Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Mandag 27. november 2017 hadde vi besøk av generalmajor Odd Egil Pedersen som foredro om NATOs partnerskapssamarbeid. Generalen står i stillingen som Deputy Chief of Staff of Military Partnerships Directorate hvor han har vært siden 8. august 2016. 

Tematikken for foredraget handlet om en av NATOs mange utfordringer – hvordan fremme stabilitet til våre partnere og naboer?

Foto: OMS

Innledning til foredraget
Etter å ha sittet i snart 1,5 år som leder for alliansens militære partnerskapsarbeid i NATOs kommandostruktur spør generalen seg: Hvordan tilpasser vi den fremsynte strategien om partnerskap som ble utformet av våre politiske og militære lederne i 1993–1994, til å passe NATOs nåværende utfordrende sikkerhetspolitiske situasjon?

Ifølge sivile embedsmenn som fortsatt arbeider for SACEUR (øverstkommanderende i Europa) var det general John Shalikashvili som kom med ideen som startet eventyret om alliansens arbeid med partnere. Som nytilsatt øverstkommanderende i Europa ville han diskutere et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen ble ideen om «Partnerskap for fred» født.

MANGE PARTNERSOLDATER
Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av dem som var medlemmer av Warszawapakten, byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 (egentlig 42 med Russland – men de fikk militært rødt kort etter annekteringen av Krim og sitter irriterte i garderoben. Dialogen med landet ivaretas av våre NATO-ambassadører).

Rammeverket som ble etablert for Partnerskap for fred, har fått følge av nye rammeverk som «Middelhavsdialogen», «Samarbeidsinitiativet fra Istanbul» og «Partnere rundt i verden». Dette er rammeverk som ble etablert av våre politiske ledere tilpasset en tid hvor partnerne våre hadde særlige behov for kontakt, både på militær og sivil side. For alliansens del har vi sett oss tjent med partneres deltagelse i våre mange militære operasjoner opp gjennom årene. I dag er det fortsatt så mange som 3500 partnersoldater av de totalt 18 000 i NATOs operasjoner og aktiviteter rundt omkring i verden.

NYE UTFORDRINGER
I dag står imidlertid alliansen foran en rekke sikkerhetsutfordringer og trusler som har sitt opphav fra øst og sør. Truslene kommer fra stater, ikke-statlige aktører, militære styrker, terrorister (ISIL er for øyeblikket nedkjempet, men ikke slått), cyber og hybride angrep. NATOs sikkerhet er særlig påvirket av handlingene fra Russland. Invasjonen i Georgia i 2008, annekteringen av Krimhalvøya og konflikten i østre Ukraina i 2014, er de mest håndfaste beviser på hvordan Russland ignorerer anerkjente rettsprinsipper og sine naboer.

Videre er sikkerhetssituasjonen i Midtøsten og Nord-Afrika heller ikke særlig positiv. I fjor forårsaket dette en migrasjonskrise med store konsekvenser både for Europa, og for de landene de kom fra. Skjult blant migrantene greide terrorister fra ISIL å ta seg inn i landene våre. Totalt sett skaper dette en utfordrende og usikker situasjon for NATOs medlemsland.

FREMME STABILITET
I lys av den endrede og forverrede sikkerhetssituasjonen har de allierte innsett nødvendigheten av å se på NATOs langsiktige, militære, politiske og institusjonelle tilpasning. «NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile», sier NATOs generalsekretær. Derfor ble det under toppmøtet i 2016 understreket at allierte ønsket å bidra mer internasjonalt, gjennom å fremme stabilitet og styrke sikkerheten utenfor NATOs territorier. Dette får helt klart betydning for hvordan vi arbeider med partnere.

NATO mener at forebygging er bedre enn intervensjon. Å fremme stabilitet er derfor i dag en sentral del av NATOs kjerneoppdrag, «cooperative security». Målet er å gjøre ustabile land og partnere i stand til bedre å ivareta egen sikkerhet gjennom forsvarsreformer, etablering av sikkerhetsstrukturer, kapasitetsbygging, utdanning og trening. Dette må gjøres gjennom aktivt engasjement sammen med våre partnere, men også gjennom internasjonale organisasjoner.

NATOs partnerskapsarbeid blir foredratt i Oslo Militære Samfund mandag 27. november klokken 18.00.

Les mer om han svirke i NATO her og les artikkel om foredraget på Forsvaret.no her.

Generalmajor Odd Egil Pedersen taler i Oslo Militære Samfund. 2017. Foto: OMS

Se presentasjonsfilen generalen viste oss her (PDF).
Her er manus fra foredraget:

Foredrag i Oslo Militære Samfunn

NATOs partnerskapsarbeid

Av

Odd Egil Pedersen

Generalmajor

DCOS Military Partnership

Supreme Headquarters Allied Powers Europe

&

Supreme Allied Command Transformation

27 november 2017

 

 

INNLEDNING

Slide 1 står på

(Generaler – admiraler) – mine damer og herrer – kolleger.

Slide 2

Tusen takk for invitasjonen. I kveld skal det dreie seg om NATOs arbeid med partnere.

For tiden er det norsk sjef for Military Partnership Directorate. Vi er en organisatorisk del av både Allied Command Operation og Allied Command Transformation. Vi har kontorer ved SHAPE i Belgia og i ACT i Norfolk, USA.

Slide 3

Medarbeidere jeg har med meg til daglig er Mestersersjant Geir Odd Romsås – han er egentlig oberstløytnant men hadde lyst til å være med på arbeidet med partnere og meldte seg frivillig, Korporal Estelle Maillet er vernepliktig og utfører kontorstøttearbeid, er sjåfør, snakker litt fransk og utfører administrative oppgaver. Disse to holder orden på meg, min agenda og reisene mine. I tillegg i kveld har jeg med meg min SEL Chief Warrant Officer Martin Cartier fra den Canadiske Hæren.

Det er også to andre nordmenn involvert – Oblt Tommy Hirsti leder arbeidet med evaluering og sertifisering av partnerlandenes styrker. Oblt Tore Bade arbeider med partnerskap i LANDKOM i IZMIR.

Foredraget er delt i fire deler;

  • Innledningsvis skal jeg kort kommentere arbeidet med NATOs kommandostruktur
  • Deretter, en oppdatering av NATOs operasjoner og aktiviteter– fordi det berører partnerne våre
  • Så en orientering om hvordan NATO driver arbeidet med partnerskap
  • Til slutt noen ord om fremtiden og begrepet projecting stability – eller ”stabilitetsfremme”

Jeg håper på en spørsmålsrunde etterpå og tar gjerne med meg gode råd tilbake til NATO.

NATOS OPERASJONER OG AKTIVITETER

Slide 4

Dette er Allied Command Operations kommandostruktur. Den er sikkert godt kjent.

Men, hva er de strategiske forutsetningene for hvorfor vi har akkurat denne kommandostrukturen ?

Etter SACEURs mening så er denne strukturen basert på fire forutsetninger:

  • En, Russland skulle være en strategisk partner
  • To, Alliansen ville få måneders varslingstid før ett konvensjonelt angrep
  • Tre, en krise i eller rundt Europa vil være liten i intensitet, utvikle seg sakte, og vil ikke bli påvirket av en stormakts manipulasjon av informasjonssamfunnet
  • Fire, et stabilt sikkerhetspolitisk nettverk vil være etablert mot sør, med mange land fra Midt Østen og Afrika som sikkerhetsgarantister sammen med oss og flere andre organisasjoner mot terrorisme og andre sikkerhetsutfordringer.

Dagens situasjon er ikke slik:

  • Russland er en strategisk konkurrent – ikke en partner
  • Konvensjonelle angrep kan i dag måles i dager ikke i måneder.
  • En stormakt manipulerer medier, organisasjoner og politiske valg i Europa og USA.
  • Det er svært få stabile regjeringer og støttespillere til sikkerhet i Afrika og Midt Østen. Sikkerhetsnettverket mot sør er ikke intakt. Dette gjør dem, men også oss, sårbare for terrorisme og andre utfordringer i et omfang som ikke var mulig å forutse på 90 tallet.

Kontrasten mellom disse to forutsetningene er klar og tydelig – og får direkte implikasjoner for hvordan vi former kommandostrukturen.

Forslagene til endringer er sentrert mot å støtte alle Allierte, hele tiden, på alle NATOs tre kjerneoppdrag i en kontekst som reflekterer vårt århundres strategiske utfordringer. SACEUR er tydelig på at man ikke kan kopiere de strukturene vi hadde i den kalde krigen. Forslaget som kommer er mindre enn 1/3 av størrelsen på det vi hadde i 1980. Vi trenger en kommandostruktur som våre utfordrere vil respektere og en som kan fremstå som bedre enn de vi måtte møte i fred, krise og krig.

