Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 16. april 2018 gjestet ny Sjef for Heimevernet, generalmajor Eirik Kristoffersen, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Status og Utfordringer i Heimevernet».

Med det gamle HV-mottoet «Overalt – alltid», leverte generalen et svært godt og engasjerende foredrag om Heimevernet.

OVERALT – ALLTID

 Deres Majestet, forsvarssjef og forsvarsvenner;

Sjef Heimevernet, generalmajor Eirik Kristoffersen. Foto: OMS

Takk for invitasjonen til å gi en status på Heimevernet. Tidspunktet passer veldig bra for meg nå som det snart er fem måneder siden jeg tok over som sjef Heimevernet. Den tiden har jeg brukt til å reise til de elleve heimevernsdistriktene, besøke Heimevernets skole- og kompetansesenter på Dombås og å bli kjent med Heimevernsstaben i Elverum. Nå ser jeg frem til å presentere hvor Heimevernet står i dag sett opp mot langtidsplanen for Forsvaret og hvilke tiltak jeg ser som kan styrke Heimevernet enda mer.

Tradisjonen tro vil jeg sette av tid til spørsmål til slutt. Men – jeg vil selv stille det første spørsmålet allerede nå med en gang: Hvorfor har Norge et heimevern? Dere er herved utfordret til å komme med et svar på slutten av foredraget mitt.

Landmakt er selve kjernen i et sterkt forsvar. Konflikter oppstår mellom mennesker og avgjørelsene faller til slutt på landjorden – der folk lever og bor. Likevel må et forsvar ha et balansert forhold mellom landmakt, sjømakt og luftmakt. Det er evnen til å samvirke i fellesoperasjoner som gjør militærmakten sterkest. I lys av dette og de økonomiske rammene som er bevilget, er det ingen tvil om at Norge har tatt vanskelige, men kloke valg i langtidsplanen. Moderne kampfly, fartøyer over og under vann, en mekanisert brigade og evne til effektiv overvåkning er helt avgjørende for vår forsvarsevne. Nye trusler i cyberdomenet utfordrer også vårt forsvar. Men selv en teknologisk svært overlegen aktør vil slite med å lykkes uten et betydelig antall soldater på bakken – noe som mange av oss har erfart.

Grensene mellom fred, krise og krig er ikke alltid så lette å se og historien har vist at vi må være forberedt på det uventede. Nettopp derfor er Heimevernet et viktig bidrag til hele Forsvaret. Vi har lokale, mobiliserbare styrker som trener intensivt hvert år, som kjenner sin teig og normalsituasjonen i sitt område. Styrker som reagerer raskt og som kan anvendes i fredstid, i kriser og i krig. En styrke som har et stort volum og dermed en unik utholdenhet over tid. Heimevernet er en billig investering i både forsvarsevne og forsvarsvilje.

Heimevernet er soldater på bakken som kan reagere på uforutsigbare hendelser i hele landet. 40 000 organiserte menn og kvinner med våpen, samband og utstrakte nettverk er en faktor enhver mulig okkupant må ta hensyn til ved vurderinger av oss. Forsvaret er avhengig av en slik ressurs. Debatten om en fremtidig landmakt må derfor ikke bli en debatt om teknologi versus antall soldater, men et både og. Vi trenger å fornye teknologien, men vi trenger også soldater. Det vil fortsatt være sånn i Hæren, i Heimevernet og i spesialstyrkene at vi utruster våre soldater; vi har ikke systemer som bemannes av soldater.

 

Internasjonal interesse og alliert samarbeid

Lokale hjemmestyrker som en viktig del av homeland defense har fått fornyet interesse internasjonalt. Nylig ble jeg intervjuet av det velrennomerte nettstedet Defense One om hvordan Norge organiserer sin lokalt forankrede militære beredskapsorganisasjon Heimevernet. Jeg vektla følgende: (sitat) «It`s a force that can react to unpredictable developments.» (sitat slutt). Og om noen dager vil Radio France International sende en reportasje fra Norge, der innholdet blant annet dreier seg om allmenn verneplikt og om Heimevernet.

Flere land har vist interesse for Heimevernet. Ett av dem er Polen, som i 2017 etablerte en betydelig territoriell forsvarsstyrke. Polske offiserer har vært på HV-skolen på Dombås og fått nyttige tips til sin egen etablering og organisering. Polen har videre tatt initiativ til å etablere en ny arena for erfaringsutveksling mellom sjefer for heimevernsstyrker i Europa; en arena jeg ser frem til å delta på til høsten. Sverige på sin side gjeninnførte i fjor verneplikten. Det samme vurderer Frankrike, som i tillegg allerede har gjenopprettet sin nasjonalgarde. Dette gjøres for å møte dagens og morgendagens trusselbilde – et trusselbilde som blir stadig mer komplekst og uoversiktlig. Det gode samarbeidet med svenske, danske og baltiske heimevernsstyrker videreføres gjennom prosjektene Skandia – det skandinaviske samarbeidet – og SCANBAL – det skandinavisk-baltiske samarbeidet.

Norge er en småstat i militær sammenheng. Derfor er NATO-alliansen så viktig for oss. Alliert samarbeid og alliansens forpliktelser gjør oss sterke. Den kommende NATO-øvelsen Trident Juncture som gjennomføres senere i år, vil vise både solidariteten i NATO og underbygge troverdigheten til NATO. 31 deltakende nasjoner kommer til Norge for å øve med totalt ca. 35 000 soldater. Våre allierte vil landsettes både i havner og på flyplasser. Heimevernet vil i en slik situasjon ha en sentral rolle, og derfor også i denne øvelsen. Vi vil bidra til å sikre mottaket av de allierte styrkene. Styrkebeskyttelse av alliert materiell og personell både i selve mottaksområdet og langs fremføringsakser, er en av Heimevernets vesentlige oppgaver. Et god eksempel ser vi i Trøndelag, der HV-12 i årevis har beskyttet styrker fra det amerikanske forsvaret til lands og til vanns. Under Trident Juncture deltar Heimevernet med ca. 1700 soldater under den to uker lange felttjenesteøvelsen. Mindre synlig, men minst like viktig er bidraget til mottak, styrkebeskyttelse og tilbakeføring før og etter øvelsen. Mottaket starter allerede over sommeren og vi forventer at de siste reiser hjem først rundt juletider. Heimevernet har et volum og en lokalkjennskap som er avgjørende for at Norge skal klare å være en god vertsnasjon for våre allierte. Heimevernet er derfor en sentral aktør for at våre allierte er best mulig forberedt hvis det skulle bli behov for støtte i fremtiden.

 

Besøk til distriktene

  1. november i fjor tok jeg over kommandoen som sjef Heimevernet etter generalmajor Tor Rune Raabye. Etter overtakelsen prioriterte jeg å besøke samtlige HV-distrikter i vinter. Besøkene ble lagt til tidspunkter der distriktssjefene hadde sine samlinger med sine taktiske sjefer, altså sjefene for henholdsvis innsatsstyrkene og HV-områdene. Jeg fikk dermed møte så å si samtlige av alle Heimevernets drøyt 220 områdesjefer og de elleve distriktstabene. Videre besøkte jeg lagre og oppsettingssteder for å få et mest mulig korrekt bilde og en best mulig situasjonsforståelse av tilstanden internt i Heimevernet.

Hva bekreftet så mine første besøk til distriktene og områdene i HV-Norge? Jo, en rekke forhold som jeg i min militære karriere alltid har trodd om og erfart med Heimevernet. Jeg møtte dedikerte områdesjefer med stor helhetsforståelse – de ser det store bildet og sin plass i hele forsvaret av Norge. Områdesjefer med et operativt fokus og et lederskap der de løser oppdrag og tar vare på sine soldater. Jeg, distriktssjefene og områdesjefene var helt samstemte gjennom vårt fokus på å tenke lokal beredskap og arbeide hardt for at denne beredskapen er så høy som mulig. Holdningen til trening, øving og kurs kan beskrives som effektiv og holder en høy kvalitet. Sist, men ikke minst har jeg fått demonstrert så til de grader en genuin forsvarsvilje. Denne forsvarsviljen gjennomsyrer alt områdesjefene gjør, det de står for og det de tror på. Jeg ble etter min rundreise rett og slett beroliget, ettersom det jo viser seg at både mine taktiske sjefer og jeg som sjef Heimevernet faktisk tenker likt rundt helt grunnleggende forhold.

Fellesutfordringene som mine underlagte sjefer trekker frem er mer tid til trening, mer ammunisjon til skarpskyting, oppfylling med soldater og et ønske om forutsigbarhet i organisasjonen. Dette viser hvor opptatt de er av å få mest mulig ut av den enheten de er sjef for. Det er god trening som sikrer samholdet i Heimevernet. Årlig trening er selve pulsslaget som holder avdelingene sammen og som sikrer beredskap.

Hvem er så denne områdesjefen som har påtatt seg et verv med mye ansvar for en beskjeden kompensasjon? Områdesjefen er en voksen kvinne eller mann med god samfunnsforståelse, godt engasjert i sitt lokalsamfunn, opptatt av beredskap. En som samarbeider med aktørene i «beredskapsfamilien», som vet hvor sivile ressurser kan hentes – det være seg alt fra hammer og spiker til bygningsmaterialer, fartøy og gravemaskiner – en som kjenner det vi før kalte øvrigheta i by og i bygd. Han eller hun er den lokale offiseren som tenker sikkerhet og beredskap og som har et nettverk som kun kan etableres over tid og med lokal kunnskap.

Områdesjefen, med sine mannskaper og befal, er selve kjernen i Heimevernet. Mennesker er mye viktigere enn materiell hos oss.

Felles for soldaten i Heimevernet er at den enkelte kvinne og mann har en unik yrkeskompetanse og en livserfaring som Forsvaret kan nyttiggjøre seg i forbindelse med utdanning, trening og øvelser, men kanskje viktigst i krise og krig. Derfor må og skal Heimevernet fortsatt investere i mennesker.

Heimevernets skole- og kompetansesenter på Dombås er selve hjertet i Heimevernet. Skolen bygger kompetanse på spesielt befalssiden og offiserssiden, men gjennomfører også fagkurs innenfor for eksempel skarpskyting og sanitet. Kursene gjennomføres enten sentralt på Dombås eller ute i de elleve distriktene. Heimevernet må utdanne ca. 1000 befal i året, fordi vi ikke får tilført mange nok troppeførere fra de tre forsvarsgrenene. Flere av kursene våre, særlig innen lederskap, er noe som elevene nyttiggjør seg også i sin sivile hverdag på jobb og utenom arbeidstida – og som dermed kommer både sivile arbeidsgivere og lokalsamfunn til gode.

Menneskene i Heimevernet bekler stillinger i det sivile arbeidslivet på alle nivå og innen de aller fleste yrker; det være seg som daglig leder i små og mellomstore bedrifter, lege på et sykehus, dykker i oljenæringen, sjåfør på vogntog, lærer i barneskolen, sveiser på båtverft, skipper på tråler, kornbonde, rørlegger, førskolepedagog, lektor, journalist, murer – det er bare å liste opp. På fritida er mange ledere av skytterlaget, de er trenere i idrettslaget og de synger i koret. I kraft av sin jobb og sin lokale tilhørighet har de tilegnet seg kunnskap om det sivile samfunn som er avgjørende for Forsvaret i alle faser av en konflikt. Våre soldater i Heimevernet utgjør med andre ord titusener av øyne og øre – sensorer – som vet hva som er en normalsituasjon, eller ikke, på hjemstedet sitt. Å ha slike samfunnsborgere i uniform er helt uovertruffent for en nasjon – og en modell som også mange andre nasjoner ser nødvendigheten av i usikre tider.

I masteroppgaven «Beredskap på deltid», skrevet høsten 2017 av Inge Degnepoll i HV-09, heter det: «Alle i Heimevernet har 12 måneders førstegangstjeneste, veldig mange av våre ledere har befalsskole og krigsskole. Det som er det unike er denne blandingen av sivil kompetanse de har, alt fra direktører til studenter. Dette blandet sammen med de militære ferdigheter gjør at de finner løsninger som er litt ukonvensjonelle, men som fungerer. Det passer godt i lokalsamfunnene de skal operere i. De kjenner hverandre og vet hva som er fremmed i området. De har et nettverk som både kan hente informasjon og spre informasjon. Med dette nettverket er det også mulig å trekke på lokale ressurser for å fikse ting…()… HVs egenart som både baserer seg på HVs historie og organisering har i seg potensialet for å motvirke eller dempe mange av de mekanismene som hemmer kreativitet i en militær organisasjon. Mer mangfoldig kompetanse, mindre fokus på karriere, en mer demokratisk tilnærming til lederskap og avgjørelser, mer deskriptive enn preskriptive regelverk, mindre autoritær omgangsform og en tradisjon for å løse oppdrag, som blir oppfatta som viktige, med knappe ressurser.» Sitatet fra Inge Degnepoll oppsummerer selve kjernen i Heimevernets lokale beredskap.

 

Landmaktproposisjonen

  1. desember i fjor vedtok Stortinget landmaktproposisjonen, og langtidsplanen var med det komplett. Hæren og Heimevernet skal videreutvikles i en moderne og fremtidsrettet landmakt som er relevant.

Langtidsplanen slår fast at Heimevernet skal bestå av:

  • Elleve heimevernsdistrikter, som vi igjen har delt inn i over 220 heimevernsområder.

 

  • 40 000 mannskaper og befal fordelt på tre tusen i innsatsstyrkene og 37 tusen i områdestrukturen.

 

  • En heimevernsstab med et territorielt operasjonssenter på Terningmoen i Elverum. Operasjonssenteret har vært i drift siden i fjor høst og skal evalueres av Forsvarets operative hovedkvarter senere denne måneden – en evaluering jeg har stor tro på går bra. Det betyr at jeg fullt ut kan ta rollen som styrkesjef for Heimevernet underlagt Forsvarets operative hovedkvarter i den operative kommandokjeden.

 

  • Et heimevern med enkelte maritime kapasiteter for blant annet overvåkning i kystsonen, ettersom sjøheimevernet er lagt ned.

 

  • Heimevernskolen videreføres på Dombås og den har allerede fått underlagt Forsvarets kompetansesenter for objektsikkerhet.

Jeg er svært fornøyd med at HV fortsatt skal være landsdekkende. Derfor har jeg gjeninnført det gode gamle mottoet til Heimevernet; overalt – alltid. Heimevernet er tilstede over hele landet, selv om jeg har måttet gjøre klare prioriteringer med en struktur som er redusert til 40 000.

Vi vil i løpet av 2018 i stort være omstilt i henhold til langtidsplanen. Det betyr at sjøheimevernet allerede er nedlagt og strukturen som Heimevernet skal øve og trene i 2019 samsvarer med vedtakene. Heimevernet omstiller seg raskt. Vi er en særdeles endringsvillig organisasjon som lojalt omsetter vedtak til handling. Min og Heimevernsstabens viktigste oppgave til jeg står her igjen neste år, hvis jeg blir invitert, er derfor å få det som er besluttet til å virke.

Med færre antall hoder har jeg som sagt måttet gjøre noen klare prioriteringer og valg. Dette innebærer at enkelte heimevernsdistrikt får større reduksjoner enn andre. Jeg er imidlertid av den prinsipielle oppfatning at det er langt viktigere å opprettholde flest mulig av dagens heimevernsområder – dog med færre soldater i området – enn å legge ned hele HV-områder. Ved å opprettholde et størst mulig antall områder, bidrar det etter min klare oppfatning til å sikre grunnleggende forhold for beredskap som lokal forankring og tilhørighet. Videre at Forsvaret dermed har en etablert militær operativ organisasjonsstruktur å bygge på dersom Norge har behov for å øke antall soldater i en gitt situasjon – altså bygge opp styrkene igjen. For: fjerner vi HV-områder for godt, er konsekvensen ofte at vi må kvitte oss med høyst nødvendig infrastruktur – med alt fra bygninger og lagre til skytebaner. Vi vet av erfaring at det er svært dyrt å reanskaffe denne type infrastruktur – hvis i det hele tatt mulig i fredstid.

Det blir i fremtiden en større differensiering mellom HV-distriktene lengst nord og de i resten av Norge når det gjelder utrustning og bevæpning. Det er politisk enighet om å styrke Heimevernet i nord. Kampkraften i HV-17 i Finnmark skal styrkes med nye våpensystemer som bærbart luftvern og panservern, og HV-17 skal få bedre mobilitet i form av lette terrengkjøretøy, snøscootere og beltevogner. Disse kapabilitetene vil skape en betydelig terskel mot en eventuell aggressor, men foreløpig er dette dessverre ikke anskaffet. I tillegg opprettes to nye innsatstyrker for operasjoner i Finnmark; en tradisjonell innsatsstyrke som settes opp i regi av HV-08 i Agder og Rogaland, mens den andre er en mer spisset innsatsstyrke for fjernoppklaring.

Hæren og HV-17 skal inngå i et felles Finnmark landforsvar, som skal ha et helhetlig ansvar for ledelse og planlegging av landmilitære operasjoner i fylket. Utredning av løsninger som sikrer at dette gir ønsket merverdi pågår nå og arbeidet skal ferdigstilles før sommeren.

At Hæren og Heimevernet fortsetter som to selvstendige organisasjoner under hver sin sjef, er positivt. Hæren og Heimevernet er ikke overlappende, men utfyller hverandre ved at vi har forskjellig roller og oppgaver.

 

Fokusområder

I mine møter med HV-Norge legger jeg spesiell vekt på å belyse de mulighetene Heimevernet selv har for å utvikle oss videre innenfor rammen av landmaktproposisjonen. Her tenker jeg spesielt på tre forhold:

For det første er altså personell alltid viktigere enn materiell i Heimevernet, og derfor er det avgjørende med en struktur fylt opp av soldater! HV må ikke bli materielldrevet, for ellers struper vi driftsbudsjettet sakte, men sikkert dersom bevilgningene ikke øker. HV skal investere i mennesker! Selvsagt er vi avhengig av visse typer kritisk og forsvarsspesifikt materiell som uniformer, samband, våpen og ammunisjon, men det meste ut over det kan mine soldater skaffe når situasjonen krever det. Men: det er altså våre innsatsstyrkesjefer, områdesjefer, troppssjefer og lagførere som utgjør selve kjernen i kampkraften og den lokale beredskapsevnen. Lokalt forankrede heimevernsområder med god sivil kompetanse og et solid nettverk er selve egenarten til Heimevernet og må forbli det. Derfor legger jeg særlig vekt på beredskapsklare avdelinger med evne til å reagere på det uforutsette på kortest mulig tid. Fra personellet blir innkalt til de er klare til strid skal det gå så kort tid som mulig. Prinsippet skal være selvoppsetting lokalt. Og vi vet av erfaring at personellet møter raskt når bjella ringer. Fra tid til annen evaluerer vi reaksjonsevnen vår gjennom ikke-varslede beredskapstester i HV-distriktene, og fellesnevneren er at store deler av HV-soldatene er på plass på oppsettingsstedet og klare til å løse oppdrag med våpen i hånd kun få timer etter de ble varslet. Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO, gir oss utholdenhet når områdene først er satt opp. Jeg er derfor svært glad for det tette og gode samarbeidet med FLO.

Oppfylling av materiell er godt i gang som en del av Forsvarets satsing på å bygge grunnmuren. Her har Forsvarets logistikkorganisasjon gjort en formidabel innsats med å reparere og forsyne materiell, som i sum medfører at Heimevernet beveger seg i en stadig mer operativ retning. Nå må Heimevernet også fylle opp med nok personell og med riktig kategori personell. Min klare hovedprioritet foruten Trident Juncture for Heimevernet i 2018 er derfor å løfte områdestrukturen, fordi områdestrukturen er selve grunnfjellet i Heimevernet og volumet for Forsvaret. Innsatsstyrkene skal videreføres på det høye nivået de allerede holder, de har en meget god stridsevne og representerer i dag en betydelig ressurs for Heimevernet og for Forsvaret.

For det andre skal Heimevernet sine treninger først og fremst fokusere på stridsdriller og stridsteknikk. Hver HV-soldat skal først og fremst være en infanterist, en geværmann. Grunnleggende infanteritjeneste gir soldater som kan benyttes til mye. Effektiv trening av enkeltmann, lag og tropp i områdestrukturen og opp til kompaninivå hos innsatsstyrkene danner grunnlaget for den operative utnyttelsen av Heimevernet. Soldaten i Heimevernet er inne kun noen få dager i året, og da handler det om å utnytte tiden til fulle gjennom å trene effektivt. Etter noen dager med trening skal de alle reise hjem til sivilsamfunnet slitne og fornøyde, men ikke lei.

En viktig faktor for effektiv trening er innføringen av spesialistkorpset, som bidrar til et løft for trening og erfaringsoverføring, herunder kulturbygging, i avdelingene. Arbeidet med dette er kommet langt i områdestrukturen og gir allerede synlige resultater. For å sitere områdesjef Mads Tystad i HV-11 – Møre og Fjordane: «Innføringen av ny ordning for militært tilsatte – OMT – innebærer at Forsvaret innfører et offiserskorps like mye som et befalskorps. Offiserene skal ikke lenger være instruktører, men konsentrere seg om planlegging og ledelse, mens spesialistene er instruktører.» (sitat slutt). Vi er godt i rute med å innføre OMT i Heimevernet. Ja, i styrkestrukturen har denne prosessen faktisk gått fortere enn vi trodde. En viktig årsak til det er at mange av soldatene i områdestrukturen og i innsatsstyrkene er vant med et slikt system i den sivile jobben sin. Bedrifter er ofte organisert med en ledelse som tenker strategi, kompetansestyring og økonomi. Så har de håndverkere og fagfolk som utfører og leder den praktiske utføringen. Denne synergien har ikke bare ført til at innføringen av spesialistkorpset i styrkestrukturen har gått fort, men vi har også raskt fått den operative effekten – altså kampkraften – vi er ute etter fordi personellet skjønner hensikten med systemet samtidig som soldatene i Heimevernet har en lang ståtid.

For det tredje skal Heimevernet forsterke sin kommunikasjon og informasjon internt og eksternt. I vinter gjennomførte Forsvarets mediesenter en spørreundersøkelse til styrkestrukturen i Heimevernet som over 9000 mannskaper og befal besvarte. Dette har gitt noen gode indikasjoner på hvordan internkommunikasjonen til våre 40 000 kvinner og menn kan bli best mulig. Videre skal mine områdesjefer og distriktssjefer fokusere ytterligere på HV-kjentmann og sin egen rolle som det militære bindeleddet lokalt og regionalt til totalforsvarets aktører som fylkesmann, politi, sivilforsvar og andre. Samarbeidet gjennom fylkesmannens beredskapsråd er en god modell og fungerer godt som et forum for informasjonsutveksling, planlegging og samtrening.

Oppsummert: beredskapsklare avdelinger, effektiv trening, kommunikasjon og nettverksbygging er forhold vi i Heimevernet kan bedre selv, blant annet gjennom et godt fokus og mer standardisering. Jeg er en varm tilhenger av prinsippet om enkelhet og standardisering. For å sitere Clausewitz: «Alt i krig er enkelt, men de enkleste ting blir vanskelig.» (sitat slutt). Jeg ønsker derfor å gjøre endringer på noen områder, blant annet innen begrepsbruk. Vi vil igjen benytte velkjente militære termer på troppetypene våre som eksempelvis jegertropp og geværtropp slik at dette er gjenkjennbart internt i Forsvaret og for de som overføres til oss. Videre vil vi fokusere på standardiserte driller og ta tilbake den lokale beredskapen.

 

Veien videre

Heimevernet beviser hver eneste dag at organisasjonen kan få til store ting med beskjedne midler. Vi har likevel et potensial innenfor effektivisering for å kunne frigjøre mer midler til målrettede tiltak som øker den operative effekten. Men Heimevernet kan imidlertid ikke klare alt selv og er således avhengig av støtte fra andre for flere av tiltakene, som jeg mener vil gi stor effekt for en relativt liten investering. For å bedre kampkraften, redusere reaksjonstidene og effektivisere ønsker jeg derfor:

Èn type personlig våpen: i dag benyttes fem forskjellige våpentyper til enkeltmann, med tilhørende fire forskjellige kaliber. HV trenger HK416 i hele strukturen. Det vil forenkle logistikken og utdanningen betraktelig. I dag er det faktisk slik i enkelte HV-distrikter at personell som overføres til HV må omskoleres fra HK416, som de hadde i førstegangstjenesten, til AG3; et våpen som gikk ut av Hæren for flere år siden.

Mer treningstid: Den årlige treningen er som nevnt selve pulsslaget i HV. Det er en avgjørende aktivitet som binder soldatene sammen og som bygger både forsvarsvilje og forsvarsevne. HVs områdestruktur trener etter en fast to pluss ett år-syklus. Det innebærer at mannskapene trener fire dager årlig to år på rad, mens spesialister og befal trener seks dager årlig to år på rad før de trener uten resten av området i fem dager det tredje året.

For å øke kvaliteten i Heimevernet ønsker jeg å utvide dagens 4/6-modell til den tidligere velprøvde 6/9-modellen; altså seks dager for mannskapene og ni dager for befalet hvert år. Disse ekstra timene og trening hvert år gir beviselig en positiv effekt på avdelingenes standard og operative nivå. Dette har vi blant annet sett i Finnmark, der HV-17 fikk tildelt ekstra treningsdager i 2017.

For innsatsstyrkene er det ønskelig å øke den årlige treningen fra 15 dager for mannskaper og 20 dager for befal, til 20 dager for mannskaper og 25 dager for befal.

Egen soldatutdanning: Heimevernet sliter med å rekruttere nok personell i tynt befolkede strøk i nord og i sør. Derfor ønsker jeg, som en forsøksordning, å starte en seks måneders grunnleggende soldatutdanning i Finnmark fra sommeren 2019. Dette kan også kombineres med en egen lagførerutdanning i førstegangstjenesten. Heimevernet kan dermed få tilført riktig personell med lokal kunnskap både på mannskapssiden og befalssiden.

