Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Kjære alle sammen. Godt nytt år!  

Forsvarssjefens tale i Oslo militære samfunn er en tradisjon, likeså er tema «Status og utfordringer i Forsvaret». Ved inngangen til et nytt tiår er det naturlig å rette blikket fremover og vurdere hvordan Forsvaret skal møte de utfordringene som ligger foran oss.

Det er nettopp dette som er gjort i mitt fagmilitære råd (FMR) til regjeringen 8.okt 2019. Rådet er tydelig på behovet for å øke volumet i Forsvaret for at vi skal kunne løse våre oppgaver på en troverdig måte i fremtiden. Behovet er et resultat av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon og økte krav og forventninger fra våre NATO-allierte til hva Norge bør bidra med til fellesskapet.

Rådet bygger videre på gjeldende LTP – Kampkraft og Bærekraft. Rådet bygger på den forutsetning at vi når målsettingene for den fire-års perioden vi avslutter i år. 

Gjeldende langtidsplan legger opp til en omfattende modernisering og omstilling av Forsvaret fra 2017 og 20 år frem i tid. En rekke enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft.

Regjeringen har økt bevilgningene til Forsvaret med 9,4 milliarder i nominelle kroner disse fire årene. Forsvaret vil i tillegg ha effektivisert driften for mer enn 1 mrd kroner i samme periode. Betydelige ressurser er dermed gjort tilgjengelig for omstilling og modernisering. Pengene er benyttet til å styrke grunnmuren i Forsvaret og investere i nye kapabiliteter. 

Innholdet i FMR er vel kjent for denne forsamlingen. Hovedvekten av mitt foredrag er derfor viet hvor vi står i dag med hensyn til de styrkingene gjeldende LTP vektlegger. Den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker oss i vår daglige oppgaveløsning, og har vært en viktig faktor i utformingen av FMR. Jeg vil derfor starte med sikkerhetsutfordringene og deretter gå over til hvordan vi har løst våre oppgaver i 2019.

Den globale stormaktrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland tiltar. Militære virkemidler brukes i økende omfang for å sende signaler og markere interesser. Dette skjer også i våre nærområder, noe den russiske øvelsen «Ocean Shield» i august 2019 og gjentatte amerikanske bombeflytokt inn i Barentshavet siste året er eksempler på. 

Under øvelse «Ocean Shield» sendte Russland flertallet av fartøyene fra Østersjøflåten og Nordflåten inn i Nordsjøen og Norskehavet. Først øvde de på å stenge tilgangen til Østersjøen og Norskehavet, deretter øvde de bastionsforsvaret i Norskehavet. Dette er den største og mest fremskutte øvelse vi har sett siden den kalde krigen. Norges utfordring er at vi ligger bak den fremskutte russiske forsvarslinjen ved GIUK gapet som ble demonstrert under øvelsen. Blir denne etablert vil det være meget krevende å få allierte forsterkninger inn til landet vårt. 

Nordområdene og Arktis har fått økt oppmerksomhet, og vi ser at interessemotsetningene blir mer fremtredende. Russland vil beskytte og regulere sine rettigheter i nord og søker samarbeid med Kina i denne sammenheng. Land som USA og Storbritannia ønsker ikke regulering, men vektlegger alle former for navigasjonsfrihet. Det siste året har vi også sett stormaktene teste hverandre over bevegelsesfriheten i den nordlige sjørute. USA kritiserer Russland for å ta seg til rette i Arktis og er mot et kinesisk nærvær i regionen. Kina er opptatt av tilgangen til naturressursene og søker fotfeste i regionen. Deres invitasjon til debatt om hjemmelsgrunnlaget i Svalbard traktaten er i denne sammenheng bekymringsfullt sett med norske øyne. Et russisk-kinesisk samarbeid i nord vil kunne utfordre våre interesser i området. 

Kina har utfordret FNs havrettskonvensjon over flere år i Sør-Kina havet. Russland har gjort det i Kertsj stredet ved inngangen til Azovhavet siden 2018. De siste 10 måneder har vi sett Tyrkia gjøre det samme utenfor kysten av Kypros. I disse tilfellene hevder den sterkeste sin rett, og understøtter sitt standpunkt med militære maktmidler. Handlingene har medført protester fra FN og EU, men til nå har det internasjonale samfunn ikke grepet inn. Dette er dårlig nytt for småstater med store økonomiske verdier i sine havområder. 

Barentshavet og Norskehavet har fått økt militærstrategisk betydning både for Russland og USA. Operasjonskonsepter fra den kalde krigen er revitalisert, og det øves og opereres jevnlig i dette området. 

Aktiviteten i det russiske forsvaret er opprettholdt på et høyt nivå, og utviklingen av nye våpensystemer fortsetter. Siste året har vi sett flere russiske marineøvelser utenfor Norges kyst samt deployering av multirolle ubåter ut i Atlanteren. Disse ubåtene er en direkte og alvorlig trussel for norsk og alliert sikkerhet, og kan true amerikanske forsterkninger til Europa. Aktivitetsmønsteret og utplassering av langtrekkende missiler på nesten alle våpenplattformer, gjør at varslingstiden for et eventuelt angrep er meget kort.

Kina fortsetter sin militære opprustning i et stadig større tempo. I USA er oppmerksomheten i økende grad rettet mot Kina, og det er et spørsmål om dette vil påvirke den transatlantiske link og sikkerhetsgarantiene til Europa. USAs militære nærvær i Europa per i dag tyder ikke på dette, men på den annen side er forventningene deres til europeiske allierte blitt både større og tydeligere når det gjelder å ta økt ansvar for egen sikkerhet.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen globalt og lokalt kan gjøre det krevende å opprettholde stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene i fremtiden. Skal Norge kunne påvirke denne utviklingen må vi være mer aktive ovenfor andre nasjoner for å fremme og håndheve norske interesser og norsk politikk. I en verden hvor den sterkeste i økende grad tar seg til rette, vil vår militære evne og vårt militære nærvær spille en viktig rolle, både for avskrekking og for å beholde politisk handlefrihet. 

Vi vil alltid være avhengig av allierte for å lykkes med en balansegang i nordområdene, men uten et relevant forsvar i en realpolitisk virkelighet kan vi fort bli småstaten ingen tar hensyn til.


NATO feiret 70 år i 2019. Organisasjonen har tilpasset seg skiftende sikkerhetspolitiske utfordringer gjennom årene. Etter den kalde krigen var NATOs oppmerksomhet rettet mot samtidens trusler og «out of area» operasjoner. NATO-møtet i 2014 var starten på en reorientering mot kollektivt forsvar. Fram til i dag har det vært satt et sterkere søkelys på byrdefordeling, reaksjonsevne samt fremskutt nærvær.

I 2019 godkjente militærkomiteen NATOs nye militære strategi som er tilpasset det gjeldende trusselbildet. Arbeidet med å etablere et helhetlig konsept for avskrekking og forsvar er godt i gang, og ventes godkjent ila 2020. NATO er også i gang med å revidere de nye regionale forsvarsplanene i Europa. Disse skal tilpasses konseptet for avskrekking og forsvar. I denne sammenheng vil en egen plan for beskyttelse av sjøveis forbindelseslinjer og forsterkningstransporter bli utarbeidet. 

Omfanget av øvelser i NATO-rammen øker, og disse rettes mer mot kjerneoppgavene og krigføring mellom stater. 


I fjor sa jeg at antallet sensorer og plattformer var marginalt for å løse våre pålagte oppgaver. Aktivitetsnivået i 2019 har forsterket dette inntrykket. Det økte aktivitetsnivået hos vår nabo i øst og fra allierte har kontinuerlig utfordret tilgjengeligheten på Forsvarets ressurser. 

MPA-miljøet på Andøya har stått på dag og natt for å levere flytimer til overvåking av aktiviteten i våre nærområder. Klargjøring av egne fly samt støtte til allierte fly som har operert ut fra Andøya, har pågått kontinuerlig høsten 2019. Til tross for en aldrende flypark og lav bemanning har avdelingen levert iht krav. BZ

Også F-16 miljøet i Bodø har merket det økte operasjonstempoet. QRA ble aktivert en rekke ganger i 2019, og i perioder ble beredskapen i tillegg økt til 4 fly.

Sjøforsvarets fartøyer, både i Marinen og Kystvakten, har vært hyppig engasjert i tilstedeværelse, overvåking og suverenitetshevdelse. Marinens fartøyer har gjennomført 38% av sin seilingstid i Nord-Norge. Korvettene og ubåtene har tilbrakt mer tid og hatt høyere aktivitet i nord enn i sør. Oppdragsmengden har resultert i at fartøyene har seilt mer enn planlagt i 2019. Kystvakten har opprettholdt sitt aktivitetsmønster og gjennomført 1 120 inspeksjoner, og gitt 242 reaksjoner i 2019. Dette er et normalt nivå. 

Antallet allierte soldater som har vært på trening i Norge siste året er på det dobbelte av forventningene fra 2016. Vertsavdelingene i Hæren har dermed fått langt større aktivitet knyttet til denne rollen enn planlagt. En positiv effekt er økt kompetanseoverføring mellom våre avdelinger og allierte styrker.

Erfaringene fra 2019 har understreket at vi har for få enheter til å løse Forsvarets oppgaver innenfor gjeldende ambisjonsnivå. De samme erfaringene har forsterket inntrykket av at vi mangler nødvendig utholdenhet i hele organisasjonen. Bemanningsnivået er tilpasset en langt lavere fredstidsaktivitet enn det som kreves i dagens situasjon, og vi har ikke lenger fleksibilitet til å omprioritere menneskelige ressurser i organisasjonen. Dette innebærer at belastningen på våre ansatte blir urovekkende høyt. Samtidig vil jeg berømme dem for den fantastiske innsatsen de legger ned for at vi skal kunne løse våre oppgaver.

I det fagmilitære rådet har jeg anbefalt en betydelig personelløkning for å styrke utholdenheten i hele organisasjonen. Jeg har videre anbefalt å prioritere dette tidlig i neste periode, slik at vi kan få maksimalt ut av den strukturen vi har.


Sikkerhetssituasjonen i Irak har forverret seg i 2019, og nådde en foreløpig topp i kjølvannet av drapet på Qasem Soleimani 3. januar, og Irans tilsvar i form av missilangrep på koalisjonsbasene ved Al-Assad og Erbil natt til 7. januar. Like etter vedtok parlamentet at alle utenlandske styrker må forlate Irak snarest. Mange stiller seg derfor spørsmål om hva som nå vil skje.

For det første oppfattes ikke parlamentets beslutning som en ordre. Et slik vedtak må omsettes av regjeringen. Ber regjeringen oss forlate Irak, vil vi selvfølgelig gjøre det. Det er imidlertid ikke sikkert regjeringen ønsker at koalisjonen forlater Irak. Alternativene kan fortone seg verre.

Uten koalisjonens nærvær kan Iran ta økende grad av kontroll over Irak, noe som vil kunne endre maktbalansen mellom Iran og Saudi-Arabia i hele regionen. Et annet alternativ er at misnøyen med sittende irakiske regjering kan resultere i borgerkrig. Til sist vil ISIL kunne få nødvendig handlingsrom til å gjenopprette sitt kalifat i de sunni-dominerte delene av Irak. 

Regjeringen i Bagdad leter utvilsomt etter en løsning som gir størst mulighet for at de beholder egen handlefrihet. President Trump sin oppfordring til NATO om å ta en større rolle i Irak, kan nettopp være et slikt alternativ. Det er ingen tvil om at NATO kan overta hele «Operasjon Inherent Resolve», og vil kunne garantere et tydeligere skille til USAs «Maksimum Pressure Campaign» mot Iran. 

Irans angrep på Al-Assad basen med 17 ballistiske missiler rammet vårt styrkebidrag fra Panserbataljonen. Til alt hell ble våre soldater varslet om angrepet og tok nødvendige forholdsregler. Ingen soldater ble skadet, og skadene på materiell og infrastruktur er minimale. Jeg vil berømme soldatene våre og deres profesjonelle innsats og ro i denne tiden.

Irans svar med ballistiske missiler mot to koalisjonsleire er en betydelig heving av spenningen i regionen. Dersom Iran sto for det initielle varselet om angrepet, kan det tolkes som en avmålt og kontrollert respons på drapet av Soleimani. Uten varselet er det ingen tvil om at mange allierte soldater ville blitt drept, og situasjonen kunne fort eskalert til krig. Nedskytingen av det Ukrainske passasjerflyet i Teheran kan tyde på at noen i Iran var forberedt på nettopp det. 

Angrepet er et eksempel på hvilken trussel moderne missiler representerer, og hvor liten varslingstid man får mot slike angrep. 

Vi er i ferd med å gjenoppta mentoreringen etter irakernes eget ønske, og vi planlegger med å opprettholde vårt bidrag til koalisjonen ut året. Hva som skjer i fortsettelsen, får vi vente med inntil politiske samtaler avklarer veien videre.


I Afghanistan mentorer vi fortsatt spesialpolitienheten i Kabul. Dette oppdraget har vi hatt i over 10 år og våre afghanske kollegaer er blitt dyktige innen kontraterror operasjoner. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er imidlertid ikke blitt bedre de siste årene.  

Arbeidet med å etablere en fredsavtale mellom USA og Taliban strandet på målstreken i september 2019. Det er imidlertid håp om at disse samtalene vil bli gjenopptatt. Alle parter ser at kun en politisk løsning som inkluderer Taliban kan bringe fred til dette krigsherjede landet. Taliban av 2019 er mer moderate. De har ved flere anledninger gått til angrep på de militante islamistene i ISKP for å hindre at ekstremistene får utvidet fotfeste i landet.

USA har ambisjoner om å redusere sitt styrkebidrag i Afghanistan. Min vurdering at et amerikansk nedtrekk vil komme i nær fremtid uavhengig av samtalene med Taliban. NATO vil da sannsynligvis følge opp med et tilsvarende nedtrekk. Nedtrekket vil ikke endre evnen til å støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene, men reduserer robustheten til allierte styrker.

Fra mine samtaler med sjef RSM har jeg fått et bestemt inntrykk av at det fortsatt er ønskelig at Norge viderefører mentoreringen av spesialpolitienheten i Kabul, uavhengig av eventuelt nedtrekk. Vi har også tatt på oss oppdraget å lede det allierte militærsykehuset i Kabul fra april 2020 for en periode på 18 mnd. 


I november avsluttet vi vår andre deployering av et C-130J transportfly til støtte for FN-operasjonen i Mali. Forsvaret er forberedt på en ny deployering av fly de kommende årene. I mellomtiden fortsetter vi driften av leiren i Bamako ut 2022.

Norge har mottatt en forespørsel fra Frankrike og Mali om å delta i en internasjonal operasjon for å bekjempe de militante islamistene i Mali. Forespørselen har sammenheng med det internasjonale samfunnets vilje om å bekjempe eller begrense IS’ utbredelse.

Da ISIL tapte terreng i Syria og Irak vedtok de å spre sin ideologi til andre deler av verden. Vi har observert over de siste årene spredningen av ekstrem islamisme både til sørøst Asia og Afrika. En rekke militante islamistiske organisasjoner er nå etablert gjennom hele Sahel belte i Afrika, fra Mali i vest til Somalia i øst. 

I Sahel er det stor fattigdom, arbeidsløshet og manglende utdanning. Ungdom uten fremtidsutsikter er et enkelt mål for rekruttering til de militante islamistene, og antallet har økt betydelig i regionen siste året. Selv om mange av gruppene først og fremst har en lokal agenda, har ledelsen av IS i «Greater Sahara» en klar målsetting om å opprette et nytt kalifat basert på ekstrem islamisme. Lykkes de med dette, er det ventet at det vil skape en betydelig migrasjon bort fra området, slik vi så i Syria. Det er også en bekymring for at et nytt synlig kalifat vil øke tilslutningen til ekstrem islamisme i andre deler av verden, også i Europa.  

Utviklingen i Mali, Burkina-Faso og Niger er urovekkende. De militante islamistene går til angrep på regulære militære avdelinger for å demonstrere svakheten til styresmaktene samtidig som de sikrer seg sitt eget handlingsrom. 

Frankrike vil ta ledelsen i en internasjonal operasjon som skal begrense oppslutningen til IS og hindre dem i å opprette et nytt kalifat. På militær side innbefatter dette å bekjempe de militante islamistene samtidig som vi bygger opp de lokale sikkerhetsstyrkene til et faglig nivå hvor de selv kan begrense de voldelige angrepene i området. 

En operasjon i Mali vil være av samme type som vi har bidratt til i Afghanistan og Irak. Norske offiserer og soldater har over mange år vist at vi er gode på denne typen operasjoner og oppnår mer suksess enn mange andre nasjoner. Nettopp derfor ønsker Frankrike å ha Norge med i denne operasjonen.

Forsvaret kan bidra mer i Mali, men det er en politisk avgjørelse om Norge skal fortsatt delta i kampen mot militante islamister i nye deler av verden.


Vi viderefører vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med omtrent samme størrelse som i 2019. I oktober hadde jeg gleden av å ønske GM Kristin Lund velkommen hjem etter to år som styrkesjef i UNTSO. Som eneste kvinnelige styrkesjef i FN og som sjef for 2 ulike misjoner har hun satt et tydelig og positivt spor etter seg. For sin innsats ble hun hedret med St. Olavs Orden av HM Kongen.

Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt stadig viktigere for å vise NATO-nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Den 9. desember 2019 overtok Norge kommandoen for SNMG 1 med flaggskipet KNM Otto Sverdrup under ledelse av Fkom Yngve Skoglund. Dette er femte gang på 10 år at Norge leder denne styrken. 15. januar overtok vi også ledelsen av SNMCMG 1 ved OK Henning Knudsen-Hauge. Dette innebærer at Norge nå har ledelsen av to av NATOs fire stående marinestyrker. 

Norge har bidratt aktivt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siden 2016. Sommeren 2019 skiftet vi fra en ISTAR-enhet tilbake til en mekanisert kompanistridsgruppe. Denne skal vi opprettholde ut 2022. 

Norske bidrag i internasjonale operasjoner er relativt små, men de er ettertraktet fordi de holder høy kvalitet, leverer det de lover, og er enkle å samarbeide med. Vi er en verdsatt og troverdig partner. 

Under mine besøk lar jeg meg stadig imponere over den innsats som våre soldater og ledere legger ned – det gjør også våre utenlandske kolleger. Vi får som oftest langt mer ut av våre ressurser enn det andre nasjoner gjør. Det er ikke individer, men systemet som over tid har produsert gode ledere, gode holdninger og gode militærfaglige kvaliteter som sikrer oss den internasjonale anerkjennelsen. 

Vi gjør mye riktig for tiden og det skal vi være stolte av.


Vi går nå inn i det siste året av gjeldende LTP. I Forsvaret skal oppmerksomheten vies mot å gjennomføre planen og sikre et best mulig utgangspunkt for neste periode. 

Målet i gjeldende LTP er å styrke den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene er prioriteten gitt til å få det vi har til å virke, men moderniseringen av Forsvaret er også iverksatt gjennom en betydelig økning i investeringene. 

Gjeldende LTP har hatt en markant satsning på å ta igjen etterslep på vedlikehold, styrke reservedelsbeholdninger, bemanne opp deler av strukturen og til sist øke aktivitetsnivået. 

Totalt 2,5 mrd er avsatt til vedlikehold og reservedeler i planperiode. Etterslepet er blitt betydelig mindre og et høyere vedlikeholdsnivå er etablert. Omfanget av reservedeler øker, og utfordringene i dag er først og fremst knyttet til systemer som er blitt ukurant og hvor reservedeler er nesten umulig å oppdrive. Ute ved de operative avdelingene merkes denne satsningen ved at stadig flere enheter får en bedret materiellmessig tilgjengelighet. 

Alle utfordringene er ikke løst, og blir det trolig ikke før eldre systemer er skiftet ut. 

I år starter Sjøforsvaret oppbyggingen av den 5. fregattbesetningen, den 8. besetningen til de helikopterbærende kystvaktfartøyene og den 2. besetningen til KNM Maud. Satsningen innebærer at alle Kystvaktens fartøyer nå får dobbel besetning, og at løsningen prøves ut i Marinen. Vi vet at løsningen gir økt tilgjengelighet og færre driftsavbrudd. Målet er å få mest mulig ut av plattformene samtidig som vi søker å minimere enhetskostnaden pr seilingsdøgn.


Langs vår nordøstlige flanke styrkes og samordnes den militære landmakten under Finnmark landforsvar hvor etableringen foregår stegvis, og målet er økt tilstedeværelse med kampklare militære styrker under felles ledelse. Utviklingen innebærer omfattende investeringer i materiell, bygg og anlegg samt et økt antall soldater til landsdelen. 

Ledelsen til FLF ble etablert i august 2018 og skal være fullt operativ innen 2021.

I januar 2019 etablerte vi en kavalerieskadron på GP. Den bygges opp til en kavaleribataljon senest innen 2025, og vil bli benevnt Porsangerbataljonen.  

Vi har etablert et jegerkompani og en sanitetstropp som et ledd i styrkningen av grensevakten. Avdelingen ble delvis operativ i fjor, og forventes fullt operativ senest i 2022.

Heimevernet styrkes i Finnmark. Materiell og kompetanse tilpasses øvrige kapabiliteter i Finnmark og det er egne dedikerte innsatsstyrker fra Heimevernet med ansvar i Finnmark. 

Forsvaret har hatt utfordringer med lokal rekruttering til HV i Finnmark. Som en prøveordning gjennomførte vi derfor 6-mnd grunnleggende soldatutdanning for finnmarkinger til HV ved GP høsten 2019. Dette var en stor suksess. Bedre tilgang på motiverte soldater med tilhørighet til regionen gir en styrket bemanning av HV-17. Prøveordningen vil derfor fortsette.

Jeg har i tidligere uttalt at min hovedprioritet er å gjennomføre innfasingen av F-35 i Forsvaret. Det er derfor hyggelig å konstatere at vi fortsatt er i rute med dette prosjektet. Våre første fly ble erklært operative 6. nov 2019, og de har overtatt Høy Luftmilitær Beredskap(HLB) fra F-16 i år som planlagt. Dette innebærer at F-35 nå vil løse operative oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt, og i mars vil et antall fly deployere til Island som ledd i NATOs air policing. 

Vi har nå 15 fly på Ørland og syv fly i USA til øving og trening. Ytterligere seks fly leveres ila 2020. Vi er i rute til å overta QRA-beredskapen fra F-16 i 2022, og erklære hele kampfly våpenet fullt operativt i 2025. Selv om det er noen utfordringer er F-35 et prosjekt som hittil har levert til avtalt tid og til avtalt pris. Det eneste vi så langt ikke rår over er dollarkursen.

Anskaffelse av P-8 Poseidon maritime overvåkningsfly er også i rute. Vi har besetninger i USA både under utdanning og i operativ avdeling. Første fly kommer til Norge i 2022 og vi skal være fullt operative i 2025.  De tilbakemeldinger jeg får fra både piloter og systemoperatører er at flyene og sensorene har vesentlig bedre ytelse enn hva vi i dag opererer. 

Vi har over flere år hatt utfordringer med NH-90. Sene leveranser, omfattende vedlikeholdsbehov, manglende reservedeler og for få teknikere har alle medført betydelige forsinkelser. Systemet leverer alt for få flytimer ift behovet og følgelig er den operative støtten til Kystvakten og Marinen marginal. Det er en alvorlig situasjon og jeg kan ikke med trygghet si at vi har en løsning på alle utfordringene. Vi jobber målrettet for å bedre reservedelssituasjonen og effektivisere vedlikeholdet og jeg forventer at dette vil bedre tilgjengeligheten etter hvert.

Regjeringen har bevilget ekstra midler til det økte vedlikeholdsbehovet. Forsvaret inngår samarbeid med en strategisk partner for å støtte vedlikeholdet samtidig som Luftforsvaret øker sin kapasitet, blant annet gjennom re-rekruttering av teknisk personell og ved å øke utdanningen av nytt personell. 

Det som er positivt, er at helikopteret er meget bra når vi flyr det. Ytelsene i alle roller er meget gode. De siste månedene har fregattene og NH-90 øvd anti-ubåt operasjoner sammen. Systemene holder høy kvalitet og samspillet gir et betydelig løft i den samlede AU-kapasiteten. 


Oppbyggingen av luftvernet foregår stegvis og er planlagt ferdig i 2030. Oppgraderingen av eksisterende luftvern til NASAMS III og oppbyggingen av flere luftvernstridsgrupper er godt i gang. Neste steg er anskaffelse og innfasing av kampluftvern, samt bærbare luftvernsystemer. Det siste steget er innføringen av langtrekkende områdeluftvern. Behovet for mer luftvern er åpenbart. Prioriteten er høy, men samtidig er dette komplekse og kostbare systemer som det tar tid å anskaffe og innfase.

De første leveranser av nytt artilleri er ankommet Norge. Totalt anskaffes 24 skyts(K-9) pluss 6 ammunisjonskjøretøy. Artilleribataljonen starter sin omvæpning denne høsten og forventes fullt operativ innen 2022. Det har vært skrevet negativt om rekkevidden på artilleriet i media i løpet av julen. De skyts vi anskaffer er fullt kapable. Med nyere ammunisjon vil de gi betydelig økte rekkevidder.

Hærens CV90 kampvognsystem (144 vogner) har over flere år gjennomgått betydelige oppgraderinger som har bedret situasjonsforståelsen, økt evnen til digitalisert deling av måldata og bedret beskyttelse for mannskapet. CV90 kan med fremtidige sambandsløsninger dele sensorinformasjon med andre landstyrker, fly og fartøyer i sanntid. Vi opplever stor interesse for denne utviklingen fra allierte nasjoner.

3 nye isforsterkede Kystvaktfartøy er i rute med leveranser i perioden 2022-2024. De vil erstatte Nordkapp-klassen. Kystvakten har i tillegg overtatt den statlige slepebåtberedskapen fra i år. 2 fartøyer er innleid for formålet, men de skal også bidra til å løse andre kystvaktoppgaver i det daglige. Ordningen gir økt kapasitet til ivaretagelse av ressurskontroll og suverenitetshevdelse og er en god utnyttelse av samfunnets ressurser. 

Ubåtprosjektet var ment å fremskaffe nye ubåter fra 2025. Forsinkelser med kontraktsinngåelsen skyver på dette tidspunktet. I påvente av at nye ubåter realiseres er Sjøforsvaret gitt i oppdrag å planlegge for videre drift av Ula-klassen. 

