Skip to content

Mandag 27. januar 2020 gjestet forfatter Knut Werner-Hagen Oslo Militære Samfund og ga oss foredraget «General Fleischer og 6. Divisjon – kampene i 1940». Du kan lytte til foredraget her eller der du normalt lytter til podcaster.

Gjennom general Fleischers siste tragiske måneder i Canada høsten 1942, gjør historiker Knut Werner-Hagen et tilbakeblikk på et rikt og spennende liv.

Kampene ved Narvik våren 1940 settes i fokus, feiltolkninger av 6. Divisjons innsats ved Narvik imøtegås og linjene trekkes fra Narvik i 1940 til generalens selvmord i Ottawa to og et halvt år senere.

Norge er et av få land i Vest-Europa som grenser til et rike som aktivt bruker militærmakt mot sine naboer. Norge er også et av få land i Vest-Europa som har basert sin nasjonalrikdom på å besitte store geografiske områder, med tilhørende fiske- og oljeinntekter. Det er på høy tid at Norges forsvar igjen organiseres på en måte som tar høyde for disse forholdene.

Oberstløytnant Christoffer T. Knutsen gikk på som distriktssjef i HV-09 i 2018. Han gjennomførte BSIN 1992-93, KS1 1995-97, KS2 2002-04, FHS/FSTS 2011-12. Han har tjenestebakgrunn fra bl.a Hæren og Forsvarsstaben, samt flere kontingenter i internasjonale operasjoner.
 

AV CHRISTOFFER T KNUTSEN

Mye har skjedd i Forsvaret siden sist nasjonalt forsvar sto høyest på listen. Forsvaret har gjennomgått store strukturelle endringer; mobiliseringsforsvaret er avskaffet, styrkestrukturen er betydelig redusert, kommandonivåer er fjernet og ledelse er endret. Store lager- og reservedelsbeholdninger er fjernet og brukt opp, og logistikk og støttetjenester er flyttet ut til sivile og kommersielle selskap, såkalt strategiske partnere. Disse endringene har blitt gjort under noen vesentlige utviklingstrekk:

  • Utviklingen av Forsvaret har skjedd i en periode der Norge har vært i dyp fred. Forsvarets oppgaver i perioden har først og fremst bestått i å bidra i internasjonale operasjoner, samt ivareta nasjonal suverenitetshevdelse i fredstid. Endringene som har skjedd i Forsvaret de siste 30 årene har altså delvis hatt andre formål og rasjonale enn å utvikle organisasjonen for krigsforberedelser og nasjonalt forsvar. 
  • I løpet av de siste 30 årene har samfunnet blitt gjennomdigitalisert, prosessor- og datakraft har økt betydelig. Måten vi samhandler og kommuniserer på som mennesker, samfunn og militære avdelinger har endret seg radikalt.

Norge har blitt et gjennomdigitalisert og teknologitungt samfunn, noe som har skapt nye sårbarheter og sikkerhetsutfordringer som må håndteres. I takt med at samfunnet og teknologien endrer og utvikler seg raskere og raskere, har militærmakten blitt dyrere og dyrere. Selv om forsvarsbudsjettet i dag er på drøye 60 milliarder i året, har Norge kun råd til en brøkdel av den strukturen som vi hadde på 80- og 90-tallet.

I dag står Norge og Forsvaret i en slags konseptuell spagat. Mobiliseringsforsvaret finnes ikke lengre og det lille innsatsforsvaret klarer ikke å dekke nasjonale behov og oppgaver. Forsvaret må styrkes og utholdenheten økes. Russland har også vist evne og vilje til å bruke militærmakt mot naboland i Europa for å oppnå politiske mål. Det har gitt en erkjennelse av at «Forsvaret ikke er tilpasset våre sikkerhetsutfordringer».

Det er slått uttrykkelig fast at NATO og alliert støtte er bærebjelken i norsk forsvar, samtidig ligger norsk basepolitikk fast. Allierte faste baser på norsk jord er uaktuelt. Ved en alvorlig sikkerhetspolitisk krise eller væpnet konflikt, må Norge evne å holde ut til hjelpen kommer. NATO har begrensede styrker tilgjengelig for rask reaksjon og innsats. Om en konflikt først oppstår andre steder i Europa, før Norge involveres, vil alliert forsterkning av Norge kunne ta tid. Det stiller krav til et robust norsk Forsvar. 

Motstanderen

De fleste er enige om at et konvensjonelt angrep på norsk territorium i den nære fremtid (i nord) er lite sannsynlig, men det er fortsatt den dimensjonerende trussel lagt til grunn for Forsvaret. Derfor er Forsvarets tilstedeværelse i nord prioritert svært høyt både politisk og militært. Flere har pekt på at Russland i vårt område har som sin strategiske målsetning å sikre nordområdene, «Bastionen», med den hensikt å beskytte og opprettholde handlefrihet for sine strategiske militære kapasiteter (den russiske Nordflåten og ubåtene), samt hindre at Russisk territorium blir truet.

Samtidig er det helt åpenbart at Russland er militært underlegen NATO, (også uten USA), og har en begrenset kapasitet til å gjennomføre konvensjonell krig i flere operasjonsteater samtidig. Over flere år har trusselvurderingene derfor pekt på at det er lite sannsynlig at en væpnet konflikt mellom Russland og NATO vil ha Nord-Norge som utgangspunkt og hoved-stridsområde. Snarere pekes det på at en konflikt i Nord-Norge kan oppstå som følge av en oppblussende eller pågående konflikt andre steder i Europa. Trolig er det militært farligste for Norge at det skjer en ulykke eller utilsiktet hendelse i nordområdene som følge av stormakts-rivalisering mellom USA og Russland. Av dette kan vi trekke ut to helt åpenbare militære operasjonelle målsetninger for Russland i nordområdene, inkludert Norge, om det skulle komme til en konflikt med NATO:

  • Effektiv nektelse av NATO og allierte styrker i «Bastionen» (bastionsforsvaret)
  • Om mulig, unngå konvensjonell krig med NATO i Norge (styrkeøkonomisering – ikke å åpne et nytt operasjonsteater i nord).

Skulle det komme til en sikkerhetspolitisk krise eller konflikt mellom NATO og Russland, blir det altså viktig for Russland å kunne opprettholde bastionen, uten å dra Norge inn i en åpen militær konflikt som utløser NATO artikkel 5. Det kan virke som to motstridende hensyn; militær handlefrihet uten at motstanderen, NATO, mobiliserer i nord, men ikke nødvendigvis. 

Om vi forutsetter at begge parter i konflikten er rasjonelle aktører med begrensede ressurser for innsats, og at det rasjonelle valget er å unngå å eskalere konflikten ut av kontroll, blir det interessante spørsmålet: Hvordan vil Russland opptre i nord i en tilspisset situasjon med NATO-landene, og hvilke virkemidler vil brukes for å oppnå målsetningene? Handlemåten innebærer trolig hele bredden av statens virkemidler: «Mer anvendelig militærmakt og sammensatt bruk av virkemidler gjør skillet mellom statssikkerhet og samfunnssikkerhet mindre tydelig». Ser vi på hvordan Russland har utviklet sin strategi på området, ofte referert til som Gerasimov-doktrinen, er det nokså tydelig at virkemidlene handler om en blanding av politisk påvirkning, militært og økonomisk press, tvangsdiplomati, påvirknings- og informasjonsoperasjoner, provokasjoner, samt fordekte og åpne offensive operasjoner. 

Oppsummert er det slett ikke sikkert trusselen vil se slik ut som vi planlegger for, et konvensjonelt angrep i Nord-Norge. Det er ikke gitt at Norge får den allierte hjelpen vi baserer oss på så raskt som vi ønsker. Derfor gjør Norge lurt i å planlegge for usikkerhet, samt å kunne ta vare på våre egne interesser i så stor grad som mulig.

