Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foto: Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

FOREDRAG I OSLO MILITÆRE SAMFUND

MANDAG 20. OKTOBER

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt

 

«Pakistan etter Musharraf – kampen mot terrorisme
og utfordringene i stammeområdene»

 

 

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer,

 

Introduksjon

Takk for invitasjonen til å komme og tale i Oslo Militære Samfund. Det er en ære å få lov til å forsøke å formidle noe av den forskningen vi gjør på Forsvarets forskningsinstitutt innenfor terrorismeprosjektet TERRA. Vi har siden 1999 hatt et fokus på politisk vold og terrorisme på FFI, de siste årene har vi i økende grad også sett på Pakistan og Afghanistan og de ulike aktørene som rører seg i det landskapet. Det er først og fremst dette denne presentasjonen skal handle om.

 

Pakistan har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Ofte som et resultat av ting som skjer i Afghanistan, ofte i skyggen av Afghanistan. Men det siste året har vi også sett fokus rettet mot Pakistan på grunn av ting som skjer i selve Pakistan – innenrikspolitisk. Mye på grunn av konfliktene i stammeområdene – området som grenser opp mot Afghanistan, men også på grunn av større terroristangrep inn mot de store byene, mot viktige mål – politiske, militære og internasjonale. Og ikke minst på grunn av regjerings- og Presidentbytte.

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Hvorfor er det viktig å forsøke å tilegne seg kunnskap og forståelse om Pakistan? For det første fordi vi har et engasjement i Afghanistan – militært, diplomatisk, humanitært og politisk. For det andre fordi vi vet at Afghanistan er et viktig land for NATO. For det tredje fordi det som skjer i nabolandene til Afghanistan – altså både nasjonalt i de enkelte landene, men også bilateralt og regionalt – kan ha innvirkning på ting som skjer i landet. Sist men ikke minst, har Norge en stor norsk befolkning med bakgrunn og familie i Pakistan. De er opptatte av ting som skjer med deres familie der, mange er bekymret over det som skjer i deres andre hjemland. De har interesser og kontakter der. Dette kan selvfølgelig også utgjøre en stor ressurs i vår søken i å forstå ting som skjer lokalt.

 

Jeg ønsker her å se på noen spørsmål som kan hjelpe oss å forstå Pakistan i dag. Her står spørsmål som hvilke ideer staten Pakistan bygger på sentralt, hvem er viktige aktører og hva er viktige maktsentra og hva er deres interesser. Jeg ønsker også å belyse hva som har vært viktige tyngdepunkt i pakistansk utenrikspolitikk – nemlig landets forhold og posisjonering først og fremst til India – og som en forlengelse av dette landets forhold og manøvrering i forhold til Afghanistan. Jeg ønsker også å diskutere utfordringene vi ser i FATA, de føderalt administrative stammeområdene, hvor vi den senere tid har sett en reorganisering og styrking av både Taliban- og al-Qaida-sympatiserene grupperinger. Hva vil aktørene i disse områdene – og hva kan en gjøre i forhold til de mange utfordringene vi ser i den forbindelse?

 

Ideen om Pakistan

Pakistan fikk sin selvstendighet i 1947, da det ut av Det britiske imperiet på subkontinentet oppstod India og Pakistan. Pakistan ble på mange måter dannet som en motvekt til India, en muslimsk stat til forskjell fra det pluralistiske, men hovedsakelig hinduistiske, India. Pakistans identitet forklares ofte som ’Indias lillebror’. Pakistan skulle være muslimenes hjemland. Landet gikk derimot igjennom et stort psykologisk nederlag da Øst-Pakistan (det som senere ble Bangladesh) løsrev seg fra Vest-Pakistan. Det var ikke kun religion som kunne samle landet. Islam og tolkningen av hvilken rolle religion skal ha i statssystemet har vært et stadig tilbakevendende spørsmål.

 

Pakistans vanskelige forhold til sin store nabo i Øst, India, har vært fundamentalt i forhold til det meste av landets utenrikspolitikk. Det har også utløst en rekke konflikter mellom de to landene. Tre kriger er blitt utkjempet, hovedsakelig over landområdet Kashmir. Spesielt viktig her er de to grensekonfliktene over Siachen isbreen i 1984 og over Kargil i 1999. I tillegg har de to landene drevet et voldsomt atomkappløp til bekymring for verdenssamfunnet.

 

Militærets rolle og involvering i landets innen- og utenrikspolitikk har vært et annet tilbakevendende spørsmål. Militæret er en respektert og viktig institusjon i Pakistan. Det nyter store budsjettposter og stor respekt som en solid og trofast institusjon. I omkring halvparten av landets historie har militæret sittet ved makten, nå sist under General Pervez Musharraf. På folkemunne blir det ofte sagt at når de sivile politikerne ikke greier å ordne opp lenger, kan en alltid stole på at Militæret vil være der. Militære kupp blir av enkelte sett på som redningen ut av kriser. Spørsmålet er jo hva dette har gjort med andre institusjoner i samfunnet – og statsapparatet som helhet.

 

Pakistan i lys av Afghanistan

Pakistan har i den senere tid ofte blitt sett i lys av konflikten i Afghanistan. Landets forhold til Afghanistan har vært et viktig tyngdepunkt i dets politikk. Strategisk dybde inn i Afghanistan var viktig for å sikre landets interesser i regionen, ikke minst i forhold til India. Dermed har det vært viktig for landet å ha en Pakistan-vennlig regjering i Kabul. Vi kjenner til dette gjennom den langvarige støtten som en forlengelse av den kalde krigen til mujahideen som slåss mot sovjetiske styrker i Afghanistan, men også senere i den støtten som ble gitt til å så frøene til Taliban. Dette kulminerte selvfølgelig ved støtten til Taliban-regimet gjennom hele perioden frem til høsten 2001. Her så vi en helomvending i Pakistans politikk, og den talen Musharraf fremførte for å forklare dette blir sett på som historisk. Men, det er fortsatt viktig for Pakistan hvem som sitter ved makten i Kabul. Og det er ikke minst med dette i mente av vi ser Pakistan være bekymret i forhold til Indias ’manøvrering’, dets investeringer og kontakter i Afghanistan. Ut av dette kommer beskyldingene om ISI – den pakistanske sikkerhetstjenestens – innblanding i angrep mot for eksempel Den indiske Ambassaden i Kabul i juli 2008.

 

Pakistan er den senere tiden blitt omtalt av mange som ’The New Frontier in the War against Terrorism’. Vi vet at stammeområdene – de uoversiktelige grenseområdene – høsten/vinteren 2001 ble et tilfluktsområde for mange militante som flyktet fra sine skjulesteder i Afghanistan. I en lengre periode ble dette området sett på som en frisone, et arnested og et verperede for gamle og nye militante krefter. Uttrykket ’the Grand Central Station of Modern Militancy’ blir ofte brukt for å symbolisere hvordan ulike individer og grupper har brukt dette område som en gjennomfartsåre for aktiviteter andre steder. Her sies det at både al-Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper har kunnet reorganisere seg – for så å utføre angrep i Afghanistan og andre steder.

 

Vi ser at flere både internasjonale og lokale pakistanske grupper har oppholdt seg i stammeområdene. Mange av disse har kontaktnettverk internasjonalt, og en bekymring blant amerikanske og vestlige myndigheter er om angrep planlegges ut i fra disse områdene. Her nevnes spesielt Islamic Jihad Union (IJU), Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), og den algerske gruppen GSPC (som nå går under navnet al-Qaida in the Islamic Maghreb – AQIM). Individer med bakgrunn i alle disse gruppene har blitt arrestert av pakistanske myndigheter i stammeområdene. En vet også at enkelte planlagte angrep i Europa kan spores tilbake til disse områdene.

 

Mye av grunnen til den økte oppmerksomheten som er blitt rettet mot Pakistan og særlig stammeområdene, bunner i rapporter om økt antall cross-border angrep, altså at flere angrep utført inne i Afghanistan har utspring fra disse områdene. Videre ser vi flere antall konflikter inne i stammeområdene, i form av stridigheter mellom ulike grupper, men også aksjoner mot militære installasjoner, politi-, justis- samt politiske representanter. Det pakistanske militæret har også lidd store tap i området – noe som har ført til en sviktende moral i de militære rekker. En har også sett økt antall angrep og større angrep inne i Pakistan det siste året. Spesielt så vi dette i etterkant av Den røde moské hendelsen som fant sted sommeren 2007 i Islamabad. Her mente mange at pakistanske myndigheter og militæret gikk altfor hardt til verks for å løse den konflikten, noe som kan ha ført til en backlash i form av hevnaksjoner fra militante krefter.

 

Det siste året har en sett en rekke angrep spesielt rettet mot militære installasjoner, blant annet mot det militære hovedkvarteret i Rawalpindi. De fleste av disse angrepene er likevel i stammeområdene eller i grenseområdene, som for eksempel i provinshovedstaden Peshawar. I tillegg har en sett angrep på sentrale politikere. Her nevnes spesielt drapet på Benazir Bhutto, men også en rekke attentatforsøk mot tidligere President Musharraf, men også nylig mot den nye statsministeren Gilani. Våren 2008 så en også angrep mot Den danske Ambassaden i Islamabad, en restaurant ofte brukt av diplomater og utlendinger i Islamabad, og det forferdelige angrepet mot Hotell Marriott for ikke så lenge siden. Mange av disse angrepene ser ut til å ha utspring i stammeområdene. Det sies også at angrepene kommer blant annet som hevn på militære aksjoner i disse områdene.

 

Hva karakteriserer Stammeområdene?

FATA – de føderalt administrative stammeområdene – er hovedsakelig pashtunske områder. De syv distriktene – også kalt ’agencies’ – styres indirekte av guvernøren av nord-vest provinsen (NWFP) – som har sitt hovedsete i provinshovedstaden Peshawar. Områdene bygger på arven fra britene – de fikk aldri kontroll her og området ble brukt som en buffersone mellom britene og Russland. Da Pakistan så ble dannet, ble området innlemmet gjennom avtaler som i stor grad opprettholdt området som semiautonomt. Dette gir seg utslag i at pakistansk lovgivning ikke gjelder i disse områdene, politiske partier opererer ikke her og alminnelige valg holdes ikke. Og kanskje det viktigste er at den pakistanske tvangsmakten har liten rett til inngripen. Derfor skapte det stor uro da militæret for noen år siden inntok områdene. Guvernøren velger sine representanter (political agents) blant stammelederne i de ulike distriktene. Mangel på reell politisk representasjon har derimot vært en hovedbekymring for områdene.

 

Disse semiuavhengige politiske realitetene har gjort at stammene hverken har ønsket innblanding og at områdene ikke er blitt prioriert fra sentralt hold. Videre karakteriseres stammeområdene som underutviklet og nedprioriert – både politisk og økonomisk. Inntekten per person er under halvparten av der vi ser i resten av landet, det er stor arbeidsløshet og dårlig infrastruktur.

 

Hvordan er så situasjonen i grenseområdene i dag? Høsten 2007 kom det hyppige rapporter om en økt Talibanisering i de to provinsene FATA og NWFP. Yngre religiøse ledere hovedsakelig i 30-årene, med gode kontakter, forsøker å innføre Taliban-inspirert lokalt styre, støttet av sine lokale stammebaserte militser. Videre så vi i desember 2007 at Den pakistanske bevegelsen av Taliban (TTP) ble etablert, og tok kontroll over flere områder i FATA og NWFP. Fremtredende ledere er blant annet Beitullah Mehsud (34 år) i Sør Waziristan og Maulana Fazlullah (28) i Swat-dalen. Disse antas å stå bak den nye bølgen av selvmordsangrep i Pakistan, og beskyldes også for å gi fristed til lokale og utenlandske jihadister. Vi har også sett en rekke kraftige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og lokale militser.

 

Noe som ofte mangler i vår analyse av disse områdene er en nyansering og differansiering mellom de ulike aktørene som opererer her. Ofte snakker en om en intern borgerkrig, konflikter mellom ulike lokale grupperinger internt i disktriktene. Det er klart at sekkebegreper som al-Qaida eller/og Taliban blir for enkle. Vi ser i de ulike distriktene at en har å gjøre med ulike grupper. I Nord-Waziristan og Bajaur ser vi hovedsakelig al-Qaida sympatiserende grupper og mange utenlandske jihadister. I Sør-Waziristan ser en at det pakistanske Taliban med Beitullah Mehsud i spissen har kontroll, i Kurram ser en hovedkonflikten ligge mellom sekteriske grupperinger, i Khyber ser en kriminelle gjenger operere under dekke som islamister samt at en har en rekke intra-sunni konflikter. De sist-nevnte ser vi trekke inn mot Peshawar og har stått bak en rekke angrep mot forsyningsårene inn mot Afghanistan (Torkham passet).

 

Det pakistanske Taliban (TTP)

I desember 2007 ble en gruppe ved navn Det pakistanske Taliban (TTP) etablert. Den fremstod som en paraply-organisasjon for en rekke ulike grupper og fraksjoner (tallet varierer, men en tror det er snakk om mellom 27 – 40 ulike grupper). Disse utgjør en blanding av lokale mullaher, lokale kommandanter, afghanistan-veteraner og stammeledere. Videre er gruppene fra alle de syv distriktene i FATA, men også fra andre regioner slik som Swat, Bannu, Tank, Lakki Marwat, Dera Ismail Khan, Kohistan, Buner og Malakand. De er altså mange og varierte.

 

Ved den initielle pressekonferansen ble følgende hovedmål uttalt av lederen Beituallah Mehsud:

  • Innføring av Shariah – islamsk lovgivning – først på lokalt nivå, så nasjonalt.
  • Tvinge det pakistanske militære ut av FATA
  • Føre en defensiv Jihad mot en aggresjon påført utenfra
  • Afghanistan ble sett på som en forlenget slagmark (det vil si, etter Pakistan)

 

Den tilsynelatende enigheten om disse målene skulle likevel snart slå sprekker. Såkalte skillelinjer og uenighet om sentrale temaer er ofte der vi kan se svakheter hos organisasjoner. Hos TTP har skillelinjene blant annet dreiet seg om forholdet til utenlandske jihadister, hvem som skal være hovedfienden, og hvilket forhold en skal ha til pakistanske myndigheter. Dermed har vi sett ulike holdninger til fredsavtaler og ulikt innhold i disse avtalene fremforhandlet med militæret eller representanter fra myndighetene.

