Skip to content

Mandag 20. mars 2017 fikk vi besøk av president i veteranorganisasjonen Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO), oberst (p) Britt T. B. Brestrup som foredro om Veteransaken. Foredragets tittel var: Forsvarets veteraner: Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse

Foto: OMS

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO)

Takk for invitasjonen hit til Oslo Militære Samfunn sin talestol. Det var en prisverdig invitasjon. Takk for at dere derved bidrar til å holde veteransaken på dagsorden.

Innledning
La meg i all beskjedenhet, benytte denne viktige talestol til å hylle våre veteraner og veteranfamiliene. Årets Sønstebypris gikk til Forsvarets veteraner. Det var en flott anerkjennelse tuftet på solide verdier fra våre krigsveteraner, verdier Gunnar Sønsteby har styrket og videreført, til dagens veteraner.

Verdier som gav oss et fritt Norge. En fred og frihet som våre veteraner har videreført og som også omfatter urett, – som i utgangspunktet ikke rammer vårt eget land. Det er en sterk anerkjennelse, og bør være et ansporende middel til å motivere oppvoksende slekter til å delta i vårt Forsvar for å forsvare fred, frihet, menneskerettigheter og demokratisk utvikling i inn- og utland.

Vi må ikke ta fred og frihet for gitt, ei heller at soldater for all fremtid vil stå i kø for å bli veteraner. Det er viljen til å forsvare landet, og vår evne til å ivareta veteranene, som sikrer fremtidig rekruttering.

Vi skal heller ikke glemme veteranfamiliene som holder fortet hjemme. Vi skal ikke glemme de som ble skadet fysisk eller psykisk og som aldri kom hel eller helt hjem. Ei heller de som gav sine liv, – de skal vi alltid minnes med den største ærbødighet.

Det er dog med en viss skrekkblandet fryd jeg i dag skal snakke om Forsvarets veteraner. Det er mye veteranerfaring samlet i denne sal. Noen er veteran, – eller tilhører veteranfamilien, andre jobber for å ivareta veteranene. Ytterligere finnes de som jobber utrettelig for Forsvarssaken. Jeg kommer tilbake til hvorfor jeg mener Veteransak og Forsvarssak går hånd i hånd.

Det som imidlertid skaper skrekkblandet fryd, er at der en eller flere veteraner eller en eller flere forsvarsvenner tilstede, kan det oppfattes som om det er minst like mange forskjellige meninger om hva som bør prioriteres.

Jeg er president og styreleder i Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner (NVIO). NVIO er en landsdekkende veteranorganisasjon med 58 lokalforeninger, som ivaretar alle veteranene fra internasjonale operasjoner. Fra etableringen av FN-befalets landsforbund i 1960 har navnet blitt endret, men ivaretakelsen av veteranene gjennom aktiviteter, fellesskap og kameratstøtte står fast og bidrar med det i en positiv samfunnsøkonomisk kontekst. NVIO etablerte Stiftelsen Veteranhjelp.

Det har vært en transformasjon Fra sosialklubb til interesseorganisasjon, som Vigar Aabrek skriver i historieboken om NVIO.

Jeg ble pensjonist i fjor, 40 år etter at jeg fikk mitt første krigstjenestekort. I løpet av min tjenestetid i Forsvaret har jeg tjenestegjort ved 7 forskjellige sivile og militære internasjonale operasjoner. Tilsvarende 13 kontingenter, hovedsakelig i Midtøsten og på Balkan

Hovedtemaene i dag, har jeg valgt å avgrenset til:

  • Hva er en veteran, hvem er de?
  • Veteraner før og nå.
  • Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Britt Brestrup fra NIVO (Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner) talte i OMS. Foto: OMS

Hva er en veteran, og hvem er de?
Definisjonen på en veteran i Forsvaret er; – personell som på vegne av den norske stat har deltatt i internasjonal militær operasjon.
I Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», stadfester syv statsråder ansvaret for oppfølgingen av «alle som har vært ute i internasjonal tjeneste for Norge». Selve Oppfølgingsplanen kommer jeg tilbake til.

Når jeg snakker om veteraner gjør jeg det gjerne, som vår motstandsbevegelse gjorde, og som våre danske kollegaer gjør på deres veterandag, – med «Alltid freidig når du går». La meg repetere det tredje verset.

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Det er alvorlig å være veteran, eller seriøst, som ungdommen ville sagt.

Språket vårt, med definisjon av og holdningene til hva som er en veteran, har variert over tid. Sist helg stod jeg slalåm på Norefjell. Der hvor de proffene reklamerer for Telenor på hjelmen, står det veteran på min. Nå tror jeg bestemt at alle i bakken skjønte at jeg ikke var slalåmveteran, men jeg tror heller ikke mange en gang tenkte på at jeg var veteran fra internasjonale operasjoner.

Endringer i språket kan ikke vedtas. Derfor er jeg tilhenger av å være rausere med veteranbegrepet også for Forsvarets veteraner, men samtidig mer differensiert i de spesifikke betegnelsene.

Siden andre verdenskrig har over 100 000 kvinner og menn deltatt i internasjonale operasjoner. De fleste på internasjonale operasjoner i utlandet. Noen på internasjonale øvelser innenfor landets grenser eller i en annen NATO-kontekst. Andre tjenestegjorde med en halvtimes beredskap, for å kunne forsvare landet vårt om nødvendig, under den kalde krigen. Mens noen holdt seg i havoverflaten, var andre under vann.

For meg kan de alle betegnes veteraner. Noen er veteraner og andre er intopsveteraner. Like betimelig vil jeg etterspørre; – hvorfor ikke være mer konkret, rett og slett kalle krigsveteraner for krigsveteraner? Ikke minst de av våre veteraner som blir nødt til å ta liv, som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv, og som selv blir beskutt?

Bruken av begrepet krig ble grundig drøftet i Godalutvalget og grundig beskrevet i Norsk offentlig utredninger (NOU) 2016:8, «En god alliert- Norge i Afghanistan 2001-2014». Begrepet krig blir etter utvalgets syn, å oppfatte som en ikke-rettslig samlebetegnelse på flere former for væpnet konflikt. Utvalget fastslår at det ikke er noen rettslig grunn til ikke å benytte begrepet. Bakgrunnen for ikke å benytte begrepet krig synes å være tuftet på vurderingen av internrettslige konsekvenser og på det privatrettslige området. Kanskje ikke bare i forhold til beredskapsloven og pensjon, men også den politiske belastningen som kan ligge i å sende kvinner og menn ut i krig?

En annen gruppe er de mange utsendte fra andre departementsområder eller fra frivillige organisasjoner på vegne av Kongeriket. Personellet på operasjon TRITON er et av flere eksempler. Det tjenestegjør 11 personer fra politiet og 10 fra Forsvaret i tillegg til de 14 sivile som står for driften av fartøyet, på Siem Pilot. Nettopp samarbeidet mellom politi og forsvar er forklart som suksessfaktoren for operasjonen av tidligere styrkesjef Lise Christin Dunham.
I 2009-2010 var jeg utsendt fra Utenriksdepartementet som sjef for den internasjonale observatørstyrken i Hebron, Temporary International Presence in Hebron (TIPH). Det er et annet eksempel.

Å gi anerkjennelse til alle, skulle på ingen måte svekke eller utvanne begrepet, snarere styrke anerkjennelsen. Dette bør bli et tema, men må aldri overskygge det ansvaret for ivaretakelse og oppfølging som følger av å sende mennesker ut på oppdrag for fred og frihet på vegne av oss alle. Ivaretakelse og oppfølging av de forskjellige veteranene kan gi forskjellsbehandling. På en annen side, å behandle ulike grupper likt, kan være urettferdig og uhensiktsmessig.

Det er flere spørsmål enn svar, men å ta med alle veteranene inn i denne diskusjonen kunne i seg selv være en anerkjennelse.

Hvem er så denne Forsvarets veteranen?
Veteranen kan være yrkesmilitær eller frivillig, kvinne eller mann i alle aldersgrupper. Det kan være et menneske som enten deltar i strid eller trygger freden med sitt nærvær, eller kanskje begge deler. En som i dag er grundig selektert eller en som i sin tid ikke gjennomgikk samme grundige seleksjon. Veteranen kan være hvem som helst, bror, søster, sønn, datter, mor, far, kjæreste, nabo eller sambygding. Pr i dag også statsråd og stortingsrepresentant. En veteran kan være hvem som helst, men alltid bosatt i en kommune i Norge.

Det som forener veteranene er viljen til, sammen med andre, å gjøre en innsats for landet vårt. Hvor som helst i verden med liv og helse som innsats. Ofte langt borte fra familie og venner, og med den belastningen det kan være for de som blir igjen hjemme.

Vi er alle skrudd sammen forskjellig. Det kan være forskjeller i alder, familiesituasjon, utdanning og erfaringer. Forskjeller i evne til å håndtere nye oppgaver og krevende hendelser i ukjente kulturer, ofte under tidspress i stressende situasjoner. Sist, men ikke minst også evnen til å takle disse hendelsene.

Veteraner får frem opplevelser på godt og vondt. Våre veteraner har tatt med et lite stykke Norge til utlandet, og et lite stykke utland hjem til Norge. Det skal vi støtte med en hånd og gi anerkjennelse med den andre. De fleste av oss kjenner en veteran, for med utgangspunkt i over 100 000 veteraner siden andre verdenskrig, alle med om lag 10 pårørende, utgjør veteranfamilien en million nordmenn.

Krigsveteranene fra andre verdenskrig sikret oss fred i frihet i senere historie. Dagens veteraner vedlikeholder vår fred i frihet. Der er det en direkte link.

Veterankortet har vært en målsetning i NVIOs handlingsplan i inneværende periode. Jeg takker Forsvaret for at det nå har er blitt en realitet. Veldig prisverdig. Det er med å bidra til den veteranidentiteten både veteranene og Forsvaret ønsker å skape.

Veteraner før og nå.
Mye er gjort for å hedre våre krigsveteraner og krigsseilere i den senere tid. Vi er alle enig om at det var altfor sent, mange gikk bort før anerkjennelsen kom.
Det har ikke vært enkelt å nå ut til alle. Mange snakket ikke om sin deltakelse, – etter krigen skulle alt glemmes, for mange fortrenges. Ikke minst kvinnenes historie er mangelfullt dokumentert, noen av dem er på vei ut av skyggen, også det alt for sent. I dag, 72 år etter at Norge ble fritt, deler vi fortsatt ut dekorasjoner. Vi må forhindre at vi kommer i en slik situasjon igjen.

Med all respekt, finner jeg det viktig å påpeke at vi ikke må la den dårlige samvittigheten for dårlig oppfølging, føre til at vi dveler så mye med fortiden at vi utsetter de nye generasjonene for den samme urett ved å parallellforskyve forsinkelsene av anerkjennelsen.

Nå må det prioriteres. Digitalisering av deltakerlister er viktig. De veteranene som fremdeles er i livet må prioriteres, – selv om også pårørende bør få rett til informasjon om de som har gått bort.

Historiebøkene da jeg gikk på ungdomsskolen hadde knapt en halv side om krigen. Innsatsen til dagens veteraner ser heller ikke ut til å være del av pensum.

Når alt går som planlagt er det ingen nyhet. Det er først når noe går galt, det blir nyhet. Det kan være årsaken til mangelfull dekning om våre soldaters innsats på nyhetene.
TV-serien «Nobel» har satt deler av utenlandstjenesten i perspektiv, men det var på ingen måte noen dokumentar, – selv om flere kunne kjenne seg igjen.

Vi må heve blikket.
Opplevelsene i Tysklandsbrigaden, var sterke for mange av datidens ungdommer. Byer jevnet med jorden gav sterke inntrykk. At det var like etter krigen på norsk jord, var nok også krevende. I år er det 70-års jubileum for Tysklandsbrigaden. Det skal markeres.

Mine damer og herrer.
På mange måter var det et paradigmeskift fra den gangen, – til FN-operasjonene som ble etablert i Midtøsten og senere på Balkan tilbake til Midøsten og Afrika.

Det har vært en utrolig utvikling fra den gang da avdelinger ble satt opp, om mulig med kadre av yrkesbefal, ellers hovedsakelig med reservebefal og vernepliktige mannskaper, i alle aldersgrupper, fra det ganske land. Oppsetningsperiodene korte, noen neste ikkeeksisterende. I dag kan vi fastslå at opptrening, utdanning og øving, – om det ble gitt, var alt for kort.

Oppdragene varierte fra kontingent til kontingent, fra misjon til misjon.
Det er viktig for oss alle å huske at tjenesten og opplevelsen av oppdragene også den gangen, kunne være meget krevende med skarpe operasjoner.

Mange av historiene vi hører om tragisk mangel på oppfølging og ivaretakelse skriver seg nettopp fra den tiden. De langt fleste historier om opplevelser som har ført til lidelser for våre veteraner er gamle historier, historier fra tidligere tider med en helt annen oppfølging, eller la meg understreke, fra en tid da oppfølgingen var ikkeeksisterende. Etter dimisjon reiste alle hver til sitt. Det ble ofte en brå slutt på et fellesskap, et fellesskap som må oppleves for å fatte hvor viktig det er.

Noen av våre veteraner som sliter, viser til hendelser hvor opplevelser de ikke har kunnet snakke om, har blitt en belastning. I motsetning til i dag, hvor jeg kan vise til et lite, men viktig eksempel; – varslingskanaler med både åpen og anonym varsling i tillegg til soldat-appen RAPP, som skal gjøre det enklere å varsle alle typer hendelser som ikke er gradert, enten det er mobbing, trakassering, ulykker og nestenulykker. Det kan være med å rense samvittigheten, være en ventil for frustrasjoner og få sin stemme hørt, – om det er internett tilgjengelig. Det er selvfølgelig bare en liten brikke av det hele.

Å være veteran er ingen diagnose.
De langt fleste veteraner før og nå, er friske ressurspersoner med unik militær og sivil kompetanse som er svært viktig for samfunnet. Noen veteraner har imidlertid fått fysiske og eller psykiske skader. De er fortsatt ressurspersoner. Noen trenger oppfølging, andre er ressurspersoner som kan gi kameratstøtte.

Mange savner fellesskapet og kameratskapet de hadde under tjenesten. Andre oppsøker veteranorganisasjoner og veterantreff for å oppleve fellesskapet sammen med andre veteraner.

NVIO gjennomfører Veterantreff på vegne av Forsvaret. Anslagsvis 5000 veteraner har møttes i løpet av det siste året.

Det er vanskelig å nå ut til de yngste veteranene. Behovet kan være annerledes nå, som de i større grad er ansatt i Forsvaret og får behovet for fellesskap dekket der. Vi er klar med et tilbud når de dimitterer.

I Jon G. Reichelts håndbok i militærpsykiatri er soldatlivet godt beskrevet: «Å være soldat er forbundet med helt spesielle utfordringer. Deltakelse i stridshandlinger, enten det er krig i tradisjonell forstand eller nyere tids fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner, innebærer økt risiko for både død og fysisk og psykisk skade. I tillegg kan soldater bli nødt til å ta liv – som del av oppdraget eller for å beskytte eget eller andres liv. Alt dette kan være såpass store påkjenninger at man normalt ville frarådet mennesker å delta i slikt».

Det er store forskjeller på antall med psykiske lidelser når vi sammenligner Storbritannia, USA og Norge. De britiske tallene ligger på 3-5%, amerikanske tall er opp mot 20%. vår egen Afghanistanundersøkelse viser at ca. 5% hadde psykiske plager i gjennomsnitt fire år etter endt tjeneste. Reichelt skriver i sin bok at disse forskjellene antakelig vis kan tilskrives forskjeller i kultur, rekruttering, helsevesen, intensitet, varighet og hyppighet av deployeringer utenlands. Jeg vil i tillegg nevne utdanningsnivået.

Det kan være en indikasjon på at Forsvaret har blitt langt bedre i sin oppfølging etter at Forsvarpersonell-loven om oppfølging før, under og etter tjeneste trådde i kraft. Vi har kunnet bruke erfaringene på godt og vondt, vi har lært at vi må forebygge med god trening, øving, utdanning og selektering. Oppsetningsperiodene for de fleste strekkes seg i dag opp et halvt år. Offiserer, befal og mannskapene er ansatt, om enn noen med en midlertidighet, over en lengre periode i Forsvaret. Da blir det bedre utdanning, øvelser og trening.

For meg personlig har det vært veldig viktig å synliggjøre hva som er naturlige og normale reaksjoner på særdeles unormale hendelser. Å vite hvordan både kropp og sjel kan reagere. Uten denne kompetansen kunne jeg lett ha trodd at noe var virkelig galt med både fysiske og psykiske reaksjoner. Det er viktig å formidle til de som er ankeret hjemme, enten det er ektefeller, partnere, venner, søsken, barn og faktisk til arbeidsgivere, helsevesen og samfunnet for øvrig.
Personlig synes jeg det var veldig krevende å være i pårørenderollen da mannen min tjenestegjorde i Mali i fjor, noen ganger til og med verre enn å være ute selv.

Godtfolk,

I erkjennelsen av at ikke alle har taklet utfordringene på tjenesten, vil jeg omtale Kompensasjonsordningen – Klagenemnden for krav om kompensasjon og billighetserstatning for psykiske belastningsskader som følge av deltakelse i internasjonale operasjoner.

Foreldelse av kompensasjon sakene er i dag et viktig tema.
Her må det være medisinske vurderinger som legges til grunn, – ikke juridiske betraktninger.

Sist jeg mottok en oversikt, var det gitt kompensasjon i størrelsesorden 1,8 milliarder.

Med den kompensasjonsordningen som foreligger, skulle jeg gjerne sett at ordningen var mer kunnskapsbasert, det er behov for forskning.

Er dette en ordning og en sum penger som gir veteranene den verdighet de fortjener? Er det andre tiltak som kunne erstattet denne ordningen, eller kanskje kommet som et tillegg? Foreldelsesfrister må vurderes på nytt. Hva med muligheter for tilpasset jobb, jamfør NHOs Veteranprosjekt, uten å miste andre rettigheter.

«Jobb vil gi meg menneskeverdet tilbake», er en uttalelse jeg har festet meg ved.

Et annet gjentagende tema i den senere tid har vært krigspensjon. Som tidligere fagforeningsleder har jeg nok kunnskap om pensjon til å skjønne at dette er et vanskelig tema og at jeg ikke har nok kompetanse til å komme med et forslag over bordet. Samtidig skal vi ikke stille spørsmålet eller sette frem krav, som kan gi et svar vi ikke kan leve med. NVIO er derfor av den klare formening at det bør nedsettes et bredt utvalg for å se på hele tematikken. Det er tross alt resultatene som teller for veteranene også.

Dagens veteraner.
Jeg er skikkelig stolt av dagens veteraner, de yngre veteranene i særdeleshet.
Vi har så mange flotte ungdommer.

Jeg har stor tro på fremtiden, – bare vi ikke tar freden og ungdommene for gitt.

De pågående operasjonene er særdeles krevende. Både allierte, oppdragenes egenart og intensitet stiller store krav til profesjonalitet. En profesjonalitet dagens soldater har. Forsvaret, med de eldre veteranene, gjør mye som er riktig i dag.
I dag er alle mer forberedt på oppdragene. Det er bedre tilgang til områdekunnskap, kulturkompetanse og informasjon om hva som kan forventes i operasjonsområdet.

Dagens ungdom skal også berømmes for at de er langt flinkere til å formidle situasjonen ute, enn hva min generasjon var. I dag er det legitimt å snakke om opplevelsene på en annen måte. Det oppfatter jeg som en styrke for den enkelte veteran og for Forsvaret. Det er selvfølgelig enkelte avdelinger som ikke har mulighet til å være så åpen av grunner som operasjonssikkerhet og oppdragets karakter. Disse avdelingene synes imidlertid å ta vare på seg og sine på en meget god måte. – Og de tar vare på oss andre med forberedelser når vi skal inn i nye områder.

Stabsoffiserer som sendes ut enkeltvis eller i små grupper har alltid, både før og nå, hatt en større utfordring enn de som tilhører en avdeling.

Men, dagens veteraner har mange utfordringer.
Bjørn Tore Godal sa under Afghanistanhøringen på Stortinget at Utviklingsprosjekter og krig passer dårlig sammen og at det ikke er ønskelig med en bredere debatt, men at en slik debatt absolutt er nødvendig.
Resultatet av å ikke ta den ballen kan være en utfordring for de som tjenestegjør ut, ikke minst om norsk styrkesjef ikke er en del av operasjonens kommandokjede. Det er ikke uten grunn at organisasjoner eller land har representanter som nærmest er en spesialrepresentant for å koordinere den samlede kapasiteten deres land eller organisasjon representerer. Det blir ofte sagt at alle vil ha koordinering, men at ingen vil bli koordinert.

Det handler om å profesjonalisere policy i operasjonsområdet.

Av andre nye utfordringer på internasjonale operasjoner, kan jeg nevne oblt. Tore Ketil Stårvik sin masteroppgave om ISAF sin tilnærming til korrupsjon i Afghanistan som et eksempel. Oppgaven har nå blitt en offisiell rapport; Too Little-Too Late, og ble lansert av Senter for integritet i forsvarsektoren (SIFS) for tre dager siden (17 mars 17). Den fastslår at korrupsjon er en større trussel enn Taliban. «Corruption can be just as deadly as bullets».

At korrupsjon er en av årsakene til at fremgangen og måloppnåelsen i Afghanistan ikke har vært som ønsket, er kanskje ikke så godt kjent.
Det er her som med veteransaken, det er bedre å forebygge enn å reparere. Samarbeid med lokale eller koalisjonspartner kan bli utfordrende uten en bevisstgjøring om korrupsjon og konsekvensene. Det er behov for nasjonale og internasjonale normer. Ellers kan ansvaret bli tungt å bære for de som er utsendt.

En annen utfordring til dagens veteraner, og som jeg tar sterkt avstand fra, er holdninger fremkommet i prosjektet «OSLO 2022» Fremtidens kriminalutfordringer i Oslo, – strategisk stab, Oslo politidistrikt 2013.

Sitat: «En annen stor gruppe som det knyttes mye usikkerhet til i tiden fremover er den kommende generasjonen av hovedsakelig unge menn med krigserfaring fra internasjonale operasjoner. De siste årenes innsats, i spesielt Afghanistan, har vært en operasjon preget av mange kamphandlinger, faktisk i et antall som overstiger antall nordmenn i stridshandlinger under annen verdenskrig. Hvordan den enkelte soldat bearbeider sine opplevelser varierer. De fleste klarer å leve et normalt liv, mens andre får store psykiske og fysiske plager. Samfunnskostnadene ved å sende unge menn i krig er allikevel høy.

Fortsatt sitat. Veteraner har erfaringsmessig utgjort to samfunnsmessige utfordringer. Det ene er at de skader seg selv og sine nærmeste – og i enkelte tilfeller tar selvmord og/eller livet av sine nærmeste. I USA viser tall at 22 veteraner tar sitt eget liv hver eneste dag – et selvmord hvert 65 minutt. I tillegg har 25 prosent av veteranene en form for sinnslidelse. Tar en med psykososiale lidelser som vold i hjemmet er antallet 31 prosent. Den andre utfordringen er de som søker sammen i lukkede fellesskap. Historisk har grupper av veteraner skapt egne grupper eller søkt seg til etablerte kriminelle miljøer, jamfør etableringen av Hells Angeles etter annen verdenskrig.

Vi nærmer oss nå slutten på dette lange sitatet.

Med sin militære kompetanse og erfaring har slike grupper både evner og kapasitet til å utføre spektakulære aksjoner mot eksempelvis bank – og finansinstitusjoner. Et annet senario er kompetanseoverføring i militærstrategi og taktikk fra tidligere militært personell til etablerte kriminelle miljøer og gjengstrukturer. Dette kan gi politiet store taktiske og operative utfordringer» sitat slutt.

Prosjektgruppen ved Strategisk stab ved Oslo politidistrikt har innhentet fakta og tallgrunnlag fra US Departement of Veterans Affairs 2013 og Karen Seal, forsker ved San Francisco Veterans Affairs Medical Center 2007. Jeg finner det merkelig at ikke norske referanser er innhentet.
Når jeg tar med hele sitatet, er det fordi jeg har fått bekymringsmeldinger om holdningene.

En slik generalisering avslører holdninger som viser at vi har en stor jobb å gjøre før vi kan måle positivt på tiltaket i Oppfølgingsplanen om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats? Av innholdet skulle jeg tro vi var bedre tjent med å holde oss oppdatert på hva som er realiteten for veteranene i Norge, snarere enn ikke sammenlignbare veteraner i utlandet. Det er derfor vi forsøker å styrke den interdepartementale tilnærmingen.

Ironisk kan det sies at det ikke er måte på hvilken kompetanse som tillegges veteranene.

Det er et, av flere, eklatante eksempel på at det er behovet for en statssekretær for veteransaker ved statsministerens kontor. Departementene og utøvende etater trenger en koordinering for å ivareta samfunnets samlede interesser.

Ivaretakelse + oppfølging = anerkjennelse
Arbeidet med ivaretakelse av veteranene startet på mange måter med Stortingsmelding nr. 34 (2008-2009) «Fra verneplikt til veteran». Den ble etterfulgt av en interdepartemental handlingsplan for veteraner fra internasjonale operasjoner. I 2014 ble den avløst av Oppfølgingsplanen «I tjeneste for Norge», som er bredt forankret i sju departementer, jamfør innledningen i Oppfølgingsplanen.

Jeg har et inntrykk av at mange vil være med å synes, – uten å være med å bidra. Det kommer jeg tilbake til.

For Forsvarets del, vil jeg fremheve Veteransentret på Bæreia. Bæreia er en del av Forsvarets veterantjeneste og en del av ivaretakelsen vi kan være stolt av. Veteranene er meget tilfreds med tilbudet på Bæreia.
Ivaretakelsen av dekorasjoner og medaljer, betyr også mye for mange. Utstedelse av Veterankortet, kanskje mer.

Vi trenger en utadvendt veterantjeneste som kan stå på barrikadene og selge inn forståelse for veteranene. Det gjelder både i samfunnet generelt og i Forsvaret spesielt. Når jeg nevner Forsvaret spesielt, tenker jeg på et eksempel som tilgang til bruk av Forsvarets lokaler for veterantreff og samlingssted. Det skulle ikke være nødvendig å betale for hverken leie av lokaler heller overtidsbetaling for å ha ansatte til stede ut fra et sikkerhetsaspekt, når veteranene har samling. Det er en gratismulighet, lagt i fanget på Forsvaret, til å opprettholde kontakten med veteranene.

