Medlemsforedrag: Forfatter, tidl. NRK-journalist Per Arne Totland
Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år: hva er status i dag – og hva kan vi forvente?
Husk at man melder seg ikke på foredraget men kun om man ønsker å delta på middagen etter foredraget med formulæret under. Påmeldingsfrist er fredag klokken 12:00.
Kveldens meny:
– Posjert bibringe av storfe, pepperrotsaus, amadinepoteter, rotgrønnsaker og rosenkål
– Svele med brunostis, karamell og rørte jordbær
Synopsis av foredraget:
Konfliktområdet Svalbard gjennom 100 år
Svalbard har vært norsk territorium i snart 100 år, etter at Svalbardtraktaten ble inngått i 1920. Gjennom tiårene har den arktiske øygruppen vært arena for tallrike konflikter mellom Norge og andre land, i første rekke Sovjetunionen/Russland. I vår tid er konfliktpotensialet større enn noen gang, aldri tidligere har det vært så tydelig at Svalbard er Norges utenrikspolitiske akilleshæl.
Det måtte en krig til for at Svalbard skulle bli norsk, en krig Norge ikke deltok i. Innsatsen til det nøytrale Norges handelsflåte under første verdenskrig skapte en velvilje som gjorde at seiersmaktene tildelte Svalbard til Norge under fredskonferansen i Paris. Det var intet mindre enn et norsk kupp. Og Sovjet-Russland, som var holdt utenfor det gode selskap i Paris, reagerte med høyst berettiget harme. En harme de aldri helt har lagt bort.
Da Sovjetunionen etter noen år likevel aksepterte Svalbardtraktaten, befolket de raskt øygruppen og drev kullutvinning i tre gruvesamfunn på Svalbard. Sovjeterne var den dominerende nasjonaliteten, da Svalbard ble evakuert i 1941 var det 1955 sovjetborgere og 765 nordmenn som forlot øygruppen. De evakuerte sovjeterne følte at Svalbard var like mye sovjetisk som norsk. Ikke minst fordi de sovjetiske samfunnene var 100% selvstyrte, så godt som uten spor av norsk myndighetsutøvelse.
Frem til den andre verdenskrig handlet Svalbard kun om kull. Den militærstrategiske betydningen av Svalbard ble tydelig først da den varme krigen gikk over i en kald krig mellom øst og vest.
Tiårene etter krigen var preget av høy mistenksomhet på begge sider og omfattende etterretningsvirksomhet på Svalbard. Ikke bare av KGB og GRU, som hadde betydelig tilstedeværelse i Barentsburg og Pyramiden, men også av vestlig etterretning, særlig CIA i samarbeid med den norske etterretningstjenesten. I denne perioden kom det til en rekke diplomatiske trefninger mellom Norge og Sovjetunionen knyttet til Svalbard.
Sovjetunionens fall i 1991 representerte et vendepunkt også for Svalbard. Russland ble preget av politisk kaos og økonomisk ruin. Moskva hadde ikke lenger mulighet til å finansiere tilstedeværelsen på Svalbard. Det oppsto regelrett hungersnød i de russiske bosettingene. Gjennom 1990-tallet ble tallet på russere og ukrainere på Svalbard redusert, og for første gang på 60 år var nordmenn i flertall på norske Svalbard.
Norske myndigheter utnyttet denne situasjonen godt. Norges svalbardpolitikk har de siste tiårene gått fra usikkerhet til selvsikkerhet. Lovgivningen på Svalbard ble strammet inn, for eksempel gjennom Svalbardmiljøloven i 2002. Det norske myndighetsapparatet på Svalbard ble kraftig utbygget og myndighetsutøvelsen over øygruppen langt strammere. Samtidig er Svalbardtraktaten gradvis tolket mer i favør av norske interesser enn tidligere.
Så oppstår de nye svalbardutfordringene. Ingrediensene er
- Issmeltingen i Arktis, som vil gjøre enorme naturressurser tilgjengelig, en hel verden ser nå mot Arktis.
- Et EU som vil spille en rolle i det nordlige Arktis, selv uten å ha noe territorium eller havområde der.
- En russisk president, som ser Arktis som Russlands kanskje viktigste interesseområde.
Det er kun fem stater som har kystlinje inn mot Arktis, og dermed rettigheter i havet og på havbunnen. Men Svalbardtraktaten representerer en åpen dør inn til Arktis for alle 44 stater som har signert traktaten. Og Norge står alene om å tolke Svalbardtraktaten slik vi gjør.
Svalbard i en sikkerhetspolitisk sammenheng handler ikke bare om øygruppens mulige militære betydning. At Svalbard i en konfliktsituasjon vil inngå i Russlands bastionforsvar er selvsagt, og at de militære styrkene derfor både har planer om og øver på et angrep på Svalbard. Men vi er heldigvis ikke der i dag at det er en trussel.
Men det faktum at en hel verden ser mot Arktis, og at vi står ganske alene i vår tolkning av Svalbardtraktaten, gjør Norge sårbart på Svalbard. Det er en situasjon hvor vi kan utsettes for press, slik vi ser at EU gjør. Den åpner for propaganda og aktiviteter som kan klassifiseres som hybridkrigføring. Den norske sårbarheten gjør at Norges handlingsrom på Svalbard i en tilspisset situasjon kan bli vesentlig redusert.
Svalbardtraktaten i seg selv er ikke under press. Norges suverenitet over Svalbard er det ingen som angriper. Men tolkningen av traktaten er det uenighet om. Både Russland og våre viktigste allierte, samt EU, mener at 200-milssonen omkring Svalbard og kontinentalsokkelen ved øygruppen skal reguleres etter traktatens likebehandlingsbestemmelser, og ikke – slik Norge hevder – som et suverent norsk område, hvor traktaten ikke gjelder. Striden står om potensielt svært store ressurser.
Dermed handler norsk svalbardpolitikk i dag om å vise både styrke og klokskap på samme tid. Det er en svært krevende balansegang.
Den norske svalbardpolitikken har tre pilarer:
- Svalbardtraktaten.
Denne er ikke omstridt, men tolkningen av den er et stridstema.
- Norsk svalbardpolitikk og myndighetsutøvelse.
Både lovgivning og politikk er strammet inn de seneste årene, både Russland og EU er svært kritiske til Norges Svalbard-praksis. Her ligger potensial til enda større konflikter i tiden som kommer.
- Norsk tilstedeværelse på Svalbard.
For at vår suverenitetshevdelse skal ha troverdighet er norsk bosetting og tilstedeværelse på Svalbard nødvendig. Mangelfull tilstedeværelse gir et større rom for andre aktører.
I denne sammenhengen er utviklingen på Svalbard negativ, og avviklingen av kulldriften i Svea-området har satt ytterligere fart i denne utviklingen. Selv om folketallet på Svalbard øker, går andelen norske borgere kraftig tilbake. Dersom utviklingen fortsetter slik den har vært de siste fem årene, vil norske borgere være i minoritet på Svalbard i 2020.
Pressekontakt
E-post: presse@oslomilsamfund.no
[ninja_form id=6]