Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til og med 19. april. Generalforsamling gjennomføres 20. eller 27. april hvis mulig.

Forsvarssjefen: Status og utfordringer i Forsvaret

Forsvarssjefen talte i Oslo Militære Samfund 20. januar 2020. Les talen her.

Admiral Haakon Bruun-Hanssen

Kjære alle sammen. Godt nytt år!  

Forsvarssjefens tale i Oslo militære samfunn er en tradisjon, likeså er tema «Status og utfordringer i Forsvaret». Ved inngangen til et nytt tiår er det naturlig å rette blikket fremover og vurdere hvordan Forsvaret skal møte de utfordringene som ligger foran oss.

Det er nettopp dette som er gjort i mitt fagmilitære råd (FMR) til regjeringen 8.okt 2019. Rådet er tydelig på behovet for å øke volumet i Forsvaret for at vi skal kunne løse våre oppgaver på en troverdig måte i fremtiden. Behovet er et resultat av en forverret sikkerhetspolitisk situasjon og økte krav og forventninger fra våre NATO-allierte til hva Norge bør bidra med til fellesskapet.

Rådet bygger videre på gjeldende LTP – Kampkraft og Bærekraft. Rådet bygger på den forutsetning at vi når målsettingene for den fire-års perioden vi avslutter i år. 

Gjeldende langtidsplan legger opp til en omfattende modernisering og omstilling av Forsvaret fra 2017 og 20 år frem i tid. En rekke enkelttiltak skal bidra til å styrke Forsvarets operative evne, kampkraft og bærekraft.

Regjeringen har økt bevilgningene til Forsvaret med 9,4 milliarder i nominelle kroner disse fire årene. Forsvaret vil i tillegg ha effektivisert driften for mer enn 1 mrd kroner i samme periode. Betydelige ressurser er dermed gjort tilgjengelig for omstilling og modernisering. Pengene er benyttet til å styrke grunnmuren i Forsvaret og investere i nye kapabiliteter. 

Innholdet i FMR er vel kjent for denne forsamlingen. Hovedvekten av mitt foredrag er derfor viet hvor vi står i dag med hensyn til de styrkingene gjeldende LTP vektlegger. Den sikkerhetspolitiske situasjonen påvirker oss i vår daglige oppgaveløsning, og har vært en viktig faktor i utformingen av FMR. Jeg vil derfor starte med sikkerhetsutfordringene og deretter gå over til hvordan vi har løst våre oppgaver i 2019.

Den globale stormaktrivaliseringen mellom USA, Kina og Russland tiltar. Militære virkemidler brukes i økende omfang for å sende signaler og markere interesser. Dette skjer også i våre nærområder, noe den russiske øvelsen «Ocean Shield» i august 2019 og gjentatte amerikanske bombeflytokt inn i Barentshavet siste året er eksempler på. 

Under øvelse «Ocean Shield» sendte Russland flertallet av fartøyene fra Østersjøflåten og Nordflåten inn i Nordsjøen og Norskehavet. Først øvde de på å stenge tilgangen til Østersjøen og Norskehavet, deretter øvde de bastionsforsvaret i Norskehavet. Dette er den største og mest fremskutte øvelse vi har sett siden den kalde krigen. Norges utfordring er at vi ligger bak den fremskutte russiske forsvarslinjen ved GIUK gapet som ble demonstrert under øvelsen. Blir denne etablert vil det være meget krevende å få allierte forsterkninger inn til landet vårt. 

Nordområdene og Arktis har fått økt oppmerksomhet, og vi ser at interessemotsetningene blir mer fremtredende. Russland vil beskytte og regulere sine rettigheter i nord og søker samarbeid med Kina i denne sammenheng. Land som USA og Storbritannia ønsker ikke regulering, men vektlegger alle former for navigasjonsfrihet. Det siste året har vi også sett stormaktene teste hverandre over bevegelsesfriheten i den nordlige sjørute. USA kritiserer Russland for å ta seg til rette i Arktis og er mot et kinesisk nærvær i regionen. Kina er opptatt av tilgangen til naturressursene og søker fotfeste i regionen. Deres invitasjon til debatt om hjemmelsgrunnlaget i Svalbard traktaten er i denne sammenheng bekymringsfullt sett med norske øyne. Et russisk-kinesisk samarbeid i nord vil kunne utfordre våre interesser i området. 