Forsvaret og forsvarsplanen

Siden 2014 har langtidsplaner og fagmilitære råd pekt i én «hovedskuddsretning» – re-etablering av evnen til nasjonalt forsvar. Forsvarets ambisjonsnivå, størrelse og struktur bestemmes av Stortinget i langtidsplanene, men opprydningsarbeidet i Forsvaret fremover vil gå ut på å skape likhet i fred, krise og krig for roller, ansvar, myndighet og oppgaver – og prioritere de tiltak som gir operativ evne svært strengt. Vi må få det vi har til å virke – enda bedre enn nå.

I nasjonalt planverk vektlegges en sterk nasjonal militær tilstedeværelse i nord, som et tydelig signal, og en «terskel» som skal gjøre prisen for et angrep på norsk territorium så høy som mulig. Dette er en klok vurdering og vil trolig virke forebyggende på flere plan. Men hva om Norge ikke blir angrepet direkte, men blir utfordret med andre virkemidler under terskelen for konvensjonell krig, i gråsonen mellom politiets og Forsvarets oppdrag og myndighet? Og hva om artikkel 5 ikke utløses? En nasjonal militær plan for forsvar av Norge må derfor ivareta flere likeverdige elementer; en konvensjonell trussel i nord, alliert forsterkning, og en multi-domene og hybrid trussel i resten av Norge. I tillegg kan man hevde at Forsvaret bør ha godt utviklede planer for å være et NATO «basing area» for alliert innsats andre steder i Europa. Norge må planlegge for at en konflikt vil treffe hele landet, men ha ulike uttrykk i ulike deler av landet. Politisk beslutningsevne og økonomisk handlefrihet må ivaretas og beskyttes, sammen med territoriell integritet.

Ledelse og styring

Hele Forsvarets operative struktur er gitt til sjef for Forsvarets Operative Hovedkvarter (FOH), og sjef FOH fører kommando over all operativ virksomhet på norsk territorium. FOH har både en nasjonal og en alliert funksjon og rolle før, under og etter alliert forsterkning i Norge. FOH er et fellesoperativt hovedkvarter, og har ikke grenstaber eller domeneavdelinger (for eksempel en land-, luft- eller sjøkommandør). Sjef FOH leder det fellesoperative nivået og styrer på de taktiske styrkesjefene. Disse har ansvar for hele Norge innenfor sitt domene, og driver planlegging og ledelse på nasjonalt nivå for sine avdelinger. Fire av disse taktiske styrkesjefene har et territorielt ansvar; sjef Hæren har ansvar for Finnmark gjennom Finnmark Landforsvar, i tillegg har sjef Hæren mesteparten av styrkene sine lokalisert i Troms og en kommandorelasjon til HV-16. Sjef HV har det territorielle ansvaret for resten av landterritoriet i Norge, sjef Sjø har ansvar for alt norsk sjøterritorium og sjef Luft har ansvar for alt norsk luftrom.

En gang i tiden var Forsvaret kjent for å ha mye av alt. Slik er det ikke lengre. Bildet viser zargeskasser i Camp Nidaros utenfor
Mazar E Sharif i Afghanistan.
Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.

Litt forenklet kan man si at sjef FOH styrer og prioriterer helheten, samt sørger for at den helhetlige forsvarsplanen mellom domenene henger sammen (land, luft og sjø). De taktiske styrkesjefene har et tredelt nasjonalt ansvar, 

  • de skal rådgi sjef FOH for å ivareta sitt domene i den fellesoperative planen, i det ligger det et ansvar og eierskap til den fellesoperative planen og et ansvar for å koordinere og samordne egen taktisk plan med sine sideordnede taktiske kommandoer og allierte styrker.
  • de skal utvikle egne planer og lede egne styrker innenfor sitt domene og ansvarsområde, og koordinere sideveis.
  • de skal være styrkeprodusenter og «etterfylle» egen struktur med mannskap og avdelinger.

Etter hvert som fokuset på nasjonale oppgaver og forsvar av Norge blir mer modent, er det i tillegg en rekke forhold og oppgaver som etter hvert «gjenoppdages», og som ingen i dag har ansvar for. Disse oppgavene ble tidligere løst av avdelinger eller kommandonivå som i dag er rasjonalisert bort eller nedlagt. Krigsfangetjeneste og mottak og utdanning av frivillige kan være slike eksempel, kystforsvar kan være et annet. Forsvarssjefen har satt søkelys på dette, og påpekt at Forsvaret må ha likhet i fred krise og krig når det gjelder ansvar og oppgaver. 

Da blir spørsmålet; hvem planlegger, leder og koordinerer regionale og lokale operasjoner når FOH og alle taktiske styrkesjefer har et nasjonalt fokus?

Landmaktens endring

For landstridsstyrkene (landmakten) har overgangen fra mobiliseringsforsvar til innsatsforsvar blant annet medført at Hæren har gått fra å være en stor mobiliseringshær til en liten innsatshær bestående av en brigade og noen bataljoner lokalisert for det meste i Nord-Norge. Hærens oppgave i dag er å møte fiendens hovedstyrker enten alene eller som del av NATO-styrker. I de øvrige delene av landet er det i hovedsak HV som må løse de landmilitære oppgavene. Heimevernet har overtatt det territorielle ansvaret fra Hæren, men er også betydelig redusert i størrelse i løpet av de siste 20-30 årene. I antall er HV med sine 40 000 mannskap, Forsvarets største enhet, men HV er ingen kampstyrke for konvensjonell strid.

Kjernen i HV sitt oppdrag er å sikre evne til nasjonal mobilisering og alliert forsterkning. Tidligere var HV-distriktene i all hovedsak en styrkeprodusenter i fredstid, som skulle levere stridsklare HV-avdelinger til distriktskommandoene (DK’ene) og til de territorielle regimentene. I dag er de regionale samordnende kommandoleddene i Forsvaret fjernet (DK’ene og Regimentene). Men behovet for militær og sivil-militær regional samordning, koordinering og forsvarsplanlegging er ikke forsvunnet, snarere tvert imot. Derfor har det territorielle ansvaret medført at HV i dag har vesentlig utvidede oppgaver og ansvar i forhold til hva som var tilfelle frem til 2000-tallet. 

HV-distriktet er i dag en selvstendig operativ kommando med et territorielt oppdrag i et definert operasjonsområde i fred, krise og krig. HV har tatt over alle oppgavene som Regimentene hadde tidligere.

Logistikk og understøttelse

Innenfor logistikk og støttefunksjoner i Forsvaret har det nærmest skjedd en revolusjon. Volumet, lagrene og materiellet til mobiliseringsforsvaret er borte. Forsvaret består stort sett av det materiellet som er i daglig bruk. Forsvaret har en begrenset evne til å utføre egen logistikk, transport, vedlikehold og understøttelse. Disse tjenestene løses av sivile firma og strategiske kommersielle partnere. Logistikk- og transportavdelinger, og andre støttefunksjoner i Forsvaret er i dag «plan- og bestiller»-staber som planlegger logistikkbehov og sender bestillinger til de kommersielle strategiske partnere. Forsvarets Logistikkorganisasjon (FLO) har i dag en logistikk-stab med et helhetlig nasjonalt ansvar som støtter FOH og styrkesjefene. Regionalt finnes fire logistikkledd (RLL), ett lokalisert i nord, ett i midt, ett i øst og ett i vest. Disse fire regionale logistikkenhetene skal støtte hele Forsvaret og alle typer avdelinger og forsvarsgrener innenfor sitt geografiske område og skal utgjøre leddet mellom de kommersielle logistikkaktørene og Forsvaret regionalt. Lager- og logistikkpersonell er byttet ut med datasystem og digitale løsninger. Etterforsyning baserer seg i stor grad på «just in time logistics» der varer produseres og fremskaffes først når behovet oppstår.

Regional koordinering og samordning 

Militær og sivil-militær regional planlegging, koordinering og samordning må gjøres der man har situasjonsforståelse og kunnskap til å gjøre dette. Med større ansvar flyttet over til færre aktører og kommandonivå, er behovet for regional krigsplanlegging, koordinering, samordning og ledelse større enn noen gang. Legger man trusselvurderingen til grunn, vil krig, konflikt, og militære operasjoner trolig se svært forskjellig ut for eksempel i Finnmark, Trøndelag og Rogaland. Der det etableres Krigsskueplass skal Forsvaret også kunne koordinere og prioritere sivil innsats og sivile ressurser. De taktiske styrkesjefene, som nasjonale kommandoer, kan ikke planlegge og lede Forsvarets innsats i hele Norge på det detaljnivået som samtidige, pågående regionale operasjoner krever. Regional innsats krever regionale kommandoer.

