Skip to content

Mandag 19. november foredro forfatter og historiker Torbjørn Færøvik med foredrag «Dragen og elefanten – er Kina og India på kollisjonskurs?».

Du kan lese foredraget her:

Dragen og elefanten:

Er Kina og India på kollisjonskurs?

Av Torbjørn Færøvik,

forfatter og historiker

På en reise i India i 1997 ble jeg stående og se på en stor lystavle som fortalte hvor mange innbyggere landet hadde. Det virket som om tallene var i ferd med å løpe løpsk. Indias folketall hadde nettopp passert en milliard. I dag viser det samme tavlen et sted mellom 1,3 og 1,4 milliarder innbyggere. Ifølge FNs prognoser vil India om få år, trolig i 2022, passere Kina og bli det mest folkerike landet i verden.

Når det skjer, vil de to landene ha til sammen 2,8 milliarder innbyggere. Det forteller oss at utviklingen i Kina og India blir helt bestemmende for vår felles fremtid. Verden er avhengig av at de lykkes, og at de lever i fred med hverandre. I motsatt fall vil følgene bli alvorlige.

I mange hundre år sto geografien i veien for et tett samarbeid mellom disse to gigantene. Himalaya var ikke lett å forsere, og sjøveien var lang. Det betyr ikke at det ikke var kontakt mellom dem. For rundt 2000 år siden fant buddhismen veien fra India til Kina. Inderne fikk også kulturimpulser fra Kina. Men selv om de var naboer, føltes avstanden lang.

Dagens kommunikasjoner gjør det lettere å samarbeide. Men i så fall må de ville det. De indiske lederne nøler av flere grunner. Med rette oppfatter de Kina som den sterke part. Til alt overmål er de kinesiske lederne tydelige på at de ønsker å gjøre landet til en global supermakt. De politiske forskjellene er også åpenbare. India er et demokrati, Kina det motsatte. Mens Indias politiske system er åpent og gjennomsiktig, er det kinesiske stengt for innsyn. Det gjør det vanskelig å etablere et tillitsfullt forhold.

Kulturelt og religiøst er de også vesensforskjellige. Konfusius, kinesernes store læremester, var opptatt av hvordan menneskene skulle leve i forhold til hverandre – ikke av Himmelen. I hinduismen, indernes store religion, er gudene rikelig til stede.

Nehru og Mao

India ble et selvstendig land i 1947, og britene trakk seg ut. To år senere grep kommunistene makten i Kina. Regjeringen i New Delhi var raskt ute med å anerkjenne det nye regimet, men allerede i 1950 fikk India en forsmak hva som var i vente. For da rykket kinesiske styrker inn i Tibet. Statsminister Jawaharlal Nehru var likevel innstilt på å samarbeide med Kina, og i 1954 reiste han på offisielt besøk til Beijing.

Nehru var jurist med utdannelse fra Cambridge. Han var vestlig orientert og hadde kullsviertro på demokratiet som den beste styreform. Mao hadde tilbrakt lange år i felten og trodde på det han kalte «folkets demokratiske diktatur». Naturligvis var de uenige om mye, men begge var opptatt av å forsvare sine respektive land mot «imperialismen». India fremsto på den tiden som en viktig aktør i den alliansefrie bevegelsen. Året etter holdt bevegelsen sitt store møte i Bandung i Indonesia, hvor både Kina og India spilte viktige roller.

Fem år senere, i 1959, gjorde tibetanerne opprør mot det kinesiske overherredømmet. Demonstrasjonene i Lhasa varte i flere dager. Dalai Lamas tiltakende Kina-angst endte med at han flyktet til India, hvor han ble tatt vel imot av daværende statsminister Nehru. Flere titusener tibetanere flyktet samme vei. Dermed ble det brått slutt på den vennskapelige dialogen. I ordkrigen som fulgte, ble Nehru anklaget for å ha gått «imperialismens ærend», og Mao sa han ville «knuse» den indiske statsministeren.

Grensestriden i Himalaya

De neste tre årene hadde Kina nok med sine hjemlige problemer. Maos mislykkede massemobilisering, Det store spranget, endte med sult og elendighet og millioner av menneskers død. Først i 1962 ble situasjonen bedre, og Kina så sitt snitt til å gi det uskikkelige India en lærepenge. Kineserne ville ta tilbake områder i Himalaya som de mente tilhørte dem. Den elendige indiske hæren hadde lite å svare med og led et sviende nederlag. Rundt 3000 indiske soldater ble drept og minst like mange ble tatt til fange. Nehru fortvilte og ble en gammel mann over natten, skriver en av hans biografer. To år senere døde han. Mens inderne sørget over sin mangeårige leder, gjennomførte Kina sin første kjernefysiske prøvesprengning. Hendelsen ble en ny vekker for India, som nå bestemte seg for å gå samme vei. Ti år senere, i 1974, var den indiske bomben en realitet.

Kina og India har en felles grense på nesten 3500 kilometer. I dag er de stort sett enige om om hvor den går. Men ennå strides de om hvem som eier hva i den nordvestlige grensesektoren, hvor krigen i 1962 fant sted. I Indias nordøstlige hjørne ligger delstaten Arunachal Pradesh. Kina gjør krav på deler av den og omtaler det omstridte området som «Sør-Tibet». Da Dalai Lama i fjor besøkte et kloster i dette området, reagerte Beijing med kraftige protester. For å styrke sitt grep har India stasjonert betydelige militære styrker i delstaten. De fleste er forlagt nær grensen til Kina. Hele delstaten er på knappe 84 000 kvadratkilometer.

