Skip to content

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret. 

Foto: OMS

Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten.

Og ikke nok med det – denne mandagen var det også den tradisjonsrike Kalkunaftenen i Oslo Militære Samfund, til stor glede for våre fremmøtte medlemmer.

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Luftforsvaret – Status og utfordringer 2017

 

Generalmajor og Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, i OMS. Foto: OMS

Åpning

Formann, ærede forsamling,

Takk for anledningen til å dele mine betraktninger, og noen bekymringer, om status og utfordringer i Luftforsvaret fra denne viktige talestolen.

Aller først vil jeg understreke at vi holder stø kurs. Mye i Luftforsvaret er bra, og det meste går i den strategiske retningen som ble pekt ut i FMR og som min forgjenger redegjorde for da han var på talerstolen her i OMS for to år siden.

Som styrkesjef er mitt hovedfokus alltid å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner. Beredskapen og operasjonene må likevel balanseres med en helt nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Innledning

La meg begynne med det som virkelig fungerer godt i Luftforsvaret. Jeg er svært fornøyd med det vi leverer operativt hver dag. Luftforsvaret leverer hvert minutt, hver time, hver dag, hele året – som vi alltid har gjort, gjennom våre 73 år som selvstendig forsvarsgren.

Årsdagen vår ble markert den 10. november på best mulige måte.

Den offisielle markeringen av F-35 til Norge var en historisk begivenhet og en viktig milepæl som angår hele Forsvaret. Moderne kampfly vil være en helt sentral del av norsk forsvarsevne i overskuelig fremtid.

F-35 vil styrke vår nasjonale operative evne og gi et betydelig bidrag til NATOs kollektive forsvar – og gi helt nye fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet av F-35 og andre framtidige kapasiteter. Det kommer jeg tilbake til.

Først vil jeg fokusere på de systemene som leverer beredskap og luftoperasjoner – i dag – og de nærmeste årene!

Vi leverer stående beredskap og daglige luftoperasjoner på et høyt nivå hele tiden gjennom;

  • kontinuerlig luftovervåking av norsk og tilstøtende luftrom for NATO og nasjonalt som utføres gjennom Kontroll & Varslings-kjeden
  • stående jagerflyberedskapen som ivaretar suverenitetshevdelse for NATO og nasjonalt med F-16 kampfly
  • stående beredskap for politiet og egne styrker i nord og sør med Bell 412 helikopter
  • stående landsdekkende redningshelikopterberedskap med Sea King
  • periodevis nasjonal eksplosivryddeberedskap på rotasjon med andre forsvarsgrener med spesialister fra vårt baseforsvarsmiljø
  • løpende understøttelse av operasjoner i utlandet med C-130 transportfly
  • maritim overvåking og informasjonsinnsamling som bidrar betydelig til vår strategiske situasjonsforståelse i nord med P-3 maritimt patruljefly og DA-20 EK-fly 

Vi skal heller ikke glemme den viktige oppgaven som hovedtyngden av våre vernepliktige utfører døgnkontinuerlig hele året med vakt & sikring av våre baser.

I tillegg driver alle Luftforsvarets avdelinger styrkeproduksjon for å være klare til forsterket innsats hjemme eller ute på korte klartider. Sånn er luftmaktens natur:

Vi må reagere raskt og være først fremme når det kreves.

I løpet av et typisk gjennomsnittsdøgn i Luftforsvaret har vi nærmere 100 personer på beredskapsvakt i tillegg til soldater og befal for fredstidsvakthold av basene. Vi flyr ca 45 tokt i døgnet og hovedtyngden av personellet ute ved avdeling er daglig involvert i å klargjøre, trene og vedlikeholde våre luft- og bakkesystemer. Dette er kompetente mennesker, klare til innsats, som gjør en viktig jobb for Norge.

Jeg er stolt av den tjenesten som legges ned av Luftforsvarets personell til daglig. Det er høy etterspørsel etter alt vi leverer operativt.

Dette er tydelig forstått av våre beslutningstakere. Derfor satses det på betydelig modernisering som skal sikre at norsk luftmakt forblir relevant i framtiden. Samtidig står Luftforsvaret overfor store utfordringer i dag.

Før jeg går nærmere inn på disse utfordringene vil jeg zoome litt ut og reflektere over det strategiske utfordringsbildet og luftmaktens rolle og betydning i dette.

Strategisk bakteppe

Norge er i global sammenheng et lite land med en liten befolkning. Vi er en arktisk kystnasjon, med et enormt maritimt interesseområde som er rikt på naturressurser

– i en stabil og fredelig utkant av verden.

Vi påvirkes likevel indirekte og direkte av et vidt spekter av sikkerhetsutfordringer som spenner fra internasjonal terrorisme, cybertrusler, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den militære maktbalansen. Vi må ha et 360 graders utsyn for kunne håndtere dette. Jeg vil imidlertid fokusere på den militære dimensjonen her i dag.

Vår geostrategiske plassering med nærhet til verdens største konsentrasjon av ikke-vestlig militær slagkraft, gjør oss strategisk viktige i storpolitikken.

Russlands triade av kjernevåpen har baser på Kola. Deres behov for å beskytte denne strategiske kapasiteten, gjør at norske nærområder vil påvirkes dersom Russland opplever økt spenning andre steder i verden. Dette gjorde ekspertutvalget rede for i sin rapport i 2015 hvor blant annet det russiske bastionforsvaret ble beskrevet.

Vi har de senere årene vært vitne til stor russisk satsing på moderne luftvernsystemer, langtrekkende presisjonsvåpen, og stående styrker som kan settes inn på kort varsel over lange avstander. Dette innebærer at en aktivering av bastionsforsvaret effektivt kan påvirke vår kontroll med og tilgang i luften, over og under vann, – og kan dermed utfordre norsk og alliert operasjonsfrihet i Nord-Atlanteren og i våre egne nærområder. Egne bakkestyrker i området vil da også bli svært sårbare.

Selv om Russland ikke oppfattes som en militær trussel mot Norge, er dette en realitet vi må ta høyde for i vår forsvarsplanlegging og den har betydning for vårt operasjonsmønster.

Fra et luftmilitært ståsted er det flere utviklingstrekk som har stor betydning og som kan utfordre vår tilgang til luftrommet, vår evne til å beskytte oss, og vår reaksjonsevne.

Vesten har hatt en militær fordel i lang tid. Denne fordelen har vært mulig på grunn av teknologisk forsprang, overlegen evne til luftkontroll, luftmobilitet, informasjonsinnsamling, og et høyt operasjonstempo understøttet av luft- og rombaserte systemer når det gjelder rekkevidde, presisjon, overblikk og utholdenhet.

Ikke-vestlige land har gjennom utviklingen av sine våpenprogram lagt mye ressurser i å anskaffe tilsvarende kapasiteter og utligne de forsprangene som Vesten har oppnådd.

Nektelse til operasjonsområder gjennom Anti-Access and Area Denial (A2/AD) strategier er ikke noe nytt, men realiteten er at russisk A2/AD-kapasitet har blitt betydelig mer potent de senere årene. Det har blitt en strategisk utfordring som har stor betydning for NATOs evne til å utføre operasjoner i alle domener.

Realiteten er at russisk evne til nektelse er utplassert i våre nærområder i dag. Hvis systemene aktiveres og deployeres framover, kan de potensielt hindre oss i å operere over og på deler av vårt eget territorium umiddelbart. Det samme er tilfellet i Østersjøen, Svartehavet og det østlige Middelhavet.

Med dette som strategisk bakteppe – la meg gå over til snakke litt om norsk luftmakts rolle og betydning i dette.

Luftmaktens rolle og betydning

Forsvarets oppgaver må løses i alle domener; i luften, på land, til havs, i rommet, digitalt og i det elektromagnetiske spektrum. Vi må derfor ha en helhetlig og bred tilnærming for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Fremtidens norske luftmakt som er besluttet av Stortinget gjennom inneværende landtidsplan, er drevet frem av strategiske beslutninger knyttet til fellesoperative ambisjoner for de mest krevende oppgavene (oppgave 1-3).

Luftstyrker har rekkevidde, hastighet og reaksjonsevne til å dekke enorme områder, både til lands, til vanns og i luften. Luftstyrker kan projisere den effekten som kreves på rett sted og til rett tid, enten det er luftkontroll, informasjonsinnsamling, presisjonsengasjement eller luftmobilitet som er behovet.

Luftmakt er derfor fleksibelt og relevant i de aller fleste scenarier som en fellesoperativ ressurs. Luftmakt har blitt en forutsetning for den vestlige måten å gjennomføre militære operasjoner på.  Luftstyrker er gjerne først inn, – sist ut, – og en kritisk faktor for suksess i de fleste operasjoner.

Det viktigste luftmakten bringer til felleskapet er luftkontroll.

Luftkontroll vil være en betingelse for å sikre operasjonsfrihet for egne land- og sjøstyrker, samt for egne luftstyrkers mulighet til å mer direkte støtte disse i form av informasjonsinnsamling, luftmobilitet og presisjonsengasjement.

Dette er erkjent av Stortinget og inneværende langtidsplan representerer en helt avgjørende modernisering og satsning på særlig luftkontroll. Dette har også medført at svært tøffe og vanskelige prioriteringer har vært nødvendig innenfor for gjeldende ressursramme.

