Skip to content

Oslo Militære Samfund hadde besøk av seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Julie Wilhelmsen, mandag 23. oktober 2017. Her fikk vi overvære foredraget «Russland: hvor reell er trusselen – og hvordan bør Norge forholde seg til den?

Introduksjon til foredraget:

I utgangspunktet ønsker hverken Russland å angripe et NATO-land eller NATO å angripe Russland. Problemet er at begge parter synes å forestille seg slike offensive intensjoner hos den andre og mobiliserer rundt slike scenarier. Dette vises i øvelsesmønstre, troppeoppbygninger og lite direkte kommunikasjon på tvers av øst-vest grensen etter Russlands annektering av Krim 2014.

Dette foredraget belyser hvordan Russlands bilde av seg selv og forholdet til NATO/Vesten har endret seg siden årtusenskiftet. NATO, og ikke minst USAs verdensomspennende makt, har i økende grad blitt fremstilt som en trussel mot stormakten Russland. Disse forestillingene har ledsaget Russlands aggressive handlinger på den internasjonale arena. Foredraget viser også hvordan Vestens handlinger i verdenspolitikken, og i Russlands nærområder spesielt, har bidratt til å føre partene inn i et samhandlingsmønster der kriser fort kan oppstå og usikkerheten bli stor for alle parter. Det spente samhandlingsmønsteret er i dag ikke begrenset til det postsovjetiske området, men gjør seg gjeldende langs hele øst-vest grensen i Europa.

For Norges del gjelder det å være realistisk om utviklingen i Russland og sørge for å være i stand til å forsvare landet, men uten å overdrive trusselen og opptre på en måte som bidrar til eskalering. Selv om situasjonen i dag er vesentlig forskjellig fra den vi hadde under Den kalde krigen kan velprøvde prinsipper fra den perioden danne grunnlag for klok politikk.

Manus:

Hvordan skal vi vurdere om Russland er en trussel? Og hvordan blir Russland en trussel?

Mitt utgangspunkt er dette: Vi kan telle bomber og kanoner og økning i antall bomber og kanoner, men det hjelper lite hvis det ikke sees i sammenheng med hvordan Russland ser på seg selv, sin rolle i verden og ikke minst hvordan Russland ser på omverdenen, inkludert Norge. Det er ikke våpnene i seg selv det dreier seg om, men om det finnes et rasjonale for å sette disse våpnene i spill. Og dette rasjonale er altså historien om hvordan Russland ser seg selv og de andre signifikante aktørene på den internajsonale arena. Jeg sier signifikante fordi Russland historisk sett er mer opptatt av noen enn av andre. Russland er spesielt opptatt av Vesten, USA og NATO og av sin posisjon i forhold til disse politiske størrelsene.

Men, Russland handler ikke i et vakuum. Hvorvidt Russland er eller blir en trussel avhenger også av hva omverdenen faktisk gjør og spesielt hva Vesten, USA og NATO gjør. Dette er en ubehagelig årasaksfaktor å peke på, fordi det ser ut som et forsøk på å fordele skyld – på et tidspunkt da vi er opptatt av å straffe Russland for grove folkrettsbrudd. Men, det er en realitet: Hva omverden gjør påvirker om Russland blir en trussel.

I dette foredraget vil jeg derfor ta for meg Russlands bilde av seg selv og Vesten/USA/NATO og hvordan dette har endret seg over tid og siden Putin kom til makten. Dernest vil jeg vise hvordan andre staters handlinger har påvirket Russlands vei og hvordan Russland og Vesten som en konsekvens av utviklingen på disse to områdene har kommet inn i et samhandlingsmønster som skaper mindre sikkerhet for begge parter. Til slutt vil jeg kommentere hvordan Norge bør forholde seg. Norge behandles til slutt, fordi det er slik at dersom Russland skulle komme til å utgjøre en trussel mot Norge er det egentlig ikke Norge det dreier seg om. Norge er utsatt fordi det kan komme til å bli landet mellom USA og Russland.

Seniorforsker Julie Wilhelmsen, NUPI.
Foto: OMS

Så til hvordan Russland’s bilde av seg selv og forholdet til Vesten/USA/NATO har endret seg over tid: Først vil jeg bare minne om at under Sovjetunionen var Russland Vestens motpol og så seg selv som en supermakt. Dette er et selvbilde som henger igjen og som stadig utgjør et potensiale for russiske ledere. Det er også slik at de gamle fiendebildene av ‘det kapitalistiske, imperialistiske Vesten’ som en trussel på russisk side og av det ‘kommunistiske totalitære Sovjetunionen’ på vestlig side – som var selve rasjonale for all militær mobilisering under Den kalde krigen – ligger der som en arv det er lett å gripe tilbake til på begge sider.

På 90-tallet var imidlertid Russland i følge det offisielle narrativet en vestvendt stat som skulle lære av Vesten. Russland skulle bli en ‘normal europeisk stat’. Men dette var i noen en tynt artikulert identitet på øverste politiske nivå. Det fantes en nasjonalistisk og kommunistisk opposisjon i Dumaen som så for seg Russland i en helt annen posisjon. Hele tiden så man i brede lag av den russiske eliten, også blant flere i den ‘liberale’ eliten, med skepsis på NATO så lenge ikke Russland ble inkludert. Derfor ble også den såkalte ‘atlantisismen’ som russisk utenriks- og sikkerhetspolitisk doktrine raskt avbåst på 1990-tallet, til fordel for ‘multipolaritetsdoktrinen’. Multipolaritetsdoktrinen postulerte at Russland måtte balansere USAs makt og bremse utviklingen mot en unipolar verdensorden. Det handlet om å bevisst balansere USAs makt sammen med andre makter som for eksempel Kina. Det handlet om å hegne om FN og sikkerhetsrådet som eneste instants for å avgjøre spørsmål om krig og fred i verdenspolitikken og om den klassiske folkeretten som fremhevet statenes suverenitet.

Så fort Putin kommer til makten begynner han å arbeide for og snakke om Russland som en sterk makt og behovet for å gjenresie Russland. Vi ser det i talene i forbindelse med den andre tsjetsjeniakrigen allerede i 1999. Og han har appell i den politiske opposisjonen og i brede lag av det utenriks- og sikkerhetspolitiske etablissement. Men i Putins tidlige narrativ er ikke Vesten/USA og ikke engang NATO en fiende eller en trussel, men en mulighet. Russland skulle bli sterkt igjen gjennom integrering i den vestlige økonomiske sfæren, gjennom samhandling med Vesten. Etter 11. september 2001 fikk denne ‘vestvendingen’ en ekstra dimensjon gjennom det nye partnerskapet mellom Russland og USA/NATO i krigen mot internasjonal terrorsime: ikke bare i statsledernes ord, men også i konkret samarbeid. Russland sier ja til etablering av amerikanske militærbaser i Sentral-Asia og aksepterer at USA trekker seg fra ABM avtalen. Det kommer på plass en ny nedrustningsavtale i 2002, NATO-Russland Rådet opprettes og det foregår en formidabel etterretningsutveksling på tvers av øst-vest grensen.  På dette tidspunktet uttrykker til og med Putin at det er på tide å slutte å lage bråk om NATO-utvidelser og legger til at man må få til én felles europeisk sikkerhetsstruktur.

Så skjer det imidlertid ganske raskt et skifte med krigen mot Irak i 2003. Russiske ledere snakker om USAs alenegang, at krigen mot Irak ikke er en del av krigen mot terror og at USA bryter folkeretten. Kosovo (1999) trekkes frem som et lignende eksempel. Vi ser også at Bush administrasjonens kampanje for å spre demokrati ‘world wide’ og den økende kritikken mot demokratiunderskuddet i Russland fremstilles som en slags vestlig imperialisme. Et enda kraftigere skifte i Russlands bilde av Vesten/USA skjer i forbindelse med de såkalte fargerevolusjonene i det postsovjetiske området, spesielt i Georgia i 2003 og i Ukraina i 2004. Disse revolusjonene fremstilles som et resultat av USAs ‘hånd’ inn i Russlands bakgård. Tesen er at USA støtter og bygger opp folkelige opposisjon rundt demokrati og menneskerettighetsparoler, for å velte legitime regimer og sette sin anti-russiske mann på toppen. Postsovjet området fremstilles ikke lenger som en potensiell samarbeidsarena for Russland og Vesten, men som et null-sum-spill: amerikanske baser i Sentral-Asia og vestlige anti-terror tiltak i Kaukasus fremstår i et helt annet lys enn det gjorde i 2001.

Russland ser nå Vesten ikke bare som en sikkerhetspolitisk utfordring gjennom NATO-utvidelser og amerikanske planer om utbygging av et rakett-skjold i Europa. Det ser også en systempolitisk utfordring: regimer som USA definerer som udemokratiske må fjernes. Mot dette hever Russland røsten. Vi hører det i Putins mye omtalte tale i München i 2007. Mot dette intensiverer Russland samarbeidet med Kina, spesielt i SCO og forsøker å bygge opp Den kollektive sikkerhetsorganisasjonen, som et NATO i øst. ‘Suverent demokrati’ lanseres som et slags motsvar til vestlig demokrati spredningspolitikk. Forestillingene om at Vesten/USA gjennom NATO forsøker å omringe, eventuelt nedkjempe, Russland blir forsterket når NATO i 2008 uttrykker at Georgia og Ukraina en gang kommer til å bli medlemmer av alliansen. Russland truer alt den gang med å rette sine kjernevåpen mot Kiev.

Forestillingen om at Vesten kommer til å representere en system-politisk utfordring forsterkes når russiske ledere ser på den Arabiske våren. Spesielt det at man gikk skritt utenfor det opprinnelige sikkerhetsrådsvedtaket som Russland støttet for å få fjernet Gaddafi uten dekning i folkeretten, ble lagt vekt på. Forestillingen om at Vesten/USA er en systempolitisk utfordring blir ganske akutt når vi kommer til høsten 2011. Da står Putin-regimet for første gang overfor regimekritiske demonstrasjoner på hjemmebane. Selv om dette på ingen måre er et vestlig-instigert opprør, foreslår Putin at det er Hillary Clinton som står bak. Vi ser denne forestillingen også styre russisk Syria-politikk fra 2012: Russland stemmer ned enhver resolusjon som kan gå i retning av flyforbudssone og regimeendring i Syria.

I takt med at skepsisen mot USA og Vesten øker og at trusselen fremstilles som flerdimensjonal (både en sikkerhetspolititisk og en system-politisk utfordring) gir den russiske ledelsen nytt innhold til hva slags stormakt Russland er. Russland er ikke bare en militær stormakt. Russland er ifølge offisiell retorikk kjernen i en egen alternativ sivilisasjon som står i motsats til den vestlige hyper-liberale sivilisasjon. Dette er en sivilisasjon der Gud ikke er død, der det er forskjell på rett og galt. Den bygger på tradisjonelle verdier som familie og klare kjønnsroller, på det russiske språk og på den russiskortodokse kirke. Dette nye selvbildet blir implementert i konkret politikk. Vi ser en formidabel opprustning og modernisering av det rusiske forsvaret, spesielt etter krigen mellom Georgia og Russland i 2008. Vi ser planene om å etablere en Eurasisk Union med utgangspunkt i tollunionen mellom Russland, Hviterussland og Kazakhstan- et slags EU i øst.

Dette er altså endrigene i Russlands fremstillinger av seg selv og Vesten/USA/NATO over tid. Ja, de er overdrevne og brukes bevisst internt i Russland. Bildene av Vesten som fiende passer som fot i hose med det nye bildet av Russland som stormakt; et bilde som altså også passer stemningen i brede lag av den russiske eliten og folket og som forsterkes og manipuleres gjennom statskontrollerte medier. Men som min historiske fremstilling nok har røpet, dette er ikke bare konspirasjonsteorier fra russiske side. Vesten/USA/NATO har tidvis handlet på en uklok måte som har bidratt til at Russland ser på Vesten som en trussel og seg selv som en forsmådd stormakt. Vestlige lands egen lemfeldige omgang med folkeretten har skapt en dårlig presedens. Man har ofte støttet de man mener er ‘demokratiske mennesker’ i stedet for å støtte demokratiske praksiser. Både Jeltsin og Saakashvili var ‘our guys’ selv om mye av den politikken de praktiserte var direkte udemokratisk. Man har gitt løfte om fremtidig NATO-medlemskap til stater i det postsovjetiske området som er svært langt unna å kunne leve opp til de krav NATO har for medlemskap. Generelt når det gjelder NATO-utvidelser, og løfter om og implementering av NATO-utvidelser, er det er problem at man ikke har evnet å ha blikket på to steder; både hvordan det ser ut fra for eksempel Georgia og Estlands side og hvordan det ser ut fra Russland. Russiske myndigheter ser på kartet og ser at NATO kryper nærmere. De husker Paris Charteret fra 1990, som slo fast at sikkerheten i Europa skulle være udelelig, og hevder at det foreligger et avtalebrudd.

Når vi kommer til krisen og krigen i Ukraina i 2013/2014, som er et vannskille i russisk-vestlige relasjoner tross alt, betinget Russlands forstillinger om seg selv og Vesten Russlands handlinger: Russland som stormakt med ambisjoner om å etablere en Eurasisk Union der Ukraina var det mest selvfølgelige medlem, gjorde integreringsavtalen med EU vanskelig å svelge. Den ville umuliggjøre Unionen og opprettholdelsen av det tradisjonelle, tette handelssamkvemet mellom Russland og Ukraina. Den russiske ledelsens skrekkscenario, det de kaller vestlig regimendringspolitikk gjennom fargerevolusjoner, så ut til å gå i oppfyllelse igjen – og ikke bare hvor som helst, men i ‘brodernasjonen’ Ukraina. I tillegg så de for seg at ukrainsk NATO-medlemskap skulle bli en realitet, at Svartehavsflåten kunne gå tapt. Sett fra Kreml var dette den røde streken. Russland annekterte Krim og intervenerte militært i Øst-Ukraina. (Konflikten i Ukraina handler selvfølgelig om mye mer enn det som omtales her, linjen i denne fremstillingen er kun Russland-Vesten relasjonen.)

Sett fra Vesten har Russlands handlinger i Ukraina bidratt til å justere forestillingene om Russland og Vesten. Russland har blitt en aggressiv, ekspansjonistisk og illegitim makt i Vestens øyne. Vesten og NATO fremstilles som det moralsk høyverdige bolverket mot Russland.

De gjensidige fiendebildene Russland og Vesten nå har av hverandre trigger et samhandlingsmønster som på mange vis ligner det vi hadde under Den kalde krigen. På russisk side har bildet av et Vesten som forsøker å omringe Russland gjenom NATO-utvidelser, velte Putin-regimet gjennom fargerevolusjon og nå kvele russisk økonomi gjennom sanksjonsregimet ledsaget en formidabel økning i det russiske militære øvelsesmønsteret langs grensene i nord, vest og sør mot Europa; senest illustrert ved Zapad øvelsen i September 2017. Vi har sett en kraftig opprustning og utplassering av militær infrastruktur og kapabiliteter, spesielt i Kaliningrad og ved Svartehavet. Vi har til og med hørt sabelrasling med kjernevåpnene – det eneste militære området Russland er like sterkt som USA på. Vi har også sett en øknede informasjonskanpanje inn i vestlige land for å propagere Russland syn på verden og fremme russiske interesser. Selv om de russiske nett-trollenes innflytelse i vestlig politikk etter mitt skjønn er overdrevet, er de en realitet. De har bevisst blitt gjort til et redskap for russiske innflytelse vestover.