Slide 5

Skal man forstå arbeidet med partnerne til Alliansen er det viktig å kjenne til NATOs aktiviteter og operasjoner. Det er i dag omtrent 18,000 soldater og befal som er engasjert i de 2 største operasjonene våre. Men det er mye mer som foregår.

La meg raskt berøre disse. Resolute Support Mission – RSM – dreier seg om å trene opp de afghanske sikkerhetsstyrkene – dette er fortsatt den største NATO operasjonen og en oppfølger av ISAF.

NATO har ledet en operasjon i Kosovo siden 1999.  Målet er fortsatt å bidra til et trygt og sikkert Kosovo til støtte for deres befolkning.

NATO har for tiden en full skala maritim operasjon – Sea Guardian – i Middelhavet. Den erstattet Active Endeavor som var en artikkel V operasjon.

I tillegg gjennomføres det en maritim støtte-operasjon til migrasjonskrisen i Egeerhavet. Målet er å begrense den illegale trafikken og migrasjonen over Egeerhavet gjennom overvåking og informasjonsutveksling.

Jeg vil legge til. NATOs stående maritime styrke er permanent tilgjengelig for oppdrag og øvelsesvirksomhet og spesielt er de stående mineryddergruppene etterspurt. Dette for å håndtere gamle sprenglegemer og miner på en forsvarlig måte. Denne virksomheten koordineres tett med internasjonale organisasjoner, EU og partnerskapsnasjonene til NATO. NATOs maritime stående styrker er som skreddersydd for arbeid med partnere, og gjennomfører jevnlig havnebesøk med godt forberedte aktiviteter til våre partnere rundt Middelhavet og Svartehavet.

NATOs trenings og kapasitetsbygging i Irak ble startet i januar etter en forespørsel fra Bagdad. Målsettingen er trening og kapasitetsbygging. Rammen på aktiviteten er 40 spesialister, befal og sivile. Det er kun 8 som er permanent stasjonert i Bagdad.

NATOs integrerte luft og ballistisk missil forsvar ble aktivert i fjor under NATO møtet i Warszawa. Dette baseres på amerikansk overføring av kommando av ett Aegis Ashore Batteri til SACEUR som gjør NATO i stand til å gjennomføre den stående forsvarsplanen som er besluttet. For tiden er det to kapasiteter involvert. Ett batteri i Romania og en radar i Tyrkia.

I 2012, spurte tyrkiske myndigheter om forsterkninger fra NATO til sitt eget luftforsvar. Det ble enighet om dette. 2 NATO land har stilt 2 missil batterier tilgjengelig for dette. Mandatet gjelder kun mulige angrep fra Taktiske Ballistiske Missiler fra Syria.

NATOs Air Policing er en fredstidsoppgave som støtter nasjoner som ikke har de nødvendige luftkapasitetene.

 

For tiden foregår dette i 7 NATO Nasjoner:

De tre baltiske land, Slovenia, Albania , Island og Montenegro.

NATO har en permanent tilstedeværelse i den Afrikanske Unions hovedkvarter i Etiopia. Vi støtter med kapasiteter innen strategisk luft og sjø transport og tilbyr støtte til den afrikanske Standby styrken som tilsvarer NATOs reaksjonsstyrke NRF. Vi sponser også afrikanske offiserers deltagelse på kurs, konferanser og trening i NATOs regi. Støtte til trening koordineres nøye med andre partnere til afrikanerne som er EU, FN og den amerikanske Afrika- kommandoen.

Enhanced Forward Presence gjennomføres i de baltiske landene, og ble besluttet på toppmøte i Warszawa i fjor. Dette er sikkert godt kjent for dere.

Til slutt Assurance Measures – eller forsikringstiltak på norsk. Dette er en serie land, sjø og luft aktiviteter i, på og rundt NATOs territorium i sentrale og østlige deler av Europa, designet for å forsterke medlemslandenes forsvar og forsikre befolkningen at NATO er der samt å avskrekke potensiell aggresjon. Dette er et direkte resultat av Russlands aggressive aksjoner i Ukraina.

Alle 29 medlemslandene deltar i disse tiltakene på en rotasjonsbasis. Tiltakene kan økes eller reduseres avhengig av sikkerhetssituasjonen.

Flere partnerland iverksetter lignende tiltak. Dere har sikkert fått med dere de militære aktivitetene som våre naboland gjennomfører.

Slide 6

Denne plansjen viser at 3500 soldater i operasjonene våre kommer fra partnere. Den største troppebidragsyteren i Kosovo er Østerrike. Den fjerde største troppebidragsyteren i Afghanistan er Georgia.

14000 soldater og befal fra partnerlandene har gjennomført evaluering og sertifisering. Dette er fellesoperative kapasiteter – svenske JAS Gripen er et slikt eksempel, og ble brukt i Libya operasjonen. Det kostet den svenske staten 350 millioner kroner. Dette styrkeregisteret kan altså brukes av SACEUR hvis de politiske forutsetningene er tilstede.

Det er fem partnere i Natos reaksjonstyrke med tilsammen 7 kapasiteter. Når Trident Juncture går av stabelen her i Norge neste år har NATO godkjent at alle partnerne i reaksjonstyrkene kan være med. Dette er Sverige, Finland, Jordan, Ukraina og Georgia. Jeg minner om at Trident Juncture er en artikkel fem øvelse.

De andre aktivitetene på plansjen er kurs, trening, øvelser og konferanser som partnerne årlig deltar i – de største treningssenterene er avmerket – det er til sammen ca 2500 seteplasser til partnere her.

NATOs ARBEID MED PARTNERE

Slide 7

Dette var en lang innledning, men det blir som sagt vanskelig å snakke partnerskap hvis man ikke vet hvilke oppgaver SACEUR er gitt av våre nasjoner, og hvordan partnerne er involvert.

Slide 8

Hvordan startet dette arbeidet med partnere? Jeg er blitt fortalt at det var General John Shalikashvili – SACEUR i 1992-93 som kom med ideen som startet ”eventyret” om Alliansens arbeid med partnere. Som Øverstkommanderende i Europa i 1993 diskuterte han et svært viktig tema med sine nærmeste rådgivere. Hvilken strategi skal vi følge nå? Muren er borte – det samme er trusselen fra Sovjetunionen. Mange land er uten et fast sikkerhetsmessig holdepunkt og ser seg om etter nye. Det hadde oppstått et maktvakuum i Europa. I diskusjonen, ble ideen om ”partnerskap for fred” født.

Nesten 25 år senere er vi 29 medlemmer i NATO. Mange av de som var medlemmer av Warszawa pakten byttet side og er nå gode allierte. Vi har stadig utvidet porteføljen av partnerland – nå er vi 41 – egentlig 42 med Russland – men de ble bedt om å forlate vår bygning etter annekteringen av Krim.

 

Slide 9

Samarbeid om sikkerhet – er i dag en av NATO’s 3 kjerneoppgaver, sammen med kollektivt forsvar og krisehåndtering. På hvert eneste toppmøte siden Lisboa i 2010 har man videreutviklet samarbeidet med partnerne. I Berlin i 2011 ble våre utenriksministere enige om en ny partnerskapspolitikk.

I Wales 2014 og i Warzawa 2016 ble man enige om ytterligere samarbeidsprogrammer, aktiviteter og verktøy. I dag er dialog og samarbeid med partner land og organisasjoner en helt naturlig del av både den politiske og militære virksomheten til Alliansen.

Slide 10

De overordnede målsettingene med samarbeid om sikkerhet kan ses på denne plansjen. …..

Noen partnere har tydelige mål – noen vil bli medlemmer – andre vil delta i operasjoner fordi de sympatiserer med vår sak – noen vil utvikle sitt eget forsvar og bruker NATO som en ledestjerne – atter andre er kun opptatt av å bygge tillit med Alliansen.

Slide 11/12

Våre ledere har valgt å organisere partnerne geografisk. Her ser dere de 21 nasjonene som er del av – Partnerskap for fred. Det står 22 på plansjen men som dere vet ble Montenegro medlem nylig. Dette er NATOs største program og ble startet i 1994. Dette er et praktisk bilateralt program mellom individuelle partnerskapsland og NATO. Det er designet slik at partneren selv kan prioritere type aktiviteter og på den måten bygge en individuell relasjon til Alliansen. Siden 1994 har 13 tidligere land av PfP blitt medlemmer av alliansen.

