Skip to content

Mandag 3. april gjestet generalløytnant (p) Robert Mood, Oslo Militære Samfund og avholdt foredraget «Vil fremtidens forsvar være relevant»? Basert på generalens lange karriere, fikk vi ta del i hans tanker rundt historie, nåtid og fremtid. Det var som vanlig en engasjert og kunnskapsrik Mood vi overvar. Og han høstet vårsesjonens lengste applaus!

Foto: OMS

Les manus her:

OMS 3 APRIL 2017, Generalløytnant (p) Robert Mood.

Formann, Ærede forsamling!

Vil fremtidens forsvar være relevant?

Innledning

For å bidra til refleksjon om fremtidens Forsvar, som heldigvis omfattes med stor interesse og er i samfunns-debatten om dagen, må vi ta utgangspunkt i verden rundt oss, Forsvaret av i går og av i dag.

Verden rundt oss

For nesten 10 år siden – i dette rom – skuet vi inn i et århundre som mest sannsynlig hadde større overraskelser å by på, enn det århundret vi akkurat hadde lagt bak oss. Drøye 16 år inn i århundret har overraskelsene kommet på løpende bånd.

Arabisk vår, Syria, Krim, Ukraina, IS, Aleppo, Mosul, Sør-Sudan, Libya, Sør-Kina havet, Brexit og Trump er bare noen av de navn og begreper som forteller om en verden i rask endring. Stadig mer usikker og dynamisk.

Det digitale rom og klimaendringer er begreper som minner oss om at vi både blir angrepet hver dag, og at vi unnlater å ta tak i eksistensielle langsiktige utfordringer som vi burde.

Ustabiliteten og stormakts-rivaliseringen har likhetstrekk med situasjonen for litt over hundre år siden, mens det nye våpenkappløpet med strategiske og taktiske atomvåpen, samt ny rivalisering om militær dominans i rommet, er dagsaktuelle og urovekkende utviklingstrekk.

FN, EU og NATO er henholdsvis handlingslammet, i eksistensiell krise og i villrede i en tid som roper på handlekraftige overnasjonale institusjoner. Seierherrene etter andre verdenskrig bygde et system av politiske, militære og økonomiske institusjoner som skulle sikre «aldri mer». Vi ser i dag at disse institusjonene, som ble til i en annen tid, har begrenset evne til å takle de nye utfordringene.

Liberale demokratier utfordres innenfra på en måte som minner oss om mellomkrigstiden.

Skal vi tro våre politikere på det de selv sier, vel vitende om at de selvsagt snakker ned utfordringene og snakker opp det positive, er de godt klar over situasjonen og utfordringene.

Vår egen utenriksminister gav sin redegjørelse til Stortinget 7 mars i år. På leting etter positive trekk hyllet han fremskrittene siden 1945, kraften i frihet, demokrati og menneskerettigheter, slutt på kampen mellom rivaliserende økonomiske systemer og klimapolitiske fremskritt.

Hva gjelder fred og sikkerhet blir han imidlertid mer nøktern; «Vi lever i motsetningenes tid. Epokegjørende fremskritt trues nå av akutte utfordringer mot den orden vi har skapt.»
«Det er, dessverre, lite som tyder på at spenningsnivået vi opplever nå vil reduseres med det første. Jeg tror vi må være forberedt på nye og enda mer krevende utfordringer.»

Utenriksministeren beskriver med andre ord en farlig verden som blir farligere, akutte utfordringer og forbereder oss på nye og enda mer krevende utfordringer i årene fremover.

Han oppsummerer regjeringens utenrikspolitikk som «ansvarlig realisme» i møte med «ytterst krevende omgivelser».

Han sier at; Vi verken er – eller blir – sterke nok til å forsvare oss alene. Forsvaret av Norge skjer innenfor rammen av det kollektive forsvarssamarbeidet i Nato, hvor alliert forsterkning av Norge øves. Slik oppnår vi forsvarsevne og troverdig avskrekking.

Utenriksministeren beskriver med andre ord en verden i rask endring. Vi hører mange spørsmål og få svar. Det vi vet er at det ikke kommer til å gå over av seg selv og at det også vil kunne berøre Norge på dagers varsel.

Like alvorlig som de sikkerhetspolitiske utfordringene er nok kampen for våre verdier og vår humanitet. Verdiene vi har dyrket siden den franske revolusjon i 1789; Liberté, égalité, fraternité, ou la mort! utfordres og svekkes. Frihet, Likhet, Brorskap, begreper som står seg godt også i dag, men som dagens liberale demokratier må fylle med nytt innhold for å komme videre. Det er imidlertid ikke temaet i dette foredraget.

Forsvaret av i går

Hvis du skal komme frem til målet, må du vite hvor du er – avfarende plass. Det er ikke minst viktig når tåka er tett. Det hjelper ikke om retningen er rimelig god. Dersom du mener å starte fra et annet sted enn der du faktisk er, bommer du på målet uansett. La meg derfor via et kort tilbakeblikk ta oss til avfarende plass.

Noen liker å hevde at Norge er et lite land. Det er feil, Norge er et veldig stort land, med stort ansvar, strategiske utfordringer og store muligheter!

Selvsagt har vi liten befolkning og relativt begrensede økonomiske ressurser sammenlignet med stormaktene, men det endrer ikke hverken vår geografi eller vår beliggenhet. Et stort og langstrakt land med en av verdens lengste kystlinjer og syv ganger større sjøterritorium. Utsatt beliggenhet i forhold til Nord-Atlanteren og Arktis samt nærheten til basene på Kola krever klokskap.

Veien inn i NATO ble på denne bakgrunn, og etter erfaringene med nøytralitet og okkupasjon, et ganske åpenbart valg i 1949. En lang statisk epoke (1949-1991) ble etterfulgt av en tilsvarende dynamisk (1991-2014) før vi nådde dagens usikre verden.

Avskrekking og beroligelse ble det overordnede målet. Selvvalgt restriktiv Base- og atompolitikk, samt respekt for at alliert aktivitet i Øst-Finnmark kunne tolkes som provoserende, ble sikkerhetspolitikkens innretning.

Vi hentet styrke i NATO, men var i stand til å forsvare oss på egenhånd innledningsvis, mens vi også sikret mottak av allierte forstrekninger. Fasthet ble levert med en klok utenriks- og sikkerhetspolitikk, mens selvpålagte restriksjoner samt åpenhet om øvelser og aktiviteter gjorde oss forutsigbare. Sammen med dialog og samarbeid på relevante områder, skapte dette en balansert helhet.

Styrke, Fasthet, Forutsigbarhet, Dialog og Samarbeid hindret eskalering, og sikret det gode naboskapet i Nord også i krevende tider.

I den statiske epoken (1949-1991) holdt vi oss med en stor reservebasert forsvarsstruktur, omfattende planverk, øremerkede forsterkningsstyrker og regelmessig øvelsesaktivitet.  Etter mobilisering skulle vi forsvare landet på egen hånd noen uker eller måneder, sikre mottak av forsterkninger og så sammen med disse slå fienden tilbake.

Havner, flyplasser og garnisoner med øremerkede avdelinger hadde en oppgave; sikre mottak av de titusenvis soldater, kjøretøy og fly som skulle komme oss til unnsetning i krise og krig. Totalforsvarskonseptet, med omfattende planer og øremerkede ressurser, skulle sikre at hele samfunnet støttet Forsvaret i Norges eksistensielle kamp mot overmakten.

Brigader, skvadroner, fartøy, støtteavdelinger og moderavdelinger (Regimenter, Sjøforsvarsdistrikter, Flystasjoner, Heimevernsdistrikter, Forsvarskommandoer, Distriktskommandoer, 3 NATO-hovedkvarter, mm).

Nasjonale og NATO-øvelser med 40-50 000 deltagere ble gjennomført med jevne mellomrom. Omfattende Host Nation Support infrastruktur, planer og funksjoner for å sikre mottak av allierte forsterkninger ble vedlikeholdt og øvet. Den reservebaserte strukturen gjorde det også mulig å delta i FN-oppdrag med enkeltpersoner og mindre avdelinger (bataljoner) over lang tid.

Jeg tilhører de som er sikker på at denne strukturen, tross sine materiell-messige svakheter, ville vært en betydelig motstander i norsk terreng, hvis den hadde blitt satt på prøve.

Den dynamiske epoken (91-14) starter med Sovjetunionens kollaps i 1991. Vi baserte oss, som mange andre land, på at Russland ikke lenger var et annet sted og la varig fred og samarbeid til grunn.

Utviklingen bort fra et balansert forsvar for å avskrekke, eller stanse og slå tilbake, et klassisk angrep gikk skrittvis. I 1997 har Norge for siste gang manøveravdelinger av betydning i felt, 6 divisjon med 18 500 soldater.

Det store spranget kom da Norge i år 2000, med stortingsproposisjon 45 forlater ambisjonen om å forsvare landet på egenhånd innledningsvis; «-forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet sammen med allierte» blir nå ambisjonen. En ambisjon som er så åpen, og så lav, at den gir økonomene fritt spillerom i den videre omstilling.

Vi etablerer budsjettdrevet organisasjons- og strukturutvikling med liten vekt på nasjonal operativ evne. Forsvar av Norge og våre forpliktelser etter artikkel III i NATO traktaten prioriteres ned og forsømmes.

De aller fleste militære leire og avdelinger legges ned; 90 – 95 % reduksjon. Vi avvikler alle reserveavdelinger. Den klassiske hæren legges i realiteten også ned. Totalforsvaret forsømmes. Planer og infrastruktur for mottak av forsterkninger vedlikeholdes ikke eller avvikles.

På den annen side utruster og trener vi nå små-avdelingene for å vinne i kamp, mot likeverdige motstandere. Vi deltar i operasjoner utenfor landets grenser, som investering i egen sikkerhet. Spesialstyrker og konvensjonelle avdelinger er i krig jevnlig, selv om Norge som stat, folkerettslig sett, selvsagt ikke er i krig.

Selv om NATO i dag ser nederlaget i øynene i Afghanistan, og leter etter en exit-strategi for å komme seg ut med æren i behold mens Libya, Syria og Irak er i full oppløsning, har vi de senere år fått hjem soldater og avdelinger fra alle deler av Forsvaret med tung operasjons- og kamperfaring.

La det være helt klart; soldatenes og deres sivile kolleger løste oppdragene på en utmerket måte under vanskelige omstendigheter. Politikerne, admiralene og generalene har ansvaret for at målene ikke er nådd.

Generalløytnant (p) Robert Mood. Foto: OMS

Forsvaret av i dag

Mye har altså endret seg mellom 1949 og dagens Avfarende Plass. Vi er i dag også et rikt land, i en ustabil verden, med energiproduksjon og eksport som gjør oss sårbare – og til et aktuelt mål -, hvis noen ønsker å teste NATOs samhold, eller presse Europa ved å true med å ramme eller forstyrre, energiforsyningen fra Norge.

De 5-10% vi selv har igjen etter ca 20 år med nedbygging og nødvendig omstilling handler om høy kvalitet og kamperfaring, men så få operative avdelinger, fly og fartøy at det knapt fortjener betegnelsen Forsvar.  Samtidig har Host Nation Support kapasiteten blitt forsømt.

Vi har intet mindre enn fem etater i Forsvarssektoren. Mange flere ansatte i stab, støtte og logistikk enn i operativ ende forteller at selv en minimal struktur krever et apparat rundt som ikke kunne reduseres tilsvarende. Det er jo et tankekors at de få fly, fartøy og avdelinger vi har i operative avdelinger omfatter under 1/3 av antall ansatte i sektoren og langt færre enn på Rikshospitalet.

På den annen side har vi noen få avdelinger, fly og fartøy som vil slå fra seg så godt de kan, selv om utfallet er gitt på forhånd. Ledere, avdelinger, fly og fartøy i større grad utrustet og trent for kamp, med høyt etisk nivå. Et meget godt utgangspunkt for fremtiden.

Ledere og avdelinger som varer til de er utslitt, men ikke lenger fordi vi mangler reservestyrker og reservedeler; Så få avdelinger og fartøy at sannsynligheten og muligheten for å være på rett sted til rett tid, er forsvinnende liten; Så få avdelinger og fartøy at du skal være en meget dårlig strateg for å unngå å utmanøvrere disse, hvis du har gode etterretninger og forsøker. Uavhengig av hvem og hva som har ansvaret for situasjonen er det slett moral å legge opp til dette med åpne øyne. Ikke desto mindre gjør vi nettopp det.

Den største utfordringen med avfarende plass er altså at vi har satt oss selv i en situasjon hvor vi legger opp til å sende våre unge i kamp på kort varsel, med kritiske svakheter i operativ evne og minimal utholdenhet. F-35, Ubåter, Kampluftvern og andre materiellinvesteringer som kan gi økt operativ evne 5-10 år frem i tid er en mager trøst.

Dette er en knusende dom over vår forsvarsplanlegging, her ligger vårt største problem. Langtidsplaner med usikker finansiering gir ikke operativ evne til daglig.

Forsvarets Operative evne handler ikke om planer, ambisjoner og kapasiteter som under ideelle forutsetninger kanskje er på plass om 10-15 år. Det handler om reaksjonsevne, kampkraft, utholdenhet og logistikk til å stå imot en seriøs motstander og påføre han tap i alle tenkelige og utenkelige scenarier.
I dag, i neste uke og neste år.

