Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
30. september 2002
ved Utenriksminister
Jan Petersen

Norges nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser

Ærede forsamling,

Mine damer og herrer

 

Det er en glede for meg som utenriksminister å delta på det årlige møtet i Oslo Militære Samfund. Denne tradisjonen gir en utmerket anledning til å foreta en bred gjennomgang av de viktigste utenriks- og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor.

 

Dagens mest akutte sikkerhetspolitiske problemstillinger er knyttet til usikkerheten rundt Iraks masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler. Denne usikkerheten er i seg selv en trussel mot internasjonal fred og stabilitet.

 

FNs entydige og bindende krav til Irak er og blir ignorert av det irakiske regimet. Kravene er nedfelt i en rekke Sikkerhetsrådsresolusjoner der landet blant annet blir pålagt å medvirke til en total destruksjon, fjerning eller uskadeliggjøring av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

 

For å sikre at kravene etterleves, har Rådet også beordret Irak til å sikre full og uhindret adgang for FNs våpeninspektører. Inspektørenes adgang vil være et viktig middel for å få full klarhet i alle sider ved Iraks masseødeleggelsesvåpen. Målet er å sikre at regimet i Bagdad ikke har tilgang til slike våpen.

 

Alvoret i situasjonen forsterkes ved at regimet i Bagdad har vært villig til å bruke denne type våpen for å nå sine mål. To ganger har Irak invadert naboland, og drept flere tusen egne borgere og iranske soldater med kjemiske våpen. Vi må derfor være forberedt på at Saddam Hussein i en gitt situasjon nok en gang vil bruke slike våpen dersom hans regime ikke blir fratatt mulighetene for dette.

 

Irak har i flere år avvist at landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Etter president Bush’ tale i FNs generalforsamling 12. september har Irak imidlertid sagt seg villig til å la våpeninspektører returnere uten betingelser. På irakisk side har man også sagt at man nå er rede til å drøfte med FN praktiske ordninger i forbindelse med gjenopptakelse av inspeksjonene.

 

Det er for tidlig å si om Iraks tilsynelatende betingelsesløse samtykke innebærer en reell holdningsendring og en imøtekommelse av kravene om fullt samarbeid med FN. All erfaring tilsier at vi bør se med den aller største skepsis på løfter fra Bagdad.

 

UNMOVICs leder Hans Blix vil i denne uken drøfte praktiske spørsmål knyttet til gjennomføringen av inspeksjonene med irakiske representanter. Her vil vi få en første indikasjon på om det virkelig er hold i de nye signalene fra Bagdad.

 

Vi må være forberedt på at regimet i Irak også denne gangen i praksis vil motarbeide gjennomføring av Sikkerhetsrådets vedtak. Dette er da også bakgrunnen for at de nye signalene er møtt med betydelig skepsis fra mange lands side, særlig fra amerikansk og britisk hold. Hovedkravet til Irak er som sagt knyttet til avskaffelsen av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler.

Vi har – fra USA og andre nærstående allierte – fått opplysninger om at Irak har tilgang til kjemiske og biologiske våpen samt at Irak innen kort tid vil være i stand til å utvikle kjernefysiske våpen dersom regimet får tilgang på høyanriket uran. Vi har også fått vite at Irak har leveringssystemer som gjør det mulig å angripe nabolandene med slike våpen.

 

Rapporten som ble offentliggjort av den britiske regjeringen 24. september støtter opp om disse opplysningene. Det fremgår at Irak stadig treffer tiltak for å skjule slike våpen dersom inspektører på nytt skulle komme til landet.

Rapporten stemmer godt overens med tidligere studier som er lagt frem av uavhengige forskningsinstitusjoner som f.eks. det britiske International Institute for Strategic Studies (IISS).

Alle disse opplysningene til tross: Den eneste sikre måten å få visshet i disse spørsmålene er en full og uhindret gjennomføring av våpeninspeksjoner i Irak. For Sikkerhetsrådets medlemmer – herunder Norge – er hovedutfordringen nå hvordan vi skal sikre troverdige inspeksjoner.

 

De foreløpige drøftelsene i Sikkerhetsrådet har vist at det er en voksende erkjennelse i Rådet av at presset på Irak må styrkes. Likeledes er høstens generaldebatt i Hovedforsamlingen blitt preget av at verdenssamfunnet ikke lenger vil finne seg i at Irak ignorerer bindende FN-vedtak. Det er med andre ord bred internasjonal enighet om Sikkerhetsrådets fokusering på full avskaffelse av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike.

 

I lys av erfaringene synes det også å være høy grad av enighet i Rådet om at kravet til Irak om full og uhindret adgang for våpeninspektørene må forsterkes og forankres i et nytt sikkerhetsrådsvedtak, og at det også bør settes opp en klar og entydig tidsplan for inspeksjonene.

 

Det er imidlertid for tidlig å ha noen bestemt oppfatning av hvorvidt de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet vil kunne enes om et ultimatum mot Irak, som igjen vil danne grunnlaget for militære tvangstiltak dersom kravene ikke blir oppfylt.

 

Fra Regjeringens side er det maktpåliggende å arbeide for at målsetningen om avskaffelse av Iraks masseødeleggelsesvåpen og leveringssystemer blir oppnådd uten bruk av militær makt. For å oppnå dette er det etter vår oppfatning nødvendig at kravene til Irak presiseres i en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet og at det ikke etterlates den minste tvil om at manglende etterlevelse vil kunne få alvorlige konsekvenser for landet. Vi må ikke glemme at Sikkerhetsrådets vedtak må være utformet slik at det får den ønskede effekt i Bagdad. Dette gjør det desto viktigere at FNs Sikkerhetsråd står samlet slik at dets legitimitet, troverdighet og autoritet blir opprettholdt.

 

Et annet hovedpoeng for Regjeringen er at enhver reaksjon mot Irak må være forankret i folkeretten. Det er derfor vi har lagt så stor vekt på at denne saken hører hjemme i FNs Sikkerhetsråd. Det er gledelig at USA har lyttet til våre og andre nærstående lands råd i dette spørsmålet.

 

Det er etablert en rekke folkerettslig bindende instrumenter for å hindre spredning av biologiske, kjemiske og kjernefysiske våpen. Mange av disse ikke-spredningsregimene har tilnærmet universell tilslutning, noe som langt på vei er en forutsetning for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen.

 

Beklageligvis har enkelte stater valgt å stå utenfor de internasjonale ikke-spredningsregimene. Fra norsk side har vi i lang tid arbeidet aktivt for at også disse landene påtar seg internasjonale forpliktelser på dette området. Dette engasjementet vil vi selvsagt videreføre.

