Skip to content

Som følge av gjeldende smittevernbestemmelser er OMS ikke åpent for regulære medlemsmøter med publikum i salen. Vi legger ut foredrag på nett. Følg med på hjemmesiden for et oppdatert program.

Mandag 27. januar 2020 gjestet forfatter Knut Werner-Hagen Oslo Militære Samfund og ga oss foredraget «General Fleischer og 6. Divisjon – kampene i 1940». Du kan lytte til foredraget her eller der du normalt lytter til podcaster.

Gjennom general Fleischers siste tragiske måneder i Canada høsten 1942, gjør historiker Knut Werner-Hagen et tilbakeblikk på et rikt og spennende liv.

Kampene ved Narvik våren 1940 settes i fokus, feiltolkninger av 6. Divisjons innsats ved Narvik imøtegås og linjene trekkes fra Narvik i 1940 til generalens selvmord i Ottawa to og et halvt år senere.

Historiker og forfatter Asgeir Ueland holder foredrag i Oslo Militære Samfund med tittelen «Shetlands-Larsen og Shetlands-gjengen: et vågemot uten like».

Du kan lytte til foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Hans Sverre Sjøvold, Sjef Politiets Sikkerhetstjeneste (PST), gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «Dagens trusselbilde».

Se video av foredraget her:

Lytt til podcast her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Viseadmiral Nils Andreas Stensønes, sjef Etterretningstjenesten, avleverte mandag 8. februar 2021 Etterretningstjenestens årlige situasjonsvurdering.

Se video fra foredraget her:

Lytt til Podcast fra foredraget her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Professor Stein Tønnesson foredrar i Oslo Militære Samfund med foredraget «Trumps Nord-Korea-diplomati: Kan det fortsette under Biden?».

Se foredraget her (video):

Lytt til podcast (lyd) her:

Liker du våre podcaster, setter vi pris på din rangering/stemme og eventuelle anbefaling der du lytter til podcaster. 

Christiania Militære Samfund ble stiftet 1. mars 1825 av en gruppe subalterne offiserer. I 1925 ble navnet endret fra Christiania Militære Samfund til Oslo Militære Samfund (OMS). Samfundet har i dag over 1400 medlemmer. Du kan lese mer om medlemskap og hvordan du søker om dette her .

På vår hjemmeside finner du oversikt over kommende arrangementer samt tidligere gjennomførte foredrag og podcaster. Du finner også relevant informasjon knyttet til Oslo Militære Samfund og medlemskap, samt vår stolte historie.

Vi vil i stedet tilby en kombinasjon av streamede møter og podcaster – lagt ut på våre hjemmesider klokken 18:00 hver mandag fremover.

Endringer i programmet vil forekomme: Følg med her på hjemmesiden for et oppdatert program.

Professor i filosofi Espen Hammer ved Temple University gjestet Oslo Militære Samfund med foredraget «USA en Supermakt i krise».

Se video fra foredraget her:

Du kan lytte til podcast her:

Dette innholdet er passordbeskyttet. For å vise det, vennligst skriv inn passordet nedenfor:

Videre sørvestover passerer man Dardanellene, kjent fra kampene i første verdenskrig, før man kommer til selve Middelhavet, men i motsetning til tilsvarende geografiske områder andre steder i verden (som Øresund eller Malakkastredet), er gjennomfarten ikke regulert gjennom UN Convention on the Law of the Sea (UNCLOS), men en egen avtale: «Montreuxkonvensjonen», fra 1936. Mange stater har opp gjennom årene hatt nasjonale grunner til å støtte eller kritisere denne avtalen, men det er likevel et faktum at den i en stor grad har bidratt til å redusere spenningen i Svartehavet. De siste årene har imidlertid Russland utfordret intensjonen i konvensjonen, selv om den formelt sett ikke er brutt. Dette skaper en farlig presedens.

Tyrkia stod etter første verdenskrig igjen blant taperne og måtte akseptere at de tyrkiske stredene ble demilitarisert. Utover på trettitallet endret den strategiske situasjonen seg med et stadig sterkere og aggressivt Italia på den ene siden av stredene og Sovjetunionen på den andre. Tyrkia fikk derfor samlet et antall nasjoner til en konferanse i Montreux i Sveits der de søkte internasjonal aksept for en remilitarisering av området, samt nasjonal kontroll over eget territorium. En del av landene i regionen deltok, sammen med datidens stormakter, i første rekke Storbritannia og Frankrike. Tyrkia fikk sitt overherredømme tilbake. Konvensjonen satte samtidig klare begrensninger på militær transitt gjennom stredet. Avtalen har i stor grad vært etterlevd av alle, inkludert USA (som ikke har signert denne avtalen eller ratifisert UNCLOS), og vært upartisk overholdt av Tyrkia (som heller ikke har ratifisert UNCLOS).

Bilde 1: De tyrkiske stredene er i motsetning til tilsvarende geografiske områder andre steder i verden ikke regulert gjennom UN Convention on the Law of the Sea (UNCLOS), men en egen avtale fra 1936.

Avtalen fra Montreux er kortfattet og klar og sier i hovedsak at handelsfartøy skal ha fri gjennomfart, men at krigsfartøy har begrensninger. Her skilles det mellom statene som grenser til Svartehavet og de som ikke gjør det. Utenforstående er begrenset til ikke flere enn ni fremmede krigsfartøyer på gjennomfart i stredet til enhver tid, og disse ni skal ikke ha en samlet tonnasje på over 15 000 tonn. I dag betyr dette i praksis kun ganske små fartøyer, eller betydelig færre enn det tillate maksimale antallet. Krigsfartøyene må informere tyrkiske myndigheter gjennom diplomatiske kanaler om intensjonene minst 15 dager før passasjen finner sted. Når fartøyene, eventuelt i puljer, har nådd Svartehavet, kan det enkelte krigsfartøy kun oppholde seg der i 21 dager, og en nasjon er begrenset til maksimalt 30 000 tonn. Sammenlagt kan utenforstående nasjoner maksimalt ha 45 000 tonn i området. Til sammenligning kan NATOs stående marinestyrker (SNMG), som ideelt sett består av 4-6 jagere og fregatter samt et støtteskip, komme opp mot denne grensen. Moderne jagere, f. eks. de amerikanske, utgjør alene over ti tusen tonn. Disse bestemmelsene er med andre ord svært begrensende på vestlige lands potensielle tilstedeværelse i Svartehavet.

Avtalen begrenser også gjennomfarten til nasjonene i Svartehavet ut i Middelhavet. Dette var den primære grunnen til at Storbritannia og Frankrike i sin tid støttet opprettelsen, all den tid dette stoppet en mulig sovjetisk ekspansjon sydover. Hangarskip er spesifikt unntatt fra kategorien fartøyer som kan benytte stredet. Dette skapte forviklinger for Sovjetunionen da de fire hangarskipene av Kiev-klassen og dagens «Admiral Kuznetsov» ble bygget i Ukraina og skulle deployeres til Nordflåten og Stillehavsflåten. Sovjetunionen hevdet at fartøyene slett ikke var hangarskip, men kryssere som førte fly. Tyrkia aksepterte denne forklaringen og var antakelig glad for å få dem ut av regionen. Vestlige hangarskip er automatisk utelukket siden de alle er langt større enn de 15 000 tonnene som er tillatt per gjennomfart for fremmede nasjoner.

