Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
12. november 2001


ved
Generalløytnant Thorstein Skiaker
Sjef for KFOR 5, mai – oktober 2001

ERFARINGER FRA KFOR 5

Dagens nyhetsbilde er ikke dominert av Kosovo. I de siste to månedene har vi og resten av verden vært nesten ensidig opptatt med terrorangrepene mot USA, fordøyelse av sjokket, arbeid med å forstå/erkjenne hva dette betyr for oss alle og kampen mot terroristene, spesielt operasjonene i Afghanistan for å få has på Bin Laden og hans støttespillere. Slik må det antagelig være, og NATO’s vedtak om at dette utgjør en Artikkel 5 situasjon understreker hvor alvorlig situasjonen oppfattes. Men den utfordring som denne situasjonen representerer erstatter jo ikke de oppgaver og utfordringer vi fokuserte på før den 11. september, den kommer i tillegg! Derfor bør det også i dagens situasjon være av nytte og interesse å bli minnet om hva som skjer på Balkan. Med bakgrunn i min erfaring vil jeg fokusere på Kosovo og området umiddelbart rundt, inkludert FYROM (Makedonia).
La meg først kort minne om hva Kosovo er og hvordan utviklingen har ført området dit det er i dag: Av utstrekning er det omtrent som fra Oslo til Lillehammer og Toten til Trysil.

Noen har sammenlignet geografien med en gryte med bulk i bunnen, høye fjell i grenseområdene rundt praktisk talt hele Kosovo, et sletteland bestående av Kosovo-sletta og Drenica dalen, og et parti høye åser i den sentrale delen. Pristina, Mitrovica, Pec og Prizren er de største byene. Utover i dalene og åsene finner vi spredte landsbyer med bønder som der skaper seg et meget enkelt utkomme. Det bor ca 2 millioner mennesker i Kosovo, 95% Kosovo-albanere, resten Kosovo-serbere samt Romas, Askalij, Tyrkere osv.
Opp til 1989 hadde provinsen Kosovo en stor grad av selvstyre innenfor Serbia. Dette ble endret av Milosevic, og Serbere overtok på alle områder der før Kosovo-albanerne hadde hatt de ledende stillinger. Motstanden mot dette ble ført på to måter. Rugova sto for den ikke voldelig motstand, der albanerne trakk seg fra alt samarbeid med serberne og etablerte sine egne parallelle strukturer, f eks i helsevesen og undervisning. Den voldelige motstand utviklet seg over årene til UCK/KLA, Hasidim Thaci og Ramous Haradinaj har sin bakgrunn herfra, og vi husker at senvinteren/våren 1999 var situasjonen at Jugoslavia med hær- og politistyrker var i alvorlige kamper med KLA inne i Kosovo, og Kosovo- albanerne ble drevet på flukt, opp i åsene eller til nabolandene – til slutt så mange som 850000. I denne situasjonen var det at NATO startet sin bombing for å tvinge Milosevic til forhandlinger, og i juni 1999 førte dette til opprettelsen av KFOR og UNMIK basert på FN res. 1244.

Da jeg tok over som COM KFOR 6. april i år var det således nesten to år siden de styggeste overgrepene og de verste kamphandlingene.

Den styrken jeg overtok var på ca 42000 kvinner og menn fra 39 forskjellige nasjoner, NATO ledet, men altså 20 ikke NATO land i tillegg til bidragene fra de 19 NATO nasjonene. Ca 37000 er stasjonert inne i Kosovo, mens resten befinner seg i Makedonia i forbindelse med bakre hovedkvarter og forsyingsinstallasjoner, eller i Albania og Hellas med ansvar for KFOR’s forsyningslinjer.
Kosovo er delt inn i fem teiger for de fem multinasjonale brigadene under ledelse av hhv Frankrike, USA, Tyskland, Italia og England. KFOR HQ ligger i utkanten av Pristina, og består av ca 650 mennesker, men medregnet nasjonale etterretningsceller, nasjonale støtteelementer og lokalt ansatte i drift og vedlikehold var nok tallet innenfor gjerdet over 1400.

NATO hovedkvarterene på Karup og Jåtta dannet kjernen i HQ KFOR 5. Med sin erfaring fra multinasjonale NATO hovedkvarter, kunnskaper om NATOs prosedyrer og stabsrutiner, språkferdigheter og personlig kjennskap fungerte dette personellet fra første dag som en solid grunnstamme i hovedkvarteret. Denne kjernen evnet også å inkludere og sette sitt preg på resten av organisasjonen som kom fra andre steder. Et godt program for trening og forberedelser har også mye av æren for dette.
Heldigvis var det sommeren 2000 en ryddig og rask prosess som førte frem til at jeg ble utpekt som KFOR sjef. Både gen Hoff i Karup og jeg skjønte jo at bare én av oss kunne få denne jobben, og da våre forsvarsministere ble enige var saken klar. Lite ante nok den danske minister Hans Hækkerup på det tidspunkt at han som sjef for UNMIK ville møte meg igjen, men det er betryggende å høre ham konstatere at han ikke angrer på avtalen!

At Norge var villig til å påta seg forpliktelsene som lead nation var nok også medvirkende. Da er det hyggelig å kunne si at disse forpliktelsene oppfylte Norge på en fremragende måte. Helikoptrene fra LIS, close protection team fra Hærens Jegerkommando, sanitetspersonell som drev hovedkvarterets sykestue og nyskapningen, Combat Camera Team gjorde alle en profesjonell jobb som Norge kan være stolt av, og som muliggjorde min jobb som sjef. I tillegg fikk jeg og KFOR uvurderlig støtte fra 335 skvadronen og LIS DA 20 avdelingen. Jeg vil også nevne at jeg fikk med en norsk politisk rådgiver og juridisk rådgiver. Alt dette støttet vesentlig opp under meg som COM KFOR, og jeg er overbevist om at Norge har igjen for denne satsingen både ved den anerkjennelse og respekt det gir, og ved den erfaring og innsikt som alle involverte tar med seg tilbake til sine respektive fagmiljøer.

 

Da KFOR 5 overtok tidlig i april var prosessen med å slippe serbiske sikkerhetsstyrker tilbake i Ground Safety Zone i gang, men den vanskeligste biten i Presevo dalen gjensto. Der hadde en albansk geriljastyrke vokst frem, den såkalte UCPMB, og i dette området som i hovedsak er befolket av albanere ville de kjempe for å motsette seg at serberne fikk tilbake kontrollen. NATO rådet var bestemt på å fortsette å slippe serberne tilbake i sikkerhetssonen og NATO- representanter bisto i å føre partene sammen for å prøve å komme frem til avtaler. Men situasjonen var svært spent, og risikoen for blodige konfrontasjoner absolutt tilstede. Dersom dette ble utfallet ville det ha alvorlige konsekvenser inne i Kosovo, f eks med overgrep mot serbiske enklaver, voldelige opptøyer i Mitrovica, rekruttering av nye geriljamedlemmer og smugling av forsyninger, og ikke minst en ny flyktningstrøm.
KFOR forberedte seg på disse mulighetene, noe som krevde en stor grad av samordning på tvers av brigadegrenser, innsetting av styrker fra andre brigader for å forsterke de mest utsatte områdene i øst, og samtidig utsatte USA hjemsendelse av en del styrker som var ferdige med sin tur slik at det totale styrkenivå ble tilstrekkelig. Vår vurdering førte også til at vi bygget og opererte en midlertidig leir for internering i tillegg til den kapasiteten KFOR har i Camp Bondsteel.

 

En vesentlig del av operasjonen var informasjonskampanjen som gjorde det klart at KFOR ville reagere robust på alle krenkelser på Kosovos side, og ikke tillate UCPMB noe fristed i Kosovo. Men de som ville legge ned våpnene før det kom til kamphandlinger ville bli løslatt etter avhør og registrering. Alle forhold under ett førte til at UCPMB gikk med på oppløsning og leverte inn sine våpen, og hele prosessen foregikk nesten uten blodsutgytelser.

For KFOR 5 var denne tidlige suksessen en erfaring som ga tillit og som demonstrerte verdien av samordnede operasjoner og fleksibilitet i styrkedisponering.

 

Vi kunne bygge på denne erfaringen da KFOR umiddelbart etter avslutning av operasjonen rettet mot GSZ svingte oppmerksomheten mot grenseområdet mot Makedonia.