Slide 13

Det er noen partnere som NATO har utviklet et spesielt forhold til. De tre nasjonene er Georgia, Ukraina og Russland.

NATO har bestemt at disse skal få særlig oppmerksomhet. For eksempel gjennom møter i spesielle formater, og ved å tilby aktiviteter som er utenfor PfP programmet.

Den russiske intervensjonen i Ukraina gjorde at Russland ble suspendert. Det er fortsatt åpne kommunikasjonskanaler på det politiske nivå. Det som kanskje er mindre kjent er at det nylig også har vært gjennomført møter på militær side. Azerbaijan – som er en god partner for oss – har lagt forholdene til rette for militære møter med Gerasimov i Baku. Formannen i militærkomiteen General Pavel har gjennomført ett møte og det planlegges ett nytt møte nå med SACEUR.

Dere er sikkert kjent med at NATO har kontorer i både Kiev og Tiblisi. NATO har et stort engasjement i disse to landene, med flere hundre aktiviteter hvert år.

Slide 14

I rødt ser dere avmerket de syv land som er med i programmet – Middelhavsdialogen. Dette programmet startet også opp i 1994 og reflekterer alliansens syn på at sikkerheten i Europa er direkte knyttet til Middelhavet.

Det inkluderer Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunis.

Slide 15

Samarbeidsinitiativet fra Istanbul ble startet i 2004. Programmet fokuserer på de nasjonene som er med i Gulf Cooperation Council men kan bli utvidet i fremtiden.

6 land er invitert, men bare 4 deltar. Dette er Bahrain, Kuwait, Qatar og De Forente Arabiske Emirater.

Saudi Arabia og Oman deltar for tiden ikke.

NATO åpnet ett liaison kontor i Kuwait i år.

Slide 16

Det nyeste programmet er Partners around the Globe. Landene er Afghanistan, Australia, Pakistan, New Zealand, Japan, Sør Korea, Irak, Mongolia, og Colombia. Sistnevnte land stilte nylig med en nasjonal representant i vårt bygg i SHAPE. Det er stor spennvidde på nasjoner i dette programmet. Australia og New Zealand er sterkt tilknyttet de engelskspråklige NATO landene og har på mange måter samme tilnærming til en del av våre sikkerhetsutfordringer. De har også meget godt utbygde militære kapasiteter. Dere fikk sikkert med dere at Generalsekretæren besøkte Japan og Sør Korea for tre uker siden. Disse to nasjonene har nasjonale representanter i Belgia som min organisasjon har rutinemessig kontakt med.

Plansje 17

Når vi snakker partnere må vi ikke glemme internasjonale organisasjoner. De har ikke min organisasjon ansvar for, men det er noe vi har foreslått i den nye kommandostruktur studien som pågår. Så hvis nasjonene våre er enige i dette vil vi smelte sammen min organisasjon og den stabsmessige funksjonen som har ansvar for internasjonale organisasjoner og dermed dekke alt med partnere fra ett sted.

Organisasjonene som NATO har rutinemessige samarbeid med er FN, EU, Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa og AU. Vi har også sporadisk samarbeid med Verdensbanken, the Gulf Cooperation Council, INTERPOL, og flere NGOer. Det er etablert et meget godt samarbeid med Røde Kors.

La meg forklare hvordan arbeidet med partnerskap fungerer.

Slide 18/19

En partner må ha en godkjent Individuell Partnerskaps Plan. Det er Rådet som godkjenner den.

Når et slikt dokument foreligger oversettes de politiske føringene til mer spesifikke militære retningslinjer av Militærkomiteen. Disse retningslinjene går til de to strategiske kommandoene som oppdrag. Min organisasjon planlegger og gjennomfører deretter aktiviteter i tråd med de overordnede føringene, sammen med den enkelte partner.

Slide 20

Partnere får tilgang til et webasert verktøy – ePrime – som gir partnerlandene aksess til mellom 1400 – 1600 aktiviteter årlig.

Min organisasjon blir hvert år tildelt en sum penger som vi forvalter etter spesielle føringer. Flere partnere blir subsidiert. Min stab tildeler plasser for hver eneste aktivitet som NATO tilbyr. Selvfølgelig i tett dialog med partnerne.

Slide 21/22

Det viktigste militære programmet sett fra et operativt ståsted er Operational Capabilities Concept Evaluation and Feedback Programme – OCC. Dette programmet er åpent for alle partnere. Det er 19 land som deltar i dag.

Hele hensikten med dette programmet er å forbedre evnen til partnerne i å operere sammen med NATO´s styrker.

OCC er et evalueringsprogram som er tilnærmet likt NATOs egne evalueringsprogram og standarder – MAREVAL – CREVAL – TACEVAL – SOFEVAL.

De partnere som erklærer noen av sine styrker og kapasiteter i OCCs styrkeregister, sier seg enig i å gå igjennom ett flerårig evalueringsprogram inndelt i fire deler. Det avsluttes når styrken blir erklært NATO stridsklar av SACEUR. Denne statusen har avdelingen i 3 år, før den eventuelt må igjennom en ny evaluering.

Mye av programmet er bygd opp som egenevaluering. Partner landet stiller med egne offiserer og spesialister som vi trener i vårt “train the trainer” program.

Dette har utviklet seg til å bli et rimelig godt verktøy i kapasitetsutvikling, og flere og flere partnere ønsker nå å ta del i programmet. De siste land som er i dialog med oss om dette er Marokko, Tunis, De Forente Arabiske Emirater og Mauritania.

Andre militære programmer som er nødvendig å nevne er;

Slide 23

Interoperabilitetsinitiativet – ble startet i 2014. Målet med dette er å sørge for at partnerne kan delta i fremtidig NATO krisehåndtering og NATO-ledede operasjoner og, når det passer, i NATOs reaksjonsstyrke. Det er 25 partnere som har signert for deltagelse i dette formatet.

Innenfor dette initiativet er det 5 Partnere, som er spesielt opptatt av raskt å bygge interoperabilitet med Alliansen. Det er laget ett eget program for disse som kalles Enhanced Opportunities Partners. Disse 5 er Australia, Sverige, Finland, Jordan og Georgia.

Slide 24

The Defence and Related Security Capacity Building – DCB har som formål å forsterke NATO’s forpliktelser til partner land og hjelpe Alliansen til stabilitetsfremme uten å deployere større kampstyrker. Dette programmet vokser i betydning og interesse. NATO koordinerer denne innsatsen med andre internasjonale organisasjoner – FN – EU og OSCE.

Det er besluttet at landene Georgia, Jordan, Irak, Moldova og Libya – sistnevnte når forholdene tillater det – får støtte til kapasitetsbygging. Nylig har Tunis rettet en forespørsel til NATO om å få delta i programmet.

DCB finansieres ikke gjennom NATOs vanlige budsjetter, men gjennom spesielle fond som spesielt interesserte medlemsland finansierer. Norge er ett av disse landene.

 

Slide 25

Jeg må også nevne DEEP – Defence Education Enhancement Program. NATO gir råd til hvordan partnerne skal bygge, utvikle og reformere sine utdanningsinstitusjoner innenfor forsvar og sikkerhet.

Dette gjøres gjennom forespørsel fra partnere. NATO utvikler deretter et individuelt program tilpasset den enkelte partner. NATO landenes eksperter utvikler 3 års målsettinger og påfølgende handlingsplaner. Programmene evalueres underveis.

Det er flere NATO nasjoner som stiller sine utdanningsinstitusjoner tilgjengelig for dette arbeidet.

I min organisasjon har vi engasjert oss i utvikling av utdanningsprogram for spesialister. CWO Martin Cartier fra Canada, er ansvarlig for å yte støtte til partnere som vil bygge mer kvalitet i sitt spesialistkorps. Han kan svare på spørsmål fra dere hvis det skulle være interessant.

Slide 26

Vi mener DEEP vil ha en langsiktig effekt på disse landenes militære utdanningssystemer. Det har også vist seg å ha en positiv ringvirkning for andre partner programmer som nevnte kapasitetsbygging – men også det programmet som kalles Defense Institution Building.

Jeg må nevne at mange partnere har nasjonale militære representanter i SHAPE. De holder til side om side med min organisasjon. På samme måte som vår egen FSJ har en nasjonal representant hos SACEUR, så har også de fleste partnerland det – det gir oss mulighet for rask og direkte koordinering med partnernasjonenes militære ledelse.

