Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. november 2010

ved

Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mine damer og herrer.

Forsvarsvenner.

1 Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i OMS for å snakke om status og utfordringer i Sjøforsvaret.

Status og utfordringer i Sjøforsvaret er en vurdering av dagens situasjon mot de mål som er satt for organisasjonen. Gjeldende langtidsplan fastslår flere konkrete mål for 2012, men langtidsplanens overordnede mål er at Forsvaret skal utvikles mot et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Dette er et mål som må ha gyldighet også etter 2012. De fire ordene – moderne, fleksibelt, alliansetilpasset og innsatsforsvar kan oppsummeres i et enkelt ord – RELEVANT. Forsvaret skal være relevant nå…. og det skal det være også etter 2012.

Vår relevans fastsettes ikke i planer eller dokumenter, men på slagmarken. Forsvaret må kunne nå politiske mål med den kampkraft og de operasjonskonsept vi rår over, uavhengig av andre aktører eller motstanderes vilje og evne til å hindre oss i dette. Som kjent deles det ikke ut hederlige andre plasser i krig. Forsvaret som system må ha vilje og evne til å vinne. Den enkelte soldat, enten det er på bakken, på havet eller i luften må ha den samme vilje og evne til å vinne dersom systemet skal lykkes.

Norge er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner og Kystvakt. Den er liten i de fleste målestokker. Kvaliteten på fartøyer, våpensystemer og hos personellet er det som kan gi oss vilje og evne til å vinne i strid. Det er denne kvaliteten som sikrer at Sjøforsvaret er et relevant militært instrument i dag og i fremtiden. Kvalitet er derfor en viktig faktor når status og utfordringer i Sjøforsvaret skal vurderes.

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive grunnlaget for den struktur og militære kapasitet Sjøforsvaret skal levere. Dette setter rammene for den styrkeproduksjon Sjøforsvaret skal gjennomføre for å levere en relevant operativ kapasitet. Dernest vil jeg vurdere positive og negative sider ved dagens kapasiteter i Sjøforsvaret før jeg avslutter med en konklusjon.

2 Grunnlaget

Forsvarets overordnede oppgave er å beskytte Norges suverenitet, norske verdier og interesser mot militær trussel eller press. Sjøforsvaret skal bidra til dette.

Målet er å hindre at andre stater ser bruk av militærmakt som et hensiktsmessig virkemiddel mot Norge eller ovenfor norske verdier og interesser. Sjøforsvarets må derfor være synlig, relevant og troverdig for omverden dersom vi skal bidra til å lykkes med denne strategien.

Beskyttelse av norske verdier og interesser krever at Sjøforsvaret har en evne til å etablere nødvendig sjøkontroll tilpasset situasjonen og trusselen. Sjøkontroll innebærer at Sjøforsvaret har kapasiteter til å bekjempe trusler i alle de dimensjoner hvorfra våre interesser kan bli truet. Doktrinelt snakker vi om å beskytte oss mot trusler fra under havets overflate, fra havets overflate og fra luften. I de senere årene har man også inkludert å beskytte seg mot trusler fra land, eller kystsonen. Å beskytte seg mot en trussel betyr en militær evne til å bekjempe de samme truslene, og dette setter krav til de kapasiteter Sjøforsvaret skal inneha.

Evnen til å beskytte nasjonale verdier og interesser i de store havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, krever andre operasjonskonsepter og kapasiteter enn de Sjøforsvaret hadde under den kalde krig hvor målet var å hindre andre tilgang til Norge sjøveien. Sjøforsvaret må kunne opptre som en komplementær marinestyrke fremfor som enkeltfartøyer. Dette øker behovet for taktisk ledelse og integrert logistikk i operasjonsområdet.

Marinen skal være til stede i nord. Dette er et naturlig resultat av Regjeringens fokus på nordområdene. Etter mange år med baseorientert trening og øving for å spare penger, endrer vi nå treningskonseptene for samtidig å kunne innfri kravene om økt tilstedeværelse. Tilstedeværelsen vil derfor ofte være i form av en komplett maritim styrke. For enheter som driver grunnleggende trening må vi tenke nytt. Økt samarbeid med store nasjoner og allierte blir nødvendig for å holde god kvalitet og bevare interoperabilitet med NATO.

NATO er fortsatt viktig for Norges sikkerhet. NATOs militære kapasitet blir ikke bedre enn det alliansen medlemsland er villig til å bidra med. Sjøforsvaret deltar i NATOs stående marinestyrker. Disse er mer opptatt med pågående operasjoner i dag enn under den kalde krigen. Krav om å etterleve NATO standarder er derfor viktigere nå enn før. Etter utvidelsen av NATO er Norge og Sjøforsvaret relativt sett en større og mer kapabel aktør enn tidligere. Moderniseringen av Sjøforsvaret har bare forsterket dette inntrykket. Forventningene hos mine kollegaer i NATO er at Norge skal ta en større del av byrden under maritime operasjoner. For Sjøforsvaret betyr dette at vi må ha fokus på kvalitet i alle ledd og være forberedt på større oppgaver under internasjonale deployeringer. Løser vi slike oppgaver på en god måte vil vi samtidig styrke vår synlighet og troverdighet i en internasjonal ramme.

3 Status og utfordringer

Jeg vil nå gå over til foredragets hovedbolk. Status i Sjøforsvaret og noen av mine utfordringer.

3.1 Status i Marinen

Gjeldende langtidsplan for Forsvaret beskriver en marine på 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. I tillegg har vi jegervåpenet som inneholder både konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Dette er en liten marine, men en moderne marine. Det er en marine med potensial til å bli kvalitativ god. Noen av kapasitetene er det allerede, men de nye fartøyene må få alle våpensystemer om bord, testet og verifisert og besetningene må være tilstrekkelig trenet før vi kan stadfeste en god kvalitet over hele linjen.

Det er en typisk kyststat marine. Det er en marine med bedre kapasitet til å utøve sjøkontroll, om enn i begrenset omfang, enn vi noen gang tidligere har hatt. Det er en marine tilpasset et langt tettere samarbeid med Luftforsvarets fly enn tidligere. Det er en marine forberedt for, og allerede godt inne i dagens nettverksbaserte forsvar. Det er en marine med evne til å utøve maritim krigføring i alle dimensjoner og som kan beskytte nasjonale verdier og interesser. Det er en marine som kan utøve maritimt diplomati på en troverdig måte.

Det er en marine som er svak på luftvernsiden og som fortsatt vil være avhengig av tett integrasjon med jagerflyene for å gi tilstrekkelig beskyttelse mot lufttrusler. For å bli mindre scenario avhengig må luftvernkapasiteten styrkes. Dette er erkjent og omtalt i forrige forsvarsstudie, og jeg vil argumentere for at dette omsettes i konkrete planer etter hvert.

3.1.1 Fregattene

Fregattene er flaggskipene i den moderne marinen. Anskaffelsen av nye fregatter ble vedtatt av Stortinget våren 1999. Det første fartøyet, KNM Fridtjof Nansen, ble overtatt våren 2006, og det femte og siste fartøyet, KNM Thor Heyerdahl, overtar vi i januar 2011. Sjøforsvaret har seilt 3 fregatter siden 2008. 1 fartøy har vært delvis operativt mens 2 har seilt sjøprøver under sin garantiperiode. Den lave operative tilgjengeligheten som blant andre tidligere sjef FOHK har påpekt skyldes at besetningen på fartøy nr 2 og 3 også har overtatt fartøy nr 4 og 5.

Fartøyene er multi rolle fregatter bygget rundt det amerikanske AEGIS systemet. Fartøyene får meget gode sensorer og våpensystemer som muliggjør krigføring i alle dimensjoner i tillegg til at de er utrustet for å lede maritime operasjoner.

Sjøforsvaret har nå 4 års erfaring med de nye fregattene. Erfaringene er meget gode og fartøyene har så absolutt svart til forventningene og vel så det. Noen utfordringer har vi fortsatt, men disse må ikke overskygge det faktum at Nansen klassen er en særdeles kabal fregatt.

Fartøyene har vist seg å være særdeles gode og stabile sjøgående plattformer, noe som er avgjørende for langvarige operasjoner i verdens mest værharde havområder. KNM Fridtjof Nansen har operert i Barentshavet, Atlanterhavet, Middelhavet, Adenbukten, det indiske hav og Stillehavet. Fartøyet seilte ca 100.000nm, eller 4 ganger rundt jorden ila de tre første årene. I norsk sammenheng er dette et unikt erfaringsgrunnlag, og konklusjonen er at fartøyet i hovedsak har fungert meget godt i hele perioden, selv om det har vært noen tekniske utfordringer.

Fartøyene har utført en rekke sensor og våpen tester med meget gode resultater. Min forgjenger har tidligere fortalt om de gode resultatene KNM Fridtjof Nansen hadde med skyting av ESSM (Evolved Sea Sparrow Missile) utenfor kysten av California i 2007. I høst har KNM Otto Sverdrup testet Stingray mod 1 torpedoene i Storbritannia. De innledende analysene viser at testene har vært en suksess. Både sonaren og torpedoene fungerer meget godt og igjen traff vi målene på alle skuddene. Kanonen har gitt oss en rekke problemer i innledningen. Flere problemer har vært identifisert og korrigert. Kanonen treffer målet, men fartøyet må legge inn manuelle korreksjoner for at resultatene skal bli tilfredsstillende. Dette er ikke godt nok, og det jobbes videre med saken.

KDA har prøveskutt NSM utenfor kysten av USA i 2008 med meget gode resultater. Potensialet til missilet er erkjent og mange land har vist interesse for det, men det er ennå ikke prøvd fra verken fregattene eller MTBene. Missilet er satt i serieproduksjon og de første enhetene overleveres Sjøforsvaret i begynnelsen av 2011. Etter at missilene er satt om bord og de er fult integrert med øvrige systemer vil Sjøforsvaret gjennomføre prøveskytinger. Jeg håper fortsatt dette kan gjennomføres på forsommeren 2012 selv om stadige små forsinkelser trolig skyver skytingen mot 2013.

AEGIS systemet, SPY-1 radaren og Link 16 har demonstrert NbF og dets betydning i praksis. Jeg har selv hatt gleden av å se Luftforsvarets offiserer i operasjonsrommet på KNM Roald Amundsen kontrollere amerikanske F-18 jagerfly på 125nm avstand fra fartøyet ved hjelp av taktisk datalink. Ikke bare kan fartøyene og flyene utveksle informasjon i tilnærmet sann tid, men fartøyet har vist det kan være en node i Luftforsvarets kontroll og varsling system. Under øvelse Flotex som pågår nå, øver vi på overføring av sensor data fra våre F-16 jagerfly til KNM Otto Sverdrup som simulerer NSM fyring mot sjømål langt utenfor egen radar horisont. Ved neste korsvei vil vi øve det samme fra en eller flere av Skjold klassene.

Med introduksjon av NH90 helikopteret som en organisk del av fregattene øker fartøyets kapasiteter betraktelig. Som kjent er helikopteret allerede 5 år forsinket og jeg finner ingen grunn til å være optimist mht den videre fremdriften. Her har leverandøren alt å bevise. NH90 gjennomførte test flygninger på Nordkapp klassen i fjord høst. Luftforsvaret overtar det første helikopteret i disse dager. Vi planlegger nå med det første helikopteret om bord på kystvakt fartøyene til våren og det første til marinen ved inngangen til 2012. Dette er imidlertid helikoptre med svært begrenset operativ verdi. Fult operative helikoptre er ennå mange år unna.

KNM Fridtjof Nansen sin deltagelse i Operasjon ATALANTA i Aden bukten, viste fregattenes fleksibilitet med hensyn til å løse utradisjonelle om enn gamle oppgaver. Operasjonen, som skipssjef KK Sandqvist har fortalt om fra denne talerstolen, gav mange lærdommer. En av de viktigste er at grunnlaget for den fleksibilitet som trengs for å være relevant, er et stort fartøy med plass til å gjøre både tekniske og personellmessige tilpasninger. Denne lærdommen må vi trekke med oss når vi skal bygge nye fartøyer til marinen og kystvakten i fremtiden.

3.1.2 MTBene

Serieleveransen av Skjold-klassen ble besluttet gjennomført høsten 2003. Beslutningen har vært omstridt, særlig innad i Forsvaret, hvor diskusjonen har vært knyttet til behovet for og relevansen av fartøyene. Fartøyene er alle ferdig bygget, og er nå under levering. KNM Storm og KNM Skudd er nettopp overtatt, mens KNM Steil skal overtas rundt årsskiftet. De 3 siste kommer alle i løpet av 2011.

Serieleveransen er 2 år forsinket som følge av at vi måtte skifte gassturbin leverandør mellom forseriefartøyet og serieproduksjonen. Produsenten måtte i tillegg tilpasse turbinene fra fly – til fartøysdrift noe som har medført en del prøving og feiling underveis.

Fartøyene har utført hoveddelen av testprogrammet før overtagelsen slik at fartøyene vil vektlegge trening og øving de kommende månedene. Etter planen vil de to første fartøyene generalmønstres ved utgangen av 2011. NSM vil også bli installert ila 2011/2012.

Skjold klassen har de samme overflatevåpnene og taktiske data link som fregattene. De kan inngå i en NbF både som sensorer og våpenplattformer. Sammen med fregattene vil fartøyene gi Sjøforsvaret en meget god evne til å kontrollere aktivitet på havet og beskytte våre interesser mot trusler fra dette domenet. Skjold klassen er primært tiltenkt for bruk i kystnære områder, men fartøyet har allerede demonstrert tilstrekkelig sjøgående egenskaper til å krysse Atlanteren. Fartøyet har i tillegg stort potensial for tettere samarbeid med andre marinefartøyer i en styrke sammenheng.  Utover slagkraften i NSM er dette en plattform som leverer hurtig respons evne og utfyller de større enhetene ved lav intensitets konflikter slik som anti-pirat operasjonene i Aden-bukten. Skjold klassen har en begrensning i aksjonsradius, grunnet drivstoffbeholdningen, men med nødvendig tilpasning forventer jeg at denne beskrankningen overvinnes.

På grunn av Skjold-klassens egenskaper, som langt overgår de vi tradisjonelt har forbundet med en MTB vil jeg, når leveransene neste år går mot slutten, ta initiativ til å endre typebetegnelsen til korvett.

3.1.3 Undervannsbåtene

Undervannsbåtene er de eldste kampfartøyene i Marinen. Ula klassen ble levert akkurat da den kalde krigen tok slutt. Fartøyene er bygget for kystnære operasjoner, men de har våpen og sensorer som gjør dem bedre egnet i åpne farvann enn sine forgjengere av Kobben klassen.

Gjennom hele 90-tallet ble Ula klassen benyttet mye i operasjoner og øvelser i våre nærområder. Båtene var vanskelig å detektere og de demonstrerte gang på gang en urovekkende evne til å komme uoppdaget innpå sine motstandere under øvelser. Mang en alliert fartøyssjef rapporterte hjem om frustrasjon over manglende evne til å nøytralisere moderne konvensjonelle ubåter. I den samme perioden gjennomførte båtene utallige våpenøvelser og demonstrerte en slagkraft og kvalitet som skremte fartøyene på overflaten. Land som USA og Storbritannia var hyppige gjester i våre farvann og de ønsket å trene sine fartøyer og besetninger mot våre ubåter.

Operasjon “Active Endeavour” som ble etablert i Middelhavet etter 9.september 2001 skapte et økt behov for ubåter i dette området. Sjøforsvaret oppdaterte sine fartøyer med bedre sensorer og kjølesystemer og tok sin del av byrden i denne operasjonen. Gjennom 6 år deltok vi med ubåter i Middelhavet, og i 2006 var KNM Ula i tillegg deployert til Cap Verde øyene på Afrikas vestkyst ifm en NATO øvelse. Sjøforsvaret fikk demonstrert at ubåtene kunne operere borte fra hjemmebaser over lang tid og deres kapasiteter var anvendelig langt utenfor nordområdene. I disse dager er KNM Utvær midt i Atlanteren på retur etter trening utenfor kysten av Virginia og Florida på USAs østkyst.

Kvaliteten på båter og mannskap er anerkjent blant våre allierte og Ubåtvåpenet har et intensivt samarbeid med andre nasjoner, i første rekke Nederland, Canada, Storbritannia og USA. Som eksempel kan jeg nevne at når neste års ubåt sjefskurs starter 3. januar er det med fire norske og to canadiske elever. For å få en kosteffektiv utnyttelse av resurssene vil kurset bli samkjørt med tilsvarende kurs i Nederland og Storbritannia.

Ula klassen er nå inne i et betydelig oppdateringsprogram for å sikre fartøyenes relevans frem til utfasingen av klassen engang etter 2020. Båtene får ingen nye kapasiteter men ukurante systemer skiftes ut for å sikre operativ tilgjengelighet i enda noen år.

Siden vi reduserte strukturen til fem seilende ubåter på slutten av 90 tallet har det vært en utfordring å levere UVB-kompetanse til landstillinger i eget våpen og resten av Forsvaret. Denne utfordringen ventes å bli enda større under og etter oppdateringsprogrammet. Dette er et problemkompleks jeg deler med min nederlandske og kanadiske kollega. Vi har alle en minimums struktur på ubåtsiden og utvidet samarbeid blir en nødvendighet i fremtiden.

3.1.4 Minerydderne

Norges geografiske posisjon, vår langstrakte kyst og de beskyttede transportrutene i vårt territorialfarvann gjør oss sårbar overfor trusselen fra sjøminer. Dette ble tydelig demonstrert under annen verdenskrig hvor både allierte og tyske styrker la miner for å begrense manøvreringsfriheten til motstanderen. I dag, 70 år senere, ligger det fortsatt store mengder miner igjen og marinen bruker betydelige ressurser hvert år på å rydde opp og uskadeliggjøre denne etterlatenskapen.

Sjøminer er fortsatt et meget billig våpen som blir brukt også i vår tids konflikter av både statlige og ikke statlige aktører. Målet er som tidligere å begrense eller stanse militær og kommersiell skipsfart i viktige områder. Evne til å omgå en slik trussel og deretter uskadeliggjøre den er avgjørende for å sikre vår egen bruk av viktige sjøområder så vel som å beskytte kritisk skipstrafikk for ivaretakelsen av nasjonale verdier og interesser.

Vår kapasitet innen minerydding omfatter i dag minejakt, minesveip og minedykking. Dette er komplementære mineryddingskapasiteter som utfyller hverandre, og som setter oss i stand til å oppdage, omgå og uskadeliggjøre trusselen fra de fleste typer sjøminer.

