Skip to content

Mandag 13. januar 2020 foreleste forfatter Tor Bomann-Larsen med foredraget » Haakon VII – en offiser på Norges trone».

Mot slutten av sitt liv hevdet kong Haakon av Norge at han aldri hadde maktet å fullbyrde sitt regentskap uten bakgrunnen som offiser i det danske sjøforsvaret.

Skjønt det i hjemlandet hadde hersket tvil om hvorvidt han noen gang ville kunne føre kommandoen på et eget fartøy.

Hvordan kunne det gå til at en middels talentfull løytnant endte opp som et historisk vellykket statsoverhode i et fremmed land?

Du kan lytte til podcast fra foredraget her.

«Fiende eller forbundsfelle?» 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2018

Frode Færøy, (Dr.philos) førsteamanuensis ved Norges Hjemmefrontmuseum

Foto: OMS

I en lengre rapport fra 1948 om sitt motstandsarbeid under okkupasjonen kom Jens Chr. Hauge inn på hjemmefrontledelsens forhold til den kommunistiske motstandsbevegelsen. Hauge hevdet her at kommunistene over lengre tid førte en politisk kamp mot «hjemmefronten, dens ledere og organisasjoner» som til sine tider «overskygget» striden mot den tyske okkupasjonsmakten. En nærmest diametralt motsatt påstand var fire år tidligere blitt fremsatt av Peder Furubotn, generalsekretær for Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de facto leder for den kommunistiske motstandsbevegelsen. I en artikkel, som både ble publisert i undergrunnsavisen «Friheten» og den svenske kommunistavisen «Ny Dag», uttalte Furubotn at hjemmefrontledelsen hadde innført «politisk unntagelsestilstand» og «organiserte hviskekampanjer» for å drive kommunistene ut av de nasjonale motstandsorganisasjonene.

En rekke andre brev og rapporter fra 1942 og frem til våren 1945 befester inntrykket av to rivaliserende hjemmefront-fraksjoner som ikke bare søkte sammen for å bekjempe den felles fienden, men som også konkurrerte om både posisjoner innenfor den organiserte motstandsbevegelsen og om innflytelse over den antinazistiske opinionen i Norge.

Hva var grunnlaget for disse motsetningene, og hvor dypt stakk spenningene mellom den autoritative borgerlige og sosialdemokratiske hjemmefrontalliansen på den ene siden, og den opposisjonelle og NKP-dominerte fraksjonen på den andre?

Debatten om politisk overvåking

Min sterke interesse for den norske motstandskampen med dens konstellasjoner og fraksjoner fikk nye impulser under den til tider så intense samfunnsdebatten på 1980- og 1990-tallet om etterkrigsårenes politiske overvåkning av kommunister og andre venstreradikale strømninger.

Dette ordskiftet, som særlig dreide seg om overvåkningens opprinnelse, karakter og årsaker, ble beskrevet, analysert og forklart i den kalde krigens kontekst, og diskursen fremstod således ganske så løsrevet fra okkupasjonstidens og mellomkrigsårenes erfaringer (Lund-kommisjonens manglende referanser til krigsårene).

Etter mitt skjønn manglet denne debatten en sterkere betoning av de kontinuitetsbærende linjer fra disse to forutgående periodene. Som den unge historikeren jeg da var, antok jeg at et utvidet kronologisk perspektiv – som også åpnet for mer sekundære årsaksforklaringer, vil kunne gi rom for en bredere innsikt om det ideologiske og det mer politisk kulturbetingede grunnlaget for den norske antikommunismen.

Det er ikke vanskelig å projisere flere trekk ved det indre fiendebildet vi gjenkjenner fra etterkrigstiden tilbake til okkupasjonsårene og de negative relasjonene som utviklet seg mellom ledende og opposisjonelle aktører innenfor den norske motstandsfronten.

Forestillinger om farene som det totalitære sovjetregimet representere for den nasjonale suvereniteten og det norske demokratiske politiske systemet (i en ikke alt for fjern etterkrigstid), gjorde seg også gjeldende blant enkelte av ute- og hjemmefrontens aktører. Det samme kan sies om de norske kommunistenes tradisjonelle politiske og institusjonelle bånd til Sovjetsamveldet.

Frykten for at de norske kommunistene i en krigs- eller alvorlig krisesituasjon ville undergrave sentrale samfunnsinstitusjoner, finner og sine parallelliteter fra krigsårene gjennom angsten for kommunistisk infiltrasjon av de sentrale hjemmefrontorganisasjonene.

Også uroen for at den kommunistiske motstandsbevegelsen skulle vinne et større feste innenfor deler av den motstandsinnstilte opinionen – og hindre en koordinert og samlet ledelse av motstandskampen, lar seg assosiere med norske myndigheters engstelse for at en venstreradikal opposisjon skulle stikke kjepper i hjulene for en sterkere vestvendt forsvars- og sikkerhetspolitisk alliansetilknytning.

Det var denne oppfatningen om at forskningen på norske myndigheters fordekte kamp mot de venstreradikale kreftene under den kalde krigen, ikke hadde den tilstrekkelige empiriske forankringen – eller det nødvendige komparative sideblikket til okkupasjonsårenes motstandskamp, som ga meg ideen til denne forskningsstudien.

Problemstillinger og avgrensninger

Intensjonen med denne avhandlingen var ikke å skrive en monografi om den kommunistiske motstandsbevegelsen, men snarere å analysere kommunistenes aktørrolle gjennom en rekke nasjonale og allierte aktørers prospekter og strategier for å støtte og utvikle den norske frihetskampen.

I stedet har jeg forsøkt å belyse hjemmefrontledelsens og eksilmyndighetens forhold til kommunistene. Formålet har vært å analysere de ideologiske, politiske og militære beveggrunner for de autoritative motstandskreftenes gjennomgående avvisende holdning til et mer overordnet samarbeid med Norges Kommunistiske Parti (NKP) og de deler av motstandsbevegelsen som utgikk fra dette partiet. Undersøkelsen favner også det konfliktfylte forholdet mellom de to ideologiske hovedretningene i den norske arbeiderbevegelsen (DNA og NKP) og motstanden som utgikk fra fagbevegelsen.

Men jeg har ikke bare vært opptatt av å dissekere konfliktlinjene mellom hjemmefrontledelsen og eksilmyndighetene på den ene siden, og den kommunistiske motstandsbevegelsen på den andre. Slik tittelen på denne avhandlingen antyder, har jeg også søkt å kartlegge graden av motstandspolitisk samspill, organisatorisk integrasjon og dialog.

Likevel er det først og fremst inntrykkene av kommunistenes autonomi og «utenforskap» fra den øvrige hjemmefronten, samt NKPs manglende evne og vilje til innordning/tilpasning til den norske motstandskampens strategier, retningslinjer og organisasjonsformer som formidles i eldre og nyere sammenfatninger. I mindre grad er vi blitt forelagt andre mer komplementære forklaringer på de autoritative motstandskreftenes motforestillinger mot å trekke kommunistene med i ledelsen for så vel den sivile som militære motstanden.

Noen komplementære problemstillinger:

Hang noe av motviljen mot kommunistene igjen fra 1920-og 1930-årenes klassekamp og revolusjonsfrykt, forble NKP brennmerket etter sin opptreden under det politiske trykket fra Hitler-Stalinpakten og hindret virkelig, slik det er blitt hevdet, kommunistenes illegale arbeidsmetoder og manglende «security» etableringen av et mer tillitsfullt samarbeid med de ledende hjemmefrontorganisasjonene?

Eller skyldtes den manglende tilliten først og fremst NKPs aktivistiske krigspropaganda og den krasse kritikken som partiet rettet mot de mer «ansvarlige» motstandskreftene de to siste okkupasjonsårene?

I hvilken grad reflekterte denne motviljen mer etterkrigsperspektiver fra aktører som fryktet for de politiske konsekvensene ved en større prosovjetisk oppslutning i befolkningen, eller ønsket å demme opp for fremgangen til et kommunistisk parti som kunne tenkes å utfordre det sosialdemokratiske hegemoniet i arbeiderbevegelsen?

Og hvor reell og sannferdig var hjemmefrontledelsens egen forklaring på hvorfor den ikke kunne imøtekomme NKPs krav om representasjon i ledelsen?

De viktigste spørsmålene, slik jeg vurderer det, dreier seg imidlertid om retningslinjene for den norske motstandskampen. Hvor viktig var de motstandspolitiske skillelinjene kontra de organisatoriske og operative utfordringene, eller det vi andre ord kan betegne som kommando og kontroll-faktorene?

Hva forteller primærkildene?Metodikk og empirisk tilnærming

De overordnede problemstillingene som jeg har reist i denne avhandlingen er induktive, og de har således ikke karakter av være hypoteser skal falsifiseres eller verifiseres. De søker mot de politiske, organisatoriske og operative årsakene til at de norske eksil- og hjemmefrontorganene foretrakk å holde en armlengdes avstand til den kommunistiske motstandsbevegelsen med tanke på inngåelsen av et tettere samarbeid på overordnet nivå.

Til grunn for disse undersøkelsene har jeg valgt mer indirekte innfallsvinkel, enn denne tematikken strengt tatt skulle tilsi. Formålet med dette brede fokuset på motstandsbevegelsen og autoritative aktørenes motstandspolitikk, har vært å vise hvordan eksilmyndighetenes og hjemmefrontorganenes svært restriktive holdninger til væpnede aksjonsformer (mot okkupasjonsmakten i ventetiden), gjennomgikk betydelige endringene, og at disse bare i sekundær grad var influert av kommunistene. Dernest har jeg ønsket å fremheve den pådriverrollen som allierte myndigheter utøvde på norsk myndigheter gjennom de britiske og amerikanske spesialtjenesters ambisjoner om å kunne benytte av norske motstandsorganisasjoner (herunder også kommunistiske sabotasjegrupper), som ledd i sin asymmetriske krigføring.(Selv om denne første hoveddelen i større grad fremstår som en sammenstillende beretning, enn en besvarelse av de foreliggende problemstillinger, mener jeg at den gjennom sitt fokus på de autoritative aktørenes motstandspolitiske posisjoner tilfører avhandlingen en formålstjenlig empirisk kontekst).

På samme måte som jeg har drøftet den britiske og amerikanske innflytelse og påvirkning på de norske eksil- og hjemmefrontorganers motstandspolitikk, har jeg også forsøkt å gi en fremstilling av Sovjetunionens grensesnitt mot den norske motstandskampen. Hva angår sovjetiske partiorganers og spesialtjenesters forbindelser med NKPs sentralledelse, har jeg ikke kunne lodde særlig dypt eller bredt. Fra vinteren 1942 frem til våren 1945 er det heller ikke fra andre undersøkelser blitt påvist synlige spor av direktiver (i form av korrespondanse eller personlige møter) fra Komintern eller andre sovjetiske partiinstanser i arkivene etter NKP-ledelsen i Norge. Med for partiets sabotasjeleder Asbjørn Sunde, synes det heller ikke å ha eksistert tilsvarende kontakt mellom de sovjetiske etterretnings- og spesialtjenester og NKPs underlagte motstandsorganisasjoner.

Hva angår Asbjørn Sunde, er det grunn til å understreke hans virke som operatør og leder for det NKVD-styrte sabotasjeapparatet i Norge (fra våren 1940) og funksjonen som NKPs sabotasjeleder (fra høsten 1942) ikke på noe tidspunkt var fullt ut kompatible. Dobbeltrollen representerte et problem for så vel partiledelsen som Sunde, og det endte i skisma i mars/april 1944. At sovjetiske myndigheter i denne perioden ikke søkte å utøve direkte innflytelse på utformingen NKPs motstandspolitikk, var selvsagt ikke ensbetydende med at sovjetiske myndigheter stilte seg helt likelydig til den norske motstandskampen (Ref. sovjetisk radiopropaganda), Men det innebar at sovjetiske myndigheter verken så seg tjent med noen direkte politisk eller militær involvering.

Jeg har funnet også det formålstjenlig å gi en relativt utførlig fremstilling av NKPs sivile og militære motstand, som ikke bare avgrenser seg til de rent ideologiske og motstandspolitiske aspektene, men som også behandler NKPs organisasjoner og de rent operative sidene ved deres undergrunnsvirksomhet. Hensikten har vært å påvise omfanget av partiets involvering i de enkelte sektorer av motstandskampen og forbindelseslinjene mellom den kommunistiske motstandsbevegelsen og de sentrale hjemmefrontorganisasjonene. Et annet forhold av betydning for denne vektleggingen har vært fraværet av en større forskningsbasert og analytisk monografi om NKPs organisasjoner og virksomhet under okkupasjonsårene. Riktignok foreligger det flere trykte avhandlinger og populærvitenskapelige verk samt enkelte upubliserte studier som innenfor sine tematiske felt representer verdifulle bidrag til denne delen av NKPs historie. Men det gjenstår mange hvite felter, og 70 år etter krigen mangler vi fortsatt et standardverk om NKP og den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Både datidens motstandsaktører (politikere og hjemmefrontledere) og historikere har avgitt ulike forklaringer på denne marginaliseringen av kommunistene. De mer samtidige vurderingene av kommunistene finner vi i rapporter til norske myndigheter i Sverige og Storbritannia, i korrespondansen mellom ulike instanser på hjemme- og utefront, samt i brev og notater som utgikk fra en rekke forskjellige norske og allierte aktører på utefronten. Her dominerer de negative vurderingene. Kommunistene karakteriseres som «uansvarlige» og «illojale organisasjoner» eller «aktivistene», «ekstremistene» og «rabulistene» reflekterer disse fiendebildene.

Jeg har undersøkt i hvilken grad kommunistene på et mer tradisjonelt ideologisk og antikommunistisk grunnlag ble betraktet som suspekt del av motstandsbevegelsen som burde isoleres og motarbeides, uten hensyn til deres faktiske motstandspolitiske plattform, og uavhengig om deler av den kommunistiske motstandsbevegelsen utførte nyttige og relevante oppdrag for andre ikke-kommunistiske organisasjoner. Jeg har også sett på argumentasjonen fra dem som tok til orde for å foreta en nærmere kartlegging av kommunistenes motstandsarbeid i Norge, og de uttalte hensyn som lå bak norske myndigheters registrering av NKPs medlemmer og sympatisører innenfor det norske flyktningsamfunnet i Sverige (allerede høsten 1942).

Underveis har jeg særlig opptatt av kommando- og kontrolldimensjonens betydning for de autoritative hjemmefrontorganenes relasjoner til den kommunistiske motstandsbevegelsen. For det dreide seg ikke bare om passiv motstand eller aktiv motstand, om hvilke aksjonsformer som skulle kunne anvendes innenfor de ulike strids- og frigjøringsscenariene, eller hvilke operative forutsetninger som skulle ligge til grunn for iverksettelse av en sabotasjekrig. For det underliggende og helst essensielle spørsmålet var: Hvem og hvilke instanser skulle lede og føre kontroll med underliggende motstandskreftene på vegne av allierte og norske myndigheter.

Arbeiderbevegelsen i en særstilling

Av de organisasjoner, institusjoner og sektorer som inngår i denne relasjonsstudien, har jeg funnet det påkrevet å vie arbeiderbevegelsen og det ambivalente forholdet mellom sosialdemokrater og kommunister ekstra plass og oppmerksomhet. Der er flere grunner jeg har valgt å behandle dette feltet av okkupasjonshistorien som en egen og mer separat del av avhandlingen.

For det første, fremstod arbeiderbevegelsen som en egen sosial og motstandspolitisk arena for holdningskampen med særlig innretning mot den nazifiserte fagbevegelsen. Fra årsskiftet 1941/42 og frem til frigjøringen i mai 1945 stod denne delen av holdningskampen under ledelse av «Det faglige utvalg», som var LOs illegale sentralledelse. Selv om utvalget formelt var underlagt den sivile hjemmefrontledelsen og tidvis stod under en viss innflytelse fra en engere krets DNA-folk, fungerte utvalget i realiteten som en autonom overordnet ledelse for hele arbeiderbevegelsens holdningskamp.

For det andre, hadde de to ideologiske hovedretningene i arbeiderbevegelsen (sosialdemokratene og kommunistene) et felles politisk, organisatorisk, sosialt og kulturelt opphav som skrev seg tilbake til fremveksten av arbeiderbevegelsen på slutten av 1800-tallet.

For det tredje, hadde forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister – på tross av dette symbiotiske politiske og sosiokulturelle felleskapet – mer eller mindre vært mer fylt av rivalisering og konflikter enn av dialog og samarbeid i hele perioden fra partisplittelsen i 1923 og frem til 9. april.

For det fjerde, bar de sosialdemokratiske hjemmefrontledernes forhold til kommunistene preg av sterk mistillit gjennom hele okkupasjonen. Dette til tross for at DNAs og NKPs fagforeningsledere tidlig hadde innledet et uformelt samarbeid for å isolere de NS-vennlige kreftene i fagbevegelsen og motstå nye nazifiseringsfremstøt fra NS-regimet. Et topptungt utvalg av fagforeningsledere fra de to arbeiderpartiene var også blitt enige om (sommeren 1941) og opprette felles illegale organer for fagbevegelsen, som skulle tre i funksjon fra det øyeblikk den forventede nazifiseringen av LO var et faktum.

Og for det femte, var NKP og de kommunistiske motstandslederne helt ubeskrevne for de borgerlige hjemmefrontlederne. Det var de sosialdemokratiske hjemmefront- og eksillederne som hadde kunnskaper om kommunistpartiet og dets ledere. Det var også disse som (gjennom sine personlige nettverk) først fikk føling med de kommunistiske motstandskreftene og som derfor på et langt tidligere tidspunkt enn borgerlige hjemmefrontledere og byråkrater fikk mer inngående kjennskap til NKPs motstandspolitiske agenda.

NKPs krigspolitikk sett i lys av de motstandspolitiske forskjellene

Hva så med motstandspolitiske divergensene mellom regjeringen, dens fagmyndigheter og de autoritative hjemmefrontorganisasjonene på den ene siden, og NKP på den andre. Hvor store og fundamentale var disse forskjellene?

Frem til våren 1943 hadde de med politisk betonte manifestene og strategidokumentene som utgikk fra NKPs sentralledelse, primært vært myntet på en begrenset krets av kadre innenfor eget parti, og dernest, men da i en langt mer moderert og tilpasset form, regjeringen og kretser som partiledelsen antok stod i forbindelse med norske myndigheter.

Foruten sin ambisiøse mål for motstanden, men målbar disse  skriftene også et ønske om å utvikle en tettere politisk interaksjon mellom den sivile og militære motstanden, og mellom asymmetriske frihetskampen i det tysk-okkuperte Norge og den konvensjonelle krigføringen utenfor.

Den sivile motstanden

Men la oss starte med den sivile motstandssektoren. Hva skilte den kommunistiske motstandspolitikken fra den holdningskampen som de sivile hjemmefrontlederne forfektet? Om vi tar utgangspunkt i perioden fra 1942 og frem til våren, er det særlig to ting vi kan bite oss merke i.

Den største og mest iøynefallende forskjellen var det overordnede motstandspolitiske perspektivet. Den sivile motstanden burde ikke avgrenses til en kamp mot nazifiseringen av det norske samfunnets institusjoner og organisasjoner, men den måtte utvikles slik at den også fikk brodd den tyske okkupasjonsmakten. I dette lå først og fremst et ønske om å hindre tysk utnyttelse av norsk arbeidskraft til alle former for produksjon som kunne betraktes som et håndslag til Tysklands evne til å føre krig, samt dernest å undergrave det tyske okkupasjonsregimets forvaltning og virksomhet i Norge på andre og mer intrikate måter.

På det organisatoriske området agiterte kommunistene for å utvikle sentrale, regionale og lokale organer på tvers av yrker og samfunnslag som forutsatte en langt tettere og dypere organisering av motstanden enn det de sivile hjemmefronthjemmefrontlederne fant hensiktsmessig og tilrådelig.

Våren 1942 forsøkte kommunistene uten synderlig hell, men med betinget støtte fra den daværende illegale LO-ledelsen, å spre faglige paroler til de fagorganiserte som oppfordret til boikott av alt «tyskerarbeid». Imidlertid ble denne linjen prompte imøtegått av DNAs illegale sentralledelse som hevdet at disse bestrebelsene representerte en uansvarlig og aktivistisk linje (Fri Fagbevegelse).

Noen måneder senere (i september 1942) fikk imidlertid KK og den samme DNA-ledelsen den illegale fagbevegelsen med seg på å innlede en kontingentstreik for å diskreditere lederne av det nazifiserte LO. For det illegale faglige utvalget, som i utgangspunktet ikke hadde ivret for en slik aksjon, endte det hele med en heller ydmykende retrett da tyskerne truet med henrettelser av lokale tillitsvalgte.

Det er liten tvil om at demoraliserende utfallet av kontingentstreiken i vesentlig grad bidro til å svekke innstillingen blant fagforeningsledere til nye aksjoner mot okkupasjonsregimets regulering av arbeidskraft for tyske krigsformål.

Etter Quislings kunngjøring av «Loven om nasjonal arbeidsinnsats» i februar 1943 tok de sivile hjemmefrontlederne et skritt i retning av NKPs linje mot NS-regimets arbeidskraftmobilisering. Men det var først et år senere at hjemmefrontledelsen viste seg villig til å ta tyren ved hornene da den blåste i luren mot registreringstiltakene som NS-regimet iverksatte for innrullering av tre hele årsklasser til Arbeidstjenesten.

Kampen mot AT våren 1944 ble også fulgt opp med proklamasjon som for førte gang bekjentgjorde eksistensen av en sentralledelse for den sivile motstand. I tillegg kom iverksettelsen av rekke administrative og motstandspolitiske instrukser til KKs lokale organisasjonsledd for å utvikle og styrke den sivile motstanden ute i distriktene. Fra å være et overordnet kontaktledd for de sentrale yrkesgruppene og de lokale sivile kontaktpunktene, antok KK-sekretariatet karakter til å bli en mer fullverdig generalstab.

Den militære motstanden

På det militære området mente kommunistene at motstandsbevegelsen måtte ta sikte på å innlede en væpnet frigjøringskrig. Men dette forutsatte både et nært samarbeid andre sentrale hjemmefrontorganisasjoner, omfattende våpenhjelp fra allierte myndigheter, samt betydelig oppslutning innenfor de fleste samfunnslag og grupper i befolkningen. Det var således et langsiktig perspektiv på motstandskampen.

Hva angikk NKPs egne kadre, måtte partiet tilkjempe seg enn sentral rolle i arbeidet for å utvikle motstanden en slik retning. Men partisankrigen ville forutsatte en større tilslutning fra andre deler av hjemmefronten, det var ikke en krig kommunistene kunne utløse på egenhånd.

Selv om holdningskampen mot okkupasjonsregimet var selve bindevevet i den norske hjemmefronten, måtte det viktigste siktemålet med motstanden i Norge likevel være å svekke okkupasjonsmaktens økonomiske og industrielle utnyttelse av Norge, og slik også ramme den tyske krigsmakten. For å oppnå en slik effekt mente partiledelsen at motstandsbevegelsen måtte ty til sabotasje som sitt fremste virkemiddel.

Men hva la egentlig NKP og partilederen Peder Furubotn i begrepet sabotasje? Innenfor fremstillinger av motstandskampen har den norske sabotasjediskursen vært ensbetydende med utøvelse av voldsmakt. Men i sin opprinnelige form hadde sabotasjebegrepet et ikke-voldelig innhold. Sabotasje kunne like gjerne utføres av arbeidere og bedriftsledere uten voldsbruk gjennom forstyrrelser og forsinkelser av produksjonen i langt mer stillferdige og kamuflerte former (enn sprengningsanslag med væpnede sabotører). Og om arbeiderne forlot sine tyskeranlegg og dro hjem for å søke seg annet arbeid, ville det selvsagt utgjøre en demonstrativ og risikabel aksjonsform, men like fullt uten bruk vold.

