Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. oktober 2009

Ved

Oberst Ole-Asbjørn Fauske
Sjef luftkrigsskolen.
(Norsk kontingentsjef i Afghanistan fra 26. januar til 5. august 2009)

Norsk Afghanistansatsing ved et veiskille:

Er det afghanske behov eller andre forhold som er styrende for norsk innsats i Afghanistan?

 

Formann, mine damer og herrer!

Foto: Stig Morten Karlsen, Oberst Ole-Asbjørn Fauske Sjef luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere noen av mine tanker og erfaringer knyttet til den norske innsatsen i Afghanistan. Innsatsen i Afghanistan har opptatt oss i mange år allerede, og jeg var så privilegert at jeg fikk anledning til å være norsk kontingentsjef i første halvår i år. Jeg kom tilbake i begynnelsen av august etter 6,5 måned med store utfordringer, vanskelige avveininger, og både gode og tunge øyeblikk. Men la meg presisere at jeg aldri ville vært denne perioden foruten. Innsatsen i og av det norske styrkebidraget er formidabel, og det er et stort privilegium å få lov til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker som utgjør en avgjørende forskjell for det afghanske folk.

De vanskeligste stundene i vår kontingent var selvsagt da Trond Petter Kolseth ble drept. Det å miste en av sine soldater er det absolutt verste som kan skje for en militær avdeling, og det er ingen overdrivelse å si at Trond Petters dødsfall har preget oss alle sammen. Og det kommer til å prege oss også i lang tid framover.

Til kveldens tema er det nødvendig å komme med noen presiseringer.

Grunnen til at jeg står her i kveld med denne tittelen på foredraget, er min relativt ferske bakgrunn og erfaring fra Afghanistan. Gjennom jobben som kontingentsjef – eller NCC som det heter på NATO-språket – får man meget tett kontakt med store deler av det internasjonale nærværet i Afghanistan – både militært og sivilt. Og gjennom det helt nødvendige og svært gode samarbeidet med den norske ambassaden i Kabul – og fremfor alt den norske ambassadøren – fikk jeg god oversikt over den samlede norske innsatsen også på sivil side. Men jeg representerer altså ikke Forsvarets Operative Hovedkvarter eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne.

Tittelen på foredraget kan kanskje virke provoserende på noen. Selv om selve tittelen ikke inneholder noen konklusjoner, kan spørsmålsstillingen indikere at jeg mener det er andre forhold enn hva Afghanistan trenger som er styrende for vår innsats i landet. Og la det være sagt med en gang – hensikten var nettopp å lage en overskrift som kan oppfattes som provoserende.

Hvorvidt spørsmålstegnet kan erstattes av et utropstegn, – det er ikke gitt å svare kort på. Utviklingen i Afghanistan går svært fort på mange områder, mens man på andre skulle ønske enda mer fokus og enda mer innsats. Jeg vil derfor i kveld peke på noen overordnede utviklingstrekk både i Afghanistan og i den internasjonale innsatsen i landet, for dermed å kunne se om støtten og innsatsen er målrettet mot hva Afghanistan trenger. Jeg vil deretter, ved å gå tilbake til NATOs toppmøte i Riga høsten 2006, gå gjennom rasjonale, formålet og hensikten med den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Deretter vil jeg vise hvordan noen av innsatsfaktorene i landet har fått – og får – effekt, før jeg mot slutten vil beskrive de mest iøynefallende utfordringene for den internasjonale innsatsen. Her vil jeg spesielt legge vekt på uttalte norske målsettinger med den samlede militære og sivile innsatsen, samt å kommentere hvordan denne innsatsen i praksis møter de behovene Afghanistan har for internasjonal hjelp.

Men aller først vil jeg ta dere med på en liten ”reise” til Afghanistan, samt vise noen glimt fra historien til det norske styrkebidraget.

 

===========================

Manglende kunnskap

Det mest iøynefallende trekk ved debatten i Norge om innsatsen i Afghanistan, er etter min mening mangel på kunnskap. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget den 10. februar i år, sitat: ”For Norge vil Afghanistan også i 2009 være vårt klart ledende internasjonale engasjement, sivilt, politisk og militært.” Sitat slutt.

Jeg hadde derfor god grunn til å forvente, etter mange år med stor sivil og militær innsats i Afghanistan, at den norske debatten var betydelig mer faktabasert og at mange av aktørene i betydelig større grad hadde et ønske om å drive folkeopplysning i tillegg til å debattere den norske innsatsen.

Dessverre er ikke det tilfellet.

Men la meg likevel være raskt ute og legge til at jeg er svært godt fornøyd med – og ikke så lite imponert over – hvordan de mest sentrale aktørene bidrar. Både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet demonstrerer vilje og evne til å delta i debatten også for å opplyse om de faktiske forhold, og Regjeringen har de siste årene satt en stø kurs for utviklingen av det norske militære bidraget og den sivile innsatsen.

Men dessverre er det mange andre aktører som tåkelegger debatten og som bidrar til å ødelegge folks oppfatning av hva som faktisk skjer, hva som faktisk er situasjonen, og hva som faktisk er behovet i Afghanistan. Godt hjulpet av en sensasjonshungrig presse får man oppslag om brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon, NATO’s ulovlige inngripen i et lands selvstendige styre, amerikansk dominans, norske styrkers aggressive krigføring, – for bare å nevne noen momenter.

Det er vanskelig – for ikke å si umulig – å korrigere bildet hver gang. Jeg hadde i min noe naive tro på samfunnsinstitusjoner, forskermiljøer og politiske bevegelser, forventet at de mest sentrale aktørene så det som sin plikt å opplyse om hva som faktisk foregår og hva som faktisk er riktig. Men jeg er skuffet. Spesielt skuffet er jeg over både opposisjonspolitikere, forskere og samfunnsdebattanter som skråsikkert fastslår at NATO gjennomfører en USA-ledet og ulovlig okkupasjon av landet.

På tross av gjentatte og forsterkede resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd; invitasjon fra den lovlig valgte regjeringen i landet; en enstemmig beslutning i NATO; samt tiltredelse fra mange land utenfor alliansen, fortsetter altså mange å kalle innsatsen for en ulovlig okkupasjon. Både den norske Utenriksministeren og Forsvarsministeren har tilbakevist problemstillingen en rekke ganger, men det hjelper dessverre ikke på de som sannsynligvis av ideologiske grunner ønsker å sverte den internasjonale så vel som den norske innsatsen.

Det er selvsagt umulig å unngå at feilinformasjon, ensidig og unyansert kritikk, forsøk på å slå politisk gevinst på enkeltsaker osv, påvirker opinionen. Dermed er det allerede her en overhengende fare for at politikken kan bli påvirket – og det av innenrikspolitiske forhold mer enn av behovene i Afghanistan. Dette skal jeg komme mer tilbake til, men jeg ønsker å vise dere ett eksempel på hva jeg mener:

Sjokkrapport

Vi husker alle støyen i vår da Dagbladet kunne avsløre at det hadde kommet ut en ”sjokkrapport” i NATO som viste at norske soldater var passive tilskuere til at en afghansk kvinne ble mishandlet. Reaksjonene hjemme lot ikke vente på seg, og diskusjonen gikk i høye bølger i over en uke før man greide å formidle hva som faktisk hadde hendt og hva som faktisk var sant. Da kom flere fagmiljøer på banen og nyanserte diskusjonen betraktelig, men skaden hadde allerede skjedd. Jeg fikk mange mailer i den uken – og alle spurte med nesten ingen variasjon: Hva er det egentlig dere holder på med???

Det dreide seg selvsagt aldri om noen ”sjokkrapport”. Rapporten som Dagbladet viste til var riktig nok bestilt av NATO, og den skulle riktignok avdekke om hvorvidt ISAF evnet å følge opp hensyn til minoriteter og kvinner. Dagbladet formidlet aldri at NATO, i stort, var godt fornøyd med rapporten og tingenes tilstand, men avisen hengte seg selvsagt opp i den ene detaljen der en norsk soldat uttalte at han var usikker på hvordan en situasjon der en kvinne blir mishandlet skal håndteres.

Denne saken er verdt et foredrag alene. Ved å vise til den her, ønsker jeg bare å synliggjøre mitt poeng: Et oppslag i en avis, der en uttalelse er tatt helt ut av sin sammenheng, får store konsekvenser i mediabildet i en hel uke. Og politikere og andre uttalte seg med skråsikkerhet om saken basert på dette oppslaget, uten først å undersøke hva som egentlig var tilfellet. I Afghanistan ble det svært mye ekstra arbeid for både meg og andre sjefer med å berolige både soldater og deres pårørende hjemme. De hjemme satt naturlig igjen med de samme spørsmålene som jeg fikk på mail: ”Hva er det egentlig der driver med der borte”?

Utvikling av den internasjonale innsatsen

Ja – men hva er det så vi egentlig driver med i Afghanistan?

I sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år, sa daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, sitat: ”Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister.

Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. En utvikling som er bra for det afghanske folket er også bra for verden og for oss her i Norge.” Sitat slutt.

NATO gikk inn i Afghanistan i 2003, og mandatet ble etter hvert utvidet fra å gjelde hovedstaden Kabul til nå å gjelde hele landet. Dette var en ny situasjon for alliansen, og innsatsen medførte store diskusjoner i medlemslandene om hvordan den internasjonale støtten til Afghanistan best burde organiseres og koordineres. Derfor var nettopp et strategisk konsept for en slik innsats ett av hovedpunktene på NATOs toppmøte i Riga høsten 2006.

Ikke uventet ble det vedtatt å følge anbefalingene om en ”Comprehensive and Integrated Approach”- som betyr at man skulle planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats etter en altomfattende og integrert tilnærming, med alle ressurser rettet inn mot det endelige målet. Som i dette tilfelle ville være, kort oppsummert, et Afghanistan i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og som på egne ben greier å utvikle seg i en demokratisk retning under ivaretakelse av menneskerettighetene.

Dette innebærer en helt klar forståelse av at situasjonen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene. Det innebærer også at det er den sivile innsatsen som skal være i førersetet, og at den militære innsatsen skal støtte den sivile og at det er de sivile målene som skal nås.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen brukte ofte bildet ”Sverdet og Skjoldet”, – der den sivile innsatsen var ”Sverdet” og den militære innsatsen var ”Skjoldet”. Oppgaven for de militære styrkene skulle være å skape en sikkerhetssituasjon lokalt som muliggjorde sivil innsats. Og for å få dette til, var gjennomgripende koordinering mellom den sivile og den militære innsatsen helt essensielt.

FN har senere sluttet seg til de samme formuleringene, og benytter den samme tilnærmingen når løsning for andre områder i verden skal diskuteres.

