Skip to content

Mandag 20. november 2017 hadde vi gleden av å overvære Sjef Luftforsvaret, generalmajor Tonje Skinnarland, sitt foredrag om Status og Utfordringer i Luftforsvaret. 

Foto: OMS

Ikke overraskende var generalen, og det med rette, tydelig stolt over våre nye kampfly, men hun delte også noen vel begrunnede bekymringer med oss, som du kan høre om i podcasten.

Og ikke nok med det – denne mandagen var det også den tradisjonsrike Kalkunaftenen i Oslo Militære Samfund, til stor glede for våre fremmøtte medlemmer.

** Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling i iTunes.

Luftforsvaret – Status og utfordringer 2017

 

Generalmajor og Sjef for Luftforsvaret, Tonje Skinnarland, i OMS. Foto: OMS

Åpning

Formann, ærede forsamling,

Takk for anledningen til å dele mine betraktninger, og noen bekymringer, om status og utfordringer i Luftforsvaret fra denne viktige talestolen.

Aller først vil jeg understreke at vi holder stø kurs. Mye i Luftforsvaret er bra, og det meste går i den strategiske retningen som ble pekt ut i FMR og som min forgjenger redegjorde for da han var på talerstolen her i OMS for to år siden.

Som styrkesjef er mitt hovedfokus alltid å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner. Beredskapen og operasjonene må likevel balanseres med en helt nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Innledning

La meg begynne med det som virkelig fungerer godt i Luftforsvaret. Jeg er svært fornøyd med det vi leverer operativt hver dag. Luftforsvaret leverer hvert minutt, hver time, hver dag, hele året – som vi alltid har gjort, gjennom våre 73 år som selvstendig forsvarsgren.

Årsdagen vår ble markert den 10. november på best mulige måte.

Den offisielle markeringen av F-35 til Norge var en historisk begivenhet og en viktig milepæl som angår hele Forsvaret. Moderne kampfly vil være en helt sentral del av norsk forsvarsevne i overskuelig fremtid.

F-35 vil styrke vår nasjonale operative evne og gi et betydelig bidrag til NATOs kollektive forsvar – og gi helt nye fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet av F-35 og andre framtidige kapasiteter. Det kommer jeg tilbake til.

Først vil jeg fokusere på de systemene som leverer beredskap og luftoperasjoner – i dag – og de nærmeste årene!

Vi leverer stående beredskap og daglige luftoperasjoner på et høyt nivå hele tiden gjennom;

  • kontinuerlig luftovervåking av norsk og tilstøtende luftrom for NATO og nasjonalt som utføres gjennom Kontroll & Varslings-kjeden
  • stående jagerflyberedskapen som ivaretar suverenitetshevdelse for NATO og nasjonalt med F-16 kampfly
  • stående beredskap for politiet og egne styrker i nord og sør med Bell 412 helikopter
  • stående landsdekkende redningshelikopterberedskap med Sea King
  • periodevis nasjonal eksplosivryddeberedskap på rotasjon med andre forsvarsgrener med spesialister fra vårt baseforsvarsmiljø
  • løpende understøttelse av operasjoner i utlandet med C-130 transportfly
  • maritim overvåking og informasjonsinnsamling som bidrar betydelig til vår strategiske situasjonsforståelse i nord med P-3 maritimt patruljefly og DA-20 EK-fly 

Vi skal heller ikke glemme den viktige oppgaven som hovedtyngden av våre vernepliktige utfører døgnkontinuerlig hele året med vakt & sikring av våre baser.

I tillegg driver alle Luftforsvarets avdelinger styrkeproduksjon for å være klare til forsterket innsats hjemme eller ute på korte klartider. Sånn er luftmaktens natur:

Vi må reagere raskt og være først fremme når det kreves.

I løpet av et typisk gjennomsnittsdøgn i Luftforsvaret har vi nærmere 100 personer på beredskapsvakt i tillegg til soldater og befal for fredstidsvakthold av basene. Vi flyr ca 45 tokt i døgnet og hovedtyngden av personellet ute ved avdeling er daglig involvert i å klargjøre, trene og vedlikeholde våre luft- og bakkesystemer. Dette er kompetente mennesker, klare til innsats, som gjør en viktig jobb for Norge.

Jeg er stolt av den tjenesten som legges ned av Luftforsvarets personell til daglig. Det er høy etterspørsel etter alt vi leverer operativt.

Dette er tydelig forstått av våre beslutningstakere. Derfor satses det på betydelig modernisering som skal sikre at norsk luftmakt forblir relevant i framtiden. Samtidig står Luftforsvaret overfor store utfordringer i dag.

Før jeg går nærmere inn på disse utfordringene vil jeg zoome litt ut og reflektere over det strategiske utfordringsbildet og luftmaktens rolle og betydning i dette.

Strategisk bakteppe

Norge er i global sammenheng et lite land med en liten befolkning. Vi er en arktisk kystnasjon, med et enormt maritimt interesseområde som er rikt på naturressurser

– i en stabil og fredelig utkant av verden.

Vi påvirkes likevel indirekte og direkte av et vidt spekter av sikkerhetsutfordringer som spenner fra internasjonal terrorisme, cybertrusler, spredning av masseødeleggelsesvåpen og den militære maktbalansen. Vi må ha et 360 graders utsyn for kunne håndtere dette. Jeg vil imidlertid fokusere på den militære dimensjonen her i dag.

Vår geostrategiske plassering med nærhet til verdens største konsentrasjon av ikke-vestlig militær slagkraft, gjør oss strategisk viktige i storpolitikken.

Russlands triade av kjernevåpen har baser på Kola. Deres behov for å beskytte denne strategiske kapasiteten, gjør at norske nærområder vil påvirkes dersom Russland opplever økt spenning andre steder i verden. Dette gjorde ekspertutvalget rede for i sin rapport i 2015 hvor blant annet det russiske bastionforsvaret ble beskrevet.

Vi har de senere årene vært vitne til stor russisk satsing på moderne luftvernsystemer, langtrekkende presisjonsvåpen, og stående styrker som kan settes inn på kort varsel over lange avstander. Dette innebærer at en aktivering av bastionsforsvaret effektivt kan påvirke vår kontroll med og tilgang i luften, over og under vann, – og kan dermed utfordre norsk og alliert operasjonsfrihet i Nord-Atlanteren og i våre egne nærområder. Egne bakkestyrker i området vil da også bli svært sårbare.

Selv om Russland ikke oppfattes som en militær trussel mot Norge, er dette en realitet vi må ta høyde for i vår forsvarsplanlegging og den har betydning for vårt operasjonsmønster.

Fra et luftmilitært ståsted er det flere utviklingstrekk som har stor betydning og som kan utfordre vår tilgang til luftrommet, vår evne til å beskytte oss, og vår reaksjonsevne.

Vesten har hatt en militær fordel i lang tid. Denne fordelen har vært mulig på grunn av teknologisk forsprang, overlegen evne til luftkontroll, luftmobilitet, informasjonsinnsamling, og et høyt operasjonstempo understøttet av luft- og rombaserte systemer når det gjelder rekkevidde, presisjon, overblikk og utholdenhet.

Ikke-vestlige land har gjennom utviklingen av sine våpenprogram lagt mye ressurser i å anskaffe tilsvarende kapasiteter og utligne de forsprangene som Vesten har oppnådd.

Nektelse til operasjonsområder gjennom Anti-Access and Area Denial (A2/AD) strategier er ikke noe nytt, men realiteten er at russisk A2/AD-kapasitet har blitt betydelig mer potent de senere årene. Det har blitt en strategisk utfordring som har stor betydning for NATOs evne til å utføre operasjoner i alle domener.

Realiteten er at russisk evne til nektelse er utplassert i våre nærområder i dag. Hvis systemene aktiveres og deployeres framover, kan de potensielt hindre oss i å operere over og på deler av vårt eget territorium umiddelbart. Det samme er tilfellet i Østersjøen, Svartehavet og det østlige Middelhavet.

Med dette som strategisk bakteppe – la meg gå over til snakke litt om norsk luftmakts rolle og betydning i dette.

Luftmaktens rolle og betydning

Forsvarets oppgaver må løses i alle domener; i luften, på land, til havs, i rommet, digitalt og i det elektromagnetiske spektrum. Vi må derfor ha en helhetlig og bred tilnærming for å håndtere sikkerhetsutfordringene Norge står overfor.

Fremtidens norske luftmakt som er besluttet av Stortinget gjennom inneværende landtidsplan, er drevet frem av strategiske beslutninger knyttet til fellesoperative ambisjoner for de mest krevende oppgavene (oppgave 1-3).

Luftstyrker har rekkevidde, hastighet og reaksjonsevne til å dekke enorme områder, både til lands, til vanns og i luften. Luftstyrker kan projisere den effekten som kreves på rett sted og til rett tid, enten det er luftkontroll, informasjonsinnsamling, presisjonsengasjement eller luftmobilitet som er behovet.

Luftmakt er derfor fleksibelt og relevant i de aller fleste scenarier som en fellesoperativ ressurs. Luftmakt har blitt en forutsetning for den vestlige måten å gjennomføre militære operasjoner på.  Luftstyrker er gjerne først inn, – sist ut, – og en kritisk faktor for suksess i de fleste operasjoner.

Det viktigste luftmakten bringer til felleskapet er luftkontroll.

Luftkontroll vil være en betingelse for å sikre operasjonsfrihet for egne land- og sjøstyrker, samt for egne luftstyrkers mulighet til å mer direkte støtte disse i form av informasjonsinnsamling, luftmobilitet og presisjonsengasjement.

Dette er erkjent av Stortinget og inneværende langtidsplan representerer en helt avgjørende modernisering og satsning på særlig luftkontroll. Dette har også medført at svært tøffe og vanskelige prioriteringer har vært nødvendig innenfor for gjeldende ressursramme.

Omfanget av allerede pågående modernisering er en formidabel oppgave og på grensen til hva som er mulig å gjennomføre for et lite luftforsvar. Jeg er derfor tilfreds med at våre beslutningstakere erkjenner dette og at det i IVB LTP fastslås følgende (som vist på plansjen):

 «Luftforsvaret vil i perioden gjennomgå nødvendige og omfattende endrings- og moderniseringsprosesser, herunder innfasing av nye materiellsystemer. Den videre omstillingen mot et kraftig styrket og mer slagkraftig luftforsvar vil være både kompleks og krevende, med betydelige behov for endringer. Luftforsvarets evne til å løse sine oppgaver vil i perioden påvirkes ved overgangen fra gamle til nye systemer.»

Luftforsvarets nå-tilstand (status og utfordringer)

Hva er så status og tilstand på tampen av det første året i ny LTP?

Luftmakt er kostbart og Luftforsvaret i ferd med å bli største forsvarsgren når det gjelder ressurstilgang. For nærmere seks milliarder kroner årlig, da inkludert redningshelikoptertjenesten, leverer vi nasjonale operasjoner, beredskap, og overvåking, hver time, hver dag, hele året.

Realiteten oppleves likevel å være; at vi i dag er for små, for gamle og for lite klare i forhold til gjeldende ambisjonsnivå og de fellesoperative behovene.

Luftforsvaret er svært godt fornøyd med satsningen på moderne luftmakt som er vedtatt av Stortinget. Samtidig er vi ydmyke for de store og komplekse oppgavene som skal løses for å omsette de vedtatte planene til reell operativ evne.

Samtidighetsutfordringene er formidable bare når det gjelder våpensystemer og støttesystemer som skal fases ut- og inn. I tillegg kommer helt nødvendige effektivisering som innebærer omfattende omstillingsoppdrag og endringer i basestrukturen. Dette krever mye stabskraft, og mye involvering av de operative avdelingene våre. Kompleksiteten og samtidigheten i alle oppgavene vi skal gjennomføre er derfor stor og krevende. Det er samme personell som må brukes til både operasjoner, beredskap, omstilling og modernisering, og vi er allerede marginalt bemannet for bare ivareta primæroppgavene våre.

For Luftforsvaret er likevel framtiden lys da hovedtyngden av systemer som vi skal operere i overskuelig fremtid, er blitt fastlagt og de nye kapasitetene F-35 kampfly, P-8 maritime overvåkingsfly, NH90 maritime helikoptre og AW101 redningshelikoptre allerede er på vei til å fases inn. Moderniseringen av luftovervåkingssensorene er imidlertid kritisk forsinket og satsningen på nytt moderne langtrekkende luftvern ligger en del år fram i tid.

La meg redegjøre litt for status og utfordringene med de systemene vi opererer i dag og som utgjør vår reelle operative evne nå;

 (Kommando og kontroll)

Jeg er svært fornøyd med å ha fått rollen som taktisk styrkesjef. Det motiverer og fokuserer hele organisasjonen til at alt vi gjør skal rettes mot å produsere og levere beredskapsklar styrkestruktur og daglige luftoperasjoner.

Vårt nasjonale luftoperasjonssenter (NAOC) ble etablert i Luftforsvaret og samlokalisert med FOH på Reitan i 2014. Sjef NAOC har ansvaret for å planlegge, gjennomføre og lede alle luftoperasjoner, øving og trening på vegne av meg som taktisk luftstyrkesjef under operasjonell kommando av FOH.

NAOC skal styrkes og videreutvikles mot å bli fullt operativ (FOC), herunder økt kompetanse på etterretning (ISR) og targetting som blant annet er helt nødvendig for å få full effekt av våre nye kapasiteter F-35 og P8.

(Luftkontroll)

Kontroll- og varslingskjeden har produsert et gjenkjent luftbilde for oss selv og NATO siden 1956. Dette er svært viktig for varsling, situasjonsoversikt og kontroll med luftstridsmidler. K&V-kjeden har over mange år vært gjenstand for omfattende omstilling, effektivisering og automatisering. I dag utøves luftovervåking og kontroll med kampfly og luftvern fra kun en CRC på Sørreisa. I tillegg har vi et lite redundanselement i vår deployerbare Air Control Unit som nå er lokalisert på Ørland flystasjon. De gjør til sammen en svært god jobb for Norge og NATO 24/7/365.

Jeg er imidlertid dypt bekymret for at flere av sensorene for luftovervåking begynner å bli svært gamle og er overmoden for utskiftning. I tillegg er innføringen av nye kommando og kontrollsystemer kraftig forsinket.

F-16 har vært et svært godt kampfly som har tjent Norge lenge. Levetiden nærmer seg imidlertid slutten etter nesten 40 år i luften. Vår F-16 flåte har det høyeste flytimeuttaket i verden og F-16 blir stadig mer krevende vedlikeholdsmessig. Strukturelle utfordringer kan også dukke opp, slik vi har sett eksempler på med sprekkdannelser de siste årene.

Vårt svært dyktige operative og tekniske F-16 personell skal fortsatt ivareta vår operative kampflyevne de nærmeste årene, men noe redusert ambisjonsnivå er akseptert i overgangen til F-35. Denne overgangen er krevende, men det er lagt en grundig plan for å evne operative leveranser på F-16 samtidig som vi bygger opp en F-35 organisasjon og kapasitet. Fra 2019 skal de operative oppgavene deles mellom F-16 og F-35 fram til vi er i stand til å overta QRA-oppdraget med F-35 fra Evenes i 2022. Da fases F-16 ut etter hele 42 års aktiv tjeneste for Norge.

Vårt bakkebaserte luftvern, NASAMS, har blitt modernisert én gang etter innføringen på slutten 90-tallet. For tiden oppgraderes NASAMS våpensystemet videre og luftvernet bygges opp igjen etter å ha hatt en noe redusert styrkeproduksjon ifm materielloppgraderinger og samling av aktiviteten på Ørland. Vi samarbeider også godt med Hæren som skal få organisk luftvern. Det blir viktig fremover at luftvernets videre utvikling håndteres i ett felles luftvernmiljø.

(Informasjonsinnsamling)

Innen informasjonsinnsamling gir P-3 og DA-20 miljøene betydelige bidrag til nasjonens strategiske situasjonsforståelse. Nasjonalt har vi alltid fulgt med i nordområdene, men etter den kalde krigen ble behovet for tilstedeværelse gradvis redusert og ambisjonen redusert. Som følge av den endrede sikkerhetspolitiske situasjon etter 2014 og stadig mer avanserte russiske kapasiteter, har imidlertid behovet for maritim overvåking og innsamling økt betydelig igjen.

Status for MPA kapasiteten er et godt eksempel for å tydeliggjøre at det tar tid å utdanne, bemanne og kvalifisere besetninger og operative avdelinger. Hvert MPA tokt krever crew med bredt sammensatt spesialistkompetanse som det tar flere år å utvikle. Jeg er tilfreds med at vi nå er på et jevnt nivå med de operative leveransene. Jeg vil spesielt berømme våre ansatte på Andøya som jobber knallhardt og leverer løpende operasjoner i nord på høyt nivå med aldrende materiell og marginale personellressurser, samtidig som hele Andøya-samfunnet er på vei inn i en svært krevende omstilling.  DA-20 miljøet fra Gardermoen har også gjort en betydelig innsats for å komplettere innsamlingen i nordområdene.

Når P-8 Poseidon kommer i operativ drift, vi vil få en betydelig styrkning av evne til maritim overvåking og informasjonsinnsamling for strategisk situasjonsforståelse.

Først og fremst vil P-8 kompensere for gammel teknologi på dagens P-3 utrustning. Videre vil P-8 flåten kunne gi rom for bedre tilgjengelighet og mer operativ evne. Overgangen fra to systemer, P-3 fra Andøya og DA-20 fra Gardermoen, til ett system, P-8 på Evenes vil også bli krevende. Vi jobber nå med å legge en grundig plan for denne overgangen på tilsvarende måte som den vi allerede er inne i for overgangen mellom kampflyene.

Vi har dessverre betydelige utfordringer med NH90. Vi har fortsatt ikke fått levert til oss materiell i fullverdig konfigurasjon. Prosjektet er svært forsinket og det er utfordrende for Luftforsvaret å ta ut den ytelsen som systemet var tiltenkt ved beslutning om anskaffelse. Når de flyr, er de nye maritime helikoptrene en formidabel kapasitet. Men de har vært mye mer krevende å vedlikeholde enn forutsatt da kontrakten ble inngått.

Sjef Luftforsvarets oppgave med NH90 er å produsere flest mulig flytimer med de forutsetninger vi har, til støtte for Sjøforsvaret. Selv om vi har optimalisert egen drift og satt en del av det tyngre vedlikeholdet ut på kontrakt, så er det fortsatt begrenset hvor mange flytimer vi klarer å produsere med hver maskin. Alle andre land som bruker NH-90 har den samme erfaringen og utfordringen. Slik det ser ut nå, klarer vi ikke å produsere og levere den operative evnen som Sjøforsvaret har behov for på kystvakt og fregatt. Det bekymrer meg. Nå jobbes det med å avklare hvor stort gapet i leveransen vil bli, og alternativer for å tette dette.

(Luftmobilitet)

C-130 Hercules er vår mest moderne plattform i operativ drift i dag. Systemet er modent og leverer svært godt. Dette viste vi tydelig for FN i Mali i 2016. Et tilsvarende oppdrag kommer i første halvår 2019 og planarbeidet for dette er allerede i gang.

C-130 er en viktig ressurs til forflytning av personell og materiell i forbindelse med pågående operasjoner knyttet til Afghanistan, Irak og Syria og har i tillegg stor betydning som støtte til nasjonal beredskap og trening for andre forsvarsgrener – særlig spesialstyrkene.

Våre Bell 412 transporthelikoptre er også etterspurte. Helikoptrene er fleksible og fellesoperative av natur, og støtter i dag bl a Brigaden, Grensevakten, spesialstyrkene og sivilsamfunnet med mobilitet både i nord og i sør. Bell 412 er et aldrende system og for øyeblikket flyr ikke deler av flåten som følge av en materiellhendelse som undersøkes nærmere. Som alltid tar vi flysikkerheten på største alvor. Vi må være sikre på at vi identifiserer årsaken(e) til hendelsen, og at nødvendige tiltak iverksettes før vi kan fortsette å operere på en forsvarlig måte. Planen er at vi starter utskiftning av nødvendige deler denne uken.

Stortingets vedtak om å samle Bell 412 helikoptrene til Rygge for å etablere en dedikert helikopterkapasitet til støtte for spesialstyrkene hviler etter mitt skjønn på to viktige forutsetninger – tilstrekkelig tilgang på skrog og tilstrekkelig tilgang på personell. For at vi skal kunne oppfylle Stortingets vedtatte ambisjon for spesialstyrkene, kreves etter min mening at Bell 412 fritas fra beredskap i nord og at helikoptrene og personellet samles og konsentreres mot denne ene oppgaven. Vi er klare for å iverksette gjeldende beslutninger, som er vel forankret i forsvarssjefens helikopterutredning og i arbeidet med FMR og LTP.

Jeg registrerer selvsagt den politiske og offentlige debatten om behovet for helikopterstøtte til Hæren som et ledd i den pågående behandlingen av landmaktsutredningen, og vi avventer selvsagt Stortingets endelige beslutninger. Fagmilitært vil jeg likevel påpeke at dagens kapasitet med Bell 412 ikke er tilstrekkelig til å kunne løse oppdrag både for Hæren og Spesialstyrkene på en fullverdig måte. Et utfall der Bell 412 helikoptre fortsatt bindes til annen oppdragsløsning i nord, vil medføre behov for å justere ambisjonsnivået for spesialstyrkene, og vil heller aldri kunne gi noen fullverdig støtte til Hæren.

330 skv som opererer Sea King for redningstjenesten er den avdelingen i Luftforsvaret som har den mest omfattende stående beredskap. De gjør en fantastisk innsats med aldrende materiell og under krevende forhold, for å berge liv. Erstatning av Sea King med AW101 er kjærkommen og ledes av Justisdepartementet. Vår oppgave er å gjøre oss klare til å operere den nye plattformen som vil bli et betydelig løft for redningstjenesten. Det første nye helikopteret ankom Norge på fredag og vi skal nå starte gjennomføring av Operativ Testing og Evaluering (OT&E). Planen videre er å konvertere fra Sea King til AW101 på de 6 lokasjonene vi opererer fra, men en base om gangen i perioden 2018-2020 – uten avbrekk i redningshelikopterberedskapen. Planen er at Sola blir første base som går operative med AW101 mot slutten av neste år.

(Operativ støtte)

Luftmakt starter og stopper på bakken. Våre flystasjoner og baser er en avgjørende forutsetning for understøttelse av luftoperasjoner. Store deler av vårt personell utfører operativ støtte i form av logistikk, vedlikehold, forsyning eller styrkebeskyttelse for å holde basene og systemene våre operative.

Luftforsvaret er i dag spredt på mange steder i landet. Å ivareta tilstrekkelig vakthold og sikring er krevende bare i fredstid hvor sikkerhetskravene skjerpes som følge av ny sikkerhetslovgivning og behov for skjerming av våre verdier. Ved et forhøyet trusselnivå blir styrkebeskyttelse enda mer krevende og komplekst. Våre flystasjoner og baser må kunne sikres, beskyttes og opereres i hele konfliktskalaen. Dette vil være svært ressurskrevende.

I dag har vi forbedringspotensial innen grunnsikring og når det gjelder kapasitet innen baseforsvarsfunksjoner som sanitet, passivt forsvar og skadereparasjon. Styrkebeskyttelse og spesielt vakthold og sikring er personellkrevende og vi vurderer for tiden løsninger sammen med FFI for hvordan vi kan utnytte teknologi i modernisering, effektivisering og styrking av baseforsvaret. Et fortsatt tett og godt samarbeid med Heimevernet for beskyttelse av våre baser er helt avgjørende.

Elektronisk krigføring inngår også innen operativ støtte. Dette er et område som må re-vitaliseres i hele Forsvaret. Anvendelsen av det elektromagnetiske spekter, forstyrrelse av motstanderens signaler og beskyttelse mot dette er høyaktuelt i moderne krigføring. Forsvarets EK støtte senter (FEKS) ligger i Luftforsvaret og gjør en solid jobb med programmering av egenbeskyttelses og jammeutrustning på flere systemer i Forsvaret. Den mer helhetlige tilnærmingen til EK har imidlertid vært litt forsømt etter den kalde krigen og hele Forsvaret har en jobb å gjøre sammen på dette feltet.

Det bringer meg naturlig over til litt om framtidens muligheter;

 

Fremtidens Luftforsvar

(F-35)

Første store bevis på det nye Luftforsvaret fikk vi bevitne på Luftforsvarets bursdag 10. november  – en fantastisk og historisk dag da norske piloter fløy norske F-35 i norsk luftrom for første gang.

F-35 er verdens mest avanserte multirolle kampfly og innehar helt unike egenskaper. Som jeg innledet med innebærer dette et betydelig løft for norsk forsvarsevne og åpner helt nye fellesoperative muligheter.

I situasjoner med høyt trusselnivå, vil F-35 ha evne til å undertrykke og bekjempe moderne integrerte luftvernsystemer og bidra til å sikre luftkontroll på en helt annen måte enn F-16 kan i dag. Med sin evne til å operere skjult, evne til å samle inn og prosessere store informasjonsmengder og sammen med integrerte langtrekkende presisjonsstyrte våpen, vil F-35 ha evne til å slå ut en motstanders A2AD kapasiteter på land og på overflaten.

F-35 kampfly, utrustet med langtrekkende presisjonsvåpen, og P-8 utrustet med anti-ubåt våpen, i samvirke med fregatter og ubåter vil kunne ha innflytelse på situasjonen over og under vann i Nord-Atlanteren. Dette er operasjoner vi må utføre sammen med våre nærmeste allierte for å sikre alliert tilgang til disse viktige havområdene for framføring av forsterkninger og forsyninger til Europa.

Videre skal F-35 også bidra i direkte støtte til land- og sjømakten gjennom informasjonsdeling og presisjonsengasjement. Det betinger at vi videreutvikler evnen til å knytte alle relevante forvarskapasiteter sammen i nettverk som kan gi støtte til og få støtte fra hverandre.

F-35 har altså en offensiv kapasitet og kan true høyverdige mål både på land, på overflaten og i luften. Dette medfører høy militær risiko ved å utfordre Norges suverenitet og bidrar betydelig til økt terskel mhp avksrekking.

Det vil være påkrevd med et tilstrekkelig antall fly for å kunne utføre disse samtidige og mest krevende oppgavene i et høyintensivt trusselscenario. Det ligger flere grundige analyser til grunn for Stortingets ambisjonsnivå som sier at 52 F-35 er nødvendig for å kunne ivareta alle disse oppgaver i et høyintensitetsscenario for Norge.

For å realisere potensialet i det nye 5. generasjonskampflyet må vi utvikle vår fellesoperative forståelse om kapasiteten og endre våre operasjonskonsepter, planverk og beslutningsprosesser for å kunne ta ut det fulle potensialet. F-35 må bli en helt sentral katalysator i en slik dreining. Utviklingen kan imidlertid ikke isoleres til dette systemet eller Luftforsvaret alene. F-35 vil sammen med andre moderne systemer i alle forsvarsgrener gi betydelige fellesoperative muligheter. Hele Forsvaret må jobbe sammen for å ta ut det fulle potensialet i framtidens militærmakt.

F-35 vil bli en strategisk viktig kapasitet som må beskyttes. Omfattende øvelser og tester har demonstrert at F-35 vil være svært kapabel til å beskytte seg selv i luften, men den er sårbar på bakken. Derfor må våre F-35 baser ha robust beskyttelse.

(Luftkontrollsystemet)

Stortingets beslutninger om å modernisering av de øvrige delene av Luftkontrollsystemet er derfor helt nødvendige og våre gjennomføringsplaner skal sikre at vi får på plass;

  • en relevant basestruktur som gir evne og mulighet til å kunne operere F-35 i aktuelle innsatsområder og som kan understøttes og beskyttes på alle konfliktnivå.

 

  • et baseforsvar som gir nødvendig beskyttelse mot bakkeangrep, som kan begrense skader, og som kan re-generere operativ evne etter skader

 

  • et luftvern med nødvendig sensordekning, integrasjon, nedskytningskapasitet og overlevelsesevne som gir tilstrekkelig beskyttelse mot luftangrep fra en variasjon av presisjonsstyrte våpen.

 

  • et luft kommando og kontroll system som overvåker luftrommet, produserer et beslutningsgrunnlag og som kan planlegge, lede og gjennomføre luftoperasjoner.

 

Ambisjonen vår er at F-35 sammen med resten av det moderniserte luftkontrollsystemet skal være fullt operativt i 2025.

La meg snakke litt mer om basestrukturen;

Basestruktur

Det offentlige ordskiftet rundt fremtidig innretning av Luftforsvaret tenderer ofte til å handle om de vedtatte endringene i basestrukturen. Dette er fullt forståelig ettersom mange lokalsamfunn berøres gjennomgripende av Luftforsvarets virksomhet. Andøya og Ørland er to eksempler på slike steder, men med helt forskjellig fortegn.

Diskusjonen kan imidlertid ikke avgrenses til basenes egnethet eller sammenligning mellom dem. Valgene som er gjort handler om strategisk retning for framtidens forsvar og vår evne til å finansiere infrastrukturen, våpensystemene og ikke minst den aktivitet og understøttelse som skal til for å møte gitt ambisjonsnivå med reell operativ evne for framtiden.

Stortinget har bestemt at Luftforsvarets aktivitet skal konsentreres på baser med høy stridsverdi og med en geografisk fordeling som gjør at hele fastlandet og det meste av havområdene kan dekkes med kampfly.

Hovedprinsippet er at basene som driftes i fred også skal ha en viktig rolle i strid. Tyngdepunktene i flystasjonsstrukturen vil derfor være:

  • Evenes i Nord-Norge
  • Ørland i Midt-Norge
  • Rygge i Sør-Norge

I tillegg vil Sørreisa være hovedbasen for kontroll og varsling (K&V) og Værnes vil i framtiden bli base for Luftforsvarets våpenskole.

Denne basestrukturen utnytter landets beskaffenhet på en måte som gir strategiske fordeler. Fra disse flybasene vil Norge kunne være en relevant regional aktør med evne til å kunne operere 5. generasjons kampfly i viktige deler av Nord-Europa fra egne baser, uten full avhengighet av alliert luft- til luft tanking. Basestrukturen gir dybde og fleksibilitet til å kunne møte et bredt spekter av handlemåter og scenarioer over hele konfliktskalaen.

Disse flybasene sammenfaller også med mottaksområder for allierte forsterkninger inn Oslofjorden, inn til Trøndelagsområdet og inn Ofoten samt hovedforsyningslinjene videre inn i potensielle operasjonsområder.

Luftforsvarets egen virksomhet og operasjoner vil altså være konsentrert til Evenes, Ørland og Rygge. Disse flybasene skal også ha en viss kapasitet å ta imot allierte forsterkninger og i Trøndelag vil i tillegg Værnes ha en viktig rolle. Behovet for infrastruktur utover dette; for alliert trening, forhåndslagring og mottak av forsterkninger, er for tiden til vurdering sett i lys av totalforsvarskonseptet.

For å sette dette med allierte forsterkninger i et litt større perspektiv vil jeg minne om at de allierte flystyrkene som kan forsterke oss raskt, også er betydelig redusert i omfang. USAF har for eksempel redusert fra 134 til 55 kampflyskvadroner i løpet av 25 år. I tillegg bør flystyrkene ha egenskaper som gjør dem relevante i det strategiske utfordringsbildet jeg belyste tidligere. Selv USAF sine fly har i dag en snittalder på ca 28 år og store deler av NATOs kampfly vil være 3. og 4. generasjon i overskuelig fremtid.

Endelige planer for hvilken infrastruktur som skal være tilgjengelig for alliert mottak må ses opp mot nasjonalt operativt planverk sammenholdt med NATO og bi-laterale planer og de styrkene som er relevante for forsterkning til Norge.

(Fremtidig organisering av Luftforsvaret)

Luftforsvaret ønsker å samle våre stabs- og ledelsesfunksjoner ved nevnte baser for å konsentrere vår organisasjon og utnytte kapasiteten til infrastrukturen best mulig i fred, krise og krig. At hovedtyngden av Luftforsvarets personell i framtiden vil jobbe på de basene vi også skal føre striden fra, vil sikre en mer sømløs og rask overgang fra fredstidsoppgavene til krigsoppgavene. Min målsetning er at alle militært ansatte skal kunne utnyttes effektivt i styrkestrukturen med grunnleggende militære ferdigheter og nødvendig trening til å fylle sin krigsfunksjon på meget kort varsel.

Dette gjelder også de som sitter i stab og ledelse. I krise og krig skal de over i operative funksjoner som de må være øvd og trent for. I tillegg har vi fått aksept for at vi trenger en reservestyrke. Denne holder vi nå på med å fylle med vernepliktig personell med riktig kompetanse. Våre vernepliktige er en helt avgjørende del av vår operative evne – for oppdragene vi løser hver dag, og for vår robusthet og utholdenhet i tilfelle krise og krig.

Organisatorisk jobber vi derfor mot et målbilde med tre flystasjoner og en K&V-stasjon med en funksjonelt innrettet luftving på hver lokasjon som vil gi faglig mer robuste miljøer. Dette vil si at vi på sikt vil få en kampving på Ørland, en maritim ving på Evenes, en transport ving på Rygge, samt en K&V-ving på Sørreisa. I tillegg kommer Luftforsvarets våpenskole på Værnes. På sikt vil dette også skape mer forutsigbarhet for personellet.

Det leder meg over til noe ord om personell og kompetanse;

Personell og kompetanse

Den kritiske suksessfaktoren for å lykkes i dag og i framtiden er at vi evner å beholde, rekruttere og videreutvikle personellet med den kompetansen vi trenger for å skape forsvarsevne med de systemene vi har.

La meg si litt om hvilke muligheter som ligger i innføringen av ny ordning for militært tilsatte (OMT) og utdanningsreformen.

Ny militær ordning skal bidra til å styrke operativ evne. Operative krav kombinert med stadig mer avansert teknologi krever mer spisskompetanse. Spesialistene skal være bærebjelken i det framtidige Luftforsvaret. Innføringen av et spesialistkorps skal bidra til lengre stå tid og økt beredskap blant vårt personell som opererer, understøtter og vedlikeholder systemene våre.

Offiserene må forstå kompleksiteten i sikkerhetsutfordringene og muligheter, begrensninger og rammene for anvendelse av militærmakt. Solid kompetanse innen planlegging og ledelse av fellesoperasjoner forblir sentralt. I tillegg kommer stadig strengere krav til virksomhetsforståelse, med styring og kontroll for å sikre at ressursene balanseres og utnyttes optimalt mot mest mulig operativ evne.

Den nye militære ordningen gir oss nye muligheter til å utvikle et spesialistkorps og et offiserskorps med den spiss- og breddekompetanse som kreves. Disse skal utfylle hverandre og sammen løse oppgavene basert på gjensidig avhengighet, respekt og anerkjennelse.

