Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 5. november 2007

 

Kjetil Selvik
Førsteamanuensis II ved Universitet i Oslo


Hvor går Midtøsten? Nye konfliktmønstre og utviklingstrekk

 

Sammendrag

Kjetil Selvik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Foredraget tar for seg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd som Midtøsten-regionen tidligere har vært spart for, men nå har vist sin relevans gjennom borgerkrigen I Irak og på Gaza-stripen. Det andre er tegn til fremvekst av regionale konfliktformasjoner. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er striden over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men utfallet vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner

 

Innledning

 

Formann, mine damer og herrer.

 

Det sies at intet er nytt under solen. Solrike Midtøsten – her definert i vid forstand som den arabiske verden fra Marokko i vest til Oman i øst i tillegg til Israel, Tyrkia og Iran – kan intuitivt synes som en god illustrasjon. Statssystemet som ble opprettet av kolonimaktene etter 1. verdenskrig har sementert seg og de autoritære regimene som styrte regionen ved inngangen til 1970-tallet har med svært få unntak overlevd frem til i dag. Kurdernes forsøk på å utfordre statssystemet møter veggen i Tyrkia og Iran. Israel er stadig i konflikt med sine nabostater og den bitre krigen med palestinere raser som aldri før. Vestlige stormakter på jakt etter olje- og energiressurser intervenerer politisk og militært for å sikre sine interesser og blir møtt av anti-imperialistisk vrede. Regionen splittes mellom antivestlige stater og regimer som har alliert seg med Vesten. Militante islamister rammer vestlige mål og autoritære herskere i regionen. Mot dette bakteppet, kan en så snakke om nye konfliktmønstre og utviklingstrekk i Midtøsten?

 

Det er liten tvil om at drivkreftene bak konflikt i Midtøsten på mange måter er ”mer av det samme”: Israel; olje; amerikansk imperialisme; kamp mot autoritære styresett, militant islamisme og etnisk rivalisering. Den langsiktige konsekvensen av ”mer av det samme” er imidlertid en annen enn i går. Åpningen av en ny og blodigere slagmark i Irak parallelt med de ”tradisjonelle” konflikter i Libanon og Palestina gir også en regional dybde til krisen som – hvis de grunnleggende problemer forblir uløst – kan trekke flere land ned i dragsuget.

 

Jeg skal i dette foredraget ta for meg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd. Dette har tidligere vært en problemstilling forbeholdt Afghanistan og Afrika sør for Sahara, men borgerkrigen i Irak og på Gaza-stripen har demonstrert scenariets relevans også i Midtøsten. Det andre er gryende tegn på regionale konfliktformasjoner slik vi kjenner dem fra Sentral- og Vest-Afrika, Balkan og Sentral-Asia. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er konflikten over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men dens utfall vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner.

 

Frykt for statssammenbrudd

 

Midtøsten oppfattes ofte som kronisk ustabil. Medienes fokus på krig og selvmordsaksjoner har skapt et feilaktig inntrykk av en region preget av kaotiske politiske systemer. I realiteten har Midtøsten tvert imot vært kjennetegnet av ekstrem politisk stabilitet i betydningen regimestabilitet siden 1970. De politiske systemer så vel som enkeltpersonene og elitegruppene som kontrollerer dem, har med unntatt av Shahens Iran og Saddam Husayns Irak vist en helt spesiell evne til å overleve. Mekanismene herskerne benytter for å videreføre autoritært (og i mange tilfeller upopulært) styre går imidlertid ofte på bekostning av statsapparatets effektivitet og autoritet. Ledere med svak politisk legitimitet fyller for eksempel statsapparatet (og ikke minst de væpnede styrker) med familiemedlemmer, venner og slektninger for å opprettholde sin kontroll. Politisk lojalitet er imidlertid slett ingen garanti for styringsmessig kvalitet. Tvert imot fører denne typen ”kapring” av staten som regel til omfattende korrupsjon.

 

Midtøsten betaler slik en høy pris for at autoritære herskere har hatt som hovedprioritet å forlenge sitt maktmonopol i snart 40 år. Skadevirkningen er omvendt proporsjonal med regimenes legitimitetsgrunnlag fordi makthavere uten anerkjennelse i folket må ty til ikke-meritokratiske utnevnelser, splitt-og-hersk-metoder, undertrykking og opprustning i særlig høy grad. Saddam Husayn var skrekkeksempelet på hvordan slik ”overlevelsespolitikk” kan tære på en stat. Men også klansbaserte regimer som Mu’ammar Qaddhafis Libya, Hafiz og Bashar al-Asads Syria og ’Ali ’Abdallah Salihs Jemen har kraftig undergravet statsapparatets autoritet.

 

Under slike forhold kan et ytre eller indre sjokk forstyrre likevekten stabiliteten er bygget på og sette i gang en nedbrytende prosess. Det var det som skjedde da USA invaderte Irak militært og rokket ved hjørnesteinene Saddam Husayn hadde bygget sin politisk kontroll med. Oppløsingen av den irakiske hæren og avvisningen av ledere med bakgrunn i Ba’th-partiet – som den midlertidige amerikanske okkupasjonsregjeringen CPA gjennomførte med løfter om å bygge en ny og demokratisk stat – ble særlig utslagsgivende for den irakiske statens sammenbrudd. Sikkerhetsvakumet som oppsto ble fylt av sekteriskbaserte militser som beskyttet ”sine” nabolag og terroriserte de andres. Slik ble det voldelige opprøret mot amerikansk okkupasjon gradvis doblet av bitter borgerkrig. Shia-militsene som den sterkeste part sikret seg kontroll over den irakiske regjeringen. De politiske institusjonene som var blitt opprettet i forsøk på å bygge en ny irakisk stat ble slik til krigsherrers personlige len.

 

I de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza har 40 års okkupasjon brutt ned forutsetningene for en levedyktig stat. Israel har siden den selvstyremyndigheten ble opprettet som en del av Oslo-avtalen forfulgt en paradoksal politikk overfor palestinerne, hvor de på den ene siden har ønsket seg en fredsavtale, men på den andre siden ikke har tillatt en levedyktig motpart å konsolidere seg for å kunne implementere en løsning på palestinsk side. Oslo-prosessen har i stedet sørget for å splitte palestinerne mellom Fatah og Hamas hvor førstnevnte som leder for selvstyremyndighetene har mistet kontakt med grasroten, mens sistnevnte til tross for masseoppslutning har blitt ekskludert fra de politiske prosesser. De borgerkrigslignende tilstandene på Gazastripen i juni 2007, og påfølgende splittelse mellom Fatah-dominerte Vestbredden og Hamas-kontrollerte Gaza, er et sikkert tegn på at de palestinske områdene har nådd smertegrensen.

