Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. november 2001


ved
Generalløytnant Thorstein Skiaker
Sjef for KFOR 5, mai – oktober 2001

ERFARINGER FRA KFOR 5

Dagens nyhetsbilde er ikke dominert av Kosovo. I de siste to månedene har vi og resten av verden vært nesten ensidig opptatt med terrorangrepene mot USA, fordøyelse av sjokket, arbeid med å forstå/erkjenne hva dette betyr for oss alle og kampen mot terroristene, spesielt operasjonene i Afghanistan for å få has på Bin Laden og hans støttespillere. Slik må det antagelig være, og NATO’s vedtak om at dette utgjør en Artikkel 5 situasjon understreker hvor alvorlig situasjonen oppfattes. Men den utfordring som denne situasjonen representerer erstatter jo ikke de oppgaver og utfordringer vi fokuserte på før den 11. september, den kommer i tillegg! Derfor bør det også i dagens situasjon være av nytte og interesse å bli minnet om hva som skjer på Balkan. Med bakgrunn i min erfaring vil jeg fokusere på Kosovo og området umiddelbart rundt, inkludert FYROM (Makedonia).
La meg først kort minne om hva Kosovo er og hvordan utviklingen har ført området dit det er i dag: Av utstrekning er det omtrent som fra Oslo til Lillehammer og Toten til Trysil.

Noen har sammenlignet geografien med en gryte med bulk i bunnen, høye fjell i grenseområdene rundt praktisk talt hele Kosovo, et sletteland bestående av Kosovo-sletta og Drenica dalen, og et parti høye åser i den sentrale delen. Pristina, Mitrovica, Pec og Prizren er de største byene. Utover i dalene og åsene finner vi spredte landsbyer med bønder som der skaper seg et meget enkelt utkomme. Det bor ca 2 millioner mennesker i Kosovo, 95% Kosovo-albanere, resten Kosovo-serbere samt Romas, Askalij, Tyrkere osv.
Opp til 1989 hadde provinsen Kosovo en stor grad av selvstyre innenfor Serbia. Dette ble endret av Milosevic, og Serbere overtok på alle områder der før Kosovo-albanerne hadde hatt de ledende stillinger. Motstanden mot dette ble ført på to måter. Rugova sto for den ikke voldelig motstand, der albanerne trakk seg fra alt samarbeid med serberne og etablerte sine egne parallelle strukturer, f eks i helsevesen og undervisning. Den voldelige motstand utviklet seg over årene til UCK/KLA, Hasidim Thaci og Ramous Haradinaj har sin bakgrunn herfra, og vi husker at senvinteren/våren 1999 var situasjonen at Jugoslavia med hær- og politistyrker var i alvorlige kamper med KLA inne i Kosovo, og Kosovo- albanerne ble drevet på flukt, opp i åsene eller til nabolandene – til slutt så mange som 850000. I denne situasjonen var det at NATO startet sin bombing for å tvinge Milosevic til forhandlinger, og i juni 1999 førte dette til opprettelsen av KFOR og UNMIK basert på FN res. 1244.

Da jeg tok over som COM KFOR 6. april i år var det således nesten to år siden de styggeste overgrepene og de verste kamphandlingene.

Den styrken jeg overtok var på ca 42000 kvinner og menn fra 39 forskjellige nasjoner, NATO ledet, men altså 20 ikke NATO land i tillegg til bidragene fra de 19 NATO nasjonene. Ca 37000 er stasjonert inne i Kosovo, mens resten befinner seg i Makedonia i forbindelse med bakre hovedkvarter og forsyingsinstallasjoner, eller i Albania og Hellas med ansvar for KFOR’s forsyningslinjer.
Kosovo er delt inn i fem teiger for de fem multinasjonale brigadene under ledelse av hhv Frankrike, USA, Tyskland, Italia og England. KFOR HQ ligger i utkanten av Pristina, og består av ca 650 mennesker, men medregnet nasjonale etterretningsceller, nasjonale støtteelementer og lokalt ansatte i drift og vedlikehold var nok tallet innenfor gjerdet over 1400.

NATO hovedkvarterene på Karup og Jåtta dannet kjernen i HQ KFOR 5. Med sin erfaring fra multinasjonale NATO hovedkvarter, kunnskaper om NATOs prosedyrer og stabsrutiner, språkferdigheter og personlig kjennskap fungerte dette personellet fra første dag som en solid grunnstamme i hovedkvarteret. Denne kjernen evnet også å inkludere og sette sitt preg på resten av organisasjonen som kom fra andre steder. Et godt program for trening og forberedelser har også mye av æren for dette.
Heldigvis var det sommeren 2000 en ryddig og rask prosess som førte frem til at jeg ble utpekt som KFOR sjef. Både gen Hoff i Karup og jeg skjønte jo at bare én av oss kunne få denne jobben, og da våre forsvarsministere ble enige var saken klar. Lite ante nok den danske minister Hans Hækkerup på det tidspunkt at han som sjef for UNMIK ville møte meg igjen, men det er betryggende å høre ham konstatere at han ikke angrer på avtalen!

At Norge var villig til å påta seg forpliktelsene som lead nation var nok også medvirkende. Da er det hyggelig å kunne si at disse forpliktelsene oppfylte Norge på en fremragende måte. Helikoptrene fra LIS, close protection team fra Hærens Jegerkommando, sanitetspersonell som drev hovedkvarterets sykestue og nyskapningen, Combat Camera Team gjorde alle en profesjonell jobb som Norge kan være stolt av, og som muliggjorde min jobb som sjef. I tillegg fikk jeg og KFOR uvurderlig støtte fra 335 skvadronen og LIS DA 20 avdelingen. Jeg vil også nevne at jeg fikk med en norsk politisk rådgiver og juridisk rådgiver. Alt dette støttet vesentlig opp under meg som COM KFOR, og jeg er overbevist om at Norge har igjen for denne satsingen både ved den anerkjennelse og respekt det gir, og ved den erfaring og innsikt som alle involverte tar med seg tilbake til sine respektive fagmiljøer.

 

Da KFOR 5 overtok tidlig i april var prosessen med å slippe serbiske sikkerhetsstyrker tilbake i Ground Safety Zone i gang, men den vanskeligste biten i Presevo dalen gjensto. Der hadde en albansk geriljastyrke vokst frem, den såkalte UCPMB, og i dette området som i hovedsak er befolket av albanere ville de kjempe for å motsette seg at serberne fikk tilbake kontrollen. NATO rådet var bestemt på å fortsette å slippe serberne tilbake i sikkerhetssonen og NATO- representanter bisto i å føre partene sammen for å prøve å komme frem til avtaler. Men situasjonen var svært spent, og risikoen for blodige konfrontasjoner absolutt tilstede. Dersom dette ble utfallet ville det ha alvorlige konsekvenser inne i Kosovo, f eks med overgrep mot serbiske enklaver, voldelige opptøyer i Mitrovica, rekruttering av nye geriljamedlemmer og smugling av forsyninger, og ikke minst en ny flyktningstrøm.
KFOR forberedte seg på disse mulighetene, noe som krevde en stor grad av samordning på tvers av brigadegrenser, innsetting av styrker fra andre brigader for å forsterke de mest utsatte områdene i øst, og samtidig utsatte USA hjemsendelse av en del styrker som var ferdige med sin tur slik at det totale styrkenivå ble tilstrekkelig. Vår vurdering førte også til at vi bygget og opererte en midlertidig leir for internering i tillegg til den kapasiteten KFOR har i Camp Bondsteel.