 

Vi er også kjent med at terroristgrupperinger har forsøkt å skaffe seg både atomvåpen og kjemiske og biologiske stridsmidler. Vi vet også at al Qaida har testet kjemiske våpen på mennesker og dyr.

 

Terroranslagene i USA sist september viste på en grusom måte at hensynsløse terrorister er i stand til å benytte ethvert redskap for å nå sine mål. Masseødeleggelsesvåpen i hendene på disse grupperingene gir derfor skremmende perspektiver.

Det er på dette grunnlaget man må se USAs nye sikkerhetsstrategi, som trekker opp retningslinjene og perspektivene for USAs tilnærming til de aktuelle sikkerhetspolitiske utfordringer. Strategien tjener som overordnet ramme for utformingen av amerikansk utenrikspolitikk og forsvarspolitikk fremover og bygger i stor grad på det perspektiv president Bush la frem i talen om rikets tilstand i januar, der kampen mot internasjonal terrorisme stod sentralt.

 

Fra norsk side vil vi nå studere den nye strategien nærmere. Men, la meg med en gang si at det vanskeligste punktet uten tvil er spørsmålet om preventiv bruk av militær makt. Norge legger avgjørende vekt på folkerettens krav i slike sammenhenger, og vårt mål er å fremme en internasjonal rettsorden. Det er viktig å være på vakt mot presedensvirkninger, slik at forebyggende bruk av makt ikke misbrukes.

 

I strategien legges det opp til at USA vil arbeide gjennom så bredt anlagte koalisjoner som mulig. USA vil bruke NATO, men forutsetter at alliansen er i stand til å kunne svare på trusler på kort varsel og hvor som helst i verden hvor et NATO-land er truet.

 

Dette er bakgrunnen for det amerikanske forslaget om å opprette en egen alliert innsatsstyrke innen NATO. Det er viktig at NATO gis muligheter til raskt og effektivt å handle i en gitt krisesituasjon. Det er også viktig at NATO forblir det sentrale forum for drøftelse av medlemslandenes sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer. Vi vil derfor delta aktivt i de videre allierte konsultasjonene om dette spørsmålet.

 

Det er ingen konflikt mellom EUs planer om å utvikle en egen reaksjonsstyrke, og USAs forslag om en innsatstyrke i NATO. De to styrkene vil trekke på de samme nasjonale ressursene og vil utfylle hverandre.

 

Vi må styrke NATOs evne til å forsvare medlemslandene mot kjemiske, biologiske og kjernefysiske angrep. Samtidig er det nødvendig at NATO er i stand til å beskytte sine egne militære styrker og sivilbefolkningen.

 

Disse hovedutfordringene vil stå i fokus på NATOs toppmøte i Praha i november. Toppmøtet vil likeledes gi et klart og entydig signal om at de europeiske allierte har den nødvendige vilje og evne til å leve opp til sine allianseforpliktelser.

 

En bedre militær byrdefordeling mellom USA og Europa er en viktig forutsetning for å videreføre sterke transatlantiske forbindelser. Dette er noe vi alle er tjent med.

 

Et utvidet NATO vil gjøre oss enda bedre rustet til å møte de nye utfordringene. Utvidelsen er viktig og riktig. Nye medlemsland vil styrke sikkerheten i Europa, både politisk og militært. Praha-toppmøtet vil ta den endelige beslutningen om utvidelsen, men det danner seg et bilde av en utvidelse med opp til 7 nye NATO-land.

 

Vi har lenge arbeidet aktivt for en bred utvidelse av NATO. Vi er derfor svært fornøyd med denne utviklingen.

 

Vi vil nå foreslå at det opprettes en ordning der nåværende medlemsland hver for seg tar ansvar for ett av de landene som blir invitert på toppmøtet i Praha, med sikte på at disse raskest mulig kan integreres i alliansesamarbeidet. Dette vil også være helt i tråd med den støtten vi har gitt til de baltiske landene i utviklingen av deres nasjonale forsvar.

 

Betydningen av det allierte samholdet ble klart understreket i fjor høst med NATOs artikkel 5 vedtak. Den brede allierte deltakelsen i de militære operasjonene i Afghanistan er et annet viktig vitnesbyrd i så måte.

 

Norge må fortsatt være villig til å ta vår del av ansvaret i kampen mot internasjonal terrorisme. Våre bidrag til den internasjonale koalisjonen vil derfor bli videreført.

 

Utplasseringen av de seks norske jagerflyene fra og med i morgen, er et konkret uttrykk for dette. De norske jagerflyene vil operere under norsk kommando og innenfor de rammer som følger av våre folkerettslige forpliktelser. Bruken av flyene er undergitt norske retningslinjer. Dette medfører klare begrensninger både for utvelgelsen av militære mål og bruken av ammunisjon.

 

De militære operasjonene i Afghanistan er solid forankret i folkerettens regler om individuelt og kollektivt selvforsvar. Det militære nærværet vil fortsatt være nødvendig også som stabiliserende faktor i landet. Det er bred enighet om at en stabil sikkerhetssituasjon er avgjørende for at det sivile styret skal få anledning til å befeste sin stilling, og ha en mulighet til å gjennomføre en vellykket gjenoppbygging av det afghanske samfunnet.

 

Vår militære deltakelse i den USA-ledede operasjonen i Afghanistan er blitt og blir verdsatt. Det norske personellet som deltar i ISAF og Enduring Freedom gjør en meget god jobb og har imponert allierte med sin innsats. For dette fortjener de uforbeholden ros. Sist uke var det her i landet et opprop som kritiserte Norges bruk av midler til militære tiltak for å trygge sikkerheten i Afghanistan, i forhold til det vi bruker på humanitære tiltak og gjenoppbygging. Dette bygger på en misforståelse. Tvertimot er det slik at en stabil sikkerhetssituasjon, hvor Enduring Freedom og ISAF står sentralt, er nødvendig for å kunne drive effektiv hjelp i Afghanistan. Vår deltakelse i de FN-støttede militæroperasjonene er derfor et vesentlig bidrag til å skape en bedre hverdag for befolkningen i landet. Dette er også formålet med den internasjonale Støttegruppen for Afghanistan (ASG), der vi i år har ledelsen.

 

Den globale koalisjonen i kampen mot terrorisme er et klart uttrykk for USAs ønske om et bredt internasjonalt samarbeid. Den samme holdningen gjør seg altså nå også gjeldende i forhold til håndteringen av Irak.

