Skip to content

Foredrag i Oslo Militære Samfund

  1. november 2001 ved

Øyvind Nordsletten
Norges ambassadør til Russland

 

UTVIKLINGEN I RUSSLAND.

IMPLIKASJONENE FOR NORGE OG DET
NORSK – RUSSISKE FORHOLD


Ærede formann, oberst Vidar Flack ! Ambassadør Kvitsinskij ! Medlemmer av Militære Samfund ! Mine damer og herrer !

Sovjetunionen, og senere Russland, har gjennom årene vært, er, og vil etter alt å dømme fortsette å være, en sentral og dimensjonerende faktor i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Jeg tror ikke jeg tar mye feil om forholdet til vår nabo i nordøst, om ikke direkte, så i alle fall implisitt, har gått igjen som et underliggende tema i mange av de foredrag som har vært holdt i det viktige og ærverdige forum som Oslo Militære Samfund er.

 

Som norsk sendemann til Russland setter jeg pris på den anledning som – sett fra vårt ståsted i Moskva – er gitt til å redegjøre for utviklingen i Russland, og til å gi til beste synspunkter på hva denne utviklingen betyr for Norge og videreføringen av forholdet til vår store nabo. Jeg gjør det med desto større glede som Russland selv, og forholdet mellom Vesten og Russland, er inne i en grunnleggende positiv og dynamisk utvikling, en utvikling som vil kunne innebære store forandringer i måten vi oppfatter hverandre på, og føre til en større intensitet og dybde i kontaktene og samarbeidet. Vi skal være nøkterne i våre vurderinger og ikke ta noe for gitt. Enkelte har brukt store ord som revolusjonerende og paradigmeskifte om det som nå skjer i forholdet til Russland. Bare fremtiden kan vise om det er grunnlag for det, men muligheten for at det er en slik ny giv vi står overfor, er til stede.

 

Den russiske føderasjon vil ved det kommende årsskiftet feire sitt tiårsjubileum. Første juledag, 25. desember 1991, erklærte president Mikhail Gorbatsjov at han gikk av, og at Sovjetunionen opphørte å eksistere. Bak seg har det nye Russland en turbulent periode der det erklærte mål har vært å bygge en ny stat og et nytt samfunn basert på demokratiets, rettsstatens og markedsøkonomiens prinsipper. Det har vært en periode med store prøvelser. I tillegg til å skulle tilpasse seg de nye politiske realiteter – inkl. tap av supermaktstatus og bortfall av et kjent politisk og sosialt system – skjedde det på kort tid et sammenbrudd i økonomien, og en oppløsning av den sosiale orden som radikalt og brutalt omkalfatret livet for millioner av russere. Politikken var under Boris Jeltsin preget av maktkamp mellom politikere som kom og gikk, tautrekking og rivalisering – ikke minst mellom sentrum og periferi, og mellom presidentmakt og nasjonalforsamling. I Kaukasus utfordret opprørere sentralmakten direkte, noe som reiste spørsmålet om statens integritet og førte til en ødeleggende borgerkrig i Tsjetsjenia. Kort sagt – stabilitet og forutsigbarhet – om enn i sovjetisk forstand – ble erstattet med kaos og grunnleggende usikkerhet. Ikke rart at mange i denne situasjon så bakover og søkte løsningen på fremtidens utfordringer i fortidens erfaringer.

 

Til tross for all turbulens, tilbakeslag og tilløp til kaos, kan vi imidlertid konstatere at Russland har blitt trofast mot de fundamentale mål: Russland av i dag bærer demokratiets kjennetegn, rettsstatens prinsipper vinner i økende grad fram, og konturene av en markedsorientert økonomi avtegner seg. Ikke slik å forstå at noen idealtilstand er i ferd med å inntreffe – Russland har ennå, en lang vei å gå før målene er nådd, og det er flere sider ved utviklingen som det er grunn til å rette et kritisk blikk mot. Men hovedretningen er positiv.
For omverdenen er det av avgjørende betydning at på det utenrikspolitiske plan, er konfrontasjon erstattet av samarbeid og styrket tillit.

 

Sett i perspektiv og i sum, har det som er oppnådd i de forgangne ti år, lagt grunnlaget for en utvikling som peker fremover og bærer bud om et Russland som vokser i styrke, og inntar sin rettmessige plass i et integrerende Europa og en globalisert verden.

 

Mens det tiåret som ligger bak oss, for Russlands vedkommende, var preget av oppløsning, uro og søken etter identitet og nytt fotfeste, har inngangen til det 21. århundre brakt landet en etterlengtet større grad av orden og vist en vei ut av uføret. Der hvor pessimismen og rådvillheten gjorde seg gjeldende, ser man i dag gryende optimisme og fremtidstro. Ikke minst er disse positive tendenser kommet klart til uttrykk etter at Vladimir Putin tok over som Russlands leder nyttårsaften 1999, og i mars 2000 ble valgt til landets andre president. Han oppnådde den gang ca 53 % av stemmene. I dag støttes han av rundt 75 % av befolkningen.

 

Hva er det som er skjedd ? Hvordan har Russland på så kort tid kunnet gå over fra å være preget av kaos og oppløsning, til å bli et land i fremgang som opptrer med nye autoritet på den internasjonale arena ? Jeg gjør ikke krav på å kunne gi det fulle og hele svar, men vil peke på noen viktige faktorer.

 

For det første: For første gang på mer enn ti år opplever Russland stabilitet. Først og fremst kommer dette til uttrykk i et langt mer konstruktivt forhold mellom den utøvende makt, dvs. presidenten og regjeringen på den ene side, og nasjonalforsamlingen, Dumaen, på den annen. Mens Dumaen under Jeltsin med jevne mellomrom diskuterte om presidenten skulle stilles for riksrett, hersker det i dag en stor grad av enighet. Tyngdepunktet i Dumaen ligger i Edinstvo bevegelsen (Enhet) som er Putins støttespiller. Dit sogner også en rekke uavhengige representanter og andre grupperinger. Men også opposisjonen, representert ved det fortsatt største partiet – Kommunistpartiet – og de konservative, representert ved Unionen av høyrekrefter og Jabloko bevegelsen – slutter ofte opp om regjeringens forslag, og makter, der hvor man er uenig, sjelden å få gjennomslag for alternative forslag og synspunkter.

 

Putin har også gått inn for å strømlinjeforme det politiske liv. En ny lov om politiske partier er nylig vedtatt, og vil etter alt å dømme lede til en vesentlig sanering av de ca 180 registrerte politiske partier. Man kan i dag øyne konturene av tre blokker i russisk politikk – en i det politiske sentrum gruppert rundt Edinstvo, en på venstresiden samlet rundt Kommunistpartiet og en på høyresiden.

 

Også på andre vis har Putin gått inn for å omforme styringssystemet. Ikke minst er det lagt vekt på å hevde sentralmaktens autoritet og overhøyhet i forhold til de 89 føderasjonssubjektene (dvs. delstatene), som Den russiske føderasjonen består av. De valgte guvernørene i disse delstater innehar vide fullmakter og rettigheter, og øvet gjennom sin deltagelse i Føderasjonsrådet – et av de to kammer i Nasjonalforsamlingen – dessuten betydelig almen innflytelse. Landet er nå i tillegg til føderasjonssubjektene inndelt i 7 føderale distrikter. I spissen for disse står en representant utpekt av presidenten som har til oppgave å kontrollere at lokale lover og vedtak er i samsvar med det føderale lovverk. I sum er det neppe tvil om at de nevnte grep har styrket sentralmaktens stilling på bekostning av guvernørenes og regionenes posisjon, selv om disse fremdeles har betydelig innflytelse.

 

For det andre: Økonomien i bedring. Etter krakket i august 1998 er Russland i ferd med å komme seg på fote. Mens mange vestlige land og Japan sliter med lav vekst, og risikoen for lavkonjunkturer og stagnasjon øker, hadde Russland i 2000 en vekst i BNP på nesten 8 %. Denne veksten fortsetter, om enn i noe lavere tempo, og antas i 2001 å ville ligge på mellom 5 og 6 %. Uansett dreier det seg om en av de raskest ksende økonomier i verden. Sjansene for fortsatt vekst og fremgang er gode, selv om fallende priser på olje og gass som står for en femtedel av statens inntekter, vil kunne virke negativt inn. Neste års budsjett opererer således med en vekst på vel 4 %. Russland har i de seneste år hatt betydelige overskudd på handelsbalansen og kunnet legge seg opp økte valutareserver, noe som har vært sterkt medvirkende til at rubelen har kunnet holde seg på et stabilt nivå. Inflasjonen synes under kontroll selv om den ligger mellom 10 og 20 %. Budsjettet er brakt i balanse.
Den økte valutainntjeningen har satt Russland i stand til – uten å ta opp nye lån – å betjene sin tyngende utenlandsgjeld på ca 140 milliarder USD, tilsvarende 1.2 billion (1275 milliarder) norske kroner, eller mer enn det doble av det norske oljefondet. Bare i 2003 vil det gå med 170 milliarder norske kroner i tilbakebetaling av gjeld og renter.

 

På det makroøkonomiske plan har bedringen i økonomien gitt seg utslag i øket interesse for bedriftsetablering, privat initiativ og entreprenørskap. De utenlandske investeringer er stigende. For den enkelte borger har fremgangen betydd øket forbruk og levestandard, og, ikke minst, regularitet i utbetalinger av statlige lønninger og pensjoner.

 

For det tredje. Putin har innledet et ambisiøst reformprogram. I alle sine programmatiske taler etter han ble valgt, har Putin fremhevet behovet for modernisering og effektivisering av nær sagt alle sider ved det russiske samfunn. Det er ikke uten grunn at Peter den første, den store reformator tsar på 1700 tallet, i dag holdes fram som eksempel til etterfølgelse. En rekke nye lovforslag er fremmet for å sette ut i livet slagordet om ”Lovens diktatur” – dvs. tesen om at lov, og ikke arbitrære administrative avgjørelser, skal styre samfunnsutviklingen. Først og fremst gjelder dette økonomien. I løpet av høstsesjonen 2000 og vårsesjonen 2001 vedtok Dumaen en rekke nye lover av vidtrekkende betydning. Det er innført nytt skattesystem basert på en flat skatt på 13 % for alle lønnsmottagere, mens bedriftsbeskatningen ligger på 24 %, satser som er blant de laveste i verden. En ny lov om privat eiendomsrett til jord er vedtatt; ikke uten sverdslag ettersom det dreier seg om brudd med gamle og seiglivede tradisjoner. I Dumaen kom det endatil til håndgemeng. Foreløpig gjelder loven ikke jordbruks- og skogbruksområdene, men den er likevel svært viktig i seg selv, og som et symbol på viljen til å kaste av seg fortidens arv.

 

Det er også kommet en rekke nye lover som sikter mot å etablere et genuint uavhengig rettsvesen med nøytrale dommere, noe man åpent innrømmer er et stort problem.

 

Flere nye vidtrekkende lovreformer står for døren. Ved siden av fortsatte reformer med sikte på å bedre rammevilkårene til økonomien, herunder når det gjelder bank og kredittvesenet, satser Putin tungt på en slanking og omlegging av byråkratiet og statsadministrasjonen. Det er hevdet at produktiviteten i Russland ligger mellom 50 og 20 ganger lavere enn i Vesten. En ikke uviktig årsak til dette, er et lammende og ofte korrupt byråkrati. Også på andre områder som arbeidslivet og sosiale ytelser og pensjoner, er det allerede, eller vil det bli, vedtatt nye lover. Som man vil se, dreier det seg i mange tilfeller om de samme utfordringer vi selv strir med – forskjellen er bare at problemene i Russland stikker langt dypere enn vi kjenner dem.

 

For det fjerde: Putin har ført en høyprofilert og aktiv utenrikspolitikk. Under president Jeltsin ble Russland medlem av G-8 gruppen av verdens ledende industriland. Som representant for et land i oppløsning med store økonomiske problemer og tyngende utenlandsgjeld, maktet imidlertid Jeltsin i begrenset grad å projisere makt og innflytelse på den internasjonale arena. Med Putin er inntrykket av en famlende fordums stormakt borte. Fram stiger i stedet et selvbevisst og styrket Russland med en langt klarere vilje til å forsvare og markere nasjonale interesser, noe også omverdenen, inkl. vi merker. For den jevne russer som er vokst opp i en stormaktstradisjon, er følelsen av å tilhøre en stat, som igjen blir tatt på alvor, ikke uviktig.

 

For det femte: Putin har maktet å fange opp den latente identifikasjonen som fremdeles finnes i brede lag av folket med sovjettiden, og forene ulike strømdrag i samfunnet. Politikk er ikke minst et spørsmål om psykologi. Meningsmålinger som ble gjennomført for ikke lenge siden, viste at av alle politikere i det 20. århundre kom Leonid Brezjnev, forgrunnsfiguren fra den såkalte stillstandstiden på 60-, 70-, og 80-tallet, ut som den desidert mest populære. Putin har maktet å fange opp nostalgien for fortiden, herunder gjennom fastsettingen av nye statlige symboler. Flagget, trikoloren, og riksvåpenet – den tohodede ørn – stammer fra tsartiden, mens nasjonalsangen er den samme som under sovjettiden, om enn med nye tekst. På dette og andre vis har Putin illustrert sitt eget utsagn om at ”Den som ikke kjenner sorg ved Sovjetunionens oppløsning, har intet hjerte. Den som ønsker seg tilbake dit, har ingen hjerne”.

 

For det sjette: Putin har satset på lov og orden og på å nedkjempe separatistene i Tsjetsjenia. Da Putin overtok makten, stilte han opp bevaringen av landets integritet som et overordnet mål.
Ikke minst gjaldt dette kampen mot separatistene i Tsjetsjenia. I løpet av de to år som er gått siden den såkalte andre Tsjetsjenia-krigen brøt ut i 1999, er separatistenes stilling klart svekket som følge av innsetting av store styrker og bruk av massiv og ikke målrettet bruk av ildkraft. Putin har selv karakterisert krigen som vår felles tragedie. Begge sider har hatt betydelige tap, russerne etter offisielle oppgaver ca 2000 drepte. Borgerkrigen har vært en betydelig belastning på alle plan – i form av menneskelige lidelser, humanitært, omfattende brudd på menneskerettigheter, økonomisk og for landets omdømme. Samtidig er det ikke til å komme forbi at den linje Putin har stått for, har nytt stor oppslutning. Det gjør også det lov-og-orden image som generelt har vært hans kjennetegn. Bare i det siste har man tatt til orde for drøftelser med motparten i Tsjetsjenia, slik Vesten hele tiden har oppfordret til. Forhåpentligvis vil de kontaktene som nå er innledet, kunne medvirke til en løsning, selv om det vil ta lang tid å lege sårene og stabilisere Nord-Kaukasus.

 

xxx

 

Jeg har ovenfor søkt å skissere noen av grunnene til at Russland i dag er på fremmarsj politisk, økonomisk og sosialt. Bildet har mange positive sider. Det er imidlertid langt fram til man nærmer seg en løsning på de omfattende utfordringene landet står overfor. Selv om økonomien er i vekst, og tallene kan virke imponerende, er det viktig å se dem i perspektiv. Det sier mye at Norge med 4.5 millioner mennesker mot Russlands 145 millioner, har et BNP på 1500 milliarder kroner, mens Russlands ligger på 2400 milliarder, altså ikke en gang dobbelt så stort. Det norske statsbudsjettet er bare ubetydelig mindre enn det russiske – 630 mot 570 milliarder kroner. Disse oppgavene reflekterer ikke de mørke tallene i den svarte russiske økonomien, men sier likevel mye om hvor langt fram det er. Vel kaster utenlandske investorer nå i større grad enn før, blikket mot Russland, men fremdeles er de utenlandske investeringene i for eksempel i Polen og Ungarn, ja endatil i Estland med sine halvannen million innbyggere, mye større enn i Russland. Og fremdeles lever et sted mellom en femtedel og en tredjedel av befolkningen under den offisielle fattigdomsgrensen.

 

Kanskje den mest illustrerende indikatoren på tilstanden i det russiske samfunn, og på omfanget og kompleksiteten i de oppgaver som ligger foran, er den dramatiske nedgangen i folketallet. Årlig reduseres befolkningen som følge av lav fødselshyppighet og høy dødelighet – gjennomsnittlig levealder for menn er ca 60 år – med ca 700.000 personer. Stanses ikke denne tendensen, vil folketallet i Russland, et land som fra før har en befolkningstetthet lavere enn det grisgrendte Norge, i løpet av 30 år i følge prognosene kunne gå ned mot 110 millioner.

 

Det gjøres ikke lenger noe forsøk på å bortforklare disse negative trekkene. Ikke minst har Putin selv bidradd til en realistisk kriseforståelse. Han har slått fast at selv om man maktet å opprettholde en økonomisk vekst på 8 %, vil det gå 15 år før Russland når igjen Portugals velstandsnivå. Når så er sagt, skal man også ta i betraktning at Russland som verdens største land – ca 45 ganger Norge – har større naturressurser på nesten alle områder enn andre stater, og dessuten menneskelige ressurser som – gitt gunstige rammevilkår – vil ha de beste forutsetninger for å sikre at fremgangen opprettholdes.

 

xxx

 

Mot bakgrunnen av denne gjennomgangen av sentrale trekk i den innenrikspolitiske utvikling, vil, jeg se nærmere på utenriks- og sikkerhetspolitikken.

 

Hadde jeg holdt dette foredraget for tre måneder siden, ville det på dette punkt, måttet bli klart annerledes. Viktige tema ville da ha vært påvisningen av russisk samarbeidsvilje overfor Europa og USA, men også like klar skepsis og kritikk av et Vesten som – slik det ble hevdet – overser, eller neglisjerer russiske interesser, ikke minst gjennom utvidelsen av NATO og bombingen av Kosovo, som Russland opplevde som en tilsidesettelse av Sikkerhetsrådet og folkeretten. Motstanden mot de amerikanske planer for et missilforsvar, samt vekten på en multipolær verden, som et motstykke til USAs rolle som eneste supermakt, ville også vært sentrale trekk. Understrekningen av Russland som en euro-asiatisk makt, der forholdet til Kina og India fremstår som viktige elementer, ville vært et ytterligere fremtredende aspekt.

 

Etter 11. september er dette bildet radikalt endret. Ikke slik at de nevnte problemstillinger, ikke lenger er relevante. De består, og russiske motforestillinger og skepsis i de nevnte spørsmål gjør deg fremdeles gjeldende. Men de overskygges av den nye samarbeidsånden som er vokst fram i løpet av de siste månedene. Ord som revolusjonerende og den endelige slutt på den kalde krigen, har vært brukt. Når det er blitt slik, skyldes det ikke minst at Russland fra første stund etter terrorangrepene, stilte seg på USAs side. Putin var den første som 11. september ringte president Bush og ga uttrykk for sympati og støtte. De senere møtene mellom de to, først i Shanghai i oktober, og nå sist i Washington og Texas, har styrket inntrykket av at vi står foran et kvalitativt nytt amerikansk – russisk forhold basert på en helt annen nærhet og tillit enn tidligere.

 

Årsaken til den nye samarbeidsånden ligger først og fremst i de felles utfordringer man står overfor i kampen mot terrorismen. For Russland er ikke terrorisme ukjent, det er bare et par – tre år siden flere hundre mennesker ble drept i bombeeksplosjoner i Moskva. Putin har gjentatte ganger vist til at ekstremisme og religiøs fanatisme er den farligste truselen Russland og Vesten stilles overfor, og oppfordret til samarbeid. For russerne har det også selvsagt spilt inn at i kampen mot terrorismen, vil også Russlands krigføring i Tsjetsjenia kunne komme i et annet lys. Amerikanerne har på sin side erkjent at Russland vil være en nøkkelpartner, herunder når det gjelder å kunne mobilisere de sentral-asiatiske statene for koalisjonens mål. Russland har stilt luftrom til disposisjon for USA, levert våpen og utstyr til Nordalliansen og utvekslet etterretninger med en hittil ukjent grad av åpenhet. Ja, i følge media har amerikanske diplomater uttalt at i kampen mot internasjonal terrorisme, har Russland gjort mer enn enkelte NATO land. Kanskje er det symptomatisk at den nye amerikanske ambassadøren i Moskva, som inntil nylig var USAs NATO ambassadør, for et par dager siden skrev en artikkel i en russisk avis under overskriften: Begynnelsen på en allianse mellom

USA og Russland ?

 

Kampen mot terrorisme har også virket som katalysator på andre deler av det amerikansk-russiske forhold. Under det nylige USA-besøket varslet partene store nedskjæringer i kjernevåpnene – fra 6000 / 7000 ned til 1500 – 2200 stridshoder – og at de ville fortsette arbeidet fram mot et nytt sikkerhetspolitisk rammeverk for det 21. århundre. Det militære samarbeidet intensiveres, herunder når det gjelder felles materiellutviklingsprosjekter.

 

Fremdeles er det imidlertid nok av utfordringer der det vil kreve både evne til kompromiss, fantasi og godvilje å komme fram til samlende løsninger. Spørsmålet om et globalt missilforsvar står her i en særstilling, og selv om man fra russisk side er innstilt på fortsatte drøftelser, er den grunnleggende skepsisen fortsatt klart til stede. Også når det gjelder Iran og Irak har USA og Russland divergerende oppfatninger. Motsetningene på disse områder, understrekes det, vil imidlertid ikke hindre utviklingen av et bredt samarbeid på andre felter.

 

Russland har fra første stund vært motstander av utvidelsen av NATO og karakterisert alliansen som en anakronisme. Ikke minst er det advart mot medlemsskap for de baltiske land. Denne motstanden er ikke borte, selv om holdningen i dag synes noe mer nyansert. Realistisk sett innser man at alt tyder på at nye medlemmer vil bli tatt opp på toppmøtet i Praha i november neste år. Spørsmålet blir dermed hva man kan få igjen i form av gjennomslag for russiske synspunkter?

 

Det er i dette lys man må se den dynamiske utviklingen som nå finner sted i forholdet mellom alliansen og Russland. President Putin besøkte Brussel i begynnelsen av oktober d.å., og sist uke var generalsekretær Robertson i Moskva. Alt tyder på at vi i løpet av de kommende måneder vil oppleve et klart endret forhold mellom NATO og Russland. I stedet for det nåværende permanente fellessråd (JPC), der man møtes i formatet 19+1, vil man kunne få et forum bestående av 20 likeverdige deltagere som også møtes hyppigere. I stedet for – slik det er nå – å begrense seg til konsultasjoner og meningsutvekslinger, diskuteres muligheten for at man i det nye forum vil treffe felles beslutninger og iverksettelse av tiltak på gitte områder som kampen mot terrorisme, ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen, sivilt beredskap, fredsbevaring, øvelser etc.
Oppfølging av det russiske forslaget om et regionalt missilforsvar – ”theatre missile defense” – vil likeledes kunne være tema.

Det dreier seg om intet mindre enn et kvantesprang i samarbeidet, og vil – dersom det blir satt ut i livet slik det diskuteres i dag – kreve omstilling og mentalitetsendring på russisk, men, tror jeg også vi ærlig må si, også på alliert hold, inkl. hos oss selv. Det nye samarbeidsmønsteret er ikke ukontroversielt, verken på russisk eller alliert hold. Ikke minst viktig å sikre at det nye forumet ikke gir noen vetorett for den annen part, noe Putin overfor Robertson også har gjort det klart at man ikke søker.

 

Spørsmålet har også vært stilt om et mulig russisk NATO-medlemsskap. Putin reiste det retorisk like etter at han tok over ledelsen. Det ble presisert at det i tilfelle ville dreie seg om et helt annet NATO, enn den alliansen vi kjenner i dag. Fra NATOs side har Lord Robertson presisert at NATO aldri har sagt at Russland ikke kan bli medlem, og at alliansen forblir en åpen organisasjon. Partene er imidlertid enige om at det viktige i dag, ikke er å drøfte et høyst hypotetisk medlemsskapsspørsmål, men å intensivere og utvide samarbeidet langs de linjer som nå trekkes opp. Putin har på sin side nylig uttalt at Russland er innstilt på å gå så langt i samarbeidet som alliansen selv kan gå inn for.

 

Hva det ligger i dette, kan bare tiden vise. Fra norsk side er vi positivt innstilt til de tanker som nå ligger på bordet, men vi vil samtidig være tjent med å legge en nøktern vurdering til grunn av hva det på kort sikt vil være mulig å oppnå, og heller ikke nære illusjoner om at det, selv med en ”new beginning” i forholdet mellom NATO og Russland, ikke vil gjøre seg gjeldende interessemotsetninger og uenighet.

 

Et iøynefallende innslag i den nye russiske Vest-politikken er den vekt som legges på utbyggingen av forholdet til EU. Hvert halvår avholdes det toppmøter, og under det nylige møtet i Brussel under det belgiske formannskap oppnådde Russland tilsagn om konsultasjoner om krisehåndtering og politiske spørsmål, som neppe i sitt vesen står tilbake for de ordninger Norge har som medlem av EØS. Russlands bidrag til ESDP – herunder, slik antydet, med strategisk transportkapasitet, samband og satellitetterretning – er sentralt tema i dialogen.

 

Partene er også enige om å drøfte spørsmålet om å utvikle et felles europeisk økonomisk rom, en betegnelse som til forveksling minner om EØS. Hva dette samarbeidet vil innebære, rår det foreløpig stor usikkerhet om, men det er opprettet en høynivågruppe ledet av Javier Solana og visestatsminister Viktor Khristenko som i disse dager møtes i Moskva. Fra EUs side satser man ikke minst på lovharmonisering og russisk tilpasning til WTO, en organisasjon Russland håper å kunne bli medlem av om få år.

 

Uansett er det klart at et forsterket samarbeid med EU og Russlands deltagelse i de europeiske integrasjonsprosesser, på samme måte som samarbeidet med NATO, vil får stor betydning også for Norge. Ikke minst gjelder dette på energiområdet. Russland og EU har innledet en egen dialog der et av målene er å legge til rette for russiske leveranser av olje og gass til det europeiske marked i årene fremover. Dette er et spørsmål som klart berører Norge, idet vi skifter med Russland om å inneha plassen som verdens nest største petroleumseksportør – med de konkurrerende, men også felles interesser det innebærer.

 

Russland strekker seg over to kontinenter, faktisk ligger ca to tredjedeler i Asia. Både geopolitiske forhold og historiske erfaringer har gjort spørsmålet om hvor Russland hører hjemme – i den vestlige sivilisasjon, kultur og verdifelleskap, eller i en egen slavofil og euro-asiatisk tradisjon – til et tilbakevendende tema i samfunnsdebatten.

 

Det vil være selvsagt være feil å hevde at denne diskusjonen er avsluttet. Putin har med Russlands aktive og konkrete deltagelse i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme og den nye holdningen til et bredt samarbeid med Vesten, likevel tatt at langt og viktig steg som kan innevarsle en ny epoke i internasjonal politikk. Fortsatt må man imidlertid regne med at Russland være en krevende partner og en hard forhandler som kjenner sitt verd, og er rede til å forsvare sine interesser.

 

Ingen bør være i tvil om at når ledelsen i Kreml går inn for en slik ny linje, er det ikke for å tekkes Vesten, men fordi man ser et slikt samarbeid som et middel fram mot det erklærte mål som er en gjenreising av Russland som stormakt, og respektert og økonomisk fremgangsrikt medlem av det internasjonale samfunn. Samtidig har Putin fra første stund ikke lagt skjul på at Russland er en del av det europeiske verdifellesskap, og utviklet nære kontakter til sine europeiske kollegaer. Det er derfor ikke noen plutselig helt-om-vending vi er vitne til, men et strategisk veivalg.

 

Et så vidt radikalt oppbrudd fra etablerte posisjoner og tradisjoner, vil ikke være ukontroversielt. Vestvendingen i Russlands orientering har da også ikke bare blitt positivt mottatt. Ikke minst fra militære kretser, men også i Dumaen, har det reist seg stemmer som advarer mot å bryte med hevdvunne, lange linjer og parametre og mot å gå for langt og for fort fram i forhold til USA og NATO. Mange har vanskelig for å gi avkall på tidligere tiders oppfatninger, og frykter at amerikanerne og Vesten skal komme styrket ut av det som nå skjer, på bekostning av russiske interesser. Selv om han står sterkt, kan ikke Putin uten videre feie skepsisen til side. Hvilken substans det nye forholdet mellom Russland og Vesten i siste instans vil få, gjenstår derfor å se. Avgjørende for Putin vil imidlertid være om han på sentrale områder kan vise til tellende resultater og motytelser for Russlands del. Her påviler det flere et ansvar for å finne den rette balansen.

 

xxx

 

Det norske forsvaret står midt oppi en grunnleggende omlegging fra et invasjonsforsvar, basert på kald-krigs scenarier, til moderne effektive, mobile styrker som ved siden av forsvar av territoriet, har deltagelse i internasjonale operasjoner som en viktig prioritering. Dere kjenner langt bedre enn meg rekkevidden av denne oppgaven, og de krav den stiller til nytenkning og endringskompetanse. Selv om de væpnede styrker i de to land er vidt ulike, befinner Russland seg i en tilsvarende stilling. Også Russland satser på å gå fra et mobiliseringsbasert til et reaksjonsorientert forsvar med mobilitet, fleksibilitet og hurtighet som kjennetegn. Og om omstillingsprosessen er komplisert og omfattende i Norge, er kompleksiteten større, og utfordringene enda mer legio for den russiske forsvarsledelsen. De økonomiske ressurser til gjennomføring er, relativt sett, likeledes udelt knappere enn hva vi har til disposisjon.

 

De russiske væpnede styrker har helt siden oppløsningen av Sovjetunionen, befunnet seg i en konstant og smertelig reduksjons- og omstillingsprosess. Målet er å komme ned på en personellramme på ca 800.000 mann, hvorav et stort antall profesjonelle soldater, og med et antall atomstridshoder på under 1500. Til å lede dette arbeidet har president Putin utnevnt Sergej Ivanov, som er det moderne Russlands første sivile forsvarsminister. I tillegg til selve omorganiseringen, stilles han overfor store utfordringer når det gjelder fornyelse av våpenmateriell og utstyr. I de siste ti år har det bare i høyst begrenset grad vært mulig å anskaffe nye våpen, noe som også har ført til at store deler av den avanserte og omfattende russiske forsvarsindustrien, har problemer med å overleve.

 

Like mye som materiellsiden, dreier fornyingen av det russiske forsvar seg om å endre mentalitet og tilnærming. De konsepter som gjelder i dag, bærer ennå preg av tidligere tiders tenkning. Samtidig opptrer russiske styrker – slik vi ser det i Kosovo – allerede i dag i samvirke med NATO land i internasjonale operasjoner. For begge parter gir dette verdifulle erfaringer for videreutviklingen av det bredere samarbeid på det sikkerhetspolitiske og militære plan som vi nå aner konturene av.

 

xxx

 

Det er sagt at norsk utenrikspolitikk finner sin utforming i et vekselspill innenfor et triangel bestående av Europa, USA og Russland. Skiftende norske regjeringer har lagt vekt på å opprettholde et saklig og mest mulig konstruktivt samarbeid til vår store nabo i øst, og på å bevare lavspenning og stabilitet i våre nærområder. I etterkrigstiden skjedde dette gjennom fasthet og deltagelse i det transatlantiske sikkerhetssamarbeid, kombinert med beroligelse i form av selvpålagte restriksjoner og tilbakeholdenhet. Vi hadde et rasjonelt forhold til Sovjetunionen, men samarbeidet var begrenset.

 

Kontaktene og samarbeidet med det nye Russland har aldri vært bredere og dypere enn de er i dag. I løpet av det siste året er det utvekslet besøk på regjeringssjefsplan, nå sist ved daværende statsminister Jens Stoltenbergs besøk i Russland i juni i år. Russlands president er invitert til Norge, og vi håper at besøket kan finne sted om et års tid. Det vil gi anledning til et statusopptak i alle hovedspørsmål og en gjennomdrøfting av perspektivene for den videre utvikling i naboforholdet. Slik statsministerens samtaler med president Putin og sin russiske kollega, statsminister Mikhail Kasianov, i Moskva sist sommer viste, er mulighetene for fremgang betydelige. Høynivådialogen har også gjort det mulig å ta opp og tale åpent om kontroversielle tema og uløste spørsmål. De finnes nemlig ennå.

 

Målsettingen for norsk Russlandspolitikk kan kort oppsummeres slik:

 

Å ivareta norske interesser og bidra til å styrke stabiliteten, åpenheten og tilliten i våre nærområder.

 

Å legge forholdene til rette for et bredt samarbeid på alle relevante områder så som handel og økonomi, miljøvern og atomsikkerhet, fiskeri, energi, kultur og miljøvern. Et slikt samarbeid er en forutsetning for å kunne møte de mange felles utfordringene partene står overfor.

 

Å utvikle det regionale samarbeid gjennom Barentsrådet og et nært folk-til-folk samarbeid over grensen i Nord.

 

Å bidra til nedbygging av tidligere skillelinjer og styrke integrasjonsprosessene og det all-europeiske samarbeidet.

 

For å iverksette disse målsettingene har regjeringen utarbeidet en egen Russlandsstrategi. Hensikten er at den skal tjene som et langsiktig og systematisk redskap for utbyggingen av naboforbindelsene. Et viktig instrument i denne sammenheng er også de årlige budsjettene som avsettes for gjennomføring av ulike samarbeidsprosjekt.

 

Det vil føre for langt å gå inn på alle samarbeidsområdene. Jeg skal nøye meg med å peke på noen få. La meg i denne forsamling begynne med de militære forbindelser.

 

Det er i dag bred kontakt mellom våre væpnede styrker. De to forsvarsministre møttes under statsministerens besøk i Moskva. Om kort tid forestår her i Oslo stabssamtaler mellom høye representanter for forsvarsdepartementene. Både stabsskolen og Forsvarets Høyskole har i løpet av året vært i Moskva, og en rekke militære sjefer har besøkt hverandre, inkl. ØKN til sjefen for Nordflåten, admiral Vjatjeslav Popov. Sjefen for ØKS vil om kort tid besøke Leningrad Militærdistrikt som bl.a. styrkene på Kola-halvøya sorterer under. Fra begge sider er det vist stor åpenhet og vilje til samarbeid. Den personlige kontakt og tillit som oppstår, slik det for eksempel skjedde da daværende ØKN tok med seg admiral Popov i en norsk ubåt på et neddykket tokt i Vestfjorden, har vist seg uvurderlige når det røyner på, slik det hendte i forbindelse med ”Kursk” ulykken. Viktig er det at kontaktene etter hvert også omfatter avdelingsnivå. Utvekslingen mellom 6. divisjon og 200. motoriserte infanteribrigade i Petsjenga, ikke langt fra norskegrensen, er et eksempel på det.

 

Tidligere forsvarsminister Johan Jørgen Holst viste i sin tid at det var hevdet at krigen er for viktig til å bli overlatt til generalene. På den annen side – fortsatte han – er freden for viktig til å bli overlatt til politikerne og sivilistene alene. Ikke minst med de muligheter vi nå ser for et nytt og annerledes samarbeid mellom Russland og Vesten om sentrale sikkerhets- og forsvarspolitiske oppgaver, vil våre militære ha en nøkkelfunksjon. Blant de tema som vil kunne være aktuelle i en fremtidig norsk – russisk sammenheng er eksempelvis utveksling av elever på stabs- og krigsskoler. Fra norsk side har vi også invitert til russisk deltagelse på øvelser i fredsbevarende operasjoner, og håper det kan bli en realitet. Muligens er heller ikke den dagen utenkelig da materiellanskaffelser fra den annen part – slik enkelte NATO land nå drøfter med Russland – vil kunne komme på tale.

 

Også når det gjelder atomsikkerhet og miljøvern har det utviklet seg et samarbeid mellom norske, russiske og amerikanske militære myndigheter (AMEC). Målet er å bidra til å rydde opp i de betydelige mengder radioaktivt avfall og brukt kjernebrensel som finnes i de russiske nordområdene som følge av militær aktivitet, først og fremst fra Nordflåtens side. Også på den sivile siden er dette et av de mest omfattende innsatsområder, og det er fra norsk side opp gjennom årene avsatt flere hundre millioner kroner til dette arbeid.

 

”Kursk” ulykken illustrerte behovet for et nærmere samarbeid om varsling og redning i forbindelse med ulykker i Barentshavet, og den store betydning militære ressurser har i denne forbindelse. Vi er kommet godt i gang med arbeidet for bedrede bilaterale samarbeidsrutiner på dette feltet. Samtidig er dette et spørsmål som også følges opp i NATO.

 

Fiskerisamarbeidet er en viktig del av det norsk-russiske samarbeid. I fellesskap forvalter vi noen av verdens rikeste fiskeressurser. Stort sett går samarbeidet bra, men den assymetri som gjør seg gjeldende når det gjelder adgangen til å drive forskning på bestandsutviklingen i de respektive økonomiske soner, har vært et problem for norske myndigheter. Kystvakten spiller en viktig rolle i håndhevingen av reglene for fisket innenfor våre jurisdiksjonsområder. Fisk og sjømat inntar også en dominerende plass i den norsk eksport til Russland – ca to tredjedeler av eksporten på ca 2 milliarder kroner i inneværende år, er fiskeprodukter.

 

Russland og Norge er blant verdens ledende petroleumsprodusenter med de sammenfallende, og ulike interesser det innebærer. Vi ser det ikke minst i disse dager med fallende oljepriser. Vi har således gjort det klart at kutt i norsk produksjon, må ledsages av tilsvarende tiltak, ikke bare hos OPEC, men også hos andre store produsentene som Russland og Mexico. Gjennom det norsk-russiske forum for energi og miljø, fører vi en bred dialog om aktuelle problemstillinger, inkl. om mulighetene for norske selskap som Hydro og Statoil til å delta i russisk petroleumsvirksomhet. I mellomtiden opplever vi også at tunge russiske selskaper som Yukos kjøper seg inn i norske bedrifter i petroleumsbransjen. Det er på en og samme tid en illustrasjon på en russisk økonomi er i fremgang, og på at russiske selskap opptrer på den internasjonale arena slik andre selskaper gjør det. Det er også noe vi må venne oss til som et ledd i hva man kan kalle ”normaliseringen” av vår oppfatning av Russland.

 

At Russland og Vesten engasjerer hverandre i et omfattende og kvalitativt annerledes samarbeid, betyr ikke at motsetningene vil opphøre. Uenighet må vi være innstilt på i de store internasjonale spørsmål, og det samme må vi være forberedt på i våre tosidige forbindelser. Et mer selvbevisst Russland er – slik vi har sett eksempler på – er ikke bare enklere å ha med å gjøre. Det avgjørende er imidlertid at partene viser tillit og legger for dagen ekte samarbeidsvilje, slik vi ser så klare tendenser til i dag.