Fra denne talerstol sa GIH i 2008: «Samler vi hele Hæren er vi i stand til å kontrollere området mellom Sinsen og Røa. Alternativt kan vi forsvare ett ilandføringsanlegg for olje og gass på en effektiv måte – forutsatt at vi hadde luftvern, hvilket vi ikke har. Uten en betydelig investering i fremtidens hær, vil vi stadfeste vår posisjon som patruljehær med mer symbolsk betydning enn avgjørende kapasitet.»

Det står enda dårligere til i dag enn i 2008 hvis vi skal tro Forsvarssjefens årsrapporter for 2015 og 2016, samt statsrådens gjentatte og klare meldinger, blant annet fra denne talerstol, om for dårlig reaksjonsevne, manglende utholdenhet, samt store logistikk- og samtidighetsutfordringer.

Ved et klassisk angrep fra en seriøs aktør vil store deler av det norske forsvaret neppe rekke å bli kampklart, komme seg til kampen eller ha særlig betydning for utfallet, det er gitt på forhånd. Et symbolsk kollektivt selvmord som forhåpentligvis vil utløse alliert støtte. Alliert støtte som vil måtte sloss seg inn da vår evne til å sikre og motta forsterkninger også er forsømt.

Med den pågående nedbygging av Heimevernets kapasiteter som kunne gitt oss avgjørende lokal situasjonsforståelse og reaksjonsevne på kysten og i lokalsamfunn, samt Hærens allerede manglende reaksjonsevne og kapasitet, øker vår sårbarhet for hybride overfall.  Nettopp en metode for å gå rundt vår styrke og ramme svake punkter, uten å trigge alliert støtte eller annen innblanding utenfra.

Politiske beslutninger og militærfaglige råd har med andre ord gitt oss et forsvar i 2017 som enkelt kan utmanøvreres og slås uten alt for store anstrengelser i et klassisk scenario, som er dårlig forberedt på det hybride og som ikke har funnet sin plass i en fremtidsrettet totalforsvarstankegang.

Hvorvidt det kan klassifiseres som «Ansvarlig Realisme» stiller jeg meg sterkt tvilende til.

Fremtidens Forsvar

Utredninger og langtidsplaner gir ikke operativ evne. Mennesker som hver dag blir utrustet, ledet, trent og øvet for å vinne gir operativ evne. Hvis vi fortsetter å slippe dette av synet, vil forsvaret ikke bli relevant i fremtiden heller. Tross mange milliarder til nytt materiell.

Så må selvsagt forsvaret settes inn i en helhet som handler om hva vi egentlig vil forsvare. Først og fremst forsvar mot klassiske angrep, eller også relevant bidragsyter til samfunnssikkerhet og beredskap i en tid hvor dramatiske konsekvenser av klimaendringer rykker raskt nærmere.

Forsvar av verdiene våre, eller forsvar av geografi gir neppe samme svar. Gårsdagens utfordringer, og de som er lette å få øye på, eller som utenriksministeren varslet i Stortinget; «nye og enda mer krevende utfordringer», gir nok også forskjellige svar.

Starten på den prosessen som nå fullføres med Regjeringens Landmaktutredning som del av budsjettprosessen for 2018, var ekspertgruppen ledet av Rolf Tamnes. Norges fremste mennesker på sikkerhetspolitikk leverte sine anbefalinger for 2 år siden.  Den berørte noen av de store spørsmålene.

På spørsmålet om hvordan de sikkerhetspolitiske utviklingstrekkene påvirker Norges sikkerhet, svarer gruppen at «Et nytt trussel- og risikobilde krever at det etableres en ny normalsituasjon.»

På spørsmålet om det er samsvar mellom de sikkerhetspolitiske utfordringene og innretningen av Forsvaret, svarer ekspertgruppen at «Oppgaven er for stor for Forsvaret og Norge. Gruppen foreslår derfor et felles løft med bidrag fra Forsvaret, det norske storsamfunnet og våre allierte.»

Fem oppgaver eller funksjoner pekes ut for å skape et sterkt, krigsforebyggende forsvar:

1) Etterretning og overvåkning, førstelinjeforsvaret i et utfordrende trusselbilde, trenger ekstra ressurser. Norge må kjøpe nye maritime patruljefly og etablere et digitalt grenseforsvar.

Maritime patruljefly kjøpes inn. Digitalt grenseforsvar er ikke på plass eller planlagt etablert.

2) Dagens apparat for ledelse i sikkerhetspolitiske kriser og krig er utilstrekkelig. Forsvarets operative hovedkvarter må kobles tettere til allierte hovedkvarterer, og det bør opprettes en egen enhet for krisehåndtering ved Statsministerens kontor.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

3) Avskrekking er av grunnleggende betydning i enhver krigsforebyggende strategi. Denne må bygges på en nasjonal evne til fellesoperasjoner og samvirke med allierte. Fremskutt nærvær av landstyrker nord i landet, kapasiteter som F-35 og nye ubåter samt et mer robust luftvern vil sammen med alliert støtte bidra til troverdig avskrekking.

Intensjonen er der, kanskje realisert om 10 år.

4) I kriser med kort eller ingen varslingstid må norske og allierte styrker være klare på kort varsel. Norge må legge til rette for mottak av allierte fly og andre styrker. Klartiden til utvalgte norske styrker må reduseres betydelig, og enkelte avdelinger eller enheter må være kontinuerlig til stede i Finnmark.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

5) Militær og sivil understøttelse av militære operasjoner i Norge er forsømt. Her trengs et krafttak for å sikre at norske og allierte styrker får nødvendig støtte i krise og krig.

Jeg kan ikke se at dette er fulgt opp.

Hva gjelder de fagmilitære råd, har de i mange år nå handlet om å tilpasse strukturen til redusert kjøpekraft, fremfor hvordan skape økt operativ evne.

Forsvarssjefer har lagt frem nøkterne fagmilitære råd de siste 25 år; som ikke er tatt til følge; ikke er finansiert; med pålegg om mer og raskere effektivisering enn de har ment er mulig; og med politiske beslutninger motivert av industripolitikk, politisk spill om arbeidsplasser og velgernes gunst i minst like stor grad som operativ evne.

Selv om det er åpenbart for alle i denne sal så gir altså forsvarssjefen kun råd om hvordan han kan levere best mulig operativ evne for den sum penger, og innenfor de forutsetninger, departementet gir ham. Han leverer ikke råd om hvilket forsvar han mener Norge trenger basert på strategisk beliggenhet, situasjon og trusselbilde.

Sagt på en annen måte: Når politikerne kan hevde at vi er der vi er fordi de har fulgt Forsvarssjefens råd er det fordi de fikk akkurat de råd de bad om.

Hvis vi så går til Langtidsplanen er det imidlertid, tross usikkerheten om regnestykkene, grunnlag for å si at vi vil kunne ha et relevant forsvar om 10-15 år. Ikke på egenhånd, men som del av en USA-ledet NATO-koalisjon dersom;

  • USA ser sine interesser tjent med å unnsette Norge med store styrker i den aktuelle krise eller konflikt
  • krisene eller konfliktene ikke kommer flere steder samtidig
  • store allierte styrker er på plass ila meget kort tid, tross mangelfull Host Nation Support
  • vi kun utsettes for et klassisk angrep i Finnmark, ikke et hybrid utpressingsscenario eller en kombinasjon som rammer svakhetene i samfunnssikkerhet og beredskap på Østlandet og Vestlandet først
  • vi ikke utsettes for seriøse offensive operasjoner gjennom det digitale rom
  • kommende regjeringer følger opp finansieringen fullt ut i årene fremover
  • kostnadsøkningen kompenseres fullt ut i årene som kommer
  • Forsvaret lykkes 100% med effektiviseringen og hele effektiviserings-gevinsten – fra alle etater i sektoren – går tilbake til Forsvarets operative evne.

I tillegg er det verdt å merke seg at NATO forblir vårt forsvar, vi reetablerer ikke evnen til å forsvare landet på egenhånd innledningsvis. Dette i en tid hvor NATO i økende grad fremstår som en politisk arena fremfor en militær organisasjon. Forskjellige perspektiver og prioriteter blant de 28 medlemslandene gjør det utfordrende å nå konsensus i mange saker, inkludert hva som vil være en artikkel V situasjon, og hva som vil utgjøre relevant støtte.

Forsømmelsen av artikkel III forpliktelsen blant mange små og mellomstore NATO-land har svekket NATOs konvensjonelle militære avskrekking i Europa og på ny aktualisert strategisk avskrekking med atomvåpen.

Også her flere åpne spørsmål enn svar. Så mange forutsetninger at neppe alle slår inn. I så fall er Langtidsplanen en teoretisk illusjon uten hold i, som representerer sløsing med fellesskapets midler.

Dersom, på den annen side, alle operative svakheter i dagens struktur rettes opp så snart praktisk mulig, alle forutsetningene slår inn og landmaktutredningen resulterer i en fremtidsrettet landmakt basert på Tilstedeværelse, Kommando og Kontroll og Responsevne som utfyller hverandre, representerer langtidsplanen et skritt i riktig retning ift forsvarsplanleggingen slik den har fungert til nå.

Landmaktens struktur og innretning avklares som kjent først som del av budsjettprosessen for 2018.

Uavhengig av hva man mener om selve prosessen og motivene for den, registrerer jeg i alle miljøer stor enighet om at relevant landmakt, i en fellesoperativ ramme, er en viktig del av fremtidens forsvar, og at landmakt uten helikopterstøtte er nærmest utenkelig.

Akkurat hva som utgjør relevant Landmakt, er det imidlertid delte meninger om.

Hvis vi velger å frigjøre oss fra de økonomiske rammene blir svaret enkelt; minst fire stående fellesoperative mobile kampgrupper. Oppdrags-organisert, høy moblitet, klar på kort varsel. Ekstra materiell-sett og reserver bak alle.  Forankret i landsdekkende lokalkunnskap og situasjonsforståelse levert av Etterretningen, Kystheimevern og Landheimevern. Parallell utvikling av effektorienterte konsepter og kapasiteter som kan innfases for fullt om 15-20 år basert på Tilstedeværelse, K2 og Responsevne i en fellesoperativ ramme.

Dersom vi forholder oss til de økonomiske rammene i LTP, blir selvsagt dette helt urealistisk. Innenfor den stramme ramme som er gitt må det prioriteres strengt. De mest fremtidsrettede kapasitetene må allikevel kunne bli klar til strid på meget kort varsel, mens det ikke blir rom for flere kampgrupper og de minst fremtidsrettede kapasitetene.  Utfordringen blir å skape reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet raskest mulig, som peker fremover mot den fellesoperative rammen skapt av F-35, fregatter og ubåter om 10-15 år.

Mekaniserte styrker, organisert i brigadeforband, ble den endelige anbefalingen fra prosjektet som vurderte landmakten ved forrige korsvei. Sluttrapporten ble utgitt 5. september 2012, og representerer det beste svaret FFI kunne gi etter tre år med forskning. Den gang ble mekanisert strid lagt til grunn som dimensjonerende. Mye har endret seg, forsvaret av Norge i norsk topografi er igjen blitt første prioritet.

Med de hybride scenarier vi også kan se for oss, fremstår kanskje Heimevernet som den mest fremtidsrettede del av eksisterende landmakt. Lokal situasjonsforståelse og øyeblikkelig sikring av nøkkelpunkter, infrastruktur og personer blir kritisk viktig i en tidlig fase av krise og konflikt. En utfordrer vil i et slikt scenario manøvrere rundt vår styrke og ramme svakhetene i sømmene mellom aktører som har ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap. Jeg frykter at denne type tenkning ikke i tilstrekkelig grad er del av utredningen.

Tiden er kanskje kommet for å bryte ut av tradisjonelle tankebaner og se Heimevernet som den ledende del av Landmakten, med små – og litt større – oppdragsorganiserte mobile hæravdelinger til støtte. Kanskje er det Hæravdelingene som burde innlemmes i HV for til sammen å utgjøre en helhetlig landmakt som kan videreføre de historiske linjene fra 1628 på en mest mulig relevant måte.

Det er så stor usikkerhet i situasjonen, i utviklingen og i selve langtidsplanen at spørsmålet om en ny Forsvarskommisjon trenger seg på. En kommisjon som kan foreta en analyse av trender og utfordringer samt eksterne og interne trusler for å anbefale en vei videre hvor forsvaret er et underordnet element i en større helhet. En kommisjon som spenner opp et lerret langt større og videre enn det russisk fremskutt forsvar av Kola skaper.

Robert Mood
Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Avslutning

Før jeg avslutter la meg få hylle alle veteraner fra kald krig i nord og operasjoner i utlandet som sammen med politi og sivile kolleger har gitt oss et meget godt rennomme blant allierte på grunn av det vi leverer i operasjoner. Hva er hemmeligheten ville mine kolleger i NATO HQ vite? Hvordan får dere slike soldater? Det som er bra er disses fortjeneste, det som er dårlig skyldes politikere, generaler og admiraler.

