Skip to content

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «Forsvaret nå og i fremtiden» mandag 30. januar 2017 klokken 18. Et stort presseoppbud og fullsatt sal. Forsvarssjefen holdt et langt og godt foredrag, sitt fjerde som Forsvarssjef.

Les opprinnelig manus her:

FSJ tale i OMS 30. januar 2017

Innledning

Kjære alle sammen!

I år er det ekstra hyggelig å stå her og rapportere om status i Forsvaret og ikke minst om mulighetene for fremtiden.

Langtidsplanen som ble vedtatt i november 2016 er en bevisst satsning på Forsvaret. Et økonomisk løft på ca. 180 milliarder over de neste 20 årene er historisk. Det er et løft som gjør det mulig å videreføre og modernisere hoveddelen av dagens forsvar. Det er et resultat som står langt fra, i positiv forstand, det utgangspunktet jeg fikk i oppdraget til et fagmilitært råd i oktober 2014.

Endringene i det sikkerhetspolitiske landskapet etter 2014 er hovedgrunnen til denne satsningen på Forsvaret. Vi erfarer økt usikkerhet i våre nærområder, motsetninger innad i Alliansen og innad i Europa. Det er utfordringer 360 grader rundt det europeiske kontinent, samt en større uoverensstemmelse mellom øst og vest enn det vi har hatt på lenge.

Russland har utviklet seg til å bli en betydelig sterkere politisk og militær makt, og som har vist vilje og evne til å bruke militærmakten for å nå sine politiske mål. Utfordringene har i tillegg resultert i flyktningestrømmer til Europa, terror og hybride trusler. EU og NATO har på mange områder ikke innfridd befolkningens forventninger om hvordan disse sikkerhetspolitiske utfordringene skal løses.

Langtidsplanen styrker Forsvarets operative evne, og den tilpasser Forsvaret til de nye utfordringene. Den vektlegger økt reaksjonsevne og styrking av de strategiske kapasitetene. Viktige elementer er en betydelig del «friske penger» og økt grad av effektivisering. Langtidsplanen medfører fortsatt omstilling i Forsvaret noe som naturlig skaper usikkerhet hos våre ansatte.

Jeg vil bruke dette foredraget til å si noe om den sikkerhetspolitiske utviklingen sett med militære øyne. Dernest vil jeg si litt om status på Forsvaret ved inngangen til 2017 med hovedvekt på de endringer vi har gjort det siste året. Til sist vil jeg trekke opp hovedlinjene for den omstilling og de implementeringer som ligger foran oss.

Sikkerhetspolitisk situasjon

Russlands intervensjon i Ukraina (2014) og involvering i Syria (2015) demonstrerer en militærmakt som i stor grad har lykkes med sitt pågående omstillings- og moderniseringsprogram. Vi ser en profesjonell militær struktur med høy strategisk og taktisk mobilitet, og med særdeles høy reaksjonsevne. Viktige satsningsområder er kontrollen med luftrommet, stillegående undervannsbåter og langtrekkende presisjonsvåpen. Dette er forhold som utfordrer vår og NATOs handlefrihet i det europeiske teater. Vi har sett dette demonstrert gjentatte ganger i Østersjøen, i Svartehavet og sist i Syria.

Utviklingen vi har vært vitne til i Russland de senere årene vil etter min vurdering fortsette, om enn noe forsinket som følge av den økonomiske situasjonen i Russland. Den gjør det helt nødvendig at NATO øker sin militære evne og øker reaksjonsevne på de militære kapasitetene.

Hvis vi ser på Russland i våre nærområder er det ingen tvil om at Arktisk har fått prioritet. Vi ser at baser reetableres og forsvarsanlegg gjenåpnes, og vi ser en hyppigere øvingsaktivitet i våre nærområder. Disse øvingene er blitt mer komplekse, de kommer med kortere varsel og vi ser gjennom øvelsene at deres evne til å påvirke både sjømål og luftmål er vesentlig forbedret. Vi må konstatere at betydelige deler av norsk infrastruktur er innen rekkevidde for de langtrekkende presisjonsvåpnene.


SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt
BFO: Forsvarssjefens årstale i OMS


De stillegående undervannsbåtene og deres aktivitet representerer en betydelig risiko i forbindelse med forsterkninger både til Europa, til Norge og Baltikum. Derfor har vi vektlagt den maritime dimensjonen i våre argumenter inn mot NATO. Den må tillegges større vekt, og vi må styrke både kompetansen og evnen vår på dette området. Vi argumenterer for disse forholdene i NATO til daglig, og de samme argumentene har vært viktig for de valg som er gjort i langtidsplanen.

På mange områder er konfrontasjonen mellom Russland og NATO på det retoriske området, hvor Russland søker å undergrave solidariteten i alliansen. Det er svært viktig at vi bidrar til at denne solidariteten i alliansen opprettholdes. Vi må sørge for at alliansen, i likhet med oss selv, har en god balanse mellom det å avskrekke og ha en dialog med vår nabo i øst.

I NATO-møter registrerer jeg også en dyp bekymring for utviklingen i Midtøsten. Her er det svake regimer, borgerkrig og rivalisering mellom stormakter som destabiliserer områdene. Det er en økende misnøye lokalt med de sittende regimer. Saudi-Arabia og Iran utøver en destruktiv maktkamp som bidrar til å holde liv i konfliktene i området. Disse konfliktene har, som vi har sett, resultert i en humanitær katastrofe som i neste omgang har medført økt flyktningestrøm til Europa.

De utfordringene vi ser i Midtøsten er i ferd med å spre seg til områder i Nord-Afrika og Sahel. Ustabile områder viser seg å gi grobunn for internasjonal terrorisme, slik vi har sett med ISIL i Irak og Syria. Når ustabiliteten sprer seg, så gir det økt grobunnen for spredning av internasjonal terrorisme. Vi ser grupper i Nord-Afrika, SAHEL, men også i Sør-Asia som gir sin støtte til ISIL og viderefører deres terrorideologi i andre deler av verden. Dette bekymrer oss som militære ledere.

Kampen mot ISIL har nå pågått i 3 år. 66 nasjoner er allierte i kampen for å bekjempe ISIL. Vi angriper dem på bred front med politiske, økonomiske og militære virkemidler. ISIL har tapt mye terreng og mange soldater. Troen på det fysiske kalifatet er uten tvil svekket. Vi vil vinne over ISIL i Irak og sannsynligvis også i Syria. Ideologien er imidlertid spredd og kan spres ytterligere, og et virtuelt kalifat er noe som bekymrer oss. Derfor vil alliansen, som nå sloss mot ISIL, fortsette kampen også etter at de er slått i Irak med de utfordringer som vi ser i Midtøsten, i Nord-Afrika og i Asia.

Jeg tror at denne type oppdrag, for å bekjempe internasjonal terrorisme og bidra til stabilitet i ulike deler av verden, vil være aktuelle oppdrag for det norske Forsvaret i lang tid fremover.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret Torbjørn Kjosvold

Status i forsvaret

Daglige operasjoner

Det bringer meg over til status i Forsvaret per i dag.

La meg innledningsvis slå fast at mye er bra! Det er det på materiellsiden vår, det er det særlig på personellsiden vår og det er det på treningsnivået spesielt i de områder hvor vi gjennomfører operasjoner. Det er synlig hjemme og det er synlig ute, og vi høster anerkjennelse for hvordan vi løser våre oppdrag.

Høsten 2014 økte vi tilstedeværelsen i Nord-Norge. Denne økningen er nå blitt den nye normen. Marinen har i snitt seilt 33 % av sine døgn i Nord-Norge de siste årene. Vi er nesten kontinuerlig tilstede med en undervannsbåt. Vi har økt antall MPA tokt, og vi har økt antallet nasjonale øvelser i Nord-Norge. Dette gjør vi for å overvåke hva som foregår i våre nærområder og ikke for å provosere vår nabo i øst.

I 2016 styrket vi Etterretningstjenesten (E-tjenesten). Både en fornying og en kapasitetsøkning har funnet sted. Marjata IV er det mest synlige resultatet av styrkingen i Etterretningstjenesten.

Forsvarets operative hovedkvarter (FOH) jobber med kontinuerlig overvåking over våre interesseområder i tett samarbeid med E-tjenesten, slik de har gjort i en rekke år. Dette bidrar til å skape en situasjonsforståelse for hva som er normalt og unormalt og er et viktig grunnlag for både politiske og militære beslutninger. FOH evner å skille mellom det unormale og det normale. Russisk aktivitet i nordområdene i 2016 betegnes som normalt. Vi har ikke opplevd krenkelser eller provokasjoner. Snarer møtes vi med en profesjonell opptreden fra vår nabo i øst.

Suverenitetshevdelsen på grensen mot Russland, i vårt territorialfarvann og i luftrommet har også vært normalt det siste året, og ingen spesifikke hendelser har funnet sted.

Kystvakten (KV) har patruljert med 15 fartøyer frem til oktober og deretter med 14. Fiskeriaktiviteten er høy og sprer seg over stadig større områder, noe som uten tvil er en utfordring for utøvelsen av myndigheten. Kystvakten har gjennomført 1588 inspeksjoner i 2016, omtrent på normalen fra de foregående år. Mangelen på NH90 om bord er merkbar og det reduserer Kystvaktens operative evne.

I tillegg til myndighetsutøvelsen har Kystvakten også bidratt med 158 SAR oppdrag, 65 slep og 3275 andre oppdrag for andre departementer og etater.

Bistand til samfunnet

Myndighetsutøvelsen bringer meg over på neste punkt, hvordan vi har bistått samfunnet det siste året.

Omfanget av bistand er også karakterisert som normalt. To håndhevelsesbistand til støtte for politiet og 13 administrative bistand er gjennomført. Antallet eksplosivrydder (EOD) oppdrag har ligget på 350 det siste året.

Innenfor områdene hvor vi yter støtte til samfunnet og bistår til samfunnssikkerheten, har vi mye å være stolte av. Det forventes at Forsvaret eksempelvis skal støtte ved naturkatastrofer, eksplosivrydding samt ivareta helikopterberedskap for terrorbekjempelse. Jeg vil spesielt trekke frem det imponerende arbeidet som legges ned i 330 skvadronen for å holde Sea King-helikoptrene operative slik at vi er i stand til å levere den beredskap samfunnet forventer av oss. Heldigvis er det bare ett år igjen til de nye AW101 redningshelikoptrene begynner å overta denne rollen.

I vår støtte til samfunnet har det vært betydelige diskusjoner siste året om maritim kontraterror. La meg minne forsamlingen om at Forsvarets spesialkommando (FSK) ble opprettet i 1982 nettopp for å ivareta nasjonens evne til å håndtere maritim kontraterror. Forsvarets spesialkommando er avhengig av en rekke ressurser fra det øvrige Forsvaret for å løse denne oppgaven. Den er kompleks og den er en militær operasjon.

I de senere årene har vi også vektlagt utfordringen knyttet til skip i fart, og da særlig i Oslofjorden. Et Sea King helikopter er satt på beredskap spesifikt for dette formålet.

Samarbeidet med politiet er meget bra på alle nivåer, lokale politimestre mot Heimevernet, politiledelsen mot FOH og våre spesialsoldater mot beredskapstroppen. Vi erkjenner at det er for få ressurser i Forsvaret og politiet når vi ønsker å bruke de samtidig. Vi opplever det til daglig når vi øver sammen, og dette bidrar til å svekke utbyttet. Vi øver også hver for oss og det er det ingen dramatikk i. Da ser vi at ressursdimensjonen er bedre tilpasset behovet, og øvelsene fungerer rimelig greit med et godt utbytte.

Operasjoner i utlandet

Også i 2016 har vi vært engasjert i operasjoner internasjonalt. Fortsatt er vi med i seks operasjoner fordelt på 11 steder. Strikken er fortsatt strukket svært langt, men den har vitterlig holdt de siste 12 månedene. Det er takket være den enorme innsatsen og viljen som vårt personell legger ned for å lykkes med de oppdragene de er gitt.

I Afghanistan går vi nå inn i vårt 15. år. Oppdraget er fortsatt å være mentorer for spesialpolitienheten (CRU) i Kabul. Soldatene våre er involvert i tøffe kontraterror-operasjoner og det har de også vært i 2016. Måten vi gjennomfører mentoreringen av spesialpolitiet høster vi stor anerkjennelse for. Nettopp derfor har vi også sett at flere av våre soldater har blitt hedret på bakgrunn av den innsatsen, og det motet de har vist, i operasjoner.

Når jeg besøker Afghanistan, eller leser om Afghanistan her hjemme, så får jeg høre fra de fleste eksperter at utviklingen går feil vei. Samtidig konstaterer jeg at det første året, uten NATO kampstyrker på bakken, har Taliban ikke maktet å ta kontroll over hverken byer eller tettsteder. Antallet angrep og anslag i Kabul er lavere enn året før. De afghanske sikkerhetsstyrkene har tatt færre tap, men vi anslår derimot at Taliban har tatt flere tap. Ikke alt er nødvendigvis negativt.

I NATO har vi tro på at den sittende regjeringen vil evne, gjennom sine egne styrker, å få større grad av kontroll i landet. Derfor er også viljen stor til å bli stående lengre enn planlagt, nettopp for å bistå afghanerne i å lykkes med å sikre kontroll i eget område.

Den andre operasjonen vi har vært involvert i er Operation Inherent Resolve (OIR) i Irak og Syria. I Erbil gjennomfører vi mentorering av Peshmergaen. Peshmergaen er en milits og den bidrar i dag i kampene mot Mosul. Vi ser at vårt oppdrag går mot sin slutt i Erbil. Vi har startet en nedtrapping og alternativer til mentorering i Irak er under vurdering.

Vi er også med i FN-operasjoner, og de to største er MINUSMA i Mali og UNMISS i Sør-Sudan. Vi registrer, i likhet med de fleste vestlige land, at FN-operasjonene har endret karakter. Det er mer snakk om å opprette og bevare fred med makt. Dette krever mer robuste mandat. Forventningene til FN-styrker er annerledes enn tidligere, hvor særlig det å beskytte sivilbefolkningen blir stadig viktigere.

FN har selv undersøkt sine egne operasjoner og konkludert med at ledelse, styrkesammensetning, kampkraft til styrkene og moral ikke er god nok og at det må gjøres forbedringer. Vi ser eksempler på dette i Mali, hvor man vektlegger vestlig ledelse av operasjonen og flere militære kapasiteter som gjør styrkene mer robuste.

Vi bidro innledningsvis i Mali med etterretningsanalytikere, og det siste året har vi bidratt med et C-130 taktisk transportfly (27 jan-27 nov 2016). Det har ikke utelukkende vært til transport over lange avstander. De har også bidratt direkte med taktisk støtte til spesialstyrker fra andre nasjoner og MEDEVAC av skadde soldater i FN-sammenheng.

I Sør-Sudan er utfordringen annerledes. For alle praktiske formål foregår det der nå en reell borgerkrig. Vår bekymring er å ivareta sikkerheten til våre observatører. Vi har derfor sørget for at de er ordentlig bevæpnet, og vi omgjør oppgavene og rollene fra rene observatører til bidrag i staber og i et fellesskap.

NATO

Et annet internasjonalt bidrag er selvfølgelig deltagelsen vår i NATO.

NATO står overfor en rekke ulike utfordringer i dag. Nordområdene, som vi kjenner godt til, men det er også utfordringer i Baltikum og Polen, i Svartehavet og rundt Krim, i Midtøsten og Nord-Afrika, og i Tyrkia som følge av kuppforsøket i fjor sommer. Disse ulike utfordringene preger Alliansen og de synliggjør nasjonenes ulike interesser. Det er ikke til å unngå at det stilles spørsmål om hvilke sikkerhetsutfordringer NATO skal håndtere og hvordan de skal håndteres.

Det er også stilt spørsmål om hva strategien til NATO er, og hva føringene til våre soldater er. Strategien er politisk besluttet og ligger fast. Den består av tre søyler; kollektivt forsvar, krisehåndtering og samarbeid og sikkerhet. Selv om den ligger fast så er det hevet over tvil at fokuset på det kollektive forsvaret er blitt større etter 2014. Vi ser dette særlig gjennom fornying av planverk, Graduated Response Plans, som fokuserer på planverk for krisesituasjoner og for alle regioner. Den vektlegger å øke reaksjonsevnen uten samtidig å øremerke styrker til de ulike planene.

NATO har også, på bakgrunn av toppmøtet i 2014 i Wales, økt sin tilstedeværelse i ytterkanten av Alliansens territorium. Vi startet med beroligende tiltak, såkalte Assurance Measures, og har beveget oss til enhanced Forward Presence (eFP) med direkte avskrekkelse overfor vår nabo i øst.

Norge har bidratt fra starten av med beroligende tiltak og vi bidrar også i avskrekkelsestiltak (eFP) i løpet av 2017. Vi vil her delta sammen med Tyskland og Nederland i Litauen.

Jeg nevnte fra denne talerstolen i fjor at forventningene til Norge innad i Alliansen er økende. Dette er et bilde som har forsterket seg ytterligere i gjennom de siste 12 månedene. I 2017 bidrar vi også i VJTF gjennom en lokaliseringstropp fra Brigade Nord som deltar sammen med Storbritannia. I tillegg har vi kommandofartøyet i NATOs stående marinestyrke de neste 12 månedene. Det er ikke mer enn to år siden vi gav kommandoen fra oss.

Styrkeproduksjon

Grunnlaget for alle disse operative leveransene i det daglige er vår styrkeproduksjon.

Leveransen i operasjoner, både hjemme og ute, har holdt høy kvalitet. Dette har vi oppnådd gjennom å prioritere, og det har gått på bekostning av bredden av strukturen. Jeg har også gitt klart uttrykk for at jeg er bekymret for etterslepet i vedlikehold, reservedelssituasjonen, bemanningsnivået på våre operative enheter og treningsnivået. Den nye langtidsplanen gir nå midler til å gjøre noe med dette. Skal vi bedre reaksjonsevne og tilgjengeligheten så må vi prioritere styrkeproduksjon. Den må bli bedre, den må bli smartere og vi må tilpasse oss de operative leveransen som forventes.

Dette er vi godt i gang med, og la meg her få berømme Sjøforsvaret for de grepene de har tatt i løpet av 2016. Styrkeproduksjonen er kraftsamlet, den er gjort mer målrettet, Flag Officer Sea Training (FOST) i Storbritannia utnyttes langt bedre og tiden man bruker på oppøving er forkortet. Dette har bidratt til å øke tilgjengeligheten på våre fartøyer. I tillegg har man redusert antallet i ledelse, støtte og administrasjon, på kaien og på skolene i Bergen og økt antallet tilsvarende på våre operative enheter. Konsekvensen som dere ser av bildet er fire fullt bemannede fregatter og fem fullt bemannede korvetter på øvelse FLOTEX i november 2016. Dette har man fått til som resultat av tøffe prioriteringer. Sjøforsvaret har samtidig vist at det er mulig å omprioritere og øke sine leveranser. De øvrige forsvarsgrener er på vei og vil følge etter med tilsvarende løsninger.

COLD RESPONSE 2016 var som i 2014 en øvelse med 14 nasjoner og ca. 15000 soldater. Tilbakemeldingen fra de deltagende avdelingene har vært meget god. Vi gir en øvelse som alle føler har merverdi. Særlig gledelig er det at USMC deltok i stort omfang. Det medførte at vi fikk testet mye av vårt planverk for mottak av allierte forsterkinger. Dette har gitt oss mye verdifull lærdom. Men viktigst er kanskje solidariteten mellom de nasjoner som har deltatt. Det at så mange soldater har blitt bedre kjent med norsk geografi og de klimatiske utfordringer de finner her, er med på å skape troverdighet til de forsterkningsplaner som NATO nå utarbeider.

Når vi snakker om styrkeproduksjon, og at personellet er vår viktigste ressurs, ønsker jeg å trekke frem de vernepliktige. De vernepliktige er fortsatt hoveddelen innenfor mange av våre operative avdelinger. Mitt inntrykk, også i år etter å ha besøkt mange av dem, er at de vernepliktige holder en meget høy standard. Dette gjelder særlig innen kompetanse, motivasjon og holdninger de viser i den daglige tjenesten. De når stort sett langt lengre enn de fleste av oss forventer. Det beste eksemplet er fortsatt GSV, og jeg har brukt det mange ganger tidligere. La meg i år få trekke frem Luftvernbataljonen på Ørlandet som nå økes i omfang. De deployerte til Warszawa med vernepliktige soldater sommeren 2016 hvor de etablerte beskyttelse rundt NATO toppmøtet. Disse var særdeles gode ambassadører for Norge og det norske Forsvaret i den sammenheng.

Like etterpå fikk vi også allmenn verneplikt for første gang i reell sammenheng. I august 2016 var kvinneandelen på rekruttskolen 26,9% prosent. Det er 50 % økning fra året før. Den høye andelen har vi hatt nå i seks måneder og det har stort sett gått bra. Selvfølgelig har vi hatt en del utfordringer og de har også vært i media, og da særlig i sammenheng med sanitær- og bekledningssituasjonen. Dette jobber vi med for å bedre situasjonen så raskt som mulig.

Et annet element i styrkeproduksjonen er den nye militære ordningen. Den ble implementert 1. januar i fjor. Vi har vektlagt en ovenfra og ned implementering, hvor det som heter OR9 er tilsatt i forsvarsgrenene og i de ulike DIFene. Dette er en villet løsning fra forsvarsledelsen. Vi trenger flere spesialister fordi vi må øke kompetansen ved våre operative avdelinger. Det strukturelle rundt ordningen er stort sett på plass. Når jeg sier det strukturelle så tenker jeg på regelverk, bestemmelser, prosedyrer osv. Utdanningssystemet for de nye spesialistene er også under implementering, og konvertering fra offiser til å bli befal er i gang.

Det vi derimot må jobbe med i årene fremover er kultur. En kultur som går på rolleforståelsen mellom offiserer og befal/spesialister i fremtiden, samt ansvars- og myndighetsfordelingen. Dette er grunnleggende for å etablere en gjensidig respekt innenfor disse søylene og en gjensidig respekt mellom søylene. Mye skal endres for at OF- og OR-systemet skal virke etter sin intensjon. Det går mye på å synliggjøre hvilke roller vi skal ha, veldig mye på å bevisstgjøre oss på hvilke oppgaver som tillegges hvem, og hvilket ansvar og myndighet vi har i organisasjonen. Jeg er trygg på at vi skal klare å skape en god kultur på dette området, men det vil ta tid.

Langtidsplanen

Da går jeg fra nåsituasjonen og inn i tiden som kommer.

Fremtiden gir en rekke muligheter for Forsvaret. Langtidsplanen fikk navnet Kampkraft og Bærekraft. Jeg er meget tilfreds med langtidsplanen som er vedtatt. Kampkraft med vekting på tidlig varsling, økt reaksjonsevne, styrket beredskap og modernisering. Bærekraft basert på økt økonomisk satsning, effektivisering innad i Forsvaret og en erkjennelse av den spesifikke kostnadsveksten på militære systemer. Det faktum at det er et forlik mellom regjeringen og Arbeiderpartiet, gjør at denne planen har høy troverdighet hos meg.

Styrke grunnmuren

La meg gå inn på noen av de områdene vi satser på. Det første jeg vil legge vekt på er grunnmuren.

Hele planen bygger på det faktum, som vi har uttalt gang på gang de senere årene, at vi må få det vi har til å virke. Det er dette å styrke grunnmuren dreier seg om. Det dreier seg om å øke tilgjengelighetene på eksisterende struktur. Det er grunnlaget for at vi skal kunne styrke vår operative evne.

Grunnmuren omfattes av vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Tiltakene innenfor disse områdene må i all hovedsak foregå i sekvens (ref. figur). Det er tidkrevende å løse disse utfordringene. Dette på grunn av både økonomien som stilles tilgjengelig og vår egen kapasitet til å håndtere de utfordringer som ligger der. Mange av reservedelene har lang ledetid, og det vil være tidkrevende å utdanne personell som skal bidra til oppbemanning.

I det fagmilitære rådet identifiserte vi et gap på ca. tre milliarder kroner for å drifte den vedtatte strukturen. Nå er ikke Langtidsplanen identisk med det fagmilitære råd og som sådan vil avviket være noe forskjellig. Med utgangspunkt i Langtidsplanen og budsjettet for 2017, så har regjeringen det første året bevilget ca. 800 millioner kroner til vedlikehold og reservedeler. I 2018 vil dette videreføres i tillegg til at man bevilger ytterligere summer for å trappe opp vedlikeholdet og for å komme i gang med oppbemanningen. I 2019 blir det nok en økning som gjør det mulig å øke aktivitetsnivået. Når vi er kommet til 2021 vil driftsbudsjettet for den vedtatte strukturen være stabilisert på et langt høyere nivå enn ved inngangen i 2016.

Alle forsvarsgrener vil få en del av styrkingen fra starten av, men vi søker å prioritere på en slik måte at vi oppnår en økt operativ evne raskest mulig, samtidig som vi håndterer de største utfordringene på et tidlig stadium.

Investeringer

Så over til den andre dimensjonen, nyinvesteringer i strategiske kapasiteter.

Dette dreier seg om Etterretningstjenesten, F-35, luftvern, maritime patruljefly, ytre kystvaktfartøyer og undervannsbåter.

Investeringen i Etterretningstjenesten er i gang og vil fortsette i hele perioden.

Jeg er svært glad for at de 52 F-35 flyene ble bekreftet. De første fire er mottatt og opererer til daglig ut fra Luke Airforce Base i Arizona i USA. Utdanning av flyvere og teknikere er kommet godt i gang. Vi vil motta ytterligere seks fly i løpet av dette året, og de første vil ankomme Ørlandet mot slutten av året. På Ørlandet er vi i rute for å kunne ta imot flyene på dette tidspunktet.

Et annet område vi satser på er luftvern. Oppbyggingen av flere NASAMS stridsgrupper er godt i gang. Kampluftvernet til Hæren skal anskaffes i perioden 2018-2021, og langtrekkende luftvern følger deretter fra 2022. Denne oppbyggingen krever også en betydelig oppbemanning og er en utfordring som må håndteres i tett koordinering med investeringsplanen.

De aldrene Orion-flyene skal erstattes med P8, en spesialbygget Boeing 737. Flyene planlegges levert mellom 2021-2022. De skal opereres fra Evenes og setter press på utbyggingen der for å være klar til å ta imot dem. P-3 vil bli operert fra Andøya frem til dette tidsrommet.

Regjeringen har besluttet å erstatte Nordkapp-klassen med tre nye helikopterbærende ytre kystvaktfartøyer. Ressurser for denne investeringer er satt av i perioden 2018-2025.

Til slutt har man besluttet å anskaffe fire nye undervannsbåter til erstatning for den aldrende Ula-klassen. Hvem om skal bygge disse besluttes inneværende år, og leveransen av den første undervannsbåten er planlagt til 2026.

Ingen av Hærens kapasiteter er ført opp på plansjen. Imidlertid går moderniseringen av CV90 for fullt og avsluttes inneværende år. Det er satt av penger for oppgradering av stridsvogner og anskaffe nytt artilleri i perioden 2020-2023. Her vil imidlertid utredningen av landmakten kunne konkludere med andre plattformer for ildkraft i Hæren.

Landmaktsutredningen

Som dere vel kjenner til fikk jeg i oppdrag å utrede landmakten og sørge for dens relevans for de utfordringer vi ser inn i fremtiden. Statsråden ønsket, som hun var inne på i sin tale, å sikre seg at de investeringer vi skal gjøre i landmakten er riktige for den landmakten vi trenger for å håndtere våre fremtidige utfordringer.

Fortsatt er det de dimensjonerende oppgavene til Forsvaret som setter rammer for hvilken landmakt vi skal ha. Fortsatt er det slik at det er våre forsvarsplaner, løst i en fellesoperativ kontekst og i samarbeid med NATO, som også er rammer for fremtidens landmakt. Til sist må vi holde oss innenfor de økonomiske rammene i Langtidsplanen når vi skal bestemme oss for hvilke løsninger vi kan velge.

Innenfor disse rammene så skal vi studere hvilke muligheter det er, og vi skal anbefale den som er best egnet for oss. Momenter og forhold som reaksjonsevne, kampkraft, mobilitet og utholdenhet er viktige faktorer i denne vurderingen. Jeg har lagt vekt på at det må være en helhetlig løsning for landmakten. En løsning tilpasset den fellesoperative rammen Langtidsplanen har konkludert med.

Hæren og Heimevernet skal ses i sammenheng. Det skal vi definitivt gjøre, men det er ikke ensbetydende med at vi anbefaler at Hæren og Heimevernet skal slås sammen. Det får utredningen ta stilling til etter hvert.

For å gjennomføre utredningen har vi etablert en arbeidsgruppe som allerede er godt i gang. Vi har også etablert en referansegruppe med kompetanse og ansvar innen samfunnssikkerhet, teknologi og teknologiutvikling, innen NATO og hvordan andre nasjoner tenker rundt landmakten inn i fremtiden. Bredden av referansegruppens kompetanse er viktig og relevant for utredningsarbeidet.

Til nå har arbeidsgruppen etablert seks ulike konseptuelle tilnærminger til hvilken landmakt vi skal ha. Vi ser nå på konsekvensen av disse alternativene, både i et strategisk perspektiv og ikke minst i en operativ landmilitær sammenheng. Vi kommer etter hvert til å gjøre nedvalg for så å og gå videre og se på organisatoriske og kompetanserelaterte løsninger av de ulike konseptene.

Landmaktsutredningen skal fremlegges i Prop. 1. i oktober 2017.

Forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen holder sin årstale 2017 i Oslo Militære Samfund. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Omstilling

La meg så gå over på det jeg kalte var en omstilling.

Langtidsplanen innebærer et betydelig antall endringer i Forsvaret. Endringer i den operative struktur, endringer i basestrukturen, endringer i organisering og endringer i kompetansebehovet.

Forsvarsstaben har utviklet en helhetlig implementeringsplan for 35 enkelttiltak de kommende årene. Vi må vektlegge effekten av endringene, resultatene vi ønsker å oppnå og konsekvensene av de endringene vi gjør, samt hvordan tiltakene henger sammen med hverandre og hvilken risiko som foreligger for at vi ikke når de målene og effektene vi er ute etter. Endringene kommer som oppdrag til DIF-sjefene i Forsvaret, men Forsvarsstaben må, og vil ha, en betydelig rolle i å koordinerer og synkronisere disse tiltakene, slik at vi når de effektene vi ønsker.

Effektivisering

En av de andre områdene som vil berøre oss knytter seg til effektivisering. Det er ikke noe ukjent fenomen for oss i Forsvaret, og kravet for de kommende fire årene er betydelig. La meg understreke en ting, det er sektoren som har et krav om å effektivisere 2,1 milliarder kroner. For Forsvaret er andelen ca. 1,4 milliarder. Vi skal effektivisere 270 millioner i inneværende år, ytterligere 251 i 2018, nye 400 på toppen av det i 2019 og nye 491 i 2020. Det er tøft, men jeg tror det er oppnåelig. McKinsey påpekte dette potensialet for oss, og tilsvarende er gjennomført i en rekke land som det er naturlig å sammenligne oss med. Men alle disse landene er enig om at det har vært tøft å nå målene.

En del av de grepene vi gjør startet allerede nå 1. januar. Vi gjenopprettet forsvarsgrensjefer. De har fått et helhetlig ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjonen, for understøttelsen av sine strukturelementer. Det er avgjørende for å kunne hente ut effekter og drifte på en mer rasjonell måte.

Vi har redusert ledelse, støtte og administrasjon. Forsvarsstaben har gått foran og sammen med nedleggelsen av syv DIFer som nå er samlet i Forsvarets fellestjenester, har vi allerede tatt ut 116 ÅV på dette området.

Vi har også i løpet av det siste året endret HR-systemet i Forsvaret hvor vi vektlegger bedre bruk av datasystemer i Forsvaret. Fremfor at alle avdelinger har sin egen personelloffiser så er det nå en serviceenhet i Forsvarets personell og verneplikt senter (FPVS) som understøtter alle sjefer på ulike nivå. I sum har vi redusert 248 stillinger rundt om i Forsvaret.

I Sjøforsvaret, som ligger først og som jeg var inne på i sted, så har man kollapset antall nivåer i organisasjonen for å overføre personell fra ledelse, støtte og administrasjon og ut på de operative enhetene.

Et annet område hvor effektivisering blir viktig er innenfor logistikk. Vi er også der godt i gang. Her sentraliserer vi innkjøpsprosessen og gjøre den mer profesjonell. Alle områder knyttet til lagring, distribusjon og vedlikehold av materiell blir gjennomgått. Målet er å restrukturere de til å bli mer hensiktsmessige. Dette kan vi gjøre i samarbeid med næringslivet. Også her er vi godt i gang. Flere tiltak er gjennomført de senere år, hvor Drytech på proviant og WilNor innenfor hele logistikkstøtten til Heimevernet er eksempler på det. Det er først og fremst for å få økonomiske innsparinger vi gjør dette, men løsningene må samtidig være hensiktsmessige sett med våre øyne. De må ivareta våre behov for beredskap, og de må i alle sammenhenger være innenfor de sikkerhetskravene vi stiller.

Det siste punktet knyttet til effektivisering er utdanningsreformen vår. Den alene skal vi spare 560 millioner kroner i året på. Vi etablerer en felles høyskole, hvor høyskolen, alle krigsskolene og alle befalsskolene samles under en ledelse. Krigsskolene vil imidlertid bli værende der de er i dag.

Fokuset skal være profesjonskompetansen vår. Vi skal utnytte det sivile utdanningssystemet bedre for å bygge denne og øvrig kompetanse som vi trenger. Målet er å redusere på administrasjon og å styrke fagmiljøene i så stor grad som mulig.

Alle skolene vil bli overført til Forsvaret høyskole 1. august 2017. Dette gjør vi for å forenkle fornyingsprosessen. Høyskolen har nettopp mottatt oppdrag og mandat om å utvikle det nye skolesystemet for Forsvaret. Løsningen skal være klar innen utgangen av 2017, og implementeringen starter 1. august 2018.

Ivaretakelse av personell

Som jeg sa, så berører omstillingen nesten alle våre ansatte.

Omstillingen innebefatter å oppbemanne prioriterte operative avdelinger, og nedbemanne på avdelinger som hovedsakelig er knyttet til ledelse, støtte og administrasjon.

Hovedtyngden av omstillingen og det som vil berøre de fleste er en kompetansevridning. Det vil berøre alle de 1400 ÅV som er beskrevet i LTP. Selve nedbemanningen er lavere og ligger på ca. 600 ÅV. Det som ikke er tatt med er konsekvenser av løsninger innenfor lagring, distribusjon og vedlikehold dersom vi går i partnerskap med sivil industri.

Jeg kan godt forstå at dette skaper usikkerhet og sågar frustrasjon hos våre ansatte, for de fleste blir på en eller annen måte berørt. Denne usikkerheten er det et lederansvar å håndtere. Det er vi som ledere som må ta vare på våre ansatte. Det er vi som ledere som må være tydelige og skape forutsigbarhet i den situasjonen vi er i.

Vi har tidligere benytte omstillingsenheter. Vi har nylig brukt den i forbindelse med endringer i HR-organisasjonen. Denne omstillingsenheten vil gå videre og vil etter beste evne bistå med å ivareta personellet. Målsettingen er at flest mulig skal vri kompetansen sin og gå inn i en annen stilling i Forsvaret. For noen vil imidlertid den andre stillingen mest sannsynlig være på utsiden av Forsvaret.

Omstillingen skal gjennomføres i henhold til gjeldende regelverk i staten og i tett samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene.

Avslutning

La meg avslutte denne orienteringen med å vektlegge noen viktige forhold.

For det første at mye er bra i Forsvaret i dag. Dette gjelder både materiell og soldater som løser sine oppgaver på en forbilledlig måte. Manglene ligger imidlertid i breddeforsvaret.

Langtidsplanen som Stortinget vedtok i november i fjor er tråd med de behov Forsvaret har for å kunne utvikle seg og være relevant i fremtiden.

I det korte perspektivet har Langtidsplanen fokus på å øke den operative evnen. Regjeringen gir oss betydelige friske midler for nettopp dette formålet. Vårt bidrag er å øke ressursfrigjøringen på lavere prioriterte områder slik at vi også direkte bidrar til å styrke den operative evnen. Begge deler fordrer en ting, at vi som ledere i Forsvaret har god gjennomføringsevne i alle de tiltakene som skal implementeres.

Takk for oppmerksomheten.

SE OGSÅ: Noen nyhetsklipp i kjølevannet av foredraget:
VG:
Forsvarssjefen vil ikke ha ansvaret for anti-terroraksjoner til havs
Framtid i Nord: – Vi skal kjempe for hovedbasen
VG: Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
Agderposten (NTB): Forsvarssjefen: Russland prøver å undergrave NATO
NRK Nyheter: NRK kveldsnytt

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. oktober 2009


ved Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen,

Kadetter ved Luftkrigsskolen

”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”

 

(Første del av foredraget er ved Magnus Scheide)

Mine damer og herrer.

Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen, Kadetter ved Luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen

Innledningsvis vil jeg benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjonen som har ført meg hit i dag. Jeg setter stor pris på at denne forsamlingen tar seg tid til å høre på betraktningene som en ung offiser gjør seg om Forsvaret han er en del av. Jeg inntar talerstolen med en følelse av ærefrykt, da jeg vet at det er mange eminente som har stått her før meg.

Jeg ønsker å bruke denne anledningen til å fremme noen betraktninger rundt krav til fremtidens forsvar, og peke ut noen utfordringer som jeg identifiserer, som ung offiser på springbrettet til en militær karriere. Tittelen på talen min lyder som følger; ”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”.

 

Det blir viktig å presisere at foredraget i all hovedsak vil være farget av mine egne tanker omkring et utvalg områder. Det vil av naturlige årsaker ikke være mulig å implementere alle unge offiserer i dette foredraget. Derfor har jeg valgt å skrive et personlig foredrag, med de styrker og svakheter det medfører.

 

Dernest vil jeg benytte anledningen til å takke alle de som har bidratt med innspill og hjulpet meg i prosessen med å utarbeide dette foredraget.

 

Da jeg først fikk vite at jeg skulle skrive denne talen, og holde den i Oslo Militære Samfund, endte jeg opp med å spørre meg selv hva som var viktig for meg nå, og hva jeg så for meg kom til å bli viktig for meg i tiden fremover, i et ti-års perspektiv. Jeg kom etter hvert fram til at en form for balanse i tilværelsen er, og vil bli, veldig viktig for meg. Dette høres kanskje litt svevende og pompøst ut, så jeg skal si noen ord om hva jeg mener med balanse. Jeg er offiser, soldat, kollega og medarbeider, men jeg er også kjæreste, samboer, sønn og venn. Forhåpentligvis vil jeg i løpet av noen år også være far og ektemann, med det ansvaret som følger med det. Jeg har med andre ord et militært liv, og et sivilt liv, der det sivile livet må sies å være det viktigste.

 

Hvis det skal være en god balanse mellom det militære og sivile livet, som er en forutsetning for meg, og mange andre i Forsvaret, ser jeg noen utfordringer knyttet til skjæringspunktet mellom de to ”livene”, sånn som Forsvaret ser ut i dag. Utfordringer som etter mitt syn krever oppmerksomhet.

Etter den kalde krigens slutt, og innføringen av NATOs strategiske dokument, av 1991, har Forsvaret vårt gradvis blitt mindre og mer profesjonelt, som et svar på politiske endringer i verden. Vi har forlatt invasjonsforsvaret for et mindre og mer fleksibelt innsatsforsvar hvor deltagelse i internasjonale operasjoner har blitt helt sentralt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Jeg som ung offiser forstår, og aksepterer, at jeg må ut å bidra med opptil flere kontingenter i løpet av min militære karriere, men jeg tror at forsvaret må være ytterst forsiktig med å sende de samme soldatene ut gang på gang uten betydelige opphold mellom kontingentene. Her bør det også vektlegges å ta individuelle vurderinger, og hensyn, i forbindelse til livssituasjon og liknende. En undersøkelse utført av overlege John Ivar Brevik, og hans kollega Geir Skjeret, viser at det er 80 prosent flere skilsmisser blant personellet som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, enn i samfunnet for øvrig. Jeg velger å nevne dette fordi jeg synes det gir et godt bilde på belastningen personellet, og deres familier, opplever rundt deltagelse i internasjonale operasjoner.

 

I dag er det flere avdelinger som opplever kontinuerlig å måtte levere mannskaper ut i INTOPS samtidig som det er mangel på personell i utgangspunktet. Flere avdelinger legger nå opp til en 3-delt syklus hvor en har en kontingent ute, har en treningsperiode og har en hvileperiode. Dette er en syklus som kun passer noen få, og da kanskje bare i en liten periode av livet. Hvis du ikke er bosatt i nærheten av opptreningsområdet risikerer du med denne syklusen å være borte fra det sivile livet to tredeler av tiden. Jeg synes dette er uakseptabelt, da det fort vil kunne slite ut mannskapet.

 

Jeg vil dra fram et eksempel fra Luftforsvaret som belyser dette godt; helikoptermannskapene i NAD-detasjementet (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan, som for øvrig gjør en formidabel jobb. Personellet der opplever en stor slitasje som følge av utvidelsen av oppdragets varighet, samt personellmangel. Ved siden av oppdraget i Afghanistan skal personellet ved 339- og 720-skvadronen, som deler på ansvaret rundt NAD-detasjementet, også trene opp nye mannskaper, og opprettholde daglig aktivitet i Norge.

Jeg tror at demografien vil endre seg over tid hvis trykket i en avdeling oppleves for stort, over en lengre periode. Hyppige utenlandskontingenter og mye overtid framstår mer spiselig for uetablerte og unge, som slipper å ta hensyn til de som venter hjemme. Jeg tror ikke vi er tjent med hyppig utskiftning av personell, og stadig yngre avdelinger som følge av det. Det må være et mål å holde belastningen på de ulike avdelingene på et bærekraftig nivå så vi kan holde på erfarent, og derav dyktig personell. Forsvarets personell er ofte karakterisert ved at de løser oppdragene de får, og tar konsekvensene etterpå. Jeg opplever ikke at det er kultur blant offiserene for å uttrykke skepsis mot å gjennomføre oppdrag, da dette verken er sosialt godtatt, eller ansett for å være videre karrierefremmende. Derfor faller ansvaret på Forsvarets ledelse å ta personellets signaler på alvor når det skal tas avgjørelser om hvorvidt vi skal ta på oss nye oppdrag. Hvorvidt vi kan stille med de ressursene som kreves for å løse oppdraget på en god måte må virke styrende for hvorvidt vi kan ta på oss oppdraget, eller ikke.

 

Også her hjemme i Norge har Forsvaret utfordringer knyttet til arbeidsbelastning. Alt for mange arbeider langt over et årsverk i dag. Det er ikke noe nytt at forsvarets personell jobber mye. Det er mange som ønsker å jobbe mye, og trives med det. Problemet oppstår først når arbeidsmengden blir så stor at det sliter ut personellet og går på helsen løs. I et brev til Forsvaret fra Arbeidstilsynet, fra 2008, konkluderer Arbeidstilsynet med at det er arbeidstakere som, på grunn av ubalanse mellom oppgaver og ressurser, belastes slik at det truer deres helse. Dette går på tvers av Forsvarets pålegg om at forholdet mellom arbeidsmengde og antall ansatte skal være balansert. I snitt jobbet hver ansatt 47 timer overtid i 2008. Dette er nok overkommelig for de fleste. Problemet er ikke at gjennomsnittet jobber for mye, men at noen få jobber så mye mer enn de skal. Vi har en skjevfordeling, og blant de som jobber mest er det grunn til bekymring. 847 personer jobbet over 200 timer overtid i 2008. De 20, som førte flest timer av dem, jobbet over 500 timer overtid. I følge Norges Offisersforbund jobber hver ansatt i Forsvaret i snitt 1,37 årsverk, og offiserene så mye som 1,5 årsverk.

 

Forsvarsledelsen må sørge for at det er samsvar mellom oppgaver og ressurser. Vi kan ikke fortsette å ta på oss nye oppgaver, uten å fjerne andre, med mindre vi får tilført ressurser som tilsier at vi kan gjøre nettopp det, på en forsvarlig måte. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har et poeng når han sier at det må være balanse mellom budsjett og ambisjonsnivå. Det er ikke personellets ansvar å levere et større forsvar enn det politikerne finansierer.

 

 

Jeg tror det er et gap i måten å se samfunnet på mellom dagens unge offiserer, og de som besitter stillinger med personellpolitisk makt i Forsvaret i dag, med begrunnelse i at de to gruppene har vokst opp i ganske forskjellige tider. De militære lederne som besitter denne makten i dag er i alderen 45 år og oppover. Det vil si at de vokste opp i 50-, 60- og 70-tallet, mens dagens unge ledere vokste opp på 80- og 90-tallet. Mye har skjedd på få år, og det er meg nærliggende å tro at de to gruppene tenker ulikt omkring yrkesmessige veivalg, og andre typer individuelle veivalg, da de har ganske forskjellig arv. Jeg ønsker å redegjøre for noen av forskjellene;

 

I 1955-56 var det 5639 personer i Norge som studerte ved universiteter, eller høyskoler. I 2008 var tallet 137 558. Denne kunnskaps- og utdanningsrevolusjonen har medført at dagens samfunn ofte betegnes som informasjonssamfunnet. For min generasjon er utdanning helt naturlig. De vi omgås er ofte høyt utdannet – både sivilt og militært. Vi søker hele tiden intellektuell stimulering, og ønsker ikke å se på oss selv som ferdig utdannet med det første.

Først og fremst skal vi være fagpersoner som kan fagfeltet vårt godt, så vi kan fylle rollen i den operative hverdagen på en best mulig måte. Men på sikt tror jeg det vil bli viktig med også annen intellektuell stimulering. En kan ikke oppleve å bli sittende fast i endeløse rutiner, som ofte preger arbeid i Forsvaret, uten å få stimulert og brukt ens kreative sider. Stadige påfyll, så en kan føle at en utvider horisonten sin, blir et viktig behov for å balansere den fagoperative hverdagen. Dette kan være akademisk eller mellommenneskelig. Slik tilleggsutdanning krever gjerne permisjon, og eller økonomisk støtte, for å få gjennomført. I tider hvor Forsvaret opplever personellmangel og må snu på hver krone for å få årsregnskapet til å gå opp, tror jeg det er lett å gi avslag på søknader om tilleggsutdanning. Jeg tror allikevel at Forsvaret er tjent med å imøtekomme slike søknader så godt det lar seg gjøre, da de tilfører individet økt kunnskap, motivasjon og følelse av selvrealisering gjennom utvikling. Samtidig vil det tilføre organisasjonen nye dimensjoner og spisskompetanse, samt at offiserer, som viser risikovillighet og kreativitet til å gå nye veier, vil kunne gi motiverende og positive ringvirkninger langt ut i organisasjonsstrukturen.