 

Uten å skulle overdrive betydningen av det, må vi også ha in mente at Norge, når bortses fra Kaliningrads grense mot Polen, i dag er det eneste NATO-land som grenser mot russisk territorium. Igjen, uten å ønske å gjøre for mye ut av det, må vi også konstatere at Norge ikke er med i EU, og ikke deltar på like fot i det nære samarbeid som utvikler seg, inkl. nå også på områder som krisehåndtering. Dette er realiteter som i gitte situasjoner kan gjøre vår stilling mer utsatt. Sist, men ikke minst befinner vi oss i den situasjon at, mens den norsk – russiske landegrense er klart demarkert, har vi etter tredve års forhandlinger, ennå ikke kommet fram til en løsning i spørsmålet om avgrensning av kontinentalsokkelen og de økonomiske soner i Barentshavet. Vi står således overfor uløste jurisdiksjonsspørsmål med de krav det stiller til konstruktiv opptreden fra begge parters side. At Norge og Russland gjør gjeldende ulike fortolkninger av flere punkter i Svalbard-traktaten, gjør ikke bildet enklere. Dette er også realiteter som er viktige å ha for øye i videreføringen av naboforholdet.

 

Vi må nøkternt konstatere at det i forholdet mellom Norge og Russland til dels gjør seg gjeldende uenighet og reelle interessemotsetninger. Det er ikke egnet til å overraske, og vi må være innstilt på å leve med det i forhold til Russland, som vi gjør det i forhold til andre land. Avgjørende er imidlertid – slik utenriksminister Igor Ivanov uttrykte det under det norske statsministerbesøk i Moskva sist sommer – at det er langt mer som forener, enn som skiller, og at det med god vilje ikke er noe spørsmål som ikke kan løses gjennom forhandlinger og felles anstrengelser. Oppgaven må være søke å begrense interessemotsetningene, der de måtte gjøre seg gjeldende, til et minimum og komme fram til fornuftige ordninger som bidrar til at vi ikke kompliserer situasjonen unødig i spørsmål der vi er uenige i sak. Vi må unngå at ulike oppfatninger vokser til problemer som kaster skygge inn over naboforholdet i sin alminnelighet, eller hindrer et rasjonelt samarbeid, f.eks. om forvaltningen av fiskeressursene. Dette har vi lykkes med i avgrensningsforhandlingene der dette nettopp er avholdt en nyttig runde i Moskva.

 

På det sikkerhetspolitiske plan har tilpasningen av de selvpålagte restriksjoner til den nye sikkerhetspolitiske virkelighet, inkl. åpningen for begrenset alliert øvelsesvirksomhet øst for 24 grader ø.l., vakt negative reaksjoner på russisk hold. Globus II radaren i Vardø har likeledes vært et tilbakevendende tema, herunder under statsministerens samtaler med den russiske ledelsen i Moskva i juni d.å. Fra vår side er det vist til at øvelsesvirkomheten ikke med rimelighet kan oppfattes som en trusel mot noen. Når det gjelder radaren er det ikke lagt skjul på at den også har etterretningsformål, og at dette fremstår som en legitim, og i siste instans tillitsskapende aktivitet. Vi må tro at med det nye fellesskap som nå vokser fram, vil kritikken på de nevnte punkter kunne forta seg. Noen garanti for dette har vi imidlertid ikke, og vi bør som før være forberedt på å møte kritikk med fasthet, åpenhet og vilje til dialog.

 

Siden Svalbard ble en del av Kongeriket på 1920-tallet, har Russland vært etablert der i 70 år – i perioder med flere personer enn i de norske bosettingene. Selv om det tidvis har vært friksjoner, har samarbeidet på øygruppen gjennomgående vært godt. Det er imidlertid ikke til å komme forbi at russiske myndigheter – til dels med betydelige styrke – har gjort, og gjør, gjeldende divergerende oppfatninger hva fortolkningen av traktaten angår. Sist har vi sett dette i forbindelse med den nye miljøvernloven for Svalbard som Stortinget vedtok i vårsesjonen, og når det gjelder status for fiskevernsonen ved Svalbard. Fra vår side er det fra høyeste hold gjort klart at vi ser positivt på det russiske nærværet på Svalbard og – motsatt av hva som har vært hevdet – ikke kan, eller vil, trenge russerne bort fra øygruppen. Norske myndigheter er derfor – samtidig som vi praktiserer en streng fortolkning av traktaten og hevder norsk suverenitet – opptatt av å finne praktiske løsninger som gjør det mulig å kombinere økonomisk virksomhet med vernehensynene.

 

Norge og Russland har som gode naboer levd i fred i tusen år, noe som også vil bli illustrert gjennom en bred kulturhistorisk mønstring som vil bli vist i Oslo og St. Petersburg i 2004 /2005. Sammen har vi et viktig ansvar for å styrke stabiliteten, tilliten og samarbeidet i Nord Europa. Ved inngangen til det 21. århundre synes forutsetningene for å løse disse oppgaver bedre enn noensinne. Det er nå opp til oss alle – slik utenriksminister Jan Petersen nylig uttrykte det i en kommentar til utfallet av det amerikansk-russiske toppmøtet – å gripe de nye mulighetene som skapes.

 

Takk for oppmerksomheten.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
19. november 2001


ved Rolf Tamnes og Kjetil Skogrand

Fryktens likevekt

Atombomben, Norge og verden

1945–1970

Angrepene på USA den 11. september kostet 6 000 mennesker livet, sendte sjokkbølger inn i det amerikanske og internasjonale samfunn og utløste en krig mot terrorisme. Krig i den klassiske atomalderen – for eksempel rundt 1960 – kunne ha ført til en halv milliard døde og til utslettelse av en hel sivilisasjon. Det er mot denne bakgrunn vi må forstå general Omar Bradleys utsagn om at den eneste måten å vinne en atomkrig på, er å sørge for at den ikke bryter ut. Noen mener at atomkrigens ødeleggende virkning nettopp virket til å forhindre at den aldri brøt ut. Kjernefysisk avskrekking har på en avgjørende måte bidratt til å bevare freden i Europa, uttalte Francois Mitterand ved en anledning.

 

På den annen side vet vi i dag at svakheter i systemene og begrensninger i aktørenes rasjonalitet kunne ha skapt en atomkatastrofe – et inferno; Haldor Laxnes framholdt ved en anledning at atomalderen gjør det mulig for menneskene å danne seg en temmelig nøyaktig forestilling om helvete. Eller, for å tale i generalenes språk: Lord Mountbatten sa at hvis den tredje verdenskrig blir utkjempet med atomvåpen, vil den fjerde bli utkjempet med pil og bue.

 

Det er mot denne bakgrunn ikke besynderlig at atomvåpen har vært et kontroversielt spørsmål i alle år og utløst mange protestkampanjer. En kjent norsk barnepsykolog hevdet på 80-tallet at det for barn var viktig å få vokse opp i et aktivt og våkent motstandsmiljø mot atomvåpen. Forsøk på å være balansert virket bare fordummende, hevdet psykologen.

 

I den boka vi har skrevet, om norsk atompolitikk i etterkrigstiden fram til 1970, har vi lagt stor vekt på å være balanserte. Dette er ikke forargelsens historie, ikke en bok om helter og skurker. Dette plager enkelte. En kritiker bemerker at det her ikke er noen etiske vurderinger, enn si anfektelser. Vårt utgangspunkt er nok et annet: Vi tror på en leser med kunnskap og klokskap, som selv vil og kan vurdere og konkludere. I tillegg er det ofte slik at den “sinte” forfatter skriver sin selvbiografi, om sine egne prøvelser – og den fortellingen er ofte mer patetisk enn interessant.

 

La meg også understreke at den boka vi har skrevet, ikke er en bok om norsk atomdebatt, men om politiske og militære aktører som spilte en viktig rolle – som hadde åpenbar innflytelse på beslutningsprosesser. Vi har identifisert opinionsstrømninger, fordi det påvirker beslutningsprosesser, men vi har ikke kartlagt i detalj opposisjonelle grupper og enkeltpersoner. Derfor er knapt noen enkeltpersoner på den politiske venstresiden omtalt, og atomkritiske offiserer – som Arne Haugan – må også nøye seg med en fotnote. Profilerte atomtilhengere som Nils Ørvik og Gunnar Randers har heller ingen plass i denne fremstillingen. Den enkle sannhet var at deres innflytelse på utformingen av norsk atompolitikk var rett beskjeden.

 

La oss starte med å introdusere et viktig pedagogisk grep i vår framstilling. Vi kan si at norsk atompolitikk består av to plan:

For det første den politiske utformingen av overordnede retningslinjer, det vi kan kalle den offisielle eller deklaratoriske politikk; dernest den konkrete militære virksomhet, det vi kan kalle operasjonell praksis. I denne presentasjonen skal vi først gi en oversikt over utformingen av den offisielle norske atompolitikken i perioden 1945–70. Deretter vil vi gi en oversikt atomintegrasjonen i praksis og beskrive hvor langt Norge på ulike områder ble tilpasset alliansens kjernevåpenbaserte strategier. Vi vil deretter på dette grunnlag drøfte hvorvidt det var samsvar mellom den erklærte politikken og den praktiske virksomheten. Til sist vil vi presentere enkelte overgripende perspektiver på norsk atompolitikk, og oppsummere den militære og politiske betydningen av denne politikken.

 

 

  1. Offisiell atompolitikk

La oss starte med den offisielle atompolitikken. Hele perioden 1945–56 kan i norsk sammenheng betraktes som en forsmak på atomalderen. De første årene etter annen verdenskrig var preget av at atomenergien ble sett på som et sentralt element i en allmenn moderniseringstrend, både sivilt og militært. I en kort fase like etter krigen hadde norske myndigheter en ambisjon om å produsere norske atomvåpen en gang i framtiden. Allerede ved tilslutningen til Atlanterhavspakten i 1949 sto det imidlertid klart at Norge neppe noen gang ville utvikle og produsere atomvåpen selv.

 

Rett forut for etableringen av Atlanterhavspakten i 1949 formulerte den norske regjeringen den såkalte baseerklæringen om at allierte stridskrefter ikke kunne stasjoneres på norsk jord i fredstid. To år senere ble denne erklæringen gjentatt og presisert. Basepolitikken kom til å utgjøre et viktig referansepunkt også for norsk atompolitikk.

 

Gjennom tilslutningen til A-pakten ble Norge medlem av en allianse som baserte sitt forsvar på atomvåpen. Fem år senere, i 1954, ble atomvåpnenes rolle i Nato sterkt framtredende da det ble vedtatt å basere alliansestrategien på doktrinen om massiv gjengjeldelse. Denne strategiens fremste kjennetegn var avskrekking basert på evnen til å gjennomføre et bredt og knusende atomslag som på det nærmeste ville utslette motparten som sivilisasjon.

 

Det skulle ta flere år før gjennomføringen av denne strategien fikk direkte, praktisk betydning for Norge. Norske politiske myndigheter følte derfor i første omgang ikke noe behov for å formulere en eksplisitt politikk på området. I fasen fram til 1957 utformet imidlertid Norge fire grunnteser med hensyn til atomvåpen i Natos forsvarsanstrengelser mer allment:

 

*   Norge ga sin tilslutning til en alliansestrategi bygd på atomvåpnenes avskrekkende betydning.

 

*   Samtidig understreket norske myndigheter sterkere enn de fleste Nato-land at alliansen til enhver tid måtte ha en troverdig konvensjonell kapasitet for å unngå at atomvåpen måtte settes inn på et tidlig konfliktstadium og ved mindre kriser.

 

*   Norge framsto dessuten i alliansesammenheng som en sterk tilhenger av det sentralistiske prinsipp om at kontrollen med atomvåpnene måtte sentraliseres innen Natos sentrale kommandoer, samtidig som hovedansvaret for bruk av atomvåpen i siste instans måtte ligge hos USA. Enhver spredning av atomvåpen, også innenfor alliansen, ble derfor betraktet som uheldig.

 

*   Norske myndigheter poengterte også at en eventuell beslutning om å bruke atomvåpen måtte tilligge politiske myndigheter – ikke fagmilitære. Hovedansvaret måtte ligge hos den amerikanske presidenten. Samtidig ønsket Norge at Natos organer ble hørt så langt dette lot seg gjøre.

 

Det er seksårsperioden 1957–63 som framstår som den klassiske atomepoken på norsk side. På alliert side var denne perioden gjennomsyret av arbeidet for å tilpasse planer og styrkestruktur til doktrinen om massiv gjengjeldelse. En viktig nytt skritt i en slik retning kom da Natos toppmøte i Paris i desember 1957 bestemte at atomvåpen skulle lagres i de enkelte land. Tidligere hadde amerikanernes linje vært at atomladninger skulle oppbevares sentralt og distribueres til europeiske styrker først i krise eller krig. Nå ble atomvåpen integrert i medlemslandenes styrker allerede i fredstid.

 

I denne perioden ble det formulert en norsk atompolitikk som i prinsippet forble uendret senere. I 1957 utmeislet norske myndigheter fire grunnteser med hensyn til stasjonering og bruk av atomvåpen:

 

*   Norge avviste utplassering av atomvåpen av offensiv karakter. I forkant av Natos toppmøte i Paris i 1957 hadde Norge vært nevnt som en aktuell kandidat for utplassering av mellomdistanseraketter. Slik stasjonering ble klart avvist av norske myndigheter. Dette avslaget stod det liten strid om i Norge.

 

*   Norge ønsket likevel å kunne trekke på alliert atomvåpeninnsats i forsvaret av landet, det vi har kalt allierte atomopsjoner.

 

*   Norge sa imidlertid nei til lagring av atomladninger på norsk jord i fredstid – det vi har kalt en norsk fredsopsjon. Denne grunntesen skulle bli hovedelementet i Norges deklaratoriske atompolitikk. Den norske ikke-lagringsdoktrinen ble først formulert gjennom et vedtak på regjeringspartiets landsmøte våren 1957, dernest gjennom statsminister Einar Gerhardsens erklæring på Natos toppmøte i desember samme år.

 

*   Derimot var det bred støtte for å beholde en prinsipiell mulighet for at atomladninger kunne transporteres inn og disponeres av norske styrker i krise eller krig. Dette har vi betegnet som den norske krise- og krigsopsjonen.

 

Det var spørsmålet om lagring av atomladninger i fredstid som vakte mest debatt i Norge, både blant politiske beslutningstakere og i offentligheten. I 1961 nådde denne debatten en avklaring ved at Stortinget bekreftet de sentrale grunntesene i norsk atompolitikk. Forbudet mot fredstidslagring av atomladninger ble gjentatt og sementert. Dermed ble det satt en endelig stopper for planer om at norske styrker skulle disponere atomvåpen i fredstid.

 

Stortingsbehandlingen i 1961 rokket imidlertid ikke ved muligheten for at norske styrker fikk tilført og kunne benytte atomvåpen i krise eller krig. Den norske krise- og krigsopsjonen ble altså ikke formelt skrinlagt. I prinsippet var det heller ingenting i veien for at det ble gjort forberedelser i fredstid i form av utdannelse og trening slik at norske styrker kunne bruke atomvåpen i en eventuell krig. Men også denne muligheten ble nå sterkt innsnevret. I 1963, uten at det var offentlig kjent, avviste forsvarsminister Gudmund Harlem et amerikansk tilbud om å etablere en ordning der norske jagerflygere skulle læres opp for å kunne benytte atomladninger som kunne fraktes inn på kort varsel i krise eller krig. Like etterpå fastslo Harlem i Stortinget at norske styrker ikke trente på bruk av atomvåpen. Harlem hadde dermed avvist alle former for forberedelser i fredstid, og dette skulle bli en del av en utvidet fortolkning av norske atomrestriksjoner.

 

Ved utløpet av 1963 hadde norsk atompolitikk nådd et modent stadium. Grunntesene var sementert, og de kom ikke til å endre seg etter dette. Det var her av stor betydning at norsk og alliert tenkning kom mer på linje som en følge av Natos overgang til fleksibel respons i 60-årene, som innvarslet en dyptgripende endring av alliansens strategi. Offisielt fant dette skiftet sted i 1967, men i praksis hadde omleggingen begynt å avtegne seg fra begynnelsen av 60-tallet, også på nordflanken.

 

I den klassiske atomalderen hadde de norske atombegrensningene vakt særdeles liten forståelse innad i Nato, og særlig på slutten av 50-tallet ble Norge utsatt for betydelig press fra alliert hold. Dette endret seg fra 60-tallet. På politisk nivå i USA og Storbritannia forsonte man seg i det store og hele med norsk atompolitikk tuftet på grunntesene. Etter hvert uttalte ledende amerikanske og britiske politikere seg ikke sjeldent positivt om norsk atompolitikk, med henvisning til at den bidro til nordisk stabilitet og lavspenning, blant annet ved at russerne lot Finland være i fred. Også på norsk fagmilitært hold ble man etter hvert bekvem med en ren konvensjonell rolle. På alliert fagmilitært hold var begeistringen mindre. Således ble spørsmålet om å forberede bruk av kjernevåpen i Norge reist ved flere anledninger fra 60-tallet og framover.

Den siste, store diskusjonen om dette fant sted i 1983, da det fra alliert side ble foreslått å sertifisere norsk 155 mm artilleri for kjernefysisk ammunisjon, slik at ladninger eventuelt kunne bringes inn i krise eller krig. Norske myndigheter avviste også dette framstøtet, uten at det vanskeliggjorde forholdet til alliansen.

 

 

  1. Norsk atomintegrasjon i praksis

Parallelt med utviklingen av en offisiell atompolitikk, ble Norge stilt overfor krav og ønsker om praktisk integrasjon av norsk territorium og norsk personell i alliansens atomplanlegging. Slik integrasjon kan deles i to hovedkategorier. For det første ble det reist krav om baserettigheter og installasjoner i Norge som kunne benyttes i forbindelse med en alliert atomoffensiv. For det andre var det behov for medvirkning fra norsk personell og norske styrker. Vi skal her gjennomgå tiltak som ble iverksatt.

 

  1. Baserettigheter og installasjoner

Det første hovedpunktet dreier seg om baser og installasjoner. Vi skal her nevne tre ordninger eller funksjoner.

 

a) SAC-arrangementet av 1952

Den første ordningen gjaldt spørsmålet om baserettigheter for USAs strategiske bombeflystyrke, Strategic Air Command (SAC). SAC var USAs kjernefysiske knyttneve og var tiltenkt hovedrollen i et eventuelt amerikansk gjengjeldelsesangrep. Gjennom et arrangement i 1952 stilte norske myndigheter flyplassene Sola og Gardermoen til rådighet for SAC i krigstid. De sentrale elementene var i første omgang mellomlandinger for eskortefly samt for bombefly etter utførte krigsoppdrag. I tilknytning til arrangementet ble det etablert sambandsstasjoner på Sola, Gardermoen/Kjeller og i Bodø. Amerikansk personell ble stasjonert for å ta seg av beredskapslagre og for å betjene sambandsstasjonene i samarbeid med norsk personell. Våren 1960 var antallet fast stasjonerte amerikanere kommet opp i 80.

 

Da SAC-arrangementet ble etablert, hadde amerikanske bombefly fortsatt relativt kort rekkevidde og var avhengige av framskutte baser og eskortestøtte. Etter hvert ble det imidlertid utviklet raskere bombefly med større rekkevidde. Sammen med U-2-krisen var dette en hovedgrunn til at arrangementet ble grunnleggende revidert og sterkt redusert i omfang i 1960. SAC beholdt likevel muligheten til å benytte flyplassene i krigstilfelle.

 

  1. b) 3rd Air Force Task Force North

Den andre viktige ordningen med tilknytning til norske baser, var en mindre alliert flystyrke som skulle baseres på norsk jord i krig og utføre kjernefysiske oppdrag for Nordkommandoen på Kolsås. Flystyrken hadde betegnelsen 3rd Air Force Task Force North. Styrken ble etablert i 1956. Sola ble først utpekt som hovedbase for flyene, men fra 1962 ble hovedbasen flyttet til Flesland. Denne flystyrken kunne blant annet foreta atomangrep mot sovjetiske angrepsstyrker som var på vei mot Norge, eller som allerede hadde satt seg fast på norsk jord.

 

  1. c) Installasjoner, lagre og staber

For det tredje ble det etablert en rekke andre installasjoner, lagre og staber i Norge som kunne benyttes av kjernevåpenbærende styrker. Før ulike kategorier av slike anlegg listes opp, må det understrekes at langt de fleste av dem også hadde konvensjonelle oppgaver, slik at kjernefysiske støttefunksjoner bare utgjorde en komponent. Fra 70-tallet og framover ble dessuten denne atomkomponenten gradvis skjøvet i bakgrunnen til fordel for konvensjonell virksomhet.

 

*   Norge huset allierte hovedkvarter og kommandoposter som inngikk i Natos kommandosystem, og flere av disse hadde øremerkede oppgaver dersom alliansen skulle ta i bruk atomvåpen.

 

*   Det ble etablert en rekke allierte sambandssystemer på norsk jord som blant annet kunne benyttes til å koordinere kjernefysiske angrep.

 

*   Radarstasjoner i Norge spilte en viktig rolle for overvåkningen av det europeiske luftrommet og for koordineringen av eventuelle atomoperasjoner.

 

*   Atomstyrker kunne direkte eller indirekte dra nytte av navigasjonssystemer med stasjoner i Norge.

 

*   Norsk territorium var utgangspunkt for ulike typer etterretningsvirksomhet, som blant annet kunne benyttes til å fastlegge atommål i nordområdene.

 

*   Norske havner og flyplasser med tilhørende installasjoner ble utbygd slik at kunne betjene allierte atomavdelinger.

 

*   Det ble dessuten bygd lagre i Norge som oppfylte Natos krav til lagring av atomladninger. De aller fleste av dem var tiltenkt norske styrker, men noen av dem skulle brukes av allierte styrker. På grunn av det norske lagringsforbundet var det uaktuelt å lagre selve atomladningene i Norge i fredstid. På Flesland, som var hovedbase for den taktiske flystyrken fra 3rd Air Force, ble det imidlertid oppbevart en fullt sammensatt øvelsesbombe uten atomladning. I lageret på Flesland er det dessuten mye som tyder på at det i en periode ble lagret ikke-nukleære komponenter til atomvåpen, øremerket for de samme allierte flystyrkene. Selve sprenghodene skulle etter planen transporteres inn fra allierte lagre utenfor Norge i det flystyrken ble overført.

 

 

  1. Norsk medvirkning

Den andre hovedkategori i integrasjonsprosessen gjaldt norsk medvirkning. Norsk personell og norske styrker ble involvert i en rekke oppgaver med betydning for alliansens kjernefysiske slagkraft. Slik norsk innsats kan deles i indirekte og direkte medvirkning.

 

Den indirekte medvirkningen besto i at nordmenn bemannet kontroll-, varslings-, sambands- og navigasjonssystemer med betydning for allierte atomstyrker, og i at norske mannskaper skulle assistere allierte atomvåpenbærende fly og fartøyer på norske krigstidsbaser. Her må det understrekes at slik støtteinnsats selvsagt også kunne ytes til konvensjonelle styrker, ja, innsatsen ville i de fleste tilfeller være lik enten styrkene benyttet konvensjonell eller kjernefysisk ammunisjon. Derfor var det i mange tilfeller ikke nødvendig å informere personell på lavere og midlere nivå om at det kunne bli aktuelt å støtte kjernevåpenstyrker. Norske offiserer fylte dessuten en rekke poster i det integrerte kommando- og kontrollsystemet, samt i ulike staber, der de i større eller mindre grad kom i berøring med atomvåpenproblematikk. Blant annet bidro norske militære myndigheter til utarbeidelsen av alliansens lister over atommål.

 

Den direkte medvirkningen besto i at norske kampstyrker var tiltenkt en rolle i atomoffensiven. Her skal vi særlig peke på to aktuelle norske bidrag:

 

*      Det første var konvensjonelle støtteoppdrag i forbindelse med en eventuell vestlig kjernefysisk luftoffensiv. Her ble norske flystyrker tildelt konkrete oppdrag fra siste halvdel av 50-tallet, delvis under betegnelsen Snowcat. Oppdragene innebar at norske jagerbombefly og rekognoseringsjagere skulle støtte utføringen av SACEURs atomangrep gjennom tokt mot fremmed territorium. Jagerbomberne skulle angripe fastlagte mål med konvensjonelle midler, mens rekognoseringsjagerne skulle utføre rekognosering før og etter atomangrepene. Målene lå i Nordvest-Russland, Baltikum, Polen og Øst-Tyskland – og Finland. I en kommentar til vår omtale av disse planene da boken ble lansert, uttalte den finske ambassadør Ole Norrback at «Finland var et ensomt land under den kalde krigen». Ensomhet eller ikke, i krig måtte finnene påregne bomber fra begge sider.

 

Disponeringen av norske flystyrker til slike operasjoner var uttrykk for den oppfatning at Norges skjebne i krig var uløselig knyttet alliansens evne til å gjennomføre en strategisk kjernefysisk luftoffensiv raskt og effektivt. På norsk side var man helt på det rene med at tapene for deltakende skvadroner ville bli svært høyt, men konklusjonen var likevel at tapsrisikoen stod i forhold til operasjonenes viktighet.

Med fleksibel respons rykket den massive luftoffensiven i bakgrunnen og det norske luftforsvaret skiftet fokus til et mer nasjonalt innrettet invasjonsforsvar med konsentrasjon om defensive kontraluftoperasjoner og forsvar mot sjøinvasjonsstyrker.

 

*   Den andre formen for direkte medvirkning var muligheten for å utstyre norske styrker med atomammunisjon slik at de kunne delta i den allierte offensive atomoffensiven eller bidra til å forsvare norsk territorium ved hjelp av taktiske atomvåpen. Det norske lagringsforbudet fra 1957 blokkerte en norsk fredsopsjon på kort sikt. I en periode fra 1957 til noen år inn på 60-tallet ble det likevel foretatt en del forberedelser med henblikk på å gi norske styrker atomkapasitet, enten for den mulighet at lagringspolitikken i fredstid skulle bli endret, eller med tanke på innføring av atomvåpen i krise og krig. Det er særlig tre slike forberedende tiltak som fortjener oppmerksomhet: anskaffelsen av våpensystemer, øvings- og treningsvirksomhet, og atomlagre.

 

Norske styrker mottok en rekke våpensystemer som ved siden av å benytte konvensjonell ammunisjon også kunne utstyres med atomvåpen. Det gjaldt først og fremst bakke-til-bakkevåpenet Honest John, luftvernsystemet Nike, en rekke ulike jagerbombere, samt, helt mot slutten av perioden, den selvdrevne haubitsen M109. Men selv om disse våpensystemene kunne tilpasses bruk av atomammunisjon, ble de aldri formelt sertifisert for en slik rolle i Norge.

 

Det andre området av forberedende tiltak, var øvings- og treningsvirksomhet. Nils Handal, forsvarsministeren i perioden 1955-61, ønsket at norske styrker skulle få opplæring i bruk av atomammunisjon for egne våpen, men amerikanerne krevde at Norge i tilfelle måtte endre sin lagringspolitikk. Dessuten krevdes formelle avtaler som Norge vegret seg mot å inngå.

 

Følgelig fikk ikke norske styrker kjernefysisk kompetanse. En del jagerflypiloter fikk imidlertid en viss opplæring i bombeteknikker som var særlig egnede for bruk av atomvåpen. Selv om disse teknikkene også kunne benyttes konvensjonelt, er det klart at Luftforsvarets ledelse beordret denne opplæringen fordi det ville forberede flygerne til en kjernefysisk rolle. Men verken norske fly eller piloter ble noen gang sertifisert for atomvåpenbruk.

 

Det tredje forberedende tiltaket var byggingen av atomlagre. Fram til midten av 60-tallet ble det bygd i alt syv Nato-godkjente atomlagre på norsk jord, de fleste tiltenkt norske styrker: I Asker, Våler, Trøgstad og Nes for luftvernsystemet Nike; på Setermoen for rakettvåpenet Honest John; samt i Bodø for jagerbombere. I tillegg kom lageret for allierte fly på Flesland. Dessuten ble det sannsynligvis bygd minst fem konvensjonelle ammunisjonslagre som var konstruert slik at de lett kunne tilpasses atomvåpen: Bardufoss, Værnes, Lista, Torp og Gardermoen.

 

Fra alliert hold var det meningen at lagrene skulle fylles med atomammunisjon allerede i fredstid. Fordi Norge sa nei til fredstidslagring, ble lagrene på norsk jord i praksis beredskapslagre som først kunne aktiviseres i en krisesituasjon, enten for norske styrker eller for allierte forsterkninger. I praksis ble lagrene fylt med konvensjonell ammunisjon.

 

I 1961 ble lagringsforbudet i fredstid som sagt bekreftet av Stortinget. I 1963 avviste dessuten forsvarsminister Harlem et tilbud om en forberedt norsk atomrolle og uttalte i Stortinget at norske styrker ikke trente på bruk av atomvåpen. Samtidig oppga alliansen arbeidet med planer for overføring av atomvåpen til norske styrker. Dermed var de forberedelsesprosessene vi her har beskrevet, stanset på halvveien. I krise eller krig ville det følgelig tatt lang tid å gi norske styrker reell atomkapasitet, sannsynligvis flere måneder.

 

  1. Taktisk atomvåpeninnsats i Norge

Norsk atompolitikk gjorde at Norge ikke hadde egne stående styrker som kunne benytte taktiske atomvåpen mot en angriper. Det fantes imidlertid flere allierte atomvåpenstyrker som kunne settes inn i invasjonsforsvaret i Norge. Riktignok var det bare én mindre flystyrke med atomvåpen som etter planene skulle stasjoneres i Norge i krig – Fleslandstyrken. Men atomvåpen kunne leveres av fly basert utenfor Norge, enten ved hjelp av SAC, britiske Bomber Command, SACLANTs sjøbaserte fly, eller amerikanske taktiske fly basert i Storbritannia og Vest-Tyskland. På tross av en betydelig kapasitet var det likevel klart at distansene ville gjøre leveringstiden ganske lang. Massiv bruk av taktiske atomvåpen på kort varsel bød derfor på større vansker i Norge i forhold til det sentrale Europa, der atomstyrkene lå tett. Om dette faktum skulle betraktes som dypt bekymringsfullt eller ikke, var avhengig av perspektivet.

 

Under fleksibel respons ble fokus i en periode rettet mot atomminer eller demoleringsladninger (“atomic demolition munitions” – ADM). Slike miner kunne benyttes til å lage fysiske sperringer uten at fienden nødvendigvis ble påført personelltap, og brukt på en slik måte kunne de betraktes som klart defensive våpen. Det ble anslått at om lag 30–40 ladninger ville trenges i området fra Alta til Vestfjorden for å forsinke en sovjetisk framrykking i betydelig grad. Etter lengre tids utredninger ble imidlertid planene skrinlagt i 1979. Ved lanseringen av boka vakte disse planene naturlig nok oppsikt i de områder der minene var vurdert benyttet. Med utgangspunkt i et intervju med en av forfatterne i NRK-programmet «Nordnytt» kunne imidlertid et presseovervåkningsbyrå berolige med følgende saksopplysning: «Atomminene skulle ikke brukes i fredstid». Det var formodentlig i det minste en liten trøst.

 

 

III. Liv og lære

Etter at vi nå har først har sett på den offisielle atompolitikken og dernest på den praktiske virksomheten, er det på sin plass å vurdere samsvaret mellom liv og lære. Var det sammenfall mellom det myndighetene sa og det norske militære gjorde? På tross av tallrike påstander om det motsatte, var det lite av den praktiske aktiviteten som utgjorde åpenbare brudd i forhold til regjeringens erklæringer.

 

Treningsvirksomheten brøt således ikke med politikken. Da Harlem erklærte overfor Stortinget at trening på bruk av atomvåpen for norske styrker ikke fant sted, var all organisert opplæring av denne typen ganske riktig avsluttet i Norge. Noen få norske piloter kom riktignok i flyktig berøring med liknende trening i Canada senere, men det skyldtes at de fulgte et kursopplegg som var tilpasset kanadiske styrker.

 

I tråd med de politiske deklarasjonene ble det heller ikke stasjonert allierte kampstyrker eller stridskrefter på norsk jord i fredstid. Støtteapparatet for SAC på Sola, Gardermoen og i Bodø var likevel av et slikt omfang at det kunne utløst en ubehagelig offentlig debatt om det hadde vært kjent.

 

Det ble ikke oppbevart atomladninger på norsk jord. Dersom lagringen av bombekomponenter på Flesland var blitt kjent, kunne imidlertid også dette skapt et betent ordskifte.

 

En annen problemstilling er imidlertid om det var samsvar mellom det bilde av norsk atompolitikk som ble presentert overfor opinionen og Norges faktiske medvirkning i Vestblokkens atomvåpenbaserte forsvarsstrategi. Vi kan trygt si at norske styresmakter la større vekt på å informere allmennheten om de norske forbeholdene enn om omfanget av tiltak som innlemmet Norge i atomforsvaret. Skulle man dømme etter uttalelsene fra ulike representanter for norske myndigheter, kunne man nærmest få et inntrykk av at Norge hadde stilt seg utenfor alliansens kjernefysiske forsvarsanstrengelser. Et slikt inntrykk var ikke i samsvar med graden av norsk tilpasning.

 

Her kan det riktignok påpekes at en del kjernefysiske integrasjonstiltak ble offentlig omtalt mer eller mindre indirekte. Atomlagrene var inkludert i en stortingsproposisjon under betegnelsen “sikrede lagre”. I en stortingsmelding kunne det indirekte leses ut at norske jagerbombere i krig skulle angripe fiendtlige installasjoner på fremmed territorium. Forsvarsminister Handal framholdt dessuten i et foredrag at det norske forsvaret ville bli utstyrt med våpen som kunne nytte atomladninger, og at det ikke ville kreve lang tid å omstille seg til slik ammunisjon. Inntrykket av en norsk jomfruelighet i forhold til alliansens atomforsvar var således mindre framtredende på 50- og 60-tallet enn den oppfatning som delvis skulle feste seg senere. SAC-arrangementet og Fleslandstyrken ble imidlertid fullstendig hemmeligholdt, og de fleste andre konkrete tiltakene som knyttet Norge direkte til alliansens atomslagkraft var også strengt skjermet mot allment innsyn. Også innenfor Forsvaret var informasjonen forbeholdt de med tjenestelig behov, og det fantes knapt noen institusjonell hukommelse om tidligere tiltak etter at de involverte hadde forlatt aktiv tjeneste.

 

Det er likevel viktig å understreke at det ikke var noe i den uttrykte atompolitikken som var til hinder for et intimt operasjonelt samarbeid. Intet var for eksempel sagt om at norsk personell ikke kunne trene på å drive luftledelse av strategiske fly på vei til bombemål i Sovjetunionen. En nøkkel til forståelsen av den norske atompolitikken var at den bare omfattet det som var sagt, verken mer eller mindre.

 

 

  1. Overordnede perspektiver

Etter denne gjennomgangen skal vi drøfte tre overordnede perspektiver på atompolitikken.

 

  1. Integrasjon og avskjerming

Det første hovedperspektivet gjelder den norske balansen mellom integrasjon og avskjerming. Norske holdninger til forpliktende internasjonalt samarbeid har ofte vært preget av ambivalens. Som utenriksminister Knut Frydenlund uttrykte det i forbindelse med Norges tilknytning til det internasjonale energibyrået IEA på 70-tallet: Norge ønsket å være med uten å være med, eller omvendt. Også norsk atompolitikk kan ses i et slikt perspektiv. Norge ønsket å ha fordelen av den sikkerhet som lå i det integrerte alliansesamarbeidet og i å være plassert under atomparaplyen, men ville unngå belastningen med å ha våpnene på egen jord. I 1961 uttalte således statsminister Gerhardsen et håp om at USAs deployering av Polaris-ubåter kunne løse atomvåpenspørsmålet “uten å belaste de enkelte land”. Tyve år senere framholdt statsminister Gro Harlem Brundtland: “Vi ønsker at atomvåpen ikke skal bli brukt fra norsk jord, men at atomvåpen sendes fra andre lands territorier”.

 

Hva var motivene bak den norske avskjermingspolitikken i atomspørsmål? Fire forhold må særlig nevnes.

 

Den første grunnen var at Norge ikke ønsket å framstå som unødig provoserende overfor supermaktsnaboen i øst.

 

Den andre grunnen var hensynet til den nordiske balansen generelt og til Finland spesielt. Det var en frykt på norsk side for at en endring av norsk atompolitikk ville få negative konsekvenser for hele Norden. Samtidig var det klart at sovjetisk aggresjon eller trusselpolitikk i Nord-Europa kunne føre til at Norge endret sin atompolitikk. Denne argumentasjonen sto sentralt i en hemmelig redegjørelse om norsk atompolitikk i Nato i april 1960, noe som viser at begrepet “nordisk balanse” og den tilhørende argumentasjonen var utviklet og presentert tidligere enn det som hittil har vært antatt.

 

Den tredje grunnen var et allment norsk ønske om handlefrihet og kontroll i en eventuell krise. Norske myndigheter var på vakt mot allierte planer som innebar automatisk, eller nær ved automatisk, overføring av kjernevåpenbærende styrker til Norge.

 

Den fjerde grunnen var indrepolitiske hensyn. Den folkelige atomvåpenmotstanden i Norge utmerket seg ved sin styrke og sitt omfang. Atomskeptikerne omfattet dessuten en rekke personer i sentrale samfunnsposisjoner. Statsminister Gerhardsen var selv blant de reserverte. Sterkere enn de fleste sentrale sikkerhetspolitiske beslutningstakere uttrykte han misnøye med Norges tette integrasjon i alliansen. Han syntes å ha sympati for rådgiveren Andreas Andersens ideer om at Norge kunne stille seg på sidelinjen i en framtidig stormaktskrig. Men også hos Gerhardsen fantes det en dobbelthet. Samtidig som han vegret seg mot atomvåpnene, ledet han Norges regjering i en periode da landets forsvar ble stadig sterkere innvevd i atomkrigsplanene. Han var informert om byggingen av atomlagre, om norske piloters trening på atomvåpenlevering og om at Loran-C kunne knyttes til Polaris-programmet.

 

Selv om det var bred enighet om å bevare handlefrihet i forhold til atomvåpenbruk i krise eller krig, var balansepunktet mellom integrasjon, handlefrihet og avskjerming gjenstand for intern strid i Arbeiderpartiets elite. Striden sto først og fremst om å opprettholde muligheten til å endre politikken i framtiden hvis forutsetningene endret seg. Gerhardsen så ut til å ville spikre fast den gjeldende politikken slik at en framtidig omvurdering nærmest var utelukket. Lange, og i enda større grad Handal, var blant motstanderne av en slik linje. Grunnlaget for deres motstand var først og fremst prinsipielt fundert: De ønsket å unngå flere selvpålagte begrensninger som bandt norske myndigheter i en uforutsigbar framtid.