 

TTP kan derfor ses på som en hybrid organisasjon, med mange, høyst ulike aktører, agendaer og tilnærminger til ulike spørsmål. Ofte ser en og at gruppene på veldig lokalt nivå har pragmatiske tilnærminger til problemstillingene de står overfor. Rapporter om splittelser innad i TTP går også på uenighet om bruk av vold. Ryktene om at medlemmer av TTP var involvert i drap av sivile i Mohmand Agency førte for eksempel til at noen trakk seg ut av alliansen. Rapporter om nye allianser som et resultat av denne type uenighet har en også sett. Men en har også sett rapporter om en spredning av TTP inn i andre deler av Pakistan. Blant annet skal Beitullah Mehsud ha inngått en allianse med en av de store Pakistan-baserte militante grupperingene, Lashkar e Jhangvi, i Karachi, helt sør i landet. Konsekvensene av disse splittelsene og forsøk på alliansebygging er det for tidlig å si noe om. Men det er viktig og interessant å følge med på. Det er også her en kan forsøke å se løsninger.

 

 

Pakistansk håndtering – fra Musharraf til Zardari

President Musharraf kom til makten i et statskupp sommeren 2001 – og selv om han har vært en kontroversiell statsleder, ledet han landet gjennom en høyst turbulent periode. Musharraf ble av mange pakistanere og utenlandske makter sett på som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan. Et moderat Pakistan ble også en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Dette markerte en viktig dreining i pakistansk politikk, og har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder. Det spekuleres i om dette kan være årsaken til en rekke attentatforsøk mot han og andre i statsapparatet.

Spørsmålet om en President i uniform ble også et tilbakevendende spørsmål for Presidenten – som ble sett å tilegne seg mer og mer makt til tross for løfter om et gradvis tilbakevending til mer demokratiske kjøreregler.

Hans håndtering av den økende uroen i stammeområdene, ved å sende pakistanske styrker inn i et område de knapt hadde vært i tidligere, skapte uro. Store militære tap førte til en ’all time low’ moral hos det pakistanske militæret, samtidig som de tapte anseelse og respekt i det pakistanske samfunnet ellers. Dette kulminerte i det kraftige militære angrepet for å slå ned på problemene knyttet til Den røde moské-hendelsen i Islamabad sommeren 2007. Det virket nå som om landets tidligere politikk – Musharrafs men også tidligere lederes politikk – om å støtte enkelte militante grupperinger nå skulle slå tilbake i et ”blowback”. Høsten 2007 så vi en rekke hevnaksjoner langt inne i Pakistan.

Problemet med arven fra tidligere ledere, den støtten som var blitt gitt Islamistene som en del av landets utenrikspolitikk forklares i et utdrag fra en nylig publisert rapport:

”Pakistan is probably the most difficult issue the next (US) president will face. It is both a victim of Jihadist terrorism – as with the assassination of Mrs Bhutto – and a sponsor and safe haven of Jihadist terrorism and it is unclear who’s on which side at any given time” (The Next Chapter, Pakistan Policy Working Group, september 2008)

Med en ny regjering og en ny pakistansk President på plass er dette et av de viktigste spørsmålene en står overfor. Dette fordi problemene som har ligget der lenge nå er kommet til overflaten og blir sett å kreve en ny politikk. Utfordringene i hvordan statsminister Gilani og president Zardari skal utforme en ny strategi oppimot stammeområdene har stått sentralt den senere tiden. Lederskapet er ikke minst blitt presset til å komme med løsninger etter flere rapporter om amerikanske angrep inne på pakistansk territoriet, noe som har ført til en økende anti-amerikanisme hos den pakistanske befolkningen.

Fra amerikansk hold uttrykkes derimot bekymring over at Pakistan enten ikke er villig eller ikke har mulighet til å eliminere de militantes fristeder i stammeområdene. De uttrykker bekymring nettopp fordi det har vært flere rapporter om økt cross-border aktivitet inn til Afghanistan og beskyldninger om pakistansk etterretningstjenestes involvering i angrep på blant annet Den indiske Ambassaden i Kabul. På pakistansk side har en lagt seg på en strategi som går på å føre samtaler og fremforhandle fredsavtaler i stammeområdene. I tillegg har det forekommet en rekke initiativ som oppfordrer lokale stammeledere å forme sine egne militser (blant annet i Dir, Bajaur og Swat). Spørsmål om økonomiske hjelpepakker og forhandlinger om politisk representasjon vil også komme opp.

Det viktigste for den pakistanske regjeringen har vært å overbevise sitt folk om at den innsatsen som føres i stammeområdene, men også ellers i landet, må skje på pakistanske premisser. Som både president Zaradari og statsminister Gilani har uttalt: Dette må ses på som en kamp for den pakistanske sjel. Dette er ikke en krig mot USA men en krig mot militante krefter.  

Dilemmaene er mange. Faren er at en aggressiv amerikansk (og pakistansk) fremtreden i området kan føre til et bredere opprør – og samle stammene, de militante og Taliban – mot en felles fiende. Dilemmaene er videre at pakistanske myndigheter trenger støtten fra det pakistanske folk jamfør valgløftene om at kampen mot terrorisme skulle føres på Pakistans premisser (Musharrafs høye upopularitet skyldtes blant annet at han ble sett på som en lakeie overfor amerikanerne). Men Pakistan er samtidig avhengig av internasjonal støtte, økonomisk og militært. Presset fra internasjonalt hold (Afghanistan, USA og NATO) må også matches med det press myndighetene føler fra egen befolkning.

Sentrale spørsmål og anbefalinger

Dilemmaene skissert overfor er sentrale hva gjelder muligheten for å få til et stabilt Pakistan, et solid lederskap og en stabil regjering som kan kunne utforme en langvarig strategi og politikk i stammeområdene men også generelt i håndteringen av et økende sikkerhetsproblem som militante grupperinger synes å utgjøre. En ren militær strategi i stammeområdene med store sivile kan føre til at en får lokalbefolkningen mot seg. Sivile tap og materielle ødeleggelser i området kan også gi de militante gruppene en enkel propagandaseier. Viktige spørsmål blir hvilke strategier en ser for området, og hvem en ser som partnere i en slik strategi. Like viktig blir spørsmålet om Pakistan tørr å ta et oppgjør med sin uklare historie hva gjelder støtte til militante islamister. Har Pakistan den vilje og mulighet til å gjøre dette?

Fra internasjonalt hold må en forsøke å støtte den nye regjeringen, Statsministeren og Presidenten. Gi dem tid til å stabilisere seg, forme sin egen politikk, og vær tålmodig med å la pakistanske løsninger få bli forhandlet frem. Internasjonale aktører kan bidra til et positivt klima ved å vise at en er opptatt av regionen, ikke bare for Afghanistans skyld, eller i egen interesse, men for Pakistan selv. Samtidig er det viktig å støtte opp om en bred samfunns- og statsbygging også i Pakistan. En åpen nasjonal debatt må føres av pakistanerne selv. Selv om Musharraf skal ha æren for mye god politikk også gjennom sine år ved makten, ble hans lederrolle uheldigvis altfor konsentrert. Det internasjonale samfunnet – med USA i spissen – så en god og trofast alliert i Musharraf, og det gav ham dessverre mulighet til uheldig maktkonsolidering. En må derfor fra internasjonalt hold være forsiktig med en for ensidig ”personpolitikk”.

Sist men ikke minst, må en stadig søke for å finne regionale plattformer og diskutere regionale problemer og spørsmål. India står fortsatt sentralt i Pakistans tenkning om sikkerhet og overlevelse i regionen. Regionale plattformer om samarbeid i handels- og miljøspørsmål er to områder en kan oppfordre. Hva gjelder sikkerhetsspørsmål bør både uformelle og formelle regionale og bilaterale arenaer for samarbeid støttes.

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer, jeg vil få takke for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. februar 2006

ved

Ambassadør Peter Stenlund

Finlands ambassadør til Norge

Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Globalisering, geopolitik och Finlands sækerhets-
och førsvarspolitik

 

Mina damer och herrar

Ambassadør Peter Stenlund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det är en stor ära för mig att som nytillträdd ambassdör för Finland i Oslo få tala inför denna krävande och sakkunniga församling i Oslos historiska militära samfund med anor ända tillbaka till begynnelsen av unionstiden med Sverige. Mot denna bakgrund tror jag mig finna förståelse för en av mina viktigaste teser här i kväll: historien skyndar långsamt i fråga om säkerhets- och försvarspolitiska paradigm, våra tiders snabba och dramatiska händelser till trots. Till denna tes skall jag återkomma senare.

Den globaliserade världen brukar beskrivas som en värld av flöden, livsviktiga flöden för de i det globaliserade nätverket integrerade samhällena. Särskilt beroende av globala flöden är de rikaste länderna med stort beroende av utrikeshandel, internationella finanser samt modern kommunikations- och informationsteknologi, dvs fri rörelse för människor, kapital, varor och tjänster, EU:s fyra friheter. Finland hör utan tvekan till dessa länder.

 

Globaliseringen innebär ömsesidiga beroendeförhållanden som gjort krig mellan de högteknologiska staterna allt mindre sannolika. Globaliseringen innebär samtidigt ny sårbarhet i fråga om infrastruktur, kommunikationsteknologi, el- och datasystem. I synnerhet efter 9/11 har det blivit nödvändigt att planera för att avvärja asymmetriska hot.

Globaliseringen innebär också ökande ekologiska hot som en följd av växande belastning på miljön. Det mest uppenbara ekologiska hotet är de oberäkneliga klimatförändringarna. Också hot om dödliga pandemier som t.ex. fågelinfluensan får räknas in bland de ekologiska hoten.

Globaliseringen innebär också att den rika världen inte är något isolat utan är för sin säkerhet i högsta grad beroende av vad som händer i världen runt om kring. Karikatyrkonfrontationen har gett oss en oväntat dramatisk påminnelse om detta.

I Europa har både EU och Nato med sina stegvisa utvidgningar bidragit till att avlägsna krigshot. I det avseendet kvarstår ännu den stora utmaningen att integrera västra Balkan i de europeiska strukturerna. Turkiets EU-kandidatur måste ses i ett perspektiv av fred, demokrati och mänskliga rättigheter. Europa är i högsta grad beroende av utvecklingen i våra muslimska grannregioner – the Wider Middle East. Om inte de muslimska samhällena lyckas åstadkomma en ekonomiska tillväxt till gagn för breda folklager och genomföra demokratiska reformer utan att hamna i en fundamentalistisk återvändsgränd har vi att emotse mera av illegal migration, gränsöverskridande brottslighet, terror, hot om spridning av massförstörelsevapen.

Värderade åhörare

Finland vaknade till tidig insikt om behovet av ett förnyat, utvidgat säkerhetsbegrepp. Vad som i högsta grad väckte oss var Sovjetunionens sönderfall. Sammanbrottet av det totalitära samhället väckte på nittiotalet diskussioner om risk för massmigration. Oron visade sig vara överdriven, ryssarna visade sig vara synnerligen rotade i den ryska moderjorden.

Oro har senare förekommit kring ryssarnas förmåga att sköta säkrheten i sina kärnkraftverk, att omhänderta kärnavfall, att upprätthålla säkerheten i de växande oljetransporterna på Finska Viken och Östersjön, att bekämpa smittbara sjukdomar som HIV/Aids och tuberkulos, att hålla den organiserade brottsligheten i schack. Mycket av denna oro har varit befogad och är det fortfarande.

Som ett led i sin utvidgade säkerhetssyn har Finland sedan början av nittiotalet varit engagerat i närområdessamarbete både med Ryssland och de baltiska länderna. Och genom initiativet om EU:s Nordliga Dimension år 1997 har Finland djupare engagerat också den Europeiska Unionen i att hantera hot och nya samarbetsmöjligheter i norr. Exempelvis det lednings- och övervakningssystem för Finska Vikens oljetankertrafik, som Finland, Ryssland och Estland åstadkommit, är ett uppmuntrande resultat i grannlandssamarbetet.

Men det nya breda säkerhetsbegreppet begränsar sig inte enbart till närområdena utan har också lett till globala aktivitet från Finlands sida. Redan som utrikesminister i mitten på 90-talet genomdrev vår dåvarande utrikesminister Tarja Halonen en ny syn i vår säkerhetspolitik, som gjorde arbetet för mänskliga rättigheter till ett viktigt säkerhetsbefrämjande instrument. I en bok utgiven i höstas berättar hon om hur hon fick kämpa med skeptiska UD-tjänstemän innan den nya synen var integrerad i regeringens säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen år 1995.

Som President har Halonen följt upp denna politik bl.a. genom att tillsammas med Tanzanias President Mkapa leda den av ILO tillsatta Världskomissionen för globaliseringens sociala dimension. Kommissionen utarbetade rapporten » A fair globalization, Creating opportunities for all». Också den s.k. Helsingfors-processen är ett inslag i denna globala politik. Under denna vinters presidentvalskampanj fick Halonen i någon mån motta kritik för att en mera intressera sig för att förbättra världen än att fokusera på Finlands framtid. Kritikerna saknade förmåga eller vilja att se sambanden mellan den globala och den nationella säkerheten.

Bästa åhörare

I världsläget post 9/11 kan säkerhet inte upprätthållas enbart med militära medel. Utöver hotet om terrorism förutsätter också det högteknologiska samhället ett brett säkerhetstänkande. Detta har föranlett Finlands regering att utarbeta en strategi för tryggandet av samhällets livsviktiga funktioner. Denna fastställdes år 2003 och håller på att verkställas.

Som en del av strategin har tio olika hotbilder utarbetats. Dessa ger en bra bild av bredden i ett modernt säkerhetstänkande: Tillåt mig räkna upp dem:

1) Hot mot informationssystem,

2)Olaglig inresa och befolkningsrörelser som äventyrar säkerheten

3) Hot mot befolkningens hälsa och föda

4) Miljöhot

5)Ekonomiska hot

6)Organiserad brottslighet och terrorism

7)Storolyckor

8)Internationell spänning

9) Allvarlig kränkning av Finlands territoriella integritet samt krigshot

10)Väpnat angrepp och krig samt efterkrigstillstånd.

Det är lätt att se att flera av dessa hotbilder är högaktuella, i synnerhet hotet mot befolkningens hälsa genom fågelinfluensan. Beredskapen inför storolyckor prövades på ett överraskande sätt genom tsunamin. De ekonomiska hoten diskuteras i hela Europa efter gaspriskonflikten mellan Ryssland och Ukraina. Frågan om den territoriella integriteten blev aktuell då rysk militärplan kränkte vårt luftrum våren och sommaren 2005.

De regeringen behandlade denna strategi betonade den särskilt vikten av att landets ledning förses med snabba och pålitliga lägesbilder, som behövs för ledandet av livsviktiga funktioner. Regeringen efterlyste utvecklad underrättelseverksamhet riktad mot organiserad brottslighet, inklusive terrorism. Säkerheten i det elektroniska data- och informationssystemet förbättras liksom också beredskapen inför plötsliga,allvarliga epidemier.

