Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9.desember 2013

FN operasjonen i Kongo – Et 50 års minne

Generalmajor (p) Eivind Stai
Oberst Bjørn E. Stai/Luftoperativt Inspektorat
Major Rune Jarwson/Luftforsvarsstaben

Generaler, (Admiraler), kollegaer, ærede forsamling. Jeg vil først få takke direksjonen for at den har gitt oss en mulighet til å ta et historisk tilbakeblikk på den norske deltagelsen i FN-operasjon ONUC i Kongo fra 1960 til 64. Tittelen et 50-års minne henspeiler helt konkret til èn del av den norske innsatsen, nemlig Luftvernbataljonens bidrag i 1963, og det er nettopp denne og de øvrige av Luftforsvarets bidrag som utgjør kjernen i dagens foredrag.

Derfor er det også tre luftvernartillerister fra Luftforsvaret som står på podiet i dag. Vi har satt sammen en tredelt presentasjon. Undertegnende vil som innledning gi en kort oversikt over den samlede Norske deltagelsen i Kongo operasjonen med hovedvekt på de flyoperative bidrag. Deretter vil Major Rune Jarwson, som har studert og skrevet om operasjonen, gi en orientering spesielt myntet på bidraget fra den Norske LvBn. Til slutt vil en veteran fra Kongo, pensjonert GM Eivind Stai, fungere som et «tidsvitne» og fortelle hvordan operasjonen artet seg fra bakken på Kaminabasen i provinsen Katanga i 1963.

Bakgrunn og opptakten til FN operasjonen

I Kongo-konflikten fra 1960 til 1964 var FN engasjert i sin til da største operasjon, både med tanke på oppdragets størrelse, kompleksitet og ikke minst operasjonsområdets utstrekning.

Den 30. juni 1960 fikk Kongo sin selvstendighet fra koloniherren Belgia. Avkoloniseringen var dårlig forberedt og var preget av stormaktsinteresser – både økonomiske og politiske – og ikke minst indre stridigheter og rivalisering hos de nye makthaverne. Soldatene i «Force Republique» var svært misfornøyd med at det kun var belgiske offiserer i sikkerhetsstyrken, og gjennomførte et mytteri der alt belgisk befal ble avsatt. Belgiske fallskjermsoldater ble 11. juli satt inn i flere byer i Katanga-provinsen og dette skapte panikk rundt om i hele landet. Katanga sto for mer enn halvparten av Kongos inntekter, og rett etter at de belgiske soldatene hadde inntatt Katanga, ble provinsen erklært selvstendig av Katangas leder Moise Tshombe. President Kasavubu og statsminister Lumumba anså Katangas løsrivelse som et resultat av belgisk våpenhjelp til provinsen og søkte derfor den 12. juli FN om hjelp, etter anbefalinger fra USAs ambassadør. Den 14. juli 1960 ble FN resolusjonen 143 vedtatt der Belgia ble bedt om å trekke seg ut av Kongo, og militær assistanse ble autorisert for å opprettholde ro og orden.

Generalsekretær i FN, Dag Hammarskjöld, forespurte den 16. juli om Norge hurtigst mulig kunne stille styrker til deltakelse i ONUC. Han var ute etter flygere, og spesielt helikopterflygere, men også flymekanikere og lette rekognoseringsfly. Forsvarsdepartementet og Luftforsvarets Overkommando drøftet saken, og de kom frem til at Luftforsvaret kunne sende 16 mann og to lette rekognoseringsfly uten at dette ville degradere Norsk beredskap nevneverdig. Allerede den 20. juli 1960, bare fire dager etter, reiste de første norske deltagerne med en C-119 fra 335 Skv til hovedstaden Leopoldville, og det norske bidraget var i gang. Tiden til forberedelse var da selvsagt svært kort, materiell og utrusning var begrenset, og kunnskapen om konflikten, mandatet og oppdraget var svært mangelfulle. Situasjonen i landet var uoverskuelig; alle de ulike partene i konflikten, manglende organisering av FN styrken og den ugjestmilde naturen, var med på å gjøre forholdene meget vanskelige for de første norske fredsbevarerne i Kongo.

Oversikt over de norske bidragene Helikopter + annet

Luftforsvaret stilte det største styrkebidraget, Hæren bidrog betydelig og offiserer fra Sjøforsvaret deltok også. Med enorme avstander var lufttransport kritisk, og Norge stilte fra starten av konflikten med besetning og bakkemanskaper til flere fly- og helikoptertyper samt sambandspersonell. Siden bidro Norge med flere kapasiteter, inklusive militærpoliti, transportkontroll, etterretningspersonell, mekanikere og sanitetspersonell i tillegg til en lett LVA Bn. Norsk personell tjenestegjorde på ulike baser i Kongo, med hovedvekt på N’Djili og N’Dola flybasene i Leopoldville, og på Kaminabasen og i Elisabetville i Kantangaprovinsen. Norge hadde og så «Air Commander» i Kongo en periode (1962-63) ved GM Christian Roy Kaldager. Luftforsvaret bidro med 790 mann av en total deltagelse på 1173 nordmenn gjennom hele perioden.

Helikopterbidragene besto for det meste av besetningsmedlemmer og teknikere, og norske helikopter ble aldri deployert til Kongo. De første norske deltagerne ble organisert i «Air Transport Base N’Dolo» sammen med svenske og danske styrker. Det ble i hovedsak fløyet med amerikanske Shikorsky 55 (eller H-19) – en helikoptertype Norge også opererte. Selv om helikopterpersonellet var underlagt en bestemt avdeling, ble de flyttet rundt til de områdene der det var behov for dem, sammen med det nødvendige antall helikopter. Det meste av flygingen ble utført over tett jungel «grønne helvete» og det eksisterte ingen organisert søk og redningstjeneste. Oppdragene fløyet fra Leopoldville var i stort transportoppdrag, og i provinsen Katanga fløy man rekognosering, medevac, veipatruljer, forsyninger ut til militære enheter i provinsen og transport av fredsmeklere. Helikoptrenes større ettersyn ble gjort på hovedbasene i Kamina og Leopoldville. Beskytning fra bakken var ikke uvanlig og noen av skadene som ble utbedret var etter kulehull. Flere norske flygere og besetningsmedlemmer ble tatt til fange både av katangesiske og uavhengige soldater. Heldigvis hadde mange nordmenn forberedt seg det de kunne, på egenhånd. Enkle forhandlerteknikker som utdeling av røyk, kjeks og sjokolade gjorde mange høvdinger blide, og førte da også til at nordmennene som oftest slapp fri etter kort tid.

Transportfly

I løpet av de fire årene ONUC var operativ ble det sendt ned fire norske fly til Kongo. Dette var to deHavilland Canada Otter fly (DHC-3) som var stasjonert i Kongo under hele operasjonen, og to Fairchild C-119G Boxcar transportfly fra 335 skvadronen, som kun var i Kongo i kortere perioder fra 1960 til 64. C-119og C-47 opererte ut fra ulike baser og utførte tradisjonelle transportoppdrag av både mat, forsyninger, ammunisjon og personell. Flyturer på opptil 12 timer var ikke unormalt, men det mest vanlige var oppdrag på en til syv timer. Blant alle transportskvadronene var det C-47 skvadronen Norge sendte flest personell til. DHC-3 Otter flyene kom opprinnelig fra Bodø Flystasjon og ble flydd derfra til Gardermoen hvor de ble demonterte og malt i FN farger. Den 30. juli 1960 ble flyene lastet i en amerikansk C-124 Globemaster på Gardermoen og fløyet til N’Dolo. Otterne ble plassert der det var behov for dem, ikke bare ved hovedkvarteret til Light Aircraft Squadron (LAS). Begge flyene var først stasjonert ved N’Dolo og ble flyttet til Air Tansport Unit Kamina sammen med resten av skvadronen i september samme året. Dette kom til å bli den permanente basen til avdelingen, under svensk ledelse.