Slide 27

Nå har jeg bare berørt noen av de programmene som er mest populære. Denne plansjen viser flere. Det aller meste vedrørende partnerskaps arbeid ledes direkte av den internasjonale staben i Brussel. Min organisasjon har stort sett ansvar for støtte til operasjoner, styrkegenerering, trening, utdanning, øvelser og evalueringer.

Men vi støtter den sivile staben militærfaglig på mange av deres aktiviteter.

Totalt har NATO 36 godkjente større og mindre programmer som er åpne for partner deltagelse. Alle så nær som 2 er ledet av den internasjonale staben.

Denne plansjen viser at NATO allerede er involvert i enkelte aktiviteter som jeg vil definere som stabilitetsfremme.

FREMTIDEN – Å FREMME STABILITET

Slide 28/29

NATO er mer sikkert hvis våre naboer er stabile sier NATOs Generalsekretær.

Denne plansjen ble presentert på en morgenbrief til SACEUR i januar i år. Jeg vet det er litt for mange detaljer her til at alle kan se alt. Bildet viser en oversikt over den ulovlige emigrasjonen til Europa.

Grafikken til høyre sammenfatter 2016 data samlet sammen av FRONTEX – EU´s grensekontroll organisasjon, den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM), og FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).

Hensikten med å vise denne her i kveld er ikke å diskutere tallene eller imigrasjon, men å vise at NATO´s øverste militære ledelse ikke kun ser på Russland som en utfordring for Europas sikkerhet – men forsøker å sette seg inn i de svært kompliserte årsakssammenhengene som gjør at mennesker faktisk gir seg ut på slike vandringer. Det er selvfølgelig også fordi dette har utgjort en sikkerhetstrussel ved å skjule terrorister og smugle mennesker, våpen, eksplosiver og narkotika.

Jeg vet at tallene er endret fra i sommer frem til nå, men det betyr ikke at dette ikke kan skje igjen. Det er ganske klart at det internasjonale samfunn ikke har greid å håndtere hovedårsakene til at dette skjer.

Hvordan skal så NATO øke evnen til å drive stabilitetsfremme ?

Slide 30

NATO har etablert begrepet «A framework for the South» som man nå arbeider med å fylle med innhold. Første steg er allerede på plass. SACEUR ble gitt i oppdrag å sette opp et analysesenter – The Hub for the South – i den fellesoperative kommandoen i Napoli. Senteret ble åpnet i september av daværende sjef i Napoli Admiral Howard som vist på bilde. Dette er NATOs første steg i å fornye måten alliansen arbeider på med partnere i sør.

Slide 31

Senteret skal utarbeide analyser og rapporter som skal skape bedre forståelse for hva som må gjøres, gi innspill til NATOs innsats, og forbedre den strategiske kommunikasjonen.

I tillegg ønsker man å bygge nettverk med de av aktørene i sør som ønsker samarbeid og vil utveksle informasjon.

NATO hovedkvarteret har opprettet flere arbeidsgrupper som skal levere forslag til andre tiltak innen «A Framework for the South» utover vinteren og våren. De forholdene min organisasjon er opptatt av å få frem og gjort noe med skal jeg snakke litt om nå.

Slide 32

Denne plansjen viser de tre kjerne oppdragene og forsøker å kommunisere hva som er NATOs samlede strategi fremover.

Vi som arbeider med partnerskap i de to strategiske kommandoene mener at kommandostrukturen er viktig nok, men når det gjelder partnerskap må NATO HK også ses på.

Vi mener hovedkvarteret må gjennomgå en fundamental endring av måten de organiserer seg på og gjennomfører sitt arbeide. Innenfor partnerskap og stabilitetsfremme må visjonen være – Ett NATO – ikke mange – slik man kan oppleve det nå. Alle organisasjonene på sivil side i hovedkvarteret har prosjekter innrettet mot partnerskapsarbeid – og det er bra – men de snakker for lite sammen – og med oss militære. Så en partner vil ofte oppleve mange aktører fra NATO som representerer sin unike organisasjon, men ingen overordnet kampanjeplan med klare målsettinger som synkroniserer både de mange sivile og militære aktivitetene. Det virker på meg som om det er antall aktiviteter og program som er viktig – ikke målrettet innsats som skal bidra til en klar effekt.

Den sivile staben er også alt for ofte direkte involvert i arbeidet med partnerne selv. De burde være premissgivere, lage politiske strategier, målsettinger, identifisere ressurser og følge opp at målene blir nådd. Dette er i bevegelse, og det er godvilje tilstede både på sivil og militær side.

Aktiviteten vi gjennomfører i dag må ressursettes skikkelig. NATO bruker 0.6 % av det militære budsjettet – og 0.5% av bemanningen i kommandostrukturen på det militaere partnerarbeidet. Da skjønner dere alle at dette ikke er prioritet nummer 1. Det går an å vurdere en dobling av disse tallene, uten at det kollektive forsvaret av Europa bryter sammen av den grunn.

Jeg vil også bruke anledningen til å foreslå styrkegenerering til stabilitetsfremme – ikke bare til operasjonene våre. Min organisasjon har en bemanning på 63 % av det nasjonene opprinnelig har vedtatt. Det er krevende.

I dag genererer vi mobile treningsteam fra NATOs kommandostruktur eller fra våre mange Centres Of Excellences. De gjør en god innsats, men skal stabilitetsfremme gjennomføres som strategi over tid må en tilstrebe større utholdenhet og kvalitet. Dermed blir styrkegenerering naturlig. NATOs styrkestruktur kan brukes som styrkebrønn og det kan utarbeides rulleringsplaner for NATO nasjonene likt måten vi håndterer air policing. Det bør også vurderes om ikke nasjonale hovedkvarter/fagskoler bør innvolveres i slikt arbeid. Da får man større eierskap og interesse fra nasjonene.

Våre medlemsland driver utstrakt bilateral virksomhet i de samme partner land som mine folk reiser til og gjennomfører aktiviteter i. Når jeg var i Amman nylig møtte jeg den amerikanske sentralkommandoens team på hotellet jeg lå på. Det var også franske, tyske og britiske team i aktivitet i landet. Alle NATO land driver bilaterale aktiviteter – jeg forventer ikke at nasjonene våre skal fortelle oss alt de driver med – men her er det noe å ta tak i. Når våre eksperter møter bilaterale eksperter på samme fagfelt – i samme land – på samme uke forstår alle at det er et forbedringspotensial.

Det er tydelig for meg at det initiativet som kan generere størst effekt for oss alle, både når det gjelder kollektivt forsvar, og stabilitetsfremme, er tettere samarbeid mellom EU og NATO. Men det er jo ett krevende politisk prosjekt.

Disse to organisasjonene har helt klart felles strategiske interesser. Tettere samarbeid er for meg en vinn-vinn situasjon. Organisasjonene kan spille på sine styrker og minimere sine svakheter. NATO er en proponent for det vi kaller hard power. EU har et mye bredere sett av kapasiteter – kall det gjerne soft power. Gitt de utfordringene begge organisasjonene har, kan man enkelt argumentere at samarbeid ikke lenger er ønskelig men absolutt nødvendig. Forholdet er kritisk viktig fordi disse to organisasjonene er fundamentale for Europeisk og Atlantisk sikkerhet.

Og dette er egentlig ikke noe nytt. Vi samarbeider tett i en rekke utfordrende situasjoner – fra Balkan til Afghanistan. Noen eksempler. I Kosovo, er EU tilstede med sin politiorganisasjon -EULEX – for å støtte Kosovo police. Skjer det noe er det Kosovo police som skal løse problemet – greier ikke de det er det EU politiet – EULEX som må trå til – og greier ikke de å roe geymyttene vil KFOR være tredje responder. Her får man til en strategisk effekt gjennom samarbeid mellom tre forskjellige aktører. Landet selv – EU og NATO.

Samarbeidet mellom NATOs maritime kommando og EUs grenseorganisasjon i Eegerhavet – FRONTEX – er enda et eksempel på praktisk samarbeid som blir til fordi man ser seg nødt til det der og da. NATOs militære kapasiteter støtter her EU´s grensekontroll.

Men slikt samarbeid som jeg her viser til har frem til nå vært basert på tilfeldigheter, og blitt gjort ut fra felles interesser, ikke nødvendigvis fordi organisasjonene på forhånd har definert felles målsettinger. Men det skjer ting. Felleserklæringen undertegnet av EU og NATO på toppmøtet i Warsawa i 2016 og forslagene til felles målsetninger på 7 områder med 42 tiltak representerer ett positivt skifte i relasjonene mellom de to organisasjonene.

