Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 11. mars 2013

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Generalsekretær i Norske Reserveoffiseres Forbund

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

«Reserven: Retorisk eller relevant»

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

Tusen takk for innbydelsen til å komme hit i kveld. Det har inspirert (og tvunget) meg til å gå gjennom en rekke problemstillinger, tenke på løsninger og strukturere det hele på en forhåpentligvis forståelig måte.

En mann jeg har stor respekt for, og som pleier å ha særdeles tydelige meninger, understreket betydningen av at et foredrag om reservens eventuelle relevans, ikke måtte basere seg på en videreføring av hva reserven var i det gamle invasjonsforsvaret, men ta utgangspunkt i en pragmatisk og nøktern generalstabsmessig analyse av dagens behov.

Utgangspunkt

Det første må være å klarlegge hva en reservist er. NATO definerer dette som personell som vanligvis ikke er engasjert i forsvaret på heltid. De kan være frivillige, tidligere tjenestegjørende eller vernepliktige, være tilknyttet reserveavdelinger eller tjenestegjøre individuelt.

For analysen, kom jeg til at utgangspunktet må være hva Forsvaret er til for og hva vi ønsker å oppnå. Det aller viktigste må være at Forsvaret ikke skal være et slags symbolsk løvepulver som skal holde krigen bort ved at vi strør det omkring i landet og ellers lovpriser i festtaler, i håp om at dette imponerer andre enn oss selv.

Utgangspunktet må være at Forsvaret skal være en reell leverandør av operativitet og beredskap og være profesjonelle på det. Derfor må Forsvaret også struktureres i forhold til en beredskaps- og kapasitetsbestilling fra våre politiske ledelse, og forsvarsledelsen må være analytiske og pragmatiske i sine råd om hvordan vi skal få mest forsvarskapasitet for hver krone som samfunnet velger å investere i Forsvaret.

De andre faktorene som må ligge til grunn for min analyse, er de sikkerhetspolitiske omgivelsene som legger grunnlaget for Forsvarets oppgaver, den teknologiske utviklingen og den betydning det har for kompetansebehovet, økonomien i Forsvaret og samfunnstrender som har betydning for arbeidslivet.

Jeg har også i stor grad støttet meg på det utredningsarbeidet som er gjort i Prosjekt Employer Support. Arbeidet med utredningen har gitt unik innsikt i hvordan andre land har håndtert liknende utfordringer som de Norge står overfor.

En endret «slagmark»

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg dramatisk de siste 15-20 årene. Mens Forsvaret tidligere i stor grad kunne konsentrere seg om å løse et mer rendyrket militært problem, er situasjonen nå at militære styrker bare er én del av løsningen. Løsningen finnes kun gjennom et tett samarbeid med andre aktører på en arena eller slagmark som er mer kompleks enn noen gang. Operasjonene er også blitt mer basert på høyteknologi, samtidig som de stiller store krav til kulturforståelse.

Sammensatte utfordringer

De utfordringene vi, sammen med våre allierte i NATO, står overfor, er altså vidtspennende og sammensatte. Måten NATO håndterer dem på, er avgjørende for hvordan Alliansen oppfattes av andre. De fleste av operasjonene vil være det NATO kaller Comprehensive Approach, sammensatte operasjoner, hvor samarbeidet med og grensesnittet mot andre virksomheter spiller en stor rolle.

NATOs strategiske konsept vektlegger 3 forhold, kollektivt forsvar, krisehåndtering og dialog. Jeg tror det er viktig at vi tar dette inn over oss. At vi for eksempel er opptatt av Nordområdene kan ikke bety at vi legger det meste av vår aktivitet dit på bekostning av vår deltakelse i NATO.

Derfor er det er nettopp fordi vi er opptatt av Nordområdene at vi bør være, – og bli oppfattet som, – aktive og troverdige bidragsytere i NATOs fellesskap.

I dette ligger dilemmaet med vår nabo i nordøst. Vi understreker stadig det gode samarbeidet med Russland, – og jeg gjør det også selv. Men, det spøker alltid i bakgrunnen at utviklingen i Russland er ikke er helt forutsigbar, og at vi ikke kan utelukke at Russland vil kunne bruke militær makt mot Norge i en interessekonflikt, eller true med slik maktbruk.

For det norske forsvaret betyr dette at vi må være forberedt på hele spekteret av oppgaver, fra høyintensitet hjemme og ute, til sammensatte oppgaver over lang tid. Dette har konsekvenser for kompetansebehovet.

Gjennom militærkomiteens dokument MC 411 uttrykker NATO dette slik: Endringer i de strategiske, politiske og økonomiske omgivelsene understreker behovet for et nytt og sammensatt spenn av virkemidler for å kunne håndtere et stadig mer komplekse operative utfordringer. I praksis betyr dette at det er behov for større kompetansebredde.

Den teknologiske utviklingen

Kompetansebehovet henger nøye sammen med måten vi løser de forskjellige oppgavene på. Evnen og output er først og fremst knyttet omfanget og relevansen av den operativiteten de kan bidra til.

Det kan være nyttig å se dette i et lengre perspektiv, fra den gangen det var viktig å være størst og sterkest, til skytevåpenet som gjorde det viktigere å kunne skyte enn ren fysisk styrke, dampmaskinen som endret strategi både på land og sjø, via forbrenningsmotoren som førte til at krigføringen tok i bruk luftdomenet, til dagens nettverksbaserte forsvar.

Det har hele tiden vært slik at innovasjon og ny teknologi først har blitt brukt for å gjøre eksisterende organisasjon, taktikk og strategi bedre. Etter hvert ser vi at det fører til helt andre måter å løse oppgavene på. Dette gjelder både de operative beslutningsprosessene, men i like stor grad personellet og måten vi selekterer på.

Det er en gjensidig sammenheng mellom enhetskostnad, taktikk og strategi, organisering av Forsvaret, trening, som resulterer i en eksponentiell utvikling i stridsevne. En forutsetning er at man klarer å se denne sammenhengen og utnytte mulighetene, og ta den (politiske) belastningen ved å gjøre det!

Take-aways:

Jeg tror vi kan være enige om at militære operasjoner er blitt mer komplekse og mer kompetansekrevende, kort sagt at krig ikke er noe for amatører. Etter mitt syn er dette noe man i større grad bør ta inn over seg når Forsvaret struktureres. Det gjelder bruk av verneplikt og førstegangstjeneste, og det gjelder hvordan vi forvalter kompetanse, når den først er opparbeidet gjennom tjeneste i Forsvaret.

Jeg tror vi også kan være enige om at militær virksomhet er mer enn rene stridsoppdrag. Det dreier seg om støtteoppgaver og grensesnittet mot andre organisasjoner og virksomhetsområder, Heimevernets begrensede oppgaveportefølje, observatørvirksomhet og støtte til sikkerhetsreform, og ikke minst totalforsvarsoppgaver. Kravet til profesjonalitet og kompetanse gjelder i like stor grad her, men vinklingen på kompetansen er annerledes.

Lønnsutvikling

Kompetanse bæres av mennesker, og bruken av menneskers arbeidskraft koster penger. Hvis vi sammenlikner lønnsutviklingen i Norge med andre land i Europa, ser vi at veksten hos oss er uten sidestykke. Det er det mange som gleder seg over den 12. i hver måned, men det er en alvorlig utfordring for samfunnet på sikt.

For Forsvaret betyr det at lønnsutgiftene vil spise en stadig større del av budsjettene, dersom ikke budsjettene vokser raskere enn lønnsveksten.

Dette betyr igjen at det vil være et betydelig press på årsverk og stillinger.

Selv om lønn er viktig, er det klart at lønn ikke er alt. Det er kombinasjonen av forhold som lønn, mestring, kameratskap, meningsfylt jobb, spenning, geografisk beliggenhet, forutsigbarhet osv., som gjør at en arbeidsplass tiltrekker seg de menneskene som virksomheten helst vil ha.

Forsvaret konkurrerer godt på mange av disse kriteriene, men ikke på alle. Mye av det vi kommer til å slite med er resultat av en villet politikk.

Foravtrykk og bosetting

Jeg tror den største utfordringen vil være at vi har valgt å plassere Forsvarets store avdelinger på steder som er velegnet til militære øvelser, men lite egnet som bosted for tilstrekkelig mange forsvarsfamilier. Det er ikke noe galt hverken med steder som indre Troms eller Østerdalen, men det finnes ikke tilstrekkelig antall arbeidsplasser for at moderne familier kan bo der, hvis ikke begge ektefellene eller samboerne er ansatt i Forsvaret!

For unge i etableringsfasen, er det ikke like enkelt, hverken å bygge opp eller vedlikeholde et forhold over tid. Uten et tilstrekkelig antall varierte arbeidsplasser som passer en moderne familie, vil det kun unntaksvis være mulig å bo i rimelig nærhet av en rekke tjenestesteder.

Jeg tror dette er et av Forsvarets aller største problemer. For meg er det umulig å forstå at Forsvarets ledelse, som ellers snakker pent om familiepolitikk og kvinneandel, ikke i større grad synes å ta dette på alvor.

Det finnes løsninger som pendling, men man kan ikke være ukependler et helt yrkesliv, når familievennlige tjenestesteder stadig blir færre. I tillegg vil utstrakt pendling føre til redusert tilstedeværelse og oppfølging for en del nøkkelpersonell. Dette har en beredskapsmessig konsekvens.

Den løsningen som mange blir nødt til å ty til, blir å slutte i Forsvaret. Ikke fordi det ikke var tilstrekkelig givende eller lønnen var for dårlig, men ganske enkelt for å skaffe seg et liv!

For de aller fleste av oss går livet i faser, med ulike prioriteringer og ulike behov. I noen livsfaser passer det fint å leve slik Forsvarets behov og struktur legger opp til, andre ganger er det vanskelig.

«Barn av vår tid»

På Forsvarsdepartementets kompetansekonferanse på torsdag, viste Målfrid Brath fra Manpower dette bildet om hvordan hver generasjon møter arbeidslivet på ulike måter og blir preget av økonomiske, sosiale og politiske faktorer i sin tid.

Mens mange av oss begynte på en utdannelse som ledet frem til et yrke som vi kanskje skulle være i hele vårt yrkesliv, er det ikke slik lenger. Dagens unge «google-generasjon» er spontan, og skifter arbeidsplass ofte. Det er deres egne behov og interesser som er avgjørende, og mange har en slags «a/s meg selv-holdning».

For Forsvaret er dette delvis en god nyhet, for en offiserstilværelse er nettopp et ideelt utgangspunkt for hyppige skifter mellom varierte jobber. Men det betinger at ikke bare jobbinnholdet er fristende, men også de andre faktorene som påvirker tjenestemannens, – eller ektefellens valg!

For mange vil dette imidlertid i praksis føre til at terskelen for å forlate Forsvaret blir lavere. Og om det ikke er personellet selv, så vil det være ektefelle eller samboer, eller tenåringsbarna som er faktiske beslutningstakere!

Kompetansemeldingen

Mange av disse problemstillingene er behandlet i Stortingsmelding 14, som kom for en uke siden. La meg med en gang gi ros til de som står bak meldingen. Den er en særdeles viktig melding og et godt grunnlag å jobbe videre ut fra.

Men den gir ikke alle svar, og det er en del problemstillinger som etter min vurdering burde vært mye tydeligere belyst og klarere konkludert.

To slike områder er problematikken rundt Årsverksstyring og de personellmessige konsekvensene av Forsvarets lokalisering av en rekke baser og garnisoner.

Forsvarets største utfordring

Uavhengig av hvordan man vektlegger de ulike faktorene, trenger man ikke være rakettforsker for å fastslå at Forsvarets største utfordring vil være å ha sikker tilgang på de menneskene og den kompetansen man kan få bruk for.

Problemet er ikke at vi har for få fregatter, stridsvogner eller kampfly, problemet er å sikre at de har den bemanningen og støtten som behøves for at samfunnet skal få tilstrekkelig sikkerhetspolitisk gevinst, hele tiden, hver dag!

Som tidligere forsvarsplanlegger bærer jeg min del av ansvaret for at dette ikke har vært tillagt tilstrekkelig vekt.

Jeg tror at vi har laget et system som planmessig legger opp til at en stor del av det personellet vi har brukt store ressurser på å trene opp forsvinner mens vi fremdeles har stort behov for dem.

Dette fører til redusert bemanning, reduserte leveranser av operativitet og beredskap og feil ressursbruk.

Hvordan vi bør håndtere dette, er et omfattende spørsmål, og mitt innlegg kan bare berøre noen aspekter. Jeg tror imidlertid at ordningen med å produsere kompetanse som av ulike årsaker ikke blir brukt i organisasjonen er en særdeles kostbar løsning. Hvis vi derimot klarer å gjøre noe med denne ubalansen, vil vi kunne frigjøre store ressurser som igjen kan finansiere tiltakene og øke operative leveranser..

Kompetansegapet

Oppsummert kan vi si at øket kompleksitet og sammensatte operasjoner innebærer et øket kompetanse behov, både i bredde og i dybde. Dette behovet kan vi illustrere med denne grønne trekanten. Men på grunn av vedvarende press på økonomien og det faktum at personellet er den dyreste innsatsfaktoren i det moderne Norge, er det vanskelig å se for seg at Forsvaret har råd til å ha disse fast ansatt. Dermed oppstår det et kompetansegap.

Ja, det er nok enda mer krevende enn dette, for det er som tidligere nevnt, en svært usikker forutsetning å gå ut fra at Forsvaret klarer å holde på det personellet de trenger, selv om pengene skulle ha vært der.

Dette er en problemstilling som det norske Forsvaret ikke er alene om. Men kombinasjonen av høye lønninger, et arbeidsliv som går så det suser, langstrakt land med «öppna landskap» gjør det spesielt utfordrende for oss. Det er personellet som er Forsvarets kritiske masse!

Hvis vi skal være ærlige med oss selv og måle Forsvarets effektivitet etter hva det kan levere, kommer vi ikke gjennom dette uten å tenke utenfor «boksen»!

Om å endre en trend?

Problemet er altså å snu trenden med at verdifullt personell med viktig kompetanse forsvinner. Da dreier det seg om å øke incentivene for å beholde personellet, og om å re-rekruttere spesielt viktige medarbeidere.

Dette er naturligvis viktige tiltak. Men, selv om dette mildner symptomene, løser det ikke det grunnleggende problemet, det at likningen behov – økonomi – livsfaser og geografi ikke går opp.

Å tenke utenfor boksen innebærer at man fokuserer på muligheter og ikke bare på problemer. Derfor må vi spørre oss, hvilke muligheter ligger det i at vi har høyt kvalifisert personell som i faser av livet ønsker en annen tjeneste enn det Forsvaret lett kan tilby, kombinert med at vi bør bruke penger på folk når vi har bruk for dem, og ikke når vi ikke trenger dem?

Ta for eksempel et ungt menneske som starter sin karriere på Forsvarets ingeniørskole på Jørstadmoen og blir en av de toppkompetente cyber-krigerne Forsvaret er avhengig av. Han eller hun har noen kjempespennende år i operativ virksomhet, før ektefellen eller samboeren sier at han eller hun også vil ha en jobb og et liv, og dessuten kom Microsoft eller Nintendo med et veldig godt tilbud…? Er det mulig å tenke seg at erfaringene fra en jobb utenfor Forsvaret kan bidra til å øke kompetansen, og er det mulig å tenke seg at vedkommende kanskje kunne tenke seg en kortere eller lengre periode i Forsvaret senere, når det passer litt bedre og man dessuten kan jobbe med de mest spennende oppgavene i en meningsfull setting, i et godt kameratskap?

Jeg tror faktisk det, og jeg tror det gjelder veldig mange andre grupper også, til og med teknikeren på fregatt, som gjerne vil tilbake etter noen år i Nordsjøen…

Ferskvare

Nå vil kanskje noen vil hevde at jeg motsier meg selv, for vi var jo enige om at krig ikke er for amatører, og den teknologiske utviklingen er så rask at man blir utdatert om man ikke jobber med dette hver dag.

Jeg tror dette er en forhastet slutning, og vi praktiserer det heller ikke i Forsvaret i dag heller. Etter noen år i operativ tjeneste, er det ofte tjeneste ved stab eller andre oppgaver, før man roterer tilbake til operativ tjeneste. Særlig gjelder dette sjefsnivået, som jo har de mest krevende jobbene.

Jeg tror et det i stedet er et spørsmål om hva slags tjeneste man har hatt i mellomtiden, hvor lenge man har vært borte og hvordan kompetansen har vært vedlikeholdt i mellomtiden. Det er ingen automatikk at en som har vært personalansvarlig i et rederi i Bergen blir mye dårligere egnet enn en som har vært stabsoffiser hos Tom Simonsen i P-avdelingen. Jeg er heller ikke overbevist om at noen år som logistikkansvarlig i Møllergruppen gjør en annen dårligere egnet til å møte logistikkutfordringer i Forsvaret.

Ferskvare er altså et relativt begrep.

Kapasietetssupplement vs. Kompetansesupplement

Det kommer an på hva slags oppgaver som skal løses. I den gamle strukturen var reservestyrkene først og fremst et kapasitetssupplement, dvs. noe man behøvde for at volumet skulle bli stort nok. Men det var altså først og fremst soldaten som kriger som var etterspurt.

I dagens situasjon har vi fortsatt behov for et kapasitetssupplement, og i særlig grad i Heimevernet. Heimevernet, slik vi har organisert det i Norge, er et klassisk eksempel på bruk av reservestyrker. Det som er spesielt, er at denne formen for reserve ”bare” brukes i forbindelse med Heimevernets begrensede oppgaveportefølje.

Andre deler av Forsvaret har imidlertid også bruk for reserver. Det kan både være soldatfunksjonen for å øke utholdenhet og fylle opp strukturen.

Men som dagens operasjoner krever som nevnt en kompetanse som ofte ikke finnes i tilstrekkelig grad i Forsvaret. Det man trenger, er personell som har spesialistkompetanse i tillegg til en militær plattform som gjør at man kan fungere i en militær sammenheng. Eksemplene på dette er mange, logistikere, maritime spesialister som gir råd til skipsfarten, ingeniører, elektrikere, leger, veterinærer, jurister eller IT-folk. Listen er lang!

Hvem skal være proffe på hva?

Hvis vi kombinerer dette med Forsvarets oppgaver, er det innlysende at kjerneoppgaven STRID bør overlates til de som er proffe på det, men at disse kan kompletteres med ferskvarereserver for å øke utholdenheten eller øke volumet.

Forsvarets forskningsinstitutt har i sin Landmaktstudie skissert nettopp et slikt eksempel. De har både vurdert kompetansedimensjonen og laget økonomiske beregninger for denne måten å organisere på.

Den største volummessige delen av Forsvaret, Heimevernet, er allerede bemannet med reservister. På grunn av en begrenset oppgaveportefølje, er ikke behovet for skarpe soldatferdigheter like stort, og kompetansevedlikeholdet kan legges opp etter det. Etter min vurdering betyr dette ikke på noen måte at kvaliteten på en HV-soldat er dårligere enn i for eksempel Hæren, den er bare annerledes.

