Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
21. oktober 2002
ved

Generalinspektør for Heimevernet
Generalmajor Odd Frøise Tangen

HEIMEVERNET I OMSTILLING

 Stortingsbehandling av prop 45 (2000-01) 13-14 juni 01
og Stortingsbehandling av prop 55 (2001-02) 19 juni 02

Mye er endret etter at jeg overtok som sjef for HV for vel 2 ½ år siden, men mange forhold er også de samme. Jeg ønsker nå imidlertid å se framover og på de muligheter og konsekvenser som de siste års beslutninger gir. Den 13-14 juni 01 og den 19 juni 02 behandlet Stortinget henholdsvis St.prop 45 (2000-01) og St.prop 55 (2001-02), begge behandlet Forsvarets fremtid og var derfor også vesentlige for Heimevernet. La meg raskt oppsummere de vesentligste saker i begge behandlinger sett med HVs øyne:
St.prop 45

  • HV skal bestå av 83000 menn og kvinner
  • HV skal ha 18 HV-distrikter
  • HVs førstegangstjeneste skal være på 100 operative dager
  • HV-distriktene skal overta territorielt ansvar i løpet av 2002
  • HV-skolen Torpo skal nedlegges
  • HVs nye trenings- og utdanningssenter legges til Værnes
  • HVs utdannelse av utskrevet befal (UB) flyttes fra Kongsvinger til Værnes og fra Kvenvikmoen til GP
  • 6 HV-distriktsstaber ble besluttet flyttet til nytt sted.

St.prop 55

  • Ingen såkalt ”passiv rulleføring” av de eldste årsklasser
  • Redusere driftsutgiftene i HV med 630 mill i planperioden
  • HV skal overta Heistadmoen
  • Start av egen 1.gangstjeneste for HV i 2003 og oppbygging av denne virksomheten til full dekning innen 2005
  • Ingen anskaffelse av kammerlåser i planperioden.

 

Jeg kommer tilbake til disse forholdene senere.

 

Endret trusselbilde

 

I samme perioden, eller rettere sakt mellom de to stortingsbehandlinger, opplevde verden den 11 september 2001. Dette er en dato som for alltid vil stå som et tidsskille for de fleste, og det ble for oss som har ansvaret eller delvis ansvaret for arbeider med sikkerhet en bekreftelse på at verden kan stå over for nye typer trusler, og følgelig også behov for militær handling.
De direkte konsekvenser for HV ble en kongelig resolusjon som den 27 september ble vedtatt i statsråd og som ga muligheten til å kalle ut militære styrker for skarpe oppdrag i fredstid. I alt vel 20 oppdrag ble forberedt for HV og av disse ble heldigvis kun 2 iverksatt. HV hadde som dere vet vakthold ved NATO hovedkvarteret på Jåtta og ansvaret for sikring av QRA-beredskap ved Sola flystasjon i ca 4 måneder.

Viktigere var at 11 september viste oss at vi står over for en ny type trussel. En motstander som karakteriseres ved et asymmetrisk handlingsmønster i forhold til det tradisjonelle fiendebilde fra kald-krigs perioden, og som kan være villig til, og ha evne til, å skape situasjoner som få eller ingen tenkte seg for bare få år siden. I løpet av de siste uker har vi fått to nye eksempler på dette ved sabotasje mot oljetanker i Gulfen om sist sprengningen på Bali.
Vårt samfunn og forsvar har i fredstid små eller ingen styrker som kan møte denne type trussel. Heller ikke et moderne høyteknologisk forsvar har nødvendigvis denne kapasitet. Det som imidlertid er sikkert, er at et terrorangrep eller sabotasjesituasjoner vil kreve meget omfattende sikrings- og kontrollstyrker, og det er blant annet her Heimevernet kan ha en meget stor oppgave i framtiden.

 

Strukturendringer i Heimevernet

 

Det hevdes at Heimevernet har liten eller ingen vilje til endring. Dette ønsker jeg sterkt å tilbakevise. Heimevernet har de siste år vært gjennom en rekke endringer og jeg skal komme tilbake til en del av disse. At vi i dag har det samme antall HV-distrikter som tidligere, er ikke et tegn på manglende vilje til endring, men heller et tegn på at de som fattet beslutninger ved Heimevernets etablering var meget framsynte. Det er ikke mer enn 7-8 år siden at vi hadde en total gjennomgang av HVs oppgaver ved våre to fellesoperative kommandoer. Behovet for HV og HVs styrketall ble da vurdert til å være i overkant av 100 000 mann. Stortinget besluttet at tallet skulle være 83000 og dette tallet har man senere holdt fast ved.
Etter behandlingen av St.prop 45, startet vi umiddelbart et arbeid for å se på hvilken betydning det ville få for HV at vi fikk nye og større oppgaver i det fremtidige territorielle forsvaret. Her har HV sentralt, distriktsvis, HV-skolen Dombås ( HVSKD ) og operative myndigheter, ledet av FKS hatt et meget tett og omfattende samarbeid. Arbeidet har ledet fram til en ny oppsetningsplan/krig (OPL/K) som formelt vil være etablert pr 1 jan 2003.
Hva er så nytt i denne i forhold til tidligere oppsetningsplaner ?

HV har i stor grad hatt overvåknings- og sikringsoppgaver fram til i dag. Dette har betydd at vi på grunn av vår korte mobiliseringstid raskt kunne være på plass for å overvåke viktige kommunikasjonslinjer samt å sikre viktige nøkkelpunkter, objekter og ikke minst installasjoner av vital betydning for å sette Forsvaret på krigsfot. HV har hatt i oppgave å sikre nøkkelpunkter som Stortinget, Regjeringskvartalet, NRK, Norges bank, havner, flyplasser, mobiliseringssteder for forsvarsgrenene osv. På disse stedene har det vært øremerkede styrker som årlig har trent på dette og ofte, kun disse objekter.

Vi har med andre ord i stor grad vært en statisk organisasjon med små muligheter til å løse oppdukkende eller overraskende oppdrag. HV vil også i framtiden ha sikringsansvaret for en rekke nøkkelpunkter – dog færre enn fram til nå. Vår nye OPL/K er innrettet etter de føringer ØK har gitt hvor overvåkning og kontroll av avgjørende områder og norsk sjøområde er gitt høyeste prioritet. Deretter følger sikring av infrastruktur og ressurser av avgjørende betydning og dessuten bekjempningsevne. Vi må med andre ord ha en større fleksibilitet. Dette er gjort gjennom å etablere flere jegertropper, flere utrykningsstyrker og ikke minst flere forsterkningsstyrker.

Minst en tredjedel av HV vil i framtiden ha denne type oppgaver. Enkelte vil nok hevde at vi med dette fjerner oss noe fra HVs egenart, nemlig å være gode der vi er og ikke ta andre oppgaver. Vi må imidlertid som territorial forsvar være forberedt på, og ikke minst være i stand til, også å løse andre oppgaver enn de vi ser som aktuelle i fredstid og derfor er denne utviklingen nødvendig.

 

Da blir spørsmålet om hvilke konsekvenser dette har for HVs mannskaper og befal.

 

Hvilke krav stiller dette til HVs personell og hvilke kostnader har dette?

 

En større fleksibilitet krever evne til å løse oppgaver med flere ukjente variabler. Dette stiller selvfølgelig økte krav og forutsetninger til både mannskaper, befal og avdelingssjefer. Inntil i dag har HV fått overført alle mannskaper til krigsoppsetningene etter at den enkelte har gjort sin 1. gangstjeneste ved hær-, sjø- eller luftforsvarsavdelinger. Mange har hatt en meget god og lærerik førstegangstjeneste, men det er også mange som har vært nesten like godt kvalifisert for mobiliseringsplassering i HV før de gjorde førstegangstjenesten som etter. Det jeg forsøker å si, er at den tjenesten de gjennomførte i løpet av sin førstegangstjeneste, ikke var målrettet mot det som senere er blitt deres oppgaver i HV.
En av de beslutninger som Stortinget fattet gjennom sine nevnte behandlinger, er at HV skal overta Værnes og Heistadmoen samt at vi skal benytte GP for egen 1. gangstjeneste. Vi skal med andre ord gjennomføre 1. gangstjeneste for de som skal inn i HVs mobiliseringsoppsetninger. Dette gjelder den generelle soldatutdannelsen. Spesialistene, ingeniør, samband, militærpoliti, sanitet og ABC skal fortsatt utdannes ved forsvarsgrenenes felles utdanningssentra for disse kategorier. Gjennom vår egen 1. gangstjeneste kan vi drive målrettet utdannelse og jeg er overbevist om at vi gjennom dette skal kunne heve standarden på våre soldater vesentlig. HV hilser denne muligheten mer enn velkommen.
Gjennom det som nå er i ferd med å skje, vil også de reelle utgifter til utdannelse, investeringer og drift av HV klarere komme til uttrykk. Tidligere har vesentlig utgifter, spesielt til 1.gangstjenesten, blitt belastet hær, sjø eller luft. Det er ikke gratis å drive utdannelse. Å drifte Værnes vil for 2003 koste i underkant av 150 mil kroner. For denne summen forventer jeg å få ut ca 800 utdannede soldater og ca 150 UB-utdannede personer. Værnes har vesentlig større kapasitet enn dette. Basiskostnadene er i stort uavhengige av størrelsen på innkallingsstyrken og derfor vil kostnaden pr soldat synke etter hvert som inntaket av mannskaper øker.