Det er HV-distriktene og Finnmark Landforsvar (FLF) som i dag har det utøvende territorielle ansvaret regionalt, og er Forsvarets utøvende «teigeiere» på landjorden. De er de eneste taktiske regionale operative kommandoer i Forsvaret med både organisering, situasjonsforståelse og lokalkunnskap til å kunne drive regional planlegging, koordinering og samvirke for hele Forsvaret. Andre territorielle eller regionale kommandoer finnes ikke.

FLF leder operasjoner i Finnmark, og Brig N leder operasjoner innenfor sitt tildelte operasjonsområde. Når Brig N operer i FLF teig så får trolig brigaden tildelt operasjonsområde, og FLF ivaretar de deler av sin teig som Brig N ikke bruker. På lik linje med FLF har HV-distriktene fått tildelt territorielt ansvar og et operasjonsområde, men HV-distriktene har i tillegg ytterligere to ansvarsområder som FLF ikke har; ansvar for styrkeproduksjon og ansvar for sivil-militær koordinering og samvirke.

Man kan si mye om muligheten og hensikten med å forsvare Finnmark, men hvilke garanti har vi for at et eventuelt militært angrep, i en eller annen form, vil finne sted nord av polarsirkelen? Bildet viser Telemark bataljon (TMBN) krevende kystterreng under Øvelse Vestland i 2013.
Foto: Simen Rudi/Forsvaret.

FLF fører kommando over HV-17, GSV og Porsanger Bataljon. I antall militære styrker er avdelingene under FLF omtrent som et gjennomsnittlig HV-distrikt. FLF har et tydelig definert stridsoppdrag og befinner seg i «hovedstridsområdet», men i forhold til samfunns- og infrastruktur, befolkning og verdiskapning er FLF sin teig det minst komplekse og sammensatte. Poenget er at det er relevant å sammenligne FLF med HV-distriktene i resten av Norge, både i forhold til rolle, ansvar, myndighet og oppgaver. I militære operasjoner må følgende forhold være entydig definert; (1) Ansvar for å definere situasjonen, (2) Ansvar for å sy elementene i en operasjonsplan sammen, og (3) Ansvar for å prioritere og avdømme innsats og ressurser. Det er helt basal militær kunnskap. 

Hvis man så ser på hva de taktiske styrkesjefene er opptatt med, og konsekvensene av det nasjonale kontrollspennet disse styrkesjefene har, så blir det tydelig at den eneste eksisterende strukturen som kan fylle rollen som regionale/ lokale ledelsesnoder er HV-distriktene.

Dette så vi konturene av under den tragiske leirskred ulykken på Gjerdrum i nyttårshelgen 2020/21. HV-02 ble etter hvert det lokalt koordinerende leddet for Forsvarets innsats og koblingen til FOH. FSJ understreket i ettertid at HV skal kunne rådgi og støtte sivile myndigheter på vegne av alle Forsvarets kapasiteter – ikke bare HV sine egne. HV-distriktet må kunne koordinere, samvirke og rådgi også for de øvrige domener ut over landmakten, men ambisjonsnivået må holdes realistisk for det regionale kommandonivået. Det vil si at HV-distriktet som et taktisk regionalt ledelsesnivå innenfor landmakten må kunne lede alle tildelte avdelinger fra landmakten og logistikk- og støtteavdelinger. I tillegg må HV-distriktet kunne koordinere og samhandle med sivile ressurser og samvirke med de øvrige militære domener og støtteavdelinger (i første rekke avdelinger fra Spesialstyrkene, Sjøforsvaret, Luftforsvaret), samt allierte styrker.

Hvilke muligheten har HV-distriktene i dag til å lede militære operasjoner med avdelinger fra mange ulike bidragsytere der trusselen er hybrid og mangefasettert? Bildet viser Sjef Heimevernet generalmajor Elisabeth Michelsen under en grensekontroll til Opplandske Heimevernsdistrikt-05 på Magnormoen.
Foto: Helene Sofie Thorkildsen / Forsvaret.

HV-distriktet er det territorielle regimentet

HV-distriktet har altså tre fremtidige hovedfunksjoner som følger av ansvaret som territoriell landeier, og det faktum at de er den eneste taktiske ledelsesnoden i Forsvaret regionalt/ lokalt:

  1. Utgjøre det territorielle kommandonivået (taktisk nivå) i Forsvaret og planlegge og lede Forsvarets innsats i egen tildelt teig med alle tildelte ressurser
  2. Løse HV sitt oppdrag innenfor spennet av territorielle operasjoner i fred, krise og krig
  3. Styrkeprodusere erstatningsmannskap og enheter for innsats.

Dette betyr noe for organisering og struktur av HV-distriktets stab og ledelse. Med oppgavene som ligger i begrepet ‘territorielle operasjoner’, og med dagens operative planverk til grunn, så skal ikke HV-distriktene i utgangspunktet gjennomføre tunge kampoperasjoner med manøveravdelinger, slik som Brig N og FLF i hovedstridsområdet. Litt forenklet kan man si at territorielle operasjoner innebærer; sikre, overvåke, kontrollere og støtte, bekjempe mindre styrker, samt sivilt-militært samvirke. 

HV-distriktene må kunne gjennomføre militære operasjoner med avdelinger fra landmakten, i samvirke med sivile myndigheter, politiet og mer spesialiserte militære styrker, der trusselen er multi-domene, hybride og mangesidet. Evne til bygging av en robust situasjonsforståelse, evne til å samordne og koordinere alle sivile og militære virkemiddel, evne til å reagere hurtig med både fysiske og ikke-fysiske virkemiddel blir viktig. HV-distriktene må settes i stand til å drive styrkeproduksjon og utdanning av mannskap også i krise og krig.

I tillegg blir det trolig i langt større grad avgjørende at ledelse av taktiske operasjoner i andre deler av landet, utenfor hovedstridsområdet, klarer å se sammenheng mellom strategi og taktikk fordi motstanderen kan angripe taktisk og lokalt med håp om strategisk effekt. Dette betyr også at HV-distriktet må rendyrkes som kommandonivå med evne til taktisk operasjons- og logistikkplanlegging, innhentings- og operasjonsledelse, analyse, produksjon av situasjonsbildet 24/7/365. 

Konklusjon

Det er utvilsomt behov for militær og sivil-militær planlegning, koordinering og ledelse regionalt og lokalt både i fred, krise og krig. Dagens og morgendagens konflikter mellom stater vil ha et bredere sett av virkemidler en rent konvensjonelle. Fordi Forsvarets utvikling gjennom mange år har hatt fokus på andre forhold enn nasjonalt forsvar alene, så har ledelsesnivåene som skulle ivareta det regionale kommandonivået blitt borte. Det er Finnmark Landforsvar og HV-distriktene som i dag utgjør de territorielle regionale kommandoene i dag. Hvis HV-distriktene og FLF ser ut som regimenter, har ansvar og oppgaver som et regiment og har organisasjon og teig som et regiment, så er HV-distriktene og FLF regimenter. HV-distriktet er det regionale kommandonivået i Forsvaret – det territorielle regimentet – og må settes i stand til å gjøre jobben.

