Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Tore Bjørgo
Seniorforsker
Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI)
Foredrag: Innledning til diskusjonsaften: Grunnleggende årsaker til terrorisme
Oslo Militære Samfund, Oslo
 

Hovedfunn fra et internasjonalt ekspertmøte om ”Root Causes of Terrorism” i Oslo 9-11 juni 2003
Organisator, formann og rapportør: Tore Bjørgo, NUPI

Et internasjonalt panel bestående av et tyvetall ledende eksperter på terrorisme (se appendix) møttes i Oslo for å diskutere grunnleggende årsaker til terrorisme. Hovedformålet var å gi faglige innspill fra forskermiljøet til en høynivå-konferanse om ”Fighting Terrorism for Humanity” som skal avholdes i New York 22. september 2003 etter initiativ fra den norske statsministeren. De følgende funn er konklusjoner som formannen har trukket på grunnlag av presentasjoner og diskusjoner på ekspertmøtet.
Avkreftede myter om grunnleggende årsaker til terrorisme

Et av ekspertmøtets viktigste resultater var å avsanne en del vanlige forestillinger om hva som forårsaker terrorisme. Det var bred enighet om at

· Det er bare en svak og indirekte sammenheng mellom fattigdom og terrorisme. På individnivå viser studier at terrorister generelt ikke kommer fra de fattigste delene av befolkningen. Vanligvis ligger de på eller over gjennomsnittet når det gjelder utdannelse og sosioøkonomisk bakgrunn. Fattige mennesker er mer tilbøyelig til å delta i enklere former for politisk vold enn terrorisme, for eksempel opptøyer. Forekomsten av terrorisme er ikke spesielt høy i de fattigste landene i verden.

Terrorisme er sterkere assosiert med land som har et middels høyt utviklingsnivå, og oppstår ofte i samfunn kjennetegnet av rask modernisering og sosial endring. Fattigdom blir imidlertid ofte brukt som legitimeringsgrunnlag av sosialrevolusjonære terrorister, som ofte hevder å representere de fattige og marginaliserte uten å være fattige selv. Fattigdom er et sosialt onde som må bekjempes på selvstendig grunnlag, ikke fordi det angivelig skal være en årsak til terrorisme.

· Statsstøtte til terroristgrupper er ikke en primærårsak til selve terrorismen. En rekke stater har støttet terrorgrupper som et utenrikspolitisk virkemiddel. Som regel har de gjort bruk av allerede eksisterende grupper i stedet for å etablere nye grupper. Terrorgruppene selv har som oftest initiert disse relasjonene, og har gjerne hatt forhold til flere ulike stater for å opprettholde en viss uavhengighet. Statsstøtte er klart en forsterkende årsak til terrorisme, ved å gi terrorgrupper langt større ressurser og slagkraft enn de ville hatt på egenhånd. Stater har hatt ulike grader av kontroll over de gruppene de har støttet – fra å kunne bruke dem som rene leiemordere, til å ikke ha noen innflytelse over deres operasjoner i det hele tatt. Sterk statlig kontroll hører til unntakene. Også vestlige demokratiske myndigheter har til tider støttet terrororganisasjoner for å bruke dem som utenrikspolitisk virkemiddel.

· Selvmordsterrorisme er ikke forårsaket av religion (eller mer spesifikt, Islam) som sådan. Mange selvmordsterrorister i ulike deler av verden er sekulære, eller tilhører andre religioner enn Islam. Selvmordsterrorister er primært motivert av politiske målsetninger, vanligvis for å bekjempe fremmed okkupasjon eller lokal dominans av en annen etnisk gruppe. Deres ”martyrium” blir imidlertid ofte legitimert og glorifisert gjennom religiøse ideer og verdier.

· Terrorister er ikke mentalt forstyrrede eller irrasjonelle aktører. Symptomer på psykopatologi er ikke vanlig blant terrorister. Selvmordsterrorister har som individer heller ikke de typiske risikofaktorer for selvmord. Det finnes ingen typisk personlighetsprofil som kjennetegner de fleste terrorister. De fremstår vanligvis som relativt normale individer. Terrorister følger ofte sine egne rasjonaliteter basert på ekstreme ideologier eller en spesiell terroristisk logikk, men de er ikke irrasjonelle.

Hva forårsaker terrorisme?

Begrepet terrorisme anvendes på et stort mangfold av grupper med høyst ulike opprinnelser og målsetninger. Terrorisme oppstår i rike så vel som i fattige land, og både i demokratier og i autoritære stater. Derfor finnes det ingen enkeltårsak til terrorisme, ei heller et felles sett av årsaker. Det finnes imidlertid en rekke forutsetninger og foranledninger for fremveksten av terrorisme.

En begrensning ved et perspektiv som ser på ”grunnleggende årsaker” til terrorisme, er at det kan gi et misvisende inntrykk av at terrorister styres av sosiale, økonomiske og psykologiske krefter rundt dem – og at de bare gjør hva disse ”årsakene” tvinger dem til å gjøre. Det er mer fruktbart å se på terrorister som rasjonelle og intensjonelle aktører som utvikler bevisste strategier for å oppnå politiske målsetninger. De foretar valg mellom ulike alternativer og taktikker på grunnlag av de muligheter og begrensninger som ligger i situasjonen. Terrorisme forstås bedre som at det oppstår i en samhandlingsprosess mellom ulike aktører, enn som en mekanisk form for årsak og virkning.

Med disse reservasjonene i bakhodet er det likevel nyttig å forsøke og identifisere noen forhold og omstendigheter som gir opphav til terrorisme, eller som i det minste gir grobunn for ekstreme grupper som ønsker å bruke terroristiske metoder for å oppnå sine målsetninger.

Forutsetninger er de forhold som gir grobunn for terrorisme. De er vanligvis av relativt generell og strukturell karakter, og kan bidra til å skape en rekke sosiale fenomener og uttrykk, hvor terrorisme bare er ett. Selv om slike forutsetninger er til stede, er det ikke i seg selv tilstrekkelig til å forårsake utbrudd av terrorisme. Foranledninger er en type årsaker som langt mer direkte innvirker på fremveksten av terrorisme. Dette er de mer spesifikke hendelser og situasjoner som direkte motiverer eller trigger et utbrudd av terrorisme. I oversikten nedenfor har de første årsakene mer preg av å være forutsetninger, mens de nederste har mer og mer karakter av å være foranledninger. (Oversikten er ikke uttømmende.)

· Mangel på demokrati, sivile rettigheter og rettssamfunn er en forutsetning for flere former for terrorisme. Forholdet mellom myndigheters repressive maktbruk og opposisjonell politisk vold har form av en omvendt U-kurve: De mest demo­kra­t­iske og de mest totalitære samfunn har den laveste forekomsten av opposi­sjonell vold. Moderate nivåer av repressiv vold fra myndighetenes side har en tendens til å kaste bensin på bålet og forsterke opprørsviljen, mens opposisjonelle aktiviteter kan knuses av myndigheter som er villige til å utøve ekstrem repressiv brutalitet. Slik drakonisk maktbruk ligger utenfor grensene for hva demokratiske myndigheter er villige til å gjøre bruk av – og med rette.

· Mislykkede eller svake stater mangler evne eller vilje til å håndheve kontroll over eget territorium og opprettholde statens voldsmonopol. Dette skaper et makt­vakuum som terrororganisasjoner kan utnytte for å skaffe seg sikre tilholds­steder, treningsleirer og baser for terroraksjoner. På den annen side kan terrorister også (hvis de holder en lav profil) finne tilhold og utføre støtteopera­sjoner i sterke og stabile demokratier på grunn av de friheter som innbyggere nyter godt av i slike åpne samfunn.

· Rask modernisering i form av høy økonomisk vekst har også blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av ideologisk terrorisme, men ikke med etno-nasjonalistisk terrorisme. Dette synes å være av særlig betydning i land hvor rask rikdom (f.eks. fra olje) har foranlediget en overgang fra stammesamfunn til et globalisert samfunn i løpet av en generasjon eller mindre. Når tradisjonelle verdier og sosiale mønstre forvitrer eller synes irrelevante, kan nye radikale ideologier (ofte basert på religion og/eller nostalgi for en gloriøs fortid) fremstå som attraktive for visse deler av befolkningen. Det moderne samfunnet kan også legge til rette for terrorisme gjennom å gi tilgang til rask transport og kommunikasjon, nyhetsmedier, slagkraftige våpen og liknende.

· Ekstreme ideologier av sekulær eller religiøs karakter er i det minste en mellomliggende årsak til terrorisme, selv om folk vanligvis slutter seg til slike ideologier av mer grunnleggende politiske eller personlige årsaker. Når de først har begynt å integrere slike ideologier i sine verdensbilder, og anvender dem for å fortolke situasjoner og rettlede handling, har ideologiene en tendens til å få en egendynamikk. De kan tjene til å dehumanisere fiender og rettferdiggjøre ugjerninger. Disse prosessene forsterkes i en gruppesammenheng.

· Historiske tradisjoner for politisk vold, borgerkrig, revolusjoner, diktatur eller okkupasjon kan bidra til å senke terskelen for aksept av politisk vold og terrorisme, og hindre utviklingen av ikke-voldelige normer blant alle lag av befolkningen. Offerrollen og opplevelsen av at det er begått en historiske urett kan også utnyttes til å legitimere terrorisme. Når barn blir sosialisert inn i kulturelle verdisystemer som opphøyer martyrium, hevn og hat mot andre etniske, nasjonale eller religiøse grupper, vil dette også kunne øke deres vilje til å støtte eller utføre ekstreme voldshandlinger når de vokser opp.

· Hegemoni og ulikhet i makt. Når lokale, regionale eller internasjonale stormakter besitter en overveldende maktdominans sammenliknet med opposisjonelle grupper, og sistnevnte ikke ser noen realistiske muligheter for å fremme sin sak gjennom normale politiske eller militære metoder, vil ”asymmetrisk krigføring” representere et fristende alternativ. Terrorisme gir mulighet for å oppnå høy politisk virkning med begrensede midler.

· Illegitime og korrupte myndigheter gir ofte opphav til opposisjonsgrupper som tyr til terroristiske virkemidler hvis ikke andre alternativer synes å gi realistiske muligheter for å få skiftet ut disse regimene med et mer troverdig og legitimt styresett – eller i det minste et regime som representerer opposisjonsbevegelsens verdier og interesser.

· Mektige eksterne aktører som opprettholder illegitime myndigheter kan også bli sett på som en uoverstigelig hindring for nødvendige regimeskifter. Slik ekstern støtte til illegitime regjeringer blir ofte oppfattet som utøvelse av fremmed dominans gjennom marionettregimer for å tjene de politiske og økonomiske interessene til de utenlandske sponsorene.