Geriljaaktiviteten i GSZ i Presevo dalen hadde åpenbart støtte fra kretser i Kosovo, det samme kunne vi også se i forhold til Makedonia.
Konflikten i Makedonia var i ferd med å vokse til noe som kunne destabilisere hele regionen, noe som gjorde det nødvendig for KFOR å fokusere på dette, samtidig som KFOR og det internasjonale samfunn måtte motvirke påstander om at man tillot Kosovo-albanerne å fortsette sin væpnede aktivitet uten å gripe aktivt inn.

KFOR iverksatte operasjon EAGLE for å forhindre støtte fra Kosovo til NLA. Den besto i en øket tilstedeværelse i grenseområdet sammen med koordinerte avskjæringsoperasjoner gjennom hele Kosovo for å oppdage smugling av våpen og forsyninger til NLA. I denne prosessen videreutviklet vi etteretningssamarbeidet innen KFOR, og skaffet oss et forbedret grunnlag for å styre innsatsen basert på et felles etterretningsbilde.
Etterretninger er antagelig det som er vanskeligst å samordne i en multinasjonal operasjon, men erfaringene fra operasjon EAGLE er oppmuntrende. Spesielt at vi fikk til et felles senter for signaletterretning var et stort fremskritt, og så vidt jeg vet første gang i NATO.

Nå har partene i Makedonia kommet til en politisk løsning som vi vet innebærer innlevering av 3300 våpen fra NLA i bytte med politiske innrømmelser overfor det albanske mindretall i Makedonia. Fortsatt gjenstår visse beslutninger i parlamentet, men for øyeblikket ser det ut til at i hvert fall faren for borgerkrig er over.

Uten tvil har KFOR gjennom sine operasjoner redusert NLAs muligheter til å gjennomføre militære operasjoner. KFOR beslagla over 2200 våpen av forskjellige typer, mer en 170000 skudd, store mengder andre forsyninger sammen med muldyr og hester, og anholdt et stort antall personer i forbindelse med ulovlig aktivitet i grenseområdet.

 

Det jeg har sagt til nå viser klart at for KFOR 5 ble operasjonene i stor grad styrt av begivenhetene i områder som grenser opp til Kosovo.

Men i henhold til mandatet er en av de viktigste oppgavene for KFOR å skape trygge og sikre forhold innad i Kosovo. Denne oppgaven måtte selvsagt ivaretas hele tiden, og betinger at KFOR styrker er tilstede i hele provinsen, kontinuerlig.

Oppgavene er patruljering og tilstedeværelse, vakthold og kontroll rundt serbiske enklaver, husundersøkelser i jakt på våpen, eskorte av minoriteter, kontrollposter langs veiene og vakthold ved kirker og minnesmerker. I dette samarbeider KFOR nært med UNMIK politiet, og det er en målsetting at politiet gradvis tar over de oppgavene som naturlig hører inn under deres normale ansvar. Sammen med bevisst arbeid for å frigjøre KFOR fra en del statiske vaktoppdrag vil dette frigjøre militære avdelinger til mobile operasjoner, f eks rettet mot å forhindre fremveksten av nye albanske geriljabevegelser i grenseområdene.
Jeg er glad for å kunne konstatere at også på dette viktige feltet, sikkerhet og trygghet, fortsatte KFOR å gjøre en god jobb sammen med UNMIK politiet og Kosovo Police Service som nå vokser frem som grunnlaget for en egen politistyrke i fremtiden, en indikasjon er at antall mord er reduser med 40% og brannstiftelser med 30% i forhold til samme tid i fjor.

 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk følgende spørsmål fra lokale journalister: Du er nå den femte COMKFOR, Mitrovica er fortsatt delt, hvordan vil du løse dette?

Som kjent danner elva Ibar en grense mot det som er i all hovedsak en Kosovo- serbisk befolkning nord for elva. Ved siden av de lokale og personlige hendelser som gjør forsoning og samarbeid vanskelig over alt i Kosovo, kommer det her inn kompliserende forhold som har å gjøre med Serbias innflytelse og hensynet til påvirkning av Kosovos fremtidige status. Kosovo-albanerne ser Serbernes egenrådighet, mangel på aksept for UNMIK og KFOR’s myndighet og parallelle strukturer under Beograd’s innflytelse som et fotfeste for fremtidig serbisk kontroll med Kosovo. Fra Serbisk side oppfattes en hver ettergivenhet som aksept for et fremtidig uavhengig Kosovo, samtidig som Kosovo-serberne i nord med en viss rett føler at de klorer seg fast som de siste, etter at resten av Kosovo-serberne ble fordrevet fra sine hjem i hælene på de hjemrykkende jugoslaviske styrkene sommeren 1999.
De såkalte Brovokterne er vel den mest kjente delen av de parallelle strukturene, og har til i sommer vist evne til å kunne samle store, voldelige folkemengder til motstand mot KFOR og politiets forsøk på å normalisere forholdene.

I juni drøftet NATO rådet Mitrovica på initiativ fra Frankrike. Som kjent er det et fransk brigadehovedkvarter som har ansvaret for Mitrovica.
Hans Hækkerup og meg selv fremla våre synspunkter og anbefalinger for rådet som deretter ga et mandat for det videre arbeid med Mitrovica spørsmålet. UNMIK og KFOR utarbeidet så en helhetlig strategi for Mitrovica og det nordlige Kosovo som omfatter sikkerhet, lov og orden, lokalt selvstyre, økonomiske tiltak, offentlige tjenester, tilbakevending av fordrevne og tillitskapende tiltak. I erkjennelse av at det ikke er en militær løsning på problemet er hovedansvaret hos UNMIK, men KFOR satte raskt inn to ekstra kompanier på gatene i Mitrovica. Ikke først og fremst for å øke kampkraften, men for å vise flere flagg og synliggjøre at Mitrovica ikke er alene et fransk anliggende, men en sak for hele KFOR og derved hele det internasjonale samfunn.

Tilgjengeligheten på styrker gjorde at den første avdeling inn i Mitrovica nord ble et norsk kompani som på alle måter gjorde en flott jobb og som satte et eksempel for alle de kompanier som på rotasjon har fulgt etter. Hva som er effekten av dette tiltaket, og hva som skyldes andre forhold er vanskelig å måle, men det ga en bedre innsikt i de faktiske forhold i byen, bidro til økende grad av samarbeid med politiet, en noe mer robust opptreden overfor kriminelle og en redusert innflytelse for Brovokterne. Viktigst av alt, Mitrovica har vært rolig hele sommeren! Men, det er fortsatt en lang vei frem, løsningen er avhengig av et visst samarbeid fra Beograd, noe som vi arbeidet med i de møtene Hækkerup og jeg hadde med visestatsminister Covic, og sist men ikke minst, befolkningen i Mitrovica må selv ville en løsning!

 

La meg si noen ord om forsyningssituasjonen for KFOR. Etterforsyning av en styrke på 37000, rotering av avdelinger med personell og utstyr og permisjonstransporter krever sikre forsyningslinjer til enhver tid. Den eneste reelle vei- og jernbaneforbindelse går fra Tessaloniki gjennom Makedonia inn i Kosovo. Riktignok eksisterer det en vei fra Durres i Albania, men denne er så dårlig at kapasiteten er meget begrenset, vinterstid er den til tider ikke farbar, og den vil aldri bli noe annet enn et suplement, ikke et alternativ. Sårbarheten ved bare en forsyningslinje ble igjen tydelig da makedonske demonstranter i august – september blokkerte veien til Kosovo samtidig som myndighetene la vanskeligheter i veien for bruk av jernbanen. Det eksisterer selvsagt en forsyningssikkerhet i KFOR, og en del kan løses ved øket bruk av fly inn til Pristina og Dakovica samt at sivile kontraktører kan komme inn fra andre kanter, så situasjonen ble aldri kritisk, men det understreket igjen svakheten ved å være avhengig av kun en forsyningslinje.

KFOR støtter derfor NATO’s initiativ for å se på mulige avtaler med Beograd for bruk av alternative forsyningslinjer gjennom Serbia.

 

At det ikke er en militær løsning på situasjonen i Kosovo er antakeligvis å fastslå det selvsagte. Det vil være den politiske og økonomiske utvikling som til sist skaper forhold som gjør at området kan stå på egne ben, og de internasjonale organisasjoner trekke seg ut. Derfor er KFOR’s viktigste oppgave å sørge for stabilitet og sikkerhet slik at de demokratiske prosesser kan komme i gang og ta feste. Dette ledes av UNMIK som styrer Kosovo, og jeg så samarbeidet med UNMIK som uhyre viktig og helt avgjørende for å støtte opp om deres arbeid.