Kina har utfordret FNs havrettskonvensjon over flere år i Sør-Kina havet. Russland har gjort det i Kertsj stredet ved inngangen til Azovhavet siden 2018. De siste 10 måneder har vi sett Tyrkia gjøre det samme utenfor kysten av Kypros. I disse tilfellene hevder den sterkeste sin rett, og understøtter sitt standpunkt med militære maktmidler. Handlingene har medført protester fra FN og EU, men til nå har det internasjonale samfunn ikke grepet inn. Dette er dårlig nytt for småstater med store økonomiske verdier i sine havområder. 

Barentshavet og Norskehavet har fått økt militærstrategisk betydning både for Russland og USA. Operasjonskonsepter fra den kalde krigen er revitalisert, og det øves og opereres jevnlig i dette området. 

Aktiviteten i det russiske forsvaret er opprettholdt på et høyt nivå, og utviklingen av nye våpensystemer fortsetter. Siste året har vi sett flere russiske marineøvelser utenfor Norges kyst samt deployering av multirolle ubåter ut i Atlanteren. Disse ubåtene er en direkte og alvorlig trussel for norsk og alliert sikkerhet, og kan true amerikanske forsterkninger til Europa. Aktivitetsmønsteret og utplassering av langtrekkende missiler på nesten alle våpenplattformer, gjør at varslingstiden for et eventuelt angrep er meget kort.

Kina fortsetter sin militære opprustning i et stadig større tempo. I USA er oppmerksomheten i økende grad rettet mot Kina, og det er et spørsmål om dette vil påvirke den transatlantiske link og sikkerhetsgarantiene til Europa. USAs militære nærvær i Europa per i dag tyder ikke på dette, men på den annen side er forventningene deres til europeiske allierte blitt både større og tydeligere når det gjelder å ta økt ansvar for egen sikkerhet.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen globalt og lokalt kan gjøre det krevende å opprettholde stabilitet og forutsigbarhet i nordområdene i fremtiden. Skal Norge kunne påvirke denne utviklingen må vi være mer aktive ovenfor andre nasjoner for å fremme og håndheve norske interesser og norsk politikk. I en verden hvor den sterkeste i økende grad tar seg til rette, vil vår militære evne og vårt militære nærvær spille en viktig rolle, både for avskrekking og for å beholde politisk handlefrihet. 

Vi vil alltid være avhengig av allierte for å lykkes med en balansegang i nordområdene, men uten et relevant forsvar i en realpolitisk virkelighet kan vi fort bli småstaten ingen tar hensyn til.


NATO feiret 70 år i 2019. Organisasjonen har tilpasset seg skiftende sikkerhetspolitiske utfordringer gjennom årene. Etter den kalde krigen var NATOs oppmerksomhet rettet mot samtidens trusler og «out of area» operasjoner. NATO-møtet i 2014 var starten på en reorientering mot kollektivt forsvar. Fram til i dag har det vært satt et sterkere søkelys på byrdefordeling, reaksjonsevne samt fremskutt nærvær.

I 2019 godkjente militærkomiteen NATOs nye militære strategi som er tilpasset det gjeldende trusselbildet. Arbeidet med å etablere et helhetlig konsept for avskrekking og forsvar er godt i gang, og ventes godkjent ila 2020. NATO er også i gang med å revidere de nye regionale forsvarsplanene i Europa. Disse skal tilpasses konseptet for avskrekking og forsvar. I denne sammenheng vil en egen plan for beskyttelse av sjøveis forbindelseslinjer og forsterkningstransporter bli utarbeidet. 

Omfanget av øvelser i NATO-rammen øker, og disse rettes mer mot kjerneoppgavene og krigføring mellom stater. 


I fjor sa jeg at antallet sensorer og plattformer var marginalt for å løse våre pålagte oppgaver. Aktivitetsnivået i 2019 har forsterket dette inntrykket. Det økte aktivitetsnivået hos vår nabo i øst og fra allierte har kontinuerlig utfordret tilgjengeligheten på Forsvarets ressurser. 

MPA-miljøet på Andøya har stått på dag og natt for å levere flytimer til overvåking av aktiviteten i våre nærområder. Klargjøring av egne fly samt støtte til allierte fly som har operert ut fra Andøya, har pågått kontinuerlig høsten 2019. Til tross for en aldrende flypark og lav bemanning har avdelingen levert iht krav. BZ

Også F-16 miljøet i Bodø har merket det økte operasjonstempoet. QRA ble aktivert en rekke ganger i 2019, og i perioder ble beredskapen i tillegg økt til 4 fly.