Våren 1942 synes åpenbart Furubotn å ha hatt stor tro på at slike ikke-voldelige aksjonsformer skulle kunne utløses i bredere skala i bedrifter og anleggsplasser. Disse forhåpningene viste seg snart urealistiske. Dersom det hadde lyktes å utløse dem blant de fagorganiserte arbeiderne, er ikke vanskelige å tenke seg at denne ikke-voldelige sabotasjen ville hatt større effekt enn det noen fåtallige sabotører kunne klare med sprengstoff. Men frykten for at det tyske okkupasjonsregimet ville knekke slike streike- og boikott-aksjoner gjennom nye massehenrettelser og arrestasjoner, var åpenbart for stor, også blant NHMs egne tilhengere.

Sabotasje som politisk virkemiddel

Hva angår den militære frihetskampen, er det viktig å merke seg at NKPs programmatiske mål om trinnvis å utvikle den norske motstanden til en væpnet folkekrig mot okkupasjonsmakten aldri ble distribuert til noen større krets av lesere gjennom partiets undergrunnsaviser. Partiets daværende hovedorgan «Friheten» hadde så sent som våren 1943 tatt sterk avstand fra attentater mot representanter for okkupasjonsregimets politiorganer fordi dette i neste omgang ville ramme motstandsbevegelsen i langt større grad enn okkupasjonsregimet.

Likevel var det nettopp et slikt attentat som i august 1942 fikk norske hjemmefront- og eksilorganer til å rette søkelyset den kommunistiske motstanden. Aksjonen mot Statspolitiets kontorer i Henrik Ibsens gate, som Osvald-gruppa utførte, skjedde før Asbjørn Sunde etter påtrykk fra Furubotn påtok seg rollen som leder for partiets sabotasjeapparat, og den hadde neppe blitt godkjent av NKPs sentralledelse.

Sprengningen var foranlediget av to vidt forskjellige oppdrag som Sunde hadde fått Politigruppas leder, Asbjørn Bryhn. Ettersom NKP-ledelsen ikke var ansvarlig for denne aksjonen, og denne type aksjonsformer heller ikke inngikk i partiets daværende retningslinjer, ble kommunistene påført et motstandspolisk ekstremiststempel som baserte seg på en rekke overdrivelser og feilslutninger (Ref. sammenlikninger med Kretsens partisanbrev).

Hva angikk NKPs propaganda for en aktivisering av motstanden, inntraff et større omslag sommeren 1943. Denne omleggingen var del av en overordnet strategi for å øke oppslutning om partiets krigspolitikk. NKP-ledelsen søkte nå å profilere seg som en selvstendig fraksjon av hjemmefronten en mere offensiv motstandspolitikk.

Disse endringene ga seg utslag i en mer aktivistisk retorikk i partiets aviser, og i fornyede anstrengelser på å utvikle partiets sabotasjeapparat, som var blitt avbrutt av arrestasjoner senhøsten 1942. Fra sensommeren utførte partiets sabotasjeorganisasjon (les Osvald-gruppa) flere anslag mot jernbanelinjer og kraftledninger.

Med dette anså ikke lenger NKP primært sabotasjen som et økonomisk og militært virkemiddel, men vel så mye et politisk verktøy. Kommunistene antok at sabotasjehandlinger ville kunne bidra til økt oppslutning om partiets krigspolitikk og i neste omgang utvikle den norske motstanden i retning av en mer total krig mot okkupasjonsregimet. Vi kan derfor si at NKPs propaganda og sabotasjepolitikk stod i et symbiotisk forhold til hverandre. Men partiledelsen argumenterte også for at en slik aktivisering av motstanden ville styrke den pågående holdningskampen, som langt flere enn kommunistene mente var havnet i en bakevje.

Hjemmefrontlederne går inn for en viss aktivisering

Noen måneder etter denne radikaliseringen, inntraff det også merkbare endringer i de autoritative hjemmefrontorganenes forhold til bruken av sabotasjevåpenet og synet på involvering av hjemlige motstandsgrupper som del av de allierte stormaktenes asymmetriske krigføring.

I et brev til statsministeren (15. november 1943) gjorde den sivile og militære hjemmefrontledelsen det klart at den nå var innstilt på å godta slik krigføring, som også omfattet hjemlige motstandsgrupper, så sant de var godkjent av allierte og norske myndigheter og hadde en rasjonell militær begrunnelse som gjorde dem regningssvarende i forhold til tyske represalier.

I mars 1944 hadde Milorgs leder Jens Chr. Hauge gått et skritt videre og fått norske militære myndigheter med seg på at organisasjonen skulle forberede seg på væpnede aksjoner – for både å kunne støtte den sivile motstanden (likvidasjoner og politisk sabotasje) og utføre sprengstoffsabotasje mot industrielle produksjonsanlegg, forsyningslagre og kommunikasjonsmidler.

I mai samme år oversendte SL en oversikt (datert 9. mai til Militærkontoret i Stockholm) over prioriterte industrimål til norske myndigheter og meddelte at Milorg var rede til å igangsette industrisabotasje. Med dette signaliserte også Milorg-ledelsen at den ikke bare ønsket å bistå innsendte spesialoperasjoner, men også ønsket å inneha langt mer operativ rolle i forhold til utvelgelse, planlegging og gjennomføring av slike aksjoner.

Selv om Milorg inntil videre manglet både alliert autorisasjon som kapasitet til å iverksette en slik krigføring, var SLs de prinsipielle motforestillinger mot deltakelse mer eller mindre overvunnet.

Det er også grunn til å feste seg ved Milorg-ledelsens begrunnelser for en slik aktivisering. Behovet for å svekke den tyske krigsmaktens militære potens så vel i Norge som på de større frontavsnitt ble selvsagt understreket. Et annet og nesten like viktig argument var behovet for å støtte oppunder den sivile motstanden. Men det var også to andre grunner.

Den første av dem, ønsket om å gi milorg-jegernes en viss kamptrening, lar jeg ligge. Men det siste argumentet (som Hauge formulerte) nødvendigheten av å styrke milorg-mannskapenes disiplin og moral – med særlig ettertrykk på moral i betydningen kampmoral, kan vi godt dvele litt ved. For akkurat på dette punktet synes ikke Hauge å ha vært så langt unna kommunistenes postulat om at sabotasjehandlinger kunne utløse ny og økt kampvilje i befolkningen.

Fra forsommeren 1944 eksisterte det ikke lenger noen grunnleggende uenighet om innholdet i hjemmefrontens militære verktøykasse. Likeledes delte den sivile hjemmefrontledelsen kommunistenes oppfatning om at den brede motstanden burde utvides og at kampen mot okkupasjonsregimets arbeidskraftreguleringer følgelig måtte trappes opp.

De motstandspolitiske forskjellene mellom de autoritative hjemmefrontkreftene og NKP hadde ikke på noe tidspunkt vært mindre. Årsakene til at hjemmefrontledelsen ville holde kommunistene på en armlengdes avstand, lå derfor ikke primært på et politisk eller ideologisk plan.

NKPs ønske om representasjon i den sivile og militære hjemmefrontledelsen

Som jeg allerede har antydet tok NKP-ledelsen flere initiativ for å utvikle et mer formalisert og institusjonelt samarbeid med andre sentrale motstandsaktører på et overordnet nasjonalt nivå. I 1942 og 1943(og godt forut for kampanjen for Frihetsrådet våren 1944) søkte partiet ved flere anledninger å tilskynde en slik utvikling gjennom brev og samtaler med representanter for hjemme- og utefronten. Partiet mottok aldri noen offisielle eller skriftlige svar fra norske utemyndigheter eller sentrale hjemmefrontorganer.

Imidlertid synes det klart at slike problemstillinger ble drøftet på mer uformelt grunnlag med representanter for den militære hjemmefrontledelsen sommeren/høsten 1942 da NKPs militære leder, Ragnar Nordli, forhandlet med Knut Møyen og Jens Chr. Hauge om sammenslåing av partiets militære grupper med Milorg, og dernest et drøyt år senere da NKP-lederne Ørnulf Egge og Roald Halvorsen møtte to fremtredende sivile hjemmefrontledere Tor Skjønsberg og Aage Biering.

Etter møtet med kommunistene i slutten av oktober 1943 ble spørsmålet om NKP-representasjon luftet med en rekke andre sentrale hjemmefrontledere. Intensjonen med sonderingene til Skjønsberg og Biring var utvilsomt å ansvarliggjøre kommunistene og forhindre en ytterligere aktivistisk utglidning fra dem. Men noen videre dialog omkring denne strategien synes ikke å ha forekommet ettersom forslaget om å slippe til NKP strandet på bastante motforestillinger fra DNAs representanter i den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

Dette vetoet må vi først og fremst tilskrive det tradisjonelle fiendskapet og fortsatt pågående konkurranseforholdet mellom de to ideologiske retningene i arbeiderbevegelsen. At NKP ble avskåret fra representasjon i den norske motstandsbevegelsens sivile og militære lederorganer høsten 1943, skyldtes ikke primært partiets motstandspolitikk, men var snarere et utslag av den tradisjonelle maktkampen mellom sosialdemokrater og kommunister innenfor arbeiderbevegelsen.

Dette representasjonsspørsmålet må på sett og vis ha fremstått som en gordisk knute. Hvordan skulle kommunistene tøyles når de ikke kunne tas inn i varmen? Pengeoverføringer og uformelle samarbeidsordninger innenfor avgrensede sektorer av motstandsbevegelsen kunne kanskje ha hatt en viss effekt. Men da pressestøtten til NKPs illegale aviser stoppet opp ved utgangen av 1943, på grunn av arrestasjoner innenfor presseledelsen, fantes det åpenbart ikke mange strenger å spille på med tanke på å kunne føre en mer konstruktiv motstandspolitisk dialog med kommunistene.

I utgangspunktet ønsket ikke hjemmefrontlederne noen uavhengige og konkurrerende fraksjoner, og fremfor alt ingen organisert opposisjon som kunne så tvil om ledelsens konstitusjonelle og demokratiske program. Men det fikk de tilgangs da NKP i februar 1944 fremmet anklager om feighet og udugelighet og autoritære etterkrigsplaner. Om tanken på å ta kommunistene inn i ledelsen hadde fortont seg som en problematisk men mulig løsning høsten 1943, var en slik opsjon helt utenkelig noen måneder senere.

Selv om hjemmefrontlederne lyktes med å ta brodden ut av kommunistenes kampanje for et norsk frihetsråd (etter mønster fra Danmark) med sin radiokringkastede og regjeringsstøttede proklamasjon til befolkningen i mai 1944, svarte kommunistene med å kreve representasjon i den nå bekjentgjorte ledelsen. NKPs krav og appeller om representasjon i den nasjonale ledelsen for den nasjonale motstandsbevegelsen vedvarte frem til våren 1945.

*   * *

NKPs krav om deltakelse i hjemmefrontledelsen kom også opp på et møte i Stockholm som de to statsrådene Trygve Lie og Terje Wold avholdt med en delegasjon fra hjemmefrontledelsen i begynnelsen av november 1944. I protokollen fra dette møtet gjengis HLs offisielle begrunnelse for avvisningen av representasjonskravet.

Her heter det: «Ingen er hittil kommet inn i Hjemmefrontens ledelse som representant for et bestemt politisk parti, og det er ingen grunn til å bryte med de prinsipper som hittil er fulgt ved å sette det kommunistiske parti i en særstilling».

Hvorvidt NKP hadde kommet i noen politisk særstilling med ett eller to medlemmer i hjemmefrontledelsen, kan imidlertid diskuteres. For den illegale ledelsen i DNA hadde fra juni 1942 vært representert med de fire representantene Halvard Lange, Eugen Johannessen, Frank Hansen og Arnfinn Vik, hvorav de tre siste frem til september 1940 hadde bekledd vervene som henholdsvis leder, nestleder og sekretær for Oslo Arbeiderparti.

Komplementære problemstillinger

Jeg skal prøve å sammenfatte mine analyser og konklusjoner i noen enkeltstående momenter:

De hjemlige motstandsledernes politiske førkrigspreferanser later bare i mindre grad til å ha influert på innstillingen til kommunistene som deltakere i den norske motstandskampen, (i hvert fall om vi avgrenser oss til perioden forut for september 1939 og frem til 9. april). Generelt synes de borgerlige hjemmefrontaktørene å ha vært lite opptatt av kommunistenes revolusjonære fortid og tidligere klassekampretorikk, selv om vi også her finner enkelte innslag av tradisjonell antikommunisme.

Hva angikk DNAs ledere, som for en stor del selv hadde vært overbeviste marxist-leninister, lå heller ikke hunden begravet her. Sosialdemokratenes sterke mistro til kommunistene dreide ikke primært om NKPs politiske visjoner eller politiske program, men snarere om erfaringsgrunnlaget som DNAs politiske og faglige tillitsvalgte hadde høstet gjennom mellomkrigstidens brytninger med kommunistpartiets ledere om hegemoniet i arbeiderbevegelsen.

NKPs politikk i tidsrommet som lå mellom utbruddet av verdenskrigen og det tyske overfallet på Norge, bidro imidlertid til en ny og forsterket stigmatisering. Forsvaret av den sovjetiske aggresjonspolitikken mot Finland gjorde partiet forhatt. Likevel var det ikke NKPs politikk i denne perioden, men snarere partiets opptreden de første seks månedene etter 9. april som representerte største «historiske» omdømmeproblemet.

DNAs motstandsledere synes særlig å ha festet seg ved kommunistenes dedikerte deltakelse i fagopposisjonen sommeren 1940 hvis politikk ble ansett å ha foranlediget til det tysk-dikterte lederskiftet i LO i slutten av september samme år. Det er liten tvil om at den sosialdemokratiske forbitrelsen over kommunistenes ønske om å underminere oppslutningen om den daværende LO-ledelsen, (og åpne LO-apparatet for tillitsvalgte med en mer NS-vennlig innstiling,) la nye stener til byrde for det svært anstrengte forholdet mellom norske sosialdemokrater og kommunister.

Heller ikke innenfor borgerlige hjemmefrontkretser kan NKPs utilslørte politiske og konstitusjonelle angrep på regjeringen og Stortinget etter 9. april, samt partiets påfølgende agitasjon for en fredsavtale med Tyskland, ha gått under radaren. Isolert sett er det imidlertid lite som tyder på at NKPs mindre flatterende opptreden i 1940 la noen større hindringer i veien å oppnå kontakt med borgerlige motstandsfolk, verve nye medlemmer til sine illegale organisasjoner, eller for den slags skyld å rekruttere nye kadre fra DNAs ungdomsbevegelse.

Blant borgerlige hjemmefrontaktører er det også vanskelig å se at NKPs tradisjonelle politiske og organisatoriske bånd til Sovjetunionen i noen større grad influerte på holdningene til den kommunistiske motstandsbevegelsen. De sosialdemokratiske hjemmefrontledernes aversjoner mot kommunistenes bindinger til Sovjet bunnet ikke i tradisjonell russerfrykt, men må snarere tilskrives NKPs instrumentelle rolle som Komintern-organ og NKP-kadrenes blinde lojalitet til sovjetiske partinstanser.

Hos politikere og byråkrater på utefronten synes imidlertid vurderingene av kommunistenes undergrunnsvirksomhet å ha hatt sterkere koblinger til engstelsen for sovjetisk ekspansjonisme. I London-regjeringen og blant ledende sosialdemokratiske statsråder var russerfrykten så vidt påtakelig at den ble registrert og kommentert på alliert hold. Men denne uroen for en sterkere sovjetisk involvering i den pågående motstandskampen i Norge ble neppe utslagsgivende for hjemmefrontorganenes avgrensninger til den kommunistiske motstandsbevegelsen.

Det mer klassiske spion- og femtekolonne-stempelet som kommunistene allerede var blitt påført (av norske politiske institusjoner og presseorganer) gjennom sin prosovjetiske opptreden høsten 1939 og vinteren 1940, finner vi også enkelte spor av innenfor motstandsbevegelsen under okkupasjonen. Men slike forestillinger synes likevel ikke å ha hatt noen fremtredende plass innenfor den sivile og militære hjemmefrontledelsen.

De borgerlige hjemmefrontlederne ville gjerne bidra til utformingen av et politisk fellesprogram som kunne bli utgangspunkt for politisk konsens om de økonomiske og sosiale gjenreisningsoppgavene for etterkrigstiden. Men de fleste av dem synes å ha vært lite opptatt av det parlamentariske og partipolitiske grunnlaget for denne politikken. Borgerlige hjemmefrontledere later i sin alminnelighet heller ikke til å ha vært synderlig bekymret for at de første stortingsvalgene etter frigjøringen kunne bane vei for et stort eller mellomstort prorussisk arbeiderparti

For DNAs politiske og faglige ledere representerte krigssårene en forlengelse av partiets kamp for å bekjempe og isolere NKP. Men DNA-ledernes uro for utviklingen av det innbyrdes styrkeforholdet mellom de to partiene etter okkupasjonen dreide seg i vesentlig grad om hegemoniet i arbeiderbevegelsen og om maktposisjoner innenfor fagbevegelsen. Usikkerheten forbundet med oppslutningen om DNA andre innenrikspolitiske arenaer etter frigjøringen handlet i første rekke om konkurransen med de borgerlige partiene.

Flere sentrale hjemmefrontaktører (Hauge og Gjelsvik) har i senere fremstillinger hevdet at kommunistenes angivelig manglende omtanke for sikkerheten, både i den daglige utøvelsen av sin egen virksomhet – og i forhold til deres forbindelser med andre hjemmefrontorganisasjoner, i vesentlig grad bidro til å innskrenke de autoritative hjemmefrontkreftenes vilje til å samarbeide med kommunistene.

Det er riktig at sikkerhetsvurderinger var et tungtveiende aspekt ved utførelsen av det individuelle og kollektive motstandsarbeidet. Det er heller ingen tvil om at større anslag mot bestemte organisasjoner (f.eks. arrestasjonene innenfor Milorg i Oslo vinteren og sommeren 1943 i forhold til SLs samarbeid med NKPs militære representanter) eller sektorer av motstandsbevegelsen (Pressekrakket) la hindringer i veien for videre interaksjon og trolig bidro til større skepsis vis-a-vis kommunistene. Med et mulig unntak for Milorgs-ledelsen høsten 1943 og NKPs representasjon i FU vinteren 1944, er det imidlertid lite tyder på at hensynet til sikkerheten var utslagsgivende for de autoritative hjemmefront-organisasjonenes vegring mot å trekke kommunistene med i ledelsen.Riktignok berøres sikkerhetsspørsmålet i hjemmefrontledelsens argumentasjon mot frihetsrådet (som NKP agiterte for våren 1944). Men de sikkerhetsmessige innvendingene var sekundære i forhold til andre organisatoriske og operative aspekter ved dette forslaget, og de rettet seg utelukkende mot den organisasjonsmodellen som Frihetsrådet representerte – ikke mot den kommunistiske motstandsbevegelsen som sådan.

Avslutning

Kort oppsummert viser denne avhandlingen at de autoritative eksil- og hjemmefrontorganenes problematiske forhold til kommunistene ikke først og fremst handlet om relevante eller irrelevante strategier for motstanden i Norge, men snarere dreide seg om kontroll og ledelse av den hjemlige motstandsbevegelsen.

Vi kan godt si at Hjemmefrontledelsens konflikter med den kommunistiske motstandsbevegelsen bar preg å være «en krig i krigen», i hvert fall om vi legger de mest turbulente vinter- og vårmånedene av 1944 til grunn.

Men om vi ser kampen mot okkupasjonsregimet i et mer vidstrakt og kronologisk perspektiv og trekker linjene frem til frigjøringen i mai 1945, fremsto ikke kommunistene som noen «fiende» i ordets egentlige betydning, men mer som «brysom alliert».

I løpet av ettervinteren og våren 1945 synes engstelsen seg for at kommunistene ville legge kjelker i veien for en bredere oppslutning om hjemmefrontledelsens paroler, å ha fortatt seg merkbart. Innenfor hjemmefrontledelsen eller regjeringen hersket det heller ikke noen større tvil om at NKP stilte seg bak frihetskampens overordnede mål om konstitusjonell og politisk restaurasjon av det norske førkrigssamfunnet.

Med sine organisasjoner disponerte kommunistene et sett med ressurser som både den sivile og militære hjemmefront-ledelsen ønsket å kunne trekke visse veksler på. Og gjennom sitt samarbeid med kommunistene på lavere nivå kunne den konsoliderte hjemmefrontledelsen, foruten å føre et visst tilsyn med kommunistene, også høste enkelte verdifulle synergier i den siste fasen av motstandskampen.

Takk for oppmerksomheten!

Mandag 9.oktober 2017, gjestet mag. art. Odd Gunnar Skagestad Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer». Et høyst aktuelt tema i dagens spente geopolitiske sikkerhetssituasjon.

Om foredragsholderen:

Odd Gunnar Skagestad – som i høst er bokaktuell med ‘Fra Lenin til Putin – Hundre år som rystet verden’ – har over 40 års fartstid i norsk utenrikstjeneste, herunder 7 år i Sovjetunionen/Russland. Du kan lese mer om ham her. Se også hans publiseringer på minerva.no: Odd Gunnar Skagestad (f. 1944) er en aktiv skribent og samfunnsdebattant, og har tidligere hatt artikler i bl.a. Samtiden, Nytt Norsk Tidsskrift og Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift.

Presentasjonsfilen finner du her: russland-foredrag-oms-skagestad.

Odd Gunnar Skagestad. Foto: OMS

Oslo Militære Samfund 9. oktober 2017: 

Formann, generaler og admiraler, mine damer og herrer!

 FLAK  1  – FORSIDE

 TITTEL:

«Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer»

 

  • La meg begynne med et berømt sitat av den russiske diplomat og dikter Fjodor Tjuttsjev som levde for 200 år siden: «Russland kan ikke forstås – Russland må man bare tro på!»
  • Tjuttsjev siteres til stadighet den dag i dag. Men for oss nordmenn er Russland, i kraft av dets størrelse, geografiske naboskap og turbulente historie, noe som vi bare forsøke å forstå.  I Norges forhold til omverdenen er Russland en konstant variabel, med et skiftende, men alltid betydningsfullt innhold.  Vi må uopphørlig forsøke å forstå dets diplomatiske manøvreringer, dets militære kapasiteter, prioriteringer og hensikter, samt hvilke motiver – situasjonsbetingede eller langsiktige – som driver dets lederskap.
  • For å forstå et land og dets nåtid, må vi kjenne dets fortid – landets historie.
  • For å forstå dagens Russland – forstå hva Putin og hans regime står for, er det nødvendig å kjenne forhistorien.
  • Russlands historie handler fremfor alt om makt – om hva mennesker gjør med makten og hva makten gjør med menneskene. Russlands historie er også en fortelling om definisjonsmakt – makten til å bestemme hva som er riktig og hva som er galt, hva som er sant og hva som er usant…  Makten til å tolke fortiden og derigjennom styre samtiden og nåtiden.
  • La oss gå 100 år tilbake i tid: Lenins statskupp 7. november 1917 – den såkalte Oktoberrevolusjonen.

FLAK  2  –  DEN RØDE PLASS,  LENIN-MAUSOLEET

  • Her ser vi Lenins mausoleum på Den Røde Plass i Moskva.
  • Mellom mausoleet og Kreml-muren ligger en rekke æresgraver. Her ligger også den amerikanske journalisten og kommunisten John Reed, berømt for sine øyenvitneskildringer fra november 1917, senere utgitt i bokform: «Ti dager som rystet verden».
  • Om vi skal oppsummere Russlands rolle i verdenshistorien siden den gang, vil jeg si at det har vært «Hundre år som rystet verden».
  • Men Russlands historie begynte ikke med Lenins etablering av sovjetstaten:
  • I november i fjor avduket Putin – med hele den russiske makteliten tilstede – en gigantisk (17 m høy) statue i Moskva av fyrst Vladimir den Store – den brutale skikkelsen som for over tusen år siden hersket over Kiev og Novgorod, men som i år 988 lot seg døpe og innførte kristendommen til det som senere skulle bli Russland.

