Foredrag: NORGE OG USA – FELLES FREMTID?

Foredrag i Oslo Militære Samfund

mandag 16. oktober 2006

ved

Utenriksminister Jonas Gahr Støre

NORGE OG USA – FELLES FREMTID?

 

Kjære venner,

 

Å tale i Oslo Militære Samfund gir rom for å tegne de lange linjer. Jeg vil la meg inspirere av det i kveld. Og jeg skal gjøre det, ved å ta utgangspunkt i én sentral dimensjon i norsk utenrikspolitikk; et forhold til et annet land som har hatt avgjørende betydning for Norge gjennom historien, og som vil ha det også i fremtiden.

 

Et forhold som utgjør en grunnpilar i forsvars- og sikkerhetspolitikken, men også mye mer enn det; et forhold som berører vår historie, våre verdier, våre familiebånd, vår kultur, vårt utdannings- og forskningssamarbeid, vårt næringsliv, vår handel, vår teknologi – ja de aller fleste områder av vårt samfunnsliv. Da og nå. Fra Eidsvoldsgrunnloven til dagens internett.

 

Jeg skal snakke om vårt forhold til USA – og spesielt til amerikansk utenrikspolitikk.

 

Det er kanskje en innsnevring i forhold til kveldens opprinnelige overskrift og tittel, slik invitasjonene gikk ut for noen uker siden. Men det beskriver USAs stilling i dagens verden at en omtale av vårt forhold til dette landet samtidig er en inngang til de fleste rom i utenriks- og sikkerhetspolitikken.

La oss begynne i bildet av Amerika, for vi kan ikke bruke en tørr landanalyse for å nærme oss dette forholdet.

 

Vi har en drøm om Amerika, vi har et bilde – mange bilder – av Amerika.

 

Vi har begeistringen for Amerika og for det amerikanske, for kulturen, livskraften og oppfinnerkulturen som tok mennesket til månen, et prosjekt som i sin idé og gjennomføring var ekte vare, det var Born in the USA.

 

Og vi har det andre fenomenet – anti-amerikanismen – i Norge – og ellers i Vest-Europa, som vokste frem som fenomen, parallelt med Vietnam-krigen og et ungdomsoppgjør med den autoritære samfunnsorden i USA og mange europeiske land på 1960-tallet. ”Vi som elsket Amerika”, var tittelen på Jens Bjørneboes bok fra denne epoken, hvor han blant annet skriver, skjebneironisk, ”at forholdet mellom Norge og USA er historien om et endeløst favntak”. Eller forfatteren Dag Solstad som i dag slår fast at han uten tvil er fullstendig anti-amerikansk. Eller ”Frykten for Amerika”, som er tittelen på Stian Bromark og Dag Herbjørnsruds bok.

 

Vi har alle våre personlige forbindelser til USA. Jeg kjenner nærheten og slektskapet til USA fordi også tidligere generasjoner av min familie reiste mot et bedre liv på den andre siden av Atlanterhavet.

 

I dag kjenner jeg ikke deres etterkommere. Men likevel handler det om slektsbånd, personlige, men kanskje ført og fremst kulturelle. Og det handler om det jeg opplever når jeg kommer tilbake fra et besøk i USA; denne følelsen av å ha blitt så grundig stimulert, motivert, engasjert – og provosert.

 

Og så er det paradokset: De som dro for mer enn hundre år siden reiste ikke bare til et nytt land, de forlot i mer enn én forstand det landet de dro fra. Historikerne minner oss om nettopp dette; at mange dro fordi de ønsket seg bort fra Europa.

 

De første europeiske innvandrere søkte også religionsfrihet og næringsfrihet. Det gamle stivnete, autoritære og hierarkiske Europa, tynget, knuget, ja, undertrykket sine nye generasjoner. De dro – ikke bare fordi flere opplevde nød og fattigdom – men også fordi de ville bort fra det gamle kontinentet – bort fra det de opplevde som begrensninger, byråkrati, og noen ganger forfølgelser.

 

Ser vi på det nittende århundre, så kom de fleste amerikanske presidenter fra små kår, mens vi i Europa holdt oss med keisere, hoff og adel. Tenk bare på Abraham Lincoln.

 

Derfor strever ofte vi europeere med å ta inn over oss at USA ikke er en forlengelse av Europa. – En del av det vi noe uklart kaller ”Vesten” – ja, men ikke Europa. Et land hvor mer var mulig enn i Europa, et land der man fortsatt kunne flytte grenser som en del av fremskrittet.

 

Og la oss nevne en annen grunnleggende kontrast mellom Europa og USA; la oss dvele kort ved befolkningene:

 

I Europa stagnerer folketallene. Mens vi strever med integrasjon og inkludering av innvandrere.

 

Tirsdag i forrige uke – klokken 08:07 om morgenen amerikansk tid, for å være presis – passerte USAs folketellingsklokke 300 millioner amerikanere. På førti år har USAs befolkning vokst med 100 millioner. Tenk på det tallet: I litt mindre enn min levetid har USA vokst med noe rundt befolkningen i Frankrike og Storbritannia til sammen.

 

For USA trekker stadig til seg mennesker fra alle deler av verden; alle samfunnslag, etniske grupper og religioner lever side om side på dette kontinentet. Der det er høyt under taket og en melting pot vi europeere aldri helt har fattet. Enhver kan bli amerikaner, uavhengig av etnisk opprinnelse.

