Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredragsholder Sven-Erik Grieg-Smith
Oslo Militære Samfund 25.04.2016

8. mars 1716, under Den store nordiske Krig, falt Karl XII inn i Norge med en hær på 7.000 mann. I månedene som fulgte gjennomførte både svenske og norske styrker en rekke store og små operasjoner, som til slutt endte med at svenskene trakk seg tilbake over grensen ved Halden den 10. juli. Den siste beleiring av Akershus, kampen ved Norderhov, raidet mot Moss, forsvaret av Fredriksten og Tordenskjolds dristige angrep på den svenske forsyningsflåten i Dynekilen er begivenheter som gjør operasjonene i 1716 til kanskje det mest vellykkede felttog norske styrker har ført gjennom hele sin historie. Hvorfor gikk det så bra, og hva kan vi lære av dette i dag?

 

Foto: OMS

Mandag 18. april 2016 fikk vi besøk av Air Marshal (Retd.) Sir Timothy Michael Anderson som foredro rundt tematikken Smart Defence. Boeing P-8 Poseidon er blant tematikken i foredraget.

 

Ambassadør Helen Campbell, EU’s ambassadør til Norge gjestet Oslo Militære Samfund mandag 11. april 2016.

Listen over EUs utfordringer er lang, og det ser ut som om EU knaker hardere i sammenføyningene enn noen gang. Både interne og eksterne utviklinger legger press på eksisterende systemer og understreker behovet for å enes om felleseuropeiske løsninger. EUs ambassadør til Norge, Helen Campbell, vil i sitt foredrag berøre aktuelle saker på EUs dagsorden, blant annet innenfor energi og klima, handel, migrasjon, utenriks- og sikkerhetspolitikk og Arktis, samt EUs samarbeid med Norge.

Se presentasjon her (PDF):

EU and Norway

Foto: OMS

Mandag 4. april 2016 hadde vi gleden av å lytte til et inspirerende foredrag med kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Introduksjon til foredraget:

Den britiske statsministeren har vist til Norge som et eksempel på hvordan det går med en stat som velger å stå utenfor EU: man får alle ulempene, og ingen av fordelene. Så hva VIL Norge med EU – og med Europa, holdt opp mot Norges tradisjonelt atlantiske orientering? Har Norges EU-samarbeide preg av et pliktløp, eller står Europatankegangen sterkere i Norge enn synet på norsk medlemskap i EU fanger opp? Utdanning nevnes ofte som et eksempel på et område hvor tettere samarbeide statene imellom kommer alle til gode, og hvor utveksling av studenter og forskere gjør oss alle bedre rustet i en stadig mer internasjonalisert verden. Så hvilken rolle spiller EU i Norges internasjonale samarbeide (bi- og multilateralt) innenfor forskning og utvikling? Statsråd Røe Isaksen vil i sitt foredrag berøre blant annet disse vinklingene på forholdet mellom Norge og EU – og Europa.

 

Foto: Forsvaret

Mandag 14. mars 2016 gjestet den nye sjefen for Etterretningstjenesten, generalmajor Morten Haga Lunde (luft) Oslo Militære Samfund med sitt foredrag basert på tjenestens da ferske rapport Fokus 2016. Hans Majestet Kong Harald overvar foredraget.

«Etterretningstjenestens fokus 2016»
Generalløytnant Morten Haga Lunde
Sjef for Etterretningstjenesten

Deres Majestet, mine damer og herrer,
Jeg vil aller først få takke for invitasjonen til mitt første foredrag som etterretningssjef her i Oslo Militære Samfund.

For snart tre uker siden la jeg frem Etterretningstjenestens ugraderte vurdering, Fokus 2016. Hensikten med Fokus er å gi et bidrag til en informert offentlig debatt om utenrikssikkerhets og forsvarspolitiske forhold som etter vår vurdering kan ha størst påvirkning på Norge og norske interesser. Den offentlige debatten om disse forholdene viser i økende grad hvilken situasjon Norge står overfor i en globalisert verden, og understreker at fremtidens utfordringer og trusler vil være sammensatt og i mange sammenhenger uforutsigbare.

I Fokus 2016 pekte jeg på et krevende og utfordrende trusselbilde. Jeg vil i kveld benytte denne viktige talerstolen til å beskrive de tre forholdene som jeg mener kan ha størst påvirkning på norsk sikkerhet i tiden fremover. Hovedvekten av foredraget vil ligge på Russland, men aller først ønsker jeg å peke på terrortrusselen. Konfliktnivået i deler av Midtøsten og Afrika påvirker i dag norsk og europeisk sikkerhet direkte. I 2015 kom om lag 1 million migranter og asylsøkere til Europa. Krigen i Syria er den enkeltkonflikten som har drevet flest mennesker på flukt i nyere tid. Flyktning og migrasjonsstrømmen skaper press mot Europa, og utnyttes samtidig til å finansiere ulike terrorgruppers virksomhet. Det er betydelig bekymring knyttet til at terrororganisasjoner trolig bruker asylinstituttet som virkemiddel for å frakte sine operatører til Europa. Det er også registrert rekrutteringsaktivitet fra ulike militante islamistiske miljøer i Europa rettet mot mottaksleire i flere land. Denne utviklingen representerer en ny og alvorlig utvikling i et trusselbilde som over flere år er forverret som en følge av konfliktene i Syria og Irak. Antall planlagte og gjennomførte terrorangrep i Europa har som kjent også økt.

Etterretningstjenesten fortsetter arbeidet med å bidra til å forhindre terroranslag mot Norge og norske interesser. Trusselen mot vestlige interesser fra militante islamister er alvorlig og kompleks. I all hovedsak er det terrororganisasjonene Den islamske staten i Irak og Levanten (ISIL) og alQaida som representerer den største trusselen. Norge er ikke et prioritert mål, men som et vestlig land som deltar i koalisjonen mot ISIL og alQaida er Norge en del av disse organisasjonenes fiendebilde. Norge anses derfor som et legitimt mål av terrororganisasjoner som deler ISIL og alQaidas ideologi. Analysen av terrortrusselen mot Norge og norske interesser må reflektere nasjonale forhold, og hvordan disse henger sammen med internasjonale utviklingstrekk. Etjenesten jobber derfor tett sammen med Politiets sikkerhetstjeneste for å sikre et så helhetlig bilde som mulig av terrortrusselen. Etterretningstjenesten anser at terrortrusselen mot norske mål og interesser i utlandet er reell. Terrortrusselen mot norske mål og interesser vil påvirkes negativt dersom noen av terrororganisasjonene spesifikt innlemmer Norge i sine erklæringer og oppfordringer. Så langt foreligger det ingen indikasjoner på dette. Det er også i Midtøsten, nærmere bestemt Syria, vi i det siste halvåret har sett at Russland har intervenert militært. Dette innebærer et linjeskifte i russisk utenrikspolitikk hvor regionale ambisjoner og viljen til å forfølge disse er mer fremtredende. Bekymringen tilknyttet uforutsigbarheten i russisk innen og utenrikspolitisk utvikling øker som følge av Russlands handlinger og retorikk.

Jeg vil likevel fremheve at Russlands strategiske målsettinger har ligget fast i flere år. Siden president Putin kom til makten har landet arbeidet konsekvent for å nå disse målene. Moskvas fremste utenrikspolitiske prioritet er å sikre landets innflytelse i tidligere hvorav de fleste inngår i «Samveldet av Uavhengige Stater»(SUS). Denne politikken har først og fremst til hensikt å hindre disse landene i å utvikle tette økonomiske og sikkerhetspolitiske bånd til Vesten. Det russiske lederskapet preges av en tankegang hvor tettere samarbeid mellom SUS land og vestlige stater innebærer tap av russisk innflytelse og kontroll. Dette synet på verden forklarer i stor grad Russlands aggressive atferd overfor Ukraina, men også overfor andre nabostater. En annen strategisk målsetting som ligger fast, er ønsket om å sikre en global utvikling som ivaretar russiske interesser. For Russland betyr dette en multipolar verdensorden. Russland har som ambisjon å spille en sentral rolle i håndteringen av internasjonale konfliktspørsmål på linje med andre stormakter. Dette er særlig tydelig når vi ser hvordan Russland har manøvrert seg inn i en sentral rolle i de diplomatiske prosessene knyttet til konflikten i Syria og Irans atomprogram.Russiske strategiske målsettinger er derfor i stor grad forutsigbare.

Russlands uforutsigbarheter knyttet til hvilke virkemidler de er villige til å benytte for å nå målsettingene.Det russiske regimet bruker et bredt spekter av utenrikspolitiske virkemidler. Disse spenner fra politisk og økonomisk støtte, via økonomisk press, til trusler om og bruk av militære virkemidler. Valg av virkemidler tilpasses situasjonen. Ofte, og særlig overfor tidligere sovjetstater,bruker Russland både pisk og gulrot for å påvirke disse landenes utenrikspolitikk.hente informasjon fra teleog datatrafikken inn og ut av Norge. Tilgangen er også omtalt som digitalt grenseforsvar. Digitalt grenseforsvar medfører ingen utvidelse av E tjenestens oppgaver, men innebærer at vi eventuelt får tilgang til en informasjonskilde som i dag er utilgjengelig for oss. Utvalgets arbeid vil inngå i regjeringens vurdering om E tjenesten skal få slik tilgang. Jeg mener at det er viktig med en grundig og åpen debatt rundt dette spørsmålet ikke inst fordi en eventuell tilgang reiser prinsipielle spørsmål knyttet til personvern og personlig frihet i det digitale rom. Dette er spørsmål som berører viktige demokratiske verdier i vårt samfunn.

Oppsummert vil jeg si litt om hvordan utviklingstrekkene jeg har snakket om påvirker E tjenestens arbeid de kommende årene. Den uforutsigbare sikkerhetspolitiske situasjonen stiller store krav til en etterretningstjeneste som vår som hele tiden skal tilstrebe å levere rettidig, pålitelig og relevant beslutningsgrunnlag til våre myndigheter.E tjenesten skal bidra med økt kunnskap og analyser for å forstå hvilke sikkerhetsutfordringer vi står overfor, og hvordan disse berører Norge og norske interesser.

Slik analyse må baseres på inngående kunnskap om truslenes årsaker, karakter og utvikling.

