Skip to content

Foredrag: Pål Bjørseth – F-35 Programmet – historikk, status og fremtid

Presentasjonsfil vedlagt.

2010-11-29-Bjorseth-presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 29. januar 2007

Ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland
Generalinspektør for Luftforsvaret

Luftforsvarets status og utfordringer
Innledning

Generalmajor Stein Erik Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Formann, ærede forsamling. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo militære samfund. Det er alltid med en viss ærbødighet man entrer denne salen, og det er en glede for meg å kunne snakke til dere om luftforsvarets status og utfordringer.

Vi lever i en tid preget av endringer. Disse har sitt utspring i omgivelsene våre og har selvsagt direkte følger for utviklingen i luftforsvaret. Jeg vil i dette foredraget hevde at luftforsvaret er en forsvarsgren som er moderne og fremtidsrettet. Vår egenart preges av en dynamikk som har ført til at vi er der vi er i dag. Vi har også klare oppfatninger om utfordringene vi står overfor – og er rede til å møte dem!

Jeg ser fram til å utdype og komme nærmere tilbake til dette i foredraget.

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at tilstanden til luftforsvaret er god – men at vi samtidig står overfor store utfordringer. Vi har dyktige og høyt motiverte medarbeidere. Med noen unntak har vi topp moderne materiell. Organisasjonen er liten, men effektiv. Samtidig er det i øyeblikket størrelsen, eller mer presist antall stillinger og mangel på personell til å fylle dem som er vår mest akutte utfordring.

 

Troverdig slagkraft og ledelse

I den daglige tjenesten, på større øvelser og i internasjonale operasjoner leverer luftforsvaret meget gode resultater. Her hjemme overvåker luftforsvaret luftrommet kontinuerlig og våre styrker er klar på kort varsel til å forsvare vår suverenitet.

Internasjonale operasjoner og alliert samarbeid

Våre internasjonale bidrag gir oss en ”benchmark”– både en tilbakemelding på det vi har gjort – og et nivå å strebe etter fremover.

Vi er et lite luftforsvar – og vi har alltid hatt en sterk integrasjon med allierte. Dette er av betydning skulle det oppstå situasjoner her hjemme av et slikt omfang at vi trenger alliert bistand eller om vi skal delta i allierte styrkestrukturer som er med internasjonalt.

I fjor bidro våre maritime patruljefly i middelhavet for andre gang. F-16 detasjementet til Afghanistan ankom, som vi husker i en meget spent situasjon, relatert til hendelsene i meymaneh i februar. Vi har også hatt brann- redning – plass – personell på Kabul internasjonale flyplass i et lengre tidsrom. Disse bidragene har høstet svært gode tilbakemeldinger fra våre allierte samarbeidspartnere.

Med riktig kompetanse og materiell tilfører luftmakt en vesentlig dimensjon og effekt i moderne operasjoner. Norske bakkestyrker i Afghanistan har uttrykt at de verdsetter at våre kampfly opererer i luftrommet over dem.

Vi står i nær fremtid foran to større begivenheter:

1 april skal vi overta ledelsen av Kabul International Airport (Kaia). Dette er et krevende oppdrag. På den annen side er ledelse av flystasjoner noe vi kan, og jeg forventer at selve oppdragsløsningen skal gå greit. For en organisasjon som er underbemannet for å løse de daglige oppdragene her hjemme, ligger utfordringen først og fremst i det personellmessige.

På øvelse cold response inngår norske f-16 fly i en multinasjonal kampflyavdeling i regi av epaf expeditionary air-wing (eeaw). Dette er en operasjonsmessig ramme som er utviklet over flere år basert på de fire europeiske landene som anskaffet f16 for snart 30 år siden. Samarbeidet har gitt oss systemoppdateringer, trening og kompetanseutvikling – lettere og langt rimeligere enn om vi skulle stått alene. Nå melder Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Portugal inn en styrke på 30 kampfly til Nato Response Force (NRF), og deltagelsen på øvelse Cold Response er en demonstrasjon av internasjonalt samarbeide som det er verdt å merke seg.

Utfordringer

Så langt har jeg viet oppmerksomheten mot det positive som skjer hver dag i luftforsvaret. Samtidig har vi mange utfordringer som jeg vil komme nærmere inn på.

Forsvaret har et behov for å utvikle seg videre innen nettverksbasert forsvar. Luftforsvaret ønsker å være en aktiv bidragsyter i denne utviklingen.

Luftforsvaret har en betydelig portefølje av det vi kaller aldrende systemer. Det mest kjente eksemplet er transportflyene.

Som forsvaret for øvrig merker også luftforsvaret følgene av ubalansen mellom ambisjoner og ressurser.

Personellet har vi alltid tatt alvorlig. Allikevel merker vi i dag spesielt utfordringer knyttet til kombinasjonen av en lav personellramme og mange vakanser. Vi ønsker også å øke andelen av kvinner i vår oppsetting.

Forsvarssjefen sa for et år siden at ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”. Dette spørsmålet har avgjørende betydning for hvordan det fremtidige luftforsvaret skal se ut.

