Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2015

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Trusler og risiki for Norge i et endret sikkerhetsbilde»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er femte gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

Dette er også siste gangen jeg går på talerstolen i kapasitet av å være sjef for E-tjenesten. I løpet av de fem årene jeg har vært sjef for E-tjenesten har de sikkerhetspolitiske omgivelsene endret seg i betydelig grad, og dermed også tjenestens oppgaver. Jeg vil derfor benytte årets anledning til å belyse de viktigste endringer i de sikkerhetspolitiske omgivelsene og i E-tjenestens arbeid som har funnet sted, og jeg vil ta et særlig dypdykk i endringene i det som alltid har vært tjenestens dimensjonerende oppgave; Russland og Nordområdene. Avslutningsvis vil jeg komme inn på noen betraktninger rundt tjenestens virkemidler og plass i samfunnet i lys av de sikkerhetspolitiske utfordringer vi nå står ovenfor.

1. En av de store endringene som har funnet sted siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er endringene i internasjonal terrorisme og terrortrusselen mot Norge. Da jeg begynte som Sjef E i 2010, fulgte tjenesten terrortrusselen slik den utviklet seg i ulike regioner ute i verden. Fokus var primært på om internasjonale terrornettverk kunne planlegge og gjennomføre terroranslag i Norge. Dette har nå endret seg fundamentalt. Grensen mellom utviklingen ute og hjemme er i oppløsning. Potensielle terrorister befinner seg nå her hjemme, midt i blant oss. Noen av disse potensielle terroristene reiser utenlands i jihad, for så å returnere hjem til Norge. Andre holder seg hjemme, men blir influert av terrororganisasjoner der ute til å forsøke å gjennomføre anslag.

Veksten og fremgangen til den militante islamistgruppen ISIL i Syria og Irak var den viktigste endringen i det internasjonale trusselbildet for terrorisme i 2014. ISIL har nå tiltrukket seg et meget stort antall fremmedkrigere fra vestlige land, inkludert Norge. Under opphold hos ISIL mottar de trening, får kamperfaring og står i fare for å bli ytterligere radikalisert. Kombinert med ISILs oppfordringer om å gjennomføre angrep i vestlige land, vil denne utviklingen sannsynligvis medføre økt fare for terrorangrep mot Vesten. Bildet forsterkes ytterligere av at både al Qaida og ISIL fortløpende etablerer filialer i nye land i Midt-Østen, Afrika og Asia, og av at de to store terrornettverkene har havnet i et innbyrdes konkurranseforhold om hegemoniet innenfor global jihad.

Terrortrusselen også mot Norge og norske interesser i utlandet forventes derfor å øke i løpet av 2015.

Utfordringene det internasjonale trusselbilde for terrorisme medfører for etterretnings og sikkerhetstjenestene er åpenbare. Det krever at tjenestene arbeider på nye måter og med nye metoder, og det krever ikke minst et inngående og nært samarbeid mellom tjenestene.

2. Det andre området som har endret seg grunnleggende siden jeg begynte som Sjef E for fem år siden, er truslene mot vitale nasjonale interesser i det digitale rom. For fem år siden var ikke dette blant de høyeste prioritetene for tjenesten – det er det definitivt nå. Nettverksbaserte etterretningsoperasjoner er nå, sammen med terror, den mest alvorlige, akutte trussel mot norske interesser. Slike operasjoner utføres mot en rekke mål i Norge, og fremmed etterretning angriper fortløpende norske myndigheter og samfunnskritiske virksomheter. Etterretningstjenesten har oppgaven med å avdekke truslene og hvem som står bak. Vi nøler ikke med å navngi aktørene Russland og Kina som står bak de mest alvorlige nettverksbaserte etterretningsoperasjonene rettet mot Norge. Begge nasjonene har høy kompetanse og viser stor grad av pågåenhet i sin tilnærming mot norske mål.

3. Det tredje, og i et lengre perspektiv, kanskje det viktigste utviklingstrekket i min tid som Sjef E, er tilbakekomsten av mellomstatlig væpnet konflikt i Europa. Utviklingen i Russland og Nordområdene har alltid vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten, og vi har alltid fulgt den potensielle risikoen for konflikt tett.

RUSSLAND

Det er i disse dager nøyaktig ett år siden Russland annekterte Krim-halvøya fra Ukraina, og begynte sin aktive orkestrering av et pro-russisk opprør i Ukrainas østlige regioner. Hendelsene har medført en vesentlig forverring av den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa, og konflikten i Ukraina har naturlig nok vært et hovedfokus for Etterretningstjenesten i året som har gått. Jeg vil nå trekke frem det vi anser som de viktigste operasjonelle lærdommene av Ukraina-krisen, for så å dele noen mer generelle vurderinger om utviklingen i russisk politikk og militærmakt.

For å sette Russlands handlemåter i Ukraina i perspektiv, kan det først være nyttig å kaste et raskt blikk tilbake på krigen mellom Russland og Georgia i 2008. Til tross for at Russland gikk seirende ut av denne konflikten, avdekket krigen betydelige svakheter i landets militære evne. For å bøte på disse svakhetene ble det samme år iverksatt en svært omfattende militærreform. Sentrale elementer i reformen var profesjonalisering av forsvaret, innføring av en helhetlig kommando- og kontrollstruktur og sammenslåing av militærdistrikt. Gjennom å forvandle det russiske forsvaret til en betydelig slankere og mer mobil militær organisasjon, har denne reformen lagt grunnlaget for det Russland har kunnet gjennomføre i Ukraina.

For Russlands omverden synes særlig tre lærdommer å peke seg ut i kjølvannet av Ukraina-krisen. Alle disse tre er direkte knyttet til de resultater vi har sett av den russiske militærreformen.

Den første lærdommen er at de russiske væpnede styrker har fått betydelig bedret reaksjonsevne. Også før krisen var vi klar over at Russland ønsker å avgjøre konflikter raskt, før motstanderen makter å kraftsamle eller mobilisere støtte hos sine allierte. Dette så vi utfolde seg i praksis i Ukraina, da særlig på Krim, men også i forhold til landets østlige regioner. Etter at president Janukovitsj flyktet fra Kiev fredag 21. februar i fjor, startet Russland øyeblikkelig styrkeoppbygging på Krim-halvøya. En kontroversiell folkeavstemning om tilslutning til Russland ble så gjennomført allerede 16. mars, før Russland formelt annekterte Krim to dager senere. En måned etter at Janukovitsj flyktet fra Kiev hadde Russland også bygget opp en robust intervensjonsstyrke langs den russisk-ukrainske grensen. Dette viser en imponerende evne til hurtig sammendragning av militærmakt fra alle deler av Russland til en effektiv, samordnet og krevende operasjon.

Nært knyttet til tidsaspektet er den andre lærdommen, som er knyttet til det såkalte forsterkningskonseptet. Militærreformen innebar at den russiske militærmakten gikk fra et mobiliseringskonsept til et forsterkningskonsept basert på stående reaksjonsstyrker og hurtig deployering. Strategiske styrkeoverføringer utføres i dag med jernbane, fartøy og fly, hvor større avdelinger kan flyttes med eller uten tilhørende tungt materiell, ofte over betydelige avstander. Evnen til strategisk styrkeoverføring, særlig med transportfly, utvikles gjennom jevnlig øving og tilførsel av nytt materiell. Dette øker igjen evnen til russisk maktprojeksjon og hurtighet. Ukraina-krisen har vist at det russiske forsterkningskonseptet fungerer.

Den siste lærdommen jeg vil trekke frem omhandler russisk virkemiddelbruk. Under Ukraina-krisen tok Russland i bruk en rekke forskjellige statlige virkemidler i et omfang og med en helhetlig koordinasjon som vi ikke har sett tidligere, og appliserte dette i form av det som ofte kalles for hybridkrigføring, altså kombinasjonen av klassisk militærmakt og ukonvensjonelle midler. Ingenting av dette er nytt i militærteoretisk forstand. Det nye er at Russland gjør det, og den finesse de gjør det med. Fra E-tjenestens side har vi kunnet observere denne konserteringen av Russlands ulike instrumenter time for time, uke for uke gjennom det siste året. Den består av omfattende klassisk militærmakt med flere titalls bataljonsstridsgrupper, artilleri, luftvern, kommando og kontroll, samt logistikk. Den omfatter også omfattende leveranser av hundrevis av stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleri til separatistene i Øst-Ukraina. Den omfatter store forband av det russerne selv kaller ”russiske frivillige” som kjemper inne i Øst-Ukraina, men som i realiteten er kontrakterte russiske leiesoldater, rekruttert fra russiske militære enheter. Den omfatter russiske spesialstyrker i umerkede uniformer som utgir seg for å være separatister, omtalt i mediene som ”de små grønne menn”. Den omfatter russisk bemannede og kontrollerte luftvernsystemer og andre regulære russiske enheter inne på ukrainsk jord. Den omfatter avanserte og koordinerte informasjonsoperasjoner, både i Ukraina, mot Vesten og internt i Russland. Og den omfatter operasjoner i cyberdomenet. Alt dette har Russland gjennomført fortløpende gjennom de siste tolv månedene. Vi har observert det og dokumentert det overfor norske myndigheter. Likevel velger Russland systematisk å benekte denne involveringen. Jeg skal komme tilbake til disse tre lærdommene og hva de kan innebære for Norge og våre nærområder. Men så langt om de rent operasjonelle erfaringene fra Ukraina. I dagens situasjon er det også helt nødvendig å identifisere hva Ukraina-konflikten sier om Putin-regimets mer generelle utenrikspolitiske visjon. Overordnet mener vi at Ukraina-krisen først og fremst representerer en videreføring av russiske utenrikspolitiske prioriteringer, men også visse betydningsfulle endringer.

Russland har i praksis to utenrikspolitiske hovedmål, som begge lenge har ligget fast. Det første er; regional dominans i SUS-området. Det andre er; å styrke sin status som en likeverdig og respektert global stormakt. I praksis er disse to målene svært nært knyttet til hverandre.

En viktig drivkraft for Russlands ønske om dominans i SUS-området er ønsket om en sikkerhetspolitisk buffer mellom Russland og omverdenen, og da ikke minst mot Vesten. Ordet ”sikkerhetspolitisk” er et vidt begrep i russisk sammenheng. Når Putin-regimet i Ukraina har lagt vekt på å benytte en rekke høyst ulike virkemidler, gjenspeiler dette i stor grad at Moskva også opererer med et utvidet og komplekst trusselbegrep. Regimet ser for eksempel politisk og økonomisk integrasjon mellom vestlige land og SUS-land, enten det er i form av EU-medlemskap eller assosieringsavtaler, som en sikkerhetspolitisk utfordring for Russland. Moskva mener for det første at slik integrasjon kan være en forløper til NATO-utvidelse inn i SUS-området, noe som er en klar ”rød linje” for Russland. Men Putin-regimet opplever det etter alt å dømme som vel så truende at tettere politisk og økonomisk integrasjon med Vesten kan dreie SUS-landenes samfunns- og verdisystem i en mer liberal og demokratisk retning. Moskva frykter at en slik utvikling kan ha en smitteeffekt til Russland, og at dette i så fall kan innebære en trussel mot regimets egen maktposisjon. Vi ser med andre ord at Russlands utenrikspolitiske prioriteter både gjenspeiler en overbevisning om at det eksisterer en klassisk sikkerhetspolitisk trussel fra vest, og regimets egen frykt for å miste makten. Til sammen har disse momentene stor forklaringskraft når det gjelder Russlands handlinger i Ukraina og det øvrige SUS-området. Vi forventer at Russlands strategiske mål i SUS-området vil ligge fast i de nærmeste årene.

Når det gjelder ønsket om global stormaktsstatus, ønsker Russland respekt, i den forstand at landet fortjener jevnbyrdig innflytelse med USA og EU i alle sentrale internasjonale spørsmål. Når russisk utenrikspolitikk i dag omtales som ”revansjistisk”, er dette riktig i den forstand at Russland ønsker en slutt på den unipolare, USA-dominerte verdensorden som har rådet etter den kalde krigens slutt. Den russiske eliten ser likevel ikke for seg noen retur til Sovjettiden, da Russland hadde supermaktsstatus i en bipolar verden. Målet for Russland er i dag en multipolar verdensorden, noe landets stadig sterkere bilaterale forbindelser til Kina er det fremste uttrykket for. I de nærmeste årene må vi forvente å se et Russland som er retorisk høyt på banen i en del viktige internasjonale spørsmål, som vil fortsette å bruke sin vetomakt i FNs sikkerhetsråd aktivt, og som vil fortsette sin aktive politiske tilnærming til ikke-vestlige land. At Putin-regimet ikke aspirerer til globalt hegemoni, gjør på den annen side at et større militært engasjement utenfor SUS-området synes usannsynlig også i de nærmeste årene.

For Russland har også velutviklede økonomiske forbindelser med omverdenen lenge vært et sentralt utenrikspolitisk mål. For Russland tjener slike forbindelser mange ulike hensyn. Det klart viktigste er likevel det faktum at over halvparten av inntektene på Russlands statsbudsjett kommer fra eksport av petroleumsressurser. Russland må derfor fortsatt legge sterk vekt på forholdet til vestlige enkeltland, særlig viktige energikunder, i årene som kommer. Til tross for russisk retorikk om det motsatte, vil det nemlig ikke være mulig for Russland å erstatte Europa med Kina som sin viktigste handelspartner i overskuelig fremtid. Dette forklarer i stor grad også hvorfor Russland fortsatt legger så stor vekt på å styrke sin politiske innflytelse i Europa, særlig gjennom å knytte bånd til enkeltland og russisk-vennlige politiske krefter, og ved å forsøke å så splid mellom europeiske land.

Etter at Putin kom tilbake i presidentstolen har vi sett en systematisk forflytning av makt fra regjeringen til presidentadministrasjonen. Denne utviklingen er gjennom Ukraina-krisen ytterligere forsterket ved at Putin det siste året, i enda større grad enn tidligere, synes å basere sine beslutninger på råd fra en meget liten krets av rådgivere med bakgrunn fra etteretnings- og sikkerhetstjenestene og forsvaret. På denne bakgrunn kan det stilles spørsmål ved om konsekvensene av beslutningene – spesielt på lengre sikt – har vært tilstrekkelig belyst for den russiske presidenten før beslutningene ble tatt. Og det er på tilsvarende måte grunn til å spørre seg om president Putin – selv om han skulle komme til den slutning at hans politikk leder mot stupet – likevel ville våge å endre politikken, av frykt for å fremstå som svak og ettergivende.

Det eneste jeg tror vi kan si med sikkerhet er at Russland ikke vil endre sin politikk som en direkte følge av press utenfra. Skulle en slik endring komme, vil det etter mitt skjønn skje fordi Putin selv og hans snevre krets av eks-KGB-rådgivere eller andre nøkkelspillere i den politisk-økonomiske eliten, på egen hånd kommer til at selve hovedmålet om et langsiktig sterkt og uavhengig Russland settes på spill. Det er selv for Putin en for høy pris å betale.

Hvor bærekraftig er så den nåværende utenrikspolitiske kursen på det innenrikspolitiske plan? La meg først slå fast at vi ikke forventer noen regimeendring i Russland på kort sikt. Den russiske opinionen er fortsatt svært lydhør for nasjonalpatriotisk retorikk, og Putin-regimet har økt sin popularitet betydelig etter anneksjonen av Krim. Alternative stemmer i eliten og opposisjonen har bare blitt ytterligere marginalisert under Ukraina-krisen. Regimets nærmest absolutte kontroll over det russiske medielandskapet har bidratt sterkt til dette. I takt med den kraftige økningen i antivestlig propaganda som vi har sett i Russland det siste året, blir den liberale opposisjonen stadig oftere omtalt som femtekolonister og landssvikere som jobber for å svekke Russland til Vestens fordel. Attentatet på den liberale opposisjonspolitikeren Boris Nemtsov 27. februar, er en alvorlig illustrasjon på det rådende politiske klimaet i Russland. Nemtsov var jo kjent for sin kritiske innstilling til regimet generelt og Russlands Ukraina-politikk spesielt. Jeg merker meg arrestasjonen av tsjetsjenske ekstremister etter drapet. Jeg tror de fleste også ser at det er andre i det russiske samfunnet som har følt seg mer truet av samfunnskritikeren Nemtsov enn tsjetsjenske islamister.

Den økonomiske krisen som Russland nå er inne i, synliggjør likevel flere sårbarhetsfaktorer som det russiske politiske systemet lenge har vært preget av. Både IMF og russiske myndigheter selv forventer nå at russisk økonomi vil krympe med 3 prosent i år. I fjor hadde man til sammenlikning en svak positiv vekst på 0,6 %, og det er ikke veldig mange år siden Russland hadde vekstrater på 7-8 prosent flere år på rad. Oljeprisfallet, kombinert med Vestens sanksjoner, har gjort at rubelen mistet nær halvparten av sin verdi på ett år, at inflasjonen har nådd nesten 17 prosent, og at reallønnsveksten er negativ etter mange år med solide påslag. Staten har fremdeles finansielle reserver, men med lav oljepris, negativ vekst og store ambisjoner vil disse reservene måtte tappes i betydelig grad om befolkningen skal få godene de forventer. Med dagens oljepris på rundt 60 dollar fatet kan ikke de oppsparte midlene støtte økonomien mer enn på kort sikt. Staten vil derfor få problemer med å levere de godene befolkningen forventer allerede i år dersom dagens økonomiske prioriteringer, med en klar favorisering av militærmakten, blir opprettholdt.

De fleste Russlands-analytikere er nok likevel enige om at det verken er oljepris eller sanksjoner som på sikt er den største trusselen mot russisk økonomi på sikt. Landet har unnlatt å gjøre nødvendige strukturelle grep knyttet til diversifiering, lovgivning og anti-korrupsjonsarbeid, som nå, med sanksjoner og lav oljepris på toppen, får en svært negativ langsiktig effekt. Hvorfor har de så ikke gjort noe med disse strukturelle svakhetene? Svaret er enkelt: Noen tjener også på at andre ikke slipper til og at det er lett å stikke unna store penger. I Russland befinner disse menneskene seg svært nær den absolutte makteliten.