FLAK  3  –  VLADIMIR DEN STORE 

  • «Vladimir den Store la det moralske fundamentet som våre liv er basert på», sa Putin, som dermed – sammen med kirken – nå var i ferd med å omskrive Russlands historie.
  • Men her snakker vi om forhistorien: Middelalderens Russland var ikke en samlet statsdannelse, men en rekke større eller mindre øst-slaviske fyrstedømmer.  Disse hadde det til felles at de omkring år 1240 ble erobret, rasert og undertrykket av det mongolske og senere tatariske imperiet – en situasjon som vedvarte i flere hundre år.
  • Det moderne Russland vokste gradvis frem fra 1460-tallet, da storfyrst Ivan III (Russlands «Harald Hårfagre») med utgangspunkt i Moskva begynte å utvide sitt rike og underlegge seg sine naboområder.

FLAK  4  –  IVAN III

  • Men Ivan III var ikke bare en verdslig imperiebygger – han la også grunnlaget for den historiske misjon som Russland har tiltatt seg på det åndelige/religiøse plan:
  • Da Ivan kom til makten, hadde en historisk katastrofe nettopp rammet Europa og hele kristenheten: Det østromerske keiserriket hadde gått til grunne, ved de ottomanske tyrkernes erobring av Konstantinopel i 1453.
  • Ivan III, som giftet seg med niesen av den siste østromerske (bysantinske) keiseren, så seg selv som arvtager til dette riket, og utropte Moskva til «Det Tredje Roma» og hele kristenhetens sentrum.
  • Ivan III overtok også riksvåpenet fra keiseren i Konstantinopel – dobbeltørnen, som fortsatt i dag er Russlands riksvåpen.

  FLAK  5  –  RIKSVÅPENET – DEN TO-HODEDE ØRNEN

  • Den religiøse misjon: Her ser vi Russlands riksvåpen med landets skytshelgen St.Georg i våpenskjoldet i midten (også Moskvas byvåpen).  Georg som dreper dragen er selve symbolet på det godes seier over det onde.
  • Dermed hadde Ivan III og hans etterkommere gitt seg selv og Russland en historisk misjon, og etter hvert rykke opp fra «storfyrste» til «keiser» – på russisk «tsar».
  • Ivan IIIs erobringskriger i øst, vest, nord og syd innvarslet en prosess som skulle vare helt frem til vår tid – maktbruk for å underlegge seg stadig nye landområder og undertrykke stadig flere folkegrupper.
  • Ivan III og hans etterfølgere etablerte det største sammenhengende imperium verden har sett: Gjennom de neste 400 år økte Russlands landområde med over 60 tusen km2 – dvs tilsv. Nederland og Belgia til sammen – i gjennomsnitt pr. år.
  • Russlands posisjon i verden er basert på bruk av MAKT. Det gjaldt under tsarriket, i sovjetperioden og det er tilfellet mht. dagens Russland.
  • Spørsmålet om hvem som har makt gjennomsyrer russisk tenkemåte og samfunnsliv på alle nivåer – på det mellommenneskelige plan så vel som på det politiske plan.
  • Jeg nevner et eksempel på hvordan dette har formet russisk tenkemåte:
  • Da jeg var Norges generalkonsul i Murmansk for et par og tyve år siden hadde jeg en gang besøk av Stortingets Justiskomite, og arrangerte et møte med Guvernøren. Dennes budskap var kort og godt som følger:  Russland behøver og vil alltid behøve en TSAR.  Stillingsbetegnelsen kan det være det samme med – det være seg storfyrste, imperator, generalsekretær eller president – men det må være en Fører med MAKT, dvs. en tsar.
  • Og det er nettopp i forhold til begrepet MAKT at russerne opp gjennom historien har målt og bedømt sine ledere:
  • Slik så en fører med makt ut – så lenge det varte:

 

FLAK  6:   Tsar Nikolaj II evnet ikke å bruke eller holde fast på den makten som han hadde arvet, derfor ble og blir han mindre respektert (selv om han nå er blitt helgenerklært og rehabilitert).

FLAK  7:  Lenin evnet både å gripe og bruke makten – hensynsløst og nådeløst – noe som avtvang enorm respekt og beundring.

FLAK  8:   Stalin tok opp arven etter Lenin – blir i dag beundret for sin evne og vilje til makt.

FLAK  9:  Gorbatsjov ble beundret i Vesten på grunn av sin reformpolitikk og humane fremtoning.   Men Gorbatsjov var ingen tsar.  I Russland blir han derfor dypt foraktet som mannen som hadde makt men ikke var istand til å bruke den da det gjaldt.

FLAK  10:  Jeltsin viste at han evnet å bruke makt da det gjaldt, og blir respektert for det – selv om han ikke maktet å hamle opp med et Parlament som motsatte seg hans politiske veivalg.

FLAK  11:  Putin har ifølge russiske meningsmålinger gjennom en årrekke hatt en popularitetsoppslutning på stabilt over 80 prosent.  Dette er først og fremst fordi han har makt og viser at han har evne og vilje til å bruke makten.  Derfor blir han beundret og respektert av den jevne russer.

På dette bildet ser vi Putin i august i år på fisketur i Sibir.  Dette er alfa-hannen og macho-mannen Putin:  Bar overkropp med svulmende muskler, og halskjede med gullkors.  Her lader han opp med sikte på neste års presidentvalg – som han utvilsomt akter å vinne.

FLAK  12  –  LJUBJANKA

  • Hvor kommer Putin fra? Han kommer blant annet fra denne bygningen – Ljubjanka i Moskva, hovedkvarteret for Russlands sikkehetspoliti, landets hemmelige tjenester og tilholdsted for noen av de verste bødler i landets historie.
  • I min bok «Fra Lenin til Putin» (som kom på markedet i dag) beskriver jeg forholdsvis inngående mitt møte og samtale med daværende FSB-direktør Putin 27. april 1999 og ikke minst mine inntrykk av denne personen: Mannen som få måneder senere skulle innta plassen på toppen av landets kommandohøyder.  Hvordan dette møtet forløp, vil her være en digresjon.
  • Mer interessant er det å merke seg at 1990-tallet ble AVVIKETS DECENNIUM og MULIGHETENES TIDSVINDU i Russlands historie. Det var et tiår da MAKTENS BUD ble utfordret som aldri før i Russlands historie (med mulig unntak av sommeren 1917).
  • Det var et tidsvindu som ble lukket nyttårsaften 1999 da Jeltsin brått annonserte sin avgang og Vladimir Putin overtok statsroret.
  • Under Putin er Russland nå tilbake i noe som ligner landets tradisjonelle normalsituasjon.
  • Som franskmennene sier: – «Plus ça change, le plus c’est la même chose» – altså: – «Jo mer som forandres, desto mer forblir det det samme».
  • Men ikke helt – derfor noen ord om Putinismen:
  • Her ser vi forsiden av tidsskriftet The Economist november 2016 – en spesialutgave som handler om :

FLAK  13  –  VLADIMIR PUTIN og PUTINISMEN

  • Hva er «Putinismen» for noe? Mitt korte svar er at Putinismen er Russlands nåværende statsideologi:
  • Russlands statsideologi (statsdoktrine) i det 21. århundre er sammensatt av ulike elementer som må forstås på bakgrunn av landets fortid – dets historie.

FLAK  14  –  STATSIDEOLOGI

  • Sovjetunionen var en sosialistisk stat. Denne statens legitimitet var basert på den marxistisk-leninistiske ideologi (visjonen om bygging av det klasseløse kommunistiske fremtids-samfunn).
  • Da Sovjetunionen brøt sammen, stod det nye Russland uten en klart definert statsideologi (statsdoktrine).

 

DERMED MELDTE SPØRSMÅLENE SEG:

  • Hva var landets politiske systems innhold og berettigelse (dets ‘raison d’être’?). Hvordan skulle det nye regime begrunne sin legitimitet – utenriks og hjemlig – og hvilken politikk skulle det føre – sosialt og økonomisk?
  • 1990-tallet var avvikets decennium i russisk historie. Det var tiåret da alt syntes mulig.
  • For mange var svaret et fremtidsrettet ønske om tilnærming til Vesten – å innføre en vestlig-inspirert samfunnsmodell: Menneskerettigheter, rettssikkerhet, ytringsfrihet, markedsøkonomi og demokrati.
  • Da Putin kom til makten, skulle han søke svarene i Russlands fortid – både den fjerne og den nære.

 

FLAK  15  –  PUTIN-RUSSLANDS STATSIDEOLOGI

  • Kan kort sammenfattes i to punkter, henholdsvis innenriks og utenriks.
  • Innenriks:
  • ‘Maktvertikalen’, dvs. den sterke sentralmakten med en sterk leder (en «tsar») på toppen.
  • ‘Tradisjonelle verdier’: Verdikonservatisme med moralske dyder og familieverdier og ikke minst:  Dyrkelse av fortiden, med tre-enigheten:  ortodoksi, enevelde, nasjonal karakter (som også hadde vært tsarens valgspråk).
  • Det nærmest uoversettelige begrepet ‘Passionarnost’ (syntese av selvoppofrelse, disiplin, lojalitet, tapperhet) – I Putins vokabular nærmest innbegrepet av den russiske nasjonalkarakter
  • Utenriks:
  • ‘Geopolitikk’ – som ikke det mange tror det er (et jålete populæruttrykk for storpolitikk), men: En kvasi-vitenskap som betyr legitimering av maktbruk inkludert territoriale utvidelser på andre staters bekostning (beslektet med Nazi-Tysklands «Lebensraum»-ideologi, null-sum-tenkning, forestillingen om at makt=rett).
  • ‘Eurasianisme’: Forestillingen om at landets fremtid ligger sammen med Asia – ikke med den angivelig moralsk fordervede Vesten (jfr. ‘Strategisk partnerskap’ med Kina).

 

  • Vi snakker altså om en statsideologi med rot i tradisjonell russisk forestillingsverden, med elementer som følgende:
  • Maktens bud: For russere flest, er makt = rett, og forestillingen om at dette er tingenes naturlige tilstand.
  • Politikk, forretninger, mellom-menneskelige relasjoner (og diplomati) et nullsum-spill:  Det som den ene parten vinner, vil den andre parten tape.
  • ‘Den enes brød er den annens død’.
  • ‘Vinn-vinn- situasjon’ en fremmed tanke.
  • Russerne vant til å bli systematisk lurt og undertrykket – iallfall av sine egne herskere. Og lederne har på sin side alltid vært flinke til å legge skylden på omverdenen, som følgelig betraktes med mistro.
  • Lover, rettsregler og domstoler har aldri vært etablert for å ivareta borgernes rettigheter, men for å legitimere myndighetenes vilkårlige overgrep mot innbyggerne.
  • Aksepten av makt som erstatning for rett, og denne mistroen overfor andres (spesielt Vestens) hensikter – inngår i en farlig kombinasjon med forestillingen om Russlands særstilling i forhold til omverdenen og landets historiske misjon som kristenhetens åndelige ledestjerne.
  • I denne forestillingsverdenen står Russland for DET GODE i motsetning til DET ONDE prinsipp, jfr. symbolikken med St.Georg som dreper dragen –  (FLAK  5).
  • Det er i dette perspektivet vi må forstå hvorfor og hvordan Putin bruker den russisk-ortodokse kirke for å legitimere sin makt (mens kirken tilsvarende benytter sin særstilling i forhold til staten for å befeste sin posisjon):
  • Her ser vi Putin sammen med den russisk-ortodokse kirkens overhode Patriark Kirill:

 

FLAK  16  –  PUTIN OG PATRIARK KIRILL

  • Putin går her inn i en lang russisk herskertradisjon…
  • Dette fordi forestillingen om at makt = rett ikke er nok. Makten må legitimeres eller forankres i ett eller annet, helst i noen «høyere prinsipper».
  • Putin opererer med et glansbilde av sovjetperioden: Han har sagt at Sovjetunionens sammenbrudd var det 20. århundres største geopolitiske katastrofe.  Men Putin har også sagt at Lenins kupp i 1917 var en kriminell handling, og han tror neppe på noen kommunistisk ideologi for å legitimere sin makt.
  • I stedet har han søkt tilbake til røttene – til de lange linjene i russisk historie.
  • Når det gjelder betoningen av tradisjonelle verdier, kommer den ortodokse kirke inn som nasjonal identitetsmarkør. Forestillingen om det russiske folks historiske misjon og særlige overlegne kvaliteter, både genetisk og på det åndelige plan – at russerne står for edlere verdier enn det materialistiske og moralsk fordervede Vesten.  Dette er en fortelling som har appell og vekker gjenklang hos Putins hjemmepublikum.
  • En digresjon for å illustrere den ortodokse kirkes symbolbetydning som bærer av og gjenreiser av den nasjonale kontinuitet – etter det avbrekket som skjedde under sovjetperioden:

 

FLAK  17  –  KRISTUS FRELSEREN-KATEDRALEN

  • Bygget 1839-83.  Sprengt på ordre av Stalin og jevnet med jorden i 1931. Skulle erstattes med en ny bygning (Sovjetenes palass) på 415 meter (verdens høyeste) med en 70 meter høy Lenin-statue på toppen.  Men det skjedde ikke.  Pga dårlige grunnforhold ble det i stedet anlagt et enormt friluftsbad (1960).   Gjenreist under Jeltsin-epoken (1995-99).  Verdens høyeste russisk-ortodokse katedral med 103 meter.
  • Moskvas hoved-katedral – det er hit Putin kommer for å be i all offentlighet og dermed markere sin samhørighet med kirken og de verdier den står for.
  • Putins utenrikspolitiske prosjekt: Å gjenreise det russiske imperiet – som maktfaktor i verdenspolitikken, særlig innenfor  «tradisjonelle russiske interesseområder» slik det var under Sovjetimperiet og Tsarriket.  Hans politiske forbilde – som enehersker og imperiebygger:  Jekaterina II, keiserinnen som på 1700-tallet erobret Ukraina inkludert Krim fra tyrkerne, som slukte mesteparten av Polen og som satte Russland på verdenskartet som stormakt av første rang.
  • «Håndgripelig» eksempel på den samlende symbolikken i arven fra Jekaterina II. Den lille silkesløyfen med sorte og oransje striper –  båndet fra St.Georg-ordenen, som Jekaterina innstiftet.  Et bånd som i den offisielle propagandaen binder alle russere (innenfor og utenfor Russlands grenser) sammen i et patriotisk fellesskap:

 

FLAK  18  –  BÅNDET FRA ST. GEORG-ORDENEN

  • En liten digresjon: Selv var jeg i Moskva senest i går (for 4. gang på 6 uker), og kunne nok en gang ved selvsyn observere hvordan denne sløyfen spesielt henges opp i bussene – ved inngangsdøren, ved frontruten eller ved siden av sjåføren.

 

  • Tilbake til «dagens Russland»: Har alltid vært et korrupt samfunn, hvor menneskerettigheter og ytringsfrihet står svakt.  Så også under Putin (jfr. stengingen av Amnesty i Moskva 2. november 2016).  Men Putin er populær, fordi han er Føreren – han har makt og han bruker makten besluttsomt.
  • Putin har også vært heldig: Russisk økonomi har nytt godt av høye eksportinntekter.  I de 11 årene 1998-2008, med ekstremt høye råvarepriser, rant pengene inn.  Dette medførte øket levestandard for folk flest.  Dette er folk takknemlige for – en takknemlighet som kommer Føreren til gode.
  • Baksiden av dette bildet var riktignok en enorm sløsing: I stedet for å benytte de gode årene til å modernisere staten og dens økonomi, skjedde det en kraftig økning i statsutgiftene:  Mellom 2005 og 2015 økte statskontrollerte bedrifter og statlige utgifters andel av BNP fra 35 til 70 prosent.
  • Putins popularitet må også forstås på bakgrunn av at hans regime er langt mindre brutalt enn i sovjetperioden. Så lenge man er lojale og føyelige, har folk flest det rimelig bra i dagens Russland – iallfall materielt sett bedre enn i noen annen tidligere epoke i landets historie.  Det er ikke lenger slik at staten tar livet av millioner på millioner av landets borgere i slaveleirer og masseutrenskninger.
  • Kontrasten til den staten som i forrige århundre tok livet av 66 millioner av landets egne innbyggere, er åpenbar.
  • Men brutalt nok: Se kronikk i Aftenposten 7.1.2017.  (Arkadij Babtsjenko).

 

FLAK  19  –  LIV  OG  DØD  I  PUTINS  RUSSLAND

  • Gravejournalisten Anna Politkovskaja, KGB/FSB-avhopperen Aleksandr Litvinenko, MR-aktivisten Natalia Estemirova, MR-advokaten Sergej Magnitskij, opposisjonspolitikerne Boris Nemtsov og Denis Voronenkov – Hva har disse til felles?:
  • (1) At de kritiserte Putin, og (2) at de ble drept.

 

FLAK  20  –  LIV OG DØD…

  • Hvem blir nestemann? Noen tipper korrupsjonsbekjemperen og organisatoren av protestdemonstrasjoner, Putins argeste kritiker Aleksej Naval’nyj):  Han er fremdeles i live, men blir til stadighet trakassert og fengslet (senest i forrige uke).
  • Samtidig som Putin slår ned på hjemlige motstandere har han styrket sin stilling på hjemmebane ved å føre en aggressiv utenrikspolitikk. På samme måte som under sovjetstyret har Putin-regimet skapt et fiendebilde av Vesten.  Dette ved å piske opp stemningen gjennom løgnpropaganda, som f.eks. myten om at Vesten unyttet Russlands svakhet på 1990-tallet og brøt avtaler som ble inngått etter Sovjetunionens fall.
  • Særlig ille: Militære angrep mot naboland og anneksjon av nabolands territorier.  Putins bruk av militære maktmidler for å tvinge andre i kne begynte med Tsjetsjenia i 1999:

 

FLAK  21  – TSJETSJENIA

FLAK  22  –  GEORGIA  I  2008

FLAK  23  –  KRIM-HALVØYA  MARS 2014

FLAK  24  –  ØST-UKRAINA, DE  SISTE TRE ÅRENE

  • Både mht. Tsjetsjenia, Georgia, Krim og mht den krigen som foregår i Øst-Ukraina, har Putin lykkes i å vinne propagandakrigen og definisjonsmakten – ikke bare på hjemmebane, men langt på vei også på vestlig kommentatorhold og vestlig opinion. Dere kjenner kanskje uttrykket som man stundom hører, at (vi må) «Forstå Russlands legitime interesser?»  (eller endog «…Russlands legitime geopolitiske interesser»)?
  • På det neste flaket ser vi Russlands (foreløpig) eneste hangarskip, bilde tatt i det østlige Middelhav for et års tid siden:

 

FLAK  25  –  ADMIRAL  KUZNETSOV

  • Hangarskipet «Admiral Kuznetsov» – hvorfor vise dette? (1) Her er det på vei til Syria for å spre død og ødeleggelse oktober 2016,  (2) Viser Russlands vilje til å projisere makt – sjømakt – globalt, og (3) Viser samtidig hvor ynkelig de er utstyrt:  Dekket formet som et spretthopp.  Ombord er kampfly av typen Sukhoj-33 (Flanker-D) og MiG-29K.  Kan ikke ta av med full bombelast – da faller de i sjøen. (Til sammenligning:  USA har 10 atomdrevne hangarskip av Nimitz-klassen)
  • Men: Russland utøver et aktivt, fremoverlent og effektivt diplomati.
  • På dette punkt har Putin lært av sine sovjetiske forgjengere: Det var Lenin som innførte uttrykket «nyttige idioter» om folk i Vesten som ikke var kommunister, men som villig vekk slukte hans løgnpropaganda og formidlet den videre.
  • Neste flak – presidentene Putin og Trump – har jeg kalt «Good Vibrations…?», med et stort spørsmålstegn etter.

 

FLAK  26  –  «GOOD VIBRATIONS»  –  ?

  • Ingen av disse to er idioter (det være seg nyttige eller unyttige), men la oss ta ad notam at Russlands politiske påvirkningsindustri har et format og et perspektiv som omfatter alle nivåer i Vestens beslutningssystemer. fjorårets hacking-skandale mot USAs presidentvalg.
  • Vi har her å gjøre med et sentralt element i Putins såkalte «hybrid-krig», hvor det er satt inn en hel armé av propagandister, des-informanter, hackere, nett-troll m.v.
  • Spesialitet: Falske nyheter.  Gjerne iblandet fakta og halvsannheter.
  • Som det fremgår av statusrapportene fra PST og E-tjenesten primo februar i år, er denne virksomheten også en av de viktigste truslene mot vårt eget land.
  • Denne virksomheten er grundig dokumentert (jfr den finske gravejournalisten Jessikka Aros avsløringer, Kjell Dragnes’ artikkel i «Norges Forsvar» høsten 2016, samt Dagbladets reportasje «Her er Putins trollfabrikk» 3. april 2015.
  • Her ser vi bildet av hovedkvarteret for Putins hær av profesjonelle nettroll – Ul. Savusjkina 55 i St.Petersburg. («Til leie»):

 

FLAK  27  –  PUTINS  «TROLLFABRIKK»

  • Historien gjentar seg: Ex-KGB-mannen Putin har i løpet av de siste vel 17 årene vist at han sier hva han mener og gjør som han sier.  Men Putin har også lært seg den gamle russiske leksen at rå maktbruk i kombinasjon med systematisk løgn lønner seg.
  • Dagens Russland er muligens en mer uberegnelig og farligere aktør på den internasjonale arenaen enn hva Sovjetunionen var i Den Kalde Krigens og «terrorbalansens» dager. Dette så meget mer som Russland samtidig gjennomfører en storstilet militær opprustning, hvor spesielt Arktis (eller det vi nordmenn kaller «nordområdene») er utpekt til det viktigste strategiske satsingsområdet.  (Jeg minner også om den nylig avholdte kjempemessige «Øvelse Zapad-17» mot Østersjø-området).
  • I tillegg vet vi at Russland har et digert arsenal med atomvåpen – noe som gjør Russland til en formidabel militærmakt og som i seg selv innebærer en trusel mot omverdenen.
  • Russland er verdens overlegent største land i utstrekning – 17 mill. kvkm over hele 9 (tidligere 11) tidssoner. Men bortsett fra på det militære området er landet kun en annenrangs stormakt, som vi kan se av flg. tabeller over folketall og bruttonasjonalprodukt:

 

FLAK  28  –  FOLKETALL:  RUSSLAND NR. 9

FLAK  29  –  BNP:  RUSSLAND NR. 11

  • Etter de økonomiske oppgangsårene 1998-2008 har Russland opplevet enkelte tilbakeslag – vestlige sanksjoner som sammen med synkende oljepriser siden 2014 har fått Russland til å svi økonomisk. Men russerne er vant til å få svi, og sluker gjerne budskapet om at all elendigheten er Vestens feil og at de selv og deres regime er eksponenten for «De Gode Gjerninger».
  • Internasjonalt ønsker Russland under Putin å fremstå som en makt som står i en særstilling – en makt som krever og som fortjener særlig respekt på grunn av sin størrelse og sin moralske og materielle inkl. militære overlegenhet.
  • Landet utviser stor aktivitet på den internasjonale diplomatiske arena, hvor Putins utenrikspolitiske prosjekt er å bli anerkjent som respektert medlem av det gode selskap, se flg. flak:

 

FLAK  30  –  PUTIN MED KINAS PRESIDENT XI JINPING

FLAK  31  –  PUTIN MED OBAMA

FLAK  32  –  PUTIN MED TRUMP

 

HVOR STÅR PUTIN OG RUSSLAND I DAG?

FLAK  33  –  PUTIN – TRIUMFATOR  JANUAR 2017

  • Aftenpostens karikaturtegning 7. januar 2017: Putin i en positur inspirert av Chaplin-filmen «Diktatoren»: Leker seg med en ball som illuderer jordkloden, forsynt med EU-emblem.  Trump titter misunnelig fra bak gardinet…
  • I en stort oppslått artikkel i avisen Rossijskaja Gazeta januar 2017 presenterte Sergej Karaganov – en av Putins mest innflytelsesrike utenrikspolitiske premissleverandører – en bred analyse av Russlands og dets regimes umåtelige vellykkethet.
  • Her ser vi nok en gang Russland presentert som selve eksponenten for Det Gode, det Sanne og de Riktige verdier, i motsetning til Vesten, som representerer Det Onde, det Usanne og de Falske verdier.
  • Vi møter her et selvbilde som i sin hemningsløst triumferende form og innhold kan sammenfattes i det overmodige budskapet «Russland seirer på alle fronter» eller «Seiren følger våre faner».