I operasjoner og under øvelser har de norske minerydderne de siste 10 årene alltid vært blant de mest effektive enhetene i NATO mht å finne og uskadeliggjøre miner. Minevåpenet sender jevnlig sine fartøyer til Belgia og NATOs senter for operativ utsjekk av mineryddingsfartøyer (MOST) for å kvalitetssikre vårt nivå. KNM Otra har nylig returnert herfra med meget gode resultater. Fartøyets resultater er nok en bekreftelse på at våre mineryddingsfartøyer med sine besetninger holder en høy operativ standard.

Norge har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på forskning og utvikling av ny mineryddingsteknologi. Et eksempel på dette er utvikling av HUGIN, en autonom undervannsfarkost (AUV). Med tilgang på en slik unik teknologi og vår kompetanse til å utnytte denne, fremstår vi i dag internasjonalt som en foregangsnasjon for utvikling av nye og mer effektive konsepter innen minerydding.

Jeg tørr minne forsamlingen at for 10 år siden manglet det ikke på dommedagsprofetier og skandalebeskrivelser over disse fartøyene og prosjektet som anskaffet dem.

3.1.5 Marinens jegervåpen

Marinens jegervåpen er overbygningen for Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og taktisk båtskvadron som gir disse enhetene mobilitet i kystnære områder.

Marinejegerkommandoen er maritime spesialstyrker. De behersker hele bredden av spesialoperasjoner men er i utgangspunktet spesialisert for opptreden i og mot det maritime domenet. Deler av kommandoen ble overført til Haakonsvern i 2009, mens treningsskvadronen er stasjonert i Ramsund.

Minedykkerkommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som brukes i og rundt sjøen. Samarbeidet med minefartøyene er omfattende i tillegg til at de ivaretar Norges evne til å uskadeliggjøre miner og sprenglegemer på grunt vann – da først og fremst i havner og innseilingen til viktige områder.

Kystjegerkommandoens hovedoppgave er maritim ISTAR (Intellegence, Suveilance, Target Acqusition og Reconaissance), en oppgave som gjør den til en viktig styrkemultiplikator i maritime operasjoner i kystsonen. Avdelingen leverer flere tilleggskapasiteter deriblant bordingskapasitet til marinens fartøyer.

Alle disse avdelingene har grunnleggende land militære kapasiteter og de har alle siden 2002 tatt sin del av byrden i Irak og Afghanistan. Som profesjonelle og meget kompetente soldater havner marinens jegervåpen ofte i de mest risikofylte områdene. Særlig KJK har erfart dette med flere år i Ghormach provins syd for Meymaneh. Jegervåpen har vært gjennom ett utfordrende år med mange skadde soldater, men særlig den tragiske hendelsen 27 juni, hvor våpenet mistet 4 av sine beste offiserer, har satt sitt preg på alle.

Kystjegerkommandoen vil nå få et etterlengtet hvileår når deres bidrag kommer hjem senere i uken (onsdag 24 nov).

3.1.6 Taktisk ledelseselement og logistikk

Langtidsplan for Forsvaret legger til grunn at Sjøforsvaret skal ha et taktiske, sjøbasert ledelseselement. Dette elementet, NorTG er sentralt for evnen til å gjennomføre selvstendige maritime operasjoner i et moderne stridsmiljø.

KV Andenes samt alle fregattene er utrustet med eget operasjonsrom med plass og fasiliteter for egen styrkesjef og taktisk stab. Ikke bare kan vi lede maritime operasjoner i våre farvann, men vi kan også gjøre dette internasjonalt. Den kompetanse vi har bygget opp over de siste 10 årene, samt det vi har demonstrert under nasjonale og NATO øvelser, gjør at vi er en ønsket bidragsyter for taktisk ledelse av maritime operasjoner i alliansen.

Sjøforsvaret må videreutvikle et mobilt, robust og fleksibelt logistikkonsept som skal ivareta operativ logistikk på taktisk nivå. Sammen med kapasitetene i FLO skal vi evne å understøtte Forsvarets maritime operasjoner under alle forhold i fred, krise og krig, i og utenfor Norge.

Dagens logistikkfartøy er gammelt og har svært begrenset evne til å understøtte fregatter. KNM Valkyrien gjorde en god og viktig jobb med å understøtte MTBene som deltok i UNIFIL II, men var helt avhengig av et støtteelement på nærliggende kai for å lykkes.  Anskaffelsen av et nytt logistikk og støttefartøy til Sjøforsvaret ble godkjent av stortinget våren 2009. Innen 2016 skal Sjøforsvaret ha fremskaffet et nytt større logistikkfartøy som ivaretar Forsvarets maritime logistikkrav også for understøttelse av fregatter. Det er en klar intensjon fra min side om at dette prosjektet skal gjennomføres som forutsatt. Den viktigste milepælen i prosjektet er å få valgt hovedleverandør og inngå hovedkontrakt i 2012.

3.2 Status i Kystvakten

Etter en storstilt modernisering de siste årene, er Kystvakten av 2010 den mest moderne i Europa. Flåten består av 14 multirolle fartøyer, 9 havgående og 5 for operasjoner i kystnære farvann. Det 15nde fartøyet er under planlegging. I moderniseringen av Kystvaktens enheter, har mangfoldet i oppgaver hatt fokus. Hver enhet skal være materiell- og mannskapsmessig i stand til å løse et sett av oppgaver, det kaller vi et multi-rolle konsept.

Hovedfokus i Kystvakten er selvfølgelig fiskerikontroll og myndighetsutøvelse. Med sine fleksible fartøyer har Kystvakten i tillegg evne til å bistå alle som ferdes på havet med hjelp når de trenger det. Det være seg medisinsk assistanse for å redde liv, eller å assistere med slep, utstyr og personell for brannbekjempelse, oljevernutstyr og annet type assistanse.

Den havgående flåten har fått 3 nye fartøyer av Barentshavsklassen det siste året. Dette er store, fleksible, moderne og miljøvennlige fartøyer med multirolle kapasitet. De er utstyrt med en hybrid fremdriftsløsning hvor både diesel og gass kan benyttes. Under gassdrift er fartøyenes utslipp av CO2 og NOX minimal.

Det femtende fartøyet vil bli tilsvarende Barentshavsklassen, men med større fokus på operasjon i nordområdene og med is gående kapasitet.

Barentshavsklassen og KV Harstad er tilpasset og foreberedt til å ta om bord ubåt redningsutstyr (285 tonn) i et felles prosjekt mellom Frankrike, Storbritannia og Norge. Fartøyene størrelse og fleksibilitet har gjort dette mulig uten større inngrep. Ubåtredningssystemet er i dag operativt og testet fra våre fartøyer.

Den indre kystvakt består av 5 Nornen klasse fartøyer som dekker kysten vår fra Finnmark til Oslo fjorden. Fartøyene er utstyrt med en hurtiggående patruljebåt som kan operer selvstendig, noe som gir en svært god dekningsgrad og responstid.

13 av kystvaktens fartøyer har i dag dobbel besetning. I gjennomsnitt tilbringer de 285 døgn i havet. Antallet inspeksjoner er redusert med ca 30% fra tidligere år, mens antallet reaksjoner er omtrent på samme nivå. Dette skyldes at utførelsen av kontrollfunksjonen (inspeksjoner) er blitt betydelig mer effektivt de seinere årene. Det foregår fortsatt ulovlig fiske, men hovedinntrykket hos Kystvakten er at man har oppnådd en betydelig reduksjon de senere årene.

Regjeringens nordområde satsing etterkommes blant annet ved økt kystvaktaktivitet i disse områdene. Omtrent 60 % av alle seilingsdøgn er nord av 65 N og ca 70% av alle kostnadene til Kystvakten genereres i samme området.

Flyttingen av Sjef KV med stab til Sortland vil gi en mer kraftfull og effektiv ledelse samtidig som de er mer synlig i nord. Den største negative utfordringen ved flyttingen til Sortland vil på kort sikt bli å beholde personellet. På lengre sikt vil isolasjonen fra de øvrige delene av Sjøforsvaret kunne by på utfordringer mht internrekruttering. Mitt fokus nå er å skape en best mulig driftsorganisasjon for Kystvakten innenfor de rammer som er gitt.

3.3 Status Skoler

Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Bergen i 2009 og er i dag samlokalisert med Sjøkrigsskolen på Laksevåg. Befals- og offisersutdanningen er tettere samordnet, i tillegg er utdanningsprogrammene justert for å ivareta nye kompetansebehov i Sjøforsvaret. Dette gir bedre ressursutnyttelse av tilgjengelige lærekrefter og bidrar til et mer strømlinjeformet utdanningssystem.

Sjøforsvarets utdanningssystem er basert på tre grunnleggende pilarer. For det første skal den være profesjonsorientert. Det innebærer at vi setter offisersyrket i sentrum. For det andre skal den være sertifikatgivende, det vil si i samsvar med de maritime sertifikatkrav som er fastsatt for tjeneste om bord. For det tredje skal utdanningen være på relevant akademisk nivå. Sjøkrigsskolen gir i dag formell kompetanse på bachelor nivå, og den tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på Befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.

Rekruttering til Sjøforsvarets utdanningsordninger har de siste årene vært i positiv utvikling. For 2010 har vi har full kapasitetsutnyttelse på alle linjer både på Befalsskolen og Sjøkrigsskolen. Flere tiltak har bidratt til dette. Det er blant annet etablert utdanningsordninger som er spesielt tilpasset ungdom med yrkesfaglig bakgrunn. Dessuten har Sjøkrigsskolen reetablert ordningen med gjennomgående 4-årig utdanning. Sjøforsvaret har også iverksatt tiltak spesielt rettet mot kvinner, teknikere og våre egne lærlinger.

Rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre i Stavanger er sannsynligvis noe av det mest effektive produksjonsapparatet i Forsvaret. En flytting av Sjøforsvarets del til Bergen slik Stortinget vedtok i 2008 ville utvilsomt kunne gi innsparinger, spesielt ift støttestrukturen. En grundig gjennomgang av behovet viste imidlertid at flyttekostnadene ville overstige 500 millioner kroner, det dobbelte av det FS07 anslo, og dermed ville ikke tiltaket være lønnsomt for Forsvaret. Jeg er glad for statsrådens initiativ om å fremme en omgjøring av beslutningen til Stortinget. Dagens løsning er god og de økte flyttekostnadene ville fortrengt andre viktige EBA prosjekter både i Sjøforsvaret og Forsvaret for øvrig.

3.4 Status baser

Sjøforsvarets virksomhet er nå samlet på fem baser som alle er tilbakeført til forsvarsgrenen. Madla leiren sorterer under skolesektoren, Kystvaktstasjonen på Sortland styres av Kystvakten, mens Ramsund og Trondenes er underlagt Sjef Haakonsvern.

Haakonsvern har vært Sjøforsvarets hovedbase siden 1963. Basen er i dag Nordens største marineanlegg. Det er en kompakt base med havneanlegg, treningssentre og vedlikeholdsfunksjoner for Sjøforsvarets struktur, alt innenfor et lite geografisk område. Infrastrukturen og bygningsmassen bærer preg av snart 50 års intens drift. Fornyelser er i gang og ytterligere prosjekter avventer finansiering. Nye fartøyer og flere avdelinger til Bergen gjør at kapasiteten er sprengt på de fleste områdene i dag. Utvidelse av kaiområder, økt forlegningskapasitet for befal og matroser, tilpasset område for jegervåpenet og ny innkjøring til basen er de viktigste prosjektene som må realiseres innen kort tid.

Et nytt militært treningsanlegg er under oppføring og vil stå ferdig til våren. Anlegget vil gi oss en unik mulighet til å trene enkeltmannsferdigheter, øve driller og drive generell fysisk fostring.  Alt en forutsetning for å kunne drive maritime operasjoner på et profesjonelt nivå.

Lokaliseringen av det fremtidige helikopterdetasjementet med NH90 helikoptre på Haakonsvern er gledelig. Lokalisering tett opp til fregattene og Sjøforsvarets skole for maritime operasjoner lover godt for utviklingen av fregattenes helikopterkapasitet.

Ramsund orlogsstasjon er Sjøforsvarets viktigste stasjon i Nord-Norge. Stasjonen gir støtte til og vedlikehold av Marinen og Kystvaktens fartøyer samt Marinens Jegervåpen. Stasjonen vil bli effektivisert og modernisert med nye bygg og anlegg de nærmeste årene. Dette vil også fange opp nasjonale og allierte støttebehov som følge av operativ fokus på Nord områdene.

Sjøforsvarets kystvaktstasjon Sortland understøtter de av Kystvaktens fartøyer og besetninger som opererer i våre nordlige farvann. Basens fasiliteter vil i tiden fremover bli fornyet blant annet for å fange opp samlingen Kystvaktledelsen i Sortland.

3.5 Personell situasjonen

Mennesker er vår viktigste ressurs for å få kampsystemer og støttestruktur til å fungere og sette oss i stans til å levere relevante operative kapasiteter. De siste 5 årene har vi satt medarbeiderne i fokus. Bedre balanse mellom ressurser og oppgaver, forutsigbarhet i tjenesten, økt familievennlighet, økt anerkjennelse og bedre veiledning har alle bidratt til å øke trivselen i Sjøforsvaret. Vi måler økt rekruttering til skoler, lavere tilfeldig avgang og redusert antall vakanser. Vi må erkjenne at finanskrisen og dets ringvirkninger har hjulpet oss på dette området, men den forklarer ikke alt.

Bemanningssituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt og det har den vært siden 2005 da vi gjennomførte kraftige kutt for å komme ned på tildelt ramme. Forsvaret har økt med nesten to tusen stillinger siden den gang uten at Sjøforsvarets ramme er øket nevneverdig.

Ikke bare seiler vi færre fartøyer av hver type enn tidligere, men vi har også redusert bemanningen for å få mest mulig ut av våre rammer. Prinsippet om en maksimal driftseffektiv organisering betegner vi “lean manning”. Det innebærer den enkelte må ivareta flere funksjoner om bord, eksempelvis ved å være reparatør og systemoperatør.

Våre erfaringer med en ”lean manning” er at den enkelte besetning er svært sårbar ift normalt fravær, og vi har måttet kansellere kostbare seilingsdøgn fordi nøkkelpersonell er syk. Erfaring fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved Flag Officer Sea Training (FOST) og operativ seiling viser at besetningenes krigføringsevner er mer begrenset med “lean manning” enn tidligere antatt. Jeg erkjenner at vi har tatt effektiviseringen for langt for et krigsfartøy, og Sjøforsvaret har derfor fremmet behov for en styrking av besetningene på Nansen-klassen. Besetningenes størrelse på andre fartøystyper blir forløpende vurdert, og jeg forventer det vil være dokumenterbare behov for å styrke besetningene på noen av dem.

3.6 Trening og øving

Det er en klar sammenheng mellom seilingstid og operativt nivå. NATO har satt en standard for antall seilingsdøgn og øvingsdøgn for ulike enheter og avdelinger.  Marinens fartøyer har i flere år ligget i snitt rundt 20 % under denne NATO standarden. Prioriterte fartøyer og Marinens jegervåpen har hatt et relativt mindre nedtrekk, mens andre har hatt relativt større nedtrekk. Betydningen av redusert treningsmengde i ett eller noen få år er diskutabel. Når jeg ikke evner å trene fartøyene tilstrekkelig over tid brytes imidlertid den organisatoriske kompetansen ned.

Avdelingene i Marinens Jegervåpen og Minerydderne har demonstrert sin høye kvalitet under operasjoner i Afghanistan og i NATOs stående styrker. Resultatene fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved FOST i Storbritannia i desember 2008 var imidlertid nedslående, med stryk på flere krigføringsområder. Det var en klar påminnelse om at det kreves mye trening for å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter både på individ og systemnivå.

For 2011 vil Sjøforsvaret prioritere trening og seiling av fregatter og MTBer. Dette skal gjøres på bekostning av alle andre enheter og avdelinger i Sjøforsvaret som får et treningsnivå på ca 60% av måltallet. Når ressursene ikke strekker til er prioriteringen både nødvendig og riktig. I sum trener vi imidlertid for lite, kvaliteten på bemanningen og systemene blir redusert. Denne utviklingen har to alvorlige konsekvenser. For det første vil den operative tilgjengeligheten på enheter og avdelinger reduseres og for det andre svekker vi evnen til å mestre den risikoen som enheter og avdelinger møter i skarpe operasjoner.

2 mai 2010 ble 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. 14 av dem var fra Sjøforsvaret. 2 ble alvorlig skadet og 7 lettere skadet. Takket være personlige ferdigheter, mot, taktisk opptreden og glimrende lederskap kom alle 16 hjem fra denne trefningen. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd over betydningen av kvalitet og tilstrekkelig trening og en tydelig påminnelse om hva konsekvensene av et redusert treningsnivå kan bli.

Under den kalde krigen øvde store deler av NATO i våre nærområder. Sjøforsvaret hadde rikelig med treningspartnere og fikk hyppig kontrollert treningsstandarden mot allierte. I dag er øvelsene i våre nærområder langt færre og NATO deltagelse av omfang er totalt fraværende. For å sikre oss kvalitet i treningen samt ivareta interoperabilitet med allierte har Sjøforsvaret intensivert treningen i andre geografiske områder. Siden 2004 har vi deltatt tungt som motstander for den maritime NRF styrken under dennes sertifiseringsøvelse i Nordsjøen og Skagerak.

Våren 2009 deltok KNM Roald Amundsen under oppøvingen av en amerikansk hangarskipsgruppe utenfor kysten av USA. KNM Fridtjof Nansen og ubåten KNM Utvær har akkurat avsluttet oppøving med USS Enterprise gruppen i det samme området. Ved begge anledninger har fartøyene opplevd en ressurstilgang og et treningsnivå vi ikke kan oppnå hjemme og utbyttet har vært særdeles godt. Jeg vil fortsette disse deployeringen til USA i den hensikt å øke kvaliteten og det operative nivå på våre fartøyer utover det vi klarer med nasjonale krefter.

3.7 Drift og vedlikehold

Flere og mer komplekse fartøyer øker det totale behovet for vedlikehold i Sjøforsvaret. Kostnadene av vedlikeholdet stiger også, og i 2011 regner Sjøforsvaret med at vedlikeholdet koster ca 30% mer enn for bare noen år siden. Økning er knyttet til økt omfang av – og økt timepris for vedlikeholdstjenestene.