Det er viktig å forstå at det i Afghanistan raskt bredde seg meget store forventninger til Vesten etter Talibans fall. Endelig skulle situasjonen for den jevne afghaner bli bedre, og endelig skulle man få anledning til å ta utdanning og å få et bedre liv. At forventningene i noen grad var urealistiske – det er så. Men at lovnadene fra det internasjonale samfunn også var urealistiske, det er helt sikkert.

Høsten og vinteren 2006-2007 var jeg elev ved NATO Defence College i Roma, og da – som nå – ble situasjonen i Afghanistan av mange og prominente foredragsholdere beskrevet som ved ”et veiskille”. Den sivile innsatsen var for liten, ble det påpekt, de militære styrkene greide ikke å holde områder til sivil innsats kom i gang, og situasjonen forverret seg straks styrkene måtte settes inn andre steder. Det var altså mangel på sivil innsats, og det var mangel på koordinering.

I dag er den sivile innsatsen blitt større, men den er fortsatt alt for liten. Det største problemet er imidlertid den fortsatt manglende koordinering og integrering av innsatsen. Vi opplever det daglig i de norske innsatsområdene at potensialet er betydelig for å forbedre utviklingen med eksisterende tilgang på både militære og sivile innsatsfaktorer. Men manglende koordinering og fokusering hindrer dette.

Action Districts

En av utfordringene er selvsagt at Afghanistan er et svært stort land med en stor befolkning og med mange distrikter og provinser som er vanskelig tilgjengelige og som mangler infrastruktur. Motsetningene i landet mange, og selv om det er Taliban som får skylden for de meste av det som kalles opprørsaktivitet, så er det mange flere konfliktskillelinjer å hanskes med. Etniske motsetninger, språklige skillelinjer, forskjellig kulturer og religionsutøvelse er med på å komplettere bildet. Vi må huske på at Afghanistan på mange måter minner om føydalsamfunnet i Europa i Middelalderen, der den lokale ”fyrsten” tviholder på sin makt og kjemper med ”nabofyrster” om innflytelse over befolkningen, kontroll med smugleraktivitet og annen kriminalitet, og utnyttelse av ressurser.

I dette landet er det ikke mulig å fokusere alle steder samtidig. Det ble derfor i 2008 oppnådd enighet mellom ISAF, FN, landets regjering og de viktigste internasjonale organisasjoner og NGOer om å fokusere innsatsen i såkalte ”Action Districts”. Et av disse distriktene, Ghowrmach, ble i januar i år innlemmet i ansvarsområdet til den norskledete PRT Meymaneh. Ghowrmach ble sågar kalt for ”Pilot Action District”, fordi her lå det meste til rette for at man kunne komme raskt i gang – med et visst potensiale for å lykkes. Her skulle det internasjonale samfunnet – både militært og sivilt – vise at Comprehensive and Integrated Approach faktisk virket. Nesten tre år etter Riga skulle manglende koordinering endelig ta slutt.

Og det har faktisk virket – i noen grad. Utviklingen i Ghowrmach er langt mer positiv enn hva man hadde kunnet forvente, og fremfor alt har den gått raskt. Men det mangler mye enda. Og ikke uventet er det den sivile innsatsen som henger etter. Vi har greid å få etablert et permanent, afghansk sikkerhetsmessig nærvær i distriktet. Men dessverre er den sivile innsatsen enda alt for liten og for lite koordinert.

Hvorfor er det slik, må man spørre – så lenge etter at alle var enige om at dette var den eneste veien å gå? Det er mange grunner til det. Den viktigste er at ”alle vil ha koordinering, men ingen vil bli koordinert”! Det er også mange av de sivile organisasjonene som nekter å samarbeide med militære styrker. De sier at de ikke vil bli sett på som en del av en militær operasjon, og at de er tryggere dersom de opererer uavhengig av ISAF. Det er et argument som det er mulig å forstå dersom man ser på det fra et prinsipielt ståsted. Men når man ser på situasjonen på bakken, så ser det annerledes ut. Utfordringen er at mange steder kommer ikke hjelpen fram fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater det. Når ISAF så skaper en sikkerhetssituasjon som er håndterbar, så sier organisasjonene at de ikke vil bli sett sammen med soldater. Så kommer ikke hjelpen fram da heller.

Norsk innsats og koordinering

La meg så si litt om den norske innsatsen og hvordan den organiseres. Norge bidrar med et relativt stort militært bidrag – først og fremst i provinsen Faryab der vi har hovedansvaret for den norskledede PRT Meymaneh.

Jeg har tidligere sagt noe om manglende kunnskaper blant deltakere i Afghanistandebatten, og dessverre er det mange som ikke forstår hva PRT Meymaneh egentlig er. Ett av problemene er selve navnet: PRT – som står for Provinsional Reconstruction Team. Den første gangen vi hørte om PRT, var da Oberstløytnant Egil Nordli dro til Meymaneh i september 2004 og var med på å etablere styrken under ISAF kommando. Oppgavene siden den gang har endret seg, og PRT er ikke ”noen militære som driver med reconstruction”. De gjorde ikke det den gangen heller, men jeg har flere ganger blitt spurt om hvorfor vi bruker militære til å drive med rekonstruksjon. Men det gjør vi altså ikke – det er bare navnet som skaper forvirring. Denne forvirringen finner vi ikke i Meymaneh. Der vet guvernøren og befolkningen meget godt hva en PRT er – men det er det altså ikke alle her hjemme som vet. Det er i og for seg uproblematisk – inntil man begynner å uttale seg om behovet for å endre noe som man tror man vet hva er.

Hovedoppgaven for PRT Meymaneh er å bidra til sikkerhetssituasjonen i Faryab ved å støtte lovlig valgte myndigheter, og ved å være partnere for den afghanske hæren og politiet. PRT er også en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale væpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer. I PRT finnes også sivile koordinatorer og utviklingsrådgivere, samt sivilt norsk politi og fengselsrådgivere.

Det er viktig å huske at all operativ virksomhet i PRT er koordinert med lokale myndigheter, og operasjonene er ledet av den afghanske hæren og/eller av det afghanske politiet. Vi gjennomfører ingen egne operasjoner, vi støtter de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Det meste av den norske sivile bistanden til Afghanistan rutes gjennom den afghanske regjeringen, men ca 20 % øremerkes for innsats i Faryab. Det er den norske ambassaden i Kabul som har ansvaret for å omsette midlene til resultater på bakken – i Faryab gjennom det sivile elementet i PRT Meymaneh.

Som nevnt er det et overordnet problem i Afghanistan at det er for liten koordinering mellom sivil og militær innsats. ”Alle” ser det, og man forsøker lokalt så godt det lar seg gjøre å bli bedre til å koordinere innsatsen.

Men her hjemme i Norge er det mange som ikke liker at det blir for tette bånd mellom den militære og den sivile innsatsen. Det er prinsipielt viktig for mange at det er klare skillelinjer mellom militær og sivil innsats. Vi ser det innenfor en rekke områder.

Politiinnsatsen er utviklet gjennom året til å dreie seg mye mer om direkte samvær med afghansk politi ute i distriktene og på landsbygda. Behovet for mentorering for den afghanske politimannen er enormt, og den aller beste måten å mentorere en politimann på, er å være sammen med vedkommende når han gjør jobben sin. Afghansk politi samarbeider tett med den afghanske hæren, og de har en klar forståelse for forskjellen i ansvarsforhold og oppgaver. Dermed kan lett de norske politifolkene følge sine afghanske kolleger som mentorer, fordi de kan få nødvendig støtte (transport, mat, vann, sikkerhet osv) av de norske soldatene i PRT som følger sine afghanske kolleger. De norske politifolkene uttrykker stor tilfredshet med at det er mulig å arbeide på denne måten, men hjemme i Norge blir det av mange sett på som problematisk at de har et så tett samarbeide med de militære styrkene. Av prinsipielle årsaker – sett fra Norge – ønsker man klarere skillelinjer. I praksis ville det bety at det norske politiet ikke kom seg ut sammen med sine afghanske kolleger som de skal mentorere.

Koordinering av den sivile innsatsen.

Også i det norske ansvarsområdet er det mulig å integrere og koordinere sivil og militær innsats betydelig bedre. Forsvarets personell har ikke anledning til å bruke midler for sivile formål, og den norske sivile innsatsen går i all hovedsak gjennom NGOer og lokale organisasjoner og entreprenører. I prinsippet er dette en ansvarsfordelig som synes fornuftig, men i praksis betyr det at sjef PRT ikke har muligheten for å iversette lokale tiltak der styrkene opererer, for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen. Ofte ville lokale tiltak raskt kunne være med på å bedre legitimiteten til styrkene – både de norske og de afghanske sikkerhetsstyrkene – ved at befolkningen ser at det skjer en positiv utvikling når landets lovlige sikkerhetsstyrker får kontroll over et område. For å vende tilbake til begrepene ”Skjoldet og Sverdet”: Når ”Skjoldet”, altså de militære styrkene, har skapt en håndterbar sikkerhetssituasjon er det viktig at ”Sverdet”, altså sivil utvikling, kommer i gang raskt. Dette kan ofte bli forhindret eller forsinket ved at militær og sivil innsats ikke er nok koordinert og integrert.

Hvorfor blir det slik?

Dette er bare noen få eksempler, men jeg tror at årsaken er manglende forståelse for behovene på bakken. Afghanistan er et land som er så forskjellig fra Norge som det omtrent er mulig å komme. Det betyr blant annet at prinsipper som er gyldige i Norge, ikke nødvendigvis er det i Afghanistan. I Norge er det riktig og nødvendig f eks å ha et klart skille mellom Forsvaret og Politiet. Men i Afghanistan er et slikt skille kunstig. Her kan ofte ikke politiet gjøre jobben på landsbygda uten at hæren er med og støtter. Et tett samarbeid og en tett koordinering er derfor helt avgjørende.

Men enda viktigere er koordineringen og integreringen av den sivile og den militære innsatsen. Som jeg viste til, har det internasjonale samfunnet forpliktet seg gjennom FN og NATO til nettopp en slik integrering og koordinering. Mange nasjoner følger opp målsettingene – f eks er Nederland, Tyskland, Danmark og USA alle nasjoner som har en meget tett koordinering av den militære og den sivile innsatsen. I den Nederlandske PRT i Tarin Kowht er det er en høytstående sivil embetsmann som har det overordnede ansvaret for både den sivile og den militære innsatsen – som er tett koordinert og integrert. I Norge fokuserer vi altså på viktigheten av å skille militær og sivil innsats, og norske myndigheter har sågar besluttet å skille den militære og den sivile virksomheten i Faryab så snart sikkerhetssituasjonen tillater at den sivile delen av PRT kan flytte ut. Jeg er ikke sikker på hvordan den helt nødvendige koordineringen skal bli bedre ved et slikt grep.