 

  1. Beslutningsprosesser

Det andre overordnede perspektivet gjelder beslutningsprosesser. Debatten omkring norsk atompolitikk har i stor grad vært knyttet nettopp til spørsmål om beslutningsprosesser, saksgang og informasjon. Ved ulike anledninger har det vært antydet at det har foregått atomrelatert virksomhet i Norge som de konstitusjonelle myndigheter ble holdt uvitende om. Vår undersøkelse underbygger ikke et slikt inntrykk, snarere tvert i mot. Det kan dokumenteres at ulike atomspørsmål gjennomgående var gjenstand for bred drøfting i det politiske beslutningssystemet. Nær sagt alle sentrale saker med tilknytning til atombevæpning eller etablering av installasjoner og baser på norsk jord ble behandlet i regjeringens sikkerhetsutvalg, de fleste også i hele regjeringskollegiet. Stortingets utvidede utenriks- og konstitusjonskomité var dessuten underrettet om nær sagt alle relevante saker.

 

På den annen side var det et strengt hemmelighold i forhold til dem som ikke hadde tjenestelig behov for å vite og i forhold til nordmenn flest. Dette gjenspeilte naturlig nok sakenes karakter, samtidig som åpenhet generelt var et mindre framtredende hensyn den gangen enn senere. Paradoksalt nok ser det ut til at sovjetiske myndigheter på en del områder var bedre informert enn de fleste nordmenn om Norges plass i alliansens kjernevåpenplaner. I 1958 ble således russerne informert av Finn Moe, formannen i utenrikskomiteen, om at atomlagre ville bli bygd i Norge.

 

 

  1. Norsk atompolitikk: Militær og politisk betydning

Det tredje overordnede perspektivet gjelder norsk atompolitikks militære og politiske betydning. Vurderingen av norsk atompolitikk avhenger av hvilke øyne som ser, og av hvilke perspektiver den ses i lys av.

 

Følgende momenter kan danne grunnlag for å vurdere den militære betydningen av de norske atomforbeholdene:

 

*   Den norske avvisningen av atomvåpen i fredstid bidro i liten grad til å svekke Natos samlede forsvar. I et bredere strategisk perspektiv var det mye viktigere at norske myndigheter aksepterte etableringen av krigsbaser for allierte styrker samt installasjoner for etterretning, samband og navigasjon i Norge.

 

*   Derimot kan det argumenteres for at avvisningen isolert sett bidro til å svekke det norske forsvarets stridsevne. Fraværet av atomvåpen i Norge styrket inntrykket av at russerne hadde de beste kortene på hånden ved en konflikt i nord.

 

*   Det må likevel understrekes at innføring av atomvåpen i Norge kunne ha fått negative konsekvenser som hadde oppveid tenkelige fordeler. Fredstidslagre med atomvåpen ville økt muligheten for at atomvåpen ble benyttet på norsk område i en krig. Det er dessuten mulig at norske atomvåpen ville ført til en ytterligere kjernefysisk styrkeoppbygging på den andre siden av grensen. Uansett må det understrekes at en håndfull norske atomladninger aldri kunne skapt noen regional styrkebalanse i forhold til russernes enorme arsenaler.

 

*   Fra en militær synsvinkel framsto Norge som noe av en gratispassasjer i en allianse der de fleste måtte betale for atombeskyttelsen ved å akseptere våpnene på egen jord. Danmark sto riktignok i prinsippet på samme linje som Norge, men danskene tillot utplassering av amerikanske atomvåpen på Grønland i årene 1958–65.

 

Den politiske betydningen av den norske atompolitikken kan oppsummeres slik:

 

*   De norske atombegrensningene virket i perioder konfliktskapende på Norges forhold til alliansen, men det er ikke grunnlag for å hevde at politikken rokket ved grunnvollene i dette samarbeidet eller ved vestmaktenes alminnelige tillit til Norge som en nær og lojal partner.

 

*   Norsk atompolitikk kan betraktes som et tillitskapende tiltak, som hadde en gunstig innvirkning på relasjonene i Nord-Europa i fredstid. Trolig bidro for eksempel Norges atombegrensninger til å dempe det russiske presset mot Finland.

 

*   Sist, men ikke minst: Atompolitikken var med på å dempe de indrepolitiske motsetningene i Norge; den bidro til å skape en relativt bred nasjonal enighet om sikkerhetspolitikken. Ikke minst her ligger nøkkelen til atompolitikkens robusthet og varighet.

 

 

La oss til slutt poengtere kompleksiteten i norsk atompolitikk i den aktuelle tidsperioden. Dette åpner for ulike fortolkninger. Noen kommentatorer har lagt vekt på Norges særstatus i alliansen. Andre har festet seg ved at Norge ble dypt integrert i en alliansestrategi der kjernevåpnene sto sentralt, og vår dokumentasjon på dette er blitt tatt til inntekt for at fredsaktivistene hadde rett. Atter andre er forarget over hva de oppfatter som et norsk dobbeltspill – at Norge var med uten å være med, eller omvendt.

 

Vår konklusjon er at norsk atompolitikk fikk preg av å være en finstemt balansepolitikk, noen vil si i grenselandet mellom det geniale og det schizofrene. Noen vil mene at atompolitikken i så måte ikke er enestående, men at demokratiske småstater må ta mange hensyn og se mange veier.

Om foredragsholderne:

Dr. philos. Rolf Tamnes er direktør ved Institutt for forsvarsstudier og professor II ved Universitetet i Oslo. Cand. philol. Kjetil Skogrand er forsker ved Institutt for forsvarsstudier. De to utga våren 2001 boka Frykten likevekt. Atombomben, Norge og verden 1945–1970. Tiden Norsk Forlag.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. november 2001


ved
Generalløytnant Thorstein Skiaker
Sjef for KFOR 5, mai – oktober 2001

ERFARINGER FRA KFOR 5

Dagens nyhetsbilde er ikke dominert av Kosovo. I de siste to månedene har vi og resten av verden vært nesten ensidig opptatt med terrorangrepene mot USA, fordøyelse av sjokket, arbeid med å forstå/erkjenne hva dette betyr for oss alle og kampen mot terroristene, spesielt operasjonene i Afghanistan for å få has på Bin Laden og hans støttespillere. Slik må det antagelig være, og NATO’s vedtak om at dette utgjør en Artikkel 5 situasjon understreker hvor alvorlig situasjonen oppfattes. Men den utfordring som denne situasjonen representerer erstatter jo ikke de oppgaver og utfordringer vi fokuserte på før den 11. september, den kommer i tillegg! Derfor bør det også i dagens situasjon være av nytte og interesse å bli minnet om hva som skjer på Balkan. Med bakgrunn i min erfaring vil jeg fokusere på Kosovo og området umiddelbart rundt, inkludert FYROM (Makedonia).
La meg først kort minne om hva Kosovo er og hvordan utviklingen har ført området dit det er i dag: Av utstrekning er det omtrent som fra Oslo til Lillehammer og Toten til Trysil.

Noen har sammenlignet geografien med en gryte med bulk i bunnen, høye fjell i grenseområdene rundt praktisk talt hele Kosovo, et sletteland bestående av Kosovo-sletta og Drenica dalen, og et parti høye åser i den sentrale delen. Pristina, Mitrovica, Pec og Prizren er de største byene. Utover i dalene og åsene finner vi spredte landsbyer med bønder som der skaper seg et meget enkelt utkomme. Det bor ca 2 millioner mennesker i Kosovo, 95% Kosovo-albanere, resten Kosovo-serbere samt Romas, Askalij, Tyrkere osv.
Opp til 1989 hadde provinsen Kosovo en stor grad av selvstyre innenfor Serbia. Dette ble endret av Milosevic, og Serbere overtok på alle områder der før Kosovo-albanerne hadde hatt de ledende stillinger. Motstanden mot dette ble ført på to måter. Rugova sto for den ikke voldelig motstand, der albanerne trakk seg fra alt samarbeid med serberne og etablerte sine egne parallelle strukturer, f eks i helsevesen og undervisning. Den voldelige motstand utviklet seg over årene til UCK/KLA, Hasidim Thaci og Ramous Haradinaj har sin bakgrunn herfra, og vi husker at senvinteren/våren 1999 var situasjonen at Jugoslavia med hær- og politistyrker var i alvorlige kamper med KLA inne i Kosovo, og Kosovo- albanerne ble drevet på flukt, opp i åsene eller til nabolandene – til slutt så mange som 850000. I denne situasjonen var det at NATO startet sin bombing for å tvinge Milosevic til forhandlinger, og i juni 1999 førte dette til opprettelsen av KFOR og UNMIK basert på FN res. 1244.

Da jeg tok over som COM KFOR 6. april i år var det således nesten to år siden de styggeste overgrepene og de verste kamphandlingene.

Den styrken jeg overtok var på ca 42000 kvinner og menn fra 39 forskjellige nasjoner, NATO ledet, men altså 20 ikke NATO land i tillegg til bidragene fra de 19 NATO nasjonene. Ca 37000 er stasjonert inne i Kosovo, mens resten befinner seg i Makedonia i forbindelse med bakre hovedkvarter og forsyingsinstallasjoner, eller i Albania og Hellas med ansvar for KFOR’s forsyningslinjer.
Kosovo er delt inn i fem teiger for de fem multinasjonale brigadene under ledelse av hhv Frankrike, USA, Tyskland, Italia og England. KFOR HQ ligger i utkanten av Pristina, og består av ca 650 mennesker, men medregnet nasjonale etterretningsceller, nasjonale støtteelementer og lokalt ansatte i drift og vedlikehold var nok tallet innenfor gjerdet over 1400.

NATO hovedkvarterene på Karup og Jåtta dannet kjernen i HQ KFOR 5. Med sin erfaring fra multinasjonale NATO hovedkvarter, kunnskaper om NATOs prosedyrer og stabsrutiner, språkferdigheter og personlig kjennskap fungerte dette personellet fra første dag som en solid grunnstamme i hovedkvarteret. Denne kjernen evnet også å inkludere og sette sitt preg på resten av organisasjonen som kom fra andre steder. Et godt program for trening og forberedelser har også mye av æren for dette.
Heldigvis var det sommeren 2000 en ryddig og rask prosess som førte frem til at jeg ble utpekt som KFOR sjef. Både gen Hoff i Karup og jeg skjønte jo at bare én av oss kunne få denne jobben, og da våre forsvarsministere ble enige var saken klar. Lite ante nok den danske minister Hans Hækkerup på det tidspunkt at han som sjef for UNMIK ville møte meg igjen, men det er betryggende å høre ham konstatere at han ikke angrer på avtalen!

At Norge var villig til å påta seg forpliktelsene som lead nation var nok også medvirkende. Da er det hyggelig å kunne si at disse forpliktelsene oppfylte Norge på en fremragende måte. Helikoptrene fra LIS, close protection team fra Hærens Jegerkommando, sanitetspersonell som drev hovedkvarterets sykestue og nyskapningen, Combat Camera Team gjorde alle en profesjonell jobb som Norge kan være stolt av, og som muliggjorde min jobb som sjef. I tillegg fikk jeg og KFOR uvurderlig støtte fra 335 skvadronen og LIS DA 20 avdelingen. Jeg vil også nevne at jeg fikk med en norsk politisk rådgiver og juridisk rådgiver. Alt dette støttet vesentlig opp under meg som COM KFOR, og jeg er overbevist om at Norge har igjen for denne satsingen både ved den anerkjennelse og respekt det gir, og ved den erfaring og innsikt som alle involverte tar med seg tilbake til sine respektive fagmiljøer.

 

Da KFOR 5 overtok tidlig i april var prosessen med å slippe serbiske sikkerhetsstyrker tilbake i Ground Safety Zone i gang, men den vanskeligste biten i Presevo dalen gjensto. Der hadde en albansk geriljastyrke vokst frem, den såkalte UCPMB, og i dette området som i hovedsak er befolket av albanere ville de kjempe for å motsette seg at serberne fikk tilbake kontrollen. NATO rådet var bestemt på å fortsette å slippe serberne tilbake i sikkerhetssonen og NATO- representanter bisto i å føre partene sammen for å prøve å komme frem til avtaler. Men situasjonen var svært spent, og risikoen for blodige konfrontasjoner absolutt tilstede. Dersom dette ble utfallet ville det ha alvorlige konsekvenser inne i Kosovo, f eks med overgrep mot serbiske enklaver, voldelige opptøyer i Mitrovica, rekruttering av nye geriljamedlemmer og smugling av forsyninger, og ikke minst en ny flyktningstrøm.
KFOR forberedte seg på disse mulighetene, noe som krevde en stor grad av samordning på tvers av brigadegrenser, innsetting av styrker fra andre brigader for å forsterke de mest utsatte områdene i øst, og samtidig utsatte USA hjemsendelse av en del styrker som var ferdige med sin tur slik at det totale styrkenivå ble tilstrekkelig. Vår vurdering førte også til at vi bygget og opererte en midlertidig leir for internering i tillegg til den kapasiteten KFOR har i Camp Bondsteel.

 

En vesentlig del av operasjonen var informasjonskampanjen som gjorde det klart at KFOR ville reagere robust på alle krenkelser på Kosovos side, og ikke tillate UCPMB noe fristed i Kosovo. Men de som ville legge ned våpnene før det kom til kamphandlinger ville bli løslatt etter avhør og registrering. Alle forhold under ett førte til at UCPMB gikk med på oppløsning og leverte inn sine våpen, og hele prosessen foregikk nesten uten blodsutgytelser.

For KFOR 5 var denne tidlige suksessen en erfaring som ga tillit og som demonstrerte verdien av samordnede operasjoner og fleksibilitet i styrkedisponering.

 

Vi kunne bygge på denne erfaringen da KFOR umiddelbart etter avslutning av operasjonen rettet mot GSZ svingte oppmerksomheten mot grenseområdet mot Makedonia.

Geriljaaktiviteten i GSZ i Presevo dalen hadde åpenbart støtte fra kretser i Kosovo, det samme kunne vi også se i forhold til Makedonia.
Konflikten i Makedonia var i ferd med å vokse til noe som kunne destabilisere hele regionen, noe som gjorde det nødvendig for KFOR å fokusere på dette, samtidig som KFOR og det internasjonale samfunn måtte motvirke påstander om at man tillot Kosovo-albanerne å fortsette sin væpnede aktivitet uten å gripe aktivt inn.

KFOR iverksatte operasjon EAGLE for å forhindre støtte fra Kosovo til NLA. Den besto i en øket tilstedeværelse i grenseområdet sammen med koordinerte avskjæringsoperasjoner gjennom hele Kosovo for å oppdage smugling av våpen og forsyninger til NLA. I denne prosessen videreutviklet vi etteretningssamarbeidet innen KFOR, og skaffet oss et forbedret grunnlag for å styre innsatsen basert på et felles etterretningsbilde.
Etterretninger er antagelig det som er vanskeligst å samordne i en multinasjonal operasjon, men erfaringene fra operasjon EAGLE er oppmuntrende. Spesielt at vi fikk til et felles senter for signaletterretning var et stort fremskritt, og så vidt jeg vet første gang i NATO.

Nå har partene i Makedonia kommet til en politisk løsning som vi vet innebærer innlevering av 3300 våpen fra NLA i bytte med politiske innrømmelser overfor det albanske mindretall i Makedonia. Fortsatt gjenstår visse beslutninger i parlamentet, men for øyeblikket ser det ut til at i hvert fall faren for borgerkrig er over.

Uten tvil har KFOR gjennom sine operasjoner redusert NLAs muligheter til å gjennomføre militære operasjoner. KFOR beslagla over 2200 våpen av forskjellige typer, mer en 170000 skudd, store mengder andre forsyninger sammen med muldyr og hester, og anholdt et stort antall personer i forbindelse med ulovlig aktivitet i grenseområdet.

 

Det jeg har sagt til nå viser klart at for KFOR 5 ble operasjonene i stor grad styrt av begivenhetene i områder som grenser opp til Kosovo.

Men i henhold til mandatet er en av de viktigste oppgavene for KFOR å skape trygge og sikre forhold innad i Kosovo. Denne oppgaven måtte selvsagt ivaretas hele tiden, og betinger at KFOR styrker er tilstede i hele provinsen, kontinuerlig.

Oppgavene er patruljering og tilstedeværelse, vakthold og kontroll rundt serbiske enklaver, husundersøkelser i jakt på våpen, eskorte av minoriteter, kontrollposter langs veiene og vakthold ved kirker og minnesmerker. I dette samarbeider KFOR nært med UNMIK politiet, og det er en målsetting at politiet gradvis tar over de oppgavene som naturlig hører inn under deres normale ansvar. Sammen med bevisst arbeid for å frigjøre KFOR fra en del statiske vaktoppdrag vil dette frigjøre militære avdelinger til mobile operasjoner, f eks rettet mot å forhindre fremveksten av nye albanske geriljabevegelser i grenseområdene.
Jeg er glad for å kunne konstatere at også på dette viktige feltet, sikkerhet og trygghet, fortsatte KFOR å gjøre en god jobb sammen med UNMIK politiet og Kosovo Police Service som nå vokser frem som grunnlaget for en egen politistyrke i fremtiden, en indikasjon er at antall mord er reduser med 40% og brannstiftelser med 30% i forhold til samme tid i fjor.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk følgende spørsmål fra lokale journalister: Du er nå den femte COMKFOR, Mitrovica er fortsatt delt, hvordan vil du løse dette?

Som kjent danner elva Ibar en grense mot det som er i all hovedsak en Kosovo- serbisk befolkning nord for elva. Ved siden av de lokale og personlige hendelser som gjør forsoning og samarbeid vanskelig over alt i Kosovo, kommer det her inn kompliserende forhold som har å gjøre med Serbias innflytelse og hensynet til påvirkning av Kosovos fremtidige status. Kosovo-albanerne ser Serbernes egenrådighet, mangel på aksept for UNMIK og KFOR’s myndighet og parallelle strukturer under Beograd’s innflytelse som et fotfeste for fremtidig serbisk kontroll med Kosovo. Fra Serbisk side oppfattes en hver ettergivenhet som aksept for et fremtidig uavhengig Kosovo, samtidig som Kosovo-serberne i nord med en viss rett føler at de klorer seg fast som de siste, etter at resten av Kosovo-serberne ble fordrevet fra sine hjem i hælene på de hjemrykkende jugoslaviske styrkene sommeren 1999.
De såkalte Brovokterne er vel den mest kjente delen av de parallelle strukturene, og har til i sommer vist evne til å kunne samle store, voldelige folkemengder til motstand mot KFOR og politiets forsøk på å normalisere forholdene.

I juni drøftet NATO rådet Mitrovica på initiativ fra Frankrike. Som kjent er det et fransk brigadehovedkvarter som har ansvaret for Mitrovica.
Hans Hækkerup og meg selv fremla våre synspunkter og anbefalinger for rådet som deretter ga et mandat for det videre arbeid med Mitrovica spørsmålet. UNMIK og KFOR utarbeidet så en helhetlig strategi for Mitrovica og det nordlige Kosovo som omfatter sikkerhet, lov og orden, lokalt selvstyre, økonomiske tiltak, offentlige tjenester, tilbakevending av fordrevne og tillitskapende tiltak. I erkjennelse av at det ikke er en militær løsning på problemet er hovedansvaret hos UNMIK, men KFOR satte raskt inn to ekstra kompanier på gatene i Mitrovica. Ikke først og fremst for å øke kampkraften, men for å vise flere flagg og synliggjøre at Mitrovica ikke er alene et fransk anliggende, men en sak for hele KFOR og derved hele det internasjonale samfunn.

Tilgjengeligheten på styrker gjorde at den første avdeling inn i Mitrovica nord ble et norsk kompani som på alle måter gjorde en flott jobb og som satte et eksempel for alle de kompanier som på rotasjon har fulgt etter. Hva som er effekten av dette tiltaket, og hva som skyldes andre forhold er vanskelig å måle, men det ga en bedre innsikt i de faktiske forhold i byen, bidro til økende grad av samarbeid med politiet, en noe mer robust opptreden overfor kriminelle og en redusert innflytelse for Brovokterne. Viktigst av alt, Mitrovica har vært rolig hele sommeren! Men, det er fortsatt en lang vei frem, løsningen er avhengig av et visst samarbeid fra Beograd, noe som vi arbeidet med i de møtene Hækkerup og jeg hadde med visestatsminister Covic, og sist men ikke minst, befolkningen i Mitrovica må selv ville en løsning!

 

La meg si noen ord om forsyningssituasjonen for KFOR. Etterforsyning av en styrke på 37000, rotering av avdelinger med personell og utstyr og permisjonstransporter krever sikre forsyningslinjer til enhver tid. Den eneste reelle vei- og jernbaneforbindelse går fra Tessaloniki gjennom Makedonia inn i Kosovo. Riktignok eksisterer det en vei fra Durres i Albania, men denne er så dårlig at kapasiteten er meget begrenset, vinterstid er den til tider ikke farbar, og den vil aldri bli noe annet enn et suplement, ikke et alternativ. Sårbarheten ved bare en forsyningslinje ble igjen tydelig da makedonske demonstranter i august – september blokkerte veien til Kosovo samtidig som myndighetene la vanskeligheter i veien for bruk av jernbanen. Det eksisterer selvsagt en forsyningssikkerhet i KFOR, og en del kan løses ved øket bruk av fly inn til Pristina og Dakovica samt at sivile kontraktører kan komme inn fra andre kanter, så situasjonen ble aldri kritisk, men det understreket igjen svakheten ved å være avhengig av kun en forsyningslinje.

KFOR støtter derfor NATO’s initiativ for å se på mulige avtaler med Beograd for bruk av alternative forsyningslinjer gjennom Serbia.

 

At det ikke er en militær løsning på situasjonen i Kosovo er antakeligvis å fastslå det selvsagte. Det vil være den politiske og økonomiske utvikling som til sist skaper forhold som gjør at området kan stå på egne ben, og de internasjonale organisasjoner trekke seg ut. Derfor er KFOR’s viktigste oppgave å sørge for stabilitet og sikkerhet slik at de demokratiske prosesser kan komme i gang og ta feste. Dette ledes av UNMIK som styrer Kosovo, og jeg så samarbeidet med UNMIK som uhyre viktig og helt avgjørende for å støtte opp om deres arbeid.

Dette samarbeidet foregår både på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Hans Hækkerup og jeg møttes sammen med våre nærmeste medarbeidere rutinemessig tre ganger i uken, senere bestemte Hækkerup og jeg at ett av disse møtene ble bare med oss to for å kunne føre mer uformelle diskusjoner.
De viktigste områdene for felles interesse er politiarbeid/lov og orden, valgene, tilbakevending av Kosovo-serbiske flyktninger og situasjonen i Mitrovica, men forholdene i Kosovo er slik at det nesten ikke er et eneste felt der ikke både den sivile og militære myndighet har interesser. Dette var meget tydelig i det tette samarbeidet mellom brigadesjefene, regionssjefene fra UNMIK og de regionale politisjefene.

Selvsagt oppstår det en del gnisninger mellom en så stor militær organisasjon som KFOR, og en enda mer multinasjonal og mangslungen organisasjon som UNMIK der organisasjonsforhold og styring kan være vanskeligere. Men det ble sagt av flere med erfaring fra tilsvarende konstellasjoner andre steder at samarbeidet i Kosovo fungerte svært mye bedre enn de tidligere hadde erfart, og for min del må jeg si at dette virket godt.

 

Kosovo Protection Corps, KPC, er en del av virkeligheten i Kosovo som jeg måtte forholde meg til. Som kjent ble KLA da NATO kom inn ikke oppløst, men etter avtale omdannet til KPC som skulle være en slags sivil beredskapsorganisasjon. Våpnene ble innlevert, men de fleste av lederne har tillatelse til å bære pistol, og de har et antall våpen for vakttjeneste og seremonier.

Problemet er at de selv ser seg som en militær organisasjon som venter på å kunne bli Kosovos fremtidige hær, mens det internasjonale samfunn har bestemt at de skal være en sivil beredskapsorganisasjon. Skal de bli det siste må de reduseres kraftig i størrelse fra dagens 5000, og de må gis utstyr og trening for oppgaven. Samtidig er det helt nødvendig å rense organisasjonen for personer som er involvert i kriminell virksomhet og/eller støtter opp om geriljavirksomhet i regionen, det er fortsatt altfor mange av denne kategorien og de har ingen plass hverken i en sivil beredskapsorganisasjon eller i en eventuell hær som skal tjene befolkningen i et fremtidig demokrati.

 

Dette bringer meg over til kriminalitet som antagelig er en av de største utfordringer for Kosovo selv, og for det internasjonale samfunn. Det vi ser er prostitusjon og smugling av alle slag, våpen, narkotika, mennesker, sigaretter og biler. Alt dette nært knyttet opp i geriljavirksomhet som UCPMB og NLA med målsetting ikke bare å forbedre situasjonen for albanere i området, men for noen også å beskytte sine lukrative kriminelle operasjoner, for andre å skape ”stor-Kosovo”, eventuelt ”stor-Albania”. Vi vet også at denne kriminaliteten har utløpere til resten av Europa (og Amerika), og at profitten delvis brukes til å finansiere geriljaorganisasjoner som setter freden og stabiliteten i hele området i fare.
Oppbygningen av et politi- og rettsvesen er i gang, men det vil ta svært lang tid før man har et apparat som på egen hånd kan ivareta lov og orden på en akseptabel måte. OSSE har som en del av UNMIK gjort en kjempejobb med etableringen av politiskolen der mer enn 4000 er utdannet til nå. Men de har bare gjennomgått kortvarige, elementære kurs og det vil ta år å bringe frem et politikorps med troverdighet i alle etniske grupper, og med kapasitet og ekspertise til å etterforske organisert kriminalitet. I mellomtiden er Kosovo helt avhengig av den internasjonale politistyrken, men med høyst varierende bakgrunn fra 52 forskjellige land, satt inn i en fremmed kultur med de språklige og andre problemer dette medfører, har også UNMIK politiet vanskeligheter med å komme avanserte kriminelle til livs.

Påtalemyndighet og domstoler må bygges opp fra grunnen, i mellomtiden må et lite antall overarbeidede internasjonale anklagere og dommere ta unna så godt de kan, ofte må de også ta de enkle sakene fordi Kosovar dommere ikke har integritet til å dømme rettferdig i saker mot personer av en annen etnisk bakgrunn.
I KFOR 5 la vi stor vekt på samarbeidet med politiet for redusere den alvorlige kriminaliteten, men det er store vanskeligheter med å komme fra etterretnings-

informasjon til beviser som holder i en rettssak. Det er også begrenset militær kapasitet til å utføre den type avansert overvåkning og etterretning som er nødvendig i disse sakene.

Evnen til å bekjempe organisert kriminalitet, som er nær knyttet til væpnet ekstremisme i området, må styrkes, både for å oppfylle KFOR’s mandat om å gi sikkerhet og trygghet, og som en forutsetning for at den internasjonale innsatsen etter hvert kan trappes ned. Derfor må landene fortsette å støtte opp under, og øke, UNMIKS anstrengelser på dette felt, dvs både med dommere, anklagere og erfarne politifolk i mange år fremover, og vi må bedre den militære evnen til å bidra effektivt i denne kampen.
Inntil lov og orden er etablert er det nødvendig for COM KFOR å kunne bruke den myndighet som er gitt gjennom 1244 til å internere personer som utgjør en trussel mot sikkerheten. I min tid var dette særlig aktuelt for personer som ble tatt for støtte til, eller medlemskap i, UCPMB eller NLA.

 

Avslutningsvis vil jeg minne om at Kosovo når en viktig milepæl den 17. november med valgene til parlament. Hans Hækkerup og UNMIK nedla et imponerende arbeid i å få utarbeidet det såkalte ”Constitutional Framework” som fastsetter Kosovo’s institusjoner og styresett som et betydningsfullt skritt på veien mot en endelig politisk løsning for området.
Hva denne løsningen vil bli, og hvor lang tid det vil ta, skal jeg være forsiktig med å spå om.

Men jeg bare minner om at mens 1244 omtaler Kosovo som en del av Jugoslavia, finnes det neppe én Kosovo-albaner som nå er villig til å akseptere noen form for styre fra Beograd.

Forholdet rundt mennesker som er savnet etter krigen er fortsatt et åpent sår, og nesten ingen av de ca 120000 Kosovo-serberne som ble fordrevet eller flyktet har vendt tilbake. Etnisk hat og vilje til voldsbruk ville nå antagelig føre til ny krig uten nærværet av en sterk internasjonal sikkerhetsstyrke.

Økonomien må bringes i orden, og folk må få jobber, arbeidsløsheten er meget stor og ødeleggende for forsøket på å skape et stabilt samfunn.

I tillegg vil det være vesentlig hva som skjer i området rundt Kosovo. Hvordan vil Serbia og Jugoslavia stille seg? Hvordan går det med Montenegro? Vil det være et Jugoslavia også i fremtiden? Hva skjer videre i Makedonia? Vil vi se en ny geriljabevegelse under nye bokstavkombinasjoner i noen av disse områdene når vårsola begynner å skinne?

 

Av det som jeg har sagt fremgår det at jeg ikke ser noen snarlig mulighet for å kunne redusere vesentlig NATO’s militære engasjement – faren for at alt man har investert da ville gå tapt, er for stor. Men det vil antagelig bli både nødvendig, mulig og riktig å tilpasse styrkene til de reelle utfordringene, i stor grad er dette kampen mot kriminalitet og ekstremisme samtidig som man beholder evnen til å utgjøre en troverdig militær avskrekking mot andre trusler mot sikkerhet og stabilitet som meget vel kan dukke opp i dette området.

 

Avslutning

Helt til slutt, la meg si at jeg er fornøyd med, og stolt over, den jobben som KFOR gjorde mens jeg hadde det privilegium å være sjef.

Vi beviste at hovedkvarterene i Karup og Stavanger er vel kvalifiserte til å påta seg også slike oppgaver for NATO alliansen, noe som man burde se på også å utnytte i fremtiden, og våre to hovedkvarter samarbeidet utmerket i forberedelser for, og løsningen av dette oppdraget.

Norge som lead-nation stilte opp på en skikkelig måte, og viste at vi har avdelinger og personell med profesjonalitet til å støtte opp om sjefen for en slik styrke.

I oppmerksomheten rundt ledelsen av KFOR 5 skal vi heller ikke glemme den norske bataljonen som fortsetter å fylle sin rolle i KFOR på en fremragende måte som vårt svært viktige, permanente bidrag til KFOR.

 

For meg personlig var KFOR 5 en særdeles interessant og givende erfaring, jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten, og jeg sender en takk til alle de dyktige menneskene som sto på sammen med meg for å gjøre en skikkelig innsats.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. november 2001
ved Oberst Arne O. Hagtvedt
Sjef for Jegerkorpset Akershus regiment

FORSVARETS MILITÆRFAGLIGE UTDANNINGSSTUDIE

Ærede formann – kolleger!

 

Innledning

Jeg takker for invitasjonen til å orientere om Forsvarets militærfaglige utdanningsstudie, eller FMUS som jeg for enkelhets skyld vil kalle den heretter.

Utdanning i sin videste forstand utgjør en meget stor andel av Forsvarets ”årlige omsetning”, og derfor er dette naturligvis et svært sentralt tema. I Forsvaret er vi jo under kontinuerlig utdanning og kompetanseoppbygging gjennom hele karrieren, enten den er kort- eller langvarig – såkalt ”livslang læring”.

La meg innledningsvis understreke at det jeg skal omtale her i kveld er arbeidsgruppens anbefaling slik vi leverte den til oppdragsgiver. Anbefalingen er så vidt jeg vet nå ute på høring internt i Forsvaret, og jeg er ikke del av denne stabsbehandlingen. Derfor står det jeg sier kun for egen og arbeidsgruppens regning.

Som en start kan det passe med en påstand:

”Det drives mye god utdanning i Forsvaret!”

Dette høres kanskje kjent ut for de fleste, og det er mye sant i det også! Likevel er det mange sider ved dagens militære utdanningsordning som kan forbedres. La meg også ta med et annet utsagn som gjelder militær utdanning:

Forsvaret har, utfra virksomhetens karakter, både et faglig og moralsk ansvar for å gi soldater, befal og offiserer den beste utdanningen som finnes!

Jeg går ut fra at det er bred enighet om det?

Det er mitt anliggende her i kveld å omtale noen av de tingene som kan og bør forbedres, slik det fremkommer av arbeidsgruppens anbefaling. Oppdraget ble opprinnelig gitt av Forsvarsdepartementet, og FO nedsatte i fjor sommer en arbeidsgruppe med meg som leder på heltid. I tillegg har hver forsvarsgren hatt en deltaker på deltid. FMUS ble iverksatt pr 1 august 2000, og anbefalingen ble levert til FO/P&Ø 1 september i år.

Gjennomføring:

  • Innledningsvis vil jeg si litt om bakgrunnen for FMUS, og mandatet for arbeidsgruppen.
  • Det kan være tjenlig med noen ord om dagens utdanningsordning. Videre litt om de viktigste utfordringene i utdanningen, og litt om forutsetninger og rammer for fremtidig militær utdanning. Herunder er det naturlig å komme inn på en del forhold som ikke bare gjelder selve utdanningsordningen, men også disponerings- og avansementsordningen for befal i Forsvaret. Det dreier seg altså om Befalsordningen, – BO 95.
  • Deretter skal jeg gi en beskrivelse av hovedmodellen for den anbefalte fremtidige utdanningsordningen, og knytte noen kommentarer til hvert av utdanningsnivåene.
  • Organiseringen av fremtidig utdanning er et sentralt tema, og jeg skal også gi en kort skisse av hvordan vi ser for oss dette.
  • Som en oppsummering og avslutning vil jeg forsøke å beskrive en ”visjon” om Forsvarets utdanningsordning, slik den kan komme til å beskrives for kommende befalsgenerasjoner.

Det er dessverre ikke tid til å gå inn på alle sider av arbeidsgruppens anbefaling her i kveld, så jeg vil kun berøre noe av det viktigste. Det vil bli anledning til spørsmål og kommentarer etter foredraget, og kanskje kan jeg da utfylle bildet noe mer.

 

Bakgrunnen for studien

Det er jo slik at man ikke nødvendigvis behøver å fikse på noe som fungerer godt. Spørsmålet blir da om et virkelig er behov for å gjøre noe med utdanningsordningen?

Svaret er jo for så vidt gitt, men la meg likevel nevne noen forhold:

  • Selv om det drives mye god utdanning i Forsvaret er det et faktum at utdanningsordningen ikke har vært gjenstand for en overordnet og omfattende gjennomgang tidligere. Det er i seg selv god nok grunn til å se nærmere på den, nå da alt annet i Forsvaret er under omveltning.
  • Det som har skjedd med Forsvaret de siste månedene og som førte frem til St.prp.nr.45 er vel kjent for alle, og er selvsagt også del av bakgrunnen for utdanningsstudien.
  • prp.nr.38 (1995-96), ”Om ny befalsordning i Forsvaret” (BO 95) har nå virket siden 1998. Den er allerede endret på flere punkter, og det har vært et ønske om å justere og revidere ordningen i pakt med tidens og fremtidens krav. FMUS var primært rettet mot den ene av BO 95’s tre deler: Utdanningsordningen. Likevel er det slik at endringer i utdanningsordningen nødvendigvis fører til endringer i resten av BO 95. BO 95 skal revideres, – et arbeid som vel er i oppstartfasen nå.
  • Ordet ”kosteffektiv” forekommer i mandatet. Vi forsøkte f eks å finne data om hvor mange militære og sivile ansatte som arbeider med utdanning – direkte og indirekte – i Forsvaret, og hvor mye penger vi bruker på utdanning. Det finnes ingen slik oversikt, fordi våre rapporteringssystemer er ikke innrettet mot det. Man ville kanskje tro at antall elever til utdanning til enhver tid skulle reflektere strukturens størrelse og innhold, og kompetansebehovene som var generert av dette. Tilsynelatende er det ikke slik. Da er det jo ikke lett å påvise at Forsvarets utdanningsordning produserer det befalet vi faktisk trenger, med riktig kompetanse, i riktig antall, til riktig tid og pris etc. Jeg tror det blir vanskelig å leve med dette videre – – – -.
  • Forsvaret har fått noen nye, grunnleggende dokumenter å forholde seg til i de siste årene:
  • Forsvarets verdigrunnlag
  • Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD)
  • Handlingskompetansebegrepet (metode-, lærings-, fag-, strategisk og sosial kompetanse).

Verdigrunnlaget og FFOD skal være grunnlaget for alt vi driver med, og da må de implementeres ned til laveste nivå. Den tankegangen som fremstilles her må også prege det militære utdanningssystemet. Det krever noe mer enn bare en ordre eller et vedtak, og vil bli en lang prosess. Spørsmålet er om vi har det rette doktrinære grunnlaget for fremtidig militær utdanning, eller om vi så å si trenger en ”doktrine for læring”? Arbeidsgruppen mener at vi trenger det, og har fremlagt et utkast til en slik ”Læringsfilosofi for Forsvaret””.

 

Dette var noen av de viktigste faktorene.

 

 

 

 

 

Mandatet for studien

Mandatet for arbeidsgruppen var ganske detaljert, og bestemte bl a at studien skulle deles inn i to deler slik:

Forstudien (010800-310101):

  • ”Forstudien skal kort analysere/beskrive dagens utdanningsordning/modell i den hensikt å belyse i hvilken grad fremtidige behov kan ivaretas, og gi føringer og grunnlag for arbeidet med hovedstudien.
  • Befalsordningen av 1995 (BO 95- utdanningsdelen) skal vurderes i forhold til tidsriktighet og hvorvidt den er fremtidsrettet nok til å ivareta en ny utdanningsordning.
  • Forsvaret bruker årlig store ressurser på utdanning (militært og sivilt) utover det obligatoriske. I hvilken grad Forsvaret gjør seg reell nytte av denne utdanningen skal belyses i forstudien.”

Hovedstudien (0102-310801):

  • ”Arbeidsgruppen skal i fase to, hovedstudien, utarbeide en anbefaling om hvordan en fremtidig utdanningsordning og modell bør se ut for å være riktig balansert, kosteffektiv og løse fremtidens utfordringer.
  • Arbeidsgruppen skal også vurdere en samordning av skoler både innen og på tvers av forsvarsgrenene.
  • Videre skal det vurderes hvorvidt vi klarer å fange opp de behov for egenkompetanse den teknologiske utviklingen medfører, og de behov komplekse materiellprosjekter krever.
  • Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner (internasjonalisering) øker i omfang, og arbeidsgruppen skal også vurdere og gi anbefalinger for den fremtidige utdanning sett i perspektiv av dette.”

Målet med studien var å fremskaffe grunnlag for en anbefaling om Forsvarets fremtidige utdanningsordning, herunder overordnede mål og utdanningsmodell (organisering).

 

Studien skulle avgrenses til å omfatte den militærfaglige utdanningen, samt befal utdannet ved sivile utdanningsinstitusjoner (sivil KS).

Den skulle ikke omfatte utdanning av soldater, sivile, voksenopplæringen, lærlingordningen eller etter – og videreutdanningsreformen (EVU). Studien skulle heller ikke omfatte økonomiske analyser. Vi skulle imidlertid ta hensyn til pågående endringer/omorganiseringer innen utdanning.