Samtidig med at vedlikeholdsbehovet i Sjøforsvaret øker opplever jeg at FLO Maritime kapasiteter må redusere antall stilinger. Det synlige resultatet er at FLO må kontrahere stadig mer vedlikehold på det sivile markedet og den ekstra kostnaden, merverdiavgift og avanse, blir påført Sjøforsvaret. Den sivile tilbyderen må være vesentlig mer effektiv enn FLO for at regnestykket skal gå i vår favør, noe jeg betviler. Staben min jobber sammen med FLO for å dokumentere fakta på dette området. Foreløpige funn tyder på at økt “outsorcing” i FLO er en viktig årsak til mine økte vedlikeholdsutgifter.

Den skarpe enden blir akkurat så spiss som støttestrukturen tillater. Nødvendig støttestruktur kan ikke reduseres uten at dette svekker operativ effekt. Skillet mellom drift og vedlikehold av fartøyene er kunstig. Effektiv drift og vedlikehold kan kun oppnås når dette sees under ett. Dagens skille mellom Sjøforsvaret og FLO er ikke optimalt og videre justeringer av organisasjonen bør vurderes.

4 Videre modernisering

Planavdelingen i Sjøforsvarsstaben jobber med et 30 års perspektiv, drevet av levetiden på våre fartøyer og våpensystemer. Innfasing – utfasing og levetidsoppdateringer tidsfastsettes som grunnlag for min rådgivning til Forsvarssjefen.

Sjøforsvarets perspektivplan viser at undervannsbåtene, minerydderne og Nordkapp klassen kystvaktfartøyer alle når sin forventede levealder rundt 2020. Det er langt frem, men når vi erfaringsmessig bruker 6-10 år fra beslutningen om anskaffelse fattes til vi har fått det første fartøyet levert, må vi starte vurderingene rundt regenerering av disse kapasitetene nå.

Når det gjelder spørsmålet om nye undervannsbåter så har Forsvarsdepartementet gjennomført en konseptuel studie som skal gi svar på om Norge skal ha undervannsbåter i fremtiden eller om andre kapasiteter kan erstatte dem. Svar på dette spørsmålet forventes avklart våren 2011. Uansett er min holdning like klar som under ubåtjubileet i fjor.

Selv konvensjonelle ubåter spiller en strategisk rolle. Evnen til å operere skjult kombinert med stor slagkraft har en avskrekkende effekt. På det taktiske plan binder ubåtene store styrker og påvirker således de maritime operasjoner. Norge har et klart behov for denne strategiske ressursen, og Norge må erstatte ULA-klassen med nye undervannsbåter når den tid kommer engang etter 2020. Jeg er ikke i tvil om nye ubåter blir kostbart og økonomien vil utvilsomt styre valget. Felles anskaffelse med nære allierte samt delvis finansiering utenfor rammen må vurderes dersom dette skal kunne realiseres innen Ula-klassen mister sin relevans.

5 Avslutning

Målsettingen i langtidsproposisjonen er å skape et moderne, fleksibelt, og alliansetilpasset innsatsforsvar. Min målsetting har vært å vise at Sjøforsvaret er i rute og vil med få unntak levere sin del av dette moderne forsvaret innen utgangen av 2012.

Sjøforsvaret er fortsatt tilpasset kyststatens behov. Det er en liten marine i en europeisk sammenheng, men dets relative størrelse øker som følge av at andre stater har redusert sine mariner vesentlig mer enn Norge. En konsekvens av dette er at vi trolig må ta et større ansvar for stabiliteten og tilstedeværelsen i våre nærområder samtidig som forventningene til at vi skal ta en større el av byrdene i NATO vil øke.

En liten marine må ikke bare være moderne men også kvalitativt god dersom den skal være relevant og troverdig. Sjøforsvaret har potensialet til å nå denne kvaliteten, men da må både kompetansen og treningsnivået til vårt personell økes i forhold til dagens nivå. I tiden som kommer vil jeg derfor argumentere for ressursrammer som gjør dette mulig.

Innfasingen av nye fregatter og MTBer er kun delmål i den overordnede målsettingen om å ha et relevant Forsvar også i fremtiden. Rundt 2020 vil dagens ubåter og mineryddere samt Nordkapp klassen kystvaktfartøyer nå sin levealder. Erstatning av og modernisering av disse kapasitetene vil derfor bli viktige tema i årene som kommer.

Etter omfattende moderniseringer er Sjøforsvaret både relevant og troverdig i dag. Dette skal vi fortsatt være i fremtiden. Det vil kreve fortsatt fokus på kvalitet i årene fremover.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 8. oktober 2007

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth

Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”

Deres kongelige høyhet, Forsvarssjef,

Formann, kjære forsvarsvenner

 

Innledning

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg vil først få takke for invitasjonen om å komme hit til Oslo Militære Samfund for gi en kort orientering om Sjøforsvarets utvikling.

Det er nå litt over ett år siden Sjøforsvarets nye organisasjon ble etablert. Omorganiseringen – kjent som prosjekt Neptun – som ble iverksatt for 3 år siden, har så langt vært vellykket. Vi har styrket den operative evnen, og igjen satt hovedfokuset på vår primærvirksomhet som er maritim krigføring.

 

Omorganiseringen av Sjøforsvaret kom på et riktig tidspunkt. Vi har kvittet oss med store mengder bygningsmasse, lagt ned baser og sentralisert støttevirksomheten. Vi opererer i dag kun en hovedbase og tre mindre støttepunkt. Alt av infrastruktur er tilpasset dagens Sjøforsvar.

 

Med utgangspunkt i gjeldende langtidsproposisjon vil Sjøforsvarets oppgaver og struktur være tilpasset våre fremtidige utfordringer. Fra 2011 vil vi ha et komplementært sjøforsvar med en av Europas mest moderne mariner og en svært moderne Kystvakt. Vi vil ha organisk logistikk som gjør oss i stand til å operere som egen maritim styrke nasjonalt og internasjonalt. Kvantiteten, antall fartøyer og avdelinger, er redusert nettopp for å tilpasse de ressursrammer Forsvaret har fått tildelt.

 

Foredraget i kveld har tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”. Med lanseringen av Forsvarsstudien 07 rett rundt hjørnet, kunne det vært fristende å foregripe begivenhetene, men det skal vi vente med til den 5. november. Jeg antar de fleste her i salen har fått med seg de spekulasjonene som har versert i media den siste tiden, men jeg kommer verken til å bekrefte eller avkrefte noe av det her i kveld.

 

Forsvarsstudien offentliggjøres altså den 5. november, og vil sammen med innstillingen fra Regjeringens forsvarspolitiske utvalg danne grunnlaget for neste langtidsproposisjon som vil være ferdigbehandlet politisk våren 2008.

Inntil den foreligger forholder Sjøforsvaret seg til de oppdrag Forsvarssjefen har gitt oss. Oppdrag som er basert på gjeldende langtidsproposisjon.

 

Grunnlaget

 

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive selve grunnlaget for den maritime strukturen vi er i ferd med å anskaffe. I en verden i stadig endring og hvor politiske prioriteringer og fokus endres med relativ høy frekvens, har Sjøforsvaret over tid klart å omstille seg og innrettet sin virksomhet mot dagens og morgendagens oppgaver.

Dette bekrefter vi daglig gjennom de operasjoner vi deltar i og de havområdene vi patruljerer.

 

Samtidig utfordres vi fra et samfunn som stiller stadig høyere krav til oss som organisasjon og arbeidsgiver. Dette er vi nødt til å ta inn over oss, enten det gjelder krav til familieliv eller sikkerhetsforskrifter om bord på våre fartøyer. Skal Sjøforsvaret være en seriøs maritim aktør og samtidig en attraktiv arbeidsplass, må vi innrette oss etter samfunnet for øvrig. Her utfordres vi daglig.

 

Det sikkerhetspolitiske bildet endres, og i dette bildet er Norge, kanskje mer enn før, avhengig av et tilstrekkelig Sjøforsvar. Et Sjøforsvar med evne til å løse de utfordringene nasjonen til daglig blir stilt overfor. Samtidig skal vi være i stand til å løse kriser og slåss dersom det blir nødvendig.

 

Nordområdene

 

Vårt næringsgrunnlag finnes i havet. Her ligger vår velferd og her ligger vår fremtid.

 

På havet, i havet og på havbunnen skapes over halvparten av Norges verdier. Olje og gass, fiskeri og sjøfart utgjør nå omlag 30% av verdiskapningen i landet, og mer en 50% av den totale eksportverdien. Bortimot 100% av norsk eksport og import skjer på kjøl eller gjennom rør på havbunnen.

 

Petroleumsutvinningen i Nordsjøen, som startet på slutten av 60-tallet, har gjort Norge til verdens rikeste nasjon. Vi produserer i dag 4% av verdens olje, og vel 20% av all gass til Europa går gjennom norske rørledninger.

 

Samtidig skjer det nå en enorm utvikling og satsning i nord. Snøhvitfeltet settes i produksjon i løpet av året. Dette blir starten på et nytt norsk petroleumseventyr som vi ennå ikke aner rekkevidden av.

 

Eksperter mener at i størrelsesorden ¼ av verdens uoppdagede lagre av fossile energiskilder finnes i nord, og med en forventet økning av energibehovet i verden på 40% frem mot 2030, gjør dette Nordområdet til et strategisk viktig område for nasjoner også uten direkte geografisk tilknytning til vårt nærområde.

 

Nordområdene er ikke lenger et strategisk skjæringspunkt mellom to supermakter slik tilfellet var under Den Kalde Krigen. Fokuset er nå energi.

 

Nordområdene har endret karakter til å bli et område for utvinning av strategiske ressurser, et område med høy global strategisk verdi.

 

Området er politisk stabilt og representerer en forutsigbarhet og sikkerhet i forhold til leveranse av olje og gass. I 2020 er det forventet at 50% av den globale oljeproduksjonen vil komme fra såkalte ”usikre” leverandører.

 

Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, uttalte i fjor høst at energisikkerhet utgjør en stadig større del av et lands strategiske interesse.

 

Faktum er at energi som virkemiddel i konflikter eller i mellomstatlige uoverensstemmelser vil kunne få en større betydning enn det militære styrker og våpenarsenal hadde under den Kalde krigen.

 

De siste måneders aktivitet og fokus i nord understreker dette. Det hele begynte med Russlands flaggplanting under isen på nordpolen. Dette pr-stuntet ble lunkent mottatt av andre nasjoner, ikke minst i Canada, hvor statsministeren var raskt ute og proklamerte sin nasjons intensjoner i nord.

 

Canada gjennomførte noe senere en større militærøvelse mellom kysten av Canada og Grønland. Samtidig offentliggjorde landet planer om en vesentlig forsterkning av sin flåte med arktiske patruljefartøy.

På samme tid sendte Danmark en stor ekspedisjon forskere til nordpolen for å kunne påvise at kontinentalsokkelen på Grønland er direkte forbundet med nordpolen, et syn de ikke er alene om å ha. USA, Canada og Russland hevder tilsvarende. I 2014 vil FN ta stilling til eventuelt hvem som kan hevde denne retten.

 

Av andre nasjoner er både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Japan, Sør-Korea, Kina og India alle sterkt involvert i forskning og utvikling i arktiske strøk.

 

Den siste tiden har vi også vært vitne til en russisk opptrapping av militær aktivitet i nord. Vi må tilbake flere år for å finne noe tilsvarende.

Det er ikke noen ny kald krig eller nedskalert versjon av kald krig vi ser utvikle seg i nord. Slik jeg leser bildet har dette å gjøre med framtidige muligheter og især utnyttelse av strategiske ressurser i nordområdene. Det er altså de strategiske ressurser, det globale behov for disse – og derav den globale interesse og fokus rundt nordområdene som får de nasjoner som grenser mot arktisk til å vise og demonstrere sin rett og sine interesser.

 

La meg også tilføye tre punkter for på en måte å dokumentere det jeg sier:

 

  • Det russiske forsvarsbudsjett er om lag 10% av det amerikanske.
  • Norge har et godt forhold til Russland. Dette forholdet og samarbeidet blir stadig bredere og dypere.
  • Russland og Norge, for øvrig også de andre nasjoner som grenser mot arktisk – mot nordpolen -, har felles interesser for stabilitet og ro i området.

 

Det er ikke min oppgave å trekke slutninger i noen som helst retning, men det er et faktum at fokuset i nord er stort, og det øker. Dette krever ro, stabilitet og samarbeid i nord.

La meg også få tilføye at militære styrker må brukes med den største tilbakeholdenhet og største forsiktighet i ressursforvaltningen.

 

Vi har i dag ingen definert trussel, men en bevissthet om langsiktige trender er avgjørende for vår evne til å møte de utfordringer fremtiden kan bringe. Norske havområder, og nordområdene spesielt er viet stor oppmerksomhet fra andre aktører. Det er mange nasjoner som flagger interesser i disse områdene, og dersom ikke vi er i stand til å ivareta våre forpliktelser – så vil andre gjøre det.

 

Uavklarte grenseforhold og manglende internasjonal anerkjennelse av norske krav kan i fremtiden skape en potensiell konflikt. Det å være tilstede skaper folkerett, skaper grunnlag for en trygg og sikker forvaltning og ikke minst grunnlaget for nasjonens, for Norges, disposisjonsrett over våre enorme strategiske ressurser. Sjø og luftstyrker har den egenskapen som skal til for å løse opp i floker og episoder av slik art. De settes inn for å løse episoden og trekkes raskt ut for å deeskalere.

 

I løpet av de neste 10 til 20 år vil vi altså se en tiltagende økning av aktivitet i nord. Klimaendringer og et økende energibehov spiller inn når kappløpet om nord for alvor begynner. Åpning av nye sjøruter gjennom nordvest- og nordøst passasjen vil i tillegg til strategiske ressurser øke de militære utfordringene i nord.

Forpliktelser og oppgaver

Som nasjon er det vårt ansvar å ta konsekvensene av dette. Dette betyr å ivareta forpliktelser, være tilstede og vise at vi akter å holde orden i eget hus og i eget ansvarsområde. Dette skal vi gjøre i nært samarbeid med våre naboer. Vi skal skape trygghet og vi skal skape tillit.

Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det nye norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten.

 

Noen av Sjøforsvarets viktigste oppgaver vil i fremtiden være å sikre våre enorme petroleumsressurser og bidra til at kvoteavtaler overholdes. Sjøforsvaret skal bidra til å sikre nasjonens fremtidige velferd og velstand, og det skal vi gjøre med et sjøforsvar som er skreddersydd og klar for oppgaven.

 

I tillegg skal vi delta sammen med våre allierte venner i operasjoner utenfor våre egne farvann. Internasjonale operasjoner vil også i fremtiden utgjøre en viktig del av Sjøforsvarets aktivitet. Våre MTBer avsluttet i mai et svært vellykket oppdrag utenfor kysten av Libanon. Vi bidrar med et observasjonslag og andre spesialiserte enheter fra Marinens jegervåpen som en del av det norske militære bidraget i Afghanistan. Vi har årlig en ubåt på patrulje for NATO i Middelhavet, og er fast oppsatt med en minerydder i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1).

 

Vårt fremtidige Sjøforsvar skal evne og håndtere en rekke utfordringer både hjemme og ute. Vi er i ferd med å anskaffe svært moderne fartøyer til både Kystvakten og Marinen, samtidig som vi oppgraderer og fornyer de fartøyene vi har.

 

Utvikling i Marinen

 

KNM Narvik ble som siste gjenværende fregatt av Oslo-klassen tatt ut av strukturen den 12. juni i år. Våre siste 6 Hauk-klasse MTBer fases gradvis ut frem mot neste sommer. Vi har allerede mottatt KNM Fridtjof Nansen og KNM Roald Amundsen og venter på de tre siste – Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Vår første Skjold-klasse MTB eller kystkorvett er ventet om kort tid, og samtlige seks fartøyer forventes å være på plass i Bergen innen 2 år.

 

Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen vil tilføre Forsvaret og Sjøforsvaret kapasiteter med en helt annen dimensjon enn det vi har hatt til nå. Begge fartøysklasser vil bli utstyrt med NSM, et langtrekkende sjømålsmissil utviklet av Kongsberg, med kapasiteter langt utover det som finnes på verdensmarkedet i dag. Sjøforsvaret har kontraktfestet kjøp av NSM, og fra 2010 er det forventet at våpenet er om bord på våre to nye fartøysklasser.

 

NSM er unikt ved at det kan fly lavt over land og gjenkjenne mål i umiddelbar nærhet av land. NSM er et passivt missil som avgir svært liten signatur. Sammenlignet med tilsvarende vestlige missiler er det lite, og følgelig også svært vanskelig å oppdage.

 

Våre nye fregatter er i tillegg utstyrt med ESSM (Evolved sea sparrow missile) missilsystem. ESSM systemet er et punkt-forsvarssystem som har som oppgave å være luftvern for eget og omkringliggende fartøyer. Sammen med en meget effektiv luftvarslingsradar utgjør ESSM et meget godt luftvern for våre nye fregatter. ESSM systemet ble testet med stor suksess utenfor kysten av California i juni i år. KNM Fridtjof Nansen skjøt 6 missiler. Samtlige missiler traff, men det var først og fremst kompleksiteten i skuddene og målprofilene som imponerte. Dette viser ikke bare at Fridtjof Nansen-klassen er et svært moderne og avansert kampsystem. Det viser også at kompetansen og kvaliteten på personellet om bord er på et meget høyt nivå, og at omstillingen fra Oslo- til Fridtjof Nansen-klassen så langt har vært vellykket.

Om noen år vil fregattene bli bestykket med langtrekkende luftvern. Markedet sonderes, og planarbeidet er allerede iverksatt.

 

Missilskytingen i USA utgjør bare en liten del av det totale testprogrammet de nye fregattene må gjennom før de settes inn i operativ tjeneste. Dette vil være hverdagen for både Fridtjof Nansen- og Skjold besetningene i en del år fremover.

 

Selv om fartøyene er overtatt og seiler i norske farvann, vil operativiteten være begrenset, og det er viktig å merke seg at Sjøforsvaret fram mot 2011 vil ha en svært redusert evne til under- og overvannskrigføring.

 

Innfasingen av Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen har foregått parallelt med utfasingen av Oslo- og Hauk-klassen. Dette er det selvfølgelig knyttet en rekke utfordringer til, ikke minst på personell- og kompetansesiden.

 

Våre to nye fartøysklasser representerer en ny generasjon krigsfartøy. Størrelse, rekkevidde og ytelse gjør disse fartøyene svært forskjellig fra sine forgjengere. Fridtjof Nansen og Skjold er teknologisk meget avanserte plattformer.

 

NH90 helikoptrene vil i tillegg tilføre Sjøforsvaret en ny dimensjon innenfor maritim krigføring. Bruk av helikoptre som fremskutt sensor og våpenleverandør vil forandre måten fregattene opererer på.