 

En vesentlig del av operasjonen var informasjonskampanjen som gjorde det klart at KFOR ville reagere robust på alle krenkelser på Kosovos side, og ikke tillate UCPMB noe fristed i Kosovo. Men de som ville legge ned våpnene før det kom til kamphandlinger ville bli løslatt etter avhør og registrering. Alle forhold under ett førte til at UCPMB gikk med på oppløsning og leverte inn sine våpen, og hele prosessen foregikk nesten uten blodsutgytelser.

For KFOR 5 var denne tidlige suksessen en erfaring som ga tillit og som demonstrerte verdien av samordnede operasjoner og fleksibilitet i styrkedisponering.

 

Vi kunne bygge på denne erfaringen da KFOR umiddelbart etter avslutning av operasjonen rettet mot GSZ svingte oppmerksomheten mot grenseområdet mot Makedonia.

Geriljaaktiviteten i GSZ i Presevo dalen hadde åpenbart støtte fra kretser i Kosovo, det samme kunne vi også se i forhold til Makedonia.
Konflikten i Makedonia var i ferd med å vokse til noe som kunne destabilisere hele regionen, noe som gjorde det nødvendig for KFOR å fokusere på dette, samtidig som KFOR og det internasjonale samfunn måtte motvirke påstander om at man tillot Kosovo-albanerne å fortsette sin væpnede aktivitet uten å gripe aktivt inn.

KFOR iverksatte operasjon EAGLE for å forhindre støtte fra Kosovo til NLA. Den besto i en øket tilstedeværelse i grenseområdet sammen med koordinerte avskjæringsoperasjoner gjennom hele Kosovo for å oppdage smugling av våpen og forsyninger til NLA. I denne prosessen videreutviklet vi etteretningssamarbeidet innen KFOR, og skaffet oss et forbedret grunnlag for å styre innsatsen basert på et felles etterretningsbilde.
Etterretninger er antagelig det som er vanskeligst å samordne i en multinasjonal operasjon, men erfaringene fra operasjon EAGLE er oppmuntrende. Spesielt at vi fikk til et felles senter for signaletterretning var et stort fremskritt, og så vidt jeg vet første gang i NATO.

Nå har partene i Makedonia kommet til en politisk løsning som vi vet innebærer innlevering av 3300 våpen fra NLA i bytte med politiske innrømmelser overfor det albanske mindretall i Makedonia. Fortsatt gjenstår visse beslutninger i parlamentet, men for øyeblikket ser det ut til at i hvert fall faren for borgerkrig er over.

Uten tvil har KFOR gjennom sine operasjoner redusert NLAs muligheter til å gjennomføre militære operasjoner. KFOR beslagla over 2200 våpen av forskjellige typer, mer en 170000 skudd, store mengder andre forsyninger sammen med muldyr og hester, og anholdt et stort antall personer i forbindelse med ulovlig aktivitet i grenseområdet.

 

Det jeg har sagt til nå viser klart at for KFOR 5 ble operasjonene i stor grad styrt av begivenhetene i områder som grenser opp til Kosovo.

Men i henhold til mandatet er en av de viktigste oppgavene for KFOR å skape trygge og sikre forhold innad i Kosovo. Denne oppgaven måtte selvsagt ivaretas hele tiden, og betinger at KFOR styrker er tilstede i hele provinsen, kontinuerlig.

Oppgavene er patruljering og tilstedeværelse, vakthold og kontroll rundt serbiske enklaver, husundersøkelser i jakt på våpen, eskorte av minoriteter, kontrollposter langs veiene og vakthold ved kirker og minnesmerker. I dette samarbeider KFOR nært med UNMIK politiet, og det er en målsetting at politiet gradvis tar over de oppgavene som naturlig hører inn under deres normale ansvar. Sammen med bevisst arbeid for å frigjøre KFOR fra en del statiske vaktoppdrag vil dette frigjøre militære avdelinger til mobile operasjoner, f eks rettet mot å forhindre fremveksten av nye albanske geriljabevegelser i grenseområdene.
Jeg er glad for å kunne konstatere at også på dette viktige feltet, sikkerhet og trygghet, fortsatte KFOR å gjøre en god jobb sammen med UNMIK politiet og Kosovo Police Service som nå vokser frem som grunnlaget for en egen politistyrke i fremtiden, en indikasjon er at antall mord er reduser med 40% og brannstiftelser med 30% i forhold til samme tid i fjor.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk følgende spørsmål fra lokale journalister: Du er nå den femte COMKFOR, Mitrovica er fortsatt delt, hvordan vil du løse dette?

Som kjent danner elva Ibar en grense mot det som er i all hovedsak en Kosovo- serbisk befolkning nord for elva. Ved siden av de lokale og personlige hendelser som gjør forsoning og samarbeid vanskelig over alt i Kosovo, kommer det her inn kompliserende forhold som har å gjøre med Serbias innflytelse og hensynet til påvirkning av Kosovos fremtidige status. Kosovo-albanerne ser Serbernes egenrådighet, mangel på aksept for UNMIK og KFOR’s myndighet og parallelle strukturer under Beograd’s innflytelse som et fotfeste for fremtidig serbisk kontroll med Kosovo. Fra Serbisk side oppfattes en hver ettergivenhet som aksept for et fremtidig uavhengig Kosovo, samtidig som Kosovo-serberne i nord med en viss rett føler at de klorer seg fast som de siste, etter at resten av Kosovo-serberne ble fordrevet fra sine hjem i hælene på de hjemrykkende jugoslaviske styrkene sommeren 1999.
De såkalte Brovokterne er vel den mest kjente delen av de parallelle strukturene, og har til i sommer vist evne til å kunne samle store, voldelige folkemengder til motstand mot KFOR og politiets forsøk på å normalisere forholdene.