Otter # 303 sitt siste oppdrag i 1964 ble spesielt. Under rekognoseringstur langs veien mot Lemera basen ble det åpnet ild mot flyet fra en veisperring, og et treff i en ledning medførte umiddelbart fall i oljetrykket. Under nødlandingen på en nærliggende vei ble den venstre vingen slått mot noen trær og flyet snurret 120 grader før det forsvant ut i bushen. Ingen av de seks ombord kom til skade i kollisjonen, men Otter 303 ble totalvrak og fløy aldri igjen.

Det norske transportfly- helikopterpersonellet og personell i øvrige funksjoner på basene gjorde utvilsomt en betydelig innsats for FN i Kongo, men innsatsen var også preget av mangelfulle forberedelser, opplæring om operasjonen, terreng, og kulturforståelse. Det må anses som ganske sikkert at en del av veteranene fra Kongo opplevde situasjoner som var vanskelig å leve med i etterkant og noen oppfølging av deltagerne i etterkant fantes ikke på 1960 tallet.

Med dette vil jeg avslutte denne første delen av dagens foredrag og overlate ordet til Maj Rune Jarwson.

Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo 1963, foredrag i OMS

(Major Rune M. Jarwson, Luftforsvarsstaben)

Generaler, gode kolleger, ærede forsamling!

Jeg vil begynne med å takke for invitasjonen til å snakke om Luftvernartilleriets deltakelse i Kongo i 1963.

Det er nå 50 år siden Norge deployerte L-60 kanoner til Afrika. Om dere tenker: ”Han der holder seg godt til å ha deltatt i Kongo for 50 år siden” så må jeg umiddelbart fortelle at jeg aldri har vært i Kongo! Årsaken til at jeg står her som foredragsholder i dag det er at jeg har en snart 10 år gammel semesteroppgave fra Luftkrigsskolen som fortsatt forfølger meg.

Da jeg gikk LKSK 2 ble kadettene oppfordret til å skrive historiske oppgaver. Noe av årsaken til dette var at Luftforsvaret hadde ”ryddet” i arkivene sine på 70-tallet og at svært mye dokumentasjon var gått tapt. Jeg må innrømme at det å skrive denne oppgaven var en svært spennende oppdagelsesreise. Ferden startet i Luftmilitært tidsskrift og Norsk militær tidskrift via Gunnerus biblioteket i Trondheim og videre til Bortsettingsarkivet og Riksarkivet. Det var svært lite informasjon å finne og Luftvernet var stort sett omtalt i bisetninger. Vi var to kadetter som drev kildesøk og det var først da vi kom i kontakt med generalmajor Stai og andre veteraner at det endelig løsnet. Over en kopp nykokt kaffe og fersk hjemmebakst hos generalmajoren i Halden fikk vi tilgang til førstehånds informasjon og selve erfaringsrapporten fra 1963!

Min del av presentasjonen her i kveld blir altså en slags nypremiere av den semesteroppgaven jeg leverte inn en mild maidag i 2004. Det fulgte faktisk med litt prestasjonsnerver denne gangen også.

I min presentasjon vil jeg fokusere på følgende hovedtema:

  • Lufttrusselen og behovet for Luftvern Kongo
  • Den politiske beslutningsprosessen om å sende Luftvern til ONUC
  • Oppsetning og deployering av avdelingen
  • Endret oppdrag
  • Redeployeringen av avdelingen

Lufttrusselen og behovet for Luftvern

Et spørsmål som gjerne blir stilt ifm dette temaet er: ”Hva skulle vi med Luftvern i Kongo?”

På grunn av tidspress og et enormt operasjonsområde så var det slik at flåten med transportfly utgjorde ryggraden for hele ONUC-operasjonen. De kunne ikke basere seg på større logistikkoperasjoner med bruk av jernbane, lektere eller kjøretøy da vei og jernbane var i dårlig forfatning. Landaksene gikk i tillegg gjennom militært usikre områder.[1] Effektiviteten til FN var derfor avhengig av luftmobilitet for å transportere tropper og forsyninger både inn til Kongo og internt i landet.

Katanga, som den norske bataljonen deployerte til, var en av de rikeste og mest utviklede delene av Kongo og Moise Tshombe som var selvutnevnt leder for provinsen jobbet for å løsrive Katanga fra de sentrale myndighetene. Han hadde engasjert en mengde leiesoldater og opprettet også et eget flyvåpen som besto av ett franskprodusert treningsjetfly og 10 småfly. Jetflyet, av typen Fouga Magister, ble fløyet av en belgisk leiesoldat[2] og kunne utrustes med maskingevær, lette bomber og missiler. Som den norske bataljonssjefen sa så var det gudbedre ikke rare greiene militært sett, men de ga likevel total luftoverlegenhet og de var en formidabel trussel for FN som manglet tyngre våpen og overhodet ikke hadde luftvern.[3]

Flyene skapte alvorlige forstyrrelser for oppdraget, og spesielt de sivile mannskapene på transportflyene som var leid inn av FN nektet å fly i Kongo så lenge Fougaen opererte fritt. Transportoperasjonen var faktisk på grensen til å bryte sammen på grunn av effektiv propaganda rundt flyets kapasitet. Dette førte til at Sverige deployerte fem jagerfly av typen J29B Tunnan i slutten av september 1961 for å beskytte av flyflåten.[4]

Katangas flyvåpen ble også brukt til å angripe FN leire og Fougaen klarte for eksempel å hindre frigjøringen av en irsk bataljon som var beleiret ved å bestryke bakkemål. Bataljonen måtte overgi seg etter å ha gått tom for ammunisjon og forsyninger, og ble holdt fanget i nesten en måned. I september 1961 ble også Kaminabasen angrepet over en firedagers periode av fly som kastet små bomber. To av disse angrepene medførte personskade med drepte og sårede.[5]

Da Katanga startet en offensiv i desember 1961 ble det besluttet å ødelegge Luftkapasitetene deres. Og det klarte de svenske pilotene å gjøre i løpet av noen få dager.

I løpet av 1962 rustet Katanga igjen opp den militære kapasiteten og situasjonen forverret seg på ny.

Politisk beslutningsprosess om å sende luftvern

I oktober 1962 mottok Norges Faste Delegasjon ved FN en forespørsel fra FNs generalsekretær om å bidra med luftvernstyrker i Kongo. Denne ble videreformidlet til regjeringen den 25. oktober og anmodning gikk konkret på å avgi et batteri på 12 stykk 40mm luftvernkanoner til FNs vaktstyrker i Kongo.

På bakgrunn av forespørselen utarbeidet Forsvarsdepartementet stortingsproposisjon nr. 39 (1962-63) der det ble foreslått utkast til fire romertallsvedtak:

Stortinget samtykker i:

  1. At Norge stiller til disposisjon for De Forente Nasjoners Vaktstyrker i Kongo ett lett luftvernbatteri med befal og mannskap.
  2. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å foreta ekstrainnkalling av det nødvendige antall rekrutter.

III.            At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser.

  1. At Forsvarsdepartementet gis fullmakt til å postere de direkte utgifter vedrørende luftvernbatteriet under tjenesten i Kongo på en forskuddskonto og at de tilsvarende refusjonsbeløp fra FN krediteres samme konto. På samme måte forholdes med utgiftene vedrørende de mannskaper som kalles inn i Norge til erstatning for dem som reiser til Kongo.

Av materiell ble det foreslått å sende bl.a. 12 stk L/60 kanoner, 12 stk firling mitraljøser,
1 radarstasjon og et tilstrekkelig antall kjøretøyer, dessuten feltkjøkken, håndvåpen, utrustning osv.