Dagens utdanningsordning

Jeg skal ikke bruke mange ord på dagens utdanningsordning, – den forutsettes kjent av de fleste. Likevel vil jeg påpeke at vi selvsagt tok utgangspunkt i dagens ordning, og derved tok vi også utgangspunkt i de historiske, tradisjonelle og kulturelle faktorer som har ført til den ordningen vi har i dag. Det er altså ikke slik at vi f eks startet med et forbilde fra et annet land, eller ønsket å forandre noe bare for forandringens skyld.

 

La meg her og nå understreke en ting:

Utgangspunktet for studien var ikke en ”elendighetsbeskrivelse”. Utgangspunktet var at det meste av utdanningen som drives i Forsvaret faktisk er bra og nyter høy anseelse både innad og utad, men samtidig er det mye som kan forbedres. Dette må vel sies å være et meget positivt utgangspunkt? Det er fortsatt sant at ”DET DRIVES MYE GOD UTDANNING I FORSVARET!” At det faktisk er slik indikerer noe om hvilket potensiale som ligger i den militære utdanningsordningen hvis vi makter å utbedre feilene, styrke de svake områdene, rasjonalisere og effektivisere der hvor det er ønskelig og mulig.

 

Utfordringer

Hvilke er de viktigste utfordringene for militær utdanning? Noen stikkord kan være:

  • Globalisering og internasjonalisering
  • Læringsrevolusjonen og den teknologisk utviklingen
  • Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologien (IKT)
  • Sikkerhetspolitisk utvikling i verden generelt
  • Strukturendringer i Forsvaret
  • Synliggjøring av Forsvaret og våre behov i fremtiden
  • Rekruttering til Forsvaret
  • Kompetanseforvaltning
  • Spørsmålet om breddekompetanse (generalisten) vs smalere kompetanse (spesialisten).
  • Kosteffektbetraktninger

Rene militære utfordringer vil det bli nok av i fremtiden. Profesjonaliseringskravet til militært personell øker, og det er den internasjonale utviklingen som setter standarden også for oss. Uforutsigbarheten mht internasjonale operasjoner er stor. Samtidig forvalter Norge så store naturressurser (olje, gass, fisk) at det kan bli en nasjonal sikkerhetspolitisk utfordring å være militært i stand til å beholde råderetten over alt dette. Det gis ingen garantier for ”Peace in our time” på hjemmebane, og Forsvaret må produsere og vedlikeholde kompetanse og kapasitet for å løse oppgaver så å si på to fronter, – en hjemme og en utenlands. Slik er det i dag, og slik vil det være fremover.

Militær utdanning må reflektere det økende kravet om evne til å operere i et ”Combined Joint miljø, både hjemme og utenlands. For å oppnå dette må det allerede på grunnleggende befalsutdanningsnivå innføres elementer som øker forståelsen for den større militære sammenhengen, og dette må vedlikeholdes og videreutvikles oppover i utdanningsnivåene.

Et nærliggende poeng er også at vi raskt må gjøre noe slik at vi på en systematisk måte hever språkkompetansen hos befalet, – primært mht militært engelsk. I internasjonale operasjoner kan en lagførers manglende engelskkunnskaper faktisk få like store skadevirkninger som om det gjaldt en stabsoffiser.

 

Det kan stilles mange spørsmål om den teknologiske utviklingens innvirkning på vår fremtidige utdanning. Det vil føre for langt å bli spesifikk her. Imidlertid kan det fastslås at mens teknologien i seg selv blir mer komplisert blir brukergrensesnittet ofte enklere. Dvs at operatørene – herunder også befalet – må forstå hva systemene kan gjøre og hvordan de utnyttes, men uten at alle i detalj må vite hvordan de er konstruert og hvordan det ser ut inni ”de svarte boksene”.

Hvorvidt vi klarer å fange opp de behov for egenkompetanse utviklingen medfører, avhenger av flere forhold. Realfaglig kompetanse blir en av nøkkelfaktorene, og her vil Forsvaret møte de samme problemene som det sivile samfunnet.

Søkningen til realfagsstudier på universitetsnivå ved årets inntak sank med 10% ift fjoråret.[1] I 2002 vil Norge mangle 5000 ingeniører og 1000 sivilingeniører. I 2010 vil vi ha 13000 ingeniører og 3000 sivilingeniører for lite ift de behovene vi ser i dag.[2]

Vi må altså vurdere særskilte utdanningstilbud for å hjelpe søkere opp på riktig nivå mht realfag, før de starter på den aktuelle militære utdanningen.

Rekruttering er en annen viktig faktor. Hvis Forsvaret ikke skal sakke akterut i konkurransen om de få realfaglig kvalifiserte kandidatene som blir tilgjengelig må vi gjøre noe proaktivt mht rekruttering.

Informasjonstidsalderen vil påvirke de fleste sider av utdanning og virksomhet. Evnen til ”Kunnskapsbehandling” blir viktigere. Studier av krav til fremtidige militære ferdigheter viser også økende behov for kognitive ferdigheter. Dette vil også måtte ivaretas i militær utdanning. IKT vil i enda sterkere grad prege Forsvaret i fremtiden. IKT vil stille krav om kompetanse til alt personell. Den tid er over da en offiser kunne unnlate å skru på PC’en sin om morgenen ”fordi jeg ikke liker PC’er!”

Det må vurderes om alle som starter på fremtidig befalsutdanning i Forsvaret bør tilføres IT-kompetanse tilsvarende ”Datakortet” (Norsk: DK. Engelsk: European Computer Driving License).

 

 

Forutsetninger og rammer for fremtidig militær utdanning

Forsvaret kan i fremtiden ikke tillate seg å ”spare på kompetanse”, – tvert imot. Kompetansespennet og kompetansebehovet i Forsvaret er og forblir meget stort, og utdanningen vil være preget av det. Av dette følger at Forsvaret må fremstå som en lærende organisasjon, hvor læring og kompetanse i videste forstand kontinuerlig er i sentrum for all aktivitet.

Kompetanse identifisert som en kritisk suksessfaktor i St.prp.nr.45 (2000-2001) (sitat):

Et moderne og fleksibelt Forsvar må være basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet. Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne forsvar som det tar lengst tid å bygge opp, og som må vedlikeholdes og utvikles fortløpende. Det er en kapasitet som ikke kan improviseres, men som er en forutsetning for fleksibilitet på andre felter. (sitat slutt)

I sum kan man derfor kanskje si følgende:

”PERSONELLETS KOMPETANSE ER FORSVARETS VIKTIGSTE RESSURS”.

Vi trenger et fleksibelt utdanningssystem som kan skreddersy kompetanse ift fremtidige krav. Systemet må struktureres etter ”Just-in-time-prinsippet”. Det betyr økt bruk av kurs, seminarer og e-læringsbaserte moduler gjennom hele karrieren.

Vi vil trenge mange offiserer med generelt høy teknologisk egenkompetanse, og disse kan utdannes både ved militære skoler innen- og utenlands, og kanskje i vel så stor grad ved sivile skoler. Dessuten må Forsvaret innse at begrepet ”toprofesjonsoffiseren” blir viktig (og er det allerede). Dette gjelder behovet for offiserer som i tillegg til den militære kompetansen har kompetanse til å drive fredsdriften vår.

Forsvarets utdanningsnett må være tilgjengelig for alle, og må ha et meget bredt etter- og videreutdanningstilbud. Det må være tilgjengelig i alle våre etablissementer, basert på det beste innen tilgjengelig teknologi.
Dette kan bli dyrt, men det vil være mye dyrere å ikke legge det opp slik. Prisen vil komme til syne i form av sviktende rekruttering og synkende kompetanse hos befalet.

For å gi mulighet for faglig fordypning og oppbygging av virkelig dybdekompetanse må befalskorpset inndeles i bransjer. Vi har foreslått operativ, forvaltning og teknisk bransje, med tilhørende tjenestefelt. Dette vil bl a tilfredsstille BO 95’s krav om å legge til rette for såkalte ”horisontale karrierer”.

Kompetanseutviklingsprosessen i Forsvaret må være dynamisk og kontinuerlig og sikre at Forsvaret besitter, anvender og utvikler den kompetanse som kreves for å nå våre mål og utføre våre oppgaver i fred, krise og krig. Vi må utvikle og implementere et kompetanseutviklings- og forvaltningssystem – som fungerer. Individuell kompetanse- og karriereplanlegging og –veiledning skal sikre at personell med riktig kompetanse kommer i riktig stilling til riktig tid.

Forsvaret må utvikle og tilby personellet en ”kompetansegaranti”. Dette skal være en anerkjent utdanningsstandard som sikrer vårt personell den riktige anerkjennelse for den utdanningen de har fått i Forsvaret. Derved gir vi dem også en ekstra plattform hvis/når den enkelte slutter i Forsvaret for å gå over i sivil sektor, – noe som kan virke positivt på rekrutteringen.

Utvikling innen sivil og militær utdanning

Fremtidig militær utdanning må sees i sammenheng med utviklingen innen sivil utdanning i Norge og internasjonalt, og med militær utdanning i andre land.

Det skjer en kraftig utvikling på de fleste områder innen læring og kompetanse i sivil sektor. Måten vi lærer på – og måten vi lærer å lære på – er forandret, evalueringsmetodene endres osv. Skolesystemet (også det militære) er i sin natur konserverende, og sliter normalt med ressursknapphet på flere viktige områder. Utdanningssystemets struktur og organisasjon gjør at det har problemer med å følge utviklingen.
Gapet vil øke progressivt pga utviklingens hastighet og skolesystemets manglende evne til å henge med. Vår utdanningsordning må bygges om slik at den evner å fange opp den utviklingen som faktisk skjer, siden utviklingen styres av forhold utenfor vår kontroll. Prosesser og metoder innen utdanning må vurderes på nytt.

De utviklingstrekk vi nå ser for oss er ikke særegne for Norge, og vi ligger bare i startgropen i forhold til en rivende utvikling på svært mange samfunnsområder.

Industrisamfunnet fortrenges av informasjonssamfunnet. Denne utviklingen er et faktum i hele verden – sivilt og militært – og kan ikke reverseres. Det er allerede gått femten år siden et herværende statssekretærutvalg hevdet at de endringene vi nå står ovenfor vil representere større endringer enn da vi gikk fra å være et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn.

I informasjonssamfunnet er kunnskap og kompetanse det sentrale! Det meste vil baseres på evnen til å finne og utnytte informasjon, og evnen til ”knowledge management”. Samtidig er kravet om kunnskap og ferdigheter absolutt økende.

Personer som starter en militær utdanning i dag og i fremtiden har brukt mer tid på skolegang enn tidligere generasjoner, og har andre og høyere forventninger og krav til den militære utdanningen. De vil se på militær utdanning som et mulig springbrett til andre yrker i større grad enn før, og de vil ha høye forventninger til det militære utdanningssystemet.

Det betyr at vi har en økende utfordring i å beholde de rette personene etter at vi har utdannet dem. Samtidig blir det viktig å gi personellet muligheter til å slutte i Forsvaret etter en viss tid, med forventning om et konkret tilbud ifm avgangen (bonus, støtte til sivil etter- og videreutdanning etc).

Sosiale forhold påvirker oss også. I 1999 var gjennomsnittsalderen for menn som giftet seg i Norge hele 34,8 år, – for kvinner 31,6 år.[3] Det forteller oss bl a at den endelige etableringen i familiesammenheng skyves ut i tid til fordel for utdanning og jobbing (men også at flere lever i samboerforhold før ekteskap inngås). Det er vanlig blant unge mennesker i dag å ”shoppe utdanning” av flere slag over lengre tid.
Mange tar sine endelige valg i 30-årsalderen, mens dagens ledergenerasjon i Forsvaret normalt var gift og hadde tatt sitt yrkesvalg midt i tyveårene. Dette kan si oss noe om hvordan fremtidig befal vil reagere på utdannings- og jobbtilbud i Forsvaret, slik vi selv markedsfører dem.

Som nevnt vil de generelle kompetansekrav som stilles i samfunnet (nasjonalt/internasjonalt) også gjelde i forhold til befalet. I tillegg må militær utdanning være rettet mot å tilføre befalet de nødvendige menneskelige og faglige forutsetninger som gjør dem i stand til å ivareta den rolle (”Dette forventer vi av deg som offiser”) og funksjon (leder, soldat, politi/ordensmakt) tjenesten måtte kreve. Dagens krav til den militære profesjon er forskjellig fra hva som var tilfelle for bare ti år siden.

  • For det første representerer den teknologiske utviklingen og innføring av nytt og sofistikert materiell andre krav enn tidligere.
  • For det andre var Forsvaret innrettet mot et ”kald krig” scenario. I dag vektlegges nye former for krig og konflikt slik de fremkommer gjennom FFOD, og i forhold til internasjonale fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner.
  • For det tredje representerer FFOD krav om en annen mentalitet enn tidligere. Forståelse av krigens natur (herunder ledelsesfilosofi), krav til selvstendighet, kreativitet og handlekraft er eksempler på dette.
  • For det fjerde vil deltakelse i internasjonale operasjoner innebære at offiserene må kunne forstå, forholde seg til og være i stand til å håndtere kosmopolitiske normer (menneskerettigheter og menneskerettslover), forskjellige språk og kulturer. Disse forhold reiser også prinsipielle spørsmål ved den lederkompetanse offiserene må inneha for å kunne ivareta sin rolle og funksjon som befal.

Det kreves at offiseren har den nødvendige menneskelige modenhet, integritet, respekt, utholdenhet, dybdekunnskap og forståelse innenfor relevant militærteori og -teknologi. Nødvendig helhetsforståelse vil være forankret i offiserens bevisste og reflekterte yrkesidentitet samt evne til analytisk/logisk resonnering forut for beslutningstaking. Og legg merke til at dette gjelder det yngste befalet også – ikke bare de eldre og mer erfarne!

Det er vesentlig at Forsvarets utdanningssystem legger nettopp disse forholdene til grunn når valg av innhold og ikke minst pedagogiske tilnærminger velges.

 

Akademisk basert militær utdanning

I tråd med utviklingen for øvrig må også den militære utdanningen gi muligheter til akademisk basert kompetanseoppbygging. Dette fordi Forsvaret faktisk trenger befal med slik kompetanse. Det er intet mål å gjøre den rent militære utdanningen ”sivil” i innhold, – snarere tvert om. Målet er å få den militære profesjonsutdanningens akademiske innhold akkreditert og godkjent ift det sivile utdanningssystemets krav. Det betyr at våre skoler og lærekrefter må holde et visst akademisk nivå, i tråd med kravene i det sivile utdanningssystemet. Prosessen for å oppnå dette har startet allerede.

Vekttallsgodkjenning av militær profesjonsutdanning er en forutsetning for at vi skal klare å rekruttere personell til militær utdanning i fremtiden. Dette må følges opp videre slik at all militær utdanning gir vekttallsuttelling ift det sivile utdanningssystemet. Forsvaret må samordne bruken av vekttall ved de forskjellige militære skoler og nivåer.

Hvis offiserer skal ha muligheter for akademisk kompetanseoppbygging gjennom karrieren, må den akademiske plattformen legges ved oppstarten på krigsskolen. Metodelære i form av Ex.phil/Ex.fac (tilsv) er det vanlige grunnlaget for akademiske studier. Forsvaret bør også legge dette til grunn. Vi trenger ikke opprette egne utdanningstilbud på dette området, men nytte de sivile institusjonene.

De som har Ex.phil/Ex.fac (tilsv) før krigsskolen skal selvsagt ikke behøver å ta den om igjen, og de som må ta den kan gjøre det f eks ved å nytte sivile studietilbud, Voksenopplæringen på eget tjenestested, studier via Internett eller annet før fysisk fremmøte på krigsskolene.

Det som er nødvendig av spesifikk militær metodelære kan læres på krigsskolen slik det skjer allerede i dag.
En presisering:

GBU er ikke en akademisk utdanning på høgskolenivå. Den vil heller ikke i fremtiden få et sterkere akademisk preg, – snarere tvert imot. Innholdet i GBU er i hovedsak grunnleggende militært og praktisk og legger vekten på lederskap og lederutvikling, men GBU danner altså grunnlag og forutsetning for videre militær utdanning. Likevel vil det også i fremtiden være naturlig å gi vekttall for en del av utdanningen på dette nivået.

 

Kompetanse og kompetanseforvaltning

Ofte betraktes satsing på kompetanse som en ren kostnads- eller utgiftspost. Det er feil! Utdanning og kompetanse er en nødvendighet – ikke et nødvendig onde eller et velferdsgode (alt ettersom hvilken synsvinkel man har).

Forsvarets kompetansebeholdning, dvs den kompetanse som er tilgjengelig, anvendbar og verdifull, er et av Forsvarets mest sentrale aktiva for å sikre verdiskapning og overlevelse.

Verdiskapning er i denne sammenheng produksjon av stridsevne (styrkeproduksjon, operativ virksomhet og logistikk). Det er imidlertid helt sentralt at Forsvaret innser at vi ikke ”eier” kompetanse, men at det er den enkelte medarbeider som faktisk besitter den i form av kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger. Forsvaret får tilgang på kompetansen gjennom å etablere et kontraktsforhold til den enkelte medarbeider. Forsvaret er dermed sårbart dersom sentrale medarbeidere forlater oss.

 

Karriere og kompetansebegrepet

Man kan ikke si noe om utdanning uten å komme inn på karrierebegrepet. Da er man selvsagt inne på et følsomt felt i militær og sågar nesten i politisk sammenheng. Karriere er en ting som interesserer og berører alle.

I denne forbindelse vil jeg sitere fra en studie gjort av Rigmor Grimsø i 1995 under tittelen ”Rotasjon og karriere i Forsvaret”:

Det synes ikke å være noen universell definisjon av begrepet karriere, men en relativt vanlig tolkning er ”individets yrkesmessige livsløp». Langt de fleste forbinder likevel karriere med oppadgående yrkesmobilitet. En ser for seg en stige med mange trinn, hvor en person som har «gjort karriere» befinner seg høyt oppe. I den utstrekning sideordnede stillinger er aktuelle, anses de bare som nødvendige for videre «stigning». Dette karakteriserer langt på vei oppfatningen av karriereutviklingen i Forsvaret. Beordring eller søkning til stillinger på samme rangsnivå tilfredsstiller karrierekriteriet «varierende tjeneste», og er direkte eller indirekte forutsetninger for senere opprykk. En del stillinger i et karrieresystem blir klart oppfattet som karrierestillinger, dvs. befordrende for den videre karriereutviklingen. Andre oppfattes som dead-end stillinger. I Forsvaret blir spesielle bransjer, ikke minst den tekniske, oppfattet som blindgater for den som har ambisjoner om å komme seg opp i systemet. Egentlig er ordet karriere utledet av det latinske «carrus» – kjerre -, og betød «bane for kappkjøring». Derved er begrepet, slik vi benytter det i arbeidslivssammenheng, i realiteten en metafor for den «kappkjøring» mange oppfatter at det yrkesaktive livet er. Tolker vi karriere som individets yrkesmessige livsløp, er det klart at karriere kan innebære bevegelser i alle retninger: vertikalt, horisontalt og lateralt. I individets vertikale karriere finner en – ikke minst på dagens vanskelige arbeidsmarked – økende eksempler på det som kalles nedadgående mobilitet. Ikke desto mindre vil karrierebegrepet for de aller fleste være forbundet med oppadgående yrkesmobilitet.(sitat slutt)

Forsvaret bør snarest ta en avklaringsrunde ift hele karrierebegrepet. Arbeidsgruppen har lagt Grimsørapporten til grunn, og mener at de tankene som fremkommer om karrierer; – dvs horisontale vs vertikale karrierer, er fullt gyldige f eks i forbindelse med revisjonen av BO 95.
 

Rigmor Grimsø sier det slik:

Forsvaret synes også, i motsetning til det sivile arbeidsliv, å legge større vekt på utvikling av offiserenes karriere som sådan, fremfor Forsvarets behov. Ved tilsetting i stilling blir derfor ofte utvikling av offiserens kompetanse et viktigere kriterium enn bruk av hans/hennes kompetanse[4].

Det er jo litt av et tankekors ifm problemet med å få rett person på rett plass?

Det må foretas en kompetanseanalyse for alle stillinger i Forsvaret. Utgangspunktet må være nye stillingsbeskrivelser som utarbeides både for freds- og krigsoppsetningene. Disse stillingsbeskrivelsene må være kvalitetssikret ved at ledelsen på ulike nivåer i Forsvaret aktivt deltar i godkjenningsprosessen, og at de utarbeidet på grunnlag av samme mal. Denne malen må være utviklet på basis av handlingskompetansebgrepet. (metodekompetanse, læringskompetanse, fagkompetanse, strategisk kompetanse og sosial kompetanse).

 

Behov for spesialisering og fordypning – bransjeinndeling

Forsvaret har et funksjonelt betinget behov for befal med et begrenset, men ofte svært spesialisert kompetanseområde, som kan dekke stillinger i delfunksjonsområder i det lavere skikt av befalskorpset. Både strengt funksjonelle årsaker og utviklingen generelt tilsier at Forsvaret nå må legge til rette for økende grad av spesialisering. Det kan være tjenlig å inndele befalskorpset i tre hovedbransjer:

  • Operativ bransje er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene militære disipliner med vekt på ledelse og kommandoføring av fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner i fred, krise og krig. Utdanningen omfatter både felles- og forsvarsgrenspesifikke disipliner.
  • Teknisk bransje er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene tekniske fagdisipliner som teknisk eller våpenteknisk, herunder også ledelse av personell på fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner innen disiplinen. Utdanningen omfatter også militære disipliner, – både fellesdisipliner og forsvarsgrenspesifikke.
  • Forvaltningsbransjen er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene forvaltnings- og forpleiningsdisipliner, herunder også ledelse av personell på fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner innen disiplinen. Utdanningen omfatter også militære disipliner, – både fellesdisipliner og forsvarsgrenspesifikke.

Et funksjonelt inndelt befalskorps hvor befalet gis anledning til å fordype seg innen et tjenestefelt i en bransje, – over tid, er en logisk konsekvens av de behov som Forsvaret har og har hatt lenge. Dette var også Forsvarskomiteens syn ifm behandlingen av St.prp.nr.45 i juni. Vi anser en utdanningsordning basert på et bransjeinndelt befalskorps som det mest tjenlige, og anbefaler at dette innføres.

 

Læringsfilosofi for Forsvaret

Hva angår den innholdsmessige (pedagogiske) siden av utdanningen fremkommer det tydelig at det er de samme ideologiske vindene som blåser hos de nasjoner vi normalt sammenligner oss med mht militær utdanning. Innenfor det skandinaviske området finner vi de samme likhetstrekk. Ikke overraskende finner vi de samme utviklingstrekkene innenfor sivil utdanning.

Det er også vel å merke seg de erfaringene man gjorde under reformarbeidet av utdanningssystemet i New Zealand. Her ble det iverksatt store reformer uten at disse var tilstrekkelig avledet av en gjennomarbeidet, forstått og akseptert læringsfilosofi. Iht dem selv erfarte New Zealand at reformen førte til et dårlig resultat fordi den konsentrerte seg om administrasjon og ikke om en grunnleggende endring av lærings- og undervisningsfilosofi. Det foreligger en overhengende fare for at vi kan gjøre den samme feilen dersom Forsvaret ikke utarbeider en filosofi for læring og undervisning i forkant av reformer i det militære utdanningssystemet. Arbeidsgruppen har imidlertid lagt frem et forslag til en slik læringsfilosofi som del av vår anbefaling.

Det må avsettes tilstrekkelige ressurser for å sikre at offiserer og lærere innenfor Forsvarets utdanningsvirksomhet får tilstrekkelig formell opplæring som gjør den enkelte i stand til å bli fortrolig med forutsetninger for moderne militær utdanningsvirksomhet.

Forsvarets læringsfilosofi skal si noe om de verdier (bl a Forsvarets verdigrunnlag), grunnsyn, forutsetninger og det utvidede kunnskapsbegrepet (handlingskompetansebegrepet) og metoder som legges til grunn for valg av ulike lærings- og undervisningsaktiviteter. Gjennom å ha et bevisst forhold til hva vi gjør – hvorfor vi gjør det – og hvordan vi gjør det (og hvorfor på denne spesielle måten) vil skolene fremstå som ansvarlige, profesjonelle, fremtidsrettede og gode læringsinstitusjoner. Dette er forhold som vektlegges i større og større grad blant potensielle søkere til gitte utdanninger.

Læringsfilosofien skal være en ”DOKTRINE FOR LÆRING I FORSVARET”. Den skal bidra til å etablere en helhet og sammenheng i måten vi tenker og organiserer læring og undervisning på ved de respektive skoler. Med en slik tilnærming vil også dannelsesdimensjonen i utdanningen ivaretas, ved at det gjennom utdanningen legges det til rette for at elevene tilegner seg kunnskaper som forenes med Forsvarets kultur, standarder, forventninger og krav.

 

Hovedmodell for ny utdanningsordning

Vårt forslag til hovedmodell for utdanningsordningen ser slik ut:

Modellen er basert på dagens ordning, hvor utdanningen er nivådel i tre nivåer:

  • Grunnleggende befalsutdanning (GBU), gir sersjant/kvartermesters grad
  • Grunnleggende offisersutdanning (GOU), gir fenriks grad
  • Videregående offisersutdanning (VOU). VOU er igjen inndelt slik:
    • VOU I (”Mastergradsutdanning” på to år)
    • VOU II (Stabsskolen – ett år)
    • VOU III (Forsvarets Høgskole)

Det legges opp til en fleksibel ordning med mulighet for ”avgangspakker” allerede fra 30-årsalderen. Ordningen baseres på det vi kaller ”kompetansegarantien” som vi mener Forsvaret bør etablere som en norm for det militære utdanningssystemet.


Om grunnleggende befalsutdanning:

Kravene til GBU-befal vil ikke bli lavere på noen måte. De befinner seg på det laveste nivået i hierarkiet, men forventes likevel å fremstå som ”Primus Inter Pares” (den fremste blant likemenn) mht egenferdighet som soldat og militær leder.

Dagens GBU i Forsvaret varierer i tid fra 8 uker til ca tre år. Det kan være mange grunner til at lengden varierer, men den er i dag ikke godt nok kvalitetssikret mht den felles og grunnleggende plattformen; – de grunnleggende militære ferdighetene. En generell tilbakemelding fra avdelinger og enheter er at sersjanter og kvartermestere jevnt over er faglig flinke etter skoleperioden, men at de har svakheter ved sine grunnleggende militære ferdigheter. Dette er en nokså generell påstand, men den indikerer at ”noe” bør gjøres for å styrke denne delen av utdanningen. Samtidig er det også mange områder hvor GBU-befal sies å være gode.

Det synes som om det ikke er noen felles plattform for å vurdere hva som er ”godt nok” mht GBU i Forsvaret. Dette indikerer i seg selv at problemet snarest bør tas opp til full vurdering.

Vi har ikke kunnet påvise den angivelige svikten i grunnleggende militære ferdigheter ved konkrete tall eller annet empirisk grunnlag. Likevel er tilbakemeldingene fra store deler av Forsvaret sammenfallende på dette området. Dette kan indikere at man ønsker en kvalitetsheving, men uten å ha konkrete punkter å bygge ønsket på foreløpig.

Det er flere årsaker til at GBU bør styrkes. Ikke minst de krav som dukker opp ifm internasjonale operasjoner setter søkelyset på risikoen ved å ha GBU-befal som er unge, usikre og uerfarne i sin rolle. Når Forsvarets innsatsstyrke (FIST) nå etableres med menige mannskaper på kontrakt vil vi få menige med til dels lang tjeneste og erfaring bak seg. Mange av dem vil ha full førstegangstjeneste og en eller flere kontingenter i internasjonale operasjoner bak seg før de starter tjenesten i FIST. Det kan bli problemfylt for begge parter om disse mannskapene må ledes av sersjanter og kvartermestere med en GBU som har gitt dem en for svak plattform mht grunnleggende militære ferdigheter.

En måte å styrke GBU på er å ivareta de etter hvert mange som søker utdanning etter fullført førstegangstjeneste og kanskje en eller flere kontingenter i utenlandstjeneste. Disse bør etter søknad tas inn til en seks måneders konsentrert befalsutdanning hvor lederskap og lederutvikling er det viktigste. Grunnleggende militære ”soldatferdigheter” har de jo fra før. Etter skoleperioden gjennomføres en praksisperiode av samme varighet som for de som går regulær GBU i våpenet. Infanteriet har gode erfaringer med en ordning som ligner dette, og jeg tror denne varianten av GBU kan bli svært verdifull for alle forsvarsgrenene i fremtiden.

Vi tar altså utgangspunkt i at GBU generelt bør styrkes mht grunnleggende militære ferdigheter – der hvor det påvises konkrete behov for det. En slik analyse må komme som en oppfølging til FMUS. Den må foretas på felles basis i Forsvaret, men må gå i detalj inn på den enkelte forsvarsgrens og bransjes behov. Målet er å finne tiltak som kan beholde og bygge videre på det beste i dagens GBU, fjerne ting som innvirker negativt, sette inn tiltak som styrker felter hvor det er påvist svakheter og fremfor alt samordne og kvalitetssikre utdanningen bedre enn i dag.

GBU anbefales gitt en ramme på fra to til max tre år, – litt avhengig av forhold internt i forsvarsgren/våpen/bransje. Det vil dessverre heller ikke i fremtiden være mulig å ha en lik og felles GBU i hele Forsvaret.

Vår anbefaling er også at man etter fullført skoleperiode av GBU oppnår sersjant/kvartermesters grad.

(For å oppnå offisersgrad må man gjennomføre offisersutdanning, – dvs krigsskole.)

Utskrevet Befal (UB) -ordningen anses som uaktuell i sammenheng med fremtidig GBU i Forsvaret. Den korte utdanningstiden er ikke kompatibel med de kompetansekrav som må stilles til sersjantbefalet, og vi anbefaler at den opphører.


Om grunnleggende offisersutdanning:

Forstudien indikerte klart at KS-utdanningen i Norge er god. Den er imidlertid også svært forskjellig i de tre forsvarsgrenene. Også for GOU er det et spørsmål om behov for styrking av utdanningen.

Det er tegn som tyder på at de tre krigsskolene utvikler seg forskjellig mht en del viktige, grunnleggende forhold. I seg selv er det intet mål at GOU skal være identisk i forsvarsgrenene. Det er tvert imot et klart faglig og profesjonsbetinget behov for å drive utdanningen iht spesifikke behov innen forsvarsgrenene. Uten en forsvarsgrenvis identitet og kunnskap vil offiserene ikke ha forutsetninger for å utdannes og tjenestegjøre på fellesnivået. Utdanningsinstitusjoner på høgskolenivå bør altså ha en viss frihet til slik utvikling, men det må hele tiden fremholdes at offiserene som uteksamineres kan komme til å tjenestegjøre sammen i felles miljøer forholdsvis kort tid etterpå. De vil også vurderes sammen, f eks når de søker på fellesstillinger. Da blir det uheldig hvis de er produkter av ”bedriftskulturer” som er mer forskjellige enn de behøver å være. Følgelig bør det sikres at den nødvendige felles plattform i GOU videreutvikles og opprettholdes.

 

Alle som skal bære offisers grad bør i prinsipp ha en felles, grunnleggende kompetanseplattform, uansett bransje eller tjenestefelt. Det betyr at noe må gjøres for å samordne og videreutvikle det som i BO 95 kalles kvalifiseringskurs.
Disse gjennomføres i dag på forskjellige måter i forsvarsgrenene, med fra 3 måneder til ett års varighet. Resultatet er at offiserene etter utdanningen ikke har en felles plattform. Dette er uheldig, og må unngås i fremtiden.

En utvidelse til tre års krigsskole vil muliggjøre en større grad av samordning, fordypning og modning i GOU. Tre års krigsskoleutdanning vil gi grunnlag for en fremtidig Bachelorgrad.

Vår anbefaling tilsier altså en treårig krigsskole, organisert som følger:

  • år: Grunnleggende offisersutdanning i egen forsvarsgren, men mest mulig felles/samordnet mellom forsvarsgrenene. Også dette året vil ha et visst forsvarsgrenspesifikt innhold. En del kadetter vil ikke ta lengre offisersutdanning enn dette (”kvalifiseringskurs”).
  • år: Mer vekt på forsvarsgrenrettet spesialisering.
  • år: Bransje-/våpen-/fagfeltrettet spesialisering som også kan gjennomføres ved utdannings- og kompetansesentra og operative enheter i forsvarsgrenene.

Gjennomgående fag (forsvarsgren-/bransjevise) gjennomføres over hele utdanningens lengde i nødvendig utstrekning.

Plikttjenestens varighet etter GOU bør være på en-til-en-basis.

Vi har anbefalt at ingeniørutdanning på høgskolenivå tas inn som en linje på krigsskolene. Alle krigsskolene bør være linjedelte, og dublering av utdanningstilbud må unngås. Dette vil lette samordning og rasjonalisering av utdanningen. Det vil være naturlig å finne kadetter med alle tre uniformsfargene ved hver av de tre krigsskolene.

 

GOU fører som sagt frem til fenriks grad.

 

Om videregående offisersutdanning:

Iht vår definisjon er all utdanning utover den grunnleggende å betrakte som videregående. Vi har som arbeidstittel nyttet betegnelsen VOU – Videregående Offisers-Utdanning. Denne har vi inndelt i tre nivåer:

VOU I er akademiske fordypningsstudier av minimum to års varighet, og skal sikre Forsvaret offiserer med dybdekompetanse innen relevante fagområder. For at denne utdanningen skal rekruttere må det beskrives et behov for den typen kompetanse i stillingsbeskrivelser.

Studietilbudene må dekke Forsvarets behov for kompetanse, og potensielle søkere må se nytten av å søke VOU I. Dette kan oppnås bl a ved å stille krav om VOU I i visse stillinger som i tid ligger nært en avsluttet VOU I. Rekrutterende vil det også være at VOU I gir muligheten for å oppnå Mastergrad, og derved grunnlag for en videre akademisk kompetansepåbygging. Ordningen bør omfatte all akademisk basert videregående utdanning på nivået over GOU, inkludert stipendiatordningen.
Som i dag bør VOU I samlokaliseres med og være tilknyttet de respektive krigsskolene.

 

VOU II (stabsskolen) bør utvikles til en ettårig stabsskole som gir allmenn høyere stabsoffisersutdanning i Forsvaret. Det er mange muligheter mht å utvikle et slikt studietilbud, og en generell ”generalstabsutdanning” med tilhørende eksamener er en av dem. En slik utvikling kan bidra til å skape et korps av dyktige generalstabsoffiserer i alle forsvarsgrener og på fellesnivået, – noe som flere andre land med hell har praktisert. VOU II bør tilbys til utvalgte offiserer som skal inn i kommando- og stabsstillinger, uansett bransje.

Seleksjonsprosessen til VOU II må fokusere på om studiet kommer på rett tid til rett søker.

Det er ikke sikkert at det er påkrevet med stabsskole for alle som skal oppnå oberstløytnants/kommandørkapteins grad i fremtiden. Det spørsmålet kan også avgjøres ut fra andre kompetansevurderinger. VOU II bør derfor ikke nødvendigvis være en ”karriereskole” på den måten at man må ha den for å få opprykk til høyere grad.

Stabsskolen vil tross selvfølgelig dette opprettholde et visst preg som ”karriereskole”, siden den ikke kan gis til alle. Det er intet galt i det. Forskjellen ligger i at det også kan være andre karriereskoler på dette nivået, og til noen stillinger på dette gradsnivået er det også unødig å kreve stabsskole.

VOU III (Forsvaret Høgskole) er den høyeste nasjonale militære utdanningen, og gis til utvalgte offiserer på oberstløytnant/oberst (tilsv) nivå. Rekrutteringen til FHS ligger i det karrierefremmende aspektet. Offiserer bør i motsetning til dagens ordning kunne søke/konkurrere seg til opptak. Det vil heve kvaliteten ved skolen ytterligere at man kan velge blant flere kvalifiserte kandidater. Faglig innhold og krav til evaluering av skolens elever ift prestasjon må vurderes nærmere. Skolens forskjellige kurstilbud kan komme til å endre seg ift dagens.

 

 

En annen fremstilling av hovedmodellen indikerer noe om karriereaspektet. Det er ikke snakk om et ”Opp-eller-ut”-system slik f eks USA praktiserer det, men snarere om en funksjonell seleksjon ift Forsvarets reelle behov slik de fremkommer gjennom kompetanseanalyser og stillingsbeskrivelser.

Organisering av fremtidig militær utdanning

Mye av hemmeligheten i en rasjonell utdanningsordning ligger selvsagt i selve organiseringen i den. Antagelig har vi mye å hente på dette feltet.

Samordning og sammenslåing av skoler på de forskjellige nivåene, innen og på tvers av forsvarsgrenene, har allerede kommet langt. Vi får f eks nå en felles utdanning i hele Forsvaret for luftvern, militærpoliti, sanitet og transport. Imidlertid er det illusorisk å tro at man kan slå sammen all GBU til en befalsskole, eller de tre krigsskolene til en. Det er på de grunnleggende nivåene man gir den utdanningen som skal gjøre befalet i stand til å tjenestegjøre på fellesnivået, og skaper den forsvarsgrenvise identitet og kompetanse som er en forutsetning. Derfor trenger vi fortsatt forsvarsgrenvise befals- og krigsskoler innen en del felter.

Stabsskoleutdanningen er i dag felles, og bør fortsette å utvikle seg. Den forsvarsgrenvise spesialiseringen som er nødvendig for å kunne tjenestegjøre på fellesnivået forutsettes dekket ved egne utdanningspakker i regi av forsvarsgrenene.

Når jeg snakker om organisering av utdanningen er det naturlig å komme inn på spørsmålet om en fremtidig ”skoleorganisasjon” i Forsvaret. Det er allerede bestemt opprettet et Forsvarets Skolesenter (FSS) på Akershus. Sjefen for skolesenteret skal ha ansvar for all utdanningsvirksomhet i Forsvaret. Det dreier seg selvsagt ikke om et nytt ”superinspektorat” som har all fagkompetansen inne de forskjellige felter i Forsvaret, heller om det nivået og den institusjonen som er ansvarlig for å utvikle og styre ”hvordan vi lærer” og ”hvordan vi lærer å lære” i Forsvaret. Arbeidet med å utvikle den nye organisasjonen har startet opp.

Et naturlig spørsmål som må avklares i nær fremtid blir hvordan ressursene til utdanning skal håndteres? Hvis vi ser på styringssystemet for øvrig er det jo slik at den som har oppgaven også får ansvar, myndighet og ressurser til å løse sine oppdrag. Oppdragsgiver bestiller et produkt, – en løsning, av ham. Det er nærliggende å se for seg en modell hvor utdanningsorganisasjonen under FSS får tildelt ressurser til å produsere det produktet oppdragsgiver bestiller. Vi har anbefalt at det ses nærmere på en slik løsning, for å kunne utvikle en rasjonell og effektiv utdanningsorganisasjon i fremtiden.