Noen av fremtidens utfordringer vil være de samme som i dag, men utfordringer og trusler mot Norge utvikles stadig. Å si noe om fremtiden er grunnleggende i all etterretningsvirksomhet. Vi skal ikke bare si noe om hva vi ser, men hvordan vi vurderer at situasjonen utvikler seg, både på kort og lang sikt. Det er derfor viktig at vi opprettholder og videreutvikler kompetansen vi innehar, og at vi også ligger i forkant på den teknologiske utviklingen. Digital og teknologisk utvikling påvirker de fleste domenene E-tjenesten arbeider og virker i.

Vi har tidligere vist evne til å tilpasse oss endringer i det sikkerhetspolitiske bildet, og dette er noe jeg som Sjef for Etterretningstjenesten vil ha et kontinuerlig fokus på.

For å møte morgendagens utfordringer skal Etterretningstjenesten fortsette å vise fleksibilitet, være fremtidsrettet, satse på kompetanse og satse videre på nye teknologiske løsninger.

Takk for oppmerksomheten!

Foto: OMS

Mandag 7. mars 2016 ble det foredratt om ‘Erfaringsrapport fra Afghanistan’ av Torunn L Haaland, Forskningsleder ved Institutt for forsvarsstudier.

Se presentasjonen som ble vist her:

Erfaringsrapport fra Afghanistan
Introduksjon til foredraget:

Å være i stand til å trekke de riktige lærdommene av løpende erfaringer i en militær operasjon, er et tema som har fått stor oppmerksomhet i forbindelse med de vestlige operasjonene i Irak og Afghanistan det siste tiåret. Basert på erfaringsrapportene til PRTet og intervju med PRT-sjefene, tar dette foredraget for seg hvordan og hva det norske Forsvaret lærte av erfaringene undervis i ISAF-operasjonen i Faryab i perioden 2007-2012. Hvilke lærdommer sitter Forsvaret igjen med etter et 10-år med operasjoner i Afghanistan?

Mer om Haaland:
(b. 1967) Cand. polit. with major in political science, University of Oslo (1995). Research fellow at IFS since March 2000. Main focus of research: Norway’s participation in military operations abroad since 1990, civil-military relations, military culture, defence reform, and Norwegian security and defence policy in an international context. Defended her PhD thesis (”Small Forces with a Global Outreach. Role Perceptions in the Norwegian Armed Forces after the Cold War”) at the University of Oslo, February 2008. Haaland is teaching at the Norwegian Defence University College and the University of Oslo, Peace and conflict studies. Her current research focuses on experienced-based learning in the Norwegian Armed Forces in Afghanistan.’

Mandag 29. februar 2016, hadde vi besøk av Tysklands ambassadør i Norge, Dr. Axel Berg som foredro om «Samarbeid og samkvem mellom Tyskland og Norge, hvordan kan dette økes ytterligere?»

Innledning til foredraget:

Dr. Axel Berg har vært Forbundsrepublikken Tysklands ambassadør til Norge de tre og et halvt siste årene, og har gitt et betydelig bidrag til det bilaterale samarbeid mellom Tyskland og Norge. Dr. Berg er en sterk talsmann for økt samarbeid mellom landene, innen både politikk, kultur og næringsliv, og ikke minst innen forsvarssektoren. OMS har invitert ambassadøren for å gi oss sine tanker om temaet.

—-

Hvert fjerde år får vi en ekstra dag i gave, den 29. februar. Jeg vil bruke tiden vi får gjennom denne skuddårsdagen i år til å snakke om noe som det til vanlig ikke brukes så mye tid på, noe man kanskje skulle mene at det ikke er så mye å si om, fordi det ikke hefter noen problemer ved det, fordi det går så bra: jeg vil snakke om de tysk-norske forbindelsene.

Det er på alle måter legitimt og på sin plass å spørre seg: hva er det egentlig som utgjør vennskapet og partnerskapet mellom våre to land? Kan vi overhodet forvente oss enda mer? Hva kan vi forbedre, hvilke temaer eller hvilke områder kan vi støtte mer?

Selv om jeg i kveld vil se litt inn i fremtiden, kommer vi ikke utenom å starte med å se oss tilbake. Ikke fordi det så å si hører med, men fordi vår felles fortid, slik jeg ser det, er mer present enn man kanskje skulle tro.

Hvor ofte har jeg vel ikke under mine tre og et halvt år som ambassadør i Norge hørt historier om hanseatene, om hvor mye hansatiden har preget grunnlaget for forbindelsene våre. Vi er Norge – og Bergen – stor takk skyldig for at vi fremdeles har vidunderlige bygninger som vitner om denne tiden og minner oss om begynnelsen på vår bilaterale utveksling.

I 2014 fant opptakten til det store jubileumsåret for den norske grunnlovens 200 års fødselsdag ikke sted på norsk grunn, men i Kiel. For der ble det undertegnet den avtalen som løste Norge fra unionen med Danmark og innledet en ny union med Sverige.

Godt, det må jeg innrømme, Kiel var ikke tysk den gangen. Det var en dansk by. Men hendelsen står allikevel som et symbol på hvor nært og historisk forbundet våre to land var på et tidlig stadium, før de ble suverene, uavhengige stater. Festseremonien i Kiel 17. januar 2014 og utstillingen som ble åpnet på ”Schifffahrtsmuseum” er fremdeles i friskt minne hos oss alle som var til stede. Og gjorde mange tyskere kjent med denne viktige etappen i Norges historie.

For meg er de tysk-norske forbindelsene i det 19. århundret spesielt preget av den kulturelle utvekslingen som hovedsakelig gikk i én retning, til Tyskland. De kjente navnene er Munch, Ibsen og Grieg som alle bodde i Tyskland over lengre perioder. Det fikk stor innflytelse på deres kunstneriske virke. Men de var ikke de eneste. Tidemand, Dahl, Gude er blant de andre vi kan nevne.

Det bemerkelsesverdige ved dette fenomenet er det faktum at det gjentar seg i vår tid. Igjen har mange norske kunstnere valgt Berlin som tilholdssted.

Men det har også vært bevegelse i den andre retningen. For meg er Norgesreisene som den tyske keiseren bega seg ut på, faktisk hvert eneste år, inkludert sommeren 1914, også en del av vår felles kulturhistorie. Han var den første og den mest kjente tyske turisten, og dertil også den mest regelmessige. Han besøkte ikke bare fjordene, men deltok også i kulturlivet. Og han sendte hjelp da Norge trengte det etter den store bybrannen i Ålesund. Det fikk han i høyeste grad takk for. Ålesund er formodentlig den enste byen utenfor Tyskland som kan vise til en ”Keiser Wilhelms gate”.

Da Norge ble selvstendig i 1905 må det ha vært et kappløp om hvilken stat som skulle bli den første til å anerkjenne det nye kongeriket. Det tyske riket var blant de aller første. For det var jo tyske byer som Hamburg og Berlin som også stod på listen over ønskekandidater i konsulatsaken.

De tysk-norske forbindelsene i det 20. århundret bærer naturligvis preg av de fem mørke årene fra 1940 til 45. Tyskland vil alltid være seg bevisst sitt ansvar for den store lidelsen som ble forvoldt her i Norge. Vi vil minnes den, bære ansvaret for den og fortsette vår innsats for en felles fremtid i fred. Når Tyskland og Norge i dag møter hverandre som partnere og venner, skjer det i bevissthet om denne delen av vår felles historie.

Utviklingen etter annen verdenskrig førte veldig raskt til at våre land, eller bedre sagt Forbundsrepublikken Tyskland og Norge, ble partnere. Samarbeidet som alliansepartnere i NATO bidro vesentlig til normalisering av forbindelsene.

Heldigvis var tysk den gang – og helt frem til seksti-, syttitallet – obligatorisk som andre fremmedspråk i norsk skole. Det førte til at mange unge mennesker reiste til Tyskland for å studere. Unge mennesker som i dag er på min alder og som jeg uten videre kan samtale med på tysk. Jeg håper på, og forventer meg, at dette i fremtiden igjen kan bli tilfelle i sterkere grad enn i dag. Dette kommer jeg tilbake til snart.

Minnesmarkeringene i forbindelse med Berlin-murens fall og mange samtaler jeg har hatt i den sammenheng har gitt meg det bestemte inntrykk at murens fall den 9. november 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober året etter har ført våre land tettere sammen. Det var dette som gjorde oss til ekte venner, til mer enn partnere. Mens andre land gjorde seg bekymringer om et enda større Tyskland, var den fredelige revolusjonen, fraværet av vold og etableringen av én felles tysk stat i samklang med alle naboland og allierte det utslagsgivende for Norge.

Hva er det så som kjennetegner det tysk-norske forholdet av i dag? Etter tre og et halvt år som ambassadør i Norge vet jeg ikke hvor jeg skal begynne. Og slett ikke hvor jeg skal slutte. Og det er i grunnen ikke så rart, for den norske regjeringen har viet Tyskland en egen strategi, ”Tysklandstrategien”, som angir en bemerkelsesverdig ramme og omfang.

La oss starte med de offisielle forbindelsene. Statsbesøket som den tyske presidenten avla i Norge i 2014 gjenspeilet hvor eksellente forbindelsene er, hvor nære, hvor dype, men også hvor tillitsfulle de er, med hvor stor tillit vi omgås hverandre. De gjensidige statsbesøkene er et eget bokverk verdt.

Her tenker jeg blant annet på Richard von Weizsäckers besøk på Elverum og på utstillingen i anledning 75-årsdagen til Hans Majestet Kong Harald og Hennes Majestet Dronning Sonja på Kunsthistorisk Museum, hvor vi får et veldig plastisk innblikk i deres Tysklandsbesøk.

Utvekslingen på regjeringsplan er så intensiv som man bare kan ønske seg den. Selv om min kjære kollega i Berlin, Elisabeth Walaas, har litt mer å gjøre enn jeg når det gjelder ministerbesøk. Men hos meg har vi for eksempel desto flere besøk på regionalt nivå, fra de forskjellige tyske delstatene. De interesserer seg for norsk politikk både når det gjelder likestilling og kjønnskvotering, energi – og svineavl. Og vi har et veldig vellykket regionalt samarbeid, ikke minst som det mellom Schleswig-Holstein og Østlandssamarbeidet.

Og overalt kan jeg slå fast at utfordringene som vi blir konfrontert med er veldig like, ofte faktisk helt identiske: flyktningkrisen, klimaendringene, forholdet til Russland, den digitale revolusjonen. Dette er utfordringer som vi tar opp i en felles, fruktbar og konstruktiv dialog, hvor hver side lærer av erfaringene den annen side har gjort seg. I alle internasjonale organisasjoner, på alle multilaterale konferanser pleier vi å ha et veldig intensivt samarbeid med Norge. Og når Tyskland i år har overtatt formannskapet i OSSE, da vet vi at vi i Norge har en pålitelig og sårt tiltrengt støttespiller.