· Opplevelse av diskriminering på grunnlag av etnisk eller religiøs opprinnelse er hovedårsak til etno-nasjonalistisk terrorisme. Når betydelige minoriteter blir systematisk fratatt sine rettigheter til like sosiale og økonomiske muligheter, hindret i å uttrykke sin kulturelle identitet (f.eks. gjennom forbud mot å bruke sitt språk eller utøve sin religion), eller blir utestengt fra politisk innflytelse, kan dette gi opphav til selvstendighetsbevegelser som tar i bruk terrorisme eller andre voldelige kampformer. Nasjonalisme basert på etnisk opprinnelse har en sterkere tendens til å gi seg utslag i terrorisme (og rettferdiggjøring av dette) enn de mer moderate og inkluderende former for nasjonalisme basert på statsborgerskap.

· Manglende evne eller vilje fra myndighetene til å integrere opposisjonelle grupper eller nye samfunnsklasser kan føre til at de fremmedgjøres fra det politiske systemet. Noen grupper ekskluderes fordi de har meninger eller repre­sen­terer politiske tradisjoner som betraktes som uforenlige med statens grunn­leggende verdier. Store grupper av velutdannede unge med små muligheter for meningsfulle karrierer innenfor et blokkert system vil også føle seg fremmed­gjorte og frustrerte. Ekskluderte grupper er tilbøyelige til å se etter alternative kanaler for å få politisk innflytelse og gjennomføre samfunns­endring. For noen kan terror­isme fremstå som den mest effektive og fristende muligheten for å oppnå dette.

· Opplevelse av sosial urettferdighet er en viktig motiverende årsak til særlig sosial­revolusjonær terrorisme. Relativ deprivasjon eller store forskjeller i inntekts­fordeling (snarere enn absolutt deprivasjon eller fattigdom) i samfunnet har i noen studier blitt funnet å korrelere sterkt med fremvekst av sosial­revolusjonær terrorisme, men i mindre grad med etno-nasjonalistisk terrorisme.

· Eksistensen av karismatiske ideologiske ledere som er i stand til å omsette utbredt misnøye og frustrasjon til en politisk agenda for voldelig kamp er en avgjørende faktor bak fremveksten av en terroristisk gruppe eller bevegelse. Det at det finnes misnøye og opplevelse av urett er bare en forutsetning – noen må oversette dette til et program for (voldelig) handling.

· Utløsende hendelser er de direkte foranledningene til terroristiske handlinger. Slike triggere kan være provoserende handlinger fra fiendens (ev. myndighet­enes) side, tapte kriger, massakrer, omstridte valg, politivold eller andre opprørende hendelser som nærmest roper på respons eller hevn. Men selv fredssamtaler kan utløse terrorhandlinger fra kompromissløse grupper fra begge sider.

Enkeltpersoner kan slutte seg til ekstremistiske grupper av svært ulike grunner (eller ofte kombinasjoner av grunner).
Noen er primært motivert av ideologi og politiske målsetninger, mens andre går inn av egoistiske grunner (f.eks. ønske om makt eller økonomisk vinning), mens atter andre slutter seg til gruppen fordi det er viktig for deres identitet og følelse av tilhørighet.

Faktorer som opprettholder terrorisme

Terrorgrupper og deres aktivitet blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn de som opprinnelig frembrakte terrorismen. Det er derfor ikke sikkert at terrorismen vil ta slutt selv om de klagemålene som gav opphav til den, blir imøtekommet. Terrorgrupper kan endre formål og motivasjonsgrunnlag over tid.

· Hevnsykluser. Gjengjeldelsesaksjoner er ofte populært i folkeopinionen som svar på terroristiske ugjerninger. Dette er imidlertid ofte tilfelle på begge sider av en konflikt, hvor partene gjerne forsøker å overgå hverandre i å ta hevn for å tilfredstille sine respektive hjemmepublikum. Avskrekking fungerer ofte ikke i forhold til ikke-statlige terroristiske aktører. Voldelig gjengjeldelse kan til og med ha den motsatte effekt av avskrekking fordi mange terrorgrupper nettopp ønsker å provosere frem overreaksjoner. En militær gjengjeldelsespolitikk som svar på terroraksjoner kan komme til å fungere som et incentiv til mer terrorisme, nettopp fordi kompromissløse ekstremister prøver å undergrave moderasjon og politisk kompromiss.

· Gruppens behov for å sørge for sine medlemmer og for gruppens overlevelse kan også føre til at gruppen endrer sine målsetninger (iallfall de uoffisielle), eller at den fortsetter kampen lenger enn den ellers ville ha gjort, f.eks. for å få satt fri fengslede medlemmer eller tilfredstille for medlemmenes økonomiske behov.

· Profitable kriminelle aktiviteter for å finansiere deres politiske og terroristiske kampanjer kan i sin tur gjøre at terrorgrupper får en egeninteresse i å fortsette sine aksjoner lenge etter at de innser at deres politiske sak er tapt. Det er også noen grupper og aktivister som fortsetter selv om mange av deres politiske krav er innfridd.

· Ingen vei ut. Når de først har fått ”blod på hendene” og har brent alle bruer tilbake til det vanlige samfunnet, er det noen terrorgrupper og medlemmer som fortsetter sin underjordiske kamp fordi de eneste alternativene er lange fengsels­straffer eller døden. Det bør derfor vurderes nøye om det finnes mulig­heter for å føre opprørsgruppen inn i den politiske prosessen igjen, eller i det minste å tilby de enkelte terrorister en vei ut (f.eks. gjennom amnesti eller redusert straffeutmål­ing) dersom de bryter med sin terroristiske fortid og samarbeider med myndighet­ene. Slike opplegg har i flere land bidratt betydelig til at terrorismen har tatt slutt.
Avsluttende kommentarer

Flere av de årsakene til terrorisme som er beskrevet ovenfor er av en slik karakter at det er mulig å gjøre noe med dem, og påvirke dem i en slik retning at de i mindre grad bidrar til å produsere terrorisme eller skape grobunn for ekstremisme og politisk vold. Men det finnes også en rekke årsaker (eller forutsetninger) for terrorisme som ikke kan ”fjernes” – enten fordi det ligger utenfor vår evne å kunne gjøre noe med det, eller fordi slike faktorer som ”modernisering” har både positive og negative effekter.

Mange terroristiske bevegelser vil ikke kunne bringes til opphør før det blir gjort noe med de grunnleggende årsakene og urettene, slik at fundamentale rettigheter blir ivaretatt. Men terrorisme vil ikke nødvendigvis opphøre selv om de oppfinnelige årsakene og klagemålene blir tatt hånd om. Terrorisme blir ofte vedlikeholdt av andre årsaker enn det som frembrakte den. Derfor bør det vies spesiell oppmerksomhet overfor de faktorer som vedlikeholder terrorismen.
I tiltakene mot terrorisme er det av avgjørende betydning å holde ved like demokratiske prinsipper og opprettholde moralske og etiske standarder i bekjempelsen av terror. Øket represjon og maktmisbruk har en tendens til å nære terrorismen snarere enn å redusere den. Ekstreme ideologier som fremmer hat og terrorisme, bør konfronteres på ideologisk grunnlag gjennom å utfordre dem politisk.

Over hele verden foregår det en kamp om å definere den politiske virkelighet, og her er det avgjørende at ikke ekstremistenes fortolkninger får fremstå som de mest troverdige. Da er det ikke sikkert at tvang og militær maktbruk er det beste virkemiddel.

Mange av årsakene til terrorisme er også årsaker til geriljakrigføring, opptøyer og andre former for politisk vold. Det som skiller terroristisk vold fra andre former for vold i politiske og væpnede konflikter, er terrorismens kriminelle og normløse karakter, med overlagte angrep på sivile, vilkårlig bombing og gisseltaking. Dette er taktikker som kvalifiserer som krigsforbrytelser i konvensjonelle væpnede konflikter. Derfor kan terrorisme betraktes som ekvivalensen til krigsforbrytelser i fredstid.

Vi trenger innsikt i årsaker og prosesser som fører til terroristiske ugjerninger dersom vi skal kunne identifisere muligheter for forebygging, tidlig intervensjon eller måter å bryte onde sirkler av terroristisk hevn og mothevn. Slik forståelse betyr ikke at man aksepterer eller legitimerer bruk av terroristiske metoder. De politiske målset­ningene som terrorister forsøker å realisere, kan være legitime i noen tilfeller og illegitime i andre. Men bevisst og vilkårlig bruk av vold mot sivile som et virkemiddel for å oppnå dette er aldri akseptabelt.
Appendix: The International Expert Panel

The experts listed below were speakers and chairs at the International Expert Meeting on “Root Causes of Terrorism” in Oslo. Summaries of their individual presentations and biographical details are available at the following address: www.end-terror.org. The findings described are conclusions drawn by the chairman on the basis of presentations and discussions. Each individual expert on the panel may not necessarily agree with every single conclusion or statement in this report.

Speakers (in order of appearance in the conference programme):

Dr. Tore Bjørgo, Norwegian Institute of International Affairs, Oslo, Norway (Introduction on “Root Causes of Terrorism”)

Prof. Dipak Gupta, San Diego State University, USA/India (Exploring Roots of Terrorism)

Dr. Michael Stohl, Univ. of California, Santa Barbara, USA (Expected Utility and State Terrorism)

Prof. Farid el-Khazen, American University of Beirut, Lebanon (Patterns of State Failure: The Case of Lebanon)

Executive Dean Louise Richardson, Radcliffe Institute for Advanced Study, Harvard University, USA/Ireland (State Sponsorship ­− A Root Cause of Terrorism?)

Ass. Prof. Jitka Melackova, Charles University, Czech Republic (Poverty and Terrorism – Is There a Causal Connection?)

Dr. Abdullah Sahar Mohammed, University of Kuwait (Roots of Terrorism in the Middle East: Internal Pressures and International Constraints)

Prof. Jerrold M. Post, George Washington University, USA (When Hatred is Bred in the Bone: Social Psychology Dimensions of Terrorism)

Prof. Ariel Merari, University of Tel Aviv, Israel (Social, Organisational and Psychological Factors in Suicide Terrorism)

Dr. John Horgan, University College, Cork, Ireland (Social and Psychological Characteristics of Terrorism and Terrorists)

Dir. Francois Burgat, French Centre for Yemeni Studies, Yemen/France (Root Causes to Local and International Terrorism: Between Analysis and Obscuring Lenses)

Dr. Hisham Ahmed, Birzeit University, Palestine (Palestinian Resistance and ‘Suicide Bombing’)

Prof. Bassam Tibi, University of Göttingen, Germany/Syria (Islamist Fundamentalism and Terrorism)

Prof. Fernando Reinares, King Juan Carlos University, Spain (National Separatism and Terrorism)

Prof. Em. Peter Waldmann, University of Augsburg, Germany (Left-wing Terrorism in Latin America and Europe)

Prof. Wilhelm Heitmeyer, University of Bielefeld, Germany (Right-wing Terrorism)

Consultant Alison Jamieson, Italy/Britain (The Use of Terrorism by Organised Crime)

Dr. Charles Goredema, Institute for Security Studies, Cape Town (Organised Crime, War & Terror in Southern Africa – An Analysis of a Noxious Cocktail)

Dr. Andrew Silke, University of Leicester, UK (Fire of Iolaus: The Role of State Counter-measures in Causing Terrorism, and What Needs to be Done)

Federico Andreu-Guzman, International Commission of Jurists, Geneva/Colombia (Terrorism, Counter-terrorism and Human Rights Abuses in Colombia) [could not attend due to illness]

D.R. Kaarthikeyan, legal consultant, New Delhi, India (Root Causes of Terrorism: A Case Study of the Tamil Insurgency and the LTTE)

Dr. Joshua Sinai, Anser Analytic Services, Virginia, USA (Which Root Causes are Possible to Influence?)