 

Forsvaret må anerkjenne at unge offiserer vil ha et behov for stadig økt utdanning, da dette langt på vei er blitt normalen i resten av samfunnet vi omgir oss med. Hvis ikke ønskene og behovene for stadig å utvide horisonten blir møtt, er det min tese at Forsvaret vil miste de beste til fordel for andre aktører. De flinkeste offiserene vet at de vil gjøre det godt også i andre jobber – utenfor Forsvaret. Uttrykket ”skomaker bli ved din lest” er på mange måter utdatert. Jeg tror ikke at idealsime spiller en like stor rolle nå som tidligere, da man har gode muligheter for å skaffe seg arbeid utenfor Forsvaret. Jeg tror også at færre og færre vil finne seg i å pendle mellom jobb og familie, ei heller ta med seg familien og flytte hvert tredje år fordi det er eneste måte å få en variert og utfordrende tjeneste på. Det må være mulig i større grad å tilrettelegge for både arbeidssted og karriere. Dette må Forsvaret forstå og ta inn over seg. Det er ikke lenger en selvfølge at en skal holde seg i én jobb i hele sitt yrkesaktive liv, og nettopp derfor blir det en utfordring for forsvaret å skape strukturer som tilrettelegger for dette, så vi på den måten evner å beholde de flinkeste, som ønsker å bruke de ressursene de besitter.

 

Jeg vil nevne en sak som jeg mener går helt på tvers av dette. I dag er det formelt nedfelt i Luftforsvaret at luftvingsjefene ved Luftforsvarets flystasjoner (luftving 132, 133, 134, 135, 137, 138 og 139) er forbeholdt ti-feltere alene, altså flygere og navigatører. Dette inkluderer 2 av totalt 4 brigaderstillinger som finnes i Luftforsvaret – stillingene som luftvingsjef på Bodø og på Ørland. Dette betyr at jeg med bakgrunn fra Force Protection ikke har mulighet til å bekle disse stillingene, slik som organisasjonen ser ut i dag. Dette opplever jeg som uforståelig, demotiverende og ikke minst urettferdig begrensende for en eventuell vertikal karriere i Luftforsvaret. Skal det ikke være mine evner, mine valg og mine resultater i bruket som skal være styrende for hvordan karrieren min blir seende ut?

 

Jeg opplever det som en generell oppfatning i Luftforsvaret at du må ha en vinge på brystet for å bli tatt seriøst, og i hvert fall hvis du noen gang skal ha sjanse på en nivå-1 stilling – altså oberst og høyere.

Det kan se ut til at denne oppfatningen ikke lever helt uten opphav. La meg presentere noen underbyggende tall som overrasket meg, som ung offiser;

Så langt i Generalmajor Stein Erik Nodelands periode som GIL har 12 toppledere fått opprykk inn i nye nivå-1 stillinger i Luftforsvaret – tre brigaderer og ni oberster. Alle brigaderene var fra ti-feltet, det samme var syv av ni oberster.

18-felterne, altså kontroll- og varslingsfeltet, har produsert én general i Luftforsvarets historie, enda de tilhører det fagfeltet som antagelig jobber nærmest opptil de flyoperative. Det overrasket meg også at generalinspektøren for Luftforsvaret aldri har hatt annen bakgrunn enn jagerflyger, så lenge Luftforsvaret har eksistert som selvstendig forsvarsgren. Dette til tross for at stillingen som GIL formelt sett har vært åpen for andre bransjer.

 

Det kan virke som om arv og uformelle strukturer i Luftforsvaret også er med på å styre hvem som får være med i toppen. Dette minner litt om et oligarki, eller et fåmannsvelde, som velger sine egne etterfølgere. Jeg synes det er synd at oppfatningen om at en må ha en vinge på brystet for å nå toppen i stor grad bekreftes av tall som dette.

 

Jeg tror det er en feil ved Luftforsvarets lederutvelgelsesprosess at ti-felterne, som i så stor grad utgjør Luftforsvarets rekrutteringsmasse når nivå-1 stillinger skal bekles, utgjør under en tredjedel av alle yrkestilsatte i Luftforsvaret. Jagerflygerne, som helt klart har besatt flest lederposisjoner, utgjør under ti prosent. Ved å åpne flere stillinger og på den måten øke søkermassen, og dermed også utvalget, vil vi kunne få en konkurranse hvor den beste mannen, eller kvinnen, får anledning til å bekle den aktuelle stillingen, uavhengig av bransjetilhørighet.

 

I det sivile lever det en oppfatning om at det er lønnsomt å dytte flinke personer oppover i systemet, uavhengig av bakgrunn. Dette er det ingen automatikk i i Luftforsvaret i dag. La meg dra en sammenlikning opp imot det sivile; Du trenger ikke være lege for å være sykehusdirektør, da det ikke nødvendigvis trenger å være noen sammenheng mellom å være flink lege og det å være flink sykehusdirektør. Dette fordi det er helt andre kvalifikasjoner som gjør seg gjeldende når en skal bekle stillingen som sykehusdirektør enn når en skal bekle stillingen som lege. På samme måte er ikke nødvendigvis en flyger en god leder. Jeg sier ikke at en flyger ikke kan være en god leder, eller at flygere ikke bør få være med i konkurransen om toppstillingene, men det er ingen automatikk i at en flyger er en god leder. Flygere skiller seg fra resten av Luftforsvaret ved at de er selektert på Luftforsvarets flygeskole ut ifra egenskaper som skal tjene dem som piloter. De er ikke selektert på noen måte som skulle tilsi at de er de beste lederne. Jeg har full forståelse for at en skvadronsjef for en flyskvadron må ha bakgrunn som flyver, men jeg forstår ikke hvorfor sjefen hans igjen, luftvingsjefen, også må være det.

 

Dette synes ikke å være en regel i ISAF, der generalløytnant Freek Meulman var luftkommandør i Afghanistan i perioden 2007 til 2008. Dette til tross for hans bakgrunn som luftvernartillerist. Han fikk ganske enkelt stillingen fordi han hadde en bred bakgrunn og var ansett som den beste mannen til jobben, selv om han ikke hadde førstehånds kjennskap til det å fly.

Heller ikke i sivil luftfart ser det ut til å være en regel at sjefen må være flyger av bakgrunn, da ingen sivile flyplasser i Norge har en sjef med flygerbakgrunn.

 

Jeg tror vi må bort fra gamle og snevre strukturer, og heller lage nye som åpner opp og bidrar til å løfte fram de beste slik at vi kan få rett mann, eller kvinne, inn i rett stilling.

 

 

Tall for tilfeldig avgang for 2008 viser at Forsvaret mister mye yrkesbefal i aldersgruppen mellom 30 og 40 år, og da særlig i den siste halvdelen av 30-årene. Til sammenlikning er tallene markert mindre i aldersklassen fra 41 år og til pensjonsalder. For aldersgruppen til og med 30 år er avgangsraten høyest, men vi vet av historien at det er en høyere utskiftning av personell i denne aldersgruppen.

Jeg ønsker å fokusere litt på aldersgruppen mellom 30 og 40 år da jeg ser på den høye avgangsraten i denne aldersgruppen som et uttrykk for at noe er galt i Forsvaret i dag. Dette er mennesker som ofte har jobbet mange år i forsvaret og som tar med seg en betydelig kompetanse når de drar. En kompetanse det tar tid å bygge opp igjen i en avdeling. Det er derfor ingen tvil om at det er i forsvarets interesse å holde på personellet, og på den måten bevare kunnskap, og sikre kontinuitet i egne rekker. Det store spørsmålet blir hvorfor så mange i denne aldersgruppen velger å slutte i forsvaret, etter flere års tjeneste? Det finnes dessverre ingen undersøkelse som søker å klargjøre dette, som er meg bekjent, så det vil ikke være mulig for meg å gi noe eksakt svar på dette. Det er imidlertid en mulig årsak som særlig slår meg, og som jeg vil tillate meg å drøfte litt.

 

Jeg tror at vi mister personell i denne aldersgruppen dels fordi personellet opplever at karrieren stagnerer alt for tidlig. Med stagnering mener jeg både at mulighetene for videreutdanning og personlig vekst begrenser seg, samtidig som mulighetene for opprykk blir vesentlig vanskeligere. Jeg tror ikke dagens 30-åringer føler at de har nådd sitt potensial. Jeg tror også at terskelen for å bryte med Forsvaret hvis en opplever at Forsvaret ikke har mer å tilby, og at man blir stående fast der man er, er lavere nå enn den var tidligere, dels på grunn av mulighetene som finnes for forsvarsmenn, og kvinner, utenfor Forsvaret.

Vi vet det er et problem for Forsvaret at personell slutter i alt for tidlig alder. Vi vet derimot ikke nok om hvorfor så mange velger å slutte. Vi trenger etter mitt syn mer informasjon rundt dette, så vi kan gå inn og gjøre de nødvendige grepene for å stoppe, eller i hvert fall redusere, utviklingen.

 

Nå har jeg snakket i det brede og det smale om balanse mellom det militære og det sivile, og noen utfordringer knyttet til det.

Personellet er forsvarets viktigste ressurs, etter mitt syn. Klisjé, eller ikke. Derfor gleder det meg stort at nyinnsatte forsvarssjef, Harald Sunde, har gått klart ut og gitt personellet første prioritet. Det blir spennende å se hva forsvarsjefen får utrettet på sin vakt. Og med det takker jeg for oppmerksomheten, og gir ordet videre til min kollega, og venn, Carl Waldemar Wilhelmsen.

 

(Andre del av foredraget er ved Carl Waldemar Wilhelmsen)

 

Innledningsvis vil jeg også benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjon og god oppfølging. Samtidig ønsker jeg å rette en spesiell takk til Norsk Militært Tidsskrift som jeg synes er et forsvarsmagasin i særklasse. Hvorfor kommer jeg tilbake til om litt. Før jeg starter talen ønsker jeg først og fremst å understreke at jeg synes det er viktig at vi unge offiserer får anledning til fritt å kunne uttale oss over det vi tenker og føler om situasjonen nå og fremtiden, især i fora som dette. Oslo Militære Samfund er et befriende fora med stor takhøyde, noe enkelte offiserer dessverre ikke opplever at Forsvaret er i dag. Det har vært en trend over tid at ulike fora, som for eksempel Luftled og andre blader, ikke har fått midler eller rom for å fortsette. Det er viktig at også offiserene stimuleres til debatt. Jeg mener at det skal være en kultur for saklig diskusjon av problemstillinger og utfordringer. Etter min mening er slike fora en viktig del av biten for å holde Forsvaret dynamisk og tilpasningsorientert. Dessverre er det slik at enkelte opplever kulturen i dag som at ’tale gir sølv og taushet gir opprykk’; med andre ord at det er ansett som lite karrierefremmende å rokke båten. Nettopp her syntes jeg at Norsk Militært Tidsskrift er en god tenketank med rom og takhøyde for kritiske røster.

 

Jeg vil i dag ta for meg hvilke krav jeg ser for meg som ung offiser til fremtidens forsvar. Her har jeg mye på hjertet og mye jeg ønsker å dele, men jeg vil ta for meg et par hovedpoeng som jeg så vil utdype. Innholdet i talen står for min egen regning og representerer ikke nødvendigvis Luftkrigsskolens syn.

 

På lik linje med kadett Scheide har jeg forsøkt å identifisere hvilke utfordringer jeg ser for tiden som kommer og mine tanker og betraktninger rundt disse.

 

Min karriere i Forsvaret startet muligens ved rene tilfeldigheter. Da jeg gikk på videregående her i Oslo var jeg èn av to i klassen min som avtjente førstegangstjeneste i Forsvaret. Resten unndro tjeneste, ble erklært tjenesteudyktige eller tok siviltjeneste av oppfatningssyn. Veien videre førte meg lengre inn i Forsvaret og i dag er jeg kadett. Tilfeldigheter er altså en av flere faktorer som førte meg inn i Forsvaret. Dette antar jeg også gjelder en rekke andre offiserer, også sikkert en del av denne forsamlingen (håndsopprekning). Verneplikten er for mange introduksjonen til Forsvaret som arbeidsplass og i sitt møte med denne så velger mange å bli. Jeg har ingen empiri for å understøtte, men jeg vil driste meg til å tippe at det er en klar overvekt av dagens offiserer som er der de er i dag nettopp på grunn av at de mer eller mindre opprinnelig så seg tvunget til førstegangstjeneste, oppdaget at de likte seg og så fant veien videre inn i systemet. I dag er mye annerledes. Slik situasjonen og strukturen er nå er det kun behov for 7.500 til førstegangstjeneste av hvert årskull. Hvert årskull ligger i dag på omtrent 65.000 ungdommer, uvilkårlig av kjønn. [1] Jeg har innhentet ferske tall fra VPV som viser at det opereres med feilaktige tall i en rekke medier, også Forsvarets. [2] I praksis vil dette si at Forsvarets behov er 11 % av alle i hvert årskull. Elleve prosent. Med andre ord er 89 % aldri i kontakt med Forsvaret ut over innrullering, sesjon og første øvede døgn[3]. I praksis viser dette en formidabelt skjev byrdefordeling der så lite som 1/10 bærer hele byrden. Behovet for fremtiden er synkende og dette skyldes naturlig nok symbiosen økonomi og struktur. Teknologi og sofistikert materiell har ført til at det stadig kreves mer utdannelse og mer kompetanse for å kunne betjene ulike avanserte våpenplattformer. Når det er et så stort mindretall som velger å bære byrden betyr dette i praksis at Forsvaret står ovenfor en betydelig utfordring knyttet til legitimitet i befolkningen. Da Forsvaret var på sitt største med tanke på styrkeproduksjon av personell var det 23.590 vernepliktig mannskap som fullførte førstegangstjeneste. Dette var årskull 1971, altså de som avtjente hele førstegangstjeneste mellom 1989 og 1990. [4] I 2007 var samme tall 7.889[5]. Forskjellen er altså omtrent 23.600 og 7.900 på sytten år. Husk da at ungdomskullene stiger proporsjonalt slik at styrkebrønnen blir større for hvert år, mens de som bærer byrden blir færre. Dette synliggjør klart utfordringene knyttet til legitimitet, og hvor eksklusivt det i dag er å være i Forsvaret.

 

Tidligere kjempet man for Konge, Folk og Fedreland mot en trussel som var nær, både i sinn og langs landegrensen. I dag er situasjonen, som kadett Scheide også viste til, annerledes. Globaliseringen har naturlig nok også ført til at det sikkerhetspolitiske teater er tettere sammenvevet. Nå er altså en konflikt på andre siden av verden utslagsgivende for norsk sikkerhet her hjemme. Følgelig har også Forsvaret forandret seg. Nå er strukturen oppsatt for det som i realiteten er et episodeforsvar. I en slik situasjon er det behov for profesjonaliserte soldater som har spisset og god kompetanse og på kort varsel kan rykke ut. En bevegelse mot slike vervede avdelinger vil igjen føre til at avstanden mellom befolkning og forsvar øker. I et nasjonalt forsvar er verneplikten helt bærende nettopp fordi soldatene er hentet fra fjern og nær i alle samfunnslag. På den måten får man profesjonelle soldater med sunt bondevett og folkesjel. I dag er utenlandstjeneste mer en regel enn et unntak. I et slikt tilfelle er det ikke behov for en stor trenet reserve, men for profesjonaliserte kapasiteter som kan faget sitt. Ulempen er at man mister den naturlige forankringen i folket. Vil det at vi ikke lenger rekrutterer bredt fra befolkningen føre til en skjev seleksjon av de som søker seg til Forsvaret, og kan vi stole på seleksjonsprosedyrene initialt og senere? Kan vi vaske ut de som søker seg til en profesjonell struktur med feil motivasjon? Jeg sikter her til debatten som har gått i ulike media, aviser spesielt, den senere tiden mtp det å ta liv. Denne debatten er nok kjent for de fleste i forsamlingen.

 

Verneplikten er på mange måter tilpasset et annet trusselbilde enn situasjonen i dag. Jeg mener at det i dag ikke ville vært mulig å lovfeste en plikt som kun omfattet det ene kjønnet. Uansett om Forsvaret får en 50/50 fordeling mellom menn og kvinner så vil det ikke gjøre annet enn å fordele skjevheten av byrden mellom kjønnene i sine årskull. Slik utfordringen da fortoner seg mener jeg at vi må erkjenne at verneplikt enten må bli kjønnsnøytral for å være levedyktig i fremtiden eller avskaffes. Allikevel understreker jeg at det fremdeles ikke vil endre på utfordringen tilknyttet byrdefordeling. Vi står med andre ord overfor et skille i historien der vi må ta en avgjørelse.

 

Det går årlig store summer med på å trene og utdanne soldater for så å avslutte tjenesten når de er på toppen av sitt kompetansenivå. Videre er utfordringene sentrale nettopp fordi det ikke lenger er mulig å utdanne vernepliktige mannskaper til et akseptabelt nivå i løpet av tolv måneder. Jeg mener at dette ikke er gunstig. Situasjonen er i dag helt annerledes enn tidligere: strukturen er ikke lenger begrenset av personelltilgang. Konsekvensen av dagens vernepliktsmodell er etter min mening slående. Det er en kjensgjerning at især i åpningsfasen av en konflikt vil kampflybasene og kampflyene være av avgjørende betydning. Svekkelsen i strukturen med dagens vernepliktsmodell belyses godt av paradokset at vi har verdens mest avanserte og effektive mellomdistanse luftvernsystem, men i store deler av året ikke har kompetanse og beredskap fordi besetningen er basert nettopp på vernepliktig mannskap. Dagens materiell krever med andre ord så stor opplæring at vi kun oppnår tilfredsstillende evne mot slutten av førstegangstjenesten. Dersom jeg skal sette dette på spissen så må vi i dag krysse fingrene for at dersom det skjer noe så skjer det sent i utdanningen slik at reell kampevne er tilstede. For å oppsummere dette tema så er mine bekymringer til verneplikten todelt: (1) jeg ser på bekymring for den operative evne dersom vi skal basere oss på profesjonell verneplikt kontra et profesjonalisert forsvar samtidig (2) som jeg trykker verneplikten til mitt bryst da den som institusjon rekrutterer et bredt samfunnslag til både befalsyrket og til våre vervede avdelinger. Når dette er sagt er jeg positiv til at tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, har nedsatt en vernepliktskommisjon for å utrede saken nærmere. Etter det siste jeg hørte så har denne kommisjonen blitt satt på is av FMIN. Uansett, mye tyder nå på at Forsvaret må finne sin forankring i noe annet enn verneplikten.

 

Norsk deltakelse i militære internasjonale operasjoner har hatt en klar utvikling fra fredsbevaring og observatøroppdrag til fredsoppretting og væpnet konflikt. Etter min mening starter forsvaret av Norge allerede ute og det er Norges klare ansvar så langt det lar seg gjøre å kjempe for fred, stabilitet og en bedre organisert verden. Dette er vår plikt og profesjon. I dag er Forsvaret særlig tungt engasjert i Afghanistan. Jeg mener at dette engasjementet er riktig og til det beste.

 

Norge fremstår for meg i dag som en aktiv aktør på den internasjonale arena både under NATO- og FN-hjelm. Dette synes jeg er bra. Når det fra politisk hold besluttes å sende militære styrker er dette i erkjennelsen av risiko for tap av liv. I de beslutninger som blir tatt på det politiske plan er det en rekke vurderinger som blir tatt med når det kommer til bidrag internasjonalt. Blant disse er risiko for egne styrker og tap av liv satt opp mot sikkerhetspolitisk gevinst. Dette er en avansert prosess med veldig mange ulike komplekse vurderinger. Jeg sitter imidlertid igjen med en oppfatning av at det er en politisk føring at norsk innsats må baseres på minst mulig risiko for våre styrker. I seg selv er dette helt forståelig, men jeg mener at det er grunn til å tro at det kan for noen fremstå som et signal om at Norge ser seg mest tjent med at andre nasjoner tar de tyngst belastede oppgavene. Her sikter jeg til problematikken tilknyttet å være låst i Nord-Afghanistan. Jeg synes det er vondt når jeg deltar på Nijmegenmarsjen hvert år at britiske, kanadiske og ikke minst danske kolleger stiller meg spørsmålet: når skal Norge hjelpe oss i sør? Som ung offiser ser jeg på bekymring mot en slik utvikling. Da norske styrker deltok på Balkan[6] var det lite begrensninger, såkalte caveats. Hvis alle land stiller sine styrker med begrensninger tror jeg at dette på sikt kan føre til at det internasjonale samfunn ikke vil nå sine mål i Afghanistan. Fortjener Afghanistan det? Har Norge råd til det? Ikke minst: Har NATO råd til det?

 

Som jeg nevnte i innledningen er Oslo Militære Samfund et av få gode fora for å saklig heve kritiske røster. Jeg vil dermed benytte anledningen til å se litt på det som mer eller mindre er etablerte oppfatninger: Det er en etablert forståelse at tap i strid påvirker viljen i befolkningen, og videre at toleranse for tap i en fjern konflikt er lavere enn tap i en nær konflikt som for eksempel invasjon. Det er en argumentasjonsrekke jeg også anser som helt naturlig, men hvor kommer den egentlig fra? Er den bare blitt fremført for så aldri å bli reist kritikk mot? Det er nettopp denne som danner fundamentet i blant annet begrensningen for å låse norske styrker i nord. Den 19. august 2008 ble ti franske NATO-soldater drept i et bakholdsangrep i nær Kabul. [7] Dette er det største enkelttapet Frankrike har opplevd i Afghanistan. Det er i tillegg viktig å huske på at Frankrike er den fjerde største bidragsyteren i Afghanistan etter USA. Etter dette angrepet viste målinger i Frankrike at støtten til engasjementet hadde økt. [8] Det er veldig interessant nettopp med tanke på dette med vilje i befolkningen til å bære tap.

 

Poenget jeg søker etter å illustrere er at jeg tror at man alt for ofte låser seg i tankesett og tankerekker som har vært der fra før. Nøkkelen til suksess, hjemme og ute, ligger ikke i å finne opp kruttet på nytt, men med respekt bruke kritiske øyne se på det som ”alltid har vært slik”. Det er derfor vi trenger takhøyde og kultur for at offiserene kan uttrykke seg kritisk.

 

Norge har over en lengre periode vært engasjert i Nord-Afghanistan. Jeg tror at norske styrker har like gode forutsetninger for å kunne løse oppdrag i sør. Jeg tror enkelte kan oppfatte det som et tap av anseelse at Norge stiller med styrker som har begrensninger. Vi må huske på hvorfor vi er der. Hva er målet? Er målet hva opinionen mener? Eller er målet et trygt og selvstendig Afghanistan? Jeg mener det er en kombinasjon, men at man dessverre alt for ofte henger seg opp i siste tall fra norsk gallup. Ofte leser jeg debatter i media der man diskuterer engasjementet i Afghanistan. Der opplever jeg at man ser på deltakelsen som ett spørsmål, snarere enn de to det faktisk er. Det første spørsmålet går på tilstedeværelsen samt engasjementet og det andre på støtte til egne styrker. Disse to må ikke sees under ett. Dette tror jeg blir uheldig. De som deltar der nede må vite at de har vår støtte.

 

En annen bekymring som jeg vet har beveget enkelte unge offiserer er saken om yrkesskadeerstatning mellom en norsk soldat og Statens Pensjonskasse (SPK). For å oppsummere saken så var det en soldat som skadet seg i tjeneste i Afghanistan, men ble nektet erstatningsutbetaling av Statens Pensjonskasse fordi skaden var, og jeg siterer, ”innenfor rammen av hans arbeid og man må kunne si at dette arbeidet innebærer en risiko for skade.” Sitat slutt. Videre anførte Statens Pensjonskasse at dette er en risiko som faller utenfor yrkesskadedekningen, fordi en skade som oppstår i en slik situasjon er ”et resultat av den ordinære utførelse av arbeid.” [9] Sitat slutt. Til tross for en lang rettsprosess over flere år og med seier for soldaten i rettsapparatet, er det med betenkeligheter jeg ser på saken. For meg er det demotiverende med en så graverende ansvarsfraskrivelse fra statens side, især når man ser hvor omfattende og lang saken skulle bli. Skade en pådrar seg i tjeneste i utlandet er ikke et tap en skal bære alene. Slik skal det ikke være. Signaleffekten som sendes ut er uheldig. Poenget jeg forsøker å illustrere er at ordninger for personell i Forsvaret må være ryddige. De få som allerede bærer byrden skal ikke være selvassurandører. Som ansatt i Forsvaret, som mannskap eller offiser, har man tatt et valg. Man har valgt å gå foran og være noe annet enn mannen i gata. Derfor mener jeg at det siste en skal bekymre seg over er ordningene i tilfelle skade eller død i tjeneste. Dersom vi går ned den veien der tror jeg det kan bli vanskelig å løse oppdrag på en god måte i frykt for skade eller feil. Dette er et komplekst tema, men det er viktig at Forsvaret opptrer ryddig og rettferdig ift veteranene. Jeg viser til St.mld 34 2008-2009 ”Fra vernepliktig til veteran” som tar for seg oppføling av veteraner. Betydningen av sanitet og ivaretakelse etter operasjoner er viktig. Ikke minst pga signaleffekten dette gir de som skal gjøre et yrkesvalg.

 

Forsvaret har i den senere tiden satt fokus på og gjort, etter min mening, en formidabel innsats i arbeidet for veteranene. Her sikter jeg til St.mld nr 34 og Bæreia veteransenter. Dette arbeidet synes jeg har vært svært positivt og her mener jeg Forsvaret fortjener ros.

 

Til slutt skal jeg raskt oppsummere poengene mine. Hvilke krav er det til fremtidens forsvar fra mitt synspunkt: Verneplikten står ovenfor utfordringer knyttet til legitimitet, fremtid og realistisk operativ evne. God seleksjon og rekruttering samt at det burde kanskje nedsettes en tenketank av yngre offiserer som tar opp en del av de tema som er vanskelige og innspill som dukker opp. I tillegg har jeg trukket frem politiske begrensninger på norske styrker og ikke minst ordninger veteraner og soldater i utenlandsoppdrag.

 

Med dette takker jeg så mye for meg!

 

Spørsmål?

 

 

[1] Empiri hentet fra Vernepliktsverket (VPV) i e-post og telefonkorrespondanse med major Gard Maurud av 2009-09-29. Av det totale tallet i årskullet er omtrent 31-32.000 menn og 33-34.000 kvinner.

[2] Tall som FSJ Diesen opererte med under TMOs Vernepliktskonferanse 2008-06-02 og Forsvarets Forum 10/09 var en sjettedel – 1/6 – av hvert årskull som var inne til FGTJ. Dette tallet viser seg å være utdatert.

[3] Med ”første øvede døgn” forstås dette som etter fem virkedager ut i FGTJ.

[4] Op.cit Maurud

[5] Behovet i 2007 var 10.786. Tallet viser såkalt rekvirert styrke. Det betyr Forsvarets behov for antall soldater inne til førstegangstjeneste. I rekvisisjonen er frafall fra førstegangstjenesten medberegnet. I 2007 fullførte 7.998 førstegangstjenesten. Tall tilknyttet FGTJ vil alltid divergere grunnet forskjellig innfallsvinkel. Imidlertid er tallene mulige til å brukes som en indikator på tendens. Det reelle tall vil uansett være i nærheten. Empiri hentet fra Vernepliktsverkets hjemmeside og i korrespondanse med Maurud ved VPV. Besøkt 2009-09-25 http://www.mil.no/felles/vpv/start/faktabibliotek/article.jhtml?sourceID=381931&source=ftd

[6] NORTF VIII og IX

[9] Dagbladet, lastet ned 2009-09-13 http://www.dagbladet.no/2009/04/29/nyheter/innenriks/afghanistan/rettssak/5945332/

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 8. oktober 2007

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth

Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”

Deres kongelige høyhet, Forsvarssjef,

Formann, kjære forsvarsvenner

 

Innledning

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg vil først få takke for invitasjonen om å komme hit til Oslo Militære Samfund for gi en kort orientering om Sjøforsvarets utvikling.

Det er nå litt over ett år siden Sjøforsvarets nye organisasjon ble etablert. Omorganiseringen – kjent som prosjekt Neptun – som ble iverksatt for 3 år siden, har så langt vært vellykket. Vi har styrket den operative evnen, og igjen satt hovedfokuset på vår primærvirksomhet som er maritim krigføring.

 

Omorganiseringen av Sjøforsvaret kom på et riktig tidspunkt. Vi har kvittet oss med store mengder bygningsmasse, lagt ned baser og sentralisert støttevirksomheten. Vi opererer i dag kun en hovedbase og tre mindre støttepunkt. Alt av infrastruktur er tilpasset dagens Sjøforsvar.

 

Med utgangspunkt i gjeldende langtidsproposisjon vil Sjøforsvarets oppgaver og struktur være tilpasset våre fremtidige utfordringer. Fra 2011 vil vi ha et komplementært sjøforsvar med en av Europas mest moderne mariner og en svært moderne Kystvakt. Vi vil ha organisk logistikk som gjør oss i stand til å operere som egen maritim styrke nasjonalt og internasjonalt. Kvantiteten, antall fartøyer og avdelinger, er redusert nettopp for å tilpasse de ressursrammer Forsvaret har fått tildelt.

 

Foredraget i kveld har tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”. Med lanseringen av Forsvarsstudien 07 rett rundt hjørnet, kunne det vært fristende å foregripe begivenhetene, men det skal vi vente med til den 5. november. Jeg antar de fleste her i salen har fått med seg de spekulasjonene som har versert i media den siste tiden, men jeg kommer verken til å bekrefte eller avkrefte noe av det her i kveld.

 

Forsvarsstudien offentliggjøres altså den 5. november, og vil sammen med innstillingen fra Regjeringens forsvarspolitiske utvalg danne grunnlaget for neste langtidsproposisjon som vil være ferdigbehandlet politisk våren 2008.

Inntil den foreligger forholder Sjøforsvaret seg til de oppdrag Forsvarssjefen har gitt oss. Oppdrag som er basert på gjeldende langtidsproposisjon.

 

Grunnlaget

 

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive selve grunnlaget for den maritime strukturen vi er i ferd med å anskaffe. I en verden i stadig endring og hvor politiske prioriteringer og fokus endres med relativ høy frekvens, har Sjøforsvaret over tid klart å omstille seg og innrettet sin virksomhet mot dagens og morgendagens oppgaver.

Dette bekrefter vi daglig gjennom de operasjoner vi deltar i og de havområdene vi patruljerer.

 

Samtidig utfordres vi fra et samfunn som stiller stadig høyere krav til oss som organisasjon og arbeidsgiver. Dette er vi nødt til å ta inn over oss, enten det gjelder krav til familieliv eller sikkerhetsforskrifter om bord på våre fartøyer. Skal Sjøforsvaret være en seriøs maritim aktør og samtidig en attraktiv arbeidsplass, må vi innrette oss etter samfunnet for øvrig. Her utfordres vi daglig.

 

Det sikkerhetspolitiske bildet endres, og i dette bildet er Norge, kanskje mer enn før, avhengig av et tilstrekkelig Sjøforsvar. Et Sjøforsvar med evne til å løse de utfordringene nasjonen til daglig blir stilt overfor. Samtidig skal vi være i stand til å løse kriser og slåss dersom det blir nødvendig.

 

Nordområdene

 

Vårt næringsgrunnlag finnes i havet. Her ligger vår velferd og her ligger vår fremtid.

 

På havet, i havet og på havbunnen skapes over halvparten av Norges verdier. Olje og gass, fiskeri og sjøfart utgjør nå omlag 30% av verdiskapningen i landet, og mer en 50% av den totale eksportverdien. Bortimot 100% av norsk eksport og import skjer på kjøl eller gjennom rør på havbunnen.

 

Petroleumsutvinningen i Nordsjøen, som startet på slutten av 60-tallet, har gjort Norge til verdens rikeste nasjon. Vi produserer i dag 4% av verdens olje, og vel 20% av all gass til Europa går gjennom norske rørledninger.

 

Samtidig skjer det nå en enorm utvikling og satsning i nord. Snøhvitfeltet settes i produksjon i løpet av året. Dette blir starten på et nytt norsk petroleumseventyr som vi ennå ikke aner rekkevidden av.

 

Eksperter mener at i størrelsesorden ¼ av verdens uoppdagede lagre av fossile energiskilder finnes i nord, og med en forventet økning av energibehovet i verden på 40% frem mot 2030, gjør dette Nordområdet til et strategisk viktig område for nasjoner også uten direkte geografisk tilknytning til vårt nærområde.

 

Nordområdene er ikke lenger et strategisk skjæringspunkt mellom to supermakter slik tilfellet var under Den Kalde Krigen. Fokuset er nå energi.

 

Nordområdene har endret karakter til å bli et område for utvinning av strategiske ressurser, et område med høy global strategisk verdi.

 

Området er politisk stabilt og representerer en forutsigbarhet og sikkerhet i forhold til leveranse av olje og gass. I 2020 er det forventet at 50% av den globale oljeproduksjonen vil komme fra såkalte ”usikre” leverandører.

 

Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, uttalte i fjor høst at energisikkerhet utgjør en stadig større del av et lands strategiske interesse.

 

Faktum er at energi som virkemiddel i konflikter eller i mellomstatlige uoverensstemmelser vil kunne få en større betydning enn det militære styrker og våpenarsenal hadde under den Kalde krigen.

 

De siste måneders aktivitet og fokus i nord understreker dette. Det hele begynte med Russlands flaggplanting under isen på nordpolen. Dette pr-stuntet ble lunkent mottatt av andre nasjoner, ikke minst i Canada, hvor statsministeren var raskt ute og proklamerte sin nasjons intensjoner i nord.

 

Canada gjennomførte noe senere en større militærøvelse mellom kysten av Canada og Grønland. Samtidig offentliggjorde landet planer om en vesentlig forsterkning av sin flåte med arktiske patruljefartøy.

På samme tid sendte Danmark en stor ekspedisjon forskere til nordpolen for å kunne påvise at kontinentalsokkelen på Grønland er direkte forbundet med nordpolen, et syn de ikke er alene om å ha. USA, Canada og Russland hevder tilsvarende. I 2014 vil FN ta stilling til eventuelt hvem som kan hevde denne retten.

 

Av andre nasjoner er både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Japan, Sør-Korea, Kina og India alle sterkt involvert i forskning og utvikling i arktiske strøk.

 

Den siste tiden har vi også vært vitne til en russisk opptrapping av militær aktivitet i nord. Vi må tilbake flere år for å finne noe tilsvarende.

Det er ikke noen ny kald krig eller nedskalert versjon av kald krig vi ser utvikle seg i nord. Slik jeg leser bildet har dette å gjøre med framtidige muligheter og især utnyttelse av strategiske ressurser i nordområdene. Det er altså de strategiske ressurser, det globale behov for disse – og derav den globale interesse og fokus rundt nordområdene som får de nasjoner som grenser mot arktisk til å vise og demonstrere sin rett og sine interesser.

 

La meg også tilføye tre punkter for på en måte å dokumentere det jeg sier:

 

  • Det russiske forsvarsbudsjett er om lag 10% av det amerikanske.
  • Norge har et godt forhold til Russland. Dette forholdet og samarbeidet blir stadig bredere og dypere.
  • Russland og Norge, for øvrig også de andre nasjoner som grenser mot arktisk – mot nordpolen -, har felles interesser for stabilitet og ro i området.

 

Det er ikke min oppgave å trekke slutninger i noen som helst retning, men det er et faktum at fokuset i nord er stort, og det øker. Dette krever ro, stabilitet og samarbeid i nord.

La meg også få tilføye at militære styrker må brukes med den største tilbakeholdenhet og største forsiktighet i ressursforvaltningen.

 

Vi har i dag ingen definert trussel, men en bevissthet om langsiktige trender er avgjørende for vår evne til å møte de utfordringer fremtiden kan bringe. Norske havområder, og nordområdene spesielt er viet stor oppmerksomhet fra andre aktører. Det er mange nasjoner som flagger interesser i disse områdene, og dersom ikke vi er i stand til å ivareta våre forpliktelser – så vil andre gjøre det.

 

Uavklarte grenseforhold og manglende internasjonal anerkjennelse av norske krav kan i fremtiden skape en potensiell konflikt. Det å være tilstede skaper folkerett, skaper grunnlag for en trygg og sikker forvaltning og ikke minst grunnlaget for nasjonens, for Norges, disposisjonsrett over våre enorme strategiske ressurser. Sjø og luftstyrker har den egenskapen som skal til for å løse opp i floker og episoder av slik art. De settes inn for å løse episoden og trekkes raskt ut for å deeskalere.

 

I løpet av de neste 10 til 20 år vil vi altså se en tiltagende økning av aktivitet i nord. Klimaendringer og et økende energibehov spiller inn når kappløpet om nord for alvor begynner. Åpning av nye sjøruter gjennom nordvest- og nordøst passasjen vil i tillegg til strategiske ressurser øke de militære utfordringene i nord.

Forpliktelser og oppgaver

Som nasjon er det vårt ansvar å ta konsekvensene av dette. Dette betyr å ivareta forpliktelser, være tilstede og vise at vi akter å holde orden i eget hus og i eget ansvarsområde. Dette skal vi gjøre i nært samarbeid med våre naboer. Vi skal skape trygghet og vi skal skape tillit.

Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det nye norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten.

 

Noen av Sjøforsvarets viktigste oppgaver vil i fremtiden være å sikre våre enorme petroleumsressurser og bidra til at kvoteavtaler overholdes. Sjøforsvaret skal bidra til å sikre nasjonens fremtidige velferd og velstand, og det skal vi gjøre med et sjøforsvar som er skreddersydd og klar for oppgaven.

 

I tillegg skal vi delta sammen med våre allierte venner i operasjoner utenfor våre egne farvann. Internasjonale operasjoner vil også i fremtiden utgjøre en viktig del av Sjøforsvarets aktivitet. Våre MTBer avsluttet i mai et svært vellykket oppdrag utenfor kysten av Libanon. Vi bidrar med et observasjonslag og andre spesialiserte enheter fra Marinens jegervåpen som en del av det norske militære bidraget i Afghanistan. Vi har årlig en ubåt på patrulje for NATO i Middelhavet, og er fast oppsatt med en minerydder i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1).

 

Vårt fremtidige Sjøforsvar skal evne og håndtere en rekke utfordringer både hjemme og ute. Vi er i ferd med å anskaffe svært moderne fartøyer til både Kystvakten og Marinen, samtidig som vi oppgraderer og fornyer de fartøyene vi har.

 

Utvikling i Marinen

 

KNM Narvik ble som siste gjenværende fregatt av Oslo-klassen tatt ut av strukturen den 12. juni i år. Våre siste 6 Hauk-klasse MTBer fases gradvis ut frem mot neste sommer. Vi har allerede mottatt KNM Fridtjof Nansen og KNM Roald Amundsen og venter på de tre siste – Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Vår første Skjold-klasse MTB eller kystkorvett er ventet om kort tid, og samtlige seks fartøyer forventes å være på plass i Bergen innen 2 år.

 

Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen vil tilføre Forsvaret og Sjøforsvaret kapasiteter med en helt annen dimensjon enn det vi har hatt til nå. Begge fartøysklasser vil bli utstyrt med NSM, et langtrekkende sjømålsmissil utviklet av Kongsberg, med kapasiteter langt utover det som finnes på verdensmarkedet i dag. Sjøforsvaret har kontraktfestet kjøp av NSM, og fra 2010 er det forventet at våpenet er om bord på våre to nye fartøysklasser.

 

NSM er unikt ved at det kan fly lavt over land og gjenkjenne mål i umiddelbar nærhet av land. NSM er et passivt missil som avgir svært liten signatur. Sammenlignet med tilsvarende vestlige missiler er det lite, og følgelig også svært vanskelig å oppdage.

 

Våre nye fregatter er i tillegg utstyrt med ESSM (Evolved sea sparrow missile) missilsystem. ESSM systemet er et punkt-forsvarssystem som har som oppgave å være luftvern for eget og omkringliggende fartøyer. Sammen med en meget effektiv luftvarslingsradar utgjør ESSM et meget godt luftvern for våre nye fregatter. ESSM systemet ble testet med stor suksess utenfor kysten av California i juni i år. KNM Fridtjof Nansen skjøt 6 missiler. Samtlige missiler traff, men det var først og fremst kompleksiteten i skuddene og målprofilene som imponerte. Dette viser ikke bare at Fridtjof Nansen-klassen er et svært moderne og avansert kampsystem. Det viser også at kompetansen og kvaliteten på personellet om bord er på et meget høyt nivå, og at omstillingen fra Oslo- til Fridtjof Nansen-klassen så langt har vært vellykket.

Om noen år vil fregattene bli bestykket med langtrekkende luftvern. Markedet sonderes, og planarbeidet er allerede iverksatt.

 

Missilskytingen i USA utgjør bare en liten del av det totale testprogrammet de nye fregattene må gjennom før de settes inn i operativ tjeneste. Dette vil være hverdagen for både Fridtjof Nansen- og Skjold besetningene i en del år fremover.

 

Selv om fartøyene er overtatt og seiler i norske farvann, vil operativiteten være begrenset, og det er viktig å merke seg at Sjøforsvaret fram mot 2011 vil ha en svært redusert evne til under- og overvannskrigføring.

 

Innfasingen av Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen har foregått parallelt med utfasingen av Oslo- og Hauk-klassen. Dette er det selvfølgelig knyttet en rekke utfordringer til, ikke minst på personell- og kompetansesiden.

 

Våre to nye fartøysklasser representerer en ny generasjon krigsfartøy. Størrelse, rekkevidde og ytelse gjør disse fartøyene svært forskjellig fra sine forgjengere. Fridtjof Nansen og Skjold er teknologisk meget avanserte plattformer.

 

NH90 helikoptrene vil i tillegg tilføre Sjøforsvaret en ny dimensjon innenfor maritim krigføring. Bruk av helikoptre som fremskutt sensor og våpenleverandør vil forandre måten fregattene opererer på.

Fartøyenes kompleksitet gjenspeiles ikke minst i omfanget av kursing og opplæring som besetningen må gjennomføre. Kursrekker på opptil 2 år er vanlig for å kunne operere de mest avanserte systemene om bord.

 

For å sette disse fartøyene i operativ drift, er det viktig at det holdes et høyt fokus under hele innfasingsperioden. Innfasingen av våre nye kampfartøyer har derfor høyeste prioritet. Det er også det området som vil være mest skadelidende dersom aktivitet reduseres eller utsettes.

 

Det er derfor viktig at vi unngår ytterligere forsinkelser i leveransene fra verftene i Ferrol og Mandal. Det er ingen hemmelighet at det til nå har vært tidvis store forsinkelser, med de følgende det har fått.

 

ULA-klassen vil fra neste år være marinens eldste fartøyer. KNM Ula heiste kommando for litt over 18 år siden, og vil uten oppgraderinger ha en begrenset levetid. Slik fartøyene er i dag og med de planer som eksisterer for videre modernisering, vil ULA-klassen være operativ til omkring år 2020. Dersom vi ser bort fra vårt naboland Danmark, er konvensjonelle ubåter en kapasitet det satses på i andre lands mariner. Tidligere var det stort sett de større nasjonene som hadde økonomi og kompetanse til å anskaffe ubåter. I dag er det hele 40 nasjoner som har eller er i ferd med å anskaffe seg denne kapasiteten.

 

Ubåtene utgjør en viktig strategisk ressurs, og har vært en nødvendig kapasitet for Norge gjennom hele den kalde krigen og frem til i dag. Vår deltagelse i NATO oppdraget Active Endeavour har tydelig vist hvilket fortrinn en ubåt har som plattform for overvåking og informasjonsinnhenting.

 

La meg kort nevne litt om det nye ubåt redningskonseptet som vi utvikler i samarbeid med Frankrike og England. Systemet skal kunne hente ut ubåtpersonell fra en forulykket ubåt som ligger på havbunnen. Deler av systemet ble i sommer testet ut på KV Harstad i skotske farvann. Det komplette system skal testes ut i slutten av denne måneden i Norge. Når redningssystemet blir operativt skal det i utgangspunktet opereres fra KV Harstad og de nye kystvaktfartøyene av Barentshav klassen.

 

Marinens logistikkvåpen utgjorde en betydelig støtte til MTBene under oppdraget i Libanon tidligere i år (UNIFIL II). KNM Valkyrien bistod fartøyene på sjøen, mens et større logistikkelement var etablert på land og ledet av Sjøforsvaret, med god støtte fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

 

Marinens Logistikkvåpen ble etablert for halvannet år siden, og fikk således en utfordrende start. Det nye våpenet består av fartøyene KNM Valkyrien og KNM Tyr og tidligere flotiljeinndelte støttefunksjoner, og skal yte enhetlig og kontinuerlig logistikkstøtte til marinens kampenheter. Avdelingen skal i tillegg støtte Kystvakten ved behov.

 

En velfungerende logistikk er helt avgjørende for å lykkes i fred og krig. Vi har en arv hvor fokuset har vært baseorientert logistikk. I fremtiden skal Sjøforsvaret bringe logistikken med seg på kjøl, og således i størst mulig grad være uavhengig av landbasert infrastruktur.

 

Sjøforsvarets fremtidige struktur må være forberedt på et stadig større internasjonalt engasjement. Nye strukturelementer må følgelig kunne operere effektivt i både arktiske og tropiske områder, så vel som kystnært og i åpent hav. I tillegg kommer NATOs krav til organisk logistikk for maritime styrker.

 

Sjøforsvarets evne til mobil understøttelse av fartøyer og avdelinger er i dag begrenset. Det er for en stund tilbake etablert et prosjekt som skal føre fram til anskaffelse av logistikkfartøyer. Reduksjon av baser og stasjoner i Sjøforsvaret forutsatte logistikk på kjøl, det er det vi nå er i ferd med å etablere. Behovet er to fartøyer, et større og et mindre.

 

Våre seks mineryddere har passert 10 år, og vil de nærmeste årene gå gjennom en rekke større oppgraderinger. Fartøyene skal blant annet få nye sonarer og nytt kommando/kontroll system. Fartøyene er fortsatt blant de mest moderne og effektive minefartøy i verden, og er også den fartøysklassen i Sjøforsvaret som hyppigst har deltatt i NATOs stående maritime styrker.

 

Siden 1997 har minevåpenet vært sterkt delaktig i oppbyggingen av den baltiske sammensatte minestyrken BALTRON. Minevåpenet har en stor del av æren for den positive utviklingen som har vært i de baltiske lands mariner innenfor minekrigføring.

 

Ved flere anledninger har minevåpenet markert seg meget positivt i internasjonal sammenheng, og vist for våre allierte at vi er i fremste rekke. Det er derfor ikke overraskende at minevåpenets treningssenter har fått en forespørsel om å undervise ved minekrigsskolen Eguermin i Belgia. Dette er hovedsetet for minekrigsekspertisen i NATO, og således en stor anerkjennelse til det norske minemiljøet.

 

Marinens jegervåpen er Sjøforsvarets avdeling for maritime spesial- og spesielle operasjoner. Avdelingen ble opprettet for vel ett år siden, og består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron.

 

Sammenslåingen har vært nødvendig for å kunne løse fremtidige oppdrag. Kompleksiteten i oppdragene blir stadig større og mer omfattende, og et godt samvirke mellom operatører og spesialsoldater på forskjellige nivå er avgjørende for å lykkes. Dette er den eneste ressursen vi har for å innhente etterretninger langs kysten og klarere og legge forholdene til rette for å sette inn våre marinefartøy, jagerfly eller våpen med lang rekkevidde.

