vi har en politisk ledelse som viser vilje til fortsatt moderniseringen. Vi har på trappene en ny Forsvarsstudie. FS-07 vil legge grunnlaget for en struktur som forhåpentligvis vil gi en mer langvarig balanse mellom ambisjon og budsjett, samt mellom operativ og ikke-operativ struktur.
Kveldens foredrag er lagt opp på følgende måte. Innledningsvis vil jeg si litt om det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Hæren. Deretter vil jeg kort berøre den økonomiske situasjonen før jeg gir en statusrapport på Hærens ulike troppearter og de operative leveranser vi har gående. Avslutningsvis skisserer jeg veien videre, med vekt på hvordan vi selv kan bidra til å håndtere utfordringene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske forutsetninger og økonomiske realiteter.
Sikkerhetspolitisk rasjonale

I likhet med hva som ble gjort i Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003 vil det også i kommende forsvarsstudie bli en betydelig vekting av vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. For Hærens vedkommende betyr dette at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel ressursforvaltningen i nord, naboskapet til Russland og utviklingen i NATO, virker inn på styrkeplanleggingen. Det er altså ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne. La meg også peke på at nedleggelsen av Hvalsmoen, Haslemoen, Eggemoen, Helgelandsmoen og hærens fraflytting av Heistadmoen viser at synlighet og tilstedeværelse i nord har prioritet. Nedleggelse og samlokalisering har primært funnet sted i sør. Vi utdanner i dag flere mannskaper i nord enn i sør, og denne landsdelen vil forbli ett av Hærens kjerneområder.[1]
Når det er sagt er det få – om noen, sikkerhetspolitiske kriser eller episoder som har noen som helst militær løsning for et lite land som Norge. For et lite land med meget begrensede militære virkemidler til disposisjon er det bare politiske løsninger som er aktuelt. Norsk suverenitets- og myndighetsutøvelse i nord, herunder med landmilitære styrker, er med andre ord ikke forankret i vår nasjonale militære slagkraft. De fleste aktører som opptrer i dette området vil uansett kunne oppbringe større militære kapasiteter enn oss. Å knytte egne sikkerhetsutfordringer i nord opp til et større internasjonalt hele, gjennom samarbeid og integrasjon med andre land og organisasjoner, har derfor vært – og er fortsatt, den norske tilnærmingen.
I tråd med denne politikken utvikler Hæren landmilitære kapasiteter med høy reaksjonsevne, stor tilgjengelighet, og relevans i hele oppgavespekteret. Dels fordi en slik landmilitær innretning er best egnet til å håndtere nasjonale kriser alene; og dels ved at de samme kapasitetene styrker autoriteten til de nøkkelinstitusjoner vi selv er avhengige av – altså FN og NATO. Den sikkerhetspolitiske gevinsten som kommer ut av det militære omstillingsarbeidet er derfor meget viktig, men betydelig underkommunisert: Ved at vi har tatt grep for å modernisere Forsvaret, har norske myndigheter fått enda bedre mulighet til å knytte egne sikkerhetsutfordringer til et større internasjonalt hele. Ved å stille med relevante og kompetente styrker på rett sted til rett tid blir norske syn og interesser hørt og lyttet til; allierte partnere blir bedre kjent med norske forhold, norske beslutningstakere og særlige problemstillinger som vi ønsker fokus på.
En riktignok betydelig mindre, men mer alliansetilpasset Hær – som på kort varsel kan stille med meningsfulle og relevante bidrag til FN og NATO, bidrar derfor til å hindre den politiske marginalisering vi ønsker å unngå. Dette gjelder ikke minst i vårt strategiske nøkkelområde i nord, hvor stormaktsinteresser i ulike sammenhenger gjøres gjeldende, og der beslutninger kan bli tatt uten vår deltakelse. I et slik landskap er det viktig å være på banen, vise initiativ, besitte kritisk kompetanse, og skape forutsetninger for et nettverk av lydhøre samarbeidspartnere.

Landmilitære styrker som kan støtte opp under dette langsiktige og kontinuerlige arbeidet kommer selvsagt ikke av seg selv. De skapes gjennom høykvalitet personell i samvirkesystemer som kan vedlikeholdes og videreutvikles. Dette gjør at vi kan ivareta og videreutvikle det vi er best på – nemlig evnen til å stille med soldater og avdelinger som er trent til å håndtere kompliserte operasjoner under alle forhold. En forutsetning for dette er samsvar mellom ambisjon og budsjett, og mellom operativ og ikke-operativ struktur. Dette bringer meg inn på den økonomiske situasjonen som jeg skal ta ganske kort.
Økonomiske forhold

Den økonomiske utviklingen for Hæren, som for resten av Forsvaret, er preget av realvekst i kostnadene. Dette gjelder både på drifts- og investeringssiden. Dersom det ikke kompenseres for realveksten gjennom en tilsvarende økning i budsjettet vil nødvendigvis avstanden mellom den operative evnen og det politiske ambisjonsnivå øke. Samtidig legger gjeldende langtidsplan til grunn at Hæren pr 2006 er for liten ift oppgavene og at videre gevinstuttak i Forsvaret skal finansiere en økning i Hæren. Vi vil med synkende budsjetter -i nær fremtid- ha store problemer med å gjenopprette og videreutvikle en relativt balansert struktur av landmilitære samvirkesystemer, slik vi kjenner de i dag.

Den økonomiske hestekuren i 2005 har kostet dyrt, men har vært helt nødvendig. Vi har riktignok ikke klart å få rekruttert nok vervede, ei heller øvet eller skutt så mye som vi gjerne skulle ha ønsket. I tillegg har vi måttet parkere mye materiell fremfor å drive utdanning på det. Hestekuren fra i fjor har imidlertid også bidratt til noe positivt -ut over gjenvunnet økonomi- og materiellkontroll-; den har økt vår iver etter å søke alternative løsninger, som gjør at vi får mer treningseffekt ut av de pengene som stilles til disposisjon.

Nå skal jeg ikke forutsette noe som helst om budsjettenes størrelse de kommende år. Jeg vil imidlertid minne om at tidligere erfaringer gir lite grunn til optimisme. Det er særlig grunn til å minne om at Forsvarets kjøpekraft reduseres for hvert år som går.[2] La meg derfor påpeke konsekvensene av et flatt budsjett som i realiteten betyr et synkende budsjettnivå:

Hæren vil enten måtte vurdere å legge ned én eller flere troppearter, eller integrere disse med allierte samarbeidspartnere;

Hæren vil om få år neppe klare å stille med mer enn én kompanistridsgruppe, eller ca 300 soldater, i utenlandsoperasjoner kontinuerlig;

Behovet for å konsentreres virksomheten til et minimum antall leire øker;

Hæren må vurdere nye løsninger for organisering av samvirkesystemer og styrkegenerering.

For å møte denne usikkerheten velger vi å gå aktivt ut for å sikre et nøkternt driftsnivå for 2006. Med dette menes at vi legger til rette for en ressursmessig satsing der personell prioriteres før materiell. Et eksempel på dette er at vi reduserer antall stormpanservogner (CV-9030) fra 89 til 52 i daglig drift ila 2006 for å sikre et rimelig samsvar mellom levetid og vedlikeholdskostnader, samt tar ut av drift materiell som ikke skal være med videre fordi det ikke har operativ langsiktig verdi. Med ansvar for drøye to tusen ansatte er ikke dette bare en økonomisk og operativ prioritering. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi våre ansatte et best mulig øvings- og utdanningsgrunnlag når vi sender dem ut i krevende operasjoner.
Status for Hæren

I lys av det som nå er sagt vil jeg gå nærmere inn på status i Hæren. Jeg vil først poengtere noen viktige sider på personell- og kompetansesiden deretter ift de oppdrag vi løser hjemme og ute året rundt. Til slutt vil jeg si litt om det ansvaret vi selv har til å tenke nytt slik at vi klarer å ta ut mer effekt av de penger som stilles til disposisjon.
Personell- og kompetansemessige forhold

Hæren vil gjennom avdelingsbefalsordningen få et betydelig kvalitativt løft. Tradisjonene fra Brigaden i Nord-Norge, samt den erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner gjør at vi nå kan foredle vår viktigste strategiske ressurs på en helt annen måte enn tidligere. Dette er verdifull kompetanse som det offentlige har brukt lang tid og store summer på å bygge opp. Å ivareta denne kunnskapen krever levende fagmiljøer med stor grad av kontinuitet og fagkompetanse – særlig blant yngre mannskaper og befal. Avdelingsbefalsordningen styrker disse helt grunnleggende personell- og kompetansemessige forhold ved Hærens operative evne.