 

Vårt interessefelleskap med USA er tuftet på verdier som er grunnleggende i våre samfunn. Dette solide fundamentet gir oss handlingsrom til å fremme klare norske synspunkter der vi har ulike syn. Kyoto-avtalen, handelspolitiske saker og den internasjonale straffedomstolen (ICC) er eksempler i så måte. Senest har vi har overfor amerikanerne gitt uttrykk for vår positive holdning til ICC og gjort det klart at vi ikke kan gå inn på avtaler som underminerer domstolen.

 

Vi legger med andre ord ikke skjul på at ”transatlantiske spenninger” finnes, og at åpen dialog er viktig der det er uenighet. Samtidig må vi erkjenne at USA som dominerende stormakt definerer sine internasjonale interesser anderledes og bredere enn Norge gjør. Derfor er det viktig for oss å bidra til felles løsninger som også omfatter USA. Vi vet alle hvilken styrke det gir en internasjonal avtale at USA er part i den.

 

Vi er alle tjent med å videreføre sterke transatlantiske forbindelser. Fra norsk side er vi opptatt av at de transatlantiske bånd også i fremtiden reflekteres i NATOs kommandostruktur. Vi arbeider derfor aktivt for å opprettholde en strategisk NATO-kommando på amerikansk jord og med en klar forbindelse til USAs egen kommando. Jeg er tilfreds med at synspunktene fra de europeiske allierte synes å vinne gehør hos amerikanske myndigheter i denne saken.

 

Vi fører også en aktiv dialog med flere av våre allierte med sikte på å beholde et NATO-nærvær på Jåtta. Utfallet av de drøftingene som pågår om dette spørsmålet er usikre. Det er fortsatt håp om at vi skal få gjennomslag for våre synspunkter. Vi må imidlertid være forberedt på at Jåtta vil kunne få andre allierte oppgaver enn i dag.

 

En jevnere byrdefordeling mellom USA og Europa vil være et viktig bidrag til å styrke båndene over Atlanterhavet. Det er viktig og riktig at Europa påtar seg et større ansvar for sin egen sikkerhet. Dette er også bakgrunnen for at vi ønsker å være aktive deltakere i fremveksten av en egen europeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Dette gjør vi ved å bidra med sivilt og militært personell til EUs krisehåndteringsoperasjoner.

 

 

 

Vi er også opptatt av å finne en løsning på de utestående spørsmålene mellom EU og NATO. Et varig og godt samarbeid mellom de to organisasjoner er nødvendig for å bedre evnen til internasjonal krisehåndtering men også for å styrke båndene over Atlanteren. Vi må for all del unngå at EU og NATO går hver sin vei når det gjelder sikkerhet og forsvar.

 

Når det er sagt, så må det understrekes at dagens største sikkerhetstrusler først og fremst må bekjempes med andre virkemidler enn militære. Vi må gjøre det vi kan for å forebygge kriser før de blusser opp. Her er vårt aktive engasjement i OSSE et viktig element.

Videre vil en mer bevisst bruk av økonomiske virkemidler i kombinasjon med diplomatisk aktivitet være egnet. På dette området yter Norge og EU større bidrag enn andre, og med økt bevissthet i bruken av midler kan vi bidra ytterligere i positiv retning.

 

Også EU står foran dyptgripende endringer. Det danske EU-formannskapet har lagt opp til en ambisiøs timeplan som vil føre til at EU innen 2004 vil utvides med ti nye medlemsland.

 

Dette er en utvikling vi hilser velkommen og som vi støtter aktivt opp om. Samtidig stiller dette oss selvsagt overfor nye utfordringer, som vi vil måtte løse innenfor de rammer som ligger i regjeringens Sem-erklæring.

 

EUs og NATOs utvidelse er prosesser som har historiske dimensjoner. Hvem hadde våget å tro at flere tidligere Warsawapaktland bare vel ti år etter at muren falt, skulle bli medlemmer av NATO og EU, og at nye og vidtgående samarbeidsformer skulle bli etablert på det europeiske kontinentet. Utvidelsen vil få positiv virkning også for oss, i form av et utvidet stabilitetsområde og økt betydning av de transatlantiske forbindelsene.

 

Det siste året har vært en vekker for mange når det gjelder viktigheten av å stå sammen mot felles trusler. Et nytt forhold mellom USA og Russland og et nytt NATO-Russlandsråd er et av resultatene. Denne dimensjonen av det transatlantiske forholdet gir oss også nye muligheter, ikke minst når det gjelder å få atom- og miljøproblemene i nord på dagsordenen i fora der både USA og Russland er med.

 

NATO-Russlandsrådet er et uttrykk for vår gjensidige interesse av et bredt og forpliktende utenriks- og sikkerhetspolitisk samarbeid. Vi må nå bygge videre på det grunnlaget som er lagt for å oppnå snarlige og konkrete resultater.

 

Vi for vår del ser for oss store muligheter på atomsikkerhetsområdet. Vi har da også tatt initiativ til at det nye samarbeidsrådet skal utarbeide tiltak som hindrer at kjernevåpenmateriale faller i hendene på internasjonale terroristorganisasjoner. Dette vil være et konkret og viktig bidrag i vår felles innsats i kampen mot internasjonal terrorisme og i ikke-spredningsarbeidet.

 

Vårt håp er at det skal være mulig å komme frem til snarlige resultater på dette området og i nært samarbeid med Russland og våre allierte venner.

 

Vi håper selvsagt at det positive samarbeidet mellom NATO og Russland også vil bidra til en videreutvikling av vårt eget tosidige forhold til Russland. Vårt forhold til Russland er i dag kjennetegnet av nære og hyppige kontakter på de fleste samfunnsområder.

 

Jeg er opptatt av at vi i forbindelse med det forestående besøket av president Putin gjør det som er mulig for å utvikle vårt tosidige forhold ytterligere. Samtalene kommende torsdag med min russiske kollega, utenriksminister Ivanov, gir en god anledning til å drøfte spørsmål av betydning for det norsk-russiske forholdet.

 

I forbindelse med president Putins besøk ønsker vi fra norsk side konkrete vedtak på en rekke områder, som handels- og næringslivssektoren, på energiområdet og innen ressursforvaltning. Vi ser også betydelige muligheter for et styrket samarbeidet på miljø – og atomsikkerhetsområdet.

Utfordringene på dette området er betydelige i Nordvest-Russland og krever et bredt internasjonalt engasjement. En avklaring av de utestående spørsmålene på dette området vil ikke bare være i norsk og russisk interesse, men også for det brede internasjonale samfunn.