Positive utviklingstrekk

La meg si litt om den generelle utviklingen i Afghanistan.

Gjennom media får vi bilder og tekst som forteller om vegbomber, overfall, kamphandlinger, drap og lemlestelser. Dette er bilder og historier som gjør sterkt inntrykk på oss alle, og ved å følge mediabildet en tid får man lett inntrykk av at alt går galt i Afghanistan. Men selv om situasjonen fortsatt er vanskelig, er det viktig og ikke glemme at det har skjedd – og skjer – mye positivt også:

Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.

85 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud. I 2001 var tallet 8 %.

Brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger har økt med over 70 prosent siden 2002, og inntektssiden i statsbudsjettet er mer enn firedoblet. Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten er anslått til å være mellom 12 og 14 prosent.

22 millioner skolebøker blir nå produsert og fordelt rundt om i hele landet.

Og i følge nye tall fra FN fortsetter opiumsproduksjonen å gå ned. Fire nye provinser kan i år legges til listen over de i alt 18 provinsene som i fjor – og i år – er opiumsfrie.

Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.

Mer enn 6 millioner barn går i dag på skole i Afghanistan. 35 % av disse er jenter. Det betyr at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Noen av disse er jentene som går på norskbygde skoler i Faryab. Det er ti universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.

Nesten 80 % av barn under 5 år har fått vaksiner.

Barnedødeligheten er redusert med en firedel.

Det bygges veier (nesten 5000 km er ferdig bygget), og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann.

Det er ikke NATO som gjør alt dette. Men, disse positive utviklingstrekkene hadde ikke vært mulig om ikke NATO var til stede i Afghanistan. NATO bidrar med nødvendig sikkerhet slik at andre aktører kan bidra til å bedre levekårene for det afghanske folk.

At situasjonen i Afghanistan ikke er bedre enn den er, skyldes altså ikke at ISAF bidrar til sikkerheten. Det er ikke tilstedeværelsen av internasjonale soldater som er problemet – men for liten og for lite koordinert sivil innsats.

Viktige trekk ved situasjonen akkurat nå

Andre valgomgang?

Den afghanske valgkommisjonen, The Independant Election Commission (IEC) har gjennomgått og analysert valgresultatet fra presidentvalget 20. august. I analysen av valgresultatet ble det avvist nesten én million stemmer for den sittende presidenten, Hamid Karzai, på grunn av forskjellige former for valgfusk. Karzai oppnådde derfor ikke det nødvendige 50 % av stemmene, og det er derfor nødvendig med en ny valgomgang. Det har vært betydelig internasjonalt bekymring for hvordan Karzai ville komme til å reagere på resultatet, og både FN, USA og andre nasjoner har lagt et betydelig press på ham for å godta avgjørelsen og å iverksette neste valgomgang. I henhold til den afghanske grunnloven, må en eventuell andre valgomgang i et presidentvalg avholdes innen 14 dager etter at resultatet fra den første runden er offisielt anerkjent. Datoen har som kjent blitt satt til 7. november.

Det er flere forhold som i betydelig grad forventes å vanskeliggjøre gjennomføringen av den andre valgomgangen – ikke minst de logistiske utfordringene i få ut valgmaterialet. Flere steder begynner vinteren å sette inn, og det er vanskelig å garantere sikkerheten for velgerne ved alle valglokalene. Dersom det blir svært lav valgdeltakelse i den andre runden – og mye tyder på at det blir det – vil det kunne bli stilt spørsmål til legitimiteten til vinneren. Et annet problem er det administrative personellet som man er helt avhengig av for å få gjennomført valget. Mange hundre av dem som var med i første valgomgang var involvert i alvorlig valgfusk, og vil ikke bli benyttet i neste omgang.

I de siste dagene ser vi at utfordreren, Abdullah Abdullah, gjennom forsiktig språkbruk har indikert at han kan tenke seg å forhandle om en samlingsregjering. Selv om han også har godtatt den andre valgomgangen den 7. november, vil det være mulig å forestille seg at han ved lav valgdeltakelse – eller nye beskyldninger/indikasjoner om valgfusk – vil kunne komme til å foreslå å forhandle om en deling av makten. Det kan heller ikke utelukkes at slike forhandlinger kan komme til å bli gjennomført før 7. november – slik at en annen valgomgang ikke blir nødvendig. Min oppfatning er at en slik løsning ville være å foretrekke av mange grunner. Ikke minst på grunn av sikkerhetssituasjonen ved gjennomføringen av valget, men også fordi det ville kunne gi en styringsdyktig regjering mye raskere. Og det vil igjen kunne bidra til å stabilisere den politiske situasjonen i landet raskere.

Økonomi.

Den økonomiske situasjonen i Afghanistan har i stort grad blitt påvirket av sikkerhetssituasjonen i landet etter første valgomgang den 20. august. På grunn av en forverret sikkerhetssituasjon mange steder, har for eksempel transport av varer og tjenester blitt forhindret i noen grad og prisene på mange produkter har gått opp. Mange afghanere er blitt mer avventende, og vil vente og se i hvilken vei landet kommer til å utvikle seg. Det meldes om at mange virksomheter står nesten stille, og at investorer vegrer seg for å investere penger i et land med så usikre fremtidsutsikter. Prisen på mange varer og tjenester er stigende nå like før vinteren setter inn, og det gjør situasjonen vanskelig for de fleste afghanere som er avhengige av inntektene fra et landbruk med bare én innhøstning de fleste steder. Finansministeriet har nylig annonsert at de vil forsøke å bidra til stabile priser på matvarer og brensel.

Som forventet er Afghanistan nå selvforsynt med hvete. Landbruksdepartementet har sagt at tilstrekkelig regn og bøndenes fokus på kornproduksjon har øket mengden og kvaliteten nok til å forsyne hele landet. Det er åpnet nye fabrikker for å foredle og prosessere frukt, og det har gitt nye arbeidsplasser og åpnet for nye virksomheter. Det anslås at dette alene har sikret inntektene til minst 50 000 bønder. Spesielt er produksjonen av granatepler blitt en suksess. Denne produksjonen foregår nå over hele landet, og er av mange anslått til å ha den beste kvaliteten i verden.

Korrupsjon.

Det blir hevdet at uavhengig av resultatet av valget, er Afghanistan sterk hemmet av gjennomgripende korrupsjon som i alvorlig grad hindrer en ønsket utvikling innenfor en rekke områder. Dr Wadir Safi, som er professor i internasjonal lov og politikk ved Universitetet i Kabul, hevder at korrupsjonen i Afghanistan har innvirkning på så godt som alle deler av samfunnet – fra embetsmenn, politikere og den alminnelige arbeider. Det er en allment akseptert forklaring at mange vanlige afghanere søker til Taliban på grunn av den omfattende korrupsjonen i regjeringsapparat og styresett.

Infrastruktur.

Et nasjonalt afghansk datasenter ble åpnet 14. oktober. Senteret er utstyrt med moderne fasiliteter og teknologi som skal lagre landets elektroniske data i sikker og pålitelig infrastruktur. Oppstarten av dette senteret er en viktig milepæl innenfor landets økonomiske og sosiale utvikling, og det reflekterer Afghanistans mål om transformasjon mot et konkurransedyktig, innovativt og kunnskapsbasert samfunn.

Verdensbanken har donert 2 Mill USD for å installere et nytt distribusjonssystem for elektrisk kraft. Videre støttes landet til å gjøre innkjøp at 150000 ”strøm-meter” fra et indisk selskap, blant annet med 4 Mill USD fra USA. Amerikanerne har i tillegg annonsert at de vil bruke mer enn 40 Mill USD over de neste to årene for å bygge ut og sikre strømforsyningen.

Iran og Sør-Korea har nylig annonsert at landene vil samarbeide om utvikling av infrastruktur i Afghanistan. Disse prosjektene vil først og fremst bli konsentrert om helsesktoren.

Situasjonen i Afghanistan er som vi skjønner sammensatt. Mange nøyer seg med å fremheve de negative sidene, men vi må ikke glemme at det skjer mye positivt også.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget pekt på noen av de utfordringene som påvirker en ønsket utvikling i Afghanistan. Min mening er at alt for mange har for liten kunnskap om det de snakker om når de deltar i den helt nødvendige debatten her hjemme. I tillegg er debatten i noen grad påvirket av at enkelte tilsynelatende debatterer ut fra ideologiske forestillinger; eller av markeringsbehov; mer enn fakta om hva som faktisk foregår. La meg legge til at jeg overhode ikke har noe ønske om å begrense debatten eller å avskjære noen fra å ta del i den. Men jeg skulle ønske at vi kunne diskutere ut fra et opplyst ståsted om hva som faktisk var situasjonen på bakken i Afghanistan og hvilke tiltak vi må sette i verk for å hjelpe landet i en riktigere retning. Å begynne en debatt om Afghanistan med og hver gang måtte redegjøre for det folkerettslige grunnlaget for den internasjonale innsatsen, synes i beste fall noe bortkastet og er med på å tåkelegge det behovet som afghanerne har for hjelp.

Sivil og militær innsats må koordineres og integreres bedre. Viktige prinsipper som skiller militær og sivil innsats i etablerte rettssamfunn, er i liten grad gyldig i Afghanistan. Dette skulle det være unødvendig å argumentere for, for Norge har allerede forpliktet seg gjennom NATO og FN til å søke en ”Comprehensive and Integrated Approach”. Når vi i for liten grad er pådrivere i den retningen med vår egen innsats, er det nærliggende å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Det er etter min mening ikke noen argumenter i Afghanistan for at det er nødvendig å skille den militære og den sivile innsatsen. Da må slike argumenter være å finne andre steder – dersom Norge fastholder målsettingen om å skape enda klarere skille mellom militær og sivil innsats.

Etter hvert som NATOs og det internasjonale samfunnets innsats og strategi utvikles videre, vil det være lov å håpe at samarbeidet og koordineringen av de ulike organisasjonene vil bli bedre. Det har vist seg vanskelig å koordinere innsatsen fra FN, NATO, internasjonale organisasjoner, NGO’er og andre hjelpeorganisasjoner. Selv om det alltid har hersket stor enighet om nødvendigheten av å koordinere innsatsen, har slik koordinering ennå ikke kommet dit man skulle ønske.

Norge og det internasjonale samfunnet er representert i Afghanistan for å bidra til at landet – så snart som mulig – skal kunne bli i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og sin egen utvikling, på sin egen måte, på egenhånd.