 

Avslutning

La meg som en oppsummering forsøke å beskrive den fremtidige utdanningsordningen som en ”visjon”, slik den kan bli fremstilt for potensielle søkere til grunnlaggende befalsutdanning:

GRUNNLEGGENDE BEFALSUTDANNING – BEFALSSKOLEN

Den grunnleggende befalsutdanningen (GBU) eller befalsskolen – består av to deler: En skoleperiode og en praksisperiode. Fordeling og gjennomføring kan variere fra skole til skole og mellom forskjellige linjer i forsvarsgrenene.

Man søker seg inn på GBU med sin sivile utdanning som grunnlag. Det er ikke krav om generell studiekompetanse, bortsett fra på de linjene hvor utdanningens innhold naturlig krever det. Det stilles imidlertid visse krav til fysisk skikkethet for å komme inn på GBU. Hvis du f eks har litt svake realfagkarakterer, men ønsker å søke deg inn på en GBU med realfaglig innhold, har Forsvaret tilbud om forkurs i realfag før skolestart.

GBU har forskjellig varighet, form og innhold, avhengig av hvilken forsvarsgren, bransje eller linje du søker, men ingen av dem varer kortere tid enn to år. De lengste er på tre år.

Mange finner ut at de ønsker befalsutdanning etter at de først har fullført førstegangstjenesten i en av forsvarsgrenene. En god del av disse har også vært ute i internasjonale operasjoner i en eller flere kontingenter i tillegg. Med en slik bakgrunn kan du søke direkte på et spesielt seks måneders grunnleggende befalskurs som bygger videre på de grunnleggende militære ferdighetene du allerede har ervervet deg. Kurset fokuserer spesielt på lederutvikling og lederskap, – de grunnleggende militære ferdighetene har man jo allerede fått gjennom tidligere tjeneste. Etter fullført skoleperiode blir du beskikket til sersjant eller kvartermester, og så følger praksisperioden ute ved en av Forsvarets enheter, avhengig av hva slags GBU du har startet på.

I praksisperioden vil du få kontinuerlig veiledning og oppfølging fra kvalifisert befal, og du vil også bli fulgt opp fra befalsskolen du har gått på. Du må i perioden gjennomføre visse etter- og videreutdanningsmoduler og bestå disse for å kunne bestå den fullstendige GBU. Det vil være gode tekniske og praktiske muligheter for etter- og videreutdanning uansett hvor du tjenestegjør. Du vil kunne benytte deg av flere utdanningstilbud i tillegg til de obligatoriske. Det bl a er tilrettelagt for slik utdanning ved hjelp av den bærbare PC’en du fikk utlevert på befalsskolen. Med den kan du logge deg på Forsvarets utdanningsnett eller andre muligheter i alle Forsvarets etablissementer. PC’en blir din til odel og eie hvis du fullfører og består utdanningsmodulene under praksisperioden. Den lokale undervisningslederen vil i tillegg kunne tilby personlig veiledning og oppfølging i henhold til din personlige kompetanseutviklingsplan.

Når du har bestått praksisperioden kan du velge å slutte i Forsvaret, eller du kan søke kontrakt og tjenestegjøre i en eller flere perioder som sersjant eller kvartermester, innen- eller utenlands. I denne tiden vil du ha gode muligheter til å fortsette din egen sivile kompetanseoppbygging, selv om det viktigste fortsatt vil være den praktiske tjenesten du skal utføre. Du vil etter et bestemt system kunne rykke videre opp i gradene innenfor sersjant-/kvartermesternivået. Militær videreutdanning og spesialisering vil være mulig mens du tjenestegjør på dette nivået.

 

GRUNNLEGGENDE OFFISERSUTDANNING – KRIGSSKOLEN

Med fullført GBU og generell studiekompetanse samt god fysisk skikkethet har du grunnlag for å søke GOU eller krigsskolen. Du kan søke på alle de tre krigsskolene, uansett hvilken forsvarsgren du har vært i under GBU. Den første perioden på GOU skal brukes til å ta ”forberedende” eller Ex.Phil/Ex.Fac/tilsv. GOU er grunnleggende offisersutdanning i en akademisk ramme, og det er nødvendig å legge den akademiske grunnplattformen før selve den militære utdanningen starter. Forberedende kan du ta på flere måter: Universitet, høgskoler, utdanningsavdelingen i din egen leir/stasjon, internett etc.

Det første året på krigsskolen vil du gå sammen med noen som allerede har kommet inn på en sivil utdanning på høgskolenivå (såkalt ”sivil KS-utdanning”), men som må fullføre det grunnleggende offisersåret før de kan starte på sin sivile utdanning. Noen andre vil alt ha fullført den sivile utdanningen og skal nå ta offisersutdanningen på ett år før de kan tjenestegjøre i en spesiell bransje eller fagfelt. Dere vil alle ha status som kadett, med egne distinksjoner.

På krigsskolen kan du velge mellom flere linjer, og ofte vil det være samsvar mellom den bransjen du var i på GBU-nivået og den som velges på GOU.

Det første året er en generell og grunnleggende offisersutdanning som bygger på den kompetansen du tilegnet deg på GBU-nivået. Året er preget av fellesutdanning, og du vil kunne tjenestegjøre sammen med kadetter fra alle tre forsvarsgrener. Ikke alle vil drive samme utdanning hele veien, for tilbudene er moduloppbygget og tilpasses til den enkelte linjes og bransjes behov.

Det andre året på krigsskolen vil være mer rettet mot din egen forsvarsgren og bransje, og det praktiske innslaget i utdanningen vil øke. Lederskap og lederutvikling vil være et særlig viktig gjennomgående fag i hele skoletiden.

Det tredje året kan for noen kadetter mest bli tilbrakt ute i forsvarsgrenens kompetansemiljøer eller ved enheter. Andre vil allerede i det andre året ha tilbrakt mye tid ved en sivil høgskole, og vil fortsette med det i det tredje året.

Alle kadetter, uansett forsvarsgren eller linje, vil få anledning til å vedlikeholde sine praktiske militære ferdigheter og fysiske form, og til å praktisere sine fremtidige jobber under kyndig veiledning i reelle rammer. Når du er ferdig med den treårige krigsskolen vil du i tillegg til din militære grad som fenrik minst ha fullført en Bachelorgrad. Etter GOU vil du måtte gjøre plikttjeneste i samme antall år som utdanningen varte. Ved plikttjenestens slutt kan du velge å søke om yrkestilsetting i Forsvaret, du kan søke om å tjenestegjøre på kontrakt et antall år eller du kan slutte i Forsvaret.
VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ I

Det er viktig med praktisk erfaring i offisersyrket. Etter GOU må du derfor tjenestegjøre i minst to år før du kan søke videre militære skoler. Hvis du velger å fortsette i Forsvaret er det nye utdanningsmuligheter som åpner seg. Forsvaret har behov for mange typer videregående sivil og militær utdanning som bygger på GOU. Den nærmeste kalles VOU I eller ”Masternivået”. Denne utdanningen er toårig og har et bredt tilbud av fordypningsstudier innen- og utenlands, ved sivile eller militære utdanningsinstitusjoner. Du vil som elev være tilknyttet en av krigsskolene siden disse skolene administrerer VOU I-ordningen, men har ikke status som kadett på dette nivået. Derfor beholder du din offisersgrad og lønn under studiet.

Kanskje har du valgt en slik utdanning at du vil tilbringe to år ved et universitet eller høgskole innen- eller utenlands, hvor du i hovedsak vil være sivil student blant likesinnede. Eller kanskje du har valgt et militært fordypningsstudium innen- eller utenlands, og studerer under svært militære omstendigheter. Når du er ferdig med VOU I og har fullført din Mastergrad er du klar for å gå inn i tjeneste igjen i din aktuelle forsvarsgren og bransje. Her vil du tjenestegjøre videre i noen år. Sannsynligvis vil du nå begynne å tenke ditt endelige yrkesvalg.

Hvis du av en eller annen grunn velger å slutte i Forsvaret nå når du er i 30-årsalderen vet du at du har fått med deg en god del. For det første har du den generelle militære utdanningen din. Så kommer den unike lederutdanningen og praksisen som du ikke får andre steder enn i Forsvaret, og som i seg selv er et stort aktivum på det sivile markedet. Det du nå kan og står for fremgår tydelig av den ”kompetansegarantien” som Forsvaret gir til sitt befal. Det er en vel kjent standard som beskriver den militære og sivile kompetansen du har fått i tjenesten. Kompetansegarantien medfører også at du, hvis du velger å slutte, kan velge en ”avgangspakke” bestående av økonomisk bonus, stønad til videre utdanning eller omskolering eller et par andre ting. Slike avgangsmuligheter vil være tilgjengelige fra 30-årsalderen og oppover mot pensjonsalderen. Du står selvsagt fritt i å søke deg tilbake til Forsvaret etter en tid utenfor, etter bestemte regler.

 

VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ II STABSSKOLEN

Når du som yrkesoffiser har tjenestegjort i noen år til er det naturlig å søke seg inn på VOU II; -stabsskolen. Dette er en ettårig generell stabsoffisersutdanning i inn- eller utland. På dette tidspunktet er du major eller orlogskaptein. Studiet her er rettet mot Forsvarets behov og er svært krevende, men det vil også på dette nivået være mulig å drive fordypningsstudier som kan gi akademiske vekttall. I tilknytning til skolemiljøet i Forsvarets skolesenter på Akershus festning vil det etter stabsskolen være mulig å drive akademiske studier på doktorgradsnivå (PhD) innen flere fag og emner.
For å være søknadsberettiget på VOU II må du gjennomføre og bestå en forkursmodul. Den er tilgjengelig som distribuert læring, – noe som betyr at du kan gjennomføre den der du er uten å reise til Oslo. Etter stabsskolen vil din videre tjeneste bringe deg inn i stabsstillinger på midlere og høyere nivå, og også til sjefsstillinger. Enkelte offiserer vil i perioder kunne tjenestegjøre i sivile stillinger i andre etater, som del av en videre kompetanseoppbygging i militær sammenheng.

 

VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ III FORSVARETS HØGSKOLE

Det siste trinnet i den militære utdanningsordningen er VOU III eller Forsvarets Høgskole. Den har flere typer kurs, og det lengste er ettårig. Her må du være oberstløytnant eller kommandørkaptein, – unntaksvis oberst eller kommandør, for å være søknadsberettiget. De som kommer inn på denne skolen vil gå sammen med sivile medelever fra den private og offentlige delen av sivil sektor. Normalt går det også utenlandske militære elever på FHS. Skolens utdanningstilbud er spesielt rettet mot ledere på midlere og høyere nivå i Forsvaret, offentlig forvaltning, næringsliv og media.

 

ETTER- OG VIDEREUTDANNING

Forsvaret har et meget omfattende kurstilbud for å komplettere utdanning som gis på sivile og militære skoler. Alle kurs er behovsbetinget, enten for å kvalifisere deg for en jobb du har eller for en du skal inn i. Mange av dem er lagt opp slik at du ikke trenger reise bort fra der du tjenestegjør, men kan bruke e-læringsmetoder og andre moderne undervisningsmetoder fra ditt vanlige tjenestested. Utdanning i Forsvaret drives etter ”Just-in-time-prinsippet”. Det betyr at en viss del av utdanningen på alle nivåer vil ha et litt mer ”tidløst” preg, mens det meste vil være tilpasset den kommende tjenesten din. Dette skyldes bl a den teknologiske utviklingen, som går så fort at det er fare for at kompetanse går ut på dato hvis utdanningen har for langvarig siktemål. De aller fleste av Forsvarets utdanningstilbud er i prinsippet åpne for både militære og sivile. Forsvaret oppmuntrer alle sine ansatte til kontinuerlig kompetanseheving, og legger til rette for dette på så mange måter som mulig.

Tanken er at all relevant kompetanseheving styrker individets, og dermed Forsvarets, kompetansenivå.

 

 

Helt til slutt kan det passe med et sitat fritt etter statsminister Sir Winston Churchill:

”THIS IS NOT THE END. IT IS NOT EVEN THE BEGINNING OF THE END, BUT IT IS THE END OF THE BEGINNING.”

Dette kan illustrere vårt syn om at en omforming av Forsvarets utdanningsordning må begynne for at vi skal ha det befalet vi trenger om noen få år. Det blir spennende å se hva som skjer med utdanningen i de nærmeste årene!

 

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN!

[1] NRK Nordnytt, mandag 27 august 2001.

[2] Anton B: Nilsen, NITO, 6 okt 2000.

[3] VG 9 august 2001

[4] ”Rotasjon og karriere i Forsvaret”, Rigmor Grimsø 1995, pkt 1.9, side 18.

Forsvaret i omstilling

Debattinnlegg i Oslo Militære Samfund 29. oktober 2001

Av Sjef for Fellesstaben, Forsvarets overkommando

Generalmajor Svein Ivar Hansen

 

  1. september

Terroranslagene mot USA den 11 november vekket oss alle fra den ”normaltilstand” vi hadde etablert i forkant og etterkant av Stortingets vedtak 13 og 14 juni – med fokus på omstilling av Forsvaret – og distriktspolitikk eller Forsvaret i en ny tid. Hendelsene den 11 september satte fokus på et moderne og åpent demokratisk samfunns sårbarhet. En ny situasjon – en helt annerledes katastrofe, krise og etter hvert krig enn den vi har planlagt for.

En slik situasjon – en annen enn den vi til enhver tid planlegger for – er vel erfaringen vi gjør oss hver gang en katastrofe, krise eller krig bryter løs. Det bør igjen ha lært oss at evne til å handle – reagere fleksibelt og raskt, kommunisere med andre, evne til samhandle med andre, forflytte oss og ikke minst omstille oss hurtig, og sist, men ikke minst evne til å opprettholde militære kapasiteter med kvalitet over tid, blir helt essensielt i tiden fremover.

Den 11 september satte også fokus på Forsvaret, og ikke minst at Forsvaret umiddelbart blir etterspurt både til beskyttelse av samfunnet og til å bidra med kapasiteter for samhandling med andre allierte utenfor landets grenser, noe som nettopp gir beskyttelse også for vårt eget samfunn.

Her hjemme viste det seg at vi må være i stand til å reagere raskt, stille faktiske styrker på bena for beskyttelse av egne og allierte militære installasjoner, og som bidrag og støtte til politiets beskyttelse av viktige samfunnsinstallasjoner med relevante midler, – og være i stand til å vedlikeholde beskyttelsen over tid.

Mer enn alt, viste terroranslaget og den påfølgende biologiske trusselen at utfordringer mot samfunnet ikke kan håndteres av en instans alene, men at det kreves et tverrfaglig og integrert samarbeid mellom militære og sivile instanser. Beskyttelsen er heller ikke et rent nasjonalt anliggende, da faren for terror mot Norge først og fremst er et resultat av den internasjonale situasjon, som vi ikke kan distansere oss fra.

Terroranslaget har også konsekvenser for våre tradisjonelle forsvarsoppgaver. Helt siden den andre verdenskrig har vårt forsvar basert seg på å gjøre et eventuelt angrep mot Norge til et angrep på hele NATO gjennom Atlanterhavstraktatens artikkel 5.

Grunnfjellet i den allierte hjelpen var forsterkninger fra USA, og Artikkel 5 var ankeret som bandt oss fast til grunnfjellet. Vårt fokus har faktisk vært at det er her – på norsk territorium – at eksistenskrigen utkjempes av alliansen med USA som den desidert største bidragsyter. Det blir derfor en øyeåpner for alle at terroranslagene mot USA den 11 september rokker ved dette grunnfjellet.

For, den første gang Artikkel 5 blir erklært, er det faktisk USA, vår fremste sikkerhetsgarantist, som ber om vår støtte, både politisk og militært. Dette understreker med all tydelighet gjensidigheten i NATO-medlemskapet, en gjensidighet som for de fleste ikke var like klar under den kalde krigen, men mer ble betraktet som en ensidighet.

For Norge er det helt vitalt at vi nå makter å stå ved de forpliktelsene vi har påtatt oss. Hvis vi ikke klarer det, vil vi i første omgang marginaliseres. På sikt, og det er mye viktigere, vil manglende innsats føre til at NATOs troverdighet og vår egen stilling i alliansen undergraves, og med det vår mulighet til selv å få hjelp om det trenges. Hva som vil være et riktig bidrag, vil være resultat av en politisk prosess som vi foreløpig bare ser konturene av. Det er allikevel viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis bare er vår egen oppfatning av hva som er et troverdig bidrag som teller, men hvordan våre allierte oppfatter dette. Det som er sikkert, er at terroranslaget understreker behovet for at også det norske Forsvaret kan brukes som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, – og ikke bare som et lokalt nødvergeinstrument. Dette må også få en konsekvens for hvordan vi videreutvikler vårt forsvar gjennom den store omstilling vi står overfor.

Troverdighet blir et nøkkelord; troverdighet i forhold til våre politiske myndigheter; troverdighet i forhold til våre allierte samarbeidspartnere, og sist, men slett ikke minst, troverdighet innad i Forsvaret. For meg innebærer troverdighet at vi faktisk har et Forsvar til enhver tid som er i stand til å gjennomføre de oppgaver vi er pålagt, eller sagt på en noe annen måte, et forsvar som ikke utgir seg for å kunne mer enn det faktisk er i stand til.

Samtidig ser det ut til at terroranslaget kan ha skapt en ny dimensjon i samarbeidet mellom USA og Russland. Amerikanske styrker bruker baser i det tidligere Sovjetunionen i sin krig mot terrorismen. Presidentene Putin og Bush opptrer samstemt og koordinert. Slikt samarbeid kan etter mitt syn føre til et sikkerhetspolitisk klima som ikke minst Norge vil kunne nyte godt av, og kan muligens ytterligere redusere sjansen for interessemotsetningen i våre nærområder og derigjennom en tradisjonell militær konflikt i norsk territorium.

Moderniseringen av Forsvaret

Dette understreker behovet for fortsatt nytenkning og modernisering av Forsvaret. Selv om det er et hovedmål for omstillingsprosessen å få bukt med ubalansen, mellom mål og midler, drift og investering, langsiktige planer og kortsiktige løsninger, er Forsvarets hovedproblem ikke noe som alene kan løses ved å tilføre mer penger.

Det er imidlertid helt klart at dersom Forsvaret ikke blir tilført tilstrekkelige ressurser til – i et langsiktig perspektiv – å anskaffe, vedlikeholde og drifte den struktur Stortinget har vedtatt, vil dette uvegerlig føre til at forsvarsstrukturen raskt forringes. Etter noe tid har den ikke sin største verdi i reell stridsevne, men at den på papiret ser mer imponerende ut gjennom sin størrelse. Dette kunne muligens være en gangbar strategi under den kalde krigen, da den internasjonale situasjonen tillot at vi kunne holde kortene tett til brystet så lenge vår nasjonale eksistens ikke var truet.

Det forsvarsbudsjettet som den avtroppende regjeringen foreslo, kunne føre store deler av forsvarsstrukturen i denne retningen. Da ville det bare i begrenset grad hjelpe at enkelte andre områder tilsynelatende ble styrket.

Foreløpig vet vi ikke hva slags forsvarsbudsjett den nye regjeringen vil gå inn for, selv om signalene tilsier at den vedtatte strukturen vil bli finansiert. Det viktige blir da at vi ikke faller for fristelsen til å definere innholdet i strukturen på en slik måte at det igjen blir strukturelementer som er best egnet på papiret. Det blir altså vesentlig at innholdet blir reelt, og ikke minst at vi styrer pengestrømmen slik at det bidrar til en modernisering av hele strukturen. Moderniseringen er en ikke minst en forutsetning for å oppnå synergier mellom strukturelementene.

Forsvarsplanlegging er en virksomhet med lang tidshorisont. Mye av materiellet har en levetid på 20, 30 ja opptil 40 år. For å kunne drive troverdig forsvarsplanlegging er det derfor vesentlig at vi har en forutsigbar økonomi. Dessverre lyktes ikke bestrebelsene på å oppnå en økonomisk forsvarsavtale i Stortingsforhandlingene i sommer. En slik avtale ville vært et kvantesprang i arbeidet med å planlegge den videre forsvarsutviklingen, og en viktig hjelp i arbeidet med å unngå å ødsle samfunnets midler i planlegging av urealistiske prosjekter.

En modernisering er også et absolutt nødvendig skritt i den retningen som NATO går i. Den 11 september har overhodet ikke stanset alliansen behov for Defence Capabilities Initiative -DCI. Tvert imot, en forsering av initiativets innhold i tid synes å bli resultatet. Gjennom moderniseringsprosessen , – DCI, – og NATOs styrkeplanlegging stilles stadig nye krav. Stikkordene er mobilitet, deployerbarhet, interoperabilitet, fleksibilitet og utholdenhet.

Det er viktig å understreke at dette ikke bare er gjelder deltakelse med norske styrker i internasjonale operasjoner utenfor Norge. Forsvaret av norsk territorium er som nevnt et dugnadsarbeid. All erfaring viser klart at det er avgjørende å ha en situasjonsforståelse som gjør det mulig å sette inn den riktige innsatsen på rett sted til riktig tid.

Situasjonsforståelse, kommando- og kontrollsystemer er nøkkelfaktorer i et nettverksbasert konsept. Dersom vi ikke er interoperable med de allierte som skal bistå oss i en konfliktsituasjon, oppnår vi ikke synergi, men det motsatte!

Modernisering er ikke bare et spørsmål om å kjøpe nytt og avansert materiell. Forsvarets virksomhetsgrunnlag er å ha evne til å fremskaffe, og om nødvendig når det blir politisk besluttet, kunne anvende militær makt. Det dreier seg altså i minst like stor grad om at tilstrekkelige midler settes av til å drive militær aktivitet, trening og øving slik at vi oppnår et skikkelig og troverdig kompetansenivå.

Forsvaret blir kun på en slik måte en troverdig militær organisasjon, både i våre egne øyne, i samfunnets øyne, og hos de internasjonale aktører. Troverdighet og muligheten til å gjøre en profesjonell jobb er også en forutsetning for å tiltrekke oss det beste personellet i knivskarp konkurranse med et godt betalt arbeidsmarked. Det nytter ikke lenger kun å satse på tradisjonelle goder som en livslang karriere i en trygg bedrift og gode pensjonsvilkår.

1.     Stortingsvedtaket

Stortingsvedtaket i juni var en viktig milepæl i Forsvarets historie. For det første fikk vi tilslutning til mer enn 90% av forslagene til endringer i Forsvaret organisasjon, – grunnleggende endringer som er en forutsetning for å komme i balanse og for en videre modernisering. Dette er viktig og gledelig , og viser at det går an å få til løsninger som man ellers skulle tro ”satt langt inne”. Det viser også at det faktisk ble gjennomført en debatt om Forsvaret i tiden frem til og gjennom Stortingets behandling og vedtak.

Forsvarets militære organisasjon følger lojalt opp Stortingsvedtakene. Som vår konstitusjonelle forfatning tilsier er det Forsvarsministeren som gir Forsvarssjefen de nødvendige føringer for dette gjennom sitt Iverksettingsbrev. Forsvarssjefen gir den militære organisasjon retningslinjer i sitt Gjennomføringsdirektiv, både for omstillingen av fredsorganisasjonen og for implementering av den vedtatte strukturen. Alt i den grad det er mulig innenfor de gitte økonomiske rammer. Dersom de økonomiske rammebetingelsene mot formodning ikke skulle strekke til, er det selvfølgelig FSJs embedsplikt overfor den til enhver tid sittende regjering, å redegjøre for konsekvensene av dette, samt anbefale endringer for å bringe balanse mellom mål og midler.

Uansett må vi ikke lukke øynene for at Forsvarets økonomi vil være i en anstrengt situasjon i overskuelig fremtid. Derfor er det intet alternativ til omstillingen, selv om vi skulle få mer penger. Utfordringene står i kø, og det er nok å bruke pengene, – og arbeidskraften til. Det viktige blir å styre ressursene mot riktige mål. For å klare dette, er vi avhengig av et vel fungerende styringssystem. Det arbeides derfor med å utvikle Balansert Målstyring som verktøy for enhetlig styring og rapportering for Forsvaret. Dette arbeidet har tette koblinger opp mot det øvrige strategiske arbeidet, og er en prosess som forhåpentligvis også kan danne grunnlaget for styring gjennom en enhetlig og samstemt ledelse.

Ledelse

Jeg har vil gjerne si litt mer om Forsvarets ledelse. I disse dager, hvor Forsvarets fremtid avhenger av at tidenes største omstilling lykkes, er det etter mitt syn helt avgjørende at Forsvarets ledelse står sammen, synlig og troverdig for å skape den kraft, forståelse og gjensidige støtte som er påkrevet.

Som kjent utredes for tiden endringer i Forsvarets ledelse. Bakgrunnen er selvfølgelig Stortingets vedtak om nedleggelse av Forsvarets overkommando, opprettelse av en Forsvarsstab, samtidig som vedtakene om kommandostrukturen for øvrig gjennomføres. Den nye Forsvarsstaben skal reellt sett mer enn halveres i forhold til dagens FO. Jeg har i dag ansvaret for å utrede fremtidens organisasjon, herunder Generalinspektørenes plass i den nye organisasjonen. Vi har fått ca 2 måneder på dette arbeidet, og er midt oppe i nettopp GI’enes plass. Det er mange alternativer som er til vurdering. Problemet er at det synes å være mange ulemper ved alle alternativer, færre synlige fordeler. Den faktiske begrensning gitt av Stortinget, sammen med de vedtak som samtidig ble truffet på kommandostrukturen, gjør dette arbeidet komplisert.

Senest i forrige uke ble det fra denne talerstol argumentert til dels kraftig for et av disse alternativene, hvor fordelene ved den foretrukne løsning ble synliggjort i forhold til den aktuelle forsvarsgren alene. Etter min oppfatning er det også forbundet ulemper ved denne løsning, ikke minst for Forsvaret som helhet. Min oppgave er å vurdere hva som tjener Forsvaret best, både på kort og lang sikt. I en slik betraktning finnes det ingen enkle, og direkte ”iøynefallende” løsninger som ligger klart i dagen. Jeg har noe vanskelig for å se at det kun er svart-hvitt bilder i denne sammenheng.

Den måten som Forsvarets ledelse er organisert på i dag, har forankring i politiske beslutninger gjennom de siste 30 år, og er en konsekvens av behovet for å styrke den strategiske ledelse av Forsvaret helhetlig og samlet. Det er også en erkjennelse av behovet for å slanke og effektivisere hele organisasjonen gjennom å blant annet å fjerne dobbeltarbeid, og ikke minst et absolutt nødvendig økonomisk fokus. Når FO nå skal slankes med ytterligere 3-400 personer, blir det enda viktigere å lede Forsvaret på en enklere måte, slik at Forsvarets samlede oppgaver løses mest mulig effektivt. Det etterlyses helhetlig sjefsansvar med henvisning til det etablerte konsept for styring i Forsvaret.

Jeg er enig i styringskonseptets prinsipper om at ansvar skal klarlegges og at ansvar og myndighet skal følges ad. Dog betyr ikke dette at vi tilbake til at alle sjefer skal eie alle ressurser selv for å kunne løse de oppdrag den enkelte gis. Det vi imidlertid bli mye bedre til, er å klarlegge hvilket ansvar enhver sjef på ethvert nivå har, og hvilken myndighet som følger med for å kunne løse oppdragene.

På det administrative området er det viktig å se oppgavene i en forsvarsmessig helhet. Når størrelsen på fredsorganisasjonen, så vel som den operative strukturen reduseres, samtidig som de administrative systemene forbedres, blir det stadig mindre hensiktsmessig å holde seg med parallelle ressurskrevende byråkratier.

På det operative området har utviklingen i nesten alle lands forsvar gått fra at forsvarsgrenene løser sine oppgaver hver for seg, til en stadig tettere integrering. Grensene mellom forsvarsgrenene blir mindre skarpe. Overgangen fra et plattformbasert forsvar til det som kalles nettverksentrisk krigføring, dvs at enheter fra land-, luft- og sjøstridskrefter knyttes sammen ved avanserte kommunikasjons- og informasjonsløsninger fører til behov for et enda tettere samspill mellom forsvarsgrenene.

Etter min oppfatning er det absolutt nødvendig å se på hvilken organisatorisk effekt vi kan og må ta ut av den teknologiske utvikling, basert nettopp på nettverkssentrisk krigføring.

Etter min oppfatning er nettopp det militære tenkesett preget av en viss konservatisme, lukket som det pr system er. Lar vi egentlig tenkerne, de innovative nyskaperne få utfolde seg nok? Vi lar dem ofte få boltre seg innen rammen av Forskning og Utvikling, men tar sjelden konsekvensene av deres resultater på alvor.

Nettverkssentrisk krigføring vil kunne føre til store og kanskje dramatiske konsekvenser for troppeanvendelse, og måten disse organiseres og ledes på; en flat organisasjonsstruktur; langt færre ledelsesnivåer; korte beslutningslinjer; delegert ansvar, enklere rapportering; sentraliserte beslutninger og en meget desentral utførelse.

Oppgavene må løses i fellesskap, og denne ”joint”-heten griper stadig lenger ned i forsvarsgrenene. Det er i dette samspillet at det skapes synergier som gjør det mulig å få større effekt ut av styrkene når de virker sammen, enn når de opererer hver for seg.

For å klare dette, er det viktig at forsvarsgrenene, som leverer den operative evnen, utvikler seg slik at de gjensidig forsterker hverandre, både når det gjelder struktur, doktriner, taktikk, – og, faktisk også kultur. Det er gjennom forståelse av helheten, og gjensidig respekt for hverandres utfordringer at vi skaper den grobunnen som er nødvendig.

Det er derfor ikke innlysende at det eneste saliggjørende er å gjøre forsvarsgrenene mer selvstendige med sitt eget helhetlige ansvar. Det er sikkert økonomisk gunstig å dele store, private konserner i mindre ganske selvstendige divisjoner, slik at de kan styre innsatsfaktorene opp mot de økonomiske realitetene som råder i markedet. Da er det viktig samtidig å innse at de samme markedsprinsippene ikke direkte kan anvendes på Forsvaret, som ikke på samme måte kan la seg styre av det kundene er mest opptatt av, – akkurat i dag.

Det som skjer videre nå, er at det utredes flere alternativer for den øverste ledelsen. FSJ og FMIN vil naturligvis gi sine faglige anbefalinger, men i siste instans er det Stortinget som skal ta stilling til dette. En forutsetning for alle alternativene, er at de innebærer dramatiske reduksjoner i personelloppsetningen. Det er etter mitt syn illusorisk å tro at dette kan gjøres uten (negative) konsekvenser. Derfor er det helt vesentlig at vi evner å beskrive konsekvensene på best mulig måte, og ikke binder oss til enkelte løsninger nå. Det er viktig at dette spørsmålet kan avklares fullt ut av forsvarsledelsen internt og bringes frem for den sittende statsråd og hennes rådgivere, før dette bringes ut i en offentlig debatt i en stortingsbehandling, som jeg regner med vil finne sted på vårparten 2002.

Veien videre

Stortingsvedtaket var som nevnt en viktig milepæl for Forsvaret. Vedtaket er allikevel ikke noe mål i seg selv, men et skritt på veien. Fremdeles har vi ikke tatt ut hele effektiviseringspotensialet i vårt produksjonsapparat. Den politiske behandlingen av krigsstrukturen resulterte i en struktur som kan vise seg å være så stor at faren for fortsatt ubalanse er betydelig. Strukturen inneholder også etter mitt syn elementer som rent konseptuelt ikke samsvarer med de forsvarsutfordringene vi står overfor.

Vi må derfor slå fast vi ikke maktet å skape tilstrekkelig forståelse for hvordan rammefaktorene sikkerhetspolitikk, militær strategi, teknologi, økonomi og den øvrige samfunnsutvikling gjensidig forsterker hverandre og fører til et mindre, mer kapitalintensivt forsvar.

Når vi i disse dager fortsetter det langsiktige planleggingsarbeidet, er det etter mitt syn viktig at vi gjør dette i en integrert prosess med den politiske ledelse; og at vi i større grad enn tidligere tar inn over oss at de reelle beslutningene fattes i Stortinget, av beslutningstakere som søker informasjon også fra andre kanaler enn de rent formelle. Vi må altså skape en større forståelse blant de mange som er opptatt av Forsvaret. Dette innebærer en utfordring i måten vi kommuniserer vårt arbeid på, og det innebærer klart et behov for en bred diskusjon om sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold som vi til nå ikke har hatt. Det er nødvendig for å skape en plattform for hvilke oppgaver Forsvaret, som det fremste sikkerhetspolitiske verktøy våre politikere har, skal løse ved siden av de rent diplomatiske i en meget hastig og omskiftelig verden. Fra disse oppgavene vil vi så måtte gjennomgå kapasitetene, for å finne hvilke vi trenger til oppgaveløsningen, for deretter å kunne diskutere strukturelementer og organisasjon.

En slik tilnærming krever en kontinuerlig debatt og et kontinuerlig langtidsplanarbeid, hvor alle aktører har sin rolle. Til nå kan man se vårt langtidsplanarbeid som en funksjon av et behov for innspill til et nytt langtidsdokument for Forsvarets virksomhet – hvert fjerde år. Vi har derfor gjennomført en Forsvarsstudie som et godt norsk skippertak – med klimaks hvert fjerde år. I fremtiden vil vi måtte arbeide på et kontinuerlig høyt nivå til enhver tid, og kun tappe av til de dokumenter som fremlegges for de politiske beslutningstakere. Tidshorisonten for langtidsplanleggingen har krympet betraktelig, drevet frem av hurtige endringer i rammebetingelsene for samfunnet og for Forsvaret som en funksjon av dette igjen, med teknologisk utvikling, informasjonsflyt, krav til beslutningshastighet som noen av stikkordene.

Grensene mellom oppgaver for de mange etater og organer i et moderne, demokratisk og derav sårbart samfunn, gråtoner grensene mellom Forsvaret som et militært maktapparat og eksempelvis politiets oppgaver. Det militære forsvars dilemma kan bli å bevege seg i denne gråsonen og samtidig opprettholde en profesjonell god nok militær kapasitet for kamp i et reellt stridsmiljø.

Til dette trenges en fagmilitær kompetanse med høy kvalitet og integritet. Det er en stor og viktig oppgave å sørge for at denne kompetansen blir beholdt, og videreutviklet gjennom den meget krevende omstilling vi har startet på.

Den utfordring jeg ser som den største er nettopp denne i det som for de fleste kan fortone seg som en kontinuerlig bevegelse i alle plan samtidig.

Jeg vet at det finnes mange, svært mange offiserer og sivilt tilsatte som ser Forsvarets omstilling og behov for modernisering som absolutt nødvendig for å skape det Forsvaret de ønsker å tjenestegjøre i. Veien dit kan fortone seg lang, og særdeles kronglete, men de aller fleste vet hvordan vi skal nå målet, og vet at vi er i gang.

Vi har lagt planen i Forsvarssjefens gjennomføringsdirektiv som tar sitt utgangspunkt i Forsvarsministerens Iverksettingsbrev som igjen er et resultat av Stortingets vedtak 13 og 14 juni i år. Vi har satt meget stramme tidsrammer for omstillingen. Vi skal redusere vår personellstyrke med minst 5000 årsverk. Vi skal konsentrere Forsvarets virksomhet til færre steder. Vi skal legge ned Forsvarets overkommando, og etablere en liten Forsvarsstab samlokalisert med Forsvarsdepartementet. Den nye kommandostrukturen skal etableres som forutsatt av Stortinget.

Vi skal etablere en ny og moderne krigsstruktur som krever gjennomføring av mange og svært kompliserte totalprosjekter. Samtidig skal vi ta inn over oss den verden vi lever i etter 11 september, og ikke minst løse de oppgaver vi til enhver tid er satt til; suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, internasjonale engasjementer for FN og internasjonale operasjoner i alliert sammenheng, utdanne, trene og øve for militære operasjoner i et tungt stridsmiljø.

Utfordringene er mange:

  • Vi trenger forutsigbarhet i de økonomiske rammene. Det er mitt håp at vi skal få det gjennom de neste 4 år
  • Vi trenger modernisering på mange plan
  • Fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet, utholdenhet
  • Ta ut effekt av den teknologiske utvikling gjennom organisatoriske innsparinger
  • Troverdighet gjennom å levere det vi skal, når vi skal, på rett sted til rett tid
  • Få mer ut av pengene i form av effekt i den spisse ende
  • Videreutvikle vår evne til effektiv og troverdig langtidsplanlegging hvor en reell forsvarsdebatt kan føres med bred tilslutning.

Gjennomføringsevnen har vært for dårlig gjennom 90-årene. Det konkluderer våre politiske myndigheter med i Stortingsproposisjon 45 og Stortingsbehandlingen av denne. Vi har også hatt en kultur i Forsvaret hvor debatten starter først når beslutningen er truffet. Dette må endres, samtidig som åpenhet i det som fører frem til beslutningene må fokuseres. For å oppnå dette må vi ha et samlet personellkorps til å stå sammen om utfordringen og løsning av oppgavene. Det må starte på toppen. En forsvarsledelse med fokus på helhet som står samlet om løsningen av Forsvarets oppgaver, er en forutsetning for å lykkes. Jeg har stor tro på at vi får det til denne gang og derigjennom skape et tidsmessig forsvar for nasjonal og internasjonalt engasjement.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
22. oktober 2001

SJØFORSVARET I OMSTILLINGENS TEGN
ved

Kontreadmiral Kjell-Birger Olsen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Innledning

Det er nå 41 dager siden terrorangrepet på USA! En hel verden i sjokk fikk overført TV-bildene av angrepet rett hjem i stua. For majoriteten av verdens befolkning var dette en umenneskelig handling som resulterte i at over 6000 uskyldige ble drept, mens enkelte fanatikere feiret resultatet. Brått var dermed freden i den vestlige verden brutt og USA hadde, for første gang på over 100 år, krigshandlinger på eget territorium. Den etterfølgende effekten av angrepet, samt ringvirkningene i vår del av verden viste hvor sårbart et moderne og demokratisk samfunn er for angrep eller trusler.

 

USA fikk stor sympati og en historisk støtte av både alliansepartnere og tidligere motstandere til å gjengjelde angrepene til også å bruke militære styrker i bekjempingen av terrorisme. Den nye alliansene som har blitt bygd opp, viser hvor raskt nye konstellasjoner kan oppstå. Terrorangrepene har også ført til at NATO, for første gang i historien, definerer angrepet til å komme under Atlanterhavspaktens artikkel V.

 

Midt i denne verdenssituasjonen er Forsvaret, som er Norges viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel, i en dyp og vedvarende strukturell krise. Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen; Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og Forsvarets innretting er ikke egnet til å løse framtidens oppgaver (St.prop.nr.45).