Sjøforsvarets fartøyer, både i Marinen og Kystvakten, har vært hyppig engasjert i tilstedeværelse, overvåking og suverenitetshevdelse. Marinens fartøyer har gjennomført 38% av sin seilingstid i Nord-Norge. Korvettene og ubåtene har tilbrakt mer tid og hatt høyere aktivitet i nord enn i sør. Oppdragsmengden har resultert i at fartøyene har seilt mer enn planlagt i 2019. Kystvakten har opprettholdt sitt aktivitetsmønster og gjennomført 1 120 inspeksjoner, og gitt 242 reaksjoner i 2019. Dette er et normalt nivå. 

Antallet allierte soldater som har vært på trening i Norge siste året er på det dobbelte av forventningene fra 2016. Vertsavdelingene i Hæren har dermed fått langt større aktivitet knyttet til denne rollen enn planlagt. En positiv effekt er økt kompetanseoverføring mellom våre avdelinger og allierte styrker.

Erfaringene fra 2019 har understreket at vi har for få enheter til å løse Forsvarets oppgaver innenfor gjeldende ambisjonsnivå. De samme erfaringene har forsterket inntrykket av at vi mangler nødvendig utholdenhet i hele organisasjonen. Bemanningsnivået er tilpasset en langt lavere fredstidsaktivitet enn det som kreves i dagens situasjon, og vi har ikke lenger fleksibilitet til å omprioritere menneskelige ressurser i organisasjonen. Dette innebærer at belastningen på våre ansatte blir urovekkende høyt. Samtidig vil jeg berømme dem for den fantastiske innsatsen de legger ned for at vi skal kunne løse våre oppgaver.

I det fagmilitære rådet har jeg anbefalt en betydelig personelløkning for å styrke utholdenheten i hele organisasjonen. Jeg har videre anbefalt å prioritere dette tidlig i neste periode, slik at vi kan få maksimalt ut av den strukturen vi har.


Sikkerhetssituasjonen i Irak har forverret seg i 2019, og nådde en foreløpig topp i kjølvannet av drapet på Qasem Soleimani 3. januar, og Irans tilsvar i form av missilangrep på koalisjonsbasene ved Al-Assad og Erbil natt til 7. januar. Like etter vedtok parlamentet at alle utenlandske styrker må forlate Irak snarest. Mange stiller seg derfor spørsmål om hva som nå vil skje.

For det første oppfattes ikke parlamentets beslutning som en ordre. Et slik vedtak må omsettes av regjeringen. Ber regjeringen oss forlate Irak, vil vi selvfølgelig gjøre det. Det er imidlertid ikke sikkert regjeringen ønsker at koalisjonen forlater Irak. Alternativene kan fortone seg verre.

Uten koalisjonens nærvær kan Iran ta økende grad av kontroll over Irak, noe som vil kunne endre maktbalansen mellom Iran og Saudi-Arabia i hele regionen. Et annet alternativ er at misnøyen med sittende irakiske regjering kan resultere i borgerkrig. Til sist vil ISIL kunne få nødvendig handlingsrom til å gjenopprette sitt kalifat i de sunni-dominerte delene av Irak. 

Regjeringen i Bagdad leter utvilsomt etter en løsning som gir størst mulighet for at de beholder egen handlefrihet. President Trump sin oppfordring til NATO om å ta en større rolle i Irak, kan nettopp være et slikt alternativ. Det er ingen tvil om at NATO kan overta hele «Operasjon Inherent Resolve», og vil kunne garantere et tydeligere skille til USAs «Maksimum Pressure Campaign» mot Iran. 

Irans angrep på Al-Assad basen med 17 ballistiske missiler rammet vårt styrkebidrag fra Panserbataljonen. Til alt hell ble våre soldater varslet om angrepet og tok nødvendige forholdsregler. Ingen soldater ble skadet, og skadene på materiell og infrastruktur er minimale. Jeg vil berømme soldatene våre og deres profesjonelle innsats og ro i denne tiden.

Irans svar med ballistiske missiler mot to koalisjonsleire er en betydelig heving av spenningen i regionen. Dersom Iran sto for det initielle varselet om angrepet, kan det tolkes som en avmålt og kontrollert respons på drapet av Soleimani. Uten varselet er det ingen tvil om at mange allierte soldater ville blitt drept, og situasjonen kunne fort eskalert til krig. Nedskytingen av det Ukrainske passasjerflyet i Teheran kan tyde på at noen i Iran var forberedt på nettopp det. 

Angrepet er et eksempel på hvilken trussel moderne missiler representerer, og hvor liten varslingstid man får mot slike angrep. 

Vi er i ferd med å gjenoppta mentoreringen etter irakernes eget ønske, og vi planlegger med å opprettholde vårt bidrag til koalisjonen ut året. Hva som skjer i fortsettelsen, får vi vente med inntil politiske samtaler avklarer veien videre.