Omfanget av allerede pågående modernisering er en formidabel oppgave og på grensen til hva som er mulig å gjennomføre for et lite luftforsvar. Jeg er derfor tilfreds med at våre beslutningstakere erkjenner dette og at det i IVB LTP fastslås følgende (som vist på plansjen):

 «Luftforsvaret vil i perioden gjennomgå nødvendige og omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, herunder innfasing av nye materiellsystemer. Den videre omstillingen mot et kraftig styrket og mer slagkraftig luftforsvar vil være både kompleks og krevende, med betydelige behov for endringer. Luftforsvarets evne til å løse sine oppgaver vil i perioden påvirkes ved overgangen fra gamle til nye systemer.»

Luftforsvarets nå-tilstand (status og utfordringer)

Hva er så status og tilstand på tampen av det første året i ny LTP?

Luftmakt er kostbart og Luftforsvaret i ferd med å bli største forsvarsgren når det gjelder ressurstilgang. For nærmere seks milliarder kroner årlig, da inkludert redningshelikoptertjenesten, leverer vi nasjonale operasjoner, beredskap, og overvåking, hver time, hver dag, hele året.

Realiteten oppleves likevel å være; at vi i dag er for små, for gamle og for lite klare i forhold til gjeldende ambisjonsnivå og de fellesoperative behovene.

Luftforsvaret er svært godt fornøyd med satsningen på moderne luftmakt som er vedtatt av Stortinget. Samtidig er vi ydmyke for de store og komplekse oppgavene som skal løses for å omsette de vedtatte planene til reell operativ evne.

Samtidighetsutfordringene er formidable bare når det gjelder våpensystemer og støttesystemer som skal fases ut- og inn. I tillegg kommer helt nødvendige effektivisering som innebærer omfattende omstillingsoppdrag og endringer i basestrukturen. Dette krever mye stabskraft, og mye involvering av de operative avdelingene våre. Kompleksiteten og samtidigheten i alle oppgavene vi skal gjennomføre er derfor stor og krevende. Det er samme personell som må brukes til både operasjoner, beredskap, omstilling og modernisering, og vi er allerede marginalt bemannet for bare ivareta primæroppgavene våre.

For Luftforsvaret er likevel framtiden lys da hovedtyngden av systemer som vi skal operere i overskuelig fremtid, er blitt fastlagt og de nye kapasitetene F-35 kampfly, P-8 maritime overvåkingsfly, NH90 maritime helikoptre og AW101 redningshelikoptre allerede er på vei til å fases inn. Moderniseringen av luftovervåkingssensorene er imidlertid kritisk forsinket og satsningen på nytt moderne langtrekkende luftvern ligger en del år fram i tid.

La meg redegjøre litt for status og utfordringene med de systemene vi opererer i dag og som utgjør vår reelle operative evne nå;

 (Kommando og kontroll)

Jeg er svært fornøyd med å ha fått rollen som taktisk styrkesjef. Det motiverer og fokuserer hele organisasjonen til at alt vi gjør skal rettes mot å produsere og levere beredskapsklar styrkestruktur og daglige luftoperasjoner.

Vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) ble etablert i Luftforsvaret og samlokalisert med FOH på Reitan i 2014. Sjef NAOC har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og lede alle luftoperasjoner, øving og trening på vegne av meg som taktisk luftstyrkesjef under operasjonell kommando av FOH.

NAOC skal styrkes og videreutvikles mot å bli fullt operativ (FOC), herunder økt kompetanse på etterretning (ISR) og targetting som blant annet er helt nødvendig for å få full effekt av våre nye kapasiteter F-35 og P8.

(Luftkontroll)

Kontroll- og varslingskjeden har produsert et gjenkjent luftbilde for oss selv og NATO siden 1956. Dette er svært viktig for varsling, situasjonsoversikt og kontroll med luftstridsmidler. K&V-kjeden har over mange år vært gjenstand for omfattende omstilling, effektivisering og automatisering. I dag utøves luftovervåking og kontroll med kampfly og luftvern fra kun en CRC på Sørreisa. I tillegg har vi et lite redundanselement i vår deployerbare Air Control Unit som nå er lokalisert på Ørland flystasjon. De gjør til sammen en svært god jobb for Norge og NATO 24/7/365.

Jeg er imidlertid dypt bekymret for at flere av sensorene for luftovervåking begynner å bli svært gamle og er overmoden for utskiftning. I tillegg er innføringen av nye kommando og kontrollsystemer kraftig forsinket.

F-16 har vært et svært godt kampfly som har tjent Norge lenge. Levetiden nærmer seg imidlertid slutten etter nesten 40 år i luften. Vår F-16 flåte har det høyeste flytimeuttaket i verden og F-16 blir stadig mer krevende vedlikeholdsmessig. Strukturelle utfordringer kan også dukke opp, slik vi har sett eksempler på med sprekkdannelser de siste årene.

Vårt svært dyktige operative og tekniske F-16 personell skal fortsatt ivareta vår operative kampflyevne de nærmeste årene, men noe redusert ambisjonsnivå er akseptert i overgangen til F-35. Denne overgangen er krevende, men det er lagt en grundig plan for å evne operative leveranser på F-16 samtidig som vi bygger opp en F-35 organisasjon og kapasitet. Fra 2019 skal de operative oppgavene deles mellom F-16 og F-35 fram til vi er i stand til å overta QRA-oppdraget med F-35 fra Evenes i 2022. Da fases F-16 ut etter hele 42 års aktiv tjeneste for Norge.

Vårt bakkebaserte luftvern, NASAMS, har blitt modernisert én gang etter innføringen på slutten 90-tallet. For tiden oppgraderes NASAMS våpensystemet videre og luftvernet bygges opp igjen etter å ha hatt en noe redusert styrkeproduksjon ifm materielloppgraderinger og samling av aktiviteten på Ørland. Vi samarbeider også godt med Hæren som skal få organisk luftvern. Det blir viktig fremover at luftvernets videre utvikling håndteres i ett felles luftvernmiljø.

(Informasjonsinnsamling)

Innen informasjonsinnsamling gir P-3 og DA-20 miljøene betydelige bidrag til nasjonens strategiske situasjonsforståelse. Nasjonalt har vi alltid fulgt med i nordområdene, men etter den kalde krigen ble behovet for tilstedeværelse gradvis redusert og ambisjonen redusert. Som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjon etter 2014 og stadig mer avanserte russiske kapasiteter, har imidlertid behovet for maritim overvåking og innsamling økt betydelig igjen.

Status for MPA kapasiteten er et godt eksempel for å tydeliggjøre at det tar tid å utdanne, bemanne og kvalifisere besetninger og operative avdelinger. Hvert MPA tokt krever crew med bredt sammensatt spesialistkompetanse som det tar flere år å utvikle. Jeg er tilfreds med at vi nå er på et jevnt nivå med de operative leveransene. Jeg vil spesielt berømme våre ansatte på Andøya som jobber knallhardt og leverer løpende operasjoner i nord på høyt nivå med aldrende materiell og marginale personellressurser, samtidig som hele Andøya-samfunnet er på vei inn i en svært krevende omstilling.  DA-20 miljøet fra Gardermoen har også gjort en betydelig innsats for å komplettere innsamlingen i nordområdene.

Når P-8 Poseidon kommer i operativ drift, vi vil få en betydelig styrkning av evne til maritim overvåking og informasjonsinnsamling for strategisk situasjonsforståelse.

Først og fremst vil P-8 kompensere for gammel teknologi på dagens P-3 utrustning. Videre vil P-8 flåten kunne gi rom for bedre tilgjengelighet og mer operativ evne. Overgangen fra to systemer, P-3 fra Andøya og DA-20 fra Gardermoen, til ett system, P-8 på Evenes vil også bli krevende. Vi jobber nå med å legge en grundig plan for denne overgangen på tilsvarende måte som den vi allerede er inne i for overgangen mellom kampflyene.

Vi har dessverre betydelige utfordringer med NH90. Vi har fortsatt ikke fått levert til oss materiell i fullverdig konfigurasjon. Prosjektet er svært forsinket og det er utfordrende for Luftforsvaret å ta ut den ytelsen som systemet var tiltenkt ved beslutning om anskaffelse. Når de flyr, er de nye maritime helikoptrene en formidabel kapasitet. Men de har vært mye mer krevende å vedlikeholde enn forutsatt da kontrakten ble inngått.

Sjef Luftforsvarets oppgave med NH90 er å produsere flest mulig flytimer med de forutsetninger vi har, til støtte for Sjøforsvaret. Selv om vi har optimalisert egen drift og satt en del av det tyngre vedlikeholdet ut på kontrakt, så er det fortsatt begrenset hvor mange flytimer vi klarer å produsere med hver maskin. Alle andre land som bruker NH-90 har den samme erfaringen og utfordringen. Slik det ser ut nå, klarer vi ikke å produsere og levere den operative evnen som Sjøforsvaret har behov for på kystvakt og fregatt. Det bekymrer meg. Nå jobbes det med å avklare hvor stort gapet i leveransen vil bli, og alternativer for å tette dette.

(Luftmobilitet)

C-130 Hercules er vår mest moderne plattform i operativ drift i dag. Systemet er modent og leverer svært godt. Dette viste vi tydelig for FN i Mali i 2016. Et tilsvarende oppdrag kommer i første halvår 2019 og planarbeidet for dette er allerede i gang.

C-130 er en viktig ressurs til forflytning av personell og materiell i forbindelse med pågående operasjoner knyttet til Afghanistan, Irak og Syria og har i tillegg stor betydning som støtte til nasjonal beredskap og trening for andre forsvarsgrener – særlig spesialstyrkene.

