Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 23. mars 2009

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nato 60 år. En allianse for vår tid

 

Majesteter, ambassadører, kjære forsamling,

(innledning, historiske linjer, NATOs betydning)

I neste uke fyller NATO 60 år.

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Dette foredraget skal ikke dvele lenge ved historien og begivenhetene i 1949. Men la meg gjøre ett lite unntak og fortelle om en episode som forteller mye om hva dette handler om:

 

Storbritannias utenriksminister fra 1945 til 1951 het Ernest Bevin. Han var både en pragmatisk og prinsippfast politiker. I de årene han var britisk utenriksminister ble det skapt en ny internasjonal orden. Bevin var med på å ta initiativet til å etablere FN, Europarådet, OEEC – senere OECD, og ikke minst NATO.

 

Bevin la vekt på at en effektiv utenrikspolitikk ikke kunne begrenses til bare å avverge akutte vanskeligheter. ”I utenrikspolitikken er de velgere man arbeider for, ikke født ennå”, sa han. Og videre: ”Virkningene av det man gjør, viser seg ikke øyeblikkelig, men først om tjue, tretti, førti, ja sannsynligvis først om et halvt hundre år”.

 

Et halvt hundre år – da er vi midt i vår samtid. Det passer, synes jeg, å hente frem akkurat dette sitatet og Bevins framsynte perspektiv i dag, noen dager før vi feirer undertegningen av Atlanterhavspakten, den 4. april 1949 i Washington D.C. På bildet fra undertegningsseremonien, rett bak president Truman, sto Halvard Lange til venstre for Ernest Bevin, sammen med sine øvrige kolleger. Også i norske historiebøker, nå senest i Olav Njølstads storslagne biografi om Jens Christian Hauge, kan vi lese om hvor dramatiske år og måneder dette var.

 

En gang ble den samme Bevin også spurt om hva som var den egentlige målsettingen for hans politiske arbeid. Til dette svarte denne tidligere kusken, trikkekonduktøren, havnearbeideren og grunnleggeren av Storbritannias største fagforening, Transportarbeiderforbundet – at målet for hans politiske arbeid – det var; ”å kunne gå ned på Victoria Station og kjøpe en billett til hvor pokker i verden jeg vil”.

 

En enkel men grunnleggende visjon: Frihet, fred med naboland, rettigheter – og å kunne kjøpe en billett og reise hvor man vil.

 

*****

 

Rasjonalet for NATO i 1949 og gjennom mange år deretter – kortversjonen i én setning – kan være å si at Alliansen ble grunnlagt for å kontrollere og forhindre sovjetisk maktutøvelse. Eller en litt lengre versjon, som fremholder at NATO ble grunnlagt for ”å holde russerne ute, tyskerne nede og amerikanerne inne”.

 

Dette var verdensbildet i 1949 og flere år fremover. Så kom nye historiske veikryss som illustrerer at NATO er en allianse som har holdt seg relevant og nødvendig i sterkt skiftende tider. De militær-strategiske utfordringene har endret seg, men verdien av den politisk-militære alliansen har beholdt sin gyldighet.

 

Som i 1955 – bare 10 år etter opphøret av den andre verdenskrigen – da Vest-Tyskland ble medlem av NATO. Vår utenriksminister Halvard Lange beskrev i et BBC-intervju denne begivenheten som ”et avgjørende vendepunkt i vårt kontinents historie”.

 

Eller hvordan NATO beholdt sin relevans etter Sovjetunionens avvikling. 1990-årene ble starten på den store utvidelsen etter Spanias inntreden i 1982. Symbolet på endringene kan vi hente fra toppmøtet i 2006 som ble avholdt på tidligere sovjetisk territorium – i Riga.

 

Eller toppmøtet i fjor, som ble lagt til det tidligere Warszawapaktlandet, nå EU- og NATO-medlemmet Romania. Nå tar vi altså opp Kroatia og Albania. Eller bildet av dagens NATO som har sitt viktigste oppdrag i Afghanistan – på et helt annet kontinent enn Europa og Nord-Amerika.

 

Men når vi markerer at NATO runder 60 år i april, gjør vi det gjennom et toppmøte lagt én dag til fransk jord, Strasbourg, og én dag fem kilometer lenger øst – i Kehl, på tysk jord – noe som markerer hvilket bidrag NATO har gitt oss for å skape fred i Europa. Samtidig minner det oss om at NATOs relevans alltid må legitimeres ut fra dagens medlemmers sikkerhetsbehov.

 

Gjennom disse 60 årene går det en rød tråd i en fortelling om hva Alliansen har betydd for trygghet, fred og stabilitet i vår del av verden. Vi har muligens vent oss til å se på disse godene som selvfølgelige sider av vår samfunnsform. Vi kan ikke forestille oss tilbakeskritt på dette området, og vi tar det nærmeste for gitt at denne erfaringen skal videreføres.

 

At vi ”kan gå ned til stasjonen og kjøpe en billett til hvor vi vil”. At vi legger til grunn at prinsippet om én for alle – alle for én, gir oss den grunnleggende sikkerheten – nå som før. Og det gjør vi rett i.

 

Men noe har likevel skjedd. Noe – som gjør at vi i dag, ja, mer enn før tusenårsskiftet og særlig før 11. september 2001 – ser på det vi har oppnådd gjennom disse 60 årene som et umistelig gode.

 

Ordet umistelig gir et ubehag. For det umistelige antyder at noe faktisk kan mistes. Det er vissheten om muligheten av å kunne miste – og at det vi kan miste er betydningsfullt – som gjør at vi har en så grunnleggende interesse i å ta vare på og videreutvikle det som bidrar til vår frihet og sikkerhet.

 

Sett fra Norges ståsted, er en viktig observasjon at NATOs betydning for vår sikkerhet har ligget veldig fast – til tross for de store endringene i historien på vårt eget kontinent.

 

Noen andre allierte kan ha konkludert med at NATO – og NATOs kollektive sikkerhetsgaranti – er mindre viktig i dag enn under den kalde krigen. Norges sikkerhet er også tryggere nå enn før 1990. Men det endrer altså ikke på det forhold at NATO, den transatlantiske alliansen, det kollektive sikkerhetsansvaret og de kollektive forpliktelsene – at alt dette er grunnleggende for Norges sikkerhet. Også i dag.

 

Det betyr ikke at vi ikke må tenke nytt – både internt i NATO og mellom landene i vår del av verden – om hvordan vi møter nye sikkerhetsutfordringer, Norge skal være en pådriver for denne nytenkningen. Det betyr heller ikke at alle våre sikkerhetspolitiske svar er å finne i NATO.

 

Men medlemskapet i NATO og de transatlantiske forbindelsene er Norges sikkerhetspolitiske anker. Og det er det med et anker at det helst bør ligge fast. At vi kan være sikre på at det holder, dersom det skulle dra seg til.

 

Dagens utvidede NATO rommer flere perspektiver og historiske erfaringer enn den alliansen Norge var med å grunnlegge for 60 år siden. Dagens NATO er en bred og mangfoldig sikkerhetspolitisk organisasjon som ikke lenger domineres av ett konkret og altoverskyggende trusselbilde.

 

Nye sikkerhetsutfordringer er kommet til der NATO er én av flere arenaer. Den globale kampen mot terrorisme og ekstremisme er ett eksempel – mens energisikkerhet, migrasjon, transportsikkerhet og sikkerhetskonsekvenser av klimautfordringene er andre eksempler. I møte med disse utfordringene er NATO-samarbeidet viktig og relevant, men ikke nødvendigvis tilstrekkelig i seg selv.

 

Det betyr at det må tenkes nytt. Og det gjør vi, som når Regjeringen har satt som mål å styrke og utvide en bredere vev av sikkerhetsordninger, slik vi analyserer og omtaler dette i ”Stortingsmelding nr. 15 om Interesser, ansvar og muligheter. Hovedlinjer i norsk utenrikspolitikk” som ble lagt frem for et par uker siden.

 

Det er denne balansen – mellom forankringen i NATO og evnen til å utvikle nye svar – som vil fortsette å være gjennomgangstema i dette foredraget.

 

*****

 

(NATOs tilpasning, modernisering, nye utfordringer, NATOs utvidelser)

 

Det er en selvfølgelighet i dag, men den kan gjentas, fordi historien er så spennende, og fordi historien om en militær-politisk allianses relevans handler om å kunne svare på tidenes nye utfordringer.

 

Tjue års globale byks, i bilder – 1949-50 Koreakrigen starter – 1968-1969 invasjonen i Tsjekkoslovakia, studentopprør, Vietnam – 1989-90 Berlinmurens fall, tyske gjenforening, nye europakart tegnes – og 2009, våre dager og vår tids nye sikkerhetsutfordringer som kommer i tillegg – miljø og klima, fattigdom, statssammenbrudd, terror.

 

NATO forholder seg til alt dette. NATO transformerer og moderniserer. Vi bidrar til dette internt i NATO – og vi bidrar på andre arenaer – de lokale og de regionale, fra Arktisk Råd via Barentsrådet og nordisk samarbeid, til Østersjøen, Baltikum og den EU-initierte Nordlige dimensjon. Vi bidrar i globale fora, i FN. Og vi bidrar i Afghanistan.

 

Sammen tar det form som en bredere vev av sikkerhetsordninger.

 

I sikkerhetspolitisk forstand viskes begrepet ”langt borte” gradvis ut. En begivenhet, et brått skifte langt unna, kan få direkte betydning for oss her hjemme. Som finanskrisen, som oppsto på amerikanske børser, men som nå tar jobbene fra folk i Høyanger. Eller sammenbrudd i statsmakt i Afghanistan, som ga terrorister fristed til å ramme i New York, Madrid og London. Eller tenk et fugleinfluensautbrudd et sted i Asia, som i løpet av en flyreise kan sette i gang en epidemi i vårt eget land. ”Langt unna” blir veldig fort til ”her hjemme”.

 

Gjennom disse årene har Alliansen selv blitt større. Nye medlemmer har betydd tilskudd av mer enn menn og kvinner med våpen, økt militær kraft og slagkraft. Nye medlemmer betyr bredere erfaring. Og nye medlemmer betyr nye utfordringer, fordi de som skal stille opp for hverandre kollektivt, de blir flere. Og selv om de hører hjemme i Europa, så bringer de nye medlemmene nye historier og erfaringer til torgs.

 

NATOs oppfatning av trusler og utfordringer er summen av medlemslandenes historie og utsyn.

 

*****

 

Modernisering av NATO betyr altså ikke bare – selv om det gjør også det – ny teknologi, nytt utstyr og ny struktur. Det betyr også evnen til å gi nye spørsmål riktige svar. NATO trenger ikke bare fleksible utrykningsstyrker. NATO trenger også fleksibilitet i tankegangen.

 

På toppmøtet i neste uke vil NATO-landene lansere arbeidet med et nytt strategisk konsept. Globaliseringen og det nye trusselbildet gjør en ny situasjonsbeskrivelse nødvendig. Det forrige konseptet stammer fra 1999. Det er altså ti år gammelt og det er allerede behov for fornyelse. Men noen svar er fortsatt gyldige og riktige.

 

Ett av dem er kollektivt forsvar og solidaritet allierte imellom.

 

Det kollektive forsvar er NATO-samarbeidets kjerne. Takket være dette forpliktende fellesskapet, har de nye medlemslandene i Øst- og Sentral-Europa kunnet bygge opp sine demokratier i trygghet og stabilitet.

 

Vi vet at Russland ikke har hilst disse utvidelsene velkommen. Men i disse tider, med finanskrise og store utfordringer for de sentral- og østeuropeiske landene, så skal vi være veldig glad for den stabilitet som både NATO- og EU-medlemskapet gir. Jeg tror at det er en stabilitet som også kommer Russland til gode.

 

NATO må sørge for at de gjensidige forpliktelsene medlemslandene påtar seg, alltid er både relevante og troverdige. Dette er et avgjørende hensyn når vi tar stilling til ytterligere utvidelse av Alliansen. Utvidelse stiller strenge krav både til nykommeren og de som allerede er medlemmer. Veien mot medlemskap bygger på at kandidaten tilfredsstiller de kravene som følger av medlemskapet. Det er og skal være en krevende og forpliktende vei. Kandidaten må kvalifisere.

 

I dag arbeider Ukraina og Georgia med dette som utgangspunkt. De har hver sin kommisjon som legger rammene rundt samarbeidet med Alliansen. Det er et godt og rimelig fundament for en prosess som fortsatt krever hardt arbeid for å oppfylle de kravene som følger av medlemskapet.

 

*****

 

(NATOs nærområder. Nordområdene. Norge-Russland)

 

Jeg har snakket om at trusselbildet har forandret seg etter den kalde krigen.

 

Det betyr ikke at alt er endret. NATOs engasjement i dag er primært utenfor Alliansens kjerneområde, noe jeg skal komme tilbake til. Men det betyr ikke at NATOs kjerneoppgaver er snudd på hodet. For NATOs medlemsland er sikkerhet hjemme, i nærområdene, fortsatt avgjørende. Befolkningen må oppfatte at NATO er relevant for deres sikkerhet.

 

Slik er det også for Norge. Den kalde krigens slutt har ikke opphevet alle tidligere utfordringer. Vi har fortsatt det asymmetriske forholdet til vår nabo Russland – altså det forhold som beskriver et lite land som nabo til et stort og ikke alltid fullt ut forutsigbart naboland. Det er en realitet, selv om vi noterer god fremgang i det bilaterale samarbeidet.

 

Samtidig er noen av den globale tidsalders nye utfordringer – som klima og energi – godt synlige nettopp i våre nærområder, og disse legger nye dimensjoner til situasjonen i disse områdene, særlig i nord.

 

For akkurat i Norges tilfelle, er nær og nord sammenfallende begreper.

 

I NATO-sammenheng må vi imidlertid skille klart. Norge har i Alliansen tatt initiativ til å rette et sterkere fokus mot nærområdene – og da mener vi alle medlemslandenes og dermed hele Alliansens nære områder.

 

Nettopp i en tid da så mye berettiget fokus er mot Afghanistan, er vår hensikt å bidra til å synliggjøre Alliansens vedvarende relevans i alle dens regioner. Dette er viktig for å befeste oppslutningen om NATO, ikke minst i nye medlemsland.

 

Vi må vise at det er nærhet mellom allierte og nasjonale strukturer. Vi må vise at vi øver. Ikke for å forklare folk at NATO vender hjem. Men for å understreke at NATO aldri forlot sine kjerneområder.

 

Mange har knyttet Alliansens skjebne til hvordan vi løser oppdraget i Afghanistan. Det perspektivet er lett å forstå. Men innsats utenfor NATO-territorium skal ikke så tvil om hva som er NATOs hovedoppdrag. Det er viktig at Alliansen er til stede i den virkeligheten der velgerne i medlemslandene lever – dagens velgere og de velgerne som ikke er født en gang, som utenriksminister Bevin uttrykte det.

 

Samtidig: Norge setter et særlig fokus mot nord, Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde, slik vi har formulert det. Og utfordringene i nordområdene – vårt nærområde – er ikke bare norske, de er i sannhet globale.

 

(Nordområdestrategien. Nye sikkerhetspolitiske utfordringer)

 

Jeg har snakket om dette før i denne sal, om de tre ”driverne” for utviklingen i nord: Russlands utvikling, utviklingen av energiprovinsen i nord og klimaendringene. La meg legge til en fjerde ”driver”: Det nye fokus på utviklingen i Arktis. Samlet sett har vi et bilde av en region i sterk utvikling – der noe ligger fast og der nye muligheter og utfordringer kommer til.

 

Dette er viktig for Norge. Og innsikt i dette er et anliggende også for NATO.

 

Klimautviklingen kommer til å endre geografien ved å skape økte transportmuligheter og nye forutsetninger for ressurstilgang. Isen trekker seg tilbake og legger nytt hav åpent. Dette er dramatisk og det knytter seg stor usikkerhet til virkningene.

 

Vi må ha beredskap for å møte utfordringene, og NATO er ett av leddene i denne beredskapen.

 

Både i geografisk og praktisk-politisk forstand er Norges egne nærområder de områder der samarbeid med Russland har vist seg mulig og vellykket. Vår felles, tusenårige historie med Russland er fredelig. Norge er nabo med Russland og samtidig NATO-alliert. Dette doble spor i vårt forhold til vår store nabo i øst er en like viktig forutsetning i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk nå som under den kalde krigen. NATO er vårt anker.