 

Denne supermakten USA, som har slik kreativ og dynamisk kraft, hvor senatorer og tankesmier står opp mot hverandre, hvor så mange har meningers mot, hvor så mange er rike, men også hvor så mange er fattige; landet som bruker mer enn noe annet land på helse per innbygger, men der titalls av millioner ikke har noen helseforsikring. Et land som mer enn noe annet forankret frihet og menneskerettigheter, men som samtidig praktiserer dødsstraff i flere delstater.

 

Dette USA fremstår med usammenlignbar tyngde, sikkerhet og selvtillit utad – men er langt mer reflekterende og søkende, like til det usikre, innad – og ikke minst komplekst. Med sin omfattende samfunnsdebatt – med sine verdensomspennende, konkurrerende nyhetsmedier.

 

Og våre inntrykk av USA er også påvirket av en medieformidlet og mer overfladisk virkelighet. McDonalds, American Psycho, Hollywood, Eminem, orkaner, romferger og astronauter. Navn, fenomener, merkevarer, symboler. Karikaturer. Det blir bilder av slikt.

 

I en beskrivelse av Norges forhold til USA, tar vi ofte utgangspunkt i den store norske utvandringen, i vår felles tro på frihet – inklusive religionsfrihet – på demokrati og menneskeverd, og i vår felles kamp mot nazisme og kommunisme i det forrige århundre.

 

Historie er viktig. Men for nordmenn av i dag – og særlig den yngre generasjon – trer nok vår felles historiske arv og alle referansepunktene fra 1940-, 50- og 60-tallet mer i bakgrunnen. Roosevelts Look to Norway, Marshall-planen, Martin Luther Kings I have a Dream fra i 1963, og skuddene i Dallas senere samme år; det er ikke lenger samtid for mange generasjoner.

 

Den generasjonen som klorte seg i land på Omaha og Utah Beach på D-dagen i juni 1944, og som slåss side ved side mot undertrykkelse og diktatur i Europa, de er i ferd med å dø ut. Hva betyr det for våre bilder av hverandre?

 

Parallelt med historiens gang, har USAs og Europas utenriks- og sikkerhetspolitiske utsyn endret seg. Berlinmurens fall og Sovjetunionens oppløsning fjernet den kalde krigens direkte militære trussel mot Europa. Dette ga vårt kontinent helt nye muligheter til samling, vekst, andre fokus og helt andre perspektiver på våre nære områder – ja, som i våre egne nærområder i nord – Nordområdene – ikke minst.

 

Norge grenset under Den kalde krigen mot en annen supermakt – et felles fiendebilde – Sovjetunionen. Forsvaret av norsk territorium og NATOs nordflanke var ikke bare en norsk utenriks- og sikkerhetspolitisk hovedinteresse; det var også av direkte og vital interesse for USA.

 

Her møtte Øst Vest, Warszawa-pakten møtte NATO, ved vår grense.

 

Så endrer bildene seg, utsynet justeres. Den kalde krigens frontlinje i nord er historie. Men alle realitetene forsvinner nødvendigvis ikke. Norge er fortsatt nabo til en av verdens største våpenmakter.

 

Fortsatt knytter det seg usikkerhet om Russlands vei mot et demokratisk samfunn. Ikke bare usikkerhet – men også uro – en uro som ikke blir mindre når det hersker uklarheter som status for grunnleggende menneskerettigheter, rettsstat og ytringsfrihet, som rundt mordet på journalisten Anna Politkovskaja.

 

Men vårt forhold til Russland er likevel et annet.

 

Norge er i dag – heldigvis – ikke direkte truet av noen stormakt. Og vårt territorium og våre nærområder har ikke i dag den samme betydningen for det amerikanske utsynet. Washington D.C. har sin bekymringsliste langt fra Barentshavets kyster.

 

Så – for fem år siden – en ny dramatisk hendelse:

 

9/11. Med terroranslagene i New York og Washington D.C. viste selv verdens mektigske stat uendelig sårbarhet i møte med de nye internasjonale trusler og redsler.

 

Hva gjorde 9/11 med amerikansk politikk, med amerikansk mentalitet og amerikansk utsyn – til forskjell fra europeisk og norsk mentalitet, utsyn og reaksjonsmåter?

 

Mine samtaler med amerikanske venner og kolleger har overbevist meg om at vi i Norge og i Europa fortsatt undervurderer hvilke dype inntrykk 9/11 gjorde på amerikanerne. – Angrepet for første gang på egen jord, midt i hjertet av nasjonen. Av en fiende som ikke er lett begripelig, ikke lett lokaliserbar, og umulig å fastslå når den er nedkjempet.

 

Siden 11. september 2001 oppfatter USA at landet er i krig – la oss huske på det. Fra den dagen skjedde en aksentuering, polarisering, årvåkenhet. Terrorhandlingen skapte en krigstilstand. USAs president sier det i nesten alle sine innlegg – we are a nation at war.

 

Det er ikke lett å kritisere, ei heller være i dialog, med noen som opplever at de er i krig; som tegner sitt verdensbilde på en måte som i krigens mentalitet sier det så klart; enten er du med oss eller så er du mot oss. Det er en retorikk vi ikke har for vane å bruke. For bildet er ikke nyansert. Midten er borte. Som noen sier; det finnes ikke lenger noe gjerde å sitte på, du må velge den ene eller den andre siden. Men gir dette et riktig bilde av dagens verden? Og er dette et veikart for å møte verdens komplekse problemer?

 

Samtidig sto det klart fra første stund at vi alle var rammet av denne ufattelige handlingen, at vi ville stå fullt solidarisk med USA, og at vi – de vestlige land – gikk inn i en epoke med et nytt trusselbilde. Som den tyske forbundskansleren sa det; i dag er vi alle amerikanere; en omskriving av president Kennedys magiske ord fra 26. juni 1961 – Ich bin ein Berliner.

