Skip to content

Mandag 29. januar 2018 gjestet sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Nils Andreas Stensønes, Oslo Militære Samfund og leverte foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret». Dette var admiralens første foredrag i Oslo Militære Samfund som sjef Sjøforsvaret.

Foto: Forsvaret

Stensønes ble beordret som sjef for Sjøforsvaret 21. juni 2017. Stensønes kom fra stillingen som sjef for operasjonsstaben ved Forsvarets operative hovedkvarter. Les mer om dette her.

Stensønes har variert bakgrunn fra Sjøforsvaret. Han har tjenestegjort som nestkommanderende, skipssjef og divisjonssjef på MTB. Han har også vært avdelingsleder ved Sjøforsvarets utdannings- og kompetansesenter KNM Tordenskiold og militærassistent for Generalinspektøren for Sjøforsvaret. I tiden 1998-2003 var han prosjektkoordinator for eskortefartøy ved Sjøforsvarets forsyningskommando, hvorav tre år i USA. I perioden 2004-2007 var han sjef ved 21 MTB-skvadron før han i 2007 ble prosjektleder i fregatt-prosjektet. I 2010 ble han nestkommanderende og stabssjef i FLO/maritime kapasiteter. Fra april 2011 til januar 2014 var han stabssjef i Norwegian Task Group (NorTG), hvorav han det siste året var midlertidig beordret som sjef Kysteskadren. I perioden januar til juli 2014 var han midlertidig sjef for NATOs stående flåtestyrke SNMG 1.

Fra 1. juli 2014 tjenestegjorde han som stabssjef i Sjøforsvarsstaben, og 18. mars 2016 ble han utnevnt til kontreadmiral og beordret inn i sin nåværende stilling som sjef for operasjonsstaben ved FOH.

Kontreadmiral Stensønes ble uteksaminert fra Marineortungsschule i 1991, Forsvarets stabsskole II i 2004 og FHS sjefskurs i 2009.

Du kan lytte til podcast fra foredraget samt lese dets manus her.

 

Sjef Sjøforsvaret talte i OMS. Kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Manus:

Innledning – Status og utfordringer for Sjøforsvaret

 

Kjære alle sammen,

Jeg har sett frem til å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret for Oslo Militære Samfunn. Nå som sjef Sjøforsvaret og ikke som Generalinspektør. Det er, for meg en viktig endring fra tidligere og jeg vil komme tilbake til dette senere.

Først vil jeg si beskrive våre omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer med et maritimt perspektiv.

Deretter vil jeg komme med noen betraktninger om hva dette vil bety for oss som en maritim arktisk nasjon, med globale interesser og for Sjøforsvaret.

Før jeg deler noen betraktinger om hvilke evner vi bør ha og status på hva vi har ,og gjør, for å møte denne situasjonen.

Jeg vil også si noe om betydningen av å gi sjefen for Sjøforsvaret et taktisk ansvar – før jeg omtale styrkeproduksjon.

Til slutt vil jeg beskrive vårt fokus fremover.

 

Våre, maritime, omgivelser og sikkerhetspolitiske utfordringer

 

Havet har alltid vært avgjørende viktig for Norge. Helt tilbake til vikingtiden var havet transport åre og høsting av havets ressurser var essensielt. Dette har vært under konstant utvikling, men hele tiden har transport og høsting av havets ressurser vært viktig for Norge. Dagens transport er shipping, transport gjennom rørledninger, strøm gjennom kabler og ikke minst data gjennom fiberoptiske kabler. Dette er det internasjonale samfunns blod og nervebaner. Ifølge en artikkel, publisert av Michael Sechrist ved Harvard Kennedy School, går det alene finansielle transaksjoner for ca.10 billioner dollar per dag gjennom fiberkablene på havbunnen. 90% av import og eksport går over eller gjennom havet. Høsting av havets ressurser handler fortsatt om fiske, men nå også oppdrett i industriell skala, olje og gass industrien. Dette utgjør Norges tre største eksportnæringer.

Flere omtaler tiden vi er i nå som «havets århundre» med økende knapphet på ressurser og et skifte i fokus fra den grønne åkeren til den blå åkeren. Dette er også noe av bakgrunnen for den økende kampen om rettighetene til havområdene.

Jordes befolkning vil passere 8 mrd. mot 2030. Om vi legger dages ressursfordeling og bruk til grunn, vil dette kreve ressursene fra 2 jordkloder og om en legger vestlig standard til grunn vil dette kreve 7 kloder.

Den gode nyheten er at en del av løsningen på ressursknappheten frem mot 2040 finnes i havet. Dette gjelder både innen fornybare og ikke fornybare ressurser.

Ved Universitetet i California, Santa Barbara, viser forskning at om verden tar i bruk alle områder egnet for havbruk, kan verden produsere 100 ganger mer sjømat enn i dag. Under seminaret ”Med Sjøforsvaret mot 2040” presenterte Rolf Birger Pedersen fra UIB, forskning som viste at det finnes store forekomster av metalliske sulfider på havbunnen langs den midtatlantiske ryggen. Dette har et stort potensiale. Men det finnes utfordringer som må håndteres. I tillegg til rent tekniske utfordringer med store havdyp, må rettighetene i havområdene reguleres. Flere store nasjoner posisjonerer seg i Stillehavet nettopp med denne bakgrunnen. Når det gjelder Norge og ressursene mellom Jan Mayen og Svalbard, ligger disse innenfor norsk økonomisk sone eller på vår kontinentalsokkel.

Men vi skal ikke glemme at med rettigheter kommer ansvar for å forvalte, selvstendig og gjennom samarbeid med andre nasjoner.

Russland forventer økonomisk vekst med bakgrunn i utnyttelse av ressurser i det maritime arktis og har uttalt at de vil ha en industriell utvikling i samarbeid med Kina. Samtidig ser vi at utviklingen av arktis som transport-åre ikke har utviklet seg med den forventede hastigheten, men på den andre siden ser vi en økning i turisme.

 

Sikkerhetspolitisk utfordringer

Etter den andre verdenskrigen har tilgangen til det frie hav og staters rett til å høste av havets ressurser vært regulert av stadig bedre utbygd internasjonalt regelverk, traktater, konvensjoner og avtaleverk med solid forankring gjennom FN, også kalt havretten. Høydepunktet er UNCLOS som ble vedtatt i 1982. Respekten for havretten har vært garantert av vestens dominans, hovedsakelig ved de store flåtemaktene Royal Navy og senere US Navy. Norge har vært en av vinnerne i denne utviklingen.

Dette regelverket er under press, med Kinas aktivitet og militære oppbygning i Sørkinahavet som utfordrer og uthuler retten til ferdsel på det frie hav og retten til å høste av havets ressurser.

I etterkant av at domstolen i Haag avslo Kinas krav om rettigheter i Sørkinahavet etablerte Kina «Southern Theater Command». Denne skal kunne planlegge, lede og utføre operasjoner med land-, sjø-, og luftstridskrefter i tillegg til strategiske missilenheter i dette området.

Denne aktiviteten utfordrer UNCLOS. USA, vår nærmeste allierte, med deres «Freedom of Navigation Patrols» er i denne sammenheng en garantist for UNCLOS, til tross for at USA ikke har ratifisert denne.

Det er allikevel hovedsakelig utviklingen innenfor russisk sikkerhets- og forsvarspolitikk som vil ha størst betydning for Sjøforsvaret. Vi er en liten nasjon solid forankret i vesten med en mer selvhevdende stormakt som nabo i øst.

Luft- og sjøstyrkene har vist evne til å ramme mål ved bruk av langtrekkende konvensjonelle presisjonsvåpen. Disse våpnene, kommando-, kontroll-, informasjons og overvåkingssystemer testes systematisk i Syria.

Nye og bedre kapasiteter øker det russiske handlingsrommet i nærområdene til Norge. På Kola er Nordflåten i ferd med å fornye deler av kapasiteten sin for strategisk kjernefysiske avskrekking og gjengjeldelse. Evnen til å verne denne kapasiteten øker når nye ubåter, fartøy, fly og luftvern blir tilført og gamle baser reaktiveres. Kolahalvøya og de arktiske områdene er avgjørende for Russlands evne til å projisere makt.

Russland får dermed større mulighet til å påvirke norske interesser og aktiviteter på land og i våre havområder.

Russiske styresmakter fremhever behovet for styrket kontroll i denne regionen. Dette skal hindre andre aktører i å utfordre russiske økonomiske og militærstrategiske interesser. For Russland fører målet om nasjonal kontroll i Arktis til økt sivil og militær aktivitet og nærvær.

Med den ulovlige annekteringen av Krim og flytting av landegrenser i Europa har vår nabo vist evne og vilje til å bruke militærmakt for å oppnå politiske mål. Russlands modernisering med høyteknologiske sensorer og våpen, samt erfaring med å nå politiske mål uten involvering av større bakkestyrker kan gi en lavere terskel for bruk av militær virkemidler i andre sammenhenger.

I sum har vi en sikkerhetspolitisk situasjon som kan true havretten, og derigjennom vår mulighet til fri ferdsel på havet og utnyttelse av våre havområder.

 

Hva betyr dette for oss?

Norge er en maritim og arktisk nasjon med globale maritime interesser. Vår særegne geografi med en lang kyst, som i tillegg er kurvet, har gitt oss en enorm økonomisk sone. Norge er en maritim nasjon som henter sin velferd fra kyst og tilhørende havområder.

Som en liten nasjon er det avgjørende at stormaktene også forholder seg til havretten. Selv om det ikke eksisterer en direkte trussel mot Norge så betyr ikke det at våre suverene rettigheter eller våre verdier ikke kan utfordres over tid. Russland har sagt at de skal være den dominerende nasjonen i Arktis. Da er spørsmålet hvor langt vest, og hvor langt syd, har de ambisjoner om å være dominerende.

Som FMIN sa på denne talerstolen. «Norge er ikke litt for folkeretten». Om havretten utfordres andre steder i verden kan aktører oppleve mulighetsrom i våre nærområder. Så vi kan ikke, og må ikke, la være å bry oss om det som skjer i andre deler av verden. Det betyr at terskelforsvaret av Norge starter ute, blant annet ved deltagelse i NATOs stående maritime styrker og deltagelse i operasjoner sammen med nære allierte.

Erfaringen fra Krim-halvøya og Ukraina med bruk av øvelser som dekke for reelle operasjoner bekymrer oss. Det betyr at vi må ha kort reaksjonstid og være klar med det vi har – nå. Det betyr at vi må være i operasjoner daglig. Derfor er det viktig at Sjøforsvaret i stadig større grad har fokus på at alt vi gjør til dagen er rettet mot å være i operasjoner, eller i forberedelse til operasjoner.

Sjef Sjøforsvaret taler i OMS – kontreadmiral Nils Andreas Stensønes. Foto: OMS

Hvilke evner må vi ha – og har vi for å møte denne situasjonen?

Den nye regjeringsplattformen forteller at «Forsvars- og sikkerhetspolitikken må bygge på avspenning, avskrekking, konfliktforebygging og sikkerhet og stabilitet i våre nærområder» og «..styrke den sjømilitære tilstedeværelsen og forsvaret av kysten». Som Sjef for Sjøforsvaret er det viktig for meg å reflektere over hvilke evner vi må ha for å møte disse kravene.

Evner vi må ha

Forsvarssjefen bruker beskrivelsen «strategisk defensiv og evne til motangrep». Det innebærer at vi må ha en balansert tilnærming. Strategisk defensiv betyr, for meg, at vi ikke ønsker en endring i dagens system. Vi må ha en evne til å opprettholde respekten for havretten, med fri ferdsel og retten til å høste av havet. Samtidig må vi ha en troverdig evne til motangrep slik at alternativet til å følge havretten gjennom maktbruk er så kostbar at potensielle motstandere finner det regningssvarende å fortsette å følge havretten, med andre ord avskrekking. Det første løser vi på en særdeles bra måte med kystvakten som opererer i tråd med havretten, forutsigbart, konsekvent og åpent. Det styrker respekten for dette sporet. Vårt bidrag til avskrekking er først og fremst gjennom Marinen. Vår evne til avskrekking betyr først en evne til å påvirke en motstander der hvor det rammer hardt på avstand, det betyr langtrekkende presisjons ild. Dernest må vi ha en evne til å skape dilemma gjennom usikkerhet, det betyr mobilitet og evne til å operere skjult. For det tredje og kanskje det viktigste må vi ha evne til å ta imot allierte, det innebærer klarering av leden og eskortekapasitet. Til sist må vi evne å beskytte oss mot overraskende angrep. Vi må vite hva vi skal kunne ramme og hva vi må beskytte.

Til de to første evnene vil jeg fremheve dagens kapabiliteter som korvett og undervannsbåt – gjerne i samarbeid med fly. Disse har slagkraft og evne til overlevelse gjennom mobilitet og skjul. Det er en signifikant endring fra den kalde krigen til der vi står i dag. Vi var i stor grad taktisk defensive med et stort volum, nå er vi betraktelig slankere, men med en større slagkraft per enhet. Det driver oss mot, og krever at vi klarer å beskytte de få verdifulle plattformene vi har og at vi er offensive i vår evne til motangrep.

Den tredje evnen, sikre mottak av allierte skal vi ikke gjøre alene, men vi kan ikke forvente at andre skal løse alt. Det er ingen andre som kan operere nær den norske kyst som oss. Vi må ta ansvar for territorialfarvannet og inn. De største maritime utfordringen vi vil møte er langtrekkende presisjonsvåpen og spesielt i undervannsdomenet med miner, torpedoer. Det kreves ikke mer enn en håndfull miner eller torpedoer for å hindre en hel brigade å komme sjøveien. Her er vår evne til antiubåtoperasjoner – hvor fregatter, helikopter og fly opererer som ett team essensielt. Det finnes faktisk ingen andre enn vi som kan rydde miner effektivt i eget farvann, her er vi nesten alene.

Denne tilstedeværelsen er også beslektet med mitt fjerde punkt, vår evne til beskyttelse.

Det vi gjør i dag og det vi jobber mot er å være et stående Sjøforsvar som seiler i det daglige. Dette vil bidra til overlevelse eller beskyttelse mot et overraskende angrep gjennom mobilitet og uforutsigbarhet. Et fartøy som er underveis og særlig en UVB som er neddykket er vanskelig å lokalisere og derved bekjempe, samtidig som vi skaper usikkerhet hos en potensiell mostander. Evnen til krigføring må være reell ved at vår kampkraft er tilgjengelig der det trengs når det trengs og være bemannet og med materiell som virker.

Forsvaret av Norge handler også om å bidra til å opprettholde aktivitet i samfunnet gjennom vår evne til å sikre flyt av handel under en krisesituasjon. Det fordrer en Kystvakt med evne til både myndighetsutøvelse og suverenitetshevdelse samtidig som vi håndterer en konflikt med bruk av Marinen. I denne gråsonen, mellom fred, krise, og krig kan det være utfordrende å skille kriminell fra fordekt militær aktivitet. Det stiller krav til vår evne til situasjonsforståelse – og da vil jeg trekke fem to viktige momenter. Det første er Kystjegerkommandoen som en allsidig avdeling. De har evne til å operere i hele konfliktspekteret fra et hybrid scenario på havet, med bording og visitasjon til åpen konflikt med overvåking og ildledelse i kystnære områder for å sikre allierte forsterkninger. Det andre momentet er Kystvakten med deres unike lokalkunnskap og politimyndighet. De kan identifisere unormal aktivitet tidlig. Vår løsning med felles ledelse av Kystvakten som hovedaktør i nedre del av konfliktskalaen og Marinen i øvre del er etter min mening derfor svært hensiktsmessig.

Forvaltningen av våre havområder er en stor suksess, som følge av tett og godt samarbeid mellom mange sektorer. Våre nærområder sannsynligvis det eneste havområde hvor den totale biomassen øker. Vårt bidrag er hovedsakelig Kystvakten som forvalter et enormt område som vokser i utstrekning og aktivitet. Dette krever tilstedeværelse flere steder samtidig og vi er strukket med ressurser med en redusert havgående struktur og mangel på helikoptre.

For Marinens enheter merkes en økning i oppdukkende ikke-planlagte oppdrag. Det har vært styrkebeskyttelse, tilstedeværelse og suverenitetshevdelse. Flere av oppdragene har vært av lengre varighet. Antallet oppdrag ble doblet fra 2015 til 16 og igjen fra 2016 til 17. Vi har hatt kontinuerlig tilstedeværelse med undervannsbåt i Nord-Norge og økt seilingsdøgn med fregatt og korvett. I 2017 var 48% av vår seilingsaktivitet i Nord-Norge. Det er en dobling på 3 år.

Internasjonale operasjoner og samvirke med nære allierte ute – og i hjemlige farvann – er normalsituasjonen. Innsatsen bidrar til alliansebygging, dempe motsetninger og understøtter nasjonale interesser. I 2017 har vi bidratt i Coalition Maritime Forces i Bahrain, operasjon Sea Guardian i Middelhavet og avgitt Sanitet og kystvaktpersonell til operasjon TRITON i Middelhavet og Kystjegere i Afghanistan. Vi har hatt KNM Hinnøy og Rauma i NATOs minerydderstyrke nr.1. Fkom Sandquist og Kammerhuber har ledet NATOs stående fregattstyrke nummer 1 i hele 2017 fra fregattene KNM Roald Amundsen og Otto Sverdrup.

Det er ofte ute, i de internasjonale operasjonene, vi vinner erfaring som styrker våre ferdigheter til å forsvare Norge. I tillegg øker våre ferdigheter til samvirke med allierte som vi stoler på for forsvaret av Norge. Derfor er det for meg ikke en motsetning mellom å operere ute vs det å forsvare Norge. Det finnes flere eksempler på at en operativ enhet i Middelhavet kan være hurtigere i Nord-Norge med operativ effekt enn et fartøy som ligger til kai ved Haakonsvern.

Jeg glad for utviklingen av et nytt maritimt tungt fellesoperativt NATO hovedkvarter, med Atlanterhavet og sikring av forsyningslinjer som fokus. Dette er viktig for Norge.

 

Om SJ S som taktisk sjef

I Langtidsplanen er det besluttet å gi grensjefene et taktisk ansvar. Å være taktisk sjef gir meg et helhetlig ansvar. Det omfatter styrkeproduksjon i tillegg til planlegging for og utførelse av operasjoner. Jeg skal ikke bare styrkeprodusere mot de evnene jeg har nevnt tidligere i talen min, men jeg skal også lede enhetene slik at effektene oppnås.

Forsvarssjefen leder Forsvaret med Sjef Forsvarsstaben og Virksomhetsplanen på den ene siden, Sjef FOH og operativt planverk på den andre siden. Dette gjenspeiles i hvordan vi i Sjøforsvaret innretter oss. Jeg har derfor nå to sentrale stabsfunksjoner og planverk. I hverdagen vi stabssjefen drive virksomhetsstyring gjennom virksomhetsplanen. Dette er vi godt kjent med i Sjøforsvaret, og vi er gode på det. Vi har levert på alle punkter i FSJ VP og vi kom i mål i 2017 med 0,25% i underforbruk.

Å lede gjennom det operative planverket er nytt. Jeg har derfor opprettet en stilling som sjef operasjonsstaben som skal lede denne delen av aktiviteten i hverdagen. Jeg vil fremheve tre momenter innen dette området: Først vil det være viktig å forstå hva våre foresatte ønsker å oppnå, dernest vårt operasjonsområde og til sist ha ressurser tilgjengelig. Det betyr at vi skal være intensjons og plandrevet, kunnskapsbasert og e- drevet i våre operasjoner med materiell som virker og robust bemanning. Sjøforsvaret skal i større grad øve og trene mot operativt planverk og reelle trusler.

 

Styrkeproduksjon, med personell og materiell som grunnmur til evnene

Vår evne til å opprettholde respekten for havretten og troverdig evne til evne til motangrep hviler på godt materiell og, primært, på dyktig og dedikert personell. Derfor vil jeg nå omtale styrkeproduksjon med fokus på personell og materiell.

Som del av forberedelse til operasjoner jobber vi for å få materiellet til å virke og å bygge opp lager for å bedre materiellberedskapen og utholdenheten. Langtidsplanen erkjenner at vi over tid har bygd opp et betydelig vedlikeholdsetterslep. I langtidsplanen ligger det midler til å vedlikeholde strukturen og kjøpe reservedeler. Jeg er opptatt av at planen følges slik den er lagt. Det vil øke tilgjengeligheten på fartøyene, og det vil redusere klartidene.

Vedlikehold, beredskap og reservedel satsningen går i henhold til plan og vi omsatte alt som planlagt i 2017. Vi ser allerede at bevilgningene gir operativ effekt. I år gjennomførte vi 98% av planlagt aktivitet. Med bevilgninger i tråd med langtidsplanen vil vedlikeholdsetterslepet, i stort være tatt igjen ila 2020, men det betinger at bevilgningene følger planen og at nødvendige oppdateringer av materiellet gjøres.

Langtidsplanen pålegger oss et betydelig effektiviseringskrav innen dette området også. Jeg er opptatt av at vi må evne å tenke nytt og stille spørsmål ved etablerte sannheter. Vi må kontinuerlig lete etter områder hvor vi kan redusere utgiftene – og få mer operativ effekt innenfor budsjettet. Kan vi frigjøre midler ved å ha lenger tid mellom hver hoved-overhaling? Kan egen besetning gjøre mer? Kan vi får bedre kontrakter med industrien? Samtidig må det etableres en varig balanse mellom drift og ressurser tilgjengelig for å forhindre nye etterslep.

Sjøforsvaret har gjort en betydelig innsats med å få opp antall besetninger, en ekstra fregattbesetning, en ekstra korvettbesetning og flere nye UVB besetninger og den utviklingen skal fortsette. Jeg er glad for at regjeringen anerkjenner den innsatsen Sjøforsvaret har gjort og at langtidsplanen legger opp til at denne trenden skal fortsette.

Vi har også økt ståtiden på besetningene fra 2 til 3 år og redusert oppøvingstiden fra 12 til 6 måneder. Det betyr at vi har doblet tiden besetningene er tilgjengelig med full kompetanse fra ca 40 til 80%

Godt personell og gode resultater oppnås først og fremst gjennom god ledelse, godt samarbeid, gjensidig respekt, tillitt og åpenhet. Jeg har tro på at militærordningen skal bidra til økt annerkjennelse, forutsigbarhet, bedre kompetansestyring og økt stå-tid. Målet er å få operatører med lang erfaring og god utdanning. Den «lette» delen av jobben er gjort, stillingsbeskrivelser og benevnelser. Nå gjenstår det å få rett person i stilling over tid og bygge kultur – i lag – ikke subkulturer. Jeg ser offiseren og spesialisten som likeverdig, like viktig, men ikke like. Vi må ikke utvikle en over- under, eller upstairs – downstairs kultur. Da vil vi feile.

At vi får flere spesialister betyr at offiserene kan ha et annet fokus. Det betyr at offiseren må gi slipp på noe. Dagens offiserer er for mye operatør og har for lite tid til taktikk og ledelse. Kanskje er denne overgangen mer krevende for offiseren enn spesialisten?

Den nye utdanningsordningen skal bidra til vesentlig gevinstrealisering. Innføringen av spesialistordningen medfører at vi kan redusere på opplæring på noen områder. Sjøforsvaret gjorde selv en utredning for tre år siden, hvor vi så om vi kunne klare å gjennomføre Sjøkrigsskolen på 3 år. Svaret var at det gikk for operativ og logistikk men ikke for ingeniører, der trengte man 3,5 år. Det er dette som nå er rammene for krigsskolene. Det som er viktig for oss er at Sjøkrigsskolen primært kvalifiserer for de første stillingene kadettene skal ut i.

 

Veien fremover – å opprettholde og videreutvikle våre maritime evner

Hvordan Norge møter fremtiden, i en mer uoversiktlig verden med stormakts-konkurranse på havet, vil være avgjørende for velferden vår. Det er noen konstanter vi skal ta med oss. For det første er Norge en arktisk nasjon med suverene plikter og rettigheter over store havområder. For det andre Norges plassering med tilgang til Nord-Atlanteren, arktiske kommunikasjonslinjer og store ressurser. For det tredje er vi NATO i nord med en stormakt som nabo med interesser i vårt nærområde.

Det pågår et teknologikappløp med stor hastighet. På Sjømaktseminaret «Med Sjøforsvaret mot 2040» så vi utallige muligheter i teknologien. Vi kan ikke ha alt eller gjøre alt. Vi må identifisere det vi får mest effekt av og velge. Derfor er jeg svært opptatt av at vi har balanse. Vi trenger ikke mer materiell enn vi evner å bruke. Vi skryter av investeringsprosenten vår, det er bra men overhodet ikke hvis det ikke følges med driftsmidler.

Fremtiden på kort sikt (inneværende VP):

Sjøforsvarets oppgave fremover er å implementere vår del av Langtidsplanen for Forsvaret. Langtidsplanen, gitt at den følges, gir oss evne å bruke det vi har og det vi får gjennom en bedre balanse mellom bemanning og materiell, men også balanse mellom materiell og vedlikehold.

Min overordnede ambisjon for kommende periode er å få det vi har til å virke, både som enkeltelementer og som system. Vi skal; opp i antall besetninger, opp i antall seilingsdøgn, heve vår faglige kompetanse, ha logistikk som virker, og har dybde. Vi skal ha økt gripbarhet fra 2019 med en stående taktisk enhet, bestående av forskjellige fartøysklasser i Nord-Norge.

Gjennom 2018 og frem mot 2021 skal Sjøforsvaret ha etablert en taktisk kommando, opprettholde et deployerbart ledelseselement, også kjent som NorTG, og Kystvaktens ledelses fra Sortland. Vi skal bygge opp ytterligere en besetning på Ytre Kystvakt, øke fra 4 til 5 fregattbesetninger, motta helikoptre, implementere 4 Huginsystemer og utfase 2 mineryddere, vi skal øke antallet ubåt-besetninger og motta ett nytt logistikkfartøy. Dette er ikke ubetydelige oppgaver, men vi er i god rute.

Mottak av nytt materiell betyr at vi skal kunne strekke oss lenger og skape nye dilemma for en motstander. KNM Maud gir oss muligheten til å operere med en annen utholdenhet. Maud vil betydelig øke tilgjengeligheten av kampenhetene våre i operasjonsområdet. Innfasing av NH-90, nye maritime patruljefly og nye ubåter vil påvirke hvordan vi utfører antiubåtoperasjoner. Nytt konsept for minemottiltak og videreutvikling av taktikker med NSM og JSM skal prioriteres. Videreutvikling av vår operative ledelse fra FSJ, gjennom FOH og taktisk ledelses element blir et viktig fokusområde. Her må grenene bidra mer. Vi må ikke sitte passive å vente på at FOH skal tenke fellesoperativt, vi må selv ta initiativ til å få maksimalt ut av våre felles ressurser.

Det blir ikke bare innfasing av materiell, men også noe skal ut. Det er besluttet at våre korvetter skal utfases nå nye jagerfly med JSM er operative. Dette har en betydning for hvordan vi kan løse våre oppdrag. Her må vi finne nye løsninger sammen med de andre grenene og FOH.

I kommende periode skal vi fortsette vårt fokus på å bygge grunnmuren ved å ta inn vedlikeholdsetterslep, styrke reservedelsbeholdningen og få det vi har til å virke. Jeg vil gjenta for forsamlingen at det må være en balanse mellom materiell og vedlikehold og personell og materiell. Med korte varslingstider er det ikke mulig å skaffe reservedeler, reparere eller trene opp en besetning fra grunnen av i tide. Det er det som seiler i dag vi skal sloss med i morgen.

Fremtiden på lang sikt

Til slutt vil jeg si noen ord om fremtiden på lengre sikt. På flere måter kan vi si at fremtiden allerede er her. Under Sjømaktseminaret høsten 2017 diskuterte vi sverm-taktikk med droner. For noen uker siden så vi nettopp dette i Syria. En ikke-statlig aktør som benyttet seg av 13 rimelige droner med eksplosiver for å angripe to Russisk/ Syriske baser. Et rimelig våpensystem som det er vanskelig å beskytte seg mot med dagens kapasiteter. Prisveksten på militært materiell og trange budsjetter tvinger oss til å tenke nytt. Som småstat med en stormakt som nabo – er vi avhengig av å bryte denne kostnadsspiralen. Vi må få til større effekt på en rimeligere måte, vi må bli mindre plattformorientert, mer sensor og våpen orientert. Som jeg nevnte, er fremtiden på mange måter her nå. Et oppdrag høsten 2017 var redningsoperasjonen etter helikopterhavariet ved Svalbard i oktober. Innen døgnet var Marinens Hugin i drift fra KV Barentshav. Kort tid senere fant Hugin helikopter vraket. 95% av søket ble gjort av Hugin, en liten ubemannet farkost dekket 95% mens flere fartøy klarte 5%. Dette gir oss et innblikk i fremtidens operasjoner med autonome, modulære våpen- og sensorsystemer.

Jeg nevnte at vi har noen strategiske konstanter. De peker mot at Sjøforsvaret vil sammen med resten av Forsvaret, totalforsvaret og våre allierte forsvare Norge inklusive våre store havområder, sikre forsyningslinjer og forvalte biomassen i havet. Med Marinen skal vi heve terskelen for å bruke makt og med Kystvakten skal vi forvalte ressursene våre på en forsvarlig måte innenfor havretten og folkeretten.

Til sammen betyr det at vi skal videreutvikle et Sjøforsvar som er i operasjoner eller i forberedelse til operasjoner for å forsvare alt vi har og alt vi er.

Takk for oppmerksomheten.

 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 13. mars 2017 gjestet Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes, Sjef Sjøforsvaret Oslo Militære Samfund med foredraget «Status og utfordringer i Sjøforsvaret».

Foto: OMS

Foredragets manus kan du lese i denne artikkelen. Det var klar tale og et inspirerende foredrag vi ble servert av kontreadmiral Saunes herunder hans personlige syn på leveransen av helikoptertypen NH-90.

Kjære alle forsvarsvenner,

Det er en stor glede for meg å få lov å stå her å presentere status og utfordringer i Sjøforsvaret. – Et Sjøforsvar som er i operasjoner eller forbereder seg for operasjoner.

For – vi har vært gjennom noen hektiske år i Sjøforsvaret – Vi har gjennomført den største omstillingen av Sjøforsvaret i nyere tid. Ny langtidsplan er vedtatt og den er i samsvar med de prioriteringen som er utviklet i Sjøforsvarets strategisk konsept 2016-2040.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

I dette foredraget vil jeg begynne med å gi en status over Sjøforsvaret i dag. Deretter vil jeg si noe om de utfordringene jeg som Sjef for Sjøforsvaret vurderer som viktige innenfor langtidsplanens perspektiv, før jeg retter blikket fremover mot 2040 for å si noe om den utviklingen jeg tror er nødvendig,- for at vi også i fremtiden skal ha et troverdig og ikke minst relevant sjøforsvar.

Sjøforsvaret skal bidra til Forsvarets krigsforebyggende rolle og krisehåndtering gjennom evne til å avgrense et militært angrep, sikre mottak av allierte styrker og ved behov gjenopprette territoriell integritet som en del av NATOs kollektive forsvar. Hovedoppgaven til Sjøforsvaret er å bidra til en nødvendig grad av sjøkontroll og sjønektelse i hele konfliktspekteret. Norge har omfattende ansvarsområder og interesser til havs, og Sjøforsvaret har en sentral rolle i suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse i områdene Norge har råderett over. Det er vi som er NATO’s maritime styrke på Nordflanken!

Sjøforsvaret består nå av to hovedvåpen Kystvakten og Marinen som sammen bidrar til å ivareta våre nasjonale interesser som en maritim nasjon, en arktisk nasjon med globale maritime interesser

Status

Men, la meg begynne med det viktigste: Sjøforsvaret møter den usikkerheten som nå preger den globale sikkerhetssituasjonen med flere seilende fartøyer på et høyere operativt nivå enn på lenge. Vi har prioritert bemanning av fartøyene på bekostning av støtte og administrasjon i landorganisasjonen.  Vi har etablert en ny normalsituasjon med høy tilstedeværelse i Nord Norge, mer enn 50 % av den nasjonale aktiviteten i Sjøforsvaret gjennomføres i nordområdet. Ikke bare med Kystvakt som for noen år siden, våre kampfartøyer er mer eller mindre permanent tilstede i landsdelen, og en ubåt er permanent tilstede i nord. Ramsund har befestet seg som vår fremskutte base i nord.

Jeg vil nå kort gi en oversikt over hvordan vi benytter dagens struktur – hvordan vi utøver sjømakt – for å bygge opp under nasjonens interesser.

Sjøforsvaret er fortsatt i Afghanistan – riktignok ikke med et stort fotavtrykk, men Kystjegerkommandoen har et viktig oppdrag sammen med Forsvarets Spesialstyrker som løses på en svært god måte.

Sammen med Politiet bemanner vi Siem Pilot som er en Frontex operasjon ledet av politiet. Hensikten er å ivareta forsvarlig Schengen grensekontroll. Dette er en av vår tids aller største humanitære katastrofer og en flyktningstrøm som utfordrer Europa på mange områder. På ett og et halvt år har fartøyet plukket opp over 30 000 migranter og dessverre 96 døde. Dette er et ekstremt krevende oppdrag, og personellet fortjener all den ros de kan få. Vår deltakelse med Siem Pilot har vist at et lite styrkebidrag kan har svært stor effekt – samtidig som det er et synlig bevis på at vi anerkjenner våre sydlige alliertes utfordringer i sine lokale farvann.

Akkurat nå er også KNM Roald Amundsen flaggskip i en av Nato’s stående maritime styrker som og er Nato’s reaksjonsstyrke VJTF. Det betyr at den norske styrkesjefen og den taktiske Nato staben er embarkert fartøyet og «leder fra front». Norsk deltakelse i disse strykene er svært viktig for en småstat som Norge, ikke bare fordi det trekker Nato’s tilstedeværelse nordover, men også fordi det er en tydelig demonstrasjon av Norge som en troverdig alliert. Å stille med styrkesjef og flaggskip i et helt år blir naturligvis satt stor pris på både i Nato’s maritime kommando i London men er også en oppfølging av Norges forpliktelser til å etablere VJTF reaksjonsstyrker i NATO

I tillegg til å lede fregattstyrken, deltar vi med en minerydder i en av Nato’s to stående minerydderstyrker. Norge har ved flere anledninger også ledet denne styrken.

Som jeg nevnte innledningsvis, har vi nå en tydelig tilstedeværelse i Nord Norge. Alle Sjøforsvarets enheter som ikke er inne til hovedvedlikehold er nå bemannet og seiler. Gjennom de årlige bevilgningene har vi nå et avstemt budsjett som ivaretar vedlikeholdet av strukturen og langtidsplanen legger til rette for at grunnmuren i Sjøforsvaret styrkes. Sett fra mitt ståsted, er det behov for å øke aktiviteten og fortsette oppbemanningen om vi skal oppnå et stående Sjøforsvar med god kvalitet i 2020. Omstillingen i Sjøforsvaret startet allerede i 2015 og ekstrabevilgning til vedlikehold og til økt ubåt tilstedeværelse i Nord Norge har allerede gitt meget god effekt. Under øvelse Flotex i Nord Norge høsten 2016 seilte Sjøforsvaret hele strukturen for første gang, uten alvorlige defekter.

Ula klassen er nå i sluttfasen av sin tekniske oppgradering og begynner nå å bli tilgjengelig for operasjoner – dette har vi ikke hatt på mange år. Vi har i dag fire besetninger, og vår plan er å innføre et to besetnings system på våre ubåter. Vi seiler nå tre av seks undervannsbåter og dette vil være ambisjonsnivået frem til 2028 når ny ubåtklasse er på plass. Jeg er meget godt fornøyd med at regjeringen har besluttet et strategisk samarbeid med Tyskland om bygging av en felles 212 ubåt klasse. Dette var et strategisk viktig valg som medfører at den tyske og norske marine vil styrke sine relasjoner, ikke bare innenfor ubåt men også gjennom at NSM blir hovedvåpen i den Tyske marine.

Sjøforsvaret fokuserer på kvalitet og høyintensiv krigføring. Dette har våre allierte lagt merke til. Derfor ønsker de å komme til Norge for å trene sammen med oss. I 2016 gjennomførte vi blant annet ubåtøvelsen Grüner Aal – som er en torpedo skyteøvelse – sammen med Tyskland. I tillegg hadde vi på forsommeren store flernasjonale skyteøvelser i områdene rundt Andøya, der det ble skutt alt fra NSM, SM3, ESSM, Harpoon, Sting Ray torpedo og artilleri i et taktisk scenario med en rekke deltakende nasjoner. Dette er en tydelig demonstrasjon på at vi mestrer avanserte skarpskytinger og at alle våre hovedvåpen virker. Vår kvalitet underbygges også av at vi nå sertifiserer korvetter og fregatter på FOST og våre minestyrker på MOST i Belgia. Dette gir oss en ekstern kvalitetssikring som dokumenterer at fartøyene tilfredsstiller de strengeste internasjonale krav. For tiden har vi tre av fem fregatter og fire av seks korvetter sertifisert av FOST.

Vi har også for andre gang deltatt med en fregatt i oppøvingen av en amerikansk Carrier Strike Group på den amerikanske østkysten. Vår deltakelse er høyt verdsatt av U.S. Navy, og når vi nå er sertifisert sammen med slike styrker, er vår neste ambisjon å delta på en deployering sammen med amerikanerne.

Sjøforsvaret er altså svært selektiv hvem vi prioriterer samarbeid med. For å sikre en tett integrasjon med USA og Storbritannia har vi valgt å plassere en stabsoffiser i britiske Joint Expeditionary Forces – JEF – og en i STRIKFORNATO som er dobbelhattet MCC for NATO under Commander 6th fleet i Napoli. Dette gjør vi fordi vi er overbevist om at dette vil være de styrkene som kan reagere hurtigst dersom en sikkerhetspolitisk situasjon skulle inntreffe i vår del av verden.

Jeg er også svært tilfreds med at Kystjegerkommandoen ble videreført i Regjeringens Langtidsplan. Nå jobber vi med implementering av et nytt konsept for KJK, der målsetningen er å opprettholde avdelingen som en konvensjonell styrke i Sjøforsvaret, tett integrert med våre fartøyer. Dette arbeidet har allerede kommet i gang, og avdelingen har deltatt på flere deployeringer med fregatt. De spilte også en viktig rolle under operasjon RECSYR. KJK innrettes nå mot bording og styrkebeskyttelse, men også ISTAR kapasiteten skal videreutvikles. Dette vil være spesielt viktig for å kunne utnytte rekkevidden på Marinens hovedvåpen. Gjennom samarbeid og samtrening med Royal Marines 43 Commando Brigade i Storbritannia har avdelingen allerede demonstrert sitt høye ferdighetsnivå innen fartøysrelaterte disipliner.

Minevåpenet vil være først ut med overgang til autonome systemer. Allerede tidlig i 2019 skal vi ha fire Hugin systemer for autonom minejakt. To av systemene vil være containerbasert, dermed kan de plasseres om bord på fartøy, eller de kan settes på land. Dette gir stor fleksibilitet, noe vi demonstrerte i fjor sommer da vi deltok på øvelse RIMPAC i Stillehavet med et Hugin minejaktsystem som var om bord på det Canadiske fartøyet Yellowknife.  Noe lenger inn i fremtiden, vil vi også anskaffe ubemannede minesveip systemer basert på droner. Utviklingen av dette pågår nå for fullt, blant annet i regi av FFI som benytter den ubemannede plattformen «Odin» som utviklingsplattform. Målsetningen er å ta personellet ut av minefeltet.

Overtakelsen av KNM Maud mot slutten av året, vil styrke Sjøforsvarets evne til logistisk understøttelse av strukturen vesentlig. For å maksimere utnyttelsen av fartøyet kreves et helt nytt logistikkonsept for Sjøforsvaret. I tillegg til KNM Maud, vil også KNM Olav Tryggvason og etter hvert også Magnus Lagabøte inngå i dette nye konseptet. En suksessfaktor vil være å sikre en hensiktsmessig og effektiv kommando og kontroll over den forsterkende logistikken i operasjonsområdet.