I fjor havnet kinesiske og indiske styrker i en 73 dagers «stillingskrig» på Dokhamplatået i Himalaya. Platået ligger der India, Kina og Bhutan møtes. Ingen av de tre landene er enige om hvem som eier hva av det. Konflikten ble utløst da kineserne begynte å bygge en vei som ifølge bhutaneserne gikk gjennom deres territorium. Indiske styrker ble tilkalt, og stillingskrigen begynte. Heldigvis ble den avsluttet uten tap av menneskeliv.

India frykter at nye grensestridigheter kan oppstå. Den indiske regjeringen har derfor besluttet å styrke grenseforsvaret med en moderne utrustet mobil styrke. Indiske aviser skriver at den skal bestå av rundt 90 000 soldater og være fullt operasjonell i 2021 – 2022.

Kinas økonomiske ekspansjon

Så lenge Mao styrte, behøvde ikke India bekymre seg for Kinas økonomiske ekspansjon. Kineserne hadde nok med sitt. Med de økonomiske reformene og «den åpne dørs politikk» som regimet introduserte på 1980-tallet, ble situasjonen en annen. Med ett ble det fart på hjulene, og utenrikshandelen vokste.

Tidlig på 2000-tallet begynte kinesiske selskaper å investere i andre land, ikke minst i Asia. Med skiftet av partiledelse i 2012 ble Kinas utenlandske økonomiske engasjement enda sterkere, og i 2013 lanserte Xi Jinping, den nye partisjefen, sitt store Silkevei-prosjekt – en plan om å utvikle et nettverk av trafikkårer mellom Asia og Europa. Planen, kalt Belt and Road (BRI), ble hilst velkommen av mange land, dog ikke av India. «En farlig felle», fnyste flere politikere.

Kina har markedsført sitt Belt and Road-initiativ som et «vinn-vinn-prosjekt». Alle som slutter seg til det, vil tjene på det, lyder omkvedet. Lederne i Beijing peker på at Asia lider av dårlig infrastruktur. Få om noen vil bestride denne påstanden. Problemet kan være at Kina, i egenskap av initiativtaker, hovedbidragsyter og eksekutør, vil bli den største vinneren. Det er også en fare for at land som ikke ivaretar sine interesser godt nok, vil ende opp som tapere.

Siden BRI ble lansert, har statsminister Modi holdt flere møter med sine kinesiske motparter. Men ennå har han til gode å velsigne det kinesiske initiativet. I stedet har han selv tatt flere initiativer, økonomiske som militære, for å holde Kina på avstand.

Kina blir ofte omtalt som verdens største fabrikk. Hvis fabrikken skal ekspandere, trenger den nye markeder og stabil tilgang på råvarer. Jo raskere varene kan fraktes fram og tilbake, desto bedre. Dette er drivkraften bak Belt and Road-initiativet. Landets ledere har siden tidenes morgen vært vant til å tenke langsiktig. De bygde Den store muren og millioner av kilometer med diker og kanaler. Den store kanalen, en vannåre fra sør til nord, ble realisert over en periode på flere hundre år og er nesten 2000 kilometer lang. BRI føyer seg inn i denne tradisjonen, men skiller seg fra tidligere gigantprosjekter fordi det omfatter mange land, og fordi det er det dyreste noensinne.

Kinesisk jernbanebygging

Kinas ambisjon er å forbedre infrastrukturen både til lands og til vanns. Flere av landprosjektene har Indiahavet som mål. Fra byen Kunming i Kinas sørvestlige del skal det bygges veier og jernbaner til Laos, Thailand og Myanmar. Noen av prosjektene er allerede igangsatt, som byggingen av jernbanen gjennom Laos. Tanken er å forbinde den med det thailandske jernbanenettet. Prosjektet er kostnadsberegnet til seks milliarder dollar, og fattige Laos har påtatt seg å finansiere en del av gildet. Asia Times skrev i august at ca. 20 prosent av den 414 kilometer lange strekningen allerede er fullført.

Den planlagte jernbanen fra Kunming til Yangon, Myanmars økonomiske hovedstad, blir enda lengre – hele 1920 kilometer. Planen ble møtt med både skepsis og motstand da den ble lansert, men alt tyder på at den blir realisert, om enn forsinket. Tilhengerne av planen peker på at mye av dagens handel mellom Kina og Myanmar foregår sjøveien via Malakkastredet, en omvei på 3000 nautiske mil. Kina ønsker også å strekke et togspor til Mandalay, en annen viktig by i Myanmar.

Tibets hovedstad Lhasa ble knyttet til det kinesiske jernbanenettet i 2006. I 2014 ble togsporet forlenget til Shigatse, en annen tibetansk by. Nå arbeider Kina på spreng for å knytte det tibetanske jernbanenettet til Nepal. Hvis arbeidet går etter planen, skal strekningen være fullført i 2020. Siden Nepal er Indias nordlige nabo, har indiske myndigheter vært opptatt av å skjerme landet mot fremmed innflytelse. Derfor blir inderne urolige når Kina trenger seg inn i Indias «bakgård».

India er særlig skeptisk til Kinas store infrastrukturprosjekt i Pakistan, kalt «Den kinesisk-pakistanske økonomiske korridor». India og Pakistan har vært erkefiender siden Britisk India ble delt i to i 1947. En strekning av «korridoren» skal gå gjennom den pakistansk-kontrollerte delen av Kasjmir, et område som også India gjør krav på.

Prosjektet har en kostnadsramme på 62 milliarder amerikanske dollar. Fra Kinas vestlige Xinjiang-region skal kineserne bygge både jernbane og motorvei til Pakistan, helt til havnebyen Gwadar ved Det indiske hav. Det statlige Chinas Overseas Port Holding Company inngikk i fjor en avtale med Pakistan om å leie havnen i 40 år. Med sin beliggenhet nær Hormusstredet og Persiagolfen er havnen gull verd for Kinas dyktige strateger. Kina skal også utvikle en økonomisk sone utenfor Gwadar med plass til rundt en halv million kinesere. Sonen, kalt International Port City, skal stå ferdig i 2022.