Uansett hvilken type operasjon man sendes inn i, så er kravene til samtrening, utdanningsstandard og personlig utrustning den samme. Avdelingene må være trent, utrustet og ha et samhold som gjør dem egnet til å håndtere kampoperasjoner og humanitær innsats i ett og samme scenario. Dette er avgjørende både for å kunne sette makt bak kravene, men også for å komme seg helskinnet ut av vanskelige situasjoner. Trening i reelle kampoperasjoner er ikke det samme som å si at høyintensitetskrig i konvensjonell forstand alltid skal være første prioritet. Evnen til å skape politiske resultater med militære virkemidler går i dag vel så mye gjennom kulturforståelse og mellommenneskelig samkvem. Politisk uttelling og egen styrkebeskyttelse er derfor vel så ofte et resultat av gode etterretninger, flerkulturell innsikt og tillitskapende arbeid, fremfor fysiske tiltak alene – som for eksempel mer panserbeskyttelse eller mer ildkraft. Det er summen av disse faktorene som skaper den moderne soldaten vi er ute etter. Ved å fremelske denne kompleksiteten kan vi også forebygge situasjoner der én soldats handling, i ytterste konsekvens, kan velte regjeringer på grunn av dårlig vurdering eller mangelfull helhetstenkning.
Det komplekse trusselbildet i våre innsatsområder har paradoksalt nok satt oss bedre i stand til å utnytte vår fremste fortrinn: (i) Evne til å stille med høyt kvalifiserte mannskaper og befal; (ii) evne til å operere i krevende operasjoner der skillet mellom krig og fred, mellom venn og fiende, langt på vei er visket ut; (iii) evne til å lede operasjoner preget av en tett koordinering mellom mange forskjellige statlige og ikke-statlige aktører, troppearter og forsvarsgrener.
Muligheten til å bruke det samme personellet til oppdrag som krever stor variasjon i virkemiddelbruken, fra upansrede kjøretøyer, via lettpansrede patruljekjøretøyer til pansrede beltekjøretøyer i ett og samme scenario, er for Hæren nøkkelen til suksess. Dette gjelder både i forhold til egen sikkerhet, i forhold til vår operative fleksibilitet, og ikke minst i forhold til den politiske innflytelsen vi søker å oppnå gjennom vår militære deltakelse.

Jeg vil imidlertid understreke at denne tilnærmingen er krevende. Den lar seg vanskelig gjennomføre uten vernepliktsordningen. Så lenge Forsvarets behov får være styrende for personellinntaket er vi privilegerte som får rekruttere fra en vernepliktmasse som er i verdensklasse, både utdannings-, holdnings- og helsemessig. Dette gjør det mulig for oss å trekke på de beste ressursene – og skape multirolle avdelinger med stor relevans i hele oppgavespekteret.
Dette bringer meg over på den totale personellmassen vi forvalter i dag. Det hjelper lite å løse løpende oppdrag om vi ikke samtidig klarer å ta skikkelig vare på personellet. Dette gjelder både i forhold til å leve et noenlunde normalt familie liv, og i forhold til den ballasten vi gir våre mannskaper. Dette er et moralsk ansvar som innebærer å gi våre kvinner og menn høyeste prioritet slik at de er i stand til å klare seg under alle typer forhold. Men ansvaret slutter ikke der. Skal Hæren og Forsvaret være en attraktiv arbeidsplass må vi gjøre flere ting samtidig; For det første må vi legge til rette for ufordrende og meningsfull tjeneste, med materiell og kamerater hver enkelt lærer å stole på. For det andre må vi sikre ettervern og oppfølging av det personellet som har gjort tjeneste. Våre veteraner bør få formaliserte rettigheter, f eks gjennom en egen veteranlov. For det tredje bør vi i størst mulig grad samlokalisere på tvers av forsvarsgrener for å sikre best mulig tilrettelegging for familiene i synergi med levende lokalsamfunn.
Operative leveranser

Etter et relativt tungt år i 2005 kan vi i dag konstatere at Hæren har kommet seg på bena igjen. Mye av denne æren tildeles en lojal og oppofrende arbeidsstokk og deres familier som bretter opp armene og som står på selv når det kniper som verst. Dette personellet gjør det mulig å få mye mer ut av de i overkant 2100 ansatte og ca 4000 vernepliktige enn vi har lov til å forvente. Det bekymrer meg imidlertid at vi ligger veldig høyt i operasjonstempo. Danmarks hærsjef sier for eksempel at de maksimalt kan ha 1500 soldater ute, normalt 750 – og han har 9000 ansatte![3] Et forholdstall på 1:12.[4] Den norske Hæren har ca 2100 ansatte – med for tiden gjennomsnittlig 550 ute til enhver tid. Det er mindre enn på lenge, men allikevel 1:3 1/2. Samtidig har vi to pågående operasjoner i Norge, med Grensevakt og Kongehusvakt. Dette reduserer forholdstallet ned mot 1:2! Behovet for å komme over på et system for styrkegenerering og innsats som gir et reelt forholdstall på 1:6 for Hærens avdelinger og kompetansemiljøer er stort.
I dagens situasjon taler også mye for at vi burde søke å ta ut mer operativ nytteverdi av våre mannskaper. I stedet for å slippe meget dyktige soldater, med verdifull og fersk erfaring fra sitt første oppdrag, skulle jeg gjerne sett at flere fortsatte en eller to vervingsperioder.
Det er imidlertid viktig å påpeke at vi får veldig mye ut av den lille Hæren vi har. Av et årskull på ca 4000 vernepliktige og 2100 fast ansatte leverer vi: (i) 1000 kvinner og menn til Kongehusvakt,[5] (ii) 100 nye grenaderer til Telemark bataljon, (iii) 300 sersjanter fra den grunnleggende befalsutdanningen, (iv) 1200 vernepliktige soldater med seks måneders tjeneste fra Brigade Nord sine to bataljoner i Troms, samt (v) i overkant av 400 kvinner og menn til grensevaktstjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger.[6] På toppen av dette kommer yrkesavdelingene i Hæren: Telemark bataljon, Hærens jegerkommando, Etterretningsbataljonen, en mobil taktisk landkommando, en såkalt Ground Recce tropp i Garnisonen i Porsanger, samt de til enhver tid opererende enheter og enkeltmennesker som tar del i internasjonale operasjoner. I sum betyr dette at cirka 70 % av dagens Hær enten deltar i en pågående operasjon, eller er på beredskap for å kunne gå inn i en sådan. De øvrige 30 % brukes til produksjon og videreutvikling av kompetanse innenfor grunnleggende befalsutdanning, krigsskole, våpenskoler og så videre. Dette kaller jeg leveranseevne!
Det som er utfordringen er med andre ord ikke hva vi faktisk får ut av det vi har. Utfordringen ligger i å minimalisere overproduksjon, forlenge den operative nytteverdi og i å håndtere samvirkesystemenes sårbarhet – dette siste kommer jeg tilbake til.

For å summere opp så langt vil jeg derfor si at Hæren – i likhet med resten av Forsvaret, har en idealisme og dugnadsånd av stor verdi. Ved at Hæren de senere år har klart omstillingen bedre enn mange av våre samarbeidspartnere, og samtidig levert operative leveranser av høy kvalitet, har vi blitt en ettertraktet og troverdig samarbeidsparter. Jeg er imidlertid redd for at vi forbruker mer av denne verdifulle holdningskapitalen enn vi for tiden klarer å bygge opp. Det er noe vi ikke tar lett på – fordi det er dette som til syvende og sist gjør at vi kan høste politiske gevinster fra de pengene som samfunnet kanaliserer inn til militære formål.