 

Et annet land i faresonen er Libanon som har vært rammet av krig og borgerkrig og hvor det politiske lederskap er delt i en bitter splid om maktfordeling, identitet og politisk orientering. På den ene siden har sunnimuslimer og flertallet av de kristne dannet allianse rundt krav om uavhengighet fra Syria og (politisk som økonomisk) åpning mot Vesten. På den andre siden står Hizballah som siden 2006 har inngått en strategisk avtale med Michel Aoun, den sterkeste enkeltpersonen på kristen side. Hizballah vil forsvare sin posisjon som den eneste effektive arabiske motstandsbevegelse mot Israel, stå imot ”vestlig imperialisme” og kjempe for Libanons shiamuslimer som tradisjonelt har vært en utsatt og underprivilegert gruppe. I rekken av politiske kriser som har utløst drap på parlamentsmedlemmer, ”sit-in” aksjoner og store folkelige protester er presidentvalget 12. november den neste store utfordringen for landet. Dersom eliten ikke makter å finne en samlende presidentkandidat og, mer generelt, et politisk modus vivendi, risikerer Libanon ny politisk ustabilitet og i verste fall borgerkrig. Faren forbundet med et slikt scenario er ekstra stor fordi Hizballah-militsens militære slagkraft er sterkere enn den libanesiske hærens.

 

Regionale konfliktformasjoner

 

Parallelt med at bærebjelkene i statssystemet svikter antar konfliktene i Midtøsten en stadig mer regional karakter. Krisene i Libanon og Irak kan verken forstås eller løses isolert fra sine nabostater og sterke subnasjonale nettverk. På det militære plan har krigere i det irakiske sunni-opprøret blitt rekruttert fra Syria og palestinske flyktningleirer i Libanons. Hizballah anklages av amerikanske myndigheter for å ha gitt opplæring og våpen til irakiske shia-militser. Motsatt har transnasjonale al-Qa’ida-nettverk (under navnet al-qa’ida fi bilad al-sham) gjort inntreden på den libanesiske scene. Fatah al-islam-bevegelsen som i juni 2007 lå i krig med den libanesiske hæren var sammensatt av krigere fra hele den arabiske verden. Sentrale politiske aktører er også bundet til hverandre gjennom sosiale nettverk. Shia-religiøse ledere i Irak og Libanon er for eksempel tett integrert gjennom studier i Najaf, familiebånd og felles iranske forbindelser. Sunni-stammene i Nord-Irak har sitt domene over grensen til Syria som de bruker til smugling av olje og personell.

 

Bølgen av flyktninger som de siste årene har strømmet over grensen fra Irak er også en mulig kilde til konflikt i nabolandene. Særlig er flyktningstrømmen krevende for Syria som har mottatt det største antall (og minst bemidlede) irakere. Vi vet foreløpig for lite om flyktningenes religiøse sammensetning og politisering til å forutsi langsiktige effekter, men uavhengig av hvorvidt de nyankomne er sunni- eller shia-muslimer vil flyktningene endre den sekteriske balansen i Syria, og i verste fall bli et ledd i etnisk konflikt.

 

Aktørene i de ulike konfliktene i den fruktbare halvmåne (Palestina, Jordan, Libanon, Syria og Irak) henter ikke minst symbolsk kapital fra hverandres slagmark. Hendelser og aksjoner i én kontekst er ofte knyttet til drivkrefter i en annen. Det syriske regimet oppfattet for eksempel USAs invasjon av Irak i 2003 som en direkte trussel mot sin egen eksistens og markerte sin avstand deretter. Bashar al-Asad advarte om at operasjonen ville bli en gigantisk krise og anklaget USA for, under påskudd om demokratisering, å ville skape kaos i Midtøsten. Da det gikk troll i Bashar al-Asads ord ble retorikken effektiv – og for Syria kjærkommen – av andre grunner: Damaskus utnyttet frykt for ustabilitet til å undertrykke demokratiforkjempere på hjemmebane og rettferdiggjøre Syrias inngripen i Libanon. Nødvendigheten av å stå imot et ”vestlig-israelsk komplott” blir fortsatt brukt for å nekte samarbeid med Hariri-tribunalet.

 

De libanesiske aktørene selv er overbevist om at deres konflikt til syvende og sist er en regional affære. Den vestligorienterte alliansen av sunnimuslimer og kristne klandrer Iran og Syria for krisen i landet deres, mens Hizballah støtter Syrias syn om Libanons problem er vestlig imperialisme. Partene fordømmer interessant nok det de kaller ”irakifisering” (’arqana) av Libanon, der sunni-kristen-alliansen med dette mener Hizballah-militsens undergraving av statsapparatet og Hizballah sikter til USAs forsøk på å etablere sitt hegemoni. I Irak har Muqtada Sadrs Mahdi-bevegelse organisert støttedemonstrasjoner for Hizballah. Samtidig har mange irakere gått hardt ut mot det de kaller ”libanonifisering” av landets politiske system, med henvisning til hvordan den USA-ledede gjenoppbyggingsstrategien hadde fordelt makt etter sekterisk tilhørighet.

 

Sekterisk vold og spenning i Libanon og Irak forsterker også skillelinjer mellom shia- og sunnimuslimer i andre deler av regionen. Befolkningen i andre sammensatte stater som Syria, Bahrain og Saudi-Arabia synes å polariseres i sine etnisk-religiøse identiteter. I forlengelsen av shia-muslimenes nyvunne grep om irakisk politikk har dessuten frykt for iransk innflytelse i den arabiske verden gjort seg gjeldende. Jordans kong ’Abdallah har sågar advart mot at en shia-muslimsk halvmåne fra Iran gjennom Irak og Syria til Hizballah er i ferd med å destabilisere regionen. Sunni-shia-skillet er imidlertid ikke dypere enn at det fortsatt overskygges av Israel-spørsmålet. Israel-Palestina-konflikten er fortsatt langt viktigere i flertallets forestillingsverden enn kamp mot en tenkt ”shia-akse”. Så vel Hizballah som Irans president Ahmadinejad har da også vunnet popularitet i sunni-miljøer etter konfrontasjon med Israel.

 

En løsning av Israel-Palestina-konflikten vil derfor utvilsomt være den beste enkeltmedisin mot regional konfliktspredning. Fredsforhandlinger minner imidlertid mer og mer om et skudd i blinde. Erfaringen fra Oslo-prosessen sier at gradvise tillitskapende skritt med tanke på å bygge grunn for en senere endelig løsning – slik USA tenker den planlagte konferansen i Annanapolis – ikke fungerer. Ved å betinge løsning på gradvis forbedring gir en ytterliggående grupper mulighet til å torpedere prosessen. Samtidig finnes det ikke aktører per i dag som kan forhandle frem og implementere en varig løsning. Mangelen på politikere med effektiv kontroll over befolkningen er særlig stor på palestinsk side. Fatah er ikke lenger en folkebevegelse, Hamas får ikke innpass i PLO og internasjonal aksept, og Israel nekter å la karismatiske ledere som Marwan Barghuti (som potensielt kunne samlet bred folkelig støtte) slippe ut av fengsel og mobilisere.