Disse utfordringene vil jeg utdype mer i detalj i det etterfølgende. La meg begynne på det konseptuelle planet og ta for meg utfordringen knyttet til utviklingen av et nettverksbasert forsvar.

Visjon 2025, nettverksbasert forsvar (nbf), effektbaserte operasjoner(ebo)

Transformasjonen av det norske luftforsvaret fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har etter min mening ført til en standard – kvalitetsmessig – som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i NATO. Vi er små – men vårt mål er å utnytte til fulle potensialet som ligger i luftmakten.

Høyde, hastighet og rekkevidde – eller h2r som jeg synes forsamlingen bør lære seg -er kjerneelementene i luftmakten. Dette gir fleksibilitet til å løse mange – og ulike oppgaver både i tid og rom.

Luftmakt kan anvendes i alle faser av krise og – konflikthåndtering.

Reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet i våre systemer gjør at vi kan løse oppgaver på egenhånd eller i samspill med andre styrkekomponenter.

Eleverte – eller luftbårne sensorer kan raskt anvendes for å monitorere og oversende informasjon fra et område hvor landbaserte eller sjøgående sensorer vil bruke timer for å komme til.

Effektoregenskaper gir oppdragsgiveren økt handlingsrom overfor situasjoner som krever tiltak. Multirolleplattformer vil være etterspurte enten det dreier seg om etterretningsdrevne operasjoner eller i operasjoner som krever mer aktiv myndighetsutøvelse.

Ny og riktig bruk av teknologi og kompetanse tilsier at luftforsvaret kan bidra på rett sted – til rett tid og med rett effekt.

Dette mottoet er hentet rett ut av et dokument vi har kalt luftmaktvisjon 2025. Visjonen angir luftforsvarets overordnede intensjon for utviklingen av norsk luftmakt. Dokumentet er ment å danne grunnlaget for utarbeidelsen av fremtidige målbilder og sikre kontinuitet i strategiarbeidet. For dem som har behov for å ha et konseptuelt grunnlag for å forstå norsk luftmakt, kan dokumentet absolutt anbefales

nbf

I transformasjonen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har m2n-konseptet vært sentralt. M2n står for mobil-modulær-og nettverksbasert og beskriver:

En mobil innsatsstruktur med høy reaksjonsevne forberedt for deployering til innsatsområder hjemme og ute.

En modulær struktur, hvor utvalgte komponenter settes sammen i detasjementer tilpasset oppdragets art.

En nettverksbasert struktur – altså en styrkestruktur som er utrustet, organisert og trent til å operere etter prinsippene i et nettverksbasert forsvar.

Min vurdering er at vi har kommet langt når det gjelder mobilitet og modularitet. Resultatene fra vår internasjonale innsats de siste årene tilsier det. Der hvor vi – på lik linje med resten av forsvaret – enda har mye å hente er det nettverksbaserte forsvaret.

I luftforsvaret har vi mange systemer – i praksis de aller fleste – som vi kan si er nettverksbaserte. For å trekke fram ett eksempel – kontroll og varslingssystemet – så er det egentlig et nettverkssystem i seg selv, som knytter sammen sensorer, effektorer og beslutningstakere i hele NATO, kontinuerlig. Vi har også mange kompetansemiljøer som kan mye om mange sider av nbf- ikke minst det teknologiske. Jeg kan nevne programmeringssenteret på Mågerø, samt forsvarets ek-støttesenter på Rygge. I tillegg finnes det mange andre kreative og dyktige miljøer ute ved de operative avdelingene som har drevet et pionerarbeide i mange år.

Noe av utfordringen er å utnytte disse miljøene ved at innsatsen på den ene siden er koordinert med det øvrige forsvaret og på den andre siden ikke gjøre dette på en måte som er så rigid og sentralstyrt at vi ikke klarer å opprettholde kreativiteten.

Jeg synes det er prisverdig at forsvaret nå har en gjennomgang av hele forsvarets organisering knyttet til informasjonsinfrastrukturen og jeg tror det er riktig å trekke ledelsen nærmere forsvarssjefen. Samtidig er det etter min mening helt avgjørende at forsvarsgrenene og de mindre fagmiljøene får en viktig rolle. Der sitter tross alt flertallet av operatørene. Min erfaring fra fellesarbeide tilsier også at forsvarsgrenene må være sterke pådrivere for at vi skal få til fremdrift.

nbf og ebo

Satsingen på et nettverksbasert forsvar tar oss naturlig videre til begrepet effektbaserte operasjoner (ebo). Begrepet effektbaserte operasjoner har sitt utspring i amerikansk militær tenkning på slutten av 1990- tallet. Tilnærmingen oppsto som en reaksjon på at det i militære operasjoner ble lagt mer vekt på selve innsatsen, bekjempningen av målene, enn på resultatene. I all korthet er det to dimensjoner av ebo; det ene aspektet handler om å koordinere og samordne alle statens virkemidler, herunder diplomati, informasjon, militær og økonomi. Det andre aspektet, og viktigst for militære styrker i første omgang, handler om å fokusere på de ønskede effekter våre handlinger har, i stedet for fokus på antall sorties flydd og antall mål ødelagt.