 

Status i Hæren: Kritisk masse og behovet for fortsatt omstilling

Dette bringer meg over til ett av kveldens hovedtemaer – nemlig vår evne til å omstille oss og tenke nytt. Med en liten Hær, som på mange felter er under kritisk masse, blir dette avgjørende. Min oppgave er selvsagt å bidra til at vi skaper mest mulig innsatsevne for tildelte ressurser. Frem til i dag har Hæren tilnærmet seg denne oppgaven på tradisjonelt vis innenfor en brigaderamme: En organisering som bygger på forskjellige våpen- og troppearter. Eksempler på dette er artilleri, infanteri, kavaleri, sanitet og logistikk. Disse krever hver for seg egne kjøretøyer, våpensystemer, reservedeler, utdanningsfasiliteter og instruktører med faglig spisskompetanse. Hva er så status for de ulike troppeartene og muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle deres kjernekompetanse?
ISTAR-miljøet er i vekst. Til tross for en krevende personellsituasjon i 2005 har evnen til å levere viktige innsatsbidrag økt. Årsaken er tredelt: (i) dels som følge av at verdifull kompetanse er ervervet fra tjeneste i Afghanistan; (ii) dels som følge av ulike kurs- og kompetansepakker på høyskole- og universitetsnivå; og (iii) dels som følge av et tett og godt samarbeid med den nederlandske 103. ISTARbn.
Status i Ingeniørvåpenet er mer ujevn. På den ene siden knytter det seg store utfordringer til videreføringen av kritisk kjernekompetanse innen for eksempel minerydding og ABC-vern. På den annen side leveres det en rekke gode bidrag til manøveravdelingene gjennom stormingeniør-, bro- og oversettingskapasiteter. Men også her er bemanningssituasjonen tynn fordi etterspørselen etter ingeniørstøtte til operasjoner hjemme og ute er stor hver gang – som for de fleste av nisjekapasitetene.
Logistikk-, sanitets- og militærpolitifunksjonene preges fremdeles av store utfordringer hva angår evnen til å spisse leveransene mot økt gripbarhet. Dersom disse funksjonene skal kunne samvirke med manøveravdelingene i Hærens reaksjonsstyrke kreves integrerte kommando- og kontrollsystemer, større mobilitet, og bedre beskyttelse enn det vi per i dag klarer å levere. En stadig mer anstrengt personellsituasjon, særlig innen rekruttering og opplæring forsterker utfordringene.
Artilleri og luftvern: Hæren har i dag dårligere luftvernstøtte enn ønskelig, i det NASAMS ikke er godt nok tilpasset landmilitære operasjoner, og RB-70 er ute av strukturen. MRLS-systemet er avskaffet som divisjonsartilleri, og tatt ut av daglig drift. Hærens to artilleribatterier opprettholder tilstrekkelig kompetanse til å understøtte to bataljonsstridsgrupper, men er hardt presset på ildledere og mållokalisering, som er en meget etterspurt og relevant vare internasjonalt.

Samband og K2IS-funksjonene har, fordi de er av kritisk betydning for alle de øvrige avdelingene, gjennom 2005 hatt opp imot en tredjedel av befalsoppsetningen i internasjonale operasjoner. Av den grunn har det blitt stadig mer krevende å bevare små men viktige fagmiljøer, som for eksempel Transportable IKT-moduler og database- og nettverksadministrasjon, fra total forvitring.

Manøverenhetene fortsetter isolert sett å levere kvalitativt høyverdige bidrag til stadig mer komplekse oppdrag. Evnen til å videreføre kritisk kompetanse innen TOW, stridsvogn og bombekastere er imidlertid meget sårbar.

I sum betyr dette at Hæren generelt og Brigade Nord spesielt etter de fleste målestokker befinner seg under kritisk masse. Dette gjelder både i forhold til operativ utholdenhet, videreutvikling av levende samvirkesystemer og det politiske ambisjonsnivået.

Utfordringene som her er skissert gjør det derfor desto viktigere å fortsette moderniseringen. På den måten kan mer ressurser kanaliseres inn mot flere gripbare styrker og mer kompetente og fleksible samvirkesystemer.
Dette bringer meg inn på den avsluttende delen av foredraget her i kveld. Er det slik at Norge som prioritet nummer én bør stille med en tradisjonell brigade i utenlandsoperasjoner? Kan det være at vi er for tradisjonsbundne i vår tenkning når vi setter likhetstegn mellom behovet for operative samvirkesystemer og en gitt brigadestruktur? Som Generalinspektør for Hæren er jeg mer opptatt av den militære og politiske effekten som skapes enn om vi velger å kalle styrkene for divisjoner, brigader, kampgrupper eller innsatsenheter.

For å være konkret: Ett samvirkesystem kan være 500 mann satt sammen av spesialister innen for eksempel transport, ingeniør og sanitet. I en slik sammenheng trenger ikke kampelementet være større en det som er nødvendig for vakt og sikring. Et annet samvirkesystem kan være en stridsgruppe tilsvarende den vi inntil nylig hadde i Afghanistan: En norskledet bataljonsgruppe satt sammen av et mekanisert infanterikompani, et ISTAR-element og en logistikkavdeling. Resten av bataljonen – to kompanier – kom fra samarbeidsland. Et tredje samvirkesystem kan være en fleksibel bataljonsstridsgruppe fra Hæren, sammen med en vakt- og sikringsstyrke fra HV, helikoptre og UAV’er fra Luftforsvaret og et transportkompani fra FKL under en brigadekommando.
I sum knytter disse tankene seg opp til ett av de hovedbudskap som forsvarsministeren redegjorde for i sitt nyttårsforedrag her i Samfundet – nemlig behovet for økt fleksibilitet i vår militære yteevne. En større grad av modularitet i måten vi setter sammen de ulike samvirkesystemer på, vil gjøre oss bedre egnet til å understøtte politiske formål med relevante og tilpassede militære virkemidler. Og ikke minst: Det gjør det enklere for oss å rette ressursbruken mot de kapasiteter og styrkebidrag som vi er best på.

Jeg vil avslutningsvis peke på aktuelle grep som kan bidra til å gjøre våre utfordringer håndterbare.

 

Fremtiden

For det første, vi må bli tydeligere på tiltak som videreutvikler den fellesoperative tilnærmingen. Dette øker den politiske uttellingen fordi kritiske bidrag gir større innflytelse. En forutsetning for dette er militære kapasiteter som er relevante i alliert sammenheng – og som gjør det mulig for små land å utnytte sitt komparative fortrinn i forhold til viktige allierte. Samtidig må de samme kapasitetene fullt ut ivareta vår nasjonale krisehåndteringsevne. En sterkere vektlegging av landmilitære enheter som ikke virker dupliserende i nasjonal eller alliert sammenheng er derfor en forutsetning for mer politisk uttelling.
Skal fremtidens Hær unngå et systemsammenbrudd som følge av reduserte rammer, må vi satse på integrering samt gjensidig forsterkende kapasiteter både mellom forsvarsgrenene og ift alliansepartnere. Landmilitære avdelinger ned på bataljonsnivå bør derfor på sikt utvikles på basis av fellesoperativ integrering. For Hærens vedkommende er det naturlig å være ledende på dette feltet. Dels fordi Luft- og Sjøforsvaret allerede besitter velutviklede IKT- systemer på strategisk nivå; og dels fordi de to grenene i fremtiden vil besitte viktige effektorer som i de fleste sammenhenger også kan understøtte landmilitære operasjoner. Å øke den gjensidige avhengigheten mellom kapasitetene er i så måte en driver for mer transformasjon og mer operativ evne.
En naturlig konsekvens av dette er også sterkere integrasjon mellom forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra. En fellesoperativ TRADOK og en felles krigsskole kan, dersom de legges opp på riktig måte, gi betydelige operative fortrinn. Samtidig vil et fellesoperativt tankesett få større innflytelse i Forsvarets militære organisasjon, og dermed gjøre det enklere å operere ”joint” lenger ned i organisasjonen. Grenvise kompetansebehov kan ivaretas i de respektive forsvarsgrenenes våpenskoler og fagkurs.