Ny militær ordning krever et tilpasset utdanningssystem for å sikre at vi bygger nødvendig kompetanse hos både spesialistene og offiserene. Utdanningsreformen har derfor vært helt nødvendig. Oppdraget som ble gitt fra FD ga imidlertid svært stramme rammer om betydelig innsparing som skal muliggjøre satsningen på andre deler av Forsvaret. Det har vært en svært krevende prosess, men jeg mener modellene som nå ligger på bordet, skal gjøre det mulig å utdanne til den kompetansen som Luftforsvarets trenger.  Jeg har tillit til at våre svært kompetente militære utdanningsinstitusjoner vil evne å omstille seg og fortsatt levere utdanning med høy kvalitet.

Jeg er fornøyd med at krigsskolene (for oss Luftkrigsskolen) består. Selv om den er avgitt fra Luftforsvaret til Forsvarets høgskole, skal Luftkrigsskolen fortsatt utdanne Luftforsvarets offiserer og gi videregående utdanning til vårt spesialistbefal. Luftmakt og luftmilitær ledelse skal fortsatt stå sentralt i utdanningen. Luftkrigskolen skal fortsatt være en viktig arena for å forvalte og utvikle Luftforsvarets kultur, tradisjon og historie.

Ett av resultatene av det nye utdanningssystemet vil bli mer fellesoperativ kompetanse tidligere i karrieren. Forståelsen av andre våpengreners og fellesfunksjoners styrker og svakheter, og mulighetene som ligger i samvirke mellom dem, er svært viktig for å skape best mulig forsvarsevne.

Jeg er trygg på at vi skal lykkes med å fylle det nye utdanningssystemet med innhold slik at vi produserer den kompetansen Luftforsvaret trenger i framtiden.

Avslutning

Som jeg innledet med er mitt hovedfokus å sikre en beredskapsklar styrkestruktur og levere daglige luftoperasjoner, og balansere dette med nødvendig modernisering og omstilling for å holde Luftforsvaret relevant og operativt inn i framtiden.

Min hovedbekymring i så måte er at vi er marginalt bemannet og har for lite driftsmidler til øving og trening. Reell operativ evne skapes av vedlikeholdt materiell og mennesker som er øvd, trent og tilgjengelig for beredskap og operasjoner. Jeg er derfor glad for at langtidsplanen legger opp til en gradvis økning i aktivtetsnivå. Samtidig er jeg bekymret for at en svært høy investeringsandel skal medføre et vedvarende sterkt press på driftsbudsjettene.

Alle nyinvesteringene skal på et tidspunkt omsettes fra potensiell evne til reell operativ evne. Det krever tilstrekkelig bemanning og midler til vedlikehold, øving og trening. Dette må vi som fagmilitære klare å formidle på en troverdig måte. Den pågående debatten om økning av forsvarsbudsjettene mot 2% må både ta behovet for eventuelt nye kapasiteter og nødvendige driftsmidler med i betraktning.

Luftmakt er kostbart og komplekst i bredden av strukturelementer og i dybden av hvert enkelt system. Det tar tid å utvikle den kompetansen som kreves for å operere systemene. Det vi ikke har i dag, har vi heller ikke morgen. Det tar årevis å sette opp fullt kapable og stridsklare avdelinger.

Vi er på vei til å få på plass et meget potent, fremtidsrettet og høyteknologisk norsk luftforsvar, om få år er vi et av verdens mest moderne luftforsvar. Økonomisk oppfølging av de planer som er lagt for bemanning, aktivitetsnivå og understøttelse er helt avgjørende for å få full utnyttelse av investeringene.

Helt til slutt vil jeg igjen minne om at selv om moderniseringsplanene er iverksatt, så er det med dagens systemer vi kontinuerlig leverer beredskap og daglige operasjoner. Jeg er stolt av de operative leveransene som leveres av våre dyktige kvinner og menn hver eneste dag. Uten personellet har teknologien ingen verdi.

Vår visjon er luftmakt på rett sted – til rett tid – med rett effekt.  Det er en krevende ambisjon og vi er ydmyke til oppgaven. For å kunne realisere visjonen og utnytte hele potensialet med ny teknologi trengs mennesker, kompetanse, konsepter og planverk. Dette blir vår fremste utfordring i årene som kommer – og oppgaven strekker seg langt ut over Luftforsvaret alene.

Takk for oppmerksomheten.

Neste mandag får vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som skal foredrag om NATO og partnerskapssamabeidet. Les mer om dette her.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund 2. november 2015
Generalmajor Per Egil Rygg, Generalinspektør i Luftforsvaret:

”Et operasjons-optimalisert luftforsvar for det 21. århundret”.

Formann, ærede forsamling, generaler, kollegaer, mine damer og herrer.

Jeg vil først takke for invitasjonen til å holde foredrag her i dag. Vi befinner oss i en spennende tid hvor det er mye bevegelse i omgivelsene og rammebetingelsene rundt oss. Dette gjelder både for Forsvaret og Luftforsvaret.

Luftforsvarets opprinnelse går tilbake til andre verdenskrig. Vi er en ung forsvarsgren, men har en innholdsrik historie. Vi ble til under en gigantisk internasjonal høyintensitetsoperasjon. Siden andre verdenskrig har historien bragt oss gjennom en lang periode med kald krig. Perioden etter den kalde krigen har på mange måter vært preget av optimisme i synet på utviklingen i våre nærområder og fokus har i større grad vært på internasjonalt engasjement i urolige deler av verden.

Luftforsvaret har levert luftmakt på vegne av Norge, allierte og FN i over 70 år. Luftmakt er gjerne det som påkalles først når en operasjon skal iverksettes, men vi skal også huske at vi leverer nasjonal beredskap og overvåkning, hver time, hver dag, hele året gjennom. Vårt personell er profesjonelt, pålitelige og handlekraftige. Jeg er stolt av å stå her i dag som generalinspektør for det Luftforsvaret vi har i dag. Vi har vært, og er i høyeste grad relevante. Luftforsvaret er en sentral og viktig bidragsyter til Forsvaret som helhet. Nye utfordringer krever likevel nytenkning og grep!

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret

Jeg er forpliktet til å tenke fremover! Det er min jobb å organisere, trene og utruste det Luftforsvaret vi skal ha i fremtiden. Fremtidens luftforsvar skal forbli relevant og det skal være innrettet til innsats for, og forsvar av Norge. Fremtidens luftforsvar er noe vi jobber med kontinuerlig, og jeg tenkte å dele noen betraktninger om dette med dere i dag.

Før vi begynner vil jeg imidlertid konstatere noen helt grunnleggende forhold i dette bildet. Det første er den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Det andre er den teknologiske utviklingen. Det tredje er økonomi.

De siste årenes begivenheter vitner om store endringer i øst og sør. Våre sikkerhetspolitiske omgivelser er totalt endret og situasjonen er mer usikker enn på lang tid. I øst har vi sett et Russland som flytter grenser med makt, som begynner å engasjere seg internasjonalt utenfor sine egne nærområder, og som ruster kraftig opp. Vi ser et Russland med ambisjoner som går langt utenfor det som er normalt mellom nabostater. Samtidig ser vi en svært bekymringsfull utvikling i sør med ustabile stater, borgerkrig og internasjonal terror som blant annet fører til store flyktningstrømmer. Dette berører oss både indirekte og direkte.

Når det gjelder teknologi styrer vi heller ikke utviklingen selv. Vi er i stedet prisgitt den. Teknologi påvirker både våre egne veivalg og trusselen som vi må forholde oss til. Å la være å forholde seg til teknologisk utvikling er ikke et alternativ. Det nytter ikke å være nest best i krig. Dette forsterkes ytterligere av at vi er små i utgangspunktet. Vår struktur må derfor ha høy kvalitet og innrettes på en smart måte. Vi må også utnytte de komparative fordelene vi har på en god måte. Og de vil i framtiden i stor grad ligge nettopp i hvordan vi kan utnytte luftrommet. (Med F-35).

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg og Morten Hanche ( Dolby ) etter gjennomført flytur med F-35

Det eneste som ligger fast i det store bildet er en stadig vedvarende utfordring om å få på plass økonomisk bærekraft. Vi trenger å ressurs-balansere innsatsfaktorene med oppgavene. Det må bli sammenheng mellom vår operative evne og strukturen på den ene siden, og ambisjonsnivået og ressursene på den andre siden. Her føler jeg at både statsråden og forsvarssjefen har vært både tydelige, åpne og ærlige om utfordringene Forsvaret har. De samme utfordringene gjelder også Luftforsvaret.

La meg innlede med noen betraktninger om teknologi og luftmakt.

Luftmakt er militær bruk av systemer som opererer i eller passerer gjennom luftrommet. Dette inkluderer, radarovervåkning, bakke-til-luft våpen, bemannede- og ubemannede fly, satellitter og romplattformer som er til støtte for militære operasjoner.

Vi er kontinuerlig vitne til en rivende teknologisk utvikling. Luftmakten har alltid vært teknologitung og en drivkraft bak utvikling av nye systemer, konsepter og muligheter militært.

Luftmakt har bidratt til at utviklingen av militære systemer blant annet skjer langs følgende linjer:

  • fra sakte til hurtig (Fly øker hastigheten i operasjonene, men også prosessene går stadig raskere. I Afghanistan var responstiden gjennomsnittlig 18 minutter fra noen kalte inn fly til vi hadde tatt ut målet (2007) – dette sank til under 10 minutt i 2012-2013)
  • fra bemannet til ubemannet (Trenden mot mer ubemannede farkoster er klar, og den er viktig. Nå er det jo ikke slik at ubemannede farkoster ikke krever personell, men pilotene kan oppholde seg et annet sted enn i selve fartøyet. Dette er en klar fordel både med tanke på utholdenhet og risiko, men har også utfordringer, f eks etiske.)
  • fra synlig til usynlig (lavsignatur virker og det påvirker i stor grad hva vi kan gjøre med våre nye kampfly og hvordan vi kan gjøre det)
  • fra nær til fjern (Vi kan operere fra stadig lengre avstand og levere våpen med stadig lengre rekkevidde. Dette reduserer risikoen for tap dramatisk. Det gjør det også stadig vanskeligere å forsvare seg)
  • fra dum (og upresis) til smartere ammunisjon med mer presisjon (dette øker effektiviteten i operasjonene samtidig som det reduserer utilsiktede skader vesentlig)
  • fra lyse til mørke og fra godværs til allværsoperasjoner (Vi kan nå operer under tilnærmet alle forhold, noe som var utenkelig for bare noen få tiår siden)

Luftmaktens utvikling og unike egenskaper (høyde, hastighet og rekkevidde) har gjort det fellesoperative miljøet avhengig av den. Luftmakt er blitt en forutsetning for andre forsvarsgreners virke og operasjoner. Utvikling og anvendelse av luftmakt er Luftforsvarets hovedfokus. Hvordan vi tenker rundt både våre egne kapabiliteter og evne til å skape effekt på den ene siden og trusselutviklingen på den andre siden, er helt sentralt for oss.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret. Generalinspektøren for Luftforsvaret Generalmajor Per Egil Rygg under oppstillingen på Gardermoen militære flystasjon da 717 skvadronen er tilbake på Gardermoen og 135 luftving

Det luftmakten bringer til felleskapet er informasjonsinnsamling, luftmobilitet, presisjonsengasjement og luftkontroll. Sistnevnte er det kun Luftforsvaret som kan levere. Med luftkontroll menes evnen til å sikre egen bruk og hindre uønsket bruk av luftdomenet. Denne evnen er den viktigste forutsetningen for egne land- og sjøstyrkers operasjonsfrihet og derfor også mitt høyeste prioriterte bidrag til Forsvaret som helhet. Dette har vi vært metodisk tro mot i flere år, og også gjennom hele
arbeidet med FMR. Luftkontroll løses ved hjelp av kampfly og systemer som understøtter kampflyene, som kontroll- og varsling, luftvern og baseforsvar. Luftkommando og kontroll er helt sentralt for å planlegge, lede og anvende luftstyrker effektivt. Luftstyrkene må understøttes logistisk i form av operativ støtte og basestruktur. Kampflyene er et strukturbærende element i Forsvaret og har vært prioritert høyt i lang tid av både forsvarsledelse og politikere.

Når jeg bruker begrepet om det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret er det viktig å se dette i kontekst av den historiske utviklingen jeg har skissert. På mange måter dreier dette seg bare om en kontinuerlig tilpasning til den verden vi lever i. Det betyr at jeg ikke vil kritisere de løsningene som ble valgt under den kalde krigen. Jeg vil heller ikke kritisere nedbyggingen av kald-krigs forsvaret og de løsningene som da ble valgt. Det er urimelig å kritisere de som så optimistisk på framtiden etter den kalde krigen og innrettet Forsvaret etter dette. Det gjorde de fleste vestlige land.

Dagens luftforsvar er et resultat av en villet utvikling. Og mye er bra. Det er utvilsomt at vi på mange områder har fått store kvalitetsmessige løft og at vi bruker tildelte ressurser stadig mer effektivt. Innretningen av Luftforsvaret er likevel ikke godt nok tilpasset den nye sikkerhetspolitiske situasjonen.

I dag er Luftforsvaret i hovedsak innrettet for nasjonale lavintensitetsoperasjoner og internasjonale bidrag. Vi har god evne til å håndtere den daglige jagerfly-beredskapen for NATO og nasjonalt. Vi har også god evne til å iverksette høy luftmilitær beredskap på kort varsel. Vi driver kontinuerlig luftovervåkning av norsk luftrom og opererer jevnlig i havområdene.

Andre eksempler på nasjonal beredskap er helikopterkapasitet, søk- og redningshelikopter og nasjonal eksplosivrydding. Vi har også en viss evne til å bidra internasjonalt. Eksempler på dette er Libya med kampfly, helikopter i Afghanistan og transportfly i Afrika. Transportflyene har vært etterspurt både i forbindelse med Ebolautbruddet i fjor og for FN i Mali til neste år. Luftforsvaret gjør en viktig og god jobb hver eneste dag på mange områder. Det er imidlertid viktig å påpeke at det vi gjør i all hovedsak er innrettet mot lavintensitetsoperasjoner.

«Med lavintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen luftoperasjoner som skjer i fredstid uten åpenbar fare for omfattende militære angrep på Luftforsvarets baser. Det legges ikke til grunn at beredskapslovgivingen settes i kraft for lavintensitetsoperasjoner. Alle lavintensitetsoperasjoner gjennomføres innenfor de lover, regler og avtaler som gjelder i fredstid.»

Dette innebærer at det Luftforsvaret mange kjenner fra den kalde krigen ikke lenger finnes:

  • Flystasjonene våre har ikke lengre den samme robusthet til å drive strid som under den kalde krigen.
  • Kapasiteten for å opprettholde basenes stridsverdi i krig er heller ikke slik den en gang var.
  • Bemanningen er tilpasset fred. Luftforsvaret har i dag ca 2700 menn og kvinner tilpasset fredsoppgavene våre. Det er ikke stort mer enn vi under den kalde krigen trengte for å drifte Bodø hovedflystasjon i krig. Det er simpelthen ikke mulig å drifte hele Luftforsvaret på en robust måte i høyintensitetsoperasjoner med så lite personell.
  • Samtidig er det gamle mobiliseringssystemet avviklet. Også det for mange år siden.
  • Det er heller ikke til å legge skjul på at økonomien har vært anstrengt i lang tid. Dette har blant annet medført et stort press på å avhende kostnadskrevende eiendommer, bygg og anlegg, inkludert operative stridsanlegg. Det har også gitt stort press på å minimere investeringer i eiendom, bygg og anlegg. Fredsbehovene har vært styrende. Vi bygger ikke lenger for krig.

Økonomien har også hatt konsekvenser for bemanning, trening og øving. Når vi i dag er innrettet for lavintensitetsscenarier hører det med at vi langt på vei bare er trent for det samme. Enkeltavdelinger har høyt treningsnivå, men som system er det nå 18 år siden sist vi gjennomførte en krigsøvelse på en flystasjon i Luftforsvaret. Mye av den helt sentrale kompetansen har derfor forvitret. Personellets treningsnivå er for lavt. Vi har ikke tid eller penger til å trene slik vi burde. Mange i Luftforsvaret har derfor ikke det treningsnivået som kreves for å være klar til innsats på svært kort varsel.

Kort oppsummert er dagens realitet at «What you see, is what you get». Med dette mener jeg at det Luftforsvaret vi er i dag er det samme som vi må belage oss på å sloss med hvis noe skjer i morgen. Og det er ikke nok.

Nå har imidlertid forutsetningene endret seg. Vi ser at det er behov for å styrke evnen til å løse de mest krevende oppgavene. Dette betyr i praksis å styrke beredskapen og evnen til nasjonale høyintensitets-operasjoner.

«Med høyintensitetsoperasjoner menes det i denne sammenhengen operasjoner som skjer i en væpnet konflikt, eller fare for væpnet konflikt, med en militær motstander som har kapasitet til å angripe luftforsvarets baser over sjø, land og gjennom luft. Det legges til grunn at beredskapslovgivingen er, eller vil bli, satt i kraft.»

Men vi kan imidlertid ikke bare børste støvet av mobiliseringsplanene fra den kalde krigen. Det stilles nye og andre krav til fremtidens Luftforsvar.

Det er særlig fire faktorer som bidrar til det:

  • Nye langtrekkende presisjonsvåpen (LPV). Se for eksempel på russisk bruk av kryssermissiler i Syria.
  • Radikalt endret reaksjonsevne i Russland. Der de tidligere ville måtte bruke måneder og år på å bli klar til innsats, kan de nå sette inn substansielle styrker på timer og dager.
  • Nye våpen i Luftforsvaret. F-35 er et nytt femtegenerasjonsfly med nye muligheter og som krever at vi tilpasser resten av strukturen i Luftforsvaret for å kunne utnytte flyets potensiale på en god måte. F-35 er en «Game changer» som vil ha en innvirkning på hele Forsvaret som vi ennå ikke ser hele rekkevidden av.
  • Fortsatt sterkt press på økonomi som krever harde prioriteringer for å sikre tilstrekkelig operativ evne.

Den teknologiske utviklingen med langtrekkende presisjonsvåpen og kampflyets helt sentrale rolle i strukturen tilsier at våre baser vil være spesielt utsatte mål i en eventuell væpnet konflikt. Basene våre vil ikke lengre være i bakre sikkert område, men utgjøre frontlinjen med alt det innebærer av behov for egenbeskyttelse og ferdigheter til å operere under krevende forhold.

I tillegg kreves en helt annen respons-evne enn vi har lagt til grunn tidligere. Vi kan ikke legge lang varslingstid til grunn. Det som ikke kan stilles på fote innenfor få dager kan være irrelevant.

Vi må ha en annen strategi og en annen kultur som ikke spiser strategien til frokost.

Det må skje en dreining fra oppfatning av en organisasjon som styrkeproduserer i dyp fred for å levere avgrensende bidrag fra trygge hjemmebaser hjemme og ute, til en «warfighting» organisasjon som skal være stand til å bidra i forsvar av landet på svært kort varsel. Samtidig skal vi fortsatt evne stille enkeltbidrag med svært høy kvalitet til operasjoner ute. Det er altså ikke enten eller, men både og.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Generalmajor Per-Egil Rygg besøkte OT&E i Bardufoss. Her står han foran NH90 som skal erstatte Lynx

De økonomiske utsiktene tilsier at Luftforsvaret ikke vil kunne ha ambisjon om noe annet enn nøkterne minimumsløsninger. Økonomien dikterer også at Luftforsvaret må prioritere hva vi skal optimalisere for. En struktur som er optimalisert for fredsmessig styrkeproduksjon og lavintensitetsoperasjoner ser annerledes ut enn en som er optimalisert for krig. I krig må Luftforsvarets stasjoner fungere som kampenheter. Vi driver da ikke med horisontal samhandling, husleie, internfakturering og New Public Management. Dette påvirker hvordan Luftforsvarets organisasjon må innrettes. Lokal sjef trenger da militær kommando over de innsatsfaktorene han trenger for å gjøre jobben. Jeg er derfor glad for at det anbefales å tilbakeføre både samband, sanitet og logistikk til Luftforsvaret.

En slik prioritering påvirker også hvordan vi må utnytte resursene. Skal vi optimalisere for høyintensitet, kan jeg ikke ha mange ansatte som ikke har en plass i styrkestrukturen. Alt personell i staber og ved skoler må kunne bidra i skarpe operasjoner når det trengs. Personellet må også ha den nødvendige militære kompetansen. De må være kombattante, og de må ha et treningsnivå som gjør at de kan settes inn på kort varsel. Det vil derfor bli færre sivile i Luftforsvaret i framtiden, men det betyr ikke at vi ikke ønsker deres kompetanse. Tvert i mot. Men vi vil ha flere i militær uniform og med militær grunntrening. Den nye militærordningen legger godt til rette for en slik utvikling.

Jeg har stor tro på at den nye militære ordningen og spesialistkorpset vil fungere som en viktig katalysator i å revitalisere militær profesjonsidentitet, militær grunntrening og ferdigheter i hele Luftforsvaret. «Train as you fight» må få et reelt innhold for hele organisasjonen – fordi absolutt alle skal ha sin krigsfunksjon.

Derfor er det også avgjørende at Luftforsvaret utvikler den nye militære ordningen tilpasset Luftforsvarets behov. Den må preges av gjensidig avhengighet mellom offiserskorpset og spesialistkorpset, basert på likeverd, tillit og respekt der alle spiller på det samme laget. Alle er like viktige for å levere luftmakt. Dette gjelder like mye mellom de ulike bransjene som mellom de ulike personellkategoriene. Spesialistene er bærebjelken i Luftforsvaret og jeg vil bruke de mulighetene den nye ordningen gir til å øke spesialistenes status, ikke redusere den som enkelte frykter.

De økonomiske realitetene tilsier også at selv om Luftforsvaret prioriterer aldri så hardt, så vil det ikke være mulig eller hensiktsmessig å ha en bemanning til daglig som er tilstrekkelig for nasjonale høyintensitets-operasjoner. Da måtte vi mer enn doblet Luftforsvaret. Det er derfor åpenbart at Luftforsvaret vil være helt avhengig av reservestyrker som kan være på plass i løpet av timer og dager. Dette er utfordrende både med hensyn til treningsnivå og innkallingsmekanismer. Men det er viktig. Reservestyrkene blir på mange måter forskjellen på et luftforsvar som virker i krig, og ett som ikke gjør det. Vi skal derfor få det til. Jeg registrerer i denne sammenhengen at Vernepliktsutvalget anbefaler at det opprettes en identifisert og trenet reserve i hver forsvarsgren, som er stor nok til at den enkelte avdeling kan bemannes med trenet og samøvet personell innenfor den enkelte enhets beredskapstid og at hele styrkestrukturen øves slik at kvaliteten bedres, den er gripbar og gir utholdenhet. Dette er helt i tråd med det jeg legger i begrepet «Et operasjons-optimalisert Luftforsvar».

Et operasjons-optimalisert luftforsvar dreier seg ikke bare om personell og organisasjon. Det påvirker også i høyeste grad kravene til materiell og baser. På materiellsiden gir F-35 oss helt nye evner å spille på som er meget viktige for å kunne bruke luftrommet til vår fordel. F-35 kan operere over lange avstander, gi god oversikt med kapable sensorer, og flyet kan operere i luftrom med svært høye trusselnivå, også fra bakke og overflatebasert luftvern. Det har også meget gode offensive egenskaper. For å kunne utnytte potensialet i F-35 fullt ut i krig, kreves det en god balanse mellom antall skrog, piloter og ikke minst logistikk. Dette er dyrt og krever harde prioriteringer.

Effektiv bruk av flyene i en fellesoperativ ramme stiller også store krav til informasjon. Vi må vite når og hvor de skal settes inn, og mot hva. Det er derfor nødvendig å styrke evnen til informasjonsinnsamling og analyse på bakken og overflaten. Dette anbefales nå i FMR med en satsing på kontroll- og varsling, nye overvåkningsfly og ubemannede droner, samt økt kapasitet i det nasjonale luftoperasjonssenteret, NAOC.

Videre krever en effektiv utnyttelse av F-35 at flyene ikke bindes opp til å passe på sine egne baser. Vi må da gjøre noe med luftvernet, en kapasitet med andre egenskaper når det gjelder ressursinnsats ift utholdenhet. Det må få økt høydedekning og lengre rekkevidde. Helt sentralt er også å videreutvikle kapasiteten til å skyte ned avstandsleverte våpen og kryssermissiler. Dette stiller igjen krav til kontroll- og varslingssystemet. K&V må få bedre dekning mot relevante trusler. K&V må få evne til å detektere LPV i relevante områder. Dette krever avanserte sensorer og ekstrem lavdekning. K&V må også kunne levere skytedata rett inn i luftvernsystemene. Trusselen fra LPV krever svært hurtig respons. Hvert sekund teller.

Men det er ikke nok. Langtrekkende presisjonsvåpen utfordrer oss også med hensyn til beskyttelse. I denne sammenhengen har statiske systemer en stor utfordring. Det er ikke realistisk å tro at dette kan løses av luftvernet alene. Det kreves en miks av tiltak, hvor taktisk flyttbarhet er en viktig komponent. Vi planlegger derfor nå å gjøre deler av kontroll-og varslingssystemet flyttbart, både med hensyn på sensorer, men også en flyttbar enhet som kan produsere luftbilde og som kan utøve luftkontroll.

Et annet viktig tiltak for å beskytte mot LPV er spredning og fortifisering/betong. Det er kanskje ikke det som for mange virker mest spennende å prioritere i disse tider, men analyser vi har gjort sammen med FFI viser at det kan være svært effektivt om det gjøres på riktig måte. Det er fullt mulig å gjøre det svært krevende å ta ut kampflyvåpenet. Og det er denne effekten vi er ute etter. Vi kan ikke innrette oss slik at et lite antall missiler kan sette Luftforsvaret ut av spill. Dette utfordrer de opprinnelig planlagte løsningene blant annet på Ørland. Selv om vi nå i første omgang må prioritere det som minimum må være på plass på Ørland for å kunne ta i mot de første F-35 flyene i 2017, er det åpenbart et behov for å videreutvikle denne basen til en fullverdig og tilstrekkelig beskyttet kampbase for høyintensitetsoperasjoner. Dette opplever jeg ikke det er uenighet om, men ressurstilgangen er som alltid utfordrende.

Nå er det nevnt en del om F-35 og hvordan andre faktorer og struktur spiller en vesentlig rolle for at F-35 skal kunne anvendes optimalt. Dette vil sikre operative evne i Luftforsvaret i forhold til den nye sikkerhetspolitiske situasjonen. Stort press på økonomi medfører likevel harde prioriteringer, og noen tøffe valg. Dette har vært sentralt i FMR-prosessen.

Noen av de tøffeste valgene treffer i høyeste grad Luftforsvaret, deriblant anbefalingen om å fase ut P-3 Orion. Det er ingen tvil om at P-3 Orion er et kapabelt strukturelement som bidrar med viktig informasjon. Systemet har likevel behov for betydelige oppdateringer som av økonomiske grunner ikke kan prioriteres i den anbefalte løsningen. Ambisjonen om luftbåren langtrekkende undervannsovervåking og -krigføring prioriteres ned. Nå er ikke dette ensbetydende med at Forsvaret ikke trenger denne evnen, men snarere et resultat av et tøft valg der vi må erkjenne at alt ikke kan ha øverste prioritet. Vi må heller ikke glemme at selv om anbefalingen prioriterer ned undervannsovervåking og –krigføring fra fly, så vil Forsvaret fortsatt ha en undervannsevne gjennom annen struktur. For øvrig peker FMR også på at en fullverdig erstatning for P-3 Orion anbefales gjennom eventuelt ytterligere økt budsjettnivå.

Samtidig anbefales det at Luftforsvaret skal innføre nye bemannede og ubemannede overvåkningsfly som vil ha teknologisk avanserte og moderne sensorer. Spesielt for de ubemannede systemene er dens lange holdetid og rekkevidde, som i kombinasjon med betydelig sensorkapasitet vil bli en formidabel ressurs. I forlengelsen av luften må vi heller ikke glemme rommet. Forsvaret vil i dag ikke kunne fungere uten rombaserte kapasiteter. Der er det også viktig å videreføre satsingen på både evnen til kommunikasjon og informasjonsinnsamling i dette domenet.

Totalt sett vil dette føre til en solid styrking av evnen til overvåking og suverenitetshevdelse i overflatedomenet.

Et operasjonsoptimalt luftforsvar krever også nytenkning rundt Luftforsvarets basestruktur. Der vi tidligere har fokusert på flystasjonene våre som en stor utgiftspost, må vi nå erkjenne at flystasjonene våre er noen av de viktigste operative kapasitetene vi har. For størst mulig effekt, må vi legge virksomheten vår på baser med stor operativ stridsverdi for egne og allierte styrker, og med en geografisk spredning for å håndtere et bredt spekter av behov i alle deler av landet.

Med operativ stridsverdi menes kapasitet innen drivstoff, ammunisjon, stridsanlegg, K2, beskyttet infrastruktur og flyoperative flater. Det er slike baser Luftforsvaret trenger for å kunne drive operasjoner i hele konfliktspekteret fra fredsdrift til høyintensitet. Det er også slike baser våre allierte trenger. Det er viktig å være klar over at det er svært stor forskjell på en sivil flyplass og militær flystasjon. En militær flystasjon er bygd for krig. Det er ikke en sivil flyplass. Det er omtrent like stor forskjell på en sivil flyplass og en militær flystasjon som det er mellom en folkevogn og en stridsvogn. Sivile flyplasser kan godt nyttes i fredsmessige lavintensitets-operasjoner, men de har meget lav stridsverdi i høyintensitets-operasjoner. Det er også store forskjeller mellom de militære flystasjonene. Noen har liten stridsverdi og andre stor stridsverdi. Dette handler mye om kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker.

Til minne om avdøde generalinspektør for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg. Foto: Forsvaret Norsk militær tattoo 2016 ble arrangert 26.-29. mai i Oslo spektrum. Generalinspektøren for Luftforsvaret, generalmajor Per Egil Rygg taler

I denne sammenhengen har jeg registrert at enkelte har reagert på forslaget i FMR om å videreføre Rygge i strukturen. Rygge er den gjenværende basen i Luftforsvaret som har desidert størst kapasitet til å understøtte egne og allierte styrker når Bodø nå legges ned. Den har også en svært god geografisk lokalisering. En ting er at den ligger perfekt lokalisert med tanke på å gi god dekning for hovedstadsområdet og Sør-Norge. En annen viktig faktor er understøttelse av allierte. Det er slutt på den tiden hvor alle allierte luftstyrker måtte baseres i nord for å kunne virke effektivt i nord. I dag gir det i mange sammenhenger unødig risiko og logistiske utfordringer. Allierte luftstyrker vil kunne operere effektivt i nordområdene fra Rygge. Der kan vi tilby kapasitet til å håndtere drivstoff og ammunisjon. Det er også infrastruktur og operative flater nok til å kunne understøtte operasjoner på en effektiv måte. Rygge er en base med stor operativ stridsverdi og som jeg derfor anbefaler videreført i strukturen.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar er det ikke likegyldig hvilke baser og flystasjoner vi velger. Det er fortsatt behov for å avhende infrastruktur, men det er samtidig behov for å sikre kapasitet til å understøtte egne og allierte luftstyrker. Det gir da mening å konsentrere virksomheten til baser og flystasjoner som vi trenger i krig. Baser som ikke har en viktig rolle for å kunne gjennomføre høyintensitets-operasjoner bør derfor være de første som vurderes avviklet.

Det er i dette perspektivet en må se anbefalingen om nedleggelse av Kjevik. Den utdanningsvirksomheten som foregår på Kjevik har høy kvalitet og er svært viktig for Luftforsvaret. Selve basen har imidlertid ingen rolle i en nasjonal høyintensistetsoperasjon. Det er derfor helt naturlig at Kjevik som base prioriteres nedlagt før baser som har større betydning i det nasjonale Forsvaret.

FMR anbefaler at Befalsskolen og teknisk utdanning ved Kjevik flyttes til Værnes for å danne et skolesenter. Luftforsvarets skolevirksomhet skal søke synergier med Heimevernet når de flytter til Værnes med sin befalsskole og sitt kurssenter. Nå har Værnes ingen strukturelementer, men Værnes er mottaksbase for allierte forsterkninger. Fra norsk side er forhåndslagrene viktige, både i forhold til nye sikkerhetsutfordringer, for å kunne ivareta sikkerheten for Norge og for å legge til rette for at amerikanske styrker kan bli satt inn i krisehåndteringsoperasjoner i alliansens nærområder. Fra amerikansk side tillegges lagrene også vesentlig betydning.

Valget av baser har flere sider ved seg. En side er stridsverdien av basen. Noe annet er økonomi og behovet for kraftsamling. Vi har ikke råd til å drifte vesentlig mer infrastruktur enn det vi trenger. Vi kan heller ikke drifte flere baser i krig enn det vi kan bemanne og beskytte. Vi har også behov for å samle fagmiljø for å få ut stordriftsfordeler og faglige synergier. Dette treffer også Andøya.

Luftforsvaret kan ikke drifte tre flystasjoner i samme tette geografisk område som Andøya, Bardufoss og Evenes, verken i fred eller krig. Vi må gjøre et valg basert på de beslutninger som er gjort om basestruktur i nord. Det gir da mening å kraftsamle rundt det som blir den viktigste basen i nord i framtiden. Evenes blir helt sentral for Luftforsvaret som framskutt operasjonsbase for F-35. I et operasjons-optimalisert luftforsvar gir det derfor mening å legge de nye overvåkningsflyene til Evenes selv om det betyr at Andøya legges ned.

I et operasjons-optimalisert Luftforsvar må vi prioritere de viktigste oppgavene. Dette har betydning også for Bardufoss.

Hovedbase helikopter er i dag på Bardufoss. NH90 er som kjent under innfasing til støtte for Kystvakten og marinens fregatter. Helikopterstøtte til Hæren utføres i dag av 339 skvadron på Bardufoss med Bell 412, og på Rygge for spesialstyrker og politi. I en rekke av prioriteringer har FSJ anbefalt å forlate ambisjon om dedikert helikopterstøtte til Hæren og isteden flytte Bell 412 til Rygge for å øke understøttelsen av spesialstyrker og politi.

Kystvaktversjonen av NH90 og redningshelikoptre planlegges utnyttet til medisinsk støtte ved krise og krig. Dette er igjen et resultat av nødvendige og strenge prioriteringer. Spesialistyrkene og politiet er prioritert foran Hærens behov. Samtidig betyr ikke det at Hærens behov ikke er reelt og viktig. Det er likevel et spørsmål om penger. Et nytt helikoptersystem for understøttelse av Hæren er blant FSJs prioriteringer dersom Forsvaret får økte budsjettrammer.

Basestrukturen er viktig for Luftforsvaret. Den må ikke være for stor. Da bruker vi pengene på å drifte infrastruktur vi egentlig ikke trenger. Den må heller ikke være for liten. Da dekkes ikke de operative behovene og vi vil mangle kapasitet til å ta i mot allierte forsterkninger. Basene må også ligge på riktig sted. Slik landet vårt nå en gang ser ut, kan vi ikke ha alle basene samlet i en landsdel. Da vil ikke Luftforsvaret ha reaksjonstid, rekkevidde og holdetid til å kunne operer effektivt i hele landet.