Fartøyenes kompleksitet gjenspeiles ikke minst i omfanget av kursing og opplæring som besetningen må gjennomføre. Kursrekker på opptil 2 år er vanlig for å kunne operere de mest avanserte systemene om bord.

 

For å sette disse fartøyene i operativ drift, er det viktig at det holdes et høyt fokus under hele innfasingsperioden. Innfasingen av våre nye kampfartøyer har derfor høyeste prioritet. Det er også det området som vil være mest skadelidende dersom aktivitet reduseres eller utsettes.

 

Det er derfor viktig at vi unngår ytterligere forsinkelser i leveransene fra verftene i Ferrol og Mandal. Det er ingen hemmelighet at det til nå har vært tidvis store forsinkelser, med de følgende det har fått.

 

ULA-klassen vil fra neste år være marinens eldste fartøyer. KNM Ula heiste kommando for litt over 18 år siden, og vil uten oppgraderinger ha en begrenset levetid. Slik fartøyene er i dag og med de planer som eksisterer for videre modernisering, vil ULA-klassen være operativ til omkring år 2020. Dersom vi ser bort fra vårt naboland Danmark, er konvensjonelle ubåter en kapasitet det satses på i andre lands mariner. Tidligere var det stort sett de større nasjonene som hadde økonomi og kompetanse til å anskaffe ubåter. I dag er det hele 40 nasjoner som har eller er i ferd med å anskaffe seg denne kapasiteten.

 

Ubåtene utgjør en viktig strategisk ressurs, og har vært en nødvendig kapasitet for Norge gjennom hele den kalde krigen og frem til i dag. Vår deltagelse i NATO oppdraget Active Endeavour har tydelig vist hvilket fortrinn en ubåt har som plattform for overvåking og informasjonsinnhenting.

 

La meg kort nevne litt om det nye ubåt redningskonseptet som vi utvikler i samarbeid med Frankrike og England. Systemet skal kunne hente ut ubåtpersonell fra en forulykket ubåt som ligger på havbunnen. Deler av systemet ble i sommer testet ut på KV Harstad i skotske farvann. Det komplette system skal testes ut i slutten av denne måneden i Norge. Når redningssystemet blir operativt skal det i utgangspunktet opereres fra KV Harstad og de nye kystvaktfartøyene av Barentshav klassen.

 

Marinens logistikkvåpen utgjorde en betydelig støtte til MTBene under oppdraget i Libanon tidligere i år (UNIFIL II). KNM Valkyrien bistod fartøyene på sjøen, mens et større logistikkelement var etablert på land og ledet av Sjøforsvaret, med god støtte fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

 

Marinens Logistikkvåpen ble etablert for halvannet år siden, og fikk således en utfordrende start. Det nye våpenet består av fartøyene KNM Valkyrien og KNM Tyr og tidligere flotiljeinndelte støttefunksjoner, og skal yte enhetlig og kontinuerlig logistikkstøtte til marinens kampenheter. Avdelingen skal i tillegg støtte Kystvakten ved behov.

 

En velfungerende logistikk er helt avgjørende for å lykkes i fred og krig. Vi har en arv hvor fokuset har vært baseorientert logistikk. I fremtiden skal Sjøforsvaret bringe logistikken med seg på kjøl, og således i størst mulig grad være uavhengig av landbasert infrastruktur.

 

Sjøforsvarets fremtidige struktur må være forberedt på et stadig større internasjonalt engasjement. Nye strukturelementer må følgelig kunne operere effektivt i både arktiske og tropiske områder, så vel som kystnært og i åpent hav. I tillegg kommer NATOs krav til organisk logistikk for maritime styrker.

 

Sjøforsvarets evne til mobil understøttelse av fartøyer og avdelinger er i dag begrenset. Det er for en stund tilbake etablert et prosjekt som skal føre fram til anskaffelse av logistikkfartøyer. Reduksjon av baser og stasjoner i Sjøforsvaret forutsatte logistikk på kjøl, det er det vi nå er i ferd med å etablere. Behovet er to fartøyer, et større og et mindre.

 

Våre seks mineryddere har passert 10 år, og vil de nærmeste årene gå gjennom en rekke større oppgraderinger. Fartøyene skal blant annet få nye sonarer og nytt kommando/kontroll system. Fartøyene er fortsatt blant de mest moderne og effektive minefartøy i verden, og er også den fartøysklassen i Sjøforsvaret som hyppigst har deltatt i NATOs stående maritime styrker.

 

Siden 1997 har minevåpenet vært sterkt delaktig i oppbyggingen av den baltiske sammensatte minestyrken BALTRON. Minevåpenet har en stor del av æren for den positive utviklingen som har vært i de baltiske lands mariner innenfor minekrigføring.

 

Ved flere anledninger har minevåpenet markert seg meget positivt i internasjonal sammenheng, og vist for våre allierte at vi er i fremste rekke. Det er derfor ikke overraskende at minevåpenets treningssenter har fått en forespørsel om å undervise ved minekrigsskolen Eguermin i Belgia. Dette er hovedsetet for minekrigsekspertisen i NATO, og således en stor anerkjennelse til det norske minemiljøet.

 

Marinens jegervåpen er Sjøforsvarets avdeling for maritime spesial- og spesielle operasjoner. Avdelingen ble opprettet for vel ett år siden, og består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron.

 

Sammenslåingen har vært nødvendig for å kunne løse fremtidige oppdrag. Kompleksiteten i oppdragene blir stadig større og mer omfattende, og et godt samvirke mellom operatører og spesialsoldater på forskjellige nivå er avgjørende for å lykkes. Dette er den eneste ressursen vi har for å innhente etterretninger langs kysten og klarere og legge forholdene til rette for å sette inn våre marinefartøy, jagerfly eller våpen med lang rekkevidde.

 

Marinens jegervåpen er den avdelingen i Sjøforsvaret med høyest andel avdelingsbefal. Rotasjonen innad i avdelingen er vesentlig lavere enn om bord på fartøyene. Dette gir seg utslag i et høyt kompetansenivå og en solid kontinuitet fra laveste til høyeste nivå. Marinens jegervåpen er en vervet avdeling. Hvert år gjennomgår vernepliktige et seleksjons- og treningsprogram i egne treningsvinger eller treningsavdelinger.

 

Jegervåpenets avdelinger har siden slutten av 90-tallet vært deployert mer eller mindre kontinuerlig, og har ved flere anledninger vært i strid.

Utviklingen i Kystvakten

Kystvakten seiler i dag 18 fartøyer. Akkurat som marinen, er også Kystvakten gjenstand for en omfattende modernisering. Oppgaveporteføljen til Kystvakten har økt gradvis de siste 10 årene, og det har derfor blitt behov for å tilpasse våre nye kystvaktfartøy til disse oppgavene. Fartøyene håndterer i dag alt fra oljevern- og slepebåtberedskap, søk og redningsoppdrag til kriminalitetsbekjempelse. Kystvakten vil prioritere kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Nornen-klassen er et godt eksempel på fremtidens kystvaktfartøy. Fartøyet har stor aksjonsradius og vil operere langs hele norskekysten. Det fjerde av totalt 5 slike fartøyer ble nylig overtatt av Kystvakten. Det siste overtas om noen uker.

I tillegg bygges det tre nye fartøy av Barentshav-klassen i Romania. Disse, som alle skal inngå i den ytre kystvakten, er også bygd for å kunne håndtere en rekke ulike oppgaver i tillegg til fiskerioppsyn. Fartøyene vil være klare til overtagelse om vel ett år.

Jeg har blitt stilt spørsmål vedrørende reduksjonen i antall kystvaktfartøyer. Vil evnen til myndighetsutøvelse og tilstedeværelse bli svekket ved at vi reduserer antall fartøyer?

Svaret på dette spørsmålet er nei.

Kystvakten vil som fregattvåpenet få NH90 helikoptre om bord på sine fire største fartøyer. Disse har en vesentlig større aksjonsradius enn Lynx helikoptrene, og er i tillegg utstyrt for å kunne operere under røffere forhold. Nornen-klassen får en tilsvarende økt rekkevidde med sine hurtiggående patruljebåter. Kapasiteten kan på mange måter sammenlignes med et helikopter.

Jeg er helt trygg på at den Kystvakten vi er i ferd med etablere, vil bli den beste og mest effektive kystvakt vi noensinne har hatt. Kystvakten vil kunne utføre oppgaver utover de vi i dag løser. Her kan nevnes berging og slep av fartøy som frakter farlig last langs vår kyst.

 

Treningssentrene

 

En av hovedhensiktene med omorganiseringen som ble gjennomført i Sjøforsvaret fra 2005 til 2006 var å kraftsamle kompetansen i de ulike våpen, etter modell fra ubåtvåpenet. Dette ble gjort ved å etablere treningssentre for hvert enkelt våpen.

I praksis ble store deler av KNM Tordenskiold overført til de forskjellige treningssentrene. KNM Tordenskiold sitter i dag igjen med utdanning innen fellesområdene – som f.eks samband – mens de typespesifikke områdene – som minekrig og antiluftvern – er overført til treningssentrene – i dette tilfellet minevåpenet og fregattvåpenet.

 

De nye treningssentrene har vært i drift i litt over ett år. Denne måten å organisere seg på har så langt vist seg å fungere svært bra. Hovedoppgavene til treningssentrene er funksjonsrettet utdanning, dvs fagutdanning som retter seg mot en konkret stilling om bord eller ved avdeling; f.eks 1. maskinist på ubåt eller skarpskytter i Marinens jegervåpen.

Treningssentrene er også ansvarlige for sikkerhetsstyring, mønstring og kontroll innen krigføringsområdene. En viktig oppgave er også rollen som ”den 6. besetning”, det vil si å utgjøre en redundans for operative fartøyer og avdelinger. Ved vakanser har denne funksjonen vist seg svært nyttig. Ved at de ansatte fra tid til annen fyller funksjoner om bord, opprettholdes i tillegg et høyt operativt kompetansenivå ved treningssentrene.

 

MTB- og fregattvåpenets treningssentre spiller for øyeblikket en avgjørende rolle i oppbyggingen av de nye besetningene til Skjold- og Fridtjof Nansen-klassen. De mest erfarne om bord går inn som instruktører ved treningssentrene. Slik tilføres våpnene gradvis ny kompetanse. Dette gir i tillegg våpensjefene stor fleksibilitet til å disponere personell etter sitt behov, og bidrar til en mer helhetlig og forutsigbar drift.

 

Med et stadig mindre Sjøforsvar øker viktigheten av et tett og nært samarbeid. Vi har alltid vært dyktige til å samarbeide med våre gode allierte venner. På tvers av våpnene i Sjøforsvaret har samarbeidet derimot gått mer langsomt. Jeg er derfor svært tilfreds med at treningssentrene nå har formalisert et tett og nært samarbeid som går på tvers av de ulike våpen. Samarbeidet involverer selvsagt også KNM Tordenskiold, Sjøkrigsskolen, befalsskolen og forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Mellom de forskjellige våpen omfatter samarbeidet koordinering av kursvirksomhet og synkroniserte oppøvinger. Denne type samarbeid skaper synergi og stimulerer til gjensidig utvikling.

 

Mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Kysteskadren og Sjøforsvarets skoler er det igangsatt et arbeid for å synkronisere kompetansebehovet i Sjøforsvaret. Dette kommer i tillegg til omleggingen av utdanningsordningen ved Sjøforsvarets skoler, som jeg om litt vil komme tilbake til.

 

Sjøkrigsskolen er ansvarlig for den nivådannede utdanningen i Sjøforsvaret, mens treningssentrene ivaretar fagutdanningen. En helhetlig kompetanseplan ble fra i høst innført i Marinens jegervåpen ved at det ble opprettet en egen jegerlinje ved Sjøkrigsskolen. Linjen bygger på avdelingsbefalsordningen, og kadettene som begynner har minst 2 til 3 års relevant tjenesteerfaring før de begynner sin offisersutdanning.

 

Hensikten med denne linjen er å tilføre kompetanse på et grunnleggende offisersutdanningsnivå.

Deler av utdanningen gjennomføres ved treningssenteret, og kadettene vil kunne bekle stillinger i våpenet umiddelbart etter avsluttet utdanning.

Tilsvarende overføringsverdi fra skole til avdeling har man for eksempel også ved politihøyskolen, der elevene ved endt utdanning kan tre direkte inn i en stilling, uten å måtte gjennomføre ytterligere kurs eller videreutdanning.

 

De andre våpen i Sjøforsvaret ser på tilsvarende løsninger for å samordne kompetansebehovet, men det er foreløpig ikke lagt konkrete planer for dette. Det vil i første omgang være hensiktsmessig å evaluere ordningen før man utvider dette ytterligere.

 

KKIS

 

Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt utvikles mot et nettverksbasert forsvar. I praksis betyr dette at alt eksisterende materiell og nyanskaffelser er tilpasset et felles gjennomgående kommunikasjonsnettverk som gjør oss i stand til å opprette og formidle et sann tids situasjonsbilde.

På kort sikt er målsettingen å tilføre samtlige fartøy og avdelinger link- og sambandssystemer herunder satellittkommunikasjon. Vi er godt i gang og jeg vil påstå at vi ligger i forkant sammenlignet med utviklingen i andre vestlige land.

Et eksempel kan være våre nye fregatter som etter hvert vil kunne integreres i Luftforsvarets kontroll og varslingssystem.

 

SNU 09

 

Vi har det siste året gjennomført en større justering av utdanningen i Sjøforsvaret. Det vi har fått til på dette området er jeg svært fornøyd med.

SNU09 betyr Sjøforsvarets nivådannende utdanning 2009, og innebærer en omlegging av deler av befals- og offisersutdanningen i Sjøforsvaret. Ordningen tilrettelegger for et sjømilitært karriereløp for lærlinger helt opp til barchelornivå.

 

Tiltaket forventes å ha positiv effekt på rekrutteringen av lærlinger til Sjøforsvaret samtidig som det gir en utdanningsmulighet som er skreddersydd for å ivareta intensjonen i avdelingsbefalsordningen.

 

SNU 09 skal også revitalisere befalsskoleutdanningen i Sjøforsvaret ved å legge bransjeutdanningen for operativ marine og de tekniske linjene på Befalsskolen for Sjøforsvaret på et høyere sertifikatsnivå. Gjennom økt utdanningslengde skal befalsskolen gi økt faglig relevans til fartøystjeneste og dessuten virke kvantitativt rekrutterende til Sjøkrigsskolen.

 

Tiltakene medfører en økning av rekrutteringspotensialet blant lærlinger med 100%, og dette er også en av hovedårsakene til at ordningen ble innført.

 

SNU 09 ble innført i år, og tiltaket ser så langt ut til å ha hatt en positiv effekt på den nedadgående rekrutteringen vi har hatt de siste årene.

 

Jeg er derfor overbevist om at ordningen vil bidra til å snu den negative kompetansetrenden som for øyeblikket må sies å være kritisk spesielt på teknisk side.

 

Sikkerhetsstyring

 

I de10 siste årene har sikkerhetsstyring i Sjøforsvaret vært et svært aktuelt tema og et prioritert område.

I år 2000 nedsatte Sjøforsvaret et forprosjekt ledet av kommandør Visnes og nå avdøde kommandør Brekke som utredet og foreslo nødvendige tiltak for å innføre et sikkerhetsstyringssystem. Gruppen utarbeidet en ”handlingsplan for rask og effektiv implementering”. Konseptet ble fremmet Forsvarssjefen, og Sjøforsvaret ble bedt om å fortsette arbeidet.

Dessverre stoppet det videre arbeidet noe opp før vi igjen satte fart og trøkk i 2004 og 2005.

 

Et bevisst forhold til sikkerhet er ofte avgjørende for å lykkes i fred som i krig.

Ved å følge de standarder som er nedfelt i den Internasjonale Maritime Organisasjons regelverk vil Sjøforsvaret benytte de samme systemer og prinsipper som gjelder for alle andre som har sitt virke på havet. Andre sammenlignbare nasjoners forsvar bruker også dette som grunnlag for sine egne sikkerhetsstyringssystemer.

 

Fokuset på sikkerhet har alltid gjennomsyret det vi driver med, både i den daglige tjenesten og når vi deltar i operasjoner i inn og utland.

Det som gjenstår er å sette alle disse ulike tiltakene inn i et styringssystem som setter oss bedre i stand til å lære av de feil som blir begått, kunne holde oversikt og dokumentere det vi gjør samt å forenkle systemer for å gjøre de brukervennlige.

 

  1. juli i år ble ny skipssikkerhetslov gjort gjeldende, og Sjøforsvaret er ikke lenger unntatt i den grad vi var i den forrige Sjødyktighetsloven. Den nye loven er tilpasset kravene til den internasjonale maritime organisasjonen IMO, men gir også dispensasjon for krigsfartøyer. At for eksempel lugarer må ligge over vannlinjen, slik det beskrives i skipssikkerhetsloven, vil være vanskelig å overholde for våre Ubåter. Et arbeid pågår nå i forsvarsdepartementet for å vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for driften av våre fartøyer, og hvilke dispensasjoner som må gis for drift av Sjøforsvarets fartøyspark.

 

 

Internasjonalt samarbeid

 

Sjøforsvaret har på mange områder et utstrakt og nært samarbeid med en rekke nasjoner. Dette samarbeidet er viktig og vil utvides i fremtiden. Vi vil de nærmeste årene forsterke vårt samarbeid med Royal Navy og den nederlandske marine. Dette er to nasjoner vi allerede har et nært og godt samarbeid med. Vi har de siste årene sett viktigheten av å seile i sammensatte multinasjonale maritime styrker. Det har gitt oss svært nyttige erfaringer, og hevet nivået på besetninger og kommandoledd.

 

Et slikt samarbeid på styrke nivå ønsker jeg å utvikle videre, men på en mer permanent basis. Det mest fornuftige er derfor å gjøre dette sammen med de nasjonene vi kjenner best, og da er Nederland og Storbritannia to av flere naturlige samarbeidspartnere. Dette er et arbeid som allerede har pågått en stund.

Første milepæl er Nato Response Force, NRF 12 våren 2009, der målsettingen er å operere en to – eller trenasjonal maritim styrke. Det er planlagt at vi skal delta med stabselementer fra vår egen ledelsesstab, enheter fra Marinens jegervåpen, en ubåt samt en minerydder med Hugin system. Styrken vil gjennomføre sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas september neste år.

 

Krigføring i kystsonen, innaskjærs navigering både over og under vann, samt spesialoperasjoner i arktisk klima og miljø, har gjort oss til en attraktiv samarbeidspartner.

