Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. mars 2015

Statssekretær Laila Bokhari

Kjære alle sammen,

Tusen takk for invitasjonen til å komme hit igjen til Oslo Militære Samfund for å snakke om et tema som dessverre bare er blitt enda mer aktuelt:

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme.

Noen kaller det vår generasjons kamp, et ungdomsopprør eller en sivilisasjonskamp, andre kommentatorer sier «Det brenner i Islams hus» for å forklare hva som er på spill og hvor de virkelige diskusjonene finner sted/bør finne sted. Kanskje er det vi ser en blanding av alt dette. Radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder for å bli med i terrororganisasjoner er bekymringsfullt. At vår egen ungdom, ungdom oppvokst her i landet, noen konvertitter, ja, at ungdom tiltrekkes av ekstreme ideologier som forfekter intoleranse og vold, verdier som ikke hører hjemme i våre samfunn, bør oppta oss alle. At vi ikke greier å komme opp med gode svar, overbevisende alternativer, til vår ungdom som føler utenforskap, som søker tilhørighet, eller identitet og trygghet, er noe vi alle bør ta på alvor. Dessverre er fenomenet radikalisering nå et økende problem i Norge og Europa. Dette bekreftes i de

årlige trusselvurderingene. Vi ser det i nyhetsbildet, Tekstboks: vi har Paris og København friskt i minne, vi hører om avvergede angrep i Europa. Vi ser en bekymringsfull utvikling hva gjelder økende anti-semittisme og flere angrep mot jødiske mål i Europa den senere tiden. Vi ser også polariserende hatretorikk fra flere fronter, hatretorikk mot ulike minoriteter som igjen kan føre til økt intoleranse, hatkriminalitet og voldsbruk. Dette er utviklingstrekk vi er nødt til å følge med på og agere mot tidlig.

Radikalisering må forstås som den prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål. En radikaliseringsprosess som leder frem til voldelig ekstremisme kjennetegnes av – for det første en kognitiv utvikling mot en stadig mer ensidig virkelighetsoppfatning, der det ikke er rom for alternative perspektiver. Dernest en videre utvikling der denne virkelighetsoppfatningen oppleves så akutt og alvorlig at voldshandlinger er nødvendige og rettferdige. Vi vet at dette hverken er nytt eller har utspring i kun ett miljø.

Terrorisme, radikalisering og voldelig ekstremisme er ikke noe nytt. Vi har sett ulike former for politisk vold og voldelig ekstremisme også her i Norge, vi kjenner til høyre-ekstremismen på 90-tallet, og andre steder i Europa var på et tidspunkt voldelig venstreekstremisme høyt på agendaen. Vi har vært igjennom bølger av gjengkriminalitet, MC-kriminalitet og annet. Vi opplevde de grufulle terrorangrepene 22. juli 2011. Minnene er fortsatt Tekstboks: med oss. Og alt dette skal vi ta med oss når vi nå ser rundt oss – og ikke minst når vi utformer tiltak mot og tenker på hvordan vi skal svare på utfordringene med voldelig ekstremisme og radikalisering.

Trygghet i hverdagen er kanskje den viktigste verdien for oss alle. For de fleste henger trygghet tett sammen med frihet. Frihet til å velge, si, mene, ytre og tro hva vi vil. Men også tilhørighet i nærmiljøet, i samfunnet. Mangel på tilhørighet kan gjøre oss utrygge og usikre. Resultatet er dessverre at noen velger å søke trygghet i kriminelle, radikale og ekstreme miljøer. De blir dratt inn i disse miljøene av ulike årsaker, noe er attraktivt, miljøene fyller et behov. Det er disse hullene vi må se etter. Og fylle.

Vi har det siste året sett en urovekkende utvikling: At vanlige ungdommer på veldig kort tid endrer adferd og blir radikalisert er svært bekymringsfullt. Unge mennesker – norsk ungdom – reiser til Syria som fremmedkrigere. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) anslår at rundt 70 nordmenn har reist fra Norge til Syria som fremmedkrigere. Fra Europa regner man med at så mange som 3000 har reist. Fra andre konfliktområder som Libya, Yemen, Pakistan, Sahel/Mali og andre steder reiser det også fremmedkrigere for å bli med i IS/ISIL. Fremmedkrigere er heller intet nytt fenomen. Vi kjenner det bl.a. fra alle de som dro til Afghanistan for noen tiår siden. Vi vet at Afghanistan-veteranene (altså datidens fremmedkrigere) ofte returnerte eller fortsatte sin kamp andre steder etter at de hadde vært i Afghanistan og kjempet. På den måten ble kampen ført videre i ettertid – til nye områder – og nye konfliktsoner ble radikalisert. Her er en ond spiral. Dette er bekymringsfullt for fremtiden. Utfordringen i dag er at Syria er så mye mer tilgjengelig, reiseavstanden er kortere, tallene er mye større. Vi vet at de mange av de som returnerer fra like kamphandlinger vil ha med seg både kamp- og

våpentrening. De kan også ha med seg traumatiske erfaringer som gjør dem mer villige til å bruke våpen, eller gjøre annen skade. Vi må inn med målrettet innsats for å hindre en slik utvikling. Her pågår det nå et arbeid i justisdepartementet ift kriminalisering av handlinger knyttet til deltakelse i væpnet konflikt. Det er viktig å ha gode verktøy og tydelige lovverk her. Dette er spørsmål som jobbes med over hele Europa.
Det viktigste sporet er likevel det forebyggende. For det første er det ikke alle radikaliserte som drar til Syria. Disse utgjør også en fare. For det andre handler det om å fange opp signaler så tidlig som mulig. Før de kommer i politiets eller PSTs søkelys.