Til og med i Europapolitikken arbeider begge regjeringene tett og konstruktivt sammen. Selv om det ikke kan sies å være noen erstatning for et EU-medlemskap, forsøker Tyskland alltid å støtte norske interesser i Brussel.

Analyser som stemmer overens med hverandre, interesser som ligger i samme lei og felles verdier er dét som danner grunnlaget. Dette så vi sist under giverkonferansen for Syria og regionen i London i begynnelsen av februar, som jo i vesentlig grad ble initiert av Tysklands og Norges regjeringer.

I begynnelsen av 2015 gikk forbundskansler Angela Merkel, statsminister Erna Solberg og Ghanas president sammen om å mobilisere for å sette verden i bedre stand til å håndtere globale helsekriser. Slike initiativ vil det bli flere av.

Når det gjelder flyktningkrisen viste London-konferansen at Tyskland og Norge er forbundet med hverandre på mange vis, i tillegg kommer samarbeidet gjennom Schengen, Frontex og de felles bestrebelsene på en politisk løsning.

Men det helt sentrale elementet i de politiske forbindelsene våre er den gjensidige tilliten som fremfor alt kommer til uttrykk i personlige møter, mellom forbundskansler og statsminister, mellom våre to utenriksministre eller forsvarsministre, for eksempel. Denne tilliten, det personlige båndet, merkes på alle nivåer, blant parlamentsmedlemmer, statssekretærer, embetsmenn.

Det Tyskland vet å sette stor pris på, er at i Norge pleies forholdet til Tyskland utover alle partigrenser. Det har blitt en tradisjon – praktisert av tre forskjellige norske partier – at Norges statsminister lar sin første utenlandsreise gå til Berlin.

Samarbeidet som den norsk-tyske vennskapsgruppen på Stortinget har med forbundsdagen er også et uttrykk for dette. For en som meg, som har skrevet doktoravhandling om Nordisk Råd, er denne interparlamentariske komponenten naturligvis spesielt gledelig.

Etter mitt syn spiller det sikkerhetspolitiske samarbeidet en helt fremragende rolle. Det strekker seg fra tett politisk samspill og felles operativ innsats til konkret samarbeid på rustningsområdet.

Vi har regelmessige militær- og rustningspolitiske konsultasjoner. Også innenfor hær og marine har vi et tett bilateralt samarbeid. Tyske marinefartøy anløper ofte norske havner i forbindelse med øvelsestokt, bare her i Oslo havn har vi tyske marineskip på besøk minst to ganger årlig. Jeg er svært imponert over våre felles tysk-norske innsatser, det være seg i Afghanistan, Irak eller tidligere gjennom ATALANTA. Den nye hurtige utrykningsstyrken „Very High Readines Joint Task Force“ som ble vedtatt på NATO-toppmøtet i Wales i 2014 ble startet opp av Tyskland, Norge og Nederland.

Og overalt treffer man norske offiserer, helt opp til generaler, som har studert ved vårt „Bundeswehrakademie“, eller hatt studieopphold andre steder i Tyskland.

Når det i Tysklandstrategien heter – sitat: „Tysk forsvarsindustri er viktig både som leverandør til Norge og samarbeidspartner for norsk forsvarsindustri.», så er dette noe jeg på bakgrunn av mine forskjellige samtaler bare kan bekrefte. Her ser jeg et stort potensial for fremtiden, som jeg ikke trenger å beskrive nærmere her, men ekspertene vet hva jeg sikter til.

Nordområdene spiller en særlig viktig rolle i norsk politikk. Spørsmålene som er knyttet til dette temaet – miljø og klima, skipsfart, råstoffer, forskning, sikkerhet – er også av spesiell betydning for Tyskland. Derfor har vi vedtatt en Arktis-strategi og er Norge takknemlig for samarbeide så nært med Tyskland som observatør i Arktisk Råds arbeid.

Når jeg nå kommer inn på våre næringslivsmessige forbindelser, må jeg ta med noen tall som det for så vidt er helt i orden om dere skulle komme til å glemme igjen.

Selv om Tyskland står som nummer to både når det gjelder import og eksport, føler vi oss som Norges viktigste handelspartner – to sølvmedaljer er som én gull. Det viktigste er at begge land vet å utnytte sitt potensiale og mulighetene som byr seg.

11,3 % av Norges import kommer fra Tyskland. Litt mer, 11,5 %, kommer fra Sverige. Det er biler, maskiner, kjemiske og farmasøytiske produkter som utgjør størsteparten av Norges import fra Tyskland. Hos oss står Norge som nummer 29 på listen over landene vi eksporterer mest til.

Når det gjelder norsk eksport, ligger vi på andreplass bak Storbritannia. 17,6 % av norsk eksport går til Tyskland. Det er naturlig nok mest olje og gass det dreier seg om, men også fisk og sjømat – med stigende tendens for sistnevnte. Når jeg er på handletur i Berlin passer jeg alltid på at det står norsk laks på fisken jeg kjøper, ikke bare «atlanterhavslaks». På listen over hvilke land Tyskland importerer mest fra ligger Norge på en 15. plass, foran både Danmark og Sverige. Norge er også det landet vi har nest høyest handelsunderskudd med.

Ser vi nærmere på investeringene, har vi et bilde med to sider. Tyske direkteinvesteringer i Norge beløper seg til over 6 mrd. euro, mens norske direkteinvesteringer i Tyskland ligger på rundt 1,5 mrd. euro. Norsk Hydro er en av de største norske investorene i Tyskland og driver blant annet Tysklands største aluminiumsverk i Neuss. Og like ved, i Grevenbroich, helt vest i delstaten Nordrhein-Westfalen, nesten ved grensene til Holland og Belgia, ble det i fjor lagt ned grunnstein for et nytt bygg hvor Hydro skal produsere aluminiumkarosserier.

Men enda viktigere er det at det norske oljefondet har investert rundt 5 % av sin aksjeportefølje i tyske selskaper og motsatt: i gjennomsnitt 4,1 % av tyske aksjer eies av Norge. Dette forbinder våre økonomier mye mer enn det meste. Og når det gjelder oljefondets investeringer i eiendom er tyske byer godt representert.

Men det er selvfølgelig energi som danner selve ryggraden i våre økonomiske og næringslivsmessige forbindelser. Men her snakker vi ikke bare om eksport av olje og gass. Her er det sågar også snakk om strategiske partnerskap som Statoil og Wintershall kaller sitt samarbeid. Og så har vi Statkraft som er en av de viktigste distributørene av tysk vindkraft. Strømkabelen som for tiden bygges mellom Norge og Tyskland er et mønstergyldig prosjekt – et riktig skryteprosjekt – som begge land drar fordel av.

Interessen for Tysklands storstilte energiomstilling «Energiewende» er fortsatt stor i Norge. Tysklandstrategien sier at begge land er gjensidig avhengige av hverandre på energifeltet. Men vi supplerer også hverandre. Og starter felles prosjekter. I den forbindelse vil jeg gjerne nevne verdens første batteridrevne bilferge. Den ble utviklet av Siemens og Fjellstrand verft, på oppdrag fra Nordled rederi, og har vært i drift på Sognefjorden siden våren 2015.

Og så vil jeg selvsagt gjerne nevne turismen. Norge har jo tradisjonelt vært et svært yndet reisemål for tyske turister, og tyskere utgjør fremdeles den største gruppen av utenlandske turister her i landet. Heldigvis kommer ikke alle med bobil.

I 2014 ble det tellet ca. 1,4 mill. tyske overnattinger i Norge mens det fra norsk hold ble foretatt nesten 600.000 reiser til Tyskland med minst én overnatting. Dette tilsvarer en markedsandel på 8 %. Og heldigvis reiste ikke alle bare til Berlin.

Med dagens kronekurs og innsatsen som norsk turistbransje legger ned, med nysgjerrigheten som nordmenn har for Tyskland, er jeg sikker på at tallene kommer til å stige både på norsk og tysk side.

For meg er turisme imidlertid noe langt mer enn en økonomisk faktor. Den bringer mennesker sammen. Hvor mange fortellinger har jeg ikke hørt om tyske turister her i Norge om hvordan man kommer hverandre nærmere over en kopp kaffe eller et glass vin. Og motsatt er det akkurat likedan. Nordmenn som forteller meg om reiseopplevelsene sine, om steder som jeg ofte ikke engang kjenner selv.

En lignende rolle kan man si at den vitenskapelige utvekslingen spiller. Det er inngått en rekke Erasmus-avtaler mellom norske og tyske universiteter. For tiden studerer litt over 2000 tyske studenter ved norske universiteter og høgskoler, de utgjør den nest største gruppen av utenlandske studenter i Norge. De ser ut til å interessere seg aller mest for økonomiske og samfunnsvitenskapelig fag. Tallet på nordmenn som tar et utenlandsstudium i Tyskland lå på 235 i fjor. I tillegg kommer 277 utvekslingsstudenter. Det er dessverre etter min mening altfor lave tall. Her har vi så absolutt en jobb å gjøre. Her kreves det handling.

Det er veldig gledelig at så å si alle norske universiteter og høgskoler har felles prosjekter eller utvekslingsprogrammer med partnere i Tyskland. Selv i det høyeste nord, i Longyearbyen, er det tilfelle. Og i fjor ble en tysk professor rektor ved universitetet i Agder.

Jeg har vært inne på den lange tradisjonen vi har for kulturell utveksling. Kunst og kultur har alltid vært en sentral bestanddel i forholdet mellom våre to land, både:

– helt offisielt: vi har til og med en egen bilateral kulturavtale;

– gjennom store fellesprosjekter, for eksempel utstillinger som vises i begge land eller Berliner-filharmonikernes tradisjonelle 1.mai-europakonsert som i år skal holdes i Røros kirke.

– og ikke minst – fremfor alt og i utstrakt grad, vil jeg si – den personlige utvekslingen: utallige norske og tyske kunstnere har hatt reiser til og opphold i hverandres land, fra datidens store som jeg har vært inne på, til vårt tids kunstnere som for eksempel Lars Ramberg.