I juni drøftet NATO rådet Mitrovica på initiativ fra Frankrike. Som kjent er det et fransk brigadehovedkvarter som har ansvaret for Mitrovica.
Hans Hækkerup og meg selv fremla våre synspunkter og anbefalinger for rådet som deretter ga et mandat for det videre arbeid med Mitrovica spørsmålet. UNMIK og KFOR utarbeidet så en helhetlig strategi for Mitrovica og det nordlige Kosovo som omfatter sikkerhet, lov og orden, lokalt selvstyre, økonomiske tiltak, offentlige tjenester, tilbakevending av fordrevne og tillitskapende tiltak. I erkjennelse av at det ikke er en militær løsning på problemet er hovedansvaret hos UNMIK, men KFOR satte raskt inn to ekstra kompanier på gatene i Mitrovica. Ikke først og fremst for å øke kampkraften, men for å vise flere flagg og synliggjøre at Mitrovica ikke er alene et fransk anliggende, men en sak for hele KFOR og derved hele det internasjonale samfunn.

Tilgjengeligheten på styrker gjorde at den første avdeling inn i Mitrovica nord ble et norsk kompani som på alle måter gjorde en flott jobb og som satte et eksempel for alle de kompanier som på rotasjon har fulgt etter. Hva som er effekten av dette tiltaket, og hva som skyldes andre forhold er vanskelig å måle, men det ga en bedre innsikt i de faktiske forhold i byen, bidro til økende grad av samarbeid med politiet, en noe mer robust opptreden overfor kriminelle og en redusert innflytelse for Brovokterne. Viktigst av alt, Mitrovica har vært rolig hele sommeren! Men, det er fortsatt en lang vei frem, løsningen er avhengig av et visst samarbeid fra Beograd, noe som vi arbeidet med i de møtene Hækkerup og jeg hadde med visestatsminister Covic, og sist men ikke minst, befolkningen i Mitrovica må selv ville en løsning!

 

La meg si noen ord om forsyningssituasjonen for KFOR. Etterforsyning av en styrke på 37000, rotering av avdelinger med personell og utstyr og permisjonstransporter krever sikre forsyningslinjer til enhver tid. Den eneste reelle vei- og jernbaneforbindelse går fra Tessaloniki gjennom Makedonia inn i Kosovo. Riktignok eksisterer det en vei fra Durres i Albania, men denne er så dårlig at kapasiteten er meget begrenset, vinterstid er den til tider ikke farbar, og den vil aldri bli noe annet enn et suplement, ikke et alternativ. Sårbarheten ved bare en forsyningslinje ble igjen tydelig da makedonske demonstranter i august – september blokkerte veien til Kosovo samtidig som myndighetene la vanskeligheter i veien for bruk av jernbanen. Det eksisterer selvsagt en forsyningssikkerhet i KFOR, og en del kan løses ved øket bruk av fly inn til Pristina og Dakovica samt at sivile kontraktører kan komme inn fra andre kanter, så situasjonen ble aldri kritisk, men det understreket igjen svakheten ved å være avhengig av kun en forsyningslinje.

KFOR støtter derfor NATO’s initiativ for å se på mulige avtaler med Beograd for bruk av alternative forsyningslinjer gjennom Serbia.

 

At det ikke er en militær løsning på situasjonen i Kosovo er antakeligvis å fastslå det selvsagte. Det vil være den politiske og økonomiske utvikling som til sist skaper forhold som gjør at området kan stå på egne ben, og de internasjonale organisasjoner trekke seg ut. Derfor er KFOR’s viktigste oppgave å sørge for stabilitet og sikkerhet slik at de demokratiske prosesser kan komme i gang og ta feste. Dette ledes av UNMIK som styrer Kosovo, og jeg så samarbeidet med UNMIK som uhyre viktig og helt avgjørende for å støtte opp om deres arbeid.

Dette samarbeidet foregår både på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Hans Hækkerup og jeg møttes sammen med våre nærmeste medarbeidere rutinemessig tre ganger i uken, senere bestemte Hækkerup og jeg at ett av disse møtene ble bare med oss to for å kunne føre mer uformelle diskusjoner.
De viktigste områdene for felles interesse er politiarbeid/lov og orden, valgene, tilbakevending av Kosovo-serbiske flyktninger og situasjonen i Mitrovica, men forholdene i Kosovo er slik at det nesten ikke er et eneste felt der ikke både den sivile og militære myndighet har interesser. Dette var meget tydelig i det tette samarbeidet mellom brigadesjefene, regionssjefene fra UNMIK og de regionale politisjefene.

Selvsagt oppstår det en del gnisninger mellom en så stor militær organisasjon som KFOR, og en enda mer multinasjonal og mangslungen organisasjon som UNMIK der organisasjonsforhold og styring kan være vanskeligere. Men det ble sagt av flere med erfaring fra tilsvarende konstellasjoner andre steder at samarbeidet i Kosovo fungerte svært mye bedre enn de tidligere hadde erfart, og for min del må jeg si at dette virket godt.

 

Kosovo Protection Corps, KPC, er en del av virkeligheten i Kosovo som jeg måtte forholde meg til. Som kjent ble KLA da NATO kom inn ikke oppløst, men etter avtale omdannet til KPC som skulle være en slags sivil beredskapsorganisasjon. Våpnene ble innlevert, men de fleste av lederne har tillatelse til å bære pistol, og de har et antall våpen for vakttjeneste og seremonier.

Problemet er at de selv ser seg som en militær organisasjon som venter på å kunne bli Kosovos fremtidige hær, mens det internasjonale samfunn har bestemt at de skal være en sivil beredskapsorganisasjon. Skal de bli det siste må de reduseres kraftig i størrelse fra dagens 5000, og de må gis utstyr og trening for oppgaven. Samtidig er det helt nødvendig å rense organisasjonen for personer som er involvert i kriminell virksomhet og/eller støtter opp om geriljavirksomhet i regionen, det er fortsatt altfor mange av denne kategorien og de har ingen plass hverken i en sivil beredskapsorganisasjon eller i en eventuell hær som skal tjene befolkningen i et fremtidig demokrati.

 

Dette bringer meg over til kriminalitet som antagelig er en av de største utfordringer for Kosovo selv, og for det internasjonale samfunn. Det vi ser er prostitusjon og smugling av alle slag, våpen, narkotika, mennesker, sigaretter og biler. Alt dette nært knyttet opp i geriljavirksomhet som UCPMB og NLA med målsetting ikke bare å forbedre situasjonen for albanere i området, men for noen også å beskytte sine lukrative kriminelle operasjoner, for andre å skape ”stor-Kosovo”, eventuelt ”stor-Albania”. Vi vet også at denne kriminaliteten har utløpere til resten av Europa (og Amerika), og at profitten delvis brukes til å finansiere geriljaorganisasjoner som setter freden og stabiliteten i hele området i fare.
Oppbygningen av et politi- og rettsvesen er i gang, men det vil ta svært lang tid før man har et apparat som på egen hånd kan ivareta lov og orden på en akseptabel måte. OSSE har som en del av UNMIK gjort en kjempejobb med etableringen av politiskolen der mer enn 4000 er utdannet til nå. Men de har bare gjennomgått kortvarige, elementære kurs og det vil ta år å bringe frem et politikorps med troverdighet i alle etniske grupper, og med kapasitet og ekspertise til å etterforske organisert kriminalitet. I mellomtiden er Kosovo helt avhengig av den internasjonale politistyrken, men med høyst varierende bakgrunn fra 52 forskjellige land, satt inn i en fremmed kultur med de språklige og andre problemer dette medfører, har også UNMIK politiet vanskeligheter med å komme avanserte kriminelle til livs.

