Skip to content

Mandag 18. mars 2019 fikk på ny besøk av Sjef Hæren, generalmajor Odin Johannessen. Han foredro med foredrag «Status og utfordringer i Hæren».

Foto: Arkivfoto

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Du kan lese talen (PDF) her:

2019-03-18 OMS SJ H Endelig

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her. Lytt til våre podcaster her: Podbean eller i f.eks. iTunes.

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Mandag 2. februar 2016 gjestet generalmajor Odin Johannessen, generalinspektør i Hæren Oslo Militære Samfund hvor han holdt et engasjerende foredrag om Hærens usikre fremtid.

Fellesskapets ansikt – GIHs tale til OMS

Generaler, kjære venner;
Jeg er soldat.
Min jobb ligger i ytterkanten av samfunnet. Langt fra den dype freden, tryggheten, skal jeg sammen med medsoldater kunne fungere – og sørge for at samfunnet innenfor overlever.
Sikkerhet er forutsetningen for velferdssamfunnet vårt.

Idag er denne oppgaven mer sammensatt enn før. Det er langt fra middelalderbyen med mur rundt, som soldater holdt vakt oppå, mens mennesker jobbet, handlet, sov og gikk på skole inni.
Men funksjonen er den samme.

Taler som handler om Norge og med tema av nasjonal betydning – tar ofte posisjonen at Norge er annerledes. Vi er rike – fredelige – små – i utkanten av verden. Vi er spesielle. Her “oppe i nord” er forutsetningene unike, vi er ikke, og vil ikke, bli som “alle andre”.
Vi er verdens rikeste land – vi er annerledeslandet.

Mitt utgangspunkt idag er det motsatte. Vi er en del av historien – vi kan både påvirke – og blir påvirket av – den. Vi er sårbare.
Norge har selvfølgelig særtrekk som alle andre. Positive og negative.
I det siste historiske øyeblikket – siden slutten av 70-tallet – har vi vært i en privilegert situasjon – det kan endre seg. Det endrer seg. Vi har vært gode til å forvalte flaksen vi har hatt de siste 30-40 årene. Det gir oss fordeler og en bra posisjon i dag – men gjør oss også utsatt og skaper forventninger. Dagens hell og suksess må ikke blende oss.

Vi er et folk og en nasjon, blant alle de andre. Norge er et land midt i verden. Jordkloden er rund, og avhengig av projeksjonen man velger – kan vi plassere Norge hvor som helst på kartet. Vi ser som oftest Norge plassert høyt oppe – andre ser det annerledes.
Sammen med resten av verden er vi på vei inn en utfordrende og usikker fremtid.
Jeg tror vi må være beredt til å kjempe, både med ord – handlinger – og om nødvendig våpen – for å bevare det landet og de verdiene vi har felles.
Uroen har rykket nærmere i 2015. Ukraina-krisen og terroren i Paris viser at Europa ikke lenger kan regne med å leve i fred og trygghet, uten å måtte forsvare oss selv – våre interesser og verdier. NATO har allerede sett det, og beslutningen fra Wales om at landene i alliansen skal bruke 2% av BNP på forsvaret – er nettopp et uttrykk for at verden har blitt mer utrygg.

I Norge har vi utfordringer med et offentlig forbruk som ikke er bærekraftig over tid. Derfor ønsker vi å effektivisere statlige organisasjoner og offentlig tjenesteproduksjon. Det er selvfølgelig også et ønske om å gjøre Forsvaret billigere og mer effektivt. Det forstår vi som jobber i Forsvaret. Samtidig er det viktig at en effektivisering ikke går ut over vår forsvarsevne. Vi skal fornye og forbedre evnen til å forsvare landet vårt – samtidig som vi skal kutte utgifter som ikke gir forsvarseffekt.
Hæren har rasjonalisert bort godt over 90% av soldatvolumet siden den kalde krigen. Vi har utviklet oss til noe annet. Dette har hatt dyptgripende konsekvenser – det meste bra – men det har også gitt oss utfordringer.

Jeg ønsker å heve blikket i dag – og komme med mitt synspunkt på hva Hæren kan gjøre i dag for å møte det trusselbildet og de utfordringene Norge står ovenfor nå.

Hva står vi ovenfor?
Det er sagt mye om det nye trusselbildet, og jeg skal ikke her gi en fullstendig oppsummering. Noen forhold må likevel påpekes, og først vil jeg derfor hevde at selv om mye endrer seg – finnes fortsatt også noen konstanter.
Politikk – herunder også krig – handler om å oppnå fordeler- Om å styrke våre interesser og samtidig skjerme våre svakheter.
Det internasjonale samfunnet har regler og normer som skal hindre at krig og konflikt oppstår – mekanismer som skal sørge for stabilitet. Det er når disse ikke virker og systemet svikter – at sånne som meg og kollegaene mine er nødvendig.

En kløktig og opportunistisk motstander vil utnytte våre svakheter. Gå for ”åpninger” der vi ikke kan vinne. Forsøke å angripe oss ”under artikkel 5 radaren”. Hvordan kan dette se ut, og hvordan kan vi forsvare oss?
Mennesker – og gjennom dem stater – har interesser. Konflikt er både rasjonalitet og irrasjonalitet på samme tid. Siden rasjonalitet ikke er en objektiv standard – betyr følelser mye. Det som synes å være fullstendig irrasjonelt for noen – er fullkomment rasjonelt for andre. Krig skjer mellom mennesker. Oppfunnet av mennesker. Utøvd av mennesker. Og det løses og avsluttes av mennesker.
Med dette formålet har den norske Hæren eksistert siden 1628. Det er lengre enn nasjonen Norge. Organisert landmilitær virksomhet har vært utøvd her i mer enn 1000 år.
Krigens ”instrumenter” har utviklet seg – og vil fortsette å utvikle seg – fra klubber – sverd – musketter – automatvåpen, fly og skip – til smarte missiler, droner, autonome våpensystem, kunstig intelligens og nanomaterialer.
Men instrumenter lager ikke lyd uten musikere. Så også med krig. Våpen skyter ikke uten mennesker.
Hvis det militære målet skal nåes – både uprovosert angrep og rettferdig forsvar – så er det styrt av oss selv – menneskene.
Hvis målet er å bevare eller fremme fred er soldater avgjørende.
Det nytter ikke å bygge tillit, skape stabilitet eller roe gemytter med bare å slippe bomber i hodet på noen.

Nå litt om landmaktens karakter – tre ting:
Først nærhet: Til befolkning, operasjonsområde, infrastruktur og andre verdier som skal beskyttes.
Denne tilstedeværelsen betyr noe. Hæren er folk, opererer blant befolkningen og beskytter gjennom nærhet.
Avgjørelse: Gjennom evnen til å virke blant folkene som utøver og påvirkes av krigen. Gjennom å slå en fiende på land, ta og holde lende og legge til rette for videre sivil bistand og gjenoppbygning.
Varighet: Med tilstedeværelse av landstyrker oppstår det ikke maktvakuum, eller rom for alternative maktstrukturer i operasjonsområdet.
Du kan ikke vinne kriger uten å ha mennesker på bakken. Det finnes få, kanskje ingen, eksempler på at man har etablert varige løsninger uten landmakt. Man kan vinne et slag med maskiner, men man vinner ikke en fred.
Dette gjaldt under Peloponneskrigen for 2500 år siden – det gjaldt under den andre verdenskrig – det gjelder i dag. Det vil fortsatt være gyldig om 100 år.
En robust og tilgjengelig landmakt kan ikke byttes ut med missilteknologi, datamaskiner eller langtrekkende ”presisjonsleverte effekter”.

Kun med en troverdig landmakt, som spiller i konsert med en rekke andre militære og ikke minst sivile aktører, har vi mulighet til å lykkes med utfordrende oppdrag – både innenfor og utenfor landets grenser.
Og spesielt hvis vi som nasjon på egen hånd skal ha evne til å hevde vår suverenitet.

Krig generelt, og landstrid spesielt, er i sin natur en sosial interaksjon der partene søker å påtvinge sin vilje på motstanderen.
Landstriden kjennetegnes ved nærheten til fienden og andre mennesker i operasjonsområdet. Dette gjør at opplevelsene til en fotsoldat i strid i dag, ikke skiller seg vesentlig fra det en fotsoldat opplevde under slaget på Stiklestad i år 1030.
Frykt, utmattelse, friksjon og usikkerhet har preget soldatens virke i uminnelige tider.
Uansett hvor mye teknologi vi tilfører våre soldater og avdelinger, så kan vi ikke fullt ut erstatte behovet for soldater som står på bakken og holder et stykke land.
Som blant menneskene rundt seg skaper trygghet med budskapet: Bak denne grensen har vi kontroll!
Landmakten er bygget rundt mennesker. Vi utstyrer mennesker – vi bemanner ikke utstyr.

Krigen krever at soldatene utsetter seg for personlig risiko. Menneskelig kompetanse er knyttet direkte til suksess i landoperasjoner.
Militære operasjoner dreier seg om å kombinere stridens basisfunksjoner. Ild, manøver, etterretning, informasjon, beskyttelse, kommando og logistikk. Slik oppnår vi fysisk eller mental forskyving hos motstanderen – slik gir han opp sin egen målsetting – slik føyer han seg til vår.
Vi oppnår operative resultat med tempo, presisjon og overraskelse. Vi behersker terrenget. Vi finner, binder og rammer. Vi legger til rette for fremgang. Vi oppnår avgjørelse.

Å drepe og ødelegge kan være, men er ikke nødvendigvis, en del av oppdraget.
Landoperasjoner er i sin natur komplekse. Faktorer som tid, klima, terreng og egne styrker er forutsetninger som spiller inn på stridsevnen.
Dessuten vil alltid de andre aktørene i operasjonsområdet ha betydning. Det høye antallet enheter som må jobbe sammen – og menneskene som opererer systemene – gjør at det tar lang tid å bygge opp full landmilitær stridsevne fra bunnen av.
Bygges den for langt ned, kan den ikke bygges raskt opp igjen.
Samtidig er terskelen for når kapasiteter kan tas i bruk på landjorda, lavere enn for de andre domenene.

Tilbake til dagens situasjon.

Hva gjør soldater relevant som et politisk verktøy – for Norge – i dagens komplekse konflikter?
La meg fortelle hvorfor soldater fortsatt betyr noe – hvorfor vi trenger en hær – i Norge – vår egen hær for å møte utfordringene vi står ovenfor.

Det siste først.
Er det virkelig mer komplekst i dag enn tidligere? Og hvis svaret er ja – hvorfor?

Kompleksiteten kommer fra et bredt spekter av kilder:

Spillere: Dagens konflikter inneholder et langt større antall spillere, eller aktører, enn tidligere. Skillet statlige og ikke-statlige aktører er blitt for enkelt. Vi forholder oss til internasjonale selskap, stater, formelle og uformelle organisasjoner, mektige enkeltmennesker og globale interessefellesskap som alle er i konkurranse om innflytelse og ressurser.
– disse er tilstede både i den virkelige og den virtuelle verden.

Verdier: våre verdier utfordres av politisk og religiøs ekstremisme. Tidligere tiders store konkurrerende ideologier er for øyeblikket i en form for fredelig dvale, men til stadighet utfordres vi av mindre grupperinger med uforsonlige, ytterliggående, standpunkt som ikke går av veien for å bruke ekstrem vold for å oppnå sine religiøse eller politiske mål.

Geografi: Geopolitikk er på mange måter motstykket til digitaliseringen og ”sammentrekkingen” som cloud-computing og ”alltid-online” utviklingen har gitt oss.
Land, sjø og luft betyr noe. Det samme gjør terreng, værforhold, avstand, tid og rom. Og alle former for menneskelig terreng – kultur og identitet. Dette er betydelige vektorer som åpner muligheter og gir begrensninger. Det dreier seg altså ikke bare om tilgang til ressurser, men også om å beherske geografi slik at makt kan utøves og interesser ivaretas. Det finnes ikke flere nye, uoppdagede horisonter på jorden – vi må klare oss her – med det vi har.
Den fysiske, detaljrike og komplekse geografien – utfordres ofte av den imaginære, eller innbilte, geografien. De forenklede forestillingene om hvordan effekter kan oppnås – skjuler i realiteten tunge forutsetninger om hva som er mulig og umulig.
Når den virkelige geografien tilsidesettes av den innbilte geografien i forsvarsplanleggingen – er faren stor for at vi sitter igjen med en strategi som ikke lever opp til forventningene når den møter verden slik den faktisk er.
En blind, instrumentell og teknologisk fokusert tilnærming til krig visker ofte ut den kompleksitet og dynamikk Clausewitz beskriver i krigen.

Økonomi: Vi utfordres av grådighet. Frie, sunt regulerte, markedsbaserte økonomier trues av finansiell manipulasjon, overforbruk og blind kommersialisme. System med skjult risiko, der penger ikke er knyttet til faktiske verdier, gir risiko for ukontrollert kollaps.

Teknologi: utfordret av etterspørselen for “neste generasjon”, som skal gi så mye mer. En ting er det sivile forbrukssamfunnet, men militært er det også gjeldende. Det holder deg relevant og foran motstanderen. Prisen er høy, men lavere enn å tape duellen.
Krigens instrumenter har blitt effektive, men også så dyre at de nesten ikke kan bli brukt. De kan absolutt ikke bli tapt i kriger mot ikke-eksistensielle trusler – noen andres krig.
Er det et riktig valg å alltid velge på aller øverste hylle – selv om dette fører til at volumet blir kritisk lavt?
Vi må finne balanserte løsninger som er ”gode nok” – uten at vi taper før krigen har begynt.

Samfunn: Av samtlige styreformer som har eksistert er demokratiet det beste vi har. Jeg er både villig til å ta liv – og ofre mitt eget – for å forsvare det.
Men vårt fellesskap utfordres også av demokratiet selv. Måten det moderne folkestyret har utviklet seg på er utfordrende både for systemet selv og for dem som bor der.
Med respekt – våre politiske ledere – konstant utsatt for gjenvalg og derfor på jakt etter stemmer – er de virkelig i stand til å ta upopulære avgjørelser som stiller tøffe krav til velgerne?
Spesielt nå som vi er blitt vant til fruktene av rike, liberale samfunn der staten ikke bare er ansvarlig for sikkerhet og basisfunksjoner – men leverer et rikt mangfold av kultur og velferd.

I Norge viser dette seg tydelig ved at vedtatte planer for Forsvaret ikke følges opp med nødvendige bevilgninger.
Jeg kan si nå at det er umulig for meg å nå de målene som ligger i inneværende langtidsplan.
For oss på innsiden av det militære systemet har det har vært klart i flere år allerede. Men også på utsiden har dette vært kjent. Det er skrevet bøker og artikler om denne trenden som har pågått i årtier.

Når Forsvaret og vår nasjonale sikkerhet konkurrerer direkte med andre velferds- og samfunnsområder – før man er i krig – er de populistiske mekanismene i moderne demokratier vanskelige å håndtere. Jeg forstår det, men anser det som min jobb å advare mot å sove for dypt på silkeputen.
Krig er en av de mest krevende utfordringene en stat må igjennom. Derfor bør vi forsøke til det ytterste å unngå den!

Hvilken type strategi vil opponenten bruke mot oss?
1 – Han vil holde alliansen ute!
2 – Han vil holde det norske samfunnet splittet – dem som opplever krig, og dem som ikke gjør det . Splittelse svekker oss og gjør jobben til våre politiske ledere enda mer krevende. Motstanderen vil hevde at vi ved å avstå fra bruk av militærmakt – og holde NATO utenfor – vil vi få være i fred. Dette er toner vi har hørt før.
Norges sikkerhet hviler på NATO. I bunn av denne alliansen, ligger atomvåpenets dilemma. Nå – som under den kalde krigen.
Men alliansen har gått fra 12 til 28 land. Det økt forskjell innen økonomi, kultur, historie. Oppfatninger om hva som er rett og galt og hva som er farligst varierer. Konsistens i allianser blir mer utfordrende å holde når perspektivene er forskjellig. Samholdet – denne utrolig viktige forutsetningen for effektiv avskrekking og troverdig forsvar – utfordres hele tiden.
Lite demokratiske spillere som ser folkestyret som en svakhet – trives godt i slike omgivelser. Opportunisten følger kun regler han selv i øyeblikket tjener på. Ser bort fra internasjonale lover, regler, avtaler og normer. Manipulerer alt som ikke passer hans eget narrativ. Ubesluttsomhet, uenighet og mangel på samhold gir opportunisten manøverrom. Her finnes ingen hindringer, bare muligheter.
Der det ikke er noen til å hevde sin rett – kan andre komme å ta den.
Et gammel munnhell sier: ”alle land har en hær – sin egen eller noen andres”.
I et maktvakuum, uten landmilitær tilstedeværelse, er hybride tilnærminger svært effektive.
Spesielt hvis alliansen ikke holder seg allierte – om opponenten klarer holde det under artikkel 5. For stort for Norge og for lite for NATO.

Det handler om å være i stand til å møte en trussel på det nivået den oppstår. Derfor trenger vi relevante og fleksible virkemidler. Både i nedre og øvre del av konfliktspekteret. Når Kennedy under Cubakrisen lette etter militære handlemåter for å håndtere Sovjets utplassering av atomvåpen – hadde han ikke andre virkemidler enn sitt ”nuclear option”. Som han heldigvis var for ansvarlig til å bruke.
De fant en løsning den gangen – men det var så nære vi noen gang har vært utslettelse av verden med atomkrig.
I ettertid kom ”flexible response”, – en tilnærming og innretning av forsvaret som gav muligheter på alle nivå i konflikten. Uten selv å måtte være den som eskalerer.
Dette er den beste måten å forebygge krig.

Hvis en liten del av Norge blir okkupert av en fremmed makt – og den delen ikke blir skikkelig forsvart av norske kvinner og menn – hvordan kan vi tro at USA eller andre allierte vil være brydd med å sende sine egne unge gutter og jenter til å gjøre den jobben som vi ikke var villige til selv?
Vil våre allierte blø for oss hvis vi ikke blør selv? Hvor er det norske ansiktet på krigen?
Hvis politikk er mer enn døde instrumenter for å utøve makt – er våre egne ansikter en sentral del av norsk sikkerhetspolitikk. De er fremste linje av vår demokratiske prosess og beslutningene vi felles har tatt. Soldaten er felleskapets ansikt.
Uten tilstedeværelse finner vi ikke løsninger. Ingen løsninger varige nok til at opportunisten avskrekkes fra å prøve igjen.
Uten ansikt – har vi ikke troverdighet – og kan ikke vise vår besluttsomhet. Vi forplikter alliansen med vår egen tilstedeværelse.

Nå har jeg delt mitt syn på landmakt og dagens utfordringer. Det gjenstår å se dette i sammenheng – hva kan vi gjøre?

Pengeproblematikken kan vi ikke løsrive oss fra. Det er vært sagt flere ganger, senest av Forsvarsministeren og Forsvarssjefen fra denne talerstol for få uker siden.
Det er mulig å gjøre mye – nå – også uavhengig av både inneværende og neste langtidsplan. Hvem venter passivt på at andre skal løse problemene våre?
Vi skal ikke peke på hverandre – Hæren peker på seg selv.
Vi skal rasjonalisere og optimalisere Hæren ytterligere, og vi kommer til å gå radikalt til verks. Vi skal flytte kraften dit det gir mest operativ evne.
I militær sammenheng, betyr ofte det ”å prioritere” egentlig – ”å ta risiko”.
Jeg ble kritisert i Aftenposten noen dager siden for å gi ordre om å droppe sekundærbevæpningen, altså pistolene, som standard. De som har operative behov beholder selvsagt pistolene sine – men de andre ikke.
I en sunn hær uten økonomiske utfordringer hadde selvsagt alle soldater hatt dobbeltbevæpning. Det gir best fleksibilitet og selvforsvarsevne på enkeltmannsnivået.
Bevæpningsplanen ble lagt for flere år siden. Saken ble også blåst opp i media – det forventet ikke jeg – men når det først ble som det ble – velger jeg å nevne det her. Det var mange feil i den opprinnelige Aftenposten-saken – som jeg kommenterte på kronikk-plass dagen etter – men poenget om et stramt budsjett er gyldig. Hærens driftsbudsjett er redusert med over 50 millioner i år. Andre bindinger i tillegg gir oss over 120 millioner i redusert handlingsfrihet i 2016. For hæren har dette konsekvenser.
De operative vurderingene rundt bevæpningsplanen er gode. Risikoen ved å fjerne pistoler er liten. Vi frigjør penger som kan overføres til høyere prioritert del av virksomheten. Samtlige soldater er fortsatt bevæpnet for sine oppdrag – de som trenger det har også dobbeltbevæpning.
Men tiden krever sparsommelighet som tilnærming – der risiko nødvendigvis vurderes opp mot penger – det er en normalsituasjon i Hæren. For vår profesjon er vurderinger med konsekvens for liv og død en del av kjernekompetansen.
Det burde ikke være kontroversielt å si dette.

NRK dekket foredraget til GIH med livesending.

Våre folkevalgte gjør kontinuerlig avveininger om Forsvaret med vesentlig høyere innsats enn den vurderingen jeg gjorde om sekundærbevæpningen.

Norge forsøker å redusere risikoen for krig med å holde seg med et Forsvar.
Vi vinner ikke krigen alene, men vi kan skape en innretning som forebygger at den kommer, og som sikrer oppslutning og støtte fra våre allierte. Det er det viktigste av alt. Oppgave nummer 1 for Forsvaret er å forebygge krig. Vi må tenke langsiktig og helhetlig. Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalte løsning i FMR. Det gjør jeg fordi løsningen er balansert og fleksibel. Den gir Norge de valgmulighetene som trengs – militært – for å møte de mest sannsynlige – eller verst tenkelige – sikkerhetsutfordringene. Den gir oss ikke absolutt trygghet – det gjør intet – men på en rimelig måte veies utfordringene opp mot ressurser – og ikke minst hva Forsvaret skal beskytte. Og ja – det koster. Mye penger – i konkurranse med eldrebølge, skoler, barnehager og sykehus.
Men sikkerhet er også forutsetningen for alt det andre.

Det verst tenkelige resultat er at vi ender opp med en bastardløsning på Forsvaret. Med et svakt Sjøforsvar – og uten troverdig styrke på land der menneskene bor – trenger vi neppe 52 kampfly heller.
FSJ tar i FMR til ordet for at dersom Forsvaret ikke får tilført midlene som trengs for å drifte den anbefalte strukturen – bør vi vurdere å kutte i antallet kampfly.
I en anstrengt økonomisk situasjon er det en anbefaling jeg stiller meg bak. Det vil være mulig å realisere mye av den anbefalte strukturen for blant annet Hæren, dersom et slikt grep gjøres for å kutte kostnader i et 20-års perspektiv. Forplikter ikke politikerne seg til å finansiere den anbefalte løsningen faller også forutsetningen for vektingen av de militære kapabilitetene i den.
Relevant og balansert forsvarsevne, både i luften, til sjøs og til lands er det viktigste – skal vi ha et levedyktig og selvstendig Forsvar.

Hæren er og blir en stående avdeling – hele Hæren. En stående beredskapsavdeling – klar til innsats hjemme, og fordi vi er det hjemme – kan vi ved behov også brukes ute.
Denne evnen vil jeg sikre ved å allerede i inneværende år iverksette tiltak som har som formål å fokusere den spisse enden.
Vi skal dra effekt ut av nye forvaltningssystemer og logistikksystemer. Jeg forutsetter at de virker. Vi skal høste den avkastningen disse nyvinningene skal levere gjennom en ny arbeidsorden.
Vi skal dra effekten ut av at vi mottar flere operative oppgaver og myndighet.
Hæren skal redusere ledelse, stab og administrasjon med i betydelig grad i løpet av 2016. Dette skal jeg gjøre sammen med våre ansatte og de tillitsvalgte.
Vi skal stille kampklare avdelinger – hæravdelinger som kan fylle deler av våre sikkerhetspolitiske behov – i dag. Dette får vi til ved å prioritere operativ virksomhet i alle ledd av organisasjonen.
Vi er klare på timer og dager – med hele Hæren. Ikke uker eller måneder.
Soldatene er inne til daglig – enten så er de godt nok trent – eller hvis det nettopp har vært nyinntrykk – så kaller vi inn dem som nettopp er ferdig trente.

Finnmark – Vi kan være der med en reel evne i løpet av 2016. Både en forsterking av grensevakten og en løsning med en solid og fleksibel mekanisert kampevne i Porsanger. Dette behøver ikke å gjøres på en permanent og kostbar måte i første omgang. Og vi utnytter eksisterende infrastruktur. Vi er klare!
Brigadeledelsen utøver mobil fremskutt ledelse av operasjonene og virksomheten. Dette er en kampavdeling og ikke et forvaltningsnivå. Hele Hæren, også Hærstaben, gis en operativ rolle, og da vil de nødvendige støttefunksjonene, logistikk, forvaltning, og planlegging ledes derfra. Arbeidsprinsippet med de nye forvaltnings- og ledelses-verktøyene er at arbeidsoppgavene gjøres på ett sted, en gang. Ingen hatt over hatt. Det er en luksus vi ikke har råd til.
Forvaltningen er tynn i forhold til dagens standard, men ny teknologi og arbeidsorden gir rom for dette og åpner for å prioritere å være mer robust i den spisse enden.

Hva trenger vi? Hæren er midt i en modernisering som må fullføres.
Vi har fire hovedmateriellprosjekter som vi er avhengige av, i tillegg til oppdatering av kommando og kontrollsystemene:
De nye CV90ene er på vei inn i organisasjonen. Dette er en kampvogn som gir oss en evne for fremtiden.
Artilleriet vårt er fra slutten av 50-tallet og henger sammen med duct-tape.
Stridsvognene – vårt hovedkampsystem – trenger midtlivs-oppdatering.
Samvirke-systemet på land fungerer ikke uten kampluftvern – dette er en kapasitet vi ikke har i dag.
Sammen utgjør disse systemene et minimum av det vi trenger for å ha den kampevnen som er nødvendig på land.

Politikerne er klar over manglene våre – og vi er på vei mot å bedre situasjonen – men moderniseringen må i havn.

Det eksisterer alternative innretninger på Hæren. Alternativene jeg kjenner til er: – ikke alliansetilpassede – baserer seg på teknologi som ikke er utviklet – for kostbare eller bygd på en grunnleggende feil forståelse av menneskets kognitive begrensninger. Å eksperimentere med disse innretningene vil jeg på det sterkeste fraråde. Kompetansen i en hær som vi har i dag – tar årtier å bygge opp. Den kan tas fra hverandre i løpet av måneder.
Vi må utvikle oss kontinuerlig – men holde fast på det som virker. Det som vi, og våre allierte, vurderer som den beste måten å sloss på.
Som Forsvarssjefens landmilitære rådgiver sier jeg at vi må beholde evnen til taktisk samvirke på brigadenivå. Vi er på et absolutt minimum for å beholde denne evnen i dag.
En evne som er skalerbar og kan møte alt fra det som ligger rett over politiets kapasitet – til en fiende med det ypperste av kampvåpen. Fleksibilitet igjennom hele konfliktspekteret er nøkkelen til å være relevant i dag og i fremtiden. Evne til å yte, også i den mest intense enden, er krigsforebyggende.
En landmilitær evne handler om å kunne stille fienden ovenfor et dilemma ved å kombinere forskjellige våpensystem og troppearter. Stridsvognen gir mulighet til å levere massiv ildkraft på mål som kan sees fra vognen. Kampvognene flytter soldater beskyttet rundt i stridsfeltet. Kampluftvernet beskytter bevegelsen mot trusler fra lufta. Artilleriet brukes for å bekjempe fiendtlige mål på ekstra lang avstand, gjerne over fjell, helst før de møter soldater og stridsvogner direkte.
Vi må være mekaniserte fordi det er det som gir størst fleksibilitet gjennom hele konfliktspekteret.
Moderniseringen av Hæren fra forrige langtidsplan, var en helhetlig plan. Uten gjennomføring av oppgradering av hovedsystemene i det taktiske samvirket blir kampvognprosjektet til 9,6 milliarder et av århundrets største feilinvesteringer – hva skal vi gjøre med fulldigitaliserte vogner hvis ikke informasjonen kan deles med dem som trenger det mest? Systemet vil ikke virke.
Uten artilleri må vi møte fienden uten forhåndsbekjempelse – her er støtte fra F-35 iberegnet og i beste fall begrenset på grunn av usikkerhet med vær, kort tid over målet og effektivt fiendtlig luftvern. Fregattene vil ikke ha nok, egnede, missiler til å ta ut sannsynlige mål. Uten eget luftvern vil de norske soldatene bli lett bytte for fiendens fly.
Som langtrekkende presisjonsild er artilleri meget kosteffektivt sammenlignet med skyts fra sjøen eller luften. Prisen per granat er minimal sammenlignet med missiler. Vurdert opp mot antall mål som det kan være nødvendig å engasjere , er dette en viktig vurdering.
Her snakker vi om relevante risikovurderinger.