Allerede er de afghanske sikkerhetsstyrkene i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd i det norske innsatsområdet, og de norske og andre nasjoners soldater har en støttende rolle som mentorer og som partnere.

La meg helt avslutningsvis få sitere daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen enda en gang fra sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år:

Sitat: ”Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover.” Sitat slutt.

Jeg synes det er en bra oppsummering, og jeg håper at det vil være rettesnoren også for den samlede norske innsatsen i årene fremover.

 

Takk for oppmerksomheten – jeg svarer nå gjerne på spørsmål.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. oktober 2009


ved Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen,

Kadetter ved Luftkrigsskolen

”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”

 

(Første del av foredraget er ved Magnus Scheide)

Mine damer og herrer.

Magnus Scheide og Carl Waldemar Wilhelmsen, Kadetter ved Luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen

Innledningsvis vil jeg benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjonen som har ført meg hit i dag. Jeg setter stor pris på at denne forsamlingen tar seg tid til å høre på betraktningene som en ung offiser gjør seg om Forsvaret han er en del av. Jeg inntar talerstolen med en følelse av ærefrykt, da jeg vet at det er mange eminente som har stått her før meg.

Jeg ønsker å bruke denne anledningen til å fremme noen betraktninger rundt krav til fremtidens forsvar, og peke ut noen utfordringer som jeg identifiserer, som ung offiser på springbrettet til en militær karriere. Tittelen på talen min lyder som følger; ”Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted”.

 

Det blir viktig å presisere at foredraget i all hovedsak vil være farget av mine egne tanker omkring et utvalg områder. Det vil av naturlige årsaker ikke være mulig å implementere alle unge offiserer i dette foredraget. Derfor har jeg valgt å skrive et personlig foredrag, med de styrker og svakheter det medfører.

 

Dernest vil jeg benytte anledningen til å takke alle de som har bidratt med innspill og hjulpet meg i prosessen med å utarbeide dette foredraget.

 

Da jeg først fikk vite at jeg skulle skrive denne talen, og holde den i Oslo Militære Samfund, endte jeg opp med å spørre meg selv hva som var viktig for meg nå, og hva jeg så for meg kom til å bli viktig for meg i tiden fremover, i et ti-års perspektiv. Jeg kom etter hvert fram til at en form for balanse i tilværelsen er, og vil bli, veldig viktig for meg. Dette høres kanskje litt svevende og pompøst ut, så jeg skal si noen ord om hva jeg mener med balanse. Jeg er offiser, soldat, kollega og medarbeider, men jeg er også kjæreste, samboer, sønn og venn. Forhåpentligvis vil jeg i løpet av noen år også være far og ektemann, med det ansvaret som følger med det. Jeg har med andre ord et militært liv, og et sivilt liv, der det sivile livet må sies å være det viktigste.

 

Hvis det skal være en god balanse mellom det militære og sivile livet, som er en forutsetning for meg, og mange andre i Forsvaret, ser jeg noen utfordringer knyttet til skjæringspunktet mellom de to ”livene”, sånn som Forsvaret ser ut i dag. Utfordringer som etter mitt syn krever oppmerksomhet.

Etter den kalde krigens slutt, og innføringen av NATOs strategiske dokument, av 1991, har Forsvaret vårt gradvis blitt mindre og mer profesjonelt, som et svar på politiske endringer i verden. Vi har forlatt invasjonsforsvaret for et mindre og mer fleksibelt innsatsforsvar hvor deltagelse i internasjonale operasjoner har blitt helt sentralt i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Jeg som ung offiser forstår, og aksepterer, at jeg må ut å bidra med opptil flere kontingenter i løpet av min militære karriere, men jeg tror at forsvaret må være ytterst forsiktig med å sende de samme soldatene ut gang på gang uten betydelige opphold mellom kontingentene. Her bør det også vektlegges å ta individuelle vurderinger, og hensyn, i forbindelse til livssituasjon og liknende. En undersøkelse utført av overlege John Ivar Brevik, og hans kollega Geir Skjeret, viser at det er 80 prosent flere skilsmisser blant personellet som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner, enn i samfunnet for øvrig. Jeg velger å nevne dette fordi jeg synes det gir et godt bilde på belastningen personellet, og deres familier, opplever rundt deltagelse i internasjonale operasjoner.

 

I dag er det flere avdelinger som opplever kontinuerlig å måtte levere mannskaper ut i INTOPS samtidig som det er mangel på personell i utgangspunktet. Flere avdelinger legger nå opp til en 3-delt syklus hvor en har en kontingent ute, har en treningsperiode og har en hvileperiode. Dette er en syklus som kun passer noen få, og da kanskje bare i en liten periode av livet. Hvis du ikke er bosatt i nærheten av opptreningsområdet risikerer du med denne syklusen å være borte fra det sivile livet to tredeler av tiden. Jeg synes dette er uakseptabelt, da det fort vil kunne slite ut mannskapet.

 

Jeg vil dra fram et eksempel fra Luftforsvaret som belyser dette godt; helikoptermannskapene i NAD-detasjementet (Norwegian Aeromedical Detachment) i Afghanistan, som for øvrig gjør en formidabel jobb. Personellet der opplever en stor slitasje som følge av utvidelsen av oppdragets varighet, samt personellmangel. Ved siden av oppdraget i Afghanistan skal personellet ved 339- og 720-skvadronen, som deler på ansvaret rundt NAD-detasjementet, også trene opp nye mannskaper, og opprettholde daglig aktivitet i Norge.

Jeg tror at demografien vil endre seg over tid hvis trykket i en avdeling oppleves for stort, over en lengre periode. Hyppige utenlandskontingenter og mye overtid framstår mer spiselig for uetablerte og unge, som slipper å ta hensyn til de som venter hjemme. Jeg tror ikke vi er tjent med hyppig utskiftning av personell, og stadig yngre avdelinger som følge av det. Det må være et mål å holde belastningen på de ulike avdelingene på et bærekraftig nivå så vi kan holde på erfarent, og derav dyktig personell. Forsvarets personell er ofte karakterisert ved at de løser oppdragene de får, og tar konsekvensene etterpå. Jeg opplever ikke at det er kultur blant offiserene for å uttrykke skepsis mot å gjennomføre oppdrag, da dette verken er sosialt godtatt, eller ansett for å være videre karrierefremmende. Derfor faller ansvaret på Forsvarets ledelse å ta personellets signaler på alvor når det skal tas avgjørelser om hvorvidt vi skal ta på oss nye oppdrag. Hvorvidt vi kan stille med de ressursene som kreves for å løse oppdraget på en god måte må virke styrende for hvorvidt vi kan ta på oss oppdraget, eller ikke.

 

Også her hjemme i Norge har Forsvaret utfordringer knyttet til arbeidsbelastning. Alt for mange arbeider langt over et årsverk i dag. Det er ikke noe nytt at forsvarets personell jobber mye. Det er mange som ønsker å jobbe mye, og trives med det. Problemet oppstår først når arbeidsmengden blir så stor at det sliter ut personellet og går på helsen løs. I et brev til Forsvaret fra Arbeidstilsynet, fra 2008, konkluderer Arbeidstilsynet med at det er arbeidstakere som, på grunn av ubalanse mellom oppgaver og ressurser, belastes slik at det truer deres helse. Dette går på tvers av Forsvarets pålegg om at forholdet mellom arbeidsmengde og antall ansatte skal være balansert. I snitt jobbet hver ansatt 47 timer overtid i 2008. Dette er nok overkommelig for de fleste. Problemet er ikke at gjennomsnittet jobber for mye, men at noen få jobber så mye mer enn de skal. Vi har en skjevfordeling, og blant de som jobber mest er det grunn til bekymring. 847 personer jobbet over 200 timer overtid i 2008. De 20, som førte flest timer av dem, jobbet over 500 timer overtid. I følge Norges Offisersforbund jobber hver ansatt i Forsvaret i snitt 1,37 årsverk, og offiserene så mye som 1,5 årsverk.

 

Forsvarsledelsen må sørge for at det er samsvar mellom oppgaver og ressurser. Vi kan ikke fortsette å ta på oss nye oppgaver, uten å fjerne andre, med mindre vi får tilført ressurser som tilsier at vi kan gjøre nettopp det, på en forsvarlig måte. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen har et poeng når han sier at det må være balanse mellom budsjett og ambisjonsnivå. Det er ikke personellets ansvar å levere et større forsvar enn det politikerne finansierer.

 

 

Jeg tror det er et gap i måten å se samfunnet på mellom dagens unge offiserer, og de som besitter stillinger med personellpolitisk makt i Forsvaret i dag, med begrunnelse i at de to gruppene har vokst opp i ganske forskjellige tider. De militære lederne som besitter denne makten i dag er i alderen 45 år og oppover. Det vil si at de vokste opp i 50-, 60- og 70-tallet, mens dagens unge ledere vokste opp på 80- og 90-tallet. Mye har skjedd på få år, og det er meg nærliggende å tro at de to gruppene tenker ulikt omkring yrkesmessige veivalg, og andre typer individuelle veivalg, da de har ganske forskjellig arv. Jeg ønsker å redegjøre for noen av forskjellene;

 

I 1955-56 var det 5639 personer i Norge som studerte ved universiteter, eller høyskoler. I 2008 var tallet 137 558. Denne kunnskaps- og utdanningsrevolusjonen har medført at dagens samfunn ofte betegnes som informasjonssamfunnet. For min generasjon er utdanning helt naturlig. De vi omgås er ofte høyt utdannet – både sivilt og militært. Vi søker hele tiden intellektuell stimulering, og ønsker ikke å se på oss selv som ferdig utdannet med det første.

Først og fremst skal vi være fagpersoner som kan fagfeltet vårt godt, så vi kan fylle rollen i den operative hverdagen på en best mulig måte. Men på sikt tror jeg det vil bli viktig med også annen intellektuell stimulering. En kan ikke oppleve å bli sittende fast i endeløse rutiner, som ofte preger arbeid i Forsvaret, uten å få stimulert og brukt ens kreative sider. Stadige påfyll, så en kan føle at en utvider horisonten sin, blir et viktig behov for å balansere den fagoperative hverdagen. Dette kan være akademisk eller mellommenneskelig. Slik tilleggsutdanning krever gjerne permisjon, og eller økonomisk støtte, for å få gjennomført. I tider hvor Forsvaret opplever personellmangel og må snu på hver krone for å få årsregnskapet til å gå opp, tror jeg det er lett å gi avslag på søknader om tilleggsutdanning. Jeg tror allikevel at Forsvaret er tjent med å imøtekomme slike søknader så godt det lar seg gjøre, da de tilfører individet økt kunnskap, motivasjon og følelse av selvrealisering gjennom utvikling. Samtidig vil det tilføre organisasjonen nye dimensjoner og spisskompetanse, samt at offiserer, som viser risikovillighet og kreativitet til å gå nye veier, vil kunne gi motiverende og positive ringvirkninger langt ut i organisasjonsstrukturen.