Dette samarbeidet foregår både på lokalt, regionalt og sentralt nivå. Hans Hækkerup og jeg møttes sammen med våre nærmeste medarbeidere rutinemessig tre ganger i uken, senere bestemte Hækkerup og jeg at ett av disse møtene ble bare med oss to for å kunne føre mer uformelle diskusjoner.
De viktigste områdene for felles interesse er politiarbeid/lov og orden, valgene, tilbakevending av Kosovo-serbiske flyktninger og situasjonen i Mitrovica, men forholdene i Kosovo er slik at det nesten ikke er et eneste felt der ikke både den sivile og militære myndighet har interesser. Dette var meget tydelig i det tette samarbeidet mellom brigadesjefene, regionssjefene fra UNMIK og de regionale politisjefene.

Selvsagt oppstår det en del gnisninger mellom en så stor militær organisasjon som KFOR, og en enda mer multinasjonal og mangslungen organisasjon som UNMIK der organisasjonsforhold og styring kan være vanskeligere. Men det ble sagt av flere med erfaring fra tilsvarende konstellasjoner andre steder at samarbeidet i Kosovo fungerte svært mye bedre enn de tidligere hadde erfart, og for min del må jeg si at dette virket godt.

 

Kosovo Protection Corps, KPC, er en del av virkeligheten i Kosovo som jeg måtte forholde meg til. Som kjent ble KLA da NATO kom inn ikke oppløst, men etter avtale omdannet til KPC som skulle være en slags sivil beredskapsorganisasjon. Våpnene ble innlevert, men de fleste av lederne har tillatelse til å bære pistol, og de har et antall våpen for vakttjeneste og seremonier.

Problemet er at de selv ser seg som en militær organisasjon som venter på å kunne bli Kosovos fremtidige hær, mens det internasjonale samfunn har bestemt at de skal være en sivil beredskapsorganisasjon. Skal de bli det siste må de reduseres kraftig i størrelse fra dagens 5000, og de må gis utstyr og trening for oppgaven. Samtidig er det helt nødvendig å rense organisasjonen for personer som er involvert i kriminell virksomhet og/eller støtter opp om geriljavirksomhet i regionen, det er fortsatt altfor mange av denne kategorien og de har ingen plass hverken i en sivil beredskapsorganisasjon eller i en eventuell hær som skal tjene befolkningen i et fremtidig demokrati.

 

Dette bringer meg over til kriminalitet som antagelig er en av de største utfordringer for Kosovo selv, og for det internasjonale samfunn. Det vi ser er prostitusjon og smugling av alle slag, våpen, narkotika, mennesker, sigaretter og biler. Alt dette nært knyttet opp i geriljavirksomhet som UCPMB og NLA med målsetting ikke bare å forbedre situasjonen for albanere i området, men for noen også å beskytte sine lukrative kriminelle operasjoner, for andre å skape ”stor-Kosovo”, eventuelt ”stor-Albania”. Vi vet også at denne kriminaliteten har utløpere til resten av Europa (og Amerika), og at profitten delvis brukes til å finansiere geriljaorganisasjoner som setter freden og stabiliteten i hele området i fare.
Oppbygningen av et politi- og rettsvesen er i gang, men det vil ta svært lang tid før man har et apparat som på egen hånd kan ivareta lov og orden på en akseptabel måte. OSSE har som en del av UNMIK gjort en kjempejobb med etableringen av politiskolen der mer enn 4000 er utdannet til nå. Men de har bare gjennomgått kortvarige, elementære kurs og det vil ta år å bringe frem et politikorps med troverdighet i alle etniske grupper, og med kapasitet og ekspertise til å etterforske organisert kriminalitet. I mellomtiden er Kosovo helt avhengig av den internasjonale politistyrken, men med høyst varierende bakgrunn fra 52 forskjellige land, satt inn i en fremmed kultur med de språklige og andre problemer dette medfører, har også UNMIK politiet vanskeligheter med å komme avanserte kriminelle til livs.

Påtalemyndighet og domstoler må bygges opp fra grunnen, i mellomtiden må et lite antall overarbeidede internasjonale anklagere og dommere ta unna så godt de kan, ofte må de også ta de enkle sakene fordi Kosovar dommere ikke har integritet til å dømme rettferdig i saker mot personer av en annen etnisk bakgrunn.
I KFOR 5 la vi stor vekt på samarbeidet med politiet for redusere den alvorlige kriminaliteten, men det er store vanskeligheter med å komme fra etterretnings-

informasjon til beviser som holder i en rettssak. Det er også begrenset militær kapasitet til å utføre den type avansert overvåkning og etterretning som er nødvendig i disse sakene.

Evnen til å bekjempe organisert kriminalitet, som er nær knyttet til væpnet ekstremisme i området, må styrkes, både for å oppfylle KFOR’s mandat om å gi sikkerhet og trygghet, og som en forutsetning for at den internasjonale innsatsen etter hvert kan trappes ned. Derfor må landene fortsette å støtte opp under, og øke, UNMIKS anstrengelser på dette felt, dvs både med dommere, anklagere og erfarne politifolk i mange år fremover, og vi må bedre den militære evnen til å bidra effektivt i denne kampen.
Inntil lov og orden er etablert er det nødvendig for COM KFOR å kunne bruke den myndighet som er gitt gjennom 1244 til å internere personer som utgjør en trussel mot sikkerheten. I min tid var dette særlig aktuelt for personer som ble tatt for støtte til, eller medlemskap i, UCPMB eller NLA.

 

Avslutningsvis vil jeg minne om at Kosovo når en viktig milepæl den 17. november med valgene til parlament. Hans Hækkerup og UNMIK nedla et imponerende arbeid i å få utarbeidet det såkalte ”Constitutional Framework” som fastsetter Kosovo’s institusjoner og styresett som et betydningsfullt skritt på veien mot en endelig politisk løsning for området.
Hva denne løsningen vil bli, og hvor lang tid det vil ta, skal jeg være forsiktig med å spå om.

Men jeg bare minner om at mens 1244 omtaler Kosovo som en del av Jugoslavia, finnes det neppe én Kosovo-albaner som nå er villig til å akseptere noen form for styre fra Beograd.

Forholdet rundt mennesker som er savnet etter krigen er fortsatt et åpent sår, og nesten ingen av de ca 120000 Kosovo-serberne som ble fordrevet eller flyktet har vendt tilbake. Etnisk hat og vilje til voldsbruk ville nå antagelig føre til ny krig uten nærværet av en sterk internasjonal sikkerhetsstyrke.

Økonomien må bringes i orden, og folk må få jobber, arbeidsløsheten er meget stor og ødeleggende for forsøket på å skape et stabilt samfunn.

I tillegg vil det være vesentlig hva som skjer i området rundt Kosovo. Hvordan vil Serbia og Jugoslavia stille seg? Hvordan går det med Montenegro? Vil det være et Jugoslavia også i fremtiden? Hva skjer videre i Makedonia? Vil vi se en ny geriljabevegelse under nye bokstavkombinasjoner i noen av disse områdene når vårsola begynner å skinne?

 

Av det som jeg har sagt fremgår det at jeg ikke ser noen snarlig mulighet for å kunne redusere vesentlig NATO’s militære engasjement – faren for at alt man har investert da ville gå tapt, er for stor. Men det vil antagelig bli både nødvendig, mulig og riktig å tilpasse styrkene til de reelle utfordringene, i stor grad er dette kampen mot kriminalitet og ekstremisme samtidig som man beholder evnen til å utgjøre en troverdig militær avskrekking mot andre trusler mot sikkerhet og stabilitet som meget vel kan dukke opp i dette området.

 

Avslutning

Helt til slutt, la meg si at jeg er fornøyd med, og stolt over, den jobben som KFOR gjorde mens jeg hadde det privilegium å være sjef.

Vi beviste at hovedkvarterene i Karup og Stavanger er vel kvalifiserte til å påta seg også slike oppgaver for NATO alliansen, noe som man burde se på også å utnytte i fremtiden, og våre to hovedkvarter samarbeidet utmerket i forberedelser for, og løsningen av dette oppdraget.

Norge som lead-nation stilte opp på en skikkelig måte, og viste at vi har avdelinger og personell med profesjonalitet til å støtte opp om sjefen for en slik styrke.

I oppmerksomheten rundt ledelsen av KFOR 5 skal vi heller ikke glemme den norske bataljonen som fortsetter å fylle sin rolle i KFOR på en fremragende måte som vårt svært viktige, permanente bidrag til KFOR.