 

Jeg blir minnet om dette ved jevne mellomrom når vi allierte møtes. Som sagt tar vi med oss ulike historiske fortellinger til det runde bordet. Jeg lytter til erfaringene fra de baltiske landene, til Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovakia, Romania og Bulgaria – eller ”the former captives” som de ofte kaller seg. Samtidig lytter de til mine erfaringer.

 

Sammen former vi en enighet om felles tilnærming. Evnen til å komme frem til den enigheten – konsensusen – er NATOs store styrke.

 

I debatten om Europa sikkerhet trenger vi ikke ”kaldkrigsrefleksene”. Men vi trenger å huske hvorfor vi hadde dem. Vi trenger også alle våre øvrige erfaringer med Russland som nabo. Vi trenger å bygge videre på at det vi har oppnådd gjennom tålmodig forståelse for de lange linjene; det vi har oppnådd med partnerskap og samarbeid, innen næringsliv, kultur, utdanning, urfolk, forskning, fiskerier og mange andre felt.

 

Nordområdene er i dag preget av lavspenning. ”High North – Low Tension” kaller jeg mine innledninger om dette når jeg snakker om nordområdene i NATO. Én hovedoppgave for oss alle er å oppdatere ”våre mentale kart” – å rydde vei inn for en moderne, men historisk forankret virkelighetsforståelse.

 

Det gjelder i Norge. Men minst like mye i forhold til naboer, venner og allierte. Dette er hovedtema i foredrag jeg har holdt i snart alle verdenshjørner. I morgen gjør jeg det på universitetet Diplomatiakademiet i Moskva.

 

Budskapet til våre allierte om nordområdenes betydning er ikke et urovarsel. Det er ikke en melding om at Norge ser sin sikkerhet truet, at vi roper på NATO.

 

Igjen: Den grunnleggende sikkerheten fra den kollektive garantien gir oss trygghet, også for det vi møter i nord. Men nordområdene er snarere historien om fremveksten av et bredere register av utfordringer.

 

Når kontreadmiral Trond Grytting ved Landsdelskommando Nord-Norge holder sine orienteringer for besøkende til Reitan snakker han om overgangen fra å forholde seg til faren for et massivt militært angrep og til behovet for å håndtere 10-15 risikofaktorer.

 

Ingen av dem er eiet av Forsvaret alene. Ingen av dem berører bare Norge. Og Russland må som oftest bli en del av løsningen for alle disse risikofaktorene. Det samme må tett samarbeid med våre nærmeste naboer.

 

(Norge-Russland. NATO i nord)

 

I sum: Det skjer en kraftfull oppdatering av våre sikkerhetspolitiske ”mentale kart”.

 

For det er slik at det som både Norge og Russland ønsker å oppnå i nordområdene har en klar fordel av lavspenning. En klar fordel av tettere samarbeid og utveksling. Det skjer ikke av ”godhet” alene. Men som en direkte ivaretakelse av våre egne interesser.

 

Det er hevdet at russerne har vanskelig for å se mulighetene som følger av en vinn-vinn-situasjon. At én bør tape for at den andre skal vinne, altså alternativet til vinn-vinn. I nord bør det være veldig tydelig hva det er å hente i at begge vinner.

 

Det er dette vi ønsker å snakke om med våre allierte. Jeg har gjort det ved to bredt anlagte orienteringer til NATOs råd. Og i januar hadde vi et seminar om de samme spørsmålene i NATO-kretsen – med bred deltakelse, med NATOs generalsekretær og flere – i Reykjavik. Seminaret hadde ikke et militært anlagt perspektiv. Det handlet om betydningen av ro og stabilitet og om sivile svar på alt fra transport til miljø og energi.

 

Alliert aktivitet i det vi kaller nordområdene ligger nå på et historisk lavnivå. Amerikanernes base på Keflavik ble nedlagt i 2005 og øvelsesaktiviteten er redusert. Sammen med flere allierte sikrer vi nå evnen til luftovervåkning over Island.

 

De mest krevende globale sikkerhetsutfordringene – i tradisjonell forstand – ligger helt andre steder enn her i vår region. Også sett fra russisk side. I sum så skal vi hilse det velkommen.

 

At Russland har gjenopptatt sine langtrekkende flytokt i området, endrer ikke dette bildet. Men vi noterer at Russland viser seg frem. Vi ser dem, registrerer toktene og analyserer. Vi ser dem ikke som en trussel, men som en demonstrasjon av kapasitet. Og vi noterer de jevne budskapene fra det russiske lederskapet om å modernisere de væpnede styrker.

 

På seminaret i Reykjavik i januar var det bred enighet om behovet for nærvær. Det er etter mitt syn som det høver seg.

 

Ser vi på behovene fremover, merker vi oss at det ikke primært er militære oppgaver – og heller ikke først og fremst en oppgave for NATO – å møte alle disse utfordringene. Det er ikke bare Forsvaret som eier disse truslene, som kontreadmiral Grytting bruker å si. Sivile myndigheter må med. Det er sikkerhetsutfordringer som må møtes på en lang rekke arenaer – bilateralt, i samarbeid med Russland, i et stadig tettere nordisk samarbeid, i det regionale Barentssamarbeidet og i den internasjonale rammen av Arktisk Råd. Altså den bredere veven.

 

Samtidig er det i alles interesse at NATO er bevisst disse problemstillingene. NATO har en rolle i nordområdene, og vi må bidra til at Alliansen definerer denne rollen på en best mulig måte.

 

Det er faktisk en viktig del av vår sikkerhetspolitikk å sikre at våre allierte kjenner vår virkelighet i nord. Og vi skal ta inn over oss at vi har en større historie å dele med våre allierte enn mange av de allierte selv, som ikke opplever en slik rivende utvikling utenfor egen stuedør.

 

*****

 

(Arktisk Råd, Barentssamarbeidet, styrket nordisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid)

 

Én viktig problemstilling her handler om juss, om folkerett. Og om rettsorden.

 

Det er betydningsfullt at alle randstatene til Polhavet – altså USA, Canada, Russland, Danmark/Grønland og Norge – nå har en felles forståelse av det folkerettslige grunnlaget for å løse utestående jurisdiksjonsspørsmål på en – ja, jeg vil kalle det – udramatisk måte. Norge har vært førende for å bygge denne enigheten. Det ble klart vist under møtet mellom utenriksministrene for Polhav-statene i Illulissat på nordvest-Grønland i mai i fjor.

 

Alle kyststatene – inklusive Russland og Norge – har felles utfordringer når det gjelder å sikre bosetting og nærvær og en bærekraftig økonomisk utvikling i nord. Finanskrise og usikkerhet om pris og etterspørsel, behovet for teknologiutvikling koblet med store investeringskostnader; alt dette skaper nå et usikkert tidsperspektiv for de store offshoreplanene.

 

Og vi vil alltid insistere på at utviklingen skal gå skrittvis i takt med kunnskap om hva naturen tillater og hva teknologien tillater. Men vi vet at utbyggingen til havs kommer, og at utviklingen kan komme til å ta leting og produksjon lenger nord.

 

Alle land vil da være tjent med felles regler og standarder for helse, miljø og sikkerhet når utnyttelsen av ressursene og mulighetene i nord tar til for alvor.

 

Arktisk Råd spiller en viktig rolle på flere av disse områdene, særlig innen arktisk miljø, bærekraftig ressursforvaltning, shipping i arktiske strøk, standarder for olje- og gassutvinning, klimaendringene. Under vårt formannskap, som utløper om en måneds tid, har vi tatt initiativ til å styrke dette rådet.

 

Arktisk Råd har i dag en helt annen politisk betydning som det sentrale organ for arktiske spørsmål. Det er bra. Vi har åpnet møtene for nye aktører, både stater og representanter for det sivile samfunn.

 

Dessuten: I forbindelse med Arktisk Råds ministermøte i Tromsø nå i slutten av neste måned har tidligere visepresident Al Gore og jeg sammen invitert til en internasjonal konferanse om issmelting globalt – Polhavet, Himalaya, etc. Vi setter globale dagsordener med utgangspunkt i nordområdene.

Så viderefører vi med uforminsket styrke også Barentssamarbeidet, som siden starten på 1990-tallet har betydd svært mye for tillitsbygging, økonomisk og kulturelt samarbeid, og for kontaktene mellom mennesker som bor på hver sin side av grensen i nord.

 

Mange melder seg nå på. Det vil si: Mange melder sin interesse for nordområdene og Arktis. Både EU og USA har i vinter utformet strategiske dokumenter med planer for økt engasjement i Arktis. Noe også Russland har gjort. Og asiatiske land ønsker observatørstatus i Arktisk Råd. Det samme gjør Europakommisjonen.

 

Vi ønsker dem velkommen til å delta i den samme samtalen om mulighetene og utfordringene i nord. Den får flere stemmer, økt kompetanse og flere erfaringer. Samtidig må vi sikre at vår egen stemme blir hørt minst like godt som før. Det krever nye tiltak for å styrke kunnskapen, øke aktiviteten og være enda mer tilstede i nord. Nærvær og aktivitet.

 

Og langsiktighet. Trinn II av Regjeringens nordområdestrategi ble presentert i Tromsø for 12 dager siden. Vi kaller satsingen ”Nye byggesteiner i nord”. Strategien inneholder blant annet planer for styrking av beredskap, sjøsikkerhet og suverenitetshevdelse, i tillegg til forskning, næringsutvikling og kultursamarbeid.

 

Vi ønsker for eksempel et helhetlig overvåkings- og varslingssystem for Barentshavet, i lys av all den aktivitet vi kan vente oss der. Dette er i utgangspunktet like interessant for Russland som for NATO. For Norge gir en slik satsing mer å sette inn i det internasjonale samarbeidet for å bygge fellesskapsløsninger i nordområdene og i Arktis.

 

Som en senvirkning av at den kalde krigen er over, ser vi også at våre ”mentale kart” endrer seg når det gjelder det nordiske samarbeidet. På grunn av ulike tilknytninger til NATO og EU, og på grunn av vidt ulike historiske erfaringer i det forrige århundre, var det nærmest tabu å diskutere spørsmål av sikkerhetspolitisk karakter i Norden.

 

Nå er dette annerledes. – Hvorfor? Jeg utdypet dette i et foredrag her i OMS i oktober 2007, og Sveriges ambassadør Sahlin gjorde rede for dette her i OMS for tre uker siden. La meg kort gjenta: Felles deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner har bidratt til å bringe oss nærmere. De store reduksjonene i stående styrker og økende kostnader ved utvikling og anskaffelser, trekker også i retning av tettere forsvarssamarbeid. Og gradvis er det blitt mindre hensiktsmessig å opprettholde et skarpt skille mellom militære og sivile behov for overvåking, beredskap og tilstedeværelse.

 

Vi har ønsket en bredere horisont for hva det nordiske samarbeidet kan bidra med i et 10-15 års perspektiv; både samarbeid mellom alle fem nordiske land – men også mellom to, tre eller fire av dem. På oppdrag fra de nordiske utenriksministere la Thorvald Stoltenberg i forrige måned frem en omfattende rapport med 13 forslag til hva de nordiske land kan gjøre i fellesskap på det utenriks- og sikkerhetspolitiske felt, samtidig som de enkelte lands ulike sikkerhetspolitiske løsninger fullt ut respekteres. Det utgjør også viktige norske bidrag i NATO-sammenheng.

 

Det handler om en rekke ulike forslag, fra felles helhetlig overvåknings- og varslingssystem av havområdene – som nevnt, om luftovervåking og luftpatruljering av islandsk luftrom, til samarbeid for økt datasikkerhet og tettere samarbeid i internasjonale operasjoner. I juni i Reykjavik møtes mine nordiske kolleger og jeg igjen for å drøfte forslagene og gi et første svar på dette viktige og spennende innspillet i denne Stoltenberg-rapporten.

 

Det interessante er altså at det ser nå ut til å bli mulig å utvikle nordisk samarbeid nettopp på det feltet der det var nesten umulig og utenkelig at alle nordiske land samarbeidet for tjue år siden på grunn av de fem landenes ulike sikkerhetspolitiske ordninger. Dette taler også for å gi NATO honnør her.

 

(moderne sikkerhetsutfordringer)

 

Med andre ord: Vi ser flere eksempler på en bredere vev av svar på moderne sikkerhetsutfordringer. Det er også bra for NATO. NATO-solidariteten ligger i bunn – eller – som jeg sier – kall det gjerne ankeret.

 

Så må vi fylle på med samarbeid og ordninger som svarer til de moderne risiki vi møter – og de moderne mulighetene som åpner seg. Det er ikke alltid en NATO-oppgave – eller alltid en NATO-ramme – som er det naturlige utgangspunktet for å møte våre moderne – og ofte regionale – sikkerhetsutfordringer. Kall det gjerne overlappende arbeidsdeling, der geografisk naboskap og felles eierskap til nye risiki utnyttes best på andre arenaer. Så skal vi holde våre allierte tett inne også her.

 

En annen og helt sentral dimensjon ved vår nordområdestrategi er å utvikle samarbeidet med Russland så bredt og så konkret som mulig. Å inkludere Russland i konstruktivt samarbeid er dessuten Alliansens politikk, og det er positivt for Norge.

 

Tilbakeslag i dette samarbeidet påvirker derfor Norges situasjon. Krigen i Georgia var et slikt tilbakeslag. Georgia er på ingen måte uten ansvar for det som skjedde. Men Russlands bruk av makt og krenkelse av Georgias territorielle integritet skapte berettiget uro, og vi har tatt sterk avstand fra det.

 

Dialogen mellom NATO og Russland ble for alle praktiske formål frosset etter krigen i Georgia. Norge var – og er – skeptiske til å avbryte kanaler for dialog for å markere misnøye og uenighet.

 

NATO-Russland-Rådet er ikke ment bare for godvær. Vi ønsket dialogen reetablert, ikke minst for å holde NATO inne med klar tale og tydelige budskap til Russland – og ikke ende opp med at NATO er eneste aktør uten inntak – og at Russland ”i god gammel tradisjon” i stedet forholder seg til EU og til NATO-landene én-for-én.

 

NATO-Russland-Rådet gjenåpnes nå som kontaktkanal og at normaliteten gjenopprettes. Russland bør – og skal – fortsatt være en sentral samtalepartner for NATO. Vi er grunnleggende uenig med Russland om Georgia-konflikten. Men vi har en lang rekke andre saker der vi må videre, saker vi ikke har interesse av å stille i bero.

 

*****

 

(nedrustning, ikkespredning)

 

Atomsikkerhet er et slikt stort felt der det er konstant behov for oppfølging og videre samarbeid – slik vi for vår del jobber jevnt videre med i nord. Ikke-spredning er et annet felt der Russland er en viktig aktør, enten det er Iran eller Nord-Korea som står på dagsordenen.

 

Og nedrustning og rustningskontroll er igjen – heldigvis – kommet i forgrunnen etter å ha fått langt mindre oppmerksomhet enn ønskelig gjennom en lang periode.

 

Nedrustning og ikke-spredning er noe av det viktigste på den internasjonale agendaen – egentlig alltid – men særlig nå og i årene som kommer. At dette tema er viktig og aktuelt, har ikke endret seg selv om mange av dagens kriger er såkalt asymmetriske.

 

Tvert imot ser vi hvordan bekymringen for spredning av kjernefysiske våpen påvirker den internasjonale situasjonen. Og vi ser hvordan det nettopp på dette området kan være grunn til å vente fremskritt i samarbeidet mellom Russland og Obamas administrasjon i USA.

 

Den forrige amerikanske administrasjonen satte merkelapp på Iran – som medlem av en ”ondskapens akse”. Og dette samtidig som landet er en sentral og uomtvistelig aktør – altså Iran – i den samme regionen som nå er NATOs viktigste innsatsområde. Det er mye å være dypt kritisk til i Iran – fra manglende respekt for menneskerettighetene, til det løpende atomprogrammet og den rollen Teheran spiller i ulike regionale konflikter.