  1. Et styrket forsvar, FMR 2019
  2.  Prop. 14S (2020-2021) Evne til forsvar- vilje til beredskap, Langtidsplan for forsvarssektoren
  3.  «Hvilket forsvar gjør Norge tryggest?», Tormod Heier, Utsyn, 01/10 2019
  4.  Et styrket forsvar, FMR 2019
  5.  F-35 og Bastionsforsvaret, Stratagem.no, 29/09 2019 F-35 og bastionsforsvaret (stratagem.no)
  6.  FOKUS21, s.46
  7.  «Forsvaret av de strategiske ubåtene i Nordflåten og adgang til Atlanterhavet forblir derfor helt avgjørende. De militære anleggene på Kolahalvøya og Nordflåtens bruk av Barentshavet som trenings- og øvingsområde skal beskytte mot trusler fra vest og nord. Basene i nord er dessuten fundamentet i den russiske varslingskjeden.» – FOKUS21, s. 59
  8.  Et styrket forsvar, FMR 2019, s. 14
  9.  Et styrket forsvar, FMR 2019, kap. 1
  10.  «Rapporten viser at NATO-landene og Norge er samstemte i vurderingen av trusselbildet i nord. Det er enighet om at sjansen for eskalering mellom de regionale partene er lav, mens såkalt horisontal eskalering ansees som den største faren. Med dette menes at en konfrontasjon mellom NATO og Russland et annet sted i verden raskt kan føre til konflikt i andre områder. Dette har naturlig sammenheng med det faktum at Norge vil bli trukket inn dersom en konflikt utløser artikkel 5 i NATO-pakten.», Folk og Forsvar, 10/12 2020
  11.  «Russernes kritikk mot NATO og USA har blitt skapere, og av Russland oppleves Norge i større grad som et NATO-land enn som en nabo. E-tjenesten mener videre at den omfattende russiske våpentestingen i nordområdene vil fortsette, og risikoen for alvorlige ulykker vedvarer». – Trusler mot Norge i 2021, Folk og Forsvar, 09/02 2021.
  12.  – Bastionforsvaret vil med overveiende sannsynlighet innebære at Russland vil sikre seg store deler av Finnmark – Vitenskap (klikk.no) 29/05 2018.
  13.  FOKUS21, s.13
  14.  The Gerasimov Doctrine, Politico, Molly K McKew, September 2017
  15.  «Strategisk avskrekking foregår i hele konfliktspekteret – fred, krise og krig. Dette omfatter ikke bare tradisjonelle militære virkemidler, men inkluderer også nettverksangrep, påvirkning og kampen mellom ulike virkelighetsbeskrivelser. Målet er tidlig å ramme motstanderens evne og vilje til å fatte beslutninger som undergraver russiske interesser eller som kan føre til aggresjon mot Russland», Ibid, s.57
  16.  www.regjeringen.no/no/tema/forsvar/ltp/
  17.  Norsk sikkerhetspolitikk er en «balanse mellom avskrekking og beroligelse». Men vet noen hva det betyr? – Ingeborg Nortvedt Bjur, Aftenposten, 28/02 2021
  18.  Prop. 14S (2020-2021) Evne til forsvar- vilje til beredskap, Langtidsplan for forsvarssektoren

Kveldens foredrag har tittelen «Afghanistan: hva skjedde – og hva vil skje? ved Seniorforsker Kristian Berg Harpviken.

Ingen forhåndspåmelding. Fysisk oppmøte.

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Mandag 6. september 2021 gjestet oberst Stig Nilsson, Sjef Forsvarets romvirksomhet, Oslo Miltære Samfunds lokaler i Myntgata 1. Foredraget hans hadde tittelen «Spacedomenet: det femte domenet i femte generasjons Forsvar».

Samfunnet er helt avhengig av Space. Verken bank, helse, transport, kraft miljøvern eller Forsvaret ville fungert som i dag uten satellitter. Nato og Norge har anerkjent Space som det femte operasjonsdomene. Forsvaret er i ferd med å implementere Space i både planlegging og gjennomføring av operasjoner på alle nivå.

Lytt til podcast fra foredraget her:

Oberstløytnant Geir Hågen Karlsen, hovedlærer strategisk kommunikasjon ved Forsvarets stabsskole, gjestet Oslo Militære Samfund 30. august 2021 hvor han foredro om russiske og kinesiske påvirkningsoperasjoner mot vesten. Du kan lytte til podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Generalmajor Torgeir Gråtrud, Sjef Forsvarets Spesialstyrker, gjester Oslo Militære Samfund hvor han foredrar om Status og utfordringer i Forsvarets Spesialstyrker.

I samsvar med OMS lover, § 7 innkalles det til generalforsamling. På grunn av koronarestriksjonene kan det ikke gjennomføres et tradisjonelt møte, så det vil bli gjennomført en digital generalforsamling i perioden 4. april kl 09:00 til 12. april kl 18:00

Saksliste:

  1. Årsberetning for Oslo Militære Samfund og Norsk Militært Tidsskrift for 2020
  2. Reviderte årsregnskaper for 2020 for OMS og NMT
  3. Medlemskontingent for 2020
  4. Valg av revisor
  5. Valg av representantskapsmedlemmer og varamenn
  6. Valg av valgkomite
  7. Valg til æresmedlem av OMS
  8. Valg av styreverv (direksjonsmedlemmer)

Saksgrunnlag, herunder navn på kandidater til tillitsverv, er vedlagt den enkelte sak på www.digitalearsmoter.no

Jo G. Gade, kontreadmiral, Ordfører i Representantskapet.

Den digitale generalforsamlingen vil åpne 4. april kl. 09:00 og avstemmingen stenger 12. april 2021 kl. 18:00. Medlemmer av Oslo Militære Samfund vil motta tekstmelding med påloggingsdetaljer på mobilnummeret som er oppgitt til OMS.

Det vil også mulig for medlemmer å logge inn fra forsiden av https://www.digitalearsmoter.no ved å legge inn mobilnummeret som er oppgitt til OMS, og få tilsendt et passord på SMS.

NB: Det vil ikke være mulig å logge inn før generalforsamlingen åpner. Ta kontakt pr e-post til intendant@oslomilsamfund.no dersom du ikke får til å logge på etter 4. april 2021

Artikler: Nr./Side

John Berg 3/32

Mer krigshistorisk analyse – Tilfellet Altmark. 

Claes Bergström og Sten Munck af Rosenschöld 2/24

Svenska försvarsmaktens flerbefälssystem

Thorleif Borge 1/21

Milorg-folk som fikk norske dekorasjoner trass i proklamasjonen 

om dekorasjonsavståelse 

Åge-Johan Kongshaug Dagslott 2/4

Hvilke sentrale utfordringer ligger foran Forsvaret når 

OMT nærmer seg slutten av implementeringsfasen  

Sverre Diesen 3/4

Én for noen, noen for én, Del I

Sverre Diesen 4/14

Én for noen, noen for én, Del II

Lasse Elvemo og Remi Jakobsen 2/35

Distribuert læring ved militære skoler

Vegard Flom og Martin Mathisen 1/4

Droner ─ Er vi klare?

Iver Johansen 4/4

Støtte til militært Treningssenter i Georgia – En usannsynlig suksesshistorie

Stein Helge Kingsrød 2/14

Nytt personellsystem i Forsvaret – Er det tilpasset vår virkelighet

Petter Y. Lindgren og Ane Ofstad Prestrud 4/26

Koronakrise og høy arbeidsledighet gir muligheter for 

rask oppbemanning i Forsvaret 

Ragnhild Tau Strand Oanes 1/30

Finnmark – en studie i grått. 

Dag Røhjell 1/12 

Etterretning og etikk – et oxymoron?

Bjørn-Erik Solli 3/24

Forsvarets sikkerhetsstyringssystem – en selvpåført tvangstrøye som 

Svekker nasjonens forsvarsevne

Hjalmar Inge Sunde 4/36

Spredte tanker ved Garnisonen i Sør-Varangers 100-års jubileum 

Palle Ydstebø 3/16

«God bless Robert E. Lee»

NMT-Bøker: Nr./Side

Kjell Dragnes 2/48

NATOs militærkomité gjennom 70 år

Anmeldt av Odd Gunnar Skagestad

Karl Erik Haug, Ole Jørgen Maaø og Steinar Sanderød (red) 3/40

Alt henger sammen med alt!

Festskrift til Øistein Espenes på 70-årsdagen. 