Til daglig er Kystvakten permanent tilstede og ivaretar Norges maritime myndighet i våre havområder. Vi har i dag en god sammensetning av fartøyer i Kystvakten. Indre kystvakt er et godt redskap for tverretatlig samarbeid og de havgående fartøyer ivaretar fiskeriforvaltning fra Skagerak i sør til polare strøk nord for Svalbard. De ivaretar beredskap for flere etater og er hyppig involvert i søk og redning. bilde De siste årene har de gjennomført spektakulære slepe- og redningsassistanse som er belønnet med medaljer for edel dåd til sjøs og anerkjennelse for sin dyktighet. De store endringen som har påvirket våre havområder de siste årene skyldes klimaendringene i Arktis. Aktiviteten i våre økonomiske soner har økt både i omfang og utbredelse. Det er helt nødvendig å øke vår tilstedeværelse i Arktis, isen har trukket seg tilbake og nye næringsområder blir tilgjengelig. At Norge gjennom Kystvakten ivaretar sine forpliktelser i dette området er viktig og stabiliserende for å unngå konflikter. Til tross for at våre suverene rettigheter er godt forankret i havretten, opplever vi at vår ressursforvaltning utfordres.  Jeg er derfor glad for at Regjeringen har besluttet å investere i nye Kystvaktfartøyer som erstatning for Nordkappklassen. Bilde Samtidig er jeg meget bekymret for konsekvensene av nok en reduksjon på to fartøyer i Kystvakten. Igjen med begrunnelse i økt kapasitet med innfasing av nye helikopter.  Sjef Kystvakten rapporterer om betydelig risiko knyttet til manglende tilstedeværelse i flere viktige fiskerier og beredskapen i våre sørlige farvann svekkes betydelig.
Utfordringer

Som sjef for Sjøforsvaret har jeg nå ansvar for den operative leveransen, for styrkeproduksjon og for understøttelsen av den operative strukturen. For kunne ivareta dette ansvaret, må vi fortsette å utvikle Sjøforsvarets organisasjon. Skal jeg være styrkesjef med et helhetlig ansvar, kan jeg ikke bare ha kontroll på de taktiske enhetene, jeg må også ha kontroll på støttefunksjonene som logistikk, tilpasset etterretning samt kommando og kontroll. Jeg har derfor valgt å N- organisere stabene i Sjøforsvaret for å ivareta en gjennomgående støtte for meg som styrkesjef, men også til støtte for Sjef Marinen, Sjef Kystvakten og andre sjefer i støttevirksomheten.

Etter at Forsvarets Operative Hovedkvarter på Reitan la ned Sjøoperasjonssenteret i 2013, har den taktiske ledelsen av Sjøforsvarets enheter vært lokalisert i kontorbygninger på Sortland og Haakonsvern. I lys av den nye sikkerhetspolitiske situasjonen, har Stortinget besluttet at den taktiske ledelsen samles i forsvarsgrenene. Når den helhetlige taktiske ledelsen nå samles på Haakonsvern, kreves fysisk beskyttelse av kommandofasilitetene for å sikre forsvarlig drift også i tilfelle av krise og krig. Kystvaktens myndighetsutøvelse vil fortsatt utøves fra Kystvaktens hovedkvarter som er under etablering på Sortland, men de militære operasjoner vil ledes av Sjøforsvarets taktiske kommando i Bergen.

Vårt hovedfokus er nå å få det vi har til å virke. Som Forsvarssjefen sa fra denne talerstolen den 30. januar – vi skal styrke grunnmuren, altså vedlikehold, reservedeler, bemanning og aktivitet. Kun på denne måten kan vi øke den operative tilgjengeligheten på strukturen slik at vi kan oppnå høyere kvalitet.

Sjef Sjøforsvaret kontreadmiral Lars Saunes på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foto: OMS

 

Økning av aktiviteten
I «Kampkraft og bærekraft» er det en tydelig ambisjon om å øke aktiviteten – men først når vi har fått det vi har til å virke. For Sjøforsvaret sin del, har vi nå gjennomført en stor omstilling og bemannet fartøyene. Vi var først ut – de andre våpengrenene ligger  bak oss i omstillingen – og implementeringen av langtidsplanen bør reflektere dette. For oss er det derfor viktig at besetningene må få øve og trene samtidig som vi befester grunnmuren. Dette må foregå i parallell, vi kan ikke ha bemannede fartøyer liggende langs kai mens vi bygger grunnmur. Da vil vi aldri nå målet. Det er også viktig at vi kommer til den erkjennelse at kortere klartider har en pris, ikke bare i vedlikehold men også i kompetansebygging og trening. Det er derfor viktig at aktivitetsnivået for fartøyene snarest kommer opp på de minimumskrav som Nato stiller til oss.

Støttevirksomhet og nye ansvarsforhold
Som styrkesjef har jeg ansvaret for en komplett oppsetting plan (KOP)av Sjøforsvarets avdelinger. For at jeg skal kunne sikre relevant beredskap og opprettholde kvalitet, er jeg avhengig av at vedlikeholds og beredskapsinvesteringer som reservedeler prioriteres i Forsvarets materiell etat. Sjøforsvaret omsetter i år for 100 millioner i reservedeler over drift for å gjennomføre nødvendig vedlikehold, men noen av våre kritiske systemer er ukurant og må erstattes. Den raske teknologiske utviklingen medfører at det ikke lenger produseres reservedeler til alle våre systemer. Effektiviseringen av støttevirksomheten i Forsvaret har medført at Sjøforsvaret er blitt mer avhengig av leverandører. Og for å være helt tydelig på det, med leverandører mener jeg ikke bare eksterne –  Det siste året har vi sett en økt fragmentering av støttevirksomheten – der jeg som styrkesjef ikke alltid kan påvirke beslutninger som har store konsekvenser for Sjøforsvaret.  For å ivareta et helhetlig ansvar, vektlegges derfor forpliktende leveranseavtaler som definerer behovet ut fra effektivitet i perspektivene kostnad, tid og omfang. For meg er det viktig å utnytte nødvendig militær kjernevirksomhet optimalt, og Sjøforsvaret har over lang tid konkurranseutsatt oppgaver til kvalifiserte sivile leverandører. En forutsetning for at dette skal lykkes er at Sjøforsvaret har nødvendig kompetanse til å kvalitetssikre sitt behov og sine leveranser.

Vedlikehold og vedlikeholdsetterslep
Nytt militært materiell er dyrt å drifte. Det fikk Sjøforsvaret erfare da vi gjennomførte de første hovedoverhalingene av fregattene og de nødvendige oppgraderingene av Ula klassen som erstatning for midtlivs oppdatering. Kostnadene er nå identifisert – de gav et underskudd som akkumulerte seg i etterslep av vedlikehold år for år. Det er derfor gledelig å se at vi fra i år har fått en permanent økning av vedlikehold i budsjettene og ekstra midler for å ta igjen vedlikeholdsetterslepet. Om dette nivået opprettholdes, vil vedlikeholdsetterslepet i hovedsak være borte i 2020.

Her er det imidlertid en stor risiko. Vedlikehold av moderne fartøy, innebærer betydelige investeringer i nytt utstyr ettersom systemer blir ukurant og reservedeler ikke kan anskaffes. Vi kan altså ikke alltid bytte enkeltkomponenter – vi må investere i nye delsystemer, som igjen er tett integrert med andre systemer. Det sier seg selv at dette er komplekst og dyrt, og at synkroniseringen av vedlikholdsinvesteringer må være integrert i driften av systemene. Sjøforsvaret er helt avhengig av Forsvarets materiell etat for å opprettholde kvaliteten på våre kampavdelinger og at oppgraderingsprosjekter iverksettes i tide. Sjøforsvaret har de siste årene fått redusert sin materiell portefølje langt under nivået som kreves for å opprettholde nødvendig kvalitet. Vi risikerer å måtte klare oss uten viktige våpensystemer i lange perioder – grunnmuren vil altså svikte. Her er det viktig for meg å presisere at det er godkjente prosjekter og satt av tilstrekkelig med midler i de ulike prosjektene, men kun en brøkdel er omsatt. Årsaken til dette er den årlige likviditetsstyringen av materiellporteføljen som ligger utenfor mitt ansvarsområde.

Tidligere var Generalinspektørene gjennomføringsansvarlige for store investeringsprosjekt og investeringstaben i FLO var prosjektansvarlige for fremskaffelsen. I dag ligger ansvaret for investeringen i Forsvarets materiell etat og vi som styrkesjefer er bruker representanter som skal fremme våre behov og krav til kapasiteter til Forsvarsstaben. FSJ er brukeransvarlig og bestiller hos FMA. Som bruker representant er det derfor viktig å være tydelig på hva behovet er og konsekvensene av at leveranser uteblir. La meg derfor bruke NH-90 leveransen som et eksempel på de utfordringene sett fra en bruker representant.

Formann i Oslo Militære Samfund, Kommandørkaptein Iren Isfeldt introduserer Sjef Sjøforsvaret, kontreadmiral Lars Saunes. Foto: OMS


I 2016 feiret vi KNM Fridtjof Nansen sitt 10-års jubileum – uten helikopter i hangaren. Kystvakten brukte i fjor store ressurser på NH-90 integrasjon. Men – vi har fortsatt ikke sett noen dokumentert plan for operative leveranser, hverken til Kystvakten eller til Marinen.

Dette får konsekvenser. Antall kystvaktfartøy har blitt redusert ettersom NH-90 skulle øke fartøyenes dekningsområde. Mangel på helikopter gir redusert beredskap og redusert evne til myndighetsutøvelse i våre enorme havområder. Fartøyenes mulighet til å komme overraskende på potensielle lovbrytere er også redusert.

For Marinens del, mangler den viktigste komponenten i kampsystemet Fridtjof Nansen. Mangel på helikopter gir en vesentlig reduksjon i fartøyenes evne til å oppdage og nedkjempe undervannsbåter. Dermed tvinges fartøyene til å ta en høyere risiko når de gjennomfører anti ubåt operasjoner.

Dessverre finnes det ikke noen hurtige og enkle løsninger på dette kompliserte problemet og ansvaret ligger i en annen etat. Jeg tenker at dette også handler om eierskap til oppdraget og for Sjøforsvaret er det i lys av den kunnskapen vi har i dag , viktig å gjøre en vurdering om NH-90 fortsatt er det rette valget.

Tilfredsstiller leveransen Sjøforsvarets behov for operative helikoptertimer til Kystvakten og fregattene? Kan vi etter snart 8 års drift dokumentere at luftforsvaret har fått et maritimt helikopter som tilfredsstiller kravene til å deployere med Sjøforsvarets fartøyer? Som bruker representant  kan jeg bare konstatere at jeg ikke får løst mitt oppdrag uten at denne leveransen er tilstede i tilfredsstillende grad.

Utdanningsreformen
Vi er nå på vei mot å etablere et femte generasjons forsvar. Dette innebærer blant annet at sensorer og effektorer knyttes sammen på en ny måte. Alt blir tettere integrert, og tradisjonelle skiller blir visket ut. Våre korvetter og fregatter er på mange måter allerede i femte generasjon. Men – vi må nå fokusere på å knytte våpengrenene tettere sammen. Ser vi bare noen år inn i fremtiden, vil vi finne en stadig større andel av bemannede og ubemannede systemer som vil virke på tvers av forsvarsgrenene. Dermed blir en stadig større del av virksomheten fellesoperativ – som for eksempel F-35 og P8.

Det er nå er besluttet å samle all profesjonsutdanning under Forsvarets Høyskole. Som sjef Sjøforsvaret er jeg opptatt av at skolene produserer offiserer og spesialister med god maritim krigføringskompetanse slik at disse kan gå rett om bord på fartøyene og raskest mulig bli klarert i stilling. Derfor må besetningene ha en solid maritim profesjonsutdanning som grunnlag.

Sammenslåingen av skolene åpner også muligheter for å etablere ny generasjon offiserer og spesialister som ser helheter på tvers av våpengrenene. Jeg håper fokuset også i fremtiden vil være på den grunnleggende profesjonsutdanningen. Ved å øke forståelsen for fellesoperasjoner på det taktiske nivå, kan vi sikre at vi i fremtiden blir i stand til å knytte sammen vårt femte generasjons forsvar på en mer effektiv måte. For å sikre at vi også i fremtiden skal være i stand til å ligge i front innen teknologisk utnyttelse, må vi også etablere et tettere samarbeid med utdanningsinstitusjoner som NTNU og universitets- og forskningsmiljøer.

Når det gjelder den høyere akademiske utdanning, bør vi i større grad enn i dag innlede et samarbeid med universiteter og høyskoler, her er det betydelig effektiviseringspotensiale.
Det maritime trusselbildet

Både Forsvarsministeren og Forsvarssjefen har nylig presentert den sikkerhetspolitiske situasjonen svært presist fra denne talerstolen. Vi ser en generell usikkerhet i det sikkerhetspolitiske bildet, der etablerte sannheter nå utfordres.Både i EU og NATO er samholdet svekket og utvikling mot et regelstyrt verdensamfunn utfordres. Man skulle jo også tro at Europa ville bli tettere integrert når Russland nå igjen begynner å røre på seg, men det har ikke skjedd. Vi ser en stadig polarisering i både EU, Nato og FN. I syd Europa er det flyktningekatastrofer og terrortrussel som dominerer – hos oss i Nord er det Russland og de trans-atlantiske forbindelser som får oppmerksomheten. Samholdet i Europa settes stadig på prøve av det som kan se ut som en massiv russisk informasjonsoperasjon mot Vesten som har til hensikt å splitte og destabilisere.

Hva betyr så dette for Norge som en maritim nasjon?

Jeg vil dele de maritime utfordringene i to hovedkategorier:

  1. Russland – som er den dominerende faktor i det korte og mellomlange perspektivet
  2. og det jeg kaller «Havets århundre» – som vil dominere det langsiktige perspektivet

Russlands maritime kapasitet:
I de senere år har vi sett en kraftig utvikling av russisk maritim kapasitet, og jeg vil nevne fire punkter som viser dette. (1) Russland har nå en vesentlig forbedret evne til strategisk mobilitet og evne til global maritim påvirkning. (2) De har også utviklet svært moderne våpenteknologi, og spesielt betydningsfullt for oss er deres langtrekkende presisjonsvåpen. (3) Den russiske retorikken rundt bruk av atomvåpen er vesentlig endret – samtidig som russerne utplasserer en stadig større andel av sine atomvåpen på ubåter. (4) Krim og Syria er projeksjon av luft- og sjømakt. Vi ser i dag at Russland er i stand til å drive avanserte fellesoperasjoner med store styrker.

Det er primært endringene i Russisk militær doktrine og oppbyggingen av styrker med hurtig reaksjonsevne og moderne ildkraft som dominerer de prioriteringene vi nå gjør i det korte tidsperspektiv.

I sin maritime doktrine definerer nå Russland Nato operasjoner og USAs militære nærvær i tilstøtende områder som en trussel. Dette foregår samtidig som de militariserer Arktis ved å bygge ut militære baser langs Nord-øst passasjen, på Franz Josefs land og på de Ny-Sibiske øyene. I tillegg utplasseres moderne luftvern som i prinsippet dekker hele Arktis.

Vinteren 2016/17 ser også ut til å sette nok en rekord i lav utbredelse av isen i Arktis. Samtidig ser vi at Russland stadig bygger ut sin isbryterkapasitet. Resultatet av dette, er at Russland allerede nå kan flytte fartøyer fra Stillehavet til Atlanterhavet relativt forutsigbart langs Nord-øst passasjen. Dette løser på mange måter en av Russlands grunnleggende strategiske utfordringer.

Den nye maritime sikkerhetspolitiske situasjonen i våre områder utfordrer den trans-atlantiske link – selve hjørnesteinen i Nato samarbeidet. I Sjøforsvaret har vi derfor valgt å møte den nye situasjonen med å invitere til allierte øvelser i våre områder og allierte trener nå jevnlig med sine fartøy i våre nordområder. Vi har etablert en ny normalsituasjon der spesielt USA, Storbritannia og Frankrike prioriterer nordområdet. Dette bidrar til å heve terskelen for bruk av militær makt og sikrer at Nato’s nordflanke er på agendaen i flere hovedsteder.

Men – til tross for at vårt forhold til Russland har vært gjennom en betydelig endring, vil jeg fremheve at vi ikke ser på Russland som en direkte trussel mot Norge. Vi samarbeider godt med Russland innen flere områder til tross for at det militære samarbeidet opphørte etter den ulovlige annekteringen av Krim. Jeg vil spesielt fremheve et velfungerende samarbeid innen ressursforvaltning og søk og redning – et samarbeid som i hovedsak forvaltes av Kystvakten og FOH.

 

 

Havets århundre
I 2030 vil jordens befolkning passere 8 milliarder. En økende befolkning, med stadig høyere materielle krav behøver tilgang på ressurser som mat, metaller, energi osv. Alt dette er ressurser vi finner vi i havet. Vi ser også at ny teknologi implementeres med eksponentielt økende hastighet. Denne teknologien gjør ressursene i vannsøylen og på- og under havbunnen mer tilgjengelig. Med store verdier i havet, må vi som en småstat med et stort havimperium støtte opp under den internasjonale rettsorden med alle midler. Vi må også erkjenne at denne nye teknologien gjør vår infrastruktur i verdenshavene svært sårbar for angrep. Norge har et havimperium under vann og den globale kommunikasjonsinfrastrukturen er basert på sjøkabler.
Havet binder sammen folk og kontinenter, det er det globale limet. Men det skaper også nye konfliktlinjer. Utvikling av autonome systemer og mer effektiv energilagring, kan bidra til at geografiske avstander blir mindre viktig. Dette åpner for allianser av nasjoner med en form for felles interesse – ikke nødvendigvis en interesse basert på geografisk nærhet som har vært hovedregelen frem til i dag.

Forskere har utviklet tre ulike scenarier i et 2030 perspektiv:

  1. Status quo: som i dag, der kyststatene regulerer sokkel og økonomiske soner og FN søker å regulere det som en kan enes om
  2. Dette kan lede til en annen utvikling der videre påbygging av havretten regulerer hele fellesområdet som et felles ansvarsområ
  3. En tredje og sannsynligvis mer farlig utvikling er nasjoner og stormakter som konkurrerer om ressurser slik vi ser i Sør-Kina havet i dag.

Det vil være de dominerende stormaktene USA, Kina, Russland og i fremtiden kanskje India som i stor grad vil styre de maritime utfordringene i fremtiden. Vi ser at alle disse nasjonene bygger opp sine mariner. Pax Americana – den relativt langvarige amerikanske dominansen på verdenshavene siden 2. Verdenskrig – er nå utfordret, noe vi ser daglige eksempler på både i Sør-kina havet og rundt de omstridte Senkaku øyene mellom Kina og Japan.

Vi ser altså at stormaktene har begynt å utfordre hverandre, og de utfordringene foregår i det maritime domenet. Slik friksjon er farlig, og sett fra et sjø historisk perspektiv er det de store sjøslagene som skaper imperier, mens landkrigen flytter grenser.

 

Fremtiden

Nå skulle jeg ønske jeg kunne presentert en god løsning på alle disse utfordringene som ligger foran oss. Dessverre har jeg ikke det – men jeg vil allikevel presentere en retning Sjøforsvaret ønsker å ta slik at vi forhåpentligvis også har et relevant Sjøforsvar også i 2040, når dagens struktur er «pensjonert».

Som et utgangspunkt, er det viktig å erkjenne at det ikke lengre er militære som er ledende på teknologi, slik det var under den kalde krigen. Nå er det sivil industri og markedet som er ledende. En konsekvens av dette er naturligvis også at samme teknologi er tilgjengelig for alle parter.

Samtidig må vi erkjenne at moderne militært materiell i dag er blitt svært kostbart. Dette ser vi tydelig når vi studerer de ulike mariner. Vi ser at prisene pr fartøy blir meget høy, derfor tvinges nasjonene til å redusere antallet. Resultatet blir derfor avanserte fartøy men dessverre i for lite antall. Dette reduserer vår evne til å etablere sjøkontroll i mer enn begrensede områder. Når vi har et begrenset antall plattformer, blir også den enkelte plattform meget verdifull – vi har rett og slett ikke noen i reserve. Den hurtige teknologiske utviklingen gjør også at disse dyre plattformene blir ukurant eller gammeldags allerede etter få år i tjeneste om det ikke er en kontinuerlig fornyelse av teknologi.

Hvordan kan vi så bryte denne spiralen med stadig dyrere og mer komplekse fartøy i et stadig lavere antall. Jeg mener vi må tilnærme oss hele problemstillingen på en ny måte og stille oss spørsmålet: hvordan kan vi gjøre det vanskelig for en fiende – på en billigere måte? Mye av svaret på dette ligger nok i implementering av enda mer teknologi. Den eksponentielle teknologiske utviklingen gjør at vi i dag kan gjøre ting vi ikke engang hadde fantasi til å tenke oss bare for få år siden.

Heldigvis har vi sterke fagmiljøer i Norge, vi er verdensledende på maritim teknologi. Jeg mener at vi nå må samle nasjonens klokeste hoder for å utvikle den teknologien som kreves i fremtiden. Og da mener jeg ikke å utvikle nye plattformer basert på de eksisterende. Vi må tørre å tenke nytt, og fokuset må være på effekt, ikke plattform. Og vi må samtidig tørre å stille oss de litt ubehagelige spørsmålene – I fremtidens sjøslag vil rekkevidder på sensorer og effektorer være betraktelig lenger og mer presis enn i dag.  Er det hensiktsmessig å bruke en fregatter til 5 -10 milliarder kr til å lete etter en undervannsbåt i fremtiden?  Hvordan skal vi forsvare oss mot undervanns droner som erstatter dagens miner? er det mulig å utvikle ubemannede systemer med kunstig intelligens i et stort antall som kan skape store problemer selv for de mest stillegående ubåter?

Noen betraktninger om risiko i ltp perspektivet
I den senere tid, har debatten om to-prosentmålet dukket opp i ulike sammenhenger. I den forbindelse vil jeg si at både Fagmilitært råd og Regjeringens langtidsplan kan betraktes som det muliges kunst. Men, jeg vil allikevel henlede oppmerksomheten på tre forhold som er beskrevet i fagmilitært råd dersom Forsvarsbudsjettet skulle nærme seg to prosent av BNP.

Jeg mener at Norge som en maritim nasjon tar en svært stor risiko ved kun å anskaffe fire ubåter og ikke seks. Med fire ubåter vil vi ikke kunne levere ubåt når vi – men bare når vi kan. Dette skyldes i hovedsak behov for vedlikehold og hvor mye seilingstid en kan få ut av skrog med dagens teknologi.

Den neste risiko er Sjøforsvarets mangel på områdeluftvern. Uten effektive luftvernsystemer legger vi kritisk infrastruktur på land og i havområdene, inkludert våre fartøy svært åpen for angrep via luften.

Og til slutt vil jeg nevne at den reduksjon vi har hatt i antall kystvaktfartøy begrenser vår evne til å drive myndighetsutøvelse i et havområde som vokser, både i utstrekning og i aktivitet. Utfordringen forsterkes ytterligere av manglende NH-90 dekning på de havgående fartøyene. Antall havgående kystvaktfartøy burde vært økt.

Avslutning

La meg avslutte med å understreke noen viktige momenter.

Sjøforsvarets har nå bemannet alle tilgjengelige fartøyer. Vi benytter i dag hele strukturen til å utøve sjømakt, for å bygge opp under nasjonens interesser. Fokuset for de operative avdelingene er høyintensiv krigføring, noe som også gjør oss til en attraktiv samarbeidspartner for våre nærmeste allierte. Vår deltakelse internasjonalt gjør at vi fremstår som en troverdig alliert.

Norges geostrategiske plassering som en maritim og arktisk nasjon vil kreve et sterkt Sjøforsvar om vi skal være i stand til å møte fremtidens utfordringer.  Vi prioriterer de kortsiktige utfordringene nå, men vi må planlegge for de langsiktige endringer og ny teknologisk utvikling.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 22. november 2010

ved

Kontreadmiral Haakon Bruun-Hanssen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

 

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Mine damer og herrer.

Forsvarsvenner.

1 Innledning

Det er en stor glede for meg å innta talerstolen her i OMS for å snakke om status og utfordringer i Sjøforsvaret.

Status og utfordringer i Sjøforsvaret er en vurdering av dagens situasjon mot de mål som er satt for organisasjonen. Gjeldende langtidsplan fastslår flere konkrete mål for 2012, men langtidsplanens overordnede mål er at Forsvaret skal utvikles mot et moderne, fleksibelt og alliansetilpasset innsatsforsvar. Dette er et mål som må ha gyldighet også etter 2012. De fire ordene – moderne, fleksibelt, alliansetilpasset og innsatsforsvar kan oppsummeres i et enkelt ord – RELEVANT. Forsvaret skal være relevant nå…. og det skal det være også etter 2012.

Vår relevans fastsettes ikke i planer eller dokumenter, men på slagmarken. Forsvaret må kunne nå politiske mål med den kampkraft og de operasjonskonsept vi rår over, uavhengig av andre aktører eller motstanderes vilje og evne til å hindre oss i dette. Som kjent deles det ikke ut hederlige andre plasser i krig. Forsvaret som system må ha vilje og evne til å vinne. Den enkelte soldat, enten det er på bakken, på havet eller i luften må ha den samme vilje og evne til å vinne dersom systemet skal lykkes.

Norge er i ferd med å få en av Europas mest moderne mariner og Kystvakt. Den er liten i de fleste målestokker. Kvaliteten på fartøyer, våpensystemer og hos personellet er det som kan gi oss vilje og evne til å vinne i strid. Det er denne kvaliteten som sikrer at Sjøforsvaret er et relevant militært instrument i dag og i fremtiden. Kvalitet er derfor en viktig faktor når status og utfordringer i Sjøforsvaret skal vurderes.

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive grunnlaget for den struktur og militære kapasitet Sjøforsvaret skal levere. Dette setter rammene for den styrkeproduksjon Sjøforsvaret skal gjennomføre for å levere en relevant operativ kapasitet. Dernest vil jeg vurdere positive og negative sider ved dagens kapasiteter i Sjøforsvaret før jeg avslutter med en konklusjon.

2 Grunnlaget

Forsvarets overordnede oppgave er å beskytte Norges suverenitet, norske verdier og interesser mot militær trussel eller press. Sjøforsvaret skal bidra til dette.

Målet er å hindre at andre stater ser bruk av militærmakt som et hensiktsmessig virkemiddel mot Norge eller ovenfor norske verdier og interesser. Sjøforsvarets må derfor være synlig, relevant og troverdig for omverden dersom vi skal bidra til å lykkes med denne strategien.

Beskyttelse av norske verdier og interesser krever at Sjøforsvaret har en evne til å etablere nødvendig sjøkontroll tilpasset situasjonen og trusselen. Sjøkontroll innebærer at Sjøforsvaret har kapasiteter til å bekjempe trusler i alle de dimensjoner hvorfra våre interesser kan bli truet. Doktrinelt snakker vi om å beskytte oss mot trusler fra under havets overflate, fra havets overflate og fra luften. I de senere årene har man også inkludert å beskytte seg mot trusler fra land, eller kystsonen. Å beskytte seg mot en trussel betyr en militær evne til å bekjempe de samme truslene, og dette setter krav til de kapasiteter Sjøforsvaret skal inneha.

Evnen til å beskytte nasjonale verdier og interesser i de store havområdene som er underlagt norsk jurisdiksjon, krever andre operasjonskonsepter og kapasiteter enn de Sjøforsvaret hadde under den kalde krig hvor målet var å hindre andre tilgang til Norge sjøveien. Sjøforsvaret må kunne opptre som en komplementær marinestyrke fremfor som enkeltfartøyer. Dette øker behovet for taktisk ledelse og integrert logistikk i operasjonsområdet.

Marinen skal være til stede i nord. Dette er et naturlig resultat av Regjeringens fokus på nordområdene. Etter mange år med baseorientert trening og øving for å spare penger, endrer vi nå treningskonseptene for samtidig å kunne innfri kravene om økt tilstedeværelse. Tilstedeværelsen vil derfor ofte være i form av en komplett maritim styrke. For enheter som driver grunnleggende trening må vi tenke nytt. Økt samarbeid med store nasjoner og allierte blir nødvendig for å holde god kvalitet og bevare interoperabilitet med NATO.

NATO er fortsatt viktig for Norges sikkerhet. NATOs militære kapasitet blir ikke bedre enn det alliansen medlemsland er villig til å bidra med. Sjøforsvaret deltar i NATOs stående marinestyrker. Disse er mer opptatt med pågående operasjoner i dag enn under den kalde krigen. Krav om å etterleve NATO standarder er derfor viktigere nå enn før. Etter utvidelsen av NATO er Norge og Sjøforsvaret relativt sett en større og mer kapabel aktør enn tidligere. Moderniseringen av Sjøforsvaret har bare forsterket dette inntrykket. Forventningene hos mine kollegaer i NATO er at Norge skal ta en større del av byrden under maritime operasjoner. For Sjøforsvaret betyr dette at vi må ha fokus på kvalitet i alle ledd og være forberedt på større oppgaver under internasjonale deployeringer. Løser vi slike oppgaver på en god måte vil vi samtidig styrke vår synlighet og troverdighet i en internasjonal ramme.

3 Status og utfordringer

Jeg vil nå gå over til foredragets hovedbolk. Status i Sjøforsvaret og noen av mine utfordringer.

3.1 Status i Marinen

Gjeldende langtidsplan for Forsvaret beskriver en marine på 24 fartøyer og 6 maritime helikoptre. I tillegg har vi jegervåpenet som inneholder både konvensjonelle styrker og spesialstyrker. Dette er en liten marine, men en moderne marine. Det er en marine med potensial til å bli kvalitativ god. Noen av kapasitetene er det allerede, men de nye fartøyene må få alle våpensystemer om bord, testet og verifisert og besetningene må være tilstrekkelig trenet før vi kan stadfeste en god kvalitet over hele linjen.

Det er en typisk kyststat marine. Det er en marine med bedre kapasitet til å utøve sjøkontroll, om enn i begrenset omfang, enn vi noen gang tidligere har hatt. Det er en marine tilpasset et langt tettere samarbeid med Luftforsvarets fly enn tidligere. Det er en marine forberedt for, og allerede godt inne i dagens nettverksbaserte forsvar. Det er en marine med evne til å utøve maritim krigføring i alle dimensjoner og som kan beskytte nasjonale verdier og interesser. Det er en marine som kan utøve maritimt diplomati på en troverdig måte.

Det er en marine som er svak på luftvernsiden og som fortsatt vil være avhengig av tett integrasjon med jagerflyene for å gi tilstrekkelig beskyttelse mot lufttrusler. For å bli mindre scenario avhengig må luftvernkapasiteten styrkes. Dette er erkjent og omtalt i forrige forsvarsstudie, og jeg vil argumentere for at dette omsettes i konkrete planer etter hvert.

3.1.1 Fregattene

Fregattene er flaggskipene i den moderne marinen. Anskaffelsen av nye fregatter ble vedtatt av Stortinget våren 1999. Det første fartøyet, KNM Fridtjof Nansen, ble overtatt våren 2006, og det femte og siste fartøyet, KNM Thor Heyerdahl, overtar vi i januar 2011. Sjøforsvaret har seilt 3 fregatter siden 2008. 1 fartøy har vært delvis operativt mens 2 har seilt sjøprøver under sin garantiperiode. Den lave operative tilgjengeligheten som blant andre tidligere sjef FOHK har påpekt skyldes at besetningen på fartøy nr 2 og 3 også har overtatt fartøy nr 4 og 5.

Fartøyene er multi rolle fregatter bygget rundt det amerikanske AEGIS systemet. Fartøyene får meget gode sensorer og våpensystemer som muliggjør krigføring i alle dimensjoner i tillegg til at de er utrustet for å lede maritime operasjoner.

Sjøforsvaret har nå 4 års erfaring med de nye fregattene. Erfaringene er meget gode og fartøyene har så absolutt svart til forventningene og vel så det. Noen utfordringer har vi fortsatt, men disse må ikke overskygge det faktum at Nansen klassen er en særdeles kabal fregatt.

Fartøyene har vist seg å være særdeles gode og stabile sjøgående plattformer, noe som er avgjørende for langvarige operasjoner i verdens mest værharde havområder. KNM Fridtjof Nansen har operert i Barentshavet, Atlanterhavet, Middelhavet, Adenbukten, det indiske hav og Stillehavet. Fartøyet seilte ca 100.000nm, eller 4 ganger rundt jorden ila de tre første årene. I norsk sammenheng er dette et unikt erfaringsgrunnlag, og konklusjonen er at fartøyet i hovedsak har fungert meget godt i hele perioden, selv om det har vært noen tekniske utfordringer.

Fartøyene har utført en rekke sensor og våpen tester med meget gode resultater. Min forgjenger har tidligere fortalt om de gode resultatene KNM Fridtjof Nansen hadde med skyting av ESSM (Evolved Sea Sparrow Missile) utenfor kysten av California i 2007. I høst har KNM Otto Sverdrup testet Stingray mod 1 torpedoene i Storbritannia. De innledende analysene viser at testene har vært en suksess. Både sonaren og torpedoene fungerer meget godt og igjen traff vi målene på alle skuddene. Kanonen har gitt oss en rekke problemer i innledningen. Flere problemer har vært identifisert og korrigert. Kanonen treffer målet, men fartøyet må legge inn manuelle korreksjoner for at resultatene skal bli tilfredsstillende. Dette er ikke godt nok, og det jobbes videre med saken.

KDA har prøveskutt NSM utenfor kysten av USA i 2008 med meget gode resultater. Potensialet til missilet er erkjent og mange land har vist interesse for det, men det er ennå ikke prøvd fra verken fregattene eller MTBene. Missilet er satt i serieproduksjon og de første enhetene overleveres Sjøforsvaret i begynnelsen av 2011. Etter at missilene er satt om bord og de er fult integrert med øvrige systemer vil Sjøforsvaret gjennomføre prøveskytinger. Jeg håper fortsatt dette kan gjennomføres på forsommeren 2012 selv om stadige små forsinkelser trolig skyver skytingen mot 2013.

AEGIS systemet, SPY-1 radaren og Link 16 har demonstrert NbF og dets betydning i praksis. Jeg har selv hatt gleden av å se Luftforsvarets offiserer i operasjonsrommet på KNM Roald Amundsen kontrollere amerikanske F-18 jagerfly på 125nm avstand fra fartøyet ved hjelp av taktisk datalink. Ikke bare kan fartøyene og flyene utveksle informasjon i tilnærmet sann tid, men fartøyet har vist det kan være en node i Luftforsvarets kontroll og varsling system. Under øvelse Flotex som pågår nå, øver vi på overføring av sensor data fra våre F-16 jagerfly til KNM Otto Sverdrup som simulerer NSM fyring mot sjømål langt utenfor egen radar horisont. Ved neste korsvei vil vi øve det samme fra en eller flere av Skjold klassene.

Med introduksjon av NH90 helikopteret som en organisk del av fregattene øker fartøyets kapasiteter betraktelig. Som kjent er helikopteret allerede 5 år forsinket og jeg finner ingen grunn til å være optimist mht den videre fremdriften. Her har leverandøren alt å bevise. NH90 gjennomførte test flygninger på Nordkapp klassen i fjord høst. Luftforsvaret overtar det første helikopteret i disse dager. Vi planlegger nå med det første helikopteret om bord på kystvakt fartøyene til våren og det første til marinen ved inngangen til 2012. Dette er imidlertid helikoptre med svært begrenset operativ verdi. Fult operative helikoptre er ennå mange år unna.

KNM Fridtjof Nansen sin deltagelse i Operasjon ATALANTA i Aden bukten, viste fregattenes fleksibilitet med hensyn til å løse utradisjonelle om enn gamle oppgaver. Operasjonen, som skipssjef KK Sandqvist har fortalt om fra denne talerstolen, gav mange lærdommer. En av de viktigste er at grunnlaget for den fleksibilitet som trengs for å være relevant, er et stort fartøy med plass til å gjøre både tekniske og personellmessige tilpasninger. Denne lærdommen må vi trekke med oss når vi skal bygge nye fartøyer til marinen og kystvakten i fremtiden.

3.1.2 MTBene

Serieleveransen av Skjold-klassen ble besluttet gjennomført høsten 2003. Beslutningen har vært omstridt, særlig innad i Forsvaret, hvor diskusjonen har vært knyttet til behovet for og relevansen av fartøyene. Fartøyene er alle ferdig bygget, og er nå under levering. KNM Storm og KNM Skudd er nettopp overtatt, mens KNM Steil skal overtas rundt årsskiftet. De 3 siste kommer alle i løpet av 2011.

Serieleveransen er 2 år forsinket som følge av at vi måtte skifte gassturbin leverandør mellom forseriefartøyet og serieproduksjonen. Produsenten måtte i tillegg tilpasse turbinene fra fly – til fartøysdrift noe som har medført en del prøving og feiling underveis.

Fartøyene har utført hoveddelen av testprogrammet før overtagelsen slik at fartøyene vil vektlegge trening og øving de kommende månedene. Etter planen vil de to første fartøyene generalmønstres ved utgangen av 2011. NSM vil også bli installert ila 2011/2012.

Skjold klassen har de samme overflatevåpnene og taktiske data link som fregattene. De kan inngå i en NbF både som sensorer og våpenplattformer. Sammen med fregattene vil fartøyene gi Sjøforsvaret en meget god evne til å kontrollere aktivitet på havet og beskytte våre interesser mot trusler fra dette domenet. Skjold klassen er primært tiltenkt for bruk i kystnære områder, men fartøyet har allerede demonstrert tilstrekkelig sjøgående egenskaper til å krysse Atlanteren. Fartøyet har i tillegg stort potensial for tettere samarbeid med andre marinefartøyer i en styrke sammenheng.  Utover slagkraften i NSM er dette en plattform som leverer hurtig respons evne og utfyller de større enhetene ved lav intensitets konflikter slik som anti-pirat operasjonene i Aden-bukten. Skjold klassen har en begrensning i aksjonsradius, grunnet drivstoffbeholdningen, men med nødvendig tilpasning forventer jeg at denne beskrankningen overvinnes.

På grunn av Skjold-klassens egenskaper, som langt overgår de vi tradisjonelt har forbundet med en MTB vil jeg, når leveransene neste år går mot slutten, ta initiativ til å endre typebetegnelsen til korvett.

3.1.3 Undervannsbåtene

Undervannsbåtene er de eldste kampfartøyene i Marinen. Ula klassen ble levert akkurat da den kalde krigen tok slutt. Fartøyene er bygget for kystnære operasjoner, men de har våpen og sensorer som gjør dem bedre egnet i åpne farvann enn sine forgjengere av Kobben klassen.

Gjennom hele 90-tallet ble Ula klassen benyttet mye i operasjoner og øvelser i våre nærområder. Båtene var vanskelig å detektere og de demonstrerte gang på gang en urovekkende evne til å komme uoppdaget innpå sine motstandere under øvelser. Mang en alliert fartøyssjef rapporterte hjem om frustrasjon over manglende evne til å nøytralisere moderne konvensjonelle ubåter. I den samme perioden gjennomførte båtene utallige våpenøvelser og demonstrerte en slagkraft og kvalitet som skremte fartøyene på overflaten. Land som USA og Storbritannia var hyppige gjester i våre farvann og de ønsket å trene sine fartøyer og besetninger mot våre ubåter.

Operasjon “Active Endeavour” som ble etablert i Middelhavet etter 9.september 2001 skapte et økt behov for ubåter i dette området. Sjøforsvaret oppdaterte sine fartøyer med bedre sensorer og kjølesystemer og tok sin del av byrden i denne operasjonen. Gjennom 6 år deltok vi med ubåter i Middelhavet, og i 2006 var KNM Ula i tillegg deployert til Cap Verde øyene på Afrikas vestkyst ifm en NATO øvelse. Sjøforsvaret fikk demonstrert at ubåtene kunne operere borte fra hjemmebaser over lang tid og deres kapasiteter var anvendelig langt utenfor nordområdene. I disse dager er KNM Utvær midt i Atlanteren på retur etter trening utenfor kysten av Virginia og Florida på USAs østkyst.

Kvaliteten på båter og mannskap er anerkjent blant våre allierte og Ubåtvåpenet har et intensivt samarbeid med andre nasjoner, i første rekke Nederland, Canada, Storbritannia og USA. Som eksempel kan jeg nevne at når neste års ubåt sjefskurs starter 3. januar er det med fire norske og to canadiske elever. For å få en kosteffektiv utnyttelse av resurssene vil kurset bli samkjørt med tilsvarende kurs i Nederland og Storbritannia.

Ula klassen er nå inne i et betydelig oppdateringsprogram for å sikre fartøyenes relevans frem til utfasingen av klassen engang etter 2020. Båtene får ingen nye kapasiteter men ukurante systemer skiftes ut for å sikre operativ tilgjengelighet i enda noen år.

Siden vi reduserte strukturen til fem seilende ubåter på slutten av 90 tallet har det vært en utfordring å levere UVB-kompetanse til landstillinger i eget våpen og resten av Forsvaret. Denne utfordringen ventes å bli enda større under og etter oppdateringsprogrammet. Dette er et problemkompleks jeg deler med min nederlandske og kanadiske kollega. Vi har alle en minimums struktur på ubåtsiden og utvidet samarbeid blir en nødvendighet i fremtiden.