Det samme forholdet kan tenkes i store deler av støttestrukturen. Her er det ikke først og fremst soldaten vi er ute etter, men spesialisten som kan sitt fag, er vant til å jobbe i en militær struktur, er i god fysisk form og kan ta vare på seg selv. Når vi ikke har direkte bruk for dem, er det faktisk uhensiktsmessig at de skal være ansatt i Forsvaret, både hva økonomi og kompetanse angår. Det viktige er at vi kan få tak på dem når de trengs, og at vi har et troverdig system for dette. Behovet for kompetent fagpersonell er stort, og listen er langt fra komplett.

Tilsvarende forholder det seg med FN-observatører og folk som jobber med sikkerhetsreformer, og de som jobber opp mot totalforsvaret.

Et britisk eksempel

For meg er det innlysende at man burde gjennomføre et systematisk arbeid for å vurdere hvordan vi best mulig kan utnytte ulike personellressurser for å løse Forsvarets oppgaver.

I Storbritannia ble dette gjort av statsministeren som en konsekvens av the Strategic Defence and Security Review, som er det britiske motstykket til vår egen langtidsplan. Hensikten var å ta høyde for moderne ytre trusler og møte samfunnets utvikling innen kompetanse og frivillighet og utnytte samfunnets sosiale kapital bedre. På den måten vil man øke Forsvarets kapasitet og stridsevne og sikre en bedre integrering av Forsvaret i samfunnet. Og fordi Storbritannia som kjent har betydelige utfordringer med forsvarsbudsjettene, var hensikten å redusere Forsvarets driftsutgifter.

Rapporten er tilgjengelig på internett, og er vel verdt å lese. Den beskriver utfordringene og løsningene på en meget god måte. Blant de forholdene som understrekes, er aktivt samarbeid og partnering med sivile arbeidsgivere for å øke forutsigbarhet for reservens trening og deployering, og den legger opp til at reserven økes betydelig, og at den integreres tettere med det regulære Forsvaret.

…og et dansk

I Danmark er som kjent forsvarsbudsjettet under sterkt press. Det skal kuttes ca. 15% i et budsjett som er omtrent halvparten av det norske! Den danske forsvarsministeren har sagt at den eneste måten å klare dette på, er å redusere personellet. Danskene mener at de på tross av dette kan opprettholde den operative kapasiteten ved å utnytte reservepersonell på en bedre måte. De har derfor startet en omfattende reservistutredning for å vurdere sivil og militær kompetanse samt reservistenes erfaring og hvordan samlet kompetanse kan utnyttes bedre for å løse Forsvarets oppgaver.

En mulig tilnærming

Jeg har tidligere påvist at hovedpremissene for personellpolitikken i Forsvaret uvilkårlig vil føre til at et betydelig antall ansatte vil slutte. Dette er oftest sett som et stort problem. Samtidig innebærer dette store muligheter.

Jeg tror det er viktig at man har et bevisst forhold med tanke på gjenbruk til alle som slutter i Forsvaret. Etter at man har «skrelt bort» de som er uegnet, bør man registrere «gammel militær kompetanse» og «ny sivil kompetanse». Bare på den måten kan vi oppdage at for eksempel en topp kvalifisert grenader har studert medisin eller jus, eller noe annet Forsvaret kan ha bruk for og på den måte være et ypperlig kompetansesupplement.

Så må vi sammenlikne behovet for kompetanse med den kompetansen som kan være tilgjengelig, og sjekke ut hvilke kandidater som er villige til å påta seg tjenesteoppdrag for Forsvaret ved et gitt tilfelle. Disse vil utgjøre en pool hvor Forsvaret kan hente kandidater til konkrete kontrakter eller kontrakter med et beredskapsmessig innhold. Jeg tror det er viktig at poolen av villige er tilstrekkelig stor, slik at kontraktsregimene kan matche den enkeltes personlige tilgjengelighet. Samtidig vil menneskene i poolen ha en svært viktig funksjon som «ambassadører» for Forsvaret og forankring av forsvarsviljen.

Et slikt system vil kunne gjøre en betydelig kompetansemengde tilgjengelig for Forsvaret, og øke troverdigheten for en beskjeden investering. Registrering av kompetanse kan gjøres via databaser som den vi allerede opererer i Norske Reserveoffiserers Forbund, eller via alumnifunksjoner i sosiale nettverk som for eksempel Linkedin. Lovhjemmelen har vi i vernepliktsloven, og betaling til personell bør i utgangspunktet bare knyttes opp til konkrete kontrakter som stiller konkrete krav til reservisten.

Derimot vil det være viktig å holde kontakt og dialog med alle reservistene i poolen, og bidra til at de kan vedlikeholde en grunnleggende kompetanse og forståelse av Forsvaret. Dette er tiltak som kan gjennomføres for svært beskjedne midler.

En ordning slik jeg har skissert, vil kunne gjennomføres på en skalérbar måte, alt etter hvor mange man ønsker å ha på konkrete leveranse-kontrakter.

Forutsetninger

For å få dette til, er det viktig at det er en god dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet. Spesielt viktig er det at det er en bedre forståelse av de kvaliteter og verdiskapning som militær erfaring kan bringe med seg til det sivile næringslivet. Det er også viktig at lover og forskrifter harmoniseres og bringes i takt med dagens situasjon. Dette er for øvrig forhold som må tas tak i, uavhengig av et revitalisert reservistkonsept. Norske Reserveoffiserers Forbund har, sammen med Norges Forsvarsforening, gjennomført prosjektet Employer Support og overlevert en rapport til Forsvarsdepartementet som beskriver disse forholdene i detalj.

For det andre, vil det være viktig å vedlikeholde en grunnleggende kompetanse. Dette vil dreie seg om å være oppdatert om Forsvarets utvikling, ha en fysisk skikkethet, og om det å kunne inngå i en militær organisasjon.

Grunnmuren dette må hvile på, må være en sunn motivasjon, basert på følelsen av å høre til og av å bli møtt med respekt.

Heller ikke dette er noe som er kostbart. Men det må gjøres. De frivillige organisasjonene spiller en viktig rolle her, og jeg tror dette er noe Forsvaret i større grad burde benytte seg av.

Hva kan oppnås?

Blant våre allierte er det bred enighet om at en målrettet bruk av et systematisert reservistkorps gir lavere driftsutgifter enn kun stående styrker. Denne besparelsen kan sluses tilbake til andre områder i Forsvaret og dermed gi økte muligheter for å levere beredskap og operative leveranser. Det vil også kunne gi større fleksibilitet med hensyn til styrkebidrag. Et økt kompetansetilfang vil også bidra til dette.

En bedre dialog mellom det sivile og det militære arbeidslivet samt en bedret gjensidig kompetanseforståelse, vil bidra til at man «ikke må gifte seg» med Forsvaret, og at man har fleksibilitet. Dette vil bedre rekrutteringen og gi personell trygget slik at de står ut kontraktsperioden.

Rent samfunnsøkonomisk vil et slikt system utnytte samfunnets sosiale kapital langt bedre enn i dag. I et land som har underskudd på arbeidskraft, må dette være av stor betydning.

Bonuseffekten for Forsvaret vil være bedre informasjon blant befolkningen, og en tettere integrasjon av Forsvaret i samfunnet.

At det ligger et stort gevinstpotensial i dette, er hevet over tvil. Etter mitt syn er det derfor avgjørende viktig at det i kjølvannet av forsvarssektorens kompetansemelding, gjennomføres en grundig utredning for å utnytte ordninger med reserver i Forsvaret.

Utredningen må klarlegge hvordan man kan øke ut­holdenheten i den operative strukturen og bedre utnytte den utdanning og trening som gis gjennom førstegangstjeneste og befalsutdannin­gen. Den må også ta for seg hvordan ordninger med reserver kan kompensere for frafallet av personell og de samfunnsmessige aspektene. En slik utredning må naturligvis også omfatte representanter for det personellet det gjelder.

NROF – Fokus og retning

Jeg har nå vært Generalsekretær i Norske Reserveoffiserers Forbund i noe over et år. Jeg må si at det har vært et privilegium. Ikke bare å jobbe med mennesker som er glødende opptatt av Forsvaret, men å kombinere dette med min bakgrunn fra Forsvaret. I særlig grad har det vært viktig å tilpasse Forbundet best mulig til dagens innsatsforsvar og være en relevant medspiller. Vi er på god vei.

På Landsmøtet sommeren 2012 ble dette nedfelt i en ny strategi for Forbundet. Vi ønsker å bruke Forsvarets reservistbehov for å fokusere vår virksomhet og gi den retning og innhold. Vår erfaring er at det er betydelige synergier mellom den reservistfokuserte virksomheten, og mye av det som bør gjøres for å gi gode tilbud til aktive veteraner og seniorer. Dette gjenspeiles derfor også i måten vi organiserer aktivitetene.

Avslutning

Mine damer og herrer, jeg har i dette foredraget forsøkt å sette lys på hvordan et systematisert reservistkonsept kan bidra til å løse noen av de betydelige utfordringene Forsvaret uten tvil vil stå overfor. Etter mitt syn er det helt avgjørende at man følger opp kompetansemeldingen med en fordomsfri reservistutredning, på samme måte som våre nære allierte.

Og siden jeg nå har holdt meg til de prinsipielle og nøkterne aspektene og appellert til fornuften, har jeg lyst til å avslutte med å appellere litt til følelsene også. Det er nemlig ingen motsetning mellom det den eldre generasjon har bidratt med gjennom årtier, og det som dagens innsatssoldater prøver å oppnå.

Etter videosnutten er jeg tilgjengelig for de spørsmål og kommentarer dere måtte ha, og jeg håper at dere ikke «legger fingrene i mellom»!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. februar 2009

ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

 

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Direksjonsmedlemmer, mine damer og herrer. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om NATOs militære transformasjon. Jeg har nå i litt over ett år hatt gleden av å være Europa-representant for sjefen for NATOs ”moderniseringskommando”, Supreme Allied Commander Transformation.

Jeg går ut fra at vi alle er vel fortrolige med hva militære operasjoner går ut på. De fleste av oss har en bakgrunn som er tilknyttet operativ virksomhet, det er fra det operative området vi har vår identitet, operative resultater, suksess eller nederlag vises øyeblikkelig, og omsettes i politikk umiddelbart.
Jeg er sikker på at begrepet militær transformasjon ikke klinger like entydig i ørene på de fleste her i kveld. Noen mener kanskje at det er en kunstig prosess for å rettferdiggjøre å beholde en strategisk kommando i USA etter at SACLANT ble nedlagt. Andre tenker kanskje at transformasjon innebærer ensidig fokus på (amerikansk?) høyteknologi, mens noen kanskje tror at transformasjon er et skalkeskjul for nedbygging av forsvaret.

Jeg ønsket derfor en litt utfordrende tittel på mitt foredrag, og jeg håper at dere vil følge opp med å stille krevende spørsmål etterpå.

 

NATOs militære transformasjon har til hensikt å sørge for en kontinuerlig utvikling av Alliansens militære styrker, slik at de er best mulig egnet til å mestre de oppgavene de kan bli satt til, i neste måned, eller om 10 år. Transformasjon er altså en forbedringsprosess, med sterk fokus på operativ evne.

Transformasjon er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr. Transformasjon dreier seg om en helhetstilnærming til kvalitet og effekt.

La meg prøve å illustrere dette med en figur.

Under den kalde krigen var Forsvaret skreddersydd for antiinvasjons-oppgaver. Skreddersydd høres veldig råflott ut, men poenget var at det ikke egnet seg til særlig annet. Kvantiteten var stor, i alle fall på papiret, og i manges øyne var kvaliteten en funksjon av antallet. Jeg tror de fleste av oss er enige om at dette ikke er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et (snevert) forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende. Hvis vi bruker slike målestokker, kan vi kanskje beskrive utviklingen på denne måten. Det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man en, må man vurdere justering av de andre. Det som gjenstår som den største utfordringen ved en slik betraktning, er når kvantiteten nærmer seg kritisk masse. For småstater som Norge, er dette et svært alvorlig problem, men som NATO kun i liten grad er opptatt av. Etter mitt personlige syn er dette uheldig, fordi en bedre organisering og synkronisering av ulike lands forsvarsstrukturer vil være avgjørende for hvor mye reell effekt vi kan få ut av forsvarskronene.

 

Det er i det hele tatt avgjørende hvordan forsvaret organiseres. I NATO beskriver vi vanligvis en helhetstilnærming til kapabiliteter med forkortelsen DOTMLPFI, Doktrine, Organisering, Trening, Materiell, Lederskap, Personell, Fasiliteter og Interoperabilitet.

En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”. Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i strukturen og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

Det er vanskeligere å forholde seg til resultatet av DOTMLPFI-likningen.

Et behov kan være relevant over tid, men måten vi dekker behovet på, kan endres i samme tidsrom. For eksempel er det ofte slik at den raskeste og mest effektive å fremskaffe en kapasitet på, er å organisere og trene de styrkene man har. Forholdet mellom de ulike elementene endrer seg over tid, alt etter hvilken teknologi, forsking og utvikling osv. som er tilgjengelig. Dette gjør det viktig å prioritere behov og løsninger i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror, som nevnt, at de aller fleste har fokus rettet mot det vi som møter oss i media hver dag, løpende operasjoner. Men de fleste av oss er sikkert enige om at det er det en output i form av erfaringer. Disse må vurderes og tas høyde for ved at vi endrer måten vi gjør ting på og ved vi tilpasser materiellet vårt. Så må dette implementeres ved hjelp av utdanning og trening. Samtidig må vi ta med disse erfaringene når vi planlegger for fremtiden. På midlere sikt ved at vi videreutvikler konseptene og eksperimenterer med dem før vi implementerer og tar med erfaringen for videre kapabilitetsutvikling.

Mange vil sikkert si at denne formen for transformasjon ved hjelp av pågående operasjoner er alt vi behøver. Selv tror jeg det blir veldig feil. Dersom vi mener alvor med at NATO skal kunne løse et spektrum av oppgaver, er det avgjørende at vi ikke langtidsstrukturerer i henhold til en spesifikk trussel. Det vil i så fall kunne skape svakheter som kan utnyttes av en potensiell motstander. Derfor er det viktig at vi anvender for eksempel NATO Response Force (NRF) også som verktøy for transformasjon ved å målrettet styre enhetene som tilbys til NRF inn mot krav til beredskap, trening og sammensetning.

Det er ACTs syn at NRFs rolle i transformasjon er vellykket, men under press på grunn av medlemslandenes manglende vilje til å bidra med de styrkene som er påkrevet, og fordi det ser vanskelig ut å komme til enighet om å bruke styrken.

Samtidig som vi omsetter erfaringene fra operativ virksomhet i planlegging for fremtiden, må vi ta hensyn til etterretningsvurderinger for å vite hva slags andre utfordringer vi er nødt til å være forberedt på. I NATO gjøres dette ut fra en omforent trusselvurdering. Med bakgrunn i denne, kan vi gjennom arbeidet med forsvarsplanlegging regne ut hva slags kapasiteter vi trenger for å kunne løse oppdragene.

Men fordi et omforent trusselbilde bare er et slags minste felles multiplum, og fordi etterretningsvurderinger (hva må man kunne regne med) har en begrenset tidsperspektiv, må man se ut over dette og ta høyde for det ikke kan utelukkes.

Det er summen av disse prosessene som til sammen sørger for en balansert utvikling og er det vi forstår med transformasjon.

Iterativ prioritering kan synes vanskelig, men er noe de fleste av oss gjør hver dag. Når vi kjører bil, ser vi på veien noen hundre meter lenger fremme, samtidig som vi korrigerer for det vi ser i speilet og det vi erfarer mens vi kjører. Og vi hører på radio for å få værmelding og veirapporter.

NATO består av snart 28 svært ulike medlemsland. Fra min plass i en rekke komiteer, kan NATO fortone seg som dette. Pilenes størrelse og retning illustrerer status for utviklingsprosessen i de enkelte landenes forsvar. Det er innlysende at utviklingen av medlemslandenes forsvar bør synkroniseres i størst mulig grad. Prisen for å la være å gjøre dette kan bli svært høy, både i form av tap av liv i operasjoner, og fordi det enkelte land utvilsomt vil bruke mye mer tid og penger på å foreta dette på egen hånd. Jeg må tilstå at en slik strømlinjeforming ikke er helt enkel, spesielt i en allianse uten overnasjonal kommandorett.

Det er dette som er oppgaven til min sjef, Supreme Allied Commander Transformation.

Han skal utvikle NATOs grunnleggende militære konsepter og definere og prioritere hva som er nødvendige kapabiliteter og vurdere og utvikle de operative konseptene som kreves.

Ettersom det enkelte medlemsland ikke kan beordres, men gjør det man selv finner riktig, er det viktigste virkemiddelet til SACT, gjennom godt lederskap, å overbevise det enkelte medlemsland at det man foreslår, er i deres egen interesse.

Supreme Allied Commander Transformation er lokalisert i Norfolk, USA. Samtidig som han er NATO-sjef, er han sjef for den amerikanske Joint Force Command, som er det amerikanske forsvarets utviklings- og transformasjonskommando. Dette sikrer god synergi for NATO.

For å anskueliggjøre hva som er ACTs verdiøkning, vil jeg gjerne gå tilbake til et bilde av jeg viste tidligere og ta en nærmere titt på ett av landene.

Transformasjonen skjer i nasjonene, og effekten av ACTs arbeid kan best måles der. ACT må bistå nasjonene med å identifisere hindringer som bør fjernes og gap som bør fylles, og bidra til å styre utviklingen. Deretter må vi prøve å bidra til at landets styrker utvikler seg i en retning som styrker fellesskapet.

I tillegg, og dette er like viktig, må ACT bidra til å gjøre NATO, med partnere, til et bedre lag, ved å fokusere på interoperabilitet gjennom å synkronisere doktriner, standarder og trening.

Selv om den virkelige verdien av transformasjon bare kan måles gjennom suksess i fremtidens løpende operasjoner, må vi i ACT strukturere arbeidet i konkrete og målbare oppgaver som gjøres ”i dag”.

I dag er de fleste NATO-landenes militære styrker preget av høyt operasjonstempo i et særdeles krevende stridsmiljø. Vi har en skruppelløs motstander som ikke er begrenset av engasjementsregler, og heller ikke føler seg tvunget til å etterleve folkeretten. Koplet med en nettverksorganisering hvor betydelig beslutningsmyndighet er delegert langt ned i organisasjonen, gjør at vi står overfor en motstander med svært kort beslutningssløyfe.