 

JEG RUNDER AV MED Å VISE ET BILDE FRA VÅRT EGET HJEMLAND:

 

FLAK  34  –  RUSSLAND  I  NORGE?

  • Russiske gateskilt i Kirkenes. Ingen kommentarer, men det reiser et spørsmål:
  • Hva slags signaler er det vi formidler på denne måten?

 

Jeg minner om at temaet for dette foredraget har vært Russlands historie – formende faktorer for dagens utfordringer – og ikke hva disse utfordringene består i.

Likevel bør det også tilføyes noe ganske få ord om sistnevnte forhold, og ikke minst – hvordan disse utfordringene bør gripes an fra omverdenens side:

 

Jeg tror det er viktig for det første å erkjenne at dagens Russland utgjør en trussel mot internasjonal stabilitet og orden.  Et første skritt med hensyn til å forholde seg til denne trusselen, er å forstå at russisk krigersk adferd ikke er et tegn på nyvunnet styrke, men et utslag av kronisk, margstjelende svakhet.

Det betyr ikke at en énsidig tøff konfrontasjons- eller isolasjonspolitikk er nøkkelen til å håndtere Vestens forhold til Russland.  Den vanskelige utfordringen består i å finne en optimal ‘mix’ av inkluderende tiltak og klare krav med hensyn til hva som forventes av et land som aspirerer til en plass blant siviliserte nasjoner.  Dette tilsier en form for balansegang som vi fra norsk side bør ha solide erfaringer i å utføre.  Men selv om vi fra norsk side gjerne roser oss av vårt tusenårige gode forhold til Russland, lever heller ikke vi i et storpolitisk vakuum med handlingsrom for utenrikspolitisk solospill.  Vårt sikkerhetspolitiske ståsted er sammen med våre NATO-partnere.

Et svekket, usikkert og uforutsigbart land med atomvåpen er farlig – muligens (men ikke uten videre opplagt) en farligere aktør på den internasjonale arena enn hva Sovjetunionen i sin tid var.  Det bekymringsfulle ville være om Russland nok en gang skulle falle for fristelsen til å ty til hasardiøs eventyrpolitikk med bruk av militære maktmidler mot andre land – det har jo fungert før, så hvorfor ikke atter en gang?  Det er en eventualitet som hverken Russland eller verden for øvrig vil ha godt av.

Disse dystre perspektivene er vel å merke en fremskrivning av de mest urovekkende tendensene i dagens situasjon, basert på utviklingen i den nære fortid.  Trøsten får være at all erfaring tilsier at denne type spådommer før eller siden – og især jo lenger tiden går – har det med å slå feil.

I politikkens verden må man stundom ta til takke med resignert å konstatere at ‘veien blir til mens man går’.  Hva forståelsen av Russland – og vårt forhold til dette landet – angår, vil vi likevel være best tjent med å være utstyrt med mest mulig realistiske veikart.  At slike veikart i noen grad vil være basert på mer eller mindre treffsikre spådommer, er en del av den virkeligheten som vi må leve med.

Foto: OMS/Etterretningstjenesten

Foredrag i Oslo Militære Samfund, februar 1962
Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang

Oslo Militære Samfund ønsker å takke Etterretningstjenesten for velvillighet med å finne frem til dette foredraget og bilde av tidligere Sjef E, Vilhelm Evang. Et aldri så lite stykke norsk militær historie. Foredraget ble sitert i daværende sjef for Etterretningstjenesten, generalmajor Torgeir Hagens foredrag som han avholdt i Oslo Militære Samfund den 20. november 2006 med tittelen: E-Tjenesten i en omskiftelig verden.

Her er Evangs foredrag fra 1962:

Ordtaket «Kunnskap er Makt» har i vår tid – atomalderen – fått et sannferdigere innhold enn noen gang tidligere i historien. Dette gjeler på alle felter. Det er karakteristisk nettopp for vår tid at kunnskapens betydning som ren maktfaktor øker i et enormt tempo. At vitenskap og forskning i stigende grad blir bestemmende faktorer i all fremgang og utvikling, er helt ukjent når det gjelder de alminnelige samfundsmessige forhold. Oppfatningen er også i ferd med å trenge igjennom når det gjelder det sikkerhetspolitiske område, betydningen av dette begrep da tatt i videste forstand.

Men jeg er ikke like sikker på at betydningen av kunnskap og viden er nådd fram til den samme dominerende stilling innen det rent militære området. Det gjelder kanskje for stormaktene, men for de små makter syntes konsentrasjonen om å bygge ut sine styrker å ha vært så sterk at kreftene ikke har strukket til for også å bygge ut innsats på de kunnskapsmessige områder. Utviklingen er nok i gang. Det kan sees tydelig da Sverige nå la frem ÖB 62, at vakten var markert forskjøvet i retning av å skaffe seg større kunnskaper.

Den skandinaviske halvøy og spesielt Norge, ligger i dag i en langt mere utsatt plasering på jordkloden, og manglende forståelse av problemet kunnskap som faktor i storpolitikken kan derfor bli direkte farlig for oss.

Det har ofte undret meg at det ikke er større klarhet i disse spørsmålene hos oss selv og i andre små vestlige land. En av grunnene kan en antakelig finne i Vestens militære situasjon. Spørsmålene tangerer de vestlige stormakters militære hovedproblemer meget direkte. De er vanskelige å drøfte uten å komme i betenkelig nærhet av stormaktenes mest dyrebare militære hemmeligheter. De har på den annen side etter mitt skjønn så svær betydning for Norge at det er nødvendig å forsøke å nærme seg disse problemkomplekser uten å trå noen militær hemmelighet for nær. Det vil føre til at jeg er nødt til å uttrykke meg relativt teoretisk og abstrakt, men forhåpentligvis ikke for uklart.

Bilde av første side av talen som Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang, avholdt i Oslo Militære Samfund, februar 1962. Foto: OMS

 

Et typisk trekk ved atomalderen er at begge de to militære hovedmaktene i verden i dag arbeider intenst på å skaffe seg en kjernefysisk gjengjeldelsesevne som er så sikkertvirkende at om denne evnen noen gang skulle tas i bruk, så ville det som da hendte med stor rett kunne kalles en trykk-knapp krig. Alt er søkt ordnet på forhånd med mangedobbelt sikkerhet. Det endelige mål er å er å nå en situasjon hvor det bare gjelder å trykke på en riktig knapp. Så langt er man selvsagt i dag ikke nådd, og det er heller ikke min mening å hevde at dette blir hele krigen. For alle de deltagende lands militære styrker vil dette bare utgjøre en meget liten del av den totale innsats. Men det som er vesentlig, er at denn trykk-knapp utløsning vil være en forutsetning for andre militære disposisjoner. Og det er også en kjennsgjerning at begge supermakter i størst mulig grad søker å automatisere sine strategiske gjengjeldelsesstyrker. Menneskelig mot, innsats og intelligens ansees i en kritisk situasjon ikke å holde mål. Alt vil tilsynelatende avhenge av teknikk, og teknikken kan gjøre det aller meste bedre enn menneskene. Teknikken kan sørge for at en ladning med en bestemt energimengde kan utløses i en fastsatt posisjon med bestemte, på forhånd kjente, prosentvise gjennomsnittlige avvikelser.

Men det er en ting teknikken ikke ennå kan makte, og det er å angi målet. Det riktige valg av det riktige målpunkt betinger først og fremst kunnskap. Hva menneskelige og elektroniske hjerner enn måtte gjøre av innsats, så vil resultatet helt ut avhenge av hvor riktige, pålitelige og uttømmende kunnskaper som det hele bygger på, er.

Eller la oss se det på en noe annen måte. En bestemt teknisk foreliggende kjernefysisk leveringsevne øker i militær virkning i takt med at opplysningene om målet øker i mengde, pålitelighet og tidsmessig ajourføring. Samtidig vil dens militære nytteverdi synke i takt med at opplysningene om målet er eller blir utilstrekkelige eller for gamle.

Jeg begynner vel nå å nærme meg mitt hovedpoeng. Når det gjelder de nye våpensystemer, så kan man heve deres militære nyttevirkning ved å øke ladninger, rekkevidde, treffsikkerhet eller på en annen side ved å øke kvaliteten av de kunnskaper som tillater en å velge de beste målene. Vi har fått merke i de senere år at betydningen av kunnskap om målene er fullt ut erkjent av stormaktene. En ikke ubetydelig del av kunnskapsinnhentingen finner sted i områder i nærheten av Norge og vi blir, med eller mot vår vilje, blandet inn.

Sjef Etterretningstjenesten, Vilhelm Evang. Foto: Fra Etterretningstjenesten

Innen dette felt har det i tiden etter den annen verdenskrig vokset fram en helt ny tjeneste, tildels av nesten videnskapelig art, som i dag inntar en ledende stilling i moderne etterretningstjeneste. Den er født i dølgsmål, har utviklet seg i meget høy grad innen vanntette skott, men betraktes vel i dag av stormaktene som en absolutt nødvendighet.

Et resultat av dette, som i alle fall i Vest ikke synes å ha vært forutsatt, er at de metoder og midler som har vært brukt i denne kunnskapsinnhenting, har hatt virkninger langt ut over formålet. De utilsiktede og uventede konsekvenser har i enkelte tilfelle økt den internasjonale spenning. Det er nok å nevne U-2 episoden i 1960. Virkningene av denne episode har vært så kraftige at det med betydelig rett kan sies at etterretningstjenestene internasjonalt sett er kommet i en helt ny stilling.

Det er en annen vesentlig side av utbyggingen av gjengjeldelsesevnen. Det er den defensive. Hva kan gjøres for å beskytte sin egen gjengjeldelsesevne mot et forebyggende angrep fra motstanderen. I dag finnes intet våpensystem som har denne evnen, og til tross for et intenst arbeide, synes en løsning å ligge mange år inn i framtiden. Det mest effektive middel i dag synes å være å sørge for at motstanderens viden blir utilstrekkelig, upålitelig og foreldet.

Her ligger selvsagt en vesentlig forskjell mellom Øst og Vest. De store vestlige demokratier har meget begrensede muligheter for å skjule noe. De må søke gjennom mobilitet og sikrede anlegg delvis å oppveie denne svakhet. Men overordentlig meget kan vinnes i Vest ved å øke kunnskapen om målene i Øst. Sovjet har neppe vesentlige problemer med å holde rimelig kvalitet på siden viden om militære forhold i de frie, åpne land i Vest. Men de ser på sin side en meget lovende mulighet i å begrense den vestlige viden om sine egne militære mål, og har systematisk bygget ut evnen til både å holde sitt nåværende nivå og framvor alt sin videre utvikling lukket.

Det jeg vil fram til er at krigen om kunnskapene er i full gang i fred, og at utfallet av en mulig totalkrig i meget høy grad vil avhenge av utfallet av kampen om kunnskap.

I trykk-knapp krigen er følgelig endel av kampen viden fram til fredstiden foran. Krigen om kunnskap og viden går for fullt, med stor innsats og stor bitterhet, like for øynene på oss i dag. utfallet av en senere krig vil i noen grad kunne framstilles som en matematisk funksjon av resultatet av kunnskapskrigen.

Dette er så langt jeg vil gå når det gjelder gjengjeldelsesevne og sikringen av den mot et forebyggende angrep. Enda mer utpreget blir kanskje dette hvis en tenker på taktisk bruk av kjernefysiske våpen.

Men før jeg går nærmere inn på dette vil jeg sette fingeren på noen enkeltheter ved de nye våpen som en må holde klart for seg. Et fly som idag skal avgi et kjernefysisk våpen kan ikke gjøre mer enn å levere våpnet i den oppgitte posisjon. Det er urealistisk å tenke seg at det skal lete opp et mål, og flygeren skal se, tenke, kalkulere, treffe sin avgjørelse og sette den iverk. I mellomtiden har sikkert motstanderen tatt seg av den tenksomme flygeren på sin måte. Betjeningen for et rakettvåpen ser ikke målet, og vet ikke noe om det. De utfører bare rent tekniske funksjoner som teknikken ikke klarer alene. Det vil si at den militære enheten som utfører selve leveringen kan ikke gjøre noe mer enn å levere til oppgitt posisjon. De får ikke gjennom sin virksomhet noe kriterium for å forbedre de oppgitte måldata.

La oss så se litt på den taktiske atomkrigens krav til kunnskap. Med taktisk bruk av kjernefysiske våpen mener jeg da at en setter dem inn for å ødelegge militære enheters kampevne. Her blir det da ganske åpenbart at virkningene blir direkte avhengig av hvor gode og sikre og uttømmende og aktuelle opplysninger en har om fiendens styrker og deres nøyaktige plassering. Og de enhetene som utfører selve leveringene de kan bare levere til oppgitte posisjoner. Det gjelder stort sett enten det brukes fly eller raketter. Og det gjelder helt uavhengig av hvor leveringsmidler og ladninger er plassert. Om de er i Norge eller andre steder. Om de er betjent av nordmenn eller av andre. Det kreves en egen innsats for å skaffe disse gode og riktige opplysningene. Og den innsatsen må utføres av de styrkene som er nærmest målet. Her synes det for meg som om det ligger en klar tendens. Etterhvert som rekkevidde, treffsikkerhet og sprengvirkning øker, så skiller disse to funksjonene lag. En ting er å levere til oppgitt posisjon. Det kan etterhvert gjøres fra nær sagt hvilket som helst annet sted på jorden. Hvor ladningen kom fra spiller ingen rolle, hvis den bare eksploderer på riktig sted. Den andre funksjonen er å bestemme dette stedet riktig og tidlig nok. Det er en klar etterretningsfunksjon. Om nå kommer konsekvensen for oss her hjemme. Hvis vi ikke kan utføre denne etterretningsfunksjonen godt nok så hjelper det oss lite hvor mange ladninger vi måtte ha lagret på norsk jord. Og på en annen side. Hvis vi har denne evnen til å gi gode og riktige måldata tidlig nok, ja – så kan de brukes for et hvilket som helst våpensystem som ha tilstrekkelig rekkevidde og treffsikkerhet.

Og konsekvensene av dette tror jeg ikke at vi har trukket. Jeg ser det på den måten at vi har et behov for å utføre denne etterretningsfunksjonen på alt norsk territorium. Og det gjelder hetl uavhengig av hvor stor kampkraft vi selv har i samme område. Men det burde da være reflektert i vår organisasjon og utdannelse og i våre øvninger som en fast og stadig viktigere del. Det burde føre til at etterretningstjenesten på alle nivå ble regnet for å være en viktig del av tjenesten. Det burde føre til at evnen til å samle, bearbeide og melde opplysningner ble regnet som en meget viktig faktor når en skulle bestemme kvaliteten av en soldat, en befalingsmann, en avdeling eller en stab. Slik er det nok ikke idag. Tvert imot blir etterretningstjenesten av de fleste ærgjerrige offiserer regnet for å være en blindgate som en ikke bør rote seg bort i. Og dette slår tilbake på den alminnelige innstillingen, og det fører til at vårt forsvars evne til å samle og behandle og melde etterretninger ikke blir så god som den kunne være.

Dette ser jeg idag som et veldig alvorlig spørsmål. Og jeg vil innrømme at jeg selv ikke tror at jeg kan rette noe vesentlig på dette. Jeg har nå i mange år virket som en slags legpredikant fra etterretningstjenesten. Jeg har talt og skrevet for at etterretningstjenesten i Forsvaret skulle styrkes. Men jeg må innrømme at jeg ikke tror noe på at dette kan føre frem overfor det problemet jeg nettopp nevnte. Her tror jeg at det må kraftigere saker til. Det som det dreier seg om er jo i virkeligheten å bryte en fast innarbeidet forestilling om at etterretningstjenesten hører med til de mindre viktige disipliner. Og det er ikke noen jobb for oss som idag er Etterretningsspesialister. Det er en jobb for sjefen, fra øverst til nederst i Forsvaret. Jeg tror ikke at det er noe felt hvor vi har alt vi trenger. vi trenger ingen nye bevilgninger, ingen omlegging av basepolitikken. Dette er noe vi kan gjøre med det vi rår over idag hvis vi bare vil gjøre det.

Jeg tviler i og for seg ikke på at dette før eller senere vil finne sted. Tilslutt vil nok det hele bli så åpenbart at det ikke er til å komme utenom. Men det er jo nettopp tidsmomentet som er så viktig i denne saken. Det er i dag vi trenger denne effektiviseringen av etterretnings- og meldetjenesten i dag, og i den nærmeste fremtiden at vi mer enn noen gang trenger å øke vår forsvarsevne med alle de midlene vi rår over.

Jeg vil avslutte denne del av mitt foredrag med ennu en gang å presisere mitt hovedsynspunkt. I atomalderen er kunnskap og viten blitt en direkte maktfaktor i meget høyere grad enn noen gang tidligere. Det gjelder på alle felter. Men akkurat idag er det på det sikkerhetspolitiske området at den direkte sammenhengen mellom makt og viten er aller klarest.

Kunnskapskrigen mellom supermaktene går for fullt i dag. Det er viktig for oss å skjønne hva som her foregår, og hva som står på spill for den ene og den annen part. Hvis vi ikke gjør det kan det hende vi blir utsatt for uventede og unødvendige overraskelser.

Med kunnskap og viten som maktfaktorer har også en direkte betydning for vårt eget forsvar. Hvis vi ikke klarer å innrette oss slik at vi har den riktige viten på den riktige tid og det riktige stedet så hjelper det lite hva vi rår over av kampmidler som trenger denne kunnskapen for å kunne brukes. Det vil si at et forsvar som har dårlig evne til å samle, bearbeide, vurdere og melde den riktige viten på den riktige tiden, det er et forsvar som vil være en mindre ubehagelig motstander enn et forsvar som har en bedre evne til å utføre etterretningstjeneste. Derfor kan vi idag øke vårt forsvars verdi som en fredsbevarende faktor hvis vi sørger for bedre og mer effektiv etterretnings- og meldetjeneste. Og dette er tiltak som ikke koster noe særlig i penger og materiell, og som ikke forlanger at noe annet blir forandret enn det vi selv kan foreandre. Men jeg er selvsagt også klar over at det jeg her snakker om vil koste en rent intellektuell innsats som kan bli hard nok for oss alle. og det er altså mitt syn at den anstrengelsen den får vi ta på oss. Vi har sikkert ikke noe vondt av det.

På denne bakgrunn vil jeg vende meg mot etterretningstjenesten og så langt sikkerheten tillater det se litt på utviklingstendensene.

 

 

Foredragsholder Sven-Erik Grieg-Smith
Oslo Militære Samfund 25.04.2016

8. mars 1716, under Den store nordiske Krig, falt Karl XII inn i Norge med en hær på 7.000 mann. I månedene som fulgte gjennomførte både svenske og norske styrker en rekke store og små operasjoner, som til slutt endte med at svenskene trakk seg tilbake over grensen ved Halden den 10. juli. Den siste beleiring av Akershus, kampen ved Norderhov, raidet mot Moss, forsvaret av Fredriksten og Tordenskjolds dristige angrep på den svenske forsyningsflåten i Dynekilen er begivenheter som gjør operasjonene i 1716 til kanskje det mest vellykkede felttog norske styrker har ført gjennom hele sin historie. Hvorfor gikk det så bra, og hva kan vi lære av dette i dag?

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 28. april 2014

Forskningsleder Terje Holm, Forsvarsmuseet

«1814 – Grunnloven, krigen, soldaten».

Grunnloven

Historiefaget er alltid en debatt om hva som har skjedd og hvorfor. Tolkningen er avhengig av utgangspunktet til forfatteren eller historiefortelleren. Vår kollektive oppfatning av Eidsvoll 1814 og Grunnloven fra den gangen, er vel mye preget av hva 1814 betyr for oss i dag? Hva som egentlig lå bak de enkelte vedtak og hva de den gangen egentlig mente, kan altså være en annen sak.

En av diskusjonene som historikere har hatt rundt problematikken er hvorfor Norge klarte å utarbeide en Grunnlov og oppnå såpass stor grad av selvstendighet? Svarene har dreid seg om: Hvor mye betydde ytre faktorer, og hvor mye betydde de indre? Det skal vi se på til å begynne med.

I norsk nasjonalhistorie tillegges indre årsaker stor vekt. Eidsvollsgrunnloven var kronen på en lang indre utvikling der Norge hele tiden ble seg sin egenartete stilling bevisst. Selvsagt ligger det noe i det, men uten den smeltedigelen som revolusjons- og napoleonskrigene var, klarer ikke jeg å se hvordan lille fattige Norge skulle ha lykkes med Prosjekt Eidsvoll-1814.

Hva ligger bak denne påstanden? Fredrik VI av Danmark og Norge hadde etter flåteranet i 1807, valgt å stå sammen med Napoleon og Frankrike i striden. Dette førte til krig både mot Sverige og mot England. Felttoget i 1808 med påfølgende handelsblokade som resulterte i sult og nød, var hendelser som var med å bevisstgjøre folk i Norge. Og etter at Bernadotte, den franske marskalken som ble valgt til tronfølger i Sverige i 1810, kom inn på arenaen, og etter at han valgte å endre svensk strategi fra å ta Finland tilbake fra Russland, til heller å få Norge som erstatning for tapet av nettopp Finland, mot at Sverige ga håndfast hjelp i sluttkampene mot Napoleon, var egentlig brikkene satt. Det var duket for endringer av maktforholdene i Norden, og for endringer innad i Norge.

Og situasjonen skulle bli verre for København: Slaget ved Leipzig i oktober 1813 var Napoleons største, og mest avgjørende nederlag. Det var egentlig langt viktigere enn Waterloo halvannet år senere. Maktforholdene i Europa tippet for alvor over i de alliertes favør, og støttespillerne kunne kreve sine gevinster. For Bernadotte, eller Karl Johan som vi kjenner ham best som, var det som nevnt å overta kontrollen over Norge. Karl Johan rykket etter Leipzig nordover mot Danmark, og etter forhandlinger i Kiel ble freden sluttet den 14. januar 1814. Det er ofte nødvendig å understreke at det var en fredsavtale. Danmark-Norge hadde faktisk vært i krig med bl a Sverige fra høsten 1813.

Det er freden i Kiel som fører Norge over fra den danske til den svenske kongen. Vi skal ikke dvele for mye rundt motiver og ønsker. Kongen i København hadde egentlig ikke så mange andre valg, hvis han ville unngå åpen krig i selve Danmark. Det interessante for oss i dag er at avtalen ikke ble godtatt i Norge. Den ble derimot startskuddet for arbeidet som endte med Grunnloven i mai måned.

Mange vil gjerne se Grunnloven som genuint skapt for å dekke behovet for et selvstendig Norge, men vi må ikke glemme at det er mange faktorer som trekker tolkningen av Eidsvollverket over i et større maktspill, der eksempelvis kongen i København og kronprinsen, stattholder Kristian Fredrik, i det skjulte kan ha samarbeidet for å bringe de gamle unionspartnerne, Danmark og Norge, sammen igjen. En Grunnlov og proklamasjonen av ny stat, ville kanskje forstyrre svenskenes ønsker så mye, at stormaktene igjen satset på en sterk oldenborgerstat?

Jeg mener dette var utgangspunktet for Kristian Fredrik. At han fra nærmest dag 1 skulle gå inn for reell norsk selvstendighet, harmonerer ikke med hans stilling som stattholder og status som tronarving til den danske trone. Men Kristian Fredrik var ikke alene på arenaen. Rundt seg hadde han nordmenn som var bevisste på situasjonen, og som hadde moderne ideer om folkesuverenitet med i bagasjen. Kristian Fredrik ble derfor langsomt trukket inn i et langt mer dyptgående opprør enn hva han nok i starten så for seg. Han hadde håpet at enkle demonstrasjoner skulle være tilstrekkelig, men nå ble det opprør i en annen skale, og med en Grunnlovgivende forsamling som det sentrale element. De som sto rundt Kristian fikk ham til å innse at hans stilling som leder i Norge, var avhengig av at folket ga ham makten. Prosessen med Grunnloven skapte denne forutsetningen, og med ett var Norge selvstendig, og Kristian konge! Det er der krigen starter. Europa og Sverige godtok ikke den norske aksjonen. Vi skal om et øyeblikk behandle krigen, men først litt om viktige militære paragrafer i Grunnloven av 1814.

