Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 10. januar 2005

Ved Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

Vilje til å endre – evne til å forsvare
1905 – 2005

Deres Majestet, mine damer og herrer.

INNLEDNING

I år markerer Norge hundre år som fullstendig selvstendig stat. En markering av en av Europas få statssplittelser uten voldsbruk. En markering av at Norge er ung som stat, men gammel som nasjon. En markering av at vi har mange år bak oss, og flere år foran oss.

Forsvaret var ikke stort i 1905, men det var moderne og tilpasset behovene – og det bidro til å forhindre konflikt med Sverige.

Utfordringene i 1905 var likevel svært forskjellige fra de som overrasket oss i 1940. Og våre fiender fra andre verdenskrig var forskjellig fra de som truet oss under den kalde krigen. I dag er også den kalde krigen historie, men nye utfordringer truer.

Denne romjulens naturkatastrofe minner oss alle om behovet for raskt å kunne håndtere uforutsigbare kriser, også sivile kriser.

Med hundre år i ryggen som selvstendig stat har vi lært at for å ha evne til å forsvare, må vi ha vilje til å endre. Derfor moderniserer vi forrige århundrets forsvar for å møte dette århundrets utfordringer.

Vi moderniserer ikke først og fremst for internasjonale oppdrag, eller for å være et haleheng til våre store allierte.

Vi moderniserer for å styrke forsvaret av Norge og vår egen befolknings sikkerhet. Vi moderniserer for å sikre at samfunnets samlede ressurser kan settes inn til beste for alle. Vi moderniserer for å skape et Forsvar med kunnskap og kraft, styrke og relevans.

Forsvarets kvinner og menn – på bakken, på sjøen og i luften, i stabs- og støttefunksjoner, hjemme og ute, leverer imponerende resultater i en historisk modernisering. Deres vilje til å endre, gir oss evne til å forsvare.

Bare tenk, hvem trodde for få år siden:

· At norske styrker skulle trygge freden i Kosovo?

· At norske spesialstyrker skulle imponere i Afghanistan?

· At USA skulle låne NASAMS-luftvern av oss?

· At Norge skulle huse en NATO-kommando, med ansvar for trening, nytenkning og modernisering i NATO?

· At vernepliktige skulle rose utviklingen av førstegangstjenesten opp i skyene?

· At jentene skulle stå i kø for komme inn i Forsvaret?

· At Luftforsvaret skulle fly skytteltrafikk mellom øyene i det indiske hav for å hjelpe lidende etter flodbølgekatastrofen?

· At Forsvarets sanitet skulle tråle sykehusene i Thailand etter overlevende norsk turister for å få dem hjem?

Forsvarets personell leverer modernisering. De leverer resultater. De leverer det Regjeringen har anbefalt og Stortinget har vedtatt: Et forsvar tilpasset vår tid. Relevant for vår tid. Med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Et foredrag om det norske forsvaret berører alle oss som er her i kveld. Det berører de som er i Forsvaret, og de som ikke er det. Det berører engasjerte borgere som mener mangt og mye om Forsvaret. Det berører dem som er kritiske til moderniseringen og vår internasjonale innsats. Det berører dem som tar en trygg hverdag for gitt, og de som vil trygge hverdagen.

Forsvaret består av mennesker – med behov og krav, forventinger og ambisjoner. Mennesker som samfunnet har stilt store krav til. Mennesker som driver et kompetansetungt forsvar, på sjøen, i luften og på land, natt og dag, i Norge og utaskjærs. Mennesker som vil verne om våre verdier og som tror på Forsvarets plass i samfunnet.

Foredraget i kveld vil handle om disse kvinner og menn, og et Forsvar i modernisering.

KRAVENE OG RESULTATENE

Moderniseringen av Forsvaret er i rute. Vi vil nå Stortingets ambisiøse konkrete krav til Forsvaret for perioden 2002 – 2005:

Vi vil nå Stortingets krav om å selge 2 millioner kvadratmeter bygningsmasse,
Vi vil nå Stortingets mål om å redusere Forsvaret med ca 5000 årsverk, og
Vi vil nå Stortingets krav om å redusere driftsutgiftene per år med 2 milliarder kroner.

Og alle frigjorte midler flyttes dit de trengs mest; til operativ aktivitet og til investering. Alt dette for at Forsvaret skal bli relevant for vår tid.

Det har Forsvaret blitt. Og Forsvarssjefen rapporterte i desember i fjor følgende:

Grensevakten er bedre i dag enn noen gang under den kalde krigen.
Garden er bedre enn før.
Kystvakten er bedre enn før, støttet av viktig overvåking og etterretning.
Etterretningstjenesten har fått nye kapasiteter.
Heimevernet er omorganisert og bedre utstyrt enn noen gang.
Forsvarets logistikkorganisasjon produserer flere flytimer og mer operativitet, for samme innsats.
De vernepliktige har aldri vært bedre, og
Vi får mer ut av hver krone investert.

Dette er dagens virkelighet. Dette er dagens Forsvar, etter tre tøffe omstillingsår.

Vi har et Forsvar som er godt trent og moderne utstyrt. Et Forsvar med kraftig forbedret stridsevne og kampkraft. Et Forsvar som kan reagere raskt. Et Forsvar som har kapasiteter til å møte dagens sikkerhetspolitiske utfordringer, nært og fjernt. Et Forsvar som kan yte uvurderlig innsats i både krig og fred, ved både ved sivile og militære kriser. Et Forsvar for vår tid.

Men, visst er det utfordringer også i fremtiden. Vi må frigjøre midler til nye investeringer, blant annet i Hæren. Derfor må omstillingen fortsette.

MENNESKENE I FORSVARET

Vi har kommet langt, men vi skal lenger. Vi er gode, men vi skal bli bedre.

Modernisering av Forsvaret handler hverken om Stortinget eller media. Det handler om hvordan en organisasjon med 18 000 ansatte og 9 500 soldater hver dag drives fremover. Forsvarets modernisering handler om hvordan mål nås og oppgaver ivaretas.

I år vil vi bruke over 30 milliarder kroner på Forsvaret. Det er ikke lite, og Forsvaret har et stort ansvar for å levere varene. Et ansvar Forsvaret lever opp til.

Vi moderniserer først og fremst for å gi våre kvinner og menn i uniform den utdanning, det utstyret og de arbeidsforholdene de trenger. Vi moderniserer for at Forsvaret skal kunne gjøre den jobben det norske folk forventer at vi skal gjøre.

Forsvaret skal mestre oppgavene vi er satt til, oppgaver som er klart definert i de langtidsplaner som er vedtatt. Og Forsvaret skal være et sted der menneskene trives, utvikles og kan yte – og der pårørende har trygghet for at vi gir våre ansatte høy kompetanse, den beste treningen og det utstyret som trengs. Et slikt forsvar krever endring.

Da Forsvarssjef Sigurd Frisvold overtok i 1999, så han behovet for endring. Uten rask aksjon for endring ville Forsvaret på få år ha utviklet seg i dramatisk negativ retning, uten én krone til investering og fornyelse. Et forsvar med større volum, men uten råd til annet enn å sitte helt stille.

I 1999 brukte Forsvaret fire måneder på å deployere til Kosovo. I 1999 var telemarkbataljonen en upansret bataljon med begrenset ildkraft. I 1999 hadde våre F-16 fly begrenset evne til å bekjempe mål på bakken eller fly i mørke.

Med 1999-strukturen videreført ville det ikke vært én krone igjen til investering i 2007. I år bruker vi 9,2 milliarder.

På en meget modig og ansvarsfull måte lanserte derfor Forsvarssjefen to fireårsplaner for å modernisere Forsvaret. Først gjennom Forsvarsstudien 2000, påbegynt av Arne Solli i 1998, deretter gjennom den militærfaglige utredningen i 2003.

Begge disse langtidsplanene ble utarbeidet av Forsvaret selv, av offiserskorpset selv, gjennom omfattende utredninger, med deltagelse fra brede grupper og alle forsvarsgrener. Min jobb har vært, med bakgrunn i klare militære råd, å få enighet i regjering og Storting om at jobben måtte gjøres – og deretter få jobben gjort.

Forsvarsjef Sigurd Frisvold og stabsjef Svein Ivar Hansen har på en avgjørende måte drevet moderniseringen av Forsvaret fremover. Det er to personer jeg setter umåtelig pris på.

De har vist vilje til å endre og evne til å tenke nytt – med fokus på kompetanse, initiativ og samarbeidsevne. Offiserer med integritet og ryggrad. Det sies at kannibaler foretrekker mennesker uten ryggrad. Det gjør ikke jeg!

De har vist hva det innebærer å lære og lede – og levere et Forsvar for fremtiden. Et Forsvar der våre F-16 fly har spissteknologi for innsats døgnet rundt. Med evne til å bekjempe mål i luften – og på bakken sammen med andre forsvarsgrener. Et Forsvar der våre innsatsbataljoner har pansring, beskyttelse og ildkraft, som kan virke i lyse og i mørke, året rundt, hvor som helst. Et Forsvar der våre avdelinger nå bruker dager på å deployere, ikke uker og måneder.

Vi kan være der vi trengs, når vi trengs, i Norge eller utlandet, i militære eller sivile operasjoner. I krise eller nød – det er operativ leveranse.

Mens vi snakker om leveringsevne, la meg trekke frem et annet radarpar av samme solide kaliber. Ambassadør Kai Eide og Viseadmiral Eivind Hauger–Johannessen i NATO-hovedkvarteret, gir i dag Norge en innflytelse i NATO som er unik.

Deres kompetanse og erfaring, samt vilje og evne til samarbeid på tvers av sivil og militær struktur, har gitt fornyet gjennomslagskraft for norske synspunkter hos våre allierte. Takk for innsatsen!

Ledelse er alltid viktig – men grunnplanet er enda viktigere. Jeg blir daglig motivert og imponert over den innsatsen jeg ser ved alle Forsvarets avdelinger rundt om i landet. Innsatsen, pågangsmotet og resultatene står i sterk kontrast til det mediebildet vi av og til våkner opp til. Det har vi alle et ansvar for å endre.

Jeg har reist mer enn mange av mine forgjengere. Til operasjonsområder i Kandahar, Kosovo, og Kabul; til snøhuler, øvelser og aktiviteter i felten; og jeg har kledd meg praktisk – slik vertskapet fornuftig anbefaler.

Det kommer jeg til å fortsette med. Det er et nyttårsløfte!

Fordi den virkeligheten jeg møter på reiser til norske avdelinger hjemme og ute, er den virkeligheten som klarest demonstrerer at vi er på rett vei, at stå-på viljen er stor, og at soldater og offiserer fortjener det aller beste omdømme.

Fordi kontakten med avdelinger er avgjørende for at Forsvarsdepartementet skal få verdifull tilbakemelding og klare råd om utformingen av en god forsvarspolitikk, basert på dagens virkelighet i inn og utland.

Det er dagens virkelighet som gjør at rekrutteringen til Forsvaret er bedre enn på lenge. Konkurransen om plassene ved Forsvarets skoler er svært stor, og motiverte vernepliktige tar selv kontakt med Forsvaret for å sikre at de får gjøre førstegangstjenesten. Rekruttering til krevende tjeneste i både inn- og utland er god.

Verneplikten er en bærebjelke i Forsvaret. Verneplikten sikrer at vi rekrutterer de beste – og vi rekrutterer stadig flere kvinner. Verneplikten er ikke som før, den er blitt mye bedre.

Det gjelder også de vernepliktige selv, og deres meget positive innstilling til den pågående moderniseringen. Både Forsvarssjefen og jeg er imponert over dagens vernepliktige og deres tillitsmenn. Det er en entusiastisk gjeng, som er genuint opptatt av å gi konstruktive innspill om hvordan Forsvaret kan bli bedre.

De vernepliktige ønsker en førstegangstjeneste som er meningsfull og som gir utfordringer. De ønsker kompetanse og de ønsker relevans, også i forhold til ambisiøse målsettinger for en karriere i det sivile liv.

Det er derfor 6. divisjon i Troms blant annet tilbyr opplæring som ambulansesjåfør, og ti studiepoeng til medisin grunnfag, og et fem studiepoengs sikkerhetskurs.

Samarbeid med universiteter, høgskoler og sivile instanser kvalitetssikrer utdanningen, slik at den gir formell kompetanse også i det sivile. Det må alle forsvargrener nå gjøre mer av.

Dagens soldater viser stor kreativitet og fleksibilitet. De har fokus på det vesentlige. Landstillitsvalgt for de vernepliktige, Stian Jenssen, sa i desember i fjor til NTB: ”Vernepliktstjenesten har aldri tidligere utviklet seg så raskt i positiv retning”. Det var en julegave som varmet.

I tillegg viste en undersøkelse fra desember i fjor at hele 80% av de vernepliktige er godt fornøyd med førstegangstjenesten.

Det er denne generasjonen vi moderniserer samfunnet for. Det er denne generasjonen vi moderniserer Forsvaret for.

Jeg ble født den dagen Berlinmuren ble påbegynt mellom 12. og 13. august 1961. Jeg vokste opp under den kaldeste delen av den kalde krigen. Det preget min oppvekst.

Sønnen min ble født i 1989 da Berlinmuren ble revet, vi så TV-bildene fra Aker sykehus. Hans generasjon vokser opp med nye og andre utfordringer.

Det er denne generasjonen vi skaper en fremtidig trygghet for, slik Forsvaret på sekstitallet trygget min oppvekst og min hverdag.

I dag utfyller kvinner og menn hverandre i Forsvaret, så vel som i det sivile. Derfor er det viktig for Forsvaret at rekrutteringen av kvinner til Forsvaret er den beste noen gang. Dette viser at Forsvaret anses utfordrende og kompetent av ambisiøse jenter.

Det betyr at vi rekrutterer kompetente og modne ungdommer fra hele samfunnet. De vernepliktige ønsker jentene velkommen på en forbilledlig måte. Jeg forventer at alle andre følger deres eksempel.

HVA VIL FORSVARET GJØRE FREMOVER

1814, 1905, 1940, 1989, 2001 – er årstall som alle har betydd mye for Norge. Årstall som på en eller annen måte representerer endringer for nasjonen – kortsiktig eller langsiktig. Årstall som minner oss om at tilpassing til endrede betingelser er nødvendig. Årstall som også sier oss at evne til å forsvare, krever vilje til å endre.

Derfor må Forsvarets ressurser rettes mot alle de sannsynlige utfordringer vi faktisk står overfor, og de er flere enn før. Utfordringer som krever besluttsomhet og nasjonale militære kapasiteter. Utfordringer som krever evne til å agere og reagere – alene og sammen med allierte, i dag, i morgen, og i nær fremtid.

Her hjemme må vi ha evne til å hevde vår suverenitet og utøve vår myndighet. Vi må ha evne til å håndtere nasjonale kriser og episoder. Vi må evne å kunne motstå militært og politisk press.

Olje, gass og fisk utgjør svært viktige ressurser for Norge, og for de land som er avhengige av produktene. Det vet vi, og de ressursene skal vi forvalte og beskytte. Disse ressursene er et sentralt grunnlag for vår velferd. Disse ressursene er vår og den oppvoksende generasjons fremtid.

Folk som bor langs kysten og i nord skal være trygge på at Forsvaret er på vakt, overvåker havet og er til stede. Vi skal være til stede for å verne om de verdier som gir vår hverdag mening og som utgjør en økonomisk bærebjelke i et stabilt, norsk samfunn.

Derfor moderniseres Forsvaret for å kunne være til stede hvor som helst, i hele landet, på meget kort tid. Derfor har Forsvaret en mobilitet og deployeringsevne som aldri før. I dag bruker vi ikke måneder på å deployere. I dag bruker vi timer eller dager.

Norge er et lite land med store naboer. Både EU, USA og Russland har interesser i vårt område. Det må vi forholde oss til. Å ligge ved siden av ”elefanter” gir særlige utfordringer og krever årvåkenhet for ikke å ”komme i klemme”.

Årvåkenhet handler om moderne etterretning i fremste internasjonale klasse. Derfor har Etterretningstjenesten fått nytt, moderne utstyr.

Årvåkenhet handler også om et luftforsvar med Orion-fly, DA-20-fly og F-16-fly. Derfor flyr Orion og DA-20 flere hundre timer mer i 2005 enn i 2001. Derfor flyr F-16 mer enn tusen timer mer i 2005 enn i 2001. Det gir overvåkingskapasitet, det gir rask reaksjonsevne, det gir handlekraft.

