Skip to content

Mandag 11. november 2019 gjestet visedekan ved Forsvarets høgskole/førsteamanuensis ved Institutt for Forsvarsstudier, Saira Basit Ph. D. med foredraget Asias stormakter posisjonerer seg. Strid og samarbeide mellom India, Pakistan og Kina – blant andre.

Mer informasjon om Saira Basit finner du her. Tidligere avholdte foredrag i Oslo Militære Samfund av Saira Basit finner du her.

Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes eller hvor du lytter til podcast.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Mandag 1. april 2019 gjestet Håkon Lunde Saxi fra Institutt for forsvarsstudier (IFS) Oslo Militære Samfund og avleverte foredraget «Det norske Forsvaret på Balkan».

Foredraget bygger på arbeidet gjort i regi av prosjektet «Det norske Forsvaret på Balkan, 1992–2005». Prosjektet ble startet i september 2016 med den hensikt å rette søkelyset mot et kapittel i norsk forsvarshistorie som i etterkant havnet i skyggen av den militære deltakelsen i Afghanistan. Sentrale spørsmål i prosjektet har vært hvorfor norske soldater ble sendt til Balkan, hva de gjorde der, og hva de opplevde? Prosjektet er finansiert av Forsvarets Veteranavdeling og stiftelsen Fritt Ord. «Balkanprosjektet» skal resultere i en bokutgivelse på Fagbokforlaget i løpet av 2020 som vil bli den første samlede, forskningsbaserte fremstillingen av det norske militære engasjementet på Balkan.

Lytt til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Professor Katarzyna Zysk foredro den 5. november 2018 i OMS om «Nordområdene og Nordflåtens rolle i russisk militær doktrine og strategi – implikasjoner for Norges strategiske veivalg».

Introduksjon til foredraget: Kjerneidéen bak sentrale innovasjoner i russisk militær doktrine og strategi etter den kalde krigen har handlet om å kompensere for landets militære underlegenhet på en måte som ville hindre andre stater fra å projisere makt mot Russland. Hvordan påvirker utviklingen i den russiske strategiske tenkningen Nordflåtens oppgaver innen: 1) kjernefysisk avskrekking, 2) ikke-kjernefysisk avskrekking, og 3) russisk tilnærming til rollen av ikke-militære metoder og midler? Foredraget vil ta for seg implikasjoner av den konseptuelle utviklingen for det russiske forsvarets og Nordflåtens sammensetning, og mulige roller til den russiske marinen i nord i krise og konfliktsituasjoner i – og utenfor – nordområdene.

Mer om foredragsholderen finner du her.

I etterkant av foredraget, har denne artikkelen blitt laget. Basert mye på hva vi fikk høre i OMS denne mandagen. Følg lenke helt nederst til hele artikkelen (PDF).

Russlands militærstrategi i endring

Hvordan påvirker endringer i Russlands militærstrategiske  tenkning landets maritime  ambisjoner i nord? Hvordan har Nordflåtens oppgaver og sammensetning utviklet seg i lys av den konseptuelle endringen i russisk militærstrategi? Og hvilke  implikasjoner har utviklingen for Norges strategiske veivalg?

HOVEDPUNKTER

​Kjernevåpen forblir selve fundamentet i russisk militærdoktrine og strategi, og Nordflåtens prioriterte oppgave er å bidra til russisk kjernefysisk avskrekking.

Samtidig har ikke-kjernefysisk avskrekking med langtrekkende presisjonsvåpen i en fremtredende rolle fått økt betydning og gitt Russland større fleksibilitet i krise- og konfliktsituasjoner.

Ikke-militære, asymmetriske og indirekte virkemidler blir en stadig viktigere del av moderne russisk krigføring, som tar sikte på å omgå en høyteknologisk motstander og utnytte sårbarheter på en kosteffektiv måte. Dette anses som potensielt like effektfullt som tradisjonell krigføring.

Russisk militærstrategi karakteriseres av økende kompleksitet. Det tenkes mer helhetlig om bruk av alle tilgjengelige ressurser på en integrert måte: Kjernefysiske våpen, ikke-kjernefysiske våpen og ikke-militære virkemidler inngår i et komplementært system av gjensidig forsterkende effekter som skal styrke russisk avskrekking, forsvar og tvangsdiplomati.

Den russiske tilnærmingen til krigføring utfordrer det tradisjonelle paradigmet «fred – krise – konflikt».

Se hele artikkelen her.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. november 2009

Ved

Håkon Lunde Saxi
Forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Norge og Danmark – felles kurs eller separerte siamesiske tvillinger i forsvarspolitikken?

 

Håkon Lunde Saxi Forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Ærede Forman, Ærede Forsamling! La meg først takke Oslo Militære Samfunn for invitasjonen. Som det framgår av tittelen på foredraget, skal jeg snakke om forskjellene i norsk og dansk forsvarspolitikk de siste 20 årene. Jeg tar også sikte på å forklare årsakene til disse forskjellene med utgangspunkt i geopolitikk, politisk ledelse, militær kultur og strategisk kultur. Til sist vil jeg også forsøke å spå litt om hvordan forsvarspolitikken i Norge og Danmark vil se ut i framtiden.

 

La meg begynne med to bilder som kan illustrer forskjellen på norsk og dansk forsvarspolitikk over de to siste tiårene. Det første bilde er fra Tuzla i Bosnia-Herzegovina, tidspunktet er april 1994. En eskadron med danske Leopard 1 stridsvogner engasjerer bosnisk-serbiske styrker, fyrer av 72 105mm granater, og tar muligens livet av over 150 bosnisk-serbiske soldater. Om danskene trenger sanitetstjenester, helikoptertransport eller logistiskstøtte så har de norske kolleger de kan ringe. Men Norge har ingen manøverelementer i Bosnia, så danskene sloss mens nordmennene er “in the rear, with the gear”.

 

Bilde nummer to er fra Afghanistan, tidspunktet er august 2006. En dansk speidereskadron kjører i lettpansrede kjøretøyer til den støvete lille landsbyen Musa Qual i Sør-Afghanistan, for å avløse en tropp med britiske fallskjermjegere. Over de neste 36 dagene blir danskene angrepet over 70 ganger av Taliban, og dreper mist 25 fiendtlige stridende. Fortet danskene holdt fikk tilnavnet “Alamo”, fordi man var fullstendig omringet av fiendtlige styrker. Norge var i midlertidig også til stede i Afghanistan, og denne gangen også med tungt oppsatte kampstyrker. Men nordmennene sloss ikke ved sidene av danskene, fordi de norske styrkene befant seg i Maymana eller Mazar-e-Sharif. Begge ligger i Nord-Afghanistan, langt unna der danskene bedrev opprørsbekjempelse i syd.

 

Disse to eksemplene er tatt med 12 års mellomrom, men de viser begge en tendens: Danmark har påtatt seg risikable kampoppdrag i utlandsopprasjoner, mens norske styrker enten ikke har vært utrustet for kamp eller har vært satt inn i relativt trygge områder. Dette er en oppsiktsvekkende forskjell på to små og svært like NATO-land. Ikke minst er det oppsiktsvekkende med tanke på Danmarks nærmest pasifistiske utenrikspolitikk under den kalde krigen, som toppet seg under den såkalte “fotnoteperioden” på 1980-tallet, da Danmark reserverte seg offentlig mot flere NATO vedtak.

 

Mye er altså, som vi har sett, nokså ulikt i norsk og dansk forsvarspolitikk. For det første har tempoet i omstilingen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar vært forskjellig i Norge og Danmark, og for det andre har oppgavene man har tatt på seg i internasjonale opperasjoner vært ulike. Disse forskjellene har vært særlig markant når det gjelder landmakten i de to landene.

 

La meg først si litt mer om hvordan utviklingen har vært forskjellig, før jeg kommer tilbake til hvorfor vi har gått ulike veier.

 

Organiseringen av forsvaret og deltagelse i internasjonale opprasjoner

Omstillingen i Danmark mot et ekspedisjonært forsvar begynte alt i november 1992. Man vedtok da å opprette en Dansk Internasjonal Brigade (DIB) på 4.500 soldater dedikert til internasjonale operasjoner. Brigaden var mekanisert, med en reaksjonstid på 14 dager, og den skulle kunne anvendes i alle typer operasjoner på oppdrag av FN, NATO eller KSSE, inkludert høyintensitetskrigføring. Det var mange problemer med DIBen, både med å overholde reaksjonstiden og med at den skulle kunne fungere som en brigade som en del av den 1. britiske panserdivisjonen i ARRC. Likevel var dette et omfatende bidrag både kvantitativt og kvalitativt. Fra 1. januar 1994 ble det også mulig å beordre all medlemmer av det Danske Forsvaret til deltagelse i internasjonale militæropperasjoner utenfor danske territorium.

 

I Norge valgte man i januar 1993 kun å stille en motorisert infanteribataljon til disposisjon for NATO, og en litt større og lettere styrke til disposisjon for FN, bygget opp rundt en infanteribataljon. FN-styrken egnet seg kun til tradisjonell fredsbevaring, og selv om NATO-IRF bataljonen i prinsippet skulle kunne drive høyintensitetskrigføring, så manglet den i praksis tilstrekelig ildkraft og beskyttelse. Det viste seg også at beslutningen om at bataljonen skulle bestå av frivillige vernepliktige gjorde at reaksjonstiden på 7 dager i praksis ikke kunne overholdes.

 

Parallelt med disse endringene i forsvarstrukturen foregikk det også en endring i mønsteret for deltagelse i internasjonale militære operasjoner i utlandet.

 

Under den kalde krigen hadde både Danmark og Norge hatt et relativt likt bidrag i utlandsoperasjoner. Det var snakk om lett infanteri og støtteenheter til tradisjonelle, upartiske og konsensusbaserte fredsbevarende operasjoner i regi av FN. Norge hadde vært i Libanon siden 1978, og Danmark på Kypros siden 1964. Selv om disse oppdragene ikke var ufarlige, så var det ikke snakk om kampoppdrag, og avdelingene var ikke trent og utrusted for krigføring.

 

Den første indikasjonen på at noe hadde endret seg kom med Golfkrigen i 1990-91. Danmark valgte da å sende en korvett for å håndheve FNs embargo mot Irak. Man sendte altså et krigsskip til Persiabukten, noe som var prinsipielt nytt. Norge avslo å gjøre noe lignede, og sendte isteden et forsyningsskip for å støtte den danske korvetten, samt et feltsykehus.

 

Norge valgte så i første halvdel av 1990-tallet å bidra med personell i støttefunksjoner i Somalia og det tidligere Jugoslavia, og vi sendte tradisjonelle fredsbevarende infanterienheter til Makedonia og opprettholdt vår tilstedeværelse i Libanon. Som Danmark sendte også Norge kampfartøyer til Adriaterhavet under NATO-kommando, men hovedmønsteret for de norske bidragene var altså ikke så ulikt våre tradisjonelle bidrag til FN oppdrag.

 

Danmark valgte en annen vei. Mekanisert infanteri ble sendt til Kroatia fra 1992, og dette ble etter hvert forsterket med tyngre våpen som bombekastere og panservernraketter. Det tradisjonelle FN-oppdraget på Kypros ble avviklet i 1993. Man sendte også en pansereskadron til Tusla, som var første gang stridsvogner ble sendt på FN oppdrag. De danske styrkene ble etter hvert innblandet i flere stridshandlinger. Den mest berømte episoden var den tidligere nevnte “Operasjon Bøllebank” i Tuzla-området, hvor danske stridsvogner avfyrte hele 72 stridsvognsgranater i kamp med bosnisk-serbiske styrker.

 

Dansken valgte altså å sende robuste kampenheter til Persiabukten og Balkan, mens Norge hold seg til tradisjonell fredsbevaring og støttefunksjoner. Dette mønsteret endret seg fra 1997, da Norge sendte en manøverbataljon til Bosnia under NATO-kommando. Både Norge og Danmark bidro deretter med jagerfly og bakkestyrker under Kosovo krigen. Etter 11. september 2001 sendte både Norge og Danmark spesialstyrker og jagerfly til Afghanistan, som en del av den amerikanskledete “Operation Enduring Freedom”.

 

Styrkestrukturen i Norge og Danmark ble også likere i denne perioden. I 1999 oppretter Norge Forsvarets Innsatsstyrke (FIST), som avskaffer skillet mellom FN og NATO strykene i Norge. FIST skulle, som DIB i Danmark, kunne sette inn i alle typer operasjoner, inkludert høyintensitetskrigføring. Kvantitativt og kvalitativt kan vi si at størrelsen og typen bidrag Norge og Danmark kunne stilte med i utlandet var svært like etter forsvarsreformene i Norge etter tusenårsskifte.

 

Men akkurat da deltagelse med kampavdelinger i internasjonale opprasjoner ble en av hoverdoppgavene for det norske forsvaret, så ble de det nærmest den eneste oppgaven for det danske forsvaret. I Forsvarsforliket i Danmark i 2004 avskaffet man mobiliseringsforsvaret, verneplikten ble redusert til 4 måneder, og man gjorde i praksis om Forsvaret til et profesjonelt ekspedisjonskorps. Danmark viste seg også å være lang ivrigere en Norge til å anvende Forsvaret til krigføring langt fra hjemlandet.

 

I 2003 var Danmark med på invasjonen av Irak, vel og merke bare med en ubåt og en korvett, men etter invasjonen sender man også robuste bakkestyrker. Norge var som kjent ikke med, og sendte bare et ingeniørkompani da FN oppfordret til det. I 2006 sendte Danmark så bakkestyrker til Sør-Afghanistan hvor de blir involvert i stadige kamphandlinger som fortsatt vedvarer. Danskene har mistet over 20 soldater i Afghanistan så langt, Norge har mistet 4. Det norske bidraget er også robust og har evnen til krigføring, men man har valgt å sette dem inn kun i relativt trygge områder, til tross for forespørsler fra allierte om å avskaffe nasjonale begrensning på bruk av styrkene.

 

Det har altså vært en markant forskjell mellom Norge og Danmark både når det gjelder evnen, men særlig når det gjelder viljen til å delta i kampoppdrag i internasjonale opprasjoner. Hvorfor det? Hvorfor har to land som er såpass like som Norge og Danmark, og som er medlemmer av den samme militæralliansen, utviklet en slik markant forskjell i forsvarspolitikken?

 

I mine studier har jeg funnet fire faktorer som jeg mener har vært de avgjørende årsakene til denne forskjellen: geopolitikk, lederskap, militær kultur og strategisk kultur. La meg begynne med geopolitikken.

 

 

Geopolitikk

Den geopolitiske forskjellen er den mest opplagte, og den som hyppigst brukes til å forklare forskjellen mellom Norge og Danmark. Da det sovjetiske imperiet i Øst-Europa brøt sammen i 1989, oppsto det plutselig en diger “buffersone” mellom Danmark og Russland. I 1992–93 følte man i Danmark seg trygg på at det ikke kom noen invasjon av dansk territorium fra øst. Det danske forsvaret kunne dermed omstilles hurtig mot de nye sikkerhetsutfordringene, og bli et utenrikspolitisk instrument som skulle gi Danmark innflytelse i alliansen og hindre krig og urolighet i Europas utkant.

 

Norges geopolitiske beliggenhet endret seg i midlertidig i langt mer beskjeden grad etter den kalde krigen. Det å grense til Russland var i grunn ikke så ulikt fra å grense til Sovjetunionen, og utviklingen i Russland ble ansett som ustabil og usikker. Derfor oppretthold man invasjonstrusselen som det dimensjonerende scenarioet for Forsvaret frem til slutten av 1990-tallet. I tillegg økte utfordringene knyttet til Norges enorme og delvis omstridte maritime områder. Forsvarets territorielle forankring ble derfor videreført også etter at invasjonstrusselen forsvant. Man så et behov for militær tilstedeværelse i nordområdene for å bedrive suverenitetshevelse og myndighetsutøvelse, samt å opprettholde en nasjonal krisehåndteringsevne. Sjansen for konflikt i Norges nærområder kan paradoksalt nok ha økt etter den kalde krigen, fordi en begrenset militær trefning ikke automatisk ville eskalere til et nivå hvor NATO ville bli involvert. Danskene synes i midlertidig ikke å ha delt Norges behov for å ha en militær tilstedeværelse i nordområdene, til tross for at Grønland er en dansk besittelse.

 

Ulike geopolitiske utfordringer ga ulike prioriteringer i Danmark og Norge. Danskene prioriterte kapasiteter som kunne setter inn i internasjonale operasjoner, spesielt hæren. I Norge fikk vi derimot en svekkelse av den tradisjonelt dominerende hæren til fordel for marinen. Satsing på innsetning som del av en flernasjonal koalisjon ga også danskene muligheten til å kutte hele kapasiteter, som ubåter og bakkebasert luftvern. I Norge krevde imidlertid nasjonale oppgaver at man behold et bredere spekter av det balanserte forsvaret.

Men geopolitiske ulikheter gir ikke noen fullstendig forklaring på ulikhetene mellom Norge og Danmark. Hvorfor valgte Danmark, som under den kalde krigen ofte var kjent som “det svakeste led” i NATO, å omstille sitt forsvar til en profesjonell ekspedisjonsstyrke som skulle slåss sammen med britene og amerikanerne under fjerne himmelstrøk? Det var jo like tenkelig at Danmark kunne valgt å ta ut en stor “fredsfortjeneste” gjennom å bygge ned forsvaret. Samtidig er det i dag bred enighet i Norge om at invasjonsforsvaret ble opprettholdt mye lengre enn strengt tatt nødvendig, tatt i betraktning de nye sikkerhetspolitiske utfordringene. Den geopolitiske faktoren blir derfor bare en nødvendig, men ikke en tilstrekelig forklaring.

 

Lederskap

En viktig grunn til rask omstilling i Danmark var at lederne man hadde i det den kalde krigen sluttet, lenge hadde ønsket en radikal endring av dansk forsvarspolitikk. Dette gjaldt særlig utenriksminister og venstrepolitiker Uffe Ellemann-Jensen og den sosialdemokratiske forsvarsminister Hans Hækkerup på 1990-tallet. Begge to hadde vært pinlig berørt av Danmarks status som fotnoteland under den kalde krigen, og de ønsket nå å gjenopprette landets gode navn og rykte som en pålitelig alliert.