 

Det som rammet USA har også rammet Madrid, London, Bali og andre steder, og ingen har gitt noen garanti mot at det ikke kan ramme oss. Derfor er dette en trussel som gir en ny dimensjon til et solidarisk sikkerhetsfellesskap mellom oss og USA.

 

Likevel er det slik, at den såkalte krigen mot terrorismen ikke knytter oss sammen slik den kalde krigen gjorde det. Vi får mer grunnleggende diskusjoner om strategi og bruk av virkemidler. Hva bekjemper terror best? Og hvilke verdier legger vi til grunn for kampen?

 

Mens USAs fokus og utsyn er globalt, er mange land i Europa mer vendt innover, inn mot eget kontinent, mot Europa selv og vår kontinentale landmasse; våre egne nærområder, i øst, i nord, i sør. Økonomi, migrasjon, energi, demokrati, sivile rettigheter, energisikkerhet.

 

EU utvides østover, NATO utvides østover. Det er et stort prosjekt på gang for å inkludere nær sagt alle de tidligere stater i øst i den europeiske familie. Trykket er høyt, dagsorden lang, forventningene – ikke minst fra øst – er store.

 

Samtidig snur USA seg utover i forsvarskrig mot terrorisme, en forsvarskrig som starter med en forankring etter artikkel V i NATO-pakten. For første gang ble den anvendt – ikke for å møte et angrep mot Vest-Europa – men som et solidarisk svar på at USA var angrepet, og at USA hadde rett til selvforsvar. Så kom oppgjøret mot Al-Qaida – basene i Afghanistan og Taliban-regimet der, i månedene som fulgte.

 

Og så videre – til krigen i Irak og koalisjoner av villige – som utfordret etablerte multilaterale rammeverk. Denne dreiningen i amerikansk utenrikspolitisk utsyn har betydning for alle USAs venner, partnere og allierte – også for Norge.

 

Vi må reflektere over dette: Grunnpilarer i den internasjonale samfunnsorden som vi støtter – de ble bygget med USA som den førende arkitekten. Norge har en helt spesiell interesse av det rammeverket USA gikk i spissen for etter Den annen verdenskrig – Bretton Woods, Verdensbanken, GATT, WTO, FN, NATO.

 

Men USAs interesser er i endring. Det internasjonale rammeverket har mindre direkte betydning for USA. Det tillegges mindre vekt når de skal veies i forhold til amerikanske interesser. De siste årene har USA i sterkere grad sagt fra om at dersom det multilaterale systemet ikke leverer det USA ønsker – ja, da vil USA vurdere å gå alene, og med dem som vil følge med. De villige.

 

Vi ser det i tilnærmingen til vår tids nye store utfordringer: Hvordan skal vi løse dem?

 

Europeisk tilnærming er ofte preget av prosess og dialog og kompromisser som man tross alt kan leve med, mens amerikansk tilnærming er mer handlingsorientert, besluttsom og preget av troen på at problemer kan løses på kortere sikt, i et mer globalt perspektiv. Her handler opplevelsen av avstand over Atlanterhavet om ulike tilnærminger, perspektiver, og om ulik tilgang på maktmidler.

 

La oss reflektere over dette: Det vi her ser i utenrikspolitikken – og som vi gjerne er avventende, inntil det kritiske til – det er noe av den samme dynamikk som vi ofte beundrer USA for på andre samfunnsområder, innen teknologi, forskning og forretningsutvikling. Evnen til handling, kraften til å gå videre – me fix, I’ll handle it!

 

Men i internasjonal politikk blir av og til ulikhetene i holdninger mellom USA og Europa til et spørsmål om avstanden imellom oss er i ferd med å øke.

 

Er vi virkelig inne i en bevegelse der USA, Europa og Norge vil gli fra hverandre? Finnes det grunnleggende forskjeller mellom våre samfunn som trekker i hver sine retninger og som bare forsterkes av globaliseringen?

 

Den demografiske utviklingen i USA viser en forskyvning av de politiske tyngdepunkt vestover og sørover. Østkysten, som tradisjonelt har stått nærmere Europa kulturelt sett, er i ferd med å avgi noe av sin innflytelse.

 

Men samtidig er USA nærmere enn noen gang, gjennom media, kultur og internett. Vi er storforbrukere av amerikansk kultur. Og dette forteller oss at det USA byr på forekommer oss relevant – noe vi vil ha.

 

Jeg mener at det som binder oss sammen stadig er kraftigere enn det som driver oss fra hverandre. Men det er våre felles viljer som vil avgjøre. Det handler i stor grad om demokratienes vilje og evne til å velge. Om evnen til å fornye og oppdatere etablerte interessefellesskap, og om evnen til å skape nye.

 

Det krever igjen ærlighet om våre ulikheter og interesseforskjeller. Det krever fokus på det som binder oss sammen.

 

Ta ett tall: Hvert eneste døgn flyr 120.000 passasjerer over Atlanterhavet, fra Europa og til USA, eller den andre veien. 45 millioner passasjerer i året.

 

Endrede forbindelser behøver ikke bety svekkede forbindelser. Farligst av alt er tilstivnede forbindelser; å tviholde på mønstre som ble til under en annen tid, å miste evnen til å se at verden endrer seg og stiller nye krav, å miste evnen til å snakke sammen og dele analyse, å miste evnen til å bygge nye dimensjoner i interessefellesskapet.