Her må vi også inn med målrettet innsats for å hindre en utvikling som skissert. Da er det ikke tilstrekkelig med PST og politiets innsats, vi må også engasjere skolen, barnevernet, trossamfunn, kommunale fritidsklubber, familie, naboer og venner. Vi må engasjere miljøene som føler seg berørt for å forhindre at sårbar ungdom blir tiltrukket av voldelige miljøer.
Tekstboks:

Tekstboks:

Sist sommer så vi hva slags konsekvenser den økte radikaliseringen kan føre til da trusselnivået i Norge ble høynet på grunn av hendelser relatert til Syria. Vi var alle berørt: Enkeltfamilier og lokalsamfunn, kollektivtilbud og idrettsarrangementer. Enkelte miljøer følte seg stigmatisert, da må vi som storsamfunn stille opp for å forhindre utstøting og utenforskap.

Angrepene i Paris 7. januar i år, viste oss virkelig alvoret. Dette ble etterfulgt av nok et tragisk angrep i København. Flere steder i Europa hører vi om avvergede angrep. Her er det viktig å stå samlet om våre verdier. Og hva vi tror på. Hvilket samfunn vi ønsker. Dette gjelder i alt vi gjør, fra hvordan vi omtaler hverandre, til hvilke tiltak vi iverksetter. Vi skal samtidig være klar over at det finnes karismatiske ledere der ute som har en appell, som enkelte unge mennesker føler seg tiltrukket til. «Talentspeidere» er det noen som kaller dem, de som aktivt leter etter sårbar ungdom. Disse falske rollemodellene og den appellen de har, må utfordres. Utfordres med kunnskap og alternativer.

Politiets Sikkerhetstjeneste presenterte den 4. februar den årlige trusselvurderingen.

Trusselsituasjonen i Norge er preget av både kontinuitet og endringer. Selv om vi ikke har vært vitne til dramatiske hendelser i Norge det siste året, er utviklingen gjennomgående negativ. Dette gjelder utviklingen i trusselsituasjonen knyttet til ulike former for ekstremisme.

Den største trusselen kommer per i dag fra militante islamistiske miljøer. Den raske fremveksten av IS/ISIL er her den mest alvorlige. Selv om det også finnes andre militante islamistiske miljøer og grupperinger.

Vi vet også at det finnes andre miljøer utover det militante islamistiske som vi bør følge med på. 22. juli 2011 synliggjorde dette for oss. Viktigheten av å være årvåkne. Vi vet imidlertid at de organiserte høyre- og venstreekstreme miljøene i Norge vil i liten grad utgjøre noen trussel mot vårt samfunn i 2015. En potensiell terrortrussel her knytter seg først og fremst til enkeltpersoner som er i stand til å handle på egen hånd eller i små grupper. Det forventes imidlertid økt aktivitet i enkelte lokale høyreekstreme miljøer. Dette skyldes i hovedsak påvirkning fra høyreekstremister i utlandet. Her igjen er forebyggende mottiltak fra politiet og andre lokale aktører viktig for å forhindre fremvekst av større organiserte miljøer.

Det vi vet er at de høyreekstreme, de venstreekstreme og de ekstreme islamistiske miljøene representerer polariserte ytterpunkter i dagens norske samfunn. En provoserende volds- eller terrorhandling fra et av miljøene kan på kort tid føre til protester og hevnaksjoner. Dette kan føre til en ond spiral.
Tekstboks:

Tekstboks:
Utviklingen bekymrer oss alle. Og denne tendensen berører oss alle. Klimaet i etterkant av Paris, København og en rekke avvergede angrep er både dypt bekymringsfullt, men gir også et visst håp. Unge som gamle har vist sin avsky, muslimsk norsk ungdom oppfordret til en fredens ring rundt synagogen i Oslo. Dette blir lagt merke til internasjonalt. Dette engasjementet gjør oss alle stolte, og vi må heie fram slike initiativ.

Politikere har også et ansvar for å sette radikalisering av vår ungdom på dagsorden. Det er derfor regjeringen har oppfordret hele Norge til å bli med i innsatsen for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Vi har et felles ansvar. Å bekjempe radikalisering er ikke et samfunnsoppdrag regjeringen kan løse alene. Det hviler et ansvar på hver enkelt av oss: Et ansvar for å bidra til å skape et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Samtidig må vi se etter faresignaler og sende bekymringsmeldinger, slik at ingen faller utenfor og blir enkle ofre for ekstreme miljøer. Dette gjelder ulike kriminelle miljøer – eller ekstreme retninger. Slike ekstreme miljøer spiller hverandre gode, de konkurrerer om oppmerksomhet og kan framprovosere reaksjoner og nye selvopphøyde/selvutnevnte karismatiske ledere.

For å stanse radikalisering, rekruttering og reisevirksomhet til krigs- og konfliktområder må vi alle ta ansvar for å skape et inkluderende samfunn der radikalisering og voldelig ekstremisme ikke får vokse frem. Et samfunn der ulike meninger kan utveksles, men der meninger vi er uenige i ikke blir stående uimotsagt. Dette krever en innsats fra oss Tekstboks: alle. For ytringsfriheten er og skal være en bærebjelke i alt dette arbeidet.

I dette forebyggende arbeidet trenger vi lokale, nasjonale og internasjonale tiltak. Vi trenger verktøy. Handlingsplanen mot radikalisering og voldelig ekstremisme fra juni 2014 inneholder 30 konkrete tiltak som beskriver hvordan vi skal arbeide forebyggende på ulike nivåer. Handlingsplanen skal utgjøre en forskjell for dem som er i kontakt med unge mennesker i sitt daglige arbeid.

Regjeringen har et ønske om at dette skal være en levende og dynamisk handlingsplan. Vi må ha en kontinuerlig dialog og debatt om disse spørsmålene. Regjeringen skal lytte og være til stede – men det er lokalsamfunnene som kjenner de lokal utfordringene best. Intet samfunn er tjent med å fortie utfordringene. De viktigste møtene tar lokalsamfunn selv initiativ til og gjennomfører i lokal regi med representanter fra ulike miljøer som kan gi hverandre inspirasjon i dette viktige arbeidet. Det er i kommunene at det viktigste forebyggende arbeidet må skje. Mange i førstelinjetjenestene, i skoleverket, fra ulike religiøse organisasjoner og trossamfunn, og fra frivillige organisasjoner, stiller opp og gjør viktig arbeid hver dag. Å skape gode plattformer og arenaer hvor disse aktørene møtes har en verdi i seg selv. Her kan erfaringer utveksles, kontakter bygges. Nettopp derfor sendte Statsministeren i oktober i fjor ut et brev til 23 norske kommuner. Kommuner med ulike erfaringer, geografisk spredd over hele landet. Noen med store utfordringer, andre med mindre. Alle viktige brikker i forebyggingsarbeidet.