Ikke minst fordi våre egne styrker har en kort rotasjon, gjør dette det avgjørende å lære av egne og andres erfaringer. NATO har derfor opprettet et senter for Lessons Learned under kontroll av ACT hvor erfaringene samles inn, analyseres og gjøres tilgjengelig for medlemmene. Trening, øvelser og utdannelse er som nevnt viktige elementer i militær transformasjon. Det er særlig to grunner til at det er et spesielt fokus på dette nå. Den ene er naturligvis at NATO har styrker i krig, og da nytter det ikke å komme uforberedt. Det andre er at styrker i dag samvirker på et taktisk eller stridsteknisk nivå som man vanskelig kunne forestille seg for få år siden. Dette stiller høye krav til hvordan øvelser og trening planlegges, og det stiller krav til individer og avdelinger som deltar i øvelser.

Det er en klar forventning til at de enkelte medlemslandene sørger for at enkeltmennesker og avdelinger møter ferdig trent for de oppgavene de skal løse. Selv om mye av øvelser og trening skjer i regi av nasjonene, kreves samtrening før deployering til internasjonale operasjoner. ACT har et ansvar for dette gjennom Joint Warfare Centre i Stavanger og Joint Force Training Center i Bydgoszcz i Polen.

Mesteparten av overgripende koordinering og arbeid som for eksempel plan og policy, konseptutvikling og kapabilitetsplanlegging foregår i hovedkvarteret i Norfolk, USA. Det er tett forbindelse mellom SACTs hovedkvarter og det amerikanske Joint Forces Command.

Forsvarsplanleggingen foregår i Mons, og er samlokalisert med den operative kommandoen. Dette gir nærhet til ”kundene”.

Og til slutt, min egen lille stab på 20 personer i NATO-hovedkvarteret i Brussel som representerer ACT i NATOs kommitteer, arbeidsgrupper, og hvor det enn måtte behøves.

La meg gi noen konkrete eksempler på hva ACT har levert.

For å gjøre det lettere samle inn erfaringer og gjøre erfaringer og analyser lettere tilgjengelig, har Lessons learned og analysesenteret i Portugal opprettet en felles database hvor nasjonene og NATO-kommandoer kan legge inn sine erfaringer og lære av andres. Denne databasen har en gradert og en ugradert inngangsdør. Den graderte er åpen for NATOs medlemmer og når det gjelder operasjonene i Kosovo og Afghanistan, også for bidragsytere fra ikke-NATO-land. Den ugraderte delen er åpen for alle, og man kan ganske enkelt registrere seg på intenett og få brukernavn og passord. Dere kan faktisk gå på internett og se selv!

Det har vært lagt stor vekt på at databasen skal være brukervennlig, og så langt har den vist seg svært verdifull. Allikevel ville den gjøre enda mer nytte hvis flere brukte den. Dette forutsetter en felles forståelse av Lessons Learned, at nasjonene har et felles format for rapportering, og ikke minst at man evner å legge en viss porsjon stolthet til side.

 

Improviserte bomber, såkalte improvised explosive devices, er en av hovedtruslene mot NATOs personell i Afghanistan og Irak. ACT har derfor lagt ned mye arbeid i forsvar mot slike trusler. Et av de viktigste tiltakene, er å sørge for at enkeltpersoner og avdelinger drar nytte av andres erfaringer og lessons learned, oger vel trenet før de ankommer operasjonsområdet. ACT har derfor utviklet flere kurs på taktisk og operasjonelt nivå for å forberede personellet og for å hjelpe nasjonene å utvikle sine egne treningsopplegg.

En av metodene for dette, er å bruke mobile rådgivningsteam. Disse teamene har bistått en rekke nasjoner, både ved å trene opp personell og avdelinger, og i å bygge opp nasjonale treningskapasiteter.

Forsvar mot improviserte bomber omfatter naturligvis mer enn trening. Passiv beskyttelse i form av pansrede kjøretøy er ett viktig element. Bruk av jammere er et annet viktig tiltak, men som krever at man er tilpasset felles standarder, slik at ikke den ene avdelingens jammere ødelegger for andre. Hvordan man møter en slik trussel, hva slags prosedyrer man følger, er svært viktig, og jeg tror at alle forstår at dette ikke er noe som kan være individuelt for hver nasjon. Arbeidet med forsvar mot improviserte bomber er et godt eksempel på hvordan ACT arbeider med en helhetlig tilnærming til kapabilitetsutvikling.

Jeg tror de fleste av oss er opptatt av at Forsvaret har god situasjonsforståelse i Nordområdene. I min tid som sjef for Landsdels-kommando Nord-Norge, fikk jeg gleden av å arbeide mye med dette, og se hvilken enorm resssursbesparelse det var i å integrere ulike sensorer og bruke dem aktivt i den operative virksomheten.

NATOs operasjon Active Endeavor ble iverksatt for å hindre terroristorganisasjoners trafficking i Middelhavet. Norge har bidratt godt i operasjonen, både med fly og fartøy. Den operative sjefen hadde imidlertid et bilde som bare baserte seg på et begrenset antall radarplattformer. I 2005 hadde man i gjennomsnitt bare et 60-talls antall kontakter, som kunne være fra 20 minutter til 72 timer gamle. Dette var ikke godt nok til å følge mistenkelig skipsfart og det var en stor utfordring i å få en god situasjonsforståelse slik at de begrensede operative ressursene kunne utnyttes optimalt.

ACT laget derfor en prototyp som integrerte radardataene med informasjon fra Automatisk Identifikasjonssystem og andre ugraderte kilder. Dermed fikk man et bilde med ca 3.600 kontakter med nær sanntidsinformasjon. Dette gav en mye bedre mulighet til å sjekke konsistens mellom ulike kilder. Utfordringen var at den enorme mengden kontakter gjorde det svært ressurskrevende å skille ut mistenkelige kontakter. Svaret på denne utfordringen, var å lage et automatisert system for å skille ut slike kontakter ved å sjekke mot ulike databaser, se om fartøy prøver å unngå internasjonalt farvann, skip som har rendez vous, og så videre.

Dette har fungert meget godt, og har ført til at vi nå sparer operative ressurser som fly og fartøyer, i tillegg til personell i ledelsesapparatet. Her snakker vi om betydelige besparelser! Dette er ressurser som kan brukes til andre formål, for eksempel mot pirater.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan dra nytte av at mange nasjoner samarbeider, men også på hvor vanskelig det er å samkjøre sensitive opplysninger som for eksempel: Lagring av data, Deling av data utenfor det som er vanlig i militære operasjoner, Vil tollmyndighetene i nasjon A dele informasjon med politimyndighetene i nasjon B? Kan informasjon som er levert av nasjon A brukes som grunnlag for en rettssak i nasjon B? Vil nasjonene tillate deling av kommersiell følsom informasjon, burde et rederi x fra nasjon A vite at en tanker fra et rederi fra nasjon B konkurrerer i samme marked? Vil NATO-medelemmene akseptere andre konsepter og annen oppgavefordeling enn det de bruker nasjonalt? Slike utfordringer, og en rekke andre, måtte løses. Jeg synes at dette er et godt eksempel på det diplomatiske og militærpolitiske håndverket som må utføres før vi kan ta ut gevinsten.

Forsvarsplanleggingen er et av de viktigste prosessene i å sørge for at NATO er i stand til løse sine oppgaver. Prosessen følges ofte med kritiske blikk, ikke minst av de som har spesiell interesse av å fremme spesielle strukturelementer. Planleggingen skjer i en transparent prosess og i samarbeid med nasjonene.

I grove trekk skjer følgende: På bakgrunn av det ambisjonsnivået som nasjonene fastsetter, beskriver de strategiske kommandørene under ledelse av ACT det minimum av militære styrker som behøves for å løse oppgavene. De enkelte lands forsvarssjefer kan påvirke disse prioriteringene gjennom NATOs militærkomité. Deretter fordeles behovet på medlemslandene. Det kan ikke stikkes under en stol at det ikke er full inndekning av behovet. Differansen mellom behovet og de medlemslandene vil bidra med, blir derfor gjenstand for en risikovurdering som de politiske beslutningstakere må forholde seg til.

Kravene til medlemslandene er individuelle og tilpasset det enkelte medlemmets utgangspunkt og ressursmessige situasjon. For hvert land utarbeides det en kravkatalog, og landene må redegjøre for hvor langt man er kommet i transformasjonsprosessen, hvilke planer man har for å møte kravene, og hva som er årsaken hvis progresjonen ikke er som forventet.

Resultatet av denne vurderingen dokumenteres i en sikkerhetsgradert rapport med ”ros og ris”. Vanligvis er disse rapportene meget grundige og omfattende, og meget nyttig tilbakemelding til landene. Forutsetningen for dette, er imidlertid ærlighet og åpenhet i prosessen. Dersom dette mangler, undergraves ikke bare NATOs evne, men landene ”lurer” i stor grad seg selv!

Politisk vilje og evne til å frigjøre ressurser er avgjørende for en vellykket transformasjonsprosess. Det er medlemslandenes politiske ledere som bestemmer rammebetingelsene for transformasjonen på NATOs toppmøter. Man er også blitt enige om at 2 % av brutto nasjonalprodukt skal være et minimumsmål for forsvarsbudsjettene. Man er også blitt enige om at minimum 40 % av medlemmenes landstridskrefter skal være deployerbare, og at man skal være i stand til å ha 8 % av landstyrkene deployert over tid. Det er videre enighet om at disse kravene skal økes til henholdsvis 50 % og 10 %.

Dessverre er det langt fra at alle medlemslandene følger opp dette i praksis. Fra et NATO-ståsted er det vanskelig å forstå at en finansminister ikke slutter seg til noe en utenriksminister (eller statsminister) har vært med på å beslutte noen måneder tidligere, eller sagt på en annen måte, at en utenriksminister (eller statsminister) kan være med på å beslutte noe man ikke tror at resten av regjeringen vil være med på å følge opp. Det er liten tvil om Alliansen i det lange løp vil være tjent med en mer realistisk holdning til hva det er mulig å oppnå.

Nasjonenes politiske lederskap blir også enige om hva som bør være Alliansens ambisjonsnivå. Det vi planlegger er, at vi skal kunne gjennomføre et visst antall store fellesoperasjoner og et noe større antall mindre fellesoperasjoner samtidig. At dette fører til at behovene for styrker, – og kravene til nasjonene vris i retning av støttekapasiteter som samband, ingeniør, logistikk, strategisk løftekapasitet og ”in theatre air-lift”, for å nevne noen områder. Når så de samme lederne er enige om å stille tilstrekkelig styrker til rådighet, både for operasjoner og NRF, burde dette love godt. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være noen automatikk i dette, heller ikke å fremskaffe spesielt viktige kapasiteter som avgjørende for at NATO skal lykkes.

Sikkerhet er ikke på samme måte som før knyttet til nasjonalstatenes territorium. NATO-landene og partnerne står i dag overfor svært sammensatte sikkerhetsutfordringer som krever økt fokus på en helhetlig tilnærming og omfatter alle aktører som opererer i et operasjonsteater. I tillegg vil fremtidens sikkerhetsvurderinger i langt større grad en det som har vært tilfellet til nå, omfatte ikke-militære aspekter som for eksempel klimaendringer, demografi, energisikkerhet, fattigdom og liknende.

Selv om den samme utfordringen kan oppfattes ulikt og ha forskjellige konsekvenser for de ulike medlemslandene, treffes landene av de samme truslene i et stadig mer globalisert verdenssamfunn. Dette fører til økt gjensidig avhengighet og økt behov for koordinasjon mellom de allierte. I særlig grad har små og middelstore stater begrenset relevans alene, ikke minst når det gjelder ”hard” militær eller territoriell sikkerhet.

I en slik situasjon er det avgjørende at man fokuserer på den operative effekten til våre styrker. Retorisk kan man stille spørsmålet: Hvis det er slik at den norske hæren nå er så liten at den bare kan forsvare én bydel i Oslo, hvor mye kan en dobbelt så stor hær forsvare? Og hvor mye mer relevant blir i så fall en dobbelt så stor hær? Det er liten tvil om at Hæren, på samme måte som andre deler av Forsvaret, nærmer seg kritisk masse. Poenget er at ressursene ikke nødvendigvis må legges i en ”ukritisk” volumøkning, men anvendes målrettet for å bibeholde og øke den reelle operative evnen. Dette er en utfordring som er felles for flere NATO-land. I denne prosessen kreves det dyp innsikt og en god porsjon mot av lederskapet i disse landene, slik at man tar fatt i de virkelige problemene.

Det er avgjørende at man ikke skjønnmaler utfordringene. Som et ledd i å vurdere om militær maktbruk er et hensiktsmessig virkemiddel i en krisesituasjon, vil en potensiell motstander uten tvil nøkternt vurdere vår operative evne, alene og sammen med Alliansen. I forhold til en regional stormakt, vil det norske forsvaret ikke være relevant for annet enn krise- og episodehåndtering. Relevansen for mer krevende situasjoner er knyttet til NATO, og avhenger av vår evne til å operere effektivt sammen med våre allierte, og av at NATO forblir en effektiv og troverdig allianse.

Er så NATO i stand til å håndtere disse utfordringene på en tilfredsstillende måte? NATO er sannsynligvis en av de mest vellykkede internasjonale organisasjonene, men er ikke perfekt. For det første må en spørre om ambisjonsnivået er relevant, og om man er villig til å følge opp med nødvendige ressurser. Etter mitt personlige syn, er det en del som mangler på dette.

Det er vesentlig at man er villig til å se med åpne øyne på de problemene man har, og unngå skjønnmaling. Ikke alle er like flinke til det.

Også politisk er det utfordringer. Sikkerhetspolitikken er ikke overordnet slik den var under den kalde krigen, og dette bidrar til at de ulike nasjonenes interesser på områder som for eksempel energi og økonomi kan føre til forskjellige prioriteringer på det sikkerhetspolitiske området.

Noe av det aller viktigste er sannsynligvis at Alliansen finner en arbeidsform som er bedre tilpasset fremtidens sammensatte trusler. Det pågår derfor en prosess med å reformere NATO HQ.

Jeg tror de fleste er enige om at transformasjonsprosessen fungerer bra. Tilbakemeldinger fra operative sjefer er positiv, og interoperabiliteten mellom de ulike landene er betydelig forbedret. Selv om det går langsomt, er styrkene mer deployerbare og kosteffektive enn før, og samarbeidet fungerer bra.

Så etter tommelfingermål vil jeg si gi en Meget minus i karakter.

NATO vil fortsatt være forutsetningen for Forsvarets relevans, både når det gjelder operasjoner, og når det gjelder avskrekking. Derfor er det i Norges interesse å arbeide aktivt for at NATO skal forbli militært effektivt og politisk troverdig. For å lykkes med dette, må vi fortsatt fokusere på transformasjon, både politisk og militært.

Transformasjon er ikke et mål i seg selv, men noe vi gjør fordi det sparer liv og gir større operativ effekt.

En vellykket transformasjon vil bidra til å gjøre Forsvaret mer relevant og i større grad komme i forkant av problemene. En bedre synkronisering av utviklingen med våre allierte vil øke effekt og sikkerhet i pågående operasjoner.

For Forsvarets uvikling blir det avgjørende å sette realistiske mål. Moderne krigføring er et grunnleggende sosialt problem som ikke kan løses ved en ensidig fokus på materiell og teknologi. Den militære transformasjonen må derfor ikke fokusere ensidig på det som er mest synlige, men ha en helhetlig tilnærming.

Mine damer og herrer. Transformasjon dreier seg om å løse problemer. Jeg takker for oppmerksomheten og tar gjerne i mot kommentarer eller spørsmål.

Innledningsforedrag 1 av 2:

Kontreadmiral Jørgen Berggrav
Forsvarsdepartementet

Deres Majestet, Formann, mine damer og herrer

Innledning

Før jeg begynner, tror jeg det er riktig å minne om Stortingets beslutning om å legge ned Forsvarets overkommando og integrere FSJ og hans strategiske funksjoner i departementet. Dette innebærer at en del av departementet ikke bare arbeider for Forsvarsministeren, men også bistår FSJ i hans strategiske planarbeid. Mitt innlegg i aften har dette som utgangspunkt.

Direktør Narums innlegg gir grunn til alvorlig ettertanke, og gir signaler om at noen kraftfulle grep må tas. Det tror jeg er riktig. Jeg tror imidlertid det er viktig å understreke at de målene som Stortinget har besluttet for inneværende planperiode, er helt avgjørende skritt på veien for å opprettholde et relevant og bærekraftig forsvar. Vi har oppnådd betydelig forbedret samsvar mellom oppgaver, struktur og ressurstilgang, og redusert de årlige driftsutgiftene med 2 milliarder pr år sammenliknet med alternativet uten omstilling. Vi har redusert med mer enn 5000 årsverk, og mer enn 2 millioner kvadratmeter eiendomsmasse. Samtidig har vi oppnådd en betydelig forbedret operativ evne nasjonalt og internasjonalt.

Endringene, og belastningen på personellet, er betydelig, og jeg vil berømme Forsvarets personell for den lojalitet og stå-på-evne de utviser.

Hovedproblemet, slik Paul Narums skisse over forventede inntekter og utgifter viser, er at vi ikke styrer mot noe som er bærekraftig på sikt, gitt fortsatt flat budsjettutvikling.

Prinsipielt kan vi se på forholdet mellom økonomi, operativ struktur og base og støttestruktur som en trekant. Det enkle svaret på problemet om å beholde Forsvaret slik vi kjenner det, er naturligvis å tilføre mer penger.

Penger alene er imidlertid ikke svaret. For det første må man unngå å la mer penger bli en sovepute som gjør at man lar være å gjøre de strukturelle grepene som må til for at Forsvaret skal være relevant for å møte fremtidige sikkerhetsutfordringer. For det andre må vi vri pengestrømmen, slik at vi får mer operativ virksomhet for hver krone. Dersom vi skal klare dette, er vi helt avhengige av at moderniseringen av Forsvaret går som planlagt. Og, for det tredje, er det politisk vilje for å tildele Forsvaret en større andel av statsbudsjettet i dagens situasjon? Personlig (og jeg vil understreke at dette er en personlig betraktning), tror jeg ikke det. Det ene er at det er mange andre sektorer med store forventninger, og det andre er at jeg dessverre ikke tror at vi har den troverdigheten i samfunnet som er nødvendig for å få mer penger. Jeg tror vi må komme oss på ny kurs, stå samlet, både ansatte, forsvarsvenner og andre og vise at vi leverer det samfunnet etterspør, og at vi leverer det på en kosteffektiv måte. Da burde det være mulig å snu budsjettrenden.

Uansett er vi som har ansvaret for å planlegge for fremtiden, nødt til å forholde oss til de pengene vi får. Det betyr at vi må bevege oss på aksen mellom operativ struktur og base- og støttestrukturen.

Fjorårets økonomiske problemer skyldtes at aktiviteten kostet mer enn man var klar over og hadde kontroll på. Denne aktiviteten var ikke spesielt ambisiøs, og var planlagt videreført for å vedlikeholde kompetansenivået og gi landet en operativ gevinst på de betydelige skattepengene som tilføres Forsvaret. For å dekke inn dette, har FSJ strammet kraftig inn på reisevirksomhet, konsulentbruk og liknende, men vi har også måttet tære på lagre og skyve på investeringer. Dette er forhold som har betydning for å finansiere en fremtidig struktur, og altså har samme effekt som de utfordringene Paul Narum skisserte. Og det er ting vi merker i dag, og ikke noe vi antar kan skje i fremtiden.