På vestlig side har forestillingen om Russland som en aggressiv og ekspansjonistisk makt betinget moralsk, økonomisk og i noen grad militær støtte til det ntye regimet i Kiev. Obama administrasjonen avslo i sin tid å bevæpne Kiev med såkalte ‘lethal weapons’. Under Trump har vi fått et vedtak som gjør det mulig for presidenten å gå til dette skrittet. NATOs samarbeid med Georgia er trappet opp siden 2014. Vi har fått et nytt militærtøvelsesmønster på vestsiden. I 2016 brakte øvelsen Anaconda over 30000 soldater til Polen opp mot Russlands grense, og tyske soldater gikk for første gang siden Andre verdenskrig østover. Militærøvelsen Aurora som ble avholdt i september i år kan fremstilles som et svar på Zapad øvelsen, men trekker likevel Sverige og Finland inn i et økende øvelsesmønster i Vest. Vi har fått nye NATO ‘boots on the ground’ i Polen og Baltikum. Vi har fått US marines på Værnes, nå visstnok på permanent basis. Sist uke ble det bekreftet at US marines skal til Troms. Norge øver nærmere den russiske grensa og med flere britiske og amerikanske soldater enn under Den kalde krigen. Vi har sett en utvidelse av det såkalte rakettskjoldet i Europa, som Russland i mange år har påstått vil nøytralisere deres kjernevåpenkapabiliteter. Så vidt jeg har skjønt er Norge i ferd med å utrede hvordan vi kan bidra. Det brukes penger for å ‘demme opp’ mot Russland. Bare for 2017 allokerte USA 3.4 friske milliarder dollar i de såkalte ‘reassurance’ tiltakene på østflanken mot Russland. Disse har visstnok fått en påplussning under Trump.

Det er ikke min hensikt å liste opp alle tiltak som går inn i det nye kappløpet for å avskrekke og demme opp for den andre – vi kan bare notere at det er mer omfattende enn det som fremstilles i avisen. Jeg skal heller ikke gjøre noe forsøk på å vurdere hvem som ‘gjør mest’. Det viktige her at at begge parter ser alt den andre gjør i sammenheng og i en negativ sammenheng. Russland og Vesten er i ferd med å arbeide seg inn i et samhandlingsmøster som kan skape en ny rustningsspiral. Begge parter kan si at det de gjør kun er defensivt, men fordi man har disse gjensidige fiendebildene av hverandre vil det aldri oppfattes som defensivt fra den andre siden. Snarere vil det se offensivt og truende ut og man vil reagere med ytterligere opptrapping. Da  kommer man raskt inn i et såkalt sikkerhetsdilemma og sikkerheten er truet for begge parter. Selv i de områder der hverken den ene eller den andre  egentlig har offensive intensjoner kan sikkerheten trues, slik som i nord. Dette gjelder spesielt fordi det finnes drivkrefter på russisk side som tjener på denne eskaleringen. Jeg tenker ikke bare på haukene innad i Putin-regimet, de sikkerhetspolitiske etatene og de militærindustrielle interessene. Jeg tenker også på de nasjonalistiske kreftene nedenfor regimet, som har fått økende innflytelse siden krisen i Ukraina.

Eskaleringspolitikken drives imidlertid også fremover fra vestlig side etter en lignende logikk – og selv etter at Trump ble valgt til president i USA; av byråkratene i State Department, av Pentagon og av andre aktører innenfor den forsvars- og sikkerhetspolitiske sektoren. Det dreier seg retorisk sett om å ‘contain’ og ‘deter’ Russland, men politikken er i realiteten ganske fremoverlent når det gjelder å øke amerikansk militær infrastruktur og tilstedeværelse nærmere Russlands grenser. Dette gjelder også i nord.

For Norges del synes de amerikanske ‘tilbudene’ kjærkomne på et tidspunkt når vi ønsker å styrke vårt forsvar. Å ta imot er kanskje den eneste måten å gjøre det teknologiske og økonomiske spranget – men å ta imot har altså den bi-effekt at det bidrar til å gi Norge mindre sikkerhet. Et rakettskjold som manifesterer seg i nord, en tyngre øvelsesmønster i nord, amerikanske ‘boots on the ground’ nærmere Russlands grenser – alt dette som regjeringen har ønsket seg – er nettopp det Russland har fryktet og skrevet inn i sine offisielle dokumenter at de frykter. Det står eksplisitt at tredjelands militære infrastruktur og baser nærmere Russlands grenser anses som en trussel i Russlands nasjonale sikkerhetsstrategi fra 2015. Det er dette vi nå har fått og vi er nødt til å diskutere om det øker vår sikkerhet. Hvis en skal forstå seg på sikkerhetspolitikk kan man ikke bare se innover. Man må se på samspillet mellom aktørene og hvor det bærer hen. Man kan ikke avvise russisk retorikk som propaganda, man må faktisk høre – for Russland kommer til å handle i tråd med sine trusselbilder og forestillinger. Norge kan kalibrere politikken på en annen måte, slik det faktisk ble gjort under Den kalde krigen. Det var avskrekking og beroligelse. Beroligelse er ikke et knefall for en moralsk underlegen, men farlig makt. Det er en pragmatisk politikk som øker sikkerheten. En viktig del av dette bør være tett diplomatisk kontakt med motparten. Det er når man er i konflikt det er viktigst å snakke sammen. Den relativt kraftige nedgangen i diplomatisk kontakt med Russland siden annekteringen av Krim er problematisk.

Når det gjelder den norske diskusjonen om hvordan vi skal forholde oss til Russland – som trussel – tror jeg også vi må ta inn over oss endringene i Vesten. Vi kan ikke operere på autopilot i dagens situasjon. Den transatlantiske vektoren i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk må diskuteres. Det er vanskelig, for i krisetider er ropet om enhet og samling aller høyest. Men dette er ikke tidspunktet for å handle før man tenker og diskuterer. Vesten må vite hva slags politisk linje det egentlig er de står sammen om og hvor den leder hen. Mange hadde fryktet at Trump ville være ‘ettergivende’ overfor Putin. Dette har ikke skjedd så langt. Vi har foreløpig en amerikansk president som er bundet på hender og føtter når det gjelder en potensiell oppmykning. Den politikken som er implementert i forhold til Russland er snarere den fremoverlente avskrekkingspolitikken som Hilary Clinton ville stått for. Trump er imidlertid lunefull og det er usikkert hvilken linje USA kommer til å følge på ulike politikkfelt, deriblant russlandspolitikken. Skal vi da fortsette å innrette sikkerhetspolitikken etter prinsippet at Norge må gjøre det USA ber om, fordi dette er eneste garanti for at de vil komme oss til unnsetning dersom Norges sikkerhet er truet?

Dette er spesielt viktige spørsmål å stille når vi vet at det som sies og gjøres fra vestlig side spiller inn i russisk politikk. Jeg var nylig på en rundebordskonferanse med flere godt informerte russiske eksperter. Vi spurte dem hvorfor i all verden Russland prøvde å påvirke valget i Frankrike og påpekte hvor kontraproduktivt dette var for relasjonen til Europa. Kunne de i det minste fortelle oss om det pågikk en diskusjon i Moskva om hvorvidt dette var klok politikk? De svarte med et bilde: Fra Moskva har man sett en elv av påvirkning, innflytelse, finansiering og mobilisering renne fra Vest til Øst siden slutten av Den kalde krigen. Nå har Kreml forsøkt å snu strømmen. Men, de sa også at det pågår en diskusjon i Moskva om hvorvidt forsøket på å snu strømmen var lurt og at ønsket om avspenning i forholdet til Vesten er ganske sterkt i deler av den russiske eliten. Spørsmålet er, hvordan spiller Norge og Vesten opp til disse kreftene i Russland?

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund.

Per Egil Hegge: Hvordan tenker Putin, og hvorfor?

Disposisjon for innledning i Oslo Militære Samfund 7. desember 2015.

En av de beste bøkene, kanskje den beste boken om Vladimir Putins politiske tenkemåte eller tankesett, ble skrevet over 20 år før han ble født. Den heter «Kampen mot Vesten i russisk åndsliv». Det er senere professor Erik Krags doktoravhandling fra 1931, og den ble utgitt på ny i 1990.

Den skisserer rammene for hans verdensbilde, og for hans idé om Russland og Russlands posisjon i verden.

Den store kulturkampen mellom de slavofile og de vestorienterte intellektuelle i Russland kan dateres til ca. 1860-1900, og en av de toneangivende blant de slavofile var forfatteren Dostojevskij. Ikke først og fremst i romanene, men i sine artikler som polemiker og kommentator i dagbøker og i tidsskrifter.

Men den som innkapsler synspunktene, er Dostojevskijs samtidige, Nikolaj Danilevskij. Han var naturvitenskapsmann med bl.a. agronomutdannelse, og han hadde en viktig rolle som foregangsmann i utviklingen av russisk fiske og landbruk. Mer enn forsker var han byråkrat, han ledet en rekke regjeringskommisjoner for landbruk, for utvikling av fisket som næringsvei i Nord-Russland, og han utredet mulighetene for vinproduksjon på Krim.

Hans store verk er ”Russland og Europa”, og hans tanker finner vi spor av i Putins mer nasjonalistiske taler, og i utsagn av Putins rådgivere. Den mest interessante av dem er kanskje professor Aleksandr Dugin, f. 1962, leder for Moskva-universitetets institutt for studiet av konservatismen, og mest kjent for et verk fra 1995, Geopolitikk. Jeg skal komme tilbake til Dugin.

Da Danilevskij skrev sin bok – den var ferdig i 1869 – vakte den liten oppsikt og ble solgt i bare få eksemplarer. Han var på den tiden en heimføing; den eneste europeiske storbyen han hadde besøkt, var Trondheim, hvor han tilbrakte noen vårmåneder i 1861 på vei hjem fra Kola, hvor han hadde utredet fiskerispørsmålene. Han fortsatte med det i Volga og Dnjepr.

Ansatsen til det som er hans konklusjon, er en sammenligning mellom 1854 og 1864. Og konklusjonen er at Vesten ikke alene er uvillig til å respektere Russland og gi landet den plass det fortjener som en stormakt – det er både ute av stand til og uten vilje til å forstå Russland. Bevisføringen, kort summert, er følgende: I 1854 begynte Krim-krigen, og her, for å tyne Russland, var de vestlige stormakter til og med villige til å alliere seg med den tyrkiske sultan for å nå resultatet. Men ti år senere, da Tyskland angrep det fredelige Danmark og tok nesten 40 prosent av denne demokratiske statens landområde, da gjorde de samme landene ingen ting. Hva hadde skjedd hvis Russland hadde oppført på tilsvarende vis mot DK?

Mange av Danilevskijs meningsfeller utdyper disse synspunktene i åndelig retning: Russlands form for kristendom går dypere, er mer allsidig, har en helt annen dimensjon enn den vesteuropeiske. Landet har dessuten en organisasjonsform som er Vestens overlegen. Dette er utviklet videre av Dugin og noen av hans meningsfeller: Der hvor de vestlige ideer får gjennomslag, blir det kaos, der hvor russerne råder, blir det renhet og orden. Noen trekker det så langt at de hevder at korrupsjon er et rent vestlig fenomen, og hvis det i Russland skulle forekomme noe som ligner, skyldes det vestlig smitte. I sin oversikt over Russlands ”stabile” historie ”glemmer” også Danilevskij absolutt alt som er av kaotiske innslag, borgerkriger, oppstander og angrepskriger.

I april i fjor redegjorde Putin for sitt nasjonalfilosofiske grunnsyn i en monolog som avsluttet hans pressekonferanse – en maratonforestilling på fire timer som han gir to ganger i året. Jeg tar den (avslutningen, ikke maratonopptredenen) i sin helhet, for den gjenspeiler en herrefolkstenkning som er utrivelig, men som helt mangler den viktige nazistiske komponenten, raserenhet. Det begrepet vender han opp-ned på, som dere skal få høre:
På pressekonferansen i april i år fikk han et par ytterst vanskelige spørsmål av tidligere finansminister Kudrin, og vi skal se litt på dem. I tillegg meldte en brysom engelsk melkebonde seg og ville ha høyere melkepris. (Kudrin).

Tsjetsjenia, Ukraina, Syria og Tyrkia.
Putins personlige bakgrunn som element i oppbyggingen av hans maktbase. Barndommen. KGB-karrieren. De gamle KGB-kompisene som pålitelige og rikt tilgodesette allierte. Personligheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 4. mars 2013

Generalløytnant Kjell Grandhagen
Sjef etterretningstjenesten

Foto: Kjell Huslid, OMS

Russland – sentral aktør i nordområdene

Mine damer og herrer!
Jeg vil innledningsvis takke for invitasjonen til nok en gang å holde foredrag her i Oslo Militære Samfund. Dette er tredje gang i løpet av like mange år jeg går på denne talerstolen for å orientere om tjenesten og det vi utretter, og for å markere utgivelsen av vår årlige ugraderte vurdering, FOKUS 2013. Denne inneholder tjenestens vurdering av ulike geografiske og tematiske områder som vi anser for å være særlig relevante for norsk sikkerhet og Norges nasjonale interesser.

 

RUSSLAND – SENTRAL AKTØR I NORDOMRÅDENE

I dagens omskiftelige trusselbilde, hvor terrorisme utgjør en alvorlig og høyst reell trussel mot Norge og norske interesser utenlands, er det viktig at Etterretningstjenesten evner å beholde fokus også på andre viktige områder. Utviklingen i Russland og Nordområdene har vært en dimensjonerende oppgave for tjenesten siden den ble etablert for 70 år siden.

Det bilaterale forholdet er i dag godt og preget av økende samarbeid og tillit. I dagens politiske situasjon anses ikke Russland å utgjøre en militær trussel mot Norge. Norges geografiske plassering medfører imidlertid at den interne utviklingen i Russland har vedvarende stor betydning. Også i fremtiden vil norske utenriks-, sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger, og norske interesser innenfor en rekke andre sektorer, i vesentlig grad være formet av hva som skjer hos vår store nabo i øst. Det er også et faktum at Russland har sterke interesser og store militære kapasiteter i nordvest – et område som er av vital interesse for Norge, som har stor geopolitisk og strategisk betydning og hvor det er forventninger om betydelig vekst i sivil og kommersiell aktivitet i årene som kommer.

Dette innebærer at Russland og utviklingen i Nordområdene er, og vil fortsette å være, grunnleggende for Etterretningstjenestens innretning og fokus.

En av Etterretningstjenestens viktigste oppgaver er å varsle norske myndigheter om forhold som kan komme til å påvirke norske interesser. Nyere russisk historie viser at når politiske endringer finner sted i Russland, skjer det ofte brått, dramatisk og med store konsekvenser også for Russlands forhold til omverdenen. Etterretningstjenesten må derfor hele tiden søke ny kunnskap og forstå det Russland vi står overfor. Vi kan ikke tillate oss å hvile på inngrodde, foreldede oppfatninger om et Russland som har vært, men som ikke lenger er. Russland i dag er noe annet enn Russland på 1990-tallet, for ikke å snakke om under den kalde krigen. Vi må ta høyde for at Russland vil fortsette å overraske oss, men vi må ikke hvile i arbeidet med å analysere tilgjengelig informasjon og stille spørsmål ved gamle vurderinger og hypoteser. Bare på den måten kan vi forstå utviklingen i vårt store naboland slik at norske politiske og militære myndigheter kan fatte best mulige beslutninger på et informert grunnlag. Vi følger altså ikke utviklingen i Russland fordi landet vurderes å utgjøre en militær trussel mot Norge, men fordi et lite land alltid vil påvirkes av utviklingen hos en stor nabo.

