Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Onsdag 10. oktober 2007

 

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

Nordområdene i endring – hvordan kan Norge,
Finland og Sverige styrke sitt samarbeid

Kontrolleres mot fremføringen

OMS Utenriksminister Jonas Gahr Støre. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Iblant står vi overfor store vendepunkter i historien – veiskiller, som gjør det mulig å ”begynne på nytt” og å legge smertelige kapitler i historien bak oss.

Mange her i salen har opplevd slike veiskiller, mange har vært deltakende i dem. Jeg tenker på avslutningen av den andre verdenskrigen, som skulle gjøre det mulig å skape ett, fredelig Europa. Jeg tenker på avslutningen av den kalde krigen, som endelig rev ned skillelinjene på vårt eget kontinent.

Hvert av disse veiskillene har brakt med seg nye muligheter; til utvikling, fred og stabilitet. De har skapt et handlingsrom land og politikere har søkt å utnytte til beste for folkene. Men hvert av dem er også blitt etterfulgt av overraskelser og tilbakeslag. De har minnet oss om hvor viktig det er å ha ankerfester i vår politikk, og å ta vare på dem – ankerfester som vi trenger over tid – ankerfester som viser sin betydning fordi selv om mye er i forandring, så ligger også mye fast gjennom våre grunnleggende politiske verdier som demokrati og frihet, gjennom vår geografi og gjennom vår nære tilknytning til naturressursene.

Det er nettopp her – i innsatsen for å finne den riktige balansen mellom fornyelse og kontinuitet – at utfordringene i utenriks- og sikkerhetspolitikken ofte ligger.

I ettermiddag kom jeg tilbake fra Bodø, hvor jeg hadde invitert mine kolleger fra Finland og Sverige til diskusjoner om utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Under oppholdet ved Landsdelskommando Nord-Norge mottok vi en orientering om utviklingstrekk og utfordringer i nord. Det er ingen mangel på slike utfordringer.

Og mange av dem er krevende. Men som den erfarne admiral Trond Grytting sier det: de har det til felles at Forsvaret ikke eier noen av dem alene. Løsningen ligger ikke først og fremst i militære virkemidler. Der det tidligere handlet om å planlegge for å møte en stor militær trussel, handler det i dag om evne til å møte og håndtere en lang rekke utfordringer, muligheter og risiki.

I Nordområdene finnes store fiskeriressurser, som må forvaltes på en klok måte. Her ligger det som er i ferd med å bli Europas nye energiregion. Her kan man se – og ikke bare lese om – forandringene i klimaet. Her øker transporten på havet i takt med ny økonomisk virksomhet. Her formes det nye og stadig mer sammensatte naboforholdet til Russland.

Vi ser en region hvor det ikke bare settes krav til et samspill mellom en rekke norske instanser – hovedsakelig sivile men også militære. Vi ser en region hvor det settes krav til samspill og dialog med en rekke land, og i første rekke de vi grenser opp til – de som deler de samme utfordringer, muligheter og risiki som vi.

Å invitere min finske og svenske kollega til et slikt besøk i 1980 ville vært utenkelig. Å gjøre det i 1990 ville heller ikke vært naturlig. Men å invitere min finske og svenske kollega i 2007 er ikke bare mulig. Det er riktig!

Jeg vil benytte anledningen i dag til å gå nærmere inn på hvordan jeg ser perspektivene for dette trilaterale samarbeidsforholdet i tiden som kommer. Det er et forhold med mange komponenter. I dag vil jeg særlig berøre de utenriks- og sikkerhetspolitiske sidene.

De tidligere sikkerhetspolitiske skillelinjer mellom Norge, Finland og Sverige er i dag forvandlet til et samarbeidsrom av muligheter – et møte mellom NATO og EU i felles geografi og internasjonalt utsyn. Ja, bortfallet av den kalde krigen har åpnet for at vi kan ta opp igjen saksområder nordiske politikere valgte å legge til side – for rundt 60 år siden.

Under den kalde krigen kastet de storpolitiske skillelinjene lange og tunge skygger inn over vårt eget nærområde og begrenset samarbeidet.

Vi skulle helt frem til tidlig på 1990–tallet før utenriksministeren og forsvarsministeren fra formannslandet i Nordisk Ministerråd kunne gi Nordisk Råd en redegjørelse. Helt til slutten av 1980-tallet ble slike spørsmål ansett som for følsomme til i det hele tatt å bli drøftet i denne nordisk krets.

Nå er vi alle en del av EUs indre marked med alt det innebærer. Realiteten er at EØS-avtalen og hele rettsgrunnlaget knyttet til EUs indre marked fremstår som den viktigste nordiske samarbeidsavtalen som noen gang er inngått. Ja, i ett perspektiv har dette felles rettsgrunnlaget også sine verdifulle sikkerhetspolitiske sider i en ny tid. Felles regler binder sammen og gir trygghet mot usikkerhet.

Sikkerhetspolitisk dreier vårt forhold til Russland seg ikke lenger om en eksistensiell trussel, slik det gjorde under den kalde krigen. Ulike sikkerhetspolitiske veivalg begrenser ikke lenger muligheten for samarbeid mellom nordiske land. Som min finske kollega Ilkka Kanerva sa i Bodø i dag: Det finnes ikke ett utenrikspolitisk eller sikkerhetspolitisk tema våre tre land ikke kan diskutere. Det er snarere slik at muligheten øker for dypere og bredere samarbeid – nå også på det sikkerhetspolitiske området.

Det er en spennende mulighet, for vår region er i rivende utvikling. Østersjøregionen er i internasjonal presse utpekt til en av verdens mest interessante regioner for økonomisk og teknologisk vekst. Legger vi til Barentsregionens ressurser og kunnskaper blir perspektivet enda mer spennende. Arktis og nordområdene var tema for forrige nummer av Time Magazine. På forsiden vaiet det norske og danske flagget sammen med det amerikanske, russiske og kanadiske.

Oppdagelsen av store energiressurser, teknologisk utvikling som gjør det mulig å utvinne dem, den aktiviteten det vil generere på land og til havs i en sårbar økologi, teknologi og forskning, blomstrende næringsutvikling på Nordkalotten, is som smelter og nye sjøveier som åpnes på grunn av klimaendringene, noen av verdens største gjenlevende fiskeressurser; alt dette bringer nordiske naboer sammen – og det bringer noen av oss sammen med en felles russiske nabo.

Og som resultat er nordområdene igjen i ferd med å innta en sentral plassering i Europa. For mindre enn 20 år siden hadde det internasjonale samfunn sine øyne rettet mot konfliktpreget militær virksomhet i nord.

Så forsvant mye av oppmerksomheten. Nå vender den tilbake, men med en ny agenda – en krevende agenda. Men det er en agenda for samarbeid – og evne til å møte og mestre risiki – ikke konfrontasjon.  Vår oppgave må være å vise aktivitet, ha den fremste kunnskap og å gi vårt bidrag til at den utvikles med respekt for det regelverk folkeretten inneholder.

Forholdet til en stor russisk nabo har mange sider – noen av dem er også krevende.  Vi er – og skal være – nøkterne realister når det gjelder Russlands utvikling. Vi ønsker oss ikke tilbake til de turbulente årene på 90-tallet. Men vi skal også si i fra når vi ser tegn til autoritære trekk ved et styresett i Europa. Det retoriske spenningsnivået mellom Vesten og Russland er økt. Det er større uenighet om sentrale utenrikspolitiske spørsmål enn på lenge. Vi merker også det. På søndag markerte vi ett-årsdagen for det uoppklarte drapet på Anna Politkovsjkaja, et uttrykk for ytringsfrihetens krevende kår hos vår nabo.

Samtidig er det slående at Norden, og da spesielt Norge, Finland og Sverige, har utviklet et grensenært og regionalt samarbeid med Russland av unik karakter.  Femten år med Barentssamarbeid har skapt et interessefelleskap og muligheter for å skape ny vekst på hele Nordkalotten.  Naboer er kommet hverandre nærmere. Vi har fått et nytt handlingsrom, som gjør det mulig å utnytte dette interessefellesskapet.

Utfordringen ligger i hvordan vi utnytter det nye handlingsrommet. Regjeringens nordområdestrategi handler i stor grad om nettopp det.

Jeg mener de nordiske landene har vist vilje til å skape nye muligheter regionalt – rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Det skal vi fortsette med. Norske tanker om en samarbeidssone over grensen til Russland skriver seg inn i denne tradisjonen.

Men så er det også slik: Vi manøvrerer best i nye politiske farvann og strømninger ved å holde fast ved sentrale ankerfester. For oss er tilhørigheten til det atlantiske fellesskapet et slikt grunnleggende ankerfeste – nå som før.

NATO og forholdet til USA er vår sikkerhetspolitiske garanti – og garantier skal ligge fast. Nære vennskap – ikke minst til USA – skal ivaretas og pleies og fornyes. Vi har et medansvar for å bidra til nettopp det. For Finland og Sverige er medlemskapet i EU et slikt ankerfeste. Og for oss alle ligger grunnlaget for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk i FN og i folkeretten.

Men selv om ankerfestene ligger fast, gjennomlever også de sin forandring i møte med nye utfordringer. Medlemskapet i NATO betyr fortsatt solidaritet overfor alle Alliansens medlemmer. Her er det ingen endring. Men perspektivene på sikkerhetsutfordringene varierer i større grad fra medlemsland til medlemsland.

I den globale supermakten USA er det sikkerhetspolitiske utsynet annerledes enn det er i Norge. I de baltiske landene er det forskjellig fra hvordan vi oppfatter det. I Baltikum oppleves det klarere enn i andre regioner hvordan nye konfliktlinjer ikke erstatter de gamle, men legges oppå hverandre.

Essensen i NATO-medlemskapet er at vi alle tar hensyn til hverandres perspektiver. Derfor reagerte NATO øyeblikkelig med Alliansens første artikkel 5 – vedtak etter terrorangrepene mot USA den 11. september 2001. Vi sto overfor en felles trussel. Derfor deltok Norge med F-16 fly for overvåkning av de baltiske landenes luftterritorium etter at de hadde fått sine medlemskap i Alliansen. Vi sto overfor en felles oppgave. Snart skal disse flyene tilbake til de baltiske land med det samme oppdrag.

Og liksom vi tar hensyn til andres perspektiver tar våre allierte hensyn til våre. Det er vår oppgave å kommunisere våre perspektiver klart og tydelig. Det er en annen viktig oppgave i nordområdepolitikken.

Samtidig betyr medlemskap i NATO noe langt mer enn solidaritet i tilfelle av overgrep mot vårt territorium. Det er en militærallianse, men også en organisasjon for politiske konsultasjoner og samordning. Den gir oss en traktatfestet rett til konsultasjoner der vi mener at vårt land er truet. Og den gir oss adgang til drøftelser på alle nivåer om utenriks- og sikkerhetspolitiske spørsmål medlemslandene er opptatt av. Slike drøftelser pågår kontinuerlig; enten det dreier seg om spesifikke temaer som energitilførsler eller om generelle utviklingstrekk i medlemslandenes naboskap.

Med dette utgangspunkt er jeg invitert til NATOs Råd i midten av november for å orientere medlemslandene om utviklingen i det vi kaller ”the High North” – Nordområdene. Våre allierte vil vite mer om den rivende utviklingen i nord. Vi har kunnskap og erfaring som nå etterspørres og det er i Norges interesse at våre allierte blir mer fortrolige med forandringene lengst mot nord i Europa. Besøket til NATO vil følge opp de samtaler og diskusjoner jeg gjennom det siste året har hatt med alliansepartnere enkeltvis, på besøk nordpå eller på besøk hos dem.

Men la meg samtidig understreke: Vi skal ikke være bekymret over at våre nærområder ikke står på Alliansens daglige sakskart. Det reflekterer jo nettopp det grunnleggende faktum at den kalde krigen er over og at nordområdene preges mer av behovet for samvirke enn av fare for konfrontasjon.

Ja, det reflekterer det faktum at man i NATO har beveget seg fra å konsultere om Sovjetunionen og Russland i NATOs Råd til å konsultere med Russland i NATO-Russlandsrådet. Norge har vært – og er – en pådriver for slike kontakter.

Medlemslandenes sikkerhetspolitiske perspektiver er i dag mer sammensatte enn tidligere. Nettopp derfor må også samarbeidsstrukturene som utgjør våre ankerfester være fleksible og formes etter dagens utfordringer. NATO – slik vi har kjent det – er nødvendig. Men mens NATO, sammen med det norske forsvaret, ga det meste av svaret under den kalde krigen, så krever en lang rekke nye utfordringer og muligheter at vi utvikler nye og tilpassede svar.

Det må vi gjøre selv – og sammen med andre, ikke minst med land som har sammenfallende interesser og utfordringer med Norge, ikke minst de landene som grenser mot de samme områdene.

Nettopp derfor er fordypet utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid i Norden så viktig, og det er i dette perspektivet vi skal forstå det utdypede trilaterale samarbeidet mellom Norge, Finland og Sverige. Sammen ønsker vi å utvikle nye svar på utfordringene i våre egne nærområder og i samarbeidet mellom EU og NATO – ikke minst når det gjelder felles deltakelse i internasjonale operasjoner. For å gjøre oss selv, NATO og EU mer relevante i våre nærområder og for å utnytte det  mulighetsrom som er oppstått.

Et av de klareste tegn på NATOs evne til tilpasning ligger nettopp i utviklingen av forholdet til andre organisasjoner – i første rekke FN og EU. Forholdet til FN var lenge preget av avstand og gjensidig skepsis, helt gjennom krigene i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. Forholdet til EU var lenge, helt frem til for 3-4 år siden, preget av frykt for rivalisering og konkurranse.

De siste årene har det utviklet seg et nærmere partnerskap mellom alle tre, preget av samarbeid og av arbeidsfordeling. NATO – operasjoner er ikke lenger begrenset til Allianse-medlemmer. EU – operasjoner ei heller til EUs egen medlemskrets. Derfor deltar Sverige og Finland i dag som betydelige bidragsytere til NATOs innsats i det nordlige Afghanistan – ved siden av Norge. Og Norge deltar i EUs operasjoner og i EUs innsatsstyrker – sammen med Sverige og Finland.

Men fortsatt kan samarbeidet mellom NATO, EU og FN bli bedre. Et tettere nordisk sikkerhetspolitisk samarbeid vil bidra til det.

Vi har et økende interessefellesskap, et voksende handlingsrom og politisk vilje til å utnytte disse mulighetene. Vi skal gjøre det med full respekt for de forpliktelser vi – hver for oss – har påtatt oss overfor NATO og EU. Og vi skal gjøre det på en måte som bidrar til å styrke det bredere nordiske samarbeidet og i åpenhet overfor både Danmark og Island.