Etter endt førstegangstjeneste på seks måneder kan personellet dermed overføres direkte til oss med sitt personlige utstyr, og vi kan benytte dem lenger i løpet av vernepliktens totalt nitten måneder. En egen grunnleggende soldatutdanning i HV må også ses i lys av at Hæren selv ønsker å benytte de vernepliktige i enkelte av sine avdelinger over et lenger tidsrom enn i dag. Det vil si en seksten måneder lang førstegangstjeneste, deretter overføring til en hærreserve i tre år – før en eventuell overføring til Heimevernet. Med en lenger ståtid i Hæren, blir det selvsagt langt færre måneder igjen for tjeneste i HV.

Heimevernet hadde på 1990-tallet sin egen rekruttutdanning. Soldatene ble utdannet etter et spesielt tilpasset program, og tilbakemeldingene fra distrikter og områder var at disse soldatene etter seks måneder ble veldig gode på grunnleggende ferdigheter og oppdragsløsning på troppsnivå.

En soldatutdanning i egen HV-regi er imidlertid ingen erstatning, men altså et supplement til dagens ordning, ettersom Hæren fortsatt skal overføre personell fra sine avdelinger med tolv måneders førstegangstjeneste, noe som HV har meget god erfaring med!

En egen FFI-studie: Forsvarets forskningsinstitutt skal i løpet av 2018 starte det som blir en treårig HV-studie. Første delen skal skissere fremtidige realistiske scenarier og dagens organisasjon. Del to tar for seg gapet mellom scenariene og organiseringen av Heimevernet. Del tre omhandler anbefalinger og organisatoriske endringer. Parallelt gjennom alle tre årene ser studien på anvendelsen av teknologi for å gjøre oppdragsløsningen enda bedre. Teknologien skal ikke erstatte soldatene. Igjen; materiell kan aldri bli viktigere enn personell. Men teknologi kan gjøre soldatene enda bedre.

Forsvarets forskningsinstitutt skal underveis i studien rapportere til en bredt sammensatt styringsgruppe, der jeg ønsker å ha med meg representanter fra Landrådet for Heimevernet, Forsvarets operative hovedkvarter, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap og Forsvarsdepartementet.

 

Forsvarsviljen

Jeg får ganske ofte spørsmål om hvordan overgangen fra spesialstyrkene til Heimevernet har vært.

Det er selvsagt åpenbare forskjeller mellom en spesialsoldat og en soldat i Heimevernet. Den grundige seleksjonen spesialstyrkene gjennomfører og tid til trening kan hverken Heimevernet eller noen andre forsvarsgrener for den saks skyld ta seg tid til. Men når det kommer til det aller viktigste er likheten større enn forskjellen, nemlig en forsvarsvilje og kreativitet som setter oppdraget i fokus.

Krigens natur har vært uendret gjennom hundrevis av år. Karakteren har endret seg, men som vi har sett ute i operasjoner vil det til slutt dreie seg om mennesker på bakken. Årene i Afghanistan lærte meg mye av hva som kreves når en er stilt overfor en langt dårligere utstyrt motstander, som likevel er svært vanskelig å nedkjempe på grunn av viljen til motstand. I Afghanistan var vi teknologisk overlegne i møte med fienden. Men jeg tror noe av årsaken til at vi ikke lykkes helt, er den innbitte viljen til dem vi kjempet imot. Viljen til å slåss for det de tror på. Til slutt blir viljen til å ikke gi seg avgjørende og jeg tror bestemt at forsvarsviljen er like stor i Heimevernet som i Forsvaret for øvrig. Historisk har mange gjort dyrekjøpte erfaringer når de har undervurdert den lokale motstandsviljen.

Jeg har derfor en stor tro på et landsdekkende, desentralisert og lokalt forankret heimevern som dreier seg om mennesker. Et heimevern med en avskrekkende effekt som er en del av et nasjonalt troverdig forsvar. Enhver motstander må ha dette i tankene; nemlig det faktum å risikere å måtte stå overfor titusenvis av militært trente kvinner og menn over hele Norge. Soldater som stiller med våpen i hånd når bjella klinger. En organisasjon med utholdenhet over tid. Forsvarsvilje. Synlig nærvær i og lokalkunnskap om sitt hjemsted. Sivil kompetanse fra alt av yrker i det norske moderne og demokratiske samfunnet. Engasjerte mennesker med verv i frivillige organisasjoner. Livserfaring. Unik lokalkunnskap om klima, infrastruktur, befolkning og geografi. Et personlig nettverk. God situasjonsoversikt og situasjonsforståelse.

For meg er selve rasjonale for å etablere et heimevern basert på andre verdenskrigs bitre erfaringer fortsatt viktig. Som det het i stortingsproposisjonen fra 1946: «Heimevernet skal ved plutselig overfall være på plass på et minimum av tid og søke å hindre fiendtlig framrykning gjennom eget område og naboområdene…»

På et minimum av tid i eget område.

Jeg mener at historien fortsatt er grunnleggende for å forstå Heimevernet; ikke bare i fortid, men like mye i nåtid som i fremtid. Forsvaret har et behov for å være militært på plass nettopp på et minimum av tid når det uforutsette skjer. Raskt på plass med lokalt forankrede og beredskapsklare menn og kvinner. I Heimevernet har vi 40 0000 soldater på bakken med vilje og evne til å gjøre en forskjell. Overalt – alltid!

Takk for oppmerksomheten.


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 20. oktober 2014

Generalmajor Tor Rune Raabye
generalinspektør for Heimevernet:

HEIMEVERNETS FREMTID OG ROLLE.

Plansjer/presentasjon (PDF):

2014-10-20-GIHV

0. Innledning

Takk for invitasjonen! (Plansje NR 1)

Det er hyggelig å få lov til å stå her som representant for 11 lokale grunneiere. Det er nemlig slik at våre 11 distrikter er tildelt det lokale territorielle ansvaret. Det er de som har kontroll på all militær virksomhet i sine teiger. HVs organisasjon er designet for å ivareta denne oppgaven.

Jeg erfarer at de fleste i det norske samfunnet ikke kjenner Heimevernet av i dag godt nok. Etter at jeg overtok som GIHV må jeg innrømme at det er mye også jeg ikke visste om Heimevernet. Dette er mitt utgangspunkt for denne orienteringen.
Innhold (Plansje 2)
Først må jeg orientere om hvilke tanker som ligger bak etableringen av Heimevernet. Historien er et grunnleggende element som er viktig for å forstå Heimevernet. Dernest må jeg si litt om statusen til dagens heimevern, før jeg avslutter med hvordan jeg kan tenke meg å utvikle Heimevernet inn i framtiden.
Jeg tar utgangspunkt i store og alvorlige sikkerhetspolitiske endringer i våre omgivelser. Det gjelder både Russlands ulovlige annektering av Krim og intervensjonen i Ukraina samt fremveksten av nye ekstreme terrororganisasjoner. Disse endringene har ført til at større oppmerksomhet må rettes mot Forsvarets beredskap og reaksjonsevne.

Jeg kommer tilbake til HVs rolle i forhold til den nye situasjonen. Men kort fortalt: FMR etterspør en terskel, en reaksjonsevne og utholdenhet. Mange steder i landet er Heimevernet det eneste svaret.

1. Historien
Etableringen (Plansje NR 3)
Da Regjeringen skulle gjenreise Forsvaret etter andre verdenskrig var Heimevernet en av grunnpilarene. I St.meld. nr. 32 (1945-46) heter det: «… Heimevernet skal ved plutselig overfall være på plass på et minimum av tid og søke å hindre fiendtlig framrykning gjennom eget område og naboområdene….». Motstandsbevegelsen hadde etablert et landsdekkende nettverk med forsvarsgrupper og det var viktig for regjeringen å bygge Heimevernet med utgangspunkt i de samme verdier og den frivillighet som allerede var der.
Rådsstrukturen
Rådsstrukturen ble etablert ett år før HV ble opprettet. Det skulle være et rådgivende og kontrollerende organ som også skal sikre kontakt og samarbeid med det sivile samfunnet. Rådet skulle forsterke den demokratiske kontrollen med HV, samt styrke forankringen til folket. Landsrådet er koblet til min stab med en egen generalsekretær som til daglig jobber i staben. Dagens leder av landsrådet er Are Tomasgard fra LO. Det finnes egne distriktsråd som samarbeider med distriktene og alle områder har et eget områdeutvalg. Rådsstrukturen er sammensatt av de viktigste organisasjonene i Norge med blant andre Landsorganisasjonen og Næringslivets Hovedorganisasjon. De representerer ca 5 millioner medlemskap i dag. Jeg har plikt til å orienteres rådsstrukturen om større endringer i Heimevernet. Deres stemme er viktig og har stor betydning i det norske samfunnet.

Felles historie med Forsvarets spesialkommando. (Plansje NR 5)
Heimevernet tok med seg erfaringene fra krigen og utnyttet kompetansen til personellet. HV-skolen på Dombås bidro til dette blant annet med geriljakurs på 50- og 60-tallet. Egne spesialavdelinger ble etablert og de skulle være i stand til å: «Utføre spesialoppdrag som er særlig krevende så vel fysisk som psykisk».

Dokumenter fra 1963 forteller at HVs spesialavdelinger var fallskjermhoppere som skulle drive oppklaring, observasjon, overfall, sprengning, samband, sanitet, gerilja, kringkasting, ledelse av og forbindelse med HV-styrker. Utbyttet av slike operasjoner kunne økes ved god planlegging og forhåndsplanlagte depoter i operasjonsområdet.

Hærens Fallskjermjegerskole fikk i oppdrag å starte forsøksutdannelse av fallskjermjegeravdeling i 1965.

I 1957 sa Gunnar Sønsteby til HV-bladet: «For meg stiller det seg (derfor) slik at tradisjonen og stoltheten som vi eide i Kompani Linge må føres videre til disse nye avdelingene. Det ville være tragisk om de erfaringene vi høstet så bittert ikke skal bli tatt vare på og komme det norske forsvaret til gode. Derfor mener vi det er riktig og viktig at en tar sikte på å føre Linge-tradisjonene videre til nye og yngre karer, som har viljen og evnen til å ta opp det samme arbeidet.»

HV bærer SOE-navnene videre (Plansje nr 6 – 7)
Lingeklubben bestemte at Heimevernet skulle videreføre SOEs operasjonsnavn fra krigen.
Heimevernets frivillige innsatsstyrker bærer i dag navnene med stolthet og prøver å leve opp til de verdier og egenskaper som preget operasjonene. La meg gi to eksempler:

Operasjon «Derby» var en propagandaoperasjon rettet mot okkupasjonstroppene. Max Manus og Gregers Gram ledet denne og bygde opp en organisasjon på 490 mann, hovedsakelig i Oslo. Et av resultatene var at tyskernes frykt for en alliert landgang i Norge ble holdt ved like, noe som bandt store troppestyrker her til lands. Gregers Gram ble drept i forbindelse med sitt arbeid med operasjon «Derby». I et utdrag fra rundskrivet «Vi vil oss et land» står det i julehilsenen: «…Til hverandre her hjemme sender vi julehilsen med et løfte om å holde ut til seieren er vunnet. Det primære for oss er å vinne Norge tilbake, alt annet må vike for dette ene. Norges frihet skal gjenreises, det er vår faste beslutning. Ingen naziterror skal kunne knekke oss, vi skal stå fast. Det er med HÅPET om et FRITT NORGE for øie at vi i år ønsker hverandre «God jul»».

Operasjon «Bundle». Sabotasje mot de tyske forbindelseslinjene mellom Norge og kontinentet var en høyt prioritert oppgave i motstandskampen. Dette ble ekstra viktig i krigens andre halvdel. De store troppestyrker tyskerne holdt i Norge pga invasjonsfrykten, kunne ved overføring til andre frontavsnitt gjort den allierte oppgave betydelig tyngre på kontinentet. Særlig i krigens sluttfase, da overføringene startet, gav skipssabotasjen blant annet gjennom operasjon «Bundle», sammen med jernbanesabotasjen, et viktig bidrag til sluttseieren.

HV-historien i fem faser (Plansje nr 8)

Kort historisk gjennomgang av HV fra 6. desember 1946 og frem til i dag i 5 hovedfaser:

  • I perioden 1946 – 1970 opererte HV i små forband, uten særlig tilgang til støttevåpen med hovedoppgave å beskytte lokale krigsviktige objekter. HV-skolen på Dombås ble etablert i 1947. De videreførte den taktiske arven fra Milorg og gjennomførte geriljakurs.
  • I perioden 1970 – 1984 etablerte HV stridsgrupper som kunne sammenlignes med, og gjerne opererte som infanteribataljoner. Enkelte av stridsgruppene hadde sågar egne luftstyrker og panservåpen. I denne perioden tok HV form av en reservehær som ofte trente på forsvar av objekter mot regulære mekaniserte styrker, og SHV bemannet 27. MTB-skvadron med 6 fartøy. Blant annet på grunn av den sovjetiske doktrinelle endringen på 70 tallet, med større fokus på operasjoner på dypet med spesialstyrker (SPETSNAS) ble HVs fokus endret midt på 80-tallet.
  • I perioden 1984 – 1992 gikk HV tilbake til «røttene» med fokus på sikring av viktige objekter, men denne gangen med et tydeligere fokus på at trusselen var godt trente spesialstyrker. Denne utviklingen fortsatte også etter 1992. Objektsikring ble mer og mer fremtredende i HVs taktikk, teknikk og prosedyrer.
  • I perioden 1992 – 2000 gjennomførte Forsvaret store omstillinger og Hæren ble redusert. Selv om HVs primæroppgave hadde vært å sikre Hærens mobilisering, førte ikke reduksjonen av mobiliseringshæren til en tilsvarende reduksjon av HV. HVs fokus ble imidlertid på nytt endret. Fra et ensidig fokus på operasjoner for å sikre mobilisering og sikring av viktige objekter i krig, til et fokus som i stor grad også omfattet oppgaver i fred (bistand til politiet).
  • 2000-tallet ble preget av kvalitetsreformen.

Kvalitetsreformen (Plansje nr 9)

Kvalitetsreformen ble iverksatt i 2004 og innebar en særdeles viktig utvikling for Heimevernet:

  • Strukturen ble redusert fra 85 000 til 50 000.
  • Antall distrikter gikk fra 18 til 13 i 2004.
  • Formålet med omstillingen var å etablere et styrkevolum som kunne vedlikeholdes over tid. Frigjorte midler skulle brukes til følgende formål:
    • etablering av innsatsstyrker med høyt treningsnivå 25/30 dager årlig
    • årlig kvalitetstrening av områdestrukturen
    • kompetanseheving av spesialister og befal
    • materiellfornyelse av strukturen

Dette var en meget god plan, men manglende finansiering medførte at områdestrukturen ikke fikk tilstrekkelig trening. I 2009 var det bare ett HV-område som trente. Strukturen ble derfor redusert til 45 000 soldater og 11 distrikter i 2009. Innsatsstyrkene måtte redusere treningstiden med 10 dager fra 2010. Materielloppfyllingen varierte sterkt i områdestrukturen og lå i snitt på cirka 40 prosent.

 

Sjøheimevernets historie (Plansje nr 10)

Sjøheimevernet (SHV) ble formelt opprettet i 1951 som følge av at Sjef Sjøforsvaret mente at de stående maritime ressursene ikke strakk til langs hele kysten. Det var derfor et operativt behov for overvåkning og kontroll av kystfarvannene, og andre støtteoppdrag overfor Marinen. Fartøys-kapasiteten ble basert på forhåndsrekvirerte sivile fartøyer og fartøyer fra SHV-støtteforeninger langs kysten. Fullt mobilisert var SHV på 32 SHV-områder, ca 5 500 soldater og 400 fartøyer.

I 1956 ble kystfarvannet delt opp i 5 SHV-kretser.

I 1962 ble SHV omorganisert til 5 SHV-avsnitt som fulgte Sjøforsvarsdistriktenes ansvarsområder. SHV-avsnittene hadde operativt ansvaret for sin region/landsdel. SHV-personellet var underlagt HV-distriktene, men ved beredskap/mobilisering ble SHV-områdene kommandomessig underlagt Sjøforsvarsdistriktene. Fortsatt var SHV-oppgavene fokusert mot rene maritime oppgaver som overvåkning/kontroll og støtteoppdrag overfor Marinen.

I 1994 ble operativ kontroll av SHV overført fra Sjøforsvarsdistriktene til Sjøkommandørene, samtidig som antallet SHV-avsnitt økte til 10 og antallet SHV-områder ble justert ned til 31. Rundt århundreskiftet kom objektsikring inn som et støtteoppdrag til Landheimevernet.

I 2005 ble SHV-kommandoene etablert fordelt på 4 landsdeler. Disse SHV-kommandoene ble i 2008 slått sammen til en sentral SHV-kommando på Haakonsvern med 2 SHV-grupper som dekket henholdsvis Sør-Norge og Nord-Norge. 2013 ble SHV-kommandoen omgjort til et SHV utdannings- og kompetansesenter og de operative SHV-avdelingene ble overført til HV-distriktene.

2. Status i Heimevernet (
Plansje nr 11)
La meg først ta noen tabloide og enkle fakta om Heimevernet.

  • Heimevernet er en landsdekkende militær organisasjon med 45 000 soldater.
  • 7 av 10 soldater av Forsvarets operative volum bærer HV-merke.
  • 99 % av soldatene i Heimevernet er sivile til daglig. Den sivile kompetansen er et viktig element i vår kompetansebrønn.
  • Heimevernet tildeles cirka 3 % av Forsvarets driftsbudsjett. Grunnutdannelsen til soldatene er gjennomført for grenenes regning.

Sitat: (Trykk fram) “I don’t know what effect these men will have upon the enemy, but, by God, they terrify me.” The Duke of Wellington.

Lokal territoriell sjef (Plansje nr 12 – 13)
Lokalt territorielt ansvar er og blir en sentral rolle for Heimevernet. I dette ligger ansvaret for å planlegge, og legge til rette for militære operasjoner i distriktene. Mottak av forsterkninger enten det gjelder egne forsvarsgrener eller NATO er og blir svært sentralt.

Funksjonen som lokal territoriell sjef innbefatter blant annet følgende funksjoner:

  • Overvåkning og kontroll av kystsonen, veisystemer og akser for å skape situasjonsforståelse. Herunder etablering av lokalt situasjonsbilde som grunnlag for innsetting av militære styrker.
  • Sikring av mennesker og viktig samfunnsinstallasjoner. Objektsikring av sentrale objekter bidrar til at Forsvaret og samfunnet kan virke i krise og krig. 90 prosent av den norske befolkningen bor langs kysten og hovedtyngden av alle varer kommer sjøveien.
  • Bekjempe eller hindre fiendtlige enheter.
  • Sivilt – militært samarbeid skal skape god kommunikasjon mellom lokale etater, bidra til god ressursutnyttelse og god lokal situasjonsforståelse. Det er Heimevernet som legger til rette for god samhandling med samtlige kommuner og fylkesmenn. Heimevernet gir anbefalinger til politiet og fylkesmenn. Heimevernet skal også legge til rette for å ta imot støtte fra det sivile samfunnet i krig.

For å løse disse oppgavene har distriktene verktøy og innebygde egenskaper:

  • Lokale kjentmann som kan gi gode råd om geografi og muligheter i terrenget
  • Militærgeografisk celle som har digitale kart og opplysninger om veier, bruer og annen relevant geografisk informasjon
  • Kontaktnett ut mot det sivile
  • Høy reaksjonsevne
  • En god blanding av sivil og militær kompetanse med en mengde fagfolk som gir mulighet for å tenke utenfor boksen.

Dagens organisasjonsskisse

Landets territorium er delt inn i 11 distrikter. Distriktene har minst en innsatsstyrke og flere områder. Totalt sett har vi 241 HV-områder og 15 innsatsstyrker.

Min stab befinner seg på Terningmoen i Elverum. Heimevernets skole og kompetansesenter er lokalisert til Dombås og min befalsskole finner vi i Porsanger. Sjøheimevernets kompetansesenter ligger i Bergen.

Totalt 45 000 soldater og ca 522 fast ansatte.

Positivt (Plansje nr 14)

Innsatsstyrkene er fullt oppsatt med 3000 frivillige soldater som normalt trener mellom 15-20 dager årlig. Utvalgte tropper trener 25-30 dager årlig. Denne styrken er godt oppsatt med avdelingsmateriell og representerer en meget god reaksjonsevne.

62 % av områdestrukturen trener årlig. Jeg endrer treningsmodellen slik at det blir to års trening av områdestrukturen etterfulgt av ett år med befalstrening. Dette skaper grunnlag for å vedlikeholde og til en viss grad utvikle operativ evne i områdestrukturen gitt dagens ressursnivå. Stortinget tar høyde for inntil 6 dager årlig tjenesteplikt for mannskaper og 9 dager årlig tjenesteplikt for befal.

På materiellsiden opplever vi en positiv trend. Komplett operativ organisasjonsplaner er revidert og materiell fordeles gradvis ut til lokale lagre i områdene. Dette bedrer reaksjonsevnen til hele strukturen.

HV samarbeider meget godt med politiet/justissektoren. Sikring i forbindelse med terrortrussel er en viktig oppgave som vi i økende grad trener på sammen med politiet.

Problemområder (Plansje nr 15)

Håndvåpen lagres hjemme i dag – riktignok uten tennstempel og sluttstykke. Dette har vært et godt prinsipp som har fungert bra i mange år, men nå ser jeg at jeg på grunn av forvaltningsmessige og sikkerhetsmessige årsaker må endre dette. Jeg har besluttet at komplette håndvåpen skal lagres på oppsetningsstedet. Dette bidrar både til bedre sikkerhet og bedre reaksjonsevne. Samtidig sørger vi for å merke våpen med navn, slik at våpenet fortsatt er personlig, innskutt og klart ved behov.

Eiendom, bygg og anlegg er en kostbar innsatsfaktor som Forsvaret ønsker å redusere fra ca 15 % ned til 10 % av driftsbudsjettet. Mitt problem er at jeg må reetablere sikre våpenlagre og materielldepoter lokalt for å øke reaksjonsevnen. Dette er kostbart, men helt nødvendig. Jeg er som generalinspektør ikke villig til å gå på akkord med sikkerheten og reaksjonsevnen er særdeles viktig for meg.

Omvæpning av områdestrukturen fra AG-3 til HK-416 har startet i år. Ambisjonen er at HK-416 blir enhetsvåpenet for hele HV. Problemet er at vi ikke har tilstrekkelig antall våpen i landet og produksjonen er i ferd med å stoppe opp. Det vil være svært krevende for meg å ha både AG-3 og HK-416 i områdestrukturen. Det krever to logistikklinjer og våpnene har forskjellige kalibre, hvilket innebærer et mer komplisert ammunisjonsopplegg. Dersom jeg ikke får flere HK-416 må jeg omskolere HK-416-skyttere til AG-3. Det er tidkrevende og lite fornuftig. Omskolering fra AG-3 til HK-416 er derimot helt uproblematisk da HK-416 har moderne siktemidler og liten rekyl.

Mobilitet Plansje nr 16
På mobilitetssiden har vi to hovedproblemer:

  • Sjøheimevernet har gamle fartøy som må skiftes ut på grunn av høye vedlikeholdskostnader. 6 flerbruksfartøy er i prosess og skal anskaffes til innsatsstyrkene. Jeg trenger 12. I tillegg trenger jeg 42 småbåter for å kunne operere i nærheten av objekter med sjøside. Her har jeg ikke et godkjent prosjekt, men behovet er åpenbart og skrikende.
  • Innsatsstyrkene nytter hovedsakelig Mercedes feltvogn som lagskjøretøy. Dette er gamle biler som er dyre å vedlikeholde. Derfor er jeg glad for at vi om ikke lenge kan erstatte disse med en moderne standard og rimelig transportkapasitet – stort sett uten militære spesifikasjoner.

Personlig bekledning og utrustning (Plansje nr 17)

HV-soldaten vil med stor sannsynlighet møte en militær trussel først. Samfunnet velger å kle opp sivile borgere i uniform, gi dem et våpen og opplæring før de skal ut og møte en motstander ansikt til ansikt. Da må samfunnet stille med det beste som finnes av personlig beskyttelse. Samtlige må ha skuddsikre vester og moderne hjelmer. Jeg som GIHV må kreve det på vegne av mitt personell. Dette handler om HMS i fredstid når vi skal gi bistand til politiet. I krise og krig handler det om forskjellen mellom liv og død.

Personell (Plansje nr 18

Personelloppfyllingen er god i HV i dag, men urbanisering og fraflytting spesielt fra Troms og Finnmark kan på sikt skape utfordringer med å skaffe nok kvalifiserte soldater.

Ny befalsordning er på trappene, men den skaper ikke nødvendig tilgang på kvalifiserte sjefer til HV. Jeg må i dag gi kurs til utvalgte soldater, slik at de kan fungere som sjefer. Mange av dem gjør en kjempejobb, men man kan ikke forvente optimal militær lederkompetanse hos en som bare har gått en kort kursrekke i HV. Med unntak av de 80 elevene som utdannes på GP driver vi kun kursing av befal i HV.

Oppgaveporteføljen til HV-distriktene er svært stor og stabene er meget små og sårbare. Når vi tar nye beredskapsmessige grep med lokale lagre og lokale treninger tror jeg at «fellen» ikke strekker til. Stabene må styrkes for å hente ut den operative effekten som potensielt ligger i strukturen.

3. Utvikling (Plansje nr 19 – 22)

Trusselen

Når Forsvarssjefen utarbeider et nytt fagmilitært råd, tar han utgangspunkt i en moderne trussel som blant annet kan inneholde følgende elementer:

  • Langtrekkende konvensjonelle missiler
  • Infiltratører som utfordrer mulige smutthull mellom Forsvarets og politiets samfunnsansvar
  • Offensive informasjonsoperasjoner som bidrar til kaos
  • Internasjonale terrororganisasjoner som ønsker svake stater der de fritt kan drive sin ulovlige virksomhet
  • Digitale angrep mot våre datasystemer og ledelsessystemer
  • Alt dette og mer til kan inntreffe samtidig.

Hvordan kan HV bidra i dette bildet?