 

Forsvaret må anerkjenne at unge offiserer vil ha et behov for stadig økt utdanning, da dette langt på vei er blitt normalen i resten av samfunnet vi omgir oss med. Hvis ikke ønskene og behovene for stadig å utvide horisonten blir møtt, er det min tese at Forsvaret vil miste de beste til fordel for andre aktører. De flinkeste offiserene vet at de vil gjøre det godt også i andre jobber – utenfor Forsvaret. Uttrykket ”skomaker bli ved din lest” er på mange måter utdatert. Jeg tror ikke at idealsime spiller en like stor rolle nå som tidligere, da man har gode muligheter for å skaffe seg arbeid utenfor Forsvaret. Jeg tror også at færre og færre vil finne seg i å pendle mellom jobb og familie, ei heller ta med seg familien og flytte hvert tredje år fordi det er eneste måte å få en variert og utfordrende tjeneste på. Det må være mulig i større grad å tilrettelegge for både arbeidssted og karriere. Dette må Forsvaret forstå og ta inn over seg. Det er ikke lenger en selvfølge at en skal holde seg i én jobb i hele sitt yrkesaktive liv, og nettopp derfor blir det en utfordring for forsvaret å skape strukturer som tilrettelegger for dette, så vi på den måten evner å beholde de flinkeste, som ønsker å bruke de ressursene de besitter.

 

Jeg vil nevne en sak som jeg mener går helt på tvers av dette. I dag er det formelt nedfelt i Luftforsvaret at luftvingsjefene ved Luftforsvarets flystasjoner (luftving 132, 133, 134, 135, 137, 138 og 139) er forbeholdt ti-feltere alene, altså flygere og navigatører. Dette inkluderer 2 av totalt 4 brigaderstillinger som finnes i Luftforsvaret – stillingene som luftvingsjef på Bodø og på Ørland. Dette betyr at jeg med bakgrunn fra Force Protection ikke har mulighet til å bekle disse stillingene, slik som organisasjonen ser ut i dag. Dette opplever jeg som uforståelig, demotiverende og ikke minst urettferdig begrensende for en eventuell vertikal karriere i Luftforsvaret. Skal det ikke være mine evner, mine valg og mine resultater i bruket som skal være styrende for hvordan karrieren min blir seende ut?

 

Jeg opplever det som en generell oppfatning i Luftforsvaret at du må ha en vinge på brystet for å bli tatt seriøst, og i hvert fall hvis du noen gang skal ha sjanse på en nivå-1 stilling – altså oberst og høyere.

Det kan se ut til at denne oppfatningen ikke lever helt uten opphav. La meg presentere noen underbyggende tall som overrasket meg, som ung offiser;

Så langt i Generalmajor Stein Erik Nodelands periode som GIL har 12 toppledere fått opprykk inn i nye nivå-1 stillinger i Luftforsvaret – tre brigaderer og ni oberster. Alle brigaderene var fra ti-feltet, det samme var syv av ni oberster.

18-felterne, altså kontroll- og varslingsfeltet, har produsert én general i Luftforsvarets historie, enda de tilhører det fagfeltet som antagelig jobber nærmest opptil de flyoperative. Det overrasket meg også at generalinspektøren for Luftforsvaret aldri har hatt annen bakgrunn enn jagerflyger, så lenge Luftforsvaret har eksistert som selvstendig forsvarsgren. Dette til tross for at stillingen som GIL formelt sett har vært åpen for andre bransjer.

 

Det kan virke som om arv og uformelle strukturer i Luftforsvaret også er med på å styre hvem som får være med i toppen. Dette minner litt om et oligarki, eller et fåmannsvelde, som velger sine egne etterfølgere. Jeg synes det er synd at oppfatningen om at en må ha en vinge på brystet for å nå toppen i stor grad bekreftes av tall som dette.

 

Jeg tror det er en feil ved Luftforsvarets lederutvelgelsesprosess at ti-felterne, som i så stor grad utgjør Luftforsvarets rekrutteringsmasse når nivå-1 stillinger skal bekles, utgjør under en tredjedel av alle yrkestilsatte i Luftforsvaret. Jagerflygerne, som helt klart har besatt flest lederposisjoner, utgjør under ti prosent. Ved å åpne flere stillinger og på den måten øke søkermassen, og dermed også utvalget, vil vi kunne få en konkurranse hvor den beste mannen, eller kvinnen, får anledning til å bekle den aktuelle stillingen, uavhengig av bransjetilhørighet.

 

I det sivile lever det en oppfatning om at det er lønnsomt å dytte flinke personer oppover i systemet, uavhengig av bakgrunn. Dette er det ingen automatikk i i Luftforsvaret i dag. La meg dra en sammenlikning opp imot det sivile; Du trenger ikke være lege for å være sykehusdirektør, da det ikke nødvendigvis trenger å være noen sammenheng mellom å være flink lege og det å være flink sykehusdirektør. Dette fordi det er helt andre kvalifikasjoner som gjør seg gjeldende når en skal bekle stillingen som sykehusdirektør enn når en skal bekle stillingen som lege. På samme måte er ikke nødvendigvis en flyger en god leder. Jeg sier ikke at en flyger ikke kan være en god leder, eller at flygere ikke bør få være med i konkurransen om toppstillingene, men det er ingen automatikk i at en flyger er en god leder. Flygere skiller seg fra resten av Luftforsvaret ved at de er selektert på Luftforsvarets flygeskole ut ifra egenskaper som skal tjene dem som piloter. De er ikke selektert på noen måte som skulle tilsi at de er de beste lederne. Jeg har full forståelse for at en skvadronsjef for en flyskvadron må ha bakgrunn som flyver, men jeg forstår ikke hvorfor sjefen hans igjen, luftvingsjefen, også må være det.

 

Dette synes ikke å være en regel i ISAF, der generalløytnant Freek Meulman var luftkommandør i Afghanistan i perioden 2007 til 2008. Dette til tross for hans bakgrunn som luftvernartillerist. Han fikk ganske enkelt stillingen fordi han hadde en bred bakgrunn og var ansett som den beste mannen til jobben, selv om han ikke hadde førstehånds kjennskap til det å fly.

Heller ikke i sivil luftfart ser det ut til å være en regel at sjefen må være flyger av bakgrunn, da ingen sivile flyplasser i Norge har en sjef med flygerbakgrunn.

 

Jeg tror vi må bort fra gamle og snevre strukturer, og heller lage nye som åpner opp og bidrar til å løfte fram de beste slik at vi kan få rett mann, eller kvinne, inn i rett stilling.

 

 

Tall for tilfeldig avgang for 2008 viser at Forsvaret mister mye yrkesbefal i aldersgruppen mellom 30 og 40 år, og da særlig i den siste halvdelen av 30-årene. Til sammenlikning er tallene markert mindre i aldersklassen fra 41 år og til pensjonsalder. For aldersgruppen til og med 30 år er avgangsraten høyest, men vi vet av historien at det er en høyere utskiftning av personell i denne aldersgruppen.

Jeg ønsker å fokusere litt på aldersgruppen mellom 30 og 40 år da jeg ser på den høye avgangsraten i denne aldersgruppen som et uttrykk for at noe er galt i Forsvaret i dag. Dette er mennesker som ofte har jobbet mange år i forsvaret og som tar med seg en betydelig kompetanse når de drar. En kompetanse det tar tid å bygge opp igjen i en avdeling. Det er derfor ingen tvil om at det er i forsvarets interesse å holde på personellet, og på den måten bevare kunnskap, og sikre kontinuitet i egne rekker. Det store spørsmålet blir hvorfor så mange i denne aldersgruppen velger å slutte i forsvaret, etter flere års tjeneste? Det finnes dessverre ingen undersøkelse som søker å klargjøre dette, som er meg bekjent, så det vil ikke være mulig for meg å gi noe eksakt svar på dette. Det er imidlertid en mulig årsak som særlig slår meg, og som jeg vil tillate meg å drøfte litt.

 

Jeg tror at vi mister personell i denne aldersgruppen dels fordi personellet opplever at karrieren stagnerer alt for tidlig. Med stagnering mener jeg både at mulighetene for videreutdanning og personlig vekst begrenser seg, samtidig som mulighetene for opprykk blir vesentlig vanskeligere. Jeg tror ikke dagens 30-åringer føler at de har nådd sitt potensial. Jeg tror også at terskelen for å bryte med Forsvaret hvis en opplever at Forsvaret ikke har mer å tilby, og at man blir stående fast der man er, er lavere nå enn den var tidligere, dels på grunn av mulighetene som finnes for forsvarsmenn, og kvinner, utenfor Forsvaret.

Vi vet det er et problem for Forsvaret at personell slutter i alt for tidlig alder. Vi vet derimot ikke nok om hvorfor så mange velger å slutte. Vi trenger etter mitt syn mer informasjon rundt dette, så vi kan gå inn og gjøre de nødvendige grepene for å stoppe, eller i hvert fall redusere, utviklingen.

 

Nå har jeg snakket i det brede og det smale om balanse mellom det militære og det sivile, og noen utfordringer knyttet til det.

Personellet er forsvarets viktigste ressurs, etter mitt syn. Klisjé, eller ikke. Derfor gleder det meg stort at nyinnsatte forsvarssjef, Harald Sunde, har gått klart ut og gitt personellet første prioritet. Det blir spennende å se hva forsvarsjefen får utrettet på sin vakt. Og med det takker jeg for oppmerksomheten, og gir ordet videre til min kollega, og venn, Carl Waldemar Wilhelmsen.

 

(Andre del av foredraget er ved Carl Waldemar Wilhelmsen)

 

Innledningsvis vil jeg også benytte muligheten til å takke Oslo Militære Samfund for invitasjon og god oppfølging. Samtidig ønsker jeg å rette en spesiell takk til Norsk Militært Tidsskrift som jeg synes er et forsvarsmagasin i særklasse. Hvorfor kommer jeg tilbake til om litt. Før jeg starter talen ønsker jeg først og fremst å understreke at jeg synes det er viktig at vi unge offiserer får anledning til fritt å kunne uttale oss over det vi tenker og føler om situasjonen nå og fremtiden, især i fora som dette. Oslo Militære Samfund er et befriende fora med stor takhøyde, noe enkelte offiserer dessverre ikke opplever at Forsvaret er i dag. Det har vært en trend over tid at ulike fora, som for eksempel Luftled og andre blader, ikke har fått midler eller rom for å fortsette. Det er viktig at også offiserene stimuleres til debatt. Jeg mener at det skal være en kultur for saklig diskusjon av problemstillinger og utfordringer. Etter min mening er slike fora en viktig del av biten for å holde Forsvaret dynamisk og tilpasningsorientert. Dessverre er det slik at enkelte opplever kulturen i dag som at ’tale gir sølv og taushet gir opprykk’; med andre ord at det er ansett som lite karrierefremmende å rokke båten. Nettopp her syntes jeg at Norsk Militært Tidsskrift er en god tenketank med rom og takhøyde for kritiske røster.