Fremtidig maritime minemottiltakskapasitet er et utviklingsprosjekt hvor vi vektlegger autonome systemer både for sveip og jakt. Undervannsfarkosten Hugin er i tjeneste, men vi ser allerede i dag at det er en risiko for at prosjektet knyttet til autonome fartøyer med sveip kan realiseres noe senere enn opprinnelig planlagt. For å sikre en troverdig mineryddingskapasitet i påvente av disse leveransene levetidsforlenger vi to Alta- og to Oksøy-klasse minefartøyer utover 2025.


Gjeldende LTP ga oss i oppdrag å videreutvikle logistikken og tilpasse den til hva det sivile leverandørmarked kan tilby. Muligheter for samarbeid skulle vektlegges.

Et logistikksystem for Forsvaret må fungere i hele konfliktspekteret, fra fred via krise og til krig. Reaksjonstiden skal være kort, det må gi betydelig utholdenhet og systemet skal fungere over hele landet. Norsk eierskap og produksjon er en forutsetning. Det samme er sikkerhetsklarering av personellet. 

I 2014 opprettet vi Nasjonalt logistikkoperasjonssenter som er den militære ledelsesfunksjonen for operativ relatert logistikk. I 2015 inngikk vi langsiktig strategisk partnerskap med Wilhelmsen-gruppen for økt forsyningskapasitet og tilgang til baser og havnetjenester. 

Siden da har vi inngått avtaler med de store matvaregrossistene. Vi har også etablert tilsvarende beredskapsavtaler innen transport, ammunisjon og vedlikehold, for å nevne noen. Norske virksomheter som Bring, Grieg og Nammo m.fl er nå en del av vår samlede beredskap, og våre strategiske partnere tar et stort samfunnsansvar.  

Ved hjelp av disse avtalene har vi redusert betydelige faste kostnader knyttet til bygg, anlegg, materiell og bemanning i forhold til om vi skulle bygget dette opp selv. Kostnadene er nå variable og en direkte følge av tjenestene som leveres. I sum er derfor logistikken vår blitt langt mer kosteffektiv. Løsningen er sentralt ledet gjennom logistikkoperasjonssenteret, men har sivil, lokal utførelse.

Logistikksystemet er testet. Det er enestående i alliansen, og fungerer svært godt. Øvelse Trident Juncture 18 viste at systemet har en formidabel kapasitet, og kan levere i forhold til nasjonale så vel som NATO behov. Vi har nå et effektivt forsyningssystem for daglig drift, og som kan skaleres opp vesentlig til å ivareta leveransebehovene fra allierte. Systemet har kapasiteten som kreves for krig, samtidig som det har en kostnad vi kan bære i fredstid. Løsningen overstiger hva vi kunne maktet på egenhånd.

Strategiske partnerskap har så langt vært en suksess, men vi er ikke i mål. I årene fremover vil vi se på nye områder innen forsyning, vedlikehold, bygg og anlegg og ikke minst IKT. Rekvisisjonsloven gir oss fortsatt muligheter for å øke logistikkstøtten i krig, men systemet må moderniseres og tilpasses dagens samfunnsstruktur. Dette arbeidet er påbegynt.


Ny militær ordning(OMT), som ble vedtatt i 2015, er den største personalpolitisk endringen i Forsvaret på mange tiår. Ordningen skal være innført innen utgangen av 2020. Å få ordningen til å virke optimalt vil imidlertid ta mye lengre tid.

OMT skal blant annet sikre økt kompetanse og erfaring ved våre operative avdelinger. Dette gjelder i første rekke for spesialistene, både soldater og befal. Det skal bidra til å øke ståtiden, kvalitet på utdanningen og derav øke kampkraften. I tillegg skal OMT gjøre det enklere å rekruttere og ansatte personell og spesialister fra et bredere mangfold enn tidligere.

FST gjennomførte en evaluering av innføringen etter vel to år. Resultatene viste at vi ikke har økt ståtiden blant de unge vesentlig. «Prosjekt Spesialisten» har gjennom spørreundersøkelser og analyser kommet frem til en rekke tiltak som anbefales iverksatt for å øke ståtiden.  

Anbefalingene er innarbeidet i en kampanjeplan som har som mål å innføre alle endringene i løpet av dette året. I denne planen inngår også konvertering av gjenværende yrkesbefal til hhv befal eller offiser basert på deres formelle utdanningsnivå.

Etter fire år ser vi i dag at spesialistkorpset begynner å ta form og virke etter sin hensikt mange steder. Det er imidlertid fortsatt noe usikkerhet knyttet til roller og rolleforståelse både blant spesialister og offiserer. Den kulturelle snuoperasjonen som OMT innebærer har vi vært bevisst, men det er et generasjonsprosjekt og vi må jobbe kontinuerlig med dette i årene fremover før vi kan si at systemet har satt seg.


Utdanningsreformen kom i kjølvannet av OMT og ble iverksatt i 2018. Krigsskolene, befalsskolen og videregående befalsutdanning 1, 2 og 3 er alle etablert. Tilbakemeldingene fra de første elevene på alle utdanningene er meget positive, og rekrutteringen til krigsskolene er også meget bra. I 2019 har ca 80% av de 210 elevene som ble tatt opp ved krigsskolene bakgrunn fra førstegangstjeneste eller spesialistordningen. Dvs rundt 20% har ingen tidligere erfaring med Forsvaret, mens seks av dem har en relevant bachelor fra før og gjennomfører krigsskolen på ett år.


Det sikkerhetspolitiske landskapet er i bevegelse og utviklingen er bekymringsfull. Stormaktrivalisering og regionale motsetninger preger bildet. Antall hendelser hvor den sterkeste tar seg til rette øker, og militær maktbruk er blitt mer vanlig. Skal Norge sikre sine interesser og bidra til stabilitet i våre nærområder må vi ha et forsvar som er synlig, tilgjengelig og troverdig.

De siste årene er det brukt betydelige ressurser på å sikre at det forsvaret vi har fungerer best mulig. En rekke tiltak er iverksatt gjennom gjeldende LTP, og de har gitt betydelig effekt. Samarbeid med allierte, strategiske partnere og Totalforsvaret har vært avgjørende for å få mest mulig ut av ressursene og heve kvaliteten på Forsvaret som system. 

Moderniseringen er startet og fortsetter inn i neste periode. Det dreier seg selvfølgelig om materiell, men like viktig er moderniseringen av vår kompetanse til å forstå betydningen av ny teknologi og nye krigføringsarenaer for så å utnytte kunnskapen til vår fordel. 

Vi har kommet langt i å få det vi har til å virke. Vi får mer ut av våre knappe kapasiteter enn de fleste. Det skyldes dyktig og motivert personell som står på for at vi skal løse våre oppgaver hver eneste dag. Imidlertid ser vi at ambisjoner og krav nå overstiger det organisasjonen makter å levere. Volumet på personell og materiell er flaskehalsen.

Det er denne utfordringen som er adressert i mitt fagmilitære råd. Jeg har beskrevet 4 ulike ambisjonsnivåer for norsk forsvarspolitikk og identifisert hvilken struktur som kreves for å realisere de ulike ambisjonene. Det er helhetlige løsninger som er beskrevet. Personelløkninger er prioritert høyest i alle alternativene. Uten kompetent og motivert personell vil vi ikke makte å utvikle Forsvaret i ønsket retning. Ved å styrke bemanningen i Forsvaret i starten av en ny langtidsperiode, gir det oss muligheten til å få maksimalt ut av den strukturen vi til enhver tid besitter.

Regjering og Storting skal fatte beslutning denne våren om hvilket Forsvar Norge skal ha i fremtiden. Det er ikke enkle beslutninger da kostnaden av et relevant Forsvar er betydelig. Det er viktig at vi får en helhetlig løsning der strukturen er fullfinansiert også mht drift. 

Det Forsvaret som vedtas må kunne være synlig, tilgjengelig og troverdig for at vi skal kunne sikre våre interesser inn i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Mandag 22. januar 2018 gjestet forsvarssjef admiral Haakon Bruun-Hanssen Oslo Militære Samfund med sin årlige statusoppdatering – den femte i rekken. Foredragets tittel var «Gjennomføringsevne og modernisering».

Foto: Forsvaret (Arkivfoto)

Gjennomføringsevne og modernisering

Forsvarssjef, admiral Haakon Bruun-Hanssen.
Tale i Oslo Militære Samfund, 22. januar 2018.

Kjære alle sammen!

Det er nå 4 år siden jeg stod på denne talestolen og gav uttrykk for at implementeringen av F-35 var den viktigste og høyest prioriterte aktiviteten i min periode.

Det er derfor gledelig å kunne konstatere at implementeringen går iht plan.

  1. sep 2015 hadde jeg gleden av å overta det første norske F-35 flyet ved fabrikken på Forth Worth i Texas. Nr 2 fulgte noen få dager senere. Deretter fulgte 2 fly i 2016 og 6 fly i 2017, slik at den norske beholdning i dag er 10 stk F-35.

Fra høsten 2015 har Luftforsvaret etablert et utdannings og treningsteam ved Luke Air Force Base i Arizona. Teamet er integrert i en amerikansk treningsskvadron.

Teamet vårt har stått for utdanningen, treningen og utsjekk av våre piloter og teknikere. Teamet har også bygget kompetanse i daglig drift av en F-35 skvadron. Kompetansen deles nå mellom Luke og Ørlandet slik at vi evner å drifte F-35 i Norge.

Her hjemme har FB fullført den kritiske delen av ny infrastruktur på Ørlandet innen tidsfrist, slik at de første flyene kunne lande på norsk jord 3.nov 2017, og operativ testing og evaluering kunne starte.

Det gjenstår mye før alle F-35 er fullt ut operative, og Ørlandet er ferdig utbygd som ny kampflybase.

Samarbeidet og koordineringen mellom etatene og avdelinger i Forsvarssektoren har fungert godt.

Prioriteringene har vært felles og de har vært overholdt. Dette har sikret leveransene på tid, og demonstrert organisasjonenes gjennomføringsevne.

Selvfølgelig har industrien en stor del av æren for denne gode gjennomføringen.

Gjeldende langtidsplan (LTP) legger opp til en omfattende modernisering og omstilling i Forsvaret de neste 20 årene.

I alt 25 enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft. Landmaktproposisjonen slik Stortinget har vedtatt denne, vil øke listen med enkelttiltak til ca 33.

Alle disse tiltakene må styres tett ift gjensidige avhengigheter for at LTP skal implementeres. Felles prioriteringer på tvers av etatene i sektoren vil være nødvendig. Gjennomføringsevne vil derfor være den viktigste og høyest prioriterte egenskapen i tiden fremover.

Jeg vil bruke dette foredraget til å belyse gjennomføringsevnen de siste 12 mnd. Jeg vil beskrive våre operative leveranser samt implementeringen av enkelttiltak som er iverksatt i 2017. Avslutningsvis vil jeg trekke frem noen risikoer og utfordringer som vi står overfor de nærmeste årene.

Men først litt om de sikkerhetspolitiske forhold i våre nærområder.

Det sikkerhetspolitiske landskapet er endret. Verden har beveget seg bort fra den unipolare situasjonen etter den Kalde krigen til en ny multipolar sikkerhetssituasjon.

Russland er igjen blitt en viktig aktør. De baserer sin rolle og innflytelse på militærmakt. Atomvåpnene er fortsatt det viktigste, men den konvensjonelle militære evne har fått økt betydning pga moderniseringen og reaksjonsevnen.

Russland er ikke fienden eller en direkte militær trussel mot NATO, men er en konkurrent med andre interesser og verdier enn vi har i Vestens sikkerhetsfellesskap. Situasjonen skaper usikkerhet og svekker den forutsigbarheten vi har kjent i Europa de siste 25 årene.

Russland har fortsatt sin modernisering av militærmakten med økt fokus på langtrekkende presisjonsvåpen, reaksjonsevne og mobilitet.

Utplassering av de moderne våpnene langs hele grensen mot Europa kan sees som defensive tiltak. Pga rekkevidden til våpnene kan det imidlertid også tolkes som en nektelse av NATOs bevegelsesfrihet over store geografiske områder.

Øvelse Zapad lignet en storstilt forsvarskamp fra nordområdene, via sentralavsnittet, til Svartehavet. Øvelsen viser at Russland ser USA/NATO som en konkurrent, og de er beredt til å forsvare sine interesser langs hele grenseområdet samtidig.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen endret seg med annekteringen av Krim og støtten til opprørerne i Donbass regionen i Ukraina i 2014.

Situasjonen er nå fastlåst (frozen conflict). Våpenhvilen brytes mange ganger daglig, og både Ukraina og Russland øker styrkenærværet rundt dette området. Situasjonen er ustabil og det er ingen tegn til en løsning.

Vi har fått en ny normalsituasjon i Nord.

Den russiske aktiviteten vært høy i alle domener. Kvaliteten på de russiske styrkene blir stadig bedre, og de opptrer profesjonelt i nærheten av våre enheter.

Militære styrker er benyttet til å signalisere interessemotsetninger, men uten at det skapes noen dramatikk av det.

Aktiviteten til stillegående ubåter med betydelig kampkraft bekymrer derimot en rekke NATO land.

NATO har respondert på den endrede sikkerhetssituasjonen. Tiltakene fra toppmøtene i Cardiff og Warszawa er satt i kraft, og gir NATO en bedret evne til å møte trusler om maktbruk.

”Readiness Action Plan”(RAP) med alle sine tiltak har bedret reaksjonsevnen til styrkestrukturen.

Fremskutt nærvær i Baltikum og Svartehavsregionen skal berolige medlemslandene og avskrekke Russland.

Nye forsvarsplaner for utvalgte områder er ferdigstilt. Disse inkluderer blant annet Norge.

En utvidelse av kommandostrukturen for bedre å kunne håndtere større militære operasjoner er vedtatt, herunder etableringen av et fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for forsterkninger over Atlanteren.

Parallelt oppfordres alle medlemslandene til å øke bevilgningene til Forsvaret for å sikre reelt innhold i alliansens militære evne.

Oppdaterte forsvarsplaner gjør det nødvendig å revurdere behovet for infrastruktur knyttet til forsterkningsplanene.

I Norge har vi gjort betydelige endringer i infrastrukturen siden den Kalde krigen, og nye løsninger for mottak av allierte fly og landstyrker må vurderes. Flere alternativer er lansert og vurderes, men foreløpig har man ikke konkludert på løsninger.

NATO er fortsatt bekymret for utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika. Det er ingen militær trussel, men en rekke sikkerhetsutfordringer som kan true Europa (terror, migrasjon osv..).

”Projecting Stability” er en av hovedoppgavene til NATO, og alliansen diskuterer, blant annet med EU, hvordan NATO kan bidra til å bedre situasjonen og bygge mer solide samfunnsinstitusjoner i områdene syd for NATOs kjerneområde.

FOH har ledet våre daglige operasjoner gjennom hele 2017. Hovedkvarteret har meget god oversikt over aktiviteten i våre nærområder, og løser Forsvarets oppgaver meget godt.

Et høyere nivå på den militære tilstedeværelse i nordområdene er nå normalt. Marinen gjennomførte 48% av sin aktivitet i nordområdene i 2017, herunder kontinuerlig tilstedeværelse av minst en ubåt. MPA aktiviteten har vært høy, og Hæren har hatt jevnlig tilstedeværelse i Finnmark.

Alle forsvarsgrenene har gjort sine styrker tilgjengelig for operative oppdrag i større grad en før.

Forsvarsgrensjefene har kunnet styre balansen mellom oppdrag og styrkeproduksjon og derved skapt større fleksibilitet for FOH til å håndtere hendelser og episoder.

Kystvakten har operert 14 fartøyer gjennom året, og aktiviteten har ligget på samme nivå som i 2016.

Manglende tilgang på NH-90 er merkbar og begrenser effektiviteten til Kystvakten. Riktignok har KV fartøyene hatt NH90 om bord i 170 døgn gjennom året, men den operative anvendelse av helikopteret har vært svært begrenset.

Hærens reaksjonsevne har økt i 2017. Sjef Hæren har kjørt flere beredskapsøvelser for å kontrollere reaksjonstiden – med gode resultater. Hæren er klar med det de har.

Forsvaret yter betydelig bistand til samfunnet hvert eneste år. Hovedtyngden knytter seg til transport, søk og redning samt eksplosivrydding, men bistand under uvær, styrkebeskyttelse og kontra terror har vært gjennomført i 2017. Totalt er omfanget noe mindre enn i 2016, men ligger innenfor naturlige variasjoner.

En ny bistandsinstruks trådde i kraft 1.september 2017. Denne instruksen er betydelig forenklet.

Skillet mellom administrativ- og håndhevelsesbistand er fjernet. I Forsvaret har sjef FOH fått utvidet myndighet til å godkjenne bistandsanmodninger for å sikre hurtig respons.

Samtidig stadfester instruksen at når politiet ber om bistand til maritim kontra terror er det Forsvaret som leder og gjennomfører operasjonen.

Samarbeidet med politiet fungerer meget godt, og ny instruks fungerer etter intensjonen så langt.

Vår deltagelse i internasjonale operasjoner er i hovedsak videreført fra 2016, og omfanget er på samme nivå som de tre foregående årene. I overkant av 300 kvinner og menn er til enhver tid ute og representerer Norge i FN, NATO eller andre allianser.

Norske spesialstyrker mentorerer fortsatt spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. De har vært involvert i tøffe kontra terror operasjoner også i 2017, og nå senest denne helgen.

Både CRU og de norske mentorene høster stor anerkjennelse for sitt arbeid, og sjef for «Resolute Support Mission”(RSM), General John W. Nicholson, har fremhevet vårt bidrag som rollemodell for utviklingen av flere spesialpolitienheter i Afghanistan.

Bidraget vårt har høy verdi både for NATO og for Afghanistan.

Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er fortsatt utfordrende. Taliban har fått et sterkere fotfeste på landsbygden, men evner ikke å vinne terreng mot regjeringsstyrkene.

IS i Afghanistan har fått fotfeste i enkelte områder. De er beskjedne i størrelse, men har fått betydelig oppmerksomhet pga store terrorangrep i Kabul hvor de har rammet et stort antall sivile.

NATO har fortsatt tro på at den afghanske regjeringen vil evne å ta mer kontroll og sikre en positiv utvikling i landet, men det vil fortsatt kreve støtte fra NATO. De afghanske sikkerhetsstyrkene må utvikles ytterligere før de kan overta sikkerhetsansvaret alene.

NATO har besluttet at den videre støtten til Afghanistan skal styres av situasjonen og ikke tiden, noe som innebærer et nærvær i mange år fremover.

NATO er nå i prosess med å endre sin strategi i Afghanistan i den hensikt å svekke både IS og Taliban, og skape et bedre grunnlag for en politisk løsning.

NATO øker i den sammenheng sitt styrkenærvær i Afghanistan med ca 10% ved årsskiftet. Det samme gjør Norge.

Sommeren 2017 skiftet vi vårt konvensjonelle bidrag i”Operation Inherent Resolve (OIR)” fra det kurdiske selvstyreområdet til Anbar provins og Eufrat-dalen.

Etter ønske fra USA fremskyndet vi deployeringen av en ”task unit” fra Telemark bataljon. De gikk inn i fremre linje og mentorerte en av de irakiske brigadene som frigjorde flere mindre byer på vei nordover til den syriske grensen ved Al-Qaim.

Vår evne til å bidra hurtig med en etterspurt og robust avdeling i denne operasjonen, har høstet betydelig anerkjennelse hos våre allierte. Sjef Tmbn og hans soldater har fått mye ros for hvordan de løste sitt oppdrag under fremrykningen mot Al-Qaim.

Statsminister Haider al-Abadi proklamerte seier over IS 9.desember 2017. IS har mistet det territoriet de kontrollerte, men fortsatt finnes det lommer med IS krigere både i Irak og Syria som truer stabiliteten i området.

OIR vil derfor fortsette ennå en tid, først med stabiliseringsoperasjoner men etter hvert gå over i ny fase hvor oppbyggingen av regulære irakiske styrker vil stå mer i fokus. Det pågår nå diskusjoner om NATO skal ta en større rolle i denne oppbyggingen.

Mandatet til de norske styrkene går ut i mars, og FD er i prosess med å vurdere alternativer med hensyn til videre engasjement i Irak.

I UNTSO[1] tok GM Kristin Lund over som styrkesjef (Head of mission) 24. oktober 2017. Dette er hennes andre stilling som styrkesjef i FN, og en betydelig anerkjennelse av hennes kompetanse og lederevner i slike operasjoner.

I det maritime domenet har Norge hatt kommando over SNMG 1[2] i 2017. Flaggkommandørene Sandqvist og Kammerhüber har ledet styrken seks måneder hver fra henholdsvis KNM Roald Amundsen og KNM Otto Sverdrup.

Styrken har operert i både Middelhavet og Østersjøen, og demonstrert NATOs nærvær i viktige områder. To mineryddere har også deltatt i SNMCMG 1[3] i totalt åtte måneder.

Tmbn har også bidratt med en kompanistridsgruppe i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siste halvdel av 2017.

Her har den inngått i en bataljon under tysk ledelse sammen med blant andre Nederland.

Kompaniet deployerte fullt stridsklar og har gitt oss mye verdifull erfaring i denne sammenheng. Avdelingen har også fått mye trening sammen med viktige allierte. Bidraget ble endret til en oppklaringsavdeling fra årsskiftet.

Trenings- og øvingsomfanget for norske styrker er videreført fra 2016 til 2017.

Også i 2017 har norske avdelinger deltatt på en rekke øvelser i utlandet.

Nasjonalt har øvelse Joint Viking og Flotex vært de viktigste. I begge øvelsene var det betydelig internasjonal deltagelse.

Øvelse Joint Viking ble gjennomført i Finnmark i mars måned. Og for første gang hadde vi kompanistridsgrupper fra US Army, USMC og UKRM integrert i de norske bataljonene under øvelsen.

Det var også gledelig å se hvordan innsatsstyrkene i HV-17 ble integrert i Brig N, og få demonstrert hva dyktige HV-soldater kan bidra med til manøveravdelingene.

I USA deltok Norge med ca 200 soldater til øvelse Bold Quest.

Øvelsen fokuserer på teknisk interoperabilitet og standardisering ift nettverksforbindelser.

Mulighetene som ny teknologi gir blir utprøvd, og nasjonene kan dele kunnskaper og erfaringer med hverandre. Utviklingen av ”Federated Mission Network” (FMN) som et standardisert nettverk med felles prosedyrer og prosesser ble vektlagt.

Norge er langt fremme både på teknologi og operativ anvendelse, og har nå en ledende rolle i utviklingen av FMN.

Alliert trening i Norge har vært et meget omtalt tema i media den siste tiden. Mange allierte avdelinger har trent i Norge opp gjennom årene. Dette fordi vårt terreng og klima utgjør krevende forhold som våre allierte må mestre.

Noen styrker ønsker å være for seg selv, men stadig flere ønsker å trene med norske avdelinger. Dette henger blant annet sammen med den anerkjennelse vi har fått som soldater og mentorer i internasjonale operasjoner.

LTP stadfester også at det er ønskelig fra norsk side å trene mer med våre allierte i Norge, og at dette flyttes til Hærens kjerneområder. Dette passer også godt med våre mottaksplaner i krise og krig.

Britiske Royal Marines flytter sin trening fra Harstad til Indre Troms allerede i år. Nederlandske marines blir i Harstad nok et år, men også de flytter til Indre Troms fra 2019.

Dette gjør at Åsegarden kan avhendes iht plan, og frigjorte ressurser planlegges brukt til å øke forlegningskapasiteten i Indre Troms.

Royal Marines er på Bardufoss med ca 350 soldater samt at en britisk helikopterstyrke er på samme sted med ca 350 soldater. Nederlenderne er på Åsegarden med ca 600 soldater, og USMC på Værnes med ca 330 soldater. De allierte deltar på trening og øving sammen med norske styrker fra alle forsvarsgrener.

Det har vært sagt og skrevet mye om USMC sin tilstedeværelse i Trøndelag i forhold til norsk basepolitikk siste året.

Spørsmålet om hva som er en base i denne sammenheng er selvfølgelig et politisk anliggende. Det er imidlertid stor forskjell på amerikanske baser forøvrig i Europa, og USMCs nærvær i Trøndelag.

For det første er det ikke en amerikansk leir, men de leier kaserner i den norske leieren ved Værnes og er underlagt den norske ledelsen der.

For det andre er det ikke en fast stasjonert kampavdeling, men en treningsavdeling som roterer treningsstyrken hver 4-6 måned.

NATO øvelsen Trident Juncture holdes i Norge i okt-nov 2018. Dette er NATOs storøvelse med deltagelse fra 24 nasjoner, ca 35000 soldater, 70 fartøyer og 150 fly.

For NATO er hensikten synlighet og styrkedemonstrasjon. For Norge gir øvelsen mulighet for å teste vår egen evne til å yte vertslandsstøtte i stort omfang, i tillegg til at NATO og Norge får muligheter til å teste deler av forsvarsplanene.

Øvelsen blir et nasjonalt løft fordi den tester den totale evne til å forsvare landet vårt. Alle må bidra. Forsvaret, lokale myndigheter, en rekke etater og sivile kontraktører.

Alle vil spille en meget viktig rolle under øvelsen, og DSB har en sentral rolle i å koordinere den sivile innsatsen.

Kommandoplassøvelsen Trident Javelin ble gjennomført i Norge i okt 2017. Øvelsen ble benyttet til å teste våre planer for vertslandstøtte.

FOH, DSB samt en rekke avdelinger og sivile etater deltok og høstet verdifulle erfaringer før høstens storøvelse.

Ifm behandlingen av langtidsplanen ba Stortinget Regjeringen komme tilbake med en utfyllende beskrivelse for utviklingen av Landmakten.

Denne beskrivelsen reflekterer løsninger som er innenfor den økonomiske rammen av LTP, og ble lagt frem i St.prp.nr. 2(16-17) som ble behandlet i Stortinget i november 2017.

Det sentrale i utviklingen av Landmakten er:

  • Økt landmilitær tilstedeværelse i Finnmark. Det opprettes en kavaleri bataljon på Garnisonen i Porsanger (GP) og et jegerkompani ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV). HV-17 utrustes og trenes for å kunne samvirke med Hæren i Finnmark. Finnmark landforsvar (FLF) opprettes som operativ kommando for felles ledelse av Hærens og HVs operasjoner i området.
  • Øke reaksjonsevnen i Hæren gjennom å skille ut rekrutt- og fagutdanning fra de operative bataljonene samtidig som førstegangstjenesten forlenges til 16 måneder for vernepliktige ved utvalgte avdelinger.
  • Øke kampkraften gjennom anskaffelse av nye stridsvogner, nytt artilleri, dedikert kampluftvern til brigaden og til sist langtrekkende presisjonsvåpen (missiler).