 

Det er derfor viktig å få en løsning på det avtalemessige grunnlaget, slik at private selskap kan engasjeres i opprydningsarbeidet. Derfor har jeg tatt spørsmålet om en løsning på den såkalte MNEPR-avtalen opp med utenriksminister Powell. Jeg vil også ta dette opp i min samtale med utenriksminister Ivanov senere denne uken.

 

På enkelte områder opplever vi dog mindre smidighet fra russisk side. Jeg tenker da spesielt på fiskeriforskningssamarbeidet, hvor norske forskere ikke lenger får den bevegelsesfrihet i Russisk Økonomisk Sone som er nødvendig for å opprettholde en virksomhet som er grunnleggende for vår felles forvaltning av fiskeressursene. Russland har også satt spørsmålstegn ved sider av norsk myndighetsforvaltning på Svalbard og ved vår militære aktivitet i Finnmark.

 

Vi vil fra norsk side fortsette å håndtere slike synspunkter med åpenhet, forutsigbarhet og fasthet.

 

 

Ærede forsamling,

 

Vi får daglig demonstrert at skillet mellom regionale konflikter og globale utfordringer nå er i ferd med å utviskes. Ikke minst i kampen mot internasjonal terrorisme er det viktig å sette søkelys på forhold som gir næring til religiøs fanatisme, ekstremisme og terrorisme – særlig i sammenbrutte stater eller i stater som trues av sammenbrudd. Vår humanitære bistand og utviklingsbistand, vår aktive innsats for fred og forsoning, menneskerettigheter og demokratibygging, er viktige bidrag i denne sammenheng. Felles for disse utfordringene, er at de bare kan løses ved et internasjonalt forpliktende samarbeid.

 

Det er viktig for meg å understreke den multilaterale rammen for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Som et lite land har vi en klar egeninteresse i å fremme et forpliktende mellomstatlig samarbeid basert på sterke multilaterale institusjoner. Regionalt er NATO, EU og OSSE de viktigste ankerfestene. Det er i disse organisasjonene mange av de spørsmål som har betydning for oss og våre nærområder håndteres. Vi må derfor delta aktivt der vi er med, og for øvrig arbeide tettest mulig med EU om spørsmål som er viktige for oss og for utviklingen i Europa. Globalt er FN den sentrale aktøren, og står derfor i en særstilling.

 

Arbeid for internasjonal fred og sikkerhet og en solid internasjonal rettsorden må ha FN-samarbeidet som hovedpillar. På denne bakgrunn er det gledelig å kunne konstatere at FN på mange områder har fått økt betydning i kjølvannet av den kalde krigen. Denne utviklingen ble forsterket etter terroraksjonene 11. september i fjor.

 

Vi har nå snart sittet ut vår toårsperiode i FNs Sikkerhetsråd. Vi går ut av Sikkerhetsrådet ved årsskiftet. I vårt periode har Rådet måttet ta stilling til en rekke tunge saker, herunder bl.a. Midtøstenkonflikten, Afghanistan, konfliktene på Afrikas Horn og kampen mot internasjonal terrorisme. Vi har bidratt aktivt og konstruktivt, og fått gjennomslag for mange av våre synspunkter og holdninger. Dette er nok en bekreftelse på at også små land kan spille en rolle.

 

FN vil fortsatt komme til å utgjøre en av hjørnestenene i vår utenrikspolitikk. Vi vil fortsatt komme til å føre en aktiv FN-politikk, selv om vi nå går ut av Sikkerhetsrådet.

 

Vi vil og videreføre vårt globale engasjement for fred og konfliktløsning. Den seneste positive utviklingen på Sri Lanka er et godt eksempel på at vi kan spille en avgjørende rolle for å bilegge langvarige konflikter.

 

Også i Midtøsten vil vi videreføre vårt engasjement. Formannskapet i den internasjonale giverlandsgruppen for palestinerne (AHLC) medfører et stort ansvar. Det er i denne egenskap vi deltar i en arbeidsgruppe for reform av palestinsk side nedsatt av den såkalte Kvartetten.

Det er vårt håp at utviklingen etter Sikkerhetsrådets resolusjon 1435, som Norge forrige helg aktivt bidro til, og Israels tilbaketrekking fra Ramallah, skal bidra til at arbeidet med den politiske prosessen kan gjenopptas.

 

Vi vil fortsette vårt brede internasjonale engasjement fordi dette er riktig og viktig, og fordi det tjener våre sikkerhetspolitiske interesser. Arbeidet med fred og forsoning er ikke bare viktig i seg selv. Det gir oss også en innflytelse vi ellers ikke ville hatt. Norge er ønsket som samarbeidspartner fordi vi gjør en jobb som blir lagt merke til. Slik kan vi bygge ut de nettverk som er så viktige i utenrikspolitikken, og sørge for at vår stemme blir hørt også i andre spørsmål.

 

Koalisjonen mot internasjonal terrorisme har vist betydningen av internasjonalt samarbeid på tvers av allianser og regionale organisasjoner. Det er også viktig at vi nå bygger videre på dette grunnlaget.

 

Mange av de tyngste utfordringene vi står overfor er globale, og krever derfor globale svar. Ved å stå sammen har vi de beste forutsetninger for å lykkes.

 

Jeg vil fra mitt ståsted sørge for at Norge fortsatt tar sin del ansvaret.

 

Foto: Jacques Hvistendahl

«TERRORANSLAGENE MOT USA –
ET TIDSSKILLE I INTERNASJONAL POLITIKK»

av Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2001

Terroranslagene mot USA er rystende og uvirkelige.

Ingen av oss vil noensinne glemme tirsdag 11. september 2001.

 

Anslagene mot New York og Washington var ikke bare rettet mot USA, men mot hele det internasjonale samfunn og mot grunnleggende verdier som toleranse, menneskeverd og åpenhet.

 

Da jeg så tårnene i World Trade Center styrte sammen tenkte jeg: Menneskene som er i stand til dette, er i stand til alt. Også å bruke masseødeleggelsesvåpen mot menneskeheten. Også derfor er kampen mot internasjonal terrorisme vår alles kamp. Og den viser det vi så lenge har visst; at alle land og alle folkeslag befinner seg i samme båt og deler samme skjebne.

 

Terrorhandlingene mot USA bekrefter med all mulig tydelighet hvor sårbare våre samfunn er for fanatikere som er villige til å benytte alle midler for å få utløp for sin frustrasjon og sitt hat. Terroristene vil ødelegge våre samfunn innenfra. Gjennom frykt vil de bidra til mismot og mistenksomhet. Gjennom frykt vil de fremme fordommer og intoleranse. Gjennom frykt vil de forhindre åpenhet, mangfold og vitalitet.