3.1.4 Minerydderne

Norges geografiske posisjon, vår langstrakte kyst og de beskyttede transportrutene i vårt territorialfarvann gjør oss sårbar overfor trusselen fra sjøminer. Dette ble tydelig demonstrert under annen verdenskrig hvor både allierte og tyske styrker la miner for å begrense manøvreringsfriheten til motstanderen. I dag, 70 år senere, ligger det fortsatt store mengder miner igjen og marinen bruker betydelige ressurser hvert år på å rydde opp og uskadeliggjøre denne etterlatenskapen.

Sjøminer er fortsatt et meget billig våpen som blir brukt også i vår tids konflikter av både statlige og ikke statlige aktører. Målet er som tidligere å begrense eller stanse militær og kommersiell skipsfart i viktige områder. Evne til å omgå en slik trussel og deretter uskadeliggjøre den er avgjørende for å sikre vår egen bruk av viktige sjøområder så vel som å beskytte kritisk skipstrafikk for ivaretakelsen av nasjonale verdier og interesser.

Vår kapasitet innen minerydding omfatter i dag minejakt, minesveip og minedykking. Dette er komplementære mineryddingskapasiteter som utfyller hverandre, og som setter oss i stand til å oppdage, omgå og uskadeliggjøre trusselen fra de fleste typer sjøminer.

I operasjoner og under øvelser har de norske minerydderne de siste 10 årene alltid vært blant de mest effektive enhetene i NATO mht å finne og uskadeliggjøre miner. Minevåpenet sender jevnlig sine fartøyer til Belgia og NATOs senter for operativ utsjekk av mineryddingsfartøyer (MOST) for å kvalitetssikre vårt nivå. KNM Otra har nylig returnert herfra med meget gode resultater. Fartøyets resultater er nok en bekreftelse på at våre mineryddingsfartøyer med sine besetninger holder en høy operativ standard.

Norge har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på forskning og utvikling av ny mineryddingsteknologi. Et eksempel på dette er utvikling av HUGIN, en autonom undervannsfarkost (AUV). Med tilgang på en slik unik teknologi og vår kompetanse til å utnytte denne, fremstår vi i dag internasjonalt som en foregangsnasjon for utvikling av nye og mer effektive konsepter innen minerydding.

Jeg tørr minne forsamlingen at for 10 år siden manglet det ikke på dommedagsprofetier og skandalebeskrivelser over disse fartøyene og prosjektet som anskaffet dem.

3.1.5 Marinens jegervåpen

Marinens jegervåpen er overbygningen for Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og taktisk båtskvadron som gir disse enhetene mobilitet i kystnære områder.

Marinejegerkommandoen er maritime spesialstyrker. De behersker hele bredden av spesialoperasjoner men er i utgangspunktet spesialisert for opptreden i og mot det maritime domenet. Deler av kommandoen ble overført til Haakonsvern i 2009, mens treningsskvadronen er stasjonert i Ramsund.

Minedykkerkommandoens hovedoppgave er å uskadeliggjøre sjøminer og andre sprenglegemer som brukes i og rundt sjøen. Samarbeidet med minefartøyene er omfattende i tillegg til at de ivaretar Norges evne til å uskadeliggjøre miner og sprenglegemer på grunt vann – da først og fremst i havner og innseilingen til viktige områder.

Kystjegerkommandoens hovedoppgave er maritim ISTAR (Intellegence, Suveilance, Target Acqusition og Reconaissance), en oppgave som gjør den til en viktig styrkemultiplikator i maritime operasjoner i kystsonen. Avdelingen leverer flere tilleggskapasiteter deriblant bordingskapasitet til marinens fartøyer.

Alle disse avdelingene har grunnleggende land militære kapasiteter og de har alle siden 2002 tatt sin del av byrden i Irak og Afghanistan. Som profesjonelle og meget kompetente soldater havner marinens jegervåpen ofte i de mest risikofylte områdene. Særlig KJK har erfart dette med flere år i Ghormach provins syd for Meymaneh. Jegervåpen har vært gjennom ett utfordrende år med mange skadde soldater, men særlig den tragiske hendelsen 27 juni, hvor våpenet mistet 4 av sine beste offiserer, har satt sitt preg på alle.

Kystjegerkommandoen vil nå få et etterlengtet hvileår når deres bidrag kommer hjem senere i uken (onsdag 24 nov).

3.1.6 Taktisk ledelseselement og logistikk

Langtidsplan for Forsvaret legger til grunn at Sjøforsvaret skal ha et taktiske, sjøbasert ledelseselement. Dette elementet, NorTG er sentralt for evnen til å gjennomføre selvstendige maritime operasjoner i et moderne stridsmiljø.

KV Andenes samt alle fregattene er utrustet med eget operasjonsrom med plass og fasiliteter for egen styrkesjef og taktisk stab. Ikke bare kan vi lede maritime operasjoner i våre farvann, men vi kan også gjøre dette internasjonalt. Den kompetanse vi har bygget opp over de siste 10 årene, samt det vi har demonstrert under nasjonale og NATO øvelser, gjør at vi er en ønsket bidragsyter for taktisk ledelse av maritime operasjoner i alliansen.

Sjøforsvaret må videreutvikle et mobilt, robust og fleksibelt logistikkonsept som skal ivareta operativ logistikk på taktisk nivå. Sammen med kapasitetene i FLO skal vi evne å understøtte Forsvarets maritime operasjoner under alle forhold i fred, krise og krig, i og utenfor Norge.

Dagens logistikkfartøy er gammelt og har svært begrenset evne til å understøtte fregatter. KNM Valkyrien gjorde en god og viktig jobb med å understøtte MTBene som deltok i UNIFIL II, men var helt avhengig av et støtteelement på nærliggende kai for å lykkes.  Anskaffelsen av et nytt logistikk og støttefartøy til Sjøforsvaret ble godkjent av stortinget våren 2009. Innen 2016 skal Sjøforsvaret ha fremskaffet et nytt større logistikkfartøy som ivaretar Forsvarets maritime logistikkrav også for understøttelse av fregatter. Det er en klar intensjon fra min side om at dette prosjektet skal gjennomføres som forutsatt. Den viktigste milepælen i prosjektet er å få valgt hovedleverandør og inngå hovedkontrakt i 2012.

3.2 Status i Kystvakten

Etter en storstilt modernisering de siste årene, er Kystvakten av 2010 den mest moderne i Europa. Flåten består av 14 multirolle fartøyer, 9 havgående og 5 for operasjoner i kystnære farvann. Det 15nde fartøyet er under planlegging. I moderniseringen av Kystvaktens enheter, har mangfoldet i oppgaver hatt fokus. Hver enhet skal være materiell- og mannskapsmessig i stand til å løse et sett av oppgaver, det kaller vi et multi-rolle konsept.

Hovedfokus i Kystvakten er selvfølgelig fiskerikontroll og myndighetsutøvelse. Med sine fleksible fartøyer har Kystvakten i tillegg evne til å bistå alle som ferdes på havet med hjelp når de trenger det. Det være seg medisinsk assistanse for å redde liv, eller å assistere med slep, utstyr og personell for brannbekjempelse, oljevernutstyr og annet type assistanse.

Den havgående flåten har fått 3 nye fartøyer av Barentshavsklassen det siste året. Dette er store, fleksible, moderne og miljøvennlige fartøyer med multirolle kapasitet. De er utstyrt med en hybrid fremdriftsløsning hvor både diesel og gass kan benyttes. Under gassdrift er fartøyenes utslipp av CO2 og NOX minimal.

Det femtende fartøyet vil bli tilsvarende Barentshavsklassen, men med større fokus på operasjon i nordområdene og med is gående kapasitet.

Barentshavsklassen og KV Harstad er tilpasset og foreberedt til å ta om bord ubåt redningsutstyr (285 tonn) i et felles prosjekt mellom Frankrike, Storbritannia og Norge. Fartøyene størrelse og fleksibilitet har gjort dette mulig uten større inngrep. Ubåtredningssystemet er i dag operativt og testet fra våre fartøyer.

Den indre kystvakt består av 5 Nornen klasse fartøyer som dekker kysten vår fra Finnmark til Oslo fjorden. Fartøyene er utstyrt med en hurtiggående patruljebåt som kan operer selvstendig, noe som gir en svært god dekningsgrad og responstid.

13 av kystvaktens fartøyer har i dag dobbel besetning. I gjennomsnitt tilbringer de 285 døgn i havet. Antallet inspeksjoner er redusert med ca 30% fra tidligere år, mens antallet reaksjoner er omtrent på samme nivå. Dette skyldes at utførelsen av kontrollfunksjonen (inspeksjoner) er blitt betydelig mer effektivt de seinere årene. Det foregår fortsatt ulovlig fiske, men hovedinntrykket hos Kystvakten er at man har oppnådd en betydelig reduksjon de senere årene.

Regjeringens nordområde satsing etterkommes blant annet ved økt kystvaktaktivitet i disse områdene. Omtrent 60 % av alle seilingsdøgn er nord av 65 N og ca 70% av alle kostnadene til Kystvakten genereres i samme området.

Flyttingen av Sjef KV med stab til Sortland vil gi en mer kraftfull og effektiv ledelse samtidig som de er mer synlig i nord. Den største negative utfordringen ved flyttingen til Sortland vil på kort sikt bli å beholde personellet. På lengre sikt vil isolasjonen fra de øvrige delene av Sjøforsvaret kunne by på utfordringer mht internrekruttering. Mitt fokus nå er å skape en best mulig driftsorganisasjon for Kystvakten innenfor de rammer som er gitt.

3.3 Status Skoler

Befalsskolen for Sjøforsvaret flyttet fra Horten til Bergen i 2009 og er i dag samlokalisert med Sjøkrigsskolen på Laksevåg. Befals- og offisersutdanningen er tettere samordnet, i tillegg er utdanningsprogrammene justert for å ivareta nye kompetansebehov i Sjøforsvaret. Dette gir bedre ressursutnyttelse av tilgjengelige lærekrefter og bidrar til et mer strømlinjeformet utdanningssystem.

Sjøforsvarets utdanningssystem er basert på tre grunnleggende pilarer. For det første skal den være profesjonsorientert. Det innebærer at vi setter offisersyrket i sentrum. For det andre skal den være sertifikatgivende, det vil si i samsvar med de maritime sertifikatkrav som er fastsatt for tjeneste om bord. For det tredje skal utdanningen være på relevant akademisk nivå. Sjøkrigsskolen gir i dag formell kompetanse på bachelor nivå, og den tilfredsstiller nasjonal rammeplan for ingeniører for de som utdannes på de tekniske linjene. Enkelte linjer på Befalsskolen for Sjøforsvaret gir også ingeniørkompetanse.

Rekruttering til Sjøforsvarets utdanningsordninger har de siste årene vært i positiv utvikling. For 2010 har vi har full kapasitetsutnyttelse på alle linjer både på Befalsskolen og Sjøkrigsskolen. Flere tiltak har bidratt til dette. Det er blant annet etablert utdanningsordninger som er spesielt tilpasset ungdom med yrkesfaglig bakgrunn. Dessuten har Sjøkrigsskolen reetablert ordningen med gjennomgående 4-årig utdanning. Sjøforsvaret har også iverksatt tiltak spesielt rettet mot kvinner, teknikere og våre egne lærlinger.

Rekruttskolen på KNM Harald Hårfagre i Stavanger er sannsynligvis noe av det mest effektive produksjonsapparatet i Forsvaret. En flytting av Sjøforsvarets del til Bergen slik Stortinget vedtok i 2008 ville utvilsomt kunne gi innsparinger, spesielt ift støttestrukturen. En grundig gjennomgang av behovet viste imidlertid at flyttekostnadene ville overstige 500 millioner kroner, det dobbelte av det FS07 anslo, og dermed ville ikke tiltaket være lønnsomt for Forsvaret. Jeg er glad for statsrådens initiativ om å fremme en omgjøring av beslutningen til Stortinget. Dagens løsning er god og de økte flyttekostnadene ville fortrengt andre viktige EBA prosjekter både i Sjøforsvaret og Forsvaret for øvrig.

3.4 Status baser

Sjøforsvarets virksomhet er nå samlet på fem baser som alle er tilbakeført til forsvarsgrenen. Madla leiren sorterer under skolesektoren, Kystvaktstasjonen på Sortland styres av Kystvakten, mens Ramsund og Trondenes er underlagt Sjef Haakonsvern.

Haakonsvern har vært Sjøforsvarets hovedbase siden 1963. Basen er i dag Nordens største marineanlegg. Det er en kompakt base med havneanlegg, treningssentre og vedlikeholdsfunksjoner for Sjøforsvarets struktur, alt innenfor et lite geografisk område. Infrastrukturen og bygningsmassen bærer preg av snart 50 års intens drift. Fornyelser er i gang og ytterligere prosjekter avventer finansiering. Nye fartøyer og flere avdelinger til Bergen gjør at kapasiteten er sprengt på de fleste områdene i dag. Utvidelse av kaiområder, økt forlegningskapasitet for befal og matroser, tilpasset område for jegervåpenet og ny innkjøring til basen er de viktigste prosjektene som må realiseres innen kort tid.

Et nytt militært treningsanlegg er under oppføring og vil stå ferdig til våren. Anlegget vil gi oss en unik mulighet til å trene enkeltmannsferdigheter, øve driller og drive generell fysisk fostring.  Alt en forutsetning for å kunne drive maritime operasjoner på et profesjonelt nivå.

Lokaliseringen av det fremtidige helikopterdetasjementet med NH90 helikoptre på Haakonsvern er gledelig. Lokalisering tett opp til fregattene og Sjøforsvarets skole for maritime operasjoner lover godt for utviklingen av fregattenes helikopterkapasitet.

Ramsund orlogsstasjon er Sjøforsvarets viktigste stasjon i Nord-Norge. Stasjonen gir støtte til og vedlikehold av Marinen og Kystvaktens fartøyer samt Marinens Jegervåpen. Stasjonen vil bli effektivisert og modernisert med nye bygg og anlegg de nærmeste årene. Dette vil også fange opp nasjonale og allierte støttebehov som følge av operativ fokus på Nord områdene.

Sjøforsvarets kystvaktstasjon Sortland understøtter de av Kystvaktens fartøyer og besetninger som opererer i våre nordlige farvann. Basens fasiliteter vil i tiden fremover bli fornyet blant annet for å fange opp samlingen Kystvaktledelsen i Sortland.

3.5 Personell situasjonen

Mennesker er vår viktigste ressurs for å få kampsystemer og støttestruktur til å fungere og sette oss i stans til å levere relevante operative kapasiteter. De siste 5 årene har vi satt medarbeiderne i fokus. Bedre balanse mellom ressurser og oppgaver, forutsigbarhet i tjenesten, økt familievennlighet, økt anerkjennelse og bedre veiledning har alle bidratt til å øke trivselen i Sjøforsvaret. Vi måler økt rekruttering til skoler, lavere tilfeldig avgang og redusert antall vakanser. Vi må erkjenne at finanskrisen og dets ringvirkninger har hjulpet oss på dette området, men den forklarer ikke alt.

Bemanningssituasjonen i Sjøforsvaret er anstrengt og det har den vært siden 2005 da vi gjennomførte kraftige kutt for å komme ned på tildelt ramme. Forsvaret har økt med nesten to tusen stillinger siden den gang uten at Sjøforsvarets ramme er øket nevneverdig.

Ikke bare seiler vi færre fartøyer av hver type enn tidligere, men vi har også redusert bemanningen for å få mest mulig ut av våre rammer. Prinsippet om en maksimal driftseffektiv organisering betegner vi “lean manning”. Det innebærer den enkelte må ivareta flere funksjoner om bord, eksempelvis ved å være reparatør og systemoperatør.

Våre erfaringer med en ”lean manning” er at den enkelte besetning er svært sårbar ift normalt fravær, og vi har måttet kansellere kostbare seilingsdøgn fordi nøkkelpersonell er syk. Erfaring fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved Flag Officer Sea Training (FOST) og operativ seiling viser at besetningenes krigføringsevner er mer begrenset med “lean manning” enn tidligere antatt. Jeg erkjenner at vi har tatt effektiviseringen for langt for et krigsfartøy, og Sjøforsvaret har derfor fremmet behov for en styrking av besetningene på Nansen-klassen. Besetningenes størrelse på andre fartøystyper blir forløpende vurdert, og jeg forventer det vil være dokumenterbare behov for å styrke besetningene på noen av dem.

3.6 Trening og øving

Det er en klar sammenheng mellom seilingstid og operativt nivå. NATO har satt en standard for antall seilingsdøgn og øvingsdøgn for ulike enheter og avdelinger.  Marinens fartøyer har i flere år ligget i snitt rundt 20 % under denne NATO standarden. Prioriterte fartøyer og Marinens jegervåpen har hatt et relativt mindre nedtrekk, mens andre har hatt relativt større nedtrekk. Betydningen av redusert treningsmengde i ett eller noen få år er diskutabel. Når jeg ikke evner å trene fartøyene tilstrekkelig over tid brytes imidlertid den organisatoriske kompetansen ned.

Avdelingene i Marinens Jegervåpen og Minerydderne har demonstrert sin høye kvalitet under operasjoner i Afghanistan og i NATOs stående styrker. Resultatene fra sertifiseringen av KNM Fridtjof Nansen ved FOST i Storbritannia i desember 2008 var imidlertid nedslående, med stryk på flere krigføringsområder. Det var en klar påminnelse om at det kreves mye trening for å vedlikeholde kompetanse og ferdigheter både på individ og systemnivå.

For 2011 vil Sjøforsvaret prioritere trening og seiling av fregatter og MTBer. Dette skal gjøres på bekostning av alle andre enheter og avdelinger i Sjøforsvaret som får et treningsnivå på ca 60% av måltallet. Når ressursene ikke strekker til er prioriteringen både nødvendig og riktig. I sum trener vi imidlertid for lite, kvaliteten på bemanningen og systemene blir redusert. Denne utviklingen har to alvorlige konsekvenser. For det første vil den operative tilgjengeligheten på enheter og avdelinger reduseres og for det andre svekker vi evnen til å mestre den risikoen som enheter og avdelinger møter i skarpe operasjoner.

2 mai 2010 ble 16 norske soldater tatt i et bakholdsangrep i Afghanistan. 14 av dem var fra Sjøforsvaret. 2 ble alvorlig skadet og 7 lettere skadet. Takket være personlige ferdigheter, mot, taktisk opptreden og glimrende lederskap kom alle 16 hjem fra denne trefningen. Denne hendelsen er et sterkt vitnesbyrd over betydningen av kvalitet og tilstrekkelig trening og en tydelig påminnelse om hva konsekvensene av et redusert treningsnivå kan bli.

Under den kalde krigen øvde store deler av NATO i våre nærområder. Sjøforsvaret hadde rikelig med treningspartnere og fikk hyppig kontrollert treningsstandarden mot allierte. I dag er øvelsene i våre nærområder langt færre og NATO deltagelse av omfang er totalt fraværende. For å sikre oss kvalitet i treningen samt ivareta interoperabilitet med allierte har Sjøforsvaret intensivert treningen i andre geografiske områder. Siden 2004 har vi deltatt tungt som motstander for den maritime NRF styrken under dennes sertifiseringsøvelse i Nordsjøen og Skagerak.

Våren 2009 deltok KNM Roald Amundsen under oppøvingen av en amerikansk hangarskipsgruppe utenfor kysten av USA. KNM Fridtjof Nansen og ubåten KNM Utvær har akkurat avsluttet oppøving med USS Enterprise gruppen i det samme området. Ved begge anledninger har fartøyene opplevd en ressurstilgang og et treningsnivå vi ikke kan oppnå hjemme og utbyttet har vært særdeles godt. Jeg vil fortsette disse deployeringen til USA i den hensikt å øke kvaliteten og det operative nivå på våre fartøyer utover det vi klarer med nasjonale krefter.

3.7 Drift og vedlikehold

Flere og mer komplekse fartøyer øker det totale behovet for vedlikehold i Sjøforsvaret. Kostnadene av vedlikeholdet stiger også, og i 2011 regner Sjøforsvaret med at vedlikeholdet koster ca 30% mer enn for bare noen år siden. Økning er knyttet til økt omfang av – og økt timepris for vedlikeholdstjenestene.

Samtidig med at vedlikeholdsbehovet i Sjøforsvaret øker opplever jeg at FLO Maritime kapasiteter må redusere antall stilinger. Det synlige resultatet er at FLO må kontrahere stadig mer vedlikehold på det sivile markedet og den ekstra kostnaden, merverdiavgift og avanse, blir påført Sjøforsvaret. Den sivile tilbyderen må være vesentlig mer effektiv enn FLO for at regnestykket skal gå i vår favør, noe jeg betviler. Staben min jobber sammen med FLO for å dokumentere fakta på dette området. Foreløpige funn tyder på at økt “outsorcing” i FLO er en viktig årsak til mine økte vedlikeholdsutgifter.

Den skarpe enden blir akkurat så spiss som støttestrukturen tillater. Nødvendig støttestruktur kan ikke reduseres uten at dette svekker operativ effekt. Skillet mellom drift og vedlikehold av fartøyene er kunstig. Effektiv drift og vedlikehold kan kun oppnås når dette sees under ett. Dagens skille mellom Sjøforsvaret og FLO er ikke optimalt og videre justeringer av organisasjonen bør vurderes.

4 Videre modernisering

Planavdelingen i Sjøforsvarsstaben jobber med et 30 års perspektiv, drevet av levetiden på våre fartøyer og våpensystemer. Innfasing – utfasing og levetidsoppdateringer tidsfastsettes som grunnlag for min rådgivning til Forsvarssjefen.

Sjøforsvarets perspektivplan viser at undervannsbåtene, minerydderne og Nordkapp klassen kystvaktfartøyer alle når sin forventede levealder rundt 2020. Det er langt frem, men når vi erfaringsmessig bruker 6-10 år fra beslutningen om anskaffelse fattes til vi har fått det første fartøyet levert, må vi starte vurderingene rundt regenerering av disse kapasitetene nå.

Når det gjelder spørsmålet om nye undervannsbåter så har Forsvarsdepartementet gjennomført en konseptuel studie som skal gi svar på om Norge skal ha undervannsbåter i fremtiden eller om andre kapasiteter kan erstatte dem. Svar på dette spørsmålet forventes avklart våren 2011. Uansett er min holdning like klar som under ubåtjubileet i fjor.

Selv konvensjonelle ubåter spiller en strategisk rolle. Evnen til å operere skjult kombinert med stor slagkraft har en avskrekkende effekt. På det taktiske plan binder ubåtene store styrker og påvirker således de maritime operasjoner. Norge har et klart behov for denne strategiske ressursen, og Norge må erstatte ULA-klassen med nye undervannsbåter når den tid kommer engang etter 2020. Jeg er ikke i tvil om nye ubåter blir kostbart og økonomien vil utvilsomt styre valget. Felles anskaffelse med nære allierte samt delvis finansiering utenfor rammen må vurderes dersom dette skal kunne realiseres innen Ula-klassen mister sin relevans.

5 Avslutning

Målsettingen i langtidsproposisjonen er å skape et moderne, fleksibelt, og alliansetilpasset innsatsforsvar. Min målsetting har vært å vise at Sjøforsvaret er i rute og vil med få unntak levere sin del av dette moderne forsvaret innen utgangen av 2012.

Sjøforsvaret er fortsatt tilpasset kyststatens behov. Det er en liten marine i en europeisk sammenheng, men dets relative størrelse øker som følge av at andre stater har redusert sine mariner vesentlig mer enn Norge. En konsekvens av dette er at vi trolig må ta et større ansvar for stabiliteten og tilstedeværelsen i våre nærområder samtidig som forventningene til at vi skal ta en større el av byrdene i NATO vil øke.

En liten marine må ikke bare være moderne men også kvalitativt god dersom den skal være relevant og troverdig. Sjøforsvaret har potensialet til å nå denne kvaliteten, men da må både kompetansen og treningsnivået til vårt personell økes i forhold til dagens nivå. I tiden som kommer vil jeg derfor argumentere for ressursrammer som gjør dette mulig.

Innfasingen av nye fregatter og MTBer er kun delmål i den overordnede målsettingen om å ha et relevant Forsvar også i fremtiden. Rundt 2020 vil dagens ubåter og mineryddere samt Nordkapp klassen kystvaktfartøyer nå sin levealder. Erstatning av og modernisering av disse kapasitetene vil derfor bli viktige tema i årene som kommer.

Etter omfattende moderniseringer er Sjøforsvaret både relevant og troverdig i dag. Dette skal vi fortsatt være i fremtiden. Det vil kreve fortsatt fokus på kvalitet i årene fremover.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 8. desember 2008
ved

Fenrik Thord Are Jensen Iversen

Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted

Innledning

Admiral, mine damer og herrer.

Fenrik Thord Are Jensen Iversen
Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Til sommeren er min tid som kadett ved Sjøkrigsskolen over, og jeg på startstreken til min sjømilitære karriere. Denne dagen er noe jeg ser frem til, men det er også med en viss spenning jeg ser gradueringen nærme seg. Snart blir det alvor, og jeg skal ut i et Forsvar og en Marine som har vært under omorganisering i nesten 15 år. Jeg og mitt kull skal ut i en marine med en moderne fartøysstruktur, men hva skal til for at vi skal få utnyttet de kapasitetene vi vil få? I kveldens foredrag ønsker jeg å belyse en rekke utfordringer som angår Forsvaret generelt, og deretter de utfordringer Sjøforsvaret står ovenfor den nærmeste tiden. Det er en rekke saker som må løses, skal Forsvaret være et effektivt virkemiddel regjeringen kan nytte for å sikre Norges interesser også i fremtiden.

 

Forsvarets eksistensgrunnlag

I april – dagene 1940 fikk nasjonen føle konsekvensene av 30årenes forsvarspolitikk, eller mangel på sådan, på kroppen. Slagordet ”Aldri mer 9. April” var styrende for både forsvarsvilje og politikk fra 1945 og de fire tiårene som fulgte. Det fantes en klar trussel og et klart definert oppdrag om måtte løses. Plutselig falt muren, Sovjet ble historie og ”hva nå?”

Omorganiseringen og nedbyggingen av Forsvaret, samt mangelen på et tidligere klart definert oppdrag, har sakte men sikkert fjernet Forsvaret fra det norske folks hukommelse. Vi lever i et fredelig hjørne av verden, med mer rikdom enn våre forfedre kunne drømme om. Det er mange som spør: ”Hvorfor skal staten bruke mye penger på å drifte en organisasjon laget for gårsdagens problemer og hvorfor skal ungdom vie ett år, eller kanskje hele livet, til noe slikt?”

Mang en gang har jeg hørt følgende fra sivile venner og bekjente, når praten kommer inn på min utdanning og yrkesvalg. ”Dere kjører jo litt båt og så leker dere litt i skogen”. Mang en gang har jeg, på en pen måte, forklart at verden vi lever i ikke er så snill som mange tror. Daglig ser vi dette i media, men blir det uviktig bare fordi det ikke påvirker oss direkte?

”Hva skal Forsvaret brukes til?” er et spørsmål som MÅ besvares, og det må være forankret i folkets holdninger og verdier. Før var dette mye enklere. ”Vi er her, russerne der, og kommer de så er det krig” Slik er det ikke lengre, og i mange år har Forsvaret søkt” etter et nytt eksistensgrunnlag. Dette førte til at internasjonale operasjoner plutselig ble hot utover 1990 tallet.

  1. September 2001 ga Forsvar og sikkerhetspolitikk en ny mening i Vesten. ”Ved å operere ute, skaper vi sikkerhet hjemme” gikk igjen som budskap i de fleste europeiske land, også her i Norge. Det er dog ikke ufarlig å bruke slike argumenter for å selge Forsvarssaken. Det er vår ubestridte oppgave å gjøre slik våre politikere bestemmer, men hvordan formidler man dette til den norske befolkning? Det er interessant å se på og lese debattene i media om norske bidrag i fremmede strøk. Debatt er bra, men utfordringen blir å få budskapet om hvorfor vi opererer langt hjemmefra frem. En kan stille seg spørsmålet om dette ikke like mye er en politisk oppgave som en oppgave for Forsvaret, da vi på en måte selger et politisk budskap. Det er derimot uomtvistelig at, dersom vi ikke klarer å selge budskapet, vil Forsvaret være skadelidende. Dette fordi det påvirker moralen og motivasjonen til de soldatene som er ute på en negativ måte. Konstante spørsmål om Norge skal trekke seg ut av Afghanistan, hver gang nordmenn har blitt såret eller drept, er nettopp det våre motstandere ønsker.

Norsk media har modnet en del de siste årene. Det samme vil jeg påstå gjelder våre politikere. Alle militære operasjoner innebærer risiko, og i den senere tid har vi sett at aksepten for dette faktum har økt. Det er utrolig viktig for oss i uniform å vite at vi har våre politikere og folket bak oss. I dag vil Forsvaret i mange sammenhenger heller være en forsvarer av verdier og ikke territorium. Offiseren må, som tidligere ta rett beslutning til riktig tid. Forskjellen er at i dag vil en handling med feil utfall bli nitidig gransket av media og utallige granskingskommisjoner. Dette vil igjen kunne påvirke operasjonens utfall, da en fort blir overforsiktig og redd for å tråkke feil.

Vi som har valgt en karriere i uniform har fra første stund blitt innprentet med ”Et oppdrag er et oppdrag”. Verden rundt oss behøver ikke se det slik. Mange unge blir fristet av tanken på de nye og spennende opplevelsene Forsvaret kan gi. Andre blir det ikke. Jeg tror de fleste unge offiserer i dag har hatt gode diskusjoner med sine foreldre om muligheten for at vi kommer til å delta i skarpe operasjoner på fremmed jord. Skyggesidene ved våre operasjoner i utlandet, må ikke skyves under teppet. Fokuset på senskader har økt betraktelig de siste årene, men det er fremdeles en vei å gå. Forrige torsdag var det et leserinnlegg i Bergens Tidene med tittelen ”Boikott Internasjonale Operasjoner”. Løser vi Veteranutfordringene, vil vi styrke Forsvarets troverdighet. Troverdighet er et nøkkelord for å sikre Forsvarets anseelse.

Noen av de mest engasjerte jeg har møtt når det gjelder forsvarsdebatten kommer fra vår eldre garde. Blant de som har opplevd 30årenes politikk og deretter krigen for så å se velferdssamfunnet bli bygget, ser mange med skepsis på fremtiden. Fremstår det som om vi har sett oss blinde?

Forsvarsdebatten, som startet i forkant, og som har fortsatt i etterkant av Forsvarsstudie 07 har vært sunn og sårt tiltrengt. All mediaomtale, om tilstanden i Forsvaret i dag, og ikke minst hvordan fremtidens forsvar skal se ut, har gitt oss en debatt som trekker i riktig retning. Dagens samfunn er slik at vi, på lik linje som barnehagene, helsevesenet og veisektoren må konkurrere om pengene. Skal man nå opp i konkurransen trengs gode argumenter, og debatten har fått flere opp fra dvalen og gjort dem oppmerksomme på utfordringer vi vil møte i fremtiden.

Hvordan skal vi få formidlet Forsvarssakens viktighet til våre politikere og til den jevne nordmann rundt om i de tusen hjem? Informasjon om hva Forsvaret er og driver med er nøkkelen. Før var Forsvaret en del av samfunnet rundt om i landet. Nedleggelse av mange garnisoner og leire har endret dette. Denne utfordringen løses for at Forsvaret skal være et effektivt virkemiddel.

På de steder hvor Forsvaret er lokalisert arrangeres årlig åpen dag eller man inviterer skoleklasser til å komme og se hva vi har av materiell og ikke minst få kontakt med både menige og befal og kunne slå av en prat. Slike arrangementer tror jeg er meget viktig for å gi ung som gammel innsikt i Forsvarets virke. Dette vil dog kun favne den del av befolkningen som bor i nærheten av forsvarsanlegg, og disse blir det færre av. Marinen er i så måte i en unik situasjon. Ethvert havnebesøk langs kysten, uansett fartøystype, får mye oppmerksomhet. Som skiltvakt kan man slå i hjel en ellers kjedlig vakt i samtale med lokale på kaien. Men igjen, dette favner ikke alle.

Nøkkelen tror jeg er omtale og eksponering i media og da ikke som skandaleoppslag eller diskusjoner om nedbygging. Vi må kunne selge vårt budskap på en troverdig måte, på våre premisser. Vi må velge hvordan dette gjøres. Andre land, som Storbritannia og USA, har vært mye flinkere enn oss på dette området. Programmer som ”Ross Kempf i Afghanistan ”, sendt på Discovery, gir publikum unik innsikt i hva et Forsvar bedriver i utlandet. Serien ”Ferskvann er for pyser” var en prototyp, og jeg håper vi får flere slike. Dokumentaren om Kristoffer Sørlie Jørgensen ga et sterkt innblikk i hvordan soldater som drar til utlandet tenker.

Det er derfor gledelig at dokumentaren, «Top Gun – Oppdrag Norge», om hverdagen til en jagerflypilot sendes neste søndag. Vi må åpne oss opp for det sivile samfunnet. Åpenhet skaper tillit.

Nordområdene

Den nåværende regjeringen utpekte Nordområdene som et strategisk satsningsområde. Mye av Norges økonomiske fremtid ligger i nord. Vi har fiskeressursene, nye olje- og gassreserver, og muligens nye skipsleder til Asia. Vår utbygging i nord har kommet i gang, og gassen blir fraktet på kjøl fra Snøhvit. Dessverre tror jeg det var vår store nabo i øst som virkelig åpnet verdens øyne mot Nordområdene.

Russland er en stormakt som har ligget nede siden Sovjets fall. Inntektene landet har fått fra petroleumsvirksomhet har gitt dem mulighet til å gjennombygge og modernisere sitt militærvesen. Vår geografiske beliggenhet er slik at vi har russernes kanskje viktigste militære baseområder i vår bakgård. Igjen går F-16 opp fra Bodø for å identifisere russiske fly, russiske marinefartøyer har drevet øvelser blant våre plattformer, og de seiler igjen på verdenshavene.

Hva betyr dette for oss? Det er ingen grunn for å bli skremt ennå, men jeg tror vi kan se konturene av hvordan fremtiden kan utvikle seg. Russland ønsker å være en spiller i det store spillet, og er uenig med NATO om rakettskjold og utvidelsene østover. All offisiell kontakt med NATO ble brutt som følge av Georgiakrigen. På andre områder er dog samarbeidet mellom Russland og EU, bla innenfor energisektoren godt. Vi ser et Europa, hvor de ”gamle” landene i Vest ønsker samarbeid, mens land som Polen er svært skeptiske til Moskva.

Dette forteller oss: Den kalde krigen kommer ikke tilbake. Det vi ser er konturene av en mer komplisert verden. I denne verden vil militærmakt fremdeles spille en viktig rolle. Som naboland til et mektigere Russland, fremdeles med uavklarte delelinjer i Barentshavet er den største faren at vi er for naive. Sommerens krig i Georgia tror jeg var en nødvendig øyeåpner for mange, og debatten i media har vist dette.

Nye, umiddelbare utfordringer

Det er også andre, tradisjonelle Marineoppgaver, som av nødvendighet kommer til å møte oss i nær fremtid. Piratvirksomhet har hatt et oppsving de siste årene og i 2008 har vi vært vitne til en alarmerende utvikling. Hittil i år har det vært 95 angrep, av de 39 kapringer, utenfor kysten av Somalia. Risikoen ved å seile i dette farvannet har ført til at det norske rederiet Odfjell har besluttet og heller seile hele veien rundt Afrika, med de kostnader dette medfører. Denne beslutningen har fått internasjonal oppmerksomhet, bla på CNN, og viser hvor alvorlig situasjonen er. Marinefartøyer fra flere nasjoner er til stede i området, uten at det ser ut som det til nå har hatt tilstrekkelig avskrekkende effekt.

Som en av verdens store maritime nasjoner mener jeg at også Norge skal bidra i kampen mot piratene. Norske fartøyer og norske sjøfolk er også utsatt for angrep. Dessverre har vi ingen fartøy klare til å seile nå, men vår første nye fregatt, KNM Fridtjof Nansen, som gjennomfører Flag Officer sea training i England nå, vil bli det første fartøy vi kan sende. Jeg håper at Norge, som en maritim stormakt, går i bresjen for et sterkt FN mandat og selv deltar i kampen mot piratene. Våre politikere og befolkningen må imidlertid være inneforstått med at det trolig er ett virkemiddel som fungerer mot slike elementer: Bruk av makt. Skal vårt bidrag være mer enn spill for galleriet, må Norge være innstilt på at vi kommer til å måtte skyte piratene av havet. Passer dette seg for fredsnasjonen Norge?

Delkonklusjon

Som vokter av samfunnets kraftigste maktmiddel må Forsvaret være forankret i folket og behovet for et effektivt Forsvar må være tydelig. Nedleggelsen av mange avdelinger i Hæren, færre fartøyer i Marinen, og mindre flyaktivitet, har ført til at Forsvaret har blitt mindre synlig for befolkningen enn før. Samtidig er det færre og færre som gjennomfører Førstegangstjenesten. Dette bidrar også til at Forsvaret ikke lenger har samme kontaktflate som tidligere. Jeg er ikke i tvil om at dette har hatt en negativ effekt som må kontres.

Positiv og informativ omtale av Forsvaret må prege media, ikke budsjettsprekker og personalkonflikter. Alle, fra den ferske rekrutten til admiralen må kunne være stolt av å jobbe i Forsvaret. Vi må få formidlet at et effektivt og moderne Forsvar er en nødvendighet for å sikre norske interesser. Nordområdene er et av verdens siste uutforskede hjørner. Som en småstat blant store naboer, EU og Russland, er militær kapasitet og tilstedeværelse nødvendig, skal Norge være en relevant aktør. Skal vi også kunne gjøre noe utenfor våre egne nærområder, kreves en betydelig investering av både penger og vilje.

Utfordringer i Sjøforsvaret

For at Norge skal kunne legge hevd på en av verdens siste ”uutforskede” områder trengs militær tilstedeværelse. Vi ser med glede på bildene av KNM Otto Sverdrup på Svalbard og KNM Skjold i Tromsø. Kystvakten, som daglig patruljerer et av verdens mest værharde strøk gjør også en viktig innsats for å sikre norske interesser. Situasjonen i dag er slik at vi nesten ikke har et operativt marinefartøy, men fremtiden ser litt lysere ut enn dagens situasjon.

Med de siste års debatt angående Forsvarets fremtidige struktur som bakteppe blir det naturlig for meg å komme inn på dette temaet. Den struktur som vedtas nå, er den min generasjon kommer til å drifte. For Marinens del ser vi nå hvordan denne kommer til å se ut. Ubåtene og minerydderne har vi i dag. Skjold og Fritjof Nansen klassen er på vei inn, Nytt logistikkfartøy er på tegnebrettet. Gang på gang blir en fortalt at antall fartøyer oppveies av de nye fartøyenes forbedrede kapasiteter og egenskaper. Sannheten blir, sett opp mot det brede spekter av oppgaver vi blir satt til å løse, at Norge får en minimumsmarine. Jeg ønsker å eksemplifisere dette: Alle fartøyene i en klasse kan ikke være operative til enhver tid. Noen er inne til tungt vedlikehold, noen under oppøving, andre i en av NATOs stående styrker og kanskje noen også på anti – pirat operasjoner utenfor Afrika.

Med fartøyer spredt mellom Spitsbergen og Det Indiske Hav blir det en stor utfordring å understøtte fartøyene logistisk sett. Marinefartøyer trenger bunkers, proviant, ammunisjon og reparasjoner når dette er nødvendig. ”All logistikk på kjøl” skal sikre dette. Men ett fartøy kan kun være på ett sted av gangen, og selv et logistikkfartøy må i dokk en gang i blant.

Dette leder meg inn på diskusjonen om Olavsverns fremtid. Trenger Norge en fullverdig marinebase i nord? Jeg har allerede nevnt de utfordringer vi de kommende år vil møte i nord. Spørsmålet vi må stille oss blir: Kan vi opprettholde en troverdig sjømilitær tilstedeværelse i Nordområdene? Dessverre, tror jeg, dette ikke alltid vil være tilfelle. Norge er et langstrakt land. Fra Bergen til Tromsø er det 740 nautiske mil. Med en Skjoldklasse gjøres dette unna på godt under et døgn hvis nødvendig, men en fregatt vil trenge nærmere to. En ubåt, Norges eneste strategiske enhet, fire. Men, vi har bare kommet til Tromsø, og er ennå ikke ute i operasjonsområdet.