Bästa åhörare

Det är en populär uppfattning att Finland blev EU-medlem av säkerhetspolitiska orsaker. I och med att Sovjetunionen sönderfallit och avtalet mellan Finland och Sovjet om vänskap, samarbete och bistånd upphört att gälla uppstod ett politiskt momentum, som möjliggjorde medlemskap i EU. Jag har också hört sägas att Nato-landet Norge inte hade detta säkerhetspolitiska behov, vilket ledde till att folket svarade nej i folkomröstningen år 1994.

Det talades inte mycket säkerhetspolitik i folkomröstningskampanjen om medlemskapet i början av nittiotalet. Mera handlade om den långa linjen i handelspolitiken under efterkrigstiden som hade endast en logisk fortsättning – medlemskap i EU. Den stora förhandlingsinsatsen sattes in på att skapa levnadsförutsättningar för vårt nordliga jordbruk och för att skapa utvecklingsförutsättningar för våra nordliga och östliga glesbygder. Instinktivt ville folk genom att rösta ja bekräfta Finlands plats i Europa. I medlemskapsförhandlingarna avhandlades säkerhetspolitiken på 21 minuter! Finland kunde acceptera de säkerhetspolitiska artiklarna i Maastrichts-fördraget utan några som helst förbehåll medan Danmark på grund av misslyckade folkomröstningar inte ännu heller förmått avlägsna sina undantag.

Vår militära alliansfrihet har inte hindrat oss från att som EU-medlem aktivt och initiativrikt – ofta i samarbete med den alliansfria partnern Sverige – bidra till utvecklingen av EU:s säkerhets och försvarspolitik, i synnerhet då det gällt att bygga upp EU:s miltiära och civila krishanteringsförmåga. Utrikesminister Erkki Tuomioja har gjort bedömningen att EU under de senaste fem åren utvecklats snabbast inom säkerhets- och försvarspolitiken.

EU-medlemskapet är en hörnsten i vår säkerhetspolitik. Dödläget i fråga om ratificeringen av EU:s nya grundfördrag är därför ett bekymmer, även om mycket kan föras vidare också utan fördrag. Ett bekymmer är det i synnerhet om dödläget leder till att EU på grund av enskilda medlemsstaters motstånd inte förmår leva upp till sina löften i fråga om den fortsatta utvidgningen. I Finland anser därför många att vi borde bidra till att bryta dödläget genon att ratificera fördraget som en politisk signal inför vårt EU-ordförandeskap det andra halvåret 2006.

I den säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen hösten 2004 säger regeringen att en enhetlig union, ömsesidigt ansvar och gemensamma åtganden också inom denna sektor gagnar Finlands säkerhet. Därtill konstaterar regeringen att skyldigheten för EU-staterna att bistå varandra i betydande grad ökar den ömsesidiga solidariteten. Denna inställning åtnjuter brett stöd i Finlands riksdag, inte enbart i regeringspartierna utan också inom oppositionen, både till höger och vänster.

Fördraget skulle förstärka solidariteten mellan medlemsstaterna. Enligt fördraget kan ett gemensamt försvar upprättas så snart som det Europeiska rådet enhälligt kan besluta om detta. Samtidigt konstateras att den artikel i vilken detta stadgas inte skall påverka den särskilda karaktären hos vissa medlemsstaters säkerhets- och försvarspolitik. Därtill skall den respektera de förpliktelser, som följer av det nordatlantiska fördraget. Det torde vara uppenbart att detta arrangemang respekterar de militärt alliansfria ländernas status.

Utöver stadgandet om ett framtida gemensamt försvar stadgar fördraget om skyldighet att med alla till buds stående medel ge stöd och bistånd till den medlemsstat som utsätts för väpnat angrepp på sitt territorium. Också i detta fall respekteras vissa medlemsstaters särskilda karaktär.

I den mån det i Finland förekommit kritik mot grundfördragets skrivningar har en del sakkunniga ifrågasatt om det var nödvändigt att förutsätta skrivningarna om vissa medlemsstaters särskilda karaktär. Kunde det kanske ha legat i Finlands intresse att förbehållslöst acceptera den allt starkare solidariteten, en utveckling mot en allians? Den obesvarade frågan är vilka konsekvenser en sådan utveckling skulle få för det transatlantiska samarbetet. Enligt Finland är det inte nödvändigt att utveckla EU till en militärallians, som skulle dubblera Natos roll. Berlin Plus arrangemanget, som ger EU tillgång till Nato-resurser i krishanteringsoperationer är synnerligen viktigt, inte minst i fråga om logistik.

För Finland är det viktigt att EU och dess säkerhetsdimension inte utvecklas till något som konkurrerar med eller ersätter säkerhetssamarbetet mellan Förenta staterna och Europa. Detta är viktigt för säkerheten i Finland och i Europa samt i ansträngningarna för att lösa internationella problem, betonade statsminister Matti Vanhanen presenterade 2004 års säkerhetspolitiska redogöresle i riksdagen. Jag vill uppmärksamma er på att dessa redogörelser eller vitböcker, som läggs fram en gång per mandatperiod, är det centrala styrinstrumentet av Finlands säkerhets- och försvarspolitik.

För att ännu uppehålla mig i grundfördraget så introducerar det ett så kallat strukturerat samarbete, som skall upprättas av de medlemsstater, som uppfyller högre krav på militära resurser och som har gjort mera bindande åtaganden på detta område med tanke på de mest krävande uppdragen. Finland vill aktivt medverka till ett permanent strukturerat samarbete som främjar utformningen av unionens militära kapacitet. För Finland har det varit viktigt att EU:s krishanteringsförmåga utformas så att alla medlemsländer, som har vilja och förmåga, har rätt att medverka.

Trots att grundfördragets öde är synnerligen oklart har det varit möjligt att med stöd av gällande fördrag i praktiken verkställa nya åtagandena inom säkerhets- och försvarspolitiken. Det är mot denna bakgrund inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor, eller stridsgrupper, skall ses. Finland kommer att delta i två av EU:s snabbinsatsstyrkor, den ena under Sveriges ledning och den andra under ledning av Tyskland.

I den av Sverige ledda styrkan, som kommer att stå klar år 2008 kommer utöver Finland Norge och Estland att ingå. Denna får därmed en nordisk profil – Danmark kan ju inte delta då landet står utanför EU:s arbete med internationell krishantering. I den tyskledda styrkan kommer Holland och Finland att ingå och den blir den första multilaterala styrkan som träder i beredskap redan den 1.1.2007.

Multilateralt samarbete inom ramen för snabbinsatsstyrkor kräver både djuphet och närhet i samarbetet. Snabb medverkan i krävande uppdrag förutsätter samövningar i en helt annan utsträckning än vad som behövts för traditionella fredstrupper. Snabbhetskravet ställer också alldeles nya krav på synkroniserat beslutsfattande, på EU-nivå och i de länder som medverkar i en gemensam snabbinsatsstyrka. I varje enskilt land ställs stora prov på samverkan i beslutsfattandet mellan regering och riksdag och med medverkan av försvarsmakterna i utarbetandet av beslutsunderlaget. Det säger sig självt att vi har att se fram emot en ny historisk fas av nära samverkan över riksgränserna mellan politiska beslutsfattare och myndigheter i de länder, som samarbetar inom en gemensam multinationell styrka. Detta förstärker också samarbetet mellan Finland och Norge.

I anslutning till inrättandet av EU:s snabbinsatsstyrkor har Finland haft skäl att förnya sin lagstiftning om militär krishantering. Lagstiftningsarbetet blev oväntat svårt på grund av en delikat balansgång ur konstitutionell synvinkel vad beträffar presidenten och regeringens kompetens. Därför är arbetet ännu inte slutfört, trots att försvarsmakten har ett akut behov av den nya lagen för att kunna gå vidare i rekryteringen av soldater för den tyskledda styrkan.

Den nya lagen behövs av flera skäl. Ett är mandat-frågan. Det primära målet också i den nya lagen är att få FN:s bemyndigande för de operationer i vilka Finland medverkar. Men kravet är inte ovillkorligt. Utrymme lämnas för att i exceptionella situationer medverka i en operation utan FN-mandat, ifall en sådan är nödvändig av t.ex. humanitära skäl eller om en utebliven operation skulle leda till att konflikten eskalerar till ett regionalt krig, eller kanske att ett folkmord hotar. Enligt den nya lagen kan Finland delta i militär krishantering – jag citerar- «som har bemyndigats av Förenta Nationerna säkerhetsråd eller undantagsvis i annan internationell militär krishantering som syftar till att upprätthålla eller återställa internationell fred och säkerhet eller till att stöda humanitär hjälpverksamhet eller skydda civilbefolkningen med beaktande av målsättningen för och principerna i Förenta nationernas stadga samt övriga regler i den internationella rätten.» Citatet slut.

En intressant bakgrundsdetalj är att Finland sedan år 2000 två gånger varit tvungen att avstå från medverkan på grund av att den föråldrade lagstiftningen förutsatte FN-mandat. I det ena fallet gällde det ett av Norge lett observationsuppdrag i Nuba-bergen i Sudan. Det andra fallet var en operation i Darfur i Sudan som startades av Afrikanska Unionen och som EU stödde. FN:s mandat gavs först i ett senare skede. Dessa båda fall ger belysning till varför Finland behöver en flexiblare lagstiftning.

Ett andra skäl till den nya lagen är nödvändigheten att anpassa regelerna för användningen av maktmedel till vad som gäller hos våra partner i t.ex. EU:s snabbinsatsstyrkor eller i Nato-uppdrag. Finland har av hävd haft en klart mera restriktiv inställning än jämförbara länder. Nu moderniseras lagen så att användningen av maktmedel anpassas till vad som är nödvändigt med tanke på uppdraget.

Ett tredje viktigt skäl är att garantera en snabb beslutsprocess för ibruktagande av EU:s snabbinsatsstyrkor. Viktigt är att en redogörelse skall ges till riksdagen om det är fråga om militärt särskilt krävande krishanteringsuppdrag eller uppdrag som inte baserar sig på bemyndigande från FN:s säkerhetsråd. Också innan en beredskapsperiod börjar för en EU-snabbinsatsstyrka med finsk medverkan, skall en redogörelse ges till riksdagen. Om styrkan skall tas i aktivt bruk i en akut krishantering räcker det med att regeringen hör riksdagens utrikesutskott. Slutligt beslut fattas av presidenten.

Bästa åhörare

Jag har uppehållit mig rätt länge vid Finlands medverkan i internationell krishantering för att visa att vi bär vår del av bördan på ett internationellt plan, trots att vi betonar territorialförsvarets fortsatta relevans. I själva verket hör Finland till de länder som har det största antalet soldater i internationella operationer räknat per capita, bland EU-länderna näst mest efter Storbritannien. Det kan synas som en paradox att Finland i förhållande till sin storlek bidrar mera till Natos krishanteringsoperationer än de flesta av medlemsländerna, och att vi ytterligare förstärker vår förmåga att delta.

I februari 2006 hade Finland 753 personer i fredsbevarande uppdrag. De flesta medverkar i Nato-operationer med fullmakt från FN. Vi har 450 finländare i KFOR i Kosovo samt ca 100 i ISAF i Afganistan, i nära samarbete med Norge. I EU:s Bosnien-operation Althea har vi 178 personer. I Afrika har Finland rätt begränsade erfarenheter och det återstår att se vad vårt ansvar inför FN och EU kan kräva av oss i exempelvis Kongo eller Sudan.

Värderade åhörare

Jag sade redan i början att historien skyndar långsamt i fråga om försvarspolitiska paradigm. Detta gäller i högsta grad Finlands syn på behovet av ett territoriellt försvar. Ur vår synvinkel är den senaste femtonårsperioden utan kallt krig endast ett ögonblick i historien.

Vad beträffar sannolikheterna för att militärt angrepp riktat mot Finland under den nu överskådliga tiden gör vi säkert inte någon annan bedömning än t.ex. Norge och Sverige. I fråga om Ryssland har vi säkert en likartad bedömning av förmåga och avsikt, capability and intention.

Ingen av de nordiska länderna vill militarisera relationerna till Ryssland. Liksom Norge har Finland stora förväntningar på de ekonomiska relationerna med Ryssland, som utvecklats på ett utmärkt sätt. Exporten har de två senaste åren vuxit med ca 25-30% och Ryssland är tillsammans med Tyskland och Sverige vår viktigaste handelspartner. Också investeringarna i Ryssland växer och kommer att få en ny kraftig stimulans den dag då Ryssland blir medlem i världshandelsorganisationen WTO. I den globaliserade världsekonomin finns det stora fördelar i att ha starka tillväxtekonomier i närområdet. För Finland är det viktigt att Ryssland ekonomiskt integreras med väst, fortsätter sin utveckling mot marknadsekonomi samt förstärker sin demokrati genom bl.a. rättsstatliga reformer. En sådan utveckling gagnar samtidigt säkerheten i hela regionen.

Jag vill också betona att Finlands regering gör bedömningen att säkerheten i Finlands näromgivning utvecklats positivt under 2000-talet. EU:s utvidgning har stabiliserat Europa. De baltiska ländernas Nato-medlemskap är också positivt med tanke på stabiliteten.

Trenden i Europa har blivit att avveckla det klassiska territorialförsvaret och i dess ställe uppbygga flexibla insatsförsvar anpassat för samarbete internationellt. Varför kan då t.ex. Norge och Sverige avveckla territorialförsvaret men inte Finland? Kommendören för Försvarsmakten, amiral Juhani Kaskeala har belyst frågan med i iakttagelsen att Sverige är geopolitiskt så skyddat att det skulle behövs en verklig omvälvning av läget i norra Europa innan ett allvarligt militärt hot skulle riktas mot Sverige.

Om jag tillåts tolka honom ligger skillnaden i Finlands 1300 km lång gräns med Ryssland. Ur Finlands synvinkel är Ryssland fortsättningsvis en stormakt försedd med kärnvapen bland vilka inte minst de taktiska bekymrar. Regeringen gör bedömningen att de ryska markstridskrafternas materiel i Leningrads militärdistrikt kommer att vara fortsatt stark ännu i många år. Koncentreringen av resurser på förband för kontinuerlig beredskap ser ut att ha lyckats. I distriktet finns relativt mycket luftvapensmaterial och den används nu effektivare än för några år sedan. Den senaste tidens ekonomiska uppsving har förbättrat utbildning och övningar inom de väpnade styrkorna. Försvarsbudgeten har vuxit år för år sedan år 2000 men de väpnade styrkorna kan se fram emot att få ny krigsmateriel i större omfattning först i mitten av 2010-talet.