Vi må snakke problemene og utfordringene ned, vi kan ikke skremme opp befolkningen, sier noen. Jeg undres om det er rett oppskrift. 22 juli opplevde vi store svakheter som ikke burde vært der. Rapporten følges heller ikke opp som den burde. Kritisk viktig infrastruktur er usikret fortsatt i 2017. Det er fare for at frykten for å skremme, manglende åpenhet og det politiske spillet om ansvar, er blitt en sovepute som fører til at svakhetene lever videre til neste katastrofale hendelse.

Debatten om Forsvarets situasjon i dag og i fremtiden preges også av markedsføring av det positive og tilsløring av svakhetene.

Det Forsvaret som skal forsvare Norge som del av NATO i 2017 er lite relevant, med store svakheter.
De nærmeste årene fortsetter nedbyggingen og omstillingen.  Operativ evne er kritisk lav og det er et åpent spørsmål om det er moralsk forsvarlig å sende avdelingene, fartøyene og flyene i kamp dersom vi utsettes for et klassisk angrep.

Dersom vi utsettes for politisk press med en kombinasjon av militære, sivile og digitale virkemidler – uten respekt for internasjonale spilleregler (hybrid krig) – er dagens Forsvar også lite relevant. For dårlig responstid, for lav utholdenhet og manglende evne til å sikre krevende sivile og militære objekter samtidig, på flere steder.  Evnen til lokal situasjonsforståelse bygges også raskt ned, mens behovet øker.

Hvis dagens og morgendagens Forsvar skal bi relevant må vi starte med å holde avdelinger, fly og fartøy kampklare hver dag, i stedet for å dyrke illusjonen om et bedre Forsvar i enden av en teoretisk langtidsplan 10-20 år frem i tid. Som om det representerer dagens Forsvar.

På spørsmålet om hvorvidt fremtidens Forsvar, det i enden av langtidsplanen, vil være relevant er det mange mulige svar;

  • Ja, hvis vi snakker om kvaliteten på etterretning, spesialstyrker, soldatene, F-35, MPA, ubåter og fregatter
  • Nei, hvis ambisjonen er å forsvare landet eller deler av landet på egenhånd innledningsvis
  • Ja, hvis vi sørger for at store allierte styrker er på plass til daglig
  • Nei, hvis hybride scenarier er mer sannsynlig enn klassiske
  • Ja, hvis vi er komfortable med å lene oss tyngre på strategisk avskrekking med atomvåpen
  • Nei, hvis vi snakker om omfattende sikring av kritisk infrastruktur på mange steder samtidig
  • Nei, hvis omfattende digitalt angrep er en integrert av motstanderens manøverplan.

Jeg for min del mener Norge trenger et forsvar som både kan takle klassisk krig, hybridkrig og en type konflikt vi i dag ikke vet hvordan vil arte seg. Det får vi ikke med denne langtidsplanen. Manglende territoriell dekning og sviktende lokal situasjonsforståelse er en stor svakhet. Et volum som ikke på noen måte står i forhold til vår geografi og beliggenhet likeså, samt den totale avhengigheten av NATO og USA som etableres.

På et folkelig språk kan du si at vi blir lette å utmanøvrere selv om vi er sterke på ett område, fordi vi er så svake på andre. Styrke med en kapasitet kompenserer ikke for svakheter på andre, tvert om skaper det muligheter for en offensiv aktør som vil sette oss under press. En motstander går jo bare rundt, i overført betydning, og bruker hybride virkemidler på de svake punktene mellom sektorene for å skape et komplekst scenario som er for stort for Norge, men for lite for NATO og USA.

Markedsføringen av Forsvaret; som om vi her et forsvar som kan forsvare hele landet; som om vi har et forsvar som kan forsvare Norge på egenhånd innledningsvis er villedende, og bør ta slutt.  Like galt er det at det forsvaret vi kanskje har i enden av en teoretisk langtidsplan om 20 år, markedsføres som om dagens problemer er løst.

Ansvarlig realisme inviterer også til å ta debattene vi foreløpig viker unna:

Hvordan skal vi sikre tilstedeværelse av store nok allierte styrker på norsk jord til daglig, uten å endre basepolitikken?

Hvordan skal vi sikre at økt vekt på strategisk avskrekking med atomvåpen ikke skaper høyere spenning i Nord?

Hvordan sikre at eventuell norsk deltagelse i rakettskjoldet ikke vurderes å gi USA og NATO en avgjørende offensiv fordel i nord?

Hvordan vil konsekvensene av klimaendringene påvirke norsk sikkerhet om 20-30 år?

Vi må se Forsvar, samfunnssikkerhet og beredskap i sammenheng på en ny måte, og vi må finne ut hva vi egentlig skal forsvare – i utvidet betydning. Kampen for våre verdier og vår humanitet er like viktig, og kanskje mer påtrengende, enn en mulig kamp for geografi.

Det er lenge siden forrige forsvarskommisjon, det er på tide med en ny. Denne gangen en Forsvars-, sikkerhets- og beredskapskommisjon med vidt mandat.

For alt vi har – og alt vi er!

Takk for oppmerksomheten!

 

———— SLUTT ————

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. oktober 2009

Ved

Kommandør Morten Svinndal


Erfaringer som militær rådgiver ved ambassaden i Kabul

 

1.    Innledning

Ø  Jobben som milråd

Kommandør Morten Svinndal. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Den norske ambassaden ligger ved Bibi Mahro eller Bassenghøyden i bydelen Wazir Akbar Khan i Kabul. Det er også høyden hvor Hassan og Amir satt under et granatepletre i boken Drageløperen av Khaled Hosseini.

Jeg tjenestegjorde ved ambassaden fra august 08 til mars 09. Stillingen som militærråd er særlig interessant ettersom den gir et godt innblikk i grensesnittet mellom forsvars- og utenrikspolitikken i det området hvor vi er mest involvert på begge disse områdene. Stillingen ga meg mulighet til å reise mye rundt i Kabul, til ISAF leire, Afghan National Security Forces (ANSF) installasjoner, ministerier, direktorater, FN kontorer og andre møteplasser. Jeg fikk også muligheten til å reise en del til de norske styrkene i Afghanistan. Jobben som militærråd består først og fremst i å være rådgiver for ambassadøren, samt være bindeledd mellom ambassaden og norske militære styrker i Afghanistan. Min oppfatning er at det er et stort behov for en slik funksjon, ettersom mye av ambassadens virksomhet har grensesnitt til militære problemstillinger, – i langt større grad enn ved andre ambassader. Militærråden er også involvert i sikkerhetsarbeidet ved ambassaden, selv om det nå er en egen sikkerhetsrådgiver som har hovedansvaret for dette.

 

Militærråden er FDs representant og får jevnlig oppdrag fra departementet. Forsvarsstaben kan dessuten være en oppdragsgiver, særlig etter at operasjonsavdelingen ble lagt inn i FST. Jeg tror det er rom for mer målrettet bruk av militærråden fra FDs og FSTs side, og jeg tror også FOH kan dra nytte av denne funksjonen med tanke på bruk av kontakter i Kabul.

 

En av de mest omfattende oppgavene er besøksvirksomhet. Hvorvidt det er en god måte å anvende ressursene på, er jeg ikke sikker på. En ting er at toppolitikere og sjefer på øverste nivå i FD og FST reiser til Afghanistan. Det er viktig at beslutningstagerne har et førstehånds inntrykk av området de sender styrker til. Slike besøk kan også være nyttige for ambassadens ansatte og gi innpass som ikke er mulig til daglig. Det forutsetter imidlertid at delegasjonene ikke er så topptunge at det ikke gir rom for deltakelse fra ambassadens personell.

 

Det er et betydelig attachemiljø i Kabul. Dette er et kontaktnett som kan være nyttig, men det krever noe mer kontinuitet enn det man får ut av 6 måneders beordringer. Jeg benyttet attachenettverket blant annet til å forberede FMINs reise til det nederlandske PRTet (Provincial Reconstruction Team) i Tarin Kot i Uruzgan, samt kontakter med den spanske ambassaden vedrørende problemstillinger av felles interesse i Badghis provinsen. Nettverket var også anvendelig når det var behov for å finne fram til kontaktpersoner i spesielle saker.

Ø  Forbehold

Før jeg går videre med presentasjonen synes jeg det er riktig å ta et par forbehold. For det første har jeg ikke vært involvert i arbeid som omfatter situasjonen i Afghanistan etter at jeg kom hjem i mars, – mine synspunkter er derfor i det vesentlige basert på det som skjedde før den tiden. Videre har jeg ikke førstehånds kjennskap til verken opplæringen for – eller tjenesten til, de norske styrkebidragene i Afghanistan. Mine synspunkter på disse områdene er derfor basert på relativt få observasjoner, samt en del briefer, samtaler, rapporter og møter. Jeg mener imidlertid at jeg har hatt mulighet til å (riktignok for en kort tid) kunne observere forhold rundt norske militære styrkebidrag i en noe større sammenheng, foruten at jeg har fått anledning til å se det militære bidraget ut fra litt andre vinkler enn den tradisjonelle militære.

 

Jeg vil gjerne si dette innledningsvis, i tilfelle noen skulle føle seg tråkket på tærne av noe av det jeg kommer til å si. For øvrig tror jeg ikke det er så galt om noen føler seg tråkket på tærne, det har etter min mening vært alt for lite tråkking på tærne i den militærpolitiske delen av Afghanistan debatten.

2.    Negativ framstilling

Ø  Utgangspunktet

Vi glemmer ofte hva utgangspunktet er; hvor Afghanistan står og har stått; økonomisk, sosialt og ressursmessig. 12 % av afghanerne har tilgang til sanitæranlegg, 23 % har tilgang på rent vann, Afghanistan rangerer som nr 176 av 180 på oversikten over verdens korrupte land. 93% av all heroin i verden kommer fra Afghanistan, 72 % av befolkningen over 6 år er analfabeter (82 % av kvinnene), 80 % av fødslene foregår hjemme uten medisinsk bistand.

 

Når Taliban falt i 2001 så skapte dette enorme forventninger blant befolkningen. Landet hadde millioner av flyktninger i nabolandene, et skolevesen som nærmest var utradert, ikke bare for jentene, men også for guttene ettersom kvinnelige lærere mange steder ble nektet å jobbe. Flere har påpekt at NGOer (Non Governmental Organizations) mange steder kunne operere tryggere under Taliban enn de kan i dag, samt at lov og orden ble bedre opprettholdt av Taliban. Jeg synes det er et utrolig snevert argument, for det første kan man jo stille spørsmål om i hvilken grad disse NGOene kunne opprettholde sin integritet i en slik situasjon, i det hele tatt virker det merkelig at NGOenes mulighet til å operere ”trygt” skal være en målestokk i denne sammenhengen. For det andre savner jeg i slike diskusjoner at vi tar inn over oss betydningen av et styresett som systematisk fratok 50% av befolkningen alle muligheter til å bli noe annet enn tjenere for de øvrige 50%, og samtidig ødela nesten hele befolkningens mulighet til å få utdanning. Jeg har en mistanke om at mange av de som sier at Talibanstyret var bedre enn dagens situasjon hadde bidratt til å fylle gatene med jevnlige demonstrasjonstog hvis et land hadde begått samme overgrep mot en etnisk gruppe.

 

Riktignok er det langt igjen for kvinnene i Afghanistan, det har vi sett flere eksempler på nylig, men 2, 2 mill jenter går nå på skole. Det er et betydelig antall kvinner på universitet, det er mange kvinner i parlamentet og det er et stort antall kvinner involvert i lokalt styresett. Selv om en fattig jente på landsbygda fortsatt har stor mulighet for å ende opp som tjener for en mann hun ikke selv kan velge, så er det alltid et håp og en liten mulighet for at hun kan bli parlamentsmedlem, forretningskvinne, lege eller mer sannsynlig – lærer. Og det håpet og den muligheten vil øke etter hvert som flere kvinner står fram som rollefigurer (men med 82% analfabetisme blant kvinner så vil det ta tid).

 

Den utraderingen av skolevesen og utdanning som Taliban sto for, kombinert med en betydelig ”brain-drain” så vel under kommuniststyret som under Taliban, er kanskje Afghanistans største utfordring i dag.

 

 

Ø  Utvikling

Fra 2002 til 2007 er elektrisitetsforsyningen i Afghanistan blitt tredoblet. Når Kabul fikk full strømforsyning i januar 2009 så var dette lokalbefolkningens store samtaleemne, men jeg så det ikke gjengitt i noe vestlig medium. Ringveien fra Kabul til Faryab er ferdigbygget med en utbyggingshastighet ikke noe norsk veiprosjekt kommer i nærheten av. 3500 skoler ble bygget fra 2001 til 2008 (UNICEF tall fra 2008), antallet barn på skolen er økt fra under 1 million (gutter) i 2001 til 6,2 millioner barn (hvorav 2,2 mill jenter) i 2008. Tallet på lærere er syvdoblet siden 2001, det er produsert 22 mill skolebøker. 80000 barn pr år reddes på grunn av redusert barnedødlighet.

Og sist, men ikke minst, 5 av 8 mill flyktninger er vendt tilbake i denne perioden. Finnes det noe annet land i verden som har klart å ta tilbake så mange flyktninger, basert på et så dårlig utgangspunkt, og samtidig kunne registrere framgang innenfor så vel økonomi som helse og utdanning?