Dr. Alex P. Schmid, Terrorism Prevention Branch, UN Office of Drugs and Crime, Vienna (Prevention of Terrorism: Towards a Multi-pronged Approach)

Additional session chairs:

Espen Barth Eide, Norwegian Institute of International Affairs, Norway.

Uzi Arad, Institute of Policy and Strategy, Israel.

Ekaterina Stepanova, Center for International Security, Russian Academy of Sciences, Russia.

Brynjar Lia, The Norwegian Defence Research Establishment, Norway.

Resymé av innledning til diskusjonsaften

Brynjar Lia Seniorforsker Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)
Oslo Militære Samfund, Oslo
Terrorisme kan og bør bekjempast gjennom mange parallelle tiltak der nokre tiltak tek sikte på kortsiktig beskyttelse, avverging og konsekvenshandtering, medan andre tiltak søker å endre på underliggjande årsaker til at terrorgrupper er i stand til å rekruttere og vinne tilhengjarar. Eit hovudproblem er at kortsiktige og langsiktige tiltak ikkje alltid let seg foreine og at streng antiterrorlovgiving, hardhende politiaksjonar og militære operasjonar ofte fører til auka sympati og oppslutning om terrorgrupper. Dette dilemmaet blir ytterlegare aksentuert ved at dei statane som i dag opplever å vere mest utsette for terrorisme, som f eks USA, Israel, Russland, manglar politisk vilje til å endre dei politiske motivasjonsfaktorane for internasjonal terrorisme.

Dagens internasjonale terrorisme dominert av al-Qaida og den radikale islamismen. Det finst mange politiske forklaringar på al-Qaidas framvekst: Afghanistan-krigen, Gulfkrigen, USAs stasjonering av styrkar i Saudi-Arabia, ‘beleiringa’ av Irak etter 1991 etc.

Det er imidlertid ei rekkje underliggjande strukturelle tilhøva som kan forklare styrken og den globale rekkjevidda til al-Qaida, samt oppslutninga om al-Qaidas ideologi. Den viktigaste faktoren er sannsynlegvis framveksten av eit semi-globalisert USA-dominert verdssystem der nord-sør aksen no overskyggar den gamle aust-vest skiljelinja, der det ikkje lenger finst statlege motmakter til ‘imperiemakta’ USA og der teknologiutviklinga har ført til ei maktforskyving frå staten til ikkje-statlege transnasjonale aktørar.

Grunnen til at motkreftene til det nye verdssystemet i så stor grad får eit valdeleg uttrykk i den radikale islamismen – og ikkje ei hovudsakleg ikkje-valdeleg form som i den vestlege anti-globaliseringsrørsla – heng saman med fleire faktorar: (i) det ideologiske og politiske fellesskapet mellom ‘settlarstatene’ USA og Israel, (ii) brutale borgarkrigar og okkupasjonsregimer (Bosnia, Tsjetsjenia, Algeria, Kashmir, Irak) der muslimar var/er part og offer, og mangelen på demokratisering i den arabiske verda.
Drivkreftene til dagens internasjonale terrorisme vil ikkje bli borte utan at desse faktorane endrar seg. Mest fundamentalt treng vi ei reorientering i USAs utanrikspolitikk vis-a-vis Israel og arabarstatane, ei fredsløysing på konfliktane i Palestina, Kashmir, Tsjetsjenia og Irak, samt ei massiv statsbyggjande innsats i den tredje verda for at statar, ikkje krigsherrar og opprørsgrupper, igjen kan bli dei dominerande aktørar i internasjonal politikk. Det er dessverre ønsketenking av desse faktorane skal endre seg i åra framover. Derfor vil den internasjonale terrorismen sannsynlegvis forbli ei av våre største tryggingsutfordringar.

Foredrag:

Jan Ove Akerjordet
Oslo Militære Samfund
 
Kun pdf av plansjer.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
20. januar 2003


ved

 

General (p) Fredrik Bull-Hansen

 

 

BAK DAGENS TERROR OVER GRENSER – KULTURER I KONFLIKT

 

Tema

Mitt tema er ikke det pågående krigsspill rundt Irak, heller ikke den internasjonale terror´s og de fysiske mottiltakenes teknikk. Jeg skal søke å trekke frem noen av de mer grunnleggende årsaker til terror over grenser. De er mange og kompliserte og ender i et mønster av kulturer i konflikt. Mitt innlegg må bli et selektivt utsnitt. Snarere enn å søke etter svar hos dem som ser seg som prioriterte mål, først og fremst USA, skal vi gå til de miljøer der terroren har så mye av sitt utspring. Noe i billedet er nytt, noe er historiske repriser. En terror´s hensikt og strategi er i overveiende grad en historisk reprise. La oss begynne der.

 

Terrorens hensikt og strategi

Terrorens hensikt er å skape paranoia hos motstandere. Strategien og taktikken forutsettes å ikke bli bremset av human-etiske forestillinger. Paranoia står som kjent for kombinasjonen av forfølgelsesvanvidd og stormannsgalskap. En slik effekt kan ikke garanteres ved det ene anslag. Den oppnås best gjennom å skape forventninger om fremtidige terrorangrep. De vil etter strategien være overraskende hva angår sted, våpen og taktikk og de vil være politisk-psykologisk vel plassert. Terroren er ikke målet, men middelet. Målet er det selvsagte å dreie maktforhold henimot de egne visjoner og mål. Tilstanden paranoia leder lett til irrasjonelle svar som igjen skaper en basis for den videre terrorisme. Det blir et ledd i terroristenes strategi å fremkalle de spektakulære og voldsomme svar.

 

Terror med Guddommen på sin side

Den 11. september blottla en absolutt hensynsløshet, et etisk lavmål. Ledere som hevder å ha Guddommen på sin side har historisk ikke alltid strevet med å finne de humanistiske grunntoner i sin religion. For masseterroristen Osama bin Ladens del så vi snarere ”en maktglad fanatiker” som Gulbuddin Hekmatyar sier det. Og han bør vite hva han selv er.1 Et slikt tenkesett er ikke forbeholdt den ene eller annen religiøse retning, men den terror som nå er i fokus har sitt religiøs-filosofiske feste i en del fundamentalistiske utklekningsanstalter i enkelte sentra i Midtøsten og, for Al -Quaida´s og Talibans del, ikke minst i noen religiøse skoler, ”madrasa´er”, i Pakistan. Ut på en kamparena går unge menn som kan være intelligente nok, men i likhet med de læresteder de kom fra er de ikke intellektuelle. Som alle dogmatikere av ulike farger, religiøse og politiske, mangler de den intellektuelles viktigste kjennetegn, søkningen, spørsmålstegnet. Vi minnes i en parentes at noen av de norske støtter til Pol Pot og dess like, så misvisende for alle enn dem selv kalte seg intellektuelle. Deres moralske motivering var at ”det er nødvendig å knuse noen egg for å lage en omelett”. Det ble rundt 1.7 millioner knuste egg å svare for.

 

Supermaktavmakt

Angrepet den 11. september var et slag som ingen super teknologi, ikke noe rakettskjold kunne forhindre. At teknologien har grenser er for noen en stadig overraskelse.

Terror mot amerikanske mål var ikke noe nytt, men slaget mot de to symboler på USAs økonomiske og militære kraft, World Trade Center og Pentagon, ga en fornyet påminnelse om også den sterkestes sårbarhet overfor de enkle og målrettede slag fra dedikerte angripere.

Vi fikk en dramatisk fremvisning av supermaktavmakt, ikke den første, med sikkerhet ikke den siste.

Etter Den kalde krigens gjensidige sterilisering fulgte for amerikanerne Vietnam, da supermakten tross overlegen våpenmakt, tross et historisk uovertruffent bomberegn og kjemisk avsviing av skog og avlinger ble slått tilbake av en dedikert bondearmé, slik stormakten Frankrike tidligere ble det. Somalia ble en neste pinlig erfaring. De amerikanske forsøk gjennom år på å dempe det israelsk-palestinske skisma er en videre demonstrasjon av supermaktavmakt, selvpåført gjennom den urokkelige forståelse for bare den ene part. 3 milliarder US dollar pr. år i regnskaps- og revisjonsfri støtte og ytterligere årlige innsprøytninger i milliardklassen hindrer ikke at amerikanske initiativ møtes med en frapperende arroganse.

 

Når de som slo til den 11. september 2001 nå, pr. januar 2003, gjør opp status, må de effekter som de skapte så langt fortone seg tilfredsstillende. Supermakten USA s personifiserte hovedfiende, Osama bin- Laden, synes ikke å være fanget ”dead or alive”, nettverket Al Quaida er ikke eliminert og innsatsen har inspirert til nye avarter i stadig skiftende geografier. Vi bør vel også ta med i en statusrapport at Fidel Castro fortsatt sitter i Havana , tross ”Bay of Pigs” og CIA-orkestrerte forsøk på å ta ham av dage. Mohammar Al-Gaddafi er heller ikke borte. Bomber og granater ble levert med kirurgisk presisjon, men på galt sted. Og president George W. Bush har arvet sin fars Saddam Hussein. Det synes å være en amerikansk tradisjon at motstandere får sin prestisje styrket gjennom å bli utnevnt til presidentens personlige fiende.

For russerne ble supermaktavmakten dramatisk åpenbart i Afghanistan der et middelaldersk klan-samfunn av dedikerte stammekrigere – et flertall analfabeter- slo Sovjetimperiet tilbake, slik de samme stammer 70 år tidligere terminerte Det britiske imperiums ambisjoner på samme jord. Så tapte supermakten Sovjetunionen uten sverdslag Den kalde krigen for til slutt å måtte erklære Sovjetunionen som et historisk feilskjær. I Tsjetsjenia står russerne fortsatt i blod til knes i sitt forsøk over 150 år på å kue et minisamfunn av uregjerlige klaner av fremmed kultur, en kamp så avslørende beskrevet i russisk litteratur, Leo Tolstois ”Hadji Murat” blant de mange eksempler.