Påtalemyndighet og domstoler må bygges opp fra grunnen, i mellomtiden må et lite antall overarbeidede internasjonale anklagere og dommere ta unna så godt de kan, ofte må de også ta de enkle sakene fordi Kosovar dommere ikke har integritet til å dømme rettferdig i saker mot personer av en annen etnisk bakgrunn.
I KFOR 5 la vi stor vekt på samarbeidet med politiet for redusere den alvorlige kriminaliteten, men det er store vanskeligheter med å komme fra etterretnings-

informasjon til beviser som holder i en rettssak. Det er også begrenset militær kapasitet til å utføre den type avansert overvåkning og etterretning som er nødvendig i disse sakene.

Evnen til å bekjempe organisert kriminalitet, som er nær knyttet til væpnet ekstremisme i området, må styrkes, både for å oppfylle KFOR’s mandat om å gi sikkerhet og trygghet, og som en forutsetning for at den internasjonale innsatsen etter hvert kan trappes ned. Derfor må landene fortsette å støtte opp under, og øke, UNMIKS anstrengelser på dette felt, dvs både med dommere, anklagere og erfarne politifolk i mange år fremover, og vi må bedre den militære evnen til å bidra effektivt i denne kampen.
Inntil lov og orden er etablert er det nødvendig for COM KFOR å kunne bruke den myndighet som er gitt gjennom 1244 til å internere personer som utgjør en trussel mot sikkerheten. I min tid var dette særlig aktuelt for personer som ble tatt for støtte til, eller medlemskap i, UCPMB eller NLA.

 

Avslutningsvis vil jeg minne om at Kosovo når en viktig milepæl den 17. november med valgene til parlament. Hans Hækkerup og UNMIK nedla et imponerende arbeid i å få utarbeidet det såkalte ”Constitutional Framework” som fastsetter Kosovo’s institusjoner og styresett som et betydningsfullt skritt på veien mot en endelig politisk løsning for området.
Hva denne løsningen vil bli, og hvor lang tid det vil ta, skal jeg være forsiktig med å spå om.

Men jeg bare minner om at mens 1244 omtaler Kosovo som en del av Jugoslavia, finnes det neppe én Kosovo-albaner som nå er villig til å akseptere noen form for styre fra Beograd.

Forholdet rundt mennesker som er savnet etter krigen er fortsatt et åpent sår, og nesten ingen av de ca 120000 Kosovo-serberne som ble fordrevet eller flyktet har vendt tilbake. Etnisk hat og vilje til voldsbruk ville nå antagelig føre til ny krig uten nærværet av en sterk internasjonal sikkerhetsstyrke.

Økonomien må bringes i orden, og folk må få jobber, arbeidsløsheten er meget stor og ødeleggende for forsøket på å skape et stabilt samfunn.

I tillegg vil det være vesentlig hva som skjer i området rundt Kosovo. Hvordan vil Serbia og Jugoslavia stille seg? Hvordan går det med Montenegro? Vil det være et Jugoslavia også i fremtiden? Hva skjer videre i Makedonia? Vil vi se en ny geriljabevegelse under nye bokstavkombinasjoner i noen av disse områdene når vårsola begynner å skinne?

 

Av det som jeg har sagt fremgår det at jeg ikke ser noen snarlig mulighet for å kunne redusere vesentlig NATO’s militære engasjement – faren for at alt man har investert da ville gå tapt, er for stor. Men det vil antagelig bli både nødvendig, mulig og riktig å tilpasse styrkene til de reelle utfordringene, i stor grad er dette kampen mot kriminalitet og ekstremisme samtidig som man beholder evnen til å utgjøre en troverdig militær avskrekking mot andre trusler mot sikkerhet og stabilitet som meget vel kan dukke opp i dette området.

 

Avslutning

Helt til slutt, la meg si at jeg er fornøyd med, og stolt over, den jobben som KFOR gjorde mens jeg hadde det privilegium å være sjef.

Vi beviste at hovedkvarterene i Karup og Stavanger er vel kvalifiserte til å påta seg også slike oppgaver for NATO alliansen, noe som man burde se på også å utnytte i fremtiden, og våre to hovedkvarter samarbeidet utmerket i forberedelser for, og løsningen av dette oppdraget.

Norge som lead-nation stilte opp på en skikkelig måte, og viste at vi har avdelinger og personell med profesjonalitet til å støtte opp om sjefen for en slik styrke.

I oppmerksomheten rundt ledelsen av KFOR 5 skal vi heller ikke glemme den norske bataljonen som fortsetter å fylle sin rolle i KFOR på en fremragende måte som vårt svært viktige, permanente bidrag til KFOR.

 

For meg personlig var KFOR 5 en særdeles interessant og givende erfaring, jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten, og jeg sender en takk til alle de dyktige menneskene som sto på sammen med meg for å gjøre en skikkelig innsats.

Foto: Berit Roald / NTB Scanpix

Foredrag i Oslo Militære Samfund
10. april 2000.

ERFARINGER FRA KFOR I
ved Oberstløytnant Robert Mood
Sjef for Telemark bataljon – KFOR I

 

Tiden i Norge

I løpet av noen korte hektiske sommermåneder – fra beslutning 11 juni 99 til deployering i september 99 – bygget Hæren om TMBN (Telemark bataljon) til den beskyttelse og kapasitet som kreves i internasjonale kap VII operasjoner og TMKP (Telemark kompani) ble trukket hjem fra SFOR-tjeneste i Sarajevo. Avdelingen ble komplettert med over 50% nytt personell (dog mange utdannet ved TMBN tidligere) for så å bli samtrent i løpet av 8 hektiske uker fra 1. aug   En meget krevende, men inspirerende periode, da viljen til å finne løsninger og realisere disse var meget stor i alle ledd av Hæren.

Den entydige overordnede erfaring jeg sitter igjen med fra forberedelsene i Norge er at en utrykningsstyrke må etableres og samtrenes med materiell og personell i henhold til den KOP (Krigsoppsetningsplan) den skal nytte ved innsetting. At det gikk bra denne gangen skyldes i stor grad befalet som hadde trent og øvet sammen over lang tid og dermed bygget opp betydelig kompetanse gjennom trening, IRF-tilknytningen (IRF=Immediate Reaction Force) og deltagelsen med TMKP i SFOR. Det er selvsagt ikke noe nytt i dette, tvert imot, men desto mer forunderlig er det at vi tillater oss å se bort fra denne grunnleggende erkjennelse.