Ø  Media og Afghanistan-eksperter

Når jeg satt i Kabul, var jeg overrasket over hvor lite media dekket Afghanistan. Til tross for at vi har 600 soldater der og landet er en av våre største bistandspartnere, så er det kun en norsk journalist fast i Afghanistan. Og når norske medier en sjelden gang skriver om situasjonen i landet så er det veldig ofte negativt. Jeg tror også at både UD og FD kan viderebringe nyheter og informasjon i et større omfang enn det som er tilfellet i dag. Det er imidlertid et tankekors at mediene er tilbakeholdne med å videreformidle gode nyheter, sannsynligvis fordi de ikke vil oppfattes som partiske. Samtidig videreformidler de relativt ukritisk dårlige nyheter, ikke minst fordi det er pressens rolle å være kritisk. Da kan man jo spørre, hvem i denne konflikten tjener på ukritisk formidling av dårlige nyheter og samtidig en meget restriktiv formidling av gode nyheter?

 

Nå skal det sies at media ikke alltid bare direkte videreformidler dårlige nyheter uten kommentarer; de benytter også såkalte ”Afghanistan-eksperter” for å få deres mening om aktuelle prolemstillinger. Disse ekspertene kan være forskere, særlig fra NUPI og PRIO. Forskerne ser ut til å ha markedstilpasset seg tabloidpressens behov og svarer ikke lenger ”på den ene siden er det slik, men på den annen side må vi huske at..”. Nå svarer forskerne ofte kort, klart og tydelig på strak arm når VG og Dagbladet ringer. For eksempel kunne Johs Harpviken fortelle at en relativt moderat nedgang i søknaden til enkelte av Forsvarets utenlandsstillinger (104 av ca 1000) skyldtes redsel for å operere i Ghowrmach. En problemstilling som så langt var ukjent for Forsvarets personelltjenester, Vernepliktsverket og andre som er direkte involvert i denne rekrutteringsvirksomheten. Andre ganger tar ”eksperter” og kommentatorer i liten grad utgangspunkt i nåsituasjonen, men argumenterer ut fra at NATO aldri burde engasjert seg i Afghanistan. Et slikt utgangspunkt kan være verdifullt for en akademisk diskusjon rundt en eventuelt neste utenlandsoperasjon, men den er veldig lite matnyttig gitt dagens situasjon.

3.    Bakgrunn

Ø  Nord vs syd

Nord-Afghanistan er langt fra problemfritt. Det er et problem at krigsherrer fremdeles utøver stor makt, enten direkte som i Balkh, eller indirekte som lengre øst i regionen. Smugling og kriminalitet knyttet til nærheten til grensene til flere naboland skaper utfordringer. Fattigdom og stor avhengighet av landbruk og derved avhengighet av svingninger i klimaet er andre problemer.

Men det er også mange muligheter i nord. UNAMA opererer relativt fritt, og de har opprettet lokale kontorer, blant annet i Meymaneh. Lokale myndigheter fungerer, om enn ikke alltid like godt. Sikkerhetssituasjonen er mer oversiktlig enn i syd, utfordringene er primært i grenseområdet til Badghis og i Kunduz. Transportsituasjonen og tilgjengeligheten er vesentlig bedret i regionen, det er åpnet for strømforsyning fra nabolandene. Før vinteren 2008 ble det varslet store problemer med kulde og matvaremangel i nord, et stort program ble iverksatt i regi av lokale og sentrale myndigheter, UNAMA og giverland, og katastrofen ble unngått. (Det skyldes nok også at vinteren 2008 ble relativt mild og snøfattig). Det er også mulig å gjøre noe med vannmangel og irrigasjon i nord hvis man kan få nødvendige investeringer og et videre samarbeid med nabolandene.

 

Ø  Nord som ”utstillingsvindu”

Nord-Afghanistan kan allerede vise til framgang. Meymaneh fikk tidlig elektrisk strøm, noe som langt fra er en selvfølge i dette landet, ringveien er nesten ferdigbygget, skoler bygges over hele Faryab, lærere utdannes i stort omfang. Hvis vi kan få denne utviklingen til å fortsette, og samtidig utvide de lokale myndighetenes innflytelse til også å omfatte urolige områder som Kunduz og Ghowrmach, da kan nordområdet bli et slags utstillingsvindu for resten av Afganistan, et vindu som viser at myndighetene med hjelp av FN og det internasjonale samfunnet, faktisk kan utgjøre en forskjell for den jevne afghaner.

 

Den etniske sammensetningen i nord er både en mulighet og en utfordring. Det er en klar sammenheng mellom pashtunsk befolkningstetthet og væpnet motstand mot myndighetene. Det bør tilsi at det er store muligheter i nord hvor pashtunerne er i mindretall og majoriteten er tadsijker og uzbekere. Imidlertid har det også vært registrert bånd mellom uzbekiske miljøer og Al Quaida, bånd som kanskje er tettere enn båndene mellom Al Quaida og flere pashtunske grupper. Det er heller ikke sikkert at all pashtunsk uro er Taliban basert, i hvert fall ikke i utgangspunktet. Videre er det en fare for at pashtunske mindretall kan bli diskriminert av flertallet, noe som kan gi næring til misnøye og motstand. Endelig kan det være motforestillinger fra et regime med forankring i pashtunske miljøer hvis provinser med overveiende tadjikisk og uzbekisk befolkning forfordeles for å holdes fram som ”utstillingsvinduer”.

 

Like fullt tror jeg tanken om ”utstillingsvindu” er en god ide. Dette er også samsvarende med militær tankegang om å forfølge suksessene, bruke ressurser der hvor vi ser framgang, og ikke alle ressursene der hvor vi stanger hodet i veggen. ISAF ser ut til å ha fått nytt fokus på nordområdene og særlig Faryab gjennom arbeidet med Focused Action Districts”. Dette setter særlig Ghowrmach og kanskje etter hvert nabodistriktene i sentrum også i ISAF hovedkvarteret. Dette innebærer en gylden mulighet til å markedsføre og få forståelse for den norske tilnærmingen i nordområdet. Det er en justering i synet på de forskjellige partnerenes rolle i ISAF, som jeg er usikker på om vi har klart å utnytte fullt ut. Det å kunne utnytte denne endringen i rollen til det norske styrkebidraget krever tung involvering og koordinering på alle plan, bilateralt mot vertsnasjonen, mellom alle norske bidrag, mellom nasjonene som bidrar i nord og mellom sivile og militære virkemidler. Hvis vi klarer å utnytte denne muligheten kan det gi Norge en viktig rolle i et meget interessant alternativt spor i Afghanistan.

 

”Utstillingsvindu” – tanken er imidlertid fraværende i Faryab-strategien (Strategi for helhetlig norsk sivil og militær innsats i Faryab-provinsen i Afghanistan; UD, FD og JD – juni 2009), til tross for at det argumenteres sterkt for den i UNAMAs regionale organisasjon og blant afghanske ledere i nord.

 

4.    Norske bidrag

Ø  Bistand

Norsk bistand i Afghanistan er langsiktig, den støtter primært nasjonale programmer og kanaliserer midlene gjennom nasjonale bevilgningsordninger. For å unngå korrupsjon benyttes programmer som kontrolleres av Verdensbanken. Norsk bistand er konsentrert om tre hovedområder; skole, godt styresett og landsbygdutvikling. En slik politikk gir klart fokus, den sørger for afghansk eierskap gjennom prioritering i afghanske programmer og den kan videreføres av afghanerne når norske bistandsfunksjoner trekkes ut. Dette står i motsetning til hva mange andre nasjoner gjør, blant annet med direkte støtte til utpekte distrikter. Eller som for eksempel amerikanerne gjør med en vesentlig finansiering av CIMIC tiltak i militær regi. Det kan føre til raske resultater i det lokalsamfunnet styrkene opererer, men det kan også føre til at for eksempel skoler bygges uten at provinsmyndighetene eller i alle fall utdanningsministeriet, kjenner til det. Det bidrar ikke til å ansvarliggjøre afghanske myndigheter og styrke framtidige styringssystemer, men det kan gi raskere og mer målrettede (for giveren) resultater.

 

Jeg tror den norske bistandspolitikken i stort er sund, men den har visse mangler. Det er liten fleksibilitet til å iverksette begrensede, lavkost prosjekter med kort implementeringstid, såkalte Quick Implementation Projects (QIPs). Slike prosjekter kan være effektive for å støtte lokale myndigheter i områder hvor det har vært liten myndighetsutøvelse, slik at innbyggerne ser fordeler ved tilstedeværelse av lokale myndigheter, at de ikke bare er nye maktpersoner som vil utnytte dem.

 

En annen utfordring er de klare restriksjonene som ligger på å bruke bistandsmidler innenfor sikkerhetssektoren. Et av våre hovedsatsingsområder i Afghanistan er sikkerhetssektoren, og det bør nevnes at vi støtter sikkerhetsreformen også økonomisk, men bare gjennom sentrale tildelinger. Hvis sikkerhetssektoren fortsatt skal være et satsingsområde, så bør de som gjennomfører denne oppgaven ha midler til noe begrenset støtte til sine afghanske partnere. Det være seg bygging av beskyttelsestiltak for politistasjoner, tiltak for å gjøre fremskutte baser (FOBs) sikrere og mer beboelige, eller rett og slett bygge opp politi – eller militære baser etter kamphandlinger. Etter at noen av grensepolitiets stasjoner i Faryab ble brent ned i 2008 så var det tyske bistandspenger som bygde dem opp igjen. Det er viktig at slik støtte brukes med omhu, man må unngå et avhengighetsforhold og oppmuntre til et system som bevilger nødvendig støtte fra sentralt hold. Men inntil det kommer på plass så vil det være behov for noe støtte. Jeg innser at dette neppe kan gå over bistandsbudsjettet, men det bør da bli høyde for det over FDs eller JDs budsjetter, evt et annet kapittel i UD.

 

Uansett om vi er enige eller ikke så ligger det et gjennomtenkt rasjonale bak den norske bistandspolitikken. Alle norske aktører må kjenne til og forstå norsk politikk på området

slik at de kan formidle denne i en objektiv versjon, og kanskje også er i stand til å stille kritiske spørsmål til andre lands måte å gjennomføre bistand på.

 

Når det gjelder norsk bistandspolitikk og forholdet til militære styrker så mener jeg det er viktig at politiske føringer operasjonaliseres og konsekvensene for utøvende ledd beskrives

Det må være rom for å problematisere når rammeforholdene endrer seg, ingen politikk kan være statisk, ei heller bistandspolitikken. Det er også viktig at militære offiserer forstår at bistandsarbeid er en profesjon, det er ikke noe man bare skal bestemme seg for å gjøre den ene dagen og så gjennomføre den neste. Når seriøse NGOer går inn i et område bruker de gjerne et år eller to på å bli kjent med situasjonen før de begynner aktivt bistandsarbeid. De må vurdere om mulige prosjekter er gjennomførbare, at de har støtte fra lokalbefolkning og lokale myndigheter, at de ikke skaper mer konflikt enn de løser, at de kan opprettholdes av lokalbefolkningen over tid osv. Flere norske CIMIC prosjekter har vært gjennomført med for dårlig planlegging mtp disse faktorene.

 

Ø  CIMIC

MC 411/1, NATO Military Policy sier at:
“CIMIC facilitates co-operation between a NATO commander and all parts of the civilian environment within his Joint Operations Area (JOA). CIMIC is: The co-ordination and co-operation, in support of the mission, between the NATO Commander and civil actors, including national population and local authorities, as well as international, national and non-governmental organisations and agencies.”

 

Med en slik definisjon blir det selvfølgelig helt galt når enkelte hevder at ”norske militære styrker ikke driver CIMIC”. For ganske få år siden var CIMIC et satsingsområde for Forsvaret, CIMIC miljøet ved Forsvarets stabsskole ble styrket og norsk deltakelse i CIMIC innenfor NATO alliansen ble prioritert. Så skjedde noe som jeg ikke har klart å finne ut av; i løpet av kort tid ble CIMIC nærmest sett på som noe vi ikke skal drive med, CIMIC miljøet ved Forsvarets Høgskole ble redusert og oppgaven er nå delegert til en forsvarsgren og sees tydeligvis ikke mer som en fellesoperativ disiplin. I våre nåværende styrkebidrag er CIMIC ikke-eksisterende, avdelingene våre i Afghanistan har ikke en gang øremerkede CIMIC offiserer, dette til tross for at vårt største bidrag i Afghanistan, PRT Meymaneh, i stor grad er et CIMIC element.

 

Det har vært klare signaler fra politisk hold om at såkalt ”CIMIC for hearts and minds” ikke er akseptabelt. Militære styrker skal altså ikke bruke mat eller ulltepper for å vinne befolkningens tillitt. Det er ikke vanskelig å forstå en slik politisk føring, men det viktig å påpeke at ”CIMIC for hearts and minds” bare er en liten del av dette fellesoperative området. ISAF har dessuten gitt klare direktiver om at militære styrker kun skal bistå i humanitære nødsituasjoner hvis vertsnasjonen eller FN ber om det, eventuelt ved force majeure. Spontane militære utdelingsaksjoner til sivile i Afghanistan er mer utslag av misforstått CIMIC aktivitet enn oppfølging av retningslinjer fra ISAF sentralt.