Kineserne skal i tillegg bygge et nettverk av andre veier for å knytte sammen noen av Pakistans viktigste byer. Men godene kommer ikke gratis. Prosjektet er et spleiselag som Pakistan må finansiere ved hjelp av kinesiske lån. Allerede nå er gjeldsbyrden blitt så stor at landets nye regjering, under ledelse av Imran Khan, har innledet en granskning av prosjektet. Pakistanske aviser skriver at deler av det kanskje må skrinlegges eller modifiseres, i det minste inntil videre.

Indisk uro for Sri Lanka

India har lang erfaring med fremmede inntrengere. Derfor er indiske politikere så vare for alle Kinas forsøk på å skaffe seg makt og innflytelse i det sørlige Asia og Indiahavet. I fjor inngikk Kina en avtale med Sri Lanka om å leie havnen i Hambantota, på øyas sørspiss, i 99 år. Flere kommentatorer minnet om at britene i sin tid utnyttet Kinas svakhet til å inngå enn 99-årig avtale om å leie Hongkong. Den gang ble det kalt kolonialisme.

Avtalen med Sri Lanka kom i stand etter at regjeringen i Colombo så seg ute av stand til å tilbakebetale sin massive gjeld til Kina. Inntil videre er det liten kinesisk aktivitet i havnen, men nyervervelsen har uten tvil et stort potensial. USAs visepresident Mike Pence hevdet i forrige måned at Kina har planer om å utvikle Hambantota til et militært støttepunkt for sin egen marine. Påstanden ble straks avvist av srilankesiske myndigheter, som forsikret at havnen utelukkende vil ha en økonomisk funksjon.

Avisen Hindustan Times omtaler Kinas fremgangsmåte overfor Sri Lanka som en «salami-taktikk». Kineserne skjærer først den ene skiven, så den andre. Sjansen for å lykkes synes å ha blitt større etter at den Kina-vennlige Mahendra Rajapaksa igjen er blitt statsminister. Hans forrige styreperiode, fra 2005 til 2015, huskes for sine lysskye avtaler med Kina og sin bunnløse korrupsjon. «Rajapaksas comeback gir India grunn til bekymring. I hans forrige styreperiode stjal han en viktig del av Sørøstasia fra Indias innflytelsessfære», skriver Times of India. Avisen minner om at Sri Lanka har stor sikkerhetspolitisk betydning for India, og at korteste avstand mellom de to landene er bare 12 kilometer.

Nå har også Maldivene havnet i den kinesiske gjeldsfellen. Det lille øyriket har vel 400 000 innbyggere fordelt på 298 kvadratkilometer. På få år har det opparbeidet en gjeld til Kina på tre milliarder amerikanske dollar. Både Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet er bekymret for landets økonomi. Samtidig har flere tusen kinesere etablert seg på Maldivene. Mange er engasjert i ulike businessforetak knyttet til turisme og bygging av infrastruktur. Øyrikets nye president, Ibrahim Mohamed Solih, ble innsatt for bare to dager siden. Nå lover han å rydde opp i «rotet» etter sin Kina-vennlige forgjenger. Blant de utenlandske gjestene under innsettelsen var den indiske statsminsteren, som varslet at India er beredt til å hjelpe Maldivene ut av krisen. India har tradisjonelt hatt en sterk innflytelse på øygruppen.

Flere andre land som har takket ja til Silkevei-prosjektet, er i samme kritiske gjeldssituasjon som Sri Lanka og Maldivene.

Rivalisering til havs

I takt med sin økonomiske ekspansjon moderniserer Kina marinen i raskt tempo. Da Kina for to år siden nektet å bøye seg for Haag-domstolens kjennelse i den betente striden om Sørkinahavet, vakte det sterke reaksjoner i New Delhi. «Skal Kina vise den samme forakt for lov og rett også i våre farvann?» spurte den indiske utenriksministeren. Kina gjør krav på 85 prosent av Sørkinahavet. Grenselinjen som regjeringen i Beijing egenhendig har trukket, er i konflikt med territorialkravene til land som Vietnam, Filippinene, Malaysia, Indonesia og Brunei. I tillegg til å være verdens travleste skipsled, har Sørkinahavet store fiskefelter og betydelige olje- og gassressurser.

I 2013 klaget Filippinene Kina inn for en spesialdomstol i Haag. Allerede før den avsa sin kjennelse i 2016, stemplet Kina den som «reaksjonær». Mens striden fortsetter, er kineserne travelt opptatt med å styrke sitt militære nærvær i Sørkinahavet, blant annet ved å forvandle små rev og atoller til militære utposter. USAs 7. flåte, som er tungt til stede i Stillehavet, kan lite gjøre uten å starte en krig. De fleste observatører anser derfor Kinas anneksjon som et fullbyrdet faktum. Amerikanske marinefartøyer fortsetter å patruljere området, men ikke uten risiko. I forrige måned var et amerikansk og et kinesisk marinefartøy nær ved å kollidere med hverandre. USA hevdet at den kinesiske motparten hadde opptrådt uansvarlig, mens Kina la all skyld på USA.

India er ingen aktør i denne striden, bortsett fra at landet har en sterk interesse av retten til fri ferdsel på verdenshavene.