Forsvaret skal være et innsatsforsvar, men vil Marinen klare å leve opp til dette? Først må vi ha fartøyer klare til å seile nordover, deretter må vi opprettholde stridsevnen i operasjonsområdet. Med Olavsvern som fullverdig operativ base vil man unngå dette. Vi vil ha tilgang til de tjenester som trengs for å holde et marinefartøy operativt over tid. Spesielt er dette viktig for ubåtene. Et innsatsforsvar krever god og tidlig etterretning. Ubåtene er en unik ressurs i denne sammenhengen, og har bevist sin nytte i Operasjon Active Endavour i Middelhavet. Dagen vil nok komme da liknende oppdrag igjen trengs i Nord. Ikke bare våre egne ubåter vil kunne benytte en operativ Olavsvern Orlogsstasjon. Allierte ubåter har også benyttet basen for nødvendige landopphold, og er den eneste base godkjent for atomdrevne fartøyer i landsdelen. Det må være i Norges interesse at våre allierte fremdeles opererer i Barentshavet. Som en følge av russernes økte aktivitet, er det ikke usannsynlig at allierte ubåter også kommer tilbake. Hvorfor ikke dra de synergier vi kan ut fra dette?

Økonomi brukes nok engang som argument for å legge ned nok en base. Når trår vi over smertegrensen? For å drifte en effektiv militær organisasjon er det behov for en minimums støttestruktur. Her, som i diskusjonen om hvor mange kampflybaser vi skal ha, virker det som om man har glemt at det ikke er lurt å legge alle eggene i samme kurv. Logistikk på kjøl vil aldri kunne erstatte baser på land, og med kun ett logistikkfartøy vil tilgjengeligheten bli begrenset. Vi kan ikke velge tid og sted for en fremtidig situasjon eller krise. Uten Olavsvern er Marinens evne til å operere i Nordområdene betydelig svekket.

Personellpolitikk

Dagens lille Forsvar har blitt satt til å løse et mye bredere spekter av oppgaver enn det vi hadde tidligere. Dette har skapt en utfordring for alle forsvarsgrener som må løses, skal vi opprettholde vår operative evne. Våre forpliktelser i utlandet og de bidrag vi har lovet, tærer spesielt hardt på personell med nøkkelkompetanse. Forsvaret, uten godt trente og motiverte soldater og offiserer, har liten verdi.

I Sjøforsvaret er avdelingene i Marinens Jegervåpen spesielt utsatt. Både Kystjegerne og Marinejegerne har gjort, og gjør en stor innsats i Afghanistan, men medaljen har en bakside. Disse helprofesjonaliserte avdelingene opplever å bli konstant etterspurt, og det er dessverre ikke unikt av personell har vært ute 9 måneder av en 15 måneders periode. Slik belastning over tid sliter folk ut. Hvordan skal man klare å leve et familieliv i en slik situasjon? Før eller siden vil de fleste tenke at nok er nok og slutte. Resultatet er at de som er igjen ender opp med å gjøre samme jobb med en mann mindre.

Det er ikke bare spesialavdelingene som er utsatt for høy slitasje på personellet. Marinen har de siste årene hatt stor avgang av personell, med nøkkelkompetanse. Dette har ført til at folk blir flyttet rundt fra skrog til skrog, slik at vi klarer å opprettholde planlagt seiling og våre forpliktelser ovenfor NATO. For de unge og ugifte fungerer dette, men ikke for en moderne småbarnsfamilie, hvor også den andre parten er i jobb.

Ubåtvåpenet har forsøkt å løse dette med å kjøre to – besetningssystem på ubåtene som har operert i Middelhavet. Dette har vært godt mottatt av besetningene, men resultatet blir at et skrog må ligge i opplag da det ikke finnes noen til å bemanne det. Resultatet blir at vi har færre ubåter ute enn det vi kunne ha operert. To – besetningssystem er en mulig løsning, men har vi identifisert den egentlige årsaken til at mange har hengt den mørkeblå uniformen i skapet?

Hvorfor har så mange valgt å slutte de siste årene? For oss unge, i startgropen på vår militære karriere, er dette et interessant spørsmål. En viktig årsak har nok vært de gode tidene i det maritime Norge. Våre maritime næringer har de siste årene opplevd en kraftig vekst. Behovet for godt kvalifisert personell har vært skrikende, og mange offiserer i Sjøforsvaret besitter nettopp den kunnskapen som etterlyses sivilt. Spesielt innenfor de tekniske detaljene har avgangen vært stor. Sivile bedrifter kan tilby gode arbeidsvilkår og gode lønnsbetingelser. Vi har eksperimentert med to – besetninger til et fartøy. Dette har vært praksis i det sivile lenge?

Men, er det kun fordi gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet som får folk til å bytte beite? Jeg tror årsaken er mer kompleks enn som så.

Byggingen av våre nye fregatter i Spania har ført til at mange har tilbrakt måneder i utlandet med det fravær fra familien som dette medfører. Lønnsbetingelsene for Spaniaoppholdet har heller ikke vært gunstige kontra normalt seilingsmønster. Slik lønnssystemet fungerer i dag, er det nødvendig å få seilingstimer for at lønnen skal være tilfredsstillende. Varierende seilingsmønster har ført til at det ikke blir så lett å forutse hva lønningene i fremtiden vil være. Slik blir det ikke lett å planlegge økonomien når hus, bil og de andre faste kostnadene skal betales.

Her har Kysteskadren blitt flinkere i de senere år, og man arbeider hardt for at det fastsatte programmet skal holdes. Dette skaper trygghet for offiserer og befal. Uforutsigbarhet på dette området har nok vært den siste dråpen for mange.

En annen mulig årsak til at mange har sluttet, tror jeg kan være pga hvordan dagens karrieresystem i Forsvaret fungerer. Skal man klatre på karrierestigen må velge strategisk fra dag en. Resultatet blir at man hopper fra stilling til stilling når minimumsperioden er forbi. Får man da de riktige personene i de riktige stillingene? Det er dessverre et inntrykk i de lavere gradsskikt, at mange i stabs og ledelseselemtenter, ikke har tilstrekkelig operativ tjeneste for å forstå systemet helt ut.

Slik systemet fungerer i dag lønner det seg ikke å satse på en lengre seilende karriere. For å bli skipssjef på en fregatt trengs gjerne 15 års sjøtjeneste for at man skal beherske denne jobben godt. I tillegg må stabsskolen gjennomføres før egen kommandovimpel kan heises. 15 år med operativ tjeneste på havet innebærer utfordringer på alle nivåer. Man skal lære fartøyet å kjenne, kunne lede underlagt personell under vanskelige forhold, og ikke minst lære hvordan man best mulig benytter fartøyet i operasjoner. Skal man beherske alle emner innenfor moderne maritim krigføring kreves mye innsats og trening. Skal man opp og frem i dag kreves tjeneste i internasjonale operasjoner. Marinen har i alle år operert i stående NATO styrker uten at dette har gitt noen formell uttelling. Kun deltagelsen i Active Endeavour og UNIFIL II gir intops på papiret. Deltakelse i stående styrker, på et visst nivå, bør få uttelling når stillinger skal fordeles. Selv om kompetansen ikke er formell, er kunnskapen en som har seilt i årevis besitter, uunnværlig for å sikre operativ evne om bord på et fartøy. Burde ikke et gitt antall år om bord på en fartøystype kunne erstatte visse formelle krav i søknadsrundene? Resultatet er at mange dyktige offiserer ikke får noen karriere etter sjøtjenesten, og Sjøforsvaret mister personer som kunne tilført systemet kompetanse på et høyere nivå. Det er et farlig signal at fregattsjefer står uten stilling den dagen de går i land. Bør dette være en bekymring for oss unge?

Horisontal karriere er en mulighet som vil kunne bidra til å beholde personell og samtidig sikre at kompetanse blir overført til de neste generasjoner. I dag finnes ikke noen helhetlig strategi på dette. Så lenge lønn og grad henger sammen, vil de fleste ønske opprykk for å få en normal lønnsutvikling. I dag finnes det flere på kapteinløytnants / orlogskapteinsnivå enn det finnes fenriker og løytnanter i Forsvaret. En topptung struktur er ikke det vi trenger.

Avdelingsbefalsordningen er ment som et tiltak for å få flere til å stå i lavere stillinger lengre, men jeg vet ikke om dette skjulte ”underoffiserskorpset” vil fungere som ønsket, og jeg vil eksemplifisere dette.

Sjøforsvaret har startet opp en ”ny” utdanningsordning som gir ingeniørutdanning på befalsskolenivå. Disse linjene går i tillegg til Sjøkrigsskolens tradisjonelle tekniske linjer. Resultatet er at vi får to kategorier offiserer, i tilnærmede like stillinger, men hvor de befalsskoleutdannede må tilbake å ta kvalifiseringskurs hvis de vil rykke opp i de ledende stillingene om bord. Hvor motiverende er det å sitte 4 år på skolebenken og vite at du ved fylte 35år må slutte eller gå et år til på skole? Sjøforsvarets skoler og Sjøkrigsskolen gjorde en meget god jobb med å stable denne utdanningsordningen på bena på kort tid. Dette spørsmålet må løses på høyeste nivå. Det trengs en enhetlig strategi for hva man vil med avdelingsbefalskorpset. De fleste vestlige militærvesen har et underoffiserskorps som ivaretar kontinuiteten i avdelingen. Er det dette vi ønsker, må vi tørre å kalle en spade for en spade.

 

Delkonklusjon

Sjøforsvaret står foran en utfordrende periode. Vi får noen fantastiske, nye fartøyer, men vi må omsette de til operativ evne. Oppgavene vi skal løse, er mer varierte enn tidligere og de kan bringe oss til fjerne verdensdeler. Det må være samsvar mellom oppgavene og strukturen. Langsiktig tenkning og planlegging må til. Det er ”lett” å bygge ned, men det tar tiår å bygge opp både struktur og kompetanse.

Skal fartøyene våre kunne operere må vi både beholde og rekruttere personell. Slik situasjonen er i dag, tar det en del år å fylle vakuumet som har oppstått. Selv om finanskrisen muligens redder oss i nær fremtid, må en rekke tiltak iverksettes. Årsaken til at gode offiserer forlater Sjøforsvaret må finnes og utbedres.

Avslutning

Forsvaret står ovenfor spennende og utfordrende tider. Verden i dag er mer globalisert, integrert, og uforutsigbar enn tidligere. Dette gjør det vanskelig å definere en entydig oppgave for Forsvaret. På grunn av dette har Forsvaret mistet den selvsagte plassen vi hadde i samfunnet under den Kalde Krigen. Vi få synliggjort Forsvarets relevans, også i det 21. århundret.

Vi må skape tillit i befolkningen. Åpenhet og troverdighet er med på å skape tillit. Åpenhet om hvem vi er, og hva vi driver med. Troverdighet, i form av profesjonalitet og yrkesstolthet. En positiv mediaprofil mener jeg er utrolig viktig, og vi har en lang vei å gå.

Hendelsene i Kaukasus sist sommer har vist at tradisjonell bruk av militærmakt ikke tilhører historien. Dette bør få konsekvenser for vår tankegang også. Kvalitet avløser kvantitet bare ned til en viss grense. Forsvaret har i mange år levd på smertegrensen, hva gjelder bevilgninger. Det være samsvar mellom de oppdrag vi skal løse og de ressursene vi får. Forsvaret er som en boligforsikring. Du føler ikke at du trenger den, før huset står i brann.

Vi får en liten, men moderne Marine. Utfordringen blir å være på rett sted til rett tid. Oppgavene våre nye fartøyer skal løse er mange, og det er ingen selvfølge at vi har fartøy tilgjengelig skulle en situasjon oppstå i våre nærområder. Uten Olavsvern vil Marinens evne til å håndtere en krise i Nordområdene være betydelig svekket.

Marinen har færre fartøyer enn tidligere, men allikevel er det en utfordring å bemanne dem. Årsakene til at dyktige offiserer slutter identifiseres og kureres. Dyktige offiserer og mannskaper er nøkkelen til en effektiv og relevant Marine. Vi må sikre kompetanse også på de lavere gradstrinn. Avdelingsbefalsordningen må gjøres mer attraktiv enn det den er i dag.

Mange utfordringer står foran oss, men jeg tror vi har alle muligheter til å bygge et effektivt og relevant Forsvar. Jeg ser frem til å gjøre min del av arbeidet, for å nå denne målsetningen.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN.

Foredrag i Oslo Militære Samfund

Mandag 8. oktober 2007

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth

Generalinspektør for Sjøforsvaret

 

”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”

Deres kongelige høyhet, Forsvarssjef,

Formann, kjære forsvarsvenner

 

Innledning

 

Kontreadmiral Jan Eirik Finseth. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg vil først få takke for invitasjonen om å komme hit til Oslo Militære Samfund for gi en kort orientering om Sjøforsvarets utvikling.

Det er nå litt over ett år siden Sjøforsvarets nye organisasjon ble etablert. Omorganiseringen – kjent som prosjekt Neptun – som ble iverksatt for 3 år siden, har så langt vært vellykket. Vi har styrket den operative evnen, og igjen satt hovedfokuset på vår primærvirksomhet som er maritim krigføring.

 

Omorganiseringen av Sjøforsvaret kom på et riktig tidspunkt. Vi har kvittet oss med store mengder bygningsmasse, lagt ned baser og sentralisert støttevirksomheten. Vi opererer i dag kun en hovedbase og tre mindre støttepunkt. Alt av infrastruktur er tilpasset dagens Sjøforsvar.

 

Med utgangspunkt i gjeldende langtidsproposisjon vil Sjøforsvarets oppgaver og struktur være tilpasset våre fremtidige utfordringer. Fra 2011 vil vi ha et komplementært sjøforsvar med en av Europas mest moderne mariner og en svært moderne Kystvakt. Vi vil ha organisk logistikk som gjør oss i stand til å operere som egen maritim styrke nasjonalt og internasjonalt. Kvantiteten, antall fartøyer og avdelinger, er redusert nettopp for å tilpasse de ressursrammer Forsvaret har fått tildelt.

 

Foredraget i kveld har tittelen ”Status og utfordringer i Sjøforsvaret”. Med lanseringen av Forsvarsstudien 07 rett rundt hjørnet, kunne det vært fristende å foregripe begivenhetene, men det skal vi vente med til den 5. november. Jeg antar de fleste her i salen har fått med seg de spekulasjonene som har versert i media den siste tiden, men jeg kommer verken til å bekrefte eller avkrefte noe av det her i kveld.

 

Forsvarsstudien offentliggjøres altså den 5. november, og vil sammen med innstillingen fra Regjeringens forsvarspolitiske utvalg danne grunnlaget for neste langtidsproposisjon som vil være ferdigbehandlet politisk våren 2008.

Inntil den foreligger forholder Sjøforsvaret seg til de oppdrag Forsvarssjefen har gitt oss. Oppdrag som er basert på gjeldende langtidsproposisjon.

 

Grunnlaget

 

Jeg vil innledningsvis bruke noen minutter på å beskrive selve grunnlaget for den maritime strukturen vi er i ferd med å anskaffe. I en verden i stadig endring og hvor politiske prioriteringer og fokus endres med relativ høy frekvens, har Sjøforsvaret over tid klart å omstille seg og innrettet sin virksomhet mot dagens og morgendagens oppgaver.

Dette bekrefter vi daglig gjennom de operasjoner vi deltar i og de havområdene vi patruljerer.

 

Samtidig utfordres vi fra et samfunn som stiller stadig høyere krav til oss som organisasjon og arbeidsgiver. Dette er vi nødt til å ta inn over oss, enten det gjelder krav til familieliv eller sikkerhetsforskrifter om bord på våre fartøyer. Skal Sjøforsvaret være en seriøs maritim aktør og samtidig en attraktiv arbeidsplass, må vi innrette oss etter samfunnet for øvrig. Her utfordres vi daglig.

 

Det sikkerhetspolitiske bildet endres, og i dette bildet er Norge, kanskje mer enn før, avhengig av et tilstrekkelig Sjøforsvar. Et Sjøforsvar med evne til å løse de utfordringene nasjonen til daglig blir stilt overfor. Samtidig skal vi være i stand til å løse kriser og slåss dersom det blir nødvendig.

 

Nordområdene

 

Vårt næringsgrunnlag finnes i havet. Her ligger vår velferd og her ligger vår fremtid.

 

På havet, i havet og på havbunnen skapes over halvparten av Norges verdier. Olje og gass, fiskeri og sjøfart utgjør nå omlag 30% av verdiskapningen i landet, og mer en 50% av den totale eksportverdien. Bortimot 100% av norsk eksport og import skjer på kjøl eller gjennom rør på havbunnen.

 

Petroleumsutvinningen i Nordsjøen, som startet på slutten av 60-tallet, har gjort Norge til verdens rikeste nasjon. Vi produserer i dag 4% av verdens olje, og vel 20% av all gass til Europa går gjennom norske rørledninger.

 

Samtidig skjer det nå en enorm utvikling og satsning i nord. Snøhvitfeltet settes i produksjon i løpet av året. Dette blir starten på et nytt norsk petroleumseventyr som vi ennå ikke aner rekkevidden av.

 

Eksperter mener at i størrelsesorden ¼ av verdens uoppdagede lagre av fossile energiskilder finnes i nord, og med en forventet økning av energibehovet i verden på 40% frem mot 2030, gjør dette Nordområdet til et strategisk viktig område for nasjoner også uten direkte geografisk tilknytning til vårt nærområde.

 

Nordområdene er ikke lenger et strategisk skjæringspunkt mellom to supermakter slik tilfellet var under Den Kalde Krigen. Fokuset er nå energi.

 

Nordområdene har endret karakter til å bli et område for utvinning av strategiske ressurser, et område med høy global strategisk verdi.

 

Området er politisk stabilt og representerer en forutsigbarhet og sikkerhet i forhold til leveranse av olje og gass. I 2020 er det forventet at 50% av den globale oljeproduksjonen vil komme fra såkalte ”usikre” leverandører.

 

Tidligere statsminister i Storbritannia, Tony Blair, uttalte i fjor høst at energisikkerhet utgjør en stadig større del av et lands strategiske interesse.

 

Faktum er at energi som virkemiddel i konflikter eller i mellomstatlige uoverensstemmelser vil kunne få en større betydning enn det militære styrker og våpenarsenal hadde under den Kalde krigen.

 

De siste måneders aktivitet og fokus i nord understreker dette. Det hele begynte med Russlands flaggplanting under isen på nordpolen. Dette pr-stuntet ble lunkent mottatt av andre nasjoner, ikke minst i Canada, hvor statsministeren var raskt ute og proklamerte sin nasjons intensjoner i nord.

 

Canada gjennomførte noe senere en større militærøvelse mellom kysten av Canada og Grønland. Samtidig offentliggjorde landet planer om en vesentlig forsterkning av sin flåte med arktiske patruljefartøy.

På samme tid sendte Danmark en stor ekspedisjon forskere til nordpolen for å kunne påvise at kontinentalsokkelen på Grønland er direkte forbundet med nordpolen, et syn de ikke er alene om å ha. USA, Canada og Russland hevder tilsvarende. I 2014 vil FN ta stilling til eventuelt hvem som kan hevde denne retten.

 

Av andre nasjoner er både Tyskland, Frankrike, Storbritannia, Italia, Japan, Sør-Korea, Kina og India alle sterkt involvert i forskning og utvikling i arktiske strøk.

 

Den siste tiden har vi også vært vitne til en russisk opptrapping av militær aktivitet i nord. Vi må tilbake flere år for å finne noe tilsvarende.

Det er ikke noen ny kald krig eller nedskalert versjon av kald krig vi ser utvikle seg i nord. Slik jeg leser bildet har dette å gjøre med framtidige muligheter og især utnyttelse av strategiske ressurser i nordområdene. Det er altså de strategiske ressurser, det globale behov for disse – og derav den globale interesse og fokus rundt nordområdene som får de nasjoner som grenser mot arktisk til å vise og demonstrere sin rett og sine interesser.

 

La meg også tilføye tre punkter for på en måte å dokumentere det jeg sier:

 

  • Det russiske forsvarsbudsjett er om lag 10% av det amerikanske.
  • Norge har et godt forhold til Russland. Dette forholdet og samarbeidet blir stadig bredere og dypere.
  • Russland og Norge, for øvrig også de andre nasjoner som grenser mot arktisk – mot nordpolen -, har felles interesser for stabilitet og ro i området.

 

Det er ikke min oppgave å trekke slutninger i noen som helst retning, men det er et faktum at fokuset i nord er stort, og det øker. Dette krever ro, stabilitet og samarbeid i nord.

La meg også få tilføye at militære styrker må brukes med den største tilbakeholdenhet og største forsiktighet i ressursforvaltningen.

 

Vi har i dag ingen definert trussel, men en bevissthet om langsiktige trender er avgjørende for vår evne til å møte de utfordringer fremtiden kan bringe. Norske havområder, og nordområdene spesielt er viet stor oppmerksomhet fra andre aktører. Det er mange nasjoner som flagger interesser i disse områdene, og dersom ikke vi er i stand til å ivareta våre forpliktelser – så vil andre gjøre det.

 

Uavklarte grenseforhold og manglende internasjonal anerkjennelse av norske krav kan i fremtiden skape en potensiell konflikt. Det å være tilstede skaper folkerett, skaper grunnlag for en trygg og sikker forvaltning og ikke minst grunnlaget for nasjonens, for Norges, disposisjonsrett over våre enorme strategiske ressurser. Sjø og luftstyrker har den egenskapen som skal til for å løse opp i floker og episoder av slik art. De settes inn for å løse episoden og trekkes raskt ut for å deeskalere.

 

I løpet av de neste 10 til 20 år vil vi altså se en tiltagende økning av aktivitet i nord. Klimaendringer og et økende energibehov spiller inn når kappløpet om nord for alvor begynner. Åpning av nye sjøruter gjennom nordvest- og nordøst passasjen vil i tillegg til strategiske ressurser øke de militære utfordringene i nord.

Forpliktelser og oppgaver

Som nasjon er det vårt ansvar å ta konsekvensene av dette. Dette betyr å ivareta forpliktelser, være tilstede og vise at vi akter å holde orden i eget hus og i eget ansvarsområde. Dette skal vi gjøre i nært samarbeid med våre naboer. Vi skal skape trygghet og vi skal skape tillit.

Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det nye norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten.

 

Noen av Sjøforsvarets viktigste oppgaver vil i fremtiden være å sikre våre enorme petroleumsressurser og bidra til at kvoteavtaler overholdes. Sjøforsvaret skal bidra til å sikre nasjonens fremtidige velferd og velstand, og det skal vi gjøre med et sjøforsvar som er skreddersydd og klar for oppgaven.

 

I tillegg skal vi delta sammen med våre allierte venner i operasjoner utenfor våre egne farvann. Internasjonale operasjoner vil også i fremtiden utgjøre en viktig del av Sjøforsvarets aktivitet. Våre MTBer avsluttet i mai et svært vellykket oppdrag utenfor kysten av Libanon. Vi bidrar med et observasjonslag og andre spesialiserte enheter fra Marinens jegervåpen som en del av det norske militære bidraget i Afghanistan. Vi har årlig en ubåt på patrulje for NATO i Middelhavet, og er fast oppsatt med en minerydder i NATOs stående minerydderstyrke (SNMCMG1).

 

Vårt fremtidige Sjøforsvar skal evne og håndtere en rekke utfordringer både hjemme og ute. Vi er i ferd med å anskaffe svært moderne fartøyer til både Kystvakten og Marinen, samtidig som vi oppgraderer og fornyer de fartøyene vi har.

 

Utvikling i Marinen

 

KNM Narvik ble som siste gjenværende fregatt av Oslo-klassen tatt ut av strukturen den 12. juni i år. Våre siste 6 Hauk-klasse MTBer fases gradvis ut frem mot neste sommer. Vi har allerede mottatt KNM Fridtjof Nansen og KNM Roald Amundsen og venter på de tre siste – Otto Sverdrup, Helge Ingstad og Thor Heyerdahl. Vår første Skjold-klasse MTB eller kystkorvett er ventet om kort tid, og samtlige seks fartøyer forventes å være på plass i Bergen innen 2 år.

 

Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen vil tilføre Forsvaret og Sjøforsvaret kapasiteter med en helt annen dimensjon enn det vi har hatt til nå. Begge fartøysklasser vil bli utstyrt med NSM, et langtrekkende sjømålsmissil utviklet av Kongsberg, med kapasiteter langt utover det som finnes på verdensmarkedet i dag. Sjøforsvaret har kontraktfestet kjøp av NSM, og fra 2010 er det forventet at våpenet er om bord på våre to nye fartøysklasser.

 

NSM er unikt ved at det kan fly lavt over land og gjenkjenne mål i umiddelbar nærhet av land. NSM er et passivt missil som avgir svært liten signatur. Sammenlignet med tilsvarende vestlige missiler er det lite, og følgelig også svært vanskelig å oppdage.

 

Våre nye fregatter er i tillegg utstyrt med ESSM (Evolved sea sparrow missile) missilsystem. ESSM systemet er et punkt-forsvarssystem som har som oppgave å være luftvern for eget og omkringliggende fartøyer. Sammen med en meget effektiv luftvarslingsradar utgjør ESSM et meget godt luftvern for våre nye fregatter. ESSM systemet ble testet med stor suksess utenfor kysten av California i juni i år. KNM Fridtjof Nansen skjøt 6 missiler. Samtlige missiler traff, men det var først og fremst kompleksiteten i skuddene og målprofilene som imponerte. Dette viser ikke bare at Fridtjof Nansen-klassen er et svært moderne og avansert kampsystem. Det viser også at kompetansen og kvaliteten på personellet om bord er på et meget høyt nivå, og at omstillingen fra Oslo- til Fridtjof Nansen-klassen så langt har vært vellykket.

Om noen år vil fregattene bli bestykket med langtrekkende luftvern. Markedet sonderes, og planarbeidet er allerede iverksatt.

 

Missilskytingen i USA utgjør bare en liten del av det totale testprogrammet de nye fregattene må gjennom før de settes inn i operativ tjeneste. Dette vil være hverdagen for både Fridtjof Nansen- og Skjold besetningene i en del år fremover.

 

Selv om fartøyene er overtatt og seiler i norske farvann, vil operativiteten være begrenset, og det er viktig å merke seg at Sjøforsvaret fram mot 2011 vil ha en svært redusert evne til under- og overvannskrigføring.

 

Innfasingen av Fridtjof Nansen- og Skjold-klassen har foregått parallelt med utfasingen av Oslo- og Hauk-klassen. Dette er det selvfølgelig knyttet en rekke utfordringer til, ikke minst på personell- og kompetansesiden.

 

Våre to nye fartøysklasser representerer en ny generasjon krigsfartøy. Størrelse, rekkevidde og ytelse gjør disse fartøyene svært forskjellig fra sine forgjengere. Fridtjof Nansen og Skjold er teknologisk meget avanserte plattformer.

 

NH90 helikoptrene vil i tillegg tilføre Sjøforsvaret en ny dimensjon innenfor maritim krigføring. Bruk av helikoptre som fremskutt sensor og våpenleverandør vil forandre måten fregattene opererer på.

Fartøyenes kompleksitet gjenspeiles ikke minst i omfanget av kursing og opplæring som besetningen må gjennomføre. Kursrekker på opptil 2 år er vanlig for å kunne operere de mest avanserte systemene om bord.

 

For å sette disse fartøyene i operativ drift, er det viktig at det holdes et høyt fokus under hele innfasingsperioden. Innfasingen av våre nye kampfartøyer har derfor høyeste prioritet. Det er også det området som vil være mest skadelidende dersom aktivitet reduseres eller utsettes.

 

Det er derfor viktig at vi unngår ytterligere forsinkelser i leveransene fra verftene i Ferrol og Mandal. Det er ingen hemmelighet at det til nå har vært tidvis store forsinkelser, med de følgende det har fått.

 

ULA-klassen vil fra neste år være marinens eldste fartøyer. KNM Ula heiste kommando for litt over 18 år siden, og vil uten oppgraderinger ha en begrenset levetid. Slik fartøyene er i dag og med de planer som eksisterer for videre modernisering, vil ULA-klassen være operativ til omkring år 2020. Dersom vi ser bort fra vårt naboland Danmark, er konvensjonelle ubåter en kapasitet det satses på i andre lands mariner. Tidligere var det stort sett de større nasjonene som hadde økonomi og kompetanse til å anskaffe ubåter. I dag er det hele 40 nasjoner som har eller er i ferd med å anskaffe seg denne kapasiteten.

 

Ubåtene utgjør en viktig strategisk ressurs, og har vært en nødvendig kapasitet for Norge gjennom hele den kalde krigen og frem til i dag. Vår deltagelse i NATO oppdraget Active Endeavour har tydelig vist hvilket fortrinn en ubåt har som plattform for overvåking og informasjonsinnhenting.

 

La meg kort nevne litt om det nye ubåt redningskonseptet som vi utvikler i samarbeid med Frankrike og England. Systemet skal kunne hente ut ubåtpersonell fra en forulykket ubåt som ligger på havbunnen. Deler av systemet ble i sommer testet ut på KV Harstad i skotske farvann. Det komplette system skal testes ut i slutten av denne måneden i Norge. Når redningssystemet blir operativt skal det i utgangspunktet opereres fra KV Harstad og de nye kystvaktfartøyene av Barentshav klassen.

 

Marinens logistikkvåpen utgjorde en betydelig støtte til MTBene under oppdraget i Libanon tidligere i år (UNIFIL II). KNM Valkyrien bistod fartøyene på sjøen, mens et større logistikkelement var etablert på land og ledet av Sjøforsvaret, med god støtte fra Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO).

 

Marinens Logistikkvåpen ble etablert for halvannet år siden, og fikk således en utfordrende start. Det nye våpenet består av fartøyene KNM Valkyrien og KNM Tyr og tidligere flotiljeinndelte støttefunksjoner, og skal yte enhetlig og kontinuerlig logistikkstøtte til marinens kampenheter. Avdelingen skal i tillegg støtte Kystvakten ved behov.

 

En velfungerende logistikk er helt avgjørende for å lykkes i fred og krig. Vi har en arv hvor fokuset har vært baseorientert logistikk. I fremtiden skal Sjøforsvaret bringe logistikken med seg på kjøl, og således i størst mulig grad være uavhengig av landbasert infrastruktur.

 

Sjøforsvarets fremtidige struktur må være forberedt på et stadig større internasjonalt engasjement. Nye strukturelementer må følgelig kunne operere effektivt i både arktiske og tropiske områder, så vel som kystnært og i åpent hav. I tillegg kommer NATOs krav til organisk logistikk for maritime styrker.

 

Sjøforsvarets evne til mobil understøttelse av fartøyer og avdelinger er i dag begrenset. Det er for en stund tilbake etablert et prosjekt som skal føre fram til anskaffelse av logistikkfartøyer. Reduksjon av baser og stasjoner i Sjøforsvaret forutsatte logistikk på kjøl, det er det vi nå er i ferd med å etablere. Behovet er to fartøyer, et større og et mindre.

 

Våre seks mineryddere har passert 10 år, og vil de nærmeste årene gå gjennom en rekke større oppgraderinger. Fartøyene skal blant annet få nye sonarer og nytt kommando/kontroll system. Fartøyene er fortsatt blant de mest moderne og effektive minefartøy i verden, og er også den fartøysklassen i Sjøforsvaret som hyppigst har deltatt i NATOs stående maritime styrker.

 

Siden 1997 har minevåpenet vært sterkt delaktig i oppbyggingen av den baltiske sammensatte minestyrken BALTRON. Minevåpenet har en stor del av æren for den positive utviklingen som har vært i de baltiske lands mariner innenfor minekrigføring.

 

Ved flere anledninger har minevåpenet markert seg meget positivt i internasjonal sammenheng, og vist for våre allierte at vi er i fremste rekke. Det er derfor ikke overraskende at minevåpenets treningssenter har fått en forespørsel om å undervise ved minekrigsskolen Eguermin i Belgia. Dette er hovedsetet for minekrigsekspertisen i NATO, og således en stor anerkjennelse til det norske minemiljøet.

 

Marinens jegervåpen er Sjøforsvarets avdeling for maritime spesial- og spesielle operasjoner. Avdelingen ble opprettet for vel ett år siden, og består av Marinejegerkommandoen, Minedykkerkommandoen, Kystjegerkommandoen og Taktisk båtskvadron.

 

Sammenslåingen har vært nødvendig for å kunne løse fremtidige oppdrag. Kompleksiteten i oppdragene blir stadig større og mer omfattende, og et godt samvirke mellom operatører og spesialsoldater på forskjellige nivå er avgjørende for å lykkes. Dette er den eneste ressursen vi har for å innhente etterretninger langs kysten og klarere og legge forholdene til rette for å sette inn våre marinefartøy, jagerfly eller våpen med lang rekkevidde.

 

Marinens jegervåpen er den avdelingen i Sjøforsvaret med høyest andel avdelingsbefal. Rotasjonen innad i avdelingen er vesentlig lavere enn om bord på fartøyene. Dette gir seg utslag i et høyt kompetansenivå og en solid kontinuitet fra laveste til høyeste nivå. Marinens jegervåpen er en vervet avdeling. Hvert år gjennomgår vernepliktige et seleksjons- og treningsprogram i egne treningsvinger eller treningsavdelinger.

 

Jegervåpenets avdelinger har siden slutten av 90-tallet vært deployert mer eller mindre kontinuerlig, og har ved flere anledninger vært i strid.

Utviklingen i Kystvakten

Kystvakten seiler i dag 18 fartøyer. Akkurat som marinen, er også Kystvakten gjenstand for en omfattende modernisering. Oppgaveporteføljen til Kystvakten har økt gradvis de siste 10 årene, og det har derfor blitt behov for å tilpasse våre nye kystvaktfartøy til disse oppgavene. Fartøyene håndterer i dag alt fra oljevern- og slepebåtberedskap, søk og redningsoppdrag til kriminalitetsbekjempelse. Kystvakten vil prioritere kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Nornen-klassen er et godt eksempel på fremtidens kystvaktfartøy. Fartøyet har stor aksjonsradius og vil operere langs hele norskekysten. Det fjerde av totalt 5 slike fartøyer ble nylig overtatt av Kystvakten. Det siste overtas om noen uker.

I tillegg bygges det tre nye fartøy av Barentshav-klassen i Romania. Disse, som alle skal inngå i den ytre kystvakten, er også bygd for å kunne håndtere en rekke ulike oppgaver i tillegg til fiskerioppsyn. Fartøyene vil være klare til overtagelse om vel ett år.

Jeg har blitt stilt spørsmål vedrørende reduksjonen i antall kystvaktfartøyer. Vil evnen til myndighetsutøvelse og tilstedeværelse bli svekket ved at vi reduserer antall fartøyer?

Svaret på dette spørsmålet er nei.

Kystvakten vil som fregattvåpenet få NH90 helikoptre om bord på sine fire største fartøyer. Disse har en vesentlig større aksjonsradius enn Lynx helikoptrene, og er i tillegg utstyrt for å kunne operere under røffere forhold. Nornen-klassen får en tilsvarende økt rekkevidde med sine hurtiggående patruljebåter. Kapasiteten kan på mange måter sammenlignes med et helikopter.

Jeg er helt trygg på at den Kystvakten vi er i ferd med etablere, vil bli den beste og mest effektive kystvakt vi noensinne har hatt. Kystvakten vil kunne utføre oppgaver utover de vi i dag løser. Her kan nevnes berging og slep av fartøy som frakter farlig last langs vår kyst.

 

Treningssentrene

 

En av hovedhensiktene med omorganiseringen som ble gjennomført i Sjøforsvaret fra 2005 til 2006 var å kraftsamle kompetansen i de ulike våpen, etter modell fra ubåtvåpenet. Dette ble gjort ved å etablere treningssentre for hvert enkelt våpen.

I praksis ble store deler av KNM Tordenskiold overført til de forskjellige treningssentrene. KNM Tordenskiold sitter i dag igjen med utdanning innen fellesområdene – som f.eks samband – mens de typespesifikke områdene – som minekrig og antiluftvern – er overført til treningssentrene – i dette tilfellet minevåpenet og fregattvåpenet.

 

De nye treningssentrene har vært i drift i litt over ett år. Denne måten å organisere seg på har så langt vist seg å fungere svært bra. Hovedoppgavene til treningssentrene er funksjonsrettet utdanning, dvs fagutdanning som retter seg mot en konkret stilling om bord eller ved avdeling; f.eks 1. maskinist på ubåt eller skarpskytter i Marinens jegervåpen.

Treningssentrene er også ansvarlige for sikkerhetsstyring, mønstring og kontroll innen krigføringsområdene. En viktig oppgave er også rollen som ”den 6. besetning”, det vil si å utgjøre en redundans for operative fartøyer og avdelinger. Ved vakanser har denne funksjonen vist seg svært nyttig. Ved at de ansatte fra tid til annen fyller funksjoner om bord, opprettholdes i tillegg et høyt operativt kompetansenivå ved treningssentrene.

 

MTB- og fregattvåpenets treningssentre spiller for øyeblikket en avgjørende rolle i oppbyggingen av de nye besetningene til Skjold- og Fridtjof Nansen-klassen. De mest erfarne om bord går inn som instruktører ved treningssentrene. Slik tilføres våpnene gradvis ny kompetanse. Dette gir i tillegg våpensjefene stor fleksibilitet til å disponere personell etter sitt behov, og bidrar til en mer helhetlig og forutsigbar drift.

 

Med et stadig mindre Sjøforsvar øker viktigheten av et tett og nært samarbeid. Vi har alltid vært dyktige til å samarbeide med våre gode allierte venner. På tvers av våpnene i Sjøforsvaret har samarbeidet derimot gått mer langsomt. Jeg er derfor svært tilfreds med at treningssentrene nå har formalisert et tett og nært samarbeid som går på tvers av de ulike våpen. Samarbeidet involverer selvsagt også KNM Tordenskiold, Sjøkrigsskolen, befalsskolen og forsvarets kompetansesenter for kommando, kontroll og informasjonssystemer.

Mellom de forskjellige våpen omfatter samarbeidet koordinering av kursvirksomhet og synkroniserte oppøvinger. Denne type samarbeid skaper synergi og stimulerer til gjensidig utvikling.

 

Mellom de forskjellige utdanningsinstitusjonene i Kysteskadren og Sjøforsvarets skoler er det igangsatt et arbeid for å synkronisere kompetansebehovet i Sjøforsvaret. Dette kommer i tillegg til omleggingen av utdanningsordningen ved Sjøforsvarets skoler, som jeg om litt vil komme tilbake til.

 

Sjøkrigsskolen er ansvarlig for den nivådannede utdanningen i Sjøforsvaret, mens treningssentrene ivaretar fagutdanningen. En helhetlig kompetanseplan ble fra i høst innført i Marinens jegervåpen ved at det ble opprettet en egen jegerlinje ved Sjøkrigsskolen. Linjen bygger på avdelingsbefalsordningen, og kadettene som begynner har minst 2 til 3 års relevant tjenesteerfaring før de begynner sin offisersutdanning.

 

Hensikten med denne linjen er å tilføre kompetanse på et grunnleggende offisersutdanningsnivå.

Deler av utdanningen gjennomføres ved treningssenteret, og kadettene vil kunne bekle stillinger i våpenet umiddelbart etter avsluttet utdanning.

Tilsvarende overføringsverdi fra skole til avdeling har man for eksempel også ved politihøyskolen, der elevene ved endt utdanning kan tre direkte inn i en stilling, uten å måtte gjennomføre ytterligere kurs eller videreutdanning.

 

De andre våpen i Sjøforsvaret ser på tilsvarende løsninger for å samordne kompetansebehovet, men det er foreløpig ikke lagt konkrete planer for dette. Det vil i første omgang være hensiktsmessig å evaluere ordningen før man utvider dette ytterligere.

 

KKIS

 

Forsvaret generelt og Sjøforsvaret spesielt utvikles mot et nettverksbasert forsvar. I praksis betyr dette at alt eksisterende materiell og nyanskaffelser er tilpasset et felles gjennomgående kommunikasjonsnettverk som gjør oss i stand til å opprette og formidle et sann tids situasjonsbilde.

På kort sikt er målsettingen å tilføre samtlige fartøy og avdelinger link- og sambandssystemer herunder satellittkommunikasjon. Vi er godt i gang og jeg vil påstå at vi ligger i forkant sammenlignet med utviklingen i andre vestlige land.

Et eksempel kan være våre nye fregatter som etter hvert vil kunne integreres i Luftforsvarets kontroll og varslingssystem.

 

SNU 09

 

Vi har det siste året gjennomført en større justering av utdanningen i Sjøforsvaret. Det vi har fått til på dette området er jeg svært fornøyd med.