Litt lenger frem i tid kan man derfor se for seg økende friksjon, både internt i Kreml, i den øvrige eliten og vis-à-vis befolkningen. Den økonomiske krisen kan vekke assosiasjoner til det kaotiske 1990-tallet, som Putin har gjort politisk karriere på å være motstykket til. Internt i den politiske eliten kan krisen potensielt utfordre Putins suverene rolle som øverste politiske megler mellom ulike grupperinger. Ikke minst spiller presidenten et høyt spill dersom han tillater forretningseliten og finansmiljøene å føle seg stadig mer fremmedgjort og utestengt fra de politiske prosessene.

Samtidig vil jeg fremholde at dersom situasjonen på sikt skulle føre til en regimeendring, vil ikke dette nødvendigvis resultere i et mer samarbeidsvillig, demokratisk eller forutsigbart Russland. Mangelen på fornyelse blant maktaktørene i regimet gjennom det siste tiåret, kombinert med tradisjonen for en sterk sentralmakt, gjør det vanskelig å forestille seg en situasjon der Putin må forlate presidentembedet til fordel for en mer liberal, demokratisk orientert etterfølger. Mer sannsynlig er det at et eventuelt nytt regime rekrutteres i de samme kretsene som styrer i dag, og kanskje får en enda mer utpreget nasjonalistisk profil. Nasjonalpatriotismen som i dag markedsføres som regimets hovedideologi, har slått bredt an i befolkningen, og det er derfor grunn til å tro at man vil søke å spille på nettopp disse strengene dersom en arvtaker til makten skal lanseres. Det er også verdt å merke seg at selv de deler av den russiske eliten som står for en mer liberal politisk linje og en mer forsonlig holdning til Vesten, deler det grunnleggende ønsket om russisk regional dominans i SUS-området og status som global stormakt.

Selvsagt kan man ikke helt utelukke muligheten for en annen utvikling. Regimet kan bli tvunget til å gi mer liberale krefter større spillerom for å rette opp en feilslått økonomisk politikk, men det er likevel vanskelig å se for seg at disse ville kunne bli en dominerende politisk kraft. Det er også mulig å se for seg et scenario der dagens sentraliserte system erstattes av langvarig politisk kaos, preget av maktkamp mellom ulike fraksjoner med tilnærmet lik tyngde og innflytelse. Dette kan også resultere i større regional ustabilitet, noe Norge neppe ville være tjent med. At massiv folkelig opposisjon skulle kunne velte regimet, synes i dag lite trolig – i alle fall på kort sikt. Putins oppslutning på meningsmålinger er svært høy, og Kreml er i dag godt forberedt til å møte eventuell folkelig mobilisering gjennom meget sterke kontrollmekanismer. På den annen side tilsier erfaringer fra andre områder, som Midtøsten, at folkelig oppstand kan oppstå raskt og er vanskelig å forutse. Den økonomiske krisen gjør også at mobiliseringspotensialet er bredere i dag enn tidligere.

Alt tyder på at moderniseringen av den russiske militærmakten fortsatt vil ha høy prioritet. Dette er også knyttet til den kontinuitet vi ser i russisk trusselpersepsjon. I den reviderte versjonen av Russlands militærdoktrine som ble publisert 2. juledag, troner NATO fortsatt øverst på listen over sikkerhetspolitiske farer for Russland. Men i det russiske verdensbildet har man potensielle sikkerhetspolitiske utfordringer også på de øvrige kanter av landet – fra ustabile regimer og ekstrem islamisme i sør, til et voksende Kina i øst som Russland nok betrakter med en viss uro til tross for det økende bilaterale samarbeidet.

Den russiske forsvarsreformen fra 2008 vil fortsatt prege kapasitetsutvikling og styrkestruktur i de kommende årene. Moderniseringen av det russiske forsvaret fortsetter gjennom det statlige våpenprogrammet GPV-2020. Riktignok ble det føderale budsjettet for de neste to årene vedtatt mens oljeprisen og rubelkursen var i fritt fall, og de siste budsjettplanene avdekker noe lavere tildelinger enn i tidligere planer. Flere prosjekter må således trolig utsettes til neste planperiode, frem mot 2025. Likevel tyder mye på at bevilgningene til militærmakten fortsatt vil være prioritert, og at de vil fortsette å øke. I 2015 legges det opp til at budsjettposten ”Nasjonalt forsvar” skal utgjøre 4,2 prosent av BNP, mot 3,4 prosent i fjor. I tillegg kommer også forsvarsrelaterte bevilgninger som regnes under andre budsjettposter. Ukraina-krisen har bidratt til prioriteringen av forsvaret ved at den, fra det russiske lederskapets synspunkt, har vist at militærmakt er et anvendelig middel til å oppnå utenrikspolitiske mål. En konsekvens av dette er at NATO og Norge på mellomlang sikt vil stå overfor en stadig mer kapabel russisk militærmakt som disponerer et bredt spekter av virkemidler. I moderniseringsplanene opprettholdes prioriteten til de strategiske kjernevåpenstyrkene, luftlandestyrkene, luftforsvaret og marinen. For 2015 er det annonsert at militærmakten vil få tilført ytterligere omtrent 150 fly og helikoptre av forskjellige typer, et antall nye luft-til-luft og luft-til-bakke-missiler, kryssermissiler og strategiske bombefly. Landstyrkene skal motta nok et brigadesett såkalte Iskander-missiler, og marinen skal blant annet få tre nye fregatter og en konvensjonell angrepsundervannsbåt.

Kjernevåpen vil fortsatt utgjøre fundamentet i russisk avskrekkingsevne. Denne evnen videreføres gjennom modernisering og utskiftning av både kjernevåpen og tilhørende leveringsmidler. I løpet av det neste tiåret vil de fleste systemene fra sovjettiden være byttet ut. Et for Norge minst like viktig trekk å merke seg, er at Russland også prioriterer utvikling og anskaffelse av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen, som på sikt vil kunne representere et supplement til kjernevåpnenes globale og regionale roller. Slike våpen muliggjør å ramme motstanderens viktigste kapasiteter ved innledningen av en konflikt, uten å eskalere til bruk av kjernefysiske våpen.

Russiske myndigheter har også i mange år benyttet seg av digitale nettverksoperasjoner for å skaffe seg informasjon om andre lands politiske beslutninger og om militære og økonomiske forhold. Landet besitter nå etablerte institusjoner for å drive slike operasjoner, og har tilegnet seg betydelig erfaring og høy kompetanse. Sammen med Kina fremstår Russland i dag som den mest aktive aktøren bak nettverksbaserte etterretningsoperasjoner rettet mot Norge. En militær cyberkommando har dessuten vært under etablering siden 2012. Dette vil i årene fremover øke Russlands evne til å ramme en motstanders militære kapabiliteter, inkludert kommando og kontroll.

Fra disse generelle utviklingstrekk er det nå på tide å dreie fokuset mot hva alt dette vil bety for Norge. Vi vurderer fortsatt at det er i Russlands interesse å ha et godt bilateralt samarbeidsforhold til Norge, til tross for at Ukraina-krisen også har påvirket forholdet mellom våre to land og ført til en innføring av gjensidige sanksjoner. Når det gjelder våre nærområder i nord, har Russland betegnet Arktis som sin viktigste fremtidige strategiske ressursbase. I likhet med de andre arktiske kyststatene har Russland derfor også en sterk egeninteresse av at nordområdene og Arktis forblir en lavspenningsregion, og at grenseoverskridende utfordringer håndteres i fellesskap. De siste årene har dette ikke minst kommet til uttrykk ved at Russland har vært opptatt av å fremstå som en ansvarlig aktør som følger havretten i Arktis.

På den annen side har Ukraina-konflikten resultert i betydelig svekket tillit mellom Russland og Vesten, og som nevnt tyder lite på en snarlig endring av dette. Dette vil kunne skade samarbeidsklimaet også i Arktis. På russisk side er det blant annet økt bekymring knyttet til NATOs tilstedeværelse og aktivitet i de arktiske områdene. Dette kan føre til at Russland i tiden fremover ikke bare ser Norge som et enkeltland som man ønsker et godt bilateralt samarbeidsforhold til, men i økende grad også som et medlem av en vestlig forsvarsallianse som har sterkt motstridende interesser i forhold til Russland. I et stadig mer sentralstyrt Russland vil dessuten de samme beslutningstakerne som har hatt ansvar for Russlands fremferd i Ukraina, også ta de overordnede beslutningene om russisk Arktis-politikk. Et eksempel på dette er Dmitrij Rogozin, visestatsminister og hardliner i kretsen rundt Putin. Han leder nå Russlands Arktis-kommisjon, med ansvar for utformingen av landets fremtidige, helhetlige Arktis-politikk. For aktører som Rogozin, står Russlands stormaktsstatus helt sentralt. Sannsynligheten har derfor økt noe for at Russland vil kunne føre en noe mer utfordrende utenrikspolitikk også i Arktis, særlig i de tilfeller der Russland opplever at vitale interesser er i spill. Dette vil også kunne påvirke norske interesser.

For et par år tilbake var russisk Arktis-retorikk preget av ord som ”fredelig utvikling”, ”lavspenning” og ”liten militær aktivitet”. Nå ser vi at russiske ledere, blant dem forsvarsminister Sergej Sjoigu, i langt større grad omtaler behovet for en styrket militær aktivitet i nord. Men retorikk er en ting – handling noe annet. Vi kommer ikke bort fra at Russland nettopp har etablert en ny fellesoperativ kommando med ansvar for store deler av russisk Arktis, nye flybaser langs hele den russiske nordkysten og på de polare øygruppene, etablerer en ny hærbrigade i Alakurtti og har planer om nok en brigade på Yamal, og de tilfører nye og moderniserte våpensystemer i alle forsvarsgrener på løpende bånd.

Vi befinner oss med andre ord i et endret sikkerhetspolitisk landskap, der det er av vesentlig betydning å følge utviklingen av russisk militærmakt i våre nærområder.

Selv om militærmakten i nord først og fremst har en strategisk, global rolle, er den også et regionalt virkemiddel for å sikre russisk kontroll i regionen. Nordflåtens strategiske undervannsbåter er et av de mest sentrale elementene i Russlands kjernefysiske avskrekkingsevne. Disse undervannsbåtene – av Delta IV- og Dolgorukij-klassene, med deres tilhørende moderniserte og nye, interkontinentale missiler, og Nordflåtens og det øvrige forsvarets evne til å beskytte dem, er kjernen i russisk militært nærvær i Norges nærområder i nord. Vi vurderer at Kolahalvøya vil være den viktigste, strategiske marinebasen for Russlands strategiske, kjernefysiske kapsiteter også i fremtiden. Gjennom tilførsel av nye våpen og ny teknologi er Russland i ferd med å øke sin evne både til å benytte kjernevåpen og til å beskytte sine strategiske kapasiteter og kjerneområder. Disse våpnene har rekkevidde til å dekke store deler av norsk land-, luft- og sjøterritorium. Det forventes også tilførsel av flere nye kamp- og støttefartøy til Nordflåten i 2015.

For en del av dere i salen lyder nok denne beskrivelsen kjent, og sannheten er at Russlands grunnleggende militære konsept fremstår som uendret siden den kalde krigen. Landet vurderer fortsatt at landets stormaktstatus og overlevelsesevne hviler på en troverdig og redundant nukleær første- og annenslagsevne, og evnen til for enhver pris å beskytte denne kapasiteten. For Norge gjenstår det fortsatt som et faktum man ikke kan melde seg ut av, at denne kapasiteten befinner seg noen kilometer fra grensen vår i nordøst.

Landstyrkene på Kolahalvøya er i utgangspunktet defensivt orienterte, og har som hovedoppgave å forsvare russisk territorium generelt og de strategiske kapasitetene spesielt. Landstyrkenes aktivitet i 2014 har i all hovedsak vært av rutinemessig karakter, men det kan være verdt å merke seg av flere av avdelingene fra Pechenga, nær norskegrensen, har vært deployert til grenseområdene mot Ukraina, og vært aktive der i lengre perioder. Den nevnte etableringen av to nye arktiske brigader vil styrke den landmilitære tilstedeværelsen i Nordvest-Russland.

Russland opprettholder også sine mye omtalte strategiske flygninger med tunge og middels tunge bombefly i våre nærområder. Et sentralt formål med disse flygningene er å demonstrere evnen til operasjoner med flybårne strategiske våpen, men gjennom det siste året ser vi også at disse flygningene nyttes som tydelig politisk signalering til land i Vest-Europa. Generelt økte luftaktiviteten noe i Arktis i 2014, men luftaktiviteten på Kolahalvøya, med tilstøtende områder og langs norskekysten, var i sum omtrent som tidligere år. Moderniseringen av luftstridkreftene på Kolahalvøya har nå startet opp, med nytt strategisk luftvern, nye taktiske bombefly og nye fartøybaserte jagerfly som sentrale elementer. Dette vil i vesentlig grad styrke luftforsvarsevnen over Kolahalvøya og Barentshavet, den regionale offensive kapasiteten og potensialet for maktprojeksjon fra hangarskipet Admiral Kuznetsov.

La meg avslutningsvis understreke, at til tross for de betydelige militære og sikkerhetspolitiske endringene vi har sett i 2014, fastholder Etterretningstjenesten vurderingen om at Russland i dag ikke utgjør noen militær trussel mot Norge. Trussel er en kombinasjon av faktorene kapasitet og intensjon. Selv om den russiske kapasiteten er økende, er det i dag vanskelig å se en rasjonell grunn til russisk militær aggresjon mot Norge i et kort eller mellomlangt perspektiv. Ukraina-krisen har utspilt seg i det Russland anser for å være sin privilegerte interessesfære, som Norge ikke er en del av. Dette gjør at situasjonen politisk sett har begrenset overføringsverdi til Norge og våre nærområder. På den annen side er intensjoner noe som kan endres raskt. Russlands fremferd i Ukraina, landets voksende økonomiske krise og en stadig mer uforutsigbar innenrikspolitisk situasjon, gjør det nødvendig å følge den politiske utviklingen i Russland nøye i tiden som kommer.

På det operasjonelle plan trakk jeg innledningsvis frem tre lærdommer fra Ukraina-konflikten. De russiske væpnede styrkers betydelig økte reaksjonsevne og overgangen fra et mobiliserings- til forsterkningskonsept har altså innebåret at varslingstiden for russiske militære forberedelser og styrkeoppbygging er redusert, i praksis fra måneder ned til dager og uker. Russland har også vist evne til å integrere informasjons- og cyberoperasjoner, diplomati og økonomiske virkemidler med militærmakt i helhetlige kampanjer. Alt dette er overførbart til en eventuell fremtidig konfliktsituasjon i våre nærområder der Russland er part. I et militært perspektiv betyr dette redusert varslingstid og en mer kompleks potensiell motstander, der en klassisk tilnærming til militær konflikt fra norsk side ikke lenger vil være tilstrekkelig. Særlig viktig å merke seg er den vekt Russland legger på fordekt og forenektbar subversiv virksomhet. For Etterretningstjenesten innebærer det at vi i enda mindre grad enn tidligere kan tillate oss å stivne i våre arbeidsformer og i vår innretning. For til enhver tid å kunne gi våre beslutningstakere et mest mulig relevant og oppdatert trusselbilde, må vi kontinuerlig oppdatere våre metoder og vår teknologi.

Nasjonens sikkerhet og samfunnssikkerhet er statens viktigste oppgaver. En av de virkelig store endringene i løpet av de fem årene jeg har vært Sjef E, er at Etterretningstjenesten nå står i selve frontlinjen for å bevare denne sikkerheten mot de moderne trusler som vårt samfunn, våre verdier og nasjonale interesser står overfor.

I tråd med at Norges internasjonale omgivelser og at trusselbildet blir mer sammensatt og komplekst, øker beslutningstagernes behov for rettidig, relevant og pålitelig informasjon. Utviklingen medfører økte krav til E-tjenesten som nå må levere produkter i et større omfang, i et høyere tempo, på et bredere sett av områder og tema, og med en høyere grad av inngående spisskompetanse på ulike geografiske og tematiske områder enn tidligere. I tillegg medfører utviklingen at trusselbildet som sådan, blir stadig mer krevende å avdekke og følge.

Gjennom det siste halvannet år har etterretning som funksjon, fått stor oppmerksomhet. Ikke minst i mediene. Snowden-lekkasjene har satt søkelyset på etterretningstjenestenes metoder, og det etterlates et inntrykk av at denne virksomheten representerer en alvorlig trussel mot enkeltmennesker verden rundt. Når det nå er gått noen tid etter Snowden-avsløringene, er det kanskje tid for et tilbakeblikk og et forsøk på å se dette i et litt større perspektiv.

Vi kommer ikke utenom at etterretnings- og sikkerhetstjenesters virksomhet potensielt virker inn på enkeltmenneskers frihetsgrad. Således er det selvfølgelig slik at det ikke er mulig å oppnå 100% samfunnssikkerhet samtidig som alle enkeltindivider opplever 100% personlig frihet. Jeg vil jo likevel hevde at ett av de mest grunnleggende elementene i individets frihet er retten til å leve trygt og godt uten den type trussel, som vilkårlig, ekstremistisk terror i dag representerer, hengende over seg.

Halvannet år etter Snowden-lekkasjene er tiden moden for å sette det som den gang fremkom i et litt større perspektiv. Det er ikke min oppgave å forsvare hva ulike etterretningstjenester har gjort opp gjennom årene, og det er helt sikkert – i historiens lys – gjort en rekke feil. Min hovedobservasjon er likevel at Snowden-lekkasjene har resultert i svært få grunnleggende endringer i hvordan etterretningstjenester arbeider. Noen justeringer av lovgivning og oppgaver har funnet sted, men i all hovedsak fortsetter virksomheten som tidligere. Og grunnen til at det fortsetter, er at de myndighetene som bestemmer i ulike land, ønsker at det skal fortsette. Mens forsvarsbudsjettene er redusert i svært mange land, ser man mange steder en økning i etterretningsbudsjettene. Dette har selvfølgelig bare én eneste forklaring: Etterretning er avgjørende for nasjonenes sikkerhet. Med det trusselbildet vi i dag ser, er situasjonsforståelse og varsling av avgjørende betydning.