Jeg har både sammen med statsministeren og alene blitt invitert til å besøke en rekke kommuner rundt i landet for å se hva slags arbeid som daglig utføres der på det kriminalitetsforebyggende området. Selv om landskapet og utfordringene kan oppleves forskjellig fra sted til sted, er det veldig mye bra som gjøres ute i kommunene. Her finnes aktive ungdomsmiljø og trossamfunn, og aktive førstelinjetjenester. Mye godt kriminalitetsforebyggende arbeid gjøres allerede. Samtidig vet vi at vi alle kan gjøre mer. Å arbeide forebyggende er å tenke rutiner og å tenke langsiktighet. Forebygging handler også om å samarbeide, ofte på tvers av ulike etater og miljøer. Kanskje er det nye nå at vi må tenke enda bredere, ta inn nye ungdomsmiljøer, trossamfunn, foreldregrupper. Dette for å skape større forståelse for hva som rører seg i ulike miljøer. Men mange av verktøyene mener jeg er på plass – og flere verktøy vil komme på plass snart. Kommuner lærer av hverandre, og vi lærer av våre nordiske naboer og andre.

Noen uker tilbake møtte jeg familien til en såkalt Syriafarer. En etnisk norsk mor hvis sønn nå slåss i Syria. Hun forteller om en sønn med et halvkriminelt rulleblad som fant roen i moskeen, i Islam, men så dessverre igjen ble tiltrukket mot et voldelig miljø, et miljø med et forvrengt syn på Islam, der intoleranse og vold stod i sentrum. Men der sønnen ble overbevist om at han hadde en plass, og følte tilhørighet. Hun etterlyste årvåkne ledere som kanskje kunne ha sett denne forvandlingen skje. Og som handlet.
Tekstboks:

Vi vet at når ungdommen kommer i Politiets Sikkerhetstjenestes lys er det ofte for sent. Aktører må komme tidligere på banen, og her trenger man et godt samarbeid. Det er bevilget ekstra ressurser til Politiets Sikkerhetstjeneste.

Politiet har også etablert rutiner for varsling til hjemkommunene når personer som har deltatt som fremmedkrigere returnerer. Dermed kan kommunene vurdere om det er aktuelt å tilby særskilt oppfølging. Noen personer vil man ikke varsle om fordi de følges opp av PST. Her foretas det en individuell vurdering.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Kommunenes Sentralforbund (KS) har blant annet igangsatt et forskningsprosjekt hvor flere kommuner involveres. Vi ser fram til å høre om resultatene fra dette arbeidet. Dette håper vi vil hjelpe å synliggjøre hva som finnes av ressurser i kommuneneog å løfte fram gode tiltak på lokalt plan.

Mange kommuner har gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må brukes også på dette feltet. Flere kommuner har fulgt statsministerens nevnte oppfordring om å arrangere dialogmøter. Målet her er å skape en plattform for samarbeid og kunnskapsutveksling i – og på tvers av – det etablerte forebyggingsapparatet.

Handlingsplanen har flere konkrete tiltak som vil bidra til å styrke kommunenes arbeid og kompetanse på feltet. Man har igangsatt forskningsprosjekter hvor flere kommuner involveres, det arbeides med veiledningsprogram for foreldre og foresatte og helsesektorens og Tekstboks: Tekstboks: utdanningssektorens arbeid styrkes. Det utarbeides også veiledningsmateriell for førstelinjen. En nasjonal veileder vil bli fremlagt i mars.

Det etableres blant annet nå forebyggingskontakter i syv politidistrikt med særskilte utfordringer. Disse skal være kontaktpunkter i tilfeller der det er mistanke om radikalisering lokalt. PST skal informere og gi råd til forebyggingskontaktene i politidistriktene, og til øvrige aktører i forebyggingsarbeidet.

Alle lokalsamfunn har aktører som gjør viktig forebyggende arbeid. Mange har drevet generelt kriminalitetsforebyggende arbeid lenge. Vi har sett, og jeg har latt meg imponere av modige foreldre som er tydelige stemmer i debatten. Foreldre som er bekymret for sine sønner eller døtre. Enten fordi de har dratt til Syria, eller fordi de kan finne på å gjøre det. Foreldre er viktige rettesnorer, forbilder både for sine barn og for samfunnet. Det arbeides nå med veiledningsprogram for foreldre og foresatte.

Som nevnt så utarbeides det også veiledningsmateriell for kommunene og førstelinjen.

Denne veilederen kommer i mars og vil være et viktig verktøy for kommunene. Dette er konkrete oppfølgingstiltak fra Handlingsplanen.

Arbeidet med Handlingsplanen og de aktive dialogmøtene legges også merke til internasjonalt. Flere land roser den norske handlingsplanen og det at vi jobber på tvers av ulike departementet og etater. Videre er den aktive involveringen av lokalsamfunn, kommunestrukturer, førstelinjetjenester og det sivile samfunn noe som Tekstboks: legges merke til. Dette er en av grunnene til at Norge er blitt bedt om å holde en regional oppfølgingskonferanse fra Obamas Washingtonmøte om voldelig ekstremisme som fant sted i februar i år. Dette skal vi ta med oss i vårt videre arbeid.

Det som også legges merke til internasjonalt er vår egen ungdoms engasjement og initiativ.