 

CIMIC funksjonen skal også sørge for kontakt med lokale sivile myndigheter, FN og NGOer for koordinering og samarbeid. CIMIC elementet skal gi råd til den militære sjefen med tanke på hensyn til sivile forhold under planlegging av militære operasjoner, samt bidra til å rette opp skader forårsaket av slike operasjoner. CIMIC skal bidra til at militær informasjonsinnhenting også tar hensyn til forhold som gender, politiske forhold og sivil infrastruktur, og i størst mulig grad dele denne informasjonen med sivile samarbeidspartnere.

 

Og så har ikke PRTet vår en gang en CIMIC offiser? Hva skjedde egentlig når CIMIC miljøet i Forsvaret ble vingeklippet og ordet CIMIC nærmest ble noe negativt? Hvilke føringer ble gitt og med hvilken begrunnelse? Jeg har ikke funnet noen. Det er riktig at det har vært gitt politiske føringer om ”hearts and minds” CIMIC, men dette gir bare grunn for en mindre justering, ikke en utradering av hele CIMIC konseptet. Er denne endringen forankret i noe beslutningsdokument og blir disse synspunktene i så fall tatt med inn i NATO under den pågående revisjonen av AJP-09? Jeg bare stiller spørsmålet.

 

Når dette er sagt så tror jeg at den norske politikken på dette området er bra, men politikken må forankres i styringsdokumenter og tolkningen av styringssignalene må justeres slik at ”barnet ikke hives ut med badevannet.” Militære styrker har vanligvis ikke kompetanse til å drive bistand, med dagens rotasjonssystem er heller ikke militære lenge nok i området til å kunne fylle denne funksjonen. Jeg mener imidlertid at militære styrker bør kunne ha påvirkning på Quick Implementation Projects ved at behov rapporteres av militære styrker, vurderes av sivile bistandseksperter og evt implementeres av NGOer eller lokale myndigheter. Militære styrker bør også ha midler til å iverksette mindre anskaffelser innen sikkerhetssektoren, rydde opp etter eventuelle militære ødeleggelser og for eksempel utbedre veiakser som er ødelagt etter militær bruk eller som kreves for bedre operativitet for sikkerhetsstyrkene.

5.    Sikkerhetsstyrkene

ISAF, og ikke minst USA, har iverksatt et enormt program for å sette den afghanske hæren (ANA) i stand til å klare seg selv. Denne støtten består av mentorering gjennom OMLTer (Operational Mentoring and Liaison Team) på flere nivåer, materiellstøtte, støtte til bygging av militære skoler og treningssentre og støtte til ANA fondet. Det er viktig å påpeke at Norge bidrar på alle disse områdene, ikke bare med OMLTer. Et viktig element er også partnering, dvs at regulære ISAF styrker opererer side om side med afghanske sikkerhetsstyrker, det være seg ANP (Afghan National Police) eller ANA, for å trene dem i forskjellige disipliner, eller rett og slett tilføre dem kapasiteter de ellers ikke har. Denne typen støtte er av stor viktighet hvis ANSF skal kunne lede egne operasjoner, mitt inntrykk er at ISAF muligens kunne lagt vekt på partnering litt tidligere, i alle fall i nord hvor forholdene lå til rette for det. Offisielt har ISAF vist til viktigheten av partnering lenge, men det tok lang tid før de sentrale føringene ga utslag i vesentlig høyere rapportering av gjennomførte ”joint patrols”.

 

I denne sammenhengen omtaler jeg ANSF som ett, ettersom forholdet mellom politi og militære i Afghanistan er mye tettere enn det vi er vant til i Norge. Dette er nok et resultat både av konstante regionale forskjeller og det faktum at ANSF er involvert i en pågående væpnet konflikt. I utgangspunktet skal ANA støtte ANP slik at politiet kan legge forholdene til rette for sivil myndighetsutøvelse. Men på veien mot en slik målsetning hender det for eksempel at elementer i ANP blir benyttet på en måte som vi assosierer med militære operasjoner. I slike tilfeller kan det være behov for ISAF støtte direkte til ANP. Det er derfor viktig at militære og sivile mentorer samarbeider og ideelt sett vil det være en fordel om de har noenlunde samme doktrinelle og kulturelle plattform.

 

Den norske politisatsingen i Afghanistan har vært altfor fragmentert og fullstendig uten klare, overordnede målsetninger. Det norske politibidraget i Afghanistan har hatt mange dyktige politifolk som utvilsomt har gjort en kjempejobb på sine områder, men for få polititjenestemenn har vært spredd på altfor mange prosjekter, og for få politifolk har vært fordelt til Faryab.

 

Det er i denne sammenhengen at jeg mener kritikken mot sammenblanding av politi og militær virksomhet er meningsløs. Denne kritikken er blant annet kommet opp gjennom en kronikk skrevet av en gruppe NUPI forskere i Dagbladet 26. juni. I denne kronikken kritiserer forfatterne den såkalte ”Faryab-strategien” fordi den på den ene siden framhever betydningen av å skille militære og sivile roller, og på den andre siden åpner for Police Mentoring Teams (PMTs) bemannet med polititjenestemenn og militærpoliti. Jeg følger langt på vei kritikken mot strategien når det gjelder denne, jeg vil kalle det nærmest ”fundamentalistiske” hangen til å måtte presisere forskjellen mellom militær og sivil innsats. Det vi trenger er mer informasjonsutveksling og samarbeid, ikke et større skille. Men det er viktig å skille oppgavene, hvor sivil side skal støtte skolevesen, landsbygdutvikling og godt styresett; mens militær side skal støtte sikkerhetsreformen. I en slik todeling faller imidlertid politisatsingen på ”feil” side ut fra norsk tenkemåte. Derfor vil jeg også kritisere NUPI forskernes forutsetning for kritikken, oppfatningen om at politistøtte er et sivilt tiltak, som ikke må blandes sammen med militær virksomhet. Vi må ikke ta med oss gamle norske dogmer og begrensninger hvis vi skal hjelpe afghanerne til å løse sine problemer. Og for de av oss som har sett en afghansk politipatrulje i Faryab, med samme typer jeeper som ANA bruker, RPGer, maskingevær montert på planet og AK-47er; de har ikke altfor mye til felles med et landsens norsk lensmannskontor.

 

Jeg tror opprettelsen av norske PMTer en god ide. De militære mentorene kan bidra til nødvendig styrkebeskyttelse slik at mentorelementet kan operere uavhengig i området. De kan bidra til å mentorere afghansk politi i de militære disiplinene de utvilsomt har behov for å beherske og de kan besørge koordinering med ISAF styrker i området. Samtidig kan politimentorene besørge politifaglig mentorering og koordinering mot politimentorer på provinsnivå. Hvis vi kan få norske PMTer i Faryab så vil det gi en helt annen mulighet til å samarbeide optimalt og koordinere innsatsen opp mot afghanske sikkerhetsstyrker og lokale myndigheter.

 

Og selv om norske PMTer ikke skulle være en optimal løsning, så finnes det meg bekjent ikke noe alternativ med noe som helst potensiale til å løse utfordringen med manglende trening av ANP. Norske myndigheter har besluttet at norsk politi i Afghanistan skal underlegges EUPOL. En beslutning som ble tatt omtrent samtidig med at Tyskland, som tidligere ledende nasjon i EUPOL, besluttet ikke å legge sin økte politisatsing under EUPOL. Tyskerne innså at mentorering må begynne på distriktsnivå, mens EUPOLs mandat er på provinsnivå. De innså videre at EUPOL var for byråkratisert til å oppnå gode resultater på bakken. Derfor iverksatte tyskerne et bilateralt prosjekt med opprettelse av PMTs som baserer seg på programmet til det amerikansk ledede Focused District Development (FDD). Nå bør det gjøres oppmerksom på at EUPOL i ettertid har fått ny ledelse, denne ledelsen har vist en mer pragmatisk innstilling til politimentoreringen og åpnet for at norske politifolk under EUPOL kan inngå i PMTs som følger FDD programmet. FDD er det eneste landsomfattende politiprogrammet på distriktsnivå i Afghanistan, og det er lite trolig at de ledende nasjonene vil endre dette på grunn av norsk profesjonsstrid eller dårlige erfaringer fra Menstadslaget. Hovedproblemet med norsk politisatsing i Faryab er at vi ikke allerede er i gang med PMTs parallelt med satsingen på støtte til ANA og støtten vi gir på sivil sektor.

 

Ø  PRT

Mitt inntrykk er at det norske PRTet i Meymaneh har godt ord på seg, både i ISAF og hos afghanske myndigheter. Det eneste problemet sett fra ISAF HQ er manglende rapportering på CIMIC, noe som offisielt skyldes at den norske PRTet ikke gjennomfører bistandsprosjekter, uoffisielt at bistandsmyndighetene ikke ønsker å rapportere bistand gjennom ISAF kommandokjeden.

 

Jeg tror det er viktig at det norske styrkebidraget utvikles videre slik at det bedre tilpasses de framtididge behovene for å sette ANSF i stand til å fungere uten støtte. I en slik diskusjon er det viktig å skille mellom PRTet, som en støtte til sivile myndigheter, og støtten vi gir til sikkerhetsreformen. Gjennom en mer aktiv tilnærming til mentorering og partnering, vil det være behov for en mer fleksibel, og kanskje også mer mobil militær- og politistyrke. PRT funksjonen bør etter min mening løsrives fra det militære styrkebidraget og etter hvert få sivil ledelse. Den bør i større grad kunne mentorere provinsadministrasjonen i dens arbeid for å utvikle en fungerende sivil administrasjon og være et bindeledd mot UNAMA og norske bistandsmyndigheter. En slik tilnærming er vesentlig forskjellig fra ”Faryab-strategien” som blander sammen uttrykket PRT med det norske militære styrkebidraget og argumenterer for å trekke det sivile bidraget ut av PRTet.

 

Et eventuelt skille mellom den virksomheten som støtter sikkerhetsreformen og den som støtter sivile fokusområder, må samtidig ivareta et enda bedre samarbeid og en enda bedre informasjonsutveksling mellom de to sektorene. Mitt inntrykk er at samarbeidsklimaet mellom sivil og militær side i PRTet har vært noe varierende, fra meget godt i noen perioder, til ikke fullt så godt. Lessons learned på dette området må være at slikt samarbeid må institusjonaliseres gjennom klare beskrivelser eller konsepter, og ikke gjøres personavhengig.

 

Det har ofte vært fokus på forholdet mellom antall militære og antall sivile i PRT leiren. Mange, også personer som etter min mening burde vite bedre, har brukt disse forholdstallene til å påpeke at det er et misforhold mellom sivil og militær støtte til provinsen. Dette er helt irrelevant. For det første implementeres norsk støtte primært gjennom NGOer eller de kanaliseres gjennom sentrale myndigheter som så tildeler midler lokalt. Mange hundre NGO medarbeidere jobber daglig med å implementere norskstøttede prosjekter i Faryab, endog i Ghowrmach. I tillegg kommer alle private kontraktører som arbeider for ”norske penger” på prosjekter støttet av sentraladministrasjonen. De relativt få sivile i PRT leiren er ambassadens utsendte for å følge implementeringen som ledes av NGOene og for å være bindeledd til den militære delen av PRTet og de lokale myndighetene. Men dette er altså bare en liten del av den sivile innsatsen.

 

Samtidig er det viktig å huske at den sivile innsatsen går mot hele Afghanistan, kun ca 20% går til Faryab. På den andre siden er den militære innsatsen i mye større grad konsentrert om nettopp Faryab, som ”vårt” område i støtten til sikkerhetsreformen. Men politiinnsatsen har altså ikke reflektert den prioriteringen av sikkerhetsformen som militær side har hatt mot Faryab.

 

Etter de første offensive operasjonene i Faryab/Badghis området ble det konkludert med at militære operasjoner uten oppfølging av sivile myndigheter, vil ha liten effekt på sikt. Likevel synes jeg (som utenforstående observatør) at det tok lang tid fra dette ble innsett til ISAF styrkene i RC N inntok en mer støttende tilnærming. Nå kan det skyldes flere forhold, operasjoner (som vi kaller det militært) som skal gi varig effekt må støttes, eller kanskje ledes av UNAMA, ISAF, ANA, ANP og ikke minst provins- og lokale myndigheter. Det kan være at det tok tid å få alle disse elementene på plass. Det er også viktig at ANSF sentralt nå deltar aktivt i ISAF HQs planprosesser. De har hatt en sentral rolle i prioriteringen av såkalte Focused Action Districts. Alt dette gjør at det nå i større grad er myndighetenes behov som er førende, UNAMA støtter disse på sivil side og har (i alle fall i nord) tatt en ledende rolle i samordningen av internasjonale aktører. ANP skaper et sikkerhetsmiljø som tillater lokale myndigheter, UNAMA og NGOer å fungere. ANA legger forholdene til rette for at ANP kan drive myndighetsutøvelse i området. ISAF skal mentorere ANA slik at de best mulig kan utføre denne oppgaven, støtte afghanske styrker hvis de møter mer motstand enn de kan takle, og tilføre ANA kapasiteter de ellers ikke har (MEDEVAC, FAC, sanitet, transport etc).

 

Denne viktige endringen i innretning i nord synes jeg ikke media har fått fram i det hele tatt og jeg synes det er betimelig å spørre i hvilken grad presse- og informasjonsenhetene i FD og UD har klart å videreformidle dette.