For ubåter gjelder en annen begrensing for Svartehavsnasjonene. En ubåt kan seile gjennom stredet dersom den har vært bygget utenfor Svartehavet, men vil ha hjemmebase der. Et eksempel er de russiske ubåtene av Kilo-klassen som er bygget i Østersjøen og som det nå er seks av med hjemmebase i havner i Svartehavet. På samme måte har ubåter som må repareres ved verft utenom Svartehavet, rett til å gå tilbake for reparasjon eller overhaling. Det er disse bestemmelsene som Russland nå har tøyd betraktelig. To av ubåtene, etter å ha forlatt hjemmebase i Nord-Europa, opererte ca. halvannet år i Middelhavet og ble etterforsynt i den russiske basen i Tartus i Syria før de fortsatte til den nye hjemmebasen i Svartehavet. Dette er et klart brudd på Montreuxkonvensjonens intensjon. To andre ubåter har seilt fra Svartehavet til Middelhavet der de nå (september 2020) opererer. Dersom de ikke går til verft utenom Svartehavet, vil det være et brudd med traktatens bokstav, ikke bare intensjon. En ubåt, «Velikiy Novgorod», har iht. US Naval Institute News, nå operert over 14 måneder i Middelhavet. Dersom den vil returnere til Svartehavet, vil de tyrkiske myndighetene stå mellom valget å nekte gjennomfart, som vil sette forholdet til Russland på enda en ny prøve, eller å godta en gitt forklaring og dermed sette hele avtalen på spill. UNCLOS har internasjonale regler som gjelder overalt ellers i verden og om Montreux-avtalen faller grunnet administrative og politiske beslutninger i Tyrkia, vil de miste den legale kontrollen de i dag har over området. Dette kan også sette forholdet til de allierte i NATO overfor ytterligere en utfordring.

(Kilder: Britannica, Wikipedia, www.gov.tur, USNI)

Russiske militære ambisjoner og media

Russiske militære og politiske myndigheter har gjennom media i mange år uttalt store ambisjoner om nye anskaffelser av militært utstyr og våpen, som med tiden eller gjennom analyser viser seg å være luftslott – enten fordi teknologien ikke er tilstrekkelig utviklet, at innfasingen tar mye lengre tid enn planlagt, eller at kostnadene blir undervurdert. Slike uttalelser er snarere regelen enn unntaket. Hvorfor forventninger og høye ambisjoner fremstilles som fakta eller kjensgjerninger, er uvisst, men som propaganda overfor egen befolkning eller andre stater har dette uansett en viss påvirkningskraft – om enn negativt. Dette gjelder spesielt når vestlige medier fremstiller alle påstandene som sanne, uten at man analyserer faktagrunnlaget i tilstrekkelig grad.

Som et eksempel kan nevnes president Putins tale 26. juli under feiringen av «Marinens dag» i St. Petersburg (referert i bl. a. NRK og TV2). Det ble da opplyst at den russiske marinen ville bli tilføyd 40 fartøyer i 2020. Her kommer det selvsagt an på om man tar med alt som settes i bestilling, er under bygging, kommer tilbake til tjeneste etter overhaling, etc. Hvis man imidlertid tolker dette som fartøyer som settes i operativ tjeneste, etter verftstid og sjøprøver, er tallet svært lite troverdig.

Media er for mange av oss den eneste kilden til opplysninger om utenrikspolitiske forhold, og de samme media har dermed et stort ansvar med å rapportere troverdig og komplett. Det er sikkert riktig at president Putin har uttalt seg som angitt. Men det er samtidig ganske sannsynlig at en befolkning som den norske dermed utvikler en viss skepsis til vårt store naboland og at de politiske partiene tar farge av dette. Forsvarsbudsjetter bør økes, men det må skje på andre betingelser enn ufullstendige rapporter i media.

Bilde 2: Russiske myndigheter har uttalt store ambisjoner om anskaffelser av militært utstyr som med tiden viser seg å være luftslott. Bildet viser president Putin under Marinens dag i St. Petersburg, sammen med marinens øverstkommanderende, Nikolaj Jevmenov. Bak Putin skimtes forsvarssjef Sergej Sjoigu. Foto: AP/NTB.

Rapporteringen fra St. Petersburg følger et mønster som har vært brukt i et tiår, men som ble forsterket etter den ulovlige annekteringen av Krimhalvøya i 2014. Året etter, under den store militærparaden 9. mai, ble den nye stridsvognen T-14 «Armata» vist frem for første gang og vestlige media rapporterte om russiske planer om at det på få år skulle anskaffes ca. 2300 vogner av denne og beslektede typer. På den tiden hadde allerede oljeprisene sunket dramatisk og landet var utsatt for omfattende økonomiske sanksjoner som en følge av krigføringen i det østlige Ukraina. Det var dermed klart at det ville påføre Russland for store kostnader å gjennomføre dette prosjektet, samtidig med flere andre ambisiøse programmer som ble konsipert et par år tidligere, da oljeprisen lå på rundt 120 USD fatet. I dag er det neppe særlig mer enn 100 slike stridsvogner tilgjengelig og det er ingen tegn på at de opprinnelige målene noen gang skulle kunne nås. Dette avfeies med russiske uttalelser som at de eldre vognene av typene T-72 og T-90 «fortsatt er verdens beste» og at nye stridsvogner derfor egentlig ikke trengs.

Et tilsvarende eksempel finner vi på flysiden. Allværsjageren Su-57 ble i fagpressen og andre media i sin tid fremstilt som en stealth-jager på linje med amerikanernes femte generasjonsfly av typene F-35 og F-22. Tiden fra prototype til full produksjon ble oppgitt til å være svært kort og et større antall skulle tilføres kampskvadroner, også dette i raskt tempo. Alle med erfaring fra innfasingen av nye komplekse flytyper i andre deler av verden, visste at det i praksis ikke var mulig for Russland å gjennomføre disse planene, men slik vital informasjon nådde aldri lengre enn til fagmedia. De store mediahusene rapporterte på sin side om russiske planer og ambisjoner som de skulle være fakta. I Russland ble disse ambisjonene, når det ble åpenbart at de var luftslott, igjen bortforklart med «hva skulle de egentlig med dette nye flyet» siden forgjengeren, Su-35, fremdeles var så bra. Man må spørre seg hva den russiske retorikken skal bidra til, men at det skader deres omdømme blant den menige mann i land som Norge, er utvilsomt.

Som en oppfølging av president Putins tale i St. Petersburg, ga den russiske marineledelsen en oversikt over hvilke fartøystyper som marinen skulle «overta» i 2020. Denne listen omfattet vel ti forskjellige klasser, noe som er en svakhet og ikke en styrke med tanke på standardisering og vedlikehold. En nøktern gjennomgang gir et antall på 20 fartøyer som et realistisk estimat. Dette er basert på åpne kilder som har sine gitte begrensninger, men det dobbelte antallet må i beste fall betraktes som et prokuratorknep, som imidlertid ikke fremkom i media. Det er samtidig verdt å merke seg at fartøyene, uansett antall, må fordeles på de fire flåtene og flotiljen i Kaspihavet. Det er også et poeng at de fleste overflatefartøyene er små, og ingen større enn Norges egne fregatter av Fridtjof Nansen-klassen. Til gjengjeld skal det samtidig bemerkes at selv små fartøyer kan bære langtrekkende krysserraketter mot sjø- og landmål.

Som nevnt trenger Norge et robust og troverdig forsvar. Dette må baseres på fakta og analyser, og ikke referanser til russiske planer om opprustning som ikke alltid er realistiske. Selv om det skaper blassere overskrifter og ikke gir samme nyhetsverdi, er dette er en oppgave norske media må ta alvorlig.

(Kilde: NRK, TV2, diverse utenlandske media, NMT)

Bilde 3: Elektroniske møter i stedet for personlige samtaler, og andre tiltak som Covid-19 fremtvinger, er ikke ideelt i det militære system, hvor tillit og tiltro til hverandre, basert på personlig kjennskap og respekt, er fundamentale byggesteiner når situasjonen blir alvorlig og viktige beslutninger skal fattes. Bildet viser Sjef forsvarets sanitet, generalmajor Jon Gerhard Reichelt som besøker HMKG sitt innrykk på Elverum. Fotograf: Frederik Ringnes/Forsvaret.

NATOs øvingsprogram gjenopptas

Militære operasjoner og øvelser er i sin natur personellintensive, både i felt og i hovedkvarterene og operasjonssentrene. Ledelse kan på strategisk og operasjonelt nivå i gitte situasjoner trenes i Command Post Exercises (CPX), gjennom Computer Assisted Exercises (CAX). I slike øvelser deltar verken fly, fartøyer eller feltavdelinger, men de blir representert gjennom såkalte Response Cells. Den dynamiske utfoldelsen av øvelsen, som ideelt sett fremstår som en operasjon for de hovedkvarterene som skal trenes, krever en stor organisasjon (Exercise Control – EXCON) for å styre hendelser, planer og reaksjoner i en realistisk retning. Dette er krevende å sette opp, administrere og organisere, men er nøyaktig den oppgaven som NATOs Joint Warfare Centre (JWC) på Jåtta utenfor Stavanger er satt opp for å løse. JWC har eksistert i over 20 år og har mange ganger blitt berømmet for personellets profesjonalitet og dedikasjon til oppgaven. Fasilitetene som finnes både inne i og utenfor Jåttanuten er også førsteklasses, med kapasitet til å understøtte over 1200 mennesker – både de som skal trenes og de som bemanner EXCON.