For meg betyr dette at omstillingen, ombyggingen eller hva man vil kalle det, ikke er slutt når målene for 2008 er implementert. Vi må fortsette en meget nøktern planlegging, og ikke styre mot en større struktur enn det som det er reell betalingsvilje for. Fordi så stor del av forsvarsbudsjettet er bundet, har vi i det korte perspektivet ikke handlefrihet til å møte manglende økonomi med aktivitetskutt i tillegg til utsatte investeringer. Dette er ødeleggende. For personellet som ikke får gjort jobben sin mister både kompetanse, motivasjon og inntekt, og landet får dårlig avkastning av dyrt materiell.

Prinsipielt har vi derfor valget mellom å beholde base- og støttestrukturen tilnærmet uendret, eller å gi maksimal prioritet til den operative strukturen. Dersom vi beholder støttestrukturen, innebærer dette at vi ikke klarer å fornye helt sentrale elementer i den operative strukturen. Etter min vurdering er dette en struktur som vil avvikle seg selv over tid. Alternativet er at man lar de distriktspolitiske hensyn bli tilgodesett gjennom andre sektorer og bare beholder det som er absolutt nødvendig for å understøtte den operative strukturen. Tilsvarende bør de enhetene som det ikke er operativ bruk for i dagens situasjon, og det ikke er midler til å videreføre på sikt, avvikles raskest mulig for å styre ressursene til investeringer og øket aktivitet.

På denne måten er det mulig å beholde omtrent samme operative kapasiteter som i dag.

Den operative strukturen kan styres i to retninger. Den ene vil være å fortsette moderniseringen av Forsvaret mot en mindre struktur som har evne til å utvikle og anvende militær makt og møte reelle sikkerhetsutfordringer. Den andre muligheten ville være å styre mot en større struktur med lavere kvalitet som fokuserer på det vi kan kalle utvidede politioppgaver, et slags gendarmeri.

En slik løsning ville kanskje være lett å gripe til, men vil behov for en større base- og støttestruktur. Men det er klart at det er et mulig valg, noe vi ser i Finland som har en 3 – 4 ganger så stor struktur som oss for et vesentlig mindre budsjett. Dette reiser to spørsmål. Det ene er om en slik struktur ville ha nasjonal troverdighet i Norge. De historiske erfaringene og forsvarstradisjonen i de to landene er ganske forskjellige. For Norge er leksen fra den andre verdenskrigen okkupasjon og nasjonale nederlag, mens det for finnene var noe som ”i själva verket” stadfestet selvstendigheten.

Men det viktige spørsmålet er naturligvis om en stor mobiliseringsstruktur kan møte de nasjonale sikkerhetsutfordringene vi kan stå overfor?

Den norske utfordringen i våre nærområder er å håndtere problematikken rundt strategiske ressurser som petroleum og fisk, militær betydning og uavklarte og til dels omstridte områder. Dette er utfordringer som krever politiske løsninger. De kan ikke møtes med militær evne alene, men militær evne kan være et viktig bidrag til politikken.

Den nye regjeringen har lagt vekt på vår evne i nordområdene, og ønsker å øke vår evne til overvåkning, suverenitetshevdelse og tilstedeværelse. Som tidligere sjef Landsdelskommando Nord-Norge har jeg forståelse for dette. Dette er imidlertid aktiviteter som ikke kan møtes med gårsdagens mobiliseringsstruktur. Vi må kunne reagere raskt og målrettet. Likeledes har regjeringen i Soria Moria-erklæringen understreket at den vil bygge videre på vår plass i NATO og øke det militære bidraget til FN. Dette betyr at vi må være i stand til å stille opp med styrker. La meg i den sammenheng understreke at FN-oppdrag med blå hjelm i Afrika, hverken er mindre krevende eller mindre farlig enn operasjoner grønn hjelm i NATO-regi. Dette betyr at vi fortsatt har behov for robuste militære styrker. Dette krever en fortsatt modernisering. En slik modernisering er ikke en rendyrket satsing på høyteknologi, slik noen synes å tro, men at vi er i stand til å operere sammen med andre styrker.

En mer ensidig satsing på styrker med lavere kvalitet og en gjenreising av mobiliseringsforsvaret, vil etter min vurdering ikke bare være uegnet til å løse oppgavene her hjemme, men føre til sterkt redusert evne til å innfri våre forpliktelser i NATO og over FN. Slik jeg ser det, risikerer vi at den politiske forståelsen vi er avhengige av i Nordområdene undergraves. På den annen side, kan vi man ikke utelukke at en antallsmessig større struktur kan skape en slags alternativ terskelhevning for å bli utfordret her hjemme. Hvorvidt dette er noe man kan bygge en sikkerhetspolitisk strategi på, må bli en politisk vurdering.

Militær evne er et resultat over hvor godt elementene ”spiller sammen”. For å kunne ta de riktige valgene for fremtiden er det derfor viktig at den videre debatten fokuserer mer på Forsvarets evne enn på hvor stor strukturen er.

Jeg vil gjerne illustrere dette med noen enkle skisser. Det er enkelte som ynder å fremstille forsvarsutviklingen som en kontinuerlig nedbygging mot det absurde. Etter mitt syn er dette i beste fall misvisende. Først må vi se hva som skjuler seg bak tallene.

For Marinens del ser vi at hovedkomponentene er byttet ut med noe som er mye bedre. Ser man f eks på minesveiperne, gjør fartspotensialet at de nye båtene sparer så mye tid i transitten frem til operasjonsområdet, at de har sveipet i flere dager før de gamle ville vært på plass. Og så må vi se på hvordan man leder styrkene, på sensorene, på evnen til å inngå i nettverk, og så videre. Vi må se på tilgjengeligheten, deployerbarheten og vår evne til å operere sammen med andre.

Dersom vi ser på det på denne måten, blir bildet annerledes. Da kan kanskje den ”gode gamle” strukturen slik ut, mens den kanskje var slik i 99 og slik i 2009. utfordringen i dette bildet blir problemene rundt kritisk masse, men det kan vi jo komme tilbake til.

I tiden fremover skal det tas mange viktige beslutninger. Derfor er det viktig at vi har en åpen forsvarsdebatt. I den debatten bør flest mulig komme til orde, både offiserer i tjeneste og de som er pensjonert, fagfolk og de som ”bare” er interessert. Det viktige er at vi hever oss over symbolikken og diskuterer det som er det vesentlig, nemlig Forsvarets evne til å bygge opp under den politikken vår politiske ledelse ønsker, og at vi evner å møte de utfordringene vi kan bli stilt overfor.

Hvis vi gjør dette i respekt for at vi har litt forskjellig utgangspunkt og at vi spiller ulike roller, tror jeg vi kan bidra til å øke den troverdigheten som er så viktig for at vi på sikt kan få rammer og ressurser som kan bidra til et bærekraftig og relevant forsvar i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

 

Innledningsforedrag 2 av 2:

Resymé av innledningsforedrag
ved

Ståle Ulriksen
Norsk utenrikspolitiske institutt

Forsvarets framtidige struktur. Hvilke behov bør den møte?

Vi har ikke lenger, om vi noensinne har hatt det, en situasjon der sikkerheten hadde primat foran andre politikkfelter. I dag er sikkerhetspolitikken underlagt og underordnet finanspolitikken på en måte som jeg som sikkerhetspolitisk forsker ikke kan forholde meg til.

Jeg kan med andre ord ikke akseptere det som har vært grunnpremisset i norsk forsvarsdebatt de siste årene at en debatt om forsvarsstruktur skal ta utgangspunkt i en gitt sum med penger.

Fra mitt ståsted defineres den politiske, geopolitiske rammen for norsk strategi av at vi på den ene siden er en delvis integrert del av et internasjonalt fellesskap der bruk av militær vold mellom stater er avleggs og lite sannsynlig. På den andre siden er våre sentrale interesser i geografisk og politisk forstand bundet opp i et område som ikke åpenbart er en del av dette fellesskapet.

Inne i det postmoderne fellesskapet har vi klare interesser i å være med på å utforme de internasjonale institusjonene, lovene og sikkerhetspolitikken. Det er slike ting som har gitt oss råderett over all den rikdommen til havs som vi nå er så bekymret for. Det er kritisk viktig for oss at disse institusjonene består, vedlikeholdes og utvikler seg. Vi har ikke råd til å ta dem for gitt. Vi trenger også innflytelse i dette fellesskapet for å kunne påvirke utviklingen av det i en retning som er i samsvar med våre interesser og verdier. Jeg tror militær deltakelse i det systemet vil gi oss innflytelse. Utad har dette fellesskapet et sett med mål som krever to ulike typer militære kapasiteter.

For det første kreves en reaksjonsevne med kapasitet til å gå inn i et gitt område og å gjennomføre operasjoner der. Rask deployeringsevne og evne til å gjennomføre intense felles stridsoperasjoner er kritisk. Det er viktig for Norge at organisasjoner som NATO har denne evnen i fellesskap slik at man ikke bare må stole på at stormaktene skal gjøre denne jobben.

Dagens forsvarsstruktur maksimaliserer denne evnen og Forsvaret har vist at Norge kan bidra med relevante kapasiteter. I årene som kommer vil denne evnen bli ytterligere styrket.

For det andre så viser vel både Bosnia, Kosovo, Afghanistan og Irak at denne første stridsfasen bare er en begynnelse. Den kan kanskje eliminere et symptom, som terroristbaser, men ikke selve sykdommen – som ofte er statskollaps. Derfor kreves det også et langvarig nærvær av stabiliseringsstyrker i samarbeid med sivile kapasiteter, gjerne for å bygge opp en stabil stat og på sikt utvide fellesskapet av stater som bekjenner seg til demokrati og en internasjonal rettsorden. Også her er det viktig med kvalitet, både på styrkene og på lederskapet. Den svenske og norske innsatsen under opptøyene i Kosovo i mars 2004 viste dette klart og tydelig. I hele KFOR var dette de eneste styrkene som holdt mål. Sannsynligvis hindret de et lite Srebrenica i Caglavica.  Slike styrker må selvsagt også være trent for strid og samtrente som avdeling, de må være forberedt på det verste.

I denne rollen er dagens forsvarsstruktur svak. Hæren har for få enheter til å kunne levere i henhold til målet om å kunne rullere en avdeling av bataljonsstørrelse i slike oppdrag.

Det er en politisk utopi å tro at et land som Norge kan ”slippe unna med” å være ”First in, first out” av hver nye operasjon. De allierte forventer at vi bidrar til den langsiktige stabiliseringen. NATO forventer at vi skal bli lenge i Afghanistan. Det er også en litt underlig tanke at norske politikere, spesielt i den nåværende regjeringen, skulle være mindre opptatt av det langsiktige. Signalene peker i høy grad mot FN og Afrika. Om man bare har reaksjonsstyrker vil disse likevel bli brukt i denne type roller. Og siden disse styrkene i stor grad allerede er dekket av budsjettet, de er jo satt opp med fast ansatte yrkessoldater, så vil de bli brukt ofte. Da vil evnen til beredskap og treningsnivået som er nødvendig for å beherske et spekter av oppdrag bli vanskelig å opprettholde. Reaksjonsevnen vil erodere. Det er antakelig slik at dersom man skal lykkes i å opprettholde evne til hurtig reaksjon så er det å ha et apparat for produksjon av stabiliseringsstyrker en forutsetning.

Utenfor det postmoderne fellesskapet er situasjonen den at vi vet ikke hvilken rolle militærmakt vil spille i forholdet mellom stater som alle aksepterer det internasjonale systemets grunnleggende kjøreregler. Jeg vil tro at vi kan utelukke eksistensiell krig og målsetninger om anneksjon men jeg vil ikke utelukke trusler om bruk og regelrett bruk av militær tvangsmakt om begrensete spørsmål som for eksempel råderett over et havområde.

Jeg vil også tro at vi i en slik konflikt om begrensete spørsmål også vil få en ganske kraftig innskrenking av hvilken militær maktbruk som faktisk er anvendbar. Hvilke militære handlinger vil bli sett på som legitime og hensiktsmessige, og hvilke vil åpenbart ikke være det? Også her tror jeg det er mulig å avskrive enkelte trusler som usannsynlige. Herunder kommer bombing av sivile mål som ikke direkte kan knyttes til konflikten. Men trusler mot økonomisk aktivitet er nok mer sannsynlig. Jeg tror også en invasjon av norsk landområde er svært usannsynlig. Men innsetting av tropper på Svalbard er nok mindre usannsynlig enn i Finnmark.

Det man har behov for da er en tredje type militær kapasitet, nemlig en viss evne til å kunne slåss alene i et relativt kort tidsrom, inntil alliansen er engasjert. Skal denne evnen skape en terskel, ha en viss avskrekkende effekt, må den også ha offensiv kapasitet med en viss evne til å ødelegge. Det betyr i første rekke at man har etterretning og ISTAR-kapasitet på plass. Dette er allerede høyt prioriterte kapasiteter, men de kunne vært enda høyere prioritert. De er anvendelige i alle tenkelige scenarier. Dernest trenger man en kapasitet for å agere på informasjonen – med spesialstyrker, ubåter, fly eller langtrekkende presisjonsvåpen. Her er det et poeng at vi ikke trenger å tenke symmetrisk. Det viktigste er at vi er i stand til å skape usikkerhet.

I dagens forsvarsstruktur er denne evnen fremdeles relativt godt ivaretatt. Men beslutningene om hva man skal gjøre med artilleriet, som man må ta snart, og beslutningene om å kjøpe nye kampfly og ubåter som kommer opp i neste tiår har naturligvis relevans. Samtidig er det viktig å forsøke å se på evnen til å agere uavhengig av plattformene som skal levere det systemet eller de enhetene som i sin tur skal levere effekt. Det er sluttproduktet, effekten, som teller.

Foreløpig mener jeg altså at det er vanskelig å avskrive behovet for en viss beredskap i forhold til nasjonale kriser i nord. Det er ikke sikkert det er noen automatikk i alliansens respons. En nasjonal militær evne til å handle på egenhånd i nord vil høyne terskelen for at en krise skal gå over i åpen konflikt. Men også et norsk EU-medlemskap kan gjøre dette. I den grad EU kan akseptere norske synspunkter vil medlemskap kunne gi oss større diplomatisk tyngde og ryggdekning og dermed bidra til større forutsigbarhet i våre nærområder. Da vil diplomatisk tyngde kunne overflødiggjøre militær beredskap utover det som trengs for overvåking og å sikre at norsk lov blir overholdt. I det lange løp er det nok bare gjennom en utvidelse av dette sikkerhetsfellesskapet til nordområdene og Russland, og gjennom et nært samarbeid med Russland, at vi kan sikre oss norske interesser i disse områdene.

For å oppsummere bør en forsvarsstruktur bygges i forhold til strategiske behov. Tre slike behov er etter min mening alle så viktige ut i fra strategiske og politiske perspektiver at ingen av dem uten videre kan oppgis bare fordi de koster for mye, nemlig:

–         En nasjonal evne til å kunne håndtere ikke bare kriser, men den kritiske overgangen fra krise til kollektiv respons. Det fordrer etter mitt syn en viss evne til nasjonal respons.

–         En evne til å kunne stille styrker for hurtig respons for høy-intensive stridsoppdrag på vegne av alliansen og/eller det internasjonale samfunn.

–         En evne til å kunne vedlikeholde substansielle styrker i stabiliseringsoppdrag for internasjonale organisasjoner.

Av disse tre er det i dag etter min mening bare evnen til å stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som er truet. Det er bare der vi er kommet under kritisk masse. I forhold til den debatten vi har hatt om Hærens størrelse og nasjonale forsvarsbehov vil jeg også hevde at det er bare denne oppgaven, det å kunne stille styrker for langvarige stabiliseringsoppdrag som virkelig fordrer større bakkestyrker.

 

 

Jørgen Berggrav
Sjef for Landsdelskommando Nord-Norge
Forsvarsstaben (FST)
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredrag: Landsdelskommando Nord-Norge – operativ blindtarm eller indrefilet?
 
Formann, forsvarsvenner, mine damer og herrer.

Innledning

Først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit i kveld. Jeg må tilstå at da jeg sa ja til å holde dette foredraget, hadde jeg ennå ikke tiltrådt stillingen som sjef på Reitan. Noe av hensikten med å velge en litt utfordrende tittel på foredraget, var å gi meg selv noe å strekke meg etter, for å gå i meg selv for å se om Landsdelskommando Nord-Norge er en operativ blindtarm, en slags sekk med distriktspolitiske avlatspenger som tar ressursene vekk fra viktigere områder i Forsvaret, eller om det er et hensiktsmessig og nødvendig element i kommandostrukturen, en indrefilet som preges av kvalitet og ikke av volum.

Slike vurderinger kan jo bli ubehagelige, men jeg tror det er tvingende nødvendig at sjefer på alle nivå går kritisk gjennom sitt ansvarsområde, slik at man kan justere kursen til Forsvarets beste.

For det er ingen tvil at vi står overfor store utfordringer, utfordringer, som, – dersom vi håndterer dem riktig, kan bringe oss videre å være et effektivt instrument for norsk sikkerhet og internasjonalt engasjement, eller, – dersom vi lar være å gjøre noe, sannsynligvis vil føre til at Forsvaret råtner på rot.

Den nye kommandostrukturen ble vedtatt av Stortinget i juni 2001 på bakgrunn av anbefalingene i Stortingsproposisjon 45 og Forsvarsstudie 2000. Beslutningen ble altså tatt før 11 september, og før noen kunne drømme om at norske styrker skulle bli satt inn i fjerntliggende steder som Afghanistan og Irak.

Endringen innebar en betydelig slanking fra 2 forsvarskommandoer og et antall distriktskommandoer, til ett Fellesoperativt hovedkvarter med ansvar for hele landet, og to landsdelskommandoer, med ulike funksjonelle oppgaver. Landsdelskommando Nord-Norge ble operativ i desember 2002, altså for litt under ett år siden. Stortinget la føringer på hvilke oppgaver de ulike hovedkvarterene skulle ha, og la vekt på at LDKN i tillegg til å være en territoriell kommando, også skulle være en krisestyringskommando for Nord-områdene.

Sammen utgjør de tre hovedkvarterene Forsvares operative ledelse, forkortet til FOL. De tre hovedkvarterene arbeider tett og integrert. Vi har én sjef, nemlig Sjef Fellesoperativ hovedkvarter, og vi prøver å arbeide som ett team og utfylle hverandre i stedet for å konkurrere. Vi er for tiden i gang med en evaluering av FOL.

Nye rammebetingelser

Siden Stortinget besluttet den nye kommandostrukturen, har imidlertid rammebetingelsene endret seg for Forsvaret, og dermed også for kommandostrukturen.