Ryssland upprätthåller en avsevärd militär beredskap i både S:t Petersburgsområdet och på Kola halvön samtidigt som Kaliningrad också forstättningsvis spelar en viktig roll. Slutsatsen ur Finlands synvinkel är att så länge det finns förmåga, capability, på den ryska sidan är det onödigt att spekulera i hur intentionerna kunde utvecklas på kortare eller längre sikt. Existensen av förmåga ger Finland skäl att skynda långsamt i sin prövning av territorialförsvarets framtida relevans, särskilt som upprätthållandet av det inte hotar någon utan bidrar till bättre förutsägbarhet och säkerhet i hela närområdet. Somliga ser också ett samband mellan upprätthållandet av territorialförsvaret och Finlands status som ett militärt alliansfritt land.

Det skall också framhållas att en eventuell återuppbyggnad av ett avvecklat territorialförsvar baserat på värnplikt skulle vara båda tids- och kostnadskrävande. Ett beslut om en återuppbyggnad i en försämrad säkerhetspolitisk situation kunde av omgivningen tolkas som onödigt dramatiskt, i synnerhet i jämförelse med ett kontinuerligt upprätthållande och en steg för steg modernisering och rationalisering av territorialförsvaret så att det också tillgodoser internationella samarbetsbehov och förmår besvara nya asymmetriska hot.

I sin redogörelse beskriver den finska regeringen tre kris- eller hotmodeller, som används vid försvarsplaneringen:

 en regional kris, som kan ha följdverkningar för Finland

 politisk, ekonomisk och militär påtryckning, som kan inbegripa hot med militära maktmedel och begränsad användning av sådana

 användning av militära maktmedel, vilket kan innebära ett strategiskt överfall eller ett anfall som inleds med ett strategiskt överfall och som görs i syfte att erövra områden.

Därtill innefattar försvarsplaneringen också förberedelser, som syftar till att i samarbete med de övriga myndigheterna förhindra att den asymmetriska krigföringens metoder riktas mot samhället eller begränsa följderna av sådana eventuella angrepp.

De krigstida trupperna indelas i territoriella och operativa trupper. De territoriella truppernas styrka kommer att vara ca 250 000 man och de operativa styrkornas ca 100 000 man. Det frivilliga försvaret kommer att förstärkas genom att bilda landskapstrupper, som skall ingå i de krigstida territoriella trupperna. Därtill utreds utbildning av de frivilliga landskapstrupperna för samarbete med civila myndigheter i insatser vid undantagstillstånd och civila krissituationer.

Finlands regering har uppfattningen att allmän värnplikt förenad med territorialt försvar är det mest kostnadseffektiva sättet att organisera försvaret på ett trovärdigt sätt. Samtidigt kan detta försvar utbilda utmärkta trupper för internationella behov, också krävande sådana. Därtill räknar sig också Finland som en av världens ledande nationer då det gäller att göra försvaret nätverksbaserat med hjälp av modern teknologi. Här har vi haft draghjälp av Nokia.

Värderade åhörare

Debatten i Finland om den militära alliansfriheten har väcker uppmärksamhet i våra grannländer, senast i samband med presidentvalet. Ett eventuellt medlemskap i Nato har varit föremål för utredningar. Efter att den parlamentariska säkerhetsgruppen lade fram sitt betänkande våren 2004 och regeringen fastslagit sin säkerhetspolitiska redogörelse till riksdagen är det uppenbart att Finland inte i den nuvarande situationen kommer att använda den s.k. Nato-optionen. Däremot kommer en ansökan om medlemskap i Nato att kvarstå som en möjlighet i Finlands säkerhets- och försvarspolitik också i fortsättningen.

Under de närmaste åren ligger utmaningarna främst i ett utveckla förmågan till medverkan i EU:s krishantering och att avdela resurser för detta. Samtidigt utvecklas också samarbetet med Nato via EU och inom ramen för fredspartnerskapet. Detta skall ske samtidigt som också försvaret berörs av de rationaliseringskrav som uppställts för hela den offentliga förvaltningen.
Som EU-medlem vill Finland befrämja goda transatlantiska relationer som en viktig faktor i förstärkandet av fred och säkerhet i Europa, inte minst de det gäller att bekämpa terrorism och spridning av massförstörelsevapen.
Värderade åhörare

Sammanfattningsvis kunde sägas att Finlands säkerhets- och försvarspolitik enligt regeringens redogörelse baserar sig på tre grundläggande element; militär alliansfrihet, ett trovärdigt nationellt försvar och en aktiv medverkan i EU:s säkerhets- och försvarspolitik, som upprätthåller en stark transatlantisk relation.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. januar 2006

Ved

Forsker Stina Torjesen, NUPI

Sikkerhetspolitiske utfordringer i Sentral-Asia:

Politisk ustabilitet, geopolitisk rivalisering og narkotikahandel

 

Hei

1
I presentasjonen min i kveld er det 3 poenger jeg vil understreke.

For det første:

Forsker Stina Torjesen, NUPI. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Sentral Asia er en ustabil region – særlig Usbekistan og til dels Kirgisistan gir grunn til bekymring. Et mulig secenario for Usbekistan er et kaotisk kollaps av det sittende regimet.

For det andre:

Sentral Asia er arena for rivalisering mellom USA på den ene siden og Russland og Kina på den andre.

For det tredje:

Kriminelle nettverk øker sin innflytelse – dette gjør det vanskelig å få til politisk og økonomisk utvikling som kunne trygget regionen og gjort den mer stabil.

Sentral Asia er viktig for Norge: Vi har militære styrker i Nord Afghanistan nær grensen til Uzbekistan, hvis Usbekistan kollapser vil det gi vansker for stabiliseringsprosessen i Afghanistan.

Uhelding for NATO om det blir en blokk danning og videre konsolidering av Russisk og Kinesisk militært samarbeid.

Russiske myndigheter hevder at narkotikaen som når Russland via Sentral Asia fra Afghanistan går videre til Europeiske markeder.

40 min gir meg lite sjanse til å gå ordentlig i dybden – ta gjerne opp ting dere vil jeg skal gå nærmere inn i når vi har en runde med spørsmål etterpå.

2

Før vi begynner vil jeg bare gi en kort introduksjon om Sentral Asia og en liten profil på hvert av landene som ligger i regionen.

Sentral Asia – en region mellom Kina i øst Russland i nord, Afghanistan i sør. Landene var tidligere del av sovjetunionen.

3

Turkmenistan:

  • 5 millioner innbyggere
  • President Saparmyrat Niyazov
  • Persondyrkelse
  • Autoritært
  • Isolasjon – nøytralitet
  • Store gassresurser

4

Usbekistan

  • 9 millioner innbyggere
  • President Islam Karimov
  • Regionens historiske senter (Samarkand)
  • Autoritært
  • Radikal islamsk motstand
  • Stagnasjon
  • Pro USA 1996-2005

5

Kasakhstan

  • 15,4 millioner innbyggere
  • President Nursultan Nasarbajev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Semi-autoritært
  • Oljefunn og økonomisk vekst
  • Pro Russland

5

Kirgisistan

  • 5,3 millioner innbyggere
  • President Kurmanbek Bakijev
  • Nomadisk, preges av sovjetisk og russisk påvirkning
  • Tulipan revolusjonen
  • Underutvikling
  • Pro Russland
  • Norsk bistand

6

Tadsjikistan

  • 6,3 millioner innbyggere
  • President Emomali Rakhmonov
  • Persisk kulturarv
  • Borgerkrig 1992-1997
  • Semi-autoritært
  • Fattig
  • Vannkraftutbygging
  • Pro Russland

7

Da går vi over til det første av dagens hovedtema.

På hvilken måte er regionen ustabil nå i 2006? Usbekistan og President Karimovs regime gir størst grunn til bekymring.

Usbekistan har ført en feilslått økonomisk politikk siden landet ble uavhengig i 1991. Gradvis og lite markedsreform har ført til lav vekst og lite utenlandske investeringer. Jordbrukssektoren kontrolleres av staten. Bomull står for ca 25 % av Usbekisk eksport. Bøndene som jobber på jordbruksmarkene utnyttes.

Landet styres på hardt og autoritært vis av President Karimov. Den moderate opposisjonen er i fengsel eller eksil – islamske undergrunnsbevegelser har tatt over.

The Islamic Movement of Usbekistan viktigst av disse: oppstod på tidlig 1990 tallet, gikk i eksil, hadde treningsleire i Afghanistan og tett bånd til Taleban. Angrep på Kirgisistan og Usbekistan i 1999 og 2000. Kjempet med Taleban mot de internasjonale styrkene, flesteparten drept i kamper i Nord Afghanistan, inkludert lederen Juma Namanganii.

Ved siden av IMU er det aktive celler av Hizb ut Tharir i Usbekistan, disse ønsker og kaste Karimov regimet og opprette kalifatet – så langt bare med fredlige midler.

Andre grupper muligens med forbindelse til gjenværende deler av IMU stod bak bombe eksplosjoner og skyte episoder i byen Bukhara og Tashkent i 2004 .

Men kanskje mest urovekkende: tendensen til at ’vanlige folk’, særlig bønder og basar selgere, i økende grad har demonstrert – til tross for at de vet dette vil innbære fengsling og forfølgelse. Dette er et tegn på at innbyggerne i Usbekistan i økende grad er desperate.

8

Andijan protesten og massakren som fulgte etterpå er del av denne tendensen. Her utløste en rettssak mot 23 forretningsmenn beskyldt for islamsk fundamentalsme en demonstrasjon – hvor flere hundre av demonstrantene ble drept av den usbekiske hæren.

Andijan er et tegn på hvor dårlig stilt det er med Usbekistan. Det har vært forsøkt og initiere politiske og økonomiske reformer, men dette har ikke virket. Hvordan vil folk reagere? Blir det fortsatt frykt og passivitet eller blir det protest? Hvis protest kan dette bli svært kaotisk, siden all motstand mot Karimov er utryddet er det få lederskikkelser eller bevegelser som kan ta over. Uzbekistan er som sagt den mest folkerike staten og grenser mot alle landene i Sentral Asia, inkludert Afghanistan.

9

Så over til tema 2 for presentasjonen:

Kirgisistan er også et problematisk land – men kanskje ikke like urovekkende som Usbekistan. Kirgisistan er et av tre land i tidligere sovjet unionen som har opplevd en såkalt farge revolusjon. Etter organisert valgfusk oppstod det folkelige protest aksjoner mot President Akaev, presidenten flyktet og en tidligere statsminister, Bakiev, tok over. Revolusjonen har gitt det sentrale makt apparatet enda mindre kontroll en det det hadde tidligere, kriminelle nettverk har tred frem i lyset, interne oppgjør som involverer den politiske eliten utspiller seg. Kirgisistan svak og fattig men håp om at deler av den politiske eliten for kontroll over landet igjen.

10

Kriminelle nettverk er ikke bare et problem i Kirgisistan men i regionen som helhet. Mye av dette skyldes narkotika, særlig heroin, som går gjennom Sentral Asia til Russland. Tadsjikiske myndigheter beslagla 5 tonn heroin i 2003, og dette regnes å være bare en liten del av den mengden som går gjennom regionen.

Problemet er at ofte er det nettverk innenfor politiet og tollvesenet som selv driver med smuglingen eller beskytter smugler nettverkene. Slike skjer det en sakte kriminalisering av deler av statsstrukturen. Dette gjør staten dårlig i stand til å lede den økonomisk og sosial utviklingen og gir en ond sirkel med konstant underutvikling og ustabile samfunn.

Dessuten kan narkotika trafikken til enhver tid bli brukt som inntektskilde av radikale politiske grupper – disse eksisterer ikke i dag, men kan lett komme tilbake, IMU hadde narko trafikk som sin viktigste inntektskilde.

11

Jeg har snakket litt om hva som rører seg innad i landene i Sentral Asia.

Nå vil jeg rette fokus mer på den storpolitiske konteksten som omgir landene i Sentral Asia – den er heller ikke enkel.

Seks viktige aktører: Iran, Pakistan, Tyrkia, Kina, Russland, USA.

Disse konkurrerer om følgende:

  • Kontroll over olje og gass
  • Militær innflytelse og baser
  • Markeds adgang, transitt
  • Hydro elektrisk kraft

12

Jeg tar her for meg et av disse aspektene – det militære:

Det er særlig Kina, Russland og USA som er fremtredene aktører her.

Disse kjemper om å sikre seg lojale allierte stater i regionen, samt muligheter for å opprette militære baser.

Alle tre ønsker å bekjempe terror nettverk – inkludert Kina som er bekymret for at separatist bevegelser i blant Uighurerne som bor i den Kinesiske regionen Xinjiang, skal få støtte fra den etniske uighurske minoritetsbefolknigen i de Sentral Asiatiske landene.

Russland og de andre landene i Sentral Asia deler Kinas frykt for seperatisme i regionen. Kina og Russland videre har sett det som svært lite ønskelig og ha amerikanske baser i regionen – og motstand mot dette har styrket samarbeidet mellom Kina og Russland og ført til økt vektlegging av Shanghai cooperation organisation SCO.

13

Før 11. september: Russland dominerte militært, Kina lite aktiv.

Alle statene utenom Turkmenistan ble likevel med i NATOs Partnership for Peace, og det var særlig USA og Tyrkia som oppfordret til dette.

14

Etter 11. september: USA oppretter baser i Usbekistan og Kigisistan, men er nå sterkt kritiske og en pådriver for å få landene i sentral asia til å avslutte base kontraktene de har med USA.

Må legges til at sikkerhetssituasjonen i sentral asia forbedret seg med enduring freedom: IMU kraftig svekket, ingen nye terrorgrupper med sete i Afghanistan kan oppstå.

15

Som svar på USAs engasjement har Kina og Russland økt sin aktivitet i regionen.

  • CIS Anti-terror senter, Kirgisistan, 2001
  • Russisk base ved Kant, Kirgisistan 2003
  • 2004 Russland-Tadsjikistan avtale, permanent Russisk base i Tadsjikistan
  • SCO Anti-terror senter i Usbekistan
  • SCO regime støtte

Største omrokkeringen i regionen: Usbekistan: fra USA til Russland i 2005.

16

Fremtidsutsikter.

  • USA beholder Manas (Kirgisistan) på kort sikt, leter etter andre allierte i regionen (Aserbajdsjan?)
  • SCO øker i betydning
  • Positivt at Usbekistan og Kirgisistan begge er allierte med Russland?
  • Kina + Russland i sammenfallende interesser i Sentral Asia på lang sikt?

 

Situasjonen i Afghanistan?

Foredrag i Oslo Militære Samfund
3. oktober 2005

Ved Utenriksminister Jan Petersen

Norsk sikkerhetspolitikk

Kjære forsamling,

 

– Det er jo tradisjon at utenriksministeren holder et foredrag hvert år i Oslo Militære Samfund. Det er en hyggelig tradisjon, synes jeg. Det gir anledning til å stake ut veien videre. I år blir dette annerledes for meg – jeg har bare et par uker igjen. La meg derfor benytte anledningen til å reflektere over noen av de utfordringer og veivalg jeg har møtt i disse fire årene.