 

En fellesnevner for disse demonstrasjoner av den stores avmakt er overbevisningen om egen styrke og om å ha rett, og et samtidig fravær av evne til å forstå og respektere andre tenkesett enn de egne.

 

Et sceneskifte. Det historisk kjente

  1. september førte til et gjennomgripende sceneskifte. Noen vil si et paradigmeskifte. Når forestillingen er at verden er ny, kan det imidlertid ofte være riktig å repetere hva som i billedet er historisk vel kjente foreteelser og hva som er det genuint nye.

Terror som våpen er ikke noe nytt, heller ikke bruk og misbruk av religiøse forestillinger. Trangen til å dø for en sak – for noe jordisk, for noe hinsidig eller for en blanding av de to – er også historisk vel kjent. Middelalderens muslimske assassi´ner og de japanske kamika´ze flygere er blant de mange før dagens religiøst dopete selvmordsbombere. At motiveringen kan være vanskelig å forstå for utenforstående er heller ingen nyhet. I dag vil noen undre seg over at det ved inngangen til det tredje millennium e.Kr. er mulig å overbevise presumptivt intelligente mennesker om at martyrium kan oppnås gjennom drap av uskyldige, at en slik innsats er å ”dø i Allahs navn”, som det heter. Legg så til troen på at martyrers salighet er å finne i et himmelrike så helt tilpasset høyst jordiske drømmer hos menn i arabiske ørkenstammer 1400 år og mer tilbake; de rennende bekker, palmer til skygge, de stadig fornybare jomfruer. Assymetrisk krigføring doseres nå ofte i militære fora som noe nytt i strategi og i taktikk. Men David rammet som kjent Goliat, Dalilah lurte Samson og Samson rev alene ned et tempel med alle motstandere i. Det bør heller ikke overraske at en angriper vil søke å ramme en motstander der han er mest sårbar og uforberedt.

Biologiske stridsmidler er heller ikke nye. Vi kan ikke engang frikjenne Det gamle testamentets Gud, Jahvee. I følge 5 Mosebok 2.21-23, 7.20, 10.1. meddelte han når han selv med ”pest” og med ”bier” ville utrydde dem som levde i det land han hadde lovet sitt ”utvalgte folk”. Det minner oss også om at det ikke er noen nyhet at svært mange ofre i krig kan være sivile og uskyldige. Helt nytt er det heller ikke at Vesten bes forlate det muslimske Nære Østen.

 

Kulturer i konflikt

Nytt er heller ikke det så åpenbare i dagens billede at kulturer er i konflikt. Det er bare regnet som upassende og taktisk uklokt å si det. Rudyard Kipling´s ”East is East and West is West and never the Twain shall meet” beskrev avstander mellom kulturer, men det luktet også av krutt og blod. Det gjør det i sannhet fortsatt i det teater han refererte til. Samuel Huntingtons tanker om et sammenstøt mellom sivilisasjoner ble vel også litt for lettvint lagt bort. En ubehagelig virkelighet ble fortrengt og erstattet med mer sympatiske og ideelle, men ennå ikke realiserbare forestillinger. Det er ofte et tvilsomt utgangspunkt for mulig innsats henimot noe bedre enn det bestående.

Så spørres det, hva er ”kulturer” og ”sivilisasjoner”? Her står religiøs-filosofiske forestillinger sterkt gjennom historien, til denne dag klart sterkere enn de skiftende visjoner og systemer som lover den endelige suksess og lykke på jorden. I sine outrerte avarter, og der synes de alltid å ende, overlever de vanskelig en etterprøving. Religioner setter ikke krav om bevis. Selv i de mer religiøst dempete og sekulariserte samfunn har religiøs-filosofiske arvestykker leiret seg i så mye, så også i vårt Europa. Så har vi også de samfunn der religion og liv fortsatt er ett.

 

Det nye – et paradigmeskifte

Men noe i dette bakteppe for internasjonal terror er nytt. Genuint ny er vår tids teknologiske revolusjon med kvantesprang som kjernefysikken og de våpen som ble resultatet, med digitale linjer og en informasjons-teknologi som åpnet for kommunikasjon over alle kultur- og statsgrenser. Det er ikke 11. september, men denne tekniske revolusjon som utgjør et paradigmeskifte, et skifte som innebærer at historien ikke uten videre kan projiseres inn i fremtiden, da forutsatt at man skjønner det, og det kan selvsagt ikke garanteres. Avstander målt i tid er kortere, gjennomsiktigheten er større og alle parter – de ”urettferdige” som de ”rettferdige”- har lengre rekkevidde og større effekt i sine politiske, økonomiske og militære virkemidler enn noen sinne. Også internasjonale terrorister er på nett. De anslag vi har sett – planlagt, koordinert og finansiert i nettverk -, har vært i visshet om at de med øyeblikkets og billedets kraft vil bli sett på TV- skjermer kloden rundt. Troen er at dette billedet vil fremme den egne sak. Det var målet for fredsprisvinneren Yassir Arafats palestinske flyterrorister som i sin tid drepte uskyldige, og det er målet for dagens varianter. Vi ser i sum en videreføring og understrekning av et skifte fra Den kalde krigens stabile usikkerhet til en ustabil usikkerhet der så vel aktører som fronter kan skifte. Fortsatt stabilt er imidlertid billedet av kulturer som ikke kommuniserer på samme bølgelengde.

 

Midtøsten som modell

Terroraksjoner ved dedikerte selvmordskandidater oppstår i vår tid helst når planleggerne og aktørene kan vise til noe som oppfattes å være dypt urettferdig, fornedrende og ærekrenkende. Kloden er rik på scenaria med slike skjevheter, rik på religiøse og andre følelser som det kan spilles på og rik på de konsekvenser som følger. Det strategiske og kulturelle brennpunkt som vi i dag betegner Midtøsten, fødestedet for de tre monoteistiske religioner – jødedommen, kristendommen og islam – står med sine visjoner, konflikter og dilemma i en særstilling. Det gjelder også som inspirator til godt og til ondt utenfor denne regionen, også som inspirator til internasjonal terror. 2

La oss sette prosjektørene dit og først repetere noen religiøs- filosofiske forestillinger knyttet til retten til å berike seg på andres land og gods. Det er forestillinger som i dagens tolkning og praktisering så vesentlig bidrar til en grobunn for internasjonal terror.

 

Den gudsgitte rett til andres land og gods

Den israelittiske idé om Én Gud og de videre gammel-testamentlige tekster – unike som historie, religiøse inspirasjoner og i poetisk kraft – ses av jøder som av kristne og muslimer som et grunnleggende skifte. Men bortsett fra at de tidligere guder i flertall også av israelittene ble erstattet med én, var bruddet med en fortid ikke på alle områder fullt så gjennomgripende som det ofte fremstilles. Spørsmålet om ”rettferdig krig”, for å bruke et uttrykk fra vår tid, ble i alle fall ikke gjenstand for særlig nytenkning. I henhold til de overlatte tekster innrømmet israelittenes gud, Jahvee, sitt folk høyst jordiske opsjoner, slik guden Dagon lovet kong Sargon I av Akkad i det sumeriske rom i det tredje årtusen før Kristus, et rike med sentrum i dagens Irak.3 Retten til med sverd å berike seg med andres land og gods ble fortsatt gudsvelsignet. De gammeltestamentlige pålegg ”Du skal ikke stjele ” og ”Du skal ikke så ihjel” gjaldt så åpenbart bare innen den egne krets. Med henvisning til hva Herren hadde pålagt Moses, sin tjener, som det heter i teksten, erobret og drepte Joshua for fote: ”De lot ingen som drog ånde bli igjen” sier Joshuas bok, 11.,13. Fred var et mål, men fred på de egne premisser og først og fremst i det egne hus. I den samme Joshua´s bok, 11.22 heter det om fred ”Og landet hadde nå ro for krig”. Men det var altså etter at alle de som hadde levd i området før israelittene kom var slått ihjel.

De arabiske erobringer noe senere, for nær 1300 år tilbake, var under et “Allahu Akbar”, Allah er større, men målene ble også her etter hvert høyst jordiske. 4 Det ble også målene for de paveinspirerte tog under korsets banner mellom 1099 og 11.87 som skulle frigjøre Jerusalem og Jesu grav og skape den kristne fred.

 

Gjennomgående formuleres og tolkes de religiøs-filosofiske tekster meget hensiktsmessig gjennom historien ut fra de strategiske og taktiske mål og de praktiske behov som folkets ledere så for seg der og da. Det kalles i dag ”situasjonsbestemt lederskap”. Det noe spesielle er når også i dag fordrivelser og etnisk rensning forsøkes legitimert med fundamentalistisk-ortodokse henvisninger til gudsgitte løfter, og når en slik legitimering sågar får støtte utenfra.

 

Erkjennelse av det urettferdige og fornedrende.

Innen Midtøsten av i dag finnes de store sprang mellom dem som har og dem som ikke har, mellom dem som kan og ikke kan. Her er de meget ny-dollarrike og de fattigste og neglisjerte i slummen, de oljefete arabiske familiedynastier og de magre regioner og land. Det står om olje, mat, vann, arbeid. Det står om religiøse tolkninger. I de arabiske og øvrige muslimske samfunn står det ikke minst om ære, familiens, klanens, den muslimske familie, den muslimske ”umma´s” ære. Litt for ofte ser vi likheter til mye av det som fikk Algerie til å sprekke: En kolonial historie avsluttet med frihetskamp og toveis brutalitet og terror, etniske og religiøse skjæringer, 70 % av befolkningen under 30 år, 15-20 % offisielt uten arbeid, i realiteten nærmere to ganger det, en befolkningsvekst som antyder en dobling innen en generasjon eller så. Overført på Midtøsten inklusiv Magreb vil det si at dagens 22 medlemmer i Den arabiske liga vil bevege seg fra ca. 180 millioner til rundt 400 millioner. De vil alle måtte konkurrere om de allerede altfor magre vannkilder. Dette er ikke alt nytt, men en bredere, blant folk flest erkjennelse av de økonomiske og sosiale ulikheter som noe urettferdig, ikke som noe evig bestemt, men noe som må endres, er i det arabisk-muslimske Midtøsten av nyere dato. En slik «massenes» erkjennelse av det urettferdige er for øvrig heller ikke så gammel innen vår egen europeiske kulturkrets, og konsekvensene av denne erkjennelsen ble som vi vet dramatiske. I slike situasjoner blir militant, religiøs, politisk og annen fundamentalisme og ekstremisme ikke alene en årsak til misærer, men like mye et symptom på misærer. Summen fostrer hos et revolusjonært skikt en protest mot en frustrerende nåtid, en protest som reiser vilje til å kjempe for den muslimske ”dar al- islam”, der islams lov følges, mot den truende ”dar al-harb”, ”krigens hus” der islamsk lov ikke følges. Det reises vilje til å kjempe for en gjenfødelse av tidligere storhet. For noen drømmere er det en storhet i billedet av et globalt utstrakt, islamsk Kalifat. Det er en visjon som vi ser fanget opp og søkt omsatt i handling av fanatiske islamittiske terrorister langt utenfor Midtøsten.