Under Stortingsbehandlingen ble HVs struktur økt til 40 000 soldater, Bell 412 helikoptrene ble besluttet operert fra to baser, bemanningsgraden i Bn2/Brig N økt og anskaffelsen av stridsvogner fremskyndet i tid.

Jeg avventer ytterligere føringer fra FD i forhold til hvordan forliket på Stortinget skal finansieres og løses. Forsvaret vil starte arbeidet med å planlegge implementeringen av Landmakten straks føringene foreligger.

Drift

Det første året i gjeldende langtidsplan er lagt bak oss. Hovedvekten skulle legges på å få det vi har til å virke, og grunnmuren skulle styrkes.

I 2017 vektla planen et løft på 753 millioner for å ta igjen etterslep på vedlikeholdet. Arbeidet er organisert som en øvelse av FLO.

Alle forsvarets verksteder samt en rekke sivile leverandører har deltatt under en sentral produksjonsstyring i FLO.

tillegg har det vært et tett samarbeid med Finland, hvor vi blant annet har lånt en betydelig mengde reservedeler.

Tre av fem faser er gjennomført på landmateriell. Alt materiell til vertslandsstøttebataljonen, det lagrede materiellet i Hæren og Heimevernet er nå ferdig vedlikeholdt.

Fase 4 og 5 gjennomføres i 2018 og fasene vil ferdigstille resten av materiellet i Hæren og Heimevernet.

Kontrakt med ny leverandør av hovedrutine for fregattene er inngått, og første hovedrutine til redusert kostnad starter til våren.

En Skjold-klasse korvett gjennomførte årsrutine i Ramsund. Arbeidet ble organisert som en øvelse, og viste at man ved å kraftsamle innsatsen maktet å gjennomføre vedlikeholdet på halve tiden av det normale.

Produksjonsstyringen som ble implementert under øvelse vedlikehold har gitt en solid produktivitetsøkning på Forsvarets verksteder.

Ytterliggere sentralisering innen vedlikehold er nå til vurdering. I tillegg er innkjøpsprosessen for driftsanskaffelser sentralisert og profesjonalisert i FLO.

Forsvarsgrensjefene ble gjenopprettet 1 jan 2017. Sammen med sjefene for Heimevernet og spesialstyrkene fikk de taktisk kommando over egne styrker.

I denne rollen er de underlagt sjef FOH, og den operative planlegging av daglig virksomhet går nå i linjen mellom FOH og Styrkesjefene.

Styrkesjefene er i ferd med å opprette sine operasjonssentre. Luftforsvaret og FS er samlokalisert med FOH, de øvrige ligger lokalt.

HVs operasjonssenter er i funksjon, mens Hæren og Sjøforsvaret ferdigstiller sine sentra ila 2018.

I løpet av det siste året har det vært et intensivt arbeid med å forme den nye utdanningsordningen, basert på detaljerte rammer gitt av FD.

Løsningen er tilpasset den nye ordningen for militært tjenestegjørende.

1.august ble tre krigsskoler og seks befalsskoler overført til Forsvarets høyskole (FHS) og samlet under en sjef.

Hovedlinjene i den nye utdanningsmodellen er ferdigstilt, og FHS jobber nå med å ferdigstille utdanningsplaner og undervisningsopplegg.

Modellen omfatter tre krigsskoler, lokalisert som i dag.

Ved at utdanningen er samlet under FHS kan vi etablere mer robuste fagmiljøer, og bedre mulighetene for samarbeid på tvers av forsvarsgrenene.

Stabs- og lederutdanningen videreutvikles og fører frem til en militær mastergrad.

Sjefskurset ved FHS videreføres omtrent som i dag. Antallet befalsskoler reduseres fra 6 til 1 og innrettes mot nødvendig lederutdanning før tilsetting på OR 5 nivå (sersjant/kvartermester).

I tillegg utvikles videregående utdanning for OR-korpset i regi av FHS. Øvrig utdanning regnes som fagutdanning og legges til våpenskolene i de respektive forsvarsgrenene.

Et krevende omstillingsløp er i full gang, og planen for hele utdanningsreformen vil kunne realisere den vedtatte innsparingen på 560 millioner i året innen 2021.

En viktig del av langtidsplanen er moderniseringen av Forsvaret. Kampkraften skal styrkes gjennom å fornye sentrale komponenter i alle forsvarsgrenene. Moderniseringen er kostbar og store summer settes av på investeringsbudsjettene til FMA og FB.

Investeringene i 2018 utgjør 17,7 milliarder kroner totalt. Ca 15,0 milliarder er materiell, og av dette utgjør F-35 ca halvparten. I tillegg kommer 2,7 milliarder i EBA investeringer.

I år utgjør materiellinvesteringene i overkant av 27% av Forsvarsbudsjettet. Denne andelen vil øke i årene fremover.

Anskaffelse av 5 nye MPA (Maritime Patrol Aircraft) er besluttet i Stortinget, og kontrakt er inngått med US Navy om kjøp av 5 P-8 Poseidon. De nye flyene planlegges overtatt mellom 2021 og 2023.

Kampluftvern til Hæren er besluttet av Stortinget i 2017, og systemet planlegges innfaset mellom 2019 og 2021.

Nytt artilleri til Hæren er besluttet, og leverandør er valgt. Forsvaret anskaffer 24 skyts av typen K9 Thunder fra Sør-Korea. Artilleriet skal leveres mellom 2019 og 2021.

Leverandør for 3 nye helikopterbærende Kystvaktfartøyer er valgt, og kontraktsforhandlinger pågår. Fartøyene planlegges levert mellom 2021 og 2023.

Det tyske verftet ThyssenKrupp er valgt som leverandør for 4 nye ubåter av typen HDW 212, og kontraktsforhandlinger pågår. Båtene skal leveres mellom 2026 og 2030.

Den viktigste forutsetningen for gjennomføringen av LTP er finansieringen. Det ene elementet er en gradvis økning av Forsvarsbudsjettet til et nivå som er 7,96 mrd høyere i 2020 enn det var i 2016.  Det andre elementet er at Forsvaret realiserer effektiviseringsgevinster på 1,4 mrd innen 2020.

I løpet av de første to årene av LTP perioden har Regjeringen lagt inn 3,52 mrd eller 44% av den økonomiske satsningen som ligger i planen. Enkelte forhold som ligger utenfor LTP er finansiert separat.

Målsettingen om å effektivisere driften med 285 millioner i 2017, ble nådd med god margin.

Planen for å realisere årets krav på 251 millioner er på plass og er gjennomførbar, men det er knyttet risiko til fremdriften av ÅV-reduksjoner.

De viktigste bidragene til å realisere den totale effektiviseringen er: Innføringen av dataverktøyet FIF 3.0, sentralisering av anskaffelsesfunksjonene, reduksjon av lagre, effektivisering av vedlikeholdstjenesten og utdanningsreformen.

Effektiviseringen styres sentralt i FST. Et omfattende gevinstrealiseringsregnskap nyttes for å føre kontroll med at gevinstene er reelle.

Gode og realistiske planer er viktig for gjennomføringen av alle LTP-tiltakene, men uten dyktige og motiverte medarbeidere på alle nivå, vil vi ikke lykkes.

Jeg har gjennom flere år møtt våre soldater i operasjoner både hjemme og ute. De slutter aldri å imponere meg.

Solide kunnskaper og ferdigheter, gode holdninger og modne refleksjoner, koblet med vilje til å ta initiativ og ansvar, er typiske kjennetegn.

Under besøk til de vernepliktige ser jeg at mange av de samme egenskapene er fremtredende også hos de yngste soldatene.

For meg er dette et tegn på at vi rekrutterer de beste til vårt yrke, og at den utdanning vi gir holder høy kvalitet.

Jeg får ingen tilbakemeldinger på at kvinner svekker Forsvarets operative evne. Tvert i mot både ser og hører jeg om dyktige kvinner som løser krevende oppdrag sammen med sine mannlige kollegaer.

Jeg besøkte ”Øvelse Powerful Maintenance” tre ganger i løpet av 2017.

Den innsatsen – motivasjonen og samarbeidet jeg observerte mellom verkstedsarbeidere fra FLO, forsvarsgrenene og sivile kontraktører imponerte. De var stolte over å delta i øvelsen og alle jobbet for å øke Forsvarets operative evne.

Jeg vil bruke denne anledningen til igjen å takke alle våre ansatte for en formidabel innsats i 2017.

Dere gjør meg trygg på at vi har de riktige menneskene for å gjennomføre den krevende moderniseringen som langtidsplanen er.

Vi ønsker alle at arbeidsplassen vår skal være trygg og god. Vi ønsker et mangfold blant våre ansatte, det styrker oss som organisasjon og individer.

Vi har nulltoleranse mot alle former for trakassering.

Det betyr vi aktivt må forebygge og forhindre slik oppførsel. Den forulempede si fra. Den som bivåner trakassering gripe inn, og vi som ledere ta tak i hendelsene umiddelbart, og vi gi en tilpasset reaksjon for tydelig å markere at den utviste adferd er uakseptabel.

Det stiller krav til oss som ledere å utvise godt skjønn og forståelse. Alle varsler skal tas på alvor.

I Forsvarets omfattende virksomhet hvor mange tiltak er knyttet til modernisering, er det naturlig nok både utfordringer og risikoer i perioden foran oss.

La meg bruke denne anledningen til å trekke frem noen viktige risikoer.

Forliket på Stortinget knyttet til utviklingen av landmakten øker Forsvarets driftskostnader med flere hundre millioner årlig.

Jeg forutsetter at disse kostnadene dekkes utenom LTP-satsningen.

Alternativet vil være en betydelig ubalanse mellom oppgaver og ressurser, som kun kan håndteres ved å stanse høyere prioriterte tiltak fra den vedtatte langtidsplanen.

Forsvaret har fått et økonomisk løft, men samtidig er handlingsrommet redusert.

Dette henger sammen med at de økte ressursene er øremerket til spesifikke tiltak, og at øvrige deler av virksomheten skal effektiviseres ytterligere.

Jeg er derfor på vakt mot enhver form for ambisjonsøkning, enten den er eksternt påført eller internt generert.

Ambisjonsøkninger vil gå på bekostning av vedtatte tiltak i LTP og må være akseptert på alle nivå.

Deler av materiellet vårt er meget gammelt og det er svært utfordrende å anskaffe reservedeler.

Det er derfor en risiko for at vi ikke klarer å holde alle disse systemene operative frem til erstatninger er på plass.

Vi har opplevd ytterligere forsinkelser på leveransen av NH-90 i 2017, noe som selvfølgelig svekker den operative evnen i Sjøforsvaret.

Like alvorlig er det at det i dag ser ut til at leveransen av flytimer fra NH-90 blir betydelig redusert ift behovet. Mulige kompenserende tiltak er nå til vurdering i Forsvaret.

La meg avslutte denne orienteringen med noen viktige oppsummeringer.

Gjennom langtidsplanen og landmaktproposisjonen er Forsvarets struktur redusert til et minimum.

Strukturen moderniseres og sikrer et relativt moderne Forsvar i lang tid fremover. Strukturen er tilpasset de militære utfordringer en ny sikkerhetspolitisk situasjon kan stille oss overfor.

Vi løser våre oppgaver meget godt, både nasjonalt og internasjonalt. Dette er først og fremst pga dyktige og motiverte soldater, befal og offiserer på alle nivå i organisasjonen.

Det viktigste i tiden fremover er å gjennomføre de tiltakene som ligger i langtidsplanen. Det er slik vi sikrer et relevant og godt Forsvar for fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

[1] United Nations Truce Supervision Organization

[2] Standing NATO Maritime Group 1

[3] Standing NATO Mine Countermeasures Group 1

 

Noen presseklipp i kjølvannet av foredraget:

Aftenposten: https://www.aftenposten.no/norge/i/QlxXz4/Forsvarssjefen-Vart-handlingsrom-er-redusert

Bladet Vesterålen: http://www.blv.no/nyheter/vi-har-fatt-en-ny-normalsituasjon-i-nord-1.2232147

NRK.no: https://www.nrk.no/norge/forsvarssjefen-krever-kostbart-landmakt-forlik-dekket-inn-1.13879495

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «Forsvaret nå og i fremtiden» mandag 30. januar 2017 klokken 18. Et stort presseoppbud og fullsatt sal. Forsvarssjefen holdt et langt og godt foredrag, sitt fjerde som Forsvarssjef.

Les opprinnelig manus her:

FSJ tale i OMS 30. januar 2017

Innledning

Kjære alle sammen!

I år er det ekstra hyggelig å stå her og rapportere om status i Forsvaret og ikke minst om mulighetene for fremtiden.

Langtidsplanen som ble vedtatt i november 2016 er en bevisst satsning på Forsvaret. Et økonomisk løft på ca. 180 milliarder over de neste 20 årene er historisk. Det er et løft som gjør det mulig å videreføre og modernisere hoveddelen av dagens forsvar. Det er et resultat som står langt fra, i positiv forstand, det utgangspunktet jeg fikk i oppdraget til et fagmilitært råd i oktober 2014.

Endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet etter 2014 er hovedgrunnen til denne satsningen på Forsvaret. Vi erfarer økt usikkerhet i våre nærområder, motsetninger innad i Alliansen og innad i Europa. Det er utfordringer 360 grader rundt det europeiske kontinent, samt en større uoverensstemmelse mellom øst og vest enn det vi har hatt på lenge.

Russland har utviklet seg til å bli en betydelig sterkere politisk og militær makt, og som har vist vilje og evne til å bruke militærmakten for å nå sine politiske mål. Utfordringene har i tillegg resultert i flyktningestrømmer til Europa, terror og hybride trusler. EU og NATO har på mange områder ikke innfridd befolkningens forventninger om hvordan disse sikkerhetspolitiske utfordringene skal løses.

Langtidsplanen styrker Forsvarets operative evne, og den tilpasser Forsvaret til de nye utfordringene. Den vektlegger økt reaksjonsevne og styrking av de strategiske kapasitetene. Viktige elementer er en betydelig del «friske penger» og økt grad av effektivisering. Langtidsplanen medfører fortsatt omstilling i Forsvaret noe som naturlig skaper usikkerhet hos våre ansatte.

Jeg vil bruke dette foredraget til å si noe om den sikkerhetspolitiske utviklingen sett med militære øyne. Dernest vil jeg si litt om status på Forsvaret ved inngangen til 2017 med hovedvekt på de endringer vi har gjort det siste året. Til sist vil jeg trekke opp hovedlinjene for den omstilling og de implementeringer som ligger foran oss.

Sikkerhetspolitisk situasjon

Russlands intervensjon i Ukraina (2014) og involvering i Syria (2015) demonstrerer en militærmakt som i stor grad har lykkes med sitt pågående omstillings- og moderniseringsprogram. Vi ser en profesjonell militær struktur med høy strategisk og taktisk mobilitet, og med særdeles høy reaksjonsevne. Viktige satsningsområder er kontrollen med luftrommet, stillegående undervannsbåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette er forhold som utfordrer vår og NATOs handlefrihet i det europeiske teater. Vi har sett dette demonstrert gjentatte ganger i Østersjøen, i Svartehavet og sist i Syria.

Utviklingen vi har vært vitne til i Russland de senere årene vil etter min vurdering fortsette, om enn noe forsinket som følge av den økonomiske situasjonen i Russland. Den gjør det helt nødvendig at NATO øker sin militære evne og øker reaksjonsevne på de militære kapasitetene.

Hvis vi ser på Russland i våre nærområder er det ingen tvil om at Arktisk har fått prioritet. Vi ser at baser reetableres og forsvarsanlegg gjenåpnes, og vi ser en hyppigere øvingsaktivitet i våre nærområder. Disse øvingene er blitt mer komplekse, de kommer med kortere varsel og vi ser gjennom øvelsene at deres evne til å påvirke både sjømål og luftmål er vesentlig forbedret. Vi må konstatere at betydelige deler av norsk infrastruktur er innen rekkevidde for de langtrekkende presisjonsvåpnene.


SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt
BFO: Forsvarssjefens årstale i OMS


De stillegående undervannsbåtene og deres aktivitet representerer en betydelig risiko i forbindelse med forsterkninger både til Europa, til Norge og Baltikum. Derfor har vi vektlagt den maritime dimensjonen i våre argumenter inn mot NATO. Den må tillegges større vekt, og vi må styrke både kompetansen og evnen vår på dette området. Vi argumenterer for disse forholdene i NATO til daglig, og de samme argumentene har vært viktig for de valg som er gjort i langtidsplanen.

På mange områder er konfrontasjonen mellom Russland og NATO på det retoriske området, hvor Russland søker å undergrave solidariteten i alliansen. Det er svært viktig at vi bidrar til at denne solidariteten i alliansen opprettholdes. Vi må sørge for at alliansen, i likhet med oss selv, har en god balanse mellom det å avskrekke og ha en dialog med vår nabo i øst.

I NATO-møter registrerer jeg også en dyp bekymring for utviklingen i Midtøsten. Her er det svake regimer, borgerkrig og rivalisering mellom stormakter som destabiliserer områdene. Det er en økende misnøye lokalt med de sittende regimer. Saudi-Arabia og Iran utøver en destruktiv maktkamp som bidrar til å holde liv i konfliktene i området. Disse konfliktene har, som vi har sett, resultert i en humanitær katastrofe som i neste omgang har medført økt flyktningestrøm til Europa.

De utfordringene vi ser i Midtøsten er i ferd med å spre seg til områder i Nord-Afrika og Sahel. Ustabile områder viser seg å gi grobunn for internasjonal terrorisme, slik vi har sett med ISIL i Irak og Syria. Når ustabiliteten sprer seg, så gir det økt grobunnen for spredning av internasjonal terrorisme. Vi ser grupper i Nord-Afrika, SAHEL, men også i Sør-Asia som gir sin støtte til ISIL og viderefører deres terrorideologi i andre deler av verden. Dette bekymrer oss som militære ledere.

Kampen mot ISIL har nå pågått i 3 år. 66 nasjoner er allierte i kampen for å bekjempe ISIL. Vi angriper dem på bred front med politiske, økonomiske og militære virkemidler. ISIL har tapt mye terreng og mange soldater. Troen på det fysiske kalifatet er uten tvil svekket. Vi vil vinne over ISIL i Irak og sannsynligvis også i Syria. Ideologien er imidlertid spredd og kan spres ytterligere, og et virtuelt kalifat er noe som bekymrer oss. Derfor vil alliansen, som nå sloss mot ISIL, fortsette kampen også etter at de er slått i Irak med de utfordringer som vi ser i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Asia.

Jeg tror at denne type oppdrag, for å bekjempe internasjonal terrorisme og bidra til stabilitet i ulike deler av verden, vil være aktuelle oppdrag for det norske Forsvaret i lang tid fremover.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret Torbjørn Kjosvold

Status i forsvaret

Daglige operasjoner

Det bringer meg over til status i Forsvaret per i dag.

La meg innledningsvis slå fast at mye er bra! Det er det på materiellsiden vår, det er det særlig på personellsiden vår og det er det på treningsnivået spesielt i de områder hvor vi gjennomfører operasjoner. Det er synlig hjemme og det er synlig ute, og vi høster anerkjennelse for hvordan vi løser våre oppdrag.

Høsten 2014 økte vi tilstedeværelsen i Nord-Norge. Denne økningen er nå blitt den nye normen. Marinen har i snitt seilt 33 % av sine døgn i Nord-Norge de siste årene. Vi er nesten kontinuerlig tilstede med en undervannsbåt. Vi har økt antall MPA tokt, og vi har økt antallet nasjonale øvelser i Nord-Norge. Dette gjør vi for å overvåke hva som foregår i våre nærområder og ikke for å provosere vår nabo i øst.

I 2016 styrket vi Etterretningstjenesten (E-tjenesten). Både en fornying og en kapasitetsøkning har funnet sted. Marjata IV er det mest synlige resultatet av styrkingen i Etterretningstjenesten.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) jobber med kontinuerlig overvåking over våre interesseområder i tett samarbeid med E-tjenesten, slik de har gjort i en rekke år. Dette bidrar til å skape en situasjonsforståelse for hva som er normalt og unormalt og er et viktig grunnlag for både politiske og militære beslutninger. FOH evner å skille mellom det unormale og det normale. Russisk aktivitet i nordområdene i 2016 betegnes som normalt. Vi har ikke opplevd krenkelser eller provokasjoner. Snarer møtes vi med en profesjonell opptreden fra vår nabo i øst.

Suverenitetshevdelsen på grensen mot Russland, i vårt territorialfarvann og i luftrommet har også vært normalt det siste året, og ingen spesifikke hendelser har funnet sted.

Kystvakten (KV) har patruljert med 15 fartøyer frem til oktober og deretter med 14. Fiskeriaktiviteten er høy og sprer seg over stadig større områder, noe som uten tvil er en utfordring for utøvelsen av myndigheten. Kystvakten har gjennomført 1588 inspeksjoner i 2016, omtrent på normalen fra de foregående år. Mangelen på NH90 om bord er merkbar og det reduserer Kystvaktens operative evne.

I tillegg til myndighetsutøvelsen har Kystvakten også bidratt med 158 SAR oppdrag, 65 slep og 3275 andre oppdrag for andre departementer og etater.

Bistand til samfunnet

Myndighetsutøvelsen bringer meg over på neste punkt, hvordan vi har bistått samfunnet det siste året.

Omfanget av bistand er også karakterisert som normalt. To håndhevelsesbistand til støtte for politiet og 13 administrative bistand er gjennomført. Antallet eksplosivrydder (EOD) oppdrag har ligget på 350 det siste året.

Innenfor områdene hvor vi yter støtte til samfunnet og bistår til samfunnssikkerheten, har vi mye å være stolte av. Det forventes at Forsvaret eksempelvis skal støtte ved naturkatastrofer, eksplosivrydding samt ivareta helikopterberedskap for terrorbekjempelse. Jeg vil spesielt trekke frem det imponerende arbeidet som legges ned i 330 skvadronen for å holde Sea King-helikoptrene operative slik at vi er i stand til å levere den beredskap samfunnet forventer av oss. Heldigvis er det bare ett år igjen til de nye AW101 redningshelikoptrene begynner å overta denne rollen.

I vår støtte til samfunnet har det vært betydelige diskusjoner siste året om maritim kontraterror. La meg minne forsamlingen om at Forsvarets spesialkommando (FSK) ble opprettet i 1982 nettopp for å ivareta nasjonens evne til å håndtere maritim kontraterror. Forsvarets spesialkommando er avhengig av en rekke ressurser fra det øvrige Forsvaret for å løse denne oppgaven. Den er kompleks og den er en militær operasjon.

I de senere årene har vi også vektlagt utfordringen knyttet til skip i fart, og da særlig i Oslofjorden. Et Sea King helikopter er satt på beredskap spesifikt for dette formålet.

Samarbeidet med politiet er meget bra på alle nivåer, lokale politimestre mot Heimevernet, politiledelsen mot FOH og våre spesialsoldater mot beredskapstroppen. Vi erkjenner at det er for få ressurser i Forsvaret og politiet når vi ønsker å bruke de samtidig. Vi opplever det til daglig når vi øver sammen, og dette bidrar til å svekke utbyttet. Vi øver også hver for oss og det er det ingen dramatikk i. Da ser vi at ressursdimensjonen er bedre tilpasset behovet, og øvelsene fungerer rimelig greit med et godt utbytte.

Operasjoner i utlandet

Også i 2016 har vi vært engasjert i operasjoner internasjonalt. Fortsatt er vi med i seks operasjoner fordelt på 11 steder. Strikken er fortsatt strukket svært langt, men den har vitterlig holdt de siste 12 månedene. Det er takket være den enorme innsatsen og viljen som vårt personell legger ned for å lykkes med de oppdragene de er gitt.

I Afghanistan går vi nå inn i vårt 15. år. Oppdraget er fortsatt å være mentorer for spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. Soldatene våre er involvert i tøffe kontraterror-operasjoner og det har de også vært i 2016. Måten vi gjennomfører mentoreringen av spesialpolitiet høster vi stor anerkjennelse for. Nettopp derfor har vi også sett at flere av våre soldater har blitt hedret på bakgrunn av den innsatsen, og det motet de har vist, i operasjoner.

Når jeg besøker Afghanistan, eller leser om Afghanistan her hjemme, så får jeg høre fra de fleste eksperter at utviklingen går feil vei. Samtidig konstaterer jeg at det første året, uten NATO kampstyrker på bakken, har Taliban ikke maktet å ta kontroll over hverken byer eller tettsteder. Antallet angrep og anslag i Kabul er lavere enn året før. De afghanske sikkerhetsstyrkene har tatt færre tap, men vi anslår derimot at Taliban har tatt flere tap. Ikke alt er nødvendigvis negativt.

I NATO har vi tro på at den sittende regjeringen vil evne, gjennom sine egne styrker, å få større grad av kontroll i landet. Derfor er også viljen stor til å bli stående lengre enn planlagt, nettopp for å bistå afghanerne i å lykkes med å sikre kontroll i eget område.

Den andre operasjonen vi har vært involvert i er Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak og Syria. I Erbil gjennomfører vi mentorering av Peshmergaen. Peshmergaen er en milits og den bidrar i dag i kampene mot Mosul. Vi ser at vårt oppdrag går mot sin slutt i Erbil. Vi har startet en nedtrapping og alternativer til mentorering i Irak er under vurdering.

Vi er også med i FN-operasjoner, og de to største er MINUSMA i Mali og UNMISS i Sør-Sudan. Vi registrer, i likhet med de fleste vestlige land, at FN-operasjonene har endret karakter. Det er mer snakk om å opprette og bevare fred med makt. Dette krever mer robuste mandat. Forventningene til FN-styrker er annerledes enn tidligere, hvor særlig det å beskytte sivilbefolkningen blir stadig viktigere.

FN har selv undersøkt sine egne operasjoner og konkludert med at ledelse, styrkesammensetning, kampkraft til styrkene og moral ikke er god nok og at det må gjøres forbedringer. Vi ser eksempler på dette i Mali, hvor man vektlegger vestlig ledelse av operasjonen og flere militære kapasiteter som gjør styrkene mer robuste.