 

Den amerikanske ambassadør til Norge, Ben Whitney, holdt for noen få måneder siden et interessant foredrag om de norsk-amerikanske forbindelser i det 21. århundre.

 

Whitney, som med en energi vi kjenner igjen hos amerikanerne på sitt aller beste, har på kort tid kommet under huden på Norge – og på de norsk-amerikanske forbindelsene. Han understreket at alle forhold utvikler seg over tid, og at de må pleies for å holdes ved like.

 

Dette er jeg helt enig i. Han mente – som jeg – at land med jevne mellomrom må gjøre opp status over sine internasjonale forbindelser, ut fra nye omstendigheter og sine nasjonale interesser. Og han gjorde det helt klart at USA ønsker å fortsette og videreutvikle det nære og gode samarbeidet med Norge.

 

Det er en god invitasjon. Regjeringen gjør dette veldig klart: Forholdet til USA er avgjørende for Norge. Vi ser vårt NATO-medlemskap og vårt forhold til USA som en bærebjelke i utenriks- og sikkerhetspolitikken. Vi ser muligheter og spennende oppgaver i våre bilaterale forbindelser.

 

Vi ser ikke minst et stort potensial for at vi kan utfylle hverandre. Norge er mindre enn USA – ja, men vi er ikke uten ressurser, vi er ikke uten erfaring, og vi er ikke uten vilje til å bistå andre land i å løse deres utfordringer, enten det gjelder fred, utvikling eller miljø. USA anerkjenner dette, og ofte oppsummert med denne setningen som vi ikke har noe i mot; om at Norway is punching above its weight!

 

Og så til det mest grunnleggende: En utvikling i riktig retning for vår verden, enten det handler om klima, nedrustning, kamp mot fattigdom, mot terrorisme og internasjonal kriminalitet – og mye mer – alt dette krever det beste av USA.

 

Alle som har en ambisjon for vår verden, må ha en ambisjon for forholdet til USA – og en ambisjon for USAs eget engasjement – og det uavhengig av hva vi måtte mene om amerikansk politikk under den ene eller andre presidenten.

 

Kan vi se for oss ett viktig politisk tema i vår verden der USA ikke må bli en del av løsningen?

 

***

 

Når vi ser fremover, la oss da begynne i nærområdene – i Nordområdene – som denne forsamlingen har diskutert ofte.

Vi kjenner fortiden. Den kalde krigen, der Nordområdene var forbundet med spenning, mistillit og frykt. Norge var frontlinjestat i en konflikt av så vel ideologisk som geopolitisk karakter. USA var til stede i nord som en motvekt til Sovjetunionens militære styrkeoppbygging, og som garantist for Norges og Vest-Europas sikkerhet.

 

Så har perspektivene endret seg: Der sikkerhetspolitikk og militærstrategisk styrkebalanse tidligere skjøv omtrent alle andre perspektiver og tilnærminger til side, har det åpnet seg nye muligheter.

 

Regionen står frem med andre karaktertrekk; en ny europeisk energiprovins, et sårbart område som påkaller et nytt krafttak for miljøsamarbeid, en region der klimaendringene gjør inntrykk på alle – fra senatorene McCain og Clinton på Svalbard-besøk i 2004 – til en rad internasjonale eksperter og politikere.

 

Noen av disse utfordringene møter vi sammen – som håndteringen av atomavfallet etter de utrangerte ubåtene i Nordflåten. Avfallet er en utfordring også i et nedrustnings- og ikke-spredningsperspektiv. USA har engasjert seg, og på denne måten har de to tidligere supermaktsrivalene gått sammen med Norge om å rydde opp i atomproblemene, i Nordvest-Russland.

 

På kontoret til lederen i det amerikanske senatets utenrikskomité, Richard Lugar – som er en sann nedrustningspioner – henger det et kart der han krysser av antall ubåter eller missiler som er gått i opplag på forsvarlig vis. Det liker jeg. Mange av disse kryssene er huket av i Murmansk. Vi har bekostet opphugging av tre av ubåtene. Nå er vi snart ferdige med den fjerde.

 

Så skal Norge videreføre sin etablerte profil i nord: Vi skal være gjenkjennelige og forutsigbare. Vi skal gi våre bidrag til at dette forblir et stabilt og fredelig område – der vi har et stort ansvar som kyststat – men der vi også utvikler visjonen om Barentshavet som samarbeidets hav.

 

Én hoveddimensjon vil være utviklingen av forholdet til vår nabo Russland – med alle de utfordringer og muligheter det medfører.

 

Men USA hører med i dette samarbeidet. Båndene til USA og den alliansen vi er en del av, er fortsatt av stor betydning – også i et nordområdeperspektiv – i et klassisk sikkerhetspolitisk perspektiv. Disse båndene er en viktig del av den balansen Norge må søke for å sikre stabilitet i nord, også i forhold til vår nabo Russland.

 

I dag handler det i mindre grad om den militære dimensjonen. Men det handler i høyeste grad om den politiske og den strategiske.

 

Vi merker gradvis økende amerikansk interesse for de nye dimensjonene i nord. Vi må også ta inn over oss at amerikanerne definerer sine interesser på en annen måte. Det står i dag ikke avgjørende amerikanske interesser på spill. Men det kan ligge viktige muligheter der.

 

For når Barentshavet utvikles som energiprovins, får regionen en ny strategisk dimensjon. Vi har ennå ikke sett enden på historien om Stockman-feltet.

Men vi har hørt at Russland i en pressemelding tidligere i måneden nærmest med et pennestrøk forkynte at den opprinnelige planen om å sende gassen fra dette gigantiske feltet vestover til USA, nå er erstattet av en ny plan om å sende gassen sørover til Europa.

