Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. mars 2010
Ved

Hilde Henriksen Waage,
Professor ved Universitetet i Oslo:

Foto: Kjell Huslid, OMS

Hvorfor er det ingen fred mellom Israel og palestinerne?

Hvilken rolle spiller USA?

Konfliktene i Midtøsten dominerer nyhetsbildet. Dag ut og dag inn ruller bilder av terroraksjoner, voldsomme demonstrasjoner, raseri, krig og okkupasjon ut fra våre TV-skjermene. Det vil liksom ingen ende ta. Mange orker ikke lenger å forholde seg til, langt mindre ta inn over seg og forstå hva alt dette bråket handler om.

En del av den regionen og dette konfliktbildet er konflikten mellom Israel og palestinerne.

 

Her i Vesten, og her i Norge, liker vi godt å holde fast på eventyrfortellingene og mytene om situasjonen i Midtøsten. Da det gjelder konflikten mellom Israel og palestinerne, later vi stadig som om det finnes en fredsprosess, som ikke finnes. Vi later også som om det finnes en norsk rolle, som heller ikke finnes. Jeg vet knapt om noe internasjonalt spørsmål som tåkelegges så mye som nettopp konflikten mellom Israel og palestinerne. Jeg vet knapt om noe spørsmål hvor det fremdeles er så stor kunnskapsløshet om faktiske historiske forhold. Ikke minst gjelder dette framstillingen av og årsaksforklaringene på hvorfor det fremdeles ikke er noen fred mellom Israel og palestinerne.
Konflikten mellom Israel og palestinerne fortsetter å bli tåkelagt så mye at de fleste tror på dette bedraget, disse helt feilaktige framstillingene, også i dag. Jeg bare spør: Hvilken fredsprosess? Hvilken norsk rolle? Hvilken palestinsk stat – som i følge fredsplanen det såkalte ”Veikartet for fred” skulle ha foreligget fiks ferdig i 2005, som i følge USAs forrige president George Bush skulle ha foreligget omtrent hvert eneste år fra 2005 og til 2008 og som USAs nåværende president også gikk friskt ut og lovte skulle opprettes. Etter ett år som president har tonene fra en skuffet og desillusjonert president Obama fått en helt annen låt. Hvilke positive resultater har det kommet ut av alt dette fredsprosess-snakket i de siste 17 år? Ingen. Bortsett fra at alt har blitt mye verre.

 

Hvordan har denne såkalte fredsprosessen blitt drevet fram av USA i de siste årene? La meg komme med et eksempel: I forkant av Annapolis-konferansen i desember 2007 reiste den daværende utenriksminister Condolizza Rice og forsvarsminister Gates (juli 2007) rundt i Midtøsten og delte ut 400 millioner kroner i ekstra våpenstøtte til sine venner i Midtøsten – Israel, og de såkalte moderate arabiske landene – Egypt, Saudi-Arabia og Golfstatene. Mitt spørsmål er: Hvilke virkemidler skal USA bruke til å få Israel til å godta de kompromisser de ikke vil etter at amerikanerne først har gitt Israel masse våpen som israelerne vil ha? Det finnes ingen slike virkemidler. Det finnes heller ingen fredsprosess. Israels tidligere forsvarsminister Moshe Dayan oppsummerte statsminister Golda Meir forhold til USA på denne måten: ”USA gir oss våpen, penger og råd. Vi tar imot våpnene, vi tar imot pengene, og vi overser rådene”.

 

Et poeng til: I denne såkalte fredsprosessen snakker vi om ”partene”, det verste ordet jeg vet om. Hvem er ”partene”? Det høres jo nesten ut som vi snakker om representanter for to stater. Den ene parten er staten Israel. Hvem er Israels motpart? Palestinerne, under ledelse av den såkalte presidenten Mahmoud Abbas. Det høres ut som om han er president i en stat. Det finnes ingen palestinsk stat. Palestinernes såkalte president er i beste fall en leder, som ikke lenger er valgt og som har sitter flere år på overtid, for halvparten av et okkupert folk med støtte fra en liten del av den ene halvparten. Hamas, som i utgangspunktet er demokratisk valgt med et overveldende flertall av palestinerne både på Vestbredden og i Gaza, styrer den andre halvparten. Men Hamas er det ingen som vil snakke med, er av USA og andre vestlige land ansett for å være en terroristorganisasjon og er politisk og økonomisk boikottet av alle.

 

Jeg skal på slutten av mitt foredrag komme tilbake til hvorfor det ikke er noen fred og hva som må gjøres for å få til en løsning. Men hva mener så jeg at konflikten mellom Israel og palestinerne handler om? Hvilke spørsmål er det jeg mener MÅ løses for å få til noen fred?

 

Konflikten handler om det samme i dag som det den har gjort i nærmere 60 år: De kjernespørsmål som konflikten mellom Israel og palestinerne handler om er:

 

  • En sterk israelsk stat (ikke noe mirakel, selv om vi befinner oss i miraklenes del av verden, men verdens femte sterkeste militærmakt alliert med verdens eneste supermakt USA)
  • En palestinsk stat som døde under fødselen (og som aldri siden har) eller kommer til å gjenoppstå fra de døde. Jeg må her få legge til at president George Bush må ha fulgt usedvanlig dårlig med i historietimen på skolen. Han hevdet i i april 2002 at det var han som for første gang hadde fått FN til å vedta visjonen om en framtidig palestinsk stat. For noe tull. FN vedtok i 1947 med totredjedels flertall å opprette to stater, en israelsk og en palestinsk)
  • De okkuperte områdene (Vestbredden, Gaza, Jerusalem og Golanhøydene) skal Israel bare beholde dem?
  • Palestinerne og de palestinske flyktningenes rett til å vende tilbake til sine hjem, nå i Israel, hva skal gjøres med dem? Jeg vil bare for ordens skyld minne om at det så langt fra er noe hjertelig og vennskapelig forhold mellom palestinerne og de arabiske landene. De arabiske landene bare bruker palestinerne til sine formål, når det passer.
  • De jødiske bosetterne

Disse spørsmål Må løses for å få til noen levedyktig fred.

Jeg skal dvele litt ved de jødiske bosetningene i de okkuperte områdene og hvordan de bidrar til å hindre fred og forsoning i Midtøsten. I dag bor det ca. 250 000 jødiske bosettere, spredt utover hele Vestbredden. Det bor ca. 250 000 i Jerusalem, altså rundt 500 000 til sammen. Et kart over Vestbredden ser ut som en salamipølse, eller kanskje snarere en danskepølse, hvor bosettingen er fettklumpene i salamipølsa, med veier i mellom, kun for jøder. Palestinerne bør på det rød kjøttet i salamien, der president Bush og president Obama mener at denne sammenhengende palestinske staten skal komme. Ingen av dem har noen reist rundt på Vestbredden.