 

Vi vant valget 10. september 2001. Dagen etter raste tårnene i World Trade Center. Terroraksjonene mot New York og Washington 11. september ble en dramatisk vekker for den vestlige verden og den første store ytre begivenhet som preget min periode. Vi var for lengst ferdig med truslene fra den kalde krigen. Men for første gang ble artikkel V i NATO-pakten utløst. Et nytt trusselbilde fra internasjonal terrorisme fremsto tydelig.

 

– Det preget også nøkkeloverrekkelsen i Utenriksdepartementet hvor Thorbjørn Jagland og jeg understreket nødvendigheten av samhold.

 

Og det var samhold som preget den euroatlantiske alliansen i tiden etter 11. september. Taliban-regimet i Afghanistan ble fjernet. Vi hadde en felles strategi for å møte truslene. Perspektivet om masseødeleggelsesvåpen i terroristenes hender var skremmende. Bali, Madrid, Beslan, London, Sharm El Sheikh og nå sist igjen Bali er eksempler på at kampen mot terrorisme fortsatt må stå høyt på den sikkerhetspolitiske dagsorden.

 

Mens vi på 90-tallet diskuterte om NATO skulle gå ”out of area”, har Norge i 2005 soldater i Afghanistan og Irak. En soldat jeg møtte på Ørland hovedflystasjon for noen uker siden uttrykte det ganske treffende; ”for oss har aldri krigen vært nærmere”. Folk flest opplever at truslene ofte er fjerne og udefinerbare. For våre militære har konfliktene rykket atskillig nærmere.

 

Sentralt for meg i disse fire årene har vært: Det er ikke et alternativ for Norge å overlate kampen mot terrorisme til andre. Vår sikkerhet er avhengig av at vi klarer å bryte opp terroristnettverk. Å bygge stabile samfunn i land som Afghanistan og Irak handler også om Norges trygghet. Det er i Norges langsiktige interesse å bekjempe terroristenes ondskap.

 

Ingen bør være i tvil om at situasjonen i Afghanistan har betydning for norsk hverdagsvirkelighet. Du skal ikke mange kvartalene bort fra dette hus før du kan finne ut at gateprisen på heroin svinger med opiumsproduksjonen i Afghanistan. Så å si all heroin som omsettes i Norge, kommer fra Afghanistan og bidrar til å finansiere krigsherrer og terrorisme.

 

Irak

Den andre store, ytre hendelse var Irak-krigen – og den er fortsatt en faktor i norsk utenrikspolitikk.

 

La meg derfor raskt rekapitulere: Saddam Hussein var en av verdens verste despoter, med invasjonen i Kuwait og bruk av masseødeleggelsesvåpen mot egen befolkning på rullebladet.

 

Verdenssamfunnet hadde grunn til å mistenke ham for å ha masseødeleggelsesvåpen og FNs Sikkerhetsråd vedtok derfor resolusjon etter resolusjon. Saddam Husseins handlingsmønster var lenge slik at han fyrte opp under en slik mistanke.

 

Vi husker alle utenriksminister Powells tale til Sikkerhetsrådet. Vi vet nå at den bygget på feil fakta. Men det var en sterk tale som gjorde inntrykk – også på meg. Men vi hadde ikke noe selvstendig grunnlag for å vurdere fakta. Derfor kunne jeg ikke gå god for dens innhold, men jeg sa følgende til Stortinget: ”Jeg legger til grunn at våpeninspektørene nå gjennomgår og vurderer nærmere den informasjonen som er lagt frem fra amerikansk side, og rapporterer tilbake til Sikkerhetsrådet”.

 

Dette peker på en viktig norsk holdning i sluttfasen frem til krigen startet: Vi ønsket å gi FNs våpeninspektører mer tid til å få klarlagt fakta.

 

Så kom krigen. Som alle husker støttet ikke Norge denne fordi den manglet en klar folkerettslig hjemmel i form av et Sikkerhetsrådsvedtak.

 

Noen har i norsk debatt hatt den freidighet å tro de kan lese seg inn i mitt indre og vite at jeg ”egentlig” hadde ønsket norsk støtte til krigen hvis jeg bare hadde ”fått lov” av Statsministeren. Slik er det ikke – og jeg ber om at man husker at mine uttalelser gjennom lang tid nettopp gikk på å følge Sikkerhetsrådet. Det var så tydelig at jeg selvsagt ikke med noen troverdighet kunne ha skiftet spor.

 

Men vi har ikke fulgt Sikkerhetsrådet bare da – vi har også gjort det senere. Sikkerhetsrådet har bedt om bidrag til at landet stabiliseres. Det har vi etterkommet gjennom hjelp til gjenoppbygging og ved innsats av militære: Den store komponenten var ingeniørtroppene i Sør-Irak, men også stabsoffiserer og bidrag til NATOs treningsmisjon er viktig.

 

Vi vet at situasjonen i Irak er meget vanskelig – og vi kan ikke garantere noen lett vei. Men Irak har hatt et valg, har nå et parlament og en regjering. Sikkerhetsrådet har erklært okkupasjonen opphørt. – Og så er spørsmålet: Er det noen alternativer til det å bygge på dette – slik også Sikkerhetsrådet gjør? Jeg mener at svaret er nei, og jeg mener at også vi bør bidra. Og de som ikke vil det, må svare på: Hva vil man da gjøre? Hvem skal da styre Irak? Det sitter noen på Soria Moria som nå må besvare spørsmålene.

NATOs treningsmisjon er viktig og regjeringen har bestemt at vi nå samler den norske innsatsen her. Den vanskelige situasjonen er ikke et argument for mindre eller svakere internasjonal innsats. Den er et argument for økt og sterkere og mer samordnet internasjonal innsats.

 

Irak er av ytterste strategiske viktighet for Midtøsten og for verden. Å overlate Irak til seg selv, kan bety å overlate Midtøsten til mer ustabilitet. Ingen vil ta norske erklæringer om aktiv Midtøsten-politikk på alvor hvis vi ikke også fører en aktiv politikk for stabilitet og utvikling i Irak. Og uten stabilitet, ingen utvikling i Irak.

 

De transatlantiske forbindelser, Norge – NATO

 

Dette bringer meg til transatlantiske forhold. Når Irak-politikken kan bli et problem høsten 2005, kan det bare skyldes et meget forsinket forsøk på protest mot USA. Venstresiden skal åpenbart ha ”noe”. Men det er ikke mye sammenheng i en linje hvor det gis støtte til 150 ingeniørsoldater i 2003 og hvor en håndfull offiserer skal trekkes tilbake i 2005.

 

Noe av det samme ser vi Afghanistan, der et av den nye regjeringens partier støtter NATO-operasjonen ISAF, men er mot den USA-ledete ”Enduring Freedom” – på tross av den åpenbare sammenheng mellom de to og den klare folkerettslige forankring. Det er åpenbart viktigere å være mot USA enn å være for det demokratiske Afghanistan.

 

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg mener at NATO-samarbeidet og forholdet til USA er et kjernepunkt i norsk utenrikspolitikk. Det var åpenbart under den kalde krigen. Men er det slik at vi ikke lenger har bruk for våre venner når det ikke står en fiende utenfor døren? Dagbladet har fått det for seg at jeg går på ”autopilot” når jeg fortsatt mener at langsiktige vennskap og allianser ikke går av moten.

 

Det betyr ikke at vi er enige med USA i alle spørsmål. Det har vært mange saker utover krigføringen i Irak, som Kyoto-prosessen, Den internasjonale straffedomstol eller Prøvestansavtalen. Men de er håndtert som uenighet mellom venner.

 

Etter mitt syn finnes det ikke noe reelt alternativ til det transatlantiske samarbeidet og til USAs rolle som vår viktigste allierte.

 

Vår alliansetilhørighet og opprettholdelse av solidariteten i alliansen har vært vår mest grunnleggende målsetting i møte også med nye sikkerhetspolitiske utfordringer. Som NATO-medlemmer utenfor EU har vi en sterk interesse av å bevare et sterkt og relevant NATO. Da må Norge bidra – og være pådriver for de politiske prosesser.

 

I en situasjon der vi må forberede oss på det ukjente der, burde det være hevet over tvil at vi må basere oss på tett samarbeid med dem som står oss nær. I en allianse må alle være sikre på at den dagen vi behøver assistanse, så stiller de andre opp.

 

Nettopp når truslene er ukjente og uforutsigbare, trenger vi faste holdepunkter. NATO har vært Norges sikkerhetspolitiske garanti – kall det gjerne ”forsikring” – i hele etterkrigstiden.

 

Men ikke bare det: NATO er en avgjørende viktig aktør også i dagens verden. Verden har forandret seg dramatisk, og NATO har forandret seg med verden. Derfor er NATO i Afghanistan, i Sudan og i Irak. FN og Kofi Annan ber om mer NATO-innsats og EU-innsats på vegne av verdenssamfunnet.

 

I USA er det ca 5 millioner norsk-amerikanere. Svært mange av dem er opptatt av Norge, stolte av Norge og interessert i Norge. Et synlig bevis på det var da Norwegian American Foundation inviterte til avdukningen av statuen av Kronprinsesse Märtha i Washington D.C. for tre uker siden. Jeg har brukt tid på å besøke de norsk-amerikanske miljøene – ja, dette har gitt meg gode minner fra disse fire årene – og jeg har brukt tid til å oppmuntre den innsatsen de gjør for å bevare båndene til Norge. Dette er en viktig ressurs for oss.

 

Det er i Norges interesse å bevare gode relasjoner med USA uavhengig av hvem som sitter med makten her i landet og på andre siden av Atlanteren.

 

Samtidig må vi åpent erkjenne at det transatlantiske forholdet er i endring. I løpet av mine fire år som utenriksminister har jeg sett hvordan EUs utenriks- og sikkerhetspolitiske område vokser.

 

Vi får også en stadig tettere dialog mellom USA og EU utenfor NATO. For ”utenforlandet Norge” vil dette være en av de viktigste utfordringene i tiden fremover.

 

Vi må ikke komme i en situasjon hvor vi tvinges til å velge mellom det atlantiske og det europeiske.

 

Vi må derfor, så langt vi formår, bidra til å trekke Europa og USA sammen. Vårt forhold til NATO og vårt forhold til EU er to sider av samme sak: Det handler om å bygge langsiktige allianser og partnerskap til felles beste.

 

Regjeringen har gjennom sin politikk søkt å fremme samarbeidet mellom EU og NATO på det politiske plan og i praksis. Et styrket transatlantisk samarbeid er fremfor alt avhengig av åpenhet og et strategisk partnerskap mellom NATO og EU. Erfaringene med dette samarbeidet så langt er at det fungerer godt på bakken, i felt, og i de internasjonale operasjoner hvor NATO og EU deltar.

 

Men det politiske samarbeidet står langt tilbake. Fortsatt sprik mellom NATO og EU kan på sikt svekke organisasjonenes evne til å håndtere felles utfordringer, og i verste fall marginalisere NATO-samarbeidet.

 

Tettere konsultasjoner er viktig for Norge, ettersom det vil gi oss et viktig inntak til EUs sikkerhets- og forsvarspolitikk i kraft av vårt NATO-medlemskap. Som ikke-EU-medlem er tilgang til informasjon fra EU-systemet svært viktig for Norge. Regjeringen har arbeidet målrettet for å få best mulig informasjonstilgang.

 

Betydningen av samarbeid mellom NATO og EU ble nylig illustrert i forbindelse med Darfur-konflikten. Til tross for enkelte startvansker ble resultatet godt, og det representerer en fornuftig arbeidsdeling mellom organisasjonene.

 

EU – NATO, Norge – EU

 

Både EU og NATO er viktige drivkrefter for reform. Ønske om nærmere integrasjon – eller medlemskap – i disse organisasjonene har stimulert en lang rekke land til å gjøre demokratiske og institusjonelle reformer. – Reformer de kanskje ellers ikke ville gjort.

 

EU er i denne sammenhengen i en særstilling. Ønske om nærmere integrasjon med EU har stimulert en rekke land til dyptgripende demokratiske, økonomiske og politiske reformer. Dette er en prosess som fortsatt pågår. EU medvirker i stor grad til en fortsatt stabil utvikling i Øst-Europa, på Balkan og i Middelhavsregionen.

 

Da jeg overtok i 2001, var EU uten en klart formulert sikkerhetspolitisk plattform og med svært få virkemidler i form av sivilt personell eller militære styrker. EU-landene hadde sine nasjonale virkemidler, men det fantes få, om noen, felles planer for å utnytte disse ressursene.

 

EU har i løpet av de siste årene fått en klarere og mer enhetlig profil overfor omverdenen. Utviklingen har gitt EU krisehåndteringskapasitet. EU har overtatt ansvaret for NATOs tidligere operasjon i Bosnia-Hercegovina, og har politioperasjoner i en rekke land. Vi har fått de militære innsatsstyrkene og det arbeides med å opprette en sivil krisehåndteringskapasitet.

 

Jeg ser det som viktig at Norge – som ”utenforland” – at vi blir sett på som et land som allikevel er villig til å bidra på den europeiske arena. I dette perspektivet må vi se den riktignok ganske høye ”EØS-kontingenten”. Men den er et bidrag til å viske ut fattigdomskløften som går tvers gjennom Europa. Vi deltar i EUs innsatsstyrker sammen med Sverige, Finland og Estland. Vi bidrar til EU-operasjonen i Bosnia-Hercegovina – og til EUs politioperasjoner på Balkan – og vi bidrar til EUs fredsobservatører i Aceh, Indonesia.

 

Vi har støttet EU fordi vi trenger et handlekraftig Europa: Et EU som både vil og kan ta sin del av byrden ved å sikre internasjonal fred og stabilitet.

 

EUs økende integrasjon stiller imidlertid Norge overfor nye utfordringer. Jo flere aktører, og jo flere sektorer som koordineres internt i EU, jo vanskeligere har det blitt for små aktører utenfor EU å bli hørt.

 

Jeg har opplevd på nært hold hvordan Norge må arbeide stadig hardere gjennom både formelle og uformelle kanaler for å få frem våre synspunkter.

 

Et medlemskap i EU ville gjort det lettere å møte disse utfordringene. – Det visste jeg da vi forhandlet Sem-erklæringen – jeg visste da at vi ikke ville kunne reise EU-saken. Det kunne jeg akseptere fordi vi selvsagt ikke ville ha vært nærmere et medlemskap om mitt parti hadde fortsatt i opposisjon.

 

Men hva nå? Folkeavstemningene i Frankrike og Nederland har skjøvet dette spørsmålet ytterligere ut. Og EU må nok sortere ut sine konstitusjonsproblemer før vi igjen kan tenke på en norsk tidstabell. Men visjonen om Norges plass i EU og Europa har jeg alltid delt, og den visjonen skal jeg gi mitt bidrag til å holde ved like.