Veterantjenesten må i tillegg stå på for en organisering som gir helhetlig ivaretakelse av veteranene i Forsvaret både operativt og forvaltningsmessig. Det er for viktig til å overlates til en mer frittstående organisasjon eller til å underlegges HR fullt og helt.

Samarbeidet med NHO om Veteranprosjektet for å få veteraner i jobb, bør bli et hovedsatsningsfelt for veterantjenesten. Det kan gi veteraner som sliter, mer verdighet. I tillegg vil det bidra til synliggjøring av veterankompetansen.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide poengterte i sin redegjørelse om Afghanistan 10. januar i år, at det er viktig for Regjeringen å sørge for at personell som har tjenestegjort eller tjenestegjør i dag, får den oppfølgingen som kreves.

Mye bra blir gjort, men hvilken oppfølging er det som kreves, og hvem stiller kravene?
Hva innebærer en innsats som verdsettes høyt? Hvem definerer verdsettelsen?

Politikerne er veldig oppsatt av målsetninger. Det er imidlertid ikke like lett å forstå hvordan målene skal nås. Hva de innebærer, hva som må gjøres, hvilke virkemidler må til? Er det lover eller forskrifter som må endres. Er det avsatt ressurser?
Det er mange flotte honnørord, de må gis konkrete og målbart innhold.

Oppfølgingsplanen er under evaluering. Revisjonsfirmaet PWC har fått oppgaven. Kan de si noe om effekten av målsetninger som ikke er konkrete? I 19 av 27 tiltak skal det kartlegges, utarbeides og vurderes. Oppfølgingsplanen er ikke enkel å evaluere, målene er hverken konkrete heller målbare. Hvordan skal det måles om samfunnet har fått bedre forståelse for vår innsats?

Denne evalueringen av oppfølgingsplanen må sees i lys av Riksrevisjonens tilbakemelding om mangelfull oppfølging av Forsvarets veteraner fra 2014.

Kompetanse.
Veteranene er en meget stor uutnyttet ressurs i Norge – aktiv bruk av veteraner er god ivaretakelse.

Alle veteraner har generelt mye kompetanse. Dagens veteraner, kanskje mer enn noen gang. Griper vi ikke den kompetansen nå, gjentar vi gårsdagens feil.
Alle veteraner er en ressurs. La oss håpe at denne ressursen ikke overføres til en ressursbank. Banken der ressurser settes inn den dagen ingen lenger har bruk for dem.

Jeg ønsker å se nærmere på hvilken ressurs veteraner kan være og hvilken kompetanse som kan være nyttig for hele samfunnet, – både stat og kommune.

Forsvaret har påført og påfører veteranene enorm kompetanse. Hvilket ansvar bør samfunnet og Forsvaret ta for å nyttiggjøre seg denne verdifulle kompetansen? Det bør finnes muligheter for å gjenbruke kompetansen, veteranene har den profesjonen Forsvaret og Totalforsvaret behøver.

Jeg er så gammel at erfaringene fra den kalde krigen er relevant igjen. La meg starte med Totalforsvaret.

Regjeringen vedtok i fjor høst å styrke og fornye Totalforsvaret. Det skal tilpasses dagens sikkerhetspolitiske situasjon, og som tidligere, bygge på gjensidig støtte og samarbeid mellom det sivile samfunn og Forsvaret i alle typer kriser. Det foregår et omfattende arbeid med å revidere og oppdatere både beredskapsplaner og operativt planverk. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) har på sin side vært meget opptatt av at hver kommune må ha en verktøykasse klar i tilfelle krisesituasjoner; – for både kriser og krig. Å forebygge er langt rimeligere enn å reparere, i både menneskelige lidelser og penger.

I denne konteksten stiller jeg spørsmål om veteranene, som den ressursen de blir omtalt som, er tatt med i vurderingen som aktuelt innhold i kommunenes kriseverktøykasse?
Alle veteraner bor i en kommune.
Hvilket ansvar har, eller bør kommunene ta, for ivaretakelse? Veteraner er ressurser kommunene egentlig har tilgjengelig i både krig, krise og fredstid. Å ivareta veteraner er god samfunnsøkonomi. En varaordfører på Helgelandskysten sa det så dekkende. «Etter å ha sett hva NVIO har gjort for et par av kommunens veteraner, dere har spart veteraner for personlig lidelse, samtidig sannsynligvis spart kommunen og staten for millioner», han fremhevet at det er god samfunnsøkonomi. Samfunnet får mer igjen for pengene enn hva den statlige tildelingen via Forsvaret skulle tilsi. En god investering på alle plan.

Antall veteraner i alle landets kommuner er kjent. Det kommunene ikke vet, er hvem disse er. Det er ikke frigitt informasjon. Her vil jeg anbefale hver enkelt kommune å gi veteranene en mulighet til å registrere seg på frivillig grunnlag.

I Narvik kommune har de laget en portal på kommunenes hjemmeside med bilder og informasjon om krigsveteranene i kommunen. Det kunne være en ide til etterfølgelse og utvidelse. Selv om noen av dagens veteraner velger, av forståelige årsaker, at de ikke ønsker personlige opplysninger på nettet, kan det være nyttig informasjon for kommunene å vite hvilke ressurser de har tilgjengelig. En egenregistrering kunne vært gjennomført. Det kan i seg selv være en anerkjennelse.

En annen god start er utarbeidelse av veteranplaner. Noen kommuner har laget veteranplan, mange har ikke. Kommunale Veteranplaner kan bli grunnmuren i oppfølgingsplanen. Her antar jeg at Heimevernet kan være en god samarbeidspart, kanskje også en pådriver for både kommune og veteran, – til gjensidig nytte og respekt. En Veteranplan trenger ikke å være komplisert. Det kan være en god start er å begynne med to setninger om felles markering av 8. mai.

Apropos 8. mai. I fjor feiret vi 8. mai på en søndag. Det var stor deltakelse. Det er på mange måter en av de største og viktige dagene våre. I år kommer den på en mandag. Da er det mange som ikke får muligheten til å delta. Kan jeg driste meg til å foreslå at 8. mai kunne blitt den høytidsdag den fortjenes å være. Alternativt at vi legger markeringen av 8. mai til nærmeste søndag? Anerkjennelsen skal være tilgjengelig for flest mulig.

Ivaretakelse av veteraner er med andre ord ikke bare en jobb for Forsvaret. Men all virksomhet i Forsvaret, enten det gjelder utdanning, øvelser, trening, investeringer, materiell, sågar Landmaktutredningen, inngår i en helhetlig ivaretakelse av veteraner. Det er derfor jeg mener veteransaken og forsvarssaken er to sider av samme sak. Å oppfylle NATOs felles krav om et forsvarsbudsjett på 2 % av BNP, er således også en del av veteransaken.

Helhetlig ivaretakelse i hele karrieren er avgjørende for operativ kapasitet i pågående og nye operasjoner. Internasjonale operasjoner er en del av Forsvarets totale virksomhet. Veteransaken og Forsvarssaken er samme sak. Forsvaret må ha en helhetlig tilnærming til Veteransaken. Det gjelder all utdanning, trening, øving, operative planlegging og materiell.

Våre soldaters hjernekapasitet og forsvarsvilje er det skarpeste våpen vi har. Når alle investeringer, forberedelser og gjennomføring er helhetlig får vi den forebygging som er nødvendig for å anerkjenne våre veteraner.
Soldatene våre må klargjøre til strid på første klasse. Det er starten på all anerkjennelse. Anerkjennelse er summen av ivaretakelse og oppfølging.

Det bør synliggjøres ved å etablere et nasjonalt Veteranmonument på Akershus Festning.

For å oppnå intensjonen i Oppfølgingsplanen, er det imidlertid behov for en iverksettingsplan.

Mine damer og herrer.

Nå har jeg ikke nevnt spesifikt de øvrige departementene. Det er mye å hente på ivaretakelse fra hele statsforvaltningen. Det hadde vært langt bedre resultater med en enighet mellom alle impliserte om å samhandle. Departementene kan ikke beordre hverandre, det er intet klart ledelsesdepartement tillagt rettigheter til å beordre samhandling. Dette er et av flere eksempel på behovet for koordinering på et høyere plan, – en statssekretær med ansvar for veteraner på statsministerens kontor for å sikre tverrsektoriell samhandling. Uten et slikt koordinerende ledd blir samhandling på politisk og utøvende nivå fraværende.
Det er nødvendig for å samordne det spekter av ivaretakelse som er kartlagt, men ikke iverksatt og for å forhindre at oppfølgingen bare blir en teoretisk øvelse.
En god oppfølging og ivaretakelse av veteraner er god samfunnsøkonomi.

Jeg vil igjen understreke at Veteran er ikke en diagnose, men en hedersbetegnelse. Oppfølging er ikke ene og alene helsespørsmål. Det kan det imidlertid fort bli om ivaretakelsen ikke blir tilstrekkelig ivaretatt. Mangelfull familiepolitikk, samlivsbrudd, ny lås i døren, manglende jobbmuligheter eller karriereutvikling kan gi helseutfordringer om det ikke er en helhetlig ivaretakelse.

For forsvarsministeren er veteranorganisasjonene viktige samarbeidspartnere for å oppnå effekten av ivaretakelsen. Hun presiserte at vi har samme mål; å sørge for at veteranene får den anerkjennelsen, støtten og ivaretakelsen de skal ha. Å være veteran er først og fremst en beskrivelse av kompetanse – og det er en hedersbetegnelse. Jeg er hjertens enig, men det mangler en operasjonalisering av helhetlig ivaretakelse av veteranene. Det er etter min mening ikke behov for evaluering av PWC, til å skjønne det. Det kan imidlertid hjelpe å få det stadfestet fra et så kvalifisert hold.

I forlengelsen av denne betraktningen er det viktig å dra erfaringer fra alle veteraner og ikke bare den ene prosenten som alltid roper høyest og er mest synlig på sosiale medier.

Gjensynstreff blir derfor en stadig viktigere inngangsport til kontakt med veteranene. Der er det rom for å gjenoppleve og dele felles historie. Der kan vi «ta temperaturen» på hverandres behov for oppfølging, samtidig som det gir en indikasjon på de som eventuelt ikke møter og hvorfor. Samlingene bør kunne gjennomføres opp til kompaninivå. Der hvor Bæreia har kapasitetsproblemer, burde andre etablissementer blitt stilt til disposisjon. En gang avdelingssjef, alltid avdelingssjef.

Avslutning
Problemer blir ikke løst av at vi kaller dem utfordringer.

Datagrunnlaget har blitt bedre, men det kommer alltid nye metoder som kan forbedre det ytterligere. Et annet poeng kan være å spørre veteranene om de er fornøyd med oppfølgingen. Hvis svaret er ja, må vi dele hva vi har lært. Er svaret nei, må vi finne ut hva som gjenstår og hvordan vi da eventuelt kan løse det. Det krever forskning utover de tema det forskes på i dag.

Livet som soldat har alltid vært fullt av dilemmaer. Det er det og, når det gjelder å prioritere innholdet i et foredrag om veteraner. Jeg ønsker å oppsummere noen punkter:

Det er behovet for:

  1. Helhetlig ivaretakelse av veteranene ved å styrke Forsvaret, slik at utdanning, trening, øving, materiell og ledelse blir av topp kvalitet. Det er viktig for ivaretakelse av både veteranene, forsvarsviljen og fremtidig rekruttering.
  2. Utarbeide klare, målbare og konkrete mål for ivaretakelsen og oppfølgingen for derved å gi anerkjennelse. Det er behov for å operasjonalisere gamle planer. Vi er på overtid.
  3. Koordinering og samhandling av ivaretakelsen av veteraner tverrsektorielt med en statssekretær ved statsministerens kontor. Vurdere behovet for ytterligere koordineringer i operasjonsområdet.
  4. Forskning for kunnskapsbasert ivaretakelse generelt og kompensasjon og verdighet spesielt.
  5. Pålegg til kommunene om ivaretakelse av veteranene, herunder markering av 8. mai og utarbeidelse av veteranplaner.
  6. Styrke samarbeidet mellom Forsvaret og NHO i Veteranprosjektet.
  7. Nasjonalt veteranmonument på Akershus festning

Veteran er et varemerke.
Jeg er veteran og stolt av det.

Takk for oppmerksomheten.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 30. november 2009

Ved

Kersti Larsdotter
Forsker ved Gøteborgs Universitet

Les mer om Kersti her: forsvaret.no  


Militära interventioner och framgång i inbördeskrig

 

Ärade församling.

Kersti Larsdotter Forsker ved Gøteborgs Universitet. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jag vill börja med att tacka Oslo Militære Samfund för att jag har fått möjligheten att presentera delar av min pågående forskning för er här i kväll. Jag tänkte tala om militära interventioner och framgång i inbördeskrig.

 

Olika former av militära interventioner i inbördeskrig är idag en vanlig företeelse. Men vad innebär dessa interventioner? Hur anses interventionerna kunna bidra till fred och säkerhet? Och vet vi verkligen när fred och framgång är uppnått? Jag tänkte använda kvällens föreläsning till att problematisera dessa tre aspekter av militära interventioner och framgång i inbördeskrig.

 

Jag har delat in min föreläsning i tre delar. Jag tänkte börja med en diskussion kring fredsoperationer och upprorsbekämpning. Dessa former av militära interventioner är ofta tydligt skiljda åt, både i vetenskapliga teorier och i den politiska debatten. I t.ex. Norge, Sverige och Tyskland har det tydligt framkommit i debatten att dessa staters engagemang i Afghanistan handlar om fredsfrämjande verksamhet och inte om upprorsbekämpning. Men i praktiken är detta inte lika enkelt, vilket vi kommer att se när det gäller det internationella militära engagemanget i Afghanistan. Därefter tänkte jag gå närmare in på olika sätt som fredsoperationer och upprorsbekämpning anses bidra till fred i inbördeskrig, t.ex. genom att öka förtroendet mellan de stridande parterna, genom att vinna lokalbefolkningens stöd eller genom att oskadliggöra den icke-statliga aktören, d.v.s. rebellerna. Även här kommer jag att exemplifiera de teoretiska resonemangen med de militära operationerna i Afghanistan. Slutligen tänkte jag presentera olika sätt att definiera och förstå fred och framgång i dessa operationer. Beroende på vilket sätt man värderar utfallet kan det internationella engagemanget i Afghanistan både ses som ett misslyckande och som en framgång.

 

 

Militära interventioner i inbördeskrig

Eftersom det ofta finns en tydlig uppdelning i debatten mellan å ena sidan fredsoperationer och å andra sidan upprorsbekämpning kommer jag i den här första delen av föredraget diskutera skillnader och likheter mellan dessa två sorters operationer. Den ofta framhållna distinkta uppdelningen är dock, som vi ska se, inte alldeles självklar.

 

Fredsoperationer, ibland kallade fredsfrämjande operationer, är ett samlingsnamn på olika sorters operationer, t.ex. fredsbevarande och fredsframtvingande operationer. Målet med dessa operationer är att skapa fred och säkerhet. Utöver detta finns det olika uppfattningar om vad som är den gemensamma nämnaren för dessa operationer. Det mest vanliga argumentet är att dessa operationer är opartiska, d.v.s. att operationen inte stödjer någon av parterna i konflikten. Den primära skillnaden mellan fredsbevarande operationer och fredsframtvingande operationer är att fredsbevarande operationer endast etableras efter att de stridande parterna har gett sitt samtycke (consent) till operationen. Vidare är de militära förbandens möjlighet att använda fysiskt våld vanligen begränsat till självförsvar. Denna typ av förband är därför ofta endast lätt beväpnade.

 

I fredsframtvingande operationer har de stridande parterna inte alltid har gett sitt samtycke till operationen och risken för våld är därför är högre än i fredsbevarande operationer. Här finns också ett större utrymme för de militära förbanden att använda våld eftersom de förväntas genomdriva målet för operationen med alla tänkbara medel, oavsett parternas vilja. Denna typ av förband är därför ofta mer robusta än förbanden i fredsbevarande operationer.

 

Upprorsbekämpning (counterinsurgency) är däremot en benämning på operationer där målet är att bekämpa ett uppror mot statsmakten. Upprorsbekämpning genomförs primärt av den angripna staten. Det är dock vanligt med externt stöd, vilket är den aspekt som är viktig för min diskussion här. Militära interventioner inom ramen för upprorsbekämpning genomförs således för att stödja den angripna staten. Vidare har rebellerna inte gett sitt samtycke till interventionen och våldsnivån är vanligtvis högre i denna sorts operationer än i fredsoperationer, särskilt jämfört med fredsbevarande operationer. Detta beror delvis på att operationerna inte har samtycke från rebellernas sida men också på att upprorsbekämpning ofta inkluderar mer offensiva operationer. Vissa menar till och med att upprorsbekämpningens särdrag är att genomföra offensiva operationer mot rebellerna.

 

Den stora skillnaden mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning utifrån detta resonemang är således att i det första fallet är de militära förbanden opartiska och i det andra fallet partiska, då de stödjer den statliga aktören i konflikten. Dessutom anses målet för en fredsoperation vara fred och säkerhet medan målet med upprorsbekämpning primärt anses vara att bekämpa en av parterna i konflikten, oavsett om detta leder till fred eller inte. Detta anses ofta utgöra en tillräcklig grund för att aldrig sammanblanda teorier om och genomförande av fredsoperationer och upprorsbekämpning.

 

Men även om fredsoperationer och upprorsbekämpning skiljer sig åt när det gäller just dessa aspekter är de ofta lika när det gäller vilka uppgifter som anses viktiga inom ramen för operationen. I både fredsoperationer och upprorsbekämpning genomförs t.ex. ofta samma sorters militära uppgifter och både bistånd och politiska reformer anses viktiga. Skillnaden mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning är dessutom inte alltid klar i praktiken, vilket är tydligt i fallet Afghanistan.

 

Det militära internationella engagemanget i Afghanistan utgörs av två olika operationer, dels Operation Enduring Freedom (OEF) vilken från början bestod av en koalition mellan USA och Storbritannien, dels International Security Assistance Force (ISAF) vilken från början vara auktoriserad av FNs säkerhetsråd.

 

Den 7 oktober 2001 angrep USA och Storbritannien talibanska och al-Qaeda-mål i Afghanistan. Detta var ett svar på al-Qaedas attacker mot World Trade Center i New York den 11 september 2001. USA och Storbritannien åberopade artikel 51 i FN-stadgan som stöd för sitt angrepp, d.v.s. de ansåg att de handlade i självförsvar. Detta var startskottet för det så kallade Global War on Terrorism. Fokus för angreppet var al-Qaedas träningsläger och den talibanska regimens militära installationer i Afghanistan. Den första delen av operationen dominerades av en bombkampanj, men redan i den inledande delen av operationen användes specialförband vilka stöttade olika anti-talibanska grupper i landet. I december samma år hade talibanerna fördrivits från makten och OEF fokuserade sina insatser på att bekämpa de kvarvarande grupperna av talibanska och al-Qaeda-krigare. OEFs del av det internationella militära engagemanget i Afghanistan har allmänt ansetts bestå av upprorsbekämpning och operationen är tydligt partisk.

 

Under OEFs inledande operationer förhandlade FN med ledarna för de största grupperna i Afghanistan och den 5 december slöts ett avtal som innebar att en inhemsk interim-regering skulle ta över ansvaret för Afghanistan från och med den 22 december (det så kallade Bonn-avtalet). Den 20 december auktoriserade FNs säkerhetsråd en militär operation genom resolution 1386, ISAF. Till en början var ISAF begränsad till områdena runt Kabul, men i december 2003 påbörjades en expansion som inkluderade hela Afghanistan. Denna del av operationen har ofta setts som en fredsoperation. Enligt t.ex. den svenska regeringens benämning är ISAF en fredsfrämjande insats. Detta är kanske inte så konstigt eftersom operationen syftar till att skapa fred och säkerhet i Afghanistan, vilket stämmer väl överrens med delar av definitionen på fredsoperationer.

 

Men enligt det ursprungliga mandatet från FNs säkerhetsråd är ISAFs uppgift att:

assist the Afghan Interim Authority in the maintenance of security in Kabul and its surrounding areas, so that the Afghan Interim Authority as well as personnel of the United Nations can operate in a secure environment.

 

Vidare framhålls vikten av att ISAF ska arbeta i nära samarbete med den Afghanska interimregeringen i implementeringen av sitt mandat. Detta innebär att ISAF ska stödja den statliga aktören i konflikten vilket i allra högsta grad gör dem partiska. Detta skulle enligt den rådande teoribildningen om fredsoperationer, men också FNs egen definition av fredsoperationer, innebära att ISAF inte kan klassificeras som en fredsoperation. På senare tid har även officiella förespråkare för ISAF påpekat att ISAF genomför upprorsbekämpning i Afghanistan även om detta inte var explicit uttryckt under ISAFs tidiga år.

 

Det är alltså inte helt enkelt att genom olika definitioner skilja mellan fredsoperationer och upprorsbekämpning. Men även om skiljelinjen inte är helt tydlig skiljer sig tänkandet kring dessa typer av operationer förvånansvärt mycket åt när det gäller hur de militära förbanden anses bidra till fred och säkerhet i inbördeskrig.

 

 

Militärt agerande i fredsoperationer och upprorsbekämpning

I denna andra del av föredraget tänkte jag gå närmare in på tre olika förhållningssätt till hur tredje parts militära förband anses kunna bidra till fred i inbördeskrig, nämligen genom att 1) påverka relationen mellan de stridande parterna, 2) påverka relationen mellan lokalbefolkningen och staten, samt 3) påverka den icke-statliga aktören i inbördeskrig. Jag kommer också att beskriva några olika sätt som de intervenerande förbanden i Afghanistan har genomfört sin verksamhet på.

 

Påverka relationen mellan de stridande parterna

I teorier om fredsoperationer anses de militära förbanden främst kunna bidra till fred i inbördes­krig genom att påverka relationen mellan de stridande parterna. Denna syn utgår från att inbördeskrig är ett resultat av att två eller fler parter i en konflikt har oförenliga mål vilka de är beredda att kämpa för med alla till buds stående medel, inklusive våld. Exempel på oförenliga mål kan vara att en part vill bryta sig loss från en stat medan den statliga parten inte tillåter detta, eller att parterna har olika syn på hur staten ska styras. Om parterna hittar en lösning som de alla kan enas om anses konflikten vara löst och fred ha uppnåtts.

 

Inom dessa teorier anses parterna även vara rationella aktörer vilka baserar sina handlingar på en kostnads­beräkning utifrån kostnader och intäkter. Om en parts kostnad för att använda våldsamma medel för att uppnå sitt mål är lägre än värdet på målet man vill uppnå så kommer man, enligt denna syn, att fortsätta kriget. Om kostnaderna däremot beräknas vara högre än värdet på målet man vill uppnå med hjälp av våldsamma medel, så kommer man sluta strida och börja samarbeta. Valet att starta ett krig och att fortsätta använda våld för att uppnå sina mål anses bland annat bero på vilka medel man har till sitt förfogande eller hur kostsamt kriget har varit, t.ex. gällande antalet förluster.

 

Utifrån dessa antaganden anses fredsoperationer i första hand vara viktiga för att hjälpa parterna att hitta en kompromisslösning som alla kan acceptera. Här anses de intervenerande förbanden kunna bidra på primärt två sätt. Dels anses de kunna öka kommunikationen mellan de stridande parterna, vilket anses leda till ökade möjligheter för parterna att hitta gemensamma intressen och minska risken för att missförstånd ska uppstå mellan dem. Dels anses förbanden kunna påverka kostnads­beräkningen för parterna så att samarbete och fred blir mer åtråvärt än fortsatt konflikt och därigenom öka incitamenten för parterna att hitta en gemensam lösning på konflikten.

 

Det finns många olika sätt som de intervenerande förbanden anses kunna öka fördelarna med fred på. De kan t.ex. höja de materiella fördelarna med fred, genom att föra med sig katastrofbistånd, skapa jobb åt lokalbefolkningen inom ramen för operationen – t.ex. chaufförer, översättare och vakter – och bygga upp statens infrastruktur. De kan också öka fördelarna med fred på ett mer indirekt sätt. Eftersom fredsoperationer vanligtvis är sanktionerade av FN och därigenom anses vara legitima av det internationella samfundet, kan de erbjuda legitimitet åt parterna i konflikten om de slutar strida. Att bli erkänd som en legitim part i en konflikt kan vara helt centralt för icke-statliga aktörer och därigenom utgöra ett starkt incitament för att sluta fred.

 

Fredsoperationer kan också öka kostnaderna för parterna att fortsätta en våldsam konflikt, framförallt genom att göra de stridande parternas angrepp mer kostsamma. När en fredsoperation är på plats måste parterna inte bara strida mot varandra, de måste även strida mot de intervenerande förbanden. Förbanden kan också öka kostnaderna för de stridande parterna genom att övervaka parternas förbandsförflyttningar, vilket gör överraskningsangrepp mer kostsamma, eller fungera som en utlösande faktor för etablering av en mer robust operation eller för att bistånd ska dras tillbaka om någon av parterna fortsätter använda våldsmedel.

 

Men ibland, även när parterna har kommit överrens och hittat en lösning som alla kan acceptera och fördelarna med samarbete och fred överstiger fördelarna med fortsatta stridigheter, så fortsätter parterna att strida. Detta anses bero på att parterna i inbördeskrig befinner sig i samma anarkiska strukturella situation som stater i det internationella systemet. Eftersom statens förmåga att beskydda sina medborgare har brutit samman när ett inbördeskrig uppstår måste de stridande parterna garantera sin egen fysiska säkerhet. En fredsprocess inkluderar dock avväpning och demobilisering av parternas förband. Detta leder till att parterna inte längre kan garantera sin egen säkerhet ifall den andra parten inte avväpnar och demobiliserar i samma takt.