 

Jeg vil i dag ta for meg hvilke krav jeg ser for meg som ung offiser til fremtidens forsvar. Her har jeg mye på hjertet og mye jeg ønsker å dele, men jeg vil ta for meg et par hovedpoeng som jeg så vil utdype. Innholdet i talen står for min egen regning og representerer ikke nødvendigvis Luftkrigsskolens syn.

 

På lik linje med kadett Scheide har jeg forsøkt å identifisere hvilke utfordringer jeg ser for tiden som kommer og mine tanker og betraktninger rundt disse.

 

Min karriere i Forsvaret startet muligens ved rene tilfeldigheter. Da jeg gikk på videregående her i Oslo var jeg èn av to i klassen min som avtjente førstegangstjeneste i Forsvaret. Resten unndro tjeneste, ble erklært tjenesteudyktige eller tok siviltjeneste av oppfatningssyn. Veien videre førte meg lengre inn i Forsvaret og i dag er jeg kadett. Tilfeldigheter er altså en av flere faktorer som førte meg inn i Forsvaret. Dette antar jeg også gjelder en rekke andre offiserer, også sikkert en del av denne forsamlingen (håndsopprekning). Verneplikten er for mange introduksjonen til Forsvaret som arbeidsplass og i sitt møte med denne så velger mange å bli. Jeg har ingen empiri for å understøtte, men jeg vil driste meg til å tippe at det er en klar overvekt av dagens offiserer som er der de er i dag nettopp på grunn av at de mer eller mindre opprinnelig så seg tvunget til førstegangstjeneste, oppdaget at de likte seg og så fant veien videre inn i systemet. I dag er mye annerledes. Slik situasjonen og strukturen er nå er det kun behov for 7.500 til førstegangstjeneste av hvert årskull. Hvert årskull ligger i dag på omtrent 65.000 ungdommer, uvilkårlig av kjønn. [1] Jeg har innhentet ferske tall fra VPV som viser at det opereres med feilaktige tall i en rekke medier, også Forsvarets. [2] I praksis vil dette si at Forsvarets behov er 11 % av alle i hvert årskull. Elleve prosent. Med andre ord er 89 % aldri i kontakt med Forsvaret ut over innrullering, sesjon og første øvede døgn[3]. I praksis viser dette en formidabelt skjev byrdefordeling der så lite som 1/10 bærer hele byrden. Behovet for fremtiden er synkende og dette skyldes naturlig nok symbiosen økonomi og struktur. Teknologi og sofistikert materiell har ført til at det stadig kreves mer utdannelse og mer kompetanse for å kunne betjene ulike avanserte våpenplattformer. Når det er et så stort mindretall som velger å bære byrden betyr dette i praksis at Forsvaret står ovenfor en betydelig utfordring knyttet til legitimitet i befolkningen. Da Forsvaret var på sitt største med tanke på styrkeproduksjon av personell var det 23.590 vernepliktig mannskap som fullførte førstegangstjeneste. Dette var årskull 1971, altså de som avtjente hele førstegangstjeneste mellom 1989 og 1990. [4] I 2007 var samme tall 7.889[5]. Forskjellen er altså omtrent 23.600 og 7.900 på sytten år. Husk da at ungdomskullene stiger proporsjonalt slik at styrkebrønnen blir større for hvert år, mens de som bærer byrden blir færre. Dette synliggjør klart utfordringene knyttet til legitimitet, og hvor eksklusivt det i dag er å være i Forsvaret.

 

Tidligere kjempet man for Konge, Folk og Fedreland mot en trussel som var nær, både i sinn og langs landegrensen. I dag er situasjonen, som kadett Scheide også viste til, annerledes. Globaliseringen har naturlig nok også ført til at det sikkerhetspolitiske teater er tettere sammenvevet. Nå er altså en konflikt på andre siden av verden utslagsgivende for norsk sikkerhet her hjemme. Følgelig har også Forsvaret forandret seg. Nå er strukturen oppsatt for det som i realiteten er et episodeforsvar. I en slik situasjon er det behov for profesjonaliserte soldater som har spisset og god kompetanse og på kort varsel kan rykke ut. En bevegelse mot slike vervede avdelinger vil igjen føre til at avstanden mellom befolkning og forsvar øker. I et nasjonalt forsvar er verneplikten helt bærende nettopp fordi soldatene er hentet fra fjern og nær i alle samfunnslag. På den måten får man profesjonelle soldater med sunt bondevett og folkesjel. I dag er utenlandstjeneste mer en regel enn et unntak. I et slikt tilfelle er det ikke behov for en stor trenet reserve, men for profesjonaliserte kapasiteter som kan faget sitt. Ulempen er at man mister den naturlige forankringen i folket. Vil det at vi ikke lenger rekrutterer bredt fra befolkningen føre til en skjev seleksjon av de som søker seg til Forsvaret, og kan vi stole på seleksjonsprosedyrene initialt og senere? Kan vi vaske ut de som søker seg til en profesjonell struktur med feil motivasjon? Jeg sikter her til debatten som har gått i ulike media, aviser spesielt, den senere tiden mtp det å ta liv. Denne debatten er nok kjent for de fleste i forsamlingen.

 

Verneplikten er på mange måter tilpasset et annet trusselbilde enn situasjonen i dag. Jeg mener at det i dag ikke ville vært mulig å lovfeste en plikt som kun omfattet det ene kjønnet. Uansett om Forsvaret får en 50/50 fordeling mellom menn og kvinner så vil det ikke gjøre annet enn å fordele skjevheten av byrden mellom kjønnene i sine årskull. Slik utfordringen da fortoner seg mener jeg at vi må erkjenne at verneplikt enten må bli kjønnsnøytral for å være levedyktig i fremtiden eller avskaffes. Allikevel understreker jeg at det fremdeles ikke vil endre på utfordringen tilknyttet byrdefordeling. Vi står med andre ord overfor et skille i historien der vi må ta en avgjørelse.

 

Det går årlig store summer med på å trene og utdanne soldater for så å avslutte tjenesten når de er på toppen av sitt kompetansenivå. Videre er utfordringene sentrale nettopp fordi det ikke lenger er mulig å utdanne vernepliktige mannskaper til et akseptabelt nivå i løpet av tolv måneder. Jeg mener at dette ikke er gunstig. Situasjonen er i dag helt annerledes enn tidligere: strukturen er ikke lenger begrenset av personelltilgang. Konsekvensen av dagens vernepliktsmodell er etter min mening slående. Det er en kjensgjerning at især i åpningsfasen av en konflikt vil kampflybasene og kampflyene være av avgjørende betydning. Svekkelsen i strukturen med dagens vernepliktsmodell belyses godt av paradokset at vi har verdens mest avanserte og effektive mellomdistanse luftvernsystem, men i store deler av året ikke har kompetanse og beredskap fordi besetningen er basert nettopp på vernepliktig mannskap. Dagens materiell krever med andre ord så stor opplæring at vi kun oppnår tilfredsstillende evne mot slutten av førstegangstjenesten. Dersom jeg skal sette dette på spissen så må vi i dag krysse fingrene for at dersom det skjer noe så skjer det sent i utdanningen slik at reell kampevne er tilstede. For å oppsummere dette tema så er mine bekymringer til verneplikten todelt: (1) jeg ser på bekymring for den operative evne dersom vi skal basere oss på profesjonell verneplikt kontra et profesjonalisert forsvar samtidig (2) som jeg trykker verneplikten til mitt bryst da den som institusjon rekrutterer et bredt samfunnslag til både befalsyrket og til våre vervede avdelinger. Når dette er sagt er jeg positiv til at tidligere forsvarssjef, general Sverre Diesen, har nedsatt en vernepliktskommisjon for å utrede saken nærmere. Etter det siste jeg hørte så har denne kommisjonen blitt satt på is av FMIN. Uansett, mye tyder nå på at Forsvaret må finne sin forankring i noe annet enn verneplikten.

 

Norsk deltakelse i militære internasjonale operasjoner har hatt en klar utvikling fra fredsbevaring og observatøroppdrag til fredsoppretting og væpnet konflikt. Etter min mening starter forsvaret av Norge allerede ute og det er Norges klare ansvar så langt det lar seg gjøre å kjempe for fred, stabilitet og en bedre organisert verden. Dette er vår plikt og profesjon. I dag er Forsvaret særlig tungt engasjert i Afghanistan. Jeg mener at dette engasjementet er riktig og til det beste.

 

Norge fremstår for meg i dag som en aktiv aktør på den internasjonale arena både under NATO- og FN-hjelm. Dette synes jeg er bra. Når det fra politisk hold besluttes å sende militære styrker er dette i erkjennelsen av risiko for tap av liv. I de beslutninger som blir tatt på det politiske plan er det en rekke vurderinger som blir tatt med når det kommer til bidrag internasjonalt. Blant disse er risiko for egne styrker og tap av liv satt opp mot sikkerhetspolitisk gevinst. Dette er en avansert prosess med veldig mange ulike komplekse vurderinger. Jeg sitter imidlertid igjen med en oppfatning av at det er en politisk føring at norsk innsats må baseres på minst mulig risiko for våre styrker. I seg selv er dette helt forståelig, men jeg mener at det er grunn til å tro at det kan for noen fremstå som et signal om at Norge ser seg mest tjent med at andre nasjoner tar de tyngst belastede oppgavene. Her sikter jeg til problematikken tilknyttet å være låst i Nord-Afghanistan. Jeg synes det er vondt når jeg deltar på Nijmegenmarsjen hvert år at britiske, kanadiske og ikke minst danske kolleger stiller meg spørsmålet: når skal Norge hjelpe oss i sør? Som ung offiser ser jeg på bekymring mot en slik utvikling. Da norske styrker deltok på Balkan[6] var det lite begrensninger, såkalte caveats. Hvis alle land stiller sine styrker med begrensninger tror jeg at dette på sikt kan føre til at det internasjonale samfunn ikke vil nå sine mål i Afghanistan. Fortjener Afghanistan det? Har Norge råd til det? Ikke minst: Har NATO råd til det?