I Afghanistan mentorer vi fortsatt spesialpolitienheten i Kabul. Dette oppdraget har vi hatt i over 10 år og våre afghanske kollegaer er blitt dyktige innen kontraterror operasjoner. Sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er imidlertid ikke blitt bedre de siste årene.  

Arbeidet med å etablere en fredsavtale mellom USA og Taliban strandet på målstreken i september 2019. Det er imidlertid håp om at disse samtalene vil bli gjenopptatt. Alle parter ser at kun en politisk løsning som inkluderer Taliban kan bringe fred til dette krigsherjede landet. Taliban av 2019 er mer moderate. De har ved flere anledninger gått til angrep på de militante islamistene i ISKP for å hindre at ekstremistene får utvidet fotfeste i landet.

USA har ambisjoner om å redusere sitt styrkebidrag i Afghanistan. Min vurdering at et amerikansk nedtrekk vil komme i nær fremtid uavhengig av samtalene med Taliban. NATO vil da sannsynligvis følge opp med et tilsvarende nedtrekk. Nedtrekket vil ikke endre evnen til å støtte de afghanske sikkerhetsstyrkene, men reduserer robustheten til allierte styrker.

Fra mine samtaler med sjef RSM har jeg fått et bestemt inntrykk av at det fortsatt er ønskelig at Norge viderefører mentoreringen av spesialpolitienheten i Kabul, uavhengig av eventuelt nedtrekk. Vi har også tatt på oss oppdraget å lede det allierte militærsykehuset i Kabul fra april 2020 for en periode på 18 mnd. 


I november avsluttet vi vår andre deployering av et C-130J transportfly til støtte for FN-operasjonen i Mali. Forsvaret er forberedt på en ny deployering av fly de kommende årene. I mellomtiden fortsetter vi driften av leiren i Bamako ut 2022.

Norge har mottatt en forespørsel fra Frankrike og Mali om å delta i en internasjonal operasjon for å bekjempe de militante islamistene i Mali. Forespørselen har sammenheng med det internasjonale samfunnets vilje om å bekjempe eller begrense IS’ utbredelse.

Da ISIL tapte terreng i Syria og Irak vedtok de å spre sin ideologi til andre deler av verden. Vi har observert over de siste årene spredningen av ekstrem islamisme både til sørøst Asia og Afrika. En rekke militante islamistiske organisasjoner er nå etablert gjennom hele Sahel belte i Afrika, fra Mali i vest til Somalia i øst. 

I Sahel er det stor fattigdom, arbeidsløshet og manglende utdanning. Ungdom uten fremtidsutsikter er et enkelt mål for rekruttering til de militante islamistene, og antallet har økt betydelig i regionen siste året. Selv om mange av gruppene først og fremst har en lokal agenda, har ledelsen av IS i «Greater Sahara» en klar målsetting om å opprette et nytt kalifat basert på ekstrem islamisme. Lykkes de med dette, er det ventet at det vil skape en betydelig migrasjon bort fra området, slik vi så i Syria. Det er også en bekymring for at et nytt synlig kalifat vil øke tilslutningen til ekstrem islamisme i andre deler av verden, også i Europa.  

Utviklingen i Mali, Burkina-Faso og Niger er urovekkende. De militante islamistene går til angrep på regulære militære avdelinger for å demonstrere svakheten til styresmaktene samtidig som de sikrer seg sitt eget handlingsrom. 

Frankrike vil ta ledelsen i en internasjonal operasjon som skal begrense oppslutningen til IS og hindre dem i å opprette et nytt kalifat. På militær side innbefatter dette å bekjempe de militante islamistene samtidig som vi bygger opp de lokale sikkerhetsstyrkene til et faglig nivå hvor de selv kan begrense de voldelige angrepene i området. 

En operasjon i Mali vil være av samme type som vi har bidratt til i Afghanistan og Irak. Norske offiserer og soldater har over mange år vist at vi er gode på denne typen operasjoner og oppnår mer suksess enn mange andre nasjoner. Nettopp derfor ønsker Frankrike å ha Norge med i denne operasjonen.

Forsvaret kan bidra mer i Mali, men det er en politisk avgjørelse om Norge skal fortsatt delta i kampen mot militante islamister i nye deler av verden.


Vi viderefører vår militære deltagelse i FN-misjonene i Midtøsten og Sør-Sudan med omtrent samme størrelse som i 2019. I oktober hadde jeg gleden av å ønske GM Kristin Lund velkommen hjem etter to år som styrkesjef i UNTSO. Som eneste kvinnelige styrkesjef i FN og som sjef for 2 ulike misjoner har hun satt et tydelig og positivt spor etter seg. For sin innsats ble hun hedret med St. Olavs Orden av HM Kongen.