6.    Avslutning

Ettersom jeg nå har vært innom flere forskjellige momenter som jeg har valgt å ta opp basert på 6 måneders tjeneste i Afghanistan, så kan det være vanskelig å avslutte med en konklusjon. Jeg vil derfor bare antyde ett tiltak jeg tror kan bidra til å klarlegge rammebetingelsene bedre.

 

Jeg tror vi har en tendens til å reagere og analysere altfor sent når endringer i politisk-militært område initieres nedenfra eller når rammebetingelsene tilsier en endring. Når vi så reagerer har vi lett for å foreta drastiske endringer uten at situasjonen er tilstrekkelig vurdert, eller uten å analysere hva konsekvensene av våre drastiske endringer kan bli.

 

Samtidig ser vi at føringer fra strategisk nivå tar for lang tid før de implementeres på taktisk og stridsteknisk nivå, kunnskapen om ”gender-fokuset” og FNs Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 (2000) om kvinner, fred og sikkerhet er et eksempel på dette. Til en viss grad kan det også virke som om tolking av strategiske signaler blir overlatt til sjefene på bakken i Afghanistan, uten at de blir operasjonalisert på veien ned i kommandokjeden. Det kan også virke som om innretningen mot mentorering/partnering kom altfor sent ned til taktisk og stridsteknisk nivå, selv om dette også er avhengig av ISAFs kommandokjede. Videre er mitt inntrykk at norske offiserer i liten grad er orientert om norsk politikk på bistandsområdet og ikke evner å målbære denne i ISAF systemet eller overfor egne styrker.

 

Jeg tror det er et behov for at overordnede føringer blir mer sporbare, – på alle nivåer. Det krever at vi har skriftlige -, la oss kalle det konsepter, for hva vi vil oppnå i Afghanistan. Slike overordnede konsepter må forankres på politisk nivå. Så må vi sannsynligvis lage tilsvarende konsepter som operasjonaliserer de overordnede føringene for sjefene på bakken. Da vil det i alle fall bli sporbart hvor eventuelle overordnede føringer stoppes, neglisjeres, treneres, eller sinkes. Det vil også være mulig å vise beslutningstagerne hva endringene deres medfører, det vil si hvordan konseptet ser ut og virker når endringen er gjennomført. Slik som at når norske styrker ikke kan drive ”hearts and minds CIMIC” så fratas de et styrkebeskyttelsestiltak som andre nasjoners styrker benytter. Politiske myndigheter må gjøres oppmerksom på slike konsekvenser og ta ansvaret for dem.

 

En slik bevisst bruk av konsepter vil også kunne lette og formalisere innføringen av endringer basert på erfaringslæring eller endringer av rammefaktorer. Den vil bidra til å øke bevisstheten om hva vi skal gjøre og hvorfor vi er der. Og endelig kan bruk av gjeldende konsepter bidra til å fjerne tvil om gjeldende policy og forhindre uformelle ad hoc innspill under besøk og lignende, samt bidra til å hindre hyppige kursendringer basert på oppfatninger fra den til enhver tid fungerende ledelsen.

 

Vi har behov for å innføre en kultur som bedre ivaretar gode beskrivelser av hva vi skal oppnå og hvordan vi har tenkt å gjennomføre det. Slike beskrivelser må være fundert i et fler-departementalt miljø så lenge vi deltar i operasjoner hvor flere sektorer er involvert. Basert på disse må vi ha militære beskrivelser av hvordan vi vil operere for å nå de militære målsetningene i en slik strategi. Vi deltar ikke lenger i internasjonale operasjoner med standardiserte militære oppsetninger som opererer etter standard prosedyre. Når vi oppretter NADer, PRTer, OMLTer og for den saks skyld fregatter til anti-piratoperasjoner så må vi bruke ressurser på å beskrive og kontinuerlig forbedre disse bidragene, på samme måte som vi tidligere har brukt ressurser på konsept og doktrineutvikling for standard militæroperasjoner. Det er også behov for nasjonale konsepter basert på NATO doktrine når politiske føringer gjør at vi må avvike fra internasjonal doktrine slik som tilfellet er for CIMIC området.

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. oktober 2006

ved

Oberst Odin Johannessen

Sjef for Krigsskolen

 

Erfaringer fra operasjoner i ISAF

 

Oberst Odin Johannessen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Jeg vil i dette foredraget redegjøre for erfaringer høstet under oppdraget som hurtig utrykningsstyrke eller Quick Reaction Force (QRF) i Nord-Afghanistan fra februar til juli 006. Erfaringene er knyttet til alle nivå i organisasjonen, og vil være preget av personlige betraktninger av virksomheten på flere nivå, både innenfor og utenfor bataljonen. Siden vi igjennom perioden har arbeidet tett på de ulike International Security Assistance Force (ISAF) avdelingene i Nord-Afghanistan, og derigjennom har fått et godt bilde av deres oppgaver, og siden foredraget er gitt en meget vid tittel, erfaringer fra ISAF operasjoner i Afghanistan, vil jeg avslutningsvis benytte anledningen til å kommentere noen sider av oppdraget som ligger utenfor egen avdelings primæroppdrag og mitt primære ansvarsområde som sjef for QRF Nord.

Bakgrunn – om avdelingen

Telemark bataljon (Tmbn) har siden opprettelsen i 1994 deltatt aktivt utenlands. Først med ett kompani i IFOR senere SFOR i Sarajevo i Bosnia fra 1996, deretter som samlet bataljon i KFOR i Kosovo i flere kontingenter fra 1999.

I 2002 ble bataljonen flyttet fra Kongsberg til Rena, og samtidig omorganisert til en mekanisert bataljons-stridsgruppe bestående av ett mekanisert infanterikompani, en stridsvogneskadron, ett pansret ingeniørkompani og en stab- og stridstreneskadron. Samlet styrke er på ca 600 sjeler hvorav 450 tjenestegjør til daglig i bataljonen. Rundt 150 soldater er knyttet til bataljonen gjennom en beredskapskontrakt, og beredskapstillegget øves regelmessig.

Med dette styrkemessige grunnlaget har bataljonen siden 2003 deltatt internasjonalt slik:

  • ett pansret ingeniørkompani i den britiske styrken i Irak fra juni 2003 til januar 2004.
  • to lette kompanistridsgrupper i Kabul, Afghanistan fra november 2003 til juni 2004.
  • to kompanier i Battle Group 3 (BG 3) i Kabul fra juni 05 til januar 20006
  • en vakt og sikringstropp i Meymaneh fra 9. februar til 22. juni 20006
  • en QRF styrke i Mazar e- Sharif fra 15. februar til 20. juli 2006.

 

Bakgrunn – om oppdraget

Høsten 05 ble det besluttet at den norske militære innsatsen i Afghanistan skulle flyttes fra Kabul og kraftsamles i Nord-Afghanistan. Norge skulle stille en QRF enhet, samt et bidrag til Multinational Support Group (MNSG) i den tyskledede regionkommandoen i Nord-Afghanistan med base i Mazar e-Sharif. Bidraget skulle være på plass og virksomt fra midten av mars 06.

Tmbn fikk oppdraget, og i oktober 05 gjennomførte vi en rekognosering til det aktuelle området hvor vi blant annet etablerte kontakt med den britiske styrken vi skulle avløse.

 

For å klarlegge hvilke rammer QRF skulle operere innenfor må jeg først si litt om PRT konseptet.

Konseptet går i korthet ut på å etablere tilstedeværelse i alle Afghanistans provinser med personell som kan bidra til at oppbyggingen og utviklingen lokalt foregår koordinert, derav navnet ”provincial reconstruction team” forkortet PRT. Konseptet forutsetter vennligsinnede og samarbeidende omgivelser.

Operasjonaliseringen av konseptet er meget ulik. Den britiske metoden i Nord-Afghanistan gikk ut på tilstedeværelse med lav militær profil, der militære og sivile rådgivere innhentet lokal informasjon som ble benyttet til gjenoppbyggingsarbeidet. Det er en forutsetning at alle ulike bidragsytere, sivile og militære, arbeider etter den samme planen slik at støtten gjennomføres og oppleves koordinert.

Den tyske metoden leder mot samme mål og krever den samme koordinering, men profilen er langt mer robust. Mens et team organisert etter britisk operasjonsmønster kan være på mellom 6 til 10 personer, er et tysk på over 100, og oppsatt med hjulgående pansrede og upansrede kjøretøy av alle størrelser.

 

I Nord-Afghanistan er det 5 PRT, og regnet fra vest, norskledet i Meymaneh, svenskledet i Mazar e-Sharif, nederlandsk, nå ungarsk i Pol-e-Khomri og tyskledet i Kunduz og Feyzabad. Den nederlandske, svenske og norske operasjonaliseringen av PRT konseptet var svært lik den britiske metoden.

 

Oppdrag

Oppdraget til QRF-Nord var:

Conduct military operations with priority to Northern Afghanistan.

Styrken var innledningsvis kommandomessig underlagt COM ISAF, og kunne avgis til Regional Area Coordinator – North (RAC–N) i ekstremsituasjoner. Når RAC ble endret til Regional Command (RC) i begynnelsen av juni i år, ble også kommandoen over QRF flyttet dit. Fra norsk side var det ikke lagt operative begrensninger på styrken, men FOHK skulle riktignok godkjenne bruk av QRF utenfor RC Nord operasjonsområde.

 

Organisasjon

For å kunne støtte PRTene optimalt, gjennomførte vi en meget grundig analyse av oppdraget. Informasjon ble innhentet fra flere kilder, både nasjonale og internasjonale, og på bakgrunn av dette oppdragsorganiserte vi Tmbn som en QRF på ca 230 sjeler.

 

Utrustning

Styrken skulle være luftmobil, og ble i tillegg oppsatt på ulike varianter av brukte, ombygde MB 290 feltvogn, Scania lastevogner og et mindre antall SISU sanitetskjøretøyer. Et fåtall av feltvognene var pansret.

Vi var også organisert for forflytning gjennom luften, men på grunn av svært begrensede ressurser og operative begrensninger knyttet til de ulike flytypene ble denne opsjonen kun benyttet ved ett tilfelle.

Med hensyn til våpen var vi utstyrt med AG 3 eller MP 5 og P-80 som personlig våpen. Avdelingsvåpen var 7,62 mm skarpskytter rifle, 12.7 mm skarpskytter rifle, MG-3, 12.7 mm mitraljøse og 84 mm rekylfri kanon. Personlige våpen var påmontert siktemidler som gav begrenset mørkekapasitet. På avdelingsvåpen manglet slik utrustning. Nattkapasiteten for øvrig ble ivaretatt av et antall lysforsterkningsbriller og – kikkerter.

Styrkens knyttneve var 3 stk 81 mm bombekastere. Disse gjorde oss i stand til begrensede operasjoner i mørke, i tillegg til at vi stridsteknisk ble stand til å engasjere mål som av ulike grunner ikke kunne nås med flatbanevåpen. Behovet for denne typen våpen i en slik operasjon er etter mitt syn åpenbar. Krumbaneilden ble ledet av kvalifiserte multi-ildledere slik at vi rent teknisk oppfylte kravene stillet i Rules of Engagement (ROE). Disse ildlederne ledet i tillegg flystøtten som vi fikk tildelt fra COM ISAF.

Behandling av sårede ble foretatt på en hjelpeplass som fulgte hver enhet. Sårede ble evakuert enten gjennom luften eller over land ved bruk av SISU ambulanser der disse kom seg frem. Der hvor det ikke var tilfelle ble sårede transportert i vanlige feltvogner.

Forsyninger ble brakt frem på lastebiler og ved bruk av feltvogner. Vi benyttet våre innarbeidede konsepter for forsyningstjenesten i felt, noe som ledet til at vi ikke tapte kapasitet i perioder når etterforsyningsoperasjonen pågikk. (Lite eller ingen eskorte).

 

Styrken ble ledet på militært samband av typen PRR, LFR og MRR i VHF båndet. På lengre avstander benyttet vi militær ugradert og gradert HF, og satelittkomunikasjon. I hver QRF enhet inngikk også satellitt telefon av typen IRRIDIUM. I tillegg hadde vi et antall sivile lokale mobiltelefoner til disposisjon.

 

Styrken hadde som stridsteknisk reserve 6 stk CV 9030N stormpanservogn. Denne vognen gir både mobilitet, beskyttelse og ildkraft, både i lyse og mørke, og er et solid supplement til en ellers meget lett utrustet avdeling.

 

Operasjonsområdet

Tmbn QRF skulle primært operere i Nord-Afghanistan. AOO er ca 1250 km i øst – vestlig og mellom 250 og 350 km i nord-sørlig utstrekning. Arealet er like stort som Sør-Norge.

Vårt primære innsettingsområde ble avgrenset i sør av fjellkjeden Hindu Kush. I øst av grensen mot Kina, i nord av grensen mot Tajikistan, Usbekistan og Turkmenistan. I vest grenset AOO Nord mot RC West.

Terrenget vekslet fra svært kupert til meget flatt, og høyden over havet varierte fra ca 300 til over 5000 meter.

Store deler av landet var dyrket mark, og det dyrkes på steder der ingen skulle tro at det var mulig å få ting til å gro.