Man kan si at ebo har et endret fokus fra ensidig ødeleggelse til endret atferd. Det har fått økt aktualitet som et resultat av internasjonal konflikthåndtering der mange ulike organisasjoner deltar; militære og sivile.

Det er ikke noe ikke nytt og revolusjonært i dette, men teknologi gir nye muligheter; innsamling og analyse for å forstå motstanderen muliggjør rett valg av handlinger for å skape rette effekter. Utvikling av nye våpentyper har vært viktig for å oppnå presist engasjement.

Effektbaserte operasjoner (ebo) bør ses på som en naturlig videreføring og forlengelse av nbf, da informasjonsgrunnlaget fremskaffet gjennom nettverksorganisering vil være et kritisk middel for å kunne gjennomføre effektbaserte operasjoner (ebo).

Luftmakten kan bidra på mange måter for å oppnå rett effekt. Luftoverlegenhet gir operasjonsfrihet som igjen gir muligheter for å oppnå informasjonsoverlegenhet.

Presisjonsvåpen basert på plattformer i den tredje dimensjon, gir mulighet for å slå til mot det motstanderen verdsetter høyest og effekt skapes. Men luftmakt kan også bidra med transportinnsatser på vanskelig tilgjengelige steder, humanitær hjelp osv. Bredden av luftforsvarets strukturelementer gir således et bredt register å spille på. Mottoet på rett sted, til rett tid, med rett effekt har altså en klar begrunnelse.

Konsekvensen av effektbaserte operasjoner for det norske luftforsvaret er at alt som legger forholdene til rette for et bedre nbf også bidrar til bedre ebo. Ikke minst dreier dette seg om informasjonsutnyttelse, men også et bredt spekter av presisjonsvåpen, inkludert ikke-dødelige våpen, for å oppnå økt evne til gradert virkning.

Kjernekapabiliteter

Luftforsvaret er lite. Likevel er jeg overbevist om at bevisst satsning på kvalitet har gitt oss en relevans i forhold til å løse både nasjonale og internasjonale oppgaver og en troverdighet overfor allierte. Dette er viktigere enn volum. Likevel må vi erkjenne at selv om totalbildet er bra, så er det også områder hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende. Jeg ønsker nå å foreta en gjennomgang av våre systemer for å gi dere et innblikk i status, og presentere noen tanker om fremtidig utvikling. Jeg vil ta utgangspunkt i luftmaktshjulet som det fremkommer i visjon 2025. Her er det definert et sett av kjernekapabiliteter eller evner for norsk luftmakt.

Disse er:

Luftkontroll – herunder luftkommando – og kontroll

Informasjonsinnsamling

Presisjonsengasjement

Luftmobilitet

Operativ støtte.

Luftkontroll

Luftkontroll er – og vil være den viktigste kjernekapabiliteten for luftforsvaret i dag – og i fremtiden. Luftkontroll er et middel og en forutsetning for å sikre egne styrkers overlevelse og handlefrihet i militære operasjoner.

Dette tilsier at vi fortsatt må opprettholde kontinuerlig – og hvis nødvendig, forsterket overvåkning og beredskap i norsk luftrom.

Kontroll av luftrommet hviler på tre komplementære fundamenter:

Et moderne nettverkssentrisk kontroll og varslingssystem

Kampfly

En kombinasjon av fly og bakke/overflatebaserte forsvarssystemer.

 

 

Kontroll og varsling

Effektiv anvendelse av norsk luftmakt krever at vi opprettholder selvstendig nasjonal evne til å planlegge, lede og gjennomføre integrerte luftoperasjoner. Til dette har produksjon av luftbilde gjennom vårt nett av radarsensorer og CRC’er vært avgjørende. Kontroll og varslingsskjeden er også sentral i luftoperasjoner som styres gjennom luftoperasjonssenteret på Jåttå og Natos kommandostruktur.

Kontroll og varslingssystemet er preget av motivert personell med høy kompetanse. En viktig utfordring er sensorparkens tilstand som innebærer at vi etter hvert må fornye både de eldste systemene og de nyere sindre 1 radarene. Siden en fornying i stor grad nå er et nasjonalt ansvar ser vi på forskjellige løsninger, både tradisjonelle radarer og passive sensorer.

Andre utfordringer er knyttet til en utvikling av en luftkontrollenhet dedikert til støtte av hæren, samt på hvilken måte k og v-systemet skal samvirke med de nye fregattene. En betydelig endring vil vi se på noe sikt når natos nye kommando- og kontrollsystem – accs- blir implementert.

Kampfly

Kampflyvåpenet består av 57 stk F-16 som er i ferd med å bli oppgradert til mlu m4 standard. Kampflyvåpenet har gjennom systematisk satsing nådd et kvalitetsmessig meget høyt nivå. Utfordringen for dagens kampflyvåpen er å holde tritt med den teknologiske utviklingen gjennom tilførsel av nytt utstyr, samt opprettholde et tilfredsstillende aktivitetsnivå med et tilstrekkelig antall flytimer. For tiden produseres det for lite flytid til at flygerne møter Nato-kravene. Heldigvis er det mange erfarne flygere som har mye kompetanse å tære på, men dette kan ikke bli en varig tilstand. Av de nyeste materiellanskaffelsene kan jeg nevne nye luft-til-luft missiler av typen iris-t. Kombinert med innføringen av hjelmsikter har dette gitt betydelig forbedret kapasitet til å bekjempe lufttrusler.