 

I sådana situationer anses fredsoperationer i första hand kunna bidra till att öka förtroendet mellan de stridande parterna. Genom att övervaka implementeringen av fredsavtal och rapportera till alla parter när någon handlar i strid med avtalet kan parterna i större utsträckning sätta tilltro till varandra. På detta sätt kan närvaron av tredje part leda till att förtroendet mellan parterna ökar och därigenom att möjligheten för fred ökar. Detta liknar den funktion fredsoperationen har för att öka kostnaderna för fortsatt strid, men fokus är inte primärt att öka kostnaderna utan att öka förtroendet mellan parterna så att de vågar avväpna och demobilisera.

 

De intervenerande förbanden kan också utgöra en fysisk garant för de stridande parterna. Om någon part inte följer avtalet kan de intervenerande förbanden garantera att de inte kommer att kunna utnyttja sitt övertag genom att fysiskt hindra dem från att angripa sina motståndare. I denna funktion har tredje parts förband samma uppgifter som när de ska öka kostnaden för parterna att fortsätta väpnad konflikt, men fokus är återigen inte på att öka kostnaderna utan på att garantera parternas säkerhet så att förtroendet för varandra ökar.

 

Det som är gemensamt för alla dessa perspektiv på fredsoperationers funktion är alltså, återigen, att fokus är på relationen mellan de stridande parterna.

 

 

Påverka lokalbefolkningen

Men inbördeskrig består inte enbart av de stridande parterna. Oftast har stora delar av lokal­befolkningen inte tydligt tagit ställning för den ena eller den andra parten, och stödet till parterna kan variera över tid. Inom teorier om upprors­bekämpning ses stödet från lokalbefolkningen som en pågående process som är mycket viktig att påverka. Beroende på hur de olika parterna agerar kommer fler eller färre personer att stödja den ena eller den andra parten. Konflikter ses således som en ”tävling” mellan rebellerna och staten över lokalbefolkningens stöd och inte primärt som en konflikt mellan stridande parter. Utifrån denna syn på inbördeskrig anses de intervenerande förbandens primära uppgift vara att få anhängare till rebellerna att bli neutrala och att få de som är neutrala att börja stödja staten. Det finns i princip två olika förhållningssätt till hur detta ska gå till, dels genom att vinna lokalbefolkningens förtroende (hearts and minds), dels genom att använda tvångsmakt (coercion).

 

Enligt det första förhållningssättet måste de intervenerande förbanden vinna lokalbefolkningens förtroende, deras ”hearts and minds” för att få deras stöd. Detta kan uppnås genom att förbanden motverkar orsakerna till upproret. Inbördeskrig anses primärt ha sin grund i statens oförmåga att tillgodose lokal­befolkningen grundläggande behov, så som mat och husrum. Därigenom kan icke-statliga grupper utveckla lockande alternativ till staten och en väpnad konflikt kan uppstå om makten att styra befolkningen. Genom att de intervenerande förbanden hjälper staten att erbjuda lokalbefolkningen ökade materiella tillgångar anses lokalbefolkningens förtroende för staten återigen öka och deras stöd flyttas från rebellerna tillbaka till staten.

 

Enligt det andra förhållningssättet så kan lokalbefolkningens stöd snarare erhållas genom en kombination av positiva incitament och tvångsmakt. Lokalbefolkningen anses i detta fall inte behöva ha förtroende för statens förmåga för att stödja dem, utan det viktiga är hur de väljer att agera, för eller emot staten. De anses göra en rationell kostnadsberäkning utifrån kostnader och intäkter, precis som de stridande parterna anses göra en rationell kostnadsberäkning i fredsoperationer. Om lokalbefolkningen anser att de tjänar på att stödja rebellerna kommer de att stödja dem. Om de anser att staten kan erbjuda mer än rebellerna kommer de att stödja staten. Men enligt denna syn kommer de även att stödja staten ifall det kostar mer att stödja rebellerna än att stödja staten. Detta öppnar för användning av tvångsmakt. Genom att straffa de som stödjer rebellerna tillräckligt hårt anser man kunna vinna deras stöd. Kostnaden blir helt enkelt för stor för att inte stödja staten.

 

 

Påverka rebellerna

Ett sista sätt att förhålla sig till inbördeskrig är att se det som ”vanlig krigföring”. Målet blir då att oskadliggöra sin motpart, dvs. rebellerna. Detta är ett vanligt synsätt inom upprors­bekämpning, men det kan också appliceras på så kallade spoilers i fredsoperationer (alltså grupper som lämnar fredsförhandlingar och med våldsamma medel försöker få förhandlingarna att haverera). Fokus hamnar då på den militära förmågan att besegra sin motpart. Tre faktorer anses viktiga för att kunna uppnå detta i inbördeskrig.

 

För det första anses underrättelser vara mycket viktiga. Om man inte hittar sin motpart kan man heller inte oskadliggöra den. En mängd olika tekniker kan användas, alltifrån olika former av tvingande tekniker, som t.ex. tortyr, till tekniker där lokalbefolkningen själva väljer att vidarebefordra information till de intervenerande förbanden. Olika former av tekniska hjälpmedel kan också användas, som t.ex. avlyssning och flygspaning.

 

För det andra anses det viktigt att separera rebellerna från lokalbefolkningen. Eftersom rebellerna enligt denna syn är beroende av lokalbefolkningen för bl.a. mat, skydd och underrättelser anses en separation leda till stora problem för rebellerna. Det finns flera olika sätt som de intervenerande förbanden anses kunna uppnå detta, t.ex. genom att kontrollera befolkningen genom undantagstillstånd, tvångsförflyttning till säkra byar (så kallad villagization) och internering, och genom att begränsa rebellernas möjlighet att förflytta sig genom t.ex. fotpatruller, posteringar och krypskyttar.

 

För det tredje anses det viktigt att förstöra rebellernas tillgångar, t.ex. genom att förstöra deras matförråd, möjlighet att gömma sig i naturen och tillförsel av vapen och ammunition. Detta kan primärt uppnås med bombningar eller så kallade search and destroy-operationer. Extern tillförsel av resurser kan t.ex. förhindras genom övervakning av gränser och olika former av fysiska barriärer.

 

 

Militärt agerande på taktisk nivå

Så uppenbarligen finns det en del skillnader i vilken funktion fredsoperationer och upprorsbekämpning anses ha för att skapa fred i inbördeskrig. På den taktiska nivån, i själva genomförandet av operationerna, är det dock många saker som är lika oavsett huruvida målet är att skapa förtroende mellan de stridande parterna eller om det är för att få lokalbefolkningen att stödja staten. I båda former av operationer existerar en svår balansgång mellan att å ena sidan inte använda för mycket våld eller hot om våld och å andra sidan vara robust nog för att kunna skapa säkerhet.

 

Vikten av att de intervenerande förbanden använder så lite våld och hot om våld som möjligt är kanske störst för fredsoperationer där förbanden ska bidra till ökad kommunikation mellan parterna samt öka förtroendet mellan parterna genom att övervaka deras efterlevnad av överenskomna fredsavtal. För att våga lita på förbanden är det i båda dessa fall viktigt att parterna upplever de intervenerande förbanden som opartiska. När förband använder våld och hot om våld upplevs de ofta som mer partiska, särskilt av dem som blir utsatta för förbandens agerande.

 

Men att begränsa användningen av våld och hot om våld är också viktigt för både fredsoperationer som har avsikten att öka fördelarna med fred och i upprorsbekämpning med syfte att vinna lokalbefolkningens förtroende och stöd. I båda dessa fall kan förbanden erbjuda ekonomiska incitament för att uppnå sina syften. Om förbanden använder sig av våld eller hot om våld i dessa situationer riskerar de att minska fördelarna med fred för de stridande parterna och förlora stödet från lokalbefolkningen. Även i upprorsbekämpning med fokus på att besegra rebellerna kan användningen av så lite våld som möjligt vara mycket viktig. I detta fall anses begränsad våldsanvändning av de intervenerande förbanden kunna leda till att lokalbefolkningen erbjuder information om rebellerna och låter bli att försörja rebellerna med mat, husrum, vapen och information.

 

Mer robusta förband med förmåga att genomföra offensiva operationer är också viktigt i både fredsoperationer och upprorsbekämpning. I fredsoperationer med fokus på att öka kostnaderna för fortsatt strid krävs förband som är tillräckligt robusta för att kunna erbjuda motstånd ifall parterna väljer att fortsätta strida. Det är också viktigt för fredsoperationer som syftar till att öka förtroendet mellan parterna, då de måste kunna försäkra parterna säkerhet om de avväpnar och demobiliserar sina förband. I upprorsbekämpning är förmågan till våldsanvändning viktig på flera sätt, kanske framför allt för att kunna separera rebellerna från lokalbefolkningen och för att kunna förstöra deras tillgångar.

 

 

Afghanistan

Denna balans mellan frånvaron av våld å ena sidan och användning av våld och hot om våld å den andra sidan ser olika ut i olika delar av Afghanistan. I de norra delarna av Afghanistan är våldsnivån lägre än i de södra och östra delarna och fram tills nyligen har verksamheten där mer liknat fredsfrämjande verksamhet än upprorsbekämpning. I de södra och östra delarna av Afghanistan har verksamheten dominerats av åtgärder som mer liknar upprorsbekämpning. Eftersom min avhandling främst behandlar tidsspannet mellan 2004 och 2006 ligger det till grund för min beskrivning av genomförandet i denna del.

 

I norra delen av Afghanistan genomfördes under denna tid operationer främst genom olika former av patruller. Målet var främst att skapa kontakt med lokala makthavare och urskilja områden som kunde vara problematiska. I det nordvästra området hade PRT Mazar-e Sharif ansvar för fyra provinser. PRT bestod av ca 100 soldater. Till största del genomfördes patruller med 6-8 personer i 2 oskyddade fordon. De hade varken mycket beväpning eller mycket skydd. I det nordöstra området hade PRT Kunduz ansvar för två provinser. PRT bestod av ca 400 soldater. Patrullerna var något större än i det nordvästra området och bestod ofta av mellan 20-30 personer i upp till 10 fordon. De hade alltid med sig en bepansrad ambulans i sina patruller och hade i allmänhet både mer vapen och mer skydd.

 

I de södra och östra delarna av Afghanistan var våldsnivån mycket högre och verksamheten var i mycket större utsträckning överensstämmande med upprorsbekämpning. Målet för verksamheten var att å ena sidan bekämpa talibanerna i området och å andra sidan försöka vinna lokalbefolkningens stöd. I det östra området, vilket inkluderade 10 provinser, fanns 8 PRT, ca 5000 soldater och två brigader afghanska soldater. Både de intervenerande förbanden och afghanska soldaterna genomförde olika former av offensiva operationer för att bekämpa talibanerna. Till skillnad från förbanden i de norra områdena använde dessa förband vanligen bepansrade stridsfordon och tyngre beväpning.

 

 

Utfall i fredsoperationer och upprorsbekämpning

Nu är jag framme vid den sista delen av mitt föredrag. För att veta vilken sorts militärt agerande som leder till framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning måste man ju också veta hur man ska mäta utfallet. Precis som det finns många olika uppfattningar om hur man bäst uppnår fred, finns det många olika uppfattningar om vad fred egentligen innebär, och vad man egentligen kan uppnå med hjälp av militära interventioner i inbördeskrig. I denna del tänkte jag kort diskutera tre olika sätt man kan mäta fred och framgång på: maximalistiska eller minimalistiska definitioner, absoluta eller relativa definitioner samt huruvida det är hela eller delar av konflikten som är av intresse.

 

Maximalistisk eller minimalistisk definition

Olika definitioner av fred och framgång kan delas in i en skala från maximalistiska till minimalistiska definitioner. I ena änden finns maximalistiska definitioner som t.ex. inkluderar en lösning av den underliggande konflikten och ekonomisk och social rättvisa. För att fred ska anses vara uppnådd måste t.ex. den underliggande konflikten vara löst, ekonomisk och social rättvisa måste existera och mänskliga rättigheter efterföljas. Fördelen med att definiera fred på detta sätt är att fler värden än bara frånvaron av krig ligger till grund för definitionen. Nackdelen är dock att de flesta fredsoperationer utifrån denna typ av definitioner är misslyckade. Användningen av denna sorts definitioner kan i värsta fall leda till att fredsoperationer inte längre anses vara meningsfulla redskap för att uppnå fred.

 

När det gäller konflikten i Afghanistan är det tydligt att fred ännu inte har uppnåtts utifrån denna sorts definition. Utöver att Afghanistan fortfarande är ett av världens fattigaste länder så råder stora politiska och ekonomiska skillnader mellan delar av befolkningen, korruptionen är utbredd och alla delar av befolkningen har varken samma möjligheter eller rättigheter. T.ex. förbjuds fortfarande flickor i stora delar av landet att gå i skolan.

 

I den andra änden av skalan finns minimalistiska definitioner, vilka ofta utgår från frånvaron av fysiskt våld. Det kan handla om att konflikten inte har spridit sig till nya områden eller att våldet har upphört mellan de stridande parterna. Utifrån denna typ av definitioner är det lättare att hitta framgångsrika exempel på fredsoperationer. Problemet är dock att även om det inte längre existerar något fysiskt våld så kan andra former av förtryck fortfarande vara närvarande.

 

När det gäller konflikten i Afghanistan är det även med minimalistiska definitioner tydligt att fred ännu inte har uppnåtts. Enligt t.ex. Brookings rapport Afghanistan Index så är våldet fortfarande utbrett i Afghanistan, både mellan de olika parternas förband och mot lokalbefolkningen. Under 2008 uppgick t.ex. antalet dödade afghanska civila som ett resultat av direkt strid mellan de stridande parterna till över 2000 personer, och redan i oktober 2009 var antalet dödade afghaner uppe i nästan 2000 personer. Dessutom har konflikten spridit sig utanför Afghanistan och idag är även gränstrakterna i Pakistan en del av i konflikten.

 

Mellan dessa två ytterpunkter på skalan finns ett antal olika sätt att definiera fred och framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning. Uppfyllande av fredsoperationens mandat är ett vanligt sätt att definiera utfallet på. När mandatet är uppfyllt kan fredsoperationen anses vara framgångsrik. Men dagens mandat är ofta mycket omfattande, och många gånger hamnar de långt ut på den maximalistiska sidan av skalan. Mandaten är dessutom ofta politiska och sällan tillräckligt precisa i sina beskrivningar för att tydlig kunna särskilja när fred eller framgång har uppnåtts. Mandaten har även en tendens att förändras över tid, vilket gör det svårt att avgöra vad som ska uppnås för att de ska anses vara uppfyllda.

 

Detta är tydligt utifrån mandatet för ISAF-missionen i Afghanistan. I det första mandatet var ISAFs uppgift att hjälpa den afghanska staten att skapa säkerhet så att andra aktörer kunde bygga upp landet igen. I senare mandat inkluderas både avväpning och demobilisering, stöd till narkotikabekämpning, stöd till uppbyggnad av den afghanska militären, polisen och rättsväsendet, samt stöd till implementeringen av Afghan National Development Strategy, en strategi med målet att återuppbygga hela det afghanska samhället.

 

Ett annat mellanliggande sätt att definiera utfallet på kan vara att fokusera på flera olika saker inom den maximalistiska-minimalistiska skalan, t.ex. 1) faktorer fokuserade på säkerhet, inklusive avväpning och demobilisering av parternas soldater och uppbyggnad av lokala säkerhetsstrukturer, 2) olika faktorer relaterade till infrastruktur, t.ex. vägar, el och telefon, samt 3) olika faktorer fokuserade på återuppbyggnad av samhället, som t.ex. skolor och sjukhus. Fördelen med detta sätt att mäta fred och framgång på är att man fångar fler aspekter än enbart fysisk säkerhet. Nackdelen är dock att genom att använda olika mått kan man hamna i en situation där vissa saker är uppfyllda men inte andra vilket kan göra det oklart när fred kan sägas vara uppnådd.

 

Beroende på vilka faktorer man inkluderar i detta sätt att mäta utfall på kan Afghanistan sägas vara en framgång. Många faktorer är inte uppnådda. Antalet inhemska militära och polisiära förband har ännu inte uppnått det antal som anses behövas för att den afghanska staten ska kunna garantera säkerhet på egen hand. Stora delar av Afghanistan har fortfarande varken vägar, vatten eller el och en stor del av befolkningen har mycket långt till sjukhus och skolor. Men några faktorer kan anses vara uppfyllda. T.ex. kan avväpning och demobilisering av förband i viss mån anses ha uppnåtts. Redan 2006 ansågs de förband som tillhörde den före detta afghanska staten (Afghan Military Forces) ha lämnat in sina sista vapen och genomgått demobilisering. Avväpningen och demobiliseringen av icke-statliga grupper pågår dock fortfarande.

 

Sammantaget ser det således ganska dystert ut för Afghanistan utifrån dessa sätt att definiera fred och framgång. Men oavsett vilka faktorer man väljer att titta på så kan man också välja mellan absoluta tal, d.v.s. det som jag hitintills har använt, och relativa tal.

 

Absolut eller relativt

Även om utfallet oftast mäts utifrån huruvida man faktiskt har uppnått den definition på fred som man har valt kan relativa definitioner vara viktiga för både teori och praktik. I relativa definitioner av fred och framgång är det själva förändringen som är av intresse. Genom att ha en relativ definition på fred och framgång kan man identifiera skillnader inom operationer som ännu inte uppnått fred. Samtliga definitioner ovan, från maximalistiska till minimalistiska definitioner, kan användas, även om det i de mest maximalistiska definitionerna kan vara svårare att identifiera skillnader än i de mer minimalistiska definitionerna. Det krävs i så fall tydliga indikatorer på vad som menas med t.ex. social och ekonomisk rättvisa.

 

Ifall vi applicerar denna form av mått på konflikten i Afghanistan så framkommer en delvis annan bild av det internationella militära engagemanget. Eftersom det kan vara svårare att urskilja förändringar i maximalistiska definitioner kommer jag här att fokusera på mer minimalistiska definitioner.

 

När det gäller begränsningen av våld är situationen i Afghanistan ett tydligt misslyckande även med en relativ definition. Enligt t.ex. Anthony Cordesman så har antalet attacker ökat från i genomsnitt 50 attacker per månad under 2003 till 566 attacker per månad 2008.

 

Ifall man istället tittar på ett antal mellanliggande faktorer så kan man dock se en förbättring inom flera områden. Vissa förbättringar kan skönjas inom faktorer relaterade till säkerhet. Enligt Brookings Afghanistan Index så har t.ex. de afghanska militära förbanden ökat från 6000 soldater 2003 till över 95 000 soldater 2009, samtidigt som deras förmåga att genomföra avancerade operationer också anses ha ökat. Inom faktorer relaterade till infrastruktur har t.ex. antal telefonanvändare ökat från ca 1 miljon 2002 till närmare 8 miljoner 2009. Och inom faktorer relaterade till återuppbyggnad av landet har vissa förbättringar skett. T.ex. har antal barn inskrivna vid skolor ökat från lite över 2 miljoner 2002 till närmare 6,5 miljoner 2009, och andelen utbildad personal på hälsokliniker har ökat med ca 70% mellan 2004 och 2006.

 

 

Hela eller delar av konflikten

Men dessa olika sätt att mäta utfall på kan problematiseras ytterligare. Fred och framgång mäts oftast utifrån en hel konflikt. Men detta är inte alltid relevant, särskilt inte när man använder sig av mer minimalistiska och relativa mått. Olika faktorer kan ju ha förändrats på olika sätt inom olika delar av en konflikt. T.ex. när det gäller lokalbefolkningens uppfattning om säkerhetssituationen så har andelen som anser att säkerhetsläget är bra eller väldigt bra ökat från 54% till 67% mellan 2006 och 2008 i de östra delarna av Afghanistan medan i de sydvästra delarna av Afghanistan så har denna andel minskat från 47% till 26% under samma tid.

 

Fördelen med att mäta fred och framgång på detta sätt är att man kan hitta variationer inom en konflikt. Detta är kanske särskilt viktigt om man vill veta hur en viss typ av militärt agerande påverkar möjligheten till fred och framgång, eftersom, vilket vi såg tidigare, det militära agerande ofta ser olika ut i olika delar av en konflikt.

 

Det verkar således som att det kan vara viktigt att närmare definiera vad man menar när man pratar om fred och framgång i fredsoperationer och upprorsbekämpning, eftersom utfallet kan variera beroende på vilken sorts definition man använder. Det är också viktigt att tydliggöra vilka aspekter man anser är viktiga för fred och framgång. Det är kanske inte alltid relevant att enbart fokusera på i vilken utsträckning våldnivån har minskat. Andra faktorer kanske är minst lika viktiga i utvärderingen av fredsoperationer och upprorsbekämpning. Det kan också vara viktigt att uppmärksamma om utvecklingen är olika i olika delar av en konflikt. Detta skulle t.ex. kunna indikera att olika former av militärt agerande påverkar utfallet olika inom ramen för en konflikt. Det skulle dock också kunna vara ett resultat av motpartens strategi.

 

 

Avslutning

I kvällens föredrag har jag försökt att problematisera militära interventioner i inbördeskrig. Jag har dels gått igenom problematiken att definiera en operation som tydlig fredsoperation eller upprorsbekämpning, detta är kanske särskilt tydligt när det gäller den FN-auktoriserade operationen i Afghanistan. Jag har också pekat på några olika sätt som fredsoperationer och upprorsbekämpning anses påverka möjligheten att uppnå fred och framgång i inbördeskrig; genom att påverka relationen mellan parterna, påverka lokalbefolkningen och genom att påverka rebellerna. Utifrån en mycket översiktlig genomgång av hur militära förband agerar i Afghanistan är det tydligt att genomförandet av militära operationer till stor del skiljer sig åt i olika delar av Afghanistan. Slutligen har jag gått in på olika sätt att definiera fred och framgång. Beroende på hur man väljer att definiera fred och framgång kan det internationella engagemanget i Afghanistan både ses som ett misslyckande och som en framgång.

 

Jag hoppas att jag genom detta har demonstrerat hur oerhört komplext detta ämne är och hur svårt det är att veta hur man ska handla. En djup förståelse för denna komplexitet och med denna en stor ödmjukhet inför uppgiften kan dock kanske bidra till en effektivare konflikthantering i framtiden.

 

Jag hoppas att ni har haft en trevlig kväll och jag tackar för er uppmärksamhet!

 

Frågor?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. oktober 2009

Ved

Oberst Ole-Asbjørn Fauske
Sjef luftkrigsskolen.
(Norsk kontingentsjef i Afghanistan fra 26. januar til 5. august 2009)

Norsk Afghanistansatsing ved et veiskille:

Er det afghanske behov eller andre forhold som er styrende for norsk innsats i Afghanistan?

 

Formann, mine damer og herrer!

Foto: Stig Morten Karlsen, Oberst Ole-Asbjørn Fauske Sjef luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere noen av mine tanker og erfaringer knyttet til den norske innsatsen i Afghanistan. Innsatsen i Afghanistan har opptatt oss i mange år allerede, og jeg var så privilegert at jeg fikk anledning til å være norsk kontingentsjef i første halvår i år. Jeg kom tilbake i begynnelsen av august etter 6,5 måned med store utfordringer, vanskelige avveininger, og både gode og tunge øyeblikk. Men la meg presisere at jeg aldri ville vært denne perioden foruten. Innsatsen i og av det norske styrkebidraget er formidabel, og det er et stort privilegium å få lov til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker som utgjør en avgjørende forskjell for det afghanske folk.

De vanskeligste stundene i vår kontingent var selvsagt da Trond Petter Kolseth ble drept. Det å miste en av sine soldater er det absolutt verste som kan skje for en militær avdeling, og det er ingen overdrivelse å si at Trond Petters dødsfall har preget oss alle sammen. Og det kommer til å prege oss også i lang tid framover.

Til kveldens tema er det nødvendig å komme med noen presiseringer.

Grunnen til at jeg står her i kveld med denne tittelen på foredraget, er min relativt ferske bakgrunn og erfaring fra Afghanistan. Gjennom jobben som kontingentsjef – eller NCC som det heter på NATO-språket – får man meget tett kontakt med store deler av det internasjonale nærværet i Afghanistan – både militært og sivilt. Og gjennom det helt nødvendige og svært gode samarbeidet med den norske ambassaden i Kabul – og fremfor alt den norske ambassadøren – fikk jeg god oversikt over den samlede norske innsatsen også på sivil side. Men jeg representerer altså ikke Forsvarets Operative Hovedkvarter eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne.

Tittelen på foredraget kan kanskje virke provoserende på noen. Selv om selve tittelen ikke inneholder noen konklusjoner, kan spørsmålsstillingen indikere at jeg mener det er andre forhold enn hva Afghanistan trenger som er styrende for vår innsats i landet. Og la det være sagt med en gang – hensikten var nettopp å lage en overskrift som kan oppfattes som provoserende.

Hvorvidt spørsmålstegnet kan erstattes av et utropstegn, – det er ikke gitt å svare kort på. Utviklingen i Afghanistan går svært fort på mange områder, mens man på andre skulle ønske enda mer fokus og enda mer innsats. Jeg vil derfor i kveld peke på noen overordnede utviklingstrekk både i Afghanistan og i den internasjonale innsatsen i landet, for dermed å kunne se om støtten og innsatsen er målrettet mot hva Afghanistan trenger. Jeg vil deretter, ved å gå tilbake til NATOs toppmøte i Riga høsten 2006, gå gjennom rasjonale, formålet og hensikten med den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Deretter vil jeg vise hvordan noen av innsatsfaktorene i landet har fått – og får – effekt, før jeg mot slutten vil beskrive de mest iøynefallende utfordringene for den internasjonale innsatsen. Her vil jeg spesielt legge vekt på uttalte norske målsettinger med den samlede militære og sivile innsatsen, samt å kommentere hvordan denne innsatsen i praksis møter de behovene Afghanistan har for internasjonal hjelp.

Men aller først vil jeg ta dere med på en liten ”reise” til Afghanistan, samt vise noen glimt fra historien til det norske styrkebidraget.

 

===========================

Manglende kunnskap

Det mest iøynefallende trekk ved debatten i Norge om innsatsen i Afghanistan, er etter min mening mangel på kunnskap. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget den 10. februar i år, sitat: ”For Norge vil Afghanistan også i 2009 være vårt klart ledende internasjonale engasjement, sivilt, politisk og militært.” Sitat slutt.