 

De klare fiendebilleder

I de arabiske og persiske omgivelser til Israel, og enn lengre ut, står den jødiske staten som den samlende felles motstander og fiende, som en inntrenger og okkupant på arabisk og muslimsk jord etter nær 2000 års fravær.5 Fiendskapet underbygges kontinuerlig gjennom ensidig propaganda i media, skole, film, moskeer, men næringen til fiendskapet fornyes like jevnlig og med styrke fra Jerusalem. USAs rolle oppfattes som en videreføring av Vestens, ikke minst britenes og franskmennenes, tidligere holdning og politikk som erobrere og kolonialister; en arrogant underkjenning av arabisk og persisk muslimsk identitet, kultur og virkeevne. Innad i mange av de muslimske samfunn vil de protesterende hevde at det bestående som må bekjempes er falske lederes forsøksvise kopiering av vestlige modeller plantet inn på arabisk og muslimsk jord; en materialistisk, egostyrt og gudløs dans rundt Mammon, en manglende sosial bevissthet, en moralsk forsøpling.

Grasrota hører, men lederne – planleggerne av terror som kampmiddel – er oftest å finne blant sønner av de vel etablerte, ikke sjelden også med økonomiske midler i hånden. Det bidrar til at ideene kan selges på et større marked, til utsatte og frustrerte minoritetsgrupper i andre land og kulturer. Moskeene i London, Berlin, Hamburg, Paris, Jakarta tjener som hendige transittstasjoner.

Om de mest ekstreme grupper ikke har støtte i noe flertall i det arabiske og øvrige muslimske Midtøsten, og om det ikke er noen bred forståelse for terrorangrep som den 11. september, er protesten mot de ytre og indre trusler mot det muslimske samfunn bred. Den egne skyld for den arabisk-muslimske verdens svake økonomiske og sosiale status i sammenlikning med den vestlige verden, og også i sammenlikning med store deler av den tredje verden, tas lite frem og faller i ethvert fall lett bort i retorikken.6

 

Superstatforestillingens konsekvenser

Ingen regional ledelse innen Midtøsten, islamsk eller jødisk, er i tvil om de amerikanske prioriteringer i denne regionen: Å sikre Amerika olje og å sikre Israel. Årsakene til disse to hensyn er ulike, og de kaller ikke på de samme tiltak. Det kompliserer, men har ikke endret dem. Så tjente 11. september til å understreke en tredje amerikansk prioritet også i Midtøsten, kampen mot internasjonal terror som kan true amerikanere og deres allierte. Med en del arbeids- og annen løpende erfaring fra Midtøsten kan jeg bare understreke konsekvensene i de fleste arabiske og øvrige muslimske miljøer i denne regionen av den amerikanske superstat-forestillingen repetert, forsterket og tolket til å omfatte alt. En overlegen materiell potens fryktes og kan også beundres. Men den amerikanske forestilling om at USA representerer et suverent politisk, rettslig og moralsk tenkesett og system som alle bør følge, en livsform andre overlegen og derfor også den eksportverdig, eventuelt også med makt, står meget svakt. De regionale lederes avhengighet av den amerikanske kraft, posisjon og for enkelte også pengestøtte, fører imidlertid til at de med få unntak strekker sin tilsynelatende forståelse langt. Det blir til den ytterste grensen av hva deres undersotter vil svelge og deres politiske system vil tåle. De leter etter begrunnelser som er salgbare.

Tross all skepsis til FN, er i kritiske situasjoner tiltak som FN hjemler lettere salgbare enn hva USA med sine nærmeste vestlige støttespillere måtte gå inn for.

 

Jeg refererer her ikke egne tanker, jeg rapporterer. Men de fleste vil vite at disse forestillingene ikke er fremmede i andre deler av verden og langt fra fremmede på europeisk jord. De er heller ikke ukjente i amerikansk intellektuell debatt. Men den amerikanske frie, kritiske tanke synes for en tid ofte overdøvet av høypatriotismens og krigsretorikkens enkle språk. 7

 

Det israelsk –palestinske dilemma

I dette Midtøsten står det israelsk-palestinske dilemma i særstilling. Skismaet er reelt, det er synlig og i sum lett å spille på for dem som finner det hensiktsmessig. Men om de som sto bak terroranslagene den 11. september og senere ofte henter sine bilder fra denne israelsk-palestinske scenen, er den psykologiske og øvrige basis for palestinernes kamp en annen og mer direkte. Statsminister Ariel Sharons politisk opportunistiske forsøk på å slå all terror i hartkorn er i praksis bare salgbar innen de familiære kretser i Israel og i Washington. Ettersom det er der makten er å finne, er det alvorlig nok. Palestinernes kamp ligger nærmere hva som i filosofering rundt krigens rett benevnes ”rettferdig krig”. For dem i annet og etterhvert tredje ledd, okkuperte og ned i detaljene nedverdigete, fremtidsløse og ofte arbeidsløse, plassert i sine innringete enklaver, kan terror og selvmordsangrep stå som det eneste kampmiddel de har igjen stillet overfor den israelske okkupasjon, arroganse og teknisk overlegne krigsmaskin. Når moralen blindes av frustrasjon og fortvilelse, kan for den blindete terror lett bli et middel som hensikten rettferdiggjør og så åpenbart også helliggjør. Å drepe uskyldige kan aldri aksepteres, aldri forsvares. Det gjelder også en okkupants terror som svar på terror. Men det er ikke aksept, men forståelse av årsaker vi diskuterer. Vi kan ikke forlate det israelsk-palestinske skisma uten også å ta med de jødiske krefter som ser den valgte vei som moralsk og politisk gal og som markerer sin protest. ”Fred nå”- bevegelsen er blant dem. I et miljø av terror og motterror er deres oppgave ikke lett. Staten Israel av i dag er under press og i stress. Vi leser ”Angsbisse” – reaksjoner. Tilstanden, selvskapt og skapt av Israels omgivelser, er tragisk illustrert ved statsminister Ariel Sharons nyeste gigantiske mur mot en omverden.

 

De amerikanske reaksjoner

Det er ikke lett mer og mindre av skjebnen å være gitt oppgaver som dem amerikanerne nå har og mener å ha. 11. september ga et sjokk med langtrekkende konsekvenser. Erfaring viser at en absolutt ondskap meget sjelden kan kureres. Den må altså nøytraliseres. Spørsmålet er hvordan, hva som må gjøres akutt, hva som må gjøres på lengre sikt og hvem som skal gjøre det. Alene å vente å se gir sjelden noen løsning. Utfra egen tafatthet har ikke minst europeere ofte bedt amerikanerne om å ta styring og om å komme til hjelp. Amerikanerne kritiseres om de gjør det og om de ikke gjør det. Europeerne er heller ikke i samme grad som amerikanerne innstilt på å sette makt bak diplomati, selv om selvsagt også europeere vet at i en tilspisset situasjon virker ikke diplomati uten at det står et press bak. I alle fall hva militær makt angår, har jo for tiden europeerne heller ikke mye å presse med. Men president George W. Bush´ doktrine, som vi vel kan karakterisere som en ny ”Monroe-doktrine”, denne gang i global variant og med retten til militære forkjøpsaksjoner og CIA orkestrerte likvidasjoner innbakt, kan føre til såvel strategiske som moralske feilskjær med uoversiktlige konsekvenser.

 

Som allerede nevnt er kritiske tanker til Washingtons politiske veivalg langt fra ukjente på amerikansk jord. De har ofte sitt utspring der. Advarslene tar også med den nye variant av George Orwells 1984. Et såkalt ”Total Information Awareness Program” hører med. ”Total” illustrerer et tenkesett.

De kritiske ser og advarer også mot en annen variant av et totalt tenkesett, de dogmatisk gammeltestamentlige grupper i deler av det amerikanske samfunn, trofaste velgere og støtter for enhver forståelse og assistanse til bare den ene part i det israelsk-palestinske skisma.

 

Det amerikanske imperium

USA er et imperium med uovertruffet global innflytelse. Den svære økonomiske, militære og øvrige makt og USAs alenegang kan vare lenge, men selvsagt ikke evig. Det er å håpe at den balansering som må komme, vil finne sted uten de store tragedier. Noen kandidater til å balansere det amerikanske hegemoni, så som Kina, kanskje også India, har pragmatisk søkt samvirke og hjelp i USA og i Vesten. Målet er imidlertid selvsagt ikke å fortsette i annen divisjon. Heller ikke russerne under president Vladimir Putin har lagt til side alle ambisjoner om å spille stort. Vi må ta med at på sikt kan samarbeidet løfterikt også bety bedre forståelse over kulturgrenser. Kanskje kan det for enkelte sågar bli en bevegelse henimot demokrati, ”det beste av de umulige styresett”, for fritt å sitere Winston Churchill. Og i Europa kan kanskje den koalisjon av mangfold, økonomisk styrke og politisk vilje som nå etterhvert står frem også tjene til en sunnere balanse.

 

USAs projisering av politisk, økonomisk og militær makt har så langt ikke innbefattet at amerikanerne har satt seg permanent på andres territorium mot disse andres vilje. Farene ved å gjøre det ser de selvsagt selv. Skulle amerikanerne likevel ende opp i slike situasjoner, kan også USA komme til å erfare konsekvensene av å forstrekke seg.

 

Litt ettertanke i kritikken

Når vi europeere setter kritisk lys på dagens internasjonale terror og terrorens årsaker og på de former for svar som velges, bør vi kanskje kalle til minne at ingen grotesk innsats har overgått vår egen tids systematiserte folkemord innen det ”kristne” Europa, det katolske og det protestantiske i vest, det ortodokse i øst. ”Gud er med oss” har også mange europeere hevdet under sine utageringer, nylig også på serbokroatisk. Radovan Karadzic fremstår ikke først og fremst som en kristen humanist, men i en tale i 1994 erklærte han med patos: “Serbia er Guds verk, knausen som imperier, verdensordener og – uordener knuses mot»…»Vi er forblitt ledende i alt som vokser frem i åndens og de edle sinnets lidelser og tålmodighet, som Kristi lære har gitt oss» 8 . Det ble et preludium til massehenrettelsene av de 7000 muslimer i Srebrenica.

