Skip to content

Mandag 23. april 2018 avsluttet professor (em.) i Nordamerikastudier og forfatter Ole O. Moen Oslo Militære Samfunds vårsemester med foredraget USA under Donald J. Trump – en annerledes President. Det ble et engasjerende og svært godt mottat foredrag.

ole-moen-oms

 

Med dette er vårsemesterets foredragsrekke vel i havn og vi takker for svært godt oppmøte fra våre medlemmer. Høstens program er snart klart og vil bli kommunisert her på vår hjemmeside.


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. 

Mandag 5. februar 2018 gjestet førsteamanuensis i statsvitenskap, Institutt for industriell økonomi, strategi og statsvitenskap, Dag Einar Thorsen Ph.D., HSN Oslo Militære Samfund med foredraget «Populistene kommer! Hva kan det bety for Europa?».

Du kan se presentasjonen han viste oss ved å følge denne linken.

Dag Einar Thorsen i OMS. Foredraget: Populistene kommer. Foto: OMS 


Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Mandag 4. desember 2017 hadde vi æren av å ha ambassadør Kai Eide på talerstolen i Oslo Militære Samfund. Foredragets tema var Afghanistan, et land og en region Kai Eide har svært god kjennskap til.

Med sitt foredrag avsluttet ambassadør Eide OMS sitt høstsemester. Og det var et svært engasjerende og spennende foredrag vi fikk servert.

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her . Vår talerstol er kanskje en av de viktigste talerstolene i Norge. 

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. Intendant er oberstløytnant Knut Bremerthun. Les mer om hvordan du kommer i kontakt med oss her.

Sverre Lodgaard, NUPI, foredrag i Oslo Militære Samfund (OMS). Foto: OMS Presse

Mandag 6. november 2017 hadde vi gleden av å få besøk av seniorforsker Sverre Lodgaard fra Norsk Utenrikspolitisk Institutt som foredro om Nord-Korea. Sverre Lodgaards ekspertområder er geopolitikk, Midtøsten, iransk utenrikspolitikk, kontroll med og nedrustning av atomvåpen og Irans og Nord-Koreas atomprogrammer. Lodgaard var direktør for NUPI i perioden 1997–2007.

Lodgaards arbeidserfaring er like imponerende som foredraget han avholdt, som også viste seg å ha en svært god timing sett opp mot det aktuelle nyhetsbildet man har om Nord-Korea om dagen.

Arbeidserfaring

2007- Seniorforsker, NUPI
1997-2007 Direktør, Norsk Utenrikspolitisk Institutt, Oslo
1992-1996 Direktør, United Nations Institute for Disarmament Research (UNIDIR), FN-kontoret, Geneve
1987-1992 Direktør, Institutt for fredsforskning (PRIO), Oslo
1980-1986 Forsker, Stockholms internasjonale fredsforskningsinstitutt (SIPRI)

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Formann i Oslo Militære Samfund er oberstløytnant Bjørn Aksel Sund. .

Mandag 30. oktober 2017 hadde vi gleden av å lytte til foredraget «NATO and the North Atlantic» av oberst John Andreas Olsen. Olsen er for tiden forsvarsattache i London og har en lang og imponerende militær karriere. Les mer om dette på Wikipedia.

Foto: OMS 

Introduksjon til foredraget:

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.
Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:
o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness
o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare

Under finner du et resyme av foredraget.

NATO and the North Atlantic

NATO AND THE NORTH ATLANTIC: REVITALISING COLLECTIVE DEFENCE

Colonel John Andreas Olsen OMS, 30 October 2017

Russian submarines are prowling the Atlantic, testing our defences, confronting our command of the seas, and preparing the complex underwater battlespace to give them an edge in any future conflict.

Vice Admiral James G. Foggo

The American, British and Norwegian subject matter experts chosen for this study offer six recommendations:

o renew NATO’s maritime strategy
o reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence
o reform NATO’s Command Structure
o invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness o enhance Maritime Partnerships
o prepare for Maritime Hybrid Warfare.

The book’s main conclusion is that NATO must put the North Atlantic Ocean back on its agenda. NATO must have command of the sea. In response to growing Russian capabilities, significant military modernisation and ambitious strategic intent, NATO must strengthen its capability and sustainability, upgrade contingency plans and establish a command structure that can meet the challenges of tomorrow. The United Kingdom should have a leading role in this regard: politically, militarily and conceptually.

1 This submission refers to RUSI Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ edited by John Andreas Olsen and published March 2017. The opinions and conclusions expressed in this study are those of the editor and authors. They do not represent the official position of any government or institution.

NATO and the North Atlantic1

The North Atlantic – the ocean that connects North America and Europe – is a central part of NATO’s area of responsibility. It follows that NATO must retain the capability to secure freedom of manoeuvre across the sea and to keep the waterways between the continents open for reinforcement and resupply of materiel and personnel in times of peace, crisis and war. Thus the

1

Alliance, as the guarantor of national sovereignty and territorial integrity, must be prepared to counter any potential threat to the North Atlantic Ocean.

NATO’s renewed interest in, and commitment to, its transatlantic maritime link is in no small part due to Russia’s increasingly provocative rhetoric and behaviour over the past decade. Russia is introducing new classes of conventional and nuclear attack submarines and is modernising its Northern Fleet through the addition of long-range, high-precision missiles. The totality of its modernisation programme adds up to a step-change strengthening of Russian maritime capability in support of an anti-access strategy that could challenge NATO’s command of the high seas and, potentially, hold Europe and North America at existential risk. This represents the re-emergence of a strategy that many in the West assumed had dissipated in the aftermath of the Cold War.

Figure 1 is an illustration of the Russian bastion defence envelope, indicating the patrolling area of the Russian strategic submarines in which Kremlin seeks sea control of the inner bastion and sea denial of the outer bastion.

The Russian Bastion Defence Concept

Figure 1: The Russian Bastion Defence Concept

RUSI’s Whitehall Paper 87, ‘NATO and the North Atlantic: Revitalising Collective Defence,’ explores the renewed importance of the North Atlantic Ocean to NATO’s security through the lenses of the United States, United Kingdom and Norway in particular.

2

These three NATO members form the territorial rim around the North Atlantic and its peripheral seas. All are maritime nations that have historically taken prime responsibility for security in the region and together with Iceland they form the front line to a resurgent Russian maritime capability. The US is the most powerful country in the world and the United Kingdom the strongest military power in Europe. Norway’s long coastline creates an enormous expanse of territorial waters and economic zones, and more than 80 percent of its ocean areas are located north of the Arctic Circle. Norwegian territorial rights cover an area seven times larger than its mainland territory. Consequently, Norway is a key actor in maintaining peace, stability and security in the north and the maritime domain has always played a central role in Norwegian security politics. These three counties, with support from the rest of the northern region, must take the lead to ensure that NATO and its partners devote sufficient resources to this aspect of NATO’s area of responsibility.

The subject expert authors address three research questions:2 why is the North Atlantic once again of immediate geostrategic importance; what are the enduring and new challenges in this maritime domain; and how can NATO members ensure sea control in the event of a crisis or armed conflict? They seek to decode the ‘new normal’ by focusing on the strategic developments in the North Atlantic from the early period of the Cold War until the present day. To revitalise NATO’s ability to execute collective defence and deterrence against the backdrop of a resurgent Russian navy, they examine NATO’s policy, strategy, operations, contingency plans, standing forces, command and control mechanisms, responsiveness, bi- and multilateral cooperation, and exercise and training programs. They also re-examine pre-positioning arrangements, current initiatives, and future investments in weapon platforms and capabilities.

This Whitehall Paper makes clear that NATO has taken the first step toward re-establishing defence and deterrence through forward bases on its eastern flank and that it is now time for the Alliance to adopt a more comprehensive approach by addressing the broader maritime domain as well, with an emphasis on the strategically important North Atlantic Ocean. The study extends the discussion, connecting NATO’s Eurocentric focus on air and land forces in the Baltic States with the transatlantic maritime domain, including undersea cables, by exploring political, strategic and operational aspects of defence and security.

In short, the book constitutes a discourse on how to maintain and sustain maritime supremacy in an increasingly complex, contested and challenging environment, presenting multiple views of how NATO members can respond both politically and militarily. While many elements of the maritime

2 List of authors: Professor Malcolm Chalmers, deputy director-general of the Royal United Services Institute (RUSI); Heather A. Conley, senior vice president for Europe, Eurasia and the Arctic, and director of the Europe Program at the Center for Strategic and International Studies (CSIS); Svein Efjestad, policy director general for security policy in the Norwegian Ministry of Defence (MoD); Dr. John J. Hamre, president and CEO of CSIS; Vice Admiral Peter Hudson, former commander of the NATO Maritime Command at Northwood; Dr. Peter Roberts, senior research fellow for sea power and maritime studies at RUSI; Professor Rolf Tamnes, the Norwegian Institute for Defence Studies (IFS) and Admiral James Stavridis, former Supreme Allied Commander, Europe (SACEUR). In addition to this, former SACEUR General Philip M. Breedlove has written a foreword.

3

contest in the North Atlantic bring back memories of the Cold War, the authors make clear that the new situation differs greatly in both quality and quantity of forces and armaments involved.

Recommendations

NATO countries are far superior to Russia should they muster their combined economic and military resources in a unified effort. NATO has repeatedly demonstrated unity and resolve at its summits in Wales (2014) and Warsaw (2016). Several members have increased their defence budgets to meet new demands and NATO has responded to increased Russian military activity through forward- deployed ground forces in the Baltic region and Poland in particular.

This Whitehall Paper suggests that it is time to broaden NATO’s strategic aperture to include the North Atlantic. The main conclusion emerging from this study is that NATO must return to these waters. The North Atlantic must yet again be recognised as an operational space in its own right as well as a continuous and interdependent transatlantic theatre of operation. There is no substitution for NATO being the prime structural driver for improving credible deterrence and capable defence, and within the Alliance the United States, the United Kingdom and Norway have a special role to play in strengthening the defence of NATO’s northern flank due to their geographic locations and capabilities. Although the defence of the North Atlantic and its maritime flanks must emphasize maritime forces, it must be a truly full spectrum (joint) effort.

1) Renew NATO’s Maritime Strategy

The Alliance must revise and update its Maritime Strategy. The current version does not reflect the dramatic changes in the security environment that have occurred since it was published in 2011, ranging from Russia’s military actions in Ukraine to the re-emerging contest for maritime supremacy in the North Atlantic. NATO’s new strategy should be a framework for a new and deeper understanding of the North Atlantic and its relevance to transatlantic security. The new strategy must acknowledge the necessity of managing the full spectrum of tasks, from peacetime reassurance to maritime hybrid warfare – including the vulnerability of undersea cables across the North Atlantic – but emphasise deterrence and collective defence. The new strategy should address evolving capabilities and newly formed initiatives rather than seek a revolutionary change to operations in the maritime domain. The strategy must fully take into account that the transatlantic link is one of NATO’s key strategic enablers for peace and prosperity and that the defence of NATO’s northern region and maritime domain can benefit greatly from integrating operations from three key positions: the United Kingdom, Norway and Iceland. A new maritime strategy must explain how a credible defence of the North Atlantic concerns all parts of Europe, not only the maritime countries.

2) Reintroduce Extensive Maritime Exercises and Sustained Presence

More extensive training and focused Article 5 exercises, founded on formalised collective contingency planning, are imperative to communicate cohesion, strength and determination and

Comparing and contrasting the recent past with the contemporary situation, the following centres on the way forward, offering six recommendations. Although the authors have different views on the specifics, they provide a set menu for responding to a growing threat to the ocean that physically and metaphorically binds North America and Europe together.

4

thus to achieve effective defence and deterrence. NATO’s military headquarters should be given a more prominent role in the overall exercise activities in the region. Members should link national exercises, including US exercises with major surface and sub-surface combatants, to NATO exercises. The High Visibility Exercise (Trident Juncture), to be hosted by Norway in 2018, offers an excellent opportunity to test a comprehensive and combined effort and to take stock of contingency plans and capabilities. Maritime forces must train differently and continuously be evaluated by task force assessment teams to ensure quality, responsiveness and relevance. While extensive and realistic training and exercises are important, a sustained presence is crucial to demonstrate commitment and to ensure maritime situational awareness in the region.