Det er i hovedsak tre forhold som karakteriserer den nye situasjonen:

Først og fremst er det en radikalt endret sikkerhetspolitisk situasjon som er så grunnleggende forandret i forhold til da hovedkursen for dagens forsvar ble staket ut, at vi uansett ville måtte foreta store endringer.

Dernest er det den rivende teknologiske utviklingen innenfor forsvarsområdet som innebærer muligheter for kvantesprang i militær effektivitet. For kommandostrukturen vil spesielt innføringen av nettverksbasert forsvar kunne gi store muligheter.

Og til sist men ikke minst, har vi gått fra en situasjon med en jevn økning i forsvarsbudsjettene på ca 3% årlig; amerikansk våpenhjelp som betalte ca halvparten av hovedmateriellet; NATO infrastruktur program, som gjorde det billig å bygge opp baser, flyplasser og annen infrastruktur, til en situasjon med flate budsjetter

Økonomiske forhold

Det er dessverre slik at Forsvaret har en større vekst i driftskostnadene enn den alminnelige prisstigningen. Dette skyldes for en stor del personellrelaterte kostnader. Det dreier seg både om lønn og såkalte aktivitetsbaserte tillegg, altså tillegg som personellet tilkommer ved trening, øvelser og operasjoner. Dette er relativt store beløp som gjør det svært kostbart å gå fra en åtte-til-fire-modus til den kontinuerlige virksomheten militær aktivitet er. Dette gjør at frysing av aktivitet er et virkningsfullt grep for å få budsjettene i balanse. Dette straffer oss imidlertid hardt. For det første forvitrer kompetansen fort, og for det annet fører det til at vi ikke får utnyttet kostbart materiell så effektivt som vi ellers kunne.

Den andre angriperen er den såkalt teknologiske fordyrelsen, som for militær materiell ligger et sted mellom 2 og 5% ut over den generelle vekst. I en tid hvor høyteknologi stadig blir billigere, kan dette være vanskelig å forstå. La meg derfor komme med et lite eksempel. Det vil alltid være forbundet med høye kostnader å anskaffe teknologi i tet av utviklingen. Moderne militært materiell består av svært mange høyteknologiske elementer som er koplet sammen til ett system. Selv om mange av komponentene er hyllevare, er systemintegrasjonen som den kalles, meget kostbar. Jo mer avansert enkeltkomponentene er, jo større er de operative mulighetene og jo vanskeligere blir systemintegrasjonen.

Og ettersom militære strukturer stadig blir mindre, blir det færre enheter å dele kostnadene på. Dette gjør at stykkprisen vokser formidabelt, selv om ytelsen til den enkelte komponent vokser.

Dersom vi ser hvordan disse effektene virker på den vedtatte strukturen, ser vi at det er god dekning for planene innenfor planperioden og dermed dekning for forsvarsforliket. Men vi ser også at de beregnede utgiftene blir større enn de forventede inntektene når vi kommer utover i perioden. I sum betyr dette at vi ikke kan videreføre det Forsvaret vi kjenner på sikt. Vi må utruste oss, organisere, øve og operere annerledes og smartere. Og ikke minst må være sikre på at nye prosjekter virkelig passer inn i fremtidens struktur, og at det faktisk er villighet til å frigjøre økonomiske og personellmessige ressurser.

Personellmessige forhold

Det er som nevnt ikke bare økonomiressursene som er begrensende. Penger kan bevilges dersom den politiske ledelsen prioriterer formålet tilstrekkelig høyt. Personell kan ikke bevilges. I teorien kan vi si at gradsstrukturen i en militær organisasjon er pyramideformet. Slik er det imidlertid ikke i praksis. Vi har for lite personell for å bemanne de operative enhetene, mens vi har for mye personell i støttestrukturen.

Dette var OK tidligere da vi hadde en lagerorientert mobiliseringsstruktur. Da måtte støtteapparatet ha en viss størrelse for å håndtere en tallmessig stor struktur. Bemanningen til de operative avdelingene ble hentet fra de norske hjem med mobiliseringsevne.

Med dagens trusselbilde, som krever et innsats- og leveranseorienterte styrker, kan dette ikke være rett. Vekten må legges på å bemanne de operative enhetene med mest mulig kompetent personell, og så effektivisere støttestrukturen slik at den blir en verdiskaper og ”inntektskilde”, og ikke en utgiftspost. Derfor er det behov for en helt annen sammensetning av personellkorpset enn vi har i dag.

Jeg tror derfor at tiden hvor man prøver å bli størst mulig for å overleve, dvs at man skaffer seg størst mulig område, nyest mulig kjøkken og gymnastikkasaler som det er vanskelig å flytte fra og størst mulig stillingsramme for å ha noe å gå på, definitivt er forbi.

Survival of the fattest, den feteste overlever, – gjelder ikke, det er survival of the fittest som teller. Og da er det viktig å huske på at fittest ikke betyr den sterkeste, men den som er mest tilpasningsdyktig. Kort sagt det betyr at alle vi som har ansvar for et område, ikke må kjempe for å beholde det som har vært, men tilpasse oss det vi skimter i krystallkulen. Det er i alle fall sikkert at summen av en survival of the fattest er ødeleggende for Forsvaret!

Den gode nyheten er imidlertid at de andre rammefaktorene nettopp muliggjør en ”survival of the fittest-tilnærming”.

Nettverksbasert forsvar

Nettverksbasering av Forsvaret vil være helt sentralt i så måte. Det er besluttet at vi skal utvikle oss til et nettverksbasert forsvar. Dette vil gi oss helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Nettverksbasering vil ha en betydelig innvirkning på hvordan kommandostrukturen utvikles.

Det er mange som hevder at det vil være for dyrt for en småstat å ha et nettverksbasert forsvar. Og det er helt riktig at det dreier seg om store beløp. På den annen side vil NBF også føre til store innsparinger. Hvis vi får større presisjon og evne til å reagere tidsriktig, vil vi kunne klare oss med mindre styrker og langt mindre ammunisjon. Dette gjør at vi vil kunne redusere støtteorganisasjonen tilsvarende. Det operative ledelsesapparatet vil også kunne gjøres mye mer effektivt. Kommandostrukturen må derfor også under lupen.

Etter mitt syn har en kommandostruktur ingen særlig verdi i seg selv. Den skal lede militær aktivitet på en handlekraftig og effektiv måte. Den må altså være en verdiskaper, ved at den ”tjener inn” mer enn kostnadene ved at våre operative enheter blir tilsvarende mer effektive og troverdige enn de ville vært uten ledelsesapparatet. Måten dette oppnås på, er at innsatsen til de ulike komponentene synkroniseres i tid og rom for å oppnå synergieffekter i påvirkningen.

Sekundært kan naturligvis kommandoapparatet være et sikkerhetspolitisk signal om at man har fokus på noe man anser som viktig, for eksempel et geografisk område. Dette må etter mitt syn imidlertid følges opp med at angjeldende hovedkvarter har reelle oppgaver og reell militær evne. Hvis ikke, blir det ikke sendt noe troverdig signal.

Når det gjelder kommandostrukturen, kan man tenke seg at man øker funksjonaliteten til de enkelte hovedkvarter fullt ut og fortsetter å lede etter dagens prinsipper, eller man kan samle all, eller mest mulig, – operativ ledelse på ett sted. Man kan også betrakte nettverket som en mulighet til å se på kommandostrukturen som en helhetlig og integrert organisasjon, hvor de enhetene utfører ulike oppgaver, alt etter det som defineres som hovedfokus.

Ledelse av militær virksomhet kan deles inn på flere måter. Eksempel på dette er ledelse av skarpe operasjoner, dvs utøvelse av reell militær makt. Et annet er styrkeproduksjon som tilveiebringer kompetente militære enheter. Et tredje kan være ledelse av enheter i daglig operativ fredsvirksomhet. Hver av disse områdene har ulikt fokus.

Nettverkstankegangen legger forholdene godt til rette for at særlig de skarpe operasjonene ledes fra ett sted. Derfor er det etter mitt syn en stor fordel at vi har gått fra to forsvarskommandoer til ett Fellesoperativt hovedkvarter. Derfor er det viktig at alle delene i kommandostrukturen bidrar til å gjøre FOHK til et kompetent og kraftfullt hovedkvarter, selv om dette noen ganger smerter ved landsdelskommandoene.

Ledelse av fredsoperativ virksomhet og kriser av mindre omfang krever et annet fokus og synlighet ved avdelingene. Kravene til kvalitet og situasjonsforståelse er ikke mindre enn ved skarpe operasjoner. Også denne virksomheten har etter mitt syn et betydelig utviklingspotensial som kan utløses ved nettverksbasering.

De dramatiske endringene i europeisk sikkerhetspolitikk innebærer også store muligheter. For meg er det veldig klart at de største utfordringene for norsk sikkerhet, ikke er knyttet til geografiske grenser, selv når jeg tar på meg mine ”nordområdebriller”. Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge. Grunnlaget for at denne lykkelige situasjonen legges først og fremst ved at det er et troverdig og gjensidig forpliktende sikkerhetspolitisk samarbeid innen alliansen, Russland og de øvrige partnere. Dette vil etter mitt syn innebære at landene, deriblant Norge, står solidarisk om å håndtere felles sikkerhetsutfordringer.

Internasjonalt engasjement

Deltakelse i internasjonale operasjoner sender i tillegg ut klare signaler om at Norge er en troverdig partner. Dette betyr at eventuelle aktører som kunne tenke seg å legge et militært press på Norge for å oppnå sine politiske målsetninger, må regne med at konfliktene vil kunne bli eskalert og ikke forbli et bilateralt problem. Dersom vi ikke har et troverdig internasjonalt engasjement, vil signalene kunne få motsatt effekt. Dersom en mulig motstander gjør regning en konflikt ikke vil bli eskalert, vil dette senke grensen for å legge et militært press på Norge, og dermed kunne ”invitere til problemer”.

Dersom vi allikevel skulle bli stilt overfor en krig på norsk jord, vil den ha en alliert dimensjon, slik vårt forsvarskonsept har forutsatt helt siden den andre verdenskrigen. Den vil være en internasjonal operasjon. Dette vil kreve at våre egne styrker er interoperable, kompetente, og at de utgjør relevante bidrag i en alliert helhet. Etter mitt syn er NATO-samarbeidet og deltakelse i internasjonale operasjoner en motor for å få dette til.

En deltakelse i internasjonale operasjoner er derfor, selv med en hovedfokus på nordområdene, en forutsetning for et troverdig forsvar i vår nordlige landsdel.

En ensidig internasjonal fokus er imidlertid etter mitt syn ikke tilstrekkelig for å holde sikkerhetsproblemer borte fra Norge. La oss først derfor se nærmere på noen av de sikkerhetspolitiske endringene vi har opplevet de siste 10-15 år.

Nordflanken under den kalde krigen

Under den kalde krigen hadde Nordflanken stor strategisk betydning.

På grunn av nærheten til det store sovjetiske militærkomplekset på Kola ville norsk territorium utgjøre et viktig forterreng. Den sovjetiske doktrinen gikk som kjent ut på at en forsvarskamp ikke skulle utkjempes på russisk jord.

Barentshavet hadde en helt spesiell rolle som operasjonsområde for den sovjetiske ubåtsbaserte annenslagskapasiteten som opererte i en ”bastion”, – et slags kringvernsprinsipp.

I en storkonflikt mellom Sovjetunionen og Vesten, ville sjøforbindelseslinjene over Atlanteren være av vital betydning. For å kunne true disse, måtte Sovjetmarinen passere flaskehalsen utenfor Norskekysten.

Og sist, men ikke minst, ville Nordflanken som navnet antyder, være en akse som kunne brukes for å utflankere Sentralfronten.

Disse forholdene gjorde nordområdene til den store utfordringen for norsk sikkerhet og til et helt avgjørende område for Alliansen.

Med Berlinmurens fall 9 november 1989, 9/11 – den første 911 om dere vil, endret kartet seg dramatisk. Sentral-Europa fikk vesentlig øket forterreng og avstand til Russland. Konfrontasjonsnivået ble dramatisk redusert, og Sentral-Fronten sluttet å eksistere. Med det forsvant flankedimensjonen og nødvendigheten av å kontrollere Norskehavet for å true sjøforbindelsene.

Den nukleære annenslagskapasiteten hadde fortsatt stor relativ betydning etter hvert som Russland ble konvensjonelt svekket. Militærkomplekset på Kola hadde fortsatt stor betydning. På mange måter kan vi si at vi i Nord stod igjen med et ”restproblem” etter den kalde krigen.

Dagens utfordringer

Etter 11 september 2001 ble det enda klarere at sikkerhet ikke dreier seg om å forsvare en linje som er tegnet på et kart. I det globaliserte samfunnet rammes ikke bare den som treffes fysisk. Alle som deltar i det tett sammenvevde politiske, økonomiske og kulturelle internasjonale samspillet, blir lidende.

Personlig tror jeg at må bety at et land ikke kan definere seg som nøytral til slike utfordringer. Etter mitt syn betyr dette at det er den internasjonale situasjonen og de globale utfordringene som er den største utfordringen mot norsk sikkerhet og levesett.

I dag fremstår Norge som en småstat som bare delvis er integrert i det vestlige sikkerhetssamarbeid. I forhold til dette, og i forhold til militærmakten Russland er vi fortsatt en randstat. Etter mitt syn er det helt legitimt at Russland har betydelige militære styrker for å sikre sine interesser. Selv et fattig Russland vil imidlertid være en militær stormakt. Geografiske forhold gjør at en stor del av disse styrkene vil være basert i våre nærområder. Dette må vi forholde oss til, selv om vi har et godt og konstruktivt politisk og militært samarbeid. Jeg tror at verken Russland eller Norge er tjent med et militært vakuum på den norske siden av grensen. Det er altså viktig at vi har et synlig norsk militært nærvær i landsdelen.

Dette betyr ikke nødvendigvis at vi kraftsamler norsk militær virksomhet i nord, og i alle fall ikke ikke-operativ virksomhet. Det er også viktig at virksomhet samles, slik at vi kan få best mulig trening og militær effekt for pengene.

Maritim tilstedeværelse

Tilstedeværelse av Marinens fartøyer har særlig vært debattert denne høsten. Det er klart at også jeg kunne ønske at Marinens fartøyer hadde operert mer i Nord-Norge. Det er imidlertid mange gode grunner til at det ikke er hensiktsmessig med en fast stasjonering, for eksempel på Olavsvern. Marinefartøy er kapable fartøy som kan brukes til mange ulike oppgaver. MTBene er høyt spesialiserte kampfartøy både med hensyn til bemanning og utrustning, men det er lite kosteffektivt å holde dem i beredskap for transport- og redningsoppdrag. De er heller ikke spesielt godt egnet til å slepe større fartøy. I forhold til de oppgavene LDKN har ansvaret for, er det mer hensiktsmessig å bruke andre enheter.

Tilstedeværelse av sjømilitære styrker er imidlertid et klart sikkerhetspolitisk signal om at man er opptatt av et geografisk område. Derfor er det viktig at dette prioriteres også i fremtiden. Hvor stor tilstedeværelsen må være for at de riktige signalene skal oppfattes, må imidlertid være en politisk vurdering. Fra et fagmilitært ståsted må det sentrale være at fartøyene ikke bare er til stede, men at de er kompetente, kjenner operasjonsområdet og kan løse oppdragene på en profesjonell måte. Dette krever en betydelig innsats for å nå en slik standard. Militær effekt er avhengig av enhetenes evne til å fungere sammen. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, – å oppnå den nødvendige kvaliteten hvis det ikke legges stor vekt på samøvelser med andre enheter, simulatortrening og teoretisk utdanning. Slikt koster, og etter mitt syn ville det ikke være riktig om Forsvaret skulle drive denne virksomheten på mange steder. Tvert i mot er det slik at en kraftsamling gir mer forsvarseffekt for pengene, og dermed også bedre mulighet til reell tilstedeværelse!

Det er etter mitt syn altså ikke postboksadressen som er viktig, men at vi kan utvise en relevant og troverdig evne tilstrekkelig slik at signalet oppfattes. Dette innebærer også at vi fortsatt må ha en betydelig etterretnings- og overvåkningsaktivitet i nord.

Utfordringer i Nord

Betydelige utfordringer vil knytte seg til vår forvaltning og myndighetsutøvelse i havområdene. Selv om dette først å fremst dreier seg om etterlevelse av norske lover og regler, altså et område som ikke nødvendigvis behøver å være et forsvarsanliggende, har en troverdig myndighetsutøvelse og jurisdiksjonshevdelse en klar sikkerhetspolitisk dimensjon. Klarer vi ikke dette, vil vi kunne ”invitere” til situasjoner hvor militær makt vil kunne komme til anvendelse. Sviktende håndhevelse av norsk suverenitet vil virke på samme måten.

Det er flere forhold som gjør dette til en utfordrende oppgave. Det første er uavklarte områder eller områder hvor Norge har et annet syn enn våre naboer. Fiskevernsonen rundt Svalbard er et eksempel på dette.

Området mellom Russland og Norge, står i en særstilling. Avgrensningslinjen er uavklart, og ligger i et militær viktig område. Det er et område som er følsomt for miljøpåkjenninger. Området har betydelige ressurser, både hva angår fisk og petroleum.

Norges ansvarsområde i nord er enormt. Det samme er ressursene, både når det gjelder fisk og petroleum. Våre egne ressurser til å forvalte dette er dessverre ikke like enorme. Det er derfor tvingende nødvendig at de forvaltningsverktøy vi har, kan ledes slik at de utnyttes optimalt.

Våre nasjonale utfordringer i nord er mange. De fleste av dem er ikke primært et militær ansvar. Imidlertid er det slik at alt henger sammen med alt, ikke minst i nordområdene. Og det en stor del av disse utfordringene har felles, er at de har en militær eller forsvarspolitisk dimensjon, enten som en del av problemet, eller som en del av løsningen.

Kystberedskap og sjøsikkerhet er for eksempel avhengig av overvåkningskapasitet, godt situasjonsbilde og evne til å lede aksjoner. Dette er noe Forsvaret vil ha for å løse sine primære oppgaver. Likeledes utgjør Forsvaret en stor del av de ressursene som finnes i landsdelen.

Miljøsyndene i nord er mange, og mange av dem har et militært opphav. AMEC-samarbeidet mellom flere lands forsvar viser at det finnes en militær nøkkel til å låse opp deler av problemet. Petroleumsaktiviteten vil være viktig for velstand og utvikling for både Norge og Russland, men nærheten til de militære kjerneområdene gjør at det blir viktig å unngå kryssende interesser.

Store fiskeflåter og begrensede ressurser gjør at alle kyststater utfordres av kreative næringsinteresser. Det er Forsvarets enheter som utøver myndighet, og det finnes militært ris bak speilet.