 

Etter Seksdagerskrigen i 1967 oppfordret Israel til massiv bygging av bosettinger, og ikke bare i de områdene som var militært og strategisk viktig for Israel, men spredt ut over hele Vestbredden. Det ville være å skape fakta på bakken og gjøre et kompromiss om land umulig å oppnå. ”Det jødiske folk har en uangripelig, evig og historisk rett til Israel, arver fra deres forfedre”. Israel var nærmest forpliktet til å bygge bosettinger, hevdet statsminister Menachem Begin i Likud-partiets første regjeringserklæring i 1977.

 

Da den andre store Likud-hauken Yitzhak Shamir gikk av som statsminister i 1992, uttalte han at ”det gjorde han vondt at han ikke i de neste fire år kunne ekspandere de jødiske bosettingene i Judea og Samaria”: ” Jeg ville ha fortsatt forhandlinger om palestinsk selvstyre i ti år og samtidig fått inn en halv million jøder i Judea og Samaria,” uttalte Shamir. ”Vi må utnytte tida. Dette må være den historiske retningen. Hvis vi må droppe denne basisen, vil det ikke være noe annet som kan hindre en palestinsk stat.”

Dette var Shamirs problem. Han ville ha landet, men han vet ikke hva han skal gjøre med menneskene som bodde der, palestinerne. Hva var Ariel Sharons problem, den tredje store hauken innenfor Likud-partiet, som har styrt Israel fra 2001 til hjerneblødning rammet ham i januar 2006?

 

Sharon har historisk sett hatt problemer men moderate palestinske ledere. De var det verste Sharon visste. Det var det moderate, og ikke det ekstreme, som var hans fremste fiende. I 1982, da PLO og Arafat viste tegn til moderasjon, var Sharons svar invasjon av Libanon. Hans mål var å ødelegge PLO som en militær og politisk styrke, ødelegge ryggraden til den palestinske nasjonalismen, samt å absorbere Vestbredden som et ledd i hans og Likuds planer om et Stor-Israel. Det hele endte med katastrofe og Sharon måtte gå av som forsvarsminister. Han fortsatt imidlertid i regjeringen.

Som Israels statsminister fra 2001 ønsket ikke Ariel Sharon å delta i noen fredsprosess med en palestinsk partner. Han ønsket å erstatte den med ensidige israelske beslutninger. Han utarbeidet derfor en egen, alternativ plan for å hanskes med konflikten: Gaza-planen.

 

I august 2005 trakk Israel seg militært ut fra Gaza og fjerne ca. 7000 jødiske bosettere. Men dette betydde slett ingen slutt på den israelske okkupasjonen. Israel fortsatte å ha full kontroll over alle grenser, Israel hadde full kontroll over luftterritoriet over Gaza. Israel kontrollerte Middelhavet utenfor. Egypt hadde full kontroll med sin grense og sørget for at palestinerne ikke kom inn i Egypt. Gaza, alt da et samfunn på randen av sammenbrudd, ble gjort om til Midtøsten største fengsel. De 1,5 millionene statsløse palestinerne som bor der, verdens tettest befolkede område, kom verken ut eller inn. Israel tok et definitivt strupetak på den fra før ødelagte palestinske økonomien. Den eneste forskjellen fra tidligere var at den israelske hæren fra 2005 omringet palestinerne i stedet for å stå midt iblant dem.

Gaza-planen var noe som Israel har bestemt seg for å gjøre på egenhånd, uten at dette var noe resultat av forhandlinger med palestinerne. Daværende statsminister Ariel Sharon høstet stor ros for dette internasjonalt, ikke minst fra USAs president Bush som virkelig betraktet Sharon som sin viktigste partner for fred. Sharon måtte tåle masse kritikk fra sterke krefter i sitt eget Likud-parti og ikke minst, fra den ekstreme militante høyresiden og bosetterbevegelsen i Israel, vanligvis Sharons beste venner. Men hvorfor gjorde Sharon dette? Fordi han var blitt forvandlet til en fredsdue med dårlig samvittighet for all urett som var begått mot palestinerne? Fordi han ikke lenger ville kontrollere palestinernes liv, som han selv uttrykte det?

Israel hadde helt andre mål med Gaza-planen. Den frøs nemlig hele den såkalte fredsprosessen. Dette har da også en av Sharons nærmeste rådgiver (Dov Weissglass) innrømmet var noe av det viktigste med Gaza-planen (8. oktober 2004). Israel slapp nemlig med dette unna det berømte, eller for mange israelere, marerittaktige forhandlingsbordet. Hvis du ikke har noe å gi, da er det lurt ikke å sitte ved noe forhandlingsbord. Med Israels ensidige Gaza-beslutning ble det ingen fredsprosess, det ble ingen politisk prosess med palestinerne, det ble ingen prosess som hadde som mål å opprette noen palestinsk stat. Israel kunne beholde og befeste kontrollen over den langt viktigere Vestbredden, de jødiske bosetterne og Jerusalem.

Israel hindret med dette en diskusjon om alle de vanskelige spørsmål som måtte løses, palestinske flyktninger inkludert. Den israelske statsministeren lyktes også å sikre amerikansk støtte til en politikk som innebar amerikanske garantier for utvidede israelske grenser og bosetting av de palestinske flyktningene utenfor Israel. De israelske aksjonene helt fra 2000, muren, Gaza-planen, alle disse handlingene, hadde altså et langt større mål. Aksjonene skulle stoppe marsjen mot palestinsk selvstyre, mot palestinsk uavhengighet og til slutt hindre opprettelsen av en palestinsk stat. Det lå også en gammel Likud-plan bak: Et Stor-Israel fra Jordan-elven til Middelhavet. Det handler altså i dag fremdeles om land, men hva skal Israel gjøre med menneskene som bor der? Spørsmålet er stadig like uløst.

Det er dette spørsmålet som må løses. Det spiller liten rolle om det er Fatah eller Hamas som styrer de palestinske områdene. I januar 2006 vant Hamas en overveldende seier ved det palestinske valget. Valgresultatet kom som en overraskelse på alle, Hamas inkludert. Det var Vesten som hadde presset palestinerne til å gjennomføre dette valget, med EU som observatør. Stikk i strid med det som hadde vært intensjonen, sto Vesten nå med en president de selv ville ha, men som de hadde svekket makten til, og en statsminister, som de ikke ville ha, men som de selv, i sin tid, hadde styrket makten til. Og Hamas vant ikke valget fordi palestinerne har tørnet islamister hele gjengen. Det var Hamas sitt løfte om politiske og økonomiske reformer som gjorde at de vant. Men ved å øke presset på den nyvalgte Hamas regjeringen ville Israel sørge for – og klarte å sørge for – at Hamas ikke ville klare å innfri noe valgløfte. Og det førte igjen til misnøye, uro og kaos.