Det er særlig to paragrafer jeg tenker på. § 25, den såkalte landevernsklausulen og § 109, som sier noe om borgernes plikt til å gjøre soldattjeneste, vernepliktparagrafen.

I dag er vi nok mest opptatt av den siste, men jeg vil først si noen ord om landevernsklausulen. Den lød i 17. mai-utgaven av Grunnloven slik:

Kongen har højeste Befaling over Rigets land- og Søe-Magt. – Den maae ikke overlades i fremmede Magters Tjeneste, og ingen fremmede Krigsfolk, undtagen Hjelpe-Tropper mod fiendtlig Overfald, maa inddrages i Riget uden Storthingets Samtykke.-

Paragrafen ble nøye diskutert i forbindelse med revisjonen av Grunnloven høsten 1814. Mange norske forhandlere sto steilt på teksten, men Karl Johan mente at det ikke var mulig å forsvare riket hvis ikke kongen fikk større disposisjonsrett over styrkene. Den endelige lovteksten ble et kompromiss der kongens, i nyere tid regjeringens, bruk av styrkene ble regulert slik at norske tropper ikke kunne brukes til angrepskrig uten Stortingets samtykke, og videre at det bare var de såkalte linjetropper som i det hele tatt kunne brukes utenfor landets grenser. Landvernet og andre bakre oppbud kunne aldri, slik 4. november Grunnloven sier, sendes ut av landet. Linjetropper kunne imidlertid kongen trekke ut av landet, når det var snakk om forsvarskrig.

Linje, landvern og etter hvert landstorm, var viktige begreper på 1800- og tidlig 1900-tall. Paragrafen medførte, da unionsstriden med Sverige ble sterkere mot slutten av det nittende århundret, at Norge økte størrelsen av de bakre oppbud, og dermed ble den styrken kongen faktisk kunne bringe med seg ut av landet begrenset. På den måten ble kongens makt innskrenket. Etter unionsbruddet i 1905 ble fordelingsnøkkelen forandret til fordel for linjen. Bruken av paragrafen mot slutten av 1800-tallet, er et interessant eksempel på hvordan unionsmotstanderne arbeidet fram mot 1905. Det var et elegant politisk grep å styrke den hjemlige forsvarsmakten, på bekostning av regjeringens handlekraft.

Den andre militære paragrafen er den som innfører allmenn verneplikt.

  • 109 lyder innledningsvis slik:

Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpliktet i en viss Tid at værne om sit Fædreneland, uden hensyn til Fødsel eller Formue. …

Dette er vernepliktsparagrafaen. Det er innledningsvis viktig å merke seg at verneplikt er en rekrutteringsmetode. Gjennom historien har det imidlertid vært lagt vekt på systemets angivelige oppdragende funksjon: Alle skal gjøre tjeneste og gjennom tjenesten blir soldatene knyttet sterkt sammen og til landet, til nasjonen. I det lå det egentlig en revolusjon, mente man! Det var ikke lenger bare kongene som «eide» landet. Landet ble også noe som angikk den vanlige mann. Borgeren fikk sin andel. Det må likevel understrekes at dette var forhold som kanskje ikke ble så godt registrert i 1814.

Videre må det også poengteres at lovgiverne i 1814 faktisk ikke ga noe endelig svar på hvordan systemet skulle virke i praksis. Det ble overlatt til en komite, samt det neste Stortinget å avgjøre.

Å godta allmenn verneplikt, selv om Norge hadde hatt vernepliktlignende systemer også før 1814, var imidlertid ikke lett. Fritaksregler var det mange av. Den kanskje mest spesielle var retten til å leie en annen til å gjøre tjenesten for seg, den såkalte stillingsretten. Den rettigheten ble ikke opphevet før i 1876. Ideen bak rettigheten var at tjenesten som soldat ble ansett å være så krevende, at hvis den enkelte mente han ikke var i stand til å gjennomføre den, måtte han ha en mulighet til å frasi seg retten!

Tilslutt vil jeg også nevne at selv om man har verneplikt, så er det den til en hver tid gjeldende forsvarsordning som avgjør hvor mange som faktisk må stille som soldater. Rett etter 1814 ble hæren redusert til bare 12 000 mann, hvorav 2 000 var vervet. Med en tjenestetid, dvs den tiden soldaten sto i rullen, på fem år, trengte det militære bare om lag 2 000 av hvert årskull. Statistikken sier at det i 1820 ble født om lag 30 000 i Norge. Hvis vi regner med at halvparten var gutter får vi et brutto utskrivningskull på 15 000. Av dette trengte det militære altså bare 2 000. Utskrivningsprosenten ble da, så lenge det var fred, om lag 15. Under den kalde krigen var prosentandelen adskillig høyere. I dag er vi imidlertid igjen tilbake til en utskrivningsprosent som er så lav at det reelt sett ikke blir så mye snakk om tvang, som det var på 1960-70-tallet. Innføring av verneplikt for kvinner vil, når vi følger dette resonnementet, høyst sannsynlig, ikke bety så mye for den enkelte, fordi behovet for soldater ikke er så stort.

Vernepliktspørsmål er spennende og tankevekkende, men jeg velger foreløpig å forlate temaet til fordel for en gjennomgang av krigen 1814.

Krigen

Krig sies gjerne å være politikk med andre midler. Og krigføringen i stort er nok det, selv om det på taktisk nivå kan registreres mye aktivitet som grenser inn på det jeg vil kalle kultur. Før jeg behandler hendelsene må jeg gi et lite riss av hvordan styrkene den gangen var organisert, og litt om hvordan de virket i felten.

Forsvarsmakten i 1814 var tredelt: Det var de bevegelige landstyrkene, det var det stasjonære landforsvaret (dvs festninger og skanser) og det var maritime stridskreftene. Elementene kunne operere sammen, men også hver for seg, når det kom til bruken. I 1814 virket de i stor grad sammen, og de påvirket dermed hverandre. Dette i motsetning til felttoget i 1808, som i mye kun var en bevegelig landkrig, der det maritime element og festningene sto litt på siden.

For å forstå bedre hva som skjedde er det viktig å vite hva de enkelte ledd besto av, og hva de var i stand til å utrette. Vi starter med de maritime styrkene.

I dansketiden var det en fellesflåte som fram til 1807 både var tallrik og slagkraftig, når den, eller hvis den, var gjort stridsklar. Det var den normalt ikke. Normalt lå den såkalt avtaklet i havn. Engelskmennenes kupp i 1807, der de bombarderte København til kapitulasjon og deretter tok flåten med tilbake til England, reduserte den oldenborgske maritime styrke til en skjærgårdsflotilje, med dårlig kapasitet til å møte en motstander på åpent hav.

Når det er sagt må det ikke glemmes at alle sjømakter den gangen, hadde slike fartøyer av enklere standard, beregnet på kystnære strøk. Fartøyene var i stor grad ro-baserte. Det var ikke nødvendigvis negativt i alle sammenhenger. I vindstille ble de store seilbaserte skipene liggende i ro. Da hadde ro-fartøyene en sjanse til å ramme selv store skip, ved eksempelvis å komme inn ifra akterenden, slik at man unngikk en eventuell bredside. Norge disponerte i 1814 rundt regnet 120 slike fartøyer, ved siden av noen brigger og andre seilfartøyer. Frykten for anslag kysten rundt, medførte at skipene ble fordelt litt langs hele kysten fra svenskegrensen til Trøndelag, selv om konsentrasjonen var størst i sørøst. En samtidig kritiker av hvordan krigen i 1814 ble ført, sier om utgrupperingen at han ikke kunne forstå hvorfor ikke alt var konsentrert i sørøst! For den som ikke sitter med ansvar er det alltid lett å kommentere, særlig etter at en krig er over!

Det faste forsvaret var, for situasjonen i 1814, særlig knyttet til festningene Fredriksten, Fredrikstad, Kongsvinger og Akershus. I tillegg var Blaker skanse sentral både i 1808 og 1814. Øvrige anlegg ble ikke trukket direkte inn i virksomheten. Forskansningenes funksjon var særlig å binde opp fiendens styrker og alltid fungere som et usikkerhetsmoment, hvis man ikke fikk nøytralisert dem. Vi skal se at det var nettopp slik de fungerte. Men krigen ble likevel ikke avgjort gjennom beleiring og tap av viktige festninger.

Det bevegelige landforsvaret besto grovt sagt av fotsoldater, artilleri og rytteri. Hver av disse kategoriene var igjen delt i underenheter. Tilhørende fotfolket var det for det første musketerene, også kalt linjeinfanteri. De var særlig trent til å opptre i sluttede formasjoner, skulder ved skulder.

Den andre kategorien fotfolk var jegere. I tillegg til å opptre sluttet var de også trent til å danne løsere skytterlinjer, kjeder, for å sikre linjeinfanteriet og for å forstyrre fienden mest mulig. Spesialkorpset: Jegerkorpset, hadde ansvaret for sikring av armeen som helhet, mens regimentsjegerne tok seg av sikring av bataljoner og kompanier.

I Norge fantes også skiløpere, men det var egentlig bare jegere som om vinteren brukte ski.

Noen savner kanskje grenaderene i denne oversikten? De var sentrale i 1808, men soldatkategorien ble nedlagt i 1810 og erstattet av de nevnte regimentsjegerne.

Hovedvåpenet for linjeinfanteriet var flintelåsgeværet, mens jegere, skarpskyttere og skiløpere var utstyrt med rifler. Linjeinfanteristens sidevæpning var bajonetten, mens de andre også hadde enten en sabel eller en jegerhirsjfenger.

Artilleriet var delt både etter størrelse og etter transportmåte. Det var: lett, middels og tungt artilleri og det var gående, kjørende og ridende artilleri. Når det i tillegg opplyses at våpnene var enten kanoner, haubitsere eller mortere, og at alle typer skyts hadde flere ammunisjonstyper til ymse bruk, forstår man raskt at en artillerist hadde mange valgmuligheter.

En morsom tilleggsinformasjon, er at kuskene, under transport, ikke satt på kanonvognen, slik man skulle tro. Artilleriets kusker red på hestene til venstre i trekkspannet.

Rytteri i Norge var ensbetydende med dragoner, som må sies å være et middelstungt rytteri. I stormaktsarmeene var det også både lett og tungt rytteri. Mangel på hester og vansker med å skaffe nok fôr, begrenset imidlertid hestebruken her i landet.

Kunsten for en hærfører var å kjenne disse kategorienes egenskaper, og helst også den enkelte spesielle avdelings sterke og svake sider, for å få full effekt.

Felttoget

Mens Grunnloven ble utarbeidet på Eidsvoll var hovedtyngden av den svenske hæren ikke tilgjengelig for oppdrag mot Norge. Svenskene sto fortsatt på kontinentet. Styrkene som var tilbake var ikke i stand til å utfordre de norske, og derfor ble det ingen svensk innblanding før på ettersommeren. Men da kom det også til krig.

Til forskjell fra tidligere tider, da kampene på den norsk/svenske grensen gjerne var en del av et større krigsteater, sto Norge nå alene. Sverige hadde støtte fra stormaktene, og de hadde bare felttoget mot Norge å tenke på. Deres krigsmål var å tvinge igjennom det de hadde oppnådd i Kiel, og nordmennenes mål var, om ikke full selvstendighet, så i hvert fall å beholde mest mulig av Grunnloven.

Karl Johan følte nok også at han måtte ta hensyn til den nye politiske virkeligheten i Norge. Det ville være uklokt å knuse nordmennene helt. Overmakten, for det må vi si svenskene hadde, skulle bare brukes slik at Kristian Fredrik fikk en god mulighet til å trekke seg tilbake med verdighet, ble det snakket om på svensk hold.

Heller ikke Kristian Fredrik var, kom det fram i løpet av krigen, interessert i å satse alt på et usikkert felttog. Dette bakteppet må være på plass for å forstå hvorfor krigen ble litt passivt ført fra begge partene.

Hvor mange soldater var det i 1814? I 1814 var, på krigens første dag, antallet svenske og norske tropper klare til innsats mellom 80 og 90 000. Da krigen i Norge startet 9. april 1940 var det, grovt sett, om lag 40 000 tyske og norske soldater på plass. Det kan kanskje gi grunn til refleksjoner?

Den norske utgrupperingen bygde på antagelsen at svenskene ville angripe i Sør-Øst mot Kristiania over Blaker. Den norske forsvarsplanen tok utgangspunkt i dette, og styrkene ble gruppert ut for å demme opp for et slikt alternativ.

Men svenskene tenkte annerledes. Fienden gjør gjerne det! Karl Johan konsentrerte så godt som alle sine drøye 40 000 mann mot den søndre delen av den sørøstre arenaen, sett fra norsk side. Han ville, med støtte av de maritime styrkene, rykke inn i Norge over Svinesund. Bare noen mindre styrker ved Eda skanse brøt bildet. Her var Ghan, ulykkesfuglen fra Trangen i 1808, igjen sjef for en svensk jokeravdeling.

Ved siden av sterke hærstyrker, hadde svenskene også en sterk flåte å sette inn. Svenskene hadde i tillegg til ro-fartøyer, også linjeskip og ande mindre seilfartøyer. Svenskene var således overlegne også til sjøs, og kunne egentlig presse de norske skipene tilbake, ved sin blotte tilstedeværelse.

Jeg har laget noen skisser som skal vise utviklingen og vi begynner med den første.

(Kommentarene til skissene blir gitt noe uavhengig av teksten her. Den er bare ment som en huskeliste.)

Skisse 1 viser utgangspunktet med norske vaktavdelinger (grønn farge) fram mot grensen. Hovedstyrkene er markert med rødt. De besatte grovt sett Glommalinjen. Og bak disse igjen, markert med sort, lå to reserveavdelinger. Legg merke til de norske maritime styrkene ned Hvalerøyene. Her var om lag 40 fartøyer utgruppert for å beskytte armeens høyre flanke. Svenskenes styrker er markert med blått.

Skisse 2 viser hvordan den svenske marine sørget for at nordmennenes høyre flanke ble svekket: De norske fartøyene trakk seg vekk uten kamp!

Skisse 3 antyder de to første svenske landangrepene. Ett i Enningdalen, og et noe lenger vest, over Iddefjorden. Det var det østligste framstøtet som først gikk inn. Så snart de norske vaktstyrkene var trengt tilbake, etablerte svenskene her et brohode. Kontrollen i øst medførte at det var mulig å slå en bro over fjorden i vest. Dermed klarte svenskene å få også tyngre skyts med i angrepet.

Skisse 4 viser den nødvendige norske omgrupperingen. Målet var å demme opp mot sør. En av reserveavdelingene, den som hadde ligget i Follo, ble nå også satt inn. Omorganiseringen for å møte den reelle trusselen skapte selvsagt uro i de norske rekker! Beleiringen av Fredriksten festning startet også i denne fasen av krigen.

Skisse 5 viser hvordan svenskene fikk kontroll over et større areal, og hvordan nordmennene ble tvunget tilbake til Glomma. Her ble det etter hvert etablert en mer utbygd forsvarslinje.

Skisse 6 viser episoder fra krigen med dato for når de særlig hadde betydning. I nord foregikk kampene ved Lier, Skotterud og Matrand. Datoene for disse operasjonene er 2. til 5. august. Det som skjedde var at det først kom til en batalje ved forskansningene ved Lier. Her ble svenskene stanset. Nordmennene hadde lært av feilene de gjorde i 1808. Den gangen var styrkene ved Lier for små, og man klarte derfor ikke å holde forsvarslinjen skikkelig besatt, når man kom under press.

I 1814 slo nordmennene fienden tilbake. Den norske sjefen i området, oberst Krebs, sendte sine tropper etter svenskene, og ved de mindre sammenstøtene ved Skotterud og Matrand, ble svenskene helt slått og jagd ut av landet.

Lenger sør antydes tapet av Fredrikstad den 4. august, videre opptakten til det u-utkjempede slag ved Rakkestad den 6. og kampene ved Langenes skanse den 9. Den siste trefningen fant sted ved Kjølberg bro den 14. Den 14. august ble også freden i Moss, Mossekonvensjonen, vedtatt, og krigen var forbi. To dager senere, den 16., overtok svenske tropper kontrollen over Fredriksten festning.

Sluttkommentar om krigen

Krigen fikk ikke noe godt ettermæle i norsk militærhistorie. Mange mente, og noen mener det fortsatt, at den ble svakt ført. Og det ble den hvis hensikten var å slå svenskene koste hva det koste ville! Men det var ikke noe alternativ. Kristian Fredrik innså nok nederlaget den dagen krigen brøt ut, og han forsøkte derfor å begrense skadene i størst mulig grad. Det ser også ut til at heller ikke Karl Johan ønsket en total krig. Derfor oppsto det flere situasjoner der nordmennene, med en mer offensiv linje, kanskje kunne ha oppnådd lokale seire. Og det har fått mangt et brushode i ettertid til å reagere kraftig på måten krigen ble ført. Men slike seire, som nok kunne ha kommet, ville sikkert i neste omgang medført større svensk press for å rette opp feilen. Med den overlegenhet svenskene hadde, ville de likevel tilslutt ha vunnet fram. Og vi skal huske at da krigen tok slutt den 14. august, sto egentlig svenskene klare til å starte en omfattende offensiv, som kanskje ville ha endt med totalt norsk sammenbrudd. Da ville forhandlingene ha blitt svært vanskelige sett fra norsk side.

Krigen hadde i starten ingen egentlige fronter, slik vi tenker oss det. I starten var det bare tynne vaktkjeder fram mot svenskegrensen. Hovedstyrkene var samlet i større grupper lenger bak. Enhetene kunne så rykke fram ved behov.

Etter de innledende kampene, og etter at forpostene var blitt en del av armeen igjen, dannet det seg derimot en front med utgangspunkt i Glomma. Denne forsvarslinjen ble imidlertid ikke alvorlig utfordret, fordi freden, Mossekonvensjonen, trådte i kraft 14. august.

Soldaten

Tilslutt vil jeg presentere noe av det jeg har skrevet om i boken Grunnlovens soldater. Ideen med den boken var å beskrive det vi kan kalle utdanningsmålet for norske soldater før 1814, og det var ikke så rent lite. Jeg har tatt for meg de enkelte soldatkategoriene og beskrevet det spesielle for hver enkelt, men også fellesstoffet. Begrepet den lille krig, alt som etter datidens definisjon måtte utføres utenom et slag, har også fått bred plass. Ved hjelp av reglementer, håndbøker og beretninger har det vært mulig å gi en ganske detaljert skildring av det normative kravet til hæren. Jeg skal ikke fylle resten av kvelden og natten med dette stoffet, men ganske kort presentere et moment, nemlig feltvaktholdet.

Det er kanskje slik at mange ser på fortiden som enkel og liketil, at man tidligere ikke tok ting så nøye og at man ikke var profesjonelle. Det blir feil. De var like gode, eller dårlige den gangen, i forhold til sine forutsetninger, som vi er i dag.

Vakthold hadde som målsetting å gi den beskyttede styrken tid nok til å gjøre seg klar til strid. Så enkelt er denne tjenesten definert, og dette gjaldt både om armeen var på marsj, om den sto i ro eller om den lå innkvartert i en by.

Å beregne tiden til forberedelser innbefattet vurdering av mange forhold: som størrelsen på den vakttrengende avdelingen, hvordan den var forlagt og ikke minst avstanden til fienden. Var egen styrke stor trengte den lengre tid på å bli klar, noe som medførte at vaktholdet måtte skjerpes. Var avstanden til en mulig fiende stor, trengte man imidlertid ikke så kraftig vakthold fordi avstanden medførte at man fikk mer tid til forberedelser, og sto de to styrkene tett ved hverandre og var man da allerede utgruppert i stridsformasjon, var behovet for et sterkt vakthold heller ikke til stede. Da holdt det med noen få poster et par tre kilometer borte. For den ansvarlige var det altså mange faktorer å ta hensyn til.

I reglementene opereres det gjerne med idealtilfeller. Man tenkte seg en teltleir med nærsikring og så et utgående feltvakthold rundt det hele, særlig i retning mot fienden. Imidlertid finner vi ikke dette idealtilfelle i virkelighetens Norge, verken i 1808 eller 1814. Det ble organisert feltvakthold. Det har vi sett under gjennomgangen av krigen i 1814. Men soldatene i hovedavdelingen lå ikke i leir, de var som regel innkvartert hos bønder og borgere, eller de lå i barhytter i tryggere områder.

Imidlertid, under øvelser og annen trening var bruk av telt vanlig. Felttjenestereglementet av ca 1788 har en illustrasjon som hjelper oss i å forstå hvordan en slik leir skulle organiseres. La oss se på den skissen, (nr 7).

En teltleir var på mange måter en garnison. Teltene ble slått opp etter en nøye plan der behovet for at soldatene raskt skulle stille opp, var det sentrale. Oppstillingsplassen, den såkalte Place d’Armes, var vendt mot fienden. Styrken i en leir var delt i de som hadde fri og de som var beordret på vakt. Alle som ikke var organisert i en av vaktstyrkene fikk ligge i sine telt hele natten igjennom, hvis ikke noe uforutsett skjedde. Ble det alarm var det å få på skotøy, ta tak i geværet og få med patrontasken, før man raste ut og opp til oppstillingsplassen. Dette var de hvilenes situasjon.

Vaktstyrken var delt i fire kategorier. Den første kategorien var livvaktene rundt de høyere offiserene og hovedkvarteret. Disse vaktstyrkene kommenteres ikke ytterligere. For hver bataljon ble det også organisert både en såkalt fanevakt og en brann/arrestvakt. Behovet for en utrykningsstyrke var også til stede. En slik styrke ble kalt en pikett. Soldater satt opp i piketten fikk normalt ligge i sine egne telt, riktignok i full mundur. Det var selvsagt langt fra sikkert at de måtte rykke ut i løpet av natten.

Den mest aktive og dermed viktigste vakten, var fanevakten. Den var da også overordnet de andre. Styrken var på opp i mot 40 mann og åtte poster ble bemannet. (Videre utbroderes vedettjenesten. Dens hovedoppgave: å oppdage folk som nærmet seg leiren, understrekes. Egenkontrollen med «Hvem der!» tas også med. Hvis systemet fungerte, ville ingen, usett, nå inn til leiren. Dette er kommentarer til lysbilde.)

Brannvakten hadde ansvaret for å gå brannvakt, samt passe på trenet og eventuelle arrestanter. Dens forlegningsområde var langt bak i leiren.

Nærsikringen av en leir var imidlertid ikke tilstrekkelig for å oppnå målsetningen med vaktholdet. Det er her den såkalte forposttjenesten kommer inn. Det skulle etableres en sammenhengende linje av enten enkle- eller dobbeltposter, såkalte vedetter, i en passende avstand fra leiren. I tillegg var det nødvendig med patruljevirksomhet samt å få inn informasjon fra det som blir benevnt spioner. Spioner var betegnelsen på alle som gav informasjon, uavhengig av om de var utsendt fra armeen eller om det var tilfeldige folk man plukket opp, og så forhørte.

For å støtte den framskutte vedettkjeden ble det også etablert mer permanente poster. Både såkalte hovedposter og feltvakter. Dette var både hvileområder og kommandosentra for postmannskapene. Forposttjenesten var skissemessig organisert slik denne figuren viser. (Skisse 8 viser dette skjematisk.)

Vedettenes hovedoppgave var å varsle et fiendtlig angrep. Det ble gjort ved bruk av lydsignaler som rop eller skudd. Det var nøye instrukser for hvordan soldatene skulle forholde seg i slike tilfeller.

I tillegg hadde vedettene oppgaven som første ledd i kontrollen av personer som nærmet seg egne styrker. Det kunne både være sivile, egne soldater, desertører, parlamentærer og, som nevnt, fiendtlig soldater på alvorlige oppdrag mot egen styrke. I særlig håndbøkene og dagbøkene er visitasjonstjenesten forklart, både gjennom instrukser og gjennom eksempler. De som har vært soldater vil i dette stoffet finne svært mange likhetspunkter med rutinene som også i dag brukes.