For la meg understreke: Dette dreier seg ikke om noen form for eksklusivt trilateralt samarbeid, men om et samarbeid basert på den så mye omtalte variable geometri, hvor utdypet samarbeid mellom noen bidrar til å styrke samarbeidet mellom alle. Og fordi tidene har forandret seg behøver ikke alle fem land følge hverandre langs alle spor. Vi har god felles forankring i Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd, stadig oftere supplert av våre baltiske venner, og sammen møter vi Russland og våre partnere rundt Østersjøen og i Barentsregionen.

Realiteten er at Norge nå fordyper samarbeidet med alle de nordiske land basert på et mer finmasket interessefellesskap.

Norge og Danmark har felles realiteter å møte gjennom våre arktiske grensestrøk.

I april i år inngikk vi en avtale om tettere samarbeid med Island, og parallelt har Island inngått en liknende avtale med Danmark. Dette kom som resultat av at USA trakk sine fly og helikoptre tilbake fra Keflavik-basen. Et nærvær formet i en annen tid opphørte fordi USA i dag har større behov for sine stridsressurser i andre regioner.

Vårt samarbeid med Island er formet i en ny tid med behov for å overvåke store havområder og med perspektiver for sterkt økende og hovedsakelig sivil trafikk. Det snakkes om en trafikk på 300 tankskip på vei vest- og sørover fra Barentshavet. Og trafikken er økende. Det er en utfordring for kyststatene Island og Norge. Avtalen handler om et samarbeid som både bidrar til å trekke de nordiske landene sammen og samtidig er et uttrykk for alliert solidaritet – og som også tjener NATO-medlemmene Storbritannia, Canada og USAs interesser som maritime grensestater.

Det er to hoveddimensjoner i det samarbeidet vi nå diskuterer med Sverige og Finland; samarbeid om og i vårt eget naboskap og samarbeid i internasjonale operasjoner.

La meg starte med naboskapet. Her er vi – som dere vet – kommet langt i samarbeidet over grensen med Russland. Vi ønsker å drive dette videre, i felles interesse, ikke minst i lys av aktiviteten i Barentshavet og i Barentsregionen.

Vår satsing med nordiske naboer i nord er i god utvikling: politisk dialog, tettere utenriks- og sikkerhetspolitiske konsultasjoner, næringslivssamarbeid, felles arenaer og nettverk for forskning og kompetanseutvikling, samt et viktig og langsiktig informasjonsarbeid.

En stor svensk næringslivsdelegasjon ledet av den svenske utenriksministeren og næringsministeren besøkte Nord-Norge tidligere i år. Vi som var vertskap så og opplevde at potensialet for samarbeid er stort og med mange muligheter. De vil vi følge opp.

Finske selskaper har allerede vært med i utbygging av Snøhvit/Ormen Lange og svenske ingeniører har deltatt på Snøhvit. Jeg venter at finsk næringslivsinteresse i Barentsregionen fremover vil knytte seg til byggbransjen, infrastrukturutvikling og på lenger sikt tjenestenæringer, som følge av økt regionalisering i Nord-Norge. Og la oss huske: også i Nord-Sverige og Nord-Finland er det rivende utvikling med stadig større muligheter også for norske nærings og forskningsaktører.

Perspektivene for samarbeidet må også omfatte vår russiske nabo. Som nærmeste naboer i nord står vi overfor de samme utfordringene knyttet til miljøforurensning og klimaendringer, til marin sikkerhet og til ressursforvaltning, til organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dette må være vår tilnærming: I møte med disse mulighetene – og utfordringene – ser vi på Russland som vår partner. Slik var det ikke under den kalde krigen. Det har tatt tid hos oss å endre tankegangen. Og vi ser at det tar tid hos russerne. I Norden har vi lenge sett på perspektivene om regionalt samarbeid som en vinn-vinn-mulighet. Mitt inntrykk er at det ikke alltid ser slik ut fra russisk side. Det må vi arbeide med for å vise – hvor mye det er å hente for alle i tettere samarbeid innenfor klart og tydelig regelverk i nord.

Samtidig opplever vi i dag en mer selvbevisst russisk utenrikspolitikk. Vi opplever russisk flaggplanting på Nordpolens havbunn og russiske flygninger utenfor vårt eget territorium. Vi ser økt russisk interesse for Svalbard, med en ny russisk regjeringsoppnevnt kommisjon, som har som målsetting å legge til rette for økt næringsvirksomhet og økt russisk bosetting på øygruppen.

Summen av dette er økt aktivitet og det jeg vil kalle en mer fremoverlent russisk opptreden i nord. Men la oss ikke trekke konklusjoner basert på gamle reflekser. Noen gang er det bedre med refleksjon.

Den russiske flaggplantingen på polpunktet har ført til økt oppmerksomhet om naturressurser og jurisdiksjon i Arktis. Det er ikke rart. Men plantingen er ikke mer enn den er, en symbolsk handling. Det tror jeg er hva russerne ønsket – å vise et symbol på russiske ambisjoner i nord.

Men den har ingen juridisk betydning. Vi tar det for gitt at alle parter vil følge internasjonal havrett, også i de arktiske havområdene. I Polhavet er det behov for å ta stilling til om undersjøiske rygger må oppfattes som en del av den naturlige forlengelsen av kyststatenes landmasser og derved skal ha status som kontinentalsokkel. Dette krever datainnhenting og tolkninger i regi av Kontinentalsokkelkommisjonen, som er opprettet i henhold til FNs Havrettskonvensjon.

Russland har fulgt spillereglene og har allerede overlevert slike data i 2001. Nå samler de inn nye data for å utfylle sin dokumentasjon. Vi leverte våre data i november i fjor. Så skal Kontinentalsokkelkommisjonen si sitt. Men Norge er ikke blant de land som kan ha rett til Kontinentalsokkel på Nordpolen. Vår kontinentalsokkel tar slutt mer enn 500 kilometer fra polpunktet.

Når det gjelder den økte russiske interessen for Svalbard vil jeg si at Norge setter pris på det gode forholdet til russerne på øygruppen. Det har lange tradisjoner. Russisk nærvær og aktivitet innenfor rammen av Svalbardtraktaten og i henhold til norsk lov er noe vi ønsker velkommen. Men det er ikke spesielt i forhold til Russland. Det er Norges ansvar å ha samme holdning til nærvær av personer og bedrifter fra alle land som har skrevet under traktaten. Og det er Norges ansvar å sette seg i stand til å påse at norsk lov følges i hele Norge – på fastlandet som på Svalbard.

Og til sist; vi er ikke urolige over den økte flyaktiviteten i nord. Det er flygninger som hele tiden har funnet sted utenfor vårt territorium. Det har vært en pause noen år. Vi har ikke savnet flyene. Men jeg har heller ikke noe grunnlag for å si at de reflekterer noen økt russisk militær oppmerksomhet rettet mot oss.

Russland er for meg en sentral medspiller i nord, men det er en krevende medspiller vi skal vie tid og kunnskap til å forstå. Også her har Norge, Sverige og Finland mye å hente i å dele vurderinger og utsyn. Om Nordområdene og om Russland. Slik vi gjorde det i Bodø i går og i dag.

Samtidig skal vi med fasthet håndheve våre rettigheter og forpliktelser i nord.  Det handler om gjenkjennelighet. Oppbringelsen av den russiske tråleren Elektron – dagen etter at regjeringen hadde overtatt ansvaret for to år siden – viste viktigheten av at vi har virkemidler og rutiner til å håndtere denne typen episoder. Det var ikke en militær episode. Og vår løsning på slike episoder er ikke å se dem i et militært perspektiv.

Behovet for å ha en styrket militær tilstedeværelse i nordområdene handler om det naturlige nærvær enhver kyststat må ha i vår moderne tid når trafikken øker og flere flokker mot våre farvann. Det politiske signalet er tydelig gitt for den videre utvikling og lokalisering av vårt forsvar.

Samarbeidet med Finland og Sverige i nord kan stimulere til utvikling av våre nordlige landsdeler. Sammen kan vi bidra til å gi samvirket med Russland nye impulser og større bredde. Og sammen kan dette trilaterale samvirket bidra til en bredere europeisering av vår egen nordområdepolitikk. Det ønsker vi.

I dette perspektivet ser jeg for øvrig den nære dialogen med andre europeiske land om nordområdespørsmål. Jeg nevner som eksempel besøket av den tyske utenriksminister til Tromsø og Svalbard i august.

Vi er best tjent med å knytte regionale ordninger i nord tettere opp til europeiske prosesser. Finland har i flere år vært en foregangsnasjon for å trekke EUs oppmerksomhet og ressurser nordover. Nå er EUs ”Nordlige Dimensjon” blitt en ordnet ramme for et slikt fokus. Her er det dannet et partnerskap for miljøspørsmål, som inkluderer atomsikkerhet, og et partnerskap innenfor helse og sosiale spørsmål. Russland, Norge og Island er trukket med som fullverdige deltakere.

Det ligger i vår interesse å styrke denne rammen, blant annet gjennom et bredere grenseregionalt samarbeid i nord.

Vi har gode samarbeidsstrukturer i Nord-Europa; vi har Østersjøsamarbeidet og vi har Barentssamarbeidet. Begge representerte gjennombrudd i samarbeidstenkningen på begynnelsen av 1990-tallet da nye muligheter åpnet seg. Nå er samarbeidsbehovene i ferd med å bli mer omfattende. Da er spørsmålet hvordan vi tilpasser de ordningene vi har etablert.

Ser vi fremover kan vi tenke oss den Nordlige Dimensjon – med russisk, norsk og islandsk deltakelse – som en slags hatt over regionale samarbeidsordninger. Både i EU og i Østersjøområdet er man nå i ferd med å se på hvordan slike strukturer best kan forenes. Vi bør gå i gang med en tilsvarende tenkning for strukturene i våre egne nærområder. I denne sammenheng må vi se muligheter for å bygge nye broer mellom Østersjøsamarbeidet og Barentssamarbeidet.

Så gjelder det klima. Her er Arktisk Råd en viktig organisasjon. Norge har formannskapet til 2009, etterfulgt av Danmark og Sverige. Sammen må vi tre kraftfullt markere behovet for handling i møte med klimaendringene som er så tydelige i nord.

La meg så komme til den andre hoveddimensjonen i det trilaterale samarbeidet vi ønsker å utvikle. Det handler om vår evne til møte utfordringer knyttet til internasjonal krisehåndtering.

Det har vært naturlig å ta utgangspunkt i vårt engasjement i Afghanistan. Her er de tre landene deployert i de samme regionene i nord og nordvest.

Vi har allerede erfaringer det er naturlig å bygge videre på. Finland deltok inntil nylig i det ”norske” stabiliseringslaget i Maymaneh i Faryab-provinsen. Da det norske kompaniet i februar 2006 sto overfor en kritisk situasjon i denne byen sto norske soldater skulder ved skulder med finske soldater. En finsk soldat har også senere mistet livet under arbeid for denne enheten.

Sverige har sin stabiliseringslag i Masar – i – Sharif, hvor Norge leder en hurtigreaksjons-styrke.  Vi har med andre ord et geografisk naboskap også i Afghanistan. Vi deltar med styrker som skal utfylle hverandre og med en politikk som har mange likhetspunkter vedrørende forholdet mellom militær og sivil innsats. Det er et godt utgangspunkt.

Som et ledd i den løpende planleggingen av nasjonale styrkebidrag, pågår det allerede et arbeid i Stockholm og Helsingfors – i likhet med i Oslo – med å se på sammensetningen av de militære bidragene for 2008. Vi skal gjøre våre vurderinger, også med det norske utgangspunktet at vi er NATO-medlem. Men et samarbeid med Sverige og Finland omkring denne planleggingen kan gi bedre forutsigbarhet og ressursutnyttelse både for våre tre land og for NATO.

Da melder følgende spørsmål seg, som vi nå vil se nærmere på:

Kan vi samordne vår innsats i trening og opplæring av de afghanske sikkerhetsstyrkene?

President Karzai og den afghanske regjeringen legger avgjørende vekt på å styrke denne opplæringen.

Kan vi samordne innsatsen i vårt bidrag til stabilisering, slik at befolkningen kan oppfatte våre bidrag som deler av et større hele.

Kan vi etter hvert sette opp felles enheter, alternativt også rotasjon mellom de tre land innenfor utvalgte styrkekategorier?

Mulige samarbeidsområder kan være flytransport, sanitet, samt vakt- og sikringsoppdrag.

Kan vi skape et tettere samarbeid innen andre deler av sikkerhetssektoren hvor vi alle er engasjert, som den kritisk viktige opplæringen av politi?

Dersom vi lykkes med å forene et slikt tettere trilateralt samarbeid – vil vi også bidra til å forankre vår innsats enda sterkere i våre tre lands egen befolkning.

Oppbyggingen av en samordnet innsats og vil kreve tid. Resultatene vil ikke komme fra en dag til en annen. Nå har vi reist spørsmålene. Dermed er første skritt tatt.

Det er selvsagt ikke første gang de nordiske landene deltar sammen i internasjonale operasjoner. Og Afghanistan er heller ikke det eneste sted hvor vi i dag er engasjert sammen. La meg nevne et lite utvalg eksempler;

Norge, Sverige og Finland har tradisjon for nært og tillitsfullt samarbeid innen FN – operasjoner. Senest i 1990 – årene sto vi sammen innenfor FN-rammen, i UNPROFOR under krigen i Bosnia-Herzegovina. Det var et krevende oppdrag. Ved innledningen til dette tiåret arbeidet vi sammen i NATO-operasjonen i Kosovo. Sammen fikk vi en betydelig utfordring da en Kosovo-albansk folkemengde gikk til opptøyer. Og sammen fikk vi vist at vi kunne møte en slik utfordring på en måte som vakte beundring blant andre deltakerland.

Ser vi fremover så deltar de samme tre land – under svensk ledelse – i EUs nordiske innsatsstyrke. Den står i beredskap fra januar neste år. Gjennom denne innsatsstyrken vil personell fra våre tre land jevnlig øve sammen. Dette er viktig for utviklingen av et langsiktig militært samarbeid. I dag er disse tre landene de eneste nordiske landene som deltar med militære styrker innen rammen av EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dermed er det også naturlig at vi tenker fremover sammen om den rollen vi ønsker å spille.

På samme tidspunkt skal Norge og Sverige etter planen utplassere en felles ingeniørstyrke, som et bidrag til den kombinerte styrken fra FN og Den Afrikanske Union i Darfur. Når Danmark nå vurderer å bidra med en sikringsenhet til denne styrken, så er det et eksempel på den variable geometri og fleksibilitet vi ønsker. Og la meg tilføye at et styrket norsk engasjement i FN-ledede operasjoner vil være et viktig bidrag til å oppfylle en av de prioriteringer regjeringen satte seg ved regjeringsdannelsen.