Årvåkenhet handler om sensorer, nettverk og beslutningsevne. Bare det kan ivareta vår evne til å reagere raskt, og fortelle våre militære styrker hvor de skal være – og hvorfor. Fortelle Kystvakten hvor det pågår fiske – og hvem som er der. Det gir effekt av våre seilingsdøgn – ikke bare seilingsdøgn.

I tillegg til etterretning og overvåkning, krever suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse relevante militære kapasiteter under nasjonal kommando.

Derfor har Kystvakten nyere fartøy og spiller bedre sammen med overvåknings- og etterretningskapasiteter enn før. Derfor får vi nye fregatter og en ny Skjold-klasse. Derfor flyr Luftforsvarets fly og helikoptre mer enn på mange år, og derfor øver vi mer i dag enn for fire år siden.

Å øve koster penger. Fravær av strukturomlegging ville ikke gitt midler til å øve. Uten omlegging – ingen aktivitet. Forsvaret leverer i dag økt operativ evne, med egne ressurser som ivaretar norsk sikkerhet direkte.

Men, Norge er også et land med stor internasjonal kontaktflate og avhengighet. Det gjør at vi blir påvirket av internasjonal politikk og internasjonale sikkerhetsutfordringer. Utfordringer vi deler med våre naboer og allierte, og som må møtes i samarbeid med dem.

Norsk sikkerhet er ikke utelukkende nasjonal, og nasjonal sikkerhet er ikke utelukkende norsk. Derfor samarbeider vi med likesinnede. NATO er kjernen i vårt sikkerhetssamarbeid, samtidig som EU vokser frem som en viktig aktør.

Norge er europeisk og Europa omfatter Norge. Derfor vil vi delta i EUs stridsgrupper. Fordi det styrker europeisk sikkerhet. Fordi det styrker FN. Fordi det styrker samarbeidet med 19 NATO-allierte EU-medlemmer som vi allerede samarbeider tett med i NATO. Og fordi det styrker Norge. Det er ganske enkelt en god sikkerhetspolitikk.

Derfor deltar Norge i flernasjonale operasjoner ute og hjemme. Når øvelse ”Battle Griffin” innledes i Midt-Norge om vel en måned er det en flernasjonal øvelse. Det er flernasjonal samtrening med allierte, i Norge, for Norge og for NATO.

”En for alle – alle for en”, er få bokstaver men store ord. Ord som krever troverdig oppfølging av intensjoner og ambisjoner. For ord alene gir ingen sikkerhet! Tilrettelegging for allierte øvelser på norsk jord gir det.

Våre allierte kommer fordi vi er omstilt, fordi vi er relevante, fordi det gir mening å øve sammen med oss.

I vår modernisering av Forsvaret skal vi ta høyde for de utfordringer Norge må ta ansvar for alene. Vi skal ta høyde for de internasjonale forpliktelsene vi har, og vi må ta høyde for våre økonomiske rammer.

Den britiske militærhistorikeren Sir Michael Howard har sagt det omtrent slik: ”Uansett hva slags doktrine forsvaret jobber etter og trener på, vil jeg dogmatisk hevde at den er feil. Og det gjør ingenting. Det som teller er Forsvarets evne til å gjøre det riktige raskt, når øyeblikket kommer”.

Sir Michael snakker om fleksibilitet. Vi må møte uforutsigbarheten med en fleksibel struktur, og ikke minst mennesker som evner å finne løsninger, som tenker sammen, som utvikler lagånd. Det er et slikt Forsvar vi nå skaper.

Derfor har vi et bredt spekter av kapasiteter med høy kvalitet. Derfor investerer vi i nytt, moderne materiell, med midler frigjort gjennom omstilling. Derfor har Forsvarsdepartementet nylig utgitt ”Styrke og relevans”. En publikasjon som klargjør sammenhengen mellom de sikkerhetspolitiske rammer, forsvarspolitikken og Forsvarets struktur og kapasiteter. ”Styrke og relevans” er et strategisk konsept for Forsvaret som gir et felles grunnlag for moderniseringen og veien videre fremover.

Og på veien fremover må vi derfor ha fokus på tre områder.

For det første må vi lage et Forsvar som vi kan utstyre og trene til et kvalitetsmessig høyt nok nivå. Et Forsvar som nyter anseelse i samfunnet, for sin evne til å løse oppdrag effektivt. Et Forsvar de ansatte identifiserer seg med, som de har tro på, og er stolte av. Et Forsvar som tar vare på sine ansatte og deres pårørende.

For det andre må vi fortsette å prioritere den spisse enden gjennom å slanke staber og støtteledd. Vi må flytte ressursene over i operativ virksomhet, der forsvarsevne skapes.

For det tredje må vi skape et forsvar som kan operere effektivt sammen med våre allierte – hjemme og ute.

Vi skal ikke stå og se på at de allierte forsvarer Norge. Vi skal ikke stå og se på at våre venner forsvarer Europa. Vi skal ikke stå og se på, at resten av verden trygger innbyggerne i Afghanistan.

Vi skal være i front i forsvar av Norge, vi skal støtte våre allierte når de trenger oss, og vi skal ta vår del av et internasjonalt ansvar, også når store sivile og humanitære kriser inntreffer.

Norge skal aldri bli seg selv nok. For hundre år siden var vi en ung stat med tro på at vi kunne ha en egen utenrikspolitikk, at vi kunne spille en rolle internasjonalt. Det har vi fortsatt tro på.

MODERNISERING KREVER PRIORITERING

Regjeringen fastslo i Sem-erklæringen at vi ville omstille og effektivisere Forsvaret. Vi ville sikre det norske folk et Forsvar som kunne møte vår tids utfordringer. Og vi ville sikre Forsvarets ansatte en organisasjon med utfordringer og muligheter. Derfor må Forsvaret både kunne lære, lede og levere.

Og ja, omstillingen går fort. Det går akkurat så fort, som det tempoet Stortinget vedtok våren 2001. Vi fikk fire år på oss, og i dag går startskuddet for det siste året i perioden.

Det er bred enighet om at vi må prioritere operativ evne. Men når vi kommer til handlingene, da stritter krefter imot.

Vi kan imidlertid ikke bevilge oss bekvemmelige utsettingsløsninger, for å slippe ubekvemme tiltak. Da utsettes investeringer, da hindres seilingsdøgn, da hindres flytimer og da hindres øvelser. Da hindres vår sikkerhet.

Rikspolitikere som stemte for kravene og tempoet våren 2001, og som nå sier det går for fort, uten noen gang å ha sikret én krone mer for å betale prisen for å omstille saktere, de har ingen troverdig alternativ løsning.

Det er derimot hver ordførers plikt, å kjempe for sine arbeidsplasser og sine lokale interesser.

Så får det være min, Regjeringen og Stortinges plikt, å sikre statens og nasjonens samlede interesser. Det medfører tverrprioriteringer mellom forsvarsgrenene, og det innebærer at noen lokale og regionale interesser må vike, til fordel for nasjonens samlede forsvarsevne.

I omstillingens hete, vil noen innimellom kunne miste målet av syne. Det må vi akseptere. Kritikk og frustrasjon er naturlig. Mitt ansvar som forsvarsminister er likevel å ikke utsette ubehagelige avgjørelser, men holde fokus på målet – og vise gjennomføringsevne for de vedtak som er fattet.

MODERNISERING ER TRANSFORMASJON

Admiral Edmund Giambastini, sjef for en av NATOs strategiske kommandoer, ACT, sa på video til oss under OMS-foredraget i fjor:

”Military transformation is not an option, it is an imperative. The vast changes on worlds security environment require new approaches, new capabilities, and new concepts of operation”.

Dette har Norge tatt alvorlig og gjort noe med. Norge er i teten av NATOs transformasjon. Ikke bare fordi vi huser NATOs Joint Warfare Centre i Stavanger, men fordi vi tar de vanskelige valgene.

Da jeg 19. oktober 2001 overtok kontoret etter Bjørn Tore Godal, var Forsvaret fremdeles stort og tungt – og operativt bare fem måneder i året.

Godal hadde sett hvor det bar. Han hadde lagt frem en langtidsplan med tiltak. Men tiltakene var ennå ikke iverksatt, det var ikke enighet om finansieringen av vedtatt struktur, og Forsvaret var innrettet som et mobiliseringsforsvar – for å utkjempe forrige krig én gang til.

I dag leverer Forsvaret operativ evne som vi ikke har sett på lenge. Vi har nesten 400 mann i Afghanistan, vi har to transportfly i Sørøst-Asia etter flodbølgekatastrofen, vi har om lag ett tusen mann på fem dagers beredskap for ”Nato Response Force”, vi har et helikopterdetasjement i Kosovo, vi har F-16 og en luftkontrollenhet i Baltikum, og vi vil i år antageligvis ha både en ubåt, MTB-er og et Orionfly i Middelhavet.

Alle disse engasjementene er eksempler på vår evne til å transformere. Det viser at vi har skapt evne til å reagere med moderne enheter fra alle forsvarsgrener. Det bidrar til å ivareta norske sikkerhetsinteresser, og én ting skal vi huske: ”NATO Response Force” er til for Norge, så vel som for våre allierte, den dagen det trengs.

For å kunne bistå Norge på kort varsel er både Norge og NATO avhengig av reaksjonsstyrker. Det er derfor viktig når forsvarssjefen rapporterer at Forsvarets deployeringsevne er bedre enn noen gang. Vårt militære engasjement på Balkan, i Afghanistan og i Irak har lært oss å deployere raskt og riktig. Det kommer hele Norge til gode – og de flomrammede i Sørøst-Asia!

Om utfordringen oppstår på Lindesnes eller Nordkapp, Alta eller Asia, lange avstander er det, men Forsvaret vil kunne være der raskt. Aldri mer skal vi bli møtt av ”what took you so long, have you been walking”? slik vi opplevde på Balkan i 1999.

I dag er Forsvaret mindre i antall, nyere i teknisk utrustning og materiell, og mer operativt enn på veldig lenge. Ikke har vi kystfort, ikke har vi fortifiserte skyttergraver og den siste mauseren er solgt.

I stedet har vi fått et Forsvar med mobilitet og evne til å svare på angrep og anslag hver dag, året rundt, der det trengs – alene og sammen med våre allierte, i et transformert NATO.

Vi ønsker oss enda mer – både investeringer og driftsmidler. Men svarene ligger ikke i å slutte å omstille, svarene ligger i å holde stø kurs.

FREMTIDENS FORSVAR, DAGENS MENNESKER

Alle resultatforbedringer vi har oppnådd de siste årene stiller økt krav til kompetanse. De stiller krav om mer kunnskap og erfaring. Det stiller krav til Forsvarets ansatte.

Hva forventer vi så av våre kvinner og menn i uniform?

Vi forventer at de stiller opp når vi trenger dem. At de flytter eller pendler dit behovet er. At de øver ofte og behersker ny teknologi. At de takler stress og tar de rette beslutninger. At de påtar seg oppdrag med fare for eget liv, så vel nasjonalt som internasjonalt, kort og godt at de gjør en innsats for Norge.

Hva bør de forvente av oss?

De bør forvente at vi gir dem relevant utdanning. At vi gir dem gode muligheter til å lære, for å kunne lede. At Forsvarets beordringssystem er rettferdig og fordeler så vel viktige erfaringer som byrder på flest mulig. Og de bør forvente at vi tar vare på dem og deres nærmeste.

Et ordtak sier: ”Den som tror at han er ferdig utdannet, er ikke utdannet, men ferdig”.

Dette gjelder i særdeleshet for Forsvaret, og det har Forsvarssjefen, Regjeringen og Stortinget tatt konsekvensen av. Vi har derfor endret Forsvarets utdanningssystem.

Befalsskoleutdanningen blir lagt om. Nå vil utdanningen i større grad foregå ute ved de operative avdelingene og i fagmiljøene. Kombinert utdanning og erfaringsoverføring vil gi yngre befal et bedre grunnlag for selv å kunne lede – og større sikkerhet for de ledede.

Det innføres avdelingsbefal. Det vil heve alder og erfaring på det befalet som jobber direkte med soldatene. De vil jobbe med det samme utstyret i år etter år, og bygge en tyngde og trygghet som gir utholdenhet i strid. Det vil redusere risikoen for skader, uhell og hendelser, som setter våre soldater i fare.

Å utdanne offiserer er å utdanne mennesker til å lede og ta ansvar. Mennesker som skal forstå ikke bare taktikk og komplekse våpensystemer. De skal også forstå de samfunnsmessige sammenhenger de skal operere innenfor.

Derfor forbedres offisersutdanningen. Derfor vil Forsvaret fokusere mer på den militære kjernekompetansen. Derfor vil den militære utdanningen underlegges de samme formelle kvalitetskrav som sivil utdanning. Derfor skal Forsvaret sikres sivile studiepoeng og universitetsgrader.

Stortinget har vedtatt beordringsplikt til internasjonale operasjoner. Dette er en naturlig konsekvens av at Forsvaret har så vel nasjonale som internasjonale oppgaver, og at disse henger uadskillelig sammen.

Vi må kunne bruke våre samtrente avdelinger både hjemme og ute – med samme personelloppsett, med samme materielloppsett. Ordningen gjelder for alle. Det gir rettferdighet og forutsigbarhet.

Beordringsplikten til internasjonale operasjoner skal praktiseres forsvarlig. Det skal være en rimelig balanse mellom tid ute og tid hjemme. Både viktig erfaring og familiær belastning skal spres på de fleste.

Det gamle systemet skapte uforutsigbarhet. Det var usikkert om Norge kunne stille avdelinger av topp kvalitet til de internasjonale oppdrag norske myndigheter hadde godkjent.

Det skjedde høsten 1999. Vi kunne ikke stille mineryddingsfartøy til internasjonalt oppdrag grunnet mangel på frivillige. Det var pinlig, og Stortinget påla den gang Forsvarssjefen å legge frem forslag om beordringsplikt. Han utførte sitt oppdrag.

Men forutsigbarhet for oppdrag på vegne av nasjonen handler også om å være trygg på at arbeidsgiver tar vare på en. Jeg får ofte brev fra pårørende til ansatte i Forsvaret. De har både relevante spørsmål og uro for sine kjære. Jeg har selv barn, og kan levende forestille meg deres situasjon.

Å dra på internasjonale oppdrag er krevende og innebærer risiko. Derfor skal soldater som stiller opp for Norge kunne forvente at vi stiller opp for dem – også i media.

Derfor skal Forsvaret skape størst mulig trygghet for de ansatte og for deres familier. Derfor iverksetter Forsvaret en rekke tiltak for å sikre oppfølgingen av dem som har vært ute i internasjonal tjeneste.

Derfor har Forsvaret etablert en Nasjonal Militærmedisinsk Poliklinikk som skal gi tilbud om langtidsoppfølging innenfor helse-, forsikrings- og trygdespørsmål.

Forsvaret skal støtte dem som har ytt viktig innsats. De skal ha trygghet for at vi er der både før, under og etter oppdraget. Det gir menneskelig trygghet. Det er god personellpolitikk. Det rekrutterer og holder på de beste. Det gir god forsvarsevne.

AVSLUTNING
Deres Majestet, mine damer og herrer!

”Norske menn i hus og hytte” er stolte ord. De uttrykker at det var en gammel nasjon som ble selvstendig stat i 1905. En nasjon som ville noe. En nasjon som også i dag vil noe i pakt med tiden.

Derfor er det også norske kvinner og menn i hus og hytter som bygger Forsvaret. Et Forsvar som er ungt, men som har lange røtter. Og vi ser fortsatt fremover, slik vi gjorde i 1905.

Forsvaret har i flere år gransket sitt bo, beholdt det beste og bygd for fremtiden. I dag ser vi rammene av et Forsvar for vårt nasjonale behov, våre internasjonale omgivelser og økonomiske rammer. Det har vært en tøff tid, og det vil helt sikkert bli tøft også i tiden fremover. Men, skal striden vinnes, må man delta i den.

Enhver moderne og høykompetent bedrift, på parti med fremtiden, må sette det enkelte menneske i sentrum.

Det er i samspill mellom kreative mennesker med vilje at verdier skapes. Det er enkeltmenneskers kunnskap og kraft som skaper det fellesskap og den respekt for menneskeverdet vi ønsker Forsvaret skal verne om!