Denne type samarbeid åpner ofte nye kanaler, bidrar til at vi som en liten nasjon, får tilgang på materiell og informasjon vi ellers bare kunne drømme om. Slik tillitt kommer ikke gratis, og tar år å opparbeide.

 

Profesjonalisering

 

Sjøforsvaret beveger seg i retning av en vervet operativ struktur. Som jeg tidligere så vidt var inne på, må enkelte av våre operatører og ledere innen kamporganisasjonen om bord gjennomføre kursrekker opp mot- og over 2 år. Dette i tillegg til befals- eller offisersutdanningen.

Vernepliktige vil altså ikke kunne bemanne fartøyenes kamp-posisjoner. Hovedbegrunnelsen er selvsagt fartøyenes avanserte teknologiske nivå, avanserte og dyre våpensystemer, link og sambandssystemer samt taktiske beslutninger som må være basert på lang operativ erfaring.

 

Konklusjonen er at våre enheter må profesjonaliseres så langt det lar seg gjøre. Sjøforsvarets avdelinger har, som allerede nevnt, i lang tid vært profesjonalisert med vervede mannskaper.

Så spør man seg sikkert om verneplikten er foreldet, om den skal avskaffes?

Svaret på det er selvsagt nei. Hele fundamentet i et lite lands forsvar ligger i vernepliktsmassen og verneplikten som system. Derfor vil vi i overskuelig framtid ha verneplikt. Hvorledes verneplikten skal organiseres og forvaltes vil selvsagt være avhengig av hvilken type forsvar vi skal ha, hvorledes vi skal rekruttere, antall vernepliktige som må innkalles for å dekke Forsvarets behov og ikke minst hvor balansepunktet mellom vernepliktige og vervede ligger.

Et innsatsforsvar må være tilgjengelig med høy reaksjonsevne. Det krever vervede oppsetninger. Men i bunnen ligger verneplikten, utdannings- og treningsvinger av vernepliktige som en rekrutteringsmasse for de stående avdelinger, sjø- og luftstyrker.

 

Ansvar og myndighet

 

De uklare ansvarslinjer og myndighetsforhold Forsvaret opplevde for en tid tilbake er i ferd med å rettes opp. Forsvarssjef og Forsvarsdepartement arbeider med å justere Forsvarets nye organisasjon slik at det blir nødvendig klarhet i hvor ansvar ligger og hvilken myndighet de ulike nivåer har.

 

Som et praktisk eksempel i så måte kan være overtagelsen av ansvaret for Haakonsvern orlogsstasjon. Basen har tidligere vært underlagt Regional støttefunksjon ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Vi erfarte en gradvis reduksjon av servicetilbudet som medførte misnøye og frustrasjon blant de ansatte. Befalsmessen serverte ikke måltider og andre forhold gjorde hverdagen utrivelig.

Vi har som målsetting å skape en befalsmesse med høy generell standard og gode servicetilbud.

I tillegg skal en rekke andre forhold endres og forbedres.

Det er viktig å forstå at et helhetlig ansvar er nødvendig for å få en virksomhet til å fungere. Oppsplitting og sektorisering fører normalt ikke fram.

 

Familievennlighet og forutsigbarhet

 

Et bevisst fokus på familievennlighet og forutsigbarhet er sannsynligvis den viktigste forutsetning for at mine medarbeidere skal trives i jobben – og dermed bli værende i Sjøforsvaret.

 

Personellet er vår viktigste ressurs, og hovedfokuset er å beholde kompetansen i Sjøforsvaret. Vi er inne i en utfordrende tid, og opplever at kompetanse forsvinner til næringer med bedre økonomiske betingelser enn oss. Dette er svært uheldig for kompetansenivået i Sjøforsvaret, og kan få svært alvorlige følger dersom utviklingen holder samme tempo de neste årene. Uten myndighet til å forvalte mitt eget personell har jeg dessverre små muligheter til å påvirke personellet om å bli.

 

Vi er avhengige av å legge forholdene best mulig til rette for at hver enkelt får en arbeidssituasjon som de er tilfreds med.

I Ubåtvåpenet har vi forsøkt med et to-besetningssystem på en av båtene. Dette har vist seg å fungere veldig godt ved utenlandsoppdrag, men har vært en større utfordring ved normal seilingsaktivitet hjemme i Norge.

 

Slike tiltak er ett av mange som kan gjøre Sjøforsvaret til en mer familievennlig arbeidsplass. Forutsigbarhet likeså.

En forutsigbar tjeneste, med forutsigbar lønn og forutsigbare fritids- og ferieperioder skaper trygghet for den enkelte medarbeider og for familien.

 

Forsvaret i balanse

 

Forsvaret er i ubalanse hva gjelder struktur, oppgaver og ressurser. Det er derfor avgjørende for Forsvarets eksistens at vi skaper grunnlag for å få til en balanse. At infrastruktur er i samsvar med størrelsen og antallet operative enheter, at vi ikke kutter i den spisse enden, men velger å samlokalisere eller fjerne det som kan betraktes som overflødig infrastruktur. For Sjøforsvarets del er det lite å ta av, vi har gjennom flere år samlokalisert og har i realiteten kun en base og tre støttepunkt igjen i vår basestruktur.

Å etablere et Forsvar i balanse er kanskje det aller viktigste personellpolitiske tiltak på kort og lang sikt.

 

Avslutning

 

Sjøforsvaret er en organisasjon i utvikling. I 2012 vil vi ha Europas mest moderne marine og kystvakt.

Sjøforsvaret blir lite, men kvaliteten blir meget høy. Det er viktig å forstå at et slikt Sjøforsvar krever et økt innslag av vervede. Derfor vil vi de kommende år se en utvikling hvor Sjøforsvaret profesjonaliseres. Organisasjonen vil da baseres på et vernepliktsystem som for Sjøforsvaret vil være annerledes enn i dag.

 

I en tid med høykonjunktur er det en stor utfordring å beholde personell og kompetanse. I tillegg til å beholde våre dyktige medarbeidere skal vi samtidig bygge opp en ny personellstruktur. Utdanningssystemet vårt er forbedret og vil gi oss det nødvendige grunnlag for å utdanne de kvinner og menn som trengs for å bemanne våre fartøyer og avdelinger.

 

Innfasingen av ny fartøysstruktur i Marinen og Kystvakten er gitt høyeste prioritet. Neste steg er drift av disse moderne enhetene. Det vil kreve et Forsvar i balanse og driftsbudsjetter som er tilstrekkelige og militærfaglig forsvarlige.

 

La meg avslutningsvis få understreke nok en gang at vi må skape forutsigbarhet for våre medarbeidere. Vi må verne om det lille Forsvaret og Sjøforsvaret vi har, om den spisse ende, om våre fartøyer og avdelinger. Jeg er overbevist om at våre folkevalgte fortsatt vil ha et forsvar med mening, at våre folkevalgte vil gjøre nasjonen i stand til å hevde våre rettigheter i de havområder vi forvalter og at vi fortsatt blir å regne med internasjonalt sammen med våre allierte.

Så får vi vente noen uker til Forsvarssjefen legger fram sin studie. Jeg kan love dere klare anbefalinger og retninger for vårt framtidige forsvar.

 

Vel, det var det.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 7. november 2005

ved Kontreadmiral Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Formann, ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Jan Eirik Finseth
Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Foredragets tittel er status og utfordringer i Sjøforsvaret. Foredraget vil dekke de sjømilitære utviklingstrekk, Sjøforsvarets omorganisering, strukturutviklingen og de økonomiske utfordringer vi står overfor.

Norge står overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer i nord. Utviklingen kan gjøre Nordområdene like viktig geopolitisk som Midt-Østen i dag. Samtidig skal vi ivareta våre internasjonale forpliktelser. Sjøforsvaret har hatt og vil også i framtiden ha en sentral rolle i å innfri Norges sikkerhetspolitiske forpliktelser i internasjonal sammenheng.

Nordområdene defineres i dag som Norges strategiske hovedinteresse.

Sjømilitære utviklingstrekk

Jeg vil innledningsvis i foredraget forsøke å belyse det jeg mener er de mest markante sjømilitære utviklingstrekkene. Vi ser en del teknologiske og konseptuelle endringer i hvordan sjømilitær makt anvendes noe som også må få følger for det norske Sjøforsvaret. Dette påvirker igjen vår evne til å ivareta våre egne maritime interesseområder.

La meg først slå fast at det er de sikkerhetspolitiske utfordringer i norske havområder som er styrende for utviklingen av Sjøforsvaret. Disse utfordringene har imidlertid endret seg de senere år. Det er ikke så lenge siden vi konsentrerte oss om en ren forsvarskrig langs kystlinjen, og vi holdt faktisk på med det en god stund etter at muren falt. I dag skal vi være forberedt på å håndtere et stort spekter av situasjoner i hele vårt havdomene. Dette dreier seg om alt fra mindre brudd på lover og regler til ulike kriser av begrenset art – til væpnet konflikt.

I tillegg skal vi også overvåke og hevde vår suverenitet i kystområdet fra svenskekysten til Grense Jakobselv.

Det har etter hvert blitt en utbredt oppfatning at Norge har betydelige utfordringer å håndtere i våre havområder.

Svært mange har kommet til denne konklusjonen. Erkjennelsen av at Norge er en maritim nasjon med sikkerhetsutfordringer til sjøs har blitt et fastpunkt som har gitt konkrete følger for forsvarsplanleggingen. Resultatene av disse prioriteringene ser vi på ulike skipsverft i Norge, i Europa og i egen forsvarsindustri hvor det framtidige norske sjøforsvar er under bygging.

Sjøforsvaret har de senere år også vært engasjert i internasjonale operasjoner. Kanskje mer så enn mange er klar over. Vi blir benyttet i nye roller både i Middelhavet og lenger øst. Dette har uten unntak vært vellykket på den måten at norske fartøyer og avdelinger har løst sine oppdrag på en meget god måte. Etter at allierte nasjoner har redusert sin deltakelse på øvelser her i nordområdene har internasjonale operasjoner blitt vårt viktigste kontaktpunkt mot andre lands mariner.

Operasjonene fyller derved en rolle utover det de er tiltenkt. De hever vår kompetanse og sørger for at vi henger med i utviklingen. Det gjør oss mer kompetente – også i forhold til å løse nasjonale oppgaver i nærområdene.

Mye av forsvardebatten har den siste tiden dreiet seg om balansen mellom nasjonale og internasjonale oppdrag.

Skal vi utvikle et Forsvar som er strukturelt, teknologisk og kompetansemessig tilpasset allierte operasjoner, eller skal vi utvikle et tallmessig større forsvar med lavere teknologinivå som først og fremst kan benyttes hjemme?

Det er mulig at spørsmålet er relevant for enkelte områder i Forsvaret, men på maritim side kjenner jeg meg ikke igjen i problemstillingen. Jeg kan ikke se for meg at vi begynner å anskaffe annenrangs fartøyer med dårligere utrustning fordi vi ønsker flere skrog.

Mitt utgangspunkt og mine prioriteringer rundt utviklingen av Sjøforsvaret er på alle måter dualistisk, hvor det nasjonale og det internasjonale perspektivet henger nøye sammen. Det norske sjøforsvaret har sin legitimitet og begrunnelse i vår status som havmakt, kyststat og sjøfartsnasjon. Vi må derfor være rustet, trenet og forberedt på hele spekteret av kriser i eget havområde. Om nødvendig alene, uten alliert støtte.

Samtidig kan ikke et lands marine, ei heller ikke vår egen, utvikle seg uten betydelig kontakt med utlandet. Norge har ikke ressursene til å utvikle våpensystemer og sensorer, kunnskap og taktikk i isolasjon. Norge har også en betydelig interesse av at Europa og farvannet rundt har en stabil utvikling, blant annet i form av en fri og uhindret internasjonal skipsfart. Norge deltar derfor internasjonalt, ikke bare som en følge av formelle og uformelle forpliktelser, men også av egeninteresse.

Det er for øvrig litt historieløst å hevde at vi er inne i et skifte hvor Sjøforsvarets internasjonale oppdrag går på bekostning av oppdrag hjemme. Sjøforsvaret har alltid vært ute. Vi har siden etableringen av den Kongelige Norske Marine i 1814 vært engasjert i internasjonale operasjoner, ikke minst i Middelhavet. Den annen verdenskrig – hvor Marinen gjorde en betydelig innsats – var den største internasjonal operasjon av alle. Alle mariner er av natur internasjonale og vil alltid være et maktpolitisk verktøy som kan benyttes utenfor landets grenser. Et av de få historiske unntakene fra denne regelen var kanskje det norske Sjøforsvaret under den kalde krigen hvor vi ut fra vår geostrategiske plassering var tvunget til å sette inn alle ressursene i forsvar av egen kyst.

Denne dualismen innebærer en vilje til å utvikle et Sjøforsvar som er scenarierobust. Med det mener jeg at den skal kunne benyttes til å løse et stort spekter av oppgaver i fred, krise og krig. Vi skal kunne løse de i egne havområder, langs norskekysten, men også i internasjonale operasjoner sammen med våre allierte. Hvilke oppdrag, når og hvor er ikke mitt anliggende. Sjøforsvaret skal frembringe kapasitetene og de skal ha høy grad av fleksibilitet.

Sjøforsvaret følger den sjømilitære utviklingen nøye og har utstrakt kontakt med en rekke land. I løpet av noen hektiske måneder før sommeren hadde vi stabssamtaler og møter med utenlandske marinesjefer i USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Polen, Spania, Tyrkia, Kroatia, og Nederland.

Et hovedinntrykk som fester seg i disse møtene er at alle nasjoner sliter med å fornye sin marine. Amerikanerne hadde for få år siden en ambisjon om å ha over 600 fartøyer, de er nå nede i under 300. Flere europeiske mariner har forlatt ambisjonen om å ha en balansert flåte som kan løse hele spekteret av sjømilitære oppgaver. De velger nå ut enkeltkapasiteter og øker dermed sin avhengighet av alliert bistand. Storbritannia trakk seg i våres ut av NATOs stående atlanterhavsstyrke for en periode. Dette var første gang siden styrken ble opprettet i 1968 at det britiske orlogsflagget var fraværende. Også det et signal om krevende tider rent økonomisk. Til sammenligning kan nevnes at det norske sjøforsvar er mer enn halvert de senere år.

Et skråblikk på andre lands mariner viser for det første at vi deler mange av de samme økonomiske utfordringene og er i omstilling etter det samme mønsteret som oss selv. Men sammenligninger viser også at det ikke står dårlig til med det norske Sjøforsvaret, og gir rom for optimisme for fremtidens Marine og Kystvakt. Det skulle også bare mangle, for som jeg startet med, vi er en maritim nasjon. I det ligger at vår velferd og økonomiske handlefrihet i alt overveidende grad er basert på havet. Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det fremtidige norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten. Det forutsettes her at logistikkapasiteten fremskaffes som en organisk del av den maritime strukturen. I tillegg er selve fundamentet for maritime operasjoner evnen til å rydde miner. Også denne kapasiteten viderefører og styrker vi.

Et annet fremtredende utviklingstrekk fortjener noen ord. Sjømilitære doktriner har alltid vært opptatt av kontrollen med havet, for derved å sikre oversjøisk handel og militære forsyningslinjer. Dette er klassisk sjøkrigsteori. Maritime styrker har hatt et vedvarende fokus på kontrollen med ”the high seas”. Kampen om Atlanterhavet stod også helt sentralt i 2 verdenskrig, og det samme var gjeldende under den Kalde Krigen. Evnen til å kontrollere Atlanterhavet har vært det styrende for vestlig flåtemakt.

Situasjonen er imidlertid endret og maritime styrker utfordres nå i mye mindre grad på det åpne havet. Forestillingen om store flåtestyrker som gjør opp seg i mellom er svekket. Samtidig utfordres maritime styrker, og skipsfart i sin alminnelighet, på nye områder. Dette innebærer etter mitt skjønn det største sjømilitære paradigmeskiftet på over hundre år.

Truslene befinner seg i dag nærmere land, i det vi kaller kystnære områder. Havneområder, streder og lukkede farvann favoriserer de som ønsker å ramme oss, og de kan gjøre det med relativt rimelige midler. Evnen til å sikre disse områdene, og evnen til å trygge maritim næringsvirksomhet blir derfor en helt sentral oppgave. Det samme blir evnen til å føre frem militære styrker på kjøl – gjennom disse risikoområdene. ”Kystnære områder” er imidlertid et vidt begrep, og må trolig inkludere områder som Skagerrak, Nordsjøen – eller Middelhavet for den del. Poenget er at flåtemaktens manøverrom er begrenset. Samtidig er de topografiske og hydrografiske forholdene mer komplekse og krever spesialiserte våpen og sensorer. Også demografiske forhold spiller inn. Der hvor befolkningstettheten er stor er det også stor maritim trafikktetthet.

Evnen til å bruke luftvernradarer i nærhet av land, evnen til å finne undervannsbåter i lite homogene vannmasser og ikke minst evnen til å rydde miner i farvann med varierte bunnforhold inngår i denne utfordringen. Det samme gjør evnen til å bruke makt på en presis og diskriminerende måte slik at man ikke rammer tredjepart.

Truslene har fått en mer asymmetrisk karakter. De kan fremstå som små hurtiggående farkoster eller sivile fly, miner og andre eksplosiver under vann. Det endrer ikke vesentlig på det sjømilitære håndverket. Vi må fortsatt evne å kontrollere overflaten, vannmassene under og luftrommet over. Disse nye truslene skjerper imidlertid kravet til reaksjonsevne på våre enheter, i tillegg til at nøyaktig overvåkning og etterretning får økt betydning. Begge deler krever en utvikling av nye prosedyrer og taktikk. I alt dette er det viktig å forstå at det mest sannsynlige er hendelser vi ikke kan forutse eller planlegge for. Det er altså det uforutsigbare som er det mest sannsynlige.

 

Sjøforsvarets strukturutvikling

Hva så med den struktur Sjøforsvaret har for å ivareta nasjonale og allierte utfordringer de kommende år?

To forhold gjør seg gjeldende i denne sammenheng. Det er gjennomføringen av omstillingen og innfasing av den nye strukturen de nærmeste årene.

Prosjekt Neptun har hatt som målsetting å iverksette de omstillingstiltak som Forsvaret er pålagt i St. prop 42. Omorganiseringen skal sikre at Sjøforsvaret er tilpasset de overordnede økonomiske og personellmessige rammevilkår, men også at Sjøforsvaret har den kvalitet som er nødvendig for gjennomføre de oppgaver som vi blir pålagt både nasjonalt og internasjonalt. Den nye organisasjonen skal være på plass den 1. august 2006.