 

Det var disse to som lyktes i å sende en korvett til Golfen i 1990, stikk i strid med Danmarks tradisjonelle pasifisme under den kalde krigen. De var da også Hækkerup som sendte danske stridsvogner og tunge våpen til Balkan på 1990-tallet, til sterk protest fra FN. Uten disse våpnene hadde kanskje danskene blitt like ydmyket i Tuzla som nederlenderne ble i Srebrenica.

 

Det virkelig overraskende er at disse to politikerne, med ulike partitilknytninger og med sete i to ulike regjeringer, lyktes i å få igjennom en total omlegging av dansk forsvarspolitikk. Vi kan altså slå fast at omlegningen ikke skyldtes høyrevridningen i dansks politikk som kom i 2001, siden omlegningen for alvor kom i gang under sosialdemokratene på 1990-tallet. Anders Fogh Rasmussen videreførte deres politikk, men han var ikke var ikke, som mange påstår, arkitekten bak “militariseringen” av dansk utenrikspolitikk.

 

Den politiske og militære ledelsen i Danmark maktet også å gjøre harde prioriteringer. I 2004 ble for eksempel både ubåtvåpenet og bakkebasert luftvern lagt ned. Dette var ikke minst takket være den danske forsvarsledelsen, som i 2003 gikk offentlig ut med å foreslå disse kuttene. Resultatet ble at det Danmark, som hadde et forsvarsbudsjett på 2/3 av det norske, maktet å få flere utsendbare kapasiteter en Norge.

 

I Norge ønsket ikke politikerne noen tilsvarende endring etter den kalde krigen. Norge hadde vært et mønsterland i NATO sammenlignet med Danmark. Selv om forsvarsminister Johan Jørgen Holst ønsket at NATO skulle ta på seg nye oppgaver, så ble denne målsetningen i liten grad gjort styrende for det norske forsvaret. Ethvert forslag om og å legge om forsvaret ble også møtt med sterk motstand fra det forsvarskommunale komplekse. For politikerne var det få stemmer å vinne, og mange å tape, på å prøve å endre norsk forsvarspolitikk.

 

Norske utenriks- og forsvarsministere fortsatte derfor å snakke om Artikkel 5, Russland og Nordområdene, i en slik grad at Norge en periode ble oppfattet som et av NATOs gjenværende kalde krigere. Endringen i Norge kom i stor grad som et resultat av at reformvillige toppoffiserer i Forsvaret, med tidligere forsvarsjef Sverre Disen i spissen, utarbeidet det radikale endringsforslaget som var Forsvarsstudie 2000. Dette ble så kjempet igjennom politisk av forsvarsminister Bjørn Tore Godal, godt hjulpet av det regjeringsoppnevnte Forsvarspolitiske utvalg. Under Godals etterfølger, Kristin Krohn Devold, ble så det norske forsvaret for første gang involvert i regulære kamphandlinger i utlandet etter 2. verdenskrig.

 

Men Godal og Devold, samt ledelsen i forsvaret, maktet bare i begrenset grad å få presset igjennom behovet for å prioritere. Beslutningen om å anskaffe Skjold klassen er et godt eksempel på dette. Man maktet heller ikke å bygge en like bred konsensus bak den nye forsvarspolitikken som i Danmark. Uenigheten innad i regjeringen høsten 2006, da ISAF utvidet sitt virkeområde i Afghanistan, demonstrerte at forsvarets utenlandsengasjement var svært omstridt i norsk politikk.

 

Men en leder agerer ikke i et vakuum. Ledere som ønsker endring må i stor grad forsøke å påvirke organisasjoner som ikke alltid er helhjertet enige i reformprosjektet. Det norske forsvaret var da også betydelig mindre reformvennlig enn det danske.

 

Militær kultur

I det danske forsvaret var man mer positiv til internasjonalisering og profesjonalisering av forsvaret enn det man var i det norske forsvaret. For eksempel ble DIBen i Danmark opprettet delvis som et resultat av et felles forslag fra de to største militære fagforeningene i Danmark. Disse ønsket også et forsvar som i hovedsak besto av vervete tropper. Dette har sin bakgrunn i at man i Danmark siden 1973 hadde operert med regulære avdelinger utelukkende bestående av vervete soldater, noe som først ble tilfelle i Norge ved opprettelsen av nye Telemark bataljon i 2001.

 

Frivillighet framfor verneplikt var også mer utbredt i Danmark en i Norge. Det danske heimevernet har for eksempel alltid vært basert på frivillighet, mens det i Norge var basert på verneplikt. Det å ha en sterkere kultur for frivillighet og bruk av vervete soldater gjorde at det danske forsvaret lettere kunne omstille seg til de nye ekspedisjonære oppdragene som kom etter den kalde krigen. Da man i 1994 innførte beordringsplikt til internasjonale opprasjoner i Danmark, valgte bare 5 prosent av mannskapene å reservere seg mot dette. I Norge ble det i midlertidig veldig kontroversielt da regjeringen i 1995 foreslo å innføre en lignende bestemmelse, og både Norges Offiserforbund og Befalets Fellesorganisasjon gikk imot. Resultatet var den begrensete beordringsplikten som ble innført i 1999, som kun gjaldt for nyutdannede offiser. Først i 2004 ble ordinær beordringsplikt til internasjonale operasjoner innført i Norge, over 10 år etter innføringen i Danmark.

 

En annen årsak til reformmotstand i Norge var at vi hadde et langt mer topptung forsvar. I 2002 hadde det Norske forsvaret 3 ganger så mange offiseren på oberstløytnantsnivå eller høyere en det danske forsvaret. Denne store gruppen med såkalte “overtallige” offiserer utgjorde i følge forsvarsminister Godal noen av de fremste motstanderne av omlegging. Danskene hadde i tillegg et profesjonelt underoffiserskorps, noe som gjorde at de hadde mer erfarende ledere på taktisk nivå, og at de utdannet færre høyere grads offiserer. Til sist gjorde danskene langt mindre bruk av vernepliktige. Mens over halvparten av norske militære mannskaper var vernepliktige i 2002, utgjorde denne gruppen under ¼ av det danske forsvaret.

 

Det danske forsvaret hadde altså en kultur som var mer tilpasset et post-kald-krigs paradigme enn det norske: mer frivillighet, flere stående avdelinger med vervete, færre staboffiser, mer erfarne ledere på taktisk nivå og færre vernepliktige.

 

Men forsvaret er bare et instrument for staten og samfunnet, og på samme måtte som med den militære kulturen var det også betydelige ulikheter i hvordan man så på militærmakten på strategisk nivå i Norge og Danmark.

 

Strategisk kultur

Under den kalde krigen kan vi si at Norge og Danmark delte et felles “nordisk” syn på bruken av militærmakt. Dette endret seg etter 1990. Den vellykkede, sett fra et dansk perspektiv, anvendelsen av militærmakt i Persiabukta og spesielt i Bosnia, endret fullstendig oppfattelsen av hva som var “normalt” og “rutine” i dansk forsvarspolitikk. I Danmark hadde forsvaret under den kalde krigen blitt sett på som et symbolsk, men i seg selv betydningsløst, bidrag til allianseforsvaret. Nå ble forsvaret plutselig oppfatet som et nyttig utenrikspolitisk instrument.

 

I Norge hadde vi et mer positivt syn på forsvaret under den kalde krigen. Det norske forsvaret hadde vært større, og hadde blitt tildelt mer ressurser enn det danske. Ingen aktører gikk heller aktivt inn for å endre oppfattelsen av hva som var forsvarets naturlige oppgaver i Norge. Resultatet var stor grad av kontinuitet i måten vi tenkte om forsvaret.

 

Det virker også som om det nye paradigme om bruk av militærmakt som et utenrikspolitisk instrument falt i dårlig jord i Norge. Flere forskere har påpekt det vi kan kalle for en “fredsdiskurs” i norsk utenrikspolitisk tenkning. Denne lot seg vanskelig kombinere med annen bruk av militærmakt en i selvforsvar. Resultatet ble at politikerne ble tvunget til å nedtone de militære aspektene med bruk av forsvaret i internasjonale opprasjoner, og isteden forsøke å fremstille dette som en type militær utviklingshjelp. Resultatet har blitt karakterisert som en type kognitiv dissonans, hvor realiteten på bakken ikke står i forhold til retorikken på politisk nivå. Det mest kjente eksempelet på dette er nok statsminister Kjell Magne Bondeviks betegnelse av Kosovokrigen som en “begrenset militær aksjon”, heller en å si offentlig at dette var Norges første krigsdeltagelse siden 1945.

 

I Danmark har derimot den nasjonale sikkerhet vært brukt som hovedbegrunnelse for forsvarets agerende i internasjonale opprasjoner. Påstander om at Danmark er i krig, og at landet blir forsvart i Iraks ørken eller Afghanistans fjell, er blitt så vanlige at dette ikke lenger er kontroversielt i det politiske sentrum. Konsensusen om den aktivistiske forsvarspolitikken har bare brutt sammen to ganger i løp av de siste 20 årene, og begge gangene var knytte til Sosialdemokratenes motstand mot respektivt deltagelsen og deretter foreleggelsen av den danske tilstedeværelsen i Irak. Med disse to unntakene har det altså vært bred tverrpolitisk enighet om den nåværende linje i Dansk forsvarspolitikk.

 

Til sist hadde forsvaret flere formål i Norge enn i Danmark. Siden 1970-tallet hadde under ¼ av alle danske menn gjennomført militærtjeneste, mot rundt ¾ i Norge. Det norske forsvaret hadde en dyp lokal forankring, og mange frivillige organisasjoner jobbet opp imot Forsvaret. Dermed fikk også det norske forsvaret en viktigere nasjonsbyggende rolle en sitt danske motstykke. Motstanden mot for eksempel å avskaffe verneplikten var derfor mer beskjeden i Danmark, mens i Norge blir slike forslag møtt med sterke emosjonelle reaksjoner.

 

Avslutning

Som vi har sett, så var det altså flere og sammensatte grunner til at norsk og dansk forsvarspolitikk gikk ulike veier etter den kalde krigens slutt. Mønsteret de siste 20 årene er at Danmark har vært mer ekspedisjonsorientert og mer villig til å delta i stridshandlinger, mens Norge har hatt et sterkere territorielt fokus og har vært motvillig til å anvende forsvaret i stridsoppdrag. Vil dette mønsteret vedvare også i framtiden?

 

Det er lite som tyder på at Norge kommer til å gjøre radikale endringer ved dagens politikk. Den rødgrønne regjeringen har gitt signaler om at de ikke kommer til og revurdere begrensningene på bruk av Norske styrker i utlandet. Samtidig har Nordområdene fått øket oppmerksomhet, noe som styrker fokuset på nasjonale oppgaver. Beslutningen om å sende et feltsykehus til Tsjad på oppdrag av FN er på mange måter også en tilbakevending til mønsteret fra tidlig på 1990-tallet med å bidra med støtteavdelinger. De neste årene kan vi altså verken vente oss noe mer fokus på utenlandsoppgaver, eller noen skarpere oppdrag.

 

Hva så med Danmark? Den nylig avleverte Danske forsvarskomisjonsberetningen, og det nylig inngåtte forsvarsforliket, peker begge i retning av kontinuitet. Man toner riktignok ned fokuset fra tidligere med å skulle stille med “initial entry forces” for en amerikanskledet koalisjon, men beholdte fokuset på å drive ekspedisjonær krigføring. Man fortsetter også trenden med å kutte i kapasiteter for å rendyrke såkalte “helstøpte kapasiteter”. Feltartilleriets tunge ildstøttekapasitet ble for eksempel besluttet tatt ut av strukturen i år.

 

Det er i midlertidig tre faktorer som kan gi en endring i dansk forsvarspolitikk, og som dermed kan bidra til å gjøre Norge og Danmark likere. For det første kan det komme et folkelig opprør mot de økende tapene i Afghanistan. Dette virker lite trolig basert på reaksjonene til nå, men det er ikke utenkelig. For det andre driver danskene rovdrift på både utstyr og personell for å opprettholde dagens utenlandsengasjement. Det danske forsvaret mangler cirka 2.300 soldater per dag dato, og antallet som forlater tjenesten er urovekkende høyt. Samtidig er investeringene i nytt materiell betydelig lavere en i Norge. Resultater kan bli at Danmark blir tvunget å redusere sitt engasjement. For det tredje har også danskene nå fått øynene opp for nordområdenes økende betydning. Man oppretter nå en arktisk kommando, og en styrkekatalog for å kunne sette sammen en arktisk innsatsstyrke. Spørsmålet er om ikke Danmark i framtiden vil føle ett behov for et større militært nærvær rundt Grønland, ettersom klimaendringene øker områdets strategiske og resursmessige betydning.

 

La meg avslutte med denne tanken: Norge og Danmark har hatt svært ulike forsvarspolitiske linjer de siste 20 årene, og de kommer til å fortsette å se ting forskjellig. Men kanskje kan klimaendringens effekt på sikt bli at våre to land samarbeider tettere militært i nordområdene? Både Norge og Danmark synes for eksempel å føle et spesielt ansvar for Islands sikkerhet, og vi utgjør to av fem stater som grenser til det arktiske området. Altså kan geopolitikken i framtiden komme til å føre oss tetter samme, heller en som tidligere å dra oss i ulike rettinger.

 

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. november 2009

Ved

Seniorforsker Øystein Tunsjø
Institutt for Forsvarsstudier (IFS)

Kinas gjenreisning – ambisjoner, utvikling og utfordringer.

 

(Kort resymé)

 

Seniorforsker Øystein Tunsjø Institutt for Forsvarsstudier (IFS). Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

60-årsmarkeringen 1. oktober 2009 av etableringen av Folkerepublikken ble benyttet til å legitimere og tydeliggjøre kommunistpartiets makt og signalisere til omverden at Kina har gjenvunnet sin stormaktsrolle. Samtidig vil Kinas ledere møte store utfordringer i å utforme og håndtere den nye identiteten som konstrueres.

 

Kinas voldsomme vekst vekker troen på at Kina vil gjenoppstå som verdens midtpunkt og ledende stormakt. Kravet om økt status og prestige er naturlig for de fleste kinesere, men bidrar også til at kinesisk nasjonalisme vokser frem. Nye stormaktsambisjoner vil kunne føre til spenning i forholdet til andre stater. Fra historien kjenner vi til flere eksempler på at forbindelsen mellom en fremvoksende stormakt og nasjonalisme har ført til konflikter. Derfor trengs det tilbakeholdenhet. Kina har til nå mestret denne utfordringen gjennom en garderingsstrategi som kombinerer militær oppbygging og en økende regional og global rolle med moderasjon og sofistikert diplomati.

 

Kina har konsolidert sin kontinentale posisjon og dominerer i dag store deler av Asia. Det er lite som tyder på at Kina vil ekspandere innover på det asiatiske kontinentet på samme måte som mongolene gjorde det på 1200-tallet. I tiden fremover er det isteden grunn til å anta at det avgjørende spørsmålet for fremtidig stabilitet og potensiell konflikt vil være om kontinentalmakten Kina etablerer seg som en dominerende sjømakt og utfordrer USAs overlegenhet til havs. Dette spørsmålet vil stå sentralt for å forstå maktbalansen i forholdet mellom Kina og USA og legge viktige føringer for fremtidens globale utviklingstrekk.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 11. desember 2006

ved

Forsker Kjell Inge Bjerga


Institutt for Forsvarsstudier


Ærede forsamling!

 

Forsker Kjell Inge Bjerga Institutt for Forsvarsstudier. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

I forrige uke braket politikere og akademikere sammen i ny debatt om norsk utenrikspolitikk: Gir vi for mye i bistand, får vi noe igjen for det? Har vi engasjert oss for bredt i freds- og forsoningsarbeid internasjonalt – eller burde vi tvert i mot gjøre langt mer? Hvor er det fornuftig å delta med norske militære styrker? Hva er egentlig Norges interesser i en stadig mer komplisert verden?

 

Jeg må si at det er befriende å slippe å svare på disse brede utenrikspolitiske spørsmålene i kveld! Jeg er bedt om å sette norsk sikkerhetspolitikk inn i et historisk perspektiv, og det vil jeg nå prøve å gjøre. Jeg vil gjøre det enkelt – og ta for meg noen hovedtrekk de siste hundre år, altså etter at Norge var ute av unionen med Sverige og selv måtte legge opp en selvstendig sikkerhetspolitisk kurs.

 

La meg først minne om et viktig poeng: sikkerhetspolitikk forstår jeg som syntesen av utenrikspolitikken og forsvarspolitikken. Altså omfatter sikkerhetspolitikk, slik begrepet tradisjonelt er forstått, politikkområdene som primært ligger under FD og UD. I dag dominerer en annen forståelse av begrepet, nemlig at sikkerhetspolitikken er utvidet til også å omfatte andre politikkområder. Jeg velger likevel å se på begrepet i tradisjonell forstand – statlig sikkerhet, ganske enkelt fordi statlig sikkerhet har vært det primære element i norsk sikkerhetspolitikk gjennom det aller meste tiden jeg her skal sveipe over.

 

Hva er det så som har bestemt norsk sikkerhetspolitikk? Det første er at Norge er en småstat, omgitt av stormakter. Dette gjelder uansett hvilken himmelretning vi vender oss mot: I Nord og Øst, Mot Vest og i Sør.

Det andre er at småstaten har måttet forholde seg til stormaktspolitikken, og at småstatens handlingsrom gjennomgående har vært begrenset. Det tredje er at småstaten Norge gjennomgående har søkt å knytte bånd til andre land for å ivareta sine sikkerhetspolitiske interesser: Norge har ikke tatt sjansen på å stå alene. Samtidig har Norge – i varierende grad – hatt et selvstendig forsvar.

 

Men hvordan Norge har organisert sin internasjonale tilknytning, og innrettet sitt forsvar, har naturligvis variert ganske mye gjennom de siste hundre år.