Avslutning

Slide 33

I dag er det å rekke hånden ut til nasjoner og organisasjoner blitt en del av NATOs identitet. Vi mener at dagens praksis i å samarbeide med partnere er nyttig for alle involverte og bidrar til bedre sikkerhet til det internasjonale samfunn.

NATO tilbyr mange muligheter for samarbeid i fleksible og spesielt tilrettelagte formater.

Det er viktig å være klar over at hver enkelt partner – selv bestemmer – sammen med NATO – hvor raskt ting skal skje, omfanget av samarbeidet og partnerskapets fokus.

Jeg mener de militære programmene som jeg har orientert om skaper stor strategisk effekt. Tenk bare på hva det ville koste å erstatte de 3500 partner soldatene i operasjonene våre. Den regningen ville over noen år blitt svært stor. Sertifiserings arbeidet bygger opp under denne produksjonen, og skaper en stor pool av styrker som, i gitte situasjoner, kan operere med oss.

Det er vel ingen som tror at NATO kan rette opp de fundamentale utfordringene som finnes i Midt Østen og Afrika med militær innsats. Men, vi må delta sammen med andre internasjonale aktører og jeg tror EU er bedre innrettet til samfunnsbygging enn det NATO er. En kombinasjon av innsats fra flere, hvor EU og NATO sammen lager felles målsettinger og utnytter hverandres styrker vil etter min mening være riktig løsning – men kanskje politisk umulig.

Det kan synes som om ambisjonene til Alliansen er svært høye innen stabilitetsfremme. Hvordan nasjonene stiller seg til dette blir spennende å se. Det er forskjellige syn. Mitt råd vil være å konsolidere og forbedre det vi allerede har oppnådd, og ikke komme med nye ambisiøse prosjekter når vi ikke har fått ressurser til å håndtere de vi allerede arbeider med. Vi må se ambisjonsnivået på stabilitetsfremme i forhold til investeringsviljen. Et misforhold her kan svekke alliansens troverdighet.

Takk for oppmerksomheten.

 

Her er generalens CV, hentet fra NATO sine sider:

Service
1990 – 1992 CO Electronic Warfare Company, 6th Division
1992 – 1994 Section chief, CCIS, Norwegian Army Staff
1994 – 1995 Operations and liaison officer Multinational Force and Observers, Sinai
1997 Staff officer, military-political branch, of the Central Staff of the Norwegian Armed Forces HQ
1997 – 1999 Military assistant to the Chief of Defence
1999 – 2001 CO of the Norwegian Army Intelligence Battalion
2001 Senior Staff Officer, Operations Branch, Norwegian Armed Forces HQ
2001 – 2004 Director, Military Support Division, Norwegian Intelligence Service
2004 – 2006 Director, Assessment Division, Norwegian Intelligence Service
2007 National Contingent Commander, Norwegian Forces Afghanistan
2007 – 2008 Head of land power and operations section of the Norwegian Army Transformation and Doctrine Command
2008 – 2010 Branch head, J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2010 – 2012 Director of Intelligence, Allied Command Operations, Supreme Headquarters Allied Powers Europe (SHAPE)
2012 – 2013 J2, Operations Division, Supreme Headquarters Allied Powers Europe
2013 Director, Plans and Support, Norwegian Intelligence Service
2013 – 2016 CO Norwegian Armed Forces Cyber Defence

Military education
1978 – 1979 Junior officer school, Infantry
1981 – 1984 Norwegian Army Military Academy
1991 Norwegian Army Staff College I
1993 – 1994 Norwegian Army Staff College II
1995 – 1996 US Marine Corps Command and Staff College
1996 – 1997 School of Advanced Warfighting, US Marine Corps Command and Staff College
2003 – 2004 NATO Defence College
2005 Norwegian Defence College, Information Course

 

Generalmajor Odd Egil Pedersen, sjef Cyberforsvaret. Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 2. februar 2015

Generalmajor Odd Egil Pedersen
Sjef Cyberforsvaret

«Gir IKT-satsingen til Forsvaret en forsvarbar informasjonsinfrastruktur og et fundament for moderne militære operasjoner?»

Forsvarssjef.

Ærede forsamling.

Det er i dag to år siden Cyberforsvaret sist holdt foredrag for denne forsamlingen. Min forgjenger, generalmajor Roar Sundseth, ga et bilde av status og utfordringer knyttet til cybertrusselen mot Forsvaret og samfunnet generelt. La meg benytte anledningen til å oppsummere hans konklusjoner:

For det første: Forsvaret digitaliseres i økende grad, og selv om nettverksbaseringen av Forsvaret gir oss en økt operativ evne så åpner det også for ny risiko som må håndteres.

For det andre: Trusselen i det digitale rom er økende.

Og, for det tredje – samarbeid basert på tillit er nøkkelen til å løse samfunnets utfordringer på digitale trusler.

Utviklingen i Norge de siste to årene har vist at Sundseths vurderinger for to år siden var fremtidsrettet og i høyeste grad relevante – også i dag.

Jeg har derfor ingen intensjon om å bruke tid på å gjenta et bilde som er i ferd med å bli forstått av flere og flere.

Det er stor interesse for cyberforsvar. Vi har hatt en jevn strøm av personer i ledende stillinger på besøk både fra Forsvarssektoren, Politidirektoratet, Statsministeren, ledende Stortingspolitikere og nå Kongehuset. De har alle hatt et ønske om å bli orientert om måten vi arbeider på.

Jeg vil heller ikke bruke tid på å presentere trusselvurderinger eller sikkerhetsvurderinger som berører det digitale rom. Det ansvaret ligger hos EOS tjenestene, og vi vil alle få deres syn presentert i ulike publikasjoner i månedene som kommer.

Det jeg ønsker å snakke om er grunnfjellet i Cyberforsvarets virksomhet. Vår evne til å knytte strategisk, operasjonelt og taktiske hovedkvarter sammen med nasjonale og alliansens militære kapasiteter, hvilke utfordringer vi har i dag, og ikke minst i årene som kommer.

Jeg snakker i egenskap av Forsvarets Chief Information Officer (CIO) eller Forsvarets IKT sjef om dere vil. Mitt ansvar i følge min instruks er å se til at IKT strategien er tilpasset Forsvarets innretning samt at IKT tjenestene understøtter Forsvarets virksomhet til enhver tid.

I foredraget har jeg forsøkt å forenkle språket på en måte som forhåpentligvis kommuniserer godt, men ikke yter full rettferdighet til den store bredden av fagpersonell som finnes i Forsvarets IKT organisasjoner. Jeg sier konsekvent IKT men betydningen favner både informasjons­infrastruktur og samband.

Tillat meg innledningsvis å sette rammen for foredraget ved å referere til Forsvarets tre strategiske mål for bruk av IKT, hentet fra Forsvarssjefens IKT-strategi.

Det første målet er økt operativ evne: IKT skal bidra til å forbedre Forsvarets evne til å løse oppgaver hjemme og ute, samt legge til rette for å knytte Forsvarets strukturelementer sammen i nettverk, fra strategisk nivå til strids-teknisk nivå både nasjonalt, med allierte styrker og partnere, samt med relevante sivile instanser. Dette skal bidra til effektiv informasjonsutveksling, økt situasjonsbevissthet, økt tempo, økt presisjon og dermed også økt operativ evne i alle deler av Forsvarets virksomhet.

Det andre målet er handlefrihet i Cyberdomenet. IKT-området skal organiseres og utnyttes på en måte som sikrer evnen til å forhindre og varsle alle former for angrep mot Forsvarets IKT. Det skal legges vekt på effektive virkemidler for å hindre eller minske skadevirkninger, og raskt å kunne gjenopprette normalt samband.

Generalmajor Odd Egil Pedersen, sjef Cyberforsvaret. Foto: Forsvaret

Det tredje målet er Bærekraftig utvikling. IKT-området skal utvikles videre i tråd med fornyings- og forbedringsarbeidet i Forsvaret. Innfasing av nye systemer og tjenester skal ledsages av en tilsvarende utfasing av gamle og lite fremtidsrettede systemer. Det skal legges vekt på å forenkle informasjonsinfrastrukturen og redusere det faste kostnadsnivået.

Kort oppsummert: Forsvaret skal ha evne til å utnytte cyberdomenet for å øke den operative evnen på en sikker og kosteffektiv måte. Denne korte oppsummeringen av Forsvarssjefens strategiske mål er såpass treffende at det kunne vært en virksomhetsbeskrivelse for min organisasjon, og for resten av IKT-virksomheten i Forsvaret.