 

Marinens jegervåpen er den avdelingen i Sjøforsvaret med høyest andel avdelingsbefal. Rotasjonen innad i avdelingen er vesentlig lavere enn om bord på fartøyene. Dette gir seg utslag i et høyt kompetansenivå og en solid kontinuitet fra laveste til høyeste nivå. Marinens jegervåpen er en vervet avdeling. Hvert år gjennomgår vernepliktige et seleksjons- og treningsprogram i egne treningsvinger eller treningsavdelinger.

 

Jegervåpenets avdelinger har siden slutten av 90-tallet vært deployert mer eller mindre kontinuerlig, og har ved flere anledninger vært i strid.

Utviklingen i Kystvakten

Kystvakten seiler i dag 18 fartøyer. Akkurat som marinen, er også Kystvakten gjenstand for en omfattende modernisering. Oppgaveporteføljen til Kystvakten har økt gradvis de siste 10 årene, og det har derfor blitt behov for å tilpasse våre nye kystvaktfartøy til disse oppgavene. Fartøyene håndterer i dag alt fra oljevern- og slepebåtberedskap, søk og redningsoppdrag til kriminalitetsbekjempelse. Kystvakten vil prioritere kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Nornen-klassen er et godt eksempel på fremtidens kystvaktfartøy. Fartøyet har stor aksjonsradius og vil operere langs hele norskekysten. Det fjerde av totalt 5 slike fartøyer ble nylig overtatt av Kystvakten. Det siste overtas om noen uker.

I tillegg bygges det tre nye fartøy av Barentshav-klassen i Romania. Disse, som alle skal inngå i den ytre kystvakten, er også bygd for å kunne håndtere en rekke ulike oppgaver i tillegg til fiskerioppsyn. Fartøyene vil være klare til overtagelse om vel ett år.

Jeg har blitt stilt spørsmål vedrørende reduksjonen i antall kystvaktfartøyer. Vil evnen til myndighetsutøvelse og tilstedeværelse bli svekket ved at vi reduserer antall fartøyer?

Svaret på dette spørsmålet er nei.

Kystvakten vil som fregattvåpenet få NH90 helikoptre om bord på sine fire største fartøyer. Disse har en vesentlig større aksjonsradius enn Lynx helikoptrene, og er i tillegg utstyrt for å kunne operere under røffere forhold. Nornen-klassen får en tilsvarende økt rekkevidde med sine hurtiggående patruljebåter. Kapasiteten kan på mange måter sammenlignes med et helikopter.

Jeg er helt trygg på at den Kystvakten vi er i ferd med etablere, vil bli den beste og mest effektive kystvakt vi noensinne har hatt. Kystvakten vil kunne utføre oppgaver utover de vi i dag løser. Her kan nevnes berging og slep av fartøy som frakter farlig last langs vår kyst.

 

Treningssentrene

 

En av hovedhensiktene med omorganiseringen som ble gjennomført i Sjøforsvaret fra 2005 til 2006 var å kraftsamle kompetansen i de ulike våpen, etter modell fra ubåtvåpenet. Dette ble gjort ved å etablere treningssentre for hvert enkelt våpen.

I praksis ble store deler av KNM Tordenskiold overført til de forskjellige treningssentrene. KNM Tordenskiold sitter i dag igjen med utdanning innen fellesområdene – som f.eks samband – mens de typespesifikke områdene – som minekrig og antiluftvern – er overført til treningssentrene – i dette tilfellet minevåpenet og fregattvåpenet.

 

De nye treningssentrene har vært i drift i litt over ett år. Denne måten å organisere seg på har så langt vist seg å fungere svært bra. Hovedoppgavene til treningssentrene er funksjonsrettet utdanning, dvs fagutdanning som retter seg mot en konkret stilling om bord eller ved avdeling; f.eks 1. maskinist på ubåt eller skarpskytter i Marinens jegervåpen.

Treningssentrene er også ansvarlige for sikkerhetsstyring, mønstring og kontroll innen krigføringsområdene. En viktig oppgave er også rollen som ”den 6. besetning”, det vil si å utgjøre en redundans for operative fartøyer og avdelinger. Ved vakanser har denne funksjonen vist seg svært nyttig. Ved at de ansatte fra tid til annen fyller funksjoner om bord, opprettholdes i tillegg et høyt operativt kompetansenivå ved treningssentrene.

 

MTB- og fregattvåpenets treningssentre spiller for øyeblikket en avgjørende rolle i oppbyggingen av de nye besetningene til Skjold- og Fridtjof Nansen-klassen. De mest erfarne om bord går inn som instruktører ved treningssentrene. Slik tilføres våpnene gradvis ny kompetanse. Dette gir i tillegg våpensjefene stor fleksibilitet til å disponere personell etter sitt behov, og bidrar til en mer helhetlig og forutsigbar drift.

 

Med et stadig mindre Sjøforsvar øker viktigheten av et tett og nært samarbeid. Vi har alltid vært dyktige til å samarbeide med våre gode allierte venner. På tvers av våpnene i Sjøforsvaret har samarbeidet derimot gått mer langsomt. Jeg er derfor svært tilfreds med at treningssentrene nå har formalisert et tett og nært samarbeid som går på tvers av de ulike våpen. Samarbeidet involverer selvsagt også KNM Tordenskiold, Sjøkrigsskolen, befalsskolen og forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Mellom de forskjellige våpen omfatter samarbeidet koordinering av kursvirksomhet og synkroniserte oppøvinger. Denne type samarbeid skaper synergi og stimulerer til gjensidig utvikling.

 

Mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Kysteskadren og Sjøforsvarets skoler er det igangsatt et arbeid for å synkronisere kompetansebehovet i Sjøforsvaret. Dette kommer i tillegg til omleggingen av utdanningsordningen ved Sjøforsvarets skoler, som jeg om litt vil komme tilbake til.

 

Sjøkrigsskolen er ansvarlig for den nivådannede utdanningen i Sjøforsvaret, mens treningssentrene ivaretar fagutdanningen. En helhetlig kompetanseplan ble fra i høst innført i Marinens jegervåpen ved at det ble opprettet en egen jegerlinje ved Sjøkrigsskolen. Linjen bygger på avdelingsbefalsordningen, og kadettene som begynner har minst 2 til 3 års relevant tjenesteerfaring før de begynner sin offisersutdanning.

 

Hensikten med denne linjen er å tilføre kompetanse på et grunnleggende offisersutdanningsnivå.

Deler av utdanningen gjennomføres ved treningssenteret, og kadettene vil kunne bekle stillinger i våpenet umiddelbart etter avsluttet utdanning.

Tilsvarende overføringsverdi fra skole til avdeling har man for eksempel også ved politihøyskolen, der elevene ved endt utdanning kan tre direkte inn i en stilling, uten å måtte gjennomføre ytterligere kurs eller videreutdanning.

 

De andre våpen i Sjøforsvaret ser på tilsvarende løsninger for å samordne kompetansebehovet, men det er foreløpig ikke lagt konkrete planer for dette. Det vil i første omgang være hensiktsmessig å evaluere ordningen før man utvider dette ytterligere.

 

KKIS

 

Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt utvikles mot et nettverksbasert forsvar. I praksis betyr dette at alt eksisterende materiell og nyanskaffelser er tilpasset et felles gjennomgående kommunikasjonsnettverk som gjør oss i stand til å opprette og formidle et sann tids situasjonsbilde.

På kort sikt er målsettingen å tilføre samtlige fartøy og avdelinger link- og sambandssystemer herunder satellittkommunikasjon. Vi er godt i gang og jeg vil påstå at vi ligger i forkant sammenlignet med utviklingen i andre vestlige land.

Et eksempel kan være våre nye fregatter som etter hvert vil kunne integreres i Luftforsvarets kontroll og varslingssystem.

 

SNU 09

 

Vi har det siste året gjennomført en større justering av utdanningen i Sjøforsvaret. Det vi har fått til på dette området er jeg svært fornøyd med.

SNU09 betyr Sjøforsvarets nivådannende utdanning 2009, og innebærer en omlegging av deler av befals- og offisersutdanningen i Sjøforsvaret. Ordningen tilrettelegger for et sjømilitært karriereløp for lærlinger helt opp til barchelornivå.

 

Tiltaket forventes å ha positiv effekt på rekrutteringen av lærlinger til Sjøforsvaret samtidig som det gir en utdanningsmulighet som er skreddersydd for å ivareta intensjonen i avdelingsbefalsordningen.

 

SNU 09 skal også revitalisere befalsskoleutdanningen i Sjøforsvaret ved å legge bransjeutdanningen for operativ marine og de tekniske linjene på Befalsskolen for Sjøforsvaret på et høyere sertifikatsnivå. Gjennom økt utdanningslengde skal befalsskolen gi økt faglig relevans til fartøystjeneste og dessuten virke kvantitativt rekrutterende til Sjøkrigsskolen.

 

Tiltakene medfører en økning av rekrutteringspotensialet blant lærlinger med 100%, og dette er også en av hovedårsakene til at ordningen ble innført.

 

SNU 09 ble innført i år, og tiltaket ser så langt ut til å ha hatt en positiv effekt på den nedadgående rekrutteringen vi har hatt de siste årene.

 

Jeg er derfor overbevist om at ordningen vil bidra til å snu den negative kompetansetrenden som for øyeblikket må sies å være kritisk spesielt på teknisk side.

 

Sikkerhetsstyring

 

I de10 siste årene har sikkerhetsstyring i Sjøforsvaret vært et svært aktuelt tema og et prioritert område.

I år 2000 nedsatte Sjøforsvaret et forprosjekt ledet av kommandør Visnes og nå avdøde kommandør Brekke som utredet og foreslo nødvendige tiltak for å innføre et sikkerhetsstyringssystem. Gruppen utarbeidet en ”handlingsplan for rask og effektiv implementering”. Konseptet ble fremmet Forsvarssjefen, og Sjøforsvaret ble bedt om å fortsette arbeidet.

Dessverre stoppet det videre arbeidet noe opp før vi igjen satte fart og trøkk i 2004 og 2005.

 

Et bevisst forhold til sikkerhet er ofte avgjørende for å lykkes i fred som i krig.

Ved å følge de standarder som er nedfelt i den Internasjonale Maritime Organisasjons regelverk vil Sjøforsvaret benytte de samme systemer og prinsipper som gjelder for alle andre som har sitt virke på havet. Andre sammenlignbare nasjoners forsvar bruker også dette som grunnlag for sine egne sikkerhetsstyringssystemer.

 

Fokuset på sikkerhet har alltid gjennomsyret det vi driver med, både i den daglige tjenesten og når vi deltar i operasjoner i inn og utland.

Det som gjenstår er å sette alle disse ulike tiltakene inn i et styringssystem som setter oss bedre i stand til å lære av de feil som blir begått, kunne holde oversikt og dokumentere det vi gjør samt å forenkle systemer for å gjøre de brukervennlige.

 

  1. juli i år ble ny skipssikkerhetslov gjort gjeldende, og Sjøforsvaret er ikke lenger unntatt i den grad vi var i den forrige Sjødyktighetsloven. Den nye loven er tilpasset kravene til den internasjonale maritime organisasjonen IMO, men gir også dispensasjon for krigsfartøyer. At for eksempel lugarer må ligge over vannlinjen, slik det beskrives i skipssikkerhetsloven, vil være vanskelig å overholde for våre Ubåter. Et arbeid pågår nå i forsvarsdepartementet for å vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for driften av våre fartøyer, og hvilke dispensasjoner som må gis for drift av Sjøforsvarets fartøyspark.

 

 

Internasjonalt samarbeid

 

Sjøforsvaret har på mange områder et utstrakt og nært samarbeid med en rekke nasjoner. Dette samarbeidet er viktig og vil utvides i fremtiden. Vi vil de nærmeste årene forsterke vårt samarbeid med Royal Navy og den nederlandske marine. Dette er to nasjoner vi allerede har et nært og godt samarbeid med. Vi har de siste årene sett viktigheten av å seile i sammensatte multinasjonale maritime styrker. Det har gitt oss svært nyttige erfaringer, og hevet nivået på besetninger og kommandoledd.

 

Et slikt samarbeid på styrke nivå ønsker jeg å utvikle videre, men på en mer permanent basis. Det mest fornuftige er derfor å gjøre dette sammen med de nasjonene vi kjenner best, og da er Nederland og Storbritannia to av flere naturlige samarbeidspartnere. Dette er et arbeid som allerede har pågått en stund.

Første milepæl er Nato Response Force, NRF 12 våren 2009, der målsettingen er å operere en to – eller trenasjonal maritim styrke. Det er planlagt at vi skal delta med stabselementer fra vår egen ledelsesstab, enheter fra Marinens jegervåpen, en ubåt samt en minerydder med Hugin system. Styrken vil gjennomføre sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas september neste år.

 

Krigføring i kystsonen, innaskjærs navigering både over og under vann, samt spesialoperasjoner i arktisk klima og miljø, har gjort oss til en attraktiv samarbeidspartner.

Denne type samarbeid åpner ofte nye kanaler, bidrar til at vi som en liten nasjon, får tilgang på materiell og informasjon vi ellers bare kunne drømme om. Slik tillitt kommer ikke gratis, og tar år å opparbeide.

 

Profesjonalisering

 

Sjøforsvaret beveger seg i retning av en vervet operativ struktur. Som jeg tidligere så vidt var inne på, må enkelte av våre operatører og ledere innen kamporganisasjonen om bord gjennomføre kursrekker opp mot- og over 2 år. Dette i tillegg til befals- eller offisersutdanningen.

Vernepliktige vil altså ikke kunne bemanne fartøyenes kamp-posisjoner. Hovedbegrunnelsen er selvsagt fartøyenes avanserte teknologiske nivå, avanserte og dyre våpensystemer, link og sambandssystemer samt taktiske beslutninger som må være basert på lang operativ erfaring.

 

Konklusjonen er at våre enheter må profesjonaliseres så langt det lar seg gjøre. Sjøforsvarets avdelinger har, som allerede nevnt, i lang tid vært profesjonalisert med vervede mannskaper.

Så spør man seg sikkert om verneplikten er foreldet, om den skal avskaffes?

Svaret på det er selvsagt nei. Hele fundamentet i et lite lands forsvar ligger i vernepliktsmassen og verneplikten som system. Derfor vil vi i overskuelig framtid ha verneplikt. Hvorledes verneplikten skal organiseres og forvaltes vil selvsagt være avhengig av hvilken type forsvar vi skal ha, hvorledes vi skal rekruttere, antall vernepliktige som må innkalles for å dekke Forsvarets behov og ikke minst hvor balansepunktet mellom vernepliktige og vervede ligger.

Et innsatsforsvar må være tilgjengelig med høy reaksjonsevne. Det krever vervede oppsetninger. Men i bunnen ligger verneplikten, utdannings- og treningsvinger av vernepliktige som en rekrutteringsmasse for de stående avdelinger, sjø- og luftstyrker.

 

Ansvar og myndighet

 

De uklare ansvarslinjer og myndighetsforhold Forsvaret opplevde for en tid tilbake er i ferd med å rettes opp. Forsvarssjef og Forsvarsdepartement arbeider med å justere Forsvarets nye organisasjon slik at det blir nødvendig klarhet i hvor ansvar ligger og hvilken myndighet de ulike nivåer har.

 

Som et praktisk eksempel i så måte kan være overtagelsen av ansvaret for Haakonsvern orlogsstasjon. Basen har tidligere vært underlagt Regional støttefunksjon ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Vi erfarte en gradvis reduksjon av servicetilbudet som medførte misnøye og frustrasjon blant de ansatte. Befalsmessen serverte ikke måltider og andre forhold gjorde hverdagen utrivelig.

Vi har som målsetting å skape en befalsmesse med høy generell standard og gode servicetilbud.

I tillegg skal en rekke andre forhold endres og forbedres.

Det er viktig å forstå at et helhetlig ansvar er nødvendig for å få en virksomhet til å fungere. Oppsplitting og sektorisering fører normalt ikke fram.

 

Familievennlighet og forutsigbarhet

 

Et bevisst fokus på familievennlighet og forutsigbarhet er sannsynligvis den viktigste forutsetning for at mine medarbeidere skal trives i jobben – og dermed bli værende i Sjøforsvaret.

 

Personellet er vår viktigste ressurs, og hovedfokuset er å beholde kompetansen i Sjøforsvaret. Vi er inne i en utfordrende tid, og opplever at kompetanse forsvinner til næringer med bedre økonomiske betingelser enn oss. Dette er svært uheldig for kompetansenivået i Sjøforsvaret, og kan få svært alvorlige følger dersom utviklingen holder samme tempo de neste årene. Uten myndighet til å forvalte mitt eget personell har jeg dessverre små muligheter til å påvirke personellet om å bli.

 

Vi er avhengige av å legge forholdene best mulig til rette for at hver enkelt får en arbeidssituasjon som de er tilfreds med.

I Ubåtvåpenet har vi forsøkt med et to-besetningssystem på en av båtene. Dette har vist seg å fungere veldig godt ved utenlandsoppdrag, men har vært en større utfordring ved normal seilingsaktivitet hjemme i Norge.

 

Slike tiltak er ett av mange som kan gjøre Sjøforsvaret til en mer familievennlig arbeidsplass. Forutsigbarhet likeså.

En forutsigbar tjeneste, med forutsigbar lønn og forutsigbare fritids- og ferieperioder skaper trygghet for den enkelte medarbeider og for familien.

 

Forsvaret i balanse

 

Forsvaret er i ubalanse hva gjelder struktur, oppgaver og ressurser. Det er derfor avgjørende for Forsvarets eksistens at vi skaper grunnlag for å få til en balanse. At infrastruktur er i samsvar med størrelsen og antallet operative enheter, at vi ikke kutter i den spisse enden, men velger å samlokalisere eller fjerne det som kan betraktes som overflødig infrastruktur. For Sjøforsvarets del er det lite å ta av, vi har gjennom flere år samlokalisert og har i realiteten kun en base og tre støttepunkt igjen i vår basestruktur.

Å etablere et Forsvar i balanse er kanskje det aller viktigste personellpolitiske tiltak på kort og lang sikt.

 

Avslutning

 

Sjøforsvaret er en organisasjon i utvikling. I 2012 vil vi ha Europas mest moderne marine og kystvakt.

Sjøforsvaret blir lite, men kvaliteten blir meget høy. Det er viktig å forstå at et slikt Sjøforsvar krever et økt innslag av vervede. Derfor vil vi de kommende år se en utvikling hvor Sjøforsvaret profesjonaliseres. Organisasjonen vil da baseres på et vernepliktsystem som for Sjøforsvaret vil være annerledes enn i dag.

 

I en tid med høykonjunktur er det en stor utfordring å beholde personell og kompetanse. I tillegg til å beholde våre dyktige medarbeidere skal vi samtidig bygge opp en ny personellstruktur. Utdanningssystemet vårt er forbedret og vil gi oss det nødvendige grunnlag for å utdanne de kvinner og menn som trengs for å bemanne våre fartøyer og avdelinger.

 

Innfasingen av ny fartøysstruktur i Marinen og Kystvakten er gitt høyeste prioritet. Neste steg er drift av disse moderne enhetene. Det vil kreve et Forsvar i balanse og driftsbudsjetter som er tilstrekkelige og militærfaglig forsvarlige.

 

La meg avslutningsvis få understreke nok en gang at vi må skape forutsigbarhet for våre medarbeidere. Vi må verne om det lille Forsvaret og Sjøforsvaret vi har, om den spisse ende, om våre fartøyer og avdelinger. Jeg er overbevist om at våre folkevalgte fortsatt vil ha et forsvar med mening, at våre folkevalgte vil gjøre nasjonen i stand til å hevde våre rettigheter i de havområder vi forvalter og at vi fortsatt blir å regne med internasjonalt sammen med våre allierte.

Så får vi vente noen uker til Forsvarssjefen legger fram sin studie. Jeg kan love dere klare anbefalinger og retninger for vårt framtidige forsvar.

 

Vel, det var det.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 13. november 2006

ved

General Sverre Diesen
Forsvarssjef

 

Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

 

FORSVARETS UTFORDRINGER

 

Innledning

Formann, mine damer og herrer,

General Sverre Diesen Forsvarssjef. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er vel en nokså årviss forventning til forsvarssjefens foredrag her i Oslo Militære Samfund at han skal bruke anledningen under et godt besøkt møte hvor også pressen er til stede til å beklage seg over alt som er galt – og kanskje først og fremst over budsjettet. Dette er likevel en forventning jeg kvier meg for å innfri, og det er flere årsaker til det:

  • for det første er det alt for mange ting ved dagens forsvar som er bra – faktisk vesentlig bedre enn det har vært på noe tidligere tidspunkt i nyere tid – og som derfor tilsier at man skal være tilbakeholden med for mange elendighetsbeskrivelser
  • for det annet er jeg sterkt i tvil om man ved stadig å beklage seg over budsjetter og andre rammevilkår egentlig blir lagt særlig merke til av andre enn pressgrupper og entusiaster i egen sektor. Kanskje er det snarere slik jeg har vært inne på før – og som jeg også i dag skal få komme tilbake til – at det blir lagt mer merke til hvis man beskriver konsekvensene av ulike politiske valg, men samtidig understreker at man ikke har tenkt å legge seg bort i den tverrprioriteringen som beviselig er det vi har politikere for.

Når det er sagt hører det likevel med til en realistisk beskrivelse av Forsvarets situasjon å peke på de utfordringer vi faktisk står overfor. Disse er imidlertid ikke ensidig av økonomisk art, men dreier seg kanskje like mye om at vi fortsatt holder fast ved en forsvarsmodell som i hovedsak er tilpasset Forsvarets gamle rolle som nasjonalt nødvergeinstrument i en eksistensiell krig på eget territorium. Spørsmålet er altså om tiden ikke nå er inne til å bygge Forsvaret opp fra grunnen av som det vi faktisk er i dag, nemlig et makt- og realpolitisk instrument for den norske stat i en verden der sikkerhetsutfordringene er globalisert.

 

Det betyr ikke at vi skal kvitte oss med alt som kjennetegnet det gamle forsvaret. Men det betyr at vi må være villige til å vurdere alle sider ved forsvarsmodellen kritisk i forhold til om de fortsatt bidrar effektivt til et moderne forsvar tilpasset vår tids politiske og operative krav – eller om de bare er institusjoner og ordninger vi viderefører uten å reflektere over deres fortsatte relevans. Det er dette så vel som de økonomiske utfordringene vi har en ambisjon om å svare på i Forsvarsstudie 07, og jeg vil derfor bruke første del av kveldens foredrag til å utdype disse problemene nærmere. I annen del vil jeg så komme inn på hvilke prinsipielle løsninger vi kommer til å fremme forslag om til politiske myndigheter, når forsvarsstudien legges frem om et snaut år.

 

Sentrale problemområder for Forsvaret – de tre ubalanser

 

Generelt

Nøkternt bedømt er det norske forsvaret i dag preget av manglende balanse på tre viktige områder. For det første er det som nevnt fortsatt dårlig samsvar mellom selve forsvarsmodellen og den type styrker som den sikkerhetspolitiske og strategiske situasjon skaper behov for. Denne inkonsistensen kan vi kalle den styrkemessige ubalanse. Dernest er det en markert ubalanse mellom operativ og ikke-operativ struktur – altså det forhold at basestruktur og støttefunksjoner er for omfattende i forhold til den kamporganisasjon som skal understøttes. Dette har jeg tidligere kalt den funksjonelle ubalanse. Den tredje og siste er den nærmest institusjonelle økonomiske ubalanse, dvs mangelen på langsiktig samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter. Det er disse tre ubalanser som representerer Forsvarets førsteordens problemer – dvs de forhold som langt sterkere enn andre faktorer svekker vår evne til å generere relevant militær kampkraft, og som det derfor må tas tak i før det har noen særlig effekt å rette på andre og mindre svakheter.

 

Den styrkemessige ubalanse

For å begynne med den styrkemessige ubalanse, så er det fortsatt et gap mellom den type styrker vi hovedsakelig produserer med vår norske forsvarsmodell, og den type styrker vi faktisk har behov for – både nasjonalt og i NATO-sammenheng. I klartekst betyr det at vi fortsatt bruker for store ressurser på å utruste og utdanne de rene vernepliktsenhetene som selv etter fullført oppøving ikke er tilgjengelige for operativ innsats der det er bruk for dem – i første rekke i de internasjonale operasjoner Norge deltar i. Det fremstår selvsagt som ubegripelig for både våre egne politiske myndigheter og NATO at vi med en styrke på totalt 20.000 befal og mannskaper knapt greier å holde ett tusen av disse ute i operasjoner eller disponible for NATO Response Force til enhver tid. Dette er imidlertid ikke annet enn en naturlig konsekvens av de innebygde begrensninger som ligger i selve forsvarsmodellen og måten vi praktiserer den på.

 

Men dertil kommer jo at mange av de samme enhetene heller ikke er anvendelige nasjonalt mer enn en meget begrenset del av tjenestetiden. Dette fordi oppøvingstiden før de fullt ut mestrer moderne materiell og operative prosedyrer nå er meget lang, og stadig øker i takt med mer komplisert teknologi og nye operasjonsmønstre og -typer.

Forholdet mellom oppøvingstid og operativ nytteperiode er dermed i ferd med å bli snudd helt på hodet for de enhetene som i løpet av en kortvarig militærtjeneste skal lære å beherske hele spekteret av operasjoner og stridsformer.

 

Forutsetter vi at den perioden der mange enheter kan sies å være fullt ut operative ikke er lenger enn tre av førstegangstjenestens i alt tolv måneder, innebærer det med andre ord en utnyttelsesgrad på 25 % – dvs for å kunne ha en enhet ferdig utdannet og operativ til enhver tid må vi ha ytterligere tre enheter under oppøving, slik figuren viser.

 

Dersom hensikten fortsatt hadde vært å produsere et stort mobiliseringsforsvar for lager, hadde et slikt system selvsagt vært rasjonelt – en avdeling utdannet gir en avdeling mer på lager. Men når mobiliseringsforsvaret er borte, og vi i stedet skal hente en stående kapasitet ut av det gamle utdanningsapparatet, er dette åpenbart svært ineffektivt både økonomisk og beredskapsmessig. Våre egne ekspertmiljøers vurdering av den konvensjonelle resttrussel i norske nærområder peker entydig i retning av scenarier karakterisert ved høy lokal intensitet, men begrenset styrkeinnsats og meget kort strategisk varsel. Dette tilsier at det er stående styrker med høy reaksjonsevne, treningsstandard og dermed beredskap til enhver tid som utgjør en relevant kapasitet mot de gjenværende militære utfordringer, også nasjonalt.

 

Vi ser altså at vi på tross av alt som er skjedd på det sikkerhetspolitiske området etter Murens fall og Sovjetunionens oppløsning fortsatt i hovedsak baserer oss på en forsvarsmodell og en måte å generere styrker på som egentlig er laget for et annet formål. Det er denne ubalansen mellom styrkeproduksjonsmodell og styrkebehov som fører til at vi har meget lav operativ tilgjengelighet i forhold til det totale antall styrker som til enhver tid er inne til tjeneste. Når det er sagt, vil jeg likevel understreke at vi fortsatt ser en behovstilpasset verneplikt som en viktig forutsetning for rekruttering til og bemanning av Forsvaret, slik jeg skal få komme tilbake til.

 

Den funksjonelle ubalanse

Som jeg også påpekte i fjorårets OMS-foredrag har det over tid oppstått en betydelig funksjonell ubalanse mellom størrelsen på basestrukturen, logistikkapparatet og støttefunksjonene i Forsvaret på den ene side og den operative struktur de skal understøtte på den andre. Først og fremst skyldes dette at vi i dag er lokalisert på alt for mange steder med vår virksomhet. Men delvis er det også en direkte konsekvens av den økonomiske ubalansen, som fører til et årlig behov for å tilpasse struktur og virksomhet til trangere økonomiske rammer enn forutsatt.

 

Etter som den kortsiktige økonomiske handlefriheten alltid befinner seg på områder som ensidig påvirker den operative strukturen – som skyving på materiellinvesteringer, sløyfing av øvelser, tæring på lagre og utsettelse av vedlikehold – vil med andre ord økonomisk ubalanse og den årlige likviditetsstyring dette fører til innebære at den operative strukturen forvitrer langt raskere enn støttefunksjonene. Når en slik utvikling får pågå over år, blir med andre ord resultatet en usymmetrisk nedskalering av operativ struktur ift bl a basestrukturen.

 

Imidlertid er den overdimensjonerte støttestrukturen også en konsekvens av at Forsvaret nå er så lite at logistikkfunksjonene ikke lenger er skalerbare i enhver henseende – dvs det er ikke uten videre mulig å redusere logistikk og støttefunksjoner i samme forhold som vi har redusert antall operative plattformer og avdelinger. Det er med andre ord kapasitetsbredden – antall ulike typer våpensystemer og hovedmateriell vi har i strukturen – mer enn antall enheter av hver type som avgjør kompetansebehovet og dermed størrelsen på FLO. Dette er et klassisk problem for ethvert forsvar som sliter med kritisk masse-problematikk. Men det har som konsekvens at ytterligere forventninger til rasjonalisering av FLO og reduksjon av antall årsverk i organisasjonen er urealistiske, så lenge vi ikke kan konsentrere virksomheten på færre steder eller ta ut hele kapasiteter av strukturen og på den måten redusere oppgaver og kompetansebehov.

 

Dertil kommer at vi nå har et betydelig problem ved at de medarbeiderne som faktisk forlater FLO heller ikke er de som det tross alt er enklest å erstatte eller unnvære – men tvert imot de som innehar en helt kritisk kompetanse. Dette gjelder bl a mange av dem som står for så vel teknisk spesifisering som merkantil gjennomføring av våre materiellinvesteringer. Årsaken til det er den høykonjunkturen vi nå har i næringslivet, som presser lønningene i været og gjør at vi i øyeblikket ikke kan konkurrere om denne type høyt kvalifisert arbeidskraft. Helt konkret har FLO i øyeblikket ikke mindre enn 150 vakanser på dette området, som vi ikke kan dekke opp med personell fra andre divisjoner uten at det får tilsvarende konsekvenser for den daglige driften. Vi ser derfor nå at problemer med å beholde den nødvendige kompetanse til å gjennomføre en rekke materiellprosjekter er en av flere årsaker til et mulig underforbruk på investeringskapitlet, samtidig som vi hevder at vi egentlig har for lite investeringsmidler til å realisere den vedtatte strukturen.

 

Dette er selvfølgelig en pedagogisk og politisk håpløs situasjon å skulle forklare, og vi må derfor finne mer langsiktige måter å dekke vårt kompetansebehov på innenfor investeringsområdet, som gjør at vi ikke er utlevert på nåde og unåde til konjunkturene, slik situasjonen er i dag. I tillegg vil vi i nær fremtid foreslå et mer fleksibelt regelverk knyttet til gjennomføring av materiellanskaffelser enn det relativt stivbente regime vi i dag arbeider under. Det må i den forbindelse bli enklere å gjennomføre hurtiganskaffelser av prioritert materiell ved behov, f eks når midler på årets budsjett frigjøres som følge av forsinkede leveranser.

 

Den økonomiske ubalanse

Den betydeligste ubalansen, og dermed Forsvarets største utfordring i tiden fremover, er likevel den vedvarende økonomiske ubalansen – dvs det manglende langsiktige samsvar mellom politisk vedtatt forsvarsstruktur og politisk vedtatte budsjetter.

 

La meg i den forbindelse understreke at det aldri er slik at vi på bakgrunn av et enkelt års budsjett som avviker fra langtidsplanen med noen hundre millioner kroner kan si nøyaktig hvilke konsekvenser dette vil ha for selve strukturen – utover at det som sagt vil ramme den spisse enden i form av kutt på aktivitet og øvelser. Strukturmessig sett kommer man seg alltid gjennom både neste år og året etter i og for seg, selv om budsjettet blir stramt. Det er derimot den akkumulerte effekten av en begrenset men kontinuerlig underdekning over tid som får konsekvenser for strukturen. Jeg minner om at en underdekning på 3-4 mrd kroner over en planperiode på 4 år – som er det vi har levd med de siste planperiodene – representerer 15-20 mrd i et 20-års perspektiv, som selvfølgelig er det perspektiv vi må se våre store materiellinvesteringer og dermed strukturutviklingen i. Og da dreier dette seg plutselig om et være eller ikke være for store strukturelementer, som hele fregattvåpenet, 1-2 hærbrigader eller et halvt kampflyvåpen – dvs om hvorvidt et helt sentralt strukturelement vil bli en gigantisk feilinvestering eller ei.

 

Jeg vil likevel understreke at økonomisk balanse ikke bare er et spørsmål om budsjettets størrelse absolutt sett. Det dreier seg i minst like stor grad om troen på at det er mulig å vedlikeholde en konstant struktur eller forsvarsevne ved hjelp av et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett – dvs en budsjettutvikling som kun tilsvarer justering i forhold til konsumprisindeksen. Gitt at forsvarssektoren har og fortsatt vil ha en realvekst i sine kostnader på rundt 2 % som vi ikke selv kan påvirke, er dette dessverre en illusjon.

 

Et forsvarsbudsjett på 30 mrd er i beste fall en meningsfylt størrelse brukt som gjennomsnittsverdi i faste kroner over en periode som i hvert fall bør tilsvare levetiden for Forsvarets hovedmateriell i grovt. Anslås denne meget forsiktig til 15 år, vil det i realiteten si et budsjett på ca 26 mrd kr ved periodens start, som så gis en realvekst som svarer til realkostnadsveksten i forsvarssektoren. Settes denne til 2 % pr år, som for øvrig også er forsiktig anslått, vil budsjettet etter 15 år være 35,1 mrd, og gjennomsnittet altså ca 30 mrd – alt i begynnelsesårets kroneverdi. Men det betyr at utgangspunktet for en forsvarsstruktur som skal kunne holdes stabil over en periode på 15 år med dagens budsjettnivå som gjennomsnitt for perioden, altså vil måtte tilpasses det som kan driftes og videreføres materiellmessig for ca 26 mrd kr med dagens kostnader. Det er åpenbart en vesentlig mindre struktur enn den vi faktisk har, og jeg kommer tilbake til hvilke konsekvenser det får, dersom dette skal være utgangspunktet for neste langtidsplan for Forsvaret.

La meg likevel først få minne om hva konsekvensene er av ikke å innrette seg rasjonelt på dette området, men i stedet fortsette og vedta en forsvarsstruktur som er for stor i forhold til det som kan opprettholdes for et gitt budsjettnivå. Den direkte følge av en slik praksis er at vi stadig vekk begynner å kjøpe materiell og bygge opp kapasiteter som det så viser seg at vi likevel ikke er i stand til enten å fullføre eller å drifte mer enn en brøkdel av materiellets tekniske og operative levetid – eller som vi i verste fall ikke har råd til å ta i bruk i det hele tatt etter at de er anskaffet.

 

Her vil muligens noen av skeptikerne til hele forsvarsmoderniseringen innvende at dersom dette er riktig og denne utviklingen har pågått i flere år – hvordan kan det da ha seg at vi likevel hevder at Forsvaret er bedre i dag enn for ti år siden? Svaret på det er ganske enkelt at vi etter at moderniseringen ble innledet for alvor med St prp nr 45 (2000-2001) for 6 år siden, har tilpasset oss kostnadsveksten ved å kvitte oss med hele resten av det gamle invasjonsforsvaret, som var blitt like lite sikkerhetspolitisk relevant som det var økonomisk bærekraftig. Vi har med andre ord kunnet påbegynne en modernisering som har tatt oss i riktig retning og gitt oss et bedre og mer relevant forsvar, fordi kostnadsveksten i hovedsak har fått eliminere operative strukturelementer som det ikke har hatt noen negativ konsekvens å kvitte seg med – tvert imot.

 

Men da er det samtidig helt avgjørende å erkjenne at dette var en engangsgevinst som vi nå har tatt ut – i fremtiden vil det ikke finnes skjulte reserver av denne størrelse å tære på. Dersom vi heretter ikke innretter oss mer rasjonelt på det økonomiske området, vil kostnadsveksten begynne å undergrave det nye forsvaret like effektivt som den til nå har tæret bort det gamle.

 

Dette er for øvrig også en realitet som er erkjent av Stortinget ifm behandlingen av St prp nr 45 i 2001, slik det fremgår av denne plansjen.

 

Fortsatt økonomisk ubalanse vil med andre ord føre til en fortløpende forvitring av forsvarsevnen som utad vil arte seg som den ene økonomiske skandalen etter den andre – enten som bortkastede milliardinvesteringer eller som påtvunget stans eller reduksjoner i den operative virksomheten som faktisk er det vi er til for. Uansett hva man måtte mene om forsvar og forsvarsøkonomi, må dette være en samfunnsøkonomisk meget lite rasjonell måte å forvalte ressursene på.

 

La meg her benytte et eksempel som illustrerer dette poenget. I 1993 vedtok Stortinget på basis av Forsvarskommisjonens anbefalinger en hærstruktur på 6 brigader, og i de påfølgende år ble nytt materiell til Hæren dermed anskaffet i et antall som svarte til det behovet 6 brigader representerte. I dag, 15 år senere, består Hæren av en brigade. Men 15 år er altså ikke stort mer enn halvparten av levetiden for mesteparten av det materiellet som ble anskaffet utover i 90-årene. Hva disse anskaffelsene derfor utgjør i form av bortkastede investeringer i våpen, kjøretøyer, sambandsmateriell, intendantureffekter og andre ting har jeg ingen formening om, men det dreier seg åpenbart om milliardbeløp. Det er denne type forvaltning av samfunnsressursene våre politikere systematisk legger opp til hvis de fortsetter å vedta et annet forsvar enn det de finansierer.

 

Det er altså slik at opprettholdelse av en konstant forsvarsevne pga realkostnadsveksten krever et stigende budsjett, mens et konstant budsjett innebærer en kontinuerlig omstilling av Forsvaret mot en lavere ambisjon. Et såkalt flatt inflasjonsjustert budsjett er med andre ord ensbetydende med en de facto politisk beslutning om en styrt avvikling av Forsvaret på sikt. Dette må ses i sammenheng med at forsvarsstrukturen nå er så liten at mellom 1/3 og 1/4 av de ca 30 ulike hovedkapasiteter og våpensystemer Forsvaret består av er på et kritisk minimum mht antall enheter. I praksis betyr dette at fortsatt nedbygging ikke vil arte seg som en fortsatt gradvis reduksjon av antall enheter innenfor hele spekteret av kapasiteter, som hittil. I stedet vil hele kapasiteter eller sektorer forsvinne samlet. Dette er årsaken til at vi nå kan si med stor sikkerhet at en videreføring av den budsjettlinjen skiftende regjeringer har ført de siste 10-15 år vil innebære at Forsvaret om 25-30 år for alle praktiske formål vil være avviklet.

 

La meg presisere at dette i så fall selvsagt er et helt legitimt politisk valg, dersom det skjer bevisst og med overlegg. Men mitt poeng i den forbindelse er altså at våre politiske myndigheter bør ta konsekvensen av det som er deres faktiske og reelle ambisjonsnivå når det gjelder forsvar og forsvarsbevilgninger – ellers kaster de samfunnets og skattebetalernes midler ut av vinduet. Dette registrerer jeg at det er en voksende og meget positiv erkjennelse av i det forsvarspolitiske miljø, som egentlig lover godt for fortsettelsen.

 

Samtidig påhviler det også Forsvaret selv et ansvar for å være nøkterne mht hva vi tror det er mulig å få til innenfor gitte rammer, hver gang vi fremmer nye strukturforslag i form av en ny forsvarsstudie. Dersom vi i slike sammenhenger prøver å få til mer enn vi strengt tatt vet er realistisk, lager vi bare ris til egen bak – og det har vi ikke alltid vært oss like bevisst historisk. Når vi i dag ikke greier å realisere den strukturen Stortinget har vedtatt, skyldes det med andre ord ikke bare sviktende bevilgninger, men også at våre egne anbefalinger har vært for ambisiøse allerede i utgangspunktet. Den feilen har vi ikke tenkt å gjøre en gang til.

 

Videre utvikling av Forsvaret – hovedlinjer i FS-07

 

Generelt

I denne andre delen av foredraget vil jeg så ta for meg hvilke tiltak jeg i prinsippet vil foreslå i Forsvarsstudie 07, med sikte på å rette opp de ubalanser jeg nå har redegjort for. Jeg begynner med de viktigste konkrete strukturmessige tiltakene, og avslutter så med de nødvendige politiske og økonomiske forutsetninger for de samme endringene.

 

Operativ struktur

I løpet av de siste 1-2 generasjoner har den politiske og økonomiske integrasjon i Europa kombinert med Sovjet-Unionens fall gjort trusselen om en ny total krig innad mellom europeiske nasjonalstater irrelevant for planleggingsformål. Parallelt med dette har en teknologidrevet kostnadsvekst umuliggjort forestillingen om folkeforsvaret og ”nasjonen i våpen”, mens velstandsutvikling og postmodernisme har undergravet så vel evnen som viljen hos store befolkningsgrupper til å la sine liv konfiskere av staten for militære formål. Det er altså nærliggende å si med en spissformulering at den forsvarsmodell vi i det vesentlige fortsatt bygger på er laget for en type krig vi ikke lenger tror på, den er tilpasset produksjon av en type forsvar som ikke lenger er økonomisk mulig og den er utgått fra en type samfunn som på mange måter ikke lenger finnes. I sum har dette banet veien for endringer i alle de vestlige samfunns militære strukturer som ikke er mindre enn de endringer som i sin tid ble utløst av andre tilsvarende omveltninger – hva enten de var sosiale og politiske, som f eks den franske revolusjon eller teknologiske, som f eks oppfinnelsen av bensinmotoren. Vi har altså å gjøre med en genuin ”revolution in strategic affairs” i vår tid, som vi til nå bare delvis har tatt inn over oss i Norge.

 

Dette tatt i betraktning er det derfor på høy tid at vi nå tar det endelige skritt over i en forsvarsmodell som i utgangspunktet er laget for de oppgaver Forsvaret faktisk har, og ikke fortsetter å tillempe et system som opprinnelig ble laget for noe annet. Dette er i realiteten forutsetningen for at vi bedre skal kunne innfri de forventninger som så vel nasjonale politiske myndigheter som våre allierte nå har til oss. I praksis vil det si et forsvar der hovedregelen er at enhver avdeling eller enhet i utgangspunktet skal være stående, profesjonell og derfor klar for innsats hvor som helst, hjemme eller ute, på meget kort varsel.

 

Kun unntaksvis bør det være aktuelt å beholde avdelinger utelukkende for nasjonale oppgaver. De strukturelementer dette i første rekke dreier seg om er Kystvakten med sine oppgaver innen ressursjurisdiksjon og myndighetsutøvelse, H M Kongens Garde som vakt- og eskorteavdeling for hele statsledelsen, Grensevakten og ikke minst Heimevernet, som vil gi samfunnet en evne til å beskytte seg mot en omfattende asymmetrisk trussel over tid.

 

Dette vil først og fremst ha konsekvenser for hvordan vi praktiserer verneplikten – som jeg likevel meget sterkt vil understreke at vi ønsker å beholde som den viktigste innfallsporten til Forsvaret. Imidlertid vil det da ikke være hensiktsmessig å investere i mer enn en grunnleggende opplæring av begrenset varighet, før vi gir rekruttene valget mellom prinsipielt fire alternativer – befalsutdannelse, verving med videre opplæring og påfølgende deltagelse i internasjonale operasjoner, fordeling til 12 måneders tjeneste ved en av de nevnte vernepliktsbaserte, fredsoperative avdelingene eller fordeling til HV med ytterligere spesialutdannelse før overføring til eget HV-distrikt. Dette er en type løsning på vernepliktsspørsmålet som også andre land med lang tradisjon for verneplikt har valgt – bl a Danmark.

 

Verneplikten vil i et slikt system fungere primært som rekrutteringsmekanisme til verving eller befalsutdannelse, mens det overskuddet av innkalte som ikke er interessert i dette vil bli kanalisert inn i de delene av Forsvaret som fungerer godt på vernepliktsbasis, og hvor det ikke vil være verken mulig eller ønskelig å innføre verving. Med den politiske understrekning av at verneplikten skal tilpasses Forsvarets behov som er gjentatt av Stortinget i flere omganger, mener vi at dette bør være akseptabelt.

 

Parallelt med en ytterligere tilpasning av verneplikten til Forsvarets behov og et økende innslag av vervede, vil vi fortsette den materiellmessige og organisatoriske fornyelse av strukturen. Dette innebærer at den dimensjonerende operative utfordring for enhetene fortsatt vil være høyintensitets konflikt i en koalisjons- eller allianseramme – dvs de må kunne inngå i et moderne nettverksorganisert system av systemer. Dette kvalitative ambisjonsnivået er helt avgjørende for å sikre interoperabilitet med våre allierte, og dermed operativ relevans i enhver sammenheng – både hjemme og ute.

 

Jeg vil også understreke betydningen av at høyintensitets krigsoperasjoner fortsatt må være dimensjonerende for hva våre enheter skal utrustes og trenes for, i tillegg til de mer spesifikke counter-insurgency og peace support operasjoner som vi i dag er involvert i internasjonalt. Årsaken til det er flere. For det første vil selv begrensede konflikter kunne bli meget intense på lokalt, taktisk nivå slik vi så i Meymaneh i februar, og dermed blir dette utdanningsnivået avgjørende for den enkeltes og avdelingens mulighet for å overleve og løse oppdraget. For det andre ville noe annet og mindre i realiteten være uforenelig med medlemskap i en allianse bygget på forpliktelsen om kollektivt forsvar og for det tredje vil mestring av dette ambisjonsnivået også være det som gir et kompetansemessig og psykologisk overskudd i forhold til å beherske mindre alvorlige og komplekse situasjoner.

 

Vi må imidlertid erkjenne at kostnadene ved fortsatt materiellmessig modernisering så vel som behovet for å redusere antall hovedsystemer med tanke på nødvendige innsparinger i FLO tilsier at enkelte av dagens kapasiteter vil måtte vurderes med sikte på utfasing av strukturen. Jeg vil da anbefale at vi gir prioritet til å videreføre de strukturelementene som har høyest militær-politisk og strategisk verdi – dvs våpensystemer som enten representerer en selvstendig strategisk kapasitet, som f eks ubåtvåpenet og jagerflyvåpenet, eller enheter som kvalitativt kan hevde seg helt i toppen i alliansesammenheng, f eks spesialstyrkene.

 

Denne prioriteringen følger av at vi, utover å håndtere kriser og episoder med egne styrker, ikke kan ha en ambisjon om at våre styrkebidrag skal kunne bidra avgjørende til utfallet av en operasjon eller kampanje i kraft av sitt volum – heller ikke her hjemme. Gitt at vi – i likhet med alle andre småstater – uansett ikke vil kunne ta sikte på å utkjempe en krig annet enn som en del av en større alliert styrke, vil norsk politisk og militær innflytelse på en operasjon bare kunne sikres ved å stille styrkebidrag som i kraft av høy kvalitet og/eller unik kapasitet gir dem strategisk oppmerksomhet og betydning – og ikke nødvendigvis de bidragene som teller flest hoder eller utgjør den største konvensjonelle slagkraften.