 

Men jeg er glad for at den nye administrasjonen i Washington nå åpner for å engasjere Iran. Det gjør ikke vårt land mindre kritisk. Men det er riktig å engasjere både Iran, og Syria. Både for å håndtere atomprogrammet og for å bygge en mulig plattform for samarbeid der det kan være felles interesser. Og det har vi – og det bør vi ha – nettopp i Afghanistan.

 

Det politiske arbeidet for nedrustning og rustningskontroll skal bidra til å dempe frykt og bekymring. Og det skal bidra til å berolige. All usikkerheten omkring Irans hensikter – noe som lenge har preget forholdet mellom Iran og omverdenen, og som til dels utgjør bakgrunnen for planen om et rakettforsvar – det amerikanske programmet og NATOs supplerende tilsvar – ja, all den usikkerheten kan ikke vedvare.

 

Også i en slik sammenheng vil fast dialog med Iran være viktig, i tillegg til videre drøftelser med Russland.

 

USAs og Russlands videre håndtering av missilforsvaret og en rekke relaterte spørsmål blir viktig. Håndteringen av mulige trusler fra potensielt nye atomvåpenstater må være på dagsorden mellom Russland og USA. Begge stater har et ansvar for å hindre nye rustningskappløp.

 

Derfor er det også viktig å få CFE inn i et mer konstruktivt spor. Sammen med våre NATO-allierte jobber Norge for at Russland skal gjeninntre i denne avtalen for konvensjonell nedrustning. – Slik at vi igjen kan få garantier for konvensjonell rustningskontroll og nedrustning i Europa, herunder i våre nærområder.

 

Tilsynskonferansen for Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen – NPT som dette kalles – er en viktig begivenhet neste år. NPT-avtalen som ble underskrevet i 1968 var et historisk kompromiss. Takket være den har vi i en generasjon sluppet en ukontrollert vekst i antall atomvåpenstater. Men ofte glemmes det at gjennom NPT har atomvåpenstatene forpliktet seg til å skjære ned på sine arsenaler, som i dag teller om lag 25 000 atomvåpen. – Det er altfor mange.

 

I dette lys er det positivt at USA og Russland signaliserer vilje til å forhandle frem en ny bilateral avtale når START-avtalen går ut til høsten. Innenfor NATO, og sammen med land som tilhører andre grupperinger, vil Norge gjøre det vi kan for å oppnå en vellykket tilsynskonferanse for NPT neste år.

 

Hovedmålet er å få gjenopprettet internasjonal enighet om styrking av NPT som et viktig skritt mot målet, som er og blir en kjernevåpenfri verden. Norge deltar også i arbeidet med å unngå at terroristgrupper får anledning til å skaffe seg atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen.

 

De siste ti årene har det vært liten bevegelse i internasjonale nedrustningsbestrebelser. Viktige unntak er derfor Minekonvensjonen og Klasevåpenkonvensjonen, som også et flertall av NATO-landene har sluttet seg til, og der NATO-allierte har vært viktige partnere for Norges arbeid.

 

NATOs mål har lenge vært å oppnå sikkerhet på et lavest mulig rustningsnivå. Den omtalte CFE-avtalen, som ble inngått mellom NATO og den tidligere Warszawapakten, er et resultat av denne målsettingen. Men vi er fortsatt utålmodige, ikke minst på det kjernefysiske området.

 

Sommeren 2007 tok Norge og Tyskland initiativet til å styrke NATOs nedrustningsengasjement. Vi har fått bred tilslutning for dette i Alliansen. Det ble godt reflektert under NATO-toppmøtet i fjor, og det er viktig at dette nedfelles i det nye strategiske konseptet. Målet er å få til en forsterket presisering av at de kjernefysiske våpnenes plass i sikkerhetspolitikken reduseres.

 

President Obama har inntatt en holdning som lover godt for NATO-samarbeidet. Ikke bare har han tatt til orde for kjernefysisk nedrustning, men under tiltredelsen siterte han ledere som forsto at makt alene ”ikke beskytter oss eller gir oss rett til å gjøre som vi vil”. Han viste til ”solide allianser og sterke overbevisninger” som et nødvendig supplement til ”raketter og stridsvogner”, for å hente frem noen sitater fra denne viktige talen.

 

Dette er klokt og fremtidsrettet og nye toner fra USA, vår viktigste allierte. Amerikanske ledere har brukt tiden aktivt siden januar til å besøke og engasjere til debatt i NATO. Det er positivt. Og det gir oss europeere et eget ansvar til å følge opp.

 

*****

 

(utviklingen i Afghanistan, NATOs rolle)

 

Majesteter, kjære forsamling,

 

I de siste årene og særlig i kjølvannet av 11. september har det vært mye snakk om Alliansens relevans.

 

Tenk på dette – den historiske Artikkel 5 om én for alle, alle for én – som var garantien for europeiske land stilt overfor det store Sovjetunionen, med sterk vekt på at USA ville komme Europa til unnsetning, ved en krise. Den artikkelen er kommet til aktiv anvendelse én gang – og det var da supermakten selv, verdens eneste gjenværende, som det het – ble angrepet, 11. september 2001.

 

I møtet med terrornettverkets baser i Afghanistan foretrakk USA å ikke mobilisere NATO-alliansen, ikke i første omgang. Det tok noe tid før NATO ble engasjert. Men i dag er Afghanistan Alliansens viktigste engasjement.

 

Veldig mye står på spill. Igjen får vi illustrert at ”langt” fra Norge er ”nært nok” i utenriks- og sikkerhetspolitisk forstand.

 

Jeg tror og håper at dette virker mindre ”merkelig” på folk nå enn for fem år siden. For vi trenger forståelse for årsakene og analysen som ligger til grunn for dette engasjementet.

 

Én ting er at dette har med vår egen sikkerhet å gjøre. – At det var herfra gjerningsmennene bak de store terroranslagene ble trenet og rekruttert. – At Afghanistan som sammenbrutt stat truer oss også på andre måter. – At det er herfra mye av heroinen som omsettes på gata i Oslo kommer fra.

 

FNs sikkerhetsråd har gang på gang – enstemmig – fastslått at situasjonen i Afghanistan truer internasjonal stabilitet og sikkerhet. Og Norge pleier å lytte til enstemmige resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, for å si det slik.

 

Afghanistan illustrerer også hvor viktig det er at sammenhengen mellom utvikling og fred blir forstått og akseptert.

 

Vi har vært vant til å lete etter årsaker til krig og konflikt. Nå leter vi like mye etter årsaker til og grunnlag for fred. Fredsbygging er en moderne tilnærming.

 

Men dette er ikke bare NATOs oppgave. Statsbygging var aldri NATOs spesialfelt.

 

At FN og de sivile oppgavene som kapasitetsbygging og utviklingsdimensjonen kom så sent på banen i Afghanistan, vil bli stående som et historisk feilsteg.

 

Den tilsynelatende troen på at Afghanistan kunne vinnes militært, slo nok en gang feil.

 

Nå er tilnærmingen en ganske annen. Vi har fått et fokus på hva som kreves for at afghanere kan styre Afghanistan; bygge et mer robust styresett og kraftig styrke landets kapasitet til å ivareta egen sikkerhet med eget politi og egen hær.

 

Igjen: NATO-landene kan ikke holdes ansvarlig for å løse alt dette. Og NATO får ufortjent mye av det som samlet sett er en berettiget kritikk. Men NATO-landene – som internasjonale aktører – de kan ikke slippe unna kritikken. For det er landenes evne til den brede samordningen som har sviktet. Og der gjenstår mye.

 

Den brede tilnærmingen – og den effektive samordningen. Dette er eksempel på en utfordring for vår tid som Alliansen ikke kan svare på alene. NATO må samarbeide stadig tettere med lokale myndigheter og med andre internasjonale organisasjoner, som FN, EU og mange flere.

 

Og landene må stokke beina når de opptrer som bistandsaktører, ofte dårlig samkjørt og dårlig koordinert. Det er uvant og utfordrende å samkjøre organisasjoner, byråkratier og kulturer som ikke har tilstrekkelig tradisjon for det. Men det er helt avgjørende for å lykkes.

 

Vi ser dette tydelig i praksis i Afghanistan.

 

Også på dette området – altså evnen til å samkjøre, koordinere, forankre – vil trolig Afghanistan bli stående som et tidsskille i NATOs historie. Her trekkes nye lærdommer hver dag. Her settes gamle forestillinger på prøve. Særlig gjelder det synet på forholdet mellom sivil og militær innsats.

 

Forsvarssjefen vår, Sverre Diesen, har med en litt uvant allegori karakterisert ISAFs rolle – altså det militæres rolle – i Afghanistan som skjoldets og den sivile bistandens som sverdets.

 

Det forteller noe om at den militære oppfatningen av hva som skal til for å oppnå fred har endret seg. Det forteller også at en slik måte å uttrykke ISAFs rolle på, utfordrer vår tilvante oppfatning av hva som er offensivt og hva som er defensivt. Og det forteller noe om at vi aksepterer at den sivile innsatsen er et utgangspunkt og premissleverandør for den militære innsatsen.

 

Men jeg legger heller ikke skjul på at disse resonnementene også reiser en del dilemmaer og spørsmål. Vi er i et nytt terreng. Skjoldet skal sørge for arbeidsro der hvor den avgjørende innsatsen skjer, den som skal vinne afghanerne for fredens sak, altså sverdets rolle, den sivile og politiske innsatsen.

 

Denne erkjennelsen preger i stigende grad også NATOs tilnærming; det erfarer vi som jobber med dette til daglig. Fredens byggeklosser er skoler, helsestasjoner, veier og et rettsapparat og et politikorps alle kan ha tillit til. Korrupsjonsbekjempelse. Og ikke minst kapasitetsbygging til det politiske systemet i Afghanistan.

 

For å skape rom for dette, kreves vårt militære nærvær. Inntil afghanere kan overta ansvaret selv.

 

Med andre ord – og dette vil jeg si tydelig: Vårt engasjement vil vare. Det kan ikke datostemples.

 

Vi kan alle være enige: Vi skal ikke stå med styrker i Afghanistan en dag lenger enn nødvendig. Men jobben er ikke gjort. Og vi gjør den heller ikke alene. Vi har gått inn etter et krystallklart vedtak i FNs sikkerhetsråd. Vi har gått inn med allierte etter invitasjon fra afghanske lovlig valgte myndigheter.

 

Og vi skal en dag runde av oppdraget i ordnet opptreden sammen med de allierte – og i forståelse med afghanske myndigheter.

 

Vi gir vår brede støtte til FN; FNs rolle som koordinator.

 

Men den oppgaven NATO er satt til å løse, den kan ikke FN overta. I alle fall ikke i dag. Oppdraget er for skarpt. FN har ikke kapasitet eller strukturer til å gjennomføre det.

 

Vi hadde trengt en flernasjonal sivil kommandostruktur, sa forsvarsjef Diesen for ett år siden, fra denne talerstolen. Men han la til at det er urealistisk. Diesen har rett i det behovet. For det er stort. Og det er det vi har ønsket å bidra til ved å gi FN en mye tydeligere koordinerende rolle.

 

Men her kommer et paradoks som vies lite oppmerksomhet: Mange av dem som ønsker sterkere samordning av det militære, som ønsker alt tydeligere plassert under én sentral militær kommando og som er sterkt kritisk til troppebidragsyteres ulike forbehold; mange av dem avviser selv samordning og bedre samlet styring av den sivile innsatsen. – Det som skal til for å lykkes.

 

Det er i sannhet et paradoks. For jeg vet ærlig talt ikke hva som er mest alvorlig. 40 ulike stater med ulike bistandsstrategier – der så mye som 80 % av støtten går utenom afghanske kanaler og der det knapt kan gjøres regning for bruken av mellom en halv og en milliard dollar – det er saktens ikke noe kraftfullt bidrag til effektiv bistand og statsbygging.

 

Det vi i alle fall ser – når NATO-jubilanten nå runder 60 år – er hvordan Afghanistan viser at sikkerhetspolitikk også handler om utviklingspolitikk, statsbygging og demokratibygging. Og at alt dette er i høy grad relevant for vår egen trygghet hjemme.

 

Det er positivt at det pågår en debatt om disse spørsmålene, slik det høver seg når demokratier søker en felles vei. Denne diskusjonen har Norge aktivt bidratt til å få i gang – behovet for politiske løsninger på konfliktene i Afghanistan – og den har skutt fart nå etter presidentskiftet i USA. Det fikk vi klare signaler om, sist da visepresident Biden kom til NATOs råd tidligere i denne måneden, for å drøfte strategien fremover i Afghanistan. Han ville ha innspill fra USAs allierte, og USA lytter.

 

Selv snakket Biden om hvordan vi kan tilrettelegge for at afghanske myndigheter kan engasjere sine motstandere i konstruktive forhandlinger. President Obama har gjort det samme. I dette tilfellet gjelder det moderate krefter innen Taliban. Dette forteller noe om vilje til nytenkning.

 

Ikke at det er nytt at man må forhandle med fienden, for hvem skulle man ellers forhandle med? Det er i det minste ett fellestrekk ved alle kriger og konflikter: Før eller siden må man snakke med dem man kjemper mot. Man må finne et bord å sitte rundt. Dialog er derfor svært sjelden noen enkel vei. Det er de modiges vei.

 

Det man skal forhandle om i Afghanistan nå, er imidlertid ikke hvor demarkasjonslinjene skal trekkes og hvordan territorier skal deles.

 

De avgjørende slag står andre steder enn på slagmarken.

 

Det har selvsagt store konsekvenser for NATOs rolle og funksjon. Og det er ikke primært NATO som skal forhandle. Det er afghanere som skal finne sammen med afghanere; de afghanere som kan bygge en felles plattform for at befolkningen sammen kan styre et demokratisk Afghanistan.

 

*****

 

(verdispørsmål, Afghanistan)

 

Majesteter, kjære forsamling,

 

NATO forsvarer medlemslandenes territorier og interesser, men NATO forsvarer også våre ideer og verdier, noe som blant annet var ett hovedtema for ambassadør Whitneys foredrag her i OMS for en uke siden. På vårt eget kontinent har vi sett hvordan verdigrunnlaget som våre samfunn bygger på, utgjør veven eller bindingsverket for den stabilitet Europa opplever i dag.

 

I en situasjon der NATO engasjerer seg utenfor sitt eget territorium, er det viktig at vi slutter å snakke om våre verdier som ”vestlige”.

 

Og de er ikke bare ”våre” heller. De er universelle. Respekt for de grunnleggende frihetsverdier er faktisk et krav vi kan stille til alle myndigheter, takket være FN.

 

Likevel er det slik at kulturer og kulturbaserte tradisjoner ikke lar seg endre i en fei. Det er også slik at alt godt ikke alltid trekker i én og samme retning. Derfor ligger det vanskelige realpolitiske avveininger og dilemmaer i spørsmålet om hvor høyt en allianse som NATO, i samarbeid med FN og andre organisasjoner, skal legge listen i sitt arbeid for å skape en bedre og sikrere situasjon for folk i Afghanistan og andre steder.

 

Det kan hende at spørsmålet bør stilles slik: I hvilken ende begynner vi? Vi vet hva målet er, og vi vil aldri oppgi det: Vi vil at alle mennesker skal ha frihet og de samme rettigheter overalt i verden. Men hvordan vi best når målet, kan diskuteres.

 

Selv er jeg ikke i tvil om at den beste ”reklamen” for demokrati og menneskerettigheter er kunnskaps- og velstandsutvikling. Bedre ideer, bedre forslag. Og vi må vise hvordan de virker. Det kan vi tilby.

 

Men vi må samtidig tilby tilstrekkelig sikkerhet til at de som vil, kan gripe nye muligheter. Det er en rolle for NATO, en allianse for vår tid.

 

Men det må gå en debatt om grenser, om hvor mye NATO kan og bør påta seg. Inntil midten av 1990-tallet sto den store striden om hvorvidt NATO skulle gå utenfor eget område – eller ”out of area”, som det het. Noen sa at NATO måtte gå ”out of area” eller ”out of business”. Nå er vi ”out of area”, selv om vi strever med vår ”business”.

 

NATO kan ikke bli verdens politi.