Når den tyske bokhandelorganisasjonen «Börsenverein des Deutschen Buchhandels» i morgen etter alt å dømme skal avgjøre hvilket land som være hovedlandet for bokmessen i Frankfurt i 2019 og sannsynligvis vil bestemme seg for at det skal bli Norge, så er det fantastiske utsikter for begge land. I dag oversettes flere norske bøker til tysk enn til noe annet språk.

Men idretten, da? For meg er det alltid vanskelig når et tysk og et norsk lag møter på hverandre, slik det nylig var under europamesterskapet i håndball. Men jeg kan jo også si at det er en vinn-vinn-situasjon for sånne som meg. Og sånn er det generelt med sport i et bilateralt perspektiv. Norske og tyske utøvere er bestevenner, det får man stadig inntrykk av. Tyskere som snakker norsk og nordmenn som opptrer på tysk fjernsyn er ingen sjeldenhet i sporten. Og åtte av spillerne på det norske fotball-landslaget spiller i «Bundesliga». I Tyskland kjenner alle dem.

Hva gjenstår så for de tysk-norske forbindelsene? Hva kan vi forvente mer? Hva kan vi håpe på? Hva kan vi ønske oss?

Den norske regjeringens Tysklandstrategi gir et overblikk over hvilke områder Norge ønsker å samarbeide mer med Tyskland på. De stemmer helt og fullt overens med Tysklands mål for utviklingen av vårt forhold til Norge: Europapolitikk, sikkerhetspolitikk, næringsliv, energi, nordområdene, klima- og miljøpolitikk, forskning/innovasjon/utdanning, Kultur og regionalt samarbeid. Jeg har vært inne på de fleste av disse områdene, snakket om hvordan perspektivene utvikler seg. Nå vil jeg gå litt dypere inn på noen av dem.

La meg si noe om språk. I min tid som ambassadør her i Norge har jeg profitert stort på å kunne føre samtaler på norsk. På å kunne lese nyheter og kommentarer i detalj i aviser og på internett. Å følge med på topp-politikerne i deres valgkampdebatter. Å gå på teater. Ikke minst.

Hvis de neste generasjoner unge tyskere og nordmenn også kan gjøre seg slike erfaringer. Hvis unge tyskere fortsetter å studere i Norge og unge nordmenn melder seg opp til et studium i Tyskland. Da skal jeg ikke bekymre meg for fremtidsutsiktene til de tysk-norske forbindelsene.

For å sikre dette må vi støtte de institusjonene vi har, og vi må fremme dem: Norsk-tysk ungdomsforum, Den norsk-tyske bikulturelle skole – Max Tau, Norsk-Tysk Handelskammer, Den norsk-tyske Willy-Brandt-stiftelsen, Goethe-Institutt, DAAD-lektoratet i Norge, Norsk-tysk selskap og andre vennskapsforeninger.

Det ville heller ikke vært verst om norsk fjernsyn hadde vist flere moderne tyske produksjoner. Kriminalsjefinspektør Derrick er, når sant skal sies, en figur fra 70-tallet.

Om energisamarbeidet. Norge ville helst ha levert enda mer gass til Tyskland. For å legge langsiktige planer. At Tyskland for tiden fremdeles dekker en stor andel av sitt energiforbruk gjennom egne kullkraftverk må ikke betraktes som et avslag på norsk gass. Her er det kommersielle og innenrikspolitiske hensyn som ligger til grunn. Som ikke så lett kan omgås. Men Norge er vår neststørste gassleverandør, og vil fortsatt være en sentral del i vår energimix.

Og vi jobber sammen for fornybar energi. Jeg gleder meg over at arbeidet på strømledningen mellom Sør-Norge og Schleswig-Holstein er i full gang, og innen 2020 kan vi nyte godt av strøm fra norske vannkraftverk. Her vil vi få se en ny dynamikk som vil binde landene våre enda tettere sammen.

Vi ser på Norge som vår nabo selv om vi ikke er forbundet ved noen felles landegrense. Men de forskjellige gassledningene, og ikke minst den nye strømkabelen, gjør at vi vokser stadig tettere sammen. Som Willy Brandt ville ha sagt det: ”da wächst zusammen, was zusammengehört“ – her vokser dét sammen som hører sammen. Og han mente jo også Europa, ikke bare Tyskland.

Tyskere som vil skaffe seg informasjon om elektromobilitet, bør ta seg en tur til Norge! I fjor ble det registrert flere elbiler her enn i hele Tyskland! Og de i Norge som vil vite mer om hva digitaliseringen betyr for fremtidens industri, må reise til Tyskland for å besøke Siemens, eller våre mellomstore bedrifter og forskningsinstitusjoner som arbeider intenst med dette temaet.

For fremtiden trenger de tysk-norske forbindelsene entusiaster, ildsjeler, mennesker som vil gjøre en innsats for at forbindelsene mellom våre to land skal bli enda tettere og enda mer tillitsfulle. Mennesker som planlegger prosjekter, oppretter kontakt med partnere i hverandres land og som forteller om suksessene sine. Jeg ser det som min hovedoppgave som ambassadør å støtte slike mennesker, hjelpe dem om nødvendig, og styrke dem i deres motivasjon.

Hva kan vel være bedre enn å være tysk ambassadør i Norge? Muligens norsk ambassadør i Berlin! Denne følelsen tar jeg med meg inn i de siste fire månedene av min tid her i Norge. Jeg er takknemlig for alle de storartede opplevelsene jeg har hatt, og for de vidunderlige møtene og samtalene jeg har hatt med mennesker som har gitt meg så mye, som jeg har fått oppleve så mange fine øyeblikk sammen med.

Seniorforsker Tor Bukkvoll, FFI foredro i Oslo Militære Samfund med foredraget «Hvor går Russland?». Foredraget ble avholdt mandag 22.februar 2016.

Presentasjon: Tor Bukkvold: Hvor går Russland?

Introduksjon:
Russlands rolle i internasjonal politikk fortsetter å være uforutsigbar, og usikkerhet knyttet til russiske ambisjoner i Europa forblir et hovedrasjonale for NATO. Annekteringen av Krim, støtten til separatistene i Øst-Ukraina, et meget ambisiøst opprustingsprogram og det russiske regimets understrekning av de historiske og kulturelle forskjellene mellom Russland og Vesten som en viktig del av russisk selvbilde og selvforståelse bidrar til at tidligere tiders forhåpninger om en normalisering av forholdet synes mindre realistiske enn på lenge. Samtidig synes det åpenbart at terskelen for russisk bruk av makt i Europa ligger vesentlig høyere utenfor enn innenfor det tidligere sovjetiske området. Hvor går egentlig Russland, og hvor engstelige skal vi være for at russisk hybridkrig og annen innovativ bruk av makt utgjør en trussel også mot oss?

Foto: OMS

Kommandørkaptein Per Christian Gundersen gjestet OMS med et foredrag om ISIL og dets propaganda og mediastrategi.

Se en presentasjon vist under foredraget (PDF) her:

ISIS-presentasjon i OMS

Bakgrunn: Kronikk i VG:

For ISIL forgår ikke krigen om Syria og Irak kun på bakken med kuler og krutt. De ser også viktigheten av å påvirke tankesett, holdninger og handlinger til ulike målgrupper i og utenfor egne områder, både tilhengere, nøytrale og motstandere. ISIL har gjennom det siste halvannet året vist at de mestrer og forstår viktigheten av media og propaganda og har utviklet en betydelig og profesjonell medieorganisasjon. Gjennom seks større og et utall mindre mediehus blir svært mye produsert for internett og sosiale medier. I tillegg har de blant annet daglige radiosendinger og utvikler pamfletter og magasiner. Her blir ISILs budskap forkynt med innlevelse og overbevisning. Mangfoldet er stort og dekker alt fra nyheter fra frontlinjen, religiøse tekster og tolkninger, humanitær bistand, det sivile dagliglivet i ISIL og demonisering av motstanderne. Studier har vist at ISIL totalt produserer opp mot 40 selvstendige medie- og propagandainnslag hver eneste dag. De fremstår generelt som svært aktive og profesjonelle, og retter bevisst ulike budskap mot bestemte målgrupper, gjerne på flere språk.
Selv om vestlig media primært har fokusert på de svært brutale henrettelsesvideoene og truslene mot vesten i disse, viser det seg at dette kun er en del av ISILs media- og propagandastrategi. De spiller på flere strenger. Sentralt i ISILs propaganda står undertrykking og indoktrinering av «egen» befolkningen. ISIL okkuperer et stort område med rundt åtte millioner mennesker. De må med begrensede ressurser opprettholde kontroll og herredømme i disse områdene. Da er det avgjørende å kvele enhver potensiell opposisjon tidlig. Offentlige henrettelser, avstraffelse og lemlestelser foregår jevnlig, og blir både dokumentert og offentliggjort. Brutaliteten er satt i system og all motstand og avvikende atferd blir møtt uten nåde. Blasfemi, homofili og utroskap straffes med døden, gjerne ved steining, halshogging eller nakkeskudd. Tyveri straffes med avkuttet hånd, røyking med avkutting av fingre og andre forseelser med offentlig pisking.
I tillegg forstår de viktigheten av å påvirke barn og ungdom i ønsket religiøs retning. Pensum på skolene er blant annet endret etter at ISIL tok makten, og siden barn lettere blir påvirket kan de brukes for å holde kontroll på det indre livet i familiene.
Samtidig retter ISIL seg mot tilhengere utenfor de okkuperte områdene ved å fremstille seg selv som harmoniske og rettferdige. ISIL spiller blant annet på den islamske staten som et utopia, hvor det er mulig å leve i tråd med Sharia-lover, og hvor man kan finne det enkle, men gode liv. Jordbruk og dyrehold blir idealisert og man spiller på en rettferdig fordeling av godene. Alle bidrar etter evne og får etter behov. ISIL spiller dessuten på offerrollen. Mye av propagandaen er rettet mot at man i lengre til har vært undertrykt og at man kun forsvarer seg rettmessig mot alle motstandere, spesielt mot en tydelig definert vestlig imperialisme. Volden som fremvises er dermed basert på gjengjeldelse og «øye for øye-logikk». Budskapet er enkelt: «Vesten mot sunni-muslimer.»
Nå er det ikke slik at ISILs propaganda nødvendigvis er radikaliserende eller rekrutterende isolert sett, men fungerer trolig mer som en katalysator for mennesker med tilsvarende tanker, ideer, holdninger og meninger. Man blir ført i “riktig retning”. ISIL forsøker med propagandaen å bevisstgjøre og ansvarliggjøre tilhengere, og vekke de som ennå ikke har funnet meningen med livet, eller ser en fremtid i samfunnene de lever i. ISIL fremviser en alternativ livsstil. Dette virker trolig forlokkende for mange. Så langt har over 20.000 fremmedkrigere reist til Syria og Irak for å slutte seg til kampen om å etablere en islamsk stat. De dyrker det islamske fellesskapet, gjerne omtalt som «Umma», og demoniserer alle andre som vantro og fiender av ISIL. Det blir «oss» mot «røkla», hvor «røkla» er legitime motstandere og kan angripes, uavhengig om man er sivil, militær, barn, kvinne, Yazidi, Shia-muslim, sunni-muslim, jøde, kurder eller nordmann. ISIL har skapt seg mange fiender, men de har også gjennom de tydelige budskapene, og omfanget og kvaliteten på propagandaen, fått mange tilhengere. Krigen mot ISIL må derfor ikke kun handle om kuler og krutt. Det må synliggjøres et bedre alternativ enn ISILs visjon om et dogmatisk islamistisk storsamfunn. I bunn og grunn må man gi mennesker, både i Syria, Irak og i vesten troen tilbake på en bedre fremtid uten ISIL, hvor man kan oppleve trygghet, få utdanning og finne seg arbeid. Unge mennesker i faresonen må få hjelp til å finne en mening der de er, og uten bomber og sprengstoff. Tross alt ønsker de fleste mennesker innerst inne et harmonisk liv med trygghet for seg og sine nærmeste. Så enkelt er det, men lett blir det ikke.