Bemanningen ble beregnet av Luftforsvarets overkommando til å bestå av rundt 55 befal og 260 korporaler og menige.[6] Proposisjonen ble saksbehandlet i Stortinget av Utenriks- og konstitusjonskomiteen gjennom Inst. S. Nr. 56/ 1962-63,[7] og videre behandlet i Stortingsdebatten 11. desember 1962. Utenriks- og konstitusjonskomiteens formann, Finn Moe fra Arbeiderpartiet, la frem saken og etterpå ble det åpnet for en debatt som ble svært kortfattet; kun tre stortingsrepresentanter knyttet kommentarer til saken.

  • Stortingsrepresentant Ingvaldsen (H) kommenterte at det var viktig at vi holdt egen beredskap i orden.
  • Stortingsrepresentant Bondevik (Krf) mente at Norge hadde en plikt til å være med i det fredsarbeidet som det er å ha vaktstyrker på utsatte steder i verden, samt at oppdraget ikke ville svekke egen beredskap hjemme.
  • Stortingsrepresentant Johan Andersen (Ap) kommenterte vedtak III og henstilte til at det skulle bli tatt hensyn til vernepliktige menige mannskaper som sa nei til å reise ut i operasjonen.

Alle romertallsvedtak ble enstemmig bifalt bortsett fra vedtak II som fikk to stemmer i mot.[8]

Ut fra den korte debatten og romertallsvedtak tre som ga FD fullmakt til å beordre befal og mannskaper til FN-oppdrag utenfor landets grenser synes det som om det var stor politisk vilje til å bidra i FN.

For cirka 10 år tilbake så hadde vi en relativt stor debatt rundt beordringsplikten av befal til internasjonal tjeneste. I lys av denne debatten så er romertallsvedtak tre spennende i seg selv.

Oppsetting og deployering

De forberedende arbeidene med å sette opp den norske luftvernavdelingen startet i midten av november 1962, altså rundt tre uker etter at forespørselen ble mottatt av Forsvarsdepartementet. Major Vidkun Isaksen ble plukket ut som sjef og dro til Kaminabasen i Kongo på en kortere rekognoseringstur i begynnelsen av desember og fullskala forberedelser ble iverksatt først da Stortinget godkjente innstillingen den 15. desember 1962.
Den 24. desember 1962, altså ni dager senere, ble hovedmateriell og ammunisjon skipet fra Oslo med et fartøy som het M/S Vikaren. Og den 2. januar 1963 møtte befal og mannskaper frem på Gardermoen for engasjement og verving. Forpartiet reiste fra Gardermoen den 8. januar og hovedstyrken reiste 14. og 15. januar.[9]

Bataljonen fikk altså 12 dager til innklarering, vurdering og kontroll av personellet. Engasjert befal møtte samtidig med korporaler og menige og det ble vanskelig å få gjennomført en tilfredstillende kontroll av personellet. Bataljonen ble derfor også belastet med en del personell som aldri skulle vært tatt ut til denne type tjeneste.

De som ble innkalt var fra alle forsvarsgrener og i alderen 20 til 40 år. Hovedvekten på utdanningen ved Gardermoen ble lagt på artilleridisipliner.

Organisasjon for Luftvern

Rent organisatorisk så ble en standard norsk luftvernbataljon brukt som grunnlag for oppsetningen. Denne ble redusert til 333 mann som ble organisert i en bataljonsstab, to kanonbatterier, ett stabsbatteri og en sanitetsavdeling. Bataljonen skulle i størst mulig grad settes opp med vervede mannskaper, men det viste seg imidlertid at det var store vanskeligheter med å få skaffet frivillig vervet personell med artillerikunnskaper. Det ble derfor tilbeordret 44 menige fra beredskapsbatteriene på Rygge og Sola. Den endelige styrken ble på 325 mann med 29 offiserer, 34 sersjanter og 262 korporaler og menige.

Når det gjelder logistikkdelen av oppdraget så var den relativt omfattende. Etterforsyning av reservedeler og erstatningsmateriell for teknisk og intendanturmessig vedlikehold kunne ikke påberegnes under oppholdet i Kongo. Planlegging og forberedelse av dette måtte derfor gjøres før avreise og opplegget ble basert på at bataljonen skulle være selvforsynt de første seks måneder av tjenesten i Kongo.

Hovedmateriellet og ammunisjon som ble sendt fra Norge juleaften ankom havnen ved Matadi den 21. januar 1963. Deretter var det videre transport med jernbane til Leopoldville, en kjøretur til flyplassen N’djili og så lufttransport til Kaminabasen.[10] Fra de første flylastene ankom basen den 2. februar tok det rundt en måned før alt materiellet var på plass.[11] Rundt 400 tonn med materiell var da fraktet til Kamina.[12]

Endret oppdrag

På juleaften 1962, altså samtidig som hovedmateriellet ble skipet ut fra Norge, ble FN-tropper i Kongo angrepet av katangesisk gendarmeri i Katangas hovedstad, Elisabethville, uten å besvare skytingen. Etter at ildgivningen hadde pågått noen dager og etter at Tshombe forgjeves hadde gitt ordre til sine styrker om å stoppe skytingen, så fant FN det nødvendig å gå til motaksjon. Den 29. og 30. desember iverksatte FN operasjon ”Grand Slam”. De svenske J29B Tunnan gjennomførte vedvarende angrep mot flyplassene ved Kolwezi og Jadotville og i løpet av de to dagene operasjonen varte fløy de 30 sorties og avfyrte 90 missiler og 5000 runder med 20mm kanoner. Selv om muligens ett til to ”Harvard” skolefly fra andre verdenskrig unnslapp var lufttrusselen i stor grad fjernet allerede før den norske luftvernbataljonen ankom Kongo.[13]

Bataljonssjef Isaksen har i ettertid fortalt at det syntes klart allerede før avreise at oppdraget ville få en endret karakter, men at FN mente at Katanga fortsatt ville kunne mobilisere flykapasitet med evne til å angripe Kaminabasen. De ønsket derfor at et luftforsvar ble etablert på basen.[14] Ved ankomst sørget kaptein, nå generalmajor, Eivind Stai for at det ble utarbeidet luftvernstillinger og komplette planer for luftforsvar.

På Kaminabasen var FN-troppene sterkt redusert på grunn av avgivelser som skyldtes uroligheter rundt om i Katanga og forsvaret av den enorme basen var bygget på kun ett svensk kompani.[15] Det nye oppdraget til den norske Luftvernbataljonen ble endret til vakthold og sikring av basen, men det spiste raskt på seg siden de var godt oppsatt med kjøretøy og tunge våpen. I tillegg til vaktoppdrag gjennomført de detasjementer og patruljer på opp til 600 km ut fra basen. De hadde også spesialister innen blant annet samband, ingeniør og bilmekanikere som ble flittig benyttet av FN.

Organisasjon for vakthold og sikring (V&S)

For å kunne løs de nye oppgavene ble det nødvendig å omorganisere bataljonen, men bataljonen måtte imidlertid ha for øye at den på kort varsel skulle kunne gå inn i sin primærrolle. Derfor ble den opprinnelige struktur stort sett beholdt, mens de enkelte enheter ble reorganisert internt. Kanontroppene ble organisert i 3 geværlag og et støttelag. Sambandstroppen ble organisert i mindre sambandsenheter, siden alle spesialoppdrag, det være seg detasjementer eller lengre patruljer, måtte utstyres med radiosamband og dertil egnede folk. Enheter som ikke ble aktivisert, som f.eks OP lag og LKR lag i Kontroll og varslingstroppen, ble overført til andre gjøremål og satt til å fylle vakanser som oppsto ved hjemsending av uskikket personell. Det ble også opprettet en liten leiravdeling som utførte nødvendig arbeid for driften av leiren.

Oppdragstyper

Oppdragene som ble løst kan til en viss grad sammenlignes med de oppdragene som Norge har utført i Libanon, Kosovo og Afghanistan, dvs patruljering, objektsikring og PSYOPS; altså det å vinne befolkningens tillitt.