Kina har ennå ikke skaffet seg marinebaser i Indiahavet, med unntak av den ett år gamle basen i Djibouti, ved innseilingen til Rødehavet. Anskaffelsen av basen ble begrunnet med Kinas behov for å kunne delta mer effektivt i FN-ledede operasjoner i området, samt å beskytte kinesiske skip i Adenbukta. Behovet for å bekjempe somaliske pirater ble eksplisitt nevnt. Også USA, Frankrike og Japan har baser i Djibouti. Samtidig er China Merchants Group i ferd med å utvikle Afrikas største frihandelssone i Djibouti. Landet er et av Afrikas minste, men lilleputtstatens ledere har lenge drømt om å gjøre den til et slags Afrikas Singapore.

Indiahavet er ikke mindre betydningsfullt enn Sørkinahavet. Mesteparten av handelen mellom Asia og resten av verden går via Malakkastredet og Indiahavet. For regjeringen i New Delhi er det viktig at havretten og annen rett følges, og at ingen land tar seg til rette. Men stilt overfor et Kina som opptrer stadig mer nærgående, ser de indiske lederne ingen annen utvei enn å ruste opp. Som et uttrykk for at India ser med uro på utviklingen i sitt naboskap, var landet ifølge SIPRI verdens største importør av større våpen («major arms») fra 2012 til 2016. Indias uro skyldes ikke bare Kina, men også forholdet til Pakistan, som har vært betent helt siden 1947.

India oppgir å ha 1,2 millioner soldater i aktiv tjeneste, mot Kinas 2,3 millioner. Målt i antall fartøyer er den den indiske marinen bare en tredjedel av den kinesiske. Det svenske fredsforskningsinstituttet SIPRI konstaterer i sin siste rapport (mars 2018) at Asias andel av de globale forsvarsutgiftene øker år for år. Pådriveren er Kina. I 2008 utgjorde landets andel 5,8 prosent. I fjor hadde den steget til 13 prosent.

Ifølge offisielle tall brukte India i fjor 51 milliarder dollar på forsvaret, mot Kinas 152 milliarder. Janes Defense Weekly skriver at Kinas forsvarsbudsjett er ventet å øke til 233 milliarder dollar i 2020.

India er ennå fattig

India ble i en lang periode etter 1947 styrt av Kongresspartiet. I de senere år er landet blitt ledet av en koalisjon med basis i det høyreorienterte Bharatya Janata Party (Det indiske folkepartiet). BJP representerer markante hindu-nasjonalistiske strømninger, i rak motsetning til det sekulære Kongresspartiet. I utenrikspolitikken skiller det seg fra Kongresspartiet ved sin tydelige pro-amerikanske holdning.

Ved å liberalisere deler av indisk økonomi har BJP klart å få fart på økonomien. Under statsminister Modi har regjeringen understreket viktigheten av å lokke utenlandske investorer til landet. «Make in India», lyder slagordet. Indiske politikere håper at India skal bli mer attraktivt for investorer enn Kina. «Jeg ønsker å si til alle verdens folk: Kom hit, lag det i India … Selg varene i hvilket som helst land, men lag dem her. Vi har dyktighet, talent, disiplin og et ønske om å utrette noe», sa statsminister Modi da han lanserte kampanjen i 2014. Landet har i alle fall arbeidskraft nok, og den er billigere enn Kinas.

Indere og andre snakket lenge med forakt om «den hinduistiske vekstraten» på tre prosent. Nå vokser økonomien raskere enn Kinas. Årets resultat ventes å bli rundt 8 prosent, mot Kinas 6,5 prosent. India har åpenbart et stort potensial for utvikling, særlig hvis landet velger å prioritere forsømte sektorer som helse, utdanning og infrastruktur.

India er likevel langt fattigere enn Kina. Landets bruttonasjonalprodukt er bare en fjerdedel av Kinas. En tredjedel av innbyggerne lever under den offisielle fattigdomsgrensen. En like stor andel regnes som analfabeter. Landet utmerker seg med sine store sosiale forskjeller, og det eldgamle kastevesenet lever i beste velgående. Mange betrakter det som et alvorlig hinder i arbeidet for rettferdighet og sosial utvikling.

India søker nye venner

Stilt overfor den kinesiske utfordringen er India villig til å pøse nye milliarder inn i forsvaret, ikke minst sjøforsvaret. Statsminister Modis regjering arbeider også hardt for å utvikle samarbeidet med land som deler Indias uro. Høyest på listen står USA. Kort etter at Donald Trump tiltrådte som amerikansk president, reiste Modi på offisielt besøk til USA. «Du er en sann venn», sa Trump til Modi på plenen utenfor Det hvite hus. Han tilføyde at forholdet mellom de to landene aldri hadde vært bedre. Da samtalene var over, forsikret begge lederne at de ville styrke det tosidige «strategiske partnerskapet». Det betyr ikke at det er friksjonsfritt, men utad fremstår det som godt.

USA signerte for tre år siden en tiårig rammeavtale om felles utvikling og produksjon av avansert forsvarsteknologi. Russland har i en årrekke vært Indias viktigste våpenleverandør. Nå blir USA viktigere, og de to holder stadig hyppigere felles militærøvelser. Under Trump har USA i økende grad erstattet betegnelsen «Asia-Pacific Region» med «Indo-Pacific Region». Mens den førstnevnte betegnelsen var myntet på det østlige Asia og Stillehavet, omfatter den andre noe større: en region som også omfatter India og Stillehavet. «Vi bruker uttrykket Indo-Pacific fordi det understreker viktigheten av Indias økende betydning», sa en talsmann for Det hvite hus for en tid siden.

India er også opptatt av å styrke samarbeidet med flere andre land. I forrige måned reiste statsminister Modi på offisielt besøk til Japan. I likhet med India er Japan dypt urolig på grunn av Kinas økende rolle og atferd. Partene forhandler nå om en avtale som vil gi Japans marinefartøyer adgang til Indias baser i Andamanhavet.