At terrenget og klimaet er krevende, vet vi alle. At samarbeidet mellom Schengen-landene stiller krav til hvordan vi må opptre, er kjent for de fleste, og omstridte områder har jeg vært inne på.

Slik kunne vi holdt på, men konklusjonen er etter mitt syn klar. Det finnes en Nord-dimensjon for norsk sikkerhet, en dimensjon som, – så lenge vi har en troverdig internasjonal forankring, er knyttet til daglig forvaltning og den nedre delen av krisespekteret.

Med andre ord: Norsk territorium og Nord-Norge i særdeleshet har gått fra å være hovedporten til norsk sikkerhet til å bli en bakdør!!

I så fall blir spørsmålet hvordan vi best mulig sikrer bakdøra. Som sjøoffiser vil jeg prøve å illustrere dette med en historisk betraktning. I gamle dager, da skutene var av tre og mennene av jern, var det også viktig med enhetlig og strek kommando. Sjefen seilte først, og det var ingen tvil om at det var han som hadde det helhetlige militære ansvaret. Dersom det kom til kamp, var det han som ledet sine styrker! Under rutinemessige forhold seilte styrken som regel på en linje. Problemet var imidlertid, at fiendtlige skip, kaprere og sjørøvere snek seg innpå konvoien bakfra om natten. Derfor lot man noen ha et spesielt fokus bakover. På hollandsk ble denne personen kalt Schout by Nacht; den som speider om natten. På engelsk ble han kalt Rear Admiral; bakadmiralen; og på norsk kontreadmiral, den som passer bakdøra!

Funksjonell kommandoordning

I dette bildet blir de to landsdelskommandoenes oppgave å holde fokus på bakdøra.

Den nye kommandostrukturen kan etter mitt syn beskrives som en funksjonell arbeidsdeling hvor man har at hensyn til to-delingen i norske sikkerhetsutfordringer. Det er Sjefen for Forsvarets Fellesoperative Hovedkvarter som har ansvaret for militær sikkerhet i hele Norge. Det er også han som er Forsvarssjefens rådgiver i operative spørsmål, slik at FSJ får ett, helhetlig råd.

Sj FOHK har delegert en begrenset myndighet til de to bakdørsvokterne langs tre akser. Den tradisjonelle geografiske aksen viser i hvilket område dette gjelder, mens funksjonene klargjør hva som er delegert. Konfliktnivådimensjonen indikerer at det ikke er like hensiktsmessig å delegere når utfordringene ligger i den øvre delen av konfliktskalaen. For å trekke parallellene til linjeskipene. Bakadmiralens oppgave var håndtere enstaka slubberter som prøvde seg, men hvis det var den spanske armada som dukket opp, var det ingen tvil om at det var storadmiralen selv som skulle ta ledelsen!

Militært lederskap består for en stor del i å ha best mulig situasjonsforståelse, slik at ressursene kan anvendes målrettet og synkroniseres slik at det blir størst mulig output i forhold til input. Med de sikkerhetsutfordringene Norge står overfor i dag, tror jeg det er hensiktsmessig å la ulike hovedkvarter ha fokus på områder som den politiske ledelsen mener er viktig.

Territorielt ansvar

Det territorielle ansvaret er naturligvis sentralt når man har fått i oppdrag å passe bakdøra. Dette er derfor en hovedoppgave for begge landsdelskommandoene å føre kommando over de territorielle styrkene som i hovedsak utgjøres av Heimevernet. Den nye situasjonen krever et annet Heimevern enn tidligere. Dersom vi tar konsekvensen av situasjonen og utvikler Heimevernet for å møte fremtidens trusler i stedet for gårsdagens, er det mitt syn at vi vil få et redskap som er både relevant og vitalt for å løse militære oppgaver. Dette forutsetter at Heimevernet blir spisset for å løse spesialiserte oppgaver, og at det blir differensiert for å løse ulike oppgaver i forskjellige deler av landet.

Basisoppgavene vil fortsatt være overvåkning og kontroll, sikring og bekjempelse. Kapasiteten til dette må naturligvis dimensjoneres i henhold til det samme trusselbildet som resten av Forsvaret. Spesialoppgavene vil reflektere distriktenes operative egenart. I Nord-Norge kan dette dreie seg om forsterkning til grenseovervåkningen, beskyttelse av nasjonale forsterkningsmottak, styrkebeskyttelse, sikring av petroleumsvirksomhet mot asymmetriske trusler, eskorte og livvaktstjeneste og sjø- og luftforsvarsrelaterte oppgaver.

LDKNs oppgaver

Landsdelskommando Nord-Norge er et integrert og funksjonelt element i kommandostrukturen. Hovedkvarteret er fellesoperativt organisert og legger stor vekt på fellestenkning og helhetsforståelse. I tillegg til grunnoppgavene som er å føre kommando over territorielle styrker, koordinere med sivile myndigheter og ta ansvar for totalforsvaret, samt å sikre allierte forsterkninger og vertslandsstøtte, har LDKN betydelige tilleggsoppgaver som bunner i de spesielle bakdørsutfordringene i nordområdene. Landsdelskommandoen leder styrker på kontinuerlig basis, døgnet rundt, hele året.

Overvåkning av land, sjø- og luftområdene er avgjørende for å ha riktig situasjonsforståelse. Det dreier seg altså ikke bare om å ha de ulike bitene til det store puslespillet som en god oversikt baserer seg på, men å kunne sette dette sammen, vurdere det og ha en innsikt og forståelse for hva som foregår. Det er dette vi kaller situasjonsforståelse.

Basert på en slik innsikt, kan hovedkvarteret lede tildelte enheter i blant annet suverenitetshevdelse, jurisdiksjonshevdelse og myndighetsutøvelse. Dette er oppgaver som med bakgrunn i de enorme områdene, uavklarte problemstillinger og store naturressurser, er spesielt viktige i nord.

Overvåknings- og ledelsesevnen som er etablert for å løse de militære oppgavene benyttes også for å støtte det sivile samfunn. Spesielt viktig er bistand til Hovedredningssentralen i Nord-Norge og bistand til andre etater i forbindelse med sjøsikkerhet og Kystberedskap og Aksjonsledelse, KYBAL. Dette er også viktig for å kunne ivareta oppgaven som nasjonalt krisehåndteringssenter for nordområdene for kriser som ”ikke forventes å ha en betydelig sikkerhetspolitisk dimensjon”.

Sist men ikke minst, er det viktig at begge landsdelskommandoene kan utøve militært lederskap over tildelte enheter. Mens ledelse kan forstås som en god organisering av en prosess, strekker lederskapet seg mye lenger. Militært lederskap er den militære sjefens evne til å påvirke organisasjonen i retning av å løse oppdraget.

Dette er en funksjon som ikke kan løses med e-post, men som krever synlighet, tilstedeværelse og evnen til å kommunisere en intensjon og gjøre den til et felleseie. Og ettersom militær virksomhet ikke er en lineær funksjon, krever dette et menneskelig fokus og kreativitet.

Den nye strategiske situasjonen er preget av at våre styrker deltar i høyintensitetsoperasjoner ute, parallelt med mer rutinemessige operasjoner her hjemme. Det er ingen tvil om at nettverksorienteringen gjør det mest hensiktsmessig å lede styrkene fra ett, fellesoperativt hovedkvarter. Samtidig legger nettverkstenkningen vekt på at underlagte sjefer opererer mest mulig selvstendig etter oppdragstaktikk basert på overordnet sjefs intensjon. Med den todelingen vi har i oppdragsporteføljen, faller LDKene etter min vurdering naturlig inn.

Verktøy

Jeg har allerede nevnt den territorielle dimensjonen ved LDKN og Heimevernets rolle.

I tillegg har LDKN operativ kommando over grensevakten mot Russland. Grensevakten har en viktig rolle for suverenitetshevdelse og jurisdiksjon. Grensevakten gjør en god jobb, og forholdet til kollegaene på russisk side er også god.

Kystvakten er et av landsdelskommandoens viktigste verktøy. Kystvakten bidrar til å løse de fleste av kommandoens oppgaver, både når det gjelder overvåkning, suverenitetshevdelse, jurisdiksjon- og myndighetsutøvelse samt støtte til sjøsikkerhet og kystberedskap.

LDKN har også taktisk kontroll med tildelte Orion-tokt i Nord-Norge. Flyene er sentrale elementer i militær overvåkning, og er et betydelig bidrag for å kunne ivareta landsdelskommandoens maritime oppgaver.

LDKNs oppgave blir å lede disse tildelte styrkene på en slik måte at de effekten blir større enn om vi ikke hadde ledet dem. Vi må også være i stand til å lede dem helhetlig, slik at samlet effekt er større enn komponentene hver for seg. Dersom vi ikke er i stand til å skape merverdi på denne måten, har vi etter mitt syn ikke ”livets rett”.

LDKNs operasjoner ledes fra fjellanlegget på Reitan. Fjellanlegget er modernisert og skreddersydd for de nye oppgavene, og vi regner med å være helt klar i vårt nye operasjonssenter i løpet av de neste par ukene.

Kommandoen er organisert med en J-struktur fra J1-9. I alt er det 65 militære og 1 sivil som tjenestegjør i den operative søylen i LDKN. I tillegg er det 29 i den administrative søylen, men disse vil inngå i den nye regionale støtte og forvaltningselementet for Salten.

I tillegg til dette kommer personell fra FLO/IKT og Forsvarsbygg hvor vi kjøper en del tjenester.

Joint Operations Centre og overvåkningssenteret

Det er vårt Joint Operations Centre som er hjernen i fjellanlegget.

JOCen, som den kalles, er fellesoperativt organisert. Det betyr altså at vi ikke har ett operasjonsrom for sjø, ett for luft og ett for land, men at det er ett felles rom, hvor offiserer fra de tre forsvarsgrenene sitter side om side. Det er ingen tvil om at dette er hensiktsmessig for å løse de oppgavene LDKN er tildelt, og at det fører til at personellet får en mye bedre innsikt og forståelse for helheten i de utfordringene vi står overfor.

JOCen er moderne inntrettet, med skikkelige arbeidsforhold og god intern og ekstern kommunikasjon. Jeg er helt overbevist om at fasilitetene til den nye fjellanlegget vil være en god investering og en skikkelig motivator for personellet.

Menns operasjonene ledes fra JOCen, er overvåkningssenteret ved siden av ansvarlig for å samle inn informasjon og sy dette sammen til et situasjonsbilde. Overvåkningssenteret er derfor del av JOCen, selv om den ligger i rommet ved siden av for å skaffe arbeidsro og la ledelsen i JOCen fokusere på det store bildet. Nærheten er allikevel viktig, fordi vaktsjefen lett kan gå og studere detaljene og diskutere med operatørene i OS når dette er påkrevet.

Som et lite eksempel på hva som skal til for å ha en god overvåkning av kysten og havområdene, har jeg lyst til å vise denne skissen.

Grunnstammen i overvåkningen av kysten er Kystradar Nord. 7 stasjoner er knyttet sammen i en kjede som termineres i Overvåkningssenteret. De gir et sammenhengende bilde med sanntidsinformasjon, og mulighet for kontinuerlig oppfølging av viktige kontakter. Når det såkalte Automatiske Informasjonssystemet, AIS blir innført på sivile fartøyer fra neste år, vil bildet bli vesentlig bedre, og inneholde mer relevant informasjon om seilingsrute, last osv.

Langs kysten er det den indre kystvakten som er vår forlengede arm. Den Indre Kystvakt ble etablert for et par år siden, og erfaringene med den er gode. Det er min vurdering at IKV er et mer relevant og kosteffektivt verktøy til å løse oppdrag i den nedre delen av konfliktskalaen, enn tradisjonelle marinefartøy.

Ute på havet er det den havgående Kystvakten som er arbeidshesten. De store kystvaktfartøyene er som nevnt helt sentrale. Stadig flere av de store fartøyene får nå slepekraft som gjør dem velegnet til å bistå den økende sivile trafikken med store skip.

En av problemene med kystradaren, er at den ikke gir identifisering av kontaktene. Dette vil bedres når AIS er ferdig innført, men også da vil identifisering være en utfordring både fordi AIS kan slås av, og fordi den har begrenset rekkevidde. Derfor er de maritime patruljeflyene en vital ressurs. Flyene kombinerer derfor dette med andre oppgaver.

Orion-flyene må naturligvis benyttes målbevisst. For å strekke ressursene litt lenger, benyttes derfor også innleide fly til kystvaktoppgaver.

Havområdene i nord er imidlertid som kjent enorme, og det er ikke mulig å overvåke dem tilfredsstillende med tradisjonelle metoder. Derfor kjøper vi bilder fra kommersielle satellitter. Denne informasjonen danner grunnlaget for å sette inn fly eller fartøy. Bruken av kommersielle satellitter er et godt eksempel på hvordan vi ved hjelp av teknologi kan utnytte tradisjonelle militære ressurser mer effektivt.

Kystberedskap

La oss se hvordan LDKN utnytter noen av disse kapasitetene til å håndtere et problem som har stor oppmerksomhet i landsdelen, nemlig risikotransport langs kysten. Jeg vil understreke at dette er en integrert del av den øvrige virksomheten. Det betyr at vi ikke har egne funksjoner i Hovedkvarteret som jobber utelukkende med dette.

Når fartøyet kommer inn i vårt område, er vi ofte orientert på forhånd, for eksempel ved at skipets agent har meldt fra. Når fartøyet kommer inn i vårt område blir det identifisert f eks av Orion, og kontakt med fartøyet blir opprettet. Vi utveksler informasjon, og fartøyene oppfordres til jevnlige rapporter. Denne frivillige dialogen er særdeles viktig, og har ført til, at nesten all trafikk holder en forsvarlig avstand til kysten. Dette er viktig, fordi det øker vår reaksjonstid og mulighet til å sette inn relevante midler hvis det skulle bli nødvendig.

Vi foretar også en nautisk vurdering, for å få et inntrykk av sikkerheten. Vi vurderer alternativer som f eks lengre ut fra kysten, flere ressurser, spesiell overvåkning, eskortering med fartøy med slepekapasitet, alternative havner, nødhavner osv. vi har ved flere anledninger foretatt eskortering til nødhavner.

Når fartøyet forlater Nord-Norge, overleveres det til Fellesoperativt Hovedkvarter i Stavanger.

Fellesoperativ organisasjon

LDKN er som nevnt fellesoperativt organisert. For å løse andre oppdrag setter vi sammen såkalt Joint Project Teams med ressurspersoner fra de ulike avdelingene. Det kan dreie seg om å lede en spesiell øvelse, gi styrkebeskyttelse, eller som her en situasjon som har oppstått etter en atomulykke i nærheten. Teamet arbeider sammen fra oppdraget er mottatt og til det er løst.

Vi er meget godt fornøyd med denne måten å arbeide på. Jeg har selv erfaring fra matriseorganisering i den tidligere fellesstaben i FO, og tror at denne måten er en god måte å kombinere matriseorganiseringens fleksibilitet med en linjeorganisasjon. Etter mitt syn er dette en måte hvor vi utnytter at vi alle er forskjellige og har ulike sterke sider. Joint Project Teams er en måte å utfylle hverandre på, og ”spille hverandre gode”.

Det er ingen tvil om at det er mange oppgaver i nord, og at Forsvaret kan være en vesentlig bidragsyter for å løse mange av dem. Det er heller ingen tvil om at dette er oppgaver som også vil være der i fremtiden.

Spørsmålet blir da om Forsvaret, og LDKN i særdeleshet burde ha dette som forretningsidé som sikrer vår virksomhet på Reitan?

Jeg tror imidlertid det er vesentlig å holde fast på at Forsvarets virksomhet er å kunne utvikle og anvende militær makt. Dersom leveranse av andre tjenester blir en hovedoppgave, kan vi risikere at vi mister fokus på dette.

Samtidig er det viktig at vi ikke lukker oss inne i en militær boks. Småstaten Norge har begrensede ressurser til å løse mange viktige oppgaver. Det er viktig at vi utnytter disse ressursene effektivt, og at vi stiller militære ressurser til rådighet for å løse sivile oppgaver. Det må imidlertid ikke bli slik at støtten til det sivile samfunnet blir dimensjonerende for Forsvaret. Det blir verken kosteffektivt eller hensiktsmessig.

Etter min vurdering må det være et overgripende politisk ansvar å fastlegge hvem som har ansvar for ulike oppgaver, og hvilke etater som skal støtte med hva.

Avslutning

For LDKN betyr dette at vi må være, – og oppfattes som – en aktiv verdiskaper i den militære kommandostrukturen. Med de knappe økonomiske og ikke personellmessige ressursene som er til rådighet, må vi prøve å være så liten som mulig. Med den funksjonelle oppgavefordelingen vi har i Forsvaret operative ledelse, har vi god mulighet til dette. Noe av det aller viktigste for å få dette til, er å være fellesorganisert, og utnytte den helhetsforståelsen vi får av dette.

En av de største fordelene ved LDKN er etter mitt syn at vi er små nok til å få dette til å fungere i praksis.

Jeg har prøvet å tegne et bilde av at dagens situasjon i nordområdene er fundamentalt endret enn for bare 10 år siden. Et troverdig forsvar i Nord, er avhengig av at vi deler byrder og risiki med våre allierte, og norske styrker har et troverdig internasjonalt engasjement.

Et troverdig forsvar i nord er videre avhengig av at vi har gripbare, fleksible og deployérbare styrker med skikkelig kompetanse og utrustning. Disse to forholdene henger nøye sammen. Det er den internasjonale situasjonen som er blitt hovedporten til norsk sikkerhet.

Jeg er imidlertid like overbevist om at vi også har en militær oppgave i nord, og at denne bakdøra krever et eget fokus. Bakdørsaspektet er imidlertid et lavspenningsfenomen. Hard militær sikkerhet er helt avhengig av én operativ militær sjef med full funksjonalitet for å lede alle operasjoner.

Det er derfor viktig at vi utvikler Forsvarets Operative ledelse slik at vi ikke konkurrerer om knappe ressurser. Den kjente forballtreneren Nils Arne Eggen sier det slik: Det er viktig å være god. Men går du på banen for å vise hvor god du er sjøl, da er det bare én som er god. Går du på banen for å spille de andre gode, da er det 10 som blir god. Og 10, det er 10 ganger mer enn 1!

Slik må det være i Forsvaret også. Vi må spille hverandre gode.

Personellstrukturen vil være den største utfordringen. Jeg tror det er viktig at LDKN, og andre også, inntar en slags indrefilet-tilnærming til dette. Vi må konsekvent satse på kvalitet fremfor kvantitet.

Om LDKN virkelig er den indrefileten jeg har prøvd å skissere opp, vet jeg ikke. Jeg er føler meg imidlertid ganske trygg på at vi er på rett vei!

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
11. november 2002 ved Flaggkommandør Jørgen Berggrav

Fellesstaben i Forsvarets overkommando

Retorikk og realiteter på veien mot det nye Forsvaret –
Forsvarssjefens militærfaglige utredning.