Som et ledd i bestrebelsene etter å opprettholde ro og orden innen sekter C, sendte sektorsjefen ut patruljer til steder hvor det ikke var FN-detasjementer. Hensikten med disse patruljene var å vise styrke, rekognosere veinettets og broenes beskaffenhet, lodde stemningen blant sivilbefolkningen, samt å sørge for ro og orden. Den norske bataljonen ble tildelt flere patruljer, bl.a. til eksotiske steder som Kaniama, Kitenge, Munanga, Sokele og Kabondo Dianda.

Uteoppdragene begynte 14 dager etter etableringen på Kaminabasen. Det første detasjementet var Kilubi, og siden kom Kaniama, Kapanga, Sandoa og Luena.  Det er ikke tid til å dykke ned i detalj i oppdragene, men jeg vil berøre et par eksempler.

I Sandoa hadde bataljonen i oppdrag å blant annet innregistrere eks-gendarmer i den kongolesiske nasjonale arme (ANC). Befolkningen var meget Tshombe-vennlig og politisk bevisste. En vesentlig årsak var at Tshombe var fra dette distriktet og at hans mor og søsken bodde i byen. En bataljon av Tshombes gendarmer hadde vært forlagt i Sandoa og blitt boende etter at gendarmeriet var avviklet. Både nordmennene og svenskene, som hadde kontroll over området før den norske bataljonen overtok, prøvde å få gendarmene innregistrert i ANC uten å lykkes i stor grad. Gendarmer i full uniform ble flere ganger påtruffet i distriktet og måtte dermed bringes inn til det sivile politiet som inndro distinksjoner og emblemer. Bataljonen gjorde flere anstrengelser for å vinne befolkningens tillitt. Blant annet gjennom å arrangere fotballkamper, yte medisinsk bistand, transportbistand, og annen hjelp som de hadde utstyr og kvalifikasjoner til.

I Luena skulle de blant annet opprettholde ro, orden og sikkerhet innen ansvarsområdet. Ved en episode ba tre innfødte om hjelp etter at det sivile politiet hadde drukket seg full og gått amok i bydelen Cité Africaine. De var etter sigende bevæpnet med rifler og kniver og skulle ha mishandlet sivile. Da de norske patruljene kom til byen var politiet forsvunnet, men de fant et par eldre menn som var blitt slått i ansiktet og en kvinne som hadde fått brukket fingrene. Sju politimenn ble senere arrestert.

Det var også en del annet bråk som blant annet var stelt i stand av en ANC-styrke som hadde tatt seg til rett i byen Bukama. Styrken hadde fått FN-status, men de kastet sivile på gaten og avvæpnet det politiet og jaget de fra byen.

Re-deployering

I begynnelsen av mai 1963 kom de første ryktene om en fremskyndet repatriering av den norske luftvernavdelingen og den 18. mai ble bataljonssjefen kalt opp på radio fra Leopoldville og gitt ordre om å være klar til avreise den 27. og 28. mai. Altså 10 dager senere. Begrunnelsen for den tidligere hjemreisen var at FN manglet økonomiske ressursene til å opprettholde militære styrker i Kongo.

I løpet av den 20. mai ble de siste norske detasjementene inndratt og den siste uken ble konsentrert om gjøremål for klargjøringen før avreise. Blant annet ble det drevet intenst med sluttprøver for idrettsmerket, og pakking, veiing og utklarering av basen.

Bataljonen reiste fra Kaminabasen med 130 mann den 27. mai og med 135 mann den 28. mai. De fløy med Boing 707 fra Sabena som landet på Gardermoen sent på kvelden den 28. og 29. mai.  Personellet ble dimittert i løpet av torsdag 30. mai. På Kaminabasen var det igjen ett etterparti på 40 mann, 3 mann på sykehus og en offiser som var avgitt til sektorstaben. Etterpartiet kom til Norge i midten av juni og materiellet kom i begynnelsen av august.

Slide: Oppdrag utført

Oppdraget som luftvernbataljonen møtte i Kongo ble ganske annerledes enn de planla, men ut fra de skussmål avdelingen fikk av sjef ONUC så løste de oppdraget sitt på en meget tilfredsstillende måte:

“Your presence at Kamina at a vital stage of UN’s peaceful operations was a real deterrent to those opposing law and order and in no small way brought a quick decision in the establishment of peace in Katanga.”[16]

Offiseren som var avgitt til sektorstaben var generalmajor Stai som nå skal fortelle hvordan det var å være der.

Eivinds foredrag:

(Generalmajor (p) Eivind Stai – veteran fra ONUC)
(Skriftlig foredrag foreligger ikke)

Avslutning – «wrap-up»

Den 30. juni 1964 var hele FN-styrken trukket ut. Gjennom hele perioden fra 1960 til 1964 deltok over 70 000 soldater, nesten 3000 sivile administratorer, og 4200 eksperter fra 38 ulike nasjoner. 234 omkom, derav 195 i strid. Norge mistet én person (Sjt Hans Kristian Hansen).

Oppsummert kan man si at den politiske viljen til å delta i en FN ledet operasjon var betydelig fra Norsk side. Da som nå var deltagelsen i stort basert på frivillighet blant personellet, men også rekrutering av «sivile» med militær kompetanse forekom. Det kan hevdes at dette har en klar parallell til dagens norske forsvars og sikkerhetspolitiske innretning.

Norge bidro med strategisk viktige «assets» som fly, helikopter og luftvern i tillegg til andre spesialkapasiteter. Dette valget av bidrag, med høy kompetanse og høyt teknologisk nivå, kan man hevde fortsatt er gjeldende for Norske militære bidrag til internasjonale operasjoner.

Tiden for politisk og militær behandling og beslutning var uhyre kort – både i FN systemet og nasjonalt – en situasjon vi også ser gjentar seg i nåtid (ref Libya). Det kan utvilsomt hevdes at det var store mangler i tid til, og mulighet for, opplæring og misjonsspesifikk trening for det norske personellet som deltok i ONUC. Det var heller ingen oppfølging i etterkant. Således er det godt å kunne konstatere at politiske og militære myndigheter i dag tar dette på største alvor.

Det legges i dag betydelig vekt på at høyt treningsnivå i det daglige er den viktigste faktoren i klargjøringen av forsvaret personell til innsats – både nasjonalt og internasjonalt. Dette, sammen med et organisert system for forberedelse og en velfungerende veterantjeneste forbereder dagens personell på en svært mye bedre måte både, fysisk, mentalt og i evne til å løse pålagte oppdrag.

Med dette avslutter vi foredragene og gjør klar til spørrerunden – takk for oss.

 

[1] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 44.

[2] Huldt, Bo et al ”Bevara eller skapa fred” (Norstedts förlag AB Stocholm, 1995), s 123

[3] Major Isaksen, Vidkun ”Den norske Lv-bataljonen i Kongo” Norsk militært tidskrift 123. bind – 134. årgang/ 10. hefte 1964. s. 679

[4] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s 43 og 45.

[5] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[6] Stortingsproposisjon nr 39 (1962-63) ”Om øket norsk bidrag til De forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo”.

[7] Innstilling fra Stortinget nr 56 (1962-63) ”Innstilling fra utenriks- og konstitusjonskomiteen om øket norsk bidrag til De Forente Nasjoners vaktstyrker i Kongo” (St. prp. Nr. 39).

[8] Forhandlinger i Stortinget 11. desember 1962. Sak nr 13, pkt 2 votering.

[9] Isaksen, Vidkun, ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” s1

[10] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 154 – 156

[11] Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15/1-28/5 1963 s. 1-2 punkt 1-6

[12] Hederen, Olle ”Afrikansk mellanspel- En berettelse om hendelserna på Kaminabasen 1960-1964” s 51

[13] Klevberg, Håvard, “Logistical and Combat Air Power in ONUC”, s. 48

[14] Brev fra Vidkun Isaksen, 19. april 2004.