Da Modi besøkte Vietnam for to år siden, ble de to landene enige om å inngå et begrenset forsvarssamarbeid. Selv om landet styres av et kommunistparti som har mye til felles med det kinesiske, har Vietnam og Kina overlappende krav i Sørkinahavet. Kinas marine har ved flere anledninger jaget vietnamesiske fartøyer, sivile som militære, ut av de omstridte områdene. Ifølge en meningsmåling har bare 16 prosent av vietnameserne et positivt syn på Kina.

India står utenfor den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, men arbeider bevisst for å utvikle samarbeidet med medlemslandene. Malaysia og Indonesia står høyt på listen. Forholdet til Malaysia er blitt spesielt viktig etter at 92 år gamle Mahathir bin Mohamad overtok som statsminister tidligere i år. Den drevne veteranen, som var regjeringssjef fra 1981 til 2003, er sterkt kritisk til Kina og har kansellert flere store avtaler med Beijing. Han anklager Kina for å praktisere en ny form for kolonialisme og vil redusere Malaysias avhengighet av et regime han oppfatter som totalitært. Det demokratiske Australia er et annet viktig land for India.

Den kinesiske partisjefen Xi Jinping ble gjenvalgt på partikongressen i fjor høst. I sin tale til delegatene sa han at Kinas system kunne tjene som modell for land i Den tredje verden. Uttalelsen vakte naturligvis stor oppsikt utenfor Kinas grenser. Hans mye omtalte «kinesiske drøm» er å gjøre landet til en global supermakt. Det er en skremmende tanke for mange, særlig så lenge landet er et strengt diktatur.

«Aldri før har de ansatte i Indias utenriksdepartement arbeidet så mye overtid», skriver Indian Express. «Kina holder dem i arbeid.»

På nasjonalforsamlingens sesjon i mars i år ble grunnlovsbestemmelsen som begrenset presidentens styretid til to terminer, fjernet. Xi kan dermed fortsette som statsoverhode på livstid, om han selv vil. Han er gjenstand for økende persondyrkelse, og hans politiske program, kalt «Xi Jinpings tanker», studeres flittig av både partimedlemmer og andre. Men Xi Jinping har også sine kritikere, selv om de velger å formulere seg forsiktig. Flere kinesiske økonomer og intellektuelle har i den senere tid kritisert hans Belt and Road-prosjekt. De mener det er for ambisiøst, og at de enorme pengesummene som Kina bruker på det, kunne ha gått til påtrengte hjemlige oppgaver. Xi har også måttet tåle kritikk for sin lite fleksible holdning i handelsstriden med USA. Mange tolker hans steile positur som uttrykk for svakhet, og ikke det motsatte. Uansett møter han ingen synlig opposisjon verken i eller utenfor kommunistpartiet. Det sterke overvåkningsapparatet som regimet har utviklet, gjør det heller ikke lett å organisere noen opposisjon.

I India skal det holdes valg på ny nasjonalforsamling i 2019. De fleste observatører anser det for sannsynlig at statsminister Modi og hans BJP vil seire på ny. Hans viktigste utfordrer er Kongresspartiet og dets leder, Rahul Gandhi. Han er sønn av Rajiv og Sonia Gandhi og representerer fjerde generasjon i Nehru-Gandhi-dynastiet.

Rivalisering og samarbeid

Inntil videre vil forholdet mellom India og Kina være preget av både rivalisering og samarbeid. Både samhandel og annen utveksling er økende. Bare i fjor steg samhandelen med 18 prosent, til 84,4 milliarder. Indias eksport til Kina økte med hele 40 prosent. På listen over Indias viktigste handelspartnere rangerer Kina på topp, foran USA, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia. Kinesiske selskaper har i tillegg investert betydelige summer i indisk økonomi. India har et stort behov for å forbedre sin infrastruktur, og Kina vil gjerne bidra. Et tettere økonomisk samarbeid kan være et bidrag til å dempe konfliktene i forholdet, men kan også gjøre India sårbar for kinesisk utpressing.

Begge land innser viktigheten av å samarbeide om miljøet. Kina fyres opp med kull, og India er ikke så langt etter. Tall fra 2017 viser at 15 av de 20 mest forurensede byene i Asia ligger i Kina og India. Den tredje pol, det store isødet i Tibet som gir vann og næring til flere asiatiske land, utsettes for store påkjenninger grunn av den globale oppvarmingen. Store breområder krymper år for år. I Himalaya har klimaskiftet utløst erosjon og jordskred. På grunn av temperaturstigningen kan viktige elver som Yangtsekiang, Guleelva, Mekong, Brahmaputra og Indus komme i ulage. Klimaskiftet berører også folkerike land som Pakistan og Bangladesh. Mottiltak bør settes inn i raskt. Havene er også berørt at det som skjer, og lavtliggende landområder risikerer å bli oversvømmet. Maldivene og Bangladesh nevnes ofte som eksempler, men deler av India og Vietnam er også utsatt.

Et fredelig Asia avhenger av et godt forhold mellom Kina, India og Japan. USA må bidra på sin måte. Kina bærer et stort ansvar for utviklingen videre. Fortsetter landet å styrke sin stilling på bekostning av naboene, kan Asia og verden gå inn i en urolig, i verste fall farlig, fase.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. januar 2009

Ved
Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Indias marineutvikling sett i lys av den strategiske utviklingen
i og rundt Det indiske hav

 

Saira H. Basit
Forsker Institutt for forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Kjære damer og herrer. La meg først takke Oslo Militære Samfund for denne store æren og fine anledningen jeg har fått til å fortelle litt om forskningen min. I dette foredraget skal jeg fortelle om India og utviklingen til den indiske marinen. Jeg kommer til å ta for meg tre spørsmål:

 

  1. Hva er Indias maritime ambisjoner?
  2. Hva er drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon?
  3. Hva er implikasjonene for sikkerheten og stabiliteten i og rundt Det indiske hav?