3) ReformNATO’sCommandStructure

The current NATO command structure is not appropriate to countering present-day strategic challenges and requirements, as it was designed for out-of-area operations, not deterrence and collective defence. NATO’s credibility depends on a command structure that can lead large joint and multinational forces to defend NATO’s territorial integrity, in addition to tasks such as crisis management, cooperative security and maritime security. A reformed command structure should reintroduce geographic areas of responsibility and ensure strong links with relevant national operational headquarters. One solution consists of increasingly dual-hatting selected national headquarters to carry out specific tasks or activities during peacetime, crisis and war. Rather than invest in new infrastructure, the first step should be to enhance the existing Maritime Command (MARCOM) in Northwood (North London) and link it with US maritime competences. Now charged with the defence of the Atlantic, this improved command could also serve as a hub for military consultation among those states that would be most affected by, or involved in, Allied military planning and operations in this maritime domain. An enhanced MARCOM, a ‘North Atlantic hub’ for multinational full-spectrum efforts, would require additional authority and capacity to rebuild the Alliance’s capability to generate credible plans for blue-water operations, and include joint operational plans for surrounding countries.

4) Invest in High-End Maritime Capabilities and Situational Awareness

A strong maritime posture in the North Atlantic depends on high-end tailored warfighting capabilities. Since Russia is deploying long-range precision weapon systems, NATO’s ability to position forces to exposed areas might be seriously restrained. NATO needs interoperable naval forces capable of establishing and maintaining all-domain access on short notice. NATO should develop a coherent and combined approach to anti-surface and anti-submarine warfare operations for the North Atlantic that harnesses and exploits not only naval and air forces, but also expertise from land forces and domain knowledge in cyber, electronic warfare, aerospace, technology, industry and intelligence. Maintaining the technological edge is critical. More forces must also be prepared and available for the battle of the seas and littorals, which would require both reinvigorating the standing naval forces and providing for follow-on response forces. Norway, the United Kingdom and the United States are about to expand their ISR capabilities for operations in the maritime domain and in the northern region; this presents an opportunity for other NATO members to join that effort. Improved situational awareness and information sharing are vital to maintain knowledge about Russia’s intentions and capabilities.

5

5) Enhance Maritime Partnerships

Since Russia is on the verge of establishing long-range anti-access capabilities that could affect all parts of Europe, any security approach must include both the Baltic region and the Norwegian Sea. Cooperation with selected partners, such as Finland and Sweden in the Baltic Sea, strengthens the Alliance. These nations’ presence, capabilities, intelligence and profound understanding of the northern region, and their relationships with Russia, play a central role in maintaining security in the North Atlantic. It is therefore critical that NATO continue to operate, train and exercise as seamlessly as possible with key partners through multinational and bilateral agreements. Interoperability is the key to the strength of partnership among likeminded nations. NATO members and partners must continue to ensure that they can operate as a single force when needed. To do so, NATO should build on US naval partnership concepts to unlock even greater potential for integration and cooperation among NATO forces.

6) Prepare for Maritime Hybrid Warfare

NATO must primarily give priority to high-end collective defence and deterrence in the North Atlantic, but there are other low-end threats that must also be taken seriously. NATO needs to exercise various maritime hybrid warfare scenarios, including reactions to attacks on high-value targets at sea and under sea. Such operations differ strongly from high-intensity blue-water operations, but could potentially have a paralyzing effect. Taking preventive measures are just as important as response options. To counter hybrid maritime threats and attacks in the North Atlantic, NATO should build intellectual capital, develop tactical and technological counter measures, improve and coordinate information sharing and strategic messaging, work with partners and stakeholder organisations, train and exercise full-spectrum, leverage coast guards and law enforcement and increase steady-state maritime presence. If NATO members are to remain ‘stronger together,’ the Alliance must face these new challenges head on and with one shared vision to ensure the continued security and economic vitality of the North Atlantic.

Conclusion

NATO must relearn some of the maritime concepts that dominated the Cold War period, while acknowledging that the present security environment differs greatly from that of the earlier period. The listed measures offer a comprehensive and sustainable approach for maritime supremacy in the North Atlantic to protect national sovereignty and territory in accordance with international law. There is a growing consensus in NATO that it needs to move in this direction. MARCOM has taken several initiatives to strengthen the maritime posture in the North Atlantic, to improve deterrence and collective defence, but it needs more resources to meet the new security challenges.

The North Atlantic remains essential to the commerce and trade that sustain the economic prosperity of all nations sailing in these waters. It is vitally important that the Alliance remains resolute and that its members and partners continue to contribute their fair share in securing and protecting the transatlantic bridge: the North Atlantic Ocean is NATO’s lifeblood.

6

Mandag 16. oktober 2017 hadde vi i Oslo Militære Samfund besøk av forsker ved Institutt for Forsvarsstudier (IFS), Lars Haugom, som foredro om Tyrkia. Foredraget hadde tittelen «Hvor er Tyrkia på vei?». Et veldig interessant tema og særdeles høyaktuelt jfr dagens nyhetsbilde. 

Tyrkia har lagt bak seg et av de mest turbulente årene i landets moderne historie med et mislykket kuppforsøk, unntakstilstand og en folkeavstemning som vil øke makten til landets president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig er tyrkisk utenrikspolitikk i endring. Landets forhold til vestlige allierte er blitt mer anstrengt, mens forholdet til andre makter som Russland og Iran er i rask bedring. Mot denne bakgrunnen stiller forsker Lars Haugom spørsmålet: Hvor er Tyrkia på vei?

 

Link til OMS_Tyrkia_plansjer.

Hvor er Tyrkia på vei?

Foredrag i Oslo Militære Samfund,
Mandag 16. oktober 2017

Innledning

God kveld alle sammen.

Først og fremst vil jeg få takke for invitasjon hit til Oslo militære samfunn.

Jeg er sikker på at alle dere som sitter i salen i dag har en forestilling om Tyrkia – fordi dere har besøkt landet, tjenestegjort sammen med tyrkiske offiserer, eller fulgt med når Tyrkia dukker opp i nyhetsbildet. Og jeg er sikker på at de fleste av dere har et inntrykk av at noe grunnleggende er i ferd med å skje i dette landet og i dets forhold til omverdenen.

I løpet av det siste halvannet året har Tyrkia også vært gjennom en svært turbulent periode med et mislykket militærkuppforsøk, innføring av unntakstilstand, store utskiftninger av personell i forsvaret og andre deler av statsapparatet, og en folkeavstemning som vil øke de politiske fullmaktene til president Reccep Tayyip Erdogan betydelig. Samtidig har Tyrkias relasjoner med USA og Europa blitt mer anstrengt, mens forbindelsene til både Russland og Iran er styrket. Spørsmålet blir derfor: Hvor er Tyrkia egentlig på vei? Forhåpentligvis vil dette foredraget bidra til et slags svar på spørsmålet.

Når det gjelder Tyrkia starter mye med geografien og historien. Foredraget starter også der.

  • PLANSJE 2

Geografi og selvforståelse

Sett fra Norge er Tyrkia først og fremst et land i periferien av Europa, på terskelen til Asia og Midtøsten. Fra et sikkerhetspolitisk perspektiv kan en hevde at Tyrkia først og fremst har betydning for oss fordi landet både utgjør en forbindelse til regionene mot øst, og samtidig er en buffer mot ustabilitet og trusler med opphav i disse regionene.

  • PLANSJE 3

Fra et tyrkisk perspektiv har landet derimot en svært sentral geostrategisk beliggenhet mellom verdens kontinenter og stormakter. Dette åpner på den ene siden for at Tyrkia kan bli en stormakt i regionene det er en del av, men gjør samtidig landet sårbart for de etablerte stormaktenes ambisjoner i de samme områdene.

  • PLANSJE 4

Dersom en skal forstå tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitisk tenkning er det viktig å forstå denne spenningen mellom forestillingen om Tyrkias rettmessige stormaktsposisjon på den ene siden, og forestillingen om landets sårbarhet for andre staters ambisjoner på den andre.

Begge disse forestillingene har sitt historiske opphav i Det osmanske riket. På høyden av sin makt på 1600-tallet omfattet dette imperiet Anatolia, Midtøsten, deler av Nord-Afrika, og store deler av Sørøst-Europa og Kaukasus. Det militære nederlaget ved Wien i 1683 innledet imidlertid en nedgangstid for osmanerne som varte fram til den endelige kapitulasjonen for de allierte landene etter Første verdenskrig. Nederlaget sammen med Tyskland og Østerrike-Ungarn i 1918 betød slutten på Det osmanske riket, og krigsoppgjøret ble særdeles ydmykende for tyrkerne.

  • PLANSJE 5

Gjennom Sevres-traktaten som ble undertegnet i 1920 skulle store deler av det gjenværende imperiet avstås til Storbritannia, Frankrike, Hellas, Italia og Armenia. De strategisk viktige stredene Bosporos og Dardanellene skulle i følge avtalen komme under internasjonal administrasjon. Tyrkerne skulle få sin egen lille nasjonalstat i den nordlige delen av Anatolia (det gule området på kartet).

Sevres-traktaten ble som kjent aldri satt ut i livet. Tyrkiske nasjonalister under ledelse av general Mustafa Kemal (1881-1938), som senere tok navnet Atatürk (Tyrkernes far) avviste traktaten og organiserte militær motstandskamp fra områder øst i Anatolia. Uavhengighetskrigen (1920-22) ga nasjonalistene kontroll over området som senere skulle bli Republikken Tyrkia, og den nye statens grenser ble internasjonalt anerkjent gjennom Lausanne-avtalen i 1922.

  • PLANSJE 6

Disse grensene sammenfaller også i det store og hele med grensene til dagens Tyrkia.

  • PLANSJE 7

Sevres-traktaten bidro likevel i stor grad til å forme Tyrkias utenriks- og sikkerhetspolitikk etter 1923, så mye at dette ofte blir omtalt som «Sevres-syndromet» i Tyrkia. Politikken har vært preget av frykten for oppsplitting og isolasjon, og en underliggende mistenksomhet overfor stormaktenes motiver – også landets allianserpartnere i NATO etter 1952. Tenkningen har vært influert av den tyske geopolitiske tradisjonen, og ideen om at Tyrkias unike geografiske plassering og sårbarhet må være utgangspunktet for tilnærmingen til og samarbeidet med andre stater. Dette har også bidratt til et sterkt fokus på sikkerhet til fordel for andre utenrikspolitiske saksfelter i Tyrkia. Dette var også en av flere faktorer som lenge ga militæret en fremtredende rolle i tyrkisk politikk.

  • PLANSJE 8

Republikken Tyrkia (1923 – )

Den nye politiske lederskapet med Mustafa Kemal Atatürk i spissen som grunnla Republikken Tyrkia i 1923, hadde som mål å skape en enhetsstat basert på territoriell nasjonalisme, sekulær politisk legitimitet og en statsdrevet økonomisk og teknologisk utvikling for å skape vekst og velstand. Innflytelsen fra Det osmanske riket skulle derimot minimeres.

  • PLANSJE 9

Dagens Tyrkia

Denne modellen for stat og nasjon har bidratt til at Tyrkia i dag er et land fullt av motsetninger og paradokser.

For eksempel er Tyrkia offisielt en enhetsstat, grunnlagt på forestillingen om at alle statsborgere er «tyrkere». Denne nasjonalstatsmodellen legitimerte Tyrkia innenfor grensene fra 1922. Samtidig fornektet Tyrkia lenge alle andre identiteter enn den tyrkiske – til tross for at landet i realitieten er et lappeteppe av etniske og religiøse grupper. Staten ble også organisert med sterk sentralisering av politisk makt i Ankara, og med svært begrenset lokal selvstyre ute i provinsene. Modellen la dermed også grunnlaget for den langvarige og etter hvert voldelige konflikten med kurderne, som fremdeles er den mest betente i Tyrkia.

Tyrkia er også offisielt en sekulær stat, men i dagens tyrkiske samfunn er det svært ulike oppfatninger om hva dette egentlig skal bety. Den gamle sekulære statseliten i Tyrkia, som var toneangivende fram til årtusenskiftet, hadde en oppfatning av sekularisme som ligger nær det franske begrepet laicité eller laiklik på tyrkisk. Dette vil si politikkens frihet fra religion – eller i den tyrkiske versjonen også statlig kontroll med religiøse institusjoner. President Erdogan og hans Rettferdighets- og utviklingsparti (AKP) understreker på sin side også støtte til en sekulær stat i Tyrkia, men oppfatningen her ligger nærmere det amerikanske secularism som vektlegger religionens frihet fra politiske inngrep – hvilket jo åpner et langt større rom for religion i politikk og samfunnsliv.