Slik skal det også være i Forsvaret. Vi skal ha ansatte med initiativ, kunnskap og kraft. Mennesker som har vilje til modernisering og evne til innsats. Mennesker med innsikt, forståelse og empati.

Slik er det i Forsvaret. Vi har mennesker som vil noe og som skaper noe for fremtiden. Vi har mennesker som lærer, leder og leverer – i en organisasjon med vilje til å endre og evne til å forsvare.

Søren Kirkegaard har sagt at ”livet skal forståes baklengs, men leves forlengs”. Nettopp i et jubileumsår vil vi lære av fortiden så vi kan møte fremtiden.

Hundre år er gått, og flere vil komme. Modernisering av Forsvaret vil fortsette. Med vilje til å endre – og evne til å forsvare!

Jeg ønsker Deres Majestet og alle andre et riktig godt, nytt år!

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 5. januar 2004

ved Kristin Krohn Devold, Forsvarsminister

Nyttårsforedraget i Oslo Militære Samfund

Fra snuoperasjon til transformasjon

Generaler og admiraler; ærede forsamling.

1. INNLEDNING

Det er alltid en ære å holde nyttårsforedrag her i Oslo Militære Samfund. Når temaet er forsvars- og sikkerhetspolitikk, er dette Norges mest prestisjefylte talerstol.

OMS ble stiftet av unge, dristige og endringsvillige menn. Menn som ville noe nytt. På medlemslisten stod 58 navn, ingen over 40 år. Majorer og høyere offiserer hadde ikke adgang.

‘Samfundet’ var preget av dynamiske diskusjoner og fokus på fremtiden. Senere har til og med generaler, og statsråder, bidratt til debatten.

I Forsvaret har vi nå lagt to år bak oss med stor omstilling og krevende tiltak. Nettopp dristighet og endringsvillighet har vært avgjørende. Vi er på rett vei – fremover.

Det er min visjon for Forsvaret: En lærende, levende og ledende organisasjon – som kan levere.
For at Forsvaret skal kunne møte det uforutsette, når det måtte oppstå, der det måtte oppstå, må vi ha evne til å reagere.

Snuoperasjonen er iverksatt. Nå setter vi militær transformasjon på dagsorden.

2. HVA HAR VI FÅTT TIL SÅ LANGT?

Fredag 7. november lettet en russisk Antonov fra Gardermoen, med personell fra Telemark bataljon. De skulle halve globusen rundt – til Afghanistan.

Bare fire uker tidligere ba NATOs generalsekretær om styrker til å beskytte Loya Jirga, Afghanistans nasjonale storråd.

For det første er en ny Afghansk grunnlov avgjørende for den videre politiske utviklingen i Afghanistan.

For det andre bidrar politisk orden i Afghanistan til at landet ikke lenger egner seg som treningsområde for fremtidige terrorister.

Kan vi bidra til å redusere antallet trente terrorister, har vi gjort mye, også for vår egen sikkerhet. Eller som Lord Robertson sa på NATO-møtet i desember: ”Hvis vi ikke drar til Afghanistan, kommer Afghanistan til oss.”

For det tredje står NATOs leveringsevne på spill i Afghanistan. NATO har påtatt seg et oppdrag. Oppdraget skal utføres. Demokratiet skal få lov å utvikle seg. I går ble grunnlovsutkastet vedtatt. Norge gjør sitt – med det som trengs.

Forsvaret har vist evne til å levere viktige styrkebidrag til alliansen, på kort varsel. Forsvaret har også viktige bidrag på Balkan, i Irak og i Middelhavet.

Går vi få år tilbake var situasjonen annerledes.

Etter NATOs operasjon mot Milosevic på Balkan i 1999, slet Forsvaret med å sette opp den styrken vi selv hadde meldt inn som vårt bidrag til KFOR.

Først tre måneder etter at KFOR var fullt innsatt i operasjonsområdet, deployerte den norske bataljonstridsgruppen.

Da styrken endelig nådde frem til Kosovo, skal sjefen for KFOR-styrkene, general Sir Micheal Jackson, ha sagt: “What took you so long? Have you been walking?”

For en hæroffiser av den gamle skole, kan generalens spørsmål bli oppfattet som et kompliment. Ingen kan gå lengre, eller bære tyngre, enn norske gutter og jenter.

Men meldingen var en krass kritikk av Norges militære leveringsevne, innpakket i britisk understatement.

Dette er ingen kritikk av de som reiste ned. De gjorde en meget god jobb. Jeg nevner episoden for å sette fokus på konsekvensene av et Forsvar med mangelfull reaksjonsevne.

Både deployeringen til Afghanistan og til Irak, viser at Forsvaret har tatt et imponerende kvantesprang når det gjelder reaksjons- og leveringsevne. Vi har vist læringsevne!

Dette er en uforbeholden honnør, ikke bare til de som reiste til Kosovo, til Kirgisistan, Afghanistan og Irak. Det er også en honnør til alle som i ulike støttefunksjoner gjorde det mulig å gjennomføre oppdragene.

Det er heller ikke bare en honnør til de som i dag er i Forsvaret. Dagens forsvar, er et produkt av en kultur og en utvikling som alle her i salen har bidratt til, både dere unge – og dere ikke fullt så unge.

Ser vi på hva Forsvaret har oppnådd de siste årene, er mye gjort riktig.

St.prp. nr. 45 – fireårsproposisjonen fra våren 2001 – innledet sin krisebeskrivelse med å si at Forsvaret sto i en kryssild mellom to ubalanser. Én ubalanse mellom ressursbehov og ressurstilførsel, og én ubalanse mellom Forsvarets innretning og Forsvarets oppgaver.

Et halvår senere ble vårt gamle verdensbilde sprengt i luften av kaprede fly over Manhattan. Situasjonen ble ikke mindre ubehagelig etter dette.

Forsvaret gjennomfører en dyptgripende omstrukturering, samtidig med at vi er med i krevende operasjoner i deler av verden hvor ingen for få år siden kunne forestille seg uniformerte nordmenn.

Noen påstår at offentlig sektor mangler evne til omstilling. Min påstand er tvert imot at ytterst få private bedrifter ville evnet å foreta en slik omstilling, på en så imponerende måte.

Da vi møttes her i fjor listet jeg opp 7 viktige arbeidsoppgaver for 2003:

1. For det første sa jeg at Forsvarets øverste ledelse skulle bli mindre, og mer effektiv. Det nye integrerte forsvarsdepartementet skulle være en realitet fra 1. august.

Det har vi klart. Et integrert forsvarsdepartement og en ny forsvarsstab er på plass, med gode erfaringer og ideer til forbedring. Disse erfaringer muliggjør finpussing og justering av organisasjonen i god tid før det nye departementbygget står klart.

2. For det andre sa jeg at Norge måtte sikre vår plass i NATOs nye kommandostruktur. Jeg lovet at vi skulle arbeide hardt for å vise at Norge burde bli valgt som alliansens ”europeiske fotavtrykk” til NATOs nye strategiske kommando ACT, Allied Command Transformation.

Vi klarte det. Joint Warfare Centre er på plass i Stavanger, direkte underlagt ACT i Norfolk. Og, vi etablerer et alliert kompetansesenter for vinteroperasjoner på Jåtta.

Vi kan tilby de beste øvings- og treningsforhold for våre allierte, også for NATOs nye reaksjonsstyrke, NATO Response Force.

Når allierte trener i Norge, høster vi kompetanse, og våre allierte får kunnskap om norske forhold. Alliert tilstedeværelse sikres.

3. For det tredje lovet jeg at forsvarssjefens militærfaglige utredning skulle foreligge på senhøsten.

Det har vi klart, og departementet jobber på spreng med neste 4- års proposisjon fra 2005 til 2008 – ett år før tiden.

4. For det fjerde lovte jeg å følge opp PCC, kapasitetsforpliktelsene vi påtok oss under toppmøtet i Praha.

Det har vi klart. Norge ledet NATOs arbeide med ny kapasitet for strategisk sjøtransport. 9 land undertegnet før jul en avtale om beredskapskontrakter for NATOs hurtig-deployerbare reaksjonsstyrker. Gjennom denne type kontrakter med skipsfartsnæringen, sparer nasjonene store investeringer.

Et annet eksempel fra PCC er spleiselaget med 10 andre land, om strategisk transportflykapasitet. Vi betaler for tilgang på et visst antall flytimer i året med store transportfly, større enn de vi eier selv. Og Norge er med på et spleiselag for å skaffe lufttankingskapasitet til våre F-16 fly.

Vi får kort og godt mer – for mindre!

5. For det femte sa jeg at samarbeidet med våre nærmeste allierte skulle styrkes, blant annet gjennom en Nordsjøstrategi.

Det har vi klart. Vi fløy over Afghanistan sammen med Danmark og Nederland. Hæren er i ferd med å etablere et tett samarbeid med Nederland om bytte av materiell. Og, Telemark bataljon er meldt inn til NATOs hurtigreaksjonsstyrke våren 2005, som del av det tysk-nederlandske korpset.

Igjen: Mer effekt, for mindre – gjennom samarbeid.

6. For det sjette sa jeg at Norge ville støtte rollefordeling og samarbeid mellom NATO og EU, og dermed unngå å kaste bort penger på doble strukturer.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi også har lykkes med det. Vårt utenforskap tilsier dessverre at resultatet av det arbeidet avgjøres av andre enn oss. Å få Norge inn i EU tar lengre tid enn ett år – men min ambisjon er at vi på sikt skal lykkes.

7. Til slutt sa jeg at vi ville følge opp arbeidet i NATO-Russland rådet, og jobbe for at NATOs partnerskap med Russland ble tettere.

Det har vi klart – i godt samarbeid med russerne. Vi har i dag en positiv dialog med vårt store naboland i øst.

Norge har utvekslingsbesøk med Russland innenfor alle forsvarsgrener, og i oktober presenterte Russland for NATO sin ”hvitebok” for det Russiske forsvar, blant annet med ambisjon om en NATO-interoperabel brigade.

I 2003 nådde vi de mål vi satte oss.

Vi vrir ressursstrømmen fra støttevirksomhet til operativ virksomhet. Vi deltar i internasjonale operasjoner med styrker av høy kvalitet. Vi møter de krav dagens trusselsituasjon stiller til moderne militære styrker.

Forsvaret høster stor anerkjennelse for dette, og vår troverdighet som en seriøs alliansepartner er styrket.

Det kan hende at kornet modnes litt sent her i nord, men når det først høstes er det ingenting å si på kvaliteten.

3. UTFORDRINGENE FREMOVER

Vi har fått til mye. Men mye gjenstår.

Norges trygghet er knyttet til internasjonal trygghet. Det er derfor vi ønsker å bidra til å skape et trygt, åpent og fritt verdenssamfunn. Vi skal kunne stole på at Forsvaret leverer det som trengs, både nasjonalt og internasjonalt.

I en omskiftelig og uforutsigbar verden, trenger vi imidlertid mer enn en engangs snuoperasjon. Derfor fokuserer både NATO og Norge nå på militær ”transformasjon”.

3.1. Transformasjon

Vi skal sikre en varig evne til å endre våre militære styrkers egenskaper, måten styrkene er sammensatt på og måten vi opererer på.

Militær transformasjon skal være en vedvarende og offensiv prosess. En prosess som utvikler og integrerer nye konsepter og doktriner. En prosess som forbedrer Forsvarets kapasiteter, Forsvarets organisasjon, og Forsvarets evne til å samvirke både nasjonalt og internasjonalt.

Det kan bare skje ved at vi endrer vårt tankesett.

Jeg har i kveld invitert tre utenlandske gjester til å delta sammen med oss på videoskjermen. Dette fordi utfordringene gjelder alle NATO-land, ikke bare Norge.

Sjefen for den nye kommandoen Allied Command Transformation, som har erstattet SACLANT, admiral Giambastiani sier oss følgende om transformasjon: (videoopptak med admiral Giambastiani avspilles).

En tilpasning til endrede omgivelser, er ikke revolusjonerende. Det er noe alle organisasjoner gjør.

Det nye med fokuset på militær transformasjon er at evnen til fortløpende endring, uten at det foreligger en konkret trussel eller motstander, gjøres til en permanent del av de militære styrkenes virksomhet.

Skal vi få økt reell forsvarsevne, må vi kvitte oss med noe mental bagasje fra gårsdagens trusselbilde.

Vi kan ikke lenger skreddersy Forsvaret for å møte én spesifikk trussel, én spesifikk krig, slik vi gjorde frem til 1989.

I vår tid er det ikke spørsmål om vi er “godt” eller “dårlig” forberedt til én spesifikk krig på ett spesifikt tidspunkt. Spørsmålet er om vi til enhver tid er anvendelige, til enhver tid i stand til å levere. Det er derfor vi fokuserer på transformasjon.

3.2. ”Usability”

På NATO-toppmøtet i Praha, var mål nr. 1 å styrke NATOs ”Capability” eller evne. Det skulle skje gjennom nye kapasiteter kalt PCC, ny reaksjonsevne gjennom NATO Response Force, og en ny kommandostruktur. NATO skulle få bedre evne til å levere.

På NATO-toppmøtet i Istanbul til sommeren vil mål nr. 1 være å styrke NATOs ”Usability” – eller anvendbarhet! NATO, og Norge, skal ha bedre evne til å levere der det trengs, og når det trengs.

Det var et hovedtema på NATO-møtet i desember.

(videoopptak med daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson avspilles).

Hva betyr det for Norge at Forsvaret skal være ”usable”, eller anvendbart?

Å være anvendbar betyr å ha raske, gripbare og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse, overvåkning og krisehåndtering her hjemme. Det er alltid det viktigste!

Å være anvendbar betyr også å ha evnen til å sikre at NATO kan og vil støtte oss her hjemme, dersom situasjonen tilsier det. Det gjør vi ved å demonstrere egen forsvarsevne og forsvarsvilje. Globalisering og teknologisk utvikling har gjort at konflikter langt fra Norge kan få direkte konsekvenser for oss her hjemme. Beskyttelsen i geografisk avstand har blitt betydelig mindre.

Norges interesseområde strekker seg derfor i dag fra Grense Jakobselv til gatene i Kabul. Å være anvendbar betyr at vi kan stille både hjemme og ute når det trengs.

Begge oppgaver er avgjørende for vår egen sikkerhet.

Å være anvendbar betyr å ha evnen til å bruke militær slagkraft sammen med våre allierte, både ved norskekysten og i Afghanistan.

Vi viser vår anvendbarhet hver gang “oppdrag utført” meldes tilbake. Det gjelder når oppdraget er å håndheve norsk suverenitet i nordområdene eller slepe en oljetanker i drift. Det gjelder når oppdraget er å ødelegge en underjordisk bunker, fly medisiner til en beleiret by, eller bistå det sivile samfunn i å etablere et stabilt og demokratisk styresett.

”Oppdrag utført” er når vi reiser opp igjen nedrevne strømmaster i Irak og når vi beskytter grunnlovsprosessen Loya Jirga i Afghanistan.

Beslutningen i Praha om å opprette NATOs nye hurtige reaksjonsstyrke, NATO Response Force eller NRF, er et viktig tiltak for å bli mer anvendbar og skape troverdighet for vår kollektive sikkerhet.

Ansvarlig for dette er sjefen for NATOs operative kommando, SACEUR – General James Jones. (videoopptak med general James L. Jones avspilles).

NRF skal ha evne til å holde høy beredskap over tid. Å være anvendbar betyr at Norge bidrar til NRF med enheter og avdelinger, tilpasset Forsvarets evne og NATOs behov.

NRF er en ny måte å melde inn styrker til NATO på, en rotasjonsordning ellet vaktordning mellom land som gir mer rettferdig belastning på medlemslandene – og mer reell reaksjonsevne for NATO.

3.3. Leveringsdyktig, lærende, levende og ledende

Å være anvendbar betyr ikke bare å være leveringsdyktig. En anvendbar organisasjon må også være lærende, levende og ledende. Alle de 4 L’ene er en forutsetning for at vi skal lykkes med transformasjonen av Forsvaret.

Hvis Forsvaret skal være en lærende organisasjon må vi være i stand til hurtig å omsette våre erfaringer til nye doktriner og operasjonskonsept.

De erfaringene vi får fra faktiske operasjoner, eller trening og øving med allierte, skal danne grunnlaget for nye doktriner og operasjonskonsepter, bedre tilpasset nye trusler. Konseptutvikling og eksperimentering må derfor være en integrert del av Forsvarets virksomhet.

