Skip to content
Ane Dalen Ringheim
Cand Philol. Prosjektleder for pomormuseet i Vardø
Foredrag: Bak piggtråd i øst – nordmenn i sovjetisk fangenskap 1940 – 1955
Da andre verdenskrig var over befant det seg i Europa flere millioner krigsfanger og sivile utenfor sine respektive hjemland. Blant dem var også mange nordmenn. De fleste av disse nordmennene var tatt til fange av den tyske okkupasjonsmakten av politiske eller rasemessige grunner, og deres ofte grusomme opplevelser fra tysk fangenskap er godt dokumentert i etterkrigslitteraturen.

Mindre kjent er det imidlertid at det også i Sovjetunionen, Norges allierte i øst, satt nordmenn i fangenskap. De var kommet dit av høyst forskjellige grunner, og fikk ulike skjebner, og det er denne lille gruppa av nordmenn det følgende skal handle om.

De ulike fangegruppene

Grunnene til at nordmenn ble tatt til fange av en alliert makt var som nevnt svært forskjellige, og sovjetfangene kan noe grovt deles inn i tre grupper: Frontkjempere, sivile og partisaner. Jeg vil nå kort presentere de tre gruppene, og samtidig si noe om hvilke veier som førte dem til de sovjetiske tvangsarbeidsleirene:

1. Frontkjemperne

Den største gruppen nordmenn i sovjetisk fangenskap var frontkjemperne. Frontkjemper er en betegnelse på en person som under andre verdenskrig kjempet frivillig for tyskerne. Under krigen meldte 15000 nordmenn seg til fronttjeneste, og omlag 6000 av disse deltok i kamper ved fronten. Ca 1000 norske frontkjempere kom ikke hjem da krigen var over. De var enten blitt tatt til fange, eller døde på slagmarken.

Nordmennene som kjempet på tysk side var med noen få unntak tilknyttet Waffen SS, og de kjempet hovedsakelig i SS Division Wiking, SS Division Nordland, Den Norske Legion eller SS Skijegerbataljonen. Disse avdelingene kjempet på Balkan, på Leningradsfronten, i Finland og i sluttkampene om Berlin.

Frontkjemperne ble tatt til fange gjennom kamper med sovjetiske styrker. Mange var såret og klarte derfor ikke å ta seg tilbake bak egne linjer. Noen ble også tvunget til å overgi seg etter at kompaniet de tilhørte ble omringet. Det er også flere eksempler på at soldater gikk frivillig over på sovjetisk side. Flest nordmenn ble tatt til fange i årene 1944 og 1945.

Flest nordmenn ble tatt til fange under kampene i Karelen i 1944. Skijegerbataljonens stillinger ved høydene Hasselmann og Kaprolat ved Kestenga i Karelen ble særlig hardt rammet. Under kampene som varte tre dager i slutten av juni 1944, ble minst 40 nordmenn tatt til fange. På Leningradsfronten ble minst 21 frontkjempere tatt til fange. Under de harde sluttkampene om Berlin i april og mai 1945 ble minst 15 nordmenn til krigsfanger.

Jeg vil gi et eksempel på hvordan tilfangetakelsen kunne fortone seg: En 16 år gammel frontkjemper fra Fredrikstad hadde i 1943 vervet seg til kamp i Finland. Sommeren 1944 var han utplassert i Kestenga i Karelen. Den norske Skijegerbataljonen hadde i oppdrag å forsvare de to høydene som de hadde døpt Hasselmann og Kaprolat. Førstekompaniet hadde nettopp reist, og det var derfor rundt 300 mann som skulle forsvare de to høydene. På St. Hans-aften 1944 innledet sovjetiske styrker et voldsomt angrep mot de to høydene, og nordmennene var snart omringet.

Den 16 år gamle frontkjemperen deltok i et utbruddsforsøk, der han sammen med et titalls andre forsøkte å slå seg over til det andre kompaniet som holdt til på den andre høyden. Han ble imidlertid truffet av et sovjetisk skudd i overarmsbeinet, og ble slått i bakken. Alle SS-soldater hadde fått innprentet at å la seg ta til fange av sovjetiske styrker var en skjebne verre enn døden, og 16-åringen satte derfor våpenet mot brystet og trakk av. Sluttstykket på våpenet hans hadde imidlertid forskjøvet seg, og skuddet gikk forbi hjertet, og gutten besvimte bare av skuddet.

Da han kom til seg selv igjen var han omringet av sovjetiske soldater. De holdt på ta verdisaker fra likene, og den norske unggutten forsøkte å late som om han var død. Da de sovjetiske soldatene forsøkte å vri klokka hans av den skadede armen hans hylte han imidlertid høyt, og han ble stablet på beina og kommandert av gårde. Av de 300 nordmennene som holdt høydene, var det 141 døde eller savnede da kampene var over. Minst 40 kom i sovjetisk fangenskap.

Den norske 16-åringen måtte gå i nærmere et døgn før de kom til et mottakspunkt for krigsfanger i trygg avstand fra fronten. Her ble han forbundet og fikk noe medisinsk hjelp. Like etter ble han og de andre frontkjemperfangene sendt til en frontleir i byen Kem ved Kvitsjøen, der de gjennomgikk sitt første avhør. Derfra ble nordmennene sendt til sin første tvangsarbeidsleir. Den norske 16-åringen overlevde fangenskapet. Han fikk vende hjem til Norge i oktober 1953.

2. Partisanene

I løpet av høsten 1940 reiste mer enn hundre personer fra Øst-Finnmark over til Sovjetunionen. De valgte å flykte fra det tyskokkuperte Norge og søkte trygghet hos naboen i øst. Dette ble begynnelsen på en kontakt mellom Norge og Sovjetunionen som skulle vise seg å bli viktig i kampen mot tyskerne i Nord-Norge.

Da Tyskland i juni 1941 gikk til angrep på Sovjetunionen, kom mange av nordmennene som hadde flyktet over til Sovjetunionen, i aktiv tjeneste. Oppgaven skulle bestå i å operere bak de tyske linjene i Finnmark. De fleste nordmennene ble plassert i en spesialavdeling av Nordflåten, mens noen få arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten NKVD.

De nordmennene som lot seg verve av NKVD, måtte skrive under på en erklæring der de blant annet lovet å forbli tause om hva slags tjeneste de hadde utført. Noen av partisanene oppfattet at denne kontrakten skulle gjelde for alltid, og at de som undertegnet den var forpliktet til å fortsette arbeidet for NKVD også etter at krigen var over, noe som skapte frykt blant de tidligere partisanene etter krigen.

Partisanene fikk i Murmansk opplæring i etterretningsvirksomhet. De fikk trening i våpenbruk, kartlesing, sabotasje og fallskjermhopping, og enkelte fikk i tillegg utdannelse i radiotelegrafi. Etter endt opplæring ble noen sendt tilbake til Norge for å rapportere om tyskernes virksomhet i Nord- Norge, mens andre gjorde tjeneste ved telegrafsentralen i Murmansk, der de dekodet og oversatte meldinger partisanene sendte fra Norge.

I oktober 1944 ble Finnmark frigjort av sovjetiske styrker. Med i båtene som gikk i land langs Finnmarkskysten var flere nordmenn som hadde vært partisaner. Andre ble sendt hjem noen uker etter. I månedene som fulgte kom også kvinnene og barna som hadde vært internert på et kollektivbruk bak Ural-fjellene hjem til Finnmark. Det var imidlertid ikke alle partisanene som fikk vende hjem til det frigjorte Norge. Syv nordmenn var under oppholdet i Sovjetunionen blitt beskyldt for spionasje eller annen antisovjetisk virksomhet og måtte derfor tilbringe etterkrigsårene i sovjetiske fangeleire. Av de syv partisanene som kom i fangenskap, var det bare fire som kom hjem i live.

Årsakene til at partisanene kom i fangenskap var forskjellige. Otto Larsen, Emil Isaksen og Ragnvald Mikkelsen fra Kiberg ble i mars 1942 sendt fra partisanopplæring i Murmansk til Sørøya utenfor Hammerfest for å drive etterretning. Mikkelsen var på dette tidspunktet den eneste nordmannen som hadde fullført radiotelegrafiopplæringen, og fikk derfor oppgaven å sende meldinger til Murmansk om tysk skipstrafikk i området. Senderen de fikk med seg skal imidlertid ikke ha vært brukbar, og de tre ble heller ikke hentet av den sovjetiske ubåten til avtalt tid. Etter halvannet år på øya sto de i fare for å bli avslørt, og skal ha følt seg tvunget til å flykte til Sverige. I Sverige ble de avhørt av både svenske og norske myndigheter, og oppga at de hadde måttet flykte fordi de arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten.