 

Ærede Formann, mine damer og herrer

Først vil jeg få takke for at jeg er invitert hit for å snakke om noe som ligger meg veldig på hjertet, nemlig å snakke om Norges vei mot det nye Forsvaret.

I dag er det en virkelig merkedag: 11 i 11 kl 11 sluttet den første verdenskrig. Fortsatt blir dagen markert blant land som tilhørte det britiske imperiet den gangen. ”Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger” vant ikke freden. Jeg synes dette gir grunn til ettertanke også i dagens situasjon, ikke minst for oss som arbeider med å planlegge fremtidens forsvar.

Jeg har bevisst valgt en litt utfordrende tittel for mitt foredrag. Det er for det første fordi jeg tror det er viktig at vi i dagens militærstrategiske situasjon setter spørsmålstegn ved etablerte forsvarspolitiske sannheter. For det andre håper jeg at dette kanskje kan inspirere tilhørerne til å delta i den offentlige debatt.

Jeg tror nemlig det er helt vesentlig at vi nå prøver å følge opp Forsvarssjefens oppfordring fra denne talerstol for noen uker siden, nemlig å få til en mest mulig åpen forsvarsdebatt. En bred debatt med innspill fra så vel linjeorganisasjonen som andre interesserte gjør beslutningsgrunnlaget bedre, og gjør det lettere for oss som arbeider med langtidsplanlegging å legge frem solide og velfunderte forslag. Dette er en forutsetning for at vi skal kunne foreslå for politikerne hvordan et best mulig fremtidig forsvar skal se ut. Etter mitt personlige syn kan det ikke være munnkurv i en slik debatt. Jeg vil derfor oppfordre alle til å bidra i dette arbeidet mens prosessen er i gang og kan påvirkes mens vi enda ikke har trukket konkrete konklusjoner.

Etter at ulike synspunkter er hørt og blitt ta hensyn til må FSJ, på bakgrunn av sitt ansvar for helheten, trekke konklusjon og gi de politiske myndighetene et fagmilitært råd som best ivaretar Norges samlede forsvarsutfordringer. Dette er ikke noen lett oppgave, og jeg er overbevist om at det vil bli flere situasjoner hvor vi ikke har ett og samme syn blant Forsvarets personell. Likevel er det viktig at alle kan identifisere oss med helhetsproblemstillingene slik at Forsvaret kan opptre samlet på dette grunnlag, selv om konklusjonen ikke er tråd med ens egen opprinnelige mening.

Den nye sikkerhetspolitiske situasjon

Med oppløsningen av Sovjetunionen og Warszawa-pakten endret kartet seg dramatisk. Sentral-Europa fikk vesentlig øket forterreng og avstand til Russland.

Geografien endret seg ikke på samme måte i nord. På mange måter kan vi si at vi stod igjen med et ”restproblem” etter den kalde krigen.

Utvidelsen av EU til å omfatte Sverige, Finland og Østerrike endret bildet ytterligere. Utvidelsen av NATO med Polen, Tsjekkia og Ungarn virket på samme måte. Den kommende utvidelsen mot øst av så vel EU som NATO understreker at begrepet samarbeid i Europa har fått en helt annen dimensjon.

Ikke minst har forholdet til Russland utviklet seg stadig i positiv retning. Russland er nå som stat helt avhengig av et godt økonomisk samarbeid med Vest. Militært utvikler det seg også et bedre samarbeid. NATO har åpnet liaisonkontor i Moskva, og russiske offiserer har sitt daglige virke i flere NATO-hovedkvarter. Etter 11. september har samarbeidet akselerert. Norske avdelinger opererer i dag ut fra baser i det tidligere Sovjetunionen. Et felles råd mellom NATO og Russland er etablert, et råd hvor man behandler forhold utenom artikkel 5 situasjoner. EU spiller en stadig viktigere sikkerhetspolitisk rolle.

Mens den overordnede sikkerhetspolitiske situasjonen i vår del av Europa har hatt en positiv utvikling, har nye utfordringer vokst frem. Etniske og religiøse konflikter, terrorisme og asymmetriske trusler bidrar i høy grad til en uforutsigbar situasjon.

Terroranslag mot vestlige samfunn er ikke bare en fysisk trussel for de menneskene som rammes, men også mot våre verdinormer, rettssamfunn og vår økonomi. Terror fører til dreining på voldsspiralen. Forsvar mot terror er ikke først og fremst fysisk sikring av mennesker og infrastruktur, men dreier seg om å opptre sammen med våre partnere slik at slike aktører ikke klarer å gjennomføre sine forsetter.

Informasjonssamfunnet blir stadig mer sårbart. De av oss som har vært utsatt for virusangrep mot hjemme-PCen, vet at denne trusselen ikke kjenner landegrenser. Det man ønsker, er å angripe strukturer, ikke bare ramme militært, men hele samfunnet og i ytterste forstand hele vårt livsgrunnlag.

Gjennom vår rolle som leverandør av strategiske råvarer som gass og olje vil vi kunne trekkes inn i konflikter langt borte fra Norge, for eksempel ved at vi kan bli satt under press for å levere varer det er mangel på. Det kan også tenkes at noen vil rette anslag mot norsk produksjon for at en slik mangel skal oppstå, f. eks. for å ramme en tredjepart. En strid om ressurser kan også føre til uønskede situasjoner med våre naboer.

Norge har verdens 3. største handelsflåte. Handelsflåten kan bli et mål i seg selv. Det er heller ikke utenkelig at norske skip kan bli gjort til redskap eller mål for terrorister, for eksempel ved at containere brukes til transport av personell eller masseødeleggelsesvåpen.

Utviklingen i atom, biologiske, radiologiske og kjemiske våpen er skremmende. Dette er våpen som er relativt enkelt og billig å anskaffe og ta i bruk. Heller ikke disse våpnene kjenner landegrenser.

Dette viser klart at også norsk sikkerhet er blitt globalisert. Det er disse truslene som i dag fremstår som mest relevante, både nasjonalt og i alliansesammenheng. Slike utfordringer klarer vi ikke å møte alene eller med en tradisjonell norsk mobiliseringsbasert forsvarsstruktur.

Vi er altså i en helt annen situasjon enn tidligere. Sammenfattet kan vi fremstille Norges sikkerutfordringer som en kurve som spenner fra en fredlig rutinesituasjon til en eksistensiell krig om Norges mulighet til å overleve som nasjon. X-aksen fremstiller altså spennet, mens Y-aksen viser hvor alvorlige konsekvensene er for Norge.

Dagens Russland utgjør ingen trussel mot Norge, ref St. prp. nr. 1 (2002-2003). Slike trusler kan derfor ikke lenger være dimensjonerende for utformingen av Forsvaret.

Det er imidlertid neppe klokt å utelukke at det kan oppstå eksistensielle konflikter av tradisjonell karakter. I en slik situasjon vil Norge, som tidligere, – være helt avhengig av alliert hjelp. Forsvaret av Norge er fortsatt et dugnadsarbeid. Dette betyr at Norge må tilpasse seg det systemet som våre allierte legger opp til i slike tilfeller. Dette fordrer et innsatsberedt og leveringsorientert forsvar.

Forsvaret er og vil bli brukt til å håndtere rutinemessige oppgaver i forbindelse med myndighetsutøvelse, suverenitetskontroll og liknende, noe som er knyttet til den nedre enden av spekteret.

Det kan også tenkes at det kan oppstå situasjoner som kan bli alvorlige for Norge, men muligens for små for at Alliansen som sådan blir engasjert. Dette betyr at det kan tenkes at det i forhold til tidligere er operasjoner som vi må klare på egenhånd eller med noe utvalgte allierte, og enten være i stand til å bringe situasjonen til et forhold vi kan leve med, eller til å eskalere den til å bli et anliggende for alliansen. Også dette fordrer et innsatsberedt og leveringsorientert forsvar.

I skjæringspunktet mellom sannsynlighet og konsekvens finner vi de globaliserte utfordringene jeg allerede har nevnt.

Styrkebehov

Dette er spekteret av de utfordringene Forsvaret må kunne møte. Det er ikke Forsvarets oppgave å beslutte på hvilken måte Norge bør håndtere slike utfordringer. Derimot er det Forsvarets oppgave å være klar til å bidra på den måten våre myndigheter bestemmer. Det norske Forsvaret er uomtvistelig under politisk kontroll, og skal brukes i de oppdrag våre politiske myndigheter bestemmer. Det er derimot Forsvarets ansvar å bidra med fagmilitære vurderinger inn i beslutningsprosessen, slik at politikerne er klar over konsekvensene før de beslutter. Derfor er det i dagens situasjon viktig med et tett og integrert samarbeid mellom politiske og fagmilitære beslutningstagere.

NATO har tilpasset seg den nye situasjonen ved å gå bort fra forhåndsplanlagte, detaljerte planer og øremerkede styrker for å forsvare alliansens område mot konkrete trusler, til overordnede planer og styrkebrønn med fleksible og deployerbare styrker som kan settes sammen etter behov. Dette er altså en overgang fra trusselbaserte styrker til det vi kan kalle evnebaserte styrker. Et evnebasert forsvar må ha tilgjengelige og deployerbare styrker, slik at dette forsvaret kan yte sitt oppdrag uansett tid og sted. Et krafttak blant NATOs europeiske allierte må til for i hele tatt å kunne bruke våre styrker i større bredde. Jeg er overbevist om at NATO har tatt denne utfordringen alvorlig, og at vi må slutte helhjertet opp om denne.  

NATOs styrkebehov klargjøres ved at man har vurdert de ulike utfordringene alliansen kan bli stilt overfor. Dette er basert på et politisk omforent ambisjonsnivå, og en etterretningsfaglig vurdering. Dette er vurderinger som Norge er med på å utarbeide, og slutter seg til.

Så ser man på hva man behøver for å sette sammen en skreddersydd styrke for akkurat den oppgaven. Derfor ber man nasjonene om å bidra inn i styrkebrønnen, eller verktøykassen, etter evne. Mangler man en spesiell skrutrekker så ber man om den, det hjelper lite om noen gjerne vil bidra med en hagespade!

Det er viktig at vi tar denne tilnærmingsmåten inn over oss. Det betyr altså at dersom man ønsker en effektiv allianse, er det viktig at alliansens samlede verktøykasse blir velfylt. Nasjonene må bidra med det NATO behøver, og satse på det de er gode på.

NATO er i stadig endring. Med flere nye medlemmer vil det bli en større utfordring å få enighet i vanskelige saker. Det blir også flere å fordele ressursene på. Alliansen påtar seg ansvar for sikkerheten for et vesentlig større område, et område som til dels kan innebære nye strategiske utfordringer. Det vil helt sikkert også bli kulturelle utfordringer. Vi kan altså ikke utelukke at fokus, beslutningsprosesser og rutiner endres. I denne situasjonen er det viktig at Norge og Forsvaret aktivt går inn for å bidra til at NATO fortsatt skal være relevant.

På den annen side vil en NATO-utvidelse mot øst bidra til sikkerhetspolitisk stabilitet. Dette vil være gunstig for den generelle sikkerhetspolitiske situasjonen som er grunnleggende også for vår sikkerhet.

NATO er likevel ikke lenger enerådende som kandidat for å lede viktige og vanskelig operasjoner. Både i operasjonene på Balkan og i Afghanistan har det vært en koalisjon mellom NATO-land og partnere. Noen mener at dette svekker Alliansen, og funderer om vi bør tone ned NATO-samarbeidet, eller om vil i stedet bør satse på en mer rendyrket nasjonal struktur. Jeg tror dette ville vært et alvorlig feilgrep, selv om det betyr at vi i større grad bør fokusere vårt samarbeid med utvalgte allierte.

Forsvaret av Norge vil alltid være en internasjonal dugnad. Alle bidragsytere i en slik dugnadsgjeng vil måtte være tilpasset oppgavene, både når det gjelder hva slags styrker som behøves, hvordan de er utrustet, hvordan de kommuniserer og hvordan de er trenet. Det er NATOs planlegging som sørger for dette, og som vil være premissleverandør for enhver fungerende koalisjon. Etter mitt syn vil styrke-planleggingen være selve limet i det fremtidige NATO, og hovedpremissleverandør for utviklingen av det norske Forsvaret.

Rammefaktorene økonomi og styring

Det er likevel økonomien som for de fleste fremstår som den mest synlige faktoren for Forsvarets utvikling i dag. Og det skal ikke underslås at den økonomiske virkeligheten ikke er utpreget lystelig. Kort fortalt har vi befunnet oss i, – og vi er enda ikke ute av dette, – i en situasjon hvor driftsutgiftene for en tallmessig mye større organisasjon og struktur enn vi har ressurser til. Uten omlegging vil vi i løpet av få år ha ”spist” opp de pengene som er påkrevet til å fornye materiellet. Dersom dette skjer, vil materiellet foreldes, og forsvarsevnen synke raskt. Derfor må vi redusere omfanget så mye at vi frigjør 2 mrd pr år fra driftsutgiftene. Samtidig må veksten i driftsutgiftene reduseres til 1,5% i forhold til den alminnelige prisstigningen. Stortinget har pålagt oss å redusere med minst 5000 lønningsposer, og i tillegg må vi kvitte oss med minst 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse! Dette er store tall, og en viktig oppgave som gjennomsyrer alt vi gjør! Vi må og skal klare dette, slik at vi gjenoppretter balanse og vinner tid for det langsiktige problemet.

Stortingets beslutning i juni i år var et viktig skritt på vei mot balanse i forsvarsplanleggingen. Forsvarsforliket på 118 milliarder i 4-årsperioden innebærer en reell økning av forsvarsbudsjettet, og det som etter mitt syn er det viktigste, en vesentlig øket forutsigbarhet for planleggingen. En slik forutsigbarhet er faktisk den viktigste forutsetningen for at vi skal klare å utnytte de betydelige midlene som samfunnet bruker på Forsvaret.

Utfordringen blir nå å videreføre forutsigbarheten ut over 4-årsperioden. Dette innebærer både en forutsigbarhet for våre inntekter, dvs forsvarsbudsjettets størrelse, og forutsigbarhet når det gjelder Forsvarets evne til å beregne kostnader, og ikke minst hindre at prosjektene vokser under veis. Forsvarspolitisk utvalg kom frem til at vi underestimerte kostnadene med 20-30%!

Her må også vi gå i oss selv, vi må korte ned prosjekttiden, og vi må unngå å falle for fristelsen til å ”selge inn” prosjekter til en urealistisk lav pris.

Det vil imidlertid ikke være mulig å unngå at noen prosjekter vil bli dyrere, eller at det kommer nye ting, slik tilfellet er i disse dager med forslag til nye styrkemål som skal behandles på toppmøtet i Praha. Dette betyr både at vi må være i stand til å drive kontinuerlig strukturplanlegging, og at vi har en kultur for effektiv tverrprioritering. Dette krever både godt lederskap, og en styrket evne til helhetsforståelse blant personellet.

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg føler meg trygg på at økonomien vil være god dersom vi styrker evnen til planlegging. Dessverre vil ikke dette alltid være en realitet.

Hvis vi går ut fra dagens budsjettnivå blir videreført, vil selv en moderat vekst på drift på 1,5% føre til at pengene til fornying blir spist opp. Nå er det imidlertid slik, at prisen på militært materiell øker raskere enn prisstigningen. Den årlige økningen ligger et sted mellom 2 og 5%. Dessverre er det slik at det er de dyreste komponentene, slik som jagerfly, fregatter og stridsvogner som har den største økningen. Dette gjør at fornyingsmulighetene angripes fra to sider. Uten omstillingstiltak vil ikke Forsvaret ha midler til investeringer etter 10-15 år. Dette gjør at det ikke er realistisk å videreføre dagens norske forsvar uten fortsatt omstilling. Det er forresten, et spørsmål om vi virkelig har et balansert forsvar i dag, eller om vi noen gang egentlig har hatt det. Kanskje vi i stedet skal si at dersom vi ikke får reelle økninger i budsjettene, vil det ikke være mulig å vedlikeholde Forsvaret slik vi kjenner det i dag. Alternativene til dette er å redusere strukturen, eller å hente mer gevinst av flernasjonalt samarbeid og en stadig større integrasjon i NATO.

Dersom vi prøver å videreføre dagens struktur, vil vi, uten midler til å gjenanskaffe bærende elementer gradvis reduseres til et nivå hvor det ikke lenger er forsvarlig å sende personellet ut i skarpe operasjoner. I mitt hode vil dette være å vende tilbake til den situasjonen Forsvaret var i aprildagene 1940, lav beredskap, dårlig utstyrt og utilstrekkelig trent.

Ved deltakelse i internasjonale operasjoner vil vi tolerere mindre enn ved et eksistensielt forsvar av eget territorium. Norsk styrkinnsats må være på høyde med våre samarbeidpartnere når det gjelder materiell og treningsnivå. Kravene vil bli høyere, og behovet for endring større.

En marginal tilførsel av penger vil ikke endre dette bildet grunnleggende, bare trekke ut tiden. Vi må med andre ord gi Forsvaret en ny innretning.

Nye muligheter

Militærteknologien har også hatt en rivende utvikling. Vi snakker om Nettverksbasert forsvar som gir helt andre muligheter til å øke hastigheten i beslutningsprosessen og være på rett sted til rett tid med riktige innsatsmidler. Utviklingen på områder som sprengstoff og mikroteknikk er kanskje ikke like kjent, men spiller en avgjørende rolle i dette.

Informasjonsteknologien vil endre militær organisasjon, materiell og operative konsepter på en grunnleggende måte. Hvis vi tar i bruk ny teknologi uten å ta ut organisatorisk effekt, betyr dette at vi driver mindre effektivt og mer ressurskrevende enn vi må.

Allianseavhengigheten, som for en småstat som Norge alltid vil være sentralt, vil stille nærmest absolutte krav til teknologisk og prosedyremessig standard. Dersom vi ikke kan operere i en ”operativ harmoni” med de som skal forsterke oss i en nødsituasjon, bidrar vi mindre til eget forsvar, og må spille en helt annen rolle.

Den eneste muligheten for å kompensere for teknologisk underlegenhet, er å anvende asymmetrisk strategi. Dette er strategier som ikke i særlig grad er forenlig med rettsstater som Norge.

Jeg nevnte at større satsing på fellesoperasjoner og nettverksbasert forsvar visker ut tradisjonelle organisatoriske grenser. Tidligere kunne man utvikle de tre forsvarsgrenene og HV langs deres egne linjer. I dag må vi ha en helt annen helhetlig styring for å drive Forsvaret fremover slik at de ulike delene virker sammen og skaper synergi, dvs at strukturen sammen skaper større effekt enn enkeltelementene kan klare hver for seg. Også evne til å takle nye trusseldimensjoner må anskaffes. Jeg vil nevne evne til computerbasert angrep og forsvar, og evne til å utføre elektromagnetiske operasjoner i et helt annen form og omfang en før.