Anmeldt av Palle Ydstebø 

Jon Hellesnes 3/42 

NATO-komplekset, Om militærpolitikk, atomvåpen og norsk USA-servilitet

Anmeldt av Harald Høiback 

Tom Kristiansen 2/44

Hærføreren Otto Ruge

Anmeldt av Sverre Diesen 

Eirik Kristoffersen 4/46

Jegerånden – Å lede i fred, krise og krig

Anmeldt av John Hammersmark  

Jim Mattis og Bing West 1/47

Call Sig Chaos

Anmeldt av Harald Høiback

Militærhistorisk Forening Rogaland 3/45 

Operasjons Doomsday og frigjøringen av Rogaland 1945 

Anmeldt av Palle Ydstebø

John Andreas Olsen (red) 3/38

Future NATO – Adapting to New Realities 

Hans Jacob Orning og Øyvind Østerud 4/49

Krig uten stat . Hva har de nye krigene og middelalderkrigene felles? 

Anmeldt av Palle Ydstebø

NMT-Debatt: Nr./Side

Jørn Bue 1/39

Avsluttende kommentar til sakfører Middelthon gjeldande 

general Liljedahl og felttoget i Setesdal

Leif C. Middelton 1/37

Mer om general Liljedahl

Helge Ystgaard 3/54

Otto Ruge

NMT-Notiser: Nr./Side

Kinas maritime satsing 3/47

NATOs toppmøte i London 1/48

Nye bombefly 2/51

Europeisk luftrom og NATOs behov 1/49 

Hangarskipenes rolle 1/51

NATOs øvingsprogram gjenopptas 4/56

Russiske militære ambisjoner og media 4/54

Russland tøyer grensene i de tyrkiske stredene 4/53

Situasjonen i Libya stadig mer komplisert 3/50

US Marine Corps – tilbake til kjerneoppgavene 3/48

Uro mellom Russland og Kina 4/57

Øyvind Stranna Larsen 1/53

Største sovjetiske/russisk marineøvelse utenfor Norge til nå?

NMT notiser 2021 nummer 1

For ti år siden var det knapt noen i Norge og NATO-landene for øvrig som vurderte Kina som en fare, hverken politisk, økonomisk eller militært. Kina var ikke nevnt i sikkerhetspolitisk sammenheng fordi for mange trodde at så snart en betydelig middelklasse ble dannet, og staten og entreprenører ble en del av den internasjonale samhandelen, vil Kina dreie seg i demokratisk retning. Dette bildet slo snart sprekker og i det brede lag av folket i vestlige land har inntrykket av landet gradvis blitt dårligere.

Ifølge Pew Research, i en måling offentliggjort 6. oktober i fjor, hadde mellom 70 og 85 % av de spurte et negativt inntrykk av Kina og dets leder president Xi, i land som Storbritannia, Australia, Nederland, Tyskland Sverige, USA, Sør-Korea, Spania og Canada. For disse landenes del var den tilsvarende prosenten knapt 25 for bare et år siden, og trenden har vært den samme i alle landene der målingen har funnet sted – en dramatisk endring i vanlige folks oppfatning av landet. Hva er det som har gjort at Kina kommer til de grader dårlig ut og nå oppfattes som en trussel?

Den mest åpenbare grunnen er Covid-19 viruset, som tilsynelatende oppstod i millionbyen Wuhan i eller rundt november 2019. Mange mener at denne pandemien ble svært dårlig håndtert av de kinesiske myndighetenes side av politiske årsaker, som for eksempel da en lege, dr. Li Wenliang, forsøkte å advare kollegaer mot den nye sykdommen, men fikk munnkurv av lokale styresmakter. Men selv om viruset kan være den umiddelbare årsaken hos mange, er det likevel Kinas aggressive holdning overfor alle 18 naboland, deres generelle militære opprustning, den illegale okkupasjonen av øyer og rev i Sør-Kinahavet, undertrykkingen av egne borgere, tilsynelatende generøs økonomisk støtte til fattige land der politikere setter sine nasjoner i bunnløs gjeld, og ikke minst tyveri av patenter og ulovlig kopiering som har fått begeret til å renne over.

NMT har tidligere sett på enkelte aspekter av årsakene til mistilliten til Kina. Landet er i dag et utilslørt diktatur, der opposisjon mot styret til Chinese Communist Party (CCP) ikke tolereres. Partiformannen Xi sørget i 2016 for å gjøre seg til president på livstid, uten at mange hevet øyenbrynene av den grunn. Omtrent samtidig ble konkurrentene luket ut, med eller uten begrunnelse, men gjerne med beskyldninger om korrupsjon. Grepet festet seg rundt alle individuelle røster og en overvåkning av egne innbyggere, som man historisk ikke har sett maken til, forsterker seg år for år. I de østlige provinsene blir muslimske minoriteter, på samme måte som befolkningen i Tibet, utsatt for forfølgelse, slavearbeid og en undertrykkelse som kun kan ha som mål å ødelegge disse folkegruppenes kultur. Ifølge aviser som The Economist kan én million uigurer befinne seg i konsentrasjonsleir. USA har reagert stadig kraftigere på disse elementære bruddene på menneskerettighetene og demokratiske verdier. Også politikere som presidenten i Tsjekkias senat utfordret Kina gjennom et besøk til Taiwan, et besøk Kina truet med ville få store negative konsekvenser for bl.a. Skodas økonomiske stilling i Kina. Besøket fant likevel sted i august i fjor, og fikk mye støtte i EUs forskjellige organer. Kina har utallige ganger truet land som fremstår som uvennlige, med andre ord de som våger å påpeke negative forhold i landet, med økonomiske sanksjoner som bortfall av investeringer eller utelukkelse fra det innenlandske markedet. Om USA og EU kunne danne en felles front på dette området, kunne mye ha vært oppnådd. Handelen, både billige produkter og adgang til markeder, betyr i mange tilfelle dessverre mer enn solidaritet og verdier, selv om denne frontlinjen er i ferd med å endres i Kinas disfavør.

Kina er i dag i en eller annen form i grensekonflikt med samtlige av sine naboland, 18 i tallet, om vi tar med nasjonene som har krav om økonomiske soner i Sør-Kinahavet. NMT har flere ganger tidligere omtalt denne maritime konflikten. Et svært alvorlig aspekt er at Kina ikke anerkjenner noen overhøyhet fra internasjonale domstoler, inkludert for havrett. Dommer som går Kina imot, noe som var tilfellet i 2016 da det ble stadfestet at Kinas krav ikke var legitime, blir avvist. Som et resultat har mange av nabolandene, herunder Japan, Sør-Korea, Vietnam, India og Russland, begynt en opprustning og en omdisponering av egne styrker, som tar sikte på å møte Kinas aggresjon. Problemet er ikke det at Kina ikke har en legitim rett til for eksempel å bygge opp en sterk marine – problemet består i at man ikke lenger kan stole på Kinas ord, men må vurdere landets intensjoner etter dets handlinger.

Kina har suksessivt brutt løfter gitt til verdenssamfunnet. Da utbyggingen av flere av basene i Sør-Kinahavet ble påpekt av USA allerede under president Obama i 2015, uttalte president XI kategorisk at Kina ikke hadde en militarisering av disse som hensikt. I dag ser vi at dette var en løgn. Avtalen med Storbritannia i 1999, som ga Hong Kong indre selvstendighet til 2049, ble behørig brutt i fjor og alle protester og demonstrasjoner slås ned med drakoniske straffer. Media, som alle kontrolleres av kommunistpartiet, følger opp med et språk som er preget av trusler, gjengjeldelser og antydninger om bruk av militær makt (som overfor Taiwan), og bidrar sterkt til at Kinas omdømme i verden er i fritt fall.