Luftvern

Den store endringen for luftvernet er erkjennelsen av at det ikke lenger kun er angripende fly som utgjør hovedtrusselen, men i tillegg angrep fra kryssermissiler. Vårt egenutviklede NASAMS-luftvernsystem er det eneste systemet vi har som effektivt kan bekjempe kryssermissiler. Luftvernet har også en utholdenhet som gjør det spesielt egnet til å forsvare viktige mål over tid.

Nasams er nå oppgradert til Nasams 2 standard som betyr forbedrede sensorer og nye sambandsløsninger som gir større operativ fleksibilitet. Jeg vil ikke nøle med å kalle nasams verden beste luftvern innen sin klasse. Nasams er en typisk fellesoperativ ressurs fullt ut kapabelt til å gi støtte til landstyrkene.

En begrensning for luftvernet er at vi som følge av årsverkskuttene har nådd en størrelse som er svært nær kritisk masse. For å kompensere for dette og skape større fleksibilitet ser vi på muligheten for at vi kan slå sammen luftvernet med basesettet. På den måten kan vi øke innsatsen innen luftvern når det er påkrevd og vise versa med basesettet. Det er dog viktig å understreke at dette ikke skal skje på bekostning av de to enhetenes evne til å løse primæroppdraget.

 

DA-20

Hovedoppgaven til DA-20 jet Falcon er å samle inn elektronisk innformasjon. I tillegg er DA-20 en sentral leverandør av EK- tjenester til alle forsvarsgrener.

Status på de tre da-20’ene er meget god. Skrog, motor og vinger har levetid utover 2030. Flyenes avionikk ble oppdatert i 2005-2006 og tilfredsstiller alle kjente krav til navigasjon og kommunikasjon. På sikt må systemene oppdateres for å møte fremtidens behov og vi ser også på om flyet kan utrustes med andre typer sensorer for å øke fleksibiliteten.

Jeg vil understreke at systemene som bidrar til luftkontroll utfyller hverandre og om man skulle ta bort en eller flere av dem så vil det oppstå huller i vår evne til å utøve luftkontroll.

Informasjonsinnsamling

Gjennom utnyttelse av luftmaktens egenskaper, høyde – hastighet – rekkevidde, vil multirolle luftplattformer med sine informasjons-, ledelsessystemer og avanserte sensorer, spille en avgjørende rolle i fremtidens kamp om informasjonsoverlegenhet.

Luftbårne plattformer bør i økende grad utvikles for å bære sensorer til støtte for alle forsvarets oppgaver i alle domener, i luften, over/under vann, på bakken og i det elektromagnetiske spektrum. Norsk luftmakt må bidra til at vi kontinuerlig er i stand til å vite ”litt om alt” og om nødvendig kunne fokusere til også å vite ”alt om litt”.

Norsk forsvarsmakt vil i fremtiden ha behov for en kombinert struktur av bemannede og ubemannede luftplattformer. Av strukturelementer som er sentrale i denne sammenheng vil jeg nevne maritimt patruljefly(mpa) og uav. På sikt bør vi skaffe oss kompetanse og vurdere om ikke satellitter eller andre plattformer også kan bidra.

Maritime patruljefly (mpa)

Luftforsvarets mpa-miljø er lite, men meget kompetent, noe som ikke minst tilbakemeldingene fra operasjon active endavour i middelhavet har vist. Fra nato-hovedkvarteret i napoli ble det uttalt ”the detachment has set a new benchmark for success in operation active endavour”. P3 orion utvikles stadig i en multirolleretning. Fremdeles å opprettholde kompetansen innen anti-ubåtkrigføring, men i dag er hovedoppgavene knyttet til myndighetsutøvelse og etterretningsinnsamling. Utviklingen på sensorsiden gjør flyet mer og mer egnet til å gi direkte støtte til landoperasjoner, enten via radarbilder, elektronisk innsamling eller via de nye elektrooptiske sensorene som er på vei inn. Disse nye sensorene som gir mulighet for sanntids overføring av levende video fra fly til bakkestasjon åpner helt nye muligheter for situasjonsoverlegenhet. Dette kan utnyttes taktisk av bakkestyrker eller strategisk av viktige beslutningstakere.

P3 Orion vil i de nærmeste årene gjennomgå strukturoppdateringer som vil sikre levedyktigheten fram til 2030. Det eneste negative som kan sies om Orion er at vi også der har vært nødt til å kutte så mye i årsverkene, slik at miljøets størrelse er marginal.