Plattformer på sjøen og i luften kan levere mye av den samme ildkraften, men de vil aldri være tilstede for oss hele døgnet og er begrenset av værforhold.

Det har også vært diskusjon om helikopter – her er jeg på linje med min forgjenger. En hær uten helikopter er en hær som ikke er i stand til å ivareta sine taktiske oppgaver. Dette er også en risiko vi må bære fordi en hær uten luftvern heller ikke kan fly helikopter. I mangel av økonomi velger jeg derfor å prioritere slik det er gjort i FMR. Så får det være våre folkevalgte som til syvende og sist avgjør.
Som en del av diskusjonen om planen for fremtiden – Forsvarsministeren sa her i Oslo Militære Samfunn at inneværende langtidsplan ikke var innrettet mot dagens situasjon. Det er riktig at mye har endret seg fort. Men jeg vil allikevel gjerne påpeke – fra en fagmilitær posisjon – at jeg mener at planen for Hæren i inneværende langtidsplan er god.
Den gir en relativt robust og fleksibel evne igjennom hele konfliktspekteret.
Hæren er marginal i størrelse, men planen i 73S gir oss den kampevnen jeg mener Norge trenger for å løse de utfordringene vi står ovenfor.
Vi er helt på en nedre grense. Vi har i dag tre manøverbatajoner med Panserbataljonen Andre Bataljon og Telemark Bataljon. Dette gir oss en evne til å utøve landmakt – på alle de måtene en nasjon med Norges ambisjoner har behov for.
Vi kunne hatt en vesentlig større hær – jeg kunne redusert risikoen betraktelig – men jeg er realist, og før neste brigade vil jeg prioritere helikopter, mer luftvern og ikke minst langtrekkende landbasert rakettartilleri .
Vi innfører ny ordning for militært tilsatte – en verdifull endring som gjør oss mer operativt kapable gjennom at vi kan beholde spesialister og befal i en forutsigbar fremtid. Dette vil på sikt trolig redusere behovet for befals- og offisersutdanning, men inntil vi vet bør vi ikke tukle med våre kultur- og kompetansebærende institusjoner. Igjen er Forsvarssjefens råd viktige å lytte til. Vi bør høste erfaringer fra den nye ordningen for militært tilsatte – før vi gjør omveltninger på utdanningssystemet vårt. Selv om mange går over til å bli spesialister, og vi dermed også får en ny offisersrolle, betyr ikke det at det systemet vi har bygget opp ikke leverer den kompetansen Hæren og Forsvaret trenger.
Her må vi skynde oss sakte. Det er for risikabelt å ta sjansen på at kompetansen glipper i denne overgangsfasen.

Jeg skal avslutte snart, men jeg ønsker å påpeke at når vi nå går mot en ny langtidsplan er det viktige valg som må gjøres. Valgene er nå i hendene på våre folkevalgte. De har ingen lett jobb.
Jeg stiller meg fullt og helt bak Forsvarssjefens anbefalinger i FMR. Hvilket Forsvar Norge skal ha er til syvende og sist et verdispørsmål. Hva synes vi er viktig – riktig – og hvordan skal vi innrette oss for å beskytte landet vårt?
Det er ikke bare et spørsmål om penger – men også om oss selv og hvilket type land vi ønsker å leve i.

Jeg begynte i dag med å forsøke å heve blikket. Det mener jeg er viktig å gjøre.
Norge er et land i verden – vi rammes og er sårbare som alle andre. Vi må vurdere og ta aktive valg som gir politisk handlefrihet, troverdighet og nasjonal trygghet. – Opportunisme og opportunister finnes overalt og vi burde ikke ta vår privilegerte posisjon for gitt.
Vi må ikke basere vår sikkerhet på håp eller flaks.

Hæren er mennesker.
Med å plassere våre egne kvinner og menn – der folket mener vi burde være – viser Norge ansikt. Landmakt betyr nærhet, avgjørelse og varighet.
Vi er trygghet gjennom tilstedeværelse – engasjement – kompetanse – vilje og handlekraft.

Den norske soldaten er felleskapets ansikt.

Hærens Sersjantmajor tale til OMS om OMT 25. januar 2016.

Et fremtidsrettet kompetanseløft for forsvaret av Norge

Innledning
Jeg vil benytte anledningen nå – før dere har hørt hva jeg skal si – til å takke for at så mange har kommet for å høre på meg her i kveld. Det er mye dere kunne brukt en mandagskveld i januar til – dere valgte å komme for å høre på mine tanker om den nye ordningen for militært tilsatte. Dere er tapre og jeg er glad for tilliten OMS har vist meg ved å la meg tale her i dag. For ulikt det mange tror – så er det ikke bare innføringen av et spesialistkorps som er viktig. Ved dette grepet innfører man også et nytt offiserskorps. Vi er i ferd med å bygget et forsvar med to parallelle karriereveier – et forsvar som er kvalitativt bedre enn det vi har hatt før. Ikke fordi det forsvaret vi kommer fra var dårlig – eller fordi det var noe gærent med den enhetsbefalsordningen vi kommer fra. Mange vil si at dersom det ikke er ødelagt, så må du for all del ikke begynne å fikse det. Jeg støtter ikke et slikt syn på verden – fordi ingenting er statisk. Siden ingenting er statisk så følger det at man hele tiden er i forandring. Forandring skjer bare på en av to måter – fornying eller forvitring

Jeg velger fornying!

Krig er en intim sosial aktivitet som skjer mellom mennesker som i bunn og grunn forsøker å oppnå to ting. Vi skal nå vårt mål og fienden skal ikke nå sitt. Krigens natur består av kaos, usikkerhet og frykt. Troppsførerne må ha klarsyn og ro til å se gjennom stridens tåke. De må ta riktige beslutningene og bruke sine styrker mest mulig hensiktsmessig. Innføringen av den nye ordningen for militært tilsatte påvirker dette forholdet i Hæren. Når vi har på plass en ny ordning med to gjensidig avhengige søyler. En med ansvar og kommando – den andre med håndverk og handlekraft. Da vil begge ha forutsetning for å gjøre jobben bedre enn dersom den ene skal gjøre alt. Da får troppsføreren bedre forutsetninger for å ta de riktige og rettidige beslutningene. Det høres ut som oppskriften på en kvalitativt bedre hær.

Det er samspillet den nye ordningen gir oss. Et offiserskorps av kommandoførende sjefer med ansvar og et sjefslojalt spesialistkorps som ved sin erfaring, kompetanse og holdninger støtter sjefen med å få jobben gjort på en god måte.

Som mange her i salen, har også jeg kjent på det ansvaret man står ovenfor når man har menn og kvinner under sin kommando. Det gjelder både i den daglige tjenesten under øving og trening her hjemme i Norge, men særlig når vi står midt i alvoret under skarpe operasjoner. Dine avgjørelser avgjør skjebnen til enkeltpersoner og berører livet til hele familier og samfunn – både hos fienden, dine egne og potensielt ovenfor lokalbefolkningen der du opererer. Det å føre kommando over fantastiske menn og kvinner har vært mitt livs hittil største privilegium, samtidig som min største utfordring. Nå har jeg valgt å bli sersjant.

Sersjantmajor Rune Wenneberg Hæren. Foto: OMS

 

 

 

 

Så hvorfor ble jeg sersjant igjen?

Da jeg var på Krigsskole opptak i 1993 var jeg tydelig med opptaksoffiseren der – jeg ønsker å gå på Krigsskolen fordi jeg ønsker å fortsette i Forsvaret med fast jobb. Dette er et liv jeg trives med, men hvis jeg hadde kunnet gå en underoffisersskole – som det het den gangen – så ville jeg gått denne i stedet – for i hjertet er jeg praktiker. Derfor var valget enkelt når anledningen bød seg. Dette opplevde jeg som et bortrykk – ikke en degradering – bortrykk til ny karriere. Dette har jeg alltid ønsket meg og nå gleder jeg meg til å ta fatt på denne viktige og meningsfylte rollen i vårt nye forsvar.

Historie

Da Hæren ble grunnlagt ved Christian IV sin hærodning av 1628 var det – som mange her er godt kjent med – en hær med et underoffiserskorps. Dette hadde Hæren med seg gjennom mange år og flere kriger. Tanken om et over- og underoffisers korps hadde ingen god klang i den nye staten Norge. Landet vårt var tuftet på tanken om likhet og hadde ikke en adelstradisjon, slik som mange av våre europeiske naboland har. Derfor ble det også besluttet å avvikle underoffiserskorpset i 1929. Sersjantgradene ble beholdt gjennom den andre verdenskrigen og den siste av den gamle ordningen ble konvertert på 70-tallet.
Dette var på høyden av den kalde krigen og behovet for en massehær var fremtredende i en verdensorden der hæren var til for å kunne mobiliseres til eksistensiell krig mot Sovjetunionen. Enhetsbefalsordningen var ryggraden i mobiliseringshæren. På det meste kunne vi sette over 180000 mann under våpen. Det er åpenbart at enhetsbafalsordningen var en ordning for massene.
Da den kalde krigen tok slutt begynte en ny æra. Samtidig som vi startet en reduksjon i vårt mobiliseringssystem ble våre soldater kalt ut til tjeneste på kort varsel til væpnede konflikter i for eksempel det tidligere Jugoslavia. Allerede tidlig på nittitallet begynte Hæren å etablere styrker med høyere beredskap. Den nye Telemark bataljon skulle bli kjernen i en ny Hurtig Reaksjonsstyrke.
Så kom Afghanistan. En operasjon med en intensitet og kompleksitet som krevde svært høy kompetanse hos soldater og befal. Dette var i en tid hvor det gikk opp for oss alle at den nye verdensorden kunne kreve hyppige og langvarige engasjement i konfliktsoner andre steder i verden. Behovet for økt profesjonalisering presset seg frem. Erkjennelsen av dette kom i Hæren, men også i andre deler av Forsvarssektoren.
Siden den gang – på tidlig 2000-tallet – har prosessen med innføring av et spesialistkorps vært en del av debatten i Hæren. Derfor var det et ønsket vedtak som ble fattet i Stortinget 12. Juni 2015. Men vedtaket var mye mer enn det Hæren selv tenkte på da prosessen ble startet opp. Det har blitt en helt ny ordning for militært tilsatte. Den skal skape en bedre hær og et bedre forsvar, ved å styrke kompetansen i hele organisasjonen.
Vi er inne i et av de største kulturprosjekt i Hærens 388 årige historie. Vi må ikke lure oss selv til å tro at hele endringen er gjort på et år. Vi må tenke langsiktig og se på dette i et 5års, tiårs og i noen tilfeller generasjonsperspektiv. Bare da kan vi lykkes helt.
Hva er en Sersjant?

Hvis forsamlingen tenker på hva de assosierer med begrepet “sersjant” vil nok de fleste tenke på det samme som jeg gjorde før jeg startet å jobbe med dette. En uerfaren og usikker 19-åring – en “officer in training” – en ung leder med gode ferdigheter til sin erfaring, men en som ikke helt vet hva som skjer. En du ikke umiddelbart vil spørre om råd i vanskelige og potensielt farlige situasjoner. Det samme svaret vil du få fra folk flest.

Morgensdagens sersjanter kommer til å være alt annet enn dette. Hvis jeg spør dere – mannen i gata – sivile næringsledere – tidligere forsvarsansatte- politikere og journalister – om 2-3 år – er målet vårt at ingen vil assosiere sersjantbegrepet med en uerfaren 19-åring. Dere vil da tenke på erfaring – holdninger, kompetanse, lederskap, trygghet og handlekraft – eller som vi sier i Hæren – de beskrives som hel ved. De er en som du ønsker ved din side.

De første 30 kommandersersjantene og sersjantmajorene vi har selektert og tilsatt i Hæren har en snittalder på 40 år – de har 19 års tjeneste – 5 utenlandskontingenter med operativ erfaring – over halvparten har kamperfaring – en tredjedel har krigsskole – og de aller fleste er gift og har familie med barn. Mange av disse er tilstede her i dag – de er stolte over den nye utfordringen de har tatt fatt på. Snakk gjerne med dem etter foredraget om det er noen detaljer dere brenner inne med. Jeg vil nå be alle tilstedeværende sersjanter om å reise seg slik at forsamlingen får sett hvem dere er.

For eksempel sersjantmajor Jørg Lian – bærer av Krigskorset med sverd – og kommandersersjant Kari Leinan – vår første kvinnelige mestersersjant. Halvparten av disse liker ABBA og en tredjedel har gått på søndagsskole.

Enhetsoffisersordningen har vært en suksess i sin samtid. Deres funksjon i mobiliseringsforsvaret var avgjørende. I dag er verden forandret. Forsvaret og Hæren har blitt vesentlig redusert i volum – teknologien vi anvender har blitt mer komplisert – og samfunnet vi tjener forventer enda større effektivitet – presisjon – og sikkerhet for sine gutter og jenter. For å møte dagens og fremtidens behov til forsvar av landet trenger Norge noe annet. Denne nye ordningen skal fylle dette behovet.

Den nye leder- og offisersrollen

Ordning for militært tilsatte gir oss ikke bare et nytt spesialistkorps – det gir oss også et nytt offiserskorps. Fremtidens offiserer blir annerledes enn gårsdagens. Mens offiserene under enhetsbefalsordingen var en hybrid mellom spesialist og offiser, skal de nå rendyrke offisersrollen. Vi vil få annerledes og bedre offiserer.

Offiserene skal fortsette å være synlige ledere og rollemodeller. Offiserer får nå mer tid og fokus på lederskap, taktikk, helhet, intensjoner og systemforståelse. Detaljfokuset, oppfølgingen og kontrollen skal nå spesialisten ta hånd om. Vi har hatt og skal fortsette å ha verdens beste offiserer på de lavere gradsnivåene. Vi skal ikke under noen omstendigheter skape offiserer som ikke er troverdige i soldatrollen.

Tidligere fikk offiseren respekt av å være best i alle soldatferdigheter. Den beste skytteren – best på 3000m og raskest på adskillelse av maskingevær. Med dagens høyteknologiske og komplekse hær, er dette ikke lenger mulig, og det har heller strengt tatt aldri vært ønskelig. Fremtidens offiserer vil få respekt av at de er best på å lede – best på taktikk – best på å planlegge – best på å forstå helhet og de er best på å motivere.

Spesialistene skal være håndverkerne. Håndverkere med dyp kunnskap, lang erfaring og en særpreget handlekraft. Vi skal skape et system basert på komplementære roller og myndighet mellom spesialister og offiserer. Limet som skal holde dette sammen er tillit, respekt og forståelse for medpartens funksjon.

Som sagt så er det ikke bare offisersrollen som endrer seg. Lederrollene endrer seg også. Ansvaret og kommando er fortsatt et ubetinget offisersansvar. Men der sjefen før sto alene om planlegging, utførelse, utdanning og oppfølging, skal denne rollen nå deles med en sersjant.

Hæren vil som eneste forsvarsgren gi alle sjefene en sjefssersjant. En sjefssersjant er en funksjon. Vi bruker to s-er. Sjefens sersjant, sjefens makker – Denne vil sammen med sjefen utgjøre avdelingens Command team. Fremtidens offiserer vil fra de er troppssjef til de blir generalinspektør – ha en svært erfaren sersjant med spesielle personlige egenskaper ved sin side. Sjefssersjantens funksjon er å omsette sjefen beslutninger til handlinger – være dennes nærmeste rådgiver i soldatsaker og stridstekniske utfordringer, samt vite hva som skjer i avdelingen. Han vil også være avdelingens tradisjon og kulturbærer. En makker som gjør sjefen til en bedre sjef – og dermed at avdelingen blir en bedre avdeling. Dette er en stor kulturendring og en rolle vi finner hos mange av våre allierte.

Denne funksjonen anser vi som kjernen i å lykkes med vår tilnærming i å skape et sersjantkorps i verdensklasse. Det er sjefssersjantene som vil utgjøre ryggraden og lederskapet i spesialistkorpset. Det er en av nøklene til å skape enda bedre arbeidsforhold for offiserene.

Derfor – hvis dere møter en sersjant med stjerne mellom vinklene – da har dere med en sjefssersjant å gjøre. Og nå vet dere at disse har en spesiell rolle i å understøtte jobben til Hærens kommandoførende sjefer.

Hærens eller forsvarets spesialistkorps

Ordningen er noe Hæren har ønsket og sett behovet for i mange år. Det var en lang og tidvis vanskelig reise å skape nødvendig forståelse for at denne reformen er nødvendig. Mye av effekten er ikke synlig og den er vanskelig å måle. Media er ikke interesserte i dette og svært få har forstått at dette sannsynligvis er en av de største endringen som Forsvaret – iallfall Hæren – har stått overfor siden andre verdenskrig.

Ved siden av delprofesjonaliseringen av Hæren tidlig på 2000-tallet – er den nye ordningen den viktigste kvalitetsreformen vi kjenner til. Ordningen vil gjøre Hæren bedre – mye bedre. Gjennom et tilpasset korps av spesialister – som med utgangspunkt i den norske kulturen – det norske lynnet – og det gode utgangspunktet som gårsdagens hær har gitt oss – kan vi nå sikte mot en hær med større presisjon – bedre sikkerhet – bedre disiplin – og mer operativ evne for hver tildelte krone. Det – mine damer og herrer – er bedret forsvarsevne. Derfor er det en ordning som vi i Hæren tror på og som vi skal få til å virke godt.

Den noe euforiske holdningen til ordningen som jeg beskriver ser vi ikke overalt i Forsvaret. Jeg møter mine kollegaer fra de andre delene av Forsvaret hver fjortende dag. Det er en avgjørende arena for å dele erfaringer, koordinere arbeidet og skape en felles situasjonsbevissthet. Det som er tydelig er at forsvarsgrenene har ulike behov og ulik oppfattelse av ordningens effekt.

Det er også ulik mulighet til å skape tempo i prosessen. Hæren er nå godstoget i denne prosessen og har definitivt kommet lengst i implementeringer av ordningen. Dette har de øvrige forsvarsgrenene erkjent – for det er det en god gjensidig forståelse. Der hærens ansatte ofte mener prosessen går for sakte – har de kollegaer i andre forsvarsgrener som mener det går for fort. Det ble raskt tydelig at forsvarsgrenene må utvikle sine egne spesialsitkorps tilpasset grenenes behov, kultur og særegenhet – akkurat som det er forskjell på grenenes offiserer. Noen av mine sersjantmajorkollegaer fra de andre forsvarsgrenene er tilstede i dag. Jeg er sikker på at de kjenner seg igjen i denne beskrivelsen.

Der Hæren har behov for en løsning, kan de andre forsvarsgrenene ha behov for noe helt annet. Det er viktig for oss i Hæren å fastholde at selv om det er forskjeller mellom forsvarsgrenene – så er ikke det ensbetydende med at det ikke er løsningsvilje i hele Forsvaret for den nye ordningen. Snarere tvert i mot. Det er forskjeller i hvilke behov som må fylles og det er disse forskjellene som vil gjøre ordningen sterk i fremtiden – for hele Forsvaret. Det blir en spesialistordning med bredde og mangfold. Da får vi et kompetent forsvar – med tidsriktig kompetanse og helhetlig gjennomgående handlekraft.

Samtidig er det viktig at vi finner flest mulig fellesnevnere mellom forsvarsgrenene. Ordningen skal oppleves rettferdig mellom grenene og den skal tilrettelegge en livslang karriere som også inkluderer fellestillinger og NATO- stillinger. Vi leter med etter områder vi kan enes om. I tillegg til at prosessen er toppstyrt med felles bestemmelser og forvaltningsregler opplever vi at vi får nok handlefrihet til å lage optimale grenvise løsninger – samtidig som vi ivaretar en enhetlig nok ordning for hele etaten. Mine utenlandske kollegaer kunne forsikre meg om at slik er det ikke bare Norge som har det.

Forsvarsgrenene er tuftet på faglig kompetanse, kultur og erfaringer. Når erfaringene og kompetansen er forskjellig – må nødvendigvis også kulturen bli det. Dette gjelder organisasjon og folk – det er dette som gjør vårt forholdsvis lille forsvar så mye sterkere enn den beskjedne størrelsen skulle tilsi.

Det er min personlige betraktning at med spesialistene som kulturbærere i forsvarsgrenene, så kan vi få et mer fellesoperativt forsvar. Offisersrollen knyttet til ansvar, ledelse og helhet blir et tydelig bindeledd mellom de kommandoførende lederne i Forsvaret. Offiserer representerer en helhet, som enhetsbefalet ikke ble trent opp til før han kanskje ble tatt ut til stabsskole. Samtidig skaper vi sterke fagmiljø som på en god måte ivaretar behovet for dyptgående kompetanse i de forskjellige domenene. Totalt sett gjør ordningen oss bedre enn det som var mulig tidligere – på tvers av forsvarsgrener og nasjoner.

Svenske erfaringer

For to uker siden møtte jeg mine svenske kollegaer. Svenskene startet en tilsvarende prosess der de også gikk fra et enhetsbefalssystem til et todelt system for 6-7 år siden. Det har ikke vært en ubetinget suksess og det har vært en vanskelig og tung omstilling som de på langt nær har lykkes med eller er ferdig med. Jeg møtte noen dønn ærlige senior sersjanter som hadde fått å oppdrag å fortelle oss alt de hadde mislykkes med, for å hjelpe oss med å unngå samme feil. De rådene svenskene gav oss var basert på 11 egne dyrekjøpte erfaringer – Jeg skal dele noen av dem med dere her i dag:

1. Få på plass karriere og tjenesteplaner tidlig. Dette sluttføres hos oss i mai.
2. Avklare roller og myndighet. Hvem gjør hva? Dette var tidlig på plass og fulgte i stor grad teksten i proposisjon 111LS. Klare sentrale føringer er gitt som nå operasjonaliseres og utvikles i større detalj hver dag.
3. Akseptere at enkelte ting vil ta lang tid. Vi ønsker, og forventer, å få enkelte raske resultater men har en 5 års implementeringsperiode og aksepterer at enkelte ting som kultur tar generasjoner å endre.
4. Akseptere at vi kommer til å gjøre feil og at vi må gjøre ting på nytt. Dette er meget godt sjefsforankret og det er skapt en omstillingskultur – som tillater å gi gass – og aksepterer at vi kan gjøre feil. Skjer det så innrømmes det og vi gjør om.
5. Bottom up implementering fungerte ikke og skapte ulik forståelse og lav sjefsforankring. Vi kjører en top down implementering.
6. Enkelte vil føle seg overkjørt og tråkket på. Vi er meget bevist på dette og vi tillater åpenhet og har fokus på sunn og fornuftig endringsledelse.
7. Grenvise og samordnede utdanningssystemer for begge søylene. I Hæren er det Krigsskolen som har fått ansvaret for å videreutvikle hele utdanningssystemet – både for offiserer og spesialister.

Vi består svenskenes lakmustest på mange felt og vi har et godt utgangspunkt for videre utvikling.

 

Erfarne ledere på lavt nivå

Vi skal nå gi soldatene våre erfarende ledere. Det har vi liten grad klart med gårsdagen system. De svaksynte har ledet de blinde. Å la en vernepliktig lagfører, en UB eller en pliktsersjant lede og trene våre vernepliktige soldater er som om at helsevesenet lot turnuskandidater utdanne medisinstudentene. Vi skal nå tilrettelegge for at det er de erfarne som skal utdanne og lede våre soldater. Dette vil selvsagt gi en betydelig økt sikkerhet – og en bedre utdanning. Det gir bedre soldater på kortere tid.

Vår vernepliktsbaserte hær har blitt beskyldt for å ikke være operativ i mer enn tre måneder av året. Det er for det første en betydelig urettmessig nedsnakking av et forsvarskonsept som vi i Hæren har tro på. Vi har gjort mange grep for å kontinuerlig innrette oss slik at våre førstegangstjenestegjørende soldater fortest mulig kan fullt ut inngå i den operative enden. Nå innfører vi et spesialistkorps – med erfaring – kompetanse og handlekraft. Sammen med et dyktig offiserskorps vil dette føre til at soldatene blir bedre og de blir det fortere. Dessuten vet spesialistene hva som skal til for presisjon og sikkerhet i utdanningen. Da kan vi bruke mindre tid og samtidig bli bedre. Da kan gevinsten tas ut i å komme enda fortere frem til et nivå der avdelingene våre er fullt ut operativt gripbare. Gjennom spesialistene kan offiserene utøve sin plikt tydelig og effektivt. Da skaper vi høyere operativ evne for Hærens avdelinger fortere. Vi skaper med andre ord mer operativ evne for hver tildelte krone – i tillegg til at vi skaper bedre omdømme og høyere troverdighet.

La meg ta et eksempel. Hærens tungtransport foregår langs vei, med store kampkjøretøy og annet materiell på lasteplanet. Dette er svært krevende tjeneste å få til på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Dette er et fagområde som det eksisterer relevant sivil utdanning mot – fagbrev i transportfag. Ved å utnytte denne typen kompetanse og å gjøre tungtransport til en tydelig del av spesialistkorpset – hever vi også den operative tilgjengeligheten på Hærens operative avdelinger. Ved å gjøre vognførerne til ansatte spesialister gikk Hæren fra en operativ tilgjengelighet på under 15% til en tilgjengelighet over 80% i vårt operative tungtransportsystem.

Kort fortalt vi får et bedre forsvar.

Hærens Sersjantmajor Rune Wenneberg i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

Ikke en gjeninnføring av et underoffiserskorps

Vi gjeninnfører IKKE vårt gamle underoffiserskorps eller kopierer utenlandske underoffiserskorps. Vi skaper nå et spesialistkorps basert på våre behov, tilpasset vår egalitære kultur som viderefører det som fungerte i gårsdagens system. Vi kan skape det VI trenger, ikke det som andre gjør. Når jeg har presentert vår visjon og tilnærming for mine utenlandske kollegaer er de misunnelig på at vi med blanke ark, politisk støtte og god forankring i forsvarsledelsen, kan skape fremtidens spesialistkorps. De må forvalte gårsdagens underoffiserskorps. Flere land land trenger personellreformer for å tilpasse sine spesialistkorps til fremtiden.

Den norske løsningen

Hæren og Forsvaret gjør dette på sin måte. Selv om mange av oppgavene og rollene til våre spesialister er lik våre NATO allierte – noe som er en forutsetning for å skape et NATO tilpasset spesialistkorps – vil dette gjøres med en særnorsk tilnærming. Hovedforskjellen på det norske spesialistkorpset og allierte underoffiserskorps er knyttet til minst fem momenter:
1. Myndiggjøring av spesialistene – her forventer vi å bli best i NATO
2. En reel gjensidig respekt mellom offiserene og sersjantene
3. En flat og egalitær kultur
4. Like rettigheter og plikter som vil si likeverd, men ikke likestilt.
5. Tilnærmet lik lønnsutvikling og lønnsmuligheter

Speile samfunnets egalitære kultur

Den norske egalitære tilnærmingen gjør at Hæren i dag har et luksusproblem knyttet til å finne offiserer som ønsker å konvertere. Merkevarebyggingen Hæren har jobbet med lenge for å bygge opp vårt sersjantkorps gjør at mange offiserer ikke har noen problemer med å bytte ut offisersstjernene med sersjantvinkler. Jobben nå er å innføre spesialistsystemet i Hæren og ikke minst å skape rom for dette i samfunnet forøvrig. Målet er selvsagt at våre sersjanter har et rykte som hel ved og at vi må konkurrere med næringslivet om å beholde dem.