Jeg vil her beskrive Etterretningstjenestens vurdering av utviklingen i Russland, Russlands relasjon til omverdenen og landets rolle i Nordområdene slik den ser ut for oss i dag. Jeg gjør det selvfølgelig i ugradert form, men i store trekk er dette det samme bildet jeg ville tegnet i en gradert beskrivelse. Jeg starter med den innenrikspolitiske utviklingen:

 

Innenrikspolitisk utvikling

Det siste tiåret har den politiske makten i Russland gradvis blitt forflyttet fra de politiske institusjonene til en kjerne av sentrale eliteaktører. Etter Putins tilbakekomst til presidentvervet i mai i fjor har denne utviklingen blitt forsterket. Institusjoner som regjeringen og Dumaen har, i større grad enn tidligere, blitt marginalisert til fordel for presidenten og hans nærmeste krets.

Det russiske lederskapet har strammet grepet om samfunnet etter fjorårets store protestaksjoner. Opposisjonelle har blitt utsatt for sterkere press, frivillige organisasjoner har blitt pålagt større begrensninger og også andre lovforslag vitner om en mer restriktiv linje fra myndighetenes side.

De russiske myndighetenes reaksjonsmåte vitner om en mangel på langsiktige strategier for å møte de endringsprosessene Russland nå er inne i. Istedenfor å gå i dialog med opposisjonen har myndighetene valgt å begrense ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Samtidig ser vi eksempler på vilkårlig rettsanvendelse. Det er ikke bare fra et menneskerettslig synspunkt at dette er bekymringsfullt. På sikt kan dette også innebære en utfordring for den politiske stabiliteten i landet, ettersom myndighetenes handlemåte i økende grad møter motstand i folket.

President Putin har som kjent sin personlige yrkesbakgrunn fra sikkerhetstjenestene. Under hele Putins tid ved makten har disse tjenestene hatt nær kontakt med det politiske lederskapet og spilt en sentral rolle i russisk politikk. I en tid der stadig mer makt blir samlet rundt Putin, og der myndighetene søker å styrke sin kontroll over det russiske samfunnet, er det grunn til å tro at sikkerhetstjenestenes maktposisjon har blitt opprettholdt, for ikke å si styrket.

Toneangivende deler av den russiske makteliten forfekter en politisk konservativ kurs, med fokus på å opprettholde det politiske systemet som har blitt bygget opp siden Putin først kom til makten i år 2000. Dette har sin årsak i et genuint ønske om å opprettholde politisk stabilitet. Den tette koplingen mellom forretningsinteresser og politiske interesser bidrar imidlertid også til å forklare dette. Det er fortsatt karakteristisk for russisk elitepolitikk at sentrale politikere er direkte involvert i ulike næringer og at en gruppe rike, myndighetslojale forretningsmenn – de såkalte ”oligarkene” – øver betydelig innflytelse på politiske beslutninger. Dette er trolig en viktig årsak til at Russland fortsatt er preget av et meget høyt korrupsjonsnivå. I dag anslås korrupsjonen å koste landet flere titalls prosent av BNP hvert år.

President Putin lanserte før jul en stor anti-korrupsjonsoffensiv, og tidligere på året sluttet Russland seg til OECD-konvensjonen mot bestikkelser av offentlige tjenestemenn. Dette er positivt, men det er samtidig vanskelig å se hvordan en kraftig innsats mot korrupsjonen skulle kunne gjennomføres uten at dette ville kreve store endringer i det politiske systemet, og ramme personer svært tett opp til presidenten selv. Faren er, som vi har sett eksempler på, at initiativ rettet mot korrupsjon brukes som et politisk virkemiddel for å svekke aktører i opposisjon til lederskapet.

Før finanskrisen førte konservatisme, korrupsjon og menneskerettighetsbrudd bare i liten grad til folkelig mobilisering mot myndighetene. Høye vekstrater førte til høy oppslutning om lederskapet og til at den politiske situasjonen ikke tilspisset seg. I dag har landet mer usikre økonomiske utsikter. Folk er utålmodige etter å se resultater av Putins løfter om et høyere velstandsnivå, og tilliten til de politiske lederne har sunket. På sikt vil dette kunne medføre usikkerhet omkring landets videre politiske kurs. Endringer i russernes mediehverdag kan også bidra til dette. Myndighetene opprettholder riktignok sin store grad av kontroll over de viktigste nyhetsmediene, spesielt fjernsynet, men Internett og sosiale medier innebærer en ny utfordring som det har vist seg vanskelig for myndighetene å håndtere. Dette ble ikke minst tydelig under fjorårets store protestaksjoner.

Et annet problem som også begynner å melde seg, er at flere aktører i det sentrale lederskapet begynner å nå en relativt høy alder, samtidig som denne kretsen preges av liten nyrekruttering. Mangelen på naturlige arvtakere til dagens elitepolitikere har allerede ført til misnøye hos yngre og relativt liberale politikere som føler at de blir holdt utenfor de sentrale maktposisjonene.

Samtidig er det en mangel på realistiske alternativer til det nåværende lederskapet. Opposisjonen er fortsatt meget fragmentert og splittet. Protestbevegelsen har riktignok tatt enkelte skritt i retning av økt konsolidering, blant annet gjennom opprettelsen av et nasjonalt koordinasjonsråd, og overrasket med en uventet stor mobilisering i Moskva i januar etter en periode med stillstand. Bevegelsen spenner imidlertid over et vidt politisk spekter og mangler en klar leder. Protestbevegelsen synes nå å være avhengig av å samle seg om en felles strategi dersom den skal makte å omdanne seg til en potent politisk kraft.

Fra et vestlig synspunkt kan det også være verdt å merke seg at både nasjonalistiske og gammelkommunistiske krefter er godt representert i bevegelsen. Selv om protestbevegelsen på sikt skulle utvikle seg til en mer potent politisk kraft og et reelt alternativ til dagens politiske lederskap, resulterer ikke dette nødvendiges i et mer liberalt og vestvennlig Russland.

 

Russisk økonomi

Russlands innenrikspolitiske stabilitet hviler på landets økonomiske situasjon. Dette erkjennes også av det politiske lederskapet. Selv om det er store utfordringer i horisonten, har Russland et godt økonomisk utgangspunkt i 2013.

Høy oljepris, betydelige valutareserver, lav utenlandsgjeld og økonomisk vekst gjør at Russland i dag har en bedre økonomisk situasjon enn de fleste EU-land. Mens arbeidsledigheten i Spania har overskredet 25 prosent, er den i Russland bare på rundt 5 prosent. OECD forventer en vekst i BNP på 3-4 prosent i årene som kommer. Det er høyere enn i de fleste EU-landene.

I 2012 ble Russland medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), etter nesten 20 år med forhandlinger. I 2012 har landet også for første gang siden sovjettiden hatt en periode med naturlig befolkningsøkning. Tar man med innvandring økte folketallet svakt i 2012, og er nå på 143 millioner mennesker.

I årene fremover vil Russlands evne til å forvalte dette positive økonomiske utgangspunktet bli satt på sin kanskje tøffeste prøve hittil. For de mer langsiktige økonomiske utsiktene er ikke like lyse.

 

Avhengighet av olje- og gass inntekter

Landet er mer avhengig av inntekter fra eksport av olje og gass enn noen gang tidligere og er dermed svært sårbart for prisfall på verdens råvaremarkeder. Russland var i 2012 verdens største oljeprodusent, etter betydelig produksjonsvekst gjennom hele Putins tid ved makten. Men til tross for at oljeprisen også var fem ganger høyere enn tidlig i hans regjeringstid, var budsjettoverskuddet mindre i fjor enn for 10 år siden. Olje- og gassinntektenes betydning for føderale budsjettet er, som dere ser, svært stor og stigende.

Som resultat av dette innførte Russland i fjor en budsjettregel som begrenser bruken av oljepenger. I likhet med Norges petroleumsfond skal budsjettregelen spare oljeinntekter i perioder hvor oljeprisen er høy og gi større sikkerhet i perioder der oljeprisen er lavere enn forventet.

En strammere finanspolitikk stiller samtidig større krav til at økonomien som sådan er robust nok til å finansiere kostbare militære og sosiale reformer og gi økonomisk utvikling. Russland vil derfor i tiden fremover være enda mer avhengig av å tiltrekke seg investeringer og redusere kapitalflukten, som i 2012 utgjorde over 300 milliarder norske kroner.

For å få til dette må man åpne for flere og mer attraktive investeringsprosjekter under tryggere betingelser, slik at tilliten til det russiske finansmarkedet og forretningsklimaet blir vesentlig bedre. I dag gjør blant annet uforutsigbare juridiske rammebetingelser, betydelig statlig deltakelse i økonomien og høy korrupsjon at Russland er lite attraktivt både for utenlandske og russiske investorer. Disse investorene er helt nødvendige for å forbedre konkurranseevnen og effektiviteten i russisk industri og næringsliv på sikt.

Den demografiske utviklingen utgjør også en alvorlig bekymring i årene som kommer. Selv om Russland skulle klare å stabilisere folketallet noe, vil andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder bli drastisk redusert samtidig som andelen eldre øker betydelig. Helsevesenet har vært underfinansiert i lang tid og trenger store forbedringer.

Samtidig har Russland så langt ikke klart å tiltrekke seg kvalifisert utenlandsk arbeidskraft, og innvandringen som sådan er relativt lav. Den lave arbeidsløsheten gjør at landets eget arbeidsmarked er nær fullt utnyttet..

Dette gjør at utgiftene til pensjoner, og forbedringer i helsevesenet som helhet, vil bli svært krevende kostnadsdrivere i årene som kommer.

Oppsummert tegner dette et økonomisk fremtidsbilde for Russland med økte statlige utgifter, mindre penger å bruke og færre yrkesaktive til å finansiere det hele.

Årene som kommer vil derfor synliggjøre Russlands reelle evne til å omforme dagens positive økonomiske utgangspunkt til en bærekraftig økonomisk vekst og en høyere levestandard. Dette vil kreve økonomiske og institusjonelle fremskritt der alle deler av samfunnet må bidra for å lykkes.

Det største ansvaret for å få til dette vil ligge hos lederskapet i Moskva.

 

Russisk utenrikspolitikk

I de første årene av Medvedevs presidentperiode så vi en bedring i forholdet mellom Russland og Vesten – og i første rekke forholdet mellom Russland og USA. En ny START-avtale ble inngått, og Russland sluttførte forhandlingene om medlemskap i Verdens handelsorganisasjon. Perioden etter den såkalte ”omstarten” var generelt preget av et bedre samarbeidsklima.

Vi har de siste par årene sett en hardere tone i russisk utenrikspolitikk. Dette skiftet begynte under Medvedev og har fortsatt etter at Putin tok fatt på sin tredje presidentperiode. Det er nå problemsakene som dominerer relasjonene mellom Russland og flere vestlige land. Blant annet har uenigheten rundt planene om et europeisk missilforsvar tilspisset seg. Men også i Midtøsten har Russland og Vesten vært på kollisjonskurs. I Libya-konflikten unnlot Russland å legge ned veto mot resolusjonen som ledet til den vestlige militæroperasjonen. Dette var imidlertid en beslutning som ikke hele det russiske lederskapet stod bak. Vi må forstå at Russlands holdning i Syria-konflikten delvis skyldes en oppfatning om at Vesten tok seg til rette i Libya-konflikten og misbrukte FN til å legitimere et regimeskifte i Libya – et regimeskifte hvor russiske interesser ble skadelidende. Det er Russlands oppfatning.

I Syria-konflikten ser vi et Russland som er fastere bestemt på å ivareta landets sikkerhetspolitiske og økonomiske interesser slik de defineres i Moskva. Men i Syria-spørsmålet trekker Russlands interesser i forskjellige retninger. Ønsket om fortsatt våpensalg til Syria og behovet for marinebasen i Tartus er med på å forklare Russlands fortsatte støtte til Assad-regimet. Samtidig ser Russland at det syriske regimet kommer stadig mer på defensiven. Det har til og med offentlig blitt spekulert i at regimet kan komme til å falle. Derfor har Moskva åpnet kanaler til den syriske opposisjonen. Russisk Syria-politikk er altså i endring. Den forsøker å tilpasse seg fortløpende til utviklingen på bakken, men bærer også preg av å være improvisert og lite strategisk.

Som medlem av NATO merker vi også Russlands fortsatt kjølige holdning til alliansen. Russlands syn på NATO har ikke endret seg. Landets militære og politiske ledelse ser fortsatt på NATOs virksomhet med betydelig skepsis. Dette gjelder i første rekke modernisering av våpen og materiell, øvingsvirksomhet og etablering av militær infrastruktur i medlemsland som ligger nær Russlands grenser. Russland motsetter seg sterkt en videre utvidelse av alliansen østover. Som under Georgia-krigen i 2008 må vi ta høyde for at vi igjen kan bli berørt av konfliktspørsmål som ikke springer ut av vårt bilaterale forhold til Russland. Planene om etablering av et europeisk missilforsvar og Georgias ambisjoner om NATO-medlemskap vil forbli de viktige stridsspørsmål i forholdet mellom Russland og alliansen.

En bærebjelke i russisk utenrikspolitikk den senere tid har vært utviklingen av nære forbindelser til nabolandene og i første rekke tidligere sovjetstater. Forholdet til landene i Samveldet av uavhengige stater (SUS) vil forbli en av hovedprioritetene i russisk utenrikspolitikk. Russland har brukt store ressurser på å utvikle et sett av bilaterale og multilaterale avtaler med SUS-landene som styrker både forsvars- og handelssamarbeidet. Vi ser i dag en økende satsing på integrasjon i denne regionen gjennom organisasjoner som Organisasjonen for kollektiv sikkerhet (CSTO) og Tollunionen, som per i dag omfatter Russland, Hviterussland og Kasakhstan. Dette er land med tette historiske, kulturelle og økonomiske bånd til Russland.

Samtidig vil Russland søke å opprettholde sin sterke innflytelse på det sikkerhetspolitiske området. Russlands militære baser i enkelte av SUS-landene har primært en politisk funksjon ettersom de signaliserer russisk støtte til landenes politiske lederskap og Russlands intensjon om å forbli den viktigste sikkerhetspolitiske aktøren i regionen.

Russland har i tillegg reelle sikkerhetsutfordringer, ikke minst faren for spredning av radikal islamisme og terrorisme fra sør. Russland har derfor de siste årene søkt å styrke CSTO – Organisasjonen for kollektiv sikkerhet – en regional sikkerhetsorganisasjon som omfatter flere tidligere sovjetstater. Selv om CSTO ikke er en like utviklet forsvarsallianse som NATO, er det Russlands mål å styrke det militærpolitiske samarbeidet mellom medlemslandene ytterligere.