 

For meg personlig var KFOR 5 en særdeles interessant og givende erfaring, jeg er takknemlig for å ha fått denne muligheten, og jeg sender en takk til alle de dyktige menneskene som sto på sammen med meg for å gjøre en skikkelig innsats.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
5. november 2001
ved Oberst Arne O. Hagtvedt
Sjef for Jegerkorpset Akershus regiment

FORSVARETS MILITÆRFAGLIGE UTDANNINGSSTUDIE

Ærede formann – kolleger!

 

Innledning

Jeg takker for invitasjonen til å orientere om Forsvarets militærfaglige utdanningsstudie, eller FMUS som jeg for enkelhets skyld vil kalle den heretter.

Utdanning i sin videste forstand utgjør en meget stor andel av Forsvarets ”årlige omsetning”, og derfor er dette naturligvis et svært sentralt tema. I Forsvaret er vi jo under kontinuerlig utdanning og kompetanseoppbygging gjennom hele karrieren, enten den er kort- eller langvarig – såkalt ”livslang læring”.

La meg innledningsvis understreke at det jeg skal omtale her i kveld er arbeidsgruppens anbefaling slik vi leverte den til oppdragsgiver. Anbefalingen er så vidt jeg vet nå ute på høring internt i Forsvaret, og jeg er ikke del av denne stabsbehandlingen. Derfor står det jeg sier kun for egen og arbeidsgruppens regning.

Som en start kan det passe med en påstand:

”Det drives mye god utdanning i Forsvaret!”

Dette høres kanskje kjent ut for de fleste, og det er mye sant i det også! Likevel er det mange sider ved dagens militære utdanningsordning som kan forbedres. La meg også ta med et annet utsagn som gjelder militær utdanning:

Forsvaret har, utfra virksomhetens karakter, både et faglig og moralsk ansvar for å gi soldater, befal og offiserer den beste utdanningen som finnes!

Jeg går ut fra at det er bred enighet om det?

Det er mitt anliggende her i kveld å omtale noen av de tingene som kan og bør forbedres, slik det fremkommer av arbeidsgruppens anbefaling. Oppdraget ble opprinnelig gitt av Forsvarsdepartementet, og FO nedsatte i fjor sommer en arbeidsgruppe med meg som leder på heltid. I tillegg har hver forsvarsgren hatt en deltaker på deltid. FMUS ble iverksatt pr 1 august 2000, og anbefalingen ble levert til FO/P&Ø 1 september i år.

Gjennomføring:

  • Innledningsvis vil jeg si litt om bakgrunnen for FMUS, og mandatet for arbeidsgruppen.
  • Det kan være tjenlig med noen ord om dagens utdanningsordning. Videre litt om de viktigste utfordringene i utdanningen, og litt om forutsetninger og rammer for fremtidig militær utdanning. Herunder er det naturlig å komme inn på en del forhold som ikke bare gjelder selve utdanningsordningen, men også disponerings- og avansementsordningen for befal i Forsvaret. Det dreier seg altså om Befalsordningen, – BO 95.
  • Deretter skal jeg gi en beskrivelse av hovedmodellen for den anbefalte fremtidige utdanningsordningen, og knytte noen kommentarer til hvert av utdanningsnivåene.
  • Organiseringen av fremtidig utdanning er et sentralt tema, og jeg skal også gi en kort skisse av hvordan vi ser for oss dette.
  • Som en oppsummering og avslutning vil jeg forsøke å beskrive en ”visjon” om Forsvarets utdanningsordning, slik den kan komme til å beskrives for kommende befalsgenerasjoner.

Det er dessverre ikke tid til å gå inn på alle sider av arbeidsgruppens anbefaling her i kveld, så jeg vil kun berøre noe av det viktigste. Det vil bli anledning til spørsmål og kommentarer etter foredraget, og kanskje kan jeg da utfylle bildet noe mer.

 

Bakgrunnen for studien

Det er jo slik at man ikke nødvendigvis behøver å fikse på noe som fungerer godt. Spørsmålet blir da om et virkelig er behov for å gjøre noe med utdanningsordningen?

Svaret er jo for så vidt gitt, men la meg likevel nevne noen forhold:

  • Selv om det drives mye god utdanning i Forsvaret er det et faktum at utdanningsordningen ikke har vært gjenstand for en overordnet og omfattende gjennomgang tidligere. Det er i seg selv god nok grunn til å se nærmere på den, nå da alt annet i Forsvaret er under omveltning.
  • Det som har skjedd med Forsvaret de siste månedene og som førte frem til St.prp.nr.45 er vel kjent for alle, og er selvsagt også del av bakgrunnen for utdanningsstudien.
  • prp.nr.38 (1995-96), ”Om ny befalsordning i Forsvaret” (BO 95) har nå virket siden 1998. Den er allerede endret på flere punkter, og det har vært et ønske om å justere og revidere ordningen i pakt med tidens og fremtidens krav. FMUS var primært rettet mot den ene av BO 95’s tre deler: Utdanningsordningen. Likevel er det slik at endringer i utdanningsordningen nødvendigvis fører til endringer i resten av BO 95. BO 95 skal revideres, – et arbeid som vel er i oppstartfasen nå.
  • Ordet ”kosteffektiv” forekommer i mandatet. Vi forsøkte f eks å finne data om hvor mange militære og sivile ansatte som arbeider med utdanning – direkte og indirekte – i Forsvaret, og hvor mye penger vi bruker på utdanning. Det finnes ingen slik oversikt, fordi våre rapporteringssystemer er ikke innrettet mot det. Man ville kanskje tro at antall elever til utdanning til enhver tid skulle reflektere strukturens størrelse og innhold, og kompetansebehovene som var generert av dette. Tilsynelatende er det ikke slik. Da er det jo ikke lett å påvise at Forsvarets utdanningsordning produserer det befalet vi faktisk trenger, med riktig kompetanse, i riktig antall, til riktig tid og pris etc. Jeg tror det blir vanskelig å leve med dette videre – – – -.
  • Forsvaret har fått noen nye, grunnleggende dokumenter å forholde seg til i de siste årene:
  • Forsvarets verdigrunnlag
  • Forsvarets fellesoperative doktrine (FFOD)
  • Handlingskompetansebegrepet (metode-, lærings-, fag-, strategisk og sosial kompetanse).

Verdigrunnlaget og FFOD skal være grunnlaget for alt vi driver med, og da må de implementeres ned til laveste nivå. Den tankegangen som fremstilles her må også prege det militære utdanningssystemet. Det krever noe mer enn bare en ordre eller et vedtak, og vil bli en lang prosess. Spørsmålet er om vi har det rette doktrinære grunnlaget for fremtidig militær utdanning, eller om vi så å si trenger en ”doktrine for læring”? Arbeidsgruppen mener at vi trenger det, og har fremlagt et utkast til en slik ”Læringsfilosofi for Forsvaret””.

 

Dette var noen av de viktigste faktorene.

 

 

 

 

 

Mandatet for studien

Mandatet for arbeidsgruppen var ganske detaljert, og bestemte bl a at studien skulle deles inn i to deler slik:

Forstudien (010800-310101):

  • ”Forstudien skal kort analysere/beskrive dagens utdanningsordning/modell i den hensikt å belyse i hvilken grad fremtidige behov kan ivaretas, og gi føringer og grunnlag for arbeidet med hovedstudien.
  • Befalsordningen av 1995 (BO 95- utdanningsdelen) skal vurderes i forhold til tidsriktighet og hvorvidt den er fremtidsrettet nok til å ivareta en ny utdanningsordning.
  • Forsvaret bruker årlig store ressurser på utdanning (militært og sivilt) utover det obligatoriske. I hvilken grad Forsvaret gjør seg reell nytte av denne utdanningen skal belyses i forstudien.”

Hovedstudien (0102-310801):

  • ”Arbeidsgruppen skal i fase to, hovedstudien, utarbeide en anbefaling om hvordan en fremtidig utdanningsordning og modell bør se ut for å være riktig balansert, kosteffektiv og løse fremtidens utfordringer.
  • Arbeidsgruppen skal også vurdere en samordning av skoler både innen og på tvers av forsvarsgrenene.
  • Videre skal det vurderes hvorvidt vi klarer å fange opp de behov for egenkompetanse den teknologiske utviklingen medfører, og de behov komplekse materiellprosjekter krever.
  • Forsvarets deltagelse i internasjonale operasjoner (internasjonalisering) øker i omfang, og arbeidsgruppen skal også vurdere og gi anbefalinger for den fremtidige utdanning sett i perspektiv av dette.”