 

Hva så med befalet?

 

En stor del av befalet i HV har fått sin utdannelse i vesentlig grad gjennom HVs kurser, og dessuten praktisk erfaring gjennom årets øvelser. Heldigvis er svært mange av disse ledere fra sivile bedrifter, kommunal eller statlig virksomhet, og har derfor ofte meget god ledererfaring. Den militære kompetanse og erfaring er nok ofte ikke på samme nivå. Et større innslag av tidligere yrkesoffiserer og vernepliktig og utskrevet befal er derfor sterkt ønskelig. Et eget utvalg nedsatt av FD, ”Heggheim-utvalget” er nå i arbeid med å se på hvordan reserveoffiserenes kompetanse bedre kan utnyttes i framtiden. Det er nemlig et faktum at vi i Norge har nærmere 50000 militært utdannet personell som i dag ikke lenger inngår i mobiliseringsavdelinger. Det er også et faktum at mange reserveoffiserer gjør, eller har gjort tjeneste i internasjonal sammenheng, og vi ønsker at flere av disse søker seg til stillinger i HV.

Jeg har et håp om at Heggheim-utvalget finner løsninger som blir gunstige også for HV. HVST ønsker også et nærmere samarbeider bl a med NROF om rekruttering av nevnte kategori befal til Heimevernet.

 

Overtagelse av territorielt ansvar

 

Overtagelse av det territorielle ansvaret medfører også betydelige konsekvenser. HV-distriktsstabene skal på et gitt beredskapstrinn endres fra å være en styrkeprodusent og planleggingsstab, til å bli det tredje kommandonivået direkte underlagt landsdelskommandosjefen. Distriktsstabene er allerede omorganisert og har fått en plankapasitet som i fredstid vil ivareta denne del av det territorielle ansvar. Hele distriktsstaben utgjør kaderen til den operativ stab som med sitt mobiliseringstillegg vil utgjøre det tredje nivået i kommandokjeden under FOHK og LDKene.

For å ivareta denne funksjonen på en tilfredsstillende måte kreves det trening og ikke minst nye graderte kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Det kreves med andre ord både økonomiske og menneskelig resurser for å løse de nye oppgaver knyttet til operativt, territorielt ansvar. Dette er kanskje mer et operativt ansvar enn mitt som styrkeprodusent, men det blir her flere interesser som skal dekkes, og distriktssjefene får nå også den operative sjef som sin overordnede noe som krever mer koordinering.

På den andre siden vet nå HV-distriktsjefen hva han skal styrkeprodusere for, og arbeidet i distriktsstaben får en ny dimensjon som vil skape større utfordringer og stille større krav til kompetanse av hver enkelt offiser i distriktsstabene. Dette håper jeg også vil gjøre tjeneste ved HV-distriktsstabene mer attraktivt og dermed føre til større og bedre søkning til stillinger i distriktsstabene. Jeg er overbevist at HVs regionale organisasjon vil løse sine nye operative oppgaver med glans.

 

Endringer innen Heimevernets organisasjon.

 

Stortingets behandlingen av de to proposisjoner førte ikke til mange nedleggelser innen Heimevernets organisasjon. Den eneste rene nedleggelsen var HV-skolen på Torpo. Denne ble formelt avviklet pr 31/12- 01, og er nå utrangert.

Antallet nyopprettelser i HV regi er faktisk langt større. HV overtok 1 oktober i år Værnes og etablerer her ”Heimevernets utdanningssenter Værnes”, forkortet HVUV.
Som jeg også nevnte, besluttet Stortinget at HVs 1.gangstjeneste skulle være på 100 operative dager. Dette betyr at administrative dager, permisjoner, bevegeilige helligdager, lørdager og søndager ikke medregnes. Dette gir muligheter for å gjennomføre utdanning av to kontingenter pr garnison pr år. I øyeblikket er HVs utskrevet befalskurs, med 85 elever, i gang ved HVUV.

Dette er den utdannelsen som vi tidligere gjennomførte på Kongsvinger, og som Stortinget besluttet å flytte til Værnes.

Fra januar 2003, 8 januar for å være helt nøyaktig, starter også 1.gangstjenesten ved HVUV. Til januar innkallingen i 2003 er det utskrevet 1300 soldater, men frafallet er normalt stort for dette kullet, og det vil derfor neppe bli mer enn 2 kompanier à 250-300 mann som fysisk starter utdannelsen. Denne aktiviteten vil øke, og Stortinget besluttet også at ved utgangen av 2005 skal HV gjennomføre 1. gangstjeneste for alle som senere skal inn i HVs oppsetninger. HVUV har kapasitet til ca 1200 soldater til enhver tid. Med andre ord kan mengden som er inne til 1.gangstjeneste dobles så snart HV har økonomiske midler til dette. Prisen for å utdanne en enkelt soldat blir som tidligere sagt lavere dess bedre vi utnytter garnisonenes kapasitet.
Den 12 desember i år vil også HV overta driftsansvaret for Heistadmoen der det i dag kun er HMKG som gjennomfører grunnleggende soldatutdanning. I framtiden, og når Værnes er maksimalt utnyttet er det naturlig for HV også å starte 1.gangstjeneste på Heistadmoen. For å fylle HVs mobiliseringsoppsetninger er det nødvendig å utdanne i underkant av 4000 soldater pr år i tillegg til de spesialister som utdannes ved Hærens Utdannings- og kompetansesentre eller i Luft- eller Sjøforsvaret.
HVUB-utdannelsen i Finmark, som tidligere var etablert som en prøveordning på Kvenvikmoen ved Alta, ble i sommer flyttet til Garnisonen i Porsanger. Der er det også aktuelt i framtiden å drive førstegangstjeneste for HV og da spesielt jegerutdannelse i nært samarbeide med Hærens jegerutdannelse.
I tillegg til disse rene overtagelser, besluttet Stortinget at 6 HV-distriktsstaber skulle flyttes eller sammenslås med annen HV virksomhet innen samme distrikt. Dette er en prosess som er godt i gang og vil i det vesentligste bli gjennomført innen utgangen av 2003.

Utvikling innen Sjøheimevernet

 

Sjøheimevernet utgjør en liten del av Heimevernet, ca 6000 mann, men Sjøheimevernet har fått stor oppmerksomhet de siste år.

Etter hvert som antall mindre fartøyer i Marinen er blitt redusert, har sjøkommandørene sett et stadig større potensial i Sjøheimevernet. Gjennom det store antall fartøyer som kan rekvireres, er det mulig for SHV å overvåke og kontrollere kystsonen og å rapportere det som skjer i norsk territorialfarvann. Etter 11 september er det iverksatt bygging av 5 hurtiggående bordingsfartøyer, og SHV har allerede utdannet bordingslag for å bemanne disse. Sjøheimevernet er bedre oppdatert med Kommando-, kontroll og informasjonssystemer (eksempelvis MARIA Sjøtass) enn landheimevernet og er i dag i stand til effektiv rapportering og informasjonsutveksling med begge sjøoperasjonssentrene. Denne kapasiteten vil bli ytterligere forbedret.
Ved Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten har vi et eget kurs for utskrevet befal til SHV. Dette er helt nødvendig fordi det stadig blir færre med tilstrekkelig kjennskap til kysten og med nødvendige sertifikater for å bemanne alle rekvirerte fartøyer. Også 1. gangstjenesten for de som skal inn i SHV gjennomføres i Sjøforsvaret. Jeg mener at for å få full forståelse for og aksept hos de som SHV senere skal samarbeide med, er det av stor betydning å gjennomføre den grunnleggende tjenesten i et sjømilitært miljø.

 

Utvikling innen Luftheimevernet

 

Også LUHV har hatt en ganske sterk økning, men grunnet usikkerhet omkring hvilke stasjoner Luftforsvaret skal opprettholde, er LUHV ikke kommet så langt som det øvrige HV. LUHV er nå blitt etablert ved alle Luftforsvarets permanente stasjoner og mobiliseringsstasjoner og inngår som en vesentlig del av baseforsvaret. For LUHV gjelder selvfølgelig også det forhold at for å bli fullt ut akseptert er den en åpenbar fordel at den grunnleggende utdannelse er nær knyttet til baseforsvarsmiljøet.

 

Materiellutvikling i HV.