For Hærens vedkommende vil en naturlig videreføring av denne logikken tilsi prioritering av de landmaktskonsepter som virker drivende på fellesoperativ tankegang. Et eksempel i denne sammenheng er vår nye ISTAR-kapasitet. Gjennom tett samvirke med Sjøforsvarets kystjegerkommando og Luftforsvarets UAV kapasitet utgjør ISTAR-konseptet en kritisk ressurs for evnen til å opprettholde taktisk og strategisk beslutningsgrunnlag hjemme og ute. Internasjonalt omtales det norske ISTAR-konseptet som banebrytende i arbeidet med å fremskaffe presist beslutningsgrunnlag raskt. Konseptet er en katalysator i forholdet mellom sensorer, effektorer og beslutningstakere.
For det andre, skal Hæren være en pådriver for mer fellesoperativ tankegang må investeringsporteføljen fokusere mer på moderne løsninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Moderne IKT-systemer med nødvendig integritet og robusthet er en forutsetning for effektivt samvirke. Dette gjelder ikke bare i forhold til de andre forsvarsgrenene. Vel så viktig er evnen til å drive effektiv krisehåndtering på tvers av departementale ansvarsområder og grensesnitt. Det faktum at mange av dagens utfordringer krever større grad av tverrdepartemental koordinering er i seg selv en driver for denne tankegangen. På lag med for eksempel Politiet, den sivile redningstjenesten og Sivilforsvaret, vil vi sammen kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på en mer koordinert og effektiv måte. Den samme logikken gjelder naturligvis også i forhold til våre allierte samarbeidspartnere. IKT-løsninger som fremmer flernasjonal forsvarsintegrasjon knytter oss tettere opp imot de internasjonale sikkerhetsfellesskap vi ønsker å støtte – og som gjør det mulig for et lite land å bli hørt i selskap med andre og større stater.
Med oppgraderte IKT-løsninger vil også det beste fra vår eksisterende materiellarv bli tilført ny relevans i lang tid fremover. Ett eksempel er stormpanservognen CV 9030. Med et bedre situasjonsbilde og evne til å trekke på våpen fra Sjø og Luftplattformer kan avdelinger med CV9030 levere mer effekt enn det våre tradisjonelle og omfangsrike samvirkesystemer klarer i dag. Økt satsing på enhetsplattformer med flerbruksegenskaper reduserer med andre ord den overlappende funksjon som mange av Forsvarets avdelinger og kjøretøyer har i dag.
For det tredje – og i forlengelsen av det som er sagt: Med økt fellesoperativ tankegang og bedre IKT-løsninger, kan landmilitære operasjoner gjennomføres med færre ulike strukturelementer og med færre særegne våpensystemer enn i dag. Dette åpner opp for en betydelig systemopprydding i egne rekker, der Hæren på sikt vil kunne forvalte en mer homogen portefølje av enhetskjøretøyer og våpensystemer med multi-rolle egenskaper. Færre ulike kjøretøyer og færre ulike våpensystemer gjør det lettere å rasjonalisere vedlikehold, ettersyn, reservedelslagre og opplæring. For å komme i driftsmessig balanse er det derfor viktig at vi så tidlig som mulig starter utfasingen av de strukturelementer eller troppearter vi ikke skal ha med oss videre. Denne formen for systemopprydning i egne rekker vil også virke drivende på evnen til å tenke nytt. Det relative ”tapet” av å legge ned ett våpensystem, én kjøretøygruppe eller én troppeart kan kanskje kompenseres gjennom nye måter å operere på, eller ved å søke støtte gjennom tettere samvirke med andre forsvarsgrener og allierte partnere.
Til sist: En viktig forutsetning for kosteffektivitet og gripbare styrker er ordninger som nyttiggjør våre meget dyktige mannskaper lengre. I dagens situasjon er det kun cirka 20 % som rekrutteres til videre tjeneste ut over 6 mnd’er korttidsverving; resten returnerer til det sivile samfunn. Våre meget gode erfaringer tilsier at vi bør beholde rekruttering gjennom vernepliktsordningen som fundament. Én mulighet kan i denne sammenheng være forkortet førstegangstjeneste i hvert tyngdepunkt for å sikre tilhørighet til avdelingene fra starten av. Etter endt førstegangstjeneste kan de som ønsker det søke seg over i innsatsstyrkene – som de i løpet av førstegangstjenesten har fått godt innsyn i. En annen mulighet kan være å ha felles forkortet førstegangstjeneste i Forsvaret lokalisert på et sted. De som ønsker mer tjeneste kan fortsette i innsatsstyrkene. Her vil videre utdanning kunne skje under ledelse av eldre og mer erfarent personell i et såkalt ”buddy system”. Uansett modell bør vi holde fast på de mange suksesser nye metoder for rekruttering og dialog med de vernepliktige har gitt de senere år, ha som mål at identitet og tilhørighet knyttes til avdelingen tidligst mulig og at flest mulig verves i en eller to perioder.

 

Avslutning

Mine damer og herrer, i kveldens foredrag har jeg søkt å gi dere status i Hæren, innblikk i noen av utfordringer vi står overfor – og noen tanker om hvordan jeg tror vi kan bidra til å håndtere disse. Mitt hovedbudskap har vært at omstillingen må fortsette – først og fremst av to grunner: Bare slik kan vi generere flere gripbare styrker; og bare slik kan vi håndtere et flatt budsjettnivå som ikke kompenserer årlig realkostnadsvekst. Sistnevnte poeng betyr jo i realiteten reduserte bevilgninger. Dette faktum er i seg selv en driver for mer transformasjon og mer nytenkning – både i forhold til (i) hvordan Hærens samvirkesystemer organiseres, (ii) hvordan operativ utholdenhet skapes, og (iii) hvordan styrkegenerering gjennomføres.
I sum sier dette oss at evnen til å skue utover egen forsvarsgren blir avgjørende. Vi må med andre ord se på hvordan vi sammen – forsvarsgrener, departementer og allierte partnere, kan gjøre hverandre gode. En slik tilnærming gjør at vi kan skape mer forsvarsevne enn det vi isolert sett klarer selv. Militær effekt er derfor nivåuavhengig; divisjoner, brigader eller bataljoner blir lite relevante måleenheter. Så lenge militær effekt måles i grad av politisk måloppnåelse er det vår sikkerhetspolitiske relevans som er av størst betydning. Det viktigste er ikke å holde ved like brigader som kan føre selvstendige kampoperasjoner i et invasjonsscenario, mot en moderne høyteknologisk motstander. Det viktigste er å videreutvikle samvirkesystemer med kapasiteter som den norske Hæren har særlig gode forutsetninger for. Mannskaper og avdelinger som på kort varsel kan settes sammen til kapasiteter våre allierte også etterspør, og dra dit behovet er.
Gjennom tidlig tilstedeværelse med integrerte og relevante styrkebidrag blir vi mer synlige og mer delaktige i de utfordringer og beslutningsprosesser som til syvende og sist også angår egen sikkerhet. Dette gjelder om innsatsen leveres på Finnmarkskysten eller i Sudan; suksesskriteriene for moderne landstyrker blir de samme.
De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner kommer som nevnt ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke som resultat av økte bevilgninger. Tvert om: Relevante innsatsstyrker kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

[1] Vi utdanner ca 1800 mannskaper i Troms og Finnmark, og ca 1100 i ØG/Østlandet (TRADOK/Kort sikt: Brief til GIH vedr HOP-prosessen, november 2005).

 

[2] Paul Narum (2005): ”Forsvarets kjøpekraft er redusert med 40% siden 1990” (Aftenposten, 28. april).

[3] 9000 ansatte viser til FFI kilde vedr DA-NO komparativ studie. Kommentar fra Sverdrup: TRADOKs arbeid med studien antyder et tall i overkant av 8000; samt at tallene fra Danmark også inneholder forvaltningsavdelinger – som vi har overlatt til FLO.

[4] Sverdrup: Danmark har per i dag ca 1000 mann ute i intops – som gir et forholdstall på 1:8.

[5] To kontingenter á 500 soldater per år.

[6] To kontingenter á 200 soldater per år.

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
23. april 2001

«Status i Hæren»

Generalmajor Roar J. Haugen
Generalinspektøren for Hæren

Formann – Ærede forsamling!

1. Innledning
For to år siden, ved starten av inneværende langtidsperiode, uttalte jeg fra denne talerstolen at «Hæren er i ferd med å bli noe annet enn det siste Forsvars-kommisjon forutsatte».
Det har siden vist seg å holde stikk.
Gjennom hele etterkrigstiden har Norge hatt en mobiliseringshær av betydelig omfang, som del av et nasjonalt invasjonsforsvar.

Med de budsjettrammer som ligger til grunn for St prp nr 45 er ambisjonen om et invasjonsforsvar i realiteten forlatt.
Konsekvensen for Hæren er at den raskt er i ferd med å bli redusert til noe som best kan karakteriseres som en kompetanseorganisasjon. Den vil nå bli mindre i volum og den vil få en lavere operativ evne enn noen gang etter krigen. Samtidig er Hæren, gjennom intensjonene i St M nr 38 og påfølgende direktiver, gitt i oppdrag å forberede kapasitet for internasjonal militær innsats av et omfang som krever store ressurser fra vårt nasjonale produksjonsapparat.