Av og til hører jeg folk si: – Selvfølgelig skal E-tjenesten ha de metodene den trenger for å jakte terrorister – det er masseovervåkning vi ikke vil ha. Da må jeg som fagmann få si følgende: De terroristene vi kjenner identiteten til er det meget enkelt å holde orden på. Det er ikke det som er dagens utfordring. Utfordringen dreier seg om det store antallet potensielle terrorister vi overhodet ikke kjenner identiteten til. Da har vi ikke et foto eller et telefonnummer å ta utgangspunkt i. Så når vi leter etter den berømte nåla i høystakken, leter vi ikke en gang etter en nål, men etter et halmstrå med omtrent samme farge og lengde som de andre halmstråene. Det, mine damer og herrer, er dagens utfordring. Hvis man vil at jeg og mine medarbeidere skal finne disse ukjente truslene, enten de er potensielle terrorister eller alvorlig skadevare som kan infisere våre samfunnskritiske datasystemer, må man også forstå at jeg må besitte de verktøy som skal til for oppdage disse ukjente ukjente.

Og vi vet meget vel hvilke verktøy det er som virker i denne sammenhengen. Kommunikasjonsetterretning frembringer i særklasse mest av den type informasjon som bidrar til både å forhindre terrorhandlinger og å oppdage den mest alvorlige skadevaren som treffer våre vitale datanettverk.

Jeg forstår at en del kan ha blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediadekningen av Snowden-saken. Den påståtte trusselen etterretningstjenester skal utgjøre mot individer og deres privatliv, stemmer imidlertid ikke med det bildet jeg selv sitter med, og jeg tror etter hvert jeg kjenner etterretningsverdenen ganske godt. For det første vil jeg gjenta noe jeg også har sagt tidligere, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon. På samme måte som det er en betydelig forskjell mellom masseinnsamling av informasjon og masseovervåking av mennesker.

Jeg ber om å bli trodd når jeg sier at jeg ikke vet om noen etterretningstjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. E-tjenesten samler ikke inn informasjon om vanlige mennesker. Det er ikke oppdraget vårt og det gir absolutt ingen etterretningsmessig verdi. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på å finne de meget få aktørene, enten det er utlendinger eller nordmenn, som kan true vanlige mennesker og nasjonale interesser. Den nye dimensjonen i dette er at noen av våre egne borgere gjør ting som de ikke gjorde tidligere. Dette krever at vi følger deres aktivitet der den foregår – utenfor våre grenser. Innenfor grensen er det selvfølgelig PST som har ansvaret.

I lys av de siste årenes utvikling i trusselbildet og de terrorhendelser som har funnet sted, sist i Paris, Brussel og København, merker jeg både en økende forståelse for at etterretnings- og sikkerhetstjenester gjør en viktig jobb, men også en forventning om at vi faktisk skal avdekke disse truslene før de treffer oss.

Etter mitt faglige skjønn er det vanskelig å unngå å samle inn data bredt dersom en skal evne og avdekke den ukjente terroristen eller ukjente digitale trusselen. Innsamlingen skal være målrettet, men den målrettede letingen etter den relevante informasjonen krever nødvendigvis at man finner et punkt å nøste ut fra, og for å gjøre det må man ha aksess til betydelige mengder data, herunder til elektronisk kommunikasjon som benyttes av de aktuelle aktørene. Bare på den måten kan vi gjennom møysommelig arbeid finne de halmstråene, de små brikkene og de forbindelsene som gjør at puslespillet faller på plass.

Jeg er den første til å erkjenne at dette er komplisert og krevende for våre politikere å ta stilling til. Men det er bare de som kan finne de rette balansepunktene mellom ulike samfunnshensyn. Jeg for min del innser at vi som tjeneste er avhengig av et klart samfunnsmandat og grunnleggende tillit i befolkningen når vi skal løse slike oppdrag. Derfor har jeg også i mine fem år som etterretningssjef investert mye tid og krefter i å bygge den åpenhet, tillit og forståelse det krever å være en hemmelig tjeneste i ett av verdens mest åpne samfunn. Derfor er jeg også svært opptatt av å si følgende: Utvidede metoder for E-tjenesten kan ikke komme alene. De må komme sammen med solid lovgivning, sammen med klare godkjenningsmekanismer for metodebruken – og kanskje viktigst av alt – forsterkede mekanismer for demokratisk og uavhengig kontroll med at virksomheten holder seg innenfor de rammer som er trukket opp. Dette siste har vi god erfaring med i E-tjenesten gjennom det arbeidet EOS-utvalget utfører. Med disse premissene på plass er det etter mitt skjønn mulig å garantere en samfunnsgagnlig virksomhet som på ingen måte truer andre enkeltmennesker enn de som reelt truer oss.

Og så kan jeg mot slutten av foredraget, mine damer og herrer, ikke dy meg for en liten betraktning på siden av det jeg har ansvaret for. Jeg sa i sted at jeg ikke kjenner noen etteretningstjeneste som retter sin virksomhet mot vanlige mennesker. Men – jeg kjenner en del andre som gjør det. Markedet er i dag fullt av kommersielle aktører som investererer hundrevis av milliarder av kroner i teknologi, som systematisk kartlegger hver enkelt av oss og våre bevegelser, vaner og preferanser. Og de fleste av oss, som de i denne sammenheng ”drukne bøndene” vi er, klikker lekende lett de tastetrykkene hvorigjennom vi oppgir enhver skanse mot inntrengning i våre mest private sfærer. Jeg har heller ikke unnlatt å merke meg at noen av de mest aktive pengemaskinene som utøver denne forretningsvirksomheten, er en del av de mediekonsernene som står bak de mediene som for et drøyt år siden produserte skandaleforsidene om hvordan etterretningstjenester truer personvernet.

Jeg er stolt over Etterretningstjenesten i Norge. Flotte mennesker jobber hver dag med å gjøre Norge tryggere. De jobber i en en hemmelig tjeneste, men som jeg har sagt noen ganger tidligere, det er mye, mye viktigere at vi er en tjeneste enn at vi er hemmelig.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. mars 2014

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef Etterretningstjenesten

«Midtøsten og Nord-Afrika – fra vondt til verre»

Deres Majestet, mine damer og herrer!

Bakgrunn

Etterretningstjenesten la forrige mandag frem sin årlige ugraderte vurdering – FOKUS 2014. Da jeg i fjor skulle holde foredrag for denne forsamling med bakgrunn i 2013-utgaven av FOKUS, valgte jeg å fokusere på Russland. I år har valget falt på Midtøsten og Nord-Afrika-regionen. Ikke fordi dette området er viktigere enn Norges nærområder, men fordi regionen har gjennomgått og gjennomgår enorme forandringer og fordi utviklingen i Midtøsten er viktigere for Norge og norske interesser enn mange tror.

Midtøsten og Nord-Afrika er som kjent en svært sammensatt region der ulike religiøse retninger, etniske grupper, politiske systemer og ideologier brytes mot hverandre. Likevel er det mulig å peke på noen hovedtrekk ved utviklingen som har preget det siste halve århundret.

For det første har de fleste statene i regionen vært styrt av stabile, men autoritære regimer. Disse regimene har sikret stabilitet gjennom en fordeling av inntekter fra petroleumsvirksomhet, tette bånd til innflytelsesrike samfunnsaktører, og et omfattende sikkerhetsapparat for å kontrollere politisk opposisjon. Å opprettholde denne stabiliteten er imidlertid blitt mer utfordrende for regimene over tid.  Misnøye med økende sosiale forskjeller og utbredt korrupsjon, kombinert med tilgangen til sosiale medier for politisk organisering, har skapt en ny type opposisjon som er vanskeligere å kontrollere for makthaverne. Dette var bakteppet for de politiske protestene i regionen under den arabiske våren i 2011, som etter hvert førte til regimeskifter i Tunisia, Egypt, Libya og Jemen.

Konflikten mellom Israel og palestinerne har også vært et hovedtrekk i det sikkerhetspolitiske bildet i Midtøsten siden opprettelsen av staten Israel i 1948. Denne konflikten har gitt opphav til tre kriger mellom Israel og nabostatene og var sterkt medvirkende til at den libanesiske borgerkrigen ble så omfattende og langvarig. Palestinske flyktninger fra krigene i 1948 og 1967 har også skapt vedvarende utfordringer, først og fremst for myndighetene i Libanon og Jordan hvor endringer i den demografiske balansen lett kan bli en trussel mot regimenes stabilitet. Kampen mot Israel er også et sentralt element i legitimeringsgrunnlaget for islamistiske grupperinger som Hizbollah, Hamas og al-Qaida nettverket og er et sentralt motiv i retorikken til det iranske regimet. Til tross for at Israel i dag har et bedre forhold til de fleste land i Midtøsten, og at fredsprosessen med palestinerne har pågått i flere tiår, er konflikten mellom partene på ingen måte løst. Viktige spørsmål som Jerusalems status, israelsk nybyggingsvirksomhet og flyktningenes fremtid gjenstår. Det er derfor sannsynlig at Palestinaspørsmålet kommer til å stå høyt på den politiske dagsorden i Midtøsten også i årene som kommer.

Sist, men ikke minst, har Midtøsten vært en arena for rivalisering mellom stormakter. Under den kalde krigen støttet USA og Sovjetunionen hver sine stater i regionen, og Midtøsten ble en del av den globale kampen mellom supermaktene. Etter Sovjetunionens fall stod USA igjen som eneste aktør med evne og vilje til å håndheve sikkerhet og stabilitet i regionen. Denne rollen kom blant annet til uttrykk i den amerikansk-ledede operasjonen for å befri Kuwait etter Iraks invasjon i 1991. Russland er nå tilbake i Midtøsten som politisk støttespiller for Syria og Iran og som en betydelig eksportør av våpen og teknologi. Kina har også kommet på banen som følge av sitt voksende energibehov. Den kinesiske importen av petroleumsprodukter fra Midtøsten har økt kraftig, og det er også en økning i kinesiske investeringer i regionen. En kan derfor si at Russland og Kina utfordrer den dominerende posisjonen som USA har hatt i Midtøsten, men uten at noen av disse statene foreløpig har evne eller vilje til å overta USAs rolle som garantist for regional sikkerhet og stabilitet.

Midtøstens betydning for Norge

Midtøsten og Nord-Afrika har lenge stått høyt på den utenrikspolitiske dagsorden her i landet. Norge har hatt et stort diplomatisk engasjement for å skape fred mellom Israel og palestinerne, og norsk militært personell har vært avgitt til en rekke fredsbevarende operasjoner i regionen. Den mest omfattende deltakelsen var med NORBATT i UNIFIL i Libanon i perioden 1978-1998. Per i dag er Norge representert med militært personell i FN’s UNTSO-misjon, MFO-styrken i Sinai og FN-styrken i Mali. Norge har også betydelige økonomiske interesser i regionen gjennom private selskaper i land som Algerie, Qatar, Libya og De Forente arabiske emirater, for å nevne noen, og gjennom norske skip som passerer gjennom Persiabukta, Rødehavet og Suezkanalen. Generelt påvirker uroligheter og konflikt i denne regionen blant annet trusselen fra internasjonal terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen og prisen på petroleumsprodukter – forhold som igjen er avgjørende for global stabilitet og utvikling. For Norges del berører dette sentrale elementer i  norsk utenriks-, sikkerhets- og økonomisk politikk.

Den regionale utviklingen fremover

Selv om de fleste statene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsatt betegnes som stabile, ser Etterretningstjenesten med økende bekymring på utviklingen i regionen. Midtøsten og Nord-Afrika er preget av dype politiske spenninger, og flere stater er blitt arena for voldelige konflikter og rivalisering mellom statlige og ikke-statlige aktører. Dette kommer tydeligst til uttrykk i Syria, der konflikten mellom regimet og en nasjonal protestbevegelse har utviklet seg til en borgerkrig hvor et utall aktører i og utenfor landet fungerer som støttespillere eller deltar aktivt.

Det er nå også en reell mulighet for at borgerkrigen i Syria vil spre seg til nabolandene Libanon og Irak.  I verste fall kan det utvikle seg et sammenhengende belte med voldelige konflikter fra Beirut til Basra. Potensielt kan den syriske borgerkrigen også bidra til en destabilisering av Jordan, først og fremst på grunn av den store økningen i antallet syriske flyktninger i landet.

Svak eller fraværende nasjonal myndighetskontroll i deler av Syria, Egypt (Sinai) og Libya øker faren for terror ved at militante grupperinger får nye friområder for treningsaktivitet, angrepsplanlegging og transitt av personell.  Denne utviklingen representer en trussel både mot stabiliteten i Midtøsten, mot Vesten, mot Norge og mot norske interesser i regionen.

Rekken av politiske opprør som startet i 2011 har ikke ført til en fredelig og demokratisk utvikling i Midtøsten og Nord-Afrika, slik det var håpet. Tvert i mot ser vi i dag en videreføring av autoritære styreformer i de fleste av landene i regionen, samtidig som utviklingen i mange stater går i retning av flere interne voldelige konflikter, økende terrorisme og noen steder tendenser til statsoppløsning.

Politisk liberale miljøer står svakt i de fleste av landene, mens autoritære og radikale krefter vinner terreng. Ett av de store usikkerhetsmomentene er islamistbevegelsenes fremtidige rolle og deres ønske om å bringe stat og samfunn mer i pakt med islam og islamsk lov. Islamistbevegelsene er selv preget av interne spenninger og rivalisering. Saudi-Arabia spiller her en aktiv rolle med å støtte salafistmiljøer i land som Egypt og Syria for at disse miljøene kan fungere som motvekt til Det muslimske brorskapet og mot iransk innflytelse i Midtøsten. Kongedømmene på den arabiske halvøy, med Saudi-Arabia i spissen, har for eksempel gitt omfattende økonomisk bistand til Egypt etter den militære maktovertakelsen sommeren 2013 og den påfølgende undertrykkelsen av Det muslimske brorskapet. Saudierne frykter trusselen som Brorskapet og dets ideologi kan utgjøre mot de arabiske monarkiene og deres legitimitet i egen befolkning, og de er samtidig svært bekymret over det gode forholdet som til tider har eksistert mellom moderate islamistbevegelser i den arabiske verden og Iran. Dette gjelder blant annet den palestinske bevegelsen Hamas og Egypt under president Morsi.

Det er særlig tre grunnleggende konfliktlinjer som gir opphav til uro i dagens Midtøsten og som fortsatt vil være konfliktdrivende i 2014.

Den første er en politisk og sosioøkonomisk konflikt mellom – på den ene siden – privilegerte eliter som dominerer statsapparat og forretningsliv og – på den andre siden – den befolkningsmessige majoriteten, som har små muligheter til politisk medbestemmelse og sosial mobilitet. Dette skyldes ikke minst den omfattende korrupsjonen, som undergraver både statsinstitusjoner og økonomisk system.

Den andre er en konflikt mellom etniske og religiøse grupper som ofte går hånd i hånd med politiske og sosioøkonomiske skillelinjer og som i mange tilfeller også går på tvers av nasjonale grenser. Syria, Libanon og Irak er eksempler på stater der kampen om politisk makt, samfunnsposisjoner og materiell velstand i stor grad faller sammen med etnisk og religiøs gruppetilhørighet, og der denne gruppetilhørigheten strekker seg til familier, stammer og trosfeller i nabolandene.

Sist, men ikke minst, går det en storpolitisk konfliktlinje i regionen mellom Saudi-Arabia, Jordan og Egypt på den ene siden og Iran, sammen med Syria og libanesisk Hizbollah, på den andre. Denne konflikten motiveres av, og bidrar til å forsterke, motsetningsforholdet mellom sunni- og sjiamuslimske aktører i regionen. Spesielt bidrar den til å eskalere den syriske borgerkrigen ved at regimene i de arabiske landene støtter opposisjonen, mens det syriske regimet støttes av Iran, militser med bånd til Maliki-regjeringen i Irak, samt libanesiske Hizbollah. Realpolitiske interesser og ønsket om regional innflytelse er viktige motivasjonsfaktorer for begge parter. Saudi-Arabia og de andre monarkiene på den arabiske halvøy ønsker å bevare eksisterende maktstrukturer på halvøya og har i denne sammenhengen sett USA som sin sikkerhetsgarantist. Iran ønsker på sin side å utfordre de arabiske monarkiene som styreform, begrense monarkienes regionale innflytelse og samtidig demme opp mot det iranerne oppfatter som et amerikansk hegemoni i Midtøsten.

Jeg vil nå gå nærmere inn på utviklingstrekk i enkelte land som E-tjenesten vurderer som særlig viktig for den videre utviklingen i regionen.

Syria

Konflikten i Syria vil i 2014 gå inn i sitt fjerde år. Fra å starte som et fredelig opprør mot et undertrykkende regime utviklet konflikten seg i 2012 til borgerkrig mellom regimet og en nasjonal opprørsbevegelse. I 2013 har krigen involvert et økende antall aktører i og utenfor Syria. Borgerkrigen har således utviklet seg til å bli en konflikt som er lokal, nasjonal, regional og internasjonal på samme tid. Russland, Iran, Hizbollah og Irak støtter aktivt Assad-regimet, mens Saudi-Arabia, Qatar, Tyrkia, Jordan og en del vestlige land i varierende grad støtter ulike opprørsgrupper inne i Syria. Dette fører til en utmattelseskrig, hvor fremgang for en part kontres med økt støtte til den andre og vice versa.

Det iranske regimet har i løpet av 2013 blitt en sentral aktør i den syriske borgerkrigen, med et stadig sterkere militært fotavtrykk. Blant annet har Iran en betydelig rolle i opprettelsen og treningen av irregulære styrker, som avlaster den syriske hæren i kampen mot opprørsgrupperinger. Dette kan sikre Iran et middel for fremtidig innflytelse i Syria – også dersom Assad skulle falle fra makten. Det iranske regimets støtte til sine syriske allierte kan reduseres eller trekkes tilbake på kort varsel dersom iranske beslutningstakere skulle vurdere at dette best tjener Irans interesser.

Krigen i Syria styres imidlertid av aktørene på bakken og ikke av eksterne støttespillere. Ingen av partene i Syria har i dag kapasitet til å vinne en ren militær seier.

Brutaliteten som preget konflikten i 2013 bidro til å marginalisere moderate stemmer på begge sider. Ingen av de nasjonale partene er per nå klare til å inngå reelle kompromisser i politiske forhandlinger. For Assad-regimet er konflikten eksistensiell, og sett fra Damaskus vil reelle forhandlinger med opposisjonen i praksis være kapitulasjonsforhandlinger. Regimets mål er å bevare makten og slå ned opprøret. For å oppnå dette vil regimet forhandle med det internasjonale samfunnet, for eksempel ved å tilby en felles front mot al-Qaida-grupper som opererer i Syria eller ved å forhandle om destruksjon av kjemiske våpen. Til tross for at videre krigføring gradvis vil svekke regimet har det trolig ressurser til å beholde makten også gjennom 2014.