Målet med studien var å fremskaffe grunnlag for en anbefaling om Forsvarets fremtidige utdanningsordning, herunder overordnede mål og utdanningsmodell (organisering).

 

Studien skulle avgrenses til å omfatte den militærfaglige utdanningen, samt befal utdannet ved sivile utdanningsinstitusjoner (sivil KS).

Den skulle ikke omfatte utdanning av soldater, sivile, voksenopplæringen, lærlingordningen eller etter – og videreutdanningsreformen (EVU). Studien skulle heller ikke omfatte økonomiske analyser. Vi skulle imidlertid ta hensyn til pågående endringer/omorganiseringer innen utdanning.

Dagens utdanningsordning

Jeg skal ikke bruke mange ord på dagens utdanningsordning, – den forutsettes kjent av de fleste. Likevel vil jeg påpeke at vi selvsagt tok utgangspunkt i dagens ordning, og derved tok vi også utgangspunkt i de historiske, tradisjonelle og kulturelle faktorer som har ført til den ordningen vi har i dag. Det er altså ikke slik at vi f eks startet med et forbilde fra et annet land, eller ønsket å forandre noe bare for forandringens skyld.

 

La meg her og nå understreke en ting:

Utgangspunktet for studien var ikke en ”elendighetsbeskrivelse”. Utgangspunktet var at det meste av utdanningen som drives i Forsvaret faktisk er bra og nyter høy anseelse både innad og utad, men samtidig er det mye som kan forbedres. Dette må vel sies å være et meget positivt utgangspunkt? Det er fortsatt sant at ”DET DRIVES MYE GOD UTDANNING I FORSVARET!” At det faktisk er slik indikerer noe om hvilket potensiale som ligger i den militære utdanningsordningen hvis vi makter å utbedre feilene, styrke de svake områdene, rasjonalisere og effektivisere der hvor det er ønskelig og mulig.

 

Utfordringer

Hvilke er de viktigste utfordringene for militær utdanning? Noen stikkord kan være:

  • Globalisering og internasjonalisering
  • Læringsrevolusjonen og den teknologisk utviklingen
  • Informasjons- og Kommunikasjons-Teknologien (IKT)
  • Sikkerhetspolitisk utvikling i verden generelt
  • Strukturendringer i Forsvaret
  • Synliggjøring av Forsvaret og våre behov i fremtiden
  • Rekruttering til Forsvaret
  • Kompetanseforvaltning
  • Spørsmålet om breddekompetanse (generalisten) vs smalere kompetanse (spesialisten).
  • Kosteffektbetraktninger

Rene militære utfordringer vil det bli nok av i fremtiden. Profesjonaliseringskravet til militært personell øker, og det er den internasjonale utviklingen som setter standarden også for oss. Uforutsigbarheten mht internasjonale operasjoner er stor. Samtidig forvalter Norge så store naturressurser (olje, gass, fisk) at det kan bli en nasjonal sikkerhetspolitisk utfordring å være militært i stand til å beholde råderetten over alt dette. Det gis ingen garantier for ”Peace in our time” på hjemmebane, og Forsvaret må produsere og vedlikeholde kompetanse og kapasitet for å løse oppgaver så å si på to fronter, – en hjemme og en utenlands. Slik er det i dag, og slik vil det være fremover.

Militær utdanning må reflektere det økende kravet om evne til å operere i et ”Combined Joint miljø, både hjemme og utenlands. For å oppnå dette må det allerede på grunnleggende befalsutdanningsnivå innføres elementer som øker forståelsen for den større militære sammenhengen, og dette må vedlikeholdes og videreutvikles oppover i utdanningsnivåene.

Et nærliggende poeng er også at vi raskt må gjøre noe slik at vi på en systematisk måte hever språkkompetansen hos befalet, – primært mht militært engelsk. I internasjonale operasjoner kan en lagførers manglende engelskkunnskaper faktisk få like store skadevirkninger som om det gjaldt en stabsoffiser.

 

Det kan stilles mange spørsmål om den teknologiske utviklingens innvirkning på vår fremtidige utdanning. Det vil føre for langt å bli spesifikk her. Imidlertid kan det fastslås at mens teknologien i seg selv blir mer komplisert blir brukergrensesnittet ofte enklere. Dvs at operatørene – herunder også befalet – må forstå hva systemene kan gjøre og hvordan de utnyttes, men uten at alle i detalj må vite hvordan de er konstruert og hvordan det ser ut inni ”de svarte boksene”.

Hvorvidt vi klarer å fange opp de behov for egenkompetanse utviklingen medfører, avhenger av flere forhold. Realfaglig kompetanse blir en av nøkkelfaktorene, og her vil Forsvaret møte de samme problemene som det sivile samfunnet.

Søkningen til realfagsstudier på universitetsnivå ved årets inntak sank med 10% ift fjoråret.[1] I 2002 vil Norge mangle 5000 ingeniører og 1000 sivilingeniører. I 2010 vil vi ha 13000 ingeniører og 3000 sivilingeniører for lite ift de behovene vi ser i dag.[2]

Vi må altså vurdere særskilte utdanningstilbud for å hjelpe søkere opp på riktig nivå mht realfag, før de starter på den aktuelle militære utdanningen.

Rekruttering er en annen viktig faktor. Hvis Forsvaret ikke skal sakke akterut i konkurransen om de få realfaglig kvalifiserte kandidatene som blir tilgjengelig må vi gjøre noe proaktivt mht rekruttering.

Informasjonstidsalderen vil påvirke de fleste sider av utdanning og virksomhet. Evnen til ”Kunnskapsbehandling” blir viktigere. Studier av krav til fremtidige militære ferdigheter viser også økende behov for kognitive ferdigheter. Dette vil også måtte ivaretas i militær utdanning. IKT vil i enda sterkere grad prege Forsvaret i fremtiden. IKT vil stille krav om kompetanse til alt personell. Den tid er over da en offiser kunne unnlate å skru på PC’en sin om morgenen ”fordi jeg ikke liker PC’er!”

Det må vurderes om alle som starter på fremtidig befalsutdanning i Forsvaret bør tilføres IT-kompetanse tilsvarende ”Datakortet” (Norsk: DK. Engelsk: European Computer Driving License).

 

 

Forutsetninger og rammer for fremtidig militær utdanning

Forsvaret kan i fremtiden ikke tillate seg å ”spare på kompetanse”, – tvert imot. Kompetansespennet og kompetansebehovet i Forsvaret er og forblir meget stort, og utdanningen vil være preget av det. Av dette følger at Forsvaret må fremstå som en lærende organisasjon, hvor læring og kompetanse i videste forstand kontinuerlig er i sentrum for all aktivitet.

Kompetanse identifisert som en kritisk suksessfaktor i St.prp.nr.45 (2000-2001) (sitat):

Et moderne og fleksibelt Forsvar må være basert på solid kompetanse i alle ledd. Kompetanse er avgjørende for å opprettholde handlefrihet og tilpasningsdyktighet. Kompetanse er en av de innsatsfaktorer i et moderne forsvar som det tar lengst tid å bygge opp, og som må vedlikeholdes og utvikles fortløpende. Det er en kapasitet som ikke kan improviseres, men som er en forutsetning for fleksibilitet på andre felter. (sitat slutt)

I sum kan man derfor kanskje si følgende:

”PERSONELLETS KOMPETANSE ER FORSVARETS VIKTIGSTE RESSURS”.

Vi trenger et fleksibelt utdanningssystem som kan skreddersy kompetanse ift fremtidige krav. Systemet må struktureres etter ”Just-in-time-prinsippet”. Det betyr økt bruk av kurs, seminarer og e-læringsbaserte moduler gjennom hele karrieren.

Vi vil trenge mange offiserer med generelt høy teknologisk egenkompetanse, og disse kan utdannes både ved militære skoler innen- og utenlands, og kanskje i vel så stor grad ved sivile skoler. Dessuten må Forsvaret innse at begrepet ”toprofesjonsoffiseren” blir viktig (og er det allerede). Dette gjelder behovet for offiserer som i tillegg til den militære kompetansen har kompetanse til å drive fredsdriften vår.

Forsvarets utdanningsnett må være tilgjengelig for alle, og må ha et meget bredt etter- og videreutdanningstilbud. Det må være tilgjengelig i alle våre etablissementer, basert på det beste innen tilgjengelig teknologi.
Dette kan bli dyrt, men det vil være mye dyrere å ikke legge det opp slik. Prisen vil komme til syne i form av sviktende rekruttering og synkende kompetanse hos befalet.