Dette til tross sies det i ulike sammenhenger at «Forsvaret blir bedre».
En del av min fokus i kveld vil dreie seg om denne tilsynelatende selvmotsigelsen.

Utsagnet kan faktisk karakteriseres som riktig – i den forstand at «både kvalitet og reaksjonsevne på de styrkene som blir igjen blir meget god – kanskje bedre enn noensinne hvis man lykkes med å skape forutsigbarhet og stabile rammer». Men det vi ikke må glemme, er at den Hæren som blir igjen blir for liten til å møte et angrep mot Norge av noe omfang, den vil ha en meget lav stridsutholdenhet, samt at kapasiteten ikke vil være stor nok til å kunne møte et angrep mot geografisk adskilte områder samtidig.

Jeg har registrert innvendinger som at «Hæren ville vært for liten for den ambisjonen uansett», eller at «det er uansett ikke mulig for Norge å holde seg med en Hær stor nok til at et angrep kan stanses eller slås tilbake.»

Det er åpenbart riktig at Norge ikke har økonomisk mulighet til å opprettholde et Forsvar som i lengden ville kunne holde stand alene. Men dette er en erkjennelse som kan trekkes for langt – og da kan man ende med å trekke konklusjoner som blir feilaktige – ja endog innebærer en betydelig risiko.
Det har aldri, i etterkrigstiden vært tale om et rent nasjonalt invasjonsforsvar, utenom Allianserammen. Det er derfor det blir så feilaktig å bruke vår manglende evne til å kunne stoppe en militær aggresjon alene, som et argument mot en troverdig Terskelforsvarskapasitet. Heller ikke en slik ambisjon synes lenger realistisk med den struktur som de foreslåtte ressursrammene vil gjøre det mulig. Konsekvensen av en slik «slutning» er at Norge forlater ambisjonen om et Forsvar sterkt nok til å yte så effektiv motstand at våre allierte kunne være sikret nødvendig tid til å komme oss til unnsetning.
Dette er et meget langt – og potensielt farlig – steg.

Det er denne ambisjonen som Norge nå kan være i ferd med å forlate. Hæren, som en viktig del av fellesforsvaret blir etter St prp nr 45s forslag for liten til at stridsutholdenheten kan sikre alliert hjelp med landstyrker. Dette skjer samtidig som vi, på grunn av våre omfattende styrkereduksjoner, blir mer avhengig av alliert hjelp enn noensinne.
At også de øvrige NATO-landene reduserer sine styrker gjør selvsagt ikke situasjonen noe bedre. Ved fremtidige kriser betyr det økt konkurranse om de gjenværende allierte styrker som gradvis kan bli marginalt i stand til å takle flere konflikter samtidig.

Dermed blir ikke Norges samlede forsvarsevne bedre – noe det er riktig å presisere når man skal beskrive den nye Hæren.
Jeg skal i dette foredraget ta utgangspunkt i de føringer som er gitt i FS 2000 og St prp nr 45, og deretter beskrive de forslag til ny freds- og krigsorganisasjon som Hæren har utarbeidet på bakgrunn av disse føringene.
Spesielt vil jeg ta for meg vårt forslag til organisering av innsatsstyrken for internasjonale oppdrag, populært kalt FIST/H, før jeg avslutningsvis fremlegger en oppdatert personellstatus for Hæren etter at de avgangsstimulerende tiltakene nå har fått virke en tid.

2. Den nye Hæren – med utgangspunkt i St prp nr 45:
Jeg finner grunn til å understreke at Forsvarssjefens innstilling, i likhet med den foreliggende St prp nr 45 ikke er noen fagmilitær anbefaling om hvilket militært Forsvar Norge bør ha. Begge er økonomisk motiverte forslag til hvordan vi bør innrette vår militære struktur, gitt et flatt Forsvarsbudsjett på 25 mrd indeksregulerte kroner årlig i 20-årsperspektivet.
Bakgrunnen for Stortingsproposisjonen er at Forvaret er i en sterk ubalanse og dyp strukturell krise. Om det hersker det ingen uenighet, og med de reduserte økonomiske rammene har det vært omfattende og vanskelige avveininger, mellom mange ulike hensyn og mangeartede behov.

  • Samtlige Forsvarsgrener, samt HV må reduseres. Hærens mobiliseringsstyrke vil trolig bli redusert fra dagens 89 000 til under 30 000 soldater. I dagens tall (89 000) inngår imidlertid også ca 2500 i verksted-/lagersektoren som vil bli overført til Forsvarets logistikkorganisasjon.

Som kjent vil det bli store endringer også i kommandostrukturen. Denne oversikten viser de ledd som tilhører Hæren, eller hvor Hæren vil være tungt representert.

Hærens 4 Distriktskommandoer skal nedlegges, det samme skal de14 Territorielle Regimentene.
Hæren vil isteden være tungt representert ved de 2 nye LDKene – (markert med blått) – og de 8 FDIene (markert med gult).

 

  • De nye LDKene og FDIene har rent operative funksjoner. Det vil i praksis si at Hæren fjerner ett kommandonivå fra styrkeproduksjonslinjen.

Ved siden av fredsorganisasjonen er selvsagt styrkestrukturen det som fanger størst interesse.
Dette er en beskrivelse av den mobile delen av strukturen med markering av de hovedelementer som er utledet av proposisjonen.

En mobil divisjonskommando (6. DivKdo) bestående av to brigader og divisjonstropper – inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands- oppklarings- og jegeravdelinger. En av brigadene vil være en utdannings-brigade, mens den andre vil være en taktisk mobiliseringsbrigade. Disse styrkene skal være utgangsdisponert i Indre Troms.
Videre, Hærens bidrag til Forsvarets Innsatsstyrke, som skal være organisert innenfor en brigaderamme (FIST/H). Styrken skal også være ansvarlig for den administrative oppfølgingen av styrker, observatører og stabspersonell som er deployert. Det er det samme ansvar som DKØ ivaretar i dag.
I tillegg kommer våre fredsoperative avdelinger som Hans Majestet Kongens Garde, Grensevakten i Sør-Varanger, Hærens Jegerkommando, videre – inntil 20 selvstendige mobile feltkompanier til Territorialforsvaret samt nasjonale støtteelementer og avdelinger for støtte til allierte forsterkninger, dvs Host nation support.

Langtidsproposisjonens innhold samt budsjettforutsetningene er lagt til grunn for HSTs foreløpige arbeid inntil de endelige beslutningene foreligger. Den konkrete innretningen er Hæren gitt handlefrihet til selv å utforme. Jeg vil komme tilbake til hvordan Hæren har foreslått å organisere seg i detalj, men først en kommentar til de forslag som St prp nr 45 gir vedrørende styrkeproduksjonen.

Hærens fredsvirksomhet er i prinsippet fordelt mellom Nord- og Sør-Norge i to geografisk konsentrerte områder:

Det innebærer at avdelingsutdannelsen skjer i brigade- og divisjonsrammen i Indre Troms. Fagutdannelsen og sluttforberedelsen for avdelinger som skal ut i internasjonale operasjoner i hovedsak skjer ved Hærens utdannings- og kompetansesentra lokalisert til det sentrale Østlandsområdet.
Denne konsentrasjonen av virksomhet er et av de viktigste virkemidler vi har for å omstille fredsdriften til realistiske rammer. I mange år har det vært overskudds-kapasitet i infrastrukturen. Den radikale reduksjonen og konsentrasjonen som nå er foreslått anses derfor helt nødvendig for å kunne lykkes med omstillingen.
En annen viktig faktor er at synergieffekten av de integrerte fagmiljøene som f eks Kampinspektoratet forventes å bli betydelig. Dette gjelder ikke bare ut fra rent økonomiske kriterier, men også når det gjelder tekniske og operative kvaliteter.

Viktigst i dette bildet er Østerdalen Garnison, bestående av leirer i samme geografiske nærhet, samt Regionfelt Østlandet som vil bli helt avgjørende for Hærens trenings- og øvingsvirksomhet i kjerneområdet på Østlandet. Rena leir er allerede i dag ett av verdens mest moderne militære treningsanlegg. Når Hærens Taktiske Treningssenter står ferdig til bruk om 2-3 år vil Hæren disponere et meget tidsmessig simulator treningsanlegg. Dette anlegget er dog avhengig av RØ’s målbaner og øvingsfelter i umiddelbar nærhet av garnisonen for å kunne videreføre treningen i fullt avdelingsforband med skarp ammunisjon. Ikke minst vil dette være avgjørende viktig for avdelingene som forberedes for internasjonal innsats.