Temperaturen kan variere fra – 50 til + 50 grader celsius, og nedbørsmengden varierer avhengig av årstid og terreng. Temperaturen har, sammen med høyden over havet, stor innvirkning på evnen til å benytte både fly og helikopter.

Veistandarden er for det meste svært dårlig, med unntak av deler av ringveien fra Kabul til Sherbegan og Kunduz. Veiene er for det meste tråkk som gradvis har blitt utvidet ettersom motorisert ferdsel har tatt seg opp. Ellers tjener uttørkede elveleier som akser både for militære og sivile når disse ikke oversvømmes.

 

Nedbør i form av regn eller snø reduserte fremkommeligheten langs veiene betydelig, og store deler av operasjonsområdet kunne ikke nås med kjøretøy på grunn av snø, oversvømte elver og ødelagte veier i lange perioder. Vårflommene som kom i juni og juli som en følge av snøsmeltingen i fjellene, reduserte også fremkommeligheten betydelig. I sommerhalvåret bød fremkommeligheten i ørkenstrøk også på utfordringer på grunn av løs, ”flyvende” sand.

Minetettheten varierer i Afghanistan. I Mazar e- Sharif var tettheten lav til moderat, i operasjonsområdet for øvrig varierte tettheten fra lav til ekstrem. Situasjonen var uoversiktlig, og vi måtte hele tiden utvise aktsomhet.

 

Døgnet deles i to, lyse og mørke, og overgangen skjer innenfor en time. I perioder uten måne var mørket virkelig mørkt. Mørket styrer dagsrytmen i samfunnet rundt oss. Man utnyttet den lyse delen av døgnet optimalt, når det var mørkt hvilte man. Slik ble også operasjonsrytmen vår.

Partene

Jeg har ikke anledning til å beskrive alle de aktører vi møtte i detalj, og jeg ber om unnskyldning for alle de viktige nyanser som ganske sikkert burde vært redegjort for i en slik orientering. Nord-Afghanistan befolkes av mange folkegrupper. Her finnes hazarer, uzbekere, tadjikere, turkmenere og pashtuner. I tillegg finnes arabere og en rekke mindre grupper med ulik etnisk tilhørighet. At konflikten i Afghanistan også har en etnisk bakgrunn og begrunnelse er åpenbart, og ser man på Nord-Afghanistan finnes det grobunn nok for etniske konflikter også her. Området har imidlertid i lang tid vært under sterk styring av noen kraftfulle aktører. Disse utøver fortsatt sin makt, slik at ulike opprørsbevegelser ikke til nå har funnet grobunn for sine aktiviteter her. Det betyr ikke at disse kraftfulle aktørene hele tiden spiller på lag med sentralmakten i Kabul, og konflikten mellom sentralmakten og provinsguvernørene var ofte meget synlig og konkret, uten at det kom til noen form for fysisk konfrontasjon mellom dem. Mindre stridigheter blant de ulike etniske grupperingene i Nord-Afghanistan var relativt vanlig.

 

Operasjonsmodus

I det daglige delte vi styrken i tre, en del var på 60 minutters beredskap og opererte fast i Mazar e-Sharif. Med de to andre tredjedelene støttet vi de ulike PRTene i deres daglige gjøremål. Vi patruljerte alene eller sammen med styrker fra PRT, lokalt politi og afghaniske militære avdelinger for å vise samhold, styrke og militær tilstedeværelse. Vi innhentet informasjon på oppdrag fra PRT. Vi støttet FN sitt mineryddingsprogram, vi ryddet miner og UXO til støtte for den afghanske hæren, vi trente også afghanske enheter i mineryddingstjeneste, sanitet, bombekastertjeneste samt stridsteknikk for lag og tropp. Alt samarbeid ble koordinert gjennom det PRT som var teigeier.

I noen tilfeller forberedte vi støtte til, og støttet anti opprørsoperasjoner. Operasjonene ble utført av afghanske styrker i tett samarbeid med amerikanske og britiske spesialenheter. Alt i alt gjennomførte vi 367 større eller mindre oppdrag, hvorav ett var et utrykningsoppdrag der lufttransportkapasitet ble stillet til rådighet.

Trussel og risiko

Trussel og risiko er noen enhver soldat må ha et reflektert forhold til. Å analysere den foreliggende trussel og bedømme risiko, er et av avdelingssjefens viktigste gjøremål. Trusselen mot ISAF var i hovedsak moderat under vår tid i operasjonsområdet, men variasjoner forekom hyppig, faktisk over hele registeret fra lav til ekstrem. Endringene kom på sekunders og minutters varsel, og vår evne til å møte de endrede forutsetningene var avgjørende for å oppnå målet med vår deltakelse, nemlig å løse oppdraget under minst mulig risiko.

 

Dersom trussel er et utrykk for noe eller noens evne, vilje og mulighet til å skade eller drepe andre, og dersom risiko er et uttrykk for ens evne til å redusere effekten av den eller det som truer, betyr det at høy trussel ikke automatisk innebærer høy risiko. Dersom trusselen nøytraliseres av et eller flere mottiltak, ser vi at vi utmerket godt kan operere under et høyt trusselnivå, men likevel oppleve lav risiko.

 

Relatert til QRF oppdraget måtte vi forholde oss til både trussel og risiko. Trusselen kan vi vanskelig påvirke. Risikoen kan vi selv påvirke i betydelig grad gjennom flere aktive og passive tiltak.

Konkret fremsto trusselen mot oss slik i prioritets rekkefølge:

  1. Improvised Explosive Device (IED) forhåndsplassert eller i form av selvmordsbombere av ulike kategorier
  2. Miner og Unexploded Ordnance (UXO)
  3. Mindre enheter med håndvåpen, mitraljøser, bombekaster og panserbekjempelsesvåpenet RPG-7.

Normalt er det ofte de passive tiltakene som vies mest oppmerksomhet. Det er også disse som er lettest å omgå fordi de er statiske og relativt forutsigbare av natur.

 

Aktive styrkebeskyttelsestiltak øker vår evne til å beskytte oss mot identifiserte og uidentifiserte trusler, fordi vi gjennom aktive handlinger påvirker egen situasjon og evne til å håndtere denne.

Økes denne evnen reduseres samtidig trusselens effekt, altså risikoen. Derfor er evnen til fleksibilitet svært avgjørende når det gjelder sammensetting av styrken og under utførelsen av oppdrag.

 

Jeg vil benytte denne sammenhengen mellom trussel og risiko som en bro over til erfaringsdelen av denne orienteringen. Erfaringene velger jeg å systematisere i fire ulike dimensjoner. Til hjelp i dette arbeidet har jeg valgt å benytte Sir Michael Howards fire strategiske dimensjoner; det er den operative, den logistiske, den teknologiske og den sosiale/kulturelle dimensjonen.

 

Den operative dimensjonen:

Som dere har sett skulle vi med meget begrensede styrker dekke svært store områder der de klimatiske og de topografiske forholdene setter oss på den ytterste prøve. Vi var ikke oppsatt på kampkjøretøy og den passive beskyttelsen mot det definerte trusselbildet var meget begrenset. Dette krevde meget god situasjonsbevissthet og et godt etterretningsbilde. Med god informasjon om området og de ulike aktører, eller det jeg vil kalle spillerne, var det hele tiden vår utfordring å sikre at styrkene ble benyttet riktig i den hensikt å redusere risiko samt oppnå taktiske fordeler lokalt.

Faktorer som lokal styrkeoverlegenhet, godt samvirke mellom taktisk støtte og manøver samt enhetlig kommando var viktig.
Samtrening og kunnskap om ulike lands operasjonsmetoder er også en forutsetning for å lykkes. Likeså er styrkens evne til å endre operasjonsmodus hurtig svært avgjørende. Selvmordsbombere endrer situasjonen lokalt på sekunder, og evnen til hurtig å fange opp hva som skjer før en slik eksplosjon, er avgjørende for å unngå å være for tett på detonasjonen.
Luftmobile operasjoner er i realiteten en jakt på kilo og gram. Begrensede kapasiteter på de fly og helikopter som var tilgjengelige for oss, gjorde dette til en eksersis på linje med Børge Ouslands polekspedisjoner. Det viktige var å få med seg de rette tingene; ammunisjon, sanitetsmateriell, vann og mat. Streng prioritering måtte til slik at vi faktisk kunne holde ut de timene som var forutsatt i de operative krav til oss.

I juni i år endret ISAF oppdrag. Innledningsvis medførte ikke endringen svært synlige forskjeller i Nord-Afghanistan, bortsett fra at Regional Aeria Co-ordinator North (RAC-N) ble Regional Command North (RC-N), og fikk både QRF og alle PRTer under kommando. Alle overordnede formaliteter var selvsagt i orden fra Nato sin side, og opprørsbekjempning ble hovedfokus. Rules of Engagement (ROE) ble endret i samsvar med det nye oppdraget.

I forkant av endringen, som for øvrig sammenfalt med at ARRC overtok hovedkvarters ansvar i ISAF, ble det gjennomført et ”road show” hvor det ble orientert om den nye innretningen på Nato oppdraget i Afghanistan. Til tross for at dette må ha vært behandlet og godkjent sentralt i Nato, oppsto det uenighet og diskusjon mellom det britisk ledede orienterings team fra ARRC og våre tyske samarbeidspartnere og sjefer. Jeg kom aldri helt til bunns i hva denne uenigheten konkret hadde sitt utspring i fordi jeg aldri fikk innsyn i de spesielle tyske bestemmelsene for operasjoner i Afghanistan. At uenigheten dreiet seg om mer enn retorikk var likevel åpenbar, og den ledet ved noen anledninger til at jeg som sjef måtte opptre i henhold til COM ISAF intensjon uten å ha fått oppdraget som ordre fra min tyske sjef. Spesielt synlig var dette i de tifellene der vi av COM ISAF var gitt i oppdrag å støtte afghanske og utenlandske spesialstyrker når de utførte oppdrag i Nord-Afghanistan, for eksempel i operasjoner rettet mot narkotikaproduksjon og – handel.

Samvirke er avgjørende i enhver multinasjonal operasjon. Det er relativt lett å samvirke med amerikanske, britiske tyske, franske, svenske, danske, latviske, nederlandske og norske enheter. Forutsetningen er selvfølgelig at alt planlegges nøye og øves og gjennomføres under enhetlig kommando. Det krever videre at vi forbereder oss i forkant av operasjonen slik at effekten av de begrensede styrkene optimaliseres, og slik at risikoen reduseres.

På stridsteknisk nivå oppstår som regel problemene på grunn av manglende språkkompetanse, spesielt i de ikke-engelsktalende avdelingene.

Samvirke med afghanske styrker var noe mer krevende. Språk er en ting, den kulturelle forskjellen en annen. Vi opplevde Afghan National Army (ANA) som en pålitelig samarbeidspart. Når det gjelder Afghan National Police (ANP) var erfaringene mer varierte, fra det meget gode til det helt upålitelige.

Det sies at djevelen sitter i detaljene, og her en noen eksempler:

  • dårlig nattsyn pga vitamin mangel i kostholdet hos den afghanske soldat
  • varierende forhold til tid – timer og minutter versus år eller generasjoner
  • få kan lese kart, å benytte dette som planleggings og stridsledelsesverktøy er ikke lett
  • ulik aksept av risiko og hva som innebærer risiko, store forskjeller for eksempel når det gjelder rydding av miner, IED og UXO
  • ulik aksept av risiko leder til ulike taktiske løsninger Når vi foretrekker mørket kan dette lede til stor usikkerhet hos samarbeidende styrke på grunn av manglende nattsyn
  • ulik føringsteknikk, vi går selv – andre må ledes av en sterk leder som fysisk går først.

Dimensjonerende for vår styrke var at den skulle være lett. Hva menes egentlig med en lett avdeling? Og hva gjør vi hvis trusselbildet endrer seg? Jeg besitter ingen fasit, men for vår del fant vi gode løsninger i de fleste tilfeller først og fremst fordi erfarings- og ferdighetsnivået i Tmbn QRF var meget høyt, støtten fra Etterretningstjenesten og E-bataljonen svært god og samvirket internt og mot våre allierte ble øvet regelmessig slik at de personlige relasjonene fikk utvikle seg positivt. Spesielt i multinasjonale operasjoner er etablering av gode personlige relasjoner helt avgjørende for å lykkes operativt sett.
 

 

 

 

Den logistiske dimensjonen

Avstanden mellom Norge og Afghanistan gir i utgangspunktet en utfordring som ikke behøver ytterligere kommentarer. Å etterforsyne over halve kloden er og blir en betydelig operativ nasjonal utfordring, som innledningsvis fungerte meget dårlig men som ble bedre etter hvert. Å kjøre rundt i overbelastede biler på veier som tidvis mest minner om en godt stablet ur, krever god tilgang på dekk, fjærer og støtdempere. Med unntak av disse slitedelene, og tilgang på dem, fungerte de gamle kjøretøyene våre meget godt. De er enkle og ukompliserte og lar seg reparere, også i felt, noe som er en forutsetning for denne type operasjoner.