 

Når det gjelder Forsvarsbudsjettet, er jeg optimist. Signalene fra Samarbeidsregjeringen er entydige når den erklærer at den vil sørge for at den forsvarsstruktur som Stortinget vedtok 13. juni, blir finansiert. Bak Stortingets vedtak den 13. juni stod dessuten et nær samlet storting. Jeg ser ingen grunn til å mistro våre folkevalgte på at de vil stå bak den beslutning som de har fattet. Det er min oppfatning at det nå er både politisk vilje og evne til å følge opp vedtakene om Forsvarets framtidige oppgaver og struktur.

 

Jeg synes derfor heller ikke det er grunn til å henge med hodet for Forsvarets ansatte. Tvert om er de politiske signalene så klare at det er på tide at vi skuer ut over dagens omstillingshorisont. Vi skal rette blikket over horisonten – mot det forsvar vi som fagfolk skal drive –det forsvar som også er det sikkerthetspolitiske verktøy Stortinget har bestemt vi skal være.

 

Jeg skal i dette foredraget fokusere på langtidsproposisjonen og den struktur Stortinget besluttet, samt at jeg vil komme med mine betraktninger rundt de utfordringene vi står overfor i tiden framover. 7

 

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk

Det er lagt ned et solid og grundig arbeid i forbindelse med Langtidsproposisjonen, Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. Den ble som kjent skrevet før terrorangrepet på USA, men beskrev det nye risiko- og trusselbildet på en treffende og god måte.

Den forutså bl.a. at sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt vil kunne ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet og at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Det viser bare, og det er viktig å være klar over, at de potensielle truslene ikke er borte, men flere og mer uoversiktlige. Dagens internasjonale situasjon har ført til at flere mennesker forstår hvor sårbart et moderne samfunn er og hvilke katastrofale konsekvenser som kan bli realitet dersom en eller flere av de potensielle truslene blir realisert, spesielt dersom noen tar i bruk masseødeleggelsesvåpen.

Fortsatt er betydelige fiske, olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen og tilstøtende havområder av stor strategisk viktighet både Norge og for mange andre stater. Videre er Norges geografiske beliggenhet i en transatlantisk sammenheng av strategisk betydning.

I de senere årene har det også vist seg at økonomiske problemer innenfor en sektor eller del av verden også kan gi alvorlige ringvirkninger for andre sektorer og deler av verden. Norge er, som et rikt oljeland, også blitt storeksportør av kapital til de internasjonale finansmarkedene. Den gjensidige avhengigheten mellom nasjoner og organisasjoner gjør derfor moderne samfunn mer sårbare overfor økonomiske svingninger.

Norge er omgitt av de tre maktpolitiske tyngdepunktene USA, EU og Russland. Det er ikke utenkelig at Norge som ressursforvalter kan komme i interessekonflikt med en eller flere av disse hovedaktørenes pga knapphet på ressurser. Dersom disse 3 maktene skulle komme i konflikt, vil Norge kunne bli et rent objekt for deres politikk og strategi dersom vi ikke har en selvstendig militær evne.
Forsvaret skal derfor bidra til å aktivt ivareta de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:

  • være i stand til å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
  • ivareta norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press
  • å ivareta norsk suverenitet.

 

Stortingsproposisjon nr 1 (2001-2002) nevner 3 forhold som skal være toneangivende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Forsvaret skal:

  • ha selvstendig kapasitet og evne til å håndtere episoder og mindre konflikter i Norge og Norges nærområder,
  • under større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker
  • fortsatt kunne inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske interesser.

 

Dette betyr at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal kunne brukes i fred, krise og krig både nasjonalt og internasjonalt. Et moderne og fleksibelt Sjøforsvar blir derfor et viktig redskap for å løse de maritime oppgavene.

 

Hvilke krav til operativ evne fører dette til?

Norge må disponere militære enheter som kan løse følgende oppgaver:

  • militær tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret må ha en evne til tilstedeværelse i våre nordområder for å forebygge ustabilitet og konflikter.
  • suverenitetshevdelse som i krise og krig innebærer en evne til å hindre en motstander i å få adgang til norsk territorium, samt evne til å håndtere større og mindre episoder i territorialfarvannet.
  • myndighetsutøvelse i våre nærområder ifm ressurskontroll. Kystvakten har fått utvidede oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn gjennom Schengen-avtalen
  • etterretning og overvåking av norske interesseområder. Effektiv og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser til å overvåke aktiviteten i våre enorme sjøområder og være tilstede på kort varsel med egnet personell og materiell.
  • krisehåndtering i norske områder. Forsvaret må ha en selvstendig evne til å forebygge og håndtere kriser av varierende omfang og karakter.

Spesielt i den lavere del av krisespekteret er det viktig å kunne håndtere disse på en god måte for å ikke miste troverdighet både i forhold til NATO-partnere og potensielle motstandere.

  • forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet med allierte. Vi må også ha evne til å sikre innsettingsområder for allierte styrker og å operere sammen med disse som en reell bidragsyter.
  • sikring av vitale samfunnsfunksjoner
  • internasjonalt engasjement. Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser Norge vilje til også å være en eksportør av sikkerhet gjennom NATO.

 

Forsvaret skal inneha kapasiteter som ivaretar alle disse oppgavene, samt at utfordringene Norge står overfor fordrer høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deploybarhet over større avstander, samt moderne utrustning.

 

Hva har Stortinget besluttet?

 

Operative enheter

Stortinget har besluttet at Sjøforsvarets operative ledd skal bestå av:

  • 5 ”Fridjof Nansen”-klasse fregatter.
  • 14 ”Hauk”-klasse MTBer.
  • 6 ”Skjold”-klasse MTBer.
  • 6 ”Ula”-klasse UVB’er
  • 8 ”Oksøy/Alta”-klasse mineryddere
  • 1 logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av en ”Vidar”-klasse minelegger. Dette nye logistikkfartøyet vil kanskje være et styrkebidrag i de stående styrkene som av og til har behov for å ha tankbåtkapasitet i styrken.
  • 3 ”Tjeldsund”-klasse landgangsfartøyer, hvorav kun et blir seilende.
  • KV Svalbard erstatter KV Nornen. Sjøforsvaret overtar ”Svalbard” 15. desember i år.
  • Kystjegerkommandoen utenfor Harstad.
  • Minedykkerkommando, lokalisert til Haakonsvern, med en ombygget minerydder som støttefartøy eller kommandoplattform.
  • Marinejegerkommando, lokalisert til Ramsund
  • 15 stasjonære KA-anlegg som langtidslagres
  • Sjøminer skal vi fortsatt ha. De gamle ”merke 6 antenneminene” vi har i dag skal erstattes etter noen år med nye moderne miner.
  • I tillegg beholder vi KNM Tyr og KNM Valkyrien.

 

Løser denne strukturen oppgavene ?

Ja, etter min mening ivaretar den vår nasjonale sikkerhet og våre internasjonale forpliktelser på en god måte, spesielt fordi strukturen vil gi økt fleksibilitet, operativ tilgjengelighet og reaksjonsevne. Langtidsproposisjonen tegnet et veldig nyansert og riktig risiko- og trusselbilde, men det tilsa at Sjøforsvaret måtte være i stand til å gjøre mye mer enn den strukturen som først ble foreslått. Etter min mening ville den anbefalte strukturen medført en sterk redusert evne for Sjøforsvaret til å kunne løse sine oppgaver. Slik jeg oppfatter det følte også politikerne at det var en logisk brist mellom trusselbildet som var laget i langtidsproposisjonen og den struktur som ble anbefalt uten MTBer. Disse fartøyenes fleksibilitet, rekkevidde og hurtighet vil gi Sjøforsvaret en betydelig forbedring av den operative evnen slik hovedmålsettingen med omstillingen er. Fartøyene vil også kunne benyttes i fred, krise og krig, samt at fartøyene vil kunne bli en viktig kapasitet for NATO for strid i kystnære farvann, hvor det norske MTB-våpenet har betydelig kompetanse. Det er klart at den strukturen som er besluttet gjør at Sjøforsvaret er i mye bedre stand til å løse oppgavene enn om vi ville vært uten MTBer, og da spesielt uten ”Skjold”-klassen.

 

Omstillingen av Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har over mange år fokusert på å prioritere den spisse ende og redusere den regionale organisasjonen. Sjøforsvaret har lenge vist omstillingsevne og –vilje og alle de forslagene Sjøforsvaret hadde, ble videreført i det store omstillingsprosjektet, ARGUS, sitt navn. Sjøforsvaret reduserte først den regionale landorganisasjonen til 3 sjøforsvarsdistrikter og 7 orlogsstasjoner. Nå er vi i ferd med å redusere ytterligere ved å legge ned alle sjøforsvarsdistriktene og redusere antall orlogsstasjoner til to.

Vi har gjort denne omstillingen, fordi vi vet at det er tilstedeværelse av fartøyer som betyr mest for vår evne til å støtte nasjonens sikkerhetspolitiske mål. Baser og sjøforsvarsdistrikter har vært viktige, men vi er nødt til å prioritere knallhardt for å komme oss ut av den dype krisen vi er i.

 

Prioriteringen har ført til at Stortinget har besluttet følgende utdannings-, base- og stabsstruktur:

  • Sjøforsvarsstaben inntil GIenes plassering er avgjort
  • Kysteskadren på Haakonsvern
  • Kystvakten med baser på Haakonsvern og Sortland
  • Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten
  • Sjøkrigsskolen i Bergen
  • Skolesenteret KNM Tordenskjold på Haakonsvern
  • Sjøforsvarets rekruttskole, KNM HH, i Stavanger
  • Kystjegerkommandoen i Harstad
  • Marinemusikken i Horten.

 

Det er denne strukturen omstillingen i Sjøforsvaret nå tar sikte på å komme inn i så snart som mulig, fordi det haster. Usikkerheten er stor og vi står derfor overfor ekstra mange utfordringer. Disse utfordringene skal vi derimot klare, fordi vi ser et moderne og tidsriktig Sjøforsvar som vil gi Norge den beskyttelse og stolthet vi trenger.

 

 

Utfordringer

 

Økonomiske tildelinger i tiden framover

Dersom Forsvaret skal kunne bli det sikkerhetspolitiske verktøyet Norge trenger og samtidig kunne gjennomføre omstillingen, forutsettes det selvfølgelig at det gis økonomiske midler til både investering og drift. Som kjent ble det ikke noe forsvarspolitisk forlik i sommer når det gjaldt de økonomiske rammene knyttet til langtidsproposisjonen. Ekstra stor spenning er derfor knyttet til neste års statsbudsjett. Foreløpig ser det dramatisk ut og indikerer en manglende politisk vilje til å følge opp vedtatte struktur med økonomiske midler. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til den fremtidige strukturen, og målsettingen med nettopp langtidsproposisjonen var å legge til rette for en rask og effektiv omlegging av Forsvaret i perioden.

 

Personell

Personell til bemanning av den nye strukturen er en reell problemstilling som jeg tar seriøst. Men jeg mener definitivt at vi skal klare å bygge opp våre operative enheter med riktig og høy kompetanse dersom alle krefter i Sjøforsvaret jobber i samme retning. Vi har behov for ca 40 flere befal på MTBene og en økning på ca 130 befal på de fem nye fregattene. Det betyr at vi har en økning på ca 170 befal innen 2010. Det er også en økning på matroser som kommer i tillegg. Det innebærer en økning de neste ti årene med ca 20 hver år. Halvparten av disse kan vi ta ved regulær krigskoleutdanning, og den andre halvparten ved å øke antall kontrakter. Dette klarer vi!

 

Det som er vel så bekymringsfullt, er at vi har kommet i en situasjon der veldig mange kompetente personer har sluttet i Sjøforsvaret, både ved at personell med viktig kompetanse har fått avgangsstimulerende tiltak og at noen ble lei av kontinuerlig omorganiseringer. Det beklager jeg, fordi jeg helst kunne tenkt meg å beholde den kompetansen de besitter.

Det jeg imidlertid kan gjøre, er å appellere til alle Sjøforsvarets ansatte om å være med å bidra til å bygge opp det nye, spennende Sjøforsvaret.

 

Pga omstilling og beredskap er belastningen på den enkelte ansatte svært høy. Ansatte i Forsvaret er ærekjære og bidrar med det man kan i beredskapssituasjon og omstilling. Og vi er jo, vil jeg påstå, på bristepunktet ift hva personellet kan makte over lengre tid. Alle er så delaktige i så mange aktiviteter at det er en utfordring for sjefer på alle nivåer å være i tett dialog med våre ansatte og holde moralen oppe. Det er nå en hovedutfordring for oss å forhindre at flere med viktig kompetanse slutter.

 

Organisering

Vi er midt inne i en større prosess for omorganisering av Forsvarets øverste ledelse. Jeg er helt enig i at Forsvarets øverste ledelse må gjennomgå en dramatisk omstrukturering og nedbemanning for å kunne tilføre mer ressurser til de operative enhetene. Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando skal derfor samordnes til én Forsvarsstab med maksimalt 800 personer. Til sammenligning var FO, uten sikkerhetsstaben, 1367 personer i september -00. FO er allerede redusert med ca 185 ansatte, men vi skal altså ned til samlet 800 hvorav FDs andel er ca 200. Det er altså en betydelig nedgang i forhold til det som er i dag. Her er det tøffe tak!

 

Organiseringen av Forsvarets ”nye” ledelsesapparat reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. For meg er det viktigste at man kommer fram til en organisasjon og en måte å styre på som er mest mulig hensiktsmessig. Jeg ønsker å bli trodd på at for meg personlig ligger det ikke noen prestisje i dette, men at det overordnede mål må være å innrette styring og ledelse av Forsvaret slik det gavner Forsvaret som helhet og ikke sær- eller sektorinteresser. Det bør heller ikke være noen tvil om at de ting som best kan gjøres i fellesskap, bør organiseres slik at de utføres så rasjonelt som mulig og med minst mulig total ressursinnsats. Jeg tenker spesielt på infrastruktur, støttefunksjoner og felles systemer. På den annen side må ikke fellesløsninger gå utover individuell styrke og de komparative fortrinn som ligger i de forskjellige deler av organisasjonen og heller ikke skape uklare ansvars- og myndighetsforhold. Virksomheten i Forsvaret er mangeartet og som i idretten er det summen av individuelle ferdigheter, organisering, ledelse og fokus på felles målsetninger som avgjør om et lag har suksess eller ikke. Kulturell identitet er viktig i denne sammenhengen og må ses på som noe som kan brukes positivt for å nå felles mål.

 

Skal vi få dette til, må ansvar og myndighet klargjøres og plasseres i organisasjonen slik at det ikke er den minste tvil om hvem som har ansvar og myndighet på det enkelte nivå. Det er uklarhet rundt dette som har vært et hovedproblem for Forsvaret og som ikke minst har redusert den gjennomføringskraft som er nødvendig for å virkeliggjøre beslutninger og vedtak.

 

For meg er det helt klart at Forsvaret må ha en sterk strategisk ledelse hvis hovedoppgaver er å angi retningen vi skal gå i. Det strategiske nivåets hovedoppgaver er å omgjøre politiske vedtak til praktisk handling, legge premisser og rammebetingelser for virksomheten og foreta overordnede prioriteringer og derigjennom tverrprioriteringer i den militære organisasjon. Like klart er det imidlertid også at dette nivået ikke skal være utøvende og opptatt av detaljer i gjennomføringen av virksomheten. Delegering er et nøkkelord i denne sammenheng.

 

Det er erkjent, og det er også bakgrunnen for den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i, at Forsvarets øverste ledelsesapparat ikke har vært funksjonelt. Først og fremst fordi ansvar og myndighetsforhold har vært uklare og fordi det har vært for mange nivåer hvor ansvar og myndighet ikke har vært sammenfallende. Det er mitt håp at vi nå kan klare å rydde opp i dette og etablere en funksjonell organisasjon.

 

Jeg er selvfølgelig opptatt av GIenes plassering og funksjoner i dette bildet. Organisasjonskartet viser GISs rolle og plassering slik organisasjonen er i dag.

Forskjellen fra den tidligere organisasjonen er at en rekke fagstaber har falt bort og man har fått en ny fellesstab. Det som ikke vises på plansjen er at GIene allerede har mistet en del av sin funksjoner, da både forvaltningen av personell og disiplinærmyndigheten har blitt fjernet. Dette reiser det prinsipielle spørsmål om hvor ansvar og myndighet skal ligge i organisasjonen, hvordan skal dette delegeres og hvilken styringsform og filosofi skal legges til grunn.

 

Generalinspektørenes rolle i Forsvarsstaben

For alle praktiske formål har GIene vært å betrakte som grensjefer, dog med en rekke begrensninger som har fulgt av den forrige organisasjonen. Det har derfor over lang tid vært et uttalt ønske fra GIene å få en formalisering og klargjøring av ansvar og myndighet samt et klarere helhetlig ansvar. Jeg er bekymret for at trenden i steden fortsetter med å fjerne myndighet og ansvar fra GIene. Jeg mener at GIene må få et helhetlig ansvar for styrkeproduksjon, og jeg mener det er unaturlig å skille mellom operativ drift og styrkeproduksjon. Dette unaturlige skillet gir etter mitt syn uklare kommando- og ansvarslinjer. Dette forholdet har man nå mulighet til å rette opp i den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i.

 

Admiral Tamber skal ha sagt : ” Gutta trenger en sjef”. Jeg tror at denne enkle formuleringen uttrykker kjernen i problemstillingen.

 

Det vurderes nå fire alternativer for hvordan Forsvarets ledelse kan organiseres:

 

Alternativ 1 – Rendyrket GI modell

Dvs at ansvaret for personell og strukturplanlegging gis tilbake til GIene, og Fellesstaben kun blir en stab på 15 -20 mennesker. Det betyr at vi må reversere alle de beslutningene vi har gjort ila det siste halvannet år.

 

Alternativ 2 – «GIene i huset”

Modellen ”GIene i huset” innebærer at vi beholder GIene, med eller uten stab, enten integrert i Forsvarsstaben eller i en mer selvstendig linje. Forsvaret vil i denne modellen enten styres gjennom Giene, eller styres direkte ned i organisasjonen utenom GIen. Modellen innebærer en ”ostehøvling” av dagens organisasjon.

 

Alternativ 3 – Svensk modell

Dette er en svensk modell som har litt til felles med alternativ 2. Dette innebærer en stor fellesstab som styrer direkte på de enkelte enheter i en eller annen form. Det vil ikke være noen GIer eller grenstaber i den rollen de har i dag. Modellen har en fremste talsmann for forsvarsgrenen som kan være kommandørene eller høyeste offiser lokalisert til de respektive utdannings- og kompetansesenter (UKS).

 

Alternativ 4 – Dansk modell

Dette alternativet er en dansk modell hvor kommandørene gis et mer helhetlig ansvar, både for operativ virksomhet og styrkeproduksjon. Han kan lokaliseres her i Oslo, i fellesoperativt hovedkvarter eller på Haakonsvern med ansvar for både styrkeproduksjon og operativ virksomhet. Danskene ble etter hvert som de fikk erfaring med strukturen veldig begeistret, og de har fått en styringsmodell som virker veldig bra.

 

Jeg synes alternativ 1, den rene GI-modellen, og alternativ 4, den danske modellen, er de mest aktuelle. Den rene GI-modellen gjør i alle fall at det blir én styrkeprodusent som har all makt og myndighet til å drive styrkeproduksjon. Danskemodellen, som jeg synes er best, bryter med det prinsippet om å skulle styre på de tre linjene; operativ myndighet, styrkeproduksjon og logistikk. Jeg har vært både operativ sjef som sjøkommandør og styrkeprodusent som GIS og for Sjøforsvaret sin del går styrkeproduksjon og operativ myndighet hånd i hanske. Det er unaturlig å skille de! Det samme mener jeg er tilfellet også for Luftforsvaret og Hæren.

 

De fire modellene skal utredes og det går rykende fort. Jeg regner med at Forsvarssjefen ved årsskiftet vil legge fram et forslag for departementet, slik at den kan vurderes politisk før saken legges frem for Stortinget i mars 2002. Planen er at dette skal være utført innen utgangen av år 2002. Så det er tøffe tak, det går fort i svingene og resultatet kan komme til å bety veldig mye for Forsvaret i årene som kommer.

 

Sjøforsvarets øvrige organisasjon

SFK vil fra nyttår være en del av Forsvarets logistikkorganisasjonen (FLO) som FLO/SJØ – Haakonsvern.

Kysteskadren er en sammenslåing av det som tidligere var Marinen og Kystartilleriet. Kystvakten, KNM HH og KNM T er det ingen store endringer for. Sjef Sjøkrigsskolen får Befalsskolen for Sjøforsvaret underlagt.

 

Kysteskadren (KE) består av følgende:

  • Overflateflotilje med fregatter
  • Undervannsbåtflotilje
  • Minekrigsflotilje med minejakt (Oksøy-klassen), minesveipere (Alta-klassen), minelegger, minedykkerkommandoen, langangsfartøyer og stasjonære KA-anlegg.
  • Kyststridsflotilje med Hauk-klasse MTBer, Kystjegerkommandoen, lette missilbatterier og Marinejegerkommandoen.
  • Norwegian Task Group (NoTG)

Når KNM Skjold blir innfaset bør den etter min mening plasseres under overflateflotiljen. Det vil føre til en splittelse av MTB-miljøet noe jeg vet veldig mange er uenig i, men det er en intern diskusjon som vi kan ta etter hvert. NoTG, er et taktisk ledelseselement som består av en kjernestab på 7 offiserer og som er tilknyttet sjef Kysteskadren. Denne staben driver planlegging i samarbeid med operativ myndighet. Under øvelser og i virkelige situasjoner går NoTG om bord og blir forsterket, først og fremst av personell fra vårt maritimt kompetansesenter, KNM Tordenskjold. Sjef KE (SJKE) har med andre ord fått en operativ hatt, fordi han også er sjef for NoTG, som er underlagt KOMSJØSØR. Dette er en litt mystisk konstellasjon da jeg som GIS ikke har noen operativ myndighet, mens han som er underlagt meg har det. Men det er vel slik vi er flinke til – å lage mystiske konstellasjoner.

 

Stasjonering av MTBer

Det har vært mye fram og tilbake når det gjelder stasjoneringen av MTBer. Da det ikke var foreslått noen MTBer i Langtidsproposisjonen(LTP) i det hele tatt, ble det også besluttet at det ikke skulle være fast stasjonerte enheter på Olavsvern. Dette var antagelig fornuftig under forutsetning av at vi ikke skulle ha MTBene, men denne forutsetningen har jo endret seg. For meg er det soleklart at fast stasjonering av MTBene i Nord-Norge er den eneste måte å skape tilgjengelighet, tilstedeværelse og evne til å reagere på.

 

Det er helt klart et operativt behov for å ha MTBer i Nord-Norge, og det eneste stedet MTBer kan stasjoneres er på Olavsvern, fordi basen er spesialbygget nettopp for dette formålet. Dersom man velger å se Ramsund og Olavsvern under ett, kan man heller redusere bemanningen i Ramsund, fordi å øke personellrammen utover grunnforutsetningene vil nok være svært vanskelig.

 

Det er altså besluttet å videreføre MTBene, men det er usikkerhet knyttet til hvor mange fartøyer og hvor lenge ”Hauk”-klassen kan seile. Det er flere formuleringer i Stortingsproposisjonen som kunne vært mer presis om oppgradering og drift av ”Hauk”-klassen. Uklarheter i vedtatte struktur skaper ekstra usikkerhet i organisasjonen fordi konsekvensene ifm planlegging er store. Skal 8 eller 14 fartøyer oppgraderes? Skal ”Hauk”-klassen seile fram til 2015, eller er det bare til ”Skjold”-klassen er innfaset? Dersom det er det sistnevnte som er riktig, vil ”Hauk”-klassen bli utfaset i 2006/07.

 

Sjøforsvarets bidrag til Norges internasjonale engasjement

Sjøforsvaret har vært internasjonalt orientert siden den forrige verdenskrig og viser seg godt egnet til internasjonale operasjoner. I tillegg er det viktig å være klar over at Sjøforsvaret gjennomfører vårt internasjonale engasjement innenfor ordinært budsjett. Vi får ikke en krone av denne store kontoen på ca 1,3 milliarder kroner som er øremerket internasjonale operasjoner.

Fleksibiliteten til Sjøforsvarets enheter vises i den måten kommandoforholdene er i en maritim struktur. Når vi får en ordre om å seile, ja så seiler vi, og så er vi under en eller annen sjef som vet hvem vi er, hva vi har, hva vi kan og hva vi ikke kan. Og så gjør vi jobben! Det er fleksibilitet det!

 

Sjøforsvaret deltar i dag i STANAVFORLANT med KNM Narvik og i MCMFORNORTH med KNM Hinnøy. Utdanningen vil framskyndes slik at KNM Bergen vil kunne overta for KNM Narvik i januar, mens KNM Hinnøy erstattes etter planen i medio desember. I tillegg har SACLANT anmodet om en ubåt til STANAVFORLANT som er meldt inn som en av 2 ubåter til NATOs reaksjonsstyrker. Videre inngår 1 minerydder, 4 MTBer, logistikkfartøy, og spesialstyrker i Forsvarets innsatsstyrker/Sjøforsvaret (FIST/SJØ). Totalt utgjør dette omtrent 440 mann og alle enheter skal ha en reaksjonstid på mindre enn 30 dager. I tillegg utfører Sjøforsvaret mineryddingsoperasjoner i Latvia, Litauen og Estland.

 

 

Framtiden

 

Sjøforsvarets visjon

Sjøforsvarets visjon er å være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Sjøforsvarets overordnede målsetning er å:

  • være best i verden på maritime operasjoner i kystnære farvann.
  • ha operative enheter med en troverdig stridsevne tilgjengelig for nasjonale behov og for internasjonal virksomhet i henhold til de kravene som Forsvarssjefen gir oss
  • fremstå som en attraktiv arbeidsplass som gjør at unge mennesker ønsker å komme inn i Sjøforsvaret og at de, sammen med de som er i Sjøforsvaret i dag velger å bli.

 

Eskortefartøyer

Fregattene skal være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i perioden 2005-10. Fartøyene utrustes bl.a. med våpensystemer som NSM og Evolved Sea Sparrow Missiles, samt et organisk middelstungt helikopter av typen NH 90. Fregattene vil bli et flaggskip for kyststaten Norge både internasjonalt og i våre havområder. Vi planlegger med å ha 1 fartøy kontinuerlig i STANAVFORLANT og jeg har satt som mål at Norge skal stille en fregatt av ”Fritjof Nansen”-klasse som kommandofartøy med norsk styrkesjef til STANAVFORLANT i 2008.

 

Mineryddere

Høyt ambisjonsnivå har jeg også for vår deltagelse i den store minerydderstyrken MCMFORNORTH, hvor vi skal delta kontinuerlig, som i dag, med 1 minerydder, samt et kommandofartøy med styrkesjef på rullerende basis.

 

MTBer

”Skjold”-klassen er planlagt innført i perioden 2004-06. Fartøyene har fleksibilitet og slagkraft som sitt viktigste bidrag til vår nasjonale sikkerhet og internasjonale interesser. Fartøyet har gode sjøgående egenskaper, samtidig som den er ideell for den norske kysten. KNM Skjold har gjennom utprøvingen seilt i 8 meter høye bølger med en fart på 30 knop, samt at den hadde en transittfart til Færøyene på 48 knop.

 

Amerikanerne skal gjennomføre tester av båten frem til august neste år hvorpå vi overtar den igjen. Jeg tror terrorangrepet på USA har økt deres interesse for dette fartøyet. Interessen er ikke bare fra spesialstyrkene, men også for US Coast Guard som synes fartøyet kan være interessant.

 

 

Kystjegerkommandoen (KJK)

KJK utvikles og tilføres materiell for å kunne gjennomføre avdelingsutdannelse fra 2005. KJK skal utrustes, organiseres og trenes slik at den skal være i stand til å gjennomføre offensive og meget hurtige operasjoner mot fiendtlige styrker, samt raidlignende operasjoner i kystnære områder der behovet oppstår både nasjonalt og internasjonalt. Den skal også kunne settes inn alene eller sammen med større maritime og amfibiske styrker. Stikkord er mobilitet og fleksibilitet.

 

Ubåter

Ula-klassens potensiale skal utnyttes bedre vet at tauet antenne skal anskaffes i 2004, mens satelittsamband og Link-11 skal anskaffes innen 2005. I 2002 skal det fattes en beslutning om Viking-prosjektet skal videreføres.

 

Konklusjon

Det jeg har forsøkt å fortelle dere er at jeg mener Sjøforsvaret i framtiden vil kunne bli et moderne og tidsriktig verktøy som våre norske myndigheter og våre alliansepartnere i NATO vil ha stor nytte av. Og ansatte i Sjøforsvaret vil være stolte av. Forutsetningen er imidlertid at beslutningen om LTPens struktur opprettholdes og ikke minst at det bevilges midler slik at Forsvaret kan både investere til og drifte ny struktur. Dersom ikke vedtaket følges opp med penger vil vi måtte gå en ny runde for å prioritere strukturelementer på tvers av forsvarsgrenene. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhetspolitiske situasjon ved at vi mister tempoet i omstillingsprosessen og at vi ikke kommer oss ut av den meget alvorlige krisen vi er i.

 

Det at Forsvaret både er i tidenes omstilling og i beredskap, kommer til å tære på personellet. Det vil ikke være mulig over lengre tid å prioritere begge deler. En av de største utfordringene i årene framover blir å sikre at det personellet vi har i dag med kritisk kompetanse fortsetter. Riktignok skal vi ha bort noen flere, men vi må ha tilstrekkelig med personell til å gjennomføre omstillingen og at vi må klare å opprettholde og etter hvert øke kompetansen slik at vi kan drifte den nye strukturen og nå Sjøforsvarets visjon.

 

Jeg er også bekymret for en usynliggjøring av generalinspektørene, fordi mer og mer ansvar og myndighet har blitt tatt ifra GIene de siste årene. Jeg mener Forsvaret trenger synlige grensjefer og ser ikke noe problem i å samkjøre operativ myndighet og styrkeproduksjon. Tvert imot mener jeg at ansvarslinjene blir enklere.

 

Ja, det er ”skjær i sjøen”, men den eneste måten vi kan bygge det nye Forsvaret på er å holde et høyt tempo i omstillingsprosessen for så tidlig som mulig å frigjøre ressurser til å bygge opp det nye Forsvaret. I denne prosessen er det derfor viktig å bruke energi og krefter til å føre Sjøforsvaret framover i samme retning som allerede er skissert gjennom LTPen. Det er den største utfordringen for sjefer på alle nivå.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
15. oktober 2001


ved

 

Forsvarssjef

General Sigurd Frisvold

 

OMSTILLINGEN AV FORSVARET

 

Innledning

Etter å ha mottatt iverksettingsbrevet fra Forsvarsministeren har Forsvaret hatt et usedvanlig trykk og momentum i omstillingen. Vår visjon er ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.

Omstillingen, som er en nødvendighet under tidspress, er vår høyest prioriterte oppgave og er todelt:

  • en økonomisk drevet reduksjon av volumet
  • en sikkerhetspolitisk endring og modernisering av Forsvarets innhold.

Det er min vurdering at det nok er den siste – en modernisering av forsvaret – som er den mest nødvendige og krevende delen. NATO’s oppfølging av hendelsene 11 september viser også med all ønskelig tydelighet hvor grunnleggende og styrende artikkel 5 forpliktelsene og utviklingen innen NATO vil være for medlemslandene. La meg derfor starte med å beskrive den omfattende omstillingsprosessen som allerede er i gang.

 

NATO

NATO er nå i full prosess med å implementere de militære utfordringer som det strategiske konsept som ble vedtatt våren 1999 på toppmøtet i Washington D.C, medfører. Konseptet peker på at et tradisjonelt invasjonsforsvar alene ikke lenger er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov. Videre knyttes ”morgendagens” trusler til etniske og religiøse motsetninger, nød og sosial uro samt globale trusler som masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. Etter terrorangrepene i USA påvirkes nok NATO ytterligere for å møte de trusler som det nye strategiske konseptet beskriver, en utvikling som også vi er en del av. Moderniseringen av militære kapasiteter for å møte flere av de trusler det utvidede sikkerhetsbegrepet og endrede nasjonale sikkerhetsbehov innebærer, ble grundig behandlet i FS 2000. Konklusjonen var at Forsvaret må utvikle moderne militære kapasiteter som kan dekke et bredere spektrum av oppgaver med fokus på kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne og reaksjonsevne. Som generelt prinsipp ble lagt til grunn at kvalitet skal ha prioritet foran kvantitet og at et høyt ambisjonsnivå på få områder skal ha prioritet foran et lavt ambisjonsnivå på mange områder.
Defence Capabilities Initiative (DCI), som er den fagmilitære prosess for å oppnå de målene som det strategiske konseptet forutsetter, fokuserer på NATO’s evne til samvirke (interoperabilitet), og identifiserer fem kjernekapasiteter:

 

  • Evne til deployering og mobilitet
  • Utholdenhet og logistikk
  • Effektivt engasjement i strid
  • Overlevelsesevne og infrastruktur
  • Konsultasjon, kommando og kontroll

 

Til sammen teller listen 58 tiltak innenfor disse områdene. For en mindre nasjon som Norge er det svært krevende å imøtekomme alle disse og alliansen oppfordrer nasjonene til samarbeid. Flernasjonale løsninger må derfor i økende grad søkes etablert. Som det heter i St.prp. 45: ”I mange sammenhenger vil flernasjonalt samarbeid være eneste mulighet til å få tilgang til disse kapasiteter”.

Jeg vil understreke at hensikten med flernasjonalt samarbeid ”force pooling” nettopp er å gi oss tilgang til kapasiteter som vi ellers ikke vil ha tilgang til. La meg nevne AWACS (Overvåkningsfly) som et eksempel. Et annet viktig framtidig prosjekt, som vil få ytterligere aktualitet etter 11 sep, er en tilsvarende luft til bakke overvåkning, Air to Ground Surveillance.

 

Så noen ord om

 

NATO’s kommando og styrkestruktur

NATO’s kommandostruktur skal være fullt operativ ved utgangen av 2003, samtidig som den mobile delen av NATO’s øvrige kommando-og kontrollarrangement blir videre utviklet. Combined Joint Task Force konseptet (som er et fellesoperativt reaksjonshovedkvarter) videreføres med et redusert ambisjonsnivå i forhold til tidligere, ett landbasert og ett sjøbasert hovedkvarter. Størst oppmerksomhet i øyeblikket har imidlertid etableringen av et antall mobile reaksjonshovedkvarter som del av NATO’s styrkestruktur. Disse er meget ressurskrevende og medfører tilsvarende forpliktelser for medlemslandene. Det er- også i NATO- meget vanskelig å forbedre kvaliteten på styrkene uten en betydelig reduksjon i kvantitet når forsvarsbudsjettene minsker. Et nytt strategisk miljø krever i tillegg en bedre balanse mellom de behov Artikkel 5 og ikke-artikkel 5 (Crisis Response Operations) stiller. Det er spesielt på hær- og delvis på luftsiden utfordringene ligger. I tillegg er det totale personellbehovet en bekymring for medlemslandene.
Utviklingen av NATO’s styrkestruktur vil også være mer styrende for vår egen omstilling og stiller oss overfor krevende utfordringer. Men samtidig vil moderniseringen innen NATO gi Norge flere militære kapasiteter som også passer godt inn nasjonalt. For å sitere FS 2000-”Dermed oppstår det en konvergens mellom de tradisjonelle og de nye sikkerhetspolitiske interessene m.h.t hva slags styrker de skaper behov for”. Jeg må imidlertid understreke at moderniseringsbehovet gjelder for hele vår styrkestruktur, også de såkalte ”in-place” styrkene fra alle forsvarsgrenene og for heimevernet. Det nye Forsvaret vil på denne måten bli bedre rustet til krisehåndtering, samt evner å håndtere et bredere sett med oppgaver. Som et eksempel har vi i den senere tid vært lead-nation i Kosovo, deltatt i en avvæpningsoperasjon i Makedonia, deltatt i NATO’s stående flåtestyrker, etablert anti-terrorberedskap Alfa/Bravo, øket jagerflyberedskap (QRA) samt forberedt eventuelle bidrag i samsvar med våre art. 5- forpliktelser.

 

Norske bidrag

På denne bakgrunn er derfor etableringen av reaksjonsstyrker fra alle forsvarsgrener en høyt prioritert oppgave. Situasjon etter 11 september har bekrefter nødvendigheten av denne type styrker, både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering.

 

Hærens bidrag inn i Forsvarets innsatsstyrke FIST/H består av styrker med differensiert reaksjonstid. Telemark bataljon (mekanisert infanteribataljon), som nå er i Kosovo, omorganiseres til en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personer. Den lokaliseres til Rena i nærhet til Regionfelt Østland og Hærens Taktiske Treningssenter. Den består av vervede og mannskaper på beredskapskontrakt. Styrken skal være etablert 1 juli 2003 med en reaksjonstid på 3-7 dager. Vi etablerer videre en forsterkningsstyrke på inntil 400 mann. Denne består av oppklaring, artilleri og ytterligere mekanisert infanteri, og etableres innen 1. juli 2005. Styrken planlegges med en beredskap på 30 dager. I tillegg etableres en forsterket mekanisert infanteribataljon som oppfølgingsstyrke på inntil 1100 mann, med en beredskap på 90 dager. Oppfølgingsstyrken skal være klar innen 1 juli 2002. Forsterkningsstyrken og oppfølgingsstyrken bemannes med bruk av beredskapskontrakter. Avdelingene i FIST/H søkes satt opp i en brigaderamme.

 

Sjøforsvarets bidrag, FIST/S består av

  • En minerydder .Vi har til enhver tid 1 minerydder i MCMFORCENORTH, KNM Hinnøy er for tiden del av styrken, som nå er på øvelse i Baltikum.
  • Ett minedykkerelement/MDK med sjømobilt konsept (Alta-kl)
  • En Oslo-kl fregatt. Vi deltar pr i dag 4 mnd pr år med 1 fregatt i STANAVFORLANT, KNM Narvik er for tiden del av styrken, som nå driver øvelser sør av UK
  • En Ula-kl undervannsbåt
  • Ett Kommando og støttefartøy

Alle disse styrkene hører inn under kategorien reaksjonsstyrker med reaksjonstid mindre enn 30 dager. I tillegg nevnes at sjøforsvaret etablerer en sjøgående taktisk stab (NoTG). Kjernen av denne staben nyttes i forbindelse med FIST/S, men staben forutsettes å nytte våre nye Fregatter som kommandoplattform for blant annet å kunne lede multinasjonale formasjoner. Dette kan skje fra 2006.