Ubemannede luftfartøyer (UAV)

Når det gjelder UAV så arbeides det med fremskaffelse av en taktisk uav til forsvaret. Denne skal inngå i en nor-istar enhet bestående av etterretningsbataljonen fra hæren, kystjegerkommandoen fra sjøforsvaret og en uav-skvadron fra luftforsvaret. Imidlertid er det en del usikkerhet om hva slags kapabilitet vi skal satse på og hvordan dette vil påvirke dimensjoneringen rundt fremtidige uaver. De viktigste problemstillingene dreier seg om sertifisering og regelverk for systemene. Det mangler både nasjonale og internasjonale standarder for operasjoner med UAV. I første hånd handler dette om hvordan luftrommet utenfor restriksjonsområder og skytefelt kan anvendes. Utfordringen her er også rent teknologisk, i og med at ”see and avoid”-systemer ennå ikke er utviklet for implementering i UAV’ene.

Presisjonsengasjement

Med evne til presisjonsengasjement beskrives evnen til å levere våpen med høy kinetisk, elektronisk eller akustisk effekt presist i tid og rom.

Luftplattformer er fleksible og relevante effektorer for alle forsvarsgrener – land – sjø – eller luft. I effektbaserte operasjoner må effekten av presisjonsengasjementet være tilpasset hva vi ønsker å oppnå. Vi trenger å utvikle effektorer med gradert virkning som strekker seg fra fysisk ødeleggelse til ikke-dødelige våpen og utnyttelse av det elektromagnetiske og akustiske spekter.

Evnen til presisjonsengasjement har først og fremst foregått på F-16. Innføringen av laserstyrte våpen og målbelysningsutstyr som pantera har gitt helt nye muligheter. Samtidig har det foregått et meget positivt fellesoperativt samarbeide med styrker fra Hæren og Sjøforsvaret som er spesialtrente på ildledning.

Noen husker kanskje luftoperasjonene over Kosovo i 99 og utfordringene knyttet til presisjonslevering i dårlig vær. Et av svarene på dette har vært utviklingen av gps-styrte våpen. Jdam er et slik våpen som snart introduseres på våre F-16.

Jdam har lengre rekkevidde enn de tradisjonelle laserbombene, men det norske forsvaret har også behov for å levere ild på enda lengre avstander. Både mot land og sjømål. En mulig måte å oppnå denne kapasiteten på er å videreutvikle sjømålsmissilet NSM til å bli et multirollemissil som også kan leveres fra fly.

Luftmobilitet

Evnen til luftmobilitet kjenner vi først og fremst gjennom taktisk lufttransport som bidrag til andre styrkers reaksjonsevne, rekkevidde og effektivitet. Strategisk og operasjonell lufttransport er nødvendig for hurtig deployering av nasjonale innsatsstyrker.

 

Vår evne til taktisk lufttransport har sett betydelige endringer de siste årene. Transportflykapasiteten har vært inne i en negativ trend over lengre tid. For våre taktiske helikoptere har tyngdepunktet skiftet mer og mer i retning av støtte til spesialoperasjoner på bekostning av den tradisjonelle støtten til landstyrkene.

Jeg finner støtten til spesialstyrkene naturlig med tanke på den betydning spesialstyrker har fått i styrkestrukturen. Det som vel allikevel må sies å være et paradoks, sett fra et luftmaktsperspektiv, er at vi i Norge, både på bakgrunn av vår geografi og også behovet for mobilitet og reaksjonsevne, ikke har satset mer på lufttransport.

Hvis det er på et felt hvor jeg tror luftmakten kunne ha vært grunnlag for nye konsepter så er det nettopp via utnyttelsen av taktisk lufttransport.

 

Heldigvis ser det nå ut til at vår politiske ledelse ønsker å ta et skikkelig grep når det gjelder transportflyene. En hurtiganskaffelse av c130j vil dekke våre behov på en utmerket måte.

For transporthelikopterne er det tatt et fint initiativ når det gjelder samvirke med hæren ved at vi tar sikte på å stille en fellesstyrke til NRF 10. Dette er transformasjon i ordets rette forstand.

For SOF-helikoptrene i 720 skvadronen arbeides det med å få på plass nye gearbokser som vil forbedre løftekapasiteten. Vi vil også øke egenbeskyttelsen, blant annet ved innføring av ”doorgun”. Bell 412 er et lite helikopter, men med sin lave signatur har det vist seg som en meget velegnet plattform for spesialoperasjoner.

Begrepet luftmobilitet inkluderer også vår maritime helikopterkapasitet. Her står vi foran store, men positive utfordringer. Riktignok er innføringen av nh90 til kystvakt og fregatt betydelig forsinket. Pr i dag snakker vi om tidlig sommer 2008 før de første ankommer. Men her er det tatt beslutninger og jeg er helt sikker på at vi ved nh90 vil få et helikopter som er meget velegnet for våre behov. Vi gleder oss også til å utvikle kapasiteten i samarbeid med sjøforsvaret.

Vi avventer også en politisk beslutning når det gjelder fremtidig redningshelikopter. Luftforsvarets kandidat nummer en har hele tiden vært nh90. Vi mener nh90 vil gi oss den mest fleksible maskinen – ikke minst med tanke på at oppdragene som skal løses spenner fra redningsoperasjoner i fjellsider, til større aksjoner til havs. I realiteten bidrar forsvaret med et helhetlig konsept for å redde liv, hvor hele organisasjonen kan bidra i sin fulle bredde. Her ligger det en meget stor grad av fleksibilitet hvor nh90 vil være en helt sentral kapasitet.