Da krigen var over, reiste de tre hjem til Finnmark. I august 1945 bestemte de seg imidlertid for å dra tilbake til Murmansk for å få rede på hvorfor forbindelsen var blitt brutt og dessuten hente hjem fiskeskøyta til Larsens bror. Kanskje var de også blitt forespeilet en belønning for strevet de hadde hatt. Tilbake i Murmansk ble de straks tatt i avhør. Her fikk de spørsmål om de ville fortsette arbeidet for den sovjetiske etterretningstjenesten, noe de svarte avvisende på. Avhørslederen ville deretter vite alt som hadde skjedd fra de gikk i land på Sørøya. Etter hvert kom avhørene i stadig større grad å dreie seg om hva de hadde opplyst til norske myndigheter under oppholdet i Sverige. Otto Larsen skal ha blitt utsatt for inngående forhør om hvem av de tre som hadde opplyst svenske myndigheter om at Ragnvald Mikkelsen var radiotelegrafist. Larsen oppga i avhørene at det var Mikkelsen selv som hadde opplyst om dette. Da disse avhørene hadde vart i flere dager, skal avhørslederen ha mistet tålmodigheten og lagt en kopi av den forklaringen de tre hadde avlagt i Sverige på bordet. I følge denne forklaringen var det Larsen som hadde fortalt de svenske myndighetene om Mikkelsens oppdrag. Larsen var dermed tatt i løgn, noe som fikk konsekvenser. De tre ble anklaget for ”røping av sovjetrussiske statshemmeligheter for kongelige norske myndigheter i Sverige”, og ble dømt for brudd på den sovjetiske straffelovens paragraf 58, punkt seks, som omfatter spionasje. Otto Larsen og Emil Isaksen fikk begge ti år, mens Ragnvald Mikkelsen ble dømt til åtte år. Otto Larsen kom hjem i oktober 1953, mens Emil Isaksen ble hjemsendt to år senere. Ragnvald Mikkelsen forsøkte i 1946 å flykte fra fangeleiren Kodino utenfor Arkhangelsk, men ble innhentet og skutt.

3. De sivile

Også sivile nordmenn kom under ulike omstendigheter i sovjetisk fangenskap. Noen nordmenn ble regelrett kidnappet av sovjetiske styrker. Fiskebåter ble kapret på havet og mannskapet tatt med. Folk som var bosatt langs kysten i Nord- Norge ble hentet hjemme og brakt over til Sovjetunionen. Hendelsen på Svensgrunnen utenfor Senja 12. april 1943 er det mest kjente tilfellet der sovjetiske styrker kidnappet sivile nordmenn. Denne dagen gikk den sovjetiske ubåten K-21 til angrep på fem norske båter og drepte ti fiskere. Før den forlot fiskefeltet tok den de syv fiskerne på skøyta ”Skreien” med seg. De ble brakt til Murmansk og ble bedt om å melde seg til partisantjeneste. En av fiskerne gikk med på dette, de seks andre ble sendt i fangenskap. Av de seks som ble sendt i fangenskap overlevde bare tre. De andre bukket under for sult eller sykdommer i de sovjetiske leirene.

En annen gruppe sivile nordmenn som kom i fangenskap har det til felles at de ble arrestert da de kom til Sovjetunionen og anklaget for ulovlig grenseovertredelse. Alf Mikkelsen reiste over til Sovjetunionen allerede i mai 1940. Mikkelsen hadde vært leder for Kommunistpartiet hjemme i Kiberg og trodde han ville få en varm velkomst på sovjetisk side. Isteden ble han arrestert, siktet for ulovlig grenseovertredelse og spionasje og dømt til mange års tvangsarbeid. Et år etter at han var kommet over til Sovjetunionen døde han i en fangeleir på Kolahalvøya. Norske myndigheter fikk i 1956 opplyst at han døde av reumatisme og betennelse i hjerteposen.

Den siste gruppen består av nordmenn som befant seg i på tysk territorium da den røde armé inntok dette. Dette var for eksempel tilfelle med ungjenta Randi Samuelsen som ved krigens slutt befant seg i Wien uten gyldig norsk pass. Hun ble mistenkt for å være spion, og ble sendt i fangenskap i Sovjetunionen. Først i 1953 fikk hun returnere til Norge.

Det finnes dessuten tre personer som faller utenfor de tre nevnte kategoriene, da deres sak var av veldig spesiell natur: Walter Epe var en nær medarbeider av den sovjetiske revolusjonære lederen Lev Trotskij under hans opphold i Norge i 1935 og 1936. Da krigen kom til Norge, flyktet Epe til Sverige. Han fryktet imidlertid at tyskerne ville besette Sverige også, og ønsket å bringe familien sin videre til USA. Han fikk derfor ordnet transittvisum gjennom Sovjetunionen, og regnet med at han trygt skulle komme seg til Odessa. Men på toget på veien mellom Moskva og Odessa ble han, kona Synnøve og deres et år gamle sønn i mai 1941 arrestert av det sovjetiske etterretningsvesenet og anklaget for kontrarevolusjonær virksomhet. Walter og Synnøve ble satt i fengsel, mens den lille sønnen deres trolig ble plassert på et barnehjem.

I 1956 fikk norske myndigheter beskjed om at alle de tre var avgått ved døden ved ulike sykdommer. Walter Epe ble oppgitt å være død av lungebetennelse. Dokumenter funnet i det sovjetiske Utenriksministeriets arkiv viser imidlertid at opplysningene norske myndigheter fikk i denne saken var blank løgn. Walter Epe ble i oktober1942 dømt til døden og henrettet, mens kona døde i fangenskap før dommen over henne var falt. Hva som skjedde med barnet gir dokumentet ingen opplyninger om.

Livet i de sovjetiske leirene

Oppholdet i de sovjetiske fangeleirene var svært hardt. Kombinasjonen av hardt arbeid, lite mat og kulde gjorde at svært mange i løpet av tiden i fangeleir bukket under for sult, sykdommer eller kulde. Oppholdet i leirene ble en kamp for å overleve.

For krigsfangene startet denne kampen allerede rett etter tilfangetakelsen. Da måtte de ta fatt på den ofte lange marsjen fra tilfangetakelsesstedet til mottaks- og samlingspunktene. Marsjer på flere mil var ikke uvanlig. Mange av fangene var på dette tidspunktet skadet og hadde vondt for å bevege seg, og mangelen på forpleining underveis bidro til at mange bukket under allerede før de var blitt registrert som krigsfanger. De som ikke klarte å holde følge skal enten ha blitt skutt eller liggende for å fryse i hjel.

Også transportene fra frontleirnettet til de regulære arbeidsleirene var en påkjenning. Reisen kunne ta opp til to uker, og i mange tilfeller ble flere hundre fanger stuet sammen i en lukket jernbanevogn, med lite mat og vann. I sommermånedene ble temperaturen inne i vognene svært høy, og om vinteren var det fanger som frøs i hjel. De sanitære forholdene i disse vognene ble elendige etter hvert som reisen skred fram. Det hendte derfor at fanger døde underveis eller like etter ankomsten til arbeidsleiren.

Men også i de regulære leirene var forholdene fangene levde under svært vanskelige. Den tøffeste utfordringen fangene sto overfor var kampen mot sult og sykdommer. Fangene måtte arbeide lange dager med hardt kroppsarbeid, og matrasjonene var utilstrekkelig til denne typen arbeid. I august 1942 besluttet det sovjetiske innenrikskommissariatet at mengden mat fangene fikk skulle reduseres. I løpet av et døgn skulle fangen nå få 400 gram brød. Dette var 200 gram mindre enn tidligere.

Som en følge av den høye dødeligheten, ble mengden mat senere justert noe opp. Mengden mat man fikk ble dessuten gjort avhengig av hvor mye arbeid man var i stand til å utføre. Dette kommer fram i en befaling fra innenriksministeriet fra 15. november 1946. Fangene som utførte under 80 prosent av den fastsatte arbeidsnormen hadde krav på 400 gram brød og 650 gram grønnsaker. Dersom man utførte 80-100 prosent av arbeidsnormen kunne man få ytterligere 100 gram brød og 150 gram grønnsaker, mens man med arbeid ut over den fastsatte normen kunne gjøre seg fortjent til ytterligere 100 til 200 gram brød og grønnsaker.

På grunn av utilstrekkelig næring, ble mange fanger rammet av dystrofi, som betyr avmagring. Når fangene ble rammet av dystrofi, var det nødvendig med streng selvdisiplin for å spare på kreftene. Det oppsto etter hvert en rekke overlevelsesstrategier som ble tatt i bruk for å bedre sjansene for å overleve. Et av virkemidlene var å bruke så lite energi som mulig i sine daglige gjøremål. Hjemkomne fanger forteller om en særegen subbete gange som dystrofikerne brukte rundt i leirområdet for å spare på kreftene.