NATO-medlemskapet innebærer også at Forsvaret må være forberedt til å delta i en artikkel V-operasjon i Europa. Internasjonale terrororganisasjoner må også i framtiden bekjempes der de har sine baser. HV som organisasjon skal fortsatt verne om hjemtrakten, men mange av mine kompetente HV-soldater skal fortsatt kunne delta i internasjonale operasjoner slik de gjorde i Libanon, Bosnia, Somalia, Sudan og Afghanistan, for å nevne noen. De tilfører oss en skarp operativ erfaring som vi ikke kan skape hjemme. Derfor ønsker jeg meg også enda flere veteraner inn i HV. Jeg kan tilby interessante oppgaver til Forsvarets veteraner.

Jeg vil benytte anledningen til å gratulere med FN-dagen som kommer og samtidig nevne at jeg deltar sammen med et knippe engasjerte HV-soldater på årets veterankonferanse som starter i Tromsø i morgen. Mange viktige tema skal diskuteres der.

Bistand til politiet.

Det er som kjent sivile myndigheter som har ansvaret for å håndtere krisesituasjoner. Terrorbekjempelse er og blir politiets oppgave. Tilsvarende vil en flom eller andre kriser som utløses av naturkreftene håndteres av ordførere og fylkesmenn. Dersom vi antar at et framtidig scenario utvikles fra fred via en uoversiktlig krisesituasjon, må vi sørge for at Forsvaret generelt og Heimevernet spesielt er god til å yte bistand til politiet. Forsvaret skal først og fremst trene for det vanskeligste oppdraget, som er krig. Men det er også slik at dersom man kan håndtere en væpnet konklikt, kan man også yte bistand til politiet og for øvrig gjennomføre leteaksjon etter savnet person, eller bidra i å beskytte bygda ved flom. Heimevernet øver mye sammen med politiet i dag og vi skal fortsette med det. Under sommerens terrorberedskap utvekslet vi liaisonoffiserer og gjorde enkle forberedelser for å øke reaksjonsevnen.

HVs bidrag

HV skal fortsatt bidra til en nasjonal krigsforebyggende terskel med vår lokale tilstedeværelse. Denne terskelen må være så sterk at motstanderen avstår fra å operere på norsk jord.

Det er åpenbart at reaksjonsevnen vår er viktigere enn noen sinne. Reaksjonsevnen til HV er og blir grunnleggende. Den må utvikles i tråd med trusselen, slik at vi er klare til strid i tide. Gode prosedyrer, framskutte lagre og sikre varslingssystemer skal til for å skape rask reaksjon.

Historien har lært oss at det usannsynlige fort kan bli det mest sannsynlige, derfor må vi ha en robusthet innebygget i strukturen for å kunne håndtere det uventede. Heimevernet må ha en evne til å hurtig etablere en terskel. Vi bør finne lokale tilpasninger av strukturen slik at vi får maksimal effekt av våre gode soldater. Dette kan for eksempel være å sette opp egne overvåkningsenheter på snøscootere i Finnmark, kameralag oppsatt med enkle gjerne kommersielle UAVer og videoutstyr, forhåndsdefinerte ildplaner for bruk av langtrekkende tung ild osv.

Utholdenhet er også en egenskap som er og blir viktig. De lokale HV-styrkene må holde ut til andre egne styrker kan settes inn. Dette kan være egne landstridskrefter, luftstyrker eller sjøstyrker. Alliert mottak er og blir også en svært sentral funksjon for HV i framtiden. Vi må bidra til at NATO står som et troverdig forsterkningsalternativ. Heimevernet støttet USMC i Trøndelag i sommer og støttet opp under alliert mottak på Brevik havn under øvelse Noble Ledger i september. Styrkebeskyttelse, sikring av havner og framføringsakser for allierte er noen av våre oppgaver i denne sammenheng.

Verneplikt (Plansje 23)

Vårt langstrakte land krever et volum av soldater som bare kan hentes inn ved hjelp av verneplikten. Maksimal utnyttelse av 19 måneders vernepliktstid er effektivt. Samtidig må jeg erkjenne at vi kanskje kan se på andre modeller der soldatene til HV får en kortere førstegangstjeneste. Et eksempel kan være at HV ivaretar all grunnleggende soldatopplæring på 3 til 6 måneder til alle landstyrker. Jeg ser også fram til at vi nå iverksetter allmenn verneplikt. Med de utfordringene vi står ovenfor trenger Forsvaret åpenbart å rekruttere fra hele årskullene av ungdommer. Vi skal ta vare på jentene i Heimevernet. Innsatsstyrkesjefen i GREBE på Terningmoen er forøvrig jente.

Enkelhet

HV må fortsatt bygge på prinsippet om enkelhet. Stort volum innebærer at vi må velge enkle og kosteffektive løsninger. Eksempelvis kan lagene våre settes opp med jaktradio som koster noen hundrelapper, i stedet for høyteknologisk militært utstyr til titallstusen kroner.

Relevante kapasiteter (Plansje 24)

Heimevernet må besitte relevante kapasiteter. Heimevernet skal utnytte vernepliktens restverdi og tilby kapasiteter som er så gode at en motstander ikke lar seg friste til å utføre militære operasjoner mot oss. La meg dele noen tanker om hva dette kan være:

  • En god situasjonsforståelse er en forutsetning for å sette inn HV-styrker i distriktene. Dette krever kommunikasjonssystemer som kan motta høyere nivås situasjonsbilde og som samtidig muliggjør sending av rapporter fra lokale HV-soldater til høyere nivå.
  • Alle må være i stand til å dokumentere hva som skjer i en kaotisk situasjon. Kamerateam kan være avgjørende for oss.
  • Kommunikasjonsødeleggelser som kan sinke en framrykning langs veier. Herunder sprengning av bruer og bruk av kjøretøyminer.
  • Panserbekjempelseskapasitet må knyttes opp til minefelter og kommunikasjonsødeleggelser.
  • Tilrettelegging for langtrekkende tung ild vil også være vesentlig. Her tenker jeg på ildstøtte fra land-, sjø- og luftstridskrefter.
  • Evne til å samvirke med egne spesialstyrker.
  • Evne til å drive trafikkontroll for å støtte logistikken.

Som tidligere nevnt: HV-soldaten må få god utrustning med et moderne personlig våpen, skuddsikker vest og moderne hjelm. Våre vernepliktige som skal gå i kamp med HV-merket på skulderen vil med stor sannsynlighet gå i strid først og de fortjener det beste utstyret. Dette handler om respekt og anerkjennelse fra samfunnets side for den som velger å risikere eget liv.

Trening (Plansje 25)

HV-avdelinger må få tilstrekkelig trening. HV bygger på de beste soldatene som har gjennomført førstegangstjenesten i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret eller fellesinstitusjoner. Da kan vi ikke la denne kompetansen forvitre. Innsatsstyrkene må få anledning til å trene 25-30 dager årlig, og områdestrukturen må som et minimum trene 5 dager to år på rad for deretter å trene befalet år tre. Dette gir dem en god mulighet til å være operative. Ideelt sett hadde jeg ønsker å gi hver soldat seks dager årlig trening iht Stortingets rammer.

Sitat: Trykk fram “Anyone who thinks that future battlefields will not contain Infantrymen knows nothing about war.” Unknown US Marine

Lokal tilstedeværelse (Plansje nr 26)

Sist, men ikke minst skal HV som lokal grunneier legge til rette for mottak av andre egne styrker og allierte forsterkninger. Den territorielle oppgaven er viktig. Samarbeidet med sivile myndigheter og lokal kjennskap gir HV mulighet til å legge til rette for effektiv innsetting av andre egne styrker.

HV er til stede i hver bygd hvert sekund, minutt, time og dag, året rundt. (Trykk neste)
Skal landsdekkende beredskap og utholdenhet forbedres, vil det kun være HV som kan etablere dette innen rimelig tidshorisont og kostnad.

Avslutning (Plansje nr 27 – 28)

Heimevernets rolle er viktigere enn noensinne og danner en initial terskel i vårt forsvar.

Framtidens Heimevern må være territorielt, rettidig og relevant:

  • Heimevernet skal fortsatt være territorielt. Våre elleve lokale territorielle grunneiere må kunne etablere et godt situasjonsbilde, sivilt som militært. Et godt sivilt – militært samarbeid er et viktig element i dette.
  • Heimevernet må kunne reagere rettidig. Vi skal ta opp kampen mot en væpnet motstander i tide. Vår gode reaksjonsevne er en innebygd egenskap i Heimevernet. Dette er vår viktigste egenskap som må pleies og verdsettes også i framtiden. Med 45 000 soldater har vi også et volum som også gir nødvendig utholdenhet i framtiden. Volum er også en moderne kvalitet i seg selv.
  • Heimevernets styrker må være relevant. Vi må kunne møte en motstander som består av regulære landstridskrefter, eller som består av en blanding av sivile og militært personell, en såkalte hybridmotstander. Dette krever robuste avdelinger som inneholder alt fra objektsikringsavdelinger i områdene til offensive kapasiteter i innsatsstyrkene.

Mine vernepliktige HV-soldater må trolig gå i strid først. Da fortjener de den beste soldatutrustningen og kvalitetstrening.

Det er bare Heimevernet som kan etablere en militær landsdekkende beredskap og utholdenhet innen rimelig tidshorisont og kostnad.

 

 

La meg avslutte med et sitat fra Dave Grossmann som er en pensjonert oberstløytnant med 23 års erfaring fra US Army. Han har utviklet sitt eget fagfelt «killology» og er opptatt av trening og forberedelse til strid:
(Plansje Sitat)
«You never rise to the occasion in battle, you sink to the level of your training»

Foredrag: Hæren og Heimevernet – Landforsvaret stykkevis og delt – eller helt?

Se presentasjonsfil.

 

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund

  1. desember 2010.

Oblt Nils Arne Skaret, sjef HV-05

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Presentasjonsfil:

2010-12-13-Skaret – presentasjon

Åpning

 

Jeg har tjenestegjort i Hæren siden 1980 og har vært distriktssjef i 3,5 år. Før jeg kom til HV var jeg sjef i PRT Meymaneh.

I mitt innlegg vil jeg prøve å etablere en kontrast til Bjergas innlegg, slik at vi har en basis for videre diskusjon. Jeg fokuserer på de ulikhetene som vi har mellom Hæren og HV.

Bildene viser noen av våre beste soldater som tar med seg sin sivile kompetanse og livserfaring inn i Heimevernet.

HV-soldatens sivile erfaring og kompetanse er ofte vesentlig for å kunne løse Heimevernets oppgaver på en god måte.

 

Heimevernet er en militær sikringsstyrke som legger forholdene tilrette for innsatsen fra – politiet (gjennom bistandsinstruksen), hær-, sjø-, luftavdelinger eller NATO-styrker.

Det er flere elementer som gjør det samme: INI, E-tj og FLO. Dermed ser vi at det er gunstig med spesialkompetanse innen visse fagområder.

FOH gir operative føringer og det er FOH som leder operasjonene. Generalinspektørene er kun styrkeprodusenter som utvikler og leverer styrkebidragene.

FOH har det territorielle ansvaret og jeg som distriktssjef samvirker med fylkesmenn og politimesterne.

 

Bjerga hevder at ”selvstendige byråkratier vokser fra hverandre”.

Samtidig hevdes det at ”Hæren og Heimevernet er blitt så like”

Jeg vil nå beskrive noen av ulikhetene.

På bildet ser dere for øvrig vår første Rheineklasse fartøy.

 

La meg starte med kapabilitetene.

Heimevernets evne og kapasitet er totalt forskjellig fra Hærens.

Heimevernet driver enkle defensive oppdrag knyttet til styrkebeskyttelse og objektsikring. Heimevernet skal sørge for at samfunnet fungerer. Hæren løser alle oppgaver innen warfighting. Inkluderer å slå fienden.

 

Materiellmessig er derfor Heimevernet oppsatt med enkle systemer med kort rekkevidde, mens Hæren har avanserte våpensystemer med lang rekkevidde.

Heimevernet har et styrkevolum som kan nyttes over tid og skape utholdenhet. Hæren har blitt svært liten og har derfor liten utholdenhet. (som luft og sjø)

 

Heimevernet har en desentralisert organisasjon med en lokal forankring. Heimevernet fokuserer på det territorielle forsvaret og innføring av Rheineklassen fartøyer viser at Heimevernet prioriterer kystsonen. Operasjoner i kystsonen krever som kjent kapasiteter på vannet.

Hæren har en sentralisert organisering der styrkeproduksjon til utenlandstjeneste har hovedfokus.

Det er fare for at større UTOPS-engasjement i framtiden vil kreve all fokus og at dette vil kunne gå utover det nasjonale forsvaret.

 

Heimevernet og Hæren har valgt forskjellige løsninger innen en del områder.

Heimevernet nytter HV-loven som hjemmel for å kalle inn mannskaper og på den måten har vi et meget billig system. Dagens volum gjør at vi skaper en forankring av Forsvaret i befolkningen.

Hæren bygger på verneplikten, men blir stadig mer spesialiser og profesjonalisert.

Hæren etablerer i 2012 en egen Hærreserve.

 

Hærreserven skal bestå av kadreavdelinger for styrkeoppbygging.

Man ser for seg å skrive kontrakter med Hær-offiserer.

Jeg mener at man bør tenke rasjonelt og benytte HV-løsningen som ligger der.

HV-loven hjemler 9 dagers trening for befal med mulighet for kurs på toppen av dette.

 

Her har trolig HV noe å bidra med til Hæren.

 

Avslutning:

Jeg har forsøkt å beskrive noen av forskjellene mellom HV og Hæren.

HV utvikler seg til å være komplementær til resten av Forsvaret og vår styrke er utholdenhet og lokalkunnskap.

HV-loven gir oss en meget kosteffektiv løsning for de oppdrag som HV har i dag.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 6. november 2006

ved

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

 Status og utfordringer i dagens Heimevern

 

Generalmajor Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Ærede forsamling. Det er en stor glede for meg å kunne komme hit til Oslo Militære Samfund (OMS) å fortelle om Heimevernet. En gladhistorie om status i omstillingen av Heimevernet – kjent som Heimevernets Kvalitetsreform.

Det er ganske nøyaktig ett år siden sist jeg stod her og fortalte om hvor langt vi var kommet i omstillingen av Heimevernet. Mye har skjedd på dette året, blant annet har vi markert at Heimvernet er 60 år i år. Den 26. oktober 2006 vil for alltid være en merkedag i Heimevernets historie. Da overleverte Hans Majestet Kongen de nye fanene til Heimevernet.

 

La meg ganske raskt gå igjennom hva mitt foredrag her i kveld skal ta for seg:

 

  • Politiske føringer som forteller hvilken retning Heimevernet skal utvikles i retning av.
  • Hvordan vi er organisert i fredsstrukturen og krigsstrukturen
  • En rask gjennomgang av hva Heimevernet har levert siden stortinget, 14. juni 2004, bestemte at Kvalitetsreformen skulle gjennomføres.
  • Det territorielle ansvaret.
  • Kulturreformen i Heimevernet.

Hva har Heimevernet levert?

I erkjennelsen av at det ikke vil komme mer penger, må Heimevernets Kvalitetsreform finansieres ved omstilling og reduksjoner i egen struktur. Dette gjør vi ved å gjøre kloke grep som frigjører penger – penger som vi stort sett får beholde og skal brukes til å investere i kompetanse, moderne materiell og kvalitetstrening for hele strukturen.

Stortinget bestemte innretningen av Heimevernet 14. juni 2004. Allerede 13 måneder senere hadde vi lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Resultatet er en årsverkreduksjon på 135, gjennomført uten at noen gikk til arbeidsledighet.

I samme periode mer enn halverte vi bygningsmassen vår og la ned hele Avsnittsorganisasjonen. Antall Heimevernsområder ble redusert fra 520 til 280 områder og på den operative struktur er reduserte fra 83 000 soldater til 50 000. Krigsorganisasjonen er organisert i en I-F-O struktur.

Alt dette på 13 måneder – noe som må sies å være norsk rekord i omstilling.

Totalt har vi på denne måten spart 250 mill kroner årlig, noe som tilsvarer 25 % av Heimevernets driftbudsjett. Og som nevnt er dette penger vi stort sett beholder og som vi bruker på kompetanse, materiell og årlig kvalitetstrening for alle.

 

Politiske føringer

Allerede i oktober 2002 fikk Forsvarssjef politiske føringer for hvordan Forsvaret skulle utvikles. Ett godt grunnlag for Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003 (MFU 03). La meg spesielt nevne de forhold som berørte Heimevernet:

  • ”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon…”
  • Stortinget understreket viktigheten av Heimevernet som en del av territorialforsvaret og sivilmilitært samarbeid og samfunnssikkerhet.
  • ”HV-distriktenes organisering og antall må vurderes…”
  • ”Det bør tilstrebes at Heimevernet fortsatt er tilgjengelig i hele landet.”

 

Videre sier politikerne hvilke oppgaver som skal tilligge Heimvernet:

  • ”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres.

 

Heimevernets hovedoppgaver

Selv om det at Heimevernet skal forbygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, har vi ingen ambisjon om å beherske anti-terror. Dette er politiets ansvar, og om det skulle bli behov for bistand til dette fra Forsvaret, vil avdelinger som Hærens Jegerkommando eller Marinejegere bli brukt til dette. Heimevernet skal støtte politiet og andre i forebyggende tiltak for å bekjempe terror.

Heimevernet er en defensiv, beskyttende organisasjon som skal beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.
Dette innebærer:

  • Styrkebeskyttelse
    • uttak/rullering av forhåndslagret materiell
    • oppsetting og sammendragning av FIST- Sjø/Luft eller HSTY
    • besøk og alliert trening
  • Sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell
  • Overvåkning og kontroll
  • Støtte til det sivile samfunn (§13-operasjoner)

 

Men la meg like godt først som sist avkrefte en myte: Heimevernet er ikke reservepoliti, brannvesen eller sivilforsvar!

Vi står selvstendig og trygt på egne bein som en del av Forsvarsmakten. Dimensjonert etter gjeldende trusselbilde.
Fredstruktur

Heimevernet har som nevnt lagt ned 18 Heimevernsdistrikter og opprettet 13 nye. Dette er viktig for meg å poengtere da de 13 nye på ingen måte kan sammenlignes med de tidligere distriktsstabene.

Til tross for reduksjon i antall årsverk er dagens distriktsstaber mer robuste. Det er en økning på 5-8 i antall årsverk i gjennomsnitt pr. Heimevernsdistrikt.

 

Innretningen er endret fra en statisk kommandoplass med fokus på ren styrkeproduksjon til dagens distriktsstab med integrerte mobile kommandoer med fokus på planlegging og ledelse av operasjoner og sivilmilitært samarbeid.

Vi har samlokalisert 7 nye distrikter med forsvarsgrenene for å rasjonalisere driften og utnytte eksisterende kompetansemiljøer. På denne måter har vi bidratt til en halvering av eksisterende eiendom, bygg og anlegg.

 

Operativ struktur – krigsorganisasjonen

Det er en bred misoppfatning om hvilken rolle Heimevernet skal operere i ved en eventuell krisesituasjon. Den kalde krigen er for lengst over og hele Heimevernet med sine 50 000 soldater skal ikke lenger kalles ut samtidig.

I dag er vi organisert, utstyrt og etter hvert trent, for væpnet bistand i fredstid. Dagens Heimevern er dimensjonert for et scenario hvor 5-10 000 soldater er ute samtidig i en fredstidsoperasjon med en varighet på 6 – 12 måneder.

Det totale volum er derfor avgjørende for å oppnå utholdenhet. Det er viktig å presisere at landet ikke er i krig, men at samfunnet skal fungere som normalt.

 

Derfor har vi organisert den operative struktur i en Innsatsstyrke på 3-5000 soldater. Forsterkningsstyrke på 25 000 og en Oppfølgingsstyrke på 20 000. Innsatsstyrken er basert på frivillighet og soldatene inngår en treningsavtale med Heimevernet om å trene inntil 25 dager i året. Realitetene er at soldatene er ivrige og motiverte, og mange trener langt mer en 25 dager i året på frivillig basis.

Forsterknings- og Oppfølgingsstyrkene trener 6-9 dager hvert år.

 

Æresnavn på Heimevernets Innsatsstyrker

Heimevernet har et godt og tett samarbeid med Linge klubben. Dette har resultert i at Heimevernets har fått tillatelse til å kalle våre innsatsstyrker etter navn på operasjoner som Linge kompaniet deltok i under 2. Verdenskrig. Navnene er lokale og operasjonene er gjennomført i lokalområdene til de respektive Innsatsstyrkene våre.

Navnene er vi veldig stolte over er takknemlig for at Heimevernet vår lov til å bringe historien om våre helter fra Linge kompaniet videre. Historiene skal aldri bli glemt.

 

Kapasiteter i Heimevernet

Heimvernet er en stor, entusiastisk, og formidabel organisasjon med mange forskjellige kapasiteter. Den viktigste endringen fra tidligere er at hele Avsnittsorganisasjonen er lagt ned. Dette nivået bidro lite til kampkraften og bandt ca 10 000 soldater. Enkelt fortalt er dette nivået erstattet av 13 Kommandoer med kommandoplasscontainere. Én i hvert Heimevernsdistrikt og 4 i Sjøheimevernskommandoene. Kommandoplasscontainerne er utstyrt med topp moderne Kommando, – Kontroll og Informasjonssystemer (K2IS), som gjør oss i stand til å lede enhver operasjon over hele landet. Dette er avgjørende for at Heimevernet skal drive taktisk samvirke mellom Landheimevern, Sjøheimevern og Luftheimevern.

Under neste års vinterøvelse skal vi gjennomføre troppeprøver på nytt konsept som vi kaller Taktisk Mobil Samvirkekommando (TMSK). Her skal hele Heimevernet øve innenfor felles ramme og geografisk område. Vi skal bl.a. produsere felles oppdatert land- og sjøsituasjonsbilde som vi skal overføre til FOHK og eventuelt andre samvirkepartnere.

 

Heimevernet har i tillegg fått mobilitet i form av militære kjøretøy og flerbruksfartøy, slik at vi ikke lengre er avhengig av å rekvirere dette. Heimevernet besitter nå disse kapasitetene selv.

Alt dette er store fremskritt og vi har på 2 år investert og arvet materiell i størrelsesorden 950 mill kroner – noe som betyr at Heimevernet har fått mer materiell de siste to årene enn de 20 foregående. I tillegg har vi oppdatert personlig bekledning og utrustning (PBU) og avdelingsmateriell, noe den enkelte soldat vil sette pris på.

 

En slik kvalitativ oppbygging er helt nødvendig for at Heimevernet skal bli en troverdig og gripbar ressurs. Vi jobber for å nå Full Operativ Kapasitet (FOK) på våre staber og kommandoer innen utgangen av 2006, mens avdelingene skal oppnå samme status ved utgangen av 2008. Dette tar vi meget seriøst og har etablert et evalueringssystem som skal brukes for å kvalitetssikre fremdriften.

 

Heimevernet i internasjonal operasjoner

Heimevernet har alltid bidratt med enkeltpersoner i internasjonale operasjoner. Vi har vært med mindre enheter i Kabul og er i dag i Kroatia med Liason and Observation Team.

Heimevernet vil, når omstillingen er ferdig, ha relevante kapasiteter/avdelinger som kan bidra i internasjonale operasjoner innenfor vakthold og sikring.

Lag/tropper og andre kapasiteter som Heimevernet har skal signere kontrakt med Forsvarsgrenene eller fellesinstitusjoner, og deltar som del av disse styrkene i internasjonale operasjoner. Etter redeployering overføres disse styrkene tilbake ti Heimevernet.

Hvis alt går etter planen vil dette bli en realitet allerede i løpet av 2008.

 

Oppsummering – status Kvalitetsreformen

Kvalitetsreformen er selve symbolet på omstillingen av Heimevernet. Den er tredelt:

  1. Personell med rett kompetanse
  2. Moderne materiell
  3. Årlig kvalitetstrening

 

Vi har i løpet av de siste to årene sett en betydelig økning i antall søkere til stillinger i Heimevernet. Dette gledelig, men ikke overraskende. Vi har fått en ny giv og tro på det vi driver på med, som andre har lagt merke til.

Kompetanseplaner både for freds- og krigsorganisasjonen er laget og vi er i full gang med kompetanseoppbygging.

Nytt og moderne materiell er som tidligere nevnt, på full fart inn i Heimevernsdistriktene. Faktisk mottar vi så mye materiell at vi har utfordringer med å utdanne personellet rettidig ift bruk. Det er selvfølgelig en gledelig og utfordrende problemstilling.

 

Det territorielle ansvar

Sjef FOHK har det nasjonale territorielle ansvar, mens Heimevernets distriktssjefer er lokale territorielle sjefer.

Heimevernet fikk det territorielle ansvar da Infanteriregimentene ble lagt ned i 2002. Min påstand er at Heimevernets distrikter ikke har vært bemannet eller organisert for å ivareta det territorielle ansvar før 1. august 2005.

 

Hva innebærer det territorielle ansvar?

I henhold til FOHKs instruks til distriktssjefer har distriktssjefene ansvar for (utdrag):

  • lokal planlegging og ledelse av operasjoner i fred, krise og krig innen eget kommandodistrikt med egne og tildelte styrker.
  • Lokalt samarbeid og nettverksbygging med sivile partnere og lokale myndigheter som politi, fylkesmenn, kommuner, etater, næringsliv med samfunnsansvar innenfor rammen av totalforsvaret.
  • Etablere kontakt opp mot politimestere og fylkesmenn. Forsvarets faste representant i de råd og nemnder disse har etablert (fred, krise, krig).
  • Områdesjefene representerer territorialforsvaret i de kommunale beredskapsråd.
  • Etablere samarbeidsavtaler med de lokale politimestrene vedrørende operativ- og håndhevelsesbistand.
  • Samarbeidsavtaler med lokalt PST-ledd for utveksling av informasjon og koordinering, herunder lede og gjennomføre møter i lokal sikkerhetsnemnd.
  • Stille representant i LRS ifm støtte fra Forsvaret.
  • Stille forbindelsesledd (liaison) til berørte etater ved operasjoner.