 

La meg også benytte dette punktet i foredraget til å komme litt inn på utviklingen i NATO og NATOs operasjoner, og betydningen av at vi på norsk side utvikler et forsvar som i størst mulig grad setter oss i stand til å støtte opp under disse operasjonene. Jeg understreker at jeg i den forbindelse sikter til betydningen av at vi har en styrkestruktur som i størst mulig grad er tilpasset alliansens behov, og således ikke kommenterer spørsmålet om hvorvidt vi i dagens situasjon bør bidra med større styrker i noen enkelt operasjon. For det første må det være klart at norsk avhengighet av en troverdig militær allianse for å ivareta våre sikkerhetsinteresser er geostrategisk betinget og derfor i prinsipp uforandret etter den kalde krigen. De politiske motiver som i dag kan utløse en konflikt i våre egne nærområder – og dermed også den type konflikt man i så fall må se for seg – er riktignok vesensforskjellige fra den kalde krigens, men den grunnleggende allianseavhengighet består. For mange andre av NATOs medlemsland er imidlertid denne avhengigheten redusert radikalt, samtidig som alliansen har tatt på seg oppgaver som ikke fremstår som like uløselig knyttet til de enkelte medlemslands helt vitale interesser.

 

En praktisk konsekvens av dette er at NATO i dag sliter i alle sine operasjoner med å få medlemslandene til å stille de styrker som man politisk er blitt enige om i den såkalte combined joint status of requirement, eller CJSOR. Dette er på mange måter en vel så bekymringsfull trend for norsk sikkerhet som eventuelle svakheter i vårt eget forsvar. Som kjent er intet farligere for en allianses prestisje og levedyktighet enn at den ikke greier å løse de oppgaver den selv har tatt på seg. Da er det selvsagt bedre å ikke prøve i utgangspunktet. Og når den erkjennelsen siver inn, er veien blitt vesentlig kortere til det punkt hvor alliansens troverdighet – og dermed dens verdi som garantist – er svekket. Snaut nok noen av dagens medlemsland ville ha mer å tape på det enn Norge.

 

Dermed bør det også være vår viktigste prioritet å gi et så stort bidrag som mulig til at alliansen skal lykkes strategisk, ved å gi et så effektivt bidrag som mulig til alliansens operasjoner. Den viktigste konsekvens av dette er at en så stor del av strukturen som mulig må være både kapabel og tilgjengelig. Da kan vi ikke dyrke forestillingen om at vårt beste bidrag til både alliansen og egen sikkerhet er såkalt ”å passe på her hjemme” ved å beholde mest mulig av den gamle forsvarsmodellen basert på tradisjonelle mobiliseringsstyrker.

 

Ikke-operativ struktur

Når det gjelder den ikke-operative struktur, vil det i første rekke være to virkemidler som må tas i bruk.

Det første er slik jeg nevnte allerede i fjorårets foredrag en sterk konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til vesentlig færre steder enn i dag – dog med den reservasjon at vi skal være permanent til stede i begge landsdeler med enheter av alle forsvarsgrener. I praksis vil det så langt vi har oversikt i dag si nedleggelse av mellom 10 og 15 leire eller stasjoner hvor vi i dag driver styrkeproduksjon eller operativ virksomhet.

 

La meg her også understreke at det selvsagt bare gjør galt verre å skulle opprettholde stasjoner og garnisoner vi ikke trenger av distriktspolitiske grunner. Dette vil ut fra de økonomiske mekanismer jeg har beskrevet bare føre til en desto raskere forvitring av de operative enheter og kapasiteter som til syvende og sist er forutsetningen for at de samme leirene skal ha noen virksomhet og dermed noen berettigelse i det hele tatt. Jo flere ganger vi fristes til denne type adferd, jo flere slike baser vil vi dermed helt matematisk bidra til å gjøre overflødige i neste omgang ved at de ender opp som tomme minnesmerker over tapte militære kapasiteter.

 

Det andre virkemidlet er som også tidligere annonsert en sterk satsing på flernasjonalt samarbeid innenfor spesielt en rekke logistikk- og støttefunksjoner. Her er det i løpet av året arbeidet med en rekke alternativer, og dette arbeidet utvikles nå videre mot et begrenset antall land og samarbeidspartnere. Det vil her bli foreslått en rekke konkrete og til dels meget radikale tiltak som det imidlertid er for tidlig å komme nærmere inn på ved denne anledning.

 

Økonomiske forutsetninger

Hva så med den nødvendige finansiering av en fremtidig forsvarsstruktur som ikke bare skal være styrkemessig relevant og i funksjonell balanse – den må også være stabil, i betydningen ikke kontinuerlig måtte reorganiseres fordi kostnadsutviklingen stadig undergraver den. Som allerede nevnt er første betingelse for å få dette til at det man anser som et tilstrekkelig nivå på forsvarsutgiftene ikke tildeles som et konstant årlig budsjett over en lengre periode. Dette utgiftsnivået vil i stedet måtte tilsvare gjennomsnittsnivået for et budsjett med realvekst over en periode på 15-20 år, som i grovt svarer til midlere levetid for mye av Forsvarets hovedmateriell før det enten må gjenanskaffes eller moderniseres.

 

Hva slags forsvar dette er og hvilken forsvarsevne det representerer vil dermed være bestemt av kjøpekraften i det budsjett som danner utgangspunkt for beregningen – altså budsjettet ved periodens begynnelse. Som nevnt vil et gjennomsnittlig budsjettnivå på 30 mrd 2006-kroner over en planperiode på 15 år og en realvekst i Forsvarets kostnader på 2 % pr år innebære at vi måtte justere ned dagens forsvarsstruktur til et kostnadsnivå på ca 26 mrd, og så vedlikeholde den.

 

Skulle derimot utgangspunktet være et budsjett på dagens nivå, ville budsjettet det siste året av perioden måtte være vel 40 mrd kr i startårets kroneverdi, og gjennomsnittsnivået over 15-årsperioden bli 35 mrd. Betydningen av hva man her velger som utgangspunkt følger umiddelbart av den gjennomsnittlige forskjell pr år mellom de to alternativene – altså forskjellen på 35 mrd og 30 mrd kr – som åpenbart er to svært forskjellige ambisjonsnivåer og strukturer.

 

Forsvarstudiens tilnærmelse til utfordringene vil derfor være at vi snarest bør iverksette de tiltakene vi uansett tror blir helt nødvendige på kort sikt – hhv konsentrasjon av virksomheten på vesentlig færre steder, sterk satsing på flernasjonale løsninger på en rekke områder og rask avvikling av de operative strukturelementer som uansett ikke vil la seg videreføre.

Hensikten med dette vil være å hente inn det allerede eksisterende etterslep og etablere en struktur som er en stabil avfarende plass i fortsettelsen. Så snart dette er gjort vil imidlertid våre politikere stå overfor et valg mellom prinsipielt to muligheter:

 

  • enten å opprettholde og videreføre den struktur eller forsvarsevne som da ligger der, noe som i så fall innebærer å la budsjettene vokse i takt med realveksten i kostnadene
  • alternativt å videreføre den historiske utvikling, dvs opprettholde et flatt inflasjonsjustert budsjett og dermed måtte akseptere en kontinuerlig forvitring av forsvarsstrukturen og forsvarsevnen.

 

Som allerede nevnt er det siste alternativet ensbetydende med en politisk beslutning om å avvikle Forsvaret over en periode på 25-30 år.

 

Dette er som jeg har understreket i så fall en helt legitim politisk beslutning, og forsvarsstudien vil selvfølgelig kunne utarbeide en systematisk nedbyggingsplan for et slikt alternativ. Men det forutsetter jo samtidig at de politiske myndigheter, hvis de ønsker å kunne si at de handler ansvarlig, må sannsynliggjøre at verden beveger seg i en retning som gjør at dette er sikkerhetspolitisk rasjonelt – dvs at behovet for militære maktmidler vil avta i noenlunde samme takt som Forsvaret krymper, dit hen at vi om 25-30 år kan konstatere at militærmakt ikke lenger er noe Norge har bruk for. Det kan åpenbart vise seg å bli en meget krevende øvelse.

 

Det helt sentrale poeng i denne forbindelse er imidlertid at den politisk bekvemme tredje vei – å holde budsjettet konstant, men samtidig vedta en ambisiøs struktur – ikke lenger er noen opsjon. Realkostnadsveksten i forsvarssektoren har dessverre ingen respekt for norske stortingsvedtak, og en slik tilnærmelse kommer ikke til å være mer realistisk og vellykket i fremtiden enn den har vært historisk.

 

Hvilket av disse to alternativer vil så forsvarssjefen anbefale? Tatt i betraktning at de er så forskjellige at vi i prinsippet snakker om et ja eller et nei til et militært forsvar overhodet, er dette åpenbart et overflødig spørsmål. Dersom myndighetene fortsatt vil etterspørre militære styrker for så vel nasjonale oppgaver som utenlandsoperasjoner i samme omfang som i dag, vil det åpenbart være nødvendig å opprettholde et forsvar minst på dagens nivå. I realiteten vil det med dagens operative tempo faktisk være nødvendig å foreta en viss økning av den operative strukturen, for å ikke å slite ned personell og materiell over tid.

 

Skulle man likevel i stedet velge å videreføre den historiske budsjettutviklingen og dermed akseptere en gradvis nedbygging av Forsvaret, må man som allerede påpekt være forberedt på at dette vil føre til at viktige kapasiteter vil gå tapt allerede tidlig i perioden. Delvis skyldes dette at en rekke kapasiteter allerede er på kritisk lavt nivå, og delvis vil selvfølgelig muligheten for å bevare noen kapasiteter lengst mulig også forutsette at man kvitter seg med andre kapasiteter umiddelbart. Et slikt valg vil med andre ord innebære at vi, for å forlenge levetiden på de viktigste og nasjonalt mest kritiske kapasitetene, vil måtte foreslå å avvikle 4-5 av de mindre kritiske med en gang.

 

Jeg erkjenner likevel at vi – samtidig med at vi avliver myten om en slags evig og uforanderlig eksistensiell invasjonstrussel som Forsvarets primære rasjonale – også tar på oss et pedagogisk delansvar for å skape forståelse i opinionen for at Norge og den norske stat fortsatt trenger væpnede styrker i dagens verden. Utfordringen er å skape aksept for at også sikkerhetsbegrepet i dag er globalisert, og at alvorlige trusler mot våre verdier og vår sikkerhet kan oppstå langt fra våre egne grenser. Det er med andre ord like naivt å tro at forsvaret av Norge bare dreier seg om norsk territorium, som det er å tenke seg at renten bare avhenger av norske småsparere eller hvilken økonomisk politikk som føres her i landet. På dette området må vi erkjenne at vi har mye ugjort, og her må vi sammen med våre politiske og akademiske ekspertmiljøer satse betydelig i årene fremover.

Ikke minst i den sammenheng ser jeg frem til å samarbeide med det forsvarspolitiske utvalg som Regjeringen har nedsatt, og som nå er i gang med sitt arbeid.

 

Konklusjon

 

Formann, mine damer og herrer,

Forsvaret er i dag i de fleste henseende et bedre, mer profesjonelt og frem for alt sikkerhetspolitisk mer relevant instrument enn for ti år siden. Det vi gjør, gjør vi i de fleste sammenhenger bra. Personellet er jevnt over meget dedikert og innsatsberedt, og det kommer stadig mye nytt og godt materiell inn i strukturen. Spesielt har den mer operative innretning Forsvaret nå har, med stadige utfordringer i form av reelle og til dels skarpe operasjoner i en flernasjonal ramme, betydd svært mye for å etablere en større profesjonalitet rent praktisk, så vel som en mer profesjonell kultur og holdning til soldatyrket enn den man tidvis fant i det gamle forsvaret.

 

I samråd med våre politiske myndigheter har vi gjort betydelige fremskritt de senere år og kvittet oss med store deler av et forsvar som ikke lenger var i pakt med hverken sikkerhetspolitiske, økonomiske eller samfunnsmessige forutsetninger. Jeg er derfor meget opptatt av at vi skal få lov å fullføre denne moderniseringen og konsolidere forsvarsevnen på en økonomisk plattform som gjør at den kan videreføres og videreutvikles. Lar vi derimot kostnadsveksten få lov å undergrave strukturen også inn i fremtiden, vil det som er oppnådd de senere år være forvitret og tapt i løpet av få år – bl a fordi vi allerede er nede på et kritisk minimum mht antall enheter av en rekke viktige kapasiteter. Skulle vi velge å gå i den retningen, vil veien være brolagt med stadig nye forsvarsstudier som alle vil varsle stadig ny nedtrapping – nettopp fordi disse stadige forsvarsstudiene med nye dramatiske forslag i seg selv er et symptom på en manglende evne til å fatte bærekraftige beslutninger.

 

Det norsk forsvarsdebatt nå egentlig bør dreie seg om er derfor ikke hva slags forsvar vi skal ha, men derimot om vi har tenkt å la budsjettene følge kostnadsutviklingen eller ei. Hvis ikke, diskuterer vi egentlig bare hva slags forsvar det er vi kommer til å nedlegge, og det er kanskje ikke så interessant i lengden.

 

Forsvaret – eller rettere sagt det norske samfunn – står med andre ord overfor to hovedutfordringer, en organisatorisk og en økonomisk. Organisatorisk er utfordringen å ta den fulle konsekvens av både de sikkerhetspolitiske, økonomiske og samfunnsmessige realiteter ved å fullføre omdanningen av Forsvaret til en i hovedsak profesjonalisert, allianseintegrert stående innsatsstyrke, dimensjonert og utformet for å kunne stille norske kontingenter til internasjonale operasjoner og kampanjer både hjemme og ute – men fortsatt bygget på verneplikt som rekrutteringsmekanisme og supplert med hva man kan kalle noen rene ”nasjonale” styrkeelementer. Hele denne virksomheten må i tillegg konsentreres på vesentlig færre steder enn i dag.

 

Økonomisk er utfordringen å etablere rasjonelle og realistiske finansieringsordninger basert på å skulle videreføre og videreutvikle denne innsatsstyrken. Dette innebærer forsvarsbudsjetter med en realvekstutvikling som følger kostnadsutviklingen, og der det i tillegg forutsettes at man tar utgangspunkt i en struktur som ikke er større enn det budsjettet faktisk tilsier. Hvilket budsjettmessige og strukturmessige utgangspunkt dette skal være er derimot et politisk prioriteringsspørsmål – det fagmilitære anliggende er altså konsistens i forholdet mellom budsjett og ambisjonsnivå, samt de kapasitetsmessige prioriteringer vi da må gjøre innenfor rammene

Jeg understreker imidlertid så sterkt jeg kan at vi her egentlig snakker om statens og samfunnets valg. Forsvaret har ingen egne interesser å ivareta i dette, og vi er ikke på noen måte en slags part i spørsmålet om vår egen fremtid.

Forsvaret er Regjeringens verktøy og politiske instrument – det er ikke en slags ideell nasjonal folkebevegelse som kan tillate seg å opptre som pressgruppe for seg selv. Det ville i så fall være både prinsipielt galt og dertil fullstendig ulogisk. Forsvarssjefens oppgave er å være tydelig på hva som er mulig, hvilket forsvar man kan få for ulike økonomiske rammer og hva det krever å løse de oppgaver politiske myndigheter ønsker løst – slik de ønsker dem løst. Men det forsvaret Regjeringen på dette grunnlag finner at den ikke har bruk for eller vil ta seg råd til, det trenger selvsagt ikke forsvarssjefen heller.

Ikke desto mindre – dersom vi også i fremtiden skal kunne snakke om et norsk forsvar i det hele tatt, er vi nå nødt til å komme ut av de siste 15 årenes nedadgående spiral når det gjelder kjøpekraft, og skape langsiktighet og forutsigbarhet i forsvarsplanlegningen. Hvis ikke, har vi i realiteten tatt en beslutning om å bli en avrustet og dermed avmektig nasjon i løpet av en generasjon. Det betyr at den nåværende regjering vil ha en historisk sjanse til å bli stående som den regjering som etablerte politisk og samfunnsøkonomisk rasjonalitet i forsvarssektoren. Forsvarsstudie 07 vil sørge for at den muligheten ligger der.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

NORGE OG USA – FELLES FREMTID?

 

Kjære venner,

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen Oslo Militære Samfund

Å tale i Oslo Militære Samfund gir rom for å tegne de lange linjer. Jeg vil la meg inspirere av det i kveld. Og jeg skal gjøre det, ved å ta utgangspunkt i én sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk; et forhold til et annet land som har hatt avgjørende betydning for Norge gjennom historien, og som vil ha det også i fremtiden.

 

Et forhold som utgjør en grunnpilar i forsvars- og sikkerhetspolitikken, men også mye mer enn det; et forhold som berører vår historie, våre verdier, våre familiebånd, vår kultur, vårt utdannings- og forskningssamarbeid, vårt næringsliv, vår handel, vår teknologi – ja de aller fleste områder av vårt samfunnsliv. Da og nå. Fra Eidsvoldsgrunnloven til dagens internett.

 

Jeg skal snakke om vårt forhold til USA – og spesielt til amerikansk utenrikspolitikk.

 

Det er kanskje en innsnevring i forhold til kveldens opprinnelige overskrift og tittel, slik invitasjonene gikk ut for noen uker siden. Men det beskriver USAs stilling i dagens verden at en omtale av vårt forhold til dette landet samtidig er en inngang til de fleste rom i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

La oss begynne i bildet av Amerika, for vi kan ikke bruke en tørr landanalyse for å nærme oss dette forholdet.

 

Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

 

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA.

 

Og vi har det andre fenomenet – anti-amerikanismen – i Norge – og ellers i Vest-Europa, som vokste frem som fenomen, parallelt med Vietnam-krigen og et ungdomsoppgjør med den autoritære samfunnsorden i USA og mange europeiske land på 1960-tallet. ”Vi som elsket Amerika”, var tittelen på Jens Bjørneboes bok fra denne epoken, hvor han blant annet skriver, skjebneironisk, ”at forholdet mellom Norge og USA er historien om et endeløst favntak”. Eller forfatteren Dag Solstad som i dag slår fast at han uten tvil er fullstendig anti-amerikansk. Eller ”Frykten for Amerika”, som er tittelen på Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds bok.

 

Vi har alle våre personlige forbindelser til USA. Jeg kjenner nærheten og slektskapet til USA fordi også tidligere generasjoner av min familie reiste mot et bedre liv på den andre siden av Atlanterhavet.

 

I dag kjenner jeg ikke deres etterkommere. Men likevel handler det om slektsbånd, personlige, men kanskje ført og fremst kulturelle. Og det handler om det jeg opplever når jeg kommer tilbake fra et besøk i USA; denne følelsen av å ha blitt så grundig stimulert, motivert, engasjert – og provosert.

 

Og så er det paradokset: De som dro for mer enn hundre år siden reiste ikke bare til et nytt land, de forlot i mer enn én forstand det landet de dro fra. Historikerne minner oss om nettopp dette; at mange dro fordi de ønsket seg bort fra Europa.

 

De første europeiske innvandrere søkte også religionsfrihet og næringsfrihet. Det gamle stivnete, autoritære og hierarkiske Europa, tynget, knuget, ja, undertrykket sine nye generasjoner. De dro – ikke bare fordi flere opplevde nød og fattigdom – men også fordi de ville bort fra det gamle kontinentet – bort fra det de opplevde som begrensninger, byråkrati, og noen ganger forfølgelser.

 

Ser vi på det nittende århundre, så kom de fleste amerikanske presidenter fra små kår, mens vi i Europa holdt oss med keisere, hoff og adel. Tenk bare på Abraham Lincoln.

 

Derfor strever ofte vi europeere med å ta inn over oss at USA ikke er en forlengelse av Europa. – En del av det vi noe uklart kaller ”Vesten” – ja, men ikke Europa. Et land hvor mer var mulig enn i Europa, et land der man fortsatt kunne flytte grenser som en del av fremskrittet.

 

Og la oss nevne en annen grunnleggende kontrast mellom Europa og USA; la oss dvele kort ved befolkningene:

 

I Europa stagnerer folketallene. Mens vi strever med integrasjon og inkludering av innvandrere.

 

Tirsdag i forrige uke – klokken 08:07 om morgenen amerikansk tid, for å være presis – passerte USAs folketellingsklokke 300 millioner amerikanere. På førti år har USAs befolkning vokst med 100 millioner. Tenk på det tallet: I litt mindre enn min levetid har USA vokst med noe rundt befolkningen i Frankrike og Storbritannia til sammen.

 

For USA trekker stadig til seg mennesker fra alle deler av verden; alle samfunnslag, etniske grupper og religioner lever side om side på dette kontinentet. Der det er høyt under taket og en melting pot vi europeere aldri helt har fattet. Enhver kan bli amerikaner, uavhengig av etnisk opprinnelse.

 

Denne supermakten USA, som har slik kreativ og dynamisk kraft, hvor senatorer og tankesmier står opp mot hverandre, hvor så mange har meningers mot, hvor så mange er rike, men også hvor så mange er fattige; landet som bruker mer enn noe annet land på helse per innbygger, men der titalls av millioner ikke har noen helseforsikring. Et land som mer enn noe annet forankret frihet og menneskerettigheter, men som samtidig praktiserer dødsstraff i flere delstater.

 

Dette USA fremstår med usammenlignbar tyngde, sikkerhet og selvtillit utad – men er langt mer reflekterende og søkende, like til det usikre, innad – og ikke minst komplekst. Med sin omfattende samfunnsdebatt – med sine verdensomspennende, konkurrerende nyhetsmedier.

 

Og våre inntrykk av USA er også påvirket av en medieformidlet og mer overfladisk virkelighet. McDonalds, American Psycho, Hollywood, Eminem, orkaner, romferger og astronauter. Navn, fenomener, merkevarer, symboler. Karikaturer. Det blir bilder av slikt.

 

I en beskrivelse av Norges forhold til USA, tar vi ofte utgangspunkt i den store norske utvandringen, i vår felles tro på frihet – inklusive religionsfrihet – på demokrati og menneskeverd, og i vår felles kamp mot nazisme og kommunisme i det forrige århundre.

 

Historie er viktig. Men for nordmenn av i dag – og særlig den yngre generasjon – trer nok vår felles historiske arv og alle referansepunktene fra 1940-, 50- og 60-tallet mer i bakgrunnen. Roosevelts Look to Norway, Marshall-planen, Martin Luther Kings I have a Dream fra i 1963, og skuddene i Dallas senere samme år; det er ikke lenger samtid for mange generasjoner.

 

Den generasjonen som klorte seg i land på Omaha og Utah Beach på D-dagen i juni 1944, og som slåss side ved side mot undertrykkelse og diktatur i Europa, de er i ferd med å dø ut. Hva betyr det for våre bilder av hverandre?

 

Parallelt med historiens gang, har USAs og Europas utenriks- og sikkerhetspolitiske utsyn endret seg. Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning fjernet den kalde krigens direkte militære trussel mot Europa. Dette ga vårt kontinent helt nye muligheter til samling, vekst, andre fokus og helt andre perspektiver på våre nære områder – ja, som i våre egne nærområder i nord – Nordområdene – ikke minst.

 

Norge grenset under Den kalde krigen mot en annen supermakt – et felles fiendebilde – Sovjetunionen. Forsvaret av norsk territorium og NATOs nordflanke var ikke bare en norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk hovedinteresse; det var også av direkte og vital interesse for USA.

 

Her møtte Øst Vest, Warszawa-pakten møtte NATO, ved vår grense.

 

Så endrer bildene seg, utsynet justeres. Den kalde krigens frontlinje i nord er historie. Men alle realitetene forsvinner nødvendigvis ikke. Norge er fortsatt nabo til en av verdens største våpenmakter.

 

Fortsatt knytter det seg usikkerhet om Russlands vei mot et demokratisk samfunn. Ikke bare usikkerhet – men også uro – en uro som ikke blir mindre når det hersker uklarheter som status for grunnleggende menneskerettigheter, rettsstat og ytringsfrihet, som rundt mordet på journalisten Anna Politkovskaja.

 

Men vårt forhold til Russland er likevel et annet.

 

Norge er i dag – heldigvis – ikke direkte truet av noen stormakt. Og vårt territorium og våre nærområder har ikke i dag den samme betydningen for det amerikanske utsynet. Washington D.C. har sin bekymringsliste langt fra Barentshavets kyster.

 

Så – for fem år siden – en ny dramatisk hendelse:

 

9/11. Med terroranslagene i New York og Washington D.C. viste selv verdens mektigske stat uendelig sårbarhet i møte med de nye internasjonale trusler og redsler.

 

Hva gjorde 9/11 med amerikansk politikk, med amerikansk mentalitet og amerikansk utsyn – til forskjell fra europeisk og norsk mentalitet, utsyn og reaksjonsmåter?

 

Mine samtaler med amerikanske venner og kolleger har overbevist meg om at vi i Norge og i Europa fortsatt undervurderer hvilke dype inntrykk 9/11 gjorde på amerikanerne. – Angrepet for første gang på egen jord, midt i hjertet av nasjonen. Av en fiende som ikke er lett begripelig, ikke lett lokaliserbar, og umulig å fastslå når den er nedkjempet.

 

Siden 11. september 2001 oppfatter USA at landet er i krig – la oss huske på det. Fra den dagen skjedde en aksentuering, polarisering, årvåkenhet. Terrorhandlingen skapte en krigstilstand. USAs president sier det i nesten alle sine innlegg – we are a nation at war.

 

Det er ikke lett å kritisere, ei heller være i dialog, med noen som opplever at de er i krig; som tegner sitt verdensbilde på en måte som i krigens mentalitet sier det så klart; enten er du med oss eller så er du mot oss. Det er en retorikk vi ikke har for vane å bruke. For bildet er ikke nyansert. Midten er borte. Som noen sier; det finnes ikke lenger noe gjerde å sitte på, du må velge den ene eller den andre siden. Men gir dette et riktig bilde av dagens verden? Og er dette et veikart for å møte verdens komplekse problemer?

 

Samtidig sto det klart fra første stund at vi alle var rammet av denne ufattelige handlingen, at vi ville stå fullt solidarisk med USA, og at vi – de vestlige land – gikk inn i en epoke med et nytt trusselbilde. Som den tyske forbundskansleren sa det; i dag er vi alle amerikanere; en omskriving av president Kennedys magiske ord fra 26. juni 1961 – Ich bin ein Berliner.

 

Det som rammet USA har også rammet Madrid, London, Bali og andre steder, og ingen har gitt noen garanti mot at det ikke kan ramme oss. Derfor er dette en trussel som gir en ny dimensjon til et solidarisk sikkerhetsfellesskap mellom oss og USA.

 

Likevel er det slik, at den såkalte krigen mot terrorismen ikke knytter oss sammen slik den kalde krigen gjorde det. Vi får mer grunnleggende diskusjoner om strategi og bruk av virkemidler. Hva bekjemper terror best? Og hvilke verdier legger vi til grunn for kampen?

 

Mens USAs fokus og utsyn er globalt, er mange land i Europa mer vendt innover, inn mot eget kontinent, mot Europa selv og vår kontinentale landmasse; våre egne nærområder, i øst, i nord, i sør. Økonomi, migrasjon, energi, demokrati, sivile rettigheter, energisikkerhet.

 

EU utvides østover, NATO utvides østover. Det er et stort prosjekt på gang for å inkludere nær sagt alle de tidligere stater i øst i den europeiske familie. Trykket er høyt, dagsorden lang, forventningene – ikke minst fra øst – er store.

 

Samtidig snur USA seg utover i forsvarskrig mot terrorisme, en forsvarskrig som starter med en forankring etter artikkel V i NATO-pakten. For første gang ble den anvendt – ikke for å møte et angrep mot Vest-Europa – men som et solidarisk svar på at USA var angrepet, og at USA hadde rett til selvforsvar. Så kom oppgjøret mot Al-Qaida – basene i Afghanistan og Taliban-regimet der, i månedene som fulgte.

 

Og så videre – til krigen i Irak og koalisjoner av villige – som utfordret etablerte multilaterale rammeverk. Denne dreiningen i amerikansk utenrikspolitisk utsyn har betydning for alle USAs venner, partnere og allierte – også for Norge.

 

Vi må reflektere over dette: Grunnpilarer i den internasjonale samfunnsorden som vi støtter – de ble bygget med USA som den førende arkitekten. Norge har en helt spesiell interesse av det rammeverket USA gikk i spissen for etter Den annen verdenskrig – Bretton Woods, Verdensbanken, GATT, WTO, FN, NATO.

 

Men USAs interesser er i endring. Det internasjonale rammeverket har mindre direkte betydning for USA. Det tillegges mindre vekt når de skal veies i forhold til amerikanske interesser. De siste årene har USA i sterkere grad sagt fra om at dersom det multilaterale systemet ikke leverer det USA ønsker – ja, da vil USA vurdere å gå alene, og med dem som vil følge med. De villige.

 

Vi ser det i tilnærmingen til vår tids nye store utfordringer: Hvordan skal vi løse dem?

 

Europeisk tilnærming er ofte preget av prosess og dialog og kompromisser som man tross alt kan leve med, mens amerikansk tilnærming er mer handlingsorientert, besluttsom og preget av troen på at problemer kan løses på kortere sikt, i et mer globalt perspektiv. Her handler opplevelsen av avstand over Atlanterhavet om ulike tilnærminger, perspektiver, og om ulik tilgang på maktmidler.

 

La oss reflektere over dette: Det vi her ser i utenrikspolitikken – og som vi gjerne er avventende, inntil det kritiske til – det er noe av den samme dynamikk som vi ofte beundrer USA for på andre samfunnsområder, innen teknologi, forskning og forretningsutvikling. Evnen til handling, kraften til å gå videre – me fix, I’ll handle it!

 

Men i internasjonal politikk blir av og til ulikhetene i holdninger mellom USA og Europa til et spørsmål om avstanden imellom oss er i ferd med å øke.

 

Er vi virkelig inne i en bevegelse der USA, Europa og Norge vil gli fra hverandre? Finnes det grunnleggende forskjeller mellom våre samfunn som trekker i hver sine retninger og som bare forsterkes av globaliseringen?

 

Den demografiske utviklingen i USA viser en forskyvning av de politiske tyngdepunkt vestover og sørover. Østkysten, som tradisjonelt har stått nærmere Europa kulturelt sett, er i ferd med å avgi noe av sin innflytelse.

 

Men samtidig er USA nærmere enn noen gang, gjennom media, kultur og internett. Vi er storforbrukere av amerikansk kultur. Og dette forteller oss at det USA byr på forekommer oss relevant – noe vi vil ha.

 

Jeg mener at det som binder oss sammen stadig er kraftigere enn det som driver oss fra hverandre. Men det er våre felles viljer som vil avgjøre. Det handler i stor grad om demokratienes vilje og evne til å velge. Om evnen til å fornye og oppdatere etablerte interessefellesskap, og om evnen til å skape nye.

 

Det krever igjen ærlighet om våre ulikheter og interesseforskjeller. Det krever fokus på det som binder oss sammen.

 

Ta ett tall: Hvert eneste døgn flyr 120.000 passasjerer over Atlanterhavet, fra Europa og til USA, eller den andre veien. 45 millioner passasjerer i året.

 

Endrede forbindelser behøver ikke bety svekkede forbindelser. Farligst av alt er tilstivnede forbindelser; å tviholde på mønstre som ble til under en annen tid, å miste evnen til å se at verden endrer seg og stiller nye krav, å miste evnen til å snakke sammen og dele analyse, å miste evnen til å bygge nye dimensjoner i interessefellesskapet.

 

Den amerikanske ambassadør til Norge, Ben Whitney, holdt for noen få måneder siden et interessant foredrag om de norsk-amerikanske forbindelser i det 21. århundre.

 

Whitney, som med en energi vi kjenner igjen hos amerikanerne på sitt aller beste, har på kort tid kommet under huden på Norge – og på de norsk-amerikanske forbindelsene. Han understreket at alle forhold utvikler seg over tid, og at de må pleies for å holdes ved like.

 

Dette er jeg helt enig i. Han mente – som jeg – at land med jevne mellomrom må gjøre opp status over sine internasjonale forbindelser, ut fra nye omstendigheter og sine nasjonale interesser. Og han gjorde det helt klart at USA ønsker å fortsette og videreutvikle det nære og gode samarbeidet med Norge.

 

Det er en god invitasjon. Regjeringen gjør dette veldig klart: Forholdet til USA er avgjørende for Norge. Vi ser vårt NATO-medlemskap og vårt forhold til USA som en bærebjelke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi ser muligheter og spennende oppgaver i våre bilaterale forbindelser.

 

Vi ser ikke minst et stort potensial for at vi kan utfylle hverandre. Norge er mindre enn USA – ja, men vi er ikke uten ressurser, vi er ikke uten erfaring, og vi er ikke uten vilje til å bistå andre land i å løse deres utfordringer, enten det gjelder fred, utvikling eller miljø. USA anerkjenner dette, og ofte oppsummert med denne setningen som vi ikke har noe i mot; om at Norway is punching above its weight!

 

Og så til det mest grunnleggende: En utvikling i riktig retning for vår verden, enten det handler om klima, nedrustning, kamp mot fattigdom, mot terrorisme og internasjonal kriminalitet – og mye mer – alt dette krever det beste av USA.

 

Alle som har en ambisjon for vår verden, må ha en ambisjon for forholdet til USA – og en ambisjon for USAs eget engasjement – og det uavhengig av hva vi måtte mene om amerikansk politikk under den ene eller andre presidenten.

 

Kan vi se for oss ett viktig politisk tema i vår verden der USA ikke må bli en del av løsningen?

 

***

 

Når vi ser fremover, la oss da begynne i nærområdene – i Nordområdene – som denne forsamlingen har diskutert ofte.

Vi kjenner fortiden. Den kalde krigen, der Nordområdene var forbundet med spenning, mistillit og frykt. Norge var frontlinjestat i en konflikt av så vel ideologisk som geopolitisk karakter. USA var til stede i nord som en motvekt til Sovjetunionens militære styrkeoppbygging, og som garantist for Norges og Vest-Europas sikkerhet.

 

Så har perspektivene endret seg: Der sikkerhetspolitikk og militærstrategisk styrkebalanse tidligere skjøv omtrent alle andre perspektiver og tilnærminger til side, har det åpnet seg nye muligheter.

 

Regionen står frem med andre karaktertrekk; en ny europeisk energiprovins, et sårbart område som påkaller et nytt krafttak for miljøsamarbeid, en region der klimaendringene gjør inntrykk på alle – fra senatorene McCain og Clinton på Svalbard-besøk i 2004 – til en rad internasjonale eksperter og politikere.

 

Noen av disse utfordringene møter vi sammen – som håndteringen av atomavfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten. Avfallet er en utfordring også i et nedrustnings- og ikke-spredningsperspektiv. USA har engasjert seg, og på denne måten har de to tidligere supermaktsrivalene gått sammen med Norge om å rydde opp i atomproblemene, i Nordvest-Russland.

 

På kontoret til lederen i det amerikanske senatets utenrikskomité, Richard Lugar – som er en sann nedrustningspioner – henger det et kart der han krysser av antall ubåter eller missiler som er gått i opplag på forsvarlig vis. Det liker jeg. Mange av disse kryssene er huket av i Murmansk. Vi har bekostet opphugging av tre av ubåtene. Nå er vi snart ferdige med den fjerde.

 

Så skal Norge videreføre sin etablerte profil i nord: Vi skal være gjenkjennelige og forutsigbare. Vi skal gi våre bidrag til at dette forblir et stabilt og fredelig område – der vi har et stort ansvar som kyststat – men der vi også utvikler visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

 

Én hoveddimensjon vil være utviklingen av forholdet til vår nabo Russland – med alle de utfordringer og muligheter det medfører.

 

Men USA hører med i dette samarbeidet. Båndene til USA og den alliansen vi er en del av, er fortsatt av stor betydning – også i et nordområdeperspektiv – i et klassisk sikkerhetspolitisk perspektiv. Disse båndene er en viktig del av den balansen Norge må søke for å sikre stabilitet i nord, også i forhold til vår nabo Russland.

 

I dag handler det i mindre grad om den militære dimensjonen. Men det handler i høyeste grad om den politiske og den strategiske.

 

Vi merker gradvis økende amerikansk interesse for de nye dimensjonene i nord. Vi må også ta inn over oss at amerikanerne definerer sine interesser på en annen måte. Det står i dag ikke avgjørende amerikanske interesser på spill. Men det kan ligge viktige muligheter der.

 

For når Barentshavet utvikles som energiprovins, får regionen en ny strategisk dimensjon. Vi har ennå ikke sett enden på historien om Stockman-feltet.

Men vi har hørt at Russland i en pressemelding tidligere i måneden nærmest med et pennestrøk forkynte at den opprinnelige planen om å sende gassen fra dette gigantiske feltet vestover til USA, nå er erstattet av en ny plan om å sende gassen sørover til Europa.

 

Det er en illustrasjon på at energi er en nøkkeldimensjon i den nye sikkerhetspolitikken. Og jeg spår at det vil bli en ny viktig dimensjon for forholdet mellom Norge og USA.

 

Her står vi ikke på bar bakke. Husk at utviklingen av petroleumsressursene på norsk sokkel begynte med amerikanske selskaper og teknologi. Amerikanerne var faddere til det som skulle vise seg å bli en meget kompetent og konkurransedyktig norsk olje- og gassklynge.

 

I dag går overføringene av teknologi og kompetanse begge veier. Amerikanske selskaper er fortsatt aktive i Norge, og i de siste årene er norske selskaper blitt stadig mer aktive og fremgangsrike i USA.

 

I tillegg kommer det faktum at Norge er en betydelig leverandør av olje og gass til USA. Verdien av vår petroleumseksport utgjør nesten 30 milliarder kroner i året.

 

Når den første flytende naturgassen – LNG – vil bli levert om snaut et år fra Snøhvitfeltet i Barentshavet til Cove Point-terminalen i Maryland – så er det historie på mer enn én måte. Det er resultat av et fantastisk teknologisk prosjekt. Og det vil markere det første utslaget av at USA henter energi fra vår del av verden – fra våre nordligste farvann.

 

Igjen: Slike bånd går til kjernen av vår tids sikkerhetspolitikk.

 

***

 

La oss så gå videre – til det som ligger i bunnen av forholdet mellom våre land gjennom hele etterkrigstiden; det omfattende sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom NATO.

 

NATO utgjør ryggraden i Norges forsvar. Norge vil videreføre et aktivt engasjement for å styrke Alliansen. Vi vil gjøre det gjennom å støtte det politiske samarbeidet og gjennom våre bidrag til NATOs operasjoner. Det er omfattende og vil forbli omfattende.

 

NATO har vært i endring gjennom de siste årene – i antall medlemmer og i fokus. NATO er i dag en bred sikkerhetspolitisk organisasjon og allianse som binder USA og Europa sammen på en ny og mer avansert måte. Ja, mange vil si at dagens NATO knapt er til å kjenne igjen i forhold til det NATO vi så så sent som på 1990-tallet.

 

Det sier mye om disse endringene, at NATOs desidert største operasjon i dag er å bidra med sikkerhet for Afghanistan, slik at Afghanistan kan lykkes med sin egen utvikling. Norge står sammen med USA og alle andre allierte om at Afghanistan må være NATOs viktigste oppgave i tiden fremover.

 

Den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF representerer på mange måter dette nye NATO; et NATO som samarbeider med nye partnere, tar nye oppgaver.

 

Norge bidrar med 550 personell til Afghanistan. Vi har økt deltakelsen med over 150 personell det siste året. Per innbygger er det knapt noe land som bidrar mer. I dag er vår hovedoppgave å konsolidere dette nærværet. Så følger vi situasjonen nøye.

 

Så ser jeg i norsk presse at det er enkelte som gjør seg lystige over dette med innsats per innbygger. Ja, jeg mener at dette er relevant i det store bildet av internasjonal byrdefordeling. Jeg ser en sammenheng mellom Norges innsats for fred, utvikling og miljø. Vår utviklingsbistand, vår innsats i internasjonale samarbeidsorganer, vår humanitære innsats – og: Vår innsats med militære styrker.

 

Alt dette handler om å bidra etter evne, totalt sett, på en måte som gjør at vi i Norge kan stå oppreist i møte med våre partnere i NATO og EU.

 

I det militære samarbeidet veier våre forpliktelser som medlem av en forsvarsallianse tungt. Derfor er jeg glad for at vi ikke bare ligger godt an tallmessig – men også kvalitetsmessig. Våre styrker får de beste skussmål. Også i Pentagon, og andre steder, der slikt bestikk telles og gjøres opp. Norske soldater høster anerkjennelse for innsatsen i internasjonale operasjoner. De er godt trenet, høyt utdannet og språkmektige.

 

De – og vi – kan være stolte av dette. Men derfor har også vi grunn til å stå oppreist når Norges internasjonale innsats blir målt. Og slik vil det fortsette, for slik vil vi ha det i Norge.

 

***

 

NATO er et sentrum for vårt fellesskap med USA på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

 

Men perspektivene er flere. Arbeidet for fred og utvikling handler om mer.

 

Ja, også NATO handler i dag om mer. NATO er i Afghanistan for å løse en militær oppgave. Men dét er ikke løsningen alene på Afghanistans problemer. Vi utfordres som NATO-land på en ny måte når vi ser at utviklingen ikke går i riktig retning, når ustabiliteten øker, når Taliban – som nærmest var forvitret for noen år siden – nå henter ny næring og sikrer seg støtte i en krigstrett befolkning. Når vi ser at rekrutteringen øker i takt med krigføring, og voksende antall sivile ofre.

 

NATO som organisasjon – og vi som NATO-land – må på en helt annen måte engasjere og drive slik at det internasjonale samfunn gjør det som trengs for å sikre Afghanistans utvikling.

 

Afghanistan er viktig for NATO, militært, sivilt, helheten – samspillet – mellom militær og sivil innsats. Det handler om NATOs fremtid, om landets utvikling, gjenoppbygging og sikkerhet, om vår egen sikkerhet.

 

Vi må på en helt annen måte samordne hjelpen, jobbe tett med giverland, med internasjonale organisasjoner som FN, EU og Verdensbanken og flere hundre ikke-statlige organisasjoner – ja, et utall av kanaler.

 

Dét er det største drama i dagens Afghanistan. Det er en utfordring vi ikke løser med flere soldater.

 

For å få Afghanistan inn på rett spor, må det tas et kvalitativt nytt felles løft, hvor hele det internasjonale samfunn involveres og deltar. Flere og flere ser dette. Og de som ser det aller tydeligst – og som også sier ifra – det er de militære.

 

La oss gå videre: Vår erfaring med et norsk fredsdiplomati har også stor betydning for de norsk-amerikanske forbindelser. Dette diplomatiet er kjent – også i USA – og er ett hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk – og hvor et annet hovedspor er vårt mål om at Norge skal være våre venners venn.

 

La oss huske: Det Norge gjør de gangene vi opererer på egen hånd i fredsprosesser – det er bare mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap, våre vennskap og allianser – ikke minst med USA. Vi har noen fortrinn – som en stat utenfor maktblokkene i internasjonal politikk, uten kolonihistorie og uten tradisjon for skjulte agendaer. Det er også stor grad av kontinuitet på norsk side, med vekslende regjeringer og stortingsflertall.

 

Men Norges rolle som tilrettelegger og mekler suppleres ofte med støtte fra andre som har mer å tilby i form av økonomiske ressurser og politisk tyngde.

 

Slik var det i Oslo-prosessen om Midtøsten. Slik er det gjennom den såkalte co-chair-gruppen der USA bidrar til fredsprosessen på Sri Lanka. Slik utgjorde Norge og USA sammen med Storbritannia troikaen som støttet IGADs megling i Sør-Sudan. Og slik er vi igjen engasjert sammen med USA i kontaktgruppen for Somalia. For å ta fire eksempler – der vi utvikler nye og viktige kanaler med USA.

 

Det er noen grunnleggende forskjeller i vår tilnærming til internasjonal bistand. Norge er tett ved å nå et bidrag på 1 prosent av BNP. USA ligger om lag på 0,22 prosent. Det mener vi er for lavt – og det sier vi fra om.

 

Men la oss ikke glemme at USA er verdens klart største bidragsyter når det gjelder nødhjelp og annen humanitær bistand. Dette er ikke like godt kjent overalt i Norge. Og det er slik at Norge samarbeider nært og godt med amerikanske myndigheter og med amerikanske ikke-statlige organisasjoner innenfor mange områder av bistanden.

 

Ta helse som eksempel: Vi samarbeider nært i kampen mot hiv/aids – hvor USA er verdens klart største økonomiske bidragsyter. Dette får vi til, selv om vi ikke er enige i alle strategier for forebygging. USA er også – sammen med Norge – den viktigste støttespiller til den globale vaksinealliansen GAVI, som hvert år redder flere hundretusener barn.

 

Kombinasjonen av norsk og amerikansk kunnskap, erfaring, engasjement, politisk vilje, til å la vår politikk følges av økonomisk støtte; alt dette gjør at vi kan nå mye lenger sammen enn hver for oss.

 

Det legges merke til. Vi får andre med oss. Og her ligger – etter min mening – et spennende potensial for vårt samarbeid i årene som kommer.

 

***

 

Vi kan oppsummere: Norge har et godt og et nært samarbeid med USA. Kontaktpunktene og møteplassene er tallrike, og enda viktigere – verdifellesskapet er der. Takket være løpende politiske konsultasjoner, en god dialog, over et bredt saksfelt, selv om presidenter, regjeringer og politiske flertall veksler.

 

Men så er det en naturlig del av forholdet mellom mennesker i demokratier at de kan være uenige – og at de mestrer å håndtere uenighetene. Slik må det også være mellom demokratier. Ja, vi er uenige med amerikanerne i flere spørsmål. Også de spørsmål må vi kunne være tydelige på.

 

Det følger med USAs helt sentrale rolle i det internasjonale samfunn: Alle har en mening om USA: Gjennomtenkte, reflekterte, men også lettvinte meninger, og meninger basert på et feilaktig grunnlag. Men det vi ser, er at meningene er sterkere. Mange er engasjerte. Og flere av spørsmålene folk stiller seg går til kjernen av verdifellesskapet.

 

Ett slikt spørsmål berører FN og folkeretten.

 

Folk spør – ja, kanskje særlig unge mennesker som jeg møter, når jeg snakker på skoler og universiteter:

 

Hvordan kan det være at USA – som var selve drivkraften bak opprettelsen av FN, og blant de sterkeste talsmenn for et forpliktende internasjonalt samarbeid – nå er så kritisk til FN?

 

Stikkord er opptakten til invasjonen i Irak, ikke minst forsterket av utviklingen etter invasjonen – bare følg den amerikanske debatten – den sier egentlig alt.

 

Det handler også om amerikansk tilbakehold av pliktige økonomiske bidrag til FN. Eller den amerikanske avvisningen av både Kyoto-protokollen og Den internasjonale straffedomstol.