At reglementene ble fulgt vises særlig gjennom en dagbok som omhandler virksomheten ved ekserserskolen, rekruttskolen, i Trondheim i 1807.

Avslutning

Da nærmer jeg meg slutten, og jeg har altså belyst tre sider av den militære historien rundt 1814. Jeg har presentert militære aspekter i Grunnloven, jeg har gjennomgått krigen i 1814, og avslutningsvis gitt noen glimt fra soldatens hverdag.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 3. mai 2010

Ved

Alf R Jacobsen
forfatter av boken ”Blücher, 9. April 1940”

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Alf R Jacobsen – Oberst Eriksens dilemma

 

Mine damer og herrer,

det er i dag 3. mai. På samme tid våren 1940 – for nøyaktig 70 år siden – var Sør-Norge nettopp blitt gitt opp, og regjeringen og forsvarets ledelse hadde evakuert til Nord-Norge der kampene om Narvik gikk mot klimaks. Selv hadde oberst Birger Eriksen tatt med seg festningens flagg og det signerte fotografiet av kong Haakon VII fra offisersmessen og flyttet fra Oscarsborg til Drøbak og en tilværelse som pensjonist i et okkupert land.

Ingen kunne lenger ha vært i tvil om at Norge sto overfor en hensynsløs og brutal fiende, som med morderisk besluttsomhet ville knekke all motstand, og som gjennom langtrekkende fly og andre moderne våpen hadde skaffet seg evnen til å gjøre det.

 

Situasjonen var langt fra like klar noen uker tidligere, klokken kvart på fire om morgenen 9. april, da oberst Eriksen ble vekket av en telefon fra sambandssentralen. Han og hans mannskaper hadde ventet i det uvisse siden midnatt, men det var som om de fremmede skipene som hadde vist seg i noen korte og spøkelsesaktige minutter mellom Rauøy og Bolærne hadde opphørt å eksistere. De var oppslukt av tåken og mørket ute i fjorden og var tilsynelatende blitt sporløst borte.

Ved tretiden hadde han gitt sin vesle og uøvde kanonbetjening tillatelse til å spise på skift. Selv spaserte han til kommandantboligen der hans datter Borghild og hushjelpen Ellen var alene og satte seg i lenestolen i fulle klær – i håp om litt søvn. Da telefonen skingret tre kvarter seinere, var uvissheten forbi. Det var vaktbåtene ved Filtvedt som nesten var blitt rent i senk av en tysk armada – ikke bestående av to jagere som den ytre forsvarslinjen hadde rapportert, men av sju fartøyer, hvor av tre var tungt bevæpnede kryssere.

Det var bare seks nautiske mil fra Filtvedt til Oscarsborg. Selv om inntrengerne gikk for sakte fart gjennom tåkehavet, var de bare en halvtime borte.

Da Eriksen nådde Hovedbatteriet litt før klokken 03, må han ha kjent fortvilelsens og den rettferdige harmens klo – selv om han personlig aldri sa eller skrev noe om det som foregikk i hans indre. De tre 28-centimeterne var snart femti år gamle og tunge og langsomme å håndtere, men det var ikke hovedproblemet: Hovedproblemet var at festningen ikke var mobilisert, og at han hadde bare betjening til to av kanonene.

Som festningskommandant hadde Eriksen advart, tryglet og bedt, men han hadde talt for døve ører. Bevilgningene var ikke kommet, og festningen var først blitt klargjort til strid i mars – noen få uker tilbake i tiden.

Da den 56 år gamle og for lengst pensjonerte kanonkommandør Ragnvald Rækken ble innkalt til nøytralitetsvakt i månedsskiftet februar/mars, var kanonene dypfrosset. ”Man kunne fristes til å kalle festningen et museum,” sa han. ”De samme kanonene sto der, som da jeg første gang så dem i 1902. For i det hele tatt å komme i gang med øvelser, måtte vi først rydde bort is og snø. Festningen sov sin tornerosesøvn i vinternatten, og det var ikke liketil å vekke henne til live igjen.”

Klokken 03 natt til 9. april var det ikke lenger tid til å gruble over den fatale politiske utviklingen, som hadde gitt et så nedslående resultat: En nærmest avrustet nasjon, mentalt og materielt. Hvis oberst Eriksen ville kjempe, måtte han gjøre det med de umoderne og helt utilstrekkelige midlene han hadde til rådighet.

Det var i dette øyeblikket – da han spaserte fram og tilbake over den hardfrosne grusen bak festningsvollen – at han møtte sannhetens øyeblikk i form av et spørsmål fra en ordonnans, som andpusten kom løpende fra sambandssentralen. Det var kommandørkaptein Anderssen i Torpedobatteriet, som ba om en skriftlig ordre og kategorisk ville vite om det skulle skytes med skarpt.

 

Ytre sett var spørsmålet enkelt. Det kunne nærmest besvares med et kort ja eller nei. Slik det ble formulert av ordonnansen bare minutter før fienden kom til syne i sør, representerte spørsmålet noe langt mer. Det skar i virkeligheten til kjernen i oberstens liv som mann og offiser: Skulle han beordre ild med skarpt mot en inntrenger som foreløpig ikke var sikkert identifisert – med alt det innebar av fare for blodige tap på begge sider? Skulle han på egen hånd ta ansvaret for å stå opp – ikke bare mot en høyst sannsynlig overmektig, tungt bevæpnet og brutal fiende, men mot vekten av en hjemlig pasifistisk og antimilitær tradisjon som gjennom tjue år hadde undergravd forsvarsviljen – psykologisk og materielt?

Om Eriksen løftet blikket, kunne han se underoffiserene og mannskapene slite over spaker, taljer og ratt som om de aldri hadde gjort noe annet. Men det var en illusjon.

Bare en håndfull av de menige kunne kalles artillerister i ordets rette forstand. De hadde gjennomgått trening og kjente rutinene. Resten var blodferske rekrutter, kokker og sanitetsmenn som aldri før hadde hørt eller sett en kanon bli avfyrt – og slett ikke i vrede. Det var bare minutter igjen. Ville de mestre en skuddløsning mot mål av kjøtt og blod – i dødelig hensikt? Selv nærmet han seg 65 år og skulle i november flytte inn i sitt nye skipperhus i Drøbak som pensjonist sammen med sin hustru Kristiane og sin poliorammede datter, Borghild. Ville han kunne leve med følgene – dersom han selv, mannskapene og deres familier greide seg gjennom redselstimene som ville komme? Hvor gikk pliktens grenser?

Med dagslyset ville flyene høyst sannsynlig angripe – i bølge etter bølge. Det ville bli umulig å oppholde seg i de åpne kanonstillingene uten risiko for liv og lemmer. ”Det betenkelige – ja, rent uforsvarlige – ved festningens militærtekniske tilstand, var at intet hensyn var blitt tatt til beskyttelse mot bombing fra luften,” skrev han siden. ”Til sikring av betjeningen mot luftangrep ble det aldri gitt den minste bevilgning.”

Det fantes direkte telefonlinjer mellom Oscarsborg og Admiralstaben, men linjene var tause. Landets ansvarlige politiske og militære ledere hadde så å si abandonert valplassen. Meldingene om et forestående tysk angrep hadde strømmet inn i flere døgn, og utover mandag 8. april fått en stadig mer konkret form: Sterke flåtestyrker var på vei gjennom Kattegat!

Men regjeringen hadde ikke tatt ledelsen. Ingen proklamasjoner om krig eller fred var utsendt, ingen ordrer om mobilisering, ingen oppildnende appeller, ingen presise råd. Det var bittert, men ikke uventet. I likhet med de fleste andre offiserer i frontlinjen visste Eriksen hva politikerne sto for. ”Vårt såkalte forsvar består av en hær uten øvelser, en marine uten fartøyer og festninger uten kanoner. Vårt militærstell er ikke bare unyttig. Det er en fare, kanskje den eneste fare som truer vårt land,” hadde Arbeiderpartiet erklært i en raljerende fraksjonsmerknad i Stortinget i 1933. Utenriksminister Halvdan Koht uttrykte seg litt mer spissfindig: ”Hvis du ønsker fred, bør du forberede deg på fred.”

Det hele var ledd i en antimilitaristisk kanonade, som hadde vedvart gjennom 1930-årene og som gradvis hadde destruert offiserenes moral og krigerånd. ”Offiserskorpset ble så å si avmilitarisert,” skrev Undersøkelseskommisjonen av 1946. ”Den avvisende holdningen som administrasjonen og de bevilgende myndigheter inntok overfor selv beskjedne forslag til styrking av Forsvaret, måtte gi de militære sjefer inntrykk av at det ikke var noen alvorlig forsvarsvilje hos styresmaktene. [Den defaitistiske stemningen] var sterkt egnet til å berøve de militære sjefer den nødvendige selvtillit og trygghet.”

Det verste var at heller ikke nøytralitetsvernets instruks ga definitiv klarhet. På den ene siden skulle ethvert inntrengende fartøy stoppes ”med alle tilgjengelige midler” – men ikke før det var praiet og protestert. Grunnholdningen var passiv: ”Det skal ikke brukes makt uten etter ordre fra Kommanderende Admiral, eller hvis man blir angrepet.” Men det ville ikke være tid til å konsultere admiralen når fartøyene dukket opp ved Småskjær, 2000 meter borte Han måtte handle på egen hånd – uten ryggdekning hos stabens høye herrer. Kunne han stole på sine politiske og militære foresatte? Ville han høste fordømmelse om han fulgte instinktene og brukte skarpt? Ville de støtte ham, hvis han valgte det bekvemme, skjøt varselskudd og forsøkte med det gode?

Det var det som var oberst Eriksens dilemma: Skulle han våge å ta opp kampen med de svake midlene han hadde til rådighet mot en brutal og overmektig fiende, eller skulle han velge det passive og komfortable som det rådende politiske klima så å si la opp til?

 

 

Om bord i Blücher samtidig 3-4000 meter i sør var stemningen på broen anspent. De var der alle sammen: den øverste ansvarlige for overfarten, kontreadmiral Oskar Kummetz, som var inspektør for torpedovåpenet og en av Hitlers yndlingsadmiraler, men som ikke hadde ført kommando til sjøs på mer enn ti år, generalmajor Erwin Engelbrecht, som var sjef for den nyoppsatte 163. infanteridivisjon, fallskjermgeneral Wilhelm Süssmann, skipets kaptein, kommandør Heinrich Woldag og en rekke andre offiserer og gaster.

De var om bord i ett av de sterkeste, hurtigste og mest stilrene krigsfartøyer i sin klasse som noensinne var bygd, men Blücher hadde en grunnleggende svakhet: Hun var blitt overtatt fra verftet i Kiel før jul 1939, men den strenge vinteren og omfattende etterarbeider hadde gjort at krysseren bare hadde tilbrakt tjue døgn til sjøs – og det var helt utilstrekkelig til å gi skipets helt ferske mannskaper en tilstrekkelig trening. Mange var kommet om bord få dager før avgangen fra Kiel ett døgn tidligere – natt til mandag 8. april – og var nærmest helt ukjent med skipet og tjenesten om bord. Det var ikke gjennomført havariøvelser, og skipets hovedskyts var testet med kun ett skudd fra hver 20,3 cm kanon. Besetningen var ikke samkjørt, og det var for en militær enhet i strid en fatal svakhet.

Det forklarte meldingen som Kummetz og Woldag søndag 7. april hadde sendt til flåtesjef Raeder, og som hadde et dramatisk innhold:

”Blücher er innsatsklar, men kun for enkle oppgaver. Det tunge artilleriet er ikke prøveskutt, og klarskipsøvelser er ikke gjennomført. Maskineriet er ikke testet under kampforhold; havariøvelser har ikke funnet sted.”

Det var en hard dom over forholdene om bord, og en ansvarlig skipsledelse ville normalt ha sagt nei til aktiv innsats i første linje før standarden var hevet. Men felttoget var improvisert og presset fram av Hitler selv, og Kummetz og Woldag at Føreren hadde en lang hukommelse og hadde ikke guts til å sette seg opp mot hans vilje. Mangelen på skipsrom var desperat, og en ordrenekt kunne lett bli oppfattet som feighet og sabotasje. Det forklarte meldingens kyniske innhold: På den ene siden ville de ikke nekte seg selv og besetningen sjansen til ære og berømmelse i det eventyret som Weserübung representerte, og som i vesentlig grad forutsatte at nordmennene ikke gjorde motstand. På den andre siden ville de ha ryggen fri om noe gikk galt.

Det var ett skjebnesvangert problem til for krysseren, som hadde en besetning på 1433 mann, og som i Swinemünde noen få dager tidligere hadde tatt om bord 945 offiserer og soldater fra Hæren, Luftwaffe og Goebbels propagandatjeneste.

Problemet var at krysseren dagen før avgang hadde fått om bord bare 1400 redningsvester, halvparten av gummi, halvparten av kapok. Gummivestene ble fordelt til maskinbesetningen, vestene av kapok ble surret på relingen til bruk for dem som oppholdt seg på dekk.

Men til de 945 soldatene som var om bord, fantes det ikke en eneste redningsvest – og mange av dem var fra de tyske alpeområdene og kunne ikke svømme.

Det var et fantastisk vær i det sørlige Skandinavia, og turen nordover for eskadren hadde nærmest karakter av et Kraft Durch Freude-cruise. Som yrkesoffiseren med det treffende navnet kaptein Heil uttrykte det: ”I det herlige været var den alminnelige stemningen om bord fortreffelig. Det strålende solskinnet gjorde at tanken på mulige farer knapt eksisterte.”

Eskadren hilste de danske vaktbåtene ved innløpet til Storebælt klokken 06 mandag morgen og seilte nordover – hele tiden under observasjon fra land.

Det var en broget forsamling av folk om bord som fikk lov til å bevege seg på dekk i lånte marineuniformer, som rittmester Paul Goerz, sjef for Blaupunkt-fabrikkene og oppfinner av tysk fjernsyn, som var utpekt til Falkenhorsts logistikksjef, major Hans von Poncet, som er mest kjent for at han i ruinene av Leipzig i slutten av april 1945 ville kjempe til siste mann og dø som Hitler, stornazisten Kurt Budäus, som var sjef for at mitraljøsekompani i 163.divisjon, og som var en av toppbyråkratene i Hitlerjugend og siden ble sjef for de beryktede Adolf Hitler-skolene og fikk ridderkorset for erobringen av Horten, og journalisten Richard Daub, som var den egentlige sjefen for Propagandastaffel Norwegen og i en serie artikler forherliget det tyske overfallet – men etter krigen snudde om og ble en kjent nazisme-kritiker.

Det var en blanding av yrkesoffiserer, vernepliktige og nazi-eventyrere, som jublende og tilsynelatende uten motforstillinger var med på det de visste var et folkerettstridig overfall på en fredelig nabostat – i blind tro på Hitlers messianske budskap om Tysklands skjebnekamp.

 

 

Eskadren nådde helt til frontalsperren mellom Rauøy og Bolærne da den ble praiet av hvalbåten Pol III.

Sjefen om bord i den tyske jageren Albatross, det seinere ubåtesset kapteinløytnant Strelow, hadde egentlig ordre om å kapre Pol III og tvinge offiserene til å opptre som loser på vei innover fjorden, men kaptein Welding Olsens heroiske offer forhindret det hele.

Strelow hadde strengt forbud mot å skyte for å bevare overraskelsesmomentet, men Welding Olsens tapperhet fikk ham nærmest til å miste fatningen. Etter at Pol III hadde kollidert med Albatross så hardt at hvalbåten nesten kantret, etter at Welding Olsen oppdaget at jageren var seks ganger større enn hvalbåten og bevæpnet med tre 10,5 cm kanoner mot Pol IIIs ene 76-millimeter – gikk han kaldt ut på brovingen og forlangte gjennom roperten at Albatross skulle overgi seg – ellers ville han åpne ild.

Det var et beundringsverdig mot overfor en langt overlegen fiendtlig inntrenger, og Strelow fant bare ett svar: Han satte seg utover admiralens ordre og fyrte løs på hvalbåten fra kort hold med kanoner og mitraljøser. Vi vet resultatet: Pol III ble skutt i filler, og Welding Olsen omkom – som den første nordmann i kamp mot nazismen, en av våre sanne helter.

Men Welding Olsens offer var ikke forgjeves. Det var lyskasterkjeglene, rakettene og skuddene som alarmerte Rauøy fort og vaktbåtene – og som gjorde at meldingen om det tyske overfallet allerede halv tolv nådde Første sjøforsvarsdistrikt, Admiralstaben og regjeringen i Oslo.

 

 

Tåka rullet inn fra øst kort etter at lyskasterne på Rauøy fikk eskadren inn i lyskasterne på 4-5000 meters hold, og de fire skarpe skuddene som ble avfyrt, fikk ingen effekt – unntatt blant de tyske toppoffiserene.

De spredte skuddene som slo harmløst ned i eskadrens kjølvann, styrket den tyske oppfatningen av at den norske forsvarsviljen var underminert – og at offiserene ikke ville manne seg opp til å skyte før flåten var forbi. Som kommandør August Thiele om bord i Lutzow skrev:

”Det hersker ingen tvil om at motstanderen er blitt advart, og at kystfestningene er bemannet. Det er likevel ikke absolutt klart om han er fast bestemt på å yte reell motstand. Til det gir skytingen et for vankelmodig og usystematisk inntrykk.”

Så full av selvtillit var Kummetz og resten av toppoffiserene at de straks etter at frontalsperren var passert, stanset for å skipe ut troppene som skulle falle kystfortene i ryggen. I de neste to timene lå eskadren stille mens 500 mann ble overført fra krysserne til seks minesveipere.

Det var i disse timene at det virket som om inntrengerne var forsvunnet, mens de i virkeligheten drev for vinden sør for Bastøy med stansede motorer som perfekte mål for en dristig ubåtskipper. Problemet var at våre ubåter og torpedobåter ennå ikke var sendt ut. De hadde fått beskjed om å gå ut i grålysningen – og det var altfor seint.

 

 

Eskadren passerte mellom flåtebasen Horten og Moss uten å bli praiet og nådde Filtvet – omtrent samtidig som fyrene ble slokt.

Mange har undret seg over at Kummetz besluttet å la Blücher gå først – og at den mørklagte eskadren gikk for sakte fart.

Vi har svarene i form av vitneprov fra de vakthavende offiserene på broen, navigasjonsoffiser Hugo Førster, overstyrmann Perleberg, vakthavende offiser, Werner Czygan og admiralens adjutant, løytnant von Freyberg.

I tåken og mørket hadde navigasjonen bydd på store vanskeligheter. Da Filtvedt fyr ble slokt, ba Kummetz om navigatørenes råd. Han spurte om det var mulig å forsere fjorden så lenge fyrene var slokt og fikk til svar at det var mulig – men for sakte fart.

Det var den enkle forklaringen – og den harmoniserte med angrepsplanens improviserte karakter. Den inneholdt få presise retningslinjer og overlot ansvaret til den enkelte kommandant: ”På hvilken måte gjennomføringen av planen skal skje, er avhengig av situasjonen og må besluttes av kommandantene på det enkelte sted.”

Detaljene var ikke penslet ut og ble formulert i enkle slagord: ”Om kystbatteriene åpner ild, eller miner påtreffes: Gå på! Ved alvorlige treffere, rydd farvannet og frigjør skipsleden. Ved tåke og slukte kystfyr: Gå på! Durchhalten!”

At Blücher gikk først hadde også en enkel forklaring. Som Kummetz` adjutant, løytnant von Freyberg forklarte: ”I valget mellom de to krysserne bestemte ledelsen seg for Blücher fordi det var det sterkeste skipet. Det var også det raskeste og presterte høyere fart enn Lützow selv om én maskin falt ut. Om Oslo skulle nås i tide, måtte særlig det ledende fartøyet bevege seg hurtig. Ordren var full fart forover – om det ble skutt med skarpt.”

Dersom bløffen mislyktes, og nordmennene åpnet ild, skulle altså Blücher straks sette opp maksimal hastighet. Maskinsjef Thannemann hadde klargjort turbinene for 31 knop, og det var nok til at krysseren ville greie å komme forbi – før kanonene ble ladet om og utrettet annet enn overflatiske skader.

Da Blücher nærmet seg Oscarsborg litt over klokken 04 om morgenen, var oppfatningen fortsatt at nordmennene ikke kom til å skyte.

. ”På bakgrunn av det som hadde skjedd under passeringen av Rauøy, tolket jeg lyset som en norsk protest mot inntrengningen – uten at de aktet å yte reell motstand,” forklarte navigasjonsoffiser Førster.

I følge vakthavende offiser, orlogskaptein Werner Czygan, som sto noen meter borte, ble vurderingen delt av de fleste. ”Blant de herrer som var samlet på broen fra de ulike våpengreinene, var det en allmenn oppfatning at det ikke ville komme til vesentlige stridigheter.”

 

Det Kummetz ikke hadde regnet med var motet og viljestyrken til obersten, som stirret inn i mørket noen tusen meter foran Blüchers klipperbaug, og som nettopp var blitt utfordret av sin nærmeste underordnede, kommandørkaptein Anderssen:

Jeg ber om kategorisk ordre om det skal skytes med skarpt!

 

Det var et nærmest uhørt krav fra en underordnet så nær en avgjørende strid og ga nærmest uttrykk for at torpedobatteriets sjef ikke hadde tillit til festningskommandanten og ville ha ryggen fri – om noe gikk galt. Nøytralitetsvaktens reglement slo fast at det skulle innhentes tillatelse fra Kommanderende Admiral før det ble skutt med skarpt, men det fantes ikke tid til å konsultere Oslo. Det var heller ikke tid til å formulere en skriftlig ordre, og Eriksen må ha kjent skuffelsens klo. Frontalsperren og Karljohansvern hadde sviktet. Om han fulgte regelboken og skjøt varselskudd, ville han ikke greie å lade om før inntrengerne var forbi. Også han ville ha sviktet, og det var en utålelig tanke. Han hadde ventet i mer enn førti år. Øyeblikket var kommet, og det var ikke lenger rom for tvil. Han hadde tatt sin beslutning, og beslutningen sto fast. Ansvaret var hans, oppsetsighet og defaitistisk prat ville ikke bli tålt. Da han snudde seg mot ordonnansen falt ordene som piskeslag:

”Visst Fanden skal der skytes med skarpt!”

 

 

Ordre om ild ble gitt klokken 04.21. Blücher ble i løpet av de neste sju-åtte minuttene rammet midtskips av to tunge granater fra Oscarsborg, og tre fra Kopås-batteriet på østsiden av fjorden samt to torpedoer fra Nordre Kaholmen – treffere som til sammen utløste en fatal kjedereaksjon om bord i krysseren.

 

Normalt ville et moderne krigsfartøy av Blüchers størrelse og standard kunne ha overlevd trefferne – og det var karakteristisk for situasjonsforståelsen at verken Kummetz eller kaptein Woldag trodde at skipet ville gå ned før klokken passerte seks om morgenen.

Skipet hadde moderne havarivernutstyr, det tålte vannmengder på 6-7000 tonn om bord uten å miste stabiliteten, det hadde fjorten vanntette skott og ti lensepumper som hver hadde en kapasitet på 600 tonn i timen.

Det var et sammentreff av uheldige omstendigheter som førte til undergangen. For det første: Granatene fra Oscarsborg traff batteridekket og utløste en voldsom brann i flyhangaren og torpedoverkstedet, som forplantet seg til flybombene og tretti tonn ammunisjon, som hæravdelingene hadde stablet langs skottene. Det var ikke gjennomført havariøvelser om bord, og havarigjengene greide aldri å samle seg til en effektiv innsats mot brannen som spredte seg til stadig nye avdelinger.

For det andre traff torpedoene nær skipets svakeste punkt, skottet mellom Kjelerom nr 1 og Turbinrom nr 2 og 3, som raskt ble fylt med vann. Brannene og eksplosjonen rev også over damprørene som gikk fra de intakte kjelerom nr 2 og 3 forut til den intakte Turbin nr 1 akterut. Uten damp led skipet et totalt maskinhavari. Kummetz og Woldag hadde fulgt planen og gitt ordre om full fart forover straks skuddene falt, men de fatale trefferne gjorde at turbinene stanset.