Vi bidro innledningsvis i Mali med etterretningsanalytikere, og det siste året har vi bidratt med et C-130 taktisk transportfly (27 jan-27 nov 2016). Det har ikke utelukkende vært til transport over lange avstander. De har også bidratt direkte med taktisk støtte til spesialstyrker fra andre nasjoner og MEDEVAC av skadde soldater i FN-sammenheng.

I Sør-Sudan er utfordringen annerledes. For alle praktiske formål foregår det der nå en reell borgerkrig. Vår bekymring er å ivareta sikkerheten til våre observatører. Vi har derfor sørget for at de er ordentlig bevæpnet, og vi omgjør oppgavene og rollene fra rene observatører til bidrag i staber og i et fellesskap.

NATO

Et annet internasjonalt bidrag er selvfølgelig deltagelsen vår i NATO.

NATO står overfor en rekke ulike utfordringer i dag. Nordområdene, som vi kjenner godt til, men det er også utfordringer i Baltikum og Polen, i Svartehavet og rundt Krim, i Midtøsten og Nord-Afrika, og i Tyrkia som følge av kuppforsøket i fjor sommer. Disse ulike utfordringene preger Alliansen og de synliggjør nasjonenes ulike interesser. Det er ikke til å unngå at det stilles spørsmål om hvilke sikkerhetsutfordringer NATO skal håndtere og hvordan de skal håndteres.

Det er også stilt spørsmål om hva strategien til NATO er, og hva føringene til våre soldater er. Strategien er politisk besluttet og ligger fast. Den består av tre søyler; kollektivt forsvar, krisehåndtering og samarbeid og sikkerhet. Selv om den ligger fast så er det hevet over tvil at fokuset på det kollektive forsvaret er blitt større etter 2014. Vi ser dette særlig gjennom fornying av planverk, Graduated Response Plans, som fokuserer på planverk for krisesituasjoner og for alle regioner. Den vektlegger å øke reaksjonsevnen uten samtidig å øremerke styrker til de ulike planene.

NATO har også, på bakgrunn av toppmøtet i 2014 i Wales, økt sin tilstedeværelse i ytterkanten av Alliansens territorium. Vi startet med beroligende tiltak, såkalte Assurance Measures, og har beveget oss til enhanced Forward Presence (eFP) med direkte avskrekkelse overfor vår nabo i øst.

Norge har bidratt fra starten av med beroligende tiltak og vi bidrar også i avskrekkelsestiltak (eFP) i løpet av 2017. Vi vil her delta sammen med Tyskland og Nederland i Litauen.

Jeg nevnte fra denne talerstolen i fjor at forventningene til Norge innad i Alliansen er økende. Dette er et bilde som har forsterket seg ytterligere i gjennom de siste 12 månedene. I 2017 bidrar vi også i VJTF gjennom en lokaliseringstropp fra Brigade Nord som deltar sammen med Storbritannia. I tillegg har vi kommandofartøyet i NATOs stående marinestyrke de neste 12 månedene. Det er ikke mer enn to år siden vi gav kommandoen fra oss.

Styrkeproduksjon

Grunnlaget for alle disse operative leveransene i det daglige er vår styrkeproduksjon.

Leveransen i operasjoner, både hjemme og ute, har holdt høy kvalitet. Dette har vi oppnådd gjennom å prioritere, og det har gått på bekostning av bredden av strukturen. Jeg har også gitt klart uttrykk for at jeg er bekymret for etterslepet i vedlikehold, reservedelssituasjonen, bemanningsnivået på våre operative enheter og treningsnivået. Den nye langtidsplanen gir nå midler til å gjøre noe med dette. Skal vi bedre reaksjonsevne og tilgjengeligheten så må vi prioritere styrkeproduksjon. Den må bli bedre, den må bli smartere og vi må tilpasse oss de operative leveransen som forventes.

Dette er vi godt i gang med, og la meg her få berømme Sjøforsvaret for de grepene de har tatt i løpet av 2016. Styrkeproduksjonen er kraftsamlet, den er gjort mer målrettet, Flag Officer Sea Training (FOST) i Storbritannia utnyttes langt bedre og tiden man bruker på oppøving er forkortet. Dette har bidratt til å øke tilgjengeligheten på våre fartøyer. I tillegg har man redusert antallet i ledelse, støtte og administrasjon, på kaien og på skolene i Bergen og økt antallet tilsvarende på våre operative enheter. Konsekvensen som dere ser av bildet er fire fullt bemannede fregatter og fem fullt bemannede korvetter på øvelse FLOTEX i november 2016. Dette har man fått til som resultat av tøffe prioriteringer. Sjøforsvaret har samtidig vist at det er mulig å omprioritere og øke sine leveranser. De øvrige forsvarsgrener er på vei og vil følge etter med tilsvarende løsninger.

COLD RESPONSE 2016 var som i 2014 en øvelse med 14 nasjoner og ca. 15000 soldater. Tilbakemeldingen fra de deltagende avdelingene har vært meget god. Vi gir en øvelse som alle føler har merverdi. Særlig gledelig er det at USMC deltok i stort omfang. Det medførte at vi fikk testet mye av vårt planverk for mottak av allierte forsterkinger. Dette har gitt oss mye verdifull lærdom. Men viktigst er kanskje solidariteten mellom de nasjoner som har deltatt. Det at så mange soldater har blitt bedre kjent med norsk geografi og de klimatiske utfordringer de finner her, er med på å skape troverdighet til de forsterkningsplaner som NATO nå utarbeider.

Når vi snakker om styrkeproduksjon, og at personellet er vår viktigste ressurs, ønsker jeg å trekke frem de vernepliktige. De vernepliktige er fortsatt hoveddelen innenfor mange av våre operative avdelinger. Mitt inntrykk, også i år etter å ha besøkt mange av dem, er at de vernepliktige holder en meget høy standard. Dette gjelder særlig innen kompetanse, motivasjon og holdninger de viser i den daglige tjenesten. De når stort sett langt lengre enn de fleste av oss forventer. Det beste eksemplet er fortsatt GSV, og jeg har brukt det mange ganger tidligere. La meg i år få trekke frem Luftvernbataljonen på Ørlandet som nå økes i omfang. De deployerte til Warszawa med vernepliktige soldater sommeren 2016 hvor de etablerte beskyttelse rundt NATO toppmøtet. Disse var særdeles gode ambassadører for Norge og det norske Forsvaret i den sammenheng.

Like etterpå fikk vi også allmenn verneplikt for første gang i reell sammenheng. I august 2016 var kvinneandelen på rekruttskolen 26,9% prosent. Det er 50 % økning fra året før. Den høye andelen har vi hatt nå i seks måneder og det har stort sett gått bra. Selvfølgelig har vi hatt en del utfordringer og de har også vært i media, og da særlig i sammenheng med sanitær- og bekledningssituasjonen. Dette jobber vi med for å bedre situasjonen så raskt som mulig.

Et annet element i styrkeproduksjonen er den nye militære ordningen. Den ble implementert 1. januar i fjor. Vi har vektlagt en ovenfra og ned implementering, hvor det som heter OR9 er tilsatt i forsvarsgrenene og i de ulike DIFene. Dette er en villet løsning fra forsvarsledelsen. Vi trenger flere spesialister fordi vi må øke kompetansen ved våre operative avdelinger. Det strukturelle rundt ordningen er stort sett på plass. Når jeg sier det strukturelle så tenker jeg på regelverk, bestemmelser, prosedyrer osv. Utdanningssystemet for de nye spesialistene er også under implementering, og konvertering fra offiser til å bli befal er i gang.

Det vi derimot må jobbe med i årene fremover er kultur. En kultur som går på rolleforståelsen mellom offiserer og befal/spesialister i fremtiden, samt ansvars- og myndighetsfordelingen. Dette er grunnleggende for å etablere en gjensidig respekt innenfor disse søylene og en gjensidig respekt mellom søylene. Mye skal endres for at OF- og OR-systemet skal virke etter sin intensjon. Det går mye på å synliggjøre hvilke roller vi skal ha, veldig mye på å bevisstgjøre oss på hvilke oppgaver som tillegges hvem, og hvilket ansvar og myndighet vi har i organisasjonen. Jeg er trygg på at vi skal klare å skape en god kultur på dette området, men det vil ta tid.

Langtidsplanen

Da går jeg fra nåsituasjonen og inn i tiden som kommer.

Fremtiden gir en rekke muligheter for Forsvaret. Langtidsplanen fikk navnet Kampkraft og Bærekraft. Jeg er meget tilfreds med langtidsplanen som er vedtatt. Kampkraft med vekting på tidlig varsling, økt reaksjonsevne, styrket beredskap og modernisering. Bærekraft basert på økt økonomisk satsning, effektivisering innad i Forsvaret og en erkjennelse av den spesifikke kostnadsveksten på militære systemer. Det faktum at det er et forlik mellom regjeringen og Arbeiderpartiet, gjør at denne planen har høy troverdighet hos meg.

Styrke grunnmuren

La meg gå inn på noen av de områdene vi satser på. Det første jeg vil legge vekt på er grunnmuren.

Hele planen bygger på det faktum, som vi har uttalt gang på gang de senere årene, at vi må få det vi har til å virke. Det er dette å styrke grunnmuren dreier seg om. Det dreier seg om å øke tilgjengelighetene på eksisterende struktur. Det er grunnlaget for at vi skal kunne styrke vår operative evne.

Grunnmuren omfattes av vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Tiltakene innenfor disse områdene må i all hovedsak foregå i sekvens (ref. figur). Det er tidkrevende å løse disse utfordringene. Dette på grunn av både økonomien som stilles tilgjengelig og vår egen kapasitet til å håndtere de utfordringer som ligger der. Mange av reservedelene har lang ledetid, og det vil være tidkrevende å utdanne personell som skal bidra til oppbemanning.

I det fagmilitære rådet identifiserte vi et gap på ca. tre milliarder kroner for å drifte den vedtatte strukturen. Nå er ikke Langtidsplanen identisk med det fagmilitære råd og som sådan vil avviket være noe forskjellig. Med utgangspunkt i Langtidsplanen og budsjettet for 2017, så har regjeringen det første året bevilget ca. 800 millioner kroner til vedlikehold og reservedeler. I 2018 vil dette videreføres i tillegg til at man bevilger ytterligere summer for å trappe opp vedlikeholdet og for å komme i gang med oppbemanningen. I 2019 blir det nok en økning som gjør det mulig å øke aktivitetsnivået. Når vi er kommet til 2021 vil driftsbudsjettet for den vedtatte strukturen være stabilisert på et langt høyere nivå enn ved inngangen i 2016.

Alle forsvarsgrener vil få en del av styrkingen fra starten av, men vi søker å prioritere på en slik måte at vi oppnår en økt operativ evne raskest mulig, samtidig som vi håndterer de største utfordringene på et tidlig stadium.

Investeringer

Så over til den andre dimensjonen, nyinvesteringer i strategiske kapasiteter.

Dette dreier seg om Etterretningstjenesten, F-35, luftvern, maritime patruljefly, ytre kystvaktfartøyer og undervannsbåter.

Investeringen i Etterretningstjenesten er i gang og vil fortsette i hele perioden.

Jeg er svært glad for at de 52 F-35 flyene ble bekreftet. De første fire er mottatt og opererer til daglig ut fra Luke Airforce Base i Arizona i USA. Utdanning av flyvere og teknikere er kommet godt i gang. Vi vil motta ytterligere seks fly i løpet av dette året, og de første vil ankomme Ørlandet mot slutten av året. På Ørlandet er vi i rute for å kunne ta imot flyene på dette tidspunktet.

Et annet område vi satser på er luftvern. Oppbyggingen av flere NASAMS stridsgrupper er godt i gang. Kampluftvernet til Hæren skal anskaffes i perioden 2018-2021, og langtrekkende luftvern følger deretter fra 2022. Denne oppbyggingen krever også en betydelig oppbemanning og er en utfordring som må håndteres i tett koordinering med investeringsplanen.

De aldrene Orion-flyene skal erstattes med P8, en spesialbygget Boeing 737. Flyene planlegges levert mellom 2021-2022. De skal opereres fra Evenes og setter press på utbyggingen der for å være klar til å ta imot dem. P-3 vil bli operert fra Andøya frem til dette tidsrommet.

Regjeringen har besluttet å erstatte Nordkapp-klassen med tre nye helikopterbærende ytre kystvaktfartøyer. Ressurser for denne investeringer er satt av i perioden 2018-2025.

Til slutt har man besluttet å anskaffe fire nye undervannsbåter til erstatning for den aldrende Ula-klassen. Hvem om skal bygge disse besluttes inneværende år, og leveransen av den første undervannsbåten er planlagt til 2026.

Ingen av Hærens kapasiteter er ført opp på plansjen. Imidlertid går moderniseringen av CV90 for fullt og avsluttes inneværende år. Det er satt av penger for oppgradering av stridsvogner og anskaffe nytt artilleri i perioden 2020-2023. Her vil imidlertid utredningen av landmakten kunne konkludere med andre plattformer for ildkraft i Hæren.

Landmaktsutredningen

Som dere vel kjenner til fikk jeg i oppdrag å utrede landmakten og sørge for dens relevans for de utfordringer vi ser inn i fremtiden. Statsråden ønsket, som hun var inne på i sin tale, å sikre seg at de investeringer vi skal gjøre i landmakten er riktige for den landmakten vi trenger for å håndtere våre fremtidige utfordringer.

Fortsatt er det de dimensjonerende oppgavene til Forsvaret som setter rammer for hvilken landmakt vi skal ha. Fortsatt er det slik at det er våre forsvarsplaner, løst i en fellesoperativ kontekst og i samarbeid med NATO, som også er rammer for fremtidens landmakt. Til sist må vi holde oss innenfor de økonomiske rammene i Langtidsplanen når vi skal bestemme oss for hvilke løsninger vi kan velge.

Innenfor disse rammene så skal vi studere hvilke muligheter det er, og vi skal anbefale den som er best egnet for oss. Momenter og forhold som reaksjonsevne, kampkraft, mobilitet og utholdenhet er viktige faktorer i denne vurderingen. Jeg har lagt vekt på at det må være en helhetlig løsning for landmakten. En løsning tilpasset den fellesoperative rammen Langtidsplanen har konkludert med.

Hæren og Heimevernet skal ses i sammenheng. Det skal vi definitivt gjøre, men det er ikke ensbetydende med at vi anbefaler at Hæren og Heimevernet skal slås sammen. Det får utredningen ta stilling til etter hvert.

For å gjennomføre utredningen har vi etablert en arbeidsgruppe som allerede er godt i gang. Vi har også etablert en referansegruppe med kompetanse og ansvar innen samfunnssikkerhet, teknologi og teknologiutvikling, innen NATO og hvordan andre nasjoner tenker rundt landmakten inn i fremtiden. Bredden av referansegruppens kompetanse er viktig og relevant for utredningsarbeidet.

Til nå har arbeidsgruppen etablert seks ulike konseptuelle tilnærminger til hvilken landmakt vi skal ha. Vi ser nå på konsekvensen av disse alternativene, både i et strategisk perspektiv og ikke minst i en operativ landmilitær sammenheng. Vi kommer etter hvert til å gjøre nedvalg for så å og gå videre og se på organisatoriske og kompetanserelaterte løsninger av de ulike konseptene.

Landmaktsutredningen skal fremlegges i Prop. 1. i oktober 2017.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Omstilling

La meg så gå over på det jeg kalte var en omstilling.

Langtidsplanen innebærer et betydelig antall endringer i Forsvaret. Endringer i den operative struktur, endringer i basestrukturen, endringer i organisering og endringer i kompetansebehovet.

Forsvarsstaben har utviklet en helhetlig implementeringsplan for 35 enkelttiltak de kommende årene. Vi må vektlegge effekten av endringene, resultatene vi ønsker å oppnå og konsekvensene av de endringene vi gjør, samt hvordan tiltakene henger sammen med hverandre og hvilken risiko som foreligger for at vi ikke når de målene og effektene vi er ute etter. Endringene kommer som oppdrag til DIF-sjefene i Forsvaret, men Forsvarsstaben må, og vil ha, en betydelig rolle i å koordinerer og synkronisere disse tiltakene, slik at vi når de effektene vi ønsker.

Effektivisering

En av de andre områdene som vil berøre oss knytter seg til effektivisering. Det er ikke noe ukjent fenomen for oss i Forsvaret, og kravet for de kommende fire årene er betydelig. La meg understreke en ting, det er sektoren som har et krav om å effektivisere 2,1 milliarder kroner. For Forsvaret er andelen ca. 1,4 milliarder. Vi skal effektivisere 270 millioner i inneværende år, ytterligere 251 i 2018, nye 400 på toppen av det i 2019 og nye 491 i 2020. Det er tøft, men jeg tror det er oppnåelig. McKinsey påpekte dette potensialet for oss, og tilsvarende er gjennomført i en rekke land som det er naturlig å sammenligne oss med. Men alle disse landene er enig om at det har vært tøft å nå målene.

En del av de grepene vi gjør startet allerede nå 1. januar. Vi gjenopprettet forsvarsgrensjefer. De har fått et helhetlig ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjonen, for understøttelsen av sine strukturelementer. Det er avgjørende for å kunne hente ut effekter og drifte på en mer rasjonell måte.

Vi har redusert ledelse, støtte og administrasjon. Forsvarsstaben har gått foran og sammen med nedleggelsen av syv DIFer som nå er samlet i Forsvarets fellestjenester, har vi allerede tatt ut 116 ÅV på dette området.

Vi har også i løpet av det siste året endret HR-systemet i Forsvaret hvor vi vektlegger bedre bruk av datasystemer i Forsvaret. Fremfor at alle avdelinger har sin egen personelloffiser så er det nå en serviceenhet i Forsvarets personell og verneplikt senter (FPVS) som understøtter alle sjefer på ulike nivå. I sum har vi redusert 248 stillinger rundt om i Forsvaret.

I Sjøforsvaret, som ligger først og som jeg var inne på i sted, så har man kollapset antall nivåer i organisasjonen for å overføre personell fra ledelse, støtte og administrasjon og ut på de operative enhetene.

Et annet område hvor effektivisering blir viktig er innenfor logistikk. Vi er også der godt i gang. Her sentraliserer vi innkjøpsprosessen og gjøre den mer profesjonell. Alle områder knyttet til lagring, distribusjon og vedlikehold av materiell blir gjennomgått. Målet er å restrukturere de til å bli mer hensiktsmessige. Dette kan vi gjøre i samarbeid med næringslivet. Også her er vi godt i gang. Flere tiltak er gjennomført de senere år, hvor Drytech på proviant og WilNor innenfor hele logistikkstøtten til Heimevernet er eksempler på det. Det er først og fremst for å få økonomiske innsparinger vi gjør dette, men løsningene må samtidig være hensiktsmessige sett med våre øyne. De må ivareta våre behov for beredskap, og de må i alle sammenhenger være innenfor de sikkerhetskravene vi stiller.

Det siste punktet knyttet til effektivisering er utdanningsreformen vår. Den alene skal vi spare 560 millioner kroner i året på. Vi etablerer en felles høyskole, hvor høyskolen, alle krigsskolene og alle befalsskolene samles under en ledelse. Krigsskolene vil imidlertid bli værende der de er i dag.

Fokuset skal være profesjonskompetansen vår. Vi skal utnytte det sivile utdanningssystemet bedre for å bygge denne og øvrig kompetanse som vi trenger. Målet er å redusere på administrasjon og å styrke fagmiljøene i så stor grad som mulig.

Alle skolene vil bli overført til Forsvaret høyskole 1. august 2017. Dette gjør vi for å forenkle fornyingsprosessen. Høyskolen har nettopp mottatt oppdrag og mandat om å utvikle det nye skolesystemet for Forsvaret. Løsningen skal være klar innen utgangen av 2017, og implementeringen starter 1. august 2018.

Ivaretakelse av personell

Som jeg sa, så berører omstillingen nesten alle våre ansatte.

Omstillingen innebefatter å oppbemanne prioriterte operative avdelinger, og nedbemanne på avdelinger som hovedsakelig er knyttet til ledelse, støtte og administrasjon.

Hovedtyngden av omstillingen og det som vil berøre de fleste er en kompetansevridning. Det vil berøre alle de 1400 ÅV som er beskrevet i LTP. Selve nedbemanningen er lavere og ligger på ca. 600 ÅV. Det som ikke er tatt med er konsekvenser av løsninger innenfor lagring, distribusjon og vedlikehold dersom vi går i partnerskap med sivil industri.

Jeg kan godt forstå at dette skaper usikkerhet og sågar frustrasjon hos våre ansatte, for de fleste blir på en eller annen måte berørt. Denne usikkerheten er det et lederansvar å håndtere. Det er vi som ledere som må ta vare på våre ansatte. Det er vi som ledere som må være tydelige og skape forutsigbarhet i den situasjonen vi er i.

Vi har tidligere benytte omstillingsenheter. Vi har nylig brukt den i forbindelse med endringer i HR-organisasjonen. Denne omstillingsenheten vil gå videre og vil etter beste evne bistå med å ivareta personellet. Målsettingen er at flest mulig skal vri kompetansen sin og gå inn i en annen stilling i Forsvaret. For noen vil imidlertid den andre stillingen mest sannsynlig være på utsiden av Forsvaret.

Omstillingen skal gjennomføres i henhold til gjeldende regelverk i staten og i tett samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Avslutning

La meg avslutte denne orienteringen med å vektlegge noen viktige forhold.

For det første at mye er bra i Forsvaret i dag. Dette gjelder både materiell og soldater som løser sine oppgaver på en forbilledlig måte. Manglene ligger imidlertid i breddeforsvaret.

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i november i fjor er tråd med de behov Forsvaret har for å kunne utvikle seg og være relevant i fremtiden.

I det korte perspektivet har Langtidsplanen fokus på å øke den operative evnen. Regjeringen gir oss betydelige friske midler for nettopp dette formålet. Vårt bidrag er å øke ressursfrigjøringen på lavere prioriterte områder slik at vi også direkte bidrar til å styrke den operative evnen. Begge deler fordrer en ting, at vi som ledere i Forsvaret har god gjennomføringsevne i alle de tiltakene som skal implementeres.

Takk for oppmerksomheten.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt

 

Takk for invitasjonen og et riktig godt nytt år til dere alle.

Tema for mitt foredrag er som sedvanlig – status og utfordringer for Forsvaret.

2014 har uten tvil vært et dystert år for europeisk sikkerhet, og det sikkerhetspolitiske landskapet i våre nærområder er kraftig endret. Forholdet mellom NATO og Russland er betydelig forverret, og begge har i løpet av det siste året benyttet skarpe formuleringer mot hverandre. Russland har økt sitt militære nærvær i Østersjøen, Svartehavet og i Nordområdene. NATO har utplassert styrker i Øst- Europa for å berolige de østlige medlemslandene og samtidig markere solidaritet og samhold i alliansen.

Det dårlige forholdet mellom NATO og Russland har som kjent sitt utspring i den folkerettsstridige annekteringen av Krim, og Russlands innblanding i Øst-Ukraina. Og la det ikke være noen tvil, dette dårlige forholdet skyldes russiske handlinger. Russland har vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å nå politiske mål utenfor landets grenser. Dette har Russland gjort på dørstokken til NATO.

Russlands innmarsj på Krim overrasket oss alle. Russlands evne til å forflytte mange tusen soldater til grensen mot Ukraina på svært kort tid overrasket også. Det strategiske varsel uteble! Tiden til å bygge opp militær motstand var ikke der!

25 år med tillitsbygging har fått en knekk. Usikkerhet, mistillit, og i noen sammenhenger frykt, preger det internasjonale sikkerhetsbildet. NATO fordømmer Russlands handlinger, og på toppmøtet i Wales i september ble en handlingsplan for å styrke alliansens tilstedeværelse og reaksjonsevne vedtatt. ”Readiness Action Plan” inneholder en rekke tiltak for å styrke NATOs beredskap og operative evne, blant annet ved å legge til rette for hurtig forsterkning av alle deler av alliansen.

Som NATO-medlem er Norge en del av denne planen og tiltakene. Det er betryggende om det er vi som skulle trenge assistanse en dag, men det stiller også krav til Norge. Som NATOs 10ende største militære nasjon forventes det nå at vi skal bidra mer i Alliansen dersom det kreves. I 2014 bidro Norge med et kompani fra TMBN i Latvia i to måneder, i tillegg til at vi tok ledelsen av og bidro med to fartøyer i NATOs ad hoc etablerte minerydderstyrke i Østersjøen. I år vil Brigade Nord med TMBN som kjerne, ta del i utviklingen av NATOs nye hurtige reaksjonsstyrke – VJTF (Very High Readiness Joint Task Force). Dette gjøres som en del av det allerede planlagte NRF oppdraget, sammen med Tyskland og Nederland.

Foto: OMS/Stig-Morten Karlsen

I tillegg til utfordringene i vårt nærområde er utviklingen i Midtøsten og Nord-Afrika urovekkende. En rekke stater har meget svak statlig kontroll, noe som gir grobunn og friområder for både kriminelle og terrororganisasjoner. Frykten for spredning av disse organisasjonene inn i Europa er reell. Siste ukes terrorhandlinger i Paris var et avskyelig eksempel, og hvor minst en av personene hevdes å ha tilknytning til AQ i Jemen. Europa, inkludert Norge, må kunne beskytte seg mot denne terroren.

Det er politiets ansvar å forebygge og beskytte oss mot terror. Forsvarets største bidrag i kampen mot terror er å hindre deres utvikling i egne kjerneområder med militære intervensjoner og militær støtte til politiet her hjemme.

Trusler og angrep i Cyberdomenet er en stadig større utfordring. Vi har daglige inntrengingsforsøk i våre systemer. Aktørene er både statlige og enkeltindivider/grupper. Vellykkede angrep på nasjonens vitale systemer kan være katastrofale. Vår evne til å sikre beredskapssystemene for fortsatt å fungere etter et cyberangrep blir stadig viktigere. Dette gjelder ikke bare for Forsvaret, men for alle sektorer og næringslivet.

Endrede militære utfordringer for NATO og Norge er her nå. NATO har tatt og tar ytterligere grep for å forbli relevant i en ny og mer krevende situasjon. Vi kan derfor ikke vente til ny langtidsplan skal iverksettes i 2017 med å ta grep, men må handle nå. Økt nærvær i nord, bedret reaksjonsevne og økte krav til deltagelse i NATO stiller betydelig større krav til Forsvarets robusthet og utholdenhet og har en ikke ubetydelig kostnad.

· For å imøtekomme den ambisjonsøkning disse behovene gir, må jeg på kort sikt gjøre vanskelige prioriteringer i vår virksomhet.