Jeg hadde derfor god grunn til å forvente, etter mange år med stor sivil og militær innsats i Afghanistan, at den norske debatten var betydelig mer faktabasert og at mange av aktørene i betydelig større grad hadde et ønske om å drive folkeopplysning i tillegg til å debattere den norske innsatsen.

Dessverre er ikke det tilfellet.

Men la meg likevel være raskt ute og legge til at jeg er svært godt fornøyd med – og ikke så lite imponert over – hvordan de mest sentrale aktørene bidrar. Både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet demonstrerer vilje og evne til å delta i debatten også for å opplyse om de faktiske forhold, og Regjeringen har de siste årene satt en stø kurs for utviklingen av det norske militære bidraget og den sivile innsatsen.

Men dessverre er det mange andre aktører som tåkelegger debatten og som bidrar til å ødelegge folks oppfatning av hva som faktisk skjer, hva som faktisk er situasjonen, og hva som faktisk er behovet i Afghanistan. Godt hjulpet av en sensasjonshungrig presse får man oppslag om brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon, NATO’s ulovlige inngripen i et lands selvstendige styre, amerikansk dominans, norske styrkers aggressive krigføring, – for bare å nevne noen momenter.

Det er vanskelig – for ikke å si umulig – å korrigere bildet hver gang. Jeg hadde i min noe naive tro på samfunnsinstitusjoner, forskermiljøer og politiske bevegelser, forventet at de mest sentrale aktørene så det som sin plikt å opplyse om hva som faktisk foregår og hva som faktisk er riktig. Men jeg er skuffet. Spesielt skuffet er jeg over både opposisjonspolitikere, forskere og samfunnsdebattanter som skråsikkert fastslår at NATO gjennomfører en USA-ledet og ulovlig okkupasjon av landet.

På tross av gjentatte og forsterkede resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd; invitasjon fra den lovlig valgte regjeringen i landet; en enstemmig beslutning i NATO; samt tiltredelse fra mange land utenfor alliansen, fortsetter altså mange å kalle innsatsen for en ulovlig okkupasjon. Både den norske Utenriksministeren og Forsvarsministeren har tilbakevist problemstillingen en rekke ganger, men det hjelper dessverre ikke på de som sannsynligvis av ideologiske grunner ønsker å sverte den internasjonale så vel som den norske innsatsen.

Det er selvsagt umulig å unngå at feilinformasjon, ensidig og unyansert kritikk, forsøk på å slå politisk gevinst på enkeltsaker osv, påvirker opinionen. Dermed er det allerede her en overhengende fare for at politikken kan bli påvirket – og det av innenrikspolitiske forhold mer enn av behovene i Afghanistan. Dette skal jeg komme mer tilbake til, men jeg ønsker å vise dere ett eksempel på hva jeg mener:

Sjokkrapport

Vi husker alle støyen i vår da Dagbladet kunne avsløre at det hadde kommet ut en ”sjokkrapport” i NATO som viste at norske soldater var passive tilskuere til at en afghansk kvinne ble mishandlet. Reaksjonene hjemme lot ikke vente på seg, og diskusjonen gikk i høye bølger i over en uke før man greide å formidle hva som faktisk hadde hendt og hva som faktisk var sant. Da kom flere fagmiljøer på banen og nyanserte diskusjonen betraktelig, men skaden hadde allerede skjedd. Jeg fikk mange mailer i den uken – og alle spurte med nesten ingen variasjon: Hva er det egentlig dere holder på med???

Det dreide seg selvsagt aldri om noen ”sjokkrapport”. Rapporten som Dagbladet viste til var riktig nok bestilt av NATO, og den skulle riktignok avdekke om hvorvidt ISAF evnet å følge opp hensyn til minoriteter og kvinner. Dagbladet formidlet aldri at NATO, i stort, var godt fornøyd med rapporten og tingenes tilstand, men avisen hengte seg selvsagt opp i den ene detaljen der en norsk soldat uttalte at han var usikker på hvordan en situasjon der en kvinne blir mishandlet skal håndteres.

Denne saken er verdt et foredrag alene. Ved å vise til den her, ønsker jeg bare å synliggjøre mitt poeng: Et oppslag i en avis, der en uttalelse er tatt helt ut av sin sammenheng, får store konsekvenser i mediabildet i en hel uke. Og politikere og andre uttalte seg med skråsikkerhet om saken basert på dette oppslaget, uten først å undersøke hva som egentlig var tilfellet. I Afghanistan ble det svært mye ekstra arbeid for både meg og andre sjefer med å berolige både soldater og deres pårørende hjemme. De hjemme satt naturlig igjen med de samme spørsmålene som jeg fikk på mail: ”Hva er det egentlig der driver med der borte”?

Utvikling av den internasjonale innsatsen

Ja – men hva er det så vi egentlig driver med i Afghanistan?

I sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år, sa daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, sitat: ”Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister.

Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. En utvikling som er bra for det afghanske folket er også bra for verden og for oss her i Norge.” Sitat slutt.

NATO gikk inn i Afghanistan i 2003, og mandatet ble etter hvert utvidet fra å gjelde hovedstaden Kabul til nå å gjelde hele landet. Dette var en ny situasjon for alliansen, og innsatsen medførte store diskusjoner i medlemslandene om hvordan den internasjonale støtten til Afghanistan best burde organiseres og koordineres. Derfor var nettopp et strategisk konsept for en slik innsats ett av hovedpunktene på NATOs toppmøte i Riga høsten 2006.

Ikke uventet ble det vedtatt å følge anbefalingene om en ”Comprehensive and Integrated Approach”- som betyr at man skulle planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats etter en altomfattende og integrert tilnærming, med alle ressurser rettet inn mot det endelige målet. Som i dette tilfelle ville være, kort oppsummert, et Afghanistan i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og som på egne ben greier å utvikle seg i en demokratisk retning under ivaretakelse av menneskerettighetene.

Dette innebærer en helt klar forståelse av at situasjonen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene. Det innebærer også at det er den sivile innsatsen som skal være i førersetet, og at den militære innsatsen skal støtte den sivile og at det er de sivile målene som skal nås.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen brukte ofte bildet ”Sverdet og Skjoldet”, – der den sivile innsatsen var ”Sverdet” og den militære innsatsen var ”Skjoldet”. Oppgaven for de militære styrkene skulle være å skape en sikkerhetssituasjon lokalt som muliggjorde sivil innsats. Og for å få dette til, var gjennomgripende koordinering mellom den sivile og den militære innsatsen helt essensielt.

FN har senere sluttet seg til de samme formuleringene, og benytter den samme tilnærmingen når løsning for andre områder i verden skal diskuteres.

Det er viktig å forstå at det i Afghanistan raskt bredde seg meget store forventninger til Vesten etter Talibans fall. Endelig skulle situasjonen for den jevne afghaner bli bedre, og endelig skulle man få anledning til å ta utdanning og å få et bedre liv. At forventningene i noen grad var urealistiske – det er så. Men at lovnadene fra det internasjonale samfunn også var urealistiske, det er helt sikkert.

Høsten og vinteren 2006-2007 var jeg elev ved NATO Defence College i Roma, og da – som nå – ble situasjonen i Afghanistan av mange og prominente foredragsholdere beskrevet som ved ”et veiskille”. Den sivile innsatsen var for liten, ble det påpekt, de militære styrkene greide ikke å holde områder til sivil innsats kom i gang, og situasjonen forverret seg straks styrkene måtte settes inn andre steder. Det var altså mangel på sivil innsats, og det var mangel på koordinering.

I dag er den sivile innsatsen blitt større, men den er fortsatt alt for liten. Det største problemet er imidlertid den fortsatt manglende koordinering og integrering av innsatsen. Vi opplever det daglig i de norske innsatsområdene at potensialet er betydelig for å forbedre utviklingen med eksisterende tilgang på både militære og sivile innsatsfaktorer. Men manglende koordinering og fokusering hindrer dette.

Action Districts

En av utfordringene er selvsagt at Afghanistan er et svært stort land med en stor befolkning og med mange distrikter og provinser som er vanskelig tilgjengelige og som mangler infrastruktur. Motsetningene i landet mange, og selv om det er Taliban som får skylden for de meste av det som kalles opprørsaktivitet, så er det mange flere konfliktskillelinjer å hanskes med. Etniske motsetninger, språklige skillelinjer, forskjellig kulturer og religionsutøvelse er med på å komplettere bildet. Vi må huske på at Afghanistan på mange måter minner om føydalsamfunnet i Europa i Middelalderen, der den lokale ”fyrsten” tviholder på sin makt og kjemper med ”nabofyrster” om innflytelse over befolkningen, kontroll med smugleraktivitet og annen kriminalitet, og utnyttelse av ressurser.

I dette landet er det ikke mulig å fokusere alle steder samtidig. Det ble derfor i 2008 oppnådd enighet mellom ISAF, FN, landets regjering og de viktigste internasjonale organisasjoner og NGOer om å fokusere innsatsen i såkalte ”Action Districts”. Et av disse distriktene, Ghowrmach, ble i januar i år innlemmet i ansvarsområdet til den norskledete PRT Meymaneh. Ghowrmach ble sågar kalt for ”Pilot Action District”, fordi her lå det meste til rette for at man kunne komme raskt i gang – med et visst potensiale for å lykkes. Her skulle det internasjonale samfunnet – både militært og sivilt – vise at Comprehensive and Integrated Approach faktisk virket. Nesten tre år etter Riga skulle manglende koordinering endelig ta slutt.

Og det har faktisk virket – i noen grad. Utviklingen i Ghowrmach er langt mer positiv enn hva man hadde kunnet forvente, og fremfor alt har den gått raskt. Men det mangler mye enda. Og ikke uventet er det den sivile innsatsen som henger etter. Vi har greid å få etablert et permanent, afghansk sikkerhetsmessig nærvær i distriktet. Men dessverre er den sivile innsatsen enda alt for liten og for lite koordinert.

Hvorfor er det slik, må man spørre – så lenge etter at alle var enige om at dette var den eneste veien å gå? Det er mange grunner til det. Den viktigste er at ”alle vil ha koordinering, men ingen vil bli koordinert”! Det er også mange av de sivile organisasjonene som nekter å samarbeide med militære styrker. De sier at de ikke vil bli sett på som en del av en militær operasjon, og at de er tryggere dersom de opererer uavhengig av ISAF. Det er et argument som det er mulig å forstå dersom man ser på det fra et prinsipielt ståsted. Men når man ser på situasjonen på bakken, så ser det annerledes ut. Utfordringen er at mange steder kommer ikke hjelpen fram fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater det. Når ISAF så skaper en sikkerhetssituasjon som er håndterbar, så sier organisasjonene at de ikke vil bli sett sammen med soldater. Så kommer ikke hjelpen fram da heller.

Norsk innsats og koordinering

La meg så si litt om den norske innsatsen og hvordan den organiseres. Norge bidrar med et relativt stort militært bidrag – først og fremst i provinsen Faryab der vi har hovedansvaret for den norskledede PRT Meymaneh.

Jeg har tidligere sagt noe om manglende kunnskaper blant deltakere i Afghanistandebatten, og dessverre er det mange som ikke forstår hva PRT Meymaneh egentlig er. Ett av problemene er selve navnet: PRT – som står for Provinsional Reconstruction Team. Den første gangen vi hørte om PRT, var da Oberstløytnant Egil Nordli dro til Meymaneh i september 2004 og var med på å etablere styrken under ISAF kommando. Oppgavene siden den gang har endret seg, og PRT er ikke ”noen militære som driver med reconstruction”. De gjorde ikke det den gangen heller, men jeg har flere ganger blitt spurt om hvorfor vi bruker militære til å drive med rekonstruksjon. Men det gjør vi altså ikke – det er bare navnet som skaper forvirring. Denne forvirringen finner vi ikke i Meymaneh. Der vet guvernøren og befolkningen meget godt hva en PRT er – men det er det altså ikke alle her hjemme som vet. Det er i og for seg uproblematisk – inntil man begynner å uttale seg om behovet for å endre noe som man tror man vet hva er.

Hovedoppgaven for PRT Meymaneh er å bidra til sikkerhetssituasjonen i Faryab ved å støtte lovlig valgte myndigheter, og ved å være partnere for den afghanske hæren og politiet. PRT er også en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale væpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer. I PRT finnes også sivile koordinatorer og utviklingsrådgivere, samt sivilt norsk politi og fengselsrådgivere.

Det er viktig å huske at all operativ virksomhet i PRT er koordinert med lokale myndigheter, og operasjonene er ledet av den afghanske hæren og/eller av det afghanske politiet. Vi gjennomfører ingen egne operasjoner, vi støtter de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Det meste av den norske sivile bistanden til Afghanistan rutes gjennom den afghanske regjeringen, men ca 20 % øremerkes for innsats i Faryab. Det er den norske ambassaden i Kabul som har ansvaret for å omsette midlene til resultater på bakken – i Faryab gjennom det sivile elementet i PRT Meymaneh.

Som nevnt er det et overordnet problem i Afghanistan at det er for liten koordinering mellom sivil og militær innsats. ”Alle” ser det, og man forsøker lokalt så godt det lar seg gjøre å bli bedre til å koordinere innsatsen.

Men her hjemme i Norge er det mange som ikke liker at det blir for tette bånd mellom den militære og den sivile innsatsen. Det er prinsipielt viktig for mange at det er klare skillelinjer mellom militær og sivil innsats. Vi ser det innenfor en rekke områder.

Politiinnsatsen er utviklet gjennom året til å dreie seg mye mer om direkte samvær med afghansk politi ute i distriktene og på landsbygda. Behovet for mentorering for den afghanske politimannen er enormt, og den aller beste måten å mentorere en politimann på, er å være sammen med vedkommende når han gjør jobben sin. Afghansk politi samarbeider tett med den afghanske hæren, og de har en klar forståelse for forskjellen i ansvarsforhold og oppgaver. Dermed kan lett de norske politifolkene følge sine afghanske kolleger som mentorer, fordi de kan få nødvendig støtte (transport, mat, vann, sikkerhet osv) av de norske soldatene i PRT som følger sine afghanske kolleger. De norske politifolkene uttrykker stor tilfredshet med at det er mulig å arbeide på denne måten, men hjemme i Norge blir det av mange sett på som problematisk at de har et så tett samarbeide med de militære styrkene. Av prinsipielle årsaker – sett fra Norge – ønsker man klarere skillelinjer. I praksis ville det bety at det norske politiet ikke kom seg ut sammen med sine afghanske kolleger som de skal mentorere.

Koordinering av den sivile innsatsen.

Også i det norske ansvarsområdet er det mulig å integrere og koordinere sivil og militær innsats betydelig bedre. Forsvarets personell har ikke anledning til å bruke midler for sivile formål, og den norske sivile innsatsen går i all hovedsak gjennom NGOer og lokale organisasjoner og entreprenører. I prinsippet er dette en ansvarsfordelig som synes fornuftig, men i praksis betyr det at sjef PRT ikke har muligheten for å iversette lokale tiltak der styrkene opererer, for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen. Ofte ville lokale tiltak raskt kunne være med på å bedre legitimiteten til styrkene – både de norske og de afghanske sikkerhetsstyrkene – ved at befolkningen ser at det skjer en positiv utvikling når landets lovlige sikkerhetsstyrker får kontroll over et område. For å vende tilbake til begrepene ”Skjoldet og Sverdet”: Når ”Skjoldet”, altså de militære styrkene, har skapt en håndterbar sikkerhetssituasjon er det viktig at ”Sverdet”, altså sivil utvikling, kommer i gang raskt. Dette kan ofte bli forhindret eller forsinket ved at militær og sivil innsats ikke er nok koordinert og integrert.

Hvorfor blir det slik?

Dette er bare noen få eksempler, men jeg tror at årsaken er manglende forståelse for behovene på bakken. Afghanistan er et land som er så forskjellig fra Norge som det omtrent er mulig å komme. Det betyr blant annet at prinsipper som er gyldige i Norge, ikke nødvendigvis er det i Afghanistan. I Norge er det riktig og nødvendig f eks å ha et klart skille mellom Forsvaret og Politiet. Men i Afghanistan er et slikt skille kunstig. Her kan ofte ikke politiet gjøre jobben på landsbygda uten at hæren er med og støtter. Et tett samarbeid og en tett koordinering er derfor helt avgjørende.

Men enda viktigere er koordineringen og integreringen av den sivile og den militære innsatsen. Som jeg viste til, har det internasjonale samfunnet forpliktet seg gjennom FN og NATO til nettopp en slik integrering og koordinering. Mange nasjoner følger opp målsettingene – f eks er Nederland, Tyskland, Danmark og USA alle nasjoner som har en meget tett koordinering av den militære og den sivile innsatsen. I den Nederlandske PRT i Tarin Kowht er det er en høytstående sivil embetsmann som har det overordnede ansvaret for både den sivile og den militære innsatsen – som er tett koordinert og integrert. I Norge fokuserer vi altså på viktigheten av å skille militær og sivil innsats, og norske myndigheter har sågar besluttet å skille den militære og den sivile virksomheten i Faryab så snart sikkerhetssituasjonen tillater at den sivile delen av PRT kan flytte ut. Jeg er ikke sikker på hvordan den helt nødvendige koordineringen skal bli bedre ved et slikt grep.

Positive utviklingstrekk

La meg si litt om den generelle utviklingen i Afghanistan.

Gjennom media får vi bilder og tekst som forteller om vegbomber, overfall, kamphandlinger, drap og lemlestelser. Dette er bilder og historier som gjør sterkt inntrykk på oss alle, og ved å følge mediabildet en tid får man lett inntrykk av at alt går galt i Afghanistan. Men selv om situasjonen fortsatt er vanskelig, er det viktig og ikke glemme at det har skjedd – og skjer – mye positivt også:

Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.

85 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud. I 2001 var tallet 8 %.

Brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger har økt med over 70 prosent siden 2002, og inntektssiden i statsbudsjettet er mer enn firedoblet. Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten er anslått til å være mellom 12 og 14 prosent.

22 millioner skolebøker blir nå produsert og fordelt rundt om i hele landet.

Og i følge nye tall fra FN fortsetter opiumsproduksjonen å gå ned. Fire nye provinser kan i år legges til listen over de i alt 18 provinsene som i fjor – og i år – er opiumsfrie.

Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.

Mer enn 6 millioner barn går i dag på skole i Afghanistan. 35 % av disse er jenter. Det betyr at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Noen av disse er jentene som går på norskbygde skoler i Faryab. Det er ti universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.

Nesten 80 % av barn under 5 år har fått vaksiner.

Barnedødeligheten er redusert med en firedel.

Det bygges veier (nesten 5000 km er ferdig bygget), og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann.

Det er ikke NATO som gjør alt dette. Men, disse positive utviklingstrekkene hadde ikke vært mulig om ikke NATO var til stede i Afghanistan. NATO bidrar med nødvendig sikkerhet slik at andre aktører kan bidra til å bedre levekårene for det afghanske folk.

At situasjonen i Afghanistan ikke er bedre enn den er, skyldes altså ikke at ISAF bidrar til sikkerheten. Det er ikke tilstedeværelsen av internasjonale soldater som er problemet – men for liten og for lite koordinert sivil innsats.

Viktige trekk ved situasjonen akkurat nå

Andre valgomgang?

Den afghanske valgkommisjonen, The Independant Election Commission (IEC) har gjennomgått og analysert valgresultatet fra presidentvalget 20. august. I analysen av valgresultatet ble det avvist nesten én million stemmer for den sittende presidenten, Hamid Karzai, på grunn av forskjellige former for valgfusk. Karzai oppnådde derfor ikke det nødvendige 50 % av stemmene, og det er derfor nødvendig med en ny valgomgang. Det har vært betydelig internasjonalt bekymring for hvordan Karzai ville komme til å reagere på resultatet, og både FN, USA og andre nasjoner har lagt et betydelig press på ham for å godta avgjørelsen og å iverksette neste valgomgang. I henhold til den afghanske grunnloven, må en eventuell andre valgomgang i et presidentvalg avholdes innen 14 dager etter at resultatet fra den første runden er offisielt anerkjent. Datoen har som kjent blitt satt til 7. november.

Det er flere forhold som i betydelig grad forventes å vanskeliggjøre gjennomføringen av den andre valgomgangen – ikke minst de logistiske utfordringene i få ut valgmaterialet. Flere steder begynner vinteren å sette inn, og det er vanskelig å garantere sikkerheten for velgerne ved alle valglokalene. Dersom det blir svært lav valgdeltakelse i den andre runden – og mye tyder på at det blir det – vil det kunne bli stilt spørsmål til legitimiteten til vinneren. Et annet problem er det administrative personellet som man er helt avhengig av for å få gjennomført valget. Mange hundre av dem som var med i første valgomgang var involvert i alvorlig valgfusk, og vil ikke bli benyttet i neste omgang.

I de siste dagene ser vi at utfordreren, Abdullah Abdullah, gjennom forsiktig språkbruk har indikert at han kan tenke seg å forhandle om en samlingsregjering. Selv om han også har godtatt den andre valgomgangen den 7. november, vil det være mulig å forestille seg at han ved lav valgdeltakelse – eller nye beskyldninger/indikasjoner om valgfusk – vil kunne komme til å foreslå å forhandle om en deling av makten. Det kan heller ikke utelukkes at slike forhandlinger kan komme til å bli gjennomført før 7. november – slik at en annen valgomgang ikke blir nødvendig. Min oppfatning er at en slik løsning ville være å foretrekke av mange grunner. Ikke minst på grunn av sikkerhetssituasjonen ved gjennomføringen av valget, men også fordi det ville kunne gi en styringsdyktig regjering mye raskere. Og det vil igjen kunne bidra til å stabilisere den politiske situasjonen i landet raskere.

Økonomi.

Den økonomiske situasjonen i Afghanistan har i stort grad blitt påvirket av sikkerhetssituasjonen i landet etter første valgomgang den 20. august. På grunn av en forverret sikkerhetssituasjon mange steder, har for eksempel transport av varer og tjenester blitt forhindret i noen grad og prisene på mange produkter har gått opp. Mange afghanere er blitt mer avventende, og vil vente og se i hvilken vei landet kommer til å utvikle seg. Det meldes om at mange virksomheter står nesten stille, og at investorer vegrer seg for å investere penger i et land med så usikre fremtidsutsikter. Prisen på mange varer og tjenester er stigende nå like før vinteren setter inn, og det gjør situasjonen vanskelig for de fleste afghanere som er avhengige av inntektene fra et landbruk med bare én innhøstning de fleste steder. Finansministeriet har nylig annonsert at de vil forsøke å bidra til stabile priser på matvarer og brensel.

Som forventet er Afghanistan nå selvforsynt med hvete. Landbruksdepartementet har sagt at tilstrekkelig regn og bøndenes fokus på kornproduksjon har øket mengden og kvaliteten nok til å forsyne hele landet. Det er åpnet nye fabrikker for å foredle og prosessere frukt, og det har gitt nye arbeidsplasser og åpnet for nye virksomheter. Det anslås at dette alene har sikret inntektene til minst 50 000 bønder. Spesielt er produksjonen av granatepler blitt en suksess. Denne produksjonen foregår nå over hele landet, og er av mange anslått til å ha den beste kvaliteten i verden.

Korrupsjon.

Det blir hevdet at uavhengig av resultatet av valget, er Afghanistan sterk hemmet av gjennomgripende korrupsjon som i alvorlig grad hindrer en ønsket utvikling innenfor en rekke områder. Dr Wadir Safi, som er professor i internasjonal lov og politikk ved Universitetet i Kabul, hevder at korrupsjonen i Afghanistan har innvirkning på så godt som alle deler av samfunnet – fra embetsmenn, politikere og den alminnelige arbeider. Det er en allment akseptert forklaring at mange vanlige afghanere søker til Taliban på grunn av den omfattende korrupsjonen i regjeringsapparat og styresett.

Infrastruktur.

Et nasjonalt afghansk datasenter ble åpnet 14. oktober. Senteret er utstyrt med moderne fasiliteter og teknologi som skal lagre landets elektroniske data i sikker og pålitelig infrastruktur. Oppstarten av dette senteret er en viktig milepæl innenfor landets økonomiske og sosiale utvikling, og det reflekterer Afghanistans mål om transformasjon mot et konkurransedyktig, innovativt og kunnskapsbasert samfunn.

Verdensbanken har donert 2 Mill USD for å installere et nytt distribusjonssystem for elektrisk kraft. Videre støttes landet til å gjøre innkjøp at 150000 ”strøm-meter” fra et indisk selskap, blant annet med 4 Mill USD fra USA. Amerikanerne har i tillegg annonsert at de vil bruke mer enn 40 Mill USD over de neste to årene for å bygge ut og sikre strømforsyningen.

Iran og Sør-Korea har nylig annonsert at landene vil samarbeide om utvikling av infrastruktur i Afghanistan. Disse prosjektene vil først og fremst bli konsentrert om helsesktoren.

Situasjonen i Afghanistan er som vi skjønner sammensatt. Mange nøyer seg med å fremheve de negative sidene, men vi må ikke glemme at det skjer mye positivt også.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget pekt på noen av de utfordringene som påvirker en ønsket utvikling i Afghanistan. Min mening er at alt for mange har for liten kunnskap om det de snakker om når de deltar i den helt nødvendige debatten her hjemme. I tillegg er debatten i noen grad påvirket av at enkelte tilsynelatende debatterer ut fra ideologiske forestillinger; eller av markeringsbehov; mer enn fakta om hva som faktisk foregår. La meg legge til at jeg overhode ikke har noe ønske om å begrense debatten eller å avskjære noen fra å ta del i den. Men jeg skulle ønske at vi kunne diskutere ut fra et opplyst ståsted om hva som faktisk var situasjonen på bakken i Afghanistan og hvilke tiltak vi må sette i verk for å hjelpe landet i en riktigere retning. Å begynne en debatt om Afghanistan med og hver gang måtte redegjøre for det folkerettslige grunnlaget for den internasjonale innsatsen, synes i beste fall noe bortkastet og er med på å tåkelegge det behovet som afghanerne har for hjelp.