La oss ikke gjøre det om igjen! Det øker risikoen for å feile vesentlig og det fører etter all sannsynlighet til betydelige merkostnader.

Deployeringen

Allerede i juli var bataljonsledelsen på rekognosering i Kosovo, 23 august sendte vi de første soldater ned, 6 oktober var bataljonen på plass i sin helhet med en del ikke-kritiske mangler på materiellsiden, og den 12 oktober overtok vi ansvaret for vår teig i Kosovo.

Overføringen av nesten 1000 soldater, 300 kjøretøyer og flere hundre tonn materiell foregikk både over sjø, på landeveien og gjennom luften. Overføringen var vellykket, ikke minst takket være  NSE (Norwegian Support Element) med sine transportkontrollressurser og NCC (Norwegian Contingent Commander) med sin stab. Vår deployering og etablering bekrefter at modellen med en separat NCC som utøver OPCON (operativ kontroll) inntil avdelingene kommando-overføres til NATO, er god.

Innledningsvis var planen fra ITF (Implementation Task Force) at en semimobil infrastruktur basert på containerløsninger skulle være etablert innen 1 nov 99, dette viste seg meget ambisiøst. Vi la heldigvis opp til et betydelig lavere forventningsnivå internt enn det ITF-ambisjonen inviterte til, noe vi nøt godt av gjennom hele kontingenten da forskyvning av fremdriftsplaner raskt ble regelen. Med dette som utgangspunkt så vi motiverende fremskritt gjennom hele kontingenten, ikke minst takket være vårt eget pansrede ingeniørkompani som jobbet dag og natt samtidig som de løste krevende oppdrag i forbindelse med minerydding, ueksplodert ammunisjon og incidentstøtte. En solid ingeniøravdeling som integrert del av styrken har vist seg avgjørende for både å kunne løse oppdrag fra første dag, og støtte NCC og ITF’ens arbeide med infrastruktur.

TMBN’s motivasjon og hovedfokus i dette arbeidet har vært de som kom etter oss, det å gi NORBN en god start ved å avlevere en veletablert infrastruktur i tillegg til en stabil sikkerhets-situasjon i eget AO (Area of Operation).

Det har vi lyktes med!

Ved neste korsvei bør vi imidlertid etter mitt syn, ha som ambisjon at i alle fall reaksjonsstyrken (første kontingent) utrustes med betydelig mindre ressurskrevende og mer mobile infrastrukturløsninger enn dagens containerløsninger.

Situasjonen i Kosovo

Det internasjonale samfunn står ovenfor en meget krevende utfordring i Kosovo. Fraværet av vilje til fredelig sameksistens er påtagelig. Noe forenklet kan vi si at Kosovoalbanerne ser seg selv som frigjørere av ”sitt land” og har et selvstendig Kosovo som mål. Mange lokale Kosovo-serbere på den annen side, ser seg selv som ofrene i det internasjonale samfunns spill og har en fullstendig re-integrering i Serbia som mål.

UNMIK (United Nations Mission in Kosovo) administrerer Kosovo med multietnisk demokrati og provinsen som autonom del av Serbia som mål. Sterke viljer med forskjellig mål og manglende vilje til fredelig sameksistens materialiserer seg i et scenario som er meget utfordrende for militære styrker.

Siden KFOR marsjerte inn i Kosovo sommeren 99 har situasjonen endret seg mye. KFOR ble mottatt som helter og hyllet av Kosovoalbanerne under innmarsjen. Utfordringene med å etablere en troverdig og effektiv siviladministrasjon gjennom UNMIK og gjeninnføring av lov og orden, herunder et effektivt rettssystem har vist seg vanskeligere enn forventet.

Både Kosovoalbanske og serbiske grupperinger prøver i økende grad å utnytte enhver tabbe eller svakhet, KFOR må derfor være konstant på vakt for å unngå å bli utnyttet av noen side. Den albanske majoritetens frustrasjon over at selvstendighet ikke er på UNMIK’s agenda er økende, mens serberne søker  å isolere sine lokalsamfunn fra den albanske majoriteten for å oppnå sikkerhet. Utviklingstrekk som vil kunne føre til ytterligere splittelse og konflikt. Multi-etnisk integrering lar seg ikke påtvinge et samfunn mot befolkningens vilje.

KFOR kan ikke skape varig fred og stabilitet for befolkningen i Kosovo, styrken kan bare etablere og vedlikeholde et minimums sikkerhetsnivå som grunnlag for politiske løsninger. På dette fundament skal UNMIK lede og koordinere arbeidet med gjenoppbygging, innføring av demokrati og etablering av normale samfunnsfunksjoner. De forskjellige politiske grupper arbeider med å samle støtte i de varslede valg. Det vil neppe forundre noen om det blir en valgkamp med voldelige innslag.

Det internasjonale samfunn står ovenfor en formidabel utfordring både i arbeidet med å registrere velgere og å vinne aksept for den endelige registrering hos begge folkegrupper. Dernest skal valglokaler sikres og valgresultatene omsettes til levedyktige demokratiske prosesser og institusjoner som vinner alle folkegruppers tillit. Dette er meget vanskelig oppgave.

  • UNHCR, OSCE og EU er de tre andre pilarene i den samlede innsats i Kosovo.
  • UNHCR koordinerer den humanitære innsatsen og minerydding.
  • OSCE leder arbeidet med menneskerettigheter og legger til rette for innføring av demokrati og de kommende valg.

EU leder arbeidet med infrastruktur og økonomi. Tilsynelatende en helhetlig tilnærming, men mye tyder på at de nødvendige ressursene uteblir eller kommer for sent og at koordineringen burde vært bedre. For å ha håp om å lykkes må det internasjonale samfunn handle raskt og helhetlig så snart den militære situasjon er avklart, det gjorde vi ikke i Kosovo. Som eksempel kan jeg nevne at rettssystemet fortsatt ikke fungerer og at det internasjonale politi fortsatt er sterkt underbemannet (kun ca 2500 på plass av et behov på 6000) 9 måneder etter at de burde vært på plass med full styrke.

Som en konsekvens av dette løser KFOR fortsatt mange politioppgaver og den internasjonale politistyrken har store problemer med å få oversikt over de uformelle makt- og økonomiske strukturer som i mellomtiden har fått nesten fritt spillerom. Troverdigheten hos befolkningen generelt, og hos de serbiske minoriteter spesielt, settes i stadig større grad på prøve av at de som pågripes ikke rettsforfølges og er tilbake på gata i løpet av timer. Det er dermed vanskelig å være optimist på Kosovos vegne, men som soldat godt å registrere at KFOR gjør sin del av jobben på en skikkelig måte.

Å planlegge og gjennomføre det som skal til for å bygge langsiktig fred og stabilitet basert på demokratiske prinsipper og markedsøkonomi i Kosovo blir derfor en stor utfordring i mange år fremover. Særlig når dette søkes gjort i et område som ikke har tradisjon for noen av delene og det internasjonale samfunns mål ikke faller sammen med noen av de respektive befolkningsgruppers mål. Når dette er sagt er det viktig å påpeke at 9 mndr er veldig kort tid i denne sammenheng, så mye er tross alt oppnådd.