 

Atomstriden

 

Den potensielt farligste enkeltkrisen i dagens Midtøsten er striden rundt Irans atomprogram. Jeg skal ikke gå inn på bakgrunnen for saken som er vel kjent for de fleste, men heller ta for meg veien fremover og sannsynlige følger for Midtøsten-regionen. Siden desember 2006 har FNs sikkerhetsråd med USA i spissen gradvis trappet opp sanksjonsregimet mot Teheran. Iran nekter like fullt å etterkomme kravet om stans i anrikingsprosessen med henvisning til NPTs artikkel IV som garanterer signaturstaters ”ukrenkelige rett” til utvikle atomenergi til fredelige formål. Israel har samtidig gjort det klart at landet vil bruke alle tenkelige midler for å unngå at Iran får atomvåpen. Militæraksjonen i det østlige Syria i september 2007 var en tydelig advarsel til Iran om hva Israel er i stand til og vurderer å gjøre.

 

En kan grovt skissere tre tenkelige utfall av den pågående konflikten. Det første er en forhandlingsløsning, det andre er krig og det tredje at Iran blir verdens tiende atommakt. Av disse er alternativ 1 dessverre kanskje minst trolig, mens alternativ 2 og 3 begge vil få store konsekvenser for konfliktbildet i Midtøsten.

 

En forhandlingsløsning sitter langt inne fordi den krever gjensidige sikkerhetsgarantier fra to parter som overhodet ikke stoler på hverandre. Iran glemmer ikke Bush-administrasjonens demonisering og uttalte mål om regimeskifte i landet. USA har ikke minst angrepet Irans naboland i øst og i vest og blitt stående med over 150 000 styrker. Vesten viser på sin side til Irans støtte til Hamas og Hizballah og president Ahmadinejads ønske om å slette Israel fra kartet. USAs offisielle retorikk er at Iran gir statlig støtte til terror, et utgangspunkt som i seg selv vanskeliggjør forhandlinger (for som det heter ”we don’t negotiate with terrorists”). Problemet er bare at dess hardere USA presser den islamske republikken, dess sterkere blir Irans overbevisning om at landet trenger atomvåpen for å forsvare seg. Teheran har også trukket den slutning at USA vil fortsette å presse mot det overordnede mål regimeskifte uansett hva Iran tilbyr, og derfor lagt seg strategisk høyt på banen.

 

Skulle det likevel ligge en mulighet til løsning måtte det være i at lederskapet i Iran konkluderte med at kostnadene ved å forfølge atomprogrammet ble for store og ble tilbudt en så god forhandlingsløsning at den politiske gevinsten ved å signere den oppveide faren ved å bli sett som å tape ansikt. Et omfattende diplomatisk løft da vil være påkrevd for å finne kompromisser på alt fra energisikkerhet til teknologioverføring, WTO-medlemskap, Hizballah og situasjonen i Irak. USA vil måtte endre retorikk og oppheve isolasjonen av sin erkefiende slik Baker-kommisjonen anbefalte for å stabilisere Irak. Selv om et slikt forlik vil være en lykke for Midtøsten og i teorien er mulig er det grunn til å tvile på hvor vidt det er politisk realiserbart. En forhandlingsløsning krever handlekraftige politikere og omfattende koordinering, og skal ikke minst ”selges” til en interessegrupper i alle involverte land. Slik verden ser ut i dag har imidlertid Iran og USA knapt begynt å snakke sammen, Irans leder Ali Khamene’i er presset og syk, George Bush relativt handlingslammet og ”hardlinere” på begge sider setter agendaen.

 

Den andre tenkelige dreining i saken er at USA og/eller Israel gjennomfører bombeangrep for å slå ut Irans atominstallasjoner. Tilhengerne av en militær løsning hevder forhandlinger er fåfengt og kun vil kjøpe det iranske regimet tid. Israels aksjon mot Osirak-reaktoren i Irak blir hentet frem som ”bevis” for at bombing virker. Skulle angrepet komme vil konsekvensene for konfliktbildet i Midtøsten bli store. Iran vil for det første ha betydelig større kapasitet til å svare – om enn i hovedsak asymmetrisk – enn Irak i 1981: Et lojalt og slagkraftig Hizballah vil med stor sannsynlighet ramme Israel og destabilisere Libanon; iranske agenter i Irak vil angripe vestlige styrker; shia-militser som så langt har samarbeidet med USA vil kunne erklære full krig; Iran vil kunne ramme oljetransport gjennom Hormuz-stredet (som per i dag er transittrute for 40 % av verdens oljeforsyninger) og mer til.

 

For det andre vil de innenrikspolitiske konsekvensene i Iran trolig bli katastrofale. Atomstriden har allerede bidratt til å styrke autoritære trekk i det iranske regimet. Opptrappingen av USAs retoriske angrep siden ”Axis of evil” talen i 2001 har gått hånd i hånd med styrkingen av en ny og kompromissløs konservativ fraksjon i landet, med bakgrunn fra de væpnede styrker og krav om en ”fast hånd” for å styre Iran ut av krisen. Stilt overfor et ytre angrep vil denne fraksjonen kunne legitimere undertrykkelsen av indre dissens og innføre et militærdiktatur. I motsetning til dagens situasjon vil regimet i et slikt scenario kunne mobilisere brede lag av befolkningen mot sine fiender. Et relatert biprodukt vil være iransk nasjonalisme av en langt mer aggressiv type, en ideologisk utvikling som både vil bli kilde til konflikt mellom Iran og dets nabostater og landets mange etniske grupper.

 

Skulle krig med Iran bli langvarig og regimet svekkes vil for det tredje militær intervensjon true med statssammenbrudd. Iranske atominstallasjoner er mange, spredt og vel beskyttet. Å slå dem ut vil kreve en militæraksjon av et slikt format at faren for ”collateral damage” og vil være enorm. Flere av installasjonene ligger blant sivile bosettinger. Bruk av taktiske atomvåpen er ikke utelukket. Atomekspertise, utstyr og eventuelle ukjente anlegg vil dessuten overleve et angrep. Dermed kan ytterligere angrep etter kort tid bli nødvendig for å stoppe utvikling av en atombombe som Iran i mellomtiden vil ha utviklet en innbitt ambisjon om å ferdigstille så raskt som overhode mulig. Gjentatte bomberaid vil øke risikoen for at Iran lider Iraks skjebne og kollapser. Bryter den islamske republikken sammen vil en i Midtøsten stå overfor et sammenhengende belte av ”failed states” fra Pakistan i vest via Afghanistan til Irak (for ikke å si Syria og Libanon) i øst.