 

Gjennom å ramme samfunnets grunnverdier, vil de undergrave vår demokratiske samfunnsform.

 

Dette skal de ikke lykkes med.

 

Nettopp derfor er det så viktig at hele det internasjonale samfunn står samlet bak fordømmelsen av terrorhandlingene.

 

Nettopp derfor er det så viktig at vi står sammen for å oppspore og straffe de ansvarlige bak ugjerningene.

 

Nettopp derfor er det så viktig å styrke den internasjonale kampen mot alle former for terrorisme. Dette er en kamp Norge gir sin fulle støtte og vil ta aktiv del i.

En samlet verden fordømmer angrepene mot USA og krever at de skyldige får sin straff. Hvis hensikten med angrepene var å splitte verdenssamfunnet, så har resultatet vært det stikk motsatte.

 

Allerede samme kveld som angrepene fant sted fordømte FNs sikkerhetsråd aksjonene som klare overgrep på helt grunnleggende internasjonale normer og prinsipper, og understreket betydningen av at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorisme.

 

Dagen etter vedtok Sikkerhetsrådets enstemmig resolusjon 1368, som er historisk idet den slår fast at terroranslagene må sies å utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og at man således er innenfor anvendelsesområdet for bruk av tvangsmakt etter FN-paktens kapittel 7. Resolusjonen bekrefter i denne sammenheng retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51. Det kreves altså ingen ytterligere autorisasjon eller mandat fra Sikkerhetsrådet for at USA – alene eller sammen med andre – skal kunne benytte væpnet makt mot dem som sto bak terroraksjonene.

 

Også NATO fordømte umiddelbart terroranslagene og avga en utvetydig støtteerklæring til USA. Den 12. september vedtok NATOs Råd en erklæring der det slås fast at angrepene, dersom disse er styrt fra utlandet, må anses som et angrep på alle NATOs medlemsland. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, er dermed alle Alliansens medlemmer forpliktet til å bidra til de nødvendige mottiltak.

 

NATO-erklæringen av 12. september er historisk. For første gang siden NATO ble dannet for over 50 år siden blir artikkel 5 aktivisert. Erklæringen understreker alliansesolidariteten og viser at artikkel 5-garantien – som har utgjort selve ryggraden i forsvaret av Norge i mer enn 50 år – er reell og trer i kraft når situasjonen krever det.

 

De enstemmige vedtakene i NATO og i Sikkerhetsrådet har gjort sterkt inntrykk – ikke minst i USA. De viser at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorismen.

 

Norge har fra første stund fordømt terrorhandlingene og gitt USA vår fulle støtte. Som medlem av både Sikkerhetsrådet og NATO, var vi med på begge de historiske vedtakene den 12. september.

 

Både H M Kongen og Statsministeren tilskrev umiddelbart etter terroranslagene president Bush for å kondolere og uttrykke sympati og støtte.

 

I løpet av halvannet døgn kom vi med et konkret tilbud til USA om humanitær og annen bistand. Tilbudet omfattet blant annet åstedsgranskere, katastrofe- og krisepsykiatriske team, og lete- og søkehunder for umiddelbar innsetting. USA har uttrykt stor takknemlighet for tilbudet.

Også mulige norske militære bidrag er identifisert og meddelt NATO.

Bidragene kan inngå i felles antiterror-operasjoner eller erstatte styrker som f.eks. trekkes ut av Balkan.

USA har fremdeles ikke anmodet om konkrete norske bidrag. Det er derfor usikkert hvilke styrker som kan være aktuelle. Regjeringen er imidlertid innstilt på å strekke seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme amerikanske ønsker.

Terroranslagene mot USA har vist at terrortrusselen er høyst reell og at ingen land kan føle seg trygge. Vi må legge til grunn at de som stod bak de grufulle aksjonene i New York og Washington, er beredt til å utføre nye ugjerninger med omfattende konsekvenser.

Faren for terroranslag med kjemiske og biologiske stridsmidler er en del av det skjerpede trusselbildet vi står overfor. Det må nødvendigvis få konsekvenser for hva vi gjør og hvordan vi forholder oss.

Vi har ikke særskilt informasjon om at det foreligger noen trussel spesielt mot Norge, eller at det planlegges terroranslag mot Norge eller norske interesser i utlandet.

 

Vi må imidlertid være oppmerksomme på at vi kan komme i en mer utsatt posisjon. Dette både på grunn av våre NATO-forpliktelser etter artikkel 5-vedtaket, vårt engasjement i Midtøsten, våre store olje- og gassressurser, og på grunn av vår aktive deltakelse i FNs Sikkerhetsråd og de beslutninger vi der er med på å fatte.

 

I tillegg til å delta i den internasjonale koalisjonen, har Regjeringen fattet flere nasjonale beredskapsvedtak basert på en bred gjennomgang av våre beredskapsplaner. Bl.a. er det åpnet for at Forsvaret på kort varsel skal kunne stille nødvendige ressurser til vakthold og sikring av viktige samfunnsinstallasjoner, dersom situasjonen skulle kreve det.

 

Noe av det mest effektive vi kan gjøre her hjemme, er å styrke vår etterretning og overvåking og disse tjenestenes evne til å samarbeide med andre lands tjenester. Hvis et anslag skulle bli iverksatt, må vi selvfølgelig være maksimalt forberedt slik at skadevirkningene kan minimaliseres. Men vi må dessverre innse at det bare er snakk om å begrense skadevirkningene hvis det verste skulle skje.

 

Der vi derimot kan gjøre mye, er å holde maksimal kontroll og oversikt slik at nettverk som måtte operere her i landet blir oppløst eller ikke får mulighet til å aksjonere. Da må vi ha en overvåkings- og etterretningstjeneste som gjør jobben sin, samtidig som vi får tilgang på informasjon fra utlandet.

 

Det er selvfølgelig en stor utfordring å utøve slik kontroll i et åpent å demokratisk samfunn. Men vi bør kunne trekke på erfaringer og lære av feil fra historien, slik at vi blir i stand til å gjøre det som er nødvendig.

 

Den nye trusselsituasjonen viser også at vi trenger et forsvar med moderne og godt trente styrker med høy mobilitet, stor ildkraft og evne til samvirke med våre allierte. Vi trenger styrker som kan trekkes på både hjemme og ute. Vi trenger god etterretning, og vi må kunne reagere raskt på uventede utfordringer. Regjeringens fremlegg til forsvarsreform fra i vår gikk nettopp i denne retningen.