Er vi så på rett vei i forhold til å realisere Forsvarssjefens strategiske mål?

Skal jeg se helhetlig på utfordringene innenfor IKT-området i Forsvaret så vil svaret mitt være nei. Vi er ikke kommet mye nærmere å realisere Forsvarssjefens strategiske målsetninger for IKT i dag enn det vi var for ett år siden når jeg startet i jobben, og neste år kan situasjonen bli verre.

Det er kanskje en sterk måte å innlede et foredrag på med en slik påstand, men jeg har alltid hatt som prinsipp at man som sjef må være ærlig i forhold til de utfordringene man har. Jeg har brukt det siste året på å søke å løse utfordringene Forsvaret har på dette området innenfor de rammene som har vært etablert. Jeg har ikke kjempet mot forutsetningene. Min konklusjon etter et drøyt år er at vi må gjøre grep dersom vi skal realisere Forsvarssjefens strategiske mål.

Det er mange som mener det er mye å spare innenfor IKT-området i Forsvaret. De siste månedene av 2014 ble jeg og min stab intervjuet av tre forskjellige eksterne konsulentselskaper på bestilling fra Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. Alle på jakt etter besparelser.

Jeg har sagt min mening – og en del av det jeg har sagt skal dere få høre nå.

Forsvaret er en stor bruker av IKT. Som resten av det norske samfunnet gjennomsyrer IKT all vår virksomhet, på alle nivåer og innenfor alle dimensjoner av vår organisasjon.

La meg begynne med forvaltningssystemene våre. Vi bruker IKT i alle våre prosesser, til saksbehandling og arkivering av informasjon. Vi bruker IKT i alle prosesser knyttet til budsjettering, regnskapsføring og økonomisk rapportering. Vi bruker IKT for å holde oversikt over lagerbeholdning av materiell og reservedeler, og IKT er sentralt for alle prosesser innenfor rekruttering, personellforvaltning og karriereplanlegging. Uten IKT-verktøyene våre vil vi ikke være i stand til å gjennomføre sesjonering, kalle inn vernepliktige eller forvalte vernepliktige og Heimevernsmannskaper.

Minst like viktige er IKT for vår operative virksomhet. IKT muliggjør nettverksbasert forsvar og er selve fundamentet for effektiv ledelse.

La meg få referere fra en oppsummering av erfaringene fra ulike fellesoperative øvelser gjort for et år tilbake;

De fellesoperative målsettingene har vist seg vanskelige å oppnå grunnet manglende interoperabilitet mellom taktiske sjefer, og kanskje spesielt mellom kampsystemer på nivåene under de taktiske sjefene. Like fullt er det i forbindelse med gjennomføringen av de fellesoperative øvelsene målt betydelig fremgang med samhandling innen en rekke viktige felt som JISR (Joint Intelligence, Surveillance and Reconnaissance), og logistikk. Det er også verdt å nevne at Norge har utmerket seg i svært positiv retning under flere allierte og multinasjonale eksperimenter og øvelser de siste årene. Her har våre sambands- og IKT-løsninger og ikke minst vårt personell vist seg å være svært langt fremme, sammenlignet med selv de store nasjonene i NATO.

Det er verdt å merke seg at vi har kommet dit vi er i dag gjennom en vesentlig integrering av IKT i Forsvaret. Når vi skal styrke nettverksbaseringen så vil det skje gjennom ytterligere IKT-integrasjon på alle nivåer i vår operative struktur og på tvers av forsvarsgrenene.

I fremtiden vil nettverkstilknytningen gå hele veien ned til den enkelte kampplattform og soldat. Vi vil oppnå større operativ effekt ved at vi evner å knytte sammen land- sjø- og luftstyrker på helt andre måter enn tidligere.

Likeledes er evnen til å bringe informasjon fra sensorer og etterretning og sammenstille det til et situasjonsbilde til operativt hovedkvarter avhengig av IKT. Logistikkstøtten til operative avdelinger fra FLO er avhengig av datakraft og det samme er både strategisk og operasjonelt hovedkvarters operasjonsplanlegging.

IKT er altså en premissgiver for hele den operative virksomheten til Forsvaret.

Forsvarets kommunikasjonsinfrastruktur er motorvegen vi har etablert for transport av store mengder data, både mellom forvaltningssystemene og de operative systemene. Denne infrastrukturen er – enkelt sagt – en kombinasjon av fiberoptikk, radiolinje, satellitt og radio kommunikasjon og knytter datasystemene til Forsvaret sammen i et landsomspennende nettverk. Det er også denne infrastrukturen som sørger for at operasjonene med allierte, eller våre fly og fartøy utenfor Norges territorialgrense kan ledes fra vårt operative hovedkvarter og støttes med etterretninger fra E-tjenesten.

Denne infrastrukturen ble, på lik linje med mye av vår øvrige militære infrastruktur, i stor grad finansiert av NATO på 50- og 60-tallet. Den har vært modernisert noe over de siste årene, men fortsatt må vi erkjenne at mye av den er utdatert, sårbar og ikke minst kostbar. For å redusere driftsutgiftene på IKT-siden, og dermed også frigjøre midler og årsverk for å modernisere min del av virksomheten er jeg avhengig av investeringer.

De siste årene har deler av vår infrastrukture blitt modernisert med fiberoptiske kabler – det må fortsette. Det gir økt overføringshastighet og evne til å overføre større volum av data, men har samtidig også noen sårbarheter som vi må være klar over.

Forsvarssjef Admiral Haakon Bruun-Hanssen innsetter Generalmajor Odd Egil Pedersen som ny sjef for Cyberforsvaret. Tidligere sjef Generalmajor Roar Sundseth går av med pensjon. Foto: Forsvaret

Samtidig er det en forutsetning for det moderne Forsvaret at vi evner å transportere økte mengder data fordi våre forvaltningsmessige og operative behov krever det. Vårt kjernenett – altså ryggraden – vil hovedsakelig bestå av fiberoptikk fra sør til nord – og aksessnettet – armene, beina og hodet om dere vil – som knytter våre baser, flyplasser og leirer til kjernenettet vil i grovt bestå av radiolinje. Økt bruk av ny radioteknologi og eventuelt leid satellittkommunikasjon for mobile enheter vil måtte komplettere denne løsningen.

Når man fra politisk og militært hold sier at nordområdene blir stadig viktigere – får det også konsekvenser for Forsvarets IKT. Forsvaret kan ikke operere i dette området uten samband. Vi ser derfor på konseptuelle løsninger som kan være en kombinasjon av leide satellitter med nåværende teknologi, ny radio – og ny satellitt-teknologi. Det er dyktige folk hos meg som mener det går an å gjøre dette rimeligere enn dagens løsning, og vi vil orientere om det når FSJ inspiserer oss i neste uke.

I november måned ble jeg orientert om at investerings­budsjettene innenfor mitt fagområde blir redusert med omtrent 50 % i 2015, og omtrent 70 % i de påfølgende år i planperioden. Jeg skal ikke gå detaljert inn på årsakene til dette, men det er kjent for alle her at Forsvaret står ovenfor store kostnadsmessige utfordringer knyttet til anskaffelsen av F-35 og utbyggingen av Ørland hovedflystasjon.

IKT-investeringene i Forsvaret er svært sammensatt, og avhengighetene er mange. Om man trekker ut enkelttråder fra veven får det konsekvenser for helheten, og resultatet blir en klar svekking. Ikke bare av den operative evne, men også sikkerheten og de effektiviseringer og ressursbesparelser som vi søker å oppnå.

La meg benytte muligheten til å si litt om det som gjør at investeringer innenfor IKT-området skiller seg fra anskaffelser av mer tradisjonelt materiell som f eks våpen, kjøretøy, fartøy og fly.

Den største forskjellen er levetiden på materiellet. En stor andel av vårt IKT-materiellet er i utgangspunktet sivilt, og kjennetegnes av svært hurtig teknologisk utvikling. Dette gjelder spesielt programvare og maskinvare. Denne typen materiell må skiftes ut eller oppgraderes hvert 3-4 år. Praksis har vist at IKT prosjekter går for sent gjennom investeringsprosessen – tatt i betraktning at dette må anses som «ferskvare». Jeg mener vi må se nytt på hvordan vi fremskaffer materiell på IKT- og sambandssiden. Uten å gå i detalj på mulige løsninger her og nå, vil jeg nevne eksempler på noen områder vi bør undersøke nærmere.