 

Per Christian Gundersen på Oslo Militære Samfund Foto: Ståle Grut / NRKbeta

NRKbeta intervjuet foredragsholder etter foredraget. Her kan du lese artikkelen det kom med i.

Ikke noe nytt

– Bruk av media og propaganda er ikke noe nytt. Hisbollah har brukt det for å formidle sine angrep og forgjengeren til IS brukte det allerede i 2004 for å forsøke å påvirke amerikanske soldater og den veslige opinionen, fortalte kommandørkaptein Per Christian Gundersen til et fullsatt Oslo Militære Samfund i februar.

Han leder mediegruppen ved Forsvarets høgskole og har Syria som spesialfelt.

Foto: OMS

Forskningsleder ved FFI, Geir Gulichsen avholdt foredrag i Oslo Militære Samfund mandag 8. februar 2016.

Presentasjon fra FFI (PDF)

Mine damer og herrer.

Takk for invitasjonen til å komme hit til OMS og snakke for dere i kveld. Det har den senere tiden vært snakket mye om den krevende økonomiske situasjonen i Forsvaret. Jeg skal i kveld snakke om et sett med prinsipper som kan bidra til å redusere de økonomiske utfordringene til Forsvaret. Prinsippene er allmenngyldige og kan benyttes uavhengig av nivå på forsvarsbudsjettet og uavhengig av størrelsen på forsvarsstrukturen.

Temaet for foredraget er “Prinsipper for en bærekraftig forsvars¬økonomi”, og vil ta utgangspunkt i en nylig utgitt FFI-rapport med samme tittel. Jeg skal gi dere kortversjonen av rapporten i kveld, og har også tatt med meg noen eksemplarer for de som vil lese hele rapporten. Skulle det bli stor etterspørsel så er den også tilgjengelig på FFI sine nettsider. Kort fortalt vil foredraget handle om sammenhengen mellom forsvarets oppgaver, struktur og økonomi, og da med en hovedvekt på sammenhengen mellom struktur og økonomi.

FFI støtter langtidsplanleggingen i forsvarssektoren med ulike typer analyser. Langsiktige kostnadsberegninger og andre forvarsøkonomiske analyser er eksempler på denne støtten. I arbeidet med forsvarssjefens fagmilitære råd og det pågående arbeidet med ny langtidsplan for forsvarssektoren har vi vært tett involvert med kostnadsberegninger av ulike strukturalternativer.

Temaet for dagens foredrag er bærekraftig forsvarsøkonomi. For å illustrere prinsippene jeg skal snakke om kommer jeg til å bruke en kostnadsberegning av gjeldende langtidsplan for forsvarssektoren, Prop. 73 S (2011–2012).

Langsiktig kostnadsbilde
Før jeg går nærmere inn på kveldens hovedtema vil jeg kort presentere kostnadsberegningen jeg skal bruke til å illustrere prinsippene jeg kommer til å snakke om.

Plansjen dere ser her viser det langsiktige kostnadsbildet for den gjeldende langtidsplanen for forsvarssektoren, dvs. hva det vil koste å videreføre den vedtatte strukturen i 20-årsperioden 2015–2034. Kostnadsberegningen er gjennomført med KOSTMOD, som er et kostnadsberegningsverktøy utviklet av FFI. Beregningen representerer det man i FMR og LTP-sammenheng omtaler som en basislinje.

Hva er så kostnadene for den gjeldende langtidsplanen? De totale kostnadene for forsvarssektoren er anslått til å være 971 mrd. kroner i perioden 2015–2034, forutsatt at dagens struktur videreføres. Samtidig er det estimerte budsjettet i den samme perioden på 791 mrd. kr, noe som gir et merbehov på 180 mrd. kroner, eller i underkant av 23 prosent av det estimerte budsjettet. Dette merbehovet fordeler seg naturlig nok ulikt ut over perioden. I nærtid er utfordringen i større grad knyttet til en ubalanse mellom driftsbudsjettet og det den planlagte ambisjonen faktisk koster. På litt lengre sikt er differansen knyttet til gjennomføring av investerings¬prosjekter og en økende ubalanse mellom estimerte driftskostnader og budsjett. Her bør det påpekes at mange av de prosjektene som inngår i beregningen er mulige prosjekter det ennå ikke er besluttet å gjennomføre. For å kunne opprettholde en forsvarsstruktur med en konstant relativt effekt, et begrep jeg vil komme nærmere tilbake til senere, vil det imidlertid være nødvendig å gjennomføre disse, eller tilsvarende investerings-prosjekter. Dersom man allikevel ikke velger å gjennomføre alle investeringene som er forutsatt i denne beregningen, vil naturligvis både investerings- og driftskostnadene kunne reduseres tilsvarende. Dette vil imidlertid da også kunne påvirke strukturens relative effekt.

For noen uker siden stod både forsvarsministeren og forsvarssjefen på denne talestolen og omtalte den krevende økonomiske situasjonen Forsvaret befinner seg i. Denne plansjen underbygger dette budskapet. Samtidig underbygger det forsvars-sjefens karakteristikk av sin anbefaling i det fagmilitære rådet som en nøktern struktur. Forsvarssjefen overleverte gjennom sitt fagmilitære råd en anbefaling om en struktur som, med de samme metodiske forutsetningene, har et kostnadsmessig merbehov på 175 mrd. kr i den samme perioden. Sammenlignet med en videreføring av den gjeldende langtidsplanen anbefaler altså forsvarssjefen en struktur som er noe mindre ressurskrevende enn det en videreføring av dagens struktur ville kostet.

Begge strukturene, både gjeldende langtidsplan, og forsvarssjefens anbefaling, krever betydelig økte økonomiske rammer for å kunne realiseres. Hvilke prinsipper bør da legges til grunn for å kunne etablere det forsvarsministeren omtaler som en bære-kraftig forsvarsøkonomi? På de neste plansjene vil jeg komme inn på nettopp dette.

Først må jeg imidlertid ta noen forutsetninger og begrensninger i beregningene. Først litt om budsjettet. For å kunne si noe om balansen og bærekraften i fremtidens forsvarsøkonomi må man vite noe om det fremtidige budsjettet. I denne beregningen har vi estimert budsjettet med utgangspunkt i et videreført 2015-budsjett, korrigert for regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, den såkalt AB&E-reformen. Dette er årsaken til at budsjettlinjen heller svakt nedover i figuren. For å kunne etablere et så realistisk kostnadsbilde som mulig blir ikke denne typen effektiviseringer hensyntatt i beregningene, med mindre det er identifisert konkrete løsninger som gjør det mulig å operasjonalisere effekten av tiltaket. I tillegg forutsetter vi at tilleggsfinansiering til kjøp av nye kampfly tilføres Forsvaret i tråd med det som ble beskrevet i Prop. 73 S.

Så noen få ord om begrensningene i metoden, før jeg går videre til det jeg skal bruke mest tid på i kveld, nemlig de fire prinsippene for en bærekraftig forsvarsøkonomi. KOSTMOD har to viktige begrensninger. For det første er beregningene usikre, og denne usikkerheten øker naturlig nok jo lengre ut i 20-årsperioden vi kommer. Denne usikkerheten gjelder ikke bare kostnader for nye generasjoner av det materiell og de organisatoriske løsninger vi kjenner i dag. Minst like viktig på lengre sikt er usikkerheten om hvilke krav og muligheter som kan oppstå for å utvikle nye løsninger i 20-årsperioden.

For det andre forutsetter en beregningsmodell som KOSTMOD, at alle aktuelle tiltak kan omsettes i konkrete løsninger for å kunne tas hensyn til i beregningene. Dette betyr at det er vanskelig å fange opp effekten av overordnede, og mer uspesifiserte, retningslinjer selv om slike tiltak kan ha stor betydning for kostnadene i 20-årsperioden, for eksempel AB&E-reformen. Det betyr også at det i dag er umulig å fange opp effekter av helt nye løsninger som vi ikke en gang aner konturene av.

Bærekraftig forsvarsøkonomi
Før jeg presenterer de fire prinsippene må jeg snakke litt om hva vi legger i en bærekraftig forsvarsøkonomi. En bærekraftig forsvarsøkonomi dreier seg om å se sammenhengen mellom Forsvarets oppgaver, struktur og budsjetter. På FFI bruker vi figuren dere ser på skjermen til å illustrere disse sammenhengene. I figuren ser dere to sentrale balanser, den første mellom Forsvarets oppgaver og Forsvarets struktur. Det vil si, vil Norge ha et tilstrekkelig forsvar? Den andre balansen man kan se i figuren er den mellom struktur og budsjett. Vil Forsvaret få nok penger? Den første balansen dreier seg i stort om operasjonsanalytiske problemstillinger, og er en balansen jeg i liten grad vil berøre i dagens foredrag.