 

Luftforsvarets bidrag, FIST/L består av:

  • 1 skvadron kampfly. Kampflyene opererer i luft-til-luft rolle, og vil innen 2003 ha luft-til-bakke kapasitet.
  • 1 luftvernenhet (NASAMS)
  • 1 maritimt patruljefly (P3-C76)
  • 2 transportfly
  • 1 helikopterenhet bestående av 4 helikoptre

 

Som High Readiness Force har jagerflyskvadronen en beredskap på 5 døgn.For øvrig er beredskapen for alle disse styrkene mindre enn 30 dager. Luftforsvaret etablerer for øvrig 2 basesett som fra 2003 skal kunne brukes i nasjonale og internasjonale operasjoner. Basesettene er mobile støtteenheter som forestår administrative, tekniske og taktiske støttefunksjoner for luftforsvarets innsatsstyrker. Det ene basesettet settes opp med personell som er på beredskapskontrakt. Basesettene gjør at flyene fleksibelt kan operere fra kun en flystripe. QRA- beredskapen både på Sola og Rygge ble etablert meget raskt og problemfritt. Dette innebærer at vi kan gå videre i prosessen med å tilpasse antallet flystasjoner i den nasjonale strukturen.

 

I tillegg ønsker vi å etablere en beredskapspool med godt kvalifiserte stabsoffiserer og enkelte ”nisje kapasiteter” som

 

  • Spesialstyrker, der vi har øket vår kapasitet betydelig den senere tid både i Hæren og Sjøforsvaret
  • Etterretningskapasiteter
  • Mine-og eksplosivryddeavdelinger (EOD team)
  • Ildledere for flylevert ild (FAC)
  • Minedykkere
  • I forbindelse med vårt engasjement på Balkan har vi utviklet DCI relaterte containerbaserte kommunikasjonsløsninger som dekker hele avdelingenes behov for både intern og ekstern kryptert kommunikasjon.

 

Jeg har tidligere påpekt at forutsigbarhet i internasjonale operasjoner nødvendiggjør en beordringsplikt for yrkesbefalet. Dette vil være riktig både hva angår ansvarsforhold og for å legge forholdene til rette for en ”personellmessig grunnmur” som inkluderer en hjemmestøtteordning, rotasjonsordning, karriereplaner mv.

 

Ansvaret for støtte til og oppfølging av deployerte styrker fra FIST skal ligge hos det fremtidige FOHK, og ordningen ble implementerte fra 01 aug i år med nåværende Forsvarskommando Sør-Norge.

Dette forenkler og forbedrer planlegging, styring og oppfølging av vårt løpende internasjonale engasjement, samtidig som FO kan fokusere på de nasjonale, strategiske oppgaver.

 

”In-place forces
Som jeg påpekte innledningsvis må moderniseringen omfatte hele vår styrkestruktur, inkludert såkalte ”in-place forces”, med fokus på interoperabilitet, kvalitet og reaksjonsevne slik at de møter NATO’s standardkrav. Modernisering på de kapasitetsområder NATO beskriver er helt nødvendig, og må gis høyeste prioritet. For landstyrkene opprettholder vi Divisjonen i Troms. Hoveddelen av mannskaps og avdelingsutdannelsen i Hæren gjennomføres i Div 6’s ramme, inkludert oppfølgingsstyrker til internasjonale operasjoner. Ved å konsentrere utdanningen i Troms greier vi å opprettholde Divisjons- og Brigadestrukturen, noe jeg anser for å være avgjørende for å opprettholde kritisk kompetanse innenfor landstridskreftene.

 

Av avdelinger som representerer interessante og framtidsrettede kapasiteter vil jeg nevne Jegerkonseptet i Hæren og Kystjegerkonseptet i Sjøforsvaret.

Dette er begge kapasiteter som er tilpasset krevende geografiske og klimatiske forhold og utgjør ”nisjekapasiteter” med kapable, mobile enheter med stor operativ fleksibilitet. Hærens jegerkonsept er nå prøvd over noen år, og videreføres i Garnisonen i Porsanger, som en avdeling under Div 6. Kystjegerkommandoen, med en krigsoppsetning på bataljons størrelse planlegges operativ i 2005 på Trondenes.

For å kunne ivareta våre forpliktelser i hht. Schengenavtalen er vi i gang med å bedre mobiliteten og observasjonsevnen på grensekompaniet ved GSV, ved å tilføre terrengkjøretøyer, nye patruljebåter samt nytt observasjonsutstyr.

 

Gjennom en styrking av Kystvakten ved innføringen av KV Svalbard fra desember i år, en markant økning i antallet maritime helikoptre og de nye fregattene vil vår tilstedeværelse, synbarhet og evne til krisehåndtering i havområdene styrkes. Våre topp moderne Orion fly (P3C) er også viktige bidragsytere i denne sammenheng.

Teknologisk utvikling påvirker behovet for nye og endrede kapasiteter og muliggjør nye løsninger. Forsvarets stabsskole har i løpet av det siste året sett nærmere på ”Nettverksbasert Forsvar”. En av de sentrale konklusjoner er at utviklingen av nye teknologiske kapasiteter ikke kan skje uten en tilsvarende justering av operasjonskonsepter, doktriner, organisasjon og trening.

Vi er godt i gang innefor enkelte områder. Spesielt vil jeg trekke fram Luftforsvarets ”Norwegian Battle lab experiment” -NOBLE i Bodø. Ved å koble kreativitet, utnyttelse av komersiell teknologi og operativ innsikt, er vesentlige konseptforbedringer framkommet for luft til bakkelevert ild. I tillegg har vi høstet verdifulle erfaringer i bruken av ubemannede luftfartøy (UAV).

 

MATERIELLPROSJEKTER

For å oppnå nødvendig kvalitet og reaksjonsevne må nødvendige ressurser prioriteres til materiellinvesteringer. Jeg vil igjen minne om bekymringen fra FS 2000 der det framkom at en rekke DCI kapasiteter, som tankfly og langtrekkende missiler ble vurdert som ønskelige, men ikke kunne realiseres innenfor den politisk bestemte økonomiske ramme. Dagens situasjon viser at denne typen kapasiteter, som i NATO ofte karakteriseres som ”low density-high demand” kapasiteter er sterkt etterspurt. Ubemannede luftfartøy (UAV), som FS 2000 foreslo innført i perioden 2006-08, er ett eksempel på en slik etterspurt kapasitet som bør etableres så snart som mulig også i det norske forsvaret.

Noen få av de viktigste materiellprosjektene vi står overfor er

 

For luftforsvaret:

Nye kampfly

Våre nylig oppdaterte F-16 fly er blitt meget bra. Som delprosjekt inngår også nytt kortholds luft-til-luft rakettsystem og hjelmbaserte siktemidler som ytterligere forbedrer flyenes kapasitet. Men tidlig i perioden etter 2010 er det nødvendig å anskaffe en erstatning for våre F-16. Sikring av et jagerflykjøp er en forutsetning for å kunne løse helt sentrale nasjonale oppgaver. Et land uten jagerflyvåpen legger seg åpent for press og utfordringer over hele konfliktspekteret, fordi en motstander selvfølgelig vil tilpasse seg en så åpenbar mangel på vår side.

I tillegg vil mangelen på et eget kampflyvåpen gjøre alle de øvrige deler av Forsvaret så sårbare at det i gitte situasjoner kan bli uten betydning hva vi investerer i dem.

 

 

Transportfly

Våre militære transportfly, Hercules – C-130, er over 30 år gamle. Problemene vi har erfart den senere tid viser at de er så slitt at det er på høy tid med enten en stor oppdatering eller utskifting. Transportflyene er sentrale både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Nye regler innen europeisk luftfart krever i tillegg annet og bedre utstyr i flyene enn det våre transportfly er utstyrt med. Vi er godt i prosess med en anbefaling om eventuelle nye transportfly og forventer å forelegge dette for Stortinget våren 2002.

 

 

For Sjøforsvaret

Maritime helikoptre

I samarbeide med Finland og Sverige vil vi anskaffe åtte maritime helikoptre til kystvakten og seks til de nye fregattene. I tillegg inngår også en opsjon på ti redningshelikoptre til erstatning for våre Sea King. Vi håper å inngå kontrakt med hovedleverandøren NH 90 denne måned. Tidsplanen, som er styrt av nødvendig erstatning for Lynx og tilgjengelige helikoptre ved ferdigstillelse av fregattene tilsier leveranser av helikoptre fra 2004-2005. Anskaffelseskostnaden for helikoptrene er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner. Innføringen av 14 nye helikoptre med betydelig øket aksjonsradius representerer en klar kapasitetsøkning i forhold til dagens situasjon.

 

Fregatter

Gjennom det siste året er detaljert design for de 5 fregattene vi har i bestilling blitt utviklet og i løpet av det neste halve året vil produksjon starte på de fleste områder Innføringen av fregattene innebærer bedrede kapasiteter både for overflate- og undervannskrigføring gjennom bruk av ny teknologi og våpensystemer som for eksempel Norsk Sjømålsmissil (NSM).

 

For Hæren

Leopard II stridsvogner

Stortinget har vedtatt anskaffelse av 52 stk stridsvogn Leopard II fra Nederland. Stridsvognene leveres i 2002. Kontrakten inneholder også logistikk, utdanningsmateriell og ammunisjon. Totalprosjektet har en kostnadsramme på ca 1,5 mrd kr, og gir, sammen med de vel 100 meget moderne svenske stormpanservognene som nettopp er innført, Hæren betydelig styrket ildkraft og beskyttelse.

 

Middels PV

Anbefaling for kjøp av Panserbekjempelsesvåpen midlere hold (PBM) planlegges sendt fram til Stortinget for godkjenning snarest. Leveransen planlegges mellom 2003 – 07. Prosjektet har en kostnadsramme på ca 1,1 mrd og vil gi økt ildkraft ut over 2000 meter.

 

Soldat 2000

Med prosjektet Soldat 2000 moderniserer vi utrustningen til Hærens soldater. Dette er et prosjekt av stor moralsk betydning for våre styrker. Prosjektet har vært noe forsinket grunnet den økonomiske situasjonen i Hæren, men har nå fått topp prioritet. Prosjektet kommer til å anskaffe hovedtyngden av materiellet i 02-03 og skal være fullført i 2004.

 

Fellesprosjekter

MRR

MRR – multi rolle radio – er nå på vei inn i Forsvaret. Allerede i 2002 starter vi innfasingen av disse radiostasjonene for styrkene i KFOR. 7000 MRR radiosett til bruk i alle forsvarsgrener er under anskaffelse. Systemet vurderes komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener fra 2003.

Gjennom TADKOM-systemet etableres det nå et gjennomgående robust og sikkert kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

 

 

FIS basis

Modernisering av IT-infrastrukturen i Forsvaret er i full gang. Innføringen av FISBasis vil gi felles løsninger for drift, vedlikehold, sikkerhet, brukerstøtte og opplæring. Dette gjør det mulig å realisere betydelige effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinster. Basiskonfigurasjonen skal være implementert innen utgangen av 2002 og omfatter utskifting av 8-10000 datamaskiner for alle forsvarsgrener. Så noen ord om

 

INTERNASJONALT ENGASJEMENT

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle faglig kompetanse og interoperabilitet, ikke minst har dette vært tilfelle for NATO operasjonene på Balkan.

Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon

I øyeblikket har Norge et betydelig internasjonalt engasjement på ca 1500 personer. Jeg mottar ofte svært positive tilbakemeldinger fra allierte sjefer og samarbeidspartnere om vårt personell og våre avdelinger. Spesielt vil jeg framheve vår innsats i Kosovo der Genlt. T. Skiaker har gjort en fremragende jobb som sjef for KFOR. På en overbevisende måte har han demonstrert at vår operative kompetanse og ledelse holder meget høy kvalitet.

 

Så over til noen

ANDRE UTFORDRINGER

Terroraksjonene i USA er en påminnelse til oss alle om de trusler vårt samfunn kan stå overfor. Ved forsvarets avdelinger har vi derfor skjerpet anti-terrorberedskap samtidig som vi kontinuerlig følger nøye utviklingen innenlands og internasjonalt. Asymetrisk krigføring innebærer å måtte håndtere det uventede. Samtidig understrekes nødvendigheten av å fokusere mot hva vi skal forsvare, ikke bare hvem vi skal forsvare oss mot. Dette innebærer for forsvaret et bredere oppgavespekter. I tillegg blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til trygghet og sikkerhet for befolkningen. Ikke minst gjelder dette de største befolkningskonsentrasjoner (som er i Sør-Norge).

FS 2000 lister som en av forsvarets fremtidige oppgaver: ”sikring av vitale samfunnsintallasjoner og -virksomhet mot terrorisme og sabotasje.” Moderniseringen av Forsvaret i retning av fleksible og robuste operative kapasiteter med god reaksjonsevne og mobilitet er godt tilpasset en slik oppgave. Forsvarets evne til operasjoner i byer må videreutvikles, samtidig som vi ser at flere spesialiserte kapasiteter som forsvaret innehar er kritiske som støtte for vitale samfunnsfunksjoner.
Det sivil-militære samarbeidet må revitaliseres gjennom øvelser og tilpassning til de nye utfordringer som foreligger. Det er også viktig at vi opprettholder og videreutvikler toppstyrte samarbeidsordninger med klare ansvars og myndighetsforhold innenfor det sivil- militære samarbeid. Vi må videre etablere helhetlige løsninger på tvers av funksjons- og ansvarsområder og ikke minst følge opp nødvendige tiltak fra sårbarhetsutvalget.

 

La meg knytte noen kommentarer til en spesiell utfordring, nemlig sikring av olje- og gass infrastrukturen, en oppgave som forsvaret har tatt meget alvorlig.

Her gjennomfører Forsvaret rutinemessig anti-terrorøvelser i samarbeid med Politiet og andre partnere. Sist en slik øvelse ble gjennomført var for vel 3 måneder siden.

I fredstid har Forsvaret som oppgave å støtte Politiet i håndteringen av denne type hendelser. Forsvarets spesialkommando (FSK) har kapasiteter som er aktuelle å bruke i slik sammenheng. Dette krever politisk godkjenning. Innsetting av spesialstyrker vil imidlertid innebære en betydelig fellesoperasjon ledet fra FOHK. En slik operasjon kan involvere:

  • overvåkingsfly, transportfly og helikoptre fra luftforsvaret
  • ubåter og overflatefartøyer fra sjøforsvaret
  • sanitet, samband, transport etc. fra hæren
  • Elektronisk krigføring
  • etterretningskapasitet
  • eksplosivryddegrupper (EOD).

Forsvaret har ved erklært beredskap, et punktforsvarsansvar for viktig infrastruktur. Videre deltar Forsvaret i områdeforsvaret, som er et NATO-ansvar, i en art. 5 situasjon.

Før jeg går videre på omstillingen av Forsvarets fredsorganisasjon og –aktivitet er det naturlig å kommentere ressurssituasjonen.

 

Ressursrammen

Utgangspunktet i St.prp 45 var ”at Forsvaret er i en dyp strukturell krise, ikke minst i en ubalanse mellom kostnader og bevilgninger”.

Målsettingen var gjennom en kraftfull og omfattende omstilling å fjerne den doble ubalansen mellom ambisjoner og ressurser samt mellom investering og drift.

Erfaringer fra 90-tallet viser også at forsøk på å opprettholde en større forsvarsstruktur enn det er økonomi til, heller vil akselerere den motsatte prosess, nemlig fortsatte og drastiske omstillingstiltak, både struktur- og aktivitetsmessig. Med dette som bakgrunn beskrev jeg i FSJ’s prinsippielle syn på det nye forsvaret tre viktige forutsetninger for at den foreslåtte strukturen i St.prp 45 skal kunne realiseres, nemlig:

 

  • forutsigbare og tilstrekkelige forsvarsbudsjetter
  • en omstilling som fører til driftsinnsparinger på minst 2 milliarder, og
  • at krigsorganisasjonen ikke tilføres materiell eller avdelinger som det i realiteten ikke er økonomisk dekning for.

Og jeg tilføyde at dersom disse forutsetningene ikke innfris vil det umiddelbart utløse behov for nye omstillingstiltak.

 

Som et svar på brev fra et flertall i forsvarskomiteen oversendte Forsvarsministeren 31 aug d.å. nye beregninger for kostnadene i perioden 2002-2005 for strukturen som ble vedtatt i Stortinget 13/14 juni i år. Disse beregningene viser et årlig gjennomsnitt på 30,4 MRD kroner. Full operativitet i Brig 12 og Brig 5 innebærer at totalsummen må heves med nærmere 1 MRD kroner årlig. I tillegg kommer kostnader for eventuelle nye transportfly, stipulert til ca 3,5MRD. Til sammenlikning gir årets budsjettforslag en ramme på 27,6 MRD kroner, og derfor følger en gjennomsnittlig ubalanse på ca 4 MRD (2002)kroner mellom vedtatt struktur og tildelte ressurser.

Med andre ord er dette en meget alvorlig og uholdbar situasjon som Forsvaret må ut av ved at det snarest bringes samsvar mellom de oppgaver som er bestemt av Stortinget og ressursene som tildeles. Alternativet er umiddelbare og alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte struktur for forsvaret.

 

Så over til

OMSTILLING OG MODERNISERING

Generelt

Omstillingen av Forsvaret skal gjennomføres som en toppstyrt og ledelsesforankret prosess, hvor helhetlige løsninger på tvers av forsvarsgrener, resultatorientering og tempo er viktige prinsipper.

Målet for omstillingen er å redusere driftskostnadene med 2 mrd kr pr år. For å klare dette må vi redusere Forsvarets bemanning med 5000 årsverk, og bygningsmassen må ned med 2 mill m2. Rekkefølgen for omstillingstiltakene er i hovedsak styrt av hva som innenfor en helhetlig ramme gir best og raskest økonomisk gevinst. Omstillingen gjennomføres i 3 faser:

  • Forberedelsesfasen, som skal være sluttført innen utgangen av året.
  • Gjennomføringsfasen, vil gå i 2002 og 2003.
  • Oppfølgingsfasen i 2004 og 2005 omfatter relokalisering av gjenstående restvirksomhet, evaluering av omstillingsperioden og andre nødvendige etterarbeider.

 

ARGUS
Program ARGUS skal i samarbeid med Fellesstaben koordinere og synkronisere omstillingstiltakene. I tillegg skal programmet overvåke gjennomføringen og gevinstrealisering. Samtidig driver Argus kontinuerlig frem omstillingstiltak for raskt å overføre midler fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Allerede i 2001 regner vi med innsparinger på 174 mill kr blant annet ved å innføre felles ammunisjonsforvaltning, omorganisering i FO, reduksjon i bruk av overtidsmidler, redusert reisevirksomhet til fordel for bruk av videokonferanser og bortsetting av aktivitet. De innsparte midler investeres blant annet i simulatoranlegg.

Så over til den framtidige

 

Forsvarets øverste ledelse
FO skal nedlegges og Forsvarsstaben (FST) opprettes og samlokaliseres med FD. Dette blir den nye samlokaliserte strategiske ledelse av Forsvaret. I Forsvarskomiteens merknader uttrykkes det at Forsvarssjefens evne til strategisk styring skal styrkes. Det forutsettes at FSJ blir en synlig leder av FMO, at han fører alminnelig kommando over landets militære forsvar og at FSJ’s instruks videreføres.

Utredningsarbeidet omkring den nye forsvarsstaben er i full gang. Vi ser også på stedsvalg for den nye staben. En vanskelig, men viktig avgjørelse som må tas er GI’enes plassering og rolle. Vi har flere modeller under vurdering. Målsettingen er å oversende en anbefaling til Stortinget innen 1 mars 02, og implementere Samlokalisert strategisk ledelse innen 31 des 02.

Jeg er imponert og fornøyd med signaleffekten ved at Forsvarets Overkommando har gått foran i omstillingsprosessen ved å ta store reduksjoner allerede.

FO har fram til september blitt redusert med 200 årsverk samtidig som vi har håndtert krevende krisehåndteringsoppgaver. I forhold til våren 2001 vil summen av reduksjonen i FO bli på over 50%,. Kjerneoppgavene for forsvarsstaben blir perspektiv- og produksjonsplanlegging, virksomhetsstyring og krisehåndtering, og vil også innebære en styrket evne til å tverrprioritere i forhold til helheten av oppgaver. På dette feltet har omstillingsprosessen identifisert et åpenbart og betydelig forbedringspotensiale i Forsvaret.

 

OPERATIV VIRKSOMHET

Kommandostruktur

I løpet av 2002 etableres en ny nasjonal kommandostruktur som er vel tilpasset utviklingen innen NATO’s kommando- og styrkestruktur. Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag. Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener. Ved å legge dette fellesoperative hovedkvarteret sammen med NATO-hovedkvarteret på Jåtta vil vi bedre ivareta våre totale behov, nasjonalt og som tidligere nevnt for internasjonale operasjoner. Vi sikrer fortsatt en skjermet nasjonal ledelse av militære operasjoner i fred, krise og krig, noe som vi har fått testet på en utmerket måte etter 11 september, både i oppgavespekter og i geografisk spredning.

Landsdelskommandoene vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene. Totalt skal disse tre hovedkvarterene til sammen ikke telle mer enn ca 500 hoder.

 

LOGISTIKK

Etableringen av FLO
Stortinget vedtok i november 2000 å samle alle enheter innen Forsvaret som steller med forvaltning av materiell ol. i én organisasjon: Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLO vil omfatte forsyningskommandoene til de tre forsvarsgrenene, Forsvarets tele- og datatjeneste, samt en rekke regionale og lokale forsynings- og vedlikeholdsledd. Som første ledd i etableringen av FLO ble Logistikkstaben operativ 1. september i år. Sjef FLO , som tiltrådte 1. okt, vil overta ansvaret for resten av organisasjonen ved kommende årsskifte. Hovedprinsippet for FLOs framtidige virksomhet vil være kundefinansiering gjennom samhandel.

 

 

STYRKEPRODUKSJON
Skoler

For Forsvaret er kompetanse er en kritisk suksessfaktor, og vi er en organisasjon som bruker svært mye ressurser på utdanning. Jeg er godt fornøyd med at vi nå får samlet stabs- og alle forvaltningsskolene på skolesentret på Akershus. Sjef skolesentret på Akershus skal koordinere all skolevirksomhet i forsvaret. Satsing på fjern og elektronisk undervisning samt vekttallsgodkjenning av vårt utdanningstilbud er også svært viktige tiltak.

 

På Forsvarets stabsskole tar vi nå i bruk de muligheter teknologisk utvikling gir. Det grunnleggende kurs i alle forsvarsgrener, stabsskole I, gjennomføres nå delvis som distribuert læring. Dette skjer i en kombinasjon av en kort samling og deretter interaktiv læring hvor elever og studieveiledere kommuniserer ved hjelp av moderne dataverktøy. Dette vil også være et viktig familiepolitisk virkemiddel.

 

Utdanning , trening og øving forutsettes å kunne økes i fremtiden for å oppnå nødvendig operativitet. For å kraftsamle og å oppnå synergieffekter samler vi nå utdannings og treningsaktiviteten rundt et mindre antall Utdannings og kompetansesentra, samt befalsskoler.

På Rena har Hæren etablert sitt topp moderne taktiske treningssenter til vel 500 mill kr. som gjør utstrakt bruk av simulatorer. Sjøforsvaret har tatt i bruk en avansert simulator for opplæring i navigasjon på Sksk. De oppdaterte F-16 simulatorene er nå koblet i nettverk slik at de nå også kan samøve med flykontrollørene ved våre kontroll og varslingsstasjoner.

På øvingssiden planlegges fortsatt øvelse Strong Resolve 2002 gjennomført i mars neste år. I likhet med forrige gang den ble gjennomført, i 1995, er øvelsen todelt. Den består av en NATO Art 5 operasjon i Midt-Norge sammen med ikke-Art 5 CRO i Polen. Den delen av øvelsen som gjennomføres i Norge ledes fra Jåtta, og COMJCNORTH, Gen. T.Skiaker.

 

Verneplikten

Fra 2002 er tallet på innkalte til førstegangstjeneste noe redusert. Innkallingsstyrken vil imidlertid sannsynligvis måtte økes noe igjen når vi kommer til 2005 for å fylle ny struktur. Også i vernepliktsutdanningen slår vi nå sammen utdanningsinstitusjoner på tvers av forsvarsgrener, jeg nevner sanitet, transport, militærpoliti, luftvern etc.

Verneplikten må være basert på Forsvarets behov. Fundamentet for en fortsatt verneplikt er at den oppleves som relevant og meningsfylt både for de vernepliktige og for Forsvaret. Den må derfor produserer de militære avdelinger og kapasiteter som et moderne forsvar krever. Målsettingen er at den enkelte skal ha tiltro til egen og avdelingens evne til å løse sitt oppdrag. Dette vil koste ressurser, men vi må forholde oss til at kvalitet koster.

 

Så noen ord om

EIENDOM, BYGG OG ANLEGG (EBA)

Forsvarsbygg

En helt avgjørende forutsetning for å lykkes i omstillingen og den videre utvikling av Forsvaret er å investere store beløp i ny infrastruktur.
Samtidig samles forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg fra 1.1.02 i en ny organisasjon underlagt FD, med navnet Forsvarsbygg (FB).

Hensikten med denne omleggingen er å synliggjøre kostnadene knyttet til bruk av EBA, som utgjør en betydelig del av Forsvarets driftskostnader. Det skal skrives leieavtaler for hvert enkelt bygg og anlegg, og dette skjer første gang for året 2002. Den EBA vi ikke lenger ønsker å leie, vil Forsvarsbygg være pålagt å avhende så snart som mulig.

 

ANDRE PROSJEKTER

Så over til en del andre prosjekter som opptar krefter og tid for forsvarsledelsen.

Først

 

Prosjekt GOLF
Et fundamentalt element i Forsvarets omstilling er å effektivisere måten vi driver administrasjon og forvaltning. Prosjekt Golf skal gi oss et Felles Integrert Forvaltningssystem (FIF) som dekker økonomi, materiell og personell på tvers av forsvarsgrenene. Prosjekt skal etablere felles prosesser og IT-systemer.

På samme måte som Kommando og kontrollsystemer gir oss situasjonsoversikt og grunnlag for å treffe gode operative beslutninger i strid, skal FIF skaffe oss situasjonsoversikt og beslutningsgrunnlag i fredsdriften.

Et annet viktig virkemiddel i omstillingsprosessen er

 

Outsourcing, som vi i Forsvaret har valgt å benevne bortsetting av virksomhet. Hensikten er å konsentrere Forsvarets ressurser på det vi skal være best på (kjernevirksomheten) og vurdere bortsetting av deler av støttevirksomheten som det er et kommersielt marked for.

For å trekke erfaringer pågår det for tiden to prosjekter. Det er bortsetting av materielltransporter over 12 tonn og forvaltning av administrative kjøretøyer. For begge prosjektene har det vært gjennomført politiske avklaringer, økonomiske og beredskapsmessige vurderinger samt drøftinger med de ansatte. Dersom de første prosjektene blir vellykkede, vil konsept og metode bli innført i Forsvaret innen neste sommer.


PERSONELL
Personellreduksjonen-status
De avgangsstimulerende tiltak som har vært nyttet har så langt ført til at ca 3000 ansatte har søkt om avgang. Så langt er er vel 1500 søknader innvilget.

Av disse er litt i underkant av 500 sivilt tilsatte. Disse tiltakene har blitt håndhevet noe restriktivt de siste måneder. Når omstillingen nå føres videre basert på Stortingsbeslutningen forventer jeg at disse tiltakene igjen får virke.

Jeg er opptatt av at vi nå retter fokus mot de som fortsatt skal ha Forsvaret som arbeidsplass. Moderniseringen skal gi oss en moderne og fremtidsrettet organisasjon. Det blir ikke mindre interessant å jobbe i Forsvaret – utfordringene vi står overfor er komplekse, krevende og spennende.

Dagens befalsordning reflekterer den forsvarssruktur vi har besluttet å endre. Vi må derfor vurdere dagens befalsordning i forhold til behovene i det nye Forsvaret.

 

INFORMASJON

Informasjon er en kritisk suksessfaktor for Forsvaret.

Tidligere denne måneden åpnet vi Forsvarets mediesenter (FMS). Etableringen av FMS innebærer en styrket og mer målrettet satsning på informasjon og kommunikasjon. FMS er resultatet av en sammenslåing av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter og produksjonselementene i det som tidligere het FO/P&I.

All produksjon av informasjon samles nå på ett sted, noe som skal gjøre den både mer målrettet og slagkraftig.

Det strategiske elementet vil fortsatt være FO’s informasjonsavdeling som med et strategisk plankontor utvikler og følger opp Forsvarets overordnede informasjonsstrategi.

 

AVSLUTNING
Avslutningsvis vil jeg si at omstillingen i Forsvaret har et usedvanlig trykk og momentum for å oppnå ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.” Forsvaret må tilpasses to primærhensyn henholdsvis å møte direkte sikkerhetsutfordringer mot Norge og delta med synlige bidrag til internasjonale operasjoner. Moderniseringsprosessen i NATO vil både være meget krevende, men samtidig helt avgjørende også for Norge. Utviklingen etter 11 september bekrefter nødvendigheten av å modernisere,samt å utvikle moderne militære kapasiteter med kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne samt reaksjonsevne og som kan dekke et bredt spektrum av oppgaver.

Avstanden mellom foreslått budsjett og kostnadsberegninger for vedtatt struktur er meget bekymringsfull, og må snarest håndteres slik at Forsvaret får tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Alternativet er beklageligvis nye og meget alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte forsvarsstruktur.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo militære Samfund 8. oktober 2001

Håp om fred i Midt-Austen

ved Dag Nestegard

Assisterande utanriksredaktør i NRK

 Formann – høgvyrde forsamling!

 

Eg nyttar dette høvet til og takke for invitasjonen. Som journalist i NRKs nyhendeavdeling gjennom snart ti år har eg med interesse følgt mange av foredraga i denne forsamlinga. Som assisterande utanriksredaktør i NRK og som arabist, veit eg dessutan at dette er eit viktig forum for svært mange også i dei norske Midt-Austen-miljøa.

 

Det var dessverre ikkje alle av oss som var like overraska den 11. september i år. Vi var nok like sjokkerte, men ikkje overraska over at politiske islamistar enno ein gong gjennomførte eit terrorangrep mot USA. Det sjokkerande denne gongen var at operasjonen var såpass vellukka – sett med terroristanes auge.

 

Gro Harlem Brundtland sa ein gong at alt heng saman med alt. Den politiske islamismen, eller terroren om ein vil – heng definitivt saman med konflikten i Midt-Austen.

 

Vi har høyrt mykje om Osama bin Laden etter dei forferdelege angrepa i USA. Ein mann med djupe røter i politisk Islam. Ein mann som nærer eit djupt og ektefølt hat mot vesten, mot vår sivilisasjon. Vår måte og leve på.

 

Den moderne utgåva av den politiske islamismen – sjølve ideen om og bruke Islam politisk – kom med egyptaren Hassan al-Banna då han i 1928 stifta Den muslimske brorskapen. Hassan al-Banna var ingen fanatikar, meir ein moderat islamist. Likevel vart han dømd til døden og avretta av egyptiske styresmakter fordi han dreiv politisk agitasjon. Men også fordi han kritiserte den omfattande korrupsjonen i det egyptiske statsapparatet. Sjølv om Hassan al-Banna døydde tidleg levde organisasjonen han skapte, Den muslimske brorskapen, vidare.

Denne brorskapen er sjølve moderorganisasjonen til alle dei islamske gruppene i Midt-Austen i dag. Den ytterleggåande palestinske organisasjonen Hamas, den Iran-støtta Hizbollah-geriljaen i Sør-Libanon, Islamsk Heilag Krig, Jihad, algeirske GIA og den egyptiske terrororganisasjonen Gamma Islamyia for og nemne nokre. Dei har religionen felles, men også at dei er sinte unge menn, ofte med høg teknisk utdanning og ikkje særleg imponerande teologisk innsikt. Dei er ofte arbeidslause – forblinda av hat mot det dei ser som det vestlege hegemoniet ikkje berre i Midt-Austen, men verda over.

 

Kva har så dette med Israel og Palestina og gjere? Svaret er sjølvsagt at alle islamistar er trusbrør, slik dei kristne korsfararane var det på 1200-talet. Vi i den vestlege verda, tilhøyrer dei vantru, dei dekadente.

 

Formann – høgvyrde forsamling!

 

Den som vil forstå Midt-Austen kjem ikkje utanom verken Bibelen eller Koranen. Bibelen kan grovt sagt delast i to, der det gamle testamentet utgjer det ein kallar dei jødiske skriftene.

Her kan ein lese om det jødiske folkets historie, om sjølve stordomstida då kong David styrte over Israel. Ein kan lese om det første og det andre tempelet – og ein kan sjølvsagt lese om Moses, sjølve skaparen av Jødedommen. Mannen som førte Israel ut av dei egyptiske lenkene og til det lova landet. Til Kanaan.

 

Med det nye testamentet kom Kristendommen og Jesus. Det skal vi la ligge her. For jødane er ikkje Det nye testamentet ein del av dei heilage skriftene.

 

Koranen er den heilage boka for verdas ein milliard muslimar. Ei bok skapt av ein handelsmann frå Hadjez-fjella i det vestlege Arabia. Ein mann som fekk religiøse anfektingar, som vart til profeten Muhammed og deretter mottok alle versa til det som seinare vart Koranen.

 

Men Muhammed var også general. Under hans kommando på 600-talet, og seinare under dei som kom etter han, la arabarane under seg heile Midt-Austen og Nord-Afrika. Islam vart ein verdsreligion. Frå Atlanterhavet til den iranske grensa er arabisk framleis det offisielle språket i Midt-Austen. Bortsett frå i Israel der dei snakkar hebraisk. Islam er i tillegg ein vesentleg maktfaktor i Sentral-Asia med Afghanistan som eit skrekkens eksempel.

 

Dette bildet er frå proklameringa av staten Israel i 1948. Vi ser Israels første statsminister David Ben-Gurion sentralt på bildet. Polsk sosialist og sionist. På veggen heng bilete av Zionismens grunnleggjar, den austerrikske juristen og journalisten Theodor Herzl. Og vi ser David-stjerna, flagget til det nye Israel. Eit symbol henta frå det gamle testamentet.

 

På slutten av 1800-talet skreiv Theodor Herzl ei bok der han konkluderte med at den omfattande anti-semittismen berre kunne knekkast ein gong for alle – ved at jødane fekk sin eigen stat. Den staten burde ligge i det dåverande Palestina. Herzl, som budde i Wien, hadde sjølv kjent jødehatet på kroppen. Læra hans – sionismen – vart kalla opp etter ei høgde i Jerusalem, etter Sion-berget. Fleire sionistiske kongressar utover på 1900-talet førte fram til skipinga av staten Israel i 1948.

 

Etter Holocaust var det få i den vestlege verda som hadde innvendingar mot og akseptere denne nye jødiske staten. USA pressa på for internasjonal godkjenning. FNs delingsplan med forslag om ei tostatsløysing vart sett til side. Arabarstatane var rasande.

 

Nesten før David Ben-Gurion var ferdig med og proklamere staten Israel gjekk samtlege fire arabiske nabostatar og Irak til krig mot Israel. Dei vart som vi veit slått tilbake – og hundretusenvis av palestinarar rømte til nabolanda. Mange av desse bur framleis i flyktningleirar.

 

Seinare fekk vi ei rekkje krigar i området der seksadagarskrigen i 1967 på mange måtar er den mest sentrale. Då tok Israel Golanhøgdene frå Syria, Vestbreidda av Jordan-elva frå Jordan, samt Gaza og heile Sinai frå Egypt. Tryggingsrådet i FN reagerte spontant med fleire resolusjonar med krav om at israelarane skulle trekke seg tilbake. Det har dei framleis ikkje gjort.

 

Det vil seie dei trekte seg ut av Sinai i samband med fredsavtalen mellom Egypt og Israel i 1979. Ein avtale som førte til at den dåverande egyptiske presidenten Anwar al-Sadat vart drepen av egyptiske islamistar for det dei såg som eit forræderi mot den arabiske verda. Inspirert av den iranske revolusjonen i 1979 prøvde islamistiske grupper i Egypt og velte eit regime dei meinte opererte som lakeiar for vesten.

 

Israel okkuperer framleis Gaza, Vestbreidda og Golan.

 

I 1993 kom så Oslo I & II. Dette var intensjonsavtalar der føremålet var og tilbakeføre okkupert land til palestinske styresmakter i bytte mot fred. I Israel er security det altoverskyggande. Det meste i israelsk topp-politikk handlar om dette spørsmålet. I dag er spørsmålet om sikkerheit inne i sjølve Israel viktigare enn nokon gong.

Oslo-avtalane tok ikkje stilling til flyktningspørsmålet, grensespørsmåla eller dei vanskelege spørsmåla om vassresursane. Og heller ikkje det vanskelegaste av alle spørsmål i denne regionen, nemleg Jerusalems status, ein by som er heilag for jødar, muslimar og kristne.

 

Nokon meinte det var genialt og vente med dei vanskelege spørsmåla til slutt, at også dei brikkene ville falle på plass når det var semje om alt det andre. Andre meinte dette var ei rein dødslinje.

 

Uansett: Etter Oslo-avtalane fekk Israel også fredsavtale med Jordan, og som ein følgje av Oslo-avtalane gav Israel frå seg kontrollen over fem palestinske byar i dei okkuperte områda.

 

Og i fjor sommar var partane nær det store gjennombrotet under dei langvarige Camp David-forhandlingane i Maryland ikkje så langt frå Washington. Dei forhandlingane braut som kjent saman og vi fekk det palestinske opprøret som i dag – eit år etter – framleis pågår for fullt.

 

Før samanbrotet var det også bevegelse langs det syriske sporet.

 

Formann – høgvyrde forsamling!

 

Staten Israel har i dag fredsavtalar med Egypt og Jordan. Det betyr at dei teknisk sett framleis er i krig både med Syria og Libanon, med Syria som den viktigaste motparten. Regjeringa i Beirut har i mange år fungert som ei rein marionettregjering for styresmaktene i Damaskus. Syria har framleis fleire titals tusen soldatar utstasjonerte i Libanon.

 

Etter at det nye palestinske opprøret starta fekk vi ganske raskt Mitchell-kommisjonen med den amerikanske senatoren George Mitchell i spissen, og der også vår eigen utanriksminister Torbjørn Jagland var med. Arbeidet munna ut i Mitchell-rapporten som opererer med to hovudpoeng:

 

* Nybygginga i dei okkuperte områda må stoppast.

* Den palestinske terroren må opphøre.

 

Når dette er på plass, kan sluttforhandlingane starte.

 

Det bur i dag meir enn 200.000 jødiske nybyggjarar på okkupert palestinsk land. Nybyggingspolitikken har vore konsekvent frå israelsk side gjennom alle år. Uavhengig av om Arbeidarpartiet eller andre sat med makta. Koloniane vart oppretta for og oppfylle visjonen om eit Stor- Israel utifrå nasjonale og religiøse ideologiar. Men også for og hindre palestinarane i og kontrollere eit samanhengande område på Vestbreidda og i Gaza. Og for og torpedere eit kvart forsøk på ein fredsavtale. I tillegg finst det eit militært argument- det har vore viktig for dei israelske styrkane og ha desse stillingane i tilfelle eit storangrep frå aust. Særleg i Jordan-dalen.