Det har det siste året på tross av en negativ utvikling, vært utrolig oppløftende å se så mange modige stemmer, unge jenter og gutter fra hele landet, stå fram i de vanskelige debattene. Gjennom leserinnlegg, kronikker, debatter og arrangementer har de vist de verdiene som vi ønsker å bygge videre på. De er viktige stemmer i det forebyggende arbeidet. Jeg har nevnt Fredens ring rundt synagogen nå for ca to uker siden. Sist sommer så vi muslimsk ungdom stå bak demonstrasjoner mot IS over hele landet. Begge disse initiativene fikk bred internasjonal dekning. «Look to Norway», ble det sagt. Ungdom er engasjert over hele landet i viktige aktiviteter. De forteller om sine erfaringer – i hverdagen og på nettet. De forteller også om en hverdag full av hatytringer og hatmeldinger. Dette skal vi ta alvorlig. Her følger også konkrete tiltak fra Handlingsplanen: En egen gruppe er nedsatt i Kripos for å jobbe med dette temaet og flere sivilsamfunnsaktører jobber nå aktivt med dette feltet.

Videre skal Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) bistå helsetjenestens arbeid med voldelig ekstremisme. Og det igangsettes nå et utviklingsprosjekt som omhandler hvordan personer Tekstboks: som har deltatt i kamphandlinger i utlandet utenfor regulære væpnede styrker (fremmedkrigere), og deres familier, skal følges opp. Det gjelder spesielt med hensyn til voldsrisikovurdering og traumeutsatthet.

Her utarbeides det en skoleringspakke for kommunale psykososiale kriseteam, ‘Når krisen rammer’. Denne skal utvides med en modul om voldelig ekstremisme. Dette er noen eksempler på tiltak og verktøy for oss alle. Dette er viktige konkrete tiltak.

Enkelte kommuner har uttalt at de mangler penger og kompetanse til å gjøre denne viktige jobben. Mange kommuner har allerede gode arbeidsmodeller for forebyggingsarbeidet som må utnyttes også på dette feltet. Disse gode eksemplene må fram i lyset og deles. Noen kommuner lager sine egne lokale handlingsplaner tilpasset egne forhold. Dette skjerper kommunene og dets innbyggere.

Det er viktig å få en oversikt over hvilke ressurser som allerede finnes i kommunene. Det er viktig å ikke byråkratisere dette og legge på et ekstra ledd, men bruke de ressursene som finnes allerede. Det finnes mange dyktige personer i førstelinjen og sivilsamfunnet som allerede driver godt kriminalitetsforebyggende arbeid. De må også rettes inn mot radikalisering.

Forebygging begynner i det daglige, i lokalsamfunnene. Kommunen og dens ansatte er ofte i første linje i møte med sårbar ungdom. Vi må styrke kunnskapen og kontaktnettverket her – styrke dialogen og plattformene hvor vi møtes. Og, som vi også har sett den siste tiden: Ingen kan stå alene i Tekstboks: dette samfunnsoppdraget. Det er viktig å styrke det tidlige forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme med mer kunnskap, samarbeid og koordinering av arbeidet på området. Innsatsen på tvers av samfunnssektorer må styrkes på lokalt og nasjonalt plan.

For selv om debattene skal være der så må vi også stå samlet om disse spørsmålene. Noen av disse spørsmålene er vanskelige, utfordringene er mange. Men vi må stå samlet om våre verdier og hvor vi vil gå sammen som samfunn. Da må vi kunne si imot, og støtte de som gjør det. Ikke bare i festtaler, men også i hverdagen, på skolen og på arbeidsplassen. Slik skapes tilhørighet.

Radikaliseringsprosessen kan ofte starte som en søken etter et miljø å høre hjemme i. Da må vi sende et tydelig signal om at alle innbyggere, uansett bakgrunn, hører hjemme i samfunnet vårt, i våre kommuner. Norge skal være et godt land å bo i. Men her har vi alle et ansvar. Vi må alle også innad i miljøer, kunne si ifra om det er bekymringer for en uønsket utvikling. Her har vi sett mange modige stemmer, men vi trenger flere. Det bekymrer meg også at enkelte stemmer blir truet til stillhet. Vi må ta vare på de modige stemmene der ute.

Også internasjonalt skjer det mye. I EU, i FN og blant enkelte grupper land deles erfaringer og behovet for samarbeid. Intet land står alene her. Radikalisering foregår på tvers av landegrenser og må forebygges og bekjempes gjennom internasjonalt samarbeid. Og Norge vil fortsette å være en pådriver for å styrke dette samarbeidet ytterligere. FNs sikkerhetsråds resolusjon 2178 fra i fjor høst om Tekstboks: fremmedkrigere er en viktig milepæl og et godt grunnlag å bygge videre på.

EUs stats- og regjeringsledere kom i februar i år med en erklæring om hvilke tiltak EU skal igangsette for å sikre europeiske borgere og motvirke radikalisering. EUs tiltak er i stor grad sammenfallende med våre egne og vi vil samarbeide tett med EU der det er naturlig, for eksempel når det gjelder grenseforvaltning, samarbeid med tredjeland, erfaringsutveksling og tiltak mot radikalisering på internett.

Europarådets ministerkomite vedtok også i februar likeledes å styrke arbeidet og oppdaterte sin handlingsplan med hovedvekt på det juridiske rammeverket og preventive tiltak innen utdanning, fengsler og på internett.Som tidligere nevnt deltok utenriksministeren i februar på et internasjonalt toppmøte i Washington der det ble drøftet hvordan vi best kan bekjempe voldelig ekstremisme. Her ble Norge invitert til å arrangere et europeisk oppfølgingsmøte før sommeren der vi vil få anledning til å gå enda mer i dybden på felles utfordringer i Europa, dele erfaringer og finne nye løsninger.

Norge skal være med i dette viktige internasjonale samarbeidet og. Det tjener vi alle på. Også her hjemme.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme handler også om kommunikasjon, strategisk kommunikasjon. Hvordan skal vi arbeide mot selve «appellen», den tiltrekningskraften som enkelte voldelige miljøer har overfor sårbar ungdom. Her må det aktiv avkrefting og riktig kunnskapspåfyll til.