Sivil og militær innsats må koordineres og integreres bedre. Viktige prinsipper som skiller militær og sivil innsats i etablerte rettssamfunn, er i liten grad gyldig i Afghanistan. Dette skulle det være unødvendig å argumentere for, for Norge har allerede forpliktet seg gjennom NATO og FN til å søke en ”Comprehensive and Integrated Approach”. Når vi i for liten grad er pådrivere i den retningen med vår egen innsats, er det nærliggende å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Det er etter min mening ikke noen argumenter i Afghanistan for at det er nødvendig å skille den militære og den sivile innsatsen. Da må slike argumenter være å finne andre steder – dersom Norge fastholder målsettingen om å skape enda klarere skille mellom militær og sivil innsats.

Etter hvert som NATOs og det internasjonale samfunnets innsats og strategi utvikles videre, vil det være lov å håpe at samarbeidet og koordineringen av de ulike organisasjonene vil bli bedre. Det har vist seg vanskelig å koordinere innsatsen fra FN, NATO, internasjonale organisasjoner, NGO’er og andre hjelpeorganisasjoner. Selv om det alltid har hersket stor enighet om nødvendigheten av å koordinere innsatsen, har slik koordinering ennå ikke kommet dit man skulle ønske.

Norge og det internasjonale samfunnet er representert i Afghanistan for å bidra til at landet – så snart som mulig – skal kunne bli i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og sin egen utvikling, på sin egen måte, på egenhånd.

Allerede er de afghanske sikkerhetsstyrkene i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd i det norske innsatsområdet, og de norske og andre nasjoners soldater har en støttende rolle som mentorer og som partnere.

La meg helt avslutningsvis få sitere daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen enda en gang fra sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år:

Sitat: ”Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover.” Sitat slutt.

Jeg synes det er en bra oppsummering, og jeg håper at det vil være rettesnoren også for den samlede norske innsatsen i årene fremover.

 

Takk for oppmerksomheten – jeg svarer nå gjerne på spørsmål.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 15. oktober 2007

 

Oberstløytnant Arnt Ståle Lund
Forsvarets operative hovedkvarter
(
Tidligere stabssjef i både UNMIS og SHIRBRIG)

 

”Integrerte operasjoner i FN, sett på bakgrunn i erfaringer fra UNMIS og SHIRBRIG”

 

Generaler, Admiraler, mine damer og herrer!

Oberstløytnant Arnt Ståle Lund. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Integrerte operasjoner i FN fikk fart på seg for 3-4 år siden og endte opp med et konsept som heter ”Guidance on Integrated Missions” og et dokument som heter ”Integrated Mission Planning Process”.

Ikke alle nyvinninger har en positiv start. Selv om resultatet over tid bedrer seg, vil en ”trang fødsel” ofte sitte i gjen i folks persepsjon av nyvinningen i årevis. Jeg har valgt å belyse integrasjonen fra begge sider – både de problemer som oppsto innledningsvis og ved å beskrive positive trekk for å avmystifisere noen av mytene rundt FN og deres integrerte operasjoner. Jeg har også valgt å beskrive SHIRBRIGs rolle under oppstarten av UNMIS.

 

Behovet for og utviklingen av integrerte operasjoner har foregått over flere år. Det er spesielt innenfor koordinering av humanitær bistand og samordning av allerede tilstedeværende FN-organisasjoner, -programmer og -funds samt logistikk, behovet har vært størst, men etterretning og integrert trening har kommet etter. Misjonene gikk fra å være militært ledet med en Force Commander som leder av misjonen til sivilt ledet med en SRSG på toppen.

UNMIS er i så måte den første FN-misjonen som er fullt ut integrert, og den vil bli brukt som modell for å forklare hva integrasjonen innebærer i praksis.

 

UNMIS handler om mer enn en regulær FN deployering. Det handler også om Afrika og ikke minst afrikansk tidsbegrep.

Mens mennesker i vesten regner med at de er på vei inn i framtiden, regner afrikanerne med at de er på vei inn i fortiden. En østafrikansk religionsforsker har studert tidsbegrepet og fant ingen ord eller uttrykk som rommer tanken om fjern framtid. Verbalformer som refererer til framtid, dekket maksimalt et halvt til to år. Denne nære framtiden er mer en utvidet form for nåtid, og begivenheter som hører til i denne perioden er ofte initiert allerede, som en fødsel eller en innhøsting.

 

Tidsbegrepet er høyst reelt da alle tidsfrister, unntatt en, i fredsavtalen er forsinket. Den ene tidsfristen ble styrt av Force Commander og kunne derved overholdes. Alle de andre følger mer eller mindre afrikansk tidsbegrep. Årsaken til dette tidsgapet er delvis å finne i den vestlige verdens press på forhandlingspartene i å komme fram til en fredsavtale innen en gitt tidsfrist lenge før partene selv var modne for endringer.

 

UNMIS ble etablert med bakgrunn i FN-resolusjon 1590, har ca 8809 soldater, 607 militære observatører, 660 FN-politi, 904 internasjonale, 2523 lokale og 248 FN-frivillige på bakken, tilsammen 13814, og er en såkaldt ”Protected Observermission” som i kort går ut på at det er observatørene som utfører mesteparten av jobben beskrevet i resolusjonen, mens de øvrige styrkene skulle stå for beskyttelse, sanitet og logistikk. Mandatet er i seg selv et kapittel VI-mandat, men har en kapittel VII opsjon ved at FN kan beskytte ut over rent sevforsvar. Det vil si at FN også kan beskytte andre FN-enheter, materiell og sivile som er i umiddelbar fare, med følgende begrensninger; innenfor deployeringsområdene og innenfor egen kapasitet. I hovedsak betyr dette at FN ikke er forpliktet å forflytte seg til andre områder enn der de er deployert for å beskytte sivile, og at det kun er dersom de har styrke nok og er organisert slik at de kan gjøre det. Dette kapittel VII-tillegget i FN mandatet er et resultat av flere tidligere feilslåtte misjoner så som Rwanda, Somalia og tidligere Jugoslavia, og er kommet for å bli i framtidige misjoner.

 

 

SHIRBRIG, en forkortelse for: ”the Multinational Stand-by High Readiness Brigade for United Nations operations.” er en hurtig deployerbar mekanisme stilt til rådighet for FN. Kjernen i brigadestaben er eneste stående element, kalt planelementet, og består av 15 offisere fra 10 forskjellige land og er lokalisert i Danmark, litt nord for København. Norge har hatt tilstedeværelse av en til to offiserer siden starten i 1997. Selv har jeg tjestegjort både som G3 og stabssjef i tilsammen 5 år.

SHIRBRIG spilte en sentral rolle i oppstarten av UNMIS ved at planelementet laget utkast til operasjonskonsept på oppdrag fra DPKO og gjennomførte planprosesser med disse i NY hvor konseptene ble videreutviklet og modifisert. I februar 2004 sendte planelementet sin G3 til DPKO som det første militære medlem av FNs tekniske team som detaljplanlegger den administrative og forsyningsmessige støtte. I april deployerte dette teamet til Sudan og fortsatte planleggingen på bakken. På dette tidspunkt var det klart at brigadestaben i SHIRBRIG skulle danne kjernen i UNMIS militære hovedkvarter og vi plasserte inn hver enkelt offiser i stillinger i samarbeid med DPKO. Således ble jeg innplassert som stabssjef, en senior-stilling Norge ikke ville fått med sitt beskjedne styrkebidrag uten å være med i SHIRBRIG-samarbeidet. I juli 2004 deployerte SHIRBRIG 14 av 27 militære stillinger til UN Advance Mission in Sudan – en såkaldt ”Special Political Mission” som skulle legge grunnlaget for UNMIS.        Når FN resolusjon 1590 kom i påsken 2005 tok det en måned før jeg var på plass, og resten av SHIRBRIGs bidrag kom etter i løpet av en og en halv måneds tid. Dette besto i ca 50 stabsoffiserer og hovedkvarterskompaniet på 250 mann. Norges bidrag av dette var et sanitetselement i kompaniet og 8 stabsoffiserer.

 

 

Denne støtten til FN gikk ikke upåaktet hen.

 

 

Det er første gang i historien at SHIRBRIG blir nevnt i en FN resolusjon og indikerer at FN ser positivt på det arbeidet som er utført av SHIRBRIG, ikke bare under deployering, men også under forberedelser og støtte til DPKO under utarbeidelser av operasjonskonsept.

Jeg var selv med når SHIRBRIG Presidency fra Romania fikk audiens hos USG Guehenno (sjef DPKO) 2 måneder før resolusjon 1590 kom. Guehenno var vel informert om SHIRBRIG og dens meritter. I teksten står det følgende:

 

”Expressing appreciation for the important contributions of the Standby High Readiness Brigade (SHIRBRIG) towards the planning, preparation, and initial deployment of a peacekeeping operation, as well as the preparatory work by the United Nations Advance Mission in Sudan.”

 

 

Denne skrift er også å betrakte som min tjenesteuttalelse.

 

 

SHIRBRIGs bidrag til UNMIS var en sukksess på mange områder. Stabsoffiserene og den danske stabstroppen i hovedkvarterskompaniet kjente hverandre og hadde flere stabsøvelser bak seg med det til følge at oppstarten av misjonen gikk med mindre friksjon enn ventet. Vi fant tonen raskt og etablerte stabsrutiner som gjorde at vi nådde operasjonell status på kort tid. Etter et halvt år trakk SHIRBRIG seg ut av misjonen – på linje med etablert og godkjent operasjonskonsept. Jeg fikk forlengelse som COS UNMIS da min tid i SHIRBRIG var fullgått, og fikk merke konsekvensene av uttrekningen. Effektiviteten i hovedkvarteret sank målbart. Spesielt rammet var personellseksjonen – som alle stabsoffiserer og observatører var avhengig av. Det tok ca 3 mnd før vi hadde gjenopprettet effektiviteten.

Det er ingen tvil om at SHIRBRIG-konseptet har sin berettigelse når det gjelder hurtig etablering av nye misjoner, spesielt etablering av kjernen av et hovedkvarter.

 

 

Denne skissen beskriver organisering av UNMIS hovedkvarter og danner utgangspunktet for videre beskrivelse av integrasjon.

 

Jan Pronk var Senior Representative of Secretary General (SRSG), en meget bestemt herremann og god leder på mange måter. Men han hadde også sine egne meninger og var vanskelig å overbevise når han først hadde bestemt seg for en handlemåte. Gode argumenter og nok av tid ledet ofte til overbevisning. Da gikk han fullt og helt inn for ny handlemåte. Eksempler er kontroversen angående Assessment and Evaluation Commission ledet av den norske ambassadør Tom Vroldsen som Pronk ønsket å lede selv, overtagelsen av Joint Military Commission på Nubafjellene ledet av Brigader Jan Erik Wilhelmsen som påtalte svakheter ved FN-systemet og Pronks ønske om en egen sektor på Jebel Marrah i Darfur. I alle disse tilfelle lykkes det å få ham til å endre standpunkt.

En uheldig påstand relatert til effektiviteten av sudanesiske styrker førte desverre til at han ble utvist fra Sudan i november 2006.

Pronk organiserte lederteamet som vist på plansjen. De grønne medlemmene var der fra starten, og det skulle ta ham 9 mnd å endre oppfatning og bringe de hvite medarbeiderne inn i teamet. Jeg hadde fast plass fra starten av. Dette lederteamet møttes 5 dager i uka og virket meget godt da det ble gitt grundige referater fra politiske møter, problemområder ble diskutert og forslag til løsninger ble drøftet.

 

Principle Deputy SRSG, Taye Brook Serihoun, fungerte som SRSG helt fram til oktober i år da ny SRSG, Ashraf Jehangir Qazi fra Pakistan, ble utnevnt. Taye var en langt roligere person, men staben hans var et produkt av det sivile FN-systemet. Force Commander var i Juba, Deputy FC i Abuja og jeg senior i Khartoum. En konvoy med Southern Sudan Defence Forces var blitt angrepet av opprørere i nærheten av Abyie og resulterte i 17 drepte. Neste konvoy var underveis og ble nøye monitorert av FN, og beredskapstiltak for beskyttelse iverksatt. Taye ønsket oppdatering underveis, derfor troppet jeg og Chief Operations Officer inn på hans kontor. Døren sto åpen, han satt i telefonen, jeg banket på døren og han viftet oss inn. Mens han satt i telefonen kom en av hans rådgivere inn og hvisket at jeg kunne ikke bare gå inn på kontoret hans uten å booke tid på forværelset. Taye nevnte ikke et ord, mottok briefen og var fornøyd. Men hans personlige stab kunne ikke glemme dette og var rasende. Til slutt var jeg nødt til å sende en E-mail til Taye, med kopi til hans personlige stab, og beklage situasjonen. Slike situasjoner med manglende forståelse for sivil/militær integrering og at militære operasjoner krever militær framferd må en leve med i misjonsområdet. Moralen er; husk etikette!

 

 

 

Deputy SRSG har i denne misjonen fått ansvaret som humanitær koordinator. Med dette menes at han, på vegne av SRSG, har ansvar for å koordinere alle tilstedeværende FN-organisasjoner – det såkaldte ”Country Team”. Dette er ikke noen lett oppgave da de andre FN-organisasjonene så som UNHCR, UNDP, WHO, WFP for å nevne noen styres av og rapporterer til andre organer i FN enn DPKO.

I et notat vedrørende integrerte misjoner er DSRSG sågar gitt myndighet til å omprioritere virksomheten til den enkelte organisasjon for å nå målene i FN resolusjonen. I UNMIS klarte DSRSG å styre denne virksomheten i positiv retning ved å ha ukentlige møter med ”Country Team” og produsere en omforent arbeidsplan for Sudan. Denne ble i neste omgang brukt som grunnlag for å omsette uhjelpsmidler til handling og koordinere virksomheten.

Den militære organisasjonen hadde en perifer rolle i dette arbeidet. Møtene i ”Country Team” ble avholdt i UNMIS hovedkvarter, og Force Commander var fast medlem av teamet – en oppgave han etterhvert overførte til meg.

Denne delen av integreringen så fra mitt ståsted ut til å fungere meget bra.
UN Mine Action Office ble også styrt av DSRSG, og her møtte vi innledningsvis større problemer. Ved etableringen av Joint Mission Operation Centre (JMOC) manglet vi et oppdatert minesituasjonsbilde, bruk av minerydderessurser, prioriterte områder, klarerte områder og ikke minst minebevissthet. I Integrated Support Services (ISS) hadde vi to ingeniører med minebakgrunn som jeg prøvde å få omdisponert til operasjonssentret – uten å lykkes. Selv FC ønsket ikke å konfrontere DSRSG i denne saken. Etter ca 5 mnd, og etter lange samtaler med UN Mine Action Office klarte jeg å få en representant fra dem til å etablere seg permanent i operasjonssentret. Det øket minebevisstheten betraktelig og endelig klarte vi å oppdatere minebildet. Nå viste det seg at denne personen var tidligere britisk offiser med operasjonell innsikt og ga derfor meget gode briefer og situasjonsbilder. Operasjonsrommet ble etterhvert noe trangt og jeg var på leting etter utvidelsesmuligheter. I den ”humanitære” bygningen fant jeg to ledige rom, men ble nektet å plassere offiserer i uniform der. Det kunne skade forholdet til sivile aktører og andre FN-organisasjoner. Uniformer er ikke alltid velkomne – selv ikke innenfor eget hovedkvarter. Minedelen startet dårlig, men bedret seg og fungerte til slutt etter intensjonen.

 

Etteretning er et fremmedord i FN, men funksjonen er der under et annet navn; Joint Mission Analysis Cell (JMAC), eller UMAC som Pronk kaldte det. Organisasjonsmessig hører dette kontoret under Mission COS og rapporterer direkte til SRSG. JMAC skal samle inn informasjon, analysere denne og distribuere etteretninger (som det står i policyen) til DPKO og internt i misjonen. Intensjonen er at JMAC skal ha representanter fra de fleste hovedaktører i misjonen, så som UNPOL, MIL, UN DSS, UNDP, sivilt tilsatte, etc. Dette for å innhente og analysere informasjon fra flere ulike kilder, samtidig som hver organisasjon sørger for å dekke sine interesser. UN Directorate for Safety and Security (UNDSS) har alene ca 300 enkeltpersoner spredd rundt i Sudan, spesielt på de områder en finner FN-enheter, sivile eller militære. Disse utfører daglig en sikkerhetsvurdering og sender rapporter inn til UNMIS hovedkvarter.
Organisasjonen er ikke ulik en ren etteretningsorganisasjon. Nestkommanderende i UNDSS i Sudan ble nylig utvist da han sendte en melding til ”UNMIS-all” om at det var fare for terrorangrep mot FN-styrkene. Sudanesisk etteretning fanget opp denne melding og ble irritert da de ikke var konsultert om trusselen i deres eget land. Samvirke med sudanasiske myndigheter var noe vi måtte vurdere hele tiden, og vi måtte være oss bevisst språkbruken. Å ta seg til rette gikk rett og slett ikke. JMAC fungerer egentlig som en militær organisasjon med ord og uttrykk som er velkjente: ”Collection Plan”, ”Priority Information Requirement”, ”Critical Information Requirement” og ”Request for Information”. Problemet med denne organisasjonen var at kun militære og politi hadde opplæring i etteretning og analyse. De sivile måtte læres opp på stedet, noe som ikke var like enkelt da de ofte hadde en viss avstand til uniformert personell. Selv om det er klart uttrykt at JMAC skal betjene alle i misjonen, var det et overfokus på SRSGs behov, mens FC ofte kom i skyggen. Det kunne vi ikke leve med. Heldigvis hadde vi 5 etteretningsoffiserer i egen stab som vi etter lange forhandlinger klarte å integrere sømløst i JMAC. Disse sørget for å trekke ut den informasjonen FC trengte, samtidig som vi solgte inn FCs CIRs. Nok et eksempel på en vanskelig oppstart av et kontor som var nytt og som skulle finne sin rette måte å jobbe på. Hele tiden går det ut på å myke opp samarbeidslinjer på en måte som blir akseptert i organisasjonen.

 

Organisasjonen til Director of Administration (DOA), eller bedre kjent som Chief Admin Officer er den som er mest gjennomført når det gjelder sivil/militær integrasjon. Spesielt gjelder dette avdelingen som heter Integrated Support Services (ISS) – eller logistikk som vi benevner det her hjemme. Det startet med at de var totalt adskilt – som vi finner i de gamle misjonene, til å være samlokalisert og nå fullt ut integrert. Sivile og militære sitter side om side og utfører oppgaver innen logistikk, ingeniørtjenester, kommunikasjon, transport, lufttrafikk, etc. Offiserene er faglig underlagt sjef ISS, men de er kommandomessig underlagt FC.

Alt som har med permisjon, rotasjon og penger styres av den militære staben. ISS skal betjene alle i misjonen, sivile som militære. De er i stor grad detaljstyrt fra DPKO og har liten fleksibilitet. Kontorplasser, kjøretøyer, datamaskiner, samband, etc for sivile ble ofte prioritert først mens observatørene og stabsoffiserene kom til sist. De var også lite koordinert internt med det til følge at de som drev med kommunikasjon hadde en annen tidsplan og prioritetsliste enn ingeniørene og logistikk. Samhandelen mellom ISS og det militære hovedkvarteret var ikke det beste. Vi kjørte separate prosesser, møtevirksomhet og oppdateringer. Hver morgen kjørte vi en Mission Update briefing som var åpen for alle. I starten var det kun den militære staben tilstede, men etterhvert kom også noen av de sivile på banen. UNDSS, Political Affairs, Public Affairs, ISS, UMAC, UNPOL, UNMAO, for å nevne noen.

Alle ga etterhvert en kort oppdatering om situasjonen på sine egne fagfelt. Director of Administration hadde et lite kontor som heter Mission Support Coordination Centre bestående av 4 personer. Disse skulle gå rundt til de forskjellige enheter og bringe med seg spørsmål og svar. En helt uholdbar og ineffektiv situasjon. FC ønsket direkte kontakt med sjefsnivået, noe som aldri ble institusjonalisert. Til nød stilte Deputy Chief ISS opp på Mission Update. Hans stilling var militær med oberst grad og var den eneste utenom FC av de militære som sto på FNs lønningsliste. Det var nødvendig for å kunne ha fullmakt til å anvise bruk av penger. En annen årsak til at han var militær var at han nettopp skulle være bindeleddet til FC.

Nok et eksempel på at det tok tid å etablere den integrerte misjonen og at problemet i stor grad ligger hos personellet med lang tjeneste i et gammelt FN-system og hvor evne og vilje til omstilling i mange tilfeller var totalt fraværende.

 

Det at FC måtte støtte seg helt og fullt til ISS går rimelig bra i lavintensitetsoperasjoner, men dess mer situasjonen tilspisser seg blir gapet mellom behov og evne til å levere for stort. General Romeo Dallaire, tidligere FC i Rwanda og forfatter av boken; ”Shake hands with the Devil”, besøkte FC UNMIS. I samtalene inne på FCs kontor kom han inn på dette med forsyningstjenesten og hvordan det fungerte i UNMIS. FC så på meg og sa; ”you can answer that question Col Lund”. Jeg beskrev situasjonen som følger: FC har mistet en fot og fått en krykke til erstatning – nemlig ISS. Så mistet han ett øye – JMAC. Uansett hvor gullbelagt krykka er så taper han 100 metern i kappløp med andre, og uansett hvor fint glass det er i glassøyet så ser han dårligere med ett øye. General Dallaire trakk på smilebåndet og sa at han kjente igjen situasjonen og skjønte at den ikke hadde bedret seg vesentlig siden han selv opplevde katastrofen i Rwanda.

 

Når det er sagt, la ikke dette være en oppfatning av at det ikke har vært bedringer å spore i FN-systemet. Min beskrivelse kom etter noen måneder i felt og lenge før UNMIS som organisasjon hadde satt seg.

 

Noen tror at DOA fører kommando over militære støtteavdelinger så som sanites-, transport- og ingeniøravdelinger. Det er feil. FC er gitt operasjonell kontroll (OPCON) over alt militært personell, mens DOA, eller sjef ISS, er gitt takstisk kontoll (TACON). I praksis betyr dette at DOA, eller sjef ISS, prioriterer hvilke arbeidsoppgaver som skal gjøres i hvilken rekkefølge og sørger for den administrative forflytning og øvrig logistikk som trengs for utførelse av oppdraget. FC vurderer sikkerheten og bestemmer om det er nødvendig å sikre forflytning eller utførelse av oppdraget med styrker. For UNMIS var det kontroversiell tekst når det gjalt kommando og kontroll mellom det som sto i operasjonskonseptet og det som sto i ”Force Commanders Directive”. Det siste dokumentet hadde mest korrekt ordlyd som gjengitt ovenfor. For misjonen i Darfur er denne uklarheten ryddet vekk.

 

Kunne logistikken vært organisert annerledes? Både ja og nei! FNs nitidige kontroll med- og godkjenning av budsjettene sitter så langt inne at det er vanskelig å rokere ved. Veien fra budsjettforslag fra misjonen via DPKO, ”Advisory Committee and Budgetary Questions” (ACABQ), ”Fifth Committee” og generalforsamlingen er et langt lerret å bleke. Det er ingen tvil om at nyvinningen er en bedre måte å koordinere all FN-logistikk på, men tilfredsstiller ikke alltid det militære behoved for fleksibilitet. Jeg ser i hovedsak to måter å løse dette på, og det er enten å avsette et beløp som kan brukes til å myke opp fleksibiliteten, eller sette krav om at alle, eller utvalgte avdelinger har større grad av selvforsyning. Det siste er det som er mest nærliggende og som FN tyr til fordi det krever mindre politisk innsats enn å endre budsjett-rutiner i FN-systemet.

 

Ett eksempel på den stivbente budsjettkontrollen er vår egen CAO som godkjente bruk av et kredittkort for betaling av drivstoff til SRSGs fly som mellomlandet i Kairo. CAO skulle innhentet tillatelse fra en person høyere opp i systemet, men tidspress og tid på døgnet gjorde at han tok en sjefsavgjørelse. Han ble suspendert fra stillingen, reiste til NY og ble satt under granskning. Etter ca ett år ble saken avgjort og han ble renvasket. I år har den nye generalsekretæren, Ban Ki-moon, tatt saken opp på nytt – uten å begrunne dette.

 

Joint Mission Operation Centre (JMOC) var innledningsvis 100% militært. Ingen andre hadde ”interesser” i denne tjenesten. Vi prøvde mange tilnærminger for å få andre etater til å etablere permanent tilstedeværelse her. Etter mange samtaler og forhandlinger kom UNMAO, UNPOL og UNDSS på banen etterhvert. Jon Garangs tragiske bortgang i august 2005 endret noe på dette. Påstand om at ”noen” hadde skutt ned helikoptret førte til en Nord-Syd konflikt hvor ca 150 sivile ble drept i Khartoum, og et tilsvarende tall i Juba og portforbud ble innført i Khartoum. Plutselig fikk den sivile delen av hovedkvarteret et behov for samarbeide med den militære delen. Resultatet ble et policy-paper der det ble enighet om at ved hendelser av lignende intensitet skulle operasjonsrommet styrkes med POLAD, LEGAD, AIROPS, ISS og andre viktige funksjoner avhengig av hvilken type krise. Etterhvert begynte JMAOC å fungere som det skulle.

 

Integrated Mission Training ble ledet av en sivil FN-tilsatt. I tillegg til dette hadde vi 3 offiserer som drev med trening av alle innkommende observatører og stabsoffiserer. ”Induction Training”, som alle måtte gjennomgå, var en blanding av sivile pålegg som gender issues, sexual abuse, rule of law, human rights, orientering om misjonen, miner og militær informasjon så som hvor styrkene var deployert og deres mandat. Observatørene hadde en uke lenger kurs enn de sivile med et innhold som var mer eller mindre rent militært. Våre 3 offiserer administrerte sammensetningen av denne undervisningen. Den sivile organisasjonen ønsket å sette sammen hele IMT til ett felles team under sivil kommando. Dette tok jeg opp flere ganger med Senior Admin Officer som ønsket at offiserene skulle stå under kommando av sjef IMT som er sivil. Dette kunne vi ikke akseptere da FC ønsket å kunne gi direktiver om innhold i leksjonene til observatørene. Jeg mente det var tilstrekkelig at de var administrativt underlagt IMT og samarbeidet om alle kurs og tok direktiver fra både militært og sivilt hold. Saken var ikke løst da jeg reiste hjem.