SNU09 betyr Sjøforsvarets nivådannende utdanning 2009, og innebærer en omlegging av deler av befals- og offisersutdanningen i Sjøforsvaret. Ordningen tilrettelegger for et sjømilitært karriereløp for lærlinger helt opp til barchelornivå.

 

Tiltaket forventes å ha positiv effekt på rekrutteringen av lærlinger til Sjøforsvaret samtidig som det gir en utdanningsmulighet som er skreddersydd for å ivareta intensjonen i avdelingsbefalsordningen.

 

SNU 09 skal også revitalisere befalsskoleutdanningen i Sjøforsvaret ved å legge bransjeutdanningen for operativ marine og de tekniske linjene på Befalsskolen for Sjøforsvaret på et høyere sertifikatsnivå. Gjennom økt utdanningslengde skal befalsskolen gi økt faglig relevans til fartøystjeneste og dessuten virke kvantitativt rekrutterende til Sjøkrigsskolen.

 

Tiltakene medfører en økning av rekrutteringspotensialet blant lærlinger med 100%, og dette er også en av hovedårsakene til at ordningen ble innført.

 

SNU 09 ble innført i år, og tiltaket ser så langt ut til å ha hatt en positiv effekt på den nedadgående rekrutteringen vi har hatt de siste årene.

 

Jeg er derfor overbevist om at ordningen vil bidra til å snu den negative kompetansetrenden som for øyeblikket må sies å være kritisk spesielt på teknisk side.

 

Sikkerhetsstyring

 

I de10 siste årene har sikkerhetsstyring i Sjøforsvaret vært et svært aktuelt tema og et prioritert område.

I år 2000 nedsatte Sjøforsvaret et forprosjekt ledet av kommandør Visnes og nå avdøde kommandør Brekke som utredet og foreslo nødvendige tiltak for å innføre et sikkerhetsstyringssystem. Gruppen utarbeidet en ”handlingsplan for rask og effektiv implementering”. Konseptet ble fremmet Forsvarssjefen, og Sjøforsvaret ble bedt om å fortsette arbeidet.

Dessverre stoppet det videre arbeidet noe opp før vi igjen satte fart og trøkk i 2004 og 2005.

 

Et bevisst forhold til sikkerhet er ofte avgjørende for å lykkes i fred som i krig.

Ved å følge de standarder som er nedfelt i den Internasjonale Maritime Organisasjons regelverk vil Sjøforsvaret benytte de samme systemer og prinsipper som gjelder for alle andre som har sitt virke på havet. Andre sammenlignbare nasjoners forsvar bruker også dette som grunnlag for sine egne sikkerhetsstyringssystemer.

 

Fokuset på sikkerhet har alltid gjennomsyret det vi driver med, både i den daglige tjenesten og når vi deltar i operasjoner i inn og utland.

Det som gjenstår er å sette alle disse ulike tiltakene inn i et styringssystem som setter oss bedre i stand til å lære av de feil som blir begått, kunne holde oversikt og dokumentere det vi gjør samt å forenkle systemer for å gjøre de brukervennlige.

 

  1. juli i år ble ny skipssikkerhetslov gjort gjeldende, og Sjøforsvaret er ikke lenger unntatt i den grad vi var i den forrige Sjødyktighetsloven. Den nye loven er tilpasset kravene til den internasjonale maritime organisasjonen IMO, men gir også dispensasjon for krigsfartøyer. At for eksempel lugarer må ligge over vannlinjen, slik det beskrives i skipssikkerhetsloven, vil være vanskelig å overholde for våre Ubåter. Et arbeid pågår nå i forsvarsdepartementet for å vurdere hvilke konsekvenser dette vil få for driften av våre fartøyer, og hvilke dispensasjoner som må gis for drift av Sjøforsvarets fartøyspark.

 

 

Internasjonalt samarbeid

 

Sjøforsvaret har på mange områder et utstrakt og nært samarbeid med en rekke nasjoner. Dette samarbeidet er viktig og vil utvides i fremtiden. Vi vil de nærmeste årene forsterke vårt samarbeid med Royal Navy og den nederlandske marine. Dette er to nasjoner vi allerede har et nært og godt samarbeid med. Vi har de siste årene sett viktigheten av å seile i sammensatte multinasjonale maritime styrker. Det har gitt oss svært nyttige erfaringer, og hevet nivået på besetninger og kommandoledd.

 

Et slikt samarbeid på styrke nivå ønsker jeg å utvikle videre, men på en mer permanent basis. Det mest fornuftige er derfor å gjøre dette sammen med de nasjonene vi kjenner best, og da er Nederland og Storbritannia to av flere naturlige samarbeidspartnere. Dette er et arbeid som allerede har pågått en stund.

Første milepæl er Nato Response Force, NRF 12 våren 2009, der målsettingen er å operere en to – eller trenasjonal maritim styrke. Det er planlagt at vi skal delta med stabselementer fra vår egen ledelsesstab, enheter fra Marinens jegervåpen, en ubåt samt en minerydder med Hugin system. Styrken vil gjennomføre sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas september neste år.

 

Krigføring i kystsonen, innaskjærs navigering både over og under vann, samt spesialoperasjoner i arktisk klima og miljø, har gjort oss til en attraktiv samarbeidspartner.

Denne type samarbeid åpner ofte nye kanaler, bidrar til at vi som en liten nasjon, får tilgang på materiell og informasjon vi ellers bare kunne drømme om. Slik tillitt kommer ikke gratis, og tar år å opparbeide.

 

Profesjonalisering

 

Sjøforsvaret beveger seg i retning av en vervet operativ struktur. Som jeg tidligere så vidt var inne på, må enkelte av våre operatører og ledere innen kamporganisasjonen om bord gjennomføre kursrekker opp mot- og over 2 år. Dette i tillegg til befals- eller offisersutdanningen.

Vernepliktige vil altså ikke kunne bemanne fartøyenes kamp-posisjoner. Hovedbegrunnelsen er selvsagt fartøyenes avanserte teknologiske nivå, avanserte og dyre våpensystemer, link og sambandssystemer samt taktiske beslutninger som må være basert på lang operativ erfaring.

 

Konklusjonen er at våre enheter må profesjonaliseres så langt det lar seg gjøre. Sjøforsvarets avdelinger har, som allerede nevnt, i lang tid vært profesjonalisert med vervede mannskaper.

Så spør man seg sikkert om verneplikten er foreldet, om den skal avskaffes?

Svaret på det er selvsagt nei. Hele fundamentet i et lite lands forsvar ligger i vernepliktsmassen og verneplikten som system. Derfor vil vi i overskuelig framtid ha verneplikt. Hvorledes verneplikten skal organiseres og forvaltes vil selvsagt være avhengig av hvilken type forsvar vi skal ha, hvorledes vi skal rekruttere, antall vernepliktige som må innkalles for å dekke Forsvarets behov og ikke minst hvor balansepunktet mellom vernepliktige og vervede ligger.

Et innsatsforsvar må være tilgjengelig med høy reaksjonsevne. Det krever vervede oppsetninger. Men i bunnen ligger verneplikten, utdannings- og treningsvinger av vernepliktige som en rekrutteringsmasse for de stående avdelinger, sjø- og luftstyrker.

 

Ansvar og myndighet

 

De uklare ansvarslinjer og myndighetsforhold Forsvaret opplevde for en tid tilbake er i ferd med å rettes opp. Forsvarssjef og Forsvarsdepartement arbeider med å justere Forsvarets nye organisasjon slik at det blir nødvendig klarhet i hvor ansvar ligger og hvilken myndighet de ulike nivåer har.

 

Som et praktisk eksempel i så måte kan være overtagelsen av ansvaret for Haakonsvern orlogsstasjon. Basen har tidligere vært underlagt Regional støttefunksjon ved Forsvarets logistikkorganisasjon. Vi erfarte en gradvis reduksjon av servicetilbudet som medførte misnøye og frustrasjon blant de ansatte. Befalsmessen serverte ikke måltider og andre forhold gjorde hverdagen utrivelig.

Vi har som målsetting å skape en befalsmesse med høy generell standard og gode servicetilbud.

I tillegg skal en rekke andre forhold endres og forbedres.

Det er viktig å forstå at et helhetlig ansvar er nødvendig for å få en virksomhet til å fungere. Oppsplitting og sektorisering fører normalt ikke fram.

 

Familievennlighet og forutsigbarhet

 

Et bevisst fokus på familievennlighet og forutsigbarhet er sannsynligvis den viktigste forutsetning for at mine medarbeidere skal trives i jobben – og dermed bli værende i Sjøforsvaret.

 

Personellet er vår viktigste ressurs, og hovedfokuset er å beholde kompetansen i Sjøforsvaret. Vi er inne i en utfordrende tid, og opplever at kompetanse forsvinner til næringer med bedre økonomiske betingelser enn oss. Dette er svært uheldig for kompetansenivået i Sjøforsvaret, og kan få svært alvorlige følger dersom utviklingen holder samme tempo de neste årene. Uten myndighet til å forvalte mitt eget personell har jeg dessverre små muligheter til å påvirke personellet om å bli.

 

Vi er avhengige av å legge forholdene best mulig til rette for at hver enkelt får en arbeidssituasjon som de er tilfreds med.

I Ubåtvåpenet har vi forsøkt med et to-besetningssystem på en av båtene. Dette har vist seg å fungere veldig godt ved utenlandsoppdrag, men har vært en større utfordring ved normal seilingsaktivitet hjemme i Norge.

 

Slike tiltak er ett av mange som kan gjøre Sjøforsvaret til en mer familievennlig arbeidsplass. Forutsigbarhet likeså.

En forutsigbar tjeneste, med forutsigbar lønn og forutsigbare fritids- og ferieperioder skaper trygghet for den enkelte medarbeider og for familien.

 

Forsvaret i balanse

 

Forsvaret er i ubalanse hva gjelder struktur, oppgaver og ressurser. Det er derfor avgjørende for Forsvarets eksistens at vi skaper grunnlag for å få til en balanse. At infrastruktur er i samsvar med størrelsen og antallet operative enheter, at vi ikke kutter i den spisse enden, men velger å samlokalisere eller fjerne det som kan betraktes som overflødig infrastruktur. For Sjøforsvarets del er det lite å ta av, vi har gjennom flere år samlokalisert og har i realiteten kun en base og tre støttepunkt igjen i vår basestruktur.

Å etablere et Forsvar i balanse er kanskje det aller viktigste personellpolitiske tiltak på kort og lang sikt.

 

Avslutning

 

Sjøforsvaret er en organisasjon i utvikling. I 2012 vil vi ha Europas mest moderne marine og kystvakt.

Sjøforsvaret blir lite, men kvaliteten blir meget høy. Det er viktig å forstå at et slikt Sjøforsvar krever et økt innslag av vervede. Derfor vil vi de kommende år se en utvikling hvor Sjøforsvaret profesjonaliseres. Organisasjonen vil da baseres på et vernepliktsystem som for Sjøforsvaret vil være annerledes enn i dag.

 

I en tid med høykonjunktur er det en stor utfordring å beholde personell og kompetanse. I tillegg til å beholde våre dyktige medarbeidere skal vi samtidig bygge opp en ny personellstruktur. Utdanningssystemet vårt er forbedret og vil gi oss det nødvendige grunnlag for å utdanne de kvinner og menn som trengs for å bemanne våre fartøyer og avdelinger.

 

Innfasingen av ny fartøysstruktur i Marinen og Kystvakten er gitt høyeste prioritet. Neste steg er drift av disse moderne enhetene. Det vil kreve et Forsvar i balanse og driftsbudsjetter som er tilstrekkelige og militærfaglig forsvarlige.

 

La meg avslutningsvis få understreke nok en gang at vi må skape forutsigbarhet for våre medarbeidere. Vi må verne om det lille Forsvaret og Sjøforsvaret vi har, om den spisse ende, om våre fartøyer og avdelinger. Jeg er overbevist om at våre folkevalgte fortsatt vil ha et forsvar med mening, at våre folkevalgte vil gjøre nasjonen i stand til å hevde våre rettigheter i de havområder vi forvalter og at vi fortsatt blir å regne med internasjonalt sammen med våre allierte.

Så får vi vente noen uker til Forsvarssjefen legger fram sin studie. Jeg kan love dere klare anbefalinger og retninger for vårt framtidige forsvar.

 

Vel, det var det.

 

Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. april 2007

Ved

Kommandørkaptein Helge Tonning
Sjef MTB våpenet

Foto hentet fra denne artikkelen på Forsvaret.no.

1.          Innledning

Formann, ærede forsamling,

Kommandørkaptein Helge Tonning. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Om vel en uke avslutter Norge sitt maritime bidrag til UNIFIL II utenfor kysten av Libanon. Aftenposten har allerede oppsummert dette oppdraget for oss. På lederplass 14. mars konkluderte avisen med at ”marinestyrken med de norske MTBenes blotte nærvær har forhindret våpensmugling og illegal aktivitet i området, og erklærte derfor oppdraget som en suksess.” Denne analysen er korrekt, om enn noe forenklet. Jeg er derfor glad for invitasjonen hit i dag, og for anledningen til å gi dere en litt grundigere fremstilling av oppdraget, og hvordan vi har løst det.

Som sjef for MTB våpenet representerer jeg styrkeprodusenten. Jeg vil derfor gjennom foredraget ikke avgrense meg til de rent taktiske forhold i det østlige middelhav, men også forsøke å gi dere en forståelse for helheten rundt operasjonen, sett fra MTB våpenet og Kysteskadrens ståsted. I tillegg til de rent operative aspektene, tror jeg det er viktige erfaringer vedrørende logistikk, interoperabilitet og sammensetningen av den maritime styrken som kan være av interesse for dere. De storpolitiske konsekvensene av eventuelle handlinger begått på enkeltskipsnivå kan jeg imidlertid ikke komme inn på, men det har vi alle sikkert en forståelse for.

Nå er internasjonale operasjoner ikke noe nytt fenomen for MTB våpenet. Snarere tvert i mot. MTBene har vært hyppig etterspurt i internasjonale operasjoner de siste 10-15 år, og jeg opplever at denne etterspørselen er økende. Dette er et forhold som jeg imidlertid opplever blir lite debattert her hjemme.

Det kan nevnes at MTBer ble vurdert som norsk bidrag i forbindelse med ”Gulf I – krigen” i 1991. Videre ble norske MTBer etterspurt som ressurs i Adriaterhavet i 1994, som støtte til maritime operasjoner i Gulfen i 1998, og i Libanon i år 2000. MTB våpenet deployerte som kjent til NATO operasjonen Active Edeavour i 2003, og utførte her eskorte operasjoner i Gibraltar stredet. Deretter stod MTB våpenet på 30 dagers beredskap i to seks måneders perioder for samme operasjon. MTB våpenet var innmeldt til NATO Respons Force (NRF) 8 med beredskapsperiode første halvdel av 2007 og sist deployerte vi til UNIFIL II i oktober 2006.

De norske MTBene har altså vært etterspurt og aktuelle for operasjoner langs hele konfliktskalaen. Aktivitetsnivået, relevans og etterspørsel i forhold til internasjonale operasjoner har bare gått en vei – nemlig oppover.

Som dere forstår så er ikke planlegging og gjennomføring av internasjonale operasjoner noe nytt for MTB våpenet, men det er nytt at vi i UNIFIL II deltar i en FN operasjon – det har vi ikke gjort tidligere.

Våre moderne MTBer kan beskrives som små overflatefartøyer med høy taktisk mobilitet og stor slagkraft, og med en fullverdig interoperabilitet hva gjelder kommando, kontroll og informasjonssystemer. Årsaken til at dette utgjør relevante og etterspurte kapasiteter, er enkelt forklart; Dagens sikkerhetsrisiko oppstår i tilknytning til kystlinjen, i streder og i havner. Her setter topografi, hydrografi og trafikktetthet helt egne krav til plattformstørrelse, manøvrerbarhet, våpen, sensorer, trening og øvingsnivå.

Dette er et miljø hvor MTBene opererer effektivt, og hvor vår spisskompetanse kommer til sin rett. Vi har på mange måter å gjøre med en nordeuropeisk nisjekapasitet hvor Norge har særskilt kompetanse og materiell. Samtidig er det viktig å understreke at, i denne typen operasjonsområder, er behovet for integrerte maritime styrker, med ulike kapasiteter, større enn noen gang.

Som en kuriositet nevnes derfor at akkurat nå, lengst øst i Middelhavet er det nettopp MTB’er fra Norge, Tyskland, Danmark og Sverige som finner sin anvendelse. Felles for disse enhetene er at de alle, mildest talt, opererer langt unna hjemmebase og langt unna den rollen disse kapasitetene fylte under den kalde krigen. Nok en fellesnevner er at etter årtier med jevnlige samøvelser mellom danske, tyske og norske MTBer, er enhetene interoperable og innsatsklare i en multinasjonal styrke fra minutt en.

Dersom det har etterlatt seg et inntrykk av at det bare er MTB våpenet som utgjør det norske maritime bidraget i UNIFIL II, så er dette ikke helt korrekt. Jeg vil komme tilbake til en mer detaljert beskrivelse av organisering av styrken og det norske bidraget, men jeg ønsker allerede nå å presisere at det norske bidraget i UNIFIL II består av elementer fra både Marinens Logistikkvåpen (MARLOG), MTB våpenet, FLO og elementer fra Kysteskadren, herunder Norwegian Task Group. Uten denne sammensetningen, hadde det ikke vært mulig å bidra effektivt i UNIFIL II.

Det er også viktig å understreke at FN-styrkens oppdrag ikke blir løst av MTBer alene, men av en bredt sammensatt maritim styrke. Den maritime del av UNIFIL II består av MTBer, korvetter, fregatter, logistikkfartøyer og maritime luftenheter fra 7 ulike nasjoner. Maritime styrker settes sammen ut fra oppdragets art, av fartøystyper med utfyllende kapasiteter. Ingen av disse fartøystypene kunne løst dette oppdraget alene. Her går det selvsagt en klar parallell til hvorfor Sjøforsvaret er sammensatt av flere ulike fartøystyper. Fartøyene har komplementære kapasiteter, og derav ulike roller.

For å etablere et nødvendig nivå av sjøkontroll i et avgrenset område, i et begrenset tidsrom, og med en definert eller udefinert trussel – setter vi sammen en styrke med komplementære kapasiteter. Dette benevnes som ”task organisering”, og er et uttrykk for den fleksibiliteten som ligger i maritime styrker. Men det er også et uttrykk for hvordan vi er avhengig av samspillet mellom enheter med ulike egenskaper. Enhetene opptrer ikke isolert med egne mål som kan nåes uavhengig av andre. Sjøkontroll krever koordinering, samarbeid og oppgavefordeling for å nå felles mål. Dette kommer like tydelig frem i UNIFIL II, som det vil gjøre i Sjøforsvarets håndtering av eventuelle kriser i våre egne farvann.

Av den grunn er også våre fartøyer svært interoperable, både hva gjelder kompetanse, prosedyrer og tekniske forhold. Våre fartøyer har, som tidligere nevnt, utvekslet informasjon med allierte enheter i nær sann tid lenge før vi lærte om begreper som nettverksbaserte operasjoner.

Jeg synes det er viktig å understreke at den maritime delen av UNIFIL II ikke er en ren MTB-operasjon, fordi det er klare sammenhenger mellom dette, og i den retningen utviklingen av Sjøforsvaret går her hjemme. Det taktiske ledelseselementet i Norwegian Task Group står sentralt når vi skal realisere effekten av et modernisert Sjøforsvar frem mot 2010. Fregatter, Skjold-klasser, undervannsbåter, mineryddere og spesialavdelinger utfyller hverandre og organiseres innenfor rammen av Norwegian Task Group, avhengig av oppdragets art. Denne styrken har også behov for en mobil, sjøgående logistikk for å kunne være like effektiv i Barentshavet og i Nordsjøen som i Middelhavet. NATO stiller også krav til å kunne operere i inntil 30 dager for styrker innmeldt i NATO Response Force, og da er logistikk fartøyer enn forutsetning for å kunne oppnå en slik utholdenhet, uansett hvilke norske maritime elementer en tenker på.

Det er et viktig poeng at selv om det norske bidraget til UNIFIL er basert på MTBer, så bidrar vi her sammen med andre nasjoner og andre fartøystyper til å fremskaffe den militære kapasitet som setter FN i stand til å etablere nødvendig sjøkontroll i området. Denne måten å sette sammen en maritim styrke på, er fundamentet for å forstå alle maritime operasjoner, ute og hjemme.

La meg nå gå over til opptakten og forberedelsene til UNIFIL II.

2.          Forberedelser

MTB våpenet skulle delta i NATO Response Force 8 med 4 fartøyer fra januar 2007. Etter sommerferien 2006 startet derfor et planlagt oppfriskningsprogram for å forberede deltakelse i NRF sertifiseringsøvelsen Brilliant Midas, som gikk av stabelen primo oktober 2006. Øvelsen ble arrangert i Fransk farvann, mellom Korsika og den franske middelhavskysten. Dette var en planlagt aktivitet og ledd i kompetanseheving frem mot vår beredskapsperiode i NATO Respons Force 8 (NRF 8) fra januar 2007.

Samtidig som forberedelsene til denne øvelsen pågikk, ble det i nyhetsbildet etter hvert klart at det skulle settes opp en multinasjonal FN – styrke, UNIFIL II, med oppdrag om å hindre blant annet våpensmugling sjøveien utenfor Libanon. Mange forhold var imidlertid uklare, så som mandat for styrken, engasjementsregler (ROEer), ledelse, sammensetning, oppdrag og operasjonsområde.

Eventuell MTB deltakelse i UNIFIL II fra norsk side var på dette tidspunkt ikke klarlagt, og forberedelsene for avreise til øvelse Brilliant Midas pågikk for fullt. Opplasting og avreise med fire MTBer til Toulon i Frankrike, ved hjelp av Float-on-float-off fartøy, var allerede planlagt og bestilt til medio september. Transport av MTBer og materiell til Middelhavet var således ivaretatt, uavhengig om det skulle komme en politisk beslutning om norsk MTB deltakelse i UNIFIL II eller ei.

I noen hektiske uker måtte MTB våpenet gjøre seg klar til flere alternativer, herunder programmert fire ukers deployering til øvelse Brilliant Midas, mulig deployering til UNIFIL II, i en eller annen kontekst, samtidig som forberedelser til mottak av Skjold klassen skulle gjennomføres i Norge. Dette medførte en stor bredde og kompleksitet i planprosessen, med åpning for mange alternativer. Skulle styrken være borte i nærmere 7 måneder, måtte bla annet utrustning for dette taes med til øvelsen i Middelhavet. Alle muligheter ble holdt åpne, og takket være støttefartøyet KNM Valkyrien fra Marinens logistikkvåpen, som var satt opp som støtte på Brilliant Midas og NRF 8, fikk vi med oss personell og materiell til å takle både Brilliant Midas og eventuell direkte deployering til UNIFIL II ved avreise fra Norge.

Logistikkfartøyet KNM Valkyrien. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold

Når det gjelder trening og øving før avreisen, ble det også her tatt høyde for flere alternativer, ved at alle relevante oppdrag og scenarier ble drillet inn og øvet i Bergens området. Nå er det vanlig at all trening og øving på våre fartøyer er rettet mot relevante oppgaver, slik at et eventuelt UNIFIL II oppdrag ikke ville medføre ekstra kompetanse ut over det som var planlagt og krevet i forbindelse med NRF 8. De oppgavene vi analyserte oss frem til kunne være aktuelle i en UNIFIL II sammenheng, lå således godt innenfor det avdelingen måtte forventes å kunne løse.

I Kysteskadren drives trening og øving om bord på fartøyene på en sånn måte at det er fartøyet med besetning som sådan som trenes og øves opp til det operative nivået som kreves. Det er hele teamet om bord som samtrenes og ved eventuelle oppdrag er det ikke planlagt med utskifting av personellet om bord. På denne måten er fartøyet med besetning gripbart til operasjoner som ligger innenfor oppgave registeret, på kort varsel. All trening og øving er foretatt med materiellet som forefinnes om bord. Slik blir det ingen ”ny situasjon” om fartøyet skulle deployere. Imidlertid vil enhver ansvarsbevisst offiser ønske å forberede seg best mulig. Med bakgrunn i dette, gjorde vi analyser av mulige scenarier og endret noe på utstyrskonfigurasjonen om bord for å være best mulig forberedt. Dette innebar montering av ekstra 12,7 mitraljøse på akterdekk for å nevne noe. Treningsprogrammet som var planlagt ble strømlinjeformet også mot eventuell UNIFIL II deployering og all ledig tid ble benyttet til å perfeksjonere det operative nivået om bord.

I opptakten før avreise til Middelhavet, fattet også pressen interesse for det som kunne bli en deployering til UNIFIL II. Vi opplevde dessverre at Bergens Tidene på førstesiden rapporterte om en situasjon med dårlig forberedt personell og dårlig og foreldet materiell.

Vi kjente oss ikke igjen i situasjonen, men når slike oppslag først er kommet på trykk, så har skaden på en måte skjedd. Saken verserte en tid i media, og utgjorde en ekstra belastning både for oss i ledelsen, mannskapene og ikke minst for de pårørende. Ikke fordi vi betvilte vårt eget materiell eller vårt eget øvingsnivå, men fordi det etter hvert bredte seg en viss usikkerhet hos pårørende og ikke minst hos politikere som mente mye om egnetheten til både fartøy og mannskap fra Stortingets talerstol. Vi oppfattet dette som unødvendig støy, men hos mannskaper og offiserer om bord var det ingen skepsis å spore. Vi var hele tiden overbevist om at både materiell og personell holdt godt mål, noe vi senere fikk full anledning til å demonstrere og bekrefte.

Når det nå går mot slutten av oppdraget, kan vi med visshet oppsummere denne diskusjonen. Vi har svært gode erfaringer med det personellet som har gjort tjeneste i UNIFIL II. De er godt trent. Dette er et oppdrag som faller godt innenfor hva de har drillet og øvet på. Videre har de norske mannskapene gode holdninger, og ser sin rolle i en større sammenheng. Det har vært en sunn og god innstilling til tjenesten gjennom hele oppdraget, og vi har hatt en enorm stå-på vilje, som har bidratt vesentlig til at deployeringen har vært vellykket.

NRF og UNIFIL-planlegging kom på toppen av høy aktivitet i forbindelse med innfasing av Skjold-klassen. Det er derfor ikke til å legge skjul på at MTB våpenets planleggingskapasitet og stabsressurser ble strukket til det ytterste i de hektiske ukene etter ferien i fjor. Før avreise til Brilliant Midas måtte en robust plan utvikles som tok høyde for alle tenkelige forhold.

MTB våpenet er gitt i oppdrag å ta i mot- og operativt evaluere Skjold klassen innen 2010. Forberedelser og opplæring har startet, og det er nå 2,5 Skjold besetning på plass. Samtidig skulle våpenet levere en mulig utvidet operativ kapasitet (UNIFIL II), alt innenfor eksisterende rammer. Det er meget knapt med personellressurser i MTB våpenet og alt personell som i dag seiler på Hauk klassen er planlagt benyttet direkte over på Skjold klassen. Det var derfor ikke anledning til å planlegge med avvikling av både ferie og opptjente leave-dager etter endt oppdrag. Vi seiler i dag til sammen seks Hauk klasser og fire var planlagt til Brilliant Midas. Det var en utfordring å løse alle oppdrag, ikke bare i nå-tid, men sikre at de mer langsiktige målene også kunne nåes.

I sum utgjorde dette et cluster av krevende oppgaver for MTB-våpenet, og det er de samme menneskene som er involvert i alt. Vi måtte finne en løsning hvor besetningene kom ut av oppdraget uten å være utslitt, klar for å kaste seg over Skjold-opplæring, uten mye opptjent fritid til gode, samtidig som vi opprettholdt en høy tilgjengelighet i operasjonsområdet.

Løsning på dette ble en rotasjons ordning, der vi hele tiden er i stand til å bemanne fire komplette fartøyer i operasjonsområdet, ved å bruke alle seks besetningene.

Dette sikrer en forordning der besetningene er fire uker i operasjonen, en uke på retrening og oppdatering ved Haakonsvern og en uke der opptjente leave dager avvikles etter hvert. På denne måten har vi klart å slå mange fluer i en smekk.

  • Vi sikrer at fartøyene hele tiden er fult bemannet,
  • vi sikrer at personellet er klar til innsats for mottak av Skjold klassen raskt etter oppdrag,
  • vi sikrer at eksponeringstiden blir kortere i operasjonsområdet slik at fokus og årvåkenhet holdes på et høyt nivå,
  • vi sikrer maksimal familievannlighet og
  • vi sikrer at all avvikling av leave dager skjer med utgangspunkt i Norge og hjemsted og ikke fra Kypros.

Denne måten å løse oppdraget på, har også medført at UNIFIL besetningene har kunnet delta på viktige øvelser her hjemme, blant annet Mobil innsats 06 og Noble Mariner 07, samt operativ evaluering av KNM Fridtjof Nansen. I praksis har dette for enkelte betydd at de har vært på patrulje i Middelhavet den ene dagen og på patrulje i Andfjorden 48 timer etterpå.

Når man på denne måten tenker nytt og utradisjonelt, møter man gjerne motbør. Noe friksjon har vi således opplevd underveis, eksempelvis i spørsmål om hvem som skal motta hvilke tillegg til hvilke tidsrom. Vi har underveis hele tiden søkt etter akseptable og pragmatiske løsninger, og alltid med hjemmel i regleverket. Imidlertid kan det synes som om en del forhold i den gjeldende Særavtalen ikke er så enkle å omsette, særlig sett i lys av den nødvendige, valgte og aksepterte løsningen med rotasjonsordningen for personellet.

Nåvel, friksjon oppleves jo stadig og er en del av både operativ og administrativ hverdag.

MTB våpenet mottok varlingsordre like før avreise fra Norge, og øvelse Brilliant Midas ble gjennomført som planlagt. Midt under øvelsen kom deployeringsordren til UNIFIL II, men gode planer og tilstrekkelige forberedelser gjorde at det ikke bød på noen problemer å deployere direkte til Limassol på Kypros etter fullført NRF sertifiseringsøvelse. 25 oktober 2006 var styrkebidraget etablert og innlemmet i UNIFIL II.

3.          Operasjonen

3.1.1  Den maritime organisasjonen (UNIFIL II/mar)

Den maritime styrken i UNIFIL II består av forkjellige typer fartøyer fra flere nasjoner. I tillegg til Norge, bidrar Tyskland, Sverige, Danmark, Nederland, Frankrike, Hellas og Tyrkia med fartøyer. Task Force 448 består av 6 fregatter, 11 MTBer/Korvetter og 3 logistikkfartøyer.

 

Styrken er ”task organisert” og ledes av Tyskland. Styrken ble først ledet av kontreadmiral Krause, som nylig ble avløst av kontreadmiral Bollow. Norge har ansvaret for taktisk ledelse av en gruppe MTBer og korvetter som opererer i tett samarbeid nær kysten. Sjef 22 MTB skvadron, kommandørkaptein Narve Nordanger, har derved flere hatter i tillegg til rollen som skvadronssjef. Han er også National Contingent Commander (NCC) for hele det norske styrkebidraget, og Commander Task Group 448.03.

Deler av styrken har base i Limassol på Kypros og opererer ut derfra. De mindre fartøyene fra Tyskland, Norge, Danmark og Sverige roterer på å være på patrulje og ved basen for vedlikehold. Norge har til enhver tid minst to MTBer i aktiv patrulje. Dette er en ordning som fungerer svært godt og balanserer behovet for vedlikehold mot behovet i operasjonsområdet. Videre er dette en fornuftig balanse mellom patrulje og hvile for mannskapene. 60 timer på patrulje i dårlig vær under varierende trusselforhold er svært krevende og slitsomt!

I operasjonsområdet er fartøyene direkte underlagt den tyske admiralen, og opererer ikke i forband under en skvadronssjef som MTBene er vant til hjemmefra. Imidlertid er dette veldig likt den organisering som er valgt for Skjold klassen i fremtiden.

3.1.2  Det norske styrkebidraget

Det norske styrkebidraget består som jeg nevnte innledningsvis ikke bare av MTB våpenet alene. For å kunne operere langt borte fra base er det avgjørende at nødvendig logistikkstøtte medfølger. I prosessen med å omorganisere Sjøforsvaret, (prosjekt Neptun, som ble implementert 1 januar 2006), så Marinens Logistikkvåpen dagens lys. Her er de operative logistikkressursene i Kysteskadren samlet og Logistikkvåpenets deltakelse i styrkebidraget er avgjørende for å opprettholde nødvendig operativitet. Logistikkvåpenet er en integrert del av styrken (som vist på plansjen) og dette synliggjør hvordan ressursene kan tilpasses og organiseres i forhold til oppdraget. MARLOG løser de såkalte Combat Service and Support oppgavene for det norske styrkebidraget.

I tillegg til Logistikkvåpenet, har MTB våpenet og NorTG bemannet den staben som kreves for å utøve ansvaret som CTG. På denne måten er det etablert en bærekraftig organisasjon med tilstrekkelig kompetanse og ressurser til å gjennomføre operasjonen på en god måte.

Sjøforsvarets etablering av et taktisk ledelsesledd gjennom Norwegian Task Group for noen år tilbake, innebærer at vi i dag har en gruppe marineoffiserer som har erfaring og spisskompetanse i å utøve taktisk ledelse av maritime styrker. Deres kunnskap og erfaring er bygget gradvis i Sjøforsvaret, noe som bidrar sterkt til å gjøre oss til relevante og attraktive samarbeidspartnere. NorTG har avgitt meget kompetente stabsmedarbeidere til dette oppdraget som støtter Sjef 22 MTB Skvadron i sin rolle som CTG.

Totalt teller det norske bidraget om lag 150 personer. Det vedlikehold som ikke utføres av MARLOG, tas normalt av FLO ved reisereperatører. Her er det utviklet et meget godt samarbeid, og tyngre vedlikehold, så som dokksetting og rutinemessig skifte av hovedmotorer, har blitt håndtert av FLO på en meget god og effektiv måte. På grunn av Marinens Logistikkvåpen og FLOs innsats, har styrken hatt en operativitet på tett oppunder 100%. Dette er nærmest eksepsjonelt i internasjonal sammenheng, og uten den ekspertise og innsats som er lagt til grunn fra MARLOG og FLO hadde dette ikke vært mulig. Vi skal her også huske på at fartøyene seiler veldig mye i operasjonen. I løpet av 1,5 måned tilbakelegger hvert fartøy en distanse som tilsvarer ett års normaldrift i Norge. Tar en i tillegg i betraktning at fartøyene er bortimot 30 år gamle, og snart skal utfases, er dette noe å bli imponert og stolt over.

3.1.3  Logistikk

Den maritime styrken har som nevnt etablert en fremskutt base i Limassol havn på Kypros. Tyskland bidrar med styrkebeskyttelse til denne basen. For øvrig deles en rekke av ressursene mellom nasjonene. Vi skal huske at de fleste av disse nasjonene, spesielt Danmark, Tyskland og Norge har utviklet et tett forhold gjennom mange tiår med øvelse og trening i Skagerrak og Nordsjøen. Her har vi gode og tette relasjoner, helt ned på det personlige plan.

Sanitet med såkalt Role 1 kapasitet inkludert en ”hospital sats”, sambandsvakthold, velferdstjenester og meteorologiske tjenester er bare noen eksempler på områder hvor styrken samarbeider og deler ressurser. På plansjen ser vi et oversiktsbilde av denne ”campen”, som er kompakt og effektiv.

KNM Valkyrien, som er det norske logistikkfartøyet, (kan skimtes bakerst til høyre) er, i tillegg til å fungere som logistikkfartøy, også det stedet hvor den norske CTG-staben er satt opp. Valkyrien fungerer etter forutsetningene godt, men er på alle måter for liten. Dette tvinger oss til å ha et større fotavtrykk i land enn vi hadde hatt ønske om. I tillegg til at en slik løsning er noe mer kostbar, må vi gjennom krevende prosesser med diplomatisk klarering av alt utstyr som skal i land eller forsendes mellom Norge og Kypros. Denne ordningen binder oss mer enn det vi kunne ønske. Vi kan se for oss andre oppdrag, hvor patruljeområdet ikke er like statisk og hvor det er behov for logistikkfartøy som kan løfte større deler av logistikken med seg dit hvor fartøyene opererer.

UNIFIL II -oppdraget har allikevel demonstrert nødvendigheten av å omstille Sjøforsvarets operative og integrerte logistikkapasiteter. Det var riktig å gå fra en stasjonær basestruktur langs norskekysten til et mer mobilt logistikkapparat. Marinens Logistikkvåpen har i høy grad innfridd i forbindelse med UNIFIL II. Samtidig er det viktig å understreke at vi savner skikkelige, (optimaliserte, skreddersydde, fleksible) logistikkfartøyer under oppdrag som dette. KNM Valkyrien er tross alt opprinnelig designet som et supply-fartøy for Nordsjøen.

3.1.4  Mandatet

Mandatet til styrken er gitt i FN sikkerhetsråds resolusjon nr 1701. I denne sammenheng skal den maritime styrken bidra til:

  • Støtte Libanesiske Væpnede Styrker (LAF) i å hindre smugling av våpen og våpenrelatert utstyr som angitt i UNSCR 1701

Nærmere bestemt betyr det at den maritime styrken skal:

  • Støtte implementeringen av UNSCR 1701
  • Detektere, lokalisere og identifisere all trafikk inn til Area of Maritime Operations. (AMO)
  • Gjennomføre avskjæringer for å hindre tilførsel av illegale våpen.
  • Patruljere og overvåke farvannet.

De skal også:

  • Dokumentere samhandling med Libanese Armed Forces (LAF) og hendelser i AMO.
  • Fortsette å styrke koordineringen med libanesiske myndigheter.
  • Vise Multinasjonal Task Force (MTF) tilstedeværelse og kapasiteter innen AMO.

 

Mandatet gir styrken mulighet til å skaffe seg full oversikt og kontroll i området, men bording av fartøyer i Libanesisk farvann kan først skje etter anmodning fra Libanesiske myndigheter.

3.1.5  Gjennomføring

Operasjonsområdet som er skissert på plansjen strekker seg fra rett utenfor grunnlinjen og ca 40 nautiske mil utover. Styrken har grovt sett organisert seg slik at de små Libanesiske patruljefartøyene avpatruljerer kloss inntil kystlinjen. Utenfor disse, i Libanesisk territorialfarvann, patruljerer MTBene og korvettene (de tyske, norske, danske og den svenske). Lengst ute, det vil si utenfor Libanesisk territorialfarvann, er fregattene stasjonert. Støttefartøyene skifter på å etterforsyne FN-styrken til sjøs og ved base.

Området er med andre ord under kontinuerlig overvåkning av en rekke fartøyer. Totalt befinner det seg til enhver tid 800 sjøfolk fra Task Force 448 på patrulje. Styrken har både midlene og engasjementsreglene de trenger for å løse oppdraget med nødvendig autoritet.

Området er preget av mye aktivitet, både sivil og militær. Det er opprettet separasjonssoner mot den israelske og syriske grensen. Hele området er soneinndelt for å lette organiseringen, og det er etablert entry-points og seilingskorridorer som den sivile skipsfarten skal rette seg etter. Det er totalt gjennomført rundt 5000 oppkall og eksaminasjoner pr 14 april. Av disse er i overkant av 1000 utført av de norske fartøyene.

Det er også etablert et tett og godt samarbeid på ulike nivå med Libanesiske myndigheter og den Libanesiske Marinen. I tillegg til patruljeoppgavene, har de norske enhetene utmerket seg ved å være spesielt egnet til samvirke med den libanesiske marinen. Alle de norske fartøyene har vært i Libanon (blant annet i Beirut) og drevet klasseromsundervisning av libanesiske mannskaper innen maritime disipliner. Dette gjøres for å hjelpe den libanesiske marine til å bygge kompetanse til senere selv å forestå adekvat kontroll av eget farvann og ivareta egen suverenitet, slik at FN styrken en dag kan trekke seg ut. Vi har fått særdeles gode tilbakemeldinger på de norske mannskapenes profesjonelle holdning og gode sosiale egenskaper. De har bidratt sterkt til å skape tillit og samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine. Den norske gode tradisjonen fra UNIFIL holdes således i god hevd. Norsk personell har seilt kortere turer med libanesiske fartøyer og libanesisk personell har fått oppleve Hauk klassen. Dette har bidratt til et meget godt samarbeid mellom FN styrken og den libanesiske marine, i tråd med Sikkerhetsrådets resolusjon (UNSCR 1701).