[15] Kristiansen, Rolf ”Norsk militær innsats for de forente nasjoner (1949-1970) s. 174

[16] Brev til bataljonssjef Oblt V. Isaksen fra Force Commander Kebbede Guebre. Isaksen, Vidkun Mai., ”Rapport fra den norske LV avdelings tjeneste i Kongo 15-1 – 28-5, 1963” vedlegg nr. 11.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 25. november 2013

Generalmajor Rune Jacobsen
Generalinspektør for Hæren

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”12 år i Afghanistan – hva nå?”

Innledning

Ærede forsamling,

Det er med ydmykhet og stolthet jeg i kveld fra denne respekterte talerstol vil dele mine tanker om Hærens utvikling med dere. Men før jeg gjør så, vil jeg starte med å takke min forgjenger og gode kollega; generalmajor Per Sverre Opedal for hans innsats for Hæren og våre soldater. Han overlevert meg den 24. april i år en Hær i meget god stand, og vi står nå ved startlinjen for en historisk og viktig modernisering av Hæren og landmakten som helhet.

Hæren forteller to viktige historier: Den ene om hærsoldatene som reiste tappert til et fjernt land og utviste stort mot sammen med sine internasjonale og lokale våpenbrødre. Den andre om hærsoldatene som står på vakt og beredskap hjemme, fordi nasjonen trenger visshet om at dens ytterste skanse er sikret og statssikkerheten ivaretatt.

Hæren har en rik og spennende historie som del av Norges militærmakt, og som virkemiddel for å nå politiske mål. Det 21. århundre gir oss nye muligheter og nye trusler. Gjennom globalisering, teknologiske nyvinninger, folkevandring, urbanisering, ressurskonkurranse, miljøutfordringer, økonomisk uro, store forskjeller i levestandard og ustabile strømninger, vil Norge, på tross av at vi fremstår som en oase av stabilitet og ro, bli påvirket av verden rundt oss. Våre utfordringer og oppgaver har endret karakter. Men det finnes en tidløs linje i vår utøvelse av landmakt på vegne av de folkevalgte.

Det er våre politiske beslutningstakere som bestemmer hva Hæren skal være og hvor den skal anvendes. Det er min oppgave å sørge for at Hæren har en troverdig evne og reaksjonstid hver dag, samt fornye den, slik at den forblir en relevant kapasitet også overfor fremtidens utfordringer.

Årets gjennomføring av Army Summit handlet om å forutsi fremtiden og hvordan best forberede seg på en ukjent morgendag. En av mine observasjoner var at beredskap og evne gikk igjen som to sentrale begrep hos flere. Mer konkret snakket man om en troverdig beredskap og en fleksibel evne som fundament for å møte ukjente utfordringer i fremtiden.

Sokrates skal ha uttalt at ”en uorganisert mobb er like lite en hær, som en haug med steiner er et hus.” Han har helt rett (uten sammenligning forøvrig). Hæren er mer enn antall ansatte, soldater, materiell, avdelinger og geografisk lokalisering. Den må være organisert, utrustet, samtrent og mentalt forberedt på å mestre det ukjente.

Troverdig stridskraft og reaksjonsevne, blir to helt sentrale begrep på min vakt som generalinspektør.

Dette handler om; å legge forholdene til rette for at – våre soldater og avdelinger skal lykkes. Det handler om realistisk og utfordrende trening – materiell som er tidsriktig og klart, og en logistikk som fungerer. Det handler videre om å motivere medsoldater til å bestå den ytterste prøven når det er krevet, og i praksis leve opp til Hærens kjerneverdier respekt, ansvar og mot.

Flere hendelser de siste årene har minnet oss alle om at frihet og levesett ikke er noe vi kan ta for gitt. Vi som bærer uniform og landets politiske ledelse har igjen erfart at beredskap og evne ikke kan være tomme tall og prosenter. I en troverdig statssikkerhet er dette to viktige hjørnesteiner.

Derfor vil jeg i kveld reflektere over to sentrale forhold: hvordan skaper vi en troverdig reaksjons- og stridsevne, samtidig som vi fornyer oss mot en relevant og fleksibel landmakt i fremtiden? For å vite hvor du går, må du vite hvor du står. La meg derfor starte med status for Hæren ved utløpet av 2013.

Status 2013

Vi driver operasjoner hver eneste dag, i Norge og utlandet. Hver dag står det hærsoldater flere steder i verden med skjerpet blikk og løser oppdrag. Dette er våre strategiske korporaler og en innsats som vi ikke må glemme eller ta for gitt.

Det er leveransene fra soldater i tjeneste hver dag som definerer Hæren.

Lengst nord har Grensevakten operert delvis etter det nye grensevaktkonseptet. Som del av det nye konseptet, tilføres avdelingen en av to nye grensestasjoner ved årsskiftet, grensestasjon PASVIK. Konseptet vil skape en ny hverdag for grensevakten, og ikke minst øke den operative utholdenheten for våre grensejegere.

Grensevakten og MP-kompaniet i Brigade Nord skal gjennomføre en prøveordning med frivillig 18 måneders førstegangstjeneste for utvalgte stillinger. Tilbakemeldingene så langt er svært positive til å forlenge førstegangstjeneste, både fra de vernepliktige selv og avdelingene.

Kongevakten har ytterligere spisset seg mot sine to primæroppdrag: vakthold ved de kongelige residenser og bistand til politiet. Avdelingen utgjør Hærens viktigste bidrag til hovedstadsberedskapen, og har etablert et forbilledlig samarbeid mot andre etater. Det står stor respekt av måten de vernepliktige gardistene løser sitt oppdrag på i Oslo.

Den tredje manøverbataljonen, 2.bataljon, er omvæpnet og satt opp som en lett motorisert infanteribataljon. Jeg er imponert over de gode forberedelsene før sommeren, og resultatene som avdelingen har vist etter innrykket i august. Et nytt operasjonskonsept er under utvikling og bataljonen vil i fremtiden utgjøre en viktig kapasitet i brigadens operasjoner.

Hæren har startet etableringen av den nye hurtige reaksjonsstyrken i nord, med kjerne i Panserbataljonen og dens samvirkesystem. Flere viktige kapasiteter er allerede etablert med vervede mannskaper i bataljonen. Dette vil i vesentlig grad styrke brigadens stridsevne, og ikke minst reaksjonsevne.

Panserbataljonen leverer hovedstyrken til Police Advisory Team (PAT) kontingent 3, som deployerer til Afghanistan nå i desember. Videre har bataljonen startet sine forberedelser med å stille eskortebidrag til Nordic Battle Group 2015. Dette viser helt konkret hvordan satsningen på hele brigadesystemet gir økt operativ tilgjengelighet for oppdrag hjemme og ute.

Telemark bataljon har over år levert avdelinger til operasjonen i Afghanistan. Etter hjemkomst, er det nå trening av bataljonsstridsgruppen som har prioritet frem mot NATO Response Force beredskap i 2015.

Brigadens deltakelse på fellesoperative arenaer i 2013, senest forrige uke i Bergen, har vist på en meget god måte hvilke kapasiteter og ledelsesnivå Brigade Nord tilfører en fellesoperativ ramme. Det fellesoperative samvirket har kommet langt når sjef NO TG fra Marinen kan etablere en samlokalisert kommandoplass med brigadekommandoen på land. Det er en svært gledelig og nødvendig utvikling, og jeg vil berømme NO TG og Brigade Nord for initiativet.

Hærens befalsskole er nå samlet på Rena under ledelse av Krigsskolen og skal sikre en felles utdanning, profesjonsidentitet og dannelse for alle sersjanter i Hæren. Det gir oss et robust miljø for utdanning av våre sersjanter og troppssjefer. Det gir oss muligheten til å holde en sterkere rød tråd mellom nivåene i utdanningen, samtidig som det gir befalsskolen tilgang på faglige og pedagogiske muskler i HVS og Krigsskolen.