Nordmennene som ble tatt til fange tidlig i krigen hadde svært dårlige odds. Disse måtte kjempe mot sult og sykdommer gjennom alle de vanskelige krigsårene. Som et eksempel kan det nevnes at bare 6 000 av de mer enn 91 000 Stalingradfangene overlevde fangeoppholdet og kunne vende tilbake til hjemlandet. Langt bedre stilt var de som var blitt tatt til fange under kapitulasjonen i mai 1945. De hadde stort sett kjempet på tysk territorium og fått den nødvendige forpleining der, slik at de derfor sto mye bedre fysisk rustet til å takle det tøffe livet i de sovjetiske fangeleirene. Disse slapp dessuten unna den spesielt vanskelige forsyningssituasjonen som hadde hersket under krigen.

De vanskelige forholdene i leirene gjorde at minst 57 av de 212 nordmennene som kom i sovjetisk fangenskap døde. For fangene som døde i de sovjetiske leirene, er sykejournalen i de fleste tilfeller vedlagt i fangemappene. Disse mappene ligger i det russiske krigsfangearkivet RGVA. I sykejournalene finnes opplysninger om hvordan fangens tilstand var ved innleggelsen, behandlingen han fikk, samt når og under hvilke omstendigheter han døde. I de fleste tilfeller er også dødsårsak oppgitt. Dødsårsaken som går igjen i flest sykejournaler er dystrofi, eller avmagring. Lite mat og hardt fysisk arbeid gjorde sitt til at mange frontkjempere fikk denne diagnosen. Av de 57 nordmennene man kan slå fast at døde i fangenskap var dystrofi den reelle dødsårsaken eller medvirkende dødsårsak i nær halvparten av tilfellene. Andre vanlige sykdommer blant Sovjetfangene var tuberkulose og lungebetennelse.

En 20 år gammel frontkjemper fra Oslo fikk en tragisk skjebne. Han ble tatt til fange ved Krasnoje Selo ved Leningradsfronten allerede i 1942. Etter å ha oppholdt seg en tid i fengsel i Leningrad, ble han sendt til leir 158. Herfra ble han senere sendt til leir 256 i Krasnyj Lutsj i Ukraina. I følge sykejournalen skal han fra august 1944 ha vært alvorlig syk, men ble innlagt på hospital først 9. desember. Ved innleggelsen fikk han diagnosen dystrofi av tredje grad og dysenteri. I sykejournalen hans får vi vite enda mer om guttens tilstand. Det framkommer at han var svært dehydrert, at praktisk talt alt underhudsfettet var borte, at føttene og ansiktet hans var oppsvulmet og magen innsunket og at han ikke var i stand til å beholde maten. Det er også anmerket i sykejournalen at pulsen stadig ble svakere. For å forsøke å redde nordmannens liv ble han behandlet med karbonatsulfid, rikelig med drikke, små hyppige måltider og varmeflasker. Livet sto likevel ikke til å redde, og han døde seks dager etter innleggelsen. Dødsårsaken ble oppgitt å være svekket hjertevirksomhet.

De som ble tatt til fange tidlig i krigen hadde små sjanser til å komme hjem. Av de fire nordmennene som ble tatt til fange i 1942 overlevde ingen. De som ble tatt til fange senere i krigen hadde imidlertid langt bedre overlevelsessjanser. Forholdene i leirene forbedret seg da krigen var over, mange mottok dessuten pakker fra Tyskland. Da Konrad Adenauer stilte til valg, var hjemsending av tyske fanger fra Sovjetunionen en viktig sak. I den forbindelse skal det i følge en hjemvendt norsk fange ha blitt startet en kampanje der tyske skoleklasser laget i stand pakker som ble sendt til fangene. Norske fanger fikk de første årene ikke motta post eller pakker hjemmefra, angivelig fordi sovjetisk Røde Kors bare skal ha hatt postforbindelse med tysk og østerrikske Røde Kors. Bedret kosthold og mindre spredning av sykdommer gjorde at flere av fangene overlevde.
Norske myndigheters behandling av fangesakene

Da arbeidet med fangesakene tok til like etter krigen, var hjemsendingen av ”gode nordmenn” en uttalt prioritering. Frontkjemperne ble uglesett av norske myndigheter, og i dokumenter fra Utenriksdepartementet ble de ved flere anledninger omtalt som ”quislinger” og gitt andre negative karakteristikker. Under et møte i Utenriksdepartementet 11. januar 1946, der man skulle trekke opp linjene for hvordan ettersøking og hjemsending av nordmenn fra Sovjetunionen skulle foregå, var det bare ambassadør Rolf Andvord som gikk inn for å søke frontkjemperne repatriert. Sosialdepartementet mente at hjemsendingen av frontkjemperne ikke hadde noen hast, noe også Justisdepartementet og Utenriksdepartementet sluttet seg til. I instruksen for arbeidet med fangesakene het det at frontkjemperne bare skulle søkes repatriert i den grad man fant det hensiktsmessig i forhold til repatrieringen av ”gode nordmenn”.

Når det kom til praktisk politikk, fulgte imidlertid norske myndigheter snart en annen og mer velvillig linje overfor frontkjemperne i sovjetisk fangenskap enn instruksen fra 1946 tilsa. Kort tid etter at instruksen var utformet, arbeidet norske myndigheter for repatriering av alle de norske fangene, også frontkjemperne.

I arbeidet med å få hjemsendt fangene var norske myndigheter svært redde for å foreta se noe som kunne provosere sovjetiske myndigheter. De fryktet at dersom man irriterte sovjetiske myndigheter, kunne dette skade arbeidet med å få hjemsendt fangene som fortsatt oppholdt seg i Sovjetunionen. Denne frykten ga seg flere utslag:

For det første var norske myndigheter svært varsomme i forhold til hvilke saker de valgte å ta opp med sovjetiske myndigheter. Det var ikke nødvendigvis sånn at de etterlyste alle nordmenn som var savnet. Her spilte både taktisk tenkning og frykten for å provosere inn. Utenriksdepartementet var det første året etter krigen usikker på hvordan sovjetiske myndigheter ville reagere dersom man tok opp saker der frontkjemperne var involvert. Man gikk ut fra at sovjetiske myndigheter ville ha en sterk motvilje mot personer som frivillig hadde kjempet på tysk side. Etter hvert som arbeidet skred fram, viste det seg at sovjetiske myndigheter i liten grad tok slike hensyn, og frontkjemperne ble derfor etterlyst på samme måte som de andre savnede.

Utenriksdepartementet vegret seg mot å ta opp saker som kunne være kontroversielle. Dette fikk blant annet følger for departementets arbeid med å finne ut hva som hadde skjedd med Trotskijs sekretær fra oppholdet i Norge, Walter Heinz Epe og familien hans. Den tyskfødte trotskisten med norsk statsborgerskap hadde skrevet flere kritiske artikler om Stalinregimet, men valgte som tidligere nevnt likevel å forsøke å nå USA med transitt gjennom Sovjetunionen.

Det var Epes tilknytning til Trotskij, samt det politiske innholdet i artiklene han skrev som var grunnen til at norske myndigheter kviet seg for å ta saken opp. Man antok at sovjetiske myndigheter ikke ville se med blide øyne på en person som hadde arbeidet tett innpå og sympatisert med en erklært fiende av den sovjetiske staten. Utenriksdepartementet fryktet at Epe-saken skulle kunne forverre forholdet til Sovjetunionen og gjøre det vanskeligere å få hjemsendt nordmennene som på dette tidspunktet fortsatt befant seg i fangenskap. De foreslo derfor overfor ambassaden i Moskva at man derfor skulle gi opp etterlysningenee av Epe, og heller konsentrere seg om å få rede på hva som hadde skjedd med kona og barnet hans.

Norske myndigheter var også redde for at det ville provosere sovjetiske myndigheter dersom man valgte å ettersøke personer som sovjetiske myndigheter allerede hadde slått fast at ikke befant seg på sovjetisk territorium. I et brev fra ambassaden til Utenriksdepartementet fra ambassaden i Moskva fra 1952 ble det framholdt at man burde oppgi ettersøkningen av de nordmennene man hadde fått negativt svar om. Ambassaden fryktet at Utenriksministeriet ville ignorere den årlige oppdaterte listen med etterlysninger dersom dette ikke ble gjort, og forsøkte derfor å få Utenriksdepartementet med på at man skulle gi opp å etterlyse folk sovjetiske myndigheter hadde nektet kjennskap til. De skrev derfor at de ikke kjente til et eneste eksempel på at folk som sovjetiske myndigheter hadde nektet kjennskap til likevel hadde vist seg å være i Sovjet.