Da Covid-19 viruset for alvor begynte å sette begrensinger på antall personell på ett sted, på reising og medfølgende karantenetid, måtte NATOs øvingsprogram (CPX/CAX) legges om og nøye koordinerte aktiviteter måtte utsettes og deretter kanselleres. Vante oppgaver måtte løses på nye måter. Kapasiteten til å levere en konsentrert innsats ble redusert. Nytt personell fikk ikke fullverdig opplæring og gamle ferdigheter kunne ikke oppfriskes eller videreutvikles. Denne situasjonen ville ikke vært kritisk om den kun varte noen måneder, men NATO har nå omstilt øvingsprogrammet slik at det reflekterer situasjonen bedre.

Først og fremst blir mange av funksjonene, herunder Reponse Cells, nå planlagt utført fra hjemmeavdelingene. Videokonferanser, som lenge har vært benyttet innen NATOs ledelse av operasjoner i mange deler av verden, benyttes maksimalt. Eksperter på forskjellige fagfelt nås ved hjelp av elektroniske sambandsmidler i stedet for personlig fremmøte. Reising er redusert til et minimum og all plass utnyttet for å skape avstand mellom deltakerne. Dette er tiltak som vi ser mange steder i samfunnet ellers. De fleste er likevel enig i at alt hadde vært mer effektivt om man kunne møtes ansikt til ansikt, ikke minst gjelder dette ledelse i militære operasjoner. Her er personlig kontakt en svært viktig faktor og noe som må øves og trenes i realistiske omgivelser. Å finne den riktige balansen mellom smittetiltak og realistisk utførelse av militære operasjoner, ble dermed en viktig oppgave for JWC i høst. Nordmenn, som vil være mindre utsatt for internasjonale reisebegrensninger, blir for eksempel benyttet i større grad enn tidligere, noe som reduserer risikoen for uforutsett bortfall av sentrale medspillere. Mange av disse rollene fylles derfor nå av norske tidligere offiserer på korttidskontrakter, en fleksibel og pragmatisk løsning på en praktisk utfordring.

Det er viktig å presisere at elektroniske møter, telefoner i stedet for personlige samtaler, og alle andre tiltak som den ekstraordinære situasjonen mht. Covid-19 fremtvinger, ikke er en ideell eller god løsning for fremtidens øvelser. I det militære system er tillit og tiltro til hverandre, basert på personlig kjennskap og respekt, en fundamental byggestein når situasjonen blir alvorlig og viktige beslutninger og aksjoner skal tas og iverksettes. I mellomtiden må NATO, med JWC i spissen, gjøre det beste ut av situasjonen, som vi blant annet har sett i løpet av høsten 2020.

(Kilde: JWC, NMT)

Uro mellom Russland og Kina

Forholdet mellom Russland (og det tidligere Sovjetunionen) og Kina har historisk sett variert fra en nær politisk og militær allianse til regelrette krigshandlinger med store tap på begge sider. To eksempler viser dette spennet: I siste halvdel av 1950-årene fikk Kina uvurderlig assistanse fra SSSR til å utvikle atomvåpen. I 1969 førte imidlertid ideologiske og personlige rivninger til åpen krig flere steder langs grensen mellom de to landene. De siste fem årene har man sett at de tilsynelatende igjen har funnet tonen. Dette er et inntrykk som imidlertid ikke overlever en nærmere vurdering av forholdene.

Den viktigste grunnen til at de to nasjonene søker et samarbeid, kan oppsummeres i ett ord: USA. Både Russland og Kina ser USA som den fremste konkurrenten, både politisk, militært og økonomisk. Hver for seg kan de ikke stå seg mot USA på noen av disse områdene. Hvis derimot USA må dele sin oppmerksomhet, engasjement og militære styrke for å konfrontere begge samtidig, ser bildet lysere ut, selv om det fortsatt er liten mulighet for suksess globalt. De individuelle strategiske målene for samarbeidet er forskjellige og ligger for Russland på det regionale plan (les: Sovjetunionens gamle innflytelsessfære), og for Kina på det territorielle og økonomiske området. Uten en form for samarbeid er ingen av målene oppnåelige hvis USA velger å sette hardt mot hardt. Samholdet de to imellom er imidlertid svakt og ikke basert på positive felles interesserer og vil høyst sannsynlig rakne så snart en av partene ser seg tjent med det. Dette er på mange måter i ferd med å skje.

Kina opptrer til vanns og til lands svært aggressivt overfor samtlige av sine naboer, kanskje med unntak av Nord-Korea. I Sør-Kina-havet har kinesiske territorielle krav, som for øvrig har dom mot seg i den internasjonale havrettsdomstolen, bragt dem i konflikt med alle fem nasjonene med rettigheter i regionen. Videre er det en pågående konflikt med Japan, Tibet, Nepal og flere andre land, inkludert Taiwan, som Kina har ambisjoner om å innlemme. De siste måneders konfrontasjoner i grenseområdene mot India kan blusse opp igjen på et øyeblikk. Kinas naboer har derfor all grunn til å være skeptiske til landets ambisjoner som i stor grad baserer seg på tesen om at alt som en gang var kinesisk (selv om det historiske grunnlaget kan være svært tynt), igjen skal bli det. Nå er også Russland trukket inn i denne doktrinen, noe som vekker betydelig uro i Moskva. 

Sist sommer kunne den russiske havnebyen Vladivostok feire 160 år. Byen og området rundt, samt et område vest for Mongolia, ble annektert av Russland under tsar Aleksander II i 1860. Kina var på den tiden fragmentert og svakt og hadde igjen tapt en krig («Andre opiumskrig») mot Storbritannia og Frankrike. Det var snakk om store, om enn tynt befolkete områder med en utstrekning på hele 160 000 km². Under feiringen av byjubileet falt det uttalelser fra forskjellig hold, spesielt fra kinesiske statskontrollert media, som minte leserne og seerne om at regionen som Vladivostok ligger i, var frarøvet Kina mens landet stod svakt. Slike svært uheldige uttalelser fikk mange i Russland til å heve øyenbrynene og sådde en spire til mistro mot Kinas ambisjoner i området. Det ble minnet om at Sibir var rikt på ressurser, men svært tynt befolket med under én person per km² (Norge har til sammenligning 14). Episoden fikk for øvrig liten oppmerksomhet i Norge, men bred dekning i utenlandske media.

For Russland er en grensekonflikt med Kina ingen utenkelighet. I 1969 ble det utkjempet harde kamper med tusenvis av ofre om en helt verdiløs øy i en elv på grensen mellom de to, lengst øst i Kina. Grenser ses helst på som ukrenkelige og det var mye prestisje involvert i en kamp om å bli betraktet som den ledende kommunistiske makten. Personlige motsetningsforhold mellom lederskapet spilte en rolle, slik vi ser det i mange andre diktaturer.

Kina og Russland har ingen bånd knyttet til rase, språk, historie, ideologi, religion eller kultur, annet enn at de trenger hverandre for å kunne konkurrere med USA. Begge er imidlertid autokratiske, for Kinas del sågar et diktatur, med ledere som ikke er under noen form for demokratisk kontroll eller balanse. Til dette kommer en dose negative forestillinger om rase og kultur, til og med ren rasisme, i begge leire.