St prp nr 45 fastslår at Avdelingsutdanningen i Nord-Norge skal skje etter følgende modell:

6. divisjon skal ha koordineringsansvar for utdanning, trening og øving av Hær-avdelinger i Troms, herunder Utdanningsbrigaden i Indre Troms og jegerutdanningen ved GP.
Produksjon av oppfølgingsstyrkene til FIST/H skal også skje i Nord-Norge.
Ett LVbtt utdannes i Heggelia under faglig styring av Luftforsvaret (GIL), i tråd med tidligere beslutning om et samordnet luftvern.
Grunnutdanning til tjenesten ved den Norsk-Russiske grensen lokaliseres fortsatt til Garnisonen i Syd-Varanger på Høybuktmoen.

Også i Sør-Norge legges det opp til betydelige endringer og sammenslåinger. Hærens tidligere inndeling i 9 inspektorater forlates, og slås sammen til 3 større inspektorater.

  • Hærens Kampinspektorat vil bestå av det tidligere Infanteri-, kavaleri-, artilleri- og ingeniørinspektoratet. Kampinspektoratet skal etter planen fordeles på Rena leir og Terningmoen, i det som allerede omtales som Østerdalen Garnison. Inspektoratet skal være etablert innen 2005. Dette er i korthet hva St prp 45 sier om fremtidig Kamp-UKS.
    Hærstaben nedsatte høsten 2000 en arbeidsgruppe ledet av Kavaleriinspektøren, med det mandat å utarbeide et forslag til organisasjon for Kampinspektoratet.
  • Et K2IS-Inspektorat er foreslått lokalisert til Jørstadmoen, og slik det ser ut pr dd vil dette i all hovedsak bli en videreføring av hovedtrekkene i dagens organisasjon.
  • Et Logistikk-inspektorat er foreslått lagt til Sessvollmoen. Hoveddelen av dette inspektoratet vil utgjøres av dagens Tren-inspektorat, sammen med de våpentekniske tjenester som foreslås overført fra Helgelandsmoen. Her er det også foreslått å gjennomføre fellesutdanning så som Forsvarets MP-skole og en felles vognførerutdanning.
    En egen gruppe, under ledelse av Treninspektøren arbeider med detaljeringen.

Når det gjelder sanitetssektoren, har FSJ iverksatt en prosess med sikte på samordning av Forsvarets sanitetsfaglige ressurser i et MUKS på Sessvollmoen.

Det som da gjenstår av Hærens fredsproduksjon er Hans Majestet Kongens Garde og Grensevakten. For HMKG er det anbefalt å innføre gjennomgående tjeneste. Dette innebærer at Agder regiment/Utdanningsavdelingen på Evjemoen kan nedlegges.

Hærens skoler vil også gjennomgå betydelige endringer. Krigsskolen vil forbli i Oslo, mens Befalsskolene skal lokaliseres til de 3 UKSene. Utdanningen av utskrevet befal er dels foreslått lagt til de samme UKSene, dels til andre garnisoner avhengig av kapasitet og personellressurser. Her gjenstår flere avklaringer, men det går i retning av en felles, grunnleggende basisutdannelse, deretter linjedeling.

HFS nedlegges, men ved skolens lokaler på Fredriksten Festning i Halden legges det opp til fortsatt virksomhet som en avdeling under den nye Forsvarets forvaltningsskole som en del av Forsvarets skolesenter Akershus festning (FFS/FSAF).

3. Den nye Hæren – Hærstabens arbeide i forlengelsen av St prp nr 45:
Forsvarets behov for en omfattende, målrettet og snarlig omorganisering er, som allerede påpekt, prekært! Vi må bare erkjenne at forrige større runde med omstilling av Forsvaret ikke var udelt vellykket. Ambisiøse, og egentlig gode planer for omstillingen ble utarbeidet – men kombinert med stadige endringer i oppgavespekteret og ressurssvikt ble ubalansen i stedet forsterket og omstillingen skadelidende .

Erfaringene fra 90-tallet taler sitt tydelige språk: Forsvaret makter ikke en så stor omstilling uten:

  1. En sterk, koordinert og målrettet ledelse fra topp til bunn i organisasjonen – gjennom hele prosessen,
  2. En dedikert gruppe av offiserer som gjennom et eget prosjekt har som hovedoppgave å holde tak i omstillingsprosessen,
  3. Styrket evne og handlingsrom til å omsette gode planer i praksis,
  4. En sterk vilje hos alle sjefer i organisasjonen til å fokusere på omstillingen, fremfor å forsøke å opprettholde virksomheten etter et «business-as-usual»-prinsipp.
  5. Ekstra ressurser til omstilling, dersom den skal skje parallelt med prioritert ordinær virksomhet, om enn tilpasset.
  6. Oppgavene må reduseres. Nye, og kostnadsdrivende oppgaver må unngås i den mest kritiske fasen. Dette har vist seg meget vanskelig å oppnå, men anses helt nødvendig !

Jeg nedsatte ved årsskiftet en egen prosjektgruppe med bred forankring i Hæren som fikk i oppdrag å lede arbeidet med å utvikle et planleggingsgrunnlag for Hærens omstilling i perioden 2001-2005.
Dette har vist seg å være svært formålstjenlig for å kunne være på forskudd i planleggingen, samt for å forberede hele organisasjonen på de omfattende omstillingsoppgavene som ligger foran oss.

Arbeidet er nøye koordinert med ARGUSs arbeide til støtte for Forsvarssjefen i omstillingsprosessen. En effektiv omstilling i perioden 2002-2005 innebærer at mye planarbeid og forberedelser må gjøres i løpet av 2001. Dette inkluderer også krigsorganisasjonen, herunder arbeidet med KOPer. Milepælsplanen foreligger i utkasts form og vil bli et vesentlig element i Planleggingsgrunnlaget. Det legges opp til et omfattende parallelt arbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Prinsippet som skal følges fremgår av denne skissen:

Alternativet til en parallell prosess er en seriell planlegging. Det vil imidlertid ta alt for lang tid og gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å nå Forsvarssjefens ambisjon om en hurtig og kraftfull omstilling.
Denne omstillingstakten står jeg fast ved. Det er uakseptabelt å planlegge med å være i bakkant av de ambisjoner som er gitt! Jeg forutsetter at samtlige av Hærens sjefer gjør sitt til at omstillingen av Hæren skjer så raskt og dynamisk som intensjonen tilsier.

4. Den nye Hæren: Hær 2010, samt Forsvarets Innsatsstyrke/Hær.
FS 2000 ga, som jeg har vært inne på, Hæren handlefrihet til selv å utforme et forslag til ny struktur. Senere har St prp nr 45 gitt føringer på et overordnet nivå for hvordan den Nye Hæren skal utformes.

Prosjekt «Hær 2010» ble nedsatt høsten 2000. Prosjektet tok utgangspunkt i Forsvarsstudien 2000 (FS2000), Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), Stortingsmelding 38, samt Forsvarets Fellesoperative doktrine (FFOD).

Arbeidet har vært ledet av en egen prosjektorganisasjon, med representanter fra de to Forsvarskommandoer, Forsvarets stabsskole, 6. Divisjon, Hærens våpeninspektører og Forsvarets Forskningsinstitutt. Prosjekt Hær 2010 har arbeidet gjennom en kombinasjon av en konseptgruppe og egne undergrupper innenfor:

– feltetterretning og operasjoner på dypet (FE & OPD),
– logistikk,
– internasjonal virksomhet,
– materiell og
– økonomi.

Målsettingen har vært å komme frem til en optimal krigsorganisasjon basert på de økonomiske rammene for investeringer og drift i hh t FS 2000, samt produksjon til internasjonale operasjoner. Det avgjørende har vært å bevare kompetanse innen de forskjellige nivåene i organisasjonen.

Prosjektets vurdering av oppgaver og ambisjoner i styringsgrunnlaget:
Grunnlagsdokumentene har til dels ulike ambisjoner og føringer. Dette leder etter prosjektets syn til en entydig konklusjon:

Selv med de begrensede ambisjoner som legges til grunn for Hærens fremtidige struktur og oppgaver, er det ikke samsvar mellom disse og de økonomiske rammer.