Dette har Russland delvis lykkes med. Etter lange forhandlinger ble det i 2010 besluttet å etablere en utrykningsstyrke i regi av CSTO. Spenninger mellom medlemslandene, særlig i Sentral-Asia, kan imidlertid gjøre et enda tettere sikkerhetspolitisk samarbeid vanskelig. Usbekistan trakk seg fra CSTO i fjor, blant annet i protest mot etableringen av utrykningsstyrken. Skepsis til russiske intensjoner i flere av medlemslandene vil skape utfordringer for Moskva i arbeidet med å styrke CSTO ytterligere. Men samtidig vil medlemsland med store indre og ytre sikkerhetsutfordringer, som Tadsjikistan og Kirgisistan, fortsatt se på medlemskap i organisasjonen og et tett forhold til Russland som en garanti for egen sikkerhet.

La meg si noen få ord om Ukraina, som er en god illustrasjon på det komplekse forholdet mange land i regionen har til Russland. Ukraina har historiske bånd til Russland, og landene har tette handelsforbindelser. Samtidig ser vi at det politiske forholdet er anspent, noe som i bunn og grunn skyldes uenighet om Ukrainas utenrikspolitiske veivalg. De langvarige feidene rundt prisen på russisk gass til Ukraina er reelle i seg selv, men de er først og fremst et produkt av Ukrainas ambisjoner om assosiert medlemskap i EU og kjølige holdning til de russiskledede integrasjonsprosjektene. Russland har nylig gjort det klart at en lavere gasspris er avhengig av at Ukraina går inn i Tollunionen. Dette er en god illustrasjon på både den tette koblingen mellom politikk og handelsforbindelser og Russlands bruk av gasspris som et utenrikspolitisk virkemiddel.

Så til et annet sentralt element i russisk utenrikspolitikk: det russiske lederskapets ønske om å styrke landets rolle på den internasjonale arena. Det politiske lederskapet ønsker at Russland skal være en sentral aktør i internasjonal politikk, ha respekt og bli lyttet til i spørsmål som direkte eller indirekte berører landets sikkerhet. Det er viktig for Moskva at russiske synspunkter blir tatt på alvor, noe som i seg selv styrker Russlands internasjonale posisjon. Russlands rolle i internasjonal politikk styrkes selvfølgelig også gjennom landets permanente medlemskap i FNs sikkerhetsråd. Moskva vil derfor fortsatt argumentere for at internasjonale konfliktspørsmål, som konflikten i Syria, skal behandles innenfor rammen av FNs sikkerhetsråd. Denne holdningen vil også trolig prege Russlands holdning i fremtidige kriser. Mange vil vel likevel mene at Russland i dag i overraskende liten grad nytter sin historiske posisjon til å spille en konstruktiv og kreativ rolle i internasjonal politikk.

 

Russisk sikkerhetspolitikk

Det er liten tvil om at Russland ser på seg selv som en regional militær stormakt med global rekkevidde og innflytelse og at de forventer å bli respektert i henhold til dette. På den kjernefysiske arenaen ønsker de å beholde sin supermaktstatus i paritet med USA, mens de på de fleste andre områder arbeider for en multipolar verdensorden organisert etter nye, og slik de ser det, og bedre tilpassede sikkerhetsarkitekturer. I et slikt bilde tror jeg også vi må forstå russisk motstand mot vestlig missilforsvar.

Russland arvet jo som kjent sin militære kapasitet fra Sovjetunionens enorme våpenarsenal. Nå, drøye 20 år etter murens fall og Warszawa-paktens oppløsning, kan det være vanskelig å forstå dimensjonene i den militærmakten Norge og NATO den gang stod overfor og som det var mine forgjengeres oppgave å kartlegge. Jeg skal ikke plage dere med masse militær statistikk, men i 1984 gjennomførte eksempelvis Nordflåtens flyvåpen alene mer enn 800 tokt til vestlig luftrom (vest av 30 grader øst). I 2012 fløy de 21 tilsvarende tokt.

Fra oppløsningen i 1991 og frem til godt ut på 2000-tallet forvitret mye av Russlands nedarvede militærmakt. Det var lite penger til drift og vedlikehold, og nyinvesteringer uteble nesten helt. År for år økte materiellparkens gjennomsnittsalder, samtidig som den taktiske og tekniske kompetansen fordunstet, både fra forsvarsgrenene og fra industrien. Bare deler av det en gang så velsmurte militærindustrielle komplekset ble gitt kunstig åndedrett gjennom eksportkontrakter, deriblant til Kina og India. Siden landet selv ikke kunne anskaffe nye systemer, ble eksporten selve drivkraften for industriens innovasjon.

Bunnmålet ble på mange måter nådd med forliset av atomubåten Kursk den første sommeren i det nye årtusenet (12. august 2000). De neste årene bedret imidlertid russisk økonomi seg, og bevilgningene til forsvaret økte. Det ble gjort enkelte spede forsøk på å reformere militærmakten og sette den i stand til å omsette økende bevilgninger til økt kapasitet og beredskap. Mange av generalene, med mesteparten av sin erfaring fra Den røde armé, ønsket imidlertid å beholde massemobiliseringskonseptet av vernepliktige i tunge militære avdelinger og bremset for endringer.

Georgiakrigen i 2008 fungerte som ”wake-up call” for Russland. Lite gikk som det skulle under dette felttoget, og resultatet ble en intensivering av allerede iverksatte reform- og moderniseringstiltak. Militærmakten skulle revitaliseres! Effekten kan vi allerede observere blant prioriterte styrker i Nordområdet i form av mer synlig, kompleks og effektiv trening, økt evne til fellesoperasjoner og økt nyproduksjon ved militære verft og fabrikker. Men ikke alt går fremover. Bemannings-, beredskaps- og treningsnivået for store deler av de russiske landstyrkene er fremdeles relativt lavt og langt fra å svare til generalstabens ambisjoner.

Til tross for utskiftinger i Forsvarsministeriet og i den øverste militære ledelsen høsten 2012, beholdes hovedretningen i moderniseringsprosessene. Den nye ledelsen, med forsvarsminister Sjojgu og generalstabssjef Gerasimov i spissen, ønsker nok likevel å beholde mer av mobiliseringspotensialet enn deres forgjengere. Det foretas også en revisjon av de overordnede russiske trusselpersepsjoner og forsvarsplaner, med antydning om at slike også kan lovfestes.

I henhold til militærdoktrinen av 2010 (underskrevet av presidenten 5. februar 2010) rager NATO fremdeles øverst på den russiske farelista. I realiteten er nok likevel de russiske trusselpersepsjonene mer nyanserte. Russerne har et gigantisk territorium å forsvare, og de ser potensielle farer i nesten alle retninger. Jeg vil tro at sett fra Moskva anses det nordvestlige hjørne med Norge og Norden tross alt som et sikkerhetspolitisk lyspunkt. I det minste sammenliknet med det problematiske Kaukasus.

For å kunne møte alle potensielle utfordringer og farer er måltallet for den russiske militærmakten fastsatt til en styrke på om lag en million mann. Det er selvsagt ikke mulig å utruste et forsvar av denne størrelsen uten kraftige innhogg i statsfinansene. Det russiske våpenprogrammet for perioden 2011 til 2020 har da også en nominell ramme tilsvarende nær 4 000 milliarder kroner, og dette støttes av et fond på ytterligere 600 milliarder til omstilling av forsvarsindustrien. Blant annet skal det satses på modernisering og utvikling av verftsindustrien, og det skal bevilges penger til økt innovasjon.

I tråd med programmet, som har til hensikt å øke andelen moderne våpen i den russiske militærmakten fra 20 % til rundt 70 %, fortsetter parlamentet å øke forsvarsbevilgningene. Dersom planen følges, vil forsvarsbudsjettets andel av bruttonasjonalproduktet øke fra om lag 3,1 % i 2012 til 3,8 % i 2015, og belastningen på statsbudsjettet fra nær 15 % til rundt 20 %. En forutsetning i opplegget er imidlertid at driftsbudsjettets andel av forsvarsbudsjettet skal reduseres kraftig til fordel for investeringer og da til et nivå som, basert på våre egne erfaringer, synes litt vel optimistisk.

 

Offentlige utgifter

Jeg vil henlede oppmerksomheten et øyeblikk mot denne illustrasjonen som er utarbeidet av Forsvarets Forskingsinstitutt. Det er viktig å få frem at inntil 2011 var ikke økningen i det russiske forsvarsbudsjettet enestående. Også andre budsjettposter vokste i samme takt. Etter 2011 har imidlertid forsvarsutgiftene vokst raskere enn andre deler av budsjettet, noe som fremgår tydelig her. I hvilken grad en slik utvikling kan fortsette er et av de store spørsmålene i russisk politisk debatt.

 

Forsvarsbudsjettet

Med fare for å trette dere med detaljer ønsker jeg likevel å gi et lite inntrykk av størrelsen på de russiske planene. I år er det eksempelvis budsjettert med om lag 180 milliarder kroner bare til investeringer, neste år ca 217 milliarder og i 2015 hele 307 milliarder kroner. Investeringsandelen av budsjettet vil i så tilfelle ligge på ca 55 % i 2015. Det er også verdt å merke seg at selv i de økonomisk vanskelige årene 2009 og 2010 fortsatte det russiske forsvarsbudsjettet å øke i reelle termer. I 2011 og 2012 økte realveksten til henholdsvis ca 10 og 17 %.

Vi ser nå at våpenprogrammet har effekt i form av nye kontrakter og at det faktisk leveres nytt materiell til våpengrenene. Vi registrerer videre at det fremdeles er sterk politisk vilje til å nå de vedtatte målsettingene, inkludert fra president Putin selv. Innenfor moderniseringsplanene er det gitt høyest prioritet gitt til de strategiske kjernevåpenstyrkene og til luftstyrkene, men det er også et satsingsområde å videreutvikle spesielt Nord- og Stillehavsflåten.

Et annet satsingsområde for Russland er å gjøre seg mindre ensidig avhengig av kjernevåpen for global og regional avskrekking. I dette ligger å ta frem konvensjonelle presisjonsvåpen med lang rekkevidde og å videreutvikle statens evne til å benytte og koordinere alle sine virkemidler i en konfliktsituasjon. I flere år fremover vil imidlertid konvensjonelle mangler og svakheter sannsynligvis medføre at Russland føler seg sårbar overfor tiltak og forslag som rører ved det avskrekkingspotensialet som ligger i de ulike deler av kjernevåpenarsenalet, både på strategisk og taktisk nivå.

På personellsiden sliter Russland med å bemanne spesielt landstyrkene med den rette blandingen av offiserer, kontraktssoldater og vernepliktige. For å øke profesjonaliteten og kompensere for kortere verneplikt og redusert tilgang på vernepliktige er det en målsetting å øke andelen kontraktssoldater. Dette går imidlertid ikke smertefritt, og de militære styrkene er for tiden relativt kraftig underbemannet.

Hvis vi beveger oss til våre egne nærområder er alle russiske konvensjonelle styrker i nordvest, inkludert i Moskva-området, nå underlagt Det vestlige militærdistrikt med hovedkvarter i St. Petersburg. Lokalt på Kolahalvøya fører Nordflåten operativ kontroll med områdets sjø- og landstyrker. Under Det vestlige militærdistrikt, som har ansvar for Russlands vestlige grenser, hører også Østersjøflåten, to armékommandoer og en luftforsvarskommando.

 

Nordområdenes militærstrategiske betydning

Nordområdene, med spesielt Kolahalvøya og Barentshavet, har vært og er fremdeles av svært høy militærstrategisk betydning for Russland. Dette skyldes områdets funksjon som base- og operasjonsområde for ubåter som bærer interkontinentale ballistiske missiler med atomstridshoder. Ettersom nye slike ubåter utgjør en viktig del av moderniseringsprosessen, vil denne situasjonen ikke endre seg de nærmeste årene. Faktisk er det mer sannsynlig at områdets relative militærstrategiske betydning vil øke enn avta. Dette er det viktig for et lite naboland å legge merke til.

De øvrige militære styrkene på Kolahalvøya har som hovedoppgave å forsvare de missilbærende ubåtene, enten de er i havn eller på patrulje. Med en slik dimensjonerende oppgave har Russland samtidig konsentrert tilstrekkelig militær slagkraft i nord til å drive effektiv episode-, krise- og konflikthåndtering. Dette inkluderer å forsvare seg mot overraskende angrep og å stille reaksjonsstyrker til disposisjon for oppdrag i andre deler av Russland.

For å kunne gjennomføre offensive operasjoner av et visst omfang i nord må imidlertid området tilføres forsterkninger. Slike forsterkningskonsepter inngår som en viktig del av reformplanene, og Russland øver slike jevnlig. Ettersom kapasiteten og kompetansen til å overføre forsterkninger øker, går varslingstiden for eventuelle militære aksjoner langs Russlands grenser ned. Det er derfor ikke lenger tilstrekkelig å følge med på eventuelle mobiliseringstiltak for å fange opp mulige russiske intensjoner.

I russiske media har det de siste årene vært diskutert å opprette nye såkalte ”arktiske brigader” på Kolahalvøya. Utover en ambisjon om å videreutvikle evnen til deler av områdets eksisterende landstyrker til operasjoner under ekstreme arktiske forhold, foregår det for tiden ingen kvantitativ opptrapping av styrkenivået i nord. Imidlertid vil tilførsel av nytt materiell på sikt gi styrkene økt evne og kapasitet, og det vil tilrettelegge bedre for fellesoperasjoner på tvers av forsvarsgrenene.

Nordområdets og Barentshavets utstrekning og beskaffenhet gjør det spesielt velegnet for utprøving av nye russiske våpenplattformer og langtrekkende våpen. Utvikling og test av mange av deres viktigste maritime våpensystemer gjennomføres da også i dette området. Eksempelvis gjelder dette flere typer nye atomubåter. En av disse ubåtklassene fører en ny type interkontinentale ballistiske missiler og en annen vil ha nye langtrekkende kryssermissiler for bruk mot sjø- og landmål. Også våpen for eksportmarkedet prøves ut i disse områdene.

På aktivitetssiden fortsetter Russland å sende sine strategiske bombefly på jevnlige tokt over Barentshavet og Norskehavet, inkludert langs norskekysten, der de identifiseres av våre jagerfly. Dette mønsteret, med en kombinert russisk hensikt av operativ trening og styrkedemonstrasjon, har vært rutine siden sommeren 2007.

Bombeflyenes hovedoppgave, som en komplementær kapasitet til de missilbærende ubåtene og de landbaserte rakettstyrkene, er å levere langtrekkende kryssermissiler – en kapasitet som først og fremst er rettet inn mot det nordamerikanske kontinentet. Flyene er stasjonert mer sentralt i Russland, men har deployeringsbaser også i Nordområdene.

Nordflåten på sin side fortsetter å sende fartøysgrupper på tokt til fjerne himmelstrøk. I 2012 ble det prioritert anti-pirat-operasjoner i Aden-bukta, seilas til den amerikanske østkysten for havnebesøk og innsamling av etterretninger, samt deployeringer til Middelhavet i forbindelse med Syria konflikten.

Som en av Russlands to strategiske flåter vil Nordflåten trolig også i fremtiden opprettholde en viss kapasitet til operasjoner på verdenshavene og til militær styrkeprojeksjon. Store overflatefartøy som kreves for slike oppgaver, egner seg – og benyttes også – til å markere russisk suverenitet og militær styrke mer lokalt i Nordområdene.