 

Og mange spør: Hvordan kan USA regne med at andre stater skal respektere og følge FNs anbefalinger, når FNs mektigste land har så store forbehold med å gjøre det?

 

Spørsmålene gir ofte et forenklet bilde.

 

USA spiller en aktiv rolle i FN, og USA viser daglig at de ser organisasjonens verdi. Og USA – som stormakt – har gjennomslag, naturligvis også i FN. Vi må skille mellom å kjempe for sine interesser i FN og motarbeide organisasjonen. Vi må skille mellom å ha ulike tolkninger av folkeretten og undergrave den. For det gjøres ikke alltid.

 

Men vi kommer ikke utenom at mange – også i Norge – føler at USA, både gjennom ord og handling, har utviklet en ny og mer forbeholden holdning til forpliktende internasjonalt samarbeid. Og vi kommer ikke utenom det at Norge – som land, gitt vår størrelse og en rekke andre forhold – har et annet forhold til FN enn det USA har.

 

I WTO-sammenheng deler vi ønsket om en ny avtale. Men vi møter også USA som forhandlingsmotpart, og vi møter grunnleggende ulike syn på landbrukssiden. USA kjemper for sitt, og det gjør Norge også; det handler om deres interesser, og om våre interesser, sånn er det. Men vi kan ikke la det gå ut over det norsk-amerikanske bilaterale forholdet.

 

Mange av de utfordringer vi står overfor er globale av natur og kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid, multilaterale rammeverk. Selv den sterkeste er for svak alene. Denne erkjennelsen siger nå inn i USA. En følelse av sårbarhet og en tidvis følelse av avmakt stilt overfor noen av de mest alvorlige problemsakene.

 

Våre alvorligste utfordringer kan neppe løses regionalt eller gjennom ulike former for ad hoc koalisjoner av villige. Bruk av militær makt er et uhyre krevende og risikofylt kapittel. Terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaforandringer og smittsomme sykdommer kan bare bekjempes gjennom nært samarbeid – reelt og gjensidig samarbeid.

 

Og hver gang vi lar være å benytte våre felles globale instrumenter, så svekker vi dem. Dermed står vi dårligere rustet neste gang.

 

For et par uker siden besøkte jeg Romerike Folkehøgskole der vi diskuterte Midtøsten – konflikten og internasjonal terrorisme. En ung gutt sa følgende: Kan vi vinne kampen mot terror gjennom å bryte menneskerettighetene?

 

Nei, jeg tror ikke det. Vi kan ikke vinne kampen mot terrorismen ved å bryte menneskerettighetene.

 

Terrorisme kan aldri tolereres eller unnskyldes. Den må forebygges og bekjempes – også med bruk av makt der det er nødvendig. USA står i denne striden – og Norge står ved USAs side. USA ble rammet av terror og har rett til å forsvare seg.

 

Men kampen mot terrorisme er dypest sett en kamp om verdier, og en kamp mot de samfunnsforhold som gir næring til terrorismen. Og vår kamp vil bare lykkes, dersom den føres i overensstemmelse med rettsstatens prinsipper og de universelle menneskerettighetene.

 

Vi har fra norsk side aldri lagt skjul på hva vi mener om de sider ved USAs behandling av terrorismemistenkte som vi ikke finner forenlig med grunnleggende rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene. – Om fangebehandlingen, ikke bare på Guantanamo, men andre steder også.

 

Det kan ikke herske noen tvil: Enhver person – også terrorismemistenkte – har krav på beskyttelse i henhold til Geneve-konvensjonen. Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven.

 

Noe annet er både moralsk galt og vil svekke vår legitimitet i den felles kamp mot terror.

 

Dette er da heller ikke fremmed i den amerikanske debatten. Ikke noe sted raser den frie debatten om tortur, fangebehandling og menneskerettigheter heftigere enn i USA – ja, mye av den hardeste kritikken på dette området har administrasjonen måtte tåle fra republikanske talspersoner.

 

Senator McCain vil ha en slutt på tortur og såkalte ”aggressive forhør”. Han har opplevd det selv, i Vietnam.

 

The Financial Times har nylig på lederplass skrevet at ”USA må lære at tortur fører til terror”. Og President Bush sa i sin Rose Garden – pressekonferanse 11. oktober i år: ”… there are some things that I wish had happened differently – Abu Ghraib. I believe that really hurt us. It hurt us internationally”.

 

***

 

Så merker vi en ulik tilnærming til det diplomati som kreves både i kampen mot terror og for fred. Her har én skole – ofte fremstilt som den neo-konservative – drevet på for en mer kompromissløs holdning til regimer USA regner som motstandere. Hele denne tenkningen ble kraftig aksentuert etter 9/11 og passet inn i utsynet for krigen mot terror.

 

Her følger retningslinjene fra utsagnet om at enten er ”du for oss eller så er du mot oss”, og listen over land og organisasjoner som faller i sistnevnte kategori. Det bygges en retorikk av konfrontasjon – mot terrorister og mot islamister som ”de nye fascistene”.

 

USA har stått opp mot formidable motstandere gjennom historien. Men de største og fineste seire USA har vunnet etter Den andre verdenskrigen kom jo nettopp i krysningen mellom fasthet – inklusive viljen og evnen til å utplassere, og om nødvendig bruke militær kapasitet – og diplomati: Utviklingen av forbindelsene til Kina. Historiske nedrustningsavtaler med Sovjetunionen. For å nevne de to største eksemplene.

 

Og det er jo diplomatiets kraft – kreativitet – og evne til å bygge interessefellesskap, som vår verden så sårt mangler. Det er dette amerikanske begrepet to engage – som har vært USAs formidable diplomatiske våpen.

 

Verden trenger at USA spiller den rollen mer aktivt.

 

At USA er rede til å engasjere direkte det de kaller motparter – enten det handler om Syria, Iran eller Nord-Korea – eller bevegelser som Hamas og Hizbollah – og demonstrerer at det finnes en annen vei.

 

At USA tar i bruk det de mestrer så godt i USA – integrasjon av alle slags kulturer i et stort amerikansk vi. At USA tar denne evnen med seg ut i det internasjonale samfunnet.

 

Fasthet og nulltoleranse for terrorens grusomheter er nødvendig. Men isolasjon og utestengelse er ofte en oppskrift på ytterligere radikalisering og ekstremisme.

 

***

 

Et nytt langt sprang: Om få dager overtar Norge formannskapet i Arktisk Råd, en organisasjon hvor klimaendringene er og fortsatt vil være en viktig sak.

 

Og klimapolitikken er vår tids viktigste globale sak – vårt århundredes survival issue. De vitenskapelige bevisene for menneskeskapt global oppvarming er entydige. Det er – som Al Gore sier – An Inconvenient Truth.

 

For å gjøre det kort: Verden vil ikke lykkes i å håndtere klimaendringene uten USA. Av to grunner: For det første fordi USA står for rundt en fjerdedel av de samlede utslippene av klimagasser.

 

Men kanskje viktigere: Vi vil ikke lykkes om ikke USA mobiliserer hele sitt potensial av teknologisk skaperkraft, energi og oppfinnsomhet.

 

Condoleezza Rice sa til meg at USA ikke kunne godta Kyoto-protokollen fordi forpliktelsene ville koste 3 prosent av USAs BNP. Men dette kan ikke være slutten på historien. USA satt kursen mot månen – og kom dit. USA var den ledende kraften i å avslutte to verdenskriger – og klarte det. Og USA rammes jo i stor og merkbar grad av klimaendringene gjennom for eksempel værfenomener som Katarina var uttrykk for, og når isen trekker seg tilbake vil Alaska og Canada få ”klimaflyktninger”.

 

Moderne samfunn kan makte det teknologiske løftet det er å begrense – og en dag stabilisere utslippet av klimagasser på et akseptabelt nivå – for dermed bidra til at utviklingslandene får del i en teknologiutvikling som er bærekraftig.

 

Vi lever alle i et stort globalt teknologifellesskap. Norge og andre små og mellomstore land kan ikke alene utvikle en egen teknologibase, selv om denne regjeringen har satt seg en djerv ambisjon om å levere et gasskraftverk med full CO2-rensing innen 2014.

 

Men skal vi virkelig lykkes globalt, så må verdens mest dynamiske økonomi mobilisere og dra oss alle fremover teknologisk. USA må inn i førerrollen, ikke bremse eller hoppe av.

 

***

 

Norge og USA har et vidt interesse- og verdifellesskap. Det legger grunnlaget for et partnerskap for det 21. århundre. Inspirert av det vi hadde i det 20. århundre – men ikke likt. Preget av erfaringene fra fortiden, men drevet av utfordringene i fremtiden.

 

For å styrke samarbeidet, må vi forstå hverandre bedre. Vi – nordmenn – må lære mer om USA, lytte, se og forstå – og ikke være så raske med å sette i bås. Landet er så stort, så nyansert, mangefasettert og så rikt på meninger, grupperinger, holdninger og kulturer.

 

Det er per i dag 743 norske studenter i USA, i følge organisasjonen ANSA, men det var nærmere 800 i fjor og mange flere enn det tidligere. Vi må snu den negative trenden vi har sett de siste årene når det gjelder student- og annen utveksling mellom våre to land.

 

Jeg tror vi rett og slett fortsatt har for lite kunnskap om USA – mens mytene om kjempen der vest i havet er mange. Vi kan mye om amerikanske filmer, personligheter, teknologi og utenrikspolitikk. Men vi har gjennomgående liten kjennskap til den amerikanske hverdag, amerikansk mentalitet og hovedspørsmål i amerikansk innenrikspolitikk og økonomi – alt dette som igjen får så stor betydning for utenrikspolitikken.

 

Noen tar tak. Jeg er glad for at Institutt for forsvarsstudier har opprettet et Senter for transatlantiske studier, nettopp for å bistå i å forstå USA og amerikanere bedre.

 

Selv har jeg nylig opprettet en stilling som koordinator for Nord-Amerika-spørsmål i Utenriksdepartementet – som omfatter både USA og Canada – og satt i gang en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å samordne og styrke samarbeidet med vår nærmeste allierte.

 

Norge kan utvilsomt gjøre mer – og vi vil gjøre mer for å utvikle våre forbindelser. Flere amerikanske politikere bør inviteres hit, amerikanske forskere, offiserer, studenter.

 

***

 

Hvordan kan vi så oppsummere Norges forhold til USA?

 

Jeg tror Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.

 

Vår fascinasjon over USA skyldes ikke i første rekke landets militære muskler, men de avgjørende bidrag landet og folket gjennom historien har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele verden. Norge har sagt fra – og skal si fra – når vi mener kursen ikke er stø, eller når viktige verdier svekkes i frihetens navn.

 

Det er vår forståelse av å være ”med oss snarere enn mot oss”. At vi sier fra til en venn. Det er vennskapets kjerne at slikt blir tålt.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
Mandag 17. januar 2005

ved

Brigader Barthold Hals

Sjef for Forsvarets omstillingsprogram (FOKUS)

 

Forsvarets omstilling fram mot 2008

 

Formann, mine damer og herrer

 

Innledning

 

Tanken om nasjonalt balanserte styrker utviklet seg til å bli en hovedidé i den nasjonale forsvarstradisjonen. Denne grunnforestillingen skulle komplisere reformarbeidet etter den kalde krigen.

Til tross for bestrebelsene som ble gjort for å oppgradere Hæren materiellmessig, vedvarte dens svakheter: Gjennom hele den kalde krigen hadde Hæren relativt liten mobilitet, dårlig beskyttelse og liten ildkraft, inkludert tilstrekkelig tung ildstøtte fra feltartilleriet.
En studie av Hærens operativitet basert på sammensetningen av materiellparken som FFI gjennomførte i 1993, bekreftet da også at Hærens materiellsituasjon var alvorlig. Studien konkluderte med at Hæren i 1990, basert på visse kriterier for materiellets kvalitet, bare ville være i stand til å stille én operativ brigade, eller i verste fall ingen.
Det er derfor grunnlag for å hevde at en stor del av mobiliseringshæren i realiteten ikke var mer enn en papirtiger, hvis viktigste funksjon var å bidra til å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere forsvarsvilje overfor Norges allierte i Nato.
Fra tidlig på 1970-tallet og i over 20 år seilte undervannsbåter og MTBene i realiteten uten torpedoer som virket og med upålitelige raketter som var beheftet med sterke begrensninger og svakheter. Først på slutten av 1990-årene fant problemene sin løsning.

For Luftforsvaret var vedvarende avgang av flygere til sivil luftfart og mangel på kvalifisert teknisk personell et problem gjennom store deler av perioden. Flygerkrisen kulminerte høsten 1985. Natos krav til antall flygere per fly var 1,5, minimum 1,2. Norske jagerflyskvadroner hadde en gjennomsnittlig flygerdekning på 0,6. […] Ved utgangen av 1980-tallet var situasjonen blitt noe bedre, slik at to av Luftforsvarets fire F-16-skvadroner var operative. Det kom dessuten til å gå lang tid før flyene fikk effektive våpen. Luftforsvaret prioriterte plattformer fremfor våpen. F-16 fikk funksjonsdyktige Penguin Mk-3-raketter først i 1989, mens modifikasjonsprogrammet for å sette F-16-flyene i stand til å avfyre rakettene ikke var avsluttet før i 1990. Effektive mellomdistanse luft-til-luft-raketter (AMRAAM) ble først anskaffet etter at den kalde krigen var over.
Willoch-kommisjonen arvet således et strukturproblem, en stor organisasjon med betydelige svakheter. Willoch omtalte den som en ”papirtiger”.
I 1999 var budsjettet omlag åtte prosent lavere enn i 1990 målt i reell kroneverdi. Dette skulle bli hovedmønsteret på 1990-tallet. Kostnadsanslagene var systematisk for lave. Beregninger i ettertid viste at Forsvarskommisjonens kostnadsoverslag for anbefalt struktur var minst 20 prosent for lav; for den etterfølgende langtidsmelding var det tale om minst 30 prosent. Krisen nådde sitt klimaks i 1998 under og etter behandlingen av langtidsmeldingen for Forsvaret for perioden 1999-2002.
Det økonomiske ambisjonsnivået var beskjedent sett på bakgrunn av at regjeringen ønsket å videreføre hovedretningslinjene i Forsvarkommisjonens anbefalinger. Sett under ett var dette en ny runde med ostehøvelen, uten at det ble tatt grunnleggende grep for å bringe Forsvarets struktur og omfang i takt med budsjettnivået. Strukturen hadde dessuten en skjev innretning i forhold til de nye utfordringene og til utviklingen innenfor militær teknologi og doktriner.
Forsvarspolitisk utvalg fastslo at ”ideen om et nasjonalt balansert forsvar finnes bare i retorikken”.

 

Mine damer og herrer. Det jeg har lest nå er ikke mine ord. Det er sitater fra bind fem av Norsk forsvarshistorie som utkom i november 04 som omhandler tiden fra 1970 til 2000. Bokens forfattere, Jacob Børresen, Gullow Gjeseth og Rolf Tamnes, skulle være vel kjent i denne forsamling. Boken kan sies å være det første helhetlige forskningsprosjekt som tar for seg sikkerhets- og forsvarspolitikk i denne tidsepoken. Forfatterne har stått overfor den klassiske utfordring å skrive historien fra den nære fortid. Dette har de etter min mening, klart på en meget god måte.

 

De siste 30 årene har Forsvaret kontinuerlig stått overfor det som er kjent som begrepet ”den doble ubalanse”. Det har ikke vært balanse mellom sikkerhetspolitiske og fagmilitære ambisjoner på den ene siden, og de bevilgninger som politiske myndigheter har stilt til rådighet. Samtidig har det også vært manglende vilje til å iverksette nødvendige rasjonaliserings- og effektiviseringstiltak, som medførte at en for stor andel av budsjettet har gått med til drift, og dermed ytterlige svekket evnen til å fornye strukturen.

Jeg vil gjerne gjenta et av sitatene fra bind fem i Norsk forsvarshistorie:

Det er derfor grunnlag for å hevde at en stor del av mobiliseringshæren i realiteten ikke var mer enn en papirtiger, hvis viktigste funksjon var å bidra til å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere forsvarsvilje overfor Norges allierte i Nato.

Nettopp ved å berolige egen befolkning, bekymre sovjetiske militære planleggere og demonstrere solidaritet overfor alliansen, oppnådde vi å bevare fred og stabilitet gjennom den kalde krigen. Strategien med et stort volum, med et totalforsvarskonsept som ville stille store ressurser til disposisjon i en eksistensiell krig, kan derfor hevdes var en riktig strategi.
Men i den nye situasjonen som har oppstått etter den kalde krigen, nytter det lite å bruke den kalde krigs målestokk for å måle forsvarsevnen. Det viktigste er ikke å ha et stort volum, men at vi har evnen til å være på rett sted, til rett tid, med riktige kapasiteter som kan ledes effektivt. Og i motsetning til den kalde krigen, da vi kunne holde kortene tett til brystet, må vi nå faktisk kunne vise hva vi er gode for – hver eneste dag. Dette gjelder både når vi deltar i skarpe internasjonale operasjoner og når vi løser nasjonale oppgaver og håndterer hendelser og episoder av sikkerhetspolitisk karakter. I stedet for å telle antall fly, fartøyer og hæravdelinger for å markere vår evne til å oppholde en motstander i et invasjonsscenario, må vi nå måle kvaliteten langs flere akser. I tillegg til å telle antall plattformer og antall soldater, må vi måle hvordan reaksjonsevne, øvingsnivå, relevant utrustning i forhold til oppgavene, kommando- og kontrollsystemer, sensorintegrasjon osv, er koblet til et system hvor de ulike elementer utfyller hverandre. Samtidig bør vi merke oss at Forsvaret gjennom den kalde krigen og ikke minst på 1990-tallet akkumulerte et gap mellom ambisjoner og budsjettildeling. Dette var et gap som i seg selv krevde dramatiske kutt i volum og innretning, for å forhindre at vi før 2010 skulle komme i en uholdbar ubalanse der driftsbudsjettet ville ha utgjort hele budsjettet.

 

Fra St.prp. nr. 45 til Forsvarssjefens Militærfaglige utredning 2003

Den struktur som ble vedtatt ved behandlingen av St.prp. nr. 45 i 2001, var basert på en flat ramme på ca 31 milliarder, omregnet til 2005 kroner, inkludert internasjonale operasjoner. I forbindelse med stortingsbehandlingen ble strukturen tilført flere strukturelementer som sammen med en viss underfinansiering i Regjeringens forslag, medførte en betydelig underfinansiering også av denne strukturen, men i et langt mindre omfang enn på 1990-tallet. Ikke minst i lys av terroranslagene 11. september 2001, var det derfor nødvendig for regjeringen Bondevik i 2002 å fremme en ny proposisjon, St.prp. nr 55, hvor strukturens volum ble redusert tilbake til om lag den strukturen som ble anbefalt i St. prp. nr 45.
Samtidig ble det inngått et historisk fireårsforlik mellom Regjeringen og Arbeiderpartiet. Forliket la opp til et fireårsbudsjett hvor intensjonen var å øke budsjettet til i overkant av 32 milliarder pr år gjennom perioden, omregnet til 2005 kroner. Budsjettforutsetningene ble fulgt for 2003, men for årene 2004 og 2005 ble budsjettet ca 1,7 milliarder lavere en forutsatt pr år.

Resultatet av de politiske vedtak ved behandlingen av St.prp. nr. 45 og 55 var en dramatisk omlegging av Forsvaret. De sikkerhetspolitiske endringer var tilsynelatende ikke store, men man oppnådde å skape større forståelse for behovet for å etablere balanse mellom strukturens størrelse og innretning, og de økonomiske forutsetninger.
Da det etter hvert viste seg at de økonomiske rammer som ble lagt til grunn ved behandlingen av St.prp. nr. 55 ikke ble fulgt, innebar dette at man var på vei mot en ny ubalanse. For å unngå denne ubalanse, måtte strukturen reduseres ytterligere i volum, og ikke minst måtte det iverksettes radikale tilpassinger og effektivisering av logistikk- og støttevirksomheten.

 

Forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003 (FSJ MFU 03)

I februar 2002 mottok forsvarssjefen forsvarsministerens rammer og føringer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning 2003. Føringene baserte seg på tre ulike økonomiske nivåer, henholdsvis 31, 32 og 33,5 milliarder, omregnet til 2005-kroner, hvor forsvarssjefen ble bedt om å beskrive konsekvensene for de ulike nivåer.

I tillegg til de økonomiske forutsetninger, var forsvarsministeren og forsvarssjefen enige om at nå var tiden inne for å foreslå en rekke andre dyptgripende endringer og reformer for å modernisere Forsvaret ytterligere i forhold de sikkerhets- og forsvarspolitiske endringene. Samtidig var det viktig at Forsvarets struktur ble tilpasset en mest mulig robust antakelse om fremtidig ressurstilgang.

 

Forsvarssjefen la særlig vekt på fire forhold:

1) Antall vernepliktige til førstegangstjeneste måtte i enda større grad tilpasses Forsvarets behov. En verneplikt som baserer seg på at hoveddelen av de mannlige vernepliktige skulle avtjene førstegangstjenesten, ville påføre Forsvaret en ekstrakostnad på ca 1,5 milliarder kroner årlig. Dette ville binde opp ressurser som ellers kunne bli frigjort til en styrket operativ virksomhet og strukturell fornyelse.
Samtidig mente man at et betydelig høyere antall vernepliktige utover Forsvarets behov, ville undergrave tilliten til selve verneplikten, ved at den enkeltes tjeneste ikke ble forankret i et reelt operativt behov.
2) Det andre var en ny eller revidert befalsordning. Et innsatsforsvar med økt krav til kvalitet og reaksjonsevne må i langt større grad baseres på tilgjengelige styrker, og konsekvensen av dette var behov for langt flere vervede og befal på lavere gradsnivå. For at Forsvaret skulle kunne anvendes både hjemme og ute for å sikre norske interesser, fant forsvarssjefen det nødvendig å anbefale at frivillighetsprinsippet for internasjonale operasjoner ble erstattet av beordringsplikt for alt befal. Dette for å sikre en jevnere byrdefordeling blant Forsvarets ansatte, og for å sikre tilgjengelighet innenfor et bredere spektrum av kapasiteter. Videre måtte utdanningsordningen bli mer enhetlig. Unødig overlapping måtte avvikles, og en større tilpassing til det sivile utdanningssystem måtte gjennomføres. Det syntes åpenbart at den totale ressursinnsatsen innenfor utdannelse kunne reduseres, uten at det gikk på bekostning av kvaliteten.
3) For det tredje måtte logistikk- og støttevirksomheten tilpasses den operative virksomheten. Dette gjaldt både ift å understøtte den operative strukturen, men først og fremst for å redusere støttevirksomhetens andel av det totale ressursforbruket.
4) Det fjerde forholdet forsvarssjefen vektla, var å få reformert Heimevernet for å kunne være bedre tilpasset et endret trusselbilde. Det innebar en større differensiering innenfor HV, og en enda større vektlegging av kvalitet for å sikre tilgang til relevante kapasiteter. Dette innebar blant annet at antall HV-distrikter og HVs totale volum måtte reduseres.

 

I tillegg til de nevnte forhold, påpekte forsvarssjefen at en forutsetning for god forsvarsplanlegging og ressursutnyttelse var størst mulig forutsigbarhet i ressurstilgangen.

 

St.prp. nr. 42

  1. april i fjor la Regjeringen frem en ny langtidsproposisjon for Stortinget, St.prp. nr. 42, som i all hovedsak baserte seg på Forsvarssjefens anbefalinger i hans militærfaglige utredning. I juni behandlet Stortinget proposisjonen. Et bredt stortingsflertall sluttet seg til de hovedretninger som ble trukket opp i proposisjonen. De endrede sikkerhets- og forsvarspolitiske forutsetninger kom klart til uttrykk, og fikk tilslutning i Stortinget. Det var nå gått 15 år siden avviklingen av den kalde krigen. Nato hadde revidert sitt strategiske konsept og det tradisjonelle endimensjonale trusselbildet hadde endret seg til et globalt trusselbilde som var preget av uforutsigbarhet, både med hensyn på hva trusselen ville være – hvor den ville oppstå og når den kunne inntreffe.
    De nasjonale sikkerhetspolitiske utfordringer ble klart presisert, og det ble klargjort at de rene nasjonale utfordringer primært dreide seg om myndighetsutøvelse, episode- og krisehåndtering. Det ble fastslått at større kriser, trusler og konflikter, ville foregå i en allianseramme. Proposisjonen la stor vekt på å klargjøre økonomiske forutsetninger og konsekvenser samt å påpeke behovet for balanse mellom oppgaver og ambisjoner, og ressurstilgang.

 

De fagmilitære råd i Forsvarssjefens militærfaglige utredning, og den politiske behandling av St.prp. nr. 42, var i stor grad en videreføring av anbefalingene fra Forsvarsstudie 2000, og den sikkerhets- og forsvarspolitiske kursendring som ble initiert ved den politiske behandling av St.prp. nr. 45 og 55. Forsvarssjefens militærfaglige utredning og St.prp. nr. 42 fremmet, og fikk gjennomslag for, helt nødvendige reformer som en konsekvens av en endret forsvars- og sikkerhetspolitisk innretning. Ikke minst gjaldt dette utredninger og anbefalinger om radikale endringer av logistikk- og støttevirksomheten, både i form av operativ tilpassing og effektivisering og rasjonalisering av denne virksomheten. Her er det verd å merke seg at perioden fra 2000 og frem til i dag markerer at et bredt politisk flertall har stått bak endringene, og at to regjeringer har gitt forsvarssjefen nødvendige fullmakter til å drive igjennom endringene.
Resultater av omstilingen 2002-2004

Ved starten på 2005 er det naturlig å ta et tilbakeblikk for å se på de resultater som er oppnådd. Forsvaret ble pålagt å redusere driftsutgiftene med minimum to milliarder kroner pr år innen utgangen av 2005. Driftsreduksjonene skal først og fremst tas ut gjennom å redusere bygningsmassen med to millioner kvadratmeter, redusere antall årsverk med netto minimum 5000, fordelt på 4500 årsverk for Forsvarets militære organisasjon og 500 årsverk for Forsvarsbygg. Den største endring på operativ side var at Hæren skulle reduseres til tre brigader. I tillegg stadfestet man forslaget fra St.meld. nr. 38 om å opprette Forsvarets innsatsstyrker (FIST).
Status pr januar 2005 er at de årlige driftsutgiftene er redusert med mellom én og én og en halv milliard kroner pr år. Planen for 2005 peker i retning av at driftsutgiftene blir redusert med to milliarder kroner årlig ved utgangen av 2005. Netto årsverkreduksjon er pr 1. januar er ca 3500, dvs ca 80 prosent av nedtrekksmålet. Det er lagt konkrete planer for å redusere med ytterligere minimum ca 1000 årsverk i 2005.

 

Omfanget, kompleksiteten og utfordringen som Forsvaret nå står oppe i, kan nok lett bli dominert av de negative sidene ved omstillingen. Forsvaret igangsatte i 2002 en av de største omstillinger i offentlig sektor med omfattende restrukturering og reduksjoner på drifts- og årsverksiden. Samtidig har vi bedret den nasjonale operative evnen samt at vi utvikler en mobil og fleksibel operativ struktur, som gjør oss bedre rustet som internasjonal bidragsyter, og bedre i stand til å reagere nasjonalt. Vi øver og trener mer og øker kvaliteten på våre styrker. Vi deltar i krevende internasjonale operasjoner med et bredt spekter av kapasiteter. Reaksjonsevnen og fleksibiliteten er vesentlig forbedret. Dette viste vi blant annet da vi ble bedt om å bidra med transportflykapasitet og helsepersonell under flomkatastrofen i Sørøst-Asia.
Tilbakemeldingene på våre operative bidrag er entydig positive, enten det gjelder utførelsen av våre hjemlige, eller internasjonale oppgaver. Vi kan også konstatere at de vernepliktige er mer positivt innstilt enn før. Ca 80 prosent av dem som gjennomfører førstegangstjeneste er svært fornøyde eller fornøyde med tjenestens innhold, en oppslutning vi trolig ikke har opplevd tidligere.

 

De prinsipielle endringer i Forsvarets innretning som ble fattet gjennom forsvarssjefens anbefalinger og den politiske behandlingen av St.prp. nr. 45 og 55, fikk nødvendigvis konsekvenser. De synbare negative konsekvenser i form av nedleggelser, kutt i virksomhet og påfølgende bortfall eller flytting av arbeidsplasser, kom ikke uventet i fokus og har vært gjenstand for debatt i og utenfor Forsvaret. De positive utfall på kort og lang sikt kom mindre til syne. Ikke alle har vært like villige til å ta innover seg nødvendigheten av endringer og reformer. Det falt i stor grad på forsvarssjefen, forsvarsministeren og enkelte offiserer å påpeke nødvendigheten av, og argumentere for, disse endringene.

 

Strategisk og operativ innretning

Gjennom utredningene og planarbeidet med å videreutvikle og transformere Forsvaret frem mot 2008, trådte tre begreper frem som helt sentrale. Forsvaret skulle videreutvikles til et relevant, gripbart og deployerbart forsvar.

Hva er et relevant forsvar? Et relevant forsvar kan sies å være et forsvar som politiske myndigheter, opinionen og Forsvarets ansatte opplever som relevant. Å være relevant innebærer at man har tillit til at organisasjonen er i stand til å løse tillagte oppgaver på en kosteffektiv måte. Relevant i forhold til å løse oppgaver, anvende ressurser, oppnå aksept i politiske miljøer og i opinionen, plasserer begrepet relevant i en sikkerhets- og forsvarspolitisk kontekst. For å bruke et mer forretningsmessig uttrykk, kan man si at Forsvaret er relevant når det leverer produkter til en kostnad som oppfattes som akseptabel. En offentlig etat som Forsvaret er avhengig av at de bevilgende myndigheter oppfatter virksomheten som relevant. Hvis ikke, vil det få konsekvenser i form av reduserte bevilgninger eller krav om omfattende endringer.

 

Forsvaret er i dag et bredere sikkerhetspolitisk instrument i forhold til hva det var under den kalde krigen, da det først og fremst representerte et nødvergeinstrument. Det innebærer at fra i hovedsak å planlegge bruken av Forsvaret mot en klart definert invasjonstrussel, planlegges Forsvaret i dag for bruk over et bredt spekter av tenkte situasjoner, som episode- og krisehåndtering, støtte til det sivile samfunn, konflikter, og ulike former for asymmetriske trusler.
Det vi vet, og har opplevd de senere år, er at scenariene er svært uforutsigbare. Kriser og konflikter kommer overraskende, både i tid og sted. Dette krever et forsvar med et bredt spekter av kapasiteter som er gripbare. Dvs at de er øvet og trent for raskt å kunne settes inn for å takle krevende, uforutsigbare situasjoner, preget av kaos. Forsvarets hovedrasjonale er bygget på at det må kunne operere i krigslignende situasjoner. Det innebærer at vi må være forberedt på å anvende makt, alene eller sammen med allierte, for å nå politiske mål. Et tradisjonelt mobiliseringsforsvar tilfredsstiller ikke kriteriene for å være gripbart.

 

Militære kapasiteter må også kunne forflyttes raskt og effektivt, dvs at de i tillegg til å være gripbare, også må være deployerbare. De må raskt og effektivt kunne forflyttes til der hvor behovet oppstår, med egen forsorg eller støttet av annen militær eller sivil transportkapasitet. I tillegg må operative kapasiteter understøttes av en logistikk som også er deployerbar og tilpasset de operative enheters krav til reaksjonsevne.

 

Endret strategisk og operativ innretning – konsekvenser for andre deler av Forsvaret

Forsvarets innretning og rasjonale har i løpet av en femårsperiode beveget seg fra å være et nødvergeinstrument til et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Forsvaret skal nå videreutvikle et stående og effektivt ledelses- og etterretningsapparat for ledelse av operasjoner i nasjonal sammenheng, samt å støtte allierte med moduler og kompetent personell innenfor kommando og kontroll. Ulike kapasiteter fra alle forsvarsgrener skal kunne operere effektivt som en del av allierte styrker. Denne innretningen krever endringer og tilpassinger av utdanningen og lov- og regelverket for disponering av befal og sivile. Norge har, som en del av Nato, sluttet seg til en endret strategisk innretning for alliansen, som blant innebærer at Nato-styrker også kan settes inn utenfor alliansens område. Konsekvensene av denne endrede strategiske innretning, innebærer blant annet at bruken av norske styrker i utlandet ikke lenger kan baseres på et hjemmelsgrunnlag i artikkel 5-situasjoner eller frivillighet hos personellet.
Kravet om en større tilgjengelighet for kapasiteter forutsetter en større andel befal på lavere gradsnivå og vervede ved avdelingene. Ressursmessige begrensinger, og bortfall av store deler av mobiliseringsforsvaret, innebærer at behovet for antall vernepliktige reduseres. Det er ikke til å unngå at denne utviklingen stiller spørsmål om vernepliktens berettigelse, en debatt som sikkert vil fortsette i årene framover. Selv om forsvarssjefens anbefalinger innebar at kun ca 40 prosent av vernepliktsmassen ville gjennomføre førstegangstjeneste, mente han at verneplikten fremdeles ville være den beste løsning, men at vernepliktens kår og status måtte endres, slik at den blir oppfattet som langt mer attraktiv og meningsfylt. Regjeringen og et bredt flertall i Stortinget sluttet seg til forsvarssjefens anbefalinger. Det er også gledelig og viktig å merke seg at de vernepliktiges tillitsvalgte har sluttet seg til denne linjen.

 

Heimevernets hovedrasjonale endret seg dramatisk gjennom 1990-årene. Tidligere var den primære oppgaven å sikre oppsetning og mobilisering, først og fremst av Hæren, som hadde lagre og oppsetningsplasser over hele landet. Med det nye trusselbilde måtte også Heimevernet, som øvrige deler av Forsvaret, justere sine oppgaver. HV videreutvikles nå for styrket relevans i forhold til suverenitetshevdelse, krisehåndtering og støtte til ivaretakelse av samfunnssikkerhet, ikke minst i forhold til asymmetriske trusler. Som følge av et endret trusselbilde, vil behovet for beskyttelse av ulike objekter være situasjonsbetingede. Dette innebærer behov for en større spissing og differensiering av HV. Kvaliteten på utrustning, trening og øving bedres spesielt for innsatsstyrkene.

 

Utviklingen mot en mer fleksibel og gripbar operativ struktur forutsetter et moderne logistikk- og støtteapparat som underbygger den operative innretningen. Hovedtrekkene i utviklingen av Forsvarets operative logistikkressurser frem mot 2008 vil være endringer som gir gripbarhet på logistikkressurser for å sikre reaksjonsevne, deployerbarhet og utholdenhet for den operative strukturen. Den deployerbare logistikkstøtten etableres med utgangspunkt i fem av Forsvarets store baseområder. Logistikkbasene etableres med modulbaserte elementer, slik at basen kan tilpasses det enkelte oppdrag, omgivelser og lokasjon.

 

Hovedutfordringer 2005-2008

2005 er det siste året i forrige langtidsperiode og det første i inneværende, som går fram til 2008. Den fortsatte moderniseringen av Forsvaret stiller ambisiøse, men helt nødvendige krav til effektivisering og tilpassing av logistikk- og støttevirksomheten frem mot 2008. For å frigjøre mer midler til materiellinvesteringer og operativ drift, skal driftsutgiftene reduseres med ca 0,9 milliarder kroner pr år innen utgangen 2008. Dette skal oppnås ved å redusere årsverkrammene på ca 16 200 ved utgangen av 2005 med ytterligere ca 1000. I tillegg skal bygningsmassen reduseres med ca en halv million kvadratmeter ift målet for 2005. I tillegg skal det gjennomføres en omfattende effektivisering av logistikk- og støttevirksomheten. I omstillingssammenheng innebærer dette at 2005 og 2006 fremstår som svært krevende.

 

Et moderne forsvar krever en kontinuerlig oppdatering og fornyelse av strukturen. Det må samtidig være en fornuftig balanse mellom drifts- og investeringssiden. Et innsatsforsvar, hvor store deler av materiellet er i daglig bruk, vil måtte avsette hoveddelen av budsjettet til driftsrelatert aktivitet. Samtidig må investeringsbudsjettet være så høyt at det gir mulighet til å oppdatere og fornye strukturen. Et optimalt balansepunkt mellom drift og investeringer vil være å kunne sette av gjennomsnittlig 25 til 30 prosent av budsjettet til investeringer. Et for høyt investeringsnivå vil svekke mulighetene til å utdanne personellet, trene og øve staber og avdelinger opp til et tilfredsstillende nivå – og moderne materiell og systemer vil ikke kunne utnyttes effektivt.

 

Erfaringer viser at forsvarsvirksomheten har en driftskostnadsvekst og en teknologisk fordyrelse som ligger høyere enn den pris- og lønnskompensasjon som gis årlig ifm budsjettet. Dette er ikke unikt for Norge. Vi ser tilsvarende utvikling hos sammenlignbare land. Driftskostnadsveksten kan til en viss grad påvirkes gjennom en mer bevisst styring av driftsutviklingen. Foreløpige undersøkelser indikerer at driftskostnadsveksten er redusert de siste to til tre årene. Den teknologiske fordyrelsen er man i liten grad herre over. Vi er i stor grad avhengige av å velge materiell som våre allierte og nære samarbeidspartnere produserer. Erfaringer viser at avansert teknologisk materiell har en prisvekst som er betydelig høyere enn samfunnets pris- og lønnsvekst forøvrig. Bevisst økt bruk av kommersielt produsert materiell kan til en viss grad kompensere noe av kostnadsveksten, men materiell produsert for militært bruk vil naturlig nok alltid utgjøre hoveddelen av investeringsbudsjettet.

Totalt sett kan man anta at driftskostnadsveksten og teknologisk fordyrelse svekker budsjettet med gjennomsnittlig minimum en til to prosent pr år. Et forsvarsbudsjett som kun kompenseres pris- og lønnsmessig iht Finansdepartementets retningslinjer, reduserer dermed kjøpekraften år for år. Dette innebærer at Forsvaret kontinuerlig må effektivisere og rasjonalisere virksomheten for i størst mulig grad å kompensere dette forhold. Men det vil alltid komme en grense for hvor lenge denne utviklingen kan fortsette, og de politiske myndigheter må foreta valg som i prinsippet innebærer at oppgaver og ambisjoner må reduseres, eller at budsjettet må økes.

 

Forsvaret har siden årtusenskiftet vært inne i en omfattende omstillings- og effektiviseringsprosess, samtidig som det endrer strategisk innretning fra et tradisjonelt invasjonsforsvar til et volummessig langt mindre innsatsforsvar som skal være fleksibelt, gripbart og deployerbart. Helt nødvendige effektiviserings- og rasjonaliseringstiltak er i ferd med å gi et forsvar som utnytter ressursene optimalt.

 

Hvis forsvarsbudsjettet reduseres i årene fremover, vil det kreve ytterligere kutt i Forsvarets struktur. For å bevare mest mulig av den operative strukturen, bør det søkes ytterligere effektivisering av støttevirksomheten. Volum og omfang av den vedtatte operative strukturen krever færre baser, stasjoner og garnisoner enn dem vi opererer i dag. En redusert basestruktur vil kunne gi betydelige gevinster, og ikke minst medføre færre flyttinger for Forsvarets ansatte, og dermed en bedre familiepolitikk.
Et moderne forsvar er avhengig av kontinuerlig fornyelse av materiellet. I de neste ti til femten årene står vi overfor omfattende materiellfornyelser innenfor Hæren generelt, samt luftforsvarskapasiteter som transportfly, kampfly og overvåkningsfly. Ny teknologi vil kunne effektivisere og rasjonalisere de oppgavene disse plattformene løser, og flernasjonalt samarbeid kan redusere kostnadene noe. Men vi vil uansett stå overfor store investeringsbehov, spesielt ved anskaffelse av kampfly, som det ikke vil være mulig å finansiere innenfor de budsjettnivåer vi har i dag dersom dagens kapasitetsmessige bredde skal videreføres.

 

Forsvaret er som tidligere nevnt inne i en omfattende omstilling og moderniseringsprosess som også vil pågå i den langtidsperioden vi nå er gått inn i. Spesielt vil trykket være stort de nærmeste to årene. Planene er i hovedsak lagt, men gjennomføringen står igjen. Omstilling vil i årene fremover bli en naturlig del av virksomheten, men omstilling av det omfang vi når er inne i, bør ikke fortsette for lenge. Det sliter på personellet og drar fokus vekk fra primæroppgavene. Av denne årsak må trykket i omstillingen opprettholdes, og vi må bruke 2005 og deler av 2006 til å gjennomføre de tyngste gjenstående omstillingstiltakene. Men Forsvaret er som offentlig etat forpliktet til å følge gjeldene lover, regler og avtaler i offentlig forvaltning, ikke minst de avtaler som er inngått med våre arbeidstakerorganisasjoner. Disse to forhold bør ikke nødvendigvis stå i motsetning til hverandre.

 

Høyt tempo i omstillingen vil også være forbundet med en viss risiko. Gevinster som tas ut for tidlig, kan vise seg senere å gi ekstra kostnader. Manglende koordinering og forankring kan også redusere gevinster og forsinke prosessen.

 

Forsvarets egenart vil alltid interessere våre omgivelser. Presse og medias søken etter oppslag og sensasjoner vil ikke avta. Vi står overfor en stor utfordring i å kommunisere et balansert bilde av Forsvaret. Det krever en helhetlig gjennomgående informasjonsstrategi som kontinuerlig er i stand til å kommunisere et balansert og mest mulig objektivt bilde av vår virksomhet. Nedleggelser eller flytting av aktivitet, bortfall av arbeidsplasser og omprioriteringer vil alltid være smertefullt for dem som blir berørt. Spesielt under slike forhold er det vesentlig å kunne komme frem med saklig argumentasjon.

Undersøkelser viser at Forsvarets troverdighet er svekket. I forhold de samfunnsinstitusjoner det er naturlig å sammenligne det med, ligger Forsvaret for langt nede på listen, etter min mening. Jeg vil hevde at deler av dette skyldes en for ensidig negativ framstilling av Forsvaret, hvor vi ikke har vært dyktige nok til få frem et mer korrekt helhetsbilde.

 

Enkelte vil hevde at økte budsjetter vil løse de utfordringer Forsvaret står overfor. Jeg velger å karakterisere økte budsjetter i dagens situasjon som ønsketenkning, hvis ikke den sikkerhetspolitiske situasjon skulle endre seg dramatisk. Hvis ikke Forsvaret lykkes med den pågående omstillingen, kan resultatet være at bevilgningene reduseres. Et forsvar som ikke oppleves som relevant eller troverdig, vil miste forankring og oppslutning, og dermed er veien kort til reduserte bevilgninger.

 

Avslutning

Forsvaret har gjennomgått en omfattende omstilling de siste årene. Omstillingen vil måtte forsette med samme styrke ennå ett til to år til. Omstillingen sliter på organisasjonen, men realistiske alternativer finnes ikke. Forsvarets ansatte viser at de takler omstillingen og løser sine oppgaver med høy kvalitet. Det målbilde og den struktur Forsvaret styrer mot i 2008, er etter min mening et relevant og troverdig forsvar som kanskje mer enn noen gang i moderne tid vil være i balanse når det gjelder de oppgaver som forventes løst, og ressurstilgangen.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
11. oktober 2004

Ved Forsvarssjef general Sigurd Frisvold

 ”Utfordringer på veien mot fremtidens forsvar”

Innledning

Jeg vil starte dette foredraget med å se noen år tilbake, til tiden omkring Kosovo-krigen (i 1999), og kort beskrive noen av datidens operative utfordringer. Våre F-16 kampfly hadde ikke den etterspurte luft-til-bakke-kapasitet, og hadde operative begrensninger i mørke. Vår landmilitære innsatsstyrke hadde ikke nødvendig beskyttelse (mekanisering) eller reaksjonsevne, og vi maktet heller ikke å sende to mineryddere til internasjonale operasjoner i mangel av frivillig personell.

 

Dette var en del av bakgrunnen for FS-2000, som anbefalte en omstilling med tre prosesser :

  • En økonomisk drevet reduksjon av Forsvarets volum.
  • En sikkerhetspolitisk drevet endring av Forsvarets innhold.
  • En forbedret evne til raske operative leveranser.

 

Prioritet ble gitt til kvalitet foran kvantitet, samt til reaksjonsevne. I styrkestrukturen kom dette klart til uttrykk ved etablering av Forsvarets innsatsstyrker (FIST).

 

Status for de operative leveranser er at:

  • Reaksjonsevne, og dermed forutsigbarhet, er blitt forbedret i alle forsvarsgrener. De raskeste reaksjonstider har vært nede i 48 timer (ubåter), og beordringsplikten vil sikre ytterligere forutsigbarhet.
  • Kvalitet er jevnt over klart forbedret. Våre kampfly (F-16) har fått luft-til-bakke-kapasitet med bedre presisjon og virkning, samt kan operere i mørke. Hæren har fått beskyttelse, ildkraft og mobilitet ved etablering av mekaniserte avdelinger. I tillegg har vi videreutviklet en rekke høykvalitets felleskapasiteter som spesialstyrker, deployerbare kommunikasjonsmoduler, kirurgisk enhet, ”air controll unit” (ACU) og Forward Air Controller (FAC) for luft-til-bakke støtte.

Disse kapasiteter er også utprøvd (proven) i svært krevende operasjoner internasjonalt (Balkan, Afghanistan, Irak og Middelhavet). Uten unntak har avdelingene fått svært gode tilbakemeldinger fra allierte sjefer, og de utgjør i dag høyt etterspurte kapasiteter.

Det er også viktig å forstå den synergieffekten som avdelingene i internasjonale operasjoner overfører til resten av Forsvaret. Dette gir i sum et forsvar med avdelinger som har høyere operativitet og bedret evne til nasjonal krisehåndtering.

 

Så sier noen at vi bare driver med internasjonale operasjoner. Dette er oversikten over vår pågående deltakelse i internasjonale operasjoner. Totalt er ca 600 personer ute i aktiv tjeneste, i tillegg kommer de som inngår i ”NATO Response Force” som er på beredskap i Norge.

Vi har sannsynligvis i nyere tid ikke hatt lavere internasjonal deltakelse enn nå. Til sammenligning var over 2000 personell ute i internasjonale operasjoner for 10 år siden, og forbrukte ca 2 milliarder kroner (riktignok utenfor forsvarsbudsjettet) mot 700 millioner kroner (innenfor forsvarsbudsjett) som vi er tildelt i år.

 

Jeg vil også gi en kort status på deler av vår nasjonale struktur.