Utenriksdepartementet kjente gjennom sitt arbeid med fangesakene til flere tilfeller der nordmenn som tidligere hadde blitt etterlyst uten resultat plutselig fikk vende hjem fra fangenskap i Sovjetunionen. De skrev derfor et notat der de viste til slike tilfeller. Ettersøkningen av frontkjemperen Kåre Skavang ga negativt utfall i både i oktober 1947 og i januar 1948, men i februar 1949 kom meldingen om at Skavang skulle repatrieres. I juli samme år kom han hjem til Norge. Men på tross av alle eksemplene som ble brakt fram i dette notatet, ble konklusjonen fra Utenriksdepartementet at man burde rette seg etter ambassaden syn, og innstille ettersøkningen etter de nordmenn man hadde fått negativt svar om hos sovjetiske myndigheter.

Den skeptiske holdningen til å etterlyse nordmenn som sovjetiske myndigheter hevdet de ikke hadde kjennskap til, rammet partisanen Hilmar Heikillä, som i slutten av 1941 var blitt anklaget for slett disiplin og dømt til ti års tvangsarbeid av en lokal militær domsstol i Murmansk. Etter at Utenriksdepartementet i 1949 fikk opplysninger om Heikilläs skjebne, etterlyste de ham hos sovjetiske myndigheter, men fikk beskjed om at alle ettersøkninger hadde vært resultatløse. For ikke å irritere sovjetiske myndigheter, trappet Utenriksdepartementet ned ettersøkingen. Nordmannens sak ble derfor bare sporadisk tatt opp i årene som fulgte.

I 1955, seks år etter at Hilmar Heikillä var etterlyst for første gang, kom det plutselig beskjed fra sovjetiske myndigheter om at han i 1951 hadde dødd av hjernehinnebetennelse i en leir på Kolahalvøya. Dødsmeldingen kom helt overraskende og ble en kraftig vekker for norske myndigheter.

Et annet utslag av norske myndigheters frykt for å provosere sovjetiske myndigheter viste seg gjennom deres forsøk på å kontrollere det pressen skrev om fangesakene. Norsk presse var opptatt av arbeidet med å få hjem sovjetfangene. Da de tre overlevende nordmennene fra fiskebåten ”Skreien” kom hjem fra sovjetisk krigsfangenskap i juni 1946, var medieinteressen omkring dem stor. De tre fiskerne hadde ikke noe negativt å si om behandlingen de hadde fått i Sovjetunionen, men det ble likevel laget flere store negative oppslag i Aftenposten og Morgenbladet i dagene etter at de kom hjem.

Også de syv fangene som vendte hjem høsten 1953 ble møtt med stor interesse fra både norsk og utenlandsk presse da de ble sendt hjem etter nesten et tiår i fangenskap. Allerede ved militærmisjonen i Berlin ventet journalistene på dem, og Otto Larsen skrev senere i boken sin at han følte spørsmålene ubehagelige. Han følte seg utrygg for hvordan sovjetiske myndigheter ville reagere på det han sa, og ønsket derfor å snakke minst mulig før han hadde beina på norsk jord.

Utenriksdepartementet måtte stadig drive brannslukking etter den norske pressen. I noen tilfeller tok Utenriksdepartementet direkte kontakt med journalister de syntes gikk for langt i sin dekning av fangesakene. Byråsjef Gustav Heiberg skrev i et notat fra 1954 at han hadde bedt en VG- journalist om å vise forsiktighet når han skrev om sovjetfangene. I notatet heter det at ”Jeg ba ham derfor tenke seg godt om før han skrev noe i avisen og jeg sa også at jeg var redd for at den pressekampanje som fulgte etter at de 7 fangene var kommet hjem i oktober ville vise seg uheldig for vårt arbeid med å få fangene fri”.

I andre tilfeller ble fangene som kom hjem bedt om ikke å uttale seg til pressen. Da partisanen Emil Isaksen kom hjem fra fangenskap sommeren 1955, sendte Utenriksdepartementet byråsjef Gustav Heiberg til Finnmark for å ta opp Isaksens forklaring. Under dette møtet snakket de to om at oppslag i pressen kunne virke skadelig på arbeidet med å få de siste nordmennene hjem, og Isaksen ble frarådd å gi opplysninger til journalister. Isaksen var i likhet med Otto Larsen blitt oppfordret til å skrive bok om opplevelsene i de sovjetiske leirene, men han ble oppfordret til å la dette vente.

Sovjetiske myndigheters behandling av fangesakene

Sovjetiske myndigheters håndtering av fangesakene var preget av løgner og bevisst tilbakeholdelse av informasjon. Når norske myndigheter søkte svar om hva som hadde skjedd med de nordmennene som var kommet i fangenskap, valgte sovjetiske myndigheter i første omgang å nekte for at personene overhodet hadde befunnet seg i Sovjetunionen, og deretter å oppgi uriktige dødsårsaker. Dette ble trolig gjort for ikke å sette det sovjetiske leirsystemet og det sovjetiske samfunnet i et dårlig lys

Sovjetiske myndigheter synes også å ha forsøkt å benytte de norske fangene som utenrikspolitiske handelsobjekter. Dette var tydelig i utleveringssaken, der sovjetiske myndigheter lovet repatriering av ti norske frontkjempere mot at Norge utleverte fem baltere som hadde sittet i krigsfangenskap i Norge. I denne saken ga imidlertid ikke norske myndigheter etter, noe som førte til at sovjetiske myndigheter i 1953 oppga kravet og sendte frontkjemperne hjem. Den samme taktikken ble også brukt overfor Danmark, Belgia, Nederland og Luxemburg, med varierende resultat.

Men sovjetiske myndigheter brukte også løslatelse av norske fanger til å forsøke å bedre forholdet til Norge, hvilket blant annet resulterte i at Otto Larsen i oktober 1953 ble sendt hjem fra fangenskap to år før han hadde sonet ferdig dommen sin. Dette var trolig ment som et tegn på godvilje fra sovjetiske myndigheters side. Senere ble også Osvald Harjo løslatt før tiden.

De norske reaksjonene ble imidlertid ikke som man hadde forestilt seg, og den negative pressedekningen som fulgte i kjølvannet av partisanenes hjemkomst ble tatt svært ille opp i Sovjetunionen. Larsens beretninger fra de sovjetiske leirene ble i Sovjetunionen omtalt som en ”bakvaskelseskampanje” som den norske regjeringen hadde igangsatt for å sverte Sovjetunionens anseelse hos det norske folk.

Professor dr.juris Ståle Eskeland
Universitetet i Oslo, Institutt for offentlig rett,
Juridisk Fakultet

Foredrag: Krig og fredsbevarende operasjoner: Lovlig, ulovlig eller straffbart? Krig og språk, rett og rettferdighet
 
Oslo Militære Samfund, Oslo

”Nødvendighet kjenner ingen lov. Våre tropper har okkupert Luxembourg, og kan hende har de allerede kommet inn på belgisk territorium. Mine herrer, dette er folkerettsbrudd. … Overgrepet – jeg snakker åpent – overgrepet vi derved gjør oss skyldig i vil vi forsøke å gjøre godt igjen så snart vi har nådd våre militære mål.”

Dette sa den tyske keiser Wilhelm, en uke etter at 1. verdenskrig startet med Tysklands krigserklæring overfor Serbia, 4. august 1914. Fire års blodbad fulgte.

Det ble med innrømmelsen av folkerettsbruddet. Det var umulig å gjøre uretten god igjen i ettertid, da var bl.a. 10 millioner døde og like mange lemlestede på slagmarken. Straffet ble de heller ikke, verken keiseren eller andre ansvarlige.

Uttalelsen er temmelig enestående. Det vanlige er at statsledere som går til folkerettsstridig krig mot andre stater eller under en borgerkrig dreper og forfølger folkegrupper i eget land, hevder at de har retten på sin side. Eller spørsmålet om lovlighet blir overhodet ikke reist. Det som blir skjøvet i forgrunnen er at krigen er rettferdig, uansett.

”Krig” er et ord med negativ klang. ”Fredsbevarende operasjon” eller ”humanitær intervensjon” lyder bedre. ”Begrenset militær kampanje” står kanskje i en mellomstilling.

Ord er makt. Ord former tanken. Det var selvsagt ikke uten grunn at statsminister Kjell Magne Bondevik ikke brukte ordet krig i forbindelse med Natos angrep på Kosovo 24. mars 1999.

NATO bombet Kosovo i 79 døgn. Første natt deltok 350 fly fra 13 av de 19 NATO-landene. Mot slutten ble det brukt en armada på mer enn 1000 fly. Ingen rimelig realitetsorientert person, uten andre motiver enn å gi en nøktern beskrivelse av hva som skjedde, vil betegne dette som annet enn krig. Da Bondevik, den 18. mars 1999 redegjorde for Stortinget for NATOs vedtak om et forestående angrep på Kosovo, brukte han ordene ”fredsoperasjon” og ”maktbruk”. Etter at krigen hadde pågått i over en måned, den 27. april 1999, brukte daværende utenriksminister Knut Vollebæk uttrykket ”pågående NATO-operasjoner”.