 

Materiellutviklingen i Heimevernet har de senere år vært meget gledelig. Når det gjelder uniformer, regntøy, støvler, fotposer, soveposer, liggeunderlag osv, er Heimevernet stort sett vel dekket med kvalitet tilsvarende det øvrige Forsvaret. Også vedrørende lag- og troppsutstyr er vi gjennomgående godt dekket, i stor grad takket være store overføringer fra det øvrige Forsvaret i forbindelse med forsvarsgrenenes reduksjoner.
Det er imidlertid fortsatt betydelige udekkede behov. Som jeg var inne på innledningsvis, ble HV utkalt til oppdrag som følge av beredskapshevningen i kjølvannet av 11. september. Dette var for oss en usikker situasjon, og grunnen var sikring knyttet til en reell fiendtlig handling. I en slik situasjon er det nødvendig å kunne ta i bruk beskyttelsesutstyr i den grad dette finnes. Slikt utstyr er bygget inn i soldat 2000-konseptet. Dette omfatter moderne hjelm, skuddsikker vest osv. Denne typen utstyr er nærmest fraværende i HV. Med tanke på de situasjoner hvor det innledningsvis vil vise seg nødvendig å sette inn HV-avdelinger, er dette et område som snarest må forbedres kraftig.
Kommando, kontroll og informasjonssystemer, spesielt moderne og effektive sambandsmidler har vært og er fortsatt HVs ”akilleshæl” nummer l. Selv om situasjonen i det siste er blitt noe forbedret ønsker Heimevernet nytt og kraftig forbedret radiomateriell. Særlig på bakgrunn av at HV vil utgjøre det territorielle forsvar i store deler av landet, og som skal operere mer fleksibelt enn tidligere er dette et absolutt krav. Allerede fra neste år forventer vi tilføring av nytt materiell på dette området.
Et tredje hovedfelt som er og vil bli ytterligere fokusert i framtiden, er evnen til å observere og benytte våre våpen like godt i mørke som i lyse.

Lysforsterkningsutstyr for observasjon og nattsikter for bedret mulighet til bruk av våre våpen i mørke, er et meget sentralt område hvor vesentlige deler av våre investeringsmidler må nyttes i framtiden.

 

Utfordringer for HV

 

Det er vel nesten umulig å snakke om HV i disse tider uten å berøre forhold vedrørende våpensikring og våpenlagring. Igjen har vi hatt en tragisk hendelse hvor et HV-våpen har vært misbrukt og hvor liv er gått tapt. I Norge er det hvert år en rekke drap. At Heimevernets prosentvise andel i forhold til det antall våpen som finnes ute i hjemmene er lite, forsvarer ikke at våre våpen blir brukt i denne sammenheng. Det er derfor nødvendig raskt å finne ordninger som reduserer risikoen for misbruk til et minimum, men som samtidig gir muligheter til fortsatt korte og fleksible treningsaktiviteter, uten en tidkrevende og kostbar administrativ aktivitet, og hvor beredskap opprettholdes på en fleksibel og effektiv måte.
I år har vi også registrert en ny og urovekkende tendens. Våre våpenlager er tydeligvis gjenstand for en mye større interesse fra ikke militære grupperinger enn tidligere. Vi har registrert en økt aktivitet for å lokalisere samt å kartlegge rutiner for kontroll knyttet til disse lagrene. Vi har også dessverre hatt fire innbrudd i slike lagre, riktignok var et av disse tømt før innbruddet, men ved de tre øvrige ble mer enn seksti våpen stjålet. Selv når våpnene var låst eller boltet fast til veggen inne i lageret ble disse, ved hjelp skjærebrenner eller vinkelsliper, fjernet. Dette viser at en eventuell mer sentralisert lagring av HV-våpen i seg selv er problematisk.
Som alle er kjent med, har de fleste HV-soldater i dag sitt våpen og ammunisjon lagret hjemme. Detter er i henhold til dagens HV-lov besluttet av Stortinget i 1953. Er så dette nødvendig nå man tenker på dagens trusselbilde og dermed beredskap? Det er bred enighet om at det storkrigsscenario vi så som en reell mulighet under den kalde krigen, for tiden ikke er til stede. I stedet har vi fått en terror- eller sabotasjetrussel preget av svært liten forutsigbarhet. Vi vil kunne stå overfor trusler, som en funksjon av dramatiske endringer i det sikkerhetspolitiske bilde, som krever at deler av Forsvaret må opprettholde en troverdig reaksjonsevne. Et ”skrekkscenario” for meg er at våpenlagrene er gjort utilgjengelige av en motstander, som med enkle midler er i stand til dette, i en situasjon hvor HV blir besluttet satt inn for å verne om liv og verdier. Enkelte miljøer synes å bagatellisere en slik mulighet.
Skal man kunne ivareta ambisjonen ”nasjonal sikkerhet” som en del av Forsvarets visjon må denne ambisjon gis en klar substans. I denne sammenheng er Heimevernet og HVs reaksjonsevne en kapasitet av stor betydning. Om dette betyr at beredskapen forblir som i dag er da et spørsmål som bør stilles. Å fjerne beredskapen, dersom denne ikke koster noe eller har negative konsekvenser, kan ikke være et mål i seg selv.

 

I dag kreves det stadig større effektivitet. Vi må derfor ikke ha ordninger som vanskeliggjør effektiv gjennomføring av trening og øvelse eller skaper andre forhold som er umulig å leve med. Rent praktisk er det neppe umulig å ha våre våpen sentralt lagret i hvert enkelt HV-området, men dessverre er det kun et lite antall av våre vel 500 områder som i dag har lagre som både sikkerhetsmessig og størrelsesmessig har kapasitet til en slik lagring.

En kjensgjerning er også at våre områder, og også for den del våre avsnitt, i stor grad ligger i områder hvor det ikke finnes noen annen form for militære avdelinger. Det er derfor ingen militære som kan kontrollere eller rykke ut til eventuelle lagre som blir forsøkt brutt opp. Dette krever igjen meget solide bygninger. Både gulv, tak og vegger må bygges i sterk   betong med tilsvarende armering, samt at dører / inngangsparti må være i stål. Slike bygninger er meget dyre å bygge, og kanskje enda verre er at det vil kreves tekniske installasjoner som avfuktingsanlegg, alarm som må knyttes opp mot politi, Falken eller andre samt oppsynsmann / vakt, brøyting og sist men ikke minst leiekostnader til Forsvarsbygg.

Det vil kreve meget store investeringer og ta forholdsvis lang tid å gjennomføre en slik utbygging. I tillegg vil driftskostnadene bli høye. Vi snakker her om investeringer som er 10-15 ganger høyere enn for kammerlåser og i tillegg om store årlige kostnader.
Også anskaffelse av kammerlåser vil kreve investering. Ca 50 – 70 millioner kroner er nødvendig for å sikre alle HV-våpen ved hjelp av kammerlåser. Tidsmessig vil det ta minst to år fra at Stortinget fatter en beslutning til vi har kammerlåser i alle våpen. (Grunnen til at jeg nevner Stortinget spesielt her er at Stortinget gjorde et vedtak i forbindelse med behandlingen av prop 55 om at kammerlåser ikke skulle anskaffes i denne planperioden. Jeg antar at det da er Stortinget som også sier ja enten nå eller evt senere.) Av denne grunn ser jeg ikke bort fra at det vil bli nødvendig med en eller annen form for midlertidig straksløsning, for derved å gjøre terskelen for potensielle misbruk høyere. Heimevernet er innstilt på dette, men enhver form for begrensning blir alltid møtt med motargumenter. Dette forventer jeg også i denne sammenheng.

 

Jeg vil igjen presisere at for å oppnå en nær 100 prosent sikkerhet mot framtidig misbruk av HV-våpen, finnes kun to reelle muligheter, sett med mine øyne. Enten må vi gjennomføre en full inndragelse og sentral lagre alle HV-våpen, med de konsekvenser dette har, eller så må det anskaffes kammerlås, der den enkelte ikke har nøkkelen til eget våpen.

 

Kommunale HV-nemnder

 

Arbeidet med godkjenning eller regodkjenning av personellet i HV har også de siste måneder blitt sterkt fokusert. Enkelte sitter muligens med en oppfatning av at de kommunale heimevernnemnder ikke fungerer. Dette er helt feil. Tvert i mot, de kommunale HV-nemnder gjør et meget godt arbeid, men har sine begrensninger. I Norge i dag begrenser Helsepersonelloven våre muligheter for å få kjennskap til hvorvidt enkelte, av helsemessige årsaker, ikke er egnet til å oppbevare våpen og ammunisjon hjemme. HV-nemndene ønsker ikke å ha kjennskap til de medisinske årsaker til at en person er uskikket til dette, men bare et ja eller nei fra helsemyndigheter på spørsmålet.
En endring i sammensetningen av de kommunale HV-nemnder kan kanskje være en løsning, da med en representant for det kommunale helsevesen som fast medlem av denne nemnda. Jeg tror ikke at dette ville løse ethvert problem, men det vil sannsynligvis forbedre nemndas muligheter til å fatte riktigere anbefalinger. La det være klart, jeg tror ikke at den siste tragedien med HV-våpen ville vært avverget gjennom utvidet adgang til helsemessig informasjon i den kommunale HV-nemnda.