Vi må etablere et spesialistkorps med det samme ryktet som korpset har i Nederland – en av Hærens nærmeste allierte partnere. Når nederlandske spesialiser slutter i Hæren, så bruker 95% av dem mindre enn en måned på å få seg ny jobb. De har et rykte som en kompetente gruppe mennesker – som har kvaliteter som trengs i det sivile samfunn. Her snakker vi både om personlige egenskaper og om fagkompetanse. Det har tatt Nederland lang tid å bygge et slikt korps – og for oss er det ikke gjort i en håndvending.

Allikevel – vi har folka – vi har holdningene – vi har kompetansen – jobben må gjøres.

Utfordringer knyttet til offisersrollen

I Hæren erkjenner vi en at det i en overgangsperiode kan oppstå en uventet situasjon. I dag er det mange offiserer som ønsker å konvertere til spesialistkorpset. Selv om søknadstallene til Krigsskolen i år har vært lave, er de ikke like dårlige som på lavpunktet etter 2000. Dersom det oppstår en situasjon der for mange ønsker å konvertere og det blir gjennomgående for lave produksjonstall av offiserer vil dette utfordre hele ordningen.

Den nye offisersrollen må ikke undervurderes i fremtidens forsvar. Sterke – operativt dyktige – klarsynte og militært kompetente offiserer er helt avgjørende for vår forsvarsevne. Jeg er generalinspektørens sersjant – jeg er ingenting uten generalinspektøren. Det samme gjelder for alle de andre sjefssersjantene. Den nye offisersrollen blir spennende, utfordrende og annerledes. Selv om offiserene nå får tydelig hjelp til å skape avdelinger gjennom spesialistkorpset så er det ingen tvil om hvem som har ansvaret. Det ansvaret innebærer også at offiserene må være soldater – med praktiske ferdigheter. Samtidig innebærer det helhetsforståelse for anvendelse av militær makt og om avdelingens plass i Hæren, Forsvaret, samfunnet og alliansen. Det er en utfordring som vil innebære store krav til offiserenes personlige egenskaper.

Vi skal ta signalene om at det kan virke mer tiltalende å være spesialist enn offiser alvorlig. Spesialistkorpset blir ikke en suksess uten gode offiserer og Hæren blir dårligere uten et godt samspill. Samtidig skal Hæren endres fra at alle er offiserer til en fordeling som ligger på omtrent 30% offiserer og 70% spesialister. At det også vil ha innvirkning på søknadstallene til offisersutdanningen er uunngåelig. Vi må søke å få en ordning der de som viser ansvarsglede og som har talent for ledelse blir motiverte til å søke utfordringene som det ligger i å være kommandoførende sjef. Alle som har vært offiser har kjent på ansvaret og gleden ved å skape slagkraftige avdelinger – med dyktige soldater og befal. Derfor er det også i spesialistenes interesse at offisersyrket ikke diskrediteres i den nye ordningen. Det skal jeg og alle de andre sersjantene i Hæren være med på å motvirke.

Roller, ansvar og myndighet

Kjernen i både hensikten med ordningen og effekten ordningen skal gi er knyttet til klare og fornuftige roller og myndighet mellom offiserene og sersjantene. Og denne fordelingen skal være komplementær

Der offiseren er opptatt av helheten, vil sersjanten være opptatt av detaljene.
Der offiseren er opptatt av hva – vil sersjanten være opptatt av hvordan
Der offiseren er opptatt av taktikk – vil sersjanten være fokusert på stridsteknikk
og der offiseren er opptatt av utdanning – er sersjanten fokusert på trening og drilling

Hårete mål

Har en soleklar ambisjon, og opplever nødvendig støtte, til å bygge opp et spesialistkorps i verdensklasse. Muligens verdens beste på sikt. Vi har menneskene til dette. Bak hver soldat inne til førstegangstjeneste står det 6 som ikke kom inn. Av alle disse kan vi selektere fremtidige vervede spesialister og de senere årene har det vært 11 søkere per befalsskoleplass og grenaderstilling i Hæren. Dette viser for det første hvor viktig verneplikten er for Hæren. Dessuten viser det at tjeneste i Hæren appellerer til dagens ungdom. De er tjenestevillige og ønsker å fortsette i Forsvaret. Utfordringer ligger i å få dem til å bli.

Ingen utenlandske spesialstyrker har slike seleksjonstall og et slikt utdanningsnivå. Når vi nå er i ferd med å bli en av de minste hærene i Europa, må vi sørge for å bli en beste. Dette gir spesialistkorpset mulighet til. Så lenge vi velger å faktisk å være ambisiøse og gi forutsetning til å bli best – så kan også nå veldig langt med de folka vi har og den kompetansen de har med seg.

Vi må sette oss hårete mål og Hæren ønsker å kunne konkurrere om NCO toppstillinger i NATO om 10 års tid. Ved å skape et spesialistkorps som er anerkjent og i verdensklasse vil vi kunne posisjonere norske sersjantmajorer til stilling som Command Sergeants Major hos toppgeneraler. Dermed vil Norge også kunne få en tilgang på informasjon som tidligere ikke har vært tilgjengelig for oss.

For eksempel har SACEURs CSM mer tilgang på ham enn hans trestjernes generaler.

Avslutning

La meg igjen oppsummer noen av kriteriene for å få ordningen til å bli suksess.
• Offiseren er fortsatt en troverdig kriger og rollemodell
• Gode forvaltningsordninger, med karriere- og tjenesteplaner som skaper forutsigbarhet for både spesialister og offiserer.
• Vi skal skape økt ståtid og økt erfaringsnivå hos de som utdanner og leder våre soldater
• Myndiggjøring av sersjantkorpset
• Kjente, akseptert og tydelige roller, ansvar og myndighet mellom offiser og spesialist – utfyllende og komplementært forhold
• Et relevant, NATO tilpasset utdanning system i verdensklasse for nivådannende, fagutdanning og funksjonsrettet utdanning under etablering.
• All nivådannede profesjonsutdanning skjer i samme institusjon med felles ledelse på Krigsskolen

I bunn og grunn handler den nye ordningen om at vi skal bli bedre på det vi gjør.
Forsvare landet og ivareta norske interesser med slagkraftige og gripbare hæravdelinger.

Spesialistene er kommet for å bli – og vi vil først og fremst finne dem ute ved avdeling – langt fremme – der hvor oppdragene løses – hjemme i Norge og under krevende oppdrag i utlandet.

For å minnes hva vårt alvorlige yrke i bunn og grunn går ut på vil jeg hedre en spesialist som ikke lenger er med oss. For nøyaktig 6 år siden i dag ble min soldat og venn – grenader Joachim Olsson drept av en veibombe under et fiendtlig bakhold i Afghanistan. Vi hadde ligget i feltbase i Ghowrmach en måned og hans kampvogn var i svært dårlig forfatning da vi kom ut dit. Joachim brukte ALL ledig tid på å drive feltmessig vedlikehold – for å holde avdelingens kampkraft operativ. Han viste at det var behov for det – uten å bli det fortalt – og han hadde kompetansen til å gjøre noe med det. Han tok personlig ansvar for at avdelingen skulle være best mulig rustet til neste dags operasjoner.

Joachim representerer vårt nyslåtte spesialistkorps på en fremragende måte – gjennom handlekraft, kompetanse og holdninger.

Vi minnes Joachim!

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 8. Februar 2010


Ved

Generalmajor Per Sverre Opedal
Generalinspektør i Hæren

 

«Å bygge en Hær»

 

Deres Majestet, Statsråd, Generaler, Admiraler, damer og herrer.

 

Vi er et land i dyp fred. Inger ser noe særlig farlig i horisonten. Verken terrorisme eller finanskrise har bitt spesielt kraftig på oss.

Vi kan vel egentlig bare legge ned Hæren. Outsource jobben til Garden til et vaktselskap. Samme med grensevakta – vi beholder Forsvarets Spesialkommando som passer på olje og gass – det holder. Eller kan vi det?

 

Jeg bodde i USA i 2001. For innbyggerne i USA var det dyp fred. 11. september. Ingen visste noe. Fire fly – to på Manhattan – Pentagon og Pennsylvania. Alle sa ”Vi er angrepet” men ingen hadde peiling på hva som skjedde – til og med i Camp Lejune der jeg bodde. Hva skjedde et par dager etterpå? Det var National Guard – soldater med rifla under armen og flagget på skulderen på alle flyplasser og sentrale knutepunkt i hele USA. Hvorfor? Fordi plattformene – systemene – teknologien – kan ikke gi folk trygghet! Det er det kun soldaten som kan. Mennesket.

 

Når krigen, krisen eller usikkerheten kommer – så kommer behovet for soldaten. Konflikter kan oppstå og utkjempes hvor som helst – men de løses på land – mellom mennesker.

 

Mennesker er Hærens viktigste plattform.

 

Det er få – kanskje ingen – forsamlinger i Norge som har så mye kunnskap og innsikt i militære spørsmål som denne. Jeg kommer hit i dag for å dele mine synspunkt som sjef for Hæren.

 

I dag stiller jeg spørsmålet – Hvorfor trenger Norge en Hær?

 

Samfunnet betaler langt mer enn penger for det vi driver med.

Churchhills ord om ”blod, svette og tårer” er blitt en metafor som ofte brukes om hva noe koster. Dette er ikke en metafor i Hæren. Det er faktisk blod – svette – og tårer.

 

Norge er et flott land å bo i. En kombinasjon av bra folk, god forvaltning og flaks i form av store mengder hydrokarboner gjør at vi er i en situasjon som de fleste andre land på jorden bare kan drømme om.

Dette er en posisjon vi må forvalte med ydmykhet og respekt. Vi vil at barna våre skal ha de samme privilegiene som vi har.

Som en klok mann sa i en tale her i byen for ikke lenge siden:

”Krig, på et eller annet plan, har eksistert like lenge som menneskene. Krig var måten stammer, og senere sivilisasjoner, fikk makt eller løste konflikter på. Det var en del av livet på samme måte som tørke eller sykdom…”

Fredsprisen til Obama var kontroversiell. Nobelforedraget hans, som sitatet er hentet fra, handlet mye om krig som en del av arbeidet for fred.

De fleste vil være enig.

Det er anledninger der krig ikke bare er moralsk forsvarlig – men faktisk påkrevd. Militære verktøy kan være gode verktøy for å bevare freden.

 

Før vi ser på status og utfordringer er det viktig å tenke på formålet.

 

Hvorfor trenger vi en hær?

Tradisjonelt er det militær makt som garanterer for befolkningens krav på området de bor i. Kontrollen over et landområde defineres av menneskers tilstedeværelse i området – og at en samlet politisk myndighet støtter og organiserer disse menneskene. I tider når det er utenkelig at kontrollen over landområdet skal bli utfordret er det ikke behov for landstyrker.

Denne logikken er like innlysende som den er krevende. Utfordringen ligger i at man må forutse fremtiden. Vårt lands historie gir blandede erfaringer i så måte.
Oppløpet til andre verdenskrig er et katastrofalt eksempel på svak situasjonsforståelse og mangel på samsvar mellom politiske mål og militære tiltak.

 

Historien gir heldigvis også eksempler på langsiktig og vellykket strategi: Vardøhus festning markerte i 500 år rikets grense i nordøst – aldri utfordret av fremmede makter. Oppbyggingen av forsvaret bidro til den fredlige unionsoppløsningen i 1905. Unionsoppløsningen som gjorde Norge til en selvstendig nasjon. Forsvaret støttet nøytralitetspolitikken under første verdenskrig – og sørget for at vi gjennom NATO alliansen unngikk væpnet konflikt i den kalde krigen.

 

Forsvaret og Hæren har spilt forskjellige roller i alle disse eksemplene.

I samtlige av de vellykkede, har politiske og militære tiltak vært tilpasset utfordringene. Vi styrket og beholdt råderetten over landet vårt.
Med historien som bakteppe – la oss se på dagens situasjon. Hvilke fremtidige utfordringer står vi ovenfor?

Svaret på dette spørsmålet skal ligge i Langtidsplanen for Forsvaret. Analysen er nok kjent for de fleste her. La meg gjenta i korthet:

Det foreligger ingen sannsynlig trussel om invasjon for erobring av hele, eller større deler av landet vårt.

 

Det er uavklarte spørsmål i Nordområdene.

I dag gjelder det fiske, olje og gass-virksomhet.

I morgen kan det gjelde skipstrafikk og miljøforvaltning.

Det er også en betydelig usikkerhet i utviklingen – spesielt knyttet til Russland – men også andre forhold.

 

Ingen kan forutsi fremtiden med 100 % sikkerhet, men vi må etter beste evne forberede oss på det mest sannsynlige og gardere oss mot det verst tenkelige.

Hvilke nasjonale oppgaver medfører dette for Forsvaret generelt, og for Hæren spesielt? Langtidsproposisjonen poengterer suverenitetshevdelse; – og å kunne forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske episoder og kriser i Norge og områder vi ønsker å kontrollere.

 

Dokumentet sier lite om karakteren til disse mulige episodene og krisene, og ikke noe om hvordan de forutsettes håndtert. Overordnet er målet at vi må fremstå med en slik militær evne at ingen stat ser seg tjent med trusler eller angrep mot vårt territorium.

Sentralt i en slik evne står kapasitet til å forsvare, eventuelt gjenerobre og holde landområder. Begrensede områder med egne styrker, og hvis større angrep, i samarbeid med allierte.

 

Fjernleverte våpen – elektronisk krigføring – aksjoner mot fiendtlige forsyningslinjer og så videre – vil være avgjørende støttefunksjoner for å lykkes. De erstatter ikke styrkene på bakken som uttrykk for faktisk politisk kontroll.

 

Viktigst av alt: Trygghet for menneskene. Soldater gir trygghet til mennesker hvis krisen, krigen eller annen usikkerhet kommer. Her ligger svaret på mitt innledende spørsmål: Derfor trenger vi en hær.

 

Som sjef for Hæren er det min jobb å bygge Hæren, og gjennom det gi Norge et best mulig Forsvar. Prosjektet, som står skrevet i min gjennomføringsplan, er å sikre den Hæren vi har – øke der vi har mulighet – og modernisere organisasjonen til å møte de utfordringene vi både står oppe i – og de som kan komme.

 

Det skal handle om hvordan Hæren bygges opp – en hær som er ryggraden i et troverdig forsvar – i dag – og i fremtiden. En hær av mennesker.

Først, den Hæren som står i dag må sikres. Vi er på et tippepunkt der vi ikke kan bli mindre. For få år siden var vi i fritt fall mot avvikling. Det sliter vi fortsatt med i dag. For eksempel å stoppe inntaket på Krigsskolen i 2005 var ingen god ide men en nødvendighet for å nå reduksjonsmål.

 

Når jeg skal fortelle om mitt prosjekt med å bygge Hæren, er det nødvendig å si litt om handlingsrommet jeg har også. Strukturen er vedtatt i Stortinget. Det materiellet vi kjøper er med oss i årtier – og vi løser oppdrag hver dag – uten mulighet til å ta pause. Jeg starter ikke med blanke ark.

 

Hæren er som en stor slektsgård. Arven preger oss på godt og vondt. Det er en forventning om at jeg skal ta vare på det tidligere generasjoner har bygget opp, samtidig som jeg gjør grep for at Hæren fortsatt skal være relevant i fremtiden. Det er gjort mye godt. Rena har blitt en leir i verdensklasse. Nybygging og renovasjon på Setermoen. Vi er godt i gang på Skjold. På flere områder står Hæren frem solid, med en kvalitet vi kan være stolte av. Andre steder er det behov for renovasjon.

 

Det er de folkevalgte som bestemmer utviklingen.

I den siste langtidsproposisjonen anbefalte regjeringen – og Stortinget bestemte – en struktur for Hæren med en litt høyere ambisjon enn Forsvarssjefens anbefaling.

Den planen som nå ligger for Hæren er god. Det er både Forsvarssjefen og jeg enige om. – Forholdene skulle ligge til rette for en liten Hær – i balanse i forhold til oppgaver og ressurser.

 

Hæren har en planlagt økning på 600 friske årsverk i planperioden frem til 2012. Hærens grunnstruktur, med tilhørende strukturelementer er bestemt – årsverkene likeledes. Jeg vil fylle den med kompetente personer, materiell, trening, øving og eiendom bygg og anlegg. Hæren kan ikke masseprodusere like enheter. Hver avdeling er unik. I Hæren finner vi profesjonelle miljøer som Etterretningsbataljonen, Telemark bataljon og Forsvarets Spesialkommando, for å nevne noen få. Møysommelig bygget opp og klare på brannstasjonen – for å bruke Forsvarssjefens uttrykk. Vi driver en svært kompetansekrevende organisasjon.

 

Hæren løser oppdrag hver dag. Schengens yttergrense, Kongevakt og kontinuerlig oppdrag i utlandet legger bånd på en stor del av organisasjonen.

Hva er så igjen til forsvaret av vårt eget territorium? Heimevernet er trent og utstyrt for overvåkning, vakthold og sikring av statiske objekter. Hæren er styrken som skal kjempe tilbake en eventuell fiende.

 

Brigaden er Norges viktigste kampavdeling. Det er de samme lederne – på rundgang – som utdanner de vernepliktige, videreutvikler avdelingen og stiller grunnstammen for operasjoner ute. Når de er ute er det huller i organisasjonen hjemme.

 

Det er ikke en del av mitt handlingsrom å bestemme størrelsen av drifts- eller investeringsbudsjettet til Hæren. Skal jeg nå dit jeg har fått ordre om – forutsetter det finansiering.

Den offentlige debatten om forsvars- og sikkerhetspolitikk er ikke bred i norske medier. I den grad debatten går – er den som oftest redusert til en ideologisk ”stillingskrig” om Norge skal delta i Afghanistan eller ikke.

 

I løpet av det siste året har det imidlertid også vært ført en begrenset debatt om soldaten og soldatyrket.

Jeg finner denne debatten viktig og riktig. Norge har gått fra en mobiliseringshær til en innsatshær. Våre soldater er i skarpe operasjoner daglig – og de holder mål. De er gode soldater.

 

Det hender at de dreper og at de blir drept.

 

Åpenhet er avgjørende for å opprettholde et godt forsvar. Folk må forstå hva som står på spill og hvordan virkeligheten ser ut.

 

Hvis diskusjonen hjemme ikke har ord og vendinger i seg som passer situasjonen ute – har vi et alvorlig problem. Folket hjemme tar ikke virkeligheten inn over seg, og soldatene føler seg fremmede når de kommer hjem. Krig og strid er brutalt. Det er en forutsetning i demokratiet at folket er klar over hva som gjøres – og hvorfor.

 

Det er folket – gjennom de folkevalgte – som bestemmer hvilke oppdrag de militære skal løse. Lever ikke soldatene og befolkningen i samme virkelighet har vi et demokratisk problem.

 

(Det er et stort tankekors for meg at det er mer akseptabelt i dag å bruke krigens vokabular på idrettsarenaen – fremfor når vi snakker om våre militære styrker. Håndballandslaget skal ”kjempe til siste mann”, man angriper og ”ofrer for laget”. Skyter fienden i senk. Vinnerne er helter og det er legitimt å veive med norske flagg.)
Jeg oppfordrer derfor mine soldater til og åpent å dele både sine historier og synspunkter. Et eksempel er kaptein Øyvind berg – som i 30 minutter på NRK satte ord på sine erfaringer fra Afghanistan.

Med unntak av forhold som setter operasjoner eller personer i fare, er det ingenting som ikke tåler en diskusjon i det offentlige rom.

 

Vurderingene vi gjør, avgjørelsene vi tar og forståelsen for det som gjøres – blir bedre med en opplyst diskusjon der det er takhøyde for forskjellige meninger.

 

Det å snakke til over en halv million seere – slik kaptein Berg gjorde – utgjør en forskjell.

Det er mye som står på spill når Hæren blir engasjert. Hærens bidrag i operasjoner bør derfor alltid være sikkerhetspolitisk viktig for Norge.

 

Begrunnelsen for – og bruken av – våre hæravdelinger er alltid et demokratisk ansvar. Hvordan styrkene fra Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar.

 

I Hæren utdanner vi soldatene til å bruke alle maktmidler om nødvendig. Oppdraget kommer først – også foran egen sikkerhet når det kreves. Motivasjonen kommer fra å sikre verdier og verne interesser for folk og stat, – løse oppdrag og mestre de vanskeligste utfordringene som finnes.

 

Å være soldat er en profesjon – et yrke med en identitet i tillegg.

Vi trener for strid med vilje til seier. Å være nest best i en trefning kan bety at du er død.

 

Målet for vår profesjon er å kunne seire i den særdeles krevende situasjonen krig er – verken mer eller mindre. Klarer vi det, klarer vi det som er mindre utfordrende også. Soldaten må være villig til å risikere sitt eget liv – må kunne vise nok kontrollert aggresjon til å løse oppdrag uten tanke på seg selv. Offiserene må lede sine soldater i aller første rekke. Derfor trener vi med store påkjenninger – fysisk og psykisk for å kunne klare dette når det virkelig gjelder.

 

Denne profesjonen er ikke sivil. Den er militær. Fremmed for de fleste i Norge i dag.

 

Vår profesjonskultur er soldatkulturen – krigerkulturen.

 

Her er kaptein Bergs definisjon av krigerkultur:

[…det betyr at du kan stå inne for det du driver med, at du har forankring, det at du er stolt av yrket, at du er trent for det du skal drive med og at du faktisk… Du vet at du er god med det du driver med.]

 

Også blant soldatene er det uenighet om krigerkultur er et riktig ord å bruke på holdningene og opplevelsene som binder oss sammen. Krigen er en svært liten del av virkeligheten – også for oss som tjenestegjør i forsvaret. Men i bunn ligger kravet – at når det virkelig gjelder – gjør vi det som kreves for å vinne. – Selv om det innebærer ekstreme handlinger.

 

Krigerkulturen er forskjellig fra kulturen i det sivile samfunnet. Det må samfunnet akseptere og støtte hvis man skal ha et Forsvar som kan vinne striden.

 

En seiersjubel – som ønskes velkommen på håndballbanen – burde ikke forundre oss når våre soldater vinner i en eksistensiell kamp – der det å tape har langt alvorligere konsekvenser enn ikke å komme til VM-finalen.

 

Jeg ble glad da forsvarsministeren nektet å sensurere en av mine soldater som utrykte glede – da hans makker fikk inn en fulltreffer mot en som skjøt på dem. Etter å ha blitt tatt i bakhold skulle det bare mangle om er ikke er lov å være begeistret når man vinner. – I en kamp på liv og død.

 

Jeg sier absolutt ikke at vi bortenfor slagmarken skal juble når liv tas. Det jeg sier er at vi må forstå dem som er oppe i det. Det som burde debatteres – er om både det vi ofrer og oppnår – på vegne av nasjonen – burde høste mer anerkjennelse og respekt i samfunnet enn det gjør i dag.

 

I krigerkulturen står godt lederskap sentralt. Lederskap utøves i hele Hæren og formes først og fremst gjennom karakterbygging og erfaring. Sentralt i karakterbyggingen står verdier.

 

En sunn krigerkultur er forankret i samfunnet og i riktige verdier.

Hærens verdier er respekt, ansvar og mot.

Så til neste punkt.

Hæren har også fått ordre av Stortinget via Forsvarssjefen om å øke. Det er ingen overraskelse at jeg støtter den beslutningen fullt ut. Det er en god plan som er lagt for utviklingen av Hæren. Som generalinspektør er det min jobb – innenfor mitt handlingsrom – å omsette denne planen til resultater.

Hæren har igjen en brigade i dag. En av de største kommunikasjonsutfordringene jeg har som GIH er å forklare omverdenen hvorfor det er avgjørende å opprettholde brigadenivået i en moderne Hær.

 

Brigaden er, som kampflyvåpenet og fregattene, en hjørnestein i et moderne Forsvar.

 

Alle moderne konflikter har blitt avgjort på landjorden – eller ved trusselen om bruk av landmakt. Derfor er evnen til å utøve landmakt avgjørende viktig. En strid kan kjempes mellom plattformer til sjøs eller i luften, men freden vinnes nesten uten unntak mellom mennesker på landjorda.

 

Det som kjennetegner landmakt og en effektiv Hær, er fleksibilitet og tilpassningsevne til å løse svært varierte oppgaver. På fagspråket kaller vi dette taktisk samvirke i hele spekteret av kapabiliteter. Brigaden er forutsetningen for at Norge fortsatt kan gjøre dette.

 

I tillegg er brigadenivået forutsetingen for og løpende kunne levere bataljonstridsgruppen – som vi gjør i Afghanistan i dag.

 

Brigaden sikrer også at Norge har kompetente folk til stillinger i allierte staber og hovedkvarter. Dette er nødvendig for at Norge skal kunne samarbeide fullverdig og øve innflytelse sammen med våre allierte.

 

Å ha en Hær uten en Brigade vil være som å ha et sjøforsvar uten fregatter eller et luftforsvar uten kampfly.

George Bush gjorde som hauken Rumsfeld anbefalte og gikk inn i Irak med omtrent halvparten av det antallet soldater de militære lederne anbefalte. Overlegen teknologi og slagkraft, ”Shock and Awe” var slagordet. Iraks forsvar var nedkjempet på noen korte uker. Freden viste seg imidlertid vanskelig å oppnå.

Fredsprisvinneren Obama øker antallet soldater i Afghanistan for å forsøke å vinne ikke bare krigen – men også freden.

 

En brigade betyr mellom fire til seks tusen soldater.

 

Størrelse er en kvalitet i seg selv. Støvler på bakken – ”boots on the ground” – er avgjørende i enhver konflikt. For få soldater på bakken – færre øyne og ører – øker sannsynligheten for feilbombing og drap av sivile eller egne styrker. Hæren må også ha evne til utholdenhet, særlig i forhold til operasjoner i utlandet.

—-

Brigaden er minstemålet for en meningsfull Hær. I dag inneholder den kapasiteter trent for oppdrag nasjonalt og for NATO, EU og FN.

For å kunne drive konvensjonelt forsvar av Norge, må bemanningen økes og avdelingene utrustes i tråd med den politiske målsettingen, slik som den fremgår i Stortingsproposisjon 48. Intensjonen om å styrke Hæren er like velkommen som den er nødvendig.

 

Det tar over femten år å utdanne en dyktig bataljonssjef. Det er en investering i mennesker når vi tar opp kadetter på krigsskolen. Gevinst – eller utbytte – kommer så lenge kadetten jobber i Forsvaret.

Gevinsten øker i verdi etter hvert som han eller hun kan løse stadig større oppgaver.

 

Vi har allerede et etterslep i forhold til planen. Jeg kan ikke øke antall årsverk i 2010.

Tettes ikke dette gapet – må jeg prioritere der jeg kan. Det vil kunne bli reduksjoner i volumet – kvaliteten på mange avdelinger vil stagnere på grunn av mindre trening og øving enn det lave nivå vi ligger på i dag.

Jeg registrer at de tillitsvalgte også er opptatt av dette.

 

Årsverk er en benevnelse som brukes i budsjett og planverk – men det er viktig å huske at det er mennesker det er snakk om. Færre soldater enn planlagt.

—-

Så til mitt tredje poeng – modernisere.

Like sikkert som at voldelige konflikter ikke kommer til å forsvinne – er det at forutsetningene for, og hvordan disse konfliktene utkjempes – er i kontinuerlig endring. Et relevant forsvar og en relevant Hær må derfor modernisere.

Jeg vil kort nevne noen av de sentrale trendene som legger forutsetningene for moderniseringen av Hæren.

 

Våre motstandere vil bruke både konvensjonelle og teknologiske mottiltak. Dette vil begrense vår evne til å oppnå overlegenhet.

De vil forsøke å nøytralisere fordeler som kommunikasjonsteknologi – overvåkning – langdistanse presisjonsild – pansring og mobilitet gir oss.

De vil tilpasse seg og lære basert på det de observerer at vi gjør i dag. Vi vil stå overfor nye og uforutsette trusler. Et eksempel på dette er hvordan opprørerne i Irak utviklet ordinære veibomber til relativt avanserte veibomber. Disse bombene kan trenge igjennom pansrede kjøretøy. Kunnskapen spredte seg til Afghanistan – med dødelige konsekvenser. Pansring er ikke lenger en garanti for at du overlever på patrulje. Fienden utvikler seg og operasjonsmønsteret vårt må endres. Dette skjer kontinuerlig.

Nettverkene vi bruker vil sjelden kunne oppnå fullstendig informasjonsoverlegenhet og er sårbare for angrep.