Operativ støtte

Luftmaktens største begrensning er at den av natur er baseavhengig. Operasjoner med mobile, modulære – og nettverksbaserte innsatstyrker stiller store krav til logistikk både nasjonalt og internasjonalt.

Den operative støtten kan deles inn i to hovedkategorier; styrkebeskyttelse og logistikk. Logistikken ligger først og fremst i flo, mens styrkebeskyttelsen finner vi i våre to basesett.

Når det gjelder basesettene så er de bemannet av meget godt motivert personell som er spesialister på styrkebeskyttelse inne på en flystasjon. I en assymmetrisk situasjon er det lett å tenke seg at det nettopp er på bakken våre luftstyrker er mest sårbare.

Samtidig lider basesettene av noe av det samme som luftvernet; årsverkskuttene har medført at vi også der er svært nær kritisk masse.

La meg også si noen få ord om tilstanden i flo. Flo klarer ikke pr i dag å levere det luftforsvaret har behov for. Problemstillingen er sammensatt, men hovedgrunnen er etter min mening at kravene til årsverkskutt har gått for langt. Et passende nivå for antall årsverk er alltid vanskelig å finne. En metode er å skru til så hardt at det skrikes høyt. Deretter skru noe opp igjen. Jeg tror tiden er inne for å gjøre nettopp det nå. At næringslivet samtidig går på høygir og etterspør høykompetent arbeidskraft gjør naturligvis ikke saken enklere.

 

 

Personell

Dette bringer meg over i neste utfordring som er nettopp personell. At personell er en hovedutfordring er ikke noe nytt. Etter min oppfatning har luftforsvaret generelt sett en god personellpolitikk.

Samtidig mener jeg at vi i forsvaret skal erkjenne at vi i iveren etter å redusere antall stillinger og behovet for omstillinger, ikke har tatt helt høyde for at arbeidslivet for øvrig er i en høykonjunktur. Dette betyr konkurranse om personellet.

I luftforsvaret merker vi veldig godt at vi for å nå nedskjæringsmålene har nådd kritisk masse ved flere av våre systemer. På enkelte områder er vi faktisk under det som skal til for å levere i henhold til fremtidig målbilde. I seg selv betyr dette marginale leveranser, men det betyr også hardt arbeidspress på ivrige og motiverte medarbeidere. Så kommer effekten av at flere finner seg arbeid andre steder enn i forsvaret. Pr i dag har vi ca 120 vakanser av en styrke på 1600. Det merkes.

Derfor blir vår hovedoppgave i tiden som kommer på den ene siden å arbeide for forståelse for at oppsetningsplanene er for marginale. Fs 07 er et viktig verktøy i så måte. På den andre siden må vi være aktive i å rekruttere, selektere og utdanne tilstrekkelig og rett personell. Vi må også være aktive i å legge forholdene til rette for å ta vare på personellet. La meg nevne noen stikkord.

Større forutsigbarhet i hva som venter av fremtidige oppdrag og tjenestesteder for den enkelte.

Rotasjonsordninger i internasjonale operasjoner tilpasset den tjenesten man gjør. En som gjør samme jobben hjemme som ute, kan roteres oftere enn en i en krevende lederstilling.

Hjemmestøtteordinger og løsninger som tar hensyn til utfordringene familier møter ved beordring til eksempelvis internasjonale operasjoner, men også øvelser hjemme.

Vi må se nærmere på belastningene vi påfører personellet. Jeg tror vi i sterkere grad må prioritere. Og da tenker jeg på all virksomhet, drift og investering.

Vi skal bli bedre på å gi riktige forventninger til personellet vårt. Dette betyr at arbeidstakere tidlig i karriereløpet blir klar over hva som venter dem av muligheter.

Luftforsvaret ser behovet for å legge til rette for to-inntektsfamilier. Vårt familiefokus må prege utformingen av alt fra arbeidsplaner og øvingsvirksomhet, til forespeilt deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette har også betydning for hvilke baser vi skal satse på. Luftforsvaret ønsker seg baser som legger til rette for to-inntektsfamiliene. Vi ønsker ikke et luftforsvar av pendlere. Ikke minst med tanke på deltagelse i internasjonale operasjoner og den belastning det medfører, mener vi det er en fordel om familiene kan støtte hverandre i et nettverk knyttet til tjenestestedet.

Rekruttering og utdanning

I luftforsvaret ser vi for oss en mye mer aktiv tilnærming til rekruttering. Forsvaret har mye å by på og vi må bli flinkere på å markedsføre mulighetene. Vi må også forholde oss til at nye generasjoner har en plattform og referanser til forsvaret som kanskje er fremmed for oss som er eldre.