  • HMKG løser sine oppgaver med fokus på Kongehuset med samme høye kvalitet som tidligere, men har i tillegg spesialisert seg på bl a eskorte og strid i bebygd område. De rekrutterer også til internasjonal tjeneste.
  • Grensevakten har gjennom Schengen-avtalen fått en vitamininnsprøytning. Grensevakten har i dag bedre observasjonsutstyr, ulike sensorer, bedre personlig utrustning og ny infrastruktur som vakthytter/tårn. Mobiliteten til grensepatruljene er også forbedret gjennom anskaffelser av moderne terrengkjøretøy.
  • Kystvakten har fått, og vil fortsette å få, et løft gjennom nytt materiell. Mest imponerende må vel sies å være KV Svalbard, med (en viss) isbryterkapasitet. Fra januar 2005 vil også KV Harstad være klar for normale kystvaktoppdrag, samt at fartøyet vil utgjøre et viktig tilskudd til slepebåt- og oljevernberedskapen. I løpet av 2006 planlegges innføring av nye radarer for helikoptre, og Kystvakten får ved innføringen av 6 stk. NH90 maritime helikoptre en betydelig kapasitetsøkning. Vi er også i ferd med å inngå kontrakter for bygging og drift av et antall nye fartøyer for den indre Kystvakt.

 

  • Redningstjenesten er meget profesjonell og utfører sin tjeneste på en utmerket måte. 330 skvadron sliter med aldrende materiell, og det haster derfor med avgjørelse om nye redningshelikoptre.

 

  • Spesialstyrkene, i Sjøforsvaret og i Hæren, holder meget høyt nivå. Styrkene har økt i størrelse, og har prioritet på nye materiellanskaffelser.

 

  • Heimevernet har blitt tilført nytt utstyr og vektlegger kvalitet, spesialisering og reaksjonsevne. Kvalitetsreformen vil forsterke denne utviklingen. Det er en ny giv i Heimevernet som er gledelig og merkbar, ikke minst under øvelsene Nidaros og Kristiania.
  • De maritime patruljeflyene er fortsatt en kjernekapasitet for Forsvaret i nordområdene. Patruljeflyene er med sine evner til overvåkning av våre havområder, innsamling av etterretninger og en viss AGS-kapasitet, også en viktig multiplattform i et nettverksbasert system.
  • Vår nasjonale kommandostruktur er moderne og kompetent, tilpasset både de nasjonale oppgaver i fred, krise og krig, samt internasjonale operasjoner.

Oppsummert gir dette forbedring i kvalitet, reaksjonsevne og evne til krisehåndtering samt nasjonal tilstedeværelse og synbarhet i samsvar med de politiske føringer.

 

Videre er dette et godt utgangspunkt for å løse de forsvarspolitiske mål som styrer Forsvarets virksomhet, herunder ”sammen med allierte bidra til kollektivt forsvar av Norge og andre allierte i henhold til våre allianseforpliktelser, og til om nødvendig å møte ulike typer anslag og angrep med tvangsmakt for å sikre norsk og kollektiv sikkerhet”.
 

Status i omstillingen

 

For å oppnå de pålagte operative leveranser, er vi avhengige av å nå de konkrete virkemiddelmål for omstillingen av Forsvaret. Der er status som følger:

  • Alle organisasjonsendringer er gjennomført før tidsplanen.
  • Driftsutgiftene i 2003 ble redusert med omtrent 1 milliard kroner, og prognosene for 2004 er en reduksjon på vel 1,9 milliarder kroner. Målsettingen er en innsparing på 2 milliarder kroner årlig, i forhold til et driftsbudsjett uten omstilling, den såkalte referansebanen.
    For 2005 antyder prognosen et tall over målsettingen, kanskje opp mot 2,4 milliarder kroner.
  • Reduksjonen av Eiendom, Bygg og Anlegg (EBA) er under kontroll. Pr september har FMO avlevert til Forsvarsbygg i alt 1.816.000 m² EBA. Ved utgangen av 2005 skal FMO ha redusert sin EBA-masse med minimum 2 mill m², noe som anses klart oppnåelig.
  • Avhending av overskuddsmateriell ligger 150 % over målsettingen. Avhendingen fortsetter med full kraft, og vi er i ferd med å våre oppgradere våre målsettinger.
  • Personellreduksjoner
    FMO er pålagt en reduksjon på 4461 årsverk innen utgangen av 2005. Ved utgangen av september er årsverkreduksjonen (ÅV) på 3190. I perioden juni – september var reduksjonen på ca 400 ÅV, i en periode på året der Forsvaret normalt har hatt økninger i antall ansatte.
    Det må tilføyes at Forsvaret i inneværende omstillingsperiode har tilsatt vel 700 grenaderer (såkalte kombattante vernepliktige), som etter min oppfatning burde vært regnet i tillegg, hvilket bringer reell årsverkreduksjon opp til ca 3900.

    Av de gjenstående årsverkreduksjoner er det hardeste presset på Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). De øvrige reduksjoner er knyttet til nye dataløsninger, herunder innføringen av egenregistrering av arbeidstid og reiser, sentralisering av Forsvarets arkivtjeneste, samt videreutvikling av regionale støttefunksjoner (RSF). Det må også gjennomføres videre tilpasninger i forsvarsgrenene (Jupiter/Hær, Fønix/Luft, Neptun/Sjø, kvalitetsreform HV).

Vi står fast på at målsettingen for personellreduksjoner for Forsvarets militære organisasjon vil nås ved utgangen av år 2005.

 

Jeg vil også nevne et annet forhold som har vært fremme i debatten, nemlig de avgangsstimulerende (AST) tiltak. Disse har så langt har kostet Forsvaret omkring 3 milliarder kroner. Til sammenlikning, hvis dette personellet hadde fortsatt i tjenesten, ville kostnadene vært 3 til 4 ganger høyere. Dette illustrerer en betydelig innsparing ved bruk av AST. La meg også tilføye at omstillingen dekkes innenfor Forsvarets budsjett ved at vi tar ut innsparinger i forkant.

 

Som konklusjon kan vi si at FMO ved utgangen av nåværende langtidsperiode i 2005 vil levere i henhold til pålagte målsettinger og tildelte ressurser.

 

Hva angår tildelte ressurser så innebærer det fremlagte forslag til forsvarsbudsjett for 2005 at totalbudsjettet for inneværende 4-årsperiode ligger i størrelsesorden 4 milliarder kroner under ressursramme som ble lagt til grunn i Stortingsproposisjon nr 55.

For fullt ut å realisere de planlagte operative kapasiteter er Forsvaret avhengig av nødvendige materiellinvesteringer.

 

Analyser og tilbakemeldinger fra forsvarsgrenene er entydige og helt klare på at denne ressursmessige underdekning vil få negative konsekvenser for utviklingen av Forsvaret. La meg bruke ordene en generalinspektør brukte under vårt siste ledermøte : ”Jeg frykter dette vil forringe vår warfighting capability”.

Ressurstildelingen medfører at viktige materiellprosjekter reduseres i kvalitet og kvantitet, samt forskyves i tid, og noen utsettes som første ledd i en endelig kansellering.

Dette berører i ulike former blant annet prosjekter som krumbaneild (artilleri), tilleggsanskaffelse av kjøretøy, nye håndvåpen, materiell til fartøyer og kystjegerkommandoen, transportfly og helikoptre til spesialstyrker.

Denne situasjonen er bekymringsfull, og er et forhold som jeg ser på med stort alvor.

 

Ressursnivået gir også følbare konsekvenser for videreutviklingen av Forsvarets eiendom, bygg og anlegg, samt for en helhetlig drift av Forsvaret.

 

Året 2005 er også sentralt fordi det er overlappende, og markerer slutten på inneværende langtidsperiode og starten på neste. Dette medfører at problemer fra inneværende periode overføres, og til dels forsterkes, i neste periode, som har mer enn nok av utfordringer fra før.

Vi må huske at forsvarets struktur heller ikke er spesielt robust hva angår kvantitet eller oppgaveløsning. Det er derfor ingen overdrivelse å si at årene 2005-08 vil være svært krevende for Forsvaret og med svært liten handlefrihet.

 

 

 

Fremtiden

Med dette som bakteppe er det naturlig å skissere noen prinsipielle utfordringer knyttet til framtidig langtidsplanlegging.

 

En kritisk forutsetning for Forsvaret er forutsigbare og tilstrekkelige ressursrammer, inkludert hvordan Forsvaret skal møte kontinuerlige utfordringer med ukompensert driftsøkning (1-2 %) og teknologisk fordyrelse (3-5 %).

Den politiske beslutning må derfor ikke fastlegge en struktur som er større en den man er villig til å betale for. Dette er den grunnleggende forutsetning for realistisk forsvarsplanlegging, med balanse mellom ambisjonsnivå og ressurser, og mellom investering og drift – dvs en dobbelt balanse.

 

Hvis det igjen utvikler seg en form for ubalanse, så viser erfaringen at følgende tiltak er aktuelle og nødvendige:

  • Opprettholde en klar og felles situasjonsforståelse i nå-situasjon, og for en 10-20 års periode.
  • Langtidsplanlegging gjennomføres som en kontinuerlig prosess med nøye evaluering, inkludert nye beslutninger og hurtige retningsforandringer underveis når det er nødvendig.
  • Som del av strukturarbeidet etableres en kjernestruktur basert på operative prioriteter. Med kjernestrukturen som grunnlag, tas lavere prioriterte operative kapasiteter ut først. Slik tilpasses strukturen etter en helhetlig operativ vurdering, og ikke ut fra muligheter for forskyvning i materiellporteføljen eller ressursflyten.

 

En slik kjernestruktur, og viljen til å holde fast ved denne strukturen, innebærer også at infrastruktur som anses unødvendig utfases før de operative kapasiteter.

Som eksempel flyttes en operativ avdeling til en annen base, fremfor å opprettholde to baser. Alternativet er at både den ene basen og den tilhørende operative kapasitet forvitrer og til slutt nedlegges. Dette er fortsatt en aktuell problemstilling for alle forsvarsgrener og – sektorer. All erfaring viser også at nedleggelse av hele baser/avdelinger gir best innsparingseffekt.

 

Jeg tror også at det er en fornuftig tilnærming å planlegge for mer robuste multi-rolle kapasiteter, og en mer forsiktig tilnærming til såkalte nisjekapasiteter, dvs kapasiteter der vi har komparative fortrinn. Nisjene må springe ut fra en basis i et nasjonalt forsvar med tilstrekkelig bredde og dybde. Flere nisjekapasiteter vil i sum også kunne gi en mindre oppgaverobust struktur, både nasjonalt og internasjonalt.

 

Et eksempel på multi-rolle kapasitet er Hærens mekaniserte bataljoner (innenfor en brigaderamme) Ut fra situasjonen på stedet der avdelingen skal brukes, oppdragorganiseres avdelingen slik at den er best mulig rustet til å løse sine oppdrag.

Kreves rask innsetting og oppdraget kan løses med mindre ildkraft og beskyttelse, kan avdelingen la sitt tunge materiell stå igjen. Fot-infanteriet kan således lufttransporteres til operasjonsområdet, og være klar til innsats på kort tid.

Kreves en mer robust styrke for et mer krevende oppdrag, kan strids- og stormpanservognene f eks sjøtransporteres.

Bataljonen kan også i operasjonsområdet lufttransporteres (airmobile) eller sjøtransporteres (amfibie). Etter hvert som situasjonen på bakken endres kan avdelingens oppsetning endres tilsvarende.

 

Våre jagerfly, som nå er et av de mest avanserte F-16 som finnes, er et annet eksempel på en multi-rolle kapasitet. Ved godkjenning av M-3 oppdateringen har flyet fått forbedret luft-til-luft og luft-til-bakke kapasitet med høy presisjon og allværsevne, og er med flere svært avanserte sensorer meget vel tilpasset et nettverkssystem.

 

Fregattene av ”Fridtjof Nansen-klassen” vil også være en plattform med multi-rolle kapasitet. Fartøyet vil ha kapasitet til bekjemping av mål i luften, på overflaten og i anti-ubåtsrollen, samtidig som det også kan fungere som plattform for en maritim taktisk kommando.

 

Mobile logistikkenheter, eksplosivryddeteam, (EOD), Forward Air Controller (FAC), deployerbare kommunikasjonsmoduler (DCM), kirurgisk enhet og hundetjeneste er noen eksempler på kapasiteter til støtte for alle forsvarsgrener.
I tillegg til utfordringene knyttet til langtidsplanlegging har Forsvaret en betydelig utfordring i å framstille (eksistens) berettigelsen for et moderne forsvar, både i forhold til offentligheten, politikere, samt internt i Forsvaret.

Forsvaret er nå både et nasjonalt nødvergeinstrument og et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Vi må klart få frem at vi løser begge oppdrag, jamfør vår visjon – Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.

 

 

Den greske filosof, Demokrit (430 – 371 f Kr), har uttalt :
”Lykkelig er den som ikke sørger over hva han mangler, men gleder seg over det man har”.

 

Tilsvarende må Forsvaret på en troverdig måte, beskrive hvordan vi får mest mulig forsvarseffekt ut av hver tildelte krone. Samtidig er utfordringen å beskrive konsekvensene av manglende ressurser i forhold til oppdraget, uten å virke sutrete eller overspille det negative i forhold til det positive vi faktisk får til.

 

 

Så noen ord om utviklingen i NATO.

 

NATO-alliansen har opp gjennom tidene hatt en enestående evne til å tilpasse seg utviklingen, men er nok for tiden inne i en svært krevende periode.

Jeg vil ikke kommentere de mer overordnede og hovedsaklige politiske utfordringer som opprettholdelse av den transatlantiske link og forholdet til EU, men konstaterer at disse forhold klart merkes også i de mer fagmilitære prosesser.

 

Utviklingen i alliansen er en styreskinne for vårt forsvar med fokus på kvalitet, reaksjonsevne og deployerbarhet. Etter mitt syn har dette vært en nødvendig og positiv påvirkningsfaktor i moderniseringen av det norske forsvaret. Dette har gitt

Norge troverdighet i NATO og vi leverer operative kapasiteter til alliansen etter ”plug-and-play-prinsippet».

 

Selv om NATO har gjennomgått og fortsatt gjennomgår en betydelig modernisering, gjenstår en del viktige utfordringer og behov for :

  • helhetlig planlegging (comprehensive approach to planning), istedenfor flere sektorprosesser
  • tidsmessig eller ”actionable” etterretning til bruk i operasjoner
  • hurtigere prosessering av materiellprosjekter for innkjøp av hyllevarer
  • en viss ressurs tildeles de strategiske kommandoene for operativ virksomhet
  • mindre nasjonale begrensninger, eller såkalte ”caveates”, på tildelte avdelinger og stabspersonell. Som et eksempel på dette fra en NATO operasjon var ca 1/3 støtte/logistikkpersonell, 1/3 hadde skrevne og uskrevne begrensninger (caveates) mens bare 1/3 kunne nyttes fullt ut til å løse styrkens oppdrag. Jeg vil tilføye at Norge var i den siste kategorien.
  • større ”usability”, utholdenhet og forutsigbarhet for NATO operasjoner. Her kommer også Norge godt ut.
  • etableringen av flere kollektive kapasiteter eller ”collective assets” (f eks Air to Ground Surveillance AGS).
  • men det aller viktigste, er den nasjonale vilje og prioritering til å følge opp de politiske ambisjoner og beslutninger med nødvendige militære kapasiteter til de ulike operasjonsområder.

Kommandostrukturen i alliansen er nå etablert med en operativ og en funksjonell del.

Den operative strukturen ledes som kjent av Allied Command Operations (ACO) fra Mons i Belgia.

I denne linjen har man fjernet et nivå og teiggrensene har forsvunnet, noe som har gitt større operativ helhet og fleksibilitet.

Den funksjonelle delen ledes fra Norfolk i USA, hvor Allied Command Transformation (ACT) tilpassing av alliansen til fremtidige utfordringer. Sjefen for ACT er dobbelt-hattet, og er også sjef for den amerikanske transformasjonskommandoen (US Joint Forces Command), hvilket nok er en fordel. De ressurser som tildeles fra amerikansk side til egen nasjonal kommando for eksperimentering er imidlertid betydelig større enn hva NATO tildeler sin transformasjonskommando for tilsvarende virksomhet.

 

Under ACT ligger Joint Warfare Center (JWC), som nå i forrige uke fikk midlertidig innsatt alliert sjef. JWC på Jåtta har fått en fremtredende plass i de endringsprosesser som går i NATO, og betegnes av sjef ACT som ”the jewell of the crown”. Vi skal være godt fornøyde med at dette hovedkvarteret ligger på norsk jord, og jeg tror vi på sikt kan få mye ut av denne organisasjonen.

 

 

Da er det naturlig å gi noen prinsipielle betraktninger om den nasjonale kommandostrukturen.

 

Etter mitt syn er det et helt klart behov for et tett samarbeid og god kommunikasjon på politisk – militært nivå. Arbeidet med Militærfaglig Utredning (MFU), Stortingsproposisjonen 42, og det påfølgende Iverksettingsbrevet (IVB) har jeg opplevd som en god og konstruktiv strategisk prosess.

 

En kommandostruktur må være basert på klare ansvars- og myndighetsforhold, samt rolleavklaringer. Dette vil i samsvar med Stortingets retningslinjer gi god politisk styring, unngå unødig dobbeltarbeid og sikre den fagmilitære innflytelse.

Grundige prosessanalyser (vertikalt og horisontalt) må legges til grunn for den foreslåtte organisasjonsform og – størrelse, og strukturens forventede leveranser må beskrives og senere evalueres. Herunder må også sentrale begreper defineres som integrert (riktig person på riktig plass ihht kompetanse) og strategisk (overordnet, langsiktig, mindre).

Omorganiseringsprosessen og tidspunkt for implementering må videre tilpasses slik at kommandostrukturen opprettholder den nødvendig styringskraft.

Forsvarssjefen er etter mitt syn en synlig etatssjef med rådgiveransvar, og det er den militærfaglige plattformen som gir autoritet og legitimitet. Jeg vil også tilføye at tyngdepunktet hva angår militærfaglig kompetanse (styrkeproduksjon, operativ virksomhet, logistikk og annet) klart ligger i Forsvarssjefens ledergruppe i FMO. Dette inkluderer også strategisk fagmilitær kompetanse som er en viktig del av grunnlaget for FSJs rådgiverfunksjon.

 

Forsvarssjefen (FSJ) er i sin instruks og i henhold til Kongelig resolusjon, delegert alminnelig kommando over forsvarets militære virksomhet. Som en naturlig følge av dette må FSJ for ivaretakelse av dette ansvar med tilhørende myndighet, ha et dedikert stabsapparat av nødvendig størrelse og en tilsvarende kommandostruktur der prinsippet om ”unity of command” er lagt til grunn.

Ledelse i Forsvaret, betyr kommando og kontroll, og utøves fra sjef til sjef – det vil si fra foresatt til undergitt.

 

Det er sannsynlig at en nettverksorganisasjon vil påvirke fremtidig kommandostruktur, men å utvikle dette er en meget komplisert og krevende prosess som må skje basert på viten og erfaring – ut fra eksperimentering – og ikke på synsing.

Dagens nasjonale kommandostruktur er ikke spesiell robust, verken i utholdenhet eller kompetanse, men er moderne og fungerer rimelig godt.

Jeg tror også at det i framtiden kan være behov for fremskutt(e) regional(e) ledd for ivaretakelse av territorielle basisfunksjoner og totalforsvarssamarbeid, herunder spesielt samarbeid med politiet. Utviklingen understøtter ikke et tilsvarende behov for statiske desentraliserte ledd for krisehåndtering, snarere tvert i mot.

 

I den senere tid har det vært en del diskusjon om forholdet mellom politi og forsvar. Jeg vil derfor si følgende:

I prinsippet yter Forsvaret bistand etter anmodning fra politiet og etter politisk godkjenning. Vi har ingen ambisjon om å endre dette forhold.

Ved støtte til en anti-terroroperasjon mot en olje- og gassinstallasjon i Nordsjøen vil dette, på et gitt tidspunkt, bli ledet som en fellesoperasjon fra fellesoperativt hovedkvarter, og vil kunne omfatte:

  • Fly (jagerfly, elektronisk krigføring og transportfly)
  • helikoptre
  • fartøyer (overflate, undervannsbåter, kystvakt)
  • forsvarets Spesialkommando (FSK)
  • sanitet
  • elektronisk krigføring
  • heimevern (styrkebeskyttelse).

 

Det er vel ingen som vil hevde at dette er ressurser som politiet bør inneha?

Disse avdelingene har alle også nasjonale oppgaver fastsatt av Stortinget i fredstid, krise og krig, og for de fleste også internasjonale oppgaver. Bistand til politiet er derfor på ingen måte den dimensjonerende faktor for Forsvarets kapasiteter. Det viktigste er imidlertid at alle ressurser nyttes til felles beste for nasjonens sikkerhet, når det anses nødvendig.

Det må også tilføyes at ved en krise/krigssituasjon kan endring av ansvarsforholdene bli besluttet.

 

Så over til internasjonale operasjoner som fikk en helt annet fokus gjennom Stortingsmelding nr 38 (1999). Denne meldingen beskrev internasjonale operasjoner som en naturlig og integrert del av Forsvarets oppgaver. Før 1999 var nok vinklingen fra Forsvaret at dette var en tilleggsoppgave.

Selv om St melding 38 inneholdt en lite hensiktsmessig rekrutteringsmodell, var dette starten på en prosess som innebar nye realiteter for Forsvaret.

Jeg vil trekke frem noen viktige erfaringer fra internasjonale operasjoner til framtidig bruk.

  • Våre styrker har i krevende operasjoner vist sin kvalitet, herunder er troen på egen og avdelingens evne til å løse oppdrag styrket. Ikke minst ble dette demonstrert av Norwegian Task Force (NorTF) under opptøyene i Kosovo i mars 2004.
  • Militære basisferdigheter som skyting, fysisk fostring, og enkeltmannsdisipliner må beherskes av alt personell.

 

  • Forsvarsstrukturen størrelse innebærer en begrenset utholdenhet sammenlignet med tidligere. Dette gjelder spesielt for de såkalte nisjekapasiteter, på grunn av begrenset størrelse. Det samme gjelder for landstyrker på grunn av kontinuerlig og stor etterspørsel i de fleste operasjonsområder. Dette innebærer at vi må etablere fleksible, men forutsigbare rotasjonsordninger og nøye overvåke ”slitasje” på eget personell. Vi registrer i tillegg en betydelig etterspørsel av stabsoffiserer til observatør- og stabsstillinger i de aller fleste ansvarsområder, som utsetter både avdelinger og personell for ekstra belastninger.
  • I den initiale planleggingen av en operasjon må politiske målsetting og hensikt klarlegges, slik at denne kan legges til grunn for utvikling av blant annet sluttsituasjon, (end-state) engasjementsregler (ROE) og målutvelgelse (targeting).
  • Med de grunnleggende politiske målsettinger, samt ressursrammer på plass, vil Forsvarssjefen kunne beskrive mulige militære kapasiteter. Her vil vi alltid måtte vektlegge ”worst case scenario”. Det er derfor ikke å anbefale først å beskrive en økonomisk ramme og deretter hvilke militære kapasiteter som kan fremskaffes innenfor denne, noe som av enkelte betegnes som ”militærmakt i løs vekt”.
  • Militære styrker løser primært ikke de langsiktige problemer i et område, men kan legge forholdene til rette for en politisk løsning. En langsiktig positiv utvikling må fokusere på årsakene til problemene og krever politiske, økonomiske, diplomatiske, juridiske og andre virkemidler. Det er avgjørende at samordningen mellom disse virkemidlene er god, helhetlig og synkronisert. Vi skal også her være på vakt mot såkalt ”mission-creep” for militære styrker.
  • Deltakelse i ulike internasjonale operasjoner vil i mange tilfeller føre til politisk debatt i Norge. Vår innsats i Irak er et eksempel på dette. Jeg mener at det er viktig for Forsvaret å innta en profesjonell holdning til slike politiske debatter og fokusere på å løse oppdraget best mulig. Vi ser også at Rules of Engagement (ROE), som de berørte sjefer er komfortable med både for å løse oppdraget og ivareta sikkerheten, trekkes inn i en politisk rettet diskusjon.
  • Det er stor synergieffekt å trekke ut av deltakelse i internasjonale operasjoner, og den hever den hjemlige standard. Det løftet Hæren har fått gjennom deltakelse på Balkan har vært spesielt betydningsfull. Tilsvarende gjelder for de andre forsvarsgrenene.
  • Jeg anbefaler videre færre og større bidrag enn mange og små, som utgangspunkt bataljonsstørrelse for Hæren, og en tilsvarende hensiktsmessig størrelse i Luftforsvaret og i Sjøforsvaret. Dette gir våre styrker større sikkerhet, styrkene vil være mer oppdragsrobuste, og det gir en bedre balanse mellom primær- og sekundæroppgavene. Vi vil trolig også senke utgiftene noe, ved at vi stiller færre støtteavdelinger som Nasjonal Kontingent Sjef (NCC) / Nasjonalt Støtteelement (NSE). Større bidrag vil også gi oss bedre operativ verdiskapning, og større innflytelse, som i KFOR 4, hvor vi som kjent hadde styrkesjefen i Kosovo.
  • Deltakelse i internasjonale operasjoner gir oss også flere etiske   utfordringer. Oppslagene rundt den såkalte ”hundedrapsaken” i Kosovo er et eksempel på dette. Internasjonalt fokuseres på behandlingen av krigsfanger. Forsvaret må her på bred front gjennom vårt verdigrunnlag og holdninger, opplæring og øvelser samt klare retningslinjer, sikre at vårt personell står best mulig rustet til å møte denne type utfordringer i meget krevende situasjoner.
  • Utviklingen vil også medføre et visst fokus mot samarbeidsløsninger eller ”force-pooling” ved oppsetting av styrkebidrag til intops innenfor fagfelt som militærpoliti, CIMIC og logistikk. Denne utviklingen vil nok fortsette, og omhandle mer kamprelaterte avdelinger som vårt samarbeid med Danmark og Nederland med C-130 og F-16 under til ”Operation Enduring Freedom”. Samtidig må forsvarlig stridsevne være den avgjørende faktoren, og vi bør heller ikke undervurdere de underliggende politiske dimensjoner ved et slikt samarbeid.

 

  • Når jeg så nevner ”Operasjon Enduring Freedom” og vårt F-16- bidrag, la meg også kort kommentere det såkalte ”red-card-holder” systemet. Her synes jeg vi har funnet frem til et konsept som fungerer godt. Lokal norsk styrkesjef, operativ avdelingssjef eller en dedikert stabsoffiser tildeles med dette en mulighet til å reservere styrkebidraget mot oppdrag som ligger utenfor vårt mandat. Dette koblet sammen med fornuftige og robuste ROE utgjør således en pakke som sjefer og operativt personell kan nytte og være komfortable med.

 

  • Erfaringene viser også at for å lykkes i internasjonale operasjoner er vi avhengige av tidsmessig etterretning. Dette får konsekvenser også for vår egen styrkesammensetning, planlegging og ledelse av operasjoner.

 

  • Det er også viktig vi ikke pålegger våre styrkebidrag unødige operative begrensninger (caveates) som vil redusere styrkens effektivitet og handlingsrom. Det er faktisk bedre med en mindre tallmessig styrke med få ”caveates” enn en større styrke med flere ”caveates”. Dette forholdet er håndtert på en pragmatisk og ryddig måte fra vår side, med fokus på løsning av oppdraget, samtidig som vi opprettholder forsvarlig nasjonal kontroll.

 

 

Så over til den viktigste faktoren for en vellykket drift og omstilling av Forsvaret – nemlig vårt personell.

Jeg er stolt av Forsvarets personell, de vernepliktige, befal som sivile, kvinner som menn. Den innsatsen som vises og den kompetanse personellet besitter slutter ikke å imponere meg.

 

Stortinget vedtok i juni i år en rekke tiltak innenfor personellsektoren som jeg vil kommentere. Beordringsplikten for yrkesbefal til internasjonale operasoner er en av disse. Jeg har i 5 tilsvarende foredrag i OMS begrunnet hvorfor dette var nødvendig, og at dagens system ikke fungerte tilfredsstillende. Nå er det tid for å se framover.

 

La meg derfor forsikre om at beordringsplikten skal praktiseres med sunn fornuft. Herunder vil det bli etablert systemer som sikrer både Forsvaret og den enkelte forutsigbarhet, for når man kan bli beordret til internasjonal tjeneste, og ikke minst når man skal være hjemme. Vi må også videreutvikle gode hjemmestøtteordninger, og oppfølging under og etter endt tjeneste. Vi er tilsvarende i ferd med å utvikle løsninger for frivillig beordring til internasjonale operasjoner for sivilt personell.

 

Stortinget vedtok også å etablere en ny befalskategori, nevnt avdelingsbefal. Dette vil bedre kontinuitet, erfaring og operativ kompetanse på grunnplanet. Jeg tror avdelingsbefalet vil løfte nivået i våre avdelinger ytterligere. Avdelingsbefalet vil få grad etter stilling, og kontrakt frem til de er rundt 35 år og en utdanningskompensasjon.

 

Det gjøres også endringer i befalsutdanningen der siktemålet er en gjennomgående rød tråd gjennom hele utdanningssystemet. Dette ivaretas av Forsvarets skolesenter.

 

Grunnleggende befalsutdanning innebærer et befalskurs hvor fagopplæring gjennomføres ute ved avdelingene som del av førstegangstjenesten, mens fag som pedagogikk, treningslære og lederskap gjennomføres som et eget 3 måneders kurs.
Erfaringene frem til nå er meget gode.
Jeg registrer også en gledelig stor rekruttering av kvinner til grunnleggende utdanning. Dette gjelder ikke minst den direkte modell som er mer lik den tidligere befalsskole og kurs for utskrevede befalselever. Den andre utfordringen er å bli bedre til å beholde de kvinner vi rekrutterer.
I tillegg til 3 årig Krigsskole som vil gi militær Bachelor degree og felles stabsskole (1-2 år) som gir militær Masters degree, vil vi også utvikle funksjonsrettede kurser etter behov.

 

Vi vil videre søke sivil vekttallgodkjenning for alle typer av Forsvarets utdanning der det er mulig, fra verneplikt til videregående offisersutdanning.

Stortinget fjernet på forsommeren det særskilte stillingsvernet for yrkesoffiserene. Dette var ikke et forslag fra den militærfaglige utredningen. Vår vinkling var at ved innføringen av en beordringsplikt til internasjonale operasjoner, så var en samtidig fjerningen av stillingsvernet uheldig. Det er ikke til å stikke under stol at dette vedtaket har ført til betydelig (og beklagelig) uro i Forsvaret. Resultatet av det pågående arbeidet med utviklingen av forskrifter imøtesees derfor med stor spenning.

 

Det er i linjeorganisasjonen omstillingen av Forsvaret gjennomføres, og vi er helt avhengige av at den stå-på vilje og formidable innsats som legges for dagen av Forsvarets personell videreføres.

Vi må her ikke glemme de sivilt ansatte som utgjør en viktig kompetanse og kontinuitet for Forsvaret.

Det er over tid et betydelig press og slitasje på personell ved å legge ned avdelinger – opprette nye – og samtidig drive ”business as usual” – men, med høyere krav til ytelse enn tidligere. For å lyktes i den videre omorganiseringen av Forsvaret er vi nødt til å ha spesiell fokus på dette forhold. Dette bør derfor innebære en bredere ressursrelatert tilnærming og ikke kun fokus på reduksjon av årsverk. Videre må vi vektlegge de operative leveranser og tilsvarende beskrive en forsvarlig standard på de forventede logistikk- og støttetjenester. Vi må også sikre at grunnleggende rutiner som sikkerhet, vedlikehold og forvaltning for å nevne noen ivaretas på en forsvarlig måte.

 

Arbeidstagerorganisasjonene har vært sentrale og betydningsfulle deltagere i den pågående omstillingsprosessen. Jeg vil fortsatt vektlegge en god dialog og samarbeid med arbeidstagerorganisasjonene i utformingen av det fremtidige forsvar.

 

De vernepliktige er også en viktig kategori personell i Forsvaret, og satt litt på spissen er min klare mening : De vernepliktige er ikke som før – de er bedre ! Dette er en unison tilbakemelding fra vårt befal, og også mitt inntrykk fra Forsvarets avdelinger.

Prinsippet om at det er Forsvarets behov som må være styrende for antall vernepliktige, beregnet til 9500 årlig, er nå vedtatt i Stortinget. Dette innebærer at vi kan bruke mer penger på den enkelte vernepliktige, i form av bedre utrustning, trening og øving, samt lederskap.

Jeg ønsker også en statusheving for de vernepliktige, herunder en betydelig økning av dimisjonsgodtgjørelsen. Første skritt er foreslått i Forsvarsbudsjettet med økning fra vel 8.900 kr til 15.000 kr.

Men like viktig tror jeg det er å se på hva som må gjøres for å få vekttallsgodkjente studiepoeng på opplæringen i Forsvaret. All utdanning må tilrettelegges mot Forsvarets behov og krav, men der disse sammenfaller med det sivile utdanningssystem skal kursene kvalitetssikres slik at de vernepliktige kan sikres vektallgodkjenning som en vanlig student ved en sivil utdanningsinstitusjon.
Når det gjelder de generelle soldatferdighetene så har vi nå til godkjenning ved Universitetet i Tromsø kurser i sikkerhet, i samfunn og kultur, samt etikk og folkerett. Alle kurs skal gi 5 studiepoeng og vi arbeider videre med godkjenning av idrettsfag, som forhåpentlig blir ferdig til jul. I inneværende år gjennomføres en forsøkordning med ulike kurs som gir 10 studiepoeng ved Sanitetsbataljonen i 6. Divisjon.

Det er også hyggelig å registrere i sommer at over 1000 ungdommer har tatt kontakt med Vernepliktsverket for å bli innkalt til førstegangstjeneste. Vi registrerer fortsatt en god rekruttering til internasjonale operasjoner både til det enkelte operasjonsområde og til profesjonelle avdelinger som Telemark bataljon.

Vår største rekruttskole KNM Harald Hårfagre har også registrert en positiv utvikling med mindre frafall blant både innkalt og frammøtt personell, samt oppnådd meget god fysisk standard blant de som fullfører rekruttskolen.

Avslutning

Moderniseringen av Forsvaret går i riktig retning, og vi fortsetter arbeidet med å etablere moderne operative kapasiteter som er ”relevante – gripbare – deployerbare” for ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.
Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil kun benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.

Omstillingsmålene innen avhending av overskuddsmateriell, driftsbudsjett samt reduksjon av EBA og personell vil nås, noe som er en forutsetning for at Forsvaret ved utgangen av 2005 i hovedsak kan levere de operative leveranser som vi er pålagt.
Min største bekymring, og som jeg ser på med tilsvarende alvor, er den ressursmessig underdekning på 4 milliarder kroner i henhold til planrammen for inneværende periode. Dette medfører klare negative konsekvenser for nødvendige materiellinvesteringer, samt at problemene i inneværende langtidsperiode overføres og til dels forsterkes i neste periode.

Årene 2005 – 08 vil derfor bli svært utfordrende for Forsvaret.

 

Takk for oppmerksomheten!

Sigurd Frisvold
Forsvarssjef
Oslo Militære Samfund, Oslo
 
Foredraget omhandler også Forsvarssjefens Militærfaglige Utredning (MFU), som beskriver forsvarssjefen anbefaling om utforming av det fremtidige norske forsvar.
Foredrag: Status og utfordringer i Forsvaret

TRSP 0 Innledning

Omstillingen

Jeg vil starte dette foredraget med å gi en status i moderniseringen av Forsvaret under visjonen ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.”

Den pågående omstillingen består av tre parallelle prosesser. For det første:

TRSP 1 En økonomisk drevet reduksjon av volumet, hvor målsettingen er:

· Innsparing på 2 mrd kroner pr år på driftsbudsjettet i forhold til ”referansebanen”(som er de beregnede driftskostnadene videreført uten omlegging), I årets budsjett er målsettingen en innsparing på vel 1,2 mrd kroner. I budsjettet for neste år sikter vi mot en innsparing på 1,7 Mrd kroner.

· Reduksjon på 2 mill m2 av bygg og eiendomsmasse, der vi har utrangert 1,2 mill m2, og identifisert ytterligere ca 300.000m2 for avhending. Når vi regner med bygg som er under planlegging og oppføring står vi til rest med ca 800.000 m2 som må avhendes. Innføring av husleie i Forsvaret er en viktig påvirkningsfaktor i denne prosessen.

· Med grunnlag i de oppgaver Forsvaret skulle løse ved omstillingens start ble målet for personellreduksjon satt til 5000 årsverk inne utgangen av 2005. Netto har vi så langt redusert med ca 1750. I henhold til våre egne beregninger ligger vi ”i rute” med nedbemanningen pr. utgangen av 2003. Jeg regner også med at vi skal nå målsettingen ved utgangen av 2005, men jeg vil tilføye følgende:

Utviklingen med hensyn til årsverk var på senvinteren i år så bekymringsfull at jeg fant det nødvendig å gi pålegg om rekke tiltak for å påvirke prosessen i riktig retning. Dette skyldes i hovedsak overgangen til bruk av personell på kontrakter i innsatsstyrkene har gitt utslag på denne statistikken. I første omgang rammet dette Hæren, men vil også gi tilsvarende utslag for de andre forsvarsgrenene. Dette må vi finne en annen løsning på i forbindelse med MFU og neste LTP. Det pågående arbeidet med å gjøre oppsetningsplanene i fred lik årsverksrammen i 2005 er også et viktig virkemiddel i denne prosessen.

TRSP 2 Størst fokus i omstillingsarbeidet er nå rettet mot moderniseringen av Logistikkorganisasjonen (FLO). Store endringer er alt gjennomført, og FLO/Konsernstab er etablert med i alt 30 medarbeidere. Sj FLO er også Forsvarssjefens rådgiver innen logistikk.

Forøvrig avventer vi Stortingets beslutninger pr 16. desember om st. prp. Nr. 12/03. Proposisjonen innebærer at Forsvaret må” akselerere” organisasjonsendringene i FLO fase 3 med to år. Vedtaket innebærer at eksisterende Forvaltninger legges ned med virkning fra 31. Desember 03, og at FLO organiseres i én Forsvarets Driftsdivisjon og en Materielldivisjon fra 1. Januar 04. De fire tunge verksteder (4TV) og depoter legges under en felles ledelse. En egen, men redusert divisjon ivaretar Informasjons og kommunikasjonstjenester (FLO/IKT).

Fokusering på Kjernevirksomheter innen militær logistikk, forsynings- og vedlikeholdstjeneste, og et svært redusert ledelses- og stabsapparat skal gi en reduksjon på ca 1300 årsverk.

TRSP 3 Den andre delen av omstillingen er en sikkerhetspolitisk drevet endring av innholdet i Forsvaret. Forsvaret blir ikke lengre bare sett på som et nasjonalt nødvergeinstrument, men også som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Dette krever robuste og deployerbare militære kapasiteter med fleksibel evne til å løse et sett med oppgaver i og utenfor norske områder. Dette innebærer også prioritering av kvalitet framfor kvantitet. Vi har allerede kommet et stykke på vei i denne kvalitetsreformen.

Forutsetningen for fullt å oppnå målsettingen for de operative kapasiteter i denne langtidsperioden er imidlertid at vi tildeles de nødvendige ressurser. Jeg har uttrykt bekymring over utviklingen da forslaget til Forsvarsbudsjett for 2004 ble fremlagt, sitat:

”Det foreslåtte budsjettet gir ikke den tilstrekkelighet og forutsigbarhet i Forsvarets ressursramme som Stortingsproposisjon (St.prp.) nr. 55 la til grunn. Økte investeringer er et sentralt virkemiddel i omstillingen og moderniseringen av Forsvaret. Budsjettforslaget medfører imidlertid at Forsvaret må skyve en rekke investeringsprosjekter foran seg. Investeringer som samlet utgjør mer enn 1,1 milliarder kroner for 2004 og som er en nødvendig forutsetning for den pågående modernisering og utvikling av de fremtidige operative kapasiteter i Forsvaret.

Det er mest bekymringsfullt for Hæren hvor nytt materiell er helt nødvendig for å øke kvaliteten i en tallmessig redusert styrke.

Budsjettet vil påvirke den Militærfaglige utredning (MFU) som vektlegger fortsatt realistisk forsvarsplanlegging med balanse mellom ressurstilgang og oppgaver, samt mellom investeringer og drift. Budsjettforslaget forsterker behovet for ytterligere tilpasninger både i den operative og den ikke operative strukturen”. Sitat slutt.

TRSP 4 Den tredje prosessen innebærer en forbedring av å kunne levere gripbare operative kapasiteter i nåsituasjonen. Denne evnen er gradvis forbedret siden 1999, og er nå spesielt ivaretatt gjennom utviklingen av Forsvarets Innsatsstyrker (FIST). Innsatsstyrker fra alle forsvarsgrener er nå klare med en høy operativ evne, kvalitet og reaksjonstid.

TRSP 5 Flere av disse styrkene har vært eller er for tiden ute i internasjonale operasjoner. Vi har sammen med våre allierte bidratt med høyt kvalifiserte styrker de siste par årene. Vi har i 2003 på kort tid deployert Spesialstyrker (HJK og MJK), CIMIC personell og Kirurgisk enhet til Afghanistan. I tillegg MTB’er til Gibraltarstredet og ett pansret Ingeniørkompani til Irak, samt at vi nå sist stilte på kort varsel et kompani fra TmBn, til stabiliseringsstyrkene i Kabul. TmTf skal beskytte den nært forestående Loja Jirga-prosessen og også senere kunne være en mobil utrykningsstyrke i Kabul.

TRSP 6 Vår lange tradisjon med deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner opprettholdes. Imidlertid er innholdet i disse operasjonene endret i løpet av det siste tiåret ved at operasjonene har blitt ”skarpere”. Antallet personell som er ute i internasjonale operasjoner er redusert (fra ca 2000 på midten av 90-tallet, til ca 1000 nå), med et budsjett på ca 900 mill kr. mot ca 2 Mrd kr. tidligere. Felles for denne deltakelsen er at den har gitt oss en nasjonal synergieffekt med betydelig økning av kompetanse og erfaring. Det har også bidratt til at vi har opparbeidet solid anerkjennelse fra våre allierte og etablert nyttige samarbeidsrelasjoner.

Dette har gitt oss en bekreftelse på at våre kapasiteter og mannskaper holder meget høy standard.

TRSP 7 Jeg tror imidlertid at vi skal være nøkterne i forhold til å utvikle for mange såkalte nisjekapasiteter; dvs. områder hvor vi har komparative fordeler.

Vi må være klar over at nisjekapasitetene er avhengige av en basis i forsvarsgrenene og vanskelig kan eksistere uavhengig av denne.

Jeg ser også klare fordeler med større enheter innenfor følgende områder:

· Forholdet primær/støttefunksjoner, herunder sikkerhet og ledelse

· Innflytelse på høyere nivå (Eks KFOR IV)

Så over til

Utviklingen i NATO, der

Omstillingsprosessene også går med stor kraft. Jeg vil her kort beskrive de viktigste endringene den siste tiden.

TRSP 8

Alliansen implementerer en ny kommandostruktur. På strategisk nivå vil Europakommandoen ha fokus på planlegging og ledelse av operasjoner (ACO), og Atlanterhavskommandoen vil ha fokus på omstilling/transformasjon (ACT).

Den operative søylen under ACO

TRSP 9

På operativt nivå (Second level of Command) vil vi finne tre fellesoperative hovedkvarter (Brunssum, Napoli, Lisboa), hvorav det ene skal kunne generere en sjøbasert ”Commander Joint Task Force” (CJTF HQ) funksjon, og de to andre skal kunne deployere et landbasert CJTF hovedkvarter.

På det taktiske nivået (Third level of Command) vil de fellesoperative subregionale hovedkvarterene bli nedlagt.

Tilsvarende vil et antall såkalte CAOC’s (Luftoperasjonssentre) bli kraftig redusert. Det taktiske nivået vil være representert gjennom et sett med forsvarsgrensvise komponenthovedkvarter i Nord- og Sør-Regionen.

Så noen ord om

Transformasjonskommandoen

TRSP 10

Allied Command Transformation (ACT) har tre underkommandoer:

ACT Staff Element, lokalisert til Belgia. Hovedoppgaven er å Identifisere behov for,- og utvikle strategiske konsepter og policy.

Joint Warfare Centre, lokalisert til Stavanger. Hovedoppgaven er felles og kombinert konseptutvikling.

Undersea Research Centre, lokalisert til La Spezia.

I tillegg er NATO’s skoler samlet under ACT.

Vi har etter godt arbeid fra en samlet norsk politisk og militær ledelse fått beholde et Natohovedkvarter i Stavanger i den funksjonelle søylen.

TRSP 11 Rollen vi nå har fått, er som NATO’s ”Joint Warfare Centre”, hvor hovedoppgaven vil være å lede transformasjonen av NATO i Europa gjennom å forestå opplæring og trening av NATO-staber og hovedkvarter, utvikle fremtidige konsepter og doktriner, og bidra til økt interoperabilitet mellom styrkekomponenter og nasjoner. Slik dette ser ut til å utvikle seg betyr det en viktig og betydelig NATO-aktivitet i forbindelse med hovedkvarteret i Stavanger. Dette viser også at vår strategi med etableringen av FOHK på Jåtta også var riktig og fremtidsrettet.

TRSP 12 Et sentralt program for moderniseringen av NATO er Prague Capabilities Commitment (PCC)

Dette programmet fokuserer på å oppnå resultater innen fire områder (CBRN forsvar, Informasjonsoverlegenhet, Stridseffektivitet, Forflytningsevne og utholdenhet) hvor Alliansen ikke har fullgode kapasiteter og søker større forpliktelse om nasjonale og multinasjonale prosjekter.

TRSP 13 Norske innspill mot PCC går på å bidra til anskaffelse av følgende kapasiteter:

– Tankfly innen en flernasjonal ramme

– strategisk luft- og sjøtransport, hvor Norge har fått et spesielt ansvar innen leie av strategisk sjøtransport.

– Luft-til-bakke overvåking

Det er framgang i samarbeidet innefor flere av disse områdene.

Som en naturlig parallell til det arbeidet som foregår innen rammen av Prague Capabilities Committment (PCC), har Alliansen fokusert på relevante reaksjonsstyrker.

NATO Response Force

”NATO Response Force” (NRF), som raskt og effektivt kan håndtere det fulle spektrum av NATOs oppdrag er under etablering. Dette innebærer ytterligere fokus på stående, deployerbare, og robuste operative enheter. Styrken skal bestå av en Brigadeekvivalent, en hangarskipsstyrke eller NATO Task Force, og kunne levere 200 flysorties per døgn.

TRSP 15 Styrker på beredskap i NRF gjennomgår en ettårig opplærings- og utdanningsperiode med en påfølgende 6 mnd samøvingsperiode før de går over i en 6 mnd beredskapsperiode.

TRSP 16 Styrker til NRF bindes således opp for en periode på ett og et halvt år i forbindelse med en beredskapsperiode. Dette gir konsekvenser spesielt for små nasjoner med begrenset seighet i styrkestrukturen.

”Initiell operativ kapasitet” skal være klar innen okt 2004; Avdelingen skal være fullt operativ innen okt 2006.

Norges bidrag i NRF tar utgangspunkt i Forsvarets Innsatsstyrker (FIST).

TRSP 17 Trykket er stort fra operativ side i NATO for å komme i gang og få etablert en initiell kapasitet under NRF. Styrker for de fire første kontingenter av NRF er under sammensetning.