Hvis noen føler at jeg går i ring nå, følger dere godt med.

Vi snakker nemlig om en sammenheng – eller et hjul – der erfaringer fra konkrete operasjoner, erfaringer fra siste øvelse, eller fra ny teknologi, sammen utvikler fremtidens doktriner.

Vi skal dra stor nytte av at Joint Warfare Center er lagt til Norge, basert på den viktige rollen senteret vil ha i NATOs arbeid med konseptutvikling, med øvelser, trening eller eksperimentering.

Norge er unikt som treningsområde for allierte. Det gir oss selvsagt alliert tilstedeværelse. Men det gir oss også verdifulle erfaringer, det gir oss en unik ”link” mellom trening og operasjoner, link mellom resten av forsvars-Norge og Jåtta.

Derfor har vi etablert et senter for militær erfaring ”lessons learned” på Jåtta. Senteret skal sikre at erfaringer fra øvingsaktivitet og operativ virksomhet, mates direkte inn i arbeidet med å utvikle nye relevante doktriner.

Hvis Forsvaret skal være en levende organisasjon, må organisasjonen være velproporsjonert. Vi kan ikke ha en organisasjon, med så stort hode at bena ikke kan bære det. Det er derfor vi foretar kutt i strukturer som det ikke lenger er samme

behov for.

En levende organisasjon krever også rom for initiativ og kreativitet. Skal vi eksperimentere oss frem til forbedringer, må Forsvaret dyrke frem flere som evner å se nye løsninger og nye bruksmåter for eksisterende materiell. Vi må dyrke entreprenører som kan sette løsningene ut i livet.

Det fellsoperative miljøet ved Norwegian Battle Lab and Experimentation, NOBLE, er et eksempel på hva vi kan få til ved å stimulere kreativitet og initiativ. Skal vi lykkes med transformasjonen av Forsvaret må vi tørre å utvikle nye løsninger, tørre å være i fremste rekke.

Hvis Forsvaret skal være en ledende organisasjon må vi være en organisasjon som tør å være blant de beste, og være stolt av det.

Det er et faktum at Norge kan tilby militære kapasiteter på områder der vi er blant de beste i verden.

Operasjoner i vinterklima, kystnære operasjoner, transportkontroll, minerydding, eksplosivrydding og flernasjonal logistikk, er områder hvor Norge er i ”ledelsen”.

Dette fordi kompetanse på disse områdene har vært avgjørende for vår egen forsvarsevne. Fordi vi har komparative fortrinn her, har vi allerede viktige nisjeområder å tilby NATO, som NATO har stor bruk for.

Noen påstår at vi i Norge snart bare har nisjekompetanser. Det er feil. Nisjene inngår i hele avdelinger, bataljoner og brigader, som før. Det er imidlertid ikke slik at NATO nødvendigvis etterspør en hel bataljon, bare en liten del. Derfor er verktøykasse-prinsippet viktig. Vi skal kunne bidra med en samlet enhet, eller med mindre enkeltdeler.

Et leveringsdyktig Forsvar betyr et Forsvar som er i stand til å levere både militær tilstedeværelse, relevant militær slagkraft – og de rette holdninger.

4. HVA GJØR VI I NESTE LANGTIDSPROPOSISJON (2005 – 2008)

Det er dette som ligger til grunn for arbeidet med neste langtidsproposisjon. Vi skal utvikle et forsvar hvor transformasjon er en naturlig virksomhet for alle Forsvarets enheter, enheter som er gripbare, fleksible og anvendelige.

Det krever at hele Forsvarets organisasjon har vilje til kreativitet, nytenkning og tilpasningsdyktighet. Vi må skaffe oss rom for fleksibilitet – både mentalt, organisatorisk og økonomisk.
All endring handler om mennesker og faglig kompetanse. Vi må derfor ha større fokus på Forsvarets viktigste ressurs – personellet.

Forsvarets oppgaver, struktur og innretning har endret seg drastisk, uten at dette er tilstrekkelig reflektert i personellforvaltningen og utdanningssystemet.

Forsvaret trenger menn og kvinner med høy motivasjon og høy kompetanse. Forsvaret må kunne rekruttere og beholde de beste.

Vi må vi dessuten sørge for at rett mann og rett kvinne havner på rett sted. Vi må tørre å endre tilvante rekrutterings- og ansettelsesprosedyrer, slik at vi får de rette hodene i de rette posisjonene.

Vi må ha en kultur i organisasjonen der menn og kvinner med ”blikk” for løsninger, det vil si riktig kompetanse og innstilling, besetter sentrale stillinger. Kreativitet, endringsvilje og – evne, i kombinasjon med solid faglig kompetanse, må være sentrale kriterier for fremtidens offiserer.

I fjor presenterte jeg 7 oppgaver for 2003. I år vil jeg nevne 8 viktige utfordringer som blir sentrale i den nye langtidsplanen og i arbeidet med å skape et enda bedre Forsvar.

4.1. Verneplikten som fundament

Den første utfordringen er knyttet til Forsvarets behov for de dyktigste og mest motiverte ungdommene. Forsvaret trenger et best mulig grunnlag for å rekruttere viktig og riktig kompetanse til Forsvarets oppgaver, hjemme og ute. Skal vi klare dét, trenger vi verneplikten. Verneplikten er en bærebjelke. Verneplikten forankrer Forsvaret i det norsk folk. Det betyr at verneplikten blir liggende fast. Og, et tilstrekkelig høyt antall ungdommer skal gjennomføre tjenesten.

Derfor må de som gjør sin plikt, oppleve den som positiv, lærerik og meningsfull, og de må få uttelling for å gjennomføre. Det vil si:

Vi må sikre at verneplikten fortsatt har stor anseelse i samfunnet. Og, at de som gjennomfører får god uttelling for det i arbeidslivet.

4.2. Modernisert Befalskole

Den andre viktige utfordringen er å øke tilgangen på yngre befal med større erfaring. Disse trenger vi for å kunne besette lederfunksjoner og spesialfunksjoner på lavere nivå i Forsvaret. Skal vi klare det må vi modernisere – ikke nedlegge – befalsskolene. Det får vi til ved å innføre et mer fleksibelt og mer operativt rettet utdanningsløp, slik flere befalsskoler allerede i dag er i gang med.

Målet er å få mange interessert i å bli befal. Dette krever et fleksibelt rekrutteringssystem. Det skal fortsatt som i dag være ett ”rekrutteringsspor” direkte fra videregående skole. Det er viktig ikke minst for å rekruttere flere jenter. I tillegg skal vi kunne rekruttere personell direkte fra førstegangstjenesten blant de som tar ordinær verneplikt.

Dette gir både bred rekrutteringsbase, og tettere kontakt mellom befalsutdannelsen og verneplikten – tilknyttet et operativt miljø.

4.3. Mer erfarent befal på lavere nivå

Den tredje viktige utfordringen er mer erfarent befal på lavere nivå. Dette er viktig for å sikre personellets trygghet bedre, både i krevende og farlige operasjoner ute og under øvelser hjemme. Vi har det siste året opplevd tragiske ulykker i forbindelse med øving og treninger her hjemme. 3 unge menn omkom i fjor. Skal vi unngå det i fremtiden, vil ett viktig virkemiddel være flere eldre og mer erfarent befal på lavere nivå, det vil si inntil ”kapteinsnivå”.

Et Forsvar med større evne, men mindre volum krever færre offiserer i toppen enn tidligere. Det vil derimot være behov for et større antall yngre, men erfarne offiserer, til operative oppgaver ute ved avdelingene. Mer moderne og avansert materiell stiller også større krav til spesialisert kompetanse og erfaring. Vi må få til en personellstruktur tilpasset Forsvarets behov for alderssammensetting, kontinuitet, erfaring og kompetanse.

En løsning er å etablere et befalskorps på mer forutsigbare kontrakter. Den nye kategorien befal gis samme rettigheter og plikter som yrkesbefal, men med et kortere, forutsigbart ansettelsesforhold. Utdannelsen og tjenestemønsteret legges opp slik at befalet, i samarbeid med eldre befal, opparbeider seg solid erfaring i stillinger på lavere nivå ved Forsvarets avdelinger.

Det er blant annet dette forsvarssjefen foreslår i ny befalsordning for Forsvaret.

4.4. Forutsigbar tilgang på personell til operasjoner

Den fjerde utfordringen er Forsvarets behov for mer stabilt og mer forutsigbart tilgang på personell til alle de operasjoner Forsvaret deltar i. Operasjoner utenfor Norge er en naturlig del av Forsvarets oppgaver. Fra Tysklandsbrigaden etter 2. Verdenskrig til dagens operasjoner i Afghanistan går det en sammenhengende linje. Evne til å løse oppdrag ute, er en forutsetning for vår evne til å løse våre nasjonale oppgaver.

Forsvaret har derfor behov for forutsigbar tilgang på personell til denne type operasjoner. Personellet må være tilgjengelig når situasjonen krever det. Både oppgavene, og ikke minst den kompetanseoppbyggingen disse erfaringene gir, må fordeles mest mulig rettferdig på hele befalskorpset.

Forsvaret skal være en familievennlig bedrift som ikke overbelaster enkeltgrupper eller enkeltpersoner. Da må vi klare å skape rettferdige, fornuftige rotasjonsordninger og nødvendig kompetanseoppbygging for hele offiserskorpset.

Forsvarssjefen ønsker å åpne for å innføre beordringsplikt til internasjonale operasjoner for alt befal. En slik ordning forutsetter at den praktiseres ansvarlig og fleksibelt, og at det eksisterer fornuftige rotasjonsordninger som gir mulighet til å ha et godt familieliv og et godt arbeidsmiljø.

Målsetningen er at rekruttering til denne type oppdrag først og fremst skal basere seg på frivillighet. Slik er det i dag. Muligheten til å beordre kan likevel bli aktuell for å forhindre at enkeltgrupper eller nøkkelpersonell i realiteten kan lamme oppdrag vi er forpliktet til å løse. Beordringsplikt kan i slike tilfeller vise seg å være en ønskelig sikkerhetsventil.

4.5. Fra støttestruktur til aktivitet og den spisse enden

Den femte utfordringen er behovet for å styrke Forsvarets operative og aktivitetsbaserte virksomhet. Skal vi klare det må vi effektivisere støttestrukturen. Også støttestrukturen må bli mer operativ i sin fokus og sin organisering.

Forsvarssjefen legger spesielt vekt på innsparinger i Forsvarets logistikkorganisasjon, FLO. FLO vil i fremtiden primært ha ansvar for tjenester og produkter som ut fra beredskapsmessige og/eller operative grunner må produseres i Forsvaret. Det innebærer at både nye organisasjonsformer, styringsprinsipper, konkurranseutsetting, og bortsetting eller offentlig-privat partnerskap vil bli vurdert.

Vi har dessuten betydelige utfordringer knyttet til de bemanningsreduksjoner som Stortinget i vedtak har pålagt Forsvaret. Nedbemanningen er dessuten et virkemiddel for driftsbesparelser som er nødvendig for omleggingen, og økt satsing på den spisse enden.

Både Forsvarets logistikkorganisasjon, Forsvarsbygg og andre elementer i støttestrukturen må ta sin del av årsverkreduksjonene. På den måten frigjøres ressurser til bedret forsvarsevne gjennom prioritering av øving, investeringer, beredskap og operasjoner.

4.6. Kvalitetsreform i Heimevernet

Den sjette utfordringen er behovet for en Heimevernstruktur som er bedre rustet til å møte trusselbildet nasjonalt, både som en del av territorialforsvaret og knyttet til sivil-militært samarbeid.

HV må bli bedre i stand til å konsentrere styrker der behovet oppstår, knyttet til spesialoppgaver. HV skal både bidra til å forebygge og bekjempe terrorisme og asymmetriske trusler, samt beskytte vitale samfunnsfunksjoner. For å få det til ønsker Generalinspektøren for Heimevernet å gjennomføre en kvalitetsreform i Heimevernet. Det foreslås å kutte antallet i HVs oppsetning og endre distriktsinndelingen. Det foreslås dessuten å utvikle en kjerne av frivillige styrker på høy beredskap – innsatstyrker – som kan ivareta spesialoppgaver når behovet oppstår.

De mer tradisjonelle oppgavene lokalt vil ivaretas av forstrekningsstyrker og oppfølgingsstyrker, med tilstrekkelig trening og øving hvert år. For å sikre en heving av kvaliteten på Heimevernet, foreslås dagens ressurstilgang opprettholdt.

En omdefinering av HVs oppgaver og en strengere prioritering av oppdragene vil gjøre Heimevernet mer relevant, mer interessant, både for de dyktige menneskene som utgjør Heimevernet, og i forhold til det nye sikkerhetsbildet.

4.7. Et nettverksbasert forsvar

Den syvende utfordringen er behovet for et nettverksbasert forsvar, for mer effektiv beslutningsfatting og samhandling.

Skal vi klare å transformere Forsvaret, må vi ha en teknologisk standard som gjør det mulig å operere effektivt, alene, på tvers av forsvarsgrenene, og sammen med allierte styrker, både i og utenfor Norge. Vi må bli mer nettverksbasert enn vi er i dag.

Ved bruk av ny informasjonsteknologi knytter vi kapasiteter og aktører sammen i et nettverk, på tvers av forsvarsgrenene, og på ulike nivåer i organisasjonen. Vi kan dermed gjennomføre militære operasjoner på en mer effektiv måte. Vi bedrer vår forsvarsevne.

I forsvarsbudsjettet for i år, har vi satt av ca. 224 millioner for å kjøpe LINK 16. Dette vil knytte sammen både F-16 fly, fregatter og MTB’er i ett felles nettverk, og gi et langt bedre og felles situasjonsbilde. Det gir viktige strategiske fortrinn i reelle operasjoner. Vi vil ikke i neste 4-årsplan ha alle detaljer på plass. Men én ting vet vi; vi må vekk fra stasjonære og plattformorienterte strukturer, og etablere mer dynamiske strukturer som samvirker med hverandre.

Antall enheter og plattformer er mindre viktig. Samspill får langt større betydning.

Som et første skritt foreslår forsvarssjefen å samle de deployerbare kommando, kontroll og informasjonssystemene til en fellesoperative enhet. Enheten skal støtte deployering av norske styrker med strategisk og taktisk IKT, nasjonalt som internasjonalt. Hensikten er å styrke interoperabiliteten i hele Forsvaret.

Et annet bidrag er etableringen av en ISTAR-kapasitet sammensatt av moduler fra både 6. divisjon og Kystjegerne. ISTAR står for ”Intelligence, surveillance, target acqusition and reconnaissance”, og er et konsept for å integrere og synkronisere bruken av sensorer og informasjons-, etterretnings- og målangivelsesdata til støtte for operasjoner.

En norsk ISTAR-kapasitet skal være fleksibel, modulbasert, og kunne operere både innenfor en nasjonal og alliert ramme.

4.8. Strategisk styring av investeringene

Den åttende utfordring er bedre strategisk styring av Forsvarets investeringer. Operative behov skal tilfredsstilles raskere og bedre enn i dag, og kontrollen mellom strategisk og operativt nivå må bli tettere.

Likeså må forsvarsgrenene ha tettere dialog med departementet om jevnlig revisjon og justering av de investeringsporteføljer som foreligger. Dette gjelder både materiell og bygg.

Flernasjonalt samarbeid knyttet til innkjøp, vedlikehold, og opplæring er en annen forutsetning for å finansiere nye kapasiteter. Sammen med andre, kan små land som Norge få tilgang på utstyr og kapasiteter vi ikke oppnår alene.

Både hær-samarbeidet med Nederland, luftsamarbeidet mellom Norge, Danmark og Nederland, AWACS-flyene og samarbeidet om ny strategisk lufttransport, sjøtransport og lufttankingskapasitet i NATO er eksempler på dette.

5. Avslutning

Jeg innledet med å peke på den rollen Oslo Militære Samfund har hatt i å tilrettelegge for dynamiske og fremtidsrettede forsvars- og sikkerhetspolitiske diskusjoner.

Det har vært rom for å gå på tvers av tradisjonell tenkning.

Vi lever i en tid hvor det å skape trygghet og frihet hjemme og ute, betyr at vi må flytte fokuset fra gårsdagens til morgendagens utfordringer.

Det er det transformasjon handler om; nye måter å tenke på, nye måter å handle på.