I et operasjons-optimalisert luftforsvar vil jeg ideelt sett ende opp med en operativ basestruktur i nord, en i Midt-Norge, og en i sør. Jeg har derfor anbefalt en kraftsamling rundt Evenes i nord, Ørland-Værnes i Midt-Norge, og Rygge i sør. En slik operativ basestruktur gir kapasitet og fleksibilitet til å dekke hele landet i et bredt spekter av situasjoner. Det gir også en god kobling mellom luftmaktens egenskaper og Norges geografi. En slik innretning av basestrukturen vil derfor ha noe varig ved seg. Dette er i seg selv viktig. Vi kan ikke fortsette å diskutere hvilke baser vi skal beholde eller ikke hvert fjerde år. Dette gir ikke nok stabilitet og sikkerhet til at vi får utviklet strukturen vår i et langsiktig perspektiv. Det gir også stor usikkerhet for personellet.

Det er i dette perspektivet jeg også støtter å videreføre Luftforsvaret ledelse på Rygge. En eventuell flytting vil koste mer enn det smaker, både mht økonomi, omstillingskonsekvenser og operativ nytteverdi. En videreføring på Rygge passer meget godt inn i min strategi om kraftsamling av Luftforsvarets virksomhet på baser med høy stridsverdi og som bør videreføres i strukturen i et varig perspektiv.

I det operasjons-optimaliserte luftforsvaret er de strukturmessige forholdene selvsagt svært viktige. Vi må ha riktig materiell, personell og baser. Vi må imidlertid også balansere disse innsatsfaktorene riktig. Når samfunnet bruker så mye resurser på Luftforsvaret skylder vi å utnytte de store investeringene på en optimal måte. Helt sentralt er at vi forvalter resursene på en forsvarlig måte til daglig. Vi skal ha fokus på kostnadskontroll og kosteffektivitet slik at vi større grad optimaliserer nytteverdien av kapasitetene våre. I praksis må vi bli flinkere til på fokusere på operativ effekt.

En annen side av dette handler om taktikkutvikling og kompetanse. Dette er et eget satsingsområde. Vi skal øke fokuset på å få mest mulig operativ evne ut av tilgjengelige resurser. Dette påvirker hva jeg ønsker å satse på innen forskning og utvikling (FoU), hva vi underviser ved skolene våre, og det påvirker hvordan jeg vil organisere Luftforsvarets ledelse i framtiden. Jeg vil ha en stab og ledelse som også fokuserer på de viktigste oppgavene og som får mest mulig forsvarsevne ut av hver krone. I denne sammenhengen er det viktig å kunne ha et helhetsperspektiv på Luftforsvaret. Det er da viktig at jeg som generalinspektør ikke bare fokuserer på styrkeproduksjon, men at jeg også har et operativt ansvar. Dette legges det nå opp til i FMR og det er et viktig tiltak for å optimalisere Luftforsvaret mot operasjoner. Gjennom bla å se den daglige styrkeproduksjonen i sammenheng med operasjoner kan vi få mer tilstedeværelse og operativ effekt ut av de resursene vi tildeles. Vi får også en bedre helhet i styringsperspektivet og vi kan organisere oss på en mer effektiv måte. Arbeidet med å vurdere mulighetene dette gir, har jeg allerede startet.

Det er tilnærmingen til det operasjons-optimaliserte luftforsvaret som har preget mine bidrag til FMR. Og jeg mener å ha blitt hørt. Jeg er fornøyd med den innretningen FMR har fått. Dette henger godt sammen. Samtidig ligger det en fare nettopp i dette. Det er en indre sammenheng i de løsningene som foreslås for Luftforsvaret. Dette gjør det vanskelig å ta ut noen deler av dette forslaget uten at helheten må revurderes. Det er ikke en «konfekteske» hvor det er fritt til å plukke ut de bitene en liker best. «Alt henger sammen med alt» som Gro Harlem Brundtland en gang sa. Særlig kritisk er antallet F-35. Det er F-35 som vil gi oss en komparativ fordel. Det er heller ikke en lineær sammenheng mellom antall fly og effekt. Det er noen knekkpunkter som gir helt u-proporsjonale virkinger. Antall F-35 påvirker de operative konseptene våre og Luftforsvarets struktur i stor grad. Blir antallet mindre enn det som kreves for å kunne utnytte flyets egenskaper effektivt vil det få følgefeil både for Luftforsvaret og innretningen av hele Forsvaret som helhet.

Det er også svært viktig at både basestruktur og beskyttelsestiltak kan understøtte egne og allierte styrker på en effektiv måte. Vi må som sagt ikke stille oss slik at hele kapasiteten til kampflyvåpenet må brukes til å passe på kampflyvåpenet, eller at det enkelt kan tas ut med et lite antall våpen. Vi kan heller ikke stille oss slik at vi ikke kan ta mot de allierte luftstyrker på grunn av plassmangel. Da har vi bommet.

I det videre arbeidet med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret vil jeg fortsatt jobbe for å holde en rød tråd i alt vi gjør, slik at vi får størst mulig operativ evne ut av hver krone.

Forsvar av landet må være dimensjonerende og danne grunnlaget for både de løpende fredstidsoppgavene, og den beredskapen vi skal ha. I tillegg vil en slik innretning her hjemme gi et godt grunnlag for også å stille relevante bidrag ute.

Luftforsvaret skal virke i fred. Det gjør det hver dag. Luftforsvaret skal også virke i internasjonale operasjoner. Det har vi også vist at det gjør. Men Luftforsvaret må også virke effektivt i forsvar av landet. Det er ikke snakk om enten eller, men både og, men det er evnen til å forsvare landet som må være retningsgivende og dimensjonerende. Det er dette jeg vil oppnå med det operasjons-optimaliserte Luftforsvaret.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag: Pål Bjørseth – F-35 Programmet – historikk, status og fremtid

Presentasjonsfil vedlagt.

2010-11-29-Bjorseth-presentasjon

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. oktober 2009


ved Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen,

Kadetter ved Luftkrigsskolen

”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”

 

(Første del av foredraget er ved Magnus Scheide)

Mine damer og herrer.

Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen, Kadetter ved Luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen

Innledningsvis vil jeg benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjonen som har ført meg hit i dag. Jeg setter stor pris på at denne forsamlingen tar seg tid til å høre på betraktningene som en ung offiser gjør seg om Forsvaret han er en del av. Jeg inntar talerstolen med en følelse av ærefrykt, da jeg vet at det er mange eminente som har stått her før meg.

Jeg ønsker å bruke denne anledningen til å fremme noen betraktninger rundt krav til fremtidens forsvar, og peke ut noen utfordringer som jeg identifiserer, som ung offiser på springbrettet til en militær karriere. Tittelen på talen min lyder som følger; ”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”.

 

Det blir viktig å presisere at foredraget i all hovedsak vil være farget av mine egne tanker omkring et utvalg områder. Det vil av naturlige årsaker ikke være mulig å implementere alle unge offiserer i dette foredraget. Derfor har jeg valgt å skrive et personlig foredrag, med de styrker og svakheter det medfører.

 

Dernest vil jeg benytte anledningen til å takke alle de som har bidratt med innspill og hjulpet meg i prosessen med å utarbeide dette foredraget.

 

Da jeg først fikk vite at jeg skulle skrive denne talen, og holde den i Oslo Militære Samfund, endte jeg opp med å spørre meg selv hva som var viktig for meg nå, og hva jeg så for meg kom til å bli viktig for meg i tiden fremover, i et ti-års perspektiv. Jeg kom etter hvert fram til at en form for balanse i tilværelsen er, og vil bli, veldig viktig for meg. Dette høres kanskje litt svevende og pompøst ut, så jeg skal si noen ord om hva jeg mener med balanse. Jeg er offiser, soldat, kollega og medarbeider, men jeg er også kjæreste, samboer, sønn og venn. Forhåpentligvis vil jeg i løpet av noen år også være far og ektemann, med det ansvaret som følger med det. Jeg har med andre ord et militært liv, og et sivilt liv, der det sivile livet må sies å være det viktigste.

 

Hvis det skal være en god balanse mellom det militære og sivile livet, som er en forutsetning for meg, og mange andre i Forsvaret, ser jeg noen utfordringer knyttet til skjæringspunktet mellom de to ”livene”, sånn som Forsvaret ser ut i dag. Utfordringer som etter mitt syn krever oppmerksomhet.

Etter den kalde krigens slutt, og innføringen av NATOs strategiske dokument, av 1991, har Forsvaret vårt gradvis blitt mindre og mer profesjonelt, som et svar på politiske endringer i verden. Vi har forlatt invasjonsforsvaret for et mindre og mer fleksibelt innsatsforsvar hvor deltagelse i internasjonale operasjoner har blitt helt sentralt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Jeg som ung offiser forstår, og aksepterer, at jeg må ut å bidra med opptil flere kontingenter i løpet av min militære karriere, men jeg tror at forsvaret må være ytterst forsiktig med å sende de samme soldatene ut gang på gang uten betydelige opphold mellom kontingentene. Her bør det også vektlegges å ta individuelle vurderinger, og hensyn, i forbindelse til livssituasjon og liknende. En undersøkelse utført av overlege John Ivar Brevik, og hans kollega Geir Skjeret, viser at det er 80 prosent flere skilsmisser blant personellet som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, enn i samfunnet for øvrig. Jeg velger å nevne dette fordi jeg synes det gir et godt bilde på belastningen personellet, og deres familier, opplever rundt deltagelse i internasjonale operasjoner.

 

I dag er det flere avdelinger som opplever kontinuerlig å måtte levere mannskaper ut i INTOPS samtidig som det er mangel på personell i utgangspunktet. Flere avdelinger legger nå opp til en 3-delt syklus hvor en har en kontingent ute, har en treningsperiode og har en hvileperiode. Dette er en syklus som kun passer noen få, og da kanskje bare i en liten periode av livet. Hvis du ikke er bosatt i nærheten av opptreningsområdet risikerer du med denne syklusen å være borte fra det sivile livet to tredeler av tiden. Jeg synes dette er uakseptabelt, da det fort vil kunne slite ut mannskapet.

 

Jeg vil dra fram et eksempel fra Luftforsvaret som belyser dette godt; helikoptermannskapene i NAD-detasjementet (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan, som for øvrig gjør en formidabel jobb. Personellet der opplever en stor slitasje som følge av utvidelsen av oppdragets varighet, samt personellmangel. Ved siden av oppdraget i Afghanistan skal personellet ved 339- og 720-skvadronen, som deler på ansvaret rundt NAD-detasjementet, også trene opp nye mannskaper, og opprettholde daglig aktivitet i Norge.

Jeg tror at demografien vil endre seg over tid hvis trykket i en avdeling oppleves for stort, over en lengre periode. Hyppige utenlandskontingenter og mye overtid framstår mer spiselig for uetablerte og unge, som slipper å ta hensyn til de som venter hjemme. Jeg tror ikke vi er tjent med hyppig utskiftning av personell, og stadig yngre avdelinger som følge av det. Det må være et mål å holde belastningen på de ulike avdelingene på et bærekraftig nivå så vi kan holde på erfarent, og derav dyktig personell. Forsvarets personell er ofte karakterisert ved at de løser oppdragene de får, og tar konsekvensene etterpå. Jeg opplever ikke at det er kultur blant offiserene for å uttrykke skepsis mot å gjennomføre oppdrag, da dette verken er sosialt godtatt, eller ansett for å være videre karrierefremmende. Derfor faller ansvaret på Forsvarets ledelse å ta personellets signaler på alvor når det skal tas avgjørelser om hvorvidt vi skal ta på oss nye oppdrag. Hvorvidt vi kan stille med de ressursene som kreves for å løse oppdraget på en god måte må virke styrende for hvorvidt vi kan ta på oss oppdraget, eller ikke.

 

Også her hjemme i Norge har Forsvaret utfordringer knyttet til arbeidsbelastning. Alt for mange arbeider langt over et årsverk i dag. Det er ikke noe nytt at forsvarets personell jobber mye. Det er mange som ønsker å jobbe mye, og trives med det. Problemet oppstår først når arbeidsmengden blir så stor at det sliter ut personellet og går på helsen løs. I et brev til Forsvaret fra Arbeidstilsynet, fra 2008, konkluderer Arbeidstilsynet med at det er arbeidstakere som, på grunn av ubalanse mellom oppgaver og ressurser, belastes slik at det truer deres helse. Dette går på tvers av Forsvarets pålegg om at forholdet mellom arbeidsmengde og antall ansatte skal være balansert. I snitt jobbet hver ansatt 47 timer overtid i 2008. Dette er nok overkommelig for de fleste. Problemet er ikke at gjennomsnittet jobber for mye, men at noen få jobber så mye mer enn de skal. Vi har en skjevfordeling, og blant de som jobber mest er det grunn til bekymring. 847 personer jobbet over 200 timer overtid i 2008. De 20, som førte flest timer av dem, jobbet over 500 timer overtid. I følge Norges Offisersforbund jobber hver ansatt i Forsvaret i snitt 1,37 årsverk, og offiserene så mye som 1,5 årsverk.

 

Forsvarsledelsen må sørge for at det er samsvar mellom oppgaver og ressurser. Vi kan ikke fortsette å ta på oss nye oppgaver, uten å fjerne andre, med mindre vi får tilført ressurser som tilsier at vi kan gjøre nettopp det, på en forsvarlig måte. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har et poeng når han sier at det må være balanse mellom budsjett og ambisjonsnivå. Det er ikke personellets ansvar å levere et større forsvar enn det politikerne finansierer.

 

 

Jeg tror det er et gap i måten å se samfunnet på mellom dagens unge offiserer, og de som besitter stillinger med personellpolitisk makt i Forsvaret i dag, med begrunnelse i at de to gruppene har vokst opp i ganske forskjellige tider. De militære lederne som besitter denne makten i dag er i alderen 45 år og oppover. Det vil si at de vokste opp i 50-, 60- og 70-tallet, mens dagens unge ledere vokste opp på 80- og 90-tallet. Mye har skjedd på få år, og det er meg nærliggende å tro at de to gruppene tenker ulikt omkring yrkesmessige veivalg, og andre typer individuelle veivalg, da de har ganske forskjellig arv. Jeg ønsker å redegjøre for noen av forskjellene;

 

I 1955-56 var det 5639 personer i Norge som studerte ved universiteter, eller høyskoler. I 2008 var tallet 137 558. Denne kunnskaps- og utdanningsrevolusjonen har medført at dagens samfunn ofte betegnes som informasjonssamfunnet. For min generasjon er utdanning helt naturlig. De vi omgås er ofte høyt utdannet – både sivilt og militært. Vi søker hele tiden intellektuell stimulering, og ønsker ikke å se på oss selv som ferdig utdannet med det første.

Først og fremst skal vi være fagpersoner som kan fagfeltet vårt godt, så vi kan fylle rollen i den operative hverdagen på en best mulig måte. Men på sikt tror jeg det vil bli viktig med også annen intellektuell stimulering. En kan ikke oppleve å bli sittende fast i endeløse rutiner, som ofte preger arbeid i Forsvaret, uten å få stimulert og brukt ens kreative sider. Stadige påfyll, så en kan føle at en utvider horisonten sin, blir et viktig behov for å balansere den fagoperative hverdagen. Dette kan være akademisk eller mellommenneskelig. Slik tilleggsutdanning krever gjerne permisjon, og eller økonomisk støtte, for å få gjennomført. I tider hvor Forsvaret opplever personellmangel og må snu på hver krone for å få årsregnskapet til å gå opp, tror jeg det er lett å gi avslag på søknader om tilleggsutdanning. Jeg tror allikevel at Forsvaret er tjent med å imøtekomme slike søknader så godt det lar seg gjøre, da de tilfører individet økt kunnskap, motivasjon og følelse av selvrealisering gjennom utvikling. Samtidig vil det tilføre organisasjonen nye dimensjoner og spisskompetanse, samt at offiserer, som viser risikovillighet og kreativitet til å gå nye veier, vil kunne gi motiverende og positive ringvirkninger langt ut i organisasjonsstrukturen.

 

Forsvaret må anerkjenne at unge offiserer vil ha et behov for stadig økt utdanning, da dette langt på vei er blitt normalen i resten av samfunnet vi omgir oss med. Hvis ikke ønskene og behovene for stadig å utvide horisonten blir møtt, er det min tese at Forsvaret vil miste de beste til fordel for andre aktører. De flinkeste offiserene vet at de vil gjøre det godt også i andre jobber – utenfor Forsvaret. Uttrykket ”skomaker bli ved din lest” er på mange måter utdatert. Jeg tror ikke at idealsime spiller en like stor rolle nå som tidligere, da man har gode muligheter for å skaffe seg arbeid utenfor Forsvaret. Jeg tror også at færre og færre vil finne seg i å pendle mellom jobb og familie, ei heller ta med seg familien og flytte hvert tredje år fordi det er eneste måte å få en variert og utfordrende tjeneste på. Det må være mulig i større grad å tilrettelegge for både arbeidssted og karriere. Dette må Forsvaret forstå og ta inn over seg. Det er ikke lenger en selvfølge at en skal holde seg i én jobb i hele sitt yrkesaktive liv, og nettopp derfor blir det en utfordring for forsvaret å skape strukturer som tilrettelegger for dette, så vi på den måten evner å beholde de flinkeste, som ønsker å bruke de ressursene de besitter.

 

Jeg vil nevne en sak som jeg mener går helt på tvers av dette. I dag er det formelt nedfelt i Luftforsvaret at luftvingsjefene ved Luftforsvarets flystasjoner (luftving 132, 133, 134, 135, 137, 138 og 139) er forbeholdt ti-feltere alene, altså flygere og navigatører. Dette inkluderer 2 av totalt 4 brigaderstillinger som finnes i Luftforsvaret – stillingene som luftvingsjef på Bodø og på Ørland. Dette betyr at jeg med bakgrunn fra Force Protection ikke har mulighet til å bekle disse stillingene, slik som organisasjonen ser ut i dag. Dette opplever jeg som uforståelig, demotiverende og ikke minst urettferdig begrensende for en eventuell vertikal karriere i Luftforsvaret. Skal det ikke være mine evner, mine valg og mine resultater i bruket som skal være styrende for hvordan karrieren min blir seende ut?

 

Jeg opplever det som en generell oppfatning i Luftforsvaret at du må ha en vinge på brystet for å bli tatt seriøst, og i hvert fall hvis du noen gang skal ha sjanse på en nivå-1 stilling – altså oberst og høyere.

Det kan se ut til at denne oppfatningen ikke lever helt uten opphav. La meg presentere noen underbyggende tall som overrasket meg, som ung offiser;

Så langt i Generalmajor Stein Erik Nodelands periode som GIL har 12 toppledere fått opprykk inn i nye nivå-1 stillinger i Luftforsvaret – tre brigaderer og ni oberster. Alle brigaderene var fra ti-feltet, det samme var syv av ni oberster.

18-felterne, altså kontroll- og varslingsfeltet, har produsert én general i Luftforsvarets historie, enda de tilhører det fagfeltet som antagelig jobber nærmest opptil de flyoperative. Det overrasket meg også at generalinspektøren for Luftforsvaret aldri har hatt annen bakgrunn enn jagerflyger, så lenge Luftforsvaret har eksistert som selvstendig forsvarsgren. Dette til tross for at stillingen som GIL formelt sett har vært åpen for andre bransjer.

 

Det kan virke som om arv og uformelle strukturer i Luftforsvaret også er med på å styre hvem som får være med i toppen. Dette minner litt om et oligarki, eller et fåmannsvelde, som velger sine egne etterfølgere. Jeg synes det er synd at oppfatningen om at en må ha en vinge på brystet for å nå toppen i stor grad bekreftes av tall som dette.

 

Jeg tror det er en feil ved Luftforsvarets lederutvelgelsesprosess at ti-felterne, som i så stor grad utgjør Luftforsvarets rekrutteringsmasse når nivå-1 stillinger skal bekles, utgjør under en tredjedel av alle yrkestilsatte i Luftforsvaret. Jagerflygerne, som helt klart har besatt flest lederposisjoner, utgjør under ti prosent. Ved å åpne flere stillinger og på den måten øke søkermassen, og dermed også utvalget, vil vi kunne få en konkurranse hvor den beste mannen, eller kvinnen, får anledning til å bekle den aktuelle stillingen, uavhengig av bransjetilhørighet.

 

I det sivile lever det en oppfatning om at det er lønnsomt å dytte flinke personer oppover i systemet, uavhengig av bakgrunn. Dette er det ingen automatikk i i Luftforsvaret i dag. La meg dra en sammenlikning opp imot det sivile; Du trenger ikke være lege for å være sykehusdirektør, da det ikke nødvendigvis trenger å være noen sammenheng mellom å være flink lege og det å være flink sykehusdirektør. Dette fordi det er helt andre kvalifikasjoner som gjør seg gjeldende når en skal bekle stillingen som sykehusdirektør enn når en skal bekle stillingen som lege. På samme måte er ikke nødvendigvis en flyger en god leder. Jeg sier ikke at en flyger ikke kan være en god leder, eller at flygere ikke bør få være med i konkurransen om toppstillingene, men det er ingen automatikk i at en flyger er en god leder. Flygere skiller seg fra resten av Luftforsvaret ved at de er selektert på Luftforsvarets flygeskole ut ifra egenskaper som skal tjene dem som piloter. De er ikke selektert på noen måte som skulle tilsi at de er de beste lederne. Jeg har full forståelse for at en skvadronsjef for en flyskvadron må ha bakgrunn som flyver, men jeg forstår ikke hvorfor sjefen hans igjen, luftvingsjefen, også må være det.

 

Dette synes ikke å være en regel i ISAF, der generalløytnant Freek Meulman var luftkommandør i Afghanistan i perioden 2007 til 2008. Dette til tross for hans bakgrunn som luftvernartillerist. Han fikk ganske enkelt stillingen fordi han hadde en bred bakgrunn og var ansett som den beste mannen til jobben, selv om han ikke hadde førstehånds kjennskap til det å fly.

Heller ikke i sivil luftfart ser det ut til å være en regel at sjefen må være flyger av bakgrunn, da ingen sivile flyplasser i Norge har en sjef med flygerbakgrunn.

 

Jeg tror vi må bort fra gamle og snevre strukturer, og heller lage nye som åpner opp og bidrar til å løfte fram de beste slik at vi kan få rett mann, eller kvinne, inn i rett stilling.

 

 

Tall for tilfeldig avgang for 2008 viser at Forsvaret mister mye yrkesbefal i aldersgruppen mellom 30 og 40 år, og da særlig i den siste halvdelen av 30-årene. Til sammenlikning er tallene markert mindre i aldersklassen fra 41 år og til pensjonsalder. For aldersgruppen til og med 30 år er avgangsraten høyest, men vi vet av historien at det er en høyere utskiftning av personell i denne aldersgruppen.

Jeg ønsker å fokusere litt på aldersgruppen mellom 30 og 40 år da jeg ser på den høye avgangsraten i denne aldersgruppen som et uttrykk for at noe er galt i Forsvaret i dag. Dette er mennesker som ofte har jobbet mange år i forsvaret og som tar med seg en betydelig kompetanse når de drar. En kompetanse det tar tid å bygge opp igjen i en avdeling. Det er derfor ingen tvil om at det er i forsvarets interesse å holde på personellet, og på den måten bevare kunnskap, og sikre kontinuitet i egne rekker. Det store spørsmålet blir hvorfor så mange i denne aldersgruppen velger å slutte i forsvaret, etter flere års tjeneste? Det finnes dessverre ingen undersøkelse som søker å klargjøre dette, som er meg bekjent, så det vil ikke være mulig for meg å gi noe eksakt svar på dette. Det er imidlertid en mulig årsak som særlig slår meg, og som jeg vil tillate meg å drøfte litt.

 

Jeg tror at vi mister personell i denne aldersgruppen dels fordi personellet opplever at karrieren stagnerer alt for tidlig. Med stagnering mener jeg både at mulighetene for videreutdanning og personlig vekst begrenser seg, samtidig som mulighetene for opprykk blir vesentlig vanskeligere. Jeg tror ikke dagens 30-åringer føler at de har nådd sitt potensial. Jeg tror også at terskelen for å bryte med Forsvaret hvis en opplever at Forsvaret ikke har mer å tilby, og at man blir stående fast der man er, er lavere nå enn den var tidligere, dels på grunn av mulighetene som finnes for forsvarsmenn, og kvinner, utenfor Forsvaret.

Vi vet det er et problem for Forsvaret at personell slutter i alt for tidlig alder. Vi vet derimot ikke nok om hvorfor så mange velger å slutte. Vi trenger etter mitt syn mer informasjon rundt dette, så vi kan gå inn og gjøre de nødvendige grepene for å stoppe, eller i hvert fall redusere, utviklingen.

 

Nå har jeg snakket i det brede og det smale om balanse mellom det militære og det sivile, og noen utfordringer knyttet til det.

Personellet er forsvarets viktigste ressurs, etter mitt syn. Klisjé, eller ikke. Derfor gleder det meg stort at nyinnsatte forsvarssjef, Harald Sunde, har gått klart ut og gitt personellet første prioritet. Det blir spennende å se hva forsvarsjefen får utrettet på sin vakt. Og med det takker jeg for oppmerksomheten, og gir ordet videre til min kollega, og venn, Carl Waldemar Wilhelmsen.

 

(Andre del av foredraget er ved Carl Waldemar Wilhelmsen)

 

Innledningsvis vil jeg også benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjon og god oppfølging. Samtidig ønsker jeg å rette en spesiell takk til Norsk Militært Tidsskrift som jeg synes er et forsvarsmagasin i særklasse. Hvorfor kommer jeg tilbake til om litt. Før jeg starter talen ønsker jeg først og fremst å understreke at jeg synes det er viktig at vi unge offiserer får anledning til fritt å kunne uttale oss over det vi tenker og føler om situasjonen nå og fremtiden, især i fora som dette. Oslo Militære Samfund er et befriende fora med stor takhøyde, noe enkelte offiserer dessverre ikke opplever at Forsvaret er i dag. Det har vært en trend over tid at ulike fora, som for eksempel Luftled og andre blader, ikke har fått midler eller rom for å fortsette. Det er viktig at også offiserene stimuleres til debatt. Jeg mener at det skal være en kultur for saklig diskusjon av problemstillinger og utfordringer. Etter min mening er slike fora en viktig del av biten for å holde Forsvaret dynamisk og tilpasningsorientert. Dessverre er det slik at enkelte opplever kulturen i dag som at ’tale gir sølv og taushet gir opprykk’; med andre ord at det er ansett som lite karrierefremmende å rokke båten. Nettopp her syntes jeg at Norsk Militært Tidsskrift er en god tenketank med rom og takhøyde for kritiske røster.

 

Jeg vil i dag ta for meg hvilke krav jeg ser for meg som ung offiser til fremtidens forsvar. Her har jeg mye på hjertet og mye jeg ønsker å dele, men jeg vil ta for meg et par hovedpoeng som jeg så vil utdype. Innholdet i talen står for min egen regning og representerer ikke nødvendigvis Luftkrigsskolens syn.

 

På lik linje med kadett Scheide har jeg forsøkt å identifisere hvilke utfordringer jeg ser for tiden som kommer og mine tanker og betraktninger rundt disse.

 

Min karriere i Forsvaret startet muligens ved rene tilfeldigheter. Da jeg gikk på videregående her i Oslo var jeg èn av to i klassen min som avtjente førstegangstjeneste i Forsvaret. Resten unndro tjeneste, ble erklært tjenesteudyktige eller tok siviltjeneste av oppfatningssyn. Veien videre førte meg lengre inn i Forsvaret og i dag er jeg kadett. Tilfeldigheter er altså en av flere faktorer som førte meg inn i Forsvaret. Dette antar jeg også gjelder en rekke andre offiserer, også sikkert en del av denne forsamlingen (håndsopprekning). Verneplikten er for mange introduksjonen til Forsvaret som arbeidsplass og i sitt møte med denne så velger mange å bli. Jeg har ingen empiri for å understøtte, men jeg vil driste meg til å tippe at det er en klar overvekt av dagens offiserer som er der de er i dag nettopp på grunn av at de mer eller mindre opprinnelig så seg tvunget til førstegangstjeneste, oppdaget at de likte seg og så fant veien videre inn i systemet. I dag er mye annerledes. Slik situasjonen og strukturen er nå er det kun behov for 7.500 til førstegangstjeneste av hvert årskull. Hvert årskull ligger i dag på omtrent 65.000 ungdommer, uvilkårlig av kjønn. [1] Jeg har innhentet ferske tall fra VPV som viser at det opereres med feilaktige tall i en rekke medier, også Forsvarets. [2] I praksis vil dette si at Forsvarets behov er 11 % av alle i hvert årskull. Elleve prosent. Med andre ord er 89 % aldri i kontakt med Forsvaret ut over innrullering, sesjon og første øvede døgn[3]. I praksis viser dette en formidabelt skjev byrdefordeling der så lite som 1/10 bærer hele byrden. Behovet for fremtiden er synkende og dette skyldes naturlig nok symbiosen økonomi og struktur. Teknologi og sofistikert materiell har ført til at det stadig kreves mer utdannelse og mer kompetanse for å kunne betjene ulike avanserte våpenplattformer. Når det er et så stort mindretall som velger å bære byrden betyr dette i praksis at Forsvaret står ovenfor en betydelig utfordring knyttet til legitimitet i befolkningen. Da Forsvaret var på sitt største med tanke på styrkeproduksjon av personell var det 23.590 vernepliktig mannskap som fullførte førstegangstjeneste. Dette var årskull 1971, altså de som avtjente hele førstegangstjeneste mellom 1989 og 1990. [4] I 2007 var samme tall 7.889[5]. Forskjellen er altså omtrent 23.600 og 7.900 på sytten år. Husk da at ungdomskullene stiger proporsjonalt slik at styrkebrønnen blir større for hvert år, mens de som bærer byrden blir færre. Dette synliggjør klart utfordringene knyttet til legitimitet, og hvor eksklusivt det i dag er å være i Forsvaret.

 

Tidligere kjempet man for Konge, Folk og Fedreland mot en trussel som var nær, både i sinn og langs landegrensen. I dag er situasjonen, som kadett Scheide også viste til, annerledes. Globaliseringen har naturlig nok også ført til at det sikkerhetspolitiske teater er tettere sammenvevet. Nå er altså en konflikt på andre siden av verden utslagsgivende for norsk sikkerhet her hjemme. Følgelig har også Forsvaret forandret seg. Nå er strukturen oppsatt for det som i realiteten er et episodeforsvar. I en slik situasjon er det behov for profesjonaliserte soldater som har spisset og god kompetanse og på kort varsel kan rykke ut. En bevegelse mot slike vervede avdelinger vil igjen føre til at avstanden mellom befolkning og forsvar øker. I et nasjonalt forsvar er verneplikten helt bærende nettopp fordi soldatene er hentet fra fjern og nær i alle samfunnslag. På den måten får man profesjonelle soldater med sunt bondevett og folkesjel. I dag er utenlandstjeneste mer en regel enn et unntak. I et slikt tilfelle er det ikke behov for en stor trenet reserve, men for profesjonaliserte kapasiteter som kan faget sitt. Ulempen er at man mister den naturlige forankringen i folket. Vil det at vi ikke lenger rekrutterer bredt fra befolkningen føre til en skjev seleksjon av de som søker seg til Forsvaret, og kan vi stole på seleksjonsprosedyrene initialt og senere? Kan vi vaske ut de som søker seg til en profesjonell struktur med feil motivasjon? Jeg sikter her til debatten som har gått i ulike media, aviser spesielt, den senere tiden mtp det å ta liv. Denne debatten er nok kjent for de fleste i forsamlingen.

 

Verneplikten er på mange måter tilpasset et annet trusselbilde enn situasjonen i dag. Jeg mener at det i dag ikke ville vært mulig å lovfeste en plikt som kun omfattet det ene kjønnet. Uansett om Forsvaret får en 50/50 fordeling mellom menn og kvinner så vil det ikke gjøre annet enn å fordele skjevheten av byrden mellom kjønnene i sine årskull. Slik utfordringen da fortoner seg mener jeg at vi må erkjenne at verneplikt enten må bli kjønnsnøytral for å være levedyktig i fremtiden eller avskaffes. Allikevel understreker jeg at det fremdeles ikke vil endre på utfordringen tilknyttet byrdefordeling. Vi står med andre ord overfor et skille i historien der vi må ta en avgjørelse.

 

Det går årlig store summer med på å trene og utdanne soldater for så å avslutte tjenesten når de er på toppen av sitt kompetansenivå. Videre er utfordringene sentrale nettopp fordi det ikke lenger er mulig å utdanne vernepliktige mannskaper til et akseptabelt nivå i løpet av tolv måneder. Jeg mener at dette ikke er gunstig. Situasjonen er i dag helt annerledes enn tidligere: strukturen er ikke lenger begrenset av personelltilgang. Konsekvensen av dagens vernepliktsmodell er etter min mening slående. Det er en kjensgjerning at især i åpningsfasen av en konflikt vil kampflybasene og kampflyene være av avgjørende betydning. Svekkelsen i strukturen med dagens vernepliktsmodell belyses godt av paradokset at vi har verdens mest avanserte og effektive mellomdistanse luftvernsystem, men i store deler av året ikke har kompetanse og beredskap fordi besetningen er basert nettopp på vernepliktig mannskap. Dagens materiell krever med andre ord så stor opplæring at vi kun oppnår tilfredsstillende evne mot slutten av førstegangstjenesten. Dersom jeg skal sette dette på spissen så må vi i dag krysse fingrene for at dersom det skjer noe så skjer det sent i utdanningen slik at reell kampevne er tilstede. For å oppsummere dette tema så er mine bekymringer til verneplikten todelt: (1) jeg ser på bekymring for den operative evne dersom vi skal basere oss på profesjonell verneplikt kontra et profesjonalisert forsvar samtidig (2) som jeg trykker verneplikten til mitt bryst da den som institusjon rekrutterer et bredt samfunnslag til både befalsyrket og til våre vervede avdelinger. Når dette er sagt er jeg positiv til at tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, har nedsatt en vernepliktskommisjon for å utrede saken nærmere. Etter det siste jeg hørte så har denne kommisjonen blitt satt på is av FMIN. Uansett, mye tyder nå på at Forsvaret må finne sin forankring i noe annet enn verneplikten.

 

Norsk deltakelse i militære internasjonale operasjoner har hatt en klar utvikling fra fredsbevaring og observatøroppdrag til fredsoppretting og væpnet konflikt. Etter min mening starter forsvaret av Norge allerede ute og det er Norges klare ansvar så langt det lar seg gjøre å kjempe for fred, stabilitet og en bedre organisert verden. Dette er vår plikt og profesjon. I dag er Forsvaret særlig tungt engasjert i Afghanistan. Jeg mener at dette engasjementet er riktig og til det beste.