Tyrkia har videre offisielt hatt et demokratisk styresett siden 1950, men har aldri vært noe demokrati. Det har snarere vært snakk om kortere perioder med demokratisering som er blitt avløst av lenger perioder med et mer autoritært styresett. De demokratiske institusjonene i landet har hele tiden stått svakt, og autoritære elitegrupper har ofte dominert statsapparatet og satt demokratiske prinsipper til side for å fremme egne politiske mål. Den autoritære dreiningen som er foregått i tyrkisk politikk under Erdogan de siste årene er derfor snarere regelen enn unntaket hvis vi ser på moderne tyrkisk historie. Det nye er at dreiningen kommer under en sivil president fra et religiøst-konservativt parti og ikke fra Tyrkias gamle militær-byråkratiske elite.

Den siste perioden med demokratiserende reformer var mellom 1999 og 2004 da Tyrkia tilpasset seg EUs krav til nye medlemsland. Reformene stanset opp da medlemskapsforhandlingene gikk på grunn en gang etter 2005, og ble reversert i takt med at Erdogan konsoliderte sin maktposisjon og opposisjonen mot ham økte. Tilstramningen under Erdogan har vært såpass hard at vi antakelig må tilbake til perioden med militærstyre på begynnelsen av 1980-tallet for å finne noe tilsvarende.

  • PLANSJE 10

Fenomenet Erdogan

Tyrkisk politikk dreier seg i dag mye om landets president og sterke mann Reccep Tayyip Erdogan. Det kan derfor være naturlig å bruke ham som utgangspunkt for å forstå den politiske utviklingen som nå foregår i Tyrkia.

Erdogan kommer fra beskjedne kår som sønn av en fergekaptein i Istanbul. Han startet sin politiske karriere i det islamske Velferdspartiet, og ble i 1994 valgt til Istanbuls borgermester. I 2003 ble han Tyrkias statsminister fra det nyetablerte Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) som hadde fått flertall i parlamentsvalget året før. Etter tre sammenhengende perioder som statsminister ble Erdogan så i 2014 valgt til president. Og med de grunnlovsendringene som ble vedtatt gjennom den omstridte folkeavstemningen i april i år kan Erdogan i teorien bli sittende som president helt fram til 2029.

Erdogan har hele tiden stått for en politikk med vekt på Islam og konservative verdier, og med en målsetting om å gjenopprette historiske og kulturelle bånd til Det osmanske riket – bånd som landsfaderen Kemal Atatürk gjorde sitt beste for å svekke. Dette bragte Erdogan inn i stadige konflikter med den etablerte sekulære eliten i Tyrkia, ikke minst med den tyrkiske forsvarsledelsen som har betraktet seg selv som vokter av Atatürks revolusjon og landets sekulære orden.

I senere år har nasjonalisme også blitt et tydeligere element i Erdogans politiske profil, noe som må sees i sammenheng med hans frieri til nasjonalistiske krefter på høyresiden i tyrkisk politikk. Islam, konservative samfunnsverdier og tyrkiske nasjonale interesser knyttes nå sammen i det presidenten selv kaller «det nasjonale perspektivet» – og som han har en uttalt forventning om at alle samfunnsinteresser i Tyrkia slutter opp om.

Ved siden av Islam har økonomisk vekst og velstandsøkning gjennom privatisering og markedsliberalisering vært et viktig element i Erdogans politiske program. Under de to første AKP-regjeringene (2002-2011) opplevde da også Tyrkia en periode med vedvarende vekst og økning av befolkningens levestandard – noe som i sin tur bidro til Erdogans og AKP-partiets popularitet. Et aspekt ved denne utviklingen er de tette båndene som er knyttet mellom politiske ledere og private forretningsinteresser i Tyrkia, der lojalitet belønnes med kontrakter. Eiendomsutviklere og entreprenører med nære forbindelser til AKP er for eksempel blitt tilgodesett med store kontrakter til offentlige utviklingsprosjekter.

Erdogan har erklært sin tilslutning til et demokratisk system, men har ikke vist seg som noen demokrat i vestlig, liberal forstand. For Erdogan synes demokrati å være synonymt med majoritetsstyre der flertall i valg gir politiske ledere styringsrett, og mindretallet må «kjenne sin plass» og «respektere den nasjonale viljen». Hans kritikere hevder at for Erdogan har demokratiet først og fremst vært et middel for å oppnå politisk makt, ikke et mål i seg selv.

  • KLIKK

Tilbake på 1990-tallet er han også tillagt uttalelsen at «Demokrati er som et tog. Du går av når du er kommet fram til riktig stasjon».

AKP var fra starten av et samlingsparti på høyresiden i tyrkisk politikk som fikk støtte fra så forskjellige grupper som islamister, konservative, liberale, næringslivsledere, tilhengere av tyrkisk EU-medlemskap og konservative kurdere. Det disse gruppene hadde til felles var at de ønsket en endring fra den autoritære formynderstaten som landets gamle militær-byråkratiske elite sto for. AKP ble i denne sammenhengen betraktet som en demokratiserende og liberaliserende kraft som kunne åpne det tyrkiske samfunnet og gjøre Tyrkia til en del av Europa. Partiet skulle imidlertid vise seg å være mer konservativt og religiøst enn liberalt, og i 2013 sa partiledelsen offisielt takk og farvel til liberale krefter som hadde vært deres allierte gjennom ti år. Etter hvert har AKP også blitt mer og mer av et enmannsshow, dominert av Erdogan og hans lojale støttespillere – de såkalte «Erdoganistene» i partiet. Per i dag er det også vanskelig å få øye på noen andre i partiet som har tilstrekkelig evne og vilje til å utfordre Erdogan som partileder.

I sin tid som statsminister og senere president har Erdogan stått i sentrum for noen av største kampene i tyrkisk politikk- ikke minst fortrengningen av den gamle sekulære eliten fra statsapparatet, og oppgjøret med militærets politiske vokterrolle og innflytelse. Striden med Gülen-bevegelsen, som toppet seg med det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016, er bare den siste i rekken av politiske kamper som Erdogan har stått midt oppi og (foreløpig) gått seirende ut av.

Mest av alt kan Erdogan betegnes som en populist, og hans bakgrunn og evne til å kommunisere med folket har hjulpet ham enormt i den politiske karrieren. Millioner har stemt på Erdogan fordi de betrakter ham som en av dem, en som vet hva det betyr å komme fra beskjedne kår. Oppveksten og tiden som lokalpolitiker i Istanbul har også gitt den tyrkiske presidenten en glimrende teft for hva den jevne borger er opptatt av og hva som appellerer til velgerne. Han har en egen evne til å samle folk rundt seg, kontrollere politiske nettverk og kommunisere et politisk budskap til velgerne. Selv om han er høyst kontroversiell og intenst hatet i mange kretser i Tyrkia er det vanskelig å være uenig i at han er den mest effektive lederen, taleren og politiske operatør Tyrkia har hatt siden Kemal Atatürk døde i 1938.

I hvilken retning er det så Erdogan er i ferd med å ta Tyrkia?

  • PLANSJE 11

Det vi nå ser konturene av i Tyrkia er et system i Tyrkia som er blitt kalt «competitive authoritarinism». «Slike regimer har konkurranse om politisk makt i den forstand at opposisjonspartier kan bruke demokratiske institusjoner for å komme i maktposisjon, men de er ikke demokratiske fordi selve konkurransen er rigget til fordel for de sittende makthaverne. Konkurransen er med andre ord reell, men ikke rettferdig» (Levitsky og Way, 2010). Russland under Putin kan tjene som eksempel på et slikt system.

Om to år, i 2019, er det igjen valgår i Tyrkia – og for første gang skal det gjennomføres valg på president, nasjonalforsamling og lokalstyre samme år. Det er grunn til å tro at Erdogan og regjeringspartiet vil bruke all den kontrollen og innflytelsen som de nå har over statsapparatet og samfunnsinstitusjoner for å sikre en seier i disse tre valgene. Opposisjonen vil ha en teoretisk mulighet til å ta makten, men det skal svært mye til for at den vil greie dette i praksis.

  • TRYKK FOR Å FÅ FRAM BILDE

Blant opposisjonslederne i Tyrkia i dag er det Meral Aksener som har størst reell mulighet til å utfordre Erdogan i 2019. Aksener er utbryter fra nasjonalistpartiet MHP og er i ferd med å starte sitt eget politiske parti. Det som gir Aksener en reell sjanse mot Erdogan er at hun tilhører den konservative høyresiden, og derfor appellerer til de samme velgergruppene som til nå har støttet AKP. Samtidig er hun sekulær og reformorientert nok til å appellere til velgere som ellers ville stemt på det republikanske partiet CHP. I tillegg har hun ry for å være en sterk og handlekraftig leder – noe som også bidrar til hennes popularitet i Tyrkia. Det springende punktet med tanke på en valgseier er imidlertid om hun kan tiltrekke seg nok stemmer fra velgere som identifiserer seg med AKP, men som av ulike grunner ikke ønsker at Erdogan skal fortsette som president. I tillegg må hun makte å overkomme de mange begrensningene som styresmaktene utvilsomt vil legge på opposisjonspartiene i den kommende valgkampen. Valgene i 2019 er skjebnevalg som Erdogan ikke har råd til å tape, og som han vil benytte de fleste midler for å vinne. Med stor grad av personlig kontroll over mediene, domstolene og etterretnings- og sikkerhetsapparatet er det også gode muligheter for at han vil hale nok en valgseier i land om to år.

  • PLANSJE

Utenrikspolitisk er det også skjedd vesentlige endringer i Erdogans tid som Tyrkias leder. Tyrkia har nå en annen måte å forholde til omverdenen på enn tidligere.

I tyrkisk utenriks- og sikkerhetspolitikk kan en identifisere tre ulike perspektiver eller syn på hvordan Tyrkia bør orientere seg.

Det første perspektivet, «atlantisisme», hevder at tyrkiske interesser er best tjent med en tett tilknytning til euro-atlantiske samarbeidsordninger som NATO og EU. Dette synet var særlig fremherskende i Tyrkia fra 1950-tallet og frem til den kalde krigens slutt, og var først og fremst motivert av trusselen fra Sovjetunionen.

«Ny-osmanisme» kom til som perspektiv på 1990-tallet da det igjen ble mulig å opprette bånd til de tidligere osmanske områdene på Balkan og i Midtøsten, og med de tyrkisktalende republikkene i Kaukasus og Sentral-Asia. Den grunnleggende ideen i ny-osmanismen er at Tyrkia, på grunn av sin geografiske beliggenhet, kultur og historie har en unik mulighet til å påvirke utviklingen i de regionene landet er en del av – primært ved hjelp av «myke maktmidler» som diplomati, handelsforbindelser og kulturutveksling. I følge tidligere statsminister Ahmet Davutoglu, som var en av de fremste eksponentene for ny-osmanismen, kunne Tyrkia på denne måten skaffe seg strategisk dybde i de omkringliggende regionene, og bli en regional stormakt – eventuelt på sikt også en middelmakt på linje med Russland og Brasil. Tilnærmingen til de tidligere osmanske områdene skulle imidlertid ikke gå på bekostning av Tyrkias forhold til Vesten. Tvert imot skulle innflytelsen i disse områdene sørge for at Tyrkia forble relevant for USA og Europa – som brobygger og fasilitator i forhold til land i andre regioner.

Det tredje perspektivet, «eurasianismen», kan også spores tilbake til 1990-tallet og Den kalde krigens slutt. Den tyrkiske eurasianismen kjennetegnes ved en dyp skepsis til Europa og USA, og en avvisning av at Tyrkia fortsatt har sammenfallende interesser med vestlige land. Tyrkia bør i stedet føre en utenriks- og sikkerhetspolitikk som er uavhengig av Vesten og være fri til å styrke relasjonene med andre stormakter – først og fremst Russland, men også stater som Iran, India og Kina.

Utenrikspolitikken som Tyrkia nå fører har tydelige trekk fra det eurasianistiske perspektivet.

  • KLIKK

Den nye sikkerhetspolitiske linjen har fått betegnelsen «Erdogan-doktrinen» Kort fortalt innebærer denne at Tyrkia skal føre en mer pro-aktiv sikkerhetspolitikk med forebyggende bruk av militærmakt utenfor egne grenser for å sikre nasjonale interesser. Om nødvendig skal Tyrkia også kunne se bort fra hensynet til alliansepartnere og handle unilateralt.