Fra 1. januar 2014 vil Hæren overføre Forsvarets spesialkommando til den nyopprettete avdelingen; Forsvarets Spesialstyrker. Hæren vil fortsatt pleie et nært forhold til FSK gjennom å samarbeide om utdanning, materiellutvikling og kompetanseflyt mellom avdelingene.

De neste årene er ikke planen å endre Hæren i større grad, men å fornye den i betydelig omfang. Personell- og kompetanseområdet er av særlig betydning i moderniseringen av Hæren, i tillegg til materiellområdet.

Overgang mot nasjonale oppgaver

Som jeg nevnte kort innledningsvis, har Hærens fokus siden 2012 skiftet fra hovedfokus på levering av kontinuerlig bidrag til NATOs operasjon i Afghanistan, til økt beredskap og evne for nasjonale oppgaver. Evnen til å levere styrkebidrag til operasjoner utenfor Norge opprettholdes, men Forsvarets nasjonale oppgaver skal i større grad være dimensjonerende for alle sider ved Hærens virksomhet fremover.

Det er imidlertid viktig å minne hverandre om at tolv år med løpende oppdragsløsning i Afghanistan har gitt Forsvaret generelt og Hæren spesielt, betydelig merverdi på mange områder. Jeg vil spesielt fremheve den oppdragsviljen og evne norske soldater og avdelinger har vist på bakken. Det står stor respekt av måten oppdraget har blitt løst på, og ikke minst av de som har gjort jobben på våre vegne.

Derfor er det en minst like viktig oppgave å dokumentere og formalisere de avgjørende erfaringene høstet i Afghanistan over i våre prosedyrer, utdanningsprogrammer og reglementer hjemme. Dette er det viktigste Hæren gjør i øyeblikket. Og det er en god måte å hedre de som har betalt en høy pris for sin innsats, at vi tar vare på de lærdommer som våre soldater har betalt med blod, svette og tårer.

Tilsvarende har løpende operasjoner i over 50 år hjemme i Norge gitt Hæren unike erfaringer i store forband og komplekse spørsmål. Dette er leveranser på lik linje med Afghanistan. Forsvar av Norge i rammen av FOHs operasjonsplan, med vekt på fullspektrum, høyintensive operasjoner, har de siste årene vært noe nedprioritert til fordel for Afghanistanoperasjonen. Re-etablering av denne evnen vil være en av mine hovedprioriteter i tiden fremover.

Det har opp gjennom årene blitt stilt spørsmålstegn med Hærens reelle stridsevne. Dette er en innfallsvinkel jeg i kveld ikke vil gå konkret inn i, annet enn å fastslå at den etter mening pr dato er god.

For ti år siden mistet Hæren mange årsverk, og med dem, viktig kompetanse. Det var en tøff hestekur. Kompetansen har siden den gang møysommelig blitt bygget opp igjen. Hæren har i dag mer enn dobbelt så mange ansatte som sommeren 2005, og har nå en fornuftig balanse mellom volum og innhold i strukturen i forhold til gitte rammer, men strukturen er tynn og sårbar.

Det denne Hæren har vist de siste tolv år på bakken i Afghanistan og hjemme hver eneste dag, gjør meg trygg på at vi har de viktigste byggesteinene på plass: soldater av høy klasse med vilje og evne til å utgjøre en forskjell. Kombinasjonen av den fornying som har skjedd og pågår fremover, med tjenesten hjemme og ute, gjør oss mer relevant enn noen gang tidligere.

Derfor er det min påstand i kveld, at Hæren har aldri vært kvalitativt bedre enn den er i dag!

Jeg har så langt reflektert rundt situasjonen i dag, og vil nå rette blikket fremover.

Hæren frem mot 2020

Fremover mot 2020 skal Hæren fortsatt være en moderne, relevant og fleksibel landmakt som kan levere. Hæren skal ha en markert økt operativ tilgjengelighet, og vår reaksjons- og stridsevne skal kontinuerlig forbedres og vedlikeholdes.

Det er viktig at Forsvaret utvikles i tett samarbeid mellom vårt operative hovedkvarter (FOH), forskningsmiljøet ved FFI, Generalinspektørene og FSJ. Vi må utfordre våre etablerte sannheter med tidsriktige og relevante scenariespill. Vi må evaluere vår egen og felles evne gjennom øvelser som GRAM. Dette er en uhyre viktig samarbeidssløyfe som tydeligere bør være premissgivende for Forsvarets fremtidige struktur- og kapasitetsutvikling.

Slik jeg ser det, må Hæren balansere to leveranser eller perspektiver:

Troverdig NÅ, med en reaksjons- og stridsevne til å løse gitte oppdrag.

Samtidig evne å utvikle relevante og fleksible militære kapasiteter og avdelinger i takt med fremtidens teknologi og trusler.

Troverdig nå

Troverdig nå, betyr at våre omgivelser stoler på at vi har den nødvendige evne, kvalitet og vilje. Vi må med andre ord være klar med det vi har, her og nå i våre garasjer og depoter, til innsats og støtte for kriser og hendelser.

  1. juli med bilder av gardister som ligger i paradeuniform med skuddsikker vest og klargjør stillinger på slottsplassen forteller om en resolutt vilje til å handle under kyndig ledelse av dyktige befal. For min del, viser bildene fra Slottsplassen en korrekt forståelse av oppdraget, plikt og rolle. Vi var klar med det vi hadde der og da – slik fungerer også resten av Hæren i dag.

Evne bygges særlig gjennom realistisk øving og trening. Ti år med scenariobasert trening og øving til operasjoner i utlandet har medført økt bevissthet på alle nivå i Hæren. Evne betyr også at vi har rett kompetanse og erfaring på rett sted i organisasjonen.

Troverdighet bygges gjennom transparent innsikt til våre kvaliteter og kapasiteter. Disse må utvikles i samvirke med andre sivile beredskapsetater. Det at hæravdelinger i store og mindre forband øver sammen med sivile instanser som politi og akuttmottak, gjør treningen realistisk og reell i nasjonal målestokk. Det gjør vår felles evne mer robust, og bedre i stand til å håndtere nye hendelser sammen, spesielt på lavere konfliktnivå.

Verneplikten er en viktig del av vår troverdighet. Flere har kritisert verneplikten i forhold til reell operativ evne fordi det tar for lang tid å utdanne de vernepliktige til høyt nok nivå av kampkraft, og at vernepliktige avdelinger bare har tilfredsstillende evne fra tre til seks måneder i året.

Jeg er grunnleggende uenig i konklusjonen om at verneplikt ikke gir tilstrekkelig operativ evne. Våre vernepliktige soldater viser en imponerende vilje til å løse oppdrag, til å gjøre sin plikt fra første dag.

Verneplikten står derfor ikke til diskusjon i Hæren. Den er grunnlaget for å bygge vår Hær, basert på de best kvalifiserte og motiverte ungdommer som ønsker å tjenestegjøre for noe som er større enn dem selv. Det er verneplikten som gir Hæren og nasjonen tilgang på reflekterte ungdommer med de riktige holdningene til å utøve makt på samfunnets vegne.

Den er et fundament og grunnlag for kvalitet i oppdragsløsningen som svært mange av mine allierte hærsjefer misunner meg. Forsvar er en samfunnsoppgave. Det er en hjørnestein i den moderne nasjonalstaten. Verneplikten er som tubaen i et musikkorps, du hører den kanskje best når den er borte.

Innføring av kjønnsnøytral verneplikt var et nødvendig første skritt i en modernisering av verneplikten. Den gir Forsvaret og Hæren tilgang på hele årskullet. Vi trenger og ønsker de beste fra hvert årskull til førstegangstjenesten.

Det er derfor en prioritert oppgave fra min side å modernisere førstegangstjenesten. Alle vernepliktige i Hæren tilføres særskilt kompetanse som jeg ønsker å utnytte bedre. Det være seg til befalsskole, krigsskole eller verving.