 

I dag ivaretar Heimevernet kontakten med det sivile samfunn og det territorielle ansvar, gjennom er meget tett nettverk mellom Heimevernets sjefer og Fylkesmenn, Politimestere, ordførere og andre myndighetspersoner. Dette samarbeidet er tuftet på tillitt og kjennskap til hverandre.

Det handler ikke om enten politi, brannvesen, sivilforsvar, helsevesen eller Forsvaret. Det handler om vår felles evne til å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

 

Råd og utvalgstrukturen i Heimevernet

Ved etableringen av Heimevernet i 1946 ble det etablert en Råds- og Utvalgsorganisasjon som skulle passe på at Heimevernet ikke utviklet seg i en retning som ikke var ønskelig.

Foruten militære medlemmer, består denne organisasjonen av et betydelig nettverk av representanter fra sivile organisasjoner. Disse er et rådgivende organ for Heimevernets sjefer, og besitter en betydelig kompetanse og ikke minst et nettverk som har stor innflytelse i samfunnet.

I tillegg er det etablert Heimevernsnemnder i hver kommune i Norge. Disse skal sørge for at det ikke kommer uønskede personer inn i Heimevernet.

Det er med andre ord ikke alle gitt å tjenestegjøre i Heimevernet.

 

Totalt består Råds- og Utvalgsstrukturen av et nettverk av ca 5000 sivile personer som alle jobber til det beste for Forsvaret og Heimevernet.

 

Kulturreformen i Heimevernet

Jeg mener at omstilling er 25 % konkrete grep(les: Kvalitetsreformen), og 75 % endring av kultur (les: Kulturreform).

For å få tak på disse 75 prosentene lanserte vi for ett år siden en Kulturreform i Heimevernet. Kvalitetsreformen vil ikke få full effekt uten at vi samtidig bygger på den gode kulturen i Heimevernet og tilpasser denne.

Kulturreformen er mer prosess, og er ikke gjort med konkrete håndgrep.

Vi har bestemt at for å konkretisere Kulturreformen bedre, og har vi delt den i fire deler:

  1. Hjemmelsgrunnlag
  2. Holdninger/etikk
  3. Kommunikasjon
  4. Ledelse

 

Dette skal vi ”rulle ut” i hele Heimevernet i løpet av høsten i år og hele neste år.

Sjefer på alle nivå skal bruke disse fire områdene til å implementere Kulturreformen i Heimevernet.

Vi skal lage en film i løpet av høsten hvor GIHV redegjør for Kulturreformen, hva jeg legger i den og hvordan jeg vil at den skal videreføres.

Det vil videre bli laget krisescenarier med klare innslag av hjemmelsgrunnlagsproblematikk og etisk- og holdningsmessige utfordringer. Disse scenariene vil distriktssjefene bli testet i under realistiske forhold ifm distriktsvise øvelser i 2007.

Her er det viktig at sjefene spiller på de ressurspersonene som alle distrikter har og som er spesialister innen sitt fagområde for å hjelpe sjefene til å formidle rett budskap, herunder PIO, jurist og prest.

 

Sammendrag og avslutning

Vi er stolte av den retning og fart som omstillingen av Heimevernet har. Kvalitetsreformen er godt forankret i så vel den politiske og militære ledelse som internt i hele Heimevernet.

Det er veldig viktig for meg å presisere at omstillingen på ingen måte er ferdig.

Omstillingen består av tre faser, hvor fase én er det jeg kaller for omorganisering/modelleringsfasen der vi formet organisasjonen og fikk på plass firkantorganisasjonen.

Fase to som er interim/opptrenings- og kompetansefasen, er vi akkurat begynt på. Mange av mine ansatte i Heimevernet skulle nok ønske vi var i siste fase som er fullførings/transformasjonsfasen.

Dette vitner egentlig bare om ungdommelig utålmodighet og kommer godt med i det videre løp i omstillingen.

 

Litt avsluttende karakteristikk av det gamle og nye Heimevern

Vi har beveget oss fra et Heimevern som var tilpasset den kalde krigen med et invasjonsscenario, til et nytt Heimevern som er tilpasset det nye trusselbildet.

 

Vi hadde store og personelltunge avdelinger som løste statiske oppdrag på faste objekter. I dag har vi avdelinger med en størrelse som til enhver tid er tilpasset det operative behov og de oppdrag som skal løses.

Vi gjennomgår en Kvalitetsreform hvor vi har fått, og stadig får, nytt og moderne materiell, og ikke minst kvalifisert personell som gjør at vi for første gang i historien trener hele Heimevernets organisasjon årlig.

Vi er for første gang mobile, noe som gjør oss i stand til å være på rett sted til riktig tid med rette kapasiteter. Dette innebærer også at vi også blir gode på å yte bistand til det sivile samfunn.

Til slutt har vi endret vårt motto fra: ”overalt – alltid” til
Verner – Vokter – Virker.

Dette mener vi sier mer om HVA Heimevernet er og hvilke oppgaver og roller vi har i samfunnet.

 

Vi VERNER om mennesker og viktige samfunnsfunksjoner!

Vi VOKTER over lokalsamfunnet!

Vi VIRKER med kraft!

Bernt Iver Ferdinand Brovold
Generalinspektør for Heimevernet

Foredrag: Fremtidens Heimevern

Heimevernet har siden 1993 tilpasset den operative struktur iht de endrede behov. Likevel er det riktig å si at den omstillingen som vi nå gjennomførerer er den største og mest omfattende i Heimevernet snart 60-årige historie. I kveld vil jeg informere om fremtidens Heimevern – noe som ikke ligger veldig langt frem i tid.

. Min orientering vil omfatte disse områdene:

· Historikk og bakgrunn

· Politiske føringer

· Kvalitetsreformen i Heimevernet

· Innretning på fremtidens Heimevern

· Prioriteringer

Aldri mer!

Bernt Iver Ferdinand Brovold. Foto: Stig Morten Karlsen/OMS

Vi kjenner alle bildet av tyske tropper som marsjerer ned Karl Johans gate om ettermiddagen 9. april1940. Tyskerne hadde langt på vei lykkes med sitt strategiske kupp og på denne måten hindret at norske styrker fikk gjennomført en ordnet mobilisering.

I 1946 ble Heimevernet opprettet med en av sine viktigste oppgaver å sikre mobiliseringen i tilfelle et angrep på Norge. I løpet av krigen var den militære delen av motstandsbevegelsen MILORG blitt bygget opp over nær sagt hele landet.

Organisasjonen hvor alle samfunnslag var representert utgjorde ved frigjøringen en styrke på 40 000 – 50 000 mann. Heimevernet var en direkte videreføring av MILORG og det var MILORG-folk som dannet grunnstammen i HV i de første ti-år etter krigen.

Historikk

Heimevernet har siden starten vært en landsdekkende, desentralisert og relativt statisk organisasjon hvor de viktigste oppdragene under den 40-årige øst-vest konfrontasjonen var sikring av mobilisering og sinke fiendtlig fremrykning, kommunikasjonsødeleggelser, overvåkning og kontroll, støtte til forsvarsgrenenes operasjoner og sikring av nøkkelpunkter og andre viktige sivile og militære objekter.

Heimevernet ble fra starten utstyrt med materiell som i stor grad ble utrangert i forsvarsgrenene. Materielloppsetningen ble følgelig meget uensartet, men evne til improvisasjon og praktisk sans oppveiet til en viss grad denne utilfredsstillende situasjon.

Fra 80-årene har dette gradvis bedret seg, men HV har frem til i dag manglet viktige materiellkomponenter som eksempel utstyr for å kunne operere effektivt i mørke. Dette har ført til at HVs stridspotensiale ikke har kunnet utnyttes i tilstrekkelig grad. Den pågående KVALITETSREFORM vil langt på vei rette opp disse fundamentale svakheter. Undersøkelser som nylig har vært gjennomført i befolkningen viser at svært mange har oppfattet HV-soldaten som en noe ”sidrumpet” og lite effektiv, traust soldat med gevær og ryggsekk. Sannheten er at den overveiende del av HV-mannskapene er både motiverte og engasjerte mennesker Han viser en forsvarsvilje, stolthet og entusiasme som det står stor respekt av.

Disse holdningene er meget verdifulle, og er egenskaper som vi skal videreforedle og ta med oss i det fremtidige Heimevernet. HV har grepet tak i alle omstillingene som Forsvaret har gjennomført i de senere år, og lojalt fulgt opp det som er blitt besluttet av våre politiske myndigheter.

Vi er stolte over å ha vært ”Overalt alltid”, men nå skal vi være ”På rett sted, til riktig tid med riktig kapasitet og kvalitet”.

Politiske rammer for Heimevernet

Det er ikke slik, som kanskje noen forledes til å tro, at denne omstillingen er noe FSJ og GIHV har funnet på selv. Den retning som er valgt er basert på politiske føringer. Forsvaret skal utvikles fra et invasjonsforsvar og nødvergeinstrument til dagens fleksible sikkerhetspolitiske verktøy. Den kompliserte og uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjon vi står overfor i dag krever at også Heimevernet tilpasser seg til denne realitet. De politiske rammene for omstillingen i Heimevernet finner vi detaljert beskrevet i diverse styrende dokumenter, bl a i forsvarsministerens føringer for Militærfaglig utredning 03 (MFU 03). Fra dette dokumentet vil jeg sitere følgende:

”Heimevernet må utvikles i takt og i samsvar med kravet til Forsvaret om å være en moderne, oppgavebasert, alliansetilpasset og bærekraftig organisasjon. … ”

Videre står det at Heimevernets oppgaver bl a skal være:

”Å bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt å beskytte vitale samfunnsfunksjoner, skal prioriteres”.

Rammene for omstillingen er basert på MFU prosessen som var FSJ innspill til FD ifm utarbeidelsen av Stortingsproposisjon nr 42. Denne beskriver at det sikkerhetspolitiske bilde har endret seg, at Heimevernet må endre seg i takt med resten av Forsvaret og bli mer relevant.

Gjennom denne omstillingen som Heimevernet har valgt å kalle Kvalitetsreform, skal styrkene få bedre og mer moderne utstyr. De skal trene bedre og riktigere og øves langt mer enn i dag. Videre skal HVs freds- og operative organisasjon tilføres ledere og mannskaper med solid kompetanse.

Dette skal vi få til gjennom en helt nødvendig omstilling hvor vi omstiller distriktsstrukturenfr a 18 til 13 HV-distrikter og reduserer dagens styrkevolum fra 83 000 mann til 50 000 mann. Den nye operative strukturen blir organisert i Innsatsstyrker, Forsterkningsstyrker og Oppfølgingsstyrker.

Dette vil gi oss mulighet til å styre større deler av HVs tildelte økonomiske ressurser til styrkeproduksjon og operativ virksomhet samtidig som den økonomiske ramme vil økes fra 1,2 mrd kroner til 1,4 mrd kroner i planperioden 2005 – 2008.

Dette er forutsetninger for å realisere KVALITETSREFORMEN.

”Hvorfor Kvalitetsreform i Heimevernet?”

HVs hovedoppgave er å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner.

Trusselen har endret seg og scenariene man ser for seg er for det første asymmetriske trusler knyttet til terror, hvor vi må beherske overvåkning og kontroll, beskytelse av viktig infrastruktur og nøkkelpersonell samt bidra til å forebygge og i sin ytterste konsekvens delta i bekjempelse av terrorisme.

Beskyttelse av våre viktige naturressurser mot en trussel vil være situasjoner vi må kunne håndtere.

En annen kapasitet det er blitt stor etterspørsel etter i den senere tid, er styrkebeskyttelse ved alliert aktivitet i Norge. I tillegg skal vi selvfølgelig fremdeles kunne støtte det sivile samfunn ifm katastrofer og ulykker – de såkalte § 13-operasjoner i henhold til Lov om Heimevernet.

Den nye struktur som er fastlagt har som mål å gjøre Heimevernet i stand til å løse sine oppgaver langs hele konfliktskalaen, fra såkalte ”fredskriser” til et klassisk krigsscenario.

Hva betyr dette for Heimevernet?

Oppmerksomheten dreies mer mot fredsoperativ virksomhet. Vi må huske på hvilke scenarier vi ser for oss at HV skal brukes i fremtiden.

Det er ikke lenger behov for et Heimevern hvor hele den operative styrke på 83 000 mann kalles ut til forsvar mot en invasjonstrussel på samme tid. Heimevernet skal kunne operere i begrenset geografisk område med totalt ca 5-10 000 soldater samtidig. Slike operasjoner kan komme til å vare i 6 – 12 måneder. Alt dette i fredstid.

Derfor er det ikke lengre behov for en operativ struktur på 83 000 soldater, og det stiller nye militære operative krav til:

· Tilgjengelighet

· Reaksjonsevne

· Utholdenhet

· Mobilitet

Økt trening og kompetanse med fokus på kvalitet vil være avgjørende for å lykkes, noe som igjen betyr at vi må anskaffe relevant og tidsriktig materiell og infrastruktur hvor vi kan gjennomføre kvalitetstrening.

Jeg tror Heimevernet om ikke lang tid vil inneha relevante kapasiteter og i tillegg kunne være en styrkebrønn med relevant kompetanse for Forsvarsgrenene til internasjonale operasjoner

Før vi går videre vil jeg oppsummere så langt med en karakteristikk av dagens Heimevern er:

· Basert på de kalde krigen
· Trent på forhånds fastlagte statiske oppgaver.

· Standardisert organisering – varierte utfordringer.

· Trener kun 50 % av mannskaper og befal årlig.

· Mangler kritisk viktig materiell

· Stprop 45/55: Dreining mot mer fleksible løsninger.

Karakteristikken av fremtidens Heimevern er:

· Tilpasset et uforutsigbart og uoversiktlig trusselbilde.

· Fleksibelt – der det trengs, når det trengs, med rett mengde og kvalitet

· 13 distriktsstaber og et Sjøheimevern organisert og i stand til å omsette

KVALITETSREFORMEN.

· Årlig trening av hele den operative styrken.

· Større økonomiske ressurser – tredobbelt investeringsbudsjett.

· Vesentlig bedre rustet også til § 13- oppgaver.

Hvilke grep tar vi for å få til omstillingen?

Altfor liten del av pengene til Heimevernet ble brukt til den ”spisse ende” – styrkeproduksjon.

Min uærbødige påstand er; om vi hadde fortsatt uten tilførsel av ytterligere ressurser ville Heimevernet blitt redusert til en ”speiderbevegelse” uten relevante militære kapasiteter. I dag har vi greid å snu trenden noe – til at langt mer av pengene brukes til den spisse ende. Og vi har som målsetting at minimum 70 % av ressursene skal gå til I – F- O strukturen.

Hva har vi gjort så langt for å dreie utviklingen av pengestrømmen?

I erkjennelsen av at det ikke kommer friske penger til Forsvaret, må vi gjøre noen kloke grep internt i HV.

Ved å redusere antall Heimevernsdistrikter fra 18 til 13, og den operative struktur fra 83 000 soldater til 50 000 mann, frigjør vi penger som vi kan bruke til Kvalitetsreformen. Vi reduserer fra 700 – 530 årsverk i Heimevernet fredsorganisasjon og reduserer betraktelig antall kvadratmeter bygg og anlegg. Dette er penger som vi ”sprøyter” inn i den spisse enden.

På denne måten kan vi øke investeringsbudsjettet fra ca 60 mill i 2004 via 150 mill kr i år til ca 260 mill kr i slutten av perioden.

Dette er helt nødvendig for troverdigheten av Kvalitetsreformen.

La meg bare minne om hva Kvalitetsreformen innebærer. Kvalitetsreformen betyr ikke at det ikke har vært kvalitet i Heimevernet tidligere. Det har det selvfølgelig vært, og vi er stolt over å hele tiden tilpasset oss endret trussel og sikkerhetspolitiske utfordringer.

Dagens Kvalitetsreform beskrives best som trefold, herunder:

· Personell med riktig kompetanse

· Moderne materiell

· Kvalitetstrening

Disse tre ”søylene” må utvikles i balanse. Det vil si at ingen av dem må ”rykke” fortere frem enn de andre. Det er altså ikke noe ønske om å ha topp moderne materiell hvis vi ikke har personell som kompetansemessig greier å bruke, drifte og vedlikeholde dette. Vi har allerede anskaffet moderne materiell til halvparten av Innsatsstyrken og vi har startet kvalitetstrening av personellet.

Jeg har som målsetting at materiellet skal vente på soldatene – og ikke som vi har erfart hittil, at soldatene venter på materiellet.

Kvalitetstrening er viktig. Spesielt for Heimevernet som består av befal og mannskaper som vi ”låner” fra det sivile samfunn noen dager i året. Vi låner bl.a. Hærens Taktiske Treningssenter og har selv anskaffet et antall filmskytebaner, hvor vi trener meget realistiske øvelser i engasjementsregler. Et meget godt opplærings- og treningssystem som vi har fått meget gode tilbakemeldinger på og som i stadig større grad er tilgjengelig for det øvrige forsvar og endog til for politiet.

Hva er så innretningen på fremtidens Heimevern?

I dag er den operativ struktur organisert i 18 HV distrikter, 102 Avsnitt og mer enn 500 HVområder.

En svært vesentlig endring i fredsstrukturen er at vi drar ut Sjøheimevernet fra Landheimevernet og etablerer en SHV- Utdannings- kompetansesenter i tilknytning til Sjøforsvarets ”høyborg” på Haakonsvern i Bergen og med en ”filial” ved Olavsvern i Troms. Dette skal ha ansvaret for fire operative SHV- kommandoer Som skal dekke hele vår lange kyst. Disse vil være under direkte operativ kommando av FOHK

Kommando og Kontroll

Hva er så forskjellen på dagens innretning på ledelse og det vi er i ferd med å etablere?

Dagens distriktsstab utgjør ett statisk hovedkvarter som leder gjennom statiske HVavsnittskommandoplasser.

Fremtidens operative og taktiske ledelse organiseres på følgende måte:

Vi erstatter dagens statiske avsnitt med to mobile ledelseselementer pr distrikt som er fullt integrert i distriktsstaben; Stab Innsatsstyrke og Stab Forsterkningsstyrke. Disse to mobile ledelseselementene består av i hovedsak yrkesbefal.

De skal drive fremskutt ledelse av enhver operasjon HV blir satt til løse. Når disse kommandoene er deployert, vil ansvaret til den resterende distriktsstaben være å støtte disse to kommandoene.

For å legge til rette for dette, er vi avhengig av moderne Kommando, Kontroll og Informasjonssystemer (KKIS). Vi har derfor gått til anskaffelse av dette og en moderne kommandoplasscontainer hvorfra vi kan lede enhver operasjon.Det er viktig å bemerke at disse containerne er verdiløse med mindre man fyller dem med moderne sambands- og ledelsessystemer – noe vi er i ferd med å gjøre.Heimevernet har allerede anskaffet 6-7 slike kommandoplasser og ambisjonen er at innen 1 august i år skal alle 13 distrikter ha én slik container. HV skal integreres i det fremtidige Nettverksbaserte forsvar og disse containerne med tilstrekkelig KKIS-utrustning er en forutsetning for dette.

I-F-O strukturen

La meg så kort beskrive den operative strukturen i det nye Heimevernet.
Den kan best beskrives som en trekant hvor spissen er Innsatsstyrken. I midten av trekanten finer vi Forsterkningsstyrken og nederst Oppfølgingsstyrken. Alle disse tre elementene har forskjellig ambisjonsnivå i forhold til treningsmengde, tilgjengelighet og materiellstandard iht. operative behov. Det er et gjensidig avhengighets- forhold mellom strukturelementene.

Personellet som skal bekle stillinger i de forskjellige styrkene kan på en måte ”flyte”mellom disse alt avhengig av tilgjengelighet og personlige behov. I en periode kan vedkommende være i I-styrken, men hvis den personlige situasjonen skulle tilsi det, gå over i f. eks Forsterkningsstyrken for en periode. Det er ikke behov for at hele denne strukturen, dvs I-, F- og O-styrkene skal være på oppdrag samtidig. Totalt består hele strukturen av 50 000 mann, og vi ser for oss at maksimalt 5 – 10 000 mann vil være på oppdrag samtidig. De resterende skal skulle sørge for utholdelse av styrken i 6 – 12 måneder.

I-styrken som er det ”nye” Heimevernet, er egentlig kjente troppetyper som vi allerede har i vår operative struktur, men vi vil rekruttere de beste, og gi dem bedre utstyr og kvalitetstrening.

La meg kort beskrive de forskjellige styrkene.

Innsatsstyrken (I-sty):

· Mobile fleksible enheter,

ca 3 – 5000 pers på landsbasis

· Trener i snitt 25 dager hvert år

· Pri 1 på materiell

· Reaksjonstid: kort

· Frivillighetskontrakt

Forsterkningsstyrken (F-sty):

· Forsterke og evt avløse innsatsstyrken og

ivareta utholdenhet.

· Flyttbare enheter, anslagsvis

25.000 på landsbasis

· Pri 2 på materiell

· Reaksjonstid: middels

· Trener 3 + 5 dager hvert år

Oppfølgingsstyrken (O-sty):

· I vesentlig grad statiske objektsikringstropper.

· Anslagsvis 20.000 på landsbasis

· Pri 3 på materiell

· Reaksjonstid: lang

· Trener: 2 + 4 dager hvert år.

Innsatsstyrkene i Landheimevernet og Luftheimevernet skal etableres i hvert distrikt, og avhengig av størrelse og omfang av distriktene, vil det være ulik antall mann i I-styrkene.

Alt fra 200 soldater i de minst befolkede distrikter til nesten 600 mann i de største distriktene.

Organisatorisk vil alle I-styrker ha forskjellig innhold og troppetyper, men eksempelvis kan I-styrken bestå av følgende:

· Mobil kommandoplass med moderne KKIS

· Stab og Stabstropp

· 5-6 Innsatstropper

· Jegertropper

· MP tropper

· Andre troppetyper

Enkelte ”spesialenheter” vil være svært kostbare å utruste, utdanne og trene. Disse vil vi etablere på det vi kaller regionsnivået og stilles til disposisjon for distriktene ved behov.

Vi er kommet godt i gang med anskaffelse av Personlig Bekledning og Utrustning (PBU),og det er en målsetting at alt materiell for I-styrken er på plass i 2005. I tillegg er hele Istyrken mobil med moderne felt- og lastevogner som overføres fra Hæren..

Det fremtidige Sjøheimevernet:

Som tidligere nevnt skal SHV nå trekkes ut fra distriktene og HV-distriktssjefens ledelse, og vi etablerer SHV som en egen organisasjon. Denne etableres som et SHV UtdanningsogKompetansesenter ved Haakonsvern i Bergen med 4 underlagte Kommandoer i Stavern, Værnes, Tromsø og Bergen.

Disse 4 SHV Kommandoene skal være etablert 1. august i år og skal ha følgende sammensetning og kapasiteter i hver region:

· Et mobilt taktisk ledelseselement med moderne KKIS

· Flerbruksfartøy (av Gyda og Hårek -klassen)

· Bordingslag

· Kontrolldykkere

· Mobile kystmeldeposter (KYP)

· Større fartøyer, de fleste rekvirerte, for overvåkning og kontroll og med stor utholdenhet

Prioriter

Heimevernets prioriteter er følgende:

• Oppstart av kulturreform.

• 13 HV distrikter og SHV utdannings- og kompetansesenter på plass innen 1 august 05

• Innsatsstyrken Interim Operativ Kapasitet (IOK) i løpet av 2005/06. Full Operativ Kapasitet (FOK) ila 2006/07.

• F og O- styrken IOK i løpet av 2006. FOK ila 2007-08

• Materiell til I-styrken i løpet av 2005.

• Materiell til F og O-styrken ila 2006/07.

Omstilling i HV er 25 % konkrete tiltak – dvs KVALITETSREFORM, og 75 % KULTURREFORM. Kvalitetsreformen har vi planlagt i 2004 og vil gjennomføre de konkrete tiltak fortløpende og som planlagt i 2005 – 2008. Vi har nå startet Kulturreformen som har til hensikt å videreføre den gode HV kulturen og tilpasse denne til en ny organisasjon og operativ struktur. Vi skal bevege oss fra en drifts- til en operativ rettet kultur. Med det mener jeg at all virksomhet i HV skal bygge på en ryddig personell-, materiell- og økonomiforvaltning som er fundamentet for alt vi gjør. Videre skal Kulturreformen ivareta og videreføre de rette etiske verdier, samt gode holdninger til all aktivitet. Sikkerhet for alle ansatte blir fortsatt en viktig faktor i Heimevernets Kulturreform.

Som dere vet er vi stolte over å ha vært Overlat – alltid.” Nå er vårt nye motto eller slagord skal fra nå av være: VERNER – VOKTER – VIRKER.

Det betyr at vi skal VERNE om vitale samfunnsfunksjoner – VOKTE over lokalsamfunnet og ikke minst: VIRKE når det kreves av oss.

Takk for oppmerksomheten.

Roar J. Haugen
Generalinspektør Hæren

Formann – Ærede forsamling!

Onsdag 19 juni 2002 fikk vi resultatet av St.prp.nr.55. Det ble et budsjettforlik for første gang i historien, noe vi har all grunn til å være fornøyd med. Hensikten med omstillingen av Forsvaret i perioden 02-05 er å rette opp den doble ubalansen, dvs ubalansen mellom investeringer og drift og ubalansen mellom struktur og oppgaver. For Hæren innebærer beslutningene at det bringes bedre balanse mellom investeringer og drift, men at ubalansen mellom struktur og oppgaver vil kunne forsterkes.

Gjennom budsjettprosessen tildeles Hæren hvert år ca 6 milliarder kroner for å gjennomføre pålagte oppdrag. Det utgjør ca 18% av forsvarsbudsjettet.

Tildelingen til drift og investering utgjorde i 2002 henholdsvis 4,6 og 1,3 mrd. En balanse mellom disse to kostnadsdelene er avgjørende for helheten, men samtidig er det viktig å fokusere på en størst mulig andel til investering, fordi investeringsmidlene retter seg direkte mot anskaffelse av materiell til Hærens strukturelementer. Fordelingen mellom investering og drift varierer imidlertid sterkt fra år til år, avhengig av FSJs prioriteringer. I planrammene for denne fireårsperioden ligger Hærens materiellinvesteringer på mellom 1,3-1,7 mrd, tilstrekkelig til å komme godt i gang med å realisere gjeldende strukturmålsetting.