Det ble gjort desperate forsøk på å etablere en ny dampforbindelse, men brannen grep stadig om seg og vannmassene brøt inn på mellomdekket, mens skipet drev innover og til slutt ankret ved Askholmene.

Da brannen nådde det eneste magasinet som ikke var satt under vann, eksploderte beholdningen av 10,5 cm granater. Skipets slagside økte fra 10-12 til over 25 grader og stadig mer vann trengte inn på mellom- og batteridekkene. Det var det som til slutt beseglet skipet skjebne. Det mistet stabiliteten, kantret og sank litt før halv seks om morgenen – etter en dødskamp som hadde vart i to timer.

Den siste tragedien: De ti barkassene – med unntak av en – var brent opp eller skutt i stykker, livvestene av kapok likeså, mange av sjøfolkene og nesten alle av Hærens og Luftwaffes menn måtte forsøke å ta seg de 2-300 meterne til nærmeste land i iskaldt vann – mange av dem uten å kunne svømme.

Antakelig 600 omkom, resten tok seg på land utmattet og forfrosne – uten våpen og utstyr. Angrepet på Oslo var slått tilbake.

 

Oberst Birger Eriksens innsats kan ikke overvurderes – selv 70 år etter den dramatiske kampen mellom Oscarsborg og Blücher. Da skuddene falt klokken 04.21, ga kommandør Woldag øyeblikkelig ordre om full fart forover. I maskinrommet hadde maskinsjef Thannemann klargjort turbinene for 31 knop, noe som ville ha brakt krysseren til Akershus på under en time – dersom Eriksen hadde latt være å skyte med skarpt.

Generalmajor Engelbrechts tropper ville ha stormet på land en eller annen gang mellom 05 og 06 om morgenen og tatt Oslo sentrum ved overrumpling – etter mønster av det som skjedde i Drøbak og Horten. På det tidspunktet var stortingspresident Carl J. Hambro fortsatt opptatt med å organisere evakueringen av landets politiske elite med et ekstratog som først skulle av gårde fra Østbanestasjonen klokken 07.15 – halvannen time etterpå. Det ville ha vært altfor seint. Kongefamilien, regjeringen og Stortingets medlemmer ville ikke hatt en sjanse til å unnslippe, Norges Banks gullbeholdning hadde gått tapt og General- og Admiralstabens demoraliserte offiserer ville høyst sannsynlig ha blitt pågrepet i samme slengen.

I den avrustede og ikke-mobiliserte nasjon ville enhver videre motstand ha vært nytteløs. Kampen ville ha vært over før den var begynt.

Det er fristende å spekulere over hva som kunne ha skjedd om regjeringen hadde valgt å mobilisere med full kraft da meldingene fra Storebælt og Kattegat strømmet inn dagen i forveien. Jeg tror mye kunne ha vært annerledes.

Vi vet at stemningen var sterkt nedtrykt om bord i Lützow og Emden, da Blücher ble truffet og ble borte bak Kaholmene.

De trakk seg tilbake – og kommandør Thiele besluttet å dra resten av eskadren ut Oslofjorden straks mørket falt på.

Hadde kontreadmiral Smith-Johannsen i Horten valgt kampen i stedet for kapitulasjonen – selv med de små styrkene han hadde til rådighet – og sendt ubåtene og torpedobåtene mot Son, kunne det ha blitt utslagsgivende. Hitlers nerver var på høykant, og Thiele var livredd for å miste Lützow – tidligere Deutschland – med alt det ville innebære av negativ propaganda. Det skulle neppe mye til før han hadde stukket halen mellom beina og listet seg tilbake til Danmark. Så lenge Luftwaffe hadde hegemoni i luften, ville de norske tapene uten tvil ha blitt store. Men en mobilisert og kampvillig hær ville hatt gode sjanser til å håndtere de små styrkene som var landsatt, og som manglet både proviant, ammunisjon og tungt utstyr. Bolærne holdt de tyske transportflåtene på avstand til 11. april, til tross for at fortet var alene og isolert. Den tyske planen var ekstremt risikabel. Det åpnet militære muligheter for forsvarerne, men det forutsatte vilje på toppen – og den fantes ikke da det hele ble avgjort.

Et tilbakeslag i Oslo – i tillegg til problemene Dietl hadde i Narvik – kunne ha spolert Hitlers erobringsplaner og endret krigens gang. I beste fall ville det ha kunnet gi Hitlers motstandere i Wehrmacht mot til å handle – som varsleren Hans Oster hadde håpet. Med tyrannen fjernet, ville verden sett annerledes ut.

Det gikk ikke slik, men det skyldtes ikke oberst Eriksen. Han hadde våget å stå oppreist mot overmakten i urokkelig ro – i en situasjon der svært mange andre sviktet. Det er det som gjør ham til et av de store forbildene for stadig nye generasjoner som stilt overfor hans eksempel tvinges til å tenke:

Ville vi ha våget å gjøre det samme?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. april 2006

ved Lars Roar Langslet

Leder for Nasjonalkomitéen for Ibsen-satsingen

Henrik Ibsen – Norges store forfatter

NB: UTDRAG av foredraget i Oslo Militære Samfund

Vi nordmenn lærte på skolen at Ibsen er stor, og at han fikk internasjonalt gjennombrudd allerede i sin egen levetid, men det meste som ble skrevet og talt om Ibsen her hjemme, kunne gi inntrykk av at han allikevel var særeie for oss nordmenn. Det varte lenge før vi fikk øynene åpnet for at Ibsen er et sentralt navn i verdenslitteraturen, at Ibsenforskningen forlengst er blitt internasjonal, og at Ibsens dramaer blir spilt over hele kloden. Men hvor stor han er i verdens øyne, har jeg først oppdaget i de ni årene vi har forberedt Ibsenåret 2006.

 

Hans viktigste arena er selvfølgelig teatret. Vi registrerer nå på internett at hver eneste teatersesong blir rundt 150 Ibsenoppsetninger spilt på scener i alle verdensdeler. I Ibsenåret vil tallet trolig øke til rundt 200. Shakespeare er hans eneste konkurrent om å være den mest spilte dramatiker gjennom tidene.

 

Jeg var nylig i London for å gi Ibsenpris til Vanessa Redgrave, og etter seremonien så vi en gripende oppsetning av Lille Eyolf. Samtidig gikk både Vildanden og En folkefiende på andre Londonteatre, og en lovprist oppførelse av Hedda Gabler var nettopp tatt av plakaten. Omtrent samme antall Shakespeare-stykker var avertert i avisenes lister – og dette altså i Shakespeares hjemland! som har gjort den geniale dikteren fra Stratford til sitt viktigste kulturelle uthengsskilt i verden, og skapt en veritabel Shakespeare-”industri” på det grunnlag. Hvor mange Ibsenstykker stod på Osloteatrenes spilleplaner ved åpningen av Ibsenåret? Svaret er: Ingen.
Nordmenn er og blir seg selv nok, iallfall norske teatersjefer. Det ville neppe ha forbauset dikteren som skapte uttrykket ”å være seg selv nok”.

 

Men Ibsens posisjon i verden forøvrig er suveren, og kan også illustreres med noen tall: Vi driver nettstedet ibsen.net, som hadde 1.3. mill. treff i januar, av brukere fra hele 123 land. Til nå har vi registrert rundt 8000 store og små Ibsenarrangementer i årets anledning, i nesten 80 land.

 

Det aller meste av dette er selvsagt ikke kommet til på norsk initiativ. Vi i Ibsenkomiteen og norske myndigheter har prøvd etter evne å være katalysator og gi beskjeden støtte her og der. Men det er Ibsenentusiaster i alle verdensdeler som driver dette frem. Det trengtes altså ingen norsk misjonering for å få verden til å innse at Ibsen stadig er stor – en verdensdikter som har like sterk appell og slagkraft i fjerne deler av kloden som i Norge, ja ofte større. For det er ingen tvil om at Ibsenstykker som Et Dukkehjem og En folkefiende i dag har enda større sprengkraft i andre kulturkretser – slike stykker er endog blitt rammet av sporadiske forbud i land som Iran og Bangladesh. Verden over står Ibsen som en fanebærer for likestilling, miljøvern, menneskets frihet til å forme sin egen skjebne. Men når han har fått en slik gjennomslagskraft, skyldes det selvsagt at han er en uovertruffen mester i dramaets kunst, at hans skuespill er like levende idag som da de ble skrevet, og har høyder og dybder som ikke lar seg redusere til slagordenes og programerklæringenes endimensjonale verden.

 

Den sterke Ibseninteressen ute bør være en vekker for oss nordmenn, for han tilhører jo på særlig vis oss, og vi forstår ham best siden vi har samme språk som det han brukte så kraftfullt og nyansert. Og vi kan såvisst ikke skryte av at vi før har forvaltet Ibsenarven med den kulturelle ansvarsbevissthet og vilje til satsing som vi burde ha følt oss forpliktet til. Det var nettopp derfor Ibsenkomiteen ble nedsatt i 1997, med det lange navnet Nasjonalkomiteen for Ibsensatsingen. Men etter hvert som vårt arbeid kom i gang, har satsingen også i Norge fått et omfang som er langt større enn jeg torde drømme om da vi tok fatt. Og mediene følger etter: Da Ibsenåret begynte, ble de plutselig fylt av Ibsenstoff i så store doser at det ellers bare er popmusikere og sportsstjerner som får samme oppmerksomhet i dagens pop-fikserte medieverden. Samtidig økte salget av Ibsenbøker i norske bokhandler med rundt 200 %.

 

Hva så med økonomien for årets norske Ibsensatsing? Her har vi holdt oss på betryggende avstand fra forbilder i andre jubileumsfeiringer: Danmark begynte sitt HC Andersen-år med rundt 250 mill.kr. til rådighet, men opplegget utviklet seg raskt til en økonomisk katastrofe. Det samme skjedde med vår egen 1905-feiring, der var underskuddet blitt 50 mill.kr. lenge før året var omme. Ibsensatsingen gjennom ni år har til nå fått vel 35 mill.kr. av staten til satsinger i Norge, og Ibsenårets ledelse har klart å samle inn omtrent en like stor sum fra private sponsorer og fond, heri også inkludert de 8 mill. som statsminister Bondevik fikk ført opp til støtte fra UD for Peer Gynt i Egypt. Altså vel 70 mill.kr. Det er snaut, men det skal gå! Vår storslagne og meget krevende åpningsforestilling i Oslo Rådhus ble kjørt stramt innenfor de budsjetterte rammer, og gav et solid overskudd. De mange arrangementer som Ibsenåret har ansvar for siden i året, er stort sett fullfinansiert, så vi har god tro på at vi også i så måte skal skille oss med heder fra oppgaven.

 

Ibsenårets clou blir, som alle vet, den store Peer Gynt-oppsetningen i Cairo i slutten av oktober, som frukten av et storstilet samarbeid mellom Egypt og Norge. Sterkere kunne det ikke synliggjøres at Ibsens diktning hever seg til det universelle. For første gang vil den egyptiske dimensjon i fjerde akt bli aksen i en Peer Gynt-fremføring, med sfinksen og pyramidene som reell bakgrunn for arenaen, og ikke bare som en skissert teaterkulisse på scenen. Det har en enorm symbolverdi at et slikt samarbeidsprosjekt med et hovedland i den ”arabiske” verden vil markere utgangen av Ibsenåret – til fremme av forståelse mellom ulike kulturer og vennskap mellom folkene. Vår nye utenriksminister har vist stor forståelse for at den anledningen må brukes også på det politiske plan.

 

Når Ibsenåret er forbi, vil en lang rekke varige vinninger stå igjen etter storsatsingen i år. Det viktigste, gigantprosjektet Ibsens Skrifter, den nye vitenskapelige utgaven av alt Ibsen skrev, i hele 31 bind, blir riktignok finansiert for seg, men arbeidet drives i godt samspill også med Ibsenåret – og dette verket blir grunnleggende for Ibsenforståelsen i alle tider fremover, det største og mest krevende bokprosjekt som noensinne er blitt lansert i Norge. Jeg vil også nevne at Radioteatrets mange ypperlige Ibsenforestillinger gjennom tidene nå er gjort tilgjengelige gjennom en CD-serie med alle Ibsens kjente skuespill, til varig glede for både skoler og enkeltlyttere. Det Ibsenårets ledelse bidrar vesentlig til, er bl.a. en storslagen ansiktsløftning for alle Ibsen-museene, med permanente, moderne utstillinger – ny norsk dramatikk og nye filmer i Ibsens kjølvann – Ibsenskulpturer, og Ibsensitater nedlagt i fortauene – Ibsenbok i gave til alle norske skoleelever, osv. Vi håper også å få opprettet en Ibsenpris og et Ibsenfond som kan gi større løftning til Ibsenarbeidet i fremtiden.

 

Den praktfulle gallaforestillingen som åpnet Ibsenåret i Rådhuset 14. januar, ble sett av over en halv million på TV, og det ligger til rette for at den blir sendt også på dansk, svensk, finsk, islandsk og britisk TV. Jeg har bare hørt begeistrede tilbakemeldinger fra alle som så den. Ghita Nørby, den store danske skuespillerinnen som deltok, sa etterpå – med sideblikk til HC Andersen-festen hjemme – at her kan Danmark lære hvordan store diktere skal feires.

 

To hovedmål lå til grunn for Bentein Baardsons suverene regi av den forestillingen: For det første skulle verden komme til oss og vise hvor sterkt Ibsen har slått inn hos dem: aktører fra Kina, India, Egypt, England, Tyskland, osv. For det annet ville han vise hvor viktig Ibsen fortsatt er som generator og inspirator også for andre kunstarter: opera, ballett, sang og musikk, endog rap fra en sjarmerende og småfrekk forestilling i København.

 

I en forrykende festlig TV-forestilling med slike komponenter kunne det vanskelig gis plass til å vise Ibsens påvirkningskraft overfor billedkunsten – det må fortrinnsvis skje gjennom utstillinger. Men også slike vil sette sterkt preg på Ibsenåret. Historien om Ibseninspirasjonen i billedkunsten er lang. Hos oss er Edvard Munch det viktigste eksempel. Han var intenst fascinert av Ibsen gjennom hele sitt kunstnerliv, det ser vi i en mangfoldighet av verker. Bare i Munch-museet i Oslo er det rundt 500 Ibsenrelaterte arbeider av Munch. Mange av våre beste kunstnere har fulgt opp siden med billedkommentarer til Ibsen.

 

Nå i Ibsenåret er dette et hovedinnslag. Nina Sundbyes skulpturer over Ibsens kvinneskikkelser går allerede sin seiersgang i en utstilling som skal på internasjonal turné med endestasjon i Alexandria i Egypt. Marianne Heskes fantasieggende installasjoner med Dukkehjemmet som inspirasjon blir utstilt i Oslo og skal deretter til bl.a. New York. Håkon Gullvågs Ibsenportretter utstilles i Italia og blir siden å se i Norge. Osv.

 

Ibsenåret vil selvsagt bli særlig sterkt markert i de norske ”Ibsenbyene”. Fødebyen Skien var naturlig nok først ute, med storstilte arrangementer rundt Ibsens fødselsdag 20. mars. På dødsdagen 23. mars blir Ibsenmuseet i Oslo gjenåpnet etter en omfattende restaurering, med orginale møbler på plass og moderne Ibsenutstilling i naboleiligheten. Grimstad kommer etter, også med et fornyet Ibsenmuseum, og Bergen under festspillene. En utvidet Ibsenfestival på Nationaltheatret blir et tyngdepunkt i høstens mange markeringer.

 

Allerede nå kan vi trygt slå fast at Ibsenåret vil bli det vi håpet, og mere til: Arven fra vår store dikter vil heretter bli langt mer synlig i Norges kulturelle profil, både her hjemme og i presentasjonen av Norge overfor utlandet, som en kraftkilde for dypere innsikt og kulturell fornyelse. Lenge nok var vårt forhold til Ibsen preget av kontrasten mellom Ibsens storhet og norsk litenhet. Men det forplikter å være hjemland for en dikter av verdensformat. Den forpliktelsen vil bli en viktig utfordring for oss også når Ibsenåret forlengst er over.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 20. november 2006

 

ved

 

Generalmajor Torgeir Hagen
Sjef Etterretningstjenesten


E-TJENESTEN I EN OMSKIFTELIG VERDEN

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer.

Generalmajor Torgeir Hagen Sjef Etterretningstjenesten. Foto: Stig Morten Karlsen

Det er en stor glede for meg å være her i Oslo Militære samfunn i kveld. Det er nå 44 år siden en av mine forgjengere, oberst Vilhelm Evang, sto på denne talestolen for å foredra om etterretningstjeneste i 1962. Siden den gang har det (av naturlige årsaker) ikke vært mange etterretningssjefer her.

LES OGSÅ:
Se det historiske foredraget sjefen for Etterretningstjenesten i 1962, Vilhelm Evang holdt her i Oslo Militære Samfund. Vi takker Etterretningstjenestens Arkiv for velvillig innsats for å finne foredraget og tilhørende dokumenter.
Her er link til foredraget.

 

Etterretningstjenesten søker normalt ikke publisitet, og de vurderinger og analyser vi gjør, leverer vi kun til våre foresatte og oppdragsgivere. Vi legger også stor vekt på å skjerme informasjon om kilder, metoder og kapasiteter. Det er likevel mye som kan sies om Etterretningstjenesten. Jeg håper at mitt foredrag kan være et bidrag til å belyse hvordan tjenesten i dag ser sin rolle i en verden preget av økende omskiftelighet og komplekse utfordringer.

 

Av tittelen på mitt foredrag kan man få inntrykk av at Etterretningstjenesten står som en konstant størrelse i en verden under endring. Slik er det selvfølgelig ikke. Norges etterretningstjeneste må kontinuerlig endre og tilpasse seg i takt med skiftende internasjonale omgivelser. De siste 15 år har i så måte vært en krevende tid for alle som søker å følge og vurdere internasjonale utviklingstrekk – og konsekvenser for nasjonale utenriks- og sikkerhetsinteresser.

 

Jeg vil innledningsvis kort kommentere tre sentrale prosesser som er med på å forklare bakgrunnen for og dynamikken i de utfordringer Etterretningstjenesten må forholde seg til i dag:

  • Den globaliserte verden
  • Nye internasjonale maktstrukturer etter den kalde krigen, og
  • Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

 

Den globaliserte verden

Vi er mer avhengige av og påvirkes mer direkte og raskere av andre staters og aktørers handlinger enn tidligere. På det økonomiske, kulturelle og politiske området er dette forholdet spesielt sterkt. Dette har bidratt til at skillet mellom rent innenriks- og utenrikspolitiske saker har blitt mer diffust. Økende deler av offentlig forvaltning opplever at hendelser på deres saksfelt har utenrikspolitiske implikasjoner.

 

For Etterretningstjenesten har dette gitt seg utslag i økende kundekrets og nye forventninger til hvilke produkter vi kan levere.

 

Frembringelse av etterretninger betraktes i økende grad som et naturlig bidrag i en beslutningsprosess. Antallet forespørsler/oppdrag tjenesten mottar er økt med 400% fra 2003 til i dag. Det sier noe om etterspørselen av tjenestenes produkter.

Den positive siden av globaliseringen er at flere land blir del av det nettverk som tidligere var forbeholdt den rike del av verden. Men globalisering kobles også til økt spredning av trusler som ikke lar seg stoppe ved landegrensene. Internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, miljøutfordringer, menneskehandel og organisert kriminalitet er en del av de felles og voksende utfordringer vi må forholde oss til.

Reaksjonene på globaliseringsprosessen er vel så viktige. Det er verdt å merke seg at ikke alle land deltar på like vilkår eller i like stor grad. Forskjellen mellom små og store land, industrialiserte land og utviklingsland, er betydelig hva gjelder muligheten til å påvirke og stå i mot ytre påvirkning, samt å trekke fordeler av dette forholdet.

 

Avmakt hos aktører kan resultere i negative reaksjoner, lokalt så vel som globalt. Det er i denne sammenheng blitt pekt på at fremveksten av islamistisk ekstremisme kan tolkes som en reaksjon mot globaliseringen og spredning av vestlige verdier.

 

For Norge innebærer denne utviklingen at en rekke utfordringer har rykket nærmere og nye trusler har oppstått.

 

Nye maktstrukturer

Innenfor statsvitenskaplige og historiske studier er Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 beskrevet som et paradigmeskifte. For store deler av det internasjonale system av stater ble selve logikken, som ga rasjonalitet til rådende maktstrukturer, borte. Vi gikk fra en bipolær til en tilnærmet unipolar struktur dominert av vestlige stater med USA i spissen.

 

USA og Vesten er imidlertid ikke enerådende på den globale arena. I dag er vi vitne til at ekspanderende regionale stormakter, som Kina og India, i økende grad fremstår med globale interesser og ambisjoner. Forholdet mellom regionale og globale stormakter vil også i fremtiden være med å bestemme stabiliteten i vår verden, og representerer utfordringer vi som etterretningstjeneste må følge nøye.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Uløselig knyttet til og en underliggende drivkraft for de endringer vi har vært vitne til, er hurtigheten i den teknologiske utviklingen. Den grenseløse og globaliserte verden er et direkte uttrykk for nye samhandlingsmønstre og utveksling av alt fra varer til ideer og kunnskap muliggjort av kommunikasjonsteknologi og et sammenvevet nettverk av transportårer.

 

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi har gjort det mulig å følge en hendelse som utfolder seg hvor som helst i verden i sanntid. Gulfkrigen på 1990-tallet og direkte overførte tv-bilder fra de alliertes fremrykning markerte i så måte en ny tid.

 

Internett har for lengst brutt ned eksisterende barrierer og utviklet seg til ikke bare en kontinuerlig ekspanderende database over tilgjengelige informasjonskilder, men også til et viktig verktøy for internasjonal terrorisme. For ekstreme islamistiske grupperinger representerer Internett en mulighet til å spre sitt ideologiske budskap til en hel verden, opprettholde kontakten til et geografisk spredt nettverk, innhente informasjon om mulige terrormål, publisere terrorhandlinger og til å rekruttere nye tilhengere. Internett har av samme grunn blitt en viktig kilde til å forstå og følge utviklingen i internasjonal terrorisme.

 

I dagens virkelighet er i all hovedsak mangel på informasjon unntaket mer enn regelen. Informasjon er påtrengende tilgjengelig. Vi behøver ikke å frykte at ikke større og mindre hendelser med minimal forsinkelse formidles til oss i et utall medier. For Etterretningstjenesten er mengden informasjon som skal bearbeides en formidabel utfordring i seg selv.

 

I takt med at mengden av informasjon har økt, har utfordringen blitt å få tilgang på relevant, kvalitetssikret og objektiv informasjon. Betydningen av kildekritikk og kunnskap om avsenders motivasjon har økt proporsjonalt med mengden av tilgjengelig informasjon.

 

Trusselbildet

Antallet tradisjonelle væpnede konflikter mellom stater og antallet mennesker som omkommer i denne type konflikter er nedadgående. For en stor del er disse erstattet av lokale konflikter med utgangspunkt i etniske motsetninger, statssammenbrudd, og borgerkrig. Disse vil ofte ha et stort spredningspotensial og vil raskt kunne eskalere til regionalt omfang. Dette vil være spesielt fremtredende ved etniske konflikter hvor representanter for de ulike gruppene er spredt over flere naboland.

 

Samtidig er mengden grenseoverskridende trusler og trusler knyttet til ikke-statlige aktører og asymmetriske trusler i vekst.

 

Globaliseringen har medført at konflikter og ustabilitet i andre deler av verden kan få direkte konsekvenser for Norge. Ivaretakelse av norske nasjonale interesser er i mindre grad begrenset til norsk territorium enn før. Norges sikkerhet er derfor tett knyttet til en fredelig og stabil utvikling globalt.

 

Diskusjonen rundt et utvidet trusselbegrep illustrerer hva vi er bekymret for i det daglige, og kan delvis ses som en konsekvens av globaliseringsprosessen. Det er ikke lenger bare konkrete militære trusler som skaper frykt, men hele bredden av grenseoverskridende trusler med utgangspunkt i politiske, religiøse, sosiale, økonomiske, humanitære og miljømessige forhold.