Faktisk er det slik at utviklingen ikke stopper med dette. Utviklingen går nå mot at land, luft, sjø og undervannsdimensjonen smelter sammen med en annen utnyttelse av rommet, det computergenererte rom, eller cyberspace om dere vil, og det elektromagnetiske spekter. Det er dette vi i Nettversbasert forsvar kaller det fysiske domenet.

For å håndtere dette sammensatte fysiske domenet, er det vesentlig at vi blir bedre i stand til å håndtere informasjon. Vi må bli bedre til å innhente informasjon, sortere den, sørge for at informasjonen er tilgjengelig for de rette menneskene. Dette må vi klare raskere enn en motstander, slik at vår beslutningsprosess går raskere enn hans. Evne til å reagere raskt og riktig har alltid vært nøkkelen til militær suksess, og vil være den viktigste styrkemultiplikatoren også i fremtiden.

Dette betyr at vi må satse mye mer på informasjonssystemer og kommando- og kontrollsystemer. Ikke mindre viktig er det å sørge for at vi har mennesker som klarer å utnytte dette. Dette er kanskje den viktigste biten. Det dreier seg om kompetanse, evner og erfaring, og ikke minst kultur. Det er dette vi kaller det kognitive domenet.

Det er den som best behersker området hvor disse domenene møtes, som har størst den største muligheten til å lykkes. Etter mitt syn burde Norge, med den vekt vi legger på selvstendig og helhetlig tenking, ha de beste forutsetninger for å klare dette.

Jeg vil prøve å forklare dette på en annen måte. Tidligere måtte vi ha en stor stridsstruktur for å kompensere for begrensinger i informasjons- og kommando og kontrollsystemer. Den utviklingen som nå finner sted gjør at vi får mer effekt ved å omprioritere en større del av ressursene for å utvikle disse. For de aller fleste av oss er forsvarsevne nærmest synonymt med antall brigader, fly og fartøyer. Når vi reduserer antallet for å tilføre dem bedre kvalitet, reaksjonsevne, våpen, informasjons- kommando- og kontrollsystemer, kan det se det ut som vi bygger ned Forsvaret. Dette er ikke tilfellet, det som skjer er en ombygging, hvor en del av tilbyggene ikke er særlig synlige. Vi må ikke bare ha en evne til fysisk og ikke-fysisk forsvar, også våre motstandere vil utnytte de nye muligheter å påføre oss skade. Dette gjør at vi må besitte en større bredde i dag enn tidligere, også av kapasiteter som før ikke var nødvendige. Vi stanser ikke et virusangrep på norske informasjonssystemer med infanteri!

Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FSJ MFU 03)

Forsvarssjefen har derfor gitt oss i oppdrag å foreta en militærfaglig utredning for å se hvordan disse rammene vil påvirke utformingen av Det nye Forsvaret.

Tidligere hadde vi en nesten ensidig trussel-dimensjon, hvor Forsvaret ble et eksistensielt nødvergeinstrument.

Man så gjerne at Forsvaret var et sikkerhetspolitisk virkemiddel, men bare for en spesiell utfordring. Retningen for Forsvarets utvikling gav seg nærmest av seg selv: invasjonsforsvar i en eller annen form.

Det er det nå nødvendig å fortsette utviklingen mot et fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument for å kunne bidra sammen med andre politiske virkemidler til å håndtere Norges sikkerhetsutfordringer. Det er altså ikke snakk om å kaste alle kortene opp i luften, men å videreutvikle den prosessen vi nå er inne i og som FSJ beskrev fra denne talerstol for noen uker siden.

Målet må være å bidra til å møte globaliserte problemer gjennom meningsfulle internasjonale bidrag slik at vi kan få en best mulig sikkerhetspolitisk situasjon som jo er den viktigste forutsetningen for norsk sikkerhet. Utviklingen av det norske Forsvaret må bidra til en effektiv allianse og et gjensidig godt forhold og samarbeid til utvalgte allierte.

Samtidig må vi kunne håndtere rutinemessige problemstillinger i våre interesseområder slik at vi unngår å invitere til problemer. Det kan tenkes at det kan oppstå situasjoner som er for store for Norge, men for små for alliansen. Vi må holde orden i eget hus, og bidra til respekt for internasjonal lov og rett. Vi må håndtere begrensede episoder og kriser med egne midler, og hvis vi ikke klarer det, må vi kunne eskalere den til å omfatte alliansedimensjonen.

Stikkordet for denne utviklingen er en overgang fra et lagerorientert til et leveranseorientert forsvar.

Forsvarssjefens militærfaglige utredning (FSJ MFU) er et ledd i prosessen rundt det neste Langtidsdokumentet som Regjeringen skal legge frem for Stortinget våren 2004. Forsvarssjefen skal levere sitt fagmilitære innspill sommeren 2003.

Denne gangen har vi lagt opp til en integrert arbeidsprosess mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando. Dette er en erkjennelse at det stadig er vanskeligere å skille mellom det som er rent fagmilitært, og det som er politisk, og at det derfor er uheldig å arbeide uten en fortløpende utveksling av informasjon og vurderinger underveis.

Det er likevel vesentlig at det er klart definerte ansvarsområder for Fmin og FSJ, slik at man til en hver tid vet hvem som ”eier” hvilke beslutninger. En logisk følge av dette er at arbeidet blir mer gjensidig forpliktende, og at FSJ kan få politiske rammer på et tidlig stadium.

Rent praktisk innebærer en integrert prosess mange fordeler, ikke minst ressursmessig. Vi arbeider hurtigere, unngår misforståelser bedre enn før, lærer hverandre å kjenne, – og må jeg personlig legge til, vi oppnår gjensidig respekt. Dette er viktige elementer å ta med seg når vi går mot et integrert sivilt-militært Forsvarsdepartement.

Vi har organisert arbeidet slik at det er gjensidig sivil og militær deltakelse i alle arbeidsgruppene som er knyttet til prosessen. Når vi kjører operative spill er departementet med og spiller den politiske rollen. Vi har løpende koordinering med ukentlige møter og hyppig kontakt innimellom. Og ikke minst prøver vi å koordinere forankringsprosessen, slik at dette virkelig skal bli en åpen og inkluderende prosess.

Jeg nevnte politiske føringer. Så vidt jeg vet, er det første gangen at man på politisk side har gitt så klare styringssignaler og ”committment” så tidlig i prosessen. Etter mitt personlige syn er dette noe det står stor respekt av.

Slike føringer gjør det lettere for Forsvarssjefen å basere sitt arbeid på forutsetninger som vil overleve den politiske behandlingen.

Det gjør også at han ikke selv må ta ansvaret for politiske vurderinger som alltid må ligge til grunn for planleggingen. Det gjør det også lettere for resten av Forsvarets organisasjon å forholde seg til de politiske intensjoner de ellers må hente ut og tolke på egen hånd. Dette gjør at vi kan styre utviklingen av Forsvaret mer effektivt. Det er derfor viktig å merke seg at rammene gjelder for all utvikling i Forsvaret.

Statsråden presenterte de politiske rammene i et foredrag i Den norske atlanterhavskomite 30. oktober i år. Forsvarssjefen har sluttet seg til de vurderingene som er gjort. Rammene er tilgjengelig på Forsvarsdepartementets hjemmeside.

Det vil føre for langt å gå inn på detaljene i de politiske rammene. Viktige stikkord er imidlertid å fortsette dreiningen av Forsvaret mot et fleksibelt sikkerhetspolitisk element, og fortsatt satsing på NATO-medlemskapet. Alliansetilpasningen innebærer at norske strukturelementer skal baseres på NATOs styrkeplanlegging. Dersom vi anskaffer noe som ikke bidrar til NATOs samlede evne, må vi kunne begrunne dette med viktige nasjonale oppgaver, f eks evnen til å møte nasjonale utfordringer vi må kunne håndtere på egen hånd.

Rammene tillegger også flernasjonalt samarbeid økende vekt. Dette er for å kunne oppnå mer kosteffektive løsninger både når det gjelder utvikling, anskaffelse, trening og drift, og på den måten kompensere for de langsiktige økonomiske problemene jeg skisserte innledningsvis.

Høyest prioritet skal gis til å realisere et oppgavebasert forsvar, dvs en forsvarsstruktur med elementer som både kan brukes ute og hjemme.

Når vi deltar i operasjoner utenfor Norge, skal vi basere oss på at det norske bidraget utgjør en del av et bredere samarbeid. Dette vil være viktig når det gjelder sammensetningen av styrken, og vil gjøre det mulig å yte et mer betydningsfullt bidrag og forenkle logistikkproblemene. Det norske F-16-bidraget kan være et eksempel på dette.

De politiske rammene vektlegger modernisering av Forsvaret med evne til å operere i fremtidens stridsmiljø, og en økning av evnen til å bidra med spesialkapasiteter på bekostning av et tradisjonelt nasjonalt balansert Forsvar. Etter mitt syn er dette en logisk følge av den utviklingen vi nå er vitne til.

Den konkrete oppgaven på militær side er å konkretisere strukturforslag for 2008. Når vi skal skissere det nye forsvaret, må vi nærme oss fra to kanter. Det første trinnet er å skissere forsvaret og samtiden ca 12 år frem i tiden. Deretter må vi konkretisere dette i en strukturvisjon for 2014+. Dette er gjort for at vi skal kunne klare å løfte blikket tilstrekkelig til å foreta reelle kursendringer uten å være bundet av arven. Trinn 2 blir å nærme seg 2008 fra visjonen og fra den vedtatte 2005-strukturen. Dette vil gi oss mulighet til å styre dit vi ønsker, samtidig som vi tar hensyn til den ”virkelige” verden.

Det viktige blir å bygge en bro mellom arv og fremtidig struktur på en måte som tar innover seg den komplekse verden vi lever i. Dette må vi klare på en logisk og troverdig måte. Argumentene må være synlige og vurderingene må være sporbare.

Dette skal vi gjøre ved å ta konsekvensene av det sikkerhetspolitiske konseptet og vurdere resultatene av de utredningene som nå begynner å ferdigstilles på militær og sivil side. Dette må vi sammenholde med resultatene fra operative spill og vurdering av scenarier. Dette vil gi oss innretningen på det nye Forsvaret, mens de økonomiske rammene som er politisk bestemt, sammen med kostnadsberegninger som vi gjør på militær side, vil gi volum og struktursammensetning.

Det har tidligere vært brukt som argument at FSJ må anbefale det som er militært påkrevd for å løse de pålagte oppgavene og at en ressursstyrt tilnærming ikke er riktig. Etter mitt syn er det viktig at vi fortsatt har en stram ressursstyring. For det første har den ressursstyrte tilnærmingen ført til en helt annen realisme i planleggingen. Dette er overordnet viktig i en situasjon hvor den dobbelte ubalansen er en av de største utfordringene vi står overfor. For det andre er det slik det er nesten umulig å kvantifisere dagens utfordringer, det blir derfor tilsvarende vanskelig å finne ut hvor mye som er nok.

Det er imidlertid viktig å legge frem helhetlige strukturforslag, og skape forståelse for at det ikke er en slags a la carte meny, hvorfra man kan kombinere sin egen meny. Derfor er det viktig at vi synliggjør hvordan variasjoner i de enkelte nivåene slår ut ved å klarlegge hvordan mer penger best anvendes, og hva som må ut dersom det blir mindre penger.

I det pågående arbeidet forholder vi oss til tre budsjettnivåer. Det ene er en videreføring av forsvarsforlikets maksimale budsjettnivå, det neste er et gjennomsnitt av dette, og det laveste er videreføring av budsjettnivået for 2002.

En strukturvurdering kan ikke foretas på bakgrunn av operative vurderinger alene. Forsvaret må forholde seg til mange og vidtspennende rammefaktorer. Alle disse må spille sammen og gjensidig påvirke hverandre. Det er derfor iverksatt en omfattende portefølje av delutredninger. Det er meningen at så mange som mulig av disse skal gjøres ugradert, og legges ut på nettet slik at de som er interessert kan sette seg inn i dem og gi oss innspill.

Forsvarsdepartementet har eierskapet for noen av delutredningene, Forsvarssjefen for andre. Hver av utredningene fortjener i grunnen et eget mandagsforedrag, men tiden tillater ikke at jeg går nærmere inn på dem. Jeg tror likevel at jeg vil fremheve arbeidet med en gjennomgang av Befalsordningen som spesielt viktig. Det er avgjørende at personellsystemet og vår praktisering av det, blir tilpasset de nye forsvarsutfordringene. For Forsvarets personell er sannsynligvis resultatet av dette arbeidet noe man mest vil få direkte føling med.

Forsvarssjefens delutredninger omfatter strukturvisjonen som jeg allerede har nevnt. Arbeidet med scenarier er ferdig og de operative spillene er også snart gjennomført. NATOs utvikling er sentralt, og konkretisering av Forsvarets oppgaver er vesentlig for å kunne foreta stram prioritering. Fredstidoppgavene vil spille en viktig rolle for strukturarbeidet, og det samme vil de vurderingene som er knyttet til Sårbarhetsutvalget.

Hele tiden vil vi arbeide med informasjon og forankring. Dette er viktig av to grunner. For det første er det viktig å få innspill – det er viktig at vi lærer noe-, og for det andre er det viktig for å få en troverdig prosess.

Noen ord om scenarier og bruk av disse som del av strukturutviklingen. Vi har denne gangen prøvd å ta inn over oss hele spekteret av forsvarsutfordringer, hele sirkelen rundt, om dere vil. Sirkelen representerer denne helheten. Denne helheten har vi delt inn i plansituasjoner som skal omfatte alle de sikkerhetsmessige utfordringer vi ser for oss. Innenfor disse er det identifisert et viss antall scenarier som er egnet for analyse og vurderingsformål. Disse er politisk forankret.

Noen av scenariene er gjort til gjenstand for en overordnet vurdering, mens andre er utviklet i dybden og danner grunnlaget for operative spill.

Det er viktig at scenariene er brukt som eksempler, for å finne ut hvilke egenskaper som er best egnet i de forskjellige plansituasjoner. Det må være en politisk vurdering hvordan scenariene skal vektlegges innebyrdes.

Vi er ikke kommet så langt i arbeidet at jeg kan si så mye om hvordan fremtidens Forsvar vil se ut. Arbeidet har likevel bekreftet at den innretningen som FS2000 la til grunn for Forsvarets utvikling var riktig. De nye kapasitetene som ble foreslått, men som ikke nådde opp i sluttfasen, har fortsatt en like stor relevans som tidligere. De studiene vi har gjennomført til nå, peker også i retning av større grad av rollespesialisering og satsing på nisjer på bekostning av et tradisjonelt forsvar.

Ny målsetting

Så over til begrepet ”balansert forsvar”. Begrepet balansert er naturligvis en meget relativ ting; det kommer an på hva det er balansert i forhold til. Hvis man legger balansert i forhold til at man har alle materiell-komponenter, eller evne til å være balansert i hele oppgavespekteret, er det min mening at begrepet hører hjemme på den retoriske banehalvdel.

Vi kan tenke oss at alle lands forsvar vil ha en avveining mellom balansert forsvar og et forsvar som satser mest på noen utvalgte områder. Balansert forsvar har sammen med internasjonalt militærsamarbeid, totalforsvar og verneplikten vært en av hjørnesteinene i det norske forsvarskonseptet.

Dette var en riktig målsetting under den kalde krigen, da norske styrker skulle holde et gitt geografisk område mot en definert motstander, og vi kunne basere oss på en varslingstid for å mobilisere.

De nye utfordringene krever en helt annen tilgjengelighet, deployerbarhet og spesielle egenskaper enn tidligere. Det er dette som ligger til grunn for de endringene i NATOs styrkeplanlegging jeg nevnte. Med de økonomiske begrensningene som finnes, er det kun stormakter som kan ha et virkelig balansert forsvar. For andre land, som er avhengig av alliansen for å løse krevende forsvarsoppgaver, vil det være mye mer hensiktsmessig å legge mer av ressursene sine i noe som kan bli et meningsfullt bidrag, enn å smøre dem tynt ut over en stor struktur. Dermed kan NATO oppnå en balansert forsvarskapasitet, som er utenkelig for det enkelte medlemsland med unntak av USA.

Det vil fortsatt være behov for selvstendig evne, en balanse i en viss del av strukturen. Denne balansen må være rettet inn mot de oppgavene vi må kunne løse på egen hånd, dvs rutinemessige fredsoppgaver og krise- og episodehåndtering i den lavere delen av konfliktspekteret.

For strukturen som sådan må vi legge større vekt på rollespesialisering. Det er viktig at denne satsingen tar utgangspunkt i hva fellesskapet har behov for, og hva vi er gode på i Norge, det vi har spesielle forutsetninger for. Det er faktisk flere områder hvor vi har gode forutsetninger . Dernest må det være en sammenheng mellom det vi har behov for nasjonalt og det vi spesialiserer oss på i NATO, slik at disse forsterker hverandre gjensidig. Det går ikke an å produsere spesialister uten at man har en grunnmur å bygge på. Man kan ikke produsere en Ole Gunnar Solskjær uten at han har et lag å springe ut fra. Rollespesialisering krever altså en basisstruktur, men denne basisstrukturen behøver ikke ha samme kapasitet som den delen man skal bruke i operativ sammenheng. For å fortsette fotball-liknelsen: Lokallaget er for å frembringe spissene, ikke for å spille i Champions League!

Det er viktig å forstå at dette ikke er noe enten eller, men en dreining, og at vi ved å tenke på denne måten både kan få en bedre evne til å løse nasjonale oppgaver, samtidig som vi gjør vårt bidrag til alliansen mer relevant.

Klarer vi dette er gevinsten et troverdig forsvar nasjonalt og internasjonalt. Samfunnet vil få mer for pengene sine, og militære kapasiteter kan leveres iht nasjonale og NATO-krav. Dette vil bidra til å holde problemer og konflikter borte fra Norge, og vil uten tvil være mest hensiktsmessig også for direkte forsvar av norsk territorium dersom dette skulle bli krevd. I utgangspunktet skal alle våre styrker kunne brukes ute så vel som hjemme.

For personellet vil et forsvar som klarer å levere de tjenestene samfunnet etterspør, være en vesentlig mer attraktiv arbeidsplass. De vil kunne mestre sine oppgaver på en måte de er stolt av, og vil ha større forutsigbarhet.

Forsvaret er en tung skute. Roret er ganske lite, og noen lett oppgave er det ikke å endre kurs. For å klare dette må ha en troverdig og inkluderende prosess. Jeg tror ikke at dette vil føre til at vi unngår vanskelige beslutninger. For dem blir det nok av. Men kanskje vi kan få et bedre beslutningsgrunnlag og en bedre forankring slik Forsvaret kan stå samlet bak beslutningene og unngå intern splittelse.

Endringer, som dreier oss vekk fra det kjente, fra det som har preget oss, store endringer eller kanskje nedleggelse av avdelinger og tjenestefelt hvor vi har vår militære tilhørighet krever mer enn fremsynthet og en ryddig stabsprosess. Det kreve lederskap og mot.

 

Takk for oppmerksomheten!