NRF er en nyskapning og en viktig kapasitet for NATO. NRF er også et viktig verktøy i transformasjonsprosessen og for å kunne stille fremtidsrettede operative kapasiteter.

Så over til den

Militærfaglig utredning (MFU), som ble overlevert FMIN i dag. MFU forutsetter at den pågående moderniseringsprosessen når sine målsettinger og viderefører moderniseringen i perioden 2005- 08.

TRSP 18 I ”Rammer for Forsvarssjefens militærfaglige utredning”, gitt av Forsvarsministeren 01 oktober 2002, framgår at Forsvaret må få en stadig mer moderne, oppgavetilpasset og alliansetilpasset struktur samtidig som det drives stadig mer kosteffektivt og med en økende del av ressursene kanalisert mot investeringer og operativ drift. I tillegg må innsatsen gå på tre hovedspor:

· Justering og modernisering av styrkestrukturen i forhold til både nasjonale utfordringer og NATOs kapasitetsbehov.

· Utvikling av nisjekapasiteter av høy kvalitet

· I større grad enn tidligere satse på moderne, fleksible, deployerbare kapasiteter. Disse bør anskaffes og opereres innenfor bi- og/eller multinasjonale samarbeidsrammer.

TRSPxx Nye sikkerhetspolitiske utfordringer har vokst frem. Dette krever ikke en mindre utgave av dagens forsvar, men et kvalitativt endret forsvar.

Forsvaret må være i stand til å operere effektivt sammen med allierte styrker hjemme og ute (interoperabilitet), og bidra til å løse hele spekteret av NATOs oppgaver.

TRSP xx Forsvarets oppgaver framgår av Transparenten

TRSP 19 På bakgrunn av de føringer som er gitt i rammeskrivets og i Forsvarets oppgaver, har det i MFU-prosessen vært gjennomførte delutredninger og operative spill basert på et utvalg scenarier (17). Dette har dannet grunnlaget for ulike strukturalternativer for den operative innsatsstrukturen. Den ikke-operative strukturen (støttestrukturen) har vært analysert og utredet parallelt på grunnlag av de operative strukturalternativene.

Prosessen har konvergert i en samlet anbefalt forsvarsstruktur for 2008 fra Forsvarssjefen. Denne strukturen er kostnadsberegnet med hensyn til de økonomiske rammer og kravet om langsiktig økonomisk balanse. Samtidig er også utviklet et målbilde for 2014 for å kunne se ut over nærtidsperspektivet.

TRSP 20 De økonomiske rammene for MFU er delt i tre nivå. Min anbefaling er basert på laveste nivå, som tilsvarer 2002-budsjettet (28,4 mrd 2002 kr.). Kostnadsberegningene i MFU er basert på en reallønnsvekst på 2%. En annen faktor med noe usikkerhet er den teknologiske fordyrelse, som er lagt inn med 1,3% i de beregninger som ligger til grunn for den anbefalte løsningen.

Dette er et bevisst optimistisk valg av beregningsfaktorer som vil være svært krevende å oppnå. Selv da ligger ressursbehovet i MFU 500 millioner kroner pr år over forsvarsbudsjettet for 2004.

TRSP 21 Litt populært beskrevet har MFU lagt vekt på å redusere ikke-operativ virksomhet og infrastruktur for å få mest mulig operativ kapasitet. Her har vi oppnådd klare forbedringer. Grovt regnet viser MFU’s beregninger en fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%. Men for å oppnå dette må en rekke anbefalte innsparingstiltak gjennomføres:

– verneplikt (Forsvarets behov styrende)

– ny befalsordning

– ny befalsutdanning

– kvalitetsreform i heimevernet

– nytt og endret konsept for logistikk/støtte

– reduksjon av infrastruktur

– en rekke mindre driftsendringer og reduksjon av ikke-operativ struktur

TRSP 22 La meg gå nærmere inn på den operative strukturen som utredningen anbefaler. Med bakgrunn i de endrede sikkerhetspolitiske rammer beskriver MFU kapasiteter som er–”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Disse kapasitetene, med få unntak, skal kunne benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger. Jeg vil først omtale de viktigste felleskapasitetene.

Nasjonal kommandostruktur

TRSP 23 Kommandostrukturen består nå av Fellesoperativt hovedkvarter i Stavanger med to underlagte hovedkvarter, Landsdelskommando Nord-Norge i Bodø og Landsdelskommando Sør-Norge i Trondheim. Denne strukturen representerer en innsparing på 40% i forhold til tidligere kommandostruktur. Det anses nødvendig at Forsvaret gis tid til å implementere og høste erfaringer med nåværende kommandostruktur, og at denne evalueres til ultimo 2004.

Spesialstyrker

Norske spesialstyrker, som er en strategisk ressurs, anbefales organisert i ett felles spesialstyrkeforband, benevnt Forsvarets jegerkommando (FJK). Forbandet etableres med en felles ledelse og støttefunksjoner, i tillegg til Hærens Jegerkommando/Forsvarets Spesialkommando (HJK/FSK) og Marinejegerkommandoen (MJK). Spesialstyrker er avhengig av nasjonal støtte i form av transportfly og dedikerte helikopter. Jeg anbefaler derfor å etablere et luftelement som er en integrert del av spesialstyrkene, med utgangspunkt i ressurser fra dagens struktur.
Felles ISTAR bataljon
TRSP 25 ISTAR (Intelligence, Surveillance, Target Aqcuisition and Reconnaissance) er avgjørende og moderne militære kapasiteter. Kapasiteter for innsamling av informasjon, etterretninger, overvåkning og målutvelgelse eksisterer spredt i Forsvaret også i dag. Det er et behov for å samle kapasitetene for en bedre koordinering, muligheter for oppdragsorganisering og synergieffekt. I tillegg tilføres UAVer. (Unmanned Aerial Vehicles).

TRSP 26 Sambandssystemer og Informasjonsinfrastruktur

For å utvikle en tilpasset informasjonsinfrastruktur planlegger FSJ i 2004 å fremme et nettverksbasert investeringsprogram.
Målet er at det i 2008 er etablert en felles infrastruktur for kommunikasjon og informasjon for hele Forsvaret, og at felles og forsvarsgrenvise sensorer, effektorer og beslutningsstøttekomponenter i hovedsak støtter seg på denne infrastrukturen.

Felles KKIS-enhet

Det anbefales å etablere en modulbasert, gripbar operativ IKT-enhet. Enheten vil ha ansvar for å deployere, etablere og drifte informasjonsinfrastruktur og kommando- og kontrollstøtte for nasjonal kontingentsjef, samt hos deployerte enheter, nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil enheten ivareta ansvaret for defensive nettverks operasjoner (Computer Network operations)

Militære informasjonsoperasjoner

I hovedsak handler militære informasjonsoperasjoner om å ha evne til å kunne påvirke en motstanders militære kommunikasjons og informasjonssystemer samt å beskytte sine egne. I anbefalte styrkestruktur omfatter dette kapasitetene elektronisk krigføring, psykologiske operasjoner og Computer Network Operations (CNO). Felles for tilrådningene innenfor disse områdene er at det anbefales enkeltkapasiteter, men en størst mulig samling av kompetansemiljøene.

Overvåkingssatellitt

Fortsatt tilgang på informasjon fra radarsatellitter vil sikre Forsvaret en betydelig evne til å etablere og opprettholde situasjonsbilder og mulighet til å disponere og utnytte ressursene effektivt. Det anses at tilgang på relevant satellittinformasjon for militære formål best sikres gjennom fortsatt internasjonalt samarbeid i NATO-rammen.

TRSP 27 Forsvarets Sanitet

De mer avanserte sanitetssystemene organiseres av Forsvarets sanitet i kapasiteter som skal være fleksible og modulbaserte, og i tillegg til en landbasert mobil enhet bør enkeltmoduler kunne operere fra fartøy. Enkelte moduler bør kunne deployeres luftveien for å senke reaksjonstiden og for å skape handlefrihet.

For landstyrkene anbefales følgende

TRSP 28 Hærens strukturelementer skal evnen til å operere i høyintensitets konflikt som del av Divisjon/Korps. Hele strukturen, unntatt grensevakt og HMKG, skal være deployerbar nasjonalt og internasjonalt. Hærens hovedleveranse vil være brigaden.

Hærens strukturmål i 2008 er:

· En mekanisert brigade (Brig N) (ca 3000 personell)med hovedvekt på mekanisert infanteri som skal kunne deployeres til internasjonale operasjoner innen 180 dager.

· For å kunne gjennomføre utdanning, trening og vedlikehold, og dermed tilfredsstille kravene til reaksjonsevne for Hærens enheter, er det nødvendig med minst 2 brigadesett materiell. Sammen med utdannet personell utgjør det ekstra materiellsettet rammen for en mobiliseringsbrigade (Brigade 6).

· En mekanisert infanteribataljon (TMBN, ca 500 personell) med kort reaksjonstid. Bataljonen inngår som en enhet i den mekaniserte brigaden (Brig N), men skal også kunne operere som en del av alliert brigade/divisjon. Foruten offiserer og befal vil avdelingen i all hovedsak være satt opp med vervede mannskaper.

· En taktisk landkommando på divisjonsnivå. 6 divisjonskommandoen kan danne rammen for et flernasjonalt DivisionHQ/framework. Kommandoen er svært viktig for å opprettholde nødvendig landmilitær kompetanse og vil være kombinert med ledelse av Hærens styrker.

· Vakt for Kongehuset. HMKG dimensjoneres for de oppgaver de har for Kongehuset.

· Grensekompaniet. Militær grensevakt på grensen mot Russland opprettholdes med samme høye kvalitet som i dag.

· Transporthelikoptre (18 stk Bell 412) vil inngå som kapasitet i Hæren, driftet av Luftforsvaret.

· Et antall taktisk støtte- og logistikkapasiteter som mulige enkeltbidrag til allierte enheter eller til støtte for norske avdelinger.

(- 1 ARBC søke enhet (Atom, Radiologisk, Biologisk, Kjemisk)

– 1 ARBC rense kompani

– 1 Mobilt, kjemisk laboratorium

– 1 CIMIC kompani (Civil-Military Cooperation)

– 1 EOD kompani (Explosive Ordnance Disposal). Kompaniet vil også inneholde kapasiteter fra sjø- og luftforsvaret, med kjernen og ledelse fra Hæren.

– 3 Transportkontroll lag (Movecon)

– 1 Transportkompani

– 1 Drivstoffkompani

– 1 Maskin- og konstruksjonskompani

– 1 Bro- og oversetningskompani)

Brigadens hovedmateriell vil på kort sikt være Leopard 2 stridsvogner og CV 90/113 stormpanservogn. For å starte overgangen til et nytt moderne landstridssystem skal Hæren fortsette utvikling og trening for framtidige konsepter basert på en lettere og helhetlig struktur. Hæren må søkes prioritert med ressurser snarest og senest innen 2010.

En moderne hær, som er begrenset i volum, må være fleksibel og ha høy taktisk mobilitet for raskt å kunne settes inn. Moderne transporthelikoptre vil i fremtiden være viktig for å oppnå dette. Det vurderes anskaffet 12–15 moderne transporthelikoptre i perioden 2010–2015.

De maritime kapasiteter anbefales utviklet slik:

TRSP 29 Sjøforsvarets styrker skal ha evne til å operere til havs og i kystnære farvann nasjonalt og i en NATO-ramme, og skal i hovedsak ha høy reaksjonstid. Kapasitetene skal organiseres slik at moduler kan tilpasset de aktuell oppdrag. Hovedleveransen for Sjøforsvaret er Fregatter.

· Fem nye fregatter med NH90 helikopter. I 2008 vil fregattene fremdeles være under innføring i strukturen.

· Seks Skjold-klasse MTB’er. De første fartøyene vil bli levert i 2008.

· I denne sammenheng anbefales Hauk-klassen utfaset i takt med leveringen av Skjold-klassen, Og senest innen 2010.

· Seks mineryddere. Sjøforsvarets mineryddere videreføres i et antall av 4 minejaktfartøyer og 2 minesveipere. De to overskytende fartøyene utfases.

· Seks Ula-klasse undervannsbåter videreføres, som i dag. Alle båtene vil gjennomføre en begrenset oppdatering

· Kystvakt. Det anbefales at Kystvaktens videreføres med i hovedsak tilnærmet operative struktur. Det anbefales videre en vurdering av ambisjonsnivå og operasjonskonsept for Kystvakten.

· Logistikk- og støttefartøyer. Logistikkfartøyer representerer en vesentlig kapasitet for tilstrekkelig utholdenhet i maritime operasjoner nasjonalt og internasjonalt. I tillegg vil det være viktig for å redusere den landbaserte støttestrukturen.

Det anbefales anskaffet en logistikkfartøykapasitet for fregattoperasjoner før 2010.

· Stasjonært Kystartilleri. Det er i dag etablert langtidslagring (”møllposelagring”) av 9 artillerifort og 6 undervannsanlegg. Det anbefales å avvikle disse anleggene så snart det er praktisk gjennomførbart.

· Kystjegerkommando. Kystjegerkommandoen anbefales videreført som en mindre, maritim del av en felles, taktisk ISTAR enhet.

· Minedykkerkommando. Det anbefales at Minedykkerkommandoen videreføres i sin nåværende form. KNM Tyr ombygges/tilpasses til rollen som støttefartøy.

· Sjøheimevernet. Det er anskaffet moderne hurtiggående fartøyer til Sjøheimevernet for landsettings-, bording-, bevoktnings-, patrulje-, overvåkning og kontrolloperasjoner. Etter en evalueringsperiode vil ytterligere anskaffelser vurderes.

Luftforsvaret

TRSP 30 Luftforsvarets kapasiteter har fra svært kort til kort reaksjonstid og kan raskt deployere, både til andre stasjoner i Norge og til utlandet. Det satses på mobile, modul- og nettverksbaserte enheter for å gi fleksibilitet i forhold til tilpassing til det enkelte oppdrag og integrering med andre egne og allierte styrker. Luftforsvarets hovedoppgave er å stille kampfly og kompetanse til å lede allierte kampflyoperasjoner.

· 48 kampfly av typen F-16MLU videreføres i den operative strukturen. Anbefaling fra FS 2000 om gjenanskaffelse av 48 nye kampfly opprettholdes. F-16s levetid er beregnet til ca 2018 som betyr at nye kampfly må være operative på dette tidspunkt.

· 2 ARS (Air Control Center, Recognized Air Picture (RAP) production centre and Sensor Fusion Post) videreføres. Disse er i utgangspunktet statiske installasjoner, men er vitale ifh til sin rolle nasjonalt og for NATO.

· 1 Lufttanker (MultiRolle Transport- og Tankfly). Vurderes anskaffet. Dette vil representere en viktig nasjonal ressurs, og også et viktig bidrag til alliansen.

· 4 P-3C MPA (Maritime Patrol Aircraft) videreføres og oppgraderes med en forbedret sensorkapasitet, primært for maritim overvåkning. 2 P-3N videreføres og gis oppdatert sensorutrustning primært mot overflate/bakke. Dette vil i tillegg utgjøre en liten, men utnyttbar nasjonal evne til bakkeovervåkning (AGS).

· 3 EK-fly av typen DA-20 Jet Falcon anbefales videreført. Det ser ut til at flyene vil måtte skiftes rundt 2015, og det forutsettes at disse ses i sammenheng med P-3C’s erstatter

· Et antall transportfly, C-130 ekvivalent vurderes videreført slik at nasjonal tilgang på transportfly sikres.

· 14 NH-90 helikopter innfases i perioden. 6 som fregatthelikopter og 8 som kystvakthelikopter. Dette innebærer en betydelig kapasitetsøkning.

· NASAMS luftvern anbefales videreført, men redusert i volum, spisset teknologisk og fellesoperativt innrettet slik at kapasiteten er gripbar på kort varsel. For å sikre størst mulig grad av synergi anbefales all NASAMS aktivitet til kampflybase Ørland.
Heimevernet

TRSP 31 Endret trusselbilde kombinert med en reduksjon av mobiliseringsforsvaret i sin tradisjonelle form legges til grunn for dimensjonering av Heimevernets(HV) framtidige oppgaver, organisasjon og virksomhet. I tråd med Stortingets retningslinjer og rammeskrivets føringer foreslås det at HV gjennomfører en kvalitetsreform fokusert mot støtte i kampen mot terrorisme og andre asymmetriske trusler, samt bidra til å beskytte vitale samfunnsfunksjoner. Med styrke inntil 50000 personell anbefales at HV-strukturen inndeles i tre kategorier; innsatsstyrker, forsterkningsstyrker og oppfølgingsstyrker.

· Innsatsstyrker. Disse avdelingene gjennomfører inntil 15 dager årlig trening for å kunne løse alle typer HV oppdrag. Avdelingene har en meget kort reaksjonstid.

· Forsterknings- og oppfølgningsstyrkene er i hovedsak en videreføring av dagens HV, og som gjennomfører inntil 3+5 dager årlig trening

Dette innebærer også en anbefalt økning av materiellinvestering til Heimevernet.
Logistikk og støttekonsept

TRSP 32 Operativ virksomhet er Forsvarets kjernevirksomhet. For å tilpasse logistikk og støttevirksomheten til den operative struktur er det utviklet et nytt logistikk og støttekonsept.

Dette skal gi en modulbasert logistikk med høy fleksibilitet, samt ha Redusert adm og Forvaltningsapparat basert på Fellesløsninger.

Dette medfører en støtteorganisasjonen størst mulig lik i fred, krise og krig, nasjonalt og internasjonalt, og innebærer videre:

Konsentrasjon av Forsvarets virksomhet til færre områder
Utstrakt integrasjon på tvers av forsvarsgrenene
Etableringen av hovedbaser, filialer, deployerbare og mobile baser
FLO drifter baser, samordner logistikk og støttefunksjoner- i Norge og internasjonalt
Økende grad av alliert samvirke og sivilt-militært samarbeid

TRSP 33 Oppsummere kapasiteter som ikke har nådd opp og svakheter med operativ struktur

Selv om denne strukturen er den beste innenfor gitte ressursrammer, har den mangler og svakheter, spesielt gjelder det mangelen på bredde og seighet. I denne prosessen har vi også vurdert en rekke operative kapasiteter som ikke oppnås innenfor MFU’s ramme. Dersom ressurssrammen skulle økes vil jeg prioritere som følger:

Generelt gjøre strukturen mer robust og øke kapasiteter som NATO etterspør

Materiellinvestering til Hæren
Langtrekkende presisjonsvåpen (LRM), som er en fleksibel og fremtidsrettet operativ kapasitet
Transporthelikoptre.
Transportfly.
Områdeluftvern. Dette kan være både en bakke- og sjøbasert kapasitet.

TRSP 34 Verneplikten

Verneplikten anbefales videreført i et differensiert og fleksibelt system med førstegangstjeneste, lærlingordning, kontraktstjeneste og rekrutteringsordninger tilpasset Forsvarets oppgaver og organisasjon. Følgende elementer fremheves videre:

· Forsvarets behov må være styrende for antall vernepliktige

· Førstegangstjenesten må være meningsfull for den enkelte vernepliktige, og for Forsvaret.

· Sesjonen og rekruttering blir viktigere for riktig seleksjon

· Førstegangstjenesten for tjeneste i Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret skal normalt være 12 mnd, 4-6 måneder for Heimevernet.

· En betydelig andel mannskaper bør være villig til å tegne kontrakt for internasjonale operasjoner.

· Førstegangstjenesten kan inngå som en del av en lærlingordning eller lengre tekniske fagskoler/tilsvarende hvor tjenestetiden er lenger enn 12 mnd.

· Statushevende tiltak skal være et viktig element i rekruttering og motivering for førstegangstjeneste. Det skal gis økonomisk kompenasjon for lang tjenestetid hvor kompensasjonen bør øke etter lengden på tjenestetiden. Denne anbefales økt betydelig.

· Under førstegangstjeneste skal Forsvaret aktivt rekruttere befal og vervede.
Det foreslås også sesjon for kvinner

TRSP 35 Befalsordning

Forsvaret har blitt mindre, omfang av mobiliseringsenheter er redusert og innslaget av gripbare avdelinger med høy reaksjonsevne har økt. Dette krever en noe annen sammensetning av befalsskorpset med et spesielt behov for et stort antall yngre, erfarne offiserer og befal på lavere nivå. Jeg anbefaler derfor en tilpasset befalsordning med spesielt en økning av erfaring og kontinuitet på lavere nivå (Troppsnivå). Dette innebærer flere befal på lengre kontrakt (inntil 35 år). Ved inngåelse av kontrakt vil en utdanningspakke kunne tilbys.

For å sikre Forsvaret tilgang på personell til internasjonal tjeneste, samt for å fordele denne oppgaven, og den kompetanseoppbyggingen dette gir i hele befalskorpset, anbefales å innføre beordringsplikt for alt stadig tjenestegjørende befal.

Videre anbefales en ny utdanningsordning iverksatt 1 januar 2005

TRSP 36 Hovedpunktene for den nye ordningen er:

· Forsvarets skolesenter og krigsskolene etableres som en helhetlig utdanningsinstitusjon. Det anbefales en 3-årig Krigsskole på Bachelor-nivå og 1-2 år Forsvarets Stabsskole (på Masternivå)

· Dagens befalsskoleordning avvikles og erstattes av en 2 årig grunnleggende befalsutdanning (GBU), som er et noe mer praktisk rettet utdanningsløp.

Som del av Grunnleggende befalsutdanning anbefales et grunnleggende befalskurs, GBK på 3 Mnd.

GBK kan gjennomføres gjennom førstegangstjenesten eller som lengre utdanningsløp for teknisk utdannelse, eller direkte fra videregående skole slik som i dag på de områder og bransjer hvor dette kan være hensiktsmessig.

Sammen med befalsordningen vil den foreslåtte befalsutdanningen på en fleksibel måte dekke Forsvarets behov for en kosteffektiv løsning med nødvendig erfaring og kontinuitet på riktig nivå i Forsvarets struktur.

Konsekvenser for fredsstrukturen/baser og stasjoner:

TRSP 37 Deler av den ikke-operative strukturen blir organisert som fellesløsninger. Base Romerike vil ivareta betydelige funksjoner innen logistikk spesielt gjennom opprettelsen av Forsvarets Kompetansesenter Logistikk. Forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer etableres på Jørstadmoen.

TRSP 38 Hæren reduserer kontrollspennet i ledelsen ved at Hæren organiseres på to søyler: Hærens styrker og Hærens transformasjons- og doktrinekommando. Virksomheten konsentreres om Troms og base Østerdal. I tillegg videreføres HMKG på Huseby, base Sør-Varanger for Grensevakten og base Porsanger.

TRSP 39 Sjøforsvaret Et fartøysbasert logistikkonsept for Sjøforsvaret vil påvirke størrelse og innhold på de landbaserte baser. Åsegarden foreslås nedlagt som Alliert Treningssenter Nord og virksomheten anbefales å utnytte ledig kapasitet i eksisterende garnisoner i Troms og Finnmark. Dette vil også gi bedre tilbud på skytefelt og krysstrening mellom norske og allierte avdelinger.

Luftforsvaret Der det er hensiktsmessig samles en del utdanningsmiljø og tekniske miljø i fellesløsninger på tvers av forsvarsgren. Noen av de operative kapasiteter samles i sterkere kompetansemiljø, herunder foreslås Gardermoen nedlagt og 335 Skv flyttet til Rygge.. Evenes, Torp, Langnes, Flesland, og Værnes anbefales nedlagt som Mob-flyplasser.

TRSP 41 Heimevernet anbefales organisert i 12 distrikter som vist på transparent.

TRSP 42 Sammenfatning

· Den pågående moderniseringen i Forsvaret er avhengig av tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Det trenger Forsvaret fortsatt i oppfølgingen av MFU.

· MFU har lagt til grunn det laveste ressursnivå fra FMIN’s rammeskriv. Dette er allikevel 500 millioner kroner over forsvarsbudsjettet for 2004.

· MFU’s anbefaling legger til grunn tilpassninger og innsparinger hva angår:

– Verneplikt

– Befalsordning- og utdanning

– Logistikk og støttekonsept

– Infrastruktur

I tillegg har MFU lagt til grunn svært krevende og optimistiske beregningsfaktorer.

· Jeg er også spesielt fornøyd med at vi nå synes å dreie vårt årsverksforbruk fra logistikk- og støttefunksjoner og over i den operative søylen. Her forventer vi å oppnå klare forbedringer med fordeling på anbefalt operativ virksomhet – ikke-operativ virksomhet på 60% – 40%, tidligere tall var 40% – 60%.

· Med dette som grunnlag viderefører MFU moderniseringen av Forsvaret og vil kunne gi oss fremtidsrettede operative kapasiteter som er ”Relevante – Gripbare – deployerbare”. Dette innebærer operative kapasiteter som, med få unntak, vil benyttes både hjemme og ute, avhengig av de politiske beslutninger.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
22. oktober 2001

SJØFORSVARET I OMSTILLINGENS TEGN
ved

Kontreadmiral Kjell-Birger Olsen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Innledning

Det er nå 41 dager siden terrorangrepet på USA! En hel verden i sjokk fikk overført TV-bildene av angrepet rett hjem i stua. For majoriteten av verdens befolkning var dette en umenneskelig handling som resulterte i at over 6000 uskyldige ble drept, mens enkelte fanatikere feiret resultatet. Brått var dermed freden i den vestlige verden brutt og USA hadde, for første gang på over 100 år, krigshandlinger på eget territorium. Den etterfølgende effekten av angrepet, samt ringvirkningene i vår del av verden viste hvor sårbart et moderne og demokratisk samfunn er for angrep eller trusler.

 

USA fikk stor sympati og en historisk støtte av både alliansepartnere og tidligere motstandere til å gjengjelde angrepene til også å bruke militære styrker i bekjempingen av terrorisme. Den nye alliansene som har blitt bygd opp, viser hvor raskt nye konstellasjoner kan oppstå. Terrorangrepene har også ført til at NATO, for første gang i historien, definerer angrepet til å komme under Atlanterhavspaktens artikkel V.

 

Midt i denne verdenssituasjonen er Forsvaret, som er Norges viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel, i en dyp og vedvarende strukturell krise. Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen; Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og Forsvarets innretting er ikke egnet til å løse framtidens oppgaver (St.prop.nr.45).

 

Når det gjelder Forsvarsbudsjettet, er jeg optimist. Signalene fra Samarbeidsregjeringen er entydige når den erklærer at den vil sørge for at den forsvarsstruktur som Stortinget vedtok 13. juni, blir finansiert. Bak Stortingets vedtak den 13. juni stod dessuten et nær samlet storting. Jeg ser ingen grunn til å mistro våre folkevalgte på at de vil stå bak den beslutning som de har fattet. Det er min oppfatning at det nå er både politisk vilje og evne til å følge opp vedtakene om Forsvarets framtidige oppgaver og struktur.

 

Jeg synes derfor heller ikke det er grunn til å henge med hodet for Forsvarets ansatte. Tvert om er de politiske signalene så klare at det er på tide at vi skuer ut over dagens omstillingshorisont. Vi skal rette blikket over horisonten – mot det forsvar vi som fagfolk skal drive –det forsvar som også er det sikkerthetspolitiske verktøy Stortinget har bestemt vi skal være.

 

Jeg skal i dette foredraget fokusere på langtidsproposisjonen og den struktur Stortinget besluttet, samt at jeg vil komme med mine betraktninger rundt de utfordringene vi står overfor i tiden framover. 7

 

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk

Det er lagt ned et solid og grundig arbeid i forbindelse med Langtidsproposisjonen, Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. Den ble som kjent skrevet før terrorangrepet på USA, men beskrev det nye risiko- og trusselbildet på en treffende og god måte.

Den forutså bl.a. at sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt vil kunne ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet og at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Det viser bare, og det er viktig å være klar over, at de potensielle truslene ikke er borte, men flere og mer uoversiktlige. Dagens internasjonale situasjon har ført til at flere mennesker forstår hvor sårbart et moderne samfunn er og hvilke katastrofale konsekvenser som kan bli realitet dersom en eller flere av de potensielle truslene blir realisert, spesielt dersom noen tar i bruk masseødeleggelsesvåpen.

Fortsatt er betydelige fiske, olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen og tilstøtende havområder av stor strategisk viktighet både Norge og for mange andre stater. Videre er Norges geografiske beliggenhet i en transatlantisk sammenheng av strategisk betydning.

I de senere årene har det også vist seg at økonomiske problemer innenfor en sektor eller del av verden også kan gi alvorlige ringvirkninger for andre sektorer og deler av verden. Norge er, som et rikt oljeland, også blitt storeksportør av kapital til de internasjonale finansmarkedene. Den gjensidige avhengigheten mellom nasjoner og organisasjoner gjør derfor moderne samfunn mer sårbare overfor økonomiske svingninger.

Norge er omgitt av de tre maktpolitiske tyngdepunktene USA, EU og Russland. Det er ikke utenkelig at Norge som ressursforvalter kan komme i interessekonflikt med en eller flere av disse hovedaktørenes pga knapphet på ressurser. Dersom disse 3 maktene skulle komme i konflikt, vil Norge kunne bli et rent objekt for deres politikk og strategi dersom vi ikke har en selvstendig militær evne.
Forsvaret skal derfor bidra til å aktivt ivareta de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:

  • være i stand til å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
  • ivareta norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press
  • å ivareta norsk suverenitet.

 

Stortingsproposisjon nr 1 (2001-2002) nevner 3 forhold som skal være toneangivende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Forsvaret skal:

  • ha selvstendig kapasitet og evne til å håndtere episoder og mindre konflikter i Norge og Norges nærområder,
  • under større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker
  • fortsatt kunne inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske interesser.

 

Dette betyr at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal kunne brukes i fred, krise og krig både nasjonalt og internasjonalt. Et moderne og fleksibelt Sjøforsvar blir derfor et viktig redskap for å løse de maritime oppgavene.

 

Hvilke krav til operativ evne fører dette til?

Norge må disponere militære enheter som kan løse følgende oppgaver:

  • militær tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret må ha en evne til tilstedeværelse i våre nordområder for å forebygge ustabilitet og konflikter.
  • suverenitetshevdelse som i krise og krig innebærer en evne til å hindre en motstander i å få adgang til norsk territorium, samt evne til å håndtere større og mindre episoder i territorialfarvannet.
  • myndighetsutøvelse i våre nærområder ifm ressurskontroll. Kystvakten har fått utvidede oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn gjennom Schengen-avtalen
  • etterretning og overvåking av norske interesseområder. Effektiv og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser til å overvåke aktiviteten i våre enorme sjøområder og være tilstede på kort varsel med egnet personell og materiell.
  • krisehåndtering i norske områder. Forsvaret må ha en selvstendig evne til å forebygge og håndtere kriser av varierende omfang og karakter.

Spesielt i den lavere del av krisespekteret er det viktig å kunne håndtere disse på en god måte for å ikke miste troverdighet både i forhold til NATO-partnere og potensielle motstandere.

  • forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet med allierte. Vi må også ha evne til å sikre innsettingsområder for allierte styrker og å operere sammen med disse som en reell bidragsyter.
  • sikring av vitale samfunnsfunksjoner
  • internasjonalt engasjement. Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser Norge vilje til også å være en eksportør av sikkerhet gjennom NATO.

 

Forsvaret skal inneha kapasiteter som ivaretar alle disse oppgavene, samt at utfordringene Norge står overfor fordrer høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deploybarhet over større avstander, samt moderne utrustning.

 

Hva har Stortinget besluttet?

 

Operative enheter

Stortinget har besluttet at Sjøforsvarets operative ledd skal bestå av:

  • 5 ”Fridjof Nansen”-klasse fregatter.
  • 14 ”Hauk”-klasse MTBer.
  • 6 ”Skjold”-klasse MTBer.
  • 6 ”Ula”-klasse UVB’er
  • 8 ”Oksøy/Alta”-klasse mineryddere
  • 1 logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av en ”Vidar”-klasse minelegger. Dette nye logistikkfartøyet vil kanskje være et styrkebidrag i de stående styrkene som av og til har behov for å ha tankbåtkapasitet i styrken.
  • 3 ”Tjeldsund”-klasse landgangsfartøyer, hvorav kun et blir seilende.
  • KV Svalbard erstatter KV Nornen. Sjøforsvaret overtar ”Svalbard” 15. desember i år.
  • Kystjegerkommandoen utenfor Harstad.
  • Minedykkerkommando, lokalisert til Haakonsvern, med en ombygget minerydder som støttefartøy eller kommandoplattform.
  • Marinejegerkommando, lokalisert til Ramsund
  • 15 stasjonære KA-anlegg som langtidslagres
  • Sjøminer skal vi fortsatt ha. De gamle ”merke 6 antenneminene” vi har i dag skal erstattes etter noen år med nye moderne miner.
  • I tillegg beholder vi KNM Tyr og KNM Valkyrien.

 

Løser denne strukturen oppgavene ?

Ja, etter min mening ivaretar den vår nasjonale sikkerhet og våre internasjonale forpliktelser på en god måte, spesielt fordi strukturen vil gi økt fleksibilitet, operativ tilgjengelighet og reaksjonsevne. Langtidsproposisjonen tegnet et veldig nyansert og riktig risiko- og trusselbilde, men det tilsa at Sjøforsvaret måtte være i stand til å gjøre mye mer enn den strukturen som først ble foreslått. Etter min mening ville den anbefalte strukturen medført en sterk redusert evne for Sjøforsvaret til å kunne løse sine oppgaver. Slik jeg oppfatter det følte også politikerne at det var en logisk brist mellom trusselbildet som var laget i langtidsproposisjonen og den struktur som ble anbefalt uten MTBer. Disse fartøyenes fleksibilitet, rekkevidde og hurtighet vil gi Sjøforsvaret en betydelig forbedring av den operative evnen slik hovedmålsettingen med omstillingen er. Fartøyene vil også kunne benyttes i fred, krise og krig, samt at fartøyene vil kunne bli en viktig kapasitet for NATO for strid i kystnære farvann, hvor det norske MTB-våpenet har betydelig kompetanse. Det er klart at den strukturen som er besluttet gjør at Sjøforsvaret er i mye bedre stand til å løse oppgavene enn om vi ville vært uten MTBer, og da spesielt uten ”Skjold”-klassen.

 

Omstillingen av Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har over mange år fokusert på å prioritere den spisse ende og redusere den regionale organisasjonen. Sjøforsvaret har lenge vist omstillingsevne og –vilje og alle de forslagene Sjøforsvaret hadde, ble videreført i det store omstillingsprosjektet, ARGUS, sitt navn. Sjøforsvaret reduserte først den regionale landorganisasjonen til 3 sjøforsvarsdistrikter og 7 orlogsstasjoner. Nå er vi i ferd med å redusere ytterligere ved å legge ned alle sjøforsvarsdistriktene og redusere antall orlogsstasjoner til to.

Vi har gjort denne omstillingen, fordi vi vet at det er tilstedeværelse av fartøyer som betyr mest for vår evne til å støtte nasjonens sikkerhetspolitiske mål. Baser og sjøforsvarsdistrikter har vært viktige, men vi er nødt til å prioritere knallhardt for å komme oss ut av den dype krisen vi er i.

 

Prioriteringen har ført til at Stortinget har besluttet følgende utdannings-, base- og stabsstruktur:

  • Sjøforsvarsstaben inntil GIenes plassering er avgjort
  • Kysteskadren på Haakonsvern
  • Kystvakten med baser på Haakonsvern og Sortland
  • Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten
  • Sjøkrigsskolen i Bergen
  • Skolesenteret KNM Tordenskjold på Haakonsvern
  • Sjøforsvarets rekruttskole, KNM HH, i Stavanger
  • Kystjegerkommandoen i Harstad
  • Marinemusikken i Horten.

 

Det er denne strukturen omstillingen i Sjøforsvaret nå tar sikte på å komme inn i så snart som mulig, fordi det haster. Usikkerheten er stor og vi står derfor overfor ekstra mange utfordringer. Disse utfordringene skal vi derimot klare, fordi vi ser et moderne og tidsriktig Sjøforsvar som vil gi Norge den beskyttelse og stolthet vi trenger.

 

 

Utfordringer

 

Økonomiske tildelinger i tiden framover

Dersom Forsvaret skal kunne bli det sikkerhetspolitiske verktøyet Norge trenger og samtidig kunne gjennomføre omstillingen, forutsettes det selvfølgelig at det gis økonomiske midler til både investering og drift. Som kjent ble det ikke noe forsvarspolitisk forlik i sommer når det gjaldt de økonomiske rammene knyttet til langtidsproposisjonen. Ekstra stor spenning er derfor knyttet til neste års statsbudsjett. Foreløpig ser det dramatisk ut og indikerer en manglende politisk vilje til å følge opp vedtatte struktur med økonomiske midler. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til den fremtidige strukturen, og målsettingen med nettopp langtidsproposisjonen var å legge til rette for en rask og effektiv omlegging av Forsvaret i perioden.

 

Personell

Personell til bemanning av den nye strukturen er en reell problemstilling som jeg tar seriøst. Men jeg mener definitivt at vi skal klare å bygge opp våre operative enheter med riktig og høy kompetanse dersom alle krefter i Sjøforsvaret jobber i samme retning. Vi har behov for ca 40 flere befal på MTBene og en økning på ca 130 befal på de fem nye fregattene. Det betyr at vi har en økning på ca 170 befal innen 2010. Det er også en økning på matroser som kommer i tillegg. Det innebærer en økning de neste ti årene med ca 20 hver år. Halvparten av disse kan vi ta ved regulær krigskoleutdanning, og den andre halvparten ved å øke antall kontrakter. Dette klarer vi!

 

Det som er vel så bekymringsfullt, er at vi har kommet i en situasjon der veldig mange kompetente personer har sluttet i Sjøforsvaret, både ved at personell med viktig kompetanse har fått avgangsstimulerende tiltak og at noen ble lei av kontinuerlig omorganiseringer. Det beklager jeg, fordi jeg helst kunne tenkt meg å beholde den kompetansen de besitter.

Det jeg imidlertid kan gjøre, er å appellere til alle Sjøforsvarets ansatte om å være med å bidra til å bygge opp det nye, spennende Sjøforsvaret.

 

Pga omstilling og beredskap er belastningen på den enkelte ansatte svært høy. Ansatte i Forsvaret er ærekjære og bidrar med det man kan i beredskapssituasjon og omstilling. Og vi er jo, vil jeg påstå, på bristepunktet ift hva personellet kan makte over lengre tid. Alle er så delaktige i så mange aktiviteter at det er en utfordring for sjefer på alle nivåer å være i tett dialog med våre ansatte og holde moralen oppe. Det er nå en hovedutfordring for oss å forhindre at flere med viktig kompetanse slutter.

 

Organisering

Vi er midt inne i en større prosess for omorganisering av Forsvarets øverste ledelse. Jeg er helt enig i at Forsvarets øverste ledelse må gjennomgå en dramatisk omstrukturering og nedbemanning for å kunne tilføre mer ressurser til de operative enhetene. Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando skal derfor samordnes til én Forsvarsstab med maksimalt 800 personer. Til sammenligning var FO, uten sikkerhetsstaben, 1367 personer i september -00. FO er allerede redusert med ca 185 ansatte, men vi skal altså ned til samlet 800 hvorav FDs andel er ca 200. Det er altså en betydelig nedgang i forhold til det som er i dag. Her er det tøffe tak!

 

Organiseringen av Forsvarets ”nye” ledelsesapparat reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. For meg er det viktigste at man kommer fram til en organisasjon og en måte å styre på som er mest mulig hensiktsmessig. Jeg ønsker å bli trodd på at for meg personlig ligger det ikke noen prestisje i dette, men at det overordnede mål må være å innrette styring og ledelse av Forsvaret slik det gavner Forsvaret som helhet og ikke sær- eller sektorinteresser. Det bør heller ikke være noen tvil om at de ting som best kan gjøres i fellesskap, bør organiseres slik at de utføres så rasjonelt som mulig og med minst mulig total ressursinnsats. Jeg tenker spesielt på infrastruktur, støttefunksjoner og felles systemer. På den annen side må ikke fellesløsninger gå utover individuell styrke og de komparative fortrinn som ligger i de forskjellige deler av organisasjonen og heller ikke skape uklare ansvars- og myndighetsforhold. Virksomheten i Forsvaret er mangeartet og som i idretten er det summen av individuelle ferdigheter, organisering, ledelse og fokus på felles målsetninger som avgjør om et lag har suksess eller ikke. Kulturell identitet er viktig i denne sammenhengen og må ses på som noe som kan brukes positivt for å nå felles mål.

 

Skal vi få dette til, må ansvar og myndighet klargjøres og plasseres i organisasjonen slik at det ikke er den minste tvil om hvem som har ansvar og myndighet på det enkelte nivå. Det er uklarhet rundt dette som har vært et hovedproblem for Forsvaret og som ikke minst har redusert den gjennomføringskraft som er nødvendig for å virkeliggjøre beslutninger og vedtak.

 

For meg er det helt klart at Forsvaret må ha en sterk strategisk ledelse hvis hovedoppgaver er å angi retningen vi skal gå i. Det strategiske nivåets hovedoppgaver er å omgjøre politiske vedtak til praktisk handling, legge premisser og rammebetingelser for virksomheten og foreta overordnede prioriteringer og derigjennom tverrprioriteringer i den militære organisasjon. Like klart er det imidlertid også at dette nivået ikke skal være utøvende og opptatt av detaljer i gjennomføringen av virksomheten. Delegering er et nøkkelord i denne sammenheng.

 

Det er erkjent, og det er også bakgrunnen for den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i, at Forsvarets øverste ledelsesapparat ikke har vært funksjonelt. Først og fremst fordi ansvar og myndighetsforhold har vært uklare og fordi det har vært for mange nivåer hvor ansvar og myndighet ikke har vært sammenfallende. Det er mitt håp at vi nå kan klare å rydde opp i dette og etablere en funksjonell organisasjon.

 

Jeg er selvfølgelig opptatt av GIenes plassering og funksjoner i dette bildet. Organisasjonskartet viser GISs rolle og plassering slik organisasjonen er i dag.

Forskjellen fra den tidligere organisasjonen er at en rekke fagstaber har falt bort og man har fått en ny fellesstab. Det som ikke vises på plansjen er at GIene allerede har mistet en del av sin funksjoner, da både forvaltningen av personell og disiplinærmyndigheten har blitt fjernet. Dette reiser det prinsipielle spørsmål om hvor ansvar og myndighet skal ligge i organisasjonen, hvordan skal dette delegeres og hvilken styringsform og filosofi skal legges til grunn.

 

Generalinspektørenes rolle i Forsvarsstaben

For alle praktiske formål har GIene vært å betrakte som grensjefer, dog med en rekke begrensninger som har fulgt av den forrige organisasjonen. Det har derfor over lang tid vært et uttalt ønske fra GIene å få en formalisering og klargjøring av ansvar og myndighet samt et klarere helhetlig ansvar. Jeg er bekymret for at trenden i steden fortsetter med å fjerne myndighet og ansvar fra GIene. Jeg mener at GIene må få et helhetlig ansvar for styrkeproduksjon, og jeg mener det er unaturlig å skille mellom operativ drift og styrkeproduksjon. Dette unaturlige skillet gir etter mitt syn uklare kommando- og ansvarslinjer. Dette forholdet har man nå mulighet til å rette opp i den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i.

 

Admiral Tamber skal ha sagt : ” Gutta trenger en sjef”. Jeg tror at denne enkle formuleringen uttrykker kjernen i problemstillingen.

 

Det vurderes nå fire alternativer for hvordan Forsvarets ledelse kan organiseres:

 

Alternativ 1 – Rendyrket GI modell

Dvs at ansvaret for personell og strukturplanlegging gis tilbake til GIene, og Fellesstaben kun blir en stab på 15 -20 mennesker. Det betyr at vi må reversere alle de beslutningene vi har gjort ila det siste halvannet år.

 

Alternativ 2 – «GIene i huset”

Modellen ”GIene i huset” innebærer at vi beholder GIene, med eller uten stab, enten integrert i Forsvarsstaben eller i en mer selvstendig linje. Forsvaret vil i denne modellen enten styres gjennom Giene, eller styres direkte ned i organisasjonen utenom GIen. Modellen innebærer en ”ostehøvling” av dagens organisasjon.

 

Alternativ 3 – Svensk modell

Dette er en svensk modell som har litt til felles med alternativ 2. Dette innebærer en stor fellesstab som styrer direkte på de enkelte enheter i en eller annen form. Det vil ikke være noen GIer eller grenstaber i den rollen de har i dag. Modellen har en fremste talsmann for forsvarsgrenen som kan være kommandørene eller høyeste offiser lokalisert til de respektive utdannings- og kompetansesenter (UKS).

 

Alternativ 4 – Dansk modell

Dette alternativet er en dansk modell hvor kommandørene gis et mer helhetlig ansvar, både for operativ virksomhet og styrkeproduksjon. Han kan lokaliseres her i Oslo, i fellesoperativt hovedkvarter eller på Haakonsvern med ansvar for både styrkeproduksjon og operativ virksomhet. Danskene ble etter hvert som de fikk erfaring med strukturen veldig begeistret, og de har fått en styringsmodell som virker veldig bra.

 

Jeg synes alternativ 1, den rene GI-modellen, og alternativ 4, den danske modellen, er de mest aktuelle. Den rene GI-modellen gjør i alle fall at det blir én styrkeprodusent som har all makt og myndighet til å drive styrkeproduksjon. Danskemodellen, som jeg synes er best, bryter med det prinsippet om å skulle styre på de tre linjene; operativ myndighet, styrkeproduksjon og logistikk. Jeg har vært både operativ sjef som sjøkommandør og styrkeprodusent som GIS og for Sjøforsvaret sin del går styrkeproduksjon og operativ myndighet hånd i hanske. Det er unaturlig å skille de! Det samme mener jeg er tilfellet også for Luftforsvaret og Hæren.

 

De fire modellene skal utredes og det går rykende fort. Jeg regner med at Forsvarssjefen ved årsskiftet vil legge fram et forslag for departementet, slik at den kan vurderes politisk før saken legges frem for Stortinget i mars 2002. Planen er at dette skal være utført innen utgangen av år 2002. Så det er tøffe tak, det går fort i svingene og resultatet kan komme til å bety veldig mye for Forsvaret i årene som kommer.

 

Sjøforsvarets øvrige organisasjon

SFK vil fra nyttår være en del av Forsvarets logistikkorganisasjonen (FLO) som FLO/SJØ – Haakonsvern.

Kysteskadren er en sammenslåing av det som tidligere var Marinen og Kystartilleriet. Kystvakten, KNM HH og KNM T er det ingen store endringer for. Sjef Sjøkrigsskolen får Befalsskolen for Sjøforsvaret underlagt.