Vi ser altså at NATO og EU har fått viktige roller som globale aktører, oftest i samspill med FN. EU har imidlertid en betydelig større utenriks- og sikkerhetspolitisk ”verktøykasse” enn NATO. Norges verdifellesskap og felles prioriteringer med EU er svært tydelig både når det gjelder militære og sivile operasjoner, utviklingssamarbeid, humanitær innsats og arbeid for fredelig løsning av konflikter.

 

Fredsdiplomati, Norges rolle i fredsprosesser

 

På samme måte som militær innsats i fjerne strøk er nødvendig sikkerhetspolitikk i den globaliserte tidsalder, er vår diplomatiske innsats i fjerne strøk også blitt langt viktigere. Tidligere ble utviklingshjelp, fredsdiplomati og innsats for demokrati og menneskerettigheter gjerne sett på som ”velmente gjerninger”, men knapt som virkelig utenriks- og sikkerhetspolitikk. I dag er dette annerledes. Sikkerhetsutfordringer og utviklingsutfordringer er knyttet sammen på en helt annen måte enn før. Derfor har vi de siste fire årene gjennomført et taktskifte i norsk innsats for fredelig løsning av konflikter.

 

Når vårt siste budsjettforslag snart legges frem, vil det fremgå at vi på fire år har femdoblet budsjettene for støtte til fredelig konfliktløsning i regi av norske eller internasjonale aktører. Det er etablert en egen seksjon i Utenriksdepartementet for å styrke dette arbeidet. Vi har etablert en årlig ”fredsmeglersamling”, der verdens ledende fredsmeglere samles for å styrke det felles kunnskapsgrunnlaget som er knyttet til fredsdiplomati. Vi har en ny satsning underveis om religionens rolle i fredsprosesser: Det er et område hvor det er nokså klart at det i global sammenheng er vi i vårt sekulære samfunn som er ”annerledes”. Vi har etablert en betydelig bevilgning for forskningsvirksomhet om konfliktløsning, tilgjengelig for norske og internasjonale fagmiljøer.

 

Men økt ressursinnsats og mer systematisk arbeid er ikke nok alene. Når Norge har internasjonalt ry som en medspiller for fred, henger det blant annet sammen med at hovedlinjene i utenrikspolitikken har ligget fast, uansett hvilken regjering som har styrt. Det gjør at andre stater og internasjonale organisasjoner vet hvor de har oss. Det er viktig for et lite lands troverdighet, også i fredsprosesser.

 

For det er nemlig slik at skal du vinne fred, så må du også vinne venner. Det siste tiåret har Norge støttet freds- og forsoningsprosesser i Midt-Østen, Sri Lanka, Filippinene, Indonesia, Sudan, Uganda, Etiopia/Eritrea, Colombia, Haiti og Guatemala. I så å si alle disse fredsprosessene er USA vår nærmeste samarbeidspartner, dernest EU. Det skyldes at Norge ikke kan gjøre jobben alene.

 

Selv om noen har romantiske forestillinger om hvordan Norge kan forandre verden på egen hånd, er virkelighetens verden en ganske annen. Vi trenger samarbeid med og hjelp fra aktører som har større ”muskler” enn Norge. For å si det enkelt: Vi trenger venner.

 

Det er også slik at hvis man skal bidra til en fredsprosess, så må man vinne tillit hos begge parter. Da kan du ikke samtidig alltid være først ute med høylydt kritikk og fordømmelser av den ene eller den andre part. Norge ville aldri ha spilt noen rolle i fredsprosessen i Midtøsten hvis vi gikk inn for boikott av Israel, for å ta ett eksempel. Det er en ærlig sak å ta side i en konflikt. Men da kan du ikke samtidig være tredjepart og megler i konflikten.

 

Norge vil være uegnet for fredsdiplomati dersom man følger en konfrontasjonslinje i utenrikspolitikken. Vi kan bare spille en konstruktiv global rolle dersom vi blir betraktet av andre stater og internasjonale organisasjoner som en medspiller, ikke dersom vi begrenser vår rolle til å komme med kritiske tilrop fra sidelinjen.

 

Vår evne til å utøve fredsdiplomati er derfor nært knyttet til den øvrige utenriks- og sikkerhetspolitikk vi fører, rett og slett til det at vi er til å stole på. I dette ligger også at vi ikke bør overspille Norges fortreffelighet. Det er nettopp gjennom lavmælt og diskret diplomati at en tredjepartsrolle muliggjøres. Fredsdiplomatiet er for viktig til å bli plassert i avdelingen for symbolpolitiske markedsføringsfremstøt. – Og her ligger også forklaringen på at jeg aldri har villet ta i bruk uttrykket ”humanitær stormakt” om Norge.

 

Nordområdene

 

Nordområdenes strategiske og økonomiske betydning fremstår tydeligere og tydeligere.

 

Regjeringen har utformet en klar og robust politikk for nordområdene. Det innebærer økt innsats og bedre helhetstenkning omkring våre samlede interesser i nord.

I min tid har jeg lagt stor vekt på å få frem at vi er avhengige av å opprettholde de lange linjer og allianseforhold i vår utenriks- og sikkerhetspolitikk, samtidig som vi setter fokus på våre strategiske interesser i nord.

 

Forsvarets ressurser og tilstedeværelse i nord er selvsagt fortsatt viktig.

 

Ivaretakelse av norsk suverenitet, og suverene rettigheter er en primæroppgave for forsvaret. Kystvakten spiller her en viktig rolle i fredstid i nært samspill med Luftforsvarets enheter. Forsvaret bidrar også til samfunnssikkerhet og beredskap i de nordlige landsdelene.

 

Samtidig som vi sikrer en troverdig hevdelse av suverenitet og utøvelse av myndighet i våre havområder, er det viktig for Norge å fremstå som en troverdig bidragsyter til internasjonale militære operasjoner.

 

Enkelte har tatt til orde for å vokte vår suverenitet og interesser i Nordområdene med fregatter og økt militært nærvær på bekostning av vårt utenlandsengasjement. Nei, vi må greie begge deler – og vi får ikke mer ”rett” av å sende fregatter til å patruljere Barentshavet.

 

Av en journalist ble jeg for en tid siden spurt om hva jeg husker som det vanskeligste og det beste minnet når jeg nå ser tilbake på mine fire år.

 

Det er den type spørsmål ingen liker å ta på sparket. Det er mye å velge imellom. Men journalister forventer et svar. – Jeg trakk da frem flodbølgekatastrofen som den vanskeligste – det var den tredje store ytre begivenhet i min periode.

 

Men mitt hyggeligste minne – og her har jeg mange å velge i – er i fra lanseringen av nordområdemeldingen og den mottakelsen jeg fikk, da den ble lagt frem i Tromsø i mai. Reaksjonene i Oslo var mer avmålte, men i Tromsø fikk vi en engasjert og positiv respons. Det medførte følgende forsideoppslag i Bladet Tromsø like etterpå: ”Sytpeisan finnes i sør”. De positive tilbakemeldingene i nord etter hvert ga gjenklang også i sør. Debatten i Stortinget i juni viste at det var bred enighet om hovedlinjene i meldingen.

 

Nordområdemeldingen var den første egne stortingsmelding om situasjonen i nord etter den kalde krigen. Med nordområdemeldingen klarte regjeringen å trekke norsk politisk oppmerksomhet nordover. Vi fikk samtidig utviklet en tydeligere ”realpolitisk” dimensjon i norsk utenrikspolitikk. Vi fikk satt fokus på våre egeninteresser, uten å miste verden av syne.

 

Norske interesser i nord dreier seg i dag i økende grad om bærekraftig utnyttelse av naturressurser, overvåking av det sårbare miljø og styrking av næringsinteresser. Ja, selve stikkordet er muligheter.

 

Jeg vil ikke nøle med å si at nordområdepolitikken i dag er blant de aller viktigste elementene i norsk utenrikspolitikk. Det er her Norge møter de store utfordringer i kommende tiår. Det gjelder den generelle utenrikspolitikken, det gjelder olje- og energipolitikk, det gjelder miljø og det gjelder forsvaret.

Nordområdespørsmålene er også av betydning for andre land. For oss dreier naturgassen i Barentshavet seg om næringsutvikling i en landsdel med behov for nye arbeidsplasser og vekst. For andre – som USA og Europa – dreier det seg om langsiktig sikring av energiforsyning.

 

Olje og gass er den nye drivkraft i nord. Det er dette som mer enn noe annet gjør Nordområdene interessante for andre land. Og det er nok derfor meldingen ble så positivt mottatt.

 

Meldingen bygget på en enkel erkjennelse. Nordområdepolitikken må utformes i aktiv dialog med andre land. Dette betyr at vi må videreutvikle samarbeidet med Russland, bilateralt så vel som innenfor Barentssamarbeidet.

 

Vi må arbeide aktivt innenfor Arktisk Råd, som får en stadig større rolle i arbeidet med miljøproblemene i nord. Og vi må ha en nær dialog med andre land som på den ene eller annen måte har interesser i nord. – Dette som kalles ”nordområdedialoger”, som vi er i gang med overfor en del land.

 

Norge – Russland

 

Regjeringen har hele tiden lagt stor vekt på å styrke samarbeidet med Russland. Vi forvalter store ressurser sammen med russerne i nord, og vi har naturligvis mange felles interesser.

 

Det er nå stor optimisme, både på russisk og norsk side. Det fikk jeg et klart inntrykk av under mitt besøk til Murmansk, Arkhangelsk og Kirkenes i januar og i april. – Mye av optimismen er knyttet til planene om utnyttelse av olje- og gassressursene og annen næringsutvikling.

 

Vi er meget tilfreds med at Statoil og Hydro er blant de fem oljeselskapene i verden som Gazprom synes å ønske å forhandle med når det gjelder deltakelse på Sjtokman-feltet. Dette har vært en meget høyt prioritert sak for Regjeringen.

 

Vi har også utviklet en god dialog med russiske myndigheter om å videreutvikle samarbeidet innen sjøsikkerhet og oljevernberedskap i Nordområdene. Bakteppet er naturligvis den økende transporten av olje fra russiske nordområder langs norskekysten.

 

Et fremtidig siktemål må være å få til felles standarder for bærekraftig utvikling og miljøhensyn for hele det arktiske området.

 

Forsvarets ressurser er av stor betydning både ved redningsaksjoner og ved statlige aksjoner mot akutt forurensning til sjøs.

 

Kystvakten spiller en viktig rolle. Etter min mening gjør Kystvakten i dag en utmerket jobb med å utøve fiskerijurisdiksjon i våre nordlige farvann og dermed bidra til en bærekraftig forvaltning av marine ressurser i Barentshavet.

 

Den nylig avholdte rednings- og beredskapsøvelsen ”Barents Rescue” var et viktig bidrag til utviklingen av grenseoverskridende samarbeid på et livsviktig felt. Øvelsen var et godt eksempel på den positive utviklingen for samarbeidet i Barentsregionen.

 

I nordområdemeldingen pekte vi på at Barentssamarbeidet er et viktig instrument for nordområdepolitikken. Vi fremhevet ønsket om å evaluere, effektivisere og styrke dette samarbeidet. – Blant annet ved at det etableres et internasjonalt sekretariat for Barentssamarbeidet, for eksempel i Kirkenes.

 

Atomsikkerhet er et annet sentralt tema i det norsk-russiske samarbeidet. På Kolahalvøya finnes det som kjent verdens største konsentrasjon av atominstallasjoner. De utgjør en fare for miljøet – og en fare for at radioaktivt materiale kan komme på avveier.

 

”11. september” bidro sterkest til at det internasjonale samfunn ble klar over sammenhengen mellom terrorisme og lagre av kjernefysiske våpen og materiale. G8-landenes «Globale Partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale» ble lansert i 2002 som et ledd i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

For Norge var det svært viktig å ta del i dette arbeidet fra første stund. Norge var det første landet utenfor G8 som i 2003 påtok seg oppgaver gjennom partnerskapsinitiativet.

 

Opphugging av atomubåter i Nordvest-Russland er blant de oppgavene som G8-partnerskapet prioriterer, og som Norge nå er kommet godt i gang med.

 

De siste 10 årene har Norge bidratt med mer enn 1 milliard kroner til tiltak for å forbedre atomsikkerheten i våre nærområder, først og fremst i Nordvest-Russland. Det er allerede oppnådd mange konkrete resultater på dette området, og det er utviklet en gjensidig forståelse og tillit som for bare noen få år siden ville være utenkelig. Vi er godt i gang med å løse oppgaven – og det er mitt ønske at vi skal holde fast ved denne prioritering til oppgaven er løst.

 

Det vanskeligste, uløste problemet knytter seg til delelinjen. Og her er det nødvendig å si at her er det viktigere med en god avtale enn en rask avtale.

 

Norges ansvarlige og troverdige utøvelse av våre rettigheter og forpliktelser i Fiskevernsonen ved Svalbard er en sentral del av norsk nordområdepolitikk. Formålet med Vernesonen er først og fremst å sikre en ansvarlig bevaring og forvaltning av de levende ressursene i dette havområdet, som er oppvekstområde for viktige fiskebestander.

 

Det er ulike syn på Svalbardtraktatens geografiske virkeområde. Fra norsk side har det alltid vært lagt til grunn at traktaten i samsvar med sin ordlyd bare kommer til anvendelse på øyene og i territorialfarvannet. I tilknytning til potensielle økonomiske interesser har imidlertid andre stater hevdet det syn at traktaten også kommer til anvendelse i havområdene utenfor territorialfarvannet. Det er likevel ikke slik at de stater som er uenige i det norske synet har en felles oppfatning. Norske tiltak i Vernesonen er blitt møtt med protester, men tiltakene har i praksis i det vesentlige blitt respektert helt siden den ble opprettet i 1977.

 

Et nylig eksempel er knyttet til fisket etter norsk vårgytende sild. Denne svært viktige bestanden har et vandringsmønster som innebærer at den i perioder er fangstbar i Vernesonen. Det har de to siste årene ikke vært mulig å komme til enighet mellom kyststatene om fordelingen av totalkvoten for denne bestanden.

 

Jeg mener meget bestemt at Norge ikke i lengden kan akseptere at vi får en andel av ressursene som er vesentlig lavere enn det sonetilhørigheten skulle tilsi – og jeg har vært villig til å stå fast på dette. Som følge av manglende enighet har det vært opp til de enkelte land selv å fastsette reguleringer.

 

Både i fjor og i år stengte norske myndigheter Vernesonen for sildefiske når kvotene var oppfisket, i år med virkning fra midnatt natt til fredag 23. september. Selv om det var et stort antall fartøyer i aktivt fiske helt frem til stengningen ble iverksatt, stanset disse fisket i tråd med den norske beslutningen. Dette tjener etter vårt syn alle berørte parter.