Med bakgrunn i St.prp.nr.55 kommer første del av foredraget til å omhandle Hærens nye krigsstruktur, ny fredsstruktur inkl status i omstillingen, internasjonale operasjoner, personell og kompetanse ift ny struktur og intops, samt materiellinvesteringer til krigsstrukturen. I siste del vil jeg ta for meg det arbeidet som pågår i MFU, spesielt fokusert på Hærens innspill.

Krigsstrukturen

Oppgavene til Hæren er som kjent å bidra til forsvar av Norges territorium, ha en landsdekkende territoriell tilstedeværelse, delta i internasjonale operasjoner i rammen av NATO og FN samt yte støtte til det sivile samfunn. For å løse de forskjellige oppgavene har jeg pålegg om å produsere den krigsorganisasjonen som ble vedtatt i St.prp.nr.55, for øvrig gjort gjeldende i troppelistene 1 januar i år. Det er i tillegg etablert en støttestruktur som i krise og krig også avgis til sjef FOHK for å støtte den mobile Hærens operasjoner.

Den mobile krigsstrukturen som ble besluttet er på ca 15 000 mann. Med støttestrukturen til LDK’ene og FLO teller Hæren totalt ca 28 500, noe som er en reduksjon av mobhærens volum på ca 90% ila 10 år. Den mobile strukturen inneholder nå 6. divisjonskommando med divisjonstropper og Brigade 5 og N, samt Brigade 12 inkl Forsvarets Innsatsstyrke-Hær (FIST-H).

I tillegg til disse har Hæren som kjent fredsoperative avdelinger. Disse overvåker grensen mot Russland som er ytre grense for Schengen-området, beskytter Kongehuset og sist men ikke minst har en beredskap for å møte trusler som kan oppstå i forbindelse med terroraksjoner. Oppgavene er viktige samfunnsoppgaver som i dag løses ved hjelp av Grensevakten, Hans Majestet Kongens Garde og Hærens Jegerkommando.

Dette er alle avdelinger som i hovedsak nyttes til å håndtere kriser nasjonalt. Hærens Jegerkommando har også vært brukt i Afghanistan i forbindelse med Operation Enduring Freedom (OEF), og høstet stor anerkjennelse.

Brigade 12 med FIST-H

Innsatsstyrken er en nyskapning. For å skape en ramme rundt FIST-H ble det fra fagmilitært hold anbefalt at den i nasjonal sammenheng skulle inngå i Brigade 12. De to mekaniserte brigadene, Brig 12 og Brig N er like i struktur for å muliggjøre en kosteffektiv styrkeproduksjon med felles produksjonslinje både for FIST-H og den øvrige mobiliseringshæren. Dette er en forutsetning for å kunne holde driftskostnadene innenfor de vedtatte rammer. Imidlertid er Innsatsstyrken i seg selv ingen balansert operativ enhet, og de enkelte elementene forutsettes å inngå i høyere forband ved deltagelse i operasjoner utenlands. Det er selvfølgelig like viktig ved operasjoner i Norge.

FIST-H består av en Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS), en Reaksjons- og Oppfølgingsstyrke (R&O), en Forsterkningsstyrke (FS) og Ledelses- og støtteavdelinger – eller Theatre Enabling Forces (TEF).
R&O-styrken er i grovt organisert som en mekanisert infanteribataljon, og løser for tiden oppdrag i Kosovo.

Slik jeg ser det er strukturen, slik den fremstår i dag, et resultat av et langsiktig arbeid med opprinnelse i St meld nr 38 (98-99). FIST-Hs nåværende organisasjon og inndeling er i samsvar med NATOs nye styrkestruktur slik den har blitt fra sommeren 2002. Med bakgrunn i begrensede ressurser har jeg valgt en produksjonsmodell hvor styrker som skal nyttes utenfor Norge er et produkt av en helhetlig nasjonal Hær, og ikke omvendt. Tiden hvor vi kunne produsere avdelinger eksklusivt for operasjoner utenfor landet bør være forbi. Å produsere fleksible styrker som kan brukes både hjemme og ute er et prinsipp som må videreføres i fremtiden.

Fredsorganisasjonen

FSJ har slått fast at Hæren skal ned til ca 3200 ÅV når tiltakene som er beskrevet i hans gjennomføringsdirektiv er implementert. Dette er en meget stor utfordring. Min konklusjon er at 3200 ÅV er under et kritisk minimum i forhold til de oppgaver og funksjoner som er pålagt Hæren, noe som er synliggjort i en egen konsekvensbeskrivelse. Med nåværende oppdragsportefølje trenger jeg nærmere 3700 ÅV. Hæren vil derfor, parallelt med pågående MFU-prosess, gjennomføre en utredning for å identifisere og terminere virksomhet i fredsstrukturen som ikke er en naturlig del av Hærens kjernevirksomhet. Kjernevirksomheten er å stille avdelinger KLAR, samt å opprettholde nødvendig hærkompetanse. Med bakgrunn i utredningen vil Hærens avdelinger få justert sine fremtidige rammer, herunder ambisjon, økonomi og årsverk.

Hovedprinsipper for utdanning

For å kunne utnytte ressursene i fredsorganisasjonen på en best mulig måte har jeg lagt en del føringer for produksjonen/utdanningen. Disse er:

· Avdelingsutdanningen skal i hovedsak foregå i Nord-Norge.

· Utdannings- og kompetansesentraene skal være i Sør-Norge.

· Misjonsspesifikk utdanning til intops skal foregå innenfor rammen av FIST-H i Sør-Norge.

· De fredsoperative avdelingene (grensevakt, HMKG og HJK) utdannes på sine respektive steder.

· Hæren skal ha livskraftige fagmiljøer, og avdelingene skal være til gjensidig støtte for hverandre slik at Hæren når målsettingen om å skape komplementære, kosteffektive miljøer.

Status omstilling
2002 har vært et krevende år for Hæren, og det året hvor hovedtyngden av omstruktureringene er blitt gjennomført. Betydelige personellmessige og strukturelle endringer er gjort i fredsorganisasjonen:

De fjorten territorielle regimentene er nedlagt, og et begrenset operativt ansvar er overført til Heimevernet.
Ni våpeninspektorater er slått sammen til tre UKSer.
Stab 6. divisjon er omorganisert til en funksjons- og prosjektorganisert stab.
Mindre omorganiseringer er gjort ved GSV, GP, HJK, KS og HMKG.
Distriktskommandoene er nedlagt, og i dag styrer jeg direkte på ti nivå 3-avdelinger (inkl DSA/GP).
Befalsskolene er slått sammen til 3; BS for Hærens Kampvåpen, BS for Hærens Logistikkvåpen og BS for Hærens Samband, men fremdeles foregår noe av utdanningen desentralisert i påvente av at infrastrukturen skal ferdigstilles på Terningmoen, Sessvollmoen og i Rena leir.
Festningsverkene Fredriksten i Halden, Gamlebyen i Fredrikstad, Bergenhus i Bergen og Kristiansten i Trondheim er overført til Forsvarsbygg sammen med leirene Evjemoen og Lahaugmoen. Heistadmoen er overført til HV-03.

Omstillingen i Hæren har så langt vært gjennomført på en svært tilfredsstillende måte, og det må kunne fastslås at Hærens avdelinger og staber har gjort en formidabel innsats i prosessen hittil.

Økonomi

For inneværende år er den økonomiske situasjonen stram mht Hærens driftsmidler, og det blir vanskelig å løse alle oppdrag Hæren er gitt. Bakgrunnen for dette er flere:

· Oppgaver og oppdrag er ikke redusert vesentlig som følge av de siste års omlegging, samtidig som det har foregått en kraftig reduksjon av antall årsverk.

· Kostnadsberegningene som er gjort av den nye hærstrukturen de siste årene, og som hittil har vært grunnlaget for de årlige tildelingene, er etter mitt syn undervurdert. Særlig gjelder dette for materiell i drift og ammunisjonsforbruk i styrkeproduksjonen. Dette er delvis tatt hensyn til i St.prp.nr.55, men fremdeles er kostnadsberegningene av Hæren for lave.

· Full kostnadsdekkende husleie gir større utgifter til eiendom, bygg og anlegg enn tidligere år, samtidig som situasjonen gjøres ytterligere usikker i forbindelse med årets innføring av full horisontal samhandel for varer og tjenester FLO/Land utfører for Hæren.

Planrammene for årene 2004-06 gir i øyeblikket klart lavere driftsrammer enn behovene tilsier og gir derfor grunnlag for stor bekymring. Det forsterkes av at all utdanning for internasjonale operasjoner nå tas innenfor driftsrammen, at det i årene som kommer ikke vil være samme mulighet til å tære på lagrene, og at full effekt av omstillingen i Hæren ikke vil være nådd før i 2005. Lavere tildeling enn behov forutsetter at avviket kan tas ut gjennom ytterligere effektivisering, endring i organisasjonen eller reduksjon i oppdrag og oppgaver Hæren skal løse, men muligheten for å lykkes med det blir etter hvert mindre.

Utfordringer omstilling 2003-2005

Organisasjonsmessige endringer i Hæren fremover:

Den resterende del av de ca 120 midlertidige stillingene i termineringsgruppene vil bli borte ila 1 kvartal 2003.
Forsvarets Hundeskole flytter fra Seiersten fort til Hauerseter til sommeren.
Befalsskolen for Infanteriet i Nord-Norge nedlegges til sommeren, og virksomheten overføres til BS Kamp på Terningmoen/Rena (lett miljø på Terningmoen og tungt miljø på Rena).
Telemark Bataljon skal være etablert på beredskap pr 1 juli.
Dagens OPL/F’er skal reduseres med ytterligere 250-300 stillinger innen 2005.
BS-ingeniørlinje på Hvalsmoen og artillerilinjen på Haslemoen flytter til Rena, og teknisk utdanning fra Helgelandsmoen til Sessvoll ila 2004.
HIS/BA er integrert i Krigsskolen fra 1/1-03.
Innen utgangen av 2004 skal LOGUKS og KAMPUKS være fullt operative på hhv Sessvollmoen/Hauerseter og på Rena/Terningmoen.
Idrettskompaniet Kolsås overføres HV innen 1 august 2005.

· HV skal etter planen starte mannskapsutdanning ved Garnisonen i Porsanger (GP) innen 1 aug 2005, og det vil bli endelig avklart om Hæren eller HV skal ha ansvaret for driften.

Internasjonale operasjoner

I dag inngår hoveddelen av de norske KFOR-styrkene i den britisk ledede multinasjonale brigaden, med ansvarsområde rundt hovedstaden Pristina. I tillegg til NORBN har vi viktige bidrag innenfor militærpoliti, transport og stabsoffiserer i brigaden og KFORs hovedkvarter. Disse bidragene vil vi opprettholde også i år. Imidlertid vil kontingenten vi sender til Kosovo i juni/juli reduseres med 150 mann, og det norske bidraget vil muligens bli ytterligere redusert i tiden som kommer. Det er min holdning at Hæren ikke tilføres ny kompetanse dersom det samme oppdraget, med en forholdsvis identisk organisasjon, skal vedlikeholdes over mange kontingenter. I likhet med Forsvarssjefen og sjef FOHK, har jeg påpekt behovet for stadig å vurdere pågående operasjoner opp mot hvilken kompetanse som tilbakeføres til Hæren og Forsvaret. Den generelle samfunnssituasjonen i Kosovo har også blitt mer og mer stabil og normaliseres gradvis. Tung og statisk militær tilstedeværelse er derfor ikke lenger like nødvendig.

Nytt operasjonskonsept for KFOR legger opp til mer fleksible og mobile styrker enn tidligere, med en utstrakt bruk av reservestyrker på bataljons størrelse både på strategisk, operasjonelt og taktisk nivå. Med bakgrunn i dette har Norge meldt NORBN VIII inn som en av fire COMKFORs Force Troop Manoeuvre Battalions (FTMB). Selv om bataljonen er innmeldt som en operasjonell reserve, vil den fortsatt opprettholde et territorielt ansvar. NORBN vil bli en del av den kommende multinasjonale nordisk/tsjekkiske brigaden, som innledningsvis vil ha finsk ledelse.

I tillegg til styrkene i Kosovo har Hæren nettopp sendt et CIMIC-bidrag på 16 mann til Afghanistan for å bidra til å effektivisere det sivil-militære samarbeidet. Enheten inngår i ISAF-styrken, der ledelsen nå vil bli overtatt av det tysk-nederlandske korpset. Dette er også en viktig funksjon i forhold til å gjenskape stabilitet og normale samfunnsstrukturer i et krigsherjet land.

FIST-styrkene må ses på som et styrkeregister med fastsatte kapasiteter. Dersom det oppstår en situasjon der norske styrker skal delta internasjonalt, vil vi kunne trekke ut de kapasitetene som det er behov for i det enkelte tilfellet. Basert på de erfaringene som Forsvaret gjorde i forbindelse med styrkegenerering til Afghanistan, ser vi nå på mulighetene for å etablere noen felles FIST-kapasiteter for hele Forsvaret. Dette dreier seg i første rekke om ledelse, strategisk samband og etablerings- og etterforsyningsressurser. Så langt ser FIST-konseptet ut til å fungere i henhold til Forsvarssjefens intensjon.
Personell

Ny krigs- og fredsstruktur med færre stillinger i staber og kommandoapparat krever en annen sammensetning av befalskorpset. Hæren satser i første omgang på å nedbemanne i gradssjiktet fra major og oppover på alderstrinnene fra 45 år. Samtidig må vi utdanne så mange som mulig ved befalsskoler og Krigsskolen for å fylle det underskuddet vi har av yrkesbefal på troppsnivå i både krigs- og fredsstrukturen.

En stor produksjon fra Krigsskolen kan imidlertid medføre at det pga ”rett og plikt til yrkestilsetting” skapes et nytt befalsoverskudd. Når det gjelder nedbemanning og tilpasning av befalskorpset imøteser jeg derfor resultatet av en ny eller justert befalsordning hvor virkemidlene for å få til en slik tilpasning er et viktig element.

Rekruttering av befal og vervede til reaksjonsstyrken i FIST-H har så langt vært en suksess. Det har vært stor interesse, og stillingene er 99% fylt opp.

FIST-H vil fortsatt ha høyeste prioritet. Vi går nå inn i den viktige fasen med å rekruttere personell på kontrakt til de øvrige FIST-H-avdelingene.

Hæren har etter hvert utviklet kompetanse som det er stor etterspørsel etter internasjonalt. Mineryddere, EOD-personell og spesialstyrker er kapasiteter som har gjort seg bemerket i flere operasjoner, nå senest i Afghanistan. Vi får ofte forespørsler om å stille slike kapasiteter i pågående operasjoner verden over. På personellsiden blir utfordringen for oss å balansere bidragene ute i forhold til nyrekruttering og kompetansebygging hjemme. Vi har allerede sett hvor sårbare disse kompetansemiljøene er i forhold til operasjoner som strekker seg ut over 3-6 måneder.

En viktig faktor som påvirker rekruttering er kontraktsbetingelsene. I løpet av det siste året har vi nok en gang sett hvordan endringer av økonomiske betingelser underveis i en kontingent påvirker motivasjon og nyrekruttering i negativ retning. Dersom vi ikke håndterer disse sakene på en riktig måte i fremtiden vil vi kunne få problemer med å rekruttere nok personell til våre internasjonale forpliktelser.

En av hovedutfordringene på personellsiden vil bli implementering av strategisk personalledelse. Langsiktige personellplaner vil være sentrale virkemidler for å beholde og utvikle motiverte offiserer, samt bidra til forutsigbarhet og trygghet for den enkelte. I 2003 vil vi sette i gang arbeidet med å lage disse langsiktige planene. Vår nye organisasjon, herunder lokalisering av avdelingene, og vårt store bidrag til internasjonale operasjoner har skapt nye utfordringer. Arbeidet med familiepolitiske tiltak er derfor av stor betydning for Hæren og Forsvaret. Vi skal ha profesjonelle offiserer og soldater som kan delta i operasjoner i inn- og utland, samtidig som at familien ivaretas. Vi vil også vektlegge å videreutvikle det sivile personellet som skal tjenestegjøre i Hæren i fremtiden. Det er ofte ansatte med lang erfaring og god kontinuitet og vil derfor kunne spille en viktig rolle i utviklingen av organisasjonen. Det vil bli stilt krav til mobilitet, og nye krav til den enkeltes kompetanse. Medarbeidersamtaler med fokus på utvikling av egen arbeidsplass, herunder kompetanse, skal derfor gjennomføres for sivilt personell.
Kompetanse

Retningslinjene for MFU innebærer at Hæren også i fremtiden vil ha et behov for å sende offiserer og avdelinger ut i internasjonal tjeneste. Denne aktiviteten er, og vil fortsatt være, en av Hærens viktigste oppgaver. Behovet for å ha oppdatert og riktig kompetanse tilgjengelig vil derfor være en forutsetning for å kunne videreutvikle Hæren i riktig retning.

Hæren benytter i dag simulatorer i utdanning av avdelinger og staber. Jeg vil fremheve Hærens Taktiske Treningssenter (HTTS) og Hærens Stabs- og Ledertrener (HSLT) som to utmerkede systemer. Begge er lokalisert i Rena leir. HTTS gir stridsteknikk –og taktikktrening opp til og med kompanistridsgruppe, og HSLT trener staber fra bataljonsnivå til og med divisjonsnivå. Hæren har dermed etablert et simulatorhierarki som kan tørrtrene alle nivåer i organisasjonen under tilnærmet realistiske og krevende forhold. Det viser seg at systemet gir en meget høy motivasjon hos soldater og offiserer. Realismen i konseptet gjør at avdelinger som gjennomfører en normal 5-dagers syklus, forbedrer sin stridsteknikk og taktikk betydelig, og det er et utmerket system for å trene lederskap og samvirke. HTTS vil også drifte en betydelig mengde simulatorer etter et såkalt ”hjemmebasekonsept.” Det betyr at avdelinger på Setermoen, Skjold og i Porsanger vil ha tilgang på samme type simulatorer som finnes på Rena for sin daglige trening på de grunnleggende nivåer. HTTS er delvis operativt i dag. Installeringen av systemet vil fortsette i 1. halvår 2003. Deretter vil det bli testet og benyttet frem til det skal være fullt ut operativt i august 2004.

Under alle operasjoner vi deltar i blir vi mer og mer avhengig av riktig og oppdatert informasjon på taktisk nivå. Dette vil kreve ny kompetanse. En nyskapning i denne sammenheng er Etterretning & Sikkerhetseskadronen i NORBN i Kosovo og i FIST-H. Her har vi opprettet en kapasitet som vil gi bataljonssjefen tilgang på tidsriktig informasjon innenfor sitt ansvarsområde.

De senere års operasjoner i utlandet har krevd større kapasitet på kryptert strategisk og taktisk samband. Overalt hvor vi har avdelinger er det behov for direkte samband tilbake til Norge. Hæren har derfor investert mye i materiell og kompetanse for å dekke dette behovet. Utfordringen innenfor dette fagområdet er ikke først og fremst tilgangen på riktig mengde materiell, men heller tilstrekkelig tilgang på riktig kompetanse. I denne sammenheng har Sambandsinspektøren tatt et godt initiativ overfor hele Forsvaret for å bygge opp en tilstrekkelig stor kompetansebrønn.

Materiellinvesteringer

Materiellinvesteringer til Hæren er en utfordring. Hæravdelinger kjennetegnes ved at de består av mange materiellsystemer innenfor hovedkategoriene ildkraft, mobilitet, kommando og kontroll, beskyttelse og utholdenhet.

Hærens perspektivplan for materiellanskaffelser prioriterer funksjoner og systemer som skal muliggjøre realisering av et manøverorientert operasjonskonsept iht FFOD, og samtidig sikre at våre avdelinger kan anvendes på en effektiv måte. Dette forutsetter innføring av både et moderne og interoperabelt K2IS fra divisjonsnivå og ned til lagsnivå for utvalgte enheter, og materiell som kan muliggjøre realisering av et nytt feltetterretningskonsept. Videre er det avgjørende at Hæren anskaffer materiell som er tilpasset den trusselen våre styrker kan stå overfor både nasjonalt og internasjonalt.

Ildkraft vil alltid være viktig for enhver militær organisasjon. Det er derfor avsatt betydelige midler også til ildkraft, selv om denne funksjonen ikke er gitt samme prioritet.

Perspektivplanen bygger på forutsetningen om at strukturmålene i St Prp 45 skal etableres innen 2005 og opprettholdes til 2010. Gjeldende plan forutsetter videre at Hæren får ca 1,5 Mrd kr i årlige investeringsmidler. Med en slik investeringstakt tar det ca 40 år å fornye Hæren fullstendig materiellmessig. En rask omstilling mot en helt annen hær enn den vi har i dag, vil kreve betydelig større investeringsmidler over kort tid enn det vi ser realistisk. Hæren vil derfor alltid ha et stort innslag av materiellarv.

Løpende prosjekter som leverer materiell til avdelingene i år er blant annet Leopard 2, pansrede spesialkjøretøy av M113-familien, Multirolle Radio (MRR), Lett Felt Radio (LFR), K2IS blokk 1 og 2 og taktisk treningssenter på Rena.

Av nye prosjekter vil jeg nevne:

ABC søke- og påvisningspanservogner, som er en etterspurt kapasitet i internasjonale operasjoner og i antiterrorsammenheng. Prosjektet er nettopp godkjent i FD.

· Nye håndvåpen. Dette er et fellesprosjekt for alle forsvarsgrener med GIH som ansvarlig inspektør. Vi hadde håpet å få prosjektet godkjent i vårpropen i år, men rekker det ikke før i prp 1 til høsten.

Nye artilleriskyts. Prosjektet er i definisjonsfasen og målsettingen er å få beslutningsgrunnlaget på plass i løpet av året for godkjenning i Stortinget tidlig neste år. Lykkes vi med det, vil artilleriet kunne få nye skyts fra ca 07/08.

Militærfaglig Utredning (MFU)

Som nevnt innledningsvis brukes ca. 6 milliarder kroner årlig på Hæren. Enkelte stiller spørsmål til om dette er for mye, ja sogar om vi i det hele tatt har behov for en Hær. Før jeg går over på MFU, vil jeg forsøke å forklare hvorfor Norge trenger en landmilitær kapasitet.

Norske landstyrker befinner seg i mer komplekse geostrategiske landskaper enn noen gang. Som operasjonene i Bosnia, Kosovo og Afghanistan viser er det ikke nok å vinne krigen, men vi må i høyeste grad også kunne vinne freden. Vår alliansetilknytning innebærer at norske styrker må være forberedt på å gjennomføre alt fra stabilitetsoperasjoner, katastrofehjelp og evakuering av sivile fra truede områder til fullskala krigsoperasjoner mot en hel rekke ulike typer motstandere. Disse operasjonene vil også kunne foregå i mange typer terreng, hvor tett bebyggede områder sannsynligvis vil være den største utfordringen for oss.

Det er i økende grad forestillinger om at kriger og konflikter kan vinnes på en armlengdes avstand. Langtrekkende, presisjonslevert ild tilbyr tilsynelatende en attraktiv mulighet for å vinne uten å bringe egne tropper i umiddelbar nærhet av motstanderens styrker. Det er imidlertid mange grunner til å tro at dette er en grov overforenkling av et så komplekst fenomen som det en konflikt mellom tenkende, tilpasningsdyktige motstandere er.

§ For det første gir ikke en motstander opp på grunn av hva som har skjedd, men på grunn av hva som vil kunne skje dersom han ikke gir seg. Selv om den mentale effekt av ildkraft kan være stor, er den forbigående, og dermed vesensforskjellig fra effekten av kontinuerlig tilstedeværende landstyrker. Ildkraft alene gir ikke varige mentale effekter, bare fysiske. Ensidig bruk av langtrekkende, presisjonslevert ild betyr metodisk og systematisk ødeleggelse av motstanderens evne. Dette står følgelig i direkte motsetning til et manøverorientert konsept, der motstanderens vilje – ikke hans evne – er det sentrale påvirkningspunkt.

§ For det andre presenterer ensidig bruk av langtrekkende, presisjonslevert ild motstanderen for en endimensjonal trussel. Det gjør det betydelig enklere for motstanderen. Langtrekkende, presisjonslevert ild stiller dermed motstanderen overfor et problem, men ikke i et uløselig dilemma.

§ For det tredje vil bebygde områder, tett skog, tilstedeværelse av et stort antall sivile og mange andre forhold innebære betydelige, i mange tilfeller endog uoverkommelige, problemer mht lokalisering, identifisering, følging og bekjemping av mål med langtrekkende, presisjonslevert ild. Kostnadene ved å kunne dekke også slike områder vil være så betydelige at det vil være mye mer kosteffektivt å bruke konvensjonell landmakt.

§ For det fjerde er langtrekkende, presisjonslevert ild en kapasitet som kun er relevant i konflikter der fiendtligheter allerede pågår. Konvensjonelle landmilitære kapasiteter er imidlertid helt vesentlige bidragsytere både for å forhindre at konflikt bryter ut, og for å sikre overgang fra krig til stabil fred i områder der vitale samfunnsfunksjoner er ødelagt av krigen. Her er det svært viktig at vi ikke blir sittende igjen med en landmilitær organisasjon bestående av lett utrustede styrker som blir henvist til å være hjelpeløse vitner til grove overgrep, som nederlenderne ble i Screbreniza.

Selve rasjonalet for moderne landmilitære styrker er evne til kontroll med og beskyttelse av territorium, infrastruktur og befolkning – ute som hjemme. Dette innebærer blant annet evne til å operere på kort hold – så kort at vi kan skille sivile fra væpnede, og legitime militære mål fra ikke-legitime mål. Dette vil alltid være risikabelt, men uten slik evne er ikke landmakten lenger relevant.