 

Norge fremstår for meg i dag som en aktiv aktør på den internasjonale arena både under NATO- og FN-hjelm. Dette synes jeg er bra. Når det fra politisk hold besluttes å sende militære styrker er dette i erkjennelsen av risiko for tap av liv. I de beslutninger som blir tatt på det politiske plan er det en rekke vurderinger som blir tatt med når det kommer til bidrag internasjonalt. Blant disse er risiko for egne styrker og tap av liv satt opp mot sikkerhetspolitisk gevinst. Dette er en avansert prosess med veldig mange ulike komplekse vurderinger. Jeg sitter imidlertid igjen med en oppfatning av at det er en politisk føring at norsk innsats må baseres på minst mulig risiko for våre styrker. I seg selv er dette helt forståelig, men jeg mener at det er grunn til å tro at det kan for noen fremstå som et signal om at Norge ser seg mest tjent med at andre nasjoner tar de tyngst belastede oppgavene. Her sikter jeg til problematikken tilknyttet å være låst i Nord-Afghanistan. Jeg synes det er vondt når jeg deltar på Nijmegenmarsjen hvert år at britiske, kanadiske og ikke minst danske kolleger stiller meg spørsmålet: når skal Norge hjelpe oss i sør? Som ung offiser ser jeg på bekymring mot en slik utvikling. Da norske styrker deltok på Balkan[6] var det lite begrensninger, såkalte caveats. Hvis alle land stiller sine styrker med begrensninger tror jeg at dette på sikt kan føre til at det internasjonale samfunn ikke vil nå sine mål i Afghanistan. Fortjener Afghanistan det? Har Norge råd til det? Ikke minst: Har NATO råd til det?

 

Som jeg nevnte i innledningen er Oslo Militære Samfund et av få gode fora for å saklig heve kritiske røster. Jeg vil dermed benytte anledningen til å se litt på det som mer eller mindre er etablerte oppfatninger: Det er en etablert forståelse at tap i strid påvirker viljen i befolkningen, og videre at toleranse for tap i en fjern konflikt er lavere enn tap i en nær konflikt som for eksempel invasjon. Det er en argumentasjonsrekke jeg også anser som helt naturlig, men hvor kommer den egentlig fra? Er den bare blitt fremført for så aldri å bli reist kritikk mot? Det er nettopp denne som danner fundamentet i blant annet begrensningen for å låse norske styrker i nord. Den 19. august 2008 ble ti franske NATO-soldater drept i et bakholdsangrep i nær Kabul. [7] Dette er det største enkelttapet Frankrike har opplevd i Afghanistan. Det er i tillegg viktig å huske på at Frankrike er den fjerde største bidragsyteren i Afghanistan etter USA. Etter dette angrepet viste målinger i Frankrike at støtten til engasjementet hadde økt. [8] Det er veldig interessant nettopp med tanke på dette med vilje i befolkningen til å bære tap.

 

Poenget jeg søker etter å illustrere er at jeg tror at man alt for ofte låser seg i tankesett og tankerekker som har vært der fra før. Nøkkelen til suksess, hjemme og ute, ligger ikke i å finne opp kruttet på nytt, men med respekt bruke kritiske øyne se på det som ”alltid har vært slik”. Det er derfor vi trenger takhøyde og kultur for at offiserene kan uttrykke seg kritisk.

 

Norge har over en lengre periode vært engasjert i Nord-Afghanistan. Jeg tror at norske styrker har like gode forutsetninger for å kunne løse oppdrag i sør. Jeg tror enkelte kan oppfatte det som et tap av anseelse at Norge stiller med styrker som har begrensninger. Vi må huske på hvorfor vi er der. Hva er målet? Er målet hva opinionen mener? Eller er målet et trygt og selvstendig Afghanistan? Jeg mener det er en kombinasjon, men at man dessverre alt for ofte henger seg opp i siste tall fra norsk gallup. Ofte leser jeg debatter i media der man diskuterer engasjementet i Afghanistan. Der opplever jeg at man ser på deltakelsen som ett spørsmål, snarere enn de to det faktisk er. Det første spørsmålet går på tilstedeværelsen samt engasjementet og det andre på støtte til egne styrker. Disse to må ikke sees under ett. Dette tror jeg blir uheldig. De som deltar der nede må vite at de har vår støtte.

 

En annen bekymring som jeg vet har beveget enkelte unge offiserer er saken om yrkesskadeerstatning mellom en norsk soldat og Statens Pensjonskasse (SPK). For å oppsummere saken så var det en soldat som skadet seg i tjeneste i Afghanistan, men ble nektet erstatningsutbetaling av Statens Pensjonskasse fordi skaden var, og jeg siterer, ”innenfor rammen av hans arbeid og man må kunne si at dette arbeidet innebærer en risiko for skade.” Sitat slutt. Videre anførte Statens Pensjonskasse at dette er en risiko som faller utenfor yrkesskadedekningen, fordi en skade som oppstår i en slik situasjon er ”et resultat av den ordinære utførelse av arbeid.” [9] Sitat slutt. Til tross for en lang rettsprosess over flere år og med seier for soldaten i rettsapparatet, er det med betenkeligheter jeg ser på saken. For meg er det demotiverende med en så graverende ansvarsfraskrivelse fra statens side, især når man ser hvor omfattende og lang saken skulle bli. Skade en pådrar seg i tjeneste i utlandet er ikke et tap en skal bære alene. Slik skal det ikke være. Signaleffekten som sendes ut er uheldig. Poenget jeg forsøker å illustrere er at ordninger for personell i Forsvaret må være ryddige. De få som allerede bærer byrden skal ikke være selvassurandører. Som ansatt i Forsvaret, som mannskap eller offiser, har man tatt et valg. Man har valgt å gå foran og være noe annet enn mannen i gata. Derfor mener jeg at det siste en skal bekymre seg over er ordningene i tilfelle skade eller død i tjeneste. Dersom vi går ned den veien der tror jeg det kan bli vanskelig å løse oppdrag på en god måte i frykt for skade eller feil. Dette er et komplekst tema, men det er viktig at Forsvaret opptrer ryddig og rettferdig ift veteranene. Jeg viser til St.mld 34 2008-2009 ”Fra vernepliktig til veteran” som tar for seg oppføling av veteraner. Betydningen av sanitet og ivaretakelse etter operasjoner er viktig. Ikke minst pga signaleffekten dette gir de som skal gjøre et yrkesvalg.

 

Forsvaret har i den senere tiden satt fokus på og gjort, etter min mening, en formidabel innsats i arbeidet for veteranene. Her sikter jeg til St.mld nr 34 og Bæreia veteransenter. Dette arbeidet synes jeg har vært svært positivt og her mener jeg Forsvaret fortjener ros.

 

Til slutt skal jeg raskt oppsummere poengene mine. Hvilke krav er det til fremtidens forsvar fra mitt synspunkt: Verneplikten står ovenfor utfordringer knyttet til legitimitet, fremtid og realistisk operativ evne. God seleksjon og rekruttering samt at det burde kanskje nedsettes en tenketank av yngre offiserer som tar opp en del av de tema som er vanskelige og innspill som dukker opp. I tillegg har jeg trukket frem politiske begrensninger på norske styrker og ikke minst ordninger veteraner og soldater i utenlandsoppdrag.

 

Med dette takker jeg så mye for meg!

 

Spørsmål?

 

 

[1] Empiri hentet fra Vernepliktsverket (VPV) i e-post og telefonkorrespondanse med major Gard Maurud av 2009-09-29. Av det totale tallet i årskullet er omtrent 31-32.000 menn og 33-34.000 kvinner.

[2] Tall som FSJ Diesen opererte med under TMOs Vernepliktskonferanse 2008-06-02 og Forsvarets Forum 10/09 var en sjettedel – 1/6 – av hvert årskull som var inne til FGTJ. Dette tallet viser seg å være utdatert.

[3] Med ”første øvede døgn” forstås dette som etter fem virkedager ut i FGTJ.

[4] Op.cit Maurud

[5] Behovet i 2007 var 10.786. Tallet viser såkalt rekvirert styrke. Det betyr Forsvarets behov for antall soldater inne til førstegangstjeneste. I rekvisisjonen er frafall fra førstegangstjenesten medberegnet. I 2007 fullførte 7.998 førstegangstjenesten. Tall tilknyttet FGTJ vil alltid divergere grunnet forskjellig innfallsvinkel. Imidlertid er tallene mulige til å brukes som en indikator på tendens. Det reelle tall vil uansett være i nærheten. Empiri hentet fra Vernepliktsverkets hjemmeside og i korrespondanse med Maurud ved VPV. Besøkt 2009-09-25 http://www.mil.no/felles/vpv/start/faktabibliotek/article.jhtml?sourceID=381931&source=ftd

[6] NORTF VIII og IX

[9] Dagbladet, lastet ned 2009-09-13 http://www.dagbladet.no/2009/04/29/nyheter/innenriks/afghanistan/rettssak/5945332/

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. februar 2007

ved

Oberstløytnant Ingvild Jensrud, sjef 334 skvadronen
og
Kommandørkaptein Hallvard Flesland, skipssjef KNM Fridtjof Nansen

 

HELIKOPTEROPERASJONER FRA NYE FREGATTER
(Foredraget ble fremført i fellesskap, der Jensrud tok for seg helikopter NH-90, mens Flesland redegjorde for ny fregatt)

Alle tall og data i foredraget er ugradert informasjon hentet fra åpne kilder.

Ærede forsamling,

På vegne av KK Flesland og meg selv: Takk for invitasjonen.
Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme i OMS og representere det vi begge brenner for og har jobbet med og for i mange år: Kampsystemet Fridtjof Nansen.

Initielt ble jeg forespurt om å komme hit og snakke om NH90 generelt, og fregattversjonen spesielt, men NH 90 i fregattrolle er en integrert del av kampsystemet Fridtjof Nansen og det synes derfor naturlig å presentere det som et helhetlig kampsystem, men med fokus på helikopteroperasjonene for å dermed å forsøke å synliggjøre effekten av helikopter i maritime operasjoner.

Som sjef 334 skvadron er nettopp en av mine viktigste oppgaver frem mot mottak av NH90, å bidra til en økt forståelse for helikopterets muligheter og begrensninger og det substansielle bidrag som dette representerer i kampsystemet. Den andre hovedoppgaven er å legge til rette for en god integrering av både personell og materiell, slik at den dagen vi skal sette dette i operativ drift er vi i stand til både praktisk, men ikke minst også mentalt og konseptuelt å utnytte de kapasitetene som helikopteret bringer inn i kampsystemet. Arbeidet innebærer derfor ikke bare rene helikopterrelaterte utfordringer, men går på tvers av etablerte fagmiljø og angår to forsvarsgrener, både faglig, praktisk og ikke minst kulturelt. Som luftmennesker må vi på 334 skvadron lære oss å være på sjøen, ikke bare må vi lære om fregatter, men vi har også en spennende utfordring i å bli kjent med og forstå resten av marinens kapasiteter og operasjonsmåter for å kunne gjøre en best mulig jobb, og på samme måte må også marinen lære av oss og med oss, om helikopter og utfordringene som ligge i å skulle operere helikopter fra fartøy over tid. Dette er en møysommelig prosess som vil gå over lang tid, men jeg vil påstå at dere allerede kan se de første fruktene av dette arbeidet når vi nå står her og skal holde en ”integrert” presentasjon.

Mitt navn er Hallvard Flesland og jeg har gleden og æren ved å være skipssjef på KNM Fridtjof Nansen.

Jeg støtter fullt ut oberstløytnant Jensrud sin beslutning om å velge og presentere helikopteroperasjoner fra nye fregatter med utgangspunkt i kampsystemet i stedet for å presentere helikopteret isolert. Kampsystemet Fridtjof Nansen består av fartøy og helikopter og det er dette som gir kampsystemet den iboende fleksibilitet og troverdighet som vi ser avtegner seg gjennom testing og evaluering.

Plansje 1

Bildet viser KNM Fridtjof Nansen med et NH90 helikopter på veg inn Oslofjorden 1. juni 2006. Personellet som på helikopterdekket er representanter for sivile og militære myndigheter, samt noen representanter fra leverandørene. Disse embarkerte utenfor Horten tidligere på dagen. Innseilingen til Oslo med en NH90 hengende over helikopterdekk, eskortert av to enheter fra Sjøheimevernet og KNM Narvik samt et antall sivile småbåter var en stor opplevelse. Hele oppholdet i Oslo 1. – 6. juni ble en stor opplevelse slik vi hadde håpet på. Takk for innsatsen til de som var involvert i planlegging og gjennomføring.

Bildene nederst viser helikopteroperasjoner på KNM Fridtjof Nansen så langt. Vi ser en Bell 412 og en Lynx. Det er gjennomført ca 40 landinger med Lynx og ca 200 landinger med Bell 412. Det er prøveflygerne fra FLO/prøveflygerkontoret i samarbeid med instruktører fra Helikopteravdelingen ved KNM Tordenskjold som har gjennomført denne aktiviteten. Prøveflygerne har fått nok data til å kunne utforme initiale flybegrensninger, SHOLS. Besetningen er klar for selvstendige helikopteroperasjoner.

Plansje 2

Nansen-klassen med organisk helikopter er et integrert kampsystem, hvor plattformene utfyller hverandres styrker og svakheter. Helikopteret bidrar til å utvide rekkeviddene for både våpen- og sensorsystemer, mens fregatten bidrar med utholdenhet, kontinuerlig 3 dimensjonal billedbygging og tilhørende våpensystem til det nettverkbaserte Forsvar.

Den nye fregatten er et multi-rolle fartøy, hvor funksjonen anti ubåtkrigføring i Norskehavet, Nordsjøen og norske kystfarvann har vært i fokus når man har stilt krav og laget spesifikasjoner. Fartøyets sjøgående egenskaper og rekkevidde, samt K2I systemer, våpen og sensorer utrusting gjør det velegnet for manøver og for å kunne ramme og/eller skjerme i 3 dimensjoner i våre primære operasjonsområder.

På samme måte er også NH90 et multi-rolle helikopter, hvor hovedfokus under anskaffelse har vært anti-ubåt krigføring i Norges interesseområder. Helikopterets utrustning og evne til å operere under svært varierte og krevende forhold både geografisk og meteorologisk gjør det til en meget godt egnet plattform for våre operasjonsområder og oppgaver.

Til sammen blir dette et multi-rolle kampsystem, med kapasiteter til å løse et bredt spekter av oppgaver.

Kampsystemets utgjør et vesentlig bidrag til fellesoperasjoner, men det er også verdt å merke seg at kampsystemet i seg selv representerer en kontinuerlig fellesoperasjon, i det at det bemannes og betjenes av både Marinen og Luftforsvaret.

Vi vil i dette foredraget prøve å vise hvilke kapasiteter og muligheter det nye kampsystemet representerer, med fokus på hvordan organisk helikopter med våpen og sensorer er en essensiell styrkemultiplikator.

Vi vil gi en kort beskrivelse av kampsystemet sensorer og våpen for deretter å illustrere hvordan disse systemene kommer til anvendelse – og utfyller hverandre – i de tre dimensjonene Luft – overflate og under vann.

Avslutningsvis vil vi se på hvordan kampsystemets fleksibilitet og kapasiteter bidrar til økt tilstedeværelse i hele vårt interesseområde, og hvordan kjernefaktorene i våre operasjoner – manøvrere – skjerme og ramme fylles av Kampsystemet med organiske helikopter.

Vi har ikke planlagt å snakke om anskaffelsesprosessen, vi har ikke tenkt å snakke om tekniske problemstillinger eller personellmessige problemstillinger som vi arbeider med hver eneste dag. Det er forventet at de problemstillingene vi arbeider med nå vil være løst på dette tidspunkt.

Vi vil heller ikke diskutere mulige oppdrag i fred krise eller krig da kapasitetene som kampsystemet vil være fleksible og vil kunne benyttes i løsningen av de fleste oppdrag.

Vi vil fokusere på kapasitetene som kampsystemet vil representere når kampsystemet er komplett i 2010 med NH90, NSM og militær SATCOM.

Plansje 3.

Jeg skal bruke et par minutter på fartøyet og de systemene som finnes der.

8 Naval Strike Missiles skal ettermonteres i 2009.

RESM, IFF, EOSS – Radar søke mottaker med analyse, en standard, roterende IFF og Elektro Optisk Sensors System, SPY 1F – multifunksonsradar, Luft, Overflate og ildledning

TIS – Target Illuminator System for terminal ildledning for ESSM,

VLS mk 41 – Vertical Launcher System, 1 launcer module med 8 celler og 4 ESSM i hver celle.

Oto Melara 76 mm Super rapid med overflate og luftvern ammunisjon,

Skrogmontert sonar – Thales sonar montert i en bulb i baugen,

3 navigasjonsradarer – 2 x 3cm og 1 x 10 cm, 1 3 cmvil sannsynligvis bli erstattet av en helikopter kontroll radar,

SATCOM – Sivil KU-bånd SATCOM installeres nå, militær SATCOM Super High Frequency og Ultra High Frequency monteres om bord i 2008,

Ship Launched Torpedo – Stingray Mod 0 skytes ut gjennom luker i skipssiden,

CIWS – Close in Weapon System, styrke og vekt beregnet for et eventuelt missil eller kanonsystem.

CAPTAS – Combined Active Passive Towed Array System, tauet sonar hvor senderdel og antennedel kan senkes ned på en gunstig dybde for oppdagelse av UVBer,

Helikopter NH90.

Før vi går inn på sensorer og våpen på NH90, vil jeg nevne at Nansen klassen forberedes for å kunne utføre jagerflykontroll med personell fra Luftforsvarets kontroll og varslingsorganisasjon. SPY 1F er meget vel egnet for flykontroll som ytterligere forbedres med TDL 16 som er implementert på fartøy nr 2, KNM Roald Amundsen og de påfølgende fartøyene og ettermonteres på KNM Fridtjof Nansen.

Plansje 4

 NH90 og systemer

Status helikopter:

Anskaffer 14 NH90 med full våpen- og sensorpakke for fregattoperasjoner for 6 av dem.

Helikopteret har en generell rekkevidde på over 600 Nm, hvilket vil si at det kan gå f. eks ut til 250 Nm fra et utgangspunkt (for eksempel fartøy) utføre et oppdrag i en begrenset periode og returnere til utgangspunktet.

Helikopteret er all-værs, med avisingsutstyr på essensielle flater, hvilket vil si at det kan operere i stort sett alle værforhold skal og opererer i forhold opp til og med moderat ising (sammenliknet med dagens helikopter) og skal kunne ta av/lande fra fartøy i sea state 5 (bølgehøyde). De foreløpige prøvene med helikopter på Nansen klassen tyder på at vi sannsynligvis vil kunne utvide dette, siden Nansen viser seg å være meget stabil i sjøen.

Helikopteret er utrustet med 4 hovedsensorer:

  • ENR – European Naval Radar (EADS). Overflateradar optimalisert for NH-90. detektere, lokalisere og tracke, ISAR funksjon for klassifisering.
  • EOS – Electrooptic System (IR og Laser avstandsmåler), SAGEM Infrarødt kamera for søk, lokalisering og tracking.
  • FLASH Sonar (Thales), Sonarsystem med nedsenkbar aktiv sonar samt kapasitet for å prossesere Sonarbøyer (aktive og passive).
  • EWS – Electronic Warfare System (ITT) Suite med både radar/laser/missil varsler og ESM som kan gi lokalisering, klassifisering og identifisering. Chaff og flare integrert.

Våpen

  • Sting Ray torpedo
  • Dypvannsbombe
  • Forberet for overflatemissil (MARTE)
  • NSM – stortinget frafalt i 2003

Kommunikasjon

  • HF
  • 3 V/UHF
  • Link -11

Tillegg

  • Redningsheis
  • Lastekrok
  • Troppeseter
  • Bårestativ
  • Utvendig (og innvendig) ekstra drivstofftank.

Både på sensor- og våpensiden er NH90 i grove trekk utrustet tilsvarende vårt maritime patruljefly P3Orion, men med betraktelig mindre mannskap (4 kontra 10) er systemene i mye større grad automatisert og integrert slik at operatørene skal kunne ta de riktige beslutningene til rett tid uten å gå i ”information overload” av detaljinformasjon fra alle sensorene.

Et sentralt prinsipp i anskaffelsen og valget av NH90 som enhetshelikopter for Forsvaret har vært rollebyttefunksjonen.. Ser her første norske NH90 på sin aller første flytur. 20. des 2006. Kystvakt – merket, avtakbare klistremerker slik at den på kort tid kan omgjøres til et fregatthelikopter dersom det skulle være behov for det. Viktig for en effektiv flåtestyring og hensiktsmessig utnyttelse av ressursene langs vår langstrakte kyst.

Helikopteret kan på under 4 timer konfigureres til hvilken rolle som helst. Hvilket vil si at vi kan skreddersy maskinen til oppdraget, dersom standardutrustningen medfører begrensninger eller hindre for å gjennomføre et spesifikt oppdrag som ønsket.

Første leveranse er pr i dag planlagt til 12. mai 2008, hvoretter alle 14 leveres over 3 år.

Plansje 5

Kommando og kontroll (K2)

Kampsystemets K2IS utrustning omfatter AEGIS, TDL 16, Link 11, MCCIS, NORCCIS II og en omfattende sambandsutrustning, bestående av blant annet INMARSAT eller KU-bånd, UHF og SHF SATCOM. Fartøyet tilfredsstiller NATO-krav til K2IS for å fylle oppgaven som flaggskip i en multinasjonal maritim styrke (NATO Task Group). Fregatten er dimensjonert og utrustet for å kunne embarkere og understøtte en styrkesjef med stab (f.eks. CSNFL).

Fregattenes evne til informasjonsutveksling gjennom taktisk datalink og gode sambands-utrustning medfører en god evne til datadistribusjon mot alle elementer på sjøen, i luften og på land. Disse systemene omfatter bl.a. Link 11 og Link 16, som sikrer interoperabilitet innen og mellom maritime styrker, mellom den maritime styrker og hovedkvarteret på land, samt mellom fartøy og tildelte luftressurser. I tillegg sikrer sambandsutrustningen kontinuerlig konektivitet. Fregatten vil således effektivt og direkte kunne inngå i et nettverkbasert Forsvar (NbF).

Logistikk

Planlegge og gjennomføre forflytning og vedlikehold av stryrker.

Nansen-klassen har en høy tilgjengelighet i hele spekteret av freds-, krise- og krigsoppdrag. Fartøyet er dimensjonert for 24/7 operasjoner i mer enn 30 døgn sammenhengende. Fregatten er i stand til å deployere bort fra base i mer enn 6 måneder ad gangen.

Mobilitet

 (TAKTISK) Evne til å forflytte seg og løse oppdrag innenfor operasjonsområdet, inkludert sjøgående egenskaper, våpenrekkevidde, logistikk (utholdenhet) og bemanning.

NAN ca 620 nm pr døgn ca distansen Bergen – Andfd utaskjærs. Bergen – Bjørnøya tilsvarer ca 38 timer med 25 knop.

NH90 vil kunne tilbakelegge samme distanse ila 4 timer uten bunkring underveis.

For meg har dette noe med tilstedeværelse å gjøre.

Delkonklusjon

Nansen-klassen har strategisk, operativ og taktisk mobilitet. Den har meget god mobilitet over hele NATOs operasjonsområde, inkludert under nasjonale kystnære og innenskjærs operasjoner. Tilgangen på mobile støttefartøy er avgjørende for å opprettholde fregattens utholdenhet og mobilitet og derigjennom, operativ sjefs mulighet for å utnytte kampsystemet operative kapasiteter optimalt.

Overvåkning/Etterretning

  • Luft
SPY 1F, Rekkevidde mer enn 200 nm, meget god sensor for deteksjon, lokalisering, tracking og identifisering

 

Støttefunksjon radar – begrenset bilde av luft – lavt og sakte (typisk: helikoptre)
IFF, Mk XII, Mode 1 – 3, Mode 3Charlie, Mode 4 og forberedt for mode 5 og mode S

 

 
RESM, Condor CS-3701, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde

 

 
EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

 
   
   

ALLE VERDIER ER UGRADERTE HENTET FRA Jane,s ELLER LIGNENDE PUBLIKASJONER. De er oppgitt for å gi en ide om kapasitet, og er ikke kvalifisert på noen måte.

Primære sensorer

  • Overflate
SPY 1F, Rekkevidde 40 km

 

Spesialtilpasset for NH90 –

Optimaliserte modus – long range short range small tgts – track while scan (tresifret antall )

Vær – navigasjon      Oppdage – lokalisere – tracke

Dekke et område på 150×100 Nm på 2,5 timer ISAR – silhuett av objektet – klassifisere

Viktig element i oppbyggingen av et godt overflatebilde, som igjen gir kampsystemet mulighet til å ta sine avgjørelser og velge sine handlingsmåter på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidligere.

 

 

RESM, Condor, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde Eneste nasjon som integrerer ESM i NH90 – vil styrke oss vesentlig i en overflaterolle (nasjonalt og i alliert sammenheng)

– oppdage – lokalisere – klassifisere og identifisere

1,5 ganger rdr rekkevidde

Passivt – ingen informasjon om vår egen tilstedeværelse

 

EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

passiv sensor som kan benyttes til oppdage – lokalisere – klassifisere –identifisere

Korte rekkevidder (10 Nm- væravhengig) men effektiv som støttesensor til radar for å slippe å gå helt inn på objektene

 

  • Undervann
Skrogmontert, Thomsom Marconi Spherion MRS 2000, skrogmontert sonar ???

 

Primærsensor for undervannsoperasjoner er Sonarsystemet. FLASH – Thales

Optimalisert for norske forhold og kystnære operasjoner (lavt frekvensområde)

·

Thomson Marconi Mk 2 CAPTAS 18 – 32 nm

 

·                    Bøyer passive/aktive

Delkonklusjon undervann

Fartøyets Sonar vil i de fleste tilfeller ha en større rekkevidde enn helikopterets, men med en kombinert bruk av fartøyets og helikopterets sonar vil man oppnå en effektiv overvåkning og billedbygging under vann, som ikke minst minimerer undervannstrusselen mot egne styrker.

–         feks gjennom at fartøyets sensorer kan fange opp en mulig kontakt, men i stedet for å måtte vente på at kontakten kommer nærmere og dermed utgjør en større trussel, kan helikopteret med sin sonar gå ut og lokalisere og identifisere kontakten.

–         På denne måten effektiviserer man bruken av ressursene, og resultatet er en mer komplett bilde på kortere tid, noe som blant annet betyr mulighet for å holde høyere speed of advance.

Sonarbøyer vil også kunne brukes fra helikopter, selv om det nok i første rekke vil være MPA og da i Norsk sammenheng vår orion som vi benytte dette. Men NH90 vil bære egne bøyer deployering, i tillegg til at man kan overta og prosessere bøyer som andre enheter allerede har lagt i vannet.

I praksis betyr dette at man for eksempel kan monitorere fjordmunninger eller en sektor/område, mens man samtidig befinner seg et annet sted selv.

Sonarbøyer (både aktive og passive) har vesentlig kortere rekkevidder enn dippingsonar og fartøyets skrogmonterte og slepe sonar, men er likevel en verdifull ressurs fordi det tilfører fleksibilitet og gir mulighet for større områdedekning.

Nansen-klassen med organisk helikopter vil være en helt enestående og svært kapabel bidragsyter i forbindelse med utøvelse av både taktisk og operativ kommando og kontroll. Kampsystemets hovedsensorer (NH-90 sitt FLIR, radar- og ESM-system, fartøyets SPY-1(F) og CAPTAS) innebærer en kvalitativ og kvantitativ forbedring av Forsvarets kollektive billedbyggingskapasitet. Denne kapasiteten underbygges av øvrige sonarsystemer (skrogmontert sonar, helikopterets dipping sonar og sonarbøyer), fartøyets navigasjonsradarer, elektro-optiske sensor system (EOSS) og ESM-system.

Ildkraft/beskyttelse

Nansen-klassens offensive kapasiteter er avgrenset til ASW og ASuW. K2I-systemets evne til å detektere, lokalisere, klassifisere/identifisere og engasjere på stor avstand uten forvarsel, er avgjørende for dets evne til å nedkjempe en motstander.

  • Luft

76 mm/62 Oto Melara Super Rapid, 12 km

ESSM RIM 162B 18 km mot subsoniske mål

SKWS, Therma chaff + IR

  • Overflate
76 mm 15,75 km

 

Forberedt for Marte
NSM 150 km ,

 

Mulighet for kal 12,7
NSM vil gi fregatten et fortrinn fremfor de fleste kampfartøy ved at den kan anvendes effektivt i åpent hav, kystnært og innenskjærs

 

 
SKWS Therma chaff + IR

 

 

Sekundært: bøyer/sonarsystemet

Helikopteret i seg selv

   
  • Undervann
Stingray Mod 0 – 5nm

Stingray Mod 0 – 5nm

LOKI acoustic Decoy

 

MK11 dypvannsbomber
SKWS,

ESM

FLIR

RadaR

Plansje nr 6, Oppsummering

Plansjen viser de samme avstandene som vi har snakket om tidligere men i et annet geografisk område. Tid og rom er i de fleste tilfeller interessante faktorer som gir grunnlag for begrunnede betraktninger.

Så langt har vi snakket om kampsystemet Fridtjof Nansen isolert sett. En fregatt opererer meget sjelden alene. Den seiler alltid under operativ kommando av FOHK som kan delegere operativ kontroll eller taktisk kommando/kontroll til andre f eks NORTG.

Store deler av tiden vil en kampsystemet Fridtjof Nansen jobbe sammen med andre og inneha rollen som OTC og/eller Warfare Commander. For en større styrke/kompleks operasjon vil CTG ansvar bli ivaretatt av NORTG.

En slik styrke vil muligens inneholde flere fartøyer med helikopter og med komplementære sensor og våpensystemer.

Jeg vil oppsummere ift operasjonskjernen i FFOD; Ramme, manøver, skjerme og med vekt på hvorledes et organisk helikopter påvirker kampsystemets kapasiteter i 3 dimensjoner.

Kampsystemet Fridtjof Nansen fremstår som svært gripbart, fleksibelt robust kampsystem som er deployerbart og mobilt, med en iboende evne til manøver og fremragende evne til

Ramme – og Skjerme.

Å bruke de offensive taktiske midlene man disponerer for å nå tildelte oppdrag ofte med en manøverorientert operasjonsplan.

Å oppnå en gunstig situasjon for å ramme motstanderen og/eller skjerme egne styrker eller interesser. Offensiv – defensiv. Direkte – inditrekte. Kraftsamle.

I maritim sammenheng betyr dette AAW, ASuW, ASW, minekrigføring etc.

I fellesoperartiv sammenheng kan dette bety å gjennomføre sjønektelse eller sjøkontroll.

Når det gjelder luft trusselen påvirker NH90 i liten grad fartøyets kapasitet. Jagerfly på CAP vil kunne ramme en trussel; dvs engasjere våpenbærer før våpenleveranse.

Når det gjelder overflate er NH90 i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ramme og vil være meget sentral i hele ”Detect to Engage including Battle Damage Assessment” sekvensen.

Jeg mener det må være et mål at overflatekrigen skal være utkjempet før motstanderen er innenfor 50 nm. Med kampsystemet Fridtjof Nansen skal vi kun unntaksvis snike oss rundt knatter og knøs med kanonen i høy ferdigstilling. Motstanderen skal være nøytralisert før han kan engasjere egne fartøy med sine våpen. Helikopteret får nøkkelrolle i denne typen operasjoner.

NSM eller et tilsvarende overflate missil må integreres/anskaffes til NH90 for at man skal kunne utnytte helikopteret på en optimal måte.

NSM må få en landmode for at kampsystemet skal kunne bidra bedre i en felleoperativ setting. Helikopteret vil da kunne øke rekkevidden for NSM betydelig.

Bruk av helikopter i operasjoner med spesialstyrker er et felt som må videreutvikles.

Bruk av helikopter ifm med episode- og krisehåndtering som involverer overflatefartøyer operasjoner på land må også videreutvikles.

Når det gjelder undervann vil helikopteret være en forutsetning for å kunne ramme. Kanskje ikke så mye for deteksjon men det er en forutsetning at helikopteret leverer våpen for å kunne utnytte sensorrekkevidden på eget fartøy. For å kunne levere egne våpen før en ubåt leverer sine våpen bør undervannsbåten være engasjert før den er innefor 20 nm. Den må UVBen være engasjert før den er innenfor 10 nm. Det er kun helikopteret som kan levere våpen på denne avstanden.

Jeg mener at det som vi har øvet på overskuelig fortid, Close ASW, må være historie. Ship Launched Torpedo må være å betrakte som en nødmode.

NH90 får en betydelig rolle for å kunne utnytte kampsystemets offensive og defensive potensiale innen overflate, undervann og som støtte til landoperasjoner.

Vi har en stor oppgave som gjenstår for å utvikle taktikk for optimal bruk av kampsystemet.

Kampsystemet Fridtjof Nansen er en fellesoperativ ressurs, hvor ikke minst dens evne til å etablere, vedlikeholde og formidle et gjenkjennbart situasjonsbilde vil direkte støtte operasjoner under og på overflaten, i luften og på land. Fartøyets K2IS utrustning, den desentraliserte ledelsen, samt besetningens brede kompetanse innen alle krigføringsområder, gjør fregatten dernest til en meget velegnet kommandoplattform.

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 29. januar 2007

Ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland
Generalinspektør for Luftforsvaret

Luftforsvarets status og utfordringer
Innledning

Generalmajor Stein Erik Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Formann, ærede forsamling. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo militære samfund. Det er alltid med en viss ærbødighet man entrer denne salen, og det er en glede for meg å kunne snakke til dere om luftforsvarets status og utfordringer.

Vi lever i en tid preget av endringer. Disse har sitt utspring i omgivelsene våre og har selvsagt direkte følger for utviklingen i luftforsvaret. Jeg vil i dette foredraget hevde at luftforsvaret er en forsvarsgren som er moderne og fremtidsrettet. Vår egenart preges av en dynamikk som har ført til at vi er der vi er i dag. Vi har også klare oppfatninger om utfordringene vi står overfor – og er rede til å møte dem!

Jeg ser fram til å utdype og komme nærmere tilbake til dette i foredraget.

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at tilstanden til luftforsvaret er god – men at vi samtidig står overfor store utfordringer. Vi har dyktige og høyt motiverte medarbeidere. Med noen unntak har vi topp moderne materiell. Organisasjonen er liten, men effektiv. Samtidig er det i øyeblikket størrelsen, eller mer presist antall stillinger og mangel på personell til å fylle dem som er vår mest akutte utfordring.

 

Troverdig slagkraft og ledelse

I den daglige tjenesten, på større øvelser og i internasjonale operasjoner leverer luftforsvaret meget gode resultater. Her hjemme overvåker luftforsvaret luftrommet kontinuerlig og våre styrker er klar på kort varsel til å forsvare vår suverenitet.

Internasjonale operasjoner og alliert samarbeid

Våre internasjonale bidrag gir oss en ”benchmark”– både en tilbakemelding på det vi har gjort – og et nivå å strebe etter fremover.