 

Israelske myndigheter stanset alle regelmessige utbetalinger til den palestinske selvstyremyndigheten (rundt 50–60 millioner dollar per måned) fra skatter og avgifter samlet inn av Israel. Kvartetten – USA, EU, FN og Russland – fulgte opp, med Norge på slep, og kunngjorde at de ville bryte alle forbindelser med Hamas-regjeringen og stanse alle direkte og indirekte subsidier til de palestinske myndighetene. For amerikanerne var dette ikke nok. De vedtok i tillegg at enhver bank som fortsatte å samarbeide med de palestinske myndighetene, og/eller sørget for pengeoverføringer til dem, ville bli svartelistet. Straffetiltakene som Vesten vedtok som en reaksjon på Hamas sitt brakvalg i januar 2006, skulle ifølge en israelsk regjerningstalsmann bidra til at en palestinsk slankekur. Palestinerne skulle ”gå ned i vekt, men ikke så mye at de dør”. Så vil de nok komme på bedre tanker.
Konsekvensene av verdenssamfunnets økonomiske og politiske sanksjoner var overveldende. For tusener av palestinere, som i en årrekke hadde mottatt sine lønnslipper fra selvstyremyndighetene, uteble lønningsposen da pengestrømmen utenfra stanset opp. Spenningen i befolkningen økte, og en stadig tydeligere polarisering av det palestinske samfunnet fant sted. Fatah- og Hamas-sympatisører barket sammen i voldsomme og blodige gatekamper. Sommeren 2007, etter nye, harde gatekamper mellom Hamas og Fatah på Gazastripen, flyktet Fatahs øverste sikkerhetsledere fra Gaza til Vestbredden. Hamas overtok kontrollen på Gazastripen.

Fra 2007 har palestinerne blitt et dypt splittet folk. Det må nå minst en egen fredsprosess til for å få palestinere til å bli venner med palestinere. De to atskilte områdene var styrt av to ”regjeringer”, én Hamas-regjering som styrer Gaza-stripen, og en Fatah-regjering på Vestbredden, som Vesten og Israel øyeblikkelig normaliserte forholdet sitt til og, ikke minst, ga masse penger til. I desember 2008 angrep Israel Gaza, ifølge Israel som svar på Kassam-raketter avfyrt mot Israel fra Gaza-stripen. Et utbombet, isolert, ikke gjenoppbygget, fattig Gaza, totalt uten fremtidshåp, er det resultatet vi fremdeles står overfor den dag i dag.

Israel har langt på vei oppnådd alle sine politiske og militære mål. Israels mer langsiktige politikk har også båret frukter. Palestinerne er på alle mulige måter et splittet folk – geografisk, politisk, økonomisk, sosialt. Verdenssamfunnet hjelper dessuten Israel med å betale for den israelske okkupasjonen ved å gi store mengder med bistand til vestens yndinger på vestbredden, Fatah og den amerikansk-utdannede statsminister Fayyad. Det finnes ikke lenger noen palestinsk ”partner”, og det finnes ikke lenger noen ”fredsprosess”. Israel kan etter Gaza-krigen (var over i januar 2009) virkelig trekke på skuldrene og si: ”Hvem skal vi snakke med her? Palestinerne klarer ikke en gang å holde orden i egne rekker”. Ut av ruinene på Gaza-stripen ser vi et fragmentert samfunn, på randen av sammenbrudd. Hamas styrer, holder ro og orden internt, men er betydelig svekket. Klaner, familier, bander – som alle sverger hevn over Israel – råder grunnen og slikker sine sår før de igjen vil gjenoppta kampen mot Israel. Ingen moderate røster finnes. På Vestbredden fortsetter den Fatah-dominerte, ikke-valgte regjeringen og den heller ikke lenger valgte presidenten å snakke med Vesten, og få penger fra Vesten. Heller ikke på Vestbredden finnes det noen fredspartner som kan delta i noen fredsprosess, med støtte og legitimitet fra sitt eget folk.

Og i Israel vant den fjerde store Likud-hauken det israelske valget i 2009: Benyamin Nethanyahu er statsminister, og med seg i en sin regjeringskoalisjon har en rekke enda mer høyreorienterte, militaristiske partier, blant annet med den russisk-fødte, ytterliggående Avigdor Lieberman som utenriksminister. Det er ingen fred i sikte. Hvordan kan dette løses? Den eneste kandidat som kan hjelpe er USA. Spørsmålet er ikke hva USA kan gjøre, men hva USA vil gjøre.

USA

Hvorfor er USAs rolle så sentral? Kan USA skape fred? Eller kanskje snarere, vil USA skape fred mellom Israel og palestinerne?

I mer enn 50 år har amerikanerne stått bak de fleste meklingsforsøkene i Midtøsten. Tradisjonelt har USA hatt flere grunner til å drive fredsmekling i Midtøsten. USA har viktige militære og økonomiske interesser i regionen, og oljeinteressene er betydelige.

Historisk har USAs meklingsframstøt også vært viktige av innenrikspolitiske årsaker. USAs forhold til Israel er noe langt mer enn et utenrikspolitisk spørsmål. For et flertall av amerikanerne er Israel et demokratisk fyrtårn i et stadig mørkere, farligere muslimsk-arabisk hav. Dette gjelder ikke minst for den store, kristne, konservative middelklassen i USA. Den israelske lobbyen i USA har også stor innflytelse på amerikansk innenrikspolitikk så vel som utenrikspolitikk. Under den kalde krigen ble Israel en viktig alliert og Midtøsten en viktig region i konflikten med Sovjetunionen. Av alle disse grunner er USAs forhold til Israel et usedvanlig viktig spørsmål. Enhver amerikansk administrasjon må trå uhyre varsomt for ikke å legge seg ut med viktige og mektige innenrikspolitiske grupper. Derfor trår også amerikanske presidenter uhyre varsomt i sine forsøk på å finne en løsning. Fraværet av vilje til å gjøre noe som helst for legge press på den nære alliert Israel er det mest slående trekk ved amerikansk Midtøsten-diplomati.