Generalløytnant Kjell Grandhagen, sjef for Etterretningstjenesten. Foto: Forsvaret

Den moderate politiske og militære opposisjonen har vilje til å inngå en avtale med regimet, men mangler evne til å forplikte et flertall av de væpnede gruppene til en slik avtale. Den moderate opposisjonens evne til å representere og lede opprøret vil forbli liten så lenge den ikke har våpen og penger å tilby opprørsgruppene.

Militante islamistgrupper med tilknytning til al-Qaida utgjør i dag en vesentlig del av det væpnete opprøret i Syria. De to viktigste gruppene er Jabhat al-Nusra (Nusrafronten) og Islamic State of Iraq and al-Sham (ISIS).

ISIS har i løpet av 2013 etablert seg som en av de sterkeste militante islamistgruppene som kjemper mot Assads regime. Gruppen har blant annet tatt kontroll over veiakser og byer langs Eufrat øst i landet. Gruppen har også fått en sterk tilstedeværelse blant annet i Aleppo og i områder i nordvest på grensen til Tyrkia.

På grunn av ISIS sin brutale fremferd, samt en kompromissløs innføring av sin tolkning av sharialover i områder der gruppen har vunnet terreng, har ISIS blitt mer og mer upopulær blant den syriske opposisjonen. Siden sommeren 2013 har det stadig forekommet trefninger mellom ISIS og den øvrige opposisjonen. I januar 2014 har den øvrige opposisjonen gjennomført koordinerte angrep for å drive ISIS ut av områder nord og øst i Syria. ISIS har imidlertid kjempet hardt tilbake og viser ingen tegn til å trekke seg ut av Syria.

I slutten av januar 2014 toppet konflikten seg ved at Al-Qaidas sentrale ledelse fordømte ISIS’ handlinger i Syria og samtidig erklærte at ISIS ikke er en del av al-Qaida. På lengre sikt kan dette få konsekvenser for ISIS’ tilgang til fremmedkrigere og finansiell bistand, noe som igjen trolig vil svekke ISIS’ tilstedeværelse i Syria.

I fravær av internasjonal inngripen vil krig og konflikt fortsette å prege Syria i 2014. Konsekvensene vil være en ytterligere militarisering og brutalisering, med enorme ødeleggelser, en økende humanitær katastrofe og en gradvis nedbryting av nasjonen Syria som resultat. Det er per nå vanskelig å se hvordan noen skal kunne tilegne seg tilstrekkelig makt, autoritet og ressurser til å stanse volden, utøve politisk makt i hele Syria og holde landet samlet.

Libanon

Spillovereffekter fra borgerkrigen i Syria gjør Libanon sårbart. Libanon involveres i Syria-konflikten fordi ulike deler av befolkningen støtter motstridende parter. Det er særlig Hizbollahs rolle som militær støttespiller for det syriske regimet i den pågående borgerkrigen som har nøret opp under uroen i Libanon.

På kort sikt vil imidlertid Libanon trolig unngå en radikal forverring av sikkerhetssituasjonen. Selv om militante grupper som Nusrafronten, ISIS og Abdallah Azzam brigadene har trappet opp angrep mot Hizbollah-mål i Libanon, ser verken toneangivende sunni-aktører eller Hizbollah seg tjent med en væpnet konflikt under nåværende forhold. Hizbollah, som er både politisk og militært svekket som følge av deltakelsen i den syriske borgerkrigen, vil trolig først og fremst søke å frembringe politiske løsninger på konfliktene internt i Libanon dersom organisasjonens militære og politiske interesser på hjemmebane trues. Sunniene står som gruppe uten en sterk og tilstedeværende leder og kan ikke vise til samme militære kapasitet som Hizbollah. Dette gjør at også de fleste sunnimuslimske grupper vil søke politiske løsninger framfor militære.

På den annen side vil den interne uroen i landet trolig øke. Libanons myndighetsstrukturer er svake, og det kumulative presset fra ulike sikkerhetsrelaterte hendelser og en økende flyktningstrøm kan utvikle seg til en situasjon som vil være vanskelig for libanesiske myndigheter å håndtere over tid.

Irak

Irak er også berørt av borgerkrigen i Syria, og utsiktene for en ytterligere destabilisering er stor. Siden begynnelsen av 2013 har sikkerhetssituasjonen forverret seg dramatisk, og det synes som om irakiske sikkerhetsstyrker nå er ute av stand til å håndtere situasjonen. Den sunnimuslimske befolkningen oppfatter seg som politisk marginalisert, og tilliten til Maliki-regjeringen i Bagdad er tynnslitt. Det er også en økende flyt av krigere fra Irak til Syria, og irakiske grupperinger deltar på begge sider i den syriske borgerkrigen.

Antallet terrorangrep i Irak steg kraftig i 2013 sammenliknet med foregående år. Tallet på sivile drepte (7800) var over dobbelt så høyt som antallet i 2012, og vi må tilbake til 2008 for å finne samme nivå.

ISIS har som følge av borgerkrigen i Syria styrket sin evne til å drive geriljakrigføring og utføre terrorangrep i Irak, der gruppen opprinnelig kommer fra. Årsaken ligger trolig i økt tilflyt av våpen, rekrutter og penger til Syria, spesielt fra miljøer i Nord-Afrika og Den arabiske Gulf. Deler av disse ressursene har blitt kanalisert til ISIS i Irak.

ISIS har i løpet av høsten 2013 trappet opp angrep mot strategiske mål i vest og nord-Irak, trolig med den målsetning å ta fysisk kontroll over byer, grenseoverganger og landområder. Et eksempel på dette er gruppens inntog i byene Fallujah og Ramadi i Anbar-provinsen vest for Bagdhad tidlig i januar 2014. ISIS tok delvis kontroll over disse byene med til sammen over 900 000 innbyggere. Irakiske myndigheter har beleiret byene i et forsøk på å ta tilbake kontrollen, og kamper om kontroll pågår fortsatt.

Dersom politiske stridsspørsmål knyttet til maktfordeling i Irak forblir uløste, forventes den negative sikkerhetsutviklingen i Irak å fortsette i 2014.

Gulfregionen

Saudi-Arabia er verdens største eksportør av petroleumsprodukter og besitter alene en femtedel av verdens kjente oljeforekomster. Stabilitet i Saudi-Arabia og på den arabiske halvøy er derfor viktig for USA og andre industrialiserte land – ikke minst for Norge, som påvirkes direkte av endringer i prisene på olje og gass.

Det er lite som tyder på at stabiliteten i Saudi-Arabia vil svekkes på kort sikt. Det er imidlertid vedvarende motstand mot det saudiske kongehuset fra landets sjiaminoritet, og regimet i Riyadh er bekymret for at Iran understøtter denne motstanden. Spørsmålet er ekstra følsomt for kongehuset fordi sjiabefolkningen stort sett bor i den oljerike østprovinsen, og stabilitet i dette området er derfor av vesentlig betydning for den saudiske økonomien.

I Gulfregionen er det særlig rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Iran som preger det strategiske bildet, og saudisk utenrikspolitikk formes med utgangspunkt i dette forholdet. Saudi-Arabia er særlig bekymret for det iranske atomprogrammet og for økt iransk innflytelse i landene rundt Persiabukta og i Midtøsten for øvrig. Saudierne vil derfor fortsette å konkurrere med Iran om innflytelse i Syria, Libanon og Bahrain og søke å hindre økt iransk påvirkning mot sjia-områder nord i Jemen.

Den regionale maktkampen mellom disse to landene er spesielt synlig på bakken i Syria. Irans fortsatte støtte til Assad, og Saudi-Arabias støtte til syriske opprørere, vil begrense muligheten for en normalisering av forholdet mellom de to landene. Konflikten i Syria oppleves som det iranske regimets mest alvorlige utfordring i Midtøsten, ettersom et maktskifte i landet kan sette Irans forbindelser til Hizbollah under press og redusere den politiske relevansen av Iran i regionen.

Iran

Stabiliteten i Persiabukta har i lang tid vært påvirket av Irans omfattende og ambisiøse atomprogram. Regimet ønsker å drifte mesteparten av atomindustrien med egne ressurser. Hovedformålet med satsningen er, etter landets eget utsagn, å produsere energi for sivile formål. Samtidig ser omverdenen at atomprogrammet er lite tilpasset hva Iran hevder de ønsker å bruke programmet til. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, mener at mye peker i retning av at programmet har en betydelig militær komponent. IAEA er bekymret for at Irans hensikt med programmet delvis er å understøtte forskning på kjernevåpen.

For å utvikle kjernevåpen vil Iran trenge spaltbart materiale i form av høyanriket uran eller plutonium. Det internasjonale samfunnet ønsker derfor i størst mulig grad å begrense Irans tilgang til disse stoffene og har underlagt det iranske regimet stadig mer omfattende sanksjoner.

Valget av den moderate, konservative presidenten Hassan Rowhani i 2013 har ført til økt håp om at konflikten rundt atomprogrammet kan løses med diplomatiske midler. Sentrale løfter i Rowhanis valgkamp var å få opphevet de økonomiske sanksjonene mot Iran, stabilisere økonomien og begrense innflytelsen til landets mektige militær- og sikkerhetsapparat. Disse sakene henger tett sammen ettersom opphevelse av sanksjoner og begrensninger på militære aktørers økonomiske engasjement er nødvendig for å bringe landets økonomi på fote igjen. Landets myndigheter vil ikke lykkes i å oppnå disse målene med mindre Iran og P5+1 (de faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd og Tyskland) kommer til enighet om den endelige statusen på Irans atomprogram.

Den innledende avtalen som ble inngått mellom Iran og P5+1 den 24. november 2013 har i så måte gitt Rowhani en midlertidig seier. Regimet har oppnådd en viss lettelse i sanksjonene mot å komme med mindre innrømmelser. Avtalen legger blant annet begrensninger på Irans beholdning av anriket uran og setter også grenser for selve anrikningen. Den utsetter også ferdigstillelsen av en tungtvannsreaktor ved Arak som kan gi regimet muligheten til å fremstille plutonium til våpenformål. Videre gir den inspektørene fra IAEA økt innsyn i det iranske atomprogrammet. Mer innsyn betyr at IAEA tidligere vil oppdage uønsket aktivitet. Om Iran etterlever denne avtalen, vil den i sum kunne redusere trusselen fra Irans atomprogram.

Iran og P5+1 skal i løpet av de neste seks månedene forhandle om en varig avtale som skal fjerne mistanken om at det iranske atomprogrammet har en militær dimensjon. For at konflikten skal endelig løses må Iran ratifisere og etterleve Ikkespredningsavtalens tilleggsprotokoll. Dette vil underlegge Iran et langt strengere inspeksjonsregime enn i dag.

Sjef Forsvarets Etterretningstjeneste, generalløytnant Kjell Grandhagen. Foto: Forsvaret

Hvorvidt partene kommer til enighet om en endelig status for atomprogrammet vil i betydelig grad avhenge av innenrikspolitiske forhold i Iran. Veien frem mot en endelig avtale er lang. For det første er det sterk motstand i det iranske regimet mot å legge store begrensninger på det iranske atomprogrammet. Også president Rowhani vil motsette seg krav om at sentrale deler av dette nasjonale prestisjeprosjektet må legges ned. For det andre er Rowhani i interessekonflikt med flere elitegrupperinger i landet. Blant annet vil Øverste Leder Khamene’i bare gi presidenten støtte så lenge det tjener hans egne interesser. Dersom Khamene’i opplever den folkevalgte presidenten som en utfordrer, vil han mobilisere støtte blant konservative krefter i domstolene og parlamentet for å begrense presidentens handlingsrom.

Reaksjonære krefter i militær- og sikkerhetsapparatet opplever Rowhani som en utfordrer mot deres politiske og økonomiske interesser. Slike krefter vil derfor kunne legge press på Khamene’i for å oppnå støtte til å begrense Rowhani. Dette medfører at flere vil kunne ha en interesse av å spolere de diplomatiske prosessene mellom Iran og P5+1.

Selv om det kommer forsiktig optimistiske signaler rundt Irans atomprogram, er det altså fortsatt slik at landet har etablert en terskelkapasitet for produksjon av kjernevåpen i fremtiden. Det vil si at Iran fortsatt – i løpet av en viss tid etter at beslutning tas – kan evne å produsere kjernevåpen, men at tiden det vil ta å gjøre dette kan bli noe lengre ved den interimsavtalen som er inngått.

Nord-Afrika

Landene i Nord-Afrika og Sahelbeltet kjennetegnes av enorme områder utenfor myndighetenes kontroll, porøse landegrenser og stor fattigdom. Den generelle sikkerhetssituasjonen i hele området er svært ustabil, og tilgangen til våpen og annet militært utstyr er god. Dette gjør deler av Nord-Afrika og Sahel til et velegnet fristed og operasjonsområde for væpnede militser og terrornettverk. I dette området er det for tiden særlig utviklingen i Egypt og Libya som gir grunn til bekymring.

Egypt

Sikkerhetssituasjonen i Egypt ble betydelig forverret i løpet av 2013. De politiske omveltningene i Egypt har medvirket til at militante islamistgrupper har trappet opp sine aktiviteter i landet, spesielt i Sinai. Mens Sinai etter Mubaraks fall først og fremst var et transitt- og oppmarsjområde for militante islamister som søkte seg til væpnede konflikter andre steder i Midtøsten og Nord-Afrika, har Sinai-baserte islamistgrupper siden Mohammad Morsis avsettelse sommeren 2013 gjennomført over 300 angrep innad i Egypt. De aller fleste av disse angrepene har vært rettet mot egyptiske sikkerhetsstyrker i Sinai. Militante islamister har også gjennomført angrep mot myndighetsmål i Kairo og Nildeltaet, noe som vitner om økt kapasitet.  Miljøene i Sinai har det siste halvåret utviklet bruken av eksplosiver i angrep og evner nå å gjennomføre mer omfattende og ødeleggende angrep nå enn tidligere. Angrepet mot en turistbuss i Taba på grensen til Israel 16. februar viste dessuten at de militante islamistene ønsker å ramme Egypts viktige turistindustri ved å erklære utlendinger som mål.

Etter at President Morsi ble avsatt 3. juli 2013, ble en ny midlertidig regjering utnevnt og et politisk veikart for demokratisering av landet lagt frem. En ny grunnlov ble vedtatt i en folkeavstemning i januar, og valg på president må holdes innen 18. april. Parlamentsvalg vil trolig holdes innen sommeren 2014. Tidsrammene for den politiske overgangsprosessen er imidlertid allerede overskredet, og tidsplanen for veikartet vil kunne bli ytterlige forsinket.

Forsvarssjef Abdel Fattah al-Sisi vil svært sannsynlig erklære sitt kandidatur til presidentvalget innen kort tid. Egypts militære råd har uttalt at flertallet i folkeavstemningen om ny grunnlov gir al-Sisi et mandat fra folket og har gitt ham sin støtte.  Med all sannsynlighet vil al-Sisi vinne valget – foreløpig har kun én annen motkandidat erklært sitt kandidatur. Al Sisi er svært populær hos store deler av den egyptiske befolkning, og mange ser på ham som Egypts redningsmann fra Det muslimske brorskap og en islamisering av Egypt. Dersom Al Sisi skulle bli Egypts nye president, er det svært sannsynlig at styresettet gradvis vil bli svært likt Mubaraks; et autoritært styresett støttet av militæret.

Den politiske svertekampanjen som militæret har satt i verk mot Det muslimske brorskapet  – inkludert arrestasjoner av sentrale medlemmer i bevegelsen – vil sannsynligvis fortsette utover i 2014. Det er få indikasjoner på at myndighetene ønsker politisk dialog og forsoning med Muslimbrødrene. Strategien bærer snarere preg av et ønske om å knekke Det muslimske brorskapet som politisk og sosial bevegelse, noe jeg vil minne om at Mubarak aldri klarte.

Økonomien vil fortsatt være en hovedutfordring for egyptiske myndigheter, og det forventes ingen vesentlig bedring i 2014. Den økonomiske støtten fra Gulflandene har redusert den umiddelbare faren for økonomisk krise og sikrer at landet har midler til å importere hvete og olje på kort sikt. Landet vil imidlertid ha behov for ytterligere støtte i 2014 og vil sannsynligvis foretrekke å henvende seg til Saudi-Arabia og andre stater på den arabiske halvøy fremfor IMF. Den økonomiske støtten Egypt har mottatt, og de økonomiske tiltakene som er lansert, vil i liten grad bedre de underliggende strukturelle utfordringene og vil også øke landets utfordringer på sikt. Den økonomiske utviklingen i 2014 vil i stor grad være avhengig av den politiske og sikkerhetsmessige utviklingen.

Egypt vil i 2014 trolig ha fokus på interne forhold og føre en mindre aktiv utenrikspolitikk enn under president Morsi. Morsis tilnærming til Iran og Hamas er definitivt skrinlagt, og det gode forholdet til Saudi-Arabia og andre Gulfstater vil trolig bli videreført – med et viktig unntak for Qatar, som støttet Morsi. Det er for tidlig å si om det følger politiske bindinger med den økonomiske støtten fra de arabiske Gulfmonarkiene. Så langt har den egyptiske overgangsregjeringen og Saudi-Arabia sammenfallende interesser i å bekjempe Det muslimske brorskap og demme opp for innflytelsen fra Iran i Midtøsten. Den nye tilnærmingen mellom Egypt og Saudi-Arabia må forstås i lys av dette.

Forholdet mellom Egypt og USA vil trolig forbli relativt kjølig i 2014 på grunn av amerikansk kritikk av overgangsregimet og redusert pengestøtte til landet. Det er lite sannsynlig at USA vil kutte all økonomisk støtte til Egypt ettersom dette samtidig reduserer den amerikanske innflytelsen, men USA vil trolig holde igjen deler av den økonomiske støtten inntil en valgt sivil regjering er på plass. Egypts forhold til Israel ble bedret etter Morsis fall og vil med høy sannsynlighet være godt i 2014. Ikke minst vil Egypt og Israel samarbeide tett om trusler fra militante islamister på Sinai.

Libya

Etter borgerkrigen og den internasjonale operasjonen som styrtet Ghaddafi-regimet i 2011 er Libya preget av store interne spenninger. Landet er splittet opp i en rekke regionale maktsentra og bystater, noe som begrenser den libyske regjeringens muligheter til å utøve militær og politisk kontroll over landet.