Hæren er inne i en brytningstid hvor det i økende grad dreies fra nasjonal fokus til en større vektlegging av det internasjonale engasjementet. I tidsperspektivet til MFU og LTD er dette trolig en riktig dreining. Imidlertid er det etter min oppfatning viktig å gjennomføre endringene i et tempo, og på en slik måte, at vi unngår at Hæren nok en gang mister operativ evne i det korte tidsperspektivet. Endringer basert på foreløpige anbefalinger i MFU og LTD må gjennomføres til riktig tid. Med andre ord er tidspunktet for dreining fra nåværende politisk vedtatt struktur til ambisjonene i MFU/LTD av vital betydning.

Jeg er personlig for meningsbrytninger og offentlige diskusjoner. Imidlertid bør alle være seg bevisst i hvilket tidsperspektiv man fører disse diskusjonene. Politiske og militært besluttede strukturer bør ikke være gjenstand for diskusjoner. I beste fall vil intern uenighet føre til misforståelser og forsinkelser i Hærens investeringer. I verste fall vil det få uheldige konsekvenser for Hærens operative evne i det korte og midlere perspektivet. Hæren har vært i kontinuerlig omstilling siden 1993, og det er nå på tide å få etablert en struktur før vi på nytt kastes inn i en omorganisering som følge av neste langtidsdokument. Etter min oppfatning er det nå helt avgjørende å få på plass en stabil strukturbasis, da det ser ut som om neste dreining blir både omfattende og komplisert.

Brigadesystem kontra nisjekapasiteter

Med bakgrunn i Forsvarsministerens rammer for MFU-03 fremstår én dreining som meget klar, nemlig økt grad av alliansetilpassing. Forsvarsministeren signaliserer at aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer og potensielle trusler må møtes på andre måter enn gjennom tradisjonelt militært nærvær i Norge. Den selvstendige nasjonale ambisjonen om forsvar av Norge er endret til å være en oppgave vi kun skal kunne gjøre sammen med allierte, et meget viktig og alvorlig signal. Det er blant annet med disse sentrale føringene Hæren nå jobber med en anbefaling for fremtidig hærstruktur.

For meg er balansen, og ikke minst prioriteringen, mellom strukturvolum, -bredde, og -kvalitet en av de sentrale faktorer som må drøftes. Majoriteten av de som bidrar inn i MFU-arbeidet er enig i at volum må vike til fordel for kvalitet. Spørsmålet er hvor lavt Hærens volum kan bli for i det hele tatt å kunne ta vare på egen kompetanse. Imidlertid er det trolig strukturbredden som volder størst bekymring. Forsvarsministerens føringer tilsier en økt satsning på et bredt spekter av nisjekapasiteter for å ivareta alliansens behov. Trekkes dette for langt, kan det fort bli styrkeprodusentens mareritt. For det første vil mange kompetansemiljøer virke svært fordyrende på fredsproduksjonen. For det andre er det krevende å oppebære kompetanse i mange små miljøer. Sist, men ikke minst, er det svært vanskelig å få en helhetlig operativ krigsstruktur med basis i stor strukturbredde, basert på nisjekapasiteter spesielt.

Hærens anbefaling til FSJ vil trolig bli at Hæren må reduseres noe i volum i forhold til i dag. Behovet for 4 brigader er ikke lenger tilstede, da vårt nasjonale ambisjonsnivå er redusert fra FS 2000 med terskelforsvar til det alliansetilpassede forsvar som skisseres i de politiske føringer gitt ifm MFU-03. Samtidig er jeg opptatt av å videreføre Hæren som system, hvor alle våpen- og troppearter spiller viktige roller for sluttproduktet, nemlig vår operative evne og mulighet til å løse oppdrag både hjemme og ute. Dette vil for det første innebære at belastningen spres på helheten av Hærens personell. For det andre vil det bidra til en størst mulig fleksibilitet for internasjonale operasjoner. For det tredje vil det bidra til kompetansebygging i hele Hæren, ikke bare for utvalgte funksjoner.

Når det gjelder økende evne til å delta internasjonalt, er det derfor min klare oppfatning at vi ikke utelukkende bør fokusere på nisjekapasiteter som sådan, men derimot på et helhetlig Hærsystem hvor ulike nisjer inngår og kan trekkes ut og brukes etter behov. Sagt med andre ord – Hæren bør i fremtiden ta sikte på å kunne stille med en komplett brigade for internasjonale operasjoner.

Brigadesystemet er et ”tverrsnitt” av Hærens kapasiteter. En brigade vil i tillegg til å kunne gjennomføre operasjoner i Norge også kunne stille i operasjoner utenfor Norge, som del av en divisjon eller et korps eller som enkeltstående avdelinger hvis det er behov for såkalte nisjekapasiteter.
Ambisjonen om å stille en brigade til internasjonale operasjoner kan løses på flere måter. Det ene ytterpunktet representeres av en 100% vervet struktur, hvor verneplikten ikke har noen plass utover å rekruttere til HV. Det andre ytterpunktet innebærer en betydelig økning av antall vernepliktige som gjennomfører førstegangstjeneste, godt over 50% av årskullet, som inngår i stående brigader etter forutgående frivillighet. Dette krever nye økonomiske- og andre kompensasjonsordninger, men vil kunne være gjennomførbart. I en slik modell vil det fortsatt være behov for en profesjonell kjerne av befal og vervede i brigadene. Vi arbeider også med andre modeller mellom disse ytterpunktene.

Nettverksbasert Forsvar (NbF)

I de siste Forsvarsstudier har det vært lansert nye begreper og konsepter som har til hensikt å styrke Forsvarets slagkraft. I FS 2000 ble manøverkrigføring lansert som et viktig konsept. I MFU-03 er det Nettverksbasert Forsvar, eller Network Centric Warfare, som fremstår som et sentralt tema. I og med at dette er et relativt nytt begrep, også utenfor Norge, finnes det ingen anerkjent oppskrift for et slikt konsept. Det er derfor et kontroversielt tema. Som nevnt tidligere mener flere av aktørene at landmilitære styrker ikke skal avgjøre striden i det nære operasjonsområde, men i stedet skape avgjørelse med langtrekkende ildkraft på dypet. I mange sammenhenger settes det likhetstegn mellom langtrekkende ødeleggelse på dypet og NbF. Etter min oppfatning er dette en meget alvorlig feilslutning. Hovedideen bak NbF er å integrere våpensystemer (effektor), innhentingsorganer (sensor) og ledelsesnivå (beslutter) i et tettere og mer fleksibelt system. Hensikten blir således å utnytte de totale ressurser bedre gjennom endret ledelsesfilosofi og økt situasjonsforståelse. Jeg vil våge den påstand at hovedutfordringene i et nettverksbasert forsvar bare i begrenset grad handler om ny teknologi. Derimot handler det mer om organisasjonsfilosofi, operasjonskonsepter og mental endring. Praktiske eksempler fra virkelighetens verden, også utenfor militære kretser, synes å bekrefte dette.

Arkitekten bak det amerikanske Air Land Battle-konseptet (1982), BG Huba Wass de Czege, sier det samme[1]. Han advarer sterkt mot en overfokusering på langtrekkende kapasiteter. Han gjør derimot et poeng av å beholde balanserte kampenheter (combined arms) for å skape en kombinasjon av trusler for motstanderen og således skape et grunnlag for avgjørelse i det nære operasjonsområdet, riktignok støttet og eller forsterket av langtrekkende ild. Ny teknologi vil endre våre nåværende operasjonskonsepter, metoder, taktikk og organisasjon. Men ny teknologi er ikke selve svaret.

Avslutning

Jeg vil avslutningsvis understreke noen viktige sammenhenger:

· Hæren er nå i ferd med å etablere krigs- og fredsstrukturen som ble besluttet sist sommer. Det er av avgjørende betydning at vi får denne på plass før vi på nytt omorganiserer. Når vi så starter neste omorganisering et sted etter 05 har vi et solid fundament, og omstillingen til en mer alliansetilpasset og nettverksbasert Hær skal ha som mål å skape høyere kvalitet på Hæren på bekostning av noe volum og bredde, men med best mulig operativ fleksibilitet.

· Kompetanse har høyeste prioritet i Hæren. Alt står og faller på at et tilstrekkelig antall befal, spesialister og øvrige mannskaper besitter god nok kompetanse. Det er en nøkkelfaktor at kompetanse tar lang tid å opparbeide, mye lengre tid enn vi har til rådighet dersom en alvorlig krise skulle inntreffe. Videre prioriterer jeg en organisasjon som er så veltilpasset og effektiv som mulig, med det materiell og utstyr som oppdrag og ambisjoner til enhver tid forutsetter. Jeg prioriterer også meget høyt at Hæren alltid skal være en god og utfordrende arbeidsplass for samtlige ansatte.

Lykkes vi med disse ambisjonene, vil Norge også i fremtiden ha et tidsmessig og kompetent Landforsvar.

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
21. oktober 2002
ved

Generalinspektør for Heimevernet
Generalmajor Odd Frøise Tangen

HEIMEVERNET I OMSTILLING

 Stortingsbehandling av prop 45 (2000-01) 13-14 juni 01
og Stortingsbehandling av prop 55 (2001-02) 19 juni 02

Mye er endret etter at jeg overtok som sjef for HV for vel 2 ½ år siden, men mange forhold er også de samme. Jeg ønsker nå imidlertid å se framover og på de muligheter og konsekvenser som de siste års beslutninger gir. Den 13-14 juni 01 og den 19 juni 02 behandlet Stortinget henholdsvis St.prop 45 (2000-01) og St.prop 55 (2001-02), begge behandlet Forsvarets fremtid og var derfor også vesentlige for Heimevernet. La meg raskt oppsummere de vesentligste saker i begge behandlinger sett med HVs øyne:
St.prop 45

  • HV skal bestå av 83000 menn og kvinner
  • HV skal ha 18 HV-distrikter
  • HVs førstegangstjeneste skal være på 100 operative dager
  • HV-distriktene skal overta territorielt ansvar i løpet av 2002
  • HV-skolen Torpo skal nedlegges
  • HVs nye trenings- og utdanningssenter legges til Værnes
  • HVs utdannelse av utskrevet befal (UB) flyttes fra Kongsvinger til Værnes og fra Kvenvikmoen til GP
  • 6 HV-distriktsstaber ble besluttet flyttet til nytt sted.

St.prop 55

  • Ingen såkalt ”passiv rulleføring” av de eldste årsklasser
  • Redusere driftsutgiftene i HV med 630 mill i planperioden
  • HV skal overta Heistadmoen
  • Start av egen 1.gangstjeneste for HV i 2003 og oppbygging av denne virksomheten til full dekning innen 2005
  • Ingen anskaffelse av kammerlåser i planperioden.

 

Jeg kommer tilbake til disse forholdene senere.

 

Endret trusselbilde

 

I samme perioden, eller rettere sakt mellom de to stortingsbehandlinger, opplevde verden den 11 september 2001. Dette er en dato som for alltid vil stå som et tidsskille for de fleste, og det ble for oss som har ansvaret eller delvis ansvaret for arbeider med sikkerhet en bekreftelse på at verden kan stå over for nye typer trusler, og følgelig også behov for militær handling.
De direkte konsekvenser for HV ble en kongelig resolusjon som den 27 september ble vedtatt i statsråd og som ga muligheten til å kalle ut militære styrker for skarpe oppdrag i fredstid. I alt vel 20 oppdrag ble forberedt for HV og av disse ble heldigvis kun 2 iverksatt. HV hadde som dere vet vakthold ved NATO hovedkvarteret på Jåtta og ansvaret for sikring av QRA-beredskap ved Sola flystasjon i ca 4 måneder.

Viktigere var at 11 september viste oss at vi står over for en ny type trussel. En motstander som karakteriseres ved et asymmetrisk handlingsmønster i forhold til det tradisjonelle fiendebilde fra kald-krigs perioden, og som kan være villig til, og ha evne til, å skape situasjoner som få eller ingen tenkte seg for bare få år siden. I løpet av de siste uker har vi fått to nye eksempler på dette ved sabotasje mot oljetanker i Gulfen om sist sprengningen på Bali.
Vårt samfunn og forsvar har i fredstid små eller ingen styrker som kan møte denne type trussel. Heller ikke et moderne høyteknologisk forsvar har nødvendigvis denne kapasitet. Det som imidlertid er sikkert, er at et terrorangrep eller sabotasjesituasjoner vil kreve meget omfattende sikrings- og kontrollstyrker, og det er blant annet her Heimevernet kan ha en meget stor oppgave i framtiden.

 

Strukturendringer i Heimevernet

 

Det hevdes at Heimevernet har liten eller ingen vilje til endring. Dette ønsker jeg sterkt å tilbakevise. Heimevernet har de siste år vært gjennom en rekke endringer og jeg skal komme tilbake til en del av disse. At vi i dag har det samme antall HV-distrikter som tidligere, er ikke et tegn på manglende vilje til endring, men heller et tegn på at de som fattet beslutninger ved Heimevernets etablering var meget framsynte. Det er ikke mer enn 7-8 år siden at vi hadde en total gjennomgang av HVs oppgaver ved våre to fellesoperative kommandoer. Behovet for HV og HVs styrketall ble da vurdert til å være i overkant av 100 000 mann. Stortinget besluttet at tallet skulle være 83000 og dette tallet har man senere holdt fast ved.
Etter behandlingen av St.prop 45, startet vi umiddelbart et arbeid for å se på hvilken betydning det ville få for HV at vi fikk nye og større oppgaver i det fremtidige territorielle forsvaret. Her har HV sentralt, distriktsvis, HV-skolen Dombås ( HVSKD ) og operative myndigheter, ledet av FKS hatt et meget tett og omfattende samarbeid. Arbeidet har ledet fram til en ny oppsetningsplan/krig (OPL/K) som formelt vil være etablert pr 1 jan 2003.
Hva er så nytt i denne i forhold til tidligere oppsetningsplaner ?

HV har i stor grad hatt overvåknings- og sikringsoppgaver fram til i dag. Dette har betydd at vi på grunn av vår korte mobiliseringstid raskt kunne være på plass for å overvåke viktige kommunikasjonslinjer samt å sikre viktige nøkkelpunkter, objekter og ikke minst installasjoner av vital betydning for å sette Forsvaret på krigsfot. HV har hatt i oppgave å sikre nøkkelpunkter som Stortinget, Regjeringskvartalet, NRK, Norges bank, havner, flyplasser, mobiliseringssteder for forsvarsgrenene osv. På disse stedene har det vært øremerkede styrker som årlig har trent på dette og ofte, kun disse objekter.

Vi har med andre ord i stor grad vært en statisk organisasjon med små muligheter til å løse oppdukkende eller overraskende oppdrag. HV vil også i framtiden ha sikringsansvaret for en rekke nøkkelpunkter – dog færre enn fram til nå. Vår nye OPL/K er innrettet etter de føringer ØK har gitt hvor overvåkning og kontroll av avgjørende områder og norsk sjøområde er gitt høyeste prioritet. Deretter følger sikring av infrastruktur og ressurser av avgjørende betydning og dessuten bekjempningsevne. Vi må med andre ord ha en større fleksibilitet. Dette er gjort gjennom å etablere flere jegertropper, flere utrykningsstyrker og ikke minst flere forsterkningsstyrker.

Minst en tredjedel av HV vil i framtiden ha denne type oppgaver. Enkelte vil nok hevde at vi med dette fjerner oss noe fra HVs egenart, nemlig å være gode der vi er og ikke ta andre oppgaver. Vi må imidlertid som territorial forsvar være forberedt på, og ikke minst være i stand til, også å løse andre oppgaver enn de vi ser som aktuelle i fredstid og derfor er denne utviklingen nødvendig.

 

Da blir spørsmålet om hvilke konsekvenser dette har for HVs mannskaper og befal.

 

Hvilke krav stiller dette til HVs personell og hvilke kostnader har dette?

 

En større fleksibilitet krever evne til å løse oppgaver med flere ukjente variabler. Dette stiller selvfølgelig økte krav og forutsetninger til både mannskaper, befal og avdelingssjefer. Inntil i dag har HV fått overført alle mannskaper til krigsoppsetningene etter at den enkelte har gjort sin 1. gangstjeneste ved hær-, sjø- eller luftforsvarsavdelinger. Mange har hatt en meget god og lærerik førstegangstjeneste, men det er også mange som har vært nesten like godt kvalifisert for mobiliseringsplassering i HV før de gjorde førstegangstjenesten som etter. Det jeg forsøker å si, er at den tjenesten de gjennomførte i løpet av sin førstegangstjeneste, ikke var målrettet mot det som senere er blitt deres oppgaver i HV.
En av de beslutninger som Stortinget fattet gjennom sine nevnte behandlinger, er at HV skal overta Værnes og Heistadmoen samt at vi skal benytte GP for egen 1. gangstjeneste. Vi skal med andre ord gjennomføre 1. gangstjeneste for de som skal inn i HVs mobiliseringsoppsetninger. Dette gjelder den generelle soldatutdannelsen. Spesialistene, ingeniør, samband, militærpoliti, sanitet og ABC skal fortsatt utdannes ved forsvarsgrenenes felles utdanningssentra for disse kategorier. Gjennom vår egen 1. gangstjeneste kan vi drive målrettet utdannelse og jeg er overbevist om at vi gjennom dette skal kunne heve standarden på våre soldater vesentlig. HV hilser denne muligheten mer enn velkommen.
Gjennom det som nå er i ferd med å skje, vil også de reelle utgifter til utdannelse, investeringer og drift av HV klarere komme til uttrykk. Tidligere har vesentlig utgifter, spesielt til 1.gangstjenesten, blitt belastet hær, sjø eller luft. Det er ikke gratis å drive utdannelse. Å drifte Værnes vil for 2003 koste i underkant av 150 mil kroner. For denne summen forventer jeg å få ut ca 800 utdannede soldater og ca 150 UB-utdannede personer. Værnes har vesentlig større kapasitet enn dette. Basiskostnadene er i stort uavhengige av størrelsen på innkallingsstyrken og derfor vil kostnaden pr soldat synke etter hvert som inntaket av mannskaper øker.

 

Hva så med befalet?

 

En stor del av befalet i HV har fått sin utdannelse i vesentlig grad gjennom HVs kurser, og dessuten praktisk erfaring gjennom årets øvelser. Heldigvis er svært mange av disse ledere fra sivile bedrifter, kommunal eller statlig virksomhet, og har derfor ofte meget god ledererfaring. Den militære kompetanse og erfaring er nok ofte ikke på samme nivå. Et større innslag av tidligere yrkesoffiserer og vernepliktig og utskrevet befal er derfor sterkt ønskelig. Et eget utvalg nedsatt av FD, ”Heggheim-utvalget” er nå i arbeid med å se på hvordan reserveoffiserenes kompetanse bedre kan utnyttes i framtiden. Det er nemlig et faktum at vi i Norge har nærmere 50000 militært utdannet personell som i dag ikke lenger inngår i mobiliseringsavdelinger. Det er også et faktum at mange reserveoffiserer gjør, eller har gjort tjeneste i internasjonal sammenheng, og vi ønsker at flere av disse søker seg til stillinger i HV.

Jeg har et håp om at Heggheim-utvalget finner løsninger som blir gunstige også for HV. HVST ønsker også et nærmere samarbeider bl a med NROF om rekruttering av nevnte kategori befal til Heimevernet.

 

Overtagelse av territorielt ansvar

 

Overtagelse av det territorielle ansvaret medfører også betydelige konsekvenser. HV-distriktsstabene skal på et gitt beredskapstrinn endres fra å være en styrkeprodusent og planleggingsstab, til å bli det tredje kommandonivået direkte underlagt landsdelskommandosjefen. Distriktsstabene er allerede omorganisert og har fått en plankapasitet som i fredstid vil ivareta denne del av det territorielle ansvar. Hele distriktsstaben utgjør kaderen til den operativ stab som med sitt mobiliseringstillegg vil utgjøre det tredje nivået i kommandokjeden under FOHK og LDKene.

For å ivareta denne funksjonen på en tilfredsstillende måte kreves det trening og ikke minst nye graderte kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Det kreves med andre ord både økonomiske og menneskelig resurser for å løse de nye oppgaver knyttet til operativt, territorielt ansvar. Dette er kanskje mer et operativt ansvar enn mitt som styrkeprodusent, men det blir her flere interesser som skal dekkes, og distriktssjefene får nå også den operative sjef som sin overordnede noe som krever mer koordinering.

På den andre siden vet nå HV-distriktsjefen hva han skal styrkeprodusere for, og arbeidet i distriktsstaben får en ny dimensjon som vil skape større utfordringer og stille større krav til kompetanse av hver enkelt offiser i distriktsstabene. Dette håper jeg også vil gjøre tjeneste ved HV-distriktsstabene mer attraktivt og dermed føre til større og bedre søkning til stillinger i distriktsstabene. Jeg er overbevist at HVs regionale organisasjon vil løse sine nye operative oppgaver med glans.

 

Endringer innen Heimevernets organisasjon.

 

Stortingets behandlingen av de to proposisjoner førte ikke til mange nedleggelser innen Heimevernets organisasjon. Den eneste rene nedleggelsen var HV-skolen på Torpo. Denne ble formelt avviklet pr 31/12- 01, og er nå utrangert.

Antallet nyopprettelser i HV regi er faktisk langt større. HV overtok 1 oktober i år Værnes og etablerer her ”Heimevernets utdanningssenter Værnes”, forkortet HVUV.
Som jeg også nevnte, besluttet Stortinget at HVs 1.gangstjeneste skulle være på 100 operative dager. Dette betyr at administrative dager, permisjoner, bevegeilige helligdager, lørdager og søndager ikke medregnes. Dette gir muligheter for å gjennomføre utdanning av to kontingenter pr garnison pr år. I øyeblikket er HVs utskrevet befalskurs, med 85 elever, i gang ved HVUV.

Dette er den utdannelsen som vi tidligere gjennomførte på Kongsvinger, og som Stortinget besluttet å flytte til Værnes.

Fra januar 2003, 8 januar for å være helt nøyaktig, starter også 1.gangstjenesten ved HVUV. Til januar innkallingen i 2003 er det utskrevet 1300 soldater, men frafallet er normalt stort for dette kullet, og det vil derfor neppe bli mer enn 2 kompanier à 250-300 mann som fysisk starter utdannelsen. Denne aktiviteten vil øke, og Stortinget besluttet også at ved utgangen av 2005 skal HV gjennomføre 1. gangstjeneste for alle som senere skal inn i HVs oppsetninger. HVUV har kapasitet til ca 1200 soldater til enhver tid. Med andre ord kan mengden som er inne til 1.gangstjeneste dobles så snart HV har økonomiske midler til dette. Prisen for å utdanne en enkelt soldat blir som tidligere sagt lavere dess bedre vi utnytter garnisonenes kapasitet.
Den 12 desember i år vil også HV overta driftsansvaret for Heistadmoen der det i dag kun er HMKG som gjennomfører grunnleggende soldatutdanning. I framtiden, og når Værnes er maksimalt utnyttet er det naturlig for HV også å starte 1.gangstjeneste på Heistadmoen. For å fylle HVs mobiliseringsoppsetninger er det nødvendig å utdanne i underkant av 4000 soldater pr år i tillegg til de spesialister som utdannes ved Hærens Utdannings- og kompetansesentre eller i Luft- eller Sjøforsvaret.
HVUB-utdannelsen i Finmark, som tidligere var etablert som en prøveordning på Kvenvikmoen ved Alta, ble i sommer flyttet til Garnisonen i Porsanger. Der er det også aktuelt i framtiden å drive førstegangstjeneste for HV og da spesielt jegerutdannelse i nært samarbeide med Hærens jegerutdannelse.
I tillegg til disse rene overtagelser, besluttet Stortinget at 6 HV-distriktsstaber skulle flyttes eller sammenslås med annen HV virksomhet innen samme distrikt. Dette er en prosess som er godt i gang og vil i det vesentligste bli gjennomført innen utgangen av 2003.

Utvikling innen Sjøheimevernet

 

Sjøheimevernet utgjør en liten del av Heimevernet, ca 6000 mann, men Sjøheimevernet har fått stor oppmerksomhet de siste år.

Etter hvert som antall mindre fartøyer i Marinen er blitt redusert, har sjøkommandørene sett et stadig større potensial i Sjøheimevernet. Gjennom det store antall fartøyer som kan rekvireres, er det mulig for SHV å overvåke og kontrollere kystsonen og å rapportere det som skjer i norsk territorialfarvann. Etter 11 september er det iverksatt bygging av 5 hurtiggående bordingsfartøyer, og SHV har allerede utdannet bordingslag for å bemanne disse. Sjøheimevernet er bedre oppdatert med Kommando-, kontroll og informasjonssystemer (eksempelvis MARIA Sjøtass) enn landheimevernet og er i dag i stand til effektiv rapportering og informasjonsutveksling med begge sjøoperasjonssentrene. Denne kapasiteten vil bli ytterligere forbedret.
Ved Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten har vi et eget kurs for utskrevet befal til SHV. Dette er helt nødvendig fordi det stadig blir færre med tilstrekkelig kjennskap til kysten og med nødvendige sertifikater for å bemanne alle rekvirerte fartøyer. Også 1. gangstjenesten for de som skal inn i SHV gjennomføres i Sjøforsvaret. Jeg mener at for å få full forståelse for og aksept hos de som SHV senere skal samarbeide med, er det av stor betydning å gjennomføre den grunnleggende tjenesten i et sjømilitært miljø.

 

Utvikling innen Luftheimevernet

 

Også LUHV har hatt en ganske sterk økning, men grunnet usikkerhet omkring hvilke stasjoner Luftforsvaret skal opprettholde, er LUHV ikke kommet så langt som det øvrige HV. LUHV er nå blitt etablert ved alle Luftforsvarets permanente stasjoner og mobiliseringsstasjoner og inngår som en vesentlig del av baseforsvaret. For LUHV gjelder selvfølgelig også det forhold at for å bli fullt ut akseptert er den en åpenbar fordel at den grunnleggende utdannelse er nær knyttet til baseforsvarsmiljøet.

 

Materiellutvikling i HV.