Våre Bell 412 transporthelikoptre er også etterspurte. Helikoptrene er fleksible og fellesoperative av natur, og støtter i dag bl a Brigaden, Grensevakten, spesialstyrkene og sivilsamfunnet med mobilitet både i nord og i sør. Bell 412 er et aldrende system og for øyeblikket flyr ikke deler av flåten som følge av en materiellhendelse som undersøkes nærmere. Som alltid tar vi flysikkerheten på største alvor. Vi må være sikre på at vi identifiserer årsaken(e) til hendelsen, og at nødvendige tiltak iverksettes før vi kan fortsette å operere på en forsvarlig måte. Planen er at vi starter utskiftning av nødvendige deler denne uken.

Stortingets vedtak om å samle Bell 412 helikoptrene til Rygge for å etablere en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene hviler etter mitt skjønn på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på skrog og tilstrekkelig tilgang på personell. For at vi skal kunne oppfylle Stortingets vedtatte ambisjon for spesialstyrkene, kreves etter min mening at Bell 412 fritas fra beredskap i nord og at helikoptrene og personellet samles og konsentreres mot denne ene oppgaven. Vi er klare for å iverksette gjeldende beslutninger, som er vel forankret i forsvarssjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.

Jeg registrerer selvsagt den politiske og offentlige debatten om behovet for helikopterstøtte til Hæren som et ledd i den pågående behandlingen av landmaktsutredningen, og vi avventer selvsagt Stortingets endelige beslutninger. Fagmilitært vil jeg likevel påpeke at dagens kapasitet med Bell 412 ikke er tilstrekkelig til å kunne løse oppdrag både for Hæren og Spesialstyrkene på en fullverdig måte. Et utfall der Bell 412 helikoptre fortsatt bindes til annen oppdragsløsning i nord, vil medføre behov for å justere ambisjonsnivået for spesialstyrkene, og vil heller aldri kunne gi noen fullverdig støtte til Hæren.

330 skv som opererer Sea King for redningstjenesten er den avdelingen i Luftforsvaret som har den mest omfattende stående beredskap. De gjør en fantastisk innsats med aldrende materiell og under krevende forhold, for å berge liv. Erstatning av Sea King med AW101 er kjærkommen og ledes av Justisdepartementet. Vår oppgave er å gjøre oss klare til å operere den nye plattformen som vil bli et betydelig løft for redningstjenesten. Det første nye helikopteret ankom Norge på fredag og vi skal nå starte gjennomføring av Operativ Testing og Evaluering (OT&E). Planen videre er å konvertere fra Sea King til AW101 på de 6 lokasjonene vi opererer fra, men en base om gangen i perioden 2018-2020 – uten avbrekk i redningshelikopterberedskapen. Planen er at Sola blir første base som går operative med AW101 mot slutten av neste år.

(Operativ støtte)

Luftmakt starter og stopper på bakken. Våre flystasjoner og baser er en avgjørende forutsetning for understøttelse av luftoperasjoner. Store deler av vårt personell utfører operativ støtte i form av logistikk, vedlikehold, forsyning eller styrkebeskyttelse for å holde basene og systemene våre operative.

Luftforsvaret er i dag spredt på mange steder i landet. Å ivareta tilstrekkelig vakthold og sikring er krevende bare i fredstid hvor sikkerhetskravene skjerpes som følge av ny sikkerhetslovgivning og behov for skjerming av våre verdier. Ved et forhøyet trusselnivå blir styrkebeskyttelse enda mer krevende og komplekst. Våre flystasjoner og baser må kunne sikres, beskyttes og opereres i hele konfliktskalaen. Dette vil være svært ressurskrevende.

I dag har vi forbedringspotensial innen grunnsikring og når det gjelder kapasitet innen baseforsvarsfunksjoner som sanitet, passivt forsvar og skadereparasjon. Styrkebeskyttelse og spesielt vakthold og sikring er personellkrevende og vi vurderer for tiden løsninger sammen med FFI for hvordan vi kan utnytte teknologi i modernisering, effektivisering og styrking av baseforsvaret. Et fortsatt tett og godt samarbeid med Heimevernet for beskyttelse av våre baser er helt avgjørende.

Elektronisk krigføring inngår også innen operativ støtte. Dette er et område som må re-vitaliseres i hele Forsvaret. Anvendelsen av det elektromagnetiske spekter, forstyrrelse av motstanderens signaler og beskyttelse mot dette er høyaktuelt i moderne krigføring. Forsvarets EK støtte senter (FEKS) ligger i Luftforsvaret og gjør en solid jobb med programmering av egenbeskyttelses og jammeutrustning på flere systemer i Forsvaret. Den mer helhetlige tilnærmingen til EK har imidlertid vært litt forsømt etter den kalde krigen og hele Forsvaret har en jobb å gjøre sammen på dette feltet.

Det bringer meg naturlig over til litt om framtidens muligheter;

 

Fremtidens Luftforsvar

(F-35)

Første store bevis på det nye Luftforsvaret fikk vi bevitne på Luftforsvarets bursdag 10. november  – en fantastisk og historisk dag da norske piloter fløy norske F-35 i norsk luftrom for første gang.

F-35 er verdens mest avanserte multirolle kampfly og innehar helt unike egenskaper. Som jeg innledet med innebærer dette et betydelig løft for norsk forsvarsevne og åpner helt nye fellesoperative muligheter.

I situasjoner med høyt trusselnivå, vil F-35 ha evne til å undertrykke og bekjempe moderne integrerte luftvernsystemer og bidra til å sikre luftkontroll på en helt annen måte enn F-16 kan i dag. Med sin evne til å operere skjult, evne til å samle inn og prosessere store informasjonsmengder og sammen med integrerte langtrekkende presisjonsstyrte våpen, vil F-35 ha evne til å slå ut en motstanders A2AD kapasiteter på land og på overflaten.

F-35 kampfly, utrustet med langtrekkende presisjonsvåpen, og P-8 utrustet med anti-ubåt våpen, i samvirke med fregatter og ubåter vil kunne ha innflytelse på situasjonen over og under vann i Nord-Atlanteren. Dette er operasjoner vi må utføre sammen med våre nærmeste allierte for å sikre alliert tilgang til disse viktige havområdene for framføring av forsterkninger og forsyninger til Europa.

Videre skal F-35 også bidra i direkte støtte til land- og sjømakten gjennom informasjonsdeling og presisjonsengasjement. Det betinger at vi videreutvikler evnen til å knytte alle relevante forvarskapasiteter sammen i nettverk som kan gi støtte til og få støtte fra hverandre.

F-35 har altså en offensiv kapasitet og kan true høyverdige mål både på land, på overflaten og i luften. Dette medfører høy militær risiko ved å utfordre Norges suverenitet og bidrar betydelig til økt terskel mhp avksrekking.

Det vil være påkrevd med et tilstrekkelig antall fly for å kunne utføre disse samtidige og mest krevende oppgavene i et høyintensivt trusselscenario. Det ligger flere grundige analyser til grunn for Stortingets ambisjonsnivå som sier at 52 F-35 er nødvendig for å kunne ivareta alle disse oppgaver i et høyintensitetsscenario for Norge.

For å realisere potensialet i det nye 5. generasjonskampflyet må vi utvikle vår fellesoperative forståelse om kapasiteten og endre våre operasjonskonsepter, planverk og beslutningsprosesser for å kunne ta ut det fulle potensialet. F-35 må bli en helt sentral katalysator i en slik dreining. Utviklingen kan imidlertid ikke isoleres til dette systemet eller Luftforsvaret alene. F-35 vil sammen med andre moderne systemer i alle forsvarsgrener gi betydelige fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet i framtidens militærmakt.

F-35 vil bli en strategisk viktig kapasitet som må beskyttes. Omfattende øvelser og tester har demonstrert at F-35 vil være svært kapabel til å beskytte seg selv i luften, men den er sårbar på bakken. Derfor må våre F-35 baser ha robust beskyttelse.

(Luftkontrollsystemet)

Stortingets beslutninger om å modernisering av de øvrige delene av Luftkontrollsystemet er derfor helt nødvendige og våre gjennomføringsplaner skal sikre at vi får på plass;

  • en relevant basestruktur som gir evne og mulighet til å kunne operere F-35 i aktuelle innsatsområder og som kan understøttes og beskyttes på alle konfliktnivå.

 

  • et baseforsvar som gir nødvendig beskyttelse mot bakkeangrep, som kan begrense skader, og som kan re-generere operativ evne etter skader

 

  • et luftvern med nødvendig sensordekning, integrasjon, nedskytningskapasitet og overlevelsesevne som gir tilstrekkelig beskyttelse mot luftangrep fra en variasjon av presisjonsstyrte våpen.

 

  • et luft kommando og kontroll system som overvåker luftrommet, produserer et beslutningsgrunnlag og som kan planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner.

 

Ambisjonen vår er at F-35 sammen med resten av det moderniserte luftkontrollsystemet skal være fullt operativt i 2025.

La meg snakke litt mer om basestrukturen;

Basestruktur

Det offentlige ordskiftet rundt fremtidig innretning av Luftforsvaret tenderer ofte til å handle om de vedtatte endringene i basestrukturen. Dette er fullt forståelig ettersom mange lokalsamfunn berøres gjennomgripende av Luftforsvarets virksomhet. Andøya og Ørland er to eksempler på slike steder, men med helt forskjellig fortegn.