I løpet av de seneste fire årene har da også landets utenrikspolitiske kurs dreid fra en satsing på mulitlateralitet og diplomatisk brobygging, til en mer unilateral, nasjonalistisk og til dels selvhevdende utenrikspolitikk – inkludert en større vilje til militær maktprojisering i regionale konflikter som Syria, Irak og Qatar.

  • PLANSJE

Det er også liten tvil om at forholdet til USA og flere europeiske land er blitt dårligere de seneste årene – spesielt etter at Erdogan ble president i 2014 og det mislykte militærkuppforsøket sommeren 2016 – mens forholdet til østlige makter som Russland og Iran er styrket.

Det er flere grunner til dette.

For det første har Tyrkia og de vestlige landene i økende grad motstridende interesser i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Både når det gjelder kurderne, den syriske borgerkrigen og den regionale utviklingen i Midtøsten befinner Tyrkia og vestlige land seg oftere og oftere på forskjellig side.

For det andre har Tyrkia og Vesten beveget seg vekk fra hverandre når det gjelder politiske verdier. Den autoritære dreiningen i Tyrkia, med stadig dårligere kår for demokrati og menneskerettigheter, er gjentatte ganger påpekt og kritisert av USA og europeiske land, til Ankaras store forbitrelse. Tyrkiske styresmakter mener Vesten ikke forstår de sikkerhetsmessige utfordringene landet står overfor med terrortrusler fra mange politiske hold.

Et tredje moment er den iboende mistanken mange tyrkere har til Vestens egentlige motiver og planer med Tyrkia. Denne mistanken er ikke blitt noe mindre etter kuppforsøket i fjor sommer. At USA og europeiske land nekter å utlevere både Fetullah Gülen og andre tyrkiske statsborgere som anklages for delaktighet i kuppet, styrker bare mistanken om at USA og Vesten stod bak kuppforsøket – eller i alle fall hadde et sterkt ønske om at det skulle lykkes.

Sist, men ikke minst, forsterkes dette motsetningsforholdet ved at Erdogan bruker utenrikspolitikken så aktivt for å fremme sin innenrikspolitiske agenda. Både den harde linjen mot kurderne i og utenfor Tyrkia, og den glødende retorikken mot flere av landets vestlige allierte, har funnet god gjenklang hos Erdogans velgere og politiske støttespillere på hjemmebane. Her spiller presidenten på historien om Tyrkia som offer for stormaktenes skumle planer. Stormaktene vil – i følge Erdogan bruke alle midler for å holde Tyrkia svakt og forhindre at landet inntar sin rettmessige plass som politisk og økonomisk stormakt.

Bildet av kjøligere relasjoner med europeerne er imidlertid ikke entydig. Det dårlige forholdet til Europa gjelder først og fremst de store landene på kontinentet. Forholdet mellom Tyrkia og Storbritannia virker på den annen side å være svært godt. Da den britiske statsministeren Theresa May besøkte Tyrkia i januar i år ble det for eksempel undertegnet forsvarskontrakter for 135 milliarder dollar. Møtet mellom May og Erdogan fikk en britisk diplomat til å trekke en sammenlikning med situasjonen i 1580 da Storbritannia og Det osmanske riket allierte seg mot de europeiske kontinentalmaktene.

Det er også antakelig en grense for hvor langt Tyrkias vending mot øst vil gå. Helt siden 1990-tallet har Ankara søkt en lederrolle i naboregionene – først overfor de turkomane republikkene i det tidligere Sovjetunionen og senere overfor de arabiske landene. En slik lederrolle er det imidlertid få om noen andre stater som ønsker at Tyrkia skal ha. De turkomane republikkene foretrakk sine etablerte relasjoner med Moskva framfor å knytte seg til Ankara, og i den arabiske verden huskes fortsatt Det osmanske riket som en undertrykkende kolonimakt. I Midtøsten konkurrerer også Tyrkia med Egypt, Saudi-Arabia og Iran om å være en lederstat, og så langt er det tyrkerne som er gått tapende ut av denne konkurransen. Og i Tyrkias forhold til Russland er det vel liten tvil om hvem som er storebror og lillebror.

Tyrkia trenger dessuten relasjonene med Europa og USA, uansett hvor mye president Erdogan insisterer på det motsatte. EU og USA er fremdeles blant Tyrkias viktigste handelspartnere, og en betydelig kilde for utenlandske investeringer. De fleste tyrkere som bor utenfor Tyrkia er også bosatt i europeiske land. Dette er viktige grunner til at andre i Tyrkias politiske lederskap uttrykker seg langt mer forsonlig når det gjelder EU enn presidenten. I tillegg er det vanskelig å se hvordan Russland eller en organisasjon som Shanghai Cooperation Council vil kunne gi Tyrkia de samme sikkerhetsgarantiene som NATO i dag gir. Selv om det er en sterk mistenksomhet mot USA og Europa i dagens Tyrkia, er ikke mistenksomheten mot Russland og Iran nødvendigvis så mye mindre. Dette er Tyrkias historiske rivaler om regional makt og innflytelse. Det kjøligere forholdet til vestlige land, og samtidig et varmere forhold til østlige makter kan derfor først og fremst sees som et uttrykk for at Ankara ønsker flere hester å spille på når de skal fremme egne utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser.

Når det gjelder NATO, vil en slik politikk fra tyrkisk side vil utvilsomt komplisere samarbeidsforholdene i alliansen – spesielt dersom Ankara lar bilaterale relasjoner bestemme sin linje i NATO eller Tyrkia reserverer seg mot deler av NATO-samarbeidet. En total tyrkisk exit fra NATO virker på den annen side mindre sannsynlig all den tid alliansen ikke har noen eksklusjonsparagraf og Ankara fortsatt synes å se seg tjent med medlemskapet.

Det er godt mulig at vi nå ser begynnelsen på et mer varig brudd mellom Tyrkia og Vesten. Ingen av partene synes imidlertid å ønske noe dramatisk brudd, så hvis det går mot en skilsmisse vil det i så fall bli en skilsmisse med lang separasjonstid.

  • PLANSJE

Det tyrkiske forsvaret

Siden dette er Oslo militære samfunn skal jeg også til slutt si noen ord om Det tyrkiske forsvaret som nå gjennomgår en omfattende restrukturering i kjølvannet av fjorårets kuppforsøk.

Kuppforsøket var en monumental ydmykelse av forsvaret som nasjonal institusjon, og førte til store utskiftninger i offiserskorpset. Så langt er 7500 personer avskjediget fra militæret. Av disse er 4200 offiserer, 150 av dem med general- eller admirals grad. Dette betyr at nesten halvparten av alle generaler og admiraler i Tyrkia har fått avskjed. Hvis vi sammenlikner med situasjonen et år før kuppforsøket er det tyrkiske offiserskorpset redusert med hele 38 prosent.

Utskiftningene i offiserskorpset har ført til mangel på militært personell i noen kategorier som flygere og personell i spesialstyrkene, men synes ikke å ha gått utover forsvarets evne til å gjennomføre militære operasjoner. Tyrkiske styrker har gjennomført flere store operasjoner i året siden kuppforsøket – både i nabolandene Syria og Irak og i de sørøstlige provinsene i Tyrkia. Selv om disse operasjonene ikke har vært ubetingete suksesser er det heller ikke noe som tyder på at forsvaret har fått redusert sin stridsevne i betydelig grad.

Det er også omfattende planer for å omstrukturere forsvaret og sivil-militære relasjoner i Tyrkia.

Forsvaret er fratatt mange av sine enheter. Det paramilitære Gendermeriet og kystvakten er nå fullt og helt underlagt innenriksdepartmentet, mens militære sykehus, skipsverft og industrielle foretak er overført til sivil ledelse

Det militære utdanningssystemet er også i endring, med stenging av de militære videregående skolene og etableringen av et nasjonalt forsvarsuniversitet under ledelse av en sivil rektor. Dette universitet skal etter planen fungere som en overbygning for det tyrkiske forsvarets stabsskole og tre krigsskoler.

Kommandolinjene på toppen er også endret. Presidenten skal nå utpeke forsvarssjefen direkte, og forsvarssjefen og hans stab skal underlegges presidentembetet. Grensjefene skal på sin side underlegges forsvarsdepartementet og rapportere til forsvarsministeren. Presidenten og statsministeren skal dessuten kunne gi grensjefene ordre direkte uten å gå veien om forsvarssjefen. Dette svekker formelt forsvarsjefens rolle og muligheter til å handle uavhengig av den politiske ledelsen.

I vestlig sammenheng må en antakelig til Vest-Tyskland etter Andre verdenskrig og etableringen av Bundeswehr for å finne en liknende struktur

Alt i alt synes det tyrkiske militæret for første gang i sin historie å ha kommet under reell sivil kontroll. Det er imidlertid et system med sivil politisk kontroll vi ser konturene av i Tyrkia, ikke demokratisk kontroll som i vestlige land. Kontrollen i Tyrkia ligger i siste instans hos Erdogan og AKP-partiet.

Takk for oppmerksomheten!

 

 

 

 

 

Foto: US Embassy

Amerikas forente staters ambassadør til Norge, Samuel D. Heins, gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget The US Perspective on the current US-Norway Bilateral Relationship.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 18. oktober 2010
Ved
Ambassador Barry B. White
US Ambassador in Norway

Foto: Kjell Huslid, OMS

 

U.S. FOREIGN POLICY AND UPCOMING MID-TERM ELECTIONS

 

I want to thank the Oslo Military Society for giving me the honor of appearing before you to discuss the Obama Administration‘s Foreign Policy, along with a brief update on U.S. politics as we look ahead to the November 2 mid-term elections in the U.S.   At the conclusion of my remarks, I will be pleased to take your questions.

I feel very privileged to be the United States Ambassador to the Kingdom of Norway and to have the confidence of the President to be his representative in Norway and to present his foreign policy. As everyone in this room knows, Norway and the United States have had and maintain a very close relationship, which began when the first emigrants left Stavanger for the U.S. in 1825. Recently, a Norwegian minister told me that Norway is a country with over 9 million people, half of whom live in the U.S. Indeed, my Deputy Chief of Mission, Jim Heg, is a direct descendent of the famous Norwegian who was a U.S. Civil War hero, Colonel Heg, who led a division of Norwegians on the Union side,

The U.S.-Norway relationship is based on shared values and principles, including respect for human rights, democracy and equality, as well as a deep and enduring mutual trust founded during the home front resistance in Norway during World War II and the formation of NATO in 1949. Our strong bilateral relationship and our joint trust in both NATO and the United Nations have deepened under the leadership of President Obama.

The on-going cooperative projects between the U.S. and Norway, are too numerous to list completely, but they include NATO and UN missions, periodic exercises, prepositioning of critical material, cross training of personnel and multiple procurement programs including the recently delivered C130Js, the Joint Strike Fighter program, and the protector system. As a point of reference, Norwegian military members use approximately 500 training billets per year in the US, some jointly taught, ranging from short one week courses to programs lasting more than a year. I have yet to meet a Norwegian pilot that hasn’t trained in the U.S. or a Norwegian Special Forces Soldier that has not exercised or fought with a U.S. unit at some time during his or her career.   Indeed, one of the highlights of my first year in Norway was getting a back seat ride from Lt. Colonel “Junior” Gunnerud, a Norwegian Air Force pilot, on a Norwegian F-16 flying out of Bodø, and that was one terrific experience.

Tonight, I would like to highlight one operation that is ongoing. On September 27th, the Norwegian diesel electric submarine, “UT-VAR”, arrived at Naval Station Norfolk for a port visit. The arrival of UTVAER marks the first time a Royal Norwegian submarine has pulled into a United States port. Along with the highly capable Norwegian frigate, FRIDTJOF NANSEN, the UTVAER, one of Norway’s six ULA class submarines, will participate in a major training exercise with the USS Enterprise Carrier Strike Group giving the Battle Group training opportunity with both a diesel submarine and a top notch modern frigate. Although the Bergen press has referred to this exercise as a case of David versus Goliath, the anti-submarine exercise, conducted throughout the Atlantic, will give the U.S. Navy the chance to train with something it does not have in its inventory – a small capable diesel submarine.