 

Som jeg nevnte i innledningen er Oslo Militære Samfund et av få gode fora for å saklig heve kritiske røster. Jeg vil dermed benytte anledningen til å se litt på det som mer eller mindre er etablerte oppfatninger: Det er en etablert forståelse at tap i strid påvirker viljen i befolkningen, og videre at toleranse for tap i en fjern konflikt er lavere enn tap i en nær konflikt som for eksempel invasjon. Det er en argumentasjonsrekke jeg også anser som helt naturlig, men hvor kommer den egentlig fra? Er den bare blitt fremført for så aldri å bli reist kritikk mot? Det er nettopp denne som danner fundamentet i blant annet begrensningen for å låse norske styrker i nord. Den 19. august 2008 ble ti franske NATO-soldater drept i et bakholdsangrep i nær Kabul. [7] Dette er det største enkelttapet Frankrike har opplevd i Afghanistan. Det er i tillegg viktig å huske på at Frankrike er den fjerde største bidragsyteren i Afghanistan etter USA. Etter dette angrepet viste målinger i Frankrike at støtten til engasjementet hadde økt. [8] Det er veldig interessant nettopp med tanke på dette med vilje i befolkningen til å bære tap.

 

Poenget jeg søker etter å illustrere er at jeg tror at man alt for ofte låser seg i tankesett og tankerekker som har vært der fra før. Nøkkelen til suksess, hjemme og ute, ligger ikke i å finne opp kruttet på nytt, men med respekt bruke kritiske øyne se på det som ”alltid har vært slik”. Det er derfor vi trenger takhøyde og kultur for at offiserene kan uttrykke seg kritisk.

 

Norge har over en lengre periode vært engasjert i Nord-Afghanistan. Jeg tror at norske styrker har like gode forutsetninger for å kunne løse oppdrag i sør. Jeg tror enkelte kan oppfatte det som et tap av anseelse at Norge stiller med styrker som har begrensninger. Vi må huske på hvorfor vi er der. Hva er målet? Er målet hva opinionen mener? Eller er målet et trygt og selvstendig Afghanistan? Jeg mener det er en kombinasjon, men at man dessverre alt for ofte henger seg opp i siste tall fra norsk gallup. Ofte leser jeg debatter i media der man diskuterer engasjementet i Afghanistan. Der opplever jeg at man ser på deltakelsen som ett spørsmål, snarere enn de to det faktisk er. Det første spørsmålet går på tilstedeværelsen samt engasjementet og det andre på støtte til egne styrker. Disse to må ikke sees under ett. Dette tror jeg blir uheldig. De som deltar der nede må vite at de har vår støtte.

 

En annen bekymring som jeg vet har beveget enkelte unge offiserer er saken om yrkesskadeerstatning mellom en norsk soldat og Statens Pensjonskasse (SPK). For å oppsummere saken så var det en soldat som skadet seg i tjeneste i Afghanistan, men ble nektet erstatningsutbetaling av Statens Pensjonskasse fordi skaden var, og jeg siterer, ”innenfor rammen av hans arbeid og man må kunne si at dette arbeidet innebærer en risiko for skade.” Sitat slutt. Videre anførte Statens Pensjonskasse at dette er en risiko som faller utenfor yrkesskadedekningen, fordi en skade som oppstår i en slik situasjon er ”et resultat av den ordinære utførelse av arbeid.” [9] Sitat slutt. Til tross for en lang rettsprosess over flere år og med seier for soldaten i rettsapparatet, er det med betenkeligheter jeg ser på saken. For meg er det demotiverende med en så graverende ansvarsfraskrivelse fra statens side, især når man ser hvor omfattende og lang saken skulle bli. Skade en pådrar seg i tjeneste i utlandet er ikke et tap en skal bære alene. Slik skal det ikke være. Signaleffekten som sendes ut er uheldig. Poenget jeg forsøker å illustrere er at ordninger for personell i Forsvaret må være ryddige. De få som allerede bærer byrden skal ikke være selvassurandører. Som ansatt i Forsvaret, som mannskap eller offiser, har man tatt et valg. Man har valgt å gå foran og være noe annet enn mannen i gata. Derfor mener jeg at det siste en skal bekymre seg over er ordningene i tilfelle skade eller død i tjeneste. Dersom vi går ned den veien der tror jeg det kan bli vanskelig å løse oppdrag på en god måte i frykt for skade eller feil. Dette er et komplekst tema, men det er viktig at Forsvaret opptrer ryddig og rettferdig ift veteranene. Jeg viser til St.mld 34 2008-2009 ”Fra vernepliktig til veteran” som tar for seg oppføling av veteraner. Betydningen av sanitet og ivaretakelse etter operasjoner er viktig. Ikke minst pga signaleffekten dette gir de som skal gjøre et yrkesvalg.

 

Forsvaret har i den senere tiden satt fokus på og gjort, etter min mening, en formidabel innsats i arbeidet for veteranene. Her sikter jeg til St.mld nr 34 og Bæreia veteransenter. Dette arbeidet synes jeg har vært svært positivt og her mener jeg Forsvaret fortjener ros.

 

Til slutt skal jeg raskt oppsummere poengene mine. Hvilke krav er det til fremtidens forsvar fra mitt synspunkt: Verneplikten står ovenfor utfordringer knyttet til legitimitet, fremtid og realistisk operativ evne. God seleksjon og rekruttering samt at det burde kanskje nedsettes en tenketank av yngre offiserer som tar opp en del av de tema som er vanskelige og innspill som dukker opp. I tillegg har jeg trukket frem politiske begrensninger på norske styrker og ikke minst ordninger veteraner og soldater i utenlandsoppdrag.

 

Med dette takker jeg så mye for meg!

 

Spørsmål?

 

 

[1] Empiri hentet fra Vernepliktsverket (VPV) i e-post og telefonkorrespondanse med major Gard Maurud av 2009-09-29. Av det totale tallet i årskullet er omtrent 31-32.000 menn og 33-34.000 kvinner.

[2] Tall som FSJ Diesen opererte med under TMOs Vernepliktskonferanse 2008-06-02 og Forsvarets Forum 10/09 var en sjettedel – 1/6 – av hvert årskull som var inne til FGTJ. Dette tallet viser seg å være utdatert.

[3] Med ”første øvede døgn” forstås dette som etter fem virkedager ut i FGTJ.

[4] Op.cit Maurud

[5] Behovet i 2007 var 10.786. Tallet viser såkalt rekvirert styrke. Det betyr Forsvarets behov for antall soldater inne til førstegangstjeneste. I rekvisisjonen er frafall fra førstegangstjenesten medberegnet. I 2007 fullførte 7.998 førstegangstjenesten. Tall tilknyttet FGTJ vil alltid divergere grunnet forskjellig innfallsvinkel. Imidlertid er tallene mulige til å brukes som en indikator på tendens. Det reelle tall vil uansett være i nærheten. Empiri hentet fra Vernepliktsverkets hjemmeside og i korrespondanse med Maurud ved VPV. Besøkt 2009-09-25 http://www.mil.no/felles/vpv/start/faktabibliotek/article.jhtml?sourceID=381931&source=ftd

[6] NORTF VIII og IX

[9] Dagbladet, lastet ned 2009-09-13 http://www.dagbladet.no/2009/04/29/nyheter/innenriks/afghanistan/rettssak/5945332/

Diskusjonsaften i Oslo Militære Samfund
mandag 23. februar 2009

Innledning

ved

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Tema: ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”
Formann, ærede forsamling…

Obert Kristian Lund
Sjef Luftkrigsskolen

Kveldens diskusjonsaften har temaet ”Personellet er Forsvarets viktigste ressurs”. Jeg har fått æren av å innlede diskusjon med noen påstander og ytringer som kan danne et mulig bakteppe for diskusjonen.

Kvelden tittel er gitt uten spørsmålstegn. Dog oppleves nok vår hverdag slik at vi bør kunne stille noen spørsmål til Forsvarets verdikjede for personell; ”Rekruttere, utvikle, anvende og avvikle personell”

Siden år 2000 er Forsvaret redusert fra mer enn 23000 ansatte til noe over 16000. Det ble gitt avgangspakker til flere tusen, mange av dem nødvendige for Forsvaret, mens vi i kvisthaugen ennå sliter med ettervirkningene. Forsvaret lever med et politisk krav om en kvinneandel mer enn dobbelt så høy som dagens, en andel som har vært omtrent uforandret i 15 år. Vi sliter med at vi kun har måtelig tiltrekkingskraft på dagens ungdom, slik at antallet som begynner på befalsskoler og krigsskoler dekker ca halvparten av faktisk behov. Førstegangstjenesten er satt under press, mest fra Forsvaret selv. Kompetent befal og offiserer slutter i frustrasjon over overbelastning og manglende karrieremuligheter. Forsvaret må nesten håpe på at finanskrisen varer i ti år, for å unngå ”sorte hull” i sin demografiske fordeling, og fylle rekkene igjen. Sivil sektor forgubbes til pensjonistalder.

La meg så ta fatt i noen utfordringer innenfor rammen av dagens tema:

Kvinner i Forsvaret

Kvinneandelen bekymrer svært mange av oss, men til tross for mange års bekymring, er vi som etat ikke i stand til enkelt å fortelle hvorfor vi trenger flere kvinner. Noen argumenterer med at det skaper mangfold og bedre arbeidsmiljø. Hvordan vet vi det? Forsvaret har heller ikke noe godt svar på hvorfor mange kvinner slutter tidlig og kan dermed ikke iverksette tiltak som virker. Kanskje svaret er så enkelt at vi trenger å representere befolkningens enkle todeling? Og, kanskje er det på tide å iverksette dramatiske tiltak? Hva med et pålegg om at det skal være minst en kvinne i samtlige ledergrupper i hele Forsvaret. Da ville i hvert fall kvinner blitt synlig i beslutningsprosessene våre.

Sivilt vs militært ansatte

Hverdagen i store deler av Forsvaret består av internasjonale operasjoner. Styrkene må være gripbare. Problemet er at vi har for få gripbare militært personell. Mange kategorier er ute så ofte at de aldri ”lander” hjemme hos seg selv. I Danmark satte de i 2004 som mål å bytte ut 3000 sivile med 3000 militære, for lettere å ta personellet ut i intops. Kanskje det er en medisin som ville virke i Norge også? Hva med å gi avgangspakker til 2000 sivile og erstatte dem med vervede og befal? Uten at jeg skal henge ut enkeltkategorier, er det definitivt lettere å beordre en militær sambandstekniker til Afghanistan enn en sivil tekniker i FLO/IKT. Kanskje burde ikke Forsvaret drive egne intendanturlagre heller.