Diskusjonen kan imidlertid ikke avgrenses til basenes egnethet eller sammenligning mellom dem. Valgene som er gjort handler om strategisk retning for framtidens forsvar og vår evne til å finansiere infrastrukturen, våpensystemene og ikke minst den aktivitet og understøttelse som skal til for å møte gitt ambisjonsnivå med reell operativ evne for framtiden.

Stortinget har bestemt at Luftforsvarets aktivitet skal konsentreres på baser med høy stridsverdi og med en geografisk fordeling som gjør at hele fastlandet og det meste av havområdene kan dekkes med kampfly.

Hovedprinsippet er at basene som driftes i fred også skal ha en viktig rolle i strid. Tyngdepunktene i flystasjonsstrukturen vil derfor være:

  • Evenes i Nord-Norge
  • Ørland i Midt-Norge
  • Rygge i Sør-Norge

I tillegg vil Sørreisa være hovedbasen for kontroll og varsling (K&V) og Værnes vil i framtiden bli base for Luftforsvarets våpenskole.

Denne basestrukturen utnytter landets beskaffenhet på en måte som gir strategiske fordeler. Fra disse flybasene vil Norge kunne være en relevant regional aktør med evne til å kunne operere 5. generasjons kampfly i viktige deler av Nord-Europa fra egne baser, uten full avhengighet av alliert luft- til luft tanking. Basestrukturen gir dybde og fleksibilitet til å kunne møte et bredt spekter av handlemåter og scenarioer over hele konfliktskalaen.

Disse flybasene sammenfaller også med mottaksområder for allierte forsterkninger inn Oslofjorden, inn til Trøndelagsområdet og inn Ofoten samt hovedforsyningslinjene videre inn i potensielle operasjonsområder.

Luftforsvarets egen virksomhet og operasjoner vil altså være konsentrert til Evenes, Ørland og Rygge. Disse flybasene skal også ha en viss kapasitet å ta imot allierte forsterkninger og i Trøndelag vil i tillegg Værnes ha en viktig rolle. Behovet for infrastruktur utover dette; for alliert trening, forhåndslagring og mottak av forsterkninger, er for tiden til vurdering sett i lys av totalforsvarskonseptet.

For å sette dette med allierte forsterkninger i et litt større perspektiv vil jeg minne om at de allierte flystyrkene som kan forsterke oss raskt, også er betydelig redusert i omfang. USAF har for eksempel redusert fra 134 til 55 kampflyskvadroner i løpet av 25 år. I tillegg bør flystyrkene ha egenskaper som gjør dem relevante i det strategiske utfordringsbildet jeg belyste tidligere. Selv USAF sine fly har i dag en snittalder på ca 28 år og store deler av NATOs kampfly vil være 3. og 4. generasjon i overskuelig fremtid.

Endelige planer for hvilken infrastruktur som skal være tilgjengelig for alliert mottak må ses opp mot nasjonalt operativt planverk sammenholdt med NATO og bi-laterale planer og de styrkene som er relevante for forsterkning til Norge.

(Fremtidig organisering av Luftforsvaret)

Luftforsvaret ønsker å samle våre stabs- og ledelsesfunksjoner ved nevnte baser for å konsentrere vår organisasjon og utnytte kapasiteten til infrastrukturen best mulig i fred, krise og krig. At hovedtyngden av Luftforsvarets personell i framtiden vil jobbe på de basene vi også skal føre striden fra, vil sikre en mer sømløs og rask overgang fra fredstidsoppgavene til krigsoppgavene. Min målsetning er at alle militært ansatte skal kunne utnyttes effektivt i styrkestrukturen med grunnleggende militære ferdigheter og nødvendig trening til å fylle sin krigsfunksjon på meget kort varsel.

Dette gjelder også de som sitter i stab og ledelse. I krise og krig skal de over i operative funksjoner som de må være øvd og trent for. I tillegg har vi fått aksept for at vi trenger en reservestyrke. Denne holder vi nå på med å fylle med vernepliktig personell med riktig kompetanse. Våre vernepliktige er en helt avgjørende del av vår operative evne – for oppdragene vi løser hver dag, og for vår robusthet og utholdenhet i tilfelle krise og krig.

Organisatorisk jobber vi derfor mot et målbilde med tre flystasjoner og en K&V-stasjon med en funksjonelt innrettet luftving på hver lokasjon som vil gi faglig mer robuste miljøer. Dette vil si at vi på sikt vil få en kampving på Ørland, en maritim ving på Evenes, en transport ving på Rygge, samt en K&V-ving på Sørreisa. I tillegg kommer Luftforsvarets våpenskole på Værnes. På sikt vil dette også skape mer forutsigbarhet for personellet.

Det leder meg over til noe ord om personell og kompetanse;

Personell og kompetanse

Den kritiske suksessfaktoren for å lykkes i dag og i framtiden er at vi evner å beholde, rekruttere og videreutvikle personellet med den kompetansen vi trenger for å skape forsvarsevne med de systemene vi har.

La meg si litt om hvilke muligheter som ligger i innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og utdanningsreformen.

Ny militær ordning skal bidra til å styrke operativ evne. Operative krav kombinert med stadig mer avansert teknologi krever mer spisskompetanse. Spesialistene skal være bærebjelken i det framtidige Luftforsvaret. Innføringen av et spesialistkorps skal bidra til lengre stå tid og økt beredskap blant vårt personell som opererer, understøtter og vedlikeholder systemene våre.

Offiserene må forstå kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene og muligheter, begrensninger og rammene for anvendelse av militærmakt. Solid kompetanse innen planlegging og ledelse av fellesoperasjoner forblir sentralt. I tillegg kommer stadig strengere krav til virksomhetsforståelse, med styring og kontroll for å sikre at ressursene balanseres og utnyttes optimalt mot mest mulig operativ evne.

Den nye militære ordningen gir oss nye muligheter til å utvikle et spesialistkorps og et offiserskorps med den spiss- og breddekompetanse som kreves. Disse skal utfylle hverandre og sammen løse oppgavene basert på gjensidig avhengighet, respekt og anerkjennelse.

Ny militær ordning krever et tilpasset utdanningssystem for å sikre at vi bygger nødvendig kompetanse hos både spesialistene og offiserene. Utdanningsreformen har derfor vært helt nødvendig. Oppdraget som ble gitt fra FD ga imidlertid svært stramme rammer om betydelig innsparing som skal muliggjøre satsningen på andre deler av Forsvaret. Det har vært en svært krevende prosess, men jeg mener modellene som nå ligger på bordet, skal gjøre det mulig å utdanne til den kompetansen som Luftforsvarets trenger.  Jeg har tillit til at våre svært kompetente militære utdanningsinstitusjoner vil evne å omstille seg og fortsatt levere utdanning med høy kvalitet.

Jeg er fornøyd med at krigsskolene (for oss Luftkrigsskolen) består. Selv om den er avgitt fra Luftforsvaret til Forsvarets høgskole, skal Luftkrigsskolen fortsatt utdanne Luftforsvarets offiserer og gi videregående utdanning til vårt spesialistbefal. Luftmakt og luftmilitær ledelse skal fortsatt stå sentralt i utdanningen. Luftkrigskolen skal fortsatt være en viktig arena for å forvalte og utvikle Luftforsvarets kultur, tradisjon og historie.

Ett av resultatene av det nye utdanningssystemet vil bli mer fellesoperativ kompetanse tidligere i karrieren. Forståelsen av andre våpengreners og fellesfunksjoners styrker og svakheter, og mulighetene som ligger i samvirke mellom dem, er svært viktig for å skape best mulig forsvarsevne.

Jeg er trygg på at vi skal lykkes med å fylle det nye utdanningssystemet med innhold slik at vi produserer den kompetansen Luftforsvaret trenger i framtiden.

Avslutning

Som jeg innledet med er mitt hovedfokus å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner, og balansere dette med nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Min hovedbekymring i så måte er at vi er marginalt bemannet og har for lite driftsmidler til øving og trening. Reell operativ evne skapes av vedlikeholdt materiell og mennesker som er øvd, trent og tilgjengelig for beredskap og operasjoner. Jeg er derfor glad for at langtidsplanen legger opp til en gradvis økning i aktivtetsnivå. Samtidig er jeg bekymret for at en svært høy investeringsandel skal medføre et vedvarende sterkt press på driftsbudsjettene.

Alle nyinvesteringene skal på et tidspunkt omsettes fra potensiell evne til reell operativ evne. Det krever tilstrekkelig bemanning og midler til vedlikehold, øving og trening. Dette må vi som fagmilitære klare å formidle på en troverdig måte. Den pågående debatten om økning av forsvarsbudsjettene mot 2% må både ta behovet for eventuelt nye kapasiteter og nødvendige driftsmidler med i betraktning.

Luftmakt er kostbart og komplekst i bredden av strukturelementer og i dybden av hvert enkelt system. Det tar tid å utvikle den kompetansen som kreves for å operere systemene. Det vi ikke har i dag, har vi heller ikke morgen. Det tar årevis å sette opp fullt kapable og stridsklare avdelinger.

Vi er på vei til å få på plass et meget potent, fremtidsrettet og høyteknologisk norsk luftforsvar, om få år er vi et av verdens mest moderne luftforsvar. Økonomisk oppfølging av de planer som er lagt for bemanning, aktivitetsnivå og understøttelse er helt avgjørende for å få full utnyttelse av investeringene.