 

Trusselbildet vi må forholde oss til i dag er derfor omfattende og sammensatt. Viktige nasjonale interesser blir utfordret, men til forskjell fra hva som var tilfellet under den kalde krigen, er ikke disse truslene eksistensielle.

 

Jeg vil gå nærmere inn på tre områder som alle er sentrale for Etterretningstjenestens arbeid:

  • Utviklingen i våre nærområder
  • Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen, og
  • Norske styrker i internasjonale militære operasjoner

 

Våre nærområder

Enhver nasjon vil alltid være opptatt av sine nærområder og konsekvensene av aktivitet der.

 

Nordområdene har fortsatt en viktig militærstrategisk betydning, men forhold knyttet til ressursforvaltning, miljø og økonomiske interesser spiller en stadig økende rolle. (Dette gjelder for alle stater som har definerte eller potensielle interesser i Nordområdene.)

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel rettet mot Norge, men Russland vil i uoverskuelig fremtid ha sterke strategiske interesser knyttet til nordområdene.

Dette innebærer at betydelige militære ressurser fortsatt vil befinne seg på Kola og i Nordvest-Russland, herunder sjøbaserte strategiske kjernevåpen.

 

Det er fortsatt uavklarte grensespørsmål mellom våre to land i et område som antas å inneha store rikdommer, og norsk jurisdiksjonshåndhevelse utfordres fra tid til annen.

 

Våre utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger vil derfor også i fremtiden i sterk grad bli formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Dette er – om ikke annet – en klassisk stormakt – småstat logikk som medfører at vi må forholde oss til utviklingen i Russland (og her vil Etterretningstjenesten være en bidragsyter til støtte for utformingen av norsk politikk i området).

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen

De siste ti årene har vi vært vitne til omfattende terrorangrep i Afrika, USA, Asia, Midtøsten og Europa. Dagens internasjonale terrorisme har andre aktører, annen motivasjon og angrepene har større konsekvenser enn hva vi tidligere opplevde. Terrorangrepene 11. september 2001 var ikke bare et sjokk for USA, men representerte et tilsvarende skifte for sikkerhetstenkningen i hele det internasjonale samfunn.

 

Trusselen fra internasjonal terrorisme er en kompleks størrelse, som ikke bare krever innsikt i den overliggende ideologiske rammen for å kunne forstå den, men hvor vi også må søke detaljert kunnskap om de faktorer som motiverer ulike terrorgrupper til handling og hvordan slike handlinger skjer.

 

Det er en utbredt frykt for at masseødeleggelsesvåpen – biologiske, kjemiske og kjernefysiske – skal spres ukontrollert ikke bare til stater, men også til terrorister. Masseødeleggelsesvåpen i hendene på terrorgrupper vil innebære en ny omdreining i det internasjonale trusselbildet. Konsekvensene av et terrorangrep med slike våpen kan bli katastrofale og få store ringvirkninger.

 

Teknologi og kunnskap forbundet med utvikling av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen gjøres stadig mer tilgjengelig. Teoretiske formler og ”gjør det selv” oppskrifter er relativt lett tilgjengelig via Internett. Terskelen for å kunne ta i bruk denne type våpen på en effektiv måte er heldigvis fortsatt relativ høy. Vi må likevel innse at muligheten rykker nærmere dag for dag.

 

Flere nye stater har åpent erklært eller viser klare indikasjoner på at de vil tilegne seg masseødeleggelsesvåpen. I tillegg opplever vi økt spredning av teknologi og kompetanse med hensyn til produksjon av langtrekkende missiler.

 

Mange land knytter fortsatt besittelse av kjernefysiske våpen til nasjonal prestisje og sikkerhet. Det er derfor å forvente at det internasjonale ikke-spredningsarbeidet i fremtiden vil oppleve press fra stadig flere stater som ønsker å tilegne seg masseødeleggelsesvåpen.

 

Koblingen mellom stater som kan tenkes å utgjøre en internasjonal trussel, terrorgrupper og masseødeleggelsesvåpen utgjør kanskje et av vår tids mest dystre scenarier.

 

Internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen er problemer som enhver stat, uavhengig av geografisk og politisk plassering, må forholde seg til. Selv om aktørene som analyseres under denne kategorien gjerne har en geografisk forankring, representerer deres planer og handlinger et grenseoverskridende problem som også vi må være forberedt på at vi kan bli berørt av. Dette er en formidabel utfordring for etterretnings- og sikkerhetstjenester over hele verden.

 

Trusselen mot militære styrker

Norges deltakelse i internasjonale militære operasjoner i kriserammede områder eller som del av den internasjonale kampen mot terrorisme er en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Norge er i dag til stede med et betydelig militært bidrag i Afghanistan. I tillegg er vi representert med styrkebidrag eller observatører bl.a. i Sudan, Etiopia og Eritrea, Kosovo og Libanon.

 

Etterretningstjenesten støtter norske styrker i internasjonale operasjoner både i planleggingsfasen og under gjennomføringen for å bidra til styrkebeskyttelse og til løsning av oppdraget. De grunnleggende prinsipper er de samme uavhengig av operasjonens karakter. All planlegging må ta utgangspunkt i en realistisk forståelse av forholdene i operasjonsområdet, herunder aktørene i det gjeldende konfliktbildet, hvilke målsettinger de er styrt av og hvilke kapasiteter de har til rådighet. Viktig er også forståelsen av nabostaters rolle i slike konflikter.

 

Behovet for bearbeidet informasjon – fra det strategiske til det taktiske nivå – er meget stort. En viktig nyskapning i arbeidet for å kunne etablere og vedlikeholde et godt etterretningsgrunnlag er Forsvarets nye ISTAR-konsept (Intelligence, Surveillance, Target Acquisition and Reconnaissance og står på norsk for etterretning, overvåkning, målfatning og oppklaring). Herunder er Etterretningsbataljonen i dag mest utviklet.

 

Etterretningstjenesten og Etterretningsbataljonen utfyller hverandre på dette området. Sammen har vi på kort tid bidratt til å knytte det strategiske og taktiske nivået nærmere sammen på en hensiktmessig måte. Resultatet er en mer helhetlig etterretningsmessig innsats med bedre støtte til operative sjefer på alle nivå.

 

Militære operasjoner vil fortsette å være avhengige av solid etterretningsmessig støtte, og konseptet for etterretningsdrevne operasjoner vil stille stadig større krav til Etterretningstjenesten i fremtiden.

 

Etterretningstjenesters troverdighet – erfaringer med Irak

Det ble reist spørsmål knyttet til etterretningstjenesters troverdighet etter oppstarten av Irak-krigen i 2003. Et av hovedargumentene for å gå militært inn i Irak var alarmerende rapporter om irakiske kapasiteter til å produsere og benytte masseødeleggelsesvåpen. Det har så langt ikke blitt gjort konkrete funn av denne type våpen i Irak. Påstander om at Irak aktivt støttet internasjonal terrorisme, herunder al-Qaida, er heller ikke bekreftet. Konsekvensene har vært en kritisk gjennomgang i flere land av etterretningstjenestenes prosedyrer for vurdering av etterretninger.

 

Konklusjonene fra granskningene er til stor del sammenfallende. I rapportene ble det pekt på at det i liten grad ble belyst eventuell tvil rundt informasjonen som ble overlevert beslutningstakere. Disse, på sin side, stilte ikke kritiske spørsmål ved den informasjonen og de vurderinger de mottok.

 

En rapport peker også på at det utviklet seg en gruppetenkning som ikke oppmuntret til alternative fortolkninger av informasjonsmaterialet.

Håndteringen av Irak-krigen illustrerer betydningen av selvstendige nasjonale etterretningsvurderinger, spesielt for et lite land med begrensede innsamlingskapasiteter. Vi må kunne ha et kritisk blikk både på egne og andres materiale, uansett type kilder. Dette betinger en kunnskapsbase som er i stand til å sammenholde så mange ulike typer kildegrunnlag som mulig, samt å være åpne på eventuell usikkerhet som knytter seg til konklusjoner vi trekker. Dette er en betingelse for å kunne bli oppfattet som en objektiv tjeneste og dermed ha tillit. Det er samtidig en kontinuerlig utfordring for ethvert analysemiljø.

 

Det er i denne sammenheng viktig å minne om at den britiske rapporten (som adresserte etterretninger om masseødeleggelsesvåpen i vid forstand), roste arbeidet som var gjort for å avdekke Libyas våpenprogram og den pakistanske kjernefysikeren Khans spredning av kjernefysisk teknologi. Samarbeidet mellom ulike lands tjenester for å følge og avdekke spredning av teknologi knyttet til masseødeleggelsesvåpen i Nord-Korea, Libya og Khan-nettverket viste betydningen og nødvendigheten av et utstrakt internasjonalt etterretningssamarbeid.

 

Nasjonal etterretningstjeneste

Etterretningstjenesten er direkte underlagt Forsvarssjefen, og dekker både militære og sivile oppgaver. Som Norges utenlandsetterretningstjeneste har vi som oppdrag å følge forhold utenfor Norges grenser som kan ha betydning for norske interesser og å bidra til at våre beslutningstakere til enhver tid innehar et best mulig informasjonsgrunnlag i utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikken. Trusler som har et nasjonalt opphav påhviler det andre å vurdere, og da i første rekke Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

 

Jeg vil komme nærmere inn på Etterretningstjenestens oppgaver i detalj. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er en balanse mellom de militære og ikke-militære oppgaver Etterretningstjenesten er pålagt å ivareta. Et synlig og symbolsk viktig uttrykk for denne balansen er navnendringen fra Forsvarets Etterretningstjeneste til Etterretningstjenesten, slik vi ble hetende f.o.m. 1. august 2003.

 

En Etterretningstjeneste er avhengig av klare rammebetingelser for sin virksomhet og av ressurser, økonomiske så vel som menneskelige, for å kunne oppfylle sine oppgaver på en forsvarlig måte.

 

Politiske og juridiske rammebetingelser

Etterretningstjenestens virksomhet reguleres av to hoveddokumenter; Lov om Etterretningstjenesten av 20. mars 1998 og Instruks om Etterretningstjenesten av 31. august 2001. Lov av 1998 tok høyde for at nye typer oppdrag – militære så vel som ikke-militære – ville utgjøre en stadig større andel av tjenestens virksomhet. Et fellesbegrep for den type trusler vi så fremveksten av på 1990-tallet var transnasjonale trusler. Dette var internasjonal terrorisme, spredningsproblematikk og miljøproblemer. Loven er et fremsynt dokument som har vært avgjørende for at Etterretningstjenesten løpende har vært i stand til å tilpasse seg skiftende internasjonale omgivelser.

 

Loven har to klare formål;

  • ”Å legge forholdene til rette slik at Etterretningstjenesten effektivt kan bidra til å kartlegge og motvirke ytre trusler mot rikets selvstendighet og sikkerhet og andre viktige nasjonale interesser”, og
  • ”trygge tilliten til og sikre grunnlaget for kontroll av Etterretningstjenestens virksomhet”.

 

Loven setter tydelige rammer for Etterretningstjenestens virke, men legger forholdene til rette for utarbeidelse av trusselanalyser og etterretningsvurderinger om et bredt sett av områder.

Overordnet er norske nasjonale interesser styrende for Etterretningstjenestens arbeid, uavhengig av om en trussel kommer fra en stat, organisasjon eller individ utenfor landets grenser.

 

Etterretningstjenestens oppgaver kan grovt deles inn i tre kategorier:

  • Generell støtte til utforming av norsk utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk.
  • Direkte støtte til Forsvaret, herunder støtte til beredskapsplanlegging, langtidsplanlegging, effektiviteten i operative avdelinger, norske styrker i internasjonale militære operasjoner, samt nedrustnings- og rustningskontrolltiltak og støtte til forsvarsallianser Norge er del av.
  • Transnasjonale trusler, herunder internasjonal terrorisme, overnasjonale miljøproblemer og spørsmål knyttet til produksjon og spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Det er verdt å merke seg at Instruksen om Etterretningstjenesten understreker at oppgavelisten som er angitt i loven ikke er uttømmende. De sikkerhetsutfordringer Norge til enhver tid er stilt overfor må være styrende for hva som defineres som viktige nasjonale interesser. Her har også tjenesten selv et ansvar for å gjøre beslutningstakere oppmerksomme på utviklingstrekk som vil kunne representere en trussel i nær eller fjern fremtid.

 

En såkalt hemmelig tjeneste må skjerme seg for innsyn for å beskytte arbeidsmetoder, kapasiteter og kilder. I et åpent og demokratisk samfunnssystem forutsetter denne virksomheten tillit til at det er innebygde mekanismer for kontroll og tilsyn av tjenestens arbeid. Etterretningstjenesten er underlagt kontroll og tilsyn fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste, det såkalte EOS-utvalget.

 

I det løpende arbeidet er den politiske styringen, representert ved Forsvarsdepartementet, viktig for Etterretningstjenestens virksomhet. Forsvarsdepartementet utarbeider i samarbeid med tjenesten og på bakgrunn av innspill fra andre departementer og deler av forvaltningen, prioriterte arbeidsområder for tjenesten.

Samspillet mellom departementet og tjenesten bidrar til og sikrer at det handlingsrom vi er gitt for å oppfylle våre pålagte oppgaver, til enhver tid er innenfor de rammer som er fastsatt.

 

Etterretningstjenesten må også skjerme sin virksomhet for å kunne ivareta samarbeidet med allierte og bilaterale partnere på en sikker måte. Våre samarbeidspartnere må ha tillit til at vi kan motta og bruke informasjon på en måte som ikke er kompromitterende. I forlengelse av dette må våre brukere ha tillit til at vi leverer vurderinger som er nasjonale og som vi kan stå for på selvstendig grunnlag. Etterretningstjenestens interne vektleggelse av arbeidsmetode og betydningen av en kildekritisk tilnærming er i denne sammenheng viktige redskap for å sikre objektive analyser og vurderinger.

 

Ressurser

La meg kort minne om følgende:

  • Norge har i dag militære i bidrag i Europa, Sør-Asia, Afrika og Midtøsten. Vi planlegger for innsettelse av militære bidrag til en eventuell operasjon i Darfur, så snart omstendighetene tillater det.
  • Norge har en sentral posisjon i forhold til viktige energi- og fiskeriressurser i nordområdene, og vi er en strategisk energileverandør til Europa.
  • Vår nabostat Russland er en regional stormakt med så vel felles som konkurrerende interesser i Nordområdene.
  • Norske politiske og økonomiske interesser er representert over hele verden.
  • Norge har hatt en sentral nøkkelrolle i flere fredsprosesser.
  • Norge er gjennom sitt engasjement og deltakelse i kampen mot internasjonal terrorisme utpekt som mål for al-Qaida.

 

Vårt land har med andre ord et omfattende internasjonalt engasjement. Det sier seg da selv at en etterretningstjeneste i et lite land som vårt må prioritere. Vi har ikke og kommer ikke til å ha de ressurser som kreves for å dekke hele spekteret av tenkelige utfordringer. Dette gjelder både økonomiske så vel som rent menneskelige ressurser.

Vi må ikke fristes til å strekke ressursene så langt at kvantitet blir viktigere enn kvalitet.

 

Norge er i denne sammenheng avhengig av et velfungerende internasjonalt samarbeid mellom etterretningstjenester. For at vi skal kunne oppfylle hensikten og bredden av oppgaver tillagt i loven, må vi ha et utstrakt samarbeid med tilsvarende tjenester i andre land. Dette gjelder spesielt håndteringen av henholdsvis internasjonale militære operasjoner og internasjonal terrorisme. Skal et slikt samarbeid fungere, må vi være en troverdig og attraktiv partner med god kompetanse og kapasitet.

Like viktig er det nasjonale samarbeidet og koordineringen mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste på området internasjonal terrorisme. Utarbeidelsen av en samarbeidsinstruks for de to tjenestene i år var således viktig for å sikre Norges evne til å møte trusler som i liten grad lar seg definere som enten nasjonale eller internasjonale.

 

Kunnskap

Norges deltakelse i Operation Enduring Freedom i Afghanistan og den påfølgende NATO-operasjonen (ISAF) stilte nye krav til dybdekunnskap og ikke minst språkkunnskap, som få om noen etterretningstjeneste hadde forut for 2001. Tilsvarende er Norges bidrag til militære operasjoner i Afrika en utfordring når det gjelder språk- og landkunnskaper.

 

Etterretningstjenestens arbeidsområde dekker hele spekteret av samfunnsforhold i et gitt land. Dette forutsetter en bred kunnskapsbase og en rekruttering hvor flest mulig fagdisipliner er representert. Bredde er nødvendig for å sikre den nødvendige dybde og spenn i innhenting, så vel som i de analyser og vurderinger som gjøres.

 

Omskiftelige omgivelser stiller også krav til å være fremsynt og mottakelig for nye arbeidsformer. Med nye trusselbilder må vi også tenke og fokusere annerledes. Dette er kanskje selvfølgelig, men erfaringsmessig kan institusjonelle og organisatoriske bindinger vanskeliggjøre en slik fleksibilitet. Etterretningstjenesten, i likhet med enhver annen organisasjon, må derfor løpende tilpasse institusjonelle og organisatoriske rammer slik at det er en balanse mellom behovet for kontinuitet og nyutvikling.

Sagt med andre ord er utfordringen å fortsette å være gode på våre tradisjonelle arbeidsområder, samtidig som vi bygger evne og kompetanse på stadig nye saksfelt.

 

Tjenesten må også ta høyde for at temaer og land som i dag ikke har et synlig fokus raskt kan komme opp på agendaen, og vi må derfor ha fleksibilitet til å snu ressurser til prioriterte oppgaver. Samtidig vet vi at det tar tid å bygge opp en god kunnskapsbase og få på plass dedikerte analytikere som kan utarbeide solide vurderinger på et nytt felt. I tillegg må tjenesten ivareta et minimum av beredskap på områder som skifter i prioritet og som med jevne mellomrom fordrer respons.

 

En etterretningstjeneste som er i kontinuerlig aktivitet, hjemme som ute, krever også ressursmessig utholdenhet. Dette tilsier at vi må ha et minimum av f. eks personell med teknisk kompetanse, analytikere og personer med språk- og annen kompetanse innen forskjellige områder for å kunne levere over tid. Det er derfor en løpende utfordring å balansere faglig fleksibilitet, dybde og utholdenhet.

 

Ivaretakelse av en solid og relevant kunnskapsbase fordrer en aktiv rekrutteringsprosess og mulighet til faglig oppdatering innen alle områder. I dag utlyses stillinger i Etterretningstjenesten på lik linje med andre statlige stillinger.

 

Betydning av metode

Innledningsvis trakk jeg opp noen konsekvenser av den teknologiske utviklingen vi er vitne til. En av disse er den direkte og ubegrensede tilgangen til informasjon fra et utall av kilder. Jeg er fristet til å stille et retorisk spørsmål om det da fortsatt er behov for en etterretningstjeneste i klassisk forstand.

 

I dagens virkelighet kan jo enhver med relativt små ressurser skape seg et situasjonsbilde ut fra media og Internett, det vi definerer som åpne kilder. Trolig vil utviklingen gå mot stadig bedre søkeverktøy og muligheter for å få skreddersydd informasjon ut fra definerte behov. Dette er en utvikling vi må ta inn over oss og tilpasse oss.

 

Etterretninger kan i denne sammenheng ofte fremstå som mindre tidsriktige, vanskelig tilgjengelige og tungvinte å håndtere som følge av de restriksjoner som gjelder ut fra gradering og krav til kommunikasjonssystemer.

 

Ikke overraskende vil jeg argumentere for at Etterretningstjenesten fortsatt har en viktig funksjon, og at denne faktisk øker i betydning i takt med økende informasjonstilgang.

 

Innhenting av informasjon krever kunnskap om kilden for å sikre bredde i innsamlingen. Igjen er det et behov for spesialkompetanse. Vi kan for eksempel ikke bare forholde oss til engelsktalende kilder i en verden hvor stadig større deler av informasjonsmengden kommer fra ikke-vestlige land. Sammenstillingen av informasjon fra ulike kilder er det som vil gi merverdi for våre beslutningstakere.

 

Etterretningstjenesten skal ivareta og sikre objektive og helhetlige vurderinger. Kildekritikk og bredde i kildetilfanget er i denne sammenheng avgjørende for å kvalitetssikre produktene. Etterretningstjenesten innhenter informasjon fra kilder som er vanskelig tilgjengelige. Summen av denne etterretningsinformasjonen er viktig, men må sammenholdes med åpen informasjon for å kunne nyanseres. Denne dimensjonen er unik for en etterretningstjeneste.

 

I tillegg er det slik at mengden av informasjon om et gitt tema eller land i åpne kilder ofte sier mer om hvor offentlighetens oppmerksomhet er innrettet i øyeblikket enn hva vi faktisk må bekymre oss for på sikt. En etterretningstjeneste skal varsle og følge potensielle konflikter og områder av interesse. Dette er ikke alltid sammenfallende med mediebildet.

 

Etterretningstjenesten må derfor opprettholde et selvstendig fokus og en innsamlingskapasitet som gjør oss i stand til å etablere en situasjonsforståelse så tidlig som mulig og uavhengig av et skiftende nyhetsbilde.

 

Vi må forvente og ønske velkommen en sunn skepsis blant mottakere av etterretningsinformasjon. Det er ikke slik at Etterretningstjenestens vurderinger presenteres som fullstendige sannheter. Vi må være åpne på at vi til enhver tid leverer en analyse og vurdering ut i fra den kunnskapsbase og informasjonsmengde vi besitter. Dette må erkjennes også hos brukere av etterretninger, samtidig som det aldri må være tvil knyttet til tjenestens objektivitet.

 

I denne forbindelse er det fristende å trekke frem et sitat fra en tidligere Forsvarssjef som sa at ”Det er Etterretningstjenestens oppgave å se verden slik den er, ikke slik vi andre ønsker at den skal være” (Admiral Torolf Rein).

 

Avsluttende betraktninger

I min gjennomgang har jeg søkt å tegne et bilde av en dramatisk endret verden på bakgrunn av tre underliggende prosesser; globalisering, nye maktstrukturer og en revolusjonerende utvikling innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Utviklingen har bidratt til et omfattende og sammensatt trusselbilde.

 

Verden har nødvendigvis ikke blitt mindre, men skillet mellom tradisjonelt nasjonale og internasjonale forhold har blitt vanskeligere å påvise nøyaktig.

 

Etterretningstjenesten har som følge av dette gjennomført en betydelig omstilling. Fleksibilitet kombinert med kontinuitet, vil være vår hverdag i fremtiden.

 

Omfanget av mulige utfordringer tilsier at Etterretningstjenesten ikke kan følge alle områder av interesse. I takt med den økende kompleksiteten i våre omgivelser har vi imidlertid fått en tett dialog med brukerne av våre produkter. Dette er nødvendig for å ivareta en løpende prioritering og derigjennom en mest mulig effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser. I denne sammenheng er det viktig å understreke behovet for et tett internasjonalt etterretningssamarbeid, og også et nært samarbeid mellom våre nasjonale tjenester.

 

Etterretningstjenestens visjon er: ”Å bidra til norske myndigheters beslutningsgrunnlag med rettidig, pålitelig og relevant kunnskap om verden rundt oss.”

La meg i den forbindelse til slutt sitere noen linjer fra St.prp. nr.1 (2006-2007):

 

”En teknologisk og kompetansemessig oppdatert etterretningstjeneste med et omfattende samarbeid internasjonalt, og med god koordinering med de nasjonale sikkerhetstjenestene (…), er en forutsetning for at politiske myndigheter skal ha tilgang til et bredt og godt beslutningsgrunnlag”.

 

Takk for oppmerksomheten.

Krigskunst og Offisersetikk:

The Sovereign Military and Hospitaller Order of St. John, of Jerusalem, of Rhodes and of Malta

Prof.dr.philos. Janne Haaland Matlary

Oslo Militære Samfund

5.XII.2005

Se vedlagte presentasjon:

2005-12-05-Matlary