 

I dag snakkes det gjerne om doktriner – sikkerhetspolitiske doktriner og militære doktriner. Dette er et ord som kom inn i det norske språket en gang på 90-tallet. Det betyr likevel ikke at det ikke fantes doktriner før den tid. Tidligere tiders doktriner – og i særdeleshet hva gjaldt sikkerhetspolitiske doktriner – var imidlertid knapt nedfelt i skrift: De kom først og fremst til uttrykk gjennom praktisk politikk. Og de er identifisert i ettertid – av historikere.

 

Mye tyder på at det hos politiske aktører i småstater ofte er skepsis mot å ha klart definerte og uttalte doktriner på nasjonalstrategisk nivå. Dette skyldes trolig en bekymring på politisk hold for at doktriner som gir anvisninger for hvordan staten skal handle i ulike situasjoner – og i forhold til ulike aktører – kan redusere det politiske handlingsrommet. Riktignok kan en småstatsregjering selv velge om den vil følge vedtatte doktriner i en gitt situasjon. Men hvis en liten stat er satt under press, kan det å fravike vedtatte, kjente doktriner bidra til ytterligere komplisering av situasjonen, sett fra politisk hold.

 

Stormaktene har i utgangspunktet større handlingsrom, og blant disse er det da også mer tradisjon for å ha doktriner på nasjonalstrategisk nivå.

 

I ettertid er det imidlertid mulig å identifisere i hvert fall tre litt forskjellige sikkerhetspolitiske doktriner, eller skal vi si tre ulike sikkerhetsstrategier, gjennom de siste hundre år i Norge, grovt sett. En gjorde seg gjeldende i tiden mellom 1905 og annen verdenskrig, den andre gjaldt fra 1940-tallet til en gang ut på 1990-tallet. Og den tredje – og foreløpig siste sikkerhetspolitiske strategien – har vært dominerende fra siste halvdel av 90-tallet og gjelder fremdeles. Viktige deler av den siste sikkerhetsstrategien er til og med nedfelt i skrift: I FDs dokument Styrke og relevans fra 2004.

 

Men først: Norges sikkerhetspolitiske strategi mellom 1905 og 1940.

 

1905–1940s

Norges sikkerhetspolitiske strategi etter unionsoppløsningen og frem til krigsutbruddet i 1940 hadde to søyler: Den første var ambisjonen om nøytralitet i tilfelle krig. Den andre var tillit til at Storbritannia ville komme Norge til hjelp hvis nøytraliteten av en eller annen grunn skulle vise seg å ikke være nok. Historikeren Olav Riste oppsummerer dette med Norge som the neutral ally – den nøytrale allierte med Storbritannia under første verdenskrig.

 

Den norske tanken om nøytralitet kan nok forklares på flere vis. En forklaring er at Norge, som en ung, idealistisk småstat, ønsket å markere avstand til det stormaktsspillet som utfoldet seg i det øvrige Europa i tiden forut for første verdenskrig. Norges geografiske avstand til kontinentets rivaler var med på å gjøre en slik politisk avstand mulig. Samtidig bygde nok den geografiske avstanden i seg selv opp under en følelse av mental og politisk distanse.

 

Nøytralitetssøylen kan illustreres med et velkjent sitat fra Norges første utenriksminister, Jørgen Løvland. I sin programtale til det norske Storting oktober 1905 formulerte han det slik, og jeg siterer:

 

“Ser man paa forholdene udad, saa siger man altid med megen styrke: vi vil ingen udenrigspolitik have. Jeg har brugt selvsamme uttrykk, og kan være enig i det, dersom man bare finder den rette begrænsning for udtrykkets betydning, at opgaven maa være at holde os udenfor deltagelse i de kombinationer og alliancer, som kan drage os ind i krigseventyr sammen med nogle av de europæiske krigerstater.”

 

 

Sitat slutt.

 

Nøytraliteten var basert på en tradisjon for isolasjonisme, kombinert med en forestilling om at avstand i seg selv ga beskyttelse.

 

Den andre søylen i Norges sikkerhetspolitiske strategi var tillit til Storbritannia, vi kan kalle denne søylen for atlantisme. I praksis gikk den norske atlantismen etter 1905 ut på å pleie nære bånd til Storbritannia. Men uten å inngå en formell pakt eller allianse med britene.

 

Denne atlantismen er lett å forklare: I 1905 var Norge en ny aktør i internasjonal politikk, samtidig som Løvland hadde lange tradisjoner å bygge på: Det nye Norges plass i internasjonal politikk ble bestemt av geografi og gamle handlingsmønstre: Norge var plassert i Europas nordlige utkant, men landet var samtidig omgitt av hav i nord, i vest og i sør.

 

Dermed var det naturlig at fiske og fangst, sjøfart og utenrikshandel ble bestemmende for Norges orientering. Og helt tilbake til tidlig middelalder resulterte dette i en særlig sterk kontaktflate vestover – til nettopp de britiske øyer.

 

Selvfølgelig hadde Norge også kontakter både i sør og øst. Men det helt klart dominerende trekket var vestvendingen – eller den atlantiske dimensjonen. Handelsmessige forbindelser mot vest gav tette og nære bånd generelt – og den norske regjering regnet med at det lå en implisitt sikkerhetsgaranti i Vest – hos britene.

 

Den atlantiske søylen, det utadvendte Norge, kan også illustreres med et sitat fra Jørgen Løvland. Og jeg siterer igjen:

 

“Saa er der en anden udenrigspolitik, vi skal føre. Der er ingen politik, som i nutiden spiller den rolle i det internationale liv som netop den, som vi maa lægge hovedvegten paa: det er at sikre saavidt muligt vore internationale materielle forbindelser. … For os, som er saa lidet selvhjulpne, har netop de internationale forbindelser gjennem traktater og alle de forhold den aller største betydning, og her har vi en udenrigspolitik, som det maa blive Norges selvstendige regjerings sag at føre med al den insigt og kraft og med al den støtte og hjælp fra udlandet, som kan opnaaes.”

 

Thomas Jefferson, forfatter av uavhengighetserklæringen og USAs tredje president, brukte færre ord på å si omtrent det samme vel hundre år tidligere: “Peace, commerce, and honest friendship with all nations; entangling alliances with none.” Vi kommer snart tilbake til den etter hvert så viktige norsk-amerikanske forbindelsen. Men vi kan allerede her merke oss at det tidlig var ideologiske likheter mellom de to unge statene: USA og Norge.

 

 

Norges første sikkerhetspolitiske strategi fungerte gjennom første verdenskrig. Om det skyldtes strategien i seg selv – eller det faktum at det på grunn av strategiske og operative forhold var mindre aktuelt å trekke Norge inn i krigen, er et tema for seg – som jeg ikke går nærmere inn på her. Uansett var det nok viktig at Norge bygde opp et sterkt nasjonalt forsvar forut før første verdenskrig.

 

Men den 9. april 1940 fungerte som kjent ikke strategien med nøytralitet og en implisitt britisk sikkerhetsgaranti. Viktige grunner til det var både at Norge hadde stor strategisk betydning, og den dramatiske nedbyggingen av nettopp forsvaret i mellomkrigstiden. Nøytralitetspolitikkens sammenbrudd og mangelen på et forsvar 9. april fikk katastrofale følger for Norge.

 

1940s–1990s

Denne katastrofen og de fem påfølgende årene med okkupasjon la grunnlaget for en ny sikkerhetspolitisk strategi etter annen verdenskrig. Jeg skal ikke her gå inn i prosessen omkring Norges inntreden i Nato, men heller forsøke å beskrive den sikkerhetspolitiske strategi som avtegnet seg fra slutten av 1940-årene, og som ble dominerende til langt inn på 90-tallet.

 

I likhet med den første strategien vi nå har sett på, ble heller ikke etterkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi nedtegnet i offisielle dokumenter. I stedet kom den til syne gjennom praktisk politikk over tid – og har latt seg identifisere i ettertid.

 

Den nye strategien hadde element av både isolasjonisme og atlantisme, men disse fikk nå andre uttrykk – i forhold til hva de hadde hatt i mellomkrigstiden. Basert på 9. april utviklet regjeringene i etterkrigstiden en komplisert sikkerhetspolitisk strategi – eller doktrine om dere vil. Denne hadde to hovedelement. Men først: basisen. Strategien etter annen verdenskrig var basert på 9. april-lærdommene. Rolf Tamnes har identifisert fire grunnleggende lærdommer:

 

Den første var at Norge ville bli trukket inn i en ny stormaktskrig – hvis den kom. Den isolerte geografiske beliggenheten ville ikke på noen måte gjøre det mulig å holde Norge utenfor krigen.

 

Den andre var at Norge ville trenge hjelp fra vestmaktene. Som vi har sett, var ikke dette nytt i seg selv, men det nye var at Norge nå ville ha en eksplisitt atlantisk garanti: Norge ville inn i Atlanterhavspakten. Dette var i og for seg et brudd med nøytraliteten, men var det et brudd med grunnlinjen i norsk sikkerhetstenkning? Nei, Norges ønske om å gå inn i Atlanterhavspakten må heller ses som en bekreftelse på et forhold med dype røtter: En bekreftelse på den britiske garantien som hadde vært en del av norsk bevissthet i hvert fall tilbake til 1905. Og som hadde blitt ettertrykkelig bekreftet under de fem årene den norske regjeringen satt i London.

 

Den tredje lærdommen var at hjelp fra de atlantiske støttemaktene måtte forberedes i fredstid. Det måtte etableres en fast organisasjon og gjøres praktiske foranstaltninger, slik at en troverdig og effektiv hjelp raskt ville kunne være på plass. Dette var en helt ny tanke i norsk sammenheng. Og det ville gjøre den atlantiske søylen i Norges sikkerhetsstrategi svært tydelig – og dominerende.

 

Den fjerde lærdommen var at småstatens sikkerhetspolitiske strategi var helt avhengig av et sterkt forsvar: Et nasjonalt forsvar som var sterkt nok til å holde ut mot en invasjonstrussel, inntil hjelpen utenfra var på plass. Dette var også nytt – og har som dere vet blitt stående som en grunnleggende læresetning i norsk forsvarsplanlegging helt frem til i dag. Selv om mange i dag sier at den er forlatt.

 

Norge utviklet, som jeg nevnte, en komplisert sikkerhetspolitisk strategi basert på disse fire lærdommene. Vi kan snakke om en strategi med to hovedelement:

 

Det første elementet var Norges deltakelse i Nato, og den politiske linje som Norge la seg på innenfor det allierte samarbeidet. Denne linjen besto av en balansegang mellom å la seg integrere tett i alliansen på den ene side, og samtidig å avskjerme seg fra viktige deler av det allierte samarbeidet på den annen side.

 

Integrasjonen først: Norge gikk inn i Atlanterhavspakten, og var videre aktivt med da pakten ble bygd ut til en militær organisasjon fra 1951: NATO. Norge ble tett integrert i Natos felles forsvar. Og USA ble nå den viktigste atlantiske sikkerhetsgarantisten: Det bilaterale samarbeidet mellom Norge og USA om våpenhjelpen ble godkjent av Stortinget i 1950. Og USA hadde da som betingelse at Norge skulle gå inn i det integrerte, allierte fellesforsvar.

 

Særlig lot Norge seg integrere på kommandosiden. Jens Chr. Hauge gikk svært aktivt inn for å få Natos Nordkommando lagt til norsk jord, og lykkes med det. Det ble bygd ut omfattende allierte varslings- kommando og kommunikasjonsfasiliteter i Norge. Og ikke minst ble det etter hvert utviklet et gedigent opplegg for regelmessige, tunge allierte øvelser i Norge. Alt dette kjenner dere godt til, og jeg skal ikke utbrodere det mer her.

 

For USA og Nato for øvrig var det av avgjørende betydning å ta i bruk det nordlige territoriet som grenset til Sovjetunionen – særlig til varslings- og etterretningsformål. Men også som et førstelinjeforsvar, sett fra London og Washington. USA og de øvrige Nato-landene viste derfor meget stor interesse for Norge, med to topper: Først under luftmaktsperioden på 50-tallet; altså i tiden da strategiske bombefly var helt avgjørende i alliansen militærstrategi, før det ble utviklet interkontinetale missiler. Strategiske bombefly hadde behov for landbaserte støttepunkter, og for taktisk støtte fra norske jagerfly.

 

Den andre toppen for alliert interesse for Norge og nordområdene kom omkring 1980, da USA lanserte sin maritime strategi. Sentralt her var fremskutte maritime operasjoner i Norskehavet, og disse var også avhengige av landbaserte støttepunkter, fortrinnsvis langs den nordnorske kyst.

 

Nyere forskning har vist at Norge nok ble tettere innvevd i Nato-samarbeidet enn det som var kjent i samtiden. Særlig var det nært samarbeid og tett integrasjon på nivåene under statsråder og topptunge politiske og militære møter. Det etter hvert store Nato-byråkratiet arbeidet systematisk med å bygge ut dybden i det allierte samarbeidet: Innenfor bredere politiske rammer ble det spunnet et svært tett alliert nettverk på alle nivåer. Akkurat det samme skjedde hos vår sørlige Natonabo, Danmark.

 

For Norge betydde den til tider sterke allierte interessen for Norge og nordområdene rik tilgang på infrastrukturmidler – og et vedvarende påtrykk fra USA og andre Nato-land for at Norge skulle integreres enda tettere i alliansen. Det bringer meg over til den andre siden ved Norges politikk innenfor Nato: Avskjerming mot deler av det allierte samarbeidet. Den norske avskjermingspolitikken kom på flere områder. Jeg vil her minne om de viktigste:

 

Først var det basepolitikken, som kort sagt gikk ut på å si nei til fast stasjonering av stående utenlandske avdelinger i Norge i fredstid. Allierte hovedkvarter og staber – besatt med utenlandske stabsoffiserer var derimot greit. Forsvarsminister Hauge og utenriksminister Halvard Lange lanserte basepolitikken i 1949, og senere ble den presisert i 1951, i 1977 og sist for ti år siden, i 1995. Det andre var atompolitikken, som kort sagt var nei til stasjonering av atomstrishoder på norsk jord i fredstid, først lansert i 1957, så endelig fastsatt i 1961.

 

For det tredje kom det begrensninger på alliert aktivitet i Finnmark – i korthet nei til alliert aktivitet øst for den 24 lengdegrad og i Finnmark. I tillegg førte Norge en generelt tilbakeholden politikk på Svalbard, og fra 1975 markerte Norge at man forutsatte at allierte fartøy som bar atomvåpen ikke skulle anløpe Norge.

 

 

Det første elementet i Norges sikkerhetspolitiske strategi var altså alliansemedlemskapet og Norges linje innenfor alliansen. Det andre hovedelementet var en balansepolitikk overfor trusselen: Sovjetunionen.

 

Norge la her opp til en politikk som balanserte mellom avskrekking og beroligelse. Og denne politikken var nært knyttet til Norges politikk innenfor alliansen. Tiltakene som gikk ut på å avskjerme seg i forhold til alliansen, som jeg nettopp beskrev, hadde som formål å virke beroligende på Sovjetunionen. Likeledes hadde tiltak for integrasjon i alliansen som formål å virke avskrekkende på Sovjetunionen.

 

Samtidig var en vellykket avskrekkingspolitikk avhengig av at Norge selv bygde opp et solid nasjonalt forsvar. Dette var viktig for at alliansedimensjonen skulle være troverdig. Forsvaret måtte være i stand til å drive kontinuerlig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse over norsk land- og sjøterritorium samt i luftrommet.

 

Norge måtte ha et militært nærvær i områdene mot Sovjetunionen som var stort nok til at det ble utløst en kampsituasjon dersom russerne kom – slik at det ble en klar artikkel 5-situasjon. Forsvaret måtte også være i stand til å motstå et sovjetisk angrep, og å holde ut inntil allierte forsterkninger kom til unnsetning. Og det norske Forsvaret ble stort i løpet av den kalde krigen. Regner vi med Totalforsvaret, var faktisk opp mot 30% av Norges befolkning mer eller mindre engasjert i forsvar av landet: I sannhet et folkeforsvar!

 

I motsetning til mellomkrigstidens sikkerhetspolitiske strategi, må vi kunne si at strategien under den kalde krigen var vellykket. Gjennom sin finstemte alliansepolitikk, og den like finstemte politikken overfor Sovjetunionen, bidro Norge til å tone ned spenningen i vår del av verden.

 

Naturligvis varierte spenningsnivået i nord mye, og var tidvis ganske høyt, særlig i tilknytning til Sovjets aktiviteter på Kola. Men tatt i betraktning at nordområdene ut gjennom siste halvdel av den kalde krigen ble et av verdens mest militariserte områder, må det kunne sies at småstaten kom godt fra det.

 

Så langt den kalde krigen – som også tok slutt.

 

1990s – i dag

Etter den kalde krigen skulle vi kanskje tro at Norge umiddelbart la om sin sikkerhetspolitiske strategi. Det var ikke tilfelle. Norge holdt lenge fast ved strategien som var utviklet under den kalde krigen, med noen mindre justeringer.

 

Dette kom til uttrykk gjennom Forsvarskommisjonen av 1990 – og i den praktiske politikk som ble ført et godt stykke inn på 90-tallet.

 

Som nevnt hadde strategien vært vellykket, og derfor kviet man seg nok for å endre på den. Dessuten besto Nato, samtidig som det nye Russland viste seg å være ustabilt og slik førte til betydelig usikkerhet på norsk side. Sist, men ikke minst tok det tid å endre mentaliteten på Stortinget, i forsvars- og sikkerhetspolitiske institusjoner, så vel som i forskningsmiljøene!

 

I løpet av 1990-tallet, og med full tyngde på slutten av årtiet, kom det likevel en omlegging av Norges sikkerhetspolitiske strategi. I vårt perspektiv her i kveld, fikk vi altså de siste hundre års tredje og foreløpig siste strategi. Hva bygde så denne omleggingen på? Og hva gikk den ut på?