Derfor har amerikansk diplomati i Midtøsten også vært mislykket i mer enn 60 år. USA har de store musklene som trenges til å øve press på Israel, men USA har ingen vilje til å bruke dem. Det er nemlig ikke slik at det ikke er mulig å løse konflikten mellom Israel og palestinerne, det finnes bare ingen vilje til å løse den. Men det finnes to unntak, to eksempler på amerikanske presidenter som har vært villige til å øve press på Israel for å få på plass fredelige løsninger. Og da skal jeg love dere at vi har fått en annen dans i Midtøsten:

 

Det første bruddet med USAs ja-vi-elsker-Israel-linje kom med president Eisenhower og utenriksminister John Foster Dulles i 1953. De syntes at president Truman hadde behandlet Israel med silkehansker, ”gone overboard in favour of Israel”, som de uttrykte det. De mente at dette ikke tjente amerikanske interesser og at den amerikanske politikken derfor måtte legges om. Eisenhower og Dulles hadde fått nok av israelsk egenrådighet etter at israelerne først hadde flyttet sin hovedstad (1949) og deretter også hadde flyttet sitt utenriksdepartement til Jerusalem sommeren 1952, til tross for sterke protester fra USA. Amerikanerne hadde bestemt seg for å være tøffere mot israelerne neste gang de ikke rettet seg etter amerikanske anmodninger.

Da Israel nektet å innstille arbeidet med Jordan-elven, stanset Dulles og Eisenhower all økonomisk hjelp til den nye jødiske staten 19. oktober 1953. Måneden før (september 1953) hadde nemlig Israel satt i gang å grave en kanal i nord. Israelerne ønsket å utnytte fallhøyden og vannkraften i Jordan-elven. Jordan-elven rant hovedsakelig gjennom den demilitariserte sonen og markerte grensen mellom Israel og Syria. Ved en endring av løpet ville elven stort sett renne igjennom områder kontrollert av Israel. Israel nektet å stanse arbeidet.

I tillegg hadde Israel i 1953 fått ny generalstabsjef, Moshe Dayan, hovedarkitekten bak Israels nye militære doktrine: Araberstatene måtte forstå at de ikke hadde noe å vinne på å overfalle den jødiske staten. Israel måtte ha militær kapasitet til å slå tilbake en hver kombinasjon av de arabiske stater, understreket Dayan, samt vilje til å bruke sin militære overlegenhet. Politikken ble satt ut i livet 15. oktober 1953. Om natten, under ledelse av den 25-år gamle Ariel Sharon, en i ettertid ikke ukjent israelsk statsråd og statsminister, angrep den nyopprettede israelske Enhet 101 den jordanske grenselandsbyen Qibya. Etter en skuddveksling, som skapte panikk blant landsbybeboerne, sprengte kommandostyrken under Sharons ledelse hus for hus. 66 landsbybeboere ble drept, tre fjerdedeler av dem kvinner og barn. Aksjonen var godkjent av statsminister David Ben-Gurion. Fire dager senere innstilte USA all økonomisk hjelp til Israel.

Israelerne var rystet over at USA kunne finne på å gjøre noe slikt, vant som de hadde vært til Truman-administrasjonens silkebehandling. Tross henstillinger fra den israelske regjeringen og press fra den mektige Israel-lobbyen i USA, ga ikke den amerikanske presidenten og utenriksministeren etter. Hjelpen ble stanset i over en måned. 29. oktober 1953 ble pengekranene åpnet igjen. Dagen før hadde Israel gitt etter for presset og stanset prosjektet om å endre løpet til Jordan-elven.

I januar 1989 tok George Bush senior tok over som president. Bush-administrasjonen, og ikke minst utenriksminister James Baker, viste ny giv og ny kraft i forhold til den fastlåste Midtøsten-konflikten. Israelerne og palestinerne ble fortalt i klartekst at hvis fred skulle oppnås, så måtte ambisjonene begrenses. Til israelernes store overraskelse var de amerikanske silkehanskene på vei ut. Baker ga klar beskjed om at Israel måtte oppgi sine drømmer om et “Stor-Israel” fra Jordan-elven til Middelhavet. Slike planer hadde ikke lenger amerikansk støtte.

Madrid-konferansen var USAs viktige initiativ for å forhandle fred i det turbulente Midtøsten. Etter Golfkrigen kunne USA også så mye lettere gjøre det. Irak var midlertidig satt ut av spill. Den kalde krigen var over. Sovjetunionen lå ned med brukket rygg. Men USA hadde betydelige problemer med sin egen allierte Israel. Shamir nektet å komme på USA sin fredskonferanse.

Med full støtte fra president George Bush satte utenriksminister James Baker sterkt press på Shamir. Bush-administrasjonen holdt tilbake 10 milliarder dollar i lånegarantier for å undergrave Shamirs stilling og presse statsministeren til fredsforhandlinger. Ikke siden Eisenhowers presidentperiode hadde USA brukt økonomiske virkemidler på en slik måte overfor Israel. Baker mente Shamirs ambisiøse bosettingsprogram måtte stoppes. På tross av sterk påvirkning, både internt i USA og fra Israel, fortsatte Baker og Bush konsekvent å omtale Øst-Jerusalem som tilhørende de okkuperte områdene. Jerusalem var ikke, som israelerne og mange i USA så det, Israels udelte og evige hovedstad. Bush-administrasjonen gjorde det klart at endelig status for Jerusalem skulle avgjøres ved forhandlinger. Det gikk kun dager før Shamir ga etter for USAs økonomiske press og møtte opp på konferanse i Madrid. De amerikanske pengekranene ble igjen åpnet. MEN: Pappa Bush ble imidlertid ikke gjenvalgt som president i USA.

Vil president Barack Obama bringe fred til Midtøsten? Den nye amerikanske administrasjonen med president Obama og ikke minst den svært så ideologiske drevet pro-israelske utenriksminister Hillary Clinton har ikke og vil ikke komme til å endre de rådende spillereglene i de fredsprosesser som har vært ført i 60 år. Obama skal tross alt håndtere en finanskrise, en helsereform, to kriger i Irak og Afghanistan, og han har lyst til å bli gjenvalgt som president.

 

President Obama er en retorisk begavelse, det er ingen tvil om det. Vi hørte det da han i sin tale i Kairo i juni 2009 strakk ut en hånd til den islamske verden. Vi hørte det på nytt da han takket for fredsprisen i sin Nobel-tale i Oslo i desember 2009. Men for å sitere den amerikanske country-artisten Shania Twain: ”That don’t impress me much”. Det var ingenting i noen av disse talene eller i noe annet i det president Obama har sagt eller gjort det siste året som viser eller antyder hva USA har tenkt å gjøre for å oppnå fred. Absolutt ingenting. Det blir ikke fred av prat. Det blir ikke fred av planer. For å løse konflikten mellom Israel og palestinerne er det utarbeidet så mange planer at vi kan fylle flere hus med planer. Det blir kun fred av handlinger. Og handlinger har glimret med sitt fravær.