 

Økonomi

 

For de av dere som har studert forslaget til statsbudsjett for 2003 vil enkelt kanskje synes at Heimevernet i denne sammenheng er den store vinner. Vårt budsjett stiger fra knapt 800 millioner kroner i år til 1172 millioner neste år, utgifter til bygg og anlegg inkludert. Når prisutviklingen trekkes fra er dette en økning på ca 320 millioner. I denne summen ligger penger til drift av Værnes og Heistadmoen, 1. gangstjeneste og ikke minst økning i leieutgiftene av bygg og anlegg. Selv når disse er tatt med representerer neste års budsjett en liten økning, noe vi selvfølgelig er godt fornøyd med.

Det vil allikevel de kommende år bli en stor utfordring å skaffe nok midler for å bygge opp den 1.førstegangstjenesten som tidligere nevnte stortingsproposisjoner legger opp til, samtidig som vi søker å opprettholde den årlige trening av krigsstrukturen på et forsvarlig nivå.

 

Framtidig utvikling av Heimevernet

 

Med tanke på neste planperiode, 2006-09, vil det i løpet av 2003 bli gjennomført en studie vedrørende Forsvarets videre utvikling, en såkalte militærfaglige utredning. ( MFU ). Her vil selvfølgelig også det framtidige Heimevernet bli gjenstand for vurdering. Oppgaver, organisering, lokalisering, utrustning og selvfølgelig størrelse vil igjen bli vurdert.

Det foregår imidlertid også nå store endringer som for Forsvaret har store konsekvenser allerede nå. La det være helt klart at HV vil og skal delta i denne prosessen på alle nivåer. Samtidig må vi alle huske at vi i vesentlig grad er forskjellige fra store deler av det øvrige Forsvaret.

Det jeg tenker på, i denne sammenheng, er at hele vår avsnitt- og områdestruktur består av ikke yrkesaktivt befal, og derfor er det helt nødvendig å finne løsninger for Heimevernet, som ikke er så kompliserte at vårt befalet mister muligheten eller evnen til å delta.

 

Vårt befal som dekker ledende funksjoner som avsnittsjefer og områdesjefer sitter i fra 7 til 11 prosents stilling, og har ikke nødvendigvis en tidligere yrkesoffiser karriere bak seg. Det øvrige befal i den samme strukturen er normalt kun i aktivitet i tilknytning til årets trening. Denne organisasjonen må derfor kun ha en sjef eller stab og forholde seg til, nemlig HV-distriktssjefen eller distriktsstaben. For disse å forholde seg til en rekke forvaltninger som Vernepliktsverket, Forsvarets logistikk organisasjon, Regional støttefunksjon, Forsvarsbygg, Forsvarets tele og datatjeneste eller FLO/IKT som det heter nå og eventuelt andre er en umulighet. Dessuten har ikke disse nevnte organisasjoner kapasitet til å forholde seg til ca seks hundre avsnitt eller HV-områder.
Samtidig er det også nødvendig at HV-distriktene er tilstrekkelig bemannet for å dekke avsnitt og områdestrukturens behov for støtte i forhold til nevnte organisasjoner, og selvfølgelig for å kunne tilrettelegge og støtte underavdelingene i forbindelse med årets trening, samtidig som de vedlikeholder og moderniserer det operative planverk og utvikler og trener distriktsstabene for å

kunne ivareta de operative, territorielle oppgaver på en troverdig måte.

 

Forsvarssjefens visjon er: ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”. For Heimevernet er det den førstedelen, nasjonal sikkerhet, som står sentralt.
Vår egen visjon : ” Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet” er en logisk og relevant forlengelse av den overordnede visjon.
Dette tar vi på alvor og vi håper og forventer derfor at Heimevernet også tas på alvor.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Status og utfordringer i Heimevernet
ved generalinspektør for Heimevernet (GIHV)

Generalmajor Odd Frøise Tangen
Status og utfordringer i Heimevernet

Jeg vil mine (damer og) herrer benytte det vesentligste av mitt foredrag i kveld til å belyse Heimevernets (HV) mulige fremtid i lyset av de store endringer som Forsvaret står foran. Jeg tenker her selvfølgelig på konsekvenser i henhold til forslag i Forsvarsstudie 2000, Innstilling fra Forsvars Politisk Utvalg, Sårbarhetsutvalgets innstilling og Forsvarssjefens innstilling om den framtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Jeg vil allikevel først raskt se på status for Heimevernet i dag.

Heimevernets visjon er følgende: ”Et troverdig Heimevern som bidrar til trygghet i landet”

For å kunne lykkes med dette har GIHV de senere år hatt to strategiske mål:

  • å søke å skaffe Heimevernet tilstrekkelig stridsviktig materiell
  • å søke å øve alt heimevernspersonell tilstrekkelig for å nå og deretter opprettholde evnen til å løse alle pålagte oppgaver.

Etter en grundig operativ vurdering i 1994-95 ble det besluttet å øke styrken på Heimevernet fra ca 60000 til 83000 personell. Antallet HV-distrikter, avsnitt og områder er ikke endret på grunn av denne beslutningen. Det vil altså si at den opprinnelige krigsstrukturen er beholdt, men områdene er blitt tilført personell. Styrken på Heimevernet i dag er vel 81000, og vi hadde håpet å nå 83000 innen utgangen av neste år.

De direkte tildelinger til Heimevernet for inneværende år er på ca 815 millioner kroner. Av dette går ca 100 millioner til materiell investeringer. Dessverre har ikke Heimevernets budsjett steget i takt med styrkeøkningen, lønnsøkningen og prisøkningen for øvrig. Vi er dermed kommet i en situasjon der vi ikke klarer å øve våre mannskaper iht Stortingets målsetning. For inneværende år måtte vi hatt ytterligere 84 millioner kroner, eller 0,4 % av forsvarsbudsjettet. I år vil vi derfor stort sett alt befal og ca 2/3 av våre øvrige mannskaper bli øvet. Jeg kommer tilbake til dette, men jeg vil allikevel umiddelbart si at dette er en situasjon vi ikke kan leve med særlig lenge.

Når det gjelder materiell anskaffelser har situasjonen bedret seg vesentlig de siste år og Heimevernet håper og forventer at de store reduksjoner i Hæren vil muliggjøre store overføringer av materiell til HV. I enkelte Distriktskommandoer er dette arbeidet kommet langt mens det i andre områder går tregt og svært mye arbeid gjenstå.

Spesielt innen personlig bekledning og utrustning er vi kommet langt, mens det på avdelingsutrustning fortsatt er store mangler. Sambandsmidler har lenge vært HV ”akilleshel”, men her forventer jeg at vi skal få nytt utstyr i relativ nær framtid.

Når det gjelder befal så er situasjonen bedre en sannsynligvis noen gang tidligere. Dette skyldes nok at tidligere yrkes befal fra Hæren i større grad enn tidligere har gått inn i HV avsnitts- og områdestruktur, men i tillegg er det nå også en god søkning til vår grunnleggende kurser i Heimevernet. Dette er imidlertid en situasjon som meget raskt kan endre seg og jeg vil komme tilbake til dette senere. Husk også at Heimevernet trenger ca 800 ny frivillige pr år for å opprettholde befalsstrukturen i organisasjonen.

Standarden på våre avdelinger er meget varierende, men den øvingsvirksomhet vi gjennomfører er jeg gjennomgående meget godt fornøyd med. Stadig større del av øvingen foregår i avsnittsforband og gjennom et utviklet støtte – og evalueringssystem gir våre HV-skoler meget gode hjelp, støtte og evaluering ved mange avsnitts- og områdeøvelser hvert år. Dette vil vi videreutvikle og øke i kommende år.

Vi bygger kontinuerlig ut og oppruste EBAsiden (eiendom, bygg og anlegg) av vår freds- og krigsstruktur. Fortsatt mangler vi imidlertid mange tilfredstillene kommandoplasser for avsnitt og områder, og det samme med områdelagere, men vi har gjennom et enkelt og kost effektivt samarbeid med lokale skytter- og idrettslag løst mange av disse behov, til glede både for Heimevernet og våre samarbeidspartnere.

Samarbeidet med og støtte til politiet og det lokale samfunn er fortsatt svært viktig for samfunnet. Heimevernet er den eneste organisasjonen i Norge i dag, som i løpet av meget kort tid kan stille inntil flere hundre mannskaper med en organisert ledele til disposisjon på ethvert sted i landet. Jeg viser her til storstormen på Nordvest-landet i 1991, flommen på Østlandet i 1995, togulykken på Lillestrøm i år og diverse lete- og etter- søkningsaksjoner både i år og tidligere år.