 

Det er en illustrasjon på at energi er en nøkkeldimensjon i den nye sikkerhetspolitikken. Og jeg spår at det vil bli en ny viktig dimensjon for forholdet mellom Norge og USA.

 

Her står vi ikke på bar bakke. Husk at utviklingen av petroleumsressursene på norsk sokkel begynte med amerikanske selskaper og teknologi. Amerikanerne var faddere til det som skulle vise seg å bli en meget kompetent og konkurransedyktig norsk olje- og gassklynge.

 

I dag går overføringene av teknologi og kompetanse begge veier. Amerikanske selskaper er fortsatt aktive i Norge, og i de siste årene er norske selskaper blitt stadig mer aktive og fremgangsrike i USA.

 

I tillegg kommer det faktum at Norge er en betydelig leverandør av olje og gass til USA. Verdien av vår petroleumseksport utgjør nesten 30 milliarder kroner i året.

 

Når den første flytende naturgassen – LNG – vil bli levert om snaut et år fra Snøhvitfeltet i Barentshavet til Cove Point-terminalen i Maryland – så er det historie på mer enn én måte. Det er resultat av et fantastisk teknologisk prosjekt. Og det vil markere det første utslaget av at USA henter energi fra vår del av verden – fra våre nordligste farvann.

 

Igjen: Slike bånd går til kjernen av vår tids sikkerhetspolitikk.

 

***

 

La oss så gå videre – til det som ligger i bunnen av forholdet mellom våre land gjennom hele etterkrigstiden; det omfattende sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet gjennom NATO.

 

NATO utgjør ryggraden i Norges forsvar. Norge vil videreføre et aktivt engasjement for å styrke Alliansen. Vi vil gjøre det gjennom å støtte det politiske samarbeidet og gjennom våre bidrag til NATOs operasjoner. Det er omfattende og vil forbli omfattende.

 

NATO har vært i endring gjennom de siste årene – i antall medlemmer og i fokus. NATO er i dag en bred sikkerhetspolitisk organisasjon og allianse som binder USA og Europa sammen på en ny og mer avansert måte. Ja, mange vil si at dagens NATO knapt er til å kjenne igjen i forhold til det NATO vi så så sent som på 1990-tallet.

 

Det sier mye om disse endringene, at NATOs desidert største operasjon i dag er å bidra med sikkerhet for Afghanistan, slik at Afghanistan kan lykkes med sin egen utvikling. Norge står sammen med USA og alle andre allierte om at Afghanistan må være NATOs viktigste oppgave i tiden fremover.

 

Den NATO-ledete stabiliseringsstyrken ISAF representerer på mange måter dette nye NATO; et NATO som samarbeider med nye partnere, tar nye oppgaver.

 

Norge bidrar med 550 personell til Afghanistan. Vi har økt deltakelsen med over 150 personell det siste året. Per innbygger er det knapt noe land som bidrar mer. I dag er vår hovedoppgave å konsolidere dette nærværet. Så følger vi situasjonen nøye.

 

Så ser jeg i norsk presse at det er enkelte som gjør seg lystige over dette med innsats per innbygger. Ja, jeg mener at dette er relevant i det store bildet av internasjonal byrdefordeling. Jeg ser en sammenheng mellom Norges innsats for fred, utvikling og miljø. Vår utviklingsbistand, vår innsats i internasjonale samarbeidsorganer, vår humanitære innsats – og: Vår innsats med militære styrker.

 

Alt dette handler om å bidra etter evne, totalt sett, på en måte som gjør at vi i Norge kan stå oppreist i møte med våre partnere i NATO og EU.

 

I det militære samarbeidet veier våre forpliktelser som medlem av en forsvarsallianse tungt. Derfor er jeg glad for at vi ikke bare ligger godt an tallmessig – men også kvalitetsmessig. Våre styrker får de beste skussmål. Også i Pentagon, og andre steder, der slikt bestikk telles og gjøres opp. Norske soldater høster anerkjennelse for innsatsen i internasjonale operasjoner. De er godt trenet, høyt utdannet og språkmektige.

 

De – og vi – kan være stolte av dette. Men derfor har også vi grunn til å stå oppreist når Norges internasjonale innsats blir målt. Og slik vil det fortsette, for slik vil vi ha det i Norge.

 

***

 

NATO er et sentrum for vårt fellesskap med USA på det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

 

Men perspektivene er flere. Arbeidet for fred og utvikling handler om mer.

 

Ja, også NATO handler i dag om mer. NATO er i Afghanistan for å løse en militær oppgave. Men dét er ikke løsningen alene på Afghanistans problemer. Vi utfordres som NATO-land på en ny måte når vi ser at utviklingen ikke går i riktig retning, når ustabiliteten øker, når Taliban – som nærmest var forvitret for noen år siden – nå henter ny næring og sikrer seg støtte i en krigstrett befolkning. Når vi ser at rekrutteringen øker i takt med krigføring, og voksende antall sivile ofre.

 

NATO som organisasjon – og vi som NATO-land – må på en helt annen måte engasjere og drive slik at det internasjonale samfunn gjør det som trengs for å sikre Afghanistans utvikling.

 

Afghanistan er viktig for NATO, militært, sivilt, helheten – samspillet – mellom militær og sivil innsats. Det handler om NATOs fremtid, om landets utvikling, gjenoppbygging og sikkerhet, om vår egen sikkerhet.