For å gi mulighet for faglig fordypning og oppbygging av virkelig dybdekompetanse må befalskorpset inndeles i bransjer. Vi har foreslått operativ, forvaltning og teknisk bransje, med tilhørende tjenestefelt. Dette vil bl a tilfredsstille BO 95’s krav om å legge til rette for såkalte ”horisontale karrierer”.

Kompetanseutviklingsprosessen i Forsvaret må være dynamisk og kontinuerlig og sikre at Forsvaret besitter, anvender og utvikler den kompetanse som kreves for å nå våre mål og utføre våre oppgaver i fred, krise og krig. Vi må utvikle og implementere et kompetanseutviklings- og forvaltningssystem – som fungerer. Individuell kompetanse- og karriereplanlegging og –veiledning skal sikre at personell med riktig kompetanse kommer i riktig stilling til riktig tid.

Forsvaret må utvikle og tilby personellet en ”kompetansegaranti”. Dette skal være en anerkjent utdanningsstandard som sikrer vårt personell den riktige anerkjennelse for den utdanningen de har fått i Forsvaret. Derved gir vi dem også en ekstra plattform hvis/når den enkelte slutter i Forsvaret for å gå over i sivil sektor, – noe som kan virke positivt på rekrutteringen.

Utvikling innen sivil og militær utdanning

Fremtidig militær utdanning må sees i sammenheng med utviklingen innen sivil utdanning i Norge og internasjonalt, og med militær utdanning i andre land.

Det skjer en kraftig utvikling på de fleste områder innen læring og kompetanse i sivil sektor. Måten vi lærer på – og måten vi lærer å lære på – er forandret, evalueringsmetodene endres osv. Skolesystemet (også det militære) er i sin natur konserverende, og sliter normalt med ressursknapphet på flere viktige områder. Utdanningssystemets struktur og organisasjon gjør at det har problemer med å følge utviklingen.
Gapet vil øke progressivt pga utviklingens hastighet og skolesystemets manglende evne til å henge med. Vår utdanningsordning må bygges om slik at den evner å fange opp den utviklingen som faktisk skjer, siden utviklingen styres av forhold utenfor vår kontroll. Prosesser og metoder innen utdanning må vurderes på nytt.

De utviklingstrekk vi nå ser for oss er ikke særegne for Norge, og vi ligger bare i startgropen i forhold til en rivende utvikling på svært mange samfunnsområder.

Industrisamfunnet fortrenges av informasjonssamfunnet. Denne utviklingen er et faktum i hele verden – sivilt og militært – og kan ikke reverseres. Det er allerede gått femten år siden et herværende statssekretærutvalg hevdet at de endringene vi nå står ovenfor vil representere større endringer enn da vi gikk fra å være et jordbrukssamfunn til et industrisamfunn.

I informasjonssamfunnet er kunnskap og kompetanse det sentrale! Det meste vil baseres på evnen til å finne og utnytte informasjon, og evnen til ”knowledge management”. Samtidig er kravet om kunnskap og ferdigheter absolutt økende.

Personer som starter en militær utdanning i dag og i fremtiden har brukt mer tid på skolegang enn tidligere generasjoner, og har andre og høyere forventninger og krav til den militære utdanningen. De vil se på militær utdanning som et mulig springbrett til andre yrker i større grad enn før, og de vil ha høye forventninger til det militære utdanningssystemet.

Det betyr at vi har en økende utfordring i å beholde de rette personene etter at vi har utdannet dem. Samtidig blir det viktig å gi personellet muligheter til å slutte i Forsvaret etter en viss tid, med forventning om et konkret tilbud ifm avgangen (bonus, støtte til sivil etter- og videreutdanning etc).

Sosiale forhold påvirker oss også. I 1999 var gjennomsnittsalderen for menn som giftet seg i Norge hele 34,8 år, – for kvinner 31,6 år.[3] Det forteller oss bl a at den endelige etableringen i familiesammenheng skyves ut i tid til fordel for utdanning og jobbing (men også at flere lever i samboerforhold før ekteskap inngås). Det er vanlig blant unge mennesker i dag å ”shoppe utdanning” av flere slag over lengre tid.
Mange tar sine endelige valg i 30-årsalderen, mens dagens ledergenerasjon i Forsvaret normalt var gift og hadde tatt sitt yrkesvalg midt i tyveårene. Dette kan si oss noe om hvordan fremtidig befal vil reagere på utdannings- og jobbtilbud i Forsvaret, slik vi selv markedsfører dem.

Som nevnt vil de generelle kompetansekrav som stilles i samfunnet (nasjonalt/internasjonalt) også gjelde i forhold til befalet. I tillegg må militær utdanning være rettet mot å tilføre befalet de nødvendige menneskelige og faglige forutsetninger som gjør dem i stand til å ivareta den rolle (”Dette forventer vi av deg som offiser”) og funksjon (leder, soldat, politi/ordensmakt) tjenesten måtte kreve. Dagens krav til den militære profesjon er forskjellig fra hva som var tilfelle for bare ti år siden.

  • For det første representerer den teknologiske utviklingen og innføring av nytt og sofistikert materiell andre krav enn tidligere.
  • For det andre var Forsvaret innrettet mot et ”kald krig” scenario. I dag vektlegges nye former for krig og konflikt slik de fremkommer gjennom FFOD, og i forhold til internasjonale fredsopprettende og fredsbevarende operasjoner.
  • For det tredje representerer FFOD krav om en annen mentalitet enn tidligere. Forståelse av krigens natur (herunder ledelsesfilosofi), krav til selvstendighet, kreativitet og handlekraft er eksempler på dette.
  • For det fjerde vil deltakelse i internasjonale operasjoner innebære at offiserene må kunne forstå, forholde seg til og være i stand til å håndtere kosmopolitiske normer (menneskerettigheter og menneskerettslover), forskjellige språk og kulturer. Disse forhold reiser også prinsipielle spørsmål ved den lederkompetanse offiserene må inneha for å kunne ivareta sin rolle og funksjon som befal.

Det kreves at offiseren har den nødvendige menneskelige modenhet, integritet, respekt, utholdenhet, dybdekunnskap og forståelse innenfor relevant militærteori og -teknologi. Nødvendig helhetsforståelse vil være forankret i offiserens bevisste og reflekterte yrkesidentitet samt evne til analytisk/logisk resonnering forut for beslutningstaking. Og legg merke til at dette gjelder det yngste befalet også – ikke bare de eldre og mer erfarne!

Det er vesentlig at Forsvarets utdanningssystem legger nettopp disse forholdene til grunn når valg av innhold og ikke minst pedagogiske tilnærminger velges.

 

Akademisk basert militær utdanning

I tråd med utviklingen for øvrig må også den militære utdanningen gi muligheter til akademisk basert kompetanseoppbygging. Dette fordi Forsvaret faktisk trenger befal med slik kompetanse. Det er intet mål å gjøre den rent militære utdanningen ”sivil” i innhold, – snarere tvert om. Målet er å få den militære profesjonsutdanningens akademiske innhold akkreditert og godkjent ift det sivile utdanningssystemets krav. Det betyr at våre skoler og lærekrefter må holde et visst akademisk nivå, i tråd med kravene i det sivile utdanningssystemet. Prosessen for å oppnå dette har startet allerede.

Vekttallsgodkjenning av militær profesjonsutdanning er en forutsetning for at vi skal klare å rekruttere personell til militær utdanning i fremtiden. Dette må følges opp videre slik at all militær utdanning gir vekttallsuttelling ift det sivile utdanningssystemet. Forsvaret må samordne bruken av vekttall ved de forskjellige militære skoler og nivåer.

Hvis offiserer skal ha muligheter for akademisk kompetanseoppbygging gjennom karrieren, må den akademiske plattformen legges ved oppstarten på krigsskolen. Metodelære i form av Ex.phil/Ex.fac (tilsv) er det vanlige grunnlaget for akademiske studier. Forsvaret bør også legge dette til grunn. Vi trenger ikke opprette egne utdanningstilbud på dette området, men nytte de sivile institusjonene.

De som har Ex.phil/Ex.fac (tilsv) før krigsskolen skal selvsagt ikke behøver å ta den om igjen, og de som må ta den kan gjøre det f eks ved å nytte sivile studietilbud, Voksenopplæringen på eget tjenestested, studier via Internett eller annet før fysisk fremmøte på krigsskolene.