Myter, voldsidealisering og fantasier må avkreftes. De brutale handlingene fra IS og andre må enda tydeligere fram i lyset. De riktige narrativene må utfordre de påståtte sannhetene som forkynnes av grupper som ISIL og andre. Som forkynnes av falske religiøse ledere. Det er ikke idyll å slåss i Syria, man kan hjelpe til på andre og bedre måter. Her må flere på banen, religiøse ledere, ungdomsledere, foreldre, og oss andre. Det handler også om å skape alternative forbilder, eller de riktige forbildene, sånn at ikke personer som for eksempel den mye omtalte «Jihadi John» – IS-bøddelen (og andre som ham) – ikke blir det forbildet som han framstår som for noen. Vi har den senere tiden hatt mange møter med muslimske miljøer, for å snakke med ungdom men også for å løfte fram stemmer. Vi har vært vitne til et stort engasjement for fellesskap og samhold – der det tas klar avstand fra ekstreme holdninger, sist i forbindelse med ringen av unge muslimer rundt synagogen i Oslo. Jeg håper at vi i tiden fremover også vil se enda flere klare markeringer fra ulike miljøer, deriblant de muslimske miljøene i Norge, hvor det tas sterk avstand til ekstreme voldelige holdninger som ikke hører hjemme i våre samfunn.

Innsatsen mot radikalisering og voldelig ekstremisme krever en innsats fra oss alle. Den må være langsiktig og gjennomtenkt. Samtidig kreves handling nå. Det kreves handling og et ærlig engasjement lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Foto: Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

FOREDRAG I OSLO MILITÆRE SAMFUND

MANDAG 20. OKTOBER

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt

 

«Pakistan etter Musharraf – kampen mot terrorisme
og utfordringene i stammeområdene»

 

 

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer,

 

Introduksjon

Takk for invitasjonen til å komme og tale i Oslo Militære Samfund. Det er en ære å få lov til å forsøke å formidle noe av den forskningen vi gjør på Forsvarets forskningsinstitutt innenfor terrorismeprosjektet TERRA. Vi har siden 1999 hatt et fokus på politisk vold og terrorisme på FFI, de siste årene har vi i økende grad også sett på Pakistan og Afghanistan og de ulike aktørene som rører seg i det landskapet. Det er først og fremst dette denne presentasjonen skal handle om.

 

Pakistan har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Ofte som et resultat av ting som skjer i Afghanistan, ofte i skyggen av Afghanistan. Men det siste året har vi også sett fokus rettet mot Pakistan på grunn av ting som skjer i selve Pakistan – innenrikspolitisk. Mye på grunn av konfliktene i stammeområdene – området som grenser opp mot Afghanistan, men også på grunn av større terroristangrep inn mot de store byene, mot viktige mål – politiske, militære og internasjonale. Og ikke minst på grunn av regjerings- og Presidentbytte.

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Hvorfor er det viktig å forsøke å tilegne seg kunnskap og forståelse om Pakistan? For det første fordi vi har et engasjement i Afghanistan – militært, diplomatisk, humanitært og politisk. For det andre fordi vi vet at Afghanistan er et viktig land for NATO. For det tredje fordi det som skjer i nabolandene til Afghanistan – altså både nasjonalt i de enkelte landene, men også bilateralt og regionalt – kan ha innvirkning på ting som skjer i landet. Sist men ikke minst, har Norge en stor norsk befolkning med bakgrunn og familie i Pakistan. De er opptatte av ting som skjer med deres familie der, mange er bekymret over det som skjer i deres andre hjemland. De har interesser og kontakter der. Dette kan selvfølgelig også utgjøre en stor ressurs i vår søken i å forstå ting som skjer lokalt.

 

Jeg ønsker her å se på noen spørsmål som kan hjelpe oss å forstå Pakistan i dag. Her står spørsmål som hvilke ideer staten Pakistan bygger på sentralt, hvem er viktige aktører og hva er viktige maktsentra og hva er deres interesser. Jeg ønsker også å belyse hva som har vært viktige tyngdepunkt i pakistansk utenrikspolitikk – nemlig landets forhold og posisjonering først og fremst til India – og som en forlengelse av dette landets forhold og manøvrering i forhold til Afghanistan. Jeg ønsker også å diskutere utfordringene vi ser i FATA, de føderalt administrative stammeområdene, hvor vi den senere tid har sett en reorganisering og styrking av både Taliban- og al-Qaida-sympatiserene grupperinger. Hva vil aktørene i disse områdene – og hva kan en gjøre i forhold til de mange utfordringene vi ser i den forbindelse?

 

Ideen om Pakistan

Pakistan fikk sin selvstendighet i 1947, da det ut av Det britiske imperiet på subkontinentet oppstod India og Pakistan. Pakistan ble på mange måter dannet som en motvekt til India, en muslimsk stat til forskjell fra det pluralistiske, men hovedsakelig hinduistiske, India. Pakistans identitet forklares ofte som ’Indias lillebror’. Pakistan skulle være muslimenes hjemland. Landet gikk derimot igjennom et stort psykologisk nederlag da Øst-Pakistan (det som senere ble Bangladesh) løsrev seg fra Vest-Pakistan. Det var ikke kun religion som kunne samle landet. Islam og tolkningen av hvilken rolle religion skal ha i statssystemet har vært et stadig tilbakevendende spørsmål.

 

Pakistans vanskelige forhold til sin store nabo i Øst, India, har vært fundamentalt i forhold til det meste av landets utenrikspolitikk. Det har også utløst en rekke konflikter mellom de to landene. Tre kriger er blitt utkjempet, hovedsakelig over landområdet Kashmir. Spesielt viktig her er de to grensekonfliktene over Siachen isbreen i 1984 og over Kargil i 1999. I tillegg har de to landene drevet et voldsomt atomkappløp til bekymring for verdenssamfunnet.