Enhver militær operasjon utgjør en viss risiko. Risikoen de norske MTBene er eksponert for, skal ikke overdrives, men det finnes grupperinger på landsiden som har våpen med potensial til å ramme fartøyer på havet, spesielt de som opererer nært land. Dette er en trussel de norske mannskapene må håndtere og de må derfor sørge for å operere på en slik måte at trusselen reduseres til et akseptabelt nivå. Så langt har de norske enhetene ikke blitt utsatt for direkte engasjement fra landsiden, men det er klart at så lenge det forefinnes en potensiell trussel, må denne håndteres. Styrkene skal til enhver tid være årvåkne og klar til mottiltak på kort eller intet varsel. Rulleringsordningen og treningsperiodene her hjemme er viktige i så måte.

Det har heldigvis vært få episoder som har oppstått i forbindelse med UNIFIL II oppdraget. Det har vært tilløp til noen uavklarte situasjoner, som kunne ha utviklet seg i farlig retning. Dette har satt våre skipssjefer og besetninger på prøve, men situasjonene har etter mitt skjønn blitt håndtert meget profesjonelt. På grunn av fasthet, god vurderingsevne og evne til å se sin egen situasjon i en større sammenheng, har potensielt farlige situasjoner blitt de-eskalert før de har fått utviklet seg.

De norske besetningene har gjennom sin kunnskap og profesjonalitet fått meget gode tilbakemeldinger fra alle hold. Foruten at patruljeoppdragene har blitt løst på en særs profesjonell og god måte, har det norske personellet blant annet vært ansvarlige for å planlegge og gjennomføre samøvelser med libanesiske styrker, samt utarbeide sentrale dokumenter på vegne av FN styrken, senere signert på forsvarssjefs-, og admiralsnivå. De har utviklet dataverktøy for å forbedre oversikten i området og utviklet prosedyrer og rutiner til felles benyttelse av både FN styrken og Libanesiske styrker. Jeg blir ikke så rent lite stolt når jeg ser hvordan de har satt spor etter seg som profesjonelle og dyktige samarbeidspartnere overfor alle impliserte.

Når nå bidraget vårt om kort tid trekkes ut og hjem, er det med mange erfaringer rikere i skipssekken.

3.1.6  Utfordringer

Styrken har ved avsluttet deployering, gjennomført seilas tilsvarende 4 års normal drift hjemme, under krevende forhold. En skulle gjerne tro at det bare er sol, sommer og lite vind i disse farvannene, men det er definitivt ikke tilfelle. Været i det østlige Middelhav i vinterhalvåret er preget av både varslede og uforutsette stormer, samt mye stormsjø, som skaper rotete bølgeforhold. Til dels konstant kraftig slingring og bølgehøyde på opptil 10 meter er ofte resultatet. Mannskapene har derfor opplevd omtrent alle de vind og bølgeforhold vi er vant med hjemmefra på vinterstid.

Det høye antallet seilingstimer og økt vedlikeholdsbehov som en følge av mye vær og høyt saltinnhold i sjøen, er en del av utfordringene som styrken har måttet håndtere. Det er heller ikke til å legge skjul på at det er en belastning på personellet å tilbringe så mye tid om bord på disse relativt kummerlige fartøyene, kombinert med rutinene og kravene til årvåkenhet som oppdraget medfører. Ledelsen og mannskapene i MTB våpenet ser virkelig frem til å løse tilsvarende oppdrag med nytt utstyr. Skjold-klassen vil øke både utholdenheten og effektiviteten betraktelig dersom vi får tilsvarende oppdrag om noen år.

3.1.7  Redeployering

25 april er det over (mission accomplished). Besetningene returnerer til Norge og fartøyene løftes på dokkingsfartøyet Condock tilbake til Bergen. MTB våpenet har i UNIFIL II gitt sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner med Hauk klassen.

Det blir imidlertid ingen stridspause for mannskapene når de kommer hjem. Mange er allerede utpekt til tjeneste på Skjoldklassen og starter rett på utdanning mot ny fartøysklasse. Noen skal fortsatt seile på Hauk klassen, til den utfases i løpet av 2008. Deretter blir også dette personellet overført til Skjold klassen. Allerede i mai i år, er to av Hauk- besetningene på øvelse Noble Mariner i Østersjøen, mens andre sitter på skolebenken for å forberede seg til seilas med Skjold-klassen.

Når Skjold klassen blir operativ er det den som overtar stafettpinnen videre. Det er derfor med stor tilfredsstillelse det kan fastslås at Skjold klassen vil tilby vesentlige kapasitetsforbedringer i forhold til Hauk klassen. Faktisk så blir kapasitetsforbedringene så store at vi ikke lengre snakker om en MTB i vanlig forstand, men snarere om en overflate korvett. Skjold klassen vil med sitt fartspotensiale kunne være fremme i et operasjonsområde på mindre enn halvparten av tiden en Hauk klasse eller fregatt kan i dag.

Den vil gi en reaksjonsevne og taktisk mobilitet som savner sidestykke i maritime operasjoner. Dette er etter vårt skjønn viktige egenskaper, både i en nasjonal og internasjonal kontekst. I tillegg vil den ha omtrent like stor overflatekapasitet som en Fridtjof Nansen klasse fregatt og den er designet for å operere og utfylle denne. Samtidig som den vil operere effektivt i kystnære områder, har den havgående egenskaper og større utholdenhet.

NATO etterspør ikke MTBer hevdes det. Det er i og for seg riktig, men da snakker de om en MTB slik vi husker den fra den kalde krig, med en-vaktsystem og begrenset utholdenhet på grunn av dette. Denne situasjonen er ikke lengre aktuell, og den maritime utviklingen jeg beskrev i innledningen i foredraget, har medført at både NATO og FN etterspør de kapasitetene våre fartøyer i dag og i fremtiden vil inneha.

Det er derfor riktig å konstatere at Skjold klasse korvett er et fartøy bygget for fremtiden. Om få dager forlater tredje fartøy produksjonshallen i Mandal. Testene pågår for fullt på de to første fartøyene og så langt ser alt meget lovende ut. Når NSM, NORCISS og Satcom implementeres, følges ambisjonene Forsvaret og våre politikere har satt for fremtidens Forsvar, både innefor ildkraft, satsing på kommando og kontroll samt å være en viktig bidragsyter og medspiller i morgendagens nettverksbaserte forsvar. Som en viktig ressurs og node i et nettverk, kommer skjold klassen til å føre de gode tradisjonene videre og bidra til at Sjøforsvaret innehar de komplementære kapasitetene som kreves for å løse de sjømilitære oppgavene som Forsvaret skal løse.

Det er derfor ikke med vemod jeg konstaterer at Hauk klassen har levert sitt siste bidrag til internasjonale operasjoner. Jeg ser frem til den kapasitet Forsvaret får når Skjold klasse korvett overtar.

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 5. mars 2007

ved

Flaggkommandør Arild-Inge Skram
Sjef for Kystvakten

En 30-årsjubilant i utvikling.

Kystvakten – oppgaver og utfordringer

Innledning

I år markerer Kystvakten to viktige jubileer:

Kystvakten fyller 30 år 1. april og det er 10 år siden Stortinget vedtok Kystvaktloven – loven som gir grunnlaget for dagens moderne kystvakt. Men Kystvakten er alltid aktuell og Kystvakten er alltid til stede – på mange arenaer og ikke minst ute på havet – jubileum eller ikke. Som en illustrasjon på vår tilstedeværelse og aktualitet kan det nevnes at Kystvaktskvadron Sør har gjort en omfattende og viktig jobb i forbindelse med Server-forliset. En jobb som har pågått lenge etter at medienes oppmerksomhet avtok. Denne innsatsen er forankret i Kystvaktens rolle som en del av Kystverkets oljevernberedskap.

Kystvaktskvadron Nord sender på sin side nå i mars KV Svalbard på et forskningstokt i isen ved Spitsbergen med personer og utstyr fra flere forskningsprosjekter ombord.

Dette viser noe av bredden i det arbeidet Kystvakten gjør og det viser også bredden i kompetanse Kystvakten må besitte for å kunne løse oppgavene vi er satt til å løse.

En 30-årsjubilant i utvikling

Kystvakten er statens viktigste myndighetshåndhever på havet og utfører sitt virke i hele det norske jurisdiksjonsområde. Opp gjennom årene har det vært fokus på å samle statlige maritime oppgaver hos én sentral aktør. Kystvakten har i denne sammenheng utviklet seg fra det sjømilitære fiskerioppsynet til dagens moderne kystvakt. Denne utviklingen har gitt dagens struktur, organisering, hjemmelsgrunnlag og roller/oppgaver på havet og langs kysten.

To viktige milepæler, ikke bare for Kystvakten men for alle statlige interesser på havet og langs kysten, er etableringen av Kystvakten i 1977 og Kystvaktloven som ble vedtatt av Stortinget i 1997. Kystvaktloven gir Kystvakten det nødvendige hjemmelsgrunnlaget for å kunne opptre på vegne av en lang rekke statlige institusjoner ute på havet og langs kysten.

Operasjonsområde

Det norske jurisdiksjonsområde til havs er mer enn 6 ganger større enn det norske fastlandet. Men Kystvaktens operasjonsområde inkluderer også internasjonale havområder som f eks det såkalte Smutthavet og Smutthullet. Avstanden fra Harstad til sentrale fiskefelt i Barentshavet er eksempelvis lenger enn avstanden fra Oslo til Trondheim. I tid betyr dette ca ett døgn for et fartøy. For å dekke det store ansvarsområde og aktivitetene som foregår her må Kystvakten være tilstede flere steder samtidig – i 2006 hadde Kystvakten i gjennomsnitt 14-15  fartøy på patrulje til enhver tid.

Området representerer en rekke maritime utfordringer som treffer Kystvakten. Det er et av verdens rikeste områder både i form av levende og fornybare ressurser som fisk og ikke fornybare ressurser som olje og gass. Samtidig er det et utsatt og sårbart område. I henhold til havretten henger våre rettigheter som kyststat i dette svære området sammen med våre forpliktelser til å forvalte. Det vil si at Norge må evne å forvalte ressursene i området på en slik måte at aktørene anser regimet rettferdig, troverdig og tillitsvekkende. I dette område hvor interessentene i tillegg til Norge inkluderer bl a Russland, EU og USA betyr det i praksis at Norge må være i stand til å håndtere dette selv.

På en vanlig dag er det om lag 350 store fiskefartøyer og mer enn 700 handelsfartøyer i dette området. I tillegg finnes det omkring 100 synlige olje og gass installasjoner på den norske kontinentalsokkelen.

Olje- og gassproduksjonen representerer både ressurser som må beskyttes og et behov for miljøvernberedskap. Ikke minst gjelder dette transport av olje og gass langs vår kyst.

Transport til havs og langs kysten generelt krever også en kapasitet til kontroll, beredskap og reaksjonstid.

Havområdene vi opererer i kan være svært krevende. Dette stiller store krav til den enkeltes kompetanse og det stiller store krav til kvaliteten på vårt materiell.

Disse forholdene er i sum dimensjonerende for behovet for Kystvakten og Kystvaktens behov.

Kystvaktens oppgaver – kystvaktloven

Kystvaktloven gir en oversikt over Kystvaktens oppgaver. Spekteret er stort og spenner seg over områder relatert til suverenitetshevdelse, fiskerijurisdiksjon, toll, politi, miljø og søk og redning.

Fiskerijurisdiksjon er en viktig oppgave og er førende for de havgående fartøyenes patruljer.

Søk og redning er alltid første prioritet når det er aktuelt. Et kystvaktfartøy er som regel den første enhet som er på plass når noe skjer og vil normalt forestå lokal ledelse under aksjoner.

Dette gjelder også i den nasjonale miljøberedskapen langs kysten og på havet hvor Kystvakten spiller en viktig rolle. Det nasjonale ansvaret for oljevernberedskapen ligger hos Kystverket som nå har utplassert oljevernutstyr på en rekke av Kystvaktens fartøy. Besetningene på fartøyene har tilsyn med utstyret, og det øves i bruk både lokalt, og i større oljevernøvelser i regi av Kystverket.

Kystvakten gir en viktig støtte til norsk forskning gjennom blant annet daglig rapportering av værobservasjoner til Meteorologisk institutt og fortløpende innsamling av data til havforskningen. Eksempelvis er det gjort en mengde lengdemålinger og det er tatt en rekke biologiske prøver fra fisk. Disse bruker forskere til å kartlegge vekst og leveforhold for fiskebestanden i våre havområder. Kystvaktens fartøy og mannskap er også jevnlig vertskap for ulike forskningsprosjekt.

Flere oppgaver er kanskje mindre kjent men ikke desto mindre en del av Kystvaktens patrulje aktivitet langs kysten, f eks oppgaver relatert til f eks fritids- og småbåt aktivitet og vern av kulturminner.

Aktivitet 2006

I 2006 tilbakela Kystvaktens fartøyer en distanse tilsvarende 29 ganger rundt ekvator. Til enhver tid var i gjennomsnitt 14-15 fartøyer på patrulje. Det ble gjennomført nesten 2200 fiskeriinspeksjoner som avdekket over 70 grove overtredelser i forhold til fiskeriregelverket. Det ble utført et betydelig antall oppdrag for andre statlige etater med blant annet en økning i både antall slep og søk og redningsoppdrag.

Samarbeid

Utfordringene på kysten og i våre havområder er sammensatte og komplekse og løsningene ligger ofte innenfor flere myndigheters ansvarsområder. Samvirke med disse etatene er regulert i samarbeidsavtaler. Kystvakten har nå slike avtaler med politiet, tollvesenet, Kystverket, Sjøfartsdirektoratet, Direktoratet for naturforvaltning, Statens kartverk og Havforskningsinstituttet.

Hjemmelsgrunnlag – Kystvaktloven

Myndighet etter kystvaktloven

Kystvaktloven gir hjemmelsgrunnlaget for Kystvaktens myndighet langs kysten og til havs. Ifølge Kystvaktloven har Kystvaktens såkalt ”begrenset” politi- og påtalemyndighet. I ”begrenset” ligger at myndigheten er saklig begrenset til å spesifikke rettsområder. Videre er myndigheten stedlig begrenset. Det betyr ikke at Kystvaktens politimyndighet er noe annerledes eller mindre enn hva den er for politiet når man opererer innenfor Kystvaktens rettsområde.

Det er Sjef Kystvakten som har det faglige ansvaret for at Kystvakten opererer i tråd med de retningslinjer som er gitt i Kystvaktloven.

Kystvaktloven gir Kystvaktens tjenestemenn tre forskjellige typer myndighet; militær myndighet, kontrollmyndighet og politimyndighet i tillegg til en påtalemessig rolle. Utøvelsen er underlagt et spesifikt regelverk som vi plikter å følge. Utøvelsen skjer også i et ansvarsforhold til den respektive overordnede etat. Når vi etterforsker straffbare forhold knyttet til disse lovene er Kystvakten derfor underlagt Påtalemyndigheten og må følge Straffeprosessloven.

Kontrollmyndighet

Kystvaktloven gir Kystvakten myndighet til å føre kontroll med at regelverket på visse forvaltningsområder blir overholdt i norske farvann.

Ved slik kontroll utøver Kystvakten forvaltningsmyndighet og er underlagt forvaltningsloven og respektiv særlovgivning på det aktuelle rettsområdet. Videre må det være samsvar mellom forvaltningsorganets forvaltningspraksis og den måten Kystvakten utøver dens myndighet. Retningslinjer for dette gis i ovennevnte samarbeidsavtaler.

Innenfor kontrollmyndigheten har Kystvakten forskjellige virkemidler for å gjennomføre håndhevelsen.

Arild-Inge Skram. Foto Forsvaret

Politimyndighet

Kystvaktloven gir Kystvakten politimyndighet i forhold til håndhevelsen av rettsområdene som er nevnt i Kystvaktloven.

Politimyndighet utgjør den samlede kompetanse til å gi påbud og foreta/gjennomføre inngrep overfor publikum, om nødvendig med makt, som er særegen for politiet. Generelt gjelder dette myndighetsutøvelse som har som siktemål å opprettholde lovlydighet, den offentlige orden og sikkerhet, herunder forhindre og håndheve lovovertredelser.

Kystvakten utøver sin politimyndighet på samme måte og etter de samme grunnleggende prinsipper som innenfor det ordinære politiet. Dette forutsetter at utøvelsen skjer etter politilovens bestemmelser, herunder supplerende instrukser og direktiver som for eksempel politiinstruks og våpeninstruks m.m.

I kraft av politimyndigheten utfører Kystvakten også påtalemessige oppgaver. Dette er aktuelt når man i anledning straffbare forhold foretar etterforskning. Da kan Kystvakten ransake, ta beslag, pågripe og oppbringe.

I likhet med det ordinære politiet ved etterforsking og anvendelse av tvangsmidler, plikter Kystvakten å forholde seg til gjeldende straffeprosessuelle regler som straffeprosessloven og påtaleinstruksen.

Prinsipper for myndighetsutøvelse

Under utøvelsen av myndighet skal Kystvaktens personell forholde seg til en del prinsipper som skal ligge i ryggmargen. Enhver myndighetsutøvelse må utføres med hjemmeil i lov etter det såkalte legalitetsprinsippet. Videre skal proporsjonalitetsprinsippet følges, noe som innebærer at det ikke skal brukes mer makt enn nødvendig for å løse oppdraget.

Struktur og ressurssituasjon

Kystvakten er integrert i Forsvaret som en del av Sjøforsvaret.

Sjef Kystvakten er faglig ansvarlig for kystvaktens virke, herunder koordinering av oppdrag og prioritering av oppgaver. Han er også ansvarlig for at myndigheten i henhold til Kystvaktloven utøves innenfor gitt ramme og på korrekt måte, samt at virksomheten styres innenfor gitte budsjettrammer. Sjef Kystvakten er foresatt for Sjef Kystvaktskvadron Nord og Sjef Kystvaktskvadron Sør. Skvadronssjefene med fartøyer inngår også i den operative kommandokjeden under henholdsvis FOHK og LDKN.

Kystvakten skal alltid være klar med det materiellet som til enhver tid er tilgjengelig. Dette har følger for driftsmønster, personelltilgang og øving. Kystvakten struktur er inntil 21 fartøyer som er rammen iht inneværende planperiode (for tiden 18 fartøyer), ca 800 personell og et driftsbudsjett på vel 800 mill kr.

Dagens struktur

Kompetent personell og riktig utstyr er avgjørende for at Kystvakten skal kunne gjøre en tilfredsstillende jobb. Fartøyene og helikoptrene må være egnet til å løse det store spekteret av oppgaver. Plattformene må også ha egenskaper tilpasset det krevende miljøet de skal operere i. Disse faktorene er sentrale også for å oppnå troverdighet, tillit og respekt hos aktørene til havs.

Kystvakten har siden etableringen for over 25 år siden benyttet en rekke fartøyer som ikke har vært bygget for kystvakttjeneste. Dette dreier seg om sivile fartøyer innleid til kystvakttjeneste. De har en kombinasjonsbesetning bestående av sivile og militære og med militær sjef. Disse fartøyene har gjort en god jobb innenfor sine begrensninger, men de har ikke vært dimensjonert for dagens og fremtidens utfordringer. En gradvis utskifting har derfor pågått de siste årene. Dette gjelder også i sin helhet indre kystvakt som ble etablert for 10 år siden.

Nordkapp-klassen helikopter bærende fartøy har fremstått som et utmerket verktøy for Kystvakten siden de ble satt i drift tidlig på 80-tallet. De har i løpet av de siste årene vært gjennom en omfattende oppdatering. Problemene med fartøyenes helikopter radar er nå i ferd med å bli løst gjennom anskaffelse av nytt utstyr. Når KV Nordkapp som siste fartøy er ferdig med den system tekniske oppdateringen (bro, operasjonsrom og HK radar) sommeren 2007 vil alle de fire helikopterbærende fartøyene – Nok-kl og KV Svalbard – være teknisk tilgjengelig for full drift med helikopter.

Helikopter

Kombinasjonen Nordkapp-klassen og helikopter har vist seg å være meget effektivt. De 6 Lynx helikoptrene som ble anskaffet sammen med Nordkapp-klassen har i årenes løp fått et anvendelsesområde som går langt utover det som opprinnelig var planlagt. Helikoptrene benyttes bla til overvåking, inspeksjoner, transport av gods og materiell, søk og redning. Imidlertid har Lynx sine klare begrensninger. Forsvaret har besluttet å anskaffe 14 nye NH 90 helikoptre, 8 til Kystvakten og 6 til fregattene. NH 90 vil representere en vesentlig økning av helikopterkapasiteten i Kystvakten og vi har store forventninger til de nye helikoptrene – dette vil bli bra!

De nye helikoptrene er forsinket iht opprinnelig plan. Første helikopter forventes i 2008/2009 med innfasing frem mot 2012 da vi forventer full drift av alle 8 NH 90. Imidlertid er Lynx i ferd med å gå ut på dato. En pågående levetidsforlengelse vil øke tilgjengelighet frem mot 2011, men selv med en levetidsforlengelse vil vi i lange perioder måtte seile de fire helikopterbærende fartøyene uten helikopter om bord inntil NH 90 er fullt innfaset.

Dette er etter mitt syn den største utfordringen for kystvakten i de nærmeste årene. Vi er derfor i ferd med å utrede alternative løsninger som f eks innleie av helikoptre.

Arild-Inge Skram. Foto: Forsvaret/Torgeir Haugaard

Modernisering av kystvakten

Ved fornyelse av strukturen og ved anskaffelse av materiell generelt satses det nå bevisst på kvalitet og egnethet med tanke på kystvaktoperasjoner. Det første av 5 nye Nornen-kl lKV fartøyer bygget for tjenesten er nå på plass i KVSØR. I løpet av 2007 vil de øvrige 4 fartøyene være på plass i nord og sør. Fartøyene er et resultat av evalueringen av IKV-konseptet der samarbeidende etater har bidratt med blant annet behov og krav til nye fartøyer. Disse nye fartøyene vil være en vesentlig ressurs i kystsonen innen hele spekteret av kystvaktens oppgaver – også slepeberedskap hvor de gamle fartøyene har hatt klare begrensninger. IKV konseptet kjennetegnes ved bl a behovet for sonekunnskap og behovet for et omfattende kontaktnett i den enkelte sone.

3 nye havgående fartøyer vil være på plass fra henholdsvis 2008/2009. 2 av fartøyene vil ha navnene KV Barentshav og KV Sortland. Disse fartøyene vil bli gassdrevet noe som vil innebære mindre utslipp av co2 og nox.

Miljø i fokus

Miljø- og ressursforvaltning går som en rød tråd gjennom Kystvaktens aktiviteter og Kystvaktens arbeid er et sentralt bidrag til en bærekraftig ressursforvaltning i våre havområder. Fellesnevneren for de aller fleste av våre oppdrag er at de bidrar til å trygge miljøet i sårbare områder som er under press fra mange hold. Ettersom ressursforvaltning og miljøberedskap er så sentralt i vårt daglige virke er det naturlig at Kystvakten også tilstreber å ha en god miljøprofil i egen struktur. I alle nye prosjekter som planlegges legger Kystvakten derfor stor vekt på å velge miljøvennlige alternativ. Målet er at Kystvakten skal tilfredsstille alle nasjonale og internasjonale miljøkrav samtidig som den operative kapasiteten ivaretas.

Investering/leie

Selv om antallet fartøyer er redusert i løpet av de siste årene har Kystvakten økte driftsutgifter. Budsjettøkningen som Kystvakten har fått tildelt har i hovedsak gått til oppgradering av strukturen uten det har blitt produserte nevneverdig mer kystvakt i form av patruljedøgn. Dette er knyttet til det faktum at de nye fartøyene er innleide fartøyer. Kapitalutgiftene, i form av leie, ved anskaffelse av de nye fartøyene påføres driftsbudsjettet og ikke investeringsbudsjettet. En konsekvens av dette er at økte driftsrammer ikke nødvendigvis medfører mer Kystvakt i form av økte antall patruljedøgn. Moderniseringen av flåten er imidlertid nødvendig for å løse de oppgavene Kystvakten er pålagt og møte de utfordringer som følger av oppgavene.

Utfordringer fiskeriforvaltning

Kystvaktens kontroll med fiskeriene til havs er et viktig bidrag til en forsvarlig forvaltning av de levende ressurser i havet. En sentral oppgave er å bidra til å få oversikt over hvor mye av fiskeressursene som faktisk tas ut av havet.

Kystvakten gjennomfører årlig i størrelsesorden 2500 inspeksjoner. En fiskeriinspeksjon er en relativ omfattende aktivitet og kan vare fra 2-3 timer til over ett døgn. Fiskeriene er blitt stadig mer krevende å håndheve. En utfordring er å få bukt med ikke registrert uttak i havet. Stikkord i denne sammenheng er ulovlig omlasting (et fiskefartøy leverer fangsten til et transportfartøy som frakter fisken videre til land) og såkalt IUU-fiske (Illegal, Unreported and Unregulated) som også foregår i internasjonale havområder. IUU-fiske er både økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet. Det ulovlige uttaket utgjør milliardverdier – langt mer enn kystvaktbudsjettet.

Fastsatte kvoter, og kontrollen med disse, skal sikre at det ikke tas ut mer ressurser av havet enn det fiskebestandene tåler. Det uregistrerte vanskeliggjør en bærekraftig ressursforvaltning.

Overtredelsene er blitt mer alvorlige og mer komplekse. Et eksempel fra 2006 er oppbringelsen av fiskefartøyet ”Joana” i Smutthullet. Fartøyet fisket ulovlig og det var uklarhet omkring nasjonalitet. Det var første gang Kystvakten oppbrakte et fartøy fra et internasjonalt havområde. Vi konstaterer at det i ettertid ikke har vært tilsvarende overtredelser. De store sakene som er avdekket er et resultat av solid utdanning, erfarent personell med lang fartstid og kontinuitet. Og vi registrerer at Kystvaktens personell blir i økende grad utfordret i forhold til hvordan tjenesten utføres.

IUU-fisket har en global dimensjon og det er viktig for Kystvakten og norske myndigheter å delta på de arenaer og i de fora der vi kan ha kontakt med kolleger og andre som jobber med de samme problemstillingene. En slik arena er det nordiske kystvaktsjefmøte og vi har nylig hentet ideer til et nytt virkemiddel fra en av våre nordiske kolleger. Islendingene har økt fokuset på fartøy som støtter og forsyner IUU-fartøy ute på havet. De kaller nå opp støttefartøyene og opplyser om at ved å levere til det aktuelle IUU-fartøyet bidrar de til internasjonal kriminalitet. Islendingen har gode erfaringer med å supplere sin aktivitet med denne løsningen og SJKV har nå utarbeidet en instruks for hvordan dette skal gjennomføres av den norske kystvakten.

Tilstedeværelse

Tilstedeværelse og kontroll

Når en tanker ligger drivende med maskinproblemer 10 nautiske mil av kysten tar det 5 timer før den ligger i fjære hvis den driver med 2 knops fart. Enkelte fiskerier er hurtige og representerer store verdier. Utkast av mindre verdifull fisk til fordel for verdifull fisk er gjort i en håndvending. Derfor må Kystvakten være til stede for å kunne løse oppgavene. Overvåking fra diverse sensorer vil være et nyttig supplement og bidra til en effektiv utnyttelse av enhetene. Men det kan på ingen måte erstatte tilstedeværelse av fartøyer ok helikoptre. Et overvåkingskamera i et bysenter kan registrere en hendelse men vil selvsagt ikke kunne handle og gripe inn. Til havs må man evne å handle og gripe inn for f eks å hindre ulykker. Dessuten er tilstedeværelse preventiv i seg selv – du kjører ikke over 90 i 80-sonen når UP ligger bak.

Ovennevnte forhold gjelder i hele operasjonsområde til Kystvakten. I disse tider da det av gode grunner er stor fokus på nordområdet må vi ikke glemme den sørlige delen av operasjonsområdet. I Nordsjøen har vi truede bestander som krever tett forvaltningsmessig oppfølging. Der er også den tetteste trafikktettheten som fordrer tilstedeværelse og beredskap. Server-ulykken er en påminnelse på dette.

Multirolle kystvakt

Tilstedeværelsen og kontrollen i Norges forvaltningsområde til havs fordrer, i tillegg til en god situasjonsforståelse hos både Kystvakten og blant Kystvaktens støttespillere, en struktur med de nødvendige kapasiteter og en kvalitet på alle elementene i strukturen – fra personell til fartøy.

Et kystvaktfartøy er en kosteffektiv ressurs for nasjonen ettersom det er i stand til å utføre en rekke oppgaver. Det kan også løse flere oppgaver samtidig når det er på patrulje i et omfang som er avhengig av type kystvaktfartøy. Samtlige fartøyer kan gjennomføre fiskeriinspeksjoner. De kan yte såkalt ekstern assistanse hvis et fartøy har brann om bord, trenger medisinsk assistanse eller har fått not i propellen. Eksempelvis har flere av Kystvaktens fartøy utplassert oljevernutstyr om bord. Besetningene kan bruke utstyret og kan lede oljevernaksjoner.

Fartøyene har slepekapasitet og har gjennom årene bidratt til å avverge mangt et havari. For øyeblikket inngår to av Kystvaktens fartøyer i den statlige slepebåtberedskapen som er opprettet på strekningen fra Vesterålen til Grense-Jakobselv samtidig som de er patruljerende kystvaktvakfartøyer.

Og flere oppdrag kan løses samtidig – det er flere eksempler på at fiskefartøy har fått teknisk assistanse samtidig som at det har fått anmerking for overtredelser av fiskeriregelverket.

Ved inspeksjon av et handelsfartøy vil et indre kystvakt fartøy under samme inspeksjon inspisere anløpsregelverket for Forsvaret, Schengen regelverket for politiet, tollbestemmelsene for tollvesenet, farledsbevis for Kystverket og skipspapirer for sjøfartsdirektoratet.

Dette viser noe av mangfoldet i Kystvaktens rolle på havet og langs kysten og hvordan flere av statens oppgaver løses av én aktør. Og det viser hvordan en moderne og riktig utstyrt og bemannet kystvakt kan ivareta et bredt spekter av nasjonale oppgaver.

Personell

Personellet er av helt avgjørende betydning for Kystvaktens evne til å løse oppdragene. Hovedutfordringene er på den ene siden knyttet til oppgavespekteret og på den ande siden knyttet til innfasing av ny struktur. Kystvaktens personell skal beherske eksempelvis kompliserte fiskerijuridiske problemstillinger og være i stand til å oppdage overtredelser som er vanskelige å avdekke. De skal også beherske ekstreme situasjoner til havs i forbindelse med søk, redning og assistanse. I alt dette er det en klar ledesnor at vi skal fremstå som profesjonelle. Dette innebærer blant annet at personellet må tjenestegjøre lenge om bord for å tilegne seg nødvendig erfaring. Dette gjenspeiles også i den etablerte kystvaktutdanningen og treningen hvor vi søker å ta høyde for stadig økende krav til kompetanse på ulike områder.

Det er altså en forutsetning med et solid kystvaktfaglig erfaringsnivå om bord og i stab. Tatt i betraktning bredden i Kystvaktens oppgavespekter snakker vi her om både dybde-og breddekompetanse. Dette er noe som personellforvaltningen må legge til grunn i sitt virke i forhold til uttelling i forbindelse med personelldisponering.

Fornyelsen av strukturen med oppdatering og ut- og innfasing av fartøyer har medført kompliserte personellkabaler med en viss usikkerhet for den enkelte. Dette skjer samtidig som jobben skal gjøres på havet. Takket være en enestående fleksibilitet og tålmodighet fra personellets side skal vi klare å løse oppgavene.

Den viktigste faktoren for å kunne håndtere utfordringene i Kystvakten fremover er at vi evner å beholde personellet. Dette er en utfordring som vi må være bevisst på. Kystvakten skal være en attraktiv arbeidsplass for den enkelte med et jobbinnhold, forutsigbarhet og en forvaltning av arbeidsgiveransvaret som gjør at den enkelte trives og som gjør at den enkelte vil fortsette med å bidra i den viktige oppgaven som Kystvakten har.

Avslutning

Det er samfunnsøkonomisk fornuftig og kosteffektivt med en Kystvakt som kan ivareta et bredt spekter av statlige interesser på havet. Vi har 30 år med erfaringer fra Kystvakten – det har vært 30 år med stor utvikling som klart og tydelig har vist at det er behov for en oppegående Kystvakt. Flere problemstillinger er av internasjonal karakter som betyr at vi bør være tilstede i ulike fora både nasjonalt og internasjonalt. Den omfattende bredden og den økte kompleksiteten i oppdragene utfordrer Kystvakten og gjør at vi må være meget bevisst på kompetanseutvikling og hvordan tjenesten utføres. Og vi må ha fokus på å beholde personellet.

Kystvaktens enheter må være til stede med egnet materiell for å kunne løse oppgavene. Men det er et faktum at et fartøy kan være kun ett sted om gangen – uavhengig av kvalitet. For å kunne håndtere utfordringene i vårt store operasjonsområde på en tilfredsstillende og troverdig måte må vi være til stede flere steder samtidig i et omfang som det er opp til våre politiske ledelse å bestemme.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 19. februar 2007

ved

Oberstløytnant Ingvild Jensrud, sjef 334 skvadronen
og
Kommandørkaptein Hallvard Flesland, skipssjef KNM Fridtjof Nansen

 

HELIKOPTEROPERASJONER FRA NYE FREGATTER
(Foredraget ble fremført i fellesskap, der Jensrud tok for seg helikopter NH-90, mens Flesland redegjorde for ny fregatt)

Alle tall og data i foredraget er ugradert informasjon hentet fra åpne kilder.

Ærede forsamling,

På vegne av KK Flesland og meg selv: Takk for invitasjonen.
Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme i OMS og representere det vi begge brenner for og har jobbet med og for i mange år: Kampsystemet Fridtjof Nansen.

Initielt ble jeg forespurt om å komme hit og snakke om NH90 generelt, og fregattversjonen spesielt, men NH 90 i fregattrolle er en integrert del av kampsystemet Fridtjof Nansen og det synes derfor naturlig å presentere det som et helhetlig kampsystem, men med fokus på helikopteroperasjonene for å dermed å forsøke å synliggjøre effekten av helikopter i maritime operasjoner.

Som sjef 334 skvadron er nettopp en av mine viktigste oppgaver frem mot mottak av NH90, å bidra til en økt forståelse for helikopterets muligheter og begrensninger og det substansielle bidrag som dette representerer i kampsystemet. Den andre hovedoppgaven er å legge til rette for en god integrering av både personell og materiell, slik at den dagen vi skal sette dette i operativ drift er vi i stand til både praktisk, men ikke minst også mentalt og konseptuelt å utnytte de kapasitetene som helikopteret bringer inn i kampsystemet. Arbeidet innebærer derfor ikke bare rene helikopterrelaterte utfordringer, men går på tvers av etablerte fagmiljø og angår to forsvarsgrener, både faglig, praktisk og ikke minst kulturelt. Som luftmennesker må vi på 334 skvadron lære oss å være på sjøen, ikke bare må vi lære om fregatter, men vi har også en spennende utfordring i å bli kjent med og forstå resten av marinens kapasiteter og operasjonsmåter for å kunne gjøre en best mulig jobb, og på samme måte må også marinen lære av oss og med oss, om helikopter og utfordringene som ligge i å skulle operere helikopter fra fartøy over tid. Dette er en møysommelig prosess som vil gå over lang tid, men jeg vil påstå at dere allerede kan se de første fruktene av dette arbeidet når vi nå står her og skal holde en ”integrert” presentasjon.

Mitt navn er Hallvard Flesland og jeg har gleden og æren ved å være skipssjef på KNM Fridtjof Nansen.

Jeg støtter fullt ut oberstløytnant Jensrud sin beslutning om å velge og presentere helikopteroperasjoner fra nye fregatter med utgangspunkt i kampsystemet i stedet for å presentere helikopteret isolert. Kampsystemet Fridtjof Nansen består av fartøy og helikopter og det er dette som gir kampsystemet den iboende fleksibilitet og troverdighet som vi ser avtegner seg gjennom testing og evaluering.

Plansje 1

Bildet viser KNM Fridtjof Nansen med et NH90 helikopter på veg inn Oslofjorden 1. juni 2006. Personellet som på helikopterdekket er representanter for sivile og militære myndigheter, samt noen representanter fra leverandørene. Disse embarkerte utenfor Horten tidligere på dagen. Innseilingen til Oslo med en NH90 hengende over helikopterdekk, eskortert av to enheter fra Sjøheimevernet og KNM Narvik samt et antall sivile småbåter var en stor opplevelse. Hele oppholdet i Oslo 1. – 6. juni ble en stor opplevelse slik vi hadde håpet på. Takk for innsatsen til de som var involvert i planlegging og gjennomføring.

Bildene nederst viser helikopteroperasjoner på KNM Fridtjof Nansen så langt. Vi ser en Bell 412 og en Lynx. Det er gjennomført ca 40 landinger med Lynx og ca 200 landinger med Bell 412. Det er prøveflygerne fra FLO/prøveflygerkontoret i samarbeid med instruktører fra Helikopteravdelingen ved KNM Tordenskjold som har gjennomført denne aktiviteten. Prøveflygerne har fått nok data til å kunne utforme initiale flybegrensninger, SHOLS. Besetningen er klar for selvstendige helikopteroperasjoner.

Plansje 2

Nansen-klassen med organisk helikopter er et integrert kampsystem, hvor plattformene utfyller hverandres styrker og svakheter. Helikopteret bidrar til å utvide rekkeviddene for både våpen- og sensorsystemer, mens fregatten bidrar med utholdenhet, kontinuerlig 3 dimensjonal billedbygging og tilhørende våpensystem til det nettverkbaserte Forsvar.

Den nye fregatten er et multi-rolle fartøy, hvor funksjonen anti ubåtkrigføring i Norskehavet, Nordsjøen og norske kystfarvann har vært i fokus når man har stilt krav og laget spesifikasjoner. Fartøyets sjøgående egenskaper og rekkevidde, samt K2I systemer, våpen og sensorer utrusting gjør det velegnet for manøver og for å kunne ramme og/eller skjerme i 3 dimensjoner i våre primære operasjonsområder.

På samme måte er også NH90 et multi-rolle helikopter, hvor hovedfokus under anskaffelse har vært anti-ubåt krigføring i Norges interesseområder. Helikopterets utrustning og evne til å operere under svært varierte og krevende forhold både geografisk og meteorologisk gjør det til en meget godt egnet plattform for våre operasjonsområder og oppgaver.

Til sammen blir dette et multi-rolle kampsystem, med kapasiteter til å løse et bredt spekter av oppgaver.

Kampsystemets utgjør et vesentlig bidrag til fellesoperasjoner, men det er også verdt å merke seg at kampsystemet i seg selv representerer en kontinuerlig fellesoperasjon, i det at det bemannes og betjenes av både Marinen og Luftforsvaret.

Vi vil i dette foredraget prøve å vise hvilke kapasiteter og muligheter det nye kampsystemet representerer, med fokus på hvordan organisk helikopter med våpen og sensorer er en essensiell styrkemultiplikator.

Vi vil gi en kort beskrivelse av kampsystemet sensorer og våpen for deretter å illustrere hvordan disse systemene kommer til anvendelse – og utfyller hverandre – i de tre dimensjonene Luft – overflate og under vann.

Avslutningsvis vil vi se på hvordan kampsystemets fleksibilitet og kapasiteter bidrar til økt tilstedeværelse i hele vårt interesseområde, og hvordan kjernefaktorene i våre operasjoner – manøvrere – skjerme og ramme fylles av Kampsystemet med organiske helikopter.

Vi har ikke planlagt å snakke om anskaffelsesprosessen, vi har ikke tenkt å snakke om tekniske problemstillinger eller personellmessige problemstillinger som vi arbeider med hver eneste dag. Det er forventet at de problemstillingene vi arbeider med nå vil være løst på dette tidspunkt.

Vi vil heller ikke diskutere mulige oppdrag i fred krise eller krig da kapasitetene som kampsystemet vil være fleksible og vil kunne benyttes i løsningen av de fleste oppdrag.

Vi vil fokusere på kapasitetene som kampsystemet vil representere når kampsystemet er komplett i 2010 med NH90, NSM og militær SATCOM.

Plansje 3.

Jeg skal bruke et par minutter på fartøyet og de systemene som finnes der.

8 Naval Strike Missiles skal ettermonteres i 2009.

RESM, IFF, EOSS – Radar søke mottaker med analyse, en standard, roterende IFF og Elektro Optisk Sensors System, SPY 1F – multifunksonsradar, Luft, Overflate og ildledning

TIS – Target Illuminator System for terminal ildledning for ESSM,

VLS mk 41 – Vertical Launcher System, 1 launcer module med 8 celler og 4 ESSM i hver celle.