 

Vi må på en helt annen måte samordne hjelpen, jobbe tett med giverland, med internasjonale organisasjoner som FN, EU og Verdensbanken og flere hundre ikke-statlige organisasjoner – ja, et utall av kanaler.

 

Dét er det største drama i dagens Afghanistan. Det er en utfordring vi ikke løser med flere soldater.

 

For å få Afghanistan inn på rett spor, må det tas et kvalitativt nytt felles løft, hvor hele det internasjonale samfunn involveres og deltar. Flere og flere ser dette. Og de som ser det aller tydeligst – og som også sier ifra – det er de militære.

 

La oss gå videre: Vår erfaring med et norsk fredsdiplomati har også stor betydning for de norsk-amerikanske forbindelser. Dette diplomatiet er kjent – også i USA – og er ett hovedspor i Regjeringens utenrikspolitikk – og hvor et annet hovedspor er vårt mål om at Norge skal være våre venners venn.

 

La oss huske: Det Norge gjør de gangene vi opererer på egen hånd i fredsprosesser – det er bare mulig på grunn av vår innsats innen internasjonalt samarbeid, våre partnerskap, våre vennskap og allianser – ikke minst med USA. Vi har noen fortrinn – som en stat utenfor maktblokkene i internasjonal politikk, uten kolonihistorie og uten tradisjon for skjulte agendaer. Det er også stor grad av kontinuitet på norsk side, med vekslende regjeringer og stortingsflertall.

 

Men Norges rolle som tilrettelegger og mekler suppleres ofte med støtte fra andre som har mer å tilby i form av økonomiske ressurser og politisk tyngde.

 

Slik var det i Oslo-prosessen om Midtøsten. Slik er det gjennom den såkalte co-chair-gruppen der USA bidrar til fredsprosessen på Sri Lanka. Slik utgjorde Norge og USA sammen med Storbritannia troikaen som støttet IGADs megling i Sør-Sudan. Og slik er vi igjen engasjert sammen med USA i kontaktgruppen for Somalia. For å ta fire eksempler – der vi utvikler nye og viktige kanaler med USA.

 

Det er noen grunnleggende forskjeller i vår tilnærming til internasjonal bistand. Norge er tett ved å nå et bidrag på 1 prosent av BNP. USA ligger om lag på 0,22 prosent. Det mener vi er for lavt – og det sier vi fra om.

 

Men la oss ikke glemme at USA er verdens klart største bidragsyter når det gjelder nødhjelp og annen humanitær bistand. Dette er ikke like godt kjent overalt i Norge. Og det er slik at Norge samarbeider nært og godt med amerikanske myndigheter og med amerikanske ikke-statlige organisasjoner innenfor mange områder av bistanden.

 

Ta helse som eksempel: Vi samarbeider nært i kampen mot hiv/aids – hvor USA er verdens klart største økonomiske bidragsyter. Dette får vi til, selv om vi ikke er enige i alle strategier for forebygging. USA er også – sammen med Norge – den viktigste støttespiller til den globale vaksinealliansen GAVI, som hvert år redder flere hundretusener barn.

 

Kombinasjonen av norsk og amerikansk kunnskap, erfaring, engasjement, politisk vilje, til å la vår politikk følges av økonomisk støtte; alt dette gjør at vi kan nå mye lenger sammen enn hver for oss.

 

Det legges merke til. Vi får andre med oss. Og her ligger – etter min mening – et spennende potensial for vårt samarbeid i årene som kommer.

 

***

 

Vi kan oppsummere: Norge har et godt og et nært samarbeid med USA. Kontaktpunktene og møteplassene er tallrike, og enda viktigere – verdifellesskapet er der. Takket være løpende politiske konsultasjoner, en god dialog, over et bredt saksfelt, selv om presidenter, regjeringer og politiske flertall veksler.

 

Men så er det en naturlig del av forholdet mellom mennesker i demokratier at de kan være uenige – og at de mestrer å håndtere uenighetene. Slik må det også være mellom demokratier. Ja, vi er uenige med amerikanerne i flere spørsmål. Også de spørsmål må vi kunne være tydelige på.

 

Det følger med USAs helt sentrale rolle i det internasjonale samfunn: Alle har en mening om USA: Gjennomtenkte, reflekterte, men også lettvinte meninger, og meninger basert på et feilaktig grunnlag. Men det vi ser, er at meningene er sterkere. Mange er engasjerte. Og flere av spørsmålene folk stiller seg går til kjernen av verdifellesskapet.

 

Ett slikt spørsmål berører FN og folkeretten.

 

Folk spør – ja, kanskje særlig unge mennesker som jeg møter, når jeg snakker på skoler og universiteter:

 

Hvordan kan det være at USA – som var selve drivkraften bak opprettelsen av FN, og blant de sterkeste talsmenn for et forpliktende internasjonalt samarbeid – nå er så kritisk til FN?

 

Stikkord er opptakten til invasjonen i Irak, ikke minst forsterket av utviklingen etter invasjonen – bare følg den amerikanske debatten – den sier egentlig alt.

 

Det handler også om amerikansk tilbakehold av pliktige økonomiske bidrag til FN. Eller den amerikanske avvisningen av både Kyoto-protokollen og Den internasjonale straffedomstol.

 

Og mange spør: Hvordan kan USA regne med at andre stater skal respektere og følge FNs anbefalinger, når FNs mektigste land har så store forbehold med å gjøre det?

 

Spørsmålene gir ofte et forenklet bilde.