Norge er en viktig bidragsyter til NATO sine stående maritime styrker. Disse er en viktig del av NATOs evne til raskt å respondere på oppdukkende situasjoner og har de siste årene blitt stadig viktigere for å vise NATO-nærvær i Østersjøen, Middelhavet og Svartehavet. Den 9. desember 2019 overtok Norge kommandoen for SNMG 1 med flaggskipet KNM Otto Sverdrup under ledelse av Fkom Yngve Skoglund. Dette er femte gang på 10 år at Norge leder denne styrken. 15. januar overtok vi også ledelsen av SNMCMG 1 ved OK Henning Knudsen-Hauge. Dette innebærer at Norge nå har ledelsen av to av NATOs fire stående marinestyrker. 

Norge har bidratt aktivt i NATOs fremskutte nærvær i Litauen siden 2016. Sommeren 2019 skiftet vi fra en ISTAR-enhet tilbake til en mekanisert kompanistridsgruppe. Denne skal vi opprettholde ut 2022. 

Norske bidrag i internasjonale operasjoner er relativt små, men de er ettertraktet fordi de holder høy kvalitet, leverer det de lover, og er enkle å samarbeide med. Vi er en verdsatt og troverdig partner. 

Under mine besøk lar jeg meg stadig imponere over den innsats som våre soldater og ledere legger ned – det gjør også våre utenlandske kolleger. Vi får som oftest langt mer ut av våre ressurser enn det andre nasjoner gjør. Det er ikke individer, men systemet som over tid har produsert gode ledere, gode holdninger og gode militærfaglige kvaliteter som sikrer oss den internasjonale anerkjennelsen. 

Vi gjør mye riktig for tiden og det skal vi være stolte av.


Vi går nå inn i det siste året av gjeldende LTP. I Forsvaret skal oppmerksomheten vies mot å gjennomføre planen og sikre et best mulig utgangspunkt for neste periode. 

Målet i gjeldende LTP er å styrke den operative evnen i fred, krise og krig. De første årene er prioriteten gitt til å få det vi har til å virke, men moderniseringen av Forsvaret er også iverksatt gjennom en betydelig økning i investeringene. 

Gjeldende LTP har hatt en markant satsning på å ta igjen etterslep på vedlikehold, styrke reservedelsbeholdninger, bemanne opp deler av strukturen og til sist øke aktivitetsnivået. 

Totalt 2,5 mrd er avsatt til vedlikehold og reservedeler i planperiode. Etterslepet er blitt betydelig mindre og et høyere vedlikeholdsnivå er etablert. Omfanget av reservedeler øker, og utfordringene i dag er først og fremst knyttet til systemer som er blitt ukurant og hvor reservedeler er nesten umulig å oppdrive. Ute ved de operative avdelingene merkes denne satsningen ved at stadig flere enheter får en bedret materiellmessig tilgjengelighet. 

Alle utfordringene er ikke løst, og blir det trolig ikke før eldre systemer er skiftet ut. 

I år starter Sjøforsvaret oppbyggingen av den 5. fregattbesetningen, den 8. besetningen til de helikopterbærende kystvaktfartøyene og den 2. besetningen til KNM Maud. Satsningen innebærer at alle Kystvaktens fartøyer nå får dobbel besetning, og at løsningen prøves ut i Marinen. Vi vet at løsningen gir økt tilgjengelighet og færre driftsavbrudd. Målet er å få mest mulig ut av plattformene samtidig som vi søker å minimere enhetskostnaden pr seilingsdøgn.


Langs vår nordøstlige flanke styrkes og samordnes den militære landmakten under Finnmark landforsvar hvor etableringen foregår stegvis, og målet er økt tilstedeværelse med kampklare militære styrker under felles ledelse. Utviklingen innebærer omfattende investeringer i materiell, bygg og anlegg samt et økt antall soldater til landsdelen. 

Ledelsen til FLF ble etablert i august 2018 og skal være fullt operativ innen 2021.

I januar 2019 etablerte vi en kavalerieskadron på GP. Den bygges opp til en kavaleribataljon senest innen 2025, og vil bli benevnt Porsangerbataljonen.  

Vi har etablert et jegerkompani og en sanitetstropp som et ledd i styrkningen av grensevakten. Avdelingen ble delvis operativ i fjor, og forventes fullt operativ senest i 2022.

Heimevernet styrkes i Finnmark. Materiell og kompetanse tilpasses øvrige kapabiliteter i Finnmark og det er egne dedikerte innsatsstyrker fra Heimevernet med ansvar i Finnmark. 