For å kunne si noe kvantitativt om den andre balansen, den mellom struktur og budsjett, må vi imidlertid forutsette at den første balansen er ivaretatt. Dvs. at jeg i dagens foredrag, og i rapporten som foredraget bygger på, forutsetter det at det eksisterer en balanse mellom oppgaver og struktur, og at det er en politisk vilje til å videreføre en slik balanse. Dersom denne forutsetningen ikke er gyldig, vil kvantifiseringen av prinsippene jeg skal snakke om i kveld kunne bli endret, selv om prinsippene som diskuteres fortsatt vil være gyldige.

Med dette utgangspunktet definerer jeg en bærekraftig forsvarsøkonomi som en situasjon hvor det eksisterer en balanse mellom struktur og budsjett i et langsiktig perspektiv. Med langsiktig forstår vi en tidshorisont på 20 år. Når det eksisterer en slik balanse betyr det at behovet for å endre en forsvarsstruktur ikke primært begrunnes i manglende økonomiske ressurser, men i eventuelle endrede sikkerhets¬politiske rammefaktorer eller andre faktorer som påvirker den politiske ambisjonen knyttet til Forsvaret.

De fire prinsippene
Jeg vil nå kort presentere fire prinsipper som vi mener er helt sentrale dersom man skal etablere en bærekraftig forsvarsøkonomi, før jeg omtaler de i mer detalj på de neste plansjene. Prinsippene er:

1. Ved initiell ubalanse mellom struktur og budsjett: Varig økning av forsvarsrammen for å etablere balanse.
Dette prinsippet handler kort fortalt om å etablere en initiell balanse mellom struktur og budsjett, dersom man har vært gjennom en situasjon med tæring på lager eller reduksjon i aktivitet for ikke å overskride vedtatte budsjetter.

2. Inndekning for forsvarsspesifikk kostnadsvekst på drifts- og investeringskostnader.
Forsvaret opplever en sektorspesifikk kostnadsvekst på både drifts- og investeringssiden. Dagens system for pris- og lønnskompensasjon i staten er ikke utformet for å ta høyde for denne typen kostnadsvekst, da en viktig driver for kostnadsveksten er ytelsesforbedringer. Skal man opprettholde en forsvars-struktur med konstant relativ effekt over tid er det imidlertid avgjørende at det skapes inndekning for denne kostnadsveksten.

3. Tettere kobling mellom investering og drift.
Når Stortinget beslutter å gjennomføre store anskaffelser i dag er investerings-kostnaden den viktigste beslutningsinformasjonen som vurderes. I svært mange tilfeller medfører imidlertid ofte en slik beslutning også økte driftskostnader, om enn på et senere tidspunkt, når materiellet driftsettes. Dersom nytt materiell skal kunne driftes som forutsatt er det nødvendig å skape en tettere kobling mellom investeringsbeslutningen og konsekvensen for driftsbudsjettet.

4. Ekstraordinære rammeøkninger ved større anskaffelser som overgår de årlige rammene.
Mange av Forsvarets materiellsystemer faller for levetid samtidig i løpet av en relativt kort tidsperiode fremover. Det gjør at det årlige investeringsbehovet i noe år vil overgå det man kan anse som et mer normalt investeringsnivå. For å kunne videreføre en gitt forsvarsstruktur over tid er det imidlertid nødvendig å gjennomføre disse, eller tilsvarende, investeringer. Alternativet vil være en redusert operativ evne. Skal dette la seg realisere vil det være behov for ekstraordinære rammeøkninger for å dekke inn dette midlertidig økte behovet i enkelte år.

Jeg definerer bærekraftig forsvars¬økonomi som en balanse mellom struktur og budsjett, dvs. at forsvars¬sektorens “inntekter” står i samsvar med de utgiftene en vedtatt struktur er forventet å ha. Med dette utgangspunktet blir prinsippene jeg nettopp har presentert sentrale for å skape en bære¬kraftig forsvarsøkonomi.

I tillegg til disse prinsippene, som alle er knyttet til forsvars¬sektorens “inntekter”, kan en balanse mellom “inntekter” og utgifter oppnås gjennom reduserte utgifter. Et viktig virke¬middel for å redusere utgifter er interneffektivisering.

I en situasjon hvor man har en bærekraftig forsvarsøkonomi vil det være nødvendig at forsvarssektoren sikrer at driften av sektoren er så effektiv som mulig. Det kan derfor argumenteres for at intern¬effektivisering bør være et eget prinsipp. Vi legger imidlertid til grunn en implisitt antagelse om at strukturen driftes på en så effektiv måte som mulig. I så måte kan interneff¬ektivisering sies å være en nødvendig forut-setning for å kunne anvende de prinsippene jeg nettopp har presentert. En interneffektivisering utover det som allerede er lagt til grunn i beregningen vil derfor kunne redusere den beregnede effekten av prinsippene.

Varig økning av forsvarsrammen
Jeg vil nå bruke en plansje på hvert av prinsippene for å forklare disse i noe mer detalj før jeg avslutter med noen oppsummerende bemerkninger. Jeg begynner på toppen og tar for meg det første prinsippet, nemlig varig økning av forsvarsrammen.

Størrelsen på et forsvarsbudsjett avgjøres av de politiske ambisjonene, og bør være knyttet opp til en vedtatt struktur og de oppgavene denne strukturen er ment å løse. Uavhengig av prinsipper for en bærekraftig forsvarsøkonomi så er dette et sentralt element i en sunn forsvarsøkonomi, og en sentral forutsetning for å sikre en balanse mellom oppgaver, struktur og budsjett. Hensikten med dette prinsippet er å etablere en initiell balanse mellom struktur og økonomi, som det vil være mulig å opprettholde over tid ved hjelp av de andre prinsippene.

Dette bringer meg over på et viktig poeng. Ingen av de prinsippene jeg skal snakke om i kveld kan sees isolert. I stedet er man helt avhengig av å se prinsippene i sammenheng for å sikre at de anvendes på en korrekt måte. Uten å se prinsippene i sammenheng kunne man tenke seg at den enkle løsningen på kostnadsutfordringen jeg presenterte innledningsvis ville være å tilføre Forsvaret 180/20 år = 9 mrd. kr mer per år. Dette vil åpenbart gi en styrket forsvarsøkonomi og på kort sikt en bedret bære-kraft. Gitt at kostnadene ikke fordeler seg jevnt i tid og tilstedeværelsen av en sektor-spesifikk kostnadsvekst vil det imidlertid ikke gi en bærekraftig forsvarsøkonomi på litt lengre sikt. Det er derfor helt nødvendig å se prinsippene i sammenheng når man eventuelt legger de til grunn for en fremtidig utvikling av forsvarsbudsjettet.

For noen uker siden stod forsvarssjefen i denne salen og holdt sin statusorientering for Forsvaret. I den forbindelse nevnte han at Forsvaret nå er i ferd med å bygge opp et betydelig logistikk- og beredskapsetterslep. I FMR ble dette etterslepet estimert til ca. 2,5 mrd. kr. Skal det skapes en varig balanse mellom Forsvarets struktur og budsjetter er det også nødvendig å dekke inn denne typen etterslep. Kostnadene til inndekning av denne typen etterslep er imidlertid av en midlertidig karakter, og må derfor ikke føre til en varig økning av forsvarsrammen, men må allikevel dekkes inn. Inndekning av denne typen etterslep er tenkt håndtert gjennom dette prinsippet.

I rapporten, som jeg bygger mitt foredrag i kveld på, tar vi utgangspunkt i den tidligere presenterte kostnadsberegningen av gjeldende langtidsplan og estimerer hva en varig rammeøkning kan bety for størrelsen på forsvarsbudsjettet. Det fører for langt å gå i detalj på disse beregningene her i kveld, men resultatet tilsier at dette prinsippet bør føre til en varig økning av de årlige forsvarsbudsjettene på i størrelses-orden 2,7 mrd. kr for gjeldende langtidsplan. I den forbindelsen skylder jeg å gjøre oppmerksom på noen begrensninger med KOSTMOD-verktøyet.

KOSTMOD er et kostnadsberegningsverktøy utviklet til bruk i langtidsplanleggingen i forsvars¬sektoren. Det skal med andre ord ikke forveksles med et budsjetterings-verktøy. Mens et budsjett¬erings¬verktøy fokuserer på det kortsiktige perspektivet har KOSTMOD et mer langsiktig og overordnet fokus. Dette gjør naturligvis at detaljeringsnivået blir noe mindre. Samtidig gjør det også at periodisering av ut-betalingene mellom de enkelte årene i KOSTMOD ikke nød¬vendigvis vil stemme overens med det som blir besluttet i de årlige forsvars¬budsjettene. Dette er en naturlig konsekvens av at et lang¬tidsplanleggingsverktøy ser på den langsiktige balansen mellom struktur og budsjett, og ikke den årlige balansen. Ser man de årlige forsvarsbudsjettene over flere år, bør imidlertid de totale summene som bevilges stemme godt overens mellom et planverktøy og et styringsverktøy. Der¬som dette ikke er tilfellet, er det en indikasjon på en vedvarende ubalanse i forsvarsøkonomien. Tallene jeg presenterer i kveld må med andre ord ikke anses som forslag til fremtidige årlige forsvarsbudsjetter, men snarere en indikasjon på hvilket nivå et slikt forsvars-budsjett må være på for at den gjeldende langtidsplanen skal kunne sies å ha bære-kraftige økonomiske forutsetninger.

Inndekning for forsvarsspesifikk kostnadsvekst
Et sentralt forskningsområde for oss på FFI er den sektorspesifikke kostnadsveksten i Forsvaret. I et langsiktig perspektiv er det svært viktig å forstå driverne bak, og konsekvensene av, denne kostnadsveksten. Dersom man ønsker å opprettholde en relativt sett konstant struktur over tid er det også avgjørende å etablere en forståelse for hvordan det kan skapes inndekning for denne kostnadsveksten. Uten en slik inndekning vil resultatet bli en kontinuerlig reduksjon av forsvarsstrukturen, enten i antall enheter eller aktivitet, selv om man tar høyde for interneffektivisering. Det andre prinsippet jeg skal snakke om dreier seg derfor om inndekning for den sektorspesifikke kostnadsveksten.