Avdelingsbefal vs yrkesoffiserer

I 1975 fjernet man underoffiserskorpset. En stor gruppe spesialister ble nå offiserer uten offisersutdanning, også kalt BS-befal. 30 år senere ønsker man spesialistene tilbake. Riktignok fjernet Sjøforsvaret og Hæren det meste av sitt spesialistbefal, men man synes å ha glemt de tusen spesialistbefal som blant annet utfører vedlikeholdet for Luftforsvaret, og som har vært der i alle 30 år. Der er jo hyggelig å se at også andre gjenoppdager at ikke alle trenger treårig krigsskoleutdanning for å gjøre en jobb i Forsvaret. Begrepet underoffiser har en falsk klang i norske ører og man måtte derfor finne på et nytt navn til denne kategorien, som i dag kalles avdelingsbefal. Jeg synes betegnelsen er meningsløs i forhold til hva spesialistene faktisk er.

Et problem med to-delingen er at ikke alle delene av Forsvaret er like enkelt konstruert som en tropp i Hæren eller som en teknisk avdeling på en flystasjon. Det er ikke gitt at en kan prosentfordele avdelingsbefal og krigsskoleoffiserer.

Det er også en stor utfordring er at vi kun har ett gradssystem, noe avdelingsbefalet taper stort på. Med en svært langsom vertikal karriere og et system der lønn og grad henger sammen, skal det holde hardt å holde på godt utdannede spesialister til de er 35. Det ville vel ikke være urimelig at en 35 år gammel spesialist med unik kompetanse tjente det samme som en 35 år gammel turbo-oberstløytnant? Men, da må vi gi spesialisten en annen slags grad enn løytnant!

Og hva er så galt med yrkesoffiserer? Mange oppfatter yrkesoffiserene kun som generalister, som ikke kan noe annet fag enn generell ledelse. Krigsskoleutdannende offiserer er definitivt fagfolk de også. Det store problemet knyttet til yrkesoffiseren er at Forsvaret har klart å skape en forventning til dem om at de ikke må bli mer enn to år i en jobb dersom de skal ha en vertikal karriere. Problemet er derfor ikke at det er for mange yrkesoffiserer, men at de aldri blir gitt nok tid til å lære å gjøre jobben sin. Karrierejaget er for stort.

Utdanningsordningen

Utdanningsordningen vår har sett en utvikling de siste 4 årene. Nå skal alle yrkesoffiserer ha en bachelorgrad, og noen få heldige skal få en mastergrad. Som krigsskolesjef ser jeg at ungdommen er opptatt av formell staffasje, så høyskolegrader er viktig for rekrutteringen. Men hva skal man bruke mastergraden til? Hvor mange stillinger har denne typen utdanning som krav i stillingsbeskrivelsene? Mener man alvor, så bør kanskje mastergraden være et kriterium for å bli oberstløytnant?

En utfordring krigsskolene har, er å fortelle ungdom med interesse for jobb i Forsvaret at skal du bli yrkesoffiser, så må du sette deg tre år til på skolebenken. Det er allerede på høy tid å evaluere om overgangen fra en 2+2 krigsskole til en treårig gjennomgående har gitt en effekt, og i så fall hvilken?

En annen problemstilling er at i forhold til tidligere, med krigsskole 1 og 2, med stabsskole 1 og 2, så havnet offiserene jevnlig på skolebenken for faglig påfyll. Man fjernet så stabsskole 1 fordi innholdet ble dekket av krigsskole 2. Da man fjernet krigsskole 2, satt man igjen med ingenting. Dette synes nå å bli kompensert med at man skal gjennomføre sin stabsutdanning tidligere. Et argument som brukes er at man må få ut de med mastergrad yngre. Men, hvorfor det?

For noen ender det da opp med at dersom man velger å ta en NATO stilling i utlandet som kaptein eller major i begynnelsen av 30-årene, så kommer man hjem og er for gammel til stabskolen. Skal det ikke være mulig å gjøre vertikal karriere dersom man avhjelper Forsvaret med å fylle NATO stillingene ”for tidlig”??

Det viktigste må da være å gi høyere stabsutdanning når den faktisk trengs i karrieren. Kanskje masterutdanningen heller hører hjemme på krigsskolene??

Førstegangstjeneste vs vervede soldater

En diskusjon om personell kommer ikke utenom førstegangstjenesten. GIH og FSJ har uttalt at førstegangstjenesten er alt for kort til at slike soldater kan læres opp på moderne materiell og utnytte dette effektiv på en moderne slagmark. Dagens konflikter krever vervede, profesjonelle soldater. Er det slik at førstegangstjenesten kan avskrives som en romantisk overlevning av leidangen og den norske bondesoldaten? Vi er inne i en tid hvor kvinner gis pliktig sesjon og kvinnelig førstegangstjeneste synes å være på vei inn, mye for å øke kvinneandelen i Forsvaret. Førstegangstjenesten sees på som en av de viktigste rekrutteringsarenaene for videre utdanning og karriere i Forsvaret. Hvis det siste er korrekt, er det ikke da betydelig risikofylt å avfeie førstegangstjenesten som teknologisk utdatert?

Begrepet hjelpesoldat er blitt et fyord. Har noen regnet på kostnadene ved et bortfall av denne kategorien? Eller skal majorer og oberstløytnanter yte mer gratisinnsats?

Jeg savner også en forskning på kostnadene av å holde på profesjonelle soldater over tid. Jeg antar at de ikke er fornøyd med korporalstillegget?

Disponering av befal og offiserer

Dagens forvaltningssystem er enormt ressurskrevende, og synes mest å bidra til å flytte rundt på kritiske vakanser. Det kan da ikke være slik at den enkelte befals personlige ønsker skal sette grenser for Forsvarets virksomhet? Hva med et system der disponering ble sett opp mot karriereplanlegging. Tenk om alle visste hvilke stillinger eller funksjoner de skulle ha de neste 10 årene? Det ville skape forutsigbarhet både for den enkelte og for Forsvaret, og ville gi offiserene tid nok i hver jobb til å sette varige spor etter seg.

Befalsorganisasjonene skryter av å ha fått bort tidsbegrensningen på militære stillinger, i hvert fall på stillinger som ikke ansees som meritterende og typiske karrierestillinger. Hensikten har vært å skape trygghet for den enkelte. Det de har oppnådd er å sette propper i systemet, slik at det ikke lenger foregår en naturlig rotasjon. En rotasjon som må til for å tilføre nytt blod i alle stillinger og funksjoner rundt om i landet. Mangelen på rotasjon bidrar til innavl og hindrer tilførsel av kompetanse til alle avdelinger. Tryggheten for den enkelte vil etter kort tid gå over til frustrasjon over manglende muligheter.

Et prakteksempel i så måte er nye Forsvarsstaben, der det ryktes at man har fjernet tidsbegrensningen på alle militære stillinger under generalsnivået. I en tid hvor det meste av forsvarsgrener flyttes ut av Oslo, så skal alle som tilfeldigvis sitter i FST nå kunne sitte til evig tid. Hvor blir det av den sunne rotasjonen da? Det blir i hvert fall slutt på at operativ tjeneste ute i Kongeriket er meritterende for tjeneste i sentral stab. Hva i all verden er det dere holder på med??

Forsvarets lønnssystem

Vi kan ikke snakke om personell uten å ta med lønn. Vi har nå kommet i en situasjon der personellet sier nei til å dra til Afghanistan om våren, for da taper de lønn i forhold til å delta på de store vårøvelsene. Vi sender folk inn i krigshandlinger for mindre penger enn de får betalt for å sitte rundt i nasjonale teiger i et par uker om våren. Det sier litt om vår respekt for dem vi ender ut i kamp.

ATM ble innført kort tid etter at min karriere i Forsvaret startet, og både skulle være og ble en beskyttelse mot rovdrift på personellet. 30 år senere kutter vi øvelser fordi det er for dyrt å øve. Et eller annet sted på veien gikk det galt. ATM i dag fyller ikke lenger den rollen det ble laget for. Snillisme over lang tid har ødelagt systemet. Dagens ATM må bort!!

Reserveoffiserer

Siden vi har en paneldeltaker fra reserveoffisersforbundet benytter jeg sjansen til et poeng her også. Slik NROF fremstår i dag, er det kun en siste rest av mobiliseringsforsvaret. Skal reserveoffiserer ha en mening i dagens forsvar, må de kunne gå inn f eks som erstatninger for annet personell i intops. Da trengs både relevant kompetanse og trening. Jfr danskenes InterForce program, der det inngås ”disponeringsavtaler med sivile bedrifter for å få tilgang til kvalifiserte offiserer, og til bruk i intops.

Annet

Det er mange ulike temaer som kan tas opp og som kan knyttes til personellbehandling. Tiden strekker ikke til alt. Men, jeg kan ikke avslutte uten å kommentere vår nye teknologiske hverdag.

Vår teknologiske hverdag

Når jagerfly designes, brukes det dyktige ressurser med testpiloter og psykologer for å lage det optimale grensesnittet mellom fly og pilot, slik at piloten kan konsentrere seg om sine tre oppgaver; fly flyet, ha kontinuerlig situasjonsoversikt og treffe målene oppdraget omfatter. Når det gjelder grensesnittene til våre administrative verrktøy som ESS, SAP og eSAF synes imidlertid rådgiverne å ha kommet fra et meget varmt sted.

Den stadige strømmen av nye dataverktøy er beregnet på å brukes av eksperter. Problemet er at hele hensikten med nye verktøy er å spare lønnen til de ekspertene systemene er laget for. Tilbake sitter da vi amatørene. Jeg er helt sikker på at en oberstlønn neppe er det beste grunnlaget for å kontrollere reiseregninger, arbeidstidsregnskaper og fordele post elektronisk. Men, siden jeg kun utøver ledelse bruker jeg jo pr definisjon ingen tid på det, slik at det administrative arbeidet vi sjefer utfører er gratis. Innsparing kalles det. Men, det er altså ikke mulig å lede noen fra en PC. Ledelse skjer i direkte kontakt med menneskene, ikke via e-post. Det har man forstått i FD, siden de har behold ekspertene i støttefunksjonene. Hurra!

Siste kostnadsinnsparing er å legge ned Forsvarets Nødhjelpslinje, også kalt HelpDesk. Det er grunn til å minne forsamlingen om at da FisBasis ble innført for 7 år siden reklamerte prosjektet med at man kunne spare arbeidstid tilsvarende 1100 årsverk på mindre plunder og heft hos den enkelte bruker. Hvem har regnet på hvor mange årsverk mange nå trenger fordi man gjeninnfører plunder og heft?

Avslutning

Jeg har pekt på noen problemstillinger til panelet og til salen. Det er nå opp til dere å ta debatten videre.

 

Takk for meg