· Tiltak på lengre sikt er en naturlig del av det fagmilitære rådet, og jeg vil gi mine anbefalinger der.
Utfordringer i Nordområdet

Russland har siden 2008 modernisert sitt forsvar, og det fremstår nå kvalitetsmessig bedre enn på mange år. Dette vil fortsette, og utviklingen av konvensjonelle langtrekkende missiler, moderniseringen av forsvarsgrenene og økt satsing på strategisk mobilitet gir en helt annen og forbedret militær evne enn tidligere.

Denne militære evnen, den demonstrerte politiske viljen og de utviste handlinger er en tydelig påminnelse om at de varslingstider som må legges til grunn for vår reaksjonsevne ikke kan baseres på måneder og år, men dager og uker. Økt reaksjonsevne for store deler av strukturen er viktig å få på plass hurtig.

I 2014 har Russlands militære aktivitet vært på et nivå vi ikke har sett siden sovjettiden. Den mest markante økningen i aktivitet utenfor Russlands grenser har vi sett i Østersjøområdet. Her har det vært flere og mer aggressive flyvinger, og krenkelse av luftrommet til både Finland, Sverige og Estland.

Situasjonen i våre nærområder i nord er noe annerledes. Vi ser ingen signifikant økning i russisk militær luftaktivitet. Antall flyvninger ligger ikke vesentlig over nivået fra foregående år. Vi har imidlertid sett en økning i aktiviteten på sjøen, spesielt knyttet til innfasingen av nye strategiske ubåter.

Derimot ser vi at russiske flyvinger, seilaser, øvelser og testaktivitet i nordområdene er preget av stadig høyere kvalitet og kompleksitet. Med nytt og oppgradert materiell, etablering av nye avdelinger, herunder den Arktiske kommandoen, må vi forvente økt aktivitetsnivå i årene som kommer. Dette er naturlig, forståelig og legitimt for ethvert land som ønsker å utvikle, trene, øve og opprettholde et moderne forsvar.

Fredelig sameksistens og stabilitet i nord har vært Norges nordområdepolitikk og hatt implikasjoner for innretning og ambisjonen på vårt forsvar. Videre er stabilitet et premiss for å kunne utnytte de betydelige ressursene (olje, gass, fisk) i området. Tilsvarende vil det være på russisk side. Vi har felles økonomiske interesser i å opprettholde stabilitet og forutsigbarhet i regionen.

Samtidig er området av strategiske betydningen for Russland da det er kjerneområde for den Russiske flåte og deres kjernevåpen.

Stabilitet i regionen er blant annet et resultat av vår evne til å minimere usikkerhet ved overvåking og dialog, sammen med konsekvent og fast opptreden innenfor rammen av både internasjonal rett og bilaterale avtaler. Det er skapt forutsigbarhet og trygghet ved å følge med på hva den andre part foretar seg.

Russland som en sikkerhetspolitisk aktør er nå mer uforutsigbar. Selv om Russland i dag ikke fremstår som en direkte militær trussel mot Norge, må vi forholde oss til både økt aktivitet og økt usikkerhet også i våre nærområder. For å opprettholde forutsigbarhet og trygghet krever dette økt tilstedeværelse, økt overvåkning og evne til en fast, konsekvent og rettferdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse.

Intensiverer ikke vi vår overvåking og tilstedeværelse i takt med økningen i aktivitet, vil en senere økning kunne bli tolket som en eskalering i en hendelse/krise. Økt tilstedeværelse og økt overvåking krever mer tilgjengelighet og mer robusthet i strukturen.
Daglige operasjoner

Daglige operasjoner her hjemme gjennomføres kontinuerlig. Jeg vil benytte anledningen til å berømme alt personell som til alle døgnets tider året rundt gjør en formidabel innsats for å løse Forsvarets fredstidsoppgaver.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) leder operasjoner knyttet til overvåking, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse. FOH bruker en rekke enheter som enten er stående eller har meget korte klartider til å løse disse oppgavene.

Nå øker behovet for tilgjengelige enheter samtidig som vi opplever redusert tilgjengelighet på en del av enhetene. Økt nedetid som følge av økt behov for vedlikehold og lengre avbrekk på grunn av manglende reservedeler svekker operativiteten. Eksempler på dette ser vi i luftradarkjeden og de maritime patruljeflyene.

Ambisjonsnivået for dagens operative virksomhet er dimensjonert ut i fra styrkeprodusentens trenings- og øvingsbehov og ikke fra et operativt behov. Utviklingen i 2014 medførte et behov for å intensivere de daglige operasjoner. Økt tilgjengelighet på styrker til denne oppgaven var kun realiserbart gjennom redusert trening/øving. Denne manglende finansieringen av oppgaveløsningen hjemme innebærer at vi spiser av såkornet. Som kjent varer ikke slike løsninger lenge.
Internasjonale operasjoner

Vår internasjonale deltagelse får gode skussmål og norske soldater gjør en formidabel innsats i alle operasjoner/misjoner. Selv om antallet soldater ikke er så høyt for øyeblikket, er deltagelse i internasjonale operasjoner fremdeles viktig for Norges sikkerhet, både direkte og indirekte.

Forsvarets spesialstyrker har gjennom hele året vært engasjert i ISAF-oppdrag i Kabul. Oppdraget med å trene og assistere sikkerhetspolitiet fortsetter i år under Resolute Support Mission (RSM).

Regjeringen har besluttet å delta i den internasjonale koalisjonen mot ISIL i Irak med opp til 120 soldater, med fokus på kapasitetsbygging (trening og rådgivning) av irakiske styrker. Både spesialstyrker og konvensjonelle soldater skal være med, men det er fortsatt en del utfordringer rundt utenlandske soldaters status i Irak. Vi avventer derfor med å sende vårt bidrag til de formelle avtaler er på plass.

Sjøforsvaret har hatt et omfattende engasjement i NATOs stående styrker i 2014. Norge ledet både NATOs stående maritime styrke (SNMG1) og NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1), og deltok med 3 fartøyer på forsommeren. Samtidig var en fregatt og et kystvaktfartøy engasjert i Operasjon RECSYR – en operasjon som tok vesentlig lengre tid enn først forutsatt. Dette var et meget viktig oppdrag, som ble vel gjennomført! Jeg tør ikke tenke på hva konsekvensen kunne vært med kjemiske stridsmidler i hendene på ISIL.

Personell fra Etterretningstjenesten og Hærens Etterretningsbataljon bidrar med informasjons- og analyseeksperter til FN-operasjonen i Mali (MINUSMA) til støtte for overgangsmyndighetene i deres arbeid for å stabilisere landet. I MINUSMA har Hæren også støttet Sverige med ingeniørpersonell for etablering av deres base. Svenskene har leid et komplett base-sett av oss.

Selv om antallet soldater som deltar i internasjonale operasjoner er redusert, er antallet misjoner økt. Det strekker strikken til det ytterste på enkelte områder, og da særlig innenfor FLO, CYFOR og etterretningstjenestens understøttelse av operasjoner.

Jeg hevdet det fra denne talerstolen i fjor, og er sikrere i min sak nå, at for liten del av strukturen er bemannet for de operative leveransene som etterspørres. På lik linje med for liten tilgjengelighet på operative enheter for daglige operasjoner her hjemme, er det for liten robusthet innen en rekke støttekapasiteter i forhold til det antall og den varighet vi har hatt, og har, i internasjonale operasjoner.
Status

Med min beskrivelse av operasjoner ferskt i minne og før jeg går inn på status i Forsvaret, la meg også få lov til å skryte litt. Mye av det vi har er meget godt og det takket være det meget kompetente, oppofrende og tjenestevillig personellet. Vi er gode til det vi gjør. Vi er dedikert og motivert for oppgavene. Jeg ser det selv når jeg er ute på inspeksjon og jeg hører det når jeg får tilbakemeldinger fra mine kollegaer i NATO.

Jeg opplever at våre ansatte og de som er inne til førstegangstjeneste har stort pågangsmot og er stolte av det arbeid som utføres. Jeg lar meg stadig imponere over den innsats som legges ned for stadig å utvikle og forbedre sitt ”lille” område, samt stoltheten for å holde sitt materiell «ship-shape» og klart til bruk.

Jeg må også få berømme menneskene i organisasjonen for deres omstillingsvilje og iherdige arbeid, ofte til ugunstige tidspunkter og til ulempe for familien. Det var nok ikke lett for personellet i 133 og 139 LV å forklare hvorfor de måtte jobbe ekstra i julen. En takk til alle dere som legger ned den ekstra innsatsen og som gjør at vi får dette til. Forsvaret er en god arbeidsplass, og jeg er stolt av å lede denne organisasjonen.

La meg også berømme de mange ildsjeler som har bidratt til å heve anerkjennelsen til våre veteraner. Jeg har selv vært på flere veteranarrangement og har hatt gleden av å besøke veteransenteret på Bæreia i 2014. Det gleder meg at vi nå evner å støtte de som trenger hjelp på en bedre måte enn for noen år siden.

Så til dagens status i Forsvaret. Jeg vil i det etterfølgende kort presentere status i forhold til den ambisjonen som ligger til grunn i Iverksettingsbrevet til forsvarssektoren for perioden 2013-2016 [jf. Prop. 73S (2011-2012)]. Jeg vil også minne forsamlingen på at Prop. 73S hadde fokus på omstilling av Luftforsvaret og modernisering av landforsvaret (Hæren og HV). Den øvrige strukturen var ikke spesielt vurdert i arbeidet med denne langtidsplanen.
Operativ ledelse

La meg starte med status i den operative ledelsen – FOH, støttet av E-tjenesten.

Som beskrevet tidligere ledes operasjoner på en meget profesjonell, effektiv og tilfredsstillende måte. Ambisjonen for FOH er i større grad å rendyrke det operasjonelle nivået. Tiltakene med å etablere en NAOC (National Air Operation Centre) pågår. Felles taktisk ledelse for logistikk-, sanitets- og vertslandsstøtte i Norge ble etablert i desember i fjor. En tilpasset og velfungerende kommandostruktur er i ferd med å finne sin form.

FOH har de siste årene fokusert på utvikling av våre forsvarsplaner. I 2014 har FOH bidratt i utviklingen av NATOs reviderte forsvarsplaner for våre områder. Vi er nesten i mål med et oppdatert planverk nå. Arbeidet har samtidig avdekket en rekke utfordringer både i forhold til vår beredskap og til operative behov.

Etterretningstjenestens viktighet øker i takt med økt usikkerhet i våre nærområder. I tillegg gir den teknologiske utviklingen både nye muligheter og utfordringer. E-tjenesten opplever økt etterspørsel etter deres vurderinger, også fra andre samfunnssektorer. Økt usikkerhet, ny teknologi og økt etterspørsel krever ytterligere satsning på Etterretningstjenesten fremover.
Status i Styrkestrukturen
Luftforsvaret

Det gleder meg at F-35 programmet er i rute og at Forsvaret får leveranse av de to første flyene senere i år. Dette er treningsfly som skal stasjoneres i USA for opplæring av flygere og teknikere. De første kampflyene kommer til Ørland i 2017.

Etableringen av kampflybasen på Ørlandet er også i rute og byggearbeidene har startet, men det er en meget stram tidslinje for å være klar for mottak i 2017. Det er satt av rundt 5,2 milliarder kroner for å anskaffe EBA til våre nye F-35 på Ørland og Evenes. I tillegg vil det også være behov for å gjennomføre modernisering av bygningsmassen til de øvrige kapasitetene som er lokalisert på Ørlandet.

Omstillingen av de øvrige delene av Luftforsvaret følger vedtatt plan og 717 skvadronen (DA-20) er etablert på Gardermoen, Luftvernartilleriet overført til Ørland og helikopterhovedbase etablert på Bardufoss. Lynx fløy siste operative tokt 7. desember i fjor og skal nå utrangeres og avhendes. Fem NH90 helikopter er mottatt, og de starter med operasjoner fra KV fartøy denne sommeren. Etablering av NAOC på Reitan er startet opp. Flytting av GIL til Reitan er utsatt til (etter) 2020. Dette var et nødvendig grep, sammen med utsatt flytting av QRA til Evenes, for å få gjennomføringskraft til omstillingen og sikre operative F-16 leveranser i levetiden.

Overordnet status for Luftforsvarets mange strukturelementer vurderes som tilfredsstillende, men det er ikke til å underslå at enkelte av strukturelementene er svært preget av eldre materiell. Det har i noe tid pågått vurderinger rundt når, med hva og hvordan noen av disse kapasitetene skal erstattes. Dette gjelder spesielt for luftvarsling og maritime overvåkningsfly (P3 Orion).
Hæren

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Brigadesystemet er viktig for å oppnå synergi med fellesoperative ressurser og for å kunne anvende landmakt i hele konfliktspekteret.

2 Bn er nå omvæpnet til en lett motorisert bataljon. Brigadens kampkraft og reaksjonsevne styrkes og Panserbataljonen videreutvikles som bataljonsstridsgruppe. Hæren utvikler nå høyere grad av profesjonalitet med vervede og bruk av 18 måneders førstegangstjeneste for kompetansekrevende stillinger. Dette styrker evnen og handlefriheten til å kunne reagere raskt på utfordringer.

Det gjennomføres betydelige materiellinvesteringer til Hæren, blant annet nye og oppgraderte CV90 kampvogner, og det planlegges med oppgradering av hovedkampsystemet stridsvogner LEO 2 med støttevogner. Dette gir økt samhandlingsevne, mobilitet, beskyttelse og ildkraft.

Norge terminerte innkjøp av nytt artillerisystem Archer. Arbeidet med å finne erstatning for dagens aldrende artillerisystem er derfor forsinket, men det er høyt prioritert å finne en løsning.

Grensevakten er videreutviklet med nytt grensevaktkonsept og nye grensestasjoner. Den første ble tatt i bruk i 2014 og den siste skal stå ferdig tidlig i 2016. Det nye konseptet øker grensevaktens reaksjonstid og utholdenhet.

Hær-reserven er etablert som et viktig beredskapstiltak for å kunne bemanne viktige funksjoner i en langvarig krisesituasjon. Som hovedregel disponeres samtlige vernepliktige i inntil 3 år.

Både kampavdelinger og støttefunksjoner står foran fornyelser og oppgraderinger av materiellparken og den overordnede status og fremdrift er tilfredsstillende. Sammen med økt profesjonalisering vil dette øke tilgjengelighet, reaksjonsevne og kampkraft for Hærens kapasiteter.

Budsjettsituasjonen har gjort det nødvendig å gjøre harde prioriteringer. Derfor har blant annet kampluftvern og enkelte investeringer i kampstøttesystemer blitt skjøvet ut i tid til etter 2017.
Heimevernet

Utvikling av Heimevernet ligger foran planen. Heimevernet fikk ekstrabevilgning i 2014, dette har blitt brukt til økt trening og utdanning, samt bidratt til at materielloppfyllingsgraden nå er over 70 %.

HV er meget relevant i forhold til det som har vært omtalt som «Hybrid krigføring». Lokalkunnskap kombinert med økt kvalitet og treningsstandard på Heimevernet anser jeg som en meget god og relevant investering.
Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har, som jeg tidligere har vært inne på, de siste 18 månedene hatt meget høy aktivitet, og da spesielt i fregattvåpenet. Dette har vært en utfordring og leveransen har vært ut over det som organisasjonen er dimensjonert for. Strikken har vært strukket langt, på grensen til det uforsvarlige, for å kunne stille den etterspurte leveransen. Det har tydelig fremkommet at manglende robusthet er utfordrende ved behov for økt aktivitet.

Nytt sjømålsmissil (NSM) er ytterligere testet og leverer tilfredsstillende på alle måter. Missilene er om bord og nye luftvernmissiler (ESSM II) planlegges anskaffet. Sjøforsvaret er også påvirket av justeringer i investeringsporteføljen, hvor flere prosjekter er kansellert eller skjøvet ut i tid. Her kan nevnes oppgradering av Mineryddere og mini-ROV til Kystvakten. Innfasingen av logistikkfartøy går imidlertid etter planen. Gledelig er det at Regjeringen nylig har besluttet at en eventuell fremtidig erstatning av Ula-klasse undervannsbåter skal baseres på nyanskaffelse og ikke en levetidsforlengelse av klassen.
Forsvarets spesialstyrker

Forsvaret spesialstyrker, organisert som én enhet, feirer sin 1.årsdag nå på onsdag.

Spesialstyrkene er et prioritert strukturelement og jeg er godt fornøyd med utviklingen så langt. 2014 har vært et år for å etablere og konsolidere den nye organisasjonen.

Forsvarets spesialstyrkers kvaliteter får svært gode skussmål, ikke bare her hjemme, men også blant våre allierte. Dette er resultat av langsiktig jobbing, strategiske partnere og ikke minst den profesjonalitet de har vist i operasjoner.

Samtidig har jeg også forventninger om videre utvikling innen spesialstyrkekapasiteten. Det var hovedrasjonale for å samle kommandoene under Forsvarets spesialstyrker.
Status i støttestrukturen
FLO, FSAN og CYFOR

Vår støttestruktur er representert ved Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarets sanitet og Cyberforsvaret. Avdelingene skal sørge for tilstrekkelig beredskap for understøttelse av hele Forsvaret samtidig, både i styrkeoppbygging og gjennomføring av operasjoner. Fokus på effektivisering i Forsvaret har nok rammet støttestrukturen hardest og organisasjonen er i dag innrettet hovedsakelig mot fredstidsdrift. Det er derfor ikke overraskende at planarbeidet har avdekket mangler i den beredskapsmessige dimensjonen.

Forsvarets logistikkorganisasjon har de siste årene fokusert på effektivitetsforbedringer, og da særlig innen verksteddriften. Dette har båret frukter og de forbedringene vi nå ser kommer hele Forsvaret til gode. Det er fremdeles muligheter for effektivisering, men vi må i sterkere grad ha fokus på å avveie effektiviseringskravene mot behovene for å styrke beredskap og bevare operativ evne.

Videre har FLO, sammen med HV, utviklet et nytt forsyningskonsept for HV som jeg har store forhåpninger til. Konseptet baserer seg på sentralisert lagring, med bruk av sivile logistikk-leverandører for distribusjon av nødvendig logistikk. Dette konseptet ser meget lovende ut!

Forsvarets Sanitet (FSAN) har også fokus på anvendelse av sivile ressurser til sanitetsstøtte i operasjoner og nødvendige avtaler med det offentlige helsevesen for å dekke de operative behov. De er i ferd med å finne en organisering av sanitetstjenesten som vil bidra til økt kapasitet av den kompetansen vi trenger i både nasjonale og internasjonale operasjoner, men som vi ikke kan ha på plass i strukturen hele tiden.

Cyberforsvaret (CYFOR) skal sikre at Forsvaret har tilfredsstillende og sikre kommunikasjonssystemer. Den siste tids fokus på andre aktører sin utnyttelse av CYBER-domenet viser med all tydelighet at dette er en viktig kapasitet for Forsvaret.

Informasjonsinfrastrukturen i Forsvaret omfatter et svært bredt spekter av systemer, fra radiolinje til satellitt. I tillegg driftes et stort antall systemer fra ugradert til hemmelig. Den rivende utviklingen innen IKT gjør det utfordrende å oppdatere systemene og opprettholde sikker drift.

Det blir derfor stadig viktigere å redusere antall systemer innen IKT, standardisere og utnytte den sivilt drevne utviklingen til det beste for Forsvarets løsninger. Jeg er meget opptatt av at vi må beskytte sikkerheten for våre IKT-systemer. Dette er essensielt og særdeles viktig i krise og krig.

Fortsatt effektivisering av støttestrukturen er viktig for Forsvarets videre utvikling. Effektivisering gjennom smart bruk av sivile løsninger ønsker jeg å se mer av.

Oppsummert vil jeg si at status 2 år inn i gjeldene langtidsplan er i tråd med de gitte mål og ambisjoner. Mye er bra, men gårsdagens forutsetninger, mål og ambisjoner er ikke samsvarende med det behov som dagens situasjon krever for reaksjonsevne og tilgjengelighet. I tillegg har vi vært nødt til å foreta visse nedprioriteringer på investeringssiden og de vil påvirke vår evne til å nå målsettingene i planperioden.
Veien videre i LTP

En av forutsetningene for finansiering av målsettingene i LTP var at Forsvaret i 4 årsperioden skulle effektivisere internt tilsvarende en samlet effekt på 640 millioner kroner innen utgangen av 2016. Halvveis i perioden kan jeg slå fast at dette er en meget vanskelig oppgave.

Potensialet for effektivisering er absolutt til stede, men effekten av de tiltak som foreslås vil ikke oppnås i perioden. På toppen av denne utfordringen har forsvarssektoren, som øvrige deler av staten, fått pålegg om ytterligere rasjonalisering og effektivisering i størrelsesorden 0,5-0,6 % av driftsbudsjettet. De frigjorte midlene er ikke øremerket til fortsatt bruk i Forsvaret. Dette medfører at driftsmidlene i Forsvaret i 2016 vil ligge minst 320 millioner kroner under forutsetningen, selv om tildelinger til Forsvaret opprettholdes i tråd med intensjonen i gjeldene LTP.

To år inn i LTP-perioden er budsjettet så stramt at for å håndtere uforutsette hendelser som sprekkdannelsene på F-16 er jeg er nødt til å balansere i driftsbudsjettet ved å redusere aktivitet i alle deler av Forsvaret.

Tilsvarende stramt er det også på investeringsbudsjettet. Jeg har allerede synliggjort noen av de grep som er tatt for å balansere investeringsbudsjettet de neste årene. Materiellinvesteringsplanen er nylig gjennomgått for å tilpasse porteføljen til tilgjengelige rammer. Noen prosjekter vil bli avsluttet eller få justert fremdrift og omfang. Dette er beklagelig, men samtidig nødvendig for å sikre at Forsvarets prioriterte behov blir ivaretatt.

Jeg er glad for tilleggsfinansieringen til F-35. Uten denne, ville utfordringene på investeringsbudsjettet ha vært betydelig større.

Imidlertid ser jeg at planforutsetningene og de økonomiske rammene for den gjeldende langtidsplanen ikke holder slik det var forutsatt. Hvis ikke de økonomiske rammene styrkes, må det kuttes i Forsvarets struktur.
FMR

De økonomiske utfordringene sammen med den nye sikkerhetspolitiske situasjonen er hovedårsakene til oppdraget om et fagmilitært råd. Videre gir den teknologiske utvikling muligheter som er interessante i forsvarssammenheng. Her må vi utnytte potensiale for å opprettholde vår operative evne på enkelte områder til langt lavere investerings- og driftskostnader enn dagens løsninger. Utviklingen innenfor rombaserte systemer er interessant, likeså utviklingen innen autonome systemer.

Den økonomiske krisen i Europa har medført store kutt i alliertes forsvarsbudsjetter. Dette har ikke bare konsekvenser for den enkelte nasjon, men også NATOs totale forsvarsevne. Relativt sett har Norges militære størrelse i NATO økt, og det er økte forventninger til vår deltagelse i alliansen.

Jeg har her i kveld gitt en beskrivelse og status i utviklingen av Forsvaret opp mot et sikkerhetspolitisk bakteppe. Jeg håper jeg har klart å synliggjøre både de umiddelbare utfordringene og de utfordringer som må løses på lengre sikt.

Heldigvis er det noe mer tid tilgjengelig for å gjøre de rette langsiktige grep. Utfordringene er så store at det er behov for å gjøre en helhetlig gjennomgang av innretning og struktur for fortsatt å kunne ha et relevant Forsvar i fremtiden.

I den sammenheng står vi i utarbeidelsen av det fagmilitære rådet overfor flere dilemmaer og avveininger i tiden fremover, og før jeg adresserer noen av disse, la meg kort nevne de viktigste fastpunktene som legges til grunn.

· Forsvarets 9 oppgaver står uendret

· Forsvaret av Norge gjennomføres innenfor NATO rammen.

· Totalforsvarskonseptet videreføres

· Verneplikten ligger fast
Dilemmaer

De økonomiske rammene for anbefalingen er gitt. En videreføring av 2015 nivået er svært langt unna målet om 2 % av BNP som NATO toppmøtet vedtok. Disse rammene medfører, enkelt sagt; skal vi ha noe nytt inn, så må noe annet ut.

Dette er ikke den eneste utfordringen eller dilemma jeg står overfor. La meg dele noen av disse med dere.
Beredskaps og reaksjonsevne

Vi har ikke militære styrker fra andre nasjoner stasjonert på norsk jord. Med den antatt korte varslingstiden betyr det at førstelinje-forsvaret av Norge skjer med de deler av vårt innsatsforsvar som har kort reaksjonstid (dager/uker). Reaksjonsevne koster, og skal midler frigjøres til økt reaksjonsevne må strukturen reduseres.

Kortere reaksjonstid vil også være utfordrende i forhold til hvilke deler av strukturen som kan basere seg på vernepliktige. Her er flere modeller mulig, varierende fra et helprofesjonelt innsatsforsvar hvor førstegangstjenestene benyttes som en rekrutteringsbrønn på den ene siden, til et vernepliktsbasert forsvar hvor siste kontingent (befal og de sist dimitterte menige) utgjør innsatsforsvaret på den andre siden.
Dybde

Forsvaret er redusert til et minimumsnivå innen de fleste disipliner. Forsvarets utfordring er allerede å opprettholde en tilstrekkelig dybde i terskelforsvaret uten åpenbare svakheter som kan utnyttes av en aggressor. Økt engasjement i NATO kombinert med kortere varslingstid vil produsere flere slike svakheter. Redusert dybde i strukturen vil bety at vi må velge mellom nasjonal beredskap og NATO engasjement.
Bredde

Et førstelinje-forsvar må ha en viss bredde for å kunne ta opp kampen i de domener som blir utfordret. Huller i vår bredde vil bli utnyttet. Samtidig står Forsvaret overfor nye militære kapasiteter som kan bli brukt mot oss, som f eks langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Dette er kapasiteter som vi må evne å motstå. En redusert bredde vil innebære at vi må oppgi det balanserte Forsvaret, sårbarheten øker og enkelte oppgaver vil ikke lenger kunne løses tilfredsstillende. Flernasjonale løsninger kan bidra til å opprettholde bredden, men dette vil medføre at andre stater får et ansvar for førstelinje forsvaret av Norge.