I arbeidet med sitt fagmilitære råd har forsvarssjefen lagt til grunn FFIs forskning på kostnadsvekst. I det pågående arbeidet med den nye langtidsplanen legges også den samme erkjennelsen til grunn, noe forsvarsministeren bekreftet i sin tale den 11. januar i år. “En annen viktig erkjennelse er den forsvarsspesifikke kostnadsveksten, realveksten, og de utfordringer denne fører med seg. Vi har jobbet mye, med god støtte fra FFI, med en omforent forståelse av hva som er driverne bak denne kostnadsveksten” var ordene ministeren benyttet. Dette er et godt utgangspunkt for å skape en bærekraftig forsvarsøkonomi i fremtiden. For å vedlikeholde en relativt sett konstant forsvarsstruktur over tid må det imidlertid også skapes en inndekning for denne kostnadsveksten. Uten en slik inndekning vil det ikke være mulig å leve opp til det vi tar som en sentral forutsetning i vår rapport, nemlig at det eksisterer en balanse mellom oppgaver og struktur og at det er en politisk vilje til å videreføre en slik balanse over tid.

Hva er så driverne bak denne kostnadsveksten, og hvorfor er Forsvaret så spesielle? La meg først si at, jo Forsvaret er spesielle, men på ingen måte unike. Forsvaret kan på mange måter sees på som et turneringsgode. Det vil si at Forsvaret har liten verdi i seg selv, og får først verdi når det sammenlignes med andre lands forsvar, og i ytterste konsekvens da en motstanders forsvar. På mange måter kan Forsvaret sammenlignes med en ulykkesforsikring. Det finnes mange eksempler på konkurransegoder, kanskje spesielt hentet fra idrettens verden. Formel 1 biler og fotballspillere er begge eksempler på turningsgoder som har en tilsvarende sektorspesifikk kostnadsvekst som i Forsvaret. Forskjellen ligger imidlertid i muligheten til å gjøre noe med den. Mens man for noen år tilbake innførte restriksjoner på hva som var lov i formel 1 og har innført ulike forsøk på å begrense overgangssummene i fotball, så eksisterer det få muligheter til å begrense et lands sannsynlighet for å komme seirende ut av en krig.

I det at forsvaret kan sees på som et turneringsgode ligger også opphavet til et annet sentralt begrep innenfor kostnadsvekstfeltet, nemlig relativ effekt. For Forsvaret del har dette betydning på flere områder. For det første betyr det at effekten man får ut av det forsvaret man som nasjoner tar seg råd til å holde seg med forstås best sammen-lignet mot en potensiell motstander. Dersom man antar at denne motstanderen driver en kontinuerlig utvikling av sine egne væpnede styrker så vil en opprettholdelse av den operative nytten av Forsvaret på dagens nivå føre til en redusert relativ effekt, og derigjennom nytte, av de midlene vi bruker på forsvar. For å ha et relevant forsvar for fremtiden må med andre ord Forsvaret opprettholde en konstant relativ effekt, og ikke en konstant absolutt effekt over tid. Saget med andre ord betyr det at Forsvaret i realiteten må levere mer i fremtiden for å være like relevant som man er i dag. Her kommer vi inn på et kjernepoeng, og et område hvor Forsvaret skiller seg fra mange andre offentlige sektorer. Mens Forsvaret må opprettholde en konstant relativ effekt så holder det i mange andre offentlige sektorer med en konstant absolutt effekt. Dette er den andre årsaken til at relativ effekt begrepet er så sentralt når man snakker om sektorspesifikk kostnadsvekst i forsvarssektoren.

Pris- og lønnskompensasjonsregimet i staten er utformet for å gjøre statlige etater i stand til å levere det samme i år som i fjor, forutsatt at ingen andre endringer er besluttet. Med andre ord skal kompensasjonsregimet sikre at man kan opprettholde en konstant absolutt effekt. Når Forsvaret står overfor en sektorspesifikk kostnadsvekst som i stort kan forklares i en effektutvikling som er nødvendig for å opprettholde en konstant relativ effekt, så er med andre ord kompensasjonsregimet ikke utformet for å ta høyde for denne kostnadsveksten. Sett opp mot hvordan dagens kompensasjons-regime er utformet har ikke jeg grunnlag for å si at Forsvaret er underkompensert. Tilstedeværelsen av en sektorspesifikk kostnadsvekst skaper imidlertid en rekke økonomiske utfordringer dersom det ikke skapes en inndekning for denne.

Den forsvarsspesifikke kostnadsveksten finnes på både driftskostnader og på investeringskostnader. Den kanskje største konsekvensen gjør seg gjeldene i overgangen fra en generasjon til den neste, den såkalt intergenerasjonelle kostnads-veksten. Det er imidlertid også slik at det finnes en kostnadsvekst fra et år til det neste for en og samme generasjon av materiell. Denne kostnadsveksten kaller vi den intragenerasjonelle kostnadsveksten. Dette skillet kan kanskje fremstå som noe teoretisk, og noen av dere lurer kanskje på hvorfor jeg trekker opp dette skillet her. Det er imidlertid slik at skillet mellom den intragenerasjonelle og intergenerasjonell kostnadsveksten ikke kun har en akademisk verdi. Skillet blir spesielt viktig når vi snakker om prinsipper for en bærekraftig forsvarsøkonomi, fordi de ulike typene kostnadsvekst må dekkes inn av ulike prinsipper, dersom man faktisk skal sikre en bærekraftig forsvarsøkonomi.

Den intergenerasjonelle kostnadsveksten på driftssiden er knyttet til økningen i driftskostnader fra en generasjon til en annen. Denne kostnadsøkningen skjer kun en gang, når materiellet i en ny generasjon tas i bruk. Av den grunn må denne kostnadsveksten dekkes av prinsippet om en tettere kobling mellom drift og investeringer, som jeg kommer nærmere tilbake til senere.

Den resterende kostnadsveksten på drift, og kostnadsveksten på investeringer, øker imidlertid mer kontinuerlig fra ett år til et annet, og dekkes da av dette prinsippet. Som tidligere omtalt må med andre ord anvendelsen av de ulike prinsippene sees i sammenheng med de andre prinsippene. På den måten sikrer man at prinsippene ikke blir et sugerør inn i statskassa som skaffer mer penger til forsvarssektoren enn det som er behovet. Prinsippene skal sikre at det er mulig å videreføre en gitt ambisjon over tid, noe som betyr at forsvarssektoren hverken skal ha mer eller mindre penger enn det som trengs for nettopp å kunne gjøre det.

Betyr så dette prinsippet at Forsvaret skal kunne definere all mulig kostnadsvekst som sektorspesifikk og på den måten kunne hevde at den må dekkes inn for ikke å få konsekvenser for den operative effekten? Naturligvis ikke. Som tidligere nevnt er det viktig at de prinsippene jeg snakker om i kveld ikke blir et sugerør inn i statskassa for Forsvaret. For å unngå det er det også nødvendig at prinsippene ikke ødelegger for insentivene til å drive interneffektivisering i sektoren. Et viktig poeng blir da å vurdere hva som er årsaken til kostnadsveksten. Dersom kostnadene i stort drives av interne faktorer, som for eksempel økt reisevirksomhet, er det mye som taler for at denne typen kostnadsvekst ikke automatisk bør dekkes inn. Eksternt drevet kostnads-vekst knyttet til effektforbedringer og opprettholdelse av en konstant relativ effekt er imidlertid noen annet. Dette er en kostnadsvekst Forsvaret i liten grad selv kan påvirke når valg av struktur og systemer er gjort. Da bør også kostnadsveksten dekkes inn for å kunne etablere en bærekraftig forsvarsøkonomi.

I beregningene jeg presenterte tidligere legger vi til grunn en kostnadsvekst innen personellrelaterte kostnader. Denne kostnadsveksten blir da, i tråd med det jeg nettopp sa, ikke hensyntatt når jeg regner ut hvor mye dette prinsippet betyr for størrelsen på et fremtidig bærekraftig forsvarsbudsjett. Dersom denne kostnadsveksten skal finne sted må den med andre ord en interneffektivisering av tilsvarende størrelsen også finne sted.

Dersom vi legger gjeldende langtidsplan til grunn vil prinsippet om inndekning for forvarsspesifikk kostnadsvekst utgjør en økning på i underkant av 200 mill. kr hvert år den neste 20-årsperioden.

Tettere kobling mellom investering og drift
Det neste prinsippet jeg vil snakket om i kveld har jeg kalt en tettere kobling mellom investeringer og drift. Egentlig har jeg allerede snakket om det under omtalen av det forrige prinsippet, når jeg delte kostnadsveksten inn i en intregenerasjonell og intergenerasjonell kostnadsvekst.

Den intragenerasjonelle kostnadsveksten, som skjer fra et år til det neste, foregår internt i en generasjon og dekkes av prinsippet om inndekning av forsvarsspesifikk kostnadsvekst. Den intergenerasjonelle kostnadsveksten skjer mellom to generasjoner av et materiellsystem. Kostnadsveksten er da for alle praktiske formål knyttet til beslutningen om å erstatte et system med en nyere generasjon av systemet. Denne beslutningen fattes av Stortinget når det gjelder større anskaffelser over 500 mill. kr.

Kostnadsveksten på drift som oppstår mellom to generasjoner av et våpensystem er den driftsmessige konsekvensen av å opprettholde en konstant relativ effekt over tid. Som tidligere nevnt er det for Forsvaret den relative, og ikke den absolutte, effekten man får ut av en forsvarsstruktur som er interessant. Står man overfor en motstander som moderniserer egne styrker og følger samme tankegang vil det ikke være nok å kun opprettholde den samme absolutte effekten fra egen forsvarsstruktur. Skal Forsvaret fortsette å være like relevant i fremtiden vil det være nødvendig følge en gitt teknologisk utvikling. Vi ser ofte at denne utviklingen også fører til økte drifts-kostnader fra en generasjon til den neste.

Denne kostnadsveksten vil sette et press på driftsbudsjettet dersom man legger til grunn et flatt budsjett. For å etablere en bærekraftig forsvarsøkonomi er det derfor nødvendig å etablere en tettere kobling mellom anskaffelse og drift av et nytt system. Dette betyr at drifts¬konsekvensen av en anskaffelse bør bli en beslutningsvariabel for Stortinget i like stor grad som investerings¬kostnaden er i dag. Dersom man eksempel-vis beslutter å anskaffe et nytt system som koster 50 mill. kroner mer i årlig drift bør dette føre til at driftsbudsjettet økes tilsvarende. Dersom Stor¬tinget ikke kan prioritere et økt drifts¬budsjett, bør det, dersom dette prinsippet skal etterleves, vurderes hvorvidt anskaffelsen skal gjennomføres i det hele tatt. Det vil etter vår mening ikke være hensiktsmessig å gjennomføre en anskaffelse dersom det ikke samtidig også skapes inndekning for driftskonsekvensen av denne anskaffelsen. Dersom anskaffelsen allikevel gjennomføres vil driften måtte finansieres over det eksisterende drifts-budsjettet med de konsekvensene dette måtte ha for oppgaveløsningen til de andre systemene i strukturen. Noe som igjen vil kunne påvirke balansen mellom oppgaver og struktur. Det vil med andre ord ikke være mulig å etablere en bærekraftig forsvarsøkonomi, slik vi har definert det, uten også å skape en tettere kobling mellom investeringer og drift.