Bilde 4: Kina og Russland har ingen bånd knyttet til rase, språk, historie, ideologi, religion eller kultur, annet enn at de trenger hverandre for å kunne konkurrere med USA. Bildet viser Russlands president Vladimir Putin og Kinas president Xi Jinping i Moskva for samtaler om å øke båndene mellom landene. Foto: Sergei Ilnitsky AP

Styrkeforholdet er svært ujevnt. 1,4 milliarder kinesere står overfor ca. 144 millioner russere. På det økonomiske området har Kina utviklet seg til en stor produsent av varer som selges over hele verden, mens Russland har blitt redusert til å være en råvareprodusent i en verden som ellers renner over av det viktigste produktet, råolje. Dette forsterker ubalansen dem imellom ytterligere – mens Kina kan finne andre leverandører enn Russland for råvarer, kan Russland aldri erstatte de vestlige landenes kjøpekraft om Kina ble tvunget til å velge side i en europeisk konflikt. Russland har imidlertid ett viktig teknologisk kort på hånden, og det er salg av militært materiell av høy teknisk kvalitet. Men også her er det skjær i sjøen.

Kina har helt siden kommunistpartiet tok makten i 1949 vært avhengig av sovjetisk, senere russisk teknologi, også etter det politiske bruddet i 1960. Kina har, som i senere år, kopiert og stjålet russisk teknologi. For eksempel er eksportsuksessen stridsvognen type 69 i stor grad basert på en sovjetisk T-62 som ble erobret under kampene i Det fjerne østen i 1969. Senere har det vært spesielt flymotorer og -design som har vært kopiert og solgt utenlands, i direkte konkurranse med russiske bedrifter. Dette har ledet til en sterk skepsis til eksport av avansert materiale til Kina. I følge russiske TASS har Kina kopiert ikke mindre enn 500 russiske systemer og artikler. Det var lenge usikkert om det moderne og langtrekkende luftvernet S-400 overhodet burde selges til Kina, men det gikk gjennom da det ble ansett som for komplisert til å la seg kopiere. Nettopp kopiering er imidlertid et område som Kina har lang erfaring fra.

Også utenrikspolitisk er det mye som skiller de to landene. Konflikten mellom Kina og India, som lett kan få nasjonalistiske overtoner og bryte ut i en langt større konflikt, kan tvinge Russland til å ta parti med en av partene – å selge våpen til begge sider samtidig fremstår vel selv for Kreml som problematisk. Det indiske markedet er meget stort og vel 75 % av landets import av militært materiell kommer fra Russland. Kinas Belt and Road Initiative gir dem stor innflytelse i tidligere sovjetiske republikker i Sentral-Asia, noe som Russland ser på som sin egen interessesfære. Selv i Hviterussland gjør kinesiske investeringer seg gjeldende på bekostning av bl.a. Russland. Mange nasjoner i andre verdensdeler, spesielt i Afrika, som tidligere så mot Moskva ser nå til Beijing. Russland blir gradvis redusert til en annenklasses stormakt når det blir stilt overfor Kina om innflytelse i verden. En melding om at presidenten i St. Petersburg Arctic Social Science Academy var arrestert som kinesisk spion, skapte mye misnøye med Kina.

Russland har imidlertid tatt skritt for a balansere forholdet. Hundrevis av militære pansrete kjøretøyer er sendt for å forsterke avdelingene i øst. Avgjørende komponenter, inkludert missilene til S-400, har blitt holdt tilbake (mens tilsvarende leveranser til India, går som planlagt). Russland leverer også jagerfly til India, midt i konflikten med Kina. Den uforbeholdne støtten til Hviterussland, der Kina hadde et økonomisk og diplomatisk fotfeste, må også ses i lys av russisk irritasjon over det kinesiske nærværet i det som betraktes som deres interessesfære.

Utenom behovet for å balansere USA, er det ganske enkelt svært lite som binder Russland og Kina sammen. Noen militære øvelser og et par møter og håndtrykk endrer ikke på dette. Historisk, iallfall det siste århundret, har konkurranse og fiendskap vært gjeldende. Russland ser ut til å våkne opp til trusselen fra et selvsikkert og revisjonistisk, ja revansjeklart Kina. I dette lyset blir selv løse uttalelser om at Vladivostok er kinesisk, dystre og alvorlige.

(Kilder: Wikipedia, TASS, The Diplomat, forskjellige media (inkludert offisielle kinesiske og indiske), NMT)

ANMELDT AV JOHN HAMMERSMARK

I skrivende stund vet vi at denne boken er en gedigen salgssuksess. Den trenger derfor ingen ekstra drahjelp i fra meg.  Noen lesere vet også at jeg kjenner Eirik godt, og har jobbet med ham i mange år. Jeg skal derfor begrense meg til å trekke fram noen momenter jeg mener er sentrale i boken, med mine ord. Jeg opplever at budskapet og historiene i boka korresponderer sjeldent godt med mine egne erfaringer. 

Som regel oppleves bøker og TV-serier om ting en selv har vært en del av som litt rare og kunstige. Men Eiriks fortelling treffer veldig nært mine egne minner på en måte som gjør historiene ekte og gjenkjennbare – i hvert fall for meg. Men det visste jeg i fra før: Eirik treffer godt.

Dette er de 10 viktigste lærdommene fra boka jeg ønsker å fremheve:

Lærdom 1: Enkelt og lettfattelig språk er avgjørende. Boken er lettlest, forståelig og tilgjengelig for alle. Det er slik Eirik kommuniserer til daglig, uansett tilhørere. Det er i seg selv en viktig grunn til at han gjør seg forstått. Det er alt for mange som kompliserer språket sitt skriftlig og muntlig i den tro at de høres mer avanserte og gjennomtenkte ut. Resultatet blir oftest uklarhet og tvil. Jeg tenker med gru på formelle notater i militære staber. Et tips jeg fikk fra generalmajor Per Sverre Opedal da han som GIH irriterte seg over forvirrende skriftspråk og unødvendig lange mailer var: «Bestem deg for hva du vil si – og si det». 

Lærdom 2: Tillit går begge veier. Hvis man holder folket sitt godt informert vil de forstå bedre. Eirik har alltid vært helt åpen med sine medarbeidere. Han sa blant annet at den dagen du går inn porten i FSK er du utpekt til å jobbe der uansett type kategori personell. Da har du full tillit fra første dag. Ingen skal måtte være der i årevis før de får lov til å ytre sin mening. Trikset for den enkelte er å forvalte denne tilliten godt hver eneste dag, slik at man ikke plutselig mister den. For å gjenreise tillit er krevende og tar lang tid.
Offiserer tror ofte at «kommando og kontroll» er noe man som sjef får tildelt. Kontroll får man imidlertid ikke hvis organisasjonen ikke har tillit til sjefen, fordi det forutsetter fri flyt av informasjon oppover og nedover. Det bygger på individers ønske om å informere, om både positivt og negativt, og bygger på harmoni i kommandokjeden. Slik sikrer sjefer at de faktisk har kontroll, ikke bare en bedøvende illusjon av å ha det. 

Lærdom 3: Alle involverte må forstå. Forut for de oppdragene boka omtaler, lå det grundige planprosesser til grunn. Man må starte med å analysere sjefens egentlige intensjon med oppdraget. På mange av oppdragene var ikke det heller nok. Man må i tillegg forstå områdets historie, kontekst, aktører og hva operasjonen på høyeste nivå egentlig har til hensikt å oppnå; langsiktig og kortsiktig. Gjennom grundige analyser av all tilgjengelig informasjon forstod vi når man burde ty til indirekte virkemidler og når vi ble nødt til å bruke våpenmakt, men helst unngå det siste. Opprørsbekjempelsen i Afghanistan gir mange uheldige eksempler på avdelinger som ikke hadde gjennomført slike analyser. Hvilke annen- og tredjehåndseffekter er det sannsynlig å produsere hvis man velger en løsning med vold der en annen metode burde vært valgt? Uten forståelse, havner man på ville veier og bommer på det egentlige målet.

Lærdom 4: Grundige forberedelser må til. For at en avdeling skal fungere, må individene levere på et høyt nivå. Alle må derfor selv sørge for å bli så god som overhodet mulig. Trening og egentrening, tusenvis av repetisjoner og fullt trøkk på øvelser er den selvsagte delen. Å lese bøker, utvide sin horisont og være opplyst er den mindre opplagte delen, men like fullt nødvendig. Egenutviklingen som kreves betyr at alle må ha en aktiv, konstant mental prosess for å lede seg selv mot sitt ypperste potensial. Hvem skulle være bedre egnet til å lede seg selv enn deg selv? Når man kommer til et høyt erfarings- og prestasjonsnivå, som individ og avdeling, er man i et rom der man har overskudd til å improvisere. Uten tilstrekkelig grunnlag utgjør improvisasjon i seg selv en risiko. 