Gjennom et slik samarbeid mellom de tre landene – bidrar vi til å styrke det internasjonale samfunnets samlede evne til å gjennomføre kompliserte internasjonale operasjoner. Ved å trekke Finland og Sverige nærmere inn i et NATO – ledet samvirke styrker vi Alliansen. Samtidig kommer Norge – gjennom deltakelse i EUs internasjonale operasjoner og styrker – tettere inn på arbeidet med å forme EUs fremtidige forsvars- og sikkerhetspolitikk.  Og vi styrker Eus evne til krisehåndtering og konflikløsning.

Og til slutt; vi bidrar til å bringe NATO og EU nærmere et strategisk partnerskap.

Samtidig drøfter våre forsvarsmyndigheter hvordan et slik styrket samarbeid kan underbygges. Sverige og Finland har allerede et samarbeid om sjøovervåking og forbereder et tilsvarende samarbeid om luftovervåking. Norge og Sverige ser på mulighetene for et tettere forsvarspolitisk samarbeid. Geografisk naboskap, felles utfordringer og begrensede økonomiske ressurser gjør slikt samarbeid naturlig. Dette reflekteres i mulighetsstudien den norske og svenske forsvarssjef har utarbeidet. Her står styrkeproduksjon sentralt, gjennom  materiellanskaffelser og opplærings- og øvingsvirksomhet. Arbeidet de to forsvarssjefene har levert er ambisiøst. De skisserer muligheter og perspektiver. Så får politikerne vurdere hva som kan realiseres og hvilke tidshorisonter man skal velge.

I Finland følges også dette arbeidet med betydelig interesse. Finland og Sverige setter nå i gang en tilsvarende mulighetsstudie med Sverige. Det er interesse for en tilsvarende gjennomgang med Norge. Da er det også naturlig at de tre også tenker sammen og forbereder oss sammen.

Det arbeid som her nedlegges reflekterer en trend vi kommer til å se mer av. Og det er heller ikke noe nytt. Norge har i en årrekke hatt et nært samarbeid med F-16 – landene Danmark og Nederland. Både i Afghanistan og i Baltikum har dette samarbeidet vist sin nytte. Nære allierte – som Nederland og Belgia – går eksempelvis i retning av å integrere sine mariner. Men det er trolig første gang allierte og ikke-allierte land tenker sammen i samme retning. At det er mulig reflekterer hvilket handlingsrom som har utviklet seg. Men et nærmere samarbeid mellom oss må styrke og ikke gå ut over vår evne til å operere separat og ivareta de forpliktelser hver av oss har påtatt oss, i NATO og i EU.

X X X X X

Jaques Attali, en av den tidligere franske president Mitterrands mest innflytelsesrike rådgivere og nå nært tilknyttet president Sarkozy, skriver i sin siste bok ”En kort historie om framtiden” om hvilke regioner som kan bli verdensledende. I Europa er han fascinert av potensialet i samarbeidet mellom Norge, Sverige og Finland.

Attali kaller det et ”eksepsjonelt klima” og viser til industriutvikling i verdenstoppen, et meget høyt nivå innen både forskning og utdanning, betydelige energireserver og høy sosial sikkerhet. Men han spør om vi er rede til å gripe fremtidssjansen, om vi ikke snarere vil ta vare på det vi har og lukke oss mot andres oppmerksomhet.

For meg står dette som noe av det mest spennende som møter oss i tiårene fremover.

Vi skal gripe fremtidssjansen. Vår norske politikk skal være dynamisk og fast på samme tid. Vi skal legge grunnlag for utvikling – men det skal være i et forutsigbart miljø. Vi skal ha de virkemidlene vi trenger – militære, politiske og sivile – for å skape en slik forutsigbarhet.

Samtidig skal vi ha veltilpassede ordninger for samarbeid, som skal gi oss den styrke og de impulser vi trenger i møtet med utfordringer vi foreløpig bare ser konturene av. Det kan vi gjøre gjennom et nært og tillitsfullt samarbeid med naboer, med Finland, Sverige og Russland,  gjennom et bredere europeisk engasjement og gjennom de sterke båndene til USA og Canada over Atlanterhavet. Tenk på det historiske: Om få uker går det første skip lastet med naturgass fra Melkøya utenfor Hammerfest til Cove Point, Maryland på USAs østkyst. Et nytt transatlantisk bånd knyttes.

Jeg kommer tilbake til den orienteringen vi fikk på Reitan i går. Admiral Grytting, sjef for Landselskommando Nord-Norge var opptatt av hvor viktig det er å forstå hvilken form og bredde utfordringene i nord nå har fått. Den gamle trusselen er ikke der lenger, heller ikke i en mindre versjon eller med mindre sannsynlighetsgrad. Den er erstattet av behovet for å håndtere et nytt risikospektrum som spenner over et bredt saksfelt: Miljøspørsmål fra forurensninger fra transport og næringsvirksomhet til atomsikkerhet og klimaforandringer, ressursspørsmål knyttet til fisk, olje og gass, terrorvirksomhet og organisert kriminalitet – og suverenitetshåndhevelse.

Truslene – de finner vi dag under fjernere himmelstrøk, i Afghanistan og i den bredere Midtøsten-regionen og i Afrika. Trusler i form av stater som er brutt sammen, etniske og religiøse konflikter, som skaper grunnlag for terror og ekstremisme, narkotikaproduksjon og masseødleggelsesvåpen.

Og selvsagt betyr det å møte trusseler å være beredt til å møte det uventende – i nære som i fjerne strøk.

Så i sum: Vi skal vi samarbeide – mer enn før – med vår nordiske naboer. Det dreier seg ikke om å endre forankringen i vår politikk – verken for dem eller for oss. Men det dreier seg om å justere våre mentale kart og sørge for at vi utnytter det handlingsrommet som en ny tid har gitt oss.

Takk for oppmerksomheten.

Utviklingen i forholdet Norge – Russland med særlig vekt på nordområdene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007

ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva

Formann

Mine damer og herrer!

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007
ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

For noen og 40 år siden avtjente jeg min verneplikt. Jeg var innkalt til infanteriet, men så så jeg en annonse om at man kunne lære seg russisk under førstegangstjenesten. Jeg søkte, kom inn på Forsvarets russiskkurs, og hadde det ikke vært for det, hadde jeg neppe stått her. Forsvaret, og de russisk- kunnskaper jeg der fikk gjennom den mest effektive undervisningen jeg noensinne har vært utsatt for, ble på dette vis ved en tilfeldighet inngangen til det som skulle bli mitt yrkesvalg, utenrikstjenesten, og til at jeg skulle komme til å tilbringe mange år av mitt liv i vårt store naboland, enten det nå het Sovjetunionen, som den gang, eller Russland som i dag.

 

På midten av 60-tallet da jeg var i militæret, varte russiskkurset to år. De siste seks månedene var plikttjeneste som befal ved en stående avdeling. Jeg var så heldig å komme til Garnisonen i Sør Varanger, der jeg hadde en allsidig og givende tjeneste, og til fots og på ski, avpatruljerte det meste av vår 196 km lange felles grense med datidens Sovjetunionen.

 

I perioder var jeg også NK på grensevaktstasjoner. På en av disse var en av hovedoppgavene å sprenge broer. Hver dag durte vi ned med Volvo-jeepen og øvde på dette.

 

I dag er verden annerledes, og tingene på mange måter snudd på hodet. Der hvor vi for noen tiår siden voktet grenser, og øvde i å sprenge broer, der – for å si det billedlig – sprenger vi dag grenser, og bygger broer.

 

Den gangen var grensen for alle praktiske formål stengt. Bare noen få offisielle delegasjoner passerte en sjelden gang over Storskog. I dag drar bortimot 100.000 nordmenn og russere over grensen hvert år, og vi utvider nå åpningstiden med flere timer slik at man kan reise inn og ut fra kl. 06.00 om morgenen til 23.00 om kvelden.

 

Nordmenn og russere er med andre ord i ferd med å vokse seg sammen som normale grannefolk, der grensen ikke lenger er en barriere og et stengsel. Fortsatt er det visumkrav, og vil nok komme til å være det i en god del år til, selv om Schengen-landene og Russland er enige om at visumfrihet er et langsiktig mål. Slik det er i dag, er det ikke til å komme forbi at visumkravet er et hinder. Fortsatt må flere millioner mennesker hvert år, og på begge sider, bruke timevis på å skaffe seg innreisetillatelse. Derfor legger vi også stor vekt på den avtalen som for ikke lenge siden ble inngått med Russland om forenkling av prosedyrene. Sammen med andre tiltak som Utenriksministeren har tatt initiativ til, vil vi bidra til at samkvemmet over grensen blir så ukomplisert som mulig.

 

Den ambassaden jeg leder, er den utenriksstasjonen som behandler flest visumsøknader – i fjor litt over 20.000. Ved generalkonsulatene i Murmansk og Sankt Petersburg utferdiges det samlet et tilsvarende antall. Tallet stiger raskt. I 2006 var økningen 35 %. Hvem er det som reiser? Jo, det er vanlig godtfolk, personer som jobber eller studerer i Norge, folk som er gift med norske borgere, eller turister fra den nye russiske middelklassen. I dag bor det ca 10. 000 personer i Norge som opprinnelig kommer fra Russland og andre deler av det tidligere USSR. Rett før jul ga jeg visum nr. 20.000 for 2006 til en babusjka – russisk for bestemor – som skulle besøke sin datter som var gift i Norge der hun var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Et ikke helt utypisk eksempel på de nye tider.

 

Hva jeg vil si med dette? Jo, at forholdene for helt vanlig, dagligdags menneskelig kommunikasjon og samkvem over grensen er i ferd med å normaliseres slik det i det 21. århundre bør være mellom gode nabofolk.

 

Alt dette betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, ordnede forhold på grensen er, nå som før, av den største betydning. GSVs daglige oppsyn, og Grensekommissærens arbeid, er garantien for at ting er som de skal være på vår side. At vi skulle ha mye å vinne på å legge om til en sivil grensevakt, slik det er tatt til orde for fra utenlandsk hold, er ikke uten videre lett å se.

 

Etter at vi fikk ansvaret for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere hundre millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkningen. Det er den nye tids felles utfordringer som dikterer dette – risikoen for internasjonal terrorisme og illegal migrasjon. Vi er nå enig med russerne om en ny teknisk gjennomgang av grensen som er den eldste grense Russland har. Alle andre har vært endret siden vi fikk grenseavtalen av 1826.

 

Også fra russisk side understreker man betydningen av den ro og orden som hersker vår felles grense. Dette var bl.a. noe forsvarsminister Sergej Ivanov fremhevet da ha besøkte Norge i fjor. Desto mer er det egnet til forundring at man på russisk side nå synes å legge opp til et striktere regime også for opphold av naboene i grensesonen på russisk side.

 

Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom de to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under 2. Verdenskrig. Hvert år markerer vi ved ambassaden i Moskva den sovjetiske hærs frigjøring av Øst Finnmark med en mottagelse for de gjenlevende veteranene som deltok i operasjonene høsten 1944, befridde Kirkenes 24. oktober, fortsatte fram til Tana Bru, og stod i Norge fram til september 1945, da de trakk seg tilbake. Det er en spesiell opplevelse å treffe aldrende mennesker – de fleste nå godt over 80 – som den gang gikk fram i kuleregnet for en felles sak, eller – som en av dem pleier minne oss om – Jo, jeg så Kirkenes uttalige ganger, men bare gjennom bombesiktet. Det er i denne sammenheng også verdt å minnes at de sovjetiske tap på norsk jord under annen verdenskrig, i form av døde krigsfanger og falne soldater under felttoget høsten 1944, oversteg de samlede norske tap under hele krigen.

Dette er nå fortid, men samtidig en viktig del av vår felles historiske arv. Ikke minst utgjør det en spesiell klangbunn for det nære samarbeid som i de senere år har utviklet seg mellom våre væpnede styrker, et samarbeid som er blitt en betydelig del av vår totale kontaktflate.

For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Det omfatter et tjuetalls tiltak, deriblant besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge, og fartøysbesøk fra Norge til russisk havn, og fra Nordflåten til Håkonsvern. På hærsiden møtes bl.a. offiserer fra Telemark bataljon og en russiske brigade for utveksling av erfaringer om fredsbevarende operasjoner; og sjefen for Leningrad Militærdistrikt tar i mot sjefen for Fellesoperativt Hovedkvarter til samtaler i Sankt Petersburg.

 

Også mellom hæravdelingene i Nord Norge og på Kola er det etablert regelmessige kontakter og besøksutveksling. For noen år siden hadde jeg gleden av å være til stede under en demonstrasjon på Blåtind skytefelt i Troms. Blant gjestene var på en og samme tid daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson, og sjefen for Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, forlagt i Petsjenga, ikke så langt fra Norge.

 

Når den russiske nasjonalforsamlingen – Dumaen – forhåpentligvis om ikke for lenge ratifiserer SOFA-avtalen mellom NATO og Russland, vil det også ligge til rette for oppfølging av planene om felles norsk-russisk småskala øvelse av hæravdelinger, samt gjenbesøk til Russland av en avdeling norske jagerfly etter at en sveit Sukhoi 27 fly fra det russiske luftforsvar, gjestet Bodø flystasjon i 2003.

 

Et viktig nytt trekk ved kontaktene mellom forsvaret i de to land, er de besøk som de fremste norske militære skoler, nå som nærmest et fast innslag i programmet, avlegger i Russland. Det gjelder såvel Forsvarets Høyskole, som Krigsskolen og Stabsskolen. Nylig hadde vi også besøk av Forsvarspolitisk utvalg som utreder premissene for innretningen av det norske forsvar i perioden 2009 – 2012. Alt dette gir gjensidig innsikt, og er med på å skape tillit og bedre forståelse.

 

Også mellom den øverste politiske forsvarsledelsen er det god kontakt. Daværende forsvarsminister Sergej Ivanov besøkte, som nevnt, Norge i november i fjor, og inviterte sin norske kollega, Anne-Grete Strøm-Erichsen til et gjenbesøk som vi håper kan finne sted i år.

 

Da Sergej Ivanov f o r r i g e gang besøkte Norge, dvs. for noen år siden, ble det fra høyt norsk hold bruk uttrykk som – nå, som vi på sett og vis er allierte. Med dette siktet man særlig til det samarbeid som utspinner seg innen rammen av NATO-Russlands rådet, et samarbeidsforum som ble opprettet på et toppmøte utenfor Roma i mai 2002. Samarbeidet i NRC omfatter en rekke saker, herunder redningssamarbeid, missilforsvar, narkotikabekjempelse i Afghanistan. Et ledd i samarbeidet er også at Russland deltar med fartøy i Active Endeavour, antiterrorisme operasjonen i Middelhavet der Norge bl.a. har vært representert med ubåter, overflatefartøy og maritime patruljefly. Det er allmenn enighet om at NRC har vært verdifullt, men også at det eksisterer et ytterligere potensiale for økt dybde og bredde i det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen.