Helt til slutt vil jeg igjen minne om at selv om moderniseringsplanene er iverksatt, så er det med dagens systemer vi kontinuerlig leverer beredskap og daglige operasjoner. Jeg er stolt av de operative leveransene som leveres av våre dyktige kvinner og menn hver eneste dag. Uten personellet har teknologien ingen verdi.

Vår visjon er luftmakt på rett sted – til rett tid – med rett effekt.  Det er en krevende ambisjon og vi er ydmyke til oppgaven. For å kunne realisere visjonen og utnytte hele potensialet med ny teknologi trengs mennesker, kompetanse, konsepter og planverk. Dette blir vår fremste utfordring i årene som kommer – og oppgaven strekker seg langt ut over Luftforsvaret alene.

Takk for oppmerksomheten.

Neste mandag får vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som skal foredrag om NATO og partnerskapssamabeidet. Les mer om dette her.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund 2. november 2015
Generalmajor Per Egil Rygg, Generalinspektør i Luftforsvaret:

”Et operasjons-optimalisert luftforsvar for det 21. århundret”.

Formann, ærede forsamling, generaler, kollegaer, mine damer og herrer.

Jeg vil først takke for invitasjonen til å holde foredrag her i dag. Vi befinner oss i en spennende tid hvor det er mye bevegelse i omgivelsene og rammebetingelsene rundt oss. Dette gjelder både for Forsvaret og Luftforsvaret.

Luftforsvarets opprinnelse går tilbake til andre verdenskrig. Vi er en ung forsvarsgren, men har en innholdsrik historie. Vi ble til under en gigantisk internasjonal høyintensitetsoperasjon. Siden andre verdenskrig har historien bragt oss gjennom en lang periode med kald krig. Perioden etter den kalde krigen har på mange måter vært preget av optimisme i synet på utviklingen i våre nærområder og fokus har i større grad vært på internasjonalt engasjement i urolige deler av verden.

Luftforsvaret har levert luftmakt på vegne av Norge, allierte og FN i over 70 år. Luftmakt er gjerne det som påkalles først når en operasjon skal iverksettes, men vi skal også huske at vi leverer nasjonal beredskap og overvåkning, hver time, hver dag, hele året gjennom. Vårt personell er profesjonelt, pålitelige og handlekraftige. Jeg er stolt av å stå her i dag som generalinspektør for det Luftforsvaret vi har i dag. Vi har vært, og er i høyeste grad relevante. Luftforsvaret er en sentral og viktig bidragsyter til Forsvaret som helhet. Nye utfordringer krever likevel nytenkning og grep!

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret

Jeg er forpliktet til å tenke fremover! Det er min jobb å organisere, trene og utruste det Luftforsvaret vi skal ha i fremtiden. Fremtidens luftforsvar skal forbli relevant og det skal være innrettet til innsats for, og forsvar av Norge. Fremtidens luftforsvar er noe vi jobber med kontinuerlig, og jeg tenkte å dele noen betraktninger om dette med dere i dag.

Før vi begynner vil jeg imidlertid konstatere noen helt grunnleggende forhold i dette bildet. Det første er den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det andre er den teknologiske utviklingen. Det tredje er økonomi.

De siste årenes begivenheter vitner om store endringer i øst og sør. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er totalt endret og situasjonen er mer usikker enn på lang tid. I øst har vi sett et Russland som flytter grenser med makt, som begynner å engasjere seg internasjonalt utenfor sine egne nærområder, og som ruster kraftig opp. Vi ser et Russland med ambisjoner som går langt utenfor det som er normalt mellom nabostater. Samtidig ser vi en svært bekymringsfull utvikling i sør med ustabile stater, borgerkrig og internasjonal terror som blant annet fører til store flyktningstrømmer. Dette berører oss både indirekte og direkte.

Når det gjelder teknologi styrer vi heller ikke utviklingen selv. Vi er i stedet prisgitt den. Teknologi påvirker både våre egne veivalg og trusselen som vi må forholde oss til. Å la være å forholde seg til teknologisk utvikling er ikke et alternativ. Det nytter ikke å være nest best i krig. Dette forsterkes ytterligere av at vi er små i utgangspunktet. Vår struktur må derfor ha høy kvalitet og innrettes på en smart måte. Vi må også utnytte de komparative fordelene vi har på en god måte. Og de vil i framtiden i stor grad ligge nettopp i hvordan vi kan utnytte luftrommet. (Med F-35).

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg og Morten Hanche ( Dolby ) etter gjennomført flytur med F-35

Det eneste som ligger fast i det store bildet er en stadig vedvarende utfordring om å få på plass økonomisk bærekraft. Vi trenger å ressurs-balansere innsatsfaktorene med oppgavene. Det må bli sammenheng mellom vår operative evne og strukturen på den ene siden, og ambisjonsnivået og ressursene på den andre siden. Her føler jeg at både statsråden og forsvarssjefen har vært både tydelige, åpne og ærlige om utfordringene Forsvaret har. De samme utfordringene gjelder også Luftforsvaret.

La meg innlede med noen betraktninger om teknologi og luftmakt.

Luftmakt er militær bruk av systemer som opererer i eller passerer gjennom luftrommet. Dette inkluderer, radarovervåkning, bakke-til-luft våpen, bemannede- og ubemannede fly, satellitter og romplattformer som er til støtte for militære operasjoner.

Vi er kontinuerlig vitne til en rivende teknologisk utvikling. Luftmakten har alltid vært teknologitung og en drivkraft bak utvikling av nye systemer, konsepter og muligheter militært.

Luftmakt har bidratt til at utviklingen av militære systemer blant annet skjer langs følgende linjer:

  • fra sakte til hurtig (Fly øker hastigheten i operasjonene, men også prosessene går stadig raskere. I Afghanistan var responstiden gjennomsnittlig 18 minutter fra noen kalte inn fly til vi hadde tatt ut målet (2007) – dette sank til under 10 minutt i 2012-2013)
  • fra bemannet til ubemannet (Trenden mot mer ubemannede farkoster er klar, og den er viktig. Nå er det jo ikke slik at ubemannede farkoster ikke krever personell, men pilotene kan oppholde seg et annet sted enn i selve fartøyet. Dette er en klar fordel både med tanke på utholdenhet og risiko, men har også utfordringer, f eks etiske.)
  • fra synlig til usynlig (lavsignatur virker og det påvirker i stor grad hva vi kan gjøre med våre nye kampfly og hvordan vi kan gjøre det)
  • fra nær til fjern (Vi kan operere fra stadig lengre avstand og levere våpen med stadig lengre rekkevidde. Dette reduserer risikoen for tap dramatisk. Det gjør det også stadig vanskeligere å forsvare seg)
  • fra dum (og upresis) til smartere ammunisjon med mer presisjon (dette øker effektiviteten i operasjonene samtidig som det reduserer utilsiktede skader vesentlig)
  • fra lyse til mørke og fra godværs til allværsoperasjoner (Vi kan nå operer under tilnærmet alle forhold, noe som var utenkelig for bare noen få tiår siden)

Luftmaktens utvikling og unike egenskaper (høyde, hastighet og rekkevidde) har gjort det fellesoperative miljøet avhengig av den. Luftmakt er blitt en forutsetning for andre forsvarsgreners virke og operasjoner. Utvikling og anvendelse av luftmakt er Luftforsvarets hovedfokus. Hvordan vi tenker rundt både våre egne kapabiliteter og evne til å skape effekt på den ene siden og trusselutviklingen på den andre siden, er helt sentralt for oss.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret. Generalinspektøren for Luftforsvaret Generalmajor Per Egil Rygg under oppstillingen på Gardermoen militære flystasjon da 717 skvadronen er tilbake på Gardermoen og 135 luftving

Det luftmakten bringer til felleskapet er informasjonsinnsamling, luftmobilitet, presisjonsengasjement og luftkontroll. Sistnevnte er det kun Luftforsvaret som kan levere. Med luftkontroll menes evnen til å sikre egen bruk og hindre uønsket bruk av luftdomenet. Denne evnen er den viktigste forutsetningen for egne land- og sjøstyrkers operasjonsfrihet og derfor også mitt høyeste prioriterte bidrag til Forsvaret som helhet. Dette har vi vært metodisk tro mot i flere år, og også gjennom hele
arbeidet med FMR. Luftkontroll løses ved hjelp av kampfly og systemer som understøtter kampflyene, som kontroll- og varsling, luftvern og baseforsvar. Luftkommando og kontroll er helt sentralt for å planlegge, lede og anvende luftstyrker effektivt. Luftstyrkene må understøttes logistisk i form av operativ støtte og basestruktur. Kampflyene er et strukturbærende element i Forsvaret og har vært prioritert høyt i lang tid av både forsvarsledelse og politikere.

Når jeg bruker begrepet om det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret er det viktig å se dette i kontekst av den historiske utviklingen jeg har skissert. På mange måter dreier dette seg bare om en kontinuerlig tilpasning til den verden vi lever i. Det betyr at jeg ikke vil kritisere de løsningene som ble valgt under den kalde krigen. Jeg vil heller ikke kritisere nedbyggingen av kald-krigs forsvaret og de løsningene som da ble valgt. Det er urimelig å kritisere de som så optimistisk på framtiden etter den kalde krigen og innrettet Forsvaret etter dette. Det gjorde de fleste vestlige land.