 

I fravær av en forhandlingsløsning og med de mange fallgruver forbundet med et militært angrep er det siste og trolig mest sannsynlige utfallet av krisen at Iran blir verdens tiende atomvåpenmakt. Russland og Kinas utakt med Vesten i atomspørsmålet og USAs sårbarhet økonomisk (olje) og militært (Irak og Afghanistan) peker i samme retning. Spørsmålet blir da hvilke konsekvenser iranske atomvåpenmissiler vil ha på konfliktbildet i Midtøsten. Optimistene ser for seg en avskrekkende atombalanse mellom Iran og Israel som gjenskaper stabilitetssuksessen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Det de overser er at andre stater i regionen – i første rekke Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Jordan – vil søke å utvikle enge atomvåpen for å møte den iranske faren. Dermed vil det allerede galopperende våpenkappløpet i Midtøsten nå nye høyder og Israel vil måtte forholde seg til et spekter av atomutfordringer.

 

Å stanse denne utviklingen på en bærekraftig måte kan bare gjøres gjennom fornyet innsats for det internasjonale ikkespredningsregimet (NPT). Stormaktenes doble standard med våpenoppgradering på hjemmebane og nedrustning pålagt alle andre er i krise. Stilltiende aksept for israelske atomvåpen har vært den beste oppskrift på atomvåpenkappløp i Midtøsten. Ethvert helhjertet forsøk på å løse Iran-krisen må sette handling bak NPT-forhandlingenes ambisjon fra 1995 om å gjøre Midtøsten til atomvåpenfri sone.

Konklusjon

 

Jeg har i dette foredraget advart mot tre utviklingstrekk som truer stabiliteten i Midtøsten. Det internasjonale samfunn bør gjøre alt som står i dets makt for å demme opp mot trendene gjennom demokratibyggende tiltak, en fredsløsning i Israel-Palestina og styrking av internasjonal rett. ”Mer av det samme” vil ikke gi løsning på Midtøstens problemer.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved Truls H. Tønnessen, forsker, FFI

Internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten

Se presentasjon (PDF) her:

2006-10-16-Tonnessen.pdf

Formann, mine damer og herrer.

Truls H. Tønnessen, forsker, FFI. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Jeg vil begynne med å si at mitt hovedarbeidsområde på FFI er opprørsbevegelsen i Irak, med særlig vekt på de mer internasjonale gruppene – og med internasjonal mener jeg de gruppene som består av både utlendinger og irakere og at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser. I praksis er dette i hovedsak snakk om de ulike gruppene som avdøde Abu Musab al-Zarqawi har vært leder for. Det er også disse gruppene som ligger tettest opp til al-Qaidas ideologi.

 

I foredraget vil jeg først gå litt inn på hvordan internasjonal terrorisme ofte oppstår i forlengelsen av en væpnet konflikt, og bruke konflikten i Afghanistan som et eksempel på hvor viktig væpnede konflikter kan være for utviklingen av internasjonal terrorisme.

 

Deretter vil jeg ta for meg noen hovedtrekk ved utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen, og særlig forholdet mellom de internasjonale og lokalene gruppene i Irak er viktig for å forstå utviklingen. Så vil jeg snakke om hvordan konflikten i Irak påvirker den internasjonale terrorismen på ulike måter.

 

 

Internasjonal terrorisme og væpnede konflikter

Internasjonal terrorisme oppstår ofte i forlengelsen av lokale væpnede konflikter, og dette kan skje på flere måter. Konflikten kan spres direkte ved at de krigende partene benytter seg av terrorisme. For eksempel kan lokale opprørsgrupper som kjemper mot en overlegen militærmakt velge å benytte seg av terrorisme for å få internasjonal oppmerksomhet. Eksempler på dette er palestinske grupperinger som på 1970-tallet kapret fly eller lignende for å få oppmerksomhet rundt Palestinasaken.

En annen type direkte spredning kan være at en gruppe utfører terrorhandlinger i land som støtter deres lokale fiende. Formålet med dette er å redusere dette landets støtte til fienden. Eksempel: Den algirske gruppen GIAs (Den bevæpnede islamske gruppen) terrorkampanje i Frankrike da Frankrike støttet Algeria i kampen mot GIA.

En konflikt kan også sprees symbolsk, ved at andre (utenfor det opprinnelige konfliktområdet), inspireres eller provoseres av konflikten. En lokal konflikt kan også virke tilretteleggende for internasjonal terrorisme på den måten at konflikter skaper infrastrukturer som er gunstige for terroristgrupper (slik som overflod av våpen, mulighet for treningsleire osv). En fjerde effekt av lokale konflikter kan være å gi opphav til brutaliserte krigsveteraner og militariserte samfunn. Afghanistan på 1980- og 1990-tallet kan tjene som eksempel på de to sistnevnte spredningsfaktorene.

 

Afghanistan og framveksten av en internasjonal terrorisme-bevegelse

Konflikten i Afghanistan på 1980-tallet spilte en veldig viktig rolle for internasjonaliseringen av islamsk terrorisme. Islamistisk vold hadde også forekommet før dette – i 1979 var det som kjent en islamsk revolusjon i Iran, mens den egyptiske presidenten Anwar Sadat ble drept av en islamsk gruppe i 1981 blant annet på grunn av Egypts fredsavtale med Israel. Men dette var lokale hendelser, på den måten at det var egyptere og iranere som handlet ut fra lokale forhold og som kjempet om statsmakt (framfor territorium) i sine respektive hjemland. Men i Afghanistan var det kampen om territorium, og ikke kampen om statsmakt, som var den samlende faktor. Kampen i Afghanistan handlet om å frigjøre et muslimsk territorium fra ikke-muslimer, og appellerte dermed til et bredere lag av muslimer fra ulike nasjoner enn kampen om statsmakt internt i Egypt. Slike lokale grupper som kun er opptatt av et avgrenset geografisk område finnes fortsatt – både Hizbollah og Hamas er eksempel på slike grupper og de er til en viss grad i konkurranse med de mer internasjonale gruppene som al-Qaida.

 

I Afghanistan dannet de arabiske mujahedin (eller ”hellige krigere”) leire hvor de fikk både ideologisk og militær trening, som dere ser et eksempel på det øverste bildet her. Den treningen de fikk her og ikke minst kamp erfaringen var viktig for deres senere aktiviteter. Og de relasjoner som ble knyttet i disse leirene er helt avgjørende for å forstå utviklingen av den internasjonale islamistiske terrorismen – de beholdt kontakten da de senere forlot Afghanistan og ble med det opphav til et verdensomspennende nettverk. Mange av nettverkene, både i Europa og utenfor Europa, som har blitt avslørt i tilknytning til terrorisme har på en eller annen måte en kobling til tiden i Afghanistan.

Det mest kjente terrornettverket fra Afghanistan er al-Qaida, men det er viktig å få fram at al-Qaida var langt fra den eneste aktøren blant de arabiske mujahedin i Afghanistan på 1990-tallet og flere var i opposisjon av ulike grunner til al-Qaida og Usama bin Ladens lederskap. For eksempel drev Abu Musab al-Zarqawi, den tidligere lederen for de al-qaida inspirerte gruppene i Irak, sin egen leir i Afghanistan og den organisasjonen han dannet her utgjorde også den indre kjerne i hans grupper i Irak.
Han var i ideologisk uoverensstemmelse med bin Laden, og takket nei til å bli med i al-Qaida nettverket da han var i Afghanistan.