 

FN, toppmøtet, ikke-sprednings- og nedrustningsarbeidet

 

Kjære forsamling,

 

I en verden der økonomi og sikkerhet er globalisert, er de felles utfordringene større, og FN er mer etterspurt enn noen gang.

 

Jeg har allerede nevnt Sudan, og listen over andre områder er lang – ta Afghanistan, Irak, Liberia, Kongo, Kosovo, Bosnia, Øst-Timor og Aceh.

 

Det er behov for fredsbevarende operasjoner, sivil administrasjon, støtte til valgprosesser, avvæpningsprosesser, menneskerettighetsovervåkning, humanitær bistand og naturligvis langsiktig utviklingshjelp.

 

En utfordring for FN-systemet er at ulike FN-aktører ivaretar ulike funksjoner; UNHCR, UNDP, WHO, UNICEF. Dette har bidratt til at den internasjonale innsatsen ofte er blitt fragmentert og det i samfunn som allerede er i oppløsning.

 

Nye globale sikkerhetstrusler, menneskerettighets- og demokratiproblemer og behovet for økonomisk utvikling krever en slagkraftig verdensorganisasjon.

 

Regjeringen engasjerte seg aktivt i arbeidet forut for FNs toppmøte i forrige måned. Resultatet fra toppmøtet ble dessverre ikke så godt som vi hadde håpet – men heller ikke så negativt som deler av norsk presse skulle ha det til.

 

  • For det første; sluttdokumentet fra toppmøtet bekrefter en bred definisjon der både utvikling, fred, sikkerhet og menneskerettigheter sees i sammenheng. Det internasjonale ansvar for å beskytte sivilbefolkningen mot overgrep, det såkalte ”responsibility to protect”, er for første gang reflektert i et forpliktende FN-dokument. Dette er i seg selv gledelig.
  • For det andre fikk vi bekreftet at FN-pakten skal legges til grunn og overholdes med hensyn til vilkårene for maktbruk.

 

  • For det tredje er enigheten om opprettelse av et menneskerettighetsråd gledelig, selv om det her gjenstår videre forhandlinger med hensyn til mandat, medlemskap og funksjonsmåte, før vi kan trekke de endelige konklusjoner.

 

  • Til sist mener jeg at opprettelsen av en fredsbyggingskommisjon i FN er viktig. Det samme gjelder et fredsbyggingsfond for å sikre mer effektiv bistand etter konflikt.

 

Derimot er det helt klart skuffende at man ikke lyktes å enes om en definisjon av terrorisme. Det gjør forhandlingene om en omfattende terrorismekonvensjon vanskelig.

 

Jeg ble forut for toppmøtet anmodet av generalsekretær Kofi Annan om å bistå med å bryte den fastlåste situasjonen i arbeidet med ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og nedrustning.

 

Bakgrunnen for henvendelsen fra Generalsekretæren var at Tilsynskonferansen for ikke-spredningsavtalen (NPT) bare tre måneder før toppmøtet endte i fullt sammenbrudd.

 

Kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning er svært viktig for vår sikkerhet. Selv om vi ikke lenger frykter en atomkrig, slik vi gjorde under den kalde krigen, er kjernefysiske våpen og materiale på avveie en av de desidert største truslene vi står overfor.

 

Regjeringen har derfor i fire år inntatt en aktiv rolle i det internasjonale arbeidet for å forhindre dette.

 

Ikke-spredningsavtalen er en hjørnestein i kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Den er et avgjørende element i å ivareta vår kollektive sikkerhet, og har vært en suksess, men den er under økende press.

 

Sammenbruddet av tilsynskonferansen i mai understreker dette. Uenigheten truer hele det internasjonale ikkesprednings- og nedrustningsregimet.

 

Uenigheten er dyp mellom de land som mener at hovedfokuset må ligge på arbeidet for å hindre ytterligere spredning av kjernevåpen, og på den annen side de land som mener at atommaktene ikke er kommet langt nok i å møte sine nedrustningsforpliktelser.

 

Fra vår side var det klart at dette ikke måtte bli et kompromiss for enhver pris, men et kompromiss som brakte ikke-sprednings og nedrustningsarbeidet fremover.

 

I arbeidet frem mot toppmøtet konsulterte vi land fra ulike geografiske grupper. Og i løpet av kort tid utkrystalliserte det seg en kjernegruppe på syv land: Foruten Norge deltok Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika.

 

Det faktum at vi kunne samle så ulike land som Storbritannia, Sør-Afrika og Indonesia om en felles erklæring på kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning, er i seg selv en bragd. Disse tre landene sto tildels hardt mot hverandre under tilsynskonferansen bare tre måneder tidligere.

 

I løpet av kort tid maktet vi å samle nærmere 80 land bak initiativet.

 

Til tross for vår innsats – og den støtte vi fikk – lyktes det imidlertid ikke å komme til enighet i de endelige tekstforhandlingene og sluttresultatet ble altså igjen skuffende.

 

Det var liten reell forhandlingsvilje hos et fåtall land som USA, India, Pakistan og Egypt.

 

Det var uansett positivt at land fra ulike regioner og med ulike tilnærminger kunne samle seg om en sterk og handlingsrettet tekst. Dette gir inspirasjon for det videre arbeid.

 

Nå er det en langt bredere internasjonal enighet om viktige ikke-sprednings- og nedrustningsspørsmål enn bare for noen måneder siden.

 

Dette viser at engasjement nytter – selv om verken toppmøtet eller Tilsynskonferansen ikke ga de ønskede resultater. Jeg er selvsagt skuffet over at vårt ikke-spredningsinitiativ ikke nådde gjennom. Men initiativet er ikke dødt.

 

Som eneste land ble Norge fremhevet i generalsekretær Kofi Annans innlegg til toppmøtet – og dette forplikter. Vi har derfor tatt konkrete initiativ etter FN-toppmøtet for å forsøke å bringe initiativet videre, og jeg føler meg trygg på at min etterfølger vil ta opp denne tråden etter regjeringsskiftet.

Kjære forsamling,

 

Fire år som utenriksminister i Norge har vært et stort privilegium. Dette er min siste store tale som utenriksminister – ja, en slags avskjedstale. Jeg er glad for å kunne avslutte her på Oslo Militære Samfund. Her vet jeg at engasjementet er stort og spørsmålene er mange.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Mikael Risedal
Jan Petersen
Utenriksminister
Oslo Militære Samfund, Oslo
Ærede forsamling,

Foredrag: Sikkerhetspolitisk samarbeid i Europa eller over Atlanterhavet? Ja takk, begge deler

Mine damer og herrer

Den som trakter etter fellesskap uten konflikt, mister fellesskapet, er det blitt sagt. Uenighet mellom nære allierte er med andre ord ikke noe uvanlig, men en del av uavvendelige virkelighet.

Irak-spørsmålet førte til betydelige belastninger på forholdet mellom medlemmene i moderne histories mest vellykkede militærallianse, NATO. Europeiske land var splittet. Men størst oppmerksomhet og bekymring vakte motsetningene over Atlanterhavet.

‘Transatlantiske spenninger’ er ikke noe nytt. Det har vi også sett tidligere. Kyoto, Den internasjonale straffedomstolen og prøvestansavtalen bare for å nevne noen eksempler fra de seneste årene.

Men dagens situasjonen gir grunn til sterkere bekymring. Motsetningene over Atlanterhavet er flere og stikker dypere. Og de reflekterer svært ulike holdninger til internasjonalt samarbeid.

Mye av den akutte bitterhet som i vår preget det transatlantiske forhold i forbindelse med Irak-spørsmålet er nå tilsynelatende borte. Men jeg mener at vi må legge til grunn at de underliggende problemene vil kunne vare ved.

Det atlantiske fellesskap er og blir et ankerfeste for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Norges forsvar og sikkerhet skal også i fremtiden være fast forankret i NATO, som etter norsk syn bør forbli grunnvollen for europeisk sikkerhet og stabilitet.

Når det gjelder ivaretagelsen av grunnleggende sikkerhetshensyn, er det en misforståelse å tro at noe enkeltland eller noen gruppe av land kan erstatte et NATO der USA deltar aktivt. Ved innledningen av det 21. århundre er USA mer enn noensinne “the irreplaceable power”.

Vi ønsker at NATO fortsatt skal være relevant. Vi vil at NATO fortsatt skal ivareta alle medlemslands sikkerhet. Vi ønsker at NATO fortsatt skal være det viktigste forum for transatlantisk dialog om sikkerhetsspørsmål. Dette tror jeg er mulig.
Men da må vi, også innenfor NATO, se på hvordan vi kan bringe våre og amerikanske analyser av verden og av våre handlings­alternativer nærmere hverandre. Vi må også være villige til å yte konkrete bidrag til å løse de oppgavene vi står overfor, både ved å stille med militære ressurser og ved politisk vilje til å ta et ansvar når det gjelder. Dette ansvaret gjelder ikke lengre bare innenfor Europa. Med globale trusler følger et globalt ansvar, også for oss.

Samtidig er EUs utvidelse, den nye konstitusjonelle traktaten og utviklingen av en sikkerhetsstrategi for EU i ferd med å gi oss et mer selvbevisst og markert EU i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi legger derfor stor vekt på å videreutvikle vårt forhold til EU-landene, også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske område.

Siden vi er medlemmer av Alliansen, men står utenfor EU, stiller det oss også overfor nye utfordringer. Ivaretakelsen av grunnleggende norske interesser vil i tiden som kommer helt klart kunne bli enda mer krevende.

Det er flere årsaker til de utfordringene vi står over for. For det første har nok vi som lever på denne siden av Atlanteren ikke helt tatt inn over oss hvor traumatisk 11. september var for amerikanerne og hvor sterkt dette traumet har preget og vil prege amerikansk utenrikspolitisk tenkning og adferd. Og det gjelder hele det amerikanske folk, ikke bare administrasjonen og det republikanske parti.

USAs sårbarhet ble med ett synlig for all verden. Amerikanere flest føler seg selv i dag svært sårbare – trolig langt mer enn vi europeere. I tillegg til å føle seg mer utsatt, er den amerikanske tilnærmingen ofte mer direkte. USA vil ofte bruke mer press for å oppnå resultater og vil ha det raskt. Europa inntar ofte en holdning preget av dialog og større tålmodighet. Vi kan oppfatte amerikanerne som konfrontatoriske. De kan oppfatte oss som unnvikende. Dette er forskjeller vi må søke å forene gjennom dialog og samarbeid. Vi må unngå situasjoner der USA kommer til europeerne med ferdige konklusjoner og veivalg om sentrale strategiske spørsmål, uten forutgående konsultasjoner.

Vi har over tid sett eksempler på en mer pågående og mindre fleksibel amerikansk holdning i internasjonale spørsmål. Det vises mindre tålmodighet i multilaterale fora. Ved flere anledninger har amerikanerne foretrukket koalisjoner av villige framfor faste allianser. Dette gir USA større handlefrihet, med enklere beslutnings­mekanismer og kommandolinjer under amerikansk kontroll.

Her står vi overfor en stor utfordring. Amerikanerne må innse at de trenger Europa, EU og NATO. Jeg tror også USA i økende grad erkjenner dette. Den senere tids forverring av sikkerhetssituasjonen i Irak og Afghanistan har formodentlig bidratt. Oppgavene er så store at heller ikke USA kan løse dem på egen hånd. Men de amerikanske forventninger når det gjelder både økonomisk og militær bistand er også store, så store at det kan bli vanskelig for europeerne å innfri dem.

Et hovedproblem for de vestlige land er at behovet for militære ressurser av høy kvalitet er langt større enn hva vi samlet rår over. Vi må huske på at det er de samme styrkene vi trekker på enten det gjelder NATO-operasjoner i Bosnia eller Kosovo, EU-operasjoner i Makedonia aller Kongo, eller amerikanske operasjoner i Afghanistan eller Irak.

Det forsterker behovet for en løpende og grundig avveining av hvor vi setter inn våre begrensede ressurser, både militære og sivile. De økonomiske realitetene tilsier at innsats ett sted vil begrense våre muligheter for å være med andre steder. I utgangspunktet bør vi prioritere FN- og NATO samt EU-operasjoner. Likevel vil vi stå overfor vanskelige dilemmaer. Vi vil fortsatt ønske å delta i viktige operasjoner. Men vi må ikke spre oss for tynt.

USAs utenrikspolitikk har et utpreget globalt utsyn. Dette er ikke noe nytt. Men det er en ny dimensjon at USA nå også i større grad velger sine partnere globalt. Det er et klart skille mellom oss som allierte og dem som inngår i koalisjoner av villige. De er ikke, som NATO-medlemmene, bundet til solidaritet over tid gjennom en forpliktende traktat. De kan heller ikke tilby styrker som er like samtrente med amerikanerne som våre styrker er.

Men for USA er dette skillet nå mindre viktig. De er opptatt av å få jobben gjort. De spør om og tar i mot hjelp der de kan få den. Likevel tror jeg det er ganske klart at de europeiske allierte har en særskilt plass hos amerikanerne, både politisk og som samarbeidspartnere. For selv om det kan være uenighet i sak, slik tilfellet var over nødvendigheten av krigen i Irak, ligger det et sterkt verdifellesskap i bunnen, ikke minst felles politiske og demokratiske tradisjoner.

Dette fellesskapet er sterkere enn mange tror. Jeg mener det vil overleve vår ulike tilnærming og vårt ulike utsyn i Irak-saken. Men det krever en innsats – også fra vår side. Derfor er en styrket transatlantisk dialog så viktig. Og her står NATO sentralt. Vi må vise amerikanerne at det tjener deres interesser å møte de nye sikkerhetstruslene innenfor rammen av NATO.

For å lykkes kampen mot internasjonal terrorisme må vi bruke en rekke tiltak av militær og ikke-militær karakter. Den overordnede rammen for denne kampen er FN, men også organisasjoner som NATO og EU. Norge deltar aktivt i disse felles anstrengelsene. Vi stiller oss også positive til nye initiativ som for eksempel det såkalte Prolifiration Security Initiative (PSI), som blant annet går ut på gjennomføre inspeksjoner av skip i internasjonalt farvann. Som en av verdens største skipsfartsnasjoner er det naturlig at vi er med i dette arbeidet. Vi har derfor anmodet de nåværende PSI-landene om å bli tilsluttet dette initiativet.

Mine damer og herrer

På denne siden av Atlanterhavet har mange EU-land trukket den slutning at EUs felles tilnærming til utenriks- og sikkerhetspolitikken må styrkes.
Det vil gi EU de beste muligheter til å påvirke utviklingen, og å utøve innflytelse på amerikansk tenkning og politikk.