Fremtiden er grunnleggende uforutsigbar. Landstyrkers viktigste kvalitet vil forbli at de er trent, utrustet og ledet på en måte som gjør dem i stand til å takle et bredt spekter av utfordringer – både utfordringer de har planlagt for og de totalt uventede. Vi må kort sagt være fleksible. I Afghanistan blir vi minnet om dette hver dag.

 

Ny teknologi er viktig, men er ikke avgjørende alene. At styrkene kan takle nye og uventede situasjoner er viktigere enn å ha siste teknologiske skrik.

 

Landstyrker må ha tilstrekkelig volum for å kunne vinne. Vi er avhengige av å ha nok folk. De militære kjernefunksjonene beskyttelse, ildkraft og mobilitet kan ikke uten videre erstattes med hurtighet og presisjon. Vi trenger mennesker med kunnskap, motivasjon og tilpassningsevne.

 

Landmakten står foran store utfordringer. I dyp fred har nasjoner en tendens til å fokusere på plattformer. Plattformer som har industrimessige konsekvenser. Det militær-industrielle kompleks påvirker. Arbeidsplasser. Industri. Nasjonal kompetanse. Når uroen kommer er det soldaten som trer fram i folks bevissthet. Soldaten som gir trygghet til menneskene.

 

Innsikter kan ikke trylles frem fra skrivebordet gjennom enkle vurderinger. Kunnskap om den type komplekse sammenhenger det her er tale om, kan bare bringes til veie gjennom forskning og erfaringer.

Forskningsbasert kunnskap kan gi oss mange svar. Jeg venter med stor spenning på Landmaktstudien som er satt i gang på Forsvarets Forsknings Institutt.

 

Bare gjennom systematiske studier er det mulig å vite hva som er den totale effekten av å inkludere, eller kutte, enkeltkapasiteter.

Hva er eksempelvis betydningen av luftvern i Hærens avdelinger? Internasjonalt er luftvern et av kriteriene i definisjonen av en Hær. Norge har det ikke.

—-

Det er tatt noen gode valg med tanke på investeringer til Forsvaret. Vi trenger fregattene og kampflyene. Dette er pilarer i forsvaret av landet. Kampfly er både viktig og dyrt. De store prosjektene er så tunge at Hæren må stille seg i rekken i moderniseringen.

 

De gode nyhetene for Hæren er at vi skal oppgradere og utvide CV90-flåten slik at vi får en komplett og oppgradert middelstung klasse pansrede beltekjøretøy.

 

Hæren får styrket sin oppklaringskapasitet betydelig med beltegående og hjulgående, stridsoppklaringssystemer. Disse vognene vil fungere som nav i et system av sensorer både på bakken og i luften.

 

Hæren vil få erstattet sine aldrende artilleriskyts med nye ARCHER haubitsers. Dette er et samarbeidsprosjekt med Sverige.

 

Ved den siste langtidsproposisjonen for Forsvaret besluttet Stortinget å opprettholde 3 manøverbataljoner i Hæren. To skulle være mekaniserte og en skulle være motorisert og lettere oppsatt. Det ble ikke eksplisitt planlagt med investeringer for den tredje bataljonen.

 

Vi i ferd med å anskaffe 170 IVECO kjøretøy, samt å gjøre små oppdateringer på våre SISU, PATRIA-vogner 113 vogner.

 

Det er behov for materiell – til bruk i operasjonene – til bruk i trening av kommende kontingenter – til en manøverbataljon og til reserve.

 

Hærens knyttneve er stridsvognsystemet.

Stridsvognene er det kraftigste kampsystemet til Hæren – kjernen i å kunne ta, slå og holde. Det er særdeles viktig for Hæren at denne klassen blir fornyet skal ha denne kapasiteten i fremtiden.

(Personell)

I en moderne, norsk hær er det viktig å beholde kompetanse og profesjonalitet, samtidig som man utnytter mulighetene til forankring og bredde som ligger i verneplikten. Vi vil også sikre at Hæren bruker de vernepliktige på en måte som gagner både de som er inne og oss som organisasjon-

Vi har gode resultater fra avdelingsbefalsordningen – og jeg ser på mulighetene for videreutvikling av denne mot et spesialistbefalskorps eller et sersjantskorps. Hensynet til lederskap, kompetanse og erfaring på grunnplanet peker ganske entydig i retning av et slikt korps. Korpset bør ha et eget utdannings – karriere – grad – og lønnssystem.

For å bevare kompetansen lengst mulig er en hærreserve veien å gå – uten å øke kostnadene for mye. Det er ikke snakk om å opprette nye mob-avdelinger, men knytte reserver til eksisterende avdelinger.

Jeg ser også med glede på samarbeidet med Nederland – Army Cooperation Initiative – som et tiltak under utvikling og som gir oss stor verdi på flere måter – ikke minst på kompetansesiden.

—-

Å være veteran er en styrke. Både for den enkelte og for samfunnet. Mennesker som har vært villige til å ta både personlig risiko og påkjenninger.

De gir norske borgerne – gjennom sine folkevalgte – mulighet til å bidra til å løse verdenssamfunnets oppgaver. At et samfunn har veteraner er et privilegium.

 

Veteraner er ikke ofre. Veteraner er ikke nødvendigvis svake, skadde, eller ødelagte.

De fleste er vanlige mennesker med verdifulle erfaringer. Erfaringer resten av samfunnet har godt av å høre på og lære av.

 

Hæren produserer hvert år nye veteraner.

Samfunnet må sette pris på og verdsette disse menneskene. Også de som har ofret ekstra mye – og bærer dette med seg etter de kommer hjem.

 

Veteraner har familier. Familien betaler en dobbelt pris. Usikkerheten ved å ha sin kjære i en farlig operasjon. Det å være alene med snømåking – gressklipping eller barnehagehenting. Når hverdagens gjøremål må løses av en – og ikke to.

 

Hæren sender kontinuerlig ut soldater. Det er samme menneskene igjen og igjen. De fleste som jobber hos meg er derfor veteraner – i tillegg til å være soldater i aktiv tjeneste.

(Tmbn 6 Afgh + 3 Balkan. Grenaderer. Militære sjefer.)

Vi må ta med dette perspektivet også når vi planlegger strukturen og størrelsen på Hæren, og når de folkevalgte sier ja til internasjonale oppdrag.

 

Konsekvenser av å feile her, er misbruk av den viljen soldatene har til å ta disse påkjenningene.

 

Hæren tar sin del av ansvaret. Jeg har frem til sommeren 2010 etablert et prosjekt nettopp for ytterligere å rette fokuset mot veteranoppfølging. Jeg vil bli enda bedre til å ta vare på folkene våre.

 

Når det gjelder anerkjennelse har samfunnet utenfor Forsvaret et stort ansvar.

 

Det er ikke Forsvaret, men innbyggerne i det demokratiske Norge som sender soldater ut i operasjoner.

Når disse menneskene kommer tilbake, er de derfor et samfunnsansvar.

Jeg har i dag stilt spørsmålet om hvorfor vi har en Hær.

Jeg har forklart hva jeg mener skal til for å bygge om den Hæren vi har – til den Hæren vi har behov for. Som sjef for Hæren ser jeg på den viktigste jobben for meg i årene som kommer å sikre – øke – og modernisere – samtidig som vi hver dag skal løse oppdrag og delta i operasjoner. Det betyr videre omstilling.

 

Det ligger en god plan til grunn for utviklingen av Hæren. Den er jeg fornøyd med. Utfordringen ligger i presset på de årlige driftsbudsjettene, og de langsiktige investeringene. Det er ingen liten utfordring. I 2010 har vi etterslep for å nå dit planen sier at vi skal.

 

Midt oppe i omstilling, modernisering og operasjoner er dette en meget krevende oppgave.

For Hæren handler det om å utstyre menneskene – ikke bemanne utstyret.

Hæren er mennesker. Vår virksomhet dreier seg fortsatt om dyktige soldater som jobber sammen – mot et felles mål – om å løse et oppdrag.

 

Du kan utkjempe krig med plattformer, men du vinner freden med mennesker.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. januar 2008

Ved

Generalmajor Robert Mood,

Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren – Hæren ved et veiskille

 

INNLEDNING

Generalmajor Robert Mood, Generalinspektør for Hæren. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Vi skuer inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat har lagt bak oss. Positive og negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

De internasjonale mekanismene og institusjonene som ble etablert i det forrige århundret, for det forrige århundrets utfordringer, må grunnleggende fornyes eller avløses av mekanismer og institusjoner med global forankring, troverdighet og evne til å handle dersom verden skal gå ut av dette århundret i bedre stand enn da vi gikk inn i det.

Norge sees på som en aktør med rikelig mulighet til både å bidra ute og til å skape stabilitet og fasthet her hjemme. Mine damer og herrer, enkelte hevder i debatten at vi bør bidra mindre i internasjonale operasjoner ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme. Det er ikke et aktuelt valg; det er en illusjon. Forsvaret vårt har så liten kapasitet at vi er mer avhengig av NATO og andre allianser, enn noen gang siden NATO ble etablert.

Kun i praktisk og forpliktende samarbeid med NATO-land og andre aktuelle koalisjoner har vi kapasitet til å håndtere kriser eller konflikt, det være seg i Nord-Norge, på Balkan, i Middelhavsområdet eller under fjernere himmelstrøk.

Hvis vi skulle slutte å bidra ute ville det altså redusere vår evne til å bidra under større kriser og konflikt her hjemme ytterligere, i tillegg til å gi oss mindre innflytelse over operasjonene.

Mine damer og herrer, de som begrenser debatten til hvorvidt vi skal bidra mindre ute for å kunne skape mer stabilitet og fasthet hjemme, reiser en grunnleggende debatt vi skal ønske velkommen; det er på tide å slutte å diskutere hvor lite Forsvar vi kan ha.

Tidenes miniatyrforsvar henger krampaktig sammen med dogmet om at andre vil ta et hovedansvar for kriser og konflikt som direkte rammer oss her hjemme og for de større ute i verden.

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det tid for debatten om hvor mye forsvar Norge trenger for å være en stat med vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme – i større grad på egenhånd.

Bak hver nordmann er det over 400.000,- kr på bok. Vi har vunnet i Lotto – uten å ha kjøpt kupong. Vi tar uhemmet for oss av dyrebare ressurser, belaster miljøet langt mer enn de fleste og velter oss i forbruk. En situasjon som gjør at verden med rette kan forvente mer av oss.

 

FORSVARET

FSJ la i høst fram sin studie og anbefaling for Forsvarets utvikling den neste fire-årsperioden. Nesten samtidig kom Forsvarspolitisk utvalg med sin anbefaling. Forsvarssjefen sa det slik fra denne talerstol: ”Maktbrukens hensikt ville med andre ord ikke være å erobre territorium eller påføre oss størst mulig skade for dets egen del, men å demonstrere vilje og understreke styrken i de politiske krav som var fremsatt.” For egen del vil jeg legge til; Vi vil bli overrasket, det vil komme krevende utfordringer vi ikke ser i dag.

 

Historien forteller oss dessuten at overraskelsene oftest kommer fra retninger vi ikke venter. Historien har vist oss at det uforutsette vil skje. 11. September 2001 ble vårt bilde av verden endret.

Norge var med ett i krig, da NATO-alliansens artikkel V for første gang trådte i kraft.

Overraskelsen var total – selv for verdens mektigste mann George W Bush. De fleste husker sikkert hans uttrykk da han fikk de første meldingene, mens han hørte skolebarn lese i Florida. Vi husker hvordan verden endret seg på de 102 minuttene det tok fra første flyet traff det nordlige tårnet til begge Twin Towers lå i grus.

Ekspertene spør seg nå – hva er det neste? Det eneste vi med rimelig sikkerhet kan si er at det vil være overraskende, det vil være spektakulært og det vil medføre økt ustabilitet lokalt, regionalt og globalt.

Forsvarsministeren snakket om forsikringspolisen i sitt foredrag nylig. Innholdet i -og verdien av- dagens polise er nok vanskelig og forstå, selv for forsvarskjennere.
Det er lett å la seg forlede av selve begrepene Forsvar og Hær til å tro at vi er en aktør av betydning i krise eller konflikt – ute eller hjemme.

Det er vi selvsagt ikke, vi er så små at vi i praksis er ute av stand til å påvirke utfallet av større kriser eller konflikt i særlig grad.
Det grunnleggende poeng er at Norge i 2008 er mer avhengig av at andre er villig til å ofre sine sønner og døtre for oss og våre interesser enn noen gang siden 1945. Ansvaret for å sannsynliggjøre at det vil skje hviler ikke på oss i Hæren.

I skjæringspunktet mellom en stadig mer usikker verden, stor nedbygging av vår evne til å forsvare eget territorium, økte forventninger til oss fra våre allierte, økt strategisk betydning av Nordområdene og et selvbevisst Russland som ruster opp, er det naturlig at vi spør oss selv; Hva skal vi forsvare oss mot, med hva og hvordan?

Vi har mye å verne og det er mye vi i Norge har behov for å forsvare oss mot. Intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, navlebeskuende selvgodhet og den store kampen for at våre barnebarn skal ha en klode det er mulig å leve på.
Et positivt og inkluderende mangfold i Hæren kan bidra med små drypp til å bekjempe intoleranse og grumsete understrømmer av rasisme, men vår rolle vil nok bli sterkere knyttet til den store kampen for miljøet.
Fordi denne kampen vil kunne utløse egosentriske krefter og spenninger mellom regioner, mellom folkeslag, mellom stater. Økende konkurranse om ressursene i Nordområdene og et selvbevisst Russland forsterker usikkerheten. Overraskelser fra uventet hold er imidlertid historiens svar.

Norge er blant de stater som bør vise vilje og evne til både å bidra ute, og til å levere stabilitet og fasthet hjemme, på et militært nivå som ansees rimelig ift vår rikdom, vårt ansvar for ressursforvaltning og vår rolle som energileverandør.
Vi vet alle at de negative og destruktive kreftene i vårt samfunn ikke kan bekjempes ved å sitte stille, vi må ta opp kampen aktivt – på den rette arenaen. Lederskap handler om å skape relevante resultater som gavner alle; å lede fra front – ved å stille krav til seg selv først. I kampen for klimaet og klodens fremtid bruker vi våre ressurser til å skape best mulig resultater der det teller – regnskog og CO2 kvoter. Samtidig må vi være et internasjonalt klimaeksempel på hjemmebane – ikke en egosentrisk nasjon som unnviker egne tiltak ved å kjøpe de ute.

Slik er det også med Forsvaret; vi må ta opp kampen for demokratiet, vi må kjempe for NATOs relevans og sloss for samfunn i oppløsning der kampen utkjempes, som i Afghanistan eller i Afrika. Vi må samtidig holde oss med nok militær kapasitet her hjemme
til at vi ikke skaper usikkerhet om stabilitet og fasthet.

Der er vi ikke i dag, men heldigvis er det slik at vår deltagelse ute gir direkte relevante erfaringer, som gjør oss bedre enn hvis vi bare var hjemme. Vi er faktisk så små at vi er helt avhengig av de erfaringer vi høster ute for å ha troverdig kapasitet her hjemme, alene eller sammen med venner og allierte.

Samtidig kan vi konstatere at Norge, i motsetning til da vi valgte NATO-medlemskapet i 1949, i 2008 har både menneskelige, teknologiske og økonomiske ressurser til å etablere et Forsvar med en selvstendig kapasitet å regne med – hvis vi vil.
For noen mrd pr år ekstra kombinert med de riktige struktur- og infrastrukturtiltak, planlagt og fulgt opp i et langsiktig perspektiv, ville vi innen, la oss si 25 år, ha en rimelig kapasitet på egenhånd, som alternativ til dagens nedbyggingskurs og som utgangspunkt for forpliktende samarbeid om store utfordringer.

 

HÆREN

Før jeg tar for meg detaljer om Hæren, vil jeg fremheve at kampfly er avgjørende for å hevde Norges interesser her hjemme, og kjærkommen støtte til styrkene våre ute. Dagens hær er helt avhengig av mobilitet for å løse oppdrag; helikoptre, transportfly og luftvern er derav viktigere for Hæren enn for Luftforsvaret. Vi trenger også en Kystvakt med god kapasitet og en marine som står i forhold til oppgavene.
Vi trenger et landsdekkende Heimevern med territoriell troverdighet og lokal forankring.
Mine etterfølgende betraktninger om Hæren må ikke oppfattes i motsetning til ovenstående, selv om Hæren de siste 10-15 år er redusert med over 95 % i volum. For dagens samlede Hær vil motstand være et symbolsk kollektivt selvmord ved et tradisjonelt angrep fra en seriøs aktør, men selv det kan selvsagt ha uvurderlig politisk betydning i åpningsfasen av en konflikt.

 

 

HÆREN I DAG

Status i Hæren er at det vi gjør, det gjør vi i følge andre enn oss selv, svært godt. Den norske Hæren har oppnådd anerkjennelse internasjonalt som tuftet på deltagelse i en lang rekke operasjoner. De siste femten årene har vi vært i Libanon, Bosnia, Kosovo, Makedonia, Irak, Sudan og Afghanistan.
Vi har deltatt i skarpe operasjoner, noe som har gitt oss avgjørende erfaringer for videre utvikling.
Nasjonalt løser grensevakten og kongevakten hver time, hver dag, hele året, sine oppdrag. Pågående og krevende operasjoner løses på en utmerket måte.

Årsaken til at Hæren lykkes med sine oppdrag, er tredelt.

For det første har Hæren fokusert på lagarbeid med gjensidig forsterkende kapasiteter – combined arms innenfor en brigaderamme. Vi har utviklet samvirkemiljøer der lederskap er blitt satt på prøve, og erfart at nøkkelen til suksess ligger i samarbeid mellom de ulike troppearter.

Det har gjort det mulig å reise ut i internasjonale operasjoner med visshet om at vi kan delta i kamphandlinger, men også med en velutviklet evne til å samarbeide med andre og se vår rolle som støttefunksjon.
For det andre har vi kunnet tære på lagrene etter en stor mobiliseringshær. Det er ikke lenger tilfelle.

Det kanskje viktigste av alt er et unikt personellkorps rekruttert via verneplikt og førstegangstjeneste. Vi har lyktes på tross av Hærens størrelse, ikke på grunn av.

Ullevål sykehus har 8600 ansatte, Hæren har 3100. Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å redusere helsetilbudet ved Ullevål, men fordi jeg ønsker å påpeke at enhver organisasjon har en nedre grense for bemanning. Hæren gleder seg over økende ressurser, men er fortsatt for liten. Vi leverer over evne, og forvitrer over tid.

Kvaliteten på vernepliktige mannskaper er utmerket, og det er i mange tilfeller en konkurranse om å avtjene sin verneplikt. Jeg hilser også alle kvinner som vil gjøre en jobb i Hæren velkommen inn i rekkene.

Vi trenger den kompetanse og det mangfold kvinnene representerer, de vil gjøre Forsvaret bedre. Det er grunn til å merke seg at andelen av kvinner som deltar i internasjonale operasjoner langt overstiger den andel av kvinner som tjenestegjør i Forsvaret her hjemme. Det viser at kvinner ser de muligheter og utfordringer som ligger i deltagelse i operasjoner i utlandet.
Motstandsmann og krigshelt Gunnar Sønsteby uttalte på sin 90-årsdag 11. januar at deltagelse i internasjonale operasjoner er ”den beste utdanning en norsk ungdom kan ta”. Mange ungdommer har forstått det, i tillegg til at de brenner for en bedre verden.

Det er den direkte grunnen til at Hæren, på tross av sin størrelse, har vært i stand til å kunne stille avdelinger for langvarige oppdrag i utlandet.

Sønsteby er ikke bare kjent som motstandsmann og krigshelt. Han har også et omdømme som forkjemper for demokratiet. Det er nettopp i kampen for demokratiet at Hæren er relevant. Hæren er først og fremst mennesker. Demokrati utvikles ved dialog mellom mennesker, ikke ved unødig våpenbruk. Vi er gode som team først og fremst på grunn av menneskene i laget, ikke på grunn av våpnene, teknologien eller kjøretøyene. Det er også først og fremst mennesker vi etterspør.

Effekten av dagens Hær er som sagt begrenset, selv etter en moderat økning av antall ansatte i 2006 og 2007. Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.

Det er da gledelig å konstatere at folket, så vel som de folkevalgte nå synes å ha vilje til å ta et oppgjør med den gradvise avviklingen av landmakten. Vi i Hæren må vise oss tilliten verdig og ta vare på hvert menneske og hver familie bedre enn i dag, løse oppdrag som i dag og skape enda mer operativitet for pengene enn i dag.
Dette bringer meg over til de utfordringer Hæren i dag står ovenfor.

 

HÆRENS UTFORDRINGER

Det er krevende å videreutvikle Hæren. Forsvarsstrukturer er ”standhaftige i sin natur”. Det tar tid å bygge opp kompetanse, det tar tid å sikre finansielt grunnlag – det tar tid å omsette investeringsmidler. Vi trenger både relevante operative kapasiteter og en fremtidsrettet kompetanseorganisasjon. Hæren kan gjerne kjøpe en tjeneste, som for eksempel en økonomiutdannet medarbeider fra BI. Spørsmålet er hvor man kjøper en bataljonsjef eller batterisjef som er i stand til å løse oppdrag med bruk av dødelige maktmidler, samtidig koordinere med et stort spekter av andre aktører og ta vare på sine menn og kvinner?
Hæren skal løse alle oppdrag; tradisjonell krigføring, fredsoperasjoner, kamp mot en asymmetrisk motstander, bekjempe terror og støtte i en nasjonal krise.
I tillegg øker ambisjonene om internasjonale bidrag; fra enkeltmenn til avdelinger. Hvem hadde for kort tid siden trodd at vi skulle bidra tungt i den militære opplæringen av Afghanske, brigader og bataljoner? Det gjør vi nå.

Dette, sammen med Regjeringens nordområdesatsing og den geopolitiske utfordring gjør det derfor betimelig å stille følgende spørsmål: Er dette riktig tidspunkt for dramatiske endringer av Hærens innretning og struktur? Eller er det tid for fasthet i kjernen og en gradvis, forutsigbar vekst for å møte fremtidens utfordringer?

Dagens hær har svakheter. Erfaringsnivået direkte etter dagens førstegangstjeneste er for lavt til å sette avdelingene rett inn i de mest krevende oppdrag. Først og fremst pga mangelfull samtrening på kompani og bataljonsnivå.

Vi er for få ansatte i forhold til oppdragene og det er ubalanse i fordelingen mellom kampavdelinger og nisjekapasiteter. Vi har heller ikke kapasitet til å raskt omsette lærdom og erfaring til nye prosedyrer og nytt materiell. I verste fall kan det bety tap av menneskeliv.
I 2006 ble en soldat skutt i armen av sin kamerat. Det hadde utviklet seg en metode for å gi støtte til maskingeværet ved å plassere MG’en på ryggen til makkeren som lå i snøen. Til tross for at de var av våre mest erfarne MG-skyttere, med over 70.000 avfyrte skudd, var ulykken et faktum. Ikke fordi de var dårlige skyttere – men fordi vi ser ettervirkninger etter år med nedbygging av kompetansemiljøene. Der var ingen til å evaluere og korrigere, verken den feilslåtte utviklingen eller soldaten som fulgte avdelingspraksisen.

Det var et indirekte resultat av ubalanse mellom oppdrag og budsjett, mer enn et direkte resultat av uforsiktig omgang med våpen og ammunisjon.

For å takle disse utfordringene, er mine målsettinger først og fremst å styrke kontinuiteten i avdelingene, styrke kompetansen og samtreningen samt sikre bedre ivaretakelse av de få som får problemer i etterkant av operasjoner. Hovedgrepet er mer korttidsverving etter fullført 12 måneders førstegangstjeneste. 12 måneders korttidsverving fordelt på 6 måneder samtrening etterfulgt av 6 måneder i oppdrag og 36 måneder avdelingsspesifikk korttidsverving, der personellet følger avdelingen i trening og operasjoner.
Jeg håper 2008 vil være det året det ble klart for alle at Hæren og Forsvaret styrkes ytterligere. Alternativet vil være en Hær som mister sin relevans og troverdighet.
Det vil være en alvorlig situasjon for landet fordi støtte fra andre i en vanskelig situasjon, nasjonalt eller internasjonalt, står om tillit og troverdighet mellom likeverdige partnere.

En hærstruktur med flere bataljoner vil kunne bedre operative leveranser, med en kompetansemessig forankring på brigadenivå. Den evnen er vesentlig for å bli vurdert seriøst i NATO’s forsvarssamarbeid.

Det er et kvalitetsstempel som gjør det mulig å stille alle typer bidrag, fra kompetente enkeltmenn og kvinner til fullt oppsatte brigader.
Det er derfor i første rekke uttrykk for evne til å stille en militær kapasitet for nasjonal eller internasjonal innsats, mens viljen fortsatt vil være politisk betinget.

Innføringen av avdelingsbefal og økt innslag av kortidsvervede på 36 mnd kontrakt tilfører avdelingene mer erfaring og bedre kontinuitet. Det vil igjen bidra til å øke den operative evnen også i avdelinger med innslag av vernepliktige inne til førstegangstjeneste. Avdelinger som vil kunne stå vakt, bekjempe naturskade og delta i søk etter kort tids førstegangstjeneste, men som etter fullført 12 mnd førstegangstjeneste og påfølgende samtrening vil være klar til kamp hjemme eller ute.
Vi har ingen grunn til å tro at det politiske ønsket om langvarige oppdrag i utlandet vil avta – tvert om. Paradokset er at større kontinuerlige oppdrag ute enn det 1+ 5 tillater vil føre til at evnen til nasjonal krisehåndtering på brigadenivå forvitrer. Samtidig er en liten hær helt avhengig av å hente erfaringer ute, for å forbli relevant og ha påvirkning på operasjonene. For liten struktur vil ikke tillate en bærekraftig rotasjonsordning på bataljonsnivå i internasjonale operasjoner. Kontinuerlige bidrag kun på kompaninivå øker sårbarheten.

Delvis fordi avhengigheten til andre lands styrker øker, men også fordi virkemidlene på kompaninivå er begrenset. Resultatet er begrenset evne til å løse oppdrag i hele bredden av Forsvarets oppgaver.
Balansepunktet mellom førstegangstjeneste og verving kan selvsagt tilpasses Hærens behov og de politiske ønsker, men det forutsetter tilstrekkelig størrelse på en struktur som over tid kan bygges opp til å være både relevant og troverdig.

Slikt sett blir det viktigste arbeidet med Langtidsproposisjonen, å sikre bedre kontinuitet, bedre kompetanse og mer samtrening av avdelingene. Dette må etterfølges av god ivaretakelse av personellet før, under og etter at man har deltatt i de operasjoner hvor Hæren er engasjert. Jeg er trygg på at jeg har hele Hæren i ryggen når vi fremmer disse råd. Forsvarsstudie 07, i likhet med Forsvarspolitisk utvalg, legger til rette for en
styrking av Hæren. Det er slikt sett underordnet om Hæren formateres i to eller fem manøverbataljoner, men selv fem er for lite hvis vi både skal bidra med bataljonsbidrag ute – og levere stabilitet og fasthet her hjemme.

Imidlertid er også slik at om man ikke er villig til å fullfinansiere ambisjonene, så er konsentrasjon av ressursene et riktig grep.

 

AFGHANISTAN

Innsatsen i Afghanistan har mange dimensjoner; blant de viktigste er Afghanistans fremtid, NATOs fremtid og vestens sikkerhet. Våre soldater gjør en fremragende jobb, de løper risiko hver dag, tar krevende og vanskelige etiske valg, skaper resultater som skaper håp.

Soldatene bidrar for det første sterkt til å gi Afghanistans kvinner og barn en sjanse til et bedre liv, utenfor rekkevidden av Talibans undertrykkende klør. Skoler, rent vann, sykehus, fengsler, sin egen Hær og politi, for å nevne noe av alt det positive som skjer.

For det andre er NATOs samhold og fremtid på vektskålen i Afghanistan. Våre demokratier vil så gjerne fred og fremgang, at det er vanskelig å takle krigen mot de ekstreme kreftene som et viktig støttende element for stabilitet og hjelpearbeid.
Unødige nasjonale begrensninger og innenrikspolitikk skaper friksjon. NATO tåler neppe et nederlag uten at det vil få konsekvenser. Så lenge Norge er enda mer avhengig av NATO enn under den kalde krigen, vil et nederlag kunne ha meget store konsekvenser for Norge.
For det tredje er det i norsk interesse å bidra til at treningsarenaene for de som vil ramme oss, med bomber og verst tenkelige stridsmidler, er færrest mulig. Et Afghanistan og for den del et Pakistan i oppløsning vil direkte påvirke vår egen sikkerhet, som i 2001.