Vi er et lite luftforsvar – og vi har alltid hatt en sterk integrasjon med allierte. Dette er av betydning skulle det oppstå situasjoner her hjemme av et slikt omfang at vi trenger alliert bistand eller om vi skal delta i allierte styrkestrukturer som er med internasjonalt.

I fjor bidro våre maritime patruljefly i middelhavet for andre gang. F-16 detasjementet til Afghanistan ankom, som vi husker i en meget spent situasjon, relatert til hendelsene i meymaneh i februar. Vi har også hatt brann- redning – plass – personell på Kabul internasjonale flyplass i et lengre tidsrom. Disse bidragene har høstet svært gode tilbakemeldinger fra våre allierte samarbeidspartnere.

Med riktig kompetanse og materiell tilfører luftmakt en vesentlig dimensjon og effekt i moderne operasjoner. Norske bakkestyrker i Afghanistan har uttrykt at de verdsetter at våre kampfly opererer i luftrommet over dem.

Vi står i nær fremtid foran to større begivenheter:

1 april skal vi overta ledelsen av Kabul International Airport (Kaia). Dette er et krevende oppdrag. På den annen side er ledelse av flystasjoner noe vi kan, og jeg forventer at selve oppdragsløsningen skal gå greit. For en organisasjon som er underbemannet for å løse de daglige oppdragene her hjemme, ligger utfordringen først og fremst i det personellmessige.

På øvelse cold response inngår norske f-16 fly i en multinasjonal kampflyavdeling i regi av epaf expeditionary air-wing (eeaw). Dette er en operasjonsmessig ramme som er utviklet over flere år basert på de fire europeiske landene som anskaffet f16 for snart 30 år siden. Samarbeidet har gitt oss systemoppdateringer, trening og kompetanseutvikling – lettere og langt rimeligere enn om vi skulle stått alene. Nå melder Norge, Danmark, Nederland, Belgia og Portugal inn en styrke på 30 kampfly til Nato Response Force (NRF), og deltagelsen på øvelse Cold Response er en demonstrasjon av internasjonalt samarbeide som det er verdt å merke seg.

Utfordringer

Så langt har jeg viet oppmerksomheten mot det positive som skjer hver dag i luftforsvaret. Samtidig har vi mange utfordringer som jeg vil komme nærmere inn på.

Forsvaret har et behov for å utvikle seg videre innen nettverksbasert forsvar. Luftforsvaret ønsker å være en aktiv bidragsyter i denne utviklingen.

Luftforsvaret har en betydelig portefølje av det vi kaller aldrende systemer. Det mest kjente eksemplet er transportflyene.

Som forsvaret for øvrig merker også luftforsvaret følgene av ubalansen mellom ambisjoner og ressurser.

Personellet har vi alltid tatt alvorlig. Allikevel merker vi i dag spesielt utfordringer knyttet til kombinasjonen av en lav personellramme og mange vakanser. Vi ønsker også å øke andelen av kvinner i vår oppsetting.

Forsvarssjefen sa for et år siden at ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”. Dette spørsmålet har avgjørende betydning for hvordan det fremtidige luftforsvaret skal se ut.

Disse utfordringene vil jeg utdype mer i detalj i det etterfølgende. La meg begynne på det konseptuelle planet og ta for meg utfordringen knyttet til utviklingen av et nettverksbasert forsvar.

Visjon 2025, nettverksbasert forsvar (nbf), effektbaserte operasjoner(ebo)

Transformasjonen av det norske luftforsvaret fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har etter min mening ført til en standard – kvalitetsmessig – som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i NATO. Vi er små – men vårt mål er å utnytte til fulle potensialet som ligger i luftmakten.

Høyde, hastighet og rekkevidde – eller h2r som jeg synes forsamlingen bør lære seg -er kjerneelementene i luftmakten. Dette gir fleksibilitet til å løse mange – og ulike oppgaver både i tid og rom.

Luftmakt kan anvendes i alle faser av krise og – konflikthåndtering.

Reaksjonsevne, mobilitet og utholdenhet i våre systemer gjør at vi kan løse oppgaver på egenhånd eller i samspill med andre styrkekomponenter.

Eleverte – eller luftbårne sensorer kan raskt anvendes for å monitorere og oversende informasjon fra et område hvor landbaserte eller sjøgående sensorer vil bruke timer for å komme til.

Effektoregenskaper gir oppdragsgiveren økt handlingsrom overfor situasjoner som krever tiltak. Multirolleplattformer vil være etterspurte enten det dreier seg om etterretningsdrevne operasjoner eller i operasjoner som krever mer aktiv myndighetsutøvelse.

Ny og riktig bruk av teknologi og kompetanse tilsier at luftforsvaret kan bidra på rett sted – til rett tid og med rett effekt.

Dette mottoet er hentet rett ut av et dokument vi har kalt luftmaktvisjon 2025. Visjonen angir luftforsvarets overordnede intensjon for utviklingen av norsk luftmakt. Dokumentet er ment å danne grunnlaget for utarbeidelsen av fremtidige målbilder og sikre kontinuitet i strategiarbeidet. For dem som har behov for å ha et konseptuelt grunnlag for å forstå norsk luftmakt, kan dokumentet absolutt anbefales

nbf

I transformasjonen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar har m2n-konseptet vært sentralt. M2n står for mobil-modulær-og nettverksbasert og beskriver:

En mobil innsatsstruktur med høy reaksjonsevne forberedt for deployering til innsatsområder hjemme og ute.

En modulær struktur, hvor utvalgte komponenter settes sammen i detasjementer tilpasset oppdragets art.

En nettverksbasert struktur – altså en styrkestruktur som er utrustet, organisert og trent til å operere etter prinsippene i et nettverksbasert forsvar.

Min vurdering er at vi har kommet langt når det gjelder mobilitet og modularitet. Resultatene fra vår internasjonale innsats de siste årene tilsier det. Der hvor vi – på lik linje med resten av forsvaret – enda har mye å hente er det nettverksbaserte forsvaret.

I luftforsvaret har vi mange systemer – i praksis de aller fleste – som vi kan si er nettverksbaserte. For å trekke fram ett eksempel – kontroll og varslingssystemet – så er det egentlig et nettverkssystem i seg selv, som knytter sammen sensorer, effektorer og beslutningstakere i hele NATO, kontinuerlig. Vi har også mange kompetansemiljøer som kan mye om mange sider av nbf- ikke minst det teknologiske. Jeg kan nevne programmeringssenteret på Mågerø, samt forsvarets ek-støttesenter på Rygge. I tillegg finnes det mange andre kreative og dyktige miljøer ute ved de operative avdelingene som har drevet et pionerarbeide i mange år.

Noe av utfordringen er å utnytte disse miljøene ved at innsatsen på den ene siden er koordinert med det øvrige forsvaret og på den andre siden ikke gjøre dette på en måte som er så rigid og sentralstyrt at vi ikke klarer å opprettholde kreativiteten.

Jeg synes det er prisverdig at forsvaret nå har en gjennomgang av hele forsvarets organisering knyttet til informasjonsinfrastrukturen og jeg tror det er riktig å trekke ledelsen nærmere forsvarssjefen. Samtidig er det etter min mening helt avgjørende at forsvarsgrenene og de mindre fagmiljøene får en viktig rolle. Der sitter tross alt flertallet av operatørene. Min erfaring fra fellesarbeide tilsier også at forsvarsgrenene må være sterke pådrivere for at vi skal få til fremdrift.

nbf og ebo

Satsingen på et nettverksbasert forsvar tar oss naturlig videre til begrepet effektbaserte operasjoner (ebo). Begrepet effektbaserte operasjoner har sitt utspring i amerikansk militær tenkning på slutten av 1990- tallet. Tilnærmingen oppsto som en reaksjon på at det i militære operasjoner ble lagt mer vekt på selve innsatsen, bekjempningen av målene, enn på resultatene. I all korthet er det to dimensjoner av ebo; det ene aspektet handler om å koordinere og samordne alle statens virkemidler, herunder diplomati, informasjon, militær og økonomi. Det andre aspektet, og viktigst for militære styrker i første omgang, handler om å fokusere på de ønskede effekter våre handlinger har, i stedet for fokus på antall sorties flydd og antall mål ødelagt.

Man kan si at ebo har et endret fokus fra ensidig ødeleggelse til endret atferd. Det har fått økt aktualitet som et resultat av internasjonal konflikthåndtering der mange ulike organisasjoner deltar; militære og sivile.

Det er ikke noe ikke nytt og revolusjonært i dette, men teknologi gir nye muligheter; innsamling og analyse for å forstå motstanderen muliggjør rett valg av handlinger for å skape rette effekter. Utvikling av nye våpentyper har vært viktig for å oppnå presist engasjement.

Effektbaserte operasjoner (ebo) bør ses på som en naturlig videreføring og forlengelse av nbf, da informasjonsgrunnlaget fremskaffet gjennom nettverksorganisering vil være et kritisk middel for å kunne gjennomføre effektbaserte operasjoner (ebo).

Luftmakten kan bidra på mange måter for å oppnå rett effekt. Luftoverlegenhet gir operasjonsfrihet som igjen gir muligheter for å oppnå informasjonsoverlegenhet.

Presisjonsvåpen basert på plattformer i den tredje dimensjon, gir mulighet for å slå til mot det motstanderen verdsetter høyest og effekt skapes. Men luftmakt kan også bidra med transportinnsatser på vanskelig tilgjengelige steder, humanitær hjelp osv. Bredden av luftforsvarets strukturelementer gir således et bredt register å spille på. Mottoet på rett sted, til rett tid, med rett effekt har altså en klar begrunnelse.

Konsekvensen av effektbaserte operasjoner for det norske luftforsvaret er at alt som legger forholdene til rette for et bedre nbf også bidrar til bedre ebo. Ikke minst dreier dette seg om informasjonsutnyttelse, men også et bredt spekter av presisjonsvåpen, inkludert ikke-dødelige våpen, for å oppnå økt evne til gradert virkning.

Kjernekapabiliteter

Luftforsvaret er lite. Likevel er jeg overbevist om at bevisst satsning på kvalitet har gitt oss en relevans i forhold til å løse både nasjonale og internasjonale oppgaver og en troverdighet overfor allierte. Dette er viktigere enn volum. Likevel må vi erkjenne at selv om totalbildet er bra, så er det også områder hvor tilstanden ikke er tilfredsstillende. Jeg ønsker nå å foreta en gjennomgang av våre systemer for å gi dere et innblikk i status, og presentere noen tanker om fremtidig utvikling. Jeg vil ta utgangspunkt i luftmaktshjulet som det fremkommer i visjon 2025. Her er det definert et sett av kjernekapabiliteter eller evner for norsk luftmakt.

Disse er:

Luftkontroll – herunder luftkommando – og kontroll

Informasjonsinnsamling

Presisjonsengasjement

Luftmobilitet

Operativ støtte.

Luftkontroll

Luftkontroll er – og vil være den viktigste kjernekapabiliteten for luftforsvaret i dag – og i fremtiden. Luftkontroll er et middel og en forutsetning for å sikre egne styrkers overlevelse og handlefrihet i militære operasjoner.

Dette tilsier at vi fortsatt må opprettholde kontinuerlig – og hvis nødvendig, forsterket overvåkning og beredskap i norsk luftrom.

Kontroll av luftrommet hviler på tre komplementære fundamenter:

Et moderne nettverkssentrisk kontroll og varslingssystem

Kampfly

En kombinasjon av fly og bakke/overflatebaserte forsvarssystemer.

 

 

Kontroll og varsling

Effektiv anvendelse av norsk luftmakt krever at vi opprettholder selvstendig nasjonal evne til å planlegge, lede og gjennomføre integrerte luftoperasjoner. Til dette har produksjon av luftbilde gjennom vårt nett av radarsensorer og CRC’er vært avgjørende. Kontroll og varslingsskjeden er også sentral i luftoperasjoner som styres gjennom luftoperasjonssenteret på Jåttå og Natos kommandostruktur.

Kontroll og varslingssystemet er preget av motivert personell med høy kompetanse. En viktig utfordring er sensorparkens tilstand som innebærer at vi etter hvert må fornye både de eldste systemene og de nyere sindre 1 radarene. Siden en fornying i stor grad nå er et nasjonalt ansvar ser vi på forskjellige løsninger, både tradisjonelle radarer og passive sensorer.

Andre utfordringer er knyttet til en utvikling av en luftkontrollenhet dedikert til støtte av hæren, samt på hvilken måte k og v-systemet skal samvirke med de nye fregattene. En betydelig endring vil vi se på noe sikt når natos nye kommando- og kontrollsystem – accs- blir implementert.

Kampfly

Kampflyvåpenet består av 57 stk F-16 som er i ferd med å bli oppgradert til mlu m4 standard. Kampflyvåpenet har gjennom systematisk satsing nådd et kvalitetsmessig meget høyt nivå. Utfordringen for dagens kampflyvåpen er å holde tritt med den teknologiske utviklingen gjennom tilførsel av nytt utstyr, samt opprettholde et tilfredsstillende aktivitetsnivå med et tilstrekkelig antall flytimer. For tiden produseres det for lite flytid til at flygerne møter Nato-kravene. Heldigvis er det mange erfarne flygere som har mye kompetanse å tære på, men dette kan ikke bli en varig tilstand. Av de nyeste materiellanskaffelsene kan jeg nevne nye luft-til-luft missiler av typen iris-t. Kombinert med innføringen av hjelmsikter har dette gitt betydelig forbedret kapasitet til å bekjempe lufttrusler.

Luftvern

Den store endringen for luftvernet er erkjennelsen av at det ikke lenger kun er angripende fly som utgjør hovedtrusselen, men i tillegg angrep fra kryssermissiler. Vårt egenutviklede NASAMS-luftvernsystem er det eneste systemet vi har som effektivt kan bekjempe kryssermissiler. Luftvernet har også en utholdenhet som gjør det spesielt egnet til å forsvare viktige mål over tid.

Nasams er nå oppgradert til Nasams 2 standard som betyr forbedrede sensorer og nye sambandsløsninger som gir større operativ fleksibilitet. Jeg vil ikke nøle med å kalle nasams verden beste luftvern innen sin klasse. Nasams er en typisk fellesoperativ ressurs fullt ut kapabelt til å gi støtte til landstyrkene.

En begrensning for luftvernet er at vi som følge av årsverkskuttene har nådd en størrelse som er svært nær kritisk masse. For å kompensere for dette og skape større fleksibilitet ser vi på muligheten for at vi kan slå sammen luftvernet med basesettet. På den måten kan vi øke innsatsen innen luftvern når det er påkrevd og vise versa med basesettet. Det er dog viktig å understreke at dette ikke skal skje på bekostning av de to enhetenes evne til å løse primæroppdraget.

 

DA-20

Hovedoppgaven til DA-20 jet Falcon er å samle inn elektronisk innformasjon. I tillegg er DA-20 en sentral leverandør av EK- tjenester til alle forsvarsgrener.

Status på de tre da-20’ene er meget god. Skrog, motor og vinger har levetid utover 2030. Flyenes avionikk ble oppdatert i 2005-2006 og tilfredsstiller alle kjente krav til navigasjon og kommunikasjon. På sikt må systemene oppdateres for å møte fremtidens behov og vi ser også på om flyet kan utrustes med andre typer sensorer for å øke fleksibiliteten.

Jeg vil understreke at systemene som bidrar til luftkontroll utfyller hverandre og om man skulle ta bort en eller flere av dem så vil det oppstå huller i vår evne til å utøve luftkontroll.

Informasjonsinnsamling

Gjennom utnyttelse av luftmaktens egenskaper, høyde – hastighet – rekkevidde, vil multirolle luftplattformer med sine informasjons-, ledelsessystemer og avanserte sensorer, spille en avgjørende rolle i fremtidens kamp om informasjonsoverlegenhet.

Luftbårne plattformer bør i økende grad utvikles for å bære sensorer til støtte for alle forsvarets oppgaver i alle domener, i luften, over/under vann, på bakken og i det elektromagnetiske spektrum. Norsk luftmakt må bidra til at vi kontinuerlig er i stand til å vite ”litt om alt” og om nødvendig kunne fokusere til også å vite ”alt om litt”.

Norsk forsvarsmakt vil i fremtiden ha behov for en kombinert struktur av bemannede og ubemannede luftplattformer. Av strukturelementer som er sentrale i denne sammenheng vil jeg nevne maritimt patruljefly(mpa) og uav. På sikt bør vi skaffe oss kompetanse og vurdere om ikke satellitter eller andre plattformer også kan bidra.

Maritime patruljefly (mpa)

Luftforsvarets mpa-miljø er lite, men meget kompetent, noe som ikke minst tilbakemeldingene fra operasjon active endavour i middelhavet har vist. Fra nato-hovedkvarteret i napoli ble det uttalt ”the detachment has set a new benchmark for success in operation active endavour”. P3 orion utvikles stadig i en multirolleretning. Fremdeles å opprettholde kompetansen innen anti-ubåtkrigføring, men i dag er hovedoppgavene knyttet til myndighetsutøvelse og etterretningsinnsamling. Utviklingen på sensorsiden gjør flyet mer og mer egnet til å gi direkte støtte til landoperasjoner, enten via radarbilder, elektronisk innsamling eller via de nye elektrooptiske sensorene som er på vei inn. Disse nye sensorene som gir mulighet for sanntids overføring av levende video fra fly til bakkestasjon åpner helt nye muligheter for situasjonsoverlegenhet. Dette kan utnyttes taktisk av bakkestyrker eller strategisk av viktige beslutningstakere.

P3 Orion vil i de nærmeste årene gjennomgå strukturoppdateringer som vil sikre levedyktigheten fram til 2030. Det eneste negative som kan sies om Orion er at vi også der har vært nødt til å kutte så mye i årsverkene, slik at miljøets størrelse er marginal.

Ubemannede luftfartøyer (UAV)

Når det gjelder UAV så arbeides det med fremskaffelse av en taktisk uav til forsvaret. Denne skal inngå i en nor-istar enhet bestående av etterretningsbataljonen fra hæren, kystjegerkommandoen fra sjøforsvaret og en uav-skvadron fra luftforsvaret. Imidlertid er det en del usikkerhet om hva slags kapabilitet vi skal satse på og hvordan dette vil påvirke dimensjoneringen rundt fremtidige uaver. De viktigste problemstillingene dreier seg om sertifisering og regelverk for systemene. Det mangler både nasjonale og internasjonale standarder for operasjoner med UAV. I første hånd handler dette om hvordan luftrommet utenfor restriksjonsområder og skytefelt kan anvendes. Utfordringen her er også rent teknologisk, i og med at ”see and avoid”-systemer ennå ikke er utviklet for implementering i UAV’ene.

Presisjonsengasjement

Med evne til presisjonsengasjement beskrives evnen til å levere våpen med høy kinetisk, elektronisk eller akustisk effekt presist i tid og rom.

Luftplattformer er fleksible og relevante effektorer for alle forsvarsgrener – land – sjø – eller luft. I effektbaserte operasjoner må effekten av presisjonsengasjementet være tilpasset hva vi ønsker å oppnå. Vi trenger å utvikle effektorer med gradert virkning som strekker seg fra fysisk ødeleggelse til ikke-dødelige våpen og utnyttelse av det elektromagnetiske og akustiske spekter.

Evnen til presisjonsengasjement har først og fremst foregått på F-16. Innføringen av laserstyrte våpen og målbelysningsutstyr som pantera har gitt helt nye muligheter. Samtidig har det foregått et meget positivt fellesoperativt samarbeide med styrker fra Hæren og Sjøforsvaret som er spesialtrente på ildledning.

Noen husker kanskje luftoperasjonene over Kosovo i 99 og utfordringene knyttet til presisjonslevering i dårlig vær. Et av svarene på dette har vært utviklingen av gps-styrte våpen. Jdam er et slik våpen som snart introduseres på våre F-16.

Jdam har lengre rekkevidde enn de tradisjonelle laserbombene, men det norske forsvaret har også behov for å levere ild på enda lengre avstander. Både mot land og sjømål. En mulig måte å oppnå denne kapasiteten på er å videreutvikle sjømålsmissilet NSM til å bli et multirollemissil som også kan leveres fra fly.

Luftmobilitet

Evnen til luftmobilitet kjenner vi først og fremst gjennom taktisk lufttransport som bidrag til andre styrkers reaksjonsevne, rekkevidde og effektivitet. Strategisk og operasjonell lufttransport er nødvendig for hurtig deployering av nasjonale innsatsstyrker.

 

Vår evne til taktisk lufttransport har sett betydelige endringer de siste årene. Transportflykapasiteten har vært inne i en negativ trend over lengre tid. For våre taktiske helikoptere har tyngdepunktet skiftet mer og mer i retning av støtte til spesialoperasjoner på bekostning av den tradisjonelle støtten til landstyrkene.

Jeg finner støtten til spesialstyrkene naturlig med tanke på den betydning spesialstyrker har fått i styrkestrukturen. Det som vel allikevel må sies å være et paradoks, sett fra et luftmaktsperspektiv, er at vi i Norge, både på bakgrunn av vår geografi og også behovet for mobilitet og reaksjonsevne, ikke har satset mer på lufttransport.

Hvis det er på et felt hvor jeg tror luftmakten kunne ha vært grunnlag for nye konsepter så er det nettopp via utnyttelsen av taktisk lufttransport.

 

Heldigvis ser det nå ut til at vår politiske ledelse ønsker å ta et skikkelig grep når det gjelder transportflyene. En hurtiganskaffelse av c130j vil dekke våre behov på en utmerket måte.

For transporthelikopterne er det tatt et fint initiativ når det gjelder samvirke med hæren ved at vi tar sikte på å stille en fellesstyrke til NRF 10. Dette er transformasjon i ordets rette forstand.

For SOF-helikoptrene i 720 skvadronen arbeides det med å få på plass nye gearbokser som vil forbedre løftekapasiteten. Vi vil også øke egenbeskyttelsen, blant annet ved innføring av ”doorgun”. Bell 412 er et lite helikopter, men med sin lave signatur har det vist seg som en meget velegnet plattform for spesialoperasjoner.

Begrepet luftmobilitet inkluderer også vår maritime helikopterkapasitet. Her står vi foran store, men positive utfordringer. Riktignok er innføringen av nh90 til kystvakt og fregatt betydelig forsinket. Pr i dag snakker vi om tidlig sommer 2008 før de første ankommer. Men her er det tatt beslutninger og jeg er helt sikker på at vi ved nh90 vil få et helikopter som er meget velegnet for våre behov. Vi gleder oss også til å utvikle kapasiteten i samarbeid med sjøforsvaret.

Vi avventer også en politisk beslutning når det gjelder fremtidig redningshelikopter. Luftforsvarets kandidat nummer en har hele tiden vært nh90. Vi mener nh90 vil gi oss den mest fleksible maskinen – ikke minst med tanke på at oppdragene som skal løses spenner fra redningsoperasjoner i fjellsider, til større aksjoner til havs. I realiteten bidrar forsvaret med et helhetlig konsept for å redde liv, hvor hele organisasjonen kan bidra i sin fulle bredde. Her ligger det en meget stor grad av fleksibilitet hvor nh90 vil være en helt sentral kapasitet.

Operativ støtte

Luftmaktens største begrensning er at den av natur er baseavhengig. Operasjoner med mobile, modulære – og nettverksbaserte innsatstyrker stiller store krav til logistikk både nasjonalt og internasjonalt.

Den operative støtten kan deles inn i to hovedkategorier; styrkebeskyttelse og logistikk. Logistikken ligger først og fremst i flo, mens styrkebeskyttelsen finner vi i våre to basesett.

Når det gjelder basesettene så er de bemannet av meget godt motivert personell som er spesialister på styrkebeskyttelse inne på en flystasjon. I en assymmetrisk situasjon er det lett å tenke seg at det nettopp er på bakken våre luftstyrker er mest sårbare.

Samtidig lider basesettene av noe av det samme som luftvernet; årsverkskuttene har medført at vi også der er svært nær kritisk masse.

La meg også si noen få ord om tilstanden i flo. Flo klarer ikke pr i dag å levere det luftforsvaret har behov for. Problemstillingen er sammensatt, men hovedgrunnen er etter min mening at kravene til årsverkskutt har gått for langt. Et passende nivå for antall årsverk er alltid vanskelig å finne. En metode er å skru til så hardt at det skrikes høyt. Deretter skru noe opp igjen. Jeg tror tiden er inne for å gjøre nettopp det nå. At næringslivet samtidig går på høygir og etterspør høykompetent arbeidskraft gjør naturligvis ikke saken enklere.

 

 

Personell

Dette bringer meg over i neste utfordring som er nettopp personell. At personell er en hovedutfordring er ikke noe nytt. Etter min oppfatning har luftforsvaret generelt sett en god personellpolitikk.

Samtidig mener jeg at vi i forsvaret skal erkjenne at vi i iveren etter å redusere antall stillinger og behovet for omstillinger, ikke har tatt helt høyde for at arbeidslivet for øvrig er i en høykonjunktur. Dette betyr konkurranse om personellet.

I luftforsvaret merker vi veldig godt at vi for å nå nedskjæringsmålene har nådd kritisk masse ved flere av våre systemer. På enkelte områder er vi faktisk under det som skal til for å levere i henhold til fremtidig målbilde. I seg selv betyr dette marginale leveranser, men det betyr også hardt arbeidspress på ivrige og motiverte medarbeidere. Så kommer effekten av at flere finner seg arbeid andre steder enn i forsvaret. Pr i dag har vi ca 120 vakanser av en styrke på 1600. Det merkes.

Derfor blir vår hovedoppgave i tiden som kommer på den ene siden å arbeide for forståelse for at oppsetningsplanene er for marginale. Fs 07 er et viktig verktøy i så måte. På den andre siden må vi være aktive i å rekruttere, selektere og utdanne tilstrekkelig og rett personell. Vi må også være aktive i å legge forholdene til rette for å ta vare på personellet. La meg nevne noen stikkord.

Større forutsigbarhet i hva som venter av fremtidige oppdrag og tjenestesteder for den enkelte.

Rotasjonsordninger i internasjonale operasjoner tilpasset den tjenesten man gjør. En som gjør samme jobben hjemme som ute, kan roteres oftere enn en i en krevende lederstilling.

Hjemmestøtteordinger og løsninger som tar hensyn til utfordringene familier møter ved beordring til eksempelvis internasjonale operasjoner, men også øvelser hjemme.

Vi må se nærmere på belastningene vi påfører personellet. Jeg tror vi i sterkere grad må prioritere. Og da tenker jeg på all virksomhet, drift og investering.

Vi skal bli bedre på å gi riktige forventninger til personellet vårt. Dette betyr at arbeidstakere tidlig i karriereløpet blir klar over hva som venter dem av muligheter.

Luftforsvaret ser behovet for å legge til rette for to-inntektsfamilier. Vårt familiefokus må prege utformingen av alt fra arbeidsplaner og øvingsvirksomhet, til forespeilt deltakelse i internasjonale operasjoner. Dette har også betydning for hvilke baser vi skal satse på. Luftforsvaret ønsker seg baser som legger til rette for to-inntektsfamiliene. Vi ønsker ikke et luftforsvar av pendlere. Ikke minst med tanke på deltagelse i internasjonale operasjoner og den belastning det medfører, mener vi det er en fordel om familiene kan støtte hverandre i et nettverk knyttet til tjenestestedet.

Rekruttering og utdanning

I luftforsvaret ser vi for oss en mye mer aktiv tilnærming til rekruttering. Forsvaret har mye å by på og vi må bli flinkere på å markedsføre mulighetene. Vi må også forholde oss til at nye generasjoner har en plattform og referanser til forsvaret som kanskje er fremmed for oss som er eldre.

Luftforsvaret har i 2006 gjennomført to kampanjer rettet mot rekruttering av flygere og teknisk personell. Vi har hatt reklameinnslag på tv og gjennomført flygercamp og teknisk camp. Man skal være litt forsiktig med konklusjonene, men søkermassen til flygerutdannelsen har nå et volum som vi ikke har sett siden 1999. Vi har registrert 568 søkere, mot 406 i fjor. Gledelig er det at 77 kvinner har søkt.

Vi er i ferd med å gjennomføre en ny befals- og utdanningsordning. Ikke alle sider av disse ordningene er spesielt godt tilpasset luftforsvarets behov. Derfor må vi tilpasse ordningene til de enkelte forsvarsgreners behov. Luftforsvaret, inkludert teknisk personell i flo, er preget av spesialister. Dette er personell vi ønsker å beholde lenge. Det er også sannsynlig at de i starten av karrieren ønsker forutsigbarhet. Jeg mener derfor at vi snarest må legge forholdene til rette for å tilby disse fast stilling i forsvaret.

Luftforsvaret har økning av kvinneandelen som en av våre strategiske målsetninger. Luftforsvaret har tradisjonelt hatt en brukbar kvinneandel, sett i forhold til de andre forsvarsgrenene. Særlig har vi hatt mange kvinner i forvaltningsbransjen. Pr i dag gjennomfører vi ikke forvaltningsutdannelse på befalsskolenivå, og vi vet at det tradisjonelt har vært vanskelig å rekruttere kvinner til teknisk tjeneste og flygeryrket. Vi har derfor naturlig nok hatt en nedgang i opptaket til befalsskolen. Dette ønsker vi gjøre noe med.

Det er min oppfatning at vi menn ikke har tatt spørsmålet om kvinner i forsvaret helt innover oss. Jeg tror at mange menn fremdeles ikke er særlige bevisste på hvorfor vi ønsker kvinner i forsvaret. En bevisstgjøring av det spørsmålet tror jeg vil virke motiverende for arbeidet med å legge forholdene til rette for kvinner.

Forsvarets ubalanser

Personellsituasjonen og det jeg har kalt de aldrende systemene avspeiler en problematikk som er overordnet og rammer forsvaret generelt.

Luftforsvaret og våre operative leveranser rammes av ubalansen som har utviklet seg mellom ambisjoner på den ene siden og ressurstildelingen på den annen side.

Vi opplever at lave budsjetter gir for lite trening og øving og for lavt investeringsnivå på sikt.

En for lav personellramme gir for liten robusthet og utholdenhet. Plansjen viser årsverksutviklingen i luftforsvaret. Tilsvarende utvikling finner vi hos leverandøren –FLO -, noe som er med på å svekke omsetningsevnen av ressurser til aktivitet eller investeringer.

Vi har også en kombinasjon av små operative miljøer – flere på kritisk masse – spredt utover hele landet. Dette er ikke ønskelig verken av operative eller ressursmessige hensyn. Alt i alt gir dette behov for en betydelig konsentrasjon.

Kraftsamling av aktivitet gjennom samling av fagmiljøene vil:

Bedre synergien mellom allerede små fagmiljøer. Samarbeid og interaksjon mellom fagmiljøer og systemer, vil gi fleksibel utnyttelse og overføring av kompetanse og tjenester.

Dette vil bedre de operative leveransene.

Være mer familievennlig gjennom mindre belastning og mulighet for mer forutsigbart tjenesteløp.

Gi mer kostnadseffektiv drift. Vi frigjør årsverk fra støttestrukturen.

 

Noen har kommentert at nedleggelse av baser vil medføre en svekkelse av forsvarsevnen. Etter min mening er det motsatte tilfellet: en konsentrasjon av baser vil gi høyere forsvarsevne! I praksis flere flytimer som igjen gir mer tilstedeværelse og bedre evne til suverenitetshevdelse. Luftforsvaret vil gi sin fagmilitære anbefaling om dette med den erkjennelsen at dette er et politisk vanskelig spørsmål som det er politikernes jobb å bestemme.

Nye kampfly

Når det gjelder prosjekt nye kampfly er nå den såkalte konseptuelle løsningen behandlet av regjeringen, og jeg oppfatter det slik at det er politisk støtte til behovet for nye kampfly. Viljen til på et tidspunkt å anskaffe nye kampfly ser ut til å være tilstede, noe som naturligvis er veldig gledelig. Prosjektet går nå inn i en fremskaffelsesfase og det er mange av oss som ser fram til dette.

Mens vi så langt har utredet alternative måter å anskaffe en kampflykapasitet på, skal vi nå vurdere nærmere hvilken kandidat som er mest egnet. Her er det viktig å understreke at når vi så langt har sagt at vi har tre likeverdige kandidater så betyr ikke det at de er like godt egnet. Det betyr bare at de oppfyller en del grunnleggende krav. Som i alle tilsvarende prosjekter så vil man ved grundigere studier kunne rangere kandidatene etter hvor godt de oppfyller de forskjellige kravene.

Jeg er glad for at vi tar med oss de tre kandidatene videre. Både av konkurransehensyn og at det gir oss en mulighet til å skaffe oss bedre innsikt og dermed redusere usikkerhet når det skal foretas et endelig valg. For å være i stand til dette må vi nå øke ressursbruken totalt sett, og vi må bruke forholdsmessig større del av ressursene på eurofighter og gripen. Det er viktig å ha klart for seg at alle kandidatene er fremtidsmodeller. Selv om både eurofighter og gripen er i daglig tjeneste i dag så er det videreutviklede utgaver vi snakker om. Jsf har nettopp flydd, men her også ligger det naturlig nok en del usikkerhet i utviklingsløpet.

Forsvaret tar sikte på å legge fram en anbefaling slik at et valg kan tas i 2008. Dette betyr mye arbeid på kort tid, men jeg er optimistisk i forhold til at vi skal kunne gi en anbefaling med høy kvalitet.

Vår oppgave blir å gi en militærfaglig anbefaling. Industri og sikkerhetspolitikk er naturligvis også viktige sider av spørsmålet, men er ikke vårt domene.

Som jeg ser det så er det særlig tre hovedfaktorer vi skal vurdere: ytelser, kostnader og samarbeidsforhold. Hva ytelsene angår så må vi sikte mot et kvalitetsnivå på kampflyvåpenet som er på høyde med de mest avanserte luftmaktsnasjonene i nato. Det er det nivået vi er på i dag – etter en målrettet satsing gjennom mange år. Å skulle sikte mot noe lavere enn det kan jeg ikke anbefale.

Jeg vil også argumentere for at vi skal anskaffe et fly som er godt i alle relevante roller. I dette ligger det noen avveininger. De store landene kan operere med flere flytyper. Det har ikke vi råd til. Det flyet vi velger må kunne hevde suverenitet i våre vidstrakte interesseområder her hjemme og bidra avgjørende til norsk krisehåndtering. Det må også kunne operere fullt ut integrert med våre allierte, enten krisen skal løses hjemme eller ute. På forhånd vet vi lite om hvordan krisene vil arte seg og hvilke av flyenes egenskaper som blir viktigst. Det kan være like sannsynlig at det er luft-til-bakke egenskapene som blir viktige i en nasjonal krise enn det motsatte. Det samme internasjonalt. Vi må også huske at måten å operere på har endret seg, ikke minst som følge av en betydelig forbedret evne til informasjonsinnsamling og derav bedre situasjonsoversikt. Alt i alt peker dette i retning av et fly med balanserte egenskaper.

Ser vi på kostnadene så er naturligvis anskaffelseskostnadene viktige. Men vi må se lengre enn det. Vi må se på kostnadene gjennom hele levetiden. Vi ønsker ikke et fly hvor driftskostnadene gir en gjøkungeeffekt. Vi må ta høyde for jevnlige oppdateringer, for å holde tritt med utviklingen. I det hele tatt er flyets utviklingsmuligheter en viktig faktor.