En rekke faktorer gjør at landet har vist seg svært vanskelig å styre:

For det første har flere militser med geografisk og stammemessig tilknytning nektet å la seg avvæpne etter borgerkrigen. Dette har gjort det umulig for regjeringen å opparbeide et monopol på bruk av makt i Libya. Selv ikke i hovedstaden Tripoli evner myndighetene å holde kontroll. Libyske regjeringstyrker er generelt ute av stand både til å slå tilbake mot direkte anslag fra væpnede militser og til å gå inn mellom stridende parter i lokale konflikter for å etablere ro og orden.  Den libyske regjeringen må i flere områder benytte seg av lokale militser, heller enn sin egen regjeringshær, i forsøket på å utøve statsmakt.

For det andre har flere av militsene bånd til opposisjonen i den libyske nasjonalforsamlingen, spesielt islamistiske grupperinger. Dette gjør at mye av politikken formes gjennom trusler om vold utenfor politiske institusjoner. Regjeringen presses dermed fra skanse til skanse av sine politiske utfordrere.

For det tredje kompliserer krav fra ulike etniske grupper og stammer arbeidet med å utforme en ny grunnlov i landet. Flere stammer og regionale aktører, som har egne militser, krever økt maktfordeling, etniske rettigheter og autonomi. Slike krefter bruker spesielt aksjoner mot landets olje- og energisektor for å legge press på regjeringen, noe som i perioder har redusert Libyas oljeeksport til en brøkdel av den totale kapasiteten. Dette fører i sin tur til store finansielle utfordringer for regjeringen og reduserer mulighetene til å opparbeide politisk stabilitet gjennom økonomiske insentiver. Denne utfordringen er spesielt tydelig i øst, hvor det er blitt opprettet en autonom regjering støttet av militsstrukturer. Disse aktørene har kontroll over flere av Libyas viktigste utskipningshavner for olje.

I mangelen på et væpnet maktmonopol er statsminister Ali Zeidan – dersom han blir sittende – avhengig av å forhandle med en lang rekke lokale og regionale aktører for å stabilisere landet. Dette vil bli en lang prosess med flere tilbakeslag.

Det generelle maktvakuumet har også ført til at Libya i praksis er blitt en frihavn for jihadistiske grupperinger. Militante islamistgrupper utnytter aktivt den manglende myndighetskontrollen og de porøse grensene, og landet fremstår i dag som det mest sentrale samlings- og oppholdsstedet for militante islamister i regionen. Militante islamister har stort handlingsrom og benytter Libya til å trene, tilegne seg militært materiell og drive angrepsplanlegging. Det er terrorgruppene al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), Ansar al-Sharia og al-Murabitun som utgjør hovedtruslene mot vestlige interesser i dette området.  Denne utviklingen har negative konsekvenser for hele Nord-Afrika og Sahel-regionen.

Den negative politiske og sikkerhetsmessige utviklingen i Libya forventes å fortsette. De store ukontrollerte områdene i Nord-Afrika og Sahel-regionen vil fortsatt gi væpnede grupperinger, organiserte kriminelle og internasjonale terrornettverk gode betingelser for å opprettholde sin aktivitet.

Sahel

Sahel ble for alvor satt på den sikkerhetspolitiske dagsorden etter Gadaffi-regimets fall i Libya i 2011. Regimeskiftet i Libya medførte stor tilflyt av våpen og personell til militante grupperinger i Sahel.

Det er spesielt Mali som har fått merke virkningene av de underliggende problemene i Sahel og av de politiske omveltningene i Nord-Afrika. Et større antall tuareger vendte tilbake til Mali etter Gadaffis fall, og denne tilførselen av til dels tungt bevæpnet personell ble utgangspunkt for et større opprør i landet i 2012. Opprøret i Nord-Mali ble etter hvert overtatt av islamistiske grupper, som etablerte territoriell kontroll og utøvet myndighetsfunksjoner i hele området. Da disse gruppene innledet en offensiv mot Sør-Mali tidlig i 2013 intervenerte Frankrike militært. FN-styrken MINUSMA, der også Norge bidrar med personell, har nå formelt overtatt det fredsbevarende oppdraget i landet. MINUSMA er imidlertid enda ikke fullt operativ og har fortsatt langt igjen før den utgjør en fullgod erstatning for de franske militære strykene.

Den franske intervensjonen har langt på vei lykkes med å redusere de islamistiske gruppenes innflytelse i Mali. Terrornettverkene i Nord-Mali er kraftig svekket, og franske styrker har påførte dem store tap av materiell og personell. Deler av disse gruppenes nettverk er imidlertid fremdels inntakt både i Mali og nabolandene, og det ventes at terroraktiviteten i Nord-Mali igjen vil øke i takt med at den franske militære tilstedeværelsen reduseres, med mindre FN-styrken får en potent evne til opprørsbekjempelse og anti-terror-operasjoner.

Den franske intervensjonen presset altså deler av de islamistiske nettverkene over grensen til andre land i Sahel-regionen. Særlig i Libya, og til dels også i Niger, har gruppene økt sin tilstedeværelse og aktivitet. Gruppene er svært mobile og beveger seg relativt fritt i de store myndighetsløse områdene i Sahel.  Terrorgruppene fortsetter derfor å utgjøre en trussel mot vestlige borgere og vestlige økonomiske mål i hele regionen og bygger opp under den omfattende, grenseoverskridende kriminaliteten i området.

I Sør-Mali er sikkerhetssituasjonen mer stabil. Presidentvalg ble gjennomført sommeren 2013, og valg til nasjonalforsamling skal etter planen avholdes mot slutten av 2014. Selv om det er lite sannsynlig med nye, store politiske omveltninger i Mali på kort og mellomlang sikt, er det knyttet stor usikkerhet til den nasjonale forsoningsprosessen for Nord-Mali. Organisert kriminalitet, terrorisme og voldshandlinger langs etniske skillelinjer vil forstette å prege situasjonen i nord, og eventuelle politiske forsoningsløsninger vil ha begrenset betydning for sikkerhetssituasjonen på bakken. Inntil MINUSMA eller maliske styrker blir i stand til å ivareta sikkerheten på en effektiv måte, vil Nord-Mali fortsatt preges av konflikt og stå i fare for nok en gang å bli et attraktivt område for internasjonale terrornettverk.

Internasjonal terrorisme

Gjennomgående for omveltningene i Midtøsten, Nord-Afrika og Sahelbeltet er at de har styrket internasjonale terrornettverk gjennom tilknytning til lokale militante grupperinger og ved tilførsel av nye rekrutter, våpen og friområder for trening og angrepsplanlegging.

Det er Etterretningstjenestens vurdering at det er militante islamister som forfekter en global jihad-ideologi som utgjør den største trusselen mot vestlige og norske interesser i dag. Ikke alle militante islamistgrupper er formelt tilknyttet al-Qaida eller har underordnet seg al-Qaidas ledelse. Likevel har de fleste militante islamistgrupper og islamistiske enkeltaktører innlemmet og tilpasset sentrale deler av al-Qaidas voldelige ideologi, og globale målsettinger, i sitt verdensbilde.

Terrortrusselen mot vestlige interesser er således i endring. Tidligere var al-Qaidas kjerneorganisasjon førende for utviklingen av denne trusselen. Kjerneorganisasjonen ble ledet av Osama bin Laden fra Afghanistan og Pakistan med et velfungerende nettverk av aktører som hadde sverget troskap til ham personlig. Bin Ladens ubestridte lederskap og legitimitet var også garantist for at utviklingen av al-Qaidas ideologi og offisielle historiefremstilling forble kontrollert av kjerneorganisasjonen. Dagens terrortrussel springer ikke lenger ut fra al-Qaidas kjerneorganisasjon. Trusselen fremstår nå som fragmentert, omskiftelig og uoversiktlig fordi den kommer fra en rekke grupper og nettverk med løs tilknytning, både til hverandre og til al-Qaidas kjerneorganisasjon. Det ideologiske landskapet er også i endring. Vi ser at Al-Qaidas ideologi tilpasses lokale agendaer og at kjerneorganisasjonens autoritet underkjennes slik tilfellet er i konflikten mellom al-Qaidas sentrale ledelse og grupper som ISIS i Irak. Dette er en markant endring fra tiden da kommunikeer fra Osama bin Laden eller andre i kjerneorganisasjonen satte den ideologiske dagsorden for alle grupper innen nettverket.

Hovedårsaken til denne utviklingen er svekkelsen av al-Qaidas kjerneorganisasjon. Kjerneorganisasjonen, som består av det sentrale lederskapet med Ayman al-Zawahiri i spissen, har fortsatt tilhold i stammeområdene på grensen mellom Pakistan og Afghanistan, men organisasjonen har begrenset operasjonell egenkapasitet og fungerer primært som ideologisk drivkraft for det øvrige nettverket.

Konflikten mellom Jabhat al-Nusra og ISIS i Syria førte til at al-Qaidas sentrale ledelse 2. februar 2014 erklærte at ISIS ikke lenger er en del av al-Qaida. Etter at konflikten mellom ISIS og Jabhat al-Nusra ble offisielt kjent sommeren 2013, har det blitt tydeligere at Jabhat al-Nusra er al-Qaidas filial i Syria. Dette betyr at al-Qaida fortsatt har fire offisielle filialer; al-Qaida i det islamske Maghreb (AQIM), al-Qaida på den arabiske halvøy (AQAP), al-Shabaab i Somalia og Jabhat al-Nusra i Syria.

I tillegg til disse filialene finnes det en rekke grupper som er sterkt inspirert av al-Qaidas ideologi, blant annet i Nord-Afrika og Midtøsten. Svekkelsen av kjerneorganisasjonen har resultert i at regionale filialer og løst tilknyttede nettverk har fått økt betydning og innflytelse. De løst tilknyttede nettverkene omfatter tilretteleggernettverket inn mot Syria, og ad-hoc grupper som har oppstått i forbindelse med konfliktene i Syria og Libya. Flere slike grupper har i løpet av de siste årene oppfordret personer i Europa til å planlegge og utføre angrep på egenhånd. Kjerneorganisasjonen synes derfor å ha begrenset operasjonell innflytelse på andre grupper, foruten på et helt overordnet strategisk nivå.

Terrorplanlegging mot Vesten foretas altså ikke lenger primært av al-Qaidas kjerneorganisasjon, men i stor utstrekning av sterke grupper innenfor al-Qaidas nettverk som har intensjon om, og i økende grad kapasitet til, å gjennomføre angrep mot vestlige interesser. Slike grupper omfatter ISIS og Jabhat al-Nusra i Syria og AQAP i Jemen. Disse gruppene har et høyt ambisjonsnivå og vil på samme tid kontrollere landområder, oppnå grasrotstøtte lokalt og utvide kapasiteten for terrorangrep mot vestlige interesser. Militante islamister med en tilsvarende agenda og ambisjonsnivå finnes også i Libya og Egypt, og de representerer en økende trussel mot vestlige og norske interesser i regionen.

Islamistenes ideologiske og religiøse budskap vil fortsatt tilpasses lokale forhold samtidig som deres globale målsetting opprettholdes. Den økende graden av ideologisk ekstremisme og forenklingen av al-Qaidas sentrale ideologiske føringer har imidlertid innvirkning på intensjon, målutvelgelse og gjennomføring av terrorangrep. Dette gjelder særlig i Syria, der råskapen overfor religiøse motstandere er ekstrem. Det forventes derfor en ytterligere økning i angrep på mål definert som ”vestlige” i land og områder med begrenset myndighetskontroll og større aksept for drap på mennesker som passer inn i de ekstreme gruppenes symbolske måltyper, for eksempel ”kristen” eller ”sjiamuslim”.

Utviklingen mot en ideologisk forenkling skaper også mer flytende overganger mellom ulike grupper og nettverk som bare lar seg forene av noen enkle, bærende ideer. Dette fører igjen til økte muligheter for en deling av kapasiteter mellom aktører, både i konfliktområder og ved planlegging av terrorangrep mot vestlige interesser.

Trusselen mot Vesten og Norge

Konfliktene i Syria, Jemen, og Libya vil ha konsekvenser for trusselen mot Vesten og Norge lenge etter at konfliktene er over fordi de har tiltrukket seg militante islamister fra andre land – såkalte fremmedkrigere. De siste årene har et økende antall personer med tilknytning til Norge reist til konfliktområder og knyttet seg til militante islamistgrupper. Dette vil øke terrortrusselen mot Norge. Militante islamistgrupper samarbeider på tvers av etnisk og sosial bakgrunn og arbeider målbevisst for å rekruttere personer som er født eller oppvokst i vestlige land. Det er en tendens til at planlegging og gjennomføring av terrorangrep mot vestlige interesser i økende grad foregår i land og konfliktområder hvor konfliktene i utgangspunktet er inspirert av lokale forhold, slik som i Syria, Jemen, og Libya. Enkelte områder i disse landene danner fristeder for militante islamister og benyttes som base for å planlegge angrep mot mål i Europa. Opphold i disse områdene gir mulighet for nettverksbygging med andre aktører som er inspirert av al-Qaidas ideologi. Gjennom trening, indoktrinering og kamperfaring får disse personene motivasjon og kompetanse til å gjennomføre terrorangrep.

Terrorangrep med utspring i konfliktområder med begrenset myndighetskontroll blir stadig mer avanserte. Opparbeidet erfaring og kompetanseoverføring, enten direkte eller via internett, har bidratt til å forsterke terrorgruppers kapasitet. Kontroll over landområder gir mulighet til å trene på avanserte angrepsmåter, som mobile angrepslag, synkroniserte selvmordsangrep og bruk av moderne kommunikasjonsutstyr. Militante islamister velger mål ut fra i hvilken grad de kan tilknyttes vestlige interesser eller verdier, noe som medfører langt flere måltyper – inkludert offentlige institusjoner, hjelpeorganisasjoner og kjøpesentre. Kidnapping som aksjonsform er også blitt mer utbredt.

De fremste truslene mot Norge og norske interesser fra aktører med utspring i Nord-Afrika og Sahel er terrorangrep og kidnappinger rettet mot vestlige interesser i regionen.

Situasjonen i Syria har på den annen side markant forsterket terrortrusselen mot Europa. Utviklingen med fremmedkrigere med tilknytning til Norge fremstår som særlig bekymringsfull. Mange mener at så mange som to tusen islamister fra Europa deltar eller har deltatt i konflikten i Syria, herunder mellom 40 og 50 personer med tilknytning til Norge. Til forskjell fra andre konfliktområder er det svært enkelt å ta seg fra Norge til Syria, der etablerte nettverk bistår med innreise og kontakt med grupper i landet. Det er tilsvarende enkelt å returnere til Europa. Radikaliseringen av fremmedkrigere i Syria skjer raskt. I mange tilfeller går det meget kort tid fra personer fra Europa ankommer treningsleire i Syria til de returner til hjemlandet med motivasjon og kapasitet til å gjennomføre terrorangrep. Skandinavers opphold, trening og kamperfaring fra Syria kan videre innebære et større og sterkere miljø i Skandinavia med betydelig evne til organisert påvirkning inn mot muslimske miljøer i Norden med tanke på rekruttering og evne til samhandling på tvers av de nordiske grensene.

Vi må også huske på at mange av de som blir jihadister i Syria går inn i – og opplever – en ekstrem brutalitet over lang tid. Det er svært sannsynlig at dette hardner individene og senker terskelen for vold i sin alminnelighet. Mange vil returnere med dype traumer – i de fleste tilfellene uten et etablert sikkerhetsnett som fanger dem opp. Det økende antallet norske islamister med kamperfaring fra Syria vil følgelig øke den direkte terrortrusselen mot Norge og norske interesser, først og fremst ved at enkeltstående personer eller grupper flytter operativt fokus fra mål i Syria til mål i Europa og Norge.

Oppsummering

Forskjellen fra tidligere terrortrusler er at mens de for noen år siden hadde sitt utspring langt borte blant mennesker uten tilknytning til Norge, ligger de nye arnestedene for terror i Europas randsone og oppsøkes av mennesker med norsk pass som med stor enkelhet forflytter seg frem og tilbake over landegrensene. Dette innebærer at geografisk avstand ikke lenger gir samme trygghet som tidligere.

Terrortrusselen mot Norge og norske interesser vil i økende grad være preget av et komplekst, raskt omskiftelig og grenseoverskridende aktørbilde. Dette innebærer at E-tjenesten må strekke seg for å oppnå bedre oversikt, dypere innsikt, evne til rask omstilling og målrettet informasjonsinnhenting.

Endringer i trusselbildet er selvfølgelig ikke noe nytt. I løpet av de siste tiårene har vi sett slutten på den kalde krigen og hvordan tidligere trusler har antatt nye former, slik som for eksempel cyber-spionasje, og vi har sett fremveksten av nye trusler, som internasjonal terrorisme og trusler i det digitale rom. De siste tiårenes utvikling innebærer med andre ord fremveksten av et svært sammensatt og variert trusselbilde.

Dette stiller store krav til at tjenesten videreutvikler den tekniske og menneskelige kompetansen for å møte dagens og morgendagens utfordringer. Tjenesten må ikke bare være i stand til å håndtere dagens utfordringer, men må også utvikle kapabiliteter for å være i stand til å møte fremtidige trusler. I en verden av akselererende teknologiske endringer blir dette stadig mer krevende.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og evne å håndtere informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell, som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til vurderinger og pålitelige analyser av trusselbildet.

Når jeg nå skal avslutte, la meg minne om at E-tjenesten består av personell som i aller høyeste grad ønsker å beskytte det norske samfunnets verdier og nasjonale interesser – det er i all overveiende grad derfor de har valgt å jobbe for tjenesten. Jeg forstår at en del har blitt bekymret over det bildet av masseovervåkning som er tegnet gjennom mediedekningen av Snowden-saken.

Jeg fastholder imidlertid det jeg sa sist sommer, nemlig at det er stor forskjell på å ha tilgang til informasjon og det å bruke eller misbruke informasjon.

Jeg vet ikke om noen e-tjeneste vi samarbeider med som har oppdrag om, interesse av eller evne til å følge vanlige menneskers kommunikasjon. Truslene mot vanlige mennesker kommer fra helt annet hold; kriminelle, hackere og ondsinnede privatpersoner og ikke minst de kommersielle aktørene som utnytter vanlige menneskers data for å tjene penger.