Dagens luftforsvar er et resultat av en villet utvikling. Og mye er bra. Det er utvilsomt at vi på mange områder har fått store kvalitetsmessige løft og at vi bruker tildelte ressurser stadig mer effektivt. Innretningen av Luftforsvaret er likevel ikke godt nok tilpasset den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

I dag er Luftforsvaret i hovedsak innrettet for nasjonale lavintensitetsoperasjoner og internasjonale bidrag. Vi har god evne til å håndtere den daglige jagerfly-beredskapen for NATO og nasjonalt. Vi har også god evne til å iverksette høy luftmilitær beredskap på kort varsel. Vi driver kontinuerlig luftovervåkning av norsk luftrom og opererer jevnlig i havområdene.

Andre eksempler på nasjonal beredskap er helikopterkapasitet, søk- og redningshelikopter og nasjonal eksplosivrydding. Vi har også en viss evne til å bidra internasjonalt. Eksempler på dette er Libya med kampfly, helikopter i Afghanistan og transportfly i Afrika. Transportflyene har vært etterspurt både i forbindelse med Ebolautbruddet i fjor og for FN i Mali til neste år. Luftforsvaret gjør en viktig og god jobb hver eneste dag på mange områder. Det er imidlertid viktig å påpeke at det vi gjør i all hovedsak er innrettet mot lavintensitetsoperasjoner.

«Med lavintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen luftoperasjoner som skjer i fredstid uten åpenbar fare for omfattende militære angrep på Luftforsvarets baser. Det legges ikke til grunn at beredskapslovgivingen settes i kraft for lavintensitetsoperasjoner. Alle lavintensitetsoperasjoner gjennomføres innenfor de lover, regler og avtaler som gjelder i fredstid.»

Dette innebærer at det Luftforsvaret mange kjenner fra den kalde krigen ikke lenger finnes:

  • Flystasjonene våre har ikke lengre den samme robusthet til å drive strid som under den kalde krigen.
  • Kapasiteten for å opprettholde basenes stridsverdi i krig er heller ikke slik den en gang var.
  • Bemanningen er tilpasset fred. Luftforsvaret har i dag ca 2700 menn og kvinner tilpasset fredsoppgavene våre. Det er ikke stort mer enn vi under den kalde krigen trengte for å drifte Bodø hovedflystasjon i krig. Det er simpelthen ikke mulig å drifte hele Luftforsvaret på en robust måte i høyintensitetsoperasjoner med så lite personell.
  • Samtidig er det gamle mobiliseringssystemet avviklet. Også det for mange år siden.
  • Det er heller ikke til å legge skjul på at økonomien har vært anstrengt i lang tid. Dette har blant annet medført et stort press på å avhende kostnadskrevende eiendommer, bygg og anlegg, inkludert operative stridsanlegg. Det har også gitt stort press på å minimere investeringer i eiendom, bygg og anlegg. Fredsbehovene har vært styrende. Vi bygger ikke lenger for krig.

Økonomien har også hatt konsekvenser for bemanning, trening og øving. Når vi i dag er innrettet for lavintensitetsscenarier hører det med at vi langt på vei bare er trent for det samme. Enkeltavdelinger har høyt treningsnivå, men som system er det nå 18 år siden sist vi gjennomførte en krigsøvelse på en flystasjon i Luftforsvaret. Mye av den helt sentrale kompetansen har derfor forvitret. Personellets treningsnivå er for lavt. Vi har ikke tid eller penger til å trene slik vi burde. Mange i Luftforsvaret har derfor ikke det treningsnivået som kreves for å være klar til innsats på svært kort varsel.

Kort oppsummert er dagens realitet at «What you see, is what you get». Med dette mener jeg at det Luftforsvaret vi er i dag er det samme som vi må belage oss på å sloss med hvis noe skjer i morgen. Og det er ikke nok.

Nå har imidlertid forutsetningene endret seg. Vi ser at det er behov for å styrke evnen til å løse de mest krevende oppgavene. Dette betyr i praksis å styrke beredskapen og evnen til nasjonale høyintensitets-operasjoner.

«Med høyintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen operasjoner som skjer i en væpnet konflikt, eller fare for væpnet konflikt, med en militær motstander som har kapasitet til å angripe luftforsvarets baser over sjø, land og gjennom luft. Det legges til grunn at beredskapslovgivingen er, eller vil bli, satt i kraft.»

Men vi kan imidlertid ikke bare børste støvet av mobiliseringsplanene fra den kalde krigen. Det stilles nye og andre krav til fremtidens Luftforsvar.

Det er særlig fire faktorer som bidrar til det:

  • Nye langtrekkende presisjonsvåpen (LPV). Se for eksempel på russisk bruk av kryssermissiler i Syria.
  • Radikalt endret reaksjonsevne i Russland. Der de tidligere ville måtte bruke måneder og år på å bli klar til innsats, kan de nå sette inn substansielle styrker på timer og dager.
  • Nye våpen i Luftforsvaret. F-35 er et nytt femtegenerasjonsfly med nye muligheter og som krever at vi tilpasser resten av strukturen i Luftforsvaret for å kunne utnytte flyets potensiale på en god måte. F-35 er en «Game changer» som vil ha en innvirkning på hele Forsvaret som vi ennå ikke ser hele rekkevidden av.
  • Fortsatt sterkt press på økonomi som krever harde prioriteringer for å sikre tilstrekkelig operativ evne.

Den teknologiske utviklingen med langtrekkende presisjonsvåpen og kampflyets helt sentrale rolle i strukturen tilsier at våre baser vil være spesielt utsatte mål i en eventuell væpnet konflikt. Basene våre vil ikke lengre være i bakre sikkert område, men utgjøre frontlinjen med alt det innebærer av behov for egenbeskyttelse og ferdigheter til å operere under krevende forhold.

I tillegg kreves en helt annen respons-evne enn vi har lagt til grunn tidligere. Vi kan ikke legge lang varslingstid til grunn. Det som ikke kan stilles på fote innenfor få dager kan være irrelevant.

Vi må ha en annen strategi og en annen kultur som ikke spiser strategien til frokost.

Det må skje en dreining fra oppfatning av en organisasjon som styrkeproduserer i dyp fred for å levere avgrensende bidrag fra trygge hjemmebaser hjemme og ute, til en «warfighting» organisasjon som skal være stand til å bidra i forsvar av landet på svært kort varsel. Samtidig skal vi fortsatt evne stille enkeltbidrag med svært høy kvalitet til operasjoner ute. Det er altså ikke enten eller, men både og.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalmajor Per-Egil Rygg besøkte OT&E i Bardufoss. Her står han foran NH90 som skal erstatte Lynx

De økonomiske utsiktene tilsier at Luftforsvaret ikke vil kunne ha ambisjon om noe annet enn nøkterne minimumsløsninger. Økonomien dikterer også at Luftforsvaret må prioritere hva vi skal optimalisere for. En struktur som er optimalisert for fredsmessig styrkeproduksjon og lavintensitetsoperasjoner ser annerledes ut enn en som er optimalisert for krig. I krig må Luftforsvarets stasjoner fungere som kampenheter. Vi driver da ikke med horisontal samhandling, husleie, internfakturering og New Public Management. Dette påvirker hvordan Luftforsvarets organisasjon må innrettes. Lokal sjef trenger da militær kommando over de innsatsfaktorene han trenger for å gjøre jobben. Jeg er derfor glad for at det anbefales å tilbakeføre både samband, sanitet og logistikk til Luftforsvaret.

En slik prioritering påvirker også hvordan vi må utnytte resursene. Skal vi optimalisere for høyintensitet, kan jeg ikke ha mange ansatte som ikke har en plass i styrkestrukturen. Alt personell i staber og ved skoler må kunne bidra i skarpe operasjoner når det trengs. Personellet må også ha den nødvendige militære kompetansen. De må være kombattante, og de må ha et treningsnivå som gjør at de kan settes inn på kort varsel. Det vil derfor bli færre sivile i Luftforsvaret i framtiden, men det betyr ikke at vi ikke ønsker deres kompetanse. Tvert i mot. Men vi vil ha flere i militær uniform og med militær grunntrening. Den nye militærordningen legger godt til rette for en slik utvikling.

Jeg har stor tro på at den nye militære ordningen og spesialistkorpset vil fungere som en viktig katalysator i å revitalisere militær profesjonsidentitet, militær grunntrening og ferdigheter i hele Luftforsvaret. «Train as you fight» må få et reelt innhold for hele organisasjonen – fordi absolutt alle skal ha sin krigsfunksjon.

Derfor er det også avgjørende at Luftforsvaret utvikler den nye militære ordningen tilpasset Luftforsvarets behov. Den må preges av gjensidig avhengighet mellom offiserskorpset og spesialistkorpset, basert på likeverd, tillit og respekt der alle spiller på det samme laget. Alle er like viktige for å levere luftmakt. Dette gjelder like mye mellom de ulike bransjene som mellom de ulike personellkategoriene. Spesialistene er bærebjelken i Luftforsvaret og jeg vil bruke de mulighetene den nye ordningen gir til å øke spesialistenes status, ikke redusere den som enkelte frykter.