Først vel tre år senere, 2. september i år (2003), kom Bondevik til en språklig erkjennelse:

”Jeg har kommet til at jeg som politiker den gangen burde ha skåret gjennom alle juridiske og folkerettslige betraktninger … og sagt at, ja, dette er en krig, og vi sender norske piloter inn i den” (NRK.no 2. september 2003).

Og det var heller ingen tilfeldighet at statsminister Bondevik dagen før Irak-krigen startet, uttalte at det ikke var ”noe klart folkerettlig grunnlag for USA til å gå til å bruke makt mot Irak”. Samtidig ville han ikke ”gå så langt som til å si at krigen var et brudd på folkeretten, slik for eksempel Sveriges statsminister Göran Persson har gjort” (Aftenposten nettutgave 19. mars 2003).

At krigen mot Irak var folkerettsstridig er udiskutabelt. Men det sa han altså ikke.

Bondevik og Vollebæk var selvsagt klar over hva som skjedde eller var i ferd med å skje, både i 1999 og i 2003. I motsetning til keiser Wilhelm klarte de ikke å motstå presset for å omtale krigene i Kosovo og Irak i vendinger som ga et uriktig bilde.

Rett og politikk

Norge er en rettsstat i det internasjonale rettssamfunn. Det betyr at politikken er underordnet retten, nasjonalt og internasjonalt. Politiske beslutninger må ligge innenfor de grenser som retten setter. De færreste vil være uenige i det. Og er det én setning som går igjen i ledende politikeres omtale av Norges rolle i internasjonal politikk, så er det at Norge alltid står på folkerettens grunn.

Rettens grenser kan være vage, og retten gir politikerne vide fullmakter til å treffe valg innenfor det spillerom som dette gir, for å komme frem til de beste politiske løsninger, på kort og lang sikt. Dette er særlig fremtredende trekk ved retten innenfor det utenrikspolitiske og forsvarspolitiske område. Ingen kan være uenig i det, heller.

Men dette betyr ikke alle rettslige spørsmål er uklare eller at det ikke finnes rettslige yttergrenser som politikken må holde seg innenfor. Overskrides disse grensene, er det, pr. definisjon, tale om ulovlige handlinger. Om de ulovlige handlingene er straffbare, er et spørsmål for seg.

I løpet av de siste fem årene har Norge deltatt i tre konflikter med egne militære styrker: i Kosovo, i Afghanistan og i Irak. Har Norge, eller noen som har opptrådt på Norges vegne, handlet innenfor eller utenfor rettens grenser i disse konfliktene og er det eventuelt tale om straffbare forhold?

Det er noen slike rettsspørsmål jeg skal løfte frem i dette foredraget, dels i forhold til folkeretten, dels i forhold til norsk rett og endelig strafferettslig, både i forhold til folkeretten og norsk rett.

Hvorfor er spørsmålene viktige eller overhodet interessante? Av mange grunner, men først og fremst fordi Norge ved disse tre anledninger har gjennomført militære operasjoner langt fra våre egne grenser og uten FN-mandat.

Norge har som kjent ved mange anledninger tidligere stilt militære mannskaper og utstyr til FNs disposisjon. Verken etter folkeretten eller etter norsk rett reiser dette problemer i seg selv. Tvert i mot: Det er meget prisverdig at norske soldater og befal på denne måten har støttet FN i organisasjonens vanskelige oppgave å opprettholde en viss ro og sikkerhet i de mest urolige hjørner av verden, og derved også løpt en ikke ubetydelig personlig risiko for liv og helse, på kort og lang sikt. Det er ikke slike FN-operasjoner jeg skal snakke om i det følgende.

Folkerett og bruk av militær makt

Angrepskrig, i betydningen at en stat angriper en annen stat med militære midler, er forbudt. Det følger av FN-paktens artikkel 4(2), som ikke åpner for noen unntak. Derimot kan en stat, hvis den likevel skulle bli angrepet, lovlig forsvare seg med militære midler. Det følger av FN-paktens artikkel 51.

Sikkerhetsrådet kan, i motsetning til statene, bruke militære midler for å opprettholde eller gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, altså selv om det ikke foreligger en selvforsvarssituasjon i forholdet mellom stater. Det følger av FN-paktens artikkel 42. Sagt på en annen måte: Bortsett fra i selvforsvarssituasjoner er retten til bruk av militær makt forbeholdt Sikkerhetsrådet, og det alene.

Dette er hovedreglene. Men jeg skal nå si litt om grensene og mulige andre grunnlag for at stater kan gå til krig utenfor selvforsvarssituasjonene, fordi dette har en viss betydning for de konklusjoner jeg senere kommer til når det gjelder krigene i Kosovo, Afghanistan og Irak.

En sentral problemstilling i folkeretten er om reglene i FN-pakten er uttømmende, i den forstand at FN-pakten bare forutsetter at selvforsvarsretten finnes, men at innholdet i den må fastlegges på annet grunnlag. Dette kan nok være en spennende akademisk øvelse, men uansett hvordan man formulerer problemstillingen er realiteten i spørsmålet hvor langt selvforsvarsretten rekker. Selvforsvarsretten var USAs hovedbegrunnelse for angrepet på Afghanistan.

En annen sentral problemstilling i folkeretten er om forbudet mot bruk av væpnet makt (unntatt i selvforsvarssituasjoner) også gjelder i ekstreme eller spesielle situasjoner eller om det her finnes unntak. Spørsmålet er feil stillet. Det FN-pakten og dermed folkeretten forbyr er bruk av militær makt som middel til å løse internasjonale konflikter. Alle internasjonale konflikter hvor bruk av militære midler er et aktuelt alternativ er pr. definisjon ekstreme, fordi de interesser som står på spill for den potensielt angripende stat er særlig viktige. Derfor er ikke argumentet om at situasjonen er ekstrem eller spesiell en tilstrekkelig begrunnelse for å gå til en angrepskrig. Ikke desto mindre ble argumentet brukt som hovedbegrunnelse for at NATOs angrep på Kosovo var i samsvar med folkeretten.

En tredje – klassisk – problemstilling i folkeretten knytter seg til forholdet mellom traktatbasert eller formalisert folkerett på den ene side og folkerett som er utviklet gjennom statenes praksis – såkalt sedvanebasert folkerett – på den annen side. Det er ikke tvilsomt at store deler av folkeretten er hjemlet i sedvane. Det har vært hevdet at USAs angrep på Afghanistan kunne forankres i en ny sedvanerettsdannelse som, ble det hevdet, hadde bred oppslutning blant verdens stater. Da spilte det ingen rolle at angrepet ikke var autorisert av FNs sikkerhetsråd.

Til slutt – i denne innledende delen – nevner jeg den mulighet at en ellers folkerettsstridig handling i teorien kan være i samsvar med folkeretten fordi den er en rettferdig krig – ”a just war” – uansett hva folkeretten ellers går ut på. Dette er som kjent det argumentet USA alltid lander på når andre begrunnelser for folkerettmessigheten av en krig ikke holder.

Angrepet på Kosovo

Angrepet på Kosovo 24. mars 1999, var vedtatt i NATOs øverste organer. Det var ikke autorisert av FNs sikkerhetsråd, i medhold av FN-paktens artikkel 42.

Den politiske begrunnelsen som ble gitt var at den forelå en humanitær krisesituasjon – tusenvis av kosovoalbanere var eller sto i fare for å bli utryddet eller drevet på flukt dersom ikke det internasjonale samfunn grep inn mot president Slobodan Milocevic og hans regime med militære midler. Det er omstridt hvor alvorlig situasjonen var. Men gitt at det faktisk foregikk massakre i stor stil og at kosovoalbanere ble fordrevet i stort antall, er det ikke en holdbar begrunnelse for at angrepet var i samsvar med folkeretten.
Noen selvforsvarssituasjon forelå ikke – ikke for noe NATO-land. FNs sikkerhetsråd ble ikke engang forelagt en resolusjonstekst som eventuelt kunne ha autorisert angrepet.

NATO-landene argumenterte med at angrepet var i samsvar med folkeretten fordi FNs sikkerhetsråd var lammet. Man regnet med som sikkert at Russland ville nedlegge veto, og derfor hadde det ikke noen hensikt å bringe saken inn for Sikkerhetsrådet. Det ble i denne forbindelse vist til FN-paktens artikkel 24 hvoretter statene har overdratt sin rett til å sikre internasjonal fred og sikkerhet til Sikkerhetsrådet. Når Sikkerhetsrådet ikke aksjonerer, lød deres resonnement, har statene rett til å aksjonere på egenhånd.