 

Materiellutviklingen i Heimevernet har de senere år vært meget gledelig. Når det gjelder uniformer, regntøy, støvler, fotposer, soveposer, liggeunderlag osv, er Heimevernet stort sett vel dekket med kvalitet tilsvarende det øvrige Forsvaret. Også vedrørende lag- og troppsutstyr er vi gjennomgående godt dekket, i stor grad takket være store overføringer fra det øvrige Forsvaret i forbindelse med forsvarsgrenenes reduksjoner.
Det er imidlertid fortsatt betydelige udekkede behov. Som jeg var inne på innledningsvis, ble HV utkalt til oppdrag som følge av beredskapshevningen i kjølvannet av 11. september. Dette var for oss en usikker situasjon, og grunnen var sikring knyttet til en reell fiendtlig handling. I en slik situasjon er det nødvendig å kunne ta i bruk beskyttelsesutstyr i den grad dette finnes. Slikt utstyr er bygget inn i soldat 2000-konseptet. Dette omfatter moderne hjelm, skuddsikker vest osv. Denne typen utstyr er nærmest fraværende i HV. Med tanke på de situasjoner hvor det innledningsvis vil vise seg nødvendig å sette inn HV-avdelinger, er dette et område som snarest må forbedres kraftig.
Kommando, kontroll og informasjonssystemer, spesielt moderne og effektive sambandsmidler har vært og er fortsatt HVs ”akilleshæl” nummer l. Selv om situasjonen i det siste er blitt noe forbedret ønsker Heimevernet nytt og kraftig forbedret radiomateriell. Særlig på bakgrunn av at HV vil utgjøre det territorielle forsvar i store deler av landet, og som skal operere mer fleksibelt enn tidligere er dette et absolutt krav. Allerede fra neste år forventer vi tilføring av nytt materiell på dette området.
Et tredje hovedfelt som er og vil bli ytterligere fokusert i framtiden, er evnen til å observere og benytte våre våpen like godt i mørke som i lyse.

Lysforsterkningsutstyr for observasjon og nattsikter for bedret mulighet til bruk av våre våpen i mørke, er et meget sentralt område hvor vesentlige deler av våre investeringsmidler må nyttes i framtiden.

 

Utfordringer for HV

 

Det er vel nesten umulig å snakke om HV i disse tider uten å berøre forhold vedrørende våpensikring og våpenlagring. Igjen har vi hatt en tragisk hendelse hvor et HV-våpen har vært misbrukt og hvor liv er gått tapt. I Norge er det hvert år en rekke drap. At Heimevernets prosentvise andel i forhold til det antall våpen som finnes ute i hjemmene er lite, forsvarer ikke at våre våpen blir brukt i denne sammenheng. Det er derfor nødvendig raskt å finne ordninger som reduserer risikoen for misbruk til et minimum, men som samtidig gir muligheter til fortsatt korte og fleksible treningsaktiviteter, uten en tidkrevende og kostbar administrativ aktivitet, og hvor beredskap opprettholdes på en fleksibel og effektiv måte.
I år har vi også registrert en ny og urovekkende tendens. Våre våpenlager er tydeligvis gjenstand for en mye større interesse fra ikke militære grupperinger enn tidligere. Vi har registrert en økt aktivitet for å lokalisere samt å kartlegge rutiner for kontroll knyttet til disse lagrene. Vi har også dessverre hatt fire innbrudd i slike lagre, riktignok var et av disse tømt før innbruddet, men ved de tre øvrige ble mer enn seksti våpen stjålet. Selv når våpnene var låst eller boltet fast til veggen inne i lageret ble disse, ved hjelp skjærebrenner eller vinkelsliper, fjernet. Dette viser at en eventuell mer sentralisert lagring av HV-våpen i seg selv er problematisk.
Som alle er kjent med, har de fleste HV-soldater i dag sitt våpen og ammunisjon lagret hjemme. Detter er i henhold til dagens HV-lov besluttet av Stortinget i 1953. Er så dette nødvendig nå man tenker på dagens trusselbilde og dermed beredskap? Det er bred enighet om at det storkrigsscenario vi så som en reell mulighet under den kalde krigen, for tiden ikke er til stede. I stedet har vi fått en terror- eller sabotasjetrussel preget av svært liten forutsigbarhet. Vi vil kunne stå overfor trusler, som en funksjon av dramatiske endringer i det sikkerhetspolitiske bilde, som krever at deler av Forsvaret må opprettholde en troverdig reaksjonsevne. Et ”skrekkscenario” for meg er at våpenlagrene er gjort utilgjengelige av en motstander, som med enkle midler er i stand til dette, i en situasjon hvor HV blir besluttet satt inn for å verne om liv og verdier. Enkelte miljøer synes å bagatellisere en slik mulighet.
Skal man kunne ivareta ambisjonen ”nasjonal sikkerhet” som en del av Forsvarets visjon må denne ambisjon gis en klar substans. I denne sammenheng er Heimevernet og HVs reaksjonsevne en kapasitet av stor betydning. Om dette betyr at beredskapen forblir som i dag er da et spørsmål som bør stilles. Å fjerne beredskapen, dersom denne ikke koster noe eller har negative konsekvenser, kan ikke være et mål i seg selv.

 

I dag kreves det stadig større effektivitet. Vi må derfor ikke ha ordninger som vanskeliggjør effektiv gjennomføring av trening og øvelse eller skaper andre forhold som er umulig å leve med. Rent praktisk er det neppe umulig å ha våre våpen sentralt lagret i hvert enkelt HV-området, men dessverre er det kun et lite antall av våre vel 500 områder som i dag har lagre som både sikkerhetsmessig og størrelsesmessig har kapasitet til en slik lagring.

En kjensgjerning er også at våre områder, og også for den del våre avsnitt, i stor grad ligger i områder hvor det ikke finnes noen annen form for militære avdelinger. Det er derfor ingen militære som kan kontrollere eller rykke ut til eventuelle lagre som blir forsøkt brutt opp. Dette krever igjen meget solide bygninger. Både gulv, tak og vegger må bygges i sterk   betong med tilsvarende armering, samt at dører / inngangsparti må være i stål. Slike bygninger er meget dyre å bygge, og kanskje enda verre er at det vil kreves tekniske installasjoner som avfuktingsanlegg, alarm som må knyttes opp mot politi, Falken eller andre samt oppsynsmann / vakt, brøyting og sist men ikke minst leiekostnader til Forsvarsbygg.

Det vil kreve meget store investeringer og ta forholdsvis lang tid å gjennomføre en slik utbygging. I tillegg vil driftskostnadene bli høye. Vi snakker her om investeringer som er 10-15 ganger høyere enn for kammerlåser og i tillegg om store årlige kostnader.
Også anskaffelse av kammerlåser vil kreve investering. Ca 50 – 70 millioner kroner er nødvendig for å sikre alle HV-våpen ved hjelp av kammerlåser. Tidsmessig vil det ta minst to år fra at Stortinget fatter en beslutning til vi har kammerlåser i alle våpen. (Grunnen til at jeg nevner Stortinget spesielt her er at Stortinget gjorde et vedtak i forbindelse med behandlingen av prop 55 om at kammerlåser ikke skulle anskaffes i denne planperioden. Jeg antar at det da er Stortinget som også sier ja enten nå eller evt senere.) Av denne grunn ser jeg ikke bort fra at det vil bli nødvendig med en eller annen form for midlertidig straksløsning, for derved å gjøre terskelen for potensielle misbruk høyere. Heimevernet er innstilt på dette, men enhver form for begrensning blir alltid møtt med motargumenter. Dette forventer jeg også i denne sammenheng.

 

Jeg vil igjen presisere at for å oppnå en nær 100 prosent sikkerhet mot framtidig misbruk av HV-våpen, finnes kun to reelle muligheter, sett med mine øyne. Enten må vi gjennomføre en full inndragelse og sentral lagre alle HV-våpen, med de konsekvenser dette har, eller så må det anskaffes kammerlås, der den enkelte ikke har nøkkelen til eget våpen.

 

Kommunale HV-nemnder

 

Arbeidet med godkjenning eller regodkjenning av personellet i HV har også de siste måneder blitt sterkt fokusert. Enkelte sitter muligens med en oppfatning av at de kommunale heimevernnemnder ikke fungerer. Dette er helt feil. Tvert i mot, de kommunale HV-nemnder gjør et meget godt arbeid, men har sine begrensninger. I Norge i dag begrenser Helsepersonelloven våre muligheter for å få kjennskap til hvorvidt enkelte, av helsemessige årsaker, ikke er egnet til å oppbevare våpen og ammunisjon hjemme. HV-nemndene ønsker ikke å ha kjennskap til de medisinske årsaker til at en person er uskikket til dette, men bare et ja eller nei fra helsemyndigheter på spørsmålet.
En endring i sammensetningen av de kommunale HV-nemnder kan kanskje være en løsning, da med en representant for det kommunale helsevesen som fast medlem av denne nemnda. Jeg tror ikke at dette ville løse ethvert problem, men det vil sannsynligvis forbedre nemndas muligheter til å fatte riktigere anbefalinger. La det være klart, jeg tror ikke at den siste tragedien med HV-våpen ville vært avverget gjennom utvidet adgang til helsemessig informasjon i den kommunale HV-nemnda.

 

Økonomi

 

For de av dere som har studert forslaget til statsbudsjett for 2003 vil enkelt kanskje synes at Heimevernet i denne sammenheng er den store vinner. Vårt budsjett stiger fra knapt 800 millioner kroner i år til 1172 millioner neste år, utgifter til bygg og anlegg inkludert. Når prisutviklingen trekkes fra er dette en økning på ca 320 millioner. I denne summen ligger penger til drift av Værnes og Heistadmoen, 1. gangstjeneste og ikke minst økning i leieutgiftene av bygg og anlegg. Selv når disse er tatt med representerer neste års budsjett en liten økning, noe vi selvfølgelig er godt fornøyd med.

Det vil allikevel de kommende år bli en stor utfordring å skaffe nok midler for å bygge opp den 1.førstegangstjenesten som tidligere nevnte stortingsproposisjoner legger opp til, samtidig som vi søker å opprettholde den årlige trening av krigsstrukturen på et forsvarlig nivå.

 

Framtidig utvikling av Heimevernet

 

Med tanke på neste planperiode, 2006-09, vil det i løpet av 2003 bli gjennomført en studie vedrørende Forsvarets videre utvikling, en såkalte militærfaglige utredning. ( MFU ). Her vil selvfølgelig også det framtidige Heimevernet bli gjenstand for vurdering. Oppgaver, organisering, lokalisering, utrustning og selvfølgelig størrelse vil igjen bli vurdert.

Det foregår imidlertid også nå store endringer som for Forsvaret har store konsekvenser allerede nå. La det være helt klart at HV vil og skal delta i denne prosessen på alle nivåer. Samtidig må vi alle huske at vi i vesentlig grad er forskjellige fra store deler av det øvrige Forsvaret.

Det jeg tenker på, i denne sammenheng, er at hele vår avsnitt- og områdestruktur består av ikke yrkesaktivt befal, og derfor er det helt nødvendig å finne løsninger for Heimevernet, som ikke er så kompliserte at vårt befalet mister muligheten eller evnen til å delta.

 

Vårt befal som dekker ledende funksjoner som avsnittsjefer og områdesjefer sitter i fra 7 til 11 prosents stilling, og har ikke nødvendigvis en tidligere yrkesoffiser karriere bak seg. Det øvrige befal i den samme strukturen er normalt kun i aktivitet i tilknytning til årets trening. Denne organisasjonen må derfor kun ha en sjef eller stab og forholde seg til, nemlig HV-distriktssjefen eller distriktsstaben. For disse å forholde seg til en rekke forvaltninger som Vernepliktsverket, Forsvarets logistikk organisasjon, Regional støttefunksjon, Forsvarsbygg, Forsvarets tele og datatjeneste eller FLO/IKT som det heter nå og eventuelt andre er en umulighet. Dessuten har ikke disse nevnte organisasjoner kapasitet til å forholde seg til ca seks hundre avsnitt eller HV-områder.
Samtidig er det også nødvendig at HV-distriktene er tilstrekkelig bemannet for å dekke avsnitt og områdestrukturens behov for støtte i forhold til nevnte organisasjoner, og selvfølgelig for å kunne tilrettelegge og støtte underavdelingene i forbindelse med årets trening, samtidig som de vedlikeholder og moderniserer det operative planverk og utvikler og trener distriktsstabene for å

kunne ivareta de operative, territorielle oppgaver på en troverdig måte.

 

Forsvarssjefens visjon er: ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”. For Heimevernet er det den førstedelen, nasjonal sikkerhet, som står sentralt.
Vår egen visjon : ” Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet” er en logisk og relevant forlengelse av den overordnede visjon.
Dette tar vi på alvor og vi håper og forventer derfor at Heimevernet også tas på alvor.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Status og utfordringer i Heimevernet
ved generalinspektør for Heimevernet (GIHV)

Generalmajor Odd Frøise Tangen
Status og utfordringer i Heimevernet

Jeg vil mine (damer og) herrer benytte det vesentligste av mitt foredrag i kveld til å belyse Heimevernets (HV) mulige fremtid i lyset av de store endringer som Forsvaret står foran. Jeg tenker her selvfølgelig på konsekvenser i henhold til forslag i Forsvarsstudie 2000, Innstilling fra Forsvars Politisk Utvalg, Sårbarhetsutvalgets innstilling og Forsvarssjefens innstilling om den framtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Jeg vil allikevel først raskt se på status for Heimevernet i dag.

Heimevernets visjon er følgende: ”Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet”

For å kunne lykkes med dette har GIHV de senere år hatt to strategiske mål:

  • å søke å skaffe Heimevernet tilstrekkelig stridsviktig materiell
  • å søke å øve alt heimevernspersonell tilstrekkelig for å nå og deretter opprettholde evnen til å løse alle pålagte oppgaver.

Etter en grundig operativ vurdering i 1994-95 ble det besluttet å øke styrken på Heimevernet fra ca 60000 til 83000 personell. Antallet HV-distrikter, avsnitt og områder er ikke endret på grunn av denne beslutningen. Det vil altså si at den opprinnelige krigsstrukturen er beholdt, men områdene er blitt tilført personell. Styrken på Heimevernet i dag er vel 81000, og vi hadde håpet å nå 83000 innen utgangen av neste år.

De direkte tildelinger til Heimevernet for inneværende år er på ca 815 millioner kroner. Av dette går ca 100 millioner til materiell investeringer. Dessverre har ikke Heimevernets budsjett steget i takt med styrkeøkningen, lønnsøkningen og prisøkningen for øvrig. Vi er dermed kommet i en situasjon der vi ikke klarer å øve våre mannskaper iht Stortingets målsetning. For inneværende år måtte vi hatt ytterligere 84 millioner kroner, eller 0,4 % av forsvarsbudsjettet. I år vil vi derfor stort sett alt befal og ca 2/3 av våre øvrige mannskaper bli øvet. Jeg kommer tilbake til dette, men jeg vil allikevel umiddelbart si at dette er en situasjon vi ikke kan leve med særlig lenge.

Når det gjelder materiell anskaffelser har situasjonen bedret seg vesentlig de siste år og Heimevernet håper og forventer at de store reduksjoner i Hæren vil muliggjøre store overføringer av materiell til HV. I enkelte Distriktskommandoer er dette arbeidet kommet langt mens det i andre områder går tregt og svært mye arbeid gjenstå.

Spesielt innen personlig bekledning og utrustning er vi kommet langt, mens det på avdelingsutrustning fortsatt er store mangler. Sambandsmidler har lenge vært HV ”akilleshel”, men her forventer jeg at vi skal få nytt utstyr i relativ nær framtid.

Når det gjelder befal så er situasjonen bedre en sannsynligvis noen gang tidligere. Dette skyldes nok at tidligere yrkes befal fra Hæren i større grad enn tidligere har gått inn i HV avsnitts- og områdestruktur, men i tillegg er det nå også en god søkning til vår grunnleggende kurser i Heimevernet. Dette er imidlertid en situasjon som meget raskt kan endre seg og jeg vil komme tilbake til dette senere. Husk også at Heimevernet trenger ca 800 ny frivillige pr år for å opprettholde befalsstrukturen i organisasjonen.

Standarden på våre avdelinger er meget varierende, men den øvingsvirksomhet vi gjennomfører er jeg gjennomgående meget godt fornøyd med. Stadig større del av øvingen foregår i avsnittsforband og gjennom et utviklet støtte – og evalueringssystem gir våre HV-skoler meget gode hjelp, støtte og evaluering ved mange avsnitts- og områdeøvelser hvert år. Dette vil vi videreutvikle og øke i kommende år.

Vi bygger kontinuerlig ut og oppruste EBAsiden (eiendom, bygg og anlegg) av vår freds- og krigsstruktur. Fortsatt mangler vi imidlertid mange tilfredstillene kommandoplasser for avsnitt og områder, og det samme med områdelagere, men vi har gjennom et enkelt og kost effektivt samarbeid med lokale skytter- og idrettslag løst mange av disse behov, til glede både for Heimevernet og våre samarbeidspartnere.

Samarbeidet med og støtte til politiet og det lokale samfunn er fortsatt svært viktig for samfunnet. Heimevernet er den eneste organisasjonen i Norge i dag, som i løpet av meget kort tid kan stille inntil flere hundre mannskaper med en organisert ledele til disposisjon på ethvert sted i landet. Jeg viser her til storstormen på Nordvest-landet i 1991, flommen på Østlandet i 1995, togulykken på Lillestrøm i år og diverse lete- og etter- søkningsaksjoner både i år og tidligere år.

Det er tidligere sagt at all PR er god PR. Dette utsagnet stiller jeg meget store spørsmålstegn ved. Det jeg tenker på her er den tilknytning som Heimevernet gjennom vårt ungdomsarbeid har fått i forbindelse med barnedrapene i Baneheia i Kristiansand. GIHV beklager selvfølgelig sterkt både det som skjedde i Baneheia, og ikke minst at de som er siktet i denne sammenheng har eller hadde hatt tilknytning til HV-ungdoms miljøet. Min påstand er imidlertid at dette ikke skjedde på grunn av, men på tross av at disse ungdommene var knyttet til HV-ungdoms miljøet. Jeg mener fortsatt at vi, og ikke minst samfunnet, trenger organisasjoner som forsøker å engasjere, aktivisere og stille krav til ungdom som kan være i en labil situasjon med tanke på hvilke miljø de søker tilknytning til. Vi vil i Heimevernet derfor også i fremtiden forsøke å gjennomføre et, for alle parter, positivt og aktivt ungdomsarbeid. At vi ikke ønsker og ha barnesoldater i Norge er GIHV helt enig i, men derfra og trekke den slutning ai HV-ungdomsarbeidet må bringes til opphør blir helt galt. Derfor er jeg meget godt fornøyd med at Stortinget har besluttet at alders- grensen for deltagelse i ungdomsheimevernet fortsatt skal være 16 år. Vi må heller ikke glemme at vi gjennom dette arbeidet rekrutterer mange til Forsvarets grunnleggende befalsutdanning.

Som jeg sa innledningsvis er ikke tildelingene tilstrekkelige for å øve Heimevernets organisasjon på en slik måte som GIHV ønsker. Vi har derfor på nytt måtte sett på om vi bruker de midler som vi får på den for oss optimale måte. Dette har medført at når det gjelder sponsing av våre nasjonale B-lag eller rekrutteringslag innen langrenn, skiskyting og skifeltskyting, kvinner og menn, vil jeg opprettholde min forgjengers beslutning, nemlig å avslutte dette forhold.

Vi fikk ikke den profilering vi hadde forventet gjennom forholdet, og med mangel på øvingsmidler til våre avsnitts –og område strukturer finner jeg det ikke riktig å bruke midler til sponsing av idretten på denne måten. Av samme årsak vil vi måtte finne nye og billigere måter for å støtte norske militære deltakelse under 4-dagers marsjen i Nijmegen i Holland.

La oss nå rette blikket mot fremtiden. Det er med ganske stor uro jeg registrerer den store mangel på kunnskap og forståelse for hva Heimevernet egentlig er og hvordan organisasjonen driftes. Denne mangel på forståelse og innsikt finner vi på mange nivåer innad i Forsvaret. Dette er særlig blitt avdekket gjennom det pågående arbeidet med FS 2000 og langtidsproposisjonen.

Heimevernet ble besluttet opprettet av Stortinget den 06. desember 1946, med bakgrunn i erfaringene fra 09. april 1940 og de erfaringer som ble etablert i hjemmefronten gjennom krigsårene. Dette er altså en politisk beslutning bygget på de erfaringer som det norske folk gjorde i krigsårene. Selv i dag, 55 år etter krigens slutt, oppfattes Heimevernet som folkeforsvaret. Heimevernet er fortsatt organisert i små og effektive avdelinger. Vi skal i henhold til Stortingets beslutning være:

  • en helhetlig organisasjon – under enhetlig ledelse
  • en landsdekkende og identifiserbar organisasjon.

 

Hva er så styrken til dagens Heimevern ?

  1. Vi har en meget høy beredskap både i fred og krise.

Vi er organisert slik at de som inngår i den lokale Heimevernsavdeling faktisk bor i eller like ved det sted eller område som den enkelte tilhører. Videre har det enkelte HV mannskap sin personlige bekledning og utrustning hjemme. For de fleste gjelder dette også personlig våpen og ammunisjon. Det kreves med andre ord lite for å klargjøre avdelingene for innsats.

  1. Vi har god lokal kunnskap

Med dette mener jeg både god geografisk kunnskap gjennom det faktum at de fleste er født og / eller oppvokst i det området hvor de inngår i HVs avdelinger, og det forhold at den enkelte har en meget god innsikt i hvordan avdelingen er organisert, avdelingens oppdrag og hvor de lokale ressurser finnes. Ikke minst vesentlig er integrasjonen mellom de enkelte i avdelingene. Gjensidig kjennskap og tillit er fundamentalt i enhver militær avdeling. Dette gruppe eller avdelingssamholdet er tilstede og blir godt vedlikeholdt i Heimevernet.

  1. Heimevernet har en vid kompetanse –og alders sammensetning

Heimevernet får kompetanse gjennom den enkeltes skolering og praktiske erfaring, og er bevisst på å nyttiggjøre seg dette. Et av Heimevernets meget sterke fortrinn er at vi har medlemmer fra alle yrkes og samfunnsgrupperinger, og Heimevernet må derfor spille på personellets erfaringer fra det sivile liv. Gjennom spredning i alder kan vi også overføre tidligere erfaringer uten alltid å legge dette inn som en formell del av utdannelsen. Gjennom avdelingens sammensetning og mangfold oppnår vi også en meget bred forankring i lokalbefolkningen.

  1. Heimevernet har aksepterte ledere

Svært mange av Heimevernets ledere er markante personer, ofte i sentrale posisjoner i lokalsamfunnet.

Gjennom høy grad av integritet, aksept som leder og hyppig trening på primær-oppgaven, når Heimevernets ledere et nivå vi ellers ikke ville klare. I svært mange tilfeller står og faller resultatet med lederens vilje og innsats.

  1. Enkel fredsorganisasjon

Det siste hovedpunktet jeg nevner på pluss siden er vår meget enkle fredsorganisasjon. Alle kjenner og forstår strukturen, også omverden kan enkelt forholde seg til denne. Den er dessuten lik i fred og i allfall første fase av en krisesituasjon.

Gjennom det jeg har nevnt ser vi at Heimevernet kan reagere raskt og være klar til innsats innen meget kort tid. Vi har lokalkunnskap og kjenner hverandre samt har et ledelsesapparat operativt fra starten. Med andre ord, vi er effektive nesten umiddelbart, dette også i situasjoner hvor vi støtter det sivile samfunn i oppgaver som ikke kommer inn under primæroppgavene. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Selvfølgelig har vi også svake sider. Jeg nevner også disse i rask rekkefølge:

  • Vi har liten mobilitet. Dette gjelder både i fred og krisesituasjoner. Heimevernet er en organisasjon som er tiltenkt lokale oppgaver. Vi har derfor liten eller ingen transportkapasitet ut over den enkeltes egne kjøretøyer. Heimevernet er helt og holdent avhengige av rekvirerte kjøretøyer.
  • Vi har i dag store mangler på sambandssiden, og hadde det ikke vært for godt utbygd mobil –og telefonnett ville mange av våre lokale øvelser sannsynligvis ikke kunne gjennomføres. Som jeg sa tidligere venter jeg at dette ganske raskt blir forbedret.
  • Vi har de senere år fått mye og kvalitativt godt materiell, spesielt innen personlig utrustning og bekledning, men vi mangler fortsatt stridsviktig utrustning, og må søke å forbedre denne situasjonen ytterligere.
  • Vi har fortsatt et relativt lavt treningsnivå, og dette må generelt forsøkes hevet. Spesielt bekymrer det som sagt GIHV at vi ikke har tilstrekkelig midler til å øve alle mannskaper årlig.
  • De flest av HV-befalet utdannes gjennom Heimevernets egen kursvirksomhet. Det er selvfølgelig grenser for hva vi har kapasitet til i denne sammenheng, men også for hvor mye det enkelte befal er villig til å bruke av sin fritid til dette. Deler av dette kompenseres, som tidligere nevnt, gjennom den kunnskap og erfaring som de enkelte har fra sin sivile utdanning og sitt daglige virke.

Hvilke oppgaver har så Heimevernet hatt fram til i dag ?

  • Etablere et kuppberedskap
  • sikre nøkkel –og distrikts objekter iht operativ sjefs retningslinjer
  • sikre mobilisering av Forsvarets mobiliseringsenheter
  • overvåke og sikre kommunikasjonslinjer
  • overvåke og melde aktivitet i nære kystfarvann
  • sikre seighet for flystasjoner og kontroll- og varslingsstasjoner
  • støtte norske og allierte styrker etter at innledende mobiliseringsaktivitet er gjennomført.
  • håndtere mindre fiendtlige styrker
  • drive strid på dypet
  • I tillegg til dette skal vi i hht § 13 i Heimevernsloven, i fredstid være en robust og markant faktor i lokalsamfunnet som kan støtte dette i regionale og lokale krisesituasjoner.

Heimevernet er en integrert del av det militære forsvaret og primæroppgavene er selvsagt innsats i krise og krig. Forsvaret må i sin alminnelighet først og fremst konsentrere seg om å være i stand til å løse oppgaver i denne sammenheng.