 

Likeledes trenger vi nytenkning omkring forholdet mellom forsvaret, politiet og den sivile beredskapen. Dette står sentralt i oppfølgingen av innstillingen fra det såkalte ”Sårbarhetsutvalget”.

 

Regjeringen er seg fullt bevisst Norges situasjon som en av verdens største oljeeksportører. Vi deltar i det energipolitiske samarbeidet i Det internasjonale energibyrå (IEA) sammen med våre nærmeste politiske og økonomiske samarbeidspartnere.

Gjennom vår olje og gasseksport yter vi et betydelig bidra til deres forsyningssikkerhet. Det er utenrikspolitisk meget viktig for Norge å stå solidarisk sammen med de øvrige IEA-land i en eventuell krisesituasjon.

Samtidig vil vi videreføre arbeidet for et ”globalt energipolitisk samspill” mellom oljeeksporterende og oljeimporterende land. Dette er spesielt viktig i dag med tanke på felles interesser i å forebygge og håndtere eventuell forsyningssvikt i en krisesituasjon.

Både omfanget og koordineringen av aksjonene mot USA og den kaldblodige måten de ble gjennomført på, tyder på at vi her har å gjøre med en meget ressurssterk gruppe terrorister med støttespillere i både USA og utlandet.

 

Det anses nå overveiende sannsynlig at det var Osama bin Laden og hans terroristnettverk som sto bak terroraksjonene.

 

Etterforskningen etter bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, samt mot det amerikanske marinefartøyet i Yemen i fjor, peker også alle i retning av bin Laden og hans nettverk.

 

FNs Sikkerhetsråd har i resolusjon 1333 fra desember 2000 gjort det klart at Taliban-regimet må utlevere bin Laden slik at han kan stilles til ansvar for de anklager som er rettet mot ham fra en rekke land. Taliban har imidlertid nektet å etterkomme dette kravet, og gir tvert imot bin Laden fortsatt beskyttelse og i alle fall indirekte støtte.

 

Dette er bakgrunnen for at det diplomatiske og militære fokus rettes mot Afghanistan og Taliban. På amerikansk side har man samlet inn betydelig bevismateriale mot bin Laden. I alle fall deler av dette vil bli offentliggjort.

 

President Bush har gjort det klart at USA vil iverksette de mottiltak som landet anser nødvendig. Dette har som tidligere nevnt USA full folkerettslig dekning for. Det anses sannsynlig at hovedtyngden av de militære mottiltakene – i alle fall på kort sikt – vil gjennomføres av USA alene, eller med støtte fra et fåtall land.

 

Det er liten tvil om at terroranslagene mot USA vil få store og langsiktige konsekvenser både her hjemme og internasjonalt.

 

Kampen mot terrorisme vil stå øverst på den internasjonale dagsorden i lang tid framover. Kampen vil foregå på mange områder og på flere plan. Bilateralt og multilateralt. Innen humanitær hjelp og langsiktig utviklingsbistand. Innen etterretnings- og sikkerhetssamarbeid, politi- og justissamarbeid. Fra diplomati og utvikling av folkeretten, til militær koordinering og felles operasjoner.

 

I NATOs strategiske konsept fra 1999 omtales terrorisme som en av Alliansens nye utfordringer.

Etter terroranslagene mot USA, kommer kampen mot internasjonal terrorisme til å stå helt sentralt i Alliansens arbeid. Dette vil ha direkte konsekvenser for både Norge og de øvrige allierte, og også få betydning for de samarbeidsmønstre som er etablert med Russland og øvrige partnerland.

NATO har tidligere vist en stor evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. NATOs innsats på Balkan, videreføringen av Alliansens utvidelse, og det tette og nære samarbeidet som er utviklet mellom NATO og Russland er klare uttrykk for den omforming Alliansen har gjennomgått det siste tiåret.

 

Det er selvsagt i vår egen nasjonale interesse at NATO fortsatt fremstår som det viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste for landene i Europa og Nord-Amerika, og at USA fortsatt spiller en lederrolle i Alliansen. Det er også i Norges egeninteresse at NATO engasjeres i kampen mot de nye trusler mot vår sikkerhet.

 

Økt innsats mot internasjonal terrorisme, vil også få konkrete følger på bakken.

 

USA har varslet muligheten for en viss nedbygging av sitt militære nærvær på Balkan. På europeisk side må vi være forberedt på å erstatte de amerikanske styrkene som trekkes ut.

 

Norge vil fortsatt bidra aktivt til et slikt nærvær, noe vi ga klart tilkjenne under det uformelle forsvarsministermøtet i NATO sist onsdag.

 

NATO står foran en ny utvidelsesrunde. Nye land vil bli invitert på toppmøtet i Praha neste år. Opptaket av nye medlemmer vil selvsagt være et viktig bidrag i et styrket samarbeid mot internasjonal terrorisme. Jeg antar likeledes at vi vil få et forsterket amerikansk fokus på planene om et missilforsvarssystem som et virkemiddel for å møte de nye trusler.

For å sikre en mest mulig koordinert og effektiv innsats i kampen mot internasjonal terrorisme, vil det også være viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og andre internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE.

Vi må legge til grunn at terroranslagene mot USA vil fungere som en pådriver for utviklingen av det felles forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Dersom USA benytter en større del av sine samlede militære ressurser utenfor det europeiske kontinent i den felles kamp mot internasjonal terrorisme, må de europeiske allierte ta et større ansvar for sikkerheten i Europa.

 

Dette vil stille Norge overfor enda større sikkerhetspolitiske utfordringer, og betydningen av best mulige samarbeidsordninger med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område vil øke.

 

EU har lenge hatt et aktivt samarbeid mot terrorisme. Dette samarbeidet er imidlertid vesentlig styrket etter terroranslagene mot USA. På det ekstraordinære EU-toppmøtet 21. september fattet stats- og regjeringssjefene en rekke tiltak for å effektivisere antiterrorarbeidet i EU. De ble bl.a. enige om en felles og ensartet definisjon og strafferamme for terrorhandlinger, utstedelse av felles arrestordre for hele EU-området, og etableringen av en flernasjonal gruppe av antiterroreksperter. Det synes helt klart at EU vil innta en ledende rolle i antiterrorarbeidet i tiden framover.

 

EU arbeider også med å styrke politisamarbeidet i Europol, sikre bedre overvåking av de ytre grenser, bedre samarbeid i visumsaker og en rekke andre Schengen-relevante tiltak. Gjennom våre avtaler med EU om tilknytning til Schengen og Europol er vi aktivt engasjert i dette arbeidet.