Luftforsvaret har i 2006 gjennomført to kampanjer rettet mot rekruttering av flygere og teknisk personell. Vi har hatt reklameinnslag på tv og gjennomført flygercamp og teknisk camp. Man skal være litt forsiktig med konklusjonene, men søkermassen til flygerutdannelsen har nå et volum som vi ikke har sett siden 1999. Vi har registrert 568 søkere, mot 406 i fjor. Gledelig er det at 77 kvinner har søkt.

Vi er i ferd med å gjennomføre en ny befals- og utdanningsordning. Ikke alle sider av disse ordningene er spesielt godt tilpasset luftforsvarets behov. Derfor må vi tilpasse ordningene til de enkelte forsvarsgreners behov. Luftforsvaret, inkludert teknisk personell i flo, er preget av spesialister. Dette er personell vi ønsker å beholde lenge. Det er også sannsynlig at de i starten av karrieren ønsker forutsigbarhet. Jeg mener derfor at vi snarest må legge forholdene til rette for å tilby disse fast stilling i forsvaret.

Luftforsvaret har økning av kvinneandelen som en av våre strategiske målsetninger. Luftforsvaret har tradisjonelt hatt en brukbar kvinneandel, sett i forhold til de andre forsvarsgrenene. Særlig har vi hatt mange kvinner i forvaltningsbransjen. Pr i dag gjennomfører vi ikke forvaltningsutdannelse på befalsskolenivå, og vi vet at det tradisjonelt har vært vanskelig å rekruttere kvinner til teknisk tjeneste og flygeryrket. Vi har derfor naturlig nok hatt en nedgang i opptaket til befalsskolen. Dette ønsker vi gjøre noe med.

Det er min oppfatning at vi menn ikke har tatt spørsmålet om kvinner i forsvaret helt innover oss. Jeg tror at mange menn fremdeles ikke er særlige bevisste på hvorfor vi ønsker kvinner i forsvaret. En bevisstgjøring av det spørsmålet tror jeg vil virke motiverende for arbeidet med å legge forholdene til rette for kvinner.

Forsvarets ubalanser

Personellsituasjonen og det jeg har kalt de aldrende systemene avspeiler en problematikk som er overordnet og rammer forsvaret generelt.

Luftforsvaret og våre operative leveranser rammes av ubalansen som har utviklet seg mellom ambisjoner på den ene siden og ressurstildelingen på den annen side.

Vi opplever at lave budsjetter gir for lite trening og øving og for lavt investeringsnivå på sikt.

En for lav personellramme gir for liten robusthet og utholdenhet. Plansjen viser årsverksutviklingen i luftforsvaret. Tilsvarende utvikling finner vi hos leverandøren –FLO -, noe som er med på å svekke omsetningsevnen av ressurser til aktivitet eller investeringer.

Vi har også en kombinasjon av små operative miljøer – flere på kritisk masse – spredt utover hele landet. Dette er ikke ønskelig verken av operative eller ressursmessige hensyn. Alt i alt gir dette behov for en betydelig konsentrasjon.

Kraftsamling av aktivitet gjennom samling av fagmiljøene vil:

Bedre synergien mellom allerede små fagmiljøer. Samarbeid og interaksjon mellom fagmiljøer og systemer, vil gi fleksibel utnyttelse og overføring av kompetanse og tjenester.

Dette vil bedre de operative leveransene.

Være mer familievennlig gjennom mindre belastning og mulighet for mer forutsigbart tjenesteløp.

Gi mer kostnadseffektiv drift. Vi frigjør årsverk fra støttestrukturen.

 

Noen har kommentert at nedleggelse av baser vil medføre en svekkelse av forsvarsevnen. Etter min mening er det motsatte tilfellet: en konsentrasjon av baser vil gi høyere forsvarsevne! I praksis flere flytimer som igjen gir mer tilstedeværelse og bedre evne til suverenitetshevdelse. Luftforsvaret vil gi sin fagmilitære anbefaling om dette med den erkjennelsen at dette er et politisk vanskelig spørsmål som det er politikernes jobb å bestemme.

Nye kampfly

Når det gjelder prosjekt nye kampfly er nå den såkalte konseptuelle løsningen behandlet av regjeringen, og jeg oppfatter det slik at det er politisk støtte til behovet for nye kampfly. Viljen til på et tidspunkt å anskaffe nye kampfly ser ut til å være tilstede, noe som naturligvis er veldig gledelig. Prosjektet går nå inn i en fremskaffelsesfase og det er mange av oss som ser fram til dette.

Mens vi så langt har utredet alternative måter å anskaffe en kampflykapasitet på, skal vi nå vurdere nærmere hvilken kandidat som er mest egnet. Her er det viktig å understreke at når vi så langt har sagt at vi har tre likeverdige kandidater så betyr ikke det at de er like godt egnet. Det betyr bare at de oppfyller en del grunnleggende krav. Som i alle tilsvarende prosjekter så vil man ved grundigere studier kunne rangere kandidatene etter hvor godt de oppfyller de forskjellige kravene.