Shifting gears to current US Foreign Policy under the Obama Administration, I may be somewhat biased, but I believe that President Obama will go down in history as a transformative president. In one of his first speeches on foreign policy, given to the U.N., he outlined four basic tenets of his foreign policy. First, the U.S. will engage in a renewed multi-lateral approach to foreign policy, by engaging allies to share in the solutions to problems, by working cooperatively with the U.N., NATO and other multi-national organizations and by not being afraid to engage in negotiations and conversations with enemies, while still retaining the right to exercise, in conjunction with our allies, the military and economic power of the U.S., when necessary and appropriate. Second, he will work to eliminate the threat of nuclear proliferation and toward the reduction and ultimate elimination of nuclear weapons. Third, he recognizes the science behind global climate change and the threat it poses to our future and indeed the future of the planet. He has pledged to work to reduce the adverse effects on our environment caused by human activity. Fourth, he will work for economic stability throughout the world and in particular for the economic development of developing countries. President Obama recognizes the need to improve the economic well being of the millions of people around the world who live in poverty, without proper nutrition and health care. Accordingly, he just signed a Presidential Policy Directive on Global Development.

In his most recent speech to the United Nations General Assembly on September 23, 2010, President Obama discussed what the current US Administration has done to address the challenges we face in the world community. The President’s primary focus has been on rescuing the economy from potential catastrophe. I am not sure that people really understand how close the U.S. and international financial markets came to total collapse. America has joined with nations around the world to combat this financial crisis and to spur growth, and to renew demand that could restart job creation. Toward this end, he has worked with nations around the world for international coordination to stabilize the financial markets and stimulate economic growth. In a world where prosperity is more diffuse, we must broaden our circle of cooperation to include emerging economies — economies from every corner of the globe.

In an effort to improve common security, America is waging a more effective fight against al Qaeda, while winding down the war in Iraq.  Since President Obama took office, the United States has removed nearly 100,000 troops from Iraq.  We have done so responsibly, as Iraqis have transitioned to lead responsibility for the security of their country. Now, we are focused on building a lasting partnership with the Iraqi people, while keeping our commitment to remove the rest of our troops by the end of next year. The future of Iraq now rests where it belongs – with the people of Iraq. We and our allies can and will provide guidance and assistance, but the Iraqis, as they should, are now taking control of their future.

In Afghanistan, we are working as part of ISAF and NATO to pursue a strategy to break the Taliban’s momentum and build the capacity of Afghanistan’s government and security forces, so that a transition to Afghan responsibility can begin next July.  Norway has been part of ISAF and a stalwart partner in this effort and, with the new 2011 Norwegian Budget, I am happy to say a continuing partner. The steady force level, which has been funded for another year, will provide needed support for the important ISAF mission.   NATO encourages and looks forward to a positive decision from Norway to return Norwegian Special Forces units to ISAF.   Recently, I was present at NATO Headquarters in Brussels at a meeting with Admiral Stavridis and other U.S. Ambassador’s to European countries. Admiral Stavridis noted that while the press obsessively has focused on the problems in Afghanistan, there are many positive things happening there that go unreported. Although he noted that there still are significant challenges in Afghanistan and that there is much work to be done and that there will be difficult days, months, and years ahead, he pointed out some positive examples of the slow steady work that is being done and signs that patience and perseverance may be rewarded in the end.

Tonight, I would like to focus on three areas. First, I want to outline President Obama’s efforts toward achieving a nuclear free world. Second, I want to highlight Arctic cooperation and the importance of the Arctic to the United States. Third, I will discuss President Obama’s newly signed Presidential Policy Directive on Global Development that centers U.S. development policy on the promotion of sustainable economic growth.

After addressing these foreign policy challenges, I will discuss the upcoming mid-term elections in the U.S. and what it may mean for U.S. politics.

President Obama has made it clear that his goal is a world without nuclear weapons. He clearly laid out his commitment to this goal in Prague last year. This is clearly aligned with Norway’s positions. Last week I attended an international conference in Oslo on “A Nuclear-free world; Nuclear Disarmament Strategies, Non-Proliferation and Export Control”, at which Foreign Minister Støre praised President Obama for providing momentum to move forward this agenda and for establishing the long range goal of a world without nuclear weapons. Since that speech the Administration has taken steps in four areas: reducing nuclear arsenals, promoting non-proliferation, making nuclear energy safe, and combating nuclear terrorism.

One of President Obama’s first achievements was to join with Russia to sign the most comprehensive arms control treaty in decades, reducing the role of nuclear weapons in our security strategy.  The new START Treaty with Russia reduces limits on strategic offensive warheads by approximately 30% and limits on strategic delivery vehicles by over 50% compared with previous treaties. The Treaty is a continuation of the international arms control and nonproliferation framework that the United States has worked hard to foster and strengthen for the last 50 years.   It also represents a significant step forward in building a stable, cooperative relationship with Russia. President Obama transmitted the New START Treaty to the U.S. Senate for ratification this past May. Although it is the President’s desire to obtain ratification before year-end, this may not be possible. I will discuss some of the politics behind ratification shortly.

President Obama’s work on nuclear non-proliferation resulted in the adoption of a formal document at the 2010 Review Conference of the Non-Proliferation Treaty (NPT) in New York. This achievement demonstrated the NPT parties’ commitment to the Treaty and their agreement on steps to strengthen the international nuclear nonproliferation regime. The positive and constructive tone of the Conference helped to further the agenda set forth by President Obama in Prague.

As part of our effort on non-proliferation, President Obama offered the Islamic Republic of Iran an extended hand last year, and underscored that it has both rights and responsibilities as a member of the international community. However, he also underscored the need for Iran to be held accountable if it fails to meet those responsibilities.  Iran is the only party to the NPT that cannot demonstrate the peaceful intentions of its nuclear program. The Iranian government must demonstrate a clear and credible commitment and confirm to the world the peaceful intent of its nuclear program.

The United States’ new approach to nonproliferation energized the Review Conference. The Obama Administration took clear steps at the conference, including transparency on the size of the U.S. nuclear weapons stockpile and pledging $50 million to the Peaceful Uses Initiative at the International Atomic Energy Agency (IAEA).  President Obama will use the momentum generated at the NPT RevCon at the upcoming Conference on Disarmament, in the UN First Committee, and with the IAEA Board of Governors, and the Nuclear Suppliers Group.

In addition, President Obama held the Nuclear Security Summit in Washington D.C. this past spring. Not since 1945 has a U.S. President hosted a gathering of so many Heads of State and Government. The Summit highlighted the global threat posed by nuclear terrorism and the need to work together to secure nuclear material and prevent illicit nuclear trafficking and nuclear terrorism.  Participants reached a consensus about the nature of the threat and agreed to a collective effort to secure nuclear material by the end of 2013.

We know that al Qaeda and other terrorist groups seek the capability to build a nuclear weapon.  At the summit, leaders pledged to take full responsibility for the security of nuclear materials under their control, to continue to evaluate the threat, to improve the security of nuclear materials, and to exchange best practices and practical solutions…   Also at the Summit, the President spoke about the importance of extending the G8 Global Partnership beyond 2012 and called on nations to join the U.S. in committing additional funds to combat the global WMD threat.  The G8 partnership is another forum where the U.S. and Norway work together to address managing nuclear material. Norwegian Prime Minister Stoltenberg participated at the Summit, given Norway’s active role on nuclear safety issues, in particular in the Arctic.

Turning to the Arctic, it is clear that the Arctic and U.S. Arctic policy are attracting greater attention throughout the U.S. Government, including from Secretary of State Clinton. Prior to my coming to Post as Ambassador, both President Obama and Secretary Clinton advised me to pay attention to the Arctic. Of note, Secretary Clinton related her very positive memories of her visit as a senator to Svalbard with Senator McCain. I had the opportunity to travel to Svalbard with a Congressional delegation last June. It was a very interesting trip. I had the opportunity to view first-hand and up close the effects of global climate change in the Arctic.

 

The current U.S. Arctic policy states: “The United States is an Arctic nation, with varied and compelling interests in that region,” and it commits the Administration to encourage the U.S. Senate to accede to the 1982 UN Convention on the Law of the Sea. We already follow its provisions. I am working along with many military and political leaders in the U.S. to obtain senate ratification of this convention that was negotiated by President Regan. The directive also notes that the U.S. has broad and fundamental national security interests in the Arctic region and will safeguard those interests. As was reinforced during my discussion last month with the European Command Leadership in Stuttgart, the US is committed to a peaceful Arctic. This will become increasingly important as Climate changes and economic development will undoubtedly increase human presence in the Arctic. Neither the United States nor any of the other Arctic countries want a military build-up in the Arctic. However, we must continue to develop, through the Arctic Council, additional channels of communication and clear rules for operating in the Arctic. Teaming with the other Arctic Nations, we must ensure we identify and support the “soft security” needs in the region, including critical areas such as search and rescue, transportation safety, accident prevention, environmental protection, resources management, and fisheries preservation.

 

We do not see a geopolitical scramble for the Arctic that cannot be solved within existing frameworks. Instead, we see the Arctic as an area where the desire for productive collaboration prevails among many stakeholders. Norway and Russia have already demonstrated their willingness to cooperate in the Arctic within the existing frameworks, with the signing of the new border delimitation agreement – A milestone agreement and hopefully a precursor of further cooperative negotiations between Russia and other nations, including the U.S.

The United States views the Arctic Council as the primary forum for Arctic issues. The Arctic Search and Rescue (SAR) task force of the Arctic Council, co-chaired by U.S. and Russia, held a successful meeting in Norway this past May. The task force is making progress on preparing an instrument on cooperation that can be signed by the eight Arctic States at the 2011 Arctic Council Ministerial in Copenhagen. The Arctic and in particular, the Barents, will undoubtedly become an increasingly busy place. It will be very important that, as the necessary economic interests in that area increase, the military activity is tailored to meet safely this expansion without escalation.

 

The final policy point that I will address is the President’s new Policy Directive on Global Development. On September 15, 2010 President Obama signed a Presidential Policy directive underscoring that development is not only vital to U.S. national security but is also a strategic, economic, and moral imperative.  The directive sets out new policy objectives, an
enhanced operational model, and a modern architecture for U.S. development efforts. Through the Presidential Policy Directive, President Obama has made clear that sustainable development is a long-term proposition, and progress depends on the choices of political leaders and the quality of institutions in developing countries.  Where leaders govern responsibly, set in place good policies, and make investments conducive to development, sustainable outcomes can be achieved.  Where those conditions are absent, it is difficult to engineer sustained progress, no matter how good our intentions or the extent of our engagement.

 

The first pillar of this policy is ECONOMIC GROWTH. The United States will enhance its focus on broad-based economic growth and democratic governance, and concentrate resources, policy tools, and engagement in support of select countries and sub-regions where the conditions are right to sustain progress. The second pillar is INNOVATION:  The United States will increase investments in development-focused innovation by seeking out and scaling up technologies such as vaccines for neglected diseases, weather-resistant seed varieties, and clean energy technologies.  Additionally, the government will increase public funding and secure more private funding for development-focused research and increase the utilization of science and technology in developing countries and will invest in systemic solutions for service delivery, public administration, and other government functions where capacity exists.  Where partner governments set in place systems with high standards of transparency, good governance, and accountability, the United States will align new investments with country priorities, and work through national institutions rather than around them.
Now, let me shift over to a few words about the upcoming U.S. Mid-Term Elections…

Thank you again for the opportunity to share my views on U.S. foreign policy priorities and a prognosis for the U.S. Congressional elections. I am pleased to take your questions.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. mars 2009

 

“Reaching Out and Standing Up:
Moving the Trans-Atlantic Alliance Forward”

 

Remarks to the Oslo Military Society by

U.S. Ambassador Benson K. Whitney

 

 

U.S. Ambassador Benson K. Whitney. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

On June 28th, 1962, young Siegfried Noffke was moments away from completing a tunnel under the watchtowers and barbed wire of the Berlin Wall. The previous August, after visiting relatives in West Berlin, Noffke found his crossing point closed and could only wave to his wife and young daughter on the eastern side. He decided the only chance to reunite his family was to smuggle them to freedom in the west. On that early June morning, Noffke broke through the last of the 200-yard tunnel into a cellar of an East Berlin house. Instead of finding his family, Noffke was met by the Stasi and killed in a hail of gunfire, the first to die for freedom at the Berlin Wall.

 

For the next 28 years the Berlin Wall stood as the defining symbol of the Cold War, the global struggle between democracy and communism. And we won – the trans-Atlantic alliance won. On a glorious night in November 1989, exactly twenty years ago, Berliners streamed across the border where Siegfried Noffke died and shattered the wall physically and ideologically with hammers, picks, and the joy of freedom. Do you remember that day?