Forholdsvis stabil sikkerhet er etablert til tross for de episodene vi ser til daglig. Kosovo er ubetinget et tryggere sted å være nå en for 9 måneder siden. Alle hovedveier og de fleste sideveier er mineklarert, samt at 71% av skolene og 15 000 privatboliger er klarert for minefeller. Mange skoler er rehabilitert og tatt i bruk til undervisning igjen. UCK er demilitarisert og har levert inn store mengder våpen. Kosovo Protection Corps er i etableringsfasen. Når etablert, vil denne organisasjonen kunne spille en viktig rolle i gjenoppbyggingen av Kosovo.

De humanitære hjelpeorganisasjonene fungerer godt i noen områder, mindre godt i andre. Vår humanitære innsats kompletterer deres på en fin måte og skolen TMBN bygget i Plementina er i så måte et godt eksempel. Mye er med andre ord tross alt oppnådd, men la det ikke være tvil; veldig mye viktig arbeid gjenstår før Kosovo er satt trygt på sporet mot en sikker fremtid for alle basert på gjensidig respekt og likeverd. Den viktigste overordnede erfaring er gjort før, men er fortsatt like gyldig; Militær suksess i denne type operasjoner er etablering og vedlikehold av sikkerhet som grunnlag for koordinert politisk og humanitær innsats.

KFOR løser sitt meget krevende oppdrag på en god måte, det internasjonale samfunn derimot mangler et helhetlig konsept som kan sikre koordinert fremdrift og effektivitet når det militære element har lagt forholdene til rette.

TMBN’s operasjoner

Vårt oppdrag har vært å etablere sikkerhet for alle, påse at tidligere UCK etterlevde avtalene, yte nødhjelp samt legge til rette for UNMIK og hjelpeorganisasjonene.

Tilstedeværelse, uforutsigbart nærvær og fleksibel oppdragsløsning med mobile reserver har stått sentralt i konseptet vårt. Alle operasjoner måtte underbygge vår troverdighet og upartiskhet og enhver anledning til å fremme at KFOR og UNMIK sammen forbedrer situasjonen i Kosovo ble utnyttet til fulle. Både i daglig drift, i planlegging og i arbeidet med etablering av leirene måtte vi huske at vi også skulle være i stand til å gjennomføre konvensjonelle krigshandlinger dersom KOSOVO skulle bli angrepet, heldigvis har dette ikke skjedd, men et slikt scenario kan ikke utelukkes helt.

Det som imidlertid har hatt størst betydning for TMBN’s tilnærming til oppdraget er at i Kosovo Polje og Obilic samt mange av de andre landsbyene i vårt AO var det kritisk behov for tilstedeværelse. I disse områdene bor det serbere og sigøynere som tross intens trakassering og hevnaksjoner fra Kosovoalbanernes side forblir, men er på nippet til å gi opp.

Fra dag en av ble det dermed avgjørende å etablere tilstedeværelse i de aller fleste landsbyer for å berolige og beskytte minoritetene, samt avskrekke de grupperinger hevnlysten drev til å brenne hus, drepe og trakassere. Samtidig var den engelske bataljonen vi skulle avløse hovedsakelig etablert i skolebygninger og andre offentlige bygg. Bygg som det nå ble viktig å frigjøre til sine egentlige formål. Alt i alt førte dette til at TMBN gikk direkte ut i et feltoppdrag med krevende oppdragsløsning på alle nivåer.

Bataljonens AO ble delt i tre kompaniteiger og de første 6-8 uker var preget av oppdragsløsning 14-20 timer pr døgn for alle. Hverdagen var preget av skarpe situasjoner flere ganger i døgnet i denne perioden.

Beskyttelse av egne styrker ble med denne tilnærming en stor utfordring. Bygging av tredobbelt kveilehinder i kilometervis, sandsekkstillinger og hesko-gabioner opptok mye av ”fritiden” i perioden frem til jul. 5 hovedleire og alle småposisjoner ute i AO skulle gis nødvendig sikkerhet på kort tid samtidig som oppdraget måtte løses.

Handlefrihet og evne til å komme potensielle kriser i forkjøpet etablerte vi med Støttekompaniet, komplettert med ingeniør-, sanitets-, EOD- (Explosive Ordinance Disposal) og bergingsressurser som utgjort bataljonens mobile reserve. Den er blitt satt inn for å vise styrke og avskrekke mange ganger i løpet av kontingenten.

Et Geværkompani(-) underlagt ingeniør-, sanitets-, EOD- og bergingsressurser på 24t marsjberedskap TFV (Task Force Viking), har vært stilt tilgjengelig for brigaden og KFOR siden ca 1 nov.

Etter hvert som vi styrket grepet på eget AO, normaliserte forholdene seg noe og ITF’en, godt hjulpet av PINGKP (Pansret ingeniørkompani), fikk på plass det minimum som kreves for å gi soldatene mulighet for både å dusje en gang i uka og spise godt. Kokkene vi hadde med ut har gjort en utrolig jobb under meget primitive forhold etter de innledende uker med stridsrasjoner.

Forholdet til tidligere UCK har fra første dag vært krevende, men ryddig, og enn så lenge viser de på lederhold vilje til å etterleve de inngåtte avtaler. KpC er etablert og viser vilje til å finne sin plass som en sivilforsvarsorganisasjon, selv om selvbildet i organisasjonen først og fremst er soldatens og et fremtidig Kosovos Forsvar. Viktig for det gode forholdet var de kurs vi arrangerte for KpC-personell i ikke-militære disipliner som f eks førstehjelp.

I november sendte vi som første nasjon den nevnte TFV bygget rundt KpB som forsterkning og solidaritetsdemonstrasjon til Kosovska Mitrovica i MNB(N)’s (Multinational Brigade North) teig, etterfulgt av finnene og svenskene. I midten av desember roet situasjonen seg merkbart selv om skytingen vedvarte og øket på gjennom jule- og nyttårsfeiringen. Begge høytider ble preget av omfattende operasjoner og høy intensitet for å unngå at feiringen utartet til trakassering av minoriteter.

I januar sendte vi som eneste nasjon en større styrke til provinsgrensen helt i NORD til støtte for den Belgiske bataljonen i MNB(N). Senere TFV til Mitrovica igjen og to ganger senere til Lipljan til støtte for FINBAT. Mindre spesialist- grupper ING/DOG/SAN/etc har vært avgitt til støtte for andre brigader regelmessig. I det hele tatt har tiden i Kosovo vært preget av aktiv bruk av bataljonens kapasiteter både i egen brigadeteig og andre steder i Kosovo.