 

NATO må greie samspillet med de andre aktørene som kan bygge freden. I dagens globaliserte verden er dette krevende. Fysisk makt og overmakt er sjeldent det egnede redskap til varig fred – noe vi har sett eksempler i dette siste tiåret – selv om vi ikke vil oppgi vår mulighet til å forsvare oss fysisk hvis vi er nødt til det.

 

Men med utgangspunkt i at vi vet at fred må bygges på mer enn fysisk makt, så møter vi nye utfordringer når vi skal definere strategien. For i vår tid har fjerne land og kulturer rykket oss så nær at vi veldig raskt møter grunnleggende verdispørsmål når vi skal snakke om fredsbygging.

 

Det store spørsmålet i Afghanistan vil før eller siden bli: Hva er et tilfredsstillende resultat av vår innsats? Når inntreffer en situasjon vi kan definere som ”god nok”? Når kan afghanerne sikre og styre Afghanistan og vi kan trekke oss ut?

 

USAs nye Afghanistanstrategi vil inneholde synspunkter på dette. Den vil innebære et bredere tilslag. Betydningen av det regionale perspektivet – Pakistans rolle – erkjennes i dag på en helt annen måte enn tidligere.

 

Parallelt med, og som en konsekvens av dette, blir det også viktig å trekke nye land inn i forsøkene på å finne konstruktive løsninger. Naboen i nord – Russland og Kina og andre kan bidra. Det er fortjenestefullt at USA har foreslått å holde en bred konferanse om Afghanistan i FN-regi i forkant av NATOs toppmøte i neste uke. Der stiller også Norge.

 

Det illustrerer at NATO er en del av løsningen, men heller ikke mer. Dermed skulle det også være klart at NATOs skjebne som allianse ikke kan knyttes så tett til utfallet i Afghanistan som det noen gang blir hevdet.

 

NATO står eller faller ikke med innsatsen i Afghanistan. Men NATO har gått inn i den nye tid med dette engasjementet. Og vi har til hensikt – og vi har et ansvar – for å lykkes.

 

*****

 

(Balkan. Frankrike. Avrunding)

 

For 15 år siden var utfordringen en annen, og det er verdt å minne om under en markering at NATOs vei fra den kalde krigen til der Alliansen står i dag, går via Balkan.

 

Balkan-krigene på 1990-tallet gjorde det klart for Europa og USA at NATO både kunne og burde være mer enn allianse for forsvaret av vårt felles territorium. NATO var i Bosnia-Hercegovina i 1995 for første gang rede til å ta på seg oppdrag utenfor sitt kjerneområde.

 

Men kanskje enda viktigere enn selve operasjonene, var NATOs innsats for å integrere disse landene på Vest-Balkan i det påfølgende tiåret. I dag er Vest-Balkan på god vei fra å være en ”konsument” av sikkerhet til å bli en ”bidragsyter”, som det heter.

 

Slovenia er allerede medlem, Kroatia og Albania er snart medlemmer, og de øvrige landene er i ulike stadier i sine integrasjonsprosesser.

 

For noen uker siden opplyste Bosnia at landet er rede til å sende styrker til NATOs Afghanistan-operasjon. Tenk litt over det. Dette er ingen liten begivenhet for oss alle som husker 1990-tallets Bosnia.

 

Og så, til slutt:

 

NATO vil etter alt å dømme ikke bare få to nye medlemmer ved sitt 60-årsjubileum – Kroatia og Albania, som nevnt – men Alliansen vil også få et ”nytt, gammelt” medlem: Frankrike kommer for fullt tilbake til den integrerte militærkommandoen etter mer enn 40 års fravær.

 

I Frankrike er dette på ingen måte ukontroversielt. Diskusjonen bølger om de egentlige årsaker til at president og regjering ønsker dette. Symbolverdien av denne beslutningen er stor i Frankrike.

 

Det var general de Gaulle som trakk Frankrike ut. På den måten markerte han avstand til USA og demonstrerte en ”tredje vei” mellom blokkene. Helt til nå har hans arvtakere i fransk politikk opprettholdt forestillingen og ønsket om ”en multipolar verden” og ”det franske unntaket” – antagelig å forstå som unntaket fra regelen.

 

Om tilbakevendingen til Alliansens militære strukturer betyr at franske politikere har gitt opp denne tankegangen, kan diskutreres. Men det er interessant å merke seg at et av president Sarkozys viktigste argumenter for å ta dette skrittet – slik jeg leser diskusjonene i Paris – er at han hevder at de Gaulle i dag ville gjort det samme. Argumentet hans er å vise til det eneste som etter de Gaulles mening var noe gyldig grunnlag for politiske beslutninger – det var realitetene. Og i tråd med sin holdning til disse, mente de Gaulle at det eneste gyldige grunnlag for politiske holdningsendringer var at realitetene endret seg.

 

Det har de definitivt gjort og de kommer til å fortsette å gjøre det.

 

Poenget er: Tidene forandrer seg og verden er multipolar. Vi må forholde oss til det, og vi vil helst gjøre det i fellesskap, som kollektiv, som Allianse for vår tid. – For å opprettholde den frihet, sikkerhet og trygghet som gjør at vi kan gå ned på stasjonen og ”kjøpe en billett til hvor i verden jeg vil”.

 

Deres Majester, kjære forsamling, takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Onsdag 10. oktober 2007

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nordområdene i endring – hvordan kan Norge,
Finland og Sverige styrke sitt samarbeid

Kontrolleres mot fremføringen

OMS Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Iblant står vi overfor store vendepunkter i historien – veiskiller, som gjør det mulig å ”begynne på nytt” og å legge smertelige kapitler i historien bak oss.

Mange her i salen har opplevd slike veiskiller, mange har vært deltakende i dem. Jeg tenker på avslutningen av den andre verdenskrigen, som skulle gjøre det mulig å skape ett, fredelig Europa. Jeg tenker på avslutningen av den kalde krigen, som endelig rev ned skillelinjene på vårt eget kontinent.

Hvert av disse veiskillene har brakt med seg nye muligheter; til utvikling, fred og stabilitet. De har skapt et handlingsrom land og politikere har søkt å utnytte til beste for folkene. Men hvert av dem er også blitt etterfulgt av overraskelser og tilbakeslag. De har minnet oss om hvor viktig det er å ha ankerfester i vår politikk, og å ta vare på dem – ankerfester som vi trenger over tid – ankerfester som viser sin betydning fordi selv om mye er i forandring, så ligger også mye fast gjennom våre grunnleggende politiske verdier som demokrati og frihet, gjennom vår geografi og gjennom vår nære tilknytning til naturressursene.

Det er nettopp her – i innsatsen for å finne den riktige balansen mellom fornyelse og kontinuitet – at utfordringene i utenriks- og sikkerhetspolitikken ofte ligger.

I ettermiddag kom jeg tilbake fra Bodø, hvor jeg hadde invitert mine kolleger fra Finland og Sverige til diskusjoner om utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Under oppholdet ved Landsdelskommando Nord-Norge mottok vi en orientering om utviklingstrekk og utfordringer i nord. Det er ingen mangel på slike utfordringer.

Og mange av dem er krevende. Men som den erfarne admiral Trond Grytting sier det: de har det til felles at Forsvaret ikke eier noen av dem alene. Løsningen ligger ikke først og fremst i militære virkemidler. Der det tidligere handlet om å planlegge for å møte en stor militær trussel, handler det i dag om evne til å møte og håndtere en lang rekke utfordringer, muligheter og risiki.

I Nordområdene finnes store fiskeriressurser, som må forvaltes på en klok måte. Her ligger det som er i ferd med å bli Europas nye energiregion. Her kan man se – og ikke bare lese om – forandringene i klimaet. Her øker transporten på havet i takt med ny økonomisk virksomhet. Her formes det nye og stadig mer sammensatte naboforholdet til Russland.

Vi ser en region hvor det ikke bare settes krav til et samspill mellom en rekke norske instanser – hovedsakelig sivile men også militære. Vi ser en region hvor det settes krav til samspill og dialog med en rekke land, og i første rekke de vi grenser opp til – de som deler de samme utfordringer, muligheter og risiki som vi.

Å invitere min finske og svenske kollega til et slikt besøk i 1980 ville vært utenkelig. Å gjøre det i 1990 ville heller ikke vært naturlig. Men å invitere min finske og svenske kollega i 2007 er ikke bare mulig. Det er riktig!

Jeg vil benytte anledningen i dag til å gå nærmere inn på hvordan jeg ser perspektivene for dette trilaterale samarbeidsforholdet i tiden som kommer. Det er et forhold med mange komponenter. I dag vil jeg særlig berøre de utenriks- og sikkerhetspolitiske sidene.

De tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige er i dag forvandlet til et samarbeidsrom av muligheter – et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Ja, bortfallet av den kalde krigen har åpnet for at vi kan ta opp igjen saksområder nordiske politikere valgte å legge til side – for rundt 60 år siden.

Under den kalde krigen kastet de storpolitiske skillelinjene lange og tunge skygger inn over vårt eget nærområde og begrenset samarbeidet.

Vi skulle helt frem til tidlig på 1990–tallet før utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Helt til slutten av 1980-tallet ble slike spørsmål ansett som for følsomme til i det hele tatt å bli drøftet i denne nordisk krets.

Nå er vi alle en del av EUs indre marked med alt det innebærer. Realiteten er at EØS-avtalen og hele rettsgrunnlaget knyttet til EUs indre marked fremstår som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. Ja, i ett perspektiv har dette felles rettsgrunnlaget også sine verdifulle sikkerhetspolitiske sider i en ny tid. Felles regler binder sammen og gir trygghet mot usikkerhet.

Sikkerhetspolitisk dreier vårt forhold til Russland seg ikke lenger om en eksistensiell trussel, slik det gjorde under den kalde krigen. Ulike sikkerhetspolitiske veivalg begrenser ikke lenger muligheten for samarbeid mellom nordiske land. Som min finske kollega Ilkka Kanerva sa i Bodø i dag: Det finnes ikke ett utenrikspolitisk eller sikkerhetspolitisk tema våre tre land ikke kan diskutere. Det er snarere slik at muligheten øker for dypere og bredere samarbeid – nå også på det sikkerhetspolitiske området.

Det er en spennende mulighet, for vår region er i rivende utvikling. Østersjøregionen er i internasjonal presse utpekt til en av verdens mest interessante regioner for økonomisk og teknologisk vekst. Legger vi til Barentsregionens ressurser og kunnskaper blir perspektivet enda mer spennende. Arktis og nordområdene var tema for forrige nummer av Time Magazine. På forsiden vaiet det norske og danske flagget sammen med det amerikanske, russiske og kanadiske.

Oppdagelsen av store energiressurser, teknologisk utvikling som gjør det mulig å utvinne dem, den aktiviteten det vil generere på land og til havs i en sårbar økologi, teknologi og forskning, blomstrende næringsutvikling på Nordkalotten, is som smelter og nye sjøveier som åpnes på grunn av klimaendringene, noen av verdens største gjenlevende fiskeressurser; alt dette bringer nordiske naboer sammen – og det bringer noen av oss sammen med en felles russiske nabo.

Og som resultat er nordområdene igjen i ferd med å innta en sentral plassering i Europa. For mindre enn 20 år siden hadde det internasjonale samfunn sine øyne rettet mot konfliktpreget militær virksomhet i nord.

Så forsvant mye av oppmerksomheten. Nå vender den tilbake, men med en ny agenda – en krevende agenda. Men det er en agenda for samarbeid – og evne til å møte og mestre risiki – ikke konfrontasjon.  Vår oppgave må være å vise aktivitet, ha den fremste kunnskap og å gi vårt bidrag til at den utvikles med respekt for det regelverk folkeretten inneholder.

Forholdet til en stor russisk nabo har mange sider – noen av dem er også krevende.  Vi er – og skal være – nøkterne realister når det gjelder Russlands utvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de turbulente årene på 90-tallet. Men vi skal også si i fra når vi ser tegn til autoritære trekk ved et styresett i Europa. Det retoriske spenningsnivået mellom Vesten og Russland er økt. Det er større uenighet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål enn på lenge. Vi merker også det. På søndag markerte vi ett-årsdagen for det uoppklarte drapet på Anna Politkovsjkaja, et uttrykk for ytringsfrihetens krevende kår hos vår nabo.

Samtidig er det slående at Norden, og da spesielt Norge, Finland og Sverige, har utviklet et grensenært og regionalt samarbeid med Russland av unik karakter.  Femten år med Barentssamarbeid har skapt et interessefelleskap og muligheter for å skape ny vekst på hele Nordkalotten.  Naboer er kommet hverandre nærmere. Vi har fått et nytt handlingsrom, som gjør det mulig å utnytte dette interessefellesskapet.

Utfordringen ligger i hvordan vi utnytter det nye handlingsrommet. Regjeringens nordområdestrategi handler i stor grad om nettopp det.

Jeg mener de nordiske landene har vist vilje til å skape nye muligheter regionalt – rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Det skal vi fortsette med. Norske tanker om en samarbeidssone over grensen til Russland skriver seg inn i denne tradisjonen.

Men så er det også slik: Vi manøvrerer best i nye politiske farvann og strømninger ved å holde fast ved sentrale ankerfester. For oss er tilhørigheten til det atlantiske fellesskapet et slikt grunnleggende ankerfeste – nå som før.

NATO og forholdet til USA er vår sikkerhetspolitiske garanti – og garantier skal ligge fast. Nære vennskap – ikke minst til USA – skal ivaretas og pleies og fornyes. Vi har et medansvar for å bidra til nettopp det. For Finland og Sverige er medlemskapet i EU et slikt ankerfeste. Og for oss alle ligger grunnlaget for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i FN og i folkeretten.

Men selv om ankerfestene ligger fast, gjennomlever også de sin forandring i møte med nye utfordringer. Medlemskapet i NATO betyr fortsatt solidaritet overfor alle Alliansens medlemmer. Her er det ingen endring. Men perspektivene på sikkerhetsutfordringene varierer i større grad fra medlemsland til medlemsland.

I den globale supermakten USA er det sikkerhetspolitiske utsynet annerledes enn det er i Norge. I de baltiske landene er det forskjellig fra hvordan vi oppfatter det. I Baltikum oppleves det klarere enn i andre regioner hvordan nye konfliktlinjer ikke erstatter de gamle, men legges oppå hverandre.

Essensen i NATO-medlemskapet er at vi alle tar hensyn til hverandres perspektiver. Derfor reagerte NATO øyeblikkelig med Alliansens første artikkel 5 – vedtak etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Vi sto overfor en felles trussel. Derfor deltok Norge med F-16 fly for overvåkning av de baltiske landenes luftterritorium etter at de hadde fått sine medlemskap i Alliansen. Vi sto overfor en felles oppgave. Snart skal disse flyene tilbake til de baltiske land med det samme oppdrag.

Og liksom vi tar hensyn til andres perspektiver tar våre allierte hensyn til våre. Det er vår oppgave å kommunisere våre perspektiver klart og tydelig. Det er en annen viktig oppgave i nordområdepolitikken.

Samtidig betyr medlemskap i NATO noe langt mer enn solidaritet i tilfelle av overgrep mot vårt territorium. Det er en militærallianse, men også en organisasjon for politiske konsultasjoner og samordning. Den gir oss en traktatfestet rett til konsultasjoner der vi mener at vårt land er truet. Og den gir oss adgang til drøftelser på alle nivåer om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål medlemslandene er opptatt av. Slike drøftelser pågår kontinuerlig; enten det dreier seg om spesifikke temaer som energitilførsler eller om generelle utviklingstrekk i medlemslandenes naboskap.

Med dette utgangspunkt er jeg invitert til NATOs Råd i midten av november for å orientere medlemslandene om utviklingen i det vi kaller ”the High North” – Nordområdene. Våre allierte vil vite mer om den rivende utviklingen i nord. Vi har kunnskap og erfaring som nå etterspørres og det er i Norges interesse at våre allierte blir mer fortrolige med forandringene lengst mot nord i Europa. Besøket til NATO vil følge opp de samtaler og diskusjoner jeg gjennom det siste året har hatt med alliansepartnere enkeltvis, på besøk nordpå eller på besøk hos dem.

Men la meg samtidig understreke: Vi skal ikke være bekymret over at våre nærområder ikke står på Alliansens daglige sakskart. Det reflekterer jo nettopp det grunnleggende faktum at den kalde krigen er over og at nordområdene preges mer av behovet for samvirke enn av fare for konfrontasjon.