Lærdom 5: Vær ydmyk overfor deg selv og oppdraget. Ingen er supermenn, og alle har vi svake sider. Vær ærlig med deg selv for å finne disse og jobb systematisk for å utfordre deg selv på utvalgte områder. Kun ved å utsette seg selv for det man frykter og ikke mestrer kan man lære seg å håndtere slike situasjoner bedre. Det gjelder ikke bare operative forhold, men også mer fredsmessige utfordringer som å holde foredrag, bygge argumentasjon, engasjere andre og ta vare på hverandre. Ikke ta lett på oppdrag, de antatt enkleste kan også gå galt. Når man begynner å hoppe bukk, kutte hjørner og ta lett på ting, er man på et farlig spor som påvirker helheten svært negativt.

Bilde 1: De fleste praktikere som skriver bøker om ledelse skriver om det de ser i bakspeilet. Eirik Kristoffersen er noe så sjeldent innenfor ledelseslitteraturen som legger lista først, og hopper etterpå. Bildet viser Eirik Kristoffersen med soldater på Porsangmoen. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret

Lærdom 6: Sikre balanse mellom risiko og måloppnåelse. Militære operasjoner og trening er i seg selv preget av risiko. Under begge omstendigheter kan man dø eller skade seg stygt. Det holder heller ikke bare å kartlegge denne risikoen. Når risiko er identifisert, må den bevisst balanseres mot aktivitetens målsetting. Under operasjoner er det en grunnleggende viktig prosess ikke å ta mer risiko enn nødvendig, gitt operasjonens viktighet, målsetting og forventede bidrag til kampanjen. Faren er at man i ren entusiasme gaper over mer enn man kan svelge, og at folk av den grunn blir unødvendig drept, lemlestet eller mentalt ødelagt, altså bli ‘smådrept’ som Ernst Jünger kalte det. Smådrept betyr at folk dør i meningsløse oppdrag eller av lett unngåelige årsaker. Og ha et bevisst forhold til balansen mellom mål og risiko er en av de viktigste oppgavene en sjef har.

Lærdom 7: Det er forskjell på lojalitet og lydighet, og man må tørre å si nei. Hvor mange ganger har ikke en klønete sjef påstått at du er illojal fordi du har en annen mening enn ham om noe? Lojalitet handler om profesjonsære, faglig funderte meninger og konstruktive synspunkter, ikke om etterplapring. Historien er full av eksempler der man burde sagt nei. Å vise til kravet til lydighet er unnskyldningen som alltid dukker opp i kjølvannet av folkemord, ulykker og tragiske hendelser. Gode sjefer ønsker imidlertid motstand, motargumenter og nye vinklinger, spesielt før beslutningen skal fattes. Svakere sjefer kloner seg derimot selv i ledergruppene. Individets mot til å si nei er vår siste felles sikkerhetsventil.

Lærdom 8: Man kan trene på å utvise mot. I møte med usikkerhet og motstand er det ved feil opptreden og innstilling en fare for egenprodusert friksjon som kan lamme egen handlekraft og evne til å lykkes. For å håndtere usikkerhet må man trene på det. Det bør gjøres med både smått og stort, individuelt og som organisasjon. Fysisk og mental frykt må frembringes, som en arena å vokse i.  Under første fallskjermhopp er det naturlig å kjenne angst, etter en del hopp vil det derimot oppfattes mer dagligdags. Overføringsverdien er stor til alle andre momenter og stressituasjoner der trening på utfordringene øker evnen til å håndtere dem; altså velge fight fremfor freeze eller flight i møte med det plutselige og det ukjente.

Lærdom 9: Vi må endre oss hele tiden. I enhver organisasjon må det skapes kultur og ekte vilje til utvikling. Det krever at det organiseres systemer, aktiviteter og mekanismer som har til hensikt å identifisere læringspunkter for å utvikle, justere, forsterke og forbedre. Ved å skape en slik kultur opplever alle at arbeidet med endring er verdt innsatsen og har noe for seg. For å utnytte det fulle potensialet må endring i seg selv være et mål. Det høres ulogisk ut, tatt i betraktning at man ikke skal endre noe som oppfattes å allerede funke: ‘if it’s not broken, don’t fix it’. Men endring er ikke bare omorganisering og årsverk. Det kan være å forsterke noe som allerede går veldig bra, endre prioritering, ta inn ny teknologi, kutte unødvendige aktiviteter eller forenkle en SOP. Poenget er alltid å streve etter maksimal måloppnåelse, og aldri snakke om endringsslitasje og omstillingssmerter.

Lærdom 10: God stemning er gull verdt. Den beste velferden er fortsatt god og meningsfull tjeneste. Involver alle i utvikling og prosesser, benytt intensjonsbasert ledelse og vær tydelig. La folket finne egne veier til målene, ikke legg unødvendige barrierer i veien. Kommunikasjonslinjene skal gå mellom alle individer og alle nivåer internt, men kommandolinjene og maktfordelingen er fast. Folk liker tydelighet, men må samtidig ha påvirkning, medbestemmelse og oppleve reell samhandling. Det handler om kollektiv kraft, institusjonell stolthet og felles klart mål. Da må man behandle hverandre skikkelig, bry seg og samtidig stille høye krav.

Konklusjon

Den oppvakte leser har for lengst oppdaget at dette ikke er noen tradisjonell bokanmeldelse, men en utkrystallisering av det jeg finner viktigst i Eiriks bok. Den oppvakte leser vil også spørre om hva som egentlig er så oppsiktsvekkende med denne boka. Alt har vi da hørt før? 

Det spesielle med boka er at den er skrevet av en mann med mer enn tretti års ledererfaring. Eirik har erfaring med både hverdags- og kriseledelse i mange ulike sammenhenger og kontekster, fra de tette og kompakte grupper til det store og luftige, fra det nasjonale til det internasjonale. Han har opplevd mye, han har lært og han har gått gradene. Veldig få som skriver om ledelse har en slik ballast. 

Det som gjør boka helt unik, er imidlertid ikke alt forfatteren har vært igjennom, men det han skal igjennom. Eirik har fremdeles sine største ledelsesutfordringer foran seg. Det er selvfølgelig for tidlig å skrive historien om Eirik Kristoffersens tid som forsvarssjef, men vi har aldri hatt en forsvarssjef med så gjennomreflekterte tanker om ledelse, og med et så tydelig mot til å holde sine egne fremtidige handlinger opp mot sin egen høye standard. Det er jegerånd av beste merke.

Winston Churchill mente at hans verste politiske fiender var hans egne tidligere uttalelser. Eirik Kristoffersen gjemmer ikke sine verste fiender bort, eller feier dem under teppet. Han slår de opp på veggen så vi alle kan se dem, og la oss inspirere av dem. 

AV HJALMAR INGE SUNDE

Generalløytnant (R) Hjalmar Inge Sunde har vært øverstkommanderende i Sør-Norge, sjef for militærmisjonen i Brussel og fylkesmann i Aust-Agder.

Garnisonen i Sør-Varanger (GSV), en avdeling i grenseland, så langt borte fra virkeligheten i Oslo som det var mulig for infanteristen å komme, det var mitt førstevalg da jeg var ferdig med Krigsskolen i 1960. Det var en besværlig reise den gang. Jeg dro fra Oslo 7. november og ankom Kirkenes 11. november. Min interesse for stedet der nord var vekket gjennom glimrende undervisning i krigshistorie, om kampene i Finnmark i 1944 og den tragiske skjebne til befolkningen under nedbrenningen av nesten all brukbar infrastruktur i fylket.

Dette var sterke inntrykk for en ung offiser, de brant seg inn og interessen for garnisonen, Sør-Varanger og Finnmark ble hengende med meg for resten av livet.

Det var interessant å lære hvordan man hadde vurdert tiltak for å hindre konfrontasjoner i grenseområdet på 1800-tallet. Skulle man iverksette militære tiltak eller noe annet? Den gang ble det noe annet. Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv ble reist som grensevern mot Russland etter at russerne ikke hadde respektert den norske grensen etter grenseoppgangen i 1826. Og slik var det til man i 1921 opprettet Garnisonen i Sør-Varanger, tre år etter at norske soldater som nøytralitetsvakt, begynte overvåking av grensen i 1918. 