I fjor opererte eksempelvis Nordflåten for første gang med en større fartøysstyrke langs Den nordlige sjørute i Karahavet og Laptevhavet. Hensikten med det nærmere 7000 km lange toktet var å markere russisk herredømme og trene på nye oppgaver, slik som sikring av sivil skipsfart og forsvar av kommersiell næringsvirksomhet og strategisk viktige installasjoner.

Det er nok likevel et spørsmål i Moskva om slike operasjoner virkelig bidrar til å markedsføre russiske interesser av lavspenning i Arktis, og vi vil derfor trolig se slike tokt mer sporadisk enn som rutine. Til daglig vil det være den føderale sikkerhetstjenestens (FSB) og kriseministeriets (MChS) ressurser som opererer langs Den nordlige sjøruten, hvor de bemanner områdets grensevaktstasjoner og søk- og redningssentre.

Av spesiell russisk militær aktivitet i år vil jeg trekke frem en relativt omfattende strategisk øvelse benevnt ”ZAPAD”, eller oversatt ”VEST”, som skal gjennomføres til høsten i samarbeid med Hviterussland. Slike øvelser ledes av generalstaben og roterer årlig mellom de fire militærdistriktene Øst, Sentral, Syd og Vest. Siste gang ZAPAD ble gjennomført var i 2009, og den ble spesielt godt lagt merke til av våre baltiske og polske venner.

Nordområdene

For få år siden ble fremtiden i Arktis i mange medier fremstilt som et kappløp om ressurser. Dette konfliktpotensialet har den senere tiden blitt sterkt tonet ned, blant annet av representanter for det russiske politiske lederskapet. Russland anser at økonomisk aktivitet og nasjonal kontroll over sokkel og Den nordlige sjørute forutsetter forutsigbarhet og internasjonal stabilitet. Russiske myndigheter vil dermed trolig prioritere å styrke det internasjonale samarbeidet i tiden fremover, først og fremst innenfor rammene av Arktisk råd. Samtidig vil de legge vekt på å unngå en militær opptrapping i regionen.

I 2011 fikk Norge og Russland endelig en definert grenselinje til havs. Dette bidro til at en viktig usikkerhet ble fjernet fra det bilaterale forholdet. Fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland i Barentshavet er gjennom mange år videreutviklet slik at det sikrer at de felles fiskeriressursene kan tas ut på en bærekraftig måte.

Russland er en svært viktig premissleverandør for utviklingen i hele det arktiske området. Russisk Arktis-politikk flyttes oppover på agendaen i Moskva og russiske ambisjoner og aktivitet i det arktiske området vil i årene som kommer kunne få betydelige konsekvenser for områder nær opp til norsk territorium.

Den russiske økonomiens energiavhengighet forklarer noe av den økte russiske satsningen på det arktiske området, som anses som Russlands fremtidige ressursbase. Det forventes at 70 % av de gjenværende russiske oljeressursene og 80 % av gassressursene finnes i Russlands arktiske områder. Issmelting og ny teknologi gjør at disse ressursene vil bli mer tilgjengelige enn tidligere. Stadig mindre is har også gjort sjøveien utenfor den 550 mil lange arktiske kysten til en potensiell transportvei i fremtiden. Denne transportruten vil kunne gi Russland mulighet til å frakte ut sine energiprodukter uten å måtte bygge rørledninger i det klimatisk krevende arktiske området.

 

Sokkelkrav

Den FN-styrte prosessen med å utvide kyststatenes kontinentalsokler har også vært med på å sette fart i den russiske Arktis-satsningen. I løpet av et års tid vil Russland legge frem dokumentasjon for FNs kontinentalsokkelkommisjon for å definere grensene for den russiske kontinentalsokkelen. Russland vil etter all sannsynlighet fremme et forslag som gir landet en utvidet kontinentalsokkel på 1,2 millioner kvadratkilometer.

Potensielle energiressurser vil i hovedsak ligge innenfor den allerede definerte juridiske grensen for russisk økonomisk sone. En utvidet kontinentalsokkel vil derfor ikke ha avgjørende betydning for eierskap til petroleumsressurser for Russlands del. De potensielt nye sokkelområdene vil likevel ha stor symbolsk betydning for Russland, som ønsker å fremstå som en stormakt i Arktis.

Det russiske Arktis-prosjektet er først og fremst et statlig prosjekt som er forankret i den russiske Arktis-strategien. Potensiell fremtidig aktivitet har skapt behov for ny nasjonal lovgivning, og den russiske nasjonalforsamlingen har nylig vedtatt en ny lov om Den nordlige sjørute og er nå i gang med å utarbeide en ny lov om den russiske arktiske sonen. Russiske myndigheter bevilger også store summer over det føderale budsjettet til satsningen i Arktis. Den sterke statlige styringen gjenspeiles i sterkere sentralisering og økt koordinering av aktørene på russisk side. Dette kan bety at vi i tiden fremover vil oppleve Russland som en mer enhetlig aktør og dermed også som en mer handlekraftig nabo.

Russland er den arktiske kyststaten som tradisjonelt har hatt størst aktivitet og tilstedeværelse i de arktiske områdene. Etter en nedgangsperiode i aktivitetsnivået på 90-tallet og tidlig på 2000-tallet er aktiviteten igjen økende. Dette gjelder ulike sektorer: energiutvikling, forskning og utbygging av infrastruktur langs Den nordlige sjørute.

Russland har lange tradisjoner for forskning i Arktis og etablerte allerede i 1937 den første flytende forskningsstasjonen i Arktis. Russland har dermed hatt et solid forskningsmateriale til rådighet under de prosessene de har gjennomførte de seneste årene. Det har på russisk side foregått en utstrakt forskning på kontinentalsokkelens beskaffenhet for å ferdigstille dokumentasjonen til FNs kontinentalsokkelkommisjon. Også i utviklingen av Den nordlige sjørute har forskningsaktører i stort monn bidratt til å undersøke seilingsforholdene utenfor den russiske arktiske kysten. Den russiske Arktis-forskningen ventes også bli ytterligere styrket ved opprettelsen av et nytt forskningssenter i Barentsburg. Gjennom å utvide forskningsaktiviteten på Svalbard vil også befolkningen i Barentsburg igjen øke.

Russland har i sin Arktis-strategi nedfelt en målsetning om å utvikle Nordøstpassasjen for internasjonal skipstransport. Foreløpig er den russiske redningskapasiteten langs passasjen lav, men det finnes planer for etablering av nye redningssentre, grensevaktstasjoner og havner langs den russiske arktiske kysten. Det foregår også utvikling av nye navigasjonssystemer. Kommersiell bruk av Nordøstpassasjen foregår fortsatt i svært liten skala, selv om den er økende. I 2012 ble det registrert 44 transitter, sammenlignet med 34 i 2011. Russiske myndigheter avventer trolig både større interesse i transportnæringen og en bedring av isforholdene før en eventuell storstilt utbygging av ny infrastruktur.

 

Energiutvikling

Globalt har utviklingen av skifergass og – olje begynt å gjøre seg gjeldende, og endringer i gassmarkedet har bidratt til å bremse utviklingen av enkelte kostbare gassprosjekter, ikke minst til havs, noe som blant annet reflekteres i at utviklingen av det kjente Shtockmann-prosjektet er satt på hold. Ikke desto mindre forblir energiutvinning det helt sentrale motiv for russisk aktivitet i nord. Ressurspotensialet her er svært stort, både for olje og gass, på land og på sokkelen.

Mens Russlands økonomi er mer oljeavhengig enn noensinne, faller produksjonen på de eldre feltene i energisektorens tradisjonelle kjerneområder lenger sør. Dermed vil behovet for å utvikle nye forekomster i hittil øde områder vil gjøre seg gjeldende i økende grad. I så måte er utbyggingen av ressursene på Jamalhalvøya, øst for Novaya Zemlja, høyest prioritert, og i tillegg forventes oljeletingen på den arktiske sokkelen å fortsette med tiltagende intensitet.

Russiske myndigheter streber etter å stimulere energisektoren til å produsere mest mulig. For å få dette til er utenlandsk kapital, teknologi og kompetanse påkrevet og derfor ønsket, men kun i den grad det ikke oppfattes som svekkende for den nasjonale kontrollen over energiressursene. Å finne dette delikate balansepunktet synes fortsatt å være en av Kreml’s virkelige hovedutfordringer.

 

Oppsummering Nordområdene og Russland

Det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland er preget av et veletablert samarbeid på flere felt, og utviklingen i Arktis preges først og fremst av stabilitet og samarbeid. I takt med at ressursene i Arktis kartlegges og at det etableres en voksende kunnskapsbase, øker erkjennelsen av at kyststatene allerede er i besittelse av hoveddelen av interessante forekomster innenfor anerkjente økonomiske soner.

Russland, som den viktigste aktøren i Arktis, følger FN-prosessen for avklaring av kontinentalsokkelens utstrekning mot Nordpolen.. Dette bidrar til å svekke frykten hos enkelte om at Arktis kunne bli et fremtidig konfliktområde. Samtidig øker interessen for Arktis og de muligheter som vil kunne gjøre seg gjeldene. Dette medfører at stormakter og mindre stater utenfor regionen også vil ønske å påvirke rammebetingelsene for regionen.

Vi forventer ingen store endringer i den politiske kurs som Putin har staket ut i sitt første år som president. Russland fremstår for tiden som stabilt, men som jeg har pekt på så er usikkerheten knyttet til blant annet økonomisk utvikling og den folkelige støtten til lederskapets politiske kurs med på å understreke at dette på sikt kan vise seg å være en skjør stabilitet.

 

FREMTIDEN

I 1990, kort tid før Sovjetunionens sammenbrudd, uttalte daværende SJE at: ”Vi lever i en ny verden og tingene har endret seg betydelig. Vår E-tjeneste har endret seg med den. Det nytter ikke å bli bedre og bedre i å løse gårsdagens problemer. Både våre holdninger og vår ressursdisponering er rettet inn mot de nye perspektiver som avtegner seg”

Det samme kan jeg si i dag. Fremtidige utfordringer og trusler vil være annerledes enn de vi har sett de siste ti årene. Etterretningstjenesten må utvikle seg i takt med samfunnet den skal beskytte. Den må opprettholde etablert evne og kompetanse og samtidig skape ny. Etterretningstjenesten må operere i den samtiden den lever i, men samtidig ligge i forkant for å være relevant og fremoverskuende.

Under den kalde krigen utviklet norsk etterretning unik evne til å følge Sovjetunionen og den strategiske situasjonen i nord, kartlegge sovjetiske disposisjoner og den sovjetiske Nordflåten. Etter Sovjetunionens sammenbrudd og et nytt sikkerhetspolitisk bilde, ble det utover 90-tallet foretatt bevisste veivalg for å tilpasse tjenesten til det endrede bildet. Dette innebar at spisskompetanse ble bevart, men også at ny kompetanse ble ervervet og tekniske kapasiteter fornyet.

Den bevisste satsningen på å bevare og fornye evne og kompetanse, og til å fornye teknologien, innebærer at tjenesten i dag evner å dekke et bredt spekter av vedvarende såvel som nye fokusområder. Den har bevart dybdekompetansen til å følge utviklingen i Nordområdene og Russland, men den har også videreutviklet teknisk og menneskelig kompetanse til å møte dagens og morgendagens utfordringer. Dette har gitt tjenesten fleksibilitet. Som et resultat av dette kunne tjenesten blant annet raskt opparbeide en løpende situasjonsforståelse av hendelsene i In Amenas tidligere i år.

I årene fremover må Etterretningstjenesten forholde seg til et stadig økende informasjonstilfang og må evne å håndtere all denne informasjonen på en effektiv og hensiktsmessig måte. Dette krever langsiktige perspektiver, høy teknologisk kompetanse og evne til å utvikle og drifte avanserte teknologiske løsninger. Ikke minst fordrer det at tjenesten har kompetent personell som evner å omdanne de fragmenterte informasjonsbitene til lesbar informasjon og forståelige vurderinger til støtte for våre politiske og militære myndigheter.

 

Takk for oppmerksomheten!

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 12. november 2007

ved

 

Sergey Andreev
Ambassador of the Russian Federation

 

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

“Relations Russia-Norway: today’s challenges and future opportunities”

 

Sergey Andreev Ambassador of the Russian Federation. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

The Russian-Norwegian bilateral relations are quite positive; we are good neighbours and partners.

Our mutual acquaintance, relations, exchanges have over a thousand years’ history. And there are very few neighbouring countries in the world that have never been at war with each other. Centuries-old trade relations in the North, family bonds between Russian and Norwegian ruling dynasties, opposing common enemies, the lightning-fast recognition by Russia of the Norwegian independence, Nansen’s humanitarian mission in support of famine victims in Russia, the liberation by the Red Army of Northern Norway from the nazi occupation…

This is an important platform of our relations – a positive mutual perception by our peoples at the emotional and subconscious level. There are no particularly hard feelings towards each other in our historical memory.

Of course, there are problems between us, some of them rather complicated, but we always seek to solve them in a spirit of mutual sympathy, respect and pragmatism.

On international issues we usually agree regarding maintenance of international peace and security, international law’s supremacy, the UN’s central role, accent on political and diplomatic means of solving differences, involving “problematic” states and parties into negotiations instead of their isolation. On the contrary, we often disagree on questions like NATO’s enlargement, ratification of the adapted CFE-treaty, assessing activities of the OSCE, its Office for Democratic Institutions and Human Rights, “colour revolutions” in post-Soviet countries.

A negative factor in our relations is a modest volume of bilateral economic cooperation. Russia and Norway stand for only 1-2% in each other’s overall foreign trade. The reason is obvious: both our countries sell their main export goods – oil and gas – to the third parties.

Energy branch is of special importance for both our countries. Russia is the world’s leading exporter of gas and 2nd exporter of oil, while Norway holds the 3rd place in oil and gas exports after Russia and Saudi Arabia. Russia accounts for 1/3 of oil and 40% of gas imported by the EU countries from outside the Union, Norway supplies 17 and 25% respectively. We compete on the European market, but we also face common challenges – ensuring safe conditions for development of oil and gas production.

Partnership in developing Shtokman gas field is a crucial step not only in our energy cooperation; it may lead to quality changes for the better in our economic relations in general.

Over 30 years we have been successfully cooperating in jointly managing Barents Sea’s fish stocks through our Mixed Fisheries Commission. It is a good example of how most complicated issues can be solved in a constructive and efficient way.

We highly appreciate assistance by the Norwegian side in solving problems of nuclear and radiological safety in North-Western Russia.

For centuries Russians and Norwegians have been working side by side on Spitzbergen archipelago. Russia faced difficult times in the 90-s, that also affected the Russian activities on Spitzbergen. Now we intend to invest more money and efforts into improving the situation in Barentsburg, solving problems that have been mounting there over the last 15 years.

Complicated issues of our bilateral relations are delimitation of exclusive economic zones and continental shelf in Barents Sea (the negotiations on this subject have been going on for over 30 years) and the regime of sea areas and continental shelf around Spitzbergen.

However, this largely positive atmosphere in our official contacts, business and humanitarian cooperation contrasts with the image of Russia in Norwegian media, which naturally strongly affects the public opinion in this country.

In this respect Norwegian media are no exception from the general trend that prevails in other West European or North American countries.

In fact, there is a psychologic, propaganda war going on against Russia in Western media.