E-tjenestens fokuserer ikke på å samle inn informasjon om vanlige mennesker. Snarere tvert i mot er vårt oppdrag og rasjonale å fokusere på aktører som kan true vanlige menneskers og nasjonale interesser. Det er en forutsetning for tjenestens virksomhet at den er lovlig og har politisk støtte og forankring, og at dette sikres gjennom effektiv nasjonal kontroll med innsamlet materiale.

Vi er en hemmelig tjeneste, men som jeg sa sist uke, det er viktigere å være tjeneste enn å være hemmelig. Likevel er det nødvendig å beskytte våre metoder, kapasiteter og kilder. En forutsetning for å kreve og å holde dette hemmelig er at vi er åpne om det vi kan være åpne om.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 4. mars 2013

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef etterretningstjenesten

Foto: Kjell Huslid, OMS

Russland – sentral aktør i nordområdene

Mine damer og herrer!
Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er tredje gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter, og for å markere utgivelsen av vår årlige ugraderte vurdering, FOKUS 2013. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

 

RUSSLAND – SENTRAL AKTØR I NORDOMRÅDENE

I dagens omskiftelige trusselbilde, hvor terrorisme utgjør en alvorlig og høyst reell trussel mot Norge og norske interesser utenlands, er det viktig at Etterretningstjenesten evner å beholde fokus også på andre viktige områder. Utviklingen i Russland og Nordområdene har vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten siden den ble etablert for 70 år siden.

Det bilaterale forholdet er i dag godt og preget av økende samarbeid og tillit. I dagens politiske situasjon anses ikke Russland å utgjøre en militær trussel mot Norge. Norges geografiske plassering medfører imidlertid at den interne utviklingen i Russland har vedvarende stor betydning. Også i fremtiden vil norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger, og norske interesser innenfor en rekke andre sektorer, i vesentlig grad være formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Det er også et faktum at Russland har sterke interesser og store militære kapasiteter i nordvest – et område som er av vital interesse for Norge, som har stor geopolitisk og strategisk betydning og hvor det er forventninger om betydelig vekst i sivil og kommersiell aktivitet i årene som kommer.

Dette innebærer at Russland og utviklingen i Nordområdene er, og vil fortsette å være, grunnleggende for Etterretningstjenestens innretning og fokus.

En av Etterretningstjenestens viktigste oppgaver er å varsle norske myndigheter om forhold som kan komme til å påvirke norske interesser. Nyere russisk historie viser at når politiske endringer finner sted i Russland, skjer det ofte brått, dramatisk og med store konsekvenser også for Russlands forhold til omverdenen. Etterretningstjenesten må derfor hele tiden søke ny kunnskap og forstå det Russland vi står overfor. Vi kan ikke tillate oss å hvile på inngrodde, foreldede oppfatninger om et Russland som har vært, men som ikke lenger er. Russland i dag er noe annet enn Russland på 1990-tallet, for ikke å snakke om under den kalde krigen. Vi må ta høyde for at Russland vil fortsette å overraske oss, men vi må ikke hvile i arbeidet med å analysere tilgjengelig informasjon og stille spørsmål ved gamle vurderinger og hypoteser. Bare på den måten kan vi forstå utviklingen i vårt store naboland slik at norske politiske og militære myndigheter kan fatte best mulige beslutninger på et informert grunnlag. Vi følger altså ikke utviklingen i Russland fordi landet vurderes å utgjøre en militær trussel mot Norge, men fordi et lite land alltid vil påvirkes av utviklingen hos en stor nabo.

Jeg vil her beskrive Etterretningstjenestens vurdering av utviklingen i Russland, Russlands relasjon til omverdenen og landets rolle i Nordområdene slik den ser ut for oss i dag. Jeg gjør det selvfølgelig i ugradert form, men i store trekk er dette det samme bildet jeg ville tegnet i en gradert beskrivelse. Jeg starter med den innenrikspolitiske utviklingen:

 

Innenrikspolitisk utvikling

Det siste tiåret har den politiske makten i Russland gradvis blitt forflyttet fra de politiske institusjonene til en kjerne av sentrale eliteaktører. Etter Putins tilbakekomst til presidentvervet i mai i fjor har denne utviklingen blitt forsterket. Institusjoner som regjeringen og Dumaen har, i større grad enn tidligere, blitt marginalisert til fordel for presidenten og hans nærmeste krets.

Det russiske lederskapet har strammet grepet om samfunnet etter fjorårets store protestaksjoner. Opposisjonelle har blitt utsatt for sterkere press, frivillige organisasjoner har blitt pålagt større begrensninger og også andre lovforslag vitner om en mer restriktiv linje fra myndighetenes side.

De russiske myndighetenes reaksjonsmåte vitner om en mangel på langsiktige strategier for å møte de endringsprosessene Russland nå er inne i. Istedenfor å gå i dialog med opposisjonen har myndighetene valgt å begrense ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Samtidig ser vi eksempler på vilkårlig rettsanvendelse. Det er ikke bare fra et menneskerettslig synspunkt at dette er bekymringsfullt. På sikt kan dette også innebære en utfordring for den politiske stabiliteten i landet, ettersom myndighetenes handlemåte i økende grad møter motstand i folket.

President Putin har som kjent sin personlige yrkesbakgrunn fra sikkerhetstjenestene. Under hele Putins tid ved makten har disse tjenestene hatt nær kontakt med det politiske lederskapet og spilt en sentral rolle i russisk politikk. I en tid der stadig mer makt blir samlet rundt Putin, og der myndighetene søker å styrke sin kontroll over det russiske samfunnet, er det grunn til å tro at sikkerhetstjenestenes maktposisjon har blitt opprettholdt, for ikke å si styrket.

Toneangivende deler av den russiske makteliten forfekter en politisk konservativ kurs, med fokus på å opprettholde det politiske systemet som har blitt bygget opp siden Putin først kom til makten i år 2000. Dette har sin årsak i et genuint ønske om å opprettholde politisk stabilitet. Den tette koplingen mellom forretningsinteresser og politiske interesser bidrar imidlertid også til å forklare dette. Det er fortsatt karakteristisk for russisk elitepolitikk at sentrale politikere er direkte involvert i ulike næringer og at en gruppe rike, myndighetslojale forretningsmenn – de såkalte ”oligarkene” – øver betydelig innflytelse på politiske beslutninger. Dette er trolig en viktig årsak til at Russland fortsatt er preget av et meget høyt korrupsjonsnivå. I dag anslås korrupsjonen å koste landet flere titalls prosent av BNP hvert år.

President Putin lanserte før jul en stor anti-korrupsjonsoffensiv, og tidligere på året sluttet Russland seg til OECD-konvensjonen mot bestikkelser av offentlige tjenestemenn. Dette er positivt, men det er samtidig vanskelig å se hvordan en kraftig innsats mot korrupsjonen skulle kunne gjennomføres uten at dette ville kreve store endringer i det politiske systemet, og ramme personer svært tett opp til presidenten selv. Faren er, som vi har sett eksempler på, at initiativ rettet mot korrupsjon brukes som et politisk virkemiddel for å svekke aktører i opposisjon til lederskapet.

Før finanskrisen førte konservatisme, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd bare i liten grad til folkelig mobilisering mot myndighetene. Høye vekstrater førte til høy oppslutning om lederskapet og til at den politiske situasjonen ikke tilspisset seg. I dag har landet mer usikre økonomiske utsikter. Folk er utålmodige etter å se resultater av Putins løfter om et høyere velstandsnivå, og tilliten til de politiske lederne har sunket. På sikt vil dette kunne medføre usikkerhet omkring landets videre politiske kurs. Endringer i russernes mediehverdag kan også bidra til dette. Myndighetene opprettholder riktignok sin store grad av kontroll over de viktigste nyhetsmediene, spesielt fjernsynet, men Internett og sosiale medier innebærer en ny utfordring som det har vist seg vanskelig for myndighetene å håndtere. Dette ble ikke minst tydelig under fjorårets store protestaksjoner.

Et annet problem som også begynner å melde seg, er at flere aktører i det sentrale lederskapet begynner å nå en relativt høy alder, samtidig som denne kretsen preges av liten nyrekruttering. Mangelen på naturlige arvtakere til dagens elitepolitikere har allerede ført til misnøye hos yngre og relativt liberale politikere som føler at de blir holdt utenfor de sentrale maktposisjonene.

Samtidig er det en mangel på realistiske alternativer til det nåværende lederskapet. Opposisjonen er fortsatt meget fragmentert og splittet. Protestbevegelsen har riktignok tatt enkelte skritt i retning av økt konsolidering, blant annet gjennom opprettelsen av et nasjonalt koordinasjonsråd, og overrasket med en uventet stor mobilisering i Moskva i januar etter en periode med stillstand. Bevegelsen spenner imidlertid over et vidt politisk spekter og mangler en klar leder. Protestbevegelsen synes nå å være avhengig av å samle seg om en felles strategi dersom den skal makte å omdanne seg til en potent politisk kraft.

Fra et vestlig synspunkt kan det også være verdt å merke seg at både nasjonalistiske og gammelkommunistiske krefter er godt representert i bevegelsen. Selv om protestbevegelsen på sikt skulle utvikle seg til en mer potent politisk kraft og et reelt alternativ til dagens politiske lederskap, resulterer ikke dette nødvendiges i et mer liberalt og vestvennlig Russland.

 

Russisk økonomi

Russlands innenrikspolitiske stabilitet hviler på landets økonomiske situasjon. Dette erkjennes også av det politiske lederskapet. Selv om det er store utfordringer i horisonten, har Russland et godt økonomisk utgangspunkt i 2013.

Høy oljepris, betydelige valutareserver, lav utenlandsgjeld og økonomisk vekst gjør at Russland i dag har en bedre økonomisk situasjon enn de fleste EU-land. Mens arbeidsledigheten i Spania har overskredet 25 prosent, er den i Russland bare på rundt 5 prosent. OECD forventer en vekst i BNP på 3-4 prosent i årene som kommer. Det er høyere enn i de fleste EU-landene.

I 2012 ble Russland medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), etter nesten 20 år med forhandlinger. I 2012 har landet også for første gang siden sovjettiden hatt en periode med naturlig befolkningsøkning. Tar man med innvandring økte folketallet svakt i 2012, og er nå på 143 millioner mennesker.

I årene fremover vil Russlands evne til å forvalte dette positive økonomiske utgangspunktet bli satt på sin kanskje tøffeste prøve hittil. For de mer langsiktige økonomiske utsiktene er ikke like lyse.

 

Avhengighet av olje- og gass inntekter

Landet er mer avhengig av inntekter fra eksport av olje og gass enn noen gang tidligere og er dermed svært sårbart for prisfall på verdens råvaremarkeder. Russland var i 2012 verdens største oljeprodusent, etter betydelig produksjonsvekst gjennom hele Putins tid ved makten. Men til tross for at oljeprisen også var fem ganger høyere enn tidlig i hans regjeringstid, var budsjettoverskuddet mindre i fjor enn for 10 år siden. Olje- og gassinntektenes betydning for føderale budsjettet er, som dere ser, svært stor og stigende.

Som resultat av dette innførte Russland i fjor en budsjettregel som begrenser bruken av oljepenger. I likhet med Norges petroleumsfond skal budsjettregelen spare oljeinntekter i perioder hvor oljeprisen er høy og gi større sikkerhet i perioder der oljeprisen er lavere enn forventet.

En strammere finanspolitikk stiller samtidig større krav til at økonomien som sådan er robust nok til å finansiere kostbare militære og sosiale reformer og gi økonomisk utvikling. Russland vil derfor i tiden fremover være enda mer avhengig av å tiltrekke seg investeringer og redusere kapitalflukten, som i 2012 utgjorde over 300 milliarder norske kroner.

For å få til dette må man åpne for flere og mer attraktive investeringsprosjekter under tryggere betingelser, slik at tilliten til det russiske finansmarkedet og forretningsklimaet blir vesentlig bedre. I dag gjør blant annet uforutsigbare juridiske rammebetingelser, betydelig statlig deltakelse i økonomien og høy korrupsjon at Russland er lite attraktivt både for utenlandske og russiske investorer. Disse investorene er helt nødvendige for å forbedre konkurranseevnen og effektiviteten i russisk industri og næringsliv på sikt.

Den demografiske utviklingen utgjør også en alvorlig bekymring i årene som kommer. Selv om Russland skulle klare å stabilisere folketallet noe, vil andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder bli drastisk redusert samtidig som andelen eldre øker betydelig. Helsevesenet har vært underfinansiert i lang tid og trenger store forbedringer.

Samtidig har Russland så langt ikke klart å tiltrekke seg kvalifisert utenlandsk arbeidskraft, og innvandringen som sådan er relativt lav. Den lave arbeidsløsheten gjør at landets eget arbeidsmarked er nær fullt utnyttet..

Dette gjør at utgiftene til pensjoner, og forbedringer i helsevesenet som helhet, vil bli svært krevende kostnadsdrivere i årene som kommer.

Oppsummert tegner dette et økonomisk fremtidsbilde for Russland med økte statlige utgifter, mindre penger å bruke og færre yrkesaktive til å finansiere det hele.

Årene som kommer vil derfor synliggjøre Russlands reelle evne til å omforme dagens positive økonomiske utgangspunkt til en bærekraftig økonomisk vekst og en høyere levestandard. Dette vil kreve økonomiske og institusjonelle fremskritt der alle deler av samfunnet må bidra for å lykkes.

Det største ansvaret for å få til dette vil ligge hos lederskapet i Moskva.

 

Russisk utenrikspolitikk

I de første årene av Medvedevs presidentperiode så vi en bedring i forholdet mellom Russland og Vesten – og i første rekke forholdet mellom Russland og USA. En ny START-avtale ble inngått, og Russland sluttførte forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Perioden etter den såkalte ”omstarten” var generelt preget av et bedre samarbeidsklima.

Vi har de siste par årene sett en hardere tone i russisk utenrikspolitikk. Dette skiftet begynte under Medvedev og har fortsatt etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode. Det er nå problemsakene som dominerer relasjonene mellom Russland og flere vestlige land. Blant annet har uenigheten rundt planene om et europeisk missilforsvar tilspisset seg. Men også i Midtøsten har Russland og Vesten vært på kollisjonskurs. I Libya-konflikten unnlot Russland å legge ned veto mot resolusjonen som ledet til den vestlige militæroperasjonen. Dette var imidlertid en beslutning som ikke hele det russiske lederskapet stod bak. Vi må forstå at Russlands holdning i Syria-konflikten delvis skyldes en oppfatning om at Vesten tok seg til rette i Libya-konflikten og misbrukte FN til å legitimere et regimeskifte i Libya – et regimeskifte hvor russiske interesser ble skadelidende. Det er Russlands oppfatning.

I Syria-konflikten ser vi et Russland som er fastere bestemt på å ivareta landets sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser slik de defineres i Moskva. Men i Syria-spørsmålet trekker Russlands interesser i forskjellige retninger. Ønsket om fortsatt våpensalg til Syria og behovet for marinebasen i Tartus er med på å forklare Russlands fortsatte støtte til Assad-regimet. Samtidig ser Russland at det syriske regimet kommer stadig mer på defensiven. Det har til og med offentlig blitt spekulert i at regimet kan komme til å falle. Derfor har Moskva åpnet kanaler til den syriske opposisjonen. Russisk Syria-politikk er altså i endring. Den forsøker å tilpasse seg fortløpende til utviklingen på bakken, men bærer også preg av å være improvisert og lite strategisk.

Som medlem av NATO merker vi også Russlands fortsatt kjølige holdning til alliansen. Russlands syn på NATO har ikke endret seg. Landets militære og politiske ledelse ser fortsatt på NATOs virksomhet med betydelig skepsis. Dette gjelder i første rekke modernisering av våpen og materiell, øvingsvirksomhet og etablering av militær infrastruktur i medlemsland som ligger nær Russlands grenser. Russland motsetter seg sterkt en videre utvidelse av alliansen østover. Som under Georgia-krigen i 2008 må vi ta høyde for at vi igjen kan bli berørt av konfliktspørsmål som ikke springer ut av vårt bilaterale forhold til Russland. Planene om etablering av et europeisk missilforsvar og Georgias ambisjoner om NATO-medlemskap vil forbli de viktige stridsspørsmål i forholdet mellom Russland og alliansen.

En bærebjelke i russisk utenrikspolitikk den senere tid har vært utviklingen av nære forbindelser til nabolandene og i første rekke tidligere sovjetstater. Forholdet til landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) vil forbli en av hovedprioritetene i russisk utenrikspolitikk. Russland har brukt store ressurser på å utvikle et sett av bilaterale og multilaterale avtaler med SUS-landene som styrker både forsvars- og handelssamarbeidet. Vi ser i dag en økende satsing på integrasjon i denne regionen gjennom organisasjoner som Organisasjonen for kollektiv sikkerhet (CSTO) og Tollunionen, som per i dag omfatter Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Dette er land med tette historiske, kulturelle og økonomiske bånd til Russland.

Samtidig vil Russland søke å opprettholde sin sterke innflytelse på det sikkerhetspolitiske området. Russlands militære baser i enkelte av SUS-landene har primært en politisk funksjon ettersom de signaliserer russisk støtte til landenes politiske lederskap og Russlands intensjon om å forbli den viktigste sikkerhetspolitiske aktøren i regionen.

Russland har i tillegg reelle sikkerhetsutfordringer, ikke minst faren for spredning av radikal islamisme og terrorisme fra sør. Russland har derfor de siste årene søkt å styrke CSTO – Organisasjonen for kollektiv sikkerhet – en regional sikkerhetsorganisasjon som omfatter flere tidligere sovjetstater. Selv om CSTO ikke er en like utviklet forsvarsallianse som NATO, er det Russlands mål å styrke det militærpolitiske samarbeidet mellom medlemslandene ytterligere.

Dette har Russland delvis lykkes med. Etter lange forhandlinger ble det i 2010 besluttet å etablere en utrykningsstyrke i regi av CSTO. Spenninger mellom medlemslandene, særlig i Sentral-Asia, kan imidlertid gjøre et enda tettere sikkerhetspolitisk samarbeid vanskelig. Usbekistan trakk seg fra CSTO i fjor, blant annet i protest mot etableringen av utrykningsstyrken. Skepsis til russiske intensjoner i flere av medlemslandene vil skape utfordringer for Moskva i arbeidet med å styrke CSTO ytterligere. Men samtidig vil medlemsland med store indre og ytre sikkerhetsutfordringer, som Tadsjikistan og Kirgisistan, fortsatt se på medlemskap i organisasjonen og et tett forhold til Russland som en garanti for egen sikkerhet.