 

Indias globale rolle er i endring. Landet er på vei til å bli en av tre stormakter i Asia, ved siden av Japan og Kina. USAs National Intelligence Council (eller NIC), som samler 16 etterretningsorganisasjoner, skriver i sin nyeste analyse Global Trends 2025 at India er blant de landene som vil styrke sin posisjon i verden, og at amerikanerne må forberede seg på å måtte dele sin globale innflytelse med både India og Kina. For India er det spådd fortsatt kraftig økonomisk vekst. Kina og India, Asias to økonomiske maktsentra, virker å være på vei tilbake til den statusen de hadde over to hundre år siden. Så sent som i 1820 stod India og Kina for 45 prosent av verdens samlede verdiskapning. For første gang siden da er disse to asiatiske kjempene forventet å bli de største bidragsyterne til global økonomisk vekst. Ifølge NIC vil økonomiene til Kina og India vokse seg større enn alle andre i verden med unntak av USA og Japan innen 2025.

 

Indias vekst assosieres i liten grad med militær opprustning og vekker derfor liten bekymring i Vesten, i motsetning til Kina. India omtales gjerne som ”verdens største demokrati” og er for mange ”fredsnasjonen” – det siste en arv fra Gandhi – med en spennende, fargerik kultur og pluralistisk toleranse. Men sannheten har flere ansikter: Siden det moderne Indias opprettelse i 1947 har landet vært gjennom fem kriger. Og parallelt med den sosioøkonomiske utviklingen, moderniserer og ekspanderer også India sine militære styrker.

 

Ifølge militæranalytikeren Robert Kaplan vil Indias marine, som i dag er verdens femte største, bli den tredje største innen få år. India har avanserte ubåter og missiler, og har en hangarskipgruppe seilende i Det indiske hav. Dette havet som er verdens tredje største og rommer 20 prosent av jordens vannflate, huser noen av hovedtransportårene for global handel. Havet er omgitt av hele 56 land. I disse landene finnes enorme ressurser. Totalt sett går 50 prosent av den globale oljetransporten og 30 prosent av gasstransporten over havet. Ni stred leder inn i det indiske hav, og fem av disse er viktige med henblikk på energiråvarer, som for eksempel Hormuz og Malacca. 60 000 skip hvert år, det vil si 200 per dag, passerer gjennom det smale Malakka-stredet. Slik sett er det naturlig at sikkerhet langs disse handelsårene er av høy betydning.

 

Ambisjoner

I juni 2007 uttalte Indias utenriksminister Pranab Mukherjee følgende:

 

“Fortunately, after almost a millennia of inward and landward focus, we are once again turning our gaze outwards and seawards, which is the natural direction of view for a nation seeking to re-establish itself not simply as a continental power, but even more so as a ‘maritime’ power – and, consequently, as one that is of significance upon the global stage.”

 

Som dette sitatet antyder har India lenge satset på hæren, og det av naturlig grunner. Landets kriger siden uavhengigheten har stort sett vært på land. I tillegg har India uavklarte grensedisputter med både Pakistan og Kina, hvor i så måte delstaten Jammu og Kashmir fremdeles er den mest omfattende utfordringen. Men nå har India i tillegg vendt blikket mot det store verdenshavet, og det er ikke første gangen. Legg merke til ordet ”re-establish” i utenriksministerens sitat. Mange av dere har sikkert hørt om den kinesiske admiralen Zheng He og hans eventyrlige seilaser til Det indiske hav på 1400-tallet. Men Indias antikke blomstringstid ute på Det indiske hav er mindre kjent.

 

Ifølge den indiske diplomaten, historikeren og filosofen K. M. Panikkar, kan inderne påvise sine første ferder ut på havet fra allerede 3500 før Kristus, og han mente at de indiske flåtene, som hadde mer fokus på handel enn på politikk, forble dominerende helt fram til 1200-tallet etter Kristus. Ifølge den forrige indiske marinesjefen, admiral Arun Prakash, kom fallet til India som en maritim makt med invasjonen til mogulene så sent som på 1500-tallet. Siden Mogulene kom fra fastlandet i nord, ignorerte Indias herskere det maritime elementet i Indias sikkerhet. Uansett nøyaktigheten i disse forestillingene, indikerer både Panikkar og Prakash at India har en tradisjon som maritim stormakt som går flere tusen år tilbake i tid.

 

I 2004 publiserte den indiske marinen sin første offisielle doktrine, Indian Maritime Doctrine: INBR 8 (som ble gjort om til et gradert dokument en stund senere). Doktrinen var et ledd i en økende satsing på marinen, en utvikling som man også ser i flere andre asiatiske stater. Marinen er nå i gang med å utarbeide en ny, gradert, doktrine i og med at den forrige ble kritisert for å være for lite India-spesifikk og i for stor grad en etterligning av den australske marinedoktrinen. I tillegg offentliggjorde inderne sin egen maritime strategi i 2007 med tittelen Freedom to use the Seas: India’s Maritime Military Strategy. Den har det lett ambisiøse mottoet:

 

“The freedom to use the seas for our national purposes, under all circumstances”

 

Drivkrefter

Drivkreftene bak Indias maritime modernisering og ekspansjon er mange og komplekse. Her skal jeg kaste lys over noen av de viktigste. I 2005 uttalte Indias nåværende marinesjef admiral Sureesh Mehta følgende:

 

“For a Strategy […], the start point has to be a threat. Without a specific threat, whether real or perceived, there is no need for a Strategy. […] In the national security arena, we are concerned with threats to our national interests […].”