De økonomiske realitetene tilsier også at selv om Luftforsvaret prioriterer aldri så hardt, så vil det ikke være mulig eller hensiktsmessig å ha en bemanning til daglig som er tilstrekkelig for nasjonale høyintensitets-operasjoner. Da måtte vi mer enn doblet Luftforsvaret. Det er derfor åpenbart at Luftforsvaret vil være helt avhengig av reservestyrker som kan være på plass i løpet av timer og dager. Dette er utfordrende både med hensyn til treningsnivå og innkallingsmekanismer. Men det er viktig. Reservestyrkene blir på mange måter forskjellen på et luftforsvar som virker i krig, og ett som ikke gjør det. Vi skal derfor få det til. Jeg registrerer i denne sammenhengen at Vernepliktsutvalget anbefaler at det opprettes en identifisert og trenet reserve i hver forsvarsgren, som er stor nok til at den enkelte avdeling kan bemannes med trenet og samøvet personell innenfor den enkelte enhets beredskapstid og at hele styrkestrukturen øves slik at kvaliteten bedres, den er gripbar og gir utholdenhet. Dette er helt i tråd med det jeg legger i begrepet «Et operasjons-optimalisert Luftforsvar».

Et operasjons-optimalisert luftforsvar dreier seg ikke bare om personell og organisasjon. Det påvirker også i høyeste grad kravene til materiell og baser. På materiellsiden gir F-35 oss helt nye evner å spille på som er meget viktige for å kunne bruke luftrommet til vår fordel. F-35 kan operere over lange avstander, gi god oversikt med kapable sensorer, og flyet kan operere i luftrom med svært høye trusselnivå, også fra bakke og overflatebasert luftvern. Det har også meget gode offensive egenskaper. For å kunne utnytte potensialet i F-35 fullt ut i krig, kreves det en god balanse mellom antall skrog, piloter og ikke minst logistikk. Dette er dyrt og krever harde prioriteringer.

Effektiv bruk av flyene i en fellesoperativ ramme stiller også store krav til informasjon. Vi må vite når og hvor de skal settes inn, og mot hva. Det er derfor nødvendig å styrke evnen til informasjonsinnsamling og analyse på bakken og overflaten. Dette anbefales nå i FMR med en satsing på kontroll- og varsling, nye overvåkningsfly og ubemannede droner, samt økt kapasitet i det nasjonale luftoperasjonssenteret, NAOC.

Videre krever en effektiv utnyttelse av F-35 at flyene ikke bindes opp til å passe på sine egne baser. Vi må da gjøre noe med luftvernet, en kapasitet med andre egenskaper når det gjelder ressursinnsats ift utholdenhet. Det må få økt høydedekning og lengre rekkevidde. Helt sentralt er også å videreutvikle kapasiteten til å skyte ned avstandsleverte våpen og kryssermissiler. Dette stiller igjen krav til kontroll- og varslingssystemet. K&V må få bedre dekning mot relevante trusler. K&V må få evne til å detektere LPV i relevante områder. Dette krever avanserte sensorer og ekstrem lavdekning. K&V må også kunne levere skytedata rett inn i luftvernsystemene. Trusselen fra LPV krever svært hurtig respons. Hvert sekund teller.

Men det er ikke nok. Langtrekkende presisjonsvåpen utfordrer oss også med hensyn til beskyttelse. I denne sammenhengen har statiske systemer en stor utfordring. Det er ikke realistisk å tro at dette kan løses av luftvernet alene. Det kreves en miks av tiltak, hvor taktisk flyttbarhet er en viktig komponent. Vi planlegger derfor nå å gjøre deler av kontroll-og varslingssystemet flyttbart, både med hensyn på sensorer, men også en flyttbar enhet som kan produsere luftbilde og som kan utøve luftkontroll.

Et annet viktig tiltak for å beskytte mot LPV er spredning og fortifisering/betong. Det er kanskje ikke det som for mange virker mest spennende å prioritere i disse tider, men analyser vi har gjort sammen med FFI viser at det kan være svært effektivt om det gjøres på riktig måte. Det er fullt mulig å gjøre det svært krevende å ta ut kampflyvåpenet. Og det er denne effekten vi er ute etter. Vi kan ikke innrette oss slik at et lite antall missiler kan sette Luftforsvaret ut av spill. Dette utfordrer de opprinnelig planlagte løsningene blant annet på Ørland. Selv om vi nå i første omgang må prioritere det som minimum må være på plass på Ørland for å kunne ta i mot de første F-35 flyene i 2017, er det åpenbart et behov for å videreutvikle denne basen til en fullverdig og tilstrekkelig beskyttet kampbase for høyintensitetsoperasjoner. Dette opplever jeg ikke det er uenighet om, men ressurstilgangen er som alltid utfordrende.

Nå er det nevnt en del om F-35 og hvordan andre faktorer og struktur spiller en vesentlig rolle for at F-35 skal kunne anvendes optimalt. Dette vil sikre operative evne i Luftforsvaret i forhold til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Stort press på økonomi medfører likevel harde prioriteringer, og noen tøffe valg. Dette har vært sentralt i FMR-prosessen.

Noen av de tøffeste valgene treffer i høyeste grad Luftforsvaret, deriblant anbefalingen om å fase ut P-3 Orion. Det er ingen tvil om at P-3 Orion er et kapabelt strukturelement som bidrar med viktig informasjon. Systemet har likevel behov for betydelige oppdateringer som av økonomiske grunner ikke kan prioriteres i den anbefalte løsningen. Ambisjonen om luftbåren langtrekkende undervannsovervåking og -krigføring prioriteres ned. Nå er ikke dette ensbetydende med at Forsvaret ikke trenger denne evnen, men snarere et resultat av et tøft valg der vi må erkjenne at alt ikke kan ha øverste prioritet. Vi må heller ikke glemme at selv om anbefalingen prioriterer ned undervannsovervåking og –krigføring fra fly, så vil Forsvaret fortsatt ha en undervannsevne gjennom annen struktur. For øvrig peker FMR også på at en fullverdig erstatning for P-3 Orion anbefales gjennom eventuelt ytterligere økt budsjettnivå.

Samtidig anbefales det at Luftforsvaret skal innføre nye bemannede og ubemannede overvåkningsfly som vil ha teknologisk avanserte og moderne sensorer. Spesielt for de ubemannede systemene er dens lange holdetid og rekkevidde, som i kombinasjon med betydelig sensorkapasitet vil bli en formidabel ressurs. I forlengelsen av luften må vi heller ikke glemme rommet. Forsvaret vil i dag ikke kunne fungere uten rombaserte kapasiteter. Der er det også viktig å videreføre satsingen på både evnen til kommunikasjon og informasjonsinnsamling i dette domenet.

Totalt sett vil dette føre til en solid styrking av evnen til overvåking og suverenitetshevdelse i overflatedomenet.

Et operasjonsoptimalt luftforsvar krever også nytenkning rundt Luftforsvarets basestruktur. Der vi tidligere har fokusert på flystasjonene våre som en stor utgiftspost, må vi nå erkjenne at flystasjonene våre er noen av de viktigste operative kapasitetene vi har. For størst mulig effekt, må vi legge virksomheten vår på baser med stor operativ stridsverdi for egne og allierte styrker, og med en geografisk spredning for å håndtere et bredt spekter av behov i alle deler av landet.

Med operativ stridsverdi menes kapasitet innen drivstoff, ammunisjon, stridsanlegg, K2, beskyttet infrastruktur og flyoperative flater. Det er slike baser Luftforsvaret trenger for å kunne drive operasjoner i hele konfliktspekteret fra fredsdrift til høyintensitet. Det er også slike baser våre allierte trenger. Det er viktig å være klar over at det er svært stor forskjell på en sivil flyplass og militær flystasjon. En militær flystasjon er bygd for krig. Det er ikke en sivil flyplass. Det er omtrent like stor forskjell på en sivil flyplass og en militær flystasjon som det er mellom en folkevogn og en stridsvogn. Sivile flyplasser kan godt nyttes i fredsmessige lavintensitets-operasjoner, men de har meget lav stridsverdi i høyintensitets-operasjoner. Det er også store forskjeller mellom de militære flystasjonene. Noen har liten stridsverdi og andre stor stridsverdi. Dette handler mye om kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Norsk militær tattoo 2016 ble arrangert 26.-29. mai i Oslo spektrum. Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg taler

I denne sammenhengen har jeg registrert at enkelte har reagert på forslaget i FMR om å videreføre Rygge i strukturen. Rygge er den gjenværende basen i Luftforsvaret som har desidert størst kapasitet til å understøtte egne og allierte styrker når Bodø nå legges ned. Den har også en svært god geografisk lokalisering. En ting er at den ligger perfekt lokalisert med tanke på å gi god dekning for hovedstadsområdet og Sør-Norge. En annen viktig faktor er understøttelse av allierte. Det er slutt på den tiden hvor alle allierte luftstyrker måtte baseres i nord for å kunne virke effektivt i nord. I dag gir det i mange sammenhenger unødig risiko og logistiske utfordringer. Allierte luftstyrker vil kunne operere effektivt i nordområdene fra Rygge. Der kan vi tilby kapasitet til å håndtere drivstoff og ammunisjon. Det er også infrastruktur og operative flater nok til å kunne understøtte operasjoner på en effektiv måte. Rygge er en base med stor operativ stridsverdi og som jeg derfor anbefaler videreført i strukturen.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar er det ikke likegyldig hvilke baser og flystasjoner vi velger. Det er fortsatt behov for å avhende infrastruktur, men det er samtidig behov for å sikre kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker. Det gir da mening å konsentrere virksomheten til baser og flystasjoner som vi trenger i krig. Baser som ikke har en viktig rolle for å kunne gjennomføre høyintensitets-operasjoner bør derfor være de første som vurderes avviklet.