Noe av dette tar oss over i samarbeidsformer. Vi trenger partnere å dele kostnadene med. Først og fremst utviklings- og oppdateringskostnader. Men hvis vi i tillegg kan dele kostnader som har med trening, utdanning og logistikk så er det bra. Det er også sannsynlig at etter hvert som flere land må ta konsekvensene av kostnadsspiralen til militært materiell, så vil de også ønske seg et operativt samarbeid. Da må dette være land som vi naturlig kan samarbeide med. En viktig del av et samarbeid handler om kompetanse. Jeg tror jeg kan si med sikkerhet at vi ikke hadde vært på dagens kompetansenivå hvis vi ikke hadde samarbeidet med de andre partnerne i f16-samarbeidet.

Når man velger fly så kommer et annet sentralt spørsmål opp og det er antallet. Pr i dag benyttes et plantall på 48 fly. Jeg synes det er et greit utgangspunkt. Så vil den videre prosessen vise hva vi vil anbefale. Antallet har jo først og fremst med ambisjoner å gjøre. Jeg føler at vi har et godt utgangspunkt for å belyse konsekvensene av forskjellige antall og dermed ambisjonsnivåer. Så blir det opp til politikerne å velge hva de ønsker.

Avslutning

Jeg har i kveld prøvd å gi dere et innblikk i status og utfordringer i luftforsvaret. Som jeg sa innledningsvis er tilstanden god, men vi har store utfordringer. Luftforsvaret leverer veldig bra – hver dag – hjemme og ute. Men vi ser samtidig at ressursene ikke strekker til for at vi skal møte de ambisjonene som er lagt. Særlig dreier dette seg om personellressurser. Noe kan vi gjøre selv for å øke rekrutteringen og legge forholdene til rette for den enkelte. Men hvis dagens personellrammer opprettholdes må vi gjennomføre strukturelle grep for at den aktiviteten vi gjennomfører skal være bærekraftig.

Med flere av utfordringene jeg har skissert skjer det også en positiv utvikling. Ikke minst gjelder dette flere av de aldrende systemene, som for eksempel Orion. Klarer vi nå også å holde stø kurs og virkelig å realisere nye transportfly så er det svært gledelig. Vi skal også være veldig godt fornøyde med utviklingen innen kampflyprosjektet.

Luftforsvaret er lite, men med høy kvalitet. Gis vi de rette betingelsene skal vi klare å opprettholde denne kvaliteten også i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. oktober 2006

ved Oberstløytnant Ole-Asbjørn Fauske

 

NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere en av de største, norske suksesshistorier når det gjelder utvikling av forsvarskapasiteter.

La meg først få komme med noen nødvendige presiseringer:

Grunnen til at jeg står her i dag er min bakgrunn og erfaring fra utviklingen av den norske luftvernløsningen gjennom snart 20 år. Jeg representerer altså ikke Luftforsvarets eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne. Jeg kommer i foredraget til å benytte materiale fra flere åpne kilder – f eks FFI, Rand Organization, Forsvaret, norsk presse og en rekke andre. Jeg har satt disse kildenes materiale inn i en sammenheng, men det er ikke min hensikt å forsøke å indikere hvilke oppfatninger enkelte organisasjoner eller deler av Forsvaret har.

Før jeg begynner selve foredraget, vil jeg vise dere noen oppslag i pressen i løpet av de siste to årene:

(Vis bilder fra pressen).

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

For ca to år siden befant verdens desidert største luftmakt seg i en situasjon der de holdt på å gå tom for tilgjengelige ressurser til luftforsvar av sin egen hovedstad. Verdens største luftmakt holdt bokstavelig talt på å forbruke sine luftmaktsressurser i et forsøk på å ivareta en mulig trussel som de ikke hadde vært forberedt på, og som de ikke hadde egnede virkemidler til å motstå.

I kveldens foredrag vil jeg først kort redegjøre for generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for. Deretter vil jeg snakke om de viktigste trender innenfor utvikling og bruk av militær makt – nasjonalt og internasjonalt – herunder komme inn på de mest aktuelle trusler. Med dette som ramme og bakgrunn, vil jeg beskrive den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjøre for utviklingen, kapasiteter og – ikke minst – muligheter for fremtidig bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetspolitisk rasjonale

I Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003, ble det lagt betydelig vekt på vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli gjort også i kommende Forsvarsstudie i 2007. For Forsvarets vedkommende, vil dette måtte bety at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel nasjonal ressursforvaltning – men også utviklingen i NATO – virker inn på styrkeplanleggingen.

Generalinspektøren for Hæren sa fra denne talerstolen den 30. januar i år – sitat: ”Det er ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne.”

Slik jeg forstod GIH, snakket han i sitt foredrag først og fremst om Hæren og om nødvendigheten av å delta internasjonalt med våre styrker for være best mulig satt i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser.

Men det er også et overordnet politisk aspekt i dette. Vårt medlemskap i NATO har vært – og er – en avgjørende viktig pilar i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO baserer sine beslutninger på enstemmighet blant likeverdige partnere, og akkurat det kan ses på som selve nøkkelen til den suksessen NATO har vært. Etter min mening, må det også ses på som selve nøkkelen til NATOs fortsatte eksistensgrunnlag. Tidligere formann i NATOs militærkomité, General Klaus Neumann, sa i sitt foredrag til NATO Defence College i forrige uke, sitat: ”En nasjon som ikke er villig til ”burden sharing,” eller til å ta nødvendige risikoer sammen med sine allierte, kan ikke samtidig forvente samme grad av likeverdighet i beslutningsprosesser blant de nasjonene som faktisk gjør det.”

For meg var dette krystallklar tale: Ikke bare er det nødvendig for styrkene våre å delta internasjonalt for være best mulig i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser. Men for Norge som nasjon, som legger så stor vekt på NATO i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det avgjørende at vi deler byrdene og risikoene dersom vi skal kunne forvente å bli tatt alvorlig og at vi skal bli hørt i vårt viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. For å sitere general Neuman enda en gang: ”Det er ikke nok å være venner. Venner drikker te sammen, allierte slåss sammen”.

Jeg sier ikke at vi ikke gjør det i dag, jeg bare peker på at det ikke blir mindre viktig i fremtiden.

Generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer

I 1994 var NATO en allianse med 16 medlemsland, uten partnere, som aldri hadde gjennomført en militær operasjon utenfor eget område. I 2006, er NATO blitt en allianse med 26 medlemsland, med 20 partnere i Eurasia, 7 i Middelhavsområdet og 4 i den Persiske Gulf. Det er startet samtaler med flere såkalte ”Contact Countries” (som f eks Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand) med tanke på et fremtidig mer formalisert samarbeid. Og alliansen har de siste årene vært engasjert i 8 operasjoner i fire verdensdeler. I det kommende toppmøtet i Riga i november, vil alliansen diskutere operative kapasiteter for Nato Response Force – NRF – og bevilgninger knyttet til denne, samt erklære NRF for å være operativ tilgjengelig; øking av kollektive kapasiteter (som f eks strategisk lufttransport); utvidelse av NATO og globale partnerskap for sikkerhet; samt bedring av den transatlantiske dialog. Hvordan kunne denne utviklingen skje – eller rettere – hvorfor er den blitt nødvendig?

Når vi ser på utviklingen isolert; at NATO for første gang har blitt tatt i bruk som militær maktutøver; kan man få inntrykk av at verden er blitt et farligere sted. 9 september i New York og Washington, bombeangrepene i Madrid og i London, kampen mot terror i Afghanistan, den USA-ledete invasjonen i Irak osv, representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Faktum er imidlertid, at verden aldri har vært mindre voldelig. Fram til og med 2 verdenskrig var kriger oftest massiv kamp mellom nasjoner eller militære styrker, der formålet var å knuse motstanderen militært. Og resultatet fra 2 verdenskrig kjenner vi alle – mer enn 60 millioner mennesker ble drept.

Mange hevder at tiden med utmattelseskrig mellom nasjoner og store militære styrker er over. Kamp mellom stater skjer nå bare unntaksvis, og, iflg. Professor van Creveld, som burde være godt kjent i denne forsamling, skjer kamp mellom nasjoner bare unntaksvis, og mellom uviktige nasjoner i uviktige deler av verden.

Det er ikke bare en enkelt grunn til dette. Man kan si at krig som legitimt middel for å løse konflikter ikke lenger er anerkjent. Man kan også si at demokratisering fører til at folkevalgte ikke kan bruke militær makt i utide uten alvorlige konsekvenser for dem personlig. Videre er utvikling av internasjonale organisasjoner, og institusjonsbygging mellom nasjoner, med på å minske spenninger og å bedre mulighetene for politiske løsninger på konflikter. Globalisering og handel er heller ikke en uviktig faktor.

Men – igjen iflg. Professor van Creveld – er den viktigste årsaken atomvåpen. Atomvåpen er den aller viktigste grunnen til at de fleste av verdens nasjoner har bygget ned sine militære kapasiteter. De vet at en tradisjonell krig ikke vil kunne løse problemer lenger, av den enkle grunn at atomvåpen har fjernet skillet mellom seier og overlevelse. Og uten overlevelse, blir seier bare en akademisk og teoretisk øvelse – i alle fall med et vestlig tenkesett.

Verden har altså aldri vært fredeligere. Aldri tidligere har mennesket hatt mer velstand; aldri har verden vært mer organisert; aldri har vi hatt større evne og mulighet for produksjon. Hvert 8 år, mer enn fordobles menneskehetens samlede kunnskap. De største maktene i verden, som eventuelt kunne utgjøre en militær trussel mot hverandre, er alle i nesten samme situasjon: de har alt å vinne på å unngå å løse konflikter mellom seg ved hjelp av militære virkemidler. Faren for en tradisjonell militær invasjon er med andre ord mindre enn den noen gang har vært.

Men det betyr selvsagt ikke at vi har en verden uten konflikter. Det er fortsatt krig i verden, men det er kriger av den typen som har vært vanlige i det vi kaller utviklingsland eller den tredje verden. Vi ser nå at de sprer seg til den vestlige verden, og ingen nasjon kan lenger si at ”det kan ikke hende her”. Asymmetriske trusler som ikke kan møtes med – eller som omgår – tradisjonelle militære kapasiteter, er det vi står overfor i dag. Utfordringen blir å være så fleksibel, og å ha så fleksibel kapasiteter, at vi kan møte utfordringer som vi i dag kanskje ikke engang kan forestille oss.

Et tankekors er det derfor at alliansens militære styrker fortsatt i grove trekk er innrettet mot invasjonsforsvaret. NATO består av 26 nasjoner som alle ønsker å opprettholde hva man kan kalle ”fullspektrum kapasiteter”.

Jeg vet selvsagt at vi Norge har gitt opp tanken på å kunne holde et komplett invasjonsforsvar, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har til rådighet.

Problemet for NATO som allianse, er at det gjør alle de andre nasjonene også. Og som jeg har redegjort for kort ovenfor, tyder det på at det er feil medisin.

Trusselbildet

Trusselen som den vestlige verden står overfor er på ingen måte entydig. Og det er kanskje vår fremste utfordring: Vi har problemer med å definere trusselen. Det vi utviklet som løsninger og virkemidler med stor entusiasme på 90-tallet, virker ikke lenger. Dersom vi likevel bruker disse virkemidlene, er de ofte kontra produktive og blir svært dårlig mottatt i befolkningen. Etter den kalde krigen, har vi ikke lenger den luksusen at vi kan forutsi ved hjelp av erfaring. Noen trusler kjenner vi, noen kjenner vi ikke. Og noen utviklingstrekk vet vi ikke engang at vi ikke kjenner.

Med tanke på kveldens tema, tillat meg å begrense dette foredraget til å i det vesentlige snakke om trusler som føres fram, eller kan føres fram, gjennom luften.

(Plansje fra FFI som viser utvikling av trusselbildet)

NASAMS

Hvordan kan en norsk ide unnfanget på 80-tallet være i stand til å møte denne trusselen? I det etterfølgende vil jeg kort beskrive systemet, og peke på karakteristika som gjør det spesielt godt egnet – faktisk det beste i sitt slag i verden – til å møte det aktuelle trusselbildet.

(Plansjer, med beskrivelse av NASAMS systemkarakteristika)

Dere har nå sett hvordan systemet fungerer. La meg så komme inn på bruken av det, hvilke oppdrag det kan løse, og hvorfor det er spesielt godt egnet i dag.

NASAMS er det mest fleksible og effektive systemet i sitt slag i verden. Det kan brukes i en tradisjonelt, fullskala luftforsvarsoperasjon alene, sammen med andre, underlagt andre, i ledelse av andre systemer, underlagt et komponentnivå, en CAOC, eller hva som helst annet. Systemet kan holde meget høy beredskap over lang tid, med svært beskjedne personellkostnader i forhold til noe annet luftforsvarssystem i verden i dag – det være seg andre bakkebaserte eller luftbårne systemer.

Men ser vi på systemets totale kapasiteter, ser vi at det faktisk er mye mer fleksibelt enn som så. Tar vi utgangspunkt i en oppsatt NASAMS avdeling som opererer alene, må den inneha kapasiteter som:

–         evne til å planlegge, lede og gjennomføre luftvernoperasjoner

–         produsere luftbilde og bekjempe aktuell trussel

–         etablere og vedlikeholde kommunikasjonsnettverket

–         knytte seg opp mot overordnede og evt underordnede enheter

–         inneha nødvendig transport, logistikk og Force Protection (for å nevne de viktigste).

Men det er ikke noe til hinder for at disse del-kapasitetene kan nyttes uten at alle kapasiteter er tilstede i en operasjon. En luftvernavdeling kan løse en rekke andre oppgaver ved å benytte deler av, eller en kombinasjon av deler av, avdelingens kompetanse og kapasitet.

For eksempel, kan NASAMS brukes til å etablere et luftbilde i vanskelig tilgjengelige områder. Skulle NATO, eller FN, eller andre ha behov for overvåking av luftrommet i f eks et grenseområde, er NASAMS meget godt egnet.

Med komponenter fra NASAMS, og med tilført kompetanse, kan det i en nødssituasjon opprettes inn- og utflyvingskontroll ved en flyplass bare timer etter at en C130 Herkules har landet.

Avdelingen innehar kompetansen til å etablere og drifte en kommandoplass på vegne av militære og eller sivile ”kunder”, for å bruke det uttrykket.

Et slikt eventuelt oppdrag kan også inneholde styrker til Force Protection, samt logistikk og transport dersom det skulle være behov for det.

Fordi systemet er så fleksibelt, ressursbesparende, deployerbart og mobilt, kan det også brukes til forsvar av sivile installasjoner og/eller arrangementer.

(Vise plansjer med eksempel OL i Hellas)

I sin opprinnelige rolle, som bakkebasert luftforsvar, er det selve nettverket som er krumtappen i systemet. I dette nettverket kan det inkluderes komponenter, og/eller byttes komponenter, helt avhengig av oppdrag, trussel, samarbeidspartnere og annet. Det gjør systemet utrolig fleksibelt til også å møte fremtidens utfordringer.

En avgjørende faktor for utviklingen av NASAMS, har vært det gode samarbeidet mellom Kongsberggruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvaret. Dette sier jeg ikke for å reklamere for KDA, men for å fortelle at uten dette gode samarbeidet hadde utviklingen av NASAMS ikke vært mulig. Utviklingen av systemet har foregått samtidig med operativ bruk og operative tester. For meg som mangeårig operatør, har det vært utrolig spennende, og særdeles givende, å se hvordan operative betraktninger har fått direkte innvirkning på videreutviklingen av systemet. Samtidig har industrien holdt oss oppdatert og fremmet forslag om nye muligheter og kapasiteter, og i nært samarbeid har vi benyttet den beste kompetansen fra samlede miljøer til å utvikle det som vi med rette kan si er verdens beste luftvernsystem i sitt slag.

Fremtiden

Før jeg sier litt om fremtiden, vil jeg svare på mitt innledende spørsmål, som var:

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

Svaret er faktisk nokså enkelt. Amerikanerne måtte regne med en trussel fra luften i form av cruisemissiler, eller fra bemannede eller ubemannede småfly, som i meget lav høyde kunne true hovedstaden. Og det eneste middelet de hadde til rådighet selv, var å legge en ring av beskyttelse rundt hovedstaden i form av kampfly i luften.

Jeg vet ikke hvor mange kampfly det må til i luften til enhver tid for å trygge Washington, men jeg vet at det høyst sannsynlig er nokså mange. Og når vi så tenker på hvor stor organisasjon det må til for å holde mange kampfly i luften, 24 timer i døgnet, syv dager i uka, over flere måneder – ja kanskje flere år, da skjønner vi at det blir svært kostbart. Og ikke bare kostbart – en amerikansk kollega fortalte meg at US Air Force holdt på å ”knekke ryggen” – det var hans ord – før NASAMS kom på plass. Og nå jobber amerikanerne på spreng for å innføre sin egen versjon av systemet – som i prinsippet bygger helt og fullt på det norske – ved hjelp av kompetansen i den norske Luftforsvaret og ved Kongsberg.

Dette er i aller høyeste grad en viktig lærdom også for oss. Dersom vi er i en situasjon der det eksisterer en lufttrussel, så må den tas alvorlig. Og har vi ikke bakkebaserte luftforsvarsressurser til rådighet, så må vi bruke luftbårne.

Kampfly er en utrolig viktig ressurs for Forsvaret. Jeg mener det ville være et meget stort strategisk feilgrep å ikke sikre fremtiden til det norske kampflyvåpenet. Kampfly kan løse en rekke oppgaver, og kan operere innenfor et meget fleksibelt oppgavespekter.

Men som nevnt ovenfor: eksisterer det en lufttrussel, så må den ivaretas. Skal den ivaretas av kampfly, så er det meget ressurskrevende. I tillegg, vil det fjerne kampflyets fortrinn, ved at fleksibel bruk av denne dyre ressursen nokså effektivt blir forhindret ved at flyene blir bundet opp i det oppdraget der de er minst kosteffektive.

Det er altså ikke snakk om kampfly eller bakkebasert luftvern, – det er i aller høyeste grad snakk om begge deler. Og jo færre kampfly vi har, jo viktigere er det at vi må kunne bruke dem effektivt og fleksibelt. Da må vi ha komplementære kapasiteter som bygger opp under det.

Et godt, tidsriktig, fleksibelt, kosteffektivt og moderne bakkebasert luftforsvarssystem, er ikke bare en forsikring om at vi kan beskytte befolkningen og viktige installasjoner fra et eventuelt angrep ført frem gjennom luften. Det er også en forsikring om at vi kan bruke kampflyene våre på den mest kosteffektive måten.

Et annet viktig poeng er at bakkebasert luftvern er 100% passivt. Vi ser noen ganger at utplassering av militære styrker brukes i kampanjer og politiske ”statements” for å hevde at man truer med, eller forbereder, offensive operasjoner. Utplassering av luftvern kan ikke utløse de samme reaksjonene. I sin natur, er luftvern i seg selv kun egnet for defensive operasjoner – altså til forsvar. Og det er ikke mulig å hevde at utplassering av luftvern for å forsvare mennesker, infrastruktur, en flyktningleir, en by, Stortinget, en oljeinstallasjon eller et kraftverk – eller å bruke deler av systemet for å overvåke et omstridt grenseområde, kan ses på som en offensiv trussel.

Samlet gjør dette at en norsk luftvernavdeling er et utrolig godt egnet politisk virkemiddel. Dersom det er viktig for Norge å være deltaker i en operasjon, eller det er viktig for Norge å svare på en henvendelse fra FN, er virkemidlene en norsk luftvernavdeling rår over ekstremt fleksible. I tillegg er det billig! Ref den før omtalte vurderingen av å støtte OL i Athen. Med totalt 27 personer kunne vi ha sikret OL 24 timer i døgnet i 20 dager. Det er det ingen andre kapasiteter i verden i dag som ville ha vært i nærheten av å klare.

Skulle en operasjon kreve luftovervåkning, kan vi være på plass å gjøre det innen få timer. Skulle situasjonen utvikle seg slik at vi også trenger skyts, kan vi ettersende det og være operative innen 30 minutter etter at utstyret kommer fram. Utvikler bakkesituasjonen seg, kan vi ettersende Force Protection ressurser. Og så videre og så videre.

NASAMS har sine absolutte fordeler og fantastiske egenskaper, og jeg har brukt utrykket ”verdens beste luftvernsystem i sitt slag”. Men det betyr ikke at det kan gjøre alt. Selv om trusselen fra ballistiske missiler sannsynligvis er avtakende, er den der fortsatt. Og her har NASAMS svært begrenset effekt. Når vi så vet at kampfly ikke har noen som helst effekt mot disse våpnene – uten å eventuelt forsøke å ta dem ut på bakken før de skytes – må vi sørge for ett av to ting: Enten må vi bygge på det eksisterende nettverket og sette inn radarer og missiler som møter trusselen, eller så må vi samarbeide med andre som kan løse denne delen av luftvernoppdraget.

Og det er akkurat det vi ønsker å gjøre. Vi har allerede satt i gang samarbeid med Nederland om å integrere NASAMS og Patriot, og jeg vet at også Tyskland er interessert i et slikt samarbeid. (Vise plansje om luftvernsamarbeid med Nederland).

Hvordan kommer vi dit?

Vi er ikke der ennå. Norge har utviklet det beste, og det mest fleksible luftvernsystemet i sitt slag i verden. Vi har utviklet unike kapasiteter; vi har et system som var det første i verden som oppfyller alle kriterier for Network Cerntric Warfare – faktisk før vi engang kjente dette begrepet. Vi har unik kompetanse etter å ha vært med gjennom utviklingen av systemet, og norske offiserer deltar for fullt for å utdanne amerikanske, spanske og andre lands offiserer.

Flere forsvarsministere har sagt at det er viktig for Norge å delta internasjonalt med vår spisskomtanse, og der våre kapasiteter utfyller og komplementerer de av våre allierte. Her har vi et område der vi til nå har vært alene i verden om å møte den trusselen fra luften som øker mest, og vi har den beste kompetansen og det mest fleksible systemet av alle.

Men – skal vi innlede et samarbeide med andre nasjoner, så må vi ha noen som kan samarbeide. Vi må ha både mennesker og systemer dersom vi skal være interessante samarbeidspartnere – eller allierte, om dere vil. Og når det gjelder luftvern, så er miljøet i Norge blitt farlig lite, og kompetansen begynner å forvitre.

Jeg har tidligere referert til hva Generalinspektøren fra Hæren har sagt fra denne talerstolen. Nå ønsker jeg å referere ham fra hans innlegg i siste nummer av ”Norges Forsvar”, der han sier – sitat:

”En operasjon med innsatsforsvaret baserer seg på tanken og logikken i brigaden som kompetansesystem. Den store forskjellen i forhold til ad hoc oppsetninger og mobiliseringsforsvaret, er selvsagt at vi er samtrente.” – sitat slutt.

Nøyaktig det samme gjelder for en luftvernavdeling, der vi til nå har benyttet begrepet ”bataljonen som kompetansesystem”. Uavhengig av hva vi velger å kalle avdelingen, så er begrepet kompetansesystem like gyldig. I dag ser vi dessverre en trend i at operative funksjoner rendyrkes, og støttefunksjoner – som det så feilaktig heter – blir tatt ut av kompetansesystemet. Logistikk, teknisk støtte, transport, force protection, – ja, til og med stabsfunksjoner som er avgjørende for planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner – blir fjernet fra kompetansesystemet. Vi må i fremtiden sikre fulle kapasiteter på det vi til i dag har kjent som bataljonsnivå. Dette tema er verdig et eget foredrag i seg selv – jeg vil bare her konkludere med at utviklingen faktisk står i fare for å ødelegge luftvernavdelingens største styrke: nemlig dens fleksibilitet.

La meg også få si litt om øving og trening. En luftvernavdeling – som alle andre – trenger selvsagt å trene for å kunne løse oppdragene. Og dersom begrepet fleksibilitet skal ha noe mening, så må vi trene på det som er vanskeligst – nemlig fullskala luftvernoperasjon. Blir vi gode til det, blir alle andre oppdrag enkle å løse. Dersom vi bare trener på enklere oppgaver, blir det umulig å løse det vanskeligste.

For en luftvernavdeling er det avgjørende å trene sammen med kampfly. Det er minst to grunner til dette: For det første utgjør kampfly fortsatt den vanskeligste trusselen for en luftvernavdeling. For det andre, kampfly kan simulere alle andre trusler en luftvernavdeling kan utsettes for fra luften. Samtidig kan luftvernavdelingen simulerer alle trusler kampflyet kan utsettes for fra bakken, og dermed har våre to viktigste luftmaktseffektorer meget stor gjensidig nytte av å trene sammen.

Samtidig må luftvernet trene sammen med Hæren. Luftforsvaret har overtatt det bakkebaserte luftforsvarsoppdraget også for Hæren, og det krever spesiell kompetanse å kunne yte denne støttet til en hæravdeling som manøvrerer – gjerne i ulendt terreng, og under vanskelige vær- og føreforhold. Det vanskeligste oppdraget dreier seg derfor om å bli god til å gjøre to ting samtidig: Være i stand til å møte truslene fra luften, og å greie å beskytte en hæravdeling som manøvrerer. Kan en luftvernavdeling dette, blir fleksibel utnyttelse av systemet til alle andre tenkelige oppdrag nokså enkelt.

Avslutning

I en usikker verden med et usikkert trusselbilde og en usikker framtid, er det avgjørende at vi har virkemidler som er fleksible, effektive og kan tilpasses mange scenarier, oppdrag og situasjoner.

Jeg har i kveldens foredrag forsøkt å kort redegjøre for de generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for, og jeg har pekt på noen viktige trender innenfor utvikling og bruk av militær makt. I kombinasjon med å se på de mest aktuelle trusler, har jeg beskrevet den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjort for utviklingen, kapasitetene og – ikke minst – muligheter for fremtidig fleksibel bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

La meg til slutt få vise en filmsnutt av den første skarpskytingen med NASAMS på norsk jord – faktisk den første skyting med AMRAAM fra bakken utenfor USA – som skjedde på Andøya for nesten ett år siden.

(Filmsnutt)

Da vil jeg med glede forsøke å besvare de spørsmål dere måtte ha.

Hjertelig takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 6. mars 2006

ved

Generalmajor Stein E Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 


Nye kampfly – behov og muligheter

 

1 Innledning

 

Generalmajor Stein E Nodeland. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Formann, mine damer og herrer. La meg få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund for å snakke om nye kampfly. Med tanke på prosjektets størrelse og viktighet var det heller ikke vanskelig å takke ja til en slik invitasjon.

 

Når det gjelder viktigheten så viser jeg til det forsvarssjefen sa i sitt foredrag i oms før jul: ”anskaffelsen av et nytt jagerfly er forsvarets i særklasse viktigste oppgave på investeringssiden i årene fremover”.

 

Anskaffelsen av nye kampfly handler om det norske forsvarets evne til å løse nasjonale og internasjonale oppgaver med relevante innsatsmidler i fremtiden. Behovet for nye kampfly knyttes til ambisjonene om innsatsforsvarets evne til å fremstå som et troverdig sikkerhetspolitisk instrument – enten dette fører oss til våre nærområder, til Afghanistan – eller for den saks skyld til Afrika.

 

Jeg hevder altså at behovet for nye kampfly følger naturlig av sammenhengen mellom etablerte sikkerhetspolitiske mål og fagmilitære vurderinger. Samtidig handler kampflyspørsmålet om så mye mer enn fagmilitære vurderinger. Derfor trenger vi en bred og åpen tilnærming.

 

Konklusjoner om valg av type fly, og hvor mange, må ikke komme først i prosessen. Dette vil i så fall legge bindinger på – og skade en prosess som med sin størrelse og viktighet berører både industri, næringsinteresser og samfunnets økonomiske prioriteringer i fremtiden.
En anskaffelse av nye kampfly berører så vidt mange samfunnsinteresser at jeg vil oppmuntre til et felles løft for å få til et best mulig resultat for alle parter.

 

Forsvaret vil gjøre en så grundig prosess som mulig, nettopp for å få frem argumenter for behov – og deretter fremme anbefalinger på et solid vitenskapelig og fagmilitært grunnlag. Derfor er også ffi en viktig deltager i prosessen.

 

I foredraget vil jeg innledningsvis beskrive noen utviklingstrekk når det gjelder bruk av kampfly både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil så komme inn på Norges behov for kampfly. Jeg vil ta for meg noen av de muligheten nye kampfly kan gi. Så vil jeg gå nærmere inn på den prosessen som er i gang og avslutte med noen betraktninger om industrimessige forhold.

 

2 Luftforsvaret i endring

Hensikten med å vise det bildet dere ser nå er å illustrere den betydelig endring som har skjedd med kampflyvåpenet siden vi deltok med F16 i operasjon Allied Force over tidligere Jugoslavia i 1999 – til vi deltok med F-16 over Afghanistan i 2002.

For dem som deltok under Allied Force oppleves det nok som noe urettferdig at vi stadig trekker fram den konflikten på den måten vi gjør, og jeg vil gjerne understreke at de som deltok gjorde dette på en utmerket måte. Samtidig ble det ganske raskt klart at Norge manglet etterspurte kapasiteter. Vi hadde ikke full nattkapasitet og var begrenset til en luft-til-luft rolle.

Sikkerhetspolitikk, teknologi og derav følgende konseptutvikling hadde endret seg raskere enn det vi klarte å følge med på, og det norske kampflyvåpenet var ikke relevant nok under denne operasjonen.

Heldigvis var det en endring i gang og i 2002 hadde flyene gjennomgått en midtlivsoppdatering, flygerne var trent i nye roller, dag og natt, og nye våpen var anskaffet. Samtidig må vi erkjenne at det var i siste liten. Målbelysningspodder måtte lånes og flygerne dro av gårde med minimalt med trening på det nye utstyret.

I dag er vi der vi skal være. Utstyret er topp moderne, og flygere og teknikere holdet det nivået som skal til for at vi skal løse de meste kompliserte oppdragene i sammen med våre allierte. Dette har vi vist gjennom operasjoner og øvelser. Jeg vil også fremheve den positive utviklingen som har funnet sted i forhold til de andre forsvarsgrenene. Resultatene av dette kan vi blant annet se i Afghanistan i dag.

Den langsiktige utfordringen for kampflyvåpenet blir derfor å klare å opprettholde denne evnen. Det betyr stadige forbedringer, både når det gjelder utstyr, konseptutvikling og trening/øving. Vi vet nå hva det vil si å tilhøre toppdivisjonen og vi må etter min mening gjøre det vi kan for å bli der. Med et så lite kampflyvåpen som vårt er det intet alternativ til kvalitet. For å si det veldig enkelt; det deles ikke ut sølvmedaljer i en luftkamp, ei heller i en presisjonslevering mot et bakkemål.

Vi må derfor fortsette oppdateringen av F16, mens det på lengre sikt er avgjørende at vi anskaffer tidsmessige nye kampfly.

3 Bruk av kampfly etter den kalde krigen

Som et lite bakteppe for en vurdering av de sikkerhetspolitiske utfordringer og derav behov for kampfly, vil jeg gå litt tilbake i tiden og se på hvordan konfliktene, og med det bruken av kampfly, har endret seg.

Ser vi på Irak og Desert Storm i 91 så var det luftkampanjen som var dominerende. Luftkampanjen var i stor grad basert på oberst John Wardens teorier om å betrakte fienden som et system og fordelene ved parallell krigføring. Ny teknologi med presisjonsvåpen og fly med lavsignatur gjorde at man allerede den første natten kunne angripe viktige mål i hele operasjonsområdet.

 

Fra tidlig på 90-tallet husker vi konfliktene på Balkan hvor FN og NATO benyttet luftmakt for å stabilisere situasjonen. I de første fasene ble kampfly brukt som avskrekkingsmiddel ved at man truet med bruk. Vi så de første eksemplene på ”show of force”. Deretter de første forsøk på gradvis bruk av makt. Uklare mandater, sviktende kommando og kontroll og utilstrekkelige engasjementsregler gjorde bruken lite effektiv.

 

Effektiv bruk av kampfly så vi ikke før i 95 da det ble gjennomført en massiv luftkampanje mot utvalgte mål for å tvinge partene, først og fremst bosniaserberne, til forhandlingsbordet. Dette virket, sannsynligvis fordi det samtidig var en utvikling på bakken. En lærdom som for øvrig etter hvert ble klarere og klarere; den største effekten av luftmakt oppnås når den utføres i samvirke med andre.

 

Under operasjon allied force i 99 over tidligere Jugoslavia og Kosovo så var det nok en gang teorien om bruk av luftmakt for å endre en motstanders atferd som dominerte. Hvorfor ikke dette virket særlig bra har blitt mye diskutert i ettertid. En gradvis bruk av luftmakt, feil tyngdepunkt og det at man tidlig signaliserte at luft skulle gjøre jobben alene, er brukt som forklaringer. Operasjonene over Kosovo ga nye utfordringer. Bekjempelse av mobile og godt kamuflerte mål, ofte i kombinasjon med dårlig vær, ga oss nye begrep som time-sensitiv targeting, swing-rolle og behov for bomber som kunne leveres nøyaktig i dårlig vær.

 

Etter en periode med håndhevelse av flyforbudssoner i Irak og på Balkan, kom så 11 sep og plutselig ble det viktig med Homeland Defence og fly på beredskap. I Norge ble kampfly raskt deployert til rygge og sola for å dekke dette behovet.

 

I operasjonene i Afghanistan var det nye utfordringer; kampfly til bekjempelse av terrorister. Det var samarbeid med spesialstyrker, nærstøtte, bekjempelse av mindre grupperinger som var i hyppig bevegelse. Igjen så vi behovet for å kunne bekjempe viktige, raskt oppdukkende mål.

 

Vi fikk så krig 2 i Irak, som ble en fellesoperasjon hvor man benyttet prinsippene for effekt – og nettverksbaserte operasjoner i et nært samspill mellom bakke- og luftstyrker.

 

Ser vi på hva som skjer i dag i Afghanistan og Irak, så er hensikten stabilisering og oppbygging. I takt med dette har også bruken av kampflyene endret seg. Vi ser flyene brukt til patruljering, eskorte av bakkestyrker under forflytning, nærstøtte inne i byer, overvåkning og rekognosering. Vi har ferske eksempler på show of force fra Afghanistan. Fleksibiliteten er stor, noe som bekreftes av et eksempel fra Irak:

F-15E er i utgangspunktet et fly til levering av mål på dypet – typiske interdiktmål. Det skulle fly fort og lavt og levere våpen presist i all slags vær og mørke. I Irak måtte de amerikanske F15E-flygerne raskt konvertere til nærstøtteoperasjoner, inkludert nærstøtte inne i byer. Store deler av tiden fløy de visuell bevæpnet rekognosering langs veiene.