Kaptein Fredrik Oscar Brandt 

Det var trange forhold for garnisonen i 1960, både på Høybuktmoen og langs grensen da jeg kom dit i 1960. Kasernen fra 1951 var overfylt. Den ene delen av loftet på kasernen rommet den om lag 40 mann store kanontroppen. I den andre ende bodde leiravdelingen. Det var utfordrende for troppssjefene å holde kustus. Selv fikk jeg plass på et kontor sammen med to offiserer, en korporal og en kontordame. Det hadde vært ok om det ikke også var en tam kråke der. Dette var det imidlertid liten tid til å tenke over. Her var en avdeling med full aktivitet, et samfunn for seg selv 11 km fra Kirkenes, og med grensen noen få kilometer unna. Det var kald krig!

I befalsmessa hang bilder av tidligere sjefer. Det første bildet viste en ung kaptein Fredrik Oscar Brandt. En interessant person som først tok fire års utdannelse ved forløperen til NTH før han tok krigsskolen. Utdannelsesforløpet var ualminnelig. Brandt fikk behov for alt han hadde lært, all entusiasme og initiativ som kunne mønstres, for å løse oppgavene og håndtere de kummerlige forhold den gang. At det å tjenestegjøre i grenseland var spesielt, fikk han oppleve da borgerkrigen raste i Finland og en avdeling kvitefinner gikk over grensen. Hans innsats ble satt pris på. Han ble utnevnt til ridder av Finlands hvite ros. 

Det som var trangboddhet i 1960, ville for Brandt ha fortonet seg som overdådig. Han var en praktisk feltoffiser. Det var han som fikk bygget «verdens lengste gamme» og gjennomførte den sagnomsuste vintermarsjen fra Kirkenes til Elvebakken i Alta og tilbake igjen i 1927. Han var nok en av de best forberedte bataljonssjefer landet hadde da krigen kom i 1940. Da han ble drept i Dirdal, kapitulerte regimentssjefen. 

Uten Brandts innsats, ville det ikke blitt noen militær motstand på Jæren i 1940. Han fikk enn verdig gravferd i Stavanger. Biskopen forrettet. Ved graven ble major Brandts minne hedret fra begge sider – som en tapper nordmann og en tapper og ridderlig motstander, og geværsalvene lød over graven som siste hilsen fra den falnes motstandere.

Et farlig kulturlandskap

Det var ikke mulig å tjenestegjøre ved garnisonen uten å se sporene etter krigen. Høybuktmoen flyplass var tyskernes østligste. Fly herfra bombet Murmansk og angrep sovjetiske fly og bakkestyrker. Jagdgeschwader 5 var en av de siste tyske flyavdelingene her. Den 9. oktober 1944 ble den kreditert for nedskyting av 85 sovjetiske fly. Store tyske styrker kjempet mot russerne ved Litsafronten. For en historieinteressert offiser var her mye å lære, mye å ta fatt i. I sin tid samlet jeg datidens tilgjengelige krigshistoriske materiale og skrev fire artikler i Norsk Militært Tidsskrift (NMT) i 1978 som fikk omfattende spredning.

Bilde 1: Major Fredrik Oscar Brandt var nok en av de best forberedte bataljonssjefer landet hadde da krigen kom i 1940, mye takket være hans erfaringer fra GSV. Foto: Nils Helge Amdals bildesamling.

På veien fra Tårnet til Korpfjell var det spesielt lett å finne etterlatenskaper fra kampene. Brøytestikkene lengst i øst var prydet med gjennomhullede tyske hjelmer. I 1965 under utbedringer på Korpfjellveien, gikk en bulldoser på en gjenglemt tysk stridsvognsmine og ble totalt ødelagt. Føreren av bulldoseren ble drept. Selv småveier rundt flyplassen var klargjort for ødeleggelse. I hulene i høyde 212 var det på midten av 1960-tallet fremdeles mengder av ammunisjon. I disse årene hadde de norske minekommandoene mer enn nok å gjøre. Ulykken i 1951 ved Firkantvann der tre mann ble drept, viste at dette var farlig arbeid.

Den største dag i garnisonens historie

Selv om garnisonen raskt ble reetablert etter okkupasjonen, varte det noen tid før avdelingen fikk ansvar på grensen. Fra 1. juli 1959 overtok GSV grenseoppsynet. Til da hadde dette vært tillagt en sivil politistyrke (grenseoppsynet) underlagt grensekommissæren. Dette førte til en styrking av garnisonen. Garnisonssjefen ble assisterende grensekommisær. I all tid etterpå har det vært en meget tett kontakt mellom politiet og garnisonen. Mannskaper på grensen har operert med delegert myndighet fra politimesteren i Sør-Varanger. Olav Sønderland som var politimester i Sør-Varanger (1978-1985), har i samtale med meg gitt stor honnør til grensesoldatene for den måte de i hans tid som politimester, løste sine oppgaver.

Det var den meget høyt dekorerte major Hugo Munthe-Kaas som var sjef frem til sommeren 1960. Han var sjef da GSV fikk sin fane av Kong Olav den 30. juli 1959. Dagen ble benevnt som den største dag i garnisonens historie. Munthe-Kaas var uvanlig iderik og kunne være meget uforutsigbar. For kvartermestre som ville ha orden i regnskaper og systemer, kunne han være en mare. 

Da et inspeksjonsteam skulle mønstre kjøretøyparken ved garnisonen, kom de over en weasel som verken kunne betegnes som M-29 eller M-29 C. Det var gjort plass til en ekstra person fremme. Flytetankene var demontert. I stedet var det laget plass foran for jerrykanner, og bak for en stor feltkasse. Inne i weaselen var det gulvmontert kompass og luke i taket for sjefen. For øvrig var kjøretøyet utstyrt med brannsirene. Ingen var i tvil om når garnisonssjefen var i farvannet vinterstid. Den ble i ettertid rulleført som M-29 GSV. At han satte spor etter seg i lokalmiljøet merket vi da major Tønne Huitfeldt i begynnelsen ble kaldt den nye Munthe-Kaas.

Tønne Huitfeldt

Min sjef var Tønne Huitfeldt. Sammen med Bergkompani 2 kom han til Sør-Varanger første gang i november 1944 på en sovjetisk lastebil. Han berettet om dette ved Garnisonsballet 1961 for 225 gjester og reflekterte over møtet med avsvidde tomter, nakne piper som grinte mot himmelen og rykende kullhauger. Han sammenlignet det med da han igjen kom, denne gang til et mer enn gjenreist Kirkenes. «Her har man ikke bare bygget opp det som var, man har kommet et langt, langt skritt videre.» 

Huitfeldt fortsatte arbeidet med å få GSV inn i det rette spor og utviklet garnisonen betydelig, både som grensevakt og feltavdeling. Han fikk full orden på den operative planlegging uttrykt i operasjonsordrens fem-punkts standard. Ikke minst fikk han orden på punktet om administrasjon- og forsyningstjeneste som var vesentlig for utholdenheten i tilfelle krig. Instruksene for vaktkommandør, inspiserende troppssjef og daghavende offiser samt bruk av de ulike standplasser for skyting, ble også revidert. I tillegg ble det nå beordret en vakthavende offiser etter at et operasjonsrom ble etablert i det nye tilbygget som kom i bruk i 1961. 

Oppstillingsplassen var på denne tid uten asfalt og med en helling som gjorde at vann og søle ble ført inn i kasernen. Det var ganske utrivelig. Som plasskommandant for Høybuktmoen, fikk Huitfeldt iverksatt fjerning av mengder av grus fra oppstillingsplassen og nivellert den for legging av asfalt. Garnisonskompaniet gjennomførte rydding av stein på flyplassen som nå var under kraftig ombygging til sivil rutetrafikk. Som gjenytelse, fikk leiren skikkelig asfalt. Bare de som har opplevd forskjellen på leirer med grusdekke og asfaltdekke, forstår hva dette hadde å bety for slitasje og trivsel. Patruljering med robåt langs grensen ble også avløst av åpne plastbåter med 40 hk påhengsmotorer. Senere kom enda mer hensiktsmessige båter. 