See what we read or hear every day about Russia. With very rare exceptions it is a rather one-sided and superficial set of stereotypes: “in Russia democracy is subdued, authoritarian rule strengthens, there is no freedom of speech, human rights are violated, authorities get rid of political opponents and unwanted journalists, criminality and corruption grow; Russia is returning to the cold war, rejects Western values, does not let the West solve properly international problems, tries to split the EU, divide Europe and USA, increases its military power, threatens neighbouring states, uses energy supplies to put pressure on them” etc.

In March this year Norway’s Foreign Minister Jonas Gahr Støre, speaking at the opening of the Business Centre for Northern Regions in Bodø, said the following:

“Nå følger vi Russlands utvikling, med stor interesse og forhåpning, med spenning og med en viss usikkerhet. Noen ses veldig raskt etter alarmerende trekk i dette bildet. Det mener jeg vi skal være varsomme med. Tenk på kontrasten til tiden før 1990. Så skal vi møte Russland med realisme og nøkternhet…
Men vi skal ikke møte de nye trekkene med ”kald krigs reflekser”. De må ikke ta styringen over refleksjonen”.

This wise message unfortunately up to now has not been received. What I described before quoting Minister Støre is precisely a product of cold war reflexes, not reflection.

If we assume that the media both reflect and to a large extent shape the perceptions that really exist in the society, I would earnestly like to understand why Russia is subject to such irritation? Believe me, there is nothing comparable in the Russian public opinion and media with regard to Norway.

It looks like the very existence of Russia on the rise is perceived by certain people as a confrontational challenge.

Normally the media avoid direct lies; usually it is angles and interpretations, rather than facts, that matter. The information from Russia and about Russia is served in the context of negative clichés I mentioned earlier.

Russia is among items on which there is not much place for pluralism in public discussion.

I don’t question the role of free and critical media in modern society. It’s about their responsibility for circulating full, objective and balanced information and for not allowing misuse of their considerable influence on public opinion.

How do we see today’s world? We believe that after the cold war there is no objective ground for global confrontation. However, the world remains unstable, new conflicts emerge, former block discipline does not function, new checks and balances are not yet in place. Rivalry for access to natural resources, particularly energy, increases. Slogans about “promoting democracy” and humanitarian concerns are often used for breaking national sovereignties and imposing loyal political regimes.

Attempts at promoting unilateral leadership, unilateral decision-making, unilateral use of force have failed. They produced ideological reloading and remilitarizing of international relations, security deficit, new impulses towards arms race and acquiring weapons of mass destruction. And finally, unilateral approaches do not solve problems, but provoke new ones. Wars and conflicts grow in number, more people die in them than before.

We believe that the only right way to follow is shaping the multipolar international system, based on the international law, collective leadership of world powers and power centres.

Forcing of democracy – and more precisely of its certain model – upon other countries results in major setback for their democratic development undermines its credibility. In most cases there are reasons to believe that other motives and interests are pursued through “forced democratization” policy.

We firmly abide by the principles of sovereign equality and non-intervention in the internal affairs of sovereign states. Each country should be allowed to follow the logic of its own evolution and arrive at democracy in due time. Within the scope of democracy and market principles there are different systems and models, they should not be evaluated by comparison to some ideal pattern; the criteria for such evaluation should be their efficiency in promoting social and economic development of respective states.

Meanwhile, those who preach ideology-guided approaches to the world affairs challenge the international stability. Security and prosperity are indivisible; there is a direct link between peace and development. Extending conflict zones of the world politics – even if it is justified with fighting for democracy – undermines international stability and sustainable economic growth. Poverty and desperation are conducive to extremism.

Russian foreign policy’s main principles today are pragmatism instead of ideology, multi-vectoralism, firm promoting of own national interests without confrontation with anybody.

We don’t try to please everybody, either hide disagreements with our partners or overdramatize them – we just pursue our pragmatic interests and regard Russia’s role as an important balancing factor in international relations.

We don’t have any imperial ambitions or great power complex – but we do not suffer inferiority complex either. We are ready to take upon ourselves our share of international responsibilities and play by the rules agreed with us.

There are no states or groups of states that we regard as our adversaries. We will not take part in any “sacred alliances”, based on ideological or civilizational confrontation, and support things in which we don’t believe.

We have no intention of trying to split the EU or NATO, but we do not like false alarms about Russia to be used for consolidating transatlantic unity at our expense.

Spiritually and culturally Russia is an inalienable part of the European civilization. We do not intend to apply for membership in or association with the EU, but we are willing to promote our strategic partnership and to advance in this direction as far as possible. Disagreements and competition between us are unavoidable – but they should be taken naturally and calmly and not as a motive for announcing a new cold war and conflict of values between us.

Our opponents say that Russia’s policy is conducive to a new cold war. Maybe they forgot how the genuine cold war really was – a global confrontation between two systems based on irreconcilable ideological differences. There is nothing of this kind at present.

Let me remind you some simple things that the heralds of a new cold war normally leave outside their analysis.

The Russian armed forces have been reduced from 2,75 mln. in 1992 to 1,1 mln. and are going to be cut further down to 1 mln. Our military budget is less than 3% of the country’s GDP, over 10 times less than the size of the USA’s military expenses, more or less equal to military budgets of Great Britain or France. NATO’s military potential in Europe is 3 times larger than that of Russia.

Our country is not a member of NATO and has to provide for its own security. The increase in our military spending is not a threat to anybody, but a necessary effort to give the armed forces what they need and what they for well known reasons didn’t get in the nineties.

By 2000 80% of the Russian armed forces’ equipment were obsolete; with all the financing approved now by 2015 the share of modern equipment is going to reach only 45%. And the major part of the spending is directed at improving living standards of the military and covering the expenses of cutting down obligatory military service in favour of professional armed forces.

Don’t those who keep writing and speaking about the Russian threat know it? We have much more reasons for concern seeing that NATO’s military infrastructure moves closer to our borders, that elements of the American global anti-missile defense are established along our territory’s perimeter, that NATO countries for over 8 years have been blocking the ratification of the adapted CFE-treaty, that certain countries try to influence our domestic politics.

Unlike some other countries, Russia does not use force abroad against the international law, and the Russian public is very much allergic to the very idea of sending our troops beyond our borders.

We have abandoned the foreign policy based on ideology in favour of pragmatism and common sense. We believe that one should not mix ideology with practical politics and we don’t want to take part in new crusades, even if they are proclaimed to be for the sake of promoting democracy. If there is someone now who forces own ideology on other countries and seeks to bomb them into a “shining future”, it is definitely not Russia.

We don’t believe that democracy may be exported into other countries by force or by sponsoring so called “colour revolutions”; that nuclear problems with Iran or North Korea may be solved through putting pressure upon or isolating “rogue states”; that Kosovo’s hasty independence would be a good solution both for this concrete problem and for international relations at large, etc.

If gas costs on West European markets up to 250 US $ per 1000 m3, why should Russia sell it to neighbouring countries at 40 or 50 US $? And when those countries insist upon getting unfairly low prices, blocking supplies to Western Europe, why is Russia blamed for it? Why is Russia accused of blackmailing its neighbours for political reasons? Who blackmails whom?

Why exaggerate fears over “energy dependence” of Europe upon Russia? The EU receives 52% of Russian exports and provides for 70% of foreign investments in the Russian economy. Yes, we supply 1/3 of EU’s oil and 40% of gas imports, but this is also respectively 78% of our oil and 90% of gas exports. This dependence is reciprocal, and if even during the cold war the energy supplies to Western Europe never stopped, it would be absurd now to undermine the basis of our cooperation with leading economic partners.

Russia has its natural advantages; including natural resources, geographical situation etc., and we intend to make full use of them. We regard our standing in the world energy branch as a guarantee of our independence in international politics.

But it is no reason to accuse us of imperial ambitions and great power complex; we base our relations with neighbours and partners on pragmatism, balance of mutual interests and security considerations.

We have no reason for being ashamed of our history. There was a lot of everything in it – good and bad, – but in any case we have at least as much ground to be proud of our country and its past as any other leading nation of the world.

We see as unacceptable the demands that foreign officials should link discussing the issues of our bilateral relations with “the state of democracy in Russia”.

Exactly what is not right with it? Elections at all levels are held regularly, on the basis of competitiveness and political pluralism, in the presence of international observers; there are no serious reasons to question their fairness; one can say and write whatever he or she wants – no one is persecuted for freedom of speech or opinion; disputes are solved in courts etc.

We do not intend to abandon democracy, because we know only too well from the Soviet Union’s experience that only the society based on competition and cooperation between free people, open to the outer world can be successful.

But it doesn’t mean that we should reproduce other countries’ state institutions.

The system of state governance in Russia should be first of all efficient, adequate to the needs of solving our problems, to present phase of social development, geography, traditions. Which model suits us better, we shall decide ourselves.

The quality of democracy depends directly on the level of social and economic development of the society. Democracy is an expensive thing and functions successfully only in a fairly well-off society, with numerous middle class and strong state authority. The Russian democracy is far from perfect, and to consolidate and develop it, it is vitally important to ensure accelerated economic growth, better living conditions for the people and for this – political stability, competent and pragmatic policy, guided by national interests, citizens’ confidence in their leaders.

It is evident that short time after a period of severe political, social and economic turbulence, facing acute domestic and international challenges, the Russian authorities have to act resolutely and firmly to guarantee security and well-being of the country and its citizens.

In fact, it is not the lack of democracy in Russia that irritates our opponents – there is hardly any doubt that the governing bodies in Russia are constituted in accordance with the electorate’s genuine will and that the policy of Russian leadership enjoys the support of the people’s vast majority. The cause of discontent is this policy itself. Those who criticize us, like better the helpless state in which Russia was in the 90-s and those in Russia who, lacking support in their own country, appeal to foreign backing. It’s the cold war reflexes that dictate a “black and white” logic: “anybody who opposes Russia is a true democrat and the free world’s friend”. According to this logic the criterium of democratism is the readiness to follow the foreign lead. This logic of “political correctness” dictated that elections, for example, in Afghanistan, Iraq or Georgia should be declared “just and fair” and those in Russia, Bielorussia or Ukraine should not.

Pressure, to which Russia is subject on these issues, we regard as aimed at getting from our country concessions in foreign policy and on practical matters of our relations with foreign partners. The natural reaction of an absolute majority of Russians, no matter if they support Putin and the Government or not: we shall sort out our problems ourselves.

Let’s see closer at the freedom of media in Russia. There is no state censorship; one can easily find out that there is a wide pluralism and diversity of opinions in thousands of Russian newspapers, radio- and TV-channels. Russia is an open country, where one can receive foreign radio- and TV-programs, use Internet, read foreign written press.

Russian leading TV-channels are under state influence – but isn’t it so also in many other countries, including Norway.

In fact, it is a necessary element of media pluralism and defence against the propaganda aggression we are subject to. It is well known that the world information space is dominated by Western media-corporations that have at their disposal the largest financial resources. They are tuned and addressed mostly to the Western public and cover the news accordingly. The Russian public has access to alternative information – otherwise we would be at the mercy of the same one-sided picture of the world that is fed to information consumers in many other countries.

There is no ground to make the Russian state responsible for killings of journalists. It is understandable that the media are particularly sensitive to their colleagues’ deaths, but even if the deceased criticized authorities it is not a motive to accuse state institutions of having ordered his or her killing, or of covering up the killers, or of delaying investigation etc.

We believe that with our Western partners we have much more in common, than motives for disagreements, but it is necessary to cooperate as equals, without imposing own will to each other, without politicizing questions that are of purely material nature (like Polish meat, gas prices, etc.), not to look for pretexts for announcing a new cold war and not to picture Russia as an enemy each time we have differences on specific issues.

Finally, to sum up the message I meant to deliver today:

  1.  Don’t take for granted everything you read or hear about Russia; follow Minister Støre’s advice and guide yourselves not by cold war reflexes, but by reflection and objective information.
  2. Simplistic approaches – “whoever is not with us, is against us”, “there are two standpoints – ours and wrong” etc. – do not work.
  3.  Ideology should not be mixed with practical politics.
  4.  In dealing with Russia one should choose between cooperating with it and containing it – the latter choice should be preceded by answering to the question: containing from what and for what purpose?
  5. And finally: I’m optimistic about the future of our relations. Regardless cold war reflexes, we have much to do together and for mutual benefit. Cooperation on the ground, more people getting to know each other is the best way of dismissing old fears and outdated agendas.

 

Thank you for your attention.

Utviklingen i forholdet Norge – Russland med særlig vekt på nordområdene.

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007

ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva

Formann

Mine damer og herrer!

Foredrag i Oslo Militære Samfund 26. mars 2007
ved ambassadør Øyvind Nordsletten, Moskva. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

For noen og 40 år siden avtjente jeg min verneplikt. Jeg var innkalt til infanteriet, men så så jeg en annonse om at man kunne lære seg russisk under førstegangstjenesten. Jeg søkte, kom inn på Forsvarets russiskkurs, og hadde det ikke vært for det, hadde jeg neppe stått her. Forsvaret, og de russisk- kunnskaper jeg der fikk gjennom den mest effektive undervisningen jeg noensinne har vært utsatt for, ble på dette vis ved en tilfeldighet inngangen til det som skulle bli mitt yrkesvalg, utenrikstjenesten, og til at jeg skulle komme til å tilbringe mange år av mitt liv i vårt store naboland, enten det nå het Sovjetunionen, som den gang, eller Russland som i dag.

 

På midten av 60-tallet da jeg var i militæret, varte russiskkurset to år. De siste seks månedene var plikttjeneste som befal ved en stående avdeling. Jeg var så heldig å komme til Garnisonen i Sør Varanger, der jeg hadde en allsidig og givende tjeneste, og til fots og på ski, avpatruljerte det meste av vår 196 km lange felles grense med datidens Sovjetunionen.

 

I perioder var jeg også NK på grensevaktstasjoner. På en av disse var en av hovedoppgavene å sprenge broer. Hver dag durte vi ned med Volvo-jeepen og øvde på dette.

 

I dag er verden annerledes, og tingene på mange måter snudd på hodet. Der hvor vi for noen tiår siden voktet grenser, og øvde i å sprenge broer, der – for å si det billedlig – sprenger vi dag grenser, og bygger broer.

 

Den gangen var grensen for alle praktiske formål stengt. Bare noen få offisielle delegasjoner passerte en sjelden gang over Storskog. I dag drar bortimot 100.000 nordmenn og russere over grensen hvert år, og vi utvider nå åpningstiden med flere timer slik at man kan reise inn og ut fra kl. 06.00 om morgenen til 23.00 om kvelden.

 

Nordmenn og russere er med andre ord i ferd med å vokse seg sammen som normale grannefolk, der grensen ikke lenger er en barriere og et stengsel. Fortsatt er det visumkrav, og vil nok komme til å være det i en god del år til, selv om Schengen-landene og Russland er enige om at visumfrihet er et langsiktig mål. Slik det er i dag, er det ikke til å komme forbi at visumkravet er et hinder. Fortsatt må flere millioner mennesker hvert år, og på begge sider, bruke timevis på å skaffe seg innreisetillatelse. Derfor legger vi også stor vekt på den avtalen som for ikke lenge siden ble inngått med Russland om forenkling av prosedyrene. Sammen med andre tiltak som Utenriksministeren har tatt initiativ til, vil vi bidra til at samkvemmet over grensen blir så ukomplisert som mulig.