Ja, det reflekterer det faktum at man i NATO har beveget seg fra å konsultere om Sovjetunionen og Russland i NATOs Råd til å konsultere med Russland i NATO-Russlandsrådet. Norge har vært – og er – en pådriver for slike kontakter.

Medlemslandenes sikkerhetspolitiske perspektiver er i dag mer sammensatte enn tidligere. Nettopp derfor må også samarbeidsstrukturene som utgjør våre ankerfester være fleksible og formes etter dagens utfordringer. NATO – slik vi har kjent det – er nødvendig. Men mens NATO, sammen med det norske forsvaret, ga det meste av svaret under den kalde krigen, så krever en lang rekke nye utfordringer og muligheter at vi utvikler nye og tilpassede svar.

Det må vi gjøre selv – og sammen med andre, ikke minst med land som har sammenfallende interesser og utfordringer med Norge, ikke minst de landene som grenser mot de samme områdene.

Nettopp derfor er fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden så viktig, og det er i dette perspektivet vi skal forstå det utdypede trilaterale samarbeidet mellom Norge, Finland og Sverige. Sammen ønsker vi å utvikle nye svar på utfordringene i våre egne nærområder og i samarbeidet mellom EU og NATO – ikke minst når det gjelder felles deltakelse i internasjonale operasjoner. For å gjøre oss selv, NATO og EU mer relevante i våre nærområder og for å utnytte det  mulighetsrom som er oppstått.

Et av de klareste tegn på NATOs evne til tilpasning ligger nettopp i utviklingen av forholdet til andre organisasjoner – i første rekke FN og EU. Forholdet til FN var lenge preget av avstand og gjensidig skepsis, helt gjennom krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Forholdet til EU var lenge, helt frem til for 3-4 år siden, preget av frykt for rivalisering og konkurranse.

De siste årene har det utviklet seg et nærmere partnerskap mellom alle tre, preget av samarbeid og av arbeidsfordeling. NATO – operasjoner er ikke lenger begrenset til Allianse-medlemmer. EU – operasjoner ei heller til EUs egen medlemskrets. Derfor deltar Sverige og Finland i dag som betydelige bidragsytere til NATOs innsats i det nordlige Afghanistan – ved siden av Norge. Og Norge deltar i EUs operasjoner og i EUs innsatsstyrker – sammen med Sverige og Finland.

Men fortsatt kan samarbeidet mellom NATO, EU og FN bli bedre. Et tettere nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid vil bidra til det.

Vi har et økende interessefellesskap, et voksende handlingsrom og politisk vilje til å utnytte disse mulighetene. Vi skal gjøre det med full respekt for de forpliktelser vi – hver for oss – har påtatt oss overfor NATO og EU. Og vi skal gjøre det på en måte som bidrar til å styrke det bredere nordiske samarbeidet og i åpenhet overfor både Danmark og Island.

For la meg understreke: Dette dreier seg ikke om noen form for eksklusivt trilateralt samarbeid, men om et samarbeid basert på den så mye omtalte variable geometri, hvor utdypet samarbeid mellom noen bidrar til å styrke samarbeidet mellom alle. Og fordi tidene har forandret seg behøver ikke alle fem land følge hverandre langs alle spor. Vi har god felles forankring i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, stadig oftere supplert av våre baltiske venner, og sammen møter vi Russland og våre partnere rundt Østersjøen og i Barentsregionen.

Realiteten er at Norge nå fordyper samarbeidet med alle de nordiske land basert på et mer finmasket interessefellesskap.

Norge og Danmark har felles realiteter å møte gjennom våre arktiske grensestrøk.

I april i år inngikk vi en avtale om tettere samarbeid med Island, og parallelt har Island inngått en liknende avtale med Danmark. Dette kom som resultat av at USA trakk sine fly og helikoptre tilbake fra Keflavik-basen. Et nærvær formet i en annen tid opphørte fordi USA i dag har større behov for sine stridsressurser i andre regioner.

Vårt samarbeid med Island er formet i en ny tid med behov for å overvåke store havområder og med perspektiver for sterkt økende og hovedsakelig sivil trafikk. Det snakkes om en trafikk på 300 tankskip på vei vest- og sørover fra Barentshavet. Og trafikken er økende. Det er en utfordring for kyststatene Island og Norge. Avtalen handler om et samarbeid som både bidrar til å trekke de nordiske landene sammen og samtidig er et uttrykk for alliert solidaritet – og som også tjener NATO-medlemmene Storbritannia, Canada og USAs interesser som maritime grensestater.

Det er to hoveddimensjoner i det samarbeidet vi nå diskuterer med Sverige og Finland; samarbeid om og i vårt eget naboskap og samarbeid i internasjonale operasjoner.

La meg starte med naboskapet. Her er vi – som dere vet – kommet langt i samarbeidet over grensen med Russland. Vi ønsker å drive dette videre, i felles interesse, ikke minst i lys av aktiviteten i Barentshavet og i Barentsregionen.

Vår satsing med nordiske naboer i nord er i god utvikling: politisk dialog, tettere utenriks- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling, samt et viktig og langsiktig informasjonsarbeid.

En stor svensk næringslivsdelegasjon ledet av den svenske utenriksministeren og næringsministeren besøkte Nord-Norge tidligere i år. Vi som var vertskap så og opplevde at potensialet for samarbeid er stort og med mange muligheter. De vil vi følge opp.

Finske selskaper har allerede vært med i utbygging av Snøhvit/Ormen Lange og svenske ingeniører har deltatt på Snøhvit. Jeg venter at finsk næringslivsinteresse i Barentsregionen fremover vil knytte seg til byggbransjen, infrastrukturutvikling og på lenger sikt tjenestenæringer, som følge av økt regionalisering i Nord-Norge. Og la oss huske: også i Nord-Sverige og Nord-Finland er det rivende utvikling med stadig større muligheter også for norske nærings og forskningsaktører.

Perspektivene for samarbeidet må også omfatte vår russiske nabo. Som nærmeste naboer i nord står vi overfor de samme utfordringene knyttet til miljøforurensning og klimaendringer, til marin sikkerhet og til ressursforvaltning, til organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dette må være vår tilnærming: I møte med disse mulighetene – og utfordringene – ser vi på Russland som vår partner. Slik var det ikke under den kalde krigen. Det har tatt tid hos oss å endre tankegangen. Og vi ser at det tar tid hos russerne. I Norden har vi lenge sett på perspektivene om regionalt samarbeid som en vinn-vinn-mulighet. Mitt inntrykk er at det ikke alltid ser slik ut fra russisk side. Det må vi arbeide med for å vise – hvor mye det er å hente for alle i tettere samarbeid innenfor klart og tydelig regelverk i nord.

Samtidig opplever vi i dag en mer selvbevisst russisk utenrikspolitikk. Vi opplever russisk flaggplanting på Nordpolens havbunn og russiske flygninger utenfor vårt eget territorium. Vi ser økt russisk interesse for Svalbard, med en ny russisk regjeringsoppnevnt kommisjon, som har som målsetting å legge til rette for økt næringsvirksomhet og økt russisk bosetting på øygruppen.

Summen av dette er økt aktivitet og det jeg vil kalle en mer fremoverlent russisk opptreden i nord. Men la oss ikke trekke konklusjoner basert på gamle reflekser. Noen gang er det bedre med refleksjon.

Den russiske flaggplantingen på polpunktet har ført til økt oppmerksomhet om naturressurser og jurisdiksjon i Arktis. Det er ikke rart. Men plantingen er ikke mer enn den er, en symbolsk handling. Det tror jeg er hva russerne ønsket – å vise et symbol på russiske ambisjoner i nord.

Men den har ingen juridisk betydning. Vi tar det for gitt at alle parter vil følge internasjonal havrett, også i de arktiske havområdene. I Polhavet er det behov for å ta stilling til om undersjøiske rygger må oppfattes som en del av den naturlige forlengelsen av kyststatenes landmasser og derved skal ha status som kontinentalsokkel. Dette krever datainnhenting og tolkninger i regi av Kontinentalsokkelkommisjonen, som er opprettet i henhold til FNs Havrettskonvensjon.

Russland har fulgt spillereglene og har allerede overlevert slike data i 2001. Nå samler de inn nye data for å utfylle sin dokumentasjon. Vi leverte våre data i november i fjor. Så skal Kontinentalsokkelkommisjonen si sitt. Men Norge er ikke blant de land som kan ha rett til Kontinentalsokkel på Nordpolen. Vår kontinentalsokkel tar slutt mer enn 500 kilometer fra polpunktet.

Når det gjelder den økte russiske interessen for Svalbard vil jeg si at Norge setter pris på det gode forholdet til russerne på øygruppen. Det har lange tradisjoner. Russisk nærvær og aktivitet innenfor rammen av Svalbardtraktaten og i henhold til norsk lov er noe vi ønsker velkommen. Men det er ikke spesielt i forhold til Russland. Det er Norges ansvar å ha samme holdning til nærvær av personer og bedrifter fra alle land som har skrevet under traktaten. Og det er Norges ansvar å sette seg i stand til å påse at norsk lov følges i hele Norge – på fastlandet som på Svalbard.

Og til sist; vi er ikke urolige over den økte flyaktiviteten i nord. Det er flygninger som hele tiden har funnet sted utenfor vårt territorium. Det har vært en pause noen år. Vi har ikke savnet flyene. Men jeg har heller ikke noe grunnlag for å si at de reflekterer noen økt russisk militær oppmerksomhet rettet mot oss.

Russland er for meg en sentral medspiller i nord, men det er en krevende medspiller vi skal vie tid og kunnskap til å forstå. Også her har Norge, Sverige og Finland mye å hente i å dele vurderinger og utsyn. Om Nordområdene og om Russland. Slik vi gjorde det i Bodø i går og i dag.

Samtidig skal vi med fasthet håndheve våre rettigheter og forpliktelser i nord.  Det handler om gjenkjennelighet. Oppbringelsen av den russiske tråleren Elektron – dagen etter at regjeringen hadde overtatt ansvaret for to år siden – viste viktigheten av at vi har virkemidler og rutiner til å håndtere denne typen episoder. Det var ikke en militær episode. Og vår løsning på slike episoder er ikke å se dem i et militært perspektiv.

Behovet for å ha en styrket militær tilstedeværelse i nordområdene handler om det naturlige nærvær enhver kyststat må ha i vår moderne tid når trafikken øker og flere flokker mot våre farvann. Det politiske signalet er tydelig gitt for den videre utvikling og lokalisering av vårt forsvar.

Samarbeidet med Finland og Sverige i nord kan stimulere til utvikling av våre nordlige landsdeler. Sammen kan vi bidra til å gi samvirket med Russland nye impulser og større bredde. Og sammen kan dette trilaterale samvirket bidra til en bredere europeisering av vår egen nordområdepolitikk. Det ønsker vi.

I dette perspektivet ser jeg for øvrig den nære dialogen med andre europeiske land om nordområdespørsmål. Jeg nevner som eksempel besøket av den tyske utenriksminister til Tromsø og Svalbard i august.

Vi er best tjent med å knytte regionale ordninger i nord tettere opp til europeiske prosesser. Finland har i flere år vært en foregangsnasjon for å trekke EUs oppmerksomhet og ressurser nordover. Nå er EUs ”Nordlige Dimensjon” blitt en ordnet ramme for et slikt fokus. Her er det dannet et partnerskap for miljøspørsmål, som inkluderer atomsikkerhet, og et partnerskap innenfor helse og sosiale spørsmål. Russland, Norge og Island er trukket med som fullverdige deltakere.

Det ligger i vår interesse å styrke denne rammen, blant annet gjennom et bredere grenseregionalt samarbeid i nord.

Vi har gode samarbeidsstrukturer i Nord-Europa; vi har Østersjøsamarbeidet og vi har Barentssamarbeidet. Begge representerte gjennombrudd i samarbeidstenkningen på begynnelsen av 1990-tallet da nye muligheter åpnet seg. Nå er samarbeidsbehovene i ferd med å bli mer omfattende. Da er spørsmålet hvordan vi tilpasser de ordningene vi har etablert.

Ser vi fremover kan vi tenke oss den Nordlige Dimensjon – med russisk, norsk og islandsk deltakelse – som en slags hatt over regionale samarbeidsordninger. Både i EU og i Østersjøområdet er man nå i ferd med å se på hvordan slike strukturer best kan forenes. Vi bør gå i gang med en tilsvarende tenkning for strukturene i våre egne nærområder. I denne sammenheng må vi se muligheter for å bygge nye broer mellom Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet.

Så gjelder det klima. Her er Arktisk Råd en viktig organisasjon. Norge har formannskapet til 2009, etterfulgt av Danmark og Sverige. Sammen må vi tre kraftfullt markere behovet for handling i møte med klimaendringene som er så tydelige i nord.

La meg så komme til den andre hoveddimensjonen i det trilaterale samarbeidet vi ønsker å utvikle. Det handler om vår evne til møte utfordringer knyttet til internasjonal krisehåndtering.

Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i vårt engasjement i Afghanistan. Her er de tre landene deployert i de samme regionene i nord og nordvest.

Vi har allerede erfaringer det er naturlig å bygge videre på. Finland deltok inntil nylig i det ”norske” stabiliseringslaget i Maymaneh i Faryab-provinsen. Da det norske kompaniet i februar 2006 sto overfor en kritisk situasjon i denne byen sto norske soldater skulder ved skulder med finske soldater. En finsk soldat har også senere mistet livet under arbeid for denne enheten.

Sverige har sin stabiliseringslag i Masar – i – Sharif, hvor Norge leder en hurtigreaksjons-styrke.  Vi har med andre ord et geografisk naboskap også i Afghanistan. Vi deltar med styrker som skal utfylle hverandre og med en politikk som har mange likhetspunkter vedrørende forholdet mellom militær og sivil innsats. Det er et godt utgangspunkt.

Som et ledd i den løpende planleggingen av nasjonale styrkebidrag, pågår det allerede et arbeid i Stockholm og Helsingfors – i likhet med i Oslo – med å se på sammensetningen av de militære bidragene for 2008. Vi skal gjøre våre vurderinger, også med det norske utgangspunktet at vi er NATO-medlem. Men et samarbeid med Sverige og Finland omkring denne planleggingen kan gi bedre forutsigbarhet og ressursutnyttelse både for våre tre land og for NATO.

Da melder følgende spørsmål seg, som vi nå vil se nærmere på:

Kan vi samordne vår innsats i trening og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene?

President Karzai og den afghanske regjeringen legger avgjørende vekt på å styrke denne opplæringen.

Kan vi samordne innsatsen i vårt bidrag til stabilisering, slik at befolkningen kan oppfatte våre bidrag som deler av et større hele.

Kan vi etter hvert sette opp felles enheter, alternativt også rotasjon mellom de tre land innenfor utvalgte styrkekategorier?

Mulige samarbeidsområder kan være flytransport, sanitet, samt vakt- og sikringsoppdrag.

Kan vi skape et tettere samarbeid innen andre deler av sikkerhetssektoren hvor vi alle er engasjert, som den kritisk viktige opplæringen av politi?

Dersom vi lykkes med å forene et slikt tettere trilateralt samarbeid – vil vi også bidra til å forankre vår innsats enda sterkere i våre tre lands egen befolkning.

Oppbyggingen av en samordnet innsats og vil kreve tid. Resultatene vil ikke komme fra en dag til en annen. Nå har vi reist spørsmålene. Dermed er første skritt tatt.

Det er selvsagt ikke første gang de nordiske landene deltar sammen i internasjonale operasjoner. Og Afghanistan er heller ikke det eneste sted hvor vi i dag er engasjert sammen. La meg nevne et lite utvalg eksempler;

Norge, Sverige og Finland har tradisjon for nært og tillitsfullt samarbeid innen FN – operasjoner. Senest i 1990 – årene sto vi sammen innenfor FN-rammen, i UNPROFOR under krigen i Bosnia-Herzegovina. Det var et krevende oppdrag. Ved innledningen til dette tiåret arbeidet vi sammen i NATO-operasjonen i Kosovo. Sammen fikk vi en betydelig utfordring da en Kosovo-albansk folkemengde gikk til opptøyer. Og sammen fikk vi vist at vi kunne møte en slik utfordring på en måte som vakte beundring blant andre deltakerland.