 

Yes we won. And it was no accident, no lucky break. We prevailed because the trans-Atlantic alliance led the world. We led by staying true to our values. We led by keeping alliance ties strong. We led by making the hard decisions and taking the tough actions needed to win.

 

This year we celebrate NATO’s 60th anniversary and rightly recognize the achievements of the trans-Atlantic alliance. And what a record of almost inconceivable success – a Europe prosperous, whole and free, total victory in the Cold War, the creation of multilateral institutions that brings global order and progress — the UN, the EU, the WTO, OSCE, IMF, World Bank. And, of course, NATO itself, the greatest defensive political and military alliance of all time. It is no exaggeration to say that this alliance has been the most powerful global force for peace, development, and progress in all history.

 

Now, I do not want to be a “festbrems.” But as we raise our glasses, I hope our celebration of alliance success in the 20th century is matched by a hard look at its future in the 21st.

 

We are far enough into this century to know the trans- Atlantic alliance is operating in a very different world. In this world, shrunken by modern communication and transport, the modern challenges of weapons proliferation, terrorism, environment, disease, and poverty leap borders, oceans, and continents. No nation can hide. All are threatened. These global problems demand global solutions, with simultaneous coordinated action by many nations.

 

Yet any such global solutions are complicated by fundamental changes in the geo-political scene. One unmistakable trend is the rise of emerging powers – China, India, Iran, Russia, Brazil, South Africa and others – each building some combination of significant economic, political, and military strength. These nations have powerful sovereign interests. Some do not share our beliefs and institutions. All are understandably protective of their right to development and prosperity. Many are less willing to compromise their own progress for the sake of some larger good.

 

The clear lines of the Cold War are now giving way to this more fragmented geo-political scene. As this more complex framework confronts these global problems, the chances for conflict increase and the barriers to cooperation mount. A Rubik’s cube of diplomatic and political variables emerges. Already multilateral institutions strain to operate successfully as national interests clash with post-Cold War dreams of global order. Witness China’s veto of UN action in Darfur, Russia’s rejection of OSCE monitors in Georgia, the failed WTO negotiations.

 

This new world seems to call for strong leadership, the kind our trans-Atlantic alliance provided in the 20th century. But nothing is guaranteed in the future. History is littered with alliances that came and went with the tides of political, military, economic, and social change. John F. Kennedy once wrote, “For time and the world do not stand still. Change is the law of life. And those who look only to the past are certain to miss the future.”

 

So let’s look to the future. Let’s ask the tough questions – will the trans-Atlantic alliance have the same central place in the new century as it did in the last? Will the ties between Europe and the U.S. remain the cornerstone of our global approaches?

 

Some might laugh these questions off. But, for example, the rising importance of the East to Europe and the U.S. both in economic and security terms, cannot – and will not — be ignored on either side of the Atlantic. Of course, new relations need not undermine older ones. But an alliance is a choice and to have real relevance, it must be genuinely valued by its members. The trans-Atlantic relationship can remain a central pillar of the geo-political structure – but only if the United States, Norway, and Europe ensure the alliance actually achieves our essential policy goals. To meet that test depends on us. What do we need to do?

 

First we must commit to our values. Without the will to defend the basic values upon which the alliance was founded, it cannot assume any mantle of leadership. This is an alliance of conviction, not just an alliance of interest. If we do not really believe in a world defined by freedom, democracy, rule of law, human rights, and free enterprise, then we have lost the heart of the alliance, lost the will to act. The alliance must speak out for those values without apology and actively defend them, even when it might be easier to do nothing.

 

Even if, inspired by our values, we have the will to lead, the trans-Atlantic alliance must have the strength to lead. To me, this means vastly different but equally important work must be done on both sides of the Atlantic.

 

In a 2008 speech before the Atlantic Council, former British Prime Minister Tony Blair made a simple but powerful recommendation of the basic changes Europe must make and the U.S must make to keep the alliance capable of meeting the demands of the 21st century. He said, “America has to reach out. Europe needs to stand up.” I totally agree.

 

Our European allies have bitterly complained that the United States under President Bush did not “reach out” enough, either to its friends or its adversaries. Many believed the U.S. was not listening or consulting enough. Norway and others called for more dialogue in our foreign policy. Well, much has now changed. President Obama has made “reaching out” a central pillar of his administration.

 

In Munich, Vice-President Biden stated it simply and clearly – “We’ll engage. We’ll listen. We’ll consult.” For Secretary of State Clinton the watchword for U.S. policy is not “hard” or “soft” power” but “smart power,” meaning the U.S. will use all its tools – diplomatic, economic, cultural, and military to meet its foreign policy goals.

 

This has not been just rhetoric. In two short months the President has really put this approach to work. We have explicitly sought the input of allies, including Norway, on key alliance issues like Afghanistan. Ambassador Holbrooke is leading a regional diplomatic push to listen to Afghanistan’s neighbors and gain their contributions to stability.

 

Secretary Clinton has reached out to reset the relationship with Russia and expand our dialogue. In the Middle East, the U.S. is already fully engaged seeking peace under the full-time leadership of George Mitchell and the Secretary who just visited the region.

 

President Obama eloquently stated in his inaugural address that the U.S. will extend a hand to those who will unclench their fist. So senior diplomats are visiting Syria for the first time in four years. There is interest in appropriate contact with Iran to persuade that nation not to proceed down its destructive path.

 

The President has promised that the Guantanamo prison will close. He pledged the U.S. will lead in achieving a new agreement on climate change in Copenhagen next year. The Obama administration is putting its words of outreach into action.

 

But, of course, there remains much more to do. The U.S. must add to its diplomatic arsenal. Both Secretary of Defense Gates and Secretary of State Clinton have called for increasing U.S. diplomatic capacity by adding personnel and funding. The U.S. must continue to improve its active engagement with foreign publics on important policy issues. The U.S. should increase investment in people-to-people contacts through educational exchange and visitor programs. Secretary Clinton has emphasized the importance of increased official development aid to nations that need our help.

 

These steps at “reaching out” by the U.S. should bolster the strength of the alliance. But as Tony Blair noted, “reaching out” by the U.S. must be matched with a “standing up” by our European allies. Vice-President Biden stated in Munich that the U.S. is totally committed to work in partnership but “America will ask more of its partners.” Another voice, well known to you all, Kai Eide, from his vantage point in Afghanistan, has also called on Europe to assume more responsibility there.

 

“Standing up” means Europe carrying more of the burdens and risks of leadership. It means building the capacity to have a meaningful impact on global affairs. As much as Norway and Europe want the U.S. to reach out to them, the U.S. wants allies willing and truly able to solve difficult global challenges.

 

And so, many questions come to mind — what more is Norway and the rest of Europe going to do in Afghanistan to create a secure and sustainable nation? Keeping that country from returning to a terrorist refuge for Al Queada protects all members of the alliance. But is the military burden in Afghanistan equally shared and have caveats to troop deployment crippled the overall security effort? What is the action plan by our European partners to help stabilize the critical nation of Pakistan?

 

Exactly what carrots and sticks will Europe use to stop Iran from developing nuclear weapons? Is the lure of trade and business undermining sanctions and diplomacy? If effective pressure on Iran is stalled in the Security Council by China or Russia, should not the trans-Atlantic partners do what they can outside the UN framework?

 

After yet another experience of gas cut offs in Europe, what real action is going to be taken to diversify energy supplies? What can Europe do to get a resurgent and more aggressive Russia to play a more responsible role in world affairs? Is Norway willing to use its strong ties to influence Russia in a more positive direction?

 

On the issue of climate, is it enough to just say if the U.S. leads, that China and India will follow? After all, when else has that been true? What concrete steps are Norway and Europe taking to persuade these nations that they must be a key part of emissions reductions to make any real difference on global temperature?

 

Isn’t it time for Norway and other opponents of the Iraq War to put behind them the beginning of the conflict and start supporting the Iraqi people and their democratically elected government? What is Norway and Europe actually going to do to help close down Guantanamo Bay?

 

While many do not like to talk about it, another critical area where Europe could greatly strengthen alliance capability and impact is military force. While deeply committed to diplomacy and development, the U.S. still recognizes that the use of force remains an essential tool of peace keeping and peace making. There is simply no evidence that we have reached a post conflict world where force is irrelevant. One need only look to Iran’s aggressive pursuit of conventional arms and WMD, active support of terrorists, and destructive interference in neighbors’ affairs for proof that the world remains a dangerous place.

 

The new U.S. administration has said we will ask our allies to rethink some of their approaches – including their willingness to use military force. Force should never be our first choice, but a choice it must be. To keep the alliance relevant, all the members must have the political will to use it.

 

Beyond will, there is the issue of capacity. While the U.S. spends about 4% of GDP on defense, only five nations spend the 2% goal set by NATO alliance. Norway ranks 20th in NATO spending at 1.3% of GDP, dropping from 1.9% just five years ago. Norway is making real and important contributions to NATO in Afghanistan but has stated it has no more troops to give. This may be true, but proves the very problem — capacity.

 

I know it is an uncomfortable subject for some, but if the wealthiest countries in Europe with real security needs don’t spend enough on military strength, who will? To be truly relevant to the 21st century, the trans-Atlantic alliance cannot fall into functional pacifism. Instead, as the Vice-President stated in Munich, we need to “support the strengthening of European defense.”

 

No doubt the challenges of the 21st century are complex and daunting. Yet by sticking to our values, by reaching out to build ties, by standing up to carry the burdens together, this great trans-Atlantic alliance can remain the cornerstone of global stability and progress.

 

But again, there is nothing inevitable about it. We have before us a choice. And our decision will shape the world and affect not just nations, but the lives of many real individual people. Here is an example.

 

Every day in the Logar Province of Afghanistan, Lida Ahmadyr walks to school by the exact spot her sister was murdered by terrorists who believed girls should not get an education. Lida dreams of being a doctor. She says “I am afraid…but…with [an] education I can save my country.”

 

Norway, Europe, and the United States led the world to break down the Berlin Wall and grant freedom for prisoners of Communism, like the surviving wife and daughter of Siegfried Noffke. Is that same alliance still truly ready in this 21st century to lead the world to ensure freedom for Lida Ahmadyr to become a doctor, to save her country?

 

Let us respect NATO’s anniversary by recognizing that we can be ready for the 21st century. That we should be. I suspect many in this very room share my commitment to this great alliance. On the special anniversary, I hope we honor the alliance’s glorious past by working hard to fulfill its future in a changing world. By reaching out and standing up the U.S. and Europe will meet this future.

 

Let me end on a personal note. In just a few weeks, my sojourn in Norway as my nation’s ambassador will come to an end. Other than my responsibility as father and husband, this position will always be the greatest honor of my life. I love my country deeply and I love and admire this country. To be a mediator between these wonderful nations – interpreting America to Norwegians and interpreting Norway to Americans – has been a challenge and a joy. My greatest hope is that I have helped make the relationship just a little stronger than it was before I came.

 

Thank you to the Oslo Military Society. Over the past three years I have come to admire many aspects of Norwegian character – your commitment to family, your love of the environment and “friluftsliv,” and your strong sense of fairness. I also greatly appreciate your keen interest in the broader world around you. It is a good lesson for my fellow Americans. The Oslo Military Society represents the finest example of Norway’s genuine interest in public policy. I am deeply grateful to have the opportunity to present my views to this prestigious institution and its members.

 

Thank you.

 

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 16. februar 2009

ved

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter

Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

”NATO transformasjon – troverdig eller traumatisk?”

 

Kontreadmiral Jørgen Berggrav,
Allied Chief Transformation (ACT) representant i NATO Headquarter. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Direksjonsmedlemmer, mine damer og herrer. La meg først få takke for invitasjonen til å komme hit til Oslo Militære Samfund og snakke om NATOs militære transformasjon. Jeg har nå i litt over ett år hatt gleden av å være Europa-representant for sjefen for NATOs ”moderniseringskommando”, Supreme Allied Commander Transformation.

Jeg går ut fra at vi alle er vel fortrolige med hva militære operasjoner går ut på. De fleste av oss har en bakgrunn som er tilknyttet operativ virksomhet, det er fra det operative området vi har vår identitet, operative resultater, suksess eller nederlag vises øyeblikkelig, og omsettes i politikk umiddelbart.
Jeg er sikker på at begrepet militær transformasjon ikke klinger like entydig i ørene på de fleste her i kveld. Noen mener kanskje at det er en kunstig prosess for å rettferdiggjøre å beholde en strategisk kommando i USA etter at SACLANT ble nedlagt. Andre tenker kanskje at transformasjon innebærer ensidig fokus på (amerikansk?) høyteknologi, mens noen kanskje tror at transformasjon er et skalkeskjul for nedbygging av forsvaret.