 

Noen tradisjonelle fastpunkter og utfordringer

Vi har sett 11. september 2001 som en katalysator for en videreføring og understrekning av et skifte fra Den kalde krigens stabile usikkerhet til en ustabil usikkerhet. Men denne overgangen har, som nevnt, ikke med et slag fjernet alle de mer tradisjonelle utfordringer og konflikter. Blant enkelte stats- og andre vitere er blitt hevdet at de globale aktørene i fremtiden først og fremst vil være internasjonale politiske eller økonomiske konsortier. Vi vil se globale nettverk for maktkamp om meninger og økonomier, nettverk for internasjonal voldsbruk og nettverk for mottiltak. Konflikter vil ikke i en grad som hittil gjelde strid om territorier. Noen slike trekk er åpenbare, men det er alltid en fare om de trender som leses på et tidspunkt i en utvikling oppfattes som varige og uten bremser fra motkrefter. La oss bare ta med noen få av de fastpunkter som hos enkelte synes å ha falt noe i skyggen:

 

  • Strid om geografi er så åpenbart ikke passé. Naturressurser ligger i geografien. I sin tid gjaldt det å sikre seg land til mat, så gull og slaver, så olje, nå også vann til å drikke, alltid å sikre seg makt og feste for egne valg av kultur og levesett. Det ble stater som eide geografi, det gjør de fortsatt og få eiere kan forventes å akseptere at deres ressursrike geografi uten videre slukes av andre. Det gjelder dags dato også her i nord.

 

  • Det ser også ut som om mennesker flest fortsatt gjerne vil ha et ståsted i en kultur de kjenner best, i sin egen sivilisasjon, for mange innen sin egen religiøs-filosofiske verden. De vandrende i dagens folkevandringer beskriver seg ofte gjennom generasjoner med henvisning til egen kultur og nasjon, og bare med statsborgerskap i den nye geografi. Og også dit de flytter blir ofte resultatet kulturer som ikke helt forstår hverandre.

 

  • Den nå 53 årige konflikt mellom Pakistan og India er en av de mange illustrasjoner på den forsatte sammenhengen mellom kultur, geografisk tilhørighet, eierskap og maktambisjoner.

 

  • Vi bør kanskje også ta med at den globale markedsliberalistiske turbokapitalisme som skulle krysse alle stats- og kulturgrenser, nå famler en smule. Det er i likhet med alle historiens ism´er når man glemte begrensningens kunst. Og siden vi i vår skisse har pekt på kulturer i konflikt, kan vi vel føye til at det evig stigende materielle forbruk som mål, dosert som ”vekst”, vel snarere har skjerpet konflikter mellom kulturer enn åpnet for samforstand.

 

I sum

Jeg har trukket frem de religiøs-filosofiske tankers markerte innflytelse og utholdenhet til godt og til ondt gjennom historien, også med tolkninger som har gitt en basis for terror. Ikke alle såkalt sekulariserte innen vår del av verden ser kanskje i dag dette i samme grad som der religion og liv fortsatt er ett. Snarere enn å peke på fattigdom i seg selv som årsak til konflikter, har vi vist til hva det innebærer at det oppstår en erkjennelse blant folk flest av de økonomiske og sosiale ulikheter som noe urettferdig, ikke som noe skjebnebestemt, men noe som må endres. Mens vi har sett 11. september 2001 som en understrekning av en overgang fra en stabil usikkerhet til en ustabil usikkerhet, har vi opphøyet vår tids teknologiske revolusjon til et paradigmeskifte. Vi har repetert den historiske erfaring at en absolutt ondskap meget sjelden kan kureres. Den må altså nøytraliseres, og noen må påta seg det. Det er imidlertid ikke ufarlig om de som har vilje og fysisk kraft til å aksjonere har vanskeligheter med å forstå og tolke de kulturer de står overfor. Det blir en oppgave å spille inn kritikk og konstruktive forslag. En støtte uten kommentarer er neppe svaret verken politisk, rettslig, etisk eller militært. Det godt at det hos den største aktør, USA, dreier seg om et meget etablert demokrati med en fascinerende selvrensende evne. Erfaring viser imidlertid at atskillig kan skje mellom de selvrensende prosesser. Og det synes å være i et slikt mellomrom vi for tiden befinner oss.

1 Gulbuddin Hekmatyar, Afghansk klan-leder og hensynsløs krigsherre med vel utviklet evne til å skifte side.

 

 

2 Pr.2001 omfatter de tre religioner ca 17 mill jøder, (herav ca. 6.5 mill USA, 4.5 i Europa, 5 i Israel) ca. 2 mrd kristne, ca. 1.3 mrd muslimer. Islam er den sterkest økende religion. Utbredelsen og økningen er størst i områder som i vår tid står noe tilbake i økonimisk og sosial utvikling.

 

3 Sargon I av Akkad på tronen 2334-2271.

4 På sitt høydepunkt ble det et arabisk overherredømme over hele Det nære Østen og frem til Samarkand og mot kinesisk land, som ble nådd i år 7IO. Ved Touluose i Europas hjerte sto erobrerne i år 72I. Det må tas med at erobrerne ikke lenge var arabere alene, men også andre som sluttet seg til, så som persere.

 

5 Ulike kilder, bl.a.Abba Ebans studie “Heritage”, Steimatzky, Jerusalem 1984, anslår den jødiske befolkning i palestinsk område gjennom de ca. 2000 år til maksimum 5000.

 

6 En “Arab Human Development Report 2002” innen UNDP er et nytt og løfterikt unntak.

 

7 Innen administrasjonen i Washington syntes utenriksministeren, Colin Powel, lenge å ha vært nokså ensom med sin erfaring, innsikt og forståelse av diplomati. Men det er etter hvert tegn til at man lytter til ham. 12 desember 02 annonserte han et program med sikte på å bedre det amerikanske image i Midtøsten. ” we must broaden our approach” to ”give sustained and energetic attention to economic, political and educational reform”.

 

8 Duga/ Die Zeit, referert i Ny tid, jan 94

 

Foto: Jacques Hvistendahl

«TERRORANSLAGENE MOT USA –
ET TIDSSKILLE I INTERNASJONAL POLITIKK»

av Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2001

Terroranslagene mot USA er rystende og uvirkelige.

Ingen av oss vil noensinne glemme tirsdag 11. september 2001.

 

Anslagene mot New York og Washington var ikke bare rettet mot USA, men mot hele det internasjonale samfunn og mot grunnleggende verdier som toleranse, menneskeverd og åpenhet.

 

Da jeg så tårnene i World Trade Center styrte sammen tenkte jeg: Menneskene som er i stand til dette, er i stand til alt. Også å bruke masseødeleggelsesvåpen mot menneskeheten. Også derfor er kampen mot internasjonal terrorisme vår alles kamp. Og den viser det vi så lenge har visst; at alle land og alle folkeslag befinner seg i samme båt og deler samme skjebne.

 

Terrorhandlingene mot USA bekrefter med all mulig tydelighet hvor sårbare våre samfunn er for fanatikere som er villige til å benytte alle midler for å få utløp for sin frustrasjon og sitt hat. Terroristene vil ødelegge våre samfunn innenfra. Gjennom frykt vil de bidra til mismot og mistenksomhet. Gjennom frykt vil de fremme fordommer og intoleranse. Gjennom frykt vil de forhindre åpenhet, mangfold og vitalitet.

 

Gjennom å ramme samfunnets grunnverdier, vil de undergrave vår demokratiske samfunnsform.

 

Dette skal de ikke lykkes med.

 

Nettopp derfor er det så viktig at hele det internasjonale samfunn står samlet bak fordømmelsen av terrorhandlingene.

 

Nettopp derfor er det så viktig at vi står sammen for å oppspore og straffe de ansvarlige bak ugjerningene.

 

Nettopp derfor er det så viktig å styrke den internasjonale kampen mot alle former for terrorisme. Dette er en kamp Norge gir sin fulle støtte og vil ta aktiv del i.

En samlet verden fordømmer angrepene mot USA og krever at de skyldige får sin straff. Hvis hensikten med angrepene var å splitte verdenssamfunnet, så har resultatet vært det stikk motsatte.

 

Allerede samme kveld som angrepene fant sted fordømte FNs sikkerhetsråd aksjonene som klare overgrep på helt grunnleggende internasjonale normer og prinsipper, og understreket betydningen av at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorisme.

 

Dagen etter vedtok Sikkerhetsrådets enstemmig resolusjon 1368, som er historisk idet den slår fast at terroranslagene må sies å utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og at man således er innenfor anvendelsesområdet for bruk av tvangsmakt etter FN-paktens kapittel 7. Resolusjonen bekrefter i denne sammenheng retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51. Det kreves altså ingen ytterligere autorisasjon eller mandat fra Sikkerhetsrådet for at USA – alene eller sammen med andre – skal kunne benytte væpnet makt mot dem som sto bak terroraksjonene.

 

Også NATO fordømte umiddelbart terroranslagene og avga en utvetydig støtteerklæring til USA. Den 12. september vedtok NATOs Råd en erklæring der det slås fast at angrepene, dersom disse er styrt fra utlandet, må anses som et angrep på alle NATOs medlemsland. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, er dermed alle Alliansens medlemmer forpliktet til å bidra til de nødvendige mottiltak.

 

NATO-erklæringen av 12. september er historisk. For første gang siden NATO ble dannet for over 50 år siden blir artikkel 5 aktivisert. Erklæringen understreker alliansesolidariteten og viser at artikkel 5-garantien – som har utgjort selve ryggraden i forsvaret av Norge i mer enn 50 år – er reell og trer i kraft når situasjonen krever det.

 

De enstemmige vedtakene i NATO og i Sikkerhetsrådet har gjort sterkt inntrykk – ikke minst i USA. De viser at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorismen.

 

Norge har fra første stund fordømt terrorhandlingene og gitt USA vår fulle støtte. Som medlem av både Sikkerhetsrådet og NATO, var vi med på begge de historiske vedtakene den 12. september.

 

Både H M Kongen og Statsministeren tilskrev umiddelbart etter terroranslagene president Bush for å kondolere og uttrykke sympati og støtte.

 

I løpet av halvannet døgn kom vi med et konkret tilbud til USA om humanitær og annen bistand. Tilbudet omfattet blant annet åstedsgranskere, katastrofe- og krisepsykiatriske team, og lete- og søkehunder for umiddelbar innsetting. USA har uttrykt stor takknemlighet for tilbudet.

Også mulige norske militære bidrag er identifisert og meddelt NATO.

Bidragene kan inngå i felles antiterror-operasjoner eller erstatte styrker som f.eks. trekkes ut av Balkan.

USA har fremdeles ikke anmodet om konkrete norske bidrag. Det er derfor usikkert hvilke styrker som kan være aktuelle. Regjeringen er imidlertid innstilt på å strekke seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme amerikanske ønsker.

Terroranslagene mot USA har vist at terrortrusselen er høyst reell og at ingen land kan føle seg trygge. Vi må legge til grunn at de som stod bak de grufulle aksjonene i New York og Washington, er beredt til å utføre nye ugjerninger med omfattende konsekvenser.

Faren for terroranslag med kjemiske og biologiske stridsmidler er en del av det skjerpede trusselbildet vi står overfor. Det må nødvendigvis få konsekvenser for hva vi gjør og hvordan vi forholder oss.