Utfordringene kan ta pusten fra noen og enhver. Det er mennesker og regimer i verden som har vilje til å påføre både egne innbyggere og våre samfunn alvorlige skader. Mennesker som ikke vil akseptere spillereglene for menneskerettigheter eller global samhandling.

Derfor tas det nå, både i Norge og i NATO viktige grep for å utvikle et forsvar som kan gi reell trygghet mot farene som truer. Et forsvar med reelle kapasiteter til å forebygge trusler og møte anslag der de måtte forekomme. Et forsvar som kan reagere raskt alene og sammen med andre. Det er derfor vi trenger transformasjon.

Jeg vil spesielt takke alle dere som med pågangsmot og entusiasme omstiller Forsvaret vårt her hjemme. Vi har kommet langt og, vi er på rett kurs. Våre styrker ute gjør en kjempejobb. Det klarer vi, fordi vi har omstilt hjemme.

Norge har i dag 1000 menn og kvinner ute i til dels svært farlige oppdrag. De gjør en enestående innsats for å forhindre terror, for å skape trygge forhold, og for å gi demokratiet en sjanse i hardt prøvde samfunn. De gjør en innsats som ikke vil bli glemt.

I 1915 kom det ut en studie om Norges krigspolitiske stilling, ført i pennen av oberstløytnant Sophus Christensen. I bokens forord var følgende advarsel:

”Bogen indeholder ingen militære Hemmeligheter, men er et Opgjør Nordmænd imellem og bør ikke komme i Udlændingers Hænder. Den bør derfor ikke udlægges paa offentlige Kontorer, Venteværelser, Jernbanestationer, Skydsstationer, eller på Steder, hvor Turister eller hvemsomhelst ellers kan komme. Heller ikke maa den sendes udenfor Landets Grændser.”

Om ikke lenge kommer langtidsproposisjonen ut. Dokumentet inneholder ingen militære hemmeligheter, men viser at vi er underveis fremover – mot transformasjon. Den må derfor gjerne komme i utlendingers hender, og jeg ser gjerne at den utlegges på venteværelser, jernbanestasjoner og offentlige kontorer. Jeg oppfordrer alle tilstedeværende til å lese den, og send den gjerne på mail langt utenfor Norges grenser.

Forsvaret har alltid engasjert. Neste langtidsproposisjon vil derfor bli lest, studert og kommentert. Det kjennetegner et fritt og sunt samfunn. Et samfunn det er verdt å kjempe for.

Takk for oppmerksomheten, og et riktig godt nytt år!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
6. januar 2003

Forsvarsminister Kristin Krohn Devold – Hva vi vil og hvor vi skal:
mål og prioriteringer for forsvarspolitikken i 2003

Innledning
Deres Majestet, generaler og admiraler; ærede forsamling.
”Selv himmelen gråt” kunne vi lese i avisen, da soldater og offiserer marsjerte ut av Gamlebyen i Fredrikstad for siste gang, i fjor sommer.

 

”Selv himmelen gråt”.

 

Og det var tungt for mange da splittflagget på Oscarsborg ble firt. Ja, det er tungt – for oss både med og uten uniform – når Forsvaret legger ned virksomhet på et fort, en garnison, en flystasjon, eller andre plasser med forsvarstradisjoner. Jeg forstår at mange spør hvordan vi kan legge ned Forsvaret akkurat der.

Men ville jeg ha gjort jobben min, som forsvarsminister, hvis jeg hadde bevart alt som det har vært?

 

  • Vi skal ta vare på festningene.
  • Vi skal ta vare på historien.
  • Vi skal ta vare på Forsvarets tradisjoner.
  • Men vi kan ikke av sentimentale grunner alene bevare en forsvarsstruktur som tiden har løpt fra.

 

Hvis vi ønsker et relevant forsvar i fremtiden, må vi ta utgangspunkt i vår tids krav. Vi har gjennomgått et generasjonsskifte i sikkerhetspolitiske utfordringer. Derfor må også Forsvaret gjennomgå et generasjonsskifte.

 

Det lyder kanskje banalt å si: ”Hallo, den kalde krigen er slutt!” Men det er ikke banalt å minne om at oppgavene som Forsvaret skal løse, har endret seg. Det er forsvarlig forsvarspolitikk – forsvarlig sikkerhetspolitikk – å sørge for at Forsvaret blir i stand til å håndtere de nye oppgavene.

 

Og, det er forsvarlig politikk å sørge for at det norske forsvaret ikke sakker akterut i forhold til våre allierte. Det er våre allierte i NATO vi primært skal samarbeide med. Det er dem vi skal operere sammen med – i Norge og utenfor Norge.

Da må vi ikke komme i samme situasjon som Polen i 1939, som på grunn av manglende fornyelse brukte hestekavaleri til å bekjempe stridsvogner!

Det har aldri skjedd at noen har tapt en krig fordi de har omstilt seg for mye. Men det er mange eksempler på sviende nederlag fordi man har omstilt seg for lite.

 

Vi må lære av historien. Vi må være i stand til å takle det uforutsette. Det er nettopp poenget.

Derfor tilpasser vi oss de store endringene i omgivelsene internasjonalt.

Derfor satser vi på en moderne og fleksibel forsvarsstruktur som kan takle mange og ulike oppgaver.

Derfor må Forsvaret satse på kvalitet og tidsmessige militære kapasiteter.

 

Å tro at fortidens brigader med mange fotsoldater og forrige generasjons våpen kan stå imot en motpart med høyteknologiske våpen – dét er ønsketenkning!

 

Årsaken til innledningen min i dagens nyttårsforedrag i OMS, er at vi nå er ferdig med det første året i denne 4-årsperioden. Store endringer er underveis, og i 2002 ble konsekvensene av våre politiske vedtak en realitet mange steder.

 

Kursomlegging – det nye Forsvaret
Mer vil følge i 2003. Den store ”Forsvarsskuta” er i ferd med å legge om kursen. Det vekker reaksjoner. Ja, nesten sorgreaksjoner hos mange som var vant til den gamle kursen. Mitt budskap er likevel glassklart: det er nødvendig!

Sammenhengen mellom det vi gjør hjemme og det vi gjør ute er helt grunnleggende. Derfor får vårt militære nærvær i nord økt politisk oppmerksomhet, ikke det motsatte. Det kommer jeg tilbake til.

 

Hovedbudskapet mitt i dag, er at vi er på vei mot et bedre forsvar!

 

  • Ja, det blir mindre enn før.
  • Ja, det vil operere på færre steder enn før.
  • Ja, det er store organisasjonsendringer på gang.
  • Men vi er på vei mot et tidsmessig forsvar tilpasset endringene rundt oss.

 

Det er mye positivt! Forsvaret har vist oss her hjemme, våre allierte og verden at vi kan hevde oss blant de beste. Forsvarsbudsjettet er på vei opp – 2 milliarder mer på litt over et år, etter et tiår med nedgang. Investeringene i nytt materiell øker. Vi er i siget.

 

Og når det gjelder den viktigste ressursen – menneskene – så har kvaliteten aldri vært bedre. Befalsskolene våre har flere søkere enn på lenge. Og gjennom verneplikten får Forsvaret tilgang til den beste delen av norsk ungdom. Forsvaret er en spennende og utfordrende arbeidsplass. Og vi trenger de beste.

 

Uten høy kvalitet – på mennesker og materiell – ville alle vi her i salen hatt virkelig grunn til bekymring.

Og til dere som utgjør Forsvarets personell: Uten deres innsats, uten at dere tror på det vi gjør, vil vi rett og slett ikke nå de høye målene vi har satt oss.

Kravene til oss alle er blitt større. Selv med økte bevilgninger, forventes vi å få mer ut av alle de milliardene vi bruker.

Kravet om tett og kontinuerlig kontakt mellom den politiske ledelse og forsvarsledelsen – særlig ved krisehåndtering – er innlysende og helt nødvendig.

Kravet om høy mobilitet og deployerbarhet – og full interoperabilitet med våre allierte – er helt grunnleggende.

Og kravet om å kunne stille raskt med fleksible og tilgjengelige militære kapasiteter når behovet oppstår – her hjemme så vel som ute – er avgjørende.

På toppen av disse kravene, kommer de store vedtatte organisatoriske endringene.

 

Forsvarets overkommando legges ned og erstattes av et integrert forsvarsdepartement med ca. 50/50 sivile og militære. I tillegg får vi en ny forsvarsstab.

 

Forsvarskommando Nord-Norge og Forsvarskommando Sør-Norge er nedlagt, og Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger – FOHK – er opprettet.

 

Vår omorganisering har en klar parallell: For ca. 25 år siden måtte mange vente i månedsvis for å få telefon. Samtidig hadde Televerket hundrevis av manuelt betjente telefonsentraler rundt om i hele landet. Men det var ikke den type landsdekning vi trengte – vi trengte et moderne telenett.

I dag har Norge et av de mest avanserte telenett i verden. Men de betjente telefonsentralene er borte for godt. Slik er det med Forsvaret også. Det er ikke garnisoner og bygninger vi trenger over hele landet. Da ville hele forsvarsbudsjettet gå med til drift og ingenting til ”forsvar”.

Det vi trenger er moderne, velutstyrte, fleksible og tilgjengelige militære styrker som raskt kan være til stede der de trengs – når de trengs.

 

Da har vi god evne til nasjonal krisehåndtering.

Da har vi god evne til å ivareta våre forpliktelser i NATO.

Og, da har vi et godt forsvar – også mot det uforutsette og overraskende.

 

Jeg vil minne om at også våre allierte satser på avanserte og deployerbare styrker med høy beredskap. Dermed kan også de være til stede der de trengs – når de trengs – inkludert her hos oss i Norge hvis det blir behov for det. Forsvaret må tilpasses de utfordringene vår tids trusler utgjør mot norsk suverenitet, og mot internasjonal fred og sikkerhet.

 

Vi må ta konsekvensen av at i en global sammenheng, er skillet mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet i ferd med å bli visket ut. Og fordi dagens Russland ikke er den samme militære trussel mot Norge som Sovjetunionen var, har vi i dag handlefrihet til å møte andre utfordringer mot vår sikkerhet – også langt fra våre egne grenser.

 

Dette er fremskutt forsvar av norsk sikkerhet.

 

Vår deltakelse på Balkan har vært og er forsvar av europeiske sikkerhetsinteresser – og dermed et fremskutt forsvar av Norge.

Vår deltakelse i operasjonene i Afghanistan handler om å bekjempe et globalt onde, og er derfor også fremskutt forsvar av Norge.

 

Internasjonal terrorisme kjenner ingen grenser. Mot slike krefter hjelper det lite å bemanne gamle grensefestninger. Terrorisme og andre asymmetriske trusler er som vannets vei mot havet – de renner minste motstands vei. Derfor må også vi i Norge være i stand til å forsvare oss – aktivt og passivt – mot slike trusler.

 

Så har vi allianseaspektet. Forpliktelsene i NATO er toveis. Under den kalde krigen var forsvaret av norsk territorium det viktigste vi kunne bidra med til alliansens sikkerhet. Slik er det ikke lenger. Nå må vi bidra til NATOs operasjoner og internasjonal sikkerhet også andre steder enn i Norge, også utenfor Europa. Det stiller helt andre krav til Forsvarets organisasjon, utrustning og trening.

 

NATO er og vil være selve hjørnesteinen for norsk sikkerhet. Da må vi bidra aktivt for å sikre at alliansen forblir relevant og sterk. Da må vi bidra aktivt slik at USA fortsatt ser seg tjent med europeisk alliert samarbeid gjennom NATO.

Da må vi bidra aktivt til en rimelig byrdefordeling – fordeling av ansvar og oppgaver – innad i alliansen.

 

Det slår meg mange ganger hvordan enkelte som er tilhengere av et sterkt NATO, samtidig nærmest lengter tilbake til den kalde krigen og det Forsvaret vi hadde før. Men det Forsvaret vi hadde før kunne ikke bidra til å gjøre NATO relevant – nå som ”muren” er borte.

Dersom alle allierte hadde tviholdt på NATO slik alliansen var før, ville vi i dag hatt en irrelevant allianse – et museum, en relikvie.

 

Er det kanskje konsekvensene av vår hjemlige omstilling som ligger bak den ”kaldkrigs-nostalgien” som av og til kan skimtes? Det gjør vondt for enkelte å gå bort fra Forsvaret slik vi kjente det. Men smerten må ikke få tåkelegge realitetene.

 

La meg derfor oppsummere tre harde realiteter.

 

(1) Norge hadde et usedvanlig stort nasjonalt forsvar som ble bygget opp under en tidlig fase av den kalde krigen. Men vi betalte det aldri selv.

Norge stilte med soldater gjennom allmenn verneplikt og massemobilisering. Kapitalkostnadene derimot; våpen, materiell, installasjoner som flyplasser og andre forsvarsanlegg, ble i første rekke betalt av USA og NATO.

Fornyelsen i dag er kostbar, og vi betaler for den selv.

 

(2) Den andre grunnleggende realiteten er at den militære sfære har gjennomgått et hamskifte. Massehærenes tid – arven fra Napoleon – er forbi.

Før var det militære forsvar personellintensivt. Det var relativt sett billig å utstyre en soldat. Nå er det omvendt. Forsvaret er blitt kapitalintensivt. Bak hver soldat i et moderne forsvar ligger store investeringer.

Derfor betyr modernisering et mindre antall soldater enn før, og færre enheter. Det gjelder alle land som moderniserer sine forsvar. Det gjelder USA. Det gjelder Russland, og det gjelder Norge.

 

Er et mindre og mer kapitalintensivt forsvar dårligere enn et stort og personellintensivt forsvar? Allerede under Gulf-krigen i 1991 fikk vi svaret. Saddam Husseins millionhær hadde ingenting å stille opp med, mot langt mindre, men høyteknologiske, styrker.

Når den kvalitative militærteknologiske forskjellen blir for stor, kan den aldri oppveies gjennom å pøse på med flere fotsoldater!

 

(3) En tredje realitet er at vi allerede i 1985 fikk en pekepinn på hva det ville kostet å modernisere den forsvarsstrukturen vi da hadde. Forsvarsstudien i 1985 la frem et forslag om modernisering over en 15-års periode, som forutsatte 7 % realvekst i forsvarsbudsjettet de åtte første årene og 6% realvekst de neste syv.

 

Slike forsvarsbudsjetter var utenfor enhver realisme – selv under den kalde krigen.

 

Forsvarsstudien fra 1985 havnet raskt i en skuff. I dag er den glemt. Men drømmen om 60-årenes forsvarsstruktur lever videre i enkelte hjerter.

Moderne og høyteknologiske militære kapasiteter er usedvanlig kapitalkrevende.

 

Et nytt forsvar – militær transformasjon – krever derfor store investeringer og organisasjonsendringer. Da må driftskostnadene ned og organisasjonen strømlinjeformes.

Det gir ingen ekstra penger til ”den spisse enden” å ha to garnisoner hvis vi kan klare oss med én. Det samme gjelder militære flyplasser, lokale og regionale kommandoer, osv.

Penger spart er penger tjent. Og penger tjent betyr mer penger til å investere i fremtiden, mer reelt forsvar, mer trygghet. Så enkelt, og likevel så vanskelig. Men vi er i siget. Forsvaret dreier nå mot sin nye kurs.

 

Derfor må vi slutte å ”suge på sorgens drops”.

Vi vet hva vi må, og vi vet hva vi vil.

 

Jeg har tre overordnede mål for Forsvaret. Som forsvarsminister kan jeg ikke nå målene alene. Vi må dra lasset sammen. Og vi må dra i samme retning.

 

Alt personell – fra vernepliktige til forsvarssjefen, i Hæren, Sjøforsvaret, Luftforsvaret og Heimevernet, i Forsvarsdepartementet og i Forsvarets etater og enheter – må gjøre disse målene til våre felles mål:

 

For det første: Norge skal ha et moderne og tidsmessig forsvar med balanse mellom struktur og finansiering. Det krever fullt trykk på omstruktureringen.

 

For det andre: På de områdene Norge satser, skal vi være blant de beste i NATO. Som et lite land er ikke vi i stand til å gjøre alt, eller ha mange store styrkeenheter. Men de vi har, skal være av topp kvalitet.

 

For det tredje: Forsvaret skal rekruttere de beste. Å avtjene verneplikten, ta offisersutdannelse, gå i uniform – det skal være et tegn på kvalitet og troverdighet.