Riktignok er EUs militære ressurser små sammenlignet med amerikanernes. Men EU er i ferd med å styrke sin evne til krisehåndtering. EU-landene legger stor vekt på å anvende en lang rekke virkemidler på en koordinert måte. Utkastet til sikkerhetsstrategi for EU, som jeg synes er et meget godt utgangspunkt, peker nettopp på dette. Utkastet bringer EUs trusselvurdering nærmere både den amerikanske og allierte trusselvurderingen. Det er også positivt at behovet for transatlantisk partnerskap er understreket. Og utkastet reflekterer en mer realistisk holdning til bruk av militær makt.

EUs arbeid med sikkerhetsstrategien viser at vi nå er i ferd med å få en samforståelse over Atlanteren om at trusselen fra internasjonal terrorisme er den største utfordringen for internasjonal fred og sikkerhet. At EU er i ferd med å nærme seg USA når det gjelder det globale trusselbildet er en helt avgjørende forutsetning for å møte disse truslene mest mulig effektivt.

Men samtidig synliggjøres det også at EUs tilnærming skiller seg fra USAs på vesentlige punkter. Det gjelder særlig den vekt EU legger på forebygging av konflikter med ikke-militære midler og forpliktende internasjonalt samarbeid. Det er positivt at EU utformer en slik strategi. Men det er viktig at strategien blir videreutviklet i dialog med USA og NATO. I så fall vil det kunne bli et nyttig bidrag til bedring av de transatlantiske forbindelser. Det er også positivt at EU legger opp til å kunne påta seg flere typer oppgaver innenfor krisehåndtering. Det er utvilsomt nok å gjøre på dette feltet for alle som ønsker å bidra. Og jeg tror et aktivt EU kan bidra til å øke de europeiske landenes evne til krisehåndtering.

Vi har alltid ment at EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske ambisjoner best kan ivaretas i nært samarbeid med NATO. Derfor var vi fornøyd med at NATO og EU i vår kom frem til en avtale nettopp om dette. Den såkalte Berlin Pluss pakken legger jo opp til at EU kan trekke på NATOs ressurser.

I utkastet til ny ”grunnlov” for EU, det såkalte Konventet, foreslås et tettere og mer forpliktende forsvarssamarbeid mellom de EU-land som ønsker dette og som stiller visse krav til kapasiteter. Sentrale EU-land ønsker også å styrke EUs evner til å planlegge og gjennomføre selvstendige operasjoner. Ulike forslag drøftes i EU-kretsen, blant annet oppretting av et europeisk militært hovedkvarter.

Det vil være galt å anse ESDP som en motvekt til USA og NATO. Når alt kommer til alt, er jo de aller fleste EU-land våre europeiske allierte. Vi arbeider, i likhet med et stort flertall av våre europeiske allierte, for at NATOs og EUs utvikling av militære ressurser utfyller hverandre. Dette gjelder ikke minst for de to reaksjonsstyrkene som nå etableres i henholdsvis EU og NATO.

Så langt det er mulig må det unngås at det bygges opp parallelle strukturer og kapabiliteter. Det som trengs er militære styrker som kan utplasseres og ikke flere hovedkvarter. Det er ressurssløsing og vil på sikt kunne undergrave NATO. Samtidig må vi realistisk erkjenne at EU etter å ha gjennomført en egen militær operasjon i Kongo, og i fremtiden vil gjennomføre operasjoner uavhengig av NATO. Men det er viktig at EU i slike tilfeller viser maksimal åpenhet og individuell vurdering, ikke bare overfor NATO men også overfor individuelle NATO-land som ikke er med i EU.

Fleksibilitet og pragmatisme er i EUs egen interesse. Det vil sette land som Norge i stand til å fortsette å yte relevante bidrag til EUs operasjoner. Norge har utmerket seg positivt med hensyn til politiopplæring og reform av justissektoren. Dette kan vi bygge videre på.

Vår holdning til EU vil på mange måter avgjøre hvordan EU forholder seg til oss. Fremfor alt er det viktig at vi på norsk side ser i øynene hvilken retning utviklingen tar. EU kommer til å spille en stadig viktigere rolle på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området fremover. For oss er det likevel avgjørende at NATOs rolle ikke svekkes. Kollektivt forsvar må fortsatt forbeholdes NATO. NATOs rolle som konsultasjonsforum må opprettholdes. Vi ønsker ikke en situasjon der de reelle drøftelsene over Atlanterhavet foregår direkte mellom EU og USA fremfor i NATO. Det vil gjøre det langt vanskeligere for ”utenforlandet” Norge å få gjennomslag for våre synspunkter .

Et tett og nært samarbeid mellom EU og NATO er helt nødvendig for å kunne møte truslene fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen på en effektiv måte. Vi kan utfylle hverandre. Men vi må ha en jevnere byrdefordeling. Vi kan ikke forvente at amerikanerne skal ta alle skarpe oppdrag og vi europeere kun komme inn i ettertid. Vi må begge være villige til å stille opp når det trengs. Vi må begge lære av hverandre.

Sterkere transatlantisk samarbeid trenger absolutt ikke å være noen motsetning til et styrket Europa. Tvert imot. Begge deler er gjensidig forsterkende, dersom vi utnytter mulighetene.

Mine damer og herrer

Det er oppløftende at de allierte i de siste månedene har vært villige til å påta seg dette ansvaret. NATOs støtte til Polens engasjement i Irak og overtakelse av kommandoen for den internasjonale stabiliseringsstyrken i Afghanistan, ISAF, er et uttrykk nettopp for det. Disse beslutningene viser vilje til å se framover og bruke Alliansen til å løse nye oppgaver.

Håndteringen av Irak-konflikten førte til splittelse og motsetninger mellom nære Allierte både over Atlanteren og innad i Europa. I fravær av et klart FN-mandat kunne vi ikke støtte krigen. Men vi ønsker ikke nå å vende det irakiske folk ryggen. Det er bare en vei fremover. Vi må få på plass et sivilt irakisk styre så raskt som mulig. Dette kan vi bare klare ved å bringe sikkerhetssituasjonen under kontroll og stabilisere landet.

Det internasjonale samfunnet må derfor bidra til å bringe under kontroll de kreftene som motarbeider en slik utvikling, og nærmest daglig gjennomfører nye bombeaksjoner – ofte mot sivile installasjoner.

Vi støtter opp om utviklingen av et demokratisk, stabilt og fredelig Irak. Vi har tatt et valg:

· derfor deltar vi i stabiliseringsstyrken

· derfor konsentrerer vi oss om humanitære oppgaver, som er rammen for vår deltakelse

Vår innsats i Irak er høyt verdsatt. De norske soldatene har så langt uskadeliggjort over 6000 eksplosiver og dermed reddet mange liv. De har reparert elektrisitetsnettet. De har bygget broer. De har gjort et viktig arbeid til beste for den irakiske sivilbefolkningen.

Det er avgjørende at sikkerhetssituasjonen i Irak bedres. De stadige angrepene mot koalisjonsstyrker og sivilbefolkningen forsinker gjenoppbyggingen. De har også medført at FN og frivillige organisasjoner har måttet redusere sitt nærvær betydelig. Dette er meget uheldig. Vi er i ferd med å havne i en ond sirkel, der mangel på fremgang og resultater for det irakiske folk øker motstanden mot irakiske myndigheter og koalisjonsstyrkene og gjør sikkerhetssituasjonen enda verre. Dette må vi unngå.

Derfor er det behov for forsterket innsats – innen sikkerhetssektoren, men også når det gjelder oppbygging av irakiske institusjoner som bl.a. politi, grensevakter og rettsvesen. Her må irakerne selv trekkes mer med. Det er en forutsetning for at demokratiet kan slå rot.

En nøye gjennomtenkt timeplan må her utarbeides. Men det er like viktig å definere hvor vi vil. Erfaringer fra andre vanstyrte og totalitære land, viser at for rask overføring av reell suverenitet, kan befeste, snarere enn å fjerne, de verste sidene ved det gamle regimet.

En ny Sikkerhetsrådsresolusjon som gir FN en mer sentral plass, vil gjøre det lettere for flere land å bidra. Men selv med en ny FN-resolusjonen tror jeg det vil bli en vanskelig oppgave å få styrket den internasjonale deltakelsen i Irak – særlig mht. stabiliseringsstyrker. De seneste signaler fra flere potensielle bidragsytende land, er ikke særlig positive i så måte.

Ivaretakelsen av sikkerheten I Irak er en avgjørende forutsetning for å lykkes med dette og for å legge grunnlaget for en stabil politisk og økonomisk utvikling. Oppgavene er omfattende og krever en samlet internasjonal opptreden. Norge vil ta sin del også av dette ansvaret. Det er viktig at det internasjonale samfunn lykkes i Irak. Men vi må heller ikke glemme at vi fortsatt står foran enorme oppgaver i Afghanistan.
Det er ingen tvil om at NATO her har påtatt seg en meget vanskelig oppgave.

Og når vi først har tatt på oss denne oppgaven er vi nødt til å lykkes. På mange måter avhenger NATOs fremtid av hvordan den makter å løse oppgavene i Afghanistan. Bare ved å lykkes med å skape et stabilt Afghanistan, kan vi forhindre at terrorister igjen planlegger terrorangrep fra landet.

Fem faktorer må være på plass for at vi skal lykkes i Afghanistan:

For det første må NATOs medlemsland utvise den nødvendige politiske viljen til å bidra. Dette gjelder både militære bidrag og bistand til gjenoppbygging og utvikling.

For det andre må afghanerne selv ha eierskap til prosessen. Dette fordrer tett samarbeid mellom NATO og andre aktører, og en plan for overføring av ansvaret til afghanske myndigheter.

For det tredje må NATO bevege seg utenfor Kabul. Det er positivt at det foreligger prinsippiell alliert enighet om å utvide av ISAFs mandat utover den afghanske hovedstaden. Men forholdet til den amerikansk-ledede Operation Enduring Freedom må også avklares.

For det fjerde må det defineres nærmere hvilke oppgaver NATO skal løse og hvilke som må løses av andre aktører. Vi må se på hvilken rolle NATO kan spille for eksempel med hensyn til velgerregistrering og valgovervåking, sikkerhetssektorreform og gjen­opp­bygging.

For det femte må nabolandene trekkes med. De må oppfordres til å spille en konstruktiv rolle. Forholdet til Pakistan er særlig viktig, men også til Iran, til Russland og landene i Sentral-Asia. Vi må i NATO se på mulighetene for å utnytte partnersamarbeidet med disse landene bedre. Vi må fremme prosjekter og samarbeid som vil tjene utviklingen i Afghanistan. Jeg tenker særlig på samarbeid om grensesikkerhet, ikke minst for å komme den sterkt økende narkotikatrafikken til livs.

Vi har på norsk side gitt betydelige bidrag til Afghanistan, både militære og humanitære. Det vil vi fortsette å gjøre. Fra neste år er Afghanistan utpekt til samarbeidsland, noe som vil øke den langsiktige bistanden.

På militær side vil vi prioritere bidrag til ISAF nå som dette er en NATO-ledet operasjon. Samtidig ser vi på muligheten for å bidra til de såkalte Provincinal Reconstruction Teams (PRTs).

Vi må være åpne for tilsvarende operasjoner også i andre områder. I første rekke tenker jeg på muligheten for en styrket NATO-rolle i Irak. Det forutsetter imidlertid som nevnt at det folkerettslige grunnlaget er avklart.

Jeg har tidligere tatt til orde for at vi også må være åpne for at NATO ha en funksjon i forbindelse med en eventuell fredsløsning i konflikten mellom Israel og palestinerne. Dessverre synes ikke utsiktene til en slik fredsløsning særlig gode for tiden. Men NATO må være beredt, dersom det skulle bli aktuelt.

Skal Alliansen kunne møte morgendagens utfordringer, må styrkene kunne operere utenfor hjemlandet. På norsk side arbeider vi med å forberede våre bidrag til den allierte reaksjons­styrken, som skal stå klar fra 2006. Vi vil stille den nye Telemarksbataljonen til rådighet for denne styrken. Reaksjonsstyrken vil stå helt sentralt for NATOs arbeid med å møte nye trusler fra terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Vi må avklare nærmere hvordan styrken skal anvendes. Politisk kontroll over bruk av styrken er grunnleggende.

Disse spørsmålene vil stå sentralt på NATOs toppmøte i Istanbul neste år. Andre spørsmål som vi fra norsk side er særlig opptatt av frem til toppmøtet er:

Mine damer og herrer,

For et lite land som Norge kan vår trygghet og våre nasjonale interesser bare sikres gjennom multilateralt samarbeid. Derfor vil vi arbeide for multilaterale løsninger der det er mulig. Jeg har i kveld konsentrert meg om det transatlantiske og det europeiske perspektivet i vår sikkerhetspolitikk. Men jeg vil understreke at vår sikkerhetspolitikk også har en global dimensjon, representert ved FN.

Vi må tilpasse FN til dagens utfordringer, og sørge for at FN tjener alle medlemsland. Vi må avklare nærmere hva FN kan og hva FN ikke kan gjøre. Dette er ikke minst en aktuell problemstilling i Irak der vi fra norsk side ønsker at FN skal spille en mer sentral rolle. Vi må sikre oss at de oppgaver FN får i Irak er realistiske og oppnåelige. FN må gjøres relevant også for de som kan la seg friste til å gå utenom Verdens­organisasjonen. Vi må gjøre FN i stand til å handle når handling kreves. Og vi må sørge for at FN får ressurser til å følge opp de oppdrag organisasjonen gis.

FN vil ikke være effektivt uten at medlemslandene stiller opp. FN vil ikke være effektivt uten at stormaktene er med. Dette gjelder ikke minst USA. Jeg er selv overbevist at USA har langt mer å tjene på å bruke FN – og arbeide innenfor organisasjonen – enn å gå sine egne veier.

Vi lever i interessante og spennende tider. Endringene som nå skjer rundt oss innleder på mange måter en ny tid. En tid der helt grunnleggende spørsmål om trusler, nasjonale interesser, globalt ansvar og internasjonalt samarbeid stilles på nytt. Her trenger vi mer enn noensinne en god og løpende debatt med alle miljøer – ikke minst de militære.

Norge vil fortsatt arbeide aktivt for å møte de utenrikspolitiske utfordringer vi står overfor. Vi vil fortsatt stille opp både med ideer, med militære og sivile bidrag, og med humanitær og økonomisk støtte. Vi vil arbeide for fredelige bilegging av konflikter der det er mulig. Samtidig vil vi stille opp militært når det kreves.

Vi står overfor store og vanskelige oppgaver. Vår sikkerhetspolitiske tilnærming må derfor forankres i samarbeid både i Europa og over Atlanteren. Vi sier med andre ord som Ole Brumm: “Ja takk, begge deler”. Ikke fordi vi er kravstore eller naive. Men fordi dette er det beste vernet vi kan sette opp mot vår tids sikkerhetstrusler.

Takk for oppmerksomheten.