 

Om en måned kommer den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov, til Oslo for å delta på det NRC møtet som vil bli avholdt 27. april d.å. Møtet vil falle sammen med 10 årsjubiléet for NATO-Russlandssamarbeidet og 5 årsjubileet for opprettelsen av NRC. Fra norsk side søker vi gjennom kontakt med allierte og Russland å bidra til at møtet kan føre til en vitalisering av samarbeidet, herunder når det gjelder dialogen om politiske spørsmål og om nordområdene.

 

Det russiske forsvar gjennomgår p.t., som andre lands, inkl. vårt eget, en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker er økt i takt med Russlands sterkt forbedrede økonomi, og statsbudsjettet forøvrig. I 2007 øker forsvarsbudsjettet med 23 % til vel 200 milliarder kr.

 

Denne utviklingen har, sammen med uttalte markeringen fra høyt hold, fått enkelte til spørre om man nå kan ane konturene av en ny form for konfrontasjon. På norsk side er det naturlig at vi, som andre land, følger utviklingen med et nøkternt og usentimentalt blikk. Samtidig kan det være verdt å ha for øye at økningen i det store og hele faller sammen med veksten i Russlands BNP, at forsvarsbudsjettets andel av denne er stabil, og at det er oppstått et behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret, som andre statlige institusjoner, ble høyst begrensede ressurser til del. Dette illustreres av, at for få år siden, var det russiske statsbudsjettet i reelle tall ikke større enn Norges. Omleggingen av det russiske forsvaret innebærer også at man fra neste år reduserer tjenestetiden fra 2 til 1 år, og i stigende utstrekning går over til vervet personell.

 

Likeledes er det – slik representanter for Forsvarsdepartementets politiske ledelse nylig har gitt uttrykk for – viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Som statssekretær Barth Eide fremhevet, er det ikke tale om noen tilbakevenden til en ny kald krig, ”men om at stormakten Russland nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid med fasthet. Det er viktigere en noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt”, fastslo han.

 

Det er avgjørende at vi har en levende debatt om våre utenrikspolitiske prioriteringer og internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder dette forholdet til vår nabo i nordøst. I den senere tid har oppmerksomheten ofte vært rettet mot Russland, og det er stilt viktige og kritiske spørsmål om grunnlaget for, og innretningen av norsk Russlands-politikk. Bakgrunnen er at det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas. Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, sitter på noen av verdens største reserver av begge deler, og har i snart ti år hatt en økonomisk vekst på 5-6 %. Landet har lenge før fristen nedbetalt en utenlandsgjeld som på det meste nærmet seg 1000 milliarder kroner, lagt opp gull- og valutareserver som nå er verdens tredje største, og vil om ikke altfor mange år kunne ha Europas største økonomi.

 

Gjenreisningen av Russland som stormakt – Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning, sa utenriksminister Lavrov nylig – har, kombinert med en kraftigere markering av russiske interesser i ulike sammenhenger, og spørsmål om hvilken vei utviklingen internt i Russland går – ført til at begrep som den russiske trussel på ny er dukket opp i debatten, også her hjemme, noe som heller ikke har gått upåaktet hen i Moskva. I Russland ser vi på sin side at enkelte beskylder Norge for å vise ekspansjonistiske tendenser i nord, og generelt opptre aggressivt og uvennlig overfor Russland.

 

Dette er viktige spørsmål som det ikke på noe vis er grunn til å overse, aller minst for oss som naboland. Samtidig som vi har en fordomsfri diskusjon om forholdet til Russland, er det viktig at vi ikke faller for forenklingens fristelse. Igjen kan det være på sin plass å minne om at det halvtomme glasset, på samme tid er halvt fullt. Vi må ikke rygge tilbake for å kalle ting ved deres rette navn, men vi vil samtidig være tjent med å spørre hvordan omtalen av hverandre, påvirker våre oppfatninger og holdninger. For at ingen skal være tvil – dette gjelder selvsagt ikke i minst den annen part.

 

Persepsjonene av hverandre er og blir en vesentlig faktor i den politikk vi utformer. For noen år siden samlet vi ved noen anledninger, norske og russiske politikere, forskere, militære og medifolk til symposia i Oslo og Moskva, der hele bredden av spørsmål i naboforholdet, ikke minst de kritiske, ble tatt opp. Jeg tror det ville være nyttig om man gjenopptok denne praksis.

 

Høsten 2002 besøkte president Putin Norge. I sin tale under den middag HM Kongen ga på Slottet, viste presidenten til at Norge og Russland hadde en felles ledestjerne – Stella Polaris / Nordstjernen.

 

Så har det da også alltid vært slik, at det er i Nord at forbindelsene mellom Norge og Russland er kommet tydeligst til uttrykk – det er her vi finner nerven i vårt forhold. Her er det vi har en felles landegrense, og her ligger Barentshavet som både forener, men også skiller med sine uløste spørsmål. I nord er samarbeidspotensialet størst, felles-utfordringene flest, men også kryssende interesser og mulighetene for friksjon mest følbare.

 

Satsningen på nordområdene gjennom den strategi som ble lansert 1. desember i fjor, er Regjeringens store, helhetlige grep for å forme utviklingen i nord gjennom en fremtidsrettet politikk der aktivitet, kunnskapsoppbygging, tydelighet og nærvær er sentrale stikkord. Et viktig utgangspunkt for strategien er den raskt økende virksomhet vi opplever både på norsk og russisk side i nord, først og fremst på energisektoren. Dette er en utvikling som på sin side stiller krav til ivaretakelse av vitale miljøhensyn slik Regjeringen for våre havområder har lagt opp til i Forvaltningsplanen for Barentshavet. Den helhetlige og økosystembaserte tilnærming som ligger til grunn for planen, har også vakt interesse blant russiske myndigheter, og vi håper at det etter hvert skal bli mulig å knesette miljøstandarder som på begge sider opererer med de strengeste krav.

 

I Nordområdestrategien er samarbeid med Russland et bærende element. Dette springer ut av erkjennelsen av at mange av de utfordringer vi står overfor, bare, eller best, kan løses i felleskap. Denne tilnærming gjelder alle områder av strategien.

 

For et første gjelder det energisiden. Virksomheten på russisk sokkel er bare så vidt kommet i gang, men – slik president Putin kunngjorde det etter et møte i det rusiske sikkerhetsrådet før jul – er det er ikke minst her fremtidens muligheter finnes for russisk petroleumsnæring. Den russiske sokkelen strekker seg fra Barentshavet til havområdene utenfor Nord Korea, og dekker et enormt område, herunder i Nordishavet utenfor det euroasiatiske fastland med sine mange påviste petroleumsførende provinser. Langt fra alt er grundig undersøkt, men vi kan uten videre gå ut fra at petroleumspotensialet er betydelig.

 

Norske selskaper, både på oppstrømssiden og innen leverandør-industrien, er verdensledende, og bør ha gode muligheter for å vinne innpass i utbyggingsprosjekter, inkl. når det gjelder det store Stockman-feltet i Barentshavet. Men russerne er tøffe forhandlere, og, som erfaringen viser, er det ikke tale om noe walk-over å komme med. Fra vår side har vi gjort det klart at russiske selskaper er velkomne til å delta å norsk sokkel, der åpenhet mot internasjonal oljeindustri alltid har vært et bærende prinsipp.

 

For det andre gjelder det spørsmål som er nær knyttet til olje- og gassproduksjon – vern av det sårbare miljøet i Barentshavet og i nord. Vi har allerede opprettet god kontakt til faginstansene i Russland, inkl. når det gjelder oljevernberedskap, herunder transporten av olje utenfor kysten av Nord Norge. Dette er en trafikk som vil kunne øke merkbart i årene fremover, og stille krav til håndtering fra alle parters side. Selv om det er innledet en positiv dialog om disse spørsmål, er det åpenbart at miljøvernsamarbeidet i nord, i vid forstand, vil måtte intensiveres og utgjøre en av de høyest prioriterte oppgavene i det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover.

 

Vi vil også vurdere oppfølgingen av den norsk-russiske avtalen om modernisering av smelteverket i Nikkel, som sikkert mange i forsamlingen har sett tvers over på andre siden av Pasvikelva i Sør Varanger. Som kjent, er den globale oppvarmingens virkning på miljøet, særlig merkbar i Arktis og polarområdene. Dette er tema vi allerede har innledet samarbeid med Russland om, og som i fortsettelsen vil måtte oppta oss sterkt i bilateral norsk-russisk sammenheng.

 

Et betydningsfullt innslag i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet er den nære kontakt det har vært om opprydding og håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter det omfattende sovjetiske militære nærværet gjennom mange tiår i nord og på Kola. Over UDs budsjett vil det i år bli avsatt midler til opphogging av en femte utrangert atomubåt for norsk regning. Antallet slike båter lå for noen år siden på over 100, men opphoggingen av disse er nå ferd med å bli fullført takket være bidrag fra flere land, men mest av alt av innsatsen fra Russland selv.

 

Også det norske forsvar har vært trukket aktivt med i dette samarbeidet gjennom den avtalen om Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) som i 1997 ble inngått mellom Norge, USA og Russland. Ikke alle prosjekter har vært like vellykket, men totalt sett har dette utgjort et verdifullt samarbeid. Fra norske side kan vi bare beklage at en av de sentrale medarbeidere i dette samarbeidet, helt på tampen er nektet innreise til Russland.

 

For det tredje vil, nå som før, fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland være en helt sentral dimensjon i samarbeidet i Nord. Også dette er et felt der Forsvaret, først og fremst gjennom Kystvakten, spiller en vesentlig rolle.

 

Fiskerisamarbeidet handler om to hovedspor – forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet noe som skjer i den norsk-russiske blandede fiskerikommisjon som bl.a. fastsetter kvoteuttaket for de ulike arter. Det dreier seg om betydelige fornybare ressurser, der bare verdien av totalkvoten for torsk i Barentshavet ligger på om lag 8-9 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse, sild og lodde. Videre handler det om handelen med fisk, en handel som i fjor var preget av betydelige problemer, men som vi gjennom forhandlinger og kontakt i stor grad har maktet å finne løsninger på. Russland er nå igjen det viktigste enkeltmarkedet for norsk fisk, og eksporten har en verdi på ca 3.5 millarder kr., eller 10 % av all utførsel av sjømat fra Norge.

 

For tiden står vi på fiskeriområdet overfor to aktuelle utfordringer. For det første gjelder det det betydelige ulovlige overfisket i Barentshavet. Begge parter erkjenner at dette er et problem, men det uenighet om omfang og metodikken bak de norske beregninger og anslag. Om dette ha vi nå nettopp vedtatt å avholde ekspertdrøftelser over påske.

 

Det andre problemet angår den ubalanse som gjelder forskningstokt i hverandres økonomiske soner. Mens vi har ansett det for å være i begges interesse å slippe den annen parts forskningsfartøyer til i NØS for å studere bestandsutviklingen, har man på russisk hold vært langt mer restriktiv. Vi vurderer nå hvordan vi best kan håndtere dette spørsmål, og holder ulike opsjoner åpne.

 

Fiskerisamarbeidet hviler på to pilarer – på kvotefastsetting, og avtaler om hvem som fisker hva, hvor. Det er det ene. Det andre – og ikke mindre viktige – er kontrollen med, og håndhevelsen av at de avtalte ordninger blir fulgt i praksis. Her spiller Kystvakten en avgjørende rolle, ofte under vanskelige forhold. Etter hvert er det også etablert gode kommunikasjonskanaler til tilsvarende russiske myndigheter under FSB. Senest for en uke siden, da jeg var i Murmansk og deltok på en større internasjonal fiskerikonferanse, ble det fra russisk hold understreket hvor stor vekt man la på dette denne kontakten, som nå også innebærer at man ringer hverandre på direkten om spørsmål oppstår.

 

Dette sier jeg ikke for å idyllisere. Alt er slett ikke såre enkelt. Tydeligst ble det demonstrert da den russiske tråleren ”Elektron” ble tatt for tjuvfiske og søkt oppbrakt i oktober 2005. Denne episoden viser også hvor viktig det er at vi gjennomfører oppsynet systematisk og med fasthet. Alternativet er stor risiko for nedfisking av bestandene med svarte garn og tomme trålposer som resultat.

 

Da mulighetene for en normalisering av det norsk-russiske samkvemmet åpnet seg tidlig på 1990-tallet, tok utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativet til Barents-samarbeidet. Barentsrådet har vært rammen om et bredt, folkenært samarbeid som av den russiske statsminister ble karakterisert som det mest vellykkede grenseoverskridende, regionale samarbeidsprosjekt overhodet. Det omfatter såvel det nasjonale, som det regionale, og lokale plan. Det har nå virket siden 1993 og satt dype spor på begge sider. Vi går nå gjennom hvordan vi best kan ivareta og styrke denne arven under omstendigheter i endring – herunder hvordan samarbeidet best kan samkjøres med Norges deltagelse i Den nordlige dimensjon, et samarbeid som Finland for 10 år siden lanserte under sitt EU formannskap, og som Norge i fjor høst ble fullverdig medlem av.

 

Utenriksministeren og regjeringen har som en oppfølging av Nordområdestrategien, også tatt nye initiativ. Et av disse er en mulig opprettelse av en samarbeidssone – også referert til som Pomorsonen – på begge sider av grensen mellom Sør Varanger og Murmansk fylke. Hensikten er at denne skal bidra til å styrke samarbeidet når den økonomiske utviklingen skyter fart, ikke minst som følge av oljeindustriens inntog i nord. Vi legger med det første fram våre idéer om en mulig sonemodell. De foreløpige russiske reaksjonene er positive.

 

Som en rød tråd gjennom Nordområde-strategien går tanken om heve kunnskaps- og kompetansenivået. Barents 2020 heter denne viktige delen av strategien. En betydelig del av de vel 250 millioner kr. UD har avsatt for ulike nordområdetiltak i 2007, går til slike formål. Også her satses det på et utstrakt samarbeid med Russland. Få land har samlet så mye kunnskap om Arktis som nettopp russerne, og begge parter har mye å hente i et nært samarbeid. Allerede i dag er det tett kontakt mellom Polarinstituttet og tilsvarende forskningsinstitusjoner i Russland. Av alle de prosjekter som nå er satt i gang i norsk regi i forbindelse med Det internasjonale polaråret (IPY) 2007 – 2009, som nettopp har startet, har rundt halvparten en russisk samarbeidskomponent.

 

Nordområdestrategien fremstår som et konsept for lang tid og over bred front. Som utenriksminister Jonas Gahr Støre har poengtert – det handler ikke om noe stunt, men om en dynamisk prosess som kan gå over generasjoner. Også vår Russlands-satsning må ses i et slikt perspektiv. Ønsket om raske uttellinger må ikke komme til å stå i veien for tålmodig arbeid, vi må bygge naboforholdet stein for stein. Utenriksministeren har minnet om de tre T´er – Ting Tar Tid. Det gjelder også samarbeidet med Russland.