 

USA spiller en aktiv rolle i FN, og USA viser daglig at de ser organisasjonens verdi. Og USA – som stormakt – har gjennomslag, naturligvis også i FN. Vi må skille mellom å kjempe for sine interesser i FN og motarbeide organisasjonen. Vi må skille mellom å ha ulike tolkninger av folkeretten og undergrave den. For det gjøres ikke alltid.

 

Men vi kommer ikke utenom at mange – også i Norge – føler at USA, både gjennom ord og handling, har utviklet en ny og mer forbeholden holdning til forpliktende internasjonalt samarbeid. Og vi kommer ikke utenom det at Norge – som land, gitt vår størrelse og en rekke andre forhold – har et annet forhold til FN enn det USA har.

 

I WTO-sammenheng deler vi ønsket om en ny avtale. Men vi møter også USA som forhandlingsmotpart, og vi møter grunnleggende ulike syn på landbrukssiden. USA kjemper for sitt, og det gjør Norge også; det handler om deres interesser, og om våre interesser, sånn er det. Men vi kan ikke la det gå ut over det norsk-amerikanske bilaterale forholdet.

 

Mange av de utfordringer vi står overfor er globale av natur og kan bare løses gjennom internasjonalt samarbeid, multilaterale rammeverk. Selv den sterkeste er for svak alene. Denne erkjennelsen siger nå inn i USA. En følelse av sårbarhet og en tidvis følelse av avmakt stilt overfor noen av de mest alvorlige problemsakene.

 

Våre alvorligste utfordringer kan neppe løses regionalt eller gjennom ulike former for ad hoc koalisjoner av villige. Bruk av militær makt er et uhyre krevende og risikofylt kapittel. Terrorisme, spredning av masseødeleggelsesvåpen, klimaforandringer og smittsomme sykdommer kan bare bekjempes gjennom nært samarbeid – reelt og gjensidig samarbeid.

 

Og hver gang vi lar være å benytte våre felles globale instrumenter, så svekker vi dem. Dermed står vi dårligere rustet neste gang.

 

For et par uker siden besøkte jeg Romerike Folkehøgskole der vi diskuterte Midtøsten – konflikten og internasjonal terrorisme. En ung gutt sa følgende: Kan vi vinne kampen mot terror gjennom å bryte menneskerettighetene?

 

Nei, jeg tror ikke det. Vi kan ikke vinne kampen mot terrorismen ved å bryte menneskerettighetene.

 

Terrorisme kan aldri tolereres eller unnskyldes. Den må forebygges og bekjempes – også med bruk av makt der det er nødvendig. USA står i denne striden – og Norge står ved USAs side. USA ble rammet av terror og har rett til å forsvare seg.

 

Men kampen mot terrorisme er dypest sett en kamp om verdier, og en kamp mot de samfunnsforhold som gir næring til terrorismen. Og vår kamp vil bare lykkes, dersom den føres i overensstemmelse med rettsstatens prinsipper og de universelle menneskerettighetene.

 

Vi har fra norsk side aldri lagt skjul på hva vi mener om de sider ved USAs behandling av terrorismemistenkte som vi ikke finner forenlig med grunnleggende rettsstatsprinsipper og menneskerettighetene. – Om fangebehandlingen, ikke bare på Guantanamo, men andre steder også.

 

Det kan ikke herske noen tvil: Enhver person – også terrorismemistenkte – har krav på beskyttelse i henhold til Geneve-konvensjonen. Ingen kan stå utenfor loven – og ingen kan stå over loven.

 

Noe annet er både moralsk galt og vil svekke vår legitimitet i den felles kamp mot terror.

 

Dette er da heller ikke fremmed i den amerikanske debatten. Ikke noe sted raser den frie debatten om tortur, fangebehandling og menneskerettigheter heftigere enn i USA – ja, mye av den hardeste kritikken på dette området har administrasjonen måtte tåle fra republikanske talspersoner.

 

Senator McCain vil ha en slutt på tortur og såkalte ”aggressive forhør”. Han har opplevd det selv, i Vietnam.

 

The Financial Times har nylig på lederplass skrevet at ”USA må lære at tortur fører til terror”. Og President Bush sa i sin Rose Garden – pressekonferanse 11. oktober i år: ”… there are some things that I wish had happened differently – Abu Ghraib. I believe that really hurt us. It hurt us internationally”.

 

***

 

Så merker vi en ulik tilnærming til det diplomati som kreves både i kampen mot terror og for fred. Her har én skole – ofte fremstilt som den neo-konservative – drevet på for en mer kompromissløs holdning til regimer USA regner som motstandere. Hele denne tenkningen ble kraftig aksentuert etter 9/11 og passet inn i utsynet for krigen mot terror.

 

Her følger retningslinjene fra utsagnet om at enten er ”du for oss eller så er du mot oss”, og listen over land og organisasjoner som faller i sistnevnte kategori. Det bygges en retorikk av konfrontasjon – mot terrorister og mot islamister som ”de nye fascistene”.

 

USA har stått opp mot formidable motstandere gjennom historien. Men de største og fineste seire USA har vunnet etter Den andre verdenskrigen kom jo nettopp i krysningen mellom fasthet – inklusive viljen og evnen til å utplassere, og om nødvendig bruke militær kapasitet – og diplomati: Utviklingen av forbindelsene til Kina. Historiske nedrustningsavtaler med Sovjetunionen. For å nevne de to største eksemplene.

 

Og det er jo diplomatiets kraft – kreativitet – og evne til å bygge interessefellesskap, som vår verden så sårt mangler. Det er dette amerikanske begrepet to engage – som har vært USAs formidable diplomatiske våpen.

 

Verden trenger at USA spiller den rollen mer aktivt.