Jeg ønsket derfor en litt utfordrende tittel på mitt foredrag, og jeg håper at dere vil følge opp med å stille krevende spørsmål etterpå.

 

NATOs militære transformasjon har til hensikt å sørge for en kontinuerlig utvikling av Alliansens militære styrker, slik at de er best mulig egnet til å mestre de oppgavene de kan bli satt til, i neste måned, eller om 10 år. Transformasjon er altså en forbedringsprosess, med sterk fokus på operativ evne.

Transformasjon er ikke en teknologiprosess, og dreier seg ikke om å kjøpe mest mulig moderne utstyr. Transformasjon dreier seg om en helhetstilnærming til kvalitet og effekt.

La meg prøve å illustrere dette med en figur.

Under den kalde krigen var Forsvaret skreddersydd for antiinvasjons-oppgaver. Skreddersydd høres veldig råflott ut, men poenget var at det ikke egnet seg til særlig annet. Kvantiteten var stor, i alle fall på papiret, og i manges øyne var kvaliteten en funksjon av antallet. Jeg tror de fleste av oss er enige om at dette ikke er en riktig måte å vurdere den operative evnen.

Måten vi løser oppgavene på, måten vi organiserer forsvaret, i hvilken grad vi er nettverksbaserte, om vi bruker moderne teknologi riktig, om vi sørger for å ha profesjonelle militære ledere, trener styrkene, kan deployere og vedlikeholde engasjement utenfor et (snevert) forhåndsbestemt område, og ikke minst om vi er interoperable med våre allierte, er mer beskrivende. Hvis vi bruker slike målestokker, kan vi kanskje beskrive utviklingen på denne måten. Det er viktig at det er en balanse i disse faktorene. Endrer man en, må man vurdere justering av de andre. Det som gjenstår som den største utfordringen ved en slik betraktning, er når kvantiteten nærmer seg kritisk masse. For småstater som Norge, er dette et svært alvorlig problem, men som NATO kun i liten grad er opptatt av. Etter mitt personlige syn er dette uheldig, fordi en bedre organisering og synkronisering av ulike lands forsvarsstrukturer vil være avgjørende for hvor mye reell effekt vi kan få ut av forsvarskronene.

 

Det er i det hele tatt avgjørende hvordan forsvaret organiseres. I NATO beskriver vi vanligvis en helhetstilnærming til kapabiliteter med forkortelsen DOTMLPFI, Doktrine, Organisering, Trening, Materiell, Lederskap, Personell, Fasiliteter og Interoperabilitet.

En stor del av omstillingen av det norske Forsvaret har vært preget av å organisere Forsvaret på mest mulig effektiv måte. Tradisjonelt har imidlertid fokuset vært størst på materiellbiten av denne ”likningen”. Det er ikke så merkelig. Materiellstruktur involverer investeringpenger, industri, og er lett å måle. Båtene langs kaia, hæravdelingene i strukturen og et visst antall flyskvadroner er lette å telle, lette å assosiere seg med og gir prestisje.

Det er vanskeligere å forholde seg til resultatet av DOTMLPFI-likningen.

Et behov kan være relevant over tid, men måten vi dekker behovet på, kan endres i samme tidsrom. For eksempel er det ofte slik at den raskeste og mest effektive å fremskaffe en kapasitet på, er å organisere og trene de styrkene man har. Forholdet mellom de ulike elementene endrer seg over tid, alt etter hvilken teknologi, forsking og utvikling osv. som er tilgjengelig. Dette gjør det viktig å prioritere behov og løsninger i et langsiktig perspektiv.

Jeg tror, som nevnt, at de aller fleste har fokus rettet mot det vi som møter oss i media hver dag, løpende operasjoner. Men de fleste av oss er sikkert enige om at det er det en output i form av erfaringer. Disse må vurderes og tas høyde for ved at vi endrer måten vi gjør ting på og ved vi tilpasser materiellet vårt. Så må dette implementeres ved hjelp av utdanning og trening. Samtidig må vi ta med disse erfaringene når vi planlegger for fremtiden. På midlere sikt ved at vi videreutvikler konseptene og eksperimenterer med dem før vi implementerer og tar med erfaringen for videre kapabilitetsutvikling.

Mange vil sikkert si at denne formen for transformasjon ved hjelp av pågående operasjoner er alt vi behøver. Selv tror jeg det blir veldig feil. Dersom vi mener alvor med at NATO skal kunne løse et spektrum av oppgaver, er det avgjørende at vi ikke langtidsstrukturerer i henhold til en spesifikk trussel. Det vil i så fall kunne skape svakheter som kan utnyttes av en potensiell motstander. Derfor er det viktig at vi anvender for eksempel NATO Response Force (NRF) også som verktøy for transformasjon ved å målrettet styre enhetene som tilbys til NRF inn mot krav til beredskap, trening og sammensetning.

Det er ACTs syn at NRFs rolle i transformasjon er vellykket, men under press på grunn av medlemslandenes manglende vilje til å bidra med de styrkene som er påkrevet, og fordi det ser vanskelig ut å komme til enighet om å bruke styrken.

Samtidig som vi omsetter erfaringene fra operativ virksomhet i planlegging for fremtiden, må vi ta hensyn til etterretningsvurderinger for å vite hva slags andre utfordringer vi er nødt til å være forberedt på. I NATO gjøres dette ut fra en omforent trusselvurdering. Med bakgrunn i denne, kan vi gjennom arbeidet med forsvarsplanlegging regne ut hva slags kapasiteter vi trenger for å kunne løse oppdragene.

Men fordi et omforent trusselbilde bare er et slags minste felles multiplum, og fordi etterretningsvurderinger (hva må man kunne regne med) har en begrenset tidsperspektiv, må man se ut over dette og ta høyde for det ikke kan utelukkes.

Det er summen av disse prosessene som til sammen sørger for en balansert utvikling og er det vi forstår med transformasjon.

Iterativ prioritering kan synes vanskelig, men er noe de fleste av oss gjør hver dag. Når vi kjører bil, ser vi på veien noen hundre meter lenger fremme, samtidig som vi korrigerer for det vi ser i speilet og det vi erfarer mens vi kjører. Og vi hører på radio for å få værmelding og veirapporter.

NATO består av snart 28 svært ulike medlemsland. Fra min plass i en rekke komiteer, kan NATO fortone seg som dette. Pilenes størrelse og retning illustrerer status for utviklingsprosessen i de enkelte landenes forsvar. Det er innlysende at utviklingen av medlemslandenes forsvar bør synkroniseres i størst mulig grad. Prisen for å la være å gjøre dette kan bli svært høy, både i form av tap av liv i operasjoner, og fordi det enkelte land utvilsomt vil bruke mye mer tid og penger på å foreta dette på egen hånd. Jeg må tilstå at en slik strømlinjeforming ikke er helt enkel, spesielt i en allianse uten overnasjonal kommandorett.

Det er dette som er oppgaven til min sjef, Supreme Allied Commander Transformation.

Han skal utvikle NATOs grunnleggende militære konsepter og definere og prioritere hva som er nødvendige kapabiliteter og vurdere og utvikle de operative konseptene som kreves.

Ettersom det enkelte medlemsland ikke kan beordres, men gjør det man selv finner riktig, er det viktigste virkemiddelet til SACT, gjennom godt lederskap, å overbevise det enkelte medlemsland at det man foreslår, er i deres egen interesse.

Supreme Allied Commander Transformation er lokalisert i Norfolk, USA. Samtidig som han er NATO-sjef, er han sjef for den amerikanske Joint Force Command, som er det amerikanske forsvarets utviklings- og transformasjonskommando. Dette sikrer god synergi for NATO.

For å anskueliggjøre hva som er ACTs verdiøkning, vil jeg gjerne gå tilbake til et bilde av jeg viste tidligere og ta en nærmere titt på ett av landene.

Transformasjonen skjer i nasjonene, og effekten av ACTs arbeid kan best måles der. ACT må bistå nasjonene med å identifisere hindringer som bør fjernes og gap som bør fylles, og bidra til å styre utviklingen. Deretter må vi prøve å bidra til at landets styrker utvikler seg i en retning som styrker fellesskapet.

I tillegg, og dette er like viktig, må ACT bidra til å gjøre NATO, med partnere, til et bedre lag, ved å fokusere på interoperabilitet gjennom å synkronisere doktriner, standarder og trening.

Selv om den virkelige verdien av transformasjon bare kan måles gjennom suksess i fremtidens løpende operasjoner, må vi i ACT strukturere arbeidet i konkrete og målbare oppgaver som gjøres ”i dag”.

I dag er de fleste NATO-landenes militære styrker preget av høyt operasjonstempo i et særdeles krevende stridsmiljø. Vi har en skruppelløs motstander som ikke er begrenset av engasjementsregler, og heller ikke føler seg tvunget til å etterleve folkeretten. Koplet med en nettverksorganisering hvor betydelig beslutningsmyndighet er delegert langt ned i organisasjonen, gjør at vi står overfor en motstander med svært kort beslutningssløyfe.

Ikke minst fordi våre egne styrker har en kort rotasjon, gjør dette det avgjørende å lære av egne og andres erfaringer. NATO har derfor opprettet et senter for Lessons Learned under kontroll av ACT hvor erfaringene samles inn, analyseres og gjøres tilgjengelig for medlemmene. Trening, øvelser og utdannelse er som nevnt viktige elementer i militær transformasjon. Det er særlig to grunner til at det er et spesielt fokus på dette nå. Den ene er naturligvis at NATO har styrker i krig, og da nytter det ikke å komme uforberedt. Det andre er at styrker i dag samvirker på et taktisk eller stridsteknisk nivå som man vanskelig kunne forestille seg for få år siden. Dette stiller høye krav til hvordan øvelser og trening planlegges, og det stiller krav til individer og avdelinger som deltar i øvelser.

Det er en klar forventning til at de enkelte medlemslandene sørger for at enkeltmennesker og avdelinger møter ferdig trent for de oppgavene de skal løse. Selv om mye av øvelser og trening skjer i regi av nasjonene, kreves samtrening før deployering til internasjonale operasjoner. ACT har et ansvar for dette gjennom Joint Warfare Centre i Stavanger og Joint Force Training Center i Bydgoszcz i Polen.

Mesteparten av overgripende koordinering og arbeid som for eksempel plan og policy, konseptutvikling og kapabilitetsplanlegging foregår i hovedkvarteret i Norfolk, USA. Det er tett forbindelse mellom SACTs hovedkvarter og det amerikanske Joint Forces Command.

Forsvarsplanleggingen foregår i Mons, og er samlokalisert med den operative kommandoen. Dette gir nærhet til ”kundene”.

Og til slutt, min egen lille stab på 20 personer i NATO-hovedkvarteret i Brussel som representerer ACT i NATOs kommitteer, arbeidsgrupper, og hvor det enn måtte behøves.

La meg gi noen konkrete eksempler på hva ACT har levert.

For å gjøre det lettere samle inn erfaringer og gjøre erfaringer og analyser lettere tilgjengelig, har Lessons learned og analysesenteret i Portugal opprettet en felles database hvor nasjonene og NATO-kommandoer kan legge inn sine erfaringer og lære av andres. Denne databasen har en gradert og en ugradert inngangsdør. Den graderte er åpen for NATOs medlemmer og når det gjelder operasjonene i Kosovo og Afghanistan, også for bidragsytere fra ikke-NATO-land. Den ugraderte delen er åpen for alle, og man kan ganske enkelt registrere seg på intenett og få brukernavn og passord. Dere kan faktisk gå på internett og se selv!

Det har vært lagt stor vekt på at databasen skal være brukervennlig, og så langt har den vist seg svært verdifull. Allikevel ville den gjøre enda mer nytte hvis flere brukte den. Dette forutsetter en felles forståelse av Lessons Learned, at nasjonene har et felles format for rapportering, og ikke minst at man evner å legge en viss porsjon stolthet til side.

 

Improviserte bomber, såkalte improvised explosive devices, er en av hovedtruslene mot NATOs personell i Afghanistan og Irak. ACT har derfor lagt ned mye arbeid i forsvar mot slike trusler. Et av de viktigste tiltakene, er å sørge for at enkeltpersoner og avdelinger drar nytte av andres erfaringer og lessons learned, oger vel trenet før de ankommer operasjonsområdet. ACT har derfor utviklet flere kurs på taktisk og operasjonelt nivå for å forberede personellet og for å hjelpe nasjonene å utvikle sine egne treningsopplegg.