Det er imidlertid nødvendig å ta inn over seg at det ”tradisjonelle” trusel bildet har endret seg dramatisk. Vi står overfor et variert og langt på vei uforutsigbart trusselbilde som er langt vanskeligere å forholde seg til enn den militære trussel vi sto overfor under den kalde krigen. De såkalte ” assymetriske trusler ” som terroranslag og sabotasje ansees som meget aktuelle, sannsynligvis som spillover fra konflikter utenfor norsk sikkerhetspolitisk interesseområde. Slike situasjoner kan oppstå uten at Norge er direkte truet av klassisk militær intervensjon og vi befinner oss kanskje i den nederste delen av krigsskalaen. Slike situasjoner kan være av en slik art at de vil håndteringsmessig ligge i grenseområdet mellom politiet og Forsvaret.

Sårbarhetsutvalgets innstilling beskriver også en rekke senarier som vil kreve betydelig innsats fra samfunnets side uten at det konkluderes med hvilke aktører eller resurser som vil anvendes eller ansees tjenlige for å håndtere den aktuelle situasjon.

Med sin desentraliserte organisasjon med innsats klare avdelinger over hele landet ned til kommunalt nivå og med sin høye beredskap, 70% av styrken klar til innsats innen 4 timer, vil Heimevernet utgjøre en av samfunnets viktigste ressurser i situasjoner langs hele ressursskalaen. Dette uansett om det dreier seg om operasjoner som ledes av politiet eller andre sivile myndigheter eller operasjoner av et slikt omfang at det ledes av Forsvaret.

I det framtidige trusselbildet vil det være vanskelig å trekke klare grenser mellom situasjoner som krever militær eller ”ikke militær” innsats. Heimevernet må i denne sammenheng betraktes som en samfunnsressurs med stor fleksibilitet, bred kompetanse, høy reaksjonsevne, lokal tilstedeværelse og ikke minst viktig lokalkunnskap. Denne utvidede oppgave for Heimevernet vil, av befolkningen, oppfattes som en riktig og viktig anvendelse av samfunnets militære ressurser. Heimevernet vil bidra til å skape trygghet i by og bygd. Dette vil i et utvidet perspektiv og i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet være et viktig bidrag til forsvarsvilje og oppslutning om Forsvaret i befolkningen.

GIHVs oppdrag er å produsere stridsklare Heimevernsstyrker.

 

Hva ligger så i begrepet ”styrkeproduksjon”? De fleste tenker selvfølgelig på trening og øvelser, men både i dagens situasjon og ikke minst dersom typer og omfang av oppgaver endres og økes er dette bare en del av en helhet. Vedlikehold og utvikling av stridsklare avdelinger innebærer i tillegg til trening og øvelse, rekruttering og utdannelse av befal, utdanning av spesialister, organisering av avdelinger, tilføring av personell, anskaffelse og distribusjon av materiell, kontroll og vedlikehold av utstyr og mye annet. Det er altså ikke bare øvingsvirksomheten ved HV-distriktene i dag som er viktig.

Den minimumsøving jeg mener er nødvendig er 5 døgn pr år for mannskaper, og i tillegg minimum 3 døgn for befalet og spesialister. I tillegg til dette kommer kurs og tilleggsutdanning for den enkelte. En faktor som de færreste er klar over, er at Heimevernet årlig trenger ca 800 personer som er villige til å gjennomføre lederutdanning for deretter å gå inn i lederoppgaver i avsnitts –og områdestrukturen. Dersom HV ikke gis muligheter til å øve tilstrekkelig, og dermed skape forutsetninger for å løse våre oppgaver på en tilfredsstillende måte, vil vi få store problemer med å rekruttere ledere. De mannskaper som frivillig påtar seg lederoppgaver i Heimevernet stiller krav til tilstrekkelig utdannelse og trening for seg selv, sitt befal og sine mannskaper. Dersom ikke disse naturlige betingelser kan innfris er det forståelig at HV-befal ikke finner å kunne ta det personlige ansvar for å lede sine avdelinger i krise og krig.

Heimevernet står og faller med et kompetent korps av frivillige ledere. Uten disse vil HV raskt ”råtne på rot”. Vi må til enhver tid føle at vi lykkes i løsningen av våre oppgaver og være stolte av det vi står for. Dermed blir vi positivt oppfattet så vel i egne rekker som i våre omgivelser. Dette gjør vi i dag, og dette ønsker jeg at vi også skal gjøre i fremtiden.

Hva kan så Forsvarsstudien 2000, Forsvarspolitisk utvalgs innstilling og Sårbarhetsanalysen bety for det fremtidige Heimevernet?

Alle utvalg leverte jo som kjent sine innstillinger med relativt korte mellomrom sist sommer. I tillegg leverte Forsvarssjefen 1. november sin innstilling om den fremtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Denne vil også være av vesentlig betydning for det fremtidige Heimevernet. Jeg vil her berøre en rekke forhold som jeg mener vil ha betydning.

Før jeg starter med dette vil jeg presisere at det er utenkelig at en så kraftig omlegging som den vi nå står overfor i Forsvaret ikke også får betydning også for Heimevernet. Det som blir spørsmålet er hvilke endringer, og om vi er bevisst på konsekvensene og forberedt på alle sider ved disse. Som jeg sa innledningsvis i mitt foredrag er Heimevernet meget sterkt forankret over hele landet. Dette ikke kun gjennom de som i dag er, eller har vært, medlem i Heimevernet, men også gjennom alle de som har fått, eller har sett betydningen av å få støtte fra Heimevernet i diverse typer oppgaver eller aksjoner. Jeg snakker her om regionale og lokale politikere og ledere innenfor alle typer organisasjoner som Heimevernet gjennom mange år har hatt ett godt samarbeid med. Det er tallrike eksempler på at HV-mannskaper i forbindelse med naturkatastrofer, ulykker og ettersøkningsaksjoner har vært sentrale og viktige aktører. Rask ”mobilisering” i lokalmiljøet har gitt hurtig og effektiv hjelp fra villige og engasjerte mannskaper med lokalkunnskap. Videre så ville en rekke idrettsarrangementer ikke vært mulig, i all fall vanskeligere, å gjennomføre uten hjelp fra Heimevernet. Det er altså svært menge som GIHV verken kan, eller vil, gi ordre til, som har meget klare oppfatninger om hva Heimevernet er og bør være, og derfor vil delta i den kommende debatten om Heimevernets fremtid. Allerede nå er det mange som har kontaktet våre sentrale politikere i denne sammenheng, og flere vil det sannsynligvis bli når langtidsproposisjonen om Forsvarets fremtid er klar om 2-3 måneders tid. Dette er krefter som GIHV kun i liten grad har innflytelse over.

La meg da se på enkelte punkter i de nevnte utredninger. Når det gjelder Sårbarhets-utvalgets innstilling kommer jeg ikke til å si mer om denne, dette fordi det på nåværende tidspunkt ikke er besluttet eller diskutert hvilke oppgaver som kan få betydning for HV.

Jeg tror imidlertid at Sårtbarhetsanalysen har pekt på flere problemområder som i fremtiden vil måtte bli håndtert av Heimevernet.

I FS 2000 er det foreslått å redusere Heimevernets krigsstruktur fra dagens måltall på 83000, til ca 60000, Sjø –og Luft heimevern inkludert. Heimevernet struktureres selvfølgelig etter de oppgaver som de operative sjefer mener at Heimevernet skal løse. Det er imidlertid ikke mer enn 5-6 år siden at det ble gjennomført en meget grundig operativ vurdering som dannet grunnlaget for beslutningen om å øke Heimevernet fra ca 60000 mann til dagens krigsstruktur på 83000. Grunnen til at FS 2000 foreslår å redusere Heimevernet til 60000 er ikke en ny operativ vurdering, men hviler på den forutsetning at den økonomiske ramme for det framtidige territorialforsvar inkludert Heimevern skal ligge på dagens budsjettnivå for Heimevernet. Jeg klarer ikke å øve alle mannskaper og befal ihht det jeg mener er et minimum for å opprettholde en rimelig stridsevne, som tidligere nevnt, 5+3 dager. Om dette hadde vært et unntakstilfelle at ett HV-avsnitt eller HV-område måtte kutte årets trening, så kunne vi akseptert dette, men når utviklingen går i rettning av at stadig flere områder enten får utilstrekkelig årlig trening eller ikke blir trenet i hele tatt er dette en situasjon HV ikke kan leve med. Da er det sannsynligvis bedre å ha ett mindre Heimevern som kan trene regelmessig og opprettholde sin troverdighet.

I tillegg til å foreslå Heimevernet redusert med 23000 personell er det i FS 2000 samtidig foreslått at Heimevernet i sterkere grad skal fokuseres på sikring av nøkkelpunkter. Dette tolker jeg dit at større deler av fremtidens Heimevern vil bli benyttet i, eller i tilknytning til, de største sentra i Norge , som enten innen sitt område, eller i tilknytning til sitt område, har de fleste nøkkelpunkter. En slik endring av fokus i bruk av Heimevernet, vil selvfølgelig kunne medføre endringer i den avsnitts –og område strukturen som vi har i dag. Dette kan bety at Heimevernets slagord, HV – over alt – alltid, ikke lenger vil være gyldig. Det kan bli områder i Norge som ikke har en lokal Heimevernsavdeling, med de følger dette måtte få ikke minst i fredstid. Dette betyr at målsetningen om et landsdekkende Heimevern langt på vei forlates med de konsekvenser dette medfører for den operative beredskap og den støtte HV i dag forventes å kunne yte til det sivile samfunn i forbindelse med katastrofesituasjoner og i situasjoner hvor sivile lokale myndigheter trenger et oppegående Heimevern. Det er i denne situasjon nok å vise til Heimevernets betydelige innsats ifm støtte til det lokale politi i en rekke søk- og leteaksjoner inneværende år.

Heimevernet vil bli langt mindre synlig i deler av landet. Jeg er overbevist om at Heimevernets eksistens, tilstedeværelse og synlighet ikke minst gjennom årlig trening og aktiv støtte til lokalsamfunnet vil være en særdeles viktig faktor for opprettholdelse av forsvarsviljen i folket.

 

Det forhold som, til tross for det jeg har sagt til nå, bør vies størst oppmerksomhet er det fremtidige forhold mellom Hæren og Heimevernet. Gjennom FS 2000 går det klart fram at Heimevernet også i fremtiden vil utgjøre den desidert største delen av territorialforsvaret. Heimevernets oppgaver vil i fremtiden, som til nå, inkludere overvåkning av landterritoriet og våre nære kystområder, sikre samfunns viktige funksjoner og installasjoner, sikre forsvarsgrenenes og totalforsvarets mobilisering samt så langt som mulig yte støtte til forsvarsgrenenes operasjoner. Selv om sikringen av forsvarsgrenenes mobilisering blir redusert gjennom sentralisering og redusert størrelse på mobiliseringsforsvaret, vil dette fortsatt være en viktige oppgave. Gjennom redusert størrelse på Hæren må også territorialforsvaret være forberedt på økte oppgaver innen sikring av mottaksflyplasser og mottakshavner for internasjonale forsterkningsstyrker.

I de deler av landet hvor regulære Hæravdelinger ikke blir satt inn, må territorial-forsvaret være tilstrekkelig for å gi ønsket sikring. Gjennom lokal kjennskap og kunnskap, fleksibilitet, tilstrekkelig trening og adekvat utrustning burde alt det jeg her har nevnt være oppgaver som Heimevernet i territorial sammenheng skal kunne løse.

 

 

FSJ har i sitt forslag til ny kommandostruktur foreslått at det opprettes 8 Forsvarsdistrikter. Tanken var at FDIene skulle være fortsettelsen av våre til i dag 14 Territorielle regimenter og 18 HV-distrikter. Det er sikkert akseptabelt, sett fra et operativt synspunkt, å redusere antallet TR fra 14 til 8, men med tanke på HV som styrkeprodusent er det overhode ikke akseptabelt å redusere dagens 18 HV-distrikter til 8. Det vi her må huske er at HV-distriktsstabene er kjerneelementene i HVs styrkeproduksjon. Det er HV-distriktene som planlegger, leder og kontrollerer all årlig trening som foregår i distriktets avsnitter og områder. Det finnes i dag ingen fast heltidsansatt ved HV-avsnitt og HV-områder. Disse er derfor helt avhengige av distriktene ikke bare for å planlegge og gjennomføre de årlige treninger, men også for faglig og administrativ støtte gjennom hele året. Av denne grunn har FSJ akseptert at Heimevernet, i tillegg til de 8 HV-distrikter som vil bli kolokalisert med FDI stabene, ytterligere kan opprette 6 HV-øvingsdistrikter. Sett med GIHVs øyne, vil jeg umiddelbart presisere at når det gjelder HVs styrkeproduksjon er det ikke vesentlige forskjeller mellom et HV-distrikt og et HV-øvingsdistrikt, og begge vil ligge direkte under GIHVs kontroll i denne sammenheng.

Når det gjelder strukturen på våre FDIer og HV-distrikter og den kolokalisering som FSJ her foreslår er jeg både skuffet og overrasket over at vi ikke her tar skrittet fult og gjennomfører en full sammenslåing av disse. Det kan kanskje synes underlig at det er GIHV som foreslår dette, men faktum er at min anbefaling gikk på at disse to burde fult ut intergreres og jeg mener at dette er i tråd med intensjonene i FS 2000 og i tråd med FPUs anbefaling. Den valgte løsning betyr etter GIHVs mening at vi får to kolokaliserte enheter uten en felles sjef. Dette gir uklare kommandoforhold, uklare forvaltnings- og ressurslinjer og det hindrer dessuten en fleksibel utnyttelse av personell ressursene og resultatet blir dermed en unødig dyr og komplisert fredstidsorganisasjon. Slik ordningen synes å bli er det fortsatt uklart for meg hvem som er FDI-sjefens nermeste overordnede i flere sammenhenger.

Det er både ut fra hva jeg tidligere har sagt om HVs territoriale ansvar, det faktum at FDIet og HV-distriktet samlet vil benytte ca ¾ av de totale resurser til HVs styrkeproduksjon og at LDK kun skal ha operative oppgaver naturlig at GIHV er den nermeste overordnede for FDIsjefen i fredstid. Kommandooverføringe av FDI fra GIHV til operativ kommando når situasjonen krever dette synes problemfri.

At den operative sjefen, sjef VPV, evt GIH og andre kan ha direktivrett mot FDIsjefen i operative spørsmål, i sesjoneringssammenheng og evt andre spørsmål tror jeg at vi problemfritt og relativt lett kunne innpasset. En FDI-stab med både operativt og styrkeproduksjonsansvar hvor sjefen som har hatt utdanningsansvaret er den samme som leder avdelingene i krise og krig er udelt positivt og kosteffektivt. Jeg minner for øvrig om at vi allerede har nesten tilsvarende organisering for Stor-Oslo HV-distrikt og for HV-16 i Troms Det er altså med beklagelse jeg ser hvilken organisasjonsform FSJ har valgt i denne sammenheng.

At FSJ søker å legge FDIene til garnisoner eller områder hvor vi allerede har militær aktivitet for derved å redusere antallet forvaltninger er i tråd med intensjonene i FS 2000 og derfor fult forståelig. At vi også må se på de praktiske konsekvenser nå det gjelder øvingsmuligheter, avstander, kommunikasjonsmuligheter og befolkningstetthet er etter min mening innlysende og jeg håper derfor at enkelte endringer fortsatt er mulig å gjøre i denne sammenheng.

Som GIHV er jeg selvfølgelig fornøyd med utviklingen fra FSJs første forslag på 8 HV-distrikter til nå 14 HV-distrikter / øvingsdistrikter. Vi har imidlertid gjennomført en konsekvensanalyse av to sammenslåing av to valgte distrikter. Denne viste at det vi sparte i antallet stillinger ble spist opp av økte reise og transport kostnader. I tillegg kommer alle de faktorer som er vanskelig å prisfastsette, som nærhet, lokal kunnskaper, koordinering, fredsmessig kontrollspenn og lignende. Med en reduksjon fra 18 til 14 HV-distrikter vil det nødvendigvis medføre sammenslåing av flere distrikter. I flere av disse sammenslåingene vil enten den geografiske utstrekningen, kommunikasjonslinjene eller antallet avsnitter og områder være strukket til det maksimale for hva en distrikssjef har muligheten for å kontrollere. Jeg er redd for at reduksjonen av antallet HV-distrikter ikke vil gi vesentlig innsparingseffekt, men påføre dagens HV organisasjon utilsiktede og unødvendige skadevirkninger.

La meg sette fokus på et annet vesentlig forhold, denne gang fra FPUs innstilling. I motsetning til FS 2000 mener FPU at alle skikkede menn skal gjennomføre 1. gangstjeneste. Disse må etter avsluttet tjeneste mobiliseres i en organisasjon for dermed å rettferdiggjøre den innledende tjenesten. For at Forsvaret skal kunne absorbere vernepliktsmassen, mener FPU at dette kan oppnås gjennom å redusere tjenestealderen i Heimevernet fra i dag 44 år, til i fremtiden 34 år. Dette er en reduksjon av vernepliktstiden for den enkelte på 10 år. På denne måten er det mulig å gi plass til alle nyutdannede mannskaper. Ved første øyekast synes dette gunstig gjennom det faktum at Heimevernet får yngre og dermed nyligere utdannede og mer oppdaterte menige i rekkene, og samtidig kanskje øket fysisk yteevne. Begge disse faktorene er muligens riktige, men vi har glemt andre vesentlige og avgjørende faktorer. Dagens ungdom flytter langt mer enn tidligere i forbindelse med utdanning, lengre utdanningstid gir lenrge fritak for årlig militærtjeneste. Dette kan medføre at tiden som aktiv og stabil deltager i Heimevernet kan bli sterkt redusert.

Den kontinuitet- og kompetanse overføring som vi har i Heimevernet i dag kan derfor bli sterkt redusert som et resultat av lavere alder på våre mannskaper. Denne aldersreduksjonen vil også medføre økt hyppighet på våre kursgjennomføringer, fordi det er flere som må gjennom på kortere tid. Det mest bekymringsfulle er dog at vi gjennom redusert alder på mannskapene i Heimevernet vil få langt større vansker med å få frivillige til å ta lederoppgaver, samtidig som tiden til utdanning av de kommende ledere vil bli sterkt redusert. Hvorfor skulle en HV-menig som er ferdig med sin tjeneste om 4-7 år ta belastningen med en lederoppgave og dermed forlenge sin tid i Heimevernet med ca 10-20 år?

Med forslaget fra FPU kan vi i stor grad miste muligheten for å skaffe Heimevernet fremtidige frivillige ledere, noe som i så fall ville bli katastrofalt for Heimevernet.

 

I FS 2000 anbefaler FSJ at Værnes blir Heimevernets fremtidige utdannings –og kompetansesenter. Også i denne sammenheng kreves en politisk beslutning før dette kan gjennomføres. Jeg legger ikke skjul på at det er sterke meninger også i denne saken, både om sammenslåingen generelt og om lokaliseringen.

Forsvarssjefen ønsker av flere grunner at Heimevernet flytter til Værnes og i de fleste sammenhenger synes Værnes vel skikket som et fremtidig Utdannings –og Kompetansesenter for Heimevernet. Jeg er klar over at vi har svært gode fagmiljø ved våre skoler både på Dombås og Torpo, og det er selvfølgelig beklagelig å bryte opp godt fungerende miljøer, men å fortsette å drifte to forholdsvis små miljøer er ikke økonomisk gunstig, og dessuten ligger begge våre skoler slik til at reisetiden i forbindelse med kursavvikling blir for lang. Vår utfordring blir ved en eventuell flytting og bevare og sammenslå de gode miljøer vi har i dag og videreføre dette ved vårt nye kompetansesenter.

Uansett hvor vårt nye utdannings- og skolesenter skal ligge bør dette kommando og styringsmessig gjøres enklest mulig. Egentlig har jeg de samme argumenter i denne sammenheng som for en sammenslått FDI struktur. Om Værnes skulle bli valgt mener jeg at Heimevernet bør ha det totale ansvar både, for skolevirksomheten og den 1. gangstjeneste som skal gjennomføres her. Det blir for meg vanskelig å forstå argumenter som Heimevernet uskikket til å gjennomføre denne aktiviteten, når vi alle er klar over at de offiserer som skal utføre jobben i mange år har vært knyttet til tilsvarende aktivitet i Hæren. Man kan da ikke miste sine tidligere opparbeidede kvaliteter ved å sy et HV merke på skulderen.

Jeg mener også at dersom Værnes blir valgt som vårt nye senter må deler av den aktiviteten som er ved stasjonen i dag flyttes. Eksempelvis er det ikke naturlig at en flyskole ligger ved eller i et HV senter. Ikke tror jeg at det er et slikt miljø kommende piloter finner naturlig å være en del av og dessuten vil dette da føre til at ytterligere en sjef må ha styringslinjer inn til Værnes. Mitt håp er derfor at vi kan gjøre dette enkelt , oversiktlig og fleksibelt.

Jeg tror ikke nødvendigvis at Værnes har kapasitet til å gjennomføre all 1. gangstjeneste som er nødvendig for å tilføre HV tilstrekkelig mengder med nye mannskaper. Dette vil bety at andre garnisoner, eksempelvis Porsanger, også vil måtte gjennomføre slik tjeneste. Det er ikke dermed min mening at GIHV også her skal stå ansvarlig for den fysiske gjennomføringen av den daglige tjeneste på GP. Like naturlig, ut fra et enkelhets prinsipp, som det er at GIHV har det totale ansvar på Værnes mener jeg det er at GIH har dette for en evt HV utdannelse på GP.

Vi i Forsvaret er ofte og med rett kritisert for ikke å ta fulle konsekvenser av våre besluttninger og anbefalinger. Jeg er derfor overrasket og skuffet når jeg nå møter sterk motstand mot å begynne en evalueringsprosess med tanke på hvilke prosesser og beslutninger vi evt må ta , når disse må taes og i hvilke rekkefølge disse evt må taes dersom det blir en politisk beslutning om at HV skal ha Værnes som sitt framtidige senter. Igjen, jeg presiserer at dette ikke er en form for forskuttering av en evt kommende politisk beslutning, men heller et tegn på at vi vil forsøke å gjøre prosessen kortest og raskest mulig etter at en beslutning er tatt.

Jeg går ut fra at de fleste her husker tidligere statsråd Løvers utrulling av Forsvarets sendrektige prosess beskrivelser og den kritikk dette medførte, men å ta skritt for å korte prosessen synes meget vanskelig å få støtte for.

Det er to HV utdannelses steder / skoler jeg ikke har nevnt enda. Dette er Kongsvinger og Alta hvor vi driver vår utdannelse av vårt utskrevete befal, HVUB, og i tilleggfår vi våre Uber til sjøheimevernet utdannet ved BSMA, en ordning vi er meget godt fornøyd med.

Når det gjelder vår HVUB utdannelse i Alta, som fortsatt er inne i en prøve periode, var denne foreslått flyttet til Garnisonen i Porsanger, men det er mange forhold som taler for at denne kanskje bør forbli i Alta. Vi har tidligere forsøkt å drive denne utdannelsen ved GP, med det resultat at vi ikke klarte å rekruttere tilstrekkelig med elever og at denne virksomheten derfor ble nedlagt på GP. Det er helt klart er at vi trenger en utdanningsenhet for befal i Finnmark for gjennom denne å kunne fylle behovet for ledere i Heimevernet i Nord-Troms og Finnmark, noe som de senere år har vist seg meget vanskelig. Gjennom HVUB utdannelsen i Alta har vi også fått en langt større søkermasse enn tidligere fra den samiske befolkningen i Troms og Finmark, noe som vi selvfølgelig er svært glade for. For øvrig er skolen i Alta etter de flestes mening en ubetinget suksess også fordi den er nær knyttet til skolemiljøet i Alta. Jeg vil senere gi Forsvarssjefen en anbefaling i denne sammenheng.

Når det gjelder utdannelsen på Kongsvinger sitter den i dag i kanskje forsvarets mest moderne bygningsmasse. Det er snaut nok at malingen er tørr på veggene når vi begynner å vurdere en flytting av skolen, dette forstår jeg at det reageres sterk på. Denne utdannelsen som mange andre ligger også vel plassert i forholdet til monumenter fra vår tidligere militær historie. Igjen står vi mellom det å få færre enheter og jeg er overbevist om at også Værnes i denne sammenheng vil være meget velegnet. Også i Stjørdal er det meget gode sivile skoletilbud og fritidsmulighetene er mange. Vi må heller ikke glemme at BSIT er foreslått flyttet fra Trondheim og at heller ikke denne landsdelen derfor lenger har noen grunnleggende befalsutdannelse. Spørsmålet blir derfor hvilket argument som blir tillagt vekt, men GIHV vil svært gjerne se at vi får et skolesenter med tyngde og kompetanse, og jeg vil gjerne derfor knytte også HVUB utdannelsen til et slikt senter.

Innledningsvis snakket jeg om Heimevernets del av forsvarsbudsjettet og jeg minner om at vi snakker om de 3,2 % og at det som mangler er 4 promille for å kunne trene hele organisasjonen slik den er i dag. Når vi ser på de muligheter for innsparing som ligger i denne delen av budsjettet, holdt opp mot den store betydning Heimevernet spiller og vil komme til å spille som den alt overveiende del av vårt territorialforsvar, de oppgaver Heimevernet kan bli pålagt som et resultat av Sårbarhetsanalysen, de oppgaver som må løses av HV innen det fremtidige territorialforsvar, og ikke minst som støtte for potensiale allierte forsterkninger og som kanskje den organisasjon som fortsatt vil synliggjøre Forsvaret i hele landet, finner jeg det meget betenkelig dersom Heimevernet blir redusert.

Det er mange som med styrke mener at det ikke er forsvarlig å bryte opp en godt fungerende organisasjon for kanskje i beste fall å oppnå marginale innsparinger. Det blir mange, i tillegg til GIHV, som med spenning vil følge utviklingen for Heimevernet de kommende måneder og som vil arbeide energisk for å opprettholde et troverdig Heimevern som skal bidra til trygghet i landet.

 

Takk for oppmerksomheten.