 

Men etter amerikanernes invasjon og Talibans fall var ikke Afghanistan lengre et gunstig område for å bedrive jihad, og det ble nødvendig å finne nye områder å være aktive på.

 

Jakten etter arenaer for ”jihad”

På 1980-tallet var flere av de arabiske mujahedins uønsket i sine hjemland – og en viktig grunn til at de fikk lov til å dra til Afghanistan i utgangspunktet var at de arabiske regimene ønsket å bli kvitt de brysomme islamistene og syns det var helt greit at de dro til Afghanistan. Vi må huske på at dette var like etter drapet på Sadat og revolusjonen i Iran, så det var en frykt for trusselen fra islamistene. Ingen tenkte særlig på hva som eventuelt ville skje med dem hvis de engang skulle reise tilbake fra Afghanistan. Så istedet for å returnere til sine hjemland dro de fra Afghanistan til andre steder – Tajikistan, Bosnia, Sudan. Senere fikk også flere innvilget politisk asyl i Europa.

 

Jihadistene er i stor grad avhengig av at de har et friområde hvor de kan trene og holde på med sine saker i fred og hvor det er mulig for dem å ferdes uten å bli arrestert. Afghanistan hadde vært et slikt område, men etter 2001 var det mye vanskeligere å være aktive der, og da USA begynte å snakke om invadere Irak framsto Irak som et meget lovende land for å bedrive jihad. Dette var jo en gjentagelse av den sovjetiske invasjonen av Afghanistan, ved at en ikke-muslimsk styrke invaderte et muslimsk land, og dette er den sterkeste motivasjonsfaktoren bak væpnet jihad.

 

Abu Musab al-Zarqawi begynte i 2002 å forbrede seg på den amerikanske invasjonen og allierte seg med tidligere bekjentskaper fra Afghanistan-tiden og han skaffet seg en base i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Som dere sikkert husker ble Zarqawi brukt av Colin Powell som ”beviset” på koblingen mellom al-Qaida, Ansar al-Islam og det irakiske regimet. Det eneste som ser ut til å stemme var at at Zarqawi var i irakisk Kurdistan og hadde kontakt med Ansar al-Islam Han var på dette tidspunktet ikke tilknyttet bin Laden og al-Qaida og var heller en slags konkurrent til bin Laden. Zarqawi hadde heller ikke kontakt med regimet til Saddam Hussein. Koblingen til Ansar al-Islam var også indirekte – han hadde kontakt gjennom tidligere forbindelser fra tiden i Afghanistan og disse arbeidet for å skaffe Zarqawi et fotfeste i nord-Irak. Dette peker på et generelt problem når det gjelder ”fenomenet” Zarqawi – det er altfor mye fokus på personen Zarqawi framfor hans organisasjon. Han har alltid vært avhengig av en rekke samarbeidspartnere og sentrale personer rundt seg.

 

I forhold til Afghanistan var det en rekke fordeler med å bedrive jihad i Irak. Irak er et arabisk land, og dermed her det mye lettere å bli integrert i lokalbefolkningen og samarbeide med befolkningen enn i Afghanistan hvor arabisk ikke var morsmålet. Historisk er også Irak viktigere enn Afghanistan ettersom Baghdad var hovedsete for det muslimske (Abbaside) kalifatet fra 749 til 1258, og for mange av de internasjonale jihadistene er målet å gjenopprette nettopp det islamske kalifatet.

 

Den irakiske motstandsbevegelsen nøt også stor legitimitet innad i den muslimske verden, ettersom dette var en amerikansk okkupasjon i hjertet av den arabiske-muslimske verden. Amerikanernes okkupasjon av Irak passet dermed perfekt med det globale jihadistiske verdensbildet, hvor USA blir ansett for å bedrive et korstog mot Islam og den muslimske verden.

 

Forholdet mellom lokale og globale grupper i Irak

Før jeg går videre inn på utviklingen av den irakiske opprørsbevegelsen vil jeg komme inn på forholdet mellom de lokale og internasjonale gruppene i Irak ettersom dette forholdet er viktig for å forstå opprørsbevegelsens utvikling.

 

De lokale gruppene består av irakere som ønsker å få amerikanerne ut av Irak og å fjerne det de oppfatter som en USA-kontrollert irakisk regjering. De mer religiøst orienterte lokale gruppene (som feks Den islamske hæren i Irak), ønsker å opprette en islamsk stat, mens andre igjen er mest opptatt av å bevare Iraks sunni-muslimske karakter (som regel de mer patriotiske gruppene). De ønsker generelt ikke å spre konflikten utover Iraks grenser, men det er de lokale gruppene som står bak majoriteten av (de mindre) angrepene mot amerikanske og irakiske styrker.

 

De internasjonale gruppene derimot består som regel av både irakere og utledninger og ofte ledet av utledningene. Deres mål er å opprette en islamsk stat i Irak som skal danne utgangspunktet for et såkalt kalifat, og de ønsker dermed å spre konflikten utover Iraks grenser. Den fremste representanten for de internasjonale gruppene var Zarqawi og hans grupper. Den første gruppen han opprettet het al-Tawhid wa al-Jihad (som kan oversettes med ”Enhet og hellig krig” og høsten 2004 allierte han seg med bin Laden og gruppa byttet da navn til ”al-Qaida i Mesopotamia” eller ”al-Qaida i landet med de to elver”. Det finnes også en mer kurdisk-preget gruppe i nord-Irak, Jaysh Ansar al-Sunna som er en slags etterfølger til Ansar al-Islam og som også har en del utledninger i sine rekker. Men denne gruppa er ikke like klar på at de ønsker å spre konflikten utover Iraks grenser som Zarqawi har vært, og ledelsen av denne gruppa består hovedsakelig av irakere.

 

Det er et viktig poeng at utlendingene i Irak utgjør maksimalt 10 % av opprørsbevegelsen, men de spiller en veldig synlig rolle ettersom de som regel står bak selvmordsangrepene og er ledere for de mest voldelige opprørsgruppene.

 

Forholdet mellom de lokale og internasjonale opprørerne i Irak har vært turbulent, noe som gjennomgangen av opprørsgruppenes utvikling vil vise.

 

Islamiseringen av den irakiske opprørsbevegelsen

I 2002 og 2003 var internasjonale jihadister til stede i irakisk Kurdistan sammen med Ansar al-Islam. Noen av de samarbeidet med Zarqawi og han selv kom dit i 2002, men han reiste rundt i Irak for å forsøke å rekruttere folk og forsøkte også å rekruttere fra sitt hjemland, Jordan. I irakisk Kurdistan trente de og samlet våpen og rekrutterte og dette ble kraftig forsterket etter det irakiske regimets fall i 2003 – mange flere arabiske mujahedin kom da til Irak. Fram til arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003, holdt utlendingene og de mest radikale gruppene en lav profil, da de fryktet at deres angrep skulle bli tatt til inntekt for Saddam Husseins og hans tilhengere. Men gruppa til Zarqawi har i ettertid påtatt seg ansvaret for flere brutale angrep før Saddams arrestasjon – blant annet angrepet på FN-hovedkvarteret i Baghdad, bombingen av den jordanske ambassaden i Baghdad, og drapet på den shiitiske lederen Baqir al-Hakim.