 

Ut gjennom 90-tallet fremsto verden som mer kompleks enn tidligere. Samtidig hadde Norge mange av de samme strategiske utfordringene som før, ikke minst i nord, i første omgang det generelle, asymmetriske forholdet til Russland. Helt sentrale var også utfordringene knyttet til suverenitetshevding og myndighetsutøvelse, og etter hvert spørsmålet om energileveranser. Spørsmålet om enerig har de siste par år fått en særlig fremtredende plass.

 

I tillegg kom nå de store, internasjonale trusler i form av terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Det var usikkert hvilke implikasjoner dette egentlig hadde for Norge. Men det var i hvert fall sikkert at Norge ikke lenger var en avkrok, som kunne isolere seg, på trygg avstand fra resten av verden.

 

Tvert i mot kunne uro og konflikter som foregikk langt unna Norges grenser, få betydning for norsk sikkerhet, både direkte og mer indirekte, for eksempel ved at Norge kunne bli satt under press i forbindelse med utvinning og eksport av energi. Og den nye formen for voldsom terror viste seg å ramme blindt og nådeløst over alt, til og med en fredelig ettermiddag på Atocha-stasjonen i hjertet av Madrid, eller uten varsel på T-banen i London.

 

Parallelt med dette urovekkende internasjonale bildet opplevde Norge at USA og Nato ikke hadde oppmerksomheten rettet mot Norge og nordområdene på samme måte som før. Tvert imot fikk helt andre, langt mer konfliktfylte deler av verden oppmerksomheten. Og lille Norge måtte virkelig rope høyt for å få oppmerksomhet.

 

Samtidig avtok Stortingets vilje til å bevilge penger til et stort territorielt forsvar når en ikke lenger kunne peke på en klar trussel mot dette territoriet. Enkelte syntes nok at Forsvaret etter hvert kostet langt mer enn det smakte.

 

Det viste seg også at EU hadde ambisjoner om å bli en forsvars- og sikkerhetspolitisk aktør i Europa, mens Norge sa nei til EU med folkeavstemningen i 1994. Etter dette var EU-spørsmålet for alle praktiske formål låst i overskuelig fremtid. Norge måtte i stedet tilpasse seg det stadig tettere Europeiske samarbeidet som best en kunne.

 

Med utgangspunkt i alle disse kompliserte forholdene utviklet altså Norge gradvis en ny sikkerhetspolitisk strategi, som hadde fire grunnleggende søyler. Den første var Nato. Den andre var FN. Den tredje var et nettverk av bilateralt samarbeid. Og den fjerde var et nytt innsatsforsvar.

 

Den første og viktigste søylen var å fastholde et atlantisk ankerfeste for norsk sikkerhet – ved å arbeide for at Nato skulle forbli Europas sentrale sikkerhetsgarantist.

 

Norge støttet derfor en omforming av Nato, slik at alliansen kunne overleve selv om trusselen den i sin tid ble dannet for å bekjempe var borte. Dette innebar at alliansen ble utviklet til en allianse for kollektiv sikkerhet, mer enn kollektivt forsvar. Hvilket i praksis betydde at Nato påtok seg nye oppdrag utenfor sitt opprinnelige kjerneområde – og åpnet opp for en rekke nye medlemsland.

 

Samtidig med at Norge støttet det nye Nato, argumenterte Norge også for at Nato skulle holde fast ved sin opprinnelige kjerneoppgave: kollektivt forsvar. I det siste bindet av norsk forsvarshistorie, viser forfatterne at det var lettere for Norge å argumentere for at Nato skulle beholde sine opprinnelige forsvarsoppgaver, når en samtidig gav varm støtte til det nye Nato. Jeg vil for øvrig sterkt anbefale Norsk forsvarshistorie i sin helhet – som et virkelig dypdykk i norsk forsvarstenkning gjennom 1000 år!

 

Mot slutten av 90-tallet ble det klart at strategien med å hegne om Nato i praksis betydde at det norske Forsvaret måtte delta i alliansens internasjonale engasjementer. Foruten å styrke Nato, ble det også antatt at den økte internasjonale deltakelsen ville øke sjansen for at Norge selv fikk hjelp i krisesituasjoner.

 

Økt deltakelse ville også gi Norge innpass i internasjonale prosesser, noe som kunne gi en viss påvirkningskraft – og gi muligheter for å fremme norske synspunkt og bekymringer.

 

Sist, men ikke minst har det blitt antatt at mer skarp bruk av Forsvaret gir et mer relevant og bedre trent forsvar, som raskt og fleksibelt kan settes inn der hvor det er behov for det – ikke minst ved en krisesituasjon i Norge. Selv om altså dette Forsvaret nødvendigvis må bli ganske lite i forhold til det gamle folkeforsvaret. Jeg kommer tilbake til det nye innsatsforsvaret helt til slutt, som den fjerde søylen i Norges nye strategi.

 

Den andre søylen var å aksentuere oppslutningen om FN og en internasjonal orden bygd på rett og ikke på makt. Småstaten hadde fremdeles de største fordeler av en fast, internasjonal rettsorden. Og her påpekte enkelte kritikere at det var en spenning mellom å støtte opp om internasjonal rett på den ene side og å delta i internasjonale militæroperasjoner som hadde et omstridt folkerettslig grunnlag.

 

Den tredje søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi var å bygge ut mange flere ben å stå på sikkerhetsmessig – i praksis et nettverk av bilateralt samarbeid. Dette var i hovedsak et regionalt nettverk, men jeg inkluderer også Norges bestrebelser på å opprettholde et særlig godt bilateralt forhold til USA i dette nettverket. I starten siterte jeg Norges første utenriksminister, Løvland, og det er her på sin plass å sitere vår foreløpig siste, Jonas Gahr Støre:

 

”Jeg tror – for å være personlig – at Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.”

 

Sitat slutt.

 

Nettverket av bilateralt samarbeid ble likevel spunnet særlig tett regionalt. I første rekke gjennom lanseringen av den såkalte Nordsjøstrategien. Den gikk ut på å bygge ut et sett av bilaterale sikkerhetsmessige samarbeid med følgende stater: Danmark, Tyskland, Nederland og Storbritannia. Dette fikk etter hvert svært så håndfast innhold, det er nok å nevnte det tysk-nederlandske korps og flysamarbeidet med Danmark.

 

I det aller siste har vi også sett en økt orientering mot vårt – på mange vis – aller nærmeste naboland, Sverige. Dette må ses som en videre utbygging av det regionale nettverket, og vi kan kanskje snart tale om et Nord-Europeisk sikkerhetssamarbeid. To konkrete stikkord i forhold til Sverige er i alle fall utstrakt materiellsamarbeid og den nordiske brigaden, som en del av NORDCAPS.

 

Et perspektiv på det aksentuerende svensk-norske samarbeidet, er det rent pragmatiske:

Sverige som Norges bakdør til EU og Norge som Sveriges bakdør til Nato. Et litt annet perspektiv er at det norsk-svenske samarbeidet har vært der lenge, men med varierende styrke. Når den kalde krigen har kommet slik på avstand som den har i dag, er det i praksis ikke mye som hindrer en ytterligere utbygging av samarbeidet med broderfolket i Øst.

 

Den fjerde og siste søylen i Norges nye sikkerhetspolitiske strategi er et nytt Forsvar. Dette synes å være basert på et bredere syn på Forsvaret oppgaver enn bare det å være til stede og å holde ut nasjonalt. En viktig del av Forsvarets oppgaver er riktignok fremdeles å drive suverenitetshevding og myndighetsutøvelse på norsk territorium, men samtidig har Forsvaret fått en internasjonal portefølje. Denne inkluderer militær innsats i komplekse konfliktområder, og innsatser som spenner over hele spekteret, fra lav intensitet til høyintesitetsoperasjoner.

 

Ambisjonen med det nye Forsvaret er å ha en fleksible styrkestruktur som skal kunne håndtere det brede spekteret av oppgaver hjemme og ute. Og logisk sett er dette en god løsning: Et overvåkningsoppdrag vil være ganske likt, uavhengig av om oppdraget foregår i Norskehavet eller i Middelhavet. Det samme vil i stor grad gjelde løsningen av et høyintensitets stridsoppdrag. Samtidig er det åpenbart at det nye Forsvaret bærer i seg store utfordringer. Det er nok å nevne slitasje på personell og materiell og det faktum at strukturen – av hensyn til nettopp fleksibilitet og kvalitet – har blitt svært liten.

 

Likevel, for å oppsummere: Ut fra skiftende rammebetingelser har Norge valgt litt ulike sikkerhetspolitiske strategier gjennom de siste hundre år: Det har blitt valgt forskjellige løsninger for Norges internasjonale tilknytning og for innrettningen av Forsvaret. Jeg har her forsøkt å skissere tre hovedstrategier. De er litt forskjellige, men har samtidig forbausende mange fellestrekk – tatt i betraktning at vi snakker om en lang periode, en tid hvor internasjonale rammebetingelser har endret seg dramatisk:

Det klare fellestrekket er at Norge de siste hundre år har søkt å bygge sikkerhetspolitiske allianser og få garantier fra andre og sterkere stater. Og selv om dette i de siste år har fått en sterkere regional dimensjon, har de mest aktuelle sikkerhetspolitiske støttespillerne for Norge vært å fine i vesterled: Storbritannia og USA.

Med det sier jeg takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 14. mars 2005

Ved
Flaggkommandør Jacob Børresen
Institutt for forsvarsstudier

 

DE SJØMILITÆRE FORBEREDELSENE I 1905

Innledning

Jacob Børresen. Foto: Stig Morten Karlsen / OMS

I kveld skal dere få høre en røverhistorie! Det dreier seg om den faglige og personlige striden mellom den 46 år gamle kommanderende admiral Viseadmiral Christian Sparre og hans to år eldre stabssjef, kontreadmiral Jacob Børresen, min oldefar, om hvordan den norske marinen best kunne anvendes under unionskrisen sommeren og høsten 1905. Sparre skulle som øverstkommanderende lede marinens operasjoner. Børresen var mobiliseringsfordelt som eskadresjef i krig. Han skulle føre kommando over Skagerrakeskadren, de fire panserskipene støttet av en torpedobåtavdeling og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, med oppdrag å hindre svensk inntrengning i eller blokade av Oslofjorden. Det gikk så langt at Sparre på et tidspunkt gikk til statsminister Christian Michelsen for å få Børresen fjernet med øyeblikkelig virkning. Børresens opptreden i 1905, sammen med en voldsom kritikk over Sparres disposisjoner Børresen, i egenskap av sjef for admiralstaben, framla våren 1906, ga opptakten til en langvarig strid mellom de to admiraler som ikke ble avsluttet før i 1909 da Sparre ble fradømt sitt embete av en voldgiftsdomstol, men hvor også Børresen ble så sterkt kritisert for sin opptreden at han fant å måtte gå av.

Historien vi skal få høre bryter på mange måter med glansbildet og mytene om forsvaret og 1905 og viser oss en marine – det var ikke noe bedre i armeen – som på mange måter var mer opptatt av seg selv enn av fedrelandet og som tillot personlige kjepphester og uvennskap å komme i veien for fokusert felles innsats i løsningen av forsvarsoppgavene. Den politiske ledelsen med Chr. Michelsen i spissen var oppgitt og frustrert over generalenes og admiralenes opptreden og jeg tror nok politikernes tillit til Forsvaret fikk seg en knekk sommeren og høsten 1905 som vi stort sett har måttet leve med siden.

I kveld er det bare tid til å ta hovedlinjene, supplert med noen episoder og bruddstykker. Hele historien blir å lese i Tom Kristiansen og min bok ”Levende brev fra de dødes rige” en redigert utgave av admiral Børresens dagbøker, med fyldige kommentarer og analyse, der også admiral Sparre kommer til orde, som kommer i bokhandelen 12. april.

 

Forløpet til 1905 – en moderne norsk marine vokser fram

Før vi går løs på begivenhetene under unionsoppløsningen, kan det være nyttig å gå noen år tilbake for å se på hvordan den marinen kom til, som vi hadde til disposisjon sommeren 1905.

Overgangen til den nye tid for den norske marine ble innledet med anskaffelsen av fire dampkanonbåter mellom 1860 og 1863 og fire monitorer i tidsrommet 1866–1872. Fra 1874 ble det satt i gang bygging av en serie på 24 små kanonbåter av 2. klasse til bruk innaskjærs. Marinens første moderne havgående krigsfartøy, kanonbåten Sleipner, kom først i 1877. På 1870-tallet begynte man også å eksperimentere med torpedoer. Fra 1882 ble det igangsatt bygging av en serie torpedobåter av 2. klasse, også disse først og fremst til bruk innaskjærs.

I 1884 overtok Johan Sverdrup og Venstre regjeringsansvaret. Venstre satset på voldgift i stedet for militær makt og førte dessuten en sparepolitikk.
Marinens byggeprogram stoppet mer eller mindre opp og øvelsene var få og kortvarige. De to eneste moderne havgående krigsskip som ble bygget i perioden – kanonbåtene av 1. klasse Viking (1891) og Frithjof (1895) – ble bygget under Emil Stangs to høyreregjeringer. Ved inngangen til 1890 tallet var forsvaret til sjøs derfor i en elendig forfatning.

Svensk sabelrasling, og den norske ydmykelsen i forbindelse med nederlaget i konsulatsaken i juni 1895, endret norsk forsvarspolitikk nærmest over natten. Allerede 25. juli vedtok Stortinget ekstraordinære bevilgninger til gjenreising av marinen og til nye festningsanlegg. Denne gangen ble det først og fremst satset på havgående fartøyer. Det ble anskaffet fire panserskip, ti torpedobåter av 1. klasse og tolv av 2. klasse. Panserskipene alene kostet 19 millioner kroner, eller bortimot 20 prosent av Norges statsbudsjettet ved århundreskiftet. Denne betydelige satsingen viser at nasjonalfølelsen og patriotismen i Norge var sterk. Det ser vi også av at kvinnekretsen av Norges forsvarsforening i 1896 samlet inn 600.000 kroner til et torpedodivisjonsskip, i realiteten en liten jager, til marinen. Den fikk selvsagt navnet Valkyrjen. I 1905 talte flåten, i tillegg til panserskipene, 34 torpedobåter og 11 kanonbåter, de fleste mindre enn ti år gamle.

Den svenske marinen omfattet på samme tid 11 panserskip, 5 torpedokryssere, (dette var havgående eskortefartøyer som, i motsetning til de norske torpedobåtene, kunne følge panserskipene i åpen sjø under de fleste forhold – Norge hadde ingen slike), 30 torpedobåter og en undervannsbåt. Svenskene var med andre ord tallmessig overlegne. Men de svenske panserskipene hadde litt lavere fart og kanoner med mindre rekkevidde og skuddtakt. De var dessuten bygget for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske.

Marinens hovedbase, Karljohansvern på Horten, lå imidlertid uten beskyttelse mot angrep fra sjøen. For å skaffe flåten en sikrere operasjonsbasis i krig ble det fra 1897 anlagt et sjømilitært støttepunkt i Melsomvik, en opplagshavn, forsvart av moderne kystbefestninger i form av kanonbatterier og minesperringer i Tønsbergfjorden. Tilsvarende opplagshavner og befestninger ble også etablert utenfor Kristiansand med Marvika opplagshavn, Gleodden, og fra 1901, Odderøya befestninger. Bergen fikk Marineholmen og Vallemsviken opplagshavner og Sandviksfjellet, Hellen og Kvarven befestninger. Ved Agdenes i innløpet til Trondheimsfjorden ble det anlagt et kanonbatteri, mens innløpet til Fredrikstad ble beskyttet av miner. Oscarsborg festning fra 1853 ble også modernisert med moderne minefelt, tre nye 28cm Kruppkanoner og et torpedobatteri, de samme kanonene og torpedoene som senket Blücher i 1940. I tilknytning til Oscarsborg festning ble det anlagt kanonbatterier på Håøya og Husvik ved Drøbak for å styrke innløpsforsvaret av Drøbaksundet, og kanoner og minefelt ved Svelvik for å hindre at Oscarsborg ble omgått ved et angrep opp Drammensfjorden. Husvik fikk også en opplagshavn. De nye opplagshavnene ble underlagt hvert sitt sjømilitære distrikt, nr. 1 på Horten, nr. 2 i Kristiansand og nr. 3 i Bergen. Kystbefestningene ble derimot fra 1899 overført fra marinen til landforsvaret.

Den våpenteknologiske utviklingen krevde at offisersutdanningen måtte legges om. Etter fire år uten inntak på søcadet-instituttet ble utdanningen satt i gang igjen høsten 1876 etter en helt ny plan som reflekterte den nye tid. Sjøkrigsskolen var etablert.

Også Forsvarets øverste ledelse ble modernisert. I 1899 ble armé- og marinekommandoene integrert i Forsvarsdepartementet. Statsråden ble etter dette, under kongen, øverste sjef i kommandolinjen over kommanderende admiral. Under unionskrisen i 1905, da Norge var uten konge, innebar det at forsvarsministeren var øverstkommanderende for de norske styrkene.
Marinens ledelsesstruktur ble harmonisert med hærens, ved at marinen fikk sin egen generalstab. Kommanderende admiral ble viseadmiral. Sjefen for admiralstaben ble kontreadmiral. Han skulle være rådgiver og utreder både for forsvarsministeren og for kommanderende admiral i fredstid og eskadresjef i krig.

I 1905 var marinen med andre ord en svært ung organisasjon. Utforskningen av hvordan man mest effektivt kunne utnytte kombinasjonen av dampdrevne fartøyer og radiotelegrafi i krig til sjøs var ikke kommet særlig langt. De første spede forsøk med mobile kystforsvarsavdelinger kom i gang sommeren 1887. Øvelsene den gangen varte bare noen måneder om sommeren og bare noen få fartøyer var utrustet hver gang. Nødvendig realisme og kompleksitet i øvelsene kom ikke på plass før etter anskaffelsen av de to første panserskipene i 1897. Fra og med 1898 ble det holdt eskadreøvelser en gang hver sommer. Først 1902–1904 var det eskadreøvelser to ganger årlig, om våren og høsten.