 

Regjeringen tar sikte på at Norge raskt slutter seg til de aktuelle EU-tiltak der det er naturlig, samt at vi er pådriver i arbeidet med å få gjennomført de tiltak som må behandles eller iverksettes i henhold til Schengen- og Europol-regelverket.

 

Internasjonale terrorhandlinger av denne art krever omfattende forarbeid og kan ikke la seg gjennomføre uten betydelig finansiell støtte. I arbeidet mot internasjonal terrorisme, står derfor avskjæring av pengestrømmene til terroristene og deres bakmenn helt sentralt.

 

USA har allerede iverksatt en rekke konkrete tiltak på dette felt. I EU er tilsvarende tiltak på trappene. I Norge har vi igangsatt undersøkelser for å avdekke om det er norske bedrifter eller enkeltpersoner som har tilknytning til de 27 bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som så langt er identifisert som sentrale finansielle støttespillere for internasjonal terrorisme.

 

Vi tar videre aktiv del i det internasjonale samarbeidet på dette feltet. Vår FN-ambassadør i New York har i dag undertegnet FN-konvensjonen av 1999 for å bekjempe finansiering av internasjonal terrorisme. Regjeringen tar sikte på raskt å ratifisere denne konvensjonen. Med dette vil Norge ha sluttet seg til samtlige tolv FN-konvensjoner mot terrorisme.

 

FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig natt til lørdag en ny og meget omfattende resolusjon for å kriminalisere terroristene og deres støttespillere, med særlig vekt på å stanse finansiering av terrorisme. I henhold til resolusjon 1373 pålegges alle medlemsland bl.a. å forhindre innsamling av penger til terrorismeformål, sperre konti til personer som har begått eller planlegger terrorhandlinger, forby enhver form for støtte til terrorister og sørge for at både terrorister og deres bakmenn stilles for retten og får en passende straff. Resolusjonen er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 og er derfor folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland. Det vil bli opprettet en komité under Sikkerhetsrådet for å påse at bestemmelsene følges, og det kan iverksettes omfattende sanksjoner mot land som ikke etterlever sine forpliktelser.

 

FN, med Sikkerhetsrådet i spissen, spiller altså en helt sentral rolle i den stadig mer omfattende kampen mot internasjonal terrorisme. Jeg finner det meget positivt at USA ønsker å benytte verdensorganisasjonen i dette arbeidet, og tror at FNs engasjement mot terrorisme vil kunne bidra til økt støtte til FN også i USA.

 

FN vil måtte spille en helt sentral rolle i utformingen av en global strategi mot terrorisme. Bare i FN kan vi samle den bredest mulige politiske støtte. Bare i FN kan vi videreutvikle folkeretten. Bare i FN kan vi fatte konkrete vedtak som gir legitimitet i hele verdenssamfunnet.

 

Vårt medlemskap i FNs Sikkerhetsråd gir oss en enestående mulighet til å spille en pådriverrolle i dette arbeidet. Det er en mulighet vi vil benytte oss av.

 

Terroranslagene mot USA savner sidestykke i historien. Både den planmessige grusomhet som lå bak, selve omfanget av angrepene og deres ikke-diskriminerende karakter, plasserer dem blant de alvorligste internasjonale forbrytelser verden har sett. Det dreier seg uten tvil om en forbrytelse mot menneskeheten.

 

Terroristene og deres støttespillere må straffes.

Vi har ennå ikke noen internasjonal domstol som kan gjøre dette. Det er imidlertid mitt håp at den internasjonal straffedomstol i Haag vil kunne få en slik rolle når den begynner sitt arbeide.

 

Jakten på bakmennene bak terroranslagene mot USA, har på ny rettet verdens søkelys mot Afghanistan, og den dramatiske humanitære situasjonen der.

 

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Etter mer enn 20 år med naturkatastrofer, krig og politisk vanstyre, lever det store flertallet av befolkningen i den ytterste fattigdom og nød. En betydelig del av landets 20 millioner innbyggere er flyktninger eller internt fordrevne.

 

Den spente situasjonen etter terroranslagene har ført til ytterligere prøvelser for den afghanske sivilbefolkning. Ikke minst er hjelpearbeidet vanskeliggjort etter at FN, Røde Kors og andre internasjonale frivillige organisasjoner følte seg tvunget til å trekke ut sitt utsendte personell.

 

FN og andre humanitære aktører utarbeider nå beredskapsplaner for å begrense de humanitære lidelsene. Norge har i giverlandsgruppen for Afghanistan tatt til orde for en umiddelbar internasjonal ressursmobilisering, noe vi anser som helt avgjørende for raskt å kunne bistå de mest sårbare grupper.

Norge gir allerede betydelig humanitær bistand til Afghanistans befolkning. Hittil i år har vi bidratt med i overkant av 75 millioner kroner til dette formål, herunder 4,5 millioner kroner til FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) for kort tid tilbake.

 

For noen dager siden møttes giverlandsgruppen for Afghanistan i Berlin. Norge skal ta over formannskapet i denne gruppen neste år. FN og FNs høykommissær for flyktninger har videre tatt initiativet til et viktig møte om Afghanistan i Genève førstkommende fredag. FN har nettopp lansert en internasjonal appell om bistand til Afghanistan på hele 5 milliarder kroner. Dette viser klart alvoret i situasjonen. Norge er rede til å støtte opp om FNs innsats for å begrense den humanitære krisen vi står overfor.

 

I tillegg til bruken av et bredt spekter av diplomatiske, politiske, juridiske og finansielle virkemidler, ser USA det som helt avgjørende å bygge opp en bred internasjonal koalisjon mot terrorisme. Jeg tror dette er en klok strategi.

 

FN, NATO, EU og OSSE vil som allerede nevnt spille viktige roller i dette arbeidet, men også en rekke andre land og organisasjoner vil måtte bidra.

 

Både Russland og Kina har gjort det klart at de støtter koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Russland er sterkt interessert i å bekjempe bin Ladens nettverk, som de hevder har forgreninger til Tsjetsjenia.

 

Av særlig stor betydning er imidlertid støtten fra landene rundt Afghanistan og i Midtøsten. Saudi-Arabias klare støtte til USA og brudd med Taliban anses spesielt viktig. Det legges merke til i den islamske verden at landet som beskytter de islamske helligdommene i Mekka og Medina anser Taliban som en belastning for Islam.

 

Etter at også De forente arabiske emirater brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban-regimet, er Pakistan det eneste land som har offisielle forbindelser med Taliban. Pakistan har imidlertid trukket ut alt diplomatisk personell fra Kabul.