Det er tidligere sagt at all PR er god PR. Dette utsagnet stiller jeg meget store spørsmålstegn ved. Det jeg tenker på her er den tilknytning som Heimevernet gjennom vårt ungdomsarbeid har fått i forbindelse med barnedrapene i Baneheia i Kristiansand. GIHV beklager selvfølgelig sterkt både det som skjedde i Baneheia, og ikke minst at de som er siktet i denne sammenheng har eller hadde hatt tilknytning til HV-ungdoms miljøet. Min påstand er imidlertid at dette ikke skjedde på grunn av, men på tross av at disse ungdommene var knyttet til HV-ungdoms miljøet. Jeg mener fortsatt at vi, og ikke minst samfunnet, trenger organisasjoner som forsøker å engasjere, aktivisere og stille krav til ungdom som kan være i en labil situasjon med tanke på hvilke miljø de søker tilknytning til. Vi vil i Heimevernet derfor også i fremtiden forsøke å gjennomføre et, for alle parter, positivt og aktivt ungdomsarbeid. At vi ikke ønsker og ha barnesoldater i Norge er GIHV helt enig i, men derfra og trekke den slutning ai HV-ungdomsarbeidet må bringes til opphør blir helt galt. Derfor er jeg meget godt fornøyd med at Stortinget har besluttet at alders- grensen for deltagelse i ungdomsheimevernet fortsatt skal være 16 år. Vi må heller ikke glemme at vi gjennom dette arbeidet rekrutterer mange til Forsvarets grunnleggende befalsutdanning.

Som jeg sa innledningsvis er ikke tildelingene tilstrekkelige for å øve Heimevernets organisasjon på en slik måte som GIHV ønsker. Vi har derfor på nytt måtte sett på om vi bruker de midler som vi får på den for oss optimale måte. Dette har medført at når det gjelder sponsing av våre nasjonale B-lag eller rekrutteringslag innen langrenn, skiskyting og skifeltskyting, kvinner og menn, vil jeg opprettholde min forgjengers beslutning, nemlig å avslutte dette forhold.

Vi fikk ikke den profilering vi hadde forventet gjennom forholdet, og med mangel på øvingsmidler til våre avsnitts –og område strukturer finner jeg det ikke riktig å bruke midler til sponsing av idretten på denne måten. Av samme årsak vil vi måtte finne nye og billigere måter for å støtte norske militære deltakelse under 4-dagers marsjen i Nijmegen i Holland.

La oss nå rette blikket mot fremtiden. Det er med ganske stor uro jeg registrerer den store mangel på kunnskap og forståelse for hva Heimevernet egentlig er og hvordan organisasjonen driftes. Denne mangel på forståelse og innsikt finner vi på mange nivåer innad i Forsvaret. Dette er særlig blitt avdekket gjennom det pågående arbeidet med FS 2000 og langtidsproposisjonen.

Heimevernet ble besluttet opprettet av Stortinget den 06. desember 1946, med bakgrunn i erfaringene fra 09. april 1940 og de erfaringer som ble etablert i hjemmefronten gjennom krigsårene. Dette er altså en politisk beslutning bygget på de erfaringer som det norske folk gjorde i krigsårene. Selv i dag, 55 år etter krigens slutt, oppfattes Heimevernet som folkeforsvaret. Heimevernet er fortsatt organisert i små og effektive avdelinger. Vi skal i henhold til Stortingets beslutning være:

  • en helhetlig organisasjon – under enhetlig ledelse
  • en landsdekkende og identifiserbar organisasjon.

 

Hva er så styrken til dagens Heimevern ?

  1. Vi har en meget høy beredskap både i fred og krise.

Vi er organisert slik at de som inngår i den lokale Heimevernsavdeling faktisk bor i eller like ved det sted eller område som den enkelte tilhører. Videre har det enkelte HV mannskap sin personlige bekledning og utrustning hjemme. For de fleste gjelder dette også personlig våpen og ammunisjon. Det kreves med andre ord lite for å klargjøre avdelingene for innsats.

  1. Vi har god lokal kunnskap

Med dette mener jeg både god geografisk kunnskap gjennom det faktum at de fleste er født og / eller oppvokst i det området hvor de inngår i HVs avdelinger, og det forhold at den enkelte har en meget god innsikt i hvordan avdelingen er organisert, avdelingens oppdrag og hvor de lokale ressurser finnes. Ikke minst vesentlig er integrasjonen mellom de enkelte i avdelingene. Gjensidig kjennskap og tillit er fundamentalt i enhver militær avdeling. Dette gruppe eller avdelingssamholdet er tilstede og blir godt vedlikeholdt i Heimevernet.

  1. Heimevernet har en vid kompetanse –og alders sammensetning

Heimevernet får kompetanse gjennom den enkeltes skolering og praktiske erfaring, og er bevisst på å nyttiggjøre seg dette. Et av Heimevernets meget sterke fortrinn er at vi har medlemmer fra alle yrkes og samfunnsgrupperinger, og Heimevernet må derfor spille på personellets erfaringer fra det sivile liv. Gjennom spredning i alder kan vi også overføre tidligere erfaringer uten alltid å legge dette inn som en formell del av utdannelsen. Gjennom avdelingens sammensetning og mangfold oppnår vi også en meget bred forankring i lokalbefolkningen.

  1. Heimevernet har aksepterte ledere

Svært mange av Heimevernets ledere er markante personer, ofte i sentrale posisjoner i lokalsamfunnet.

Gjennom høy grad av integritet, aksept som leder og hyppig trening på primær-oppgaven, når Heimevernets ledere et nivå vi ellers ikke ville klare. I svært mange tilfeller står og faller resultatet med lederens vilje og innsats.

  1. Enkel fredsorganisasjon

Det siste hovedpunktet jeg nevner på pluss siden er vår meget enkle fredsorganisasjon. Alle kjenner og forstår strukturen, også omverden kan enkelt forholde seg til denne. Den er dessuten lik i fred og i allfall første fase av en krisesituasjon.

Gjennom det jeg har nevnt ser vi at Heimevernet kan reagere raskt og være klar til innsats innen meget kort tid. Vi har lokalkunnskap og kjenner hverandre samt har et ledelsesapparat operativt fra starten. Med andre ord, vi er effektive nesten umiddelbart, dette også i situasjoner hvor vi støtter det sivile samfunn i oppgaver som ikke kommer inn under primæroppgavene. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Selvfølgelig har vi også svake sider. Jeg nevner også disse i rask rekkefølge:

  • Vi har liten mobilitet. Dette gjelder både i fred og krisesituasjoner. Heimevernet er en organisasjon som er tiltenkt lokale oppgaver. Vi har derfor liten eller ingen transportkapasitet ut over den enkeltes egne kjøretøyer. Heimevernet er helt og holdent avhengige av rekvirerte kjøretøyer.
  • Vi har i dag store mangler på sambandssiden, og hadde det ikke vært for godt utbygd mobil –og telefonnett ville mange av våre lokale øvelser sannsynligvis ikke kunne gjennomføres. Som jeg sa tidligere venter jeg at dette ganske raskt blir forbedret.
  • Vi har de senere år fått mye og kvalitativt godt materiell, spesielt innen personlig utrustning og bekledning, men vi mangler fortsatt stridsviktig utrustning, og må søke å forbedre denne situasjonen ytterligere.
  • Vi har fortsatt et relativt lavt treningsnivå, og dette må generelt forsøkes hevet. Spesielt bekymrer det som sagt GIHV at vi ikke har tilstrekkelig midler til å øve alle mannskaper årlig.
  • De flest av HV-befalet utdannes gjennom Heimevernets egen kursvirksomhet. Det er selvfølgelig grenser for hva vi har kapasitet til i denne sammenheng, men også for hvor mye det enkelte befal er villig til å bruke av sin fritid til dette. Deler av dette kompenseres, som tidligere nevnt, gjennom den kunnskap og erfaring som de enkelte har fra sin sivile utdanning og sitt daglige virke.

Hvilke oppgaver har så Heimevernet hatt fram til i dag ?

  • Etablere et kuppberedskap
  • sikre nøkkel –og distrikts objekter iht operativ sjefs retningslinjer
  • sikre mobilisering av Forsvarets mobiliseringsenheter
  • overvåke og sikre kommunikasjonslinjer
  • overvåke og melde aktivitet i nære kystfarvann
  • sikre seighet for flystasjoner og kontroll- og varslingsstasjoner
  • støtte norske og allierte styrker etter at innledende mobiliseringsaktivitet er gjennomført.
  • håndtere mindre fiendtlige styrker
  • drive strid på dypet
  • I tillegg til dette skal vi i hht § 13 i Heimevernsloven, i fredstid være en robust og markant faktor i lokalsamfunnet som kan støtte dette i regionale og lokale krisesituasjoner.

Heimevernet er en integrert del av det militære forsvaret og primæroppgavene er selvsagt innsats i krise og krig. Forsvaret må i sin alminnelighet først og fremst konsentrere seg om å være i stand til å løse oppgaver i denne sammenheng.

Det er imidlertid nødvendig å ta inn over seg at det ”tradisjonelle” trusel bildet har endret seg dramatisk. Vi står overfor et variert og langt på vei uforutsigbart trusselbilde som er langt vanskeligere å forholde seg til enn den militære trussel vi sto overfor under den kalde krigen. De såkalte ” assymetriske trusler ” som terroranslag og sabotasje ansees som meget aktuelle, sannsynligvis som spillover fra konflikter utenfor norsk sikkerhetspolitisk interesseområde. Slike situasjoner kan oppstå uten at Norge er direkte truet av klassisk militær intervensjon og vi befinner oss kanskje i den nederste delen av krigsskalaen. Slike situasjoner kan være av en slik art at de vil håndteringsmessig ligge i grenseområdet mellom politiet og Forsvaret.

Sårbarhetsutvalgets innstilling beskriver også en rekke senarier som vil kreve betydelig innsats fra samfunnets side uten at det konkluderes med hvilke aktører eller resurser som vil anvendes eller ansees tjenlige for å håndtere den aktuelle situasjon.

Med sin desentraliserte organisasjon med innsats klare avdelinger over hele landet ned til kommunalt nivå og med sin høye beredskap, 70% av styrken klar til innsats innen 4 timer, vil Heimevernet utgjøre en av samfunnets viktigste ressurser i situasjoner langs hele ressursskalaen. Dette uansett om det dreier seg om operasjoner som ledes av politiet eller andre sivile myndigheter eller operasjoner av et slikt omfang at det ledes av Forsvaret.

I det framtidige trusselbildet vil det være vanskelig å trekke klare grenser mellom situasjoner som krever militær eller ”ikke militær” innsats. Heimevernet må i denne sammenheng betraktes som en samfunnsressurs med stor fleksibilitet, bred kompetanse, høy reaksjonsevne, lokal tilstedeværelse og ikke minst viktig lokalkunnskap. Denne utvidede oppgave for Heimevernet vil, av befolkningen, oppfattes som en riktig og viktig anvendelse av samfunnets militære ressurser. Heimevernet vil bidra til å skape trygghet i by og bygd. Dette vil i et utvidet perspektiv og i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet være et viktig bidrag til forsvarsvilje og oppslutning om Forsvaret i befolkningen.

GIHVs oppdrag er å produsere stridsklare Heimevernsstyrker.

 

Hva ligger så i begrepet ”styrkeproduksjon”? De fleste tenker selvfølgelig på trening og øvelser, men både i dagens situasjon og ikke minst dersom typer og omfang av oppgaver endres og økes er dette bare en del av en helhet. Vedlikehold og utvikling av stridsklare avdelinger innebærer i tillegg til trening og øvelse, rekruttering og utdannelse av befal, utdanning av spesialister, organisering av avdelinger, tilføring av personell, anskaffelse og distribusjon av materiell, kontroll og vedlikehold av utstyr og mye annet. Det er altså ikke bare øvingsvirksomheten ved HV-distriktene i dag som er viktig.

Den minimumsøving jeg mener er nødvendig er 5 døgn pr år for mannskaper, og i tillegg minimum 3 døgn for befalet og spesialister. I tillegg til dette kommer kurs og tilleggsutdanning for den enkelte. En faktor som de færreste er klar over, er at Heimevernet årlig trenger ca 800 personer som er villige til å gjennomføre lederutdanning for deretter å gå inn i lederoppgaver i avsnitts –og områdestrukturen. Dersom HV ikke gis muligheter til å øve tilstrekkelig, og dermed skape forutsetninger for å løse våre oppgaver på en tilfredsstillende måte, vil vi få store problemer med å rekruttere ledere. De mannskaper som frivillig påtar seg lederoppgaver i Heimevernet stiller krav til tilstrekkelig utdannelse og trening for seg selv, sitt befal og sine mannskaper. Dersom ikke disse naturlige betingelser kan innfris er det forståelig at HV-befal ikke finner å kunne ta det personlige ansvar for å lede sine avdelinger i krise og krig.

Heimevernet står og faller med et kompetent korps av frivillige ledere. Uten disse vil HV raskt ”råtne på rot”. Vi må til enhver tid føle at vi lykkes i løsningen av våre oppgaver og være stolte av det vi står for. Dermed blir vi positivt oppfattet så vel i egne rekker som i våre omgivelser. Dette gjør vi i dag, og dette ønsker jeg at vi også skal gjøre i fremtiden.

Hva kan så Forsvarsstudien 2000, Forsvarspolitisk utvalgs innstilling og Sårbarhetsanalysen bety for det fremtidige Heimevernet?

Alle utvalg leverte jo som kjent sine innstillinger med relativt korte mellomrom sist sommer. I tillegg leverte Forsvarssjefen 1. november sin innstilling om den fremtidige kommandostrukturen i Forsvaret. Denne vil også være av vesentlig betydning for det fremtidige Heimevernet. Jeg vil her berøre en rekke forhold som jeg mener vil ha betydning.

Før jeg starter med dette vil jeg presisere at det er utenkelig at en så kraftig omlegging som den vi nå står overfor i Forsvaret ikke også får betydning også for Heimevernet. Det som blir spørsmålet er hvilke endringer, og om vi er bevisst på konsekvensene og forberedt på alle sider ved disse. Som jeg sa innledningsvis i mitt foredrag er Heimevernet meget sterkt forankret over hele landet. Dette ikke kun gjennom de som i dag er, eller har vært, medlem i Heimevernet, men også gjennom alle de som har fått, eller har sett betydningen av å få støtte fra Heimevernet i diverse typer oppgaver eller aksjoner. Jeg snakker her om regionale og lokale politikere og ledere innenfor alle typer organisasjoner som Heimevernet gjennom mange år har hatt ett godt samarbeid med. Det er tallrike eksempler på at HV-mannskaper i forbindelse med naturkatastrofer, ulykker og ettersøkningsaksjoner har vært sentrale og viktige aktører. Rask ”mobilisering” i lokalmiljøet har gitt hurtig og effektiv hjelp fra villige og engasjerte mannskaper med lokalkunnskap. Videre så ville en rekke idrettsarrangementer ikke vært mulig, i all fall vanskeligere, å gjennomføre uten hjelp fra Heimevernet. Det er altså svært menge som GIHV verken kan, eller vil, gi ordre til, som har meget klare oppfatninger om hva Heimevernet er og bør være, og derfor vil delta i den kommende debatten om Heimevernets fremtid. Allerede nå er det mange som har kontaktet våre sentrale politikere i denne sammenheng, og flere vil det sannsynligvis bli når langtidsproposisjonen om Forsvarets fremtid er klar om 2-3 måneders tid. Dette er krefter som GIHV kun i liten grad har innflytelse over.

La meg da se på enkelte punkter i de nevnte utredninger. Når det gjelder Sårbarhets-utvalgets innstilling kommer jeg ikke til å si mer om denne, dette fordi det på nåværende tidspunkt ikke er besluttet eller diskutert hvilke oppgaver som kan få betydning for HV.

Jeg tror imidlertid at Sårtbarhetsanalysen har pekt på flere problemområder som i fremtiden vil måtte bli håndtert av Heimevernet.

I FS 2000 er det foreslått å redusere Heimevernets krigsstruktur fra dagens måltall på 83000, til ca 60000, Sjø –og Luft heimevern inkludert. Heimevernet struktureres selvfølgelig etter de oppgaver som de operative sjefer mener at Heimevernet skal løse. Det er imidlertid ikke mer enn 5-6 år siden at det ble gjennomført en meget grundig operativ vurdering som dannet grunnlaget for beslutningen om å øke Heimevernet fra ca 60000 mann til dagens krigsstruktur på 83000. Grunnen til at FS 2000 foreslår å redusere Heimevernet til 60000 er ikke en ny operativ vurdering, men hviler på den forutsetning at den økonomiske ramme for det framtidige territorialforsvar inkludert Heimevern skal ligge på dagens budsjettnivå for Heimevernet. Jeg klarer ikke å øve alle mannskaper og befal ihht det jeg mener er et minimum for å opprettholde en rimelig stridsevne, som tidligere nevnt, 5+3 dager. Om dette hadde vært et unntakstilfelle at ett HV-avsnitt eller HV-område måtte kutte årets trening, så kunne vi akseptert dette, men når utviklingen går i rettning av at stadig flere områder enten får utilstrekkelig årlig trening eller ikke blir trenet i hele tatt er dette en situasjon HV ikke kan leve med. Da er det sannsynligvis bedre å ha ett mindre Heimevern som kan trene regelmessig og opprettholde sin troverdighet.

I tillegg til å foreslå Heimevernet redusert med 23000 personell er det i FS 2000 samtidig foreslått at Heimevernet i sterkere grad skal fokuseres på sikring av nøkkelpunkter. Dette tolker jeg dit at større deler av fremtidens Heimevern vil bli benyttet i, eller i tilknytning til, de største sentra i Norge , som enten innen sitt område, eller i tilknytning til sitt område, har de fleste nøkkelpunkter. En slik endring av fokus i bruk av Heimevernet, vil selvfølgelig kunne medføre endringer i den avsnitts –og område strukturen som vi har i dag. Dette kan bety at Heimevernets slagord, HV – over alt – alltid, ikke lenger vil være gyldig. Det kan bli områder i Norge som ikke har en lokal Heimevernsavdeling, med de følger dette måtte få ikke minst i fredstid. Dette betyr at målsetningen om et landsdekkende Heimevern langt på vei forlates med de konsekvenser dette medfører for den operative beredskap og den støtte HV i dag forventes å kunne yte til det sivile samfunn i forbindelse med katastrofesituasjoner og i situasjoner hvor sivile lokale myndigheter trenger et oppegående Heimevern. Det er i denne situasjon nok å vise til Heimevernets betydelige innsats ifm støtte til det lokale politi i en rekke søk- og leteaksjoner inneværende år.

Heimevernet vil bli langt mindre synlig i deler av landet. Jeg er overbevist om at Heimevernets eksistens, tilstedeværelse og synlighet ikke minst gjennom årlig trening og aktiv støtte til lokalsamfunnet vil være en særdeles viktig faktor for opprettholdelse av forsvarsviljen i folket.

 

Det forhold som, til tross for det jeg har sagt til nå, bør vies størst oppmerksomhet er det fremtidige forhold mellom Hæren og Heimevernet. Gjennom FS 2000 går det klart fram at Heimevernet også i fremtiden vil utgjøre den desidert største delen av territorialforsvaret. Heimevernets oppgaver vil i fremtiden, som til nå, inkludere overvåkning av landterritoriet og våre nære kystområder, sikre samfunns viktige funksjoner og installasjoner, sikre forsvarsgrenenes og totalforsvarets mobilisering samt så langt som mulig yte støtte til forsvarsgrenenes operasjoner. Selv om sikringen av forsvarsgrenenes mobilisering blir redusert gjennom sentralisering og redusert størrelse på mobiliseringsforsvaret, vil dette fortsatt være en viktige oppgave. Gjennom redusert størrelse på Hæren må også territorialforsvaret være forberedt på økte oppgaver innen sikring av mottaksflyplasser og mottakshavner for internasjonale forsterkningsstyrker.

I de deler av landet hvor regulære Hæravdelinger ikke blir satt inn, må territorial-forsvaret være tilstrekkelig for å gi ønsket sikring. Gjennom lokal kjennskap og kunnskap, fleksibilitet, tilstrekkelig trening og adekvat utrustning burde alt det jeg her har nevnt være oppgaver som Heimevernet i territorial sammenheng skal kunne løse.

 

 

FSJ har i sitt forslag til ny kommandostruktur foreslått at det opprettes 8 Forsvarsdistrikter. Tanken var at FDIene skulle være fortsettelsen av våre til i dag 14 Territorielle regimenter og 18 HV-distrikter. Det er sikkert akseptabelt, sett fra et operativt synspunkt, å redusere antallet TR fra 14 til 8, men med tanke på HV som styrkeprodusent er det overhode ikke akseptabelt å redusere dagens 18 HV-distrikter til 8. Det vi her må huske er at HV-distriktsstabene er kjerneelementene i HVs styrkeproduksjon. Det er HV-distriktene som planlegger, leder og kontrollerer all årlig trening som foregår i distriktets avsnitter og områder. Det finnes i dag ingen fast heltidsansatt ved HV-avsnitt og HV-områder. Disse er derfor helt avhengige av distriktene ikke bare for å planlegge og gjennomføre de årlige treninger, men også for faglig og administrativ støtte gjennom hele året. Av denne grunn har FSJ akseptert at Heimevernet, i tillegg til de 8 HV-distrikter som vil bli kolokalisert med FDI stabene, ytterligere kan opprette 6 HV-øvingsdistrikter. Sett med GIHVs øyne, vil jeg umiddelbart presisere at når det gjelder HVs styrkeproduksjon er det ikke vesentlige forskjeller mellom et HV-distrikt og et HV-øvingsdistrikt, og begge vil ligge direkte under GIHVs kontroll i denne sammenheng.

Når det gjelder strukturen på våre FDIer og HV-distrikter og den kolokalisering som FSJ her foreslår er jeg både skuffet og overrasket over at vi ikke her tar skrittet fult og gjennomfører en full sammenslåing av disse. Det kan kanskje synes underlig at det er GIHV som foreslår dette, men faktum er at min anbefaling gikk på at disse to burde fult ut intergreres og jeg mener at dette er i tråd med intensjonene i FS 2000 og i tråd med FPUs anbefaling. Den valgte løsning betyr etter GIHVs mening at vi får to kolokaliserte enheter uten en felles sjef. Dette gir uklare kommandoforhold, uklare forvaltnings- og ressurslinjer og det hindrer dessuten en fleksibel utnyttelse av personell ressursene og resultatet blir dermed en unødig dyr og komplisert fredstidsorganisasjon. Slik ordningen synes å bli er det fortsatt uklart for meg hvem som er FDI-sjefens nermeste overordnede i flere sammenhenger.

Det er både ut fra hva jeg tidligere har sagt om HVs territoriale ansvar, det faktum at FDIet og HV-distriktet samlet vil benytte ca ¾ av de totale resurser til HVs styrkeproduksjon og at LDK kun skal ha operative oppgaver naturlig at GIHV er den nermeste overordnede for FDIsjefen i fredstid. Kommandooverføringe av FDI fra GIHV til operativ kommando når situasjonen krever dette synes problemfri.

At den operative sjefen, sjef VPV, evt GIH og andre kan ha direktivrett mot FDIsjefen i operative spørsmål, i sesjoneringssammenheng og evt andre spørsmål tror jeg at vi problemfritt og relativt lett kunne innpasset. En FDI-stab med både operativt og styrkeproduksjonsansvar hvor sjefen som har hatt utdanningsansvaret er den samme som leder avdelingene i krise og krig er udelt positivt og kosteffektivt. Jeg minner for øvrig om at vi allerede har nesten tilsvarende organisering for Stor-Oslo HV-distrikt og for HV-16 i Troms Det er altså med beklagelse jeg ser hvilken organisasjonsform FSJ har valgt i denne sammenheng.

At FSJ søker å legge FDIene til garnisoner eller områder hvor vi allerede har militær aktivitet for derved å redusere antallet forvaltninger er i tråd med intensjonene i FS 2000 og derfor fult forståelig. At vi også må se på de praktiske konsekvenser nå det gjelder øvingsmuligheter, avstander, kommunikasjonsmuligheter og befolkningstetthet er etter min mening innlysende og jeg håper derfor at enkelte endringer fortsatt er mulig å gjøre i denne sammenheng.

Som GIHV er jeg selvfølgelig fornøyd med utviklingen fra FSJs første forslag på 8 HV-distrikter til nå 14 HV-distrikter / øvingsdistrikter. Vi har imidlertid gjennomført en konsekvensanalyse av to sammenslåing av to valgte distrikter. Denne viste at det vi sparte i antallet stillinger ble spist opp av økte reise og transport kostnader. I tillegg kommer alle de faktorer som er vanskelig å prisfastsette, som nærhet, lokal kunnskaper, koordinering, fredsmessig kontrollspenn og lignende. Med en reduksjon fra 18 til 14 HV-distrikter vil det nødvendigvis medføre sammenslåing av flere distrikter. I flere av disse sammenslåingene vil enten den geografiske utstrekningen, kommunikasjonslinjene eller antallet avsnitter og områder være strukket til det maksimale for hva en distrikssjef har muligheten for å kontrollere. Jeg er redd for at reduksjonen av antallet HV-distrikter ikke vil gi vesentlig innsparingseffekt, men påføre dagens HV organisasjon utilsiktede og unødvendige skadevirkninger.

La meg sette fokus på et annet vesentlig forhold, denne gang fra FPUs innstilling. I motsetning til FS 2000 mener FPU at alle skikkede menn skal gjennomføre 1. gangstjeneste. Disse må etter avsluttet tjeneste mobiliseres i en organisasjon for dermed å rettferdiggjøre den innledende tjenesten. For at Forsvaret skal kunne absorbere vernepliktsmassen, mener FPU at dette kan oppnås gjennom å redusere tjenestealderen i Heimevernet fra i dag 44 år, til i fremtiden 34 år. Dette er en reduksjon av vernepliktstiden for den enkelte på 10 år. På denne måten er det mulig å gi plass til alle nyutdannede mannskaper. Ved første øyekast synes dette gunstig gjennom det faktum at Heimevernet får yngre og dermed nyligere utdannede og mer oppdaterte menige i rekkene, og samtidig kanskje øket fysisk yteevne. Begge disse faktorene er muligens riktige, men vi har glemt andre vesentlige og avgjørende faktorer. Dagens ungdom flytter langt mer enn tidligere i forbindelse med utdanning, lengre utdanningstid gir lenrge fritak for årlig militærtjeneste. Dette kan medføre at tiden som aktiv og stabil deltager i Heimevernet kan bli sterkt redusert.

Den kontinuitet- og kompetanse overføring som vi har i Heimevernet i dag kan derfor bli sterkt redusert som et resultat av lavere alder på våre mannskaper. Denne aldersreduksjonen vil også medføre økt hyppighet på våre kursgjennomføringer, fordi det er flere som må gjennom på kortere tid. Det mest bekymringsfulle er dog at vi gjennom redusert alder på mannskapene i Heimevernet vil få langt større vansker med å få frivillige til å ta lederoppgaver, samtidig som tiden til utdanning av de kommende ledere vil bli sterkt redusert. Hvorfor skulle en HV-menig som er ferdig med sin tjeneste om 4-7 år ta belastningen med en lederoppgave og dermed forlenge sin tid i Heimevernet med ca 10-20 år?

Med forslaget fra FPU kan vi i stor grad miste muligheten for å skaffe Heimevernet fremtidige frivillige ledere, noe som i så fall ville bli katastrofalt for Heimevernet.

 

I FS 2000 anbefaler FSJ at Værnes blir Heimevernets fremtidige utdannings –og kompetansesenter. Også i denne sammenheng kreves en politisk beslutning før dette kan gjennomføres. Jeg legger ikke skjul på at det er sterke meninger også i denne saken, både om sammenslåingen generelt og om lokaliseringen.

Forsvarssjefen ønsker av flere grunner at Heimevernet flytter til Værnes og i de fleste sammenhenger synes Værnes vel skikket som et fremtidig Utdannings –og Kompetansesenter for Heimevernet. Jeg er klar over at vi har svært gode fagmiljø ved våre skoler både på Dombås og Torpo, og det er selvfølgelig beklagelig å bryte opp godt fungerende miljøer, men å fortsette å drifte to forholdsvis små miljøer er ikke økonomisk gunstig, og dessuten ligger begge våre skoler slik til at reisetiden i forbindelse med kursavvikling blir for lang. Vår utfordring blir ved en eventuell flytting og bevare og sammenslå de gode miljøer vi har i dag og videreføre dette ved vårt nye kompetansesenter.

Uansett hvor vårt nye utdannings- og skolesenter skal ligge bør dette kommando og styringsmessig gjøres enklest mulig. Egentlig har jeg de samme argumenter i denne sammenheng som for en sammenslått FDI struktur. Om Værnes skulle bli valgt mener jeg at Heimevernet bør ha det totale ansvar både, for skolevirksomheten og den 1. gangstjeneste som skal gjennomføres her. Det blir for meg vanskelig å forstå argumenter som Heimevernet uskikket til å gjennomføre denne aktiviteten, når vi alle er klar over at de offiserer som skal utføre jobben i mange år har vært knyttet til tilsvarende aktivitet i Hæren. Man kan da ikke miste sine tidligere opparbeidede kvaliteter ved å sy et HV merke på skulderen.

Jeg mener også at dersom Værnes blir valgt som vårt nye senter må deler av den aktiviteten som er ved stasjonen i dag flyttes. Eksempelvis er det ikke naturlig at en flyskole ligger ved eller i et HV senter. Ikke tror jeg at det er et slikt miljø kommende piloter finner naturlig å være en del av og dessuten vil dette da føre til at ytterligere en sjef må ha styringslinjer inn til Værnes. Mitt håp er derfor at vi kan gjøre dette enkelt , oversiktlig og fleksibelt.

Jeg tror ikke nødvendigvis at Værnes har kapasitet til å gjennomføre all 1. gangstjeneste som er nødvendig for å tilføre HV tilstrekkelig mengder med nye mannskaper. Dette vil bety at andre garnisoner, eksempelvis Porsanger, også vil måtte gjennomføre slik tjeneste. Det er ikke dermed min mening at GIHV også her skal stå ansvarlig for den fysiske gjennomføringen av den daglige tjeneste på GP. Like naturlig, ut fra et enkelhets prinsipp, som det er at GIHV har det totale ansvar på Værnes mener jeg det er at GIH har dette for en evt HV utdannelse på GP.

Vi i Forsvaret er ofte og med rett kritisert for ikke å ta fulle konsekvenser av våre besluttninger og anbefalinger. Jeg er derfor overrasket og skuffet når jeg nå møter sterk motstand mot å begynne en evalueringsprosess med tanke på hvilke prosesser og beslutninger vi evt må ta , når disse må taes og i hvilke rekkefølge disse evt må taes dersom det blir en politisk beslutning om at HV skal ha Værnes som sitt framtidige senter. Igjen, jeg presiserer at dette ikke er en form for forskuttering av en evt kommende politisk beslutning, men heller et tegn på at vi vil forsøke å gjøre prosessen kortest og raskest mulig etter at en beslutning er tatt.

Jeg går ut fra at de fleste her husker tidligere statsråd Løvers utrulling av Forsvarets sendrektige prosess beskrivelser og den kritikk dette medførte, men å ta skritt for å korte prosessen synes meget vanskelig å få støtte for.

Det er to HV utdannelses steder / skoler jeg ikke har nevnt enda. Dette er Kongsvinger og Alta hvor vi driver vår utdannelse av vårt utskrevete befal, HVUB, og i tilleggfår vi våre Uber til sjøheimevernet utdannet ved BSMA, en ordning vi er meget godt fornøyd med.

Når det gjelder vår HVUB utdannelse i Alta, som fortsatt er inne i en prøve periode, var denne foreslått flyttet til Garnisonen i Porsanger, men det er mange forhold som taler for at denne kanskje bør forbli i Alta. Vi har tidligere forsøkt å drive denne utdannelsen ved GP, med det resultat at vi ikke klarte å rekruttere tilstrekkelig med elever og at denne virksomheten derfor ble nedlagt på GP. Det er helt klart er at vi trenger en utdanningsenhet for befal i Finnmark for gjennom denne å kunne fylle behovet for ledere i Heimevernet i Nord-Troms og Finnmark, noe som de senere år har vist seg meget vanskelig. Gjennom HVUB utdannelsen i Alta har vi også fått en langt større søkermasse enn tidligere fra den samiske befolkningen i Troms og Finmark, noe som vi selvfølgelig er svært glade for. For øvrig er skolen i Alta etter de flestes mening en ubetinget suksess også fordi den er nær knyttet til skolemiljøet i Alta. Jeg vil senere gi Forsvarssjefen en anbefaling i denne sammenheng.

Når det gjelder utdannelsen på Kongsvinger sitter den i dag i kanskje forsvarets mest moderne bygningsmasse. Det er snaut nok at malingen er tørr på veggene når vi begynner å vurdere en flytting av skolen, dette forstår jeg at det reageres sterk på. Denne utdannelsen som mange andre ligger også vel plassert i forholdet til monumenter fra vår tidligere militær historie. Igjen står vi mellom det å få færre enheter og jeg er overbevist om at også Værnes i denne sammenheng vil være meget velegnet. Også i Stjørdal er det meget gode sivile skoletilbud og fritidsmulighetene er mange. Vi må heller ikke glemme at BSIT er foreslått flyttet fra Trondheim og at heller ikke denne landsdelen derfor lenger har noen grunnleggende befalsutdannelse. Spørsmålet blir derfor hvilket argument som blir tillagt vekt, men GIHV vil svært gjerne se at vi får et skolesenter med tyngde og kompetanse, og jeg vil gjerne derfor knytte også HVUB utdannelsen til et slikt senter.

Innledningsvis snakket jeg om Heimevernets del av forsvarsbudsjettet og jeg minner om at vi snakker om de 3,2 % og at det som mangler er 4 promille for å kunne trene hele organisasjonen slik den er i dag. Når vi ser på de muligheter for innsparing som ligger i denne delen av budsjettet, holdt opp mot den store betydning Heimevernet spiller og vil komme til å spille som den alt overveiende del av vårt territorialforsvar, de oppgaver Heimevernet kan bli pålagt som et resultat av Sårbarhetsanalysen, de oppgaver som må løses av HV innen det fremtidige territorialforsvar, og ikke minst som støtte for potensiale allierte forsterkninger og som kanskje den organisasjon som fortsatt vil synliggjøre Forsvaret i hele landet, finner jeg det meget betenkelig dersom Heimevernet blir redusert.

Det er mange som med styrke mener at det ikke er forsvarlig å bryte opp en godt fungerende organisasjon for kanskje i beste fall å oppnå marginale innsparinger. Det blir mange, i tillegg til GIHV, som med spenning vil følge utviklingen for Heimevernet de kommende måneder og som vil arbeide energisk for å opprettholde et troverdig Heimevern som skal bidra til trygghet i landet.

 

Takk for oppmerksomheten.