Høsten 1905 var første gang alle fire panserskip, ti torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, var formert i eskadre som drev øvelser etter et meget krevende program. Sommeren 1905 forelå det derfor ikke noe autoritativt, gjennomprøvd konsept for hvordan fartøyene skulle anvendes og ledes. Det forelå en mobiliseringsplan, men den var innrettet mot krig sammen med Sverige mot en felles fiende. Mange viktige spørsmål knyttet til ledelse og administrasjon av flåten i fred og krig var med andre ord fortsatt under utforming og ga rikelig anledning til splid.

Til den nye stillingen som admiralstabssjef hentet marinen eldstemann fra det første sjøkrigsskolekullet på den nye ordningen, den 42 år gamle kaptein Urban Jacob Rasmus Børresen, som dermed rykket forbi en lang rekke eldre kolleger. Børresen var en dyktig sjømann og en karismatisk og selvbevisst leder, som sto høyt i kurs hos sine undergitte, men som hadde en lei tendens til å komme i klammeri med sine overordnede. I 1903 utarbeidet han et taktisk system for panserskip, som skaffet ham internasjonal berømmelse. Børresen var konservativ og kongekjær. Han hadde et nært og godt forhold til kong Oscar II og var definitivt ingen motstander av unionen. Men det skulle vise seg at da krisen kom i 1905, og han kanskje skulle få anledning til å vise hva han dugde til, gikk han inn for krigsforberedelsene med all sin energi. Ja, med for mye energi og begeistring og kanskje for lite selvbeherskelse og dømmekraft, mente forsvarsledelsen og Regjeringen. De fryktet at han med sin offensive opptreden kunne komme til å utløse den krigen de av all kraft forsøkte å forhindre.

I 1901 døde kommanderende admiral v Krogh, Norges siste seilskuteadmiral. Regjeringen innstilte da kaptein Christian Sparre til opprykk. Sparre var to år yngre enn Børresen. Han var radikal venstremann og republikaner. I tillegg til å være offiser, var han også aktiv politiker. I 1900 var han statsråd II ved statsrådsavdelingen i Stockholm.

Det utviklet seg meget raskt til uvennskap og mistillit mellom de to admiraler. Børresen klarte ikke å skjule sin mangel på respekt for Sparre og Sparre følte stadig at han måtte markere hvem av dem som var sjef.

Når det skar seg mellom dem, etter at Sparre ble utnevnt til kommanderende admiral og Børresens sjef, har det antakelig flere årsaker. Vi har vært inne på at de sto på hver sin fløy politisk. Dessuten var de svært forskjellige av gemytt. Det må også ha falt Børresen tungt for brystet at regjeringen innstilte Sparre uten å konferere med ham og uten først å tilby ham stillingen som kommanderende admiral. Selv om venstreregjeringens innstilling av partifellen Sparre til kommanderende admiral sannsynligvis var ledd i forberedelsene til et brudd med Sverige, var og ble den en forbigåelse av Børresen. Og så var de faglig uenige. Mens Børresen var en typisk disippel av den amerikanske sjømaktsideologen admiral Mahan, og foretrakk offensive operasjoner i åpen sjø for å oppsøke og nedkjempe fiendens hovedstyrke, la Sparre mer vekt på defensive, kystnære operasjoner og på ikke å innlate seg i et avgjørende slag med en overlegen fiende.
Det førte til at de også hadde forskjellig syn på kystbefestningenes rolle. For Sparre var kystbefestningene først og fremst forsvars- og støttepunkt, replipunkt, panserskipene kunne ha som utgangspunkt for raske utfall mot fienden når det bød seg en gunstig situasjon, og som de aldri måtte bli avskåret fra. For Børresen betydde kystbefestningene at det ikke var nødvendig å fordele panserskipene langs kysten til forsvar av de viktigste havnene. Frigjort fra denne rent defensive rollen kunne de i stedet utgjøre en slagkraftig og mobil eskadre som, støttet av en skjerm av torpedobåter, kunne konsentreres mot en inntrengende fiende.

 

Sjømilitære forberedelser – uenighet om taktikk

Unionsbruddet 7. juni 1905 var i realiteten et politisk kupp. Når Stortinget og regjeringen, i motsetning til i 1895, hadde mot til å velge aksjonslinjen, hadde det sannsynligvis også sammenheng med selvtillit som følge av den militære opprustningen på norsk side. Forhandlingene om unionsoppløsningen fant sted i Karlstad i tidsrommet 31. august til 23. september mot et bakteppe av militære forberedelser, krigsfrykt og i visse kretser også krigsbegeistring, på begge sider.

Men krigsfaren var antakelig aldri reell. Den militære faktoren spilte ikke noen stor rolle for forhandlingsresultatet, selv om det altså er grunnlag for å hevde at norsk militær makt bidro til at det ble forhandlinger. For Norge var det en overordnet målsetting å unngå krig. Men heller ikke i Sverige var det i toneangivende kretser vilje til krig. Om det ble krig ville det i tilfelle vært som resultat av et uhell, av et utilsiktet sammenstøt mellom avdelinger på begge sider, som førte til at situasjonen kom ut av kontroll. Den militære faktoren spilte derfor antakelig ikke noen annen rolle for forhandlingsresultatet enn at begge parter viste tilbakeholdenhet og kompromissvilje for å unngå en situasjon som kunne utarte til krig. Det ble, ikke desto mindre, brukt store ressurser til krigsforberedelser på begge sider og for dem som var med virket muligheten for krig i aller høyeste grad virkelig.

  1. mars 1905, mindre enn to uker etter at samlingsregjeringen under Christian Michelsen hadde tiltrådt, med oppdrag å føre Norge ut av unionen med Sverige, møttes den nye regjeringen og Forsvarets øverste ledelse for å diskutere krigsforberedelsene. Statsministeren ledet selv møtet. Det ble, til regjeringens irritasjon, raskt klart at uenigheten om hvordan forsvaret best kunne anrettes var stor, både innen arméen og marinen.

For marinens vedkommende sto striden mellom kommanderende admiral og admiralstabssjefen:

Sparre ønsket at panserskipene skulle holdes tilbaketrukket i Melsomvik, bak befestningene på Håøya i Vestfjorden, og først gå ut for og møte svenskene dersom de forsøkte å trenge inn Oslofjorden. Kampen burde i tilfelle stå mellom Færder og Fulehuk. Eventuelt kunne den svenske eskadren angripes etter at den hadde satt seg fast i Hortensavsnittet eller annet steds i fjorden.

Børresen mente derimot at hans beste sjanse til å utlikne svenskenes tallmessige overlegenhet var om han kunne møte dem hvor han hadde plass til å manøvrere, samtidig som svenskene var begrenset av trangt farvann. En slik situasjon ville for eksempel kunne oppstå dersom han plasserte panserskipsavdelingen tvers over fjorden nord for Bastøy mot den svenske eskadren på vei opp fjorden på en eller to kolonner. Om han i tillegg kunne plassere kanoner på land på Bastøy og lengst sør på Jeløya, ville det kunne bidra til ytterligere å utlikne svenskenes overlegenhet i antall. Børresen ønsket å åpne ild på lang avstand, 7, 8, kanskje 9000 meter, for å nyte godt av de norske panserskipenes artillerimessige overlegenhet. Dersom det lyktes den svenske eskadren å sette seg fast i Oslofjorden foreslo han et angrep mot Göteborg. Det ville kunne tvinge svenskene tilbake for å forsvare byen. Dermed ville Børresen få sjansen til å avskjære dem i åpen sjø. Med de norske panserskipenes noe høyere fart og større sjødyktighet håpet han å kunne utmanøvrere svenskene, isolere deler av den svenske eskadren, og nedkjempe delene en for en.

Sparre var på sin side opptatt av å unngå å komme i kamp med en overlegen motstander, risikere å miste eskadren og legge Oslofjorden åpen. Etter Sparres mening var den militærstrategiske situasjonen i 1905 svært lik situasjonen i 1814: Karl Johan hadde den gang planlagt å sette i land tropper i Oslofjorden, men måtte først nedkjempe de norske kanonbåtene som hadde samlet seg i Hvaler-skjærgården. Nordmennene trakk seg imidlertid tilbake til Vallø uten kamp. Og med de norske kanonbåtene intakt oppga Karl Johan planene om troppelandsetting. Så også i 1905: Om panserskipene gikk tapt ville veien ligge åpen for svenskene til å landsette tropper i Oslofjorden som kunne true hovedstaden, utflankere de norske avdelingene på Kongsvinger-fronten, eller falle dem i ryggen. Om Skagerrakeskadren derimot var intakt og klar til, ved given anledning, å trenge ut og angripe de svenske transportfartøyene, ville en landsettingsoperasjon i Oslofjorden være et alt for risikabelt foretagende. Sparre var også bekymret for at Skagerrakeskadren i åpen sjø kunne risikere å bli avskåret fra sin base med kulldepot, vann og andre forsyninger. Men mest av alt fryktet Sparre, og der hadde han støtte av forsvarsminister Olssøn og resten av regjeringen, at en offensiv opptreden av Børresen i åpen sjø før et eventuelt krigsutbrudd, hvor han kunne risikere å møte svenske enheter, ville kunne utløse den krigen de så sterkt ønsket å unngå.

Men Sparres taktikk ville, slik Børresen så det, plassere svenskene i den samme situasjonen som han selv ønsket å plassere seg i; i åpent farvann med frihet til å manøvrere samtidig som fiendens panserskip var begrenset av trangt farvann. Dermed kunne svenskene øke sin overlegenhet ved å få alle sine tunge kanoner til å bære, mens flere av Børresens kanoner var maskert.

  1. april sammenkalte forsvarsminister Olssøn, etter initiativ fra Sparre, til møte i Norges forsvarskommisjon i et nytt forsøk på å få i stand enighet mellom de to admiraler, i realiteten for å få Børresen til å underkaste seg. Sparres syn fikk tilslutning av samtlige medlemmer av kommisjonen unntatt admiralstabssjefen.

Regjeringens linje var at de militære krigsforberedelsene mest mulig skulle skje under dekke av normal og rutinemessig øvingsvirksomhet. Sparre motsatte seg derfor også et forslag fra Børresen om å kalle inn mannskapene til våreskadren allerede i mai, mot normalt juni. Her ga Forsvarskommisjonen imidlertid admiralstabssjefen medhold.

Etter at kommisjonen så klart hadde avvist Børresens plan, mente Sparre at han, ”ved nærmere ettertanke, ville innse det uforstandige og selvødeleggende i å imøtekomme den overlegne fiendes ønske om å få den underlegne motstander innviklet i en avgjørelseskamp.” Men der tok han feil av sin stabssjef. ”Man kan ikke føre krig uten å slåss” mente Børresen. ”Sparre vil at eskadren skal ligge og lure i Tønsbergdistriktet inntil krigen er tapt. Kan vi ikke et eller annet sted ta opp kampen får vi la være å føre krig”.

Nederlaget i Forsvarskommisjonen irriterte Børresen til de grader. Under eskadrens intense oppøvingsperiode i mai ble han dessuten kritisert av Hortens ordfører fordi han ikke hadde kommet inn til Horten med eskadren for å feire nasjonaldagen 17. mai, i familiens skjød. Da mistet Børresen besinnelsen. 24. mai rykket han inn et leserbrev i avisa Gjengangeren hvor han blant annet skrev at han betraktet ”familiens skjød” som et ”meget middelmådig øvelsesfelt for krigsmenn” og ettersom ”innflytelsesrike sakkyndige” hadde bestemt at Hortens befestninger ved mobilisering helst burde demoleres og arsenalene rømmes, ville det neppe bli i Hortens omegn at eskadren ville operere i tilfelle krig. Fartøyene øvet i fred der de ville operere i krig. Der måtte offiserene være loskjente og fortrolige med hvert smutthull.

Dette var et alvorlig diskresjonsbrudd fra eskadresjefen. I en situasjon hvor landet var truet av krig hadde han opptrådt åpent illojalt overfor sine foresatte og dessuten røpet en interessant detalj om forsvarsplanene for fienden.
Under normale omstendigheter ville han kanskje ha fått avskjed, og Sparre hevdet siden at han faktisk hadde gått til statsminister Michelsen for å få Børresen fjernet. Men Michelsen sa nei. Norge måtte ikke midt under en nasjonal krise der krig truet vise svakhet ved å demonstrere splittlese i den øverste forsvarsledelsen. I stedet skal Michelsen ha lovet Sparre å fjerne Børresen i tilfelle det brøt ut krig med Sverige. Det har det imidlertid ikke vært mulig å dokumentere. Det virker dessuten lite sannsynlig at man ville skifte ut den øverste ledelsen idet kamphandlingene brøt ut. Reaksjonen på Gjengangerbrevet, og andre eksempler på hva Sparre anså som Børresens manglende lojalitet overfor sine overordnede, kom først året etter: I 1906 strøk admiral Sparre admiralstabssjefen av mobiliseringslisten som eskadresjef i krig og avfyrte med det startskuddet til den langvarige og bitre admiralstriden.

 

Våreskadren utrustes – strid om kommandoforholdene

Da eskadren ble utrustet i mai fikk ikke Børresen kommandoen. Sparre bestemte at han bare skulle føre panserskipsgruppen. Torpedobåtdivisjonen underla han kommandør Dawes om bord i torpedodivisjonsskipet Valkyrjen, mens de av torpedobåtene, som skulle holde vakt ute ved Færder, ble underlagt distriktssjefen på Horten. Sparre ville selv lede avdelingene i Oslofjordens munning fra kommandofartøyet Heimdal.

Admiralstabssjefen raste over at Sparre ville ta kommandoen over eskadren han, Børresen, skulle kommandere i tilfelle mobilisering. Han informerte både Sparre og forsvarsminister Olssøn om at en slik kommandoordning ikke ville kunne gå i et mobiliseringstilfelle. Torpedobåtene måtte knyttes til panserskipene som deres utkikks- og bevoktningsfartøyer og derfor være underlagt sjefen for panserskipsavdelingen. Og den samlede eskadre av panserskip og torpedobåter kunne ikke ledes fra Heimdal som upansret og uten skyts måtte forsvinne fra slagfeltet idet fienden viste seg. Dersom denne kommandoordningen ble opprettholdt ved mobilisering måtte Børresen søke avskjed, fortalte han forsvarsministeren. ”Det kunne føre til en velfortjent katastrofe”.

Når Sparre valgte å organisere styrkene slik han gjorde, hadde det tre hovedårsaker. For det første ønsket han i størst mulig grad at flåtens organisering og virksomhet skulle framstå for omverdenen, og dermed også for svenskene, som fredstidsøvelser og ikke som forberedelser til krig. For det annet mente han at det var lite heldig å låse sjefen for den mest mobile avdelingen, panserskipene, ved å gi ham ansvaret både for eskadrens samlede oppøving og for vaktholdet i Oslofjordens munning. For det tredje hadde han ikke tillit til Børresen og ønsket derfor personlig å forvisse seg om at forberedelsene var i henhold til Forsvarskommisjonens retningslinjer for hvordan forsvarsstriden til sjøs skulle føres og at disse retningslinjene var kjent og forstått av eskadrens skipssjefer.

 

Unionsoppløsningen

  1. juni, under skyteøvelser i ytre Oslofjord med Eidsvold og Norge, mottok Børresen følgende telegram fra Tordenskiold som lå i Horten: ”I stortingsmøte i dag er unionen enstemmig besluttet oppløst. I en adresse til kongen anholdes det om å få en prins av huset Bernadotte til regent. Michelsen er statssjef.” Børresen bestemte seg straks for å gå inn til Melsomvik for å komme i telefonforbindelse med hovedstaden. Da fartøyene passerte Håøyas befestninger semaforerte en kystartillerist: ”Norge er uten konge”. I Melsomvik fikk Børresen, på telefon fra kommanderende admiral, ordre om å fortsette øvelsene etter programmet. Han etterlot torpedobåten Myg for å bringe ut eventuelle telefonbeskjeder og gikk selv til ankers med eskadren sør for Hudøy. Samme kveld kom Myg ut med brev til admiralen fra forsvarsminister Olssøn. Brevet redegjorde for Stortingets beslutning og spurte om Børresen lojalt ville adlyde den nye regjeringen slik han før hadde adlydt kongen. Admiralen lot straks sekretæren sette opp et brev om at det ville han.
  2. juni var panserskipene samlet i Horten til høytidelig flaggskifte. Presis klokken 10 gikk unionsflagget ned og det nye rene orlogsflagget opp, med salutt på 2×21 skudd. Så ble fedrelandssangen spilt, Rosenqvist utbrakte et hurra for det nye flagget og Børresen avsluttet med et ”Gud bevare fedrelandet”. Før het det alltid: ”Gud bevare Kongen og fedrelandet.”

 

Krigsforberedelser

Så til arbeid. Først gjaldt det å få panserskipene i dokk for å rengjøre skutebunnen. Ikke en eneste taktisk fordel måtte gå til spille. Deretter ble det tatt om bord briketter til beskyttelse av vannlinjen mot torpedoangrep. Børresen iverksatte også den hemmelige signalboken til bruk i krig. Sjefene måtte kjenne boken på forhånd for ikke å føle seg usikre. Når krigen brøt ut ville det være for sent. Om kvelden den 10. juni, til ankers på Langgrunnen, ble det satt ut bevoktning på begge sider av Bastøy og skarp ammunisjon ble brakt opp til de små hurtigskytende kanonene i merset oppe i masten, med ordre om ikke å skyte før flaggskipet, Eidsvold, åpnet ild. Fra Sparre fikk han beskjed om at det alltid var en torpedobåt på vakt ute ved Færder om natten.

Nå viste ulempen med kommandoforholdene seg. Sparre hadde ikke gitt beskjed om hvordan melding ville bli gitt dersom noe skjedde ved Færder og det var heller ikke gitt ordre om noe felles gjenkjenningssignal for de tre avdelingene, Børresens panserskip, Dawes’ torpedobåtavdeling og torpedobåten ved Færder under kommando av distriktssjefen på Horten. Om denne nå kom flyktende inn, hvordan skulle Børresen vite om det var venn eller fiende? Han gremmet seg over kommandoordningen med ”en proforma yachting eskadresjef som aldri er til stede og som i mobiliseringstilfelle straks skal stryke sin kommando”.