En forsvinnende liten del av tiden for våre avdelinger består av kamp, tilstedeværelse og dialog dominerer. Norske soldaters tilstedeværelse handler først og fremst om synlig tilstedeværelse, patruljering med -og opplæring av- den Afghanske hæren, møte med myndigheter samt kontinuerlig analyse og evaluering av situasjonsbildet. Reaksjoner fra Faryab’s provinsmyndigheter til hendelsen ved Hotel Serena viser at Norges innsats blir lagt merke til. Guvernør av Faryab samt andre provinsledere har alle kondolert og vært oppriktig lei seg da besøket dessverre måtte avlyses. Dette er stolte og gjestfrie mennesker som vi møter daglig, som støtter vårt mandat og gledet seg til besøk.
Joschka Fischer, utenriksminister og visekansler i Tyskland fra 1998 til 2005 sier i Dagbladet 6 jan 2008; ”Tida er derfor overmoden for et NATO-toppmøte der alle medlemmene gjør opp status for situasjonen og trekker de nødvendige konklusjoner. De nasjonale reservasjonene må bort, og det må vedtas en felles strategi for suksess, inkludert en kraftig økning i den sivile og militære bistanden til Afghanistan, hvis landet skal hindres fra å synke ned i det samme bunnløse dypet som Irak.”

Her hjemme ser vi aktører som fortsatt foretrekker diskusjonen fra 2001; hvorvidt det internasjonale samfunn burde intervenere eller ei i Afghanistan. Som om vi ikke allerede var der.

Det er på høy tid alle erkjenner at det internasjonale samfunn er i Afghanistan sammen, vi er moralsk og praktisk forpliktet, og det handler om både Afghanistans, NATOs og Norges interesser. Med Joschka Fishers ord; ”Det ville vært mer enn en tragedie – det ville vært politisk dårskap uten sidestykke – hvis Vesten, på grunn av manglende engasjement og politisk framsyn unnlater å forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte.”

Vi forlate Afghanistan sammen og på en ordnet måte enten det blir fordi det politiske prosjektet mislykkes som følge av manglende vilje til å stille opp med mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og bedre samordning – eller det blir som følge av at vi om 15-20 år har klart å bringe at stort og krevende politisk prosjekt – uten militær løsning – frem til suksess. Suksess fordi politisk mot og lederskap resulterte i mer politikk, mer hjelpearbeid, flere soldater og målrettede militære offensive kapasiteter samt bedre samordning. Noe som styrket Afghanistans egne institusjoner, slik at de i 2025 stod på egne ben, med en samlende og troverdig regjering, politi med sterkt redusert korrupsjon og en effektiv Hær som på egen hånd klarte å kontrollere de ekstreme kreftene.

Det sistnevnte optimistiske scenarioet forutsetter at våre politiske ledere tar inn over seg at Afghanistan sannsynligvis er et mer krevende prosjekt en gjenoppbygging av Tyskland etter 1945.

Jan Even Sandal spør retorisk i et debattinnlegg i Dagbladet.no søndag 06. januar 2008 om vi kan akseptere en halvhjertet operasjon?

Han gir selv svaret; ”Svaret bør være et rungende nei! La oss gi det afghanske folk en grunn til å stole på verdenssamfunnet igjen. La oss hjelpe dem med å bygge et samfunn som kan være et fyrtårn for de øvrige landene i den muslimske verden.

Dette samfunnet bør ikke bygges som en kopi av ”det vestlige ideal samfunn”, men utvikles gjennom det beste fra den islamske humanistiske tradisjon.”

I en utsatt og vanskelig hverdag har Norge i 2007 – gjennom afghanske myndigheter, FN og NGOer i Faryab støttet 107 skoler, utdanning av 1130 lærere, 21 landsbyprosjekter, 1100 hus for flyktninger, 261 brønner, 636 latriner og 4 helseklinikker. I tillegg kommer kapasitetsbygging av provins- og distriktsmyndigheter. Norges tilstedeværelse handler om så mye mer enn «krig mot Taliban». Hver dag – også fra militær side som i sin sikkerhetsfunksjon er med å støtte oppunder det sivile samfunn – foretas det møter med afghanske sivile aktører, provins, – og distriktsmyndigheter, tidligere («nåværende») krigsherrer, religiøse ledere, nasjonale og internasjonale humanitære organisasjoner med en kontinuerlig evaluering, analysering og rapportering om behov og effekt som resultat.
Fremskritt i Afghanistan er også avhengig av at vi har militær evne til å utfordre de ekstreme kreftene offensivt på individnivå, evner å lære opp og støtte den afghanske hær og politiet, samtidig med at sivilt og frivillig hjelpearbeid styrkes. Hvis vi skal lykkes må de langsiktige politiske og humanitære mål og kapasiteter være premiss for målrettet militær handling helt ned på taktisk nivå.

Likegyldighet ift våre bidrag ute ville også være et alvorlig demokratisk nederlag. Debatten i seg selv tåler vi godt. Det er selvsagt slik at det ikke finnes en militær løsning alene i Afghanistan, like lite som det finnes en løsning uten militær innsats. Mer politikk, mer soldater og bedre samordning under sivil ledelse er en god resept.
Det er viktig og riktig at vi diskuterer veien videre – det betyr ikke at vi ikke står bak våre soldater fullt og helt – tvert om.

 

 

VETERANER

Forsvaret og Hæren betraktet i mange år tjeneste utenfor landets grenser som en bi-geskjeft. Det er nok mye av årsaken til at arbeidet for veteranene også har vært en bi-gesjeft både for Forsvaret og det sivile samfunn. De siste årene har internasjonale operasjoner blitt en av hovedoppgavene våre og operasjonene blir skarpere. FSJ kommenterte dette slik i OMS 26. november: ”Vi ser nå konturene av et forsvar hvor skarpe operasjoner, inklusive kamphandlinger, er en realitet og en profesjonell selvfølge’’.

Selv om vi som har valgt å bruke livet som demokratiets soldater gjør det frivillig, er det meget viktig – særlig for de yngste av oss – at nasjonen stiller seg bak sine soldater. Vi må forsterke arbeidet for å ta bedre vare på veteranene våre. I tilegg til samtrening og god fleksibel utrustning, er det tre faktorer jeg vurderer som avgjørende for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste:

  • at soldatene føler trygghet for hjelp hvis man blir såret
  • at soldatene og deres pårørende opplever anerkjennelse for den jobben som gjøres, og
  • at soldatene og pårørende føler trygghet for at det er enkelt og ubyråkratisk og få hjelp hvis man trenger det når man kommer hjem – eller hvis behovet dukker opp 10 år etterpå.

Dette handler også om en nasjons selvrespekt. Mange vil huske hvordan behandlingen av krigsveteranene under Vietnam-krigen rokket ved grunnvollene i det amerikanske samfunnet og bidro til nederlaget.
Kompetanseutfordringene kan illustreres ved at 11 % av enhetene innen psykisk helsevern for voksne oppgav, i følge undersøkelsen ”Behandling av psykisk traumatiserte i Norge”, at de behandlet veteraner (Tidskrift for Norsk legeforening 2003, Ellinor F Major).

Det innebærer at 89 % ikke har behandlet, eller oppfattet at de har behandlet veteraner. Det er bekymringsfullt.

Forsvarsministeren kunngjorde nylig den gledelige nyheten om at Forsvaret har kjøpt tilbake Bæreia, og at dette vil bli et veteransenter. Dette er et gledelig og nødvendig steg i riktig retning.

Jeg vil her også ta til orde for at veterandagen – selve frigjøringsdagen – 8. mai, gjøres til noe langt mer enn i dag. Symbolikken taler for seg selv. Arven fra Gunnar Sønsteby og våre krigsveteraner fra 2. verdenskrig føres videre av soldater som Tor Arne Lau Henriksen, Kristoffer Sørlie Jørgensen, Kjetil Brakstad, Kenneth Lysell og Stig Bjarne Wigestrand Moe for å nevne noen få av våre mange unge helter. Lysell og Wigestrand Moe kjørte i bilen bak Kristoffer Sørli Jørgensen da sistnevntes bil ble angrepet med en IED, og Kristoffer omkom. Sammen berget de livet til Kjetil Bragstad. Vi skal merke oss Lysells budskap:
”Jeg mistet en kamerat og det var veldig tøft. Men samtidig føler jeg at denne jobben er så viktig. Jeg vil gjøre noe i stedet for å bare sitte hjemme å prate – de norske styrkene bidrar til at skoler, infrastruktur og fengsler bygges opp, men det hører man lite om her hjemme”.

Professor Lars Weiseth, en av Norges fremste eksperter på krigstraumer forteller at mange utenlandsveteraner i for liten grad føler at Norge setter pris på dem, og det blir da enda vanskeligere for dem å takle post-traumatiske lidelser. Han mener at soldatene som skades eller får problemer derfor bør få krigspensjon, omtales som krigsskadde og ikke havne i den enorme gruppen sammen med yrkesskadde. – Det gir en helt annen identitet og stolthet enn at du kommer i den store gruppen av oss andre som kan bli yrkesskadet,” uttaler han. Jeg slutter meg helhjertet til dette, men det er viktig å huske at det å bli oppfattet som ”køsniker”, strider mot mye av det veteranene står for.

La meg også fremheve de mange konstruktive innspill som kommer fra både FNVLF, Veteranforbundet SIOPS og andre.
De er verdt å lytte til i regjeringens helhetlige arbeid for å styrke vårt veteranarbeid.

AVSLUTNING

Jeg startet dette foredraget med å skue inn i et århundre som mest sannsynlig har større overraskelser å by på enn det århundret vi har lagt bak oss. Positive, men også negative overraskelser verden ikke vil klare å håndtere uten handlekraftige internasjonale institusjoner, båret frem av regional samordning, fundamentert på stater med vilje og evne til både å bidra ute – og levere stabilitet og fasthet hjemme.
Hærens personell vil gjerne bidra til stabilitet og fasthet hjemme samt handlekraft ute. Gjensidig forsterkende politiske tiltak.
Jeg håper vi har passert skilleveien; vi har så vidt startet marsjen mot større evne, tross en kunstpause i 2008 – vilje skorter det ikke på.

 

Når vi skuer inn i det 21 århundret er det -viktigst av alt- tid for den riktige debatten om Forsvaret, debatten om hvor mye Forsvar vi trenger for både å bidra substansielt ute og for å verne Norge og Norges interesser – med fasthet her hjemme.

 

Hæren både vil og kan være en positiv bidragsyter – hvis vi gis anledning.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 10. desember 2007

Ved

Brigader Barthold Hals

Vektleggingen av Combined Arms i Hæren

Formann, mine damer og herrer!

 

La meg innlede med et eksempel som setter scenen for mitt foredrag.

 

Brigader Barthold Hals. Foto: Forsvaret

Bataljonsjefen får foto-etterretning fra F16 jagerfly gjennom brigaden. Bildene indikerer uønsket fiendtlig aktivitet i en landsby på grensen av bataljonens ansvarsområde. Landsbyen ligger langs en veiakse som er viktig å kontrollere. Bataljonsjefen bestemmer seg for å sende ut et ubemannet overvåkningsfly (taktisk UAV), for å få bedre oversikt over situasjonen. UAV’en overvåker området i flere timer, og overfører levende bilder til bataljonens kommandoplass. Etter å ha analysert bildene tar bataljonsjefen en avgjørelse om å sende et Combined Arms Team til området.

 

Den 120 personer store styrken, som er en kompanistridsgruppe komponert og sammensatt for dette spesifikke oppdraget rykker neste dag fram mot landsbyen. Når styrken kommer fram til et defilé som kan være utsatt for bakholdsangrep, sender kompanisjefen ut en oppklaringsenhet som inkluderer bl a ingeniører og sanitetspersonell. Området blir klarert og hovedstyrken kan fortsette. Det ble ikke funnet veibomber eller fiendtlige dekningsstyrker.

Kolonnen med alle sine ulike kjøretøy fortsetter i retning av en utgangsstilling i utkanten av landsbyen. Parallelt med kolonnen kjører en oppklaringsenhet til et høydedrag for å sjekke en observasjonsstilling på en ås ved siden av landsbyen. Kompanisjefen hører fra en underlagt elektronisk krigføringsenhet at de har indikasjoner på at styrken er under observasjon av en gruppe Talibansoldater. Kompanisjefen undersøker om han fortsatt har ildstøtte fra F-16, men det viser seg at jagerflyene har fått et nytt oppdrag om å støtte et britisk avdeling i en annen sektor. Ildstøtte må nå planlegges med brigadens artilleriskyts fra en artilleristilling 25 kilometer unna.

 

Umiddelbart etter at oppklaringsenheten har etablert seg i observasjonsstillingen sender kompanisjefen ut en ”mini-UAV” for å skaffe seg et oppdatert bilde. Han rådfører seg med sin ildstøtteoffiser og kommanderer sine 81 mm bombekastere i stilling. Han sender også ut sin ildleder, to skarpskytterlag og panserbekjempelsesvåpen til et høydedrag i nærheten. Med deres observasjonsutrustning har de utmerket sikt til landsbyen og det omkringliggende området både i lyse og mørke. Pansrede stridskjøretøyer med avanserte sensorer gjør det samme fra sine observasjonsstillinger lavere i terrenget og fra en annen vinkel.

 

Kompanisjefen sender ut en patrulje med to infanterigrupper, hvorav en med 60 mm bombekaster, en gruppe fra Afghan National Army med 2 mentorer fra OMLT (operational mentoring liaison team), en sanitetsenhet med spesialsykepleier og to offiserer fra PRT (Provincional Reconstruction Team). Rekognoseringen med mini-UAV har vist at det er rolig i landsbyen. Gjennom en akseoppklaring over tre akser bestemmer kompanisjefen seg for å rykke fram til landsbyen, mens nestkommanderende i styrken organiser dekningsstyrken i flere ildstillinger.

 

Under forflytningen informerer skarpskytterne, panserverngruppene, infanteriavdelingene, besetningene på de pansrede stridskjøretøyene og ildstøtteoffiseren kompanisjefen om alt de observerer, slik at han har god situasjonsbevissthet. Midt i landsbyen sikrer de et område hvor kompanisjefen og CIMIC offiserene i avdelingen har en samtale via militær tolk med de lokale myndigheter. Etter at samtalene er gjennomført, og situasjonen i landsbyen er konstatert rolig, beslutter kompanisjefen at styrken skal forlate landsbyen.

 

Før styrken trekker tilbake undersøker han at styrken har tilgjengelig støtte fra Apachehelikopter, siden den nye ruten tilbake til baseområdet ikke er 100 % dekket av artilleriet. Det viser å være en god beslutning, for da fremste pansrede oppklaringskjøretøy blir truffet av en veibombe (IED), og blir tatt under fiendtlig ild, er Forward Air Controlleren raskt i stand til å returnere ild ved å dirigere Apache helikoptrene til stillingen ilden kom fra. Helikoptrene slår ut Taliban-gruppen før denne er i stand til å komme på offensiven. Vognføreren på det pansrede oppklaringskjøretøyet er kun lettere såret, men kompanisjefen bestemmer seg likevel for å bruke et støttende sanitetshelikopter for å få evakuert den sårede til sykehus raskest mulig. Reparasjonslaget fra logistikkenheten foretar en nødreparasjon av det skadede kjøretøyet slik at bergningsvognen kan evakuere det tilbake.

 

Dagen etter er Combined Arms Teamet tilbake i sin base. Kompanisjefen melder inn en status som tilsier at styrken hans har en operativitet på 70 % pga slitasje og tap av materiell under operasjonen. Styrken gjennomgår en rekondisjonering som medfører, puss og vedlikehold, etterforsyning og oppreparering og hvile og pleie av personellet. Etter tre dagers intensivt arbeid fra logistikkelementet er styrken igjen operativ, og klar til å løse nye oppdrag.

Denne beskrivelsen er et eksempel på hvordan en nederlandsk bataljon med støtte fra brigaden løser en oppdukkende situasjon ved hjelp av et sammensatt Combined Arms Team i Sør-Afghanistan høsten 2007. Eksempelet er hentet fra en nær alliert nasjon, men har en slående likhet med hvordan den norske utrykningsstyrken i Afghanistan organiserer seg og opererer.

 

Historikk

 

Combined Arms er et begrep som har sitt utspring i en tankegang om at svakhetene ved ett våpensystem kan kompenseres med styrkene fra et annet våpensystem. Evnen til å kombinere ulike våpeninnsatser gir et større handlingsrom for en selv, mens motstanderen står overfor et mer komplisert trusselbilde. Dersom man har minst to måter å bekjempe en motstander på kan motstanderen derfor aldri være helt sikker på hvordan han vil bli angrepet.

 

Denne tankegangen er langt fra ny, og bruken av kombinerte innsatser er et kjent fenomen i militærhistorien. Et tidlig utslag av denne tenkningen var Gustav II Adolfs og Napoleon Bonapartes organisering av sine armeer. De begynte allerede på 16- og 1700 tallet å slå sammen infanteri, kavaleri og artilleri på en helt ny måte som økte armeenes totale slagkraft. Under annen verdenskrig ble det gjennomført omfattende operasjoner hvor både panseravdelinger og luftstridskrefter ble integrert i operasjonene. I nyere tid er den amerikanske Air Land Battle-doktrinen fra 1982 et resultat av økt vektlegging på å kombinere ulike våpensystemer. Etter den kalde krigen har det foregått en dypere integrering av våpensystemer på alle nivåer i de fleste nasjoners militære styrker.

 

Combined Arms beskrives i dag i de fleste lands doktriner, og ses på som en grunnleggende og helt sentral måte å organisere militære avdelinger på. NATO definerer Combined Arms i Allied Joint Doctrine for Land Operations (AJP-3.2) som den synkroniserte eller samtidige anvendelse av flere våpen, slik som infanteri, stridsvogner, artilleri og fly for å oppnå en effekt på motstanderen som er større enn om hvert enkelt våpen ble brukt mot motstanderen hver for seg eller i rekkefølge.

 

Operasjoners kompleksitet

 

Combined Arms begrepet har tradisjonelt blitt brukt i forbindelse med høyintensive operasjoner mellom konvensjonelle landmilitære styrker. I dagens operasjonsmiljø bidrar Hæren med enheter i alle typer operasjoner – i et konfliktspekter som spenner fra fred via krise til væpnet konflikt. Sistnevnte kategori inkluderer det som tradisjonelt er benevnt “krig”. Det er en glidende skala mellom ytterpunktene, og spekteret kan brukes for å beskrive konflikter som pendler frem og tilbake. Manglende eller feilaktig konflikthåndtering kan bidra til at en konflikt bringes opp på et høyere nivå. Tilsvarende kan riktig håndtering dempe og bidra til å løse en konflikt. En part som oppfatter den andre parten som svak eller sårbar, vil kunne se seg tjent med å trappe opp en konflikt til et høyere nivå for å nå sine mål. En robust, tydelig og forutsigbar konflikthåndteringsevne vil således kunne ha en forebyggende effekt. Dette forholdet påvirker hvordan norske styrker skal operere nasjonalt og i operasjoner utenfor Norge.

 

Fram til begynnelsen av 1990-tallet deltok norske landstyrker primært i FN-ledede operasjoner i en fredsbevarende rolle med begrenset mandat ift maktanvendelse. Hovedsakelig basert på mandater hvor partene i konfliktene godkjente FN-styrkens nærvær. De seneste utenlandsoperasjonene norske landstyrker har deltatt i, bl a Somalia, Bosnia, Kosovo, Afghanistan og til en viss grad Irak, har alle hatt mer robuste mandater og hovedsakelig har operasjonene vært ledet av USA eller NATO forankret i et FN-mandat. I operasjonene i Somalia og Afghanistan har norske styrker vært involvert i kamphandlinger hvor også trusselen fra opprørere og irregulære styrker har vært økende. Operasjonene har innehatt elementer av assistanse til sivilbefolkning og sivile myndigheter, støtte til sivile organisasjoner og gjennomføring av ulike stabiliseringstiltak.

På slutten av 1990-tallet lagde den tidligere USMC generalen Charles Krulak en modell han kalte Three-Block-War (3BW). Gjennom denne modellen beskrev han kompleksiteten i pågående og fremtidens operasjoner. Modellen bygger på den menneskelige dimensjonen, ved at den type væpnede konflikter som militære styrker i fremtiden vil møte ikke kan vinnes ved å fokusere på teknologi alene, men vil vinnes ved å forberede soldatene på de oppgaver og utfordringer som ligger i fremtidens stridsmiljø. Kort oppsummert forklarer 3BW integrering og synkronisering av ulike operasjonstyper i et avgrenset område, illustrert gjennom by-kvartaler, US: blocks, ved at en gjennomfører kampoperasjoner i et kvartal, en utfører humanitære tiltak i neste kvartal ved f eks å dele ut mat, og i det tredje kvartalet søker å holde de stridene partene fra hverandre. 3BW begrepet har på en meget god måte beskrevet de utfordringer som militære styrker står overfor i fredsstøttende operasjoner.

Den fjerde dimensjonen – informasjonsoperasjoner – har til hensikt å dekke dette gapet og bringe våre landstyrker i posisjon hvor en kan kontrollere og dominere en motstander, og være i stand til å respondere mot uønsket påvirkning. Four Block War (4BW) er en syntese av de karaktertrekk som preger en moderne operasjon, gjennom å legge til rette for samtidig bruk av tradisjonelle/ utradisjonelle virkemidler, i konvensjonelle/ ukonvensjonelle operasjoner, mot militære/ paramilitære styrker. Dagens konflikter karakteriseres ofte som en kamp om å vinne ledere og befolkningens støtte i de land og områder militære styrker settes inn som en del av en helhetlig tilnærming for å løse en konflikt. Aktivitetene vi gjennomfører i de tre andre ”blokkene” er viktige for å bygge troverdighet og etablere relasjoner til befolkningen og deres lederskap. Men, det er de tiltakene vi gjennomfører under informasjonsoperasjonene som bygger broen mellom disse og utvider vårt virkningsområde til også å inkludere vår innflytelse og rekkevidde til områder vi ikke er fysisk tilstede, men hvor vi kommuniserer våre meldinger og tilstedeværelse. I sum, utgjør dette hvordan vi kan påvirke befolkningen for å vinne deres forståelse for våre operasjoner.

Et utviklingstrekk i dag er at FN ser på en mer helhetlig tilnærming til konfliktløsning. Forutsetningen for en varig fred er at de bakenforliggende årsakene til en konflikt blir håndtert. Operasjoner vil i dag ofte handle om innledningsvis å stoppe volden. Deretter vil det være viktig å avvæpne stridende grupper og legge forholdene til rette for en fredelig samfunnsutvikling. Militære virkemidler har ofte en begrenset rolle, men skal skape sikkerhet og dermed legge forholdene til rette for å sette inn andre virkemidler. Ambisjonen internasjonalt er i dag å knytte militære og sivile virkemidler tettere sammen. Innenfor FN-systemet og i EU-sammenheng brukes ofte begrepet integrerte operasjoner og i NATO brukes begrepet Effects Based Approach to Operations. Selv om innholdet i disse begrepene varierer noe, er de alle basert på en erkjennelse av at håndtering av komplekse konflikter krever samordning av diplomatiske, økonomiske, humanitære og militære virkemidler. Det er også helt nødvendig med koordinering mellom ulike stater, organisasjoner og andre aktører. Med militære øyne kan dette sies å være politikkens ”Combined Arms”.

 

Hærens tolkning og utvikling av Combined Arms

 

Sammensettingen av styrker for å oppfylle intensjonen om Combined Arms skjer med basis i formålet for en taktisk operasjon som en integrert del av en operasjon på operasjonelt nivå. Ut fra dette utledes at sammensettingen av styrken er oppgavestyrt. Sammensettingen vil variere ut fra hvilken type operasjon som velges, eksempelvis fredsopprettende- eller fredsbevarende operasjoner. En effektiv utnyttelse av Combined Arms i kampoperasjoner vil være å koordinere ilden fra både direkteskytende og indirekte leveringsmidler med bevegelsen fra manøver, slik at maksimal kampkraft er konsentrert og rettet mot det avgjørende punktet for denne aktiviteten. Dette er den tradisjonelle forankringen av begrepet. I stabiliseringsoperasjoner vil en imidlertid berøre grenselandet mellom tradisjonell applisering og en noe mer ”moderne” bruk av begrepet, hvor bl a ikke-kinetiske virkninger og aktiviteter inngår som en del av virkemidlene.

Combined Arms har gjennom historien fått utvidet sitt virkeområde etter hvert som teknologi og utviklingen har muliggjort det. Begrepet står nå igjen overfor behovet for justering, ved at såkalte enabling effects, tilretteleggende effekter, eksempelvis informasjonsoperasjoner og CIMIC, er en integrert del av en landstyrkes påvirkningsmuligheter, og følgelig ikke kan sees uavhengig fra tradisjonell tolkning av Combined Arms. Det ligger derfor i sakens natur at planleggingen av en taktisk operasjon ikke bare vil ta høyde for bruk av våpensystemene og manøverelementene, men også de ikke-kinetiske kapabiliteter og kapasiteter som kan påvirke motstanderen og operasjonsområdet, herunder underbygge operasjonen under gjennomføringsfasen, forsterke effekten etter operasjonen og som tilrettelegger for en effektiv påfølging. Krav til kunnskap om våpensystemenes, enhetenes og kapabilitetenes styrker, svakheter og virkeområder er derfor en forutsetning for en Combined Arms tilnærming. Det er således både praktisk og nødvendig å assosiere begrepet effekt med Combined Arms. Dette gir også forankring mot overordnede konsepter som nettverksbasert- og effektbasert tenkning, sammen med Hærens tradisjonelle manøverorienterte tenkning.

Et viktig dilemma rundt begrepet er forholdet mellom sentralisering og desentralisering. I sin kjerne har Combined Arms oppdragbasert ledelse. Oppdragbasert ledelse baserer seg på sentralisert planlegging og desentralisert utførelse, hvor organiseringen av kapabiliteter og enheter gjøres med basis i målsetting for oppdraget. I kjernen ligger en oppgavebasert organisering. Av gyldige konsepter i dag, kommer USMC’s konsept om distribuerte operasjoner nærmest dette. Det som er viktig i denne vurderingen er at styrken settes sammen med elementer fra flere forkjellige nivåer. Eksempelvis kan et mekanisert kompani operere sammen med et ildstøttesystem fra divisjonsnivå. Dette krever at man har kompetanse og erfaring til å synkronisere alle virkemidlene mot et felles mål.

I norsk sammenheng er det viktig å merke seg at hvis strukturen blir for liten, dvs den kvantitative dimensjonen blir så redusert at den ikke greier å produsere kvalitet, blir sentralisering uunngåelig fordi den desentraliserte delen av strukturen ikke vil ha kapasitet til å håndtere en kvalitativ integrasjon av de ulike enheter, systemer og kapabiliteter. Dette innebærer følgelig at det er en nær sammenheng mellom kvalitet og kvantitet i organisasjonen, og dermed evnen til å utnytte Combined Arms. Målsettingen med Combined Arms som bærende prinsipp i en moderne hær har således en sterk innvirkning på Hærens størrelse. Bl a vil valg av en minimumshær sannsynligvis måtte fravike målsettingen om Combined Arms.