 

Militærets rolle og involvering i landets innen- og utenrikspolitikk har vært et annet tilbakevendende spørsmål. Militæret er en respektert og viktig institusjon i Pakistan. Det nyter store budsjettposter og stor respekt som en solid og trofast institusjon. I omkring halvparten av landets historie har militæret sittet ved makten, nå sist under General Pervez Musharraf. På folkemunne blir det ofte sagt at når de sivile politikerne ikke greier å ordne opp lenger, kan en alltid stole på at Militæret vil være der. Militære kupp blir av enkelte sett på som redningen ut av kriser. Spørsmålet er jo hva dette har gjort med andre institusjoner i samfunnet – og statsapparatet som helhet.

 

Pakistan i lys av Afghanistan

Pakistan har i den senere tid ofte blitt sett i lys av konflikten i Afghanistan. Landets forhold til Afghanistan har vært et viktig tyngdepunkt i dets politikk. Strategisk dybde inn i Afghanistan var viktig for å sikre landets interesser i regionen, ikke minst i forhold til India. Dermed har det vært viktig for landet å ha en Pakistan-vennlig regjering i Kabul. Vi kjenner til dette gjennom den langvarige støtten som en forlengelse av den kalde krigen til mujahideen som slåss mot sovjetiske styrker i Afghanistan, men også senere i den støtten som ble gitt til å så frøene til Taliban. Dette kulminerte selvfølgelig ved støtten til Taliban-regimet gjennom hele perioden frem til høsten 2001. Her så vi en helomvending i Pakistans politikk, og den talen Musharraf fremførte for å forklare dette blir sett på som historisk. Men, det er fortsatt viktig for Pakistan hvem som sitter ved makten i Kabul. Og det er ikke minst med dette i mente av vi ser Pakistan være bekymret i forhold til Indias ’manøvrering’, dets investeringer og kontakter i Afghanistan. Ut av dette kommer beskyldingene om ISI – den pakistanske sikkerhetstjenestens – innblanding i angrep mot for eksempel Den indiske Ambassaden i Kabul i juli 2008.

 

Pakistan er den senere tiden blitt omtalt av mange som ’The New Frontier in the War against Terrorism’. Vi vet at stammeområdene – de uoversiktelige grenseområdene – høsten/vinteren 2001 ble et tilfluktsområde for mange militante som flyktet fra sine skjulesteder i Afghanistan. I en lengre periode ble dette området sett på som en frisone, et arnested og et verperede for gamle og nye militante krefter. Uttrykket ’the Grand Central Station of Modern Militancy’ blir ofte brukt for å symbolisere hvordan ulike individer og grupper har brukt dette område som en gjennomfartsåre for aktiviteter andre steder. Her sies det at både al-Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper har kunnet reorganisere seg – for så å utføre angrep i Afghanistan og andre steder.

 

Vi ser at flere både internasjonale og lokale pakistanske grupper har oppholdt seg i stammeområdene. Mange av disse har kontaktnettverk internasjonalt, og en bekymring blant amerikanske og vestlige myndigheter er om angrep planlegges ut i fra disse områdene. Her nevnes spesielt Islamic Jihad Union (IJU), Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), og den algerske gruppen GSPC (som nå går under navnet al-Qaida in the Islamic Maghreb – AQIM). Individer med bakgrunn i alle disse gruppene har blitt arrestert av pakistanske myndigheter i stammeområdene. En vet også at enkelte planlagte angrep i Europa kan spores tilbake til disse områdene.

 

Mye av grunnen til den økte oppmerksomheten som er blitt rettet mot Pakistan og særlig stammeområdene, bunner i rapporter om økt antall cross-border angrep, altså at flere angrep utført inne i Afghanistan har utspring fra disse områdene. Videre ser vi flere antall konflikter inne i stammeområdene, i form av stridigheter mellom ulike grupper, men også aksjoner mot militære installasjoner, politi-, justis- samt politiske representanter. Det pakistanske militæret har også lidd store tap i området – noe som har ført til en sviktende moral i de militære rekker. En har også sett økt antall angrep og større angrep inne i Pakistan det siste året. Spesielt så vi dette i etterkant av Den røde moské hendelsen som fant sted sommeren 2007 i Islamabad. Her mente mange at pakistanske myndigheter og militæret gikk altfor hardt til verks for å løse den konflikten, noe som kan ha ført til en backlash i form av hevnaksjoner fra militante krefter.

 

Det siste året har en sett en rekke angrep spesielt rettet mot militære installasjoner, blant annet mot det militære hovedkvarteret i Rawalpindi. De fleste av disse angrepene er likevel i stammeområdene eller i grenseområdene, som for eksempel i provinshovedstaden Peshawar. I tillegg har en sett angrep på sentrale politikere. Her nevnes spesielt drapet på Benazir Bhutto, men også en rekke attentatforsøk mot tidligere President Musharraf, men også nylig mot den nye statsministeren Gilani. Våren 2008 så en også angrep mot Den danske Ambassaden i Islamabad, en restaurant ofte brukt av diplomater og utlendinger i Islamabad, og det forferdelige angrepet mot Hotell Marriott for ikke så lenge siden. Mange av disse angrepene ser ut til å ha utspring i stammeområdene. Det sies også at angrepene kommer blant annet som hevn på militære aksjoner i disse områdene.

 

Hva karakteriserer Stammeområdene?

FATA – de føderalt administrative stammeområdene – er hovedsakelig pashtunske områder. De syv distriktene – også kalt ’agencies’ – styres indirekte av guvernøren av nord-vest provinsen (NWFP) – som har sitt hovedsete i provinshovedstaden Peshawar. Områdene bygger på arven fra britene – de fikk aldri kontroll her og området ble brukt som en buffersone mellom britene og Russland. Da Pakistan så ble dannet, ble området innlemmet gjennom avtaler som i stor grad opprettholdt området som semiautonomt. Dette gir seg utslag i at pakistansk lovgivning ikke gjelder i disse områdene, politiske partier opererer ikke her og alminnelige valg holdes ikke. Og kanskje det viktigste er at den pakistanske tvangsmakten har liten rett til inngripen. Derfor skapte det stor uro da militæret for noen år siden inntok områdene. Guvernøren velger sine representanter (political agents) blant stammelederne i de ulike distriktene. Mangel på reell politisk representasjon har derimot vært en hovedbekymring for områdene.