Ser vi fremover så deltar de samme tre land – under svensk ledelse – i EUs nordiske innsatsstyrke. Den står i beredskap fra januar neste år. Gjennom denne innsatsstyrken vil personell fra våre tre land jevnlig øve sammen. Dette er viktig for utviklingen av et langsiktig militært samarbeid. I dag er disse tre landene de eneste nordiske landene som deltar med militære styrker innen rammen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed er det også naturlig at vi tenker fremover sammen om den rollen vi ønsker å spille.

På samme tidspunkt skal Norge og Sverige etter planen utplassere en felles ingeniørstyrke, som et bidrag til den kombinerte styrken fra FN og Den Afrikanske Union i Darfur. Når Danmark nå vurderer å bidra med en sikringsenhet til denne styrken, så er det et eksempel på den variable geometri og fleksibilitet vi ønsker. Og la meg tilføye at et styrket norsk engasjement i FN-ledede operasjoner vil være et viktig bidrag til å oppfylle en av de prioriteringer regjeringen satte seg ved regjeringsdannelsen.

Gjennom et slik samarbeid mellom de tre landene – bidrar vi til å styrke det internasjonale samfunnets samlede evne til å gjennomføre kompliserte internasjonale operasjoner. Ved å trekke Finland og Sverige nærmere inn i et NATO – ledet samvirke styrker vi Alliansen. Samtidig kommer Norge – gjennom deltakelse i EUs internasjonale operasjoner og styrker – tettere inn på arbeidet med å forme EUs fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk.  Og vi styrker Eus evne til krisehåndtering og konflikløsning.

Og til slutt; vi bidrar til å bringe NATO og EU nærmere et strategisk partnerskap.

Samtidig drøfter våre forsvarsmyndigheter hvordan et slik styrket samarbeid kan underbygges. Sverige og Finland har allerede et samarbeid om sjøovervåking og forbereder et tilsvarende samarbeid om luftovervåking. Norge og Sverige ser på mulighetene for et tettere forsvarspolitisk samarbeid. Geografisk naboskap, felles utfordringer og begrensede økonomiske ressurser gjør slikt samarbeid naturlig. Dette reflekteres i mulighetsstudien den norske og svenske forsvarssjef har utarbeidet. Her står styrkeproduksjon sentralt, gjennom  materiellanskaffelser og opplærings- og øvingsvirksomhet. Arbeidet de to forsvarssjefene har levert er ambisiøst. De skisserer muligheter og perspektiver. Så får politikerne vurdere hva som kan realiseres og hvilke tidshorisonter man skal velge.

I Finland følges også dette arbeidet med betydelig interesse. Finland og Sverige setter nå i gang en tilsvarende mulighetsstudie med Sverige. Det er interesse for en tilsvarende gjennomgang med Norge. Da er det også naturlig at de tre også tenker sammen og forbereder oss sammen.

Det arbeid som her nedlegges reflekterer en trend vi kommer til å se mer av. Og det er heller ikke noe nytt. Norge har i en årrekke hatt et nært samarbeid med F-16 – landene Danmark og Nederland. Både i Afghanistan og i Baltikum har dette samarbeidet vist sin nytte. Nære allierte – som Nederland og Belgia – går eksempelvis i retning av å integrere sine mariner. Men det er trolig første gang allierte og ikke-allierte land tenker sammen i samme retning. At det er mulig reflekterer hvilket handlingsrom som har utviklet seg. Men et nærmere samarbeid mellom oss må styrke og ikke gå ut over vår evne til å operere separat og ivareta de forpliktelser hver av oss har påtatt oss, i NATO og i EU.

X X X X X

Jaques Attali, en av den tidligere franske president Mitterrands mest innflytelsesrike rådgivere og nå nært tilknyttet president Sarkozy, skriver i sin siste bok ”En kort historie om framtiden” om hvilke regioner som kan bli verdensledende. I Europa er han fascinert av potensialet i samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland.

Attali kaller det et ”eksepsjonelt klima” og viser til industriutvikling i verdenstoppen, et meget høyt nivå innen både forskning og utdanning, betydelige energireserver og høy sosial sikkerhet. Men han spør om vi er rede til å gripe fremtidssjansen, om vi ikke snarere vil ta vare på det vi har og lukke oss mot andres oppmerksomhet.

For meg står dette som noe av det mest spennende som møter oss i tiårene fremover.

Vi skal gripe fremtidssjansen. Vår norske politikk skal være dynamisk og fast på samme tid. Vi skal legge grunnlag for utvikling – men det skal være i et forutsigbart miljø. Vi skal ha de virkemidlene vi trenger – militære, politiske og sivile – for å skape en slik forutsigbarhet.

Samtidig skal vi ha veltilpassede ordninger for samarbeid, som skal gi oss den styrke og de impulser vi trenger i møtet med utfordringer vi foreløpig bare ser konturene av. Det kan vi gjøre gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med naboer, med Finland, Sverige og Russland,  gjennom et bredere europeisk engasjement og gjennom de sterke båndene til USA og Canada over Atlanterhavet. Tenk på det historiske: Om få uker går det første skip lastet med naturgass fra Melkøya utenfor Hammerfest til Cove Point, Maryland på USAs østkyst. Et nytt transatlantisk bånd knyttes.

Jeg kommer tilbake til den orienteringen vi fikk på Reitan i går. Admiral Grytting, sjef for Landselskommando Nord-Norge var opptatt av hvor viktig det er å forstå hvilken form og bredde utfordringene i nord nå har fått. Den gamle trusselen er ikke der lenger, heller ikke i en mindre versjon eller med mindre sannsynlighetsgrad. Den er erstattet av behovet for å håndtere et nytt risikospektrum som spenner over et bredt saksfelt: Miljøspørsmål fra forurensninger fra transport og næringsvirksomhet til atomsikkerhet og klimaforandringer, ressursspørsmål knyttet til fisk, olje og gass, terrorvirksomhet og organisert kriminalitet – og suverenitetshåndhevelse.

Truslene – de finner vi dag under fjernere himmelstrøk, i Afghanistan og i den bredere Midtøsten-regionen og i Afrika. Trusler i form av stater som er brutt sammen, etniske og religiøse konflikter, som skaper grunnlag for terror og ekstremisme, narkotikaproduksjon og masseødleggelsesvåpen.

Og selvsagt betyr det å møte trusseler å være beredt til å møte det uventende – i nære som i fjerne strøk.

Så i sum: Vi skal vi samarbeide – mer enn før – med vår nordiske naboer. Det dreier seg ikke om å endre forankringen i vår politikk – verken for dem eller for oss. Men det dreier seg om å justere våre mentale kart og sørge for at vi utnytter det handlingsrommet som en ny tid har gitt oss.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

NORGE OG USA – FELLES FREMTID?

 

Kjære venner,

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Å tale i Oslo Militære Samfund gir rom for å tegne de lange linjer. Jeg vil la meg inspirere av det i kveld. Og jeg skal gjøre det, ved å ta utgangspunkt i én sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk; et forhold til et annet land som har hatt avgjørende betydning for Norge gjennom historien, og som vil ha det også i fremtiden.

 

Et forhold som utgjør en grunnpilar i forsvars- og sikkerhetspolitikken, men også mye mer enn det; et forhold som berører vår historie, våre verdier, våre familiebånd, vår kultur, vårt utdannings- og forskningssamarbeid, vårt næringsliv, vår handel, vår teknologi – ja de aller fleste områder av vårt samfunnsliv. Da og nå. Fra Eidsvoldsgrunnloven til dagens internett.

 

Jeg skal snakke om vårt forhold til USA – og spesielt til amerikansk utenrikspolitikk.

 

Det er kanskje en innsnevring i forhold til kveldens opprinnelige overskrift og tittel, slik invitasjonene gikk ut for noen uker siden. Men det beskriver USAs stilling i dagens verden at en omtale av vårt forhold til dette landet samtidig er en inngang til de fleste rom i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

La oss begynne i bildet av Amerika, for vi kan ikke bruke en tørr landanalyse for å nærme oss dette forholdet.

 

Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

 

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA.

 

Og vi har det andre fenomenet – anti-amerikanismen – i Norge – og ellers i Vest-Europa, som vokste frem som fenomen, parallelt med Vietnam-krigen og et ungdomsoppgjør med den autoritære samfunnsorden i USA og mange europeiske land på 1960-tallet. ”Vi som elsket Amerika”, var tittelen på Jens Bjørneboes bok fra denne epoken, hvor han blant annet skriver, skjebneironisk, ”at forholdet mellom Norge og USA er historien om et endeløst favntak”. Eller forfatteren Dag Solstad som i dag slår fast at han uten tvil er fullstendig anti-amerikansk. Eller ”Frykten for Amerika”, som er tittelen på Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds bok.

 

Vi har alle våre personlige forbindelser til USA. Jeg kjenner nærheten og slektskapet til USA fordi også tidligere generasjoner av min familie reiste mot et bedre liv på den andre siden av Atlanterhavet.

 

I dag kjenner jeg ikke deres etterkommere. Men likevel handler det om slektsbånd, personlige, men kanskje ført og fremst kulturelle. Og det handler om det jeg opplever når jeg kommer tilbake fra et besøk i USA; denne følelsen av å ha blitt så grundig stimulert, motivert, engasjert – og provosert.

 

Og så er det paradokset: De som dro for mer enn hundre år siden reiste ikke bare til et nytt land, de forlot i mer enn én forstand det landet de dro fra. Historikerne minner oss om nettopp dette; at mange dro fordi de ønsket seg bort fra Europa.

 

De første europeiske innvandrere søkte også religionsfrihet og næringsfrihet. Det gamle stivnete, autoritære og hierarkiske Europa, tynget, knuget, ja, undertrykket sine nye generasjoner. De dro – ikke bare fordi flere opplevde nød og fattigdom – men også fordi de ville bort fra det gamle kontinentet – bort fra det de opplevde som begrensninger, byråkrati, og noen ganger forfølgelser.

 

Ser vi på det nittende århundre, så kom de fleste amerikanske presidenter fra små kår, mens vi i Europa holdt oss med keisere, hoff og adel. Tenk bare på Abraham Lincoln.

 

Derfor strever ofte vi europeere med å ta inn over oss at USA ikke er en forlengelse av Europa. – En del av det vi noe uklart kaller ”Vesten” – ja, men ikke Europa. Et land hvor mer var mulig enn i Europa, et land der man fortsatt kunne flytte grenser som en del av fremskrittet.

 

Og la oss nevne en annen grunnleggende kontrast mellom Europa og USA; la oss dvele kort ved befolkningene:

 

I Europa stagnerer folketallene. Mens vi strever med integrasjon og inkludering av innvandrere.

 

Tirsdag i forrige uke – klokken 08:07 om morgenen amerikansk tid, for å være presis – passerte USAs folketellingsklokke 300 millioner amerikanere. På førti år har USAs befolkning vokst med 100 millioner. Tenk på det tallet: I litt mindre enn min levetid har USA vokst med noe rundt befolkningen i Frankrike og Storbritannia til sammen.

 

For USA trekker stadig til seg mennesker fra alle deler av verden; alle samfunnslag, etniske grupper og religioner lever side om side på dette kontinentet. Der det er høyt under taket og en melting pot vi europeere aldri helt har fattet. Enhver kan bli amerikaner, uavhengig av etnisk opprinnelse.

 

Denne supermakten USA, som har slik kreativ og dynamisk kraft, hvor senatorer og tankesmier står opp mot hverandre, hvor så mange har meningers mot, hvor så mange er rike, men også hvor så mange er fattige; landet som bruker mer enn noe annet land på helse per innbygger, men der titalls av millioner ikke har noen helseforsikring. Et land som mer enn noe annet forankret frihet og menneskerettigheter, men som samtidig praktiserer dødsstraff i flere delstater.

 

Dette USA fremstår med usammenlignbar tyngde, sikkerhet og selvtillit utad – men er langt mer reflekterende og søkende, like til det usikre, innad – og ikke minst komplekst. Med sin omfattende samfunnsdebatt – med sine verdensomspennende, konkurrerende nyhetsmedier.

 

Og våre inntrykk av USA er også påvirket av en medieformidlet og mer overfladisk virkelighet. McDonalds, American Psycho, Hollywood, Eminem, orkaner, romferger og astronauter. Navn, fenomener, merkevarer, symboler. Karikaturer. Det blir bilder av slikt.

 

I en beskrivelse av Norges forhold til USA, tar vi ofte utgangspunkt i den store norske utvandringen, i vår felles tro på frihet – inklusive religionsfrihet – på demokrati og menneskeverd, og i vår felles kamp mot nazisme og kommunisme i det forrige århundre.

 

Historie er viktig. Men for nordmenn av i dag – og særlig den yngre generasjon – trer nok vår felles historiske arv og alle referansepunktene fra 1940-, 50- og 60-tallet mer i bakgrunnen. Roosevelts Look to Norway, Marshall-planen, Martin Luther Kings I have a Dream fra i 1963, og skuddene i Dallas senere samme år; det er ikke lenger samtid for mange generasjoner.

 

Den generasjonen som klorte seg i land på Omaha og Utah Beach på D-dagen i juni 1944, og som slåss side ved side mot undertrykkelse og diktatur i Europa, de er i ferd med å dø ut. Hva betyr det for våre bilder av hverandre?

 

Parallelt med historiens gang, har USAs og Europas utenriks- og sikkerhetspolitiske utsyn endret seg. Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning fjernet den kalde krigens direkte militære trussel mot Europa. Dette ga vårt kontinent helt nye muligheter til samling, vekst, andre fokus og helt andre perspektiver på våre nære områder – ja, som i våre egne nærområder i nord – Nordområdene – ikke minst.

 

Norge grenset under Den kalde krigen mot en annen supermakt – et felles fiendebilde – Sovjetunionen. Forsvaret av norsk territorium og NATOs nordflanke var ikke bare en norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk hovedinteresse; det var også av direkte og vital interesse for USA.

 

Her møtte Øst Vest, Warszawa-pakten møtte NATO, ved vår grense.

 

Så endrer bildene seg, utsynet justeres. Den kalde krigens frontlinje i nord er historie. Men alle realitetene forsvinner nødvendigvis ikke. Norge er fortsatt nabo til en av verdens største våpenmakter.

 

Fortsatt knytter det seg usikkerhet om Russlands vei mot et demokratisk samfunn. Ikke bare usikkerhet – men også uro – en uro som ikke blir mindre når det hersker uklarheter som status for grunnleggende menneskerettigheter, rettsstat og ytringsfrihet, som rundt mordet på journalisten Anna Politkovskaja.

 

Men vårt forhold til Russland er likevel et annet.

 

Norge er i dag – heldigvis – ikke direkte truet av noen stormakt. Og vårt territorium og våre nærområder har ikke i dag den samme betydningen for det amerikanske utsynet. Washington D.C. har sin bekymringsliste langt fra Barentshavets kyster.

 

Så – for fem år siden – en ny dramatisk hendelse:

 

9/11. Med terroranslagene i New York og Washington D.C. viste selv verdens mektigske stat uendelig sårbarhet i møte med de nye internasjonale trusler og redsler.

 

Hva gjorde 9/11 med amerikansk politikk, med amerikansk mentalitet og amerikansk utsyn – til forskjell fra europeisk og norsk mentalitet, utsyn og reaksjonsmåter?

 

Mine samtaler med amerikanske venner og kolleger har overbevist meg om at vi i Norge og i Europa fortsatt undervurderer hvilke dype inntrykk 9/11 gjorde på amerikanerne. – Angrepet for første gang på egen jord, midt i hjertet av nasjonen. Av en fiende som ikke er lett begripelig, ikke lett lokaliserbar, og umulig å fastslå når den er nedkjempet.

 

Siden 11. september 2001 oppfatter USA at landet er i krig – la oss huske på det. Fra den dagen skjedde en aksentuering, polarisering, årvåkenhet. Terrorhandlingen skapte en krigstilstand. USAs president sier det i nesten alle sine innlegg – we are a nation at war.