Jeg er glad for at vi tar med oss de tre kandidatene videre. Både av konkurransehensyn og at det gir oss en mulighet til å skaffe oss bedre innsikt og dermed redusere usikkerhet når det skal foretas et endelig valg. For å være i stand til dette må vi nå øke ressursbruken totalt sett, og vi må bruke forholdsmessig større del av ressursene på eurofighter og gripen. Det er viktig å ha klart for seg at alle kandidatene er fremtidsmodeller. Selv om både eurofighter og gripen er i daglig tjeneste i dag så er det videreutviklede utgaver vi snakker om. Jsf har nettopp flydd, men her også ligger det naturlig nok en del usikkerhet i utviklingsløpet.

Forsvaret tar sikte på å legge fram en anbefaling slik at et valg kan tas i 2008. Dette betyr mye arbeid på kort tid, men jeg er optimistisk i forhold til at vi skal kunne gi en anbefaling med høy kvalitet.

Vår oppgave blir å gi en militærfaglig anbefaling. Industri og sikkerhetspolitikk er naturligvis også viktige sider av spørsmålet, men er ikke vårt domene.

Som jeg ser det så er det særlig tre hovedfaktorer vi skal vurdere: ytelser, kostnader og samarbeidsforhold. Hva ytelsene angår så må vi sikte mot et kvalitetsnivå på kampflyvåpenet som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i nato. Det er det nivået vi er på i dag – etter en målrettet satsing gjennom mange år. Å skulle sikte mot noe lavere enn det kan jeg ikke anbefale.

Jeg vil også argumentere for at vi skal anskaffe et fly som er godt i alle relevante roller. I dette ligger det noen avveininger. De store landene kan operere med flere flytyper. Det har ikke vi råd til. Det flyet vi velger må kunne hevde suverenitet i våre vidstrakte interesseområder her hjemme og bidra avgjørende til norsk krisehåndtering. Det må også kunne operere fullt ut integrert med våre allierte, enten krisen skal løses hjemme eller ute. På forhånd vet vi lite om hvordan krisene vil arte seg og hvilke av flyenes egenskaper som blir viktigst. Det kan være like sannsynlig at det er luft-til-bakke egenskapene som blir viktige i en nasjonal krise enn det motsatte. Det samme internasjonalt. Vi må også huske at måten å operere på har endret seg, ikke minst som følge av en betydelig forbedret evne til informasjonsinnsamling og derav bedre situasjonsoversikt. Alt i alt peker dette i retning av et fly med balanserte egenskaper.

Ser vi på kostnadene så er naturligvis anskaffelseskostnadene viktige. Men vi må se lengre enn det. Vi må se på kostnadene gjennom hele levetiden. Vi ønsker ikke et fly hvor driftskostnadene gir en gjøkungeeffekt. Vi må ta høyde for jevnlige oppdateringer, for å holde tritt med utviklingen. I det hele tatt er flyets utviklingsmuligheter en viktig faktor.

Noe av dette tar oss over i samarbeidsformer. Vi trenger partnere å dele kostnadene med. Først og fremst utviklings- og oppdateringskostnader. Men hvis vi i tillegg kan dele kostnader som har med trening, utdanning og logistikk så er det bra. Det er også sannsynlig at etter hvert som flere land må ta konsekvensene av kostnadsspiralen til militært materiell, så vil de også ønske seg et operativt samarbeid. Da må dette være land som vi naturlig kan samarbeide med. En viktig del av et samarbeid handler om kompetanse. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at vi ikke hadde vært på dagens kompetansenivå hvis vi ikke hadde samarbeidet med de andre partnerne i f16-samarbeidet.

Når man velger fly så kommer et annet sentralt spørsmål opp og det er antallet. Pr i dag benyttes et plantall på 48 fly. Jeg synes det er et greit utgangspunkt. Så vil den videre prosessen vise hva vi vil anbefale. Antallet har jo først og fremst med ambisjoner å gjøre. Jeg føler at vi har et godt utgangspunkt for å belyse konsekvensene av forskjellige antall og dermed ambisjonsnivåer. Så blir det opp til politikerne å velge hva de ønsker.

Avslutning

Jeg har i kveld prøvd å gi dere et innblikk i status og utfordringer i luftforsvaret. Som jeg sa innledningsvis er tilstanden god, men vi har store utfordringer. Luftforsvaret leverer veldig bra – hver dag – hjemme og ute. Men vi ser samtidig at ressursene ikke strekker til for at vi skal møte de ambisjonene som er lagt. Særlig dreier dette seg om personellressurser. Noe kan vi gjøre selv for å øke rekrutteringen og legge forholdene til rette for den enkelte. Men hvis dagens personellrammer opprettholdes må vi gjennomføre strukturelle grep for at den aktiviteten vi gjennomfører skal være bærekraftig.

Med flere av utfordringene jeg har skissert skjer det også en positiv utvikling. Ikke minst gjelder dette flere av de aldrende systemene, som for eksempel Orion. Klarer vi nå også å holde stø kurs og virkelig å realisere nye transportfly så er det svært gledelig. Vi skal også være veldig godt fornøyde med utviklingen innen kampflyprosjektet.

Luftforsvaret er lite, men med høy kvalitet. Gis vi de rette betingelsene skal vi klare å opprettholde denne kvaliteten også i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.