 

At USA er rede til å engasjere direkte det de kaller motparter – enten det handler om Syria, Iran eller Nord-Korea – eller bevegelser som Hamas og Hizbollah – og demonstrerer at det finnes en annen vei.

 

At USA tar i bruk det de mestrer så godt i USA – integrasjon av alle slags kulturer i et stort amerikansk vi. At USA tar denne evnen med seg ut i det internasjonale samfunnet.

 

Fasthet og nulltoleranse for terrorens grusomheter er nødvendig. Men isolasjon og utestengelse er ofte en oppskrift på ytterligere radikalisering og ekstremisme.

 

***

 

Et nytt langt sprang: Om få dager overtar Norge formannskapet i Arktisk Råd, en organisasjon hvor klimaendringene er og fortsatt vil være en viktig sak.

 

Og klimapolitikken er vår tids viktigste globale sak – vårt århundredes survival issue. De vitenskapelige bevisene for menneskeskapt global oppvarming er entydige. Det er – som Al Gore sier – An Inconvenient Truth.

 

For å gjøre det kort: Verden vil ikke lykkes i å håndtere klimaendringene uten USA. Av to grunner: For det første fordi USA står for rundt en fjerdedel av de samlede utslippene av klimagasser.

 

Men kanskje viktigere: Vi vil ikke lykkes om ikke USA mobiliserer hele sitt potensial av teknologisk skaperkraft, energi og oppfinnsomhet.

 

Condoleezza Rice sa til meg at USA ikke kunne godta Kyoto-protokollen fordi forpliktelsene ville koste 3 prosent av USAs BNP. Men dette kan ikke være slutten på historien. USA satt kursen mot månen – og kom dit. USA var den ledende kraften i å avslutte to verdenskriger – og klarte det. Og USA rammes jo i stor og merkbar grad av klimaendringene gjennom for eksempel værfenomener som Katarina var uttrykk for, og når isen trekker seg tilbake vil Alaska og Canada få ”klimaflyktninger”.

 

Moderne samfunn kan makte det teknologiske løftet det er å begrense – og en dag stabilisere utslippet av klimagasser på et akseptabelt nivå – for dermed bidra til at utviklingslandene får del i en teknologiutvikling som er bærekraftig.

 

Vi lever alle i et stort globalt teknologifellesskap. Norge og andre små og mellomstore land kan ikke alene utvikle en egen teknologibase, selv om denne regjeringen har satt seg en djerv ambisjon om å levere et gasskraftverk med full CO2-rensing innen 2014.

 

Men skal vi virkelig lykkes globalt, så må verdens mest dynamiske økonomi mobilisere og dra oss alle fremover teknologisk. USA må inn i førerrollen, ikke bremse eller hoppe av.

 

***

 

Norge og USA har et vidt interesse- og verdifellesskap. Det legger grunnlaget for et partnerskap for det 21. århundre. Inspirert av det vi hadde i det 20. århundre – men ikke likt. Preget av erfaringene fra fortiden, men drevet av utfordringene i fremtiden.

 

For å styrke samarbeidet, må vi forstå hverandre bedre. Vi – nordmenn – må lære mer om USA, lytte, se og forstå – og ikke være så raske med å sette i bås. Landet er så stort, så nyansert, mangefasettert og så rikt på meninger, grupperinger, holdninger og kulturer.

 

Det er per i dag 743 norske studenter i USA, i følge organisasjonen ANSA, men det var nærmere 800 i fjor og mange flere enn det tidligere. Vi må snu den negative trenden vi har sett de siste årene når det gjelder student- og annen utveksling mellom våre to land.

 

Jeg tror vi rett og slett fortsatt har for lite kunnskap om USA – mens mytene om kjempen der vest i havet er mange. Vi kan mye om amerikanske filmer, personligheter, teknologi og utenrikspolitikk. Men vi har gjennomgående liten kjennskap til den amerikanske hverdag, amerikansk mentalitet og hovedspørsmål i amerikansk innenrikspolitikk og økonomi – alt dette som igjen får så stor betydning for utenrikspolitikken.

 

Noen tar tak. Jeg er glad for at Institutt for forsvarsstudier har opprettet et Senter for transatlantiske studier, nettopp for å bistå i å forstå USA og amerikanere bedre.

 

Selv har jeg nylig opprettet en stilling som koordinator for Nord-Amerika-spørsmål i Utenriksdepartementet – som omfatter både USA og Canada – og satt i gang en tverrdepartemental arbeidsgruppe for å samordne og styrke samarbeidet med vår nærmeste allierte.

 

Norge kan utvilsomt gjøre mer – og vi vil gjøre mer for å utvikle våre forbindelser. Flere amerikanske politikere bør inviteres hit, amerikanske forskere, offiserer, studenter.

 

***

 

Hvordan kan vi så oppsummere Norges forhold til USA?

 

Jeg tror Norge og USA sikter mot felles mål og håp for hva som er godt, hva som er fred og hva som er frihet, slik det er nedtegnet med en veldig politisk og poetisk kraft i den amerikanske revolusjonens tekster.

 

Vår fascinasjon over USA skyldes ikke i første rekke landets militære muskler, men de avgjørende bidrag landet og folket gjennom historien har gitt til frihetens og demokratiets vilkår over hele verden. Norge har sagt fra – og skal si fra – når vi mener kursen ikke er stø, eller når viktige verdier svekkes i frihetens navn.

 

Det er vår forståelse av å være ”med oss snarere enn mot oss”. At vi sier fra til en venn. Det er vennskapets kjerne at slikt blir tålt.