Jeg er sikker på at vi klarer å nå disse målene. Da må vi se fremover, ikke bakover. Det som var, det var. Det som skal bli, det må vi skape.

 

I denne salen er det mange taleføre mennesker. La meg derfor minne om hva den tidligere britiske statsministeren David Lloyd George, en gang sa: ”Den beste veltalenhet, er den som får ting gjort!”

 

Hjemme versus ute
Noen påstår at vårt internasjonale engasjement skjer på bekostning av Forsvarets virksomhet hjemme. Det er ikke riktig.

 

For det første: Norges sikkerhet er ikke et rent nasjonalt anliggende. Norsk sikkerhet er en integrert del av europeisk og internasjonal sikkerhet – enten vi liker det eller ei.

 

For det andre: Vi reduserer ikke Forsvarets virksomhet i nord. Tvert imot øker vi den.

I 2003 blir nivået for Sjøforsvarets aktiviteter høyere enn i fjor – og høyere enn på svært lenge.

 

  • Kysteskadrens planer er at KNM Valkyrien, med sin slepe og bergingskapasitet, vil oppholde seg mer i Nord-Norge. Det vil få betydelige positive beredskapsmessige konsekvenser.

 

  • Videre vil tilstedeværelsen av fregatter øke fra 8 til 26 uker.

 

  • Den ytre kystvakten vil styrkes i Nord-Norge, ved å ta inn et syvende fartøy.

 

  • Tilstedeværelsen i Nord-Norge blir ytterligere styrket når alle de 14 fartøyene i Hauk-klassen er ferdig modifisert.

 

  • Når nye Skjold-klasse MTB’er og nye fregatter blir levert, får vi ytterligere styrket aktivitet i nord.

Og, i løpet av januar vil fem av seks Orion-fly være fullt operative.

Det blir også to store øvelser i nord i 2003: Joint Winter 03 og Flotex 03.

 

Den militære virksomheten i Nord-Norge styrkes også gjennom våre høye ambisjoner for alliert trening i Norge. Det er i 2003 planlagt 320.000 utenlandske øvingsdøgn i Norge – i hovedsak i Nord-Norge.

 

Det gir markant norsk og alliert aktivitet i Nord-Norge og våre nordlige områder. Vi har i dag mindre strategisk betydning for våre allierte knyttet til vårt ”naboskap” med Russland”, men vi har økt strategisk betydning som et unikt øvings- og treningsområde. Få steder i Europa egner seg bedre for fellesoperasjoner og interoperabilitet i praksis.

Og jeg spør: hva er det som gjør våre allierte så interessert i å trene i Norge, sammen med norske styrker? Det er ikke bare en krevende natur og gode øvingsfelt. Gjennom vårt militære utenlandsengasjement i Afghanistan og Kosovo, har våre allierte erfart at norske styrker er dyktige og relevante å trene sammen med. De vet at de får utbytte av det. Og det gjør så avgjort også våre norske styrker.

Det gir økt norsk aktivitet i nord, og økt alliert nærvær i nord. Ørland – med NATO Air Meet, Bodø – som base for F-16 og Landsdelskommando Nord, Indre Troms – som er ”styrkebrønnen” i Hæren, Halkavarre med Garnisonen i Porsanger, Grensevakten i Finnmark, Ramsund og Olavsvern, – et fantastisk utgangspunkt nettopp for samtrening og transformasjon.

Det er ikke slik at vårt Afghanistan- og Kosovo-engasjement skjer til fortrengsel for vår tilstedeværelse hjemme og i nordområdene.

 

Vårt utenlandsengasjement er ikke en gjøkunge som spiser av den vedtatte rammen på 118 milliarder. Det er tvert i mot planlagt å bruke 900 millioner kroner på utenlandsoperasjoner pr. år, et lavere beløp enn vi har sett på flere år. Økt forsvarsramme, mindre til internasjonale operasjoner – det gir en betydelig ressursøkning nasjonalt. Det er fakta.

 

I tillegg gir erfaringene fra vår deltakelse i Kosovo og Afghanistan, og økt samarbeid med våre nærmeste NATO- allierte, grunnlag for økt nærvær og militær aktivitet i nord.

Det er en avgjørende sammenheng mellom det vi gjør ute og det vi får til her hjemme, og det er på tide at det synker inn.

 

Viktige arbeidsoppgaver

 

2003 vil bli et spennende og utfordrende år. Jeg vil oppsummere noen av de viktigste arbeidsoppgavene vi står overfor.

 

  1. a) Forsvarets øverste ledelse skal bli mindre og mer effektiv. Den politisk-militære samordningen skal bli bedre. Organisasjonen skal bli flatere og mer moderne. Det er konsekvensen av Stortingets vedtak fra juni i fjor.

 

Det nye og integrerte forsvarsdepartementet skal være en realitet i august. Og inntil et nybygg er på plass på Akershus Festning – tilpasset og underordnet historisk bygningsmasse – vil departementet holde til i eksisterende bygninger på Akershus som Forsvaret allerede disponerer.

 

Når et nybygg er på plass, vil vi få et moderne situasjonssenter der alle tråder – politiske og militære – kan samles for effektiv krisehåndtering. I dag mangler vi det.

 

Lokalisering på Akershus vil sikre militær tilstedeværelse og bruk av festningsområdet for fremtiden – i tråd med Forsvarets historiske røtter og lange tradisjoner.

 

Og samlokalisering med den nye Forsvarsstaben vil, sammen med Forsvarets Høgskole, Stabsskolen, Institutt for forsvarsstudier og andre forsvarsenheter på Akershus, skape et tyngdepunkt på strategisk nivå – beslutningsmessig, kunnskapsmessig, kompetansemessig og utdanningsmessig – på Akershus.

 

  1. b) En annen viktig utfordring i 2003 blir å finne Norges plass i den nye allierte kommandostrukturen. Toppmøtet i Praha besluttet at NATO fortsatt skal ha to strategiske kommandoer: én i Europa og én i Nord-Amerika.

 

Den ene, den i Europa, skal lede den operative kommandokjeden for hele NATO og skal hete Allied Command Operations.

Under seg får den to fellesoperative hovedkvarter, ett i syd og ett i nord, hver med ett komponent-hovedkvarter for henholdsvis luft, land og sjø.

En slik ny og strømlinjeformet operativ kommandokjede vil trolig medføre at både dagens tredjenivå-hovedkvarter på Jåttå og dagens allierte luftkontrollsenter på Reitan blir avviklet.

Det betyr i så fall at et fremtidig NATO-nærvær på norsk jord vil bli noe helt annet enn det vi har hatt frem til i dag.

 

Mye spenning knytter seg derfor til den andre strategiske kommandoen, den som skal ligge i USA, i Norfolk. Den skal hete Allied Command Transformation, og skal sørge for alliert transformasjon.

 

Militær transformasjon er virksomhet som skal gi oss helt nye kapasiteter, parallelt med modernisering som videreutvikler og forbedrer de kapasiteter vi allerede har.

Militær transformasjon handler om konsept- og doktrineutvikling, styrkeplanlegging, trening, utdannelse og eksperimentering. Utfordringen er ikke minst å kunne bekjempe motstandere som benytter asymmetrisk krigføring – såkalt fjerde generasjons krigføring.

 

Dersom bare noen allierte gjennomgår en omfattende militær transformasjon, mens andre blir hengende etter, blir NATOs styrker ikke lenger interoperable.

Her har vi allerede et transatlantisk problem, fordi vi europeiske allierte henger etter i utviklingen.

 

Den nye Allied Command Transformation skal ha det som kalles et ”betydelig fotavtrykk” i Europa, ikke minst for å styrke båndene mellom Europa og USA.

 

Det er viktig å utnytte både amerikansk og europeisk kompetanse, og det er viktig å sikre at transformasjon gjennomføres i praksis, både i Europa og Nord-Amerika.

Hvordan dette europeiske ”fotavtrykket”, eller de europeiske kommandoene, blir ”linket” opp under Allied Command Transformation i USA er ikke avklart. Men en sentral oppkobling mot Jåttå i Stavanger er en reell mulighet.

 

Vi ønsker selvsagt et størst mulig alliert ”fotavtrykk” i Norge, og vi arbeider hardt for å vise at Norge vil være et meget godt valg for alliansen.

For eksempel vil et hovedkvarter med ansvar for utdannelse og samtrening i NATO passe godt sammen med vårt nasjonale hovedkvarter i Stavanger. Norge kan tilby ypperlige treningsmuligheter for både land-, sjø- og luftstyrker – særlig i Nord-Norge.

 

Dette er en løsning som vil passe godt for våre allierte, passe godt for Norge og passe særdeles godt for Nord-Norge. Svært mye av min tid frem mot NATOs forsvarsministermøte i juni vil bli brukt for å sikre Norge en så sentral rolle som mulig i den nye strukturen.

 

Det må vi alle nå samarbeide om for fullt – FD, FO, FOHK, NATO-delegasjonen i Brussel, våre folk i militærkomiteen, osv.

 

Vi er ikke i mål, vi er kun i ”startgropa”.
Uavhengig av hva som vedtas i NATO i juni, må Norge legge forholdene til rette for militær transformasjon her hjemme – både kompetansemessig og organisatorisk.

 

Vi må ha ”battle-labs” – som NOBLE i Bodø, vi må ha fellestrening med allierte slik vi har i Nord, vi må ha ”joint” fokus på alt vi gjør. Teknologisk må vi legge avgjørende vekt på interoperabilitet – styrkene må kunne ”snakke” sammen. Det er bare gjennom felles konsepter, doktriner, interoperabelt materiell og praktisk samtrening, at vi kan fungere sammen i en operasjon.

Vi må ta med oss erfaringer fra praktiske operasjoner inn i øvelsene, og fra øvelsene ut i operasjonene. Vi må utvikle doktrinene våre så raskt som utviklingen krever.

 

Det er bare å lære seg begrepet: militær transformasjon.

Det er kommet for å bli.

Det vil bli en avgjørende del av alliansens fremtidige virksomhet.

Det er den praktiske gjennomføringen av det som blir kalt The Revolution in Military Affairs, der et nettverksbasert forsvar vil stå sentralt.

 

Vår militære transformasjon vil måtte skje gjennom en god kombinasjon av styring og tilrettelegging ovenfra, og kreativitet, fornyelse og utvikling nedenfra, både nasjonalt og i alliansen.

 

Vi må som nordmenn være i stand til å bidra aktivt i alliansesamarbeidet på dette felt. Vi må være i stand til å lære av våre allierte der de har kommet lenger enn oss, og vi må kunne iverksette løsninger NATO har kommet til enighet om.

Hvis ikke, vil vi ikke klare å operere våre ulike forsvarsgrener samlet, eller sammen med våre allierte – ikke i Norge, ikke ute.

 

Det integrerte Forsvarsdepartementet, Forsvarets utdanningsinstitusjoner og våre operative avdelinger vil spille en viktig rolle i militær transformasjon her hjemme.

 

Forsvarets fellesoperative hovedkvarter i Stavanger, Forsvarets forskningsinstitutt på Kjeller og Forsvarets skolesenter på Akershus Festning kan få økt betydning på ulike, men komplementære saksfelt. Kreativitet og evne til å tenke nytt og fremtidsrettet, vil bli avgjørende for hvilken rolle de vil kunne spille.

 

Vår militære transformasjon blir en viktig del av langtidsplanleggingen. I løpet av 2003 skal vi forberede neste langtidsdokument.

 

  1. c) Arbeidet med forsvarssjefens militærfaglige utredning er allerede kommet langt. Resultatene vil foreligge utpå senhøsten. Jeg er veldig godt fornøyd med samarbeidet mellom Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando i det utredningsarbeidet som er gjennomført hittil. Og om et år, når neste langtidsdokumentet til Stortinget skal formes, vil det skje i et integrert departement.

 

  1. d) På NATO-toppmøtet i Praha tok vi alle på oss konkrete forpliktelser, for rask forbedring av alliansens militære kapasiteter – det såkalte Prague Capabilities Commitment.

 

Det skal følges opp i 2003, sammen med utformingen av NATOs nye innsatsstyrke, NATO Response Force.

 

Noen av kapasitetene vil bli realisert allerede denne planperioden, andre må vente til neste.

 

  1. e) I årene som kommer vil vi også styrke samarbeidet med våre nærmeste allierte. Her står USA og landene rundt Nordsjøen i ei særstilling – Storbritannia, Nederland, Tyskland og Danmark. Samarbeidet kalles ”Nordsjøstrategien”, og ivaretar både den transatlantiske og den europeiske dimensjon.

 

Nordsjøstrategien innebærer økt satsing på flernasjonale løsninger ved anskaffelser, drift og vedlikehold, strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer, opplæring, trening, og øving og operasjoner – for alle forsvarsgrener.

 

Nordsjølandene har i stor grad sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser. Vi samarbeider godt både kulturelt, militært og politisk.

 

Nordsjøstrategien utelukker ikke et nært samarbeid med andre land. I løpet av 1990-årene har for eksempel det nordiske samarbeidet blitt viktigere, ikke minst i Kosovo.

 

Vi vil også følge opp utvidelsesvedtaket i NATO og bidra til å forberede våre nye allierte, ikke minst de tre baltiske land.

 

  1. f) Norge vil støtte en rollefordeling og samarbeid mellom NATO og EU. Enigheten i København betyr at Europa unngår å kaste bort penger på doble strukturer, samtidig som EU får en mer konkret betydning i europeisk sikkerhetspolitikk. Det er en utfordring for oss som ”utenforland”.
  2. g) Vi vil også følge opp arbeidet i NATO-Russland rådet, og jobbe for at NATOs partnerskap med Russland blir dypere og at samarbeidet i NATO-Russland rådet må fylles med substans.

 

Avslutning

 

Deres Majestet, generaler og admiraler; kjære forsamling.

 

Det er viktig å understreke noen større sammenhenger:

 

  • Vi har en strategisk visjon for Forsvaret som tar utgangspunkt i morgendagens trusler og som knytter oss solid til våre allierte gjennom et relevant NATO.

 

  • Vi har en plan for hvordan visjonen skal omdannes til relevante militære kapasiteter.

 

  • Vi har politisk vilje til å gjennomføre denne planen, og i juni i fjor fikk vi et bredt flertall for en fireårsstrategi som gir Forsvaret forutsigbare økonomiske rammebetingelser.

 

Og vi er i full gang med planene for neste periode, etter 2005.

 

Jeg er stolt over det Forsvaret har oppnådd.

Jeg er stolt over det målrettede løpet vi har lagt opp.

Jeg er stolt av Forsvaret.

Og Forsvaret har grunn til å være stolt av seg selv.

 

Det siste året har vært krevende og arbeidsomt. Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Selv har jeg likevel hatt det fantastisk interessant, givende og motiverende, også når det har vært litt ekstra trykk i vindkastene. Jeg håper alle som arbeider for Forsvarets sak – med eller uten uniform – kan få oppleve det samme: at å arbeide for Forsvaret gir resultat. Så får vi heller tåle noen vindkuler på veien.

 

Jeg har i dette foredraget henvendt meg til hver enkelt i Forsvaret, i like stor grad som til dere som sitter her.

Jeg har også henvendt meg til nostalgikerne.

 

Omstillingen av Forsvaret – den militære transformasjon som vi nå går inn i, skjer ikke bort fra noe vi helst ville ha holdt fast ved. Det er en omstilling til noe nytt og bedre.

 

Omstilling har sin pris. Noen endringer er tunge og kanskje triste for enkelte. Men la oss alle nå fokusere på det viktigste – på det vi skal få til.

 

Endring krever nemlig entusiasme.

 

Vi er i siget. Vi trenger full innsats mot målene. Det stiller store krav til alle våre offiserer, og at vi står sammen.

 

Som en tidligere avdelingssjef i Generalstaben og lærer i strategi og krigshistorie ved Den militære Høgskole uttrykte det i 1914: våre offiserer må ha ”en matematikers klarhet, en dikters fantasi, og en apostels begeistring”.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

 

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
7. januar 2002

REGJERINGENS FORSVARSPOLITISKE UTFORDRINGER OG PRIORITERINGER
Forsvarsminister Kristin Krohn Devold

  1. Innledning

Ærede forsamling.