Dette var å snu saken på hodet. Hovedbegrunnelsen bak stormaktenes veto-rett , og den eksklusive retten for Sikkerhetsrådet til å bruke militær makt også utenfor de rene selvforsvarssituasjoner, er at krig som middel til å løse en internasjonal konflikt ikke skal brukes med mindre de fem stormaktene er enige om det, eller i det minste at ikke minst en av dem motsetter seg det ved å nedlegge veto. I motsatt fall vil det være en større eller mindre fare for at angrepet utvikler seg til en storkrig hvor stormakter kan være innblandet på hver sin side. ”Prisen” om man kan si det slik, statene som har ratifisert FN-pakten har betalt for å unngå det, er nettopp vetoretten. Dette ble grundig overveiet under forberedelsen av FN-pakten.

NATO-landene forsvarte også Kosovokrigen med at det gjaldt en humanitær intervensjon eller fredsbevarende operasjon, og at dette i seg selv ga den nødvendige folkerettslige hjemmel. Argumentet har i beste fall meget svak dekning i folkerettslige kilder. Nåværende statssekretær i Utenriksdepartementet, juristen Vidar Helgesen, har i en artikkel i Institutt for forsvarsstudiers skriftserie, Info 4/1999, skrevet en usedvanlig solid juridisk analyse av om det fantes et folkerettslig grunnlag for angrepet. Han konkluderte:

”Jeg er kommet til at et slikt grunnlag ikke finnes verken i FN-pakten eller i folkerettslig sedvane. Det er heller ikke grunnlag for å si at intervensjonen har skapt grunnlag for ny folkerett” (Kosovo og folkeretten s. 43).

Jeg deler denne oppfatning.

Jugoslavia har anlagt sak ved FNs internasjonale domstol i Haag (International Court of Justice, ICJ) mot Belgia, Kanada, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Portugal og Storbritannia, med påstand om at angrepet var folkerettsstridig. Norge er ikke blant de saksøkte statene, men det er klart at Norge også vil rammes av en fellende dom i ICJ. Det samme gjelder USA, som heller ikke er blant de saksøkte statene, hvilket skyldes at USA, etter å ha blitt dømt i en sak om bruk av militærmakt mot Nicaragua i 1986, trakk sin godkjennelse av ICJs jurisdiksjon tilbake.

Hvis FN-domstolen kommer til at angrepet var i strid med folkerettens forbud mot angrepskrig, er det klart at det også var en forbrytelse mot freden, som flere av Tysklands ledende politikere ble dømt for å ha gjort seg skyldige i under rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. Nürnbergcharteret, artikkel 6 (a), som var det rettslige grunnlaget for dommene, lød:

”Crimes against Peace: namely planning, preparation, initiation or waging a war of aggression, or a war in violation of internaional treaties, agreements or assurances, or participation in a common plan or conspiracy for the accomplishment of any of the foregoing.”

Å bryte freden er, som Nürnberg-domstolen uttrykte det, den mest alvorlige internasjonale forbrytelse:

“[It is] not only a an international crime; it is the supreme international crime differing only from other war crimes in that i contains within itself the accumulated evil of the whole.”

I statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (International Criminal Court, ICC), som trådte i virksomhet 1. juli 2002, er forbrytelse mot freden, der kalt ”aggresjonsforbrytelsen”, inntatt i artikkel 5 nr. 1 d, som den fjerde av ”de alvorligste forbrytelser som opptar hele det internasjonale samfunn”. De andre tre kategoriene er folkemord, forbrytelse mot menneskeheten og krigsforbrytelser. En annen sak er at domstolen inntil videre, fordi man under traktatforhandlingene ikke ble enige om hvordan ordlyden i selve straffebestemmelsen om aggresjonsforbrytelsen skulle utformes, ikke har kompetanse til å dømme for denne forbrytelsen.

Så til det norske bildet:

Etter grunnlovens § 25 har Kongen, dvs. regjeringen, rett til å starte krig til landets forsvar. Kongen har ikke, heller ikke med Stortingets samtykke, rett til å starte en angrepskrig. Det spiller ingen rolle om det skjer i NATO-regi, slik angrepet på Kosovo gjorde.

Etter norsk rett er forbrytelse mot freden ikke en straffbar handling i seg selv. Men det er straffbart å bryte grunnloven. Regler om dette finnes i ansvarlighetsloven av 1932, hvor det står at ”medlem av statsrådet [som] ved handling eller undlatelse bevirker eller medvirker til noget som er stridende mot Grunnloven … straffes med fengsel inntil 10 år.”

Hvis angrepet mot Kosovo var folkerettsstridig, oppstår også spørsmålet om straff etter straffeloven. Det var, før angrepet startet, åpenbart for enhver, også for daværende statsminister Kjell Magne Bondevik, utenriksminister Knut Vollebæk og forsvarsminister Elbjørg Løwer, at angrepet ville forårsake mange personers død, lemlestelser og store materielle skader. At forsettlige drap, grove legemsbeskadigelser og grove skadeverk er straffbart i sin alminnelighet, er det unødvendig å si. Men det gjelder selvsagt ikke i en krig innenfor folkerettens rammer. Er krigen folkerettsstridig, står vi imidlertid overfor en meget alvorlig situasjon. Jeg kan da ikke se at det foreligger noen straffrihetsgrunn som de kan påberope seg, heller ikke at de, eventuelt, trodde at de handlet innenfor folkerettens grenser.

Medlemmer av regjeringen kan bare tiltaltes for Riksrett, hvor Odelstinget er påtalemyndighet. Det ligger utenfor de politiske realiteters verden å tenke seg at Odelstinget skulle ha startet en etterforskning og juridisk utredning for å få klarlagt om det er rettslig grunnlag for en tiltale mot Bondevik og hans daværende regjeringskolleger. Men skulle Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) komme til at angrepet var i strid med folkeretten, blir det vanskelig for Odelstinget fortsatt å forholde seg passivt.

Angrepet på Afghanistan

Den 11. september 2001 har skrevet seg inn i historien. Allerede 12. september vedtok NATO at angrepet på World Trade Center, Pentagon og forsøk på å treffe et fjerde, ukjent, mål var å anse som et angrep på alle 19 medlemslandene, i henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5. Dette var en temmelig tvilsom tolkning av Atlanterhavspakten, men vedtaket fikk ingen umiddelbare konsekvenser for angrepet på Afghanistan tre uker senere, 7. oktober 2001. Det ble initiert, ledet og gjennomført av USA. Som alle vet, førte det til Talibans fall og innsettelsen av Hamid Karzai som president.

Norge deltok ikke i selve angrepet, men sendte senere ned seks F-16 fly, sammen med nødvendige bakkemannskaper, som bombet mål i Afghanistan i fjerne fjellområder og fra stor høyde, på grunnlag av opplysninger fra USAs etterretning.

Tiden tillater ikke at jeg går i dybden på spørsmålet om det var folkerettslig grunnlag for angrepet. Etter min, og mange folkerettsjuristers mening var det ikke det, fordi det ikke forelå noen selvforsvarssituasjon som ga folkerettslig dekning for angrepet, slik det har vært hevdet. La meg bare nevne ett forhold, som etter min oppfatning er avgjørende: Argumentet om at angrepet på Afghanistan var folkerettslig berettiget som en selvforsvarshandling, har den uantakelige konsekvens at det vil bli brukt for hva det er verdt – og mer til – hver gang en stat har behov for å rettferdiggjøre et angrep.
F.eks. truet den indiske statsminister i desember 2001 med å gå til krig mot Pakistan etter at det indiske parlamentet hadde vært utsatt for terrorbombing. Han begrunnet lovligheten ved å vise til USAs angivelige ”selvforsvarsangrep” på Afghanistan etter 11. september. Og en talsmann for den israelske statsminister begrunnet 24. oktober 2001 Israels militære angrep på palestinere med følgende: ”What we are doing now is exercising our way to self self-defence, as the U.S. is doing in Afghanistan.”

Det forelå heller ingen autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd for angrepet på Afghanistan. Det er en misforståelse når det har vært hevdet at Sikkerhetsrådet i resolusjon 1368 (2001) av 12. september 2001 og 1373 (2001) av 28. september 2003 autoriserte USAs angrep. Retten til å utøve selvforsvar er riktignok nevnt i fortalen (preamblen) til resolusjonene. Men det som står her må tolkes slik at eventuell bruk av militær makt må skje innen rammen av selvforsvarsretten, og ikke slik at Sikkerhetsrådet dermed autoriserte bruk av militær makt. I den såkalt operative delen av resolusjonene – hvor Sikkerhetsrådet ”decides”, er bruk av militær makt ikke nevnt, derimot en hel rekke andre tiltak mot terrorisme som FNs medlemsland er forpliktet til å gjennomføre, bl.a. beslag av økonomiske midler og strafforfølgning av terrorister. Jeg er enig med folkerettsprofessor Geir Ulfstein ved Universitetet i Oslo som har uttalt at bruk av militær makt er en så viktig avgjørelse i at det krever uttrykkelig vedtak i Sikkerhetsrådet. Noe slikt vedtak har ikke Sikkerhetsrådet truffet.