Det som er nødvendig av spesifikk militær metodelære kan læres på krigsskolen slik det skjer allerede i dag.
En presisering:

GBU er ikke en akademisk utdanning på høgskolenivå. Den vil heller ikke i fremtiden få et sterkere akademisk preg, – snarere tvert imot. Innholdet i GBU er i hovedsak grunnleggende militært og praktisk og legger vekten på lederskap og lederutvikling, men GBU danner altså grunnlag og forutsetning for videre militær utdanning. Likevel vil det også i fremtiden være naturlig å gi vekttall for en del av utdanningen på dette nivået.

 

Kompetanse og kompetanseforvaltning

Ofte betraktes satsing på kompetanse som en ren kostnads- eller utgiftspost. Det er feil! Utdanning og kompetanse er en nødvendighet – ikke et nødvendig onde eller et velferdsgode (alt ettersom hvilken synsvinkel man har).

Forsvarets kompetansebeholdning, dvs den kompetanse som er tilgjengelig, anvendbar og verdifull, er et av Forsvarets mest sentrale aktiva for å sikre verdiskapning og overlevelse.

Verdiskapning er i denne sammenheng produksjon av stridsevne (styrkeproduksjon, operativ virksomhet og logistikk). Det er imidlertid helt sentralt at Forsvaret innser at vi ikke ”eier” kompetanse, men at det er den enkelte medarbeider som faktisk besitter den i form av kunnskaper, ferdigheter, evner og holdninger. Forsvaret får tilgang på kompetansen gjennom å etablere et kontraktsforhold til den enkelte medarbeider. Forsvaret er dermed sårbart dersom sentrale medarbeidere forlater oss.

 

Karriere og kompetansebegrepet

Man kan ikke si noe om utdanning uten å komme inn på karrierebegrepet. Da er man selvsagt inne på et følsomt felt i militær og sågar nesten i politisk sammenheng. Karriere er en ting som interesserer og berører alle.

I denne forbindelse vil jeg sitere fra en studie gjort av Rigmor Grimsø i 1995 under tittelen ”Rotasjon og karriere i Forsvaret”:

Det synes ikke å være noen universell definisjon av begrepet karriere, men en relativt vanlig tolkning er ”individets yrkesmessige livsløp». Langt de fleste forbinder likevel karriere med oppadgående yrkesmobilitet. En ser for seg en stige med mange trinn, hvor en person som har «gjort karriere» befinner seg høyt oppe. I den utstrekning sideordnede stillinger er aktuelle, anses de bare som nødvendige for videre «stigning». Dette karakteriserer langt på vei oppfatningen av karriereutviklingen i Forsvaret. Beordring eller søkning til stillinger på samme rangsnivå tilfredsstiller karrierekriteriet «varierende tjeneste», og er direkte eller indirekte forutsetninger for senere opprykk. En del stillinger i et karrieresystem blir klart oppfattet som karrierestillinger, dvs. befordrende for den videre karriereutviklingen. Andre oppfattes som dead-end stillinger. I Forsvaret blir spesielle bransjer, ikke minst den tekniske, oppfattet som blindgater for den som har ambisjoner om å komme seg opp i systemet. Egentlig er ordet karriere utledet av det latinske «carrus» – kjerre -, og betød «bane for kappkjøring». Derved er begrepet, slik vi benytter det i arbeidslivssammenheng, i realiteten en metafor for den «kappkjøring» mange oppfatter at det yrkesaktive livet er. Tolker vi karriere som individets yrkesmessige livsløp, er det klart at karriere kan innebære bevegelser i alle retninger: vertikalt, horisontalt og lateralt. I individets vertikale karriere finner en – ikke minst på dagens vanskelige arbeidsmarked – økende eksempler på det som kalles nedadgående mobilitet. Ikke desto mindre vil karrierebegrepet for de aller fleste være forbundet med oppadgående yrkesmobilitet.(sitat slutt)

Forsvaret bør snarest ta en avklaringsrunde ift hele karrierebegrepet. Arbeidsgruppen har lagt Grimsørapporten til grunn, og mener at de tankene som fremkommer om karrierer; – dvs horisontale vs vertikale karrierer, er fullt gyldige f eks i forbindelse med revisjonen av BO 95.
 

Rigmor Grimsø sier det slik:

Forsvaret synes også, i motsetning til det sivile arbeidsliv, å legge større vekt på utvikling av offiserenes karriere som sådan, fremfor Forsvarets behov. Ved tilsetting i stilling blir derfor ofte utvikling av offiserens kompetanse et viktigere kriterium enn bruk av hans/hennes kompetanse[4].

Det er jo litt av et tankekors ifm problemet med å få rett person på rett plass?

Det må foretas en kompetanseanalyse for alle stillinger i Forsvaret. Utgangspunktet må være nye stillingsbeskrivelser som utarbeides både for freds- og krigsoppsetningene. Disse stillingsbeskrivelsene må være kvalitetssikret ved at ledelsen på ulike nivåer i Forsvaret aktivt deltar i godkjenningsprosessen, og at de utarbeidet på grunnlag av samme mal. Denne malen må være utviklet på basis av handlingskompetansebgrepet. (metodekompetanse, læringskompetanse, fagkompetanse, strategisk kompetanse og sosial kompetanse).

 

Behov for spesialisering og fordypning – bransjeinndeling

Forsvaret har et funksjonelt betinget behov for befal med et begrenset, men ofte svært spesialisert kompetanseområde, som kan dekke stillinger i delfunksjonsområder i det lavere skikt av befalskorpset. Både strengt funksjonelle årsaker og utviklingen generelt tilsier at Forsvaret nå må legge til rette for økende grad av spesialisering. Det kan være tjenlig å inndele befalskorpset i tre hovedbransjer:

  • Operativ bransje er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene militære disipliner med vekt på ledelse og kommandoføring av fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner i fred, krise og krig. Utdanningen omfatter både felles- og forsvarsgrenspesifikke disipliner.
  • Teknisk bransje er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene tekniske fagdisipliner som teknisk eller våpenteknisk, herunder også ledelse av personell på fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner innen disiplinen. Utdanningen omfatter også militære disipliner, – både fellesdisipliner og forsvarsgrenspesifikke.
  • Forvaltningsbransjen er en fellesbetegnelse for befal som har tatt sin utdanning innen rene forvaltnings- og forpleiningsdisipliner, herunder også ledelse av personell på fartøyer, fort, avdelinger og stasjoner innen disiplinen. Utdanningen omfatter også militære disipliner, – både fellesdisipliner og forsvarsgrenspesifikke.

Et funksjonelt inndelt befalskorps hvor befalet gis anledning til å fordype seg innen et tjenestefelt i en bransje, – over tid, er en logisk konsekvens av de behov som Forsvaret har og har hatt lenge. Dette var også Forsvarskomiteens syn ifm behandlingen av St.prp.nr.45 i juni. Vi anser en utdanningsordning basert på et bransjeinndelt befalskorps som det mest tjenlige, og anbefaler at dette innføres.

 

Læringsfilosofi for Forsvaret

Hva angår den innholdsmessige (pedagogiske) siden av utdanningen fremkommer det tydelig at det er de samme ideologiske vindene som blåser hos de nasjoner vi normalt sammenligner oss med mht militær utdanning. Innenfor det skandinaviske området finner vi de samme likhetstrekk. Ikke overraskende finner vi de samme utviklingstrekkene innenfor sivil utdanning.

Det er også vel å merke seg de erfaringene man gjorde under reformarbeidet av utdanningssystemet i New Zealand. Her ble det iverksatt store reformer uten at disse var tilstrekkelig avledet av en gjennomarbeidet, forstått og akseptert læringsfilosofi. Iht dem selv erfarte New Zealand at reformen førte til et dårlig resultat fordi den konsentrerte seg om administrasjon og ikke om en grunnleggende endring av lærings- og undervisningsfilosofi. Det foreligger en overhengende fare for at vi kan gjøre den samme feilen dersom Forsvaret ikke utarbeider en filosofi for læring og undervisning i forkant av reformer i det militære utdanningssystemet. Arbeidsgruppen har imidlertid lagt frem et forslag til en slik læringsfilosofi som del av vår anbefaling.

Det må avsettes tilstrekkelige ressurser for å sikre at offiserer og lærere innenfor Forsvarets utdanningsvirksomhet får tilstrekkelig formell opplæring som gjør den enkelte i stand til å bli fortrolig med forutsetninger for moderne militær utdanningsvirksomhet.