 

Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.

 

Både på norsk og russisk hold slås det fast at vi i dag har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. Kontakten på politisk plan er omfattende – i månedene fremover forestår besøk til Russland av energiministeren, justisministeren, kunnskapsministeren og, forhåpentligvis, også forsvarsministeren. Russiske ministre og andre fremtredende representanter er ventet til Norge. Et høydepunkt blir statsminister Stoltenbergs offisielle besøk til Russland i juni da også fremtredende norske næringslivsledere vil delta.

 

Også på det økonomiske området er det fremgang. Samhandelen er i vekst og lå i 2006 på ca 15 milliarder kr., hvorav en tredjedel er norsk eksport. Flere norske bedrifter etablerer seg i Russland, og norske investorer engasjerer seg i et økende antall prosjekter på vidt ulike områder. Norske redere kontraherer skip ved russiske verft for flere milliarder kroner. Mange dyktige russiske sjøfolk, først og fremst offiserer, tjenestegjør på norskeide skip. Mange norske investorer gjør det bra.

 

Parallelt med de mange positive trekk, står vi også overfor et sett av til dels vanskelige, uløste spørsmål og utfordringer i forhold til Russland. De fleste knytter seg til havrettslige spørsmål og synet på Svalbard, der Russland har drevet ut kull i over 70 år, og der det i perioder var flere russiske, eller rettere sagt, sovjetiske borgere, enn nordmenn.

 

Siden begynnelsen av 1970-tallet har vi forhandlet om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi har nådd langt, men fortsatt gjenstår å komme til enighet om en gjensidig akseptabel avtale. Forhandlingene fortsetter i et konstruktivt spor. De gjelder et område på ca 177.000 kvadrat km, mer enn den norske delen av Nordsjøen. Den dag vi blir enige, vil mulighetene ligge til rette for et styrket samarbeid i nord. Ved siden av grenselinjens gang, drøfter vi også mer funksjonelle spørsmål, som premissene for videreføring av fiskerisamarbeidet og på energisiden, når en delelinje er et faktum. Vi har også med våre russiske partnere i denne sammenheng delt våre erfaringer når de gjelder sjømilitær virksomhet i områder med oljeinstallasjoner.

 

Norge innførte i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard der vi praktiserer et ikke-diskriminerende fiskeregime. Det er vårt syn at vi har full rett til etablere en økonomisk sone, men regjeringen valgte den gang ikke en slik løsning. Fra russisk side har man aldri i prinsippet akseptert fiskevernsonen, men i praksis i det store og hele etterlevd de ordninger for fisket i området, som norske myndigheter har fastsatt. De to ganger russiske fartøyer er blitt arrestert i fiskevernsonen, har det kommet klare reaksjoner. Russerne har ikke bestridt at fartøyene kan ha begått lovbrudd, men ønsker at disse skal bli overlevert til russiske myndigheter for oppfølging og eventuell rettsforfølgelse. Dette er ut fra vårt syn, ikke akseptabelt. Hvis vi ikke hevder våre rettigheter og fører oppsyn i disse områder, vil følgene fort kunne bli svært negative. De typer situasjoner som har oppstått i forbindelse med disse episodene, har ikke vært bare enkle å håndtere. Den kontakt som er opprettet bl.a. mellom FOHK, LDKN og russiske staber i nord-vest Russland, har derfor vist seg som en verdifull kanal.

 

Også på selve Svalbard, oppstår det fra tid til annen uenighet. Vi har imidlertid gjort det klart at, ikke bare har russere all rett til å være der i henhold til Svalbard-traktaten, men at vi ser positivt på deres nærvær på den norske øygruppen, og ønsker dette velkommen innen de rammer traktaten og norsk lov setter.

 

På samme måte som det i debatten fra norsk side stilles spørsmål om russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold, opplever vi ved gitte korsveier kritikk mot norske disposisjoner. Ikke minst gjelder dette Globus II radaren ved Vardø og militær øvingsvirksomhet i Finnmark. Vi svarer til dette at radaren er under norsk kontroll, og, ja – at den også har til oppgave å følge med i utviklingen i vårt nærområde, noe som er viktig for å unngå usikkerhet.

 

I det aller siste har man i russiske kommentarer også vist til den styrking av forsvaret i Nord Norge som bl.a. forsvarsministeren omtalte i sitt foredrag i dette forum for ikke lenge siden. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kola halvøya – der militær kapasitet av ulikt slag i betydelig, om enn vesentlig redusert, omfang, fortsatte finnes – burde man på russisk hold bekymre seg over at vi på norsk hold styrker vårt militære nærvær, og vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking. Når det gjelder øvelsesvirksomheten kan vi heller ikke se at denne skulle være problematisk, tvert imot er det vårt ønske at vi også skal kunne legge til rette for mulig russisk deltagelse, og til den nylig avholdte Cold Response øvelsen, var også russiske observatører invitert.

 

Det er ikke alltid at vi opplever den nevnte russiske kritikken som like rettferdig. Men vi rygger ikke tilbake for å svare på den. Åpen tale basert på grunnleggende og gjensidig respekt, er og blir en forutsetning for å kunne bygge et tillitsforhold.

 

Derfor unnlater heller ikke vi å ta opp spørsmål som fra russisk side kan bli sett på som kontroversielle. Derfor er det også at Utenriksministeren har gjort det klart – slik han nylig uttrykte det i en tale i Bodø – at ”vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene”. Slike spørsmål, slår ministeren fast, hører også naturlig med i den brede dialogen med Russland.

 

Man hører rett som det er, en etterlysning av større realisme i norsk utenrikspolitikk, som – hevdes det – kan fremstå som blåøyd og fjern fra det virkelige liv. Også vår holdning til vår russiske nabo karakteriseres somme tider som i for stor grad basert på illusjoner og ønsketenkning. Det eneste russerne forstår, sies det, er maktspråk og realiteter. Jeg er slett ikke sikker på at dette postulatet holder stikk, men uansett er dette en debatt vi alltid må være rede til å ta.

 

I det store og hele, er det likevel vår overbevisning at den engasjementslinje vi har valgt, kombinert med åpen tale, har vært realpolitisk velbegrunnet, og brakt resultater – kanskje ikke så mange, og så raskt som vi idéelt sett skulle ønsket det – men likevel slik at vi har kunnet utvikle et rasjonelt naboforhold basert på felles interesser, og vilje til å ta fatt i de problemer vi møter.

 

Det er intet dårlig utgangspunkt når vi dag fører arven fra et tusenårig norsk-russisk naboskap inn i en ny tid.

 

Takk for oppmerksomheten!

Olav Orheim
Direktør, Norsk Polarinstitutt, Tromsø.
Leder for regjeringens ekspertutvalg for nordområdene.

Norsk Polarinstitutt
Oslo Militære Samfund, Oslo
Foredrag: Nye utfordringer og muligheter i nordområdene (Resymé av foredraget)
På initiativ av utenriksminister Jan Pettersen oppnevnte regjeringen i mars 2003 et ekspertutvalg – Nordområdeutvalget – for vurdere hvordan norske interesser i nord best kan ivaretas. Utvalget hadde et meget åpent mandat, og meget stram tidsfrist. Som utvalgets leder vil jeg i det følgende referere tankene fra dette arbeidet, som ble trykket lille juleaften i fjor som NOU 2003:32 ”Mot Nord!”. Utvalgets hovedpoeng er at Nordområdene nå får økende internasjonal oppmerksomhet, så for å påvirke utviklingen i våre nærområder må Norge øke sin innsats her, utvikle en nordområdestrategi som gir internasjonal påvirkningskraft, få avklart grenselinjen i Barentshavet og øke samarbeidet med Russland.

Norge står overfor store utfordringer og muligheter i nord – særlig i Barentshavet – samtidig som området er gjenstand for nye sikkerhetspolitiske og energipolitiske drivkrefter utenfor vår kontroll.

Inntil Sovjetunionens oppløsning var Polhavet og nærliggende landområder en utenrikspolitisk stabil, men samarbeidsfattig region, dominert av militærstrategiske hensyn. De to blokkene voktet på hverandre. Polhavet var korteste vei mellom befolkningsentre i USA og Sovjet, og atomubåter hadde gode skjulesteder under den flytende sjøisen. Norges allierte holdt en lav profil i spørsmål der de kunne være uenig i norsk politikk, men likevel ikke ønsket å skape uro. De reserverte seg, uten å utfordre. Eksempler på dette er Norges tolkning av grensen for kontinentalsokkel rundt Svalbard og opprettelsen av fiskevernsone rundt øygruppen. Samtidig ga de allierte Norge ryggdekning for å stå i mot sovjetiske initiativ som ikke var i norsk interesse, eksempelvis forslag om fellesstyre.

Etter 1991 er denne utenrikspolitiske forutsigbarhet redusert i nord. Både USA og EU har høy fokus på og økt interesse for samarbeid med Russland. Det er derfor ikke lett å forutse hvilken holdning disse ville ta i en strid i Barentshavet mellom Norge og Russland. Uforutsigbarheten forsterkes av energipolitiske drivkrefter. Av verdens ikke-utnyttete petroleumsressurser er omtrent halvparten i Midtøsten og nærliggende områder, og en fjerdedel i Arktis, hvorav det meste i Russland. Den siste fjerdedelen er fordelt over hele resten av verden. USA og andre store importland har i lang tid ønsket å redusere sin avhengighet av olje fra Midtøsten.

Behovet er blitt forsterket etter 11. september 2001, og Russland er nå den mest attraktive alternative kilde. Dette vises ved at utenlandske selskaper investerer i russisk oljeindustri, at det bygges nye rørledninger og ved den sterke økningen i 2002 i transport av russisk olje forbi vår nordlige kyst.

Russland har nå en stabil og kraftig vekst i sin økonomi, og rettssystemet utvikles hele tiden mot å gi sikkerhet for private investeringer. Såfremt oljeprisen fortsatt holder høyt nivå er det all grunn til å tro at tempoet i utvikling av petroleumsressursene i nord fortsatt vil øke.

Petroleumsutviklingen i Barentshavet har pågått lenge. På norsk side gjennom betydelig leteaktivitet særlig i 1980-årene, og nå utbygging av Snøhvit. På russisk side har det vært gjort store funn, inkludert verdens største off-shore gassfelt, Shtokmanovskoye, som er 30 ganger større enn Snøhvit. Timan-Pechora helt i øst er beregnet å inneholde like mye petroleum som hele Nordsjøen.

Det grunne Barentshavet er også et av de mest biologisk produktive havområder i verden. Økosystemet er mangfoldig. Her er 20 millioner sjøfugl og en rekke marine pattedyr, inkludert 12 hvalarter. Blant 150 fiskearter finnes noen av verdens største og viktigste fiskebestander. Barentshavet er det eneste stedet i verden der isbjørnen er fredet i hele sitt utbredelsesområde. Å kombinere disse naturverdiene med petroleumsutvinning og -transport gir åpenbare utfordringer.

Nordområdeutvalget mener at det er mulig å både bevare økosystemene og sikre fortsatt bærekraftige fiskerier, og samtidig ha petroleumsvirksomhet som kan gi grunnlag for ny giv i nordområdene. Vi forutsetter at slik virksomhet skjer innenfor rammen av høye miljøkrav, forutsigbare rammevilkår og sameksistens med andre næringer, og fremmer følgende visjon: Norge skal gjøre nordområdene til et foregangsområde for bærekraftig utvikling, der kultur og natur danner grunnlaget for nyskapende næringsvirksomhet og samarbeid mellom nasjoner. Dette skal skje gjennom aktiv bruk av naturressurser, offensiv utenrikspolitikk og strenge miljøkrav.

Vi mener at Norge mangler en overgripende politikk som tar hensyn til de nye drivkreftene, og som er nødvendig for å få større påvirkningskraft i nord. Derfor må det utvikles en overordnet nasjonal strategi som basis for sentrale og regionale myndigheters behandling av nordområdespørsmål. Områdene må få større politisk oppmerksomhet, f.eks. ved at det opprettes en statssekretærstilling for nordområdene i Utenriksdepartementet og eget utvalg i regjeringen. Forvaltningen må samordnes bedre, både mellom departementene, og innad, der særlig Utenriksdepartementet markerer seg ved at Nordområdespørsmål håndteres i flere avdelinger.

Vi mener at en avklaring av spørsmålet om grenselinjen i Barentshavet er det viktigste problem som må løses for å sikre utvikling av et godt, forpliktende samarbeid med Russland i Barentshavet. Også Russland synes nå å ønske å få en avklaring i følge president Putin da han sist besøkte Norge. Under forutsetning av at sokkelgrensen trekkes bør Norge ta initiativ overfor Russland til å utvikle en forpliktende bilateral Barentshavavtale.

Velger Regjering og Storting en slik linje vil dette være endring i norsk politikk. Vi mener at med de nye utfordringer i nord, og gitt at det eneste sikre er at Norge og Russland alltid vil være naboland mot Barentshavet, er det i nasjonens langsiktige interesse å vri utenrikspolitisk fokus og raskt utvikle tettere samarbeid med Russland. Det bør bygge på det gode samarbeid om fiskeriforvaltning til å omfatte petroleum, turisme og andre næringer, miljøstandarder og overvåking. Russland bør inviteres inn i den sivile trafikkovervåkingssentralen som skal etableres i Vardø og i utviklingen av ”Barentshavet på Skjerm”. Gjensidig kompetanseoppbygging er sentralt. Trolig er det ikke noe tiltak som vil gi langsiktig bedre retur av investeringene enn bilateralt samarbeid og utveksling innenfor forskning og høyere utdanning. Her må det satses tungt, administrert gjennom et Nordområdesenter i Nord-Norge bygd på eksisterende kompetansemiljøer,

og som kan skape bedre samspill mellom næringsliv, forskning og forvaltning. Både innen off-shore og miljø har Norge kompetanse som kan være av interesse for Russland, til felles nytte.

Utvalget foreslår videre et finansieringsfond knyttet til Innovasjon Norge øremerket næringssamarbeid med Russland. At Norges samhandel med Russland bare er 0.5 % av norsk utenrikshandel, mens Damarks og Sveriges er tre ganger større viser at potensialet er til stede for vekst. Omlag 100 000 personer krysset grensen i nord i 2002, men kommunikasjon på tvers av grensen må bedres og passering av gods og mennesker må bli enklere.

Norge har i en rekke år brukt over 100 mill kr/år til opprydding i Russland under atomhandlingsplanen. Dette har vært vellykket fordi det har utløst enda mye større midler fra G-8 landene og EU. Men nå bør Norge delvis omprioritere fra infrastrukturtiltak til andre presserende miljøtiltak, så som overvåking og oppbygging av russisk forvaltningskompetanse.