Jeg vil videreutvikle førstegangstjenesten i både form, innhold og ikke minst lengde. Vi må ta diskusjonen på hvilken tjeneste som skal være 12 måneder som i dag, hvor vi evt bruker 18 måneder, og minst like viktig, hvor kan vi ha 6 måneders førstegangstjeneste? Dette gjør Hæren selvfølgelig ikke alene, men vi vil være en sterk pådriver og bidragsyter.

Etablering av Hurtig Reaksjonsstyrke (HRS) Nord og økt bruk av 18 måneders tjeneste i kompetansekrevende stillinger, øker behovet for vervede, og begrenser tilgangen av mannskaper til vernepliktreserven. Flere må kalles inn til kortere tjeneste, for deretter å brukes i våre beredskapsavdelinger og Heimevernet.

Hærreserven er viktig for å opprettholde vår reaksjonsevne og operative utholdenhet. Personellet i Hærreserven er tidligere kontingenter fra de siste 3 årene. Det er Per, Ali og Kari, disponert inn i stilling som sanitetssoldat eller skytter, i kompani A, som de også gjorde tjeneste i under sin førstegangstjeneste.

For meg som GIH, illustrerer det faktum at Norge har operert i 12 år under varierende og krevende forhold i Afghanistan uten kjente brudd på krigens lover eller overtramp mot sivilbefolkningen, vernepliktens sanne kvaliteter. Det viser en profesjonalitet og holdningsstyrke blant norske soldater som bare er imponerende.

Det er min plan at Hærens avdelinger i fremtiden skal gå over til flerårige trening- og øvingsplaner, slik at avdelinger og deres respektive samvirkesystemer utvikler seg sammen over tid. Vi nullstiller ikke årlig, men repeterer kort bærende ferdigheter og beveger oss videre. Vi må knytte deler av Hærreserven til dette, slik at bærende kompetanse repeteres og den operative evnen og tilgjengeligheten økes i hele strukturen.

Ærede forsamling, jeg håper det har kommet tydelig frem at jeg har stor tro på dagens hær, den utviklingsretning som er lagt gjennom inneværende LTP, og ikke minst vernepliktens betydning for Hærens størrelse og kvalitet.

Et viktig spørsmål for meg i dag er, hvordan skal vi så sikre denne relevans og troverdighet også i fremtiden?

Relevant og fleksibel i fremtiden

En troverdig hær må være fleksibel og relevant for fremtidig bruk. Hvis ikke har den gått ut på dato.

Bruken av, og begrunnelsen for vår Hær og våre avdelinger, er og forblir et demokratisk ansvar. Det er de folkevalgte som bestemmer hva Forsvaret skal være.

Hvordan Hæren skal organiseres, utrustes og trenes er mitt ansvar. Det er mitt ansvar å sørge for at de folkevalgte har en troverdig hær de kan bruke i morgen.

En effektiv og troverdig Hær er fleksibel og løser alle pålagte oppgaver. Dette fordrer en bredde i kapasiteter, og bredden orkestreres i dag og i fremtiden av en brigadeledelse.

Brigade Nord er hjørnesteinen i forsvaret av landterritoriet. Den er på linje med kampfly og fregatter en kapasitet vi ikke kan være foruten. En hær i Norge mindre enn en brigade, er i mine øyne ikke en hær, men en milits. Brigaden er det laveste nivå som kan slå en motstander og ta tilbake tapt terreng, kritisk masse om dere vil.

Hærens videre utvikling skal finansieres gjennom bevilgninger og interneffektivisering. Gjennom Hærens siste omstilling i høst for å frigjøre ressurser til LTP målsettinger, er Hæren blitt svært slank innen EBA og personell. Noen vil kanskje si svært tynn, på grensen til mager – jeg velger å si senete.

For å nå LTP målene må vi bli enda flinkere til å identifisere og ta ut gevinst. Bla gjennom å trene og øve smartere, det være seg med økt simulatorbruk, tilpasse materiell i daglig bruk til daglig behov, og omlegging av måten vi gjennomfører kurs på. I dag er det substans bak våre avdelingstegn i hærens organisasjonskart. For å beholde solide avdelinger og systembredde fremover, må vi prioritere ressursene enda strengere dit de gir størst effekt.

Bevisst bruk av smartere innsatsfaktorer som kortholdsammunisjon fremfor skarp ammunisjon er ikke bare billigere, men gir muligheten for avanserte skyteøvelser på de skyte- og øvingsfeltene vi allerede har. Det betyr at vi må fremskaffe smartere løsninger tidlig i materiellprosjektene. Simulatorer bør kanskje komme først og ikke sist, slik at konvertering og opptrening kan skje med laser fremfor granater.

Ny teknologi og operative konsepter som NbF fokuserer på økt operativ evne, mens vi i realiteten allerede er tvunget til å se på hvordan vi kan gjøre tingene våre billigere. Det er et paradoks, og det må være et felles ansvar å sørge for at vi i fremtiden kan være soldater og ikke kremmere.

Hærens evne til å føre kommando på taktisk nivå betinger en brigadekommando som daglig utøver taktisk ledelse på vegne av styrkeprodusent eller operativ sjef.

Det er gjennom en operativ og aktiv brigadestruktur at Hæren gir våre offiserer realkompetanse i landmakt og hæroperasjoner, som grunnlag for videre tjeneste på fellesoperativt nivå i Norge, eller ved allierte staber.

Brigadekommandoen er også det laveste nivå for utnyttelse og synergi med de fellesoperative ressurser som flystøtte og maritim støtte. Det er også i en brigaderamme at våre bataljonssamvirkesystemer med kjerne i de tre manøverbataljonene oppnår tilstrekkelig fleksibilitet og utholdenhet.

Det gleder meg at betydningen av brigaden er tydeliggjort i Stortingsproposisjon og iverksettingsbrev for langtidsperioden. Brigaden tilføres her nytt materiell og viktige årsverk i en størrelsesorden som det er lenge siden vi har sett.

Til tross for min entusiasme for, og tro på Hærens pågående utvikling, skal jeg ikke legge skjul på at veien videre er ressursmessig krevende. Kravene til interneffektivisering er beintøffe. Slik jeg ser situasjonen nå, er utfordringene ikke uoverkommelige, men det krever at vi lykkes med å drifte smartere, slik at våre ressurser i størst mulig grad kan nyttes til trening og øving. Trening og øving må gjøres rimeligere, med like god eller høyere kvalitet.

Oppsummert; den fremtidsrettede Hæren har en stående brigade, med en robust brigadekommando, og med systembredde til å kunne gjennomføre fullspektrum operasjoner også i 2035.

Mangfold

En relevant og fleksibel hær er også en hær med stort mangfold.

Hæren har i likhet med Forsvaret arbeidet over flere år med å rekruttere og beholde flere kvinner. Flere kvinner er i seg selv et mål fordi det gir oss muligheten til å være relevant i flere situasjoner og kulturer, samtidig som det gir oss et bedre grunnlag for å rekruttere de beste soldatene. Personlig er jeg og overbevist om at heterogene avdelinger er bedre oppdrags- og problemløsere enn homogene.

Dagens og fremtidens Hær er sammensatt og spesialisert, med krav til fleksibilitet både nasjonalt og internasjonalt. Det gir et rom og behov for en lang rekke forskjellige mennesketyper, uavhengig av kjønn, kultur, religion og legning. Det er derfor i Hærens interesse å kunne rekruttere bredt i befolkningen som helhet.

Det betyr flere sivile i stillinger, hvor sivile gjør en minst like god som en militær ansatt. Det betyr at vi må satse mer på alle typer kompetanse, herunder rekruttere bedre, og anvende tilgjengelig personell smartere og mer fleksibelt.