Hele den følgende uke gikk med til intense skyteøvelser enkeltvis og taktisk skyting i formasjon. Børresen hadde bestemt seg for å åpne ilden på 8000 meter. Når de gikk til ankers for kvelden delte han panserskipsavdelingen i to grupper slik at kanonkommandørene kunne øve seg i å bedømme akkurat denne avstanden.

En kveld panserskipsavdelingen hadde ankret opp i Melsomvik, kom sjefen på Tordenskiold, kommandørkaptein Gade, opphisset om bord til Børresen. Midt i friseilingsleden gjennom minefeltene på vei inn til ankerplassen hadde Tordenskiold støtt på en mine. Heldig vis var den ikke armert! Gade ble sendt ned til sjefen for Tønsberg befestninger med beskjed om å flytte minen og dessuten kontrollere at ikke flere miner befant seg i feil posisjon.

20 juni trådte den ekstraordinære ”urtima riksdag” sammen i Stockholm for å ta stilling til Stortingets 7. juni-beslutning. Panserskipene lastet inn stridsammunisjon. Da meldingen om Riksdagens vedtak kom den 25. juni, syntes Børresen den lød som en krigserklæring. Samtidig kunne Verdens Gang melde at en svensk eskadre var underveis til Göteborg med ordre om å krysse på vestkysten. Men panserskipsavdelingen hadde ikke mottatt noen forholdsordre fra eskadresjefen om hvordan de skulle opptre om de møtte svenskene i åpen sjø.

  1. juni utstedte Børresen sine direktiver for kamp, konklusjonen på ukers intense taktiske øvelser til sjøs og krigsspill med modeller. Direktivet var delt i fire hovedalternativer, ett for hver formasjon svenskene måtte velge å benytte. Skipssjefene ble kalt om bord i flaggskipet for å gjennomgå alternativene med modeller.
  2. juli kom melding om at den svenske eskadren var ankommet Göteborg. Det ble nå gjort hastige forberedelser til å evakuere Karljohansvern. Torpedobåter som ikke var mobilisert ble slept til Melsomvik, kanonbåten Farm og dampkorvetten Ellida med en del utstyr ble slept nord for Oscarsborg. ”Det er en forunderlig plutselig nervøsitet, forårsaket av at den svenske eskadre har ankommet Göteborg i dag”, skriver Børresen i sin dagbok. ”Men de visste jo fra før at den skulle komme.”
  3. juli strøk Sparre kommandoen på Heimdal. ”Betyr det at det blir alvor?”, spør Børresen ironisk. Panserskipsavdelingen fikk nå tildelt fire torpedobåter av første klasse. Men Valkyrjen og fire torpedobåter av annen klasse ble sendt over på østsiden av fjorden under selvstendig kommando, og vaktbåtene ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

De intense øvelsene fortsatte med manøvrering, skyting med kanoner og torpedoer og innøving av taktikk fra tidlig morgen til sen kveld. Om kvelden var det til ankers, enten ute i operasjonsområdet eller inne i Melsomvik. Etter nesten tre måneder begynte slitasjen på besetningene å gjøre seg gjeldende. Øvelsene pågikk jo rett utenfor stuedøra. Mannskapene kunne nesten se hjem, men fikk ikke komme hjem. 2. pinsedag gikk et flaggsignal til værs om bord på Norge: ”Alminnelig landlov!” De skyldige var tre konstabler fra Sjømilitære korps som hver ble idømt 60 dagers vaktarrest for forseelsen. Senere kom søknad om landlov fra samtlige menige om bord på Eidsvold. Om de fikk avslag ønsket de å bli informert om den ”politiske stilling”. Så var det underoffiserene. De ba om at det måtte gis landlov hver kveld til kl. 0600 neste morgen. ”Og det i en tid da vi ligger med dampen oppe, med bevoktning ved Færder og ved eskadren med skarp ammunisjon,” skriver Børresen indignert. Han betror dagboken at han ikke har særlig høye tanker om underoffisersstanden. Den er tilsynelatende bra, men han tror ikke den med glede vil ofre seg for fedrelandet. ”Deres høyeste mål er ekteseng og barnevogn. Og koner og døtre tynger dem ned i gjeld.” Og, legger han til, ”Dette hullet Horten ødelegger all krigsdisiplin. Man er kun besjelet av en tanke her: å komme i land og trille barnevogner – eller fylle dem.”

  1. juli ble eskadren oppløst og 3. august ble 250 av mannskapene sendt hjem for å delta i folkeavstemmingen.

 

Høsteskadren utrustes – besetningene sendes hjem

Etter folkets rungende ja til unionsoppløsningen, 368.208 hadde svart ja mot 184 nei, kunne unionen bare opprettholdes med bruk av makt fra svensk side.

Samtidig som begge parter forberedte seg til forhandlingene om vilkårene for en fredelig oppløsning av unionen, som skulle begynne i Karlstad 31. august, forsterket svenskene Vestkysteskadren i Göteborg. På norsk side var Skagerrakeskadren derimot oppløst og Børresen var bekymret for at den på ingen måte var klar for mobilisering. En inspeksjonstur til Melsomvik hadde avdekket at det ikke var vakthold ved fartøyene i en situasjon der svenskene lå med sin samlede eskadre i Göteborg i full kampberedskap.

En annen bekymring var Sparres ordre om omfattende ombytting av fartøyenes besetninger som, etter Børresens mening, bidro til å redusere eskadrens kampverdi fordi det i stor grad bidro til å redusere effekten av sommerens øvelser. Årsaken til ombytningene var at Sparre valgte å følge mobiliseringslistene som ga en annen bemanning enn de øvingsbesetningene som hadde stått om bord siden mai. Etter mobiliseringen 13. september måtte oppøvingen derfor stort sett starte fra grunnen igjen.

Et siste ankepunkt var Sparres beslutning om å sende de to moderne kanonbåtene Frithjof og Viking til Bergen under kommando av kommandør Dawes. Sommerens taktiske øvelser hadde gjort det klart for Børresen at han måtte ha en sterk og motstandsdyktig bevoktning i farvannet mellom Tjøme og Tønsberg Tønne for å hindre at svenske jagere og torpedobåter trengte inn i farvannet og minela det og dermed truet utseilingen av panserskipene fra ankerplassen i Melsomvik. Til denne rollen hadde han tenkt å forsterke torpedobåtene ved trekke inn de to kanonbåtene som ellers var utgangsdisponert i Kristiansand. Å svekke eskadren ved å avgi fartøyer til forsvar av Bergen anså Børresen dessuten for en feilvurdering.
Så lenge ikke Bergensbanen var fullført ville ikke svensk kontroll over eller blokade av Bergen havn ha noen innflytelse på striden på Østlandet.
Sparres begrunnelse var at han fryktet at lette svenske fartøyer kunne bli sendt langs norskekysten for å gjøre så mye skade som mulig og dessuten hindre transport av tropper fra Bergensområdet.

 

Mobilisering

  1. september kom mobiliseringsordren. Dermed var Børresen rykket opp til sjef for Skagerrakeskadren. Alle kjeler ble fyrt opp. Det tok normalt 18 timer å få dampen opp for gange. Børresen hadde til hensikt å gå ut forbi Færder neste morgen til skyteøvelser for å vise svenskene at han ikke var redd for dem. I stedet fikk han ordre fra Sparre om å samle eskadren i Melsomvik og fyre opp og klargjøre alle torpedobåtene som lå i opplag der, mens de ventet på at mobiliseringsbesetnigene skulle ankomme. Norge og Harald Haarfagre, som var ute på fjorden og skjøt torpedoer, fikk straks beskjed om å komme inn på indre havn og gjøre klar til avgang.

Dagen etter, den 14., ble samtlige torpedobåter prøvekjørt. Om kvelden lot Børresen musikken spille om bord på flaggskipet ”for å vise besetningene at vi alle var i godt humør.”

Sent neste kveld inntraff marinemobiliseringens eneste dødsfall: Torpedobåten Delfin, sjef kaptein Geelmuyden, kolliderte med kystartilleriets minelegger Laurvig ved Vakerholmen i Tønsbergskjærgården. To mann, kaptein Lier og signalist Andersen, druknet. Under sjøforklaringen noen dager senere kom det fram at det hadde vært full forvirring om bord i Laurvig, som ble ført av en gammel fisker. Man hadde hylt i munnen på hverandre slik at ingen visste om hylene kom fra vannet eller fra skipet. ”At ikke disse menneskene engang kan forstå, at de herrer kystartillerister helst burde holde sig på landjorden, så lenge de utdannes ved landkrigsskolen”, sukker Børresen.

  1. september var mobiliseringen av marinen og kystbefestningeneort sett komplett. I alt 59 fartøyer var utrustet, bemannet med nærmere 2.800 mann. Vi har hørt at Frithjof og Viking var sendt til Bergen. Med seg hadde de en eskorte på 6 torpedobåter. Sleipner, som ikke lenger var ansett å ha noen stridsverdi i 1905, var sendt til Hommelvika i Trondheimsfjorden der den skulle beskyte svenske tropper underveis til Trondheim. På vestsiden av Oslofjorden lå marinens hovedstyrke, Børresens Skagerrakeskadre, med fire panserskip, 11 torpedobåter og torpedodivisjonsskipet Valkyrjen. På østsiden av fjorden lå en avdeling under kommandørkaptein Frisak med kommandofartøyene Rjukan og Sarpen, tre kanonbåter av 2. klasse og fem torpedobåter. De skulle patruljere Hvaler-skjærgården og, om mulig, utføre torpedoangrep mot svenske panserskip på vei nordover fra Göteborg. Fire torpedobåter var avgitt til forsvaret av indre Oslofjord.

Heller ikke nå fikk Børresen full kontroll med bevoktningen. Den indre bevoktning av utseilingen fra Melsomvik skulle han opprette i samvirke med sjefen for Tønsbergfjordens befestninger. Han kunne disponere sine egne torpedobåter til bevoktning, noe han også gjorde ved å etablere en bevoktningslinje mellom Misingene og Fulehuk. Dessuten koordinerte han sin bevoktning med Frisaks, på østsiden av fjorden. Men bevoktningen ved Færder var fortsatt underlagt distriktssjefen på Horten.

Til tross for at Børresen denne gangen hadde fått seg direkte underlagt et antall torpedobåter, var kommandoforholdene, om mulig, enda vanskelige enn de hadde vært under våreskadren: Øverstkommanderende, Sparre, befant seg i hovedstaden.
Det innebar at de tre avdelingene i realiteten ikke var under felles kommando. Den 5. september hadde Børresen mottatt en forholdsordre der han i tilfelle fiendtlig inntrengning i Oslofjorden, ”sammen med det torpedomateriell som måtte være i fjorden og under samvirke med det flytende materiell som måtte befinne seg på østsiden eller annetsteds i fjorden, rette et angrep mot den inntrengende fiende og dennes forbindelser”. Men det var ikke angitt hvem som skulle kalle disse innbyrdes uavhengige enhetene sammen til kampplassen og ordne dem der til forsvar eller angrep og føre kommando på slagfeltet.

Striden om forholdsordren

Børresen betraktet Sparres forholdsordre av 5. september som ”det komplette galskap.” Hans første tanke da han mottok den var å søke om å bli avløst fra stillingen som eskadresjef. En ting var kommandoforholdene. Men forholdsordren påla ham en taktikk som han anså som uheldig. Og i strid med all militær skikk og sedvane var den sendt eskadresjefen i fem eksemplarer med ordre om å fordele ett eksemplar til hver av panserskipssjefene. Forholdsordren påla hver av dem å sørge for at de i møte med fienden ikke ble avskåret fra hjemmebasen. Børresen tolket dette som direkte mistillit fra kommanderende admirals side. Det hadde han antakelig rett i. Han anså det dessuten som fullstendig uholdbart at hans underlagte skipssjefer hver for seg tilsynelatende var bemyndiget til å avbryte kampen dersom de vurderte det slik at de sto i fare for å bli avskåret fra base. Forholdsordren var derimot ikke sendt til Frisak eller til distriktssjefen i Horten, som i tilfelle svensk inntrengning i fjorden skulle kjempe sammen med ham og derfor burde hatt den.

Enda verre, etter Børresens syn, var at ordren uttrykkelig forbød ham å forutsette overlegenhet på norsk side når det gjaldt taktisk ledelse eller skyteferdighet som kunne oppveie forskjellen i styrke mellom den svenske og den norske eskadren. Panserskipsavdelingen måtte derfor holde seg i Tønsbergfjorden med befestninger og bare angripe fienden ”etter ordre”. Børresen mente det alltid ville by seg en anledning for ham til å komme seg ut å møte svenskene i åpen sjø, helst i dårlig vær, dersom de skulle forsøke å blokkere Oslofjorden fra sjøsiden. Men skulle han vente på ordre, ville anledningen forsvinne. Dersom det skulle lykkes svenskene å sette seg fast i Oslofjorden ville Børresen gå ned til Göteborg, minelegge kysten og bombardere mål på land. Det ville tvinge svenskene til å gå ned for å beskytte egen kyst og han ville få anledning til å avskjære dem i åpen sjø. Han ville i den sammenheng særlig påpeke fordelen med en aktiv handlemåte når det gjaldt besetningenes stridsmoral. Offiserene og mannskapene var unge. En offensiv ville virke begeistrende på dem. En defensiv, med langvarig, kjedelig og nerveslitende opphold i havn ville derimot virke demoraliserende. ”Og begeistrede besetninger skyter mye sikrere enn nedtrykte”.

Forhandlingene i Karlstad ble avsluttet 23. september med enighet. Deretter skulle de to lands nasjonalforsamlinger ratifisere avtalen. 9. oktober godtok Stortinget forhandlingsresultatet. Den 13. oktober gjorde Riksdagen likeså. Dagen etter fikk fartøyene ordre om å gå til Horten for å desarmere. Krisen var over.

 

Styrkeforholdet mellom partene

Men om det var kommet til fiendtligheter mellom Norge og Sverige i 1905, hvordan ville sjøkrigen ha gått? Det er selvsagt umulig å ha noen sikker formening om det. Krig har alltid vært et usikkert foretak som ofte har fått helt uventede og utilsiktede resultater. Det kan allikevel ha interesse å veie de faktorene vi kjenner mot hverandre:

Den svenske flåten, som sommeren 1905 ble samlet i Göteborg, talte 8 panserskip, fire torpedokryssere, to jagere, 24 torpedobåter og en undervannsbåt, en betydelig tallmessig overlegenhet sammenliknet med Skagerrakeskadren.
Men, som nevnt, var de svenske panserskipene var konstruert for operasjoner i Østersjøen og var ikke like sjødyktige som de norske. Bare fire av dem hadde like stor toppfart, og de norske panserskipenes kanoner hadde større rekkevidde, tyngre granatvekt og skjøt mer nøyaktig enn svenskenes. Vi husker også at de svenske torpedokrysserne hadde evne til å beskytte panserskipene i åpen sjø under værforhold der de norske torpedobåtene ikke maktet å holde følge med sine panserskip. Om de norske panserskipene, isolert sett, kunne sies å ha en fordel under kamp i åpens sjø, ville det derfor fort kunne bli oppveid av svenskenes havgående eskortefartøyer med evne til å utflankere den norske panserskipsavdelingen. De svenske panserskipenes panserbeskyttelse var i tillegg gjennomgående noe bedre enn de norske, særlig under kamp på lang avstand hvor granatene ville slå ned ovenfra og treffe dekket i stedet for skutesiden.

En annen fordel på svensk side var kommandoforholdene. Sjøkrigshistorien viser at det er forbausende lite sammenfall mellom stridende flåtestyrkers materielle styrke og utfallet i trefninger mellom dem. Veldig mye står og faller med ledelsens effektivitet. Svenskene hadde satt sammen en angrepsflåte under én sentralisert ledelse. På norsk side var kommandoforholdene kompliserte og til dels uklare. Det ville for det første ha bidratt til å svekke varsel om angrep og etterretninger om fiendens bevegelser og dertil vært til hinder for en samlet effektiv innsats mot fienden av alle de norske styrkene. Stridsledelsen på norsk side var dessuten ytterligere svekket som følge av det dårlige samarbeidet mellom admiralstabssjefen og kommanderende admiral. De uklare kommandoforholdene på norsk side ville antakelig ha bidratt til å redusere muligheten eller sannsynligheten for at Børresen fikk plassert Skagerrakeskadren i en slik posisjon i forhold til svenskenes hovedstyrke at han fikk utnyttet sitt taktiske system og de norske panserskipenes bedre sjødyktighet og skyteferdigheter. Selv om det skulle vist seg at admiral Børresen var like taktisk briljant i praksis som han var det i teorien, er det ikke sikkert at det ville ha oppveid svakhetene i ledelsen over taktisk nivå på norsk side. Kommandoforholdene på norsk side var derfor kanskje den enkeltstående største svakheten på norsk side, sammenliknet med svenskene.

For å landsette og understøtte tropper på vestsiden av Oslofjorden, måtte svenskene sikre seg en havn i området. Det ville i tilfelle innebære strid i indre norske kystfarvann som til dels var befestet og minelagt og hvor det var antatt at de små norske torpedo- og kanonbåtene med sin lokalkunnskap ville hatt en fordel. Og svenskene ville ikke være sikret tilgang til havnen før den norske hovedstyrken, panserskipene, var nøytralisert eller nedkjempet. Dette er forhold som taler for at Sparres og Forsvarskommisjonens plan om å la panserskipene opptre som en ”fleet in being” under dekke av Tønsberg befestninger, kanskje var mer hensiktsmessig enn Børresens plan om offensivt å oppsøke fiendens hovedstyrke for å nedkjempe den.