Gjenbruk av NATO-løsninger
Tilpasning av sivile trender
Fjerning av flaskehalser og tidstyver i investeringsprosessen og samtidig sørge for at investeringskonseptet tar inn over seg de særegenhetene som IKT investeringer innebærer
I større grad utnytte det potensialet som ligger i å videreutvikle IKT gjennom løpende endringer i drift.

I de senere år har vi registrert at driftskostnadene øker ved innføringen av nytt IKT-materiell, spesielt har kostnadene på taktisk nivå økt betydelig. Dette skyldes blant annet at tilgangen på data og informasjon har utviklet seg kolossalt. Dette krever en nærmest kontinuerlig utvidelse av lagringskapasiteten, videre har utbredelsen av IKT-materiell økt. Som en følge av dette vil blant annet lisenskostnadene øke i betydelig grad. Videre øker kompleksiteten i systemene, noe som igjen medfører behov for mer og bedre utdannet teknisk personell. På den andre siden vil denne utviklingen forhåpentligvis medføre at vår operative evne vil øke.

På den stasjonære og strategiske siden er det imidlertid store behov for nye investeringer for å kunne redusere og kutte kostnader. Vi er nødt til å investere i en moderne og fremtidsrettet IKT-infrastruktur som kan være bærekraftig over tid. Det vil si at vi må finne den optimale balansen mellom ytelse og driftskostnader.

Vi må ansvarliggjøre interessentene til å hente ut de gevinstene som brukes som argumenter når nye IKT behov remmes.

De tidligere omtalte reduksjoner i investeringsporteføljen innenfor IKT-området vil åpenbart ha negative konsekvenser for muligheten til å utnytte potensialet og egenskapene til Forsvarets nye avanserte plattformer som eksempelvis F-35, nye fregatter og kampkjøretøy. Om ikke den operative evnen blir direkte redusert som en følge av dette, vil den helt sikkert ikke bli forbedret, slik forutsetningen har vært. Reduksjonene i investeringsporteføljen vil videre medføre at mulighetene for å oppnå forventede og pålagte kostnadsreduksjoner i IKT-infrastrukturen blir begrenset.

Disse forholdene som jeg her har berørt er «min» største «hodepine». Så vil kanskje flere av dere si at dette ikke er nytt. Men jeg tror ikke man har opplevd at noe programområde i Forsvaret tidligere har fått kuttet investeringsbudsjetter med så mye som 70 prosent i løpet av så kort tid. Det får betydning for Forsvarets totale operative evne.

La meg videre snakke om den neste store utfordringen Forsvaret har på IKT-siden – Organisering.

Jeg nevnte innledningsvis at jeg er Chief Information Officer for Forsvaret – Forsvarssjefens IKT sjef. Mitt ansvar er altså å se til at IKT strategien er tilpasset Forsvarets innretning samt at IKT tjenestene understøtter Forsvarets virksomhet til enhver tid.

Utfordringen for meg er at det er flere sjefer med et delansvar for IKT i Forsvaret, som opererer med til dels ulike mål og prioriteringer.

Sjef CYFOR er ansvarlig for å etablere, operere, drifte og beskytte informasjons­infrastrukturen, styrkeprodusere IKT-kapasiteter og gi operasjonsstøtte til Forsvarets planlagte og pågående operasjoner.

Sjef LOS-programmet og Sjef Forsvarets FIF-administrasjon utvikler, fremskaffer og forvalter Forsvarets Felles Integrerte Forvaltningssystem (FIF). Dette er IKT-anskaffelser i milliardklassen, som når de er ferdig utviklet overføres til Cyberforsvarets avdeling for drift og videre utvikling (DVU).

Sjef IKT-divisjonen i Forsvarets logistikkorganisasjon er ansvarlig for fremskaffelse og eierskapsforvaltning av alt IKT-materiell i Forsvaret, unntatt nevnte Forvaltningssystemer.

I praksis er disse aktørene avhengige av hverandre, men ingen kan gi føringer eller ta overstyrende beslutninger. Organiseringen forutsetter konsensus.

Der det er uenighet mellom aktørene må vi forhandle for å komme i mål. I verste fall, og det har dessverre vært flere tilfeller av det også, forsinkes prosesser som følge av manglende felles prioriteringer, dårlig koordinering og uenighet. Det er gode vilkår for tidstyver.

Jeg har søkt å finne løsninger innenfor de rammene som jeg møtte når jeg tok over stillingen som sjef CYFOR for et drøyt år siden, men nå konkluderer jeg med at noe må endres i forhold til måten vi håndterer IKT på i Forsvaret. Derfor er jeg glad for at oppdraget til FSJ om å gi et militærfaglig råd, også omfattet IKT. I tillegg har FSJ satt i gang en studie ledet av FST/ORG som ser på roller og ansvar innenfor mitt ansvarsområde.

Dersom vi skal kunne imøtekomme målene i IKT-strategien som nevnt innledningsvis – å øke den operative evnen innenfor sikre rammer på mest mulig kostnadseffektivt vis, så ser jeg ingen annen løsning enn at vi kraftsamler IKT-ressursene i Forsvaret og gir en sjef makt og myndighet til å lede og styre IKT-virksomheten helhetlig for Forsvarssjefen.

Jeg besøkte nå i januar min motpart i Storbritannia. Britenes CIO heter Mike Stone – han er tre stjerners, og fortalte at de nylig reorganiserte sin IKT virksomhet. Han har fått samme ansvaret i sin organisasjon som vi har valgt å fordele på fire forskjellige driftsenheter. Britene har delt IKT organisasjonen sin i Service Design, Service Development, Service Operations og Service Enable. Styringsmodellen er lett forståelig for alle. Han kommer mer enn gjerne til Norge for å fortelle hvordan deres styringsmodell virker og hvorfor de endte opp med å velge en slik modell.

NATO har også omorganisert sin IKT virksomhet, der motivet selvsagt er innsparing og effektivisering. Det skjedde den 1. juli 2012. NATO slo sammen 5 IKT relaterte organisasjoner og opprettet det nye NATO Communications and Informations Agency (NCIA) med Koen Gijsberg som sjef. NCIA er ansvarlige for hele verdikjeden i IKT fra anskaffelser til drift og forvaltning; i prinsippet også «logistikk for IT og IT for logistikk».

Jeg har nå presentert det jeg mener er utfordringene i vår styringsmodell på IKT, og vist til en stor nasjon med 10 ganger så mange brukere som oss og NATO sin måte å tenke effektivisering av mitt ansvarsområde.

Så kan vi begynne å snakke om vår egne prioriteringer de siste årene.

Vi har over år brukt vesentlige ressurser på å modernisere Forvaltningssystemene i Forsvaret.

I dag er det slik at vi på forvaltningssiden i stor grad er strømlinjeformet. De fleste prosesser er knyttet til en felles plattform som gjør at man fra økonomistyring til personellforvaltning kan hente ut felles situasjonsbilde og sammenlikne driftsenhetenes data mot hverandre. Dette fokuset har vært nødvendig, og har gjort Forsvaret mye bedre i stand til å drive forsvarlig forvaltning.

Gjennom arbeidet som er gjort med forvaltningssystemene har vi høstet mange gode erfaringer om mulighetene som digitaliseringen gir oss samt hvilke utfordringer man står ovenfor i så kompliserte prosesser.

På operativ side er situasjonen i dag den samme som den var på forvaltningssiden for noen år tilbake. Det vi ikke har tatt tak i, og som gjenstår, er å samle de mange operative systemene våre på taktisk nivå innenfor en felles løsning.

Forsvaret har lenge hatt et behov for en felles sikker taktisk IKT-plattform som grunnlag for effektivt samvirke og fellesoperasjoner.

Det har ført til, at det over tid har vokst frem mange forskjellige IKT plattformer som interimløsninger – for samvirke på lavere nivå internt i forsvarsgrenene og spesialstyrkene. Intensjonene har vært de beste men konsekvensene har vært at løsningene har gjort det kostbart å drifte og vanskeligere å knytte Forsvarets avdelinger sammen da systemene ikke nødvendigvis snakker sammen.

Jeg mener Forsvaret i fremtiden skal ha tre sikre IKT-plattformer i bruk. En plattform for høygradert informasjon og høygraderte prosesser, en plattform for det lavgraderte og en plattform for ugradert informasjon og ugraderte prosesser.

Beredskap og reaksjonsevne for det norske Forsvaret er tett knyttet til evnen til å operere sammen med våre allierte, både her i Norge og i utlandet.