Sjøforsvaret er inndelt i tre søylene med avklart myndighet og klare ansvarslinjer. Søylene består av Kysteskadren, Kystvakten og Sjøforsvarets skoler. Hovedlinjen i den nye organisasjonen er en styrking av de operative enhetene der kampkraften eller stridsevnen skal styrkes. Dette skjer på bekostning av at antall stillinger ved sjøforsvarets skoler reduseres.

Den maritime taktiske ledelses kapasitet vil bli forbedret gjennom en styrking av den taktiske maritime kommandoen (NoTG).

Kysteskadrens flotiljer nedlegges og erstattes med våpen. Våpenspesifikke treningssentra videreutvikles eller opprettes direkte underlagt våpensjefene og i nær tilknytning til fartøyene. Dette er ønskelig siden simulatortrening i større grad vil skje om bord på fartøyer knyttet opp mot treningssentra. Modellen gir styrket samarbeid mellom de operative enhetene og treningssentra. Samtidig gir det våpensjefene bedre styringsmuligheter, eksempelvis ved i større grad å kunne tverrprioritere personellressurser ved treningssentra og kursvirksomhet opp mot seilingsprogrammet. Undervisning innenfor fagspesifikke områder som taktikk, anti-luft krigføring, samband osv vil fortsatt bli beholdt ved KNM Tordenskjold. Trening på allerede eksisterende simulatorer ved skolen vil fortsette.

Marinens jegermiljø vil bli samlet i et våpen ”Marinens Jegervåpen”. Det vil bestå av Marinejegerkommandoen (MJK), Kystjegerkommandoen (KJK) og Minedykkerkommandoen (MDK). I tillegg samler vi de minste fartøyene – innsettingsfartøyene – i en Taktisk båtskvadron. Hensikten er å samle allerede små miljøer og sørge for at disse kan støtte hverandre.

For å kunne operere som en ”maritim styrke ” tilpasset både nasjonale og internasjonale operasjoner trenger marinen å få tilført logistikk. Organisk logistikk som en del av en maritim styrke er en forutsetning for å utnytte stridsevnen i Sjøforsvaret og gi oss den nødvendige fleksibilitet til å kunne utføre pålagte oppgaver og oppdrag. To logistikkfartøyer må derfor inn i strukturen snarest mulig.

Utfordringen i marinen de nærmeste årene vil være knyttet til innfasingen av både Fridtjof Nansen-klassen og Skjold-klassen. Samtidig som den nye strukturen innfases vil hele Sjøforsvarets struktur omorganiseres. Personellet skal opprettholde kompetanse for å drive den gamle strukturen samtidig som de skal utdannes og trenes for nye fartøy. Dette er mildt sagt svært krevende. La meg benytte anledningen til å takke logistikkorganisasjonens (FLOs) prosjektmedarbeidere og den understøttelse som er avgitt til Sjøforsvarets prosjekter.

Sjøforsvarets struktur vil i år 2010 være sammensatt av Kysteskadren med en taktisk maritim kommando (NoTG), 5 fregatter med helikopter, 6 Undervannsbåter, 6 Skjold klasser, 6 Mineryddingsfartøyer, Marinens Jegervåpen med Marinejegerkommandoen, Minedykkekommandoen, Kystjegerkommandoen og en Taktisk båtskvadron, samt to logistikkfartøyer. Innføringen av totalt 14 nye NH 90 helikoptre vil gi Sjøforsvaret en helt ny og etterlengtet kapasitet. Samarbeidet med Luftforsvaret er særdeles godt.

Kystvakten vil består av 4 havgående fartøyer med helikopter, samt innleide ytre KV-fartøy og Indre Kystvakt (IKV). Jeg vil komme tilbake til Kystvakten senere i foredraget.

 

Øving, trening og eksperimentering

Sjøforsvaret har som målsetting å få til en kapasitetsøkning gjennom målrettet trening, øving og analyse av sin virksomhet. Dette for å forsikre oss at vi innehar den kvalitet som kreves for å kunne delta i skarpe operasjoner internasjonale og nasjonalt dersom det er påkrevd. Den våpenspesifikke trening skal ligge i bunn for kompetanseheving i de ulike våpenarter. Kysteskadren vil styrke den operative evnen ved ytterligere å vektlegge samarbeid og integrasjon.

Det skal gi Sjøforsvaret et handlekraftig verktøy, en maritim sammensatt styrke som kan settes sammen avhengig av de oppdrag som skal løses. Økt kvalitet skal oppnås ved hjelp av økt simulatorbruk, ved å øve og trene mer riktig, samt at eksperimentering og taktikkutvikling skal bli en mer naturlig del av øvingsvirksomheten.

En viktig del av denne øvingsaktiviteten er å gjennomføre skarpskytinger med alle våpentyper. Det er viktig at vi er sikre på at de ulike våpensystemer og våpentyper fungerer teknisk og operativt, det er viktig å øke kunnskapen om våpensystemets bruk, samt at det er en vesentlig motivasjonsfaktor for personellet å se at våpensystemene fungerer i praksis. Sjøforsvaret gjennomfører årlige skarpskytinger med hovedvåpen.

Oppøving og samøving med våre allierte er i dag flyttet fra de nordlige områdene til Nordsjøbassenget. Det er her hovedtyngden av øvingsaktiviteten gjennomføres. All sertifisering av NATOs tildelte styrker skjer i og rundt Nordsjøen. Vi har som målsetting å forbedre det høye faglige nivået vi har. Da forutsettes det at øvings -og treningsaktiviteten skjer sammen med våre allierte der hvor omfattende og avanserte øvelser gjennomføres. Det vil også være en viktig oppgave å sørge for alliert deltagelse i norsk øvingsaktivitet i Nord og Sør-Norge. Allierte maritime styrker deltar årlig i Forsvarets felles vinterøvelse.

Kystvakten

Kystvaktens kjerneoppgaver er knyttet til suverenitetshevdelse, fiskerikontroll, maritim sikkerhet og kriminalitets bekjempelse, ulykkesberedskap og oljevernberedskap. Jeg pleier å si at Kystvakten eier tilstedeværelsesbegrepet. Til å ivareta disse oppgavene ble kystvaktstrukturen i St.prop. 42 fastsatt til 21 fartøyer, hhv 4 helikopterbærende fartøyer, 7 Ytre kystvaktfartøyer og 10 Indre kystvaktfartøyer. Indre kystvakt består i dag av 8 fartøyer med ansvar for hver sin sone langs kysten. På materiellsiden er det allerede inngått kontrakt for levering av 5 nye indre kystvaktfartøy fra 2006. I tillegg til disse er det inngått langsiktig leieavtale av et nytt større fartøy for den ytre kystvakt, KV Harstad. Det er også gledelig å registrere at vi for vel 2 uker siden inngikk kontrakt om bygging og innleie av et nytt avansert fartøy til den ytre Kystvakt.

Med større fokus på evne til slepebåtberedskap og oljevernberedskap langs kysten er det behov for å tilpasse fremtidens ytre kystvaktfartøy disse oppgavene. I tråd med de politiske føringer og Forsvarssjefens oppdrag har jeg prioritert kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Den nye flåten er tilpasset dagens og framtidens oppgaver. Det er viktig for oss å kunne ivareta de oppgavene som kommer med økt oljetransport langs kysten, økt leteaktivitet og utvinning av gass. Med grunnlag i Kystvaktens budsjett har jeg for Forsvarssjefen anbefalt en struktur på totalt 12 fartøyer. 5 nye innleide fartøy til den indre Kystvakt, 4 eide fartøy med helikopter og tre moderne innleide fartøy for den ytre Kystvakt. Luftforsvaret vil operere 8 nye helikopter til Kystvakten. Det er dette vi klarer å få til innenfor dagens rammer.

Økonomi og strukturutvikling

La meg så si noen ord om den strukturutviklingen vi har vært gjennom de siste årene og Sjøforsvarets økonomiske situasjon.

Vi nærmer oss nå slutten av den første store omstillingsperioden. Fra neste år skal omstillingen videreføres ut inneværende langtidsperiode. Vi har etablert en rekke fellesinstitusjoner som Forsvarets logistikkorganisasjon, Felles kompetansesenter for Kommando – Kontroll og Informasjonssystemer, Felles Kompetansesenter Logistikk samt en rekke fellesstabsfunksjoner. I tillegg er Forsvarsdepartementet styrket med vel 100 årsverk hvor flere funksjoner av fagmilitær karakter er overført fra Forsvarets militære organisasjon. I utgangspunktet var jeg positiv til en slik felles organisering hvor synergi skulle blomstre. Men erfaringene så lang er at forsvarsgrenene tappes for ressurser, ekspertise og kompetanse uten at vi får tilbake de tjenester vi forutsatte.

Samtidig har den interne faktureringen, det interne samvirkelag, ført til en byråkratisering og overføring av midler fra den spisse ende (fra forsvarsgrenene) til fellesinstitusjonene som ikke var forutsatt. Det lekker altså fra den spisse ende til støtte og forvaltning.

En av hovedintensjonene med omstilling var jo at vi skulle overføre årsverk fra forvaltning, støtte og administrasjon til forsvarsgrenene. Fordelingen er i dag vel 38% av de totale årsverk til den spisse ende og ca 62 % til forvaltning, støtte og administrasjon. Når omstillingen er gjennomført vil fordelingen være 41% av årsverkene til den spisse ende, 59% til støtte, administrasjon og forvaltning. Stridsevnen ligger i forsvarsgrenene, tappes de for ressurser reduseres også forsvarsevnen. Jeg fraråder en videre utvikling slik jeg nå har beskrevet.

La meg så si noen ord om ansvar og myndighet. Jeg opplever i dag svært usikre og uklare ansvarslinjer. Hvilken myndighet som er tildelt de ulike nivå er heller ikke avklart. Departementet er ansvarlig for strukturutviklingen. I den sammenheng foretas det fagmilitære vurderinger i departementet. Det konkluderes uten at generalinspektørene og forsvarsgrenenes fagmiljøer har vært involvert. Departementet gir altså direkte faglige råd til Forsvarssjefen.

Samtidig har jeg som Generalinspektør fagansvaret, ansvar for sikkerhet, for utdanning og kompetanseoppbygging, oppsetting av fartøy og avdelinger til operativ myndighet og er således ansvarlig for de fagmilitære råd til min sjef. Hvem er ansvarlig for hva? Oppdrag gis av departementets avdelinger direkte til forsvarsgrenstabene eller forsvarsgrenenes avdelinger. Men hvilken myndighet?

(Hvilken rolle har egentlig generalinspektørene, skal forsvarsgrensjefene anonymiseres eller avvikles?)

Det samme mønster kan beskrives innenfor den daglige operative drift og strukturutvikling. Lignende forhold kan gis i grenseskillet forsvarsgren fellesinstitusjoner. I et maktapparat som Forsvaret er det selvsagt at ansvar og myndighet er tindrende klart fordelt og forstått.

Jeg avslutter mine kommentarer til strukturutviklingen med noen utviklingstrekk innenfor materiellanskaffelser. Det har aldri vært et slikt omfattende og komplekst byråkrati rundt materiellinvesteringer som i dag. Intensjonen var jo det stikk motsatte, nemlig å skape en avbyråkratisering, en forenkling av prosjektkontroll og prosjektadministrasjon. En strukturutvikling hvor det fagmilitære hadde fokus og hvor vi i løpet av kort tid evnet å framskaffe det materiellet vi hadde behov for. Målsettingen var altså en rask og avbyråkratisert prosess.

Generalinspektørene har mistet sin faglige kontroll med materiellutviklingen, en nødvendig oppgave og et nødvendig ansvar generalinspektørene hadde tidligere. Totalprosjektansvaret er nå overført Forsvarsdepartementet. Dette betyr dette at ansvaret for kompetanseoppbygging, sikkerhet, understøttelse og logistikk, utdanning, trening, tekniske og operative tester som er tillagt totalprosjektansvaret i realiteten er overført Forsvarsdepartementet.

Dette fører til ineffektivitet, til lange og uoversiktlige beslutningsprosesser og til at kontrollen med den militærfaglige delen av prosjektene forringes kraftig.

Spørsmålet blir da også om vi klarer å omsette de tildelte ressurser på en effektiv måte og anskaffe strukturelementer i henhold til besluttede tidsplaner. Dette må det gjøres noe med, denne utviklingen kan ikke fortsette.

Jeg vil også benytte anledningen å si noen ord om den økonomiske utviklingen. Forsvarets andel av Brutto Nasjonalprodukt (BNP) er synkende og utgjør i dag knapt 1,7%. Vi skal tilpasse og skape et Forsvar som er i balanse gitt de årlige budsjettrammer. Forsvaret koster penger og det er en illusjon å tro at vi ved noen harde effektiviseringsgrep skal frigi nok midler til å skape en forbedret forsvarsstruktur. Skal Stortingets struktur materialiseres må bevilgningene økes samtidig som det gjennomføres en kraftig reduksjon i Forsvarets infrastruktur.

(Vi må langt tilbake i tid for å finne svakere forsvarsbudsjetter enn det vi har hatt de senere år. Tar vi utgangspunkt i brutto nasjonalprodukt må vi helt tilbake til 30 tallet for å finne like svake budsjetter. Tar vi med den teknologiske fordyrelse, som er et påslag på mellom 6 og 12 % i tillegg til konsumprisindeksen, er det mulig å beskrive dagens budsjettnivå som det laveste reelle budsjett siden Norge ble selvstendig nasjon i 1905. En sammenligning med det reelle budsjettnivået ved inngangen til 90-tallet ville gitt oss et budsjettnivå i dag på langt over 40 milliarder kroner).

Forsvaret er altså i dyp ubalanse.

Dersom vi ønsker at vi skal ha råderett og kontroll hjemme og løse våre forpliktelser ute krever det tilstrekkelig budsjetter. Vi er i kraftig ubalanse og har vært det i lang tid. Det mangler som kjent 4 til 6 milliarder for å anskaffe og drifte den forsvarsstrukturen som er besluttet i inneværende langtidsperiode.

Fra 2008 må jeg årlig ha tilført 900 millioner kroner for å løse pålagte oppgaver og drifte den vedtatte maritime strukturen. I dette beløpet inngår både Kystvakten og Marinen.

 

Fremtidig utvikling

Ved utgangen av den kalde krigen hadde allierte mariner altså identifisert et kapasitetsgap innenfor kystnære operasjoner. Behovet for fartøyer, våpen og sensorer som kan fungere optimalt i krevende kystnære farvann er identifisert som det største behovet i mange land. Doktrinært har amerikanerne vært førende. De var de første til å formulere de nye utfordringene på begynnelsen av 90 tallet. Det er imidlertid nå vi ser de første håndfaste resultatene av denne dreiningen. US Navy’s største og mest kostbare anskaffelsesprosjekt i dag er de såkalte ”Littoral Combat Ship”, eller ”kystkampfartøyer” om man vil. Dette skjer også i de andre allierte mariner samtidig som det satses stort på økt amfibisk kapasitet.

Norge har et visst fortrinn i denne utviklingen. Vi har operert relativt kystnært under hele den kalde krigen og utviklet både kompetanse og våpensystemer deretter. Derfor har vi de senere år vært i førersetet for utvikling og utprøving av deler av ny NATO-taktikk.

Samtidig pågår et utviklingsarbeid i samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt og industrien. Her frembringes nye systemer som er anvendelige i kystnære operasjoner. De to fremste eksemplene er nye sjømålsmissiler og den svært avanserte undervanns-rekognoserings farkosten Hugin.

Også i operasjoner kommer denne spesielle kompetansen til sin rett. Våre ubåter som har deltatt regelmessig i operasjon Active Endeavour siden februar 2002 utmerker seg med sin evne til å operere effektivt i farvann hvor andre lands ubåter vegrer seg. MTBene tilførte en ny og effektiv fleksibilitet til operasjonen i Gibraltar-stredet.

Den markante dreiningen mot kystnære operasjoner er trolig vedvarende. Sjøforsvaret er vel forberedt på denne utviklingen som en følge av våre naturgitte forutsetninger og vår stilling under den Kalde Krigen. Kystnære maritime operasjoner er derfor vårt satsningsområde. Kapasiteten skal videreutvikles og vi har en høy ambisjon på dette området.

Her hjemme er utviklingen i nordområdet i ferd med å få økt oppmerksomhet. Vi står foran en betydelig økning av aktiviteten i Barentshavet. Dette reiser først og fremst industrielle og økonomiske spørsmål, i tillegg til beslektede saker som sysselsetting og bosetting. Økt aktivitet i Barentshavet har også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Den største drivkraften til økt petroleumsaktivitet er behovet for stabile og sikre forsyninger.

La meg derfor konstantere at en økt aktivitet til havs har enn sikkerhetspolitisk og sjømilitær dimensjon. Norsk sjømilitær tilstedeværelse vil være et viktig virkemiddel for å trygge en stabil og sikker utvikling som i størst mulig grad ivaretar norske interesser. La meg samtidig si at de sjømilitære problemstillingene vi ser for oss i nord allerede eksisterer i sør. Vi skal ikke glemme at det er en betydelig aktivitet i Nordsjøen, og at Skagerrak fortsatt er det sjøområdet med høyest trafikktetthet.

I forhold til nordområdet vil jeg spesielt trekke frem betydningen av å ha et sann tids situasjonsbilde over aktiviteten i dette område og en grundig forståelse av hva som skjuler seg bak aktiviteten. Bruk av satellitter og luftbårne sensorer er blant de mest effektive formene for overvåkning. Bare på den måten kan vi rette fartøyenes tilstedeværelse mot de aktuelle områder. Landsdelskommando Nord-Norge har i økende grad tatt i bruk dette, og jeg tør påstå vi aldri har hatt et bedre bilde i nord. Paradokset i dette er at jeg som marinesjef indirekte sier at flere fartøyer alene ikke er tilstrekkelig for å gjøre en bedre jobb i disse havområdene. Et bedre og tettere samvirke med luftbårne sensorer, videreutvikling av vår evne til å utnytte satellittovervåkning og ikke minst ubemannede fly er også viktig i denne sammenheng.

Jeg vil forsøke å oppsummere med at jeg er betinget optimistisk på vegne av det fremtidige Sjøforsvaret. Vi befinner oss i en utviklingsfase og en rekke investeringer har falt på plass. Fremtidens Sjøforsvar har potensial til å bli meget relevant både i lys av våre nasjonale maritime sikkerhetsutfordringer, samtidig som vi forblir relevante i en internasjonal kontekst. Et par skjær i sjøen finnes imidlertid, så vi må ikke sovne i bestikket.