I erkjennelsen av at Hæren ikke ser mulighet for å videreføre en struktur med tilstrekkelig operativ utholdenhet og kapasitet, utarbeidet prosjektet en prioritetsrekkefølge som grunnlag:

1) Kompetanse. Som uansett utvikling vil være en avgjørende faktor
2) Internasjonale forpliktelser, dvs oppfølging av intensjonene knyttet til Stm 38.
3) Strukturbalanse. Som igjen er en forutsetning for kompetanseutviklingen.
4) Operativ evne, dvs i praksis volum og utholdenhet.

Når kompetanse er gitt høyeste prioritet, skyldes dette at uten kompetanse er alt annet enten umulig eller av underordnet betydning. Våpen og materiell blir irrelevant uten kompetanse på å bruke det, og trening og utdanning er kun mulig gjennom et kompetent korps av befal og spesialister. Å erverve kompetanse tar også desidert lengst tid, og er umulig uten et «øvingsapparat» i form av adekvate avdelinger.

Prosjektet anbefalte derfor følgende organisering av Hærens mobile struktur for perioden frem til 2005:
Ut fra denne plansjen vil altså den mobile felthæren i fremtiden bestå av:

en mobil divisjonskommando med tilhørende ledelseselementer (en sambandsbataljon og ett MP-kompani),
EN selvstendig, mekanisert- og EN taktisk infanteribrigade, samt:
FIST/H i en mekanisert brigaderamme,
ett artilleriregiment og ett jegerregiment med kapasiteter for innhenting av informasjon, teknisk etterretning og strid på dypet,
en luftvernbataljon,
en ingeniørbataljon,
en logistikkbataljon og
en sanitetsbataljon,

De to mekaniserte brigadene foreslås i prinsippet å være likt organisert, og teller i underkant av 4.000 mann. Det er lagt vekt på flere og mindre kampenheter, for å sikre høyt tempo og fleksibilitet.

Det vil være en struktur som gir maksimal ildkraft og beskyttelse, noe som har sammenheng med behovet både i den nasjonale strukturen og innsatsstyrken til internasjonale operasjoner.

Oppsummering – Hær 2010:
Det ligger i sakens natur at utformingen av den fremtidige Hæren engasjerer mange, noe jeg ser på som positivt så lenge dette er diskusjoner som føres underveis i prosessen. Det har da også vært ført mange og grundige diskusjoner underveis, og når Hærens anbefalte struktur nå foreligger, er jeg rimelig komfortabel med forankringen i organisasjonen.

Jeg skal oppsummere min gjennomgang ved å fremheve 7 grunner til at vi, inntil videre bør holde fast ved dette forslaget:

1) det er en helhetlig og gjennomarbeidet struktur.
2) det er en fremtidsrettet løsning, som gir stor handlefrihet
3) forankringen i organisasjonen er tilstrekkelig.
4) strukturen er operativt anvendelig.
5) den er økonomisk realiserbar.
6) den er praktisk gjennomførbar og
7) den sikrer, etter mitt syn den beste utnyttelsen av kvaliteten i arven.

5. Forsvarets Innsatsstyrke – Hær:
Så vil jeg gå over til Forsvarets Innsatsstyrke/Hær – FIST/H. Jeg innledet med å betone den betydelige vekt som legges på internasjonale oppgaver fremover. St prp nr 45 sier følgende om hvilke komponenter denne skal bestå av:

  • En Hurtig reaksjonsstyrke: Delvis vervet, mekanisert og robust utrykningsstyrke (operativ fra sommeren 2003). Styrken skal ivareta høy beredskap på en fullgod måte, og tilfredsstille NATOs krav til hurtige reaksjonsstyrker.
  • En Forsterkningsstyrke: I St prp 45 beskrevet som «robuste styrker på beredskap» for å forsterke forannevnte styrker. (Operativ fra senest 2005).
  • En Reaksjons- og oppfølgningsstyrke: Denne skal ikke ha beredskap eller reaksjonsevne når vi deltar i et løpende engasjement. Styrken skal normalt ivareta Hærens forpliktelser under en pågående operasjon. Normalt vil kontingentstiden bli på 12 måneder, men med muligheter til andre inndelinger dersom spesielle forhold gjør det nødvendig. (f eks. 6 + 6).
    (Styrken er planlagt operativ fra sommeren 2002).

Hærstaben startet høsten 2000 arbeidet med å komme frem til den best egnede strukturen ut fra disse føringene. Underveis har våpeninspektørene deltatt i arbeidet.

Totalt omfatter FIST/H en styrkestruktur på inntil 2200 personer, dvs i antall hoder en forholdsvis liten del av den samlede struktur som blir i underkant av 30 000.

Ledelseselementet, samt støtteelementene har begge inntil 30 dagers reaksjons-tid. Disse består av henholdsvis:

– Norsk kontingentsjef med stab
– Sambandskompani
– Etterretning og Sikkerhetseskadron
– Militærpolititropp
– Transportkontrollgruppe

Den Hurtige Reaksjonsstyrken er en delvis stående styrke med et kampelement som skal videreføre navnet «Telemark Bataljon». Den skal ha inntil 10 dagers reaksjonstid og er planlagt å skulle bestå av ca 175 befal og 300 vervede – til sammen ca 475. Denne styrken består av:

– Bataljonsstab
– Pansret oppklaringstropp
– Mekanisert infanterikompani
– Stridsvogneskadron
– Pansret Ingeniørkompani
– Stabs-/Støttekompani med sanitets- og BK-tropp.

Om denne styrken kan det videre sies at den er liten, men blir kvalitativt meget bra. Styrken er sammensatt på denne måten for å kunne delta i hele oppgavespekteret. Den er derfor utstyrt med vårt mest moderne pansrede materiell: LEO 2A4,som nylig er besluttet anskaffet samt SPV CV 9030 som allerede er levert.
Forsterkningsstyrken, har inntil 30 dagers reaksjonstid og består av inntil 400 befal og mannskaper. I tillegg kommer Reaksjons- og Oppfølgingsstyrken på inntil 1100, disse har 90 dagers reaksjonstid når vi ikke har styrker deployert:

Oppsummering – status:
Status er at kadreorganisasjonen er tilsatt, og skal være på plass pr 1 august i år, i første omgang ved staben i DKØ på Aker gård og senere i Rena leir. Hæren er i rute med forberedelsene til denne styrkeetableringen.
Min oppsummering er at dette kommer til å bli styrker med meget høy kvalitet, med høy reaksjonsevne for innsats både hjemme og ute. Dette er styrker som vil by på en svært utfordrende og givende tjeneste og ha stor betydning for Hæren og Forsvaret.

6. Personellsituasjonen i Hæren i lys av avgangsstimulerende tiltak:
Så til personellsituasjonen. Det er enighet om at Forsvaret etter hvert er blitt topptungt, og at vi har utviklet oss i retning av en skjev fordeling mellom det antall som bedriver troppeutdannelse og det antallet som jobber i staber og administrative funksjoner. En total nedskjæring i størrelsesorden 5 000 årsverk ble ansett som nødvendig for å nå målet om 2 milliarder innspart i årlige driftskostnader.
En så omfattende personellreduksjon er ikke mulig uten økonomiske incentiver. En rekke ulike avgangsstimulerende tiltak er tilbudt, og disse har vist seg å være effektive selv om vi ennå ikke er i mål.
Status pr dd i Hæren er som følger:
Vi ser at pr 27 mars har totalt 801 befal søkt om tiltak. Av disse er i alt 622 innvilget. Hærens andel av sivile er 244. Til sammen utgjør dette 866 ansatte som i henhold til allerede inngåtte avtaler vil avslutte sitt ansettelsesforhold i løpet av det nærmeste året.
Her vil jeg dog presisere at dette kommer på toppen av de nesten 2 000 stillinger som Hæren har redusert organisasjonen med siden 1992.

Om vi tar et blikk på aldersfordelingen på yrkesbefal, ser vi at:

-den ser bra ut, med en stor overvekt i aldersgruppen over 53 år. Dette er en relativt gunstig fordeling.
Vi kan også se på status for den enkelte troppeart:

Vi ser da at avgangen ikke viser dramatikk for noen enkelt troppeart. Søknaden og avgangen er rimelig jevnt fordelt.