De økonomiske rammene som er gitt tvinger frem vurderinger om alternative innretninger av dagens Forsvar. I så måte ønsker jeg en debatt om det fremtidige norske forsvar velkommen, og ser frem til utredningene både fra ekspertgruppen Forsvarsministeren nylig nedsatte og det regjeringsoppnevnte vernepliktsutvalget.
Økonomi / Drift

En annen utfordring vi må adressere er stadig økte driftskostnader i Forsvaret. Det fagmilitære rådet vil måtte balansere mellom ambisjon, struktur og ressursrammer. For å oppnå denne balansen må vi bli flinkere til å identifisere og vurdere alle sider av fremtidig kostnadsvekst, for å unngå å måtte jobbe kontinuerlig i en økonomisk motbakke.

Nytt og avansert materiell er mer kostnadskrevende enn materiellet det erstatter. Samtidig er Forsvaret en type virksomhet som er avhengig av å holde tritt med utviklingen. For å være relevant må vi stadig forbedre ytelsen til de militære innsatsmidlene, både organisatorisk og teknologisk, og enhetskostnadsvekst er derfor uunngåelig. Det er ikke et alternativ å anskaffe gårsdagens materiell til våre soldater.

Funksjonell EBA er en av premissene for Forsvarets operative evne og beredskap. Samtidig ser jeg det som utfordrende at EBA kostnadene legger beslag på en såpass stor andel av Forsvarets driftsbudsjetter. Nøkkelen til å redusere EBA-kostnadene er nøkterne behovsbeskrivelser og nøkterne løsninger, samtidig som overflødig EBA fortløpende utrangeres og avhendes. En reduksjon i antall bygninger og steder vi er lokalisert, sammen med annen bruk av markedsmekanismer, må vurderes for å redusere driftskostnadene innen EBA.

Innenfor alle andre områder av virksomheten må de valgte virksomhetsmodeller utfordres for å se om det finnes mer økonomisk lønnsomme løsninger for Forsvaret. Et viktig område blir å se ytterligere på hva Totalforsvaret eller sivile aktører kan bidra med for å redusere Forsvarets driftsutgifter, og/eller til å opprettholde nødvendig beredskap.
Avslutning

Jeg har her i kveld snakket mye om de utfordringer Forsvaret står overfor. Jeg har forsøkt å være åpen og ærlig, og noen vil sikkert hevde at jeg svartmaler situasjonen.

Svært mye er bra i Forsvaret og det legges ned mye god innsats. Personellet er motivert og aktiviteten er høy, treningen og øvingen er god, daglige operasjoner både nasjonalt og internasjonalt er så langt gjennomført tilfredsstillende.

Jeg har synliggjort at status i hovedsak er der gjeldende langtidsplan legger opp til at Forsvaret skal være. Men, stram økonomi, endrede planforutsetninger og vanskeligheter med å frigjøre tilstrekkelige ressurser gjennom effektivisering, gjør det utfordrende å opprettholde ambisjonen i planen.

Jeg har tegnet et bilde av en endret sikkerhetspolitisk situasjon som har krevd og vil kreve ytterligere endringer i dagens forsvar. I vår region krever dette økt overvåking og tilstedeværelse for å opprettholde nødvendig stabilitet og trygghet. Forsvarets handlingsrom er begrenset, og vi kan på kort sikt kun omprioritere bruk av aktivitetsrelaterte midler.

Jeg har vært klar på at det er behov for flere endringer og harde prioriteringer i tiden fremover for fortsatt å være relevant og troverdig i fremtiden. Tilsvarende klare har Regjeringen vært på det samme i rammeskrivet for oppdraget om et fagmilitært råd.

Jeg har her i dag presentert dere for en rekke utfordringer, både eksterne og interne, som ligger til grunn for oppdraget om det fagmilitære rådet. Utfordringene er av er av en slik karakter og har et omfang som gjør det nødvendig å se på alle sider av Forsvaret.

Vi ser at de fremtidige operative militære behov gjør det vanskelig å redusere i bredden eller dybden av dagens struktur, uten at vi gjør oss mer sårbare. Samtidig vet vi at dagens tildelinger, som i grovt har ligget fast for Forsvaret de siste 10 år, ikke er tilstrekkelig for å finansiere dagens forsvar inn i fremtiden.

I utarbeidelsen av det fagmilitære rådet arbeides det nå hardt med å identifisere ytterligere områder for rasjonalisering, og Forsvaret skal gjøre sitt for å bidra til finansiering av det fremtidige Forsvaret. Som jeg har vært inne på må Forsvaret redusere antall steder hvor vi er lokalisert og/eller redusere i organisasjonen, skal dette monne i tilstrekkelig grad. Som dere forstår, står vi overfor en rekke tøffe og tunge valg.

Jeg legger heller i skjul på at jeg her i kveld har ønsket å bidra til en forsvarsdebatt. I så måte håper jeg har klart å anspore noen til en debatt om hvilket forsvar Norge bør ha og hvilken ambisjon som skal ligge til grunn for dette.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 13. januar 2014

Forsvarssjefens nyttårsforedrag – Admiral Haakon Bruun-Hanssen

«Forsvaret ved inngangen i 2014 – Status og utfordringer»

Gode forsvarsvenner, Godt nytt år!

Det er nå 20 år siden forrige Forsvarssjef i mørkeblå uniform stod på denne talerstolen. I kveld er det med stolthet og spenning jeg vil dele mine betraktninger om status og utfordringer i Forsvaret.

Som utdannet navigatør forstår jeg betydningen av å ha en god avfarende plass. Det holder ikke bare å vite hvor du skal. Du må også vite hvor du kommer fra. Jeg har benyttet den relativt korte tiden i stillingen som Forsvarssjef til å danne meg et bedre bilde av nå-situasjonen og status.

Og la meg tidlig poengterer at det er veldig mye som er meget bra i Forsvaret. På de fleste områder er Forsvaret i svært god skikk. Jeg måtte ikke til Oslo for å se dette.

Det er samtidig ikke til å legge skjul på at vi også har viktige utfordringer foran oss. Et hovedanliggende for meg i kveld er å løfte fram noen av disse.

Jeg vil likevel starte med nåsituasjonen og når det gjelder status i Forsvaret så er det to forhold som opptar meg spesielt.

Jeg vil først snakke om den operative evnen slik den kommer til uttrykk i daglige operasjoner og løsning av Forsvarets oppgaver. Og det er kanskje ikke overraskende, men det er særlig her jeg ser de største utfordringene framover.

Dernest vil jeg angi en status for arbeidet med implementeringen av Langtidsplanen for Forsvaret (2013-2016). Avslutningsvis vil jeg gi noen korte betraktninger omkring kompetansereformen og allmenn verneplikt.

Forsvarsministeren presenterte et overordnet sikkerhetspolitisk bilde i forrige uke, hvor fravær av en direkte militær trussel mot Norge, et svekket militært Europa og USAs fokusering mot Stillehavet var sentrale tema.

Jeg støtter fullt ut den beskrivelsen som ble gitt. Fra dette overordnede bildet kan jeg se flere konsekvenser for Forsvaret, men først og fremst så kan det forventes at Forsvaret må ta et større ansvar i vårt eget nærområde.

Prp.73 S innfører en ny oppgave til Forsvaret. ”Forsvaret skal utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO medlemskapet.” Selv om oppgaven og begrepet er nytt, er det ikke noe nytt i innhold. Oppgaven er å drive avskrekking i den hensikt å forebygge bruk av militærmakt mot Norge. Vårt NATO medlemskap og NATOs troverdighet som sikkerhetsgarantist er vårt fremste ankerfeste.

I en periode med nedgang i militære kapasiteter i Europa vil det være viktig at sikkerhetsgarantien opprettholdes og at Forsvaret oppleves å ha en troverdig evne til å drive avskrekking i våre områder. Kjernen i en slik avskrekking er tilgjengelig og relevant kampkraft samt vilje til å benytte denne.

Vår troverdighet i avskrekking ligger i gjentatte demonstrasjoner av denne vilje og evne, både i hjemlige områder og under internasjonale operasjoner i fjerne himmelstrøk.

La meg trekke frem noen eksempler på slik demonstrasjon av vår militære evne:

  • Kystvaktens kontinuerlige nærvær i Nord-områdene med gråmalte skip, deres rettferdige og håndfaste håndhevelse av norsk suverenitet og suverene rettigheter, er første møte med vårt terskelforsvar.
  • Vår F-16 QRA som alltid er på vingene og identifiserer russiske militære fly som flyr vestover langs vår kyst. En relevant og årvåken beredskap.
  • Norske spesialstyrker på gatene i Kabul som bekjemper komplekse terrorangrep. Et synlig bilde på høy kompetanse.
  • Norske F-16 som dag etter dag leverte presisjonsvåpen på mål i Libya. Politisk vilje og militær kvalitet på øverste hylle.
  • Våpenøvelsene med Norsk Sjømålsmissil (NSM) i Andfjorden høsten 2012, hvor både fregatten og korvetten traff sine mål på mer enn 100km avstand. Video av våpenøvelsene ble lagt ut i media, og er et synlig bevis på at vår modernisering også gir økt militær kraft.
  • Øvelse COLD RESPONSE med mer enn 16000 deltagere fra mange NATO land som trener og øver i vårt arktiske klima.

Både i media og fra denne talestolen er det blitt stilt spørsmål ved realismen i vurderinger av Forsvarets operative evne. Det er hevdet at den reelle situasjon i Forsvaret holdes skjult. Mitt mål i dag er å bidra til et mest mulig riktig bilde av vår operative evne.

La meg starte med det grunnleggende.

Forsvarets rasjonale er å forsvare Norges sikkerhet, interesser og verdier mot eksterne trusler og angrep. Regjeringen har gitt Forsvaret 9 oppgaver med tilhørende ambisjonsnivå som vi skal ha operativ evne til å løse.

Vi har i dag et innsatsforsvar som skal kunne løse det brede spekteret av oppgaver. Beredskapstider fastsettes med utgangspunkt i besluttet ambisjonsnivå. Avdelinger og enheter stiller klar med operative kapasiteter snarest mulig og senest innen den beredskapstid som er gitt. Forsvaret er til enhver tid klar til innsats med flere ulike operative kapasiteter og over hele spekteret av oppgaver. Det er dette vi kaller operativ evne, altså som et mål på hva Forsvaret leverer nå og hva Forsvaret kan levere ved et økt trusselnivå.

Modellen, som er hentet fra NATO, og som Forsvaret benytter for å vurdere operativ evne tar utgangspunkt i noen fastsatte rammebetingelser. Disse er Forsvarets oppgaver, den operative strukturen, ambisjonsnivået (inkludert klartider) og økonomi.

Basert på de gitte rammebetingelser har Forsvaret utledet operative krav. Dette er innen områdene evne og kapasiteter, reaksjonsevne, deployerbarhet, utholdenhet og interoperabilitet. Disse skal igjen kunne gis en objektiv vurdering.

Hver enkelt strukturenhet vurderes opp mot de operative krav i fastsettelsen av den operative evnen. Denne modellen har som utgangspunkt at de nevnte rammebetingelsene er tilstrekkelige for å løse Forsvarets oppgaver. Dermed vil en tilfredsstillelse av de operative krav medføre at Forsvaret har en operativ evne til å løse Forsvarets oppgaver.

Hvordan er nå den operative evne i dag? Det kan best illustreres med å belyse noen av våre pågående operasjoner og enkelte forhold rundt øvrige deler av Forsvarets oppgaver.

La meg begynne med en del av strukturen jeg kjenner svært godt – Forsvarets operative hovedkvarter. Dette er det operative navet i Forsvarets virksomhet. Herfra ledes alle våre operasjoner og øvelser. Her sitter vår fremste kompetanse til å planlegge og lede militære operasjoner. Forsvarets fredstidsoppgaver gjennomføres som en kontinuerlig operasjon som sikrer hovedkvarteret praktisk erfaring med å lede operasjoner hver dag. Operasjoner og øvelser evalueres fortløpende og bidrar til forbedring av kompetanse, prosedyrer og prosesser, samt å avdekke mangler og svakheter i styrkestrukturen.

FOH ble i november 2013 erklært fullt operativ etter en ekstern evaluering. Hovedkvarteret er meget godt kvalifisert for å lede militære operasjoner. De bruker NATO prosedyrer gjennomgående, og har jevnlig samarbeid med Joint Force Commander Brunssum og Joint Warfare Centre i Stavanger. Fra sistnevnte får vi tilgang til erfaringer fra NATOs pågående operasjoner.

Overvåking og etterretning er en sentral del i internasjonale operasjoner og under daglige operasjoner her hjemme. Disse gir grunnlag for å produsere oppdaterte situasjonsbilder til nasjonale beslutningstakere så vel som norske styrker i felt. Slike situasjonsbilder deles også med NATO.

Vi må erkjenne at økt aktivitet i nordområdene, både militært og kommersielt, bringer med seg et økt behov for å overvåke stadig større områder. Samtidig er den operative leveransen med våre maritime patruljefly (MPA) for lav. Gapet mellom behov og leveranser er dessverre økende. Ulike alternativer for å øke kapasiteten innen maritim overvåking er til vurdering.

Lengst mot øst, gjør Grensevakten en stor og viktig jobb. Vi har å gjøre med hovedsakelig vernepliktige soldater, og de løser sine oppgaver på riksgrensen til Russland på en forbilledlig måte. Schengen evalueringen i 2012 ble bestått med glans.

Det ble den blant annet fordi disse ungdommene er godt skolert, trenet og motivert og løser oppgavene med stort ansvar. Soldatene har militær opplæring samt et 40 timers politi-kurs. De får noe av sin myndighet fra sjef FOH (Suverenitetshevdelse) og noe fra politimesteren i Øst-Finnmark (Myndighetsutøvelse etter Riksgrenseloven og Schengen avtalen). De er et at flere gode eksempel på praktisk samarbeid mellom Forsvaret og politiet. Og la meg legge til. Det er også glimrende eksempel på kvaliteten vi oppnår gjennom å rekruttere unge kvinner og menn gjennom førstegangstjenesten.

Suverenitetshevdelsen på sjøen ivaretas primært av Kystvakten, men marinen bidrar ved behov, noe som gir mulighet for tilpasset og proporsjonal respons. I luften er det beredskapsflyene i Bodø (QRA) som ivaretar denne oppgaven. Beredskapen er meget god på disse områdene og oppdragene løses raskt og effektivt når de oppstår.

Myndighetsutøvelsen på sjøen håndteres av Kystvakten med sine 15 fartøyer. Med dobbel besetning på 13 av fartøyene har de kontinuerlig nærvær i prioriterte områder. I 2013 gjennomførte de 1660 fiskeri-inspeksjoner, noe som resulterte i 57 anmeldelser eller oppbringelser. Dette er på nivå med tidligere år. Utnyttelsesgraden av Kystvaktfartøyene er også på et stabilt høyt nivå. Kystvakten utførte i tillegg 159 søk og redningsoppdrag og over 3000 oppdrag for andre etater.

Vi ser samtidig slitasje og mangler. Nordkapp klassen er nå mer enn 30 år gamle. Fartøyene sliter med mange defekter og mangelfull tilgang på reservedeler. Disse fartøyene planlegges derfor erstattet rundt 2020. I tillegg har mangelen på tilstrekkelig helikopter timer til Kystvakten vært prekært over flere år. Dette har svekket evnen til å avdekke brudd på fiskerilovgivningen. Det planlegges å starte operasjoner med NH90 fra KV fartøyene til våren. Det vil likevel ta år før disse leveransene er tilfredsstillende.

Redningstjenesten har levert over 1400 rednings- og ambulanseoppdrag i 2013. Sea King helikoptrene er gamle, og driftsutfordringene er nå betydelige. Anskaffelsen av AW101 hilses velkommen, og Forsvaret ser frem til at disse avløser Sea King innen 2020. Anskaffelse av AW101 parallelt med en forsinket innføring av NH90 vil by på utfordringer for både Forsvarets logistikkorganisasjon og Luftforsvaret. Innføring av to nye helikoptersystem samtidig stiller krav til økt kapasitet og kompetanse hos disse organisasjonene.

Forsvaret bidrar til samfunnssikkerheten på en rekke områder. I 2013 har Forsvaret hatt 2+2 Bell 412 helikoptre i beredskap til støtte for politiet. Beredskapen er levert 100%.

Fra sommeren 2013 har både FSK/HJK, som førøvrig nå har skiftet navn til bare FSK, og MJK vært på beredskap til støtte for politiet. Begge avdelingene er godt trent for oppdraget og de øver regelmessig sammen med politiet. Forsvarets avdelinger har i 2013 også hatt ca. 350 oppdrag knyttet til rydding av eksplosiver av ulike typer og kategorier.

I sum er Forsvarets evne til å løse fredtidsoppgaver meget god, men det er nødvendig med fortløpende investeringer slik at ambisjonsnivået kan opprettholdes. I tillegg må ambisjonsnivået for maritim overvåking revurderes.

Fra våre operasjoner internasjonalt er det også svært mye bra.

For nøyaktig en måned siden møttes to norske fregatter i Middelhavet. KNM Fridtjof Nansen på vei hjem etter 6 måneder i NATO-operasjonen ”OCEAN SHIELD” utenfor kysten av Somalia. KNM Helge Ingstad på vei til Kypros og Syria for å delta i operasjon RECSYR (Removal of Chemical Agents from Syria).

Om 10 dager avslutter KNM Fridtjof Nansen sin 8 måneders periode som flaggskip i NATOs stående fregatt/destroyer styrker. Rollen overtas av en ny norsk fregatt, KNM Thor Heyerdal, for de neste 6 månedene. Også denne gangen blir styrken ledet av en norsk flaggoffiser.

KNM Fridtjof Nansen og styrkeledelsen får ros i NATO for sin innsats i Adenbukten. De bidro til bedre koordinering av ressursene og bedre dekning i området mellom de tre maritime styrkene (NATO, EU og CMF) og bidragene fra en rekke enkeltnasjoner. KNM Fridtjof Nansen med marinejegerlagene opererte tett på den somaliske kysten i de områdene hvor piratene har sine reder. Slik etablerte de en tydelig og robust trussel som trolig avskrekket mange kapringstokt i startgropen. Det at ingen vellykkede kapringer fant sted kom altså ikke av seg selv.

Fartøyet var i sjøen, på oppdrag ca. 150 av 180 døgn uten feil eller defekter. Et resultat ingen andre nasjoner kan vise maken til og som Sjøforsvaret i det året de skal feire sitt 200 års jubileum kan være meget stolte av.

Under sin tale i fjor hadde min forgjenger en utførlig gjennomgang av den norske innsatsen i Afghanistan. Jeg nøyer meg derfor med å gi en kort status. I Afghanistan fortsetter nedtrekket av norske styrker i takt med nedtrekket i alliansen. Vi har imidlertid fortsatt ca. 200 soldater i International Security Assistant Force (ISAF) operasjonen og leverer viktige bidrag som politi mentorer i Mazar-e-Shariff (MeS) og Kabul. Spesialstyrkene våre i TF 51 har gjort og gjør fortsatt en fremragende jobb med å bygge kompetansen og ferdighetene til det afghanske spesialpolitiet i Crisis Response Unit (CRU). Så vel våre allierte som det afghanske innenriksministeriet ønsker å forlenge TF 51 utover 2014.

Police Advisory Team (PAT) i MeS skal etter planen avsluttes 10. mai i år. Dette markerer slutten på våre utøvende bidrag i nordregionen. Som en konsekvens vil ”CAMP NIDAROS” bli tømt og avhendet i løpet av sommeren. En betydelig redusert National Contingency Commander (NCC) og National Support Element (NSE) overføres til Kabul for understøttelse av TF 51 ut 2014. Dette reduserer vårt bidrag i ISAF med ca. 50% i forhold til i dag.

NATO planlegger å videreføre et begrenset engasjement i Afghanistan etter 2015. Dette engasjementet som betegnes ”Resolute Support Mission” (RSM) er avgrenset til trening, rådgivning og støtte. Forutsetningen for et slikt oppdrag er at det inngås avtale mellom Afghanistan og NATO. Det foreligger forskjellige planalternativer for RSM, hvor den totale styrke varierer, og Norges bidrag ikke er besluttet.

Dette er bare noen eksempler på viktige internasjonale bidrag til fred og sikkerhet. Sammen forteller de oss at norske styrker er og vil fortsette å være etterspurt i internasjonale operasjoner. Jeg tror det er flere grunner til dette.

For det første har Norge relativt sett blitt en større militærmakt innenfor NATO alliansen på 28 land. For det andre har vi økonomi til å bruke militære styrker i operasjoner i langt større grad enn mange andre NATO land. For det tredje leverer det norske forsvaret alltid fullverdige bidrag, og for det fjerde så leverer Norge alltid høykvalitative styrker som løser oppdraget.

Ja, vi må i dag erkjenne at Norge ikke utelukkende er en importør av sikkerhet fra NATO, men at vi nå også er en viktig eksportør for den sikkerhet NATO gir sine medlemsland og det internasjonale samfunn. Norge er blitt en foretrukket partner for mange i ulike sammenhenger. Dette gleder meg som FSJ. Forholdene gir Norge muligheten til å bli en viktigere aktør og premissgiver i NATO. En mulighet vi bør utnytte.

Norge høster altså mange lovord fra allierte og samarbeidspartnere i internasjonale operasjoner. Vår anseelse innad i alliansen har økt de senere år, samtidig merkes en økende etterspørsel og forventning om norske styrkebidrag i operasjoner. Vi har tatt på oss viktige og krevende oppgaver, og løst også dem på en meget god måte. De erfaringene vi har ervervet omsettes til økt operativ evne her hjemme.

Like fullt skal vi også merke oss følgende: Hver gang spørsmål om nye bidrag kommer, blir vi påminnet om hvor små og tynt bemannet strukturen vår er. Konsekvensen av en «lean» fredstidsbemanning gir utfordringer når et relevant styrkebidrag skal sammenstilles samtidig som pålagte beredskapskrav og styrkeproduksjon skal ivaretas her hjemme.

For nøyaktig en uke siden ble det fra denne talerstolen understreket at omstillingen til innsatsforsvar har gitt et forsvar med evne til raskt å stille i relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og som er god på sine fredstidsoppgaver. Dette helt sammenfallende med min beskrivelse og vurdering av våre daglige operasjoner, hjemme og ute.

Det ble samtidig pekt på en kostnad knyttet til den samme omstillingen: At vi kan ha sluppet oss for langt ned på enkelte områder, og at selve ryggraden – evnen til å forsvare Norge i krise og krig med utholdenhet og dybde i strukturene, ikke er så solid som vi kunne ønske.

Omstillingen og moderniseringen av Forsvaret har gitt oss bedret kapasitet gjennom nye systemer og våpenplattformer. Nye fregatter og korvetter har økt vår sjømilitære kapasitet betydelig. Antall våpen er doblet og rekkevidden på våpnene er mer enn 4-doblet. Hvert fartøy har betydelig større slagkraft enn forrige generasjon. En sammenligning på antall skrog med tidligere er derfor meningsløst. De nye havgående kystvaktfartøyene av Barentshav-klassen har økt kapasiteten og utholdenheten for maritim krisehåndtering. Innføringen av hurtige reaksjonsstyrker i Hæren har bedret Forsvarets evne til å forsterke posisjonen i utsatte områder dersom dette blir påkrevet, og nye C-130J transportfly har bedret mobiliteten i slike sammenhenger. GPS-, laserstyrte bomber og lengre rekkevidde på andre våpen gir kampflyflåten en vesentlig forbedring innen både luft til luft og luft til bakke operasjoner.

Vi øver og trener mere, med høy kvalitet i alle deler av Forsvaret. Treningen og øvingen er blitt mer effektiv, blant annet gjennom å hente impulser fra allierte nasjoner. Eksempler på dette er Tiger Air Meet, Cross Border Training, marinefartøyenes oppøving i UK og USA, og nå sist Artilleri bataljonen på øvelse i Tyskland. Her hjemme er Felles operative arenaer etablert for å styrke samtreningen på tvers av forsvarsgrener og avdelinger. Denne øvingsformen er en suksess. I tillegg er de siste års store øvelser i Forsvaret vært viet beredskap, kommando og kontroll og kampkraft i Forsvarets mest krevende oppgaver. Erfaringene fra disse øvelsene viser at Forsvarets kapasiteter jevnt over holder en høy standard.

Vi har mye og solid kompetanse: De siste 10 års erfaringer fra internasjonale operasjoner har bidratt til å heve kompetansen i alle ledd i Forsvaret. Vi har fått bedre militære ledere, bedre enkeltmannsutrustning, og bedre soldater, og en vesentlig forbedret evne til å operere i et fellesoperativt miljø hvor enheter og avdelinger støtter hverandre på tvers av forsvarsgrenene. Vår evne til å operere sammen med sentrale allierte er også styrket, særlig i Hæren. Vi har som organisasjon ikke innehatt så mye erfaring fra skarpe operasjoner siden annen verdenskrig.

Selv om vi kontinuerlig moderniserer, har høy kvalitet og god kompetanse deler jeg Forsvarsministerens bekymring om at ryggraden ikke er så solid som den burde være.

Min vurdering er at vi i dag har bemannet for liten del av strukturen og at deler av den bemannede strukturen også er for tynt besatt. Dette er noe alle Generalinspektører har gitt uttrykk for i de senere år. Etter hvert som den nye strukturen operasjonaliseres og erfaringer fra operasjoner erverves ser vi enkelte uønskede konsekvenser av «lean manning konseptet». Et eksempel som viser dette. Det er fullt mulig å seile en fregatt fra mandag til fredag med vedtatt bemanning (125 pax), men ikke gjennomførbart uten økning i bemanningen i en operasjon over 6 måneder med opp til 150 dager i sjøen.

Et for lavt ambisjonsnivå i den daglige virksomhet skaper ubalanse mellom oppgaver, struktur og ressurser. Særlig er bemanningssituasjonen alvorlig fordi den bremser nødvendig kompetanseproduksjon i Forsvaret. For lav bemanning skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og svekker både strukturens reaksjonsevne og utholdenhet.

La meg så gå over på Langtidsplanen for Forsvaret. Etter statsrådens foredrag her sist mandag er det noen som har tatt til orde for omkamper. Akkurat det var litt rart synes jeg. Min oppfatning av det statsråden sa var at omkamper ikke er ønskelig.

Som forsvarssjef vil jeg forholde med til de beslutningene som er fattet. LTP ligger fast så lenge de politiske myndigheter ikke endrer sine prioriteringer og jeg vil gjennomføre planen slik jeg har fått i oppdrag.

Jeg ser på LTP som et meget godt utgangspunkt for videre utvikling og fornying av Forsvaret. Den viderefører de områdene som allerede er styrket gjennom tiltakene i forrige periode. Og den angir retning og setter tydelige mål for nye områder.