Det er for det første helt sentralt at de prosjektene som er i gang fullføres på skikkelig vis. Det innebærer blant annet at fartøyene bevæpnes som planlagt. Forsvaret har, som tidligere nevnt en svært anstrengt økonomi. Jeg kan ikke med sikkerhet fastslå hvor man vil lete etter innsparinger i årene fremover, men jeg kan ikke akseptere at vi seiler rundt med krigsskip uten våpen, og vil derfor være en vakthund i så måte. Budsjettene må som sagt økes, hvis ikke vil strukturen forvitre, og muligheten til å forsvare og sikre norsk territorium vil være prisgitt andre nasjoners vilje og interesser. Samtidig må vi i en forsvarsstruktur som er redusert kraftig de senere år, kraftsamle på få steder. For Sjøforsvaret vil dette innebære ett tyngdepunkt i Nord og ett tyngdepunkt i Sør.

En annen forutsetning som ikke er falt på plass er logistikk og etterforsyning av flåten. Dette er en nødvendighet i alle militære operasjoner. En mer fleksibel marine som benyttes langs kysten, i Barentshavet, Nordsjøen eller Middelhavet må baseres på etterforsyning til sjøs. Vi har behov for logistikkfartøyer som kan være med flåten. Dette er noe jeg jobber intenst med å skape forståelse for, og vi vil lykkes. Vi tar som sagt sikte på et offentlig – privat samarbeid, noe som betyr at vi vil anbefale innleie av fartøyer etter modell av Kystvakten.

Før jeg avslutter vil jeg benytte anledningen til å gi honnør til Sjøforsvarets personell. Jeg er svært imponert over mine medarbeidere i Sjøforsvaret som etter år med omveltninger av struktur og organisasjon nedlegginger og endringer av annen art holder humøret oppe, viser en motivasjon og en interesse for virksomheten vår som er upåklagelig. Det faglige nivået, trenings -og øvingsnivå, altså vårt profesjonelle faglige nivå holder verdensklasse. Vi skal gi våre medarbeidere forutsigbarhet, lette litt på arbeidspresset og gi tilbake fritiden og samværet med familie og venner. Vi skal ta godt vare på våre medarbeidere.

Dette betyr stabilitet, at vi får ro og forutsigbarhet i Forsvaret. At omveltninger og gjennomgripende strukturendringer tar slutt. Skal vi holde på våre meget velkvalifiserte og dyktige medarbeidere kreves stabilitet og forutsigbarhet.

Jeg lar dette runde av mitt foredrag. Takk til arrangørene og til dere som har satt av denne kvelden.

 

Takk for oppmerksomheten.

Hans Kristian Svensholt
Generalinspektøren for Sjøforsvaret

Formann – ærede forsamling

Jeg er blitt invitert hit i dag for å holde et foredrag med tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”.
Da jeg vanskelig kan dekke alle felt innen Sjøforsvarets virke, vil jeg konsentrere meg om omstillingen i Sjøforsvaret, utviklingstrekk i de tre våpengrenene (Marinen, Kystartilleriet og Kystvakten), kommentere de viktigste materiell- prosjektene og diskutere enkelte forhold rundt deltakelse i internasjonale militære operasjoner. Jeg vil imidlertid begynne med å ta for meg enkelte generelle utviklingstrekk, si litt om Norge som maritim nasjon samt kort berøre Norges strategiske stilling, slik jeg ser det.

Generelt
Jeg går inn i dette århundre som betinget optimist med tanke på fremtidens Sjøforsvar. Jeg er optimist fordi bevisstheten om at Norge er en betydelig maritim nasjon er øket, og dermed også forståelsen for at det er nødvendig å ha et relativt sterkt Sjøforsvar. Samtidig er jeg også bevisst at fremtidens Sjøforsvar vil bli mindre enn i dag. I likhet med resten av Forsvaret, må også Sjøforsvaret forberede seg på trangere budsjettrammer. Men innen utvalgte satsingsområder skal Sjøforsvaret bli enda bedre og mer profesjonelt enn i dag. Fremtidens Sjøforsvar må bygges rundt de operative strukturelementene. For å sikre at Sjøforsvaret er og forblir det sikkerhetspolitiske verktøyet som vi er tiltenkt å være i fred, krise og krig, må vi videreføre den omstillingsprosessen vi har påbegynt.
I siste ”Langtidsmelding” (Stortingsmelding nr. 22 1997-98), som tar for seg ”Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999 – 2002”, beskrev Regjeringen sin oppskrift på morgendagens forsvar. Vi så imidlertid tidlig at ”Langtidsmeldingens” strukturmålsettinger ikke var realistiske. Allerede i ”Langtidsmeldingens” første virkeår var vi på full fart vekk fra dens mål og oppgaver. Derfor startet FSJ allerede tidlig i 1999 opp FS 2000, basert på langt lavere investeringsramme enn ”Langtidsmeldingens”. Regjeringen har i tillegg opprettet et Forsvarspolitisk utvalg (FPU) med bred politisk deltakelse, som skal gi generelle og prinsipielle tilrådinger forut for utarbeidelsen av neste ”Langtidsmelding”.

Kveldens foredrag gir meg en fin anledning til å reflektere både over hvor Sjøforsvaret står i dag og hvor Sjøforsvaret bør bevege seg i forhold til de utfordringer jeg ser avtegner seg i tiden framover. Dette gjelder både i forhold til fremtidige sikkerhetsinteresser og økonomiske fremtidsutsikter. Men la meg først minne om hvorfor vi har et sjøforsvar, om hvordan Sjøforsvaret bidrar til å realisere Norges sikkerhetspolitiske mål og Norges strategiske stilling.

Norge er en maritim nasjon

XXXXeksport går på kjøl og vi kontrollerer ca 10% av verdens handelsflåte. Etterhvert har vi blitt den nest største oljeeksportør i verden (etter Saudi Arabia). Gasseksporten til kontinentet forsterker dette bildet. Verdien av olje- og gass eksporten utgjorde 38,8% (118,3 mrd) av vår totale eksport i 1998. Sammen med verdien av vår fiskeeksport som utgjorde 8,6% (26,5 mrd) i samme periode, representerer dette en enorm utfordring sett med sjømilitære øyne.
Eksport av strategiske ressurser, olje og gass til Sentraleuropa betyr at vi må evne å kontrollere våre olje- og gassfelter. Dette er en oppgave for hele Forsvaret, som vi fred løser i samarbeid med politiet, men i krig overstiger denne oppgaven vår militære kapasitet, og den kan bare løses i alliansesammenheng. Det foregår planlegging i NATO for å håndtere slike utfordringer, men dette er altså et norsk nasjonalt ansvar i fred og i krisesituasjoner.

Siden nesten all import og eksport av varer foregår på kjøl – krever dette maritim kontroll. Norge er med andre ord økonomisk avhengig av sjøen.

Norges strategiske stilling

Nå skal ikke dette foredraget fokusere på Norges militære strategiske stilling, men heller konsentrere seg om Sjøforsvarets utvikling. Før jeg kaster loss vil jeg likevel kort nevne enkelte faktorer som er med på sette en ramme for nettopp denne utviklingen.

Den internasjonale utviklingen de senere år har medført at maktforholdene i vår del av verden er dramatisk endret. Russland er militært svekket, samtidig som Finland og Sverige gjennom sitt medlemskap i EU er knyttet til det vestlige politiske system. Men noe ligger allikevel fast: Norges militærstrategiske stilling vil i uoverskuelig framtid fortsatt være preget av de tre hovedkomponentene:

Naboskapet til Russland
Beliggenheten til de nordlige havområder
Medlemskapet i NATO

Våre nordområder ser relativt sett ut til å få en økt sikkerhetspolitisk betydning for vår nabo i øst. Russland har fremdeles en betydelig militær kapasitet. Nordflåten, Russlands største og viktigste flåte, har sine baser på Kolahalvøya rett øst for vår grense. Området inneholder også betydelige land- og luftstyrker. I tillegg ligger et av Russlands viktigste kommersielle havneområder på Kola. Dette området planlegges bygget ut til å bli en av Europas største container havner.

Som kyststat er Norge i stor grad avhengig av forbindelseslinjene til sjøs. Dette i kombinasjon med Norges geografiske beliggenhet, gjør at alliert maritimt samarbeid forblir viktig. Med den tilknytning Norge har valgt til den europeiske forsvarspilar, vil samarbeid over Atlanteren fortsatt være av spesiell betydning for vår sikkerhet. Det forhold at det i stor grad er USA som har den sjømilitære kapasitet Norge trenger for å forsvare seg, gjør dette enda klarere.

Sjøforsvarets rolle og oppgaver

Begrunnelsen for hvorfor vi skal ha et sjøforsvar i Norge, Sjøforsvarets rolle og oppgaver, er en funksjon av de sikkerhetspolitiske mål. Disse mål uttrykkes slik i ”Langtidsmeldingen”:

– å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling
– å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser
– å trygge norsk suverenitet

Sjøforsvarets bidrag til løsning av oppgavene kan samles innenfor fem hovedoppgaver:

– overvåkning og etterretning
– myndighetsutøvelse
– krise- og konflikthåndtering
– krigsoppgaver
– rednings- og miljøberedskap

Omstilling i Sjøforsvaret

Generelt

Sjøforsvaret har siden 1990 gjennomført omstillinger som blant annet har tatt for seg nedleggelser av avdelinger, utfasing av strukturelementer, sammenslåing av avdelinger og organisasjonsendringer ved sjøforsvarsdistriktene for å tilpasse seg endret struktur, oppgaver og rammer. Budsjettutviklingen på 90-tallet, endring av utfasings- og anskaffelsesplaner, endrede operasjonskonsepter, nye oppgaveprioriteringer, endret kompetansebehov samt videreføring av styringskonseptet er noen av årsakene til behovet for omstilling.

Overordnet plan for videre omstilling i Sjøforsvaret (Poseidon) ble presentert 12 juni 1996. FSJs anbefaling ble overlevert FD 1 februar 1998. Den ble behandlet i Stortinget 7 juni 1999 og fremlagt i St meld 33. Omstillingen tar for seg hele Sjøforsvaret, herunder regional organisasjon, skolestruktur, styrkeproduksjon og overføring av vedlikeholdsmidler fra Sjøforsvarets forsyningskommando til våpengren- inspektørene. Hensikten med omstillingen er å etablere en fredsorganisasjon som kan løse pålagte oppgaver i fred, krise og overgang til krig, og som er tilpasset fremtidig krigsstruktur. Utredningene fokuserer på oppgaver og hvor mange årsverk som skal til for å løse disse oppgavene. Et viktig mål er å skape balanse mellom oppgaver og ressurser.

Dagens regionale organisasjon vil bli endret fra syv til tre sjøforsvarsdistrikt. Ett i nord, ett i vest og ett i sør. Etter vedtaket i Stortinget skal disse lokaliseres til Ramsund, Haakonsvern og Karljohansvern. De tre nye sjøforsvarsdistriktene skal ha overordnet regionalt ansvar og vil i hovedsak ha lik organisasjon og bemanning. Sjøforsvarsdistriktene vil ha underlagt seg syv orlogsstasjoner som vil ha det utøvende ansvaret på lokalt nivå.

Post Poseidon

Forsvaret er inne i en tid hvor utredningene står i kø, internt i den enkelte forsvarsgren eller på tvers av forsvarsgrenene. Utredninger som vil påvirke Sjøforsvarets organisasjon når beslutninger er tatt. Derfor er POSEIDON bare første skritt mot fremtidig organisasjon. Arbeidet med POST POSEIDON er startet og ideer om utvikling av Sjøforsvarets organisasjon tilpasset fremtidig struktur er godt igang, men vil være avhengig av bl a resultatet av FS 2000 og STYFOR.

Sjøforsvaret – status og fremtid

Balansert Sjøforsvar

Det fremtidige Sjøforsvaret bør fremdeles være balansert. Med dette mener jeg at Sjøforsvarets enheter må kunne dekke behovet for innsats over hele skalaen fra fred til krig. Kystvakten skal fortsette med å ivareta hovedtyngden av fredsoppgavene, men dens autoritet hviler imidlertid på tilstedeværelse av en potent og slagkraftig Marine. Kystartilleriet vil i fremtiden utvikles til en mer mobil og fleksibel våpengren. Den viktigste komponenten for utviklingen av det fremtidige Sjøforsvar vil være de nye fregattene. Ubåter, MTBer og mineryddere vil sammen med fregattene danne grunnlaget for å skape den fleksibiliteten og slagkraften som Marinen trenger.

Jeg vil i det etterfølgende komme nærmere inn på hver av Sjøforsvarets tre våpengrener (Marinen, Kystvakten og kystartilleriet). Jeg vil spesielt ta for meg de fremtidige utfordringene våpengrenene står overfor. Jeg vil også si litt om Sjøheimevernet ettersom det er en komponent som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret. Det understrekes at fremtidig struktur vil i stor grad være avhengig av resultatene av FS 2000, men de vil jeg ikke forskuttere.

Marinen

Marinens hovedoppgave har i store deler av etterkrigstiden vært fokusert rundt invasjonsforsvaret. Gjennom tilstedeværelse, beredskap, trening og øving demonstrerte Marinen statens vilje og evne til å anvende sjømilitære midler om så skulle være nødvendig.

Etter den kalde krigens opphør har Marinen beveget seg fra å være en beredskapsmarine til å bli en utdannings- og kompetanse Marine. Prioritering av utdanning og opprettholdelse av kompetanse har på mange måter gått på bekostning av Marinens operative tilgjengelighet på 90-tallet. Driften av fartøyene har blitt dyrere og har medført mindre seilas enn tidligere og pengene styrer aktivitetene og aktivitetsnivået. Antallet fartøyer har også blitt betydelig redusert utover 90-tallet slik at man i dag ser en særdeles slank utgave av Marinen. Det er en generell oppfatning i Sjøforsvaret nå at den spisse ende har tatt sitt og at andre deler av Sjøforsvaret/ Forsvaret må ta resten av de nødvendige innsparingene.

Vi ser nå konturene av fornyet behov for en Marine som må revitalisere sin operative tilgjengelighet og være klar til innsats på kort varsel. Deltakelse i NATOs utrykningsstyrker og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner (non article 5) vil kreve at Marinens fartøyer oppnår høyere grad av operativ tilgjengelig enn i store deler av 90-tallet. Dette betyr at de fartøyene som blir stilt til disposisjon for internasjonale fredsoperasjoner må være forberedt på å delta i skarpe oppdrag.

Marinen har også vært preget av fornying på 90-tallet. 6 Ula-kl UVBer ble levert på begynnelsen av 90-tallet og 9 nye mineryddere ble levert på midten av 90-tallet. Fregattene står nå klare for utskiftning og planen er å anskaffe 5 nye fregatter i perioden 2004 – 2010. I tillegg er det planlagt å bygge 6 – 8 nye MTBer fra ca 2003. Dette betyr at Marinen i år 2010 i hovedsak (i henhold til dagens planer) vil bestå av 5 moderne fregatter, 6 Ula-kl UVBer, 14 – 22 MTBer, 9 MR og 5 LGFer. Dette vil kvantitativt altså være færre enheter enn i dag, men fartøyene vil forhåpentligvis ha langt høyere kvalitet og være langt mer komplette enn tilfellet er i dag.
Stikkord for Marinens aktiviteter i fremtiden er:

Andelen av vervede og befal vil øke på bekostning av antallet menige (Fregatter/ større fartøy)
Fokus på vedlikehold av kompetanse
Mer fokus på oppdragsspesifikk trening:
Hvis et fartøy skal inn i et fredstjeneste-oppdrag erkjenner vi at fartøyet må spesialiseres i henhold til oppdraget – eksempelvis humanitær hjelp, bordingsaksjoner etc.
I større grad tilpasset behovet for tilgjengelighet
Fokus på internasjonale operasjoner
Mer TG- basert virksomhet (No TG)
Norwegian task group – konseptet (No TG)

Med bakgrunn i fremtidige oppgaver for Sjøforsvaret hvor effektiv ledelse av større marine styrker og samordning av tilgjengelige ressurser er sentralt, etablerte man No TG – konseptet. No TG skal organiseres, bemannes, lokaliseres, utrustes, utdannes og øves som et nasjonalt maritimt taktisk ledelseselement. Naturlig tilhørighet er ved Marineinspektoratet/ HOS. Staben skal ivareta Marineinspektoratet sitt behov for koordinering og planlegging av øvelser og årsprogram i tillegg til sin aktivitet om bord. Når staben er embarkert (for en kortere eller lengre periode) skal den være OTC på havet og lede styrkene slik at øvelsesutbyttet blir optimalt. Staben vil være et viktig element i prosessen med å forberede offiserer for multinasjonal ledelse. Det er planlagt opprettet egne stillinger ved Marineinspektoratet fra år 2000 (august) for å ivareta disse oppgavene og videreutvikle konseptet.

Når nye norske fregatter anskaffes vil noen av disse være dimensjonert for å kunne ta i mot en stab tilsvarende NoTG – stab. Fartøyene skal kunne ivareta oppgaven som et effektivt ledelsesfartøy i en internasjonal maritim styrke i tillegg til å kunne lede en nasjonal maritim styrke. For å kunne utnytte den ressurs dette innebærer, ser en for seg at NoTG stab – skal embarkere disse jevnlig. Fra ca år 2005 er NoTG planlagt å være fullt utviklet og skal være i stand til å understøtte en evt norsk CSNFL i 2008.

Kystvakten

I hovedsak kan Kystvakten oppgaver deles i fire – suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, redningsberedskap og bistand til statlige etater og det sivile samfunn. Løsning av oppgavene forutsetter tilstedeværelse og overvåkning. Kystvaktens tilstedeværelse har også i seg selv en preventiv og positiv effekt med tanke på håndhevelse av det norske forvaltningsregime og ift generell redningsberedskap og sikkerhet.

I de allerede eksisterende oppgavene – særlig det som er knyttet til ressursforvaltning – ligger det store utfordringer. Den nye ”Lov om Kystvakten” gir imidlertid Kystvakten øket myndighet innenfor flere fagfelt enn det tradisjonelle fiskeri- relaterte. På en rekke nye områder er Kystvakten gitt politimyndighet i kraft av loven. Loven og økt myndighet stiller store krav til utdanning av personell, utøvelsen av tjenesten og ikke minst samarbeid med primærmyndigheten/ oppdragsgivere (-etater).