Oppsummering:
Som en foreløpig oppsummering på dette feltet, ser det ut til at Hæren kan nå målsettingen i volum. Aldersstrukturen ser bra ut, det samme til en viss grad for gradsstrukturen.
To forhold gir grunn til bekymring:

  • For det første mister Hæren, i likhet med de andre Forsvarsgrenene, flere av våre kvinnelige kolleger enn jeg liker. Det er nok flere og ulike grunner til dette, og dette vil vi følge opp i tiden som kommer ved bl a å henvende oss til dem som har takket ja til tiltakene.
  • For det andre mister vi en god del personell som kommer inn under kategorien kritisk kompetanse, selv om vi avslår søknadene om økonomisk kompensasjon. Når et fagmiljø kun består av et par, eller en håndfull, offiserer sier det seg selv at man er meget utsatt. Typisk oppstår dette når et UKS foreslås flyttet til et annet geografisk område.

Men i sum kan jeg vanskelig se at vi kunne gjort dette særlig annerledes: Hæren MÅ, i likhet med Forsvaret for øvrig få vesentlig færre ansatte, og har derfor valgt å være relativt liberale med å innvilge søknader om å slutte mot vederlag – selv der vi helst skulle sett at søkeren ble med oss videre.

Den store utfordringen som vi ser allerede i dag, er at selve omstillingsarbeidet er meget arbeidskrevende! Det krever mange årsverk, og alt dette «ekstra» personellet har vi selvsagt ikke: alt arbeidet må gjøres av de samme staber og av de samme avdelinger. Merarbeid er også et spørsmål om ressurser, foruten at omstilling krever ekstra ressurser til infrastrukturtilpasning og selve omrokkeringen. Forutsetningsvis blir det en betydelig mer rasjonell og økonomisk struktur å gå videre med når omstillingen er gjennomført – men de ekstra omstillingsmidlene som trengs for å komme frem til en slik struktur har vi ikke i pr i dag!

7. Oppsummering
Norge har forlatt ambisjonen om et invasjonsforsvar. Jeg innledet med å bruke uttrykket «kompetanseorganisasjon» om den Hærstruktur som blir igjen.
Dette begrepet henspeiler på fire forhold:

  • For det første at den gjenværende krigsstrukturen blir for liten til å takle en større eller flere begrensede utfordringer samtidig.
  • For det andre at den gjenværende krigsstrukturen er for liten til at Norge vil ha tilstrekkelig margin av Hærkapasitet til nasjonalt bruk, dersom vi deltar i et større engasjement internasjonalt og vi samtidig utsettes for militært press nasjonalt uten at uteengasjementet kan avbrytes i tide.
  • For det tredje at den gjenværende fredsstrukturen er tilstrekkelig til å motta og å trene et visst volum av mannskaper årlig,
  • For det fjerde at den gjenværende fredsstrukturen i Hæren blir i stand til å produsere avdelingskompetanse opp til og med divisjonsnivå for et begrenset antall befal og spesialister, men uten at Norge dermed kan sies å ha en operativ Hær på det samme nivået (divisjon).

Det er tidvis rettet kritikk mot Forsvaret for at vi etter sigende ikke har klargjort hva slags Forsvar Norge bør ha, og konsekvensene av St prp 45s forslag.
Det har hele tiden vært oppfatningen i Forsvarets ledelse at dette er forhold vi har besvart. For enkelthets skyld har vi ofte vist til St Meld nr 22, som de facto beskriver det militære Forsvar som Norge bør ha – gitt et akseptabelt Terskelforsvarsnivå. Samtidig er det fra Forsvarsledelsen erkjent at en anti-invasjonsambisjon er det formålsløst å dvele mer ved: dette ville avkrevet ressurser hinsides det oppnåelige.

Om vi tar et tilbakeblikk på de diskusjonene som har vært ført siden murens fall for drøyt ti år siden, er bildet etter min mening klart. For Hærens del har budskapet gjennom hele 90-tallet vært konsistent:

6 brigader, hvorav tre organisert i en operativ divisjon, ville utgjort en Hær med et volum og med en kapasitet og kvalitet som hadde sikret Norge en god terskel mot et eventuelt angrep. Dette selvsagt som et ledd i et nasjonalt, balansert Forsvar med begrenset invasjonsforsvar som ambisjon.

Vi innser at dette ikke lenger er en realistisk ambisjon. Det neste, som derfor hele tiden har vært understreket fra Hærens side er at Det operative behovet for Hæren, med terskelforsvar som ambisjon, er på minimum 4 brigader. Dette gjelder spesielt hvis deler av styrken er bundet til et pågående engasjement i utlandet og ikke kan frigjøres.
Blir Hæren mindre enn dette, blir manøverevne, ildkraft og stridsutholdenhet marginal til å utføre de oppgaver som fagmilitært tilligger det mobile Landforsvaret.
En struktur lavere enn 4 brigader medfører også at manglende volum i seg selv skaper store problemer. Eksempelvis får Hæren vanskeligheter med å sikre sin egen manøver, den vil også få problemer med å forhindre at den blir omgått.

Tiden tillater ikke å gå nærmere inn på detaljer i det resonnementet som er ført i forbindelse med det såkalte knekkpunktet på 4 brigader, men det har vært en del av underlaget til FD og har også blitt gjort tilgjengelig for Forsvarskomiteen på anmodning.

Realitetene i St prp nr 45 er imidlertid et forslag på 2-3 brigader innenfor en stipulert investeringsramme på 22 mrd kr i 20-årsperspektivet. Det ligger da også som nevnt til grunn for det strukturarbeidet som pågår, og Hæren vil lojalt forholde seg til dette inntil noe annet eventuelt er besluttet.

Prioriteringer ved eventuelle økninger av rammene har også vært et tema i det siste.
Forsvarssjefen presiserte i sin kronikk i Aftenposten onsdag 18 april at Forsvaret ikke må pålegges å utforme avdelinger eller anskaffe materiell som det ikke er økonomi til. Dette særdeles viktige prinsippet var også et gjennomgående budskap i foredraget holdt av Direktøren for FFI her i Oslo Militære Samfund den 2. april.
Hæren må derfor uten tvil prioritere å gjøre de gjenværende brigader operativt mer robuste. Dette er spesielt viktig, siden brigadene delvis er innrettet ut fra prioriteringen av kompetanseproduksjon og ikke utelukkende de operative behov.
Når alt dette er sagt, vil jeg bruke noen ord på å berømme samtlige av mine medarbeidere i Hæren. Vi har et svært dyktig, lojalt og motivert personellkorps, som har vært gjennom et turbulent tiår med mye usikkerhet, mye frustrasjon og mange skuffelser. Like fullt er gåpå-humøret intakt, og samtlige som blir med oss videre er drevet av ett ønske: en troverdig og omstrukturert organisasjon, realistiske oppdrag og tilstrekkelige ressurser for gjennomføringen av viktige oppgaver for landet hjemme som ute.

Fra Hærens side føler jeg at vi, i denne prosessen, har gjort jobben vår! Vi har gjennom grundig og omfattende stabsarbeid, og gjennom innsatsen i arbeidsgruppene utarbeidet realistiske forslag til løsninger, som alle er tilpasset de rammer vi ser ut til å få.

Jeg ønsker derfor å avslutte som jeg innledet: Vi må i omstillings-diskusjonene holde fast ved to tanker samtidig.

To tanker som kan synes paradoksale og selvmotsigende – men som ikke er det:

  • Jeg har som Generalinspektør for Hæren sterke innvendinger mot den Hærstrukturen som nå ser ut til å bli vedtatt. Den er for liten, og den har ikke ressurser til den væpning og den utrustning som jeg anser nødvendig. Jeg har derfor brukt en del tid her i kveld på å poengtere de begrensninger som ligger i en så liten struktur.
  • Samtidig har jeg understreket det jeg oppriktig mener: at for dem som blir igjen av befal og sivile medarbeidere vil Hæren også i årene som kommer være en god og utfordrende arbeidsplass. De soldater, befal og avdelinger vi utdanner vil derfor ha meget høy kvalitet.

 

  • Det avrunder denne gjennomgangen av status og utfordringer for Hæren.
  • Norge får det Forsvaret og den Hæren vi velger å sette av midler til – vår jobb er å gjøre det beste ut av de ressurser vi har og får.
  • Den jobben skal vi gjøre!
  • Takk for oppmerksomheten!