Fremtidens hæravdelinger vil operere i en annen form for mangfold: sammen med andre flernasjonale styrker. Interoperabilitet blir derfor viktigere. Norge sammen med Russland er de eneste kjente land i Vesten med reell vekst i forsvarsbudsjettene. Våre allierte har alle reduksjoner, enkelte til dels store reduksjoner. Av denne grunn tror jeg fremtidens internasjonale oppdrag av rent økonomiske årsaker, i større grad enn tidligere vil bli flernasjonale.

Dette vil kreve økt samøving med våre foretrukne partnere. Tilsvarende vil likhet i type materiell, prosedyrer og evne til nettverksbasert samhandling, bli stadig viktigere. Særnorske løsninger og standarder vil vanskeliggjøre flernasjonal innsats. Derfor er det viktig at Hærens fornying ikke bare muliggjør evne til, men faktisk øker vår evne til interoperabilitet.

Spesialistordning

Interoperabilitet er også viktig i personelldimensjonen. Fornying av kompetansestrukturen med innføring av et NATO kompatibelt spesialistkorps vil ikke bare øke vår interoperabilitet, men jeg vil si det så sterkt at det er å anse som en nødvendig forutsetning for at Hæren skal nå sine mål.

Flere av mine forgjengere har arbeidet iherdig for en slik ordning, og jeg konstaterer med glede at ny regjering har dette i sin plattform. Forsvaret og Hæren er svært kompetansekrevende organisasjoner. Vi trenger både ”mastere” og ”mestere.” Det pågående arbeidet i FD, med ny befalsordning, som ivaretar hensynet til masteren og mesteren, er i aller høyeste grad fremtidsrettet.

Hæren har tidligere satt merkelappen spesialist på dette befalet som ønsker å være en utøver av militærmakt med et ”mesterbrev” innenfor sitt fagfelt. OR-tilpasset befalsordning (som det heter på NATO språket), skaper et høyst påkrevet handlingsrom for å beholde tyngre kompetanse på lavere nivå i Hæren. Spesialister er befal som er yrkestilsatt i et eget fagrettet karrieresystem. Spesialistene representerer dybde- og fagkompetanse og skal bidra til kontinuitet gjennom lang tjenestetid ved avdeling på lavt nivå.

Realistisk trening innebærer en økt risiko. Mesteren på bakken er en garantist for at slik trening kan gjennomføres, og derigjennom øke soldatenes og avdelingens operative evne. Spesialistbefalet skaper således rom for realistisk trening på en troverdig og ikke minst sikker måte.

Kombinasjonen av ”mastere” og ”mestere” vil gi Hæren bedre avdelinger med høyere ferdighetsnivå, mindre ulykker og til en lavere kostnad.

Innføring av en spesialistbefalsordning i Hæren er for meg det viktigste målet på min vakt.

Fra personelldimensjonen vil jeg nå bevege meg til hardware dimensjonen.

Materiell

Hæren står overfor den største fornyingen av sitt hovedmateriell siden Marshall-hjelpen. Selv om vi er soldater i bunn, opererer våre mannskaper og befal teknologiske plattformer som i kompleksitet ligner mer og mer på moderne jagerfly og fregatter.

I årene fremover mottar vi materiell for over 20 milliarder kroner, fordelt på omkring 160 aktive materiellprosjekter. Jeg vil i kveld trekke frem noen få prosjekter, og hvordan de fornyer vår operative evne.

Hærens nye kampvogner (CV90) blir like mye en sensor og informasjonsbærer som de blir et stridskjøretøy. Gjennom nettverksbaserte systemer økes andelen sensorer og effektorer betraktelig. Vår evne til å dele og bruke den økte informasjonsmengden blir avgjørende.

Hovedkampsystemet med nye stridsvogner, nye tyngre støttevogner og fornying av alle sider ved vårt artilleri, gir Hæren en helhetlig og balansert fornying i hele systembredden.

Kampluftvern vil tilføre brigaden og landmakten en ny og helt nødvendig kapasitet, og samtidig direkte bidra til økt operativ evne og styrkebeskyttelse. Jeg vil benytte anledningen til å takke generalinspektøren for Luftforsvaret for det gode samarbeidet vi har på luftvernsiden.

Ubemannede, ubevæpnede droner er en annen side hvor Hæren og Luftforsvaret sammen må finne de gode løsningene, som setter oss i stand til å skape bedre situasjonsforståelse og evne til å løse oppdrag i en landtaktisk eller fellesoperativ ramme. Tilsvarende bør vi også i tiden fremover se på mulighetene for å implementere en mer robust taktisk transporthelikopter kapasitet til støtte for Landmakten. Dette foreligger ikke i eksisterende planer, men jeg mener tiden er moden for å tørre å diskutere dette.

Den enkelte soldat er også et system i seg selv. Moderne bekledning, beskyttelse, ildkraft og kommunikasjon, gjør den enkelte av oss til et system på lik linje med kampvogner og andre. Det er en hårfin balanse mellom teknologisk nyvinning og praktisk nytte på dette området. Vi står overfor mange av de samme problemstillingene som ellers: hvor mye vekt kan vi tillate, hvilke systemer arbeider godt sammen og motsatt.

Den norske soldat har utstyr i verdensklasse, det være seg bekledning, bevæpning eller beskyttelse.

Det er samtidig viktig å minne hverandre om at moderne høyteknologi også medfører økt sårbarhet.

Den relevante og fleksible Hæren er høyteknologisk digitalt konfigurert, med evne til å gjennomføre operasjoner analogt. Moderne militær og sivil teknologi skaper fantastiske muligheter for samhandling og effekt. Samtidig skaper den en fallgruve: evnen til å utnytte ny teknologi effektivt må ikke skje på bekostning av evnen til å operere når teknologien ikke virker. Bruk av kalk, fettstift, kart og kompass må fortsatt beherskes, selv om teknologien stort sett har gjort dem overflødige.

Som oberst i HST i 2004 var jeg med å kjempe innbitt for Hærens viktige materiellprosjekt, senere også som STSJ i 2007. Jeg var ved ingen av tidspunktene sikker på at vi skulle lykkes. Det er derfor med stor glede jeg i dag konstaterer at alle de for Hæren viktige materiellfornyingsprosjekter er i ferd med å bli realisert i innen 2020.

Avslutning

Jeg har i det forutgående prøvd å beskrive status, fokus og retning for Hæren etter 12 år i Afghanistan. Bestillingen fra OMS var; GIHs visjon for Hæren. For i det minste å svare på noe av bestillingen vil jeg avslutte kveldens foredrag med at:

Min visjon for Hæren er ganske enkel. Det er en hær som har troverdighet hver eneste dag. Troverdighet i form av kompetent personell, tidsriktig materiell og samtrente avdelinger med god reaksjonsevne. Troverdighet i form av at vi leverer når vi blir bedt om innsats. Troverdighet ved at den enkelte hærsoldat bærer, ikke bare sin uniform med stolthet, men også Hærens verdier på en trygg og god måte.

Det er en relevant hær som til enhver tid har kapasitet og evne til å yte innsats innenfor et bredt spekter. Relevant og interoperabel med allierte og flernasjonale styrkebidrag. Relevant og samøvet med fellesoperative kapasiteter. Relevant og samtrent med sentrale myndigheter, institusjoner og etater. Relevant i forhold til gjeldende og sannsynlig trussel (=Brigade med full systembredde).

Men uansett hvor mye teknologi, avstandslevering og fjernstyring vi tilsetter, så er strid, konflikt og krig alltid et spørsmål om intim sosial interaksjon mellom mennesker. For Norge er det soldatene i Hæren som er den viktigste og mobile delen av denne sosiale aktiviteten, og det er deres evne og vilje til å forsvare landet som utgjør kjernen i vårt landmilitære forsvar.

Hæren er mennesker. Ansvarsbevisste og holdningssterke soldater, med evne til strid og vilje til seier, og med mot til å gjøre det som er rett.

Takk for oppmerksomheten!