Et svensk angrep til sjøs ville nok hatt muligheter for å lykkes, men ville vært et svært risikabelt foretagende. Forutsatt at det lyktes å holde panserskipene intakt, var utsiktene til at den norske marinen skulle klare å oppfylle Sparres hovedmålsetting, å hindre landsetting av svenske tropper i Oslofjorden, faktisk ganske gode. Men hadde Børresen fått sin vilje og det var kommet til kamp mellom de to eskadrenes hovedstyrker i åpen sjø ville utfallet i beste fall vært helt åpent.

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 15. november 2004

”Krigsplaner og politikk i mellomkrigstiden”

 

ved Forsker Tom Kristiansen

Forsvarets skolesenter/Institutt for forsvarsstudier.

Forsker Tom Kristiansen

 

1. Innledning

Jeg skal i dette foredraget redegjøre admiralstabens og generalstabens forståelse av Norges sikkerhetspolitiske stilling før 1940 og de militære disposisjoner som sprang ut av den. Jeg skal også se på forsvarsledelsens forståelse av disse spørsmålene i forhold til regjeringen for å identifisere på hvilke områder det hersket vesentlig uenighet.

Jeg vil i utgangspunktet hevde at når det gjaldt trusselvurderinger og synet på stormaktene var det stor grad av enighet i militærledelsen, til tross for at det var stor uenighet om en lang rekke fagmilitære og organisatoriske spørsmål. Men denne uenigheten skyldtes først og fremst at Forsvaret måtte foreta strenge prioriteringer som følge av trange budsjettrammer og stort etterslep – ikke i selve trusselvurderingene.

Foredrag vil ha fokus på følgende spørsmål:
For det første nøytraliteten.
For det andre på forsvarsledelsens vurdering av Norges strategiske stilling i forhold til stormaktene.
For det tredje på hvordan Forsvaret best kunne møte de utfordringene som ble identifisert innenfor rammer som var gitt av de politiske myndigheter gjennom forsvarsordningen, budsjettene og andre lovmessige reguleringer.

 

  1. Nøytraliteten

Det var full enighet i norsk samfunnsliv om at nøytralitet måtte være myndighetenes førstevalg dersom det brøt ut krig i Europa. Tilsvarende var det full enighet om at alle former for allianser, enten med små eller store stater, var utelukket. Selv spørsmålet om et begrenset militært samarbeid med Danmark og Sverige var svært omstridt helt til slutten av 1930-tallet da enkelte samarbeidsordninger vedrørende etterretning, varsling og materiell kom i stand.

Nøytralitet er dermed den grunnleggende formende faktor i norsk sikkerhetspolitikk på 1930-tallet – slik den hadde vært det fra århundreskiftet. Men spørsmålet om nøytralitet var likevel svært problematisk, og på enkelte punkter var forståelsen av den så forskjellig på politisk og militært hold at man ikke skulle tro de snakket om samme ting.

Jeg skal derfor kort minne om hva nøytralitet faktisk innebar i mellomkrigstiden, blant annet fordi det vokste frem en ny idealistisk, moralistisk og naiv forestilling om fenomenet i norsk politikk. Nøytralitet ble ofte betraktet mer som en moralsk høyverdig kategori enn som en juridisk.

For det første, hva var nøytralitet? Nøytralitet betegnet statens rettslige stilling under krig. Verken privatpersoner, organisasjoner, politiske partier eller næringsliv kunne være nøytrale i folkerettslig forstand. En regjering kunne utstede en nøytralitetserklæring. Det var imidlertid ingen forutsetning, men snarere et resultat av i hvor sterk grad man antok å bli berørt av krigshandlingene. Krigens folkerett, som i sin helhet hadde blitt til før 1909, påla både krigførende og nøytrale plikter og rettigheter. Dette regelverket for sjø- og landkrig var slått fast i Parisdeklarasjonen av 1856, Haagkonvensjonene av 1907 og Londondeklarasjonen av 1909. Luftkrig var ikke regulert av folkeretten, selv om det i forbindelse med marinekonferansen i Washington i 1921 ble utarbeidet et regelverk, det såkalte Haagutkastet av 1923, hvor hovedprinsippet var at luftsøylen over et land var å betrakte på linje med land- og sjøterritoriet i nøytralitetssammenheng. Nøytralitetsreglenes siktemål var blant annet å sikre ikke-krigførende rett til å drive normal næringsvirksomhet forutsatt at de ikke handlet med kontrabande til krigførende land. Nøytralitet var dermed en amoralsk og apolitisk kategori. Det skulle by på store problemer på 1930-tallet da internasjonale konflikter fikk et klart ideologisk tilsnitt.

For det andre; hvilke forestillinger om nøytraliteten fantes i norsk politikk og offentlighet? Nøytralitetens historie i Norge strekker seg fra 1700-tallet til 1940. Men fra slutten av 1800-tallet utviklet den seg to retninger. Disse retningene stod ikke prinsipielt i motsetning til hverandre, men la vekt på forskjellige sider ved nøytraliteten. Fremfor alt representerte de ulike syn på dens videre utvikling. Den tradisjonelle retning understreket at de folkerettsbaserte plikter som påhvilte en nøytral stat forutsatte en sterk militærmakt. Den idealistiske retningen kan knyttes til isolasjonistiske trekk i norsk utenrikspolitikk, og den hadde nær tilknytning til anti-militarismen og den borgerlige fredsbevegelsen.

Denne siste retningen stod sterkt på Stortinget som i 1902 hadde vedtatt at Norge skulle arbeide for en permanent nøytralitetstraktat på linje med den Belgia, Luxembourg og Sveits hadde. En slik nøytralitetstraktat i kombinasjon med voldgiftsavtaler ble sett på som kjernen i en aktivistisk fredspolitikk som skulle forhindre blokkdannelser. De militære sidene ved nøytraliteten ble følgelig tillagt liten vekt. Fordi denne retningen tok opp i seg mange ideologiske og politiske elementer har den ofte vært karakterisert som ”nøytralisme”. En grunnleggende svakhet ved denne nøytralitetsforståelsen var at den langt på vei ignorerte de maktpolitiske og strategiske faktorene i storpolitikken. Nasjonal sikkerhet ble først og fremst knyttet til idealer og jus.

Norge sa fra seg muligheten for tradisjonell nøytralitet med innmeldingen i Folkeforbundet i 1920. Årsaken var at medlemslandene gjennom paktens artikkel 16 forpliktet seg til å delta i militære sanksjoner. Først etter at Folkeforbundets kollektive sikkerhetssystem brøt sammen i siste halvdel av 1930-tallet, vendte Norge, sammen med de såkalte Oslo-statene (Benelux, Finland, Danmark og Sverige), tilbake til tradisjonell nøytralitet. Men denne tilbakevendingen tok ikke hensyn til at nøytralitetsretten ikke var videreutviklet i lys av erfaringene fra verdenskrigen. Det er viktig å være klar over at erfaringene fra den totale krigen, hadde demonstrert at tiden hadde løpt fra den tradisjonelle nøytraliteten.

Fordi det ble etablert et kollektivt sikkerhetssystem under Folkeforbundet, hadde det vært liten interesse for å videreutvikle nøytralitetsretten slik at den tok opp i seg svakhetene knyttet til handel og blokade som ble synliggjort under verdenskrigen. Men det var nettopp denne akterutseilte nøytralitetsretten de politiske myndighetene gjorde til sikkerhetspolitisk tilfluktssted etter at de løsrev seg fra Folkeforbundets sanksjonssystem i 1938. Dessuten hadde man erfart at en forutsetning for at nøytraliteten – selv om den mange ganger hang i en tynn tråd – var Forsvarets evne til vakthold og reaksjon. La meg derfor minne om planene slik de ble iverksatt i august 1914: Nøytralitetsvernet til sjøs ble mobilisert med full styrke for å vise de krigførende norske myndigheters intensjon og kapasitet. Dette viste seg å være et riktig valg fordi evnen til å håndheve nøytraliteten ble testet ut av Royal Navy rett etter krigsutbruddet. Etter dette kunne beredskapen trappes ned ettersom man høstet erfaring. Det ble sett på som risikabelt dersom en opptrapping av nøytralitetsvernet skulle skje på bakgrunn av løpende kriser – hvilket skjedde i 1939–40 som følge av at Sjøforsvaret var kraftig redusert.

Så langt om nøytralitetens historie i Norge. Det sentrale tema i mellomkrigstiden er imidlertid to punkter hvor var det stor uenighet mellom regjeringen og forsvarsledelsen: Det gjaldt for det første hvilke militære tiltak folkeretten påla en nøytral stat og for det andre hva som skulle gjøres dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt handling i forbindelse med et angrep på landet.

I ledende politiske kretser på 1930-tallet – det vil først og fremst si Venstre og Arbeiderpartiet – samt hos UDs folkerettskonsulent, Frede Castberg ble det hevdet en minimalistisk tolkning av folkeretten. Den gikk ut på at reglene ikke satte konkrete krav til nøytralitetsforsvaret, men at staten skulle gripe inn med de midler som stod til rådighet. Dermed avviste de at nøytralitetsretten stilte bestemte krav til en nøytral stats militære evne. Eller som det ble kommentert i det britiske utenriksdepartementet etter trontaledebatten i 1936 ”the Norwegian Labour Party seem to leave ’neutral duties’ out of consideration altogether”. Det politiske flertallet i Norge hadde dermed etablert en fortolkningstradisjon som langt på vei opphevet nøytrale staters plikter. Problemet var at denne forståelsen ikke var anerkjent av andre stater, selv om den kunne ha tilhengere i juridiske og politiske miljøer.

Langt mer alvorlig enn ignoreringen av nøytrale plikter var uklarheten mellom regjeringen og forsvarsledelsen om eskaleringsproblematikken: Hvordan skulle Forsvaret reagere dersom en nøytralitetskrenkelse viste seg å ikke være tilfeldig, men en overlagt krigshandling? Og det forsvarsledelsen hadde i tankene var ikke en okkupasjon av landet slik man erfarte i 1940, men at en stormakt tiltvang seg deler av norsk territorium som støttepunkt for krigens varighet. Spørsmålet var avgjørende for kommanderende admiral og general og ble derfor rettet til regjeringen i et møte i Forsvarsrådet i 1936.

Utenriksminister Koht ville ikke gi noe klart svar, men henviste løselig til at ”vi skal verge nøytraliteten vår, men så vidt råd er, ikke gå over fra å være nøitrale til krigførende”. En slik diffus forståelse om landet i det hele tatt skulle gå til krig ved et angrep skapte problemer for forsvarsledelsen og viste seg med all mulig tydelighet 9. april.

Til slutt et punkt om nøytraliteten som ikke er av folkerettslig, men av politisk og moralsk karakter. Det var ingen tvil om at det var de fascistiske statene og Sovjetunionen som destabiliserte verden på 1930-tallet. Mot de aggressive totalitære statene stod Storbritannia i fremste linje. Kunne det i denne situasjonen forsvares politisk og moralsk at den kampen som britene førte og som også ville gagne alle frie land, ikke skulle få støtte av norske myndigheter? Winston Churchill pekte på dette moralske dilemmaet da han erkjente at de nøytrale vestlige småstater verken kunne eller ville støtte en politikk som tjente deres langsiktige interesse, og som var i overensstemmelse med deres politiske verdier fordi nøytralitetsreglene stod som barriere.

 

  1. Norges forhold til stormaktene

Så til spørsmålet om hvilke konsekvenser forsvarsledelsens syn på nøytraliteten fikk på dens militære planer og disposisjoner. For å svare på dette spørsmålet, vil jeg presentere forsvarsledelsens analyse av Norges sikkerhetspolitiske og strategiske stilling, spesielt dens syn på stormaktene. Min presentasjon tar utgangspunkt i Otto Ruges offentlige redegjørelser, fordi han ved flere anledninger i kraft av sin stilling som generalstabssjef ytret seg offentlig om slike spørsmål, men også fordi han siden tidlig på 1920-tallet hadde deltatt i utredningsarbeid og dermed hadde erfaring og innsikt. Jeg vil gjøre oppmerksom på at hans strategiske analyser og forståelse av internasjonal politikk ikke på langt nær var så omstridt i Forsvaret som hans forslag til forsvarsordning, og at de samme synspunkter kom til uttrykk i forsvarsledelsens offisielle innspill til regjeringen.

En sikkerhetspolitisk analyse, i kombinasjon med geografiske og økonomiske betraktninger, var krigsplanleggingens selvsagte utgangspunkt. Også den norske forsvarsledelsen måtte stille seg spørsmålet om hvilke bilaterale eller multilaterale konfliktmønstre som representerte en utfordring for landet. Svaret på spørsmålet ville både være bestemmende for den militære organiseringen, utviklingen av kapasiteter og prioriteringen mellom de ulike landsdeler.

I perioden 1905–18 syntes det stadig mer klart at Norge var blitt et objekt i stormaktenes politikk og strategi. Krig med en annen stat, som følge av en bilateral konflikt, fortonte seg fra årene før 1914 som usannsynlig. Den politiske utviklingen hadde ført til at arvefienden Sverige ikke lenger fremstod som en trussel, med et mulig unntak for et par anledninger under verdenskrigen da enkelte fryktet at stormaktene ville presse Sverige og Norge inn i krigen på hver sin side. Krig med de nordiske naboland var også fraværende i forsvarsledelsens tenkning helt frem til 1940, selv om det på 1920- og begynnelsen av 1930-tallet fantes en viss uro over finsk nasjonalisme. Norsk sikkerhetspolitikk ble i stedet preget av tilpasning og respons til utviklingen i storpolitikken. Etter som nøytralitetsvern var Forsvarets viktigste oppgave etter 1905, var det ingen tvil om at de tre nordeuropeiske stormaktene Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland representerte de største utfordringene for Norge.

Russland hadde siden 1800-tallet fremstått som en langsiktig og abstrakt utfordring, av frykt for at landet ville fortsette den ekspansjonen som hadde startet på 1700-tallet. Under første verdenskrig hadde det imidlertid blitt demonstrert at Nord-Norge var knyttet til konkrete russiske interesser, da forsyningene fra landets allierte i vest måtte omdirigeres til Arkhangelsk og Murmansk. Otto Ruge hadde dette forholdet i tankene da han hevdet at det for Norge var en utfordring at Russlands fiender ville kunne prøve å sikre seg en marinebase i Øst-Finnmark for å angripe handelsforbindelsene. I hovedsak fant man den samme forståelse i 6. Divisjon. De betraktet ikke Sovjetunionen som noen primær trussel i nord, fordi landets uhyre svake militære stilling i regionen gjorde en defensiv linje mest sannsynlig. På dette punkt avvek deres oppfatning fra de man ofte fant i borgerlige miljøer, og som hadde basis i en generell anti-kommunistisk frykt for sovjetisk ekspansjonisme.

I mellomkrigstiden ga forestillingen om en direkte russisk fare for Norge ingen konkrete forsvarsmessige utslag. At Sovjetunionen ikke kunne oppfattes som en aktuell trussel mot Norge, er særlig klart hvis man vurderer spørsmålet i en bred europeisk kontekst. Landets nordvestlige region hadde ennå ikke fått den betydning og oppmerksomhet vi kjenner fra tiden etter annen verdenskrig. De militære styrker i det nordvestlige Russland var beskjedne og av klart defensiv karakter. Hovedtyngden av den russiske marine var basert i Østersjøen, og først i 1933 ble det etablert en liten flåtestasjon i nord. Den ble aldri noen virkelig maktfaktor i mellomkrigstiden. Dette har imidlertid ikke forhindret mange fra å hevde at Sovjetunionen ble sett på som den største trusselen. Felles for disse forfatterne er at de ikke kan vise til noen trekk ved Forsvaret som belegger påstanden om at militærledelsen forberedte seg på et angrep fra Sovjetunionen. De peker heller ikke på sider ved de politiske relasjonene mellom Norge og Sovjetunionen som underbygger en såpass dramatisk konklusjon. Tross alt var forholdet mellom de to landene normalt og uten konflikter som hadde potensiale for krig i seg. Det ville dessuten være nærmest meningsløst dersom russerne skulle svekke sin utsatte stilling på kontinentet for å ta en konflikt med Norge om perifere spørsmål, og samtidig utfordre britisk marineinteresser.

Storbritannia stod i en særstilling som sikkerhetspolitisk utfordring. På den ene side ble landet sett på som en garantist for norsk integritet, samtidig som Norge hadde nære politiske og økonomiske forbindelser med britene. På den annen side var det erkjent at britene hadde vitale strategiske interesser knyttet til Norge. I 1906 hadde til og med flåtesjefen, admiral John Fisher, fortalt den norske ministeren i London, Fridtjof Nansen, at britene om nødvendig ville vurdere å besette Kristiansand for å forsvare disse interessene. Lignende advarsler kom både i 1916 og 1939. Dermed fremstod Storbritannia både som en garantist for integriteten og utfordrer av nøytraliteten. Et troverdig nøytralitetsvern til sjøs var eneste måte å sikre seg mot de farene som sprang ut av dette forholdet. Da Norge gikk bort fra forpliktelsene i Folkeforbundet i 1938, var regjeringens begrunnelse sikkerhetspolitisk – ikke juridisk. Utenriksminister Koht var av den oppfatning at nøytralitetsretten ikke måtte praktiseres slik at den var til fordel for Tyskland og at Norge eventuelt mistet muligheten til selv å velge sin fiende. Det primære for regjeringen var å holde Norge utenfor krigen, men like viktig var det å ikke havne på samme side som Storbritannias motstandere. Høsten 1939 fikk dessuten Koht vite av britene at de ville gripe inn av egeninteresse dersom Tyskland angrep Norge. Koht ga ikke disse informasjonene videre til forsvarsledelsen.