Handelskrigen mellom Kina og USA har også bidratt til å hardne frontene. Det er dokumentert i mange sammenhenger hvordan Kina gjennom en årrekke har stjålet og kopiert ulovlig vestlig (og russisk) teknologi og produksjonsmetoder. Landet har aldri vist forsøk på endring og nasjonal industri har dermed hatt store fordeler, men også gjennom subsidier og statlig støtte, samt skjerming fra utenlandsk konkurranse. I mange tilfeller strider dette mot reglene i World Trade Organization (WTO), som Kina, med amerikansk støtte, ble medlem av i 2001. Kina har benyttet slike ensidige, ulovlige og diskriminerende metoder til å bygge en massiv produksjonskapasitet som utkonkurrerte tilsvarende industrier i Europa og Nord-Amerika, noe som igjen førte til bortfall av arbeidsplasser og en stor skjevhet i handelsbalansen, særlig overfor USA. Deler av overskuddet har i tur blitt brukt til å gi lån til fattigere land, spesielt til infrastrukturprosjekter, som siden har blitt overtatt som betaling for misligholdt gjeld. Kina har derfor i løpet av de siste årene mistet mye goodwill, og interessen for kinesiske investeringer har tapt seg, spesielt i Afrika.

Noen av ofrene for handelskrigen er kinesiske leverandører av mobiltelefontjenester, både utstyr og programvare. Igjen må Kina ta ansvaret selv for at situasjonen har blitt slik den ble, med store kinesiske selskaper utelukket fra utbyggingen av 5G-nettet i mange vestlige land. I Kina har alle selskaper plikt til å dele informasjon med den nasjonale etterretningstjenesten. Et eksempel på at Kina benytter ulovlige metoder er oppføringen av hovedkvarteret til den Afrikanske Union i Addis Ababa, bygget og utrustet som gave fra Kina til Afrika. Denne saken ble fremmet i den franske avisen Le Monde i 2017. Det ble opplyst at alle elektroniske servere i bygningen hver natt ble tappet til en adresse i Shanghai og at mikrofoner og annet avlyttingsutstyr ble funnet skjult i veggene og møblementet. Huawei, som hadde en sentral posisjon i utrustningen av bygningen, blir nå utelukket fra deler av 5G nettet stort sett over hele Europa. Tilliten til Kina er tilsynelatende på et bunnivå også på dette området.

Like før jul ble det kjent gjennom Washington Post at det California-baserte selskapet Zoom, som blant annet leverer tjenester som videokonferanser over hele verden, hadde kinesiske medarbeidere som overvåket kundene og leverte informasjon om «ulovlige» aktiviteter til politiet. Dette gjaldt også for kunder i utlandet og konferanser om massakrene på Tianmen-plassen ble stoppet og kontoer deaktivert av selskapet. Dette ble senere beklaget, med en bortforklaring om at det gjaldt kun i få tilfeller. Zoom har kinesisk eier. Dette viser at den kinesiske overvåkningen kjenner ingen grenser, og at alt som har kinesiske forgreninger står i fare for overvåkning. Hvilket massivt apparat som står bak for å håndtere alt dette, er ukjent.

For hjemmemarkedet har Kina utviklet en nasjonal app som er eneleverandør av all nyhetsformidling og som også styrer nødvendige tjenester som mobiloverføring av kontanter. Alle andre tjenester som Google, Twitter og Facebook er forbudt. Slik beholder CCP kontrollen over hva innbyggerne gjør, hvor de er og hva de skal tenke og tro. Diktaturet blir totalt, hjulpet av moderne teknologi. Folkemeningen kan dermed styres i en retning som presenterer demokrati og vestlige verdier som en trussel mot Kinas egenart.

Russlands kjøligere forhold til Kina ble beskrevet i forrige nummer av NMT – her er det nok å henvise til uttalelser fra kinesisk hold som mer enn antyder en nasjonal aspirasjon om at områdene i øst, herunder Vladivostok, som en gang var kinesisk burde bli det igjen. Mer alvorlig med tanke på åpen konflikt finnes i forholdet mellom India og Kina. Sommeren 2020 var det flere tilfeller av direkte konfrontasjon på grensen mellom de to landene, en grense som for øvrig er sterkt omdiskutert. I India avstedkom dette en sterk folkelig bølge av mistillit og direkte hat mot Kina, som neppe hadde forutsett en slik reaksjon mot det som de antakelig vurderte som små nok fremstøt til ikke å vekke reaksjoner på den andre siden av grensen. Denne feilvurderingen har ført India ut av den nøytrale stillingen landet tradisjonelt har inntatt, spesielt under den kalde krigen. I India har det oppstått nærmest en folkebølge av indikasjon og mistro mot Kina. En uformell forståelse har oppstått mellom India og Japan, Sør-Korea og USA («the Quad», Quadrilateral Security Dialogue) som følge av dette.

For ti år siden var det knapt noen i Norge og NATO-landene for øvrig som vurderte Kina som en fare, hverken politisk, økonomisk eller militært. Slik er det ikke lengre. Foto: Xinhua

Samtidig fortsetter Kina sin kurs og får uvenner mange steder der de tidligere hadde høyere anseelse. Australia har blitt underlagt massive sanksjoner atter at landet i april i fjor foreslo at en internasjonal kommisjon skulle undersøke hvordan Covid-19 viruset hadde oppstått. Dette tok Kina svært ille opp og så på forslaget som et forsøk på å legge ansvaret på dem og ydmyke Kina i prosessen. Den kinesiske ambassadøren var meget aggressiv og lovte at dette ville få direkte konsekvens for alle australske produkter på det kinesiske markedet, og fulgte opp med nedlatende omtaler av samtaler han hadde hatt med landets politikere. Andre meget uheldige twitter-meldinger og ikke minst manipulerte bilder fra Afghanistan, sendt av forskjellige offisielle kinesiske representanter, har utløst sterke motreaksjoner. Kina ble med et slag sett som en fiende i manges øyne. Noen land, som New Zealand og USA, har stilt seg solidarisk, men det som antakelig er nødvendig er en samlet vestlig front mot Kinas aggressive handlinger.

NATO er sentrert om det nordlige Atlanterhavet og Europa, og Kina ligger langt borte. Handel og menneskerettigheter har tradisjonelt vært opp til andre organisasjoner og land med interesser i området å engasjere seg i. Nå står imidlertid grunnleggende verdier på spill. NATO følger i sporene som spesielt USA, men delvis også EU har trukket opp. NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, uttalte på forsvarsministermøtet i oktober at Kina nå ble sett på som en utfordring i den sammenhengen at landet investerer tungt i europeisk infrastruktur som er viktig for allierte forsyningslinjer over Atlanteren. Det viktigste er at man langsomt våkner opp til trusselen fra Kina, noe som peker ut en ny kurs for alliansen og medlemslandene. Solidaritet har alltid stått som en bærebjelke i NATO. Dette må Norge ta konsekvensene av.

(Kilder: Pew Research, Guardian, The Economist, Wikipedia, Reuters, Washington Post, Zoom blog, Le Monde, ABC News (Australia), China Uncensored, NMT)

NATO 2030

I et intervju med avisen Economist 7. november 2019, uttalte Frankrikes president Emmanuel Macron at NATO beveget seg mot en organisasjon som var «brain-dead». Dette utspillet, som kom vel tre uker før NATOs toppmøte i London, vakte stor bekymring blant statslederne, der noen så utspillet som en svekkelse av alliansen. Macron kritiserte det politiske samholdet og stilte spørsmål om Europa kunne stole på amerikansk hjelp i en konflikt. Bakgrunnen for dette var flere tilfeller av amerikansk alenegang, for eksempel i den unilaterale uttrekningen av styrkene fra Syria som skjedde uten å konsultere noen allierte. President Trump hadde selv stilt spørsmålet om NATOs fremtid, selv om han primært hadde en mer balansert økonomisk byrdefordeling i tankene. Macrons utspill skapte uansett mye uro i rekkene før toppmøtet.

Alliansen responderte imidlertid raskt og kom Frankrike langt på vei i møte. Den uvanlig korte felles uttalelsen fra toppmøtet inneholdt en klausul om at generalsekretæren skulle igangsette og lede et arbeid som skulle føre til forslag som kunne styrke NATOs politiske prosesser og konsultasjoner. Dette ledet til en omfattende rapport, utviklet av en ekspertgruppe, med tittelen «NATO 2030: United for a new Era» (offentliggjort 3. desember i fjor). Dokumentet inneholder en rekke forslag som man nå kan forvente vil bli gjenstand for inngående konsultasjoner. Det er ikke til å unngå at dette arbeidet vil foregå i en helt annen atmosfære under den nye presidenten og administrasjonen i USA.