Det er i dette perspektivet en må se anbefalingen om nedleggelse av Kjevik. Den utdanningsvirksomheten som foregår på Kjevik har høy kvalitet og er svært viktig for Luftforsvaret. Selve basen har imidlertid ingen rolle i en nasjonal høyintensistetsoperasjon. Det er derfor helt naturlig at Kjevik som base prioriteres nedlagt før baser som har større betydning i det nasjonale Forsvaret.

FMR anbefaler at Befalsskolen og teknisk utdanning ved Kjevik flyttes til Værnes for å danne et skolesenter. Luftforsvarets skolevirksomhet skal søke synergier med Heimevernet når de flytter til Værnes med sin befalsskole og sitt kurssenter. Nå har Værnes ingen strukturelementer, men Værnes er mottaksbase for allierte forsterkninger. Fra norsk side er forhåndslagrene viktige, både i forhold til nye sikkerhetsutfordringer, for å kunne ivareta sikkerheten for Norge og for å legge til rette for at amerikanske styrker kan bli satt inn i krisehåndteringsoperasjoner i alliansens nærområder. Fra amerikansk side tillegges lagrene også vesentlig betydning.

Valget av baser har flere sider ved seg. En side er stridsverdien av basen. Noe annet er økonomi og behovet for kraftsamling. Vi har ikke råd til å drifte vesentlig mer infrastruktur enn det vi trenger. Vi kan heller ikke drifte flere baser i krig enn det vi kan bemanne og beskytte. Vi har også behov for å samle fagmiljø for å få ut stordriftsfordeler og faglige synergier. Dette treffer også Andøya.

Luftforsvaret kan ikke drifte tre flystasjoner i samme tette geografisk område som Andøya, Bardufoss og Evenes, verken i fred eller krig. Vi må gjøre et valg basert på de beslutninger som er gjort om basestruktur i nord. Det gir da mening å kraftsamle rundt det som blir den viktigste basen i nord i framtiden. Evenes blir helt sentral for Luftforsvaret som framskutt operasjonsbase for F-35. I et operasjons-optimalisert luftforsvar gir det derfor mening å legge de nye overvåkningsflyene til Evenes selv om det betyr at Andøya legges ned.

I et operasjons-optimalisert Luftforsvar må vi prioritere de viktigste oppgavene. Dette har betydning også for Bardufoss.

Hovedbase helikopter er i dag på Bardufoss. NH90 er som kjent under innfasing til støtte for Kystvakten og marinens fregatter. Helikopterstøtte til Hæren utføres i dag av 339 skvadron på Bardufoss med Bell 412, og på Rygge for spesialstyrker og politi. I en rekke av prioriteringer har FSJ anbefalt å forlate ambisjon om dedikert helikopterstøtte til Hæren og isteden flytte Bell 412 til Rygge for å øke understøttelsen av spesialstyrker og politi.

Kystvaktversjonen av NH90 og redningshelikoptre planlegges utnyttet til medisinsk støtte ved krise og krig. Dette er igjen et resultat av nødvendige og strenge prioriteringer. Spesialistyrkene og politiet er prioritert foran Hærens behov. Samtidig betyr ikke det at Hærens behov ikke er reelt og viktig. Det er likevel et spørsmål om penger. Et nytt helikoptersystem for understøttelse av Hæren er blant FSJs prioriteringer dersom Forsvaret får økte budsjettrammer.

Basestrukturen er viktig for Luftforsvaret. Den må ikke være for stor. Da bruker vi pengene på å drifte infrastruktur vi egentlig ikke trenger. Den må heller ikke være for liten. Da dekkes ikke de operative behovene og vi vil mangle kapasitet til å ta i mot allierte forsterkninger. Basene må også ligge på riktig sted. Slik landet vårt nå en gang ser ut, kan vi ikke ha alle basene samlet i en landsdel. Da vil ikke Luftforsvaret ha reaksjonstid, rekkevidde og holdetid til å kunne operer effektivt i hele landet.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar vil jeg ideelt sett ende opp med en operativ basestruktur i nord, en i Midt-Norge, og en i sør. Jeg har derfor anbefalt en kraftsamling rundt Evenes i nord, Ørland-Værnes i Midt-Norge, og Rygge i sør. En slik operativ basestruktur gir kapasitet og fleksibilitet til å dekke hele landet i et bredt spekter av situasjoner. Det gir også en god kobling mellom luftmaktens egenskaper og Norges geografi. En slik innretning av basestrukturen vil derfor ha noe varig ved seg. Dette er i seg selv viktig. Vi kan ikke fortsette å diskutere hvilke baser vi skal beholde eller ikke hvert fjerde år. Dette gir ikke nok stabilitet og sikkerhet til at vi får utviklet strukturen vår i et langsiktig perspektiv. Det gir også stor usikkerhet for personellet.

Det er i dette perspektivet jeg også støtter å videreføre Luftforsvaret ledelse på Rygge. En eventuell flytting vil koste mer enn det smaker, både mht økonomi, omstillingskonsekvenser og operativ nytteverdi. En videreføring på Rygge passer meget godt inn i min strategi om kraftsamling av Luftforsvarets virksomhet på baser med høy stridsverdi og som bør videreføres i strukturen i et varig perspektiv.

I det operasjons-optimaliserte luftforsvaret er de strukturmessige forholdene selvsagt svært viktige. Vi må ha riktig materiell, personell og baser. Vi må imidlertid også balansere disse innsatsfaktorene riktig. Når samfunnet bruker så mye resurser på Luftforsvaret skylder vi å utnytte de store investeringene på en optimal måte. Helt sentralt er at vi forvalter resursene på en forsvarlig måte til daglig. Vi skal ha fokus på kostnadskontroll og kosteffektivitet slik at vi større grad optimaliserer nytteverdien av kapasitetene våre. I praksis må vi bli flinkere til på fokusere på operativ effekt.

En annen side av dette handler om taktikkutvikling og kompetanse. Dette er et eget satsingsområde. Vi skal øke fokuset på å få mest mulig operativ evne ut av tilgjengelige resurser. Dette påvirker hva jeg ønsker å satse på innen forskning og utvikling (FoU), hva vi underviser ved skolene våre, og det påvirker hvordan jeg vil organisere Luftforsvarets ledelse i framtiden. Jeg vil ha en stab og ledelse som også fokuserer på de viktigste oppgavene og som får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone. I denne sammenhengen er det viktig å kunne ha et helhetsperspektiv på Luftforsvaret. Det er da viktig at jeg som generalinspektør ikke bare fokuserer på styrkeproduksjon, men at jeg også har et operativt ansvar. Dette legges det nå opp til i FMR og det er et viktig tiltak for å optimalisere Luftforsvaret mot operasjoner. Gjennom bla å se den daglige styrkeproduksjonen i sammenheng med operasjoner kan vi få mer tilstedeværelse og operativ effekt ut av de resursene vi tildeles. Vi får også en bedre helhet i styringsperspektivet og vi kan organisere oss på en mer effektiv måte. Arbeidet med å vurdere mulighetene dette gir, har jeg allerede startet.

Det er tilnærmingen til det operasjons-optimaliserte luftforsvaret som har preget mine bidrag til FMR. Og jeg mener å ha blitt hørt. Jeg er fornøyd med den innretningen FMR har fått. Dette henger godt sammen. Samtidig ligger det en fare nettopp i dette. Det er en indre sammenheng i de løsningene som foreslås for Luftforsvaret. Dette gjør det vanskelig å ta ut noen deler av dette forslaget uten at helheten må revurderes. Det er ikke en «konfekteske» hvor det er fritt til å plukke ut de bitene en liker best. «Alt henger sammen med alt» som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Særlig kritisk er antallet F-35. Det er F-35 som vil gi oss en komparativ fordel. Det er heller ikke en lineær sammenheng mellom antall fly og effekt. Det er noen knekkpunkter som gir helt u-proporsjonale virkinger. Antall F-35 påvirker de operative konseptene våre og Luftforsvarets struktur i stor grad. Blir antallet mindre enn det som kreves for å kunne utnytte flyets egenskaper effektivt vil det få følgefeil både for Luftforsvaret og innretningen av hele Forsvaret som helhet.

Det er også svært viktig at både basestruktur og beskyttelsestiltak kan understøtte egne og allierte styrker på en effektiv måte. Vi må som sagt ikke stille oss slik at hele kapasiteten til kampflyvåpenet må brukes til å passe på kampflyvåpenet, eller at det enkelt kan tas ut med et lite antall våpen. Vi kan heller ikke stille oss slik at vi ikke kan ta mot de allierte luftstyrker på grunn av plassmangel. Da har vi bommet.

I det videre arbeidet med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret vil jeg fortsatt jobbe for å holde en rød tråd i alt vi gjør, slik at vi får størst mulig operativ evne ut av hver krone.

Forsvar av landet må være dimensjonerende og danne grunnlaget for både de løpende fredstidsoppgavene, og den beredskapen vi skal ha. I tillegg vil en slik innretning her hjemme gi et godt grunnlag for også å stille relevante bidrag ute.

Luftforsvaret skal virke i fred. Det gjør det hver dag. Luftforsvaret skal også virke i internasjonale operasjoner. Det har vi også vist at det gjør. Men Luftforsvaret må også virke effektivt i forsvar av landet. Det er ikke snakk om enten eller, men både og, men det er evnen til å forsvare landet som må være retningsgivende og dimensjonerende. Det er dette jeg vil oppnå med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.