 

Kysteskadren (KE) består av følgende:

  • Overflateflotilje med fregatter
  • Undervannsbåtflotilje
  • Minekrigsflotilje med minejakt (Oksøy-klassen), minesveipere (Alta-klassen), minelegger, minedykkerkommandoen, langangsfartøyer og stasjonære KA-anlegg.
  • Kyststridsflotilje med Hauk-klasse MTBer, Kystjegerkommandoen, lette missilbatterier og Marinejegerkommandoen.
  • Norwegian Task Group (NoTG)

Når KNM Skjold blir innfaset bør den etter min mening plasseres under overflateflotiljen. Det vil føre til en splittelse av MTB-miljøet noe jeg vet veldig mange er uenig i, men det er en intern diskusjon som vi kan ta etter hvert. NoTG, er et taktisk ledelseselement som består av en kjernestab på 7 offiserer og som er tilknyttet sjef Kysteskadren. Denne staben driver planlegging i samarbeid med operativ myndighet. Under øvelser og i virkelige situasjoner går NoTG om bord og blir forsterket, først og fremst av personell fra vårt maritimt kompetansesenter, KNM Tordenskjold. Sjef KE (SJKE) har med andre ord fått en operativ hatt, fordi han også er sjef for NoTG, som er underlagt KOMSJØSØR. Dette er en litt mystisk konstellasjon da jeg som GIS ikke har noen operativ myndighet, mens han som er underlagt meg har det. Men det er vel slik vi er flinke til – å lage mystiske konstellasjoner.

 

Stasjonering av MTBer

Det har vært mye fram og tilbake når det gjelder stasjoneringen av MTBer. Da det ikke var foreslått noen MTBer i Langtidsproposisjonen(LTP) i det hele tatt, ble det også besluttet at det ikke skulle være fast stasjonerte enheter på Olavsvern. Dette var antagelig fornuftig under forutsetning av at vi ikke skulle ha MTBene, men denne forutsetningen har jo endret seg. For meg er det soleklart at fast stasjonering av MTBene i Nord-Norge er den eneste måte å skape tilgjengelighet, tilstedeværelse og evne til å reagere på.

 

Det er helt klart et operativt behov for å ha MTBer i Nord-Norge, og det eneste stedet MTBer kan stasjoneres er på Olavsvern, fordi basen er spesialbygget nettopp for dette formålet. Dersom man velger å se Ramsund og Olavsvern under ett, kan man heller redusere bemanningen i Ramsund, fordi å øke personellrammen utover grunnforutsetningene vil nok være svært vanskelig.

 

Det er altså besluttet å videreføre MTBene, men det er usikkerhet knyttet til hvor mange fartøyer og hvor lenge ”Hauk”-klassen kan seile. Det er flere formuleringer i Stortingsproposisjonen som kunne vært mer presis om oppgradering og drift av ”Hauk”-klassen. Uklarheter i vedtatte struktur skaper ekstra usikkerhet i organisasjonen fordi konsekvensene ifm planlegging er store. Skal 8 eller 14 fartøyer oppgraderes? Skal ”Hauk”-klassen seile fram til 2015, eller er det bare til ”Skjold”-klassen er innfaset? Dersom det er det sistnevnte som er riktig, vil ”Hauk”-klassen bli utfaset i 2006/07.

 

Sjøforsvarets bidrag til Norges internasjonale engasjement

Sjøforsvaret har vært internasjonalt orientert siden den forrige verdenskrig og viser seg godt egnet til internasjonale operasjoner. I tillegg er det viktig å være klar over at Sjøforsvaret gjennomfører vårt internasjonale engasjement innenfor ordinært budsjett. Vi får ikke en krone av denne store kontoen på ca 1,3 milliarder kroner som er øremerket internasjonale operasjoner.

Fleksibiliteten til Sjøforsvarets enheter vises i den måten kommandoforholdene er i en maritim struktur. Når vi får en ordre om å seile, ja så seiler vi, og så er vi under en eller annen sjef som vet hvem vi er, hva vi har, hva vi kan og hva vi ikke kan. Og så gjør vi jobben! Det er fleksibilitet det!

 

Sjøforsvaret deltar i dag i STANAVFORLANT med KNM Narvik og i MCMFORNORTH med KNM Hinnøy. Utdanningen vil framskyndes slik at KNM Bergen vil kunne overta for KNM Narvik i januar, mens KNM Hinnøy erstattes etter planen i medio desember. I tillegg har SACLANT anmodet om en ubåt til STANAVFORLANT som er meldt inn som en av 2 ubåter til NATOs reaksjonsstyrker. Videre inngår 1 minerydder, 4 MTBer, logistikkfartøy, og spesialstyrker i Forsvarets innsatsstyrker/Sjøforsvaret (FIST/SJØ). Totalt utgjør dette omtrent 440 mann og alle enheter skal ha en reaksjonstid på mindre enn 30 dager. I tillegg utfører Sjøforsvaret mineryddingsoperasjoner i Latvia, Litauen og Estland.

 

 

Framtiden

 

Sjøforsvarets visjon

Sjøforsvarets visjon er å være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Sjøforsvarets overordnede målsetning er å:

  • være best i verden på maritime operasjoner i kystnære farvann.
  • ha operative enheter med en troverdig stridsevne tilgjengelig for nasjonale behov og for internasjonal virksomhet i henhold til de kravene som Forsvarssjefen gir oss
  • fremstå som en attraktiv arbeidsplass som gjør at unge mennesker ønsker å komme inn i Sjøforsvaret og at de, sammen med de som er i Sjøforsvaret i dag velger å bli.

 

Eskortefartøyer

Fregattene skal være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i perioden 2005-10. Fartøyene utrustes bl.a. med våpensystemer som NSM og Evolved Sea Sparrow Missiles, samt et organisk middelstungt helikopter av typen NH 90. Fregattene vil bli et flaggskip for kyststaten Norge både internasjonalt og i våre havområder. Vi planlegger med å ha 1 fartøy kontinuerlig i STANAVFORLANT og jeg har satt som mål at Norge skal stille en fregatt av ”Fritjof Nansen”-klasse som kommandofartøy med norsk styrkesjef til STANAVFORLANT i 2008.

 

Mineryddere

Høyt ambisjonsnivå har jeg også for vår deltagelse i den store minerydderstyrken MCMFORNORTH, hvor vi skal delta kontinuerlig, som i dag, med 1 minerydder, samt et kommandofartøy med styrkesjef på rullerende basis.

 

MTBer

”Skjold”-klassen er planlagt innført i perioden 2004-06. Fartøyene har fleksibilitet og slagkraft som sitt viktigste bidrag til vår nasjonale sikkerhet og internasjonale interesser. Fartøyet har gode sjøgående egenskaper, samtidig som den er ideell for den norske kysten. KNM Skjold har gjennom utprøvingen seilt i 8 meter høye bølger med en fart på 30 knop, samt at den hadde en transittfart til Færøyene på 48 knop.

 

Amerikanerne skal gjennomføre tester av båten frem til august neste år hvorpå vi overtar den igjen. Jeg tror terrorangrepet på USA har økt deres interesse for dette fartøyet. Interessen er ikke bare fra spesialstyrkene, men også for US Coast Guard som synes fartøyet kan være interessant.

 

 

Kystjegerkommandoen (KJK)

KJK utvikles og tilføres materiell for å kunne gjennomføre avdelingsutdannelse fra 2005. KJK skal utrustes, organiseres og trenes slik at den skal være i stand til å gjennomføre offensive og meget hurtige operasjoner mot fiendtlige styrker, samt raidlignende operasjoner i kystnære områder der behovet oppstår både nasjonalt og internasjonalt. Den skal også kunne settes inn alene eller sammen med større maritime og amfibiske styrker. Stikkord er mobilitet og fleksibilitet.

 

Ubåter

Ula-klassens potensiale skal utnyttes bedre vet at tauet antenne skal anskaffes i 2004, mens satelittsamband og Link-11 skal anskaffes innen 2005. I 2002 skal det fattes en beslutning om Viking-prosjektet skal videreføres.

 

Konklusjon

Det jeg har forsøkt å fortelle dere er at jeg mener Sjøforsvaret i framtiden vil kunne bli et moderne og tidsriktig verktøy som våre norske myndigheter og våre alliansepartnere i NATO vil ha stor nytte av. Og ansatte i Sjøforsvaret vil være stolte av. Forutsetningen er imidlertid at beslutningen om LTPens struktur opprettholdes og ikke minst at det bevilges midler slik at Forsvaret kan både investere til og drifte ny struktur. Dersom ikke vedtaket følges opp med penger vil vi måtte gå en ny runde for å prioritere strukturelementer på tvers av forsvarsgrenene. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhetspolitiske situasjon ved at vi mister tempoet i omstillingsprosessen og at vi ikke kommer oss ut av den meget alvorlige krisen vi er i.

 

Det at Forsvaret både er i tidenes omstilling og i beredskap, kommer til å tære på personellet. Det vil ikke være mulig over lengre tid å prioritere begge deler. En av de største utfordringene i årene framover blir å sikre at det personellet vi har i dag med kritisk kompetanse fortsetter. Riktignok skal vi ha bort noen flere, men vi må ha tilstrekkelig med personell til å gjennomføre omstillingen og at vi må klare å opprettholde og etter hvert øke kompetansen slik at vi kan drifte den nye strukturen og nå Sjøforsvarets visjon.

 

Jeg er også bekymret for en usynliggjøring av generalinspektørene, fordi mer og mer ansvar og myndighet har blitt tatt ifra GIene de siste årene. Jeg mener Forsvaret trenger synlige grensjefer og ser ikke noe problem i å samkjøre operativ myndighet og styrkeproduksjon. Tvert imot mener jeg at ansvarslinjene blir enklere.

 

Ja, det er ”skjær i sjøen”, men den eneste måten vi kan bygge det nye Forsvaret på er å holde et høyt tempo i omstillingsprosessen for så tidlig som mulig å frigjøre ressurser til å bygge opp det nye Forsvaret. I denne prosessen er det derfor viktig å bruke energi og krefter til å føre Sjøforsvaret framover i samme retning som allerede er skissert gjennom LTPen. Det er den største utfordringen for sjefer på alle nivå.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
15. oktober 2001


ved

 

Forsvarssjef

General Sigurd Frisvold

 

OMSTILLINGEN AV FORSVARET

 

Innledning

Etter å ha mottatt iverksettingsbrevet fra Forsvarsministeren har Forsvaret hatt et usedvanlig trykk og momentum i omstillingen. Vår visjon er ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.

Omstillingen, som er en nødvendighet under tidspress, er vår høyest prioriterte oppgave og er todelt:

  • en økonomisk drevet reduksjon av volumet
  • en sikkerhetspolitisk endring og modernisering av Forsvarets innhold.

Det er min vurdering at det nok er den siste – en modernisering av forsvaret – som er den mest nødvendige og krevende delen. NATO’s oppfølging av hendelsene 11 september viser også med all ønskelig tydelighet hvor grunnleggende og styrende artikkel 5 forpliktelsene og utviklingen innen NATO vil være for medlemslandene. La meg derfor starte med å beskrive den omfattende omstillingsprosessen som allerede er i gang.

 

NATO

NATO er nå i full prosess med å implementere de militære utfordringer som det strategiske konsept som ble vedtatt våren 1999 på toppmøtet i Washington D.C, medfører. Konseptet peker på at et tradisjonelt invasjonsforsvar alene ikke lenger er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov. Videre knyttes ”morgendagens” trusler til etniske og religiøse motsetninger, nød og sosial uro samt globale trusler som masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. Etter terrorangrepene i USA påvirkes nok NATO ytterligere for å møte de trusler som det nye strategiske konseptet beskriver, en utvikling som også vi er en del av. Moderniseringen av militære kapasiteter for å møte flere av de trusler det utvidede sikkerhetsbegrepet og endrede nasjonale sikkerhetsbehov innebærer, ble grundig behandlet i FS 2000. Konklusjonen var at Forsvaret må utvikle moderne militære kapasiteter som kan dekke et bredere spektrum av oppgaver med fokus på kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne og reaksjonsevne. Som generelt prinsipp ble lagt til grunn at kvalitet skal ha prioritet foran kvantitet og at et høyt ambisjonsnivå på få områder skal ha prioritet foran et lavt ambisjonsnivå på mange områder.
Defence Capabilities Initiative (DCI), som er den fagmilitære prosess for å oppnå de målene som det strategiske konseptet forutsetter, fokuserer på NATO’s evne til samvirke (interoperabilitet), og identifiserer fem kjernekapasiteter:

 

  • Evne til deployering og mobilitet
  • Utholdenhet og logistikk
  • Effektivt engasjement i strid
  • Overlevelsesevne og infrastruktur
  • Konsultasjon, kommando og kontroll

 

Til sammen teller listen 58 tiltak innenfor disse områdene. For en mindre nasjon som Norge er det svært krevende å imøtekomme alle disse og alliansen oppfordrer nasjonene til samarbeid. Flernasjonale løsninger må derfor i økende grad søkes etablert. Som det heter i St.prp. 45: ”I mange sammenhenger vil flernasjonalt samarbeid være eneste mulighet til å få tilgang til disse kapasiteter”.

Jeg vil understreke at hensikten med flernasjonalt samarbeid ”force pooling” nettopp er å gi oss tilgang til kapasiteter som vi ellers ikke vil ha tilgang til. La meg nevne AWACS (Overvåkningsfly) som et eksempel. Et annet viktig framtidig prosjekt, som vil få ytterligere aktualitet etter 11 sep, er en tilsvarende luft til bakke overvåkning, Air to Ground Surveillance.

 

Så noen ord om

 

NATO’s kommando og styrkestruktur

NATO’s kommandostruktur skal være fullt operativ ved utgangen av 2003, samtidig som den mobile delen av NATO’s øvrige kommando-og kontrollarrangement blir videre utviklet. Combined Joint Task Force konseptet (som er et fellesoperativt reaksjonshovedkvarter) videreføres med et redusert ambisjonsnivå i forhold til tidligere, ett landbasert og ett sjøbasert hovedkvarter. Størst oppmerksomhet i øyeblikket har imidlertid etableringen av et antall mobile reaksjonshovedkvarter som del av NATO’s styrkestruktur. Disse er meget ressurskrevende og medfører tilsvarende forpliktelser for medlemslandene. Det er- også i NATO- meget vanskelig å forbedre kvaliteten på styrkene uten en betydelig reduksjon i kvantitet når forsvarsbudsjettene minsker. Et nytt strategisk miljø krever i tillegg en bedre balanse mellom de behov Artikkel 5 og ikke-artikkel 5 (Crisis Response Operations) stiller. Det er spesielt på hær- og delvis på luftsiden utfordringene ligger. I tillegg er det totale personellbehovet en bekymring for medlemslandene.
Utviklingen av NATO’s styrkestruktur vil også være mer styrende for vår egen omstilling og stiller oss overfor krevende utfordringer. Men samtidig vil moderniseringen innen NATO gi Norge flere militære kapasiteter som også passer godt inn nasjonalt. For å sitere FS 2000-”Dermed oppstår det en konvergens mellom de tradisjonelle og de nye sikkerhetspolitiske interessene m.h.t hva slags styrker de skaper behov for”. Jeg må imidlertid understreke at moderniseringsbehovet gjelder for hele vår styrkestruktur, også de såkalte ”in-place” styrkene fra alle forsvarsgrenene og for heimevernet. Det nye Forsvaret vil på denne måten bli bedre rustet til krisehåndtering, samt evner å håndtere et bredere sett med oppgaver. Som et eksempel har vi i den senere tid vært lead-nation i Kosovo, deltatt i en avvæpningsoperasjon i Makedonia, deltatt i NATO’s stående flåtestyrker, etablert anti-terrorberedskap Alfa/Bravo, øket jagerflyberedskap (QRA) samt forberedt eventuelle bidrag i samsvar med våre art. 5- forpliktelser.

 

Norske bidrag

På denne bakgrunn er derfor etableringen av reaksjonsstyrker fra alle forsvarsgrener en høyt prioritert oppgave. Situasjon etter 11 september har bekrefter nødvendigheten av denne type styrker, både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering.

 

Hærens bidrag inn i Forsvarets innsatsstyrke FIST/H består av styrker med differensiert reaksjonstid. Telemark bataljon (mekanisert infanteribataljon), som nå er i Kosovo, omorganiseres til en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personer. Den lokaliseres til Rena i nærhet til Regionfelt Østland og Hærens Taktiske Treningssenter. Den består av vervede og mannskaper på beredskapskontrakt. Styrken skal være etablert 1 juli 2003 med en reaksjonstid på 3-7 dager. Vi etablerer videre en forsterkningsstyrke på inntil 400 mann. Denne består av oppklaring, artilleri og ytterligere mekanisert infanteri, og etableres innen 1. juli 2005. Styrken planlegges med en beredskap på 30 dager. I tillegg etableres en forsterket mekanisert infanteribataljon som oppfølgingsstyrke på inntil 1100 mann, med en beredskap på 90 dager. Oppfølgingsstyrken skal være klar innen 1 juli 2002. Forsterkningsstyrken og oppfølgingsstyrken bemannes med bruk av beredskapskontrakter. Avdelingene i FIST/H søkes satt opp i en brigaderamme.

 

Sjøforsvarets bidrag, FIST/S består av

  • En minerydder .Vi har til enhver tid 1 minerydder i MCMFORCENORTH, KNM Hinnøy er for tiden del av styrken, som nå er på øvelse i Baltikum.
  • Ett minedykkerelement/MDK med sjømobilt konsept (Alta-kl)
  • En Oslo-kl fregatt. Vi deltar pr i dag 4 mnd pr år med 1 fregatt i STANAVFORLANT, KNM Narvik er for tiden del av styrken, som nå driver øvelser sør av UK
  • En Ula-kl undervannsbåt
  • Ett Kommando og støttefartøy

Alle disse styrkene hører inn under kategorien reaksjonsstyrker med reaksjonstid mindre enn 30 dager. I tillegg nevnes at sjøforsvaret etablerer en sjøgående taktisk stab (NoTG). Kjernen av denne staben nyttes i forbindelse med FIST/S, men staben forutsettes å nytte våre nye Fregatter som kommandoplattform for blant annet å kunne lede multinasjonale formasjoner. Dette kan skje fra 2006.

 

Luftforsvarets bidrag, FIST/L består av:

  • 1 skvadron kampfly. Kampflyene opererer i luft-til-luft rolle, og vil innen 2003 ha luft-til-bakke kapasitet.
  • 1 luftvernenhet (NASAMS)
  • 1 maritimt patruljefly (P3-C76)
  • 2 transportfly
  • 1 helikopterenhet bestående av 4 helikoptre

 

Som High Readiness Force har jagerflyskvadronen en beredskap på 5 døgn.For øvrig er beredskapen for alle disse styrkene mindre enn 30 dager. Luftforsvaret etablerer for øvrig 2 basesett som fra 2003 skal kunne brukes i nasjonale og internasjonale operasjoner. Basesettene er mobile støtteenheter som forestår administrative, tekniske og taktiske støttefunksjoner for luftforsvarets innsatsstyrker. Det ene basesettet settes opp med personell som er på beredskapskontrakt. Basesettene gjør at flyene fleksibelt kan operere fra kun en flystripe. QRA- beredskapen både på Sola og Rygge ble etablert meget raskt og problemfritt. Dette innebærer at vi kan gå videre i prosessen med å tilpasse antallet flystasjoner i den nasjonale strukturen.

 

I tillegg ønsker vi å etablere en beredskapspool med godt kvalifiserte stabsoffiserer og enkelte ”nisje kapasiteter” som

 

  • Spesialstyrker, der vi har øket vår kapasitet betydelig den senere tid både i Hæren og Sjøforsvaret
  • Etterretningskapasiteter
  • Mine-og eksplosivryddeavdelinger (EOD team)
  • Ildledere for flylevert ild (FAC)
  • Minedykkere
  • I forbindelse med vårt engasjement på Balkan har vi utviklet DCI relaterte containerbaserte kommunikasjonsløsninger som dekker hele avdelingenes behov for både intern og ekstern kryptert kommunikasjon.

 

Jeg har tidligere påpekt at forutsigbarhet i internasjonale operasjoner nødvendiggjør en beordringsplikt for yrkesbefalet. Dette vil være riktig både hva angår ansvarsforhold og for å legge forholdene til rette for en ”personellmessig grunnmur” som inkluderer en hjemmestøtteordning, rotasjonsordning, karriereplaner mv.

 

Ansvaret for støtte til og oppfølging av deployerte styrker fra FIST skal ligge hos det fremtidige FOHK, og ordningen ble implementerte fra 01 aug i år med nåværende Forsvarskommando Sør-Norge.

Dette forenkler og forbedrer planlegging, styring og oppfølging av vårt løpende internasjonale engasjement, samtidig som FO kan fokusere på de nasjonale, strategiske oppgaver.

 

”In-place forces
Som jeg påpekte innledningsvis må moderniseringen omfatte hele vår styrkestruktur, inkludert såkalte ”in-place forces”, med fokus på interoperabilitet, kvalitet og reaksjonsevne slik at de møter NATO’s standardkrav. Modernisering på de kapasitetsområder NATO beskriver er helt nødvendig, og må gis høyeste prioritet. For landstyrkene opprettholder vi Divisjonen i Troms. Hoveddelen av mannskaps og avdelingsutdannelsen i Hæren gjennomføres i Div 6’s ramme, inkludert oppfølgingsstyrker til internasjonale operasjoner. Ved å konsentrere utdanningen i Troms greier vi å opprettholde Divisjons- og Brigadestrukturen, noe jeg anser for å være avgjørende for å opprettholde kritisk kompetanse innenfor landstridskreftene.

 

Av avdelinger som representerer interessante og framtidsrettede kapasiteter vil jeg nevne Jegerkonseptet i Hæren og Kystjegerkonseptet i Sjøforsvaret.

Dette er begge kapasiteter som er tilpasset krevende geografiske og klimatiske forhold og utgjør ”nisjekapasiteter” med kapable, mobile enheter med stor operativ fleksibilitet. Hærens jegerkonsept er nå prøvd over noen år, og videreføres i Garnisonen i Porsanger, som en avdeling under Div 6. Kystjegerkommandoen, med en krigsoppsetning på bataljons størrelse planlegges operativ i 2005 på Trondenes.

For å kunne ivareta våre forpliktelser i hht. Schengenavtalen er vi i gang med å bedre mobiliteten og observasjonsevnen på grensekompaniet ved GSV, ved å tilføre terrengkjøretøyer, nye patruljebåter samt nytt observasjonsutstyr.

 

Gjennom en styrking av Kystvakten ved innføringen av KV Svalbard fra desember i år, en markant økning i antallet maritime helikoptre og de nye fregattene vil vår tilstedeværelse, synbarhet og evne til krisehåndtering i havområdene styrkes. Våre topp moderne Orion fly (P3C) er også viktige bidragsytere i denne sammenheng.

Teknologisk utvikling påvirker behovet for nye og endrede kapasiteter og muliggjør nye løsninger. Forsvarets stabsskole har i løpet av det siste året sett nærmere på ”Nettverksbasert Forsvar”. En av de sentrale konklusjoner er at utviklingen av nye teknologiske kapasiteter ikke kan skje uten en tilsvarende justering av operasjonskonsepter, doktriner, organisasjon og trening.

Vi er godt i gang innefor enkelte områder. Spesielt vil jeg trekke fram Luftforsvarets ”Norwegian Battle lab experiment” -NOBLE i Bodø. Ved å koble kreativitet, utnyttelse av komersiell teknologi og operativ innsikt, er vesentlige konseptforbedringer framkommet for luft til bakkelevert ild. I tillegg har vi høstet verdifulle erfaringer i bruken av ubemannede luftfartøy (UAV).

 

MATERIELLPROSJEKTER

For å oppnå nødvendig kvalitet og reaksjonsevne må nødvendige ressurser prioriteres til materiellinvesteringer. Jeg vil igjen minne om bekymringen fra FS 2000 der det framkom at en rekke DCI kapasiteter, som tankfly og langtrekkende missiler ble vurdert som ønskelige, men ikke kunne realiseres innenfor den politisk bestemte økonomiske ramme. Dagens situasjon viser at denne typen kapasiteter, som i NATO ofte karakteriseres som ”low density-high demand” kapasiteter er sterkt etterspurt. Ubemannede luftfartøy (UAV), som FS 2000 foreslo innført i perioden 2006-08, er ett eksempel på en slik etterspurt kapasitet som bør etableres så snart som mulig også i det norske forsvaret.

Noen få av de viktigste materiellprosjektene vi står overfor er

 

For luftforsvaret:

Nye kampfly

Våre nylig oppdaterte F-16 fly er blitt meget bra. Som delprosjekt inngår også nytt kortholds luft-til-luft rakettsystem og hjelmbaserte siktemidler som ytterligere forbedrer flyenes kapasitet. Men tidlig i perioden etter 2010 er det nødvendig å anskaffe en erstatning for våre F-16. Sikring av et jagerflykjøp er en forutsetning for å kunne løse helt sentrale nasjonale oppgaver. Et land uten jagerflyvåpen legger seg åpent for press og utfordringer over hele konfliktspekteret, fordi en motstander selvfølgelig vil tilpasse seg en så åpenbar mangel på vår side.

I tillegg vil mangelen på et eget kampflyvåpen gjøre alle de øvrige deler av Forsvaret så sårbare at det i gitte situasjoner kan bli uten betydning hva vi investerer i dem.

 

 

Transportfly

Våre militære transportfly, Hercules – C-130, er over 30 år gamle. Problemene vi har erfart den senere tid viser at de er så slitt at det er på høy tid med enten en stor oppdatering eller utskifting. Transportflyene er sentrale både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Nye regler innen europeisk luftfart krever i tillegg annet og bedre utstyr i flyene enn det våre transportfly er utstyrt med. Vi er godt i prosess med en anbefaling om eventuelle nye transportfly og forventer å forelegge dette for Stortinget våren 2002.

 

 

For Sjøforsvaret

Maritime helikoptre

I samarbeide med Finland og Sverige vil vi anskaffe åtte maritime helikoptre til kystvakten og seks til de nye fregattene. I tillegg inngår også en opsjon på ti redningshelikoptre til erstatning for våre Sea King. Vi håper å inngå kontrakt med hovedleverandøren NH 90 denne måned. Tidsplanen, som er styrt av nødvendig erstatning for Lynx og tilgjengelige helikoptre ved ferdigstillelse av fregattene tilsier leveranser av helikoptre fra 2004-2005. Anskaffelseskostnaden for helikoptrene er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner. Innføringen av 14 nye helikoptre med betydelig øket aksjonsradius representerer en klar kapasitetsøkning i forhold til dagens situasjon.

 

Fregatter

Gjennom det siste året er detaljert design for de 5 fregattene vi har i bestilling blitt utviklet og i løpet av det neste halve året vil produksjon starte på de fleste områder Innføringen av fregattene innebærer bedrede kapasiteter både for overflate- og undervannskrigføring gjennom bruk av ny teknologi og våpensystemer som for eksempel Norsk Sjømålsmissil (NSM).

 

For Hæren

Leopard II stridsvogner

Stortinget har vedtatt anskaffelse av 52 stk stridsvogn Leopard II fra Nederland. Stridsvognene leveres i 2002. Kontrakten inneholder også logistikk, utdanningsmateriell og ammunisjon. Totalprosjektet har en kostnadsramme på ca 1,5 mrd kr, og gir, sammen med de vel 100 meget moderne svenske stormpanservognene som nettopp er innført, Hæren betydelig styrket ildkraft og beskyttelse.

 

Middels PV

Anbefaling for kjøp av Panserbekjempelsesvåpen midlere hold (PBM) planlegges sendt fram til Stortinget for godkjenning snarest. Leveransen planlegges mellom 2003 – 07. Prosjektet har en kostnadsramme på ca 1,1 mrd og vil gi økt ildkraft ut over 2000 meter.

 

Soldat 2000

Med prosjektet Soldat 2000 moderniserer vi utrustningen til Hærens soldater. Dette er et prosjekt av stor moralsk betydning for våre styrker. Prosjektet har vært noe forsinket grunnet den økonomiske situasjonen i Hæren, men har nå fått topp prioritet. Prosjektet kommer til å anskaffe hovedtyngden av materiellet i 02-03 og skal være fullført i 2004.

 

Fellesprosjekter

MRR

MRR – multi rolle radio – er nå på vei inn i Forsvaret. Allerede i 2002 starter vi innfasingen av disse radiostasjonene for styrkene i KFOR. 7000 MRR radiosett til bruk i alle forsvarsgrener er under anskaffelse. Systemet vurderes komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener fra 2003.

Gjennom TADKOM-systemet etableres det nå et gjennomgående robust og sikkert kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

 

 

FIS basis

Modernisering av IT-infrastrukturen i Forsvaret er i full gang. Innføringen av FISBasis vil gi felles løsninger for drift, vedlikehold, sikkerhet, brukerstøtte og opplæring. Dette gjør det mulig å realisere betydelige effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinster. Basiskonfigurasjonen skal være implementert innen utgangen av 2002 og omfatter utskifting av 8-10000 datamaskiner for alle forsvarsgrener. Så noen ord om

 

INTERNASJONALT ENGASJEMENT

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle faglig kompetanse og interoperabilitet, ikke minst har dette vært tilfelle for NATO operasjonene på Balkan.

Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon

I øyeblikket har Norge et betydelig internasjonalt engasjement på ca 1500 personer. Jeg mottar ofte svært positive tilbakemeldinger fra allierte sjefer og samarbeidspartnere om vårt personell og våre avdelinger. Spesielt vil jeg framheve vår innsats i Kosovo der Genlt. T. Skiaker har gjort en fremragende jobb som sjef for KFOR. På en overbevisende måte har han demonstrert at vår operative kompetanse og ledelse holder meget høy kvalitet.

 

Så over til noen

ANDRE UTFORDRINGER

Terroraksjonene i USA er en påminnelse til oss alle om de trusler vårt samfunn kan stå overfor. Ved forsvarets avdelinger har vi derfor skjerpet anti-terrorberedskap samtidig som vi kontinuerlig følger nøye utviklingen innenlands og internasjonalt. Asymetrisk krigføring innebærer å måtte håndtere det uventede. Samtidig understrekes nødvendigheten av å fokusere mot hva vi skal forsvare, ikke bare hvem vi skal forsvare oss mot. Dette innebærer for forsvaret et bredere oppgavespekter. I tillegg blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til trygghet og sikkerhet for befolkningen. Ikke minst gjelder dette de største befolkningskonsentrasjoner (som er i Sør-Norge).

FS 2000 lister som en av forsvarets fremtidige oppgaver: ”sikring av vitale samfunnsintallasjoner og -virksomhet mot terrorisme og sabotasje.” Moderniseringen av Forsvaret i retning av fleksible og robuste operative kapasiteter med god reaksjonsevne og mobilitet er godt tilpasset en slik oppgave. Forsvarets evne til operasjoner i byer må videreutvikles, samtidig som vi ser at flere spesialiserte kapasiteter som forsvaret innehar er kritiske som støtte for vitale samfunnsfunksjoner.
Det sivil-militære samarbeidet må revitaliseres gjennom øvelser og tilpassning til de nye utfordringer som foreligger. Det er også viktig at vi opprettholder og videreutvikler toppstyrte samarbeidsordninger med klare ansvars og myndighetsforhold innenfor det sivil- militære samarbeid. Vi må videre etablere helhetlige løsninger på tvers av funksjons- og ansvarsområder og ikke minst følge opp nødvendige tiltak fra sårbarhetsutvalget.

 

La meg knytte noen kommentarer til en spesiell utfordring, nemlig sikring av olje- og gass infrastrukturen, en oppgave som forsvaret har tatt meget alvorlig.

Her gjennomfører Forsvaret rutinemessig anti-terrorøvelser i samarbeid med Politiet og andre partnere. Sist en slik øvelse ble gjennomført var for vel 3 måneder siden.

I fredstid har Forsvaret som oppgave å støtte Politiet i håndteringen av denne type hendelser. Forsvarets spesialkommando (FSK) har kapasiteter som er aktuelle å bruke i slik sammenheng. Dette krever politisk godkjenning. Innsetting av spesialstyrker vil imidlertid innebære en betydelig fellesoperasjon ledet fra FOHK. En slik operasjon kan involvere:

  • overvåkingsfly, transportfly og helikoptre fra luftforsvaret
  • ubåter og overflatefartøyer fra sjøforsvaret
  • sanitet, samband, transport etc. fra hæren
  • Elektronisk krigføring
  • etterretningskapasitet
  • eksplosivryddegrupper (EOD).

Forsvaret har ved erklært beredskap, et punktforsvarsansvar for viktig infrastruktur. Videre deltar Forsvaret i områdeforsvaret, som er et NATO-ansvar, i en art. 5 situasjon.

Før jeg går videre på omstillingen av Forsvarets fredsorganisasjon og –aktivitet er det naturlig å kommentere ressurssituasjonen.

 

Ressursrammen

Utgangspunktet i St.prp 45 var ”at Forsvaret er i en dyp strukturell krise, ikke minst i en ubalanse mellom kostnader og bevilgninger”.

Målsettingen var gjennom en kraftfull og omfattende omstilling å fjerne den doble ubalansen mellom ambisjoner og ressurser samt mellom investering og drift.

Erfaringer fra 90-tallet viser også at forsøk på å opprettholde en større forsvarsstruktur enn det er økonomi til, heller vil akselerere den motsatte prosess, nemlig fortsatte og drastiske omstillingstiltak, både struktur- og aktivitetsmessig. Med dette som bakgrunn beskrev jeg i FSJ’s prinsippielle syn på det nye forsvaret tre viktige forutsetninger for at den foreslåtte strukturen i St.prp 45 skal kunne realiseres, nemlig:

 

  • forutsigbare og tilstrekkelige forsvarsbudsjetter
  • en omstilling som fører til driftsinnsparinger på minst 2 milliarder, og
  • at krigsorganisasjonen ikke tilføres materiell eller avdelinger som det i realiteten ikke er økonomisk dekning for.

Og jeg tilføyde at dersom disse forutsetningene ikke innfris vil det umiddelbart utløse behov for nye omstillingstiltak.

 

Som et svar på brev fra et flertall i forsvarskomiteen oversendte Forsvarsministeren 31 aug d.å. nye beregninger for kostnadene i perioden 2002-2005 for strukturen som ble vedtatt i Stortinget 13/14 juni i år. Disse beregningene viser et årlig gjennomsnitt på 30,4 MRD kroner. Full operativitet i Brig 12 og Brig 5 innebærer at totalsummen må heves med nærmere 1 MRD kroner årlig. I tillegg kommer kostnader for eventuelle nye transportfly, stipulert til ca 3,5MRD. Til sammenlikning gir årets budsjettforslag en ramme på 27,6 MRD kroner, og derfor følger en gjennomsnittlig ubalanse på ca 4 MRD (2002)kroner mellom vedtatt struktur og tildelte ressurser.

Med andre ord er dette en meget alvorlig og uholdbar situasjon som Forsvaret må ut av ved at det snarest bringes samsvar mellom de oppgaver som er bestemt av Stortinget og ressursene som tildeles. Alternativet er umiddelbare og alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte struktur for forsvaret.

 

Så over til

OMSTILLING OG MODERNISERING

Generelt

Omstillingen av Forsvaret skal gjennomføres som en toppstyrt og ledelsesforankret prosess, hvor helhetlige løsninger på tvers av forsvarsgrener, resultatorientering og tempo er viktige prinsipper.

Målet for omstillingen er å redusere driftskostnadene med 2 mrd kr pr år. For å klare dette må vi redusere Forsvarets bemanning med 5000 årsverk, og bygningsmassen må ned med 2 mill m2. Rekkefølgen for omstillingstiltakene er i hovedsak styrt av hva som innenfor en helhetlig ramme gir best og raskest økonomisk gevinst. Omstillingen gjennomføres i 3 faser:

  • Forberedelsesfasen, som skal være sluttført innen utgangen av året.
  • Gjennomføringsfasen, vil gå i 2002 og 2003.
  • Oppfølgingsfasen i 2004 og 2005 omfatter relokalisering av gjenstående restvirksomhet, evaluering av omstillingsperioden og andre nødvendige etterarbeider.

 

ARGUS
Program ARGUS skal i samarbeid med Fellesstaben koordinere og synkronisere omstillingstiltakene. I tillegg skal programmet overvåke gjennomføringen og gevinstrealisering. Samtidig driver Argus kontinuerlig frem omstillingstiltak for raskt å overføre midler fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Allerede i 2001 regner vi med innsparinger på 174 mill kr blant annet ved å innføre felles ammunisjonsforvaltning, omorganisering i FO, reduksjon i bruk av overtidsmidler, redusert reisevirksomhet til fordel for bruk av videokonferanser og bortsetting av aktivitet. De innsparte midler investeres blant annet i simulatoranlegg.

Så over til den framtidige

 

Forsvarets øverste ledelse
FO skal nedlegges og Forsvarsstaben (FST) opprettes og samlokaliseres med FD. Dette blir den nye samlokaliserte strategiske ledelse av Forsvaret. I Forsvarskomiteens merknader uttrykkes det at Forsvarssjefens evne til strategisk styring skal styrkes. Det forutsettes at FSJ blir en synlig leder av FMO, at han fører alminnelig kommando over landets militære forsvar og at FSJ’s instruks videreføres.

Utredningsarbeidet omkring den nye forsvarsstaben er i full gang. Vi ser også på stedsvalg for den nye staben. En vanskelig, men viktig avgjørelse som må tas er GI’enes plassering og rolle. Vi har flere modeller under vurdering. Målsettingen er å oversende en anbefaling til Stortinget innen 1 mars 02, og implementere Samlokalisert strategisk ledelse innen 31 des 02.

Jeg er imponert og fornøyd med signaleffekten ved at Forsvarets Overkommando har gått foran i omstillingsprosessen ved å ta store reduksjoner allerede.

FO har fram til september blitt redusert med 200 årsverk samtidig som vi har håndtert krevende krisehåndteringsoppgaver. I forhold til våren 2001 vil summen av reduksjonen i FO bli på over 50%,. Kjerneoppgavene for forsvarsstaben blir perspektiv- og produksjonsplanlegging, virksomhetsstyring og krisehåndtering, og vil også innebære en styrket evne til å tverrprioritere i forhold til helheten av oppgaver. På dette feltet har omstillingsprosessen identifisert et åpenbart og betydelig forbedringspotensiale i Forsvaret.

 

OPERATIV VIRKSOMHET

Kommandostruktur

I løpet av 2002 etableres en ny nasjonal kommandostruktur som er vel tilpasset utviklingen innen NATO’s kommando- og styrkestruktur. Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag. Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener. Ved å legge dette fellesoperative hovedkvarteret sammen med NATO-hovedkvarteret på Jåtta vil vi bedre ivareta våre totale behov, nasjonalt og som tidligere nevnt for internasjonale operasjoner. Vi sikrer fortsatt en skjermet nasjonal ledelse av militære operasjoner i fred, krise og krig, noe som vi har fått testet på en utmerket måte etter 11 september, både i oppgavespekter og i geografisk spredning.

Landsdelskommandoene vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene. Totalt skal disse tre hovedkvarterene til sammen ikke telle mer enn ca 500 hoder.

 

LOGISTIKK

Etableringen av FLO
Stortinget vedtok i november 2000 å samle alle enheter innen Forsvaret som steller med forvaltning av materiell ol. i én organisasjon: Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLO vil omfatte forsyningskommandoene til de tre forsvarsgrenene, Forsvarets tele- og datatjeneste, samt en rekke regionale og lokale forsynings- og vedlikeholdsledd. Som første ledd i etableringen av FLO ble Logistikkstaben operativ 1. september i år. Sjef FLO , som tiltrådte 1. okt, vil overta ansvaret for resten av organisasjonen ved kommende årsskifte. Hovedprinsippet for FLOs framtidige virksomhet vil være kundefinansiering gjennom samhandel.

 

 

STYRKEPRODUKSJON
Skoler

For Forsvaret er kompetanse er en kritisk suksessfaktor, og vi er en organisasjon som bruker svært mye ressurser på utdanning. Jeg er godt fornøyd med at vi nå får samlet stabs- og alle forvaltningsskolene på skolesentret på Akershus. Sjef skolesentret på Akershus skal koordinere all skolevirksomhet i forsvaret. Satsing på fjern og elektronisk undervisning samt vekttallsgodkjenning av vårt utdanningstilbud er også svært viktige tiltak.

 

På Forsvarets stabsskole tar vi nå i bruk de muligheter teknologisk utvikling gir. Det grunnleggende kurs i alle forsvarsgrener, stabsskole I, gjennomføres nå delvis som distribuert læring. Dette skjer i en kombinasjon av en kort samling og deretter interaktiv læring hvor elever og studieveiledere kommuniserer ved hjelp av moderne dataverktøy. Dette vil også være et viktig familiepolitisk virkemiddel.

 

Utdanning , trening og øving forutsettes å kunne økes i fremtiden for å oppnå nødvendig operativitet. For å kraftsamle og å oppnå synergieffekter samler vi nå utdannings og treningsaktiviteten rundt et mindre antall Utdannings og kompetansesentra, samt befalsskoler.

På Rena har Hæren etablert sitt topp moderne taktiske treningssenter til vel 500 mill kr. som gjør utstrakt bruk av simulatorer. Sjøforsvaret har tatt i bruk en avansert simulator for opplæring i navigasjon på Sksk. De oppdaterte F-16 simulatorene er nå koblet i nettverk slik at de nå også kan samøve med flykontrollørene ved våre kontroll og varslingsstasjoner.

På øvingssiden planlegges fortsatt øvelse Strong Resolve 2002 gjennomført i mars neste år. I likhet med forrige gang den ble gjennomført, i 1995, er øvelsen todelt. Den består av en NATO Art 5 operasjon i Midt-Norge sammen med ikke-Art 5 CRO i Polen. Den delen av øvelsen som gjennomføres i Norge ledes fra Jåtta, og COMJCNORTH, Gen. T.Skiaker.

 

Verneplikten

Fra 2002 er tallet på innkalte til førstegangstjeneste noe redusert. Innkallingsstyrken vil imidlertid sannsynligvis måtte økes noe igjen når vi kommer til 2005 for å fylle ny struktur. Også i vernepliktsutdanningen slår vi nå sammen utdanningsinstitusjoner på tvers av forsvarsgrener, jeg nevner sanitet, transport, militærpoliti, luftvern etc.

Verneplikten må være basert på Forsvarets behov. Fundamentet for en fortsatt verneplikt er at den oppleves som relevant og meningsfylt både for de vernepliktige og for Forsvaret. Den må derfor produserer de militære avdelinger og kapasiteter som et moderne forsvar krever. Målsettingen er at den enkelte skal ha tiltro til egen og avdelingens evne til å løse sitt oppdrag. Dette vil koste ressurser, men vi må forholde oss til at kvalitet koster.

 

Så noen ord om

EIENDOM, BYGG OG ANLEGG (EBA)

Forsvarsbygg

En helt avgjørende forutsetning for å lykkes i omstillingen og den videre utvikling av Forsvaret er å investere store beløp i ny infrastruktur.
Samtidig samles forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg fra 1.1.02 i en ny organisasjon underlagt FD, med navnet Forsvarsbygg (FB).

Hensikten med denne omleggingen er å synliggjøre kostnadene knyttet til bruk av EBA, som utgjør en betydelig del av Forsvarets driftskostnader. Det skal skrives leieavtaler for hvert enkelt bygg og anlegg, og dette skjer første gang for året 2002. Den EBA vi ikke lenger ønsker å leie, vil Forsvarsbygg være pålagt å avhende så snart som mulig.

 

ANDRE PROSJEKTER

Så over til en del andre prosjekter som opptar krefter og tid for forsvarsledelsen.

Først

 

Prosjekt GOLF
Et fundamentalt element i Forsvarets omstilling er å effektivisere måten vi driver administrasjon og forvaltning. Prosjekt Golf skal gi oss et Felles Integrert Forvaltningssystem (FIF) som dekker økonomi, materiell og personell på tvers av forsvarsgrenene. Prosjekt skal etablere felles prosesser og IT-systemer.

På samme måte som Kommando og kontrollsystemer gir oss situasjonsoversikt og grunnlag for å treffe gode operative beslutninger i strid, skal FIF skaffe oss situasjonsoversikt og beslutningsgrunnlag i fredsdriften.

Et annet viktig virkemiddel i omstillingsprosessen er

 

Outsourcing, som vi i Forsvaret har valgt å benevne bortsetting av virksomhet. Hensikten er å konsentrere Forsvarets ressurser på det vi skal være best på (kjernevirksomheten) og vurdere bortsetting av deler av støttevirksomheten som det er et kommersielt marked for.

For å trekke erfaringer pågår det for tiden to prosjekter. Det er bortsetting av materielltransporter over 12 tonn og forvaltning av administrative kjøretøyer. For begge prosjektene har det vært gjennomført politiske avklaringer, økonomiske og beredskapsmessige vurderinger samt drøftinger med de ansatte. Dersom de første prosjektene blir vellykkede, vil konsept og metode bli innført i Forsvaret innen neste sommer.


PERSONELL
Personellreduksjonen-status
De avgangsstimulerende tiltak som har vært nyttet har så langt ført til at ca 3000 ansatte har søkt om avgang. Så langt er er vel 1500 søknader innvilget.

Av disse er litt i underkant av 500 sivilt tilsatte. Disse tiltakene har blitt håndhevet noe restriktivt de siste måneder. Når omstillingen nå føres videre basert på Stortingsbeslutningen forventer jeg at disse tiltakene igjen får virke.

Jeg er opptatt av at vi nå retter fokus mot de som fortsatt skal ha Forsvaret som arbeidsplass. Moderniseringen skal gi oss en moderne og fremtidsrettet organisasjon. Det blir ikke mindre interessant å jobbe i Forsvaret – utfordringene vi står overfor er komplekse, krevende og spennende.

Dagens befalsordning reflekterer den forsvarssruktur vi har besluttet å endre. Vi må derfor vurdere dagens befalsordning i forhold til behovene i det nye Forsvaret.

 

INFORMASJON

Informasjon er en kritisk suksessfaktor for Forsvaret.

Tidligere denne måneden åpnet vi Forsvarets mediesenter (FMS). Etableringen av FMS innebærer en styrket og mer målrettet satsning på informasjon og kommunikasjon. FMS er resultatet av en sammenslåing av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter og produksjonselementene i det som tidligere het FO/P&I.

All produksjon av informasjon samles nå på ett sted, noe som skal gjøre den både mer målrettet og slagkraftig.

Det strategiske elementet vil fortsatt være FO’s informasjonsavdeling som med et strategisk plankontor utvikler og følger opp Forsvarets overordnede informasjonsstrategi.

 

AVSLUTNING
Avslutningsvis vil jeg si at omstillingen i Forsvaret har et usedvanlig trykk og momentum for å oppnå ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.” Forsvaret må tilpasses to primærhensyn henholdsvis å møte direkte sikkerhetsutfordringer mot Norge og delta med synlige bidrag til internasjonale operasjoner. Moderniseringsprosessen i NATO vil både være meget krevende, men samtidig helt avgjørende også for Norge. Utviklingen etter 11 september bekrefter nødvendigheten av å modernisere,samt å utvikle moderne militære kapasiteter med kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne samt reaksjonsevne og som kan dekke et bredt spektrum av oppgaver.

Avstanden mellom foreslått budsjett og kostnadsberegninger for vedtatt struktur er meget bekymringsfull, og må snarest håndteres slik at Forsvaret får tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Alternativet er beklageligvis nye og meget alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte forsvarsstruktur.

 

 

Takk for oppmerksomheten.