Forslagene bærer i seg – som alltid – visse elementer som tyder på politisk hestehandel og nasjonale særinteresser. Eksempler på dette er omtalene av klima og et grønt forsvar og et kapittel viet spesifikt til Women, peace and security, som ikke naturlig faller inn under arbeidsgruppens mandat om bedre politiske prosesser. Dette tar litt av oppmerksomheten bort fra de viktigst kapitlene, nemlig de som inneholder og omtaler behovet for et nytt sikkerhetspolitisk konsept, den gryende trusselen fra Kina, samt samarbeidet med EU og andre partnere.

NATOs gjeldende strategiske konsept er fra 2010 og mange røster har hevdet at hendelsene i 2014 og 2015, med Russlands ulovlige annektering av Krim og militære innblanding i Ukraina, har gjort dokumentet håpløst utdatert. Med dette utgangspunktet er det lett å få sympati med argumentene for en revidert politisk tilnærming til dagens problemer. Konseptet beskriver selvsagt alliansens kjerneoppgaver, som kollektivt forsvar, krisehåndtering og internasjonal sikkerhetssamarbeid, men når f. eks. Russland bare omtales i en bi-setning som en partner, er det lett å se behovet for en større revisjon.

Det strategiske konseptet (2010) skriver ikke et ord om Kina. Første gangen den voksende utfordringen fra et økonomisk, diplomatisk og militært aggressivt Kina blir omtalt i en formell NATO-sammenheng, er i erklæringen etter toppmøtet i London. I rapporten NATO 2030 vies like mye plass til Kina som til Russland, og landet beskrives som en «full-spectrum systemic rival» i ordelag som klart definerer dem som en motstander.

Forholdet til EU må iht. anbefalingene i rapporten styrkes. Det påpekes at NATO og EU sammen utgjør en formidabel maktblokk og at visse aspekter av sikkerhetspolitikken, som de økonomiske, best løses av andre, men samarbeidende fora som EU. Et toppmøte mellom statslederne i begge organisasjoner anbefales, og nye mekanismer, som kan bryte visse fastlåste prosesser (grunnet veto fra enkeltland), må på plass.

I 2019 utrykte president Macron bekymring for at NATO var i ferd med å bli hjernedød. Kanskje den nye amerikanske presidenten og et nytt strategisk konsept kan få pasienten på bena igjen? Foto: https://www.elysee.fr/

Rapporten er nå noe NATO og andre må forholde seg til. Rapporten består av en lang rekke anbefalinger som nasjonene må komme til enighet om – noen praktiske og andre av høyeste politiske betydning. Et eksempel på det siste er forslaget om å gi Generalsekretæren større frihet til å presentere politiske synspunkter, som til nå har vært gjenstand for forhåndskonsensus i NAC (North Atlantic Council). Det er likevel ikke tvil om at gruppen som har utarbeidet rapporten har svart på oppgaven og problemet som ble reist av president Macron for noe over et år siden. Den store testen ligger selvsagt i gjennomføringen og tilpasningen av de mange anbefalingene.

Rapporten NATO 2030 finnes lett tilgjengelig på NATOs web-sider og kan anbefales for NMTs lesere som er interessert i den politiske og praktiske utviklingen av alliansen.

(Kilde: NATO, Economist, NMT)

Redaktører Janne Haaland Matlary og Robert Johnson

London, Hurst &Company

Anmeldt av Kjell Sjåholm

Alt på omslagssiden av denne boka møter vi den velkjente professor Christopher Coker, som skriver: «A sobering and stimulating set of essays which remind us of the importance of military strategy and the difficulty of getting politicians to think strategically. The authors take aim at some dangerous misconceptions which, unless addressed, will continue to weaken the Western alliance.» Det er et godt kondensat av bokens innhold, og angir alvoret i situasjonen. 

Redaktørene har i første kapittel satt opp tre gjennomgående tråder for innholdet i boken. Det er: 1) Den endrede strategisk situasjon som NATO står overfor, 2) Hvorledes løse de strategiske utfordringene som regjeringer og militære styrker står overfor, og 3) Hvordan militære styrker kan brukes for å nå strategiske mål. Som hovedkonklusjon fremfører redaktørene at militær strategi mangler politiske direktiver. 

For å svare på spørsmålene har redaktørene engasjert 27 forfattere, hvorav nær halvparten er fra norske institusjoner. De fleste av dem igjen er norske offiserer, og det er flott at så mange er dyktige nok faglig til å komme med i en slik bok, spesielt når teamet omtales som «winning team» av en internasjonal størrelse som Beatrice Heuser på omslagssiden. 

Boken dekker militær strategi i åtte NATO stater, omtaler utviklingen av NATOs militærstrategi (versjon 2019) og har et eget kapittel om USAs nasjonal strategi (grand strategy). Idet andre alt har rukket å omtale bokens betydning for NATO, vil denne anmeldelse ta for seg momenter som ansees mest relevant for norske forhold.

Avfarende plass 

USA sin nasjonalstrategi

Norske avskrekking er i utvidelsen («extended») av den amerikanske. Innsikt i amerikansk nasjonalstrategi er derfor avgjørende for utforming av norsk sikkerhetspolitikk og nasjonalstrategi. Andrew Michtas kapittel er en utmerket fremstilling av USAs strategiske avveininger og bør være obligatorisk for alle norske som er aktører innen dette feltet. Stormaktsrivaliseringen mellom de totalitære statene Kina/Russland på den ene siden og demokratiene under ledelse av USA på den andre, er dominerende i denne strategien. Ved en konfrontasjon i Stillehavet vil USA måtte kraftsamle der, og NATOs øvrige styrker i Europa må være sterke nok til å avskrekke Russland fra å utnytte situasjonen. Der er vi ikke i dag. Norske styrker oppfyller ikke Atlanterhavspaktens artikkel III om evne til selvforsvar. En tredje vei i tilfelle en slik konfrontasjon er vanskelig å se. Så langt er det ingen tegn til at den nye amerikanske administrasjonen vil endre på nasjonalstrategien.

Strategiutforming

Lawrence Freedman skriver at strategi genereres i usikre situasjoner hvor interesser kolliderer, noe som kan føre til konflikt. Den usikre situasjonen er allerede erkjent i den sikkerhetspolitiske delen av gjeldende Langtidsproposisjonen for forsvarssektoren. En av definisjonene på strategi som brukes i boken er nettopp Freedman sin: Kunsten å skape makt. Makt er kapasiteten til å produsere fordelaktige effekter. Fordelen med en gjennomtenkt strategi er at man kommer bedre ut av situasjonen enn om man ikke hadde noen strategi, ellers blir man offer for andres strategi. Men hvorledes er historikken når det gjelder norsk strategiutforming?

Regjerings forsøk på en helhetlig strategi for Faryab-provinsen i Afghanistan ble erklært som «Blottet for strategi». Det forsøket på strategiutforming skjedde i samme tidsrom som norsk militær strategi ble erklært som avleggs, i henhold til Tormod Heiers kapittel i boka om utviklingen av norsk militærstrategi. Da Atle Stai ble deployert til Nord-Afghanistan noen år senere, var det fortsatt ingen norsk militærstrategi for innsatsen i Nord-Afghanistan. Håkon Lunde Saxi og Atle Stai underbygger Freedmans tese ved presentasjon av to caser, en fra Stais deployering til Afghanistan og den andre fra NRF. Konklusjonen er at også små nasjoner tjener på å lage en nasjonal militær strategi for aktuelle situasjoner, ikke bare nordområde som Heier behandler. Saxi og Stai påpeker også kompetansemangel, noe som kan bli en utfordring for Totalforsvaret, ikke bare for Forsvaret. 