Hvis angrepet er i strid med folkeretten, er det en forbrytelse mot freden. Hvorvidt Norge, i så fall, har medvirket til denne forbrytelsen, er et åpent spørsmål, siden krigen var godt i gang da Norge stilte opp med sine F-16 fly. Legger man ordlyden i Nürnbergcharteret artikkel 6 (a) til grunn, rammes også Norges deltakelse. Men ordlyden her er prinsipielt ikke avgjørende. Jeg går ikke nærmere inn på spørsmålet.

Men hva med selve angrepene som flyene foretok? Var de lovlige? Var de straffbare? Etter veletablert folkerett er en krigshandling som ikke skiller mellom sivile og militære mål, en straffbar krigshandling. Vi vet ikke hvem som ble rammet av de norske bombene. Kanskje var det militære mål, kanskje var det sivile personer eller anlegg. Uansett kreves det at de ansvarlige på forhånd har foretatt en vurdering som konkluderer med at det primært er viktige militære, og i liten grad sivile, mål som vil bli rammet.

Isolert sett var det ikke folkerettsstridig av de norske militære å handle på grunnlag av amerikansk etterretning. Men i den grad denne sviktet, slik at det ikke primært var militære mål som ble bombet, kan det foreligge et strafferettslig ansvar både etter folkeretten og etter norsk rett.

Grunnlovens § 25 setter forbud mot å overlate landets militære styrker i fremmede makters tjeneste. Forbudet er absolutt. Stortingets samtykke – eventuelt – er uten betydning. I forbindelse med Norges tiltredelse til Atlanterhavspakten ble det grundig utredet om forbudet var til hinder for at norske styrker ble stilt under en felles NATO-kommando. Spørsmålet ble besvart med nei. Men Afghanistan-krigen er ikke en krig i NATOs regi. Det kan derfor reises spørsmål om grunnlovens forbud er respektert. Hvis ikke, er regjeringens handlemåte straffbar etter ansvarlighetslovens § 11.

Angrepet på Irak

Den 20. mars 2003 ble Irak angrepet av store militære styrker, først og fremst fra USA og Storbritannia. Jeg har enda til gode å møte en uavhengig folkerettsjurist som mener at dette var i samsvar med folkeretten. Regjeringen Bondevik ble hardt presset til å gi sin støtte til et resolusjonsforslag i FNs sikkerhetsråd, som, hvis det hadde blitt vedtatt, hadde autorisert angrepet. I drøftelser mellom Sikkerhetsrådets medlemmer ble det imidlertid klart at et resolusjonsforslag ikke ville få den nødvendige støtte i Sikkerhetsrådet, slik at USA valgte å gå til angrep uten FN i ryggen. Statsminister Kjell Magne Bondevik gjorde det da klart at Norge ikke støttet angrepet.

Men Norge har sendt styrker til Irak i ettertid. For øyeblikket er det et hundretalls norske militære i Irak, underlagt britisk kommando. Forsvarsminister Krohn Devold har hevdet at de norske militære ikke er en del av okkupasjonsstyrkene, idet de bare er sendt til Irak for å stabilisere landet. Etter folkeretten har en okkupasjonsmakt plikt til å sørge for sikkerhet og at grunnleggende sivile funksjoner fungerer. Selv om en okkupasjonsmakt gjør det, slik USA og Storbritannia bl.a. forsøker, dreier det seg fortsatt om ulovlig okkupasjon. Og de som gir støtte til okkupanten i dette arbeidet blir da selvfølgelig folkerettslig sett å betrakte som okkupanter. For å trekke en parallell: Dersom Sverige hadde stilt militære mannskaper til disposisjon for den tyske okkupasjonsmakt i Norge under annen verdenskrig, ville ikke noen vært i tvil om at Sverige derved ble en okkupasjonsmakt.

En okkupasjon er ikke i seg selv straffbar etter folkeretten. Men handlinger gjennomført av okkupasjonsmakten kan være det. Den verdenskjente britiske journalisten Robert Fisk, skrev i The Independent/Klassekampen 15. september 2003:

”De amerikanske styrkene viser seg å være like dårlig disiplinerte og brutale som den isrealske hæren på Vestbredden og Gaza-stripen; selv om de er lysår fra ugjerningene som ble begått av Saddams sikkerhetsstyrker. De bedriver rekognosering-ved-skyting; de har dødelige raid inn i sivile hjem; de skyter demonstranter; de ødelegger hus; de fengsler tusenvis av irakere uten lov og dom, og uten kontakt med familien; de nekter å etterforske drap; de trakasserer – og dreper journalister; og de gjentar at de har ”ingen informasjon” om hendelser som de ikke kan unngå å vite om.”

Jeg tar for gitt at norsk befal og norske soldater ikke deltar i slike grusomme, folkerettsstridige og straffbare handlinger som Fisk her beskriver. Men betyr det at de ikke er eller kan være strafferettslig ansvarlig som medvirkere?

Etter norsk rett rekker medvirkeransvaret svært vidt. Jeg minner om at Vidkun Quisling ble dømt for medvirkning til uaktsomt drap på jøder fordi han burde forstått at jødene som ble sendt til Tyskland gikk en sikker død i møte. Passive medlemmer av Nasjonal Samling ble dømt for bistand til fienden.

Også etter senere høyesterettspraksis fra andre områder, f.eks. når det gjelder perifer tilknytning til narkotikaforbrytelser, rammer medvirkningsansvaret svært vidt. Jo mer alvorlig forbrytelsen er, jo mindre skal det til før det foreligger en straffesanksjonert plikt til ikke å medvirke og til aktivt å forsøke å hindre at forbrytelsen blir begått av andre enn en selv.

De norske styrkene er formelt og reelt underlagt, og er en del av det britiske 38. Engineer Regiment, som er en del av de britiske okkupasjonsstyrkene. De norske styrkene har lite eller intet rettslig forsvar å stille opp med, om de ikke aktivt protesterer og om nødvendig trekker seg ut hvis de vet eller bør vite at okkupasjonsstyrkene gjør seg skyldige i straffbare forhold som Robert Fisk beskriver. Det er uten rettslig betydning om de i egne øyne ikke er okkupasjonsmakt. Det spiller heller ingen rolle at handlingene skjer på irakisk og ikke på norsk jord.

Medvirkning er også straffbart etter folkeretten. Etter statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) artikkel 25(3) er det straffbart å bidra til at krigsforbrytelser blir begått. Det kreves ikke at vedkommende har til hensikt å medvirke. Det er tilstrekkelig at en konsekvens av handlingen, for eksempel drap på sivilpersoner, ”vil inntreffe som en normal følge av begivenhetenes gang” (artikkel 30).

Ifølge Forsvarets nettsider jobber de norske soldatene med å produsere militære kart som kan brukes som grunnlag for i okkupasjonsstyrkenes militære operasjoner. Etter sin art er dette helt klart medvirkningshandlinger, som etter omstendighetene kan være straffbare, både etter norsk rett og etter folkeretten.

Norsk forsvarspolitikk i en ny verden

Det er bare delvis riktig som det ofte sies: Ingenting blir det samme etter 11. september. De grunnleggende regler i folkeretten og i norsk strafferett er ikke endret. Derfor må norsk engasjement i ”krigen mot terror” skje innenfor de rammer som disse regler fremdeles setter.

Det er dypt tragisk når våre politiske ledere later som om de opptrer innenfor den folkerettslige og nasjonale rettsorden når det ikke er tilfelle, eller når de i forhold til rettslige spørsmål som er klare med urette later som er uklare og derfor gir dem handlingsrom.

Norges deltakelse i angrepet på Kosovo skjedde etter en ”helhetlig folkerettslig vurdering”, sa Bondevik. Han hadde ikke saklig grunnlag for å si annet enn at det i beste fall var meget tvilsomt at angrepet var i overensstemmelse med folkeretten. Og da burde konklusjonen blitt den motsatte av hva den ble.

I Irak-saken gjentok utenriksminister Jan Petersen gang på gang at Norge fulgte ”FN-sporet”, i håp om at det var mulig å få gjennom en resolusjon i Sikkerhetsrdet om at USA og Storbritannia kunne angripe Irak hvis Saddam Hussein ikke overga seg frivillig. Han gjorde dette enda han, som selv er jurist, må ha visst at et vedtak i Sikkerhetsrådet, presset fram av USA og Storbritannia, ikke kunne gi det nødvendige folkerettslige grunnlag annet enn i en meget formell forstand. Ingen kunne i tiden forut for angrepet, med FNs våpeninspektører på plass, med noen rimelighet hevde at Irak var en trussel mot fred og sikkerhet, som er grunnvilkåret for at Sikkerhetsrådet kan bruke militær makt mot en stat. Og dersom Irak skulle ha hatt masseødeleggelsesvåpen, noe som rett nok er i strid med folkeretten, ville heller ikke det ha gitt folkerettslig grunnlag for å gå til krig mot landet. Også det må utenriksminister Jan Petersen ha visst.