Det er også verdt å nevne at vårt flykontrollag tidlig etablerte seg som en ressurs for de øvrige lands lag og ble nyttet i instruktør/veilederrollen av brigaden.

Vi lærte raskt at for å være troverdig må det som sies følges opp med handling. Når en beslutning er tatt må den implementeres kontant, med overveldende styrker og uten nøling. Med en gang en veisperring etableres av sivile eller en part må den fjernes. Hvis vi tillater at de står oppe over tid vil de bli mye vanskeligere å fjerne. Oppskriften ble å isolere stedet, kort forhandling, deretter fjerne veisperringen med makt hvis nødvendig.

Høy standard og rutiner som gir et tillitsvekkende førsteinntrykk sammen med en vennlig holdning til sivilbefolkningen, er selvsagt også viktig for å styrke troverdigheten som profesjonell og effektiv styrke. Full kontroll på eget område er ett annet viktig stikkord. Hvem som bor i hvilket hus, jobber hvor og har barn på skole hvor. Flest mulig patruljer må foregå til fots og være et virkemiddel for å bli godt kjent både med befolkningen og eget område som grunnlag for raske og riktige beslutninger nå dette kreves.

Det ble vår rolle å pågripe enhver som begikk et alvorlig lovbrudd for raskest mulig å overlevere saken til UNMIK Police. Ikke alltid like enkelt på grunn av det internasjonale politi’s underbemanning, men takket være felles planleggingsmøter og koordinert oppdragsløsning med både MSU og UNMIK POL gikk dette samarbeidet stort sett greit.

Vi iverksatte tiltak kontant mot enhver paramilitær gruppering som drev aktivitet i AO. Enhver ulovlig styrke skulle ikke være i tvil om at KFOR ikke ville tolerere deres tilstedeværelse og aktiviteter. Det samme gjaldt enhver organisasjon eller institusjon som samarbeidet med disse. Uredd fremferd og profesjonell, men vennlig opptreden la grunnlaget for respekt hos sivilbefolkningen og derigjennom effektiv styrkebeskyttelse når vi beveget oss rundt på en av de utallige patruljene dag og natt.

Trafikken er og vil forbli en stor utfordring. Jeg fastsatte 60 km/t som fartsgrense for egne kjøretøyer, men det har ikke vært like lett å få alle til å innse at det er mye viktigere å komme frem og være klar til å løse oppdrag et par minutter senere enn ikke å nå frem i det hele tatt!

Det er selvsagt ikke en primæroppgave for militære styrker å drive humanitær hjelp, men i begrenset omfang er det et utmerket verktøy for å vinne befolkningens tillit og derved øke egen styrkebeskyttelse. Vi fikk melding om tilgang til midler uten øvre grense via NCC søndag 31 okt 99 for dette formål. Godkjenning og tilsagn om finansiering av prosjekter via kommandokjeden har imidlertid tatt meget lang tid (uavklart pr 15 mars 2000) og dermed redusert verdien av denne type tiltak både for egen Force Protection og for befolkningen.

I TMBN AO har vi hatt både greske, italienske, russiske og tyske styrker forlagt. Alle har vist stor vilje til samarbeid, men spesielt interessant synes jeg det har vært å oppleve det gode og konstruktive forholdet vi fikk til de russiske styrkene.

Samarbeidet med vår Svenske nabobataljon i ØST og den Finske i SYD har vært meget godt. Fra mitt synspunkt er det intet til hinder for et utvidet samarbeid med de nordiske nasjoner i denne type operasjoner. Både felles etterforsyning og samordnede styrkebidrag er etter min vurdering aktuelle veier å gå som vil kunne gi ikke ubetydelige innsparinger for den enkelte nasjon. Den viktigste erfaring på dette området er at KFOR forutsetter en betydelig grad av fleksibilitet i bruk av de enkelte lands styrkebidrag, både i og utenfor egen brigadeteig. En balansert godt utrustet manøveravdeling – som TMBN har vært – gav oss muligheter til aktivt å innfri dette, og det ble lagt merke til.

En annen viktig erfaring er at stridsevnen med tanke på høyintensitets-operasjoner reduseres i løpet av 6 måneder med fullt fokus på fredsstøtteoperasjoner. En avdeling som kommer hjem etter et slikt oppdrag bør derfor gjennomgå kvalitativ avdelingstrening med vekt på samvirke før den eventuelt settes inn i høyintensitetsoperasjoner som reaksjonsstyrke.

Personellet

Fra første dag etter at beslutningen om innsetting ble tatt har sterk avdelingsfølelse og lojalitet til oppdraget som skulle løses, preget avdelingen. Organisasjonene og deres tillitsvalgte har vært utfordrende og konstruktive spillere til avdelingens beste.

Krigshistorien forteller oss entydig at følelsesmessige bindinger til eget lag og tropp samt behovet for ikke å svikte sine kamerater er viktigste drivkraft. For – i størst mulig grad – å sikre at ilddåpen ikke blir katastrofal må man etablere denne avdelingsfølelsen som del av utdanning og trening før innsetting. Å skape en avdeling – etablere avdelingsfølelse – er ikke gjort på noen få uker, den bygges opp over tid, lang tid.

Samtrening av befal er minst like viktig som samtrening av mannskapene. Samtrening er et omfattende begrep som favner befal, mannskaper, vertikale funksjoner og samvirke horisontalt fra lag og tropp, til kompani og bataljon. Hovederfaringen er imidlertid at dersom befalet har den nødvendige samtrening, erfaring, kompetanse og vilje til å fokusere på oppdraget fungerer avdelingen. Å være en del av en internasjonal formasjon (for TMBN’s del AMF(L) Allied Mobile Force Land) gjennom utdanning/trening bidrar i stor grad til avdelingsfølelse i tillegg til å gi viktig kompetanse som vi dro nytte av i forbindelse med deployeringen. Det er derfor etter min mening viktig å opprettholde IRF(L) tilknytningen i fremtiden.

Erfaring på lagførernivået er vanskeligst å bygge opp og lettest å miste på grunn av vårt karrieresystem og gradsstruktur.

Erfaring og kompetanse på dette nivået er imidlertid avgjørende for avdelingens effektivitet og troverdighet. De lagførere som var med TMBN ut etter å ha vært gjennom UB-internasjonal ved OR har gjort et spesielt solid inntrykk, sammen med våre grenaderer og erfarne engasjerte lagførere. En ytterligere styrking av dette nivået gjenom økt innslag av langtidsvervede bør være en vei å gå.

Forsvarets Stressmestringsteam har støttet TMBN i flere år, så også i forbindelse med oppdraget i Kosovo. Heldigvis har vi ikke hatt mange akuttsaker, men evalueringene og samtaler underveis har gitt både kompanisjefene og undertegnede viktige impulser og signaler i vårt personellarbeid og lederskap. Dette hadde ikke fungert hvis ikke teamet på forhånd hadde vunnet avdelingens tillit og gjennomført sitt arbeide med høy integritet. Modellen fungerer meget bra og arbeidet bør videreføres.