Kjernefysiske prøvesprengninger

I 1961-62 gjennomførte både amerikanere og sovjeter store kjernefysiske prøvesprengninger. Det kulminerte med 58 megatonns bomben på Novaja Zemlja i oktober 1961. Vi målte nedfallet ved GSV. Mengden av radioaktive isotoper som Strontium-90 og Jod-131 nådde oppsiktsvekkende høye nivåer. Ingen nordmenn var nærmere prøvefeltene i nord enn vi i Øst-Finnmark. I disse årene fikk vi ingen tilbakemeldinger om hvor farlig dette kunne være, men prøvene skapte likevel engstelse i lokalmiljøet som de gjorde i landet ellers. I dag vet vi at Finnmark i perioden 1982-92 hadde 62 prosent flere tilfeller enn landsgjennomsnittet av skjoldbruskkreft. Befalingsmenn ved GSV slapp ikke unna, men hyppige flyttinger gjorde nok at flere ikke ble fanget opp av statistikken. 

Cubakrisen

Bilde 2: For mange sørfra har tjeneste ved grensen vært et fantastisk møte med vakker natur og et røft klima. Bildet viser Grensevaktens rekrutter på øvelse med 2. bataljon i 2016. Foto: Aleksander Ramsland/Forsvaret.
Bilde 3: Garnisonen i Sør-Varanger er langt ifra Oslo. Og kanskje enda lengre før enn nå. Rommet for improvisasjon og «lure løsninger» var desto større. Foto: Peder Torp Mathisen / Forsvaret

Huitfeldt var også sjef under Cubakrisen i 1962. Mens oppmarsjen i 1968 fikk stort fokus i årene etterpå, så var det Cubakrisen som virkelig var farlig. Kanontroppen med sine 106 mm kanoner var i stilling med skudd i kammer. Soldatene sov i full utrustning med våpnene ved sin side, i stillinger eller i dekning inne i kasernen. De siste dagene mot 28. oktober var garnisonen og familiene i topp beredskap. Høybuktmoen lå innen sovjetisk artilleriavstand. Vi var klar! Det hørte vi at de også var på sovjetisk side av grensen. Men siktforholdene gjorde observasjoner meget vanskelige. Likevel hadde vi en tro på at dette ville gå over. Vi trakk et lettelsens sukk da vi fikk melding om at de sovjetiske skip hadde fått ordre om å snu. Da jeg senere var elev ved US Command and General Staff College, fikk jeg virkelig øynene opp for hvor nær vi hadde vært katastrofen. Sentrale aktører rundt president Kennedy kom og fortalte sin versjon av de dramatiske hendelser i 1962.

Uregelmessigheter

Svært mange av soldatene var inntil 1962 fra Finnmark. Under garnisonstjeneste kunne de være vanskelige å ha med å gjøre. Søringenes lederstil med vekt på rutiner og klokkeslett og stiv mannskapsbehandling gjorde ikke situasjonen enklere. Da det ble avdekket uregelmessigheter med observasjonstjenesten langs grensen, ble det gjennomført endringer. Fra 1962 ble det satt krav om fysisk standard tilsvarende G+, frivillighet og urefset etter 4 måneder på rekruttskole. Soldatene skulle rekrutteres fra hele landet. Antall refselser pr måned gikk dramatisk ned. Mine erfaringer fra den gang motiverte meg til å spille en betydelig rolle da Hæren justerte sitt lederskaps- og utdannelseskonsept på begynnelsen av 1970-tallet.

Glasnost og Perestroika var ikke kjent på denne tid. Forholdet på grensen, bortsett fra grensekommisærens møter, var rimelig iskaldt. Likevel var der smutthull. Garnisonssjefen selv var årsak til et par. Han inviterte like godt sin sovjetiske motpart (assisterende grensekommisær) til garnisonsballet i 1962. Og sovjeteren kom sammen med en adjutant. Det ble en minneverdig opplevelse! 

Han dro også selv til Sovjetsamveldet da han hadde ferie i 1962. Det satt tydeligvis langt inne å slippe han inn i Sovjetsamveldet, men til slutt gikk det. Første stopp var Leningrad hvor han ønsket å se Peterhofparken og gå i Operaen. Det lyktes over all forventning. I parken møtte han sin kjenning, den sovjetiske assisterende grensekommisær, tilfeldigvis med en adjutant som snakket svensk og hadde billetter til Operaen. Sammen tok de tog til Murmansk og så til grensen mot Norge. Ved GSV visste vi da ikke hvor sjefen var. Vi ble ganske overrasket da det fra vår sørligste OP ble rapportert at Huitfeldt var sett i det han gikk inn i Rajakoski leir på sovjetisk side. Han skrev en omfattende rapport fra turen med mange artige detaljer, men den ble ikke gjort kjent blant befalet ved GSV. 

Grensevakten fikk ekstra utfordringer da sovjetene i 1965 åpnet grenseovergang i Skafferhullet for adgang til Boris Gleb. Etter en prøveordning på om lag et år, ble grensen lukket etter norsk initiativ på grunn av for mange uregelmessigheter. Behandlingen av den ulovlige grensepasseringen til amerikaneren Newcombe Mott vakte harme. Han døde under en fangetransport til Sibir.

Respekt for vinteren

I flere år ble GSV forsterket med kompanier fra Brig S og senere Brig N. De drev vanlig tjeneste og avsluttet oppholdet med en øvelse. I begynnelsen fikk de anledning til å gå langs grensen, men dette ble det slutt på. Verken befal eller soldater ved Brig S hadde den fornødne respekt for grensens absolutter, ei heller for skikkelig vind og kulde.

Brig N’s kompanier var av en helt annen klasse. Om vi selv syntes vi var gode, fikk vi se at andre kunne være minst like gode. Fra tid til annen fikk også garnisonskompaniet anledning til å delta i de store øvelsene i Indre Troms, noe som ga god felttrening i større forband. Vintertjenesten på GSV var utfordrende for å si det mildt. I lange perioder kunne temperaturen holde seg godt under minus 25 grader, fra tid til annen også med frisk bris. Vi ble hardføre ved å være ute brorparten av dagen, uansett hva slags vær vi hadde. For meg var den praksis vi fikk, helt avgjørende for å forstå hvilken motstander kulden kan være, men også hvilken formidabel alliert den kan være når du vet hvordan du skal opptre. Som bataljonssjef Bn 2/Brig N i 1978-1981 med vintrer så kalde at vi ikke har hatt maken siden, var erfaringene fra GSV uvurderlige. 

Bilde 4: Det finnes knapt en grense i verden hvor gjennomsnittlig levestandard har gjort et så stort byks om du beveger deg fra den ene til den andre siden av grensen som her. Bildet viser grensejegere som bruker båt på Grense Jacobselv for å sjekke grensen mellom Norge og Russland. Foto: Torbjørn Kjosvold/Forsvaret.
Bilde 5: Schengenoppdragene kom på starten av 2000-tallet til å styre alt ved grensen, men bare for en tid. Dette ble en ytterligere lærepenge om at vi ikke bør bli for kortsiktige i utenriks- og sikkerhetspolitikk. Bildet viser en liten del av de flere tusen syklene som ble etterlatt av asylsøkere. Foto: Cornelius Poppe, Aftenposten.

Det var selvfølgelig selve grensemiljøet som gjorde Garnisonen til noe mer eksotisk enn en vanlig militær avdeling. Garnisonen hadde mange besøkende fra inn- og utland. Det var noe eget ved å komme på grensen og bli kjent med det spesielle miljøet på grensestasjonene. Den som kanskje best husket besøket ved GSV var forsvarsminister Gudmund Harlem. Han fikk en tur i pulk med rein foran. Det gikk for fort, og Harlem falt ut og brakk armen.  Det endret dog i liten grad det resterende program.

«Jeg vet ikke om jeg kan stoppe en krig, men jeg kan garantert starte en.» 