 

Etter at Saddam Hussein var arrest ble det imidlertid lettere for jihadistene å kjempe på vegne av seg selv og fra 2004 ble de internasjonale gruppene mer aktive. De internasjonale jihadistene, ledet an av Zarqawi var på denne tiden i taktisk allianse med de religiøst orienterte lokale opprørsgruppene. De ble bundet sammen av felles mål – å fordrive amerikanerne fra Irak og å hindre etableringen av et nytt og demokratisk regime.

Høydepunktet for denne alliansen kan nok sies å være kampene mot amerikanerne i byen Falluja mars/april 2004 som var et av hovedsentrene for motstandsbevegelsen. Da kjempet de lokale sammen med de internasjonale i felles front mot amerikanerne. Men fra 2004 ble opprørsbevegelsen i økende grad dominert av de internasjonalt orienterte gruppene og særlig i mediebildet, hvor de makabre halshugningene ble stående som representative for opprørsbevegelsen. Og oppmerksomheten rettet mot Zarqawi og hans gruppe ble ikke mindre da han høsten 2004 erklærte at han formelt sluttet seg til Bin Ladin og al-Qaida.

 

Det sterke fokuset på de internasjonale gruppene førte til et forverret forhold mellom de internasjonale og lokale opprørsgruppene.

 

 

Polariseringen av opprørsbevegelsen

Dette ble særlig tydelig i løpet av 2005. Da var det tiltagende konflikt mellom de lokale og globale opprørsgruppene, og dette skyldes hovedsakelig to ting. Det ene var Zarqawi gruppenes blodige kampanje mot shiamuslimene, noe som de lokale opprørsgruppene ikke fant hensiktsmessig. De ønsket jo ikke en borgerkrig, de ville kjempe for et sterkt og samlet, men sunni-ledet Irak. Det samme hensynet gikk også igjen i den andre grunnen til den økende polariseringen. I løpet av 2005, og særlig i den siste halvdelen er det mulig å snakke om en slags politisk ”modning” eller ”oppvåkning” blant de lokale opprørsgruppene. Ved at sunnimuslimene boikottet valgene og avsto fra politisk deltagelse, fikk shiamuslimene enda sterkere innflytelse og sunnimuslimene innså at det kunne være fordelaktig å kombinere en militær strategi med politisk strategi, slik som feks IRA i nord-Irland har gjort med Sinn Fein som en politisk fløy.
Zarqawi var sterkt i mot denne utviklingen, og som et motsvar på dette samlet Zarqawi de gruppene som delte hans internasjonale ideologi i en paraplyorganisasjon kalt ” Mujahedins konsultasjonsråd” eller Majlis Shura al-Mujahidin (og på bildet her ser dere logoen til dette rådet og de ulike gruppene som er med i rådet. Poenget med logoen er at de løfter i flokk og står samlet under ett banner).

 

Zarqawis gruppe var den klart sterkeste i paraplyorganisasjonen, men den nest viktigste av de mer internasjonale gruppene Jaysh Ansar al-Sunna, er ikke med i koalisjonen. Noen av de tidligere samabeidspartnerne til Zarqawi erklærte nå krig mot al-Qaidas tilhengerne i Irak. Blant annet var en av de sterkeste lokale islamske gruppene, Den islamske hæren i Irak, i væpnet konfrontasjon med al-Qaida sympatisører. Med andre ord, opprørsbevegelsen i Irak var kommet til en viktig vendepunkt og en prosess mot økt ”irakifisering” av opprørsbevegelsen begynte.

 

Betydningen av et friområde: Eksemplet al-Zarqawi

Denne økede misnøyen blant Zarqawis støttespillere gjorde det vanskelig for ham å

holde seg i skjul, og bidro sannsynligvis til at at amerikanerne kunne drepe ham i juni i år. Zarqawi var fra Jordan og dermed utledning i Irak og han var derfor avhengig av støtte fra lokalbefolkningen. Dennes støtten fant han særlig i Anbar regionen, det store området mellom Baghdad og Syria og Jordan. I dette området har motstanden mot okkupasjonen var særlig kraftig, her ligger blant annet Falluja og Ramadi som har vært sentre for opprørsbevegelsen. Ettersom dette området grenset til Syria, Jordan og Saudi-Arabia, land som Zarqawi rekrutterte mange av sine medlemmer fra, var det et fordelaktig sted å være basert. Zarqawi ble støttet av innflytelsesrike sunni-stammer i Anbar og dette ble et slags friområde for Zarqawi og hans internasjonale brigade.

Det ville vært vanskelig for Zarqawi og bygge en såpass kraftig organisasjon som han gjorde uten å ha tilgang til et slikt friområde og en viss støtte fra lokalbefolkningen der. Men særlig i løpet av 2005 og begynnelsen av 2006 mistet Zarqawi gradvis denne støtten pga av hans blodige taktikker og forsøket på å igangsette borgerkrig i Irak. Som sagt gjorde Zarqawis angrep det vanskeligere for den irakiske opprørsbevegelsen å delta i politiske prosesser. De ønsket å komme seg ut av skyggen til Zarqawis spektakulære angrep og få en egen selvstendig stemme. I 2006 gikk flere av sunni-stammene i Anbar derfor sammen og grunnla en væpnet styrke, kalt ”Anbars revansjebrigader” som hadde som mål å drepe al-Qaida medlemmer. Dermed ble det vanskeligere for Zarqawi å skjule seg, samtidig som terskelen for å angi Zarqawi stadig ble lavere, og til slutt ble han som kjent drept den 7. juni i år.

 

Kan Irak bli et nytt Afghanistan?

Dette var en rask gjennomgang av hovedtrekkene ved den irakiske opprørsbevegelsen med vekt på den mest internasjonale delen av den. Nå skal jeg gå over til å snakke om det som egentlig er dagens tema – potensiale for spredning av terrorisme fra Irak til andre land. Her vil jeg begynne med å sammenligne Irak med Afghanistan. Som sagt, så var konflikten i Afghanistan helt avgjørende for framveksten av internasjonal islamistisk terrorisme. På spørsmålet om Irak vil bli et nytt Afghanistan vil jeg svare nei.