 

Det er ikke lett å kritisere, ei heller være i dialog, med noen som opplever at de er i krig; som tegner sitt verdensbilde på en måte som i krigens mentalitet sier det så klart; enten er du med oss eller så er du mot oss. Det er en retorikk vi ikke har for vane å bruke. For bildet er ikke nyansert. Midten er borte. Som noen sier; det finnes ikke lenger noe gjerde å sitte på, du må velge den ene eller den andre siden. Men gir dette et riktig bilde av dagens verden? Og er dette et veikart for å møte verdens komplekse problemer?

 

Samtidig sto det klart fra første stund at vi alle var rammet av denne ufattelige handlingen, at vi ville stå fullt solidarisk med USA, og at vi – de vestlige land – gikk inn i en epoke med et nytt trusselbilde. Som den tyske forbundskansleren sa det; i dag er vi alle amerikanere; en omskriving av president Kennedys magiske ord fra 26. juni 1961 – Ich bin ein Berliner.

 

Det som rammet USA har også rammet Madrid, London, Bali og andre steder, og ingen har gitt noen garanti mot at det ikke kan ramme oss. Derfor er dette en trussel som gir en ny dimensjon til et solidarisk sikkerhetsfellesskap mellom oss og USA.

 

Likevel er det slik, at den såkalte krigen mot terrorismen ikke knytter oss sammen slik den kalde krigen gjorde det. Vi får mer grunnleggende diskusjoner om strategi og bruk av virkemidler. Hva bekjemper terror best? Og hvilke verdier legger vi til grunn for kampen?

 

Mens USAs fokus og utsyn er globalt, er mange land i Europa mer vendt innover, inn mot eget kontinent, mot Europa selv og vår kontinentale landmasse; våre egne nærområder, i øst, i nord, i sør. Økonomi, migrasjon, energi, demokrati, sivile rettigheter, energisikkerhet.

 

EU utvides østover, NATO utvides østover. Det er et stort prosjekt på gang for å inkludere nær sagt alle de tidligere stater i øst i den europeiske familie. Trykket er høyt, dagsorden lang, forventningene – ikke minst fra øst – er store.

 

Samtidig snur USA seg utover i forsvarskrig mot terrorisme, en forsvarskrig som starter med en forankring etter artikkel V i NATO-pakten. For første gang ble den anvendt – ikke for å møte et angrep mot Vest-Europa – men som et solidarisk svar på at USA var angrepet, og at USA hadde rett til selvforsvar. Så kom oppgjøret mot Al-Qaida – basene i Afghanistan og Taliban-regimet der, i månedene som fulgte.

 

Og så videre – til krigen i Irak og koalisjoner av villige – som utfordret etablerte multilaterale rammeverk. Denne dreiningen i amerikansk utenrikspolitisk utsyn har betydning for alle USAs venner, partnere og allierte – også for Norge.

 

Vi må reflektere over dette: Grunnpilarer i den internasjonale samfunnsorden som vi støtter – de ble bygget med USA som den førende arkitekten. Norge har en helt spesiell interesse av det rammeverket USA gikk i spissen for etter Den annen verdenskrig – Bretton Woods, Verdensbanken, GATT, WTO, FN, NATO.

 

Men USAs interesser er i endring. Det internasjonale rammeverket har mindre direkte betydning for USA. Det tillegges mindre vekt når de skal veies i forhold til amerikanske interesser. De siste årene har USA i sterkere grad sagt fra om at dersom det multilaterale systemet ikke leverer det USA ønsker – ja, da vil USA vurdere å gå alene, og med dem som vil følge med. De villige.

 

Vi ser det i tilnærmingen til vår tids nye store utfordringer: Hvordan skal vi løse dem?

 

Europeisk tilnærming er ofte preget av prosess og dialog og kompromisser som man tross alt kan leve med, mens amerikansk tilnærming er mer handlingsorientert, besluttsom og preget av troen på at problemer kan løses på kortere sikt, i et mer globalt perspektiv. Her handler opplevelsen av avstand over Atlanterhavet om ulike tilnærminger, perspektiver, og om ulik tilgang på maktmidler.

 

La oss reflektere over dette: Det vi her ser i utenrikspolitikken – og som vi gjerne er avventende, inntil det kritiske til – det er noe av den samme dynamikk som vi ofte beundrer USA for på andre samfunnsområder, innen teknologi, forskning og forretningsutvikling. Evnen til handling, kraften til å gå videre – me fix, I’ll handle it!

 

Men i internasjonal politikk blir av og til ulikhetene i holdninger mellom USA og Europa til et spørsmål om avstanden imellom oss er i ferd med å øke.

 

Er vi virkelig inne i en bevegelse der USA, Europa og Norge vil gli fra hverandre? Finnes det grunnleggende forskjeller mellom våre samfunn som trekker i hver sine retninger og som bare forsterkes av globaliseringen?

 

Den demografiske utviklingen i USA viser en forskyvning av de politiske tyngdepunkt vestover og sørover. Østkysten, som tradisjonelt har stått nærmere Europa kulturelt sett, er i ferd med å avgi noe av sin innflytelse.

 

Men samtidig er USA nærmere enn noen gang, gjennom media, kultur og internett. Vi er storforbrukere av amerikansk kultur. Og dette forteller oss at det USA byr på forekommer oss relevant – noe vi vil ha.

 

Jeg mener at det som binder oss sammen stadig er kraftigere enn det som driver oss fra hverandre. Men det er våre felles viljer som vil avgjøre. Det handler i stor grad om demokratienes vilje og evne til å velge. Om evnen til å fornye og oppdatere etablerte interessefellesskap, og om evnen til å skape nye.

 

Det krever igjen ærlighet om våre ulikheter og interesseforskjeller. Det krever fokus på det som binder oss sammen.

 

Ta ett tall: Hvert eneste døgn flyr 120.000 passasjerer over Atlanterhavet, fra Europa og til USA, eller den andre veien. 45 millioner passasjerer i året.

 

Endrede forbindelser behøver ikke bety svekkede forbindelser. Farligst av alt er tilstivnede forbindelser; å tviholde på mønstre som ble til under en annen tid, å miste evnen til å se at verden endrer seg og stiller nye krav, å miste evnen til å snakke sammen og dele analyse, å miste evnen til å bygge nye dimensjoner i interessefellesskapet.

 

Den amerikanske ambassadør til Norge, Ben Whitney, holdt for noen få måneder siden et interessant foredrag om de norsk-amerikanske forbindelser i det 21. århundre.

 

Whitney, som med en energi vi kjenner igjen hos amerikanerne på sitt aller beste, har på kort tid kommet under huden på Norge – og på de norsk-amerikanske forbindelsene. Han understreket at alle forhold utvikler seg over tid, og at de må pleies for å holdes ved like.

 

Dette er jeg helt enig i. Han mente – som jeg – at land med jevne mellomrom må gjøre opp status over sine internasjonale forbindelser, ut fra nye omstendigheter og sine nasjonale interesser. Og han gjorde det helt klart at USA ønsker å fortsette og videreutvikle det nære og gode samarbeidet med Norge.

 

Det er en god invitasjon. Regjeringen gjør dette veldig klart: Forholdet til USA er avgjørende for Norge. Vi ser vårt NATO-medlemskap og vårt forhold til USA som en bærebjelke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi ser muligheter og spennende oppgaver i våre bilaterale forbindelser.

 

Vi ser ikke minst et stort potensial for at vi kan utfylle hverandre. Norge er mindre enn USA – ja, men vi er ikke uten ressurser, vi er ikke uten erfaring, og vi er ikke uten vilje til å bistå andre land i å løse deres utfordringer, enten det gjelder fred, utvikling eller miljø. USA anerkjenner dette, og ofte oppsummert med denne setningen som vi ikke har noe i mot; om at Norway is punching above its weight!

 

Og så til det mest grunnleggende: En utvikling i riktig retning for vår verden, enten det handler om klima, nedrustning, kamp mot fattigdom, mot terrorisme og internasjonal kriminalitet – og mye mer – alt dette krever det beste av USA.

 

Alle som har en ambisjon for vår verden, må ha en ambisjon for forholdet til USA – og en ambisjon for USAs eget engasjement – og det uavhengig av hva vi måtte mene om amerikansk politikk under den ene eller andre presidenten.

 

Kan vi se for oss ett viktig politisk tema i vår verden der USA ikke må bli en del av løsningen?

 

***

 

Når vi ser fremover, la oss da begynne i nærområdene – i Nordområdene – som denne forsamlingen har diskutert ofte.

Vi kjenner fortiden. Den kalde krigen, der Nordområdene var forbundet med spenning, mistillit og frykt. Norge var frontlinjestat i en konflikt av så vel ideologisk som geopolitisk karakter. USA var til stede i nord som en motvekt til Sovjetunionens militære styrkeoppbygging, og som garantist for Norges og Vest-Europas sikkerhet.

 

Så har perspektivene endret seg: Der sikkerhetspolitikk og militærstrategisk styrkebalanse tidligere skjøv omtrent alle andre perspektiver og tilnærminger til side, har det åpnet seg nye muligheter.

 

Regionen står frem med andre karaktertrekk; en ny europeisk energiprovins, et sårbart område som påkaller et nytt krafttak for miljøsamarbeid, en region der klimaendringene gjør inntrykk på alle – fra senatorene McCain og Clinton på Svalbard-besøk i 2004 – til en rad internasjonale eksperter og politikere.

 

Noen av disse utfordringene møter vi sammen – som håndteringen av atomavfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten. Avfallet er en utfordring også i et nedrustnings- og ikke-spredningsperspektiv. USA har engasjert seg, og på denne måten har de to tidligere supermaktsrivalene gått sammen med Norge om å rydde opp i atomproblemene, i Nordvest-Russland.

 

På kontoret til lederen i det amerikanske senatets utenrikskomité, Richard Lugar – som er en sann nedrustningspioner – henger det et kart der han krysser av antall ubåter eller missiler som er gått i opplag på forsvarlig vis. Det liker jeg. Mange av disse kryssene er huket av i Murmansk. Vi har bekostet opphugging av tre av ubåtene. Nå er vi snart ferdige med den fjerde.

 

Så skal Norge videreføre sin etablerte profil i nord: Vi skal være gjenkjennelige og forutsigbare. Vi skal gi våre bidrag til at dette forblir et stabilt og fredelig område – der vi har et stort ansvar som kyststat – men der vi også utvikler visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

 

Én hoveddimensjon vil være utviklingen av forholdet til vår nabo Russland – med alle de utfordringer og muligheter det medfører.

 

Men USA hører med i dette samarbeidet. Båndene til USA og den alliansen vi er en del av, er fortsatt av stor betydning – også i et nordområdeperspektiv – i et klassisk sikkerhetspolitisk perspektiv. Disse båndene er en viktig del av den balansen Norge må søke for å sikre stabilitet i nord, også i forhold til vår nabo Russland.

 

I dag handler det i mindre grad om den militære dimensjonen. Men det handler i høyeste grad om den politiske og den strategiske.

 

Vi merker gradvis økende amerikansk interesse for de nye dimensjonene i nord. Vi må også ta inn over oss at amerikanerne definerer sine interesser på en annen måte. Det står i dag ikke avgjørende amerikanske interesser på spill. Men det kan ligge viktige muligheter der.

 

For når Barentshavet utvikles som energiprovins, får regionen en ny strategisk dimensjon. Vi har ennå ikke sett enden på historien om Stockman-feltet.

Men vi har hørt at Russland i en pressemelding tidligere i måneden nærmest med et pennestrøk forkynte at den opprinnelige planen om å sende gassen fra dette gigantiske feltet vestover til USA, nå er erstattet av en ny plan om å sende gassen sørover til Europa.

 

Det er en illustrasjon på at energi er en nøkkeldimensjon i den nye sikkerhetspolitikken. Og jeg spår at det vil bli en ny viktig dimensjon for forholdet mellom Norge og USA.

 

Her står vi ikke på bar bakke. Husk at utviklingen av petroleumsressursene på norsk sokkel begynte med amerikanske selskaper og teknologi. Amerikanerne var faddere til det som skulle vise seg å bli en meget kompetent og konkurransedyktig norsk olje- og gassklynge.

 

I dag går overføringene av teknologi og kompetanse begge veier. Amerikanske selskaper er fortsatt aktive i Norge, og i de siste årene er norske selskaper blitt stadig mer aktive og fremgangsrike i USA.

 

I tillegg kommer det faktum at Norge er en betydelig leverandør av olje og gass til USA. Verdien av vår petroleumseksport utgjør nesten 30 milliarder kroner i året.

 

Når den første flytende naturgassen – LNG – vil bli levert om snaut et år fra Snøhvitfeltet i Barentshavet til Cove Point-terminalen i Maryland – så er det historie på mer enn én måte. Det er resultat av et fantastisk teknologisk prosjekt. Og det vil markere det første utslaget av at USA henter energi fra vår del av verden – fra våre nordligste farvann.

 

Igjen: Slike bånd går til kjernen av vår tids sikkerhetspolitikk.

 

***

 

La oss så gå videre – til det som ligger i bunnen av forholdet mellom våre land gjennom hele etterkrigstiden; det omfattende sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom NATO.

 

NATO utgjør ryggraden i Norges forsvar. Norge vil videreføre et aktivt engasjement for å styrke Alliansen. Vi vil gjøre det gjennom å støtte det politiske samarbeidet og gjennom våre bidrag til NATOs operasjoner. Det er omfattende og vil forbli omfattende.

 

NATO har vært i endring gjennom de siste årene – i antall medlemmer og i fokus. NATO er i dag en bred sikkerhetspolitisk organisasjon og allianse som binder USA og Europa sammen på en ny og mer avansert måte. Ja, mange vil si at dagens NATO knapt er til å kjenne igjen i forhold til det NATO vi så så sent som på 1990-tallet.

 

Det sier mye om disse endringene, at NATOs desidert største operasjon i dag er å bidra med sikkerhet for Afghanistan, slik at Afghanistan kan lykkes med sin egen utvikling. Norge står sammen med USA og alle andre allierte om at Afghanistan må være NATOs viktigste oppgave i tiden fremover.

 

Den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF representerer på mange måter dette nye NATO; et NATO som samarbeider med nye partnere, tar nye oppgaver.

 

Norge bidrar med 550 personell til Afghanistan. Vi har økt deltakelsen med over 150 personell det siste året. Per innbygger er det knapt noe land som bidrar mer. I dag er vår hovedoppgave å konsolidere dette nærværet. Så følger vi situasjonen nøye.

 

Så ser jeg i norsk presse at det er enkelte som gjør seg lystige over dette med innsats per innbygger. Ja, jeg mener at dette er relevant i det store bildet av internasjonal byrdefordeling. Jeg ser en sammenheng mellom Norges innsats for fred, utvikling og miljø. Vår utviklingsbistand, vår innsats i internasjonale samarbeidsorganer, vår humanitære innsats – og: Vår innsats med militære styrker.

 

Alt dette handler om å bidra etter evne, totalt sett, på en måte som gjør at vi i Norge kan stå oppreist i møte med våre partnere i NATO og EU.

 

I det militære samarbeidet veier våre forpliktelser som medlem av en forsvarsallianse tungt. Derfor er jeg glad for at vi ikke bare ligger godt an tallmessig – men også kvalitetsmessig. Våre styrker får de beste skussmål. Også i Pentagon, og andre steder, der slikt bestikk telles og gjøres opp. Norske soldater høster anerkjennelse for innsatsen i internasjonale operasjoner. De er godt trenet, høyt utdannet og språkmektige.

 

De – og vi – kan være stolte av dette. Men derfor har også vi grunn til å stå oppreist når Norges internasjonale innsats blir målt. Og slik vil det fortsette, for slik vil vi ha det i Norge.

 

***

 

NATO er et sentrum for vårt fellesskap med USA på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

 

Men perspektivene er flere. Arbeidet for fred og utvikling handler om mer.

 

Ja, også NATO handler i dag om mer. NATO er i Afghanistan for å løse en militær oppgave. Men dét er ikke løsningen alene på Afghanistans problemer. Vi utfordres som NATO-land på en ny måte når vi ser at utviklingen ikke går i riktig retning, når ustabiliteten øker, når Taliban – som nærmest var forvitret for noen år siden – nå henter ny næring og sikrer seg støtte i en krigstrett befolkning. Når vi ser at rekrutteringen øker i takt med krigføring, og voksende antall sivile ofre.