Befal og mannskaper var flinke til å markere stasjonenes identitet. Å være vitne til klargjøring av en bro for sprengning, for i neste øyeblikk å se hvordan soldater ved gamle Elvenes stasjon badet i et hull i elveisen i minus 20 grader og vind, ga godt inntrykk av beredskap og hardførhet. Toppoffiserer blant våre allierte var svært interessert i en tur langs grensen. GSVs grensesoldater orienterte om oppdrag og interessante observasjoner på kunnskapsrike og tillitvekkende måter. Den amerikanske forsvarssjef admiral W. J. Crowe bet seg merke i en fenrik som på flytende amerikansk formidlet at han var usikker på om han ville kunne stanse et sovjetisk angrep, men han var sikker på hvordan han kunne begynne en krig. Grensesoldatene fortalte gjerne sine anekdoter om kokken som ble «henrettet» på en slik måte av sovjetene på andre side måtte se det, og hvordan de bygde spesielle narreantenner av skrapmateriell som de fikk kjøpt i Kirkenes. Enkelte stasjoner laget spesielle arrangementer.  Eksempelvis inviterte stasjonen i Grense Jakobselv i noen år til løpet Champions of the hills, hvor del to var jaktstart fra elveutløpet og opp til OP 247 med 30 kg pakning. Med en høydeforskjell på 247 m, var ikke dette noe for pingler. Så var det premieutdeling og selvfisket kongekrabbe til middag.

I takt med utviklingen av kommunikasjons-, våpen- og materiellsystemer forandret GSV seg over tid. Kalde og ubekvemme OP’er ble etter hvert avløst av fasiliteter med høyere standard.

Grensestasjonene ble oppgradert. På Høybuktmoen ble forholdene etter hvert langt bedre. Ikke minst så vi hvor mye Vargheim med sine mange muligheter kom til å bety da bygget avløste en gammel, utslitt brakke som hadde tjent som kantine.

Som en fiende mot Norge

Etter at jeg hadde dradd fra GSV etter min beordring som kompanisjef (1965-1966), kom den sovjetiske styrkedemonstrasjon i juni 1968. I ettertid er den godt beskrevet gjennom NRKs program: 32 timer og boken Som en fiende mot Norge, utgitt i 2018.

Jeg fikk førstehåndskunnskap om det som skjedde. Min nestkommanderende da, var nå kompanisjef. Han ringte meg fra sitt stillingsområde og berettet om den spente situasjon. Jeg varslet min sjef, oberst Daniel Rommetvedt ved SHLF/IR 14. Han var helt uvitende om at det sto en sovjetisk divisjon helt inn til grenselinjen i nord. Han ga meg pålegg om øyeblikkelig å skaffe nødvendig informasjon fra DKN. Vi ble lovet at der ville komme en orientering om ikke lenge. Jeg ga en utførlig omtale av boken og hendelsen i NMT 3/2018 som et eksempel på hvordan man nok kunne ivareta en krisesituasjon, men hvor hensynet til sjef og mannskaper ved GSV ikke ble godt ivaretatt.

Schengenavtalen

I 1996 fikk Norge som medlem av den nordiske passunion, assosiert status til Schengenavtalen. Avtalen avskaffet grensekontroll av personer mellom medlemslandene etter mønster fra den nordiske passunion og etablerte et omfattende politisamarbeid. Vi trådte inn i avtalen 25. mars 2001. Etter dette forandret GSV karakter. Det ble etter hvert en svær oppgradering av infrastrukturen med nybygg langs grensen, nytt sambandsmateriell, forbedret reaksjonsevne på land og elv, sommer og vinter. Helårs kjøretraseer ble etablert i grenseområdet. For oss som kjente det gamle GSV under mottoet «Vokt og Vern», fremsto det nye som noe helt annerledes. Borte var verneoppgavene og dermed nødvendige våpen, vedlikehold av stillinger og nødvendige forberedelser for kommunikasjonsødeleggelser. En helt ny tenkemåte for den militære virkelighet i grenseområdet oppsto med Schengenavtalen. Mottoet ble:  En troverdig grensevakt, respekt, ansvar, mot.

‘Nine Million Bicycles’ 

For oss eldre var det merkverdig å se at forsvarstiltakene fra den tid man skulle forsvare seg med nebb og klør, var borte. Schengenoppdragene kom til å styre alt, men bare for en tid.

I dag er det vi gamle som vet hvor garnisonens kommandoplass i felt en gang var. Beslutningen om å forlate verneoppdraget, var lite forutseende. Den forutsatte at verden i nord ville forbli problemfri i fremtiden. For grenseområder kan man ikke tenke slik. Grenseområder vil være utsatt og kan raskt endres i takt med den politiske situasjon. Grenseområdene egner seg godt for både real- og symbolpolitikk som vi har sett i nord og ser i Europa ellers. Hvor lite myndighetene var i stand til å forutse en utvikling, ble demonstrert i 2015. Mens det i de siste årene før hadde kommet i snitt fem asylsøkere over grensen, kom det i 2015 over 5000 syklende asylsøkere. Vi fikk et berg av brukte sykler.

I oktober og november var pågangen så stor at politiet ikke greide å skille mellom dem som faktisk ønsket å søke asyl, og de mange som kom med et ønske om å jobbe eller studere. Man lot rett og slett alle tredjelandsborgere reise rett inn i landet. Det var et kaos.

Nå ser vi at GSV er på vei tilbake til sin tidligere identitet, men fremdeles i en Schengensammenheng. Det viser at militær tjeneste og tilstedeværelse i grenseland bør være noe tidløst. At vektleggingen mellom vokt og vern kan svinge, vet vi, men at betydelige infrastrukturtiltak og grunnleggende operativ tenking nødvendigvis skal svinge i tilsvarende takt, er vanskeligere å forsone seg med. 

Etter den store rasering av Hæren på begynnelsen av 2000-tallet, er det få avdelinger som er eldre enn 100 år. GSV tar vare på sin historie. Den 22. juni 2017 avduket ordfører Bergeng i Sør-Varanger GSV’s historieprosjekt sammen med sjefen, oberstløytnant Jørn Qviller. Prosjektet omtaler hele garnisonens historie fra etableringen 1. juli 1921 og fram til i dag. Det hører med til en god kulturnasjon å ta vare på sin historie, også sin militære historie.

Etter å ha deltatt i feiringen av Garnisonens 90-års feiring, sendte jeg et brev til daværende Generalinspektør for Hæren og ba om at det ved avdelingens 100-års jubileum forelå en jubileumsbok. Det er med glede jeg ser at dette synes å bli en realitet. Otto H. Munthe-Kaas sin bok fra 1964 er glimrende, men svært mye har skjedd siden. La denne artikkelen i Norsk Militær Tidsskrift være en hyllest til avdelingen og de mange befalingsmenn og mannskaper som har gjort tjeneste der nord. La den også være en oppfordring til å lese boken. Vær stolte og glade over å ha tjenestegjort ved GSV som gjennom årene på en fremragende måte har representert vårt Forsvar i grenselandet Sør-Varanger. Gratulerer med de 100 år.

Kilder

Grenseposten, Jubileumsnummer i anledning GSV 90 år.

Hefte: Velkommen til Garnisonen i Sør-Varanger . Utgitt 1956

Hefte: Garnisonen i Sør-Varanger 1981.

Lundesgaard, Leif: Brigaden i Nord-Norge 1953-1995. Elanders Forlag 1995

MHFR: Håpløs kamp. Commentum, Sandnes 2016.

MHFR: Alarmstart. Commentum, Sandnes 2018.

Munthe-Kaas, Otto H.: Norges Grensevakt i Nordøst fra 1919 til 1963. Gyldendal 1964.

Njølstad, Olav: Under en radioaktiv himmel. Institutt for Forsvarsstudier, hefte 3/96.

Norges Forsvar, organ for Norges Forsvarsforening (NFF). Nr. 7/2010 og nr. 10/2011

Stranna Larsen: Som en fiende mot Norge. Sunnegrenda forlag, Kongsberg 2018.

Sunde, Hjalmar I.: Kald Krig. Norsk Militært Tidsskrift (NMT) nr. 4/2016. og bokanmeldelse nr. 3/2018.

Sørensen, Svein H. Garnisonsgammen i Svanvik. Forsvarsmuseet 2001.

Sør-Varanger Avis 14/10 2014

Hærens Forsyningskommando (HFK): Ammunisjonstjenesten i Hæren etter 1945, Bind 1.

Vårt Vern 6-7/1966