Vi har bak oss et av de mest dramatiske år i vår tid. 11. september 2001 var dagen da virkeligheten overgikk fantasien. Terrorismens grusomme ansikt ble tydeligere. Det sivile samfunns sårbarhet ble blottstilt. Tusenvis av uskyldige liv gikk tapt. «Den menneskelige ondskapen sprengte nye grenser», sa statsministeren i sin nyttårstale.

Ringvirkningene av terrorangrepet har vært verdensomspennende. USA leder an i en ny krig mot terrorisme, der også Norge deltar. Som NATO-allierte har også vi blitt bedt om å stille opp.

Vi gikk til stortingsvalg den 10. september. Få timer senere ble den politiske dagsorden totalt kastet om. Vi styrtet til TV-skjermene, lammet av bildene som møtte oss, og ute av stand til helt å fatte hva som var i ferd med å skje. «En ny utrygghet har trengt inn i våre sinn, uavhengig av rikdom og status» , sa Kofi Annan.

Og nettopp fordi vi må ta på alvor den enkeltes følelse av utrygghet, har vi ikke kunnet tillate oss å forbli lamslåtte og handlingslammede. Som forsvarsminister har jeg min del av ansvaret for å bidra til at folk igjen kan føle seg trygge. Min del av ansvaret for å sette grenser.

Foredragets disposisjon

Jeg har kommet hit i kveld for å snakke om omstillingen av Forsvaret. Men, det er naturlig at jeg også berører det som kanskje opptar det internasjonale samfunnet aller mest i øyeblikket. Innledningsvis vil jeg sette fokus nettopp på det internasjonale samarbeidet som har vokst frem etter terrorangrepene på USA.

Jeg vil også si noen om hvordan det norske forsvaret har lykkes i å møte de nye internasjonale utfordringene etter 11. september. Har vi klart å leve opp til de forpliktelsene NATO-medlemskapet krever av oss? Jeg har et ansvar for å gjøre vårt forsvar egnet til å bidra effektivt i kampen mot terror. Samtidig må Forsvaret også være dimensjonert for andre og mangfoldige typer av utfordringer.

De sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer danner bakteppe for forsvarspolitikken, og er direkte styrende for hvordan fremtidens forsvar bør se ut. Jeg vil både si litt om status for den pågående omstillingen og modernisering av Forsvaret og peke på hovedutfordringene fremover.

  1. Internasjonalt samarbeid/NATOs forsvarsministermøte

Sjelden har verden sett en så bred internasjonal koalisjon vokse frem som etter 11. september, samstemt i sin fordømming av terroranslagene mot USA.

Koalisjonen går på tvers av politiske, etniske og religiøse skillelinjer. Samarbeidet gjør det mulig å bruke et bredt spekter av virkemidler i kampen mot terrorisme.

Spesielt har det vært positivt å oppleve at stater som har vært motparter, har stått sammen i dette spørsmålet.

For første gang i NATOs historie vedtok alliansen å utløse Atlanterhavspaktens artikkel fem. Det var ikke tvil om at et av alliansens land var angrepet. Dermed var alle NATOs medlemsland under angrep og forpliktet til i fellesskap å bidra med alle nødvendige ressurser.

NATOs forsvarsministermøte i Brussel i slutten av desember gjorde det enda klarere for meg hvor total denne enigheten er internt i NATO. Terrorangrepene mot USA anses av alle allierte som et angrep mot hele den «frie verden».

Her i landet har Regjeringen, Stortinget og flertallet i folket ikke vært i tvil, vi har ønsket å støtte opp om og bidra til denne alliansen. Det finnes en grense for hva vi kan akseptere!

  1. Har Norge levd opp til forventningene?

    Har så vi i Norge gjort vår del av jobben ?
    Ja!

    Jeg er stolt av at vi har vist oss i stand til å stille opp når behovene har meldt seg. Vi har klart mye på kort tid, noe vi får ros for av våre allierte. Dette viser at vårt forsvar et stykke på vei allerede er både moderne og fleksibelt.

  • Jeg er stolt over å kunne si at et antall norske spesialstyrker allerede er på plass i Afghanistan for å støtte amerikanerne i den militære operasjonen «Enduring Freedom». Hovedstyrken er underveis i disse dager.

Våre spesialstyrker er internasjonalt anerkjente! De er samtrente med allierte kolleger. De har internasjonal erfaring. Jeg besøkte personellet på Rena i forrige uke for å ønske dem lykke til. Jeg ble mektig imponert over den positive innstillingen som møtte meg. Jeg er ikke i tvil om at de vil gjøre en meget god jobb.

På Rena besøkte jeg også verkstedet. De har jobbet dag og natt med å klargjøre og spesialtilpasse utstyr for spesialstyrkene. Blant annet har de bygget om flere feltvogner til det nesten ugjenkjennelige. Nettopp for å dekke spesialstyrkenes behov. Det er ikke uten grunn at verkstedssjefen går under navnet «Q», etter skikkelsen i James Bond-filmene.

  • Etter 11. september har Etterretningstjenesten intensivert sitt samarbeid med USA.
  • Vi har sendt 2 mineryddermaskiner med 15 operatører til støtte for minerydding av flyplassen i Kandahar. Også dette personellet har internasjonal erfaring. Maskinene og operatørene var klare samme dag forespørselen kom fra amerikanerne.
  • Vi har både eksplosivrydderteam og transportkontrollenheter med verdifull erfaring fra Balkan. Disse er stilt til disposisjon for den britisk-ledede «sikkerhetsstyrken» i Afghanistan som har mandat fra FN. 25 personer reiser i løpet av kort tid.
  • Vi har på kort tid klart å stille til disposisjon 15 lette panserbiler til operasjon «Enduring Freedom». Disse ble hentet av amerikanerne i desember.
  • USA har bedt om, og vi har fra norsk side stilt til disposisjon, ett C-130 transportfly med støtteelementer. Flyet skal operere til støtte for operasjon «Enduring Freedom», og vil etter planen operere ut fra Manas flyplass i Kirgistan. Vi forventer å sende flyet om få uker.
  • Vi har tilbudt seks F-16 og fire Bell-helikoptre til disposisjon til operasjon «Enduring Freedom».
  • Alle disse elementene er godt egnede fordi de er samtrente med øvrige allierte gjennom øvelser og operasjoner.
  • En norsk fregatt inngår allerede i NATOs atlanterhavsflåte (STANAVFORLANT).
  • 20 norske offiserer deltar i overvåkningen av amerikansk luftrom, som del av de fem overvåkningsflyene (AWACS-flyene) NATOs råd besluttet å sende til USA i oktober i fjor.
  • Samtidig er vi, sett i forhold til folketall og samlet forsvarsbudsjett, dessuten den største bidragsyter på Balkan.
  • Til tross for at Forsvaret er midt i en drastisk omstilling, makter vi å stille med substansielle bidrag til internasjonale operasjoner i to helt adskilte regioner. Det står det respekt av.

Vi kan levere og vi er gode til det. Dette er jeg mektig stolt av, og det blir lagt merke til blant våre allierte. Både generalsekretæren i NATO, Lord Robertson, og den amerikanske forsvarsministeren, Rumsfeld, takket meg personlig for våre bidrag da vi møttes under NATOs forsvarsministermøte før jul.

Men, vi kan bli enda bedre. Omstillingsprosessen har bare så vidt begynt. Forsvaret skal i fremtiden kunne stille ennå bedre rustet til å takle denne type utfordringer.

Som liten nasjon er vi spesielt sårbare, og vil ha behov for alliert assistanse i en krigssituasjon. Da er det viktig at vi selv evner å bidra utenfor egne grenser.

Nasjonal beredskap etter 11. september.

Etter 11. september har Forsvaret også ytet viktige bidrag i beredskapssammenheng. Terrorberedskap er innført ved Forsvarets avdelinger. Jeg har sørget for fullmakter som gjør at jeg om nødvendig kan kalle inn ekstramannskaper i en akutt situasjon. Jagerflyberedskapen er styrket for å kunne møte eventuelle terrortrusler fra luften. Tiltak fra beredskapsverket er iverksatt. ABC-vernberedskapen på militær side er gjennomgått, og Forsvaret har på dette området gitt opplæringsbistand til flere sivile etater.

  1. Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk og utfordringer

Dagens sikkerhetspolitiske situasjon er verken forutsigbar eller håndgripelig. Risikobildet er endret. Det er bredere sammensatt enn tidligere. Dette må vi ta høyde for i utformingen av vårt nye forsvar.

Det krever vilje til nytenkning og vilje til å foreta de valg som er nødvendige for å gi oss handlefrihet til å møte utfordringene.

  1. september har gitt oss en rekke utfordringer for måten å utforme og bruke Forsvaret på.

Terrortrussel

NATO slo i sitt strategiske konsept fra 1999 fast at terrorisme og ikke-statlige aktører er en sikkerhetspolitisk utfordring.

Den 11. september, og den påfølgende erklæringen av en Artikkel fem- situasjon, demonstrerte dette til fulle. Terrorisme er en permanent sikkerhetspolitisk utfordring av internasjonal karakter, og en potensiell trussel mot alle land.

Det er imidlertid ikke et nytt fenomen. Terrorisme har eksistert over lang tid og har antatt mange former. Nytt er at vi står overfor krefter, med forgreninger i mange land, som har vist evne og vilje til å bruke alle tilgjengelige midler for å spre sitt budskap. Utviklingen er skremmende. Det er rapportert at ledere i al-Qaida-nettverket har vært i besittelse av kjemiske våpen samt manualer for fremstilling av masseødeleggelsesvåpen.

Informasjonsrevolusjonen og den generelle teknologiske utvikling har satt enkeltpersoner og grupper i stand til å råde over kapasiteter og nettverk av tidligere ukjent størrelse og ødeleggelsesevne.

Vi må i fremtiden regne med at vi i større grad vil stå overfor aktører som vil benytte seg av såkalte asymmetriske strategier for å spre frykt og ødeleggelser.

Militærmakt kan bidra til å løse problemet, men kan ikke løse det alene. Politiske, militære, økonomiske, diplomatiske, politimessige, lovgivningsmessige og humanitære virkemidler må alle utnyttes for å få full effekt. Tiltak må settes inn på de steder der terroren får utvikle seg, men også her hjemme må vi kunne møte denne utfordringen.

Totalforsvaret og en modernisering av sivil-militært samarbeid, blir viktig. På samme måte som våre militære styrker har behov for en omstrukturering for å kunne møte nye trusler, må vi også kritisk gjennomgå vår sivile beredskap. Spørsmålet er hvordan sivile og militære virkemidler best kan virke sammen i kampen mot terror, og hvordan militære ressurser kan støtte den sivile beredskap når det trengs.

NATO

NATO er vårt viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste. Alliansen har i tiden etter den kalde krigen endret seg i takt med skiftende rammebetingelser, og fremstår i dag som vital og dynamisk. Dette gjenspeiles også i ønsket fra en rekke land om å bli fullverdige medlemmer av organisasjonen. Ytterligere opptak av nye medlemmer, og nye og nære bånd til Russland er en velkommen utvikling, som vil styrke NATOs rolle som et transatlantisk forum for sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid.

NATO og Atlanterhavspaktens artikkel fem har vist sin relevans også i forhold til dagens trusselbilde. Budskapet fra NATOs forsvarsministermøte før jul var klart: Sammen må vi videreutvikle en felles alliert strategi for å bekjempe internasjonal terrorisme. Sammen må vi videreutvikle NATOs operative kapasitet, slik at alliansen kan møte dagens og morgendagens utfordringer.

Deltakelse i operasjon «Enduring Freedom» og i den internasjonale sikkerhetsstyrken illustrerer hvor viktig det er at norske avdelinger kan operere sammen med andre allierte styrker. Dette sikres gjennom trening og øving med allierte og ytterligere modernisering av utstyr. Og er en forutsetning for at vi ved behov skal kunne motta effektiv støtte fra allierte forsterkninger i Norge.

Derfor er det meget viktig for Norge at vi følger opp de allierte styrkemålene og deltar aktivt i NATOs arbeid for å bidra til å bedre de alliertes evne til å operere sammen (DCI-prosessen).

Utviklingen i EU med vekt på Norges interesser

EU arbeider med å utvikle en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDP). Målet er å få på plass en hurtig reaksjonsstyrke innen 2003 på 50-60 000 personell for å kunne gjennomføre EU-ledete krisehåndteringsoperasjoner.

Fra norsk side har vi støttet etableringen av en slik styrke, ikke minst for å sikre en jevnere byrdefordeling mellom Europa og USA. I utgangspunktet skal styrken bestå av bidrag fra EUs 15 medlemsland. Norge, som såkalt tredjeland, meldte høsten 2000 inn Forsvarets innsatsstyrke (FIST) som styrkebidrag til EUs reaksjonsstyrke.

EU har langt på vei fått tilstrekkelige styrkebidrag til å opprette reaksjonsstyrken, men mangler fortsatt en rekke kapasiteter, bl. a. strategisk løftekapasitet og etterretning. EU er derfor fortsatt avhengig av å bruke NATO-ressurser. Dette forutsetter gode samarbeidsmekanismer mellom NATO og EU. Arbeidet med å utvikle disse har inntil nylig nærmest stått stille. NATO er den eneste organisasjonen som er i stand til å gjennomføre operasjoner knyttet til kollektivt forsvar.

 

Til tross for at samarbeidsmekanismene ennå ikke er fastlagte, erklærte EU på et toppmøte i desember at det er etablert en operasjonell EU-kapasitet for krisehåndtering. Denne erklæringen understreker EUs ambisjoner på dette området.

Utviklingen i Russland

Russland har i 2001 vært preget av en politisk stabilitet som savner sidestykke i de ti årene som har gått siden opprettelsen av Den russiske føderasjon. Det er lite i dagens sikkerhetspolitiske situasjon som skulle tilsi at man fra norsk side har grunn til å betrakte Russland som en aktuell trussel. Historisk sett har forholdet mellom våre to land vært preget av fravær av væpnet konflikt.

Felles anstrengelser i kampen mot internasjonal terrorisme har dessuten bidratt til at forholdet mellom NATO og Russland nå er bedre enn på lenge. NATOs forsvarsministermøte før jul konstaterte at dette blant annet har åpnet for å etablere helt nye samarbeidsordninger. Vi opplever også en mer avdempet russisk kritikk mot NATO-utvidelsen og de amerikanske planene om et rakettforsvar.

En fortsatt stabil utvikling i vårt naboland og den økte samarbeidsviljen etter 11. september, vil tjene Norges sikkerhetspolitiske interesser.

Dette forandrer likevel ikke det faktum at forholdet mellom Norge og Russland i overskuelig fremtid vil være preget av det asymmetriske forholdet mellom en småstat og en stormakt.

I tillegg er det en rekke utfordringer av miljømessig karakter på Kola. Dette har blant annet skapt behov for økt samarbeid mellom våre to land. Omskolering av overtallige russiske offiserer og sikring av atomavfall utgjør to konkrete eksempler på denne type samarbeid.

Norge og Russland har et uavklart grensespørsmål i Barentshavet. Både i dag og i fremtiden vil Norges rolle som myndighetsutøver i havområder underlagt norsk forvaltningsansvar kunne bli utfordret. Vi må derfor til enhver tid kunne håndtere en situasjon der Norge eventuelt settes under politisk eller militært press. Av den grunn trenger vi bred internasjonal ryggdekning. Norsk militær tilstedeværelse i nordområdene er kanskje enda viktigere enn før.

  1. Regjeringens forsvarspolitiske prioriteringer

Overordnet syn på fremtidig utvikling av Forsvaret

Det sikkerhetspolitiske bakteppet jeg her har skissert, er sammensatt . Derfor trenger vi et robust, men også tilpasningsdyktig forsvar.

For at fremtidens forsvar skal være effektivt må det være oppgavebasert og alliansetilpasset. Det forutsetter at organisasjonen er moderne utstyrt og at det er politisk vilje til å skape balanse mellom oppgaver, struktur og finansiering.

Oppgavebasert:

Oppgavene må «balanseres» mot hverandre. Det betyr at vi må vurdere :

  1. hvilke utfordringer Forsvaret mest sannsynlig vil bli stilt overfor, og
  2. hvilke av disse som vil ha de største konsekvensene dersom Forsvaret ikke er rustet til å møte dem.