Hvilke operasjonsmiljø krever strategiutforming? Rob Johnson tar for seg hybrid konfrontasjoner og anvendelse av tvang, mens Øyvind Østerud tar for seg krigføring i gråsonen. Disse kapitlene komplimenterer hverandre, er meget godt skrevet og er helt nødvendig å sette seg inn for å forstå og utforme strategi for å håndtere metoder og midler som nyttes i gråsonen mellom krig og fred. Noe av aktiviteten pågår til daglig – 24/7/356. Gråsoneaktivitet kan føre til krig fordi underliggende konfliktårsaker ikke løses. Gråsoneaktivitet er heller ikke begrenset til perioden før en krig, men kan også foregå etter en krig. 

Skal man være forberedt må man også sette seg inn i konvensjonell krigføring, og forsøke å tenke det utenkelige. Rob Johnson behandler temaet i sitt kapittel og minner om at begrenset geografisk krig også kan være svært destruktiv, og at krig har en evne til å mutere ut av kontroll. Han minner også på at vi er vitne til en form for «tilbake til fremtiden», dvs at vi må lære på nytt tiltak fra Den kalde krigen. Etter gjennomføring av NATO-øvelsene i Norge i 2017 og 2018, er Norge formodentlig langt fremme i NATO med sitt totalforsvarskonsept.

Alternativet til å utarbeide relevante strategier er egentlig ganske dårlig, og kommenteres alt av Sun Tzu: «Strategy without tactics is the slowest route to victory. Tactics without strategy is the noise before defeat.» Det finnes enkelte tiltaksplaner på viktige områder i Norge som er forkledd som strategier. Utarbeidelse av relevante strategier vil imidlertid kreve en betydelig kompetansehevning og planressurser. Det spørs om det militære utdanningssystemet er i stand til å ta den utfordringen etter at det ble «mckinseyert» på oppdrag fra Forsvarsministeren.

Veien videre

Selv om Faryabstrategien kan kritiseres for mye var samarbeidet mellom departementene for å utarbeide den i det minste fremtidsrettet. En nasjonal strategi som dekker flere departement er viktig både for å møte hybride trusler og for en eventuell konvensjonell krig.

De norske empiriske eksemplene i boken gjør at Forsvarsdepartementet og Forsvarssjefen er de som enklest kan operasjonalisere bokens teori og caser, og korrigere mangler som er avdekket. David Ellery og Liane Sauders skriver i sitt kapittel om utforming av en tilpasningsdyktig nasjonal strategi. Thomas Slensvik skriver også om en tilpasningsdyktig militær strategi, men utvider metodespekteret. Begge disse kapitlene anses som fremtidsrettede tilnærminger på utforming av nasjonal og militær strategi i dagens dynamiske verden. Tilpasningsdyktig militær strategi fordrer imidlertid at man også ser på utforming av hvorledes militære kampanjer planlegges og ledes. Man kan ikke fortsette å føre krig ved management verktøy slik det fremgår av dagens fellesoperative doktrine (2019). 

Det siste er å få den sivil-militære dialogen på plass. Morten Andersen og Anders McD Sookermany behandler temaet i kapittel 7 hvorfra figur 7.3 er hentet. Vår tids strategiutforming blir ikke til i fire-års sykluser, truslene er her allerede i dag, så dette vil kreve kontinuerlige prosesser og resultat. Dialogen vil også kreve kompetansehevning slik at de politiske og militære «stammene» kan snakke effektivt sammen.

Oppsummert er alle kapitlene lesverdige, og utvider kunnskapsnivået til leseren. Imidlertid har de norske beslutningstakere som mest trenger å lese boken ofte begrenset tid, og det er derfor nødvendig å prioritere hva som leses. For disse anbefales kapittel 1, 3, 5, 6, 7, 8, 11, 12, 15 og 23. Har man behov for innsikt i europeisk bruk av tvang som strategi, så dekker Matlary det i kapittel 4. Vår strategiske parter, iht Utenriksdepartementet, Tyskland er dekket av Saxi i kapittel 20. Begge forfatterne heller kalt vann i blodet til de som har store forhåpninger innen temaene.

Militærhistorisk Forening Rogaland 

Redaksjonskomite: Erik Ettrup, Odin Leirvåg og Atle Skarsten.

ANMELDT AV PALLE YDSTEBØ

Da jeg anmeldte bind 6 Operasjon Doomsday og frigjøringen av Rogaland 1945 i bokserien Glimt fra Okkupasjonen fra Militærhistorisk Forening Rogaland, regnet jeg med de var kommet til siste bind. Så feil kan man ta.


Redaktørene og medforfatterne Hjalmar I. Sunde og Tor Ødemotland introduserer den sjuende boken i serien gjennom forord, og en innledning til krigsgraver og krigskirkegårder som fenomen. Dette kapittelet, «En vandring blant gravene», er skrevet over den samme malen som karakteriserer hele serien, den tette knytningen mellom det lokale og globale. Det at de fleste krigsgravene på norsk jord er utenlandske soldater og sjøfolk gir en slik bok muligheten til å utforske sammenhengene mellom krigsoppdrag og norske lokalsamfunn. Der den synlige sammenhengen kan være en gravstein med påskriften: «AN AIRMAN OF THE 1939-1945 WAR – ROYAL AIR FORCE – UNKNOWN UNTO GOD».

Forfatterne har igjen gjort et meget godt arbeid med skriftlige og fotografiske kilder. Denne gode kombinasjonen av tekst og ofte unike bilder, som kjennetegner de andre bøkene, er også framtredende i dette bindet. Boken har oversikt over britiske og sovjetiske krigsgraver i fylket og historien om flyttingen av de tyske krigsgravene, som til slutt endte opp på Havstein i Trondheim. At kapittelet har undertittel «Gravenes forunderlige vandring» forteller at en krigsgrav er mye mer enn et siste hvilested for en fallen soldat. Boken har et omfattende steds- og personregister, i tillegg til en god oversikt over kilder og litteratur.

Første kapittel er om første verdenskrig, og omhandler i første rekke sjøfolk. De var spesielt fra Jyllandslaget i mai-juni 1916 og noen få senkninger senere i krigen. Også den absurde historien om hvordan det påståtte liket av britenes krigsminister Lord Kitchner skulle ha blitt funnet i Stavanger i 1926 har fått sin plass. Svindel og konspirasjoner er langt fra noe nytt.

Hovedkapittelet er naturlig nok om andre verdenskrig. Gjennom enkeltskjebner, avdelinger og flybesetninger tar forfatterne oss med gjennom enkelthendelser de fem krigsårene. Gravene etter de falne er de fysiske sporene, som sammen med andre kilder veves sammen til det lerret som krigen utspiller seg på. Selv om krigshendelsene som førte til at de falne ble gravlagt i norsk jord er godt beskrevet, er det historiene til gravene og de falne som er den røde tråden i kapittelet – og boka. Underkapittel som «Lik på flyttefot» og «De æreløse på nordre rabatt» forteller sine spesielle historier. 

Til tross for det makabre med bokens tema, så klarer forfatterne å behandle temaet på en respektfull måte og uten å bli verken pompøse eller sentimentale. Med denne boken tar Militærhistorisk Forening Rogaland flere av historiene i sine tidligere bøker videre enn de tradisjonelle krigshistoriene. Aktørenes endelikt og behandlingen av de døde, både gravferd og gravsted, men også de ulike sidene med håndteringen av tyske og allierte krigsgraver etter krigen, fortelles som en sammenhengende historie. Denne historien er godt dokumentert, og billedmaterialet er som i tidligere bøker svært godt og utvider den forståelse teksten gir. 

Boken er en utvidet krigshistorie, som viser hvordan krigsgraver og minnesteder knytter fortiden med nåtiden. Den kan absolutt anbefales, ikke minst fordi den er sentrert rundt det sentrale med krig, nemlig drepe og ødelegge fienden. Men når den jobben er gjort, skal de fysiske restene håndteres på en skikkelig måte. I fremmed jord – Krigsgraver i Rogaland forteller flere historier om hvordan de naturlige følgene av krig, lik og gravsteder, håndteres. Som også denne boken er inne på, blir dette fort mye politikk av ulike slag. En slags makaber omskrivning av Clausewitz’ utsagn om krigen som en fortsettelse av den politiske virksomheten med innblanding av andre midler.