 

Så, hvorfor har India følt behov for å ruste opp marinen og utvikle sin egen maritime strategi? Hvilke trusler er det marinesjefen snakker om? Er antatte trusler den eneste drivkraften bak landets beslutning om å modernisere og ekspandere marinen?

 

Etter 1947 har militære trusler mot India vært landbasert, med atommakten Pakistan som hovedutfordrer. India og Pakistan har siden uavhengigheten – i tillegg til fire kriger – hatt mange mindre militære sammentreff. Fokuset har derfor vært på å opprettholde en sterk og motstandsdyktig hær. Men i den siste tiden har satsningen blitt noe annerledes, som nevnt ovenfor. Delvis er bakgrunnen for endringen i tankesettet at Indias trusselbilde har endret seg. Skiftet i Indias trusselbildet reflekteres tydelig i strategidokumentet til marinen. Der står det at stater som er fiendtlige mot indiske interesser får stadig større innflytelse i og rundt Det indiske hav. Videre står det at India har et akutt behov for å demme opp mot denne påvirkningen. Med andre ord: India må i langt sterkere grad enn i dag markere et maritimt nærvær i regionen.

 

Det er først og fremst Kina som representerer en utfordring for India, selv om dette ikke står direkte i strategien. Deretter følger Pakistan, Bangladesh og muligens Burma. De siste årene har Kina foretatt flere fremstøt overfor de samme landene for å sikre seg deres vennskap og velvilje. Ikke minst: Kina har inngått en rekke avtaler om kommersielle havner. Det spekuleres i hva den virkelige hensikten med disse havnene er. Det synes temmelig åpenbart at Kina har inngått partnerskapene for å få strategiske støttepunkter i Det indiske hav. Her går de maritime transportårene for olje og gass østover til Kina, mens kinesiske industrivarer fraktes vestover.

 

Den indiske marinestrategien har dette som utgangspunkt: Her slås det fast at Kina forsøker å oppnå et strategisk fotfeste i Det indiske hav. Det er også nevneverdig at en del indere ser på Kina og Pakistan som den ene og samme trusselen, og utdyper at Pakistan ikke er noen trussel uten kinesisk støtte. Islamabad og Beijing har bygd gode relasjoner over de siste årene, og Kina har spilt en viktig rolle i å utvikle Pakistans kjernefysiske infrastruktur. I tillegg bygger kineserne en dypvannshavn i Gwadar i det sørlige Pakistan. Også dette har vært en kilde til bekymring for inderne.

I tillegg til utfordringen fra Kina, er hensynet til forsyningssikkerhet en viktig drivkraft bak Indias maritime ekspansjon. Landet er i økende grad avhengig av importerte energiråvarer. Olje og gass fraktes med skip fra Midtøsten og Afrika til indiske havner. I dagens politiske kontekst er transport av energiråvarer gjennom rørledninger et lite aktuelt alternativ for indiske myndigheter. Landet har et vanskelig forhold til nabolandene Pakistan og Bangladesh, som begge er mulige transittruter for olje og gass fra henholdsvis Iran og Burma. Dette vanskeliggjør muligheten for å realisere omdiskuterte prosjektideer som Iran-Pakistan-India Pipeline, Turkmenistan-Afghanistan-Pakistan-India Pipeline og Trans-Bangladesh Pipeline.

 

I dag importerer India omtrent 70 prosent av sin olje. I 2007-2008 importerte landet omtrent 122 millioner tonn med råolje, og mer enn 73 prosent av dette kom fra Midtøsten. Videre kan det sies at nesten 89 prosent av indiske oljeimporter ankommer via sjøveien. Derfor er det essensielt for India å sikre ferdselsårene gjennom Det indiske hav. Opprettholdelsen av landets økonomiske vekst er rett og slett avhengig av det, og dette kommer klart frem i den indiske marinestrategien. Dagens piratvirksomhet utenfor kysten av Somalia har kastet nytt lys på hvor viktig og vanskelig det kan være å sikre forsyninger. I tillegg til trusselen fra sjørøvere er forsyningene til havs utsatte i tilfelle ulykker, konflikter og terrorisme. India, i likhet med Kina, Japan og andre asiatiske stater, er i dag gratispassasjer i og med at de nyter godt av og er avhengige av at den amerikanske marinen sikrer sjøveiene.

 

Ved siden av utfordringen fra Kina og hensynet til forsyningssikkerhet er stormaktsambisjoner en viktig drivkraft. India opplever økonomisk vekst, og det har bidratt til å gi næring til ideer om India som regional – og fremtidig global – stormakt. Mange indere mener at marinen er en viktig forutsetning for å kunne oppnå en slik status, men riktignok er denne ideen sterkest etablert innenfor både de pensjonerte og tjenestegjørende maritime kretsene. Ideen om å dominere Det indiske hav er ikke ny. Panikkar argumenterer i monografien India and the Indian Ocean: an Essay on the Influence of Sea Power on Indian History fra 1945 at det er fundamentalt for Indias fremtid å bestrebe seg på å bli en maritim stormakt. Panikkar skrev:

 

“It is an obvious fact to any student of history that India’s security lies on the Indian Ocean: that without a well considered and effective naval policy, India’s position in the world will be weak, dependent on others and her freedom at the mercy of any country capable of controlling the Indian Ocean. India’s future therefore is closely bound up with the strength she is able to develop gradually as a naval power.”