En av metodene for dette, er å bruke mobile rådgivningsteam. Disse teamene har bistått en rekke nasjoner, både ved å trene opp personell og avdelinger, og i å bygge opp nasjonale treningskapasiteter.

Forsvar mot improviserte bomber omfatter naturligvis mer enn trening. Passiv beskyttelse i form av pansrede kjøretøy er ett viktig element. Bruk av jammere er et annet viktig tiltak, men som krever at man er tilpasset felles standarder, slik at ikke den ene avdelingens jammere ødelegger for andre. Hvordan man møter en slik trussel, hva slags prosedyrer man følger, er svært viktig, og jeg tror at alle forstår at dette ikke er noe som kan være individuelt for hver nasjon. Arbeidet med forsvar mot improviserte bomber er et godt eksempel på hvordan ACT arbeider med en helhetlig tilnærming til kapabilitetsutvikling.

Jeg tror de fleste av oss er opptatt av at Forsvaret har god situasjonsforståelse i Nordområdene. I min tid som sjef for Landsdels-kommando Nord-Norge, fikk jeg gleden av å arbeide mye med dette, og se hvilken enorm resssursbesparelse det var i å integrere ulike sensorer og bruke dem aktivt i den operative virksomheten.

NATOs operasjon Active Endeavor ble iverksatt for å hindre terroristorganisasjoners trafficking i Middelhavet. Norge har bidratt godt i operasjonen, både med fly og fartøy. Den operative sjefen hadde imidlertid et bilde som bare baserte seg på et begrenset antall radarplattformer. I 2005 hadde man i gjennomsnitt bare et 60-talls antall kontakter, som kunne være fra 20 minutter til 72 timer gamle. Dette var ikke godt nok til å følge mistenkelig skipsfart og det var en stor utfordring i å få en god situasjonsforståelse slik at de begrensede operative ressursene kunne utnyttes optimalt.

ACT laget derfor en prototyp som integrerte radardataene med informasjon fra Automatisk Identifikasjonssystem og andre ugraderte kilder. Dermed fikk man et bilde med ca 3.600 kontakter med nær sanntidsinformasjon. Dette gav en mye bedre mulighet til å sjekke konsistens mellom ulike kilder. Utfordringen var at den enorme mengden kontakter gjorde det svært ressurskrevende å skille ut mistenkelige kontakter. Svaret på denne utfordringen, var å lage et automatisert system for å skille ut slike kontakter ved å sjekke mot ulike databaser, se om fartøy prøver å unngå internasjonalt farvann, skip som har rendez vous, og så videre.

Dette har fungert meget godt, og har ført til at vi nå sparer operative ressurser som fly og fartøyer, i tillegg til personell i ledelsesapparatet. Her snakker vi om betydelige besparelser! Dette er ressurser som kan brukes til andre formål, for eksempel mot pirater.

Prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan dra nytte av at mange nasjoner samarbeider, men også på hvor vanskelig det er å samkjøre sensitive opplysninger som for eksempel: Lagring av data, Deling av data utenfor det som er vanlig i militære operasjoner, Vil tollmyndighetene i nasjon A dele informasjon med politimyndighetene i nasjon B? Kan informasjon som er levert av nasjon A brukes som grunnlag for en rettssak i nasjon B? Vil nasjonene tillate deling av kommersiell følsom informasjon, burde et rederi x fra nasjon A vite at en tanker fra et rederi fra nasjon B konkurrerer i samme marked? Vil NATO-medelemmene akseptere andre konsepter og annen oppgavefordeling enn det de bruker nasjonalt? Slike utfordringer, og en rekke andre, måtte løses. Jeg synes at dette er et godt eksempel på det diplomatiske og militærpolitiske håndverket som må utføres før vi kan ta ut gevinsten.

Forsvarsplanleggingen er et av de viktigste prosessene i å sørge for at NATO er i stand til løse sine oppgaver. Prosessen følges ofte med kritiske blikk, ikke minst av de som har spesiell interesse av å fremme spesielle strukturelementer. Planleggingen skjer i en transparent prosess og i samarbeid med nasjonene.

I grove trekk skjer følgende: På bakgrunn av det ambisjonsnivået som nasjonene fastsetter, beskriver de strategiske kommandørene under ledelse av ACT det minimum av militære styrker som behøves for å løse oppgavene. De enkelte lands forsvarssjefer kan påvirke disse prioriteringene gjennom NATOs militærkomité. Deretter fordeles behovet på medlemslandene. Det kan ikke stikkes under en stol at det ikke er full inndekning av behovet. Differansen mellom behovet og de medlemslandene vil bidra med, blir derfor gjenstand for en risikovurdering som de politiske beslutningstakere må forholde seg til.

Kravene til medlemslandene er individuelle og tilpasset det enkelte medlemmets utgangspunkt og ressursmessige situasjon. For hvert land utarbeides det en kravkatalog, og landene må redegjøre for hvor langt man er kommet i transformasjonsprosessen, hvilke planer man har for å møte kravene, og hva som er årsaken hvis progresjonen ikke er som forventet.

Resultatet av denne vurderingen dokumenteres i en sikkerhetsgradert rapport med ”ros og ris”. Vanligvis er disse rapportene meget grundige og omfattende, og meget nyttig tilbakemelding til landene. Forutsetningen for dette, er imidlertid ærlighet og åpenhet i prosessen. Dersom dette mangler, undergraves ikke bare NATOs evne, men landene ”lurer” i stor grad seg selv!

Politisk vilje og evne til å frigjøre ressurser er avgjørende for en vellykket transformasjonsprosess. Det er medlemslandenes politiske ledere som bestemmer rammebetingelsene for transformasjonen på NATOs toppmøter. Man er også blitt enige om at 2 % av brutto nasjonalprodukt skal være et minimumsmål for forsvarsbudsjettene. Man er også blitt enige om at minimum 40 % av medlemmenes landstridskrefter skal være deployerbare, og at man skal være i stand til å ha 8 % av landstyrkene deployert over tid. Det er videre enighet om at disse kravene skal økes til henholdsvis 50 % og 10 %.

Dessverre er det langt fra at alle medlemslandene følger opp dette i praksis. Fra et NATO-ståsted er det vanskelig å forstå at en finansminister ikke slutter seg til noe en utenriksminister (eller statsminister) har vært med på å beslutte noen måneder tidligere, eller sagt på en annen måte, at en utenriksminister (eller statsminister) kan være med på å beslutte noe man ikke tror at resten av regjeringen vil være med på å følge opp. Det er liten tvil om Alliansen i det lange løp vil være tjent med en mer realistisk holdning til hva det er mulig å oppnå.

Nasjonenes politiske lederskap blir også enige om hva som bør være Alliansens ambisjonsnivå. Det vi planlegger er, at vi skal kunne gjennomføre et visst antall store fellesoperasjoner og et noe større antall mindre fellesoperasjoner samtidig. At dette fører til at behovene for styrker, – og kravene til nasjonene vris i retning av støttekapasiteter som samband, ingeniør, logistikk, strategisk løftekapasitet og ”in theatre air-lift”, for å nevne noen områder. Når så de samme lederne er enige om å stille tilstrekkelig styrker til rådighet, både for operasjoner og NRF, burde dette love godt. Problemet er imidlertid at det ikke ser ut til å være noen automatikk i dette, heller ikke å fremskaffe spesielt viktige kapasiteter som avgjørende for at NATO skal lykkes.

Sikkerhet er ikke på samme måte som før knyttet til nasjonalstatenes territorium. NATO-landene og partnerne står i dag overfor svært sammensatte sikkerhetsutfordringer som krever økt fokus på en helhetlig tilnærming og omfatter alle aktører som opererer i et operasjonsteater. I tillegg vil fremtidens sikkerhetsvurderinger i langt større grad en det som har vært tilfellet til nå, omfatte ikke-militære aspekter som for eksempel klimaendringer, demografi, energisikkerhet, fattigdom og liknende.

Selv om den samme utfordringen kan oppfattes ulikt og ha forskjellige konsekvenser for de ulike medlemslandene, treffes landene av de samme truslene i et stadig mer globalisert verdenssamfunn. Dette fører til økt gjensidig avhengighet og økt behov for koordinasjon mellom de allierte. I særlig grad har små og middelstore stater begrenset relevans alene, ikke minst når det gjelder ”hard” militær eller territoriell sikkerhet.

I en slik situasjon er det avgjørende at man fokuserer på den operative effekten til våre styrker. Retorisk kan man stille spørsmålet: Hvis det er slik at den norske hæren nå er så liten at den bare kan forsvare én bydel i Oslo, hvor mye kan en dobbelt så stor hær forsvare? Og hvor mye mer relevant blir i så fall en dobbelt så stor hær? Det er liten tvil om at Hæren, på samme måte som andre deler av Forsvaret, nærmer seg kritisk masse. Poenget er at ressursene ikke nødvendigvis må legges i en ”ukritisk” volumøkning, men anvendes målrettet for å bibeholde og øke den reelle operative evnen. Dette er en utfordring som er felles for flere NATO-land. I denne prosessen kreves det dyp innsikt og en god porsjon mot av lederskapet i disse landene, slik at man tar fatt i de virkelige problemene.

Det er avgjørende at man ikke skjønnmaler utfordringene. Som et ledd i å vurdere om militær maktbruk er et hensiktsmessig virkemiddel i en krisesituasjon, vil en potensiell motstander uten tvil nøkternt vurdere vår operative evne, alene og sammen med Alliansen. I forhold til en regional stormakt, vil det norske forsvaret ikke være relevant for annet enn krise- og episodehåndtering. Relevansen for mer krevende situasjoner er knyttet til NATO, og avhenger av vår evne til å operere effektivt sammen med våre allierte, og av at NATO forblir en effektiv og troverdig allianse.

Er så NATO i stand til å håndtere disse utfordringene på en tilfredsstillende måte? NATO er sannsynligvis en av de mest vellykkede internasjonale organisasjonene, men er ikke perfekt. For det første må en spørre om ambisjonsnivået er relevant, og om man er villig til å følge opp med nødvendige ressurser. Etter mitt personlige syn, er det en del som mangler på dette.

Det er vesentlig at man er villig til å se med åpne øyne på de problemene man har, og unngå skjønnmaling. Ikke alle er like flinke til det.

Også politisk er det utfordringer. Sikkerhetspolitikken er ikke overordnet slik den var under den kalde krigen, og dette bidrar til at de ulike nasjonenes interesser på områder som for eksempel energi og økonomi kan føre til forskjellige prioriteringer på det sikkerhetspolitiske området.

Noe av det aller viktigste er sannsynligvis at Alliansen finner en arbeidsform som er bedre tilpasset fremtidens sammensatte trusler. Det pågår derfor en prosess med å reformere NATO HQ.

Jeg tror de fleste er enige om at transformasjonsprosessen fungerer bra. Tilbakemeldinger fra operative sjefer er positiv, og interoperabiliteten mellom de ulike landene er betydelig forbedret. Selv om det går langsomt, er styrkene mer deployerbare og kosteffektive enn før, og samarbeidet fungerer bra.

Så etter tommelfingermål vil jeg si gi en Meget minus i karakter.

NATO vil fortsatt være forutsetningen for Forsvarets relevans, både når det gjelder operasjoner, og når det gjelder avskrekking. Derfor er det i Norges interesse å arbeide aktivt for at NATO skal forbli militært effektivt og politisk troverdig. For å lykkes med dette, må vi fortsatt fokusere på transformasjon, både politisk og militært.

Transformasjon er ikke et mål i seg selv, men noe vi gjør fordi det sparer liv og gir større operativ effekt.

En vellykket transformasjon vil bidra til å gjøre Forsvaret mer relevant og i større grad komme i forkant av problemene. En bedre synkronisering av utviklingen med våre allierte vil øke effekt og sikkerhet i pågående operasjoner.

For Forsvarets uvikling blir det avgjørende å sette realistiske mål. Moderne krigføring er et grunnleggende sosialt problem som ikke kan løses ved en ensidig fokus på materiell og teknologi. Den militære transformasjonen må derfor ikke fokusere ensidig på det som er mest synlige, men ha en helhetlig tilnærming.

Mine damer og herrer. Transformasjon dreier seg om å løse problemer. Jeg takker for oppmerksomheten og tar gjerne i mot kommentarer eller spørsmål.