 

Disse semiuavhengige politiske realitetene har gjort at stammene hverken har ønsket innblanding og at områdene ikke er blitt prioriert fra sentralt hold. Videre karakteriseres stammeområdene som underutviklet og nedprioriert – både politisk og økonomisk. Inntekten per person er under halvparten av der vi ser i resten av landet, det er stor arbeidsløshet og dårlig infrastruktur.

 

Hvordan er så situasjonen i grenseområdene i dag? Høsten 2007 kom det hyppige rapporter om en økt Talibanisering i de to provinsene FATA og NWFP. Yngre religiøse ledere hovedsakelig i 30-årene, med gode kontakter, forsøker å innføre Taliban-inspirert lokalt styre, støttet av sine lokale stammebaserte militser. Videre så vi i desember 2007 at Den pakistanske bevegelsen av Taliban (TTP) ble etablert, og tok kontroll over flere områder i FATA og NWFP. Fremtredende ledere er blant annet Beitullah Mehsud (34 år) i Sør Waziristan og Maulana Fazlullah (28) i Swat-dalen. Disse antas å stå bak den nye bølgen av selvmordsangrep i Pakistan, og beskyldes også for å gi fristed til lokale og utenlandske jihadister. Vi har også sett en rekke kraftige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og lokale militser.

 

Noe som ofte mangler i vår analyse av disse områdene er en nyansering og differansiering mellom de ulike aktørene som opererer her. Ofte snakker en om en intern borgerkrig, konflikter mellom ulike lokale grupperinger internt i disktriktene. Det er klart at sekkebegreper som al-Qaida eller/og Taliban blir for enkle. Vi ser i de ulike distriktene at en har å gjøre med ulike grupper. I Nord-Waziristan og Bajaur ser vi hovedsakelig al-Qaida sympatiserende grupper og mange utenlandske jihadister. I Sør-Waziristan ser en at det pakistanske Taliban med Beitullah Mehsud i spissen har kontroll, i Kurram ser en hovedkonflikten ligge mellom sekteriske grupperinger, i Khyber ser en kriminelle gjenger operere under dekke som islamister samt at en har en rekke intra-sunni konflikter. De sist-nevnte ser vi trekke inn mot Peshawar og har stått bak en rekke angrep mot forsyningsårene inn mot Afghanistan (Torkham passet).

 

Det pakistanske Taliban (TTP)

I desember 2007 ble en gruppe ved navn Det pakistanske Taliban (TTP) etablert. Den fremstod som en paraply-organisasjon for en rekke ulike grupper og fraksjoner (tallet varierer, men en tror det er snakk om mellom 27 – 40 ulike grupper). Disse utgjør en blanding av lokale mullaher, lokale kommandanter, afghanistan-veteraner og stammeledere. Videre er gruppene fra alle de syv distriktene i FATA, men også fra andre regioner slik som Swat, Bannu, Tank, Lakki Marwat, Dera Ismail Khan, Kohistan, Buner og Malakand. De er altså mange og varierte.

 

Ved den initielle pressekonferansen ble følgende hovedmål uttalt av lederen Beituallah Mehsud:

  • Innføring av Shariah – islamsk lovgivning – først på lokalt nivå, så nasjonalt.
  • Tvinge det pakistanske militære ut av FATA
  • Føre en defensiv Jihad mot en aggresjon påført utenfra
  • Afghanistan ble sett på som en forlenget slagmark (det vil si, etter Pakistan)

 

Den tilsynelatende enigheten om disse målene skulle likevel snart slå sprekker. Såkalte skillelinjer og uenighet om sentrale temaer er ofte der vi kan se svakheter hos organisasjoner. Hos TTP har skillelinjene blant annet dreiet seg om forholdet til utenlandske jihadister, hvem som skal være hovedfienden, og hvilket forhold en skal ha til pakistanske myndigheter. Dermed har vi sett ulike holdninger til fredsavtaler og ulikt innhold i disse avtalene fremforhandlet med militæret eller representanter fra myndighetene.

 

TTP kan derfor ses på som en hybrid organisasjon, med mange, høyst ulike aktører, agendaer og tilnærminger til ulike spørsmål. Ofte ser en og at gruppene på veldig lokalt nivå har pragmatiske tilnærminger til problemstillingene de står overfor. Rapporter om splittelser innad i TTP går også på uenighet om bruk av vold. Ryktene om at medlemmer av TTP var involvert i drap av sivile i Mohmand Agency førte for eksempel til at noen trakk seg ut av alliansen. Rapporter om nye allianser som et resultat av denne type uenighet har en også sett. Men en har også sett rapporter om en spredning av TTP inn i andre deler av Pakistan. Blant annet skal Beitullah Mehsud ha inngått en allianse med en av de store Pakistan-baserte militante grupperingene, Lashkar e Jhangvi, i Karachi, helt sør i landet. Konsekvensene av disse splittelsene og forsøk på alliansebygging er det for tidlig å si noe om. Men det er viktig og interessant å følge med på. Det er også her en kan forsøke å se løsninger.

 

 

Pakistansk håndtering – fra Musharraf til Zardari

President Musharraf kom til makten i et statskupp sommeren 2001 – og selv om han har vært en kontroversiell statsleder, ledet han landet gjennom en høyst turbulent periode. Musharraf ble av mange pakistanere og utenlandske makter sett på som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan. Et moderat Pakistan ble også en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Dette markerte en viktig dreining i pakistansk politikk, og har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder. Det spekuleres i om dette kan være årsaken til en rekke attentatforsøk mot han og andre i statsapparatet.

Spørsmålet om en President i uniform ble også et tilbakevendende spørsmål for Presidenten – som ble sett å tilegne seg mer og mer makt til tross for løfter om et gradvis tilbakevending til mer demokratiske kjøreregler.