 

Å finne løsninger på praktiske problemer krevde noen utradisjonelle grep som jeg helt sikkert kan kritiseres for i ettertid. Den kritikken tar jeg når den måtte komme. Når de offisielle systemene ikke virker raskt nok, er det godt det finnes sivile leverandører som evner å reagere på deployerte avdelingers behov. Behovet for tilgang til nasjonal strategisk lufttransportkapasitet er åpenbar. Det er ikke alle deler til en militær avdeling som passer inn i buken på en sivil Boeing 737, det er heller ikke alt som kan flys med sivile kontraktører, noe vi fikk smertelig erfare da et slik fly ble stående fast i Hviterusland i flere uker.

 

Når det gjelder sanitet har COM ISAF sine retningslinjer beskrevet at det ikke skal ta mer enn to timer før en pasient er under behandling på et rolle 2 sykehus. Dette er ikke gjennomførbart av flere årsaker hvorav den første er tilgangen på flyvende evakueringsressurser som kan operere 24/7 i afghansk terreng. For å bøte på dette tildelte vi hver QRF enhet sanitetsressurser på lik linje med det vi finner på kompani og bataljonsnivå her hjemme. Vanskelige, lange og utrygge evakueringsakser endret behovet for kompetanse i sanitetstroppen. Bare akuttmedisin var ikke tilstrekkelig, vi måtte også kunne pleie pasienter over lengre tid i påvente av evakuering. Dette medførte endring i både trening og utrustning i sanitetstroppen før avreise.

 

Såret personell binder meget fort store deler av styrken til selve evakueringen eller til å sikre evakuering. Vi slapp heldigvis å gjøre dette skarpt, men det er likevel vesentlig for meg å understreke betydningen av å ta også disse ekstremsituasjonene i betraktning når man dimensjonerer en styrke for et slikt oppdrag.

 

Shingella sonnei – er et for meg nytt bekjentskap som jeg håper det blir lenge til jeg møter igjen. En persons manglende hygiene og en organisasjons manglende oppfølging av eksisterende systemer, ledet til at over 100 soldater lå meget syke i løpet av noen få hektiske dager. Jeg konstaterer at takket være solid kompetanse og en enorm innsats fra personellet ved det norske feltsykehuset, ble epidemien brakt under kontroll og alle syke soldater tilbake til tjenesten igjen, forhåpentligvis uten varige men annet enn en fryktelig erfaring rikere.

 

Tilgang på teknisk kompetent personell ute i troppene en forutsetning for militære operasjoner. Videre er kunnskapen og ferdighetene hos den enkelte soldat, uavhengig av grad avgjørende. Under oppdrag i Afghanistan er det ikke bare å snu seg å rope på hjelp. Aktivt forbyggende vedlikehold og rett bruk av alt utlevert utstyr er en forutsetning, hvis ikke reduseres den operative kapasiteten meget raskt. Å mestre slike utfordringer krever stor evne til tilpassing og mental omstilling. Du har det du har og det får du greie deg med. Det er ikke en helt vanlig innstilling hos mange av oss nå til dags. Dette sier også litt om behov for trening før slike oppdrag, et behov som ikke vil bli ikke mindre i fremtiden.

Avslutningsvis vil jeg utrykke bekymring over tilgangen på teknikere i Hærens avdelinger. Denne kategorien soldater utdannes ikke lengre, og uten dem tror jeg vi vil møte betydelig større utfordringer etter hvert som det teknologiske nivået øker i avdelingene. Dette leder meg over til den teknologiske dimensjonen.

 

Den teknologiske dimensjonen

Teknologi gir muligheter vi knapt kunne tenke oss for få år siden. Teknologisk sett erfarte vi oppdraget i Afghanistan som todelt. Innenfor enkelte felt bringer teknologien oss fremover, og leder blant annet til redusert risiko forbundet med ulike typer operasjoner. Samvirket med norske og nederlandske fly må fremheves her. Spesielt de norske flyene sin evne til å observere på bakken ved bruk av pod er imponerende. Samvirket har gitt oss mulighet til sikker fremrykning i svært uoversiktlig terreng i tillegg til sikrere identifikasjon av mål på bakken.

Nye radioer som PRR, LFR og MRR har gitt oss bedre mulighet til situasjons forståelse. Manglende og/eller svært begrenset tilgang på sikkert samband til høyere enhet, både hva angår tale og data er forunderlig i 2006, men var og er likevel en realitet i Afghanistan. Internasjonale operasjoner er videre ensbetydende med multinasjonalitet. Det er åpenbart for alle at teknologiske systemer må kunne samarbeide dersom man i en multinasjonal ramme skal kunne virke operativt. Til tross for det åpenbare det er det fortsatt ikke slik. Interoperabiliteten mellom de ulike system var i de aller fleste tilfeller svært mangelfull eller i beste fall svært begrenset.

Ulike teknologiske løsninger gav også logistiske utfordringer av et annet omfang enn strengt tatt nødvendig. Videre førte ulike teknologiske løsninger til ulike taktiske og stridstekniske disposisjoner. ROE skrives ut i fra en forutsetning om at eksisterende teknologi er tilgjengelig hos alle som opererer på operasjonsfeltet. Kontrollsystemer som Identification Frend or Foe(IFF), blue force tracker, og annet aktivt eller passivt identifikasjonsutstyr skal hindre oss i være på feil sted til feil tid. Mangler vi det er vi overlatt til oss selv. Har vi et system som ikke er kompatibelt med de store nasjonenes systemer er vi omtrent like langt. Jeg håper ikke nasjonal industripolitikk eller andre merkantile hensyn er mer tungtveiende enn egne soldaters sikkerhet.

Kanskje er jeg naiv, men jeg vil likevel benytte denne anledningen til å be om at hensynet til egne soldaters sikkerhet veier tyngst når industripolitiske eller merkantile problemstillinger møter reelle materiellbehov.

 

Med hensyn til materiell er det flere forhold jeg vil peke spesifikt på:

Vi må ha nye personlige våpen i kaliber 5.56. Du kan blant annet bære tre ganger så mye ammunisjon til samme vekt – og det er det som teller i en stridssituasjon når forsyningslinjene er lange. Videre er dette viktig når vi vet at faren for utilsiktet skade også reduseres ved bruk av denne type våpen og ammunisjon. Siden styrken er lett utrustet med tanke på passiv beskyttelse, er det viktig at våpenrekken er komplett. I tillegg til finkalibervåpen av ulike typer må den også inneholde anti tank våpen og bombekastere slik at alle måltyper kan engasjeres, både i rette og krumme baner.

Arsenalet må utvides gjennom at ikke dødelige våpen, eller våpen med mindre dødelighet innføres som standard utrustning. Da kan avdelingene opptre fleksibelt, noe som ikke bare er et krav i forhold til ROE, men som jeg oppfatter at vår egen befolkning også krever.

 

Alle våpen, også avdelingsvåpen må ha nattkapasitet.

De kjøretøyer vi anvender må tåle bruk i Afghanistan. På belastningssiden er spesielt dekk, fjærer og støtdempere utsatt, og årsaken er kjøretøyenes tyngde og dårlige veier.

Med hensyn til beskyttelse må effekten i å kombinere aktive og passive tiltak utnyttes. Her tenker jeg på passivt beskyttelsesmateriell som panserplater, kevlarmatter, vester, hjelmer og bekledning kombinert med aktive tiltak som IED- jammere, droner, elektronisk søkeutstyr, hunder, elektronisk lytte- og peileutstyr med mer. Jeg vil her trekke frem den meget gode støtten vi fikk fra Etterretningstjenesten. Jeg vet at dette samvirket gav oss øket situasjonsbevissthet som i sin tur ledet til endrede taktiske disposisjoner i forhold til reelle trusler som vi uten støtten ikke hadde klart å identifisere før vi eventuelt hadde blitt eksponert for den.

Teknologi alene er aldri nok – og det bringer meg inn på de sosiale og kulturelle utfordringene.

Den kulturelle dimensjonen:

Behandlingen av kultur og kulturelle forskjeller er aldri lett. Nyansene er små, oppfattelsen subjektiv og innsikten kanskje mangelfull. Likevel drister jeg meg til noen kommentarer også på dette punktet.

 

Internt i ISAF var vi forskjellige selv om vi tilsynelatende så like ut. Forskjellene er det meget viktig å bli klar over, for her ligger mange feller og mulighet for friksjon. Ulike kulturer nasjonene imellom og avdelingene imellom virker svært ofte forstyrrende på tempoet i operasjonen. Det som aksepteres i en norsk avdeling kan være totalt uakseptabelt i en utenlandsk, og omvendt. Stolthet og tradisjon rangerer ofte foran andre forhold, hvilket betyr at den ordren som gis av en annen nasjons offiser, selv i en alvorlig situasjon ikke er tungtveiende nok til å iverksette. Respekten for gradssystemet er påfallende, kommer man høyt nok opp, slutter man å snakke til vedkommende, men venter heller til man blir snakket til av vedkommende. Respekten for sjefer virket tidvis lammende på organisasjonen.

Informasjonen siles, og kvaliteten på det som kommer kan det stilles spørsmålstegn til. Sirkelrapportering får fort en fjær til å bli til fem høns.

Det er også tungt å innrømme at man ikke forstår. Derfor blir det sagt ja når det burde vært svart nei eller spurt en gang til.
Internt i NATO merkes uenigheten mellom stormaktene når det gjelder veivalg til målet. Man er enig om sluttsituasjonen, men målene og metodene for å nå dit er man langt fra enige i. Nasjonale begrensninger knyttet til hva styrken kan gjøre, og nasjonale særinteresser gir utslag på hva styrkene faktisk benyttes til. Spesielt synlig ble dette etter overgangen til ISAF IX og Stage 3 i Nato operasjonen i Afghanistan, og dette forholdet er alt kommentert.

Når det gjelder forholdet til afghansk kultur vil jeg starte med religionen. Vi vet at den er forskjellig, og jeg vet at mange av forskjellene er så store at de faller noen mennesker så tungt for brystet at de må påberope seg ytringsfriheten for å kritisere og sjikanere. Jeg håper norske redaktører tar hensyn til de som arbeider under andre himmelstrøk, både sivile og militære, når de skal behandle spørsmålet om å trykke ting som kan virke støtende på andre. Respektløs opptreden fra begge sider tjener ingen hensikt, og rommet for fornuft og dialog må aldri oppgis.

Hvordan reagerer vi når andre sjikanerer det som er viktig for oss?

Hvordan reagerer vi når vi møter på bevæpnede fremmede på vår egen jord?

Jeg tror det er svært likt det afghanere gjør når de møter vår kultur og når treffer oss i Afghanistan.

Vi er der i utgangspunktet som deres inviterte gjester. Det må vi aldri glemme, og husker vi på det, vil vi oppleve å bli kjent med en kultur som operativt fortsatt spenner over mer enn 2000 år, ikke bare historisk, men også i det daglige.

 

Vi jobbet målrettet for å øke kulturforståelsen hos våre mannskaper. Om vi har lykkes er det vanskelig for meg som sjef å gi en objektiv bedømming av. Når jeg så styrken på bakken i Afghanistan, er jeg imidlertid ikke i tvil. Profesjonelle soldater, med tro på egne kunnskaper og ferdigheter, og tillit til systemet de er en del av, som er tydelige og høflige, løste også den kulturelle utfordringen svært godt. Det blir lettere å forstå afghanernes situasjon og motivasjon når man setter seg inn i historie, språk, geografi, religion og mye annet. Da blir møtet med den afghanske kulturen også mer spennende uten å bli dramatisk. Da ser vi at bak masken finnes det mennesker, og bak retorikken finnes en annen virkelighet som vi her hjemme alt for ofte er ikke får innsikt i.

 

Avslutning

Jeg har forsøkt å gi dere et bilde av og innblikk i noen av det vi har erfart gjennom et halvt ars tjeneste i Afghanistan. Konklusjonene står for min regning, men jeg er kan forsvare og forklare dem i langt større detalj enn jeg har hatt mulighet til å gjøre her. Jeg vil ut i fra ovennevnte avslutte med noen sentrale punkter.

Natos operasjon i Afghanistan er meget utfordrende. Utfordringene ligger først og fremst i at den samlede kampanjeplanen for utvikling og støtte til landet ikke virker synkronisert. Det finnes ikke en overordnet dirigent som har myndighet nok til å få alle til å starte avspillingen av denne krevende symfonien samtidig. Før denne dirigenten er på plass, slik at de ulike pilarene i utviklingsplanen fungerer synkront, er jeg redd Nato sine utfordringer ikke vil bli mindre i tiden som kommer.
Vi må fra vår side holde fast ved Nato gjennom aktivt å støtte dens bestrebelser på å lykkes i Afghanistan. Det finnes ingen andre som er i stand til å overta Natos rolle, verken i Afghanistan eller andre steder.
Videre må vi holde fast ved og aktivt å samarbeide med våre to nærmeste allierte USA og Storbritannia. Når retorikk forhindrer effektiv utnyttelse av styrker mot et felles mål synes jeg vi bør stå ved de som faktisk leverer en forskjell, og ikke bruker mest tid til å bare snakke om det. Da vil vi være en pålitelig og relevant samarbeidspartner og kan ganske sikkert også påregne støtte fra disse viktigste aktørene den dagen vi treneger det. Gjør vi det vil vi i større grad være i stand til å skape en forskjell for disse to unge afghanerne og alle deres søstere og brødre.

 

Takk for oppmerksomheten.