Oto Melara 76 mm Super rapid med overflate og luftvern ammunisjon,

Skrogmontert sonar – Thales sonar montert i en bulb i baugen,

3 navigasjonsradarer – 2 x 3cm og 1 x 10 cm, 1 3 cmvil sannsynligvis bli erstattet av en helikopter kontroll radar,

SATCOM – Sivil KU-bånd SATCOM installeres nå, militær SATCOM Super High Frequency og Ultra High Frequency monteres om bord i 2008,

Ship Launched Torpedo – Stingray Mod 0 skytes ut gjennom luker i skipssiden,

CIWS – Close in Weapon System, styrke og vekt beregnet for et eventuelt missil eller kanonsystem.

CAPTAS – Combined Active Passive Towed Array System, tauet sonar hvor senderdel og antennedel kan senkes ned på en gunstig dybde for oppdagelse av UVBer,

Helikopter NH90.

Før vi går inn på sensorer og våpen på NH90, vil jeg nevne at Nansen klassen forberedes for å kunne utføre jagerflykontroll med personell fra Luftforsvarets kontroll og varslingsorganisasjon. SPY 1F er meget vel egnet for flykontroll som ytterligere forbedres med TDL 16 som er implementert på fartøy nr 2, KNM Roald Amundsen og de påfølgende fartøyene og ettermonteres på KNM Fridtjof Nansen.

Plansje 4

 NH90 og systemer

Status helikopter:

Anskaffer 14 NH90 med full våpen- og sensorpakke for fregattoperasjoner for 6 av dem.

Helikopteret har en generell rekkevidde på over 600 Nm, hvilket vil si at det kan gå f. eks ut til 250 Nm fra et utgangspunkt (for eksempel fartøy) utføre et oppdrag i en begrenset periode og returnere til utgangspunktet.

Helikopteret er all-værs, med avisingsutstyr på essensielle flater, hvilket vil si at det kan operere i stort sett alle værforhold skal og opererer i forhold opp til og med moderat ising (sammenliknet med dagens helikopter) og skal kunne ta av/lande fra fartøy i sea state 5 (bølgehøyde). De foreløpige prøvene med helikopter på Nansen klassen tyder på at vi sannsynligvis vil kunne utvide dette, siden Nansen viser seg å være meget stabil i sjøen.

Helikopteret er utrustet med 4 hovedsensorer:

  • ENR – European Naval Radar (EADS). Overflateradar optimalisert for NH-90. detektere, lokalisere og tracke, ISAR funksjon for klassifisering.
  • EOS – Electrooptic System (IR og Laser avstandsmåler), SAGEM Infrarødt kamera for søk, lokalisering og tracking.
  • FLASH Sonar (Thales), Sonarsystem med nedsenkbar aktiv sonar samt kapasitet for å prossesere Sonarbøyer (aktive og passive).
  • EWS – Electronic Warfare System (ITT) Suite med både radar/laser/missil varsler og ESM som kan gi lokalisering, klassifisering og identifisering. Chaff og flare integrert.

Våpen

  • Sting Ray torpedo
  • Dypvannsbombe
  • Forberet for overflatemissil (MARTE)
  • NSM – stortinget frafalt i 2003

Kommunikasjon

  • HF
  • 3 V/UHF
  • Link -11

Tillegg

  • Redningsheis
  • Lastekrok
  • Troppeseter
  • Bårestativ
  • Utvendig (og innvendig) ekstra drivstofftank.

Både på sensor- og våpensiden er NH90 i grove trekk utrustet tilsvarende vårt maritime patruljefly P3Orion, men med betraktelig mindre mannskap (4 kontra 10) er systemene i mye større grad automatisert og integrert slik at operatørene skal kunne ta de riktige beslutningene til rett tid uten å gå i ”information overload” av detaljinformasjon fra alle sensorene.

Et sentralt prinsipp i anskaffelsen og valget av NH90 som enhetshelikopter for Forsvaret har vært rollebyttefunksjonen.. Ser her første norske NH90 på sin aller første flytur. 20. des 2006. Kystvakt – merket, avtakbare klistremerker slik at den på kort tid kan omgjøres til et fregatthelikopter dersom det skulle være behov for det. Viktig for en effektiv flåtestyring og hensiktsmessig utnyttelse av ressursene langs vår langstrakte kyst.

Helikopteret kan på under 4 timer konfigureres til hvilken rolle som helst. Hvilket vil si at vi kan skreddersy maskinen til oppdraget, dersom standardutrustningen medfører begrensninger eller hindre for å gjennomføre et spesifikt oppdrag som ønsket.

Første leveranse er pr i dag planlagt til 12. mai 2008, hvoretter alle 14 leveres over 3 år.

Plansje 5

Kommando og kontroll (K2)

Kampsystemets K2IS utrustning omfatter AEGIS, TDL 16, Link 11, MCCIS, NORCCIS II og en omfattende sambandsutrustning, bestående av blant annet INMARSAT eller KU-bånd, UHF og SHF SATCOM. Fartøyet tilfredsstiller NATO-krav til K2IS for å fylle oppgaven som flaggskip i en multinasjonal maritim styrke (NATO Task Group). Fregatten er dimensjonert og utrustet for å kunne embarkere og understøtte en styrkesjef med stab (f.eks. CSNFL).

Fregattenes evne til informasjonsutveksling gjennom taktisk datalink og gode sambands-utrustning medfører en god evne til datadistribusjon mot alle elementer på sjøen, i luften og på land. Disse systemene omfatter bl.a. Link 11 og Link 16, som sikrer interoperabilitet innen og mellom maritime styrker, mellom den maritime styrker og hovedkvarteret på land, samt mellom fartøy og tildelte luftressurser. I tillegg sikrer sambandsutrustningen kontinuerlig konektivitet. Fregatten vil således effektivt og direkte kunne inngå i et nettverkbasert Forsvar (NbF).

Logistikk

Planlegge og gjennomføre forflytning og vedlikehold av stryrker.

Nansen-klassen har en høy tilgjengelighet i hele spekteret av freds-, krise- og krigsoppdrag. Fartøyet er dimensjonert for 24/7 operasjoner i mer enn 30 døgn sammenhengende. Fregatten er i stand til å deployere bort fra base i mer enn 6 måneder ad gangen.

Mobilitet

 (TAKTISK) Evne til å forflytte seg og løse oppdrag innenfor operasjonsområdet, inkludert sjøgående egenskaper, våpenrekkevidde, logistikk (utholdenhet) og bemanning.

NAN ca 620 nm pr døgn ca distansen Bergen – Andfd utaskjærs. Bergen – Bjørnøya tilsvarer ca 38 timer med 25 knop.

NH90 vil kunne tilbakelegge samme distanse ila 4 timer uten bunkring underveis.

For meg har dette noe med tilstedeværelse å gjøre.

Delkonklusjon

Nansen-klassen har strategisk, operativ og taktisk mobilitet. Den har meget god mobilitet over hele NATOs operasjonsområde, inkludert under nasjonale kystnære og innenskjærs operasjoner. Tilgangen på mobile støttefartøy er avgjørende for å opprettholde fregattens utholdenhet og mobilitet og derigjennom, operativ sjefs mulighet for å utnytte kampsystemet operative kapasiteter optimalt.

Overvåkning/Etterretning

  • Luft
SPY 1F, Rekkevidde mer enn 200 nm, meget god sensor for deteksjon, lokalisering, tracking og identifisering

 

Støttefunksjon radar – begrenset bilde av luft – lavt og sakte (typisk: helikoptre)
IFF, Mk XII, Mode 1 – 3, Mode 3Charlie, Mode 4 og forberedt for mode 5 og mode S

 

 
RESM, Condor CS-3701, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde

 

 
EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

 
   
   

ALLE VERDIER ER UGRADERTE HENTET FRA Jane,s ELLER LIGNENDE PUBLIKASJONER. De er oppgitt for å gi en ide om kapasitet, og er ikke kvalifisert på noen måte.

Primære sensorer

  • Overflate
SPY 1F, Rekkevidde 40 km

 

Spesialtilpasset for NH90 –

Optimaliserte modus – long range short range small tgts – track while scan (tresifret antall )

Vær – navigasjon      Oppdage – lokalisere – tracke

Dekke et område på 150×100 Nm på 2,5 timer ISAR – silhuett av objektet – klassifisere

Viktig element i oppbyggingen av et godt overflatebilde, som igjen gir kampsystemet mulighet til å ta sine avgjørelser og velge sine handlingsmåter på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidligere.

 

 

RESM, Condor, rekkevidde ca 1,5 x radarrekkevidde Eneste nasjon som integrerer ESM i NH90 – vil styrke oss vesentlig i en overflaterolle (nasjonalt og i alliert sammenheng)

– oppdage – lokalisere – klassifisere og identifisere

1,5 ganger rdr rekkevidde

Passivt – ingen informasjon om vår egen tilstedeværelse

 

EOSS, Sagem Vigy 20, line of sight, avhengig av værforhold

 

 

passiv sensor som kan benyttes til oppdage – lokalisere – klassifisere –identifisere

Korte rekkevidder (10 Nm- væravhengig) men effektiv som støttesensor til radar for å slippe å gå helt inn på objektene

 

  • Undervann
Skrogmontert, Thomsom Marconi Spherion MRS 2000, skrogmontert sonar ???

 

Primærsensor for undervannsoperasjoner er Sonarsystemet. FLASH – Thales

Optimalisert for norske forhold og kystnære operasjoner (lavt frekvensområde)

·

Thomson Marconi Mk 2 CAPTAS 18 – 32 nm

 

·                    Bøyer passive/aktive

Delkonklusjon undervann

Fartøyets Sonar vil i de fleste tilfeller ha en større rekkevidde enn helikopterets, men med en kombinert bruk av fartøyets og helikopterets sonar vil man oppnå en effektiv overvåkning og billedbygging under vann, som ikke minst minimerer undervannstrusselen mot egne styrker.

–         feks gjennom at fartøyets sensorer kan fange opp en mulig kontakt, men i stedet for å måtte vente på at kontakten kommer nærmere og dermed utgjør en større trussel, kan helikopteret med sin sonar gå ut og lokalisere og identifisere kontakten.

–         På denne måten effektiviserer man bruken av ressursene, og resultatet er en mer komplett bilde på kortere tid, noe som blant annet betyr mulighet for å holde høyere speed of advance.

Sonarbøyer vil også kunne brukes fra helikopter, selv om det nok i første rekke vil være MPA og da i Norsk sammenheng vår orion som vi benytte dette. Men NH90 vil bære egne bøyer deployering, i tillegg til at man kan overta og prosessere bøyer som andre enheter allerede har lagt i vannet.

I praksis betyr dette at man for eksempel kan monitorere fjordmunninger eller en sektor/område, mens man samtidig befinner seg et annet sted selv.

Sonarbøyer (både aktive og passive) har vesentlig kortere rekkevidder enn dippingsonar og fartøyets skrogmonterte og slepe sonar, men er likevel en verdifull ressurs fordi det tilfører fleksibilitet og gir mulighet for større områdedekning.

Nansen-klassen med organisk helikopter vil være en helt enestående og svært kapabel bidragsyter i forbindelse med utøvelse av både taktisk og operativ kommando og kontroll. Kampsystemets hovedsensorer (NH-90 sitt FLIR, radar- og ESM-system, fartøyets SPY-1(F) og CAPTAS) innebærer en kvalitativ og kvantitativ forbedring av Forsvarets kollektive billedbyggingskapasitet. Denne kapasiteten underbygges av øvrige sonarsystemer (skrogmontert sonar, helikopterets dipping sonar og sonarbøyer), fartøyets navigasjonsradarer, elektro-optiske sensor system (EOSS) og ESM-system.

Ildkraft/beskyttelse

Nansen-klassens offensive kapasiteter er avgrenset til ASW og ASuW. K2I-systemets evne til å detektere, lokalisere, klassifisere/identifisere og engasjere på stor avstand uten forvarsel, er avgjørende for dets evne til å nedkjempe en motstander.

  • Luft

76 mm/62 Oto Melara Super Rapid, 12 km

ESSM RIM 162B 18 km mot subsoniske mål

SKWS, Therma chaff + IR

  • Overflate
76 mm 15,75 km

 

Forberedt for Marte
NSM 150 km ,

 

Mulighet for kal 12,7
NSM vil gi fregatten et fortrinn fremfor de fleste kampfartøy ved at den kan anvendes effektivt i åpent hav, kystnært og innenskjærs

 

 
SKWS Therma chaff + IR

 

 

Sekundært: bøyer/sonarsystemet

Helikopteret i seg selv

   
  • Undervann
Stingray Mod 0 – 5nm

Stingray Mod 0 – 5nm

LOKI acoustic Decoy

 

MK11 dypvannsbomber
SKWS,

ESM

FLIR

RadaR

Plansje nr 6, Oppsummering

Plansjen viser de samme avstandene som vi har snakket om tidligere men i et annet geografisk område. Tid og rom er i de fleste tilfeller interessante faktorer som gir grunnlag for begrunnede betraktninger.

Så langt har vi snakket om kampsystemet Fridtjof Nansen isolert sett. En fregatt opererer meget sjelden alene. Den seiler alltid under operativ kommando av FOHK som kan delegere operativ kontroll eller taktisk kommando/kontroll til andre f eks NORTG.

Store deler av tiden vil en kampsystemet Fridtjof Nansen jobbe sammen med andre og inneha rollen som OTC og/eller Warfare Commander. For en større styrke/kompleks operasjon vil CTG ansvar bli ivaretatt av NORTG.

En slik styrke vil muligens inneholde flere fartøyer med helikopter og med komplementære sensor og våpensystemer.

Jeg vil oppsummere ift operasjonskjernen i FFOD; Ramme, manøver, skjerme og med vekt på hvorledes et organisk helikopter påvirker kampsystemets kapasiteter i 3 dimensjoner.

Kampsystemet Fridtjof Nansen fremstår som svært gripbart, fleksibelt robust kampsystem som er deployerbart og mobilt, med en iboende evne til manøver og fremragende evne til

Ramme – og Skjerme.

Å bruke de offensive taktiske midlene man disponerer for å nå tildelte oppdrag ofte med en manøverorientert operasjonsplan.

Å oppnå en gunstig situasjon for å ramme motstanderen og/eller skjerme egne styrker eller interesser. Offensiv – defensiv. Direkte – inditrekte. Kraftsamle.

I maritim sammenheng betyr dette AAW, ASuW, ASW, minekrigføring etc.

I fellesoperartiv sammenheng kan dette bety å gjennomføre sjønektelse eller sjøkontroll.

Når det gjelder luft trusselen påvirker NH90 i liten grad fartøyets kapasitet. Jagerfly på CAP vil kunne ramme en trussel; dvs engasjere våpenbærer før våpenleveranse.

Når det gjelder overflate er NH90 i mange tilfeller en forutsetning for å kunne ramme og vil være meget sentral i hele ”Detect to Engage including Battle Damage Assessment” sekvensen.

Jeg mener det må være et mål at overflatekrigen skal være utkjempet før motstanderen er innenfor 50 nm. Med kampsystemet Fridtjof Nansen skal vi kun unntaksvis snike oss rundt knatter og knøs med kanonen i høy ferdigstilling. Motstanderen skal være nøytralisert før han kan engasjere egne fartøy med sine våpen. Helikopteret får nøkkelrolle i denne typen operasjoner.

NSM eller et tilsvarende overflate missil må integreres/anskaffes til NH90 for at man skal kunne utnytte helikopteret på en optimal måte.

NSM må få en landmode for at kampsystemet skal kunne bidra bedre i en felleoperativ setting. Helikopteret vil da kunne øke rekkevidden for NSM betydelig.

Bruk av helikopter i operasjoner med spesialstyrker er et felt som må videreutvikles.

Bruk av helikopter ifm med episode- og krisehåndtering som involverer overflatefartøyer operasjoner på land må også videreutvikles.

Når det gjelder undervann vil helikopteret være en forutsetning for å kunne ramme. Kanskje ikke så mye for deteksjon men det er en forutsetning at helikopteret leverer våpen for å kunne utnytte sensorrekkevidden på eget fartøy. For å kunne levere egne våpen før en ubåt leverer sine våpen bør undervannsbåten være engasjert før den er innefor 20 nm. Den må UVBen være engasjert før den er innenfor 10 nm. Det er kun helikopteret som kan levere våpen på denne avstanden.

Jeg mener at det som vi har øvet på overskuelig fortid, Close ASW, må være historie. Ship Launched Torpedo må være å betrakte som en nødmode.

NH90 får en betydelig rolle for å kunne utnytte kampsystemets offensive og defensive potensiale innen overflate, undervann og som støtte til landoperasjoner.

Vi har en stor oppgave som gjenstår for å utvikle taktikk for optimal bruk av kampsystemet.

Kampsystemet Fridtjof Nansen er en fellesoperativ ressurs, hvor ikke minst dens evne til å etablere, vedlikeholde og formidle et gjenkjennbart situasjonsbilde vil direkte støtte operasjoner under og på overflaten, i luften og på land. Fartøyets K2IS utrustning, den desentraliserte ledelsen, samt besetningens brede kompetanse innen alle krigføringsområder, gjør fregatten dernest til en meget velegnet kommandoplattform.

Takk for oppmerksomheten

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 27. mars 2006

ved Flaggkommandør Håkon Tronstad

Sjef Kysteskadren

 

BØR DET NORSKE FORSVARET LÆRE AV US NAVY?

Formann, mine damer og herrer,

 

Flaggkommandør Håkon Tronstad. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Etter mer enn 5 år i staben til Commander Striking Fleet Atlantic og Commander Second Fleet har jeg utvilsomt blitt påført varige skader på min norske sjel. Du kan ikke leve og arbeide så lenge og så nært med utenlandske kolleger uten at det setter spor. Dette til tross er jeg takknemmelig for den muligheten jeg har hatt til å oppleve og lære hvordan vår nære allierte på andre siden av Atlanteren tenker og opererer. Jeg setter dessuten pris på at våre amerikanske kolleger slett ikke tror de har funnet løsningen på alle utfordringer, men faktisk stort sett alltid leter etter bedre måter å håndtere operasjonelle og taktiske utfordringer på.

 

Ett av våre nasjonale særtrekk er at vi stort sett tror vi vet hvordan ting burde vært gjort. I hvert fall dersom vi ikke selv er direkte ansvarlige for resultatet. Jeg oppdaget etter en tid i staben at jeg trolig hadde vært litt for ivrig etter å fortelle mine amerikanske kolleger at ting kunne gjøres på en annen måte. Dette ble klart en dag en kollega med et stort smil snudde seg mot meg og spurte; ”How would you have done this in Norway?” At han ikke var interessert i svaret, men kun ville komme meg i forkjøpet var rimelig innlysende.

Mitt fordrag er basert på egne erfaringer i perioden 1997- 2002. Jeg har dessuten ved flere anledninger vært i USA i jobbsammenheng etter 2002, senest i februar i år i det GIS var offisiell gjest hos Chief of Naval Operations (CNO), admiral Mike Mullen.

Jeg vil ikke gi inntrykk av at jeg kjenner svarene på de mange utfordringene det norske Forsvar nå står overfor. Disse svarene finner vi trolig ikke i USA. Allikevel tror jeg vi ved å studere hva som er vellykket og mindre effektivt hos vår største allierte muligens raskere kan finne gode svar for på våre egne utfordringer.

 

USA, en nasjon svært ulik vår egen

Mye er svært forskjellig i Norge og USA. USA er verdens tredje største land både etter folketall og areal. Innbyggertallet var pr juli 2005 estimert til å være 295 millioner. Den amerikanske økonomien er derimot verdens største, og er fortsatt i kraftig vekst. I 2005 forventet man en vekst på ca 4 %. Til sammenligning hadde EU en økonomisk vekst på 1,3% i 2004. I de store land i EU er en arbeidsledighet på om lag 10%, og en enorm utfordring. I USA er derimot ledigheten nede i 5 %.

The National Defense strategy (NDS) som ble offentliggjort av Secretary of Defense i mars 2005, fastslår at USA er i krig. De overordnede strategiske mål for de militære styrker er å:

  • sikre USA fra direkte angrep, spesielt fra ekstremister med masse ødelegges våpen
  • sikre strategisk tilgang og global handlingsfrihet
  • styrke allianser og partnerskap
  • etablere gunstige sikkerhetsforhold internasjonalt

 

USA har stort fokus på kampen mot terrorisme, og landet ser på både FN og NATO som aktører med et betydelig ansvar for å bekjempe internasjonal terrorisme. USA har fått på plass en nasjonal politikk mot terrorisme som kan beskrives i fire punkter:

  • ingen innrømmelser overfor terrorister
  • terrorister skal stilles til ansvar for sine handlinger
  • stater som støtter terrorisme skal isoleres og presses
  • stater som støtter kampen mot internasjonal terrorisme skal støttes

 

Kampen mot internasjonal terrorisme medfører at den militære ledelsen i USA ser et sterkt behov for å samordne alle operasjoner for å sikre maksimum effekt.

Løsningen er fortsatt transformasjon mot en Joint eller felles kapasitet til å oppnå militær dominans i enhver militær operasjon.

 

Hvorfor bør Norge studere utviklingen i USA?

Aller først vil jeg gi dere mitt syn på hvorfor en liten nasjon som Norge bør studere utviklingen i USA. Vi har definitivt ikke som målsetting full spektrumdominans i enhver militær operasjon! Det vi har felles med USA er erkjennelsen av behovet for fellesoperasjoner og internasjonalt samarbeid. Til tross for at kompleksiteten og volumet på våre nasjonale operasjoner har lite til felles med det vi ser foregår under amerikansk ledelse, har begge nasjoner nøyaktig samme målsetting; effektiv ledelse av militære styrker samt best mulig koordinering av sivil og militær innsats. Erfaringer fra et amerikansk hovedkvarter bør dermed være relevante også for mindre nasjoner.

 

En annen viktig faktor er at USA ikke vil igangsette eller videreføre operasjoner uten at nære allierte eller samarbeidspartnere har forpliktet seg til å delta. Det er derfor overveiende sannsynlig at norsk personell vil arbeide i hovedkvarter med amerikansk ledelse. Jeg tror vi kan sikre best mulig bruk av våre egne militære styrker i en koalisjons eller NATO ledet operasjon dersom vi kan spillereglene. I et fellesoperativt hovedkvarter er det rimelig å anta at disse spillereglene ofte vil være tilpasset den beslutningsprosessen USA benytter.

 

En tredje faktor er at den teknologiske utviklingen tilsier at vi her hjemme tar i bruk teknologi utviklet i USA. Ledelse av operasjoner er i dag ofte et direkte resultat av den type verktøy som er tilgjengelig. Gjennom å studere hva som fungerer og minst like viktig, hva som ikke fungerer like godt i amerikansk ledede operasjoner, kan vi ta i bruk ny teknologi uten å gjøre alle nybegynnerfeil selv. Vi bør for eksempel ha spesiell interesse for erfaringer knyttet til nettverksbaserte operasjoner.

Mitt fjerde og siste argument for hvorfor vi bør studere amerikansk ledelse av fellesoperasjoner er å fastslå eventuelle ulikheter slik at vi om ønskelig kan tilpasse oppdragsbasert ledelse til en ny virkelighet. En utfordring kan for eksempel være konsekvenser av nettverksbaserte operasjoner.

 

USA vil forandre NATO

NATO kommandostruktur er i stadig endring. Umiddelbart etter at jeg kom hjem fra USA i 2002 hadde jeg stillingen som prosessleder internasjonal militærpolitikk i Forsvarets overkommando, og deltok da i arbeidet med NATOs nye kommandostruktur. I denne helt nødvendige omlegging av en statisk og alt for personellkrevende kommandostruktur hadde USA to helt klare målsettinger:

  • antall permanente hovedkvarter skulle ned
  • europeiske nasjoner skulle ta en større del av belastningen

 

 

En konsekvens av at USA ville at europeiske nasjoner skulle påta seg et større ansvar innen NATO er at Striking Fleet Atlantic eller NATO’s sjøbaserte fellesoperative HQ nå ligger i Portugal. Commander Second Fleet er med andre ord fratatt sin NATO funksjon som et NATO Combined Joint Task Force hovedkvarter. Striking Fleet Atlantic befinner seg nå i Europa, og er en del av NATO Joint HQ Lisbon som samtidig er hovedkvarteret for US Navy sixth fleet.

 

Jeg vil i dette foredraget ikke legge tilsvarende stor vekt på de erfaringene jeg har fra Second Fleet Atlantic. Dette er en rolle denne kommandoen fortsatt har, og den kan best sammenlignes med det ansvaret Kommandøren for Sjøstridskreftene har i Norge. I likhet med KOMSJØ er Commander Second Fleet en Maritime Component Commander som tar ordre fra Fellesoperativ sjef. Commander Second Fleet har operativ kommando over alle overflatefartøy samt embarkerte airwings, i Atlanterhavet.

Til tross for at sammenligningen halter noe, har han et tilsvarende ansvar for styrkeproduksjon som det jeg har som sjef Kysteskadren. Han er dessuten ansvarlig for å lede maritime styrker på taktisk nivå fra sitt kommandofartøy slik jeg gjør som Commander Norwegian Task Group.

 

Et amerikansk ledet fellesoperativt hovedkvarter vil ofte ha en helt tradisjonell J struktur slik vi selv kjenner det. På plansjen ser dere staben til Commander Combined Joint Task Force (CJTF). Totalt utgjorde denne staben 400 individer. Uten å trekke for mange paralleller til vårt eget FOHK kan jeg fastslå er 400 stabsmedlemmer er et klart minimum for hva en amerikansk trestjerners flaggoffiser vil føle seg komfortabel med. Den meget direkte amerikanske lederstilen som medfører stor interesse for detaljer, har som følge at et fellesoperativt hovedkvarter blir stort, langt større enn vi ville forvente. Fokus på detaljer forklarer ikke alene behovet for arbeidskraft i staben til den fellesoperative sjefen. I det USA gikk fra typespesifikke operasjoner til fellesoperasjoner i siste halvdel av 1990 tallet, førte dette til en erkjennelse av at fellesoperativ sjef ikke bare måtte ha de beste offiserene, men også stor nok arbeidskapasitet i eget HQ til å følge opp og lede sjefer på nivået under.

Jeg skal ikke her og nå trekke for bastante konklusjoner etter øvelse Cold Response 06, men som sjef for Norwegian task group (NOTG) erfarte jeg ofte behovet for et nasjonalt HQ med større evne til å gi hurtige og hensiktsmessige føringer. Vi vet alle at FOHK nå skal slankes og omorganiseres. Transformasjon av militære styrker i Norge er først og fremst blitt nedtrekk i årsverk. Jeg betviler ikke at en organisasjon som var tilpasset et kald krigs scenario, må gjennomgå en betydelig endring for å møte morgendagens utfordringer. Jeg er allikevel usikker på om vi her hjemme kan klare å lede og understøtte komplekse operasjoner, uten bruk av arbeidskraft tilsvarende det våre samarbeidspartnere har behov for.

Dersom vi skal få et meget lite fellesoperativt hovedkvarter til å utøve effektiv kommando og kontroll må det være fordi vi har tatt i bruk teknologi og rutiner andre så langt ikke har innført. Jeg tror ikke det er situasjonen.

 

Amerikansk ledelse

Jeg skal ikke bruke mye tid på å beskrive den interne ansvars og oppgavefordelingen i et amerikansk fellesoperativt hovedkvarter, men nevne at samarbeidet mellom J3 og J5 eller på godt norsk, samarbeidet mellom operasjonsavdelingen og planavdelingen er kritisk viktig. Dette er samtidig svært vanskelig. Ofte vil du oppleve at det er motsetninger mellom det å ha fokus på planlegging, og det å få gjort den jobben du skal gjøre akkurat nå. Jeg mener å ha erfart at våre amerikanske kolleger i all hovedsak fokuserer på det som skjer her og nå, og som en konsekvens ikke er like opptatt av å vurdere hva de skal gjøre på noe lenger sikt. Vi tror muligens at vi her hjemme er bedre strateger, og at vi er flinkere til å gjennomføre operasjoner slik at vi når målet eller ”End State”.

 

Jeg vil hevde at kun fredstidsoffiserer vil ha større interesse for langsiktige målsettinger enn det som skjer på taktisk nivå i øyeblikket. Vi deltar nå i skarpe operasjoner, operasjoner som innebærer personlig risiko for de som gjør jobben der ute. Vi bør i likhet med USA sørge for at våre operatører har vår fulle oppmerksomhet hele tiden. Vi bør samtidig sørge for at våre beste hoder sitter i stillinger som gjør det mulig å påvirke det som skjer på taktisk nivå. I klartekst betyr dette at jeg vil anbefale at Norge ikke stiller styrker til operasjoner som innebærer risiko, uten samtidig å ha meget godt kvalifiserte offiserer i stillinger på operasjonelt nivå i kommandokjeden. Hensikten er ikke å forhindre at vi utsetter egne styrker for fare, men tvert imot å sikre at vi sørger for at våre egne har best mulig forutsetninger for å løse oppdraget.

 

La meg nå beskrive forholdet mellom den amerikanske fellesoperative sjefen og hans direkte underlagte sjefer; de ulike Component Commanders. For det første vil kompleksiteten av operasjonen, og hvilke ulike forsvarsgrener som stiller styrker til operasjonen, selvsagt avgjøre hvordan kommandostrukturen er sammensatt.

Til tross for at kommandofartøyet til USN Second fleet og tidligere Striking fleet Atlantic; USS Mount Whitney (USS MTW) er et stort fartøy på nærmere 20.000 tonn (plansje), er tilgjengelig plass den store utfordringen. Besetningen og den embarkerte styrkesjefen med stab legger beslag på totalt 1000 køyer. Når fartøyet seiler ut for å lede øvelser og operasjoner kan totalt 1400 mennesker arbeide om bord i inntil 6 måneder. Dette betyr at de embarkerte Component Commanders kun kan ha om bord totalt 400 individer.

 

Jeg har sett mange offiserer fra alle forsvarsgrener og mange nasjoner gå om bord på USS MTW for første gang, og vi takler alle denne første fasen forskjellig. En tysk kollega som kom fra en ansvarsfull stilling som leder for en jagerfly skvadron, konstaterte tørt at eneste forskjellen på livet om bord på USS MTW og livet i et fengsel, måtte være frykten for å drukne.

De av dere som har erfaring fra internasjonale operasjoner i for eksempel Irak eller Afghanistan vet at bo standard og komfort heller ikke der er det viktigste. Jeg tror vi trygt kan fastslå at militært personell ombord og på land må være svært tilpasningsdyktige for å fungere.

 

Jeg har fastslått at et slikt hovedkvarter vil ha sterkt fokus på det som skjer akkurat nå, og det som er i ferd med å skje i umiddelbar fremtid. Den fellesoperative sjefen er offiseren som prioriterer oppgaver og tildeler ressurser. De underlagte sjefene forstår alle at de ikke driver en operasjon på egenhånd. I en fellesoperasjon vil vi vanligvis ha følgende kommandostruktur (Plansje).

Min erfaring er at fellesoperativ sjef ønsker nærhet til samtlige Component Commanders. Han vil med andre ord aller helst ha sine underlagt sjefer embarkert på sitt eget flaggskip.

Et flytende hovedkvarter har sin styrke i at det kan gjøre en god jobb i de innledende fasene av en operasjon når det ikke eksisterer infrastruktur på land som muliggjør effektiv ledelse av militære operasjoner. Militære sjefer kan med andre ord raskt etablere et kommandoapparat om bord uten et betydelig ”foot print” på land.

 

Dersom det ikke er hensiktsmessig at samtlige Component Commanders er embarkert kommandofartøyet, vil disse uansett være representert gjennom sine liaison elementer om bord. Dette for å sikre at underlagt sjef har best mulig dialog med den fellesoperative styrkesjefen og hans stab.

Land Component Commander (LCC) vil som oftest kun ha et liaison element ombord. Skulle LCC velge å være embarkert sammen med den fellesoperative sjefen i den aller første fasen av operasjonen, vil LCC normalt forlate fartøyet så snart han har fått etablert et eget kommandoelement på land. Årsaken vil være behovet for nærhet til egne avdelinger og tropper. Jeg forstår dette behovet for ”hands on” lederskap, men ulempen er selvsagt at LCC ved å forlate CJTF hovedkvarteret gir fra seg noe av muligheten til å påvirke den operasjonelle sjefen direkte.

Dersom plassen ombord ikke tillater at de taktiske styrkesjefene stiller med en komplett stab, vil de benytte seg av ”reach back” elementer på land til støtte for planlegging og gjennomføring. Slike elementer vil ofte være lokalisert i USA.

På denne plansjen ser dere en mulig måte å fordele plassen om bord. En umiddelbar konsekvens av plassmangel er at sjefen må velge bort personell til rene støttefunksjoner til fordel for operatører og planleggere. Dette er kun mulig når fartøyets besetning sørger for effektivt samband innen styrken, også til enheter direkte underlagt Component Commanders.

 

For oss her hjemme representer PSYOPS Component Commander som er direkte underlagt den fellesoperative sjefen, trolig fremmedelement. Erfaringer fra operasjonene i både Irak og Afghanistan viser med all tydelighet at fellesoperativ sjef må ha et meget bevist forhold til Information operations. Beskyttelse av egne styrker eller ”Force protection” kan vise seg å være svært krevende dersom strategisk eller fellesoperativ sjef ikke har gjort en god nok jobb i å etablere støtte til egen operasjon blant lokalbefolkningen. En positiv holdning til CJTF styrkene kan selvsagt være en for ambisiøs målsetting i en tidlig fase av operasjonen. Alternativet kan da være at CJTF fokuserer på å redusere eller nøytralisere motstanderens kampkraft ved å skape et meget skremmende bilde av egen effektivitet. Uansett hva målsettingen for PSYOPS vil være må samtlige CC handle i samsvar med en felles plan for slik krigføring. Dette er kun mulig dersom CJTF gir entydige føringer og nøye monitorerer utviklingen. For meg var det av stor interesse at mål eller ”targets” for psykologisk krigføring ble prioritert og vurdert i ”Combined Joint Targetting Board” i likhet med fysiske mål som skulle ødelegges eller nøytraliseres.

Arbeidet med å komme frem til hvilke mål som skal angripes, og med hvilke stridsmidler PSYOPS inkludert, er svært sentralt for en fellesoperativ sjef. De ulike CC har ofte svært forskjellig oppfatning av hvilke mål som fortjener umiddelbar oppmerksomhet. Det er i denne diskusjonen viktig at samtlige CC stiller med dyktige folk rundt planleggingsbordet. For en taktisk sjef kan det tilsynelatende være grunn nok til å ta ut et fiendtlig mål bare fordi han faktisk har kapasitet til å gjøre det, eller på amerikansk; ”because we can do it”.

 

Mine erfaringer tilsier at fellesoperativ sjef alltid må være den sterke lederen som ikke tillater soloutspill eller initiativ som forsinker fremdriften mot kritiske delmål eller ”endstate”.

 

Det som muligens imponerer meg aller mest er de mulighetene god satellitt kommunikasjon til samtlige underlagte enheter gir. Ved at fellesoperativ sjef samt hans Component Commanders, alle benytter ordinær internett teknologi via militær satellitt, reduserer man drastisk behovet for ordinær meldingstrafikk. Operasjonell sjef samt hans taktiske sjefer, benytter alle samme hjemmeside for informasjonsflyt. På denne måten kan alle i kommandokjeden følge fremdriften i operasjonen. Dette er nettverksbaserte operasjoner i praksis. LCC kan for eksempel følge progresjonen innen de taktiske operasjonene som Air Component Commander (ACC) gjenomfører. Generalen med ansvar for situasjonen på bakken kan med andre ord forvisse seg om at han får luft støtte som nødvendig, eventuelt hurtig korrigere egne taktiske disposisjoner dersom noe inntreffer som gjør slik støtte umulig.

Den samme teknologien gir også utfordringer vi ikke kjenner like godt. Det at alle kan kommunisere i sann tid for eksempel gjennom ”chat” på nettet, uten at avgjørelser nødvendigvis blir etterfulgt av klare og entydige skriftlige ordre, gir store muligheter for misforståelser og antagelser.

Jeg erfarte mer enn en gang at Striking Fleet Atlantic med underlagte kommandoer slett ikke behøvde en motstander for å etablere ”fog of war”.

Det krever meget synlig ledelse for å omgjøre nettverksbasert ledelse til effektiv ledelse. Jeg vil anbefale at vi har et meget bevist forhold til dette. Vår etablerte lederfilosofi, oppdragsbasert ledelse kan vise seg å være en lederstil som passet bedre i en tid der nettopp informasjon og informasjonsflyt var mangelvare.

 

Hva kjennetegner så forholdet mellom en amerikansk fellesoperativ sjef og hans underordnede Component Commanders? For det første bør vi som er et produkt av nettopp oppdragstaktikk, være forberedt på at en amerikansk sjef ikke har samme behov for å delegere avgjørelser til underordnede. Han vil snarere tilstrebe å etablere en kommandogruppe der alle får delta i diskusjonen før han selv tar den endelige avgjørelsen. Han vil ofte føle et sterkt behov for å kjenne sine direkte underordnede også på et personlig plan.

Vi nordmenn lar oss lett forvirre av en uformell og jovial tone. Vi tror den er et uttrykk for at vi får friere rammer å arbeide under, mens virkeligheten ofte er den at dine amerikanske kolleger har en klar oppfatning av en sjefs ansvar vis a vis over og underordnet. Du skal alltid informere fortløpende om intensjon, fremdrift og eventuelle problemer. Din amerikanske sjef vil for eksempel ikke nødvendigvis sette pris på at du løser oppdraget, og kun rapporterer dersom du trenger hans hjelp.

 

 

Joint Operations Center

La meg nå få beskrive oppbyggingen av selve nervesenteret i et CJTF hovedkvarter; Joint Operations Center eller JOC. Her finner du offiseren som til enhver tid ivaretar Situational Awareness eller situasjonsforståelse for sjefen; Battle Watch Captain. Han rapporterer direkte til den fellesoperative sjefen når noe endrer seg, og har spesiell fokus på Commanders Critical Information Requirements (CCIRs). Dette kan være hendelser eller ”incidents” som tilsier at det er nødvendig å skifte fokus eller også iverksette en alternativ plan.

BWC har en assisterende BWC, men også en rekke spesialister for å etablere og vedlikeholde det fellesoperasjonelle situasjonsbildet. Du vil selvsagt alltid finne en offiser for kontinuerlig oppfølging av hver enkelt CC i JOC. Battle Watch Captain tilhører J3 seksjonen i hovedkvarteret, og han har til enhver tid et liaison element i operasjonsrommet til J2 staben om bord. Dette for å sikre tilstrekkelig fokus på Etterretnings bildet. Andre vaktfunksjoner i en ordinær CJTF JOC er ”legal advisor” som gir råd mht bruk av eller endring av Rules of Engagements (ROEs). ”Legal advisor” er alltid en militær jurist, og ikke som hos oss, en operatør som er gitt i oppgave å forstå ”Rules of Engagements”.

Andre spesialister i Joint Operations Center er Presse og informasjons fagoffiser og Information manager.

 

Jeg vil knytte noen kommentarer til funksjonen Information manager. Denne oppgaven er nødvendig i et hovedkvarter hvor utfordringen ikke er mangel på informasjon, men snarere det å sørge for at beslutningstaker får tilgang til relevant informasjon. Ved Striking Fleet Atlantic ble all informasjon formidlet via hovedkvarterets egen hjemmeside. Her har samtlige tilgang til BWC logg, all meldingstrafikk som selvsagt er sortert slik at du ikke behøver å lete deg frem til meldinger, som omhandler ditt eget ansvarsområde. På hjemmesiden finner du General Operations Plott (GOP) som er en sammenstilling av de ulike situasjonsbildene for de enkelte Component Commands. Du finner dessuten all relevant informasjon som:

  • operasjonsordre
  • spesielle ordre til CC
  • situasjonsrapporter
  • samtlige brifer
  • status på materiell og personell hos CC
  • “Commanders Critical Informations requirements”

 

Vi må dessuten være spesielt oppmerksomme på konsekvensene av tap av satellitt forbindelse, eller reduksjon i tilgjengelig båndbredde. Information warfare får en annen betydning når du er kritisk avhengig av microsoft word, power point og E post. Selv en formidabel aktør som de amerikanske styrker, er sårbare for virusangrep, tap av infrastruktur for samband, og ikke minst stabsoffiserer og operatører som ikke legger tilstrekkelig vekt på sikkerhet.