Et annet dilemma er forholdet mellom Combined Arms som en grenvis generering av kampkraft og den felles styrkegenereringen gjennom fellesoperasjoner. En fellesoperasjon er som kjent en operasjon der innsatser fra flere forsvarsgrener integreres og samordnes for å oppnå synergier på militærstrategisk, operasjonelt og/eller taktisk nivå, ofte i en multinasjonal ramme, og ofte i nært samarbeid med sivile virkemidler og aktører. Selv om vi i Norge har store ambisjoner om å bli bedre innenfor fellesoperasjoner og utnytte forsvarsgrenenes kampkraft og ressurser bedre i en enhetlig og felles ramme, tilsier erfaringer og trender internasjonalt det motsatte – en forsterkning av komponent funksjonen som basis for bidrag til fellesoperasjoner. Hærens bidrag til fellesoperasjoner som komponent er normalt organisert og ledet av en egen komponentsjef. Combined Arms danner på mange måter et nødvendig konseptuelt grunnlag og utgangspunkt for å forenkle overgangen til fellesoperasjoner. En forutsetning for å få effekt av fellesoperasjoner er at landkomponenten har tilstrekkelig volum og kompetanse til å organisere seg og operere på dette nivået. Det er derfor et paradoks assosiert med dette. På den ene siden vil en mindre forsvarsstruktur kreve større behov for samvirke og samarbeide på tvers av forsvarsgrenene og bedre utnyttelse av fellesressursene. På den annen side vil en liten hær ha tilsvarende redusert evne til å ivareta ambisjonen og behovet for fellesoperasjoner fordi ressursene i større og større grad vil innrettes og fokuseres mot egne behov og krav.

 

Hærens egenart, og grunnlaget for utøvelsen av Combined Arms

St.prp.nr.42, den videre modernisering av Forsvaret i 2005 – 2008, slår fast at framtidige sikkerhetsutfordringer vil måtte løses blant annet gjennom tilstedeværelse og innsats av styrker på bakken. Landterritorium er det primære utgangspunkt for bosetning og verdiskapning, både nasjonalt og globalt. Landstyrkene bidrar i alle typer konflikter: Fra høyintenskonflikter med spesialstyrker og avdelinger med høy mobilitet og beskyttelse, til lavintensitetskonflikter med avdelinger for overvåkning, sikring og kontroll – til støtteoperasjoner for det sivile samfunn. Avdelingene opererer aldri i et vakuum, og opptrer i en fellesoperativ ramme der andre nasjonale og internasjonale militære aktører inngår. Landstyrkene skaper forutsetninger for en fellesoperativ innsats ved å sikre egne styrker, baser for sjø- og luftstridskreftene, infrastruktur og forsyningslinjer på land. Et relativt stort volum av landstyrker er derfor alltid etterspurt i hele spekteret av fredsstøttende operasjoner.

 

 

For at hæren skal oppfattes som relevant, må den operative innretningen fokuseres mot Combined Arms tilnærmingen. Med dette menes evnen til å planlegge, lede og gjennomføre en koordinert og målrettet innsats fra Hærens troppearter og tildelte ressurser fra andre forsvarsgrener, andre koalisjonspartnere og eventuelle ikke-militære virkemidler. Kompleksiteten og kontrollspennet i slike operasjoner er imidlertid stort, noe som stiller meget strenge krav til kompetanse og erfaring. Forankringen på brigadenivået er derfor helt avgjørende for at Hæren fortsatt skal kunne snakke om en reell evne til Combined Arms operasjoner. Hvis Hæren mister kompetanse og evne til å operere på brigadenivå, vil man trolig ikke kunne utnytte Combined Arms effekten på lavere nivå i organisasjonen.

 

Årsaken er dels fordi omfanget og størrelsen på de ulike virkemidlene som settes inn ikke lar seg koordinere på bataljonsnivå uten omfattende kompetanse og erfaring i å operere i en brigaderamme. I tillegg er det mer kosteffektivt å sentralisere virkemidlene på brigadenivå. Dette danner også grunnlag og forutsetning for å sette sammen og trene fleksible oppdragstilpassede bataljons- og kompanistridsgrupper med relevant kompetanse og påvirkningsevne i hele konfliktspennet. Dette gjelder særlig i forhold til den nasjonale landmilitære forsvarsevnen, der Hæravdelinger tildeles oppdrag som er større og mer komplekse enn hva det territorielle Heimevernet kan løse. Med forankring på brigadenivå knyttes dermed den landmilitære forsvarsevnen tettere opp til det fellesoperative nivået. Dette styrker den nasjonale forsvarsevnen fordi forsvarsgrenene gis mulighet til å understøtte hverandres operasjoner.

 

Brigadenivået og kompetanse og evne til å operere på dette nivået knytter også egen forsvarsevne tettere opp til NATOs styrkeplanleggings- og strykegenereringsprosess og de norske forpliktelsene som ligger i det transatlantiske forsvarssamarbeidet. Samvirkekompetanse på brigadenivå er derfor vesentlig for å understøtte det allierte samholdet som eget forsvarskonsept hviler på – og som norske myndigheter gjøres mer avhengig av. Brigadekompetanse er også et viktig utgangspunkt for Norges evne til å stille med kompetente og troverdige hæroffiserer til allierte staber. Dyktige stabsoffiserer med denne bakgrunnen er ofte avgjørende for at små land skal bli hørt og tatt hensyn til i viktige beslutningsprosesser på taktisk nivå. Det er også avgjørende for å få tidlig innsyn i militære beslutningsprosesser. På den måten gis det mulighet for å øve politisk innflytelse høyere opp i NATOs strategiske beslutningsprosesser.

 

Ressurstilgangen til Hæren i inneværende langtidsperiode og de vurderinger som er gjort i FS-07 tilsier at brigadenivået blir Hærens høyeste taktiske nivå. Men brigadenivået utgjør også det laveste nivå Hæren må kunne operere på. Brigadenivået utgjør den grunnleggende kompetansemessige forutsetningen for operative leveranser på bataljonsnivå. Det er bataljonene og bataljonssystemet som, sammen med nødvendig taktiske støtte og logistikk, utgjør de naturlige byggesteiner for brigaden. Brigaden må bestå av minimum to manøverbataljoner med et tilpasset taktisk støtte- og logistikksystem. Samvirkesystemet må kontinuerlig være tilgjengelige for trening og kompetansebygging i brigadeforband for at den operative evnen ikke skal forvitre. I tillegg kommer bataljoner som deltar i pågående operasjoner utenlands, samt bataljoner som er under rekondisjonering etter endt oppdrag. På den måten kan brigade kompetanse og operativ evne på brigadenivå opprettholdes, samtidig som det genereres bataljonsstridsgrupper på kontinuerlig basis til nasjonal innsats og operasjoner utenlands. Bataljonsnivå bør normalt utgjøre det laveste nivået i operasjoner utenlands da dette er det laveste organisasjonsnivået hvor man har en egen stab med kapasitet og utholdenhet til planlegging og ledelse av komplekse operasjoner. Sikkerhet for egne styrker og ivaretakelse av norske interesser er et vesentlig aspekt i denne sammenheng.

 

Utfordringer

 

Fagkompetanse er et bærende element for å kunne utøve enhver profesjon. I et Combined Arms miljø er høy fagkompetanse hos Hærens personell på alle nivåer en forutsetning for høy operativitet og for å minimere sikkerhetsrisikoen både under trening, øvelser og operasjoner. Dette gjelder også i høyeste grad personell med utdannings- og treningsansvar i skole- og fagmiljøer. Bredden i samvirkesystemets basis- og kompetansestruktur tilsier at personell med rett kompetanse blir disponert på en planmessig og profesjonell måte.

Combined Arms setter fagkompetansen sammen i ett eller flere større samvirkesystemer. Som tidligere beskrevet ivaretas denne kompetansen først og fremst av brigadenivået. Brigaden skal ivareta den samlede kompetanse, kunnskap, ferdigheter, evner og holdninger som gjør det mulig å operere selvstendig og effektivt med forskjellige avdelinger, våpensystemer og kapabiliteter som en egen enhet. Brigaden består av en rekke systemer og kan beskrives som et system av systemer. For at systemkompetansen i brigaden ikke skal forvitre, må derfor den operative strukturen og kompetansemiljøene inneha spesialister innen samvirkesystemets ulike fagfelt.

Mer eller mindre kontinuerlig deltagelse i operasjoner i utlandet krever et tydelig rotasjonsmønster på lik linje med hva som er erfart og praktiseres hos våre allierte – et minimum 1:5 forhold. For Hæren innebærer dette i grovt en inndeling der avdelingene er hjemme i to år og i operasjoner utenlands i et halvt år. Rotasjonsmønsteret kan deles inn i grunnleggende utdanning og avdelingsutdanning, oppdragspesifikk trening, deployering til skarpe operasjoner og rekondisjonering. Nasjonal beredskap kan kontinuerlig ivaretas fordi de ulike avdelinger er på ulike rotasjonssykluser, og hvor avdelingene er disponible for nasjonale operasjoner i alle faser unntatt under rekondisjonering og grunnleggende utdanning. Denne inndelingen bidrar således til en nødvendig balanse mellom operasjoner, kompetanseheving og hvile. Rotasjonsordningen er en forutsetning for å unngå for stor belastning på Hærens ansatte og for å sikre kvalitative landmilitære leveranser over tid. Ansatte i Hæren vil dermed få økt forutsigbarhet og en bedret balanse i sin tjeneste.

Før jeg avslutter mitt foredrag, vil jeg vise dere et intervju fra i går kveld hvor oberstløytnant Rune Solberg, sjefen for den norske utrykningsstyrken i Nord-Afghanistan, gir sitt ferske inntrykk av hvordan han har operert med sin avdeling i snart seks måneder og Combined Armes tilnærmingen sett fra hans ståsted.

Film blir spilt av og Rune Solberg snakker til kamera:

 

Mine damer og herrer mitt navn er Rune Solberg og jeg er til daglig sjef for de norske utrykningsstyrkene i Mazar E Sharif i Afghanistan. Har vært det siden 22. juli i år og siden den tid har den norske uttrykningsstyrken deltatt i både større og mindre operasjoner i nord-Afghanistan.

 

Min utrykningsstyrke er organisert rundt tre oppdragsbaserte enheter eller “task units” som vi kaller det. I hver “task unit” inngår det ca. 75 mann og kjærnen i en “task unit” er én geværtropp. I tillegg har vi enheter fra et støttekompani i task uniten organisert i en støttetropp. Der finner vi enheter som bombekastere, stormingeniører, flykontrollørlag, hundelag, skarpskyttere og vi har også Latviere som kan ødelegge eksplosive og vi har selvfølgelig også et sanitetselement. I tillegg har vi også ledelse. Dette er altså verktøykassen min.

 

RC-Nord og vest gikk altså sammen med 207. og 209. afghanske korps. De gikk sammen for å planlegge og gjennomføre en større operasjon for å bekjempe opprørerne i denne delen av Afghanistan. Vi ble da innvolvert i denne operasjonen både i planlegging, koordineringsfasen og i gjennomføringsfasen. Jeg skal ikke gå i detalj når det gjelder selve opperasjonen da det blit for langdrykt, men under en av kampdagene så ble de norske styrkene deriblant QRF’en tatt under ild av Afghanske opprørs enheter. Deriblant talibansoldater.

 

Det at du drar så mange verktøy i en opperasjon gjør det hele veldig komplekst. Du skal også som troppfører så skal du altså vite hvordan du skal lede disse avdelingene, du skal vite hvordan du skal effektivt bruke dem og du skal kunne vite sikkerhetsavstandene når du f.eks bruker bombekastere og jagefly. Det krever altså kunnskap om de enkelte enhetene i verktøykassen din. Den eneste grunnen jeg tror vi har vørt i stand til å håndtere “combined arms” er at nøkkelpersonell i utrykkningsstyrken har vært en del av samvirkersystemet til brigade nord gjennom mange år og derfor har fått en god og solid utdanning på å bruke en slik verktøykasse.

 

For den norske utrykningsstyrken i Afghanistan så er jeg klar over at en oppdragsorganisering har vært en sukksess. Det er noe jeg tror vi skal videreføre i organisering av norske kampenheter, men vi må også vurdere på hvilket nivå en slik oppdragsorganisering skal gjennomføres. På kompaninivå er det vel komplekst. Det er mere naturlig å gjøre det på bataljonsnivå og høyere etter min mening.

 

Så får jeg ønske dere lykke til videre med debatten i Oslo militære samfunn, combined arms og hvordan vi skal organisere hærens kampenheter i fremtiden er viktig og må debateres. Lykke til og takk skal dere ha.

 

Avslutning

Jeg har i dette foredraget forsøkt å tydeliggjøre hva som ligger i begrepet Combined Arms eller kombinert innsats, og den pågående utvikling og tilpassing av Combined Arms tilnærmingen. Kombinerte innsatser representerer i sin natur og med dagens og fremtidens utfordringer stor kompleksitet. En moderne hær kjennetegnes ved evnen til å planlegge og lede operasjoner etter en Combined Arms tilnærming. Kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for å opprettholde og utvikle dette videre. Brigadenivået representerer i så hensende det laveste taktiske nivå som på en helhetlig måte ivaretar en slik kompleksitet. Brigadenivået danner forutsetningen for å kunne sette sammen og operere fleksible oppdragstilpassede bataljons- og kompanistridsgrupper med relevant påvirkningsevne i hele konfliktspekteret. Det er bataljonssystemet med tilpasset taktiske støtte og logistikk som utgjør den mest fleksible og naturlige byggestein for brigaden og bør dermed også utgjøre forsvarets naturlige hovedinnsatsenhet når Norge bidrar med landstyrker utenlands.

De operative kapasiteter Hæren skal styrkeprodusere krever dyktige og motiverte mannskaper og befal. Det forutsetter at Hæren må innrettes mot en modell som på forsvarlig vis ivaretar balansen mellom: Operasjoner, utdanning og kompetanseheving og personellets behov for hvile og restitusjon.
Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. januar 2006

ved

Generalmajor Robert Mood
Generalinspektør for Hæren

Status og utfordringer for Hæren

Formann, mine damer og herrer!

Generalmajor Robert Mood. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Hæren har vært gjennom en krevende omstilling i året som gikk – og det er lite som tyder på at vi er ved veis ende. Snarere tvert i mot: Skal vi oppfylle de krav og forventinger som samfunnet og våre politiske myndigheter har til et moderne Forsvar gjenstår fremdeles store grep. Som Forsvarssjef Sverre Diesen uttrykte det i denne sal for to måneder siden: ”Situasjonen er i realiteten den, at det i løpet av relativt kort tid må gjøres noen helt grunnleggende valg med hensyn til Forsvarets fremtid”. Dette berører i høyeste grad også Hæren, som i praksis består av én brigade, spesialstyrker, en ISTAR-enhet, samt HM Kongens garde og Grensevakten.
I tråd med Stortingets innstillinger fra 2001 og 2004 har vi de senere år lagt et godt grunnlag for en ny Hær. Dette er riktignok en Hær som er betydelig mindre enn tidligere. Men til gjengjeld besitter vi i dag kapasiteter med bedre reaksjonsevne og bedre tilgjengelighet. Dette gjør at vi kan håndtere et bredere oppgavespekter hjemme og ute på en mer effektiv og troverdig måte. Vi har med andre ord i dag en Hær som er bedre skikket til å møte dagens og morgendagens utfordringer enn det vi hadde for bare få år siden. En relevant Hær i dag og i morgen tilsier med andre ord at vi trenger mer av det nye, og mindre av det gamle.
Når vi likevel må være forebredt på å ta vanskelige valg i tiden som kommer er det fordi kostnadsutviklingen ubønnhørlig innhenter oss. Men i denne erkjennelsen, som verken er ny eller et spesielt særnorskt fenomen, ligger det også noe positivt: Den skjerper evnen vår til fortsatt innovasjon; vi tvinges til å tenke kreativt, på tvers av troppearter, forsvarsgrener og landegrenser. Slik generer vi mer forsvarsevne ut av offentlige ressurser.
Hovedbudskapet mitt her i kveld er derfor følgende: Vi er nødt til å holde et fortsatt høyt trykk i den videre moderniseringen. Dette er en forutsetning for at vi i fremtiden skal være i stand til å levere mer relevant landmilitær evne. De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner, kommer ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke på grunn av større bevilgninger. Tvert om: Våre styrkebidrag kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

Situasjonen på starten av det nye året er vesentlig mer positiv enn negativ. På plussiden har vi en rekke velfungerende og operative bataljoner. Disse holdes oppe av soldater av alle grader som holder et høyt internasjonalt nivå. Samtidig har vi også fått på plass bedre rutiner for økonomistyring og forvaltning av materiell. I tillegg har vi fått på plass to innrykk i året med vernepliktige mannskaper til førstegangstjeneste. Dette gir Hæren et fortløpende påfyll av ressurssterk ungdom. To innrykk i året styrker vår beredskap ved at flere mannskaper, med minst seks måneders tjeneste, er tilgjengelig for innsetting nasjonalt til enhver tid. Sist – men ikke minst: Jeg er glad for at mangfoldet blant Hærens ledere har økt. For første gang har en kvinne i Hæren konkurrert seg til sjefsstillingen i HM Kongens garde. Vi håper flere kvinner følger etter. Hæren er nemlig, i likhet med enhver annen etat, avhengig av et sammensatt ledersjikt. Dette mangfoldet setter oss bedre i stand til å håndtere bredden av utfordringer vi til daglig stilles overfor, hjemme så vel som ute.
På minussiden har vi en brigadestruktur som sliter med å holde ved like og videreutvikle et levende samvirkesystem. Brigaden er på en del områder under kritisk masse, og har dermed svekket evne til å gjennomføre selvstendige kampoperasjoner. Men tross dette ser jeg optimistisk på tiden som kommer: Vi har meget dyktig og lojalt personell som tross stor belastning leverer meget gode resultater. Vi har en politisk ledelse som viser vilje til fortsatt moderniseringen. Vi har på trappene en ny Forsvarsstudie. FS-07 vil legge grunnlaget for en struktur som forhåpentligvis vil gi en mer langvarig balanse mellom ambisjon og budsjett, samt mellom operativ og ikke-operativ struktur.
Kveldens foredrag er lagt opp på følgende måte. Innledningsvis vil jeg si litt om det sikkerhetspolitiske rasjonalet til Hæren. Deretter vil jeg kort berøre den økonomiske situasjonen før jeg gir en statusrapport på Hærens ulike troppearter og de operative leveranser vi har gående. Avslutningsvis skisserer jeg veien videre, med vekt på hvordan vi selv kan bidra til å håndtere utfordringene vi står overfor.

Sikkerhetspolitiske forutsetninger og økonomiske realiteter.
Sikkerhetspolitisk rasjonale

I likhet med hva som ble gjort i Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003 vil det også i kommende forsvarsstudie bli en betydelig vekting av vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. For Hærens vedkommende betyr dette at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel ressursforvaltningen i nord, naboskapet til Russland og utviklingen i NATO, virker inn på styrkeplanleggingen. Det er altså ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne. La meg også peke på at nedleggelsen av Hvalsmoen, Haslemoen, Eggemoen, Helgelandsmoen og hærens fraflytting av Heistadmoen viser at synlighet og tilstedeværelse i nord har prioritet. Nedleggelse og samlokalisering har primært funnet sted i sør. Vi utdanner i dag flere mannskaper i nord enn i sør, og denne landsdelen vil forbli ett av Hærens kjerneområder.[1]
Når det er sagt er det få – om noen, sikkerhetspolitiske kriser eller episoder som har noen som helst militær løsning for et lite land som Norge. For et lite land med meget begrensede militære virkemidler til disposisjon er det bare politiske løsninger som er aktuelt. Norsk suverenitets- og myndighetsutøvelse i nord, herunder med landmilitære styrker, er med andre ord ikke forankret i vår nasjonale militære slagkraft. De fleste aktører som opptrer i dette området vil uansett kunne oppbringe større militære kapasiteter enn oss. Å knytte egne sikkerhetsutfordringer i nord opp til et større internasjonalt hele, gjennom samarbeid og integrasjon med andre land og organisasjoner, har derfor vært – og er fortsatt, den norske tilnærmingen.
I tråd med denne politikken utvikler Hæren landmilitære kapasiteter med høy reaksjonsevne, stor tilgjengelighet, og relevans i hele oppgavespekteret. Dels fordi en slik landmilitær innretning er best egnet til å håndtere nasjonale kriser alene; og dels ved at de samme kapasitetene styrker autoriteten til de nøkkelinstitusjoner vi selv er avhengige av – altså FN og NATO. Den sikkerhetspolitiske gevinsten som kommer ut av det militære omstillingsarbeidet er derfor meget viktig, men betydelig underkommunisert: Ved at vi har tatt grep for å modernisere Forsvaret, har norske myndigheter fått enda bedre mulighet til å knytte egne sikkerhetsutfordringer til et større internasjonalt hele. Ved å stille med relevante og kompetente styrker på rett sted til rett tid blir norske syn og interesser hørt og lyttet til; allierte partnere blir bedre kjent med norske forhold, norske beslutningstakere og særlige problemstillinger som vi ønsker fokus på.
En riktignok betydelig mindre, men mer alliansetilpasset Hær – som på kort varsel kan stille med meningsfulle og relevante bidrag til FN og NATO, bidrar derfor til å hindre den politiske marginalisering vi ønsker å unngå. Dette gjelder ikke minst i vårt strategiske nøkkelområde i nord, hvor stormaktsinteresser i ulike sammenhenger gjøres gjeldende, og der beslutninger kan bli tatt uten vår deltakelse. I et slik landskap er det viktig å være på banen, vise initiativ, besitte kritisk kompetanse, og skape forutsetninger for et nettverk av lydhøre samarbeidspartnere.

Landmilitære styrker som kan støtte opp under dette langsiktige og kontinuerlige arbeidet kommer selvsagt ikke av seg selv. De skapes gjennom høykvalitet personell i samvirkesystemer som kan vedlikeholdes og videreutvikles. Dette gjør at vi kan ivareta og videreutvikle det vi er best på – nemlig evnen til å stille med soldater og avdelinger som er trent til å håndtere kompliserte operasjoner under alle forhold. En forutsetning for dette er samsvar mellom ambisjon og budsjett, og mellom operativ og ikke-operativ struktur. Dette bringer meg inn på den økonomiske situasjonen som jeg skal ta ganske kort.
Økonomiske forhold

Den økonomiske utviklingen for Hæren, som for resten av Forsvaret, er preget av realvekst i kostnadene. Dette gjelder både på drifts- og investeringssiden. Dersom det ikke kompenseres for realveksten gjennom en tilsvarende økning i budsjettet vil nødvendigvis avstanden mellom den operative evnen og det politiske ambisjonsnivå øke. Samtidig legger gjeldende langtidsplan til grunn at Hæren pr 2006 er for liten ift oppgavene og at videre gevinstuttak i Forsvaret skal finansiere en økning i Hæren. Vi vil med synkende budsjetter -i nær fremtid- ha store problemer med å gjenopprette og videreutvikle en relativt balansert struktur av landmilitære samvirkesystemer, slik vi kjenner de i dag.

Den økonomiske hestekuren i 2005 har kostet dyrt, men har vært helt nødvendig. Vi har riktignok ikke klart å få rekruttert nok vervede, ei heller øvet eller skutt så mye som vi gjerne skulle ha ønsket. I tillegg har vi måttet parkere mye materiell fremfor å drive utdanning på det. Hestekuren fra i fjor har imidlertid også bidratt til noe positivt -ut over gjenvunnet økonomi- og materiellkontroll-; den har økt vår iver etter å søke alternative løsninger, som gjør at vi får mer treningseffekt ut av de pengene som stilles til disposisjon.

Nå skal jeg ikke forutsette noe som helst om budsjettenes størrelse de kommende år. Jeg vil imidlertid minne om at tidligere erfaringer gir lite grunn til optimisme. Det er særlig grunn til å minne om at Forsvarets kjøpekraft reduseres for hvert år som går.[2] La meg derfor påpeke konsekvensene av et flatt budsjett som i realiteten betyr et synkende budsjettnivå:

Hæren vil enten måtte vurdere å legge ned én eller flere troppearter, eller integrere disse med allierte samarbeidspartnere;

Hæren vil om få år neppe klare å stille med mer enn én kompanistridsgruppe, eller ca 300 soldater, i utenlandsoperasjoner kontinuerlig;

Behovet for å konsentreres virksomheten til et minimum antall leire øker;

Hæren må vurdere nye løsninger for organisering av samvirkesystemer og styrkegenerering.

For å møte denne usikkerheten velger vi å gå aktivt ut for å sikre et nøkternt driftsnivå for 2006. Med dette menes at vi legger til rette for en ressursmessig satsing der personell prioriteres før materiell. Et eksempel på dette er at vi reduserer antall stormpanservogner (CV-9030) fra 89 til 52 i daglig drift ila 2006 for å sikre et rimelig samsvar mellom levetid og vedlikeholdskostnader, samt tar ut av drift materiell som ikke skal være med videre fordi det ikke har operativ langsiktig verdi. Med ansvar for drøye to tusen ansatte er ikke dette bare en økonomisk og operativ prioritering. Vi har en moralsk forpliktelse til å gi våre ansatte et best mulig øvings- og utdanningsgrunnlag når vi sender dem ut i krevende operasjoner.
Status for Hæren

I lys av det som nå er sagt vil jeg gå nærmere inn på status i Hæren. Jeg vil først poengtere noen viktige sider på personell- og kompetansesiden deretter ift de oppdrag vi løser hjemme og ute året rundt. Til slutt vil jeg si litt om det ansvaret vi selv har til å tenke nytt slik at vi klarer å ta ut mer effekt av de penger som stilles til disposisjon.
Personell- og kompetansemessige forhold

Hæren vil gjennom avdelingsbefalsordningen få et betydelig kvalitativt løft. Tradisjonene fra Brigaden i Nord-Norge, samt den erfaring og kompetanse som er opparbeidet gjennom deltakelse i en rekke internasjonale operasjoner gjør at vi nå kan foredle vår viktigste strategiske ressurs på en helt annen måte enn tidligere. Dette er verdifull kompetanse som det offentlige har brukt lang tid og store summer på å bygge opp. Å ivareta denne kunnskapen krever levende fagmiljøer med stor grad av kontinuitet og fagkompetanse – særlig blant yngre mannskaper og befal. Avdelingsbefalsordningen styrker disse helt grunnleggende personell- og kompetansemessige forhold ved Hærens operative evne.

Uansett hvilken type operasjon man sendes inn i, så er kravene til samtrening, utdanningsstandard og personlig utrustning den samme. Avdelingene må være trent, utrustet og ha et samhold som gjør dem egnet til å håndtere kampoperasjoner og humanitær innsats i ett og samme scenario. Dette er avgjørende både for å kunne sette makt bak kravene, men også for å komme seg helskinnet ut av vanskelige situasjoner. Trening i reelle kampoperasjoner er ikke det samme som å si at høyintensitetskrig i konvensjonell forstand alltid skal være første prioritet. Evnen til å skape politiske resultater med militære virkemidler går i dag vel så mye gjennom kulturforståelse og mellommenneskelig samkvem. Politisk uttelling og egen styrkebeskyttelse er derfor vel så ofte et resultat av gode etterretninger, flerkulturell innsikt og tillitskapende arbeid, fremfor fysiske tiltak alene – som for eksempel mer panserbeskyttelse eller mer ildkraft. Det er summen av disse faktorene som skaper den moderne soldaten vi er ute etter. Ved å fremelske denne kompleksiteten kan vi også forebygge situasjoner der én soldats handling, i ytterste konsekvens, kan velte regjeringer på grunn av dårlig vurdering eller mangelfull helhetstenkning.
Det komplekse trusselbildet i våre innsatsområder har paradoksalt nok satt oss bedre i stand til å utnytte vår fremste fortrinn: (i) Evne til å stille med høyt kvalifiserte mannskaper og befal; (ii) evne til å operere i krevende operasjoner der skillet mellom krig og fred, mellom venn og fiende, langt på vei er visket ut; (iii) evne til å lede operasjoner preget av en tett koordinering mellom mange forskjellige statlige og ikke-statlige aktører, troppearter og forsvarsgrener.
Muligheten til å bruke det samme personellet til oppdrag som krever stor variasjon i virkemiddelbruken, fra upansrede kjøretøyer, via lettpansrede patruljekjøretøyer til pansrede beltekjøretøyer i ett og samme scenario, er for Hæren nøkkelen til suksess. Dette gjelder både i forhold til egen sikkerhet, i forhold til vår operative fleksibilitet, og ikke minst i forhold til den politiske innflytelsen vi søker å oppnå gjennom vår militære deltakelse.