En liten nasjon som Norge må støtte seg til forpliktende internasjonale avtaler. Utvalget går derfor også inn for å utvide det multinasjonale sirkum-arktiske samarbeidet, inkludert en forsterket urfolksdimensjon. Vi er delt angående samarbeidet i Barentsregionen, som inkluderer Finland og Sverige, foruten Russland og Norge. Flertallet mener at dette nå bør fokuseres på folk-til-folk og kulturelt samarbeid, som er de områdene det har fungert best på, og at samarbeidet med Russland i nord som oftest skjer best bilateralt. Mindretallet mener at Barentsregionsamarbeidet må videreutvikles for å sikre regionalt nærområdefokus.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. november 2001 ved

Øyvind Nordsletten
Norges ambassadør til Russland

 

UTVIKLINGEN I RUSSLAND.

IMPLIKASJONENE FOR NORGE OG DET
NORSK – RUSSISKE FORHOLD


Ærede formann, oberst Vidar Flack ! Ambassadør Kvitsinskij ! Medlemmer av Militære Samfund ! Mine damer og herrer !

Sovjetunionen, og senere Russland, har gjennom årene vært, er, og vil etter alt å dømme fortsette å være, en sentral og dimensjonerende faktor i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om forholdet til vår nabo i nordøst, om ikke direkte, så i alle fall implisitt, har gått igjen som et underliggende tema i mange av de foredrag som har vært holdt i det viktige og ærverdige forum som Oslo Militære Samfund er.

 

Som norsk sendemann til Russland setter jeg pris på den anledning som – sett fra vårt ståsted i Moskva – er gitt til å redegjøre for utviklingen i Russland, og til å gi til beste synspunkter på hva denne utviklingen betyr for Norge og videreføringen av forholdet til vår store nabo. Jeg gjør det med desto større glede som Russland selv, og forholdet mellom Vesten og Russland, er inne i en grunnleggende positiv og dynamisk utvikling, en utvikling som vil kunne innebære store forandringer i måten vi oppfatter hverandre på, og føre til en større intensitet og dybde i kontaktene og samarbeidet. Vi skal være nøkterne i våre vurderinger og ikke ta noe for gitt. Enkelte har brukt store ord som revolusjonerende og paradigmeskifte om det som nå skjer i forholdet til Russland. Bare fremtiden kan vise om det er grunnlag for det, men muligheten for at det er en slik ny giv vi står overfor, er til stede.

 

Den russiske føderasjon vil ved det kommende årsskiftet feire sitt tiårsjubileum. Første juledag, 25. desember 1991, erklærte president Mikhail Gorbatsjov at han gikk av, og at Sovjetunionen opphørte å eksistere. Bak seg har det nye Russland en turbulent periode der det erklærte mål har vært å bygge en ny stat og et nytt samfunn basert på demokratiets, rettsstatens og markedsøkonomiens prinsipper. Det har vært en periode med store prøvelser. I tillegg til å skulle tilpasse seg de nye politiske realiteter – inkl. tap av supermaktstatus og bortfall av et kjent politisk og sosialt system – skjedde det på kort tid et sammenbrudd i økonomien, og en oppløsning av den sosiale orden som radikalt og brutalt omkalfatret livet for millioner av russere. Politikken var under Boris Jeltsin preget av maktkamp mellom politikere som kom og gikk, tautrekking og rivalisering – ikke minst mellom sentrum og periferi, og mellom presidentmakt og nasjonalforsamling. I Kaukasus utfordret opprørere sentralmakten direkte, noe som reiste spørsmålet om statens integritet og førte til en ødeleggende borgerkrig i Tsjetsjenia. Kort sagt – stabilitet og forutsigbarhet – om enn i sovjetisk forstand – ble erstattet med kaos og grunnleggende usikkerhet. Ikke rart at mange i denne situasjon så bakover og søkte løsningen på fremtidens utfordringer i fortidens erfaringer.

 

Til tross for all turbulens, tilbakeslag og tilløp til kaos, kan vi imidlertid konstatere at Russland har blitt trofast mot de fundamentale mål: Russland av i dag bærer demokratiets kjennetegn, rettsstatens prinsipper vinner i økende grad fram, og konturene av en markedsorientert økonomi avtegner seg. Ikke slik å forstå at noen idealtilstand er i ferd med å inntreffe – Russland har ennå, en lang vei å gå før målene er nådd, og det er flere sider ved utviklingen som det er grunn til å rette et kritisk blikk mot. Men hovedretningen er positiv.
For omverdenen er det av avgjørende betydning at på det utenrikspolitiske plan, er konfrontasjon erstattet av samarbeid og styrket tillit.

 

Sett i perspektiv og i sum, har det som er oppnådd i de forgangne ti år, lagt grunnlaget for en utvikling som peker fremover og bærer bud om et Russland som vokser i styrke, og inntar sin rettmessige plass i et integrerende Europa og en globalisert verden.

 

Mens det tiåret som ligger bak oss, for Russlands vedkommende, var preget av oppløsning, uro og søken etter identitet og nytt fotfeste, har inngangen til det 21. århundre brakt landet en etterlengtet større grad av orden og vist en vei ut av uføret. Der hvor pessimismen og rådvillheten gjorde seg gjeldende, ser man i dag gryende optimisme og fremtidstro. Ikke minst er disse positive tendenser kommet klart til uttrykk etter at Vladimir Putin tok over som Russlands leder nyttårsaften 1999, og i mars 2000 ble valgt til landets andre president. Han oppnådde den gang ca 53 % av stemmene. I dag støttes han av rundt 75 % av befolkningen.

 

Hva er det som er skjedd ? Hvordan har Russland på så kort tid kunnet gå over fra å være preget av kaos og oppløsning, til å bli et land i fremgang som opptrer med nye autoritet på den internasjonale arena ? Jeg gjør ikke krav på å kunne gi det fulle og hele svar, men vil peke på noen viktige faktorer.

 

For det første: For første gang på mer enn ti år opplever Russland stabilitet. Først og fremst kommer dette til uttrykk i et langt mer konstruktivt forhold mellom den utøvende makt, dvs. presidenten og regjeringen på den ene side, og nasjonalforsamlingen, Dumaen, på den annen. Mens Dumaen under Jeltsin med jevne mellomrom diskuterte om presidenten skulle stilles for riksrett, hersker det i dag en stor grad av enighet. Tyngdepunktet i Dumaen ligger i Edinstvo bevegelsen (Enhet) som er Putins støttespiller. Dit sogner også en rekke uavhengige representanter og andre grupperinger. Men også opposisjonen, representert ved det fortsatt største partiet – Kommunistpartiet – og de konservative, representert ved Unionen av høyrekrefter og Jabloko bevegelsen – slutter ofte opp om regjeringens forslag, og makter, der hvor man er uenig, sjelden å få gjennomslag for alternative forslag og synspunkter.

 

Putin har også gått inn for å strømlinjeforme det politiske liv. En ny lov om politiske partier er nylig vedtatt, og vil etter alt å dømme lede til en vesentlig sanering av de ca 180 registrerte politiske partier. Man kan i dag øyne konturene av tre blokker i russisk politikk – en i det politiske sentrum gruppert rundt Edinstvo, en på venstresiden samlet rundt Kommunistpartiet og en på høyresiden.

 

Også på andre vis har Putin gått inn for å omforme styringssystemet. Ikke minst er det lagt vekt på å hevde sentralmaktens autoritet og overhøyhet i forhold til de 89 føderasjonssubjektene (dvs. delstatene), som Den russiske føderasjonen består av. De valgte guvernørene i disse delstater innehar vide fullmakter og rettigheter, og øvet gjennom sin deltagelse i Føderasjonsrådet – et av de to kammer i Nasjonalforsamlingen – dessuten betydelig almen innflytelse. Landet er nå i tillegg til føderasjonssubjektene inndelt i 7 føderale distrikter. I spissen for disse står en representant utpekt av presidenten som har til oppgave å kontrollere at lokale lover og vedtak er i samsvar med det føderale lovverk. I sum er det neppe tvil om at de nevnte grep har styrket sentralmaktens stilling på bekostning av guvernørenes og regionenes posisjon, selv om disse fremdeles har betydelig innflytelse.

 

For det andre: Økonomien i bedring. Etter krakket i august 1998 er Russland i ferd med å komme seg på fote. Mens mange vestlige land og Japan sliter med lav vekst, og risikoen for lavkonjunkturer og stagnasjon øker, hadde Russland i 2000 en vekst i BNP på nesten 8 %. Denne veksten fortsetter, om enn i noe lavere tempo, og antas i 2001 å ville ligge på mellom 5 og 6 %. Uansett dreier det seg om en av de raskest ksende økonomier i verden. Sjansene for fortsatt vekst og fremgang er gode, selv om fallende priser på olje og gass som står for en femtedel av statens inntekter, vil kunne virke negativt inn. Neste års budsjett opererer således med en vekst på vel 4 %. Russland har i de seneste år hatt betydelige overskudd på handelsbalansen og kunnet legge seg opp økte valutareserver, noe som har vært sterkt medvirkende til at rubelen har kunnet holde seg på et stabilt nivå. Inflasjonen synes under kontroll selv om den ligger mellom 10 og 20 %. Budsjettet er brakt i balanse.
Den økte valutainntjeningen har satt Russland i stand til – uten å ta opp nye lån – å betjene sin tyngende utenlandsgjeld på ca 140 milliarder USD, tilsvarende 1.2 billion (1275 milliarder) norske kroner, eller mer enn det doble av det norske oljefondet. Bare i 2003 vil det gå med 170 milliarder norske kroner i tilbakebetaling av gjeld og renter.

 

På det makroøkonomiske plan har bedringen i økonomien gitt seg utslag i øket interesse for bedriftsetablering, privat initiativ og entreprenørskap. De utenlandske investeringer er stigende. For den enkelte borger har fremgangen betydd øket forbruk og levestandard, og, ikke minst, regularitet i utbetalinger av statlige lønninger og pensjoner.

 

For det tredje. Putin har innledet et ambisiøst reformprogram. I alle sine programmatiske taler etter han ble valgt, har Putin fremhevet behovet for modernisering og effektivisering av nær sagt alle sider ved det russiske samfunn. Det er ikke uten grunn at Peter den første, den store reformator tsar på 1700 tallet, i dag holdes fram som eksempel til etterfølgelse. En rekke nye lovforslag er fremmet for å sette ut i livet slagordet om ”Lovens diktatur” – dvs. tesen om at lov, og ikke arbitrære administrative avgjørelser, skal styre samfunnsutviklingen. Først og fremst gjelder dette økonomien. I løpet av høstsesjonen 2000 og vårsesjonen 2001 vedtok Dumaen en rekke nye lover av vidtrekkende betydning. Det er innført nytt skattesystem basert på en flat skatt på 13 % for alle lønnsmottagere, mens bedriftsbeskatningen ligger på 24 %, satser som er blant de laveste i verden. En ny lov om privat eiendomsrett til jord er vedtatt; ikke uten sverdslag ettersom det dreier seg om brudd med gamle og seiglivede tradisjoner. I Dumaen kom det endatil til håndgemeng. Foreløpig gjelder loven ikke jordbruks- og skogbruksområdene, men den er likevel svært viktig i seg selv, og som et symbol på viljen til å kaste av seg fortidens arv.

 

Det er også kommet en rekke nye lover som sikter mot å etablere et genuint uavhengig rettsvesen med nøytrale dommere, noe man åpent innrømmer er et stort problem.

 

Flere nye vidtrekkende lovreformer står for døren. Ved siden av fortsatte reformer med sikte på å bedre rammevilkårene til økonomien, herunder når det gjelder bank og kredittvesenet, satser Putin tungt på en slanking og omlegging av byråkratiet og statsadministrasjonen. Det er hevdet at produktiviteten i Russland ligger mellom 50 og 20 ganger lavere enn i Vesten. En ikke uviktig årsak til dette, er et lammende og ofte korrupt byråkrati. Også på andre områder som arbeidslivet og sosiale ytelser og pensjoner, er det allerede, eller vil det bli, vedtatt nye lover. Som man vil se, dreier det seg i mange tilfeller om de samme utfordringer vi selv strir med – forskjellen er bare at problemene i Russland stikker langt dypere enn vi kjenner dem.

 

For det fjerde: Putin har ført en høyprofilert og aktiv utenrikspolitikk. Under president Jeltsin ble Russland medlem av G-8 gruppen av verdens ledende industriland. Som representant for et land i oppløsning med store økonomiske problemer og tyngende utenlandsgjeld, maktet imidlertid Jeltsin i begrenset grad å projisere makt og innflytelse på den internasjonale arena. Med Putin er inntrykket av en famlende fordums stormakt borte. Fram stiger i stedet et selvbevisst og styrket Russland med en langt klarere vilje til å forsvare og markere nasjonale interesser, noe også omverdenen, inkl. vi merker. For den jevne russer som er vokst opp i en stormaktstradisjon, er følelsen av å tilhøre en stat, som igjen blir tatt på alvor, ikke uviktig.

 

For det femte: Putin har maktet å fange opp den latente identifikasjonen som fremdeles finnes i brede lag av folket med sovjettiden, og forene ulike strømdrag i samfunnet. Politikk er ikke minst et spørsmål om psykologi. Meningsmålinger som ble gjennomført for ikke lenge siden, viste at av alle politikere i det 20. århundre kom Leonid Brezjnev, forgrunnsfiguren fra den såkalte stillstandstiden på 60-, 70-, og 80-tallet, ut som den desidert mest populære. Putin har maktet å fange opp nostalgien for fortiden, herunder gjennom fastsettingen av nye statlige symboler. Flagget, trikoloren, og riksvåpenet – den tohodede ørn – stammer fra tsartiden, mens nasjonalsangen er den samme som under sovjettiden, om enn med nye tekst. På dette og andre vis har Putin illustrert sitt eget utsagn om at ”Den som ikke kjenner sorg ved Sovjetunionens oppløsning, har intet hjerte. Den som ønsker seg tilbake dit, har ingen hjerne”.

 

For det sjette: Putin har satset på lov og orden og på å nedkjempe separatistene i Tsjetsjenia. Da Putin overtok makten, stilte han opp bevaringen av landets integritet som et overordnet mål.
Ikke minst gjaldt dette kampen mot separatistene i Tsjetsjenia. I løpet av de to år som er gått siden den såkalte andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999, er separatistenes stilling klart svekket som følge av innsetting av store styrker og bruk av massiv og ikke målrettet bruk av ildkraft. Putin har selv karakterisert krigen som vår felles tragedie. Begge sider har hatt betydelige tap, russerne etter offisielle oppgaver ca 2000 drepte. Borgerkrigen har vært en betydelig belastning på alle plan – i form av menneskelige lidelser, humanitært, omfattende brudd på menneskerettigheter, økonomisk og for landets omdømme. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den linje Putin har stått for, har nytt stor oppslutning. Det gjør også det lov-og-orden image som generelt har vært hans kjennetegn. Bare i det siste har man tatt til orde for drøftelser med motparten i Tsjetsjenia, slik Vesten hele tiden har oppfordret til. Forhåpentligvis vil de kontaktene som nå er innledet, kunne medvirke til en løsning, selv om det vil ta lang tid å lege sårene og stabilisere Nord-Kaukasus.