Jeg har tidligere nevnt at vi tar som en implisitt forutsetning at forvarsstrukturen driftes så effektivt som mulig for at prinsippene jeg snakker om i kveld skal kunne anvendes. Det betyr blant annet at vi forutsetter at de interneffektiviserings¬gevinstene som kan hentes ut, faktisk blir hentet ut. Sett opp mot dette prinsippet betyr det at ikke nødvendigvis alle kostnader knyttet til et nytt system må ekstrabevilges. Forsvarssektoren må også bidra med sitt, der hvor det er mulig. Kanskje ligger det muligheter i økt bruk av sivile leverandører? Kanskje kan samlokalisering og sentralisering utnyttes i forbindelse med anskaffelse av nye systemer, til å redusere kostnadene. I så fall må denne besparelsen også hensyntas slik at det kun er den faktiske økningen i sektorens kostnader som Stortinget eventuelt må ta stilling til. Dette vil sette sterke krav til egen organisasjon og evnen til å produsere et oppdatert og rettidige beslutningsunderlag i form av gode levetidskostnadsanalyser.

Som jeg nettopp sa så er det, etter vår mening, ikke hensiktsmessig å gjennomføre en investering dersom man ikke samtidig tar høyde for at denne skal kunne driftes på et forsvarlig nivå. Dersom Stortinget ikke ser at de kan prioritere de økte drifts-kostnadene til Forsvaret bør da, etter vår mening, hele investeringsprosjektet vurderes på nytt. Alternativt bør man ta en fullstendig gjennomgang av prosjektporteføljen for å vurdere hvilke andre, og lavere prioriterte prosjekter, som kan termineres for å få plass til dette prosjektet. Dersom man ser seg nødt til å gjøre dette vil det også være nødvendig å vurdere om sammenhengen mellom oppgaver og struktur fortsatt er i balanse, da denne åpenbart også vil kunne påvirkes dersom enkeltprosjekter må termineres.

Dersom vi igjen legger gjeldende langtidsplan til grunn vil prinsippet om en tettere kobling mellom investeringer og drift utgjør om lag 9,5 mrd. kr i den neste 20-årsperioden.

Ekstraordinære rammeøkninger
Forsvaret har i dag en moderne materiellpark på mange områder. Samtidig står man overfor betydelige investeringer på andre områder, hvor enkelte svært kostbare systemer faller for levetid over en kort tidsperiode. Eksempler på denne typen systemer er kampfly, ubåter, maritime over¬våkingsfly, artilleri og mineryddere. Dette er systemer som alle faller for levetid i løpet av de neste 10–15 årene. I en situasjon hvor så mange kostbare systemer faller for levetid over en relativt kort periode vil det åpenbart sette investeringsbudsjettet under press, dersom man ønsker å videreføre disse kapasitetene.

Denne utfordringen har sitt opphav i at systemene i Forsvaret ikke har lik levetid og heller ikke har blitt anskaffet på slik måte at investeringene faller jevnt fordelt i tid. Dersom vi holder fast på forutsetningen om å opprettholde strukturens relative effekt vil det være nødvendig å skape rom for å gjennomføre disse investeringene. Vi står da igjen med det siste prinsippet om ekstraordinære rammeøkninger for å motvirke et varierende investeringsbehov over tid. Alternativet, dersom man fortsatt holder fast med ønsket om å opprettholde en konstant relativ effekt, vil være å øke de årlige investerings¬budsjettene til et nivå som kan håndtere de årlige investeringstoppene. Dette vil imidlertid kunne gi mange år med et budsjett som er langt større enn behovet, og på den måten bidra til at det oppstår en positiv ubalanse mellom struktur og budsjett. En slik situasjon vil heller ikke kunne karakteriseres som en bærekraftig forsvarsøkonomi, etter vår definisjon.

Med gjeldende langtidsplan til grunn vil prinsippet om ekstraordinære ramme-økninger utgjør om lag 89 mrd. kr i den neste 20-årsperioden. Dette inkluderer da de forventede midlertidige rammeøkningene til anskaffelsen av nye kampfly.

Bærekraftig forsvarsbudsjett
Jeg har i kveld presentert fire prinsipper vi mener vil være sentrale for å etablere en langsiktig bærekraftig forsvarsøkonomi. Jeg vil nå kort oppsummere hva disse prinsippene betyr dersom vi anvender de på den gjeldende langtidsplanen for forsvarssektoren.

Innledningsvis startet jeg med kort å redegjøre for det langsiktige kostnadsbildet knyttet til den gjeldende langtidsplanen, slik forsvarssjefen også har gjort i sitt fagmilitære råd. Merbehovet utgjør ca. 180 mrd. kr i 20-årsperioden, eller i underkant av 23 prosent av det estimerte budsjettet. Når vi anvender prinsippene jeg har presentert her i kveld på den samme strukturen bør det da ikke komme som noen overraskelse at et bærekraftig budsjett øker omtrent tilsvarende merbehovet.

Det bærekraftige budsjettet, illustrert ved den røde linjen i figuren på plansjen, øker til 954 mrd. kr, noe som gir en ubalanse på ca. 17 mrd. kr. Hovedårsaken til denne ubalansen ligger i det jeg tidligere omtalte som vekst i personellrelaterte kostnader. Dette kan for eksempel være økte reisekostnader, og er en kostnadsvekst som ikke kan knyttes til opprettholdelsen av en konstant relativ effekt. Vi inkluderer disse kostnadene i våre beregninger for å etablere et så realistisk kostnadsbilde som mulig. Det er imidlertid, som tidligere nevnt, ikke det samme som at det skal skapes en automatisk inndekning for denne typen kostnadsvekst. Med dette utgangspunktet må et budsjett på 954 mrd. kr sies å være et bærekraftig budsjett i 20-årsperioden.

Før jeg oppsummerer må jeg imidlertid knytte noen kommentarer til dette tallet og måten det er fremkommet på. Som nevnt tidligere i kveld må ikke KOSTMOD-verktøyet, som vi benytter til å disse beregningene, forveksles med et budsjetterings-verktøy. Kostnadsberegningene, og det bærekraftige budsjettet, kan derfor ikke brukes direkte som innspill til de neste års forsvarsbudsjetter. Hensikten med beregningene er å synliggjøre den langsiktige balansen for en struktur sammenlignet mot et gitt budsjett. Tallene jeg har presentert i kveld må derfor kun ansees som synliggjøring av nivået på et fremtidig bærekraftig forsvarsbudsjett, og ikke som innspill til de årlige budsjettene. I arbeidet med de årlige budsjettene går man fra et planperspektiv til et styringsperspektiv, noe som gjør at man vil ha en noe annen tilnærming enn det vi har i våre kostnadsberegninger.

Høsten 2014 møtes lederne i NATO i Wales til toppmøte. I sluttdeklarasjonen fra møtet heter det blant annet at “Allies whose current proportion of GDP spent on defence is below this level will aim to move towards the 2 % guideline within a decade”. I diskusjonen av de prinsippene jeg har snakket om i kveld kan det derfor være interessant å se hvor stor andel av BNP brukt på forsvar denne typen prinsipper vil kunne medføre. Dersom vi bruker sentrale aktørers syn på utviklingen i norsk BNP fremover ser vi at vi med disse prinsippene vil stabilisere andelen av BNP brukt på forsvar på rundt 1,3 prosent. Dette etter en periode med en høyere andel grunnet tilleggsbevilgningene til kampflyanskaffelsen.

Fire prinsipper for en bærekraftig forsvarsøkonomi
Jeg vil nå bruke den siste plansjen min på å oppsummere det jeg har snakket om i kveld. Temaet for foredraget har vært prinsipper for en bærekraftig forsvarsøkonomi, og jeg har presentert fire sentrale prinsipper for å kunne opprettholde en forsvars-struktur med konstant relativ effekt over tid;

1. Varig økning av forsvarsrammen for å etablere balanse.
2. Inndekning for forsvarsspesifikk kostnadsvekst på drifts- og investeringskostnader
3. Tettere kobling mellom investering og drift.
4. Ekstraordinære rammeøkninger ved større anskaffelser som overgår de årlige rammene

Hensikten med disse prinsippene er ikke å bidra i debatten om nivået på et fremtidig forsvars¬budsjett. Dette er, og vil alltid være, en politisk beslutning. Prinsippene er imidlertid avgjørende for at forsvars¬sektoren skal ha en bærekraftig økonomi, og på den måten faktisk kunne være i stand til å oppfylle de politiske ambisjonene uttrykt gjennom en langtidsplan for forsvarssektoren. I min fremstilling i kveld har jeg forutsatt at det eksisterer en initiell balanse mellom oppgaver og struktur (den øvre skraverte delen av figuren på plansjen), og at det samtidig er en politisk vilje og ønske om å videreføre denne balansen. Dersom dette ikke skulle være tilfellet vil fortsatt prinsippene være gyldige, selv om nivået på et bærekraftig budsjett vil endres basert på en endret struktur og/eller oppgaveportefølje.

Jeg har ved flere anledninger i kveld understreket at en sentral forutsetning for at prinsippene jeg har presentert skal komme til anvendelse er at forsvarssektoren gjør sitt for å sikre at strukturen driftes på en så kostnadseffektiv måte som mulig. Alle prinsippene handler på en eller annen måte om økte budsjetter. I en slik situasjon mener jeg det er nødvendig at Forsvaret gjør sitt ytterste for å bidra til kostnads-effektiv drift før man ber fellesskapet om ytterligere midler. Et fortsatt sterkt fokus på interneff¬ektivisering i årene fremover kan på den måten sies å være en nødvendig forut¬setning for å kunne anvende prinsippene jeg har omtalt i kveld.

Det var det jeg hadde på hjertet i kveld. Takk for oppmerksomheten. Jeg tar gjerne spørsmål og kommentarer fra salen.