Hvilken lærdom kan vi så ta med oss fra dette? For det første at veldig få konflikter er like, hver trenger en individuell behandling. For det andre bekreftes oppfatningen av at konfliktbildet er uforutsigbart.
For det tredje er det ingen tvil om at kampfly er veldig fleksible og tilpasningsdyktige. For det fjerde forteller F15E-eksemplet oss noe om verdien av å være godt trent. Skal man konvertere til nye roller i en kampsone, da må det ligge en betydelig grunnkompetanse i bunn.

 

4 Sikkerhetspolitiske utfordringer og konsekvenser forutsetninger for forsvarets utforming

Når man skal besvare spørsmålet om Norges behov for kampfly berøres særlig to forhold: Norges fremtidige sikkerhetspolitiske utfordringer – og forsvarets eventuelle funksjon i forhold til dette. Kampflyspørsmålet må således betraktes ut fra de oppgaver forsvaret skal løse og de kapasitetsmessige konsekvenser og prioriteringer dette medfører.

 

I det strategiske konsept for forsvaret ”styrke og relevans”, heter det at vi lever i en tid preget av endring og at retningen i de endringstrekk vi ser er uviss og trusselbildet er diffust. Dog er det noen konkrete utviklingstrekk vi kan bygge på for å si noe om fremtiden.

 

I forhold til den kalde krigen er vi i dag tilbake til hva vi kan kalle en normalsituasjon, preget av mer dynamikk, med flere aktører som på hver sin måte prøver å fremme sine interesser. Vi ser også nye typer allianser og samarbeidsordninger.

 

Globaliseringen er forårsaket av politiske, økonomiske og teknologiske krefter som medfører integrering og gir mange positive muligheter – men samtidig kan det bety fragmentering og uro. En konsekvens av globaliseringen er at konflikter kan få påvirkning på områder som ligger langt unna geografisk.

 

En positiv endring er at land som tidligere stod mot hverandre, i dag er involvert i et sikkerhetspolitisk og økonomisk fellesskap og at sannsynligheten for eksistensielle kriger dermed anses å være svært liten.

Vi ser også at økonomi som maktfaktor i forholdet mellom stater har fått økt relativ betydning. Det betyr at stater i enda sterkere grad enn før vil være opptatt av forhold som kan påvirke ens økonomiske utvikling.

Dette betyr allikevel ikke at militær størrelse og makt er uvesentlig i forholdet mellom stater. Det er flere eksempler på at stater bygger opp sin militære makt – gjerne som en følge av positiv økonomisk utvikling. Derfor vil det fremdeles være viktig hvordan man håndterer sitt forsvar.

For Norge er de sikkerhetspolitiske utfordringene først og fremst knyttet til to dimensjoner: våre nærområder og den globale dimensjon.

Nærområdeutfordringen dreier seg særlig om vår strategiske beliggenhet og det faktum at vi er en liten nasjon som forvalter betydelige naturressurser. Særlig energiressursene, både de som utnyttes, men ikke minst de uutnyttede, har strategisk betydning også for andre stater.
Aktørene som opptrer i området har gjerne motstridende interesser, og grenser og territoriell overhøyhet er omdiskutert. Selv om vi må forutsette at eventuelle motsetninger vil bli forsøkt løst via fredelige midler, kan vi ikke utelukke at situasjoner kan oppstå hvor bruk av militær makt kan være aktuelt.

For eksempel som et middel for å utøve politisk press.

 

Vårt sikkerhetspolitiske handlingsrom påvirkes særlig av tre aktører, Russland, USA og EU. Innenfor denne triangelen er det viktig at vi balanserer forholdene mellom aktørene og medvirker til at forholdene utvikler seg innenfor en multilateral ramme. I den forbindelse er Norges sikkerhet helt avhengig av allianser. Å bidra til ”limet” i NATO er derfor en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Vi må også være forberedt på at internasjonal terrorisme ikke kjenner noen grenser. Norge er en internasjonal aktør og en konsekvens av globaliseringen og den teknologiske utviklingen er at også vi kan bli mål for terrorister.

Når det gjelder den globale dimensjonen kan både internasjonal terrorisme og forskjellige typer regionale og lokale konflikter gi direkte eller indirekte virkninger i våre områder. Det er derfor i vår interesse å bidra til stabilitet og fredelig utvikling også i områder som ligger geografisk langt unna. Samtidig er det viktig for norsk sikkerhetspolitikk at vi støtter opp under arbeidet for sikkerhetsordninger i en global sammenheng. Støtte til FN og andre sikkerhetsorganisasjoner er derfor sentralt.

Vi har også felles interesser med våre allierte i å redusere eller motvirke globale trusler. For å kunne løse oppgaver i sammen og for at vi skal kunne yte innflytelse i felles fora, må forsvaret være relevant. Dette har konsekvenser for både kapasiteter og kompetanse.
Disse sikkerhetspolitiske utfordringene har konsekvenser for utformingen av forsvaret og reaksjonsevne, mobilitet og presisjon er stikkord for forsvarets fremtidige struktur. Fleksibilitet til å løse mange oppgaver både nasjonalt og internasjonalt er en konsekvens av et uklart trusselbilde og rask omskiftelighet i det sikkerhetspolitiske landskapet.

Effektiv informasjonsinnsamling, rask reaksjon og målrettede presise tiltak er nødvendig for å følge og eventuelt hindre negativ situasjonsutvikling. Militær makt må være på rett plass, til rett tid, med rett effekt – og bruk av teknologi er en kosteffektiv måte å imøtekomme dette på.

Komponentene må ha en allsidighet som muliggjør flere forskjellige type roller og oppgaveløsninger. Disse bør være kompatible i et nettverk hvor både forskjellige forsvargreners komponenter og allierte stridskrefter kan integreres.

 

Nasjonal råderett over et sett effektive flerbruks kjernekapasiteter innenfor spekteret av ”militær makt” må til for å sikre troverdig suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, samt bidra til å gi et nødvendig politisk handlingsrom i en krisesituasjon. En begrenset evne til selvstendig krisehåndtering er viktig der Norge av gitte årsaker ikke ønsker innblanding av andre, eller ved at våre allierte enten ikke vil pga motstridende interesser – eller ikke har mulighet pga manglende kapasitet.

 

Kapasitetene må kunne inngå i allierte styrkestrukturer og kunne ha relevans i operasjoner både i Norge og i utlandet. Hjemme kan dette skje dersom situasjonen utvikles i et slikt omfang at en lokal konflikt ikke lenger er håndterlig alene – eller ved at den av andre grunner tiltrekker seg internasjonal oppmerksomhet.

 

Utenlands vil dette demonstrere vilje til å ta på seg allierte forpliktelser og være med på å gi Norge innflytelse og oppmerksomhet internasjonalt. Interoperabilitet er et stikkord for både de enkeltkapasiteter og for det kompetansenivå som ligger i den militære organisasjonen.

 

Bekjempelse av terrorisme er normalt definert innenfor grensesnittet til politiet. Allikevel kan militære ressurser bli satt inn for å støtte politiet. De flerbrukskapasitetene forsvaret besitter vil også være velegnet i slike sammenhenger.

 

5 Kampflyets betydning

Hvilken plass har så kampflyet i dette bildet?
Mitt utgangspunkt er at kampflyet har egenskaper som er relevante i enhver forsvarsstruktur. Dette baserer seg på utnyttelsen av de fortrinn som ligger i luftmaktens grunnleggende egenskaper, nemlig høyde, hastighet og rekkevidde, eller H2R som vi liker å uttrykke det. Høyde kombinert med avanserte sensorsystemer gir uovertruffent overblikk. Hastighet og rekkevidde gir mulighet til å oppnå ønsket effekt til rett tid på rett sted uavhengig av geografi. Kombinasjonen av disse grunnleggende egenskapene gir til sammen relative fordeler som mobilitet, reaksjonsevne, fleksibilitet og allsidighet.

 

Kampflyets hovedbidrag til nasjonal sikkerhet og fellesoperasjoner er:

  • Evne til kontroll i luften
  • Evne til informasjonsinnsamling og beslutningstaking
  • Evne til presisjonslevering av ildkraft

 

Kontroll av luftrommet er den suverent viktigste oppgaven for nasjonal luftmakt. Kontroll i luften er luftmaktens primære kjernekapasitet og viktigste leveranse til fellesoperasjoner og samfunnssikkerhet. For en motstander vil også utnyttelse av luftrommet være et meget kosteffektiv militært virkemiddel for å oppnå politiske målsettinger.

Kontroll i luften er både et middel og et mål i seg selv. Evne til kontroll i luften er en forutsetning for å sikre handlefrihet for egne styrkers operasjoner. Samtidig krever nye sikkerhetsutfordringer økt fokus på beskyttelse av styrker, territorium, befolkning og infrastruktur fra alle typer trusler ført gjennom lufta.

I sammen med et effektivt luftkommando og kontrollsystem, og moderne luftvernsystemer, er kampfly den desidert viktigste kapasiteten for kontroll av aktiviteter i vårt luftrom.

 

Endrede sikkerhetsutfordringer og utvikling mot nettverksbasering tilsier økt betydning av overvåking, måloppdagelse, målfølging og rekognosering med økt krav til presisjon i tid og rom. Moderne kampfly kan med sine informasjonssystemer og sensorer spille en avgjørende rolle i kampen om informasjonsoverlegenhet.

 

Kampfly vil være de mest fleksible og anvendbare kapasitetene for å levere presisjonslevert ild basert på kampflyenes grunnleggende egenskaper H2R. Kombinasjonen av kampflyets sensorer, ulike typer presisjonsvåpen og beslutningstaker om bord, gjør kampflyet til et anvendbart politisk og militært virkemiddel. Man kan utøve betydelig og kontrollerbart press på en motpart fra en relativt sikker avstand uten at det nødvendigvis fører til en dramatisk økning i spenningsnivået.

 

Kampfly vil kunne delta i hele spekteret av både offensive og defensive operasjoner, fra begrenset levert effekt i den ene enden av konfliktskalaen, til en full bidragsyter under krigsforhold i den andre enden. Det kan være avskjæring og bekjempning av lufttrusler eller bekjempelse av overflatemål – enten disse fremstår som strategisk infrastruktur eller gjennom støtte av egne styrker på overflaten.

 

Kampflyene kan utføre militære handlinger som kan ha direkte operasjonell og strategisk effekt. Kampflyene kan få tilgang til målgrupper som ikke kan overvåkes eller angripes med andre midler. Det betyr at mål av stor strategisk verdi er innenfor maktutøverens rekkevidde. Dette kan oppnås gjennom selvstendige handlinger eller ved samvirke mellom flere forsvarsgreners styrkekomponenter.

 

Kampflyenes tilstedeværelse signaliserer evne og vilje til å forsvare norsk territorium og samfunnssikkerhet. Skulle avskrekkingen ikke være tilstrekkelig, kan de anvendes for å håndheve norsk suverenitet og interesser ved å håndtere ulike episoder om nødvendig ved bruk av makt. Som suverenitetshevder og myndighetsutøver vil kampfly kunne være på kort beredskap på bakken eller i luften for avskjæring eller markering over bakke, og/eller sjøområder.

Kampfly er et egnet virkemiddel for gradert demonstrasjon av militærmakt i politisk øyemed. Anvendeligheten fremgår i alle faser ved utførelse av fredsopprettende operasjoner – fra militær intervensjon til sikring /beskyttelse av fredsbyggende aktivitet.

 

Som vi har sett i alle større konfliktene siden den kalde krigen er kampflyene anvendbare som del av flernasjonale operasjoner og fleksibiliteten tilsier at kampflyene kan løse et utall av oppgaver etter som situasjonen tilsier det. Operasjonene i Afghanistan viser hvordan kampfly kan bidra til økt sikkerhet for bakkestyrkene i et område av stor utstrekning og med manglende infrastruktur. Nok engang viser det anvendeligheten av kampflyene som i bunn og grunn er fundert på de tidligere nevnte grunnleggende egenskapene til luftmakt.

 

6 Et forsvar uten kampfly

Et norsk forsvar uten kampfly gjør det tilnærmet uinteressant hva slags styrker og kapasiteter det norske forsvaret ellers måtte ha. Et forsvar uten kampfly vil være i så stor ubalanse at det nuller ut verdien av andre materiellanskaffelser.

 

En struktur uten kampfly vil være ute av stand til å drive selvstendig suverenitetsutøvelse og krisehåndtering i norsk –og tilstøtende internasjonalt luftrom. Et bortfall av evnen til å møte politiske og militære utfordringer fra en annen stats side, nettopp ved krenkelser av luftrom er betenkelig. Manglende evne til å etablere akseptabel grad av kontroll i luften vil sette bakke –og overflatestyrkers handlefrihet i en klemme.

 

Alternative strukturelementer kan gi en akseptabel ytelse innenfor flere av de oppdragene som i et tidsom er tiltenkt kampfly. Orion-flyene har eksempelvis muligheter som kan utnyttes videre. Imidlertid er det ikke mulig å finne alternativer som kan gjennomføre luft-til-luft oppdrag. Heller ikke finnes alternative løsninger i dag, med evne til å løse flere typer oppgaver – nær sagt samtidig.

 

For ubemannede kampfly og områdedekkende luftvernsystemer er det teknologiske utfordringer som ikke kan forventes løst innen den eksisterende kampflyflåte faller for aldersgrensen. Ubemannede løsninger har utvilsomt en del åpenbare fordeler; muligheten for å utføre høyrisikooperasjoner uten fare for tap av menneskeliv er vel den største. Men nettopp det at de er ubemannede gir også en stor ulempe: man fjerner beslutningstakerens nærhet til operasjonene. Erfaringene har også vist at kostnadsmessig gir heller ikke ubemannede løsninger den fordelen som var forventet.

 

En struktur uten kampfly vil også bety at vi mister vår kompetanse både når det gjelder utøvelse og ledelse av kampflyoperasjoner. I de situasjoner hvor en kampflykapasitet vil være nødvendig, vil vi i så fall være prisgitt både andre lands kampflystyrker, og deres ledelse.

7 Nye kampfly og nye muligheter

Ser vi så på nye kampfly så må vi forvente at de vil gi nye muligheter, først og fremst knyttet til teknologiforbedringer, som igjen vil medføre nye konsepter, operativt og logistisk.

De største operative kapasitetsforbedringene knytter seg til avanserte sensorer og lavsignatur eller stealth som det også kalles.

Nye kampfly vil være utstyrt med flere og mer avanserte sensorer enn de vi har i dag. Det dreier seg om ny radar, forskjellige typer elektrooptiske og infrarøde sensorer, samt sensorer for innsamling av elektromagnetisk utstråling. Informasjon fra alle disse sensorene vil bli knyttet sammen og vil bidra til å presentere et situasjonsbilde av en helt annen karakter enn i dag. Situasjonsbildet vil øke flygerens evne til å ta riktige beslutninger, samtidig som informasjonen vil bidra til et bedre situasjonsbilde hos alle de andre deltakerne i det nettverksbaserte forsvaret. Kampflyets rolle som informasjonsinnsamler blir derfor kraftig forbedret, noe som vil gi nye muligheter i alle aspekter av operasjonene.

De nye sensorene vil øke effektiviteten både mot luft- og bakkemål. Eksempelvis vil det øke evnen til å oppdage og identifisere bakkmål. Dette kombinert med nye våpen vil redusere faren for feilbombing.

Sensorene vil også sette flyet i stand til å løse nye oppgaver. Radaren, i kombinasjon med elektronisk innsamling, vil kunne sette flyet i stand til elektronisk krigføring på en helt annen måte enn i dag. Der man før trengte eskortefly, kan flyet løse disse oppgavene selv.

Lavsignatur er først og fremst knyttet til flyets evne til overlevelse. Stealth gjør at man kan komme nærmere en motstander uten å bli oppdaget. Dette vil gi en taktisk fordel og man kan i større grad engasjere mål som er forsvart av høytrusselsystemer. Hvis vi ser på tidligere konflikter så har fordelene ved stealth særlig kommet til syne i en åpningsfase av en konflikt. Lavsignatur må også antas å gi en fordel i et operasjonsteater med diffuse skillelinjer mellom venn og fiende. Anskaffelse av fly med lavsignatur vil altså kunne gi oss muligheten til å delta i de mest kompliserte operasjonene; vi kan gjerne kalle det ”første bølge”.                                       En usikkerhet rundt stealth er hvor lang tid det tar før det er utarbeidet gode mottiltak. Det er rimelig å anta at effekten av stealth vil avta over tid. På den annen side ser vi at amerikanerne fortsatt satser på stealth og det er vanskelig å tenke seg at fordelen av lav radarsignatur vil bli nullet ut.

På logistikksiden vil et nytt fly først og fremst bety mye større tilgjengelighet enn den vi har i dag. I dag er godt under halvparten av F16-flåten tilgjengelig for flyging hver dag, mye av dette grunnet strukturproblemer. Med nye fly følger også nye logistikkonsepter, både som følge av ny teknologi, men også som følge av nye markedsmessige muligheter. Sannsynligvis vil vi få færre nivåer for vedlikehold og vi vil få sentralisert vedlikehold via et internasjonalt samarbeid. Når det gjelder videre utvikling av flyet så baserer nye fly seg på såkalt åpen arkitektur, noe som åpner for et ”plug and play” konsept. Da kan delsystemer skiftes ut uavhengig av andre delsystemer.

Alt i alt må vi forvente at et nytt kampfly vil gi en betydelig operativ kapasitetsøkning og kostnadseffektive logistikkløsninger.

 

8 Prosessbeskrivelse; ” prosjekt nye kampfly”

 

Våre f-16 kampfly vil i løpet av det neste tiåret nærme seg slutten av sin operative levetid. Dette er knyttet til slitasje i skrog og flystruktur, samt uvisshet om oppdateringer fra produsentenes side kan påregnes ettersom nye flytyper blir produsert for markedet.

 

Våre politikere har besluttet at forsvaret skal forberede anskaffelsen av nye kampfly og Norge skal delta i utviklingsfasen av JSF og i et industrielt samarbeide i forbindelse med eurofighter. Forsvaret skal dessuten følge utviklingen av Rafale, Jas-Gripen og eventuelt andre kandidater. Utover dette skal Norge søke å bidra til å etablere industrisamarbeid med de respektive partnerlandene i JSF og eurofighter prosjektene.

 

Forsvardepartementet er ansvarlig for materiellanskaffelser og leder denne prosessen. Luftforsvaret, de andre forsvarsgrenene, flo og ffi har bidratt til at grunnlagsdokumentet for anskaffelsen, ”konseptuell løsning” ble ferdigstilt høsten 2005. Denne er nå under ekstern kvalitetssikring på oppdrag fra forsvarsdepartementet og finansdepartementet.

Forsvaret er i slutten av konseptfasen av prosjekt 7600 – fremtidig kampflykapasitet. En beslutning knyttet til fremskaffelsesløsning er forventet tatt i 2008. Valg av kandidater er forventet tatt 2010. Antallsanalyser og kandidatvurdering skal gjennomføres ved ffi i løpet av sommeren 2006. Dersom det blir vedtatt anskaffelse av nye kampfly, påregnes disse å komme til Norge fra 2015 og utover.

Den eksisterende kampflystrukturen har en teknologisk levetid frem til 2015-2020.

 

Operasjoner med F-16 utover 2010 vil øke driftskostnadene og høyne usikkerhetsfaktorer med hensyn til å oppnå tilstrekkelig flytilgjengelighet for trening. Operativt og driftsmessig er det derfor ønskelig at beslutninger om erstatning av f-16 strukturen blir tatt så tidlig at nye fly kan komme til Norge fra 2016 og utover.

9 Betydning av valg av kandidat / kandidatbeskrivelse

Som nevnt befinner vi oss i den fasen som beskriver det konseptuelle vedrørende kampflyfremskaffelsen. Dette innebærer at en avklaring og definisjon av behov skal formuleres. I tillegg brukes ressurser på å analysere alternative løsninger.

 

Prinsipielt sett skal ikke kandidatvurdering være en del av denne diskusjonen. Men vi er nødt til å håndtere dette som en parallell prosess, da vi har engasjert oss til dels betydelig i både jsf og eurofighterprosjektene. Dermed sjonglerer vi i realiteten med to faser av fremskaffelsesprosessen samtidig – både konseptfasen og definisjonsfasen.

De fire kandidatene som vi forholder oss til, tilfredsstiller i utgangspunkt i all vesentlighet overordnede militære krav og spesifikasjoner. Kandidatene er multirollekampfly. Det vil si at de har kapasitet til å benyttes i de fleste av de aktuelle oppgavene jeg beskrev tidligere. Likevel representerer de så langt fire veldig forskjellige totalløsninger.

 

Et aspekt ved dette er at utover de rent operative egenskapene, vil de ha både økonomisk og sikkerhetspolitisk betydning. Når man velger et fly fra en bestemt produsent, vil det innebære et forpliktende samarbeid mellom tilbyder og kjøper i mange år. Dette har vi sett i forhold til produsenten som står bak F-16.

 

Forholdet mellom Norge, USA og de andre europeiske F-16-landene, har blant annet på grunn av denne plattformen forsterket de bånd som finnes til vår fremste allierte – og har også muliggjort de oppgraderingsprogrammer, som vi har sett gjennom hele programmets levetid.

At Norge anskaffet f-16 på samme tid som en rekke europeiske Nato-land har lagt en forutsetning for at vi i dag kan stille en europeisk luftving bestående av F-16 bidrag fra Norge, Danmark, Nederland og Belgia. Denne vingen er meldt inn i NRF-7 og gir en rekke operative og logistiske fordeler.

 

Gjennom anskaffelse av nye kampfly skaffer man seg samtidig alliansepartnere og man velger industripartnere. På denne måten veves de sikkerhetspolitiske interesser og de økonomiske/næringsmessige interesser sammen i en eventuell beslutning.

Dette er fortrinnsvis et politisk domene, men forsvaret skal fremlegge militærfaglige råd, og de berører faktisk både spørsmål om flytype, forutsigbarhet og troverdighet i forhold til fremtidige leveranser hos produsent. De berører følgelig allianseaspekter, gjennom de rent sikkerhetspolitiske og næringsmessige interesser.

 

La oss ikke glemme at det primære mål for forsvaret i prosessen er å få på plass en arvtaker etter F-16 når denne når slutten på sin levetid i perioden 2015-2020. Det er mange faktorer som skal vurderes. La meg nevne noen av de militærfaglige.

 

  • Samarbeidsforhold: jeg har fremhevet behovet for samarbeide internasjonalt for å sikre et best mulig produkt for fremtiden. Et viktig forhold for internasjonalt samarbeid, er at de vi ønsker å samarbeide med har tilsvarende ønske om å samarbeide med oss. Det må derfor herske et samarbeidsklima som alle parter vil kunne akseptere – også med tanke på oppnå samling og størst mulig konsensus på den politiske hjemmebane. Valget må utover de rent militære betraktninger også kunne være ”spiselig” både sikkerhetspolitisk og industripolitisk.
  • Leveransesikkerhet: en avtale om kjøp vil forplikte, som jeg har vært inne på, produsent og mottaker i et langsiktig perspektiv. Vi må forvente sikkerhetspolitiske og teknologiske endringer også i tiden som kommer. Dette vil medføre behov for oppdateringer og moderniseringer på lik linje med de som F-16 har blitt utsatt for de siste årene. Det er viktig at produsent og samarbeidspartnere har evne og vilje til å kunne gjennomføre dette.
  • Nasjonal kontroll: kampfly fremstår som kanskje den fremste nasjonale militære kapasitet. I forhold til våre sikkerhetspolitiske utfordringer er det viktig at en kampflyressurs gir oss handlingsfrihet – og ikke pålegger oss begrensninger overfor andre stater og aktører. Et fremtidig kjøp av fly må derfor ikke binde oss til samarbeid både operasjonelt og økonomisk i strid med overordnede sikkerhetspolitiske mål.
  • Nasjonal og internasjonal interoperabilitet: fremtidige kampfly må kunne integreres sammen med bestående komponenter i luftforsvaret, andre forsvarsgrener, samt med et bredt utvalg av komponenter tilhørende de som forefinnes hos våre primære alliansepartnere.
  • Flyene må kunne leveres med de basisegenskapene som kreves. Disse egenskapene må være fundert på de ambisjoner forsvaret skal strekke seg etter gitt de overordnede politiske mål. I denne diskusjonen vil eksempelvis rolleavklaring komme frem. Dette spørsmålet henger også sammen med pris og antall. Dersom kapasiteten i et plattformalternativ foreskriver en viss mengde fly for ønsket oppdragseffekt, mens et annet alternativ utleder en annen mengde fly for å oppnå det samme resultat, er dette selvsagt viktig.
  • Nettverksbasert forsvar som operasjonskonsept er målgivende for transformasjonen av forsvaret. Evne til informasjonsinnhenting og formidling, samt presisjonsengasjement med våpen tilsier at sensor-, effektor- og beslutningstaker-funksjonene i en fremtidig kampflyplattform er sentrale kriterier.
  • Kampflysystemet må også kunne forsvares gjennom en kostnadsvurdering basert på både anskaffelses- og levetidskostnadene. Herunder nevnes eventuell utnyttelse av utviklingspotensialet i fremtiden. Den engangskostnaden som følger av selve anskaffelsen er derfor bare en del av totalkostnadene, mens sistnevnte avhenger av produsentens evne til å levere og de samarbeidsforhold som eksisterer mellom tilbyder og kunde.

 

10 Kort kandidatbeskrivelse

La meg så bruke litt tid på en beskrivelse av kandidatene. Det er jo gjerne slik at virkelig fart i slike debatter får vi ikke før vi kommer inn på sammenligninger mellom kandidatene. Husk samtidig på at noe av det viktigste vi gjør etter hvert som prosjektet skrider frem er å redusere usikkerhet. Dette gjør vi blant annet ved å bygge opp informasjon og kompetanse til å ta et valg. Jeg kan forsikre dere om at vi stadig vet mer, men det vil nok fremdeles gå noen tid før vi kan trekke de første konklusjoner.

11 Eurofighter

Eurofighter er et tomotors deltavinget jagerfly. Flyet har en tradisjonell konstruksjon som i utgangspunktet er optimalisert for kontraluftrollen. Flyet vil ha en stor sensorpakke og konstruksjonen gjør at flyet er meget manøvrerbart, har høy topphastighet, lav landingshastighet og kan ta stor nyttelast.

Eurofighter er satt i produksjon og det skal videreutvikles gjennom såkalte tranches. Målsettingen er å oppdatere flyet med jevne mellomrom fram til et kapabelt multirollefly. Dette gjør det mulig å erstatte hele F-16 strukturen med en multirolle versjon av eurofighter innen tidlig i tidsrommet 2015-2020.

12 JSF

JSF er en nyere konstruksjon enn de andre kandidatene. Det er et multirollefly optimalisert for antioverflaterollen, og baserer seg blant annet på lav signatur for overlevelse og effektiv gjennomføring av pålagte oppdrag. Flyet har også gode kontraluftegenskaper, med aerodynamiske ytelser på samme nivå som F-16.

JSF har satt store krav til målidentifisering, målklassifisering og leveringsnøyaktighet. Flyet har en integrert nettverkssentrisk pakke som omfatter sensorer, samband/link og våpensystemer. Jsf er utformet som en sentral brikke i et nettverksbasert konsept.

JSF settes i begrenset produksjon fra 2008, og med full produksjon fra 2014. Det vil således være mulig å erstatte hele F-16 strukturen innen denne når slutten på sin levetid.

13 Rafale

Den neste kandidaten er det franske Rafale som er deres satsning på et fremtidig multirolle fly. Rafale fløy første gang i 1998. Flere versjoner er produsert eller under produksjon. Rafale C er under kontrakt og forventes levert til det franske flyvåpen i 2007. Denne versjonen vil være fullt ut multirollekapabel – og er dermed den mest aktuelle versjonen for Norge.

14 Gripen

Det siste alternativet er JAS-39 Gripen som er et multirollefly, hvor fremtidige versjoner vil være fullt ut NATO kompatible, samt ha muligheter for lufttanking. Dette vil til en viss grad kunne kompensere for et av ankepunktene mot Gripen, nemlig relativt kort rekkevidde. Svenskene har alltid vært langt fremme når det gjelder nettverksbaserte systemer og en kan forvente at aktuelle versjoner for oss kan leveres med avanserte sensorer og linksystemer.

15 Industriaspektet

Det er forsvarsdepartementet som er ansvarlig for å ivareta forsvarsindustriens interesser, og forsvaret skal i teorien ikke blande seg inn i dette. Det er helt sikkert delte meninger om i hvilken grad forsvaret skal engasjere seg i forhold til egen industri. Det vi ser er at mange andre lands forsvar jobber tett mot egen industri og på mange måter baner vei for sin nasjonale industri i konkurransen om leveranser.

Uten å ta stilling til det spørsmålet her, så er det i hvert fall et faktum at en investering i nye kampfly vil legge beslag på en vesentlig del av investeringsmidlene i forsvaret i mange år fremover. Derfor er det også rimelig å forvente at norsk industri ønsker seg betydelige kontrakter tilknyttet dette prosjektet.

 

Erfaringen fra f-16 kjøpet har vist at Norge har fått stor avkastning fra investeringen, både hva angår inntekter, arbeidsplasser og teknologi. En investering i nye kampfly kan vise seg å gi tilsvarende, om ikke større effekter. Den norske industrien vil i fremtiden satse på kunnskapsintensiv og høyteknologisk produksjon. De avanserte systemene og komponentene kampflyplattformen er sammensatt av kan gi et potensiale for en slik utvikling.

 

Jeg oppfatter det slik at det er politisk ønskelig at norsk forsvarsindustri skal gis betingelser for å overleve i årene som kommer. Jeg finner det derfor naturlig at forsvaret i kampflyprosjektet spiller på lag med industrien.

16 Avslutning

 

Vi har i dag et kampflyvåpen som pga bevisste valg er et av verdens mest avanserte kampflysystemer. Dette bidrar hver dag til at vi har et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement. Hvis vi skal opprettholde denne kvaliteten må Norge i løpet av de nærmeste årene ta viktige valg. Et slikt valg innebærer en vurdering av faktorer av sikkerhetspolitisk, industriell og militær art. Tilslutt må våre politikere ta en beslutning basert på en helhetlig vurdering av hva som er det beste for nasjonen.

 

På dette tidspunkt i prosessen mener jeg det viktigste spørsmålet vi kan diskutere er Norges behov for nye kampfly. Mitt foredrag i dag har hatt dette som hovedtema. Prosessen fortsetter nå fram mot en endelig anbefaling om type og antall. På nåværende tidspunkt er det mye oppmerksomhet mot den industrielle siden av prosjektet. Det har jeg all mulig forståelse for og fra forsvarets side vil vi støtte opp under en prosess hvor dette aspektet også blir tatt best mulig vare på.
Til slutt vil jeg si at en av forsvarets hovedutfordringer i dag er en aldrende flyflåte som en følge av tidligere tiders manglende evne til å ta beslutninger. Mitt håp er derfor at det i denne prosessen kan tas beslutninger i rett tid slik at våre kampfly kan bli erstattet før de når slutten av sin levetid.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i

Oslo Militære Samfund

mandag 8. november 2004

”Luftforsvaret 60 år”

 

ved

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Generalinspektør for Luftforsvaret

Generalmajor Stein Erik Nodeland

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Innledning

Ærede forsamling; jeg vil få takke for invitasjonen til å komme hit for å foredra om Luftforsvaret.

 

Dette er et spesielt år for oss, 10 nov er det 60 år siden etableringen av Luftforsvaret som selvstendig forsvarsgren. Etter noen års sameksistens under Flyvåpnenes Felleskommando i London, ble Hærens og Marinens flyvåpen slått sammen til Luftforsvaret gjennom kongelig resolusjon av 10. november 1944.

 

I denne 60-års-markeringen er fokus rettet både bakover og fremover. Historiske tilbakeblikk for å hedre dem som gjennom krig og fred har bygget opp forsvarsgrenen, og fremtidsrettet for å rette søkelyset der fokus alltid har vært for Luftforsvaret: Hvordan skal vi møte morgendagens utfordringer?

 

Fremtidens Luftforsvar vil være annerledes enn tidligere. Luftforsvaret skal være i forkant av forandringene ved å gå inn i fremtiden med blikket fremover, men med historien i ryggen.

På en kveld som denne er det mange mulige innfallsvinkler, men jeg har bestemt meg for at jeg vil ta dere med på en reise i Luftforsvarets historie. Jeg vil gå periodevis frem, og konsentrere meg om det jeg ser på som viktige milepæler.

 

Dere vil oppdage at det har vært stadig skiftende omgivelser, og det har blitt vist mye kreativitet i behovet for tilpasninger. Det har også vært utvist mye mot og mange har ofret mye, også livet.

 

Men jeg vil ikke bare dvele ved historien, men også se på hvordan Luftforsvaret løser dagens utfordringer, samt hvordan vi ser for oss fremtiden.

Historien

La meg begynne ved starten. Jeg regner med at mange kjenner historien om den første flygning i landet vårt så jeg skal ikke gå i detaljer. Men det er jo noe fantastisk patriotisk over det som skjedde. Og med litt ettertanke så er det jo lett å forstå at det at en svenske skulle fly oppvisning over Marinens høyborg i Horten, det måtte jo noen gjøre noe med. At Marinen tok action (1. august 1912) må jeg jo bare gi dem honnør for. I løpet av ganske kort tid ble både Marinens – og Hærens flyvåpen etablert.

 

Tiden fram mot 2 verdenskrig var en pionertid med en uavhengig utvikling av de to flyvåpnene. Marinen opererte hovedsakelig mindre fly basert på sjøflybaser langs kysten, mens Hæren opererte små fly til støtte for artilleri og ledelse. Ingen tyngre militære ledere så på flyet som en kapasitet det var ønskelig å øke ressursbruken på. Flyenes inntog ble heller sett på som en trussel mot den etablerte Hær- og Marinestrukturen.

 

Først mot slutten av 1930 årene innhentet virkeligheten Norge. Gjennom britenes kolonikriger og kanskje særlig den spanske borgerkrigen fikk man øynene opp for hva et moderne flyvåpen kunne utrette mot en fiende.

 

Vi fikk også en Luftforsvarsutredning ledet av daværende oberst Ruge. Oppfatningen i Norge var i likhet med i mange andre land en stor tro på bombeflyet til både avskrekking så vel som forsvarsvåpen. ”The bomber will always get through” var et begrep mange kjente til.

2. verdenskrig

Utover på 30-tallet ble man mer bevisst på jagerflyenes rolle, men som i resten av Forsvaret kom oppbyggingen mot den andre Verdenskrig for sent. Selv om det som ble gjort var heltemodig nok, så var det ikke store motstanden flystyrkene kunne gjøre den 9. april. Det som imidlertid var viktig var at vi hadde flygere som etter hvert kom seg over til England og som dannet grunnstammen i de norske flystyrker der i løpet av krigen.