 

xxx

 

Jeg har ovenfor søkt å skissere noen av grunnene til at Russland i dag er på fremmarsj politisk, økonomisk og sosialt. Bildet har mange positive sider. Det er imidlertid langt fram til man nærmer seg en løsning på de omfattende utfordringene landet står overfor. Selv om økonomien er i vekst, og tallene kan virke imponerende, er det viktig å se dem i perspektiv. Det sier mye at Norge med 4.5 millioner mennesker mot Russlands 145 millioner, har et BNP på 1500 milliarder kroner, mens Russlands ligger på 2400 milliarder, altså ikke en gang dobbelt så stort. Det norske statsbudsjettet er bare ubetydelig mindre enn det russiske – 630 mot 570 milliarder kroner. Disse oppgavene reflekterer ikke de mørke tallene i den svarte russiske økonomien, men sier likevel mye om hvor langt fram det er. Vel kaster utenlandske investorer nå i større grad enn før, blikket mot Russland, men fremdeles er de utenlandske investeringene i for eksempel i Polen og Ungarn, ja endatil i Estland med sine halvannen million innbyggere, mye større enn i Russland. Og fremdeles lever et sted mellom en femtedel og en tredjedel av befolkningen under den offisielle fattigdomsgrensen.

 

Kanskje den mest illustrerende indikatoren på tilstanden i det russiske samfunn, og på omfanget og kompleksiteten i de oppgaver som ligger foran, er den dramatiske nedgangen i folketallet. Årlig reduseres befolkningen som følge av lav fødselshyppighet og høy dødelighet – gjennomsnittlig levealder for menn er ca 60 år – med ca 700.000 personer. Stanses ikke denne tendensen, vil folketallet i Russland, et land som fra før har en befolkningstetthet lavere enn det grisgrendte Norge, i løpet av 30 år i følge prognosene kunne gå ned mot 110 millioner.

 

Det gjøres ikke lenger noe forsøk på å bortforklare disse negative trekkene. Ikke minst har Putin selv bidradd til en realistisk kriseforståelse. Han har slått fast at selv om man maktet å opprettholde en økonomisk vekst på 8 %, vil det gå 15 år før Russland når igjen Portugals velstandsnivå. Når så er sagt, skal man også ta i betraktning at Russland som verdens største land – ca 45 ganger Norge – har større naturressurser på nesten alle områder enn andre stater, og dessuten menneskelige ressurser som – gitt gunstige rammevilkår – vil ha de beste forutsetninger for å sikre at fremgangen opprettholdes.

 

xxx

 

Mot bakgrunnen av denne gjennomgangen av sentrale trekk i den innenrikspolitiske utvikling, vil, jeg se nærmere på utenriks- og sikkerhetspolitikken.

 

Hadde jeg holdt dette foredraget for tre måneder siden, ville det på dette punkt, måttet bli klart annerledes. Viktige tema ville da ha vært påvisningen av russisk samarbeidsvilje overfor Europa og USA, men også like klar skepsis og kritikk av et Vesten som – slik det ble hevdet – overser, eller neglisjerer russiske interesser, ikke minst gjennom utvidelsen av NATO og bombingen av Kosovo, som Russland opplevde som en tilsidesettelse av Sikkerhetsrådet og folkeretten. Motstanden mot de amerikanske planer for et missilforsvar, samt vekten på en multipolær verden, som et motstykke til USAs rolle som eneste supermakt, ville også vært sentrale trekk. Understrekningen av Russland som en euro-asiatisk makt, der forholdet til Kina og India fremstår som viktige elementer, ville vært et ytterligere fremtredende aspekt.

 

Etter 11. september er dette bildet radikalt endret. Ikke slik at de nevnte problemstillinger, ikke lenger er relevante. De består, og russiske motforestillinger og skepsis i de nevnte spørsmål gjør deg fremdeles gjeldende. Men de overskygges av den nye samarbeidsånden som er vokst fram i løpet av de siste månedene. Ord som revolusjonerende og den endelige slutt på den kalde krigen, har vært brukt. Når det er blitt slik, skyldes det ikke minst at Russland fra første stund etter terrorangrepene, stilte seg på USAs side. Putin var den første som 11. september ringte president Bush og ga uttrykk for sympati og støtte. De senere møtene mellom de to, først i Shanghai i oktober, og nå sist i Washington og Texas, har styrket inntrykket av at vi står foran et kvalitativt nytt amerikansk – russisk forhold basert på en helt annen nærhet og tillit enn tidligere.

 

Årsaken til den nye samarbeidsånden ligger først og fremst i de felles utfordringer man står overfor i kampen mot terrorismen. For Russland er ikke terrorisme ukjent, det er bare et par – tre år siden flere hundre mennesker ble drept i bombeeksplosjoner i Moskva. Putin har gjentatte ganger vist til at ekstremisme og religiøs fanatisme er den farligste truselen Russland og Vesten stilles overfor, og oppfordret til samarbeid. For russerne har det også selvsagt spilt inn at i kampen mot terrorismen, vil også Russlands krigføring i Tsjetsjenia kunne komme i et annet lys. Amerikanerne har på sin side erkjent at Russland vil være en nøkkelpartner, herunder når det gjelder å kunne mobilisere de sentral-asiatiske statene for koalisjonens mål. Russland har stilt luftrom til disposisjon for USA, levert våpen og utstyr til Nordalliansen og utvekslet etterretninger med en hittil ukjent grad av åpenhet. Ja, i følge media har amerikanske diplomater uttalt at i kampen mot internasjonal terrorisme, har Russland gjort mer enn enkelte NATO land. Kanskje er det symptomatisk at den nye amerikanske ambassadøren i Moskva, som inntil nylig var USAs NATO ambassadør, for et par dager siden skrev en artikkel i en russisk avis under overskriften: Begynnelsen på en allianse mellom

USA og Russland ?

 

Kampen mot terrorisme har også virket som katalysator på andre deler av det amerikansk-russiske forhold. Under det nylige USA-besøket varslet partene store nedskjæringer i kjernevåpnene – fra 6000 / 7000 ned til 1500 – 2200 stridshoder – og at de ville fortsette arbeidet fram mot et nytt sikkerhetspolitisk rammeverk for det 21. århundre. Det militære samarbeidet intensiveres, herunder når det gjelder felles materiellutviklingsprosjekter.

 

Fremdeles er det imidlertid nok av utfordringer der det vil kreve både evne til kompromiss, fantasi og godvilje å komme fram til samlende løsninger. Spørsmålet om et globalt missilforsvar står her i en særstilling, og selv om man fra russisk side er innstilt på fortsatte drøftelser, er den grunnleggende skepsisen fortsatt klart til stede. Også når det gjelder Iran og Irak har USA og Russland divergerende oppfatninger. Motsetningene på disse områder, understrekes det, vil imidlertid ikke hindre utviklingen av et bredt samarbeid på andre felter.

 

Russland har fra første stund vært motstander av utvidelsen av NATO og karakterisert alliansen som en anakronisme. Ikke minst er det advart mot medlemsskap for de baltiske land. Denne motstanden er ikke borte, selv om holdningen i dag synes noe mer nyansert. Realistisk sett innser man at alt tyder på at nye medlemmer vil bli tatt opp på toppmøtet i Praha i november neste år. Spørsmålet blir dermed hva man kan få igjen i form av gjennomslag for russiske synspunkter?

 

Det er i dette lys man må se den dynamiske utviklingen som nå finner sted i forholdet mellom alliansen og Russland. President Putin besøkte Brussel i begynnelsen av oktober d.å., og sist uke var generalsekretær Robertson i Moskva. Alt tyder på at vi i løpet av de kommende måneder vil oppleve et klart endret forhold mellom NATO og Russland. I stedet for det nåværende permanente fellessråd (JPC), der man møtes i formatet 19+1, vil man kunne få et forum bestående av 20 likeverdige deltagere som også møtes hyppigere. I stedet for – slik det er nå – å begrense seg til konsultasjoner og meningsutvekslinger, diskuteres muligheten for at man i det nye forum vil treffe felles beslutninger og iverksettelse av tiltak på gitte områder som kampen mot terrorisme, ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, sivilt beredskap, fredsbevaring, øvelser etc.
Oppfølging av det russiske forslaget om et regionalt missilforsvar – ”theatre missile defense” – vil likeledes kunne være tema.

Det dreier seg om intet mindre enn et kvantesprang i samarbeidet, og vil – dersom det blir satt ut i livet slik det diskuteres i dag – kreve omstilling og mentalitetsendring på russisk, men, tror jeg også vi ærlig må si, også på alliert hold, inkl. hos oss selv. Det nye samarbeidsmønsteret er ikke ukontroversielt, verken på russisk eller alliert hold. Ikke minst viktig å sikre at det nye forumet ikke gir noen vetorett for den annen part, noe Putin overfor Robertson også har gjort det klart at man ikke søker.

 

Spørsmålet har også vært stilt om et mulig russisk NATO-medlemsskap. Putin reiste det retorisk like etter at han tok over ledelsen. Det ble presisert at det i tilfelle ville dreie seg om et helt annet NATO, enn den alliansen vi kjenner i dag. Fra NATOs side har Lord Robertson presisert at NATO aldri har sagt at Russland ikke kan bli medlem, og at alliansen forblir en åpen organisasjon. Partene er imidlertid enige om at det viktige i dag, ikke er å drøfte et høyst hypotetisk medlemsskapsspørsmål, men å intensivere og utvide samarbeidet langs de linjer som nå trekkes opp. Putin har på sin side nylig uttalt at Russland er innstilt på å gå så langt i samarbeidet som alliansen selv kan gå inn for.

 

Hva det ligger i dette, kan bare tiden vise. Fra norsk side er vi positivt innstilt til de tanker som nå ligger på bordet, men vi vil samtidig være tjent med å legge en nøktern vurdering til grunn av hva det på kort sikt vil være mulig å oppnå, og heller ikke nære illusjoner om at det, selv med en ”new beginning” i forholdet mellom NATO og Russland, ikke vil gjøre seg gjeldende interessemotsetninger og uenighet.

 

Et iøynefallende innslag i den nye russiske Vest-politikken er den vekt som legges på utbyggingen av forholdet til EU. Hvert halvår avholdes det toppmøter, og under det nylige møtet i Brussel under det belgiske formannskap oppnådde Russland tilsagn om konsultasjoner om krisehåndtering og politiske spørsmål, som neppe i sitt vesen står tilbake for de ordninger Norge har som medlem av EØS. Russlands bidrag til ESDP – herunder, slik antydet, med strategisk transportkapasitet, samband og satellitetterretning – er sentralt tema i dialogen.

 

Partene er også enige om å drøfte spørsmålet om å utvikle et felles europeisk økonomisk rom, en betegnelse som til forveksling minner om EØS. Hva dette samarbeidet vil innebære, rår det foreløpig stor usikkerhet om, men det er opprettet en høynivågruppe ledet av Javier Solana og visestatsminister Viktor Khristenko som i disse dager møtes i Moskva. Fra EUs side satser man ikke minst på lovharmonisering og russisk tilpasning til WTO, en organisasjon Russland håper å kunne bli medlem av om få år.

 

Uansett er det klart at et forsterket samarbeid med EU og Russlands deltagelse i de europeiske integrasjonsprosesser, på samme måte som samarbeidet med NATO, vil får stor betydning også for Norge. Ikke minst gjelder dette på energiområdet. Russland og EU har innledet en egen dialog der et av målene er å legge til rette for russiske leveranser av olje og gass til det europeiske marked i årene fremover. Dette er et spørsmål som klart berører Norge, idet vi skifter med Russland om å inneha plassen som verdens nest største petroleumseksportør – med de konkurrerende, men også felles interesser det innebærer.

 

Russland strekker seg over to kontinenter, faktisk ligger ca to tredjedeler i Asia. Både geopolitiske forhold og historiske erfaringer har gjort spørsmålet om hvor Russland hører hjemme – i den vestlige sivilisasjon, kultur og verdifelleskap, eller i en egen slavofil og euro-asiatisk tradisjon – til et tilbakevendende tema i samfunnsdebatten.

 

Det vil være selvsagt være feil å hevde at denne diskusjonen er avsluttet. Putin har med Russlands aktive og konkrete deltagelse i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme og den nye holdningen til et bredt samarbeid med Vesten, likevel tatt at langt og viktig steg som kan innevarsle en ny epoke i internasjonal politikk. Fortsatt må man imidlertid regne med at Russland være en krevende partner og en hard forhandler som kjenner sitt verd, og er rede til å forsvare sine interesser.

 

Ingen bør være i tvil om at når ledelsen i Kreml går inn for en slik ny linje, er det ikke for å tekkes Vesten, men fordi man ser et slikt samarbeid som et middel fram mot det erklærte mål som er en gjenreising av Russland som stormakt, og respektert og økonomisk fremgangsrikt medlem av det internasjonale samfunn. Samtidig har Putin fra første stund ikke lagt skjul på at Russland er en del av det europeiske verdifellesskap, og utviklet nære kontakter til sine europeiske kollegaer. Det er derfor ikke noen plutselig helt-om-vending vi er vitne til, men et strategisk veivalg.

 

Et så vidt radikalt oppbrudd fra etablerte posisjoner og tradisjoner, vil ikke være ukontroversielt. Vestvendingen i Russlands orientering har da også ikke bare blitt positivt mottatt. Ikke minst fra militære kretser, men også i Dumaen, har det reist seg stemmer som advarer mot å bryte med hevdvunne, lange linjer og parametre og mot å gå for langt og for fort fram i forhold til USA og NATO. Mange har vanskelig for å gi avkall på tidligere tiders oppfatninger, og frykter at amerikanerne og Vesten skal komme styrket ut av det som nå skjer, på bekostning av russiske interesser. Selv om han står sterkt, kan ikke Putin uten videre feie skepsisen til side. Hvilken substans det nye forholdet mellom Russland og Vesten i siste instans vil få, gjenstår derfor å se. Avgjørende for Putin vil imidlertid være om han på sentrale områder kan vise til tellende resultater og motytelser for Russlands del. Her påviler det flere et ansvar for å finne den rette balansen.