Behovet for å utveksle informasjon starter med de operative prosessene innen ledelse og inkluderer også utveksling av etterretningsdata, lokalisering av egne, såkalte blåprikkdata, måldata, logistikkdata og informasjon som legger grunnlag for samvirke og gjensidig støtte.

NATO har hatt en vesentlig utvikling som følge av deltakelsen i Afghanistan. Som alle kjenner til kom Nato inn i Afghanistan på et tidspunkt hvor digitaliseringen av militære styrker skjøt fart, men hvor standardisering og evne til informasjonsutveksling ikke hadde hatt tilstrekkelig fokus i alliansen.

Den store endringen i NATO skjedde når General McChrystal tok over ISAF. Han konkluderte med at det ikke var mulig å drive en slik operasjon uten en felles IKT plattform hvor alle regionale kommandoer og deres underavdelinger var tilknyttet for nettopp å få samme situasjonsforståelse. Som J2 i SHAPE deltok jeg i dette arbeidet. Etter mye oppholdende strid fra nasjonene, som måtte betale regningen, ble Afghan Mission Network bygget opp. Erfaringene er svært gode.

De som arbeider med IKT i NATO og nåværende militære toppledelse har som mål å etablere et lignende nettverk for hele alliansen – benevnt Federated Mission Networking. Konsept og rammer er nå klart til godkjenning – Militærrådet har akseptert løsningen – og det Nordatlantiske råd vil forhåpentligvis beslutte med det første at dette skal være NATOs fremtidige operative nettverk.

Arbeidet med å ta del i Afghanistan-nettverket fikk selvsagt høy prioritet som følge av Norges deltakelse i ISAF. Den samme holdningen må gjelde for Federated Mission Networking. NATOs plan er å bruke dette som standard sambandsløsning i alle operasjoner og øvelser i fremtiden – nettverket er altså etablert før skarpe operasjoner iverksettes – det vil gjøre alliansen mye mer effektiv, løsningen vil være sikkerhetsmessig godkjent, nasjonenes etterretningsorganisasjoner vil ha forberedt måter å frigi data på og våre innmeldte styrker til NATO vil øve med denne funksjonaliteten i fredstid.

I prinsippet bør vi gå for tilnærmet samme løsning i nasjonale operasjoner. Vårt nettverk bør være tilpasset NATOs tekniske løsning og når vi ønsker det inngå som en del av FMN når NATO gjennomfører øvelser i Norge. I tillegg mener jeg at vi bør bruke flere av de applikasjonene NATO har utviklet på våre egne plattformer – de har vi faktisk allerede betalt for. Min nevnte kollega i UK, Mike Stone gjør akkurat det samme. En slik tilnærming passer som hånd i hanske til FSJ IKT strategi – kosteffektive IKT løsninger som kan forbedre vår operative evne.

I dagens sikkerhetspolitiske situasjon er vår evne til å gjennomføre nasjonale operasjoner og ta imot allierte støtte på norsk jord svært viktig.

Forsvaret vil måtte påregne å stille vår kommunikasjonsinfrastruktur tilgjengelig for våre allierte for å kunne muliggjøre deres operasjoner på norsk jord. Dette krever igjen en robust og moderne infrastruktur med mulighet til å bære mye større trafikk enn det fredstidsdriften til Forsvaret står for.

Med ett kjernenett av fiberoptikk, som jeg håper vi får på plass i fremtiden, vil vi kunne håndtere dette, men vi må også se på behovet for å benytte deler av den sivile kommunikasjonsinfrastrukturen dersom det skulle være behov for det.

Det er nærliggende for oss i Cyberforsvaret å tenke Telenor i denne forbindelse. De er den største eieren av IKT-infrastruktur i Norge, og de har ansvar knyttet til nasjonal beredskap og nasjonale kritiske tjenester allerede. Men, det kan sikkert være andre aktører som er aktuelle også.

Jeg savner et sambands- og IKT-fora hvor nasjonal krisehåndtering og beredskap kan diskuteres med likesinnede organisasjoner fra andre etater men også med næringslivsaktører. Vi hadde tidligere totalforsvarets sambandsnemnd, men den ble nedlagt i 1998.

I lys av den senere tids hendelser, og beredskapsarbeidet som vi tidligere har iverksatt i Cyberforsvaret, føler jeg behov for å diskutere utfordringer innenfor digitale trusler, roller og ansvar, samt nasjonal krisehåndtering og mobilisering i et IKT perspektiv. Jeg ser på Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet – tidligere post og teletilsynet som en naturlig aktør som kan lede noe slikt.

La meg si noen ord om Forsvarets IKT-personell. Det sitter mange her i salen. Forsvaret er en organisasjon med svært mye kompetanse på IKT-siden. Vi har meget dyktige medarbeidere innenfor Forsvarets fire IKT-avdelinger. De jobber hardt innenfor det styringskonseptet som Forsvarets øverste ledelse har gitt dem. Moderniseringen av Forsvaret har de siste 15-20 årene holdt et stabilt og jevnt tempo. Vi har en av verdens mest moderne militære organisasjoner, og vi har vært flinke til å ta ny teknologi i bruk. En del av æren for det går nettopp til dette personellet.

Samtidig er det nødvendig å understreke at vi kunne ha vært flinkere – det gjelder oss alle, og at det er områder hvor vi er nødt til å utvikle oss videre for å kunne fortsette å være en styrkemultiplikator for Forsvarets evne til forsvarlig forvaltning og operative virksomhet.

Under Forsvarssjefens foredrag nylig ble dere orientert om prosessen med det kommende fagmilitære råd. Dette arbeidet vil være viktig også for Forsvarets IKT-virksomhet. Jeg har i kveld valgt å være åpen og ærlig om våre utfordringer innenfor IKT i forsvaret slik jeg ser det – det kommer Cyberforsvaret til å fortsette med frem til FSJ gir sitt råd til politisk ledelse.

Jeg sa innledningsvis at vi ikke er på rett veg til å nå de tre strategiske målene i FSJ IKT strategi.

Når jeg var så kategorisk så skyldes det følgende;

Konsekvensene av å kutte radikalt i IKT-investeringene er at limet som knytter Forsvaret sammen blir borte på enkelte viktige områder, og effekten av øvrige viktige investeringer blir redusert. Det moderne Forsvaret kan ha verdens beste hovedkvarter, etterretningstjeneste, kampfly, fartøy og kampkjøretøy, men om disse kapasiteten ikke har forutsetning for å operere samlet med samme situasjonsforståelse i nasjonal og alliert sammenheng vil vi ikke realisere en vesentlig styrking av Forsvarets operative evne som helhet.

For å oppnå en bærekraftig utvikling må det investeres i den hensikt å sanere de mange gamle operative IKT løsningene vi har og få alt over på færre IKT plattformer. Å drifte de mange gamle løsningene blir mer og mer kostbart både i kroner og øre samt å holde vedlike kompetansen på vårt personell som skal drifte og forvalte dette. Driftsutgiftene på IKT vil fortsette å øke år for år hvis vi ikke tar grep.

Jeg er også bekymret for Forsvarets evne til å opprettholde handlefriheten i cyberdomenet – sikkerhetsmessig har min organisasjon en jobb å gjøre sammen med FLO IKT. Det er også en kompleks sak som berører avdelingskultur, gode arbeidsrutiner, roller og ansvar mellom organisasjoner men også investeringsbudsjettet. Dette ønsker jeg ikke å gå i detalj på her, men de som sitter med ansvar i salen forstår godt hva jeg mener.

Jeg mener også det er for mange tidstyver i IKT-virksomheten. Forsvaret er en kompleks virksomhet med mange avhengigheter. Slik jeg ser det, er helhetlig styring og ledelse innen IKT området en forutsetning for å høste de effektene som Forsvarssjefen etterlyser i sine strategiske mål. Det går an å se til andre land og NATO for å lære hvordan de gjør det og forstå hvorfor de tar grepene de gjør.

Vi må også fortsette å utvikle virksomheten vår i retning av å kunne integreres mye tettere med NATO. Nasjonens evne til å forsvare seg selv er tett knyttet opp mot vår evne til å operere sammen med våre allierte, og det stiller krav både til vår egen IKT-virksomhet, vår kommunikasjonsinfrastruktur og vår videre utvikling av det nettverksbaserte forsvar.

Takk for oppmerksomheten – jeg vil nå bruke resten av tiden jeg har tilgjengelig til å besvare spørsmål dere måtte brenne inne med.