De viktigste målsettingene knytter seg til strukturtilpasninger i Luftforsvaret, samt styrking av Hæren og Heimevernet. Videre retter planen oppmerksomhet mot behovet for å styrke kompetansen.

Langtidsplanen fastsetter også en økonomisk planramme som sikrer Forsvaret forutsigbarhet. Planen for å styrke Forsvaret legger til grunn en frigjøring av ressurser fra vårt internasjonale engasjement, interneffektivisering og ekstratildeling for anskaffelse av kampfly.

Jeg anser planen som god og realistisk. Det er samtidig ingen tvil om at den er meget stram økonomisk. Den stiller svært strenge krav til at Forsvaret evner å effektivisere i riktig omfang til riktig tid.

Det er veldig hyggelig å konstatere at vi på noen områder er godt i gang. Vi ligger foran plan i forhold til frigjøring av ressurser fra internasjonale operasjoner, men vi merker at det blir stadig vanskeligere å gjennomføre forventet interneffektiviseringen.

Forsvarsjefens mulighet til å gjennomføre egne tiltak hviler på organisasjonens evne til å frigjøre ressurser gjennom effektivisering ut over allerede pålagte krav. Ser man kun på kostnadsfordelingen i Forsvaret peker personellområdet seg ut som område med et potensiale for frigjøring av ressurser. Imidlertid kan dette fort bli kontraproduktivt da jeg mener vi allerede har en for lav fredstidsbemanning.

Jeg har videre en klar forventning til at regjeringen følger opp sin del av den vedtatte langtidsplanen – spesielt tilleggsfinansieringen knyttet til kampfly.

For meg vil innføringen av nye kampfly være en prioritert sak. Både at flyene kommer til rett tid og at vi har en struktur klar til å ta mot disse. La meg si noen ord om dette.

Anskaffelsen av kampflyet F35 tilfører Forsvaret ytterligere kvalitet og en svært relevant og fremtidsrettet kapasitet. Den vil uten tvil styrke den operative evne i Forsvaret når den settes i operativ drift. Jeg merker positive framskritt fra produsentens side. Lockheed Martin har nå produsert over 100 fly, og mer enn 10000 timer er fløyet. En lang rekke feil er løst og skarpe våpentester er gjennomført. Det er gode nyheter.

Norges to første fly er i produksjonslinjen. Disse blir levert neste år. Som kjent vil de fire første bli værende som trening og utdanningsfly i USA. I 2017 vil de første flyene komme til Norge og Ørlandet. Da skal den nye kampflyplassen stå klar til å ta i mot dem.

Planene for utbyggingen på Ørlandet er godt i gang. Det er arbeidet mye med trasevalg og støykonsekvenser. Planprogrammet som beskriver hvilke tema/områder som skal utredes er til høring. Reguleringsplanen med konsekvensutredninger vil ventelig bli behandlet i Ørland kommune til høsten, noe som tillater byggestart ved inngangen 2015.

Tidsplanen er svært stram, men Forsvarsbygg har god tro på at den er realistisk forutsatt oppstarten ikke forsinkes. Det er et nitidig og ressurskrevende arbeid som fordrer kløkt og kompetanse på mange nivå. Jeg har stor tillitt til den jobben som nå gjøres.

Generalinspektøren for Luftforsvaret har utarbeidet en omstillingsplan for Luftforsvaret. Den omfatter alle vedtakene fra Prp.73S (LTP) samt senere endringer knyttet til tidspunkt for overføring av QRA (Quick Reaction Alert) til Evenes.

Også her er det tale om en meget stram tidsplan. Det forutsettes at gevinster hentes ut for å finansiere omstruktureringen. Planen bygger på en rekke forutsetninger og alle konsekvenser knyttet til viktige valg er ikke ferdig vurdert. Omstillingsplanen gir imidlertid den nødvendige retningen for raskt å komme i gang med omorganiseringen.

Omstilling av den størrelsesorden Luftforsvaret skal gjennom, er unektelig svært krevende. Jeg ser veldig tydelig at dette også skaper usikkerhet hos mange ansatte. Dette var en klar tilbakemelding jeg fikk både på Ørlandet og i Bodø under mine besøk i november. Mange avdelinger skal omorganiseres og flytte de neste årene. Flere ansatte forteller at de ikke vet hvordan omstillingen skal gjennomføres og hvordan deres nye hverdag blir. Her har vi en jobb å gjøre. Vi må tegne et komplett bilde av målene og veien frem dit. Vi kan nok aldri fjerne all usikkerhet, men vi kan gjøre den mindre.

Ørlandet og Trondheim blir det fremtidige kraftsenteret i Luftforsvaret, og målet må være å legge mest mulig av virksomheten dit. By og land må knyttes sammen slik at vi skaper rom for livslange karrierer for begge ektefeller. Vi må skape fremtiden og motivere våre ansatte til å bli med på ferden.

Det å flytte avdelinger innebærer kompetansetap. Dette gjelder i Forsvaret som i andre organisasjoner. Kompetanse lar seg erstatte, men viser seg ofte kostbart og svært tidkrevende. Midlertidige løsninger må finnes og iverksettes slik at organisasjonen fungerer gjennom omstillingsprosessen.

Uønsket avgang av teknisk personell fra Bodø er dessverre langt høyere enn forventet. Omfanget svekker kampflyvåpenets operative evne. For å bremse avgangen er teknisk vedlikehold av F-16 videreført ut 2019 i Bodø, og flytting av QRA utsatt til 2019. Dette er ett grep for å sikre operative leveranser. Flere grep er nødvendig for å erstatte tapt kompetanse og sikre at våre jagerpiloter får tilstrekkelig treningsgrunnlag.

Etableringen av panserbataljonen i Hæren som en hurtig reaksjonsstyrke er godt i gang. Raskere nedtrapping i Afghanistan har frigjort ressurser til raskere oppbygging i Hæren. Antallet vervede øker raskt og så vel stridsevne som reaksjonsevne er allerede merkbart forbedret. 2. bataljon er omformet til en lett motorisert infanteribataljon og nye operasjonskonsept er under utvikling. Forsvarets logistikkorganisasjon prioriterer Hærens materiellprosjekter og det er god progresjon i fremskaffelse av moderne materiell for Hæren, selv om Forsvaret må gå en ekstra runde rundt fremtidig artilleri til Hæren.

Heimevernet har fått tilført frigjorte midler for økt trening og kompetanseheving før opprinnelig planlagt, noe som medfører at de når målene i langtidsplanen før forventet.

Den øvrige strukturen var denne gangen ikke gjenstand for en dyptgående vurdering, da den i stort allerede var omstilt gjennom tidligere stortingsvedtak. Ved neste korsvei må styrking av denne øvrige strukturen igjen ses på.

La meg kort knytte noen kommentarer til beslutninger utenfor LTP

Den første angår en våpengren jeg kjenner godt. Jeg registrerer med glede at arbeidet med å ta frem underlag om fremtidig ubåtkapasitet for politisk beslutning inneværende år, er i rute. Alternativene som vurderes er levetidsforlengelse eller nyanskaffelse.

Den andre angår organiseringen av spesialstyrkene. Det er med glede at jeg i morgen offisielt innsetter ny sjef for en felles spesialstyrkeavdeling, Forsvarets spesialstyrker. Etableringen av Forsvaret spesialstyrker vil styrke den videre utvikling av dette miljøet og gi en mer robust og effektiv organisering.

Oppsummert så vil jeg hevde at status i Forsvaret i forhold til de målsettinger som ligger i Langtidsplanen er innen rekkevidde. Det er selvsagt utfordrende og krevende, men jeg setter lit til at Forsvarets meget dyktige medarbeidere også løser disse utfordringene. Det er likevel for tidlig for meg å si om endrede forutsetninger vil ha ytterligere innvirkning på tiltakene i Langtidsplanen.

Et annet sentralt tema i LTP var kompetanse. I ettertid er dette blitt fulgt opp med Stortingsmelding nr. 14 (2012-2013), Kompetanse for en ny tid. Kompetansereformen er viktig for utvikling av Forsvaret i fremtiden og jeg har store forventninger til det pågående arbeidet.

Selv om vi i Forsvaret allerede har en svært kompetent personellmasse, fritar det oss ikke fra å forberede oss på fremtiden. Mine forventninger er at vi nå benytter anledningen til å snu alle stener slik at vi kan få på plass et system som er til det beste for både medarbeideren og Forsvaret. Vi må sikre at vi rekrutterer riktige medarbeidere, gir muligheter for kompetanseutvikling og at Forsvaret får dekket sitt kompetansebehov der den trengs. I dette ligger også at Kompetansereformen må bidra til at Forsvaret fortsatt fremstår og oppleves som en attraktiv arbeidsplass.

Jeg ønsker videre at personellordningene gir en reell mulighet til å tjenestegjøre og utvikle sin kompetanse i et karriereløp, som enten generalist eller spesialist. Det blir viktig å få til ordninger som sikrer en akseptabel lønnsutvikling for de enkelte karriereløp. Videre forventer jeg at personellordningene legger til rette for overganger mellom forskjellige kategorier (generalist/spesialist, sivil/militær) eller karriereløp (vertikalt/horisontalt).

Verneplikten er et sentralt fundament for Forsvaret. Motivert ungdom som avtjener sin førstegangstjeneste er avgjørende for å bemanne deler av Forsvarets operative enheter. En meningsfull førstegangstjeneste sammen med et representativt mangfold av vernepliktige er vesentlig for Forsvarets legitimitet og omdømme i samfunnet, samt for rekruttering til en videre karriere i Forsvaret.

Når allmenn verneplikten trer i kraft mener jeg det fortsatt er Forsvarets behov som skal legges til grunn for antall soldater inne til førstegangstjeneste. Både kvinner og menn kan gjennomføre alle oppgaver i Forsvaret. Det er sterkt ønskelig med økt kvinneandel i førstegangstjenesten da Forsvaret har behov for kompetansen. Dette vil bidra til økt mangfold og støtter opp om legitimiteten til verneplikten.

Når dagens behov medfører at kun 1/6 av årskullet får anledning til å gjennomføre militærtjeneste bør uttaket i størst mulig grad hentes fra ungdom som er motivert for førstegangstjeneste og som er kvalifisert for videre karriere i Forsvaret. Jeg mener at motivasjon og personlige egenskaper skal være sentrale seleksjonskriterium for uttak.

Jeg vil avslutte med å understreke hovedbudskapet mitt. Vi har meget dyktig personell som hver eneste dag gjør en stor innsats for at vi skal løse våre oppdrag og nå våre mål. Mye er derfor svært bra i Forsvaret ved inngangen i 2014. Vi stiller relevante oppdrag i internasjonale operasjoner, og vi er gode på fredstidsoppgavene våre. Og kanskje aller viktigst. Med dyktig og motivert personell, og en LTP som gir oss både retning og godt grunnlag, har vi dessuten alle forutsetninger for å lykkes med moderniseringen og den videre utviklingen av Forsvaret. Her har jeg store forventninger til kompetansereformen! Den skal utgjøre et verktøy som styrker vår evne til å møte personellets forventninger og Forsvarets behov.

Men som jeg også har påpekt her i kveld, vi har samtidig utfordringer. Av disse vil jeg særlig fremheve en for lavt bemannet fredstidsstruktur. Dette har innvirkning på vår evne til krisehåndtering og forsvar mot væpnet angrep. En for lav bemanning bremser kompetanseproduksjonen vår, skaper negative ringvirkninger både ved operative enheter og i støtte strukturen, og virker negativt inn både på reaksjonsevne, stridskraft og utholdenhet.

Ambisjonsnivå og bemanning i fredsstrukturen må bli en viktig debatt i tiden fremover. Dette området må adresseres for å lykkes med en kontinuerlig forbedring av Forsvaret og opprettholde balanse mellom oppgaver, struktur og ressurser.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. november 2010

ved

Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mine damer og herrer.

Forsvarsvenner.

1 Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i OMS for å snakke om status og utfordringer i Sjøforsvaret.

Status og utfordringer i Sjøforsvaret er en vurdering av dagens situasjon mot de mål som er satt for organisasjonen. Gjeldende langtidsplan fastslår flere konkrete mål for 2012, men langtidsplanens overordnede mål er at Forsvaret skal utvikles mot et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Dette er et mål som må ha gyldighet også etter 2012. De fire ordene – moderne, fleksibelt, alliansetilpasset og innsatsforsvar kan oppsummeres i et enkelt ord – RELEVANT. Forsvaret skal være relevant nå…. og det skal det være også etter 2012.

Vår relevans fastsettes ikke i planer eller dokumenter, men på slagmarken. Forsvaret må kunne nå politiske mål med den kampkraft og de operasjonskonsept vi rår over, uavhengig av andre aktører eller motstanderes vilje og evne til å hindre oss i dette. Som kjent deles det ikke ut hederlige andre plasser i krig. Forsvaret som system må ha vilje og evne til å vinne. Den enkelte soldat, enten det er på bakken, på havet eller i luften må ha den samme vilje og evne til å vinne dersom systemet skal lykkes.

Norge er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner og Kystvakt. Den er liten i de fleste målestokker. Kvaliteten på fartøyer, våpensystemer og hos personellet er det som kan gi oss vilje og evne til å vinne i strid. Det er denne kvaliteten som sikrer at Sjøforsvaret er et relevant militært instrument i dag og i fremtiden. Kvalitet er derfor en viktig faktor når status og utfordringer i Sjøforsvaret skal vurderes.

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive grunnlaget for den struktur og militære kapasitet Sjøforsvaret skal levere. Dette setter rammene for den styrkeproduksjon Sjøforsvaret skal gjennomføre for å levere en relevant operativ kapasitet. Dernest vil jeg vurdere positive og negative sider ved dagens kapasiteter i Sjøforsvaret før jeg avslutter med en konklusjon.

2 Grunnlaget

Forsvarets overordnede oppgave er å beskytte Norges suverenitet, norske verdier og interesser mot militær trussel eller press. Sjøforsvaret skal bidra til dette.

Målet er å hindre at andre stater ser bruk av militærmakt som et hensiktsmessig virkemiddel mot Norge eller ovenfor norske verdier og interesser. Sjøforsvarets må derfor være synlig, relevant og troverdig for omverden dersom vi skal bidra til å lykkes med denne strategien.

Beskyttelse av norske verdier og interesser krever at Sjøforsvaret har en evne til å etablere nødvendig sjøkontroll tilpasset situasjonen og trusselen. Sjøkontroll innebærer at Sjøforsvaret har kapasiteter til å bekjempe trusler i alle de dimensjoner hvorfra våre interesser kan bli truet. Doktrinelt snakker vi om å beskytte oss mot trusler fra under havets overflate, fra havets overflate og fra luften. I de senere årene har man også inkludert å beskytte seg mot trusler fra land, eller kystsonen. Å beskytte seg mot en trussel betyr en militær evne til å bekjempe de samme truslene, og dette setter krav til de kapasiteter Sjøforsvaret skal inneha.

Evnen til å beskytte nasjonale verdier og interesser i de store havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, krever andre operasjonskonsepter og kapasiteter enn de Sjøforsvaret hadde under den kalde krig hvor målet var å hindre andre tilgang til Norge sjøveien. Sjøforsvaret må kunne opptre som en komplementær marinestyrke fremfor som enkeltfartøyer. Dette øker behovet for taktisk ledelse og integrert logistikk i operasjonsområdet.

Marinen skal være til stede i nord. Dette er et naturlig resultat av Regjeringens fokus på nordområdene. Etter mange år med baseorientert trening og øving for å spare penger, endrer vi nå treningskonseptene for samtidig å kunne innfri kravene om økt tilstedeværelse. Tilstedeværelsen vil derfor ofte være i form av en komplett maritim styrke. For enheter som driver grunnleggende trening må vi tenke nytt. Økt samarbeid med store nasjoner og allierte blir nødvendig for å holde god kvalitet og bevare interoperabilitet med NATO.

NATO er fortsatt viktig for Norges sikkerhet. NATOs militære kapasitet blir ikke bedre enn det alliansen medlemsland er villig til å bidra med. Sjøforsvaret deltar i NATOs stående marinestyrker. Disse er mer opptatt med pågående operasjoner i dag enn under den kalde krigen. Krav om å etterleve NATO standarder er derfor viktigere nå enn før. Etter utvidelsen av NATO er Norge og Sjøforsvaret relativt sett en større og mer kapabel aktør enn tidligere. Moderniseringen av Sjøforsvaret har bare forsterket dette inntrykket. Forventningene hos mine kollegaer i NATO er at Norge skal ta en større del av byrden under maritime operasjoner. For Sjøforsvaret betyr dette at vi må ha fokus på kvalitet i alle ledd og være forberedt på større oppgaver under internasjonale deployeringer. Løser vi slike oppgaver på en god måte vil vi samtidig styrke vår synlighet og troverdighet i en internasjonal ramme.

3 Status og utfordringer

Jeg vil nå gå over til foredragets hovedbolk. Status i Sjøforsvaret og noen av mine utfordringer.

3.1 Status i Marinen

Gjeldende langtidsplan for Forsvaret beskriver en marine på 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. I tillegg har vi jegervåpenet som inneholder både konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Dette er en liten marine, men en moderne marine. Det er en marine med potensial til å bli kvalitativ god. Noen av kapasitetene er det allerede, men de nye fartøyene må få alle våpensystemer om bord, testet og verifisert og besetningene må være tilstrekkelig trenet før vi kan stadfeste en god kvalitet over hele linjen.

Det er en typisk kyststat marine. Det er en marine med bedre kapasitet til å utøve sjøkontroll, om enn i begrenset omfang, enn vi noen gang tidligere har hatt. Det er en marine tilpasset et langt tettere samarbeid med Luftforsvarets fly enn tidligere. Det er en marine forberedt for, og allerede godt inne i dagens nettverksbaserte forsvar. Det er en marine med evne til å utøve maritim krigføring i alle dimensjoner og som kan beskytte nasjonale verdier og interesser. Det er en marine som kan utøve maritimt diplomati på en troverdig måte.

Det er en marine som er svak på luftvernsiden og som fortsatt vil være avhengig av tett integrasjon med jagerflyene for å gi tilstrekkelig beskyttelse mot lufttrusler. For å bli mindre scenario avhengig må luftvernkapasiteten styrkes. Dette er erkjent og omtalt i forrige forsvarsstudie, og jeg vil argumentere for at dette omsettes i konkrete planer etter hvert.

3.1.1 Fregattene

Fregattene er flaggskipene i den moderne marinen. Anskaffelsen av nye fregatter ble vedtatt av Stortinget våren 1999. Det første fartøyet, KNM Fridtjof Nansen, ble overtatt våren 2006, og det femte og siste fartøyet, KNM Thor Heyerdahl, overtar vi i januar 2011. Sjøforsvaret har seilt 3 fregatter siden 2008. 1 fartøy har vært delvis operativt mens 2 har seilt sjøprøver under sin garantiperiode. Den lave operative tilgjengeligheten som blant andre tidligere sjef FOHK har påpekt skyldes at besetningen på fartøy nr 2 og 3 også har overtatt fartøy nr 4 og 5.

Fartøyene er multi rolle fregatter bygget rundt det amerikanske AEGIS systemet. Fartøyene får meget gode sensorer og våpensystemer som muliggjør krigføring i alle dimensjoner i tillegg til at de er utrustet for å lede maritime operasjoner.

Sjøforsvaret har nå 4 års erfaring med de nye fregattene. Erfaringene er meget gode og fartøyene har så absolutt svart til forventningene og vel så det. Noen utfordringer har vi fortsatt, men disse må ikke overskygge det faktum at Nansen klassen er en særdeles kabal fregatt.

Fartøyene har vist seg å være særdeles gode og stabile sjøgående plattformer, noe som er avgjørende for langvarige operasjoner i verdens mest værharde havområder. KNM Fridtjof Nansen har operert i Barentshavet, Atlanterhavet, Middelhavet, Adenbukten, det indiske hav og Stillehavet. Fartøyet seilte ca 100.000nm, eller 4 ganger rundt jorden ila de tre første årene. I norsk sammenheng er dette et unikt erfaringsgrunnlag, og konklusjonen er at fartøyet i hovedsak har fungert meget godt i hele perioden, selv om det har vært noen tekniske utfordringer.

Fartøyene har utført en rekke sensor og våpen tester med meget gode resultater. Min forgjenger har tidligere fortalt om de gode resultatene KNM Fridtjof Nansen hadde med skyting av ESSM (Evolved Sea Sparrow Missile) utenfor kysten av California i 2007. I høst har KNM Otto Sverdrup testet Stingray mod 1 torpedoene i Storbritannia. De innledende analysene viser at testene har vært en suksess. Både sonaren og torpedoene fungerer meget godt og igjen traff vi målene på alle skuddene. Kanonen har gitt oss en rekke problemer i innledningen. Flere problemer har vært identifisert og korrigert. Kanonen treffer målet, men fartøyet må legge inn manuelle korreksjoner for at resultatene skal bli tilfredsstillende. Dette er ikke godt nok, og det jobbes videre med saken.

KDA har prøveskutt NSM utenfor kysten av USA i 2008 med meget gode resultater. Potensialet til missilet er erkjent og mange land har vist interesse for det, men det er ennå ikke prøvd fra verken fregattene eller MTBene. Missilet er satt i serieproduksjon og de første enhetene overleveres Sjøforsvaret i begynnelsen av 2011. Etter at missilene er satt om bord og de er fult integrert med øvrige systemer vil Sjøforsvaret gjennomføre prøveskytinger. Jeg håper fortsatt dette kan gjennomføres på forsommeren 2012 selv om stadige små forsinkelser trolig skyver skytingen mot 2013.

AEGIS systemet, SPY-1 radaren og Link 16 har demonstrert NbF og dets betydning i praksis. Jeg har selv hatt gleden av å se Luftforsvarets offiserer i operasjonsrommet på KNM Roald Amundsen kontrollere amerikanske F-18 jagerfly på 125nm avstand fra fartøyet ved hjelp av taktisk datalink. Ikke bare kan fartøyene og flyene utveksle informasjon i tilnærmet sann tid, men fartøyet har vist det kan være en node i Luftforsvarets kontroll og varsling system. Under øvelse Flotex som pågår nå, øver vi på overføring av sensor data fra våre F-16 jagerfly til KNM Otto Sverdrup som simulerer NSM fyring mot sjømål langt utenfor egen radar horisont. Ved neste korsvei vil vi øve det samme fra en eller flere av Skjold klassene.

Med introduksjon av NH90 helikopteret som en organisk del av fregattene øker fartøyets kapasiteter betraktelig. Som kjent er helikopteret allerede 5 år forsinket og jeg finner ingen grunn til å være optimist mht den videre fremdriften. Her har leverandøren alt å bevise. NH90 gjennomførte test flygninger på Nordkapp klassen i fjord høst. Luftforsvaret overtar det første helikopteret i disse dager. Vi planlegger nå med det første helikopteret om bord på kystvakt fartøyene til våren og det første til marinen ved inngangen til 2012. Dette er imidlertid helikoptre med svært begrenset operativ verdi. Fult operative helikoptre er ennå mange år unna.

KNM Fridtjof Nansen sin deltagelse i Operasjon ATALANTA i Aden bukten, viste fregattenes fleksibilitet med hensyn til å løse utradisjonelle om enn gamle oppgaver. Operasjonen, som skipssjef KK Sandqvist har fortalt om fra denne talerstolen, gav mange lærdommer. En av de viktigste er at grunnlaget for den fleksibilitet som trengs for å være relevant, er et stort fartøy med plass til å gjøre både tekniske og personellmessige tilpasninger. Denne lærdommen må vi trekke med oss når vi skal bygge nye fartøyer til marinen og kystvakten i fremtiden.

3.1.2 MTBene

Serieleveransen av Skjold-klassen ble besluttet gjennomført høsten 2003. Beslutningen har vært omstridt, særlig innad i Forsvaret, hvor diskusjonen har vært knyttet til behovet for og relevansen av fartøyene. Fartøyene er alle ferdig bygget, og er nå under levering. KNM Storm og KNM Skudd er nettopp overtatt, mens KNM Steil skal overtas rundt årsskiftet. De 3 siste kommer alle i løpet av 2011.

Serieleveransen er 2 år forsinket som følge av at vi måtte skifte gassturbin leverandør mellom forseriefartøyet og serieproduksjonen. Produsenten måtte i tillegg tilpasse turbinene fra fly – til fartøysdrift noe som har medført en del prøving og feiling underveis.

Fartøyene har utført hoveddelen av testprogrammet før overtagelsen slik at fartøyene vil vektlegge trening og øving de kommende månedene. Etter planen vil de to første fartøyene generalmønstres ved utgangen av 2011. NSM vil også bli installert ila 2011/2012.

Skjold klassen har de samme overflatevåpnene og taktiske data link som fregattene. De kan inngå i en NbF både som sensorer og våpenplattformer. Sammen med fregattene vil fartøyene gi Sjøforsvaret en meget god evne til å kontrollere aktivitet på havet og beskytte våre interesser mot trusler fra dette domenet. Skjold klassen er primært tiltenkt for bruk i kystnære områder, men fartøyet har allerede demonstrert tilstrekkelig sjøgående egenskaper til å krysse Atlanteren. Fartøyet har i tillegg stort potensial for tettere samarbeid med andre marinefartøyer i en styrke sammenheng.  Utover slagkraften i NSM er dette en plattform som leverer hurtig respons evne og utfyller de større enhetene ved lav intensitets konflikter slik som anti-pirat operasjonene i Aden-bukten. Skjold klassen har en begrensning i aksjonsradius, grunnet drivstoffbeholdningen, men med nødvendig tilpasning forventer jeg at denne beskrankningen overvinnes.

På grunn av Skjold-klassens egenskaper, som langt overgår de vi tradisjonelt har forbundet med en MTB vil jeg, når leveransene neste år går mot slutten, ta initiativ til å endre typebetegnelsen til korvett.

3.1.3 Undervannsbåtene

Undervannsbåtene er de eldste kampfartøyene i Marinen. Ula klassen ble levert akkurat da den kalde krigen tok slutt. Fartøyene er bygget for kystnære operasjoner, men de har våpen og sensorer som gjør dem bedre egnet i åpne farvann enn sine forgjengere av Kobben klassen.