Hans håndtering av den økende uroen i stammeområdene, ved å sende pakistanske styrker inn i et område de knapt hadde vært i tidligere, skapte uro. Store militære tap førte til en ’all time low’ moral hos det pakistanske militæret, samtidig som de tapte anseelse og respekt i det pakistanske samfunnet ellers. Dette kulminerte i det kraftige militære angrepet for å slå ned på problemene knyttet til Den røde moské-hendelsen i Islamabad sommeren 2007. Det virket nå som om landets tidligere politikk – Musharrafs men også tidligere lederes politikk – om å støtte enkelte militante grupperinger nå skulle slå tilbake i et ”blowback”. Høsten 2007 så vi en rekke hevnaksjoner langt inne i Pakistan.

Problemet med arven fra tidligere ledere, den støtten som var blitt gitt Islamistene som en del av landets utenrikspolitikk forklares i et utdrag fra en nylig publisert rapport:

”Pakistan is probably the most difficult issue the next (US) president will face. It is both a victim of Jihadist terrorism – as with the assassination of Mrs Bhutto – and a sponsor and safe haven of Jihadist terrorism and it is unclear who’s on which side at any given time” (The Next Chapter, Pakistan Policy Working Group, september 2008)

Med en ny regjering og en ny pakistansk President på plass er dette et av de viktigste spørsmålene en står overfor. Dette fordi problemene som har ligget der lenge nå er kommet til overflaten og blir sett å kreve en ny politikk. Utfordringene i hvordan statsminister Gilani og president Zardari skal utforme en ny strategi oppimot stammeområdene har stått sentralt den senere tiden. Lederskapet er ikke minst blitt presset til å komme med løsninger etter flere rapporter om amerikanske angrep inne på pakistansk territoriet, noe som har ført til en økende anti-amerikanisme hos den pakistanske befolkningen.

Fra amerikansk hold uttrykkes derimot bekymring over at Pakistan enten ikke er villig eller ikke har mulighet til å eliminere de militantes fristeder i stammeområdene. De uttrykker bekymring nettopp fordi det har vært flere rapporter om økt cross-border aktivitet inn til Afghanistan og beskyldninger om pakistansk etterretningstjenestes involvering i angrep på blant annet Den indiske Ambassaden i Kabul. På pakistansk side har en lagt seg på en strategi som går på å føre samtaler og fremforhandle fredsavtaler i stammeområdene. I tillegg har det forekommet en rekke initiativ som oppfordrer lokale stammeledere å forme sine egne militser (blant annet i Dir, Bajaur og Swat). Spørsmål om økonomiske hjelpepakker og forhandlinger om politisk representasjon vil også komme opp.

Det viktigste for den pakistanske regjeringen har vært å overbevise sitt folk om at den innsatsen som føres i stammeområdene, men også ellers i landet, må skje på pakistanske premisser. Som både president Zaradari og statsminister Gilani har uttalt: Dette må ses på som en kamp for den pakistanske sjel. Dette er ikke en krig mot USA men en krig mot militante krefter.  

Dilemmaene er mange. Faren er at en aggressiv amerikansk (og pakistansk) fremtreden i området kan føre til et bredere opprør – og samle stammene, de militante og Taliban – mot en felles fiende. Dilemmaene er videre at pakistanske myndigheter trenger støtten fra det pakistanske folk jamfør valgløftene om at kampen mot terrorisme skulle føres på Pakistans premisser (Musharrafs høye upopularitet skyldtes blant annet at han ble sett på som en lakeie overfor amerikanerne). Men Pakistan er samtidig avhengig av internasjonal støtte, økonomisk og militært. Presset fra internasjonalt hold (Afghanistan, USA og NATO) må også matches med det press myndighetene føler fra egen befolkning.

Sentrale spørsmål og anbefalinger

Dilemmaene skissert overfor er sentrale hva gjelder muligheten for å få til et stabilt Pakistan, et solid lederskap og en stabil regjering som kan kunne utforme en langvarig strategi og politikk i stammeområdene men også generelt i håndteringen av et økende sikkerhetsproblem som militante grupperinger synes å utgjøre. En ren militær strategi i stammeområdene med store sivile kan føre til at en får lokalbefolkningen mot seg. Sivile tap og materielle ødeleggelser i området kan også gi de militante gruppene en enkel propagandaseier. Viktige spørsmål blir hvilke strategier en ser for området, og hvem en ser som partnere i en slik strategi. Like viktig blir spørsmålet om Pakistan tørr å ta et oppgjør med sin uklare historie hva gjelder støtte til militante islamister. Har Pakistan den vilje og mulighet til å gjøre dette?

Fra internasjonalt hold må en forsøke å støtte den nye regjeringen, Statsministeren og Presidenten. Gi dem tid til å stabilisere seg, forme sin egen politikk, og vær tålmodig med å la pakistanske løsninger få bli forhandlet frem. Internasjonale aktører kan bidra til et positivt klima ved å vise at en er opptatt av regionen, ikke bare for Afghanistans skyld, eller i egen interesse, men for Pakistan selv. Samtidig er det viktig å støtte opp om en bred samfunns- og statsbygging også i Pakistan. En åpen nasjonal debatt må føres av pakistanerne selv. Selv om Musharraf skal ha æren for mye god politikk også gjennom sine år ved makten, ble hans lederrolle uheldigvis altfor konsentrert. Det internasjonale samfunnet – med USA i spissen – så en god og trofast alliert i Musharraf, og det gav ham dessverre mulighet til uheldig maktkonsolidering. En må derfor fra internasjonalt hold være forsiktig med en for ensidig ”personpolitikk”.

Sist men ikke minst, må en stadig søke for å finne regionale plattformer og diskutere regionale problemer og spørsmål. India står fortsatt sentralt i Pakistans tenkning om sikkerhet og overlevelse i regionen. Regionale plattformer om samarbeid i handels- og miljøspørsmål er to områder en kan oppfordre. Hva gjelder sikkerhetsspørsmål bør både uformelle og formelle regionale og bilaterale arenaer for samarbeid støttes.

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer, jeg vil få takke for oppmerksomheten.