Jeg vil imidlertid understreke at denne tilnærmingen er krevende. Den lar seg vanskelig gjennomføre uten vernepliktsordningen. Så lenge Forsvarets behov får være styrende for personellinntaket er vi privilegerte som får rekruttere fra en vernepliktmasse som er i verdensklasse, både utdannings-, holdnings- og helsemessig. Dette gjør det mulig for oss å trekke på de beste ressursene – og skape multirolle avdelinger med stor relevans i hele oppgavespekteret.
Dette bringer meg over på den totale personellmassen vi forvalter i dag. Det hjelper lite å løse løpende oppdrag om vi ikke samtidig klarer å ta skikkelig vare på personellet. Dette gjelder både i forhold til å leve et noenlunde normalt familie liv, og i forhold til den ballasten vi gir våre mannskaper. Dette er et moralsk ansvar som innebærer å gi våre kvinner og menn høyeste prioritet slik at de er i stand til å klare seg under alle typer forhold. Men ansvaret slutter ikke der. Skal Hæren og Forsvaret være en attraktiv arbeidsplass må vi gjøre flere ting samtidig; For det første må vi legge til rette for ufordrende og meningsfull tjeneste, med materiell og kamerater hver enkelt lærer å stole på. For det andre må vi sikre ettervern og oppfølging av det personellet som har gjort tjeneste. Våre veteraner bør få formaliserte rettigheter, f eks gjennom en egen veteranlov. For det tredje bør vi i størst mulig grad samlokalisere på tvers av forsvarsgrener for å sikre best mulig tilrettelegging for familiene i synergi med levende lokalsamfunn.
Operative leveranser

Etter et relativt tungt år i 2005 kan vi i dag konstatere at Hæren har kommet seg på bena igjen. Mye av denne æren tildeles en lojal og oppofrende arbeidsstokk og deres familier som bretter opp armene og som står på selv når det kniper som verst. Dette personellet gjør det mulig å få mye mer ut av de i overkant 2100 ansatte og ca 4000 vernepliktige enn vi har lov til å forvente. Det bekymrer meg imidlertid at vi ligger veldig høyt i operasjonstempo. Danmarks hærsjef sier for eksempel at de maksimalt kan ha 1500 soldater ute, normalt 750 – og han har 9000 ansatte![3] Et forholdstall på 1:12.[4] Den norske Hæren har ca 2100 ansatte – med for tiden gjennomsnittlig 550 ute til enhver tid. Det er mindre enn på lenge, men allikevel 1:3 1/2. Samtidig har vi to pågående operasjoner i Norge, med Grensevakt og Kongehusvakt. Dette reduserer forholdstallet ned mot 1:2! Behovet for å komme over på et system for styrkegenerering og innsats som gir et reelt forholdstall på 1:6 for Hærens avdelinger og kompetansemiljøer er stort.
I dagens situasjon taler også mye for at vi burde søke å ta ut mer operativ nytteverdi av våre mannskaper. I stedet for å slippe meget dyktige soldater, med verdifull og fersk erfaring fra sitt første oppdrag, skulle jeg gjerne sett at flere fortsatte en eller to vervingsperioder.
Det er imidlertid viktig å påpeke at vi får veldig mye ut av den lille Hæren vi har. Av et årskull på ca 4000 vernepliktige og 2100 fast ansatte leverer vi: (i) 1000 kvinner og menn til Kongehusvakt,[5] (ii) 100 nye grenaderer til Telemark bataljon, (iii) 300 sersjanter fra den grunnleggende befalsutdanningen, (iv) 1200 vernepliktige soldater med seks måneders tjeneste fra Brigade Nord sine to bataljoner i Troms, samt (v) i overkant av 400 kvinner og menn til grensevaktstjenesten ved Garnisonen i Sør-Varanger.[6] På toppen av dette kommer yrkesavdelingene i Hæren: Telemark bataljon, Hærens jegerkommando, Etterretningsbataljonen, en mobil taktisk landkommando, en såkalt Ground Recce tropp i Garnisonen i Porsanger, samt de til enhver tid opererende enheter og enkeltmennesker som tar del i internasjonale operasjoner. I sum betyr dette at cirka 70 % av dagens Hær enten deltar i en pågående operasjon, eller er på beredskap for å kunne gå inn i en sådan. De øvrige 30 % brukes til produksjon og videreutvikling av kompetanse innenfor grunnleggende befalsutdanning, krigsskole, våpenskoler og så videre. Dette kaller jeg leveranseevne!
Det som er utfordringen er med andre ord ikke hva vi faktisk får ut av det vi har. Utfordringen ligger i å minimalisere overproduksjon, forlenge den operative nytteverdi og i å håndtere samvirkesystemenes sårbarhet – dette siste kommer jeg tilbake til.

For å summere opp så langt vil jeg derfor si at Hæren – i likhet med resten av Forsvaret, har en idealisme og dugnadsånd av stor verdi. Ved at Hæren de senere år har klart omstillingen bedre enn mange av våre samarbeidspartnere, og samtidig levert operative leveranser av høy kvalitet, har vi blitt en ettertraktet og troverdig samarbeidsparter. Jeg er imidlertid redd for at vi forbruker mer av denne verdifulle holdningskapitalen enn vi for tiden klarer å bygge opp. Det er noe vi ikke tar lett på – fordi det er dette som til syvende og sist gjør at vi kan høste politiske gevinster fra de pengene som samfunnet kanaliserer inn til militære formål.

 

Status i Hæren: Kritisk masse og behovet for fortsatt omstilling

Dette bringer meg over til ett av kveldens hovedtemaer – nemlig vår evne til å omstille oss og tenke nytt. Med en liten Hær, som på mange felter er under kritisk masse, blir dette avgjørende. Min oppgave er selvsagt å bidra til at vi skaper mest mulig innsatsevne for tildelte ressurser. Frem til i dag har Hæren tilnærmet seg denne oppgaven på tradisjonelt vis innenfor en brigaderamme: En organisering som bygger på forskjellige våpen- og troppearter. Eksempler på dette er artilleri, infanteri, kavaleri, sanitet og logistikk. Disse krever hver for seg egne kjøretøyer, våpensystemer, reservedeler, utdanningsfasiliteter og instruktører med faglig spisskompetanse. Hva er så status for de ulike troppeartene og muligheten til å vedlikeholde og videreutvikle deres kjernekompetanse?
ISTAR-miljøet er i vekst. Til tross for en krevende personellsituasjon i 2005 har evnen til å levere viktige innsatsbidrag økt. Årsaken er tredelt: (i) dels som følge av at verdifull kompetanse er ervervet fra tjeneste i Afghanistan; (ii) dels som følge av ulike kurs- og kompetansepakker på høyskole- og universitetsnivå; og (iii) dels som følge av et tett og godt samarbeid med den nederlandske 103. ISTARbn.
Status i Ingeniørvåpenet er mer ujevn. På den ene siden knytter det seg store utfordringer til videreføringen av kritisk kjernekompetanse innen for eksempel minerydding og ABC-vern. På den annen side leveres det en rekke gode bidrag til manøveravdelingene gjennom stormingeniør-, bro- og oversettingskapasiteter. Men også her er bemanningssituasjonen tynn fordi etterspørselen etter ingeniørstøtte til operasjoner hjemme og ute er stor hver gang – som for de fleste av nisjekapasitetene.
Logistikk-, sanitets- og militærpolitifunksjonene preges fremdeles av store utfordringer hva angår evnen til å spisse leveransene mot økt gripbarhet. Dersom disse funksjonene skal kunne samvirke med manøveravdelingene i Hærens reaksjonsstyrke kreves integrerte kommando- og kontrollsystemer, større mobilitet, og bedre beskyttelse enn det vi per i dag klarer å levere. En stadig mer anstrengt personellsituasjon, særlig innen rekruttering og opplæring forsterker utfordringene.
Artilleri og luftvern: Hæren har i dag dårligere luftvernstøtte enn ønskelig, i det NASAMS ikke er godt nok tilpasset landmilitære operasjoner, og RB-70 er ute av strukturen. MRLS-systemet er avskaffet som divisjonsartilleri, og tatt ut av daglig drift. Hærens to artilleribatterier opprettholder tilstrekkelig kompetanse til å understøtte to bataljonsstridsgrupper, men er hardt presset på ildledere og mållokalisering, som er en meget etterspurt og relevant vare internasjonalt.

Samband og K2IS-funksjonene har, fordi de er av kritisk betydning for alle de øvrige avdelingene, gjennom 2005 hatt opp imot en tredjedel av befalsoppsetningen i internasjonale operasjoner. Av den grunn har det blitt stadig mer krevende å bevare små men viktige fagmiljøer, som for eksempel Transportable IKT-moduler og database- og nettverksadministrasjon, fra total forvitring.

Manøverenhetene fortsetter isolert sett å levere kvalitativt høyverdige bidrag til stadig mer komplekse oppdrag. Evnen til å videreføre kritisk kompetanse innen TOW, stridsvogn og bombekastere er imidlertid meget sårbar.

I sum betyr dette at Hæren generelt og Brigade Nord spesielt etter de fleste målestokker befinner seg under kritisk masse. Dette gjelder både i forhold til operativ utholdenhet, videreutvikling av levende samvirkesystemer og det politiske ambisjonsnivået.

Utfordringene som her er skissert gjør det derfor desto viktigere å fortsette moderniseringen. På den måten kan mer ressurser kanaliseres inn mot flere gripbare styrker og mer kompetente og fleksible samvirkesystemer.
Dette bringer meg inn på den avsluttende delen av foredraget her i kveld. Er det slik at Norge som prioritet nummer én bør stille med en tradisjonell brigade i utenlandsoperasjoner? Kan det være at vi er for tradisjonsbundne i vår tenkning når vi setter likhetstegn mellom behovet for operative samvirkesystemer og en gitt brigadestruktur? Som Generalinspektør for Hæren er jeg mer opptatt av den militære og politiske effekten som skapes enn om vi velger å kalle styrkene for divisjoner, brigader, kampgrupper eller innsatsenheter.

For å være konkret: Ett samvirkesystem kan være 500 mann satt sammen av spesialister innen for eksempel transport, ingeniør og sanitet. I en slik sammenheng trenger ikke kampelementet være større en det som er nødvendig for vakt og sikring. Et annet samvirkesystem kan være en stridsgruppe tilsvarende den vi inntil nylig hadde i Afghanistan: En norskledet bataljonsgruppe satt sammen av et mekanisert infanterikompani, et ISTAR-element og en logistikkavdeling. Resten av bataljonen – to kompanier – kom fra samarbeidsland. Et tredje samvirkesystem kan være en fleksibel bataljonsstridsgruppe fra Hæren, sammen med en vakt- og sikringsstyrke fra HV, helikoptre og UAV’er fra Luftforsvaret og et transportkompani fra FKL under en brigadekommando.
I sum knytter disse tankene seg opp til ett av de hovedbudskap som forsvarsministeren redegjorde for i sitt nyttårsforedrag her i Samfundet – nemlig behovet for økt fleksibilitet i vår militære yteevne. En større grad av modularitet i måten vi setter sammen de ulike samvirkesystemer på, vil gjøre oss bedre egnet til å understøtte politiske formål med relevante og tilpassede militære virkemidler. Og ikke minst: Det gjør det enklere for oss å rette ressursbruken mot de kapasiteter og styrkebidrag som vi er best på.

Jeg vil avslutningsvis peke på aktuelle grep som kan bidra til å gjøre våre utfordringer håndterbare.

 

Fremtiden

For det første, vi må bli tydeligere på tiltak som videreutvikler den fellesoperative tilnærmingen. Dette øker den politiske uttellingen fordi kritiske bidrag gir større innflytelse. En forutsetning for dette er militære kapasiteter som er relevante i alliert sammenheng – og som gjør det mulig for små land å utnytte sitt komparative fortrinn i forhold til viktige allierte. Samtidig må de samme kapasitetene fullt ut ivareta vår nasjonale krisehåndteringsevne. En sterkere vektlegging av landmilitære enheter som ikke virker dupliserende i nasjonal eller alliert sammenheng er derfor en forutsetning for mer politisk uttelling.
Skal fremtidens Hær unngå et systemsammenbrudd som følge av reduserte rammer, må vi satse på integrering samt gjensidig forsterkende kapasiteter både mellom forsvarsgrenene og ift alliansepartnere. Landmilitære avdelinger ned på bataljonsnivå bør derfor på sikt utvikles på basis av fellesoperativ integrering. For Hærens vedkommende er det naturlig å være ledende på dette feltet. Dels fordi Luft- og Sjøforsvaret allerede besitter velutviklede IKT- systemer på strategisk nivå; og dels fordi de to grenene i fremtiden vil besitte viktige effektorer som i de fleste sammenhenger også kan understøtte landmilitære operasjoner. Å øke den gjensidige avhengigheten mellom kapasitetene er i så måte en driver for mer transformasjon og mer operativ evne.
En naturlig konsekvens av dette er også sterkere integrasjon mellom forsvarsgrenenes utdannings- og kompetansesentra. En fellesoperativ TRADOK og en felles krigsskole kan, dersom de legges opp på riktig måte, gi betydelige operative fortrinn. Samtidig vil et fellesoperativt tankesett få større innflytelse i Forsvarets militære organisasjon, og dermed gjøre det enklere å operere ”joint” lenger ned i organisasjonen. Grenvise kompetansebehov kan ivaretas i de respektive forsvarsgrenenes våpenskoler og fagkurs.

For Hærens vedkommende vil en naturlig videreføring av denne logikken tilsi prioritering av de landmaktskonsepter som virker drivende på fellesoperativ tankegang. Et eksempel i denne sammenheng er vår nye ISTAR-kapasitet. Gjennom tett samvirke med Sjøforsvarets kystjegerkommando og Luftforsvarets UAV kapasitet utgjør ISTAR-konseptet en kritisk ressurs for evnen til å opprettholde taktisk og strategisk beslutningsgrunnlag hjemme og ute. Internasjonalt omtales det norske ISTAR-konseptet som banebrytende i arbeidet med å fremskaffe presist beslutningsgrunnlag raskt. Konseptet er en katalysator i forholdet mellom sensorer, effektorer og beslutningstakere.
For det andre, skal Hæren være en pådriver for mer fellesoperativ tankegang må investeringsporteføljen fokusere mer på moderne løsninger innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi – IKT. Moderne IKT-systemer med nødvendig integritet og robusthet er en forutsetning for effektivt samvirke. Dette gjelder ikke bare i forhold til de andre forsvarsgrenene. Vel så viktig er evnen til å drive effektiv krisehåndtering på tvers av departementale ansvarsområder og grensesnitt. Det faktum at mange av dagens utfordringer krever større grad av tverrdepartemental koordinering er i seg selv en driver for denne tankegangen. På lag med for eksempel Politiet, den sivile redningstjenesten og Sivilforsvaret, vil vi sammen kunne utnytte samfunnets samlede ressurser på en mer koordinert og effektiv måte. Den samme logikken gjelder naturligvis også i forhold til våre allierte samarbeidspartnere. IKT-løsninger som fremmer flernasjonal forsvarsintegrasjon knytter oss tettere opp imot de internasjonale sikkerhetsfellesskap vi ønsker å støtte – og som gjør det mulig for et lite land å bli hørt i selskap med andre og større stater.
Med oppgraderte IKT-løsninger vil også det beste fra vår eksisterende materiellarv bli tilført ny relevans i lang tid fremover. Ett eksempel er stormpanservognen CV 9030. Med et bedre situasjonsbilde og evne til å trekke på våpen fra Sjø og Luftplattformer kan avdelinger med CV9030 levere mer effekt enn det våre tradisjonelle og omfangsrike samvirkesystemer klarer i dag. Økt satsing på enhetsplattformer med flerbruksegenskaper reduserer med andre ord den overlappende funksjon som mange av Forsvarets avdelinger og kjøretøyer har i dag.
For det tredje – og i forlengelsen av det som er sagt: Med økt fellesoperativ tankegang og bedre IKT-løsninger, kan landmilitære operasjoner gjennomføres med færre ulike strukturelementer og med færre særegne våpensystemer enn i dag. Dette åpner opp for en betydelig systemopprydding i egne rekker, der Hæren på sikt vil kunne forvalte en mer homogen portefølje av enhetskjøretøyer og våpensystemer med multi-rolle egenskaper. Færre ulike kjøretøyer og færre ulike våpensystemer gjør det lettere å rasjonalisere vedlikehold, ettersyn, reservedelslagre og opplæring. For å komme i driftsmessig balanse er det derfor viktig at vi så tidlig som mulig starter utfasingen av de strukturelementer eller troppearter vi ikke skal ha med oss videre. Denne formen for systemopprydning i egne rekker vil også virke drivende på evnen til å tenke nytt. Det relative ”tapet” av å legge ned ett våpensystem, én kjøretøygruppe eller én troppeart kan kanskje kompenseres gjennom nye måter å operere på, eller ved å søke støtte gjennom tettere samvirke med andre forsvarsgrener og allierte partnere.
Til sist: En viktig forutsetning for kosteffektivitet og gripbare styrker er ordninger som nyttiggjør våre meget dyktige mannskaper lengre. I dagens situasjon er det kun cirka 20 % som rekrutteres til videre tjeneste ut over 6 mnd’er korttidsverving; resten returnerer til det sivile samfunn. Våre meget gode erfaringer tilsier at vi bør beholde rekruttering gjennom vernepliktsordningen som fundament. Én mulighet kan i denne sammenheng være forkortet førstegangstjeneste i hvert tyngdepunkt for å sikre tilhørighet til avdelingene fra starten av. Etter endt førstegangstjeneste kan de som ønsker det søke seg over i innsatsstyrkene – som de i løpet av førstegangstjenesten har fått godt innsyn i. En annen mulighet kan være å ha felles forkortet førstegangstjeneste i Forsvaret lokalisert på et sted. De som ønsker mer tjeneste kan fortsette i innsatsstyrkene. Her vil videre utdanning kunne skje under ledelse av eldre og mer erfarent personell i et såkalt ”buddy system”. Uansett modell bør vi holde fast på de mange suksesser nye metoder for rekruttering og dialog med de vernepliktige har gitt de senere år, ha som mål at identitet og tilhørighet knyttes til avdelingen tidligst mulig og at flest mulig verves i en eller to perioder.

 

Avslutning

Mine damer og herrer, i kveldens foredrag har jeg søkt å gi dere status i Hæren, innblikk i noen av utfordringer vi står overfor – og noen tanker om hvordan jeg tror vi kan bidra til å håndtere disse. Mitt hovedbudskap har vært at omstillingen må fortsette – først og fremst av to grunner: Bare slik kan vi generere flere gripbare styrker; og bare slik kan vi håndtere et flatt budsjettnivå som ikke kompenserer årlig realkostnadsvekst. Sistnevnte poeng betyr jo i realiteten reduserte bevilgninger. Dette faktum er i seg selv en driver for mer transformasjon og mer nytenkning – både i forhold til (i) hvordan Hærens samvirkesystemer organiseres, (ii) hvordan operativ utholdenhet skapes, og (iii) hvordan styrkegenerering gjennomføres.
I sum sier dette oss at evnen til å skue utover egen forsvarsgren blir avgjørende. Vi må med andre ord se på hvordan vi sammen – forsvarsgrener, departementer og allierte partnere, kan gjøre hverandre gode. En slik tilnærming gjør at vi kan skape mer forsvarsevne enn det vi isolert sett klarer selv. Militær effekt er derfor nivåuavhengig; divisjoner, brigader eller bataljoner blir lite relevante måleenheter. Så lenge militær effekt måles i grad av politisk måloppnåelse er det vår sikkerhetspolitiske relevans som er av størst betydning. Det viktigste er ikke å holde ved like brigader som kan føre selvstendige kampoperasjoner i et invasjonsscenario, mot en moderne høyteknologisk motstander. Det viktigste er å videreutvikle samvirkesystemer med kapasiteter som den norske Hæren har særlig gode forutsetninger for. Mannskaper og avdelinger som på kort varsel kan settes sammen til kapasiteter våre allierte også etterspør, og dra dit behovet er.
Gjennom tidlig tilstedeværelse med integrerte og relevante styrkebidrag blir vi mer synlige og mer delaktige i de utfordringer og beslutningsprosesser som til syvende og sist også angår egen sikkerhet. Dette gjelder om innsatsen leveres på Finnmarkskysten eller i Sudan; suksesskriteriene for moderne landstyrker blir de samme.
De innsatsstyrkene vi i dag leverer til nasjonale og internasjonale operasjoner kommer som nevnt ikke av seg selv. I fremtiden kommer de mest sannsynlig heller ikke som resultat av økte bevilgninger. Tvert om: Relevante innsatsstyrker kommer fordi vi i fellesskap tar en rekke små og store grep – i egen støttestruktur, på personellsiden, og på kompetansesiden.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

[1] Vi utdanner ca 1800 mannskaper i Troms og Finnmark, og ca 1100 i ØG/Østlandet (TRADOK/Kort sikt: Brief til GIH vedr HOP-prosessen, november 2005).

 

[2] Paul Narum (2005): ”Forsvarets kjøpekraft er redusert med 40% siden 1990” (Aftenposten, 28. april).

[3] 9000 ansatte viser til FFI kilde vedr DA-NO komparativ studie. Kommentar fra Sverdrup: TRADOKs arbeid med studien antyder et tall i overkant av 8000; samt at tallene fra Danmark også inneholder forvaltningsavdelinger – som vi har overlatt til FLO.

[4] Sverdrup: Danmark har per i dag ca 1000 mann ute i intops – som gir et forholdstall på 1:8.

[5] To kontingenter á 500 soldater per år.

[6] To kontingenter á 200 soldater per år.

Lars Sølvberg
Generalinspektør Hæren
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Operasjon Jupiter – på vei mot en ny hærordning
Formann; ærede forsamling!

La meg først få ønske alle et godt nytt år! Særlig de av dere jeg ikke har truffet før i år – men også dere jeg har truffet. Vi kan vanskelig få for mange gode ønsker for 2004!

Det blir et ekstra krevende år; for Forsvaret og ikke minst for Hæren. Men det er også et år med mange muligheter – ikke minst knyttet til den langtidsproposisjon som det skrives hektisk på i disse dager. Sannsynligvis sågar i dette øyeblikk.

De har tatt over stafettpinnen Myntgata 1. Før jul var det i Forsvarsstaben det ble sene kvelder – til FSJs militærfaglige utredning, MFU, forelå, 8. desember.

Jeg nærmest beordret Hærens medarbeidere til å hvile ekstra i jula. Det var nødvendig; det hadde vært en stri tørn. Og jeg ga dem en julegave. Både som en liten erkjentlighet for meget vel utført arbeid i året som gikk – og som et signal om hvor Hæren skal bevege seg i årene som kommer. Hva jeg ga dem? Nei, det var ikke en øks – som Jon Almaas i Nytt på Nytt-redaksjonen ville sagt. Ei heller Sigbjørn Johnsens forslag til ny pensjonsordning. Jeg ga dem et verdensatlas.

Noen vil mene det var et aldeles feil signal; det skulle selvsagt vært et norgeskart. Norge finnes imidlertid i verdensatlaset – jeg har sjekket. Norge er nå en gang, som min navnebror Lars Korvald påpekte, et land i verden. Enten vi liker det eller ikke.Med atlaset fulgte et utradisjonelt julekort; utformet som en flybillett. Utstedt på offiserer i den norske hær – gyldig for reise hvor som helst. En kreativ løsning på fjorårets julekortutfordring. Men altså noe mer:
Et signal. En indikasjon. På hvor Hæren skal og hva Hærens offiserer må belage seg på. Ikke først og fremst på innsats ute; mest av alt på operasjoner – på innsats.

I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Allerede i fjor var vi langt kommet i omdanningen av den gamle invasjonshæren til en moderne innsatshær; en ekspedisjonsrettet hær myntet på hurtig innsats. Og grunnlaget for det vi gjorde i fjor, ble lagt allerede i årene før det. Når vi snakker om de radikale endringene som skjer i dag, og planlegges for i morgen, skal vi ikke glemme de svært dramatiske omstillingene av Hæren som ble tatt på 1990-tallet – ikke minst i 1996.

Dét er det grunnlaget vi bygger på; det er den prosessen vi nå er i ferd med å fullføre; som er i ferd med å nå sitt klimaks; sin fullbyrdelse. Mens prosessen på 90-tallet mest handlet om å bygge ned – kan vi bygge om. Det gjør vi allerede i år – hvis politiske myndigheter gir sin tilslutning til FSJs anbefalinger i MFU.

2003 var et krevende år for Hæren. 2004 er et på flere måter kritisk år. 2004 er året Hæren vil komme ned i ca. 3100 årsverk; en langt mindre hær enn vi noen gang har hatt i moderne tid. Dét er en konsekvens av forrige langtidsproposisjon, for perioden 2002–2005.
Det som må oppta oss nå er den kommende, for 2004–2008. Her legges de rammer vi vil ha å holde oss til – i den periode Hærens organisering radikalt skal endres.

Den hær som anbefales gjennom MFU er vesensforskjellig fra dagens – kanskje mer enn mange har fått med seg. Vi snakker faktisk om en ny hærordning.

Ja, jeg sa hærordning. Et stort ord; er det kanskje for stort?

En hvilken som helst reorganisering er selvsagt ikke en hærordning. Er det vi nå foreslår så radikalt at den kan kvalifisere til betegnelsen? Jeg – og flere med meg – tør mene det. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen vi står overfor krever nye svar – og i forhold til hvordan vi organiserer og utruster våre militære styrker. Den foreslåtte Hæren er et slikt svar.

Og det er dét Operasjon Jupiter primært har arbeidet med: Omstilling for en ny hærordning. Her er solide doser sivil organisasjonsteori og offentlig forvaltningsbyråkrati. For meg er det først og fremst militært generalstabsarbeid. Atskillige hærledere har gjort det vi prinsipielt sett nå gjør: Endre vår slagorden for å tilpasse oss morgendagen; de nye slag. Slik grev Moltke den eldre gjorde, gjennom å opprette den prøyssiske generalstaben. Eller kong Gustav Adolf; krigerkongen som i vesentlig grad omorganiserte den svenske hæren. Eller Christian August, som ledet Norges vellykkede kampanje mot Sverige i 1807–08. Som alle var godt forberedt; med den rette Order of Battle.

Operasjon Jupiter

Gårdagen, med dens invasjonstrusler, krevde én type hær: en stor og stabil mobiliseringshær. Morgendagen, med dens uforutsigbare og assymetriske trusler, krever en ganske annerledes hær. Det er denne Hæren vi gjennom Operasjon Jupiter er i full gang med å skape. En hær med maksimal fleksibilitet og betydelig hurtighet. En hær som krever en annen organisasjon og en annen tilnærming. Som forutsetter enn annen struktur – og et annet tenkesett.

Det er dette Operasjon Jupiter handler om på lang sikt. Men Operasjon Jupiter handler også i det korte perspektiv: Rammene som er lagt for Forsvaret, og ikke minst Hæren, er trange
– også for de neste årene. Men vi må selvsagt også se på om vi ikke kan få mer ut av ressurser vi allerede har til disposisjon. Det skal være mulig å få mer stridsevne – mer effekt – også ut av de budsjetter Hæren har i dag. Det krever noen solide grep – som vi allerede har iverksatt enkelte av, er i ferd med å gjennomføre, eller har foreslått å gjøre. I regi av Operasjon Jupiter.

Det er eksempelvis gjennom Jupiter vi har etablert nye styringslinjer i Hæren – og nå gjennomfører de pålagte nedtrekk på 5–600 årsverk. Samtidig iverksettes en rekke andre strategiske initiativ i regi av denne operasjonen.

Program Jupiter er GIHs strategiske hovedgrep for raskest mulig å ta de tak som trengs. Operasjon Jupiter er en militær operasjon; planlagt i fjor sommer – med operasjonsordre gitt i september. Hovedmålet med operasjonen er å reposisjonere Hæren, slik at den er klar for den transformasjonen vi skal og må gjennom de nærmeste årene. Reposisjonering for transformasjon er da også tittel på og innretting av den strategi Hæren styrer etter, fra og med 2004.

Reposisjonering og transformasjon. Er det mer enn ord? Noe annet enn påfunn for å lede fokus bort fra hva det virkelig handler om: en hær som er på god vei til å forvitre? Definitivt. Reposisjoneringen er forutsetningen for å hindre videre forvitring – en absolutt nødvendighet for at vi fortsatt skal ha en hær verdt navnet.

Vi er godt i gang, men mye gjenstår; hos oss som hos våre allierte. Kravene fra Brüssel og Myntgata er klare. Som forsvarsminister Krohn Devold var inne på i sitt årsforedrag i denne sal for to uker siden, handler den videre utvikling av Forsvaret om vesentlig mer enn en engangs snuoperasjon. Den handler og vedvarende utvikling – om transformasjon.