 

Den ambassaden jeg leder, er den utenriksstasjonen som behandler flest visumsøknader – i fjor litt over 20.000. Ved generalkonsulatene i Murmansk og Sankt Petersburg utferdiges det samlet et tilsvarende antall. Tallet stiger raskt. I 2006 var økningen 35 %. Hvem er det som reiser? Jo, det er vanlig godtfolk, personer som jobber eller studerer i Norge, folk som er gift med norske borgere, eller turister fra den nye russiske middelklassen. I dag bor det ca 10. 000 personer i Norge som opprinnelig kommer fra Russland og andre deler av det tidligere USSR. Rett før jul ga jeg visum nr. 20.000 for 2006 til en babusjka – russisk for bestemor – som skulle besøke sin datter som var gift i Norge der hun var professor i fysikk ved Universitetet i Oslo. Et ikke helt utypisk eksempel på de nye tider.

 

Hva jeg vil si med dette? Jo, at forholdene for helt vanlig, dagligdags menneskelig kommunikasjon og samkvem over grensen er i ferd med å normaliseres slik det i det 21. århundre bør være mellom gode nabofolk.

 

Alt dette betyr ikke at grensen og kontrollen ved den er blitt mindre viktig. Tvert imot, ordnede forhold på grensen er, nå som før, av den største betydning. GSVs daglige oppsyn, og Grensekommissærens arbeid, er garantien for at ting er som de skal være på vår side. At vi skulle ha mye å vinne på å legge om til en sivil grensevakt, slik det er tatt til orde for fra utenlandsk hold, er ikke uten videre lett å se.

 

Etter at vi fikk ansvaret for Schengens yttergrense mot Russland i nord, er det også investert flere hundre millioner kroner i oppgradering av grenseovervåkningen. Det er den nye tids felles utfordringer som dikterer dette – risikoen for internasjonal terrorisme og illegal migrasjon. Vi er nå enig med russerne om en ny teknisk gjennomgang av grensen som er den eldste grense Russland har. Alle andre har vært endret siden vi fikk grenseavtalen av 1826.

 

Også fra russisk side understreker man betydningen av den ro og orden som hersker vår felles grense. Dette var bl.a. noe forsvarsminister Sergej Ivanov fremhevet da ha besøkte Norge i fjor. Desto mer er det egnet til forundring at man på russisk side nå synes å legge opp til et striktere regime også for opphold av naboene i grensesonen på russisk side.

 

Den norsk-russiske grense er den eneste av Russlands grenser der det ikke har vært krig mellom de to naboland. Den eneste gang krig rammet området, var under 2. Verdenskrig. Hvert år markerer vi ved ambassaden i Moskva den sovjetiske hærs frigjøring av Øst Finnmark med en mottagelse for de gjenlevende veteranene som deltok i operasjonene høsten 1944, befridde Kirkenes 24. oktober, fortsatte fram til Tana Bru, og stod i Norge fram til september 1945, da de trakk seg tilbake. Det er en spesiell opplevelse å treffe aldrende mennesker – de fleste nå godt over 80 – som den gang gikk fram i kuleregnet for en felles sak, eller – som en av dem pleier minne oss om – Jo, jeg så Kirkenes uttalige ganger, men bare gjennom bombesiktet. Det er i denne sammenheng også verdt å minnes at de sovjetiske tap på norsk jord under annen verdenskrig, i form av døde krigsfanger og falne soldater under felttoget høsten 1944, oversteg de samlede norske tap under hele krigen.

Dette er nå fortid, men samtidig en viktig del av vår felles historiske arv. Ikke minst utgjør det en spesiell klangbunn for det nære samarbeid som i de senere år har utviklet seg mellom våre væpnede styrker, et samarbeid som er blitt en betydelig del av vår totale kontaktflate.

For få uker siden ble det nye årlige norsk-russiske militære samarbeidsprogrammet undertegnet. Det omfatter et tjuetalls tiltak, deriblant besøk av øverstkommanderende for Nordflåten til Norge, og fartøysbesøk fra Norge til russisk havn, og fra Nordflåten til Håkonsvern. På hærsiden møtes bl.a. offiserer fra Telemark bataljon og en russiske brigade for utveksling av erfaringer om fredsbevarende operasjoner; og sjefen for Leningrad Militærdistrikt tar i mot sjefen for Fellesoperativt Hovedkvarter til samtaler i Sankt Petersburg.

 

Også mellom hæravdelingene i Nord Norge og på Kola er det etablert regelmessige kontakter og besøksutveksling. For noen år siden hadde jeg gleden av å være til stede under en demonstrasjon på Blåtind skytefelt i Troms. Blant gjestene var på en og samme tid daværende generalsekretær i NATO, Lord Robertson, og sjefen for Russlands 200. motoriserte infanteribrigade, forlagt i Petsjenga, ikke så langt fra Norge.

 

Når den russiske nasjonalforsamlingen – Dumaen – forhåpentligvis om ikke for lenge ratifiserer SOFA-avtalen mellom NATO og Russland, vil det også ligge til rette for oppfølging av planene om felles norsk-russisk småskala øvelse av hæravdelinger, samt gjenbesøk til Russland av en avdeling norske jagerfly etter at en sveit Sukhoi 27 fly fra det russiske luftforsvar, gjestet Bodø flystasjon i 2003.

 

Et viktig nytt trekk ved kontaktene mellom forsvaret i de to land, er de besøk som de fremste norske militære skoler, nå som nærmest et fast innslag i programmet, avlegger i Russland. Det gjelder såvel Forsvarets Høyskole, som Krigsskolen og Stabsskolen. Nylig hadde vi også besøk av Forsvarspolitisk utvalg som utreder premissene for innretningen av det norske forsvar i perioden 2009 – 2012. Alt dette gir gjensidig innsikt, og er med på å skape tillit og bedre forståelse.

 

Også mellom den øverste politiske forsvarsledelsen er det god kontakt. Daværende forsvarsminister Sergej Ivanov besøkte, som nevnt, Norge i november i fjor, og inviterte sin norske kollega, Anne-Grete Strøm-Erichsen til et gjenbesøk som vi håper kan finne sted i år.

 

Da Sergej Ivanov f o r r i g e gang besøkte Norge, dvs. for noen år siden, ble det fra høyt norsk hold bruk uttrykk som – nå, som vi på sett og vis er allierte. Med dette siktet man særlig til det samarbeid som utspinner seg innen rammen av NATO-Russlands rådet, et samarbeidsforum som ble opprettet på et toppmøte utenfor Roma i mai 2002. Samarbeidet i NRC omfatter en rekke saker, herunder redningssamarbeid, missilforsvar, narkotikabekjempelse i Afghanistan. Et ledd i samarbeidet er også at Russland deltar med fartøy i Active Endeavour, antiterrorisme operasjonen i Middelhavet der Norge bl.a. har vært representert med ubåter, overflatefartøy og maritime patruljefly. Det er allmenn enighet om at NRC har vært verdifullt, men også at det eksisterer et ytterligere potensiale for økt dybde og bredde i det praktiske samarbeidet og den politiske dialogen.

 

Om en måned kommer den russiske utenriksminister, Sergej Lavrov, til Oslo for å delta på det NRC møtet som vil bli avholdt 27. april d.å. Møtet vil falle sammen med 10 årsjubiléet for NATO-Russlandssamarbeidet og 5 årsjubileet for opprettelsen av NRC. Fra norsk side søker vi gjennom kontakt med allierte og Russland å bidra til at møtet kan føre til en vitalisering av samarbeidet, herunder når det gjelder dialogen om politiske spørsmål og om nordområdene.

 

Det russiske forsvar gjennomgår p.t., som andre lands, inkl. vårt eget, en moderniserings- og omstillingsprosess. Utgiftene til de væpnede styrker er økt i takt med Russlands sterkt forbedrede økonomi, og statsbudsjettet forøvrig. I 2007 øker forsvarsbudsjettet med 23 % til vel 200 milliarder kr.

 

Denne utviklingen har, sammen med uttalte markeringen fra høyt hold, fått enkelte til spørre om man nå kan ane konturene av en ny form for konfrontasjon. På norsk side er det naturlig at vi, som andre land, følger utviklingen med et nøkternt og usentimentalt blikk. Samtidig kan det være verdt å ha for øye at økningen i det store og hele faller sammen med veksten i Russlands BNP, at forsvarsbudsjettets andel av denne er stabil, og at det er oppstått et behov for modernisering og reformer etter alle årene da det russiske forsvaret, som andre statlige institusjoner, ble høyst begrensede ressurser til del. Dette illustreres av, at for få år siden, var det russiske statsbudsjettet i reelle tall ikke større enn Norges. Omleggingen av det russiske forsvaret innebærer også at man fra neste år reduserer tjenestetiden fra 2 til 1 år, og i stigende utstrekning går over til vervet personell.

 

Likeledes er det – slik representanter for Forsvarsdepartementets politiske ledelse nylig har gitt uttrykk for – viktig å se dagens Russland – og uttrykksformene fra russisk side – i perspektiv. Som statssekretær Barth Eide fremhevet, er det ikke tale om noen tilbakevenden til en ny kald krig, ”men om at stormakten Russland nå er tilbake på den internasjonale scene, med krav om innflytelse og respekt for sin egenart. Dette blir viktig for oss i utformingen av vår politikk overfor Russland, som må kombinere samarbeid med fasthet. Det er viktigere en noen gang at vi fortsetter vår politikk basert på dialog og konkret samarbeid, både multilateralt og bilateralt”, fastslo han.

 

Det er avgjørende at vi har en levende debatt om våre utenrikspolitiske prioriteringer og internasjonale engasjement. Ikke minst gjelder dette forholdet til vår nabo i nordøst. I den senere tid har oppmerksomheten ofte vært rettet mot Russland, og det er stilt viktige og kritiske spørsmål om grunnlaget for, og innretningen av norsk Russlands-politikk. Bakgrunnen er at det Russland vi opplever i dag, er et Russland som er radikalt annerledes enn det vi så gjennom 1990-årene, preget som det var av tilbakegang og forvitring. Det moderne Russland, er et Russland som melder seg med nyvunnen styrke, selvbevissthet, direkte tale og krav om innflytelse og medvirkning når viktige avgjørelser tas. Russland er i dag verdens største olje- og gassprodusent, sitter på noen av verdens største reserver av begge deler, og har i snart ti år hatt en økonomisk vekst på 5-6 %. Landet har lenge før fristen nedbetalt en utenlandsgjeld som på det meste nærmet seg 1000 milliarder kroner, lagt opp gull- og valutareserver som nå er verdens tredje største, og vil om ikke altfor mange år kunne ha Europas største økonomi.

 

Gjenreisningen av Russland som stormakt – Ingen viktige internasjonale spørsmål kan lenger løses uten Russlands medvirkning, sa utenriksminister Lavrov nylig – har, kombinert med en kraftigere markering av russiske interesser i ulike sammenhenger, og spørsmål om hvilken vei utviklingen internt i Russland går – ført til at begrep som den russiske trussel på ny er dukket opp i debatten, også her hjemme, noe som heller ikke har gått upåaktet hen i Moskva. I Russland ser vi på sin side at enkelte beskylder Norge for å vise ekspansjonistiske tendenser i nord, og generelt opptre aggressivt og uvennlig overfor Russland.

 

Dette er viktige spørsmål som det ikke på noe vis er grunn til å overse, aller minst for oss som naboland. Samtidig som vi har en fordomsfri diskusjon om forholdet til Russland, er det viktig at vi ikke faller for forenklingens fristelse. Igjen kan det være på sin plass å minne om at det halvtomme glasset, på samme tid er halvt fullt. Vi må ikke rygge tilbake for å kalle ting ved deres rette navn, men vi vil samtidig være tjent med å spørre hvordan omtalen av hverandre, påvirker våre oppfatninger og holdninger. For at ingen skal være tvil – dette gjelder selvsagt ikke i minst den annen part.

 

Persepsjonene av hverandre er og blir en vesentlig faktor i den politikk vi utformer. For noen år siden samlet vi ved noen anledninger, norske og russiske politikere, forskere, militære og medifolk til symposia i Oslo og Moskva, der hele bredden av spørsmål i naboforholdet, ikke minst de kritiske, ble tatt opp. Jeg tror det ville være nyttig om man gjenopptok denne praksis.

 

Høsten 2002 besøkte president Putin Norge. I sin tale under den middag HM Kongen ga på Slottet, viste presidenten til at Norge og Russland hadde en felles ledestjerne – Stella Polaris / Nordstjernen.

 

Så har det da også alltid vært slik, at det er i Nord at forbindelsene mellom Norge og Russland er kommet tydeligst til uttrykk – det er her vi finner nerven i vårt forhold. Her er det vi har en felles landegrense, og her ligger Barentshavet som både forener, men også skiller med sine uløste spørsmål. I nord er samarbeidspotensialet størst, felles-utfordringene flest, men også kryssende interesser og mulighetene for friksjon mest følbare.

 

Satsningen på nordområdene gjennom den strategi som ble lansert 1. desember i fjor, er Regjeringens store, helhetlige grep for å forme utviklingen i nord gjennom en fremtidsrettet politikk der aktivitet, kunnskapsoppbygging, tydelighet og nærvær er sentrale stikkord. Et viktig utgangspunkt for strategien er den raskt økende virksomhet vi opplever både på norsk og russisk side i nord, først og fremst på energisektoren. Dette er en utvikling som på sin side stiller krav til ivaretakelse av vitale miljøhensyn slik Regjeringen for våre havområder har lagt opp til i Forvaltningsplanen for Barentshavet. Den helhetlige og økosystembaserte tilnærming som ligger til grunn for planen, har også vakt interesse blant russiske myndigheter, og vi håper at det etter hvert skal bli mulig å knesette miljøstandarder som på begge sider opererer med de strengeste krav.

 

I Nordområdestrategien er samarbeid med Russland et bærende element. Dette springer ut av erkjennelsen av at mange av de utfordringer vi står overfor, bare, eller best, kan løses i felleskap. Denne tilnærming gjelder alle områder av strategien.

 

For et første gjelder det energisiden. Virksomheten på russisk sokkel er bare så vidt kommet i gang, men – slik president Putin kunngjorde det etter et møte i det rusiske sikkerhetsrådet før jul – er det er ikke minst her fremtidens muligheter finnes for russisk petroleumsnæring. Den russiske sokkelen strekker seg fra Barentshavet til havområdene utenfor Nord Korea, og dekker et enormt område, herunder i Nordishavet utenfor det euroasiatiske fastland med sine mange påviste petroleumsførende provinser. Langt fra alt er grundig undersøkt, men vi kan uten videre gå ut fra at petroleumspotensialet er betydelig.

 

Norske selskaper, både på oppstrømssiden og innen leverandør-industrien, er verdensledende, og bør ha gode muligheter for å vinne innpass i utbyggingsprosjekter, inkl. når det gjelder det store Stockman-feltet i Barentshavet. Men russerne er tøffe forhandlere, og, som erfaringen viser, er det ikke tale om noe walk-over å komme med. Fra vår side har vi gjort det klart at russiske selskaper er velkomne til å delta å norsk sokkel, der åpenhet mot internasjonal oljeindustri alltid har vært et bærende prinsipp.