La meg si noen få ord om Ukraina, som er en god illustrasjon på det komplekse forholdet mange land i regionen har til Russland. Ukraina har historiske bånd til Russland, og landene har tette handelsforbindelser. Samtidig ser vi at det politiske forholdet er anspent, noe som i bunn og grunn skyldes uenighet om Ukrainas utenrikspolitiske veivalg. De langvarige feidene rundt prisen på russisk gass til Ukraina er reelle i seg selv, men de er først og fremst et produkt av Ukrainas ambisjoner om assosiert medlemskap i EU og kjølige holdning til de russiskledede integrasjonsprosjektene. Russland har nylig gjort det klart at en lavere gasspris er avhengig av at Ukraina går inn i Tollunionen. Dette er en god illustrasjon på både den tette koblingen mellom politikk og handelsforbindelser og Russlands bruk av gasspris som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Så til et annet sentralt element i russisk utenrikspolitikk: det russiske lederskapets ønske om å styrke landets rolle på den internasjonale arena. Det politiske lederskapet ønsker at Russland skal være en sentral aktør i internasjonal politikk, ha respekt og bli lyttet til i spørsmål som direkte eller indirekte berører landets sikkerhet. Det er viktig for Moskva at russiske synspunkter blir tatt på alvor, noe som i seg selv styrker Russlands internasjonale posisjon. Russlands rolle i internasjonal politikk styrkes selvfølgelig også gjennom landets permanente medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Moskva vil derfor fortsatt argumentere for at internasjonale konfliktspørsmål, som konflikten i Syria, skal behandles innenfor rammen av FNs sikkerhetsråd. Denne holdningen vil også trolig prege Russlands holdning i fremtidige kriser. Mange vil vel likevel mene at Russland i dag i overraskende liten grad nytter sin historiske posisjon til å spille en konstruktiv og kreativ rolle i internasjonal politikk.

 

Russisk sikkerhetspolitikk

Det er liten tvil om at Russland ser på seg selv som en regional militær stormakt med global rekkevidde og innflytelse og at de forventer å bli respektert i henhold til dette. På den kjernefysiske arenaen ønsker de å beholde sin supermaktstatus i paritet med USA, mens de på de fleste andre områder arbeider for en multipolar verdensorden organisert etter nye, og slik de ser det, og bedre tilpassede sikkerhetsarkitekturer. I et slikt bilde tror jeg også vi må forstå russisk motstand mot vestlig missilforsvar.

Russland arvet jo som kjent sin militære kapasitet fra Sovjetunionens enorme våpenarsenal. Nå, drøye 20 år etter murens fall og Warszawa-paktens oppløsning, kan det være vanskelig å forstå dimensjonene i den militærmakten Norge og NATO den gang stod overfor og som det var mine forgjengeres oppgave å kartlegge. Jeg skal ikke plage dere med masse militær statistikk, men i 1984 gjennomførte eksempelvis Nordflåtens flyvåpen alene mer enn 800 tokt til vestlig luftrom (vest av 30 grader øst). I 2012 fløy de 21 tilsvarende tokt.

Fra oppløsningen i 1991 og frem til godt ut på 2000-tallet forvitret mye av Russlands nedarvede militærmakt. Det var lite penger til drift og vedlikehold, og nyinvesteringer uteble nesten helt. År for år økte materiellparkens gjennomsnittsalder, samtidig som den taktiske og tekniske kompetansen fordunstet, både fra forsvarsgrenene og fra industrien. Bare deler av det en gang så velsmurte militærindustrielle komplekset ble gitt kunstig åndedrett gjennom eksportkontrakter, deriblant til Kina og India. Siden landet selv ikke kunne anskaffe nye systemer, ble eksporten selve drivkraften for industriens innovasjon.

Bunnmålet ble på mange måter nådd med forliset av atomubåten Kursk den første sommeren i det nye årtusenet (12. august 2000). De neste årene bedret imidlertid russisk økonomi seg, og bevilgningene til forsvaret økte. Det ble gjort enkelte spede forsøk på å reformere militærmakten og sette den i stand til å omsette økende bevilgninger til økt kapasitet og beredskap. Mange av generalene, med mesteparten av sin erfaring fra Den røde armé, ønsket imidlertid å beholde massemobiliseringskonseptet av vernepliktige i tunge militære avdelinger og bremset for endringer.

Georgiakrigen i 2008 fungerte som ”wake-up call” for Russland. Lite gikk som det skulle under dette felttoget, og resultatet ble en intensivering av allerede iverksatte reform- og moderniseringstiltak. Militærmakten skulle revitaliseres! Effekten kan vi allerede observere blant prioriterte styrker i Nordområdet i form av mer synlig, kompleks og effektiv trening, økt evne til fellesoperasjoner og økt nyproduksjon ved militære verft og fabrikker. Men ikke alt går fremover. Bemannings-, beredskaps- og treningsnivået for store deler av de russiske landstyrkene er fremdeles relativt lavt og langt fra å svare til generalstabens ambisjoner.

Til tross for utskiftinger i Forsvarsministeriet og i den øverste militære ledelsen høsten 2012, beholdes hovedretningen i moderniseringsprosessene. Den nye ledelsen, med forsvarsminister Sjojgu og generalstabssjef Gerasimov i spissen, ønsker nok likevel å beholde mer av mobiliseringspotensialet enn deres forgjengere. Det foretas også en revisjon av de overordnede russiske trusselpersepsjoner og forsvarsplaner, med antydning om at slike også kan lovfestes.

I henhold til militærdoktrinen av 2010 (underskrevet av presidenten 5. februar 2010) rager NATO fremdeles øverst på den russiske farelista. I realiteten er nok likevel de russiske trusselpersepsjonene mer nyanserte. Russerne har et gigantisk territorium å forsvare, og de ser potensielle farer i nesten alle retninger. Jeg vil tro at sett fra Moskva anses det nordvestlige hjørne med Norge og Norden tross alt som et sikkerhetspolitisk lyspunkt. I det minste sammenliknet med det problematiske Kaukasus.

For å kunne møte alle potensielle utfordringer og farer er måltallet for den russiske militærmakten fastsatt til en styrke på om lag en million mann. Det er selvsagt ikke mulig å utruste et forsvar av denne størrelsen uten kraftige innhogg i statsfinansene. Det russiske våpenprogrammet for perioden 2011 til 2020 har da også en nominell ramme tilsvarende nær 4 000 milliarder kroner, og dette støttes av et fond på ytterligere 600 milliarder til omstilling av forsvarsindustrien. Blant annet skal det satses på modernisering og utvikling av verftsindustrien, og det skal bevilges penger til økt innovasjon.

I tråd med programmet, som har til hensikt å øke andelen moderne våpen i den russiske militærmakten fra 20 % til rundt 70 %, fortsetter parlamentet å øke forsvarsbevilgningene. Dersom planen følges, vil forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalproduktet øke fra om lag 3,1 % i 2012 til 3,8 % i 2015, og belastningen på statsbudsjettet fra nær 15 % til rundt 20 %. En forutsetning i opplegget er imidlertid at driftsbudsjettets andel av forsvarsbudsjettet skal reduseres kraftig til fordel for investeringer og da til et nivå som, basert på våre egne erfaringer, synes litt vel optimistisk.

 

Offentlige utgifter

Jeg vil henlede oppmerksomheten et øyeblikk mot denne illustrasjonen som er utarbeidet av Forsvarets Forskingsinstitutt. Det er viktig å få frem at inntil 2011 var ikke økningen i det russiske forsvarsbudsjettet enestående. Også andre budsjettposter vokste i samme takt. Etter 2011 har imidlertid forsvarsutgiftene vokst raskere enn andre deler av budsjettet, noe som fremgår tydelig her. I hvilken grad en slik utvikling kan fortsette er et av de store spørsmålene i russisk politisk debatt.

 

Forsvarsbudsjettet

Med fare for å trette dere med detaljer ønsker jeg likevel å gi et lite inntrykk av størrelsen på de russiske planene. I år er det eksempelvis budsjettert med om lag 180 milliarder kroner bare til investeringer, neste år ca 217 milliarder og i 2015 hele 307 milliarder kroner. Investeringsandelen av budsjettet vil i så tilfelle ligge på ca 55 % i 2015. Det er også verdt å merke seg at selv i de økonomisk vanskelige årene 2009 og 2010 fortsatte det russiske forsvarsbudsjettet å øke i reelle termer. I 2011 og 2012 økte realveksten til henholdsvis ca 10 og 17 %.

Vi ser nå at våpenprogrammet har effekt i form av nye kontrakter og at det faktisk leveres nytt materiell til våpengrenene. Vi registrerer videre at det fremdeles er sterk politisk vilje til å nå de vedtatte målsettingene, inkludert fra president Putin selv. Innenfor moderniseringsplanene er det gitt høyest prioritet gitt til de strategiske kjernevåpenstyrkene og til luftstyrkene, men det er også et satsingsområde å videreutvikle spesielt Nord- og Stillehavsflåten.

Et annet satsingsområde for Russland er å gjøre seg mindre ensidig avhengig av kjernevåpen for global og regional avskrekking. I dette ligger å ta frem konvensjonelle presisjonsvåpen med lang rekkevidde og å videreutvikle statens evne til å benytte og koordinere alle sine virkemidler i en konfliktsituasjon. I flere år fremover vil imidlertid konvensjonelle mangler og svakheter sannsynligvis medføre at Russland føler seg sårbar overfor tiltak og forslag som rører ved det avskrekkingspotensialet som ligger i de ulike deler av kjernevåpenarsenalet, både på strategisk og taktisk nivå.

På personellsiden sliter Russland med å bemanne spesielt landstyrkene med den rette blandingen av offiserer, kontraktssoldater og vernepliktige. For å øke profesjonaliteten og kompensere for kortere verneplikt og redusert tilgang på vernepliktige er det en målsetting å øke andelen kontraktssoldater. Dette går imidlertid ikke smertefritt, og de militære styrkene er for tiden relativt kraftig underbemannet.

Hvis vi beveger oss til våre egne nærområder er alle russiske konvensjonelle styrker i nordvest, inkludert i Moskva-området, nå underlagt Det vestlige militærdistrikt med hovedkvarter i St. Petersburg. Lokalt på Kolahalvøya fører Nordflåten operativ kontroll med områdets sjø- og landstyrker. Under Det vestlige militærdistrikt, som har ansvar for Russlands vestlige grenser, hører også Østersjøflåten, to armékommandoer og en luftforsvarskommando.

 

Nordområdenes militærstrategiske betydning

Nordområdene, med spesielt Kolahalvøya og Barentshavet, har vært og er fremdeles av svært høy militærstrategisk betydning for Russland. Dette skyldes områdets funksjon som base- og operasjonsområde for ubåter som bærer interkontinentale ballistiske missiler med atomstridshoder. Ettersom nye slike ubåter utgjør en viktig del av moderniseringsprosessen, vil denne situasjonen ikke endre seg de nærmeste årene. Faktisk er det mer sannsynlig at områdets relative militærstrategiske betydning vil øke enn avta. Dette er det viktig for et lite naboland å legge merke til.

De øvrige militære styrkene på Kolahalvøya har som hovedoppgave å forsvare de missilbærende ubåtene, enten de er i havn eller på patrulje. Med en slik dimensjonerende oppgave har Russland samtidig konsentrert tilstrekkelig militær slagkraft i nord til å drive effektiv episode-, krise- og konflikthåndtering. Dette inkluderer å forsvare seg mot overraskende angrep og å stille reaksjonsstyrker til disposisjon for oppdrag i andre deler av Russland.

For å kunne gjennomføre offensive operasjoner av et visst omfang i nord må imidlertid området tilføres forsterkninger. Slike forsterkningskonsepter inngår som en viktig del av reformplanene, og Russland øver slike jevnlig. Ettersom kapasiteten og kompetansen til å overføre forsterkninger øker, går varslingstiden for eventuelle militære aksjoner langs Russlands grenser ned. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig å følge med på eventuelle mobiliseringstiltak for å fange opp mulige russiske intensjoner.

I russiske media har det de siste årene vært diskutert å opprette nye såkalte ”arktiske brigader” på Kolahalvøya. Utover en ambisjon om å videreutvikle evnen til deler av områdets eksisterende landstyrker til operasjoner under ekstreme arktiske forhold, foregår det for tiden ingen kvantitativ opptrapping av styrkenivået i nord. Imidlertid vil tilførsel av nytt materiell på sikt gi styrkene økt evne og kapasitet, og det vil tilrettelegge bedre for fellesoperasjoner på tvers av forsvarsgrenene.

Nordområdets og Barentshavets utstrekning og beskaffenhet gjør det spesielt velegnet for utprøving av nye russiske våpenplattformer og langtrekkende våpen. Utvikling og test av mange av deres viktigste maritime våpensystemer gjennomføres da også i dette området. Eksempelvis gjelder dette flere typer nye atomubåter. En av disse ubåtklassene fører en ny type interkontinentale ballistiske missiler og en annen vil ha nye langtrekkende kryssermissiler for bruk mot sjø- og landmål. Også våpen for eksportmarkedet prøves ut i disse områdene.

På aktivitetssiden fortsetter Russland å sende sine strategiske bombefly på jevnlige tokt over Barentshavet og Norskehavet, inkludert langs norskekysten, der de identifiseres av våre jagerfly. Dette mønsteret, med en kombinert russisk hensikt av operativ trening og styrkedemonstrasjon, har vært rutine siden sommeren 2007.

Bombeflyenes hovedoppgave, som en komplementær kapasitet til de missilbærende ubåtene og de landbaserte rakettstyrkene, er å levere langtrekkende kryssermissiler – en kapasitet som først og fremst er rettet inn mot det nordamerikanske kontinentet. Flyene er stasjonert mer sentralt i Russland, men har deployeringsbaser også i Nordområdene.

Nordflåten på sin side fortsetter å sende fartøysgrupper på tokt til fjerne himmelstrøk. I 2012 ble det prioritert anti-pirat-operasjoner i Aden-bukta, seilas til den amerikanske østkysten for havnebesøk og innsamling av etterretninger, samt deployeringer til Middelhavet i forbindelse med Syria konflikten.

Som en av Russlands to strategiske flåter vil Nordflåten trolig også i fremtiden opprettholde en viss kapasitet til operasjoner på verdenshavene og til militær styrkeprojeksjon. Store overflatefartøy som kreves for slike oppgaver, egner seg – og benyttes også – til å markere russisk suverenitet og militær styrke mer lokalt i Nordområdene.

I fjor opererte eksempelvis Nordflåten for første gang med en større fartøysstyrke langs Den nordlige sjørute i Karahavet og Laptevhavet. Hensikten med det nærmere 7000 km lange toktet var å markere russisk herredømme og trene på nye oppgaver, slik som sikring av sivil skipsfart og forsvar av kommersiell næringsvirksomhet og strategisk viktige installasjoner.

Det er nok likevel et spørsmål i Moskva om slike operasjoner virkelig bidrar til å markedsføre russiske interesser av lavspenning i Arktis, og vi vil derfor trolig se slike tokt mer sporadisk enn som rutine. Til daglig vil det være den føderale sikkerhetstjenestens (FSB) og kriseministeriets (MChS) ressurser som opererer langs Den nordlige sjøruten, hvor de bemanner områdets grensevaktstasjoner og søk- og redningssentre.

Av spesiell russisk militær aktivitet i år vil jeg trekke frem en relativt omfattende strategisk øvelse benevnt ”ZAPAD”, eller oversatt ”VEST”, som skal gjennomføres til høsten i samarbeid med Hviterussland. Slike øvelser ledes av generalstaben og roterer årlig mellom de fire militærdistriktene Øst, Sentral, Syd og Vest. Siste gang ZAPAD ble gjennomført var i 2009, og den ble spesielt godt lagt merke til av våre baltiske og polske venner.

Nordområdene

For få år siden ble fremtiden i Arktis i mange medier fremstilt som et kappløp om ressurser. Dette konfliktpotensialet har den senere tiden blitt sterkt tonet ned, blant annet av representanter for det russiske politiske lederskapet. Russland anser at økonomisk aktivitet og nasjonal kontroll over sokkel og Den nordlige sjørute forutsetter forutsigbarhet og internasjonal stabilitet. Russiske myndigheter vil dermed trolig prioritere å styrke det internasjonale samarbeidet i tiden fremover, først og fremst innenfor rammene av Arktisk råd. Samtidig vil de legge vekt på å unngå en militær opptrapping i regionen.

I 2011 fikk Norge og Russland endelig en definert grenselinje til havs. Dette bidro til at en viktig usikkerhet ble fjernet fra det bilaterale forholdet. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i Barentshavet er gjennom mange år videreutviklet slik at det sikrer at de felles fiskeriressursene kan tas ut på en bærekraftig måte.

Russland er en svært viktig premissleverandør for utviklingen i hele det arktiske området. Russisk Arktis-politikk flyttes oppover på agendaen i Moskva og russiske ambisjoner og aktivitet i det arktiske området vil i årene som kommer kunne få betydelige konsekvenser for områder nær opp til norsk territorium.

Den russiske økonomiens energiavhengighet forklarer noe av den økte russiske satsningen på det arktiske området, som anses som Russlands fremtidige ressursbase. Det forventes at 70 % av de gjenværende russiske oljeressursene og 80 % av gassressursene finnes i Russlands arktiske områder. Issmelting og ny teknologi gjør at disse ressursene vil bli mer tilgjengelige enn tidligere. Stadig mindre is har også gjort sjøveien utenfor den 550 mil lange arktiske kysten til en potensiell transportvei i fremtiden. Denne transportruten vil kunne gi Russland mulighet til å frakte ut sine energiprodukter uten å måtte bygge rørledninger i det klimatisk krevende arktiske området.

 

Sokkelkrav

Den FN-styrte prosessen med å utvide kyststatenes kontinentalsokler har også vært med på å sette fart i den russiske Arktis-satsningen. I løpet av et års tid vil Russland legge frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon for å definere grensene for den russiske kontinentalsokkelen. Russland vil etter all sannsynlighet fremme et forslag som gir landet en utvidet kontinentalsokkel på 1,2 millioner kvadratkilometer.