 

Mange indere snakker om Indias rett til å dominere i Det indiske hav – og betrakter havet som Indias mare nostrum – ”vårt hav”. Men India føler også et ansvar ovenfor det internasjonale samfunnet når det gjelder å sikre ferdselsårene i verdenshavet. I tillegg til disse tre drivkreftene har det i det siste, etter terrorangrepet i Mumbai i november 2008 hvor terroristene ankom i båter, blitt økt fokus på maritim sikkerhet og terrorisme.

 

Konsekvenser

Hva har så alt dette å si for stabiliteten og sikkerheten i Asia? Vil Indias maritime ambisjoner føre til et rustningskappløp til sjøs, som i neste omgang vil kunne øke spenningsnivået og til syvende og sist risikoen for konflikt? Eller vil etableringen av en slagkraftig, havgående indisk marine føre til økt stabilitet og sikkerhet i regionen, og dermed være en fordel for handelsrutene til sjøs?

 

De asiatiske transportrutene til sjøs er som sagt en hovedåre for handel, utvikling og økt velstand i verden, og blir stadig viktigere. Sjøveienes stabilitet har siden andre verdenskrig vært basert på USAs maritime dominans. India har i flere tiår nytt godt av denne internasjonale ordenen som har vært en forutsetning for landets økonomiske vekst. Men samtidig som landet blir stadig rikere og mer politisk innflytelsesrikt, har det også blitt mer sårbart: Inderne har selv ikke hatt kapasitet til å delta i sikringen av forsyningslinjene over havet, men har vært nødt til å lene seg på USA. Sett fra New Delhi er dette i lengden ikke holdbart, og der føler man behov for å i hvert fall delvis kunne sikre egne forsyninger, som inderne er så avhengige av. Dersom India kommer på kant med USA, kan amerikanerne for eksempel utnytte sin maktposisjon til å forstyrre landets energiimport fra Midtøsten. For indiske myndigheter er det maktpåliggende å redusere denne strategiske sårbarheten. Dette krever opprustning til havs.

 

Mange indere, inkludert den forrige marinesjefen, mener at Det indiske hav kun er for land i og rundt havet. Andre har ikke noe der å gjøre. Her gjøres det riktignok unntak for USA som i dag spiller rollen som asiatisk stormakt. Indias forbedrede forhold til USA er en forholdsvis ny utvikling, og kan sees som en av de utenrikspolitiske suksessene til Bush II-administrasjonen. På 1990-tallet var et av hovedmålene for den indiske marinen å demme opp for økende amerikansk innflytelse i Det indiske hav. I dag virker derimot indiske myndigheter stort sett fornøyde med den amerikanske tilstedeværelsen. Dette vil sannsynligvis fortsette å være trenden så lenge forholdet ikke blir ubalansert og inderne får kjøre sitt eget løp. Det foretrukne nivået ligger på samarbeid om sikring av handelsruter, samt redningsaksjoner.

 

Generelt skaper behovet for å sikre tilførselslinjene til sjøs et rasjonale for å bygge opp og modernisere marinen. Like mye som for India gjelder dette for Kina, Japan og flere andre asiatiske stater, som er avhengige av import av energiråvarer transportert over havet. Kina har også – slik som den indiske marinen – som langsiktig mål å bygge opp en havgående marine. Slik regional maritim opprustning kan føre til økte spenninger, rivalisering, og et behov for å danne motvekt mot eventuelle trusler. Med et økende energibehov, en fremtid som ikke garanterer tilstrekkelig tilgang på ressurser, konkurranse om å skaffe et godt marked for eksport, stormaktsrivalisering, mangel på gjensidig forståelse over et bredt spektrum av saker, er det en fare for at spenningsnivået mellom India og Kina øker. I verste fall kan det føre til konflikt.

 

På den andre siden kan India, Kina og Japans maritime opprustning føre til stabilitet og sikkerhet i form av styrket beskyttelse mot terrorangrep og pirater, samt bedre beredskap ved ulykker. Alle tre land har i dag antipiratstyrker i Adenbukta. USA vil høyst sannsynlig beholde sin dominerende stilling til sjøs i lang tid. Men det kan være en fordel at de asiatiske stormaktene ikke lenger er USAs gratispassasjerer, men at de også kan bidra med å sikre sjøveiene. Det indiske standpunktet her er klart: Ingen marine, inkludert den amerikanske, kan sikre sjøveiene alene. Foreløpig så er det gjensidig avhengighet som preger forholdet mellom USA og de asiatiske landene, og det legger grunnlaget for økt samarbeid. Dette er positivt for blant annet norske maritime interesser, samt verdenshandelen generelt.

 

Konklusjon

Den indiske marinens ambisjoner er å bygge ut en sterk havgående marine innen få år. Indiske myndigheter har vist en viss godvilje i forhold til disse planene ved å distribuere midler. Men veien fram til målet er lang, og inderne står ovenfor en rekke med utfordringer hvorav de vanskeligste er å utbedre den nasjonale våpenindustrien, skaffe teknologi utenifra, og utvikle en god dialog mellom de militære og det sivile lederskapet. Fortsatt økonomisk vekst og vedvarende politisk vilje er også forutsetninger for at ting skal gå i riktig retning. De tre viktigste drivkreftene bak Indias maritime ekspansjon er rivaliseringen med Kina, forsyningssikkerhet og stormaktsambisjoner. Videre er en konfliktfri sfære i Det indiske hav avhengig av at stater som India, USA, Kina og Japan samarbeider om å sikre sjøveiene, samt gjensidig forståelse mellom dem. Muligheten for et slikt godt multinasjonalt samarbeid kan undergraves ved at det dannes allianser som utelukker en eller flere nøkkelaktører. Fraværet av et regionalt samarbeid i Asia og økt konkurranse om å sikre energitilførsel kan i verste fall føre til konflikt.

 

 

Takk for oppmerksomheten.