TMR (Telemark regiment) har utviklet en modell for informasjon til pårørende under perioden ute, og mottak av personell etter fullført oppdrag som sikter spesielt mot å bekrefte for hver enkelt at gjennom å ta utfordringen og yte sin innsats har han/hun bidratt personlig til fred og frihet på nasjonens vegne og fortjener anerkjennelse og takk for det. Sentralt står høytidelig innmarsj med pårørende og øvrighetspersoner tilstede samt avdelingsmiddag og differensiert tilbud om oppfølging.

Modellen fungerer meget godt og er et eksempel til etterfølgelse.

Den mest entydige erfaringen med våre vervede fra oppdraget i Kosovo er at de som profesjonelle soldater – utdannet og kvalifisert – gjennom verneplikten er fullt på høyde med enhver yrkessoldat, og vel så det.

Vår største utfordring i den videre utvikling av styrkebidraget til INT OPS (Internasjonale operasjoner) blir å  sørge for fullverdig utdanning og samtrening gjennom førstegangstjenesten som grunnlag for kvalifisering til INT OPS. Utfordrende utdanning/trening og øvelser i større forband i fredsdriften er dermed et avgjørende fundament for vedlikehold av den kompetanse som kreves for å kunne stille troverdige styrkebidrag til internasjonale operasjoner.

Etterarbeid

Det er hevet over tvil at alle ledd  i organisasjonen etter et slikt oppdrag besitter kompetanse som vil kunne være til nytte for Hæren i tiden som kommer.

TMBN starter utdanningen igjen 1 august på Heistadmoen for å videreføre IRF(L) tilknytningen og være klar til eventuelt å delta i KFOR IV. I tiden frem til da skal vi avvikle den ferien vi ikke hadde mulighet til å ta i fjor samt etter initiativ fra FO/HST (Forsvarets overkommando/ Hærstaben) bidra til å sette erfaringene i system slik at kompetansen videreføres i størst mulig grad. Sentralt står et arbeidsseminar med alle aktuelle aktører på Heistadmoen i mai for å forsøke å samle sentrale erfaringer og bearbeide disse til en slags dreiebok som kan komme til nytte senere.

Avslutning

Vi må slutte å lete med lys og lykt etter måter å organisere våre bidrag til internasjonale operasjoner på, som ikke vil ha konsekvenser for  fredsdriften. Vi må ikke vike unna å ta de beslutninger som er nødvendig for å realisere troverdige reaksjons- og forsterkningsstyrker, våre dyktige og motiverte befal og mannskaper fortjener det, og det er på høy tid, snart 10 år etter at de første entydige politiske signaler om å prioritere internasjonale operasjoner ble gitt.

Brig S studien skisserer i så måte et utmerket utgangspunkt for å realisere troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner, med avdelinger som også vil være fullverdige bidrag til vår krigsstruktur. Fullstendig desentralisert utdanning av styrkebidragene derimot, vil være et tilbakeskritt av flere grunner. Den viktigste er at modellen ikke gir mulighet for å skape den avdelingsfølelse og samtrening som etter mitt syn er nødvendig.

En slik modell vil innebære at vi nok en gang lar oss friste til å velge en lite god løsning for å redusere  konsekvensene for fredsdriften, på bekostning av de som tross alt skal ut i skarpe oppdrag i fred.

Bakgrunnen for tilnærmingen i Stm. 38, som kom i juni 99 var sitat ”at en snarlig forbedring av vår kapasitet på området internasjonale operasjoner er så viktig, både for Forsvarets troverdighet i Norge og Norges troverdighet internasjonalt, at arbeidet med å etablere disse kapasitetene ikke kan utsettes til iverksettingen av neste langtidsmelding”.

Det er i den sammenheng verdt å merke seg at Telemark bataljon i Kosovo har vært svært lik den innsatsstyrken som er foreslått i Stm. 38, dette signaliserer vilje til å ta de beslutninger og gjøre de prioriteringer som er nødvendig for å sikre troverdighet internasjonalt.

Jeg tillater meg i dag å konstaterer at TMBN har løst sitt oppdrag på en måte som har bidratt til å forsterke Norges troverdighet som aktør i internasjonale operasjoner. Den norske Hær er i stand til å løse denne type – og skarpere oppdrag – på en meget troverdig måte og med betydelig bedre reaksjonsevne enn vi hadde sommeren 99, når vi er villige til å ta de beslutninger dette krever og prioritere deretter.

Mange velger å sette invasjonsforsvaret opp mot deltagelse i internasjonale operasjoner, som om det var enten eller. Det er det selvsagt ikke.

Utfordrende og meningsfylt tjeneste i avdelingsforband her hjemme er helt nødvendig for å etablere den kompetanse- og treningsmessige standard som kreves for å være troverdig i internasjonale operasjoner. Likesom internasjonale operasjoner vil styrke invasjonsforsvaret gjennom den erfaring og kompetanse som bringes med hjem etter fullført oppdrag. Ved en evt krise i vårt nærområde vil dessuten våre øremerkede reaksjons- og forsterkningsstyrker komplettere den øvrige krigsoppsetningen på en utmerket måte, og dersom de disponeres samlet utgjøre høyverdige stridsavdelinger.

Troverdig deltagelse i internasjonale operasjoner går altså ikke på bekostning av våre nasjonale oppgaver, tvert imot!

Troverdighet i internasjonale operasjoner handler først og fremst om kvalitet og reaksjonsevne. Dyktig befal og rekruttering av vervede basert på differensiert verneplikt  gir oss et utmerket utgangspunkt for ytterligere økt troverdighet dersom vi er villig til å legge til rette i form av materiell, betingelser og prioriteringer.

En veltrent, balansert avdeling som kan være på plass i løpet av dager fra en politisk beslutning, men trekkes hjem etter f eks maksimalt ett år vil etter min mening rekruttere bedre, gi betydelig økt troverdighet og være billigere over tid enn et skreddersydd bidrag som vedlikeholdes i mange år, for ikke å snakke om kostnadene forbundet med både og ambisjonen.

Raskt ut og raskt hjem er altså sannsynligvis både mer troverdig og mindre ressurskrevende enn det vi legger opp til gjennom en modell med både en reaksjonsstyrke og vedlikehold av et løpende engasjement over mange år.

La meg avslutningsvis få uttrykke min takknemlighet til FO/HST, Distriktskommando Østlandet og Telemark regiment samt alle involverte inspektorater for den vilje til prioritering og støtte som ble vist når beslutningen ble tatt om innsetting 11 juni 1999.

Jeg tar av meg hatten i ærbødighet til de menn og kvinner jeg har hatt æren av å lede i TMBN. Hver og en har gitt et verdifullt personlig bidrag til fred og frihet i Kosovo – og dermed Europa!

 

Takk for oppmerksomheten!