Enkelte av Forsvarets oppgaver ligger fast, fra å møte en mulig invasjon til fredstidsovervåkning og suverenitetshevdelse. Dette vil alltid være primæroppgaver for Forsvaret. Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret i fjor vår, sørget derfor Stortinget for å styrke Forsvarets evne til å løse disse oppgavene, sett i forhold til det forslaget daværende regjering la frem. Høyre, sentrumspartiene og Fremskrittspartiet var sterkt delaktige i at verneplikten, Heimevernet og brigadestrukturen ble styrket. Og vi var pådrivere for at MTB-våpenet fortsatt skal ha en sentral plass i vårt forsvar. I Stortinget støttet AP, gjennom sin stemmegivning, opp under det meste av dette.

Alliansetilpasset:

Fremtidens forsvar må være alliansetilpasset. Det er nødvendig for å kunne operere effektivt sammen med våre allierte, både hjemme og ute.

Spørsmålet om alliansetilpasning må ikke forveksles med spørsmålet om Forsvaret skal fokusere på nasjonal eller internasjonal virksomhet. Ved å operere ute sammen med våre allierte får våre styrker den best mulige trening, og det vil motivere våre allierte til å hjelpe oss dersom det skulle oppstå en situasjon her hjemme.

Flernasjonalt samarbeid er viktig for å modernisere vår egen og alliansens samlede forsvarsevne.

Større krav til militært samvirke, reduksjoner i de fleste lands forsvarsutgifter og økte kostnader knyttet til utvikling og anskaffelse av forsvarsmateriell, har ført til at grupper av land i større grad går sammen om å løse felles utfordringer. Dette er ikke minst aktuelt for Norge og andre små NATO-land som ikke alene vil ha evne til verken å anskaffe eller drive mange elementer som er etterspurt av NATO.

Flernasjonalt styrkesamarbeid gir mer samkjørte allierte enheter og alliert personell får uvurderlig erfaring. Allerede nå høster vi fruktene av at en stadig større del av vårt personell har deltatt i internasjonal tjeneste. Jeg er imponert over norske soldaters faglige bredde og tyngde.

For at Forsvaret skal være oppgavebasert og alliansetilpasset må det ha tilgang på nytt og moderne materiell. Vi må ha fleksible styrker som kan løse et bredt spekter av oppgaver. Vi må ha styrker med bedre rekasjonsevne og større mobilitet. En kontinuerlig modernisering av Forsvaret er viktig. Her er personellets kompetanse en sentral komponent og kritisk ressurs.

Det siste tiåret har vært preget av manglende politisk vilje til å gi Forsvaret den nødvendige finansiering det trenger for å løse de oppgaver det er satt til. Konsekvensen er en underfinansiert forsvarsstruktur.

Regjeringen har som mål å skape balanse mellom struktur og finansiering. Dette koster penger, men i likhet med våre NATO-allierte har vi ikke råd til å la være.

Omstillingen – status – utfordringer

Hvordan ligger vi så an med omstillingen og moderniseringen som ble vedtatt 13. juni i fjor?

Vi er nå én uke inne i omleggingsperioden 2002-2005. En rekke tiltak er allerede iverksatt og godt igang.

En av de største utfordringene vi står overfor er å få kontroll over driftsutgiftene. Målet er å oppnå en utflating av veksten, ikke bare en noe mindre vekst enn før.

Den store omleggingen medfører at en rekke garnisoner og tjenestesteder blir nedlagt. Målet er at omfanget av Forsvarets bygningsmasse skal reduseres fra ca 6 mill. m2 i dag, til ca 4 mill. m2 i løpet av perioden.

I tillegg er forvaltningen av Forsvarets eiendommer fra 1. januar i år samlet i en forvaltningsbedrift, Forsvarsbygg, under Forsvarsdepartementet. Forsvarsbygg skal ha spisskompetanse både på bygg- og investeringssiden, og hente ut stordriftsfordeler på drifts- og vedlikeholdssiden.

Personell og verneplikt:

Omstilling på det personellpolitiske området er helt nødvendig, for å klare å redusere driftutgiftene. Vi må redusere antall personell og få til en modernisering av organisasjonen. Målet om en reduksjon på 5000 årsverk er meget ambisiøst. Samtidig må vi beholde de beste. Forsvaret skal være en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Det er ikke lett, men det er mulig. Og, det må vi få til.

All omstilling stiller store krav til personellet, både de som forlater Forsvaret og de som skal være med videre. Vi må bli flinkere til å gjøre de riktige tingene, og vi må konsentrere oss om kjerneoppgavene.

Ved å samlokalisere Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben skal vi effektivisere ressursbruken. Vi skal oppnå bedre koordinerte prosesser og mindre byråkrati.

Den øverste forsvarsledelsen skal halveres. Samtidig skal vi bedre vår evne til strategisk planlegging, gjennomføring og kontroll. Det betyr at helhet og langsiktighet blir viktigere enn før, og at sjefer på alle nivåer må ta et større ansvar for at kjerneoppgavene prioriteres.

Forsvarets personellstruktur må være fornuftig og fremtidsrettet, både når det gjelder kompetanse og alderssammensetning.

Militær utdanning skal gi langt bedre uttelling i det sivile utdanningssystemet. Dette vil være en fordel for rekrutteringen til offisersyrket, og vil være en god plattform for offiserer som ønsker å skifte karriere etter noen år i Forsvaret.

Tilpasningen av Forsvarets utdanning til det sivile universitets- og høgskolesystem er også i rute. Det er jeg fornøyd med.

Omstillingen skal ikke svekke vår evne til å delta internasjonalt. Derfor vil vi se nærmere på de familiepolitiske forhold knyttet til denne typer tjeneste. Jeg har allerede startet arbeidet med å vurdere om befalsordningen skal endres.

Det er også behov for å vurdere om adgangen til å beordre yrkesbefal til slik internasjonale tjeneste bør utvides i forhold til den lovhjemmelen vi har i dag. Jeg er innstilt på å treffe en beslutning om å foreslå en eventuell slik lovendring så tidlig som mulig, etter å ha innhentet nødvendige råd bl. a. fra forsvarssjefen.

Rekruttering til fremtidens forsvar er også en utfordring i omstillingen.

Skal Forsvaret plukke de beste hodene, de flinkeste folkene og personer med nødvendig «guts» og «drive», må vi rekruttere både kvinner og menn. Forsvaret skal være et førstevalg. Akkurat som det var det for meg da regjeringspostene skulle fordeles.

Jeg vil arbeide for å nå målet om 7% kvinner blant vervede og befal og 13 % kvinnelige sivile ledere innen år 2005. Forholdene må også legges bedre til rette for å holde på de dyktige kvinnene vi allerede har. Her er det mange forbilder som fortjener stor respekt og honnør. Vi hadde verdens første kvinnelige ubåtskaptein, og vi har en kvinnelig jagerflypilot. Jeg glad for at vi har kvinner både i ledersjiktet og i den spisse ende av Forsvaret, men jeg vil ha enda flere.

Forsvarets internasjonale engasjement stiller store krav til at vårt personell skal fungere i et flerkulturelt miljø. For at det skal lykkes, må mannskapet få erfaringer med mangfold på hjemmebane. Det er derfor til Forsvarets beste og i Forsvarets interesse at vi både får en høyere andel kvinner og en høyere andel personer med innvandrerbakgrunn til vår organisasjon. Målet er økt kompetanse, mer mangfold og et mer velfungerende forsvar.

Verneplikten skal fremdeles være en bærebjelke, men vil få ny utforming. Den skal fortsatt oppleves som rettferdig og allmenn i ordets rette forstand.

Vi må imidlertid veie tjenestetiden for vernepliktige opp mot Forsvarets behov for kompetanse. F. eks. kan Heimevernet klare seg med kortere førstegangstjeneste, blant annet fordi de øves hyppigere. Stortinget har derfor vedtatt at grunnutdanningen for Heimevernet skal være 100 operative dager. Nå er det viktig å finne ut hvordan dette skal utformes i praksis, og hvordan vi kan få utnyttet kapasiten best mulig innenfor vedtatt struktur.

Stortinget har bedt om at det også vurderes å innføre en tredje kategori verneplikt. Vi har foretatt en innledende studie av saken, og det kan være mulig å finne løsninger innenfor Totalforsvarskonseptet. Det er derfor naturlig at Justisdepartementet leder de videre utredninger om en slik alternativ verneplikt i lys av Sårbarhetsutvalgets innstilling.

Moderniseringen av Forsvarets materiell

Et moderene forsvar må ha moderne utstyr. Derfor må DCI-kravene fra Washingtontoppmøtet ligge i bunnen for våre fremtidige anskaffelser. Kostnadene ved utvikling og anskaffelse av nytt materiell er i mange sammenhenger så enorme at flernasjonalt samarbeid er den eneste løsningen for å fordele byrdene på en mest mulig rettferdig måte mellom allierte. Samarbeid om utviklingen og anskaffelser av nytt materiell bidrar også til å legge til rette for tettere samarbeid på det operative plan, når materiellet skal taes i bruk. Dessuten vil de samlede ressurser kunne utnyttes mer effektivt.

Hvilke konkrete vedtatte og planlagte materiellprosjekter er vi så i gang med?

  • Byggingen av første fartøy av fem nye fregatter i Fridtjof Nansen-klassen starter i disse dager. Fartøyet planlegges levert i 2005. Deretter vil ett fartøy bli levert hvert år frem til 2009. Fartøyene og våpensystemene om bord er beregnet på å kunne operere både i kystnære farvann og på det åpne hav, og kan brukes så vel i norske områder som i internasjonale operasjoner. Jeg har stor tro på disse fartøyene, og jeg skal senere denne måneden til Spania for å besøke verftet som bygger dem.
  • Like før jul døpte jeg Kystvaktens nye flaggskip, KV Svalbard. Fartøyet betyr en betydelig forsterkning av kystvakten, og med sitt isforsterkede skrog vil den være særlig godt egnet for oppdrag lengst nord i kystvaktens ansvarsområde. Jeg er selv oppvokst i Kyst-Norge og vet godt hvor viktig det er for Norge å hevde suverenitet over våre havområder, og dertil ha en tilfredsstillende beredskaps- og overvåkningskapasitet. Betydningen av havområdene vil bare øke i fremtiden.
  • Det skal anskaffes enhetshelikoptre som omfatter maritime helikoptre, dvs seks helikoptre til støtte for Sjøforsvarets nye fregatter og åtte helikoptre til Kystvakten som erstatning for Lynx. Helikopteret vil gi fregattene en ny dimensjon og er avgjørende i moderne sjøoperasjoner. Med tanke på Kystvakten, vil det nye helikopteret øke aksjonsradiusen til hvert enkelt fartøy og forbedre evnen til både overvåkning, kontroll og ikke minst redningstjeneste. Leveransene av helikoptrene starter høsten 2005 med siste leveranse i 2008.
  • Ved behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret vedtok Stortinget at anskaffelse av nye kampfly skal forberedes. Regjeringen vil følge opp dette vedtaket og er i ferd med å etablere en strategi for hvordan erstatningen av F-16 MLU skal gjennomføres. Nye kampfly vil bli den største enkeltanskaffelsen i Forsvaret noensinne. Anskaffelsen må gjennomføres en gang mellom 2010 og 2018. I det videre arbeid er det helt nødvendig å sikre størst mulig handlefrihet så lenge som mulig.

Samtidig må Norge utnytte de mulighetene et tidlig forpliktende samarbeid mellom nasjoner med felles interesser kan medføre operativt, økonomisk og industrielt.

Det amerikanske JSF-prosjektet (Joint Strike Fighter) og en videreutviklet Eurofighter, men også andre kandidater, vil bli vurdert.

  • På forespørsel fra USA er KNM Skjold for ett år stilt til disposisjon for den amerikanske marine og kystvakt. Fartøyet vil gjennomgå omfattende tester i denne perioden. Sammenliknet med Hauk-klassen har Skjold-klassen kapasitet til å løse flere oppgaver, og er dermed også mer i samsvar med NATOs DCI-krav. Det at USA er så interessert i fartøyet er et kvalitetsstempel i seg selv.

Regjeringen tar sikte på å presentere et prosjektforslag for Stortinget i løpet av våren. Det er ønskelig å kunne inngå kontrakt i inneværende år, avhengig av Stortingets behandling og forhandlingene med leverandøren.

  • Forsvaret har kommet til et veiskille når det gjelder fremtidig behov for transportflykapasitet. Operativt sett er våre C-130 Hercules transportfly, dårlige. Derfor er derfor iverksatt en utredning som ser på ulike måter å løse vårt fremtidige behov fortransportflykapasitet på, og også i en mulig flernasjonal sammenheng. En arbeidsgruppe la før jul frem en rapport som gir en vurdering av mulige løsninger, også løsninger som samtidig kan dekke vårt fremtidige behov for lufttankings- kapasitet. Vi vurderer for tiden rapportens innhold og vil legge frem våre konklusjoner til våren (i vårproposisjonen).

Når vi i fremtiden skal prioritere mellom større materiellinvesteringer, vil jeg som sagt legge stor vekt på at disse er i tråd med alliansens målsetninger med DCI: bedre alliertes evne til å operere sammen.

Strategisk sjøtransport, som er et viktig ressursmessig satsningsområde for Norge innenfor NATO-samarbeidet, er også sentral innenfor rammen av DCI. Norge vil i løpet av de nærmeste dagene inngå beredskapskontrakter for strategisk sjøtransport. Dermed tilføres NATO en viktig kapasitet som kan utnyttes hvis det blir behov for det. Norge er pådriver i å forbedre alliansens totale sjøtransportkapasitet, med det mål å bedre utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Kravene til interoperabilitet og behovet for samarbeid om blant annet trening, vedlikehold og ulike oppdateringer av allerede anskaffet materiell, øker. Dette vil få konsekvenser for hvilke internasjonale samarbeidsprosjekter Norge skal velge.

Et nylig eksempel på slikt samarbeid er kontrakt for leveranser av helikoptre til fregattene og Kystvakten. Norge signerte kontrakten den 30. november i fjor og anskaffelsen skal foretas i samarbeid med Finland og Sverige.

Norge har et aktivt engasjement i NATOs arbeide med luftbåren bakke-overvåkning. Jeg vil også trekke frem prosjektet om nytt kortholdmissil til våre «midtlivsoppdaterte» F-16 der vi ser på mulighetene for felles innkjøp med Nederland, Belgia, Danmark og Portugal. Andre fremtidige spennende samarbeidsområder kan bli etablert for eksempel innenfor området ubemannede fly, eller såkalte UAV’er.

  1. Avslutning

I mars i år vil jeg legge frem en proposisjon for Stortinget med forslag til nødvendige tilpasninger i forsvarsstrukturen og med forslag til hvordan denne skal finansieres. De nye kostnadsberegningene, utført på basis av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av langtidsproposisjonen for Forsvaret, har vist at vedtatt struktur vil koste vesentlig mer en tidligere antatt.

Formålet med vårproposisjonen er å skape balanse mellom struktur og finansiering. For å oppnå dette, trenger vi forutsigbarhet. Dette forutsetter en bred forsvarspolitisk enighet. Enigheten i Stortinget i høst, ved behandlingen av årets forsvarsbudsjett, var et viktig skritt i riktig retning. Dette gir oss et godt grunnlag å bygge videre på. Det vedtatte budsjett for 2002 er tilfredsstillende og forsvarlig for å komme i gang med vedtatt omstilling, men heller ikke mer.

Terrorangrepet i USA 11. september har gjort forebyggelse og bekjempelse av terrorisme til en akutt så vel som langsiktig oppgave. Jeg vil i proposisjonen derfor også vurdere behovet for ekstraordinære tiltak mot terror.

Arbeidet med vårproposisjonen vil oppta mesteparten av min og Forsvarsdepartementets tid i månedene som kommer.

Jeg vil på samme tid arbeide hardt for at Forsvaret tilføres de midler det må ha for å kunne ivareta våre forpliktelser og ambisjoner, både nasjonalt og internasjonalt.

Uavhengig av drakampen om budsjettmidler må vi hele tiden målrettet arbeide med omleggingen av Forsvaret. Lykkes vi ikke med dette, vil mye gå tapt, uansett hvor store midler som tilføres Forsvaret i de kommende år.

Vi må stå sammen om å skape et framtidsrettet og slagkraftig Forsvar. Vi må stå sammen om å bevare og videreutvikle et Forsvar vi kan være stolte av. Sammen skal vi skape en attraktiv, utfordrende og meningsfull arbeidsplass. Sammen skal vi klare dette!

Takk for oppmerksomheten.