 

xxx

 

Det norske forsvaret står midt oppi en grunnleggende omlegging fra et invasjonsforsvar, basert på kald-krigs scenarier, til moderne effektive, mobile styrker som ved siden av forsvar av territoriet, har deltagelse i internasjonale operasjoner som en viktig prioritering. Dere kjenner langt bedre enn meg rekkevidden av denne oppgaven, og de krav den stiller til nytenkning og endringskompetanse. Selv om de væpnede styrker i de to land er vidt ulike, befinner Russland seg i en tilsvarende stilling. Også Russland satser på å gå fra et mobiliseringsbasert til et reaksjonsorientert forsvar med mobilitet, fleksibilitet og hurtighet som kjennetegn. Og om omstillingsprosessen er komplisert og omfattende i Norge, er kompleksiteten større, og utfordringene enda mer legio for den russiske forsvarsledelsen. De økonomiske ressurser til gjennomføring er, relativt sett, likeledes udelt knappere enn hva vi har til disposisjon.

 

De russiske væpnede styrker har helt siden oppløsningen av Sovjetunionen, befunnet seg i en konstant og smertelig reduksjons- og omstillingsprosess. Målet er å komme ned på en personellramme på ca 800.000 mann, hvorav et stort antall profesjonelle soldater, og med et antall atomstridshoder på under 1500. Til å lede dette arbeidet har president Putin utnevnt Sergej Ivanov, som er det moderne Russlands første sivile forsvarsminister. I tillegg til selve omorganiseringen, stilles han overfor store utfordringer når det gjelder fornyelse av våpenmateriell og utstyr. I de siste ti år har det bare i høyst begrenset grad vært mulig å anskaffe nye våpen, noe som også har ført til at store deler av den avanserte og omfattende russiske forsvarsindustrien, har problemer med å overleve.

 

Like mye som materiellsiden, dreier fornyingen av det russiske forsvar seg om å endre mentalitet og tilnærming. De konsepter som gjelder i dag, bærer ennå preg av tidligere tiders tenkning. Samtidig opptrer russiske styrker – slik vi ser det i Kosovo – allerede i dag i samvirke med NATO land i internasjonale operasjoner. For begge parter gir dette verdifulle erfaringer for videreutviklingen av det bredere samarbeid på det sikkerhetspolitiske og militære plan som vi nå aner konturene av.

 

xxx

 

Det er sagt at norsk utenrikspolitikk finner sin utforming i et vekselspill innenfor et triangel bestående av Europa, USA og Russland. Skiftende norske regjeringer har lagt vekt på å opprettholde et saklig og mest mulig konstruktivt samarbeid til vår store nabo i øst, og på å bevare lavspenning og stabilitet i våre nærområder. I etterkrigstiden skjedde dette gjennom fasthet og deltagelse i det transatlantiske sikkerhetssamarbeid, kombinert med beroligelse i form av selvpålagte restriksjoner og tilbakeholdenhet. Vi hadde et rasjonelt forhold til Sovjetunionen, men samarbeidet var begrenset.

 

Kontaktene og samarbeidet med det nye Russland har aldri vært bredere og dypere enn de er i dag. I løpet av det siste året er det utvekslet besøk på regjeringssjefsplan, nå sist ved daværende statsminister Jens Stoltenbergs besøk i Russland i juni i år. Russlands president er invitert til Norge, og vi håper at besøket kan finne sted om et års tid. Det vil gi anledning til et statusopptak i alle hovedspørsmål og en gjennomdrøfting av perspektivene for den videre utvikling i naboforholdet. Slik statsministerens samtaler med president Putin og sin russiske kollega, statsminister Mikhail Kasianov, i Moskva sist sommer viste, er mulighetene for fremgang betydelige. Høynivådialogen har også gjort det mulig å ta opp og tale åpent om kontroversielle tema og uløste spørsmål. De finnes nemlig ennå.

 

Målsettingen for norsk Russlandspolitikk kan kort oppsummeres slik:

 

Å ivareta norske interesser og bidra til å styrke stabiliteten, åpenheten og tilliten i våre nærområder.

 

Å legge forholdene til rette for et bredt samarbeid på alle relevante områder så som handel og økonomi, miljøvern og atomsikkerhet, fiskeri, energi, kultur og miljøvern. Et slikt samarbeid er en forutsetning for å kunne møte de mange felles utfordringene partene står overfor.

 

Å utvikle det regionale samarbeid gjennom Barentsrådet og et nært folk-til-folk samarbeid over grensen i Nord.

 

Å bidra til nedbygging av tidligere skillelinjer og styrke integrasjonsprosessene og det all-europeiske samarbeidet.

 

For å iverksette disse målsettingene har regjeringen utarbeidet en egen Russlandsstrategi. Hensikten er at den skal tjene som et langsiktig og systematisk redskap for utbyggingen av naboforbindelsene. Et viktig instrument i denne sammenheng er også de årlige budsjettene som avsettes for gjennomføring av ulike samarbeidsprosjekt.

 

Det vil føre for langt å gå inn på alle samarbeidsområdene. Jeg skal nøye meg med å peke på noen få. La meg i denne forsamling begynne med de militære forbindelser.

 

Det er i dag bred kontakt mellom våre væpnede styrker. De to forsvarsministre møttes under statsministerens besøk i Moskva. Om kort tid forestår her i Oslo stabssamtaler mellom høye representanter for forsvarsdepartementene. Både stabsskolen og Forsvarets Høyskole har i løpet av året vært i Moskva, og en rekke militære sjefer har besøkt hverandre, inkl. ØKN til sjefen for Nordflåten, admiral Vjatjeslav Popov. Sjefen for ØKS vil om kort tid besøke Leningrad Militærdistrikt som bl.a. styrkene på Kola-halvøya sorterer under. Fra begge sider er det vist stor åpenhet og vilje til samarbeid. Den personlige kontakt og tillit som oppstår, slik det for eksempel skjedde da daværende ØKN tok med seg admiral Popov i en norsk ubåt på et neddykket tokt i Vestfjorden, har vist seg uvurderlige når det røyner på, slik det hendte i forbindelse med ”Kursk” ulykken. Viktig er det at kontaktene etter hvert også omfatter avdelingsnivå. Utvekslingen mellom 6. divisjon og 200. motoriserte infanteribrigade i Petsjenga, ikke langt fra norskegrensen, er et eksempel på det.

 

Tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holst viste i sin tid at det var hevdet at krigen er for viktig til å bli overlatt til generalene. På den annen side – fortsatte han – er freden for viktig til å bli overlatt til politikerne og sivilistene alene. Ikke minst med de muligheter vi nå ser for et nytt og annerledes samarbeid mellom Russland og Vesten om sentrale sikkerhets- og forsvarspolitiske oppgaver, vil våre militære ha en nøkkelfunksjon. Blant de tema som vil kunne være aktuelle i en fremtidig norsk – russisk sammenheng er eksempelvis utveksling av elever på stabs- og krigsskoler. Fra norsk side har vi også invitert til russisk deltagelse på øvelser i fredsbevarende operasjoner, og håper det kan bli en realitet. Muligens er heller ikke den dagen utenkelig da materiellanskaffelser fra den annen part – slik enkelte NATO land nå drøfter med Russland – vil kunne komme på tale.

 

Også når det gjelder atomsikkerhet og miljøvern har det utviklet seg et samarbeid mellom norske, russiske og amerikanske militære myndigheter (AMEC). Målet er å bidra til å rydde opp i de betydelige mengder radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel som finnes i de russiske nordområdene som følge av militær aktivitet, først og fremst fra Nordflåtens side. Også på den sivile siden er dette et av de mest omfattende innsatsområder, og det er fra norsk side opp gjennom årene avsatt flere hundre millioner kroner til dette arbeid.

 

”Kursk” ulykken illustrerte behovet for et nærmere samarbeid om varsling og redning i forbindelse med ulykker i Barentshavet, og den store betydning militære ressurser har i denne forbindelse. Vi er kommet godt i gang med arbeidet for bedrede bilaterale samarbeidsrutiner på dette feltet. Samtidig er dette et spørsmål som også følges opp i NATO.

 

Fiskerisamarbeidet er en viktig del av det norsk-russiske samarbeid. I fellesskap forvalter vi noen av verdens rikeste fiskeressurser. Stort sett går samarbeidet bra, men den assymetri som gjør seg gjeldende når det gjelder adgangen til å drive forskning på bestandsutviklingen i de respektive økonomiske soner, har vært et problem for norske myndigheter. Kystvakten spiller en viktig rolle i håndhevingen av reglene for fisket innenfor våre jurisdiksjonsområder. Fisk og sjømat inntar også en dominerende plass i den norsk eksport til Russland – ca to tredjedeler av eksporten på ca 2 milliarder kroner i inneværende år, er fiskeprodukter.

 

Russland og Norge er blant verdens ledende petroleumsprodusenter med de sammenfallende, og ulike interesser det innebærer. Vi ser det ikke minst i disse dager med fallende oljepriser. Vi har således gjort det klart at kutt i norsk produksjon, må ledsages av tilsvarende tiltak, ikke bare hos OPEC, men også hos andre store produsentene som Russland og Mexico. Gjennom det norsk-russiske forum for energi og miljø, fører vi en bred dialog om aktuelle problemstillinger, inkl. om mulighetene for norske selskap som Hydro og Statoil til å delta i russisk petroleumsvirksomhet. I mellomtiden opplever vi også at tunge russiske selskaper som Yukos kjøper seg inn i norske bedrifter i petroleumsbransjen. Det er på en og samme tid en illustrasjon på en russisk økonomi er i fremgang, og på at russiske selskap opptrer på den internasjonale arena slik andre selskaper gjør det. Det er også noe vi må venne oss til som et ledd i hva man kan kalle ”normaliseringen” av vår oppfatning av Russland.

 

At Russland og Vesten engasjerer hverandre i et omfattende og kvalitativt annerledes samarbeid, betyr ikke at motsetningene vil opphøre. Uenighet må vi være innstilt på i de store internasjonale spørsmål, og det samme må vi være forberedt på i våre tosidige forbindelser. Et mer selvbevisst Russland er – slik vi har sett eksempler på – er ikke bare enklere å ha med å gjøre. Det avgjørende er imidlertid at partene viser tillit og legger for dagen ekte samarbeidsvilje, slik vi ser så klare tendenser til i dag.

 

Uten å skulle overdrive betydningen av det, må vi også ha in mente at Norge, når bortses fra Kaliningrads grense mot Polen, i dag er det eneste NATO-land som grenser mot russisk territorium. Igjen, uten å ønske å gjøre for mye ut av det, må vi også konstatere at Norge ikke er med i EU, og ikke deltar på like fot i det nære samarbeid som utvikler seg, inkl. nå også på områder som krisehåndtering. Dette er realiteter som i gitte situasjoner kan gjøre vår stilling mer utsatt. Sist, men ikke minst befinner vi oss i den situasjon at, mens den norsk – russiske landegrense er klart demarkert, har vi etter tredve års forhandlinger, ennå ikke kommet fram til en løsning i spørsmålet om avgrensning av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi står således overfor uløste jurisdiksjonsspørsmål med de krav det stiller til konstruktiv opptreden fra begge parters side. At Norge og Russland gjør gjeldende ulike fortolkninger av flere punkter i Svalbard-traktaten, gjør ikke bildet enklere. Dette er også realiteter som er viktige å ha for øye i videreføringen av naboforholdet.

 

Vi må nøkternt konstatere at det i forholdet mellom Norge og Russland til dels gjør seg gjeldende uenighet og reelle interessemotsetninger. Det er ikke egnet til å overraske, og vi må være innstilt på å leve med det i forhold til Russland, som vi gjør det i forhold til andre land. Avgjørende er imidlertid – slik utenriksminister Igor Ivanov uttrykte det under det norske statsministerbesøk i Moskva sist sommer – at det er langt mer som forener, enn som skiller, og at det med god vilje ikke er noe spørsmål som ikke kan løses gjennom forhandlinger og felles anstrengelser. Oppgaven må være søke å begrense interessemotsetningene, der de måtte gjøre seg gjeldende, til et minimum og komme fram til fornuftige ordninger som bidrar til at vi ikke kompliserer situasjonen unødig i spørsmål der vi er uenige i sak. Vi må unngå at ulike oppfatninger vokser til problemer som kaster skygge inn over naboforholdet i sin alminnelighet, eller hindrer et rasjonelt samarbeid, f.eks. om forvaltningen av fiskeressursene. Dette har vi lykkes med i avgrensningsforhandlingene der dette nettopp er avholdt en nyttig runde i Moskva.

 

På det sikkerhetspolitiske plan har tilpasningen av de selvpålagte restriksjoner til den nye sikkerhetspolitiske virkelighet, inkl. åpningen for begrenset alliert øvelsesvirksomhet øst for 24 grader ø.l., vakt negative reaksjoner på russisk hold. Globus II radaren i Vardø har likeledes vært et tilbakevendende tema, herunder under statsministerens samtaler med den russiske ledelsen i Moskva i juni d.å. Fra vår side er det vist til at øvelsesvirkomheten ikke med rimelighet kan oppfattes som en trusel mot noen. Når det gjelder radaren er det ikke lagt skjul på at den også har etterretningsformål, og at dette fremstår som en legitim, og i siste instans tillitsskapende aktivitet. Vi må tro at med det nye fellesskap som nå vokser fram, vil kritikken på de nevnte punkter kunne forta seg. Noen garanti for dette har vi imidlertid ikke, og vi bør som før være forberedt på å møte kritikk med fasthet, åpenhet og vilje til dialog.

 

Siden Svalbard ble en del av Kongeriket på 1920-tallet, har Russland vært etablert der i 70 år – i perioder med flere personer enn i de norske bosettingene. Selv om det tidvis har vært friksjoner, har samarbeidet på øygruppen gjennomgående vært godt. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at russiske myndigheter – til dels med betydelige styrke – har gjort, og gjør, gjeldende divergerende oppfatninger hva fortolkningen av traktaten angår. Sist har vi sett dette i forbindelse med den nye miljøvernloven for Svalbard som Stortinget vedtok i vårsesjonen, og når det gjelder status for fiskevernsonen ved Svalbard. Fra vår side er det fra høyeste hold gjort klart at vi ser positivt på det russiske nærværet på Svalbard og – motsatt av hva som har vært hevdet – ikke kan, eller vil, trenge russerne bort fra øygruppen. Norske myndigheter er derfor – samtidig som vi praktiserer en streng fortolkning av traktaten og hevder norsk suverenitet – opptatt av å finne praktiske løsninger som gjør det mulig å kombinere økonomisk virksomhet med vernehensynene.

 

Norge og Russland har som gode naboer levd i fred i tusen år, noe som også vil bli illustrert gjennom en bred kulturhistorisk mønstring som vil bli vist i Oslo og St. Petersburg i 2004 /2005. Sammen har vi et viktig ansvar for å styrke stabiliteten, tilliten og samarbeidet i Nord Europa. Ved inngangen til det 21. århundre synes forutsetningene for å løse disse oppgaver bedre enn noensinne. Det er nå opp til oss alle – slik utenriksminister Jan Petersen nylig uttrykte det i en kommentar til utfallet av det amerikansk-russiske toppmøtet – å gripe de nye mulighetene som skapes.

 

Takk for oppmerksomheten.