Vi har ikke særskilt informasjon om at det foreligger noen trussel spesielt mot Norge, eller at det planlegges terroranslag mot Norge eller norske interesser i utlandet.

 

Vi må imidlertid være oppmerksomme på at vi kan komme i en mer utsatt posisjon. Dette både på grunn av våre NATO-forpliktelser etter artikkel 5-vedtaket, vårt engasjement i Midtøsten, våre store olje- og gassressurser, og på grunn av vår aktive deltakelse i FNs Sikkerhetsråd og de beslutninger vi der er med på å fatte.

 

I tillegg til å delta i den internasjonale koalisjonen, har Regjeringen fattet flere nasjonale beredskapsvedtak basert på en bred gjennomgang av våre beredskapsplaner. Bl.a. er det åpnet for at Forsvaret på kort varsel skal kunne stille nødvendige ressurser til vakthold og sikring av viktige samfunnsinstallasjoner, dersom situasjonen skulle kreve det.

 

Noe av det mest effektive vi kan gjøre her hjemme, er å styrke vår etterretning og overvåking og disse tjenestenes evne til å samarbeide med andre lands tjenester. Hvis et anslag skulle bli iverksatt, må vi selvfølgelig være maksimalt forberedt slik at skadevirkningene kan minimaliseres. Men vi må dessverre innse at det bare er snakk om å begrense skadevirkningene hvis det verste skulle skje.

 

Der vi derimot kan gjøre mye, er å holde maksimal kontroll og oversikt slik at nettverk som måtte operere her i landet blir oppløst eller ikke får mulighet til å aksjonere. Da må vi ha en overvåkings- og etterretningstjeneste som gjør jobben sin, samtidig som vi får tilgang på informasjon fra utlandet.

 

Det er selvfølgelig en stor utfordring å utøve slik kontroll i et åpent å demokratisk samfunn. Men vi bør kunne trekke på erfaringer og lære av feil fra historien, slik at vi blir i stand til å gjøre det som er nødvendig.

 

Den nye trusselsituasjonen viser også at vi trenger et forsvar med moderne og godt trente styrker med høy mobilitet, stor ildkraft og evne til samvirke med våre allierte. Vi trenger styrker som kan trekkes på både hjemme og ute. Vi trenger god etterretning, og vi må kunne reagere raskt på uventede utfordringer. Regjeringens fremlegg til forsvarsreform fra i vår gikk nettopp i denne retningen.

 

Likeledes trenger vi nytenkning omkring forholdet mellom forsvaret, politiet og den sivile beredskapen. Dette står sentralt i oppfølgingen av innstillingen fra det såkalte ”Sårbarhetsutvalget”.

 

Regjeringen er seg fullt bevisst Norges situasjon som en av verdens største oljeeksportører. Vi deltar i det energipolitiske samarbeidet i Det internasjonale energibyrå (IEA) sammen med våre nærmeste politiske og økonomiske samarbeidspartnere.

Gjennom vår olje og gasseksport yter vi et betydelig bidra til deres forsyningssikkerhet. Det er utenrikspolitisk meget viktig for Norge å stå solidarisk sammen med de øvrige IEA-land i en eventuell krisesituasjon.

Samtidig vil vi videreføre arbeidet for et ”globalt energipolitisk samspill” mellom oljeeksporterende og oljeimporterende land. Dette er spesielt viktig i dag med tanke på felles interesser i å forebygge og håndtere eventuell forsyningssvikt i en krisesituasjon.

Både omfanget og koordineringen av aksjonene mot USA og den kaldblodige måten de ble gjennomført på, tyder på at vi her har å gjøre med en meget ressurssterk gruppe terrorister med støttespillere i både USA og utlandet.

 

Det anses nå overveiende sannsynlig at det var Osama bin Laden og hans terroristnettverk som sto bak terroraksjonene.

 

Etterforskningen etter bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, samt mot det amerikanske marinefartøyet i Yemen i fjor, peker også alle i retning av bin Laden og hans nettverk.

 

FNs Sikkerhetsråd har i resolusjon 1333 fra desember 2000 gjort det klart at Taliban-regimet må utlevere bin Laden slik at han kan stilles til ansvar for de anklager som er rettet mot ham fra en rekke land. Taliban har imidlertid nektet å etterkomme dette kravet, og gir tvert imot bin Laden fortsatt beskyttelse og i alle fall indirekte støtte.

 

Dette er bakgrunnen for at det diplomatiske og militære fokus rettes mot Afghanistan og Taliban. På amerikansk side har man samlet inn betydelig bevismateriale mot bin Laden. I alle fall deler av dette vil bli offentliggjort.

 

President Bush har gjort det klart at USA vil iverksette de mottiltak som landet anser nødvendig. Dette har som tidligere nevnt USA full folkerettslig dekning for. Det anses sannsynlig at hovedtyngden av de militære mottiltakene – i alle fall på kort sikt – vil gjennomføres av USA alene, eller med støtte fra et fåtall land.

 

Det er liten tvil om at terroranslagene mot USA vil få store og langsiktige konsekvenser både her hjemme og internasjonalt.

 

Kampen mot terrorisme vil stå øverst på den internasjonale dagsorden i lang tid framover. Kampen vil foregå på mange områder og på flere plan. Bilateralt og multilateralt. Innen humanitær hjelp og langsiktig utviklingsbistand. Innen etterretnings- og sikkerhetssamarbeid, politi- og justissamarbeid. Fra diplomati og utvikling av folkeretten, til militær koordinering og felles operasjoner.

 

I NATOs strategiske konsept fra 1999 omtales terrorisme som en av Alliansens nye utfordringer.

Etter terroranslagene mot USA, kommer kampen mot internasjonal terrorisme til å stå helt sentralt i Alliansens arbeid. Dette vil ha direkte konsekvenser for både Norge og de øvrige allierte, og også få betydning for de samarbeidsmønstre som er etablert med Russland og øvrige partnerland.

NATO har tidligere vist en stor evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. NATOs innsats på Balkan, videreføringen av Alliansens utvidelse, og det tette og nære samarbeidet som er utviklet mellom NATO og Russland er klare uttrykk for den omforming Alliansen har gjennomgått det siste tiåret.

 

Det er selvsagt i vår egen nasjonale interesse at NATO fortsatt fremstår som det viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste for landene i Europa og Nord-Amerika, og at USA fortsatt spiller en lederrolle i Alliansen. Det er også i Norges egeninteresse at NATO engasjeres i kampen mot de nye trusler mot vår sikkerhet.

 

Økt innsats mot internasjonal terrorisme, vil også få konkrete følger på bakken.

 

USA har varslet muligheten for en viss nedbygging av sitt militære nærvær på Balkan. På europeisk side må vi være forberedt på å erstatte de amerikanske styrkene som trekkes ut.

 

Norge vil fortsatt bidra aktivt til et slikt nærvær, noe vi ga klart tilkjenne under det uformelle forsvarsministermøtet i NATO sist onsdag.

 

NATO står foran en ny utvidelsesrunde. Nye land vil bli invitert på toppmøtet i Praha neste år. Opptaket av nye medlemmer vil selvsagt være et viktig bidrag i et styrket samarbeid mot internasjonal terrorisme. Jeg antar likeledes at vi vil få et forsterket amerikansk fokus på planene om et missilforsvarssystem som et virkemiddel for å møte de nye trusler.

For å sikre en mest mulig koordinert og effektiv innsats i kampen mot internasjonal terrorisme, vil det også være viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og andre internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE.

Vi må legge til grunn at terroranslagene mot USA vil fungere som en pådriver for utviklingen av det felles forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Dersom USA benytter en større del av sine samlede militære ressurser utenfor det europeiske kontinent i den felles kamp mot internasjonal terrorisme, må de europeiske allierte ta et større ansvar for sikkerheten i Europa.

 

Dette vil stille Norge overfor enda større sikkerhetspolitiske utfordringer, og betydningen av best mulige samarbeidsordninger med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område vil øke.

 

EU har lenge hatt et aktivt samarbeid mot terrorisme. Dette samarbeidet er imidlertid vesentlig styrket etter terroranslagene mot USA. På det ekstraordinære EU-toppmøtet 21. september fattet stats- og regjeringssjefene en rekke tiltak for å effektivisere antiterrorarbeidet i EU. De ble bl.a. enige om en felles og ensartet definisjon og strafferamme for terrorhandlinger, utstedelse av felles arrestordre for hele EU-området, og etableringen av en flernasjonal gruppe av antiterroreksperter. Det synes helt klart at EU vil innta en ledende rolle i antiterrorarbeidet i tiden framover.

 

EU arbeider også med å styrke politisamarbeidet i Europol, sikre bedre overvåking av de ytre grenser, bedre samarbeid i visumsaker og en rekke andre Schengen-relevante tiltak. Gjennom våre avtaler med EU om tilknytning til Schengen og Europol er vi aktivt engasjert i dette arbeidet.

 

Regjeringen tar sikte på at Norge raskt slutter seg til de aktuelle EU-tiltak der det er naturlig, samt at vi er pådriver i arbeidet med å få gjennomført de tiltak som må behandles eller iverksettes i henhold til Schengen- og Europol-regelverket.

 

Internasjonale terrorhandlinger av denne art krever omfattende forarbeid og kan ikke la seg gjennomføre uten betydelig finansiell støtte. I arbeidet mot internasjonal terrorisme, står derfor avskjæring av pengestrømmene til terroristene og deres bakmenn helt sentralt.

 

USA har allerede iverksatt en rekke konkrete tiltak på dette felt. I EU er tilsvarende tiltak på trappene. I Norge har vi igangsatt undersøkelser for å avdekke om det er norske bedrifter eller enkeltpersoner som har tilknytning til de 27 bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som så langt er identifisert som sentrale finansielle støttespillere for internasjonal terrorisme.

 

Vi tar videre aktiv del i det internasjonale samarbeidet på dette feltet. Vår FN-ambassadør i New York har i dag undertegnet FN-konvensjonen av 1999 for å bekjempe finansiering av internasjonal terrorisme. Regjeringen tar sikte på raskt å ratifisere denne konvensjonen. Med dette vil Norge ha sluttet seg til samtlige tolv FN-konvensjoner mot terrorisme.

 

FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig natt til lørdag en ny og meget omfattende resolusjon for å kriminalisere terroristene og deres støttespillere, med særlig vekt på å stanse finansiering av terrorisme. I henhold til resolusjon 1373 pålegges alle medlemsland bl.a. å forhindre innsamling av penger til terrorismeformål, sperre konti til personer som har begått eller planlegger terrorhandlinger, forby enhver form for støtte til terrorister og sørge for at både terrorister og deres bakmenn stilles for retten og får en passende straff. Resolusjonen er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 og er derfor folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland. Det vil bli opprettet en komité under Sikkerhetsrådet for å påse at bestemmelsene følges, og det kan iverksettes omfattende sanksjoner mot land som ikke etterlever sine forpliktelser.