Historikerne har viet Tyskland liten oppmerksomhet som utfordrer mot norsk sikkerhet i mellomkrigstiden. Undersøkelseskommisjonen av 1945, hvor historikere hadde skrevet viktige delutredninger, konkluderer endog med at ”ingen ledende politikere eller militære har etter samtidige uttalelser hatt den oppfatning at faren fra Tyskland var særlig stor”. Dette synet har festnet seg i mange senere fremstillinger, og er påfallende av to grunner. For det første fordi Norges store betydning for tysk marinestrategi var allment erkjent for perioden frem til 1918. For det andre fordi både marineledelsen og Otto Ruge var opptatt av spørsmålet på 1930-tallet som følge av gjenoppbyggingen av den tyske marine og den innflytelse som admiral Wolfgang Wegeners tanker hadde på tysk sjøstrategisk tenkning. Den tyske utfordring ga seg direkte utslag i marineledelsens forslag til flåteprogram og scenariet for fellesøvelsene på Jæren 1937–9. Selv om man var opptatt av denne problemstillingen i militære miljøer, fikk den imidlertid liten offentlig oppmerksomhet før Øivinn Øi holdt sitt kjente foredrag i dette hus i 1939.

Det kan slås fast at Øis foredrag var en påminnelse om den tyske trussel mot Norge. Jeg vil imidlertid understreke at Øi som generalstabsoffiser – og i følge Nils Ørvik en av Ruges disipler – formidlet synspunkter som både kommanderende general Laake og Ruge hadde hevdet i andre sammenhenger.

I militærstrategisk forstand var erfaringene fra verdenskrigen entydige. Norge lå som en maritim bufferstat mellom de nordeuropeiske stormakter, og kunne av sjøstrategiske og økonomiske grunner bli trukket inn i en konflikt som Sovjetunionen, Storbritannia eller Tyskland var del av. Denne problemstillingen fortonte seg imidlertid som uaktuell etter verdenskrigen, etter som både Sovjetunionen og Tyskland var utradert som stormakter, og dermed inntil videre ikke lenger representerte en militær utfordring mot britiske eller norske interesser. Av denne grunn kan mellomkrigstiden deles i to: Den første perioden varte til begynnelsen av 1930-tallet, før Sovjetunionen og Tyskland hadde gjenvunnet sin styrke.

Den andre perioden varte frem mot krigsutbruddet i 1939, da Sovjetunionens og Tysklands aggressive utenrikspolitikk aktualiserte disse landene som utfordring mot norske interesser. Denne siste perioden ble også av Otto Ruge oppfattet som en tilbakevending til de samme grunnleggende problemstillinger som man hadde stått overfor før og under første verdenskrig. For Ruges krigspolitiske tenkning på 1930-tallet var det nettopp forståelsen av Norges posisjon mellom stormaktene som var utgangspunkt. Dette kom tydelig til uttrykk vinteren 1936 da han oppsummerte sitt syn på Norges stilling under en europeisk krig på et tidspunkt da det politiske klima i Europa hadde forverret seg betraktelig, og det norske politiske miljø så smått hadde blitt oppmerksom på sikkerhetsspørsmålet. Selv Arbeiderpartiet var i ferd med å revurdere sin forsvarspolitikk under inntrykk av fascismens fremmarsj. Men det er karakteristisk for forsvarsledelsen at den ikke fokuserte på ideologi og politikk. I stedet la den all vekt på strategiske faktorer som militærgeografi, kommunikasjoner, økonomi og handel.

Ruge understreket dette forholdet igjen i et foredrag for Norges Industriforbund i mai 1938: ”Vi ligger på bredden av en av verdenshandelens maritime hovedveier”, fremholdt han. Derfor hadde de krigførende så sterke interesser knyttet til Norge at en krigførende ville ”stå bedre hvis han selv fikk disponere norsk område, og stå verre hvis motparten fikk disponere det”. Han konkretiserte i den sammenheng fem former for press Norge måtte være forberedt på. For det første kunne landet bli utsatt for økonomisk press gjennom sanksjoner, avsperringer og andre restriksjoner. For det andre så han for seg at de krigførende kunne øve politisk press i form av sabotasje, spionasje og propaganda. For det tredje måtte Norge igjen regne med tilfeller av tilfeldige nøytralitetskrenkelser til lands, sjøs og i luften som under verdenskrigen. En fjerde og ny form for press var det Ruge omtalte som ”vebnet press gjennom luftangrep”. Endelig regnet han med et verstefallsscenario, nemlig ”tilsiktet nøitralitetskrenkelse”, altså at en krigførende ville besette et begrenset område for å utnytte det militært.

Ruges konklusjon når det gjaldt landets krigspolitiske stilling var dramatisk. Han mente at de geografiske og økonomiske faktorer plasserte Norge ”i ildlinjen” under en krig hvor Sovjetunionen, Storbritannia og Tyskland deltok. ”I Nord-Europa er Østersjøen, Nordsjøen – og i den siste tid Ishavet – de centrale områder i maktpolitikken”, hevdet han i 1938. Og ikke bare det. Norge måtte også regne med å kunne bli kastet inn i krigen på et innledende stadium. Hans dramatiske trusselforståelse ble bemerket av den britiske sendemannen i Oslo, Sir Cecil Dormer, som tidlig i 1939 rapporterte at Ruge ”genuinely believes in many of the alarming theories he puts forward”.

Ruge møtte imidlertid motstand både på politisk hold og blant flertallet av kollegene i Hæren (dog ikke i generalstaben) og Sjøforsvaret for sine oppfatninger. Deres motargument var tradisjonelt, enkelt og logisk: Den som skulle angripe Norge, måtte beherske havet utenfor. Siden Royal Navy fortsatt dominerte de nordlige farvann, var sannsynligheten minimal for at Tyskland ville våge seg på et angrep. Ruge derimot var av den oppfatning at dersom et strategisk viktig område fremstod som et militært vakuum, ville det kunne friste en av de krigførende parter til et forkjøpsangrep. Dermed økte etter hans mening et svakt forsvar Norges utsatthet. På dette punkt var han på kollisjonskurs med ledende politikere som hevdet det motsatte, nemlig at et sterkt forsvar kunne lokke frem et angrep.

De fleste på politisk og militært hold kunne til en viss grad være enige med Ruge i at britiske, sovjetiske og tyske strategiske egeninteresser representerte en utfordring mot Norges sikkerhet. Men helt frem til kort tid før utbruddet av verdenskrigen var Ruge langt på vei alene om å se faren for Norge som overhengende.

 

  1. Forsvarets organisasjon og doktrine

Men hvorfor dette alarmerende standpunktet? Svaret finner vi i forsvarsledelsens forståelse av den militærfaglige utvikling, i tillegg til at den så den elendige tilstanden i Forsvaret som en dramatisk forverrende faktor. Av flere årsaker fikk militære spørsmål liten oppmerksomhet etter 1918. For det første var alle land engasjert i demobilisering og i å overvinne de kolossale politiske og økonomiske problemene som fulgte i kjølvannet av verdenskrigen. For det andre hadde erfaringene med den totale krigen vært så dramatiske at flertallet av Europas folk var mer opptatt av å forhindre ny krig enn av hvordan man skulle utkjempe den neste. Folkeforbundet og bestrebelsene på rustningskontroll var viktigst i den forbindelsen.

Til tross for dette, vokste det i mellomkrigstiden frem ny teknologi og nye operasjonsmønstre som endret bruken av militærmakt på en grunnleggende måte. Våpen og militære avdelinger fikk økt mobilitet og rekkevidde, egenbeskyttelse, hurtighet, presisjon og ildkraft. Til tross for de store reduksjonene i forsvarsbudsjettene og den folkelige anti-militarismen så mange offiserer på mellomkrigstiden som en militær innovasjonsperiode. Norge måtte etter deres mening ta hensyn til denne utviklingen dersom Forsvaret skulle forbli et hensiktsmessig instrument for de politiske myndigheter.

På det landmilitære området var det utviklingen av stridvogner og close-air-support, samt luftlande- og amfibieoperasjoner, som dominerte. Også konsepter for fellesoperasjoner mellom forsvarsgrenene så dagens lys. Ny teknologi anvendt i nye operasjonsformer innebar at militære enheter fikk større rekkevidde og kampkraft. De kunne settes inn i overraskelsesangrep i områder man tidligere hadde sett på som utilgjengelige. Samtidig satte de teknologiske og operative nyvinningene strengere krav til armeenes profesjonalitet, støttefunksjoner og ledelsesapparat. På 1930-tallet var det først og fremst de store landmaktene Sovjetunionen og Tyskland som moderniserte sine styrker på denne måten.

Fra et militært synspunkt var det innlysende at de nye utfordringene bare kunne møtes med mottiltak som luft- og panservern, økt beskyttelse av egne styrker, større mobilitet og raskere mobilisering. Dette var en spesielt stor utfordring i Norge fordi hæren var umoderne og hadde lite øvelse. Til dette kom at mobiliseringssystemet var langsomt. Når Ruge stilte seg tvilende til nytten av småstatens masseoppbud etter hollandsk og sveitsisk mønster, hang det sammen med de utfordringer som sprang ut av den landmilitære utvikling. Den gjorde det mulig å gjennomføre strategiske overfall for å oppnå begrensede mål, noe som i henhold til hans sikkerhetspolitiske analyse gjorde Norge mer utsatt.

På det luftmilitære området foregikk det en tilsvarende utvikling. Flyenes rekkevidde, effektivitet og anvendelsesområde økte dramatisk i løpet av mellomkrigstiden. Frem til slutten av 1930-tallet var det bombeflyet som stod i sentrum for oppmerksomheten. Den spente situasjonen fra 1938 førte så til at særlig Storbritannia konsentrerte seg om utviklingen av jagerflyet som et sentralt ledd i forsvaret av landet. Fra å være støttevåpen for hær og marine, ble flyvåpnene i de fleste land organisert som egen forsvarsgren, og luften ble sett på som en separat front som krevde egne tiltak. Den teknologiske utviklingen innebar at norsk territorium helt eller delvis kom innenfor rekkevidde til flystyrker fra de tre nord-europeiske stormaktene. I tillegg ville deler av norsk territorium ha stor verdi som baseområde for stormaktenes flyvåpen.

Ruge mente at en stormakt som etablerte fly- eller marine­baser på norskekysten, langt på vei ville kontrolle­re Nord-Atlan­teren, Nordsjøen og Østersjøinnløpene. Han pekte på at Norden derfor ikke bare var truk­ket nær­mere stormaktenes interesseområde, men at regionens stilling under en krig hadde blitt ”et av de store spørsmål i eu­ro­peisk maktpolitikk”. De krigførendes defensive inter­esser ville imid­lertid være sikret dersom de var trygge på Nordens nøy­tralitet. Etter Ruges oppfatning var utviklingen av moderne luftmakt en faktor som ytterligere gjorde Norges krigspolitiske stilling utsatt og som for­dret øye­blikke­lige mottiltak. Hans syn på spørsmålet kom til uttrykk i utredningen om luftforsvarsspørsmålet av 1936. Foruten å analysere luftstrategiske forhold, anbefalte han å etablere luftforsvaret som egen forsvarsgren som omfattet bombefly, jagerfly, samt militært og sivilt luftvern. Både regjeringen og Sjøforsvaret var prinsipielt enig, men ønsket av økonomiske og praktiske grunner å bruke lengre tid på gjennomføringen av den kostnadskrevende reformen enn det som ble foreslått i Luftforsvarsutredningen. Resultatet ble derfor at Hærens flyvåpen og luftvernregimentet ble slått sammen, mens Marinens flyvåpen enda en stund fikk være en del av Sjøforsvaret.

I sjømilitær sammenheng kjennetegnes mellomkrigstiden av stadig mer avanserte hangarskip og ubåter, i tillegg til mer effektive våpen og ildledningssystemer. Alt i alt førte utviklingen til at Storbritannia beholdt sin stilling som den ledende konvensjonelle sjømakten, mens stater som Japan, USA og Tyskland gjennom de nye fartøyskategoriene utviklet ny kapasitet for maktprojeksjon og handelskrig. For de små marinestatene rundt Nordsjøen ble torpedoførende fartøyer og fly et stadig viktigere element i deres sjøforsvar. I kystnære operarasjoner fremstod slike våpen (i samvirke med kystartilleri og forberedte minefelt) som en betydelig maktfaktor i møtet med stormaktenes konvensjonelle flåtemakt. Den sjømilitære utviklingen innebar nye tunge utfordringer for Norge. Det var et stort problem at de fleste av Marinens kampfartøyer var bygget før og under første verdenskrig. Dermed hadde den norske flåten i liten grad fanget opp den utvikling som hadde funnet sted under og etter krigen.

Den militære utvikling måtte etter Ruges oppfatning få konsekvenser for det norske Forsvaret. For det første måtte alle forsvarsgrener moderniseres materielt og doktrinemessig. For det andre måtte mobiliseringen gjøres atskillig raskere. For det tredje måtte balansen mellom forsvarsgrenene endres slik at Marinen og flyvåpnene stod bedre rustet til oppgaven som førstelinjeforsvar, noe som ville gå ut over størrelsen på Hæren. Endelig måtte det foretas en forsvarsmessig omprioritering mellom landsdelene. Forsvaret i Nord-Norge og på Sørvestlandet, som både var de mest utsatte, men militært svakeste landsdelene, måtte utvikles på bekostning av Trøndelag og Østlandet.

Ruges slo i 1936 fast at ”nøitralitetsvernets prinsipale oppgave er å forhindre krig”. Derfor måtte det være forberedt på rask mobilisering umiddelbart etter et krigsutbrudd i Europa. Nøytralitetsvakten, særlig langs kysten og i luften, skulle markere at ”Norge ikke er herreløst land” og gjøre en krenkelse av nøytraliteten ”forretningsmessig ulønnsom”. Som alt nevnt, hevdet Ruge at eventuelle nøytralitetskrenkelser ikke bare ville være tilfeldige, men også kunne ”ta form av en militær besettelse”. Derfor måtte Forsvaret være i stand til å trappe opp nøytralitetsvernet til begrenset krigsinnsats. På denne bakgrunn anså Ruge nøytralitets-tjeneste som kjernen i den militære planlegging. Forsvarsledelsen var som nevnt heller ikke i tvil om at folkeretten påla nøytrale stater å ha et effektivt militært nøytralitetsvern. Til sammen utgjorde disse momentene et relativt sikkert holdepunkt i den militære planleggingsprosess.

Et siste moment i forsvarsplanleggingen som Ruge var svært opptatt av, var de økonomiske og sivile beredskapstiltak. Årsaken til det var erfaringene fra første verdenskrig. Alt tydet på at en moderne krig ville bli langvarig, og at de krigførende ville søke å skaffe seg kontroll over norsk økonomi. Norge måtte etter Ruges mening i tide sørge for å iverksette økonomiske og transportmessige beredskapstiltak som både skulle sikre det sivile samfunn og Forsvarets virksomhet. Det skulle vise seg å være enklere å få politisk tilslutning til de økonomiske tiltak enn til militære. I den forbindelse ble Norges økonomiske selvhjelpsråd etablert i 1933. I 1938 viste Ruge til at den økonomiske beredskap var høyere enn i 1914, mens den militære var lavere.

Det er her bare plass til å presentere hovedtrekkene i Ruges syn på forsvarsordningen. Han anklaget sine motstandere for ikke å ta ”hensyn til den tekniske utvik­ling”, og for at de gikk inn for at ”fly­våbenet skulle være meget beskjedent i forhold til hæ­ren”. Deres standpunkt gikk ut på å bevare mest mulig av den eksisterende hærordningen. Men knappe bevilgninger gjorde at man etter Ruges oppfatning stod overfor flere alvorlige utfordringer som ville forbli uløst dersom man skjøv problemene foran seg i håp om romsligere budsjetter en gang i fremtiden.

Det ville for det første ta alt for lang tid å mobilisere avdelingene med tanke på at man måtte anta at et angrep ville komme overraskende. Dernest var øvingsstandarden for lav til at avdelingene kunne ta kampen opp mot en stormaktsmotstander. Et tredje moment var at utrustningen var uegnet for moderne krigføring. For det fjerde lå de viktigste mobiliseringsområdene langt borte fra det som fremstod som de mest sannsynlige operasjonsområdene, nemlig Sørvestlandet og Nord-Norge. Dette var bakgrunnen for at Ruge gikk inn for å stille store deler av Hæren i reserve, for på den måten å sikre midler til utdannelse, øving og moderne utrustning til en ”liten, men god hær” som hadde en fornuftig funksjon innenfor det trusselbilde han hadde identifisert.

 

5. Konklusjon

Som konklusjon vil jeg hevde at det var enighet om at norsk landterritorium ikke ville bli et sentralt operasjonsområde under en stormaktskrig. Her lå etter forsvarsledelsens oppfatning et avgjørende poeng. Det ville nemlig alltid være knyttet uvisshet til hvor store militære ressurser de krigførende ville risikere å avse til et sekundært krigsteater ettersom innsatsen her ville svekke innsatsen på de sentrale avsnitt. Forsvarsledelsen var derfor entydig positiv til betydningen av at norsk forsvarsinnsats ville heve terskelen for et angrep. Dette stod imidlertid i sterk kontrast til utbredte oppfatninger blant politikere og i opinionen. Der var det vanlig å hevde at forsvaret i småstat som Norge uansett ville være så svakt i forhold til stormaktenes at det var nytteløst å ta opp kampen. Forsvarsledelsen på sin side fremholdt at jo høyere prisen var ved å angripe landet, jo mindre var sjansen for at en krigførende stormakt ville være villig til å bære omkostningene. Og jeg vil igjen minne om at det man så for seg var et begrenset angrep for å sikre et midlertidig luft- eller marinestøttepunkt enten på Sørvestlandet, i Ofoten eller Øst-Finnmark.

Når det gjaldt forståelsen av militære vakuum – definert som strategisk sensitive områder uten militær beskyttelse – var det en vesentlig forskjell mellom særlig Arbeiderpartiet og Venstre på den ene siden og forsvarsledelsen med støtte fra Høyre og Bondepartiet på den andre. De førstnevnte hevdet at folkeretten og bilaterale avtaler var et tilstrekkelig vern for en nøytral småstat. Dessuten mente de at forsvarsledelsen overvurderte den strategiske verdien av norsk område. Altså, et standpunkt som stod i sterkt kontrast til det jeg har presentert i dette foredraget.

 

Takk for oppmerksomheten