Forsvaret har hatt utfordringer med lokal rekruttering til HV i Finnmark. Som en prøveordning gjennomførte vi derfor 6-mnd grunnleggende soldatutdanning for finnmarkinger til HV ved GP høsten 2019. Dette var en stor suksess. Bedre tilgang på motiverte soldater med tilhørighet til regionen gir en styrket bemanning av HV-17. Prøveordningen vil derfor fortsette.

Jeg har i tidligere uttalt at min hovedprioritet er å gjennomføre innfasingen av F-35 i Forsvaret. Det er derfor hyggelig å konstatere at vi fortsatt er i rute med dette prosjektet. Våre første fly ble erklært operative 6. nov 2019, og de har overtatt Høy Luftmilitær Beredskap(HLB) fra F-16 i år som planlagt. Dette innebærer at F-35 nå vil løse operative oppgaver, både nasjonalt og internasjonalt, og i mars vil et antall fly deployere til Island som ledd i NATOs air policing. 

Vi har nå 15 fly på Ørland og syv fly i USA til øving og trening. Ytterligere seks fly leveres ila 2020. Vi er i rute til å overta QRA-beredskapen fra F-16 i 2022, og erklære hele kampfly våpenet fullt operativt i 2025. Selv om det er noen utfordringer er F-35 et prosjekt som hittil har levert til avtalt tid og til avtalt pris. Det eneste vi så langt ikke rår over er dollarkursen.

Anskaffelse av P-8 Poseidon maritime overvåkningsfly er også i rute. Vi har besetninger i USA både under utdanning og i operativ avdeling. Første fly kommer til Norge i 2022 og vi skal være fullt operative i 2025.  De tilbakemeldinger jeg får fra både piloter og systemoperatører er at flyene og sensorene har vesentlig bedre ytelse enn hva vi i dag opererer. 

Vi har over flere år hatt utfordringer med NH-90. Sene leveranser, omfattende vedlikeholdsbehov, manglende reservedeler og for få teknikere har alle medført betydelige forsinkelser. Systemet leverer alt for få flytimer ift behovet og følgelig er den operative støtten til Kystvakten og Marinen marginal. Det er en alvorlig situasjon og jeg kan ikke med trygghet si at vi har en løsning på alle utfordringene. Vi jobber målrettet for å bedre reservedelssituasjonen og effektivisere vedlikeholdet og jeg forventer at dette vil bedre tilgjengeligheten etter hvert.

Regjeringen har bevilget ekstra midler til det økte vedlikeholdsbehovet. Forsvaret inngår samarbeid med en strategisk partner for å støtte vedlikeholdet samtidig som Luftforsvaret øker sin kapasitet, blant annet gjennom re-rekruttering av teknisk personell og ved å øke utdanningen av nytt personell. 

Det som er positivt, er at helikopteret er meget bra når vi flyr det. Ytelsene i alle roller er meget gode. De siste månedene har fregattene og NH-90 øvd anti-ubåt operasjoner sammen. Systemene holder høy kvalitet og samspillet gir et betydelig løft i den samlede AU-kapasiteten. 


Oppbyggingen av luftvernet foregår stegvis og er planlagt ferdig i 2030. Oppgraderingen av eksisterende luftvern til NASAMS III og oppbyggingen av flere luftvernstridsgrupper er godt i gang. Neste steg er anskaffelse og innfasing av kampluftvern, samt bærbare luftvernsystemer. Det siste steget er innføringen av langtrekkende områdeluftvern. Behovet for mer luftvern er åpenbart. Prioriteten er høy, men samtidig er dette komplekse og kostbare systemer som det tar tid å anskaffe og innfase.

De første leveranser av nytt artilleri er ankommet Norge. Totalt anskaffes 24 skyts(K-9) pluss 6 ammunisjonskjøretøy. Artilleribataljonen starter sin omvæpning denne høsten og forventes fullt operativ innen 2022. Det har vært skrevet negativt om rekkevidden på artilleriet i media i løpet av julen. De skyts vi anskaffer er fullt kapable. Med nyere ammunisjon vil de gi betydelig økte rekkevidder.

Hærens CV90 kampvognsystem (144 vogner) har over flere år gjennomgått betydelige oppgraderinger som har bedret situasjonsforståelsen, økt evnen til digitalisert deling av måldata og bedret beskyttelse for mannskapet. CV90 kan med fremtidige sambandsløsninger dele sensorinformasjon med andre landstyrker, fly og fartøyer i sanntid. Vi opplever stor interesse for denne utviklingen fra allierte nasjoner.