 

For det andre gjelder det spørsmål som er nær knyttet til olje- og gassproduksjon – vern av det sårbare miljøet i Barentshavet og i nord. Vi har allerede opprettet god kontakt til faginstansene i Russland, inkl. når det gjelder oljevernberedskap, herunder transporten av olje utenfor kysten av Nord Norge. Dette er en trafikk som vil kunne øke merkbart i årene fremover, og stille krav til håndtering fra alle parters side. Selv om det er innledet en positiv dialog om disse spørsmål, er det åpenbart at miljøvernsamarbeidet i nord, i vid forstand, vil måtte intensiveres og utgjøre en av de høyest prioriterte oppgavene i det norsk-russiske samarbeidet i tiden fremover.

 

Vi vil også vurdere oppfølgingen av den norsk-russiske avtalen om modernisering av smelteverket i Nikkel, som sikkert mange i forsamlingen har sett tvers over på andre siden av Pasvikelva i Sør Varanger. Som kjent, er den globale oppvarmingens virkning på miljøet, særlig merkbar i Arktis og polarområdene. Dette er tema vi allerede har innledet samarbeid med Russland om, og som i fortsettelsen vil måtte oppta oss sterkt i bilateral norsk-russisk sammenheng.

 

Et betydningsfullt innslag i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet er den nære kontakt det har vært om opprydding og håndtering av brukt kjernebrensel og radioaktivt avfall etter det omfattende sovjetiske militære nærværet gjennom mange tiår i nord og på Kola. Over UDs budsjett vil det i år bli avsatt midler til opphogging av en femte utrangert atomubåt for norsk regning. Antallet slike båter lå for noen år siden på over 100, men opphoggingen av disse er nå ferd med å bli fullført takket være bidrag fra flere land, men mest av alt av innsatsen fra Russland selv.

 

Også det norske forsvar har vært trukket aktivt med i dette samarbeidet gjennom den avtalen om Arctic Military Environmental Cooperation (AMEC) som i 1997 ble inngått mellom Norge, USA og Russland. Ikke alle prosjekter har vært like vellykket, men totalt sett har dette utgjort et verdifullt samarbeid. Fra norske side kan vi bare beklage at en av de sentrale medarbeidere i dette samarbeidet, helt på tampen er nektet innreise til Russland.

 

For det tredje vil, nå som før, fiskerisamarbeidet mellom Norge og Russland være en helt sentral dimensjon i samarbeidet i Nord. Også dette er et felt der Forsvaret, først og fremst gjennom Kystvakten, spiller en vesentlig rolle.

 

Fiskerisamarbeidet handler om to hovedspor – forvaltningen av fiskebestandene i Barentshavet noe som skjer i den norsk-russiske blandede fiskerikommisjon som bl.a. fastsetter kvoteuttaket for de ulike arter. Det dreier seg om betydelige fornybare ressurser, der bare verdien av totalkvoten for torsk i Barentshavet ligger på om lag 8-9 milliarder kroner årlig. I tillegg kommer andre fiskeslag som hyse, sild og lodde. Videre handler det om handelen med fisk, en handel som i fjor var preget av betydelige problemer, men som vi gjennom forhandlinger og kontakt i stor grad har maktet å finne løsninger på. Russland er nå igjen det viktigste enkeltmarkedet for norsk fisk, og eksporten har en verdi på ca 3.5 millarder kr., eller 10 % av all utførsel av sjømat fra Norge.

 

For tiden står vi på fiskeriområdet overfor to aktuelle utfordringer. For det første gjelder det det betydelige ulovlige overfisket i Barentshavet. Begge parter erkjenner at dette er et problem, men det uenighet om omfang og metodikken bak de norske beregninger og anslag. Om dette ha vi nå nettopp vedtatt å avholde ekspertdrøftelser over påske.

 

Det andre problemet angår den ubalanse som gjelder forskningstokt i hverandres økonomiske soner. Mens vi har ansett det for å være i begges interesse å slippe den annen parts forskningsfartøyer til i NØS for å studere bestandsutviklingen, har man på russisk hold vært langt mer restriktiv. Vi vurderer nå hvordan vi best kan håndtere dette spørsmål, og holder ulike opsjoner åpne.

 

Fiskerisamarbeidet hviler på to pilarer – på kvotefastsetting, og avtaler om hvem som fisker hva, hvor. Det er det ene. Det andre – og ikke mindre viktige – er kontrollen med, og håndhevelsen av at de avtalte ordninger blir fulgt i praksis. Her spiller Kystvakten en avgjørende rolle, ofte under vanskelige forhold. Etter hvert er det også etablert gode kommunikasjonskanaler til tilsvarende russiske myndigheter under FSB. Senest for en uke siden, da jeg var i Murmansk og deltok på en større internasjonal fiskerikonferanse, ble det fra russisk hold understreket hvor stor vekt man la på dette denne kontakten, som nå også innebærer at man ringer hverandre på direkten om spørsmål oppstår.

 

Dette sier jeg ikke for å idyllisere. Alt er slett ikke såre enkelt. Tydeligst ble det demonstrert da den russiske tråleren ”Elektron” ble tatt for tjuvfiske og søkt oppbrakt i oktober 2005. Denne episoden viser også hvor viktig det er at vi gjennomfører oppsynet systematisk og med fasthet. Alternativet er stor risiko for nedfisking av bestandene med svarte garn og tomme trålposer som resultat.

 

Da mulighetene for en normalisering av det norsk-russiske samkvemmet åpnet seg tidlig på 1990-tallet, tok utenriksminister Thorvald Stoltenberg initiativet til Barents-samarbeidet. Barentsrådet har vært rammen om et bredt, folkenært samarbeid som av den russiske statsminister ble karakterisert som det mest vellykkede grenseoverskridende, regionale samarbeidsprosjekt overhodet. Det omfatter såvel det nasjonale, som det regionale, og lokale plan. Det har nå virket siden 1993 og satt dype spor på begge sider. Vi går nå gjennom hvordan vi best kan ivareta og styrke denne arven under omstendigheter i endring – herunder hvordan samarbeidet best kan samkjøres med Norges deltagelse i Den nordlige dimensjon, et samarbeid som Finland for 10 år siden lanserte under sitt EU formannskap, og som Norge i fjor høst ble fullverdig medlem av.

 

Utenriksministeren og regjeringen har som en oppfølging av Nordområdestrategien, også tatt nye initiativ. Et av disse er en mulig opprettelse av en samarbeidssone – også referert til som Pomorsonen – på begge sider av grensen mellom Sør Varanger og Murmansk fylke. Hensikten er at denne skal bidra til å styrke samarbeidet når den økonomiske utviklingen skyter fart, ikke minst som følge av oljeindustriens inntog i nord. Vi legger med det første fram våre idéer om en mulig sonemodell. De foreløpige russiske reaksjonene er positive.

 

Som en rød tråd gjennom Nordområde-strategien går tanken om heve kunnskaps- og kompetansenivået. Barents 2020 heter denne viktige delen av strategien. En betydelig del av de vel 250 millioner kr. UD har avsatt for ulike nordområdetiltak i 2007, går til slike formål. Også her satses det på et utstrakt samarbeid med Russland. Få land har samlet så mye kunnskap om Arktis som nettopp russerne, og begge parter har mye å hente i et nært samarbeid. Allerede i dag er det tett kontakt mellom Polarinstituttet og tilsvarende forskningsinstitusjoner i Russland. Av alle de prosjekter som nå er satt i gang i norsk regi i forbindelse med Det internasjonale polaråret (IPY) 2007 – 2009, som nettopp har startet, har rundt halvparten en russisk samarbeidskomponent.

 

Nordområdestrategien fremstår som et konsept for lang tid og over bred front. Som utenriksminister Jonas Gahr Støre har poengtert – det handler ikke om noe stunt, men om en dynamisk prosess som kan gå over generasjoner. Også vår Russlands-satsning må ses i et slikt perspektiv. Ønsket om raske uttellinger må ikke komme til å stå i veien for tålmodig arbeid, vi må bygge naboforholdet stein for stein. Utenriksministeren har minnet om de tre T´er – Ting Tar Tid. Det gjelder også samarbeidet med Russland.

 

Til grunn for Regjeringens Russlands-politikk ligger enkelte nøkkelbegreper – samarbeid, fasthet, gjenkjennelighet, tydelighet og engasjement. Engasjements- og dialoglinjen betyr at vi søker samarbeid og felles løsninger der det er mulig, tydelighet betyr at vi taler åpent om alle spørsmål, også der vi har ulikt syn, og gjenkjennelighet betyr at vi skal være forutsigbare og prinsippfaste.

 

Både på norsk og russisk hold slås det fast at vi i dag har et bredere og dypere samarbeid enn noensinne. Kontakten på politisk plan er omfattende – i månedene fremover forestår besøk til Russland av energiministeren, justisministeren, kunnskapsministeren og, forhåpentligvis, også forsvarsministeren. Russiske ministre og andre fremtredende representanter er ventet til Norge. Et høydepunkt blir statsminister Stoltenbergs offisielle besøk til Russland i juni da også fremtredende norske næringslivsledere vil delta.

 

Også på det økonomiske området er det fremgang. Samhandelen er i vekst og lå i 2006 på ca 15 milliarder kr., hvorav en tredjedel er norsk eksport. Flere norske bedrifter etablerer seg i Russland, og norske investorer engasjerer seg i et økende antall prosjekter på vidt ulike områder. Norske redere kontraherer skip ved russiske verft for flere milliarder kroner. Mange dyktige russiske sjøfolk, først og fremst offiserer, tjenestegjør på norskeide skip. Mange norske investorer gjør det bra.

 

Parallelt med de mange positive trekk, står vi også overfor et sett av til dels vanskelige, uløste spørsmål og utfordringer i forhold til Russland. De fleste knytter seg til havrettslige spørsmål og synet på Svalbard, der Russland har drevet ut kull i over 70 år, og der det i perioder var flere russiske, eller rettere sagt, sovjetiske borgere, enn nordmenn.

 

Siden begynnelsen av 1970-tallet har vi forhandlet om avgrensningen av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi har nådd langt, men fortsatt gjenstår å komme til enighet om en gjensidig akseptabel avtale. Forhandlingene fortsetter i et konstruktivt spor. De gjelder et område på ca 177.000 kvadrat km, mer enn den norske delen av Nordsjøen. Den dag vi blir enige, vil mulighetene ligge til rette for et styrket samarbeid i nord. Ved siden av grenselinjens gang, drøfter vi også mer funksjonelle spørsmål, som premissene for videreføring av fiskerisamarbeidet og på energisiden, når en delelinje er et faktum. Vi har også med våre russiske partnere i denne sammenheng delt våre erfaringer når de gjelder sjømilitær virksomhet i områder med oljeinstallasjoner.

 

Norge innførte i 1977 en fiskevernsone rundt Svalbard der vi praktiserer et ikke-diskriminerende fiskeregime. Det er vårt syn at vi har full rett til etablere en økonomisk sone, men regjeringen valgte den gang ikke en slik løsning. Fra russisk side har man aldri i prinsippet akseptert fiskevernsonen, men i praksis i det store og hele etterlevd de ordninger for fisket i området, som norske myndigheter har fastsatt. De to ganger russiske fartøyer er blitt arrestert i fiskevernsonen, har det kommet klare reaksjoner. Russerne har ikke bestridt at fartøyene kan ha begått lovbrudd, men ønsker at disse skal bli overlevert til russiske myndigheter for oppfølging og eventuell rettsforfølgelse. Dette er ut fra vårt syn, ikke akseptabelt. Hvis vi ikke hevder våre rettigheter og fører oppsyn i disse områder, vil følgene fort kunne bli svært negative. De typer situasjoner som har oppstått i forbindelse med disse episodene, har ikke vært bare enkle å håndtere. Den kontakt som er opprettet bl.a. mellom FOHK, LDKN og russiske staber i nord-vest Russland, har derfor vist seg som en verdifull kanal.

 

Også på selve Svalbard, oppstår det fra tid til annen uenighet. Vi har imidlertid gjort det klart at, ikke bare har russere all rett til å være der i henhold til Svalbard-traktaten, men at vi ser positivt på deres nærvær på den norske øygruppen, og ønsker dette velkommen innen de rammer traktaten og norsk lov setter.

 

På samme måte som det i debatten fra norsk side stilles spørsmål om russiske forsvars- og sikkerhetspolitiske forhold, opplever vi ved gitte korsveier kritikk mot norske disposisjoner. Ikke minst gjelder dette Globus II radaren ved Vardø og militær øvingsvirksomhet i Finnmark. Vi svarer til dette at radaren er under norsk kontroll, og, ja – at den også har til oppgave å følge med i utviklingen i vårt nærområde, noe som er viktig for å unngå usikkerhet.

 

I det aller siste har man i russiske kommentarer også vist til den styrking av forsvaret i Nord Norge som bl.a. forsvarsministeren omtalte i sitt foredrag i dette forum for ikke lenge siden. Like lite som vi blir bekymret når vi kjører over Kola halvøya – der militær kapasitet av ulikt slag i betydelig, om enn vesentlig redusert, omfang, fortsatte finnes – burde man på russisk hold bekymre seg over at vi på norsk hold styrker vårt militære nærvær, og vår evne til kontroll og suverenitetshevdelse i en region der aktiviteten på mange områder er raskt økende, med de krav det setter til tilstedeværelse og overvåking. Når det gjelder øvelsesvirksomheten kan vi heller ikke se at denne skulle være problematisk, tvert imot er det vårt ønske at vi også skal kunne legge til rette for mulig russisk deltagelse, og til den nylig avholdte Cold Response øvelsen, var også russiske observatører invitert.

 

Det er ikke alltid at vi opplever den nevnte russiske kritikken som like rettferdig. Men vi rygger ikke tilbake for å svare på den. Åpen tale basert på grunnleggende og gjensidig respekt, er og blir en forutsetning for å kunne bygge et tillitsforhold.

 

Derfor unnlater heller ikke vi å ta opp spørsmål som fra russisk side kan bli sett på som kontroversielle. Derfor er det også at Utenriksministeren har gjort det klart – slik han nylig uttrykte det i en tale i Bodø – at ”vi ser trekk i russisk politikk som ikke helt rimer med hva vi forventer av et medlem av Europa-rådet, berettigede spørsmål til respekten for rettstatens prinsipper, ytringsfriheten og demokratiets kår og respekten for menneskerettighetene”. Slike spørsmål, slår ministeren fast, hører også naturlig med i den brede dialogen med Russland.

 

Man hører rett som det er, en etterlysning av større realisme i norsk utenrikspolitikk, som – hevdes det – kan fremstå som blåøyd og fjern fra det virkelige liv. Også vår holdning til vår russiske nabo karakteriseres somme tider som i for stor grad basert på illusjoner og ønsketenkning. Det eneste russerne forstår, sies det, er maktspråk og realiteter. Jeg er slett ikke sikker på at dette postulatet holder stikk, men uansett er dette en debatt vi alltid må være rede til å ta.

 

I det store og hele, er det likevel vår overbevisning at den engasjementslinje vi har valgt, kombinert med åpen tale, har vært realpolitisk velbegrunnet, og brakt resultater – kanskje ikke så mange, og så raskt som vi idéelt sett skulle ønsket det – men likevel slik at vi har kunnet utvikle et rasjonelt naboforhold basert på felles interesser, og vilje til å ta fatt i de problemer vi møter.

 

Det er intet dårlig utgangspunkt når vi dag fører arven fra et tusenårig norsk-russisk naboskap inn i en ny tid.

 

Takk for oppmerksomheten!