Potensielle energiressurser vil i hovedsak ligge innenfor den allerede definerte juridiske grensen for russisk økonomisk sone. En utvidet kontinentalsokkel vil derfor ikke ha avgjørende betydning for eierskap til petroleumsressurser for Russlands del. De potensielt nye sokkelområdene vil likevel ha stor symbolsk betydning for Russland, som ønsker å fremstå som en stormakt i Arktis.

Det russiske Arktis-prosjektet er først og fremst et statlig prosjekt som er forankret i den russiske Arktis-strategien. Potensiell fremtidig aktivitet har skapt behov for ny nasjonal lovgivning, og den russiske nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt en ny lov om Den nordlige sjørute og er nå i gang med å utarbeide en ny lov om den russiske arktiske sonen. Russiske myndigheter bevilger også store summer over det føderale budsjettet til satsningen i Arktis. Den sterke statlige styringen gjenspeiles i sterkere sentralisering og økt koordinering av aktørene på russisk side. Dette kan bety at vi i tiden fremover vil oppleve Russland som en mer enhetlig aktør og dermed også som en mer handlekraftig nabo.

Russland er den arktiske kyststaten som tradisjonelt har hatt størst aktivitet og tilstedeværelse i de arktiske områdene. Etter en nedgangsperiode i aktivitetsnivået på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet er aktiviteten igjen økende. Dette gjelder ulike sektorer: energiutvikling, forskning og utbygging av infrastruktur langs Den nordlige sjørute.

Russland har lange tradisjoner for forskning i Arktis og etablerte allerede i 1937 den første flytende forskningsstasjonen i Arktis. Russland har dermed hatt et solid forskningsmateriale til rådighet under de prosessene de har gjennomførte de seneste årene. Det har på russisk side foregått en utstrakt forskning på kontinentalsokkelens beskaffenhet for å ferdigstille dokumentasjonen til FNs kontinentalsokkelkommisjon. Også i utviklingen av Den nordlige sjørute har forskningsaktører i stort monn bidratt til å undersøke seilingsforholdene utenfor den russiske arktiske kysten. Den russiske Arktis-forskningen ventes også bli ytterligere styrket ved opprettelsen av et nytt forskningssenter i Barentsburg. Gjennom å utvide forskningsaktiviteten på Svalbard vil også befolkningen i Barentsburg igjen øke.

Russland har i sin Arktis-strategi nedfelt en målsetning om å utvikle Nordøstpassasjen for internasjonal skipstransport. Foreløpig er den russiske redningskapasiteten langs passasjen lav, men det finnes planer for etablering av nye redningssentre, grensevaktstasjoner og havner langs den russiske arktiske kysten. Det foregår også utvikling av nye navigasjonssystemer. Kommersiell bruk av Nordøstpassasjen foregår fortsatt i svært liten skala, selv om den er økende. I 2012 ble det registrert 44 transitter, sammenlignet med 34 i 2011. Russiske myndigheter avventer trolig både større interesse i transportnæringen og en bedring av isforholdene før en eventuell storstilt utbygging av ny infrastruktur.

 

Energiutvikling

Globalt har utviklingen av skifergass og – olje begynt å gjøre seg gjeldende, og endringer i gassmarkedet har bidratt til å bremse utviklingen av enkelte kostbare gassprosjekter, ikke minst til havs, noe som blant annet reflekteres i at utviklingen av det kjente Shtockmann-prosjektet er satt på hold. Ikke desto mindre forblir energiutvinning det helt sentrale motiv for russisk aktivitet i nord. Ressurspotensialet her er svært stort, både for olje og gass, på land og på sokkelen.

Mens Russlands økonomi er mer oljeavhengig enn noensinne, faller produksjonen på de eldre feltene i energisektorens tradisjonelle kjerneområder lenger sør. Dermed vil behovet for å utvikle nye forekomster i hittil øde områder vil gjøre seg gjeldende i økende grad. I så måte er utbyggingen av ressursene på Jamalhalvøya, øst for Novaya Zemlja, høyest prioritert, og i tillegg forventes oljeletingen på den arktiske sokkelen å fortsette med tiltagende intensitet.

Russiske myndigheter streber etter å stimulere energisektoren til å produsere mest mulig. For å få dette til er utenlandsk kapital, teknologi og kompetanse påkrevet og derfor ønsket, men kun i den grad det ikke oppfattes som svekkende for den nasjonale kontrollen over energiressursene. Å finne dette delikate balansepunktet synes fortsatt å være en av Kreml’s virkelige hovedutfordringer.

 

Oppsummering Nordområdene og Russland

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er preget av et veletablert samarbeid på flere felt, og utviklingen i Arktis preges først og fremst av stabilitet og samarbeid. I takt med at ressursene i Arktis kartlegges og at det etableres en voksende kunnskapsbase, øker erkjennelsen av at kyststatene allerede er i besittelse av hoveddelen av interessante forekomster innenfor anerkjente økonomiske soner.

Russland, som den viktigste aktøren i Arktis, følger FN-prosessen for avklaring av kontinentalsokkelens utstrekning mot Nordpolen.. Dette bidrar til å svekke frykten hos enkelte om at Arktis kunne bli et fremtidig konfliktområde. Samtidig øker interessen for Arktis og de muligheter som vil kunne gjøre seg gjeldene. Dette medfører at stormakter og mindre stater utenfor regionen også vil ønske å påvirke rammebetingelsene for regionen.

Vi forventer ingen store endringer i den politiske kurs som Putin har staket ut i sitt første år som president. Russland fremstår for tiden som stabilt, men som jeg har pekt på så er usikkerheten knyttet til blant annet økonomisk utvikling og den folkelige støtten til lederskapets politiske kurs med på å understreke at dette på sikt kan vise seg å være en skjør stabilitet.

 

FREMTIDEN

I 1990, kort tid før Sovjetunionens sammenbrudd, uttalte daværende SJE at: ”Vi lever i en ny verden og tingene har endret seg betydelig. Vår E-tjeneste har endret seg med den. Det nytter ikke å bli bedre og bedre i å løse gårsdagens problemer. Både våre holdninger og vår ressursdisponering er rettet inn mot de nye perspektiver som avtegner seg”

Det samme kan jeg si i dag. Fremtidige utfordringer og trusler vil være annerledes enn de vi har sett de siste ti årene. Etterretningstjenesten må utvikle seg i takt med samfunnet den skal beskytte. Den må opprettholde etablert evne og kompetanse og samtidig skape ny. Etterretningstjenesten må operere i den samtiden den lever i, men samtidig ligge i forkant for å være relevant og fremoverskuende.

Under den kalde krigen utviklet norsk etterretning unik evne til å følge Sovjetunionen og den strategiske situasjonen i nord, kartlegge sovjetiske disposisjoner og den sovjetiske Nordflåten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og et nytt sikkerhetspolitisk bilde, ble det utover 90-tallet foretatt bevisste veivalg for å tilpasse tjenesten til det endrede bildet. Dette innebar at spisskompetanse ble bevart, men også at ny kompetanse ble ervervet og tekniske kapasiteter fornyet.

Den bevisste satsningen på å bevare og fornye evne og kompetanse, og til å fornye teknologien, innebærer at tjenesten i dag evner å dekke et bredt spekter av vedvarende såvel som nye fokusområder. Den har bevart dybdekompetansen til å følge utviklingen i Nordområdene og Russland, men den har også videreutviklet teknisk og menneskelig kompetanse til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Dette har gitt tjenesten fleksibilitet. Som et resultat av dette kunne tjenesten blant annet raskt opparbeide en løpende situasjonsforståelse av hendelsene i In Amenas tidligere i år.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og må evne å håndtere all denne informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til lesbar informasjon og forståelige vurderinger til støtte for våre politiske og militære myndigheter.

 

Takk for oppmerksomheten!

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
13. februar 2006

Innledningsforedrag
ved Generalmajor Kjell Grandhagen
Sjef Forsvarets styrker

 

Internasjonale operasjoner – under ledelse, og av FN eller regionale organisasjoner som NATO, EU, etc.?

 

Formann, mine damer og herrer!

Temaet for kvelden kunne vel knapt vært mer aktuelt enn akkurat dette – seks dager etter at en norsk militær avdeling i Maymaneh i Afghanistan har vært gjennom den kanskje mest alvorlige hendelsen vårt personell har vært utsatt for gjennom snart seksti år med internasjonale fredsoperasjoner. På kveldens hovedspørsmål – om internasjonale operasjoner skal ledes av FN eller regionale organisasjoner – vil jeg umiddelbart gjøre min holdning klar: Her er det ikke noe enten eller, men snarere, som hos Ole Brumm, et ”ja takk begge deler”. Det sentrale da blir jo å fastslå når man skal gå for det ene og når man skal gå for det andre, noe jeg vil få komme tilbake til om et øyeblikk.

Før jeg gjør det vil jeg imidlertid få minne om vårt lands historie og tradisjon som en solid bidragsyter i internasjonale operasjoner, og særlig innenfor FN-rammen. Gjennom etterkrigstiden har om lag 50 000 nordmenn gjort tjeneste i internasjonale operasjoner – de langt fleste av dem i rene FN-operasjoner med lyseblå beret på hodet.

Mens de rene FN-operasjonene var enerådende frem til midt på nittitallet, har vi siden da sett en endring ved at stadig flere fredsoperasjoner gjennomføres i regi av regionale organisasjoner eller koalisjoner av villige nasjoner. Det er imidlertid viktig å merke seg at også disse operasjonene i de aller fleste tilfeller gjennomføres på oppfordring av og med mandat fra FN. Det kan imidlertid være nyttig å gå noe nærmere inn på hvorfor vi fikk det veiskillet vi fikk på midten av nittitallet. Det er nemlig på ingen måte noen tilfeldighet at regionale strukturer spiller en større rolle i fredsoperasjoner enn tidligere.

Den viktigste årsaken ligger i den endringen i selve konfliktbildet som skjedde i kjølvannet av den kalde krigen. Mens øst-vest-konflikten hadde lagt en demper på utviklingen av mindre konflikter, både mellom stater og internt i stater, under den kalde krigen, åpnet mange av disse konfliktene seg tidlig på nittitallet. Eksempler på dette er konfliktene på Balkan, i Somalia og i Rwanda. Mens forutgående operasjoner i stor grad dreide seg om å sikre og overvåke inngåtte fredsavtaler, kalte disse konfliktene på styrker som kunne gå inn i krigshandlinger for å stanse dem. Det er i ettertid en bred erkjennelse av at dette var en type operasjoner FN ikke var forberedt på å håndtere. Organisasjonen måtte derfor døyve sviende nederlag både i Bosnia, Somalia og Rwanda, nederlag som kostet dyrt i konsekvenser både for de berørte områdene og for FN som tapte troverdighet – en troverdighet som sannsynligvis ennå ikke er gjenopprettet. For dem som vil studere dette mer inngående vil jeg sterkt anbefale å lese den kanadiske genlt Romeo Dallaires bok ”Shake Hands With the Devil”, en rystende beretning om FN-systemets rystende håndtering av Rwanda-konflikten.

Utfordringen midt på 90-tallet besto først og fremst i at de tre konfliktene krevde en militær intervensjon med en helt annen robusthet enn FN tradisjonelt hadde stått for. Jeg har selv erfaring fra overgangen fra FN-operasjonen UNPROFOR i Bosnia til NATO-operasjonen IFOR og senere SFOR i 1995. De som opplevde begge løsningene har nok særlig merket seg følgende forskjeller:Entydige og robuste ”Rules of Engagement” – engasjementsregler som styrer styrkens maktanvendelse.

Resultatet av de negative erfaringene på nittitallet ble en dramatisk nedgang i volumet av FN’s fredsbevarende operasjoner frem mot årtusenskiftet, før tallet igjen begynte å stige gjennom de siste fem årene, slik at det i dag er omtrent like mange fredssoldater med blå beret som det var tidlig på nittitallet. Det er imidlertid en stor forskjell – den gang var det de store europeiske nasjonene som dominerte styrkebidragene – i dag er det land som Bangladesh, Pakistan og India som topper listene.

De dominerende nasjonene i sikkerhetsrådet synes gjennom de siste ti årene å ha etablert en slags arbeidsdeling mellom rene, FN-ledede løsninger og løsninger med FN-mandat, der ledelsen overlates til regionale organisasjoner som NATO, EU og ikke minst AU, den Afrikanske Union. Samtidig har FN gjennomført en intern prosess basert på erfaringene fra nittitallet for å forbedre sin evne til å gjennomføre og lede internasjonale fredsoperasjoner. I så henseende var det særlig forslagene i den såkalte Brahimirapporten fra 2001 som har hatt betydning. Det er ingen tvil om at organisasjonens evne til å lede fredsbevarende operasjoner er styrket gjennom de senere årene. Etter min vurdering er det imidlertid heller ikke tvil om at det fortsatt hefter betydelige svakheter ved FN-strukturen, som tilsier nøye avveining av hvilke operasjoner som bør ledes av FN og hvilke som bør utføres av regionale organisasjoner.

En av utfordringene i så henseende ligger i det som samtidig er organisasjonens styrke, nemlig at den består av det meget høye antall selvstendige nasjoner. Men jo flere nasjoner, jo vanskeligere er det å skape konsensus i krevende spørsmål. Jeg har merket meg at FN’s generalsekretær Kofi Annan selv, i sin rapport til fjorårets generalforsamling etterlyser større enighet i organisasjonen om en så sentral problemstilling som når man kan anvende makt for å forsvare internasjonal fred og sikkerhet. Jeg har også merket meg at han i den samme rapporten sier at FN’s militære kapasiteter ikke bør utvikles i konkurranse med de mange regionale organisasjonene men snarere i samarbeide med dem. I denne sammenheng trekker han særlig frem EU’s stående battlegroups og den Afrikanske Unions såkalte ”African Reserve Capacities”.

Jeg er ikke i tvil om at det fortsatt er en plass for rene FN-ledede operasjoner, slik vi kjenner dem fra Libanon, Gaza, Kambodsja og en rekke andre områder. Det skal heller ikke stikkes under en stol at mange av disse har vist seg meget effektive. La meg i den forbindelse særlig trekke frem de konfliktforebyggende eller preventive operasjonene, slike som i Makedonia, på Øst-Timor og på Kypros,  bare for å nevne noen. Styrkene i disse operasjonene har, ved sitt blotte nærvær og sin tidsriktige utplassering, hindret større konflikter i å blomstre opp, og således vært svært verdifulle.

FN leder også en del mindre operasjoner verden rundt der hovedelementene på bakken er mindre, ubevæpnede observatørteam og/eller politistyrker. Eksempler på dette er operasjonene i UNTSO i Midt-Østen, UNMOGIP i Kashmir, UNOMIG i Georgia og UNMIK i Kosovo.

Det er heller ingen tvil om at FN med suksess har ledet en del mindre operasjoner der fiendtligheter allerede har brutt ut og bidratt til å begrense eller stanse fiendtlighetene og stabilisere situasjonen. Noen av de mindre operasjonene i Afrika er gode eksempler på dette.

FN vil imidlertid fortsatt ha betydelige utfordringer når det dreier seg om mer omfattende og komplekse militære operasjoner. Dette skyldes en rekke forhold, og jeg skal i det etterfølgende peke på de viktigste.siteter.

Når FN i tiden fremover skal velge hvilke operasjoner organisasjonen selv skal gjennomføre og hvilke den skal gi mandat og deretter sette bort til regionale organisasjoner, tror jeg det er godt å ha dette bakteppet for de vurderingene som skal gjøres. FN er neppe tjent med å gjenta tabbene fra 90-tallet med de negative virkningene dette vil ha for organisasjonens troverdighet på lang sikt. Kofi Annans beskrivelse av en arbeidsdeling mellom FN og de regionale organisasjonene synes således å være et godt utgangspunkt for fremtiden i så henseende.

-Hvilke avveininger bør så Norge gjøre i forhold til deltagelse i internasjonale operasjoner i fremtiden. For det første er Norge blant et mindre antall nasjoner som faktisk er i stand til å gjennomføre de mest krevende militære fredsoperasjonene som i dag og i fremtiden er aktuelle. Faktisk er det ikke så mange nasjoner på kloden som besitter en slik kapasitet og sømløst kan integrere seg med andre i slike avanserte operasjoner. Derfor vil også det internasjonale samfunn forvente norsk deltagelse i slike operasjoner, slik som de vi har gjort det på Balkan og i Afghanistan. Hvis vi skal gjøre dette innenfor rammen av begrensede styrker, må det imidlertid skapes forståelse for at vi ikke nødvendigvis samtidig kan delta i enklere operasjoner andre steder.

En lærdom vi har gjort over tid, og som igjen er understreket de siste dagene, er at situasjonen i en pågående fredsoperasjon kan endre seg brått. Det vil således være feil å tro at for eksempel en fremtidig operasjon i Sudan vil være mindre krevende ift utrustning og trening enn de operasjonene vi har deltatt i så langt i NATO-rammen. Det er oppdraget, ikke rammen det løses i, som er avgjørende.

En annen utfordring vil være å balansere norsk fremtidig innsats i internasjonale operasjoner på et fornuftig nivå. Det er Hæren som tradisjonelt er hovedbidragsyter i denne sammenheng. Internasjonal erfaring viser at man ikke bør underskride en faktor på 1:4 eller 1:5 mellom utetid og hjemmetid for slike styrker. Der er vi for lengst når Hæren denne våren vil ha et bidrag ute på mellom 500 og 600 mannskaper. Skal bidraget økes, må også Hæren vokse.

Helt til slutt er det avgjørende for et lite land som Norge ikke å spre sin innsats for meget. Jeg forstår meget vel signaleffekten av at det norske flagget vaier mange steder på kloden, men mange ulike lokaliseringer betyr samtidig et langt større behov for kapasiteter som etteretning, samband, sanitet og logistikk enn det vi er i stand til å vedlikeholde over tid. Militært sett er det derfor ønskelig å samle våre bidrag mest mulig. Det gir også større robusthet.

Hæren løser i dag og vil i fremtiden løse de oppdrag våre politiske myndigheter beslutter. Det er også de politiske myndigheter som avgjør hvilken ramme vi skal delta innenfor, FN eller regionale organisasjoner. Min faglige tilrådning vil være at man nøye vurderer hvilke typer oppdrag som bør løses av FN selv og hvilke som bør løses av kompetente militære strukturer som eksempelvis NATO. Til syvende og sist dreier dette seg om å gi vårt personell den styrkebeskyttelse og den mulighet til å lykkes som de har krav på.