 

Et annet eksempel på integrering er planleggingen av misjonen i Darfur. Innledningsvis startet planleggingen med ett team i Sudan og ett team i New York. Sudan teamet ble ledet av Senior Political Officer og rapportererte direkte til Pronk. Teamet besto av et 20-talls forskjellige interesser, inklusive alle sivile overordnede funksjoner som vist på organisasjonskissen. På militær side ledet operasjonssjefen arbeidet og samkjørte med ledelsesteamet med FC i førersetet. Inndeling i 3 sektorer som fulgte naturlige administrative grenser ble tidlig vedtatt da de 8 AMIS sektorene var tegnet på kryss og tvers og ikke fungerte som annet enn teiggrenser mellom bataljonene. En kamelbataljon ble vurdert og fremmet som forslag til DPKO under argumentet at det er best å bekjempe fienden med de midler han selv bruker, jamfør Janjaaweed. Kamelbataljoner er vankelig å oppdrive, og India hadde nedlagt sin siste kamelbataljon for flere år siden, derfor ble denne tatt ut av lista. Underveis kommuniserte vi på VTC en gang i uka, men dette var ikke nok. Det ble bestemt at Sudan-teamet skulle reise til NY og samkjøre planleggingen med deres team. Jeg ble sendt for å dekke den militære delen. Under ledelse av Department of Political Affairs ble vi samlet i ett rom i FN-bygningen for innledning til gruppearbeidet. Av 43 tilstedeværende var kun 3 stk militære – jeg og 2 fra Military Planning Service. Dette sier noe om Integrated Planning og samordning av alle funksjoner som blir nevnt i en FN-resolusjon. Resultatet var et utkast til generalsekretærens planleggingsdirektiv hvor alle behov og vinklinger var listet samt et utkast til FN-resolusjon. Basert på dette kom resolusjon 1706 – som aldri ble implementert, men ble etterfulgt av resolusjon 1769 som omhandler hybrid-misjonen ledet av en Joint Special Representative som skal rapportere både til FN og AU.

Sikkerhetsrådets splittelse når det gjelder operasjonen i Darfur kan også få følger for senere FN-operasjoner i Afrika. Hybridløsninger og samvirke med AU kan bli mer eller mindre permanente framtidige løsninger.

 

Selv om jeg har påpekt kritiske forhold ved integrerte misjoner er det ingen tvil om at dette er framtiden. Instrumentet er der, men er fyllt med mennesker som trenger tid til å omstille seg selv og måten de samhandler på. For militært personell er det færre hindringer da de kommer fra strukturerte militære organisasjoner og ofte er ute på sin første misjon. Verre er det med sivile som har lang fartstid i FN-systemet og har flere misjoner av den gamle typen bak seg. De trenger definitivt tid til omstilling.

 

Min erfaring fra det året jeg tilbrakte i Sudan er at en skal ta tiden til hjelp, ikke hisse seg opp, møte folk personlig og ikke bare via telefon og mail, så ordner det meste seg. Jeg har sett flere unge, entusiastiske, pågående offiserer møtt veggen i FN-systemet, og har tilbrakt mange timer i beroligende og oppklarende samtaler med disse. Å ta mål av seg å endre FN-systemet er som å danse med elefanter. I stedet for å lære dem vals blir du opptatt av å hindre at de tråkker på deg.
 

Takk for oppmerksomheten

 

 

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. mars 2007

ved

Oberstløytnant Jan Arnfinn Molberg
Sjef Forsvarets veteranadministrasjon

Foto:
Kontingen 36 i UNIFIL under avreise til Libanon. Foto: Torbjørn Kjosvold, Forsvaret

 

FORSVARETS VETERANADMINISTRASJON

Forsvarets Veteranadministrasjon (FVA) ble opprettet 1. februar iht Forsvarsjefens beslutningsnotat av 7. desember 2005, og skal være veiledende, samlende, støttende og den øverste koordinerende instans for alt veteranarbeid. FVA er organisert i PØS/FST. Vi er altså en ny organisasjon, men jeg kan forsikre forsamlingen om at vi er godt i gang. Det samme har jeg tidligere også sagt til Forsvarssjefen, samtidig som jeg har berømmet han for det initiativ han tok ved å beordre opprettelsen av organisasjonen, et initiativ som også støttes av våre ledende politikere. Forsvarets Veteranadministrasjon har derfor solid ryggdekning i det pågående arbeid og det er selvsagt en betryggende støtte.

Forsvarssjefen, general Sverre Diesen har hatt en anerkjennelse av veteraner i tankene i flere år, og det har altså resultert i etableringen av Forsvarets Veteranadministrasjon. Det er tema i aften, samtidig som jeg vil knytte noen kommentarer til de resultater vi har oppnådd og de utfordringer vi fortsatt står overfor.

FVAs OPPDRAG

Hva er FVAs oppdrag?

  • FVA skal være en troverdig og nøytral instans for alle veteraner.
  • FVA skal på vegne av Forsvaret være overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret.
  • FVA skal være kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølging samt gi veiledning og råd til veteraner. FVA skal på vegne av Forsvarsstaben være den koordinerende myndighet for bruk av Forsvarets samlede ressurser i tilegg til å kanalisere saker videre.
  • FVA skal ivareta, veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben.
  • FVA skal være Forsvarssjefens rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker.
  • FVA skal ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene.

HVA ER EN VETERAN?

Historisk sett er det antagelig lettere å snakke om veteransaker og veteranbegrepet i nasjoner som har lange tradisjoner på dette området som et resultat av deltakelse i mange store og små konflikter, ikke minst tilbake til 1. verdenskrig. Veteranbegrepet er i noen nasjoner ennå eldre, tenk på England, Frankrike og USA. For oss her i Norge rekker imidlertid det historiske bakteppet ikke lenger enn til 2. verdenskrig.

Jeg vet at vi her til lands har stor respekt for våre veteraner fra 2. verdenskrig. Ikke minst har litteraturen bidratt til at vi alle kjenner navn og personer som Gunnar Sønsteby og Max Manus fra Hjemmefronten og generalene Otto Ruge og Carl August Fleischer fra felttoget i 1940. Fra Utefronten huskes menn som Sjøforsvarets Leif ”Shetlands”-Larsen, og fra spesialavdelingene menn som Martin Linge. Fra Luftforsvaret kan nevnes Per Hysing-Dahl, som i sin tjeneste som flyger landsatte og hentet agenter fra det okkuperte Frankrike, eller menn som general Sverre Bratland som under invasjonen i Normandi og felttoget i Europa var en av de meget få norske offiserer som tjenestegjorde i den britiske hær. Veteranbegrepet ble altså knyttet til forsvar av nasjonen, ofte til begrepet, – aldri mer 9. april.

Slik er det ikke lenger. Norge har lenge deltatt i internasjonale operasjoner både under FNs lyseblå flagg og NATOs mørke blå, som for eksempel i Afghanistan. Vi har også sagt ja til å delta i EU nye innsatsstyrker. Det betyr at vi produserer veteraner hver eneste dag, og da blir begrepene med en gang nære og ofte mer personlige. Vi må ta inn over oss at internasjonale operasjoner og de ”nye veteraner” fra INT OPS i de første årene ofte kom i skyggen av det historiske bakteppet, – vår tradisjonelle oppfatning av veteran begrepet og det faktum at under den kalde krigen var det mer meritterende å tjenestegjøre i Brigaden i Nord-Norge enn for eksempel i UNIFIL.

I dag er det annerledes, så la meg gå rett på sak og se på veteranbegrepet slik vi definerer det:

En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands.

Nå er ikke det å være veteran noen diagnose, det er en honorær benevnelse, og det var dette som Forsvarssjefen satte på kartet ved opprettelsen av FVA. Vi kan selvfølgelig ikke sammenlikne oss med USA med et veteranbudsjett på 585 milliarder kroner årlig og et eget departement med en egen minister eller statsråd for veteransaker. Vi finner heller ikke noe steds i Forsvarets personell lovgivning begrepet ”veteran” brukt som betegnelse på Forsvarets personell med slik bakgrunn som vi legger i begrepet. Det ville, tror jeg, på mange måter vært lettere om man hadde også offisielt innført begrepet ”veteran”, fordi det er positivt vinklet. Da ville alle kunne akseptere å være veteran, helst ” stolt veteran”. Jeg er nokså sikker på at mange i denne sal er enig med meg når jeg våger den påstand at først med opprettelsen av Forsvarets Veteranadministrasjon blir samfunnets honnør til våre veteraner satt i system, kall det gjerne organisert.

KRIGSSEILERNE

Når vi snakker om veteraner, så er det, i hvert fall for meg, naturlig først og fremst å nevne krigsseilerne som bemannet våre skip i det som de selv kaller ” de fem lange år”, og alle de vansker de møtte da de skulle forme sin nye hverdag. Den gang hadde vårt samfunn ikke de samme erfaringer om krigsskader og ettervirkninger, og mange led urett i mange år fordi man ikke visste. For dem det angikk så ble det en kamp på liv og død, og det ble faktisk opp til krigsseilerne og krigsveteranene selv, enkeltvis eller via sine organisasjoner å føre kampen både mot myndighetene som ikke hadde noen brukbare retningslinjer å forholde seg til, og ellers alle dem som mente å vite bedre. Jeg skal ikke her rippe opp i den årelange kamp våre veteraner selv måtte føre for krigspensjon og adekvat behandling, bare minne om det.

KRIGSINVALIDEFORBUNDET

Det store samlingspunktet etter krigen ble Krigsinvalideforbundet. Det arbeid man der i alle år utførte og fortsatt utfører, la grunnen både for vår forståelse og respekt for alle dem som deltok i 1940-45,og også for de nye lover og regler vi etter hvert fikk og som i dag er innbakt i vårt lovverk. Det kom ikke av seg selv, det ble kjempet frem, men for mange som trengte hjelp ble dessverre ventetiden for lang. Resultatet kjenner vi og det er mitt håp at vi denne gang ikke skal behøve å gjøre de samme feilene om igjen, dvs for sent og for lite som stort sett ble våre veteraner fra 1940-45 til del.

DET ORGANISERTE VETERANARBEID

Veteranene fra 1940-45 organiserte seg tidlig, jeg kan nevne Krigsseilerforbundet, Lingeklubben, Skottlandsbrigadens Veteranforbund, RAFA for å nevne noen. Andre, så som Grenselosers og Kureerers Forening kom senere. Ikke alle var like heldige, og historien om våre krigsseilere og krigsinvalider og spesielt deres forhold til etterkrigssamfunnet, ikke minst myndighetenes ofte avvisende holdning er ikke spesielt hyggelig lesning for vår generasjon som faktisk står i gjeld til de kvinner og menn som deltok i motstandskampen 1940-45. Og så, selv om krigen er slutt, så fortsatte vi og fortsetter også i dag å produsere veteraner. La meg si et par ord om de første, som også faktisk ble den største gruppe etterkrigsveteraner.

TYSKLANDSBRIGADENE

Mer enn 50.000 unge norske menn og noen få kvinner reiste til Tyskland ” for fredens sak”, som det het om dem som gjorde tjeneste i årene 1947-53. Hele 40 av dem omkom i tjenesten. Tysklandsbrigadene bestod av vanlige førstegangs tjenestegjørende personell med 6 måneders tjeneste i Norge og ytterligere 6 måneders tjeneste i Tyskland.

FN- OG NATO VETERANER

Med opprettelsen av UNEF i Midt-Østen i 1956 fikk vi de første FN-Veteraner, hvis vi da ser bort fra de kvinner og menn som gjorde tjeneste ved Det norske Feltsykehuset i Korea i 1950-53, Korea-Veteranene. Internasjonale operasjoner, først i regi av FN og senere under NATO. Senest som del av EUs kampgrupper, har gitt oss enda flere veteraner, senest fra Balkan, Irak og Afghanistan.

VETERANFORBUND

Foreløpig har vi fire slike forbund:

1)     Koreaforeningen,

2)     FN- Veteranenes Landsforbund, FNVLF fra 1960, i dag med ca 5.500 medlemmer, befal og mannskaper i alle aldre, og

3)     Veteran forbundet SIOPS (Skadde i Internasjonale Operasjoner) fra 2006 med ca 200 aktive medlemmer, og

4)     Tysklandsbrigadens Veteranforbund sentralt samt regionale foreninger.

INTERNASJONAL INNSATS KOSTER

Norge som nasjon har hatt betydelige omkostninger, både økonomiske og ikke minst personellmessig i sitt engasjement for fredens sak. Foruten de 40 som mistet livet i tiden 1947-53 under tjenesten i Tyskland var det hele 21 kvinner og menn som mistet livet under tjeneste i Libanon og ytterligere 23 i andre internasjonale operasjoner. Totalt dreier det seg altså om et tap på 84 døde i tillegg til de mange som har sår på kropp og sjel etter tjenesten.

HOVEDMÅLET

La oss se på hovedmålet for vår virksomhet, det er delt i fire:

  • Sikre at den enkelte veteran får reell tilgang på riktig informasjon fra FVA om hva Forsvaret kan gjøre for den enkelte, med vekt på våre aktiviteter for eksempel veterantreff sentralt og lokalt.
  • Sikre at den enkelte veteran får informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter med krav til den enkelte om i størst mulig grad selv også bidra til sin egenutvikling.
  • Sikre lik og alminnelig tilgang for den enkelte veteran med tanke på aktiv deltakelse i så vel organisasjonsarbeid som i den demokratiske prosess knyttet opp til egne rettigheter.
  • Sikre gjennomføringen av anerkjennende tiltak for veteranene.

VISJON

Forsvarets Veteranadministrasjon har en visjon:

INNSATS FOR DEG

OVERORDNET MÅL OG PRIORITERING

Det er fire hovedprinsipper for FVAs virksomhet basert på personellets rettigheter før, under og etter tjenesten ute:

  • Sørge for at alle veteraner til enhver tid skal føle seg som del av det norske samfunnet med de rettigheter og plikter som naturlig faller på den enkelte i kraft av vedkommendes kompetanse og status som veteran.
  • Sørge for at kunnskap og erfaring fra veteranene og deres organisasjoner tas vare på slik at den bidrar til å heve den kompetanse som både landet, tjenesten ute, Forsvaret selv og veteranenes egne organisasjoner er avhengig av for at tjenesten både ute og hjemme skal oppleves positivt.
  • Sørge for å legge forholdene til rette for arbeidet opp mot veteranenes egne organisasjoner, slik at arbeid med veteraner og veteransaker overalt, både sentralt og lokalt oppfattes utelukkende som positivt, utfordrende og meningsfullt.
  • Sørge for at alle tiltak som iverksettes har en rekrutteringsfremmende form.

VETERANER HJELPER VETERANER

Det burde derfor være i veteranenes egne interesse at man søkte sammen, også organisatorisk, gjerne i ett samlende forbund for eksempel (Norsk Veteranforbund, i daglig tale for eksempel ”Veteranforbundet”). Dette har vært gjort før, da 23 forskjellige krigsveteranforeninger etter 2. verdenskrig slo seg sammen under betegnelsen Samarbeidsrådet for krigsveteranforeninger, til daglig kalt ”Samarbeidsrådet».

Det er som kjent ingen som kan tale veteranens sak bedre enn veteranene selv. Et samlende nytt forbund kunne kanskje gi bedre muligheter for nettopp det, og samtidig gi plass til samtlige deltakere fra norske militære internasjonale operasjoner og kanskje også sivile organisasjoner. Innen en slik ramme burde det være gode muligheter for kurs og utdanning og annen kameratstøtte for eksempel på nordisk basis og eventuell også organisasjonsutvikling av de enkelte veteranforbund i samarbeid med FVA.

GAMLE SAKER TAR TID

Etter vel et års drift synes det å vise seg noen hovedtrekk som jeg     vil forsøke å belyse nærmere, men la meg presisere at FVA stort sett hele dette året har arbeidet med såkalte ” gamle saker”, spesielt fra UNIFIL dvs Libanon samt fra Balkan. Det er ”gammel elendighet” eller ” gamle synder” som vi nå forsøker å rydde opp i. Jeg vil si at vi stort sett har lykkes, men det har også vist seg at noen saker tar lenger tid enn vi først hadde tenkt.

Det går stort sett på tilgjengeligheten av nødvendig dokumentasjon, noe som kan ta tid siden mange avdelinger er nedlagt.

Vi har i FVA hatt ca 280 saker basert på ca 4200 henvendelser, hvorav noen saker er løst og andre er i prosess. Ikke uventet viser det seg at den frustrasjon som enkelte veteraner tidligere ga uttrykk for, forsvinner etter hvert som de ser at det er noen som tar fatt i de enkelte saker, og at de får hjelp. Dette er imidlertid en evig pågående prosess, rett og slett fordi vi med vårt internasjonale engasjement produserer veteraner hver eneste dag. For ikke å bli misforstått, så er jeg uten videre enig i at det personell vi sender ut i internasjonale oppdrag i dag antagelig er de best motiverte, best trenede og best utstyrte og ledede soldater og avdelinger vi har hatt siden 2. verdenskrig. Det ville imidlertid være feil å hevde at nettopp derfor er sjansene eller muligheten for psykiske senvirkninger nærmest ikke eksisterende.

Slik er det ikke. All erfaring og all forskning viser at jo flere skarpe oppdrag vi deltar i, jo mer øker sjansen for at personellet før eller senere blir innhentet av psykiske senskader, ofte flere år etter avsluttet tjeneste. Vi har alle en terskel, det er individuelt, men ingen vet hvor høy den er. La det være sagt med det samme.

De aller, aller fleste av dem som deltar eller har deltatt i internasjonale operasjoner klarer seg meget bra både under tjenesten ute og hjemme etter avsluttet tjeneste. Men, det er noen som sliter med minnet om sterke opplevelser, og det er disse vi hører om i ettertid, i pressen, radio og TV og det er disse vi må være spesielt oppmerksomme på. Igjen i klartekst, det er disse som spesielt trenger vår oppmerksomhet. Graden av skade varierer fra 3-5 % ref UNIFIL-undersøkelsen. Vi har ikke noen større undersøkelse som antyder graden av psykiske senskader fra de senere operasjoner, for eksempel Afghanistan.

Man må imidlertid være forsiktig slik at man ikke ”sykeliggjør” alle veteraner. Nettopp UNIFIL undersøkelsen fra 1992 konkluderte med et hele 80 % av de som svarte mente at de hadde overveiende positive erfaringer fra tjenesten, militært, sosialt og psykisk.

UNIFIL studien dokumenterte at 5 % av personellet hadde høy grad av selvrapporterte posttraumatiske reaksjoner etter en periode på gjennomsnitt 7 år etter avsluttet tjeneste. På dette grunnlaget maner jeg til en smule edrulighet når man fokuserer på alle dem som har problemer etter endt tjeneste. Det er ingen grunn til å gjøre problemene større enn de er, de er selv med en skadeprosent på 3-5 % sannelig store nok. Vi skal huske på at personellet også har familier, og for hver eneste veteran med problemer, så er det ikke bare snakk om enkelt tilfeller, men ofte også om familier som trenger hjelp.

ANSVAR OG ANERKJENNELSE

Ansvar og anerkjennelse står helt sentralt i vårt daglige arbeid. Budskapet er at Forsvaret tar ansvar for sine veteraner. Det gjør vi ved å vise anerkjennelse og respekt. Dette er spesielt viktig overfor personell som kanskje lenge og altfor lenge har vært henvist til seg selv, ofte også uten å ha fått den nødvendige anerkjennelse som ligger i å kunne motta en medalje med tilhørende diplom og håndtrykk som takk for vel utført tjeneste.

Anerkjennelse kan være så mangt, et klapp på skulderen og et anerkjennende ord er ofte nok i felt, men mange forventer noe mer. Anerkjennende tiltak har vært betydelig undervurdert, vi har rett og slett ikke vært gode nok til det, og det må gjerne være synlig for eksempel i form av en medalje eller en spesiell form for oppmerksomhet. Derfor prioriterer nå FVA anerkjennende tiltak som veterantreff landet rundt, markeringer av jubileer og deltakelse ved veteransamlinger ute i lokalmiljøene.

MÅLGRUPPE OG FORMÅL

Hvor mange er det som er FVAs målgruppe?

Målgruppen som FVA skal arbeide innenfor er som jeg sa innledningsvis militært personell som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands. Og, FVA skal primært ha ansvar for den delen av veterankorpset som utgjøres av personell som ikke har et fast tilsettingsforhold og/eller til daglig tjenestegjør i Forsvaret. Vi snakker da om ca 110.000 norske kvinner og menn i alle aldre.

VETERANER I ALLE ALDRE

En veteran er ikke nødvendigvis en gammel mann eller for den saks skyld, en gammel kvinne. Veteranbegrepet knytter seg til den tjenesten man har hatt, dvs en skarp tjeneste i en tidsbegrenset periode nasjonalt eller internasjonalt. Det dreier seg om tiden fra 1940, -et tidsspenn på 67 år, og derfor er det en glede å se veteraner i alle aldre komme sammen når FVA arrangerer veterantreff på 15 steder i landet. Disse veterantreffene gjennomføres normalt en gang pr mnd. Dette gjennomføres i samarbeid med FNVLF.

ARBEIDSGRUPPER ER NEDSATT

I Stortingsproposisjon nr 1 (2006-07) for budsjettåret 2007 står det på side 49; bl.a. om oppfølging av personell som har deltatt i internasjonale operasjoner; ”Det etableres en arbeidsgruppe for å se på arbeidsgivers ansvar og veteraners rettigheter. Berørte instanser og organisasjoner, vil trekkes inn i arbeidet”. Dette førte til at man høsten 2006 etablerte en intern arbeidsgruppe i Forsvarsdepartementet for å vurdere veteranenes stilling. FVA deltar i gruppen sammen med bl.a. FN-Veteranenes Landsforbund (FNVLF.)

Det er også etablert en interdepartemental gruppe bestående av bl. a Forsvarsdepartementet, Helse – og Sosialdepartementet, Justisdepartementet m/ flere. Gruppen støtter seg i arbeidet på flere referansegrupper hvor bl.a. FVA deltar.

FREMTIDIGE LOVENDRINGER?

Det har vært diskutert om ikke Norge trenger en veteranlov på lik linje med hva man finner hos andre nasjoner. Det er også dem som mener at det ikke er nødvendig, men at vi ville være godt hjulpet om vi klarte å samle alle eksisterende lover og forordninger. Jeg føler at det ikke vil være riktig av meg her og nå å gå nærmere inn på denne problemstillingen, da disse sakene for øyeblikket er under utredning.

SKADE – OG ERSTATNINGSSAKER

Når det gjelder skade – og erstatningssaker, så har man altså kommet så langt at man har nedsatt to grupper som skal se nærmere på veteraners rettigheter, som tidligere nevnt i samarbeid med veteranorganisasjonene selv. Her er det mye vi fortsatt ikke vet nok om, for eksempel:

  1. Omfanget av antatte skader etter utenlandsoperasjoner
  2. Antatte erstatningssaker, også skjulte (mørketallssaker)
  3. Hva slags saker er det snakk om, tunge saker?
  4. Vurdere utredningskompetanse
  5. Hva antas slike saker å omfatte i såkalt skadeverdi?

SENSKADER

Ikke minst i saker som omhandler senskader hvor kravene til dokumentasjon og bevis i dag er såkalt absolutte, bør man kanskje arbeide for en oppmykning av reglene. Dette fordi perioden mellom skadetidspunktet og tidspunktet kravet reises ofte ligger langt fra hverandre i tid, og dokumentasjon ofte ikke er like tilgjengelig ut fra organisasjonsmessige endringer. Størstedelen av de saker som FVA behandler, er saker som fortsatt ikke er avgjort. Et rimelig krav synes å være at man snarest fikk en ytterligere høyning av dagens erstatningssum etter Forskrift av 1. januar 2005 om menskader.

Dette er som kjent en tilleggserstatning for dem som allerede har fått sine saker behandlet i det offentlige helsesystem og som får sine uførepensjoner. Den gjennomsnittlige uførepensjon er ikke stor pga manglende opptjening, og mange er derfor henvist til å reise erstatningskrav mot staten. Denne problemstillingen må de oppnevnte arbeidsgruppene se nærmere på.

VETERANSENTER

Vi er også opptatt av å kunne etablere et nasjonalt hjem for våre veteraner ” Et sted å være”, et sted som også skal være et ressurs ,- og rekreasjonssted .Et utvalg under ledelse av tidligere forsvarssjef, general Arne Solli er nedsatt for å se på innholdet til et slikt veteransenter hvor man ser for seg at stedet både er eid og drevet av Forsvaret innenfor Forsvarets Militære Organisasjon (FMO). Utvalgets innstilling skal foreligge i mai -07.

KAN FVA BLI BEDRE?

Ja, det kan vi og det dreier seg først og fremst om å være synlige, mer synlig enn i dag ved hele tiden å videreutvikle og vinne erfaringer med det konsept vi har. Det er alt sammen noe som har vår største oppmerksomhet, og når jeg sier det så sterkt, så taler jeg ikke bare på egne vegne, men også på vegne av alle mine medarbeidere som hver og en også har vært behjelpelig med de mange innspill jeg har fått til dette foredraget.

KAN OGSÅ ANDRE BLI BEDRE?

Det arbeid som jeg og mine medarbeidere er opptatt av dreier seg i aller høyeste grad om et samarbeid, et samspill som også innbefatter hvordan vi skal få mest mulig ut av de økonomiske midler som myndighetene til enhver tid stiller til disposisjon for våre veteraner. Jeg tror at vi kunne få mer ut av de tildelte midler hvis veteranorganisasjonene kunne finne sammen i f eks en nasjonal veteranorganisasjon. Det ville på mange måter lette arbeidet hvis vi i Forsvarets Veteranorganisasjon kun hadde en organisasjon å forholde oss til.

Jeg vil benytte anledningen til å oppfordre til samhold og samarbeid mellom de ulike veteranorganisasjoner, slik at vi sammen kan få det optimale ut av det arbeid vi alle er opptatt av, til beste for våre veteraner.