I april 1999 vedtok NATO sitt nye strategiske konsept. Kort fortalt går det ut på at NATO i fremtiden, slik det gjorde i Kosovo, skal kunne iverksette militære tiltak uten autorisasjon fra Sikkerhetsrådet, utenfor NATO-området, og før det foreligger et aktuelt angrep. Alt for å sikre fred, territoriell integritet, politisk uavhengighet og sikkerhet for NATOs medlemsland. Konseptet er i realiteten en endring av Atlanterhavspakten, som ligger til grunn for NATO og det er klart i strid med FN-paktens forbud mot såkalt preventive angrep. Nåværende statssekretær Vidar Helgesen uttrykte dette krystallklart i den tidligere nevnte utredning om Kosovo-krigen: NATO gikk ikke bare ””out of area”, ikke bare ”out of treaty”, men også utenfor FN-pakten” (Kosovo og folkeretten s. 39).

I et dokument som kalles ”Militærfaglig utredning” fra oktober 2002 har forsvarminister Kristin Krohn Devold gitt uttrykk for at Norge kan delta i militære operasjoner av ”preventiv, proaktiv karakter”. Det er rimelig å tolke dette som en lojal oppfølgning av NATOs nye konsept, som altså er i strid med folkeretten på helt grunnleggende punkter. Grunnloven kan også lett tråkkes for nær.

Det er ikke vanskelig å tenke seg ”argumentene” som vil bli brukt: Verden har endret seg, folkeretten har endret seg og grunnloven må undergis en dynamisk fortolkning i samsvar med tidens krav. Ergo, sier man, er alt i orden.

La meg da minne om: FN ble stiftet på ruinene av to verdenskriger som hadde påført menneskeheten lidelser som ingen hadde kunne forestille seg. Nettopp derfor er kjernepunktet i FN-pakten at den forbyr krig som middel til å løse internasjonale konflikter, unntatt i selvforsvarssituasjoner og når verdenssamfunnet, gjennom vedtak i Sikkerhetsrådet som minst 9 stater, inklusive de fem faste medlemmene, står bak.

Dette sier nå NATO, og Norge, at man ikke lenger vil respektere fullt ut. NATOs parlamentarikerforsamling vedtok i november 1998 en henstilling til regjeringer og parlamenter i NATO-landene om å bekrefte at ”the inherent right of individual and collective self-defence … must include defence of common interests and values …”.

I sin karakteristikk av dette vedtaket sparer ikke Vidar Helgesen på kruttet:

”Dette er en fornuftsstridig forståelse av selvforsvarsbegrepet. Det ville lede til internasjonalt anarki dersom stater skulle påberope seg rett til militært selvforsvar av felles interesser og verdier. I denne sammenheng kan det være verdt å minne om at en av de verdier NATO-landene har felles er det FN-paktens Preambel omtaler som ”respect for the obligations arising from treaties and other sources of international law”” (Kosovo og folkeretten s. 41).

Norge er et foregangsland når det gjelder internasjonale menneskerettigheter. Ved menneskerettsloven fra 1999 har vi gjort de internasjonale menneskerettighetene til norsk lov. Norge var en av pådriverne for å få vedtatt statuttene for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som trådte i virksomhet fra 1. juli 2002. Norge er en vesentlig bidragsyter i internasjonalt arbeid for fred ute i verden med fredelige midler, bl.a. i Midt-Østen. Hvert år deler vi ut den mest prestisjetunge fredsprisen verden kjenner: Nobelprisen.

I utenriks- og forsvarspolitikken har regjering og Storting de siste årene slått inn på en kurs i motsatt retning, bort fra folkeretten, til dels i strid med grunnloven og i verste fall er det tale om straffbare forhold. Før eller siden kommer våre ledere til å møte seg selv i døren, med mindre politikken bringes tilbake på FN-sporet som regjeringen sier at den følger, selv om avsporingen for lengst er et fullbyrdet faktum.

Professor i statsvitenskap ved University of Hawaii, Rudolph Rummel, har foretatt omfattende studier av det han kaller ”democide”, dvs. folkemord begått av statsledere og regjeringer. I perioden 1900 – 1987 var de ansvarlige for ca. 170 millioner drepte. Da er de som døde på slagmarkene, ca. 34 millioner, ikke medregnet.

Nylig avdøde professor i strafferett, Johs. Andenæs, skriver i boken ”Straffen som problem” (1994):

”Min forgjenger som professor i strafferett, Jon Skeie, uttalte at når man har gransket den offentlige strafferett gjennom tidene, kunne man være fristet til å si at de fleste og groveste misgjerninger er øvet av offentlige myndigheter i rettens navn. Da jeg leste dette som student, tenkte jeg at det måtte være en overdrivelse. I dag tror jeg at han hadde rett.”

Med den utenrikspolitiske kurs Norge nå har slått inn på i forsvarspolitikken, er det fare for at våre etterkommere kan komme til å felle en like hard dom over dagens ledere i NATO-landene, inklusive Norge, som Rummel, Skeie og Andenæs har felt over tidligere regimer i historien.

Men kanskje vil det ikke gå slik. Etableringen av den internasjonale straffedomstolen betyr at strafforfølgning av individer er flyttet fra det nasjonale til det internasjonale plan. Ingen, heller ikke politiske ledere i demokratiske land, kan lenger føle seg trygge på at de nyter beskyttelse innenfor sitt eget rettssystem for straffbare forhold begått under fjerne himmelstrøk.

Regjeringen hos oss er nok – rent faktisk – ganske godt beskyttet av Riksrettsordningen, hvor Odelstinget er påtalemyndighet, som jeg var inne på. For befal og soldater som deltar i militære aksjoner utenlands er situasjonen en annen. Mulige straffbare forhold skal i første omgang etterforskes, påtales og pådømmes etter norsk rett og av vår uavhengige påtalemyndighet og våre uavhengige domstoler. Norsk straffelov gjelder fullt ut. For handlinger som ikke ligger trygt innenfor folkerettens grenser, må man regne med en effektiv strafforfølgning.

Skulle noen mene at sakene ikke blir tilstrekkelig grundig etterforsket og riktig pådømt her i landet, kan saken bringes inn for Den internasjonale straffedomstolen. Det betyr at sakene er utenfor nasjonal kontroll i vid forstand.
Norsk befal og norske soldater kan ikke regne med den velvilje som de til en viss grad kan regne med i det norske rettssystemet. I den internasjonale straffedomstolen vil de møte en anklager og dommere som ikke har lojalitet mot det norske rettssystemet, bare mot det internasjonale. Et kjernepunkt vil være om de handlinger det gjelder ligger innenfor eller utenfor folkerettens rammer. For å si det på en annen måte: For befal og soldater er folkeretten den straffrihetsgrunn de kan påberope seg for handlinger som ellers ville vært straffbare.

Dette pålegger våre øverste myndigheter et stort og tungt ansvar. De har ingen rett til å sende norske militære ut i krig uten at de med hånden på hjertet kan si: Vi, og derfor også dere, er på trygg folkerettslig grunn. Det betyr at regjeringens forsøk på å tolke folkeretten i tråd med sine egne politiske preferanser til enhver tid er en meget farlig vei å legge ut på. Ikke bare for regjeringsmedlemmene selv og for utviklingen av folkeretten på sikt, men også for befal og soldater som er underlagt militær lydighetsplikt, og som, naturlig nok, er henvist til å stole på de forsikringer de får. Slike forsikringer er imidlertid ikke tilstrekkelig i en straffesak. I en straffesak, nasjonal eller internasjonal, er det folkeretten som gjelder, ikke en statsministers eller statsråds utlegning av den.

La meg slutte med følgende generelle betraktning:

Det er grunn til å være meget bekymret når FNs generalsekretær, Kofi Annan, for en drøy uke siden, i FNs generalforsamling, sa at situasjonen for FN er kritisk fordi medlemsland ikke respekterer folkeretten. Ja, folkeretten er verdenssamfunnets grunnmur. Vi hakker ikke løs på grunnmuren, uten at det får konsekvenser. Og de som bryter folkeretten på straffbar måte, må regne med å måtte stå til ansvar, før eller siden.

Det har ofte vært fremhevet at Den internasjonale straffedomstols viktigste betydning ligger på det preventive plan: Vissheten om at straffbar overtredelse av folkeretten vil bli forfulgt, vil forhindre mange som ellers ville komme til å begå straffbare handlinger, kanskje uten selv å være klar over det, fra å begå dem. La oss håpe det.