Forsvarets læringsfilosofi skal si noe om de verdier (bl a Forsvarets verdigrunnlag), grunnsyn, forutsetninger og det utvidede kunnskapsbegrepet (handlingskompetansebegrepet) og metoder som legges til grunn for valg av ulike lærings- og undervisningsaktiviteter. Gjennom å ha et bevisst forhold til hva vi gjør – hvorfor vi gjør det – og hvordan vi gjør det (og hvorfor på denne spesielle måten) vil skolene fremstå som ansvarlige, profesjonelle, fremtidsrettede og gode læringsinstitusjoner. Dette er forhold som vektlegges i større og større grad blant potensielle søkere til gitte utdanninger.

Læringsfilosofien skal være en ”DOKTRINE FOR LÆRING I FORSVARET”. Den skal bidra til å etablere en helhet og sammenheng i måten vi tenker og organiserer læring og undervisning på ved de respektive skoler. Med en slik tilnærming vil også dannelsesdimensjonen i utdanningen ivaretas, ved at det gjennom utdanningen legges det til rette for at elevene tilegner seg kunnskaper som forenes med Forsvarets kultur, standarder, forventninger og krav.

 

Hovedmodell for ny utdanningsordning

Vårt forslag til hovedmodell for utdanningsordningen ser slik ut:

Modellen er basert på dagens ordning, hvor utdanningen er nivådel i tre nivåer:

  • Grunnleggende befalsutdanning (GBU), gir sersjant/kvartermesters grad
  • Grunnleggende offisersutdanning (GOU), gir fenriks grad
  • Videregående offisersutdanning (VOU). VOU er igjen inndelt slik:
    • VOU I (”Mastergradsutdanning” på to år)
    • VOU II (Stabsskolen – ett år)
    • VOU III (Forsvarets Høgskole)

Det legges opp til en fleksibel ordning med mulighet for ”avgangspakker” allerede fra 30-årsalderen. Ordningen baseres på det vi kaller ”kompetansegarantien” som vi mener Forsvaret bør etablere som en norm for det militære utdanningssystemet.


Om grunnleggende befalsutdanning:

Kravene til GBU-befal vil ikke bli lavere på noen måte. De befinner seg på det laveste nivået i hierarkiet, men forventes likevel å fremstå som ”Primus Inter Pares” (den fremste blant likemenn) mht egenferdighet som soldat og militær leder.

Dagens GBU i Forsvaret varierer i tid fra 8 uker til ca tre år. Det kan være mange grunner til at lengden varierer, men den er i dag ikke godt nok kvalitetssikret mht den felles og grunnleggende plattformen; – de grunnleggende militære ferdighetene. En generell tilbakemelding fra avdelinger og enheter er at sersjanter og kvartermestere jevnt over er faglig flinke etter skoleperioden, men at de har svakheter ved sine grunnleggende militære ferdigheter. Dette er en nokså generell påstand, men den indikerer at ”noe” bør gjøres for å styrke denne delen av utdanningen. Samtidig er det også mange områder hvor GBU-befal sies å være gode.

Det synes som om det ikke er noen felles plattform for å vurdere hva som er ”godt nok” mht GBU i Forsvaret. Dette indikerer i seg selv at problemet snarest bør tas opp til full vurdering.

Vi har ikke kunnet påvise den angivelige svikten i grunnleggende militære ferdigheter ved konkrete tall eller annet empirisk grunnlag. Likevel er tilbakemeldingene fra store deler av Forsvaret sammenfallende på dette området. Dette kan indikere at man ønsker en kvalitetsheving, men uten å ha konkrete punkter å bygge ønsket på foreløpig.

Det er flere årsaker til at GBU bør styrkes. Ikke minst de krav som dukker opp ifm internasjonale operasjoner setter søkelyset på risikoen ved å ha GBU-befal som er unge, usikre og uerfarne i sin rolle. Når Forsvarets innsatsstyrke (FIST) nå etableres med menige mannskaper på kontrakt vil vi få menige med til dels lang tjeneste og erfaring bak seg. Mange av dem vil ha full førstegangstjeneste og en eller flere kontingenter i internasjonale operasjoner bak seg før de starter tjenesten i FIST. Det kan bli problemfylt for begge parter om disse mannskapene må ledes av sersjanter og kvartermestere med en GBU som har gitt dem en for svak plattform mht grunnleggende militære ferdigheter.

En måte å styrke GBU på er å ivareta de etter hvert mange som søker utdanning etter fullført førstegangstjeneste og kanskje en eller flere kontingenter i utenlandstjeneste. Disse bør etter søknad tas inn til en seks måneders konsentrert befalsutdanning hvor lederskap og lederutvikling er det viktigste. Grunnleggende militære ”soldatferdigheter” har de jo fra før. Etter skoleperioden gjennomføres en praksisperiode av samme varighet som for de som går regulær GBU i våpenet. Infanteriet har gode erfaringer med en ordning som ligner dette, og jeg tror denne varianten av GBU kan bli svært verdifull for alle forsvarsgrenene i fremtiden.

Vi tar altså utgangspunkt i at GBU generelt bør styrkes mht grunnleggende militære ferdigheter – der hvor det påvises konkrete behov for det. En slik analyse må komme som en oppfølging til FMUS. Den må foretas på felles basis i Forsvaret, men må gå i detalj inn på den enkelte forsvarsgrens og bransjes behov. Målet er å finne tiltak som kan beholde og bygge videre på det beste i dagens GBU, fjerne ting som innvirker negativt, sette inn tiltak som styrker felter hvor det er påvist svakheter og fremfor alt samordne og kvalitetssikre utdanningen bedre enn i dag.

GBU anbefales gitt en ramme på fra to til max tre år, – litt avhengig av forhold internt i forsvarsgren/våpen/bransje. Det vil dessverre heller ikke i fremtiden være mulig å ha en lik og felles GBU i hele Forsvaret.

Vår anbefaling er også at man etter fullført skoleperiode av GBU oppnår sersjant/kvartermesters grad.

(For å oppnå offisersgrad må man gjennomføre offisersutdanning, – dvs krigsskole.)

Utskrevet Befal (UB) -ordningen anses som uaktuell i sammenheng med fremtidig GBU i Forsvaret. Den korte utdanningstiden er ikke kompatibel med de kompetansekrav som må stilles til sersjantbefalet, og vi anbefaler at den opphører.


Om grunnleggende offisersutdanning:

Forstudien indikerte klart at KS-utdanningen i Norge er god. Den er imidlertid også svært forskjellig i de tre forsvarsgrenene. Også for GOU er det et spørsmål om behov for styrking av utdanningen.

Det er tegn som tyder på at de tre krigsskolene utvikler seg forskjellig mht en del viktige, grunnleggende forhold. I seg selv er det intet mål at GOU skal være identisk i forsvarsgrenene. Det er tvert imot et klart faglig og profesjonsbetinget behov for å drive utdanningen iht spesifikke behov innen forsvarsgrenene. Uten en forsvarsgrenvis identitet og kunnskap vil offiserene ikke ha forutsetninger for å utdannes og tjenestegjøre på fellesnivået. Utdanningsinstitusjoner på høgskolenivå bør altså ha en viss frihet til slik utvikling, men det må hele tiden fremholdes at offiserene som uteksamineres kan komme til å tjenestegjøre sammen i felles miljøer forholdsvis kort tid etterpå. De vil også vurderes sammen, f eks når de søker på fellesstillinger. Da blir det uheldig hvis de er produkter av ”bedriftskulturer” som er mer forskjellige enn de behøver å være. Følgelig bør det sikres at den nødvendige felles plattform i GOU videreutvikles og opprettholdes.

 

Alle som skal bære offisers grad bør i prinsipp ha en felles, grunnleggende kompetanseplattform, uansett bransje eller tjenestefelt. Det betyr at noe må gjøres for å samordne og videreutvikle det som i BO 95 kalles kvalifiseringskurs.
Disse gjennomføres i dag på forskjellige måter i forsvarsgrenene, med fra 3 måneder til ett års varighet. Resultatet er at offiserene etter utdanningen ikke har en felles plattform. Dette er uheldig, og må unngås i fremtiden.

En utvidelse til tre års krigsskole vil muliggjøre en større grad av samordning, fordypning og modning i GOU. Tre års krigsskoleutdanning vil gi grunnlag for en fremtidig Bachelorgrad.

Vår anbefaling tilsier altså en treårