Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 26. oktober 2009

Ved

Oberst Ole-Asbjørn Fauske
Sjef luftkrigsskolen.
(Norsk kontingentsjef i Afghanistan fra 26. januar til 5. august 2009)

Norsk Afghanistansatsing ved et veiskille:

Er det afghanske behov eller andre forhold som er styrende for norsk innsats i Afghanistan?

 

Formann, mine damer og herrer!

Foto: Stig Morten Karlsen, Oberst Ole-Asbjørn Fauske Sjef luftkrigsskolen. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere noen av mine tanker og erfaringer knyttet til den norske innsatsen i Afghanistan. Innsatsen i Afghanistan har opptatt oss i mange år allerede, og jeg var så privilegert at jeg fikk anledning til å være norsk kontingentsjef i første halvår i år. Jeg kom tilbake i begynnelsen av august etter 6,5 måned med store utfordringer, vanskelige avveininger, og både gode og tunge øyeblikk. Men la meg presisere at jeg aldri ville vært denne perioden foruten. Innsatsen i og av det norske styrkebidraget er formidabel, og det er et stort privilegium å få lov til å være sjef for så mange utrolig dyktige mennesker som utgjør en avgjørende forskjell for det afghanske folk.

De vanskeligste stundene i vår kontingent var selvsagt da Trond Petter Kolseth ble drept. Det å miste en av sine soldater er det absolutt verste som kan skje for en militær avdeling, og det er ingen overdrivelse å si at Trond Petters dødsfall har preget oss alle sammen. Og det kommer til å prege oss også i lang tid framover.

Til kveldens tema er det nødvendig å komme med noen presiseringer.

Grunnen til at jeg står her i kveld med denne tittelen på foredraget, er min relativt ferske bakgrunn og erfaring fra Afghanistan. Gjennom jobben som kontingentsjef – eller NCC som det heter på NATO-språket – får man meget tett kontakt med store deler av det internasjonale nærværet i Afghanistan – både militært og sivilt. Og gjennom det helt nødvendige og svært gode samarbeidet med den norske ambassaden i Kabul – og fremfor alt den norske ambassadøren – fikk jeg god oversikt over den samlede norske innsatsen også på sivil side. Men jeg representerer altså ikke Forsvarets Operative Hovedkvarter eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne.

Tittelen på foredraget kan kanskje virke provoserende på noen. Selv om selve tittelen ikke inneholder noen konklusjoner, kan spørsmålsstillingen indikere at jeg mener det er andre forhold enn hva Afghanistan trenger som er styrende for vår innsats i landet. Og la det være sagt med en gang – hensikten var nettopp å lage en overskrift som kan oppfattes som provoserende.

Hvorvidt spørsmålstegnet kan erstattes av et utropstegn, – det er ikke gitt å svare kort på. Utviklingen i Afghanistan går svært fort på mange områder, mens man på andre skulle ønske enda mer fokus og enda mer innsats. Jeg vil derfor i kveld peke på noen overordnede utviklingstrekk både i Afghanistan og i den internasjonale innsatsen i landet, for dermed å kunne se om støtten og innsatsen er målrettet mot hva Afghanistan trenger. Jeg vil deretter, ved å gå tilbake til NATOs toppmøte i Riga høsten 2006, gå gjennom rasjonale, formålet og hensikten med den internasjonale innsatsen i Afghanistan. Deretter vil jeg vise hvordan noen av innsatsfaktorene i landet har fått – og får – effekt, før jeg mot slutten vil beskrive de mest iøynefallende utfordringene for den internasjonale innsatsen. Her vil jeg spesielt legge vekt på uttalte norske målsettinger med den samlede militære og sivile innsatsen, samt å kommentere hvordan denne innsatsen i praksis møter de behovene Afghanistan har for internasjonal hjelp.

Men aller først vil jeg ta dere med på en liten ”reise” til Afghanistan, samt vise noen glimt fra historien til det norske styrkebidraget.

 

===========================

Manglende kunnskap

Det mest iøynefallende trekk ved debatten i Norge om innsatsen i Afghanistan, er etter min mening mangel på kunnskap. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sa i sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget den 10. februar i år, sitat: ”For Norge vil Afghanistan også i 2009 være vårt klart ledende internasjonale engasjement, sivilt, politisk og militært.” Sitat slutt.

Jeg hadde derfor god grunn til å forvente, etter mange år med stor sivil og militær innsats i Afghanistan, at den norske debatten var betydelig mer faktabasert og at mange av aktørene i betydelig større grad hadde et ønske om å drive folkeopplysning i tillegg til å debattere den norske innsatsen.

Dessverre er ikke det tilfellet.

Men la meg likevel være raskt ute og legge til at jeg er svært godt fornøyd med – og ikke så lite imponert over – hvordan de mest sentrale aktørene bidrar. Både Forsvarsdepartementet og Utenriksdepartementet demonstrerer vilje og evne til å delta i debatten også for å opplyse om de faktiske forhold, og Regjeringen har de siste årene satt en stø kurs for utviklingen av det norske militære bidraget og den sivile innsatsen.

Men dessverre er det mange andre aktører som tåkelegger debatten og som bidrar til å ødelegge folks oppfatning av hva som faktisk skjer, hva som faktisk er situasjonen, og hva som faktisk er behovet i Afghanistan. Godt hjulpet av en sensasjonshungrig presse får man oppslag om brudd på folkeretten, ulovlig okkupasjon, NATO’s ulovlige inngripen i et lands selvstendige styre, amerikansk dominans, norske styrkers aggressive krigføring, – for bare å nevne noen momenter.

Det er vanskelig – for ikke å si umulig – å korrigere bildet hver gang. Jeg hadde i min noe naive tro på samfunnsinstitusjoner, forskermiljøer og politiske bevegelser, forventet at de mest sentrale aktørene så det som sin plikt å opplyse om hva som faktisk foregår og hva som faktisk er riktig. Men jeg er skuffet. Spesielt skuffet er jeg over både opposisjonspolitikere, forskere og samfunnsdebattanter som skråsikkert fastslår at NATO gjennomfører en USA-ledet og ulovlig okkupasjon av landet.

På tross av gjentatte og forsterkede resolusjoner fra FNs Sikkerhetsråd; invitasjon fra den lovlig valgte regjeringen i landet; en enstemmig beslutning i NATO; samt tiltredelse fra mange land utenfor alliansen, fortsetter altså mange å kalle innsatsen for en ulovlig okkupasjon. Både den norske Utenriksministeren og Forsvarsministeren har tilbakevist problemstillingen en rekke ganger, men det hjelper dessverre ikke på de som sannsynligvis av ideologiske grunner ønsker å sverte den internasjonale så vel som den norske innsatsen.

Det er selvsagt umulig å unngå at feilinformasjon, ensidig og unyansert kritikk, forsøk på å slå politisk gevinst på enkeltsaker osv, påvirker opinionen. Dermed er det allerede her en overhengende fare for at politikken kan bli påvirket – og det av innenrikspolitiske forhold mer enn av behovene i Afghanistan. Dette skal jeg komme mer tilbake til, men jeg ønsker å vise dere ett eksempel på hva jeg mener:

Sjokkrapport

Vi husker alle støyen i vår da Dagbladet kunne avsløre at det hadde kommet ut en ”sjokkrapport” i NATO som viste at norske soldater var passive tilskuere til at en afghansk kvinne ble mishandlet. Reaksjonene hjemme lot ikke vente på seg, og diskusjonen gikk i høye bølger i over en uke før man greide å formidle hva som faktisk hadde hendt og hva som faktisk var sant. Da kom flere fagmiljøer på banen og nyanserte diskusjonen betraktelig, men skaden hadde allerede skjedd. Jeg fikk mange mailer i den uken – og alle spurte med nesten ingen variasjon: Hva er det egentlig dere holder på med???

Det dreide seg selvsagt aldri om noen ”sjokkrapport”. Rapporten som Dagbladet viste til var riktig nok bestilt av NATO, og den skulle riktignok avdekke om hvorvidt ISAF evnet å følge opp hensyn til minoriteter og kvinner. Dagbladet formidlet aldri at NATO, i stort, var godt fornøyd med rapporten og tingenes tilstand, men avisen hengte seg selvsagt opp i den ene detaljen der en norsk soldat uttalte at han var usikker på hvordan en situasjon der en kvinne blir mishandlet skal håndteres.

Denne saken er verdt et foredrag alene. Ved å vise til den her, ønsker jeg bare å synliggjøre mitt poeng: Et oppslag i en avis, der en uttalelse er tatt helt ut av sin sammenheng, får store konsekvenser i mediabildet i en hel uke. Og politikere og andre uttalte seg med skråsikkerhet om saken basert på dette oppslaget, uten først å undersøke hva som egentlig var tilfellet. I Afghanistan ble det svært mye ekstra arbeid for både meg og andre sjefer med å berolige både soldater og deres pårørende hjemme. De hjemme satt naturlig igjen med de samme spørsmålene som jeg fikk på mail: ”Hva er det egentlig der driver med der borte”?

Utvikling av den internasjonale innsatsen

Ja – men hva er det så vi egentlig driver med i Afghanistan?

I sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år, sa daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen, sitat: ”Jeg understreker at vi er i Afghanistan fordi FNs sikkerhetsråd gjentatte ganger har fastslått at situasjonen i Afghanistan er en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Norges engasjement i Afghanistan er derfor basert på et utvetydig mandat fra verdenssamfunnet gjennom FN. Og en invitasjon fra den folkevalgte afghanske regjeringen, som har bedt oss om bistand til å skape fred og stabilitet for det afghanske folk.

Dersom Afghanistan ikke utvikler seg i en positiv retning, risikerer vi at landet igjen blir et arnested for terrorister.

Det vil i så tilfelle bli et internasjonalt problem, som også kan få store konsekvenser for oss i Norge. En utvikling som er bra for det afghanske folket er også bra for verden og for oss her i Norge.” Sitat slutt.

NATO gikk inn i Afghanistan i 2003, og mandatet ble etter hvert utvidet fra å gjelde hovedstaden Kabul til nå å gjelde hele landet. Dette var en ny situasjon for alliansen, og innsatsen medførte store diskusjoner i medlemslandene om hvordan den internasjonale støtten til Afghanistan best burde organiseres og koordineres. Derfor var nettopp et strategisk konsept for en slik innsats ett av hovedpunktene på NATOs toppmøte i Riga høsten 2006.

Ikke uventet ble det vedtatt å følge anbefalingene om en ”Comprehensive and Integrated Approach”- som betyr at man skulle planlegge og gjennomføre både militær og sivil innsats etter en altomfattende og integrert tilnærming, med alle ressurser rettet inn mot det endelige målet. Som i dette tilfelle ville være, kort oppsummert, et Afghanistan i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og som på egne ben greier å utvikle seg i en demokratisk retning under ivaretakelse av menneskerettighetene.

Dette innebærer en helt klar forståelse av at situasjonen i Afghanistan ikke kan løses med militære midler alene. Det innebærer også at det er den sivile innsatsen som skal være i førersetet, og at den militære innsatsen skal støtte den sivile og at det er de sivile målene som skal nås.

Tidligere Forsvarssjef Sverre Diesen brukte ofte bildet ”Sverdet og Skjoldet”, – der den sivile innsatsen var ”Sverdet” og den militære innsatsen var ”Skjoldet”. Oppgaven for de militære styrkene skulle være å skape en sikkerhetssituasjon lokalt som muliggjorde sivil innsats. Og for å få dette til, var gjennomgripende koordinering mellom den sivile og den militære innsatsen helt essensielt.

FN har senere sluttet seg til de samme formuleringene, og benytter den samme tilnærmingen når løsning for andre områder i verden skal diskuteres.

Det er viktig å forstå at det i Afghanistan raskt bredde seg meget store forventninger til Vesten etter Talibans fall. Endelig skulle situasjonen for den jevne afghaner bli bedre, og endelig skulle man få anledning til å ta utdanning og å få et bedre liv. At forventningene i noen grad var urealistiske – det er så. Men at lovnadene fra det internasjonale samfunn også var urealistiske, det er helt sikkert.

Høsten og vinteren 2006-2007 var jeg elev ved NATO Defence College i Roma, og da – som nå – ble situasjonen i Afghanistan av mange og prominente foredragsholdere beskrevet som ved ”et veiskille”. Den sivile innsatsen var for liten, ble det påpekt, de militære styrkene greide ikke å holde områder til sivil innsats kom i gang, og situasjonen forverret seg straks styrkene måtte settes inn andre steder. Det var altså mangel på sivil innsats, og det var mangel på koordinering.

I dag er den sivile innsatsen blitt større, men den er fortsatt alt for liten. Det største problemet er imidlertid den fortsatt manglende koordinering og integrering av innsatsen. Vi opplever det daglig i de norske innsatsområdene at potensialet er betydelig for å forbedre utviklingen med eksisterende tilgang på både militære og sivile innsatsfaktorer. Men manglende koordinering og fokusering hindrer dette.

Action Districts

En av utfordringene er selvsagt at Afghanistan er et svært stort land med en stor befolkning og med mange distrikter og provinser som er vanskelig tilgjengelige og som mangler infrastruktur. Motsetningene i landet mange, og selv om det er Taliban som får skylden for de meste av det som kalles opprørsaktivitet, så er det mange flere konfliktskillelinjer å hanskes med. Etniske motsetninger, språklige skillelinjer, forskjellig kulturer og religionsutøvelse er med på å komplettere bildet. Vi må huske på at Afghanistan på mange måter minner om føydalsamfunnet i Europa i Middelalderen, der den lokale ”fyrsten” tviholder på sin makt og kjemper med ”nabofyrster” om innflytelse over befolkningen, kontroll med smugleraktivitet og annen kriminalitet, og utnyttelse av ressurser.

I dette landet er det ikke mulig å fokusere alle steder samtidig. Det ble derfor i 2008 oppnådd enighet mellom ISAF, FN, landets regjering og de viktigste internasjonale organisasjoner og NGOer om å fokusere innsatsen i såkalte ”Action Districts”. Et av disse distriktene, Ghowrmach, ble i januar i år innlemmet i ansvarsområdet til den norskledete PRT Meymaneh. Ghowrmach ble sågar kalt for ”Pilot Action District”, fordi her lå det meste til rette for at man kunne komme raskt i gang – med et visst potensiale for å lykkes. Her skulle det internasjonale samfunnet – både militært og sivilt – vise at Comprehensive and Integrated Approach faktisk virket. Nesten tre år etter Riga skulle manglende koordinering endelig ta slutt.

Og det har faktisk virket – i noen grad. Utviklingen i Ghowrmach er langt mer positiv enn hva man hadde kunnet forvente, og fremfor alt har den gått raskt. Men det mangler mye enda. Og ikke uventet er det den sivile innsatsen som henger etter. Vi har greid å få etablert et permanent, afghansk sikkerhetsmessig nærvær i distriktet. Men dessverre er den sivile innsatsen enda alt for liten og for lite koordinert.

Hvorfor er det slik, må man spørre – så lenge etter at alle var enige om at dette var den eneste veien å gå? Det er mange grunner til det. Den viktigste er at ”alle vil ha koordinering, men ingen vil bli koordinert”! Det er også mange av de sivile organisasjonene som nekter å samarbeide med militære styrker. De sier at de ikke vil bli sett på som en del av en militær operasjon, og at de er tryggere dersom de opererer uavhengig av ISAF. Det er et argument som det er mulig å forstå dersom man ser på det fra et prinsipielt ståsted. Men når man ser på situasjonen på bakken, så ser det annerledes ut. Utfordringen er at mange steder kommer ikke hjelpen fram fordi sikkerhetssituasjonen ikke tillater det. Når ISAF så skaper en sikkerhetssituasjon som er håndterbar, så sier organisasjonene at de ikke vil bli sett sammen med soldater. Så kommer ikke hjelpen fram da heller.

Norsk innsats og koordinering

La meg så si litt om den norske innsatsen og hvordan den organiseres. Norge bidrar med et relativt stort militært bidrag – først og fremst i provinsen Faryab der vi har hovedansvaret for den norskledede PRT Meymaneh.

Jeg har tidligere sagt noe om manglende kunnskaper blant deltakere i Afghanistandebatten, og dessverre er det mange som ikke forstår hva PRT Meymaneh egentlig er. Ett av problemene er selve navnet: PRT – som står for Provinsional Reconstruction Team. Den første gangen vi hørte om PRT, var da Oberstløytnant Egil Nordli dro til Meymaneh i september 2004 og var med på å etablere styrken under ISAF kommando. Oppgavene siden den gang har endret seg, og PRT er ikke ”noen militære som driver med reconstruction”. De gjorde ikke det den gangen heller, men jeg har flere ganger blitt spurt om hvorfor vi bruker militære til å drive med rekonstruksjon. Men det gjør vi altså ikke – det er bare navnet som skaper forvirring. Denne forvirringen finner vi ikke i Meymaneh. Der vet guvernøren og befolkningen meget godt hva en PRT er – men det er det altså ikke alle her hjemme som vet. Det er i og for seg uproblematisk – inntil man begynner å uttale seg om behovet for å endre noe som man tror man vet hva er.

Hovedoppgaven for PRT Meymaneh er å bidra til sikkerhetssituasjonen i Faryab ved å støtte lovlig valgte myndigheter, og ved å være partnere for den afghanske hæren og politiet. PRT er også en viktig institusjon i arbeidet for avvæpning av illegale væpnede grupper, identifisering av narkotikavirksomhet og svekkelse av makten til regionale krigsherrer. I PRT finnes også sivile koordinatorer og utviklingsrådgivere, samt sivilt norsk politi og fengselsrådgivere.

Det er viktig å huske at all operativ virksomhet i PRT er koordinert med lokale myndigheter, og operasjonene er ledet av den afghanske hæren og/eller av det afghanske politiet. Vi gjennomfører ingen egne operasjoner, vi støtter de afghanske sikkerhetsstyrkene.

Det meste av den norske sivile bistanden til Afghanistan rutes gjennom den afghanske regjeringen, men ca 20 % øremerkes for innsats i Faryab. Det er den norske ambassaden i Kabul som har ansvaret for å omsette midlene til resultater på bakken – i Faryab gjennom det sivile elementet i PRT Meymaneh.

Som nevnt er det et overordnet problem i Afghanistan at det er for liten koordinering mellom sivil og militær innsats. ”Alle” ser det, og man forsøker lokalt så godt det lar seg gjøre å bli bedre til å koordinere innsatsen.

Men her hjemme i Norge er det mange som ikke liker at det blir for tette bånd mellom den militære og den sivile innsatsen. Det er prinsipielt viktig for mange at det er klare skillelinjer mellom militær og sivil innsats. Vi ser det innenfor en rekke områder.

Politiinnsatsen er utviklet gjennom året til å dreie seg mye mer om direkte samvær med afghansk politi ute i distriktene og på landsbygda. Behovet for mentorering for den afghanske politimannen er enormt, og den aller beste måten å mentorere en politimann på, er å være sammen med vedkommende når han gjør jobben sin. Afghansk politi samarbeider tett med den afghanske hæren, og de har en klar forståelse for forskjellen i ansvarsforhold og oppgaver. Dermed kan lett de norske politifolkene følge sine afghanske kolleger som mentorer, fordi de kan få nødvendig støtte (transport, mat, vann, sikkerhet osv) av de norske soldatene i PRT som følger sine afghanske kolleger. De norske politifolkene uttrykker stor tilfredshet med at det er mulig å arbeide på denne måten, men hjemme i Norge blir det av mange sett på som problematisk at de har et så tett samarbeide med de militære styrkene. Av prinsipielle årsaker – sett fra Norge – ønsker man klarere skillelinjer. I praksis ville det bety at det norske politiet ikke kom seg ut sammen med sine afghanske kolleger som de skal mentorere.

Koordinering av den sivile innsatsen.

Også i det norske ansvarsområdet er det mulig å integrere og koordinere sivil og militær innsats betydelig bedre. Forsvarets personell har ikke anledning til å bruke midler for sivile formål, og den norske sivile innsatsen går i all hovedsak gjennom NGOer og lokale organisasjoner og entreprenører. I prinsippet er dette en ansvarsfordelig som synes fornuftig, men i praksis betyr det at sjef PRT ikke har muligheten for å iversette lokale tiltak der styrkene opererer, for å bedre situasjonen for sivilbefolkningen. Ofte ville lokale tiltak raskt kunne være med på å bedre legitimiteten til styrkene – både de norske og de afghanske sikkerhetsstyrkene – ved at befolkningen ser at det skjer en positiv utvikling når landets lovlige sikkerhetsstyrker får kontroll over et område. For å vende tilbake til begrepene ”Skjoldet og Sverdet”: Når ”Skjoldet”, altså de militære styrkene, har skapt en håndterbar sikkerhetssituasjon er det viktig at ”Sverdet”, altså sivil utvikling, kommer i gang raskt. Dette kan ofte bli forhindret eller forsinket ved at militær og sivil innsats ikke er nok koordinert og integrert.

Hvorfor blir det slik?

Dette er bare noen få eksempler, men jeg tror at årsaken er manglende forståelse for behovene på bakken. Afghanistan er et land som er så forskjellig fra Norge som det omtrent er mulig å komme. Det betyr blant annet at prinsipper som er gyldige i Norge, ikke nødvendigvis er det i Afghanistan. I Norge er det riktig og nødvendig f eks å ha et klart skille mellom Forsvaret og Politiet. Men i Afghanistan er et slikt skille kunstig. Her kan ofte ikke politiet gjøre jobben på landsbygda uten at hæren er med og støtter. Et tett samarbeid og en tett koordinering er derfor helt avgjørende.

Men enda viktigere er koordineringen og integreringen av den sivile og den militære innsatsen. Som jeg viste til, har det internasjonale samfunnet forpliktet seg gjennom FN og NATO til nettopp en slik integrering og koordinering. Mange nasjoner følger opp målsettingene – f eks er Nederland, Tyskland, Danmark og USA alle nasjoner som har en meget tett koordinering av den militære og den sivile innsatsen. I den Nederlandske PRT i Tarin Kowht er det er en høytstående sivil embetsmann som har det overordnede ansvaret for både den sivile og den militære innsatsen – som er tett koordinert og integrert. I Norge fokuserer vi altså på viktigheten av å skille militær og sivil innsats, og norske myndigheter har sågar besluttet å skille den militære og den sivile virksomheten i Faryab så snart sikkerhetssituasjonen tillater at den sivile delen av PRT kan flytte ut. Jeg er ikke sikker på hvordan den helt nødvendige koordineringen skal bli bedre ved et slikt grep.

Positive utviklingstrekk

La meg si litt om den generelle utviklingen i Afghanistan.

Gjennom media får vi bilder og tekst som forteller om vegbomber, overfall, kamphandlinger, drap og lemlestelser. Dette er bilder og historier som gjør sterkt inntrykk på oss alle, og ved å følge mediabildet en tid får man lett inntrykk av at alt går galt i Afghanistan. Men selv om situasjonen fortsatt er vanskelig, er det viktig og ikke glemme at det har skjedd – og skjer – mye positivt også:

Siden 2001 har det internasjonale samfunnet bidratt med 160 milliarder kroner til Afghanistan.

85 % av befolkningen lever i dag i områder med helsetilbud. I 2001 var tallet 8 %.

Brutto nasjonalinntekt (BNI) per innbygger har økt med over 70 prosent siden 2002, og inntektssiden i statsbudsjettet er mer enn firedoblet. Inntekten per innbygger er fordoblet på tre år. Den økonomiske veksten er anslått til å være mellom 12 og 14 prosent.

22 millioner skolebøker blir nå produsert og fordelt rundt om i hele landet.

Og i følge nye tall fra FN fortsetter opiumsproduksjonen å gå ned. Fire nye provinser kan i år legges til listen over de i alt 18 provinsene som i fjor – og i år – er opiumsfrie.

Nesten fem millioner flyktninger har vendt tilbake.

Mer enn 6 millioner barn går i dag på skole i Afghanistan. 35 % av disse er jenter. Det betyr at 2,5 millioner jenter vil gå på skolen i slutten av 2009, mens ingen jenter fikk skolegang for fem år siden. Noen av disse er jentene som går på norskbygde skoler i Faryab. Det er ti universiteter i landet, mot bare ett – som knapt fungerte – under Taliban.

Nesten 80 % av barn under 5 år har fått vaksiner.

Barnedødeligheten er redusert med en firedel.

Det bygges veier (nesten 5000 km er ferdig bygget), og en stadig økende andel av befolkningen har tilgang til rent vann.

Det er ikke NATO som gjør alt dette. Men, disse positive utviklingstrekkene hadde ikke vært mulig om ikke NATO var til stede i Afghanistan. NATO bidrar med nødvendig sikkerhet slik at andre aktører kan bidra til å bedre levekårene for det afghanske folk.

At situasjonen i Afghanistan ikke er bedre enn den er, skyldes altså ikke at ISAF bidrar til sikkerheten. Det er ikke tilstedeværelsen av internasjonale soldater som er problemet – men for liten og for lite koordinert sivil innsats.

Viktige trekk ved situasjonen akkurat nå

Andre valgomgang?

Den afghanske valgkommisjonen, The Independant Election Commission (IEC) har gjennomgått og analysert valgresultatet fra presidentvalget 20. august. I analysen av valgresultatet ble det avvist nesten én million stemmer for den sittende presidenten, Hamid Karzai, på grunn av forskjellige former for valgfusk. Karzai oppnådde derfor ikke det nødvendige 50 % av stemmene, og det er derfor nødvendig med en ny valgomgang. Det har vært betydelig internasjonalt bekymring for hvordan Karzai ville komme til å reagere på resultatet, og både FN, USA og andre nasjoner har lagt et betydelig press på ham for å godta avgjørelsen og å iverksette neste valgomgang. I henhold til den afghanske grunnloven, må en eventuell andre valgomgang i et presidentvalg avholdes innen 14 dager etter at resultatet fra den første runden er offisielt anerkjent. Datoen har som kjent blitt satt til 7. november.

Det er flere forhold som i betydelig grad forventes å vanskeliggjøre gjennomføringen av den andre valgomgangen – ikke minst de logistiske utfordringene i få ut valgmaterialet. Flere steder begynner vinteren å sette inn, og det er vanskelig å garantere sikkerheten for velgerne ved alle valglokalene. Dersom det blir svært lav valgdeltakelse i den andre runden – og mye tyder på at det blir det – vil det kunne bli stilt spørsmål til legitimiteten til vinneren. Et annet problem er det administrative personellet som man er helt avhengig av for å få gjennomført valget. Mange hundre av dem som var med i første valgomgang var involvert i alvorlig valgfusk, og vil ikke bli benyttet i neste omgang.

I de siste dagene ser vi at utfordreren, Abdullah Abdullah, gjennom forsiktig språkbruk har indikert at han kan tenke seg å forhandle om en samlingsregjering. Selv om han også har godtatt den andre valgomgangen den 7. november, vil det være mulig å forestille seg at han ved lav valgdeltakelse – eller nye beskyldninger/indikasjoner om valgfusk – vil kunne komme til å foreslå å forhandle om en deling av makten. Det kan heller ikke utelukkes at slike forhandlinger kan komme til å bli gjennomført før 7. november – slik at en annen valgomgang ikke blir nødvendig. Min oppfatning er at en slik løsning ville være å foretrekke av mange grunner. Ikke minst på grunn av sikkerhetssituasjonen ved gjennomføringen av valget, men også fordi det ville kunne gi en styringsdyktig regjering mye raskere. Og det vil igjen kunne bidra til å stabilisere den politiske situasjonen i landet raskere.

Økonomi.

Den økonomiske situasjonen i Afghanistan har i stort grad blitt påvirket av sikkerhetssituasjonen i landet etter første valgomgang den 20. august. På grunn av en forverret sikkerhetssituasjon mange steder, har for eksempel transport av varer og tjenester blitt forhindret i noen grad og prisene på mange produkter har gått opp. Mange afghanere er blitt mer avventende, og vil vente og se i hvilken vei landet kommer til å utvikle seg. Det meldes om at mange virksomheter står nesten stille, og at investorer vegrer seg for å investere penger i et land med så usikre fremtidsutsikter. Prisen på mange varer og tjenester er stigende nå like før vinteren setter inn, og det gjør situasjonen vanskelig for de fleste afghanere som er avhengige av inntektene fra et landbruk med bare én innhøstning de fleste steder. Finansministeriet har nylig annonsert at de vil forsøke å bidra til stabile priser på matvarer og brensel.

Som forventet er Afghanistan nå selvforsynt med hvete. Landbruksdepartementet har sagt at tilstrekkelig regn og bøndenes fokus på kornproduksjon har øket mengden og kvaliteten nok til å forsyne hele landet. Det er åpnet nye fabrikker for å foredle og prosessere frukt, og det har gitt nye arbeidsplasser og åpnet for nye virksomheter. Det anslås at dette alene har sikret inntektene til minst 50 000 bønder. Spesielt er produksjonen av granatepler blitt en suksess. Denne produksjonen foregår nå over hele landet, og er av mange anslått til å ha den beste kvaliteten i verden.

Korrupsjon.

Det blir hevdet at uavhengig av resultatet av valget, er Afghanistan sterk hemmet av gjennomgripende korrupsjon som i alvorlig grad hindrer en ønsket utvikling innenfor en rekke områder. Dr Wadir Safi, som er professor i internasjonal lov og politikk ved Universitetet i Kabul, hevder at korrupsjonen i Afghanistan har innvirkning på så godt som alle deler av samfunnet – fra embetsmenn, politikere og den alminnelige arbeider. Det er en allment akseptert forklaring at mange vanlige afghanere søker til Taliban på grunn av den omfattende korrupsjonen i regjeringsapparat og styresett.

Infrastruktur.

Et nasjonalt afghansk datasenter ble åpnet 14. oktober. Senteret er utstyrt med moderne fasiliteter og teknologi som skal lagre landets elektroniske data i sikker og pålitelig infrastruktur. Oppstarten av dette senteret er en viktig milepæl innenfor landets økonomiske og sosiale utvikling, og det reflekterer Afghanistans mål om transformasjon mot et konkurransedyktig, innovativt og kunnskapsbasert samfunn.

Verdensbanken har donert 2 Mill USD for å installere et nytt distribusjonssystem for elektrisk kraft. Videre støttes landet til å gjøre innkjøp at 150000 ”strøm-meter” fra et indisk selskap, blant annet med 4 Mill USD fra USA. Amerikanerne har i tillegg annonsert at de vil bruke mer enn 40 Mill USD over de neste to årene for å bygge ut og sikre strømforsyningen.

Iran og Sør-Korea har nylig annonsert at landene vil samarbeide om utvikling av infrastruktur i Afghanistan. Disse prosjektene vil først og fremst bli konsentrert om helsesktoren.

Situasjonen i Afghanistan er som vi skjønner sammensatt. Mange nøyer seg med å fremheve de negative sidene, men vi må ikke glemme at det skjer mye positivt også.

Avslutning

Jeg har i dette foredraget pekt på noen av de utfordringene som påvirker en ønsket utvikling i Afghanistan. Min mening er at alt for mange har for liten kunnskap om det de snakker om når de deltar i den helt nødvendige debatten her hjemme. I tillegg er debatten i noen grad påvirket av at enkelte tilsynelatende debatterer ut fra ideologiske forestillinger; eller av markeringsbehov; mer enn fakta om hva som faktisk foregår. La meg legge til at jeg overhode ikke har noe ønske om å begrense debatten eller å avskjære noen fra å ta del i den. Men jeg skulle ønske at vi kunne diskutere ut fra et opplyst ståsted om hva som faktisk var situasjonen på bakken i Afghanistan og hvilke tiltak vi må sette i verk for å hjelpe landet i en riktigere retning. Å begynne en debatt om Afghanistan med og hver gang måtte redegjøre for det folkerettslige grunnlaget for den internasjonale innsatsen, synes i beste fall noe bortkastet og er med på å tåkelegge det behovet som afghanerne har for hjelp.

Sivil og militær innsats må koordineres og integreres bedre. Viktige prinsipper som skiller militær og sivil innsats i etablerte rettssamfunn, er i liten grad gyldig i Afghanistan. Dette skulle det være unødvendig å argumentere for, for Norge har allerede forpliktet seg gjennom NATO og FN til å søke en ”Comprehensive and Integrated Approach”. Når vi i for liten grad er pådrivere i den retningen med vår egen innsats, er det nærliggende å stille spørsmål om hvorfor det er slik. Det er etter min mening ikke noen argumenter i Afghanistan for at det er nødvendig å skille den militære og den sivile innsatsen. Da må slike argumenter være å finne andre steder – dersom Norge fastholder målsettingen om å skape enda klarere skille mellom militær og sivil innsats.

Etter hvert som NATOs og det internasjonale samfunnets innsats og strategi utvikles videre, vil det være lov å håpe at samarbeidet og koordineringen av de ulike organisasjonene vil bli bedre. Det har vist seg vanskelig å koordinere innsatsen fra FN, NATO, internasjonale organisasjoner, NGO’er og andre hjelpeorganisasjoner. Selv om det alltid har hersket stor enighet om nødvendigheten av å koordinere innsatsen, har slik koordinering ennå ikke kommet dit man skulle ønske.

Norge og det internasjonale samfunnet er representert i Afghanistan for å bidra til at landet – så snart som mulig – skal kunne bli i stand til å ivareta sin egen sikkerhet og sin egen utvikling, på sin egen måte, på egenhånd.

Allerede er de afghanske sikkerhetsstyrkene i stand til å lede alle operasjoner på egen hånd i det norske innsatsområdet, og de norske og andre nasjoners soldater har en støttende rolle som mentorer og som partnere.

La meg helt avslutningsvis få sitere daværende Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen enda en gang fra sitt foredrag ved Høgskolen i Buskerud den 2. september i år:

Sitat: ”Økt afghansk eierskap og ansvar, sammen med en sterkere samordning av politisk, militær, utviklingsmessig og humanitær innsats er forutsetninger for å lykkes. Det internasjonale samfunn har erkjent dette, og jeg håper og tror på en positiv utvikling fremover.” Sitat slutt.

Jeg synes det er en bra oppsummering, og jeg håper at det vil være rettesnoren også for den samlede norske innsatsen i årene fremover.

 

Takk for oppmerksomheten – jeg svarer nå gjerne på spørsmål.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 9. oktober 2006

ved Oberstløytnant Ole-Asbjørn Fauske

 

NASAMS – NORSK LUFTVERNSUKSESS SOM GJØR VERDEN TRYGGERE

Formann, mine damer og herrer!

La meg innledningsvis få takke for invitasjonen. Det er en stor ære for meg å få anledning til å stå på denne talerstolen. Det er også en stor glede å få anledning til å dele med dere en av de største, norske suksesshistorier når det gjelder utvikling av forsvarskapasiteter.

La meg først få komme med noen nødvendige presiseringer:

Grunnen til at jeg står her i dag er min bakgrunn og erfaring fra utviklingen av den norske luftvernløsningen gjennom snart 20 år. Jeg representerer altså ikke Luftforsvarets eller Forsvarets ledelse, og mine betraktninger og konklusjoner er mine egne. Jeg kommer i foredraget til å benytte materiale fra flere åpne kilder – f eks FFI, Rand Organization, Forsvaret, norsk presse og en rekke andre. Jeg har satt disse kildenes materiale inn i en sammenheng, men det er ikke min hensikt å forsøke å indikere hvilke oppfatninger enkelte organisasjoner eller deler av Forsvaret har.

Før jeg begynner selve foredraget, vil jeg vise dere noen oppslag i pressen i løpet av de siste to årene:

(Vis bilder fra pressen).

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

For ca to år siden befant verdens desidert største luftmakt seg i en situasjon der de holdt på å gå tom for tilgjengelige ressurser til luftforsvar av sin egen hovedstad. Verdens største luftmakt holdt bokstavelig talt på å forbruke sine luftmaktsressurser i et forsøk på å ivareta en mulig trussel som de ikke hadde vært forberedt på, og som de ikke hadde egnede virkemidler til å motstå.

I kveldens foredrag vil jeg først kort redegjøre for generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for. Deretter vil jeg snakke om de viktigste trender innenfor utvikling og bruk av militær makt – nasjonalt og internasjonalt – herunder komme inn på de mest aktuelle trusler. Med dette som ramme og bakgrunn, vil jeg beskrive den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjøre for utviklingen, kapasiteter og – ikke minst – muligheter for fremtidig bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

Sikkerhetspolitisk rasjonale

I Forsvarssjefens militærfaglige utredning i 2003, ble det lagt betydelig vekt på vår evne til egen krisehåndtering og suverenitetshevdelse. Jeg er nokså sikker på at det kommer til å bli gjort også i kommende Forsvarsstudie i 2007. For Forsvarets vedkommende, vil dette måtte bety at særlige nasjonale hensyn, som for eksempel nasjonal ressursforvaltning – men også utviklingen i NATO – virker inn på styrkeplanleggingen.

Generalinspektøren for Hæren sa fra denne talerstolen den 30. januar i år – sitat: ”Det er ikke slik som enkelte synes å tro, at internasjonale operasjoner er et mål i seg selv. Tvert i mot: Internasjonal deltakelse er helt avgjørende for at vi skal kunne opprettholde og videreutvikle vår nasjonale operative evne.”

Slik jeg forstod GIH, snakket han i sitt foredrag først og fremst om Hæren og om nødvendigheten av å delta internasjonalt med våre styrker for være best mulig satt i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser.

Men det er også et overordnet politisk aspekt i dette. Vårt medlemskap i NATO har vært – og er – en avgjørende viktig pilar i vår forsvars- og sikkerhetspolitikk. NATO baserer sine beslutninger på enstemmighet blant likeverdige partnere, og akkurat det kan ses på som selve nøkkelen til den suksessen NATO har vært. Etter min mening, må det også ses på som selve nøkkelen til NATOs fortsatte eksistensgrunnlag. Tidligere formann i NATOs militærkomité, General Klaus Neumann, sa i sitt foredrag til NATO Defence College i forrige uke, sitat: ”En nasjon som ikke er villig til ”burden sharing,” eller til å ta nødvendige risikoer sammen med sine allierte, kan ikke samtidig forvente samme grad av likeverdighet i beslutningsprosesser blant de nasjonene som faktisk gjør det.”

For meg var dette krystallklar tale: Ikke bare er det nødvendig for styrkene våre å delta internasjonalt for være best mulig i stand til å ivareta våre nasjonale forpliktelser. Men for Norge som nasjon, som legger så stor vekt på NATO i sin forsvars- og sikkerhetspolitikk, er det avgjørende at vi deler byrdene og risikoene dersom vi skal kunne forvente å bli tatt alvorlig og at vi skal bli hørt i vårt viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske fora. For å sitere general Neuman enda en gang: ”Det er ikke nok å være venner. Venner drikker te sammen, allierte slåss sammen”.

Jeg sier ikke at vi ikke gjør det i dag, jeg bare peker på at det ikke blir mindre viktig i fremtiden.

Generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer

I 1994 var NATO en allianse med 16 medlemsland, uten partnere, som aldri hadde gjennomført en militær operasjon utenfor eget område. I 2006, er NATO blitt en allianse med 26 medlemsland, med 20 partnere i Eurasia, 7 i Middelhavsområdet og 4 i den Persiske Gulf. Det er startet samtaler med flere såkalte ”Contact Countries” (som f eks Japan, Sør-Korea, Australia og New Zealand) med tanke på et fremtidig mer formalisert samarbeid. Og alliansen har de siste årene vært engasjert i 8 operasjoner i fire verdensdeler. I det kommende toppmøtet i Riga i november, vil alliansen diskutere operative kapasiteter for Nato Response Force – NRF – og bevilgninger knyttet til denne, samt erklære NRF for å være operativ tilgjengelig; øking av kollektive kapasiteter (som f eks strategisk lufttransport); utvidelse av NATO og globale partnerskap for sikkerhet; samt bedring av den transatlantiske dialog. Hvordan kunne denne utviklingen skje – eller rettere – hvorfor er den blitt nødvendig?

Når vi ser på utviklingen isolert; at NATO for første gang har blitt tatt i bruk som militær maktutøver; kan man få inntrykk av at verden er blitt et farligere sted. 9 september i New York og Washington, bombeangrepene i Madrid og i London, kampen mot terror i Afghanistan, den USA-ledete invasjonen i Irak osv, representerer en helt ny sikkerhetspolitisk situasjon. Faktum er imidlertid, at verden aldri har vært mindre voldelig. Fram til og med 2 verdenskrig var kriger oftest massiv kamp mellom nasjoner eller militære styrker, der formålet var å knuse motstanderen militært. Og resultatet fra 2 verdenskrig kjenner vi alle – mer enn 60 millioner mennesker ble drept.

Mange hevder at tiden med utmattelseskrig mellom nasjoner og store militære styrker er over. Kamp mellom stater skjer nå bare unntaksvis, og, iflg. Professor van Creveld, som burde være godt kjent i denne forsamling, skjer kamp mellom nasjoner bare unntaksvis, og mellom uviktige nasjoner i uviktige deler av verden.

Det er ikke bare en enkelt grunn til dette. Man kan si at krig som legitimt middel for å løse konflikter ikke lenger er anerkjent. Man kan også si at demokratisering fører til at folkevalgte ikke kan bruke militær makt i utide uten alvorlige konsekvenser for dem personlig. Videre er utvikling av internasjonale organisasjoner, og institusjonsbygging mellom nasjoner, med på å minske spenninger og å bedre mulighetene for politiske løsninger på konflikter. Globalisering og handel er heller ikke en uviktig faktor.

Men – igjen iflg. Professor van Creveld – er den viktigste årsaken atomvåpen. Atomvåpen er den aller viktigste grunnen til at de fleste av verdens nasjoner har bygget ned sine militære kapasiteter. De vet at en tradisjonell krig ikke vil kunne løse problemer lenger, av den enkle grunn at atomvåpen har fjernet skillet mellom seier og overlevelse. Og uten overlevelse, blir seier bare en akademisk og teoretisk øvelse – i alle fall med et vestlig tenkesett.

Verden har altså aldri vært fredeligere. Aldri tidligere har mennesket hatt mer velstand; aldri har verden vært mer organisert; aldri har vi hatt større evne og mulighet for produksjon. Hvert 8 år, mer enn fordobles menneskehetens samlede kunnskap. De største maktene i verden, som eventuelt kunne utgjøre en militær trussel mot hverandre, er alle i nesten samme situasjon: de har alt å vinne på å unngå å løse konflikter mellom seg ved hjelp av militære virkemidler. Faren for en tradisjonell militær invasjon er med andre ord mindre enn den noen gang har vært.

Men det betyr selvsagt ikke at vi har en verden uten konflikter. Det er fortsatt krig i verden, men det er kriger av den typen som har vært vanlige i det vi kaller utviklingsland eller den tredje verden. Vi ser nå at de sprer seg til den vestlige verden, og ingen nasjon kan lenger si at ”det kan ikke hende her”. Asymmetriske trusler som ikke kan møtes med – eller som omgår – tradisjonelle militære kapasiteter, er det vi står overfor i dag. Utfordringen blir å være så fleksibel, og å ha så fleksibel kapasiteter, at vi kan møte utfordringer som vi i dag kanskje ikke engang kan forestille oss.

Et tankekors er det derfor at alliansens militære styrker fortsatt i grove trekk er innrettet mot invasjonsforsvaret. NATO består av 26 nasjoner som alle ønsker å opprettholde hva man kan kalle ”fullspektrum kapasiteter”.

Jeg vet selvsagt at vi Norge har gitt opp tanken på å kunne holde et komplett invasjonsforsvar, men vi gjør så godt vi kan med de midlene vi har til rådighet.

Problemet for NATO som allianse, er at det gjør alle de andre nasjonene også. Og som jeg har redegjort for kort ovenfor, tyder det på at det er feil medisin.

Trusselbildet

Trusselen som den vestlige verden står overfor er på ingen måte entydig. Og det er kanskje vår fremste utfordring: Vi har problemer med å definere trusselen. Det vi utviklet som løsninger og virkemidler med stor entusiasme på 90-tallet, virker ikke lenger. Dersom vi likevel bruker disse virkemidlene, er de ofte kontra produktive og blir svært dårlig mottatt i befolkningen. Etter den kalde krigen, har vi ikke lenger den luksusen at vi kan forutsi ved hjelp av erfaring. Noen trusler kjenner vi, noen kjenner vi ikke. Og noen utviklingstrekk vet vi ikke engang at vi ikke kjenner.

Med tanke på kveldens tema, tillat meg å begrense dette foredraget til å i det vesentlige snakke om trusler som føres fram, eller kan føres fram, gjennom luften.

(Plansje fra FFI som viser utvikling av trusselbildet)

NASAMS

Hvordan kan en norsk ide unnfanget på 80-tallet være i stand til å møte denne trusselen? I det etterfølgende vil jeg kort beskrive systemet, og peke på karakteristika som gjør det spesielt godt egnet – faktisk det beste i sitt slag i verden – til å møte det aktuelle trusselbildet.

(Plansjer, med beskrivelse av NASAMS systemkarakteristika)

Dere har nå sett hvordan systemet fungerer. La meg så komme inn på bruken av det, hvilke oppdrag det kan løse, og hvorfor det er spesielt godt egnet i dag.

NASAMS er det mest fleksible og effektive systemet i sitt slag i verden. Det kan brukes i en tradisjonelt, fullskala luftforsvarsoperasjon alene, sammen med andre, underlagt andre, i ledelse av andre systemer, underlagt et komponentnivå, en CAOC, eller hva som helst annet. Systemet kan holde meget høy beredskap over lang tid, med svært beskjedne personellkostnader i forhold til noe annet luftforsvarssystem i verden i dag – det være seg andre bakkebaserte eller luftbårne systemer.

Men ser vi på systemets totale kapasiteter, ser vi at det faktisk er mye mer fleksibelt enn som så. Tar vi utgangspunkt i en oppsatt NASAMS avdeling som opererer alene, må den inneha kapasiteter som:

–         evne til å planlegge, lede og gjennomføre luftvernoperasjoner

–         produsere luftbilde og bekjempe aktuell trussel

–         etablere og vedlikeholde kommunikasjonsnettverket

–         knytte seg opp mot overordnede og evt underordnede enheter

–         inneha nødvendig transport, logistikk og Force Protection (for å nevne de viktigste).

Men det er ikke noe til hinder for at disse del-kapasitetene kan nyttes uten at alle kapasiteter er tilstede i en operasjon. En luftvernavdeling kan løse en rekke andre oppgaver ved å benytte deler av, eller en kombinasjon av deler av, avdelingens kompetanse og kapasitet.

For eksempel, kan NASAMS brukes til å etablere et luftbilde i vanskelig tilgjengelige områder. Skulle NATO, eller FN, eller andre ha behov for overvåking av luftrommet i f eks et grenseområde, er NASAMS meget godt egnet.

Med komponenter fra NASAMS, og med tilført kompetanse, kan det i en nødssituasjon opprettes inn- og utflyvingskontroll ved en flyplass bare timer etter at en C130 Herkules har landet.

Avdelingen innehar kompetansen til å etablere og drifte en kommandoplass på vegne av militære og eller sivile ”kunder”, for å bruke det uttrykket.

Et slikt eventuelt oppdrag kan også inneholde styrker til Force Protection, samt logistikk og transport dersom det skulle være behov for det.

Fordi systemet er så fleksibelt, ressursbesparende, deployerbart og mobilt, kan det også brukes til forsvar av sivile installasjoner og/eller arrangementer.

(Vise plansjer med eksempel OL i Hellas)

I sin opprinnelige rolle, som bakkebasert luftforsvar, er det selve nettverket som er krumtappen i systemet. I dette nettverket kan det inkluderes komponenter, og/eller byttes komponenter, helt avhengig av oppdrag, trussel, samarbeidspartnere og annet. Det gjør systemet utrolig fleksibelt til også å møte fremtidens utfordringer.

En avgjørende faktor for utviklingen av NASAMS, har vært det gode samarbeidet mellom Kongsberggruppen, Forsvarets Forskningsinstitutt og Luftforsvaret. Dette sier jeg ikke for å reklamere for KDA, men for å fortelle at uten dette gode samarbeidet hadde utviklingen av NASAMS ikke vært mulig. Utviklingen av systemet har foregått samtidig med operativ bruk og operative tester. For meg som mangeårig operatør, har det vært utrolig spennende, og særdeles givende, å se hvordan operative betraktninger har fått direkte innvirkning på videreutviklingen av systemet. Samtidig har industrien holdt oss oppdatert og fremmet forslag om nye muligheter og kapasiteter, og i nært samarbeid har vi benyttet den beste kompetansen fra samlede miljøer til å utvikle det som vi med rette kan si er verdens beste luftvernsystem i sitt slag.

Fremtiden

Før jeg sier litt om fremtiden, vil jeg svare på mitt innledende spørsmål, som var:

Hva kan grunnen være til at USA låner norsk luftvernmateriell for å trygge hovedstaden sin? Hvordan kan det ha seg at verdens største militærmakt, og verdens eneste supermakt, var kommet i en situasjon der de ikke på egen hånd var i stand til å etablere et tilstrekkelig forsvar av en by i eget land?

Svaret er faktisk nokså enkelt. Amerikanerne måtte regne med en trussel fra luften i form av cruisemissiler, eller fra bemannede eller ubemannede småfly, som i meget lav høyde kunne true hovedstaden. Og det eneste middelet de hadde til rådighet selv, var å legge en ring av beskyttelse rundt hovedstaden i form av kampfly i luften.

Jeg vet ikke hvor mange kampfly det må til i luften til enhver tid for å trygge Washington, men jeg vet at det høyst sannsynlig er nokså mange. Og når vi så tenker på hvor stor organisasjon det må til for å holde mange kampfly i luften, 24 timer i døgnet, syv dager i uka, over flere måneder – ja kanskje flere år, da skjønner vi at det blir svært kostbart. Og ikke bare kostbart – en amerikansk kollega fortalte meg at US Air Force holdt på å ”knekke ryggen” – det var hans ord – før NASAMS kom på plass. Og nå jobber amerikanerne på spreng for å innføre sin egen versjon av systemet – som i prinsippet bygger helt og fullt på det norske – ved hjelp av kompetansen i den norske Luftforsvaret og ved Kongsberg.

Dette er i aller høyeste grad en viktig lærdom også for oss. Dersom vi er i en situasjon der det eksisterer en lufttrussel, så må den tas alvorlig. Og har vi ikke bakkebaserte luftforsvarsressurser til rådighet, så må vi bruke luftbårne.

Kampfly er en utrolig viktig ressurs for Forsvaret. Jeg mener det ville være et meget stort strategisk feilgrep å ikke sikre fremtiden til det norske kampflyvåpenet. Kampfly kan løse en rekke oppgaver, og kan operere innenfor et meget fleksibelt oppgavespekter.

Men som nevnt ovenfor: eksisterer det en lufttrussel, så må den ivaretas. Skal den ivaretas av kampfly, så er det meget ressurskrevende. I tillegg, vil det fjerne kampflyets fortrinn, ved at fleksibel bruk av denne dyre ressursen nokså effektivt blir forhindret ved at flyene blir bundet opp i det oppdraget der de er minst kosteffektive.

Det er altså ikke snakk om kampfly eller bakkebasert luftvern, – det er i aller høyeste grad snakk om begge deler. Og jo færre kampfly vi har, jo viktigere er det at vi må kunne bruke dem effektivt og fleksibelt. Da må vi ha komplementære kapasiteter som bygger opp under det.

Et godt, tidsriktig, fleksibelt, kosteffektivt og moderne bakkebasert luftforsvarssystem, er ikke bare en forsikring om at vi kan beskytte befolkningen og viktige installasjoner fra et eventuelt angrep ført frem gjennom luften. Det er også en forsikring om at vi kan bruke kampflyene våre på den mest kosteffektive måten.

Et annet viktig poeng er at bakkebasert luftvern er 100% passivt. Vi ser noen ganger at utplassering av militære styrker brukes i kampanjer og politiske ”statements” for å hevde at man truer med, eller forbereder, offensive operasjoner. Utplassering av luftvern kan ikke utløse de samme reaksjonene. I sin natur, er luftvern i seg selv kun egnet for defensive operasjoner – altså til forsvar. Og det er ikke mulig å hevde at utplassering av luftvern for å forsvare mennesker, infrastruktur, en flyktningleir, en by, Stortinget, en oljeinstallasjon eller et kraftverk – eller å bruke deler av systemet for å overvåke et omstridt grenseområde, kan ses på som en offensiv trussel.

Samlet gjør dette at en norsk luftvernavdeling er et utrolig godt egnet politisk virkemiddel. Dersom det er viktig for Norge å være deltaker i en operasjon, eller det er viktig for Norge å svare på en henvendelse fra FN, er virkemidlene en norsk luftvernavdeling rår over ekstremt fleksible. I tillegg er det billig! Ref den før omtalte vurderingen av å støtte OL i Athen. Med totalt 27 personer kunne vi ha sikret OL 24 timer i døgnet i 20 dager. Det er det ingen andre kapasiteter i verden i dag som ville ha vært i nærheten av å klare.

Skulle en operasjon kreve luftovervåkning, kan vi være på plass å gjøre det innen få timer. Skulle situasjonen utvikle seg slik at vi også trenger skyts, kan vi ettersende det og være operative innen 30 minutter etter at utstyret kommer fram. Utvikler bakkesituasjonen seg, kan vi ettersende Force Protection ressurser. Og så videre og så videre.

NASAMS har sine absolutte fordeler og fantastiske egenskaper, og jeg har brukt utrykket ”verdens beste luftvernsystem i sitt slag”. Men det betyr ikke at det kan gjøre alt. Selv om trusselen fra ballistiske missiler sannsynligvis er avtakende, er den der fortsatt. Og her har NASAMS svært begrenset effekt. Når vi så vet at kampfly ikke har noen som helst effekt mot disse våpnene – uten å eventuelt forsøke å ta dem ut på bakken før de skytes – må vi sørge for ett av to ting: Enten må vi bygge på det eksisterende nettverket og sette inn radarer og missiler som møter trusselen, eller så må vi samarbeide med andre som kan løse denne delen av luftvernoppdraget.

Og det er akkurat det vi ønsker å gjøre. Vi har allerede satt i gang samarbeid med Nederland om å integrere NASAMS og Patriot, og jeg vet at også Tyskland er interessert i et slikt samarbeid. (Vise plansje om luftvernsamarbeid med Nederland).

Hvordan kommer vi dit?

Vi er ikke der ennå. Norge har utviklet det beste, og det mest fleksible luftvernsystemet i sitt slag i verden. Vi har utviklet unike kapasiteter; vi har et system som var det første i verden som oppfyller alle kriterier for Network Cerntric Warfare – faktisk før vi engang kjente dette begrepet. Vi har unik kompetanse etter å ha vært med gjennom utviklingen av systemet, og norske offiserer deltar for fullt for å utdanne amerikanske, spanske og andre lands offiserer.

Flere forsvarsministere har sagt at det er viktig for Norge å delta internasjonalt med vår spisskomtanse, og der våre kapasiteter utfyller og komplementerer de av våre allierte. Her har vi et område der vi til nå har vært alene i verden om å møte den trusselen fra luften som øker mest, og vi har den beste kompetansen og det mest fleksible systemet av alle.

Men – skal vi innlede et samarbeide med andre nasjoner, så må vi ha noen som kan samarbeide. Vi må ha både mennesker og systemer dersom vi skal være interessante samarbeidspartnere – eller allierte, om dere vil. Og når det gjelder luftvern, så er miljøet i Norge blitt farlig lite, og kompetansen begynner å forvitre.

Jeg har tidligere referert til hva Generalinspektøren fra Hæren har sagt fra denne talerstolen. Nå ønsker jeg å referere ham fra hans innlegg i siste nummer av ”Norges Forsvar”, der han sier – sitat:

”En operasjon med innsatsforsvaret baserer seg på tanken og logikken i brigaden som kompetansesystem. Den store forskjellen i forhold til ad hoc oppsetninger og mobiliseringsforsvaret, er selvsagt at vi er samtrente.” – sitat slutt.

Nøyaktig det samme gjelder for en luftvernavdeling, der vi til nå har benyttet begrepet ”bataljonen som kompetansesystem”. Uavhengig av hva vi velger å kalle avdelingen, så er begrepet kompetansesystem like gyldig. I dag ser vi dessverre en trend i at operative funksjoner rendyrkes, og støttefunksjoner – som det så feilaktig heter – blir tatt ut av kompetansesystemet. Logistikk, teknisk støtte, transport, force protection, – ja, til og med stabsfunksjoner som er avgjørende for planlegging, ledelse og gjennomføring av operasjoner – blir fjernet fra kompetansesystemet. Vi må i fremtiden sikre fulle kapasiteter på det vi til i dag har kjent som bataljonsnivå. Dette tema er verdig et eget foredrag i seg selv – jeg vil bare her konkludere med at utviklingen faktisk står i fare for å ødelegge luftvernavdelingens største styrke: nemlig dens fleksibilitet.

La meg også få si litt om øving og trening. En luftvernavdeling – som alle andre – trenger selvsagt å trene for å kunne løse oppdragene. Og dersom begrepet fleksibilitet skal ha noe mening, så må vi trene på det som er vanskeligst – nemlig fullskala luftvernoperasjon. Blir vi gode til det, blir alle andre oppdrag enkle å løse. Dersom vi bare trener på enklere oppgaver, blir det umulig å løse det vanskeligste.

For en luftvernavdeling er det avgjørende å trene sammen med kampfly. Det er minst to grunner til dette: For det første utgjør kampfly fortsatt den vanskeligste trusselen for en luftvernavdeling. For det andre, kampfly kan simulere alle andre trusler en luftvernavdeling kan utsettes for fra luften. Samtidig kan luftvernavdelingen simulerer alle trusler kampflyet kan utsettes for fra bakken, og dermed har våre to viktigste luftmaktseffektorer meget stor gjensidig nytte av å trene sammen.

Samtidig må luftvernet trene sammen med Hæren. Luftforsvaret har overtatt det bakkebaserte luftforsvarsoppdraget også for Hæren, og det krever spesiell kompetanse å kunne yte denne støttet til en hæravdeling som manøvrerer – gjerne i ulendt terreng, og under vanskelige vær- og føreforhold. Det vanskeligste oppdraget dreier seg derfor om å bli god til å gjøre to ting samtidig: Være i stand til å møte truslene fra luften, og å greie å beskytte en hæravdeling som manøvrerer. Kan en luftvernavdeling dette, blir fleksibel utnyttelse av systemet til alle andre tenkelige oppdrag nokså enkelt.

Avslutning

I en usikker verden med et usikkert trusselbilde og en usikker framtid, er det avgjørende at vi har virkemidler som er fleksible, effektive og kan tilpasses mange scenarier, oppdrag og situasjoner.

Jeg har i kveldens foredrag forsøkt å kort redegjøre for de generelle, sikkerhetspolitiske utfordringer vi og vår forsvarsallianse NATO står over for, og jeg har pekt på noen viktige trender innenfor utvikling og bruk av militær makt. I kombinasjon med å se på de mest aktuelle trusler, har jeg beskrevet den norske luftvernsuksessen NASAMS og redegjort for utviklingen, kapasitetene og – ikke minst – muligheter for fremtidig fleksibel bruk av systemet nasjonalt og internasjonalt.

La meg til slutt få vise en filmsnutt av den første skarpskytingen med NASAMS på norsk jord – faktisk den første skyting med AMRAAM fra bakken utenfor USA – som skjedde på Andøya for nesten ett år siden.

(Filmsnutt)

Da vil jeg med glede forsøke å besvare de spørsmål dere måtte ha.

Hjertelig takk for oppmerksomheten