 

Militærregimet i Pakistan deltar aktivt i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Mens de store politiske partiene i landet støtter denne beslutningen, gjennomfører islamske fundamentalister gatedemonstrasjoner i protest. For å øke støtten til sin nye politikk, har den pakistanske regjering behov for å kunne vise til at den gir positive virkninger. Bistand og annen økonomisk støtte fra utlandet er i denne forbindelse av stor betydning.

 

Det internasjonale samfunn er allerede i ferd med å svare på denne utfordringen. USA, Japan, Tyskland og Storbritannia har opphevet sine tiltak mot Pakistan og gitt løfter om økt bistand, lån og gjeldslette. Andre EU-land forventes å følge etter.

 

Etter atomprøvesprengningene i 1998, ”frøs” Norge og en rekke andre land stat-til-stat bistanden til Pakistan. Selv om det ikke er noen endringer i Pakistans forhold til ikke-spredningsavtalen og Prøvestansavtalen, har Regjeringen likevel funnet det riktig å oppheve ”frysvedtaket” for å gi et politisk signal om støtte i den vanskelige situasjonen Pakistan nå er inne i. I dette ligger imidlertid ingen endring i norsk politikk hva gjelder ikke-spredningsarbeidet.

 

Den klare understrekningen fra president Bush om at man må velge side i kampen mot internasjonal terrorisme, har tydeligvis gjort inntrykk hos regimer i land som tidligere har hatt et tvetydig forhold til dette spørsmålet.

 

Både Cuba, Syria, Libya og Nord-Korea har fordømt terroraksjonene. Også Iran har gjort dette. EU har hatt kontakt med Teheran på politisk nivå for å få deres aktive støtte i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

På sikt kan denne brede fordømmelsen av terrorisme få konsekvenser for den støtte som ytterliggående organisasjoner som ”Hamas” og ”Hizbollah” mottar, og muligheten de har til å fortsette sin terrorvirksomhet. Dette kan igjen virke positivt inn på fredsprosessen i Midtøsten. En forutsetning vil imidlertid være at Israel og palestinerne selv gjør alt som står i deres makt for å få fredsprosessen igang igjen.

 

Som jeg understreket overfor israelske og palestinske ledere under mitt besøk i regionen forrige uke, er det av avgjørende betydning at alle krefter settes inn for å få snudd voldsspiralen. Men samtidig er det en forutsetning for fremgang at palestinernes levevilkår, blant annet den økonomiske situasjonen, forbedres. Bedring av sikkerheten og politisk fremgang er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor må iverksettelsen av anbefalingene i Mitchell-planen begynne så snart som mulig.

 

 

Betydningen av å få fredsprosessen tilbake på skinnene kan vanskelig overvurderes. Mens en positiv utvikling i de palestinsk-israelske forbindelser vil svekke grunnlaget for voldsbruk og terror og støtte den arabiske koalisjonen mot terrorisme, vil en fortsatt fastlåst konflikt mellom Israel og de palestinske myndigheter både gi grobunn for ytterligere ekstremisme og svekke oppslutningen om antiterrorarbeidet i hele regionen.

Jeg anser det av største betydning at også arabiske og muslimske land inngår i koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Vi må gjøre vårt ytterste for at de forblir der. Det er i denne sammenheng avgjørende å få fram at våre motstandere er terroristene og deres støttespillere, og ikke Islam eller muslimer. Striden står mot dem som utnytter religionen som påskudd for kriminelle handlinger – samme hvilken religion det dreier seg om.

Vi har alle et ansvar for å unngå at vi her drives inn i en slags moderne religionskrig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en løpende dialog med islamske religiøse og politiske ledere i Norge. Utenriksdepartementet hadde senest i formiddag et møte med pakistanske representanter i Norge om blant annet dette.

 

Det bør ikke være noen tvil om at terroranslagene vi har vært vitne til i New York og Washington vil innebære et tidsskille i både amerikansk og internasjonal politikk.

 

Jeg tror vi gjør klokt i ikke å undervurdere de reaksjoner terroranslagene har vakt i den amerikanske befolkning og blant amerikanske politikere. Anslagene oppfattes som den verste tragedien i USA siden angrep på Pearl Harbor og innebærer det største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen.

 

På samme måte som angrepet på Pearl Harbor førte USA inn i Den andre verdenskrig og en aktiv global rolle, tror jeg at vi vil se at terroranslagene mot New York og Washington vil ha langsiktige virkninger for USAs globale engasjement.

 

Etter Pearl Harbor igangsatte USA arbeidet med å bygge opp en global koalisjon for flernasjonalt samarbeid. FN var en amerikansk idé. Like viktig som å vinne krigen var å bevare freden og demme opp for kommunismen.

 

Mange i Europa har de senere år vært bekymret for at USA påny skal velge å gå inn i seg selv i stedet for å videreføre sin ledende rolle i det multilaterale arbeidet. Etter terrorangrepene ser vi at USA igjen engasjerer seg aktivt internasjonalt og velger å bygge opp en internasjonal koalisjon mot terrorisme.

 

Amerikanernes økte engasjement har allerede skapt muligheter for nye åpninger i flere fastlåste konflikter, herunder i Midtøsten, selv om det er usikkert i hvor stor grad partene vil evne å utnytte disse.

 

Vår målsetting må uansett være å utnytte den unike muligheten som har oppstått etter tragedien i USA til å styrke det internasjonale samarbeidet og arbeide for globale løsninger på felles problemer.

 

Terror må møtes med fasthet og besluttsomhet overfor gjerningsmennene og deres støttespillere. Dette er imidlertid ikke nok. Vi må også fortsette å rette søkelyset mot de underliggende årsakene til terrorisme, slik som nød og fattigdom, intoleranse og fanatisme.

 

Kampen mot terrorismen er i sannhet en global kamp. Intet land er så stort at det er usårbart. Intet land er så lite at det ikke kan utnyttes av terroristene og deres bakmenn. Bare gjennom effektivt internasjonalt samarbeid kan vi slå terrorismen tilbake.

 

Kampen vil utvilsomt bli både krevende og langvarig. Det som står på spill er imidlertid intet mindre enn våre demokratiske samfunn slik vi kjenner dem i dag. Kampen må være målrettet og effektiv, og må føres uten å undergrave de verdier vi tror på og som demokratiet og rettsstaten skal forsvare.

 

Det vil være det beste minnesmerke vi kan reise over dem som så brått ble revet bort tirsdag 11. september.