 

Det er flere grunner til dette, men hovedgrunnen er den økte bevisstheten rundt fenomenet islamistisk terrorisme og hvilken rolle konflikten i nettopp Afghanistan spilte for framveksten av dette fenomenet. I Afghanistan fikk de arabiske mujahedin støtte fra mange hold, både fra USA, fra Pakistan og fra arabiske regimer, særlig Saudi-Arabia. De arabiske regimene bidro ikke bare med penger, men tillot eller snarere oppfordret muslimer til å dra til Afghanistan for å kjempe – som sagt så var jo dette også en måte å bli kvitt brysomme elementer på. Det har vært spekulasjoner om at land som Syria aktivt støtter opprørsbevegelsen i Irak, og det kan nok tenkes at enkelte i Syria gjør det men det er tvilsomt at dette er statsstyrt.

De fleste land frykter konsekvensene av å skape en ny internasjonal muslimsk brigade og er dermed nølende i sin støtte. Saudi-Arabia skal nå bygge et slags sikkerhetsgjerde på grensen til Irak for å hindre saudiere fra å komme seg til Irak og omvendt. Den irakiske opprørsbevegelsen mottar også viss en finansiell støtte fra enkeltpersoner i Gulfen, men ikke i samme skala som i Afghanistan på 1980-tallet.

 

Videre har mangelen på friområder i Irak gjort det vanskelig for opprørsgruppen å etablere store treningsbaser og leire. Noen mindre baser har blitt opprettet, men i en helt annen målestokk enn i Afghanistan. Det flate terrenget gjør også at amerikanernes luftherredømme og overvåkningsteknologi kommer bedre til sin rett Sammen med kraftig motstand fra amerikanske og irakiske styrker har det derfor vært vanskelig å utvikle en så kraftig bevegelse som vi så i Afghanistan.

 

Potensiell spredning fra Irak-konflikten

Men dette betyr ikke at vi skal undervurdere den potensielle spredningen fra Irak, og særlig ettersom det har blitt rapportert om muslimer fra europeiske land som har dratt til Irak. Og de internasjonale og al-Qaida-inspirerte opprørsgruppene i Irak har vist vilje til å angripe mål utenfor Irak, men da hovedsakelig i Midtøsten. Zarqawi var særlig opptatt av sitt hjemland, Jordan, og Israel. I en av sine siste taler sa han at vi kjemper i Irak, men våre øyne er rettet mot Jerusalem. Og gruppa til Zarqawi har gjennomført flere angrep i Jordan – blant annet selvmordsangrepet mot hotellene i Amman, et rakettangrep mot en amerikansk båt i den jordanske havnebyen Aqaba og gruppa har også påtatt seg ansvaret for noen raketter som ble skutt fra Libanon og inn i Israel.

Zarqawis etterfølgere har bekreftet at de ønsker å fortsette med angrep utenfor Irak. Zarqawi har også sagt flere ganger at de vil finne seg en ny base dersom det skulle bli vanskelig å oppholde seg i Irak. Og som vi har sett så har utviklingen i den irakiske opprørsbevegelsen utøvd gradvis større press mot de internasjonale jihadistene, samtidig som den pågående borgerkrigen mellom sunna og shia-muslimer overskygger alt annet. Det er dermed en viss fare for at de globale jihadistene finner det vanskelig å operere i Irak.

Det store spørsmålet er hva som da skjer: Vil de søke seg til nye konfliktsoner (Somalia, Sudan, Afghanistan), vil de reise tilbake til sine hjemland og planlegge aksjoner, vil de infiltrere vestlige land eller vil de bli pasifisert?

 

Ideologisk og strategisk utvikling i lys av Irak-konflikten

Men de viktigste konsekvensene for internasjonal terrorisme i kjølvannet av Irak-konflikten er av mer strategisk og teoretisk art.

 

I den strategiske litteraturen til jihadistene har Irak blitt framstilt som den viktigste arena for bekjempe det de omtaler som ”korsfarernes og jødenes allianse mot islam”. Slik har det vært helt siden sensommeren 2002, da det ble klart at USA ønsket å invadere Irak samtidig som Afghanistan mistet sin sentrale stilling etter den amerikanske invasjonen i 2001. Irak har blitt framstilt som den endelige og avgjørende kampen mellom korsfarer og muslimer – seier eller tap her vil ha avgjørende konsekvenser for det jihadistenes framtid og forholdet mellom Islam og ”korsfarerne”. Seier vil bety en islamsk stat som danner utgangspunkt for et nytt kalifat, mens tap vil føre til et ”USA-dominert” Midtøsten. Samtidig har det sterke fokuset på Irak og Iraks tiltrekningskraft svekket jihadbevegelsen i andre land, og dermed har det oppstått interne konflikter om hvor viktig Irak er i forhold til de øvrige land. Blant jihadistene i Saudi-Arabia for eksempel var det uenighet om det var best å kjempe i Saudi-Arabia eller i Irak. Debatten går da på om man skal ramme ”korsfarerne” overalt eller kun i Irak.

 

De jihadistiske reaksjonene på Muhammad-karikaturene var et godt eksempel på denne diskusjonen – noen mente det var viktigst å straffe Danmark, mens andre igjen mente at det var viktigst å konsentrere seg om Irak og å straffe ”korsfarer-statene” som helhet. Flere fryktet at karikaturene skulle ta fokuset bort fra det viktigste, nemlig kampen mellom Islam og ”korsfareralliansen”, som særlig utfoldet seg i Irak. Danmark var en del av okkupasjonsmakten i Irak, og en del av ”korsfarer-alliansen”, så flere mente at det var bedre å angripe danske mål i Irak. Dette viser Iraks sentrale stilling i verdensbildet til de globale jihadistene. På den annen side, det mislykkete forsøket på å sprenge et tysk tog i slutten av juli i år skal angivelig vært motivert av Muhammad-karikaturene og Tyskland var jo som kjent en av de kraftigste motstanderne mot Irak-krigen. Så det er tydelig at Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren.

 

Vi har også sett en spredning av metoder brukt i Irak – selvmordsangrep, gisseltakninger, og halshugninger spredde seg til områder hvor dette tidligere ikke hadde vært brukt, for eksempel ble selvmordsangrep vanlig i Afghanistan hvor det ikke hadde vært brukt til da, og det virker også som selvmordsangrep har fått økt legitimitet innad i det jihadistiske miløjet. På den andre siden er det også flere av de radikale ideologene som har tatt avstand fra Zarqawis blodige kampanje i Irak – og han har fått kritikk fra både sin tidligere mentor (Muhammad al-Maqdisi) og fra Ayman al-Zawahiri, nr 2 i al-Qaida nettverket, for å drepe unødvendig mange sivile.