Statsråden pekte på nødvendigheten av en offensiv prosess som utvikler og integrerer nye konsept og doktriner; en prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter og organisasjon, samt dets evne til å samvirke – både nasjonalt og internasjonalt. Og statsråden pekte på et annet viktig aspekt – en forutsetning for en slik utvikling: At dette kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett.

Dette er nettopp hva vi legger i reposisjoneringen av Hæren – nettopp hva vi driver med for tiden: Vi må omstille oss – organisatorisk og mentalt – for å lykkes med den krevende transformasjonen: tilpassingen til en ny tid, til ny teknologi, til nye doktriner og nye operasjonskonsept.

Omstilling i Forsvaret er langt på vei blitt synonymt med reduksjon – med nedlegging av avdelinger og garnisoner; med nedtrekk i årsverk. Det driver vi fortsatt med. Men det er ikke nok å endre avdelingsstrukturer og rokkere på personellet. Vi trenger en ny hær – vi må skape en ny hærordning. Dét er oppdraget til Operasjon Jupiter.

***

På torsdag var jeg i Østerdalen garnison; ett av de to kjerneområdene for Hæren i årene som kommer. Divisjonssjefen, generalmajor Kjell Grandhagen, tok da over kommandoen over garnisonen – og alle våre avdelinger, med unntak av tre. Med nye kommando- og styringslinjer fra nyttår, er divisjonssjefen også Sjef Hærens styrker – og har derved alminnelig kommando over Hærens utdannings- og innsatsavdelinger – uansett hvor i landet disse finnes.

Hærens styrker er kun en kommando- og styringslinje. Gjennom Sjef HSTY styrer jeg Hærens operative avdelinger. Dette er ikke selv en ny avdeling, men en sjef med et ledelses- og stabsapparat; med geografisk tyngdepunkt i Troms – og med elementer i Østerdalen.

Vi snakker om én hær med to komplementære kjerneområder: Midt-Troms i nord og Østerdalen i sør.

Hva så med hovedstadsområdet? Det er et tredje geografisk område jeg har fokus på – og hvor Hæren fortsatt skal være til stede. Og det ligger i de politiske kortene at Krigsskolen skal forbli i Oslo, på Linderud.

***

Jeg skal til Linderud i morgen. Ikke primært for å besøke Krigsskolen, men for å formalisere et annet sentralt reposisjoneringsgrep: Brigader Robert Mood ble torsdag frabeordret som kampinspektør; fra i morgen er han Sjef TRADOK. Det er tredve år siden US Army etablerte sin TRADOC, som sin training and doctrine command. I morgen får Hæren sin TRADOK – som vår transformasjons- og doktrinekommando. TRADOK er den andre av de to nye styringslinjene i Hæren – og omfatter som sådan også KS. Samtidig skal TRADOK være en egen avdeling, forutsatt at Stortinget fatter en slik beslutning i juni.

TRADOK er – som navnet indikerer – en nøkkel i den forestående transformasjonen av Hæren. Den skal bli Hærens øye mot framtiden; mer et miljø enn en avdeling i tradisjonell forstand. Den skal være en think-tank; følge med i hva som skjer på relevante arenaer – militære og sivile, private og offentlige, nasjonale og internasjonale.

TRADOK skal sørge for at vi mentalt og fysisk til enhver tid har det grunnlag vi trenger for å levere det som forventes etterspurt – sikre at Hæren er i forkant, snarere enn etterkant, av den rivende utviklingen på de områder som angår oss og vårt fag. Dette navet i Hærens utviklings- og eksperimenteringsmiljø skal spille tett med de operative avdelingene. Og levere; hele tiden.

Jeg har stor tro på TRADOK som idé og institusjon. Det blir en helt avgjørende brikke i innspurten på reposisjoneringsprosessen; dernest i transformasjonsløpet.

De to styringslinjene, og utviklingsmiljøet TRADOK, er et resultat av Operasjon Jupiter.

Jupiter er som nevnt ingen organisasjon – det er en operasjon. Som sådan involverer Jupiter i prinsippet hele Hæren. Den ledes i det daglige av en oberst og en oberstløynant, Arne Skjærpe og Johannes Nytrøen – med en håndfull stabsoffiserer til disposisjon. Og en hel hær å trekke på; i tett samspill med Hærens ledergruppe og Hærstaben.

La meg her minne om at Hærstaben ikke lenger er hva den var. Da Forsvarets overkommando ble lagt ned og Forsvarsstaben etablert, 1. august i fjor, ble Hærstaben en integrert del av Forsvarsstaben. Sistnevnte teller 184 hoder; Hærstaben 23. For Hærstabens del mao. mer enn en halvering. Hærstaben er ikke lenger Hærens stab i tradisjonell forstand – med oppgave å detaljstyre Hærens avdelinger. Slik Forsvarsstaben er et strategisk ledelsesnivå i FMO, er Hærstaben et strategisk instrument for GIH og Hærens ledergruppe. Også dette er en del av reposisjoneringen av Hæren; i regi av Jupiter.

Til sommeren skal Operasjon Jupiter ha nådd sitt hovedmål;en reposisjonert hær. Prosessen fortsetter imidlertid, vesentlig i regi av TRADOK – med en glidende overgang mellom reposisjonering og transformasjon

Hærens størrelse

2003 var svært krevende, for Forsvaret generelt og Hæren spesielt. Med strenge omstillingskrav og stor operativ aktivitet. 2004 blir et nytt travelt år. Stortingets signaler før jul var relativt klare: Vi trapper ned i Kosovo, vi fortsetter inntil videre i Irak – og vi ser et mer langsiktig perspektiv i Afghanistan. Og det ser ut til at styrker til Sudan kan bli aktuelt.

Sist uke fikk Telemark bataljon hjem sitt kompani fra Irak; kompaniet i Afghanistan står fram til sommeren. Da skal avdelingen ta fatt på oppøving og samtrening for NATO Response Force, kontingent 4 – og stå på beredskap for denne fra januar 2005. NRF 4 innebærer et nytt, viktig og krevende, oppdrag for Hæren. Telemark bataljon vil inngå i en nederlandsk brigade i det 1. tysk-nederlandske korps – 43. Gemechaniseerde Brigade – og er dermed også med på realiseringen av Regjeringens Nordsjøstrategi. De fleste eksisterende oppdrag videreføres – noen nye kommer til.

Oppdragene skal løse samme år som vi må redusere Hærens størrelse til et historisk lavmål. I tråd med Stortingets pålegg fra forrige langtidsplan vil Hæren allerede i mai være nede i ca. 3100 årsverk. I den utlysningsrunde som kommer nå i februar, er dette rammen vi har å forholde oss til. Det har vært en formidabel oppgave, på kort tid, å tilrettelegge for dette nedtrekket – bl.a. med utforming av ny OPL/F. Dette har vært Jupiters hovedoppgave i det korte perspektivet.

3100 årsverk. Enhver offiser, og især enhver hæroffiser, ser at dette nærmer seg grensen for hva vi kan tåle. Hvis ikke grensen allerede er overskredet. Dette er ikke bare retorikk fra GIHs side.

Dette er konsekvensvurderinger vi foretar i disse dager. Resultatene kan være egnet til å slå alarm.

Vi har sett på hvilke oppdrag som ligger foran oss på kort sikt, hva som skal til for å løse dem – holdt opp mot den forestående reduksjon i Hærens størrelse på kort sikt, og en ikke ubegrunnet frykt for en alt for sårbar hær også på lengre sikt. La meg nevne bare ett eksempel: Vi skal løse et antall kjente eller forventede oppdrag dette året. Samtlige avdelinger må nødvendigvis ha sanitetspersonell med seg. Dette trekker sterkt på en begrenset ressurs. Til høsten vil vi derfor, som en følge, kun ha et dusen soldater igjen i Sanitetsbataljonen.

Hærens størrelse er et omtålelig og omstridt tema – men svært viktig. Og ganske så avgjørende for hva vil kan levere i framtiden. I MFU ligger et forslag om en hær med to brigader – men i praksis, reelt sett, bare én for innsats. Det er et dusin færre enn enkelte helst så at vi fortsatt hadde.
Det er i underkant av hva også jeg er bekvem med – selv om jeg på ingen måte ønsker meg tilbake til de 13 brigaders tid, eller for den saks skyld: De 6 brigader.

Dét ønsker verken FSJ eller GIH. Men både general Frisvold og undertegnede er tydelige på at Hæren nå er blitt for liten. Altså ikke bare er i ferd med å bli for liten. Den er allerede for liten.
Og den blir fortsatt for liten, selv med en tallmessig økning i neste langtidsperiode, hvis anbefalingen fra MFU blir tatt til følge. Og det er dessverre et faktum at det i disse dager er de i byråkratiet som mener at Hæren fortsatt blir for stor, og i arbeidet med langtidsproposisjonen følgelig forsøker å redusere den ytterligere. Dét er alarmerende.

Hæren er for liten. Ja vel. Har vi for lite folk? Har vi lite materiell? Har vi for få avdelinger? Svaret er ja – på alle spørsmålene. Men tilnærmingen er feil. Heller enn å spørre om tall og volum, skal vi spørre om effekt.

Hæren er for liten. Hva har vi så for lite av? Hæren er for liten til å løse de oppdrag vi får – og som vi stilles i utsikt å skulle løse. Framfor alt har vi for liten utholdenhet. Utholdenhet er selvsagt helt avgjørende – og har naturlig nok ikke minst med volum å gjøre. Følgelig: Hvis vi har for liten utholdenhet, har vi sannsynligvis også for få soldater, for lite materiell – og vi har ikke tilstrekkelig med forband.

Ett kontrollspørsmål til: Vi har for liten utholdenhet. Utholdenhet for hva? Til å løse de oppdrag vi må være forberedt på å løse i kommende år. Med hurtig innsetting av relevante styrkeelementer i en eller annen konflikt, ett eller annet sted. I prinsippet hvor som helst – når som helst.

Som ansvarlig styrkeprodusent hadde jeg vært uendelig mer bekvem med en noe større struktur – med tre brigader framfor to; som i praksis altså er til for å produsere ett innsatsklart brigadeforband. Dette er en forenkling, og det blir fort skjematisk matematikk, og det er dem som bestrider modellen – i hvert fall når den anvendes på Hæren. Men på samme måte som GIL trenger 48 jagerfly for å garantere at 12 er operative til enhver tid, GIS må ha 5 fregatter for alltid å kunne ha to operative, så trenger GIH 3 brigader for garantert å kunne stille én.

I Sjø og Luft – på Hurtigruta og i Braathens – snakker man om flere besetninger – crew – for å gjennomføre operasjonene. Hæren trenger også flere besetninger – skal hjulene gå rundt, kabalene gå opp. Jeg skjønner tankegangen – og støtter i prinsippet beregningene – til både GIL og GIS. Og Thomas Archer og Jan Eirik Finseth skjønner min tilnærming. Dernest er det mitt håp at vi i fellesskap skal få også utredere og beslutningstakere til å fange den samme logikken.

Tre brigader er intet mantra. Det er praktisk fornuft. Vi trenger tre brigader primært for å kunne stille én med utholdenhet. Og for å redusere den betydelige sårbarhet vi har med færre.

Vi snakker her selvsagt om både personell og materiell. Som begge trenger hvile og service. Til service-aspektet for personellet hører bl.a. oppdatering av kompetanse. Uten den er vi heller ikke operative. Det er også begrenset hvor hyppig de samme menneskene kan delta i operasjoner, selv om villigheten er til stede. Og da har jeg ikke en gang kommet inn på en viktig dimensjon som opptar meg mye: Hærfolk skal også ha et liv. Det må være mulig å ha et tilnærmet normalt familieliv – også med en karriere i innsatshæren. Det må være rom for både å ha ferie og ta omsorgspermisjon – tid til å gå kurs og oppdatere og utvikle seg: faglig så vel som menneskelig. Vi kan heller ikke se bort fra at selv hærfolk kan bli syke – og slik bli satt ut av spill.

Personellet er alltid i én av tre tilstander; materiellet likeså: I utdanning; i operasjon; i restitusjon. Med de rammer som er foreslått får vi en akseptabel hær på kort sikt, men vi får alt for liten utholdenhet. Vi risikerer at gripbarheten blir sterkt redusert, og at reaksjonsevnen reduseres.

I Hærens strukturambisjon ligger én deployerbar brigade for innsats nasjonalt og internasjonalt, samt én mobiliseringsbrigade som kan nyttes bare nasjonalt.
Begge med akseptable materiellsett. Jeg står bak anbefalingene i MFU, som er resultatet av gitte rammer og en helhetlig, balansert løsning. Derfor foreslår heller ikke jeg flere enn to brigader i det perspektiv MFU dekker. Men det er min plikt som GIH å tenke lenger enn som så. Som FSJs landmilitære rådgiver må jeg derfor på lenger sikt anbefale, og arbeide for, en struktur med tre brigader. Med et slikt system vil Norge få en hær med hva jeg anser som tilstrekkelig reaksjonsevne og utholdenhet. Og vi får tre brigadeforband å sette inn ved en ekstrem situasjon på nasjonalt territorium.

Hærens gripbarhet

Hærordning er et ambisiøst begrep. Så er også de foreslåtte endringene av Hæren ambisiøse – og de favner videre enn nye styringslinjer og ny avdelingsstruktur. Vel så viktig er den beredskapen vi skal opparbeide. Innsatsbrigaden er ingen mobiliseringsbrigade. Hele brigaden skal stå på 180 dagers beredskap. En av kampbataljonene skal stå på 30 dagers beredskap; andre elementer på 10 dager eller lavere. I realiteten vil alle Hærens avdelinger stå på beredskap, og hele Hæren skal i prinsippet kunne deployeres. Dette vil sikre oss den nødvendige gripbarhet.

Dette stiller store krav til personellstrukturen, som foreslås vesentlig endret. I dag har vi ca. 300 vervede (grenaderer) i Hæren; de fleste i Telemark bataljon. Gjennom MFU foreslår vi tre ganger så mange: Ca. 900. Innslaget av vervede i enkeltavdelinger vil variere sterkt;
fra kanskje 5 % til 70–80 % – avhengig av hvilken type beredskap avdelingen står på.

Grenaderer bli en vesentlig viktigere del av Hærens personell i årene som kommer. Men er bare én av flere kategorier soldater som inngår i innsatshæren: Selvsagt både avdelingsbefal og yrkesbefal, men også soldater inne til førstegangstjeneste – samt befal utenfor aktiv tjeneste; reserver som står på kontrakt.

***

FSJ har fremmet et forslag om ny befalsordning, som bl.a. innebærer disponeringsplikt til internasjonale operasjoner. Forslaget, som i seg selv vanskelig kan ha kommet som noen overraskelse, er møtt med betydelig skepsis. Det er ikke unaturlig. Men det er ikke logisk. Forslaget må ses i sammenheng med hovedinnrettingen til Forsvaret, et innsatsforvar, for forsvar av norske interesser – også utenfor landet.

Spørsmålene som må stilles, er derfor: Hva er Forsvarets oppgaver? – og hva innebærer det for jobben som yrkesbefal i dette forsvaret? Er det slik at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk middel som også skal brukes utenlands; ja – da innebærer det å jobbe som offiser i Forsvaret også å delta i internasjonale operasjoner. Å ta stilling til det blir en nødvendig del av yrkesvalget; det er en del av offisersyrket!

Selvsagt har jeg stor forståelse for at en del er skeptiske – eller rett og slett er mot en slik plikt. For det må ikke stikkes under en stol at dette vil medføre økt belastning for offiseren – og ikke minst: for familien. FSJs – og GIHs – oppgave er imidlertid å stille de styrker politiske myndigheter vil sette inn. Vi må vite at vi er i stand til å stille gode, samtrente avdelinger med den kvalitet og reaksjonstid som er krevd og forventet. Vi trenger operative avdelinger for innsats – og det forutsetter at avdelingene deployerer så komplett som mulig.

Hurtig innsats – med høy kvalitet – kan ikke baseres utelukkende på frivillighet. Erfaringene viser at det ikke er godt nok. De oppgaver vi må forvente, med den bemanning vi får, gjør en beordringsplikt enda mer påkrevd. De offiserer som er yrkestilsatt etter 1999 har allerede denne plikten. Og de aksepterer den. Med de oppgaver politikerne nå gir Forsvaret, kan vi ikke vente til halvannen generasjon offiserer med beordringsplikt kommer til etter 1999. Vi er i ferd med å bygge et nytt forsvar, og kan ikke la byggverket stå trekvart ferdig. Derfor må loven endres – og den må omfatte også dem som er tilsatt før 1999. For den enkelte offiser blir dette enda et moment i forhold til vurdering av videre karriere i et forsvar som allerede er noe annet enn det mange av oss begynte i.

Men problemstillingen har også en annen side: Flest mulig bør ut – og færrest mulig bør være svært lenge ute. Selvsagt er jeg imponert over soldater som har vært ute både 50 og 60 måneder. Men jeg er ikke sikker på om vi skal ha for mange av dem. For mange soldater som har intops som selve livet er ikke nødvendigvis en ønskesituasjon – verken for Hæren eller for den enkelte.

Omvendt kan det være bra for mange å komme seg ut – fordi operativ tjeneste har en egenverdi – og flernasjonale operasjoner er kjernen i Forsvarets virksomhet. Intops skal ikke kun tenkes på som internasjonale operasjoner ute; vi har helt fra 1949 sett for oss internasjonale operasjoner ved angrep på norsk territorium – og har alle vært med og øvd på det. Og glem ikke: Vi har hatt et beordringssystem i Hæren i hele vår generasjon – for operasjoner nasjonalt. Med andre oppgaver for Forsvaret i vår tid, er den eneste logiske utvikling at beordring gjelder ethvert oppdrag – uavhengig av geografi.

Hærens innhold

Vi skal stille en internasjonalt deployerbar, mekaniserte brigade. Hvilke kapasiteter ligger i den nye Hæren; i brigaden – og utenfor? Hva skal den nye hærordningen kunne stille av kapasiteter? Brigaden er et system av systemer, en komplett landmilitær kapasitet. Det vil i praksis primært være brigadens subsystemer, eller elementer fra disse, som etterspørres og deployeres.

Manøver-elementene i brigaden er tre mekaniserte kampbataljoner; Combined Arms Team. Disse vil være grunnoppsatt med Leopard 2 og CV 90, men vil også kunne utrustes med andre og lettere varianter av utrustning – avhengig av oppdragets art. Disse avdelingene vil forsterkes med elementer bl.a. fra den nye ISTAR-bataljonen, som ligger utenfor brigaden.

ISTAR-bataljonen er en nyskapning – og bygger på det gode arbeid som i flere år er gjort, bl.a. innen feltetterretning og mållokalisering. Dette er enkelt-kapasiteter vi har hatt, men som nå er satt inn i en bredere ramme, også som et svar på NATOs Prague Capabilities Commitment fra 2002. ISTAR-miljøet er av meget høy standard, og jeg tør si: blant det beste i Europa.

Hærens jegerkommando er juvelen i Hærens krone – og skal selvsagt videreføres i den nye Hæren. Den har de seneste år blitt brukt i flere operasjoner, på Balkan og i Afghanistan – og har fått vist hvilken spesops-kapasitet Norge her besitter. HJK ligger langt framme også internasjonalt, og nyter stor anerkjennelse. Jeg kan naturlig nok ikke gå i detalj, men la meg forsikre at GIH vil utvikle Hærens spesial-styrke som en svært viktig del av landmakten.

Både ISTAR-kapasitene og jegerkommandoen er blant de kapasiteter det i dag er størst etterspørsel etter.

HM Kongens garde har den seneste tid gjennomgått en formidabel modernisering – og skal selvfølgelig bestå. Garden er i dag en meget relevant kapasitet for sine spesialiserte sikringsoppdrag opp mot kongehus og nasjonale institusjoner.

Hæren skal videre opprettholde og videreutvikle sin landoperative ledelseskompetanse på avansert nivå. Vi skal fortsatt ha divisjons-kompetanse, og vil videreføre 6. divisjonskommando som en mobil taktisk landkommando.

Å bevare fagmiljøene har vært en organisatorisk utfordring. Foreslått modell er å etablere regimenter som en fagakse. Ikke som de tidligere regimentene, som er avviklet; ikke som nye organisasasjoner – mest som en faglig forankring og ramme. Med en regimentsjef som faglig ansvarlig innen de respektive våpen. Dette betyr at vi vil videreføre det tradisjonelle våpenskolearbeidet med tyngde, men i andre former.

Regimentstanken har både med kultur og kompetanse å gjøre. Begge deler av stor betydning for en armé. Kultur opptar oss når vi nå endre det gamle såpass radikalt – og vi skal ta vare på historien. Kompetanse har mange aspekter. Derunder befalsskolene – som også er kultur! Jeg hadde i fjor den blandede ære å nedlegge BSIN.
Den – og øvrige – befalsskoler er lagt ned som skoler, som en egne institusjoner. Men vi vil opprettholde Befalsskolen som et begrep og navn – kanskje Hærens befalsskole – og som en institusjonell og pedagogisk ramme rundt den grunnleggende befalsutdanning som nå foreslås, og som skal drives ute ved de operative avdelingene.

For å komplettere betraktningen om skolesystemet vårt: Krigsskolen, vår virkelige kulturbærer, er også i endring. Dels får vi en treårig KS med enda høyere akademisk nivå og status; dels blir det akademiske miljøet ved KS integrert med det tunge fagmiljøet i TRADOK. Dette vil styrke KS – som skal bli enda bedre, som en skole for de utvalgte.

Dette er i korte og skjematiske trekk den hærstruktur som er anbefalt gjennom MFU. La meg nevne to dimensjoner til: Utviklingen av nasjonal landmakt – og vårt forhold til alliansen:

Jeg har vært inne på at hele Hæren kunne deployeres – også utenlands. Satt på spissen – og hvis dét er hva politiske myndigheter beslutter. Så tar Heimevernet seg av hjemmefronten. Så enkelt er det selvsagt ikke. Men det er heller ikke aldeles galt: Hæren skal kunne settes inn ute – og hjemme, Heimevernet har sin rolle og sine oppdrag utelukkende her hjemme. Men også Hæren vil fortsatt ha mobiliserbare reserver som kun vil bli brukt i Norge. Den videre utvikling av Hæren må – og skal – imidlertid ikke ses isolert fra kvalitetsreformen som er igangsatt i Heimevernet. Jeg ser et klart behov for å en forsterket og samlet diskusjon om utviklingen av landmakt. Sammen med mine gode kolleger GIHV, generalmajor Bernt Brovold, og landkommandøren, generalmajor Harald Sunde, vil jeg med det første etablere et uoffisielt landmaktforum.

Samvirke med våre allierte vil fortsatt være helt sentralt i Hærens virksomhet – både ute og hjemme. NATO er noe mindre synlig i Norge når de store vinterøvelsene blir mindre og det allierte innslaget synker. Ikke desto mindre er det stor interesse fra våre allierte om å komme til Norge – for å trene hos oss, og sammen med oss. Treningsområdene i Nord-Norge er attraktive, men det er også høyteknologimiljøet i Østerdalen. Det Hæren har, bl.a. av simulatorer på Rena, regnes som noe av de ypperste i verden, og blir allerede flittig benyttet.

Jeg nevnte så vidt Regjeringens Nordsjøstrategi. Til nå er det særlig Hæren som har gitt den konkret innhold, med et utstrakt samarbeid særlig med Nederland og Tyskland, framfor alt innen rammen av det 1. tysk-nederlandske korps. Om to uker mottar jeg min hollandske kollega, general Urlings. Vi skal – på vegne av våre regjeringer – undertegne intensjonsavtalen om samarbeid mellom den nederlandske og norsk hær. Jeg har store forventninger til samarbeidet med Nederland, et annet lite land.

Avslutning

Hva slags hær blir så dette? Det blir en innsatshær – til erstatning for en anti-invasjonshær.

Det blir en ekspedisjonsrettet hær – snarere enn en stedbundet hær. Men først og fremst blir det en multipurpose army – en fleksibel og flerfunksjonell hær. En hær som inneholder den komplette bredden som er nødvendig for å produsere også spisskompetansen; en hær som kan sette inn komplette stridsforband så vel som såkalte nisjekapasiteter.

Hæren skal være som et verktøyskrin – en verktøykasse politiske beslutningstakere og militære myndigheter kan hente de hjelpemidler fra, som de til enhver tid og situasjon anser for å være best egnet for å løse et gitt oppdrag. Disse verktøyene må kunne brukes i samspill, ikke bare sammen med systemene til våre andre forsvarsgrener – med også interoperabelt med våre allierte. Transformasjonen vi skal gjennomføre er en del av dette.

Vi har et godt samarbeid med våre allierte – og våre kapasiteter er etterspurt både av alliansen og andre. Hæren har knapt noen gang vært mer etterspurt. Samtidig som vi reduserer styrken. Det er selvsagt et lite paradoks, at når etterspørselen er som størst, blir volumet slanket som mest. At det er Hæren som brukes mest, men investeres minst i!

***

Forsvaret er et redskap for våre politiske myndigheter. Det er våre folkevalgte som beslutter hvilket forsvar og hvilken hær nasjonen skal holde seg med. Eller i hvert fall: Hvilken hær man ser seg råd til å ha. Så får vi få den maksimale stridsevne ut av budsjettrammene. Dette var tilnærmingen til MFU; slik tilfellet også var med FS 2000. I MFU har FSJ måttet ta utgangspunkt i hva som anses som den sannsynlige politiske vilje til finansiering av Norges forsvar i neste langtidsperiode – for så å se hva slags forsvar dette kan gi.

MFU er et balansert forslag til utvikling av Forsvaret fram mot 2008. Det er basert på laveste kostnadsalternativ – og ikke det forsvar vi på faglig grunnlag strengt tatt anbefaler. MFU er en samlet innstilling; for ett samlet forsvar, fra én samlet ledelse i Forsvarets militære organisasjon. Innenfor de politiske rammer som ble gitt. Som GIH kan jeg stå inne for forslagene. Og det må ikke herske tvil om at hovedretningen i MFU er bra. Men både Forsvarssjefen og undertegnede har sagt klart fra, at for Hærens vedkommende er vi nå nede på et absolutt minimum: Både i forhold til volum – og i forhold til investeringer.

***

Vi har fokus på internasjonal innsats. Dét betyr ikke at vi tar lett på den nasjonale territorielle dimensjonen. Militærmaktens primære funksjon er fortsatt tilstedeværelse. Der derfor et poeng for GIH at vår treningsaktivitet, og utviklingen av våre systemer, skjer nettopp i de områdene hvor vi er til stede – til daglig.

Dagens trusselbilde tilsier at også norske interesser kan være truet. Dette krever militære kapasiteter i beredskap – at Hæren er beredt. Med den strukturen jeg har skissert, vil Hæren være beredt. Selv om vi vil ha en klart begrenset kapasitet, og lavere utholdenhet enn ønskelig.

Nasjonale kriterier er fortsatt dimensjonerende for utviklingen av Forsvaret og Hæren. Og la det ikke være tvil: Vi skal fortsatt være best under vinterforhold. Men det forhindrer ikke at vi kan ferdes også i ørkenen!

Operasjon Jupiter er derimot ingen ørkenvandring. Operasjon Jupiter er nå halvveis – og vi er på god vei mot en ny hærordning. En restrukturering av Hæren som har en annen og mer fundamental karakter enn de omstillinger som fant sted på 1990-tallet. De var omfattende – men mest en gradvis nedskalering, nedskjæringer år for år. Gjennom Operasjon Jupiter tar vi ett krafttak – og får på plass en grunnleggende ny struktur. Som altså er atskillig mer enn endring av avdelingsstruktur og kommandolinjer:

Et hovedtrekk ved den nye hærordningen er økte krav til beredskap. Og med det større behov for vervet personell. Det er opplagt økt profesjonalisering av Hæren vi går i retning av – men slett ingen profesjonell hær. Verneplikten er fortsatt grunnlaget. MFU legger stor vekt på å dreie Forsvarets ressurser ytterligere fra et tyngdepunkt på støttevirksomhet – til operativ virksomhet. Dette er hva Operasjon Jupiter også har fokus på.

Vi skal ende opp med en hær som relativt sett har færre utredere – desto flere utførere. En mer operativ hær.

Takk for oppmerksomheten!