Med iverksettingen av et nytt kontroll- og håndhevingsregime for internasjonalt farvann i det Nordøstlige Atlanterhavet fra 1 juli 99 har Kystvakten fått nye oppgaver til havs (North East Atlantic Fisheries Council – NEAFC avtalen). Konvensjonen som regulerer fiske på det frie hav (områder ikke omfattet av nasjoners økonomiske soner) gir utfordringer og stiller krav til norsk forvaltning og håndhevelse av regimet – og vil således også stille krav om tilstedeværelse i områder utenfor Kystvaktens normale operasjonsområde.

En generell utfordring for flere deler av Forsvaret er implementeringen av Schengen-avtalen og gjennomføring av ”ytre grensekontroll”. Iverksettingen av Schengen-avtalen vil innebære at Kystvakten får utvidede oppgaver ifm grenseoppsynet mellom de faste grenseovergangstedene langs kysten. Kystvakten er forutsatt å ha en sentral rolle i kontrollregimet. Det er først og fremst Indre Kystvakt som blir berørt ifm grenseoppsynet, men også bruksvakt-/ havgående fartøyer kan i perioder benyttes. Hele norskekysten vil i denne sammenheng bli yttergrense i henhold til Schengen-avtalen.

Kystvakten er statens primære myndighetsutøver utenfor territorialfarvannet i fredstid. På denne bakgrunnen vil oppgavene til havs bli prioritert også i fremtiden. Oppgavene øker i omfang og operasjonsområdet utvides. En forutsetning for å kunne løse pålagte oppgaver effektivt er en tilfredsstillende materiellpark. En ferdigstillelse av KV Svalbard og ikke minst innføring av nye helikoptre vil være svært viktige bidrag i så måte. For øvrig nevnes det at materiell standarden LYNX er bekymringsfull.

Anskaffelsen av et fjerde helikopterbærende fartøy, KV Svalbard, vil sette Kystvakten bedre i stand til å løse sine mangeartede oppgaver og muliggjøre tilnærmet kontinuerlig tilstedeværelse av en Nordkapp-kl med helikopter også i FKS sitt ansvarsområde.

Ved beredskap og krig overføres Kystvaktens ressurser til Marinen, og hovedoppgaven blir å bidra til og beskytte forsyningslinjene langs kysten. I tillegg til dette skal fartøyene sørge for vakthold, varsling og maritim overvåkning samt tradisjonell suverenitetshevdelse.

Kystartilleriet

Kystartilleriets hovedoppgave har i etterkrigstiden vært å sikre sjøflanken i prioriterte områder mot styrker ført frem over sjøen. Dette viktige bidraget til terskelforsvaret ble utført ved et stort antall kystartillerienheter med høy beredskap og i samvirke med Marinens fartøyer.

Kystartilleriets taktiske konsept var utholdenhet og ildkraft med gruppering i innløp som ville tvinge fienden til enten å omgå fortene eller bruke tid og ressurser på å bekjempe hvert enkelt stridsanlegg.

Kravet til endring av Forsvaret mot et manøverorientert konsept vektlegger utvikling i en mobil retning hvor enheter fleksibelt skal kunne settes inn for å påvirke fiendens evne og vilje til fortsatt kamp. Et mindre antall stasjonære enheter med et høyt beskyttelsesnivå vil imidlertid fortsatt ha en viktig rolle i et balansert forsvar. Omstillingen i KA i en mobil og fleksibel retning startet med innfasing av lette missilbatterier (LMB) som nå er operative.
Batteriene har vist seg som en kosteffektiv løsning basert på sjømobile missilgrupper med laserstyrte og meget treffsikre Hellfire-missiler. Missilgruppene transporteres med Stridsbåt 90 N som kan manøvreres hurtig i trangt og grunt farvann og har stor operasjonsradius.

Den videre omstillingen av KA er startet ved utviklingen av konsept for Kystforsvarsavdelinger (KYFA). Etablering av en maritim styrke for å bidra til øket kontroll og sjønektelse i kystsonen er det sentrale. Avdelingen er foruten et ledelseselement satt sammen av et kyststrids- et sjøstrids- og et logistikk element og kan etter behov utvides med andre elementer.

Sjøheimevernet (SHV)

Sjøheimevernet er en integrert del av HV, som ved beredskap og krig stilles til disposisjon for Sjøforsvaret.
SHV skal i mobiliseringsfasen bidra til å opprettholde tilstedeværelse og utøvelse av nasjonal suverenitet. Etter mobilisering skal SHV støtte de operative sjefer med overvåking av sjøterritoriet, bevoktning av minefelt, leder og havner. SHV, som har sitt personellgrunnlag i kystbefolkningen er med sin årlige trening et viktig element for å synliggjøre Forsvaret og dermed bidra til å opprettholde viljen til forsvar i befolkningen.

Med en krigsoppsetning på ca 5000 lokalkjente befal og menige, 235 fartøyer og 77 hurtigbåter, er SHV en betydelig ressurs for å løse Sjøforsvarets oppgaver knyttet til suverenitetshevdelse. For å stå best mulig rustet til denne oppgaven trener SHV inntil 6 dager årlig. SHV har også fått en betydelig heving av standarden på sitt materiell, noe som har vært en forutsetning for å kunne opprettholde motivasjon og kvalitet på mannskapene.

GIHV vil også i fremtiden sikre at SHV blir tilgodesett med materiell og personell på en slik måte at SHVs oppgaver kan bli løst på tilfredsstillende måte.

Prosjekter

Jeg ønsker å kommentere noen av de viktigste prosjektene i Sjøforvaret litt mer i detalj.

Nye fregatter

Fregattprosjektet er Forsvarets høyeste prioriterte materiellanskaffelse i tid. Det planlegges med å anskaffe 5 fregatter med hovedvekt på anti-ubåtkapasitet. Fartøyene skal i tillegg ha kapasitet til å kunne forsvare seg selv mot angrep fra luften, samt å bekjempe overflatekampfartøy. Fregattene planlegges med helikopter som en integrert del. En anskaffelse av helikopter må også sees i sammenheng med Forsvarets øvrige behov for helikoptre, særlig Kystvakten.

Prosjektet startet opp i 1994 og forespørsel til potensielle leverandører ble sendt ut i november 1998. Anskaffelsen skjer gjennom internasjonal konkurranse. To aktuelle hovedleverandører gjenstår, spanske BAZAN med ildledning fra Locheed Martin og tyske Blohm + Voss. FSJ har anbefalt at Bazan velges. Saken ligger nå i FD til behandling. Fartøyene vil få organisk helikopter som integrert sensor- og våpenleverandør. De to utenlandske hovedleverandørene er pålagt å oppfylle en hundreprosent gjenkjøpsforpliktelse. Jeg håper at kontrakt kan undertegnes i løpet av kort tid. Fartøyene forventes levert i perioden 2004 – 2010.

Fregattene er våre største og mest allsidige fartøyer. De er velegnet til operasjoner på kysten såvel som i våre havområder. Dessuten fungerer de som kampfartøyer som kan løse oppgaver innen alle former for maritime operasjoner i fred, krise og krig.

Dagens fregatter, som ble bygget tidlig på sekstitallet, er gamle og modne for utskiftning. De har begrenset yteevne i forhold til dagens oppgaver. Sammenliknet med tilsvarende fartøyer i øvrige NATO-land er de små og har begrenset kapasitet. De nye fregattene vil gi Forsvaret en helt ny dimensjon. Ikke bare vil de bli større enn Oslo- klassen, men de vil få egenskaper og kapasiteter som vil gi dem en helt annen troverdighet både nasjonalt og internasjonalt. Stikkord for de nye fregattene er økte internasjonale forpliktelser, troverdig evne til suverenitetshevdelse og til å hevde suverene rettigheter i våre havområder, evne til krisehåndtering og moderne våpen til å løse oppgaver i krig.

Planrammen: 12 240 mill kr (1999).

Nytt kystvaktfartøy (KV Svalbard)

Det skal bygges ett nytt isforsterket KV-fartøy (KV Svalbard), som skal utrustes med helikopter. Kontrakten ble inngått desember 1999 med Langsten Slip & Båtbyggeri A/S. Byggestart i 2000. Ferdig ca 2002. Planramme: 675 mill

(Prosjekt for oppdatering av Nordkapp-kl pågår også og består hovedsakelig av KKI/ Samband. Planramme 290 millioner).

Nye MTBer

Det ble sensommeren 1996 inngått kontrakt mellom SFK og Kværner Mandal om bygging av et forseriefartøy ny MTB – Skjold-klassen – hvor fartøyskonsept og tekniske løsninger skal utprøves. Forseriefartøyet skal danne grunnlag for en etterfølgende serieproduksjon. For å tilfredsstille de store kravene som er stilt til fartøyenes fart, sjødyktighet og rekkevidde, planlegges de som SES- fartøyer (Surface Effect Ship). Dette er samme skrogtype som for minerydderne. Det er ellers lagt vekt på at fartøyene skal ha meget lav egensignatur innenfor radar, IR og akustikk.
Byggingen av forseriefartøyet av Skjold-klassen er ferdig og ble overtatt av Sjøforsvaret i april i 99. Resultatet av teknisk- og operativ evaluering skal danne grunnlaget for beslutning om serieproduksjon. Dette vil Regjeringen fremlegge forslag om i sitt reviderte statsbudsjett senere i år. Så langt har forseriefartøyet utvist glimrende egenskaper og er vel tilpasset tiltenkte oppdrag.

Planramme: 1662 mill (inkluderer rekondisjonering av Hauk-kl og Penguin Mk 2). Serieproduksjon av 8 Skjold-klasser vil koste rundt 3 mrd i tillegg.

Prosjekt Viking

Vi planlegger med å anskaffe nye undervannsbåter etter 2010. Vi ønsker 4 stykker. Det er vurdert som formålstjenlig å gå sammen med Sverige og Danmark i prosjekt Viking, for å se om det er mulig å bygge en lik/ felles klasse. Status er å planlegge å starte opp PDF (prosjekt definisjonsfasen) i løpet av første halvår 2000. Denne er planlagt ferdig i 2004. I 2002, da vår neste FS/ LTM er ferdig, og svenskene har gjort det samme, vil vi vurdere om vi fortsatt skal være med eller ikke.

Prosjektet holder til i Malmø – Norge har bl a prosjektleder (KOM Jacobsen).

Lette missilbatterier (LMB)

Det totale behov for stridsbåter til 9 lette missilbatterier er 36 båter. Sjømobil transport av personell og materiell som inngår i oppsetningen av missilbatteriene er i tråd med det nye forsvarskonseptets med fokus på mobilitet og fleksibilitet.

Leveranse av 20 båter ble fullført i 1999. Det er forhandlet frem en opsjon for leveranse av ytterligere 16 stridsbåter med opsjonsfrist 1 juli 2000 for å komplettere antallet stridsbåter til 36. Disse planlegges anskaffet fra 2001 og utover. LMB – stridsdelen er ferdig anskaffet.
Planramme: 919 millioner

Oppdatering MJK

Prosjektet ble startet opp i 1995, men den økonomiske situasjonen har ikke tillatt gjennomføring av anskaffelsene før i fjor. Marinejegerkommandoens (MJK) oppgaver den senere tid, med deltagelse i internasjonale operasjoner, har gjort det nødvendig å forsere prosjektet og materiellanskaffelsen startet derfor i fjor og planlegges avsluttet neste år.

Prosjektet skal hvor det er hensiktsmessig og formålstjenlig koordineres delvis mot prosjekt for materiell til Hærens Jegerkommando og relevante prosjekter i Sjøforsvaret. Planramme: 47,3 millioner

Internasjonale militære operasjoner

Temaet er svært aktuelt med bakgrunn i blant annet konflikten i Kosovo og NATOs nye strategiske konsept.
For Norges del kan internasjonale militære operasjoner deles i to hovedgrupper, artikkel 5-operasjoner og internasjonale fredsoperasjoner. Artikkel 5- operasjoner er operasjoner foretatt i selvforsvar i henhold til artikkel 5 i Atlanterhavspakten. Internasjonale fredsoperasjoner er i hovedsak operasjoner som ikke dreier seg om selvforsvar av eget område. I NATO-sammenheng er normalt ”internasjonale fredsoperasjoner” synonymt med ”ikke artikkel 5-operasjoner”. Det understrekes at det er kun operasjoner som kommer inn under betegnelsen ”ikke artikkel 5-operasjoner” som krever undertegning av fredstjenestekontrakter i henhold til eksisterende lov.
Jeg vil i det etterfølgende først og fremst ta for meg internasjonale fredsoperasjoner.

Internasjonale fredsoperasjoner

Definisjon

Internasjonale fredsoperasjoner omfatter humanitære hjelpeaksjoner, konfliktforebyggende, fredsbevarende, fredsopprettende og andre lignende operasjoner i utlandet som krever bruk av militære styrker. Militære operasjoner hjemlet av Artikkel 5 i Atlanterhavspakten omfattes ikke av denne definisjonen.
(Paradoks: Internasjonale fredsoperasjoner omfatter også krig)!

Status og planer

FO fremla i 1998 en anbefaling om fremtidig styrkebidrag for internasjonale fredsoperasjoner. Sjøforsvarets styrkebidrag er i det vesentligste klarlagt gjennom dette arbeidet. I tillegg er det lagt frem en St meld om ”Tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner”. (St.meld nr 38).

Sjøforsvaret skal ha fartøyer og personell med tilstrekkelig trenings- og øvingsnivå for deltagelse i internasjonale fredsbevarende/ fredsopprettende og konfliktforebyggende operasjoner i henhold til de gjeldende forpliktelsene. Sjøforsvaret skal ved deltakelse i NATOs stående flåtestyrker opprettholde kompetansen for å lede og koordinere operasjoner med allierte stridskrefter som opererer i norske farvann i krise/ krig. Sjøforsvaret skal kunne avgi fartøyer til FNs fredsbevarende og/ eller fredsopprettende operasjoner.

Sjøforsvarets styrkebidrag er omfattende og berører de fleste typer av operative kampenheter. Bidraget vil i sin helhet være i kategorien reaksjonsstyrker og omfatter for øyeblikket en fregatt, en minerydder, et kommandostøttefartøy, en MTB- skvadron, en undervannsbåt og en minedykkertropp (pluss deler av MJK som inngår i fellesselementene).

Deltakelse av Sjøforsvarets fartøyer forutsetter bruk av fredsoppsatte operative fartøyer med den besetningen som står om bord. Det er derfor opprettet et styrkeregister som forteller hvilke enheter som inngår i registeret og i hvilken periode. For å kunne løse Sjøforsvarets oppdrag om kontinuerlig tilgjengelighet er det nødvendig at dette styrkeregisteret inneholder et rotasjonsmønster.

I tillegg til de operative kampenhetene som inngår i styrkeregisteret kan det bli aktuelt å bidra med handelsfartøyer for strategisk transport eller annen logistikkrelatert støtte. Disse fartøyene vil bli rekvirert eller chartret i markedet ved behov. Slike styrkebidrag vil ha lavere beredskap.

De fartøyene som inngår i Den stående Atlanterhavsstyrken (STANAVFORLANT) og i NATOs stående minerydderstyrke (MCMFORNORTH) vil være tilgjengelige for oppdrag på få dagers varsel. Sjøforsvaret har som ambisjon å delta i NATOs stående Atlanterhavsstyrke (Standing Naval Force Atlantic – SNFL) i fire måneder per år inntil vi får de nye fregattene og på kontinuerlig basis når disse blir operative. For deltakelse i NATOs stående minerydderstyrke (Mine Countermeasures Force North-Western Europe – MCMFORNORTH), er ambisjonen å delta på kontinuerlig basis med en minerydder.

Frivillighet

NATOs nye strategiske konsept ble vedtatt i Washington i april i fjor. Selv om det ble presisert at NATOs hovedansvar fortsatt er kollektivt forsvar og transatlantisk samarbeid, så er det ingen tvil om at krisehåndtering i videste forstand blir en av NATOs hovedoppgaver i fremtiden. Dette får helt klart konsekvenser for vårt forsvar – ikke minst fordi Regjeringen har gitt sin helhjertede tilslutning til det nye konseptet. Det fremgår av st.meld. 38 at deltakelse med militære styrker i internasjonale fredsoperasjoner utgjør et viktig element i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. Med andre ord: Dette kommer til å bli en av våre hovedoppgaver i fremtiden.
Etter min mening er det derfor et paradoks og en selvmotsigelse å basere deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner på frivillighet. Frivillighet for norske offiserer i denne typen operasjoner bidrar til å svekke Regjeringens evne til å omsette norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i konkret handling.

Man setter dessuten den enkelte offiser i et dilemma ved å tilby ham/ henne frivillighet. Ansvaret i forhold til de pårørende for beslutningen om å delta i operasjonen overføres til det enkelte befal. Dette er direkte umoralsk. Det er for øvrig en selvfølge at mannskapene tilbys tilfredsstillende vilkår, lønn og forsikringsordninger, i tjenesteperioden. Nåværende forsikringsordninger er for dårlig.

Når dette er sagt, innser jeg at vi må søke å løse problemene vi i dag har med å få personellet til å undertegne kontraktene. Fredstjenesteloven gjelder og den må jeg forholde meg til, men det er nå på høy tid å revurdere loven med bakgrunn i det jeg nå har sagt.

Avslutning

Avslutningsvis vil jeg si at vår hovedutfordring er å skape og vedlikeholde et forsvar som til enhver tid er tilpasset endrede sikkerhetspolitiske- og økonomiske rammebetingelser. Derfor er FS 2000 og det omstillingsarbeidet som er iverksatt i Sjøforsvaret helt nødvendig. Jeg ønsker et Sjøforsvar som i fred evner å produsere til krigsstrukturen, samtidig som det ivaretar våre freds- og kriseoppgaver.

Når vi nå former “det nye Forsvaret” er det krigens krav som er styrende og dimensjonerende. Vår militære struktur er en garanti for Norges integritet og handlefrihet. Sjøforsvaret må være det norske samfunns virkemiddel for å verne om norske sjøområder, ressurser og norske maritime interesser både i fred, krise og krig.
I enhver situasjon skal vi kunne velge den mest hensiktsmessige reaksjonsform for å forebygge og løse eventuelle kriser på et lavest mulig nivå. Dette innebærer at Sjøforsvaret må ha strukturelementer tilpasset hele konfliktskalaen, – fra fred til full krig.

I den prosessen vi nå er inne i, er det viktig å ikke tape av syne at Norge er en nasjon med betydelige maritime interesser og at vi har enorme naturressurser som skal forvaltes til nasjonens beste.

Jeg er, som sagt innledningsvis, betinget optimistisk for Sjøforsvarets fremtid og ser for meg et fremtidig Sjøforsvar som er noe mindre enn dagens, men mer effektivt og bedre tilpasset fremtidens oppgaver.

Takk for oppmerksomheten!