 

FN, med Sikkerhetsrådet i spissen, spiller altså en helt sentral rolle i den stadig mer omfattende kampen mot internasjonal terrorisme. Jeg finner det meget positivt at USA ønsker å benytte verdensorganisasjonen i dette arbeidet, og tror at FNs engasjement mot terrorisme vil kunne bidra til økt støtte til FN også i USA.

 

FN vil måtte spille en helt sentral rolle i utformingen av en global strategi mot terrorisme. Bare i FN kan vi samle den bredest mulige politiske støtte. Bare i FN kan vi videreutvikle folkeretten. Bare i FN kan vi fatte konkrete vedtak som gir legitimitet i hele verdenssamfunnet.

 

Vårt medlemskap i FNs Sikkerhetsråd gir oss en enestående mulighet til å spille en pådriverrolle i dette arbeidet. Det er en mulighet vi vil benytte oss av.

 

Terroranslagene mot USA savner sidestykke i historien. Både den planmessige grusomhet som lå bak, selve omfanget av angrepene og deres ikke-diskriminerende karakter, plasserer dem blant de alvorligste internasjonale forbrytelser verden har sett. Det dreier seg uten tvil om en forbrytelse mot menneskeheten.

 

Terroristene og deres støttespillere må straffes.

Vi har ennå ikke noen internasjonal domstol som kan gjøre dette. Det er imidlertid mitt håp at den internasjonal straffedomstol i Haag vil kunne få en slik rolle når den begynner sitt arbeide.

 

Jakten på bakmennene bak terroranslagene mot USA, har på ny rettet verdens søkelys mot Afghanistan, og den dramatiske humanitære situasjonen der.

 

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Etter mer enn 20 år med naturkatastrofer, krig og politisk vanstyre, lever det store flertallet av befolkningen i den ytterste fattigdom og nød. En betydelig del av landets 20 millioner innbyggere er flyktninger eller internt fordrevne.

 

Den spente situasjonen etter terroranslagene har ført til ytterligere prøvelser for den afghanske sivilbefolkning. Ikke minst er hjelpearbeidet vanskeliggjort etter at FN, Røde Kors og andre internasjonale frivillige organisasjoner følte seg tvunget til å trekke ut sitt utsendte personell.

 

FN og andre humanitære aktører utarbeider nå beredskapsplaner for å begrense de humanitære lidelsene. Norge har i giverlandsgruppen for Afghanistan tatt til orde for en umiddelbar internasjonal ressursmobilisering, noe vi anser som helt avgjørende for raskt å kunne bistå de mest sårbare grupper.

Norge gir allerede betydelig humanitær bistand til Afghanistans befolkning. Hittil i år har vi bidratt med i overkant av 75 millioner kroner til dette formål, herunder 4,5 millioner kroner til FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) for kort tid tilbake.

 

For noen dager siden møttes giverlandsgruppen for Afghanistan i Berlin. Norge skal ta over formannskapet i denne gruppen neste år. FN og FNs høykommissær for flyktninger har videre tatt initiativet til et viktig møte om Afghanistan i Genève førstkommende fredag. FN har nettopp lansert en internasjonal appell om bistand til Afghanistan på hele 5 milliarder kroner. Dette viser klart alvoret i situasjonen. Norge er rede til å støtte opp om FNs innsats for å begrense den humanitære krisen vi står overfor.

 

I tillegg til bruken av et bredt spekter av diplomatiske, politiske, juridiske og finansielle virkemidler, ser USA det som helt avgjørende å bygge opp en bred internasjonal koalisjon mot terrorisme. Jeg tror dette er en klok strategi.

 

FN, NATO, EU og OSSE vil som allerede nevnt spille viktige roller i dette arbeidet, men også en rekke andre land og organisasjoner vil måtte bidra.

 

Både Russland og Kina har gjort det klart at de støtter koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Russland er sterkt interessert i å bekjempe bin Ladens nettverk, som de hevder har forgreninger til Tsjetsjenia.

 

Av særlig stor betydning er imidlertid støtten fra landene rundt Afghanistan og i Midtøsten. Saudi-Arabias klare støtte til USA og brudd med Taliban anses spesielt viktig. Det legges merke til i den islamske verden at landet som beskytter de islamske helligdommene i Mekka og Medina anser Taliban som en belastning for Islam.

 

Etter at også De forente arabiske emirater brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban-regimet, er Pakistan det eneste land som har offisielle forbindelser med Taliban. Pakistan har imidlertid trukket ut alt diplomatisk personell fra Kabul.

 

Militærregimet i Pakistan deltar aktivt i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Mens de store politiske partiene i landet støtter denne beslutningen, gjennomfører islamske fundamentalister gatedemonstrasjoner i protest. For å øke støtten til sin nye politikk, har den pakistanske regjering behov for å kunne vise til at den gir positive virkninger. Bistand og annen økonomisk støtte fra utlandet er i denne forbindelse av stor betydning.

 

Det internasjonale samfunn er allerede i ferd med å svare på denne utfordringen. USA, Japan, Tyskland og Storbritannia har opphevet sine tiltak mot Pakistan og gitt løfter om økt bistand, lån og gjeldslette. Andre EU-land forventes å følge etter.

 

Etter atomprøvesprengningene i 1998, ”frøs” Norge og en rekke andre land stat-til-stat bistanden til Pakistan. Selv om det ikke er noen endringer i Pakistans forhold til ikke-spredningsavtalen og Prøvestansavtalen, har Regjeringen likevel funnet det riktig å oppheve ”frysvedtaket” for å gi et politisk signal om støtte i den vanskelige situasjonen Pakistan nå er inne i. I dette ligger imidlertid ingen endring i norsk politikk hva gjelder ikke-spredningsarbeidet.

 

Den klare understrekningen fra president Bush om at man må velge side i kampen mot internasjonal terrorisme, har tydeligvis gjort inntrykk hos regimer i land som tidligere har hatt et tvetydig forhold til dette spørsmålet.

 

Både Cuba, Syria, Libya og Nord-Korea har fordømt terroraksjonene. Også Iran har gjort dette. EU har hatt kontakt med Teheran på politisk nivå for å få deres aktive støtte i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

På sikt kan denne brede fordømmelsen av terrorisme få konsekvenser for den støtte som ytterliggående organisasjoner som ”Hamas” og ”Hizbollah” mottar, og muligheten de har til å fortsette sin terrorvirksomhet. Dette kan igjen virke positivt inn på fredsprosessen i Midtøsten. En forutsetning vil imidlertid være at Israel og palestinerne selv gjør alt som står i deres makt for å få fredsprosessen igang igjen.

 

Som jeg understreket overfor israelske og palestinske ledere under mitt besøk i regionen forrige uke, er det av avgjørende betydning at alle krefter settes inn for å få snudd voldsspiralen. Men samtidig er det en forutsetning for fremgang at palestinernes levevilkår, blant annet den økonomiske situasjonen, forbedres. Bedring av sikkerheten og politisk fremgang er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor må iverksettelsen av anbefalingene i Mitchell-planen begynne så snart som mulig.

 

 

Betydningen av å få fredsprosessen tilbake på skinnene kan vanskelig overvurderes. Mens en positiv utvikling i de palestinsk-israelske forbindelser vil svekke grunnlaget for voldsbruk og terror og støtte den arabiske koalisjonen mot terrorisme, vil en fortsatt fastlåst konflikt mellom Israel og de palestinske myndigheter både gi grobunn for ytterligere ekstremisme og svekke oppslutningen om antiterrorarbeidet i hele regionen.

Jeg anser det av største betydning at også arabiske og muslimske land inngår i koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Vi må gjøre vårt ytterste for at de forblir der. Det er i denne sammenheng avgjørende å få fram at våre motstandere er terroristene og deres støttespillere, og ikke Islam eller muslimer. Striden står mot dem som utnytter religionen som påskudd for kriminelle handlinger – samme hvilken religion det dreier seg om.

Vi har alle et ansvar for å unngå at vi her drives inn i en slags moderne religionskrig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en løpende dialog med islamske religiøse og politiske ledere i Norge. Utenriksdepartementet hadde senest i formiddag et møte med pakistanske representanter i Norge om blant annet dette.

 

Det bør ikke være noen tvil om at terroranslagene vi har vært vitne til i New York og Washington vil innebære et tidsskille i både amerikansk og internasjonal politikk.

 

Jeg tror vi gjør klokt i ikke å undervurdere de reaksjoner terroranslagene har vakt i den amerikanske befolkning og blant amerikanske politikere. Anslagene oppfattes som den verste tragedien i USA siden angrep på Pearl Harbor og innebærer det største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen.

 

På samme måte som angrepet på Pearl Harbor førte USA inn i Den andre verdenskrig og en aktiv global rolle, tror jeg at vi vil se at terroranslagene mot New York og Washington vil ha langsiktige virkninger for USAs globale engasjement.

 

Etter Pearl Harbor igangsatte USA arbeidet med å bygge opp en global koalisjon for flernasjonalt samarbeid. FN var en amerikansk idé. Like viktig som å vinne krigen var å bevare freden og demme opp for kommunismen.

 

Mange i Europa har de senere år vært bekymret for at USA påny skal velge å gå inn i seg selv i stedet for å videreføre sin ledende rolle i det multilaterale arbeidet. Etter terrorangrepene ser vi at USA igjen engasjerer seg aktivt internasjonalt og velger å bygge opp en internasjonal koalisjon mot terrorisme.

 

Amerikanernes økte engasjement har allerede skapt muligheter for nye åpninger i flere fastlåste konflikter, herunder i Midtøsten, selv om det er usikkert i hvor stor grad partene vil evne å utnytte disse.

 

Vår målsetting må uansett være å utnytte den unike muligheten som har oppstått etter tragedien i USA til å styrke det internasjonale samarbeidet og arbeide for globale løsninger på felles problemer.

 

Terror må møtes med fasthet og besluttsomhet overfor gjerningsmennene og deres støttespillere. Dette er imidlertid ikke nok. Vi må også fortsette å rette søkelyset mot de underliggende årsakene til terrorisme, slik som nød og fattigdom, intoleranse og fanatisme.

 

Kampen mot terrorismen er i sannhet en global kamp. Intet land er så stort at det er usårbart. Intet land er så lite at det ikke kan utnyttes av terroristene og deres bakmenn. Bare gjennom effektivt internasjonalt samarbeid kan vi slå terrorismen tilbake.

 

Kampen vil utvilsomt bli både krevende og langvarig. Det som står på spill er imidlertid intet mindre enn våre demokratiske samfunn slik vi kjenner dem i dag. Kampen må være målrettet og effektiv, og må føres uten å undergrave de verdier vi tror på og som demokratiet og rettsstaten skal forsvare.

 

Det vil være det beste minnesmerke vi kan reise over dem som så brått ble revet bort tirsdag 11. september.