Gjennom hele 90-tallet ble Ula klassen benyttet mye i operasjoner og øvelser i våre nærområder. Båtene var vanskelig å detektere og de demonstrerte gang på gang en urovekkende evne til å komme uoppdaget innpå sine motstandere under øvelser. Mang en alliert fartøyssjef rapporterte hjem om frustrasjon over manglende evne til å nøytralisere moderne konvensjonelle ubåter. I den samme perioden gjennomførte båtene utallige våpenøvelser og demonstrerte en slagkraft og kvalitet som skremte fartøyene på overflaten. Land som USA og Storbritannia var hyppige gjester i våre farvann og de ønsket å trene sine fartøyer og besetninger mot våre ubåter.

Operasjon “Active Endeavour” som ble etablert i Middelhavet etter 9.september 2001 skapte et økt behov for ubåter i dette området. Sjøforsvaret oppdaterte sine fartøyer med bedre sensorer og kjølesystemer og tok sin del av byrden i denne operasjonen. Gjennom 6 år deltok vi med ubåter i Middelhavet, og i 2006 var KNM Ula i tillegg deployert til Cap Verde øyene på Afrikas vestkyst ifm en NATO øvelse. Sjøforsvaret fikk demonstrert at ubåtene kunne operere borte fra hjemmebaser over lang tid og deres kapasiteter var anvendelig langt utenfor nordområdene. I disse dager er KNM Utvær midt i Atlanteren på retur etter trening utenfor kysten av Virginia og Florida på USAs østkyst.

Kvaliteten på båter og mannskap er anerkjent blant våre allierte og Ubåtvåpenet har et intensivt samarbeid med andre nasjoner, i første rekke Nederland, Canada, Storbritannia og USA. Som eksempel kan jeg nevne at når neste års ubåt sjefskurs starter 3. januar er det med fire norske og to canadiske elever. For å få en kosteffektiv utnyttelse av resurssene vil kurset bli samkjørt med tilsvarende kurs i Nederland og Storbritannia.

Ula klassen er nå inne i et betydelig oppdateringsprogram for å sikre fartøyenes relevans frem til utfasingen av klassen engang etter 2020. Båtene får ingen nye kapasiteter men ukurante systemer skiftes ut for å sikre operativ tilgjengelighet i enda noen år.

Siden vi reduserte strukturen til fem seilende ubåter på slutten av 90 tallet har det vært en utfordring å levere UVB-kompetanse til landstillinger i eget våpen og resten av Forsvaret. Denne utfordringen ventes å bli enda større under og etter oppdateringsprogrammet. Dette er et problemkompleks jeg deler med min nederlandske og kanadiske kollega. Vi har alle en minimums struktur på ubåtsiden og utvidet samarbeid blir en nødvendighet i fremtiden.

3.1.4 Minerydderne

Norges geografiske posisjon, vår langstrakte kyst og de beskyttede transportrutene i vårt territorialfarvann gjør oss sårbar overfor trusselen fra sjøminer. Dette ble tydelig demonstrert under annen verdenskrig hvor både allierte og tyske styrker la miner for å begrense manøvreringsfriheten til motstanderen. I dag, 70 år senere, ligger det fortsatt store mengder miner igjen og marinen bruker betydelige ressurser hvert år på å rydde opp og uskadeliggjøre denne etterlatenskapen.

Sjøminer er fortsatt et meget billig våpen som blir brukt også i vår tids konflikter av både statlige og ikke statlige aktører. Målet er som tidligere å begrense eller stanse militær og kommersiell skipsfart i viktige områder. Evne til å omgå en slik trussel og deretter uskadeliggjøre den er avgjørende for å sikre vår egen bruk av viktige sjøområder så vel som å beskytte kritisk skipstrafikk for ivaretakelsen av nasjonale verdier og interesser.

Vår kapasitet innen minerydding omfatter i dag minejakt, minesveip og minedykking. Dette er komplementære mineryddingskapasiteter som utfyller hverandre, og som setter oss i stand til å oppdage, omgå og uskadeliggjøre trusselen fra de fleste typer sjøminer.

I operasjoner og under øvelser har de norske minerydderne de siste 10 årene alltid vært blant de mest effektive enhetene i NATO mht å finne og uskadeliggjøre miner. Minevåpenet sender jevnlig sine fartøyer til Belgia og NATOs senter for operativ utsjekk av mineryddingsfartøyer (MOST) for å kvalitetssikre vårt nivå. KNM Otra har nylig returnert herfra med meget gode resultater. Fartøyets resultater er nok en bekreftelse på at våre mineryddingsfartøyer med sine besetninger holder en høy operativ standard.

Norge har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på forskning og utvikling av ny mineryddingsteknologi. Et eksempel på dette er utvikling av HUGIN, en autonom undervannsfarkost (AUV). Med tilgang på en slik unik teknologi og vår kompetanse til å utnytte denne, fremstår vi i dag internasjonalt som en foregangsnasjon for utvikling av nye og mer effektive konsepter innen minerydding.

Jeg tørr minne forsamlingen at for 10 år siden manglet det ikke på dommedagsprofetier og skandalebeskrivelser over disse fartøyene og prosjektet som anskaffet dem.

3.1.5 Marinens jegervåpen

Marinens jegervåpen er overbygningen for Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og taktisk båtskvadron som gir disse enhetene mobilitet i kystnære områder.

Marinejegerkommandoen er maritime spesialstyrker. De behersker hele bredden av spesialoperasjoner men er i utgangspunktet spesialisert for opptreden i og mot det maritime domenet. Deler av kommandoen ble overført til Haakonsvern i 2009, mens treningsskvadronen er stasjonert i Ramsund.

Minedykkerkommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som brukes i og rundt sjøen. Samarbeidet med minefartøyene er omfattende i tillegg til at de ivaretar Norges evne til å uskadeliggjøre miner og sprenglegemer på grunt vann – da først og fremst i havner og innseilingen til viktige områder.

Kystjegerkommandoens hovedoppgave er maritim ISTAR (Intellegence, Suveilance, Target Acqusition og Reconaissance), en oppgave som gjør den til en viktig styrkemultiplikator i maritime operasjoner i kystsonen. Avdelingen leverer flere tilleggskapasiteter deriblant bordingskapasitet til marinens fartøyer.

Alle disse avdelingene har grunnleggende land militære kapasiteter og de har alle siden 2002 tatt sin del av byrden i Irak og Afghanistan. Som profesjonelle og meget kompetente soldater havner marinens jegervåpen ofte i de mest risikofylte områdene. Særlig KJK har erfart dette med flere år i Ghormach provins syd for Meymaneh. Jegervåpen har vært gjennom ett utfordrende år med mange skadde soldater, men særlig den tragiske hendelsen 27 juni, hvor våpenet mistet 4 av sine beste offiserer, har satt sitt preg på alle.

Kystjegerkommandoen vil nå få et etterlengtet hvileår når deres bidrag kommer hjem senere i uken (onsdag 24 nov).

3.1.6 Taktisk ledelseselement og logistikk

Langtidsplan for Forsvaret legger til grunn at Sjøforsvaret skal ha et taktiske, sjøbasert ledelseselement. Dette elementet, NorTG er sentralt for evnen til å gjennomføre selvstendige maritime operasjoner i et moderne stridsmiljø.

KV Andenes samt alle fregattene er utrustet med eget operasjonsrom med plass og fasiliteter for egen styrkesjef og taktisk stab. Ikke bare kan vi lede maritime operasjoner i våre farvann, men vi kan også gjøre dette internasjonalt. Den kompetanse vi har bygget opp over de siste 10 årene, samt det vi har demonstrert under nasjonale og NATO øvelser, gjør at vi er en ønsket bidragsyter for taktisk ledelse av maritime operasjoner i alliansen.

Sjøforsvaret må videreutvikle et mobilt, robust og fleksibelt logistikkonsept som skal ivareta operativ logistikk på taktisk nivå. Sammen med kapasitetene i FLO skal vi evne å understøtte Forsvarets maritime operasjoner under alle forhold i fred, krise og krig, i og utenfor Norge.

Dagens logistikkfartøy er gammelt og har svært begrenset evne til å understøtte fregatter. KNM Valkyrien gjorde en god og viktig jobb med å understøtte MTBene som deltok i UNIFIL II, men var helt avhengig av et støtteelement på nærliggende kai for å lykkes.  Anskaffelsen av et nytt logistikk og støttefartøy til Sjøforsvaret ble godkjent av stortinget våren 2009. Innen 2016 skal Sjøforsvaret ha fremskaffet et nytt større logistikkfartøy som ivaretar Forsvarets maritime logistikkrav også for understøttelse av fregatter. Det er en klar intensjon fra min side om at dette prosjektet skal gjennomføres som forutsatt. Den viktigste milepælen i prosjektet er å få valgt hovedleverandør og inngå hovedkontrakt i 2012.

3.2 Status i Kystvakten

Etter en storstilt modernisering de siste årene, er Kystvakten av 2010 den mest moderne i Europa. Flåten består av 14 multirolle fartøyer, 9 havgående og 5 for operasjoner i kystnære farvann. Det 15nde fartøyet er under planlegging. I moderniseringen av Kystvaktens enheter, har mangfoldet i oppgaver hatt fokus. Hver enhet skal være materiell- og mannskapsmessig i stand til å løse et sett av oppgaver, det kaller vi et multi-rolle konsept.

Hovedfokus i Kystvakten er selvfølgelig fiskerikontroll og myndighetsutøvelse. Med sine fleksible fartøyer har Kystvakten i tillegg evne til å bistå alle som ferdes på havet med hjelp når de trenger det. Det være seg medisinsk assistanse for å redde liv, eller å assistere med slep, utstyr og personell for brannbekjempelse, oljevernutstyr og annet type assistanse.

Den havgående flåten har fått 3 nye fartøyer av Barentshavsklassen det siste året. Dette er store, fleksible, moderne og miljøvennlige fartøyer med multirolle kapasitet. De er utstyrt med en hybrid fremdriftsløsning hvor både diesel og gass kan benyttes. Under gassdrift er fartøyenes utslipp av CO2 og NOX minimal.

Det femtende fartøyet vil bli tilsvarende Barentshavsklassen, men med større fokus på operasjon i nordområdene og med is gående kapasitet.

Barentshavsklassen og KV Harstad er tilpasset og foreberedt til å ta om bord ubåt redningsutstyr (285 tonn) i et felles prosjekt mellom Frankrike, Storbritannia og Norge. Fartøyene størrelse og fleksibilitet har gjort dette mulig uten større inngrep. Ubåtredningssystemet er i dag operativt og testet fra våre fartøyer.

Den indre kystvakt består av 5 Nornen klasse fartøyer som dekker kysten vår fra Finnmark til Oslo fjorden. Fartøyene er utstyrt med en hurtiggående patruljebåt som kan operer selvstendig, noe som gir en svært god dekningsgrad og responstid.

13 av kystvaktens fartøyer har i dag dobbel besetning. I gjennomsnitt tilbringer de 285 døgn i havet. Antallet inspeksjoner er redusert med ca 30% fra tidligere år, mens antallet reaksjoner er omtrent på samme nivå. Dette skyldes at utførelsen av kontrollfunksjonen (inspeksjoner) er blitt betydelig mer effektivt de seinere årene. Det foregår fortsatt ulovlig fiske, men hovedinntrykket hos Kystvakten er at man har oppnådd en betydelig reduksjon de senere årene.

Regjeringens nordområde satsing etterkommes blant annet ved økt kystvaktaktivitet i disse områdene. Omtrent 60 % av alle seilingsdøgn er nord av 65 N og ca 70% av alle kostnadene til Kystvakten genereres i samme området.

Flyttingen av Sjef KV med stab til Sortland vil gi en mer kraftfull og effektiv ledelse samtidig som de er mer synlig i nord. Den største negative utfordringen ved flyttingen til Sortland vil på kort sikt bli å beholde personellet. På lengre sikt vil isolasjonen fra de øvrige delene av Sjøforsvaret kunne by på utfordringer mht internrekruttering. Mitt fokus nå er å skape en best mulig driftsorganisasjon for Kystvakten innenfor de rammer som er gitt.

3.3 Status Skoler

Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Bergen i 2009 og er i dag samlokalisert med Sjøkrigsskolen på Laksevåg. Befals- og offisersutdanningen er tettere samordnet, i tillegg er utdanningsprogrammene justert for å ivareta nye kompetansebehov i Sjøforsvaret. Dette gir bedre ressursutnyttelse av tilgjengelige lærekrefter og bidrar til et mer strømlinjeformet utdanningssystem.

Sjøforsvarets utdanningssystem er basert på tre grunnleggende pilarer. For det første skal den være profesjonsorientert. Det innebærer at vi setter offisersyrket i sentrum. For det andre skal den være sertifikatgivende, det vil si i samsvar med de maritime sertifikatkrav som er fastsatt for tjeneste om bord. For det tredje skal utdanningen være på relevant akademisk nivå. Sjøkrigsskolen gir i dag formell kompetanse på bachelor nivå, og den tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på Befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.

Rekruttering til Sjøforsvarets utdanningsordninger har de siste årene vært i positiv utvikling. For 2010 har vi har full kapasitetsutnyttelse på alle linjer både på Befalsskolen og Sjøkrigsskolen. Flere tiltak har bidratt til dette. Det er blant annet etablert utdanningsordninger som er spesielt tilpasset ungdom med yrkesfaglig bakgrunn. Dessuten har Sjøkrigsskolen reetablert ordningen med gjennomgående 4-årig utdanning. Sjøforsvaret har også iverksatt tiltak spesielt rettet mot kvinner, teknikere og våre egne lærlinger.

Rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre i Stavanger er sannsynligvis noe av det mest effektive produksjonsapparatet i Forsvaret. En flytting av Sjøforsvarets del til Bergen slik Stortinget vedtok i 2008 ville utvilsomt kunne gi innsparinger, spesielt ift støttestrukturen. En grundig gjennomgang av behovet viste imidlertid at flyttekostnadene ville overstige 500 millioner kroner, det dobbelte av det FS07 anslo, og dermed ville ikke tiltaket være lønnsomt for Forsvaret. Jeg er glad for statsrådens initiativ om å fremme en omgjøring av beslutningen til Stortinget. Dagens løsning er god og de økte flyttekostnadene ville fortrengt andre viktige EBA prosjekter både i Sjøforsvaret og Forsvaret for øvrig.

3.4 Status baser

Sjøforsvarets virksomhet er nå samlet på fem baser som alle er tilbakeført til forsvarsgrenen. Madla leiren sorterer under skolesektoren, Kystvaktstasjonen på Sortland styres av Kystvakten, mens Ramsund og Trondenes er underlagt Sjef Haakonsvern.

Haakonsvern har vært Sjøforsvarets hovedbase siden 1963. Basen er i dag Nordens største marineanlegg. Det er en kompakt base med havneanlegg, treningssentre og vedlikeholdsfunksjoner for Sjøforsvarets struktur, alt innenfor et lite geografisk område. Infrastrukturen og bygningsmassen bærer preg av snart 50 års intens drift. Fornyelser er i gang og ytterligere prosjekter avventer finansiering. Nye fartøyer og flere avdelinger til Bergen gjør at kapasiteten er sprengt på de fleste områdene i dag. Utvidelse av kaiområder, økt forlegningskapasitet for befal og matroser, tilpasset område for jegervåpenet og ny innkjøring til basen er de viktigste prosjektene som må realiseres innen kort tid.

Et nytt militært treningsanlegg er under oppføring og vil stå ferdig til våren. Anlegget vil gi oss en unik mulighet til å trene enkeltmannsferdigheter, øve driller og drive generell fysisk fostring.  Alt en forutsetning for å kunne drive maritime operasjoner på et profesjonelt nivå.

Lokaliseringen av det fremtidige helikopterdetasjementet med NH90 helikoptre på Haakonsvern er gledelig. Lokalisering tett opp til fregattene og Sjøforsvarets skole for maritime operasjoner lover godt for utviklingen av fregattenes helikopterkapasitet.

Ramsund orlogsstasjon er Sjøforsvarets viktigste stasjon i Nord-Norge. Stasjonen gir støtte til og vedlikehold av Marinen og Kystvaktens fartøyer samt Marinens Jegervåpen. Stasjonen vil bli effektivisert og modernisert med nye bygg og anlegg de nærmeste årene. Dette vil også fange opp nasjonale og allierte støttebehov som følge av operativ fokus på Nord områdene.

Sjøforsvarets kystvaktstasjon Sortland understøtter de av Kystvaktens fartøyer og besetninger som opererer i våre nordlige farvann. Basens fasiliteter vil i tiden fremover bli fornyet blant annet for å fange opp samlingen Kystvaktledelsen i Sortland.

3.5 Personell situasjonen

Mennesker er vår viktigste ressurs for å få kampsystemer og støttestruktur til å fungere og sette oss i stans til å levere relevante operative kapasiteter. De siste 5 årene har vi satt medarbeiderne i fokus. Bedre balanse mellom ressurser og oppgaver, forutsigbarhet i tjenesten, økt familievennlighet, økt anerkjennelse og bedre veiledning har alle bidratt til å øke trivselen i Sjøforsvaret. Vi måler økt rekruttering til skoler, lavere tilfeldig avgang og redusert antall vakanser. Vi må erkjenne at finanskrisen og dets ringvirkninger har hjulpet oss på dette området, men den forklarer ikke alt.

Bemanningssituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt og det har den vært siden 2005 da vi gjennomførte kraftige kutt for å komme ned på tildelt ramme. Forsvaret har økt med nesten to tusen stillinger siden den gang uten at Sjøforsvarets ramme er øket nevneverdig.

Ikke bare seiler vi færre fartøyer av hver type enn tidligere, men vi har også redusert bemanningen for å få mest mulig ut av våre rammer. Prinsippet om en maksimal driftseffektiv organisering betegner vi “lean manning”. Det innebærer den enkelte må ivareta flere funksjoner om bord, eksempelvis ved å være reparatør og systemoperatør.

Våre erfaringer med en ”lean manning” er at den enkelte besetning er svært sårbar ift normalt fravær, og vi har måttet kansellere kostbare seilingsdøgn fordi nøkkelpersonell er syk. Erfaring fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved Flag Officer Sea Training (FOST) og operativ seiling viser at besetningenes krigføringsevner er mer begrenset med “lean manning” enn tidligere antatt. Jeg erkjenner at vi har tatt effektiviseringen for langt for et krigsfartøy, og Sjøforsvaret har derfor fremmet behov for en styrking av besetningene på Nansen-klassen. Besetningenes størrelse på andre fartøystyper blir forløpende vurdert, og jeg forventer det vil være dokumenterbare behov for å styrke besetningene på noen av dem.

3.6 Trening og øving

Det er en klar sammenheng mellom seilingstid og operativt nivå. NATO har satt en standard for antall seilingsdøgn og øvingsdøgn for ulike enheter og avdelinger.  Marinens fartøyer har i flere år ligget i snitt rundt 20 % under denne NATO standarden. Prioriterte fartøyer og Marinens jegervåpen har hatt et relativt mindre nedtrekk, mens andre har hatt relativt større nedtrekk. Betydningen av redusert treningsmengde i ett eller noen få år er diskutabel. Når jeg ikke evner å trene fartøyene tilstrekkelig over tid brytes imidlertid den organisatoriske kompetansen ned.

Avdelingene i Marinens Jegervåpen og Minerydderne har demonstrert sin høye kvalitet under operasjoner i Afghanistan og i NATOs stående styrker. Resultatene fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved FOST i Storbritannia i desember 2008 var imidlertid nedslående, med stryk på flere krigføringsområder. Det var en klar påminnelse om at det kreves mye trening for å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter både på individ og systemnivå.

For 2011 vil Sjøforsvaret prioritere trening og seiling av fregatter og MTBer. Dette skal gjøres på bekostning av alle andre enheter og avdelinger i Sjøforsvaret som får et treningsnivå på ca 60% av måltallet. Når ressursene ikke strekker til er prioriteringen både nødvendig og riktig. I sum trener vi imidlertid for lite, kvaliteten på bemanningen og systemene blir redusert. Denne utviklingen har to alvorlige konsekvenser. For det første vil den operative tilgjengeligheten på enheter og avdelinger reduseres og for det andre svekker vi evnen til å mestre den risikoen som enheter og avdelinger møter i skarpe operasjoner.

2 mai 2010 ble 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. 14 av dem var fra Sjøforsvaret. 2 ble alvorlig skadet og 7 lettere skadet. Takket være personlige ferdigheter, mot, taktisk opptreden og glimrende lederskap kom alle 16 hjem fra denne trefningen. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd over betydningen av kvalitet og tilstrekkelig trening og en tydelig påminnelse om hva konsekvensene av et redusert treningsnivå kan bli.

Under den kalde krigen øvde store deler av NATO i våre nærområder. Sjøforsvaret hadde rikelig med treningspartnere og fikk hyppig kontrollert treningsstandarden mot allierte. I dag er øvelsene i våre nærområder langt færre og NATO deltagelse av omfang er totalt fraværende. For å sikre oss kvalitet i treningen samt ivareta interoperabilitet med allierte har Sjøforsvaret intensivert treningen i andre geografiske områder. Siden 2004 har vi deltatt tungt som motstander for den maritime NRF styrken under dennes sertifiseringsøvelse i Nordsjøen og Skagerak.

Våren 2009 deltok KNM Roald Amundsen under oppøvingen av en amerikansk hangarskipsgruppe utenfor kysten av USA. KNM Fridtjof Nansen og ubåten KNM Utvær har akkurat avsluttet oppøving med USS Enterprise gruppen i det samme området. Ved begge anledninger har fartøyene opplevd en ressurstilgang og et treningsnivå vi ikke kan oppnå hjemme og utbyttet har vært særdeles godt. Jeg vil fortsette disse deployeringen til USA i den hensikt å øke kvaliteten og det operative nivå på våre fartøyer utover det vi klarer med nasjonale krefter.

3.7 Drift og vedlikehold

Flere og mer komplekse fartøyer øker det totale behovet for vedlikehold i Sjøforsvaret. Kostnadene av vedlikeholdet stiger også, og i 2011 regner Sjøforsvaret med at vedlikeholdet koster ca 30% mer enn for bare noen år siden. Økning er knyttet til økt omfang av – og økt timepris for vedlikeholdstjenestene.

Samtidig med at vedlikeholdsbehovet i Sjøforsvaret øker opplever jeg at FLO Maritime kapasiteter må redusere antall stilinger. Det synlige resultatet er at FLO må kontrahere stadig mer vedlikehold på det sivile markedet og den ekstra kostnaden, merverdiavgift og avanse, blir påført Sjøforsvaret. Den sivile tilbyderen må være vesentlig mer effektiv enn FLO for at regnestykket skal gå i vår favør, noe jeg betviler. Staben min jobber sammen med FLO for å dokumentere fakta på dette området. Foreløpige funn tyder på at økt “outsorcing” i FLO er en viktig årsak til mine økte vedlikeholdsutgifter.

Den skarpe enden blir akkurat så spiss som støttestrukturen tillater. Nødvendig støttestruktur kan ikke reduseres uten at dette svekker operativ effekt. Skillet mellom drift og vedlikehold av fartøyene er kunstig. Effektiv drift og vedlikehold kan kun oppnås når dette sees under ett. Dagens skille mellom Sjøforsvaret og FLO er ikke optimalt og videre justeringer av organisasjonen bør vurderes.

4 Videre modernisering

Planavdelingen i Sjøforsvarsstaben jobber med et 30 års perspektiv, drevet av levetiden på våre fartøyer og våpensystemer. Innfasing – utfasing og levetidsoppdateringer tidsfastsettes som grunnlag for min rådgivning til Forsvarssjefen.

Sjøforsvarets perspektivplan viser at undervannsbåtene, minerydderne og Nordkapp klassen kystvaktfartøyer alle når sin forventede levealder rundt 2020. Det er langt frem, men når vi erfaringsmessig bruker 6-10 år fra beslutningen om anskaffelse fattes til vi har fått det første fartøyet levert, må vi starte vurderingene rundt regenerering av disse kapasitetene nå.

Når det gjelder spørsmålet om nye undervannsbåter så har Forsvarsdepartementet gjennomført en konseptuel studie som skal gi svar på om Norge skal ha undervannsbåter i fremtiden eller om andre kapasiteter kan erstatte dem. Svar på dette spørsmålet forventes avklart våren 2011. Uansett er min holdning like klar som under ubåtjubileet i fjor.

Selv konvensjonelle ubåter spiller en strategisk rolle. Evnen til å operere skjult kombinert med stor slagkraft har en avskrekkende effekt. På det taktiske plan binder ubåtene store styrker og påvirker således de maritime operasjoner. Norge har et klart behov for denne strategiske ressursen, og Norge må erstatte ULA-klassen med nye undervannsbåter når den tid kommer engang etter 2020. Jeg er ikke i tvil om nye ubåter blir kostbart og økonomien vil utvilsomt styre valget. Felles anskaffelse med nære allierte samt delvis finansiering utenfor rammen må vurderes dersom dette skal kunne realiseres innen Ula-klassen mister sin relevans.

5 Avslutning

Målsettingen i langtidsproposisjonen er å skape et moderne, fleksibelt, og alliansetilpasset innsatsforsvar. Min målsetting har vært å vise at Sjøforsvaret er i rute og vil med få unntak levere sin del av dette moderne forsvaret innen utgangen av 2012.

Sjøforsvaret er fortsatt tilpasset kyststatens behov. Det er en liten marine i en europeisk sammenheng, men dets relative størrelse øker som følge av at andre stater har redusert sine mariner vesentlig mer enn Norge. En konsekvens av dette er at vi trolig må ta et større ansvar for stabiliteten og tilstedeværelsen i våre nærområder samtidig som forventningene til at vi skal ta en større el av byrdene i NATO vil øke.

En liten marine må ikke bare være moderne men også kvalitativt god dersom den skal være relevant og troverdig. Sjøforsvaret har potensialet til å nå denne kvaliteten, men da må både kompetansen og treningsnivået til vårt personell økes i forhold til dagens nivå. I tiden som kommer vil jeg derfor argumentere for ressursrammer som gjør dette mulig.

Innfasingen av nye fregatter og MTBer er kun delmål i den overordnede målsettingen om å ha et relevant Forsvar også i fremtiden. Rundt 2020 vil dagens ubåter og mineryddere samt Nordkapp klassen kystvaktfartøyer nå sin levealder. Erstatning av og modernisering av disse kapasitetene vil derfor bli viktige tema i årene som kommer.

Etter omfattende moderniseringer er Sjøforsvaret både relevant og troverdig i dag. Dette skal vi fortsatt være i fremtiden. Det vil kreve fortsatt fokus på kvalitet i årene fremover.

Takk for oppmerksomheten.