 

Jihad Online og ”individualiseringen av terrorisme”

Kanskje den aller viktigste konsekvensen på langt sikt er den revolusjonerende bruken av Internett som vi har sett i forbindelse med konflikten i Irak. Ved hjelp av Internett har det vært mulig for alle med Internett-tilgang og som behersker arabisk å være meget godt informert om hva som skjer i Irak og å følge med på de ulike gruppenes aktiviteter. De største gruppene har sine egne nettsider, sine egne mediaavdelinger som viser filmer fra deres aktiviteter, kommunikeeer hvor de påtar seg ansvar for angrep, sprer deres ideologi osv. Dette er en viktig del av gruppenes spredning av propaganda, men gjør det også mye lettere enn det for eksempel var i Afghanistan å følge med og få informasjon om gruppene uten selv å være der. Dette har bidratt til å kraftig redusere avstanden mellom opprørsbevegelsen og deres potensielle sympatisører i utlandet. I tillegg sirkulerer det enorme mengder teknisk-taktisk informasjon om våpen, eksplosiver og terrormetoder på radikale islamistiske nettsider.

 

Det er mange som har hevdet at Internett i en viss grad har erstattet de afghanske leirene som møtested og kompetansesenter. Internett har imidlertid ikke kommet så langt og de instruksjonsvideoene som har blitt lagt ut, er ganske enkle. Derimot er Internett viktig for dannelsen av et slags ”globalt virtuelt jihadist-miljø”. De to-tre siste årene har det kommet flere Internett-baserte forum hvor alle mulige nyheter om jihadbevegelsene og særlig om Irak blir lagt ut. Dette er alt fra rapporter om gjennomført angrep, til forseggjorte filmer og tidsskrifter. Det har blitt opprettet egne produksjonsselskaper – en av de ledende mediekanalene er Global Islamic Media Front, som dere ser på illustrajonen her. På internett kan også få informasjon om hvordan man skal komme seg til Irak, hvis man ønsker å kjempe der. Internett er dermed et veldig egnet forum for spredning av propaganda og for rekruttering. Det finnes flere eksempler på personer som har blitt radikalisert gjennom Internett og som har gjennomført aksjoner eller dratt til Irak for å slåss. Men samtidig er det viktig å ikke overdrive effekten av internett – internett kan ikke alene forklare hvorfor noen velger å utføre terrorhandlinger eller å kjempe i Irak.

 

Forumene blir også brukt til å distribuere og diskutere ideologi og strategi. Hvilke mål er mest hensiktsmessige, hva er legitimt å angripe og hvilke taktikker er legitime er eksempler på diskusjoner på forumene. Men dette kan faktisk bidra til å forsterke de konfliktlinjene som finnes innad i jihadistbevegelsen – tidligere har dette blitt lagt lokk på ettersom det ikke eksisterte noen gode diskusjonsforum eller kanaler for kritikk. Og jihadbevegelsen er mye mer splittet enn det man kanskje får inntrykk av, og pleier derfor å framsette generelle og overordende mål – slik som opprettelsen av det islamske kalifatet. Men hvordan man best kan nå målet og hvilke prioriteringer som er viktigst er det ofte sterk uenighet om. Som sagt dette ble tydelig etter Muhammad-karikaturene hvor det var sterk debatt om både hvilke mål som var viktigst og hvilke taktikker – noen ville kun ha økonomisk boikott, andre ville gjennomføre angrep i Danmark, mens andre igjen syns det var langt verre at amerikanske styrker var stasjonert i det hellige Saudi-Arabia og at overgrepene mot muslimer fortsatte i Abu Ghraib og Guantanamo for eksempel.

 

Internett har dermed forsterket tendensen mot en økende desentralisert ”individualisert jihad”, hvor lokale grupper eller personer tar initiativ til planlegging og gjennomføring av angrep uten noen tydelig kobling til topplederne. Dette er også en utvikling uavhengig av Internett, men Internett har bidratt til å kraftig forsterke utviklingen. For i dag er det bedre å omtale al-Qaida som en bevegelse, eller en ide, eller en –isme (al-qaedisme eller jihadisme), framfor en sentralstyrt organisasjon. al-Qaida har hele tiden hatt en veldig fleksibel struktur, men med en klart definert ledelse. I dag er det mange aktører som ikke har direkte koblinger til al-Qaida, men som følger al-Qaidas ideologi og som står bak terrorangrep.

 

 

Irak-konflikten som motivasjon

Irak-konflikten har også blitt spredd gjennom at Irak har vært en viktig motivasjon for å gjennomføre et angrep utenfor Irak. Her er det viktig å få fram at motivasjonene for å gjennomføre et angrep er kompleks sammensatt, men Irak konflikten har etter alt å dømme mye å si for hvilke mål man velger å angripe. Til nå har det ikke forekommet angrep gjennomført av jihadister som har vendt tilbake fra Irak. Men ved Madrid-angrepet 11 Mars 2004 var koblingen til Irak særlig tydelig. FFI fant her i ettertid et dokument som var skrevet høsten 2003, hvor det ble anbefalt å gjennomføre et angrep i Spania i forkant av valget i 2004. Spania var en del av okkupasjonsstyrkene i Irak, og det var ventet at motkandidaten til den sittende statsministeren, Aznar, ville trekke de spanske styrkene ut av Irak hvis han vant valget. Og strategien virket – Aznar tapte valget blant annet på grunn av 11 mars angrepet og Spania trakk sine styrker ut av Irak. Det er ikke bekreftet en direkte kobling mellom dokumentet og angrepet, men det er nærliggende å tro at dokumentet ble lest av de som gjennomførte angrepet.

 

Okkupasjonen av Irak blir også framstilt av jihadistene som en del av det USA-ledete korstoget mot Islam, og alle land som deltar eller har deltatt i koalisjonen blir nevnt som mulige mål – og dette er også en av de viktigste faktorene for målutvelgelse. I tillegg har Irak-konflikten skapt sterke symboler som mishandlingen av fanger i Abu Ghraib-fengslet, og kampene mot amerikanerne i Falluja har fått en nesten mytisk status. Hendelser som dette blir ofte nevnt som grunnen til radikaliseringen og som grunnen til at noen ønsker å gjennomføre et terrorangrep for eksempel i Europa. Men som sagt, det ligger også ofte andre ting bak – innenriksforhold som integrasjonspolitikk, hardere behandling av muslimer i Vesten etter 11. september og lignende.

 

Konklusjon

Da vil jeg kort avslutte med de viktigste punktene. Irak kommer nok ikke til å bli så viktig for internasjonaliseringen av terrorisme som Afghanistan var ettersom det er en mye større bevissthet mot å unngå et nytt Afghanistan. Men det er fortsatt stor spredningsfare til tross for dette. Hva dette på sikt kan føre til, er det veldig vanskelig å si noe om. Derimot har Irak-konflikten konsekvenser for internasjonale terrorisme på andre måter – Irak har blitt en av de viktigste motiverende faktorene bak terrorangrep, men som eksemplet med det siste planlagte angrepet i Tyskland viste – Irak er ikke den eneste motivasjonsfaktoren. Irak-konflikten har sammenfalt med en meget rask Internettutvikling, og man kan si at Irak er den første ”internett-baserte jihad” hvor det er mulig å sitte hjemme hvor det nå måtte være å engasjere seg i opprørsbevegelsen i Irak.

 

Takk for oppmerksomheten