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. februar 2007

ved

Avdelingssjef Jan Ivar Botnan
Forsvarets forskningsinstitutt

IKKE-DØDELIGE VÅPEN
(Kort resymé)

Ved internasjonale operasjoner under FN eller NATO møter Forsvaret utfordringer som ligner svært på politioppgaver. Utfordrerne er ikke bare mer eller mindre velorganiserte militære avdelinger, men også uforutsigbare grupper av sivile. Forsvaret har vært involvert i hendelser der de har savnet muligheten for kunne gradere sin maktanvendelse, og har derfor besluttet å anskaffe såkalte ikke-dødelige våpen.

Internasjonalt foregår det en omfattende utvikling av teknologi som gjør det mulig å temporært sette personer eller utstyr ut av spill, uten at permanente skader påføres. Foredraget beskriver situasjoner der ikke-dødelige teknologier vil være nyttige, hvordan internasjonale konvensjoner regulerer bruken av ulike våpen i militære operasjoner og politioppdrag, og resultatene fra uttesting av aktuelle våpen.

Se PDF-presentasjon her:

2007-02-26 Botnan presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.

Foto: Google/Adressa.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
25. november 2002


ved

Åsne Seierstad

Journalist

Deres majestet, ærede forsamling.

 

Det er noe som alltid ledsager en krig – og det er løgnen. Løgnen om tap, løgnen om seire, løgnen om krigens ofre.

 

Når et regime snakker løgn i blandet halvsannheter, kalles det propaganda. Krigspropaganda. Den eneste måten å skjære gjennom løgnen og propagandaen – er selv å oppsøke krigen.

 

Da jeg var 23 år, ble jeg Moskva-korrespondent for Arbeiderbladet, nå Dagsavisen. Et år senere, nyttårsaften 1994 bryter krigen i Tsjetsjenia løs. Planen var å ta Groznyj, og overmanne de tsjetsjenske opprørstyrkene på 48 timer. 8 år senere varer krigen fortsatt.

 

Jeg dekket krigutbruddet fra Moskva. Hver uke oppsøkte jeg det russiske forsvardepartementer for å få siste nytt, jeg leste telegrammer, og sydde sammen saker jeg sendte til Oslo. Basert på russernes uttalelser om stadig nye seire på slagmarken. Dersom man i dag hadde regnet sammen alle tsjetsjenerne som russerne har hevdet å ha nedkjempet i løpet av disse årene, ville det knapt vært noen igjen. De ble fortalt å ha enorme tap, etter som krigen fortsatte, og russerne satte stadig nye frister, først timer, så uker, så måneder. Men altså år.

 

Sannheten var en annen: 17-årige russiske rekrutter ble sendt ned for å kjempe mot våpenvante opprørere. De ble gjerne sendt ned uten kart, uten forsvarlig utstyr. Mange hadde aldri noen gang holdt i et våpen. På grunn av dårlig organisering og korrupsjon hadde mange militærleire ingen våpen til trening. De falt i hopetall, allerede de første døgnene døde hundrevis, der de rullet inn med tanks til Groznyj, mens tsjetsjenerne sto i bakhold i husene i byen.

 

I russiske medier ble tsjetsjenerne fra første dag kalt banditter og terrorister. Et folk som ønsket uavhengighet på lik linje med estlendere, latviere og litauere. Etter hvert ble det umulig å rapportere om utbryterrepublikken fra Moskva. Jeg bestemte meg for å reise ned selv. Og hvordan reiser man ned i en krig? Flyene er innstilt, grensene er stengt, veiene ufremkommelige. Men de frakter jo soldater ned, tenkte jeg, så jeg møtte opp på det russiske forsvardepartementet, og spurte om jeg kunne bli med en transport ned. –Møt opp på den militære flyplassen, i morgen tidlig kl. 5, var beskjeden. (På mange måter er Russland svært byråkratisk, på andre måter ikke). Jeg møtte opp og reiste ned sammen med en gjeng livredde russiske bondegutter. Etter hvert fikk jeg plass i med offiserene foran forhenget, og fløy inn i krigen med et glass vodka i den ene hånden og en sur agurk i den andre.

Vi landet på det som var igjen av flystripen i Groznyj, det siste tsjetsjenerne holdt før de måtte gi tapt og flyktet opp i fjellene. Og her forlot russerne meg. Etter å ha forært meg en skuddsikker vest i bjørnestørrelse, en hjelm og ”Ostorozjne” Vær forsiktig.

 

Og jeg dro for første gang inn i for å finne det krigen alltid fortrenger først – nemlig sannheten. Jeg fant døende barn på feltsykehus, jeg fant mineskadde gjetere, jeg fant familier uten menn – de var alle i fjellene. Jeg fant utbombede hus, jeg fant barn med våpen, tomme skoler – og opprørere, som kjempet innbitt for en ting – frihet. Tsjetjenerne har opp gjennom århundrene blitt kjent som Russlands mest innbitte og brutale krigere. De har levd opp til sitt rykte – og til tross for de russernes overlegne våpen, har tsjetsjenerne noe de 17-årige russiske soldatene mangler – et mål med krigen, det vet hva de kjemper for.

 

Jeg var flere turer i utbryterrepublikken i Kaukasus, og oppholdt meg der i flere måneder til sammen. For å skjære gjennom løgnen, og i alle fall finne en flik av sannhet. En sannhet som nå ofres – i og med at verden nå har lukket øynene for overgrepene som skjer i Tsjetsjenia – på krigen mot terrorismens alter.

 

Noen år senere, ble sendt til en ny krig – krigen i Kosovo. Da jeg kom ned noen dager før NATOs bombekrig startet, var det ikke lenger mulig å komme inn i Kosovo, og vi ble stående på grensen for å ta i mot flyktningene fra Milosevics utrenskninger. Flyktningene ble våre sannhetsvitner. De kom i tøfler, i sandaler, i utgåtte sko, med det de hadde rasket med seg i en plastpose. Det ble en vanskelig krig å dekke. En kilde var NATOs daglige pressebriefinger – en annen var serbernes informasjonstjeneste – en tredje var øyenvitnene – flyktningene selv. Her var det vanskelig å finne ut hva som egentlig skjedde. Flyktningene hadde grusomme historier å fortelle om serbernes framferd. Man skal lytte til en flyktning – men man skal også vite at fjærene blir til hauker.

 

En historie de fortalte var at flere tusen mennesker var blitt drept på en sportsstadium. Vi fikk assosiasjoner til Santiago i 1973. Men en pekefingerregel er ikke å rapportere hjem om annet en de en flyktning har sett selv. Og med denne historien – som med mange andre – var det at det var ingen som selv hadde sett dette – de hadde hørt om det. Og dermed rapporterte jeg aldri om dette, og historien stemte heller ikke. En annen historie var at det var samlet et en stor haug med kroppsdeler – armer, bein, ører, neser – på torget i Pristina. Jeg spurte flyktningene om de hadde sette det. –Ja svarte, de. –Ja, hvor på plassen lå dette, oppe ved rådhuset, ned i hjørnet, hvor stor var haugen. Når det kom til stykket var det ingen som selv hadde sett haugen – de hadde bare hørt om den. Igjen en historie som viste seg i etterkant å ikke stemme. Lidelsen har også sine løgner.

 

Jeg ble værende på Balkan, denne gangen for å skrive bødlenes historie. Serbernes, som gjennom nittitallets krig hadde blitt Europas utstøtte. Med Milosevic som leder, og serbernes brutale framferd, hadde hele folket blitt en pariakaste, og jeg ville gjennom en bok, prøve å finne ut hva som skjer med mennesker som har levd ti år med krig og med sitt eget folk som aggressoren. Jeg skrev en bok basert på serbernes historie – i et forsøk på å menneskeliggjøre fienden – i et forsøk på å bedre forstå dem. I boken ”Med ryggen mot verden. Portretter fra Serbia” kan man lese om krigsforbryteren, Milosevic- tilhengeren, svartebørshandleren, men også om poeten, rockestjernen og bonden.

 

Jeg var fremdeles på Balkan september i fjor. Jeg hadde akkurat dekket fredsforhandlingene i Makedonia, og den albanske geriljaen i landet hadde begynt å levere inn våpnene sine under NATOs overvåkning. Det så ut til å roe seg ned på Balkan.

Jeg tar en liten ferie til Italia, og i det jeg kommer fram til Venezia, tar jeg, i tretiden denne dagen en telefon til en venn av meg i New York Times, som i skjokk svarer – just a minute ago, a plane just crashed into World Trade center.

Dagen etter setter jeg meg på flyet hjem, og som de fleste satt jeg foran skjermen de neste dagene. Men det tok ikke mange dagene før reporteren i meg våknet. Det var tydelig at president Bush ikke ville la tårnene ha falt uhevnet. Men det var usikkert hvor hevnen hans ville rettes, så jeg søkte visum til de fleste slemme regimer i verden, Iran, Irak, Yemen, Sudan, Pakistan, Tadsjikistan, Afghanistan. Etter to uker fløy jeg med Tajik Air til Dushanbe. Flere journalister hadde tenkt det samme og ved ankomst Dushanbe leide vi en taxi – en Volga – som ikke hadde gjort annet enn å cruise rundt i Dushanbes gater. Vi punkterte tre ganger på landeveien frem til den afghanske grensen. I ly av nattemørket ble vi smuglet over grensen. De siste hundre meterne kjørte vi uten lykter i stummende mørke, for herfra kunne Taliban nå oss.
Ved grensen, som er en elv, fikk streng beskjed om å holde oss rolige, og enda strengere beskjed om ikke å tenne lommelykter, ikke en gang en sigarett. Gloen kunne få Taliban til å se oss – og angripe. Vi ble fraktet på en flåte og ble møtt på andre siden av det som skulle forfølge meg det neste året, støvet. Afghanistan er at land av ørken, stepper og fjell. I følge afghanernes skapelsesmyte sies det at da Allah hadde skapt hele verden, satt han igjen med noen store steiner, noe sand og grus. Det kastet han ned på jorden til sist – landet ble Afghanistan.

Vi fikk plass på et lasteplan, og ble kjørt innover ørkenen til Nord-alliansens hovedkvarter – i Kwadja Bahoudin – en by med leirhus, der barnas ansikts hud er angrepet av sandfluer, og jeg for første gang så de spøkelsesaktige figurene – som skulle vise seg å være kvinner.

 

Hvorfor dro vi akkurat hit til Nord-alliansen på grensen til Tadsjikistan. Å komme seg inn i Taliban-kontrollert område var utelukket. De fleste av de som prøvde seg ble fanget. Det advarte Taliban om på forhånd. Vestlige reportert hadde ingen adgang til landet, og ville umiddelbart bli fengslet som spioner. Å bære en satellittelefon, den eneste måten å få sendt reportasjene hjem på, advarte Taliban om at ville medføre dødsstraff. Og så eventyrlysten var jeg ikke at jeg prøvde det. Mange journalister dro til Pakistan, for å vente på Talibans fall der. Men vi tenkte at den beste måten er å følge Nord-alliansen sørover, og kampene vil trolig starte i nord. I de sør-østlige områdene på grensen til Pakistan, fantes Talibans argest tilhengere – så den som valgte å vente her måtte vente lenge.
Vi kom oss endelig fram til Nord-alliansens hovedkvarter. Ble møysommelig kontrollert for våpen og papirer. De var ekstremt forsiktige etter at lederen deres Akhmad Shah Massoud hadde blitt drept, to dager før terrorangprepene i USA; av tunisiske selvmordsjournalister med belgiske pass.
Den første dagen oppsøkte vi flyktningene og krigens ofre. Og fant det som alltid er det verste når man dekker en krig – det er å se lemlestede barn. Sykehuset i byen var overfylt, og det var satt opp telt med overfylte feltsenger ute i ørkenen. Der møtte jeg barn som lå med åpne sår i magen, i halsen, i låret etter å ha blitt truffet av splinter etter et angrep fra Taliban. Her møtte jeg to barneøyne jeg aldri glemmer, selv om jeg har glemt guttens navn. Han var ti år, og la der med to stumper igjen, der han for få dager siden hadde hatt bein. Moren satt med tomme øyne ved siden. Det å stå der som voksen å vite at denne gutten nesten ikke har et liv lenger. Når kommer det rullestol, eller proteser og krykker ut til ham. En gutt som for få dager siden løp rundt. Å stå der som voksen å vite at han aldri kan løpe igjen – det er grusomt.
Dagen etter tenkte vi at vi skulle oppsøke fronten. Og fikk beskjed – den veien. Vi kjørte noen timer, og kom til en elv. For høy for bilen. Men vi måtte videre, for ellers hadde vi ingen sak. En liten gutt dukket opp til hest og sa han kunne hjelpe oss over.

Han gjorde et lite knips i luften og plutselig sto det fem gutter med hester der, de gikk med vann til halsen, mens vi kom tørrskodde over, med kameraene over hodet. Og red videre. Ved en høyde møter vi soldatene som peker opp – der, på toppen går fronten. Vi trasker opp og ikke før vi er oppe regner kulene. Taliban skyter med skarpt på en kilometers hold. Vi stuper ned i en skyttergrav, mens kulene går inn i sandsekkene over hodene på oss, og sanden renne fredelig ned på oss.

Vi hører på Talibanradioen. –Skyt, det er russere. De har sett oss blonde hoder på avstand, og fordi russerne er deres forrige fiende, tenkte de at nord-alliansen nå hadde fått hjelp av russerne.
Det ville snart begynne å mørkne, og vi fryktet at de ville bringe opp kraftigere våpen, som kunne rettes rett mot skyttergraven vår, så vi måtte opp. Som kvinne skulle jeg få velge – om jeg ville løpe først, sist eller i midten. Skuddene kom fremdeles sporadisk fra Talibans høyde. Jeg valgte i midten – og i blant finnes det gentlemen også blant korrespondenter. En franskmann fra Le Monde tilbød seg å løpe på den siden av meg som skuddene kom fra. Vi løp og skuddene traff oss ikke, og vel nede hos hestene tenkte jeg – aldri mer så nær. Dagbladet, som jeg da arbeidet for, og som også hadde sin fotograf, Aleksander Nordahl der nede, ville kalle oss rett hjem og vi så mye som nærmet oss fronten igjen. Men de ville likevel ha saken vår. Den kvelden, 7. oktober fikk vi også en ny sak å skrive om. Bombeaksjonen over Talibanholdte områder var startet.

 

Jeg skal ikke går så mye inn på detaljene i ukene som kommer, ikke annet enn at jeg gjorde det jeg syns er viktigs i en krig – å fortelle om hvordan menneskene har det. De lemlestede barna, nomaden som på grunn krig og miner har mistet beitemarkene sine, barnesoldaten, smuglerne, ødeleggelsene. Krigens gang – de store linjene får nyhetsbyråene ta seg av. Min oppgave er å gjøre et innsnitt der jeg er – og rapportere om det jeg ser og hører.

 

Jeg gjør et hopp i tid og i geografi. Fra steppene i nord, forserte vi Hindu Kush – en flere tusen høy fjellkjede, der flere etapper måtte tas til fots. Vi er på Shomali sletten, et femtitalls kilometer nord for Kabul – der Taliban – til tross for massive bombeangrep fremdeles har makten. Nord-alliansen presser, amerikanernes B-52 presser. Mazar I Sharif har falt. Hva skjer med Kabul. Vi har bestemt oss for å bli til Kabul faller, om vi så må overvintre. Men hvor bør vi befinne oss for å være først i Kabul? Å dra før Nord-alliansen er utelukket, og vi satser på den fremste av deres tropper, som befinner seg på Bagram flyplass. Det er kanskje noen som har vært på Bagram – som i dag er de allierte styrkenes hovedbase og som syder av liv, butikker som selger coca cola til soldatene, finnene har satt opp en badstu og nordmennene har egen brødbakingsmaskin.

 

Den gangen var den en spøkelsesflyplass. Og et farlig sted. Nord-alliansen holdt flyplassen, Taliban holdt fjellene rundt. Ingen fly lettet eller landet. Kontrolltårnet var gjennomhullet og uten vinduer. Flystripa var full av kratere. Her blir vi kjent med Khawani. Kommandanten. Han var 28 år og så ut som en sjørøver. Han hadde vært soldat hele livet og viste stolt fram sin kropps sju kulehull. Han satt og drakk grønn te og røyket hasj mens han ventet på krigen skulle starte for alvor. En dag vi kommer er han mer konsentrert enn han pleier. –Taliban har fått frist til kl. 12. Dersom de ikke overgir seg går vi til angrep. Vi lurer på om dette igjen er utslag av Khawanis ønsketenkning. Men en soldat peker på beina hans, og sier: Se, nå er det alvor. Og vi ser: Khawani hadde hittil møtt oss i plastsandaler – for første gang har han på seg godt snørte soldatstøvler.

 

Vi rådslår på flyplassen. Og blir med til fortroppen, som befinner seg 300 meter fra de nærmeste Taliban-soldatene. Klokken blir tolv, den blir fem over tolv, ti over tolv, kvart over tolv og Kahwani får bud fra høyeste hold. Angrip. Angrepet starter og Taliban svarer. Selv befinner jeg meg i en slags bunkers og tenker at her skulle jeg aldri vært. Jeg ser soldater bli skutt rundt meg. En kommer syklende med ammunisjon. Khawanis hund løper skremt rundt omkring. Jeg ser soldater legge i nye kuler, raketter og kanoner, og skyte. Men mest av alt gjemmer jeg meg – men jeg kommer ikke unna den sinnssyke lyden av raketter som eksploderer rundt meg. Plutselig løper Khawani og en gruppe menn over det tre hunder meter lange minefeltet som skille oss fra fienden. Vi mister dem av syne, men der har de startet nærkamper mot de siste soldatene, som ikke er skutt eller har overgitt seg.

 

Plutselig kommer de mot oss. Taliban-soldater med langt skjegg og turban. De kommer med våpnene sine i hendene – og omfavner sine tidligere fiender. De vi når får høre ar hva Khawani har brukt tiden sin på den siste måneden. I ly av mørket har han møtt den ene av Talibans kommandanter etter den andre og avtalt at de skal skifte side når kampene startet. Så når angrepet på kom skulle de ikke svare, og Khawani skulle heller ikke skyte i deres retning. Dette er vanlig afghansk krigstaktikk. Å skifte side er en del av spillet. Når alternativ er det sikre tap og kanskje død. Vi kan ikke eies, sier afghanerne. Men vi kan leies.

 

Talibankommandantene som hadde skiftet side, skulle ikke si ifra til sine soldater, før angrepet startet, for å unngå tysting. Men det var noen som ikke fikk beskjed, noen som aldri fikk vite dette før det var for sent, det var de som aldri ville overgitt seg, de som kjempet hellig krig, nemlig de utenlandske krigerne, araberne, pakistanerne, al-qaida-soldatene. Deres skjebne var å bli sendt i første rekke da angrepet startet – og de ble skutt i ryggen av sine egne. De ble senere funnet med kulehull i ryggen og nakken.
Det ble kveld og vi sendte rapportene våre hjem. Og overnattet i bilen vår, men stirrende Taliban-soldater utenfor vinduet. Neste morgen, drar Khawani mot Kabul, vi blir med. Vi vet ikke enda om Kabul er inntatt, avtalen nord-alliansen gjorde med amerikanerne var å innta høydene rundt byen, men ikke gå inn. Men en ting er å avgjøre noe på papiret, en annen ting er å ha en hundretalls kommandanter på bakken som ikke har sett hovedstaden siden de ble drevet ut fem år tidligere, og som, uten å spørre tar Kabul tilbake – i morgentimene 13. november.

 

Men det vet ikke vi når vi kjører sørover. Vi vet heller ikke om fjellene langs veien er rensket, eller om det fremdeles er Talibanere igjen, men vi tar sjansen. Langs veien ser vi resultatet av amerikanernes bomber, forvridde kjøretøyer, kratere som en gang var talibans leire. I veikanten og på sletta ligger drepte talibansoldater strødd. Vi kjører videre – og suser inn i Kabul.

 

Når Kabul er vunnet, gjenstår de sørlige og østlige delene av landet. I begynnelsen av desember gjenstår det store slaget om Kandahar. Men å ta veien mellom Kabul og Kandahar, er den visse død blir vi fortalt, så vi bestemmer oss for å reise via Pakistan. Vi flyr til Islamabad, og tror vi skal hvile ut i noen dager, før sør faller, men i det vi endelig skjekker inn på et hotell med dusj og badekar, etter snart tre måneder i felten, ser vi på CNN i resepsjonen. The Talibanstronghold of Kandahar is about to fall. Vi glemmer dusjen og leier en bil, og kjører i trekk i 24 timer, gjennom Pakistans stammeområder, til vi er i Quetta. Og etter å ha samlet sammen en eskorte av noen buste soldater som kjører i en pickup før og etter oss med kalasjnikovene ut av vinduet, inntar vi Kandahar, i det Taliban akkurat er drevet ut. jeg blir i Kandahar i noen dager, før jeg har fått nok.

Jeg gjemmer meg i en burkha og forlater landet alene. Det er en torsdag midt i desember, fredag ettermiddag lander jeg på Gardermoen. Hjemme igjen, og i dette landets absurde virkelighet. På kvelden sitter jeg hos Skavlan og forteller om reisen min.

 

Over nyttår reiser jeg tilbake til Afghanistan, ikke for å dekke mer krig, men for å finne ut mer av det jeg virkelig er opptatt av – hvordan folk har det. Jeg skriver boken ”Bokhandleren i Kabul” om en families drama i krig og fred.

Men freden er ennå ikke kommet til Afghanistan. I de østlige provinsene kjemper fortsatt ulike krigsherrer innbyrdes. Dessuten leter de allierte styrkene fremdeles etter Al Qaida soldater i hulene i fjellområdene. Karzai styrer en skjør fred i Kabul. Han har kun noen få hundre egne soldater. Det er krigsherrene rundt om i landet som fremdeles sitter med store styrker menn og soldater.

 

Jeg vil avslutt med en histoire fra Khost, en by i den østlige Pakhtia-provinsen, Der trenger amerikanerne fremdeles fotsoldater til sine tokt. Lokale menn, som kjenner terrenget. Denne byen har to herrer. Politisjefen Mustafa, og krigsherren Padsja Khan. De ligger i kamp mot hverandre. Padsja Khan ble først utnevnt av Karzai, han blir utstyrt med satelittelefon og en direkte linje til amerikanerne, en linje som ble flittig brukt. Med den utpekte han sine bombemål, et bryllup der, et familiebruk der. Og amerikanerne skjøt. Felles for dem alle var at de hadde lite å gjøre med Al-Qaida, men de var alle Padsja Khans personlige fiender. Senere ble Padsja Khan fjernet fra stillingen, men han har nektet å forlate stillingen og har startet sin lille private krig mot sin fiende – den nyutnevnte politisjefen.

 

Det absurde er at amerikanerne trenger dem begge. Begge sider blir bevæpnet, begge sider blir tatt med på tokt, begge sider får noen hundre dollar per soldat av amerikanerne. Begge sider får hjelp til å opprettholde sin private krig.

I denne byen møtte jeg noen soldater, som har båret våpen hele sitt vokse liv. De så at jeg ringte på min satellitt telefon. Den ene sa trist: Jeg er analfabet, min far er analfabet, min sønn er analfabet. Jeg har aldri sett en telefon. Mitt håp er at min sønn en gang skal lære å bruke en telefon.

Med disse ordene avslutter jeg. For jeg tror at den skjøre freden i Afghanistan nettopp trues av dette. En hær med unge menn som ikke kan noe annet – enn å bære et våpen og å bruke det.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Foto: Kristin Granbo / NRK

Foredrag i Oslo Militære Samfund
18. november 2002
ved

Halvor Andreas Hartz

Lensmann i Modum

MED SIVILT POLITI I INTERNASJONALE FREDOPERASJONER

Fredag 11. juni 99 fikk jeg beskjed fra justisdepartementet om å ringe ambassadør Kolby ved den norske FN delegasjonen i New York. Han hadde fått en henvendelse fra FN om å be meg reise til Kosovo og lede arbeidet med å bygge opp den internasjonale politistyrken som skulle holde lov og orden i provinsen etter at de jugoslaviske sikkerhetsstyrkene trakk seg ut som et ledd i den nye fredsavtalen. Oppdraget gikk ut på at jeg skulle møte mandag førstkommende i Skopje for derfra å ta meg inn til Pristina.

 

Mandag den 14. befant jeg meg i det gamle FN hovedkvarteret i Skopje hvor jeg traff flere andre FN engasjerte som også hadde fått beskjed om å melde seg til tjeneste. Lederen, generalsekretærens spesialutsending, var Sergio de Mello, en dreven FN diplomat, i tillegg kom det en par håndfuller med eksperter på forskjellige områder samt noen sikkerhetsfolk. Etter en dags planlegging og innkjøp av nødvendig proviant ble det satt opp en kolonne på 8 FN jeeper som uten særlige vansker tok seg fram til Pristina. De største utfordringene på reisen var at veien ble brukt av fremrykkende KFOR styrker, tilbaketrekkende jugoslaviske styrker, flyktende serbere og jublende kosovoalbanere.

 

Sitasjonen som møtte oss i Kosovo var preget av lovløshet, plyndring, ildpåsettelse og drap. En rask tur rundt i provinsen viste at utenriksminister Madeleine Albrights løfter om at ingen lenger skulle behøve å frykte for sine liv i Kosovo bare var tomme løfter. Folk ble skutt rett ned på åpen gate foran øynene på oss, der vi sto i våre nasjonale uniformer. Mennesker ble oppsøkt av revansjelystene gjenger og individer og fordrevet fra hjemmene sine eller simpelt hen drept. Den eneste forskjellen var at nå var det serbere som ble drept av kosovoalbanere og nå var det internasjonale samfunnet som hadde påtatt seg ansvaret for innbyggernes sikkerhet. Verken KFOR eller FNs politistyrker kunne de første ukene og månedene tilby sikkerhet for noen utenfor de største byene.

 

KFOR hadde forberedt seg på å oppfylle den militære delen av den fredsavtalen som G-8 gruppen hadde fremforhandlet. Selv om general Michael Jackson og hans 5 multinasjonale brigader hadde måttet påta seg å utføre politirelaterte tjenester inntil FN hadde mobilisert sitt politi så viste det seg at evnen og viljen blant militære kampavdelinger til å utføre politioppgaver var begrenset. FNs evne til raskt å mobilisere en politistyrke på 3- 4000 mann viste seg å være nesten fraværende. Dette resulterte i at den serbiske delen av befolkningen sammen med andre minoriteter nærmest var blitt ført bak lyset og forledet til å tro at de ville bli beskyttet av NATO og FN. For svært mange var denne garantien illusorisk og fatal.