 

Når det gjeld den palestinske terroren og dei gjentatte sjølvmordsaksjonane er det framleis eit ope spørsmål om den palestinske presidenten Yasser Arafat har kontroll over dei meir ytterleggåande gruppene som Hamas og Islamsk Heilag Krig. Eg spurte den israelske utanriksministeren Shimon Peres om dette sist han var i Oslo. Han hadde ikkje noko klart svar men meiner at delar av Arafats eigen Fatah-organisasjon – men også Nezarim-geriljaen står bak fleire av aksjonane. At Arafat kan stoppe terroren om han vil.

 

Har også med eit kart som viser dei palestinske flyktningleirane i området. Som vi ser ligg mange av leirane i dei israelske nabostatane. Flyktningspørsmålet har ikkje vore skikkeleg på bordet under fredsforhandlingane. Israel nektar flyktningane innreise og meiner nabostatane bør gje dei statsborgarskap.

 

La meg også seie nokre ord om Jerusalem – det vanskelegaste av alle desse spørsmåla. Byen har vore under islamsk styre heilt sidan 600-talet, berre avbrote av korstoga på 1200-talet.

På denne vesle kvadratkilometeren ligg Klippedomen, al-Aqsa-moskeen, Tempelhøgda, Jesu gravkyrkje og Klagemuren. Skal ikkje mykje fantasi til for og skjøne at det kan bli bråk av ei slik fortetting.

 

Formann – høgvyrde forsamling!

 

Konflikten mellom israelarane og palestinarane er av dei lengste og mest komplekse i moderne tid. Og det er ein konflikt som går langs mange linjer:

 

  • Det er ein etnisk konflikt mellom to folkeslag, jødar og arabarar.
  • Sosial konflikt der israelarane er rike og palestinarane er lutfattige.
  • Kulturell konflikt mellom den jødisk-hebraiske verda og den arabisk-palestinske.
  • Religiøs konflikt mellom verdas 1 milliard muslimar og dei mellom 18 og 20 millionar jødane i verda.
  • Ein konflikt mellom eit demokrati og det ein kan kalle varierande grad av diktaturstatar. Israel er det einaste demokratiet i denne delen av verda. Når det gjeld arabarstatane er det tankevekkjande kor viktig beduinarkulturen framleis er. Stammekulturen frå ørkensamfunna der dei eldste var dei viktigaste og der høvdingen alltid har det siste ordet.

 

Etter terrorangrepa mot USA har internasjonal presse skrive mykje om boka til den amerikanske strategiforskaren Samuel P. Huntington. I boka ”The clash of civilisations” lanserer Huntington teorien sin om at vi no går inn i ein periode der dei internasjonale konfliktane ikkje kjem til og utspele seg mellom statar og ideologiar, men mellom sivilisasjonar. I følgje Huntington er motsetningane mellom vesten og den islamske verda den viktigaste i dag. Huntington har fått medhald frå høgt hald i NATO.

 

I eit slikt scenario passar Israel godt inn. Mange islamistar ser staten Israel som eit vestleg bruhovud inn i hjarte av den islamsk-arabiske verda. Og dei har langt på veg rett. Nesten uansett målestokk er staten Israel ein europeisk stat.

 

Ser ein på dei reine demografiske data finn ein fort ut at israelarane er svært like oss i vesten. Det gjeld forventa levealder, BNP, talet dødfødde pr. tusen nyfødde og så vidare. Det er nesten berre i geografisk forstand at Israel tilhøyrer Midt-Austen. Men også i Bibelsk forstand, som kjent.

 

Likevel skal ein legge merke til at USAs president George W. Bush var raskt ute med og tone ned motsetnaden mellom vesten og den islamske verden. Sjølv om folkedjupet i Midt-Austen er av svært orientalsk karakter er elitane ofte svært vestlege.

 

Mange av dei arabiske regima har ein aktiv islamsk opposisjon som er sterkt antivestleg. Ei islamsk politisk rørsle som vil styrte det beståande. For arabiske toppleiarar er det derfor berre ein fordel om dei kan gjere felles sak med USA. Problemet for dei arabiske leiarane er imidlertid dei anti-amerikanske kjenslene som finst i området og som sjølvsagt har samanheng med USAs formidable støtte til Israel gjennom alle år. At svært mange arabiske leiarar i dag er vestvenlege svekkar sjølvsagt teoriane til Huntington, men det finst altså ein islamsk opposisjon med sterk folkeleg støtte.

 

Det var ein slik opposisjon som i 1979 velta Sjahen av Iran.

 

Eg vil ikkje meine noko om teoriane til Huntington – men for europeiske statsleiarar har det vore viktige og understreke at den teologiske linja dei ytterleggåande politiske islamistane står på – er ei pervertert linje i religiøs forstand. Det er ingenting i Islam som inspirerer til heilag krig mot dei som ikkje er muslimar. Tvert imot står det i Koranen at einkvar muslim skal elske Bokens folk som sin neste. Bokens folk er dei som tilhøyrer Bibelen, altså kristne og jødar.

 

 

Formann – høgvyrde forsamling!

 

Heilt sidan staten Israel vart proklamert i Tel Aviv i 1948 har USA halde si vernande hand over den jødiske staten. Særleg det demokratiske partiet har elska Israel. Det bur framleis fleire jødar i USA enn i Israel. Og dei er mektige. Den innflytelsesrike jødiske lobbyen på Capitol Hill i Washington kan ingen amerikansk president kome utanom. Dei har gjennom tidene levert store summar til det amerikanske valkampmaskineriet, og er mektige i Kongressen og særleg i Representantanes hus.

 

No sist såg vi at den demokratiske kandidaten Al Gore hadde ein jødisk visepresident-kandidat, Joseph Lieberman.

 

Washington Post skreiv nyleg at president Bush i september utnemnde den 8. jøden til amerikansk ambassadør i utlandet. Og vi veit at både tidlegare utanriksminister Henry Kissinger og tidlegare utanriksminister Madeleine Albright er av jødisk ætt. Også forsvarsministeren til Clinton var jøde.

 

Dette er litt av bakgrunnen for at USA i alle år har støtta Israel. Ikkje berre politisk, men kvart år med enorme pengesummar – og med våpen. I Tryggingsrådet i FN har USA konsekvent spent bein under eit kvart forsøk på Israel-fiendtlige resolusjonar. Ingen demokratisk president har så vidt eg veit noko gong kritisert Israel offentleg.

Dei meir pragmatiske republikanarane har ikkje køyrt ei så hard linje. Der har omsynet til dei oljerike Gulf-statane alltid vore viktig.

 

Og det er nettopp derfor, fordi Israel alltid har rekna med ryggdekning frå USA i si omsynslause herjing med det palestinske folket – det er derfor israelske leiarar i dag er såpass sjokkerte.

 

Etter terrorangrepa i New York og Washington har USA opent sagt at dei vil ha ei to-statsløysing. At også palestinarane skal få sin eigen stat. USA har også tydeleg signalisert at dei ikkje vil kriminalisere dei palestinske motstandsrørslene som til dømes Hamas, ein organisasjon som står bak fleire sjølvmordsaksjonar i Israel det siste året. For USA er det blitt eit poeng og skilje mellom lokal og global terrorisme.

Dei vil heller ikkje kriminalisere den Iran-støtta Hezbollah-geriljaen som operer nokså fritt i Sør-Libanon og som også er støtta av Syria.

 

Den nye amerikanske linja har fått Israels statsminister Ariel Sharon til og samanlikne Bush med Neville Chamberlain. Sharon refererer til München-forliket i 1938, då demokratia i Vest-Europa ofra Tsjekkoslovakia til nazistane i håp om og unngå ein større konfrontasjon og i verste fall krig.

 

— Israel vil ikkje bli eit nytt Tsjekkoslovakia, seier Sharon, og legg til at no kan israelarane berre stole på seg sjølve.

 

Washington har naturlegvis reagert svært negativt på uttalene frå Sharon. Men i kampen mot den internasjonale terrorismen og mot fanatisk politisk islamisme treng president George W. Bush så mange arabiske allierte som mogleg. Det får han ikkje ved og ta Israel i forsvar nesten same kor omsynslaust dei oppfører seg.

 

Vi har det siste året sett at dei har brukt F16-fly mot flyktningleirar, at dei systematisk likviderer palestinske aktivistar dei meiner er ein trussel mot Israel. Dette er likvidasjonar utan lov og dom basert utelukkande på opplysningar frå israelsk etterretning. Og vi har sett den israelske hæren gong etter gong jamne palestinske politistasjonar med jorda – etter sjølvmordsaksjonar inne i sjølve Israel.

 

Alt dette har amerikanarane forsvart i større eller mindre grad fordi som dei seier: Israel har rett til og forsvare seg mot terrorisme.

 

Men i dag er bilde eit anna. Bush treng støtte frå så mange av medlemslanda i den arabiske liga som mogleg. Etter at den tidlegare egyptiske utanriksministeren Amr Moussa tok over som generalsekretær er ligaen iferd med og bli ein organisasjon og rekne med i motsetning til tidlegare. Den arabiske liga har i mange år vore eit reint supperåd.

 

For første gong på ganske lenge er det altså no eit reelt håp om ein fornya fredsprosess i Midt-Austen. Fordi USA ikkje einsidig støttar Israel.

 

Håpet om ein verkeleg fredsprosess vil dessutan stå langt sterkare den dagen Israels noverande statsminister Ariel Sharon forlet podiet. Som ein av dei mest ubøyelege haukane i israelsk politikk gjennom tidene har han gjort lite eller ingenting for og betre dei elendige forholda det palestinske folket lever under.

 

Men også Sharon veit at fleire millionar palestinarar ikkje forsvinn om ein aldri så mykje brukar jernhansken. Radikale palestinarar på si side veit at staten Israel ikkje lar seg utslette, eller feie på havet slik dei drøymer om. Israel er ei av verdas mektigaste militærmaskiner og så langt ein veit den einaste atomvåpenmakta i dette området. CIA frigjorde rett nok nyleg ein rapport som viser at det iranske atomvåpenprogrammet med russisk hjelp er godt på veg og at også Irak har eit omfattande program for masseøydeleggingsvåpen, trass i FN-sanksjonane dei siste ti åra. Men Israel er altså framleis den einaste staten med atomvåpen, så langt vi veit.

 

Palestinarane på si side har nesten ingenting, berre unge martyrar og stadig fleire sinte unge menn som vervar seg som sjølvmordsbombarar i kampen mot den sionistiske fienden.

 

Intifadaen – det nye palestinske opprøret – har ført til ei radikalisering på palestinsk side og eit stadig sterkare rop om hemn frå eit traumatisert Israel som dagleg må leve med frykta for nye sjølvmordsbomber. Palestinarane blir dessutan dagleg audmjuka av jødiske nybyggjarar som har slått seg til på okkupert palestinsk land.

 

Den palestinske presidenten, Yasser Arafat, vert stadig meir svekka politisk, til fordel for dei meir ytterleggåande palestinske organisasjonane som Hamas og Islamsk Heilag krig.

 

Voldsspiralen har tidvis vore heilt utan bremser det siste året. Heilt sidan Ariel Sharons famøse besøk på det jødane kallar Tempelplassen i Jerusalem men som for verdas 1 milliard muslimar er noko av det mest heilage dei har. Sharon kom dit med 1.000 mann.

 

Formann – høgvyrde forsamling!

 

Det er i augneblinken lite som tyder på at valdsspiralen i Midt-Austen vil stanse utan ytre påverknad. Dødsdansen har sin eigen dynamikk. Men spørsmålet blir til sjuande og sist når partane kan sette seg til forhandlingsbordet igjen. Spørsmålet er ikkje om dei gjere det, men når. Det finst inga anna moglegheit. Verken det israelske eller palestinske folket forsvinn om motparten aldri så mykje ønskjer det.

 

Midt-Austen står no ved eit tidsskilje. Med USAs nyorientering kan ein forhandlingssituasjon komme fortare enn sjølv dei mest innbitne optimistane inntil nyleg kunne drøyme om.

 

Dermed ser det ut til at dei forferdelege terroråtaka mot New York og Washington paradoksalt nok har ført USA nærare arabarstatane og palestinarane si sak – og med det altså nærare ein fredsavtale som vil ha vidtrekkande konsekvensar, ikkje berre for Israel og Palestina, men for heile denne eksplosive regionen.

 

 

Takk for merksemda!

Foto: Jacques Hvistendahl

«TERRORANSLAGENE MOT USA –
ET TIDSSKILLE I INTERNASJONAL POLITIKK»

av Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2001

Terroranslagene mot USA er rystende og uvirkelige.

Ingen av oss vil noensinne glemme tirsdag 11. september 2001.

 

Anslagene mot New York og Washington var ikke bare rettet mot USA, men mot hele det internasjonale samfunn og mot grunnleggende verdier som toleranse, menneskeverd og åpenhet.

 

Da jeg så tårnene i World Trade Center styrte sammen tenkte jeg: Menneskene som er i stand til dette, er i stand til alt. Også å bruke masseødeleggelsesvåpen mot menneskeheten. Også derfor er kampen mot internasjonal terrorisme vår alles kamp. Og den viser det vi så lenge har visst; at alle land og alle folkeslag befinner seg i samme båt og deler samme skjebne.

 

Terrorhandlingene mot USA bekrefter med all mulig tydelighet hvor sårbare våre samfunn er for fanatikere som er villige til å benytte alle midler for å få utløp for sin frustrasjon og sitt hat. Terroristene vil ødelegge våre samfunn innenfra. Gjennom frykt vil de bidra til mismot og mistenksomhet. Gjennom frykt vil de fremme fordommer og intoleranse. Gjennom frykt vil de forhindre åpenhet, mangfold og vitalitet.

 

Gjennom å ramme samfunnets grunnverdier, vil de undergrave vår demokratiske samfunnsform.

 

Dette skal de ikke lykkes med.

 

Nettopp derfor er det så viktig at hele det internasjonale samfunn står samlet bak fordømmelsen av terrorhandlingene.

 

Nettopp derfor er det så viktig at vi står sammen for å oppspore og straffe de ansvarlige bak ugjerningene.

 

Nettopp derfor er det så viktig å styrke den internasjonale kampen mot alle former for terrorisme. Dette er en kamp Norge gir sin fulle støtte og vil ta aktiv del i.

En samlet verden fordømmer angrepene mot USA og krever at de skyldige får sin straff. Hvis hensikten med angrepene var å splitte verdenssamfunnet, så har resultatet vært det stikk motsatte.

 

Allerede samme kveld som angrepene fant sted fordømte FNs sikkerhetsråd aksjonene som klare overgrep på helt grunnleggende internasjonale normer og prinsipper, og understreket betydningen av at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorisme.

 

Dagen etter vedtok Sikkerhetsrådets enstemmig resolusjon 1368, som er historisk idet den slår fast at terroranslagene må sies å utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og at man således er innenfor anvendelsesområdet for bruk av tvangsmakt etter FN-paktens kapittel 7. Resolusjonen bekrefter i denne sammenheng retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51. Det kreves altså ingen ytterligere autorisasjon eller mandat fra Sikkerhetsrådet for at USA – alene eller sammen med andre – skal kunne benytte væpnet makt mot dem som sto bak terroraksjonene.

 

Også NATO fordømte umiddelbart terroranslagene og avga en utvetydig støtteerklæring til USA. Den 12. september vedtok NATOs Råd en erklæring der det slås fast at angrepene, dersom disse er styrt fra utlandet, må anses som et angrep på alle NATOs medlemsland. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, er dermed alle Alliansens medlemmer forpliktet til å bidra til de nødvendige mottiltak.

 

NATO-erklæringen av 12. september er historisk. For første gang siden NATO ble dannet for over 50 år siden blir artikkel 5 aktivisert. Erklæringen understreker alliansesolidariteten og viser at artikkel 5-garantien – som har utgjort selve ryggraden i forsvaret av Norge i mer enn 50 år – er reell og trer i kraft når situasjonen krever det.

 

De enstemmige vedtakene i NATO og i Sikkerhetsrådet har gjort sterkt inntrykk – ikke minst i USA. De viser at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorismen.

 

Norge har fra første stund fordømt terrorhandlingene og gitt USA vår fulle støtte. Som medlem av både Sikkerhetsrådet og NATO, var vi med på begge de historiske vedtakene den 12. september.

 

Både H M Kongen og Statsministeren tilskrev umiddelbart etter terroranslagene president Bush for å kondolere og uttrykke sympati og støtte.

 

I løpet av halvannet døgn kom vi med et konkret tilbud til USA om humanitær og annen bistand. Tilbudet omfattet blant annet åstedsgranskere, katastrofe- og krisepsykiatriske team, og lete- og søkehunder for umiddelbar innsetting. USA har uttrykt stor takknemlighet for tilbudet.

Også mulige norske militære bidrag er identifisert og meddelt NATO.

Bidragene kan inngå i felles antiterror-operasjoner eller erstatte styrker som f.eks. trekkes ut av Balkan.

USA har fremdeles ikke anmodet om konkrete norske bidrag. Det er derfor usikkert hvilke styrker som kan være aktuelle. Regjeringen er imidlertid innstilt på å strekke seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme amerikanske ønsker.

Terroranslagene mot USA har vist at terrortrusselen er høyst reell og at ingen land kan føle seg trygge. Vi må legge til grunn at de som stod bak de grufulle aksjonene i New York og Washington, er beredt til å utføre nye ugjerninger med omfattende konsekvenser.

Faren for terroranslag med kjemiske og biologiske stridsmidler er en del av det skjerpede trusselbildet vi står overfor. Det må nødvendigvis få konsekvenser for hva vi gjør og hvordan vi forholder oss.

Vi har ikke særskilt informasjon om at det foreligger noen trussel spesielt mot Norge, eller at det planlegges terroranslag mot Norge eller norske interesser i utlandet.

 

Vi må imidlertid være oppmerksomme på at vi kan komme i en mer utsatt posisjon. Dette både på grunn av våre NATO-forpliktelser etter artikkel 5-vedtaket, vårt engasjement i Midtøsten, våre store olje- og gassressurser, og på grunn av vår aktive deltakelse i FNs Sikkerhetsråd og de beslutninger vi der er med på å fatte.

 

I tillegg til å delta i den internasjonale koalisjonen, har Regjeringen fattet flere nasjonale beredskapsvedtak basert på en bred gjennomgang av våre beredskapsplaner. Bl.a. er det åpnet for at Forsvaret på kort varsel skal kunne stille nødvendige ressurser til vakthold og sikring av viktige samfunnsinstallasjoner, dersom situasjonen skulle kreve det.

 

Noe av det mest effektive vi kan gjøre her hjemme, er å styrke vår etterretning og overvåking og disse tjenestenes evne til å samarbeide med andre lands tjenester. Hvis et anslag skulle bli iverksatt, må vi selvfølgelig være maksimalt forberedt slik at skadevirkningene kan minimaliseres. Men vi må dessverre innse at det bare er snakk om å begrense skadevirkningene hvis det verste skulle skje.

 

Der vi derimot kan gjøre mye, er å holde maksimal kontroll og oversikt slik at nettverk som måtte operere her i landet blir oppløst eller ikke får mulighet til å aksjonere. Da må vi ha en overvåkings- og etterretningstjeneste som gjør jobben sin, samtidig som vi får tilgang på informasjon fra utlandet.

 

Det er selvfølgelig en stor utfordring å utøve slik kontroll i et åpent å demokratisk samfunn. Men vi bør kunne trekke på erfaringer og lære av feil fra historien, slik at vi blir i stand til å gjøre det som er nødvendig.

 

Den nye trusselsituasjonen viser også at vi trenger et forsvar med moderne og godt trente styrker med høy mobilitet, stor ildkraft og evne til samvirke med våre allierte. Vi trenger styrker som kan trekkes på både hjemme og ute. Vi trenger god etterretning, og vi må kunne reagere raskt på uventede utfordringer. Regjeringens fremlegg til forsvarsreform fra i vår gikk nettopp i denne retningen.

 

Likeledes trenger vi nytenkning omkring forholdet mellom forsvaret, politiet og den sivile beredskapen. Dette står sentralt i oppfølgingen av innstillingen fra det såkalte ”Sårbarhetsutvalget”.

 

Regjeringen er seg fullt bevisst Norges situasjon som en av verdens største oljeeksportører. Vi deltar i det energipolitiske samarbeidet i Det internasjonale energibyrå (IEA) sammen med våre nærmeste politiske og økonomiske samarbeidspartnere.

Gjennom vår olje og gasseksport yter vi et betydelig bidra til deres forsyningssikkerhet. Det er utenrikspolitisk meget viktig for Norge å stå solidarisk sammen med de øvrige IEA-land i en eventuell krisesituasjon.

Samtidig vil vi videreføre arbeidet for et ”globalt energipolitisk samspill” mellom oljeeksporterende og oljeimporterende land. Dette er spesielt viktig i dag med tanke på felles interesser i å forebygge og håndtere eventuell forsyningssvikt i en krisesituasjon.

Både omfanget og koordineringen av aksjonene mot USA og den kaldblodige måten de ble gjennomført på, tyder på at vi her har å gjøre med en meget ressurssterk gruppe terrorister med støttespillere i både USA og utlandet.

 

Det anses nå overveiende sannsynlig at det var Osama bin Laden og hans terroristnettverk som sto bak terroraksjonene.

 

Etterforskningen etter bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, samt mot det amerikanske marinefartøyet i Yemen i fjor, peker også alle i retning av bin Laden og hans nettverk.

 

FNs Sikkerhetsråd har i resolusjon 1333 fra desember 2000 gjort det klart at Taliban-regimet må utlevere bin Laden slik at han kan stilles til ansvar for de anklager som er rettet mot ham fra en rekke land. Taliban har imidlertid nektet å etterkomme dette kravet, og gir tvert imot bin Laden fortsatt beskyttelse og i alle fall indirekte støtte.

 

Dette er bakgrunnen for at det diplomatiske og militære fokus rettes mot Afghanistan og Taliban. På amerikansk side har man samlet inn betydelig bevismateriale mot bin Laden. I alle fall deler av dette vil bli offentliggjort.

 

President Bush har gjort det klart at USA vil iverksette de mottiltak som landet anser nødvendig. Dette har som tidligere nevnt USA full folkerettslig dekning for. Det anses sannsynlig at hovedtyngden av de militære mottiltakene – i alle fall på kort sikt – vil gjennomføres av USA alene, eller med støtte fra et fåtall land.

 

Det er liten tvil om at terroranslagene mot USA vil få store og langsiktige konsekvenser både her hjemme og internasjonalt.

 

Kampen mot terrorisme vil stå øverst på den internasjonale dagsorden i lang tid framover. Kampen vil foregå på mange områder og på flere plan. Bilateralt og multilateralt. Innen humanitær hjelp og langsiktig utviklingsbistand. Innen etterretnings- og sikkerhetssamarbeid, politi- og justissamarbeid. Fra diplomati og utvikling av folkeretten, til militær koordinering og felles operasjoner.

 

I NATOs strategiske konsept fra 1999 omtales terrorisme som en av Alliansens nye utfordringer.

Etter terroranslagene mot USA, kommer kampen mot internasjonal terrorisme til å stå helt sentralt i Alliansens arbeid. Dette vil ha direkte konsekvenser for både Norge og de øvrige allierte, og også få betydning for de samarbeidsmønstre som er etablert med Russland og øvrige partnerland.

NATO har tidligere vist en stor evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. NATOs innsats på Balkan, videreføringen av Alliansens utvidelse, og det tette og nære samarbeidet som er utviklet mellom NATO og Russland er klare uttrykk for den omforming Alliansen har gjennomgått det siste tiåret.

 

Det er selvsagt i vår egen nasjonale interesse at NATO fortsatt fremstår som det viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste for landene i Europa og Nord-Amerika, og at USA fortsatt spiller en lederrolle i Alliansen. Det er også i Norges egeninteresse at NATO engasjeres i kampen mot de nye trusler mot vår sikkerhet.

 

Økt innsats mot internasjonal terrorisme, vil også få konkrete følger på bakken.

 

USA har varslet muligheten for en viss nedbygging av sitt militære nærvær på Balkan. På europeisk side må vi være forberedt på å erstatte de amerikanske styrkene som trekkes ut.

 

Norge vil fortsatt bidra aktivt til et slikt nærvær, noe vi ga klart tilkjenne under det uformelle forsvarsministermøtet i NATO sist onsdag.

 

NATO står foran en ny utvidelsesrunde. Nye land vil bli invitert på toppmøtet i Praha neste år. Opptaket av nye medlemmer vil selvsagt være et viktig bidrag i et styrket samarbeid mot internasjonal terrorisme. Jeg antar likeledes at vi vil få et forsterket amerikansk fokus på planene om et missilforsvarssystem som et virkemiddel for å møte de nye trusler.

For å sikre en mest mulig koordinert og effektiv innsats i kampen mot internasjonal terrorisme, vil det også være viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og andre internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE.

Vi må legge til grunn at terroranslagene mot USA vil fungere som en pådriver for utviklingen av det felles forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Dersom USA benytter en større del av sine samlede militære ressurser utenfor det europeiske kontinent i den felles kamp mot internasjonal terrorisme, må de europeiske allierte ta et større ansvar for sikkerheten i Europa.

 

Dette vil stille Norge overfor enda større sikkerhetspolitiske utfordringer, og betydningen av best mulige samarbeidsordninger med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område vil øke.

 

EU har lenge hatt et aktivt samarbeid mot terrorisme. Dette samarbeidet er imidlertid vesentlig styrket etter terroranslagene mot USA. På det ekstraordinære EU-toppmøtet 21. september fattet stats- og regjeringssjefene en rekke tiltak for å effektivisere antiterrorarbeidet i EU. De ble bl.a. enige om en felles og ensartet definisjon og strafferamme for terrorhandlinger, utstedelse av felles arrestordre for hele EU-området, og etableringen av en flernasjonal gruppe av antiterroreksperter. Det synes helt klart at EU vil innta en ledende rolle i antiterrorarbeidet i tiden framover.

 

EU arbeider også med å styrke politisamarbeidet i Europol, sikre bedre overvåking av de ytre grenser, bedre samarbeid i visumsaker og en rekke andre Schengen-relevante tiltak. Gjennom våre avtaler med EU om tilknytning til Schengen og Europol er vi aktivt engasjert i dette arbeidet.

 

Regjeringen tar sikte på at Norge raskt slutter seg til de aktuelle EU-tiltak der det er naturlig, samt at vi er pådriver i arbeidet med å få gjennomført de tiltak som må behandles eller iverksettes i henhold til Schengen- og Europol-regelverket.

 

Internasjonale terrorhandlinger av denne art krever omfattende forarbeid og kan ikke la seg gjennomføre uten betydelig finansiell støtte. I arbeidet mot internasjonal terrorisme, står derfor avskjæring av pengestrømmene til terroristene og deres bakmenn helt sentralt.

 

USA har allerede iverksatt en rekke konkrete tiltak på dette felt. I EU er tilsvarende tiltak på trappene. I Norge har vi igangsatt undersøkelser for å avdekke om det er norske bedrifter eller enkeltpersoner som har tilknytning til de 27 bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som så langt er identifisert som sentrale finansielle støttespillere for internasjonal terrorisme.

 

Vi tar videre aktiv del i det internasjonale samarbeidet på dette feltet. Vår FN-ambassadør i New York har i dag undertegnet FN-konvensjonen av 1999 for å bekjempe finansiering av internasjonal terrorisme. Regjeringen tar sikte på raskt å ratifisere denne konvensjonen. Med dette vil Norge ha sluttet seg til samtlige tolv FN-konvensjoner mot terrorisme.

 

FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig natt til lørdag en ny og meget omfattende resolusjon for å kriminalisere terroristene og deres støttespillere, med særlig vekt på å stanse finansiering av terrorisme. I henhold til resolusjon 1373 pålegges alle medlemsland bl.a. å forhindre innsamling av penger til terrorismeformål, sperre konti til personer som har begått eller planlegger terrorhandlinger, forby enhver form for støtte til terrorister og sørge for at både terrorister og deres bakmenn stilles for retten og får en passende straff. Resolusjonen er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 og er derfor folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland. Det vil bli opprettet en komité under Sikkerhetsrådet for å påse at bestemmelsene følges, og det kan iverksettes omfattende sanksjoner mot land som ikke etterlever sine forpliktelser.

 

FN, med Sikkerhetsrådet i spissen, spiller altså en helt sentral rolle i den stadig mer omfattende kampen mot internasjonal terrorisme. Jeg finner det meget positivt at USA ønsker å benytte verdensorganisasjonen i dette arbeidet, og tror at FNs engasjement mot terrorisme vil kunne bidra til økt støtte til FN også i USA.

 

FN vil måtte spille en helt sentral rolle i utformingen av en global strategi mot terrorisme. Bare i FN kan vi samle den bredest mulige politiske støtte. Bare i FN kan vi videreutvikle folkeretten. Bare i FN kan vi fatte konkrete vedtak som gir legitimitet i hele verdenssamfunnet.

 

Vårt medlemskap i FNs Sikkerhetsråd gir oss en enestående mulighet til å spille en pådriverrolle i dette arbeidet. Det er en mulighet vi vil benytte oss av.

 

Terroranslagene mot USA savner sidestykke i historien. Både den planmessige grusomhet som lå bak, selve omfanget av angrepene og deres ikke-diskriminerende karakter, plasserer dem blant de alvorligste internasjonale forbrytelser verden har sett. Det dreier seg uten tvil om en forbrytelse mot menneskeheten.

 

Terroristene og deres støttespillere må straffes.

Vi har ennå ikke noen internasjonal domstol som kan gjøre dette. Det er imidlertid mitt håp at den internasjonal straffedomstol i Haag vil kunne få en slik rolle når den begynner sitt arbeide.

 

Jakten på bakmennene bak terroranslagene mot USA, har på ny rettet verdens søkelys mot Afghanistan, og den dramatiske humanitære situasjonen der.

 

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Etter mer enn 20 år med naturkatastrofer, krig og politisk vanstyre, lever det store flertallet av befolkningen i den ytterste fattigdom og nød. En betydelig del av landets 20 millioner innbyggere er flyktninger eller internt fordrevne.

 

Den spente situasjonen etter terroranslagene har ført til ytterligere prøvelser for den afghanske sivilbefolkning. Ikke minst er hjelpearbeidet vanskeliggjort etter at FN, Røde Kors og andre internasjonale frivillige organisasjoner følte seg tvunget til å trekke ut sitt utsendte personell.

 

FN og andre humanitære aktører utarbeider nå beredskapsplaner for å begrense de humanitære lidelsene. Norge har i giverlandsgruppen for Afghanistan tatt til orde for en umiddelbar internasjonal ressursmobilisering, noe vi anser som helt avgjørende for raskt å kunne bistå de mest sårbare grupper.

Norge gir allerede betydelig humanitær bistand til Afghanistans befolkning. Hittil i år har vi bidratt med i overkant av 75 millioner kroner til dette formål, herunder 4,5 millioner kroner til FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) for kort tid tilbake.

 

For noen dager siden møttes giverlandsgruppen for Afghanistan i Berlin. Norge skal ta over formannskapet i denne gruppen neste år. FN og FNs høykommissær for flyktninger har videre tatt initiativet til et viktig møte om Afghanistan i Genève førstkommende fredag. FN har nettopp lansert en internasjonal appell om bistand til Afghanistan på hele 5 milliarder kroner. Dette viser klart alvoret i situasjonen. Norge er rede til å støtte opp om FNs innsats for å begrense den humanitære krisen vi står overfor.

 

I tillegg til bruken av et bredt spekter av diplomatiske, politiske, juridiske og finansielle virkemidler, ser USA det som helt avgjørende å bygge opp en bred internasjonal koalisjon mot terrorisme. Jeg tror dette er en klok strategi.

 

FN, NATO, EU og OSSE vil som allerede nevnt spille viktige roller i dette arbeidet, men også en rekke andre land og organisasjoner vil måtte bidra.

 

Både Russland og Kina har gjort det klart at de støtter koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Russland er sterkt interessert i å bekjempe bin Ladens nettverk, som de hevder har forgreninger til Tsjetsjenia.

 

Av særlig stor betydning er imidlertid støtten fra landene rundt Afghanistan og i Midtøsten. Saudi-Arabias klare støtte til USA og brudd med Taliban anses spesielt viktig. Det legges merke til i den islamske verden at landet som beskytter de islamske helligdommene i Mekka og Medina anser Taliban som en belastning for Islam.

 

Etter at også De forente arabiske emirater brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban-regimet, er Pakistan det eneste land som har offisielle forbindelser med Taliban. Pakistan har imidlertid trukket ut alt diplomatisk personell fra Kabul.

 

Militærregimet i Pakistan deltar aktivt i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Mens de store politiske partiene i landet støtter denne beslutningen, gjennomfører islamske fundamentalister gatedemonstrasjoner i protest. For å øke støtten til sin nye politikk, har den pakistanske regjering behov for å kunne vise til at den gir positive virkninger. Bistand og annen økonomisk støtte fra utlandet er i denne forbindelse av stor betydning.

 

Det internasjonale samfunn er allerede i ferd med å svare på denne utfordringen. USA, Japan, Tyskland og Storbritannia har opphevet sine tiltak mot Pakistan og gitt løfter om økt bistand, lån og gjeldslette. Andre EU-land forventes å følge etter.

 

Etter atomprøvesprengningene i 1998, ”frøs” Norge og en rekke andre land stat-til-stat bistanden til Pakistan. Selv om det ikke er noen endringer i Pakistans forhold til ikke-spredningsavtalen og Prøvestansavtalen, har Regjeringen likevel funnet det riktig å oppheve ”frysvedtaket” for å gi et politisk signal om støtte i den vanskelige situasjonen Pakistan nå er inne i. I dette ligger imidlertid ingen endring i norsk politikk hva gjelder ikke-spredningsarbeidet.

 

Den klare understrekningen fra president Bush om at man må velge side i kampen mot internasjonal terrorisme, har tydeligvis gjort inntrykk hos regimer i land som tidligere har hatt et tvetydig forhold til dette spørsmålet.

 

Både Cuba, Syria, Libya og Nord-Korea har fordømt terroraksjonene. Også Iran har gjort dette. EU har hatt kontakt med Teheran på politisk nivå for å få deres aktive støtte i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

På sikt kan denne brede fordømmelsen av terrorisme få konsekvenser for den støtte som ytterliggående organisasjoner som ”Hamas” og ”Hizbollah” mottar, og muligheten de har til å fortsette sin terrorvirksomhet. Dette kan igjen virke positivt inn på fredsprosessen i Midtøsten. En forutsetning vil imidlertid være at Israel og palestinerne selv gjør alt som står i deres makt for å få fredsprosessen igang igjen.

 

Som jeg understreket overfor israelske og palestinske ledere under mitt besøk i regionen forrige uke, er det av avgjørende betydning at alle krefter settes inn for å få snudd voldsspiralen. Men samtidig er det en forutsetning for fremgang at palestinernes levevilkår, blant annet den økonomiske situasjonen, forbedres. Bedring av sikkerheten og politisk fremgang er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor må iverksettelsen av anbefalingene i Mitchell-planen begynne så snart som mulig.

 

 

Betydningen av å få fredsprosessen tilbake på skinnene kan vanskelig overvurderes. Mens en positiv utvikling i de palestinsk-israelske forbindelser vil svekke grunnlaget for voldsbruk og terror og støtte den arabiske koalisjonen mot terrorisme, vil en fortsatt fastlåst konflikt mellom Israel og de palestinske myndigheter både gi grobunn for ytterligere ekstremisme og svekke oppslutningen om antiterrorarbeidet i hele regionen.

Jeg anser det av største betydning at også arabiske og muslimske land inngår i koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Vi må gjøre vårt ytterste for at de forblir der. Det er i denne sammenheng avgjørende å få fram at våre motstandere er terroristene og deres støttespillere, og ikke Islam eller muslimer. Striden står mot dem som utnytter religionen som påskudd for kriminelle handlinger – samme hvilken religion det dreier seg om.

Vi har alle et ansvar for å unngå at vi her drives inn i en slags moderne religionskrig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en løpende dialog med islamske religiøse og politiske ledere i Norge. Utenriksdepartementet hadde senest i formiddag et møte med pakistanske representanter i Norge om blant annet dette.

 

Det bør ikke være noen tvil om at terroranslagene vi har vært vitne til i New York og Washington vil innebære et tidsskille i både amerikansk og internasjonal politikk.

 

Jeg tror vi gjør klokt i ikke å undervurdere de reaksjoner terroranslagene har vakt i den amerikanske befolkning og blant amerikanske politikere. Anslagene oppfattes som den verste tragedien i USA siden angrep på Pearl Harbor og innebærer det største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen.

 

På samme måte som angrepet på Pearl Harbor førte USA inn i Den andre verdenskrig og en aktiv global rolle, tror jeg at vi vil se at terroranslagene mot New York og Washington vil ha langsiktige virkninger for USAs globale engasjement.

 

Etter Pearl Harbor igangsatte USA arbeidet med å bygge opp en global koalisjon for flernasjonalt samarbeid. FN var en amerikansk idé. Like viktig som å vinne krigen var å bevare freden og demme opp for kommunismen.

 

Mange i Europa har de senere år vært bekymret for at USA påny skal velge å gå inn i seg selv i stedet for å videreføre sin ledende rolle i det multilaterale arbeidet. Etter terrorangrepene ser vi at USA igjen engasjerer seg aktivt internasjonalt og velger å bygge opp en internasjonal koalisjon mot terrorisme.

 

Amerikanernes økte engasjement har allerede skapt muligheter for nye åpninger i flere fastlåste konflikter, herunder i Midtøsten, selv om det er usikkert i hvor stor grad partene vil evne å utnytte disse.

 

Vår målsetting må uansett være å utnytte den unike muligheten som har oppstått etter tragedien i USA til å styrke det internasjonale samarbeidet og arbeide for globale løsninger på felles problemer.

 

Terror må møtes med fasthet og besluttsomhet overfor gjerningsmennene og deres støttespillere. Dette er imidlertid ikke nok. Vi må også fortsette å rette søkelyset mot de underliggende årsakene til terrorisme, slik som nød og fattigdom, intoleranse og fanatisme.

 

Kampen mot terrorismen er i sannhet en global kamp. Intet land er så stort at det er usårbart. Intet land er så lite at det ikke kan utnyttes av terroristene og deres bakmenn. Bare gjennom effektivt internasjonalt samarbeid kan vi slå terrorismen tilbake.

 

Kampen vil utvilsomt bli både krevende og langvarig. Det som står på spill er imidlertid intet mindre enn våre demokratiske samfunn slik vi kjenner dem i dag. Kampen må være målrettet og effektiv, og må føres uten å undergrave de verdier vi tror på og som demokratiet og rettsstaten skal forsvare.

 

Det vil være det beste minnesmerke vi kan reise over dem som så brått ble revet bort tirsdag 11. september.