3 nye isforsterkede Kystvaktfartøy er i rute med leveranser i perioden 2022-2024. De vil erstatte Nordkapp-klassen. Kystvakten har i tillegg overtatt den statlige slepebåtberedskapen fra i år. 2 fartøyer er innleid for formålet, men de skal også bidra til å løse andre kystvaktoppgaver i det daglige. Ordningen gir økt kapasitet til ivaretagelse av ressurskontroll og suverenitetshevdelse og er en god utnyttelse av samfunnets ressurser. 

Ubåtprosjektet var ment å fremskaffe nye ubåter fra 2025. Forsinkelser med kontraktsinngåelsen skyver på dette tidspunktet. I påvente av at nye ubåter realiseres er Sjøforsvaret gitt i oppdrag å planlegge for videre drift av Ula-klassen. 

Fremtidig maritime minemottiltakskapasitet er et utviklingsprosjekt hvor vi vektlegger autonome systemer både for sveip og jakt. Undervannsfarkosten Hugin er i tjeneste, men vi ser allerede i dag at det er en risiko for at prosjektet knyttet til autonome fartøyer med sveip kan realiseres noe senere enn opprinnelig planlagt. For å sikre en troverdig mineryddingskapasitet i påvente av disse leveransene levetidsforlenger vi to Alta- og to Oksøy-klasse minefartøyer utover 2025.


Gjeldende LTP ga oss i oppdrag å videreutvikle logistikken og tilpasse den til hva det sivile leverandørmarked kan tilby. Muligheter for samarbeid skulle vektlegges.

Et logistikksystem for Forsvaret må fungere i hele konfliktspekteret, fra fred via krise og til krig. Reaksjonstiden skal være kort, det må gi betydelig utholdenhet og systemet skal fungere over hele landet. Norsk eierskap og produksjon er en forutsetning. Det samme er sikkerhetsklarering av personellet. 

I 2014 opprettet vi Nasjonalt logistikkoperasjonssenter som er den militære ledelsesfunksjonen for operativ relatert logistikk. I 2015 inngikk vi langsiktig strategisk partnerskap med Wilhelmsen-gruppen for økt forsyningskapasitet og tilgang til baser og havnetjenester. 

Siden da har vi inngått avtaler med de store matvaregrossistene. Vi har også etablert tilsvarende beredskapsavtaler innen transport, ammunisjon og vedlikehold, for å nevne noen. Norske virksomheter som Bring, Grieg og Nammo m.fl er nå en del av vår samlede beredskap, og våre strategiske partnere tar et stort samfunnsansvar.  

Ved hjelp av disse avtalene har vi redusert betydelige faste kostnader knyttet til bygg, anlegg, materiell og bemanning i forhold til om vi skulle bygget dette opp selv. Kostnadene er nå variable og en direkte følge av tjenestene som leveres. I sum er derfor logistikken vår blitt langt mer kosteffektiv. Løsningen er sentralt ledet gjennom logistikkoperasjonssenteret, men har sivil, lokal utførelse.

Logistikksystemet er testet. Det er enestående i alliansen, og fungerer svært godt. Øvelse Trident Juncture 18 viste at systemet har en formidabel kapasitet, og kan levere i forhold til nasjonale så vel som NATO behov. Vi har nå et effektivt forsyningssystem for daglig drift, og som kan skaleres opp vesentlig til å ivareta leveransebehovene fra allierte. Systemet har kapasiteten som kreves for krig, samtidig som det har en kostnad vi kan bære i fredstid. Løsningen overstiger hva vi kunne maktet på egenhånd.

Strategiske partnerskap har så langt vært en suksess, men vi er ikke i mål. I årene fremover vil vi se på nye områder innen forsyning, vedlikehold, bygg og anlegg og ikke minst IKT. Rekvisisjonsloven gir oss fortsatt muligheter for å øke logistikkstøtten i krig, men systemet må moderniseres og tilpasses dagens samfunnsstruktur. Dette arbeidet er påbegynt.


Ny militær ordning(OMT), som ble vedtatt i 2015, er den største personalpolitisk endringen i Forsvaret på mange tiår. Ordningen skal være innført innen utgangen av 2020. Å få ordningen til å virke optimalt vil imidlertid ta mye lengre tid.

OMT skal blant annet sikre økt kompetanse og erfaring ved våre operative avdelinger. Dette gjelder i første rekke for spesialistene, både soldater og befal. Det skal bidra til å øke ståtiden, kvalitet på utdanningen og derav øke kampkraften. I tillegg skal OMT gjøre det enklere å rekruttere og ansatte personell og spesialister fra et bredere mangfold enn tidligere.