 

 

Hvordan kunne det ha seg at det internasjonale samfunnet representert med verdensorganisasjonen FN, med verdens sterkeste militærallianse NATO, støttet av den Europeiske Union og Organisasjonen for Sikkerhet og Samarbeid i Europa ikke klarte å holde det de lovet?

 

Til tross for gjentagende advarsler i årevis fra flere hold om at Kosovo kom til å eksplodere ble det aldri satt inn tilstrekkelig med ressurser for å forhindre at dette skulle skje. Da man begynte å bry seg var det for lite og for sent. Høsten 98 startet OSSE opp Kosovo Verification Mission (KVM) etter at arkitekten bak Dayton avtalen i 95 Richard Holbrooke hadde mislykkes med å presse Milosevic til å akseptere en større og potent fredsstyrke i området. KVM hadde et håpløst mandat og en ennå mer håpløs struktur og kunne ikke bli det som skulle til for å hindre at krisen ble et faktum. Forhandlingene i Rambouillet var lagt opp på en slik måte at den ikke kunne aksepteres av serberne. NATOs strategi om å sette makt bak kravet ved å bombe et par dager fra 30.000 fot ble heller ikke noen umiddelbar suksess. Den ble etter hvert til en kampanje som gikk over uker og måneder og ikke så ut til å få noen lykkelig slutt.

 

Etter hvert begynte NATOs autoritet å bli satt på prøve med en betydelig risiko for at støtten i medlemslandene smuldret bort. I slutten av mai klarte G-8 gruppen ved hjelp av Martti Ahtisaari og Igor Ivanov å etablere en avtale med Milosevic som munnet ut i resolusjon 1244 fra FNs sikkerhetsråd. Den innebar at alle jugoslaviske sikkerhetsstyrker skulle trekkes ut av Kosovo, KLA skulle demobiliseres og FN skulle administrere provinsen i en overgangsperiode. Disse oppgavene var de internasjonale organisasjonene helt uforberedt på. NATO hadde de siste månedene forberedt muligheten for en landmilitær operasjon i Kosovo og var derfor godt forberedt på å løse den militære delen av fredsplanen. Situasjonen blant de andre aktørene EU, OSSE og FN var imidlertid en helt annen.

 

Så sent som 8. juni var det ennå ikke bestemt hvilken organisasjon som skulle ha ansvaret for polititjenesten i Kosovo. OSSE mente de burde få oppdraget, de hadde tross alt vært enerådende i Kosovo siden høsten 98 med sin KVM misjon. I FN hovedkvarteret i New York hadde man tatt inn over seg at etter ”fallitten” med UNPROFOR i det tidligere Jugoslavia med Srebrenica og andre nederlag i friskt minne så var epoken med store ressurskrevende fredsoperasjoner over den gangen de overlot Bosnia til NATO i 1995. Avdelingen for fredsbevarende operasjoner (DPKO) hadde faset ut store deler av det personellet som hadde vært i stand til å støtte større operasjoner. Ledelsen i DPKO representert ved franskmannen Bernard Miyet hadde innstilt seg på drive tradisjonelle fredsbevarende operasjoner i mindre format.

 

I prosessen som fant sted de første dagene av juni 99 ble det klart at militærorganisasjonen NATO ikke kunne administrere sivile funksjoner i Kosovo. Behovet for personell ressurser og erfaring fra lignende operasjoner ble etter hvert klart. OSSE ville ikke ha rekrutteringsgrunnlag stort nok til å fylle de funksjonene som man nå begynte å se konturene av i hovedkvarterene i Brussel, Wien og i New York. Nå kunne FN se sitt snitt til på ny å bli den viktigste sivile aktør i en operasjon i Europa. Tapt anseelse i 95 kunne gjenvinnes ved at FN nå kunne framstå i rollen som den som kunne rake kastanjene ut av glørne for NATO.

 

Dette førte til at Miyet og hans politirådgiver dro til NATO hovedkvarteret og fortalte at FN kunne påta seg politioppgaven. De skulle mobilisere 3600 politifolk fra medlemslandene og ha de på plass i løpet av en tre måneders tid. Dette var et tilbud som OSSE ikke kunne matche og da sikkerhetsrådet den 10. juni vedtok 1244 ble det slått fast at det var FN som skulle stille med politistyrken.

 

I New York hadde FN til rådighet 6 personer i politiavdelingen (CPU)som skulle planlegge historiens desidert største internasjonale politioperasjon, samtidig som de skulle holde gående skrantende eksisterende operasjoner på 4 kontinenter. Det faktum at FN politiet nå for første gang var gitt fullt og helt ansvaret for utførelsen av selve polititjenesten innebar en radikal omlegging av konseptet fra tidligere tiders politioperasjoner og ble glatt oversett av beslutningstakerne. Hva dette innebar var det bare noen få innvidde politifolk som var i stand til å ta inn over seg. I tillegg til dette enorme ansvaret skulle man nærmest over natten og uten noen retningslinjer eller tidligere praksis etablere fra ingenting et helt nytt lokalt Kosovo politi (KPS)!

 

Det viste seg etter hvert at FNs medlemsland var lite entusiastiske til å følge opp sikkerhetsrådets resolusjon om å stille med bevæpnet politi og det gikk forferdelig tregt med å mobilisere politifolk til Kosovo, UNMIK. Etter kort tid ble det klart at man trengte enda flere politifolk enn først antatt og behovet ble oppjustert til 4700, inkludert 10 avdelinger med opprørspoliti. I stedet for å være på plass etter tre måneder slik det var blitt lovet i juni hadde man ved årsskiftet, nesten 6 måneder etter, ennå ikke nådd 20 prosent av autorisert styrke. I mellomtiden måtte KFOR forsøke å løse politioppdrag etter beste evne.

 

Det ble imidlertid nokså fort klart at mangel på politi bare var en del av problemet i Kosovo. Det som ingen hadde tenkt på var hvordan man skulle løse de andre sidene ved lov og orden: domstoler, påtale, forsvarere og ikke minst fengsler. Det fantes ingen lokale dommere som torde å avsi kjennelse mot noen av sitt eget folkeslag. Folk som kunne fylle rollen som aktor og forsvarere fantes nesten ikke. Når så KFOR eller UNMIK politiet endelig hadde pågrepet forbrytere, drapsmenn og andre kriminelle, så var det først ingen som kunne avsi kjennelse for å fengsle dem og dernest ingen sted å holde dem. Provisoriske fengsler ble etablert av brigadene som etter hvert begynte å holde de verste kriminelle uten lov og dom. Det tok til og med et halvt års tid før man fikk slått fast hvilken lov man skulle håndheve! Etter hvert ble det klart at det internasjonale samfunnet selv måtte stille med dommere og etablere og drive fengsler. I mellomtiden hadde verdifull tid gått tapt og befolkningens respekt for det internasjonale samfunnet hadde fått en knekk som aldri helt ble leget.

 

Hvem er CIVPOL og hva gjør de?

Jeg har allerede påpekt at mandatet fra FN politiet i Kosovo var nytt og kraftig utvidet i forhold til tidligere fredsoperasjoner. Hvem er så disse politifolkene, når ble de en del av fredsbevarende operasjoner og hvilke oppgaver ble de gitt? Politiets rolle i fredsstøtteoperasjoner er ikke på langt nær så godt kjent som de militæres medvirkning, og jeg pleier å si at norsk politis medvirkning i slike operasjoner er en av våre best bevarte hemmeligheter.

 

Helt siden FN begynte med fredsbevarende operasjoner umiddelbart etter andre verdenskrig og fram til jernteppets fall var slike operasjoner stort sett utelukkende en oppgave for de militære. De utgrupperte mellom to stridende parter som etter en fredsavtale hadde trukket seg noen kilometer tilbake fra en konfrontasjonslinje. I den nye situasjonen som oppsto etter 1989 ble det langt flere borgerkriglignende konflikter og politiets rolle ble mer fremtredende. FN etablerte da CIVPOL (Civilian Police, i motsetning til Military Police) som fikk som mandat å observere, kontrollere og lære opp det lokale politiet.

 

Gjennom mesteparten av 90 årene var CIVPOL et eget element i mange fredsbevarende operasjoner men de var aldri ansvarlig og autorisert til å drive utøvende politivirksomhet. Avhengig av situasjonen og mandatet kunne CIVPOL få nokså utvidede fullmakter til å gripe in i det lokal politiets størrelse, struktur og arbeidsmetoder. Det som lå fast var at bare de lokale politistyrkene kunne utøve politimyndighet innenfor sin stats grenser. Dette førte til at CIVPOL stort sett var ubevæpnet og for øvrig ikke utstyrt med henlikk på selv å uføre politioppgaver.

 

Det har vært en gjennomgående utfordring for verdensorganisasjonen å få medlemslandene til å stille til rådighet politifolk i tilstrekkelig antall og med tilstrekkelig kvalitet. Det viste seg lettere å få til disposisjon militære enheter siden disse for de fleste lands vedkommende ikke var opptatt daglig med krigføring. For politiet er dette annerledes da få medlemsland mente de hadde særlig mange politifolk å avse siden disse vanligvis hadde nok å gjøre med å bekjempe kriminalitet i hjemlandene sine. For at politifolkene skulle kunne løse sine oppgaver i en internasjonal kontekst ble det også nødvendig å kreve at den enkelte kunne snakke og skrive det språket som FN brukte i den enkelte operasjonen, vanligvis engelsk. Sammen med kravet om at de skulle kunne kjøre firehjulstrukket bil førte dette til at tilgangen til politifolk ble begrenset.

 

CIVPOL personell blir rekruttert til FN gjennom vedkommende medlemslands myndigheter og det er et krav at de skal ha minst 5 års tjeneste etter endt politiskole og at de skal være aktivt tjenestegjørende. Som hovedregel blir de gitt en kontrakt på 12 måneder med FN hvor lønnen blir dekket av hjemlandet mens FN holder dagpenger.

 

I motsetning til militære enheter som blir forlagt på militært vis i misjonsområdene så er CIVPOL personell pålagt å skaffe egen kost og losji mot at de mottar dagpenger (MSA). De bærer sitt hjemlands politiuniform og arbeider i multinasjonale enheter rundt omkring i hele misjonsområdet, fortrinnsvis sammen med det lokale politiet. Vanligvis er det bare lederen for styrken, CIVPOL COMMISSIONER, som er utnevnt og lønnet av FN, alle de andre kommer og går som likeverdige medlemmer av sine nasjoners kontingenter.

 

Siden det ikke er noe internasjonalt anerkjent gradssystem innenfor politiet, slik det er i det militære, så byr det på mange utfordringer når man skal forsøke å organisere CIVPOL styrken der ute i felten. Ikke alle land og medlemmer er enige i de utnevnelser og kommandostrukturer som oppstår. Når det så deltar politifolk fra mer enn 80 forkjellige nasjoner så er det ikke alltid like enkelt å sikre en lik tilnærming til oppgavene. Det er interessant, spennende og noen ganger faktisk nokså morsomt når en patrulje bestående av kolleger fra f eks Nigeria, Texas, Norge og Bangladesh skal løse et politioppdrag sammen!

 

Det sier seg selv at en operativ organisasjon som er bygget opp på denne måten mangler en god del på å være egnet til å løse skarpe oppdrag. Det som kompliserer ytterligere er det faktum at man hele tiden må henvende seg til innbyggerne og det lokale politiet gjennom tolker. Selv om man lever hos og blant lokalbefolkningen så mangler man den tilhørligheten man har til sin befolkning i hjemlandet og som er helt nødvendig for å lykkes, nemlig at man er rekruttert fra det samfunnet man skal betjene, snakker språket og er en del av kulturen.

 

Likevel har CIVPOL i mange operasjoner vært, og er fortsatt, en viktig del av fredsprosessen ved at de har bidratt til å endre et lokalt politi som tradisjonelt har vært en del av et udemokratisk maktapparat endret den til å bli et politi som blir sett mer som en trygghet og tjener for befolkningen. Dette har skjedd ved aktiv opplæring av det lokale politiet ute i felten eller gjennom opplæring på politiskoler hvor man har promotert internasjonale standarder for politiarbeid basert på generelle menneskerettigheter og internasjonale konvensjoner, avtaler og traktater. CIVPOL har også aktivt deltatt i å luke ut kriminelle og uskikkede elementer fra det lokale politiet og sikret en etnisk sammensetning av politiet som reflekterer befolkningen.

Det internasjonale politielementet er i de operasjonene hvor de deltar en sentral aktør i bestrebelsene på å etablere en varig fred og de bidrar til en bedre og tryggere hverdag for en prøvet befolkning.

 

Forbedringer

Hva er gjort for å sette politiet bedre i stand til å mobilisere i tide og til å løse stadig mer komplekse oppgaver i fremtidige operasjoner? Har FN og de andre internasjonale organisasjonene tatt lærdom av det de opplevde i Kosovo? Svaret er faktisk ja, om enn noe betinget. I kjølvannet av en svært åpen og kritisk rapport om FNs rolle i Srebrenica og Rwanda lot FNs generalsekretær Kofi Annan den drevne FN diplomaten Laktar Brahimi gjennomgå fordomsfritt sin egen organisasjon og prosedyrer for å finne ut hvor skoen trykket og foreslå helt konkrete og praktisk tiltak til forbedringer. Dette førte blant annet til at medlemslandene etablerte kadrer av nøkkelpersonell med oppdatert erfaring fra internasjonale operasjoner som i løpet av få dager skulle være i stand til å rykke ut til et innsatsområde og starte opp operasjonen. Dette personellet er ikke avgrenset til politi og militære men gjelder også spesialister innenfor de andre områdene slik som personell til domstoler og fengselsvesen.

 

EU har på egenhånd etablert en beredskapsstyrke basert på medlemslandenes eksisterende politistyrker. Styrken er i teorien på i alt 5000 mann hvorav 1000 skal kunne settes inn i løpet av 30 dager, og styrken skal stå til rådighet også for FN. Foreløpig er dette til en viss grad Tordenskjolds soldater siden man teller med de som allerede deltar i pågående operasjoner, men likevel er dette er høyning av beredskapen. Et lignende initiativ fra USAs forrige administrasjon er lagt på is av Bush administrasjonen.

 

Norge og noen andre mindre land har på sin side lagt opp til en smidig ordning hvor man har kontroll på en del erfarent nøkkelpersonell som kan tilbys FN i løpet av noen dager. Norge har den fordelen at man har bare ett politikorps og svært korte beslutningsprosesser. De norske utenriksmyndighetene som definerer hvor norske offentlige ressurser skal settes inn har sett det som svært fordelaktig å bruke politiet som en del av bistanden. Norsk politi har generelt et utdannings- og erfaringsnivå nivå som går utenpå alle andre politikorps, de nås til skuldrene bare av noen få andre nordeuropeiske land pluss Canada.

 

FN har som en konsekvens av den nevnte Brahimirapporten også gjort noen endringer i egne prosedyrer, bla så er det etablert et fond med penger som gjør at man kan starte opp en ny operasjon før de tidkrevende bevilgningsporsedyrene er gjennomført.

 

I de siste årene har også noen regionale organisasjoner påtatt seg å sette opp og drive politielementer i internasjonale fredsoperasjoner. OSSE tok over fra FN operasjonen i Øst Slavonia i 1998 og EU skal på tilsvarende måte ta over fra FN politiet i Bosnia nå ved kommende årsskifte. Så langt har ikke regionale organisasjoner på andre kontinenter vist seg i stand til å påta seg slike oppgaver og dermed er FN fortsatt enerådende i Asia, Afrika og i mellom Amerika.

 

Samarbeid med militære styrker

Tradisjonelt har det vært et tett og nødvendig samarbeid mellom det militære elementet og CIVPOL i de innpå 20 operasjonene hvor politiet til nå har deltatt. Før 1989 var det noen spede forsøk på å bringe inn sivilt politi og de inngikk da som en del av den militære oppsetningen bla i Congo i 60-årene og på Kypros.

Siden innledningen av den epoken som man gjerne kaller for 2. generasjons fredsbevarende operasjoner (begynte med Namibia i 1989) har CIVPOL, der de har deltatt, vært et eget frittstående element parallelt med den militære styrken. Force Commander er sjef for de militære og Police Commissioner sjef for CIVPOL, hver med sin uavhengige og separate kommandostruktur, og begge rapporterer til lederen for operasjonen, generalsekretærens spesielle utsending (SRSG).

 

Ideelt sett har oppgavefordelingen mellom de militære og politiet i en fredsoperasjon vært den samme som i et ordinært samfunn, de militære tar seg av en militær motpart, CIVPOL har tatt seg av de lokale politistyrkene. Dette har ført til en nokså klar oppgavefordeling. Likevel er ofte situasjonen såpass spesiell i de krigsherjede områdene hvor slike operasjoner finner sted, at den internasjonale militære styrken ofte helt eller delvis har måttet påta seg politioppdrag.

 

Tradisjonelt har militære en motvilje mot å påta seg politioppgaver. De er vanligvis ikke trent for slike oppgaver og mener ofte at å øve på slike oppgaver går ut over den militære kampevnen. På sin side har politiet vært av den oppfatning at det er de og ingen andre som er i stand til å løse politioppgaver. Realiteten er at i den virkelige verden oppstår det et sikkerhetsvakuum i den første fasen av en fredsoperasjon, jeg har tidligere pekt på at dette i høy grad var tilfelle for Kosovos vedkommende og at dette fikk alvorlige konsekvenser.

 

I det øyeblikket den internasjonale militære styrken rykker inn i et operasjonsområde for å starte eller legge forholdene til rette for en fredsprosess er de ofte den eneste reelle makt. Vanligvis løser de sine militære oppgaver i løpet av dager. Så oppdager soldatene at sivilbefolkningen blir utsatt for overgrep rett foran øynene på seg. Vel vitende om at de er de eneste myndighet i området reagerer de høyst menneskelig og griper inn og forsøker å hindre overgrep. Dermed er de i gang med politioppgaver, enten de liker det eller ikke. I dette sikkerhetsvakuumet har slike politioppgaver lett for å gripe om seg og etter hvert bli hovedgjøremålet for soldaten.

 

Selv om det internasjonale politiet settes i stand til raskere å rykke inn i et nytt operasjonsområde vil de alltid komme en stund etter de militære. For å gjøre den lovløse perioden minst mulig ligger etter min mening løsningen i at de militære forbereder seg på at politioppgaver vil bli en betydelig del av hverdagen der inne i operasjonsområdet. Dette kan de forberede seg på ved å øve mannskap og befal på enkle polititeknikker. De kan også forberede seg på måten de komponerer styrkene sine. Styrker fra de landene hvor Napoleon regjerte har alle gendarmerie enheter som en del av sin militære struktur og dette er avdelinger som vanligvis utfører politioppgaver. Når de opererer som en del av et større militært forband har de samme kapasitet til å klare seg på egenhånd som andre avdelinger har, idet de er selvforsynt med transport, innkvartering, mat og andre forsyninger.

 

For Norge (og de andre nordiske landene) sin del har man ikke slik kapasitet i sine militære avdelinger. Vi har imidlertid andre fordeler som i liten grad har vært utnyttet. Fram til nylig har vårt politi også vært vernepliktige. Ved å være litt kreative i måten å sette opp styrker på vil man kunne mobilisere en betydelig sivil politikapasitet inn i militære oppsetninger. Man kunne sette opp avdelinger som går først inn sammen med og som en del av de øvrige kampavdelingene. Det burde ikke by på særlige problemer å sette opp et nordisk militært politikompani som har erfarne eksperter på alle typer politioppgaver og som vil kunne være til uvurderlig hjelp i en innledende fase av en ny operasjon.

 

For at CIVPOL skal kunne løse sine oppgaver i et misjonsområde er man helt avhengig av at basissikkerheten er garantert av en militær styrke. Denne styrken må være mandatert av FN og være av en slik størrelse og kapasitet at den er tilstrekkelig avskrekkende og hindrer en hver militær opposisjon. Bare i en slik situasjon kan de sivile komponentene av en fredoperasjon, herunder CIVPOL, operere. Hvorfor fjernet det lokale politiet i Bosnia en ulovlig vegsperring bare fordi et par ubevæpnede CIVPOL fortalte dem at den var ulovlig og skulle fjernes? Jo fordi de visste at IFOR i siste instans ville gjennomføre pålegget med makt.

 

Erfaringene viser at det ikke er noen god ide å gå inn i et område med for små og dårlige avdelinger. Skal man ført gå inn med militære styrker så skal det være overveldende, fullt og helt, ellers kan man like gjerne avstå. Man må gå inn med samme resolutte vilje som man går inn i en krig med den erklærte målsettingen at man skal vinne, i dette tilfelle freden. Så må man være villig til å være der så lenge som det trengs, og her er det at både militære sjefer og politikere får problemer. Straks de har gjennomført besettelsen begynner slitasjen og frykten brer seg for at man blir sittende i området i uoverskuelig fremtid. Det som er viktig er at man blir i et nødvendig format, inntil fredsprosessen og statsbyggingen har kommet så langt at det militære nærværet ikke trengs lenger.

 

Hva skjer i dag og i morgen?

For øyeblikket deltar CIVPOL i 10 av i alt ca 20 FN ledede fredsoperasjoner på 4 kontinenter. Nesten 8000 politifolk deltar i disse operasjonene og Norge deltar i omtrent halvparten av dem. Selv om tallet varierer noe så bidrar Norge med nesten 1% av sin operative styrke (ca 80 personer) i denne type bistandsoperasjoner. Hadde alle FNs medlemsland bidratt med bare en halv prosent av sine politifolk, så hadde det ikke vært noen vansker med å rekruttere det ønskede antall til slike fredsoperasjoner.

 

Mer enn 500 norske politifolk har fått denne unike erfaringen, en erfaring som åpenbart har tilført den enkelte politimann ny og viktig kunnskap. Denne erfaringen har i høyeste grad kommet det norske politiet til praktisk nytte i en verden med stadig mer grenseoverskridende kriminalitet.

Umiddelbart etter Kosovo operasjonen fikk FN et tilsvarende oppdrag med utøvende politimyndighet, nemlig på Øst Timor. Siden er det etablert et par tre mindre operasjoner med tradisjonelle mandater bla. i Sierra Leone og Congo.

 

Det var interessant å legge merke til at det verken i Afghanistan eller i Congo ble særlig omfattende mandater for det internasjonale samfunnet da kanonene stilnet. For meg er grunnen ganske åpenbar: Congo er 200 ganger større i utstrekning enn Kosovo, som bare er 80 x 80 km. Afghanistan har mer enn ti ganger folketallet i Kosovo og en svært dårlig infrastruktur. Selv om behovet så absolutt var til stede var det var verken vilje eller kapasitet i det internasjonale samfunnet til å ta på seg ansvaret for sikkerheten i noen av disse områdene. Man kan jo bare gange opp 40.000 soldater og 4.600 politifolk (tallene fra Kosovo) med en faktor varierende mellom 10 og 200 så forstår man fort at dette ikke er mulig. I disse områdene har man derfor gått inn for mer deleløsninger, sikre enkelte nøkkelområder og gitt politibistand på helt avgrensede felter, også som bilaterale prosjekter.

 

Hva så med Irak den dagen USA og deres allierte har vunnet krigen som kan komme når som helst eller kanskje på vårparten? Selv har jeg blitt bedt til Washington ved et par anledninger det siste året og har da blitt grundig spurt om politirelaterte spørsmål av institusjoner der som har som oppgave å skissere forskjellige scenarier for ”The Day After”, bla for senatets utenrikskomité.

Selv om enkelte i Washington heller til frasen ”We do the Dinner; let the Europeans do the Dishes” så har man også med politibistand i planene for gjenoppbygging og bistand, da mer i en tradisjonell form som bistand og opplæring.

 

Oppsummering/konklusjon

Politiet har en svært viktig rolle i arbeidet med å bygge opp varig demokrati i land som har vært igjennom krig eller borgerkrigslignende tilstander. Bare hvis det er et minimum av lovlydighet skapes det et klima som kan sikre grobunn for alle de andre prosessene som er nødvendig for at en nasjon kan fungere. Det er viktig at man også går inn i områder før konflikter bryter ut og bistår med gjennomføring av reformer, bla av politiet. Norge bør fortsette og intensivere sin rolle som modell og eksponent for demokratiske polititradisjoner. I det lange løp er et kompetent og demokratisk styrt politi den beste garantisten for at innbyggerne endelig skal få føle trygghet

 

Vi bør støtte opp om FN og regionale organisasjoner som har nødvendig legitimitet når de går inn i suverene stater og tvinger igjennom nødvendige reformer innenfor sikkerhetssektoren, til beste for alle innbyggerne uavhengig av etnisk bakgrunn og religiøs tro.

 

For mitt eget vedkommende så fikk jeg avløsning som commissioner etter noen uker i Kosovo og jeg kom etter hvert til FNs hovedkvarter i New York hvor jeg tiltrådte stillingen som politirådgiver og sjef for politiavdelingen. Det var interessant å observere hvordan FN administrasjonen og ikke minst eierne av organisasjonen, medlemslandene, forholdt seg til behovene i der ute i verden. Jeg merket meg uttalelsen fra presidenten i Sikkerhetsrådet da de var på besøk i Kosovo utpå vårparten i 2000: ”Vi visste ikke konsekvensen av det vi gjorde da vi vedtok SCR 1244”. Tilsvarende uttalelse oppfanget jeg av høytstående tjenestemenn i avdelingen for fredsbevarende operasjoner.

 

Fra første dag var jeg selv svært skeptisk til konseptet med at en internasjonalt sammensatt styrke basert på modellen for tradisjonelle mandater skulle være ansvarlig for polititjenesten i Kosovo. Samtidig så har jeg vanskelig for å peke på noe realistisk alternativ som kunne vært bedre. Alt i alt har politiinnsatsen der vært svært vellykket og man er i ferd med å lykkes med å etablere et nytt lokalt politi basert på internasjonale prinsipper. Det som plager meg den dag i dag er at vi, det internasjonale samfunnet, gikk så sterkt ut å sa at vi kunne garantere sikkerheten til alle i regionen. Det kunne vi ikke, og mange av de som valgte å tro på løftene ligger nå i kjente og ukjente graver i Kosovo.