 

Og da er jeg fremme med hva jeg vil kalle en viktig beslutning. Spørsmålet som ble stilt i England var hva nå? Hvordan skulle flygerne trenes og utdannes? På hvilken måte skulle de delta? Mange flygere ville i kamp raskt og britene trengte sårt flygere. Så en nærliggende løsning var å la flygerne inngå direkte i britiske flyavdelinger. Men noen, blant dem senere sjef for Luftforsvaret, Bjarne Øen så viktigheten av selvstendige norske avdelinger som viste det norske flagget. Dette ble beslutningen og man tok den tiden man trengte for å etablere en treningsleir i Canada og etablere egne avdelinger. Neppe så veldig populært blant britene, men det profesjonelle grunnlaget for dagens Luftforsvar ble lagt ved denne beslutningen.

Gjennom 2 verdenskrig ble 4 norske skvadroner dannet og direkte integrert i Royal Air Force. Det var de to jagerskvadronene 331 og 332 og de to maritime skvadronene 330 og 333.

 

Og som et eksempel på luftmakt av høy kvalitet kan vi se på årsregnskapet for 1943. Innen 11 Group som utgjorde 69 skvadroner var 331 skvadronen på topp med flest nedskytinger, mens 332 skvadronen var nummer 6.

 

De to maritime skvadronene opererte flybåter og Mosquito angrepsfly. Oppdragene var i første rekke beskyttelse av Atlanterhavskonvoiene og operasjoner langs den okkuperte norskekysten. Utvilsomt meget krevende operasjoner, men som ikke fikk samme oppmerksomhet som jagerskvadronene.

 

I tillegg deltok mange norske flygere og besetningsmedlemmer i britiske avdelinger, ikke minst i Bomber og Transport Command.

 

Dette med mobilitet og flernasjonalitet er jo populært i dag. I tiden før invasjonen ble 132 Wing mobilt oppsatt med de norske 331 og 332 skvadron + 2 engelske og 1 nederlandsk skvadron. De ble støttet av forskjellige støtteavdelinger og kjempet sammen på kontinentet etter invasjonen. Hvis vi ser på oppsetningen så er den til forveksling lik den våre Luftvinger har i dag.

 

De norske skvadronenes innsats under krigen representerer en arv vi i Luftforsvaret er stolte av å bringe videre. Ikke store i antall, men profesjonelle og med høy kvalitet. Men det kostet også mye, noe vi aldri skal glemme.

Oppbygging og kald krig

Etter krigen fulgte jo perioden vi i dag kaller den kalde krigen og en vanlig måte å karakterisere den på er at det var en relativt statisk periode – i hvert fall sikkerhetspolitisk. Dette kan sikkert være korrekt i forhold til hva alternativet kunne ha vært, men ser man nærmere så ser man at det skjedde store endringer underveis – også for Luftforsvaret. Det var skiftende omgivelser og betingelser som man hele tiden måtte tilpasse seg til.

 

 

Når man vendte hjem så var ikke Luftforsvaret et komplett luftforsvar, men heller selvstendige skvadroner og en ledelse. Gjennom krigen hadde vi vært tett integrert med RAF, og vi hadde ikke det som skulle til for å drive et komplett luftforsvar slik vi kjenner det i dag.

 

De første årene etter krigen trengte landet å bruke penger på andre ting enn forsvar, det var personellmessig uro og etter hvert kom det klart frem at materiellet fra krigen måtte fornyes.

 

 

Men når Jernteppet senket seg og ikke minst Korea-krigen satte inn, begynte det å haste for våre politikere. Vår felles grense med Sovjetunionen og den enorme oppbyggigen av militærbasene der gjorde samtidig nordområdene til en viktig strategisk del av NATO.

 

Nasjonalt ble det bevilget mer penger til Forsvaret, men det som virkelig skulle gjøre forskjellen var den amerikanske våpenhjelpen. Det ble anskaffet store mengder materiell, i en periode var vi oppe i ca 200 jagerfly, radarstasjoner, luftvern og flybaser.

 

 

I denne perioden gikk Luftforsvaret fra en britisk til en amerikansk orientering. Oppbyggingen skjedde raskt og innføringen av så mye nytt utstyr, samtidig som mange av både flygere og bakkemannskaper var nyutdannede, førte også til mange ulykker. Om lag 100 flymannskaper mistet livet i løpet av 50-tallet.

 

Den første tiden etter krigen ble det nasjonale invasjonsforsvaret vektlagt, med hovedvekt på defensive kontraluftoperasjoner, sekundært støtte til Hæren og Sjøforsvaret.

 

 

Etter hvert kom doktrinen om massiv gjengjeldelse og Luftforsvarets oppgaver ble endret i retning av støtte til allierte operasjoner. Som en følge av dette fikk jagerbombeflyene økt betydning ved at de skulle brukes til offensive operasjoner utenfor Norge. Ideen var at flyene skulle angripe forhåndsplanlagte mål som kommando og kontrollsystemer enten for å ødelegge eller for å mette systemet. Dette ville gjøre det lettere for fly med atomvåpen å kunne nå sine mål. En litt vanskelig sak var at rekkevidden på våre fly gjorde at de neppe hadde muligheter til å nå tilbake til sine baser.

 

 

Ved inngangen til 60-tallet kom det igjen betydelige endringer. En ny administrasjon i USA ønsket en ny strategi og man gikk over til flexible response strategien, hvor et begrenset angrep kunne møtes med et tilpasset svar og ikke massiv gjengjeldelse.

 

Samtidig ble Nordflåten utbygd og Nord-Norge fikk økt betydning.

 

For Norge betød dette et skifte i strategien fra ren støtte til allierte operasjoner til vektlegging av invasjonsforsvaret i Nord-Norge. Målet ble å kunne holde ut lenge nok til at allierte styrker kunne komme til unnsetning.

 

Ved inngangen til 60-årene oppstod en ny utfordring og det var at materiellet som ble mottatt via våpenhjelpen var modent for utskifting, samtidig som amerikanerne mente at landene i Europa hadde så god økonomi at de kunne anskaffe våpen selv. Heldigvis for Norge ble vi sett på som så viktige at vi fremdeles fikk hjelp og vi mottok bl annet en skvadron F104G.

 

Dette var et meget avansert fly på den tiden og det passet også godt inn ved at NATO bygget opp et europeisk felles luftforsvar under NATO-kommando. Luftkontroll- og varslingskjeden NADGE ble utbygd og våre F104 fikk oppgaven både å avskjære og identifisere fremmede fly, men også være i stand til å bekjempe dem hvis hensiktene ikke var gode. Alliansen skulle nå kunne motstå et flyangrep under en begrenset konflikt.

 

At norske jagerfly var oppe og identifiserte og avskjærte sovjetrussiske fly 400-500 ganger i året viser at aktiviteten i perioden var svært høy.

 

Utover på 70-tallet ble forsvar mot sjøinvasjon mer og mer aktuelt. Først F5 og deretter CF104, en kanadisk versjon av F104, ble brukt i anti-sjøinvasjonsrollen.

 

Fremveksten av den sovjetiske marinen på Kola-halvøya førte også til et omfattende behov for etterretning, overvåkning, strategisk varsling og ubåtbekjempelse. Maritime patruljefly ble anskaffet og vi kan gjerne si at vi betalte tilbake for mye av den hjelp vi fikk med etterretningsinformasjon til NATO allierte.

Andre oppgaver

Alt i alt er mye av Luftforsvarets virksomhet av felles karakter og mye av det vi gjør foregår i direkte støtte til andre forsvarsgrener. Luftforsvaret fikk derfor også en rolle i det å gi transportstøtte til Hæren, samt at et felles transportbehov ble dekket med C-130.

 

En annen utvikling skjedde ut over på 70-tallet med en betydelig utvidelse av nasjonal kontroll over store og ressursrike havområder. Maritime patruljefly og nye kystvakt helikoptre fikk oppgaver i den forbindelse.

 

Redningstjenesten var også noe Luftforsvaret tok på seg, selvfølgelig fordi dette var naturlig rent kompetansesmessig, men også fordi det ga ”goodwill” i samfunnet.

 

Utvikling og omstilling

En ting som går igjen i Luftforsvarets historie er store materiellanskaffelser, med mye diskusjon og uenighet om valg av typer, antall osv.

 

På 60-tallet var det store diskusjoner om kampfly vs luftvernsystemer og det var anskaffelser av nye typer jagerbombefly.

 

 

Luftforsvaret gjorde noe jeg ser på som strategisk viktig og det var å bruke kompetansen til FFI som støtte i disse valgene. Det var særlig genlt Mohr som var talsmann for dette. Det ga vurderingene større troverdighet og mange oppfattet FFI som en mer uavhengig instans. Resultatene ga mersmak og kampflyanalyser ble gjennomført både ved anskaffelsen av F5 og senere av F16.

 

 

Et annet poeng rundt dette med stadig innføring av nytt høyteknologisk utstyr er jo hvordan dette har påvirket vår kultur. Personellet måtte stadig læres opp på nye systemer, innføringen skulle skje på en forsvarlig måte og det måtte hele tiden skje en utvikling innen bruken av disse systemene.

 

Når man hører om utprøving av nattbombing med F5 på Grønnstabben utenfor Bodø, nye konsepter for lavflyging med CF104 inne i fjordene om natta i dårlig vær og hvordan luftvernet utviklet seg, så skjønner en jo at hele forsvarsgrenen er vant til å være på jakt etter nye løsninger og sånn sett bør stå godt rustet kulturelt til den transformasjonen vi i dag snakker så mye om.

 

Her vil jeg peke på utviklingen innen luftvernet som noe spesielt. Mye av utviklingen innen Luftforsvaret kom som et resultat av internasjonal teknologiutvikling. Men utviklingen av luftvernet er et eksempel på Luftforsvarets egen evne til nytenkning og innovasjon.

  • Etter diverse tilbud på kjøp av missilluftvern til flyplassene våre valgte Luftforsvaret å satse på en norsk utviklet modell, Norwegian Adapted Hawk (NOAH), med ny tredimensjonal radar og et nettverksbasert kommando og kontrollsystem. Dette var faktisk et av de første nettverksbaserte våpensystemene i verden.
  • Allerede da var systemet ledende, men det unike var neste steg i utviklingen. Vyene om et modulbasert luftvern var klar, og så fort teknologien kunne levere det aktive missilet og de sambandstekniske løsningene som trengtes var NASAMS etablert midt på nittitallet. Norge hadde fått verdens mest moderne luftvern og var eneste nasjon som opererte aktive missiler i denne rollen.

Helt frem til i dag har systemet ikke funnet sin like i verden, og først nå innfører US Marine Corps og US Army lignende systemer.

Århundrets våpenkjøp

Jeg er nå framme ved en ny beslutning som fikk meget stor betydning for Luftforsvaret, århundrets flykjøp som det ble kalt, og som endte opp med anskaffelsen av F16.

 

Utgangspunktet var ikke enkelt, vi snakker altså om en prosess som startet på slutten av 60-tallet. Våpenhjelpen kunne man ikke regne med og budsjettene ville bli stramme, det visste man.

 

Igjen satset Luftforsvaret på en kampflyanalyse og ut av hele prosessen, som selvsagt også i stor grad var politisk, fikk vi en del resultater som skulle vise seg å være veldig viktige:

  • Først og fremst anskaffelsen av et fly som i ettertid har vist seg å være meget godt tilpasset våre behov og ikke minst har gitt oss den interoperabilitet vi har trengt innen NATO
  • Kampflyanalysen var omfattende og ble styrende for en rekke av de støttesystemene som måtte til for at flyene skulle fungere best mulig. Ikke minst dette med overlevelsesevnen av flyplassene som medførte høy oppmerksomhet rundt baseforsvaret
  • Anskaffelsen ble til etter et samarbeid med noen NATO-land som er ganske like oss i størrelse og tankegang, Danmark, Belgia og Nederland.

Etter hvert førte dette til et nært samarbeid både innen logistikk og operativt. Det ble arrangert felles kurs og man dro i sammen på store øvelser som Red Flag. Vi kan altså trekke en rød tråd fra kampflykjøpet og fram til vår deltagelse på Manas under Enduring Freedom, hvor vi opererte i sammen med Danmark og Nederland.

 

Det var jo flere alternative løsninger som var oppe. En var å anskaffe et mye større antall av enklere typer jagerfly. Altså typisk kvantitet vs kvalitet. Jeg vet ikke hvor sannsynlig en slik løsning var, men man kan jo spørre seg hvor vi hadde vært i dag hvis vi hadde valgt en slik løsning.

 

 

– En mye diskutert konsekvens var rollevalget. Begrepet holdetid ble brukt og den mest kosteffektive måten dette kunne gjøres på, var å drive defensive kontraluftoperasjoner og angripe en invasjonsflåte med Pingvin-missiler. Ildstøtte til våre bakkestyrker kunne ikke prioriteres innenfor de økonomiske rammer og rollevalget ble vedlikeholdt ut den kalde krigen. Selv om det sikkert var logisk den gang, så tok den bort noe av de grunnleggende egenskapene ved kampflyene, nemlig fleksibilitet, i og med at man spesialiserte seg på noen roller. Dette skapte problemer da tidene igjen skiftet, noe jeg vil komme tilbake til.

Murens fall – nye sikkerhetspolitiske utfordringer

Så kom den store forandringen og Muren falt. På kort tid ble hele den sikkerhetspolitiske situasjonen forandret.

 

Hvordan var Luftforsvaret rustet for denne endringen og hva skjedde?

Jeg har tidligere sagt at Luftforsvaret gjennom sin historie og kultur var vant til endringer og det å forholde seg til noe nytt. Samtidig hadde det særlig på 80-tallet foregått en veldig tydelig rollespesialisering. Man var blitt veldig god på det taktiske nivået, mens bevisstheten på et overordnet nivå ikke var fullt så god.

 

Men i overgangen til 90-tallet hadde det funnet sted en generell kvalitetsforbedring, hvor noen unge generasjoner med ”drive” gjorde seg gjeldende.

Samtidig foregikk det en satsing på utvikling av luftmaktskompetanse, særlig i miljøet på Luftkrigsskolen, som gjorde at man fikk en bedre oppfatning av hva luftmakten egentlig kunne brukes til. Diskusjoner ble blant annet ført om offensiv bruk av luftmakt kontra defensiv.

 

 

Men fremdeles var man i tvil om hvilken retning utviklingen skulle gå og det gikk vel som det ofte gjør; det var hendelser som inntrådte som bevisstgjorde Luftforsvaret, så vel som resten av Forsvaret, og som ga retning.

 

Ut over på 90-tallet kom det flere operasjoner som var med på å forme vår bevissthet. Gulf-krigen viste luftmaktens betydning, luftoperasjonene over Balkan viste også betydningen av luftmakt, men også poenget med koalisjoner. Så kom luftoperasjonene over Serbia/Kosovo hvor vi deltok i en krig, og gjorde en utmerket innsats, men ikke kunne utnytte flyets fremste fortrinn, nemlig fleksibilitet. Vi så vi manglet flere av de kapasitetene som var etterspurt.

 

Hjemme slet vi med lite flytid og NATO-evalueringene av reaksjonsstyrken tilsa at vi ikke hadde det nødvendige operative nivået. Samtidig følte vi det lå mye kvalitet i bunn og F-16 var i ferd med å bli oppdatert, og nye våpen var på vei.

 

Uansett: Luftforsvaret var i en periode ikke et relevant sikkerhetspolitisk instrument og noe måtte gjøres. Her må jeg dog tillegge at jeg først og fremst snakker om jagerflyene. Vi hadde både transportfly og helikoptre som i hele denne perioden viste seg å være relevant.

Jeg lar dette bildet av en F-16 over Afghanistan stå som et symbol på den endringen som har skjedd.

 

I løpet av veldig kort tid ble flytiden pr flyger økt betydelig, nye våpen ble anskaffet inkludert laserstyrte bomber, nattbriller og målbelysningsutstyr. NATO evaluering ble gjennomført med glans og vi gjennomførte en vellykket 6 måneders periode som deltager i Enduring Freedom.

Så hva hadde skjedd?:

  • For det første ble vi nok innhentet av virkeligheten: vi forstod hva som måtte gjøres for å bli relevant
  • Det ble fokusert kraftig på det operative
  • Det ble inngått gode avtaler med FLO, ende til ende avtalen, samt at FLO selv skapte en egen identitet og utvilsomt gjorde en kjempejobb.
  • Balansert målstyring ble innført som strategisk styringsverktøy

 

Samtidig hadde vi en leder som var veldig tydelig på hva vi skulle gjøre og som kommuniserte budskapene på en forståelig måte.

 

Dagens situasjon

Alt i alt vil jeg si at Luftforsvaret anno 2004 er ved god helse. Med unntak av de som har rent nasjonale oppgaver, er alle styrkene i dag innsatsstyrker. Det operative nivået er bedre enn på lenge. Derfor blir det så viktig nå i den tiden som kommer å konsentrere oss om å holde dette nivået, samtidig som vi må foreta forbedringer der det trengs.

 

Vi har erfaringer for at en bedrifts ytelser går i sykluser. Går det bra så inntreffer det gjerne en periode med selvtilfredshet. Vi skal være på vakt mot det. Det som allikevel taler for at dette ikke vil skje er behovet for kontinuerlige forbedringer, ikke minst på utstyrssiden. Dette bør hele tiden holde oppmerksomheten og motivasjonen for å gjøre det bra oppe.

 

Vi har et høyt operasjonstempo samtidig som mye foregår i forbindelse med omstillingsprosessen. Vi skal følge med og lytte på dem der ute. Slitasje vet vi vil forekomme. På den annen side ser jeg ikke at vi har noe valg. Omstilling eller transformasjon vil være en kontinuerlig prosess. Sånn sett blir det å jobbe i offentlig sektor mer og mer lik privat sektor.

Internasjonalt engasjement

Men før jeg ser inn i fremtiden vil jeg kaste et blikk mot den deltagelse Luftforsvaret gjennom årene har hatt internasjonalt. I dag står Luftforsvaret med helikopter i Kosovo som en del av den internasjonale styrken der. Vi har samtidig brannmenn og hundeekvipasjer stasjonert i Kabul. Vi driver samtidig luftovervåking for våre nye NATO allierte i Baltikum og skal sende jagerfly dit over nyttår for å ivareta alliansens forpliktelser i forbindelse med suverenitetshevdelse. Luftforsvaret er med der Forsvaret blir bedt om å stille opp for internasjonalt fredsarbeid.

 

 

Dette er også en tradisjon Luftforsvaret har drevet lenge. Våre kanskje største bidrag til FN har vært Kongokrisen på 60 tallet og helikopterstøtte i flere år i UNIFIL og på Balkan. Jeg har nevnt deltagelse i Kosovokrigen og ikke minst Operation Enduring Freedom i Afghanistan hvor norske transport og jagerfly opererte fra Kirgisistan i det gamle Sovjetunionen. Der var det også første gang siden 2. verdenskrig at norske kampfly leverte skarpe våpen mot en motstander.

 

Samtidig må jeg få lov til å trekke frem det strukturelement som vel har blitt brukt hyppigst i internasjonal tjeneste, nemlig 335 skvadronen og deres transportfly. Det er få konflikt- eller katastrofeområder denne skvadronen ikke har deltatt i.

 

Internasjonalt engasjement vil også i fremtiden stå sentralt i vår organisasjon og våre avdelinger skal alltid stå parat til å delta der det trengs når det trengs.

Fleksibilitet – M2N konseptet

Hvis jeg ser litt fremover så er det vel en allmenn oppfatning at vi må være forberedt på det meste. Fleksibilitet er et nøkkelord. I øyeblikket har vi sterkt fokus på terror, noe som er naturlig. Men på sikt kan det igjen være andre ting som vil oppta oss. Globalisering er et fenomen som gjør at situasjoner som før virket fjerne, i dag kan påvirke oss direkte – også vår sikkerhet. Samtidig har vi utfordringer i våre nærområder – ikke minst knyttet til ressursene – som må håndteres. I NATO sammenheng er det for øvrig verdt å merke seg at våre utfordringer i nord har liten oppmerksomhet.

 

For meg ser jeg lite motsetninger i det at vi skal være relevante ute og hjemme. Vi har noen strukturelementer som er tilpasset nasjonale forhold, ellers er innsatsstyrker som kan settes inn ute og hjemme. For Luftforsvaret er vi vant til dette og vil arbeide for at vi skal være relevante der utfordringene oppstår.

 

For å se litt nærmere på hva vi hat gjort og gjør for å være relevante så må vi se på vårt nye luftstridskonsept og vår nye organisering.

 

Hovedtanken har vært at styrkene skal bli maksimalt fleksible ved at de modulbaseres, dvs settes sammen til en innsatsstyrke etter behov, og at de måtte få bedre mobilitet. Vi endret fra et typisk statisk til et mobilt konsept. Innenfor luftvern kan vi tenke oss en situasjon hvor det vil være ønskelig å sende en radarenhet med en kontrollenhet, mens det i andre tilfeller kan være et fullt oppsatt batteri. På samme måten kan det være ønskelig å sende ut en enhet på 12 jagerfly, mens vi også kan sende helt ned til to fly dersom nødvendig. Hele tiden med nødvendige støtteelementer.

 

Vi endret også organiseringen av flystasjonene for å støtte opp om dette konseptet. De operative og mobile elementene ble lagt under luftvingsjefen, mens de statiske støtteavdelingene ble lagt under basesjefen.

 

Denne modulbaseringen har de siste årene vært videreutviklet til at vi nå har en multinasjonal samarbeidsavtale med de andre europeiske F16 landene. Gjennom det såkalte EPAF samarbeidet som nå er formalisert i EPAF Expeditionary Air Wing vil Danmark, Nederland, Belgia, Portugal og Norge i fremtiden samarbeide om å bidra til internasjonale koalisjonsstyrker, eksempelvis gjennom NRF.

 

 

NRF som organisasjon bidrar for Luftforsvaret å styrke transformasjonen i retning et stadig mer moderne og relevant sikkerhetsverktøy. Samarbeidet som her dannes og de erfaringene vi tar med gjennom trening og fellesoperasjoner videreutvikler organisasjonen vår. Gjennom EPAF og NRF blir vi bedre i stand til å operere sammen med våre allierte både nasjonalt og internasjonalt i fremtiden. Luftforsvaret vil derfor i fremtiden prioritere innmelding av alle våre innsatsstyrker i NRF, og la dette være et bidrag til den stadige moderniseringsprosessen av forsvarsgrenen.

 

 

For Luftforsvaret er det samtidig viktig å utvikle slike internasjonale samarbeidsavtaler videre. Mange land har f. eks de siste årene kuttet ut sine eldre luftvernsystemer uten at disse er erstattet. Her kan vi stille med et moderne system som kan utfylle tyske og nederlandske tunge PATRIOT enheter.

 

Jeg nevnte at vårt operasjonskonsept er mobilt og modulbasert, men det er ikke helt korrekt da vi mangler et element nemlig nettverksbasert Vi forkorter det M2N som står for modult mobilt og nettverksbasert.

 

Når det gjelder nettverksbasering så et det vanskelig å tenke seg dette uten at det skal foregå innen en fellesramme. I Luftforsvaret har vi for så vidt erfaring med nettverksbasering via våre luftvernsystemer og det integrerte luftforsvarssystemet i NATO. Men det vil nå bare utgjøre deler av et hele og det er ingen tvil om at utfordringene på dette området er store. På utstyrssiden vil det å nettverke eksisterende systemer gi stor effekt, men selv om dette teknologisk ikke er så vanskelig så vil det koste penger. Så kommer utfordringene knyttet til organisasjon og hvordan vi som mennesker skal operere i et slikt system. Ikke minst hvordan det skal ledes? NBF gir muligheter, men det kan selvfølgelig også misbrukes. Her er Forsvaret i gang med konkrete prosjekter og vi skal bidra med det vi kan. Et viktig prosjekt på utstyrsiden er Link 16 som våre F16 er i full gang med å prøve ut.

Nyinvesteringer og videreutvikling

Når det gjelder fremtiden er det fortsatt behov for videreutvikling og nyinvesteringer innenfor mange av våre strukturelementer.

 

Når det gjelder kampfly er standarden meget god. Vi har anskaffet Pantera målbelysningspodder og det er nylig skrevet kontrakt på ytterligere anskaffelser. Det er vanskelig å stå her og beskrive hva disse poddene egentlig innebærer, men jeg har selv sittet i 20000 fot 20nm unna og sett at en person beveger seg over en bro. Det er altså en hel ny verden når det gjelder nøyaktighet. Et prosjekt som gjennomføres er å linke bilder fra podden direkte ned til en bakkestasjon. Tenk hvilken mulighet vi da har til å få et øyeblikksbilde fra beredskapsflyene hvis en situasjon skulle oppstå. Vi må også anskaffe GPS-styrte våpen for å få en sann allværskapasitet og vi må hele tiden oppgradere F16 flåten dersom den skal være vårt fremste kampvåpen i mer enn 10 år til.

Vi ser i det hele tatt at F16 får flere og flere kapasiteter som tilpasser det til bruk i et NBF-konsept. Pantera, Link16 + nye våpen gjør at F16 kan fylle alle tre rollene innen NBF, sensor, effektor og beslutningstaker.

 

På Luftvern videreutvikles NASAMS med økt mobilitet og ny radar. Trusselen fra kryssermissiler er økende samtidig som trusselen fra tradisjonelle fly minsker, og det er nok her systemet vil finne sine oppgaver i fremtiden. NASAMS er et meget avansert system og det er mange land som ser på oss nå for å lære av våre løsninger. Utviklingen av et Ground Based Operation Center med link 16 kapasitet vil samtidig gi luftvernet full integrasjonsmulighet til bruk sammen med allierte styrker nasjonalt og internasjonalt.

 

Et viktig poeng er at NASAMS også vil ha en rolle i støtte til Hæren. Dette er krevende operasjoner, men vi har vist tidligere at det å følge Hæren er noe vi klarer.

Vi må heller ikke glemme styrkebeskyttelse. Dette er kapasiteter som det er lett å nedprioritere, men hvis det er ett sted en asymmetrisk motstander lettest kan angripe oss så er det sannsynligvis på bakken. En annen ting er at på dette området bør det være et potensial for fellesløsninger.

 

Transportflyene våre er gamle og vi må holde dem kontinuerlig under oppsikt så vi tar vare på det flysikkerhetsmessige. Transportfly har jo vært gjenstand for mange analyser og er et av de spørsmålene som ikke er helt enkle når en skal vurdere behov og se det opp i mot ressursene. Det er nok behov for en nasjonal kapasitet, ikke minst til taktiske formål, mens man for de store løftene kan se på flernasjonale løsninger. I øyeblikket vurderer vi forkjellige oppgraderingsløsninger av eksisterende flåte, så får vi se hvordan utviklingen i fremtiden blir.

 

På MPA siden vil vi videre oppgradere P-3C flåten og ikke minst dens evne til multirolle operasjoner. Med ny radar og annet elektronisk utstyr kan P-3C også bidra til en nasjonal ISTAR kapasitet.

 

På helikoptersiden er forberedelser til innføring av nye NH-90 helikopter til bruk på Kystvaktfartøyer og Frithjof Nansen klasse fregatter i gang. Dette vil gi Sjøforsvaret en formidabel kapasitetsøkning i forhold til i dag. Vi gleder oss til å ta fatt på dette samarbeidet på tvers av forsvarsgrenene slik at vi kan utvikle nasjonens maritime kapasitet videre sammen.
Luftforsvaret håper også at Justisdepartementet velger å anskaffe NH-90 helikopter når Sea King nå snart må erstattes. Dette vil gi oss en mulighet til fleksibel, effektiv og kvalitetsmessig drift av et stort maritimt helikoptermiljø til beste for Norge.

 

Et av Forsvarets satsningsområder er spesialoperasjoner. Tradisjonelt er slike operasjoner gjennomført av Hærens jegerkommando og Marinejegerkommandoen, men behovet for støtte fra luftforsvarskapasiteter er økende. Forsvaret ønsker derfor å på sikt innføre egne helikoptre utrustet til slike operasjoner. For imidlertid å komme i gang med trening og utdanning til dette er det besluttet å oppgradere et antall Bell 412 med en minimumskapasitet.

 

Samtidig oppretter Luftforsvaret en egen Luftving, 137 Luftving på Rygge, som vil få spesialoperasjoner som sitt hovedfelt. Her inngår 720 skvadronen med sine helikopter og f.eks. 717 med EK fly, samt 335 skvadronen som flyttes fra Gardermoen med sine transportfly. En samlokalisering av disse enhetene vil gi Forsvaret et sterkt spesialoperasjonsmiljø også i Luftforsvaret.

 

Når det gjelder andre strukturelementer så er det planer for etablering av en UAV kapasitet, mens når det gjelder tankfly ser det ut til at vi i første omgang vil se på flernasjonale løsninger. Begge disse kapasitetene er fremtidsrettet og vil være viktige styrkemultiplikatorer både for Land-, Sjø- og Flyoperasjoner.

 

Innenfor Kontroll og Varsling og Kommando og Kontroll ser det ut til at det store ACCS-prosjektet blir forsinket. Samtidig begynner våre radarer å bli gamle og vi må se på løsninger som gjør at vi kan opprettholde et troverdig luftbilde i Norge.

Nye kampfly

Siden vi nå ser inn i fremtiden så må jeg si noen ord om nye kampfly. Sett fra Luftforsvarets perspektiv er det lett å tenke seg at dette er vårt viktigste fremtidsprosjekt og at hvis Luftforsvaret skal ha en betydningsfull rolle i den norske Forsvaret også i fremtiden så trenger vi nye kampfly. Men en ting er at vi i Luftforsvaret sier dette – vi tilhører jo sånn sett menigheten – resten av Forsvaret må ville det, politikerne må ville det – egentlig må hele nasjonen ville det fordi dette vil bety en meget stor investering, som selvfølgelig vil bli sammenlignet med mange andre gode formål i samfunnet.

 

Jeg ønsker derfor en bred tilnærming til dette spørsmålet med involvering av viktige institusjoner i hele samfunnet og det må være lov å ta opp og diskutere det meste i denne sammenheng. Fra min side vil jeg bidra med de fagmilitære argumenter som jeg tror på.

 

 

Men la meg først klargjøre et par ting. I 2008 skal Stortinget etter planen ta stilling til type og antall fly. Forut for den politiske beslutningen er Forsvaret pålagt å vurdere aktuelle kandidater, i første rekke den europeiske Eurofighter Typhoon og F-35 Joint Strike Fighter fra USA, som igjen skal munne ut i en militærfaglig anbefaling til Stortinget. Det er viktig for meg å slå fast at vi i Luftforsvaret ikke har laget noen «fasit» på forhånd mht. flytype og antall. For det andre ligger det ikke i forsvarsgrenens mandat å involvere seg i de handelspolitiske og andre ikke-militære aspekter omkring et materiellkjøp av denne størrelsesorden. Det er politikernes gebet.

 

Når det er sagt så er det mitt syn fra et faglig ståsted at Norge – for å kunne utøve sin suverenitet på en troverdig måte – bør opprettholde et moderne og fleksibelt kampflyvåpen også etter at F-16-epoken er over. Dette begrunner jeg først og fremst i at det ikke er noen gitt å vite hva slags utfordringer vi som nasjon kan stå overfor i generasjonene som kommer – terrortrusler, ressurskonflikter, væpnede konflikter med stor smitteeffekt og nye trusler vi ennå ikke kjenner. I dette bildet trenger samfunnet og Forsvaret den helt unike kapasitet kampfly representerer.

 

Kampflyet er først og fremst unikt ved at det kan løse så mange forskjellige oppgaver. Disse oppgavene kan være knyttet til nasjonale og internasjonale forhold.

 

Kampflyene kan gjennom sine sensorer fremskaffe viktig og oppdatert informasjon fra et aktuelt område til beslutningstakere.

 

Kampfly har evnen til å anvende et vidt spekter av virkemidler for avvisning av ikke ønsket aktivitet på eller over norsk territorium. Effekten kan raskt meddeles tilbake via nettverksbaserte systemer. Dette gir god mulighet for god og direkte militærpolitisk håndtering av situasjonen.

 

Kampflyet utgjør et substansielt bidrag til støtte for andre enheter, både til sjøs og til lands.

 

En motstanders kunnskap om at vi innehar en moderne kampflykapasitet vil i seg selv virke avskrekkende og episodeforebyggende.

 

Og i tillegg til avanserte muligheter for oversikt og formidling av informasjon, fører kampflyet med seg et menneske som representerer erfaring og dømmekraft i alle faser av oppdraget. Piloten er etter mitt skjønn kampflysystemets sterkeste ledd, en sikkerhet for at en situasjon ikke trappes opp som følge av utilstrekkelig informasjon eller rene uhell. Her ligger også forskjellen mellom kampfly og ubemannede luftfartøyer (UAV/UCAV), som i overskuelig fremtid nok kan supplere kampflyvåpenet, men ikke erstatte det.

 

Et poeng som diskuteres er hvorvidt et felles europeisk flyvåpen kan bli en realitet og i så fall om dette kan redusere behovet for antall kampfly.

Jeg har stor tro på internasjonale samarbeidsløsninger, ikke minst for å få ned driftskostnadene. Samarbeid er også uproblematisk rent operativt. Utfordringen er særlig knyttet til suverenitet og i hvilken grad et land er villig til å la andre lands styrker ta seg av sin suverenitet.

 

 

Alt i alt mener jeg Norge og Forsvaret som helhet har trenger et moderne kampflyvåpen dersom vi fortsatt skal ha ambisjonen om nasjonal evne til myndighetsutøvelse og krisehåndtering i våre område, samt delta på en måte internasjonalt som gir nasjonen diplomatisk tyngde. Hvilket fly vi skal anskaffe, og i hvilket antall får utredningen som er i gang vise.

 

Skal vi nå målsettingene om å vedlikeholde eksisterende struktur, samt innføre nye, så er vi avhengige av tilstrekkelige og helst forutsigbare økonomiske rammer. Men vi har selvfølgelig også et eget ansvar for å bidra til kosteffektive løsninger. En utfordring for Luftforsvaret er at vi har baser mange steder i landet og pga oppgavene og flyenes egenart er det ikke bare å samle dem på ett sted. Vi vil nok stadig måtte ta diskusjonen om den mest hensiktsmessige baseringen, men samtidig må vi jobbe for kosteffektive løsninger innenfor den struktur vi har.

Jeg oppfatter det slik at bevisstheten rundt dette er høy på våre avdelinger og jeg tror man skjønner at den som ikke oppnår gode løsninger raskt får et problem i konkurransen.

Avslutning

Jeg vil runde av med å si at Luftforsvaret er stolt av sin arv og ønsker å videreføre sine tradisjoner gjennom 60-år. Luftforsvaret er vant til å håndtere endringer og se fremover, og det er med god tro på fremtiden jeg har overtatt som Generalinspektør.

Skal Luftforsvaret være relevant også i fremtiden, er omorganisering og videreutvikling nødvendig. Den organisasjonen som ikke er i stand til hele tiden å utvikle seg har ikke livets rett. Ting vi ønsker å bevare må dermed endres. Gjennom Luftforsvarets historie har omorganisering vært et gjennomgangstema. Det har imidlertid medført at Luftforsvaret til enhver tid har vært relevant, og at det er en organisasjon som hele tiden sikter høyere.

Takk for oppmerksomheten.