 

NATO som organisasjon – og vi som NATO-land – må på en helt annen måte engasjere og drive slik at det internasjonale samfunn gjør det som trengs for å sikre Afghanistans utvikling.

 

Afghanistan er viktig for NATO, militært, sivilt, helheten – samspillet – mellom militær og sivil innsats. Det handler om NATOs fremtid, om landets utvikling, gjenoppbygging og sikkerhet, om vår egen sikkerhet.

 

Vi må på en helt annen måte samordne hjelpen, jobbe tett med giverland, med internasjonale organisasjoner som FN, EU og Verdensbanken og flere hundre ikke-statlige organisasjoner – ja, et utall av kanaler.

 

Dét er det største drama i dagens Afghanistan. Det er en utfordring vi ikke løser med flere soldater.

 

For å få Afghanistan inn på rett spor, må det tas et kvalitativt nytt felles løft, hvor hele det internasjonale samfunn involveres og deltar. Flere og flere ser dette. Og de som ser det aller tydeligst – og som også sier ifra – det er de militære.

 

La oss gå videre: Vår erfaring med et norsk fredsdiplomati har også stor betydning for de norsk-amerikanske forbindelser. Dette diplomatiet er kjent – også i USA – og er ett hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk – og hvor et annet hovedspor er vårt mål om at Norge skal være våre venners venn.

 

La oss huske: Det Norge gjør de gangene vi opererer på egen hånd i fredsprosesser – det er bare mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap, våre vennskap og allianser – ikke minst med USA. Vi har noen fortrinn – som en stat utenfor maktblokkene i internasjonal politikk, uten kolonihistorie og uten tradisjon for skjulte agendaer. Det er også stor grad av kontinuitet på norsk side, med vekslende regjeringer og stortingsflertall.

 

Men Norges rolle som tilrettelegger og mekler suppleres ofte med støtte fra andre som har mer å tilby i form av økonomiske ressurser og politisk tyngde.

 

Slik var det i Oslo-prosessen om Midtøsten. Slik er det gjennom den såkalte co-chair-gruppen der USA bidrar til fredsprosessen på Sri Lanka. Slik utgjorde Norge og USA sammen med Storbritannia troikaen som støttet IGADs megling i Sør-Sudan. Og slik er vi igjen engasjert sammen med USA i kontaktgruppen for Somalia. For å ta fire eksempler – der vi utvikler nye og viktige kanaler med USA.

 

Det er noen grunnleggende forskjeller i vår tilnærming til internasjonal bistand. Norge er tett ved å nå et bidrag på 1 prosent av BNP. USA ligger om lag på 0,22 prosent. Det mener vi er for lavt – og det sier vi fra om.

 

Men la oss ikke glemme at USA er verdens klart største bidragsyter når det gjelder nødhjelp og annen humanitær bistand. Dette er ikke like godt kjent overalt i Norge. Og det er slik at Norge samarbeider nært og godt med amerikanske myndigheter og med amerikanske ikke-statlige organisasjoner innenfor mange områder av bistanden.

 

Ta helse som eksempel: Vi samarbeider nært i kampen mot hiv/aids – hvor USA er verdens klart største økonomiske bidragsyter. Dette får vi til, selv om vi ikke er enige i alle strategier for forebygging. USA er også – sammen med Norge – den viktigste støttespiller til den globale vaksinealliansen GAVI, som hvert år redder flere hundretusener barn.

 

Kombinasjonen av norsk og amerikansk kunnskap, erfaring, engasjement, politisk vilje, til å la vår politikk følges av økonomisk støtte; alt dette gjør at vi kan nå mye lenger sammen enn hver for oss.

 

Det legges merke til. Vi får andre med oss. Og her ligger – etter min mening – et spennende potensial for vårt samarbeid i årene som kommer.

 

***

 

Vi kan oppsummere: Norge har et godt og et nært samarbeid med USA. Kontaktpunktene og møteplassene er tallrike, og enda viktigere – verdifellesskapet er der. Takket være løpende politiske konsultasjoner, en god dialog, over et bredt saksfelt, selv om presidenter, regjeringer og politiske flertall veksler.

 

Men så er det en naturlig del av forholdet mellom mennesker i demokratier at de kan være uenige – og at de mestrer å håndtere uenighetene. Slik må det også være mellom demokratier. Ja, vi er uenige med amerikanerne i flere spørsmål. Også de spørsmål må vi kunne være tydelige på.

 

Det følger med USAs helt sentrale rolle i det internasjonale samfunn: Alle har en mening om USA: Gjennomtenkte, reflekterte, men også lettvinte meninger, og meninger basert på et feilaktig grunnlag. Men det vi ser, er at meningene er sterkere. Mange er engasjerte. Og flere av spørsmålene folk stiller seg går til kjernen av verdifellesskapet.

 

Ett slikt spørsmål berører FN og folkeretten.

 

Folk spør – ja, kanskje særlig unge mennesker som jeg møter, når jeg snakker på skoler og universiteter:

 

Hvordan kan det være at USA – som var selve drivkraften bak opprettelsen av FN, og blant de sterkeste talsmenn for et forpliktende internasjonalt samarbeid – nå er så kritisk til FN?

 

Stikkord er opptakten til invasjonen i Irak, ikke minst forsterket av utviklingen etter invasjonen – bare følg den amerikanske debatten – den sier egentlig alt.

 

Det handler også om amerikansk tilbakehold av pliktige økonomiske bidrag til FN. Eller den amerikanske avvisningen av både Kyoto-protokollen og Den internasjonale straffedomstol.

 

Og mange spør: Hvordan kan USA regne med at andre stater skal respektere og følge FNs anbefalinger, når FNs mektigste land har så store forbehold med å gjøre det?

 

Spørsmålene gir ofte et forenklet bilde.

 

USA spiller en aktiv rolle i FN, og USA viser daglig at de ser organisasjonens verdi. Og USA – som stormakt – har gjennomslag, naturligvis også i FN. Vi må skille mellom å kjempe for sine interesser i FN og motarbeide organisasjonen. Vi må skille mellom å ha ulike tolkninger av folkeretten og undergrave den. For det gjøres ikke alltid.

 

Men vi kommer ikke utenom at mange – også i Norge – føler at USA, både gjennom ord og handling, har utviklet en ny og mer forbeholden holdning til forpliktende internasjonalt samarbeid. Og vi kommer ikke utenom det at Norge – som land, gitt vår størrelse og en rekke andre forhold – har et annet forhold til FN enn det USA har.

 

I WTO-sammenheng deler vi ønsket om en ny avtale. Men vi møter også USA som forhandlingsmotpart, og vi møter grunnleggende ulike syn på landbrukssiden. USA kjemper for sitt, og det gjør Norge også; det handler om deres interesser, og om våre interesser, sånn er det. Men vi kan ikke la det gå ut over det norsk-amerikanske bilaterale forholdet.

 

Mange av de utfordringer vi står overfor er globale av natur og kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid, multilaterale rammeverk. Selv den sterkeste er for svak alene. Denne erkjennelsen siger nå inn i USA. En følelse av sårbarhet og en tidvis følelse av avmakt stilt overfor noen av de mest alvorlige problemsakene.

 

Våre alvorligste utfordringer kan neppe løses regionalt eller gjennom ulike former for ad hoc koalisjoner av villige. Bruk av militær makt er et uhyre krevende og risikofylt kapittel. Terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaforandringer og smittsomme sykdommer kan bare bekjempes gjennom nært samarbeid – reelt og gjensidig samarbeid.

 

Og hver gang vi lar være å benytte våre felles globale instrumenter, så svekker vi dem. Dermed står vi dårligere rustet neste gang.

 

For et par uker siden besøkte jeg Romerike Folkehøgskole der vi diskuterte Midtøsten – konflikten og internasjonal terrorisme. En ung gutt sa følgende: Kan vi vinne kampen mot terror gjennom å bryte menneskerettighetene?

 

Nei, jeg tror ikke det. Vi kan ikke vinne kampen mot terrorismen ved å bryte menneskerettighetene.

 

Terrorisme kan aldri tolereres eller unnskyldes. Den må forebygges og bekjempes – også med bruk av makt der det er nødvendig. USA står i denne striden – og Norge står ved USAs side. USA ble rammet av terror og har rett til å forsvare seg.

 

Men kampen mot terrorisme er dypest sett en kamp om verdier, og en kamp mot de samfunnsforhold som gir næring til terrorismen. Og vår kamp vil bare lykkes, dersom den føres i overensstemmelse med rettsstatens prinsipper og de universelle menneskerettighetene.

 

Vi har fra norsk side aldri lagt skjul på hva vi mener om de sider ved USAs behandling av terrorismemistenkte som vi ikke finner forenlig med grunnleggende rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene. – Om fangebehandlingen, ikke bare på Guantanamo, men andre steder også.

 

Det kan ikke herske noen tvil: Enhver person – også terrorismemistenkte – har krav på beskyttelse i henhold til Geneve-konvensjonen. Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven.

 

Noe annet er både moralsk galt og vil svekke vår legitimitet i den felles kamp mot terror.

 

Dette er da heller ikke fremmed i den amerikanske debatten. Ikke noe sted raser den frie debatten om tortur, fangebehandling og menneskerettigheter heftigere enn i USA – ja, mye av den hardeste kritikken på dette området har administrasjonen måtte tåle fra republikanske talspersoner.

 

Senator McCain vil ha en slutt på tortur og såkalte ”aggressive forhør”. Han har opplevd det selv, i Vietnam.

 

The Financial Times har nylig på lederplass skrevet at ”USA må lære at tortur fører til terror”. Og President Bush sa i sin Rose Garden – pressekonferanse 11. oktober i år: ”… there are some things that I wish had happened differently – Abu Ghraib. I believe that really hurt us. It hurt us internationally”.

 

***

 

Så merker vi en ulik tilnærming til det diplomati som kreves både i kampen mot terror og for fred. Her har én skole – ofte fremstilt som den neo-konservative – drevet på for en mer kompromissløs holdning til regimer USA regner som motstandere. Hele denne tenkningen ble kraftig aksentuert etter 9/11 og passet inn i utsynet for krigen mot terror.

 

Her følger retningslinjene fra utsagnet om at enten er ”du for oss eller så er du mot oss”, og listen over land og organisasjoner som faller i sistnevnte kategori. Det bygges en retorikk av konfrontasjon – mot terrorister og mot islamister som ”de nye fascistene”.

 

USA har stått opp mot formidable motstandere gjennom historien. Men de største og fineste seire USA har vunnet etter Den andre verdenskrigen kom jo nettopp i krysningen mellom fasthet – inklusive viljen og evnen til å utplassere, og om nødvendig bruke militær kapasitet – og diplomati: Utviklingen av forbindelsene til Kina. Historiske nedrustningsavtaler med Sovjetunionen. For å nevne de to største eksemplene.

 

Og det er jo diplomatiets kraft – kreativitet – og evne til å bygge interessefellesskap, som vår verden så sårt mangler. Det er dette amerikanske begrepet to engage – som har vært USAs formidable diplomatiske våpen.

 

Verden trenger at USA spiller den rollen mer aktivt.

 

At USA er rede til å engasjere direkte det de kaller motparter – enten det handler om Syria, Iran eller Nord-Korea – eller bevegelser som Hamas og Hizbollah – og demonstrerer at det finnes en annen vei.

 

At USA tar i bruk det de mestrer så godt i USA – integrasjon av alle slags kulturer i et stort amerikansk vi. At USA tar denne evnen med seg ut i det internasjonale samfunnet.

 

Fasthet og nulltoleranse for terrorens grusomheter er nødvendig. Men isolasjon og utestengelse er ofte en oppskrift på ytterligere radikalisering og ekstremisme.

 

***

 

Et nytt langt sprang: Om få dager overtar Norge formannskapet i Arktisk Råd, en organisasjon hvor klimaendringene er og fortsatt vil være en viktig sak.

 

Og klimapolitikken er vår tids viktigste globale sak – vårt århundredes survival issue. De vitenskapelige bevisene for menneskeskapt global oppvarming er entydige. Det er – som Al Gore sier – An Inconvenient Truth.

 

For å gjøre det kort: Verden vil ikke lykkes i å håndtere klimaendringene uten USA. Av to grunner: For det første fordi USA står for rundt en fjerdedel av de samlede utslippene av klimagasser.

 

Men kanskje viktigere: Vi vil ikke lykkes om ikke USA mobiliserer hele sitt potensial av teknologisk skaperkraft, energi og oppfinnsomhet.

 

Condoleezza Rice sa til meg at USA ikke kunne godta Kyoto-protokollen fordi forpliktelsene ville koste 3 prosent av USAs BNP. Men dette kan ikke være slutten på historien. USA satt kursen mot månen – og kom dit. USA var den ledende kraften i å avslutte to verdenskriger – og klarte det. Og USA rammes jo i stor og merkbar grad av klimaendringene gjennom for eksempel værfenomener som Katarina var uttrykk for, og når isen trekker seg tilbake vil Alaska og Canada få ”klimaflyktninger”.

 

Moderne samfunn kan makte det teknologiske løftet det er å begrense – og en dag stabilisere utslippet av klimagasser på et akseptabelt nivå – for dermed bidra til at utviklingslandene får del i en teknologiutvikling som er bærekraftig.

 

Vi lever alle i et stort globalt teknologifellesskap. Norge og andre små og mellomstore land kan ikke alene utvikle en egen teknologibase, selv om denne regjeringen har satt seg en djerv ambisjon om å levere et gasskraftverk med full CO2-rensing innen 2014.

 

Men skal vi virkelig lykkes globalt, så må verdens mest dynamiske økonomi mobilisere og dra oss alle fremover teknologisk. USA må inn i førerrollen, ikke bremse eller hoppe av.

 

***

 

Norge og USA har et vidt interesse- og verdifellesskap. Det legger grunnlaget for et partnerskap for det 21. århundre. Inspirert av det vi hadde i det 20. århundre – men ikke likt. Preget av erfaringene fra fortiden, men drevet av utfordringene i fremtiden.

 

For å styrke samarbeidet, må vi forstå hverandre bedre. Vi – nordmenn – må lære mer om USA, lytte, se og forstå – og ikke være så raske med å sette i bås. Landet er så stort, så nyansert, mangefasettert og så rikt på meninger, grupperinger, holdninger og kulturer.

 

Det er per i dag 743 norske studenter i USA, i følge organisasjonen ANSA, men det var nærmere 800 i fjor og mange flere enn det tidligere. Vi må snu den negative trenden vi har sett de siste årene når det gjelder student- og annen utveksling mellom våre to land.

 

Jeg tror vi rett og slett fortsatt har for lite kunnskap om USA – mens mytene om kjempen der vest i havet er mange. Vi kan mye om amerikanske filmer, personligheter, teknologi og utenrikspolitikk. Men vi har gjennomgående liten kjennskap til den amerikanske hverdag, amerikansk mentalitet og hovedspørsmål i amerikansk innenrikspolitikk og økonomi – alt dette som igjen får så stor betydning for utenrikspolitikken.

 

Noen tar tak. Jeg er glad for at Institutt for forsvarsstudier har opprettet et Senter for transatlantiske studier, nettopp for å bistå i å forstå USA og amerikanere bedre.

 

Selv har jeg nylig opprettet en stilling som koordinator for Nord-Amerika-spørsmål i Utenriksdepartementet – som omfatter både USA og Canada – og satt i gang en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å samordne og styrke samarbeidet med vår nærmeste allierte.

 

Norge kan utvilsomt gjøre mer – og vi vil gjøre mer for å utvikle våre forbindelser. Flere amerikanske politikere bør inviteres hit, amerikanske forskere, offiserer, studenter.

 

***

 

Hvordan kan vi så oppsummere Norges forhold til USA?

 

Jeg tror Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.

 

Vår fascinasjon over USA skyldes ikke i første rekke landets militære muskler, men de avgjørende bidrag landet og folket gjennom historien har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele verden. Norge har sagt fra – og skal si fra – når vi mener kursen ikke er stø, eller når viktige verdier svekkes i frihetens navn.

 

Det er vår forståelse av å være ”med oss snarere enn mot oss”. At vi sier fra til en venn. Det er vennskapets kjerne at slikt blir tålt.