FST gjennomførte en evaluering av innføringen etter vel to år. Resultatene viste at vi ikke har økt ståtiden blant de unge vesentlig. «Prosjekt Spesialisten» har gjennom spørreundersøkelser og analyser kommet frem til en rekke tiltak som anbefales iverksatt for å øke ståtiden.  

Anbefalingene er innarbeidet i en kampanjeplan som har som mål å innføre alle endringene i løpet av dette året. I denne planen inngår også konvertering av gjenværende yrkesbefal til hhv befal eller offiser basert på deres formelle utdanningsnivå.

Etter fire år ser vi i dag at spesialistkorpset begynner å ta form og virke etter sin hensikt mange steder. Det er imidlertid fortsatt noe usikkerhet knyttet til roller og rolleforståelse både blant spesialister og offiserer. Den kulturelle snuoperasjonen som OMT innebærer har vi vært bevisst, men det er et generasjonsprosjekt og vi må jobbe kontinuerlig med dette i årene fremover før vi kan si at systemet har satt seg.


Utdanningsreformen kom i kjølvannet av OMT og ble iverksatt i 2018. Krigsskolene, befalsskolen og videregående befalsutdanning 1, 2 og 3 er alle etablert. Tilbakemeldingene fra de første elevene på alle utdanningene er meget positive, og rekrutteringen til krigsskolene er også meget bra. I 2019 har ca 80% av de 210 elevene som ble tatt opp ved krigsskolene bakgrunn fra førstegangstjeneste eller spesialistordningen. Dvs rundt 20% har ingen tidligere erfaring med Forsvaret, mens seks av dem har en relevant bachelor fra før og gjennomfører krigsskolen på ett år.


Det sikkerhetspolitiske landskapet er i bevegelse og utviklingen er bekymringsfull. Stormaktrivalisering og regionale motsetninger preger bildet. Antall hendelser hvor den sterkeste tar seg til rette øker, og militær maktbruk er blitt mer vanlig. Skal Norge sikre sine interesser og bidra til stabilitet i våre nærområder må vi ha et forsvar som er synlig, tilgjengelig og troverdig.

De siste årene er det brukt betydelige ressurser på å sikre at det forsvaret vi har fungerer best mulig. En rekke tiltak er iverksatt gjennom gjeldende LTP, og de har gitt betydelig effekt. Samarbeid med allierte, strategiske partnere og Totalforsvaret har vært avgjørende for å få mest mulig ut av ressursene og heve kvaliteten på Forsvaret som system. 

Moderniseringen er startet og fortsetter inn i neste periode. Det dreier seg selvfølgelig om materiell, men like viktig er moderniseringen av vår kompetanse til å forstå betydningen av ny teknologi og nye krigføringsarenaer for så å utnytte kunnskapen til vår fordel. 

Vi har kommet langt i å få det vi har til å virke. Vi får mer ut av våre knappe kapasiteter enn de fleste. Det skyldes dyktig og motivert personell som står på for at vi skal løse våre oppgaver hver eneste dag. Imidlertid ser vi at ambisjoner og krav nå overstiger det organisasjonen makter å levere. Volumet på personell og materiell er flaskehalsen.

Det er denne utfordringen som er adressert i mitt fagmilitære råd. Jeg har beskrevet 4 ulike ambisjonsnivåer for norsk forsvarspolitikk og identifisert hvilken struktur som kreves for å realisere de ulike ambisjonene. Det er helhetlige løsninger som er beskrevet. Personelløkninger er prioritert høyest i alle alternativene. Uten kompetent og motivert personell vil vi ikke makte å utvikle Forsvaret i ønsket retning. Ved å styrke bemanningen i Forsvaret i starten av en ny langtidsperiode, gir det oss muligheten til å få maksimalt ut av den strukturen vi til enhver tid besitter.

Regjering og Storting skal fatte beslutning denne våren om hvilket Forsvar Norge skal ha i fremtiden. Det er ikke enkle beslutninger da kostnaden av et relevant Forsvar er betydelig. Det er viktig at vi får en helhetlig løsning der strukturen er fullfinansiert også mht drift. 

Det Forsvaret som vedtas må kunne være synlig, tilgjengelig og troverdig for at vi skal kunne sikre våre interesser inn i fremtiden.

Takk for oppmerksomheten.

Vil du lese mer?

Bestill abonnement her.

Abonnement på Oslo Militære Tidsskrift

  • Digital tilgang på alle utgaver
  • 4 utgivelser hvert år
  • Historisk arkiv.

Allerede abonnent på Oslo Militære Tidsskrift? Da er digital tilgang inkludert i ditt abonnement. Aktiver tilgangen her eller logg inn.