Her vil jeg nevne at vi flere ganger om bord opplevde at nettverket ble utsatt for virusangrep. De aller fleste slike hendelser hadde tre typiske kjennetegn:

  • de fikk umiddelbar betydning for vår situasjonsforståelse og beslutningsevne
  • de kunne alle vært unngått
  • de var en følge av at senior offiserer åpnet vedlegg til e post som de burde forstått var juks og fanteri. Jeg er den dag i dag forbløffet over at spesielt offiserer med grad Oberst og oppover ikke klarer å la være å åpne vedlegg til e post med tittelen ”I love you”.

 

 

Nettverksbaserte operasjoner

I den tiden jeg tjenestegjorde i USN gjennomførte vi flere eksperimenter med Netcentric warfare eller nettverksbaserte operasjoner. Mine amerikanske kolleger tar det nærmest for gitt at du har bredbånd samband via satellitt. Våre eksperimenter på nettverksbaserte operasjoner var derfor ikke forsøk på å formidle informasjon opp og ned kommandokjeden eller på tvers av denne. Det var snarere andre måter å benytte den militære organisasjonen på. Jeg må innrømme at jeg var oppglødd og ivrig etter å fortelle mine norske kolleger om mine erfaringer med Netcentric Warfare i det jeg kom hjem i 2002. Jeg ble mer enn en smule overrasket over å oppdage at vi allerede hadde et konsept for slik krigføring, til tross for at vi ikke hadde nødvendig teknologi tilgjengelig. Fortsatt opplever jeg at vi her hjemme har svært store forventninger, muligens også noe urealistiske forventninger til dette nye konseptet.

 

Teorien ser ut til å være at du ved hjelp av et stadig skiftende nettverk kan fordele roller og ansvar i en like skiftende militær organisasjon. På denne måten skal vi klare å etablere situasjonsforståelse, vurdere og ta beslutninger hurtigere enn vår motstander. Etter noen år i en organisasjon som ikke mangler tilgang på ny teknologi eller evne og vilje til å ta i bruk slik teknologi, vil jeg komme med et forsiktig varsku mot å gå i flokk eller omfavne nye sannheter uten skepsis.

Min aller første erfaring med nettverksbaserte operasjoner der beslutningstaker skulle få assistanse fra eksperter langt unna, var at uansett hvor stor båndbredde du hadde tilgjengelig via satellitt, ja så var det aldri nok. Det finnes rett og slett ingen grenser for hvor mye informasjon som er tilgjengelig. Med mindre vi lærer å formulere oss i korthet, vil den dyktige stabsoffiser sørge for at vi aldri får overført det som er relevant for beslutningsprosessen.

 

Min andre erfaring med nettverksbaserte operasjoner er at så lenge fellesoperativ sjef har tilgang til informasjon fra samtlige taktiske kommando og kontroll systemer, bør du ikke forvente at han vil overlate kritiske beslutninger til en tilfeldig sjef ett eller annet sted i kommandokjeden. Stikk i strid med vårt konsept for slik krigføring vil altså beslutninger ikke nødvendigvis bli desentralisert, men bli tatt på det nivå i organisasjonen hvor den sjefen sitter som tror han har den beste situasjonsforståelsen, og/ eller total ansvaret. Det vil overraske meg dersom dette ikke samtidig vil være den offiseren som sitter på toppen i kommandokjeden.

 

Jeg er som dere forstår ikke kritisk til bruk av tilgjengelig teknologi, men jeg blir lettere oppgitt når vi alle tenker de samme tankene for hvordan slik teknologi skal bringe oss fremover. Hvordan kan vi forvente at oppdragsbasert ledelse vil overleve som konsept når fellesoperativ sjef og hans Component Commanders alle har samme bilde som yngste taktiske sjef? Jeg tror vi for lengst har erfart at enkelte beslutninger vil bli tatt på høyest mulig nivå i hierarkiet, til tross for at vårt konsept for ledelse skulle tilsi det stikk motsatte.

Min anbefaling er at vi bruker de ressursene som er nødvendig for å skaffe oss kompatibel kapasitet til nettverksbaserte operasjoner. Med slik evne til å operere sammen med allierte, vil vi sikre at eget ledelsesapparat kan ta beslutninger for egne avdelinger og enheter. Vi kan dermed selv velge når vi vil underlegge oss utenlandsk sjefs kommando og kontroll. Det å ha muligheten til å utøve effektiv kommando og kontroll på taktisk og operasjonelt nivå vil etter min mening skille nasjoner som har kapasitet til nettverksbaserte operasjoner, og de som kun har ambisjoner om slik kapasitet.

 

 

Hva er største forskjellen på amerikansk og norsk militært personell?

Jeg vil hevde at vi ennå ikke til fulle tatt inn over oss at kolleger alltid vil bli drept og skadet for livet i skarpe operasjoner. I likhet med dere som er her i dag, har jeg registrert vår politiske vilje til å stille styrker i konfliktområder der ute. Vårt Forsvar er utvilsomt i ferd med å bli nettopp det relevante politiske verktøyet som er et av målene for omstillingen. Alle vet at du må delta i internasjonale operasjoner for å gjøre karriere, og alle vet du har plikt til å stille når det er din tur.

Hva er det så som mangler? Hva er det som skiller oss fra våre kolleger i USA? Som dere forstår på måten jeg stiller spørsmålet så mener jeg at vi til tross for et meget godt utdanningsnivå, og svært godt trente avdelinger og fartøy ikke er der vi burde være.

Kort fortalt så er det et par ting som er totalt fraværende i våre norske mentalitet, og det er stolthet og respekt. Stolthet over å gjøre en risikofylt og viktig jobb for nasjonen Norge, og respekt for de som gjør den. Vi lever i et samfunn uten helter, der de fleste har nok med seg selv. Jeg er sikker på at våre dyktige unge mennesker som tjenestegjør i for eksempel Afghanistan, ville satt umåtelig stor pris på at innsatsen deres ble verdsatt som en innsats for Norge. Her har vi mye å lære av USA.

Så lenge vi har unge mennesker i farefulle operasjoner hjemme og ute bør vi gi dem all den respekt de fortjener. De er der fordi vårt demokrati som vi alle verdsetter, har besluttet at Norge skal gjøre jobben.

Jeg vil oppfordre dere alle til å være med på å bygge opp en stolthet over å gjøre en slik jobb, og vise den respekt for de unge kollegene som må gjøre jobben. Får vi ikke dette til, behøver du ikke være noen stor spåmann for å forutsi at vi ikke vil få de rette menneskene til å takke ja til svært krevende utfordringer. Feiler vi vil vi ende opp med militære styrker bemannet av leiesoldater som arbeider for den som betaler best. Det er neppe verdig et demokrati som føler et internasjonalt ansvar.

 

Avslutning

Jeg vil avslutte med å fortelle om talen min amerikanske sjef holdt om bord på USS MTW etter 911. Han hadde samlet hele staben fra den yngste til den eldste, og hevdet at vi alle var helter. USA var i krig og vi var helter. Jeg husker talen fordi jeg ikke forsto den. I ettertid har jeg derimot fått fatt i budskapet. Når du er i krig sier du ikke ja eller nei, du gjør kun jobben uten tanke på egen karriereutvikling, arbeidstid eller om det passer deg og din familie at du forlater hjemmet. Et menneske med en slik hverdag fortjener respekt. Norge er en del av denne harde virkeligheten, men vi har slik jeg ser det ikke forstått at fokus først og fremst må være på operatørene og deres situasjon, og ikke på trivielle spørsmål knyttet til årsverk, horisontal samhandling, tilstedeværelse i nord Norge og hvor Forsvaret har eller ikke har garnisoner og avdelinger.

Ingen må misforstå meg dit hen at jeg ikke mener omstilling og endring av Forsvaret et viktig. Tvert imot er det svært viktig, men det er viktig kun fordi vi har en jobb å gjøre som krever at vi trener og utruster våre folk slik at de kan gjøre jobben, og komme uskadd hjem igjen.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 7. november 2005

ved Kontreadmiral Jan Eirik Finseth
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Status og utfordringer i Sjøforsvaret

Formann, ærede Forsamling, kjære forsvarsvenner

Innledning

Jan Eirik Finseth
Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Foredragets tittel er status og utfordringer i Sjøforsvaret. Foredraget vil dekke de sjømilitære utviklingstrekk, Sjøforsvarets omorganisering, strukturutviklingen og de økonomiske utfordringer vi står overfor.

Norge står overfor store sikkerhetspolitiske utfordringer i nord. Utviklingen kan gjøre Nordområdene like viktig geopolitisk som Midt-Østen i dag. Samtidig skal vi ivareta våre internasjonale forpliktelser. Sjøforsvaret har hatt og vil også i framtiden ha en sentral rolle i å innfri Norges sikkerhetspolitiske forpliktelser i internasjonal sammenheng.

Nordområdene defineres i dag som Norges strategiske hovedinteresse.

Sjømilitære utviklingstrekk

Jeg vil innledningsvis i foredraget forsøke å belyse det jeg mener er de mest markante sjømilitære utviklingstrekkene. Vi ser en del teknologiske og konseptuelle endringer i hvordan sjømilitær makt anvendes noe som også må få følger for det norske Sjøforsvaret. Dette påvirker igjen vår evne til å ivareta våre egne maritime interesseområder.

La meg først slå fast at det er de sikkerhetspolitiske utfordringer i norske havområder som er styrende for utviklingen av Sjøforsvaret. Disse utfordringene har imidlertid endret seg de senere år. Det er ikke så lenge siden vi konsentrerte oss om en ren forsvarskrig langs kystlinjen, og vi holdt faktisk på med det en god stund etter at muren falt. I dag skal vi være forberedt på å håndtere et stort spekter av situasjoner i hele vårt havdomene. Dette dreier seg om alt fra mindre brudd på lover og regler til ulike kriser av begrenset art – til væpnet konflikt.

I tillegg skal vi også overvåke og hevde vår suverenitet i kystområdet fra svenskekysten til Grense Jakobselv.

Det har etter hvert blitt en utbredt oppfatning at Norge har betydelige utfordringer å håndtere i våre havområder.

Svært mange har kommet til denne konklusjonen. Erkjennelsen av at Norge er en maritim nasjon med sikkerhetsutfordringer til sjøs har blitt et fastpunkt som har gitt konkrete følger for forsvarsplanleggingen. Resultatene av disse prioriteringene ser vi på ulike skipsverft i Norge, i Europa og i egen forsvarsindustri hvor det framtidige norske sjøforsvar er under bygging.

Sjøforsvaret har de senere år også vært engasjert i internasjonale operasjoner. Kanskje mer så enn mange er klar over. Vi blir benyttet i nye roller både i Middelhavet og lenger øst. Dette har uten unntak vært vellykket på den måten at norske fartøyer og avdelinger har løst sine oppdrag på en meget god måte. Etter at allierte nasjoner har redusert sin deltakelse på øvelser her i nordområdene har internasjonale operasjoner blitt vårt viktigste kontaktpunkt mot andre lands mariner.

Operasjonene fyller derved en rolle utover det de er tiltenkt. De hever vår kompetanse og sørger for at vi henger med i utviklingen. Det gjør oss mer kompetente – også i forhold til å løse nasjonale oppgaver i nærområdene.

Mye av forsvardebatten har den siste tiden dreiet seg om balansen mellom nasjonale og internasjonale oppdrag.

Skal vi utvikle et Forsvar som er strukturelt, teknologisk og kompetansemessig tilpasset allierte operasjoner, eller skal vi utvikle et tallmessig større forsvar med lavere teknologinivå som først og fremst kan benyttes hjemme?

Det er mulig at spørsmålet er relevant for enkelte områder i Forsvaret, men på maritim side kjenner jeg meg ikke igjen i problemstillingen. Jeg kan ikke se for meg at vi begynner å anskaffe annenrangs fartøyer med dårligere utrustning fordi vi ønsker flere skrog.

Mitt utgangspunkt og mine prioriteringer rundt utviklingen av Sjøforsvaret er på alle måter dualistisk, hvor det nasjonale og det internasjonale perspektivet henger nøye sammen. Det norske sjøforsvaret har sin legitimitet og begrunnelse i vår status som havmakt, kyststat og sjøfartsnasjon. Vi må derfor være rustet, trenet og forberedt på hele spekteret av kriser i eget havområde. Om nødvendig alene, uten alliert støtte.

Samtidig kan ikke et lands marine, ei heller ikke vår egen, utvikle seg uten betydelig kontakt med utlandet. Norge har ikke ressursene til å utvikle våpensystemer og sensorer, kunnskap og taktikk i isolasjon. Norge har også en betydelig interesse av at Europa og farvannet rundt har en stabil utvikling, blant annet i form av en fri og uhindret internasjonal skipsfart. Norge deltar derfor internasjonalt, ikke bare som en følge av formelle og uformelle forpliktelser, men også av egeninteresse.

Det er for øvrig litt historieløst å hevde at vi er inne i et skifte hvor Sjøforsvarets internasjonale oppdrag går på bekostning av oppdrag hjemme. Sjøforsvaret har alltid vært ute. Vi har siden etableringen av den Kongelige Norske Marine i 1814 vært engasjert i internasjonale operasjoner, ikke minst i Middelhavet. Den annen verdenskrig – hvor Marinen gjorde en betydelig innsats – var den største internasjonal operasjon av alle. Alle mariner er av natur internasjonale og vil alltid være et maktpolitisk verktøy som kan benyttes utenfor landets grenser. Et av de få historiske unntakene fra denne regelen var kanskje det norske Sjøforsvaret under den kalde krigen hvor vi ut fra vår geostrategiske plassering var tvunget til å sette inn alle ressursene i forsvar av egen kyst.

Denne dualismen innebærer en vilje til å utvikle et Sjøforsvar som er scenarierobust. Med det mener jeg at den skal kunne benyttes til å løse et stort spekter av oppgaver i fred, krise og krig. Vi skal kunne løse de i egne havområder, langs norskekysten, men også i internasjonale operasjoner sammen med våre allierte. Hvilke oppdrag, når og hvor er ikke mitt anliggende. Sjøforsvaret skal frembringe kapasitetene og de skal ha høy grad av fleksibilitet.

Sjøforsvaret følger den sjømilitære utviklingen nøye og har utstrakt kontakt med en rekke land. I løpet av noen hektiske måneder før sommeren hadde vi stabssamtaler og møter med utenlandske marinesjefer i USA, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Polen, Spania, Tyrkia, Kroatia, og Nederland.

Et hovedinntrykk som fester seg i disse møtene er at alle nasjoner sliter med å fornye sin marine. Amerikanerne hadde for få år siden en ambisjon om å ha over 600 fartøyer, de er nå nede i under 300. Flere europeiske mariner har forlatt ambisjonen om å ha en balansert flåte som kan løse hele spekteret av sjømilitære oppgaver. De velger nå ut enkeltkapasiteter og øker dermed sin avhengighet av alliert bistand. Storbritannia trakk seg i våres ut av NATOs stående atlanterhavsstyrke for en periode. Dette var første gang siden styrken ble opprettet i 1968 at det britiske orlogsflagget var fraværende. Også det et signal om krevende tider rent økonomisk. Til sammenligning kan nevnes at det norske sjøforsvar er mer enn halvert de senere år.

Et skråblikk på andre lands mariner viser for det første at vi deler mange av de samme økonomiske utfordringene og er i omstilling etter det samme mønsteret som oss selv. Men sammenligninger viser også at det ikke står dårlig til med det norske Sjøforsvaret, og gir rom for optimisme for fremtidens Marine og Kystvakt. Det skulle også bare mangle, for som jeg startet med, vi er en maritim nasjon. I det ligger at vår velferd og økonomiske handlefrihet i alt overveidende grad er basert på havet. Vi kan derfor ikke tillate oss å skape huller i den maritime strukturen. Det norske Sjøforsvaret må kunne håndtere maritim krigføring i hele sin bredde. Dersom noen velger å utfordre Norges suverenitet og suverene rettigheter vil de møte tilsvar i flere dimensjoner, under vann, på overflaten og i luften. Et av kjennetegnene ved det fremtidige norske sjøforsvaret er at vi beholder denne helheten. Det forutsettes her at logistikkapasiteten fremskaffes som en organisk del av den maritime strukturen. I tillegg er selve fundamentet for maritime operasjoner evnen til å rydde miner. Også denne kapasiteten viderefører og styrker vi.

Et annet fremtredende utviklingstrekk fortjener noen ord. Sjømilitære doktriner har alltid vært opptatt av kontrollen med havet, for derved å sikre oversjøisk handel og militære forsyningslinjer. Dette er klassisk sjøkrigsteori. Maritime styrker har hatt et vedvarende fokus på kontrollen med ”the high seas”. Kampen om Atlanterhavet stod også helt sentralt i 2 verdenskrig, og det samme var gjeldende under den Kalde Krigen. Evnen til å kontrollere Atlanterhavet har vært det styrende for vestlig flåtemakt.

Situasjonen er imidlertid endret og maritime styrker utfordres nå i mye mindre grad på det åpne havet. Forestillingen om store flåtestyrker som gjør opp seg i mellom er svekket. Samtidig utfordres maritime styrker, og skipsfart i sin alminnelighet, på nye områder. Dette innebærer etter mitt skjønn det største sjømilitære paradigmeskiftet på over hundre år.

Truslene befinner seg i dag nærmere land, i det vi kaller kystnære områder. Havneområder, streder og lukkede farvann favoriserer de som ønsker å ramme oss, og de kan gjøre det med relativt rimelige midler. Evnen til å sikre disse områdene, og evnen til å trygge maritim næringsvirksomhet blir derfor en helt sentral oppgave. Det samme blir evnen til å føre frem militære styrker på kjøl – gjennom disse risikoområdene. ”Kystnære områder” er imidlertid et vidt begrep, og må trolig inkludere områder som Skagerrak, Nordsjøen – eller Middelhavet for den del. Poenget er at flåtemaktens manøverrom er begrenset. Samtidig er de topografiske og hydrografiske forholdene mer komplekse og krever spesialiserte våpen og sensorer. Også demografiske forhold spiller inn. Der hvor befolkningstettheten er stor er det også stor maritim trafikktetthet.

Evnen til å bruke luftvernradarer i nærhet av land, evnen til å finne undervannsbåter i lite homogene vannmasser og ikke minst evnen til å rydde miner i farvann med varierte bunnforhold inngår i denne utfordringen. Det samme gjør evnen til å bruke makt på en presis og diskriminerende måte slik at man ikke rammer tredjepart.

Truslene har fått en mer asymmetrisk karakter. De kan fremstå som små hurtiggående farkoster eller sivile fly, miner og andre eksplosiver under vann. Det endrer ikke vesentlig på det sjømilitære håndverket. Vi må fortsatt evne å kontrollere overflaten, vannmassene under og luftrommet over. Disse nye truslene skjerper imidlertid kravet til reaksjonsevne på våre enheter, i tillegg til at nøyaktig overvåkning og etterretning får økt betydning. Begge deler krever en utvikling av nye prosedyrer og taktikk. I alt dette er det viktig å forstå at det mest sannsynlige er hendelser vi ikke kan forutse eller planlegge for. Det er altså det uforutsigbare som er det mest sannsynlige.

 

Sjøforsvarets strukturutvikling

Hva så med den struktur Sjøforsvaret har for å ivareta nasjonale og allierte utfordringer de kommende år?

To forhold gjør seg gjeldende i denne sammenheng. Det er gjennomføringen av omstillingen og innfasing av den nye strukturen de nærmeste årene.

Prosjekt Neptun har hatt som målsetting å iverksette de omstillingstiltak som Forsvaret er pålagt i St. prop 42. Omorganiseringen skal sikre at Sjøforsvaret er tilpasset de overordnede økonomiske og personellmessige rammevilkår, men også at Sjøforsvaret har den kvalitet som er nødvendig for gjennomføre de oppgaver som vi blir pålagt både nasjonalt og internasjonalt. Den nye organisasjonen skal være på plass den 1. august 2006.

Sjøforsvaret er inndelt i tre søylene med avklart myndighet og klare ansvarslinjer. Søylene består av Kysteskadren, Kystvakten og Sjøforsvarets skoler. Hovedlinjen i den nye organisasjonen er en styrking av de operative enhetene der kampkraften eller stridsevnen skal styrkes. Dette skjer på bekostning av at antall stillinger ved sjøforsvarets skoler reduseres.

Den maritime taktiske ledelses kapasitet vil bli forbedret gjennom en styrking av den taktiske maritime kommandoen (NoTG).

Kysteskadrens flotiljer nedlegges og erstattes med våpen. Våpenspesifikke treningssentra videreutvikles eller opprettes direkte underlagt våpensjefene og i nær tilknytning til fartøyene. Dette er ønskelig siden simulatortrening i større grad vil skje om bord på fartøyer knyttet opp mot treningssentra. Modellen gir styrket samarbeid mellom de operative enhetene og treningssentra. Samtidig gir det våpensjefene bedre styringsmuligheter, eksempelvis ved i større grad å kunne tverrprioritere personellressurser ved treningssentra og kursvirksomhet opp mot seilingsprogrammet. Undervisning innenfor fagspesifikke områder som taktikk, anti-luft krigføring, samband osv vil fortsatt bli beholdt ved KNM Tordenskjold. Trening på allerede eksisterende simulatorer ved skolen vil fortsette.

Marinens jegermiljø vil bli samlet i et våpen ”Marinens Jegervåpen”. Det vil bestå av Marinejegerkommandoen (MJK), Kystjegerkommandoen (KJK) og Minedykkerkommandoen (MDK). I tillegg samler vi de minste fartøyene – innsettingsfartøyene – i en Taktisk båtskvadron. Hensikten er å samle allerede små miljøer og sørge for at disse kan støtte hverandre.

For å kunne operere som en ”maritim styrke ” tilpasset både nasjonale og internasjonale operasjoner trenger marinen å få tilført logistikk. Organisk logistikk som en del av en maritim styrke er en forutsetning for å utnytte stridsevnen i Sjøforsvaret og gi oss den nødvendige fleksibilitet til å kunne utføre pålagte oppgaver og oppdrag. To logistikkfartøyer må derfor inn i strukturen snarest mulig.

Utfordringen i marinen de nærmeste årene vil være knyttet til innfasingen av både Fridtjof Nansen-klassen og Skjold-klassen. Samtidig som den nye strukturen innfases vil hele Sjøforsvarets struktur omorganiseres. Personellet skal opprettholde kompetanse for å drive den gamle strukturen samtidig som de skal utdannes og trenes for nye fartøy. Dette er mildt sagt svært krevende. La meg benytte anledningen til å takke logistikkorganisasjonens (FLOs) prosjektmedarbeidere og den understøttelse som er avgitt til Sjøforsvarets prosjekter.

Sjøforsvarets struktur vil i år 2010 være sammensatt av Kysteskadren med en taktisk maritim kommando (NoTG), 5 fregatter med helikopter, 6 Undervannsbåter, 6 Skjold klasser, 6 Mineryddingsfartøyer, Marinens Jegervåpen med Marinejegerkommandoen, Minedykkekommandoen, Kystjegerkommandoen og en Taktisk båtskvadron, samt to logistikkfartøyer. Innføringen av totalt 14 nye NH 90 helikoptre vil gi Sjøforsvaret en helt ny og etterlengtet kapasitet. Samarbeidet med Luftforsvaret er særdeles godt.

Kystvakten vil består av 4 havgående fartøyer med helikopter, samt innleide ytre KV-fartøy og Indre Kystvakt (IKV). Jeg vil komme tilbake til Kystvakten senere i foredraget.

 

Øving, trening og eksperimentering

Sjøforsvaret har som målsetting å få til en kapasitetsøkning gjennom målrettet trening, øving og analyse av sin virksomhet. Dette for å forsikre oss at vi innehar den kvalitet som kreves for å kunne delta i skarpe operasjoner internasjonale og nasjonalt dersom det er påkrevd. Den våpenspesifikke trening skal ligge i bunn for kompetanseheving i de ulike våpenarter. Kysteskadren vil styrke den operative evnen ved ytterligere å vektlegge samarbeid og integrasjon.

Det skal gi Sjøforsvaret et handlekraftig verktøy, en maritim sammensatt styrke som kan settes sammen avhengig av de oppdrag som skal løses. Økt kvalitet skal oppnås ved hjelp av økt simulatorbruk, ved å øve og trene mer riktig, samt at eksperimentering og taktikkutvikling skal bli en mer naturlig del av øvingsvirksomheten.

En viktig del av denne øvingsaktiviteten er å gjennomføre skarpskytinger med alle våpentyper. Det er viktig at vi er sikre på at de ulike våpensystemer og våpentyper fungerer teknisk og operativt, det er viktig å øke kunnskapen om våpensystemets bruk, samt at det er en vesentlig motivasjonsfaktor for personellet å se at våpensystemene fungerer i praksis. Sjøforsvaret gjennomfører årlige skarpskytinger med hovedvåpen.

Oppøving og samøving med våre allierte er i dag flyttet fra de nordlige områdene til Nordsjøbassenget. Det er her hovedtyngden av øvingsaktiviteten gjennomføres. All sertifisering av NATOs tildelte styrker skjer i og rundt Nordsjøen. Vi har som målsetting å forbedre det høye faglige nivået vi har. Da forutsettes det at øvings -og treningsaktiviteten skjer sammen med våre allierte der hvor omfattende og avanserte øvelser gjennomføres. Det vil også være en viktig oppgave å sørge for alliert deltagelse i norsk øvingsaktivitet i Nord og Sør-Norge. Allierte maritime styrker deltar årlig i Forsvarets felles vinterøvelse.

Kystvakten

Kystvaktens kjerneoppgaver er knyttet til suverenitetshevdelse, fiskerikontroll, maritim sikkerhet og kriminalitets bekjempelse, ulykkesberedskap og oljevernberedskap. Jeg pleier å si at Kystvakten eier tilstedeværelsesbegrepet. Til å ivareta disse oppgavene ble kystvaktstrukturen i St.prop. 42 fastsatt til 21 fartøyer, hhv 4 helikopterbærende fartøyer, 7 Ytre kystvaktfartøyer og 10 Indre kystvaktfartøyer. Indre kystvakt består i dag av 8 fartøyer med ansvar for hver sin sone langs kysten. På materiellsiden er det allerede inngått kontrakt for levering av 5 nye indre kystvaktfartøy fra 2006. I tillegg til disse er det inngått langsiktig leieavtale av et nytt større fartøy for den ytre kystvakt, KV Harstad. Det er også gledelig å registrere at vi for vel 2 uker siden inngikk kontrakt om bygging og innleie av et nytt avansert fartøy til den ytre Kystvakt.

Med større fokus på evne til slepebåtberedskap og oljevernberedskap langs kysten er det behov for å tilpasse fremtidens ytre kystvaktfartøy disse oppgavene. I tråd med de politiske føringer og Forsvarssjefens oppdrag har jeg prioritert kvalitet og evne til å løse flere typer oppgaver på bekostning av antall kystvaktfartøyer. Den nye flåten er tilpasset dagens og framtidens oppgaver. Det er viktig for oss å kunne ivareta de oppgavene som kommer med økt oljetransport langs kysten, økt leteaktivitet og utvinning av gass. Med grunnlag i Kystvaktens budsjett har jeg for Forsvarssjefen anbefalt en struktur på totalt 12 fartøyer. 5 nye innleide fartøy til den indre Kystvakt, 4 eide fartøy med helikopter og tre moderne innleide fartøy for den ytre Kystvakt. Luftforsvaret vil operere 8 nye helikopter til Kystvakten. Det er dette vi klarer å få til innenfor dagens rammer.

Økonomi og strukturutvikling

La meg så si noen ord om den strukturutviklingen vi har vært gjennom de siste årene og Sjøforsvarets økonomiske situasjon.

Vi nærmer oss nå slutten av den første store omstillingsperioden. Fra neste år skal omstillingen videreføres ut inneværende langtidsperiode. Vi har etablert en rekke fellesinstitusjoner som Forsvarets logistikkorganisasjon, Felles kompetansesenter for Kommando – Kontroll og Informasjonssystemer, Felles Kompetansesenter Logistikk samt en rekke fellesstabsfunksjoner. I tillegg er Forsvarsdepartementet styrket med vel 100 årsverk hvor flere funksjoner av fagmilitær karakter er overført fra Forsvarets militære organisasjon. I utgangspunktet var jeg positiv til en slik felles organisering hvor synergi skulle blomstre. Men erfaringene så lang er at forsvarsgrenene tappes for ressurser, ekspertise og kompetanse uten at vi får tilbake de tjenester vi forutsatte.

Samtidig har den interne faktureringen, det interne samvirkelag, ført til en byråkratisering og overføring av midler fra den spisse ende (fra forsvarsgrenene) til fellesinstitusjonene som ikke var forutsatt. Det lekker altså fra den spisse ende til støtte og forvaltning.

En av hovedintensjonene med omstilling var jo at vi skulle overføre årsverk fra forvaltning, støtte og administrasjon til forsvarsgrenene. Fordelingen er i dag vel 38% av de totale årsverk til den spisse ende og ca 62 % til forvaltning, støtte og administrasjon. Når omstillingen er gjennomført vil fordelingen være 41% av årsverkene til den spisse ende, 59% til støtte, administrasjon og forvaltning. Stridsevnen ligger i forsvarsgrenene, tappes de for ressurser reduseres også forsvarsevnen. Jeg fraråder en videre utvikling slik jeg nå har beskrevet.

La meg så si noen ord om ansvar og myndighet. Jeg opplever i dag svært usikre og uklare ansvarslinjer. Hvilken myndighet som er tildelt de ulike nivå er heller ikke avklart. Departementet er ansvarlig for strukturutviklingen. I den sammenheng foretas det fagmilitære vurderinger i departementet. Det konkluderes uten at generalinspektørene og forsvarsgrenenes fagmiljøer har vært involvert. Departementet gir altså direkte faglige råd til Forsvarssjefen.

Samtidig har jeg som Generalinspektør fagansvaret, ansvar for sikkerhet, for utdanning og kompetanseoppbygging, oppsetting av fartøy og avdelinger til operativ myndighet og er således ansvarlig for de fagmilitære råd til min sjef. Hvem er ansvarlig for hva? Oppdrag gis av departementets avdelinger direkte til forsvarsgrenstabene eller forsvarsgrenenes avdelinger. Men hvilken myndighet?

(Hvilken rolle har egentlig generalinspektørene, skal forsvarsgrensjefene anonymiseres eller avvikles?)

Det samme mønster kan beskrives innenfor den daglige operative drift og strukturutvikling. Lignende forhold kan gis i grenseskillet forsvarsgren fellesinstitusjoner. I et maktapparat som Forsvaret er det selvsagt at ansvar og myndighet er tindrende klart fordelt og forstått.

Jeg avslutter mine kommentarer til strukturutviklingen med noen utviklingstrekk innenfor materiellanskaffelser. Det har aldri vært et slikt omfattende og komplekst byråkrati rundt materiellinvesteringer som i dag. Intensjonen var jo det stikk motsatte, nemlig å skape en avbyråkratisering, en forenkling av prosjektkontroll og prosjektadministrasjon. En strukturutvikling hvor det fagmilitære hadde fokus og hvor vi i løpet av kort tid evnet å framskaffe det materiellet vi hadde behov for. Målsettingen var altså en rask og avbyråkratisert prosess.

Generalinspektørene har mistet sin faglige kontroll med materiellutviklingen, en nødvendig oppgave og et nødvendig ansvar generalinspektørene hadde tidligere. Totalprosjektansvaret er nå overført Forsvarsdepartementet. Dette betyr dette at ansvaret for kompetanseoppbygging, sikkerhet, understøttelse og logistikk, utdanning, trening, tekniske og operative tester som er tillagt totalprosjektansvaret i realiteten er overført Forsvarsdepartementet.

Dette fører til ineffektivitet, til lange og uoversiktlige beslutningsprosesser og til at kontrollen med den militærfaglige delen av prosjektene forringes kraftig.

Spørsmålet blir da også om vi klarer å omsette de tildelte ressurser på en effektiv måte og anskaffe strukturelementer i henhold til besluttede tidsplaner. Dette må det gjøres noe med, denne utviklingen kan ikke fortsette.

Jeg vil også benytte anledningen å si noen ord om den økonomiske utviklingen. Forsvarets andel av Brutto Nasjonalprodukt (BNP) er synkende og utgjør i dag knapt 1,7%. Vi skal tilpasse og skape et Forsvar som er i balanse gitt de årlige budsjettrammer. Forsvaret koster penger og det er en illusjon å tro at vi ved noen harde effektiviseringsgrep skal frigi nok midler til å skape en forbedret forsvarsstruktur. Skal Stortingets struktur materialiseres må bevilgningene økes samtidig som det gjennomføres en kraftig reduksjon i Forsvarets infrastruktur.

(Vi må langt tilbake i tid for å finne svakere forsvarsbudsjetter enn det vi har hatt de senere år. Tar vi utgangspunkt i brutto nasjonalprodukt må vi helt tilbake til 30 tallet for å finne like svake budsjetter. Tar vi med den teknologiske fordyrelse, som er et påslag på mellom 6 og 12 % i tillegg til konsumprisindeksen, er det mulig å beskrive dagens budsjettnivå som det laveste reelle budsjett siden Norge ble selvstendig nasjon i 1905. En sammenligning med det reelle budsjettnivået ved inngangen til 90-tallet ville gitt oss et budsjettnivå i dag på langt over 40 milliarder kroner).

Forsvaret er altså i dyp ubalanse.

Dersom vi ønsker at vi skal ha råderett og kontroll hjemme og løse våre forpliktelser ute krever det tilstrekkelig budsjetter. Vi er i kraftig ubalanse og har vært det i lang tid. Det mangler som kjent 4 til 6 milliarder for å anskaffe og drifte den forsvarsstrukturen som er besluttet i inneværende langtidsperiode.

Fra 2008 må jeg årlig ha tilført 900 millioner kroner for å løse pålagte oppgaver og drifte den vedtatte maritime strukturen. I dette beløpet inngår både Kystvakten og Marinen.

 

Fremtidig utvikling

Ved utgangen av den kalde krigen hadde allierte mariner altså identifisert et kapasitetsgap innenfor kystnære operasjoner. Behovet for fartøyer, våpen og sensorer som kan fungere optimalt i krevende kystnære farvann er identifisert som det største behovet i mange land. Doktrinært har amerikanerne vært førende. De var de første til å formulere de nye utfordringene på begynnelsen av 90 tallet. Det er imidlertid nå vi ser de første håndfaste resultatene av denne dreiningen. US Navy’s største og mest kostbare anskaffelsesprosjekt i dag er de såkalte ”Littoral Combat Ship”, eller ”kystkampfartøyer” om man vil. Dette skjer også i de andre allierte mariner samtidig som det satses stort på økt amfibisk kapasitet.

Norge har et visst fortrinn i denne utviklingen. Vi har operert relativt kystnært under hele den kalde krigen og utviklet både kompetanse og våpensystemer deretter. Derfor har vi de senere år vært i førersetet for utvikling og utprøving av deler av ny NATO-taktikk.

Samtidig pågår et utviklingsarbeid i samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt og industrien. Her frembringes nye systemer som er anvendelige i kystnære operasjoner. De to fremste eksemplene er nye sjømålsmissiler og den svært avanserte undervanns-rekognoserings farkosten Hugin.

Også i operasjoner kommer denne spesielle kompetansen til sin rett. Våre ubåter som har deltatt regelmessig i operasjon Active Endeavour siden februar 2002 utmerker seg med sin evne til å operere effektivt i farvann hvor andre lands ubåter vegrer seg. MTBene tilførte en ny og effektiv fleksibilitet til operasjonen i Gibraltar-stredet.

Den markante dreiningen mot kystnære operasjoner er trolig vedvarende. Sjøforsvaret er vel forberedt på denne utviklingen som en følge av våre naturgitte forutsetninger og vår stilling under den Kalde Krigen. Kystnære maritime operasjoner er derfor vårt satsningsområde. Kapasiteten skal videreutvikles og vi har en høy ambisjon på dette området.

Her hjemme er utviklingen i nordområdet i ferd med å få økt oppmerksomhet. Vi står foran en betydelig økning av aktiviteten i Barentshavet. Dette reiser først og fremst industrielle og økonomiske spørsmål, i tillegg til beslektede saker som sysselsetting og bosetting. Økt aktivitet i Barentshavet har også en sikkerhetspolitisk dimensjon. Den største drivkraften til økt petroleumsaktivitet er behovet for stabile og sikre forsyninger.

La meg derfor konstantere at en økt aktivitet til havs har enn sikkerhetspolitisk og sjømilitær dimensjon. Norsk sjømilitær tilstedeværelse vil være et viktig virkemiddel for å trygge en stabil og sikker utvikling som i størst mulig grad ivaretar norske interesser. La meg samtidig si at de sjømilitære problemstillingene vi ser for oss i nord allerede eksisterer i sør. Vi skal ikke glemme at det er en betydelig aktivitet i Nordsjøen, og at Skagerrak fortsatt er det sjøområdet med høyest trafikktetthet.

I forhold til nordområdet vil jeg spesielt trekke frem betydningen av å ha et sann tids situasjonsbilde over aktiviteten i dette område og en grundig forståelse av hva som skjuler seg bak aktiviteten. Bruk av satellitter og luftbårne sensorer er blant de mest effektive formene for overvåkning. Bare på den måten kan vi rette fartøyenes tilstedeværelse mot de aktuelle områder. Landsdelskommando Nord-Norge har i økende grad tatt i bruk dette, og jeg tør påstå vi aldri har hatt et bedre bilde i nord. Paradokset i dette er at jeg som marinesjef indirekte sier at flere fartøyer alene ikke er tilstrekkelig for å gjøre en bedre jobb i disse havområdene. Et bedre og tettere samvirke med luftbårne sensorer, videreutvikling av vår evne til å utnytte satellittovervåkning og ikke minst ubemannede fly er også viktig i denne sammenheng.

Jeg vil forsøke å oppsummere med at jeg er betinget optimistisk på vegne av det fremtidige Sjøforsvaret. Vi befinner oss i en utviklingsfase og en rekke investeringer har falt på plass. Fremtidens Sjøforsvar har potensial til å bli meget relevant både i lys av våre nasjonale maritime sikkerhetsutfordringer, samtidig som vi forblir relevante i en internasjonal kontekst. Et par skjær i sjøen finnes imidlertid, så vi må ikke sovne i bestikket.

Det er for det første helt sentralt at de prosjektene som er i gang fullføres på skikkelig vis. Det innebærer blant annet at fartøyene bevæpnes som planlagt. Forsvaret har, som tidligere nevnt en svært anstrengt økonomi. Jeg kan ikke med sikkerhet fastslå hvor man vil lete etter innsparinger i årene fremover, men jeg kan ikke akseptere at vi seiler rundt med krigsskip uten våpen, og vil derfor være en vakthund i så måte. Budsjettene må som sagt økes, hvis ikke vil strukturen forvitre, og muligheten til å forsvare og sikre norsk territorium vil være prisgitt andre nasjoners vilje og interesser. Samtidig må vi i en forsvarsstruktur som er redusert kraftig de senere år, kraftsamle på få steder. For Sjøforsvaret vil dette innebære ett tyngdepunkt i Nord og ett tyngdepunkt i Sør.

En annen forutsetning som ikke er falt på plass er logistikk og etterforsyning av flåten. Dette er en nødvendighet i alle militære operasjoner. En mer fleksibel marine som benyttes langs kysten, i Barentshavet, Nordsjøen eller Middelhavet må baseres på etterforsyning til sjøs. Vi har behov for logistikkfartøyer som kan være med flåten. Dette er noe jeg jobber intenst med å skape forståelse for, og vi vil lykkes. Vi tar som sagt sikte på et offentlig – privat samarbeid, noe som betyr at vi vil anbefale innleie av fartøyer etter modell av Kystvakten.

Før jeg avslutter vil jeg benytte anledningen til å gi honnør til Sjøforsvarets personell. Jeg er svært imponert over mine medarbeidere i Sjøforsvaret som etter år med omveltninger av struktur og organisasjon nedlegginger og endringer av annen art holder humøret oppe, viser en motivasjon og en interesse for virksomheten vår som er upåklagelig. Det faglige nivået, trenings -og øvingsnivå, altså vårt profesjonelle faglige nivå holder verdensklasse. Vi skal gi våre medarbeidere forutsigbarhet, lette litt på arbeidspresset og gi tilbake fritiden og samværet med familie og venner. Vi skal ta godt vare på våre medarbeidere.

Dette betyr stabilitet, at vi får ro og forutsigbarhet i Forsvaret. At omveltninger og gjennomgripende strukturendringer tar slutt. Skal vi holde på våre meget velkvalifiserte og dyktige medarbeidere kreves stabilitet og forutsigbarhet.

Jeg lar dette runde av mitt foredrag. Takk til arrangørene og til dere som har satt av denne kvelden.

 

Takk for oppmerksomheten.