 

Etter ett år som president har Barack Obama allerede gitt opp. For ett år siden sa Obama: “It will be the policy of my administration to actively and aggressively seek a lasting peace between Israel and the Palestinians, as well as Israel and its Arab neighbors”. Et år senere (januar 2010) sa han at hans regjering hadde “overestimated its ability to persuade them”, altså Israel og palestinerne. Hadde jeg skjønt dette tidligere, fortsatte Obama, ville jeg ikke ha “raised expectations as high”. Skjønt dette før? En hvilken som helst forsker eller analytiker kunne ha fortalt ham at slik ville det komme til å gå, men at det var hans jobb å sørge for at det ikke gikk slik. Da måtte han ha brukt de store amerikanske musklene som han vitterlig har. Men hvis han ønsker å bli president, vel, da burde han ikke finne på å prøve på noe slikt.

 

Den tidligere president Jimmy Carter satte den israelsk-palestinske konflikten høyt oppe på dagsorden og ville foreta ”change”. Det gikk dårlig for Carter. Han ble ikke gjenvalgt. Etter et år som president har Obama også skjønt at hvis han skal overleve som president må freden mellom Israel og palestinerne begraves. Han må komme seg helskinnet ut av den vanskelige situasjonen han selv har satt seg i. Og hvordan skal han gjøre det? Jo, president Obama kommer til å la spesialutsending George Mitchell fortsette å prate med ”partene”, få det til å se ut som om det er fortsatt amerikansk aktivitet. Derfor lanserte USA opplegget om ”indirekte samtaler”, akkurat som om det skulle være noe slags gjenoppliving av den ikke-eksisterende fredsprosessen. Derfor ble visepresident John Biden sendt til Midtøsten (mars 2010), stadig for å fortsette å prate. Det gikk ikke bra. Under besøket annonserte den israelske regjeringen at den skulle bygge 1600 nye boliger i det okkuperte Øst-Jerusalem og det etter et helt år med amerikansk retrett fra sitt opprinnelige krav om stans i all ny utbygging, som en forutsetning for fredsforhandlinger. Knuten på tråden er imidlertid kun ubetydelig krusninger på overflaten: 18. mars 2010 uttalte president Obama følgende: ”Israel is one of our closest allies, and we and the Israeli people have a special bond that’s not going to go away. … But friends are going to disagree sometimes”. Og så konkluderte den amerikanske presidenten med å si” There is no disagreement in terms of how we can move this peace process forward”.

 

Derfor vil ikke noe press bli øvet på USAs allierte Israel for å få landet til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. President Obamas exit-plan er å fortsette å holde pratingen i gang. Slik vil det se ut som om han gjør noe. Israel vil fortsette å bygge ut bosettinger og legge Vestbredden og Jerusalem under seg. Israelerne vil fortsette å trekke på skuldrene og si: Konflikten med palestinerne kan ikke løses, den kan bare håndteres. Vi er alle vitne til hvordan Israel håndterer konflikten. Palestinerne vil fortsette å være et dypt splittet og okkupert folk, og de vil ikke makte eller klare å bli enige om noen felles ledelse og noen felles forhandlingsplattform. Kunnskap om fortiden gir grunn til dyp uro over den videre utviklingen i fremtiden. Men kunnskapen om fortiden gir også håp: Det forteller oss hva vi bør gjøre for å få til fred.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 5. november 2007

 

Kjetil Selvik
Førsteamanuensis II ved Universitet i Oslo


Hvor går Midtøsten? Nye konfliktmønstre og utviklingstrekk

 

Sammendrag

Kjetil Selvik. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Foredraget tar for seg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd som Midtøsten-regionen tidligere har vært spart for, men nå har vist sin relevans gjennom borgerkrigen I Irak og på Gaza-stripen. Det andre er tegn til fremvekst av regionale konfliktformasjoner. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er striden over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men utfallet vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner

 

Innledning

 

Formann, mine damer og herrer.

 

Det sies at intet er nytt under solen. Solrike Midtøsten – her definert i vid forstand som den arabiske verden fra Marokko i vest til Oman i øst i tillegg til Israel, Tyrkia og Iran – kan intuitivt synes som en god illustrasjon. Statssystemet som ble opprettet av kolonimaktene etter 1. verdenskrig har sementert seg og de autoritære regimene som styrte regionen ved inngangen til 1970-tallet har med svært få unntak overlevd frem til i dag. Kurdernes forsøk på å utfordre statssystemet møter veggen i Tyrkia og Iran. Israel er stadig i konflikt med sine nabostater og den bitre krigen med palestinere raser som aldri før. Vestlige stormakter på jakt etter olje- og energiressurser intervenerer politisk og militært for å sikre sine interesser og blir møtt av anti-imperialistisk vrede. Regionen splittes mellom antivestlige stater og regimer som har alliert seg med Vesten. Militante islamister rammer vestlige mål og autoritære herskere i regionen. Mot dette bakteppet, kan en så snakke om nye konfliktmønstre og utviklingstrekk i Midtøsten?

 

Det er liten tvil om at drivkreftene bak konflikt i Midtøsten på mange måter er ”mer av det samme”: Israel; olje; amerikansk imperialisme; kamp mot autoritære styresett, militant islamisme og etnisk rivalisering. Den langsiktige konsekvensen av ”mer av det samme” er imidlertid en annen enn i går. Åpningen av en ny og blodigere slagmark i Irak parallelt med de ”tradisjonelle” konflikter i Libanon og Palestina gir også en regional dybde til krisen som – hvis de grunnleggende problemer forblir uløst – kan trekke flere land ned i dragsuget.

 

Jeg skal i dette foredraget ta for meg tre alarmerende utviklingstrekk som i Midtøsten-sammenheng representerer nye sikkerhetsutfordringer. Det første er statssammenbrudd. Dette har tidligere vært en problemstilling forbeholdt Afghanistan og Afrika sør for Sahara, men borgerkrigen i Irak og på Gaza-stripen har demonstrert scenariets relevans også i Midtøsten. Det andre er gryende tegn på regionale konfliktformasjoner slik vi kjenner dem fra Sentral- og Vest-Afrika, Balkan og Sentral-Asia. Konfliktene i Libanon og Irak er langt større enn sine respektive nasjonale rammer og bidrar til konfliktsementering over landegrenser. Det tredje er konflikten over Irans atomprogram. I seg selv representerer dragkampen mellom USA og Iran intet nytt i regionen, men dens utfall vil til gjengjeld med stor sannsynlighet åpne nye konfliktdimensjoner.

 

Frykt for statssammenbrudd

 

Midtøsten oppfattes ofte som kronisk ustabil. Medienes fokus på krig og selvmordsaksjoner har skapt et feilaktig inntrykk av en region preget av kaotiske politiske systemer. I realiteten har Midtøsten tvert imot vært kjennetegnet av ekstrem politisk stabilitet i betydningen regimestabilitet siden 1970. De politiske systemer så vel som enkeltpersonene og elitegruppene som kontrollerer dem, har med unntatt av Shahens Iran og Saddam Husayns Irak vist en helt spesiell evne til å overleve. Mekanismene herskerne benytter for å videreføre autoritært (og i mange tilfeller upopulært) styre går imidlertid ofte på bekostning av statsapparatets effektivitet og autoritet. Ledere med svak politisk legitimitet fyller for eksempel statsapparatet (og ikke minst de væpnede styrker) med familiemedlemmer, venner og slektninger for å opprettholde sin kontroll. Politisk lojalitet er imidlertid slett ingen garanti for styringsmessig kvalitet. Tvert imot fører denne typen ”kapring” av staten som regel til omfattende korrupsjon.

 

Midtøsten betaler slik en høy pris for at autoritære herskere har hatt som hovedprioritet å forlenge sitt maktmonopol i snart 40 år. Skadevirkningen er omvendt proporsjonal med regimenes legitimitetsgrunnlag fordi makthavere uten anerkjennelse i folket må ty til ikke-meritokratiske utnevnelser, splitt-og-hersk-metoder, undertrykking og opprustning i særlig høy grad. Saddam Husayn var skrekkeksempelet på hvordan slik ”overlevelsespolitikk” kan tære på en stat. Men også klansbaserte regimer som Mu’ammar Qaddhafis Libya, Hafiz og Bashar al-Asads Syria og ’Ali ’Abdallah Salihs Jemen har kraftig undergravet statsapparatets autoritet.

 

Under slike forhold kan et ytre eller indre sjokk forstyrre likevekten stabiliteten er bygget på og sette i gang en nedbrytende prosess. Det var det som skjedde da USA invaderte Irak militært og rokket ved hjørnesteinene Saddam Husayn hadde bygget sin politisk kontroll med. Oppløsingen av den irakiske hæren og avvisningen av ledere med bakgrunn i Ba’th-partiet – som den midlertidige amerikanske okkupasjonsregjeringen CPA gjennomførte med løfter om å bygge en ny og demokratisk stat – ble særlig utslagsgivende for den irakiske statens sammenbrudd. Sikkerhetsvakumet som oppsto ble fylt av sekteriskbaserte militser som beskyttet ”sine” nabolag og terroriserte de andres. Slik ble det voldelige opprøret mot amerikansk okkupasjon gradvis doblet av bitter borgerkrig. Shia-militsene som den sterkeste part sikret seg kontroll over den irakiske regjeringen. De politiske institusjonene som var blitt opprettet i forsøk på å bygge en ny irakisk stat ble slik til krigsherrers personlige len.

 

I de palestinske områdene på Vestbredden og i Gaza har 40 års okkupasjon brutt ned forutsetningene for en levedyktig stat. Israel har siden den selvstyremyndigheten ble opprettet som en del av Oslo-avtalen forfulgt en paradoksal politikk overfor palestinerne, hvor de på den ene siden har ønsket seg en fredsavtale, men på den andre siden ikke har tillatt en levedyktig motpart å konsolidere seg for å kunne implementere en løsning på palestinsk side. Oslo-prosessen har i stedet sørget for å splitte palestinerne mellom Fatah og Hamas hvor førstnevnte som leder for selvstyremyndighetene har mistet kontakt med grasroten, mens sistnevnte til tross for masseoppslutning har blitt ekskludert fra de politiske prosesser. De borgerkrigslignende tilstandene på Gazastripen i juni 2007, og påfølgende splittelse mellom Fatah-dominerte Vestbredden og Hamas-kontrollerte Gaza, er et sikkert tegn på at de palestinske områdene har nådd smertegrensen.

 

Et annet land i faresonen er Libanon som har vært rammet av krig og borgerkrig og hvor det politiske lederskap er delt i en bitter splid om maktfordeling, identitet og politisk orientering. På den ene siden har sunnimuslimer og flertallet av de kristne dannet allianse rundt krav om uavhengighet fra Syria og (politisk som økonomisk) åpning mot Vesten. På den andre siden står Hizballah som siden 2006 har inngått en strategisk avtale med Michel Aoun, den sterkeste enkeltpersonen på kristen side. Hizballah vil forsvare sin posisjon som den eneste effektive arabiske motstandsbevegelse mot Israel, stå imot ”vestlig imperialisme” og kjempe for Libanons shiamuslimer som tradisjonelt har vært en utsatt og underprivilegert gruppe. I rekken av politiske kriser som har utløst drap på parlamentsmedlemmer, ”sit-in” aksjoner og store folkelige protester er presidentvalget 12. november den neste store utfordringen for landet. Dersom eliten ikke makter å finne en samlende presidentkandidat og, mer generelt, et politisk modus vivendi, risikerer Libanon ny politisk ustabilitet og i verste fall borgerkrig. Faren forbundet med et slikt scenario er ekstra stor fordi Hizballah-militsens militære slagkraft er sterkere enn den libanesiske hærens.

 

Regionale konfliktformasjoner

 

Parallelt med at bærebjelkene i statssystemet svikter antar konfliktene i Midtøsten en stadig mer regional karakter. Krisene i Libanon og Irak kan verken forstås eller løses isolert fra sine nabostater og sterke subnasjonale nettverk. På det militære plan har krigere i det irakiske sunni-opprøret blitt rekruttert fra Syria og palestinske flyktningleirer i Libanons. Hizballah anklages av amerikanske myndigheter for å ha gitt opplæring og våpen til irakiske shia-militser. Motsatt har transnasjonale al-Qa’ida-nettverk (under navnet al-qa’ida fi bilad al-sham) gjort inntreden på den libanesiske scene. Fatah al-islam-bevegelsen som i juni 2007 lå i krig med den libanesiske hæren var sammensatt av krigere fra hele den arabiske verden. Sentrale politiske aktører er også bundet til hverandre gjennom sosiale nettverk. Shia-religiøse ledere i Irak og Libanon er for eksempel tett integrert gjennom studier i Najaf, familiebånd og felles iranske forbindelser. Sunni-stammene i Nord-Irak har sitt domene over grensen til Syria som de bruker til smugling av olje og personell.

 

Bølgen av flyktninger som de siste årene har strømmet over grensen fra Irak er også en mulig kilde til konflikt i nabolandene. Særlig er flyktningstrømmen krevende for Syria som har mottatt det største antall (og minst bemidlede) irakere. Vi vet foreløpig for lite om flyktningenes religiøse sammensetning og politisering til å forutsi langsiktige effekter, men uavhengig av hvorvidt de nyankomne er sunni- eller shia-muslimer vil flyktningene endre den sekteriske balansen i Syria, og i verste fall bli et ledd i etnisk konflikt.

 

Aktørene i de ulike konfliktene i den fruktbare halvmåne (Palestina, Jordan, Libanon, Syria og Irak) henter ikke minst symbolsk kapital fra hverandres slagmark. Hendelser og aksjoner i én kontekst er ofte knyttet til drivkrefter i en annen. Det syriske regimet oppfattet for eksempel USAs invasjon av Irak i 2003 som en direkte trussel mot sin egen eksistens og markerte sin avstand deretter. Bashar al-Asad advarte om at operasjonen ville bli en gigantisk krise og anklaget USA for, under påskudd om demokratisering, å ville skape kaos i Midtøsten. Da det gikk troll i Bashar al-Asads ord ble retorikken effektiv – og for Syria kjærkommen – av andre grunner: Damaskus utnyttet frykt for ustabilitet til å undertrykke demokratiforkjempere på hjemmebane og rettferdiggjøre Syrias inngripen i Libanon. Nødvendigheten av å stå imot et ”vestlig-israelsk komplott” blir fortsatt brukt for å nekte samarbeid med Hariri-tribunalet.

 

De libanesiske aktørene selv er overbevist om at deres konflikt til syvende og sist er en regional affære. Den vestligorienterte alliansen av sunnimuslimer og kristne klandrer Iran og Syria for krisen i landet deres, mens Hizballah støtter Syrias syn om Libanons problem er vestlig imperialisme. Partene fordømmer interessant nok det de kaller ”irakifisering” (’arqana) av Libanon, der sunni-kristen-alliansen med dette mener Hizballah-militsens undergraving av statsapparatet og Hizballah sikter til USAs forsøk på å etablere sitt hegemoni. I Irak har Muqtada Sadrs Mahdi-bevegelse organisert støttedemonstrasjoner for Hizballah. Samtidig har mange irakere gått hardt ut mot det de kaller ”libanonifisering” av landets politiske system, med henvisning til hvordan den USA-ledede gjenoppbyggingsstrategien hadde fordelt makt etter sekterisk tilhørighet.

 

Sekterisk vold og spenning i Libanon og Irak forsterker også skillelinjer mellom shia- og sunnimuslimer i andre deler av regionen. Befolkningen i andre sammensatte stater som Syria, Bahrain og Saudi-Arabia synes å polariseres i sine etnisk-religiøse identiteter. I forlengelsen av shia-muslimenes nyvunne grep om irakisk politikk har dessuten frykt for iransk innflytelse i den arabiske verden gjort seg gjeldende. Jordans kong ’Abdallah har sågar advart mot at en shia-muslimsk halvmåne fra Iran gjennom Irak og Syria til Hizballah er i ferd med å destabilisere regionen. Sunni-shia-skillet er imidlertid ikke dypere enn at det fortsatt overskygges av Israel-spørsmålet. Israel-Palestina-konflikten er fortsatt langt viktigere i flertallets forestillingsverden enn kamp mot en tenkt ”shia-akse”. Så vel Hizballah som Irans president Ahmadinejad har da også vunnet popularitet i sunni-miljøer etter konfrontasjon med Israel.

 

En løsning av Israel-Palestina-konflikten vil derfor utvilsomt være den beste enkeltmedisin mot regional konfliktspredning. Fredsforhandlinger minner imidlertid mer og mer om et skudd i blinde. Erfaringen fra Oslo-prosessen sier at gradvise tillitskapende skritt med tanke på å bygge grunn for en senere endelig løsning – slik USA tenker den planlagte konferansen i Annanapolis – ikke fungerer. Ved å betinge løsning på gradvis forbedring gir en ytterliggående grupper mulighet til å torpedere prosessen. Samtidig finnes det ikke aktører per i dag som kan forhandle frem og implementere en varig løsning. Mangelen på politikere med effektiv kontroll over befolkningen er særlig stor på palestinsk side. Fatah er ikke lenger en folkebevegelse, Hamas får ikke innpass i PLO og internasjonal aksept, og Israel nekter å la karismatiske ledere som Marwan Barghuti (som potensielt kunne samlet bred folkelig støtte) slippe ut av fengsel og mobilisere.

 

Atomstriden

 

Den potensielt farligste enkeltkrisen i dagens Midtøsten er striden rundt Irans atomprogram. Jeg skal ikke gå inn på bakgrunnen for saken som er vel kjent for de fleste, men heller ta for meg veien fremover og sannsynlige følger for Midtøsten-regionen. Siden desember 2006 har FNs sikkerhetsråd med USA i spissen gradvis trappet opp sanksjonsregimet mot Teheran. Iran nekter like fullt å etterkomme kravet om stans i anrikingsprosessen med henvisning til NPTs artikkel IV som garanterer signaturstaters ”ukrenkelige rett” til utvikle atomenergi til fredelige formål. Israel har samtidig gjort det klart at landet vil bruke alle tenkelige midler for å unngå at Iran får atomvåpen. Militæraksjonen i det østlige Syria i september 2007 var en tydelig advarsel til Iran om hva Israel er i stand til og vurderer å gjøre.

 

En kan grovt skissere tre tenkelige utfall av den pågående konflikten. Det første er en forhandlingsløsning, det andre er krig og det tredje at Iran blir verdens tiende atommakt. Av disse er alternativ 1 dessverre kanskje minst trolig, mens alternativ 2 og 3 begge vil få store konsekvenser for konfliktbildet i Midtøsten.

 

En forhandlingsløsning sitter langt inne fordi den krever gjensidige sikkerhetsgarantier fra to parter som overhodet ikke stoler på hverandre. Iran glemmer ikke Bush-administrasjonens demonisering og uttalte mål om regimeskifte i landet. USA har ikke minst angrepet Irans naboland i øst og i vest og blitt stående med over 150 000 styrker. Vesten viser på sin side til Irans støtte til Hamas og Hizballah og president Ahmadinejads ønske om å slette Israel fra kartet. USAs offisielle retorikk er at Iran gir statlig støtte til terror, et utgangspunkt som i seg selv vanskeliggjør forhandlinger (for som det heter ”we don’t negotiate with terrorists”). Problemet er bare at dess hardere USA presser den islamske republikken, dess sterkere blir Irans overbevisning om at landet trenger atomvåpen for å forsvare seg. Teheran har også trukket den slutning at USA vil fortsette å presse mot det overordnede mål regimeskifte uansett hva Iran tilbyr, og derfor lagt seg strategisk høyt på banen.

 

Skulle det likevel ligge en mulighet til løsning måtte det være i at lederskapet i Iran konkluderte med at kostnadene ved å forfølge atomprogrammet ble for store og ble tilbudt en så god forhandlingsløsning at den politiske gevinsten ved å signere den oppveide faren ved å bli sett som å tape ansikt. Et omfattende diplomatisk løft da vil være påkrevd for å finne kompromisser på alt fra energisikkerhet til teknologioverføring, WTO-medlemskap, Hizballah og situasjonen i Irak. USA vil måtte endre retorikk og oppheve isolasjonen av sin erkefiende slik Baker-kommisjonen anbefalte for å stabilisere Irak. Selv om et slikt forlik vil være en lykke for Midtøsten og i teorien er mulig er det grunn til å tvile på hvor vidt det er politisk realiserbart. En forhandlingsløsning krever handlekraftige politikere og omfattende koordinering, og skal ikke minst ”selges” til en interessegrupper i alle involverte land. Slik verden ser ut i dag har imidlertid Iran og USA knapt begynt å snakke sammen, Irans leder Ali Khamene’i er presset og syk, George Bush relativt handlingslammet og ”hardlinere” på begge sider setter agendaen.

 

Den andre tenkelige dreining i saken er at USA og/eller Israel gjennomfører bombeangrep for å slå ut Irans atominstallasjoner. Tilhengerne av en militær løsning hevder forhandlinger er fåfengt og kun vil kjøpe det iranske regimet tid. Israels aksjon mot Osirak-reaktoren i Irak blir hentet frem som ”bevis” for at bombing virker. Skulle angrepet komme vil konsekvensene for konfliktbildet i Midtøsten bli store. Iran vil for det første ha betydelig større kapasitet til å svare – om enn i hovedsak asymmetrisk – enn Irak i 1981: Et lojalt og slagkraftig Hizballah vil med stor sannsynlighet ramme Israel og destabilisere Libanon; iranske agenter i Irak vil angripe vestlige styrker; shia-militser som så langt har samarbeidet med USA vil kunne erklære full krig; Iran vil kunne ramme oljetransport gjennom Hormuz-stredet (som per i dag er transittrute for 40 % av verdens oljeforsyninger) og mer til.

 

For det andre vil de innenrikspolitiske konsekvensene i Iran trolig bli katastrofale. Atomstriden har allerede bidratt til å styrke autoritære trekk i det iranske regimet. Opptrappingen av USAs retoriske angrep siden ”Axis of evil” talen i 2001 har gått hånd i hånd med styrkingen av en ny og kompromissløs konservativ fraksjon i landet, med bakgrunn fra de væpnede styrker og krav om en ”fast hånd” for å styre Iran ut av krisen. Stilt overfor et ytre angrep vil denne fraksjonen kunne legitimere undertrykkelsen av indre dissens og innføre et militærdiktatur. I motsetning til dagens situasjon vil regimet i et slikt scenario kunne mobilisere brede lag av befolkningen mot sine fiender. Et relatert biprodukt vil være iransk nasjonalisme av en langt mer aggressiv type, en ideologisk utvikling som både vil bli kilde til konflikt mellom Iran og dets nabostater og landets mange etniske grupper.

 

Skulle krig med Iran bli langvarig og regimet svekkes vil for det tredje militær intervensjon true med statssammenbrudd. Iranske atominstallasjoner er mange, spredt og vel beskyttet. Å slå dem ut vil kreve en militæraksjon av et slikt format at faren for ”collateral damage” og vil være enorm. Flere av installasjonene ligger blant sivile bosettinger. Bruk av taktiske atomvåpen er ikke utelukket. Atomekspertise, utstyr og eventuelle ukjente anlegg vil dessuten overleve et angrep. Dermed kan ytterligere angrep etter kort tid bli nødvendig for å stoppe utvikling av en atombombe som Iran i mellomtiden vil ha utviklet en innbitt ambisjon om å ferdigstille så raskt som overhode mulig. Gjentatte bomberaid vil øke risikoen for at Iran lider Iraks skjebne og kollapser. Bryter den islamske republikken sammen vil en i Midtøsten stå overfor et sammenhengende belte av ”failed states” fra Pakistan i vest via Afghanistan til Irak (for ikke å si Syria og Libanon) i øst.

 

I fravær av en forhandlingsløsning og med de mange fallgruver forbundet med et militært angrep er det siste og trolig mest sannsynlige utfallet av krisen at Iran blir verdens tiende atomvåpenmakt. Russland og Kinas utakt med Vesten i atomspørsmålet og USAs sårbarhet økonomisk (olje) og militært (Irak og Afghanistan) peker i samme retning. Spørsmålet blir da hvilke konsekvenser iranske atomvåpenmissiler vil ha på konfliktbildet i Midtøsten. Optimistene ser for seg en avskrekkende atombalanse mellom Iran og Israel som gjenskaper stabilitetssuksessen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Det de overser er at andre stater i regionen – i første rekke Saudi-Arabia, Tyrkia, Egypt og Jordan – vil søke å utvikle enge atomvåpen for å møte den iranske faren. Dermed vil det allerede galopperende våpenkappløpet i Midtøsten nå nye høyder og Israel vil måtte forholde seg til et spekter av atomutfordringer.

 

Å stanse denne utviklingen på en bærekraftig måte kan bare gjøres gjennom fornyet innsats for det internasjonale ikkespredningsregimet (NPT). Stormaktenes doble standard med våpenoppgradering på hjemmebane og nedrustning pålagt alle andre er i krise. Stilltiende aksept for israelske atomvåpen har vært den beste oppskrift på atomvåpenkappløp i Midtøsten. Ethvert helhjertet forsøk på å løse Iran-krisen må sette handling bak NPT-forhandlingenes ambisjon fra 1995 om å gjøre Midtøsten til atomvåpenfri sone.

Konklusjon

 

Jeg har i dette foredraget advart mot tre utviklingstrekk som truer stabiliteten i Midtøsten. Det internasjonale samfunn bør gjøre alt som står i dets makt for å demme opp mot trendene gjennom demokratibyggende tiltak, en fredsløsning i Israel-Palestina og styrking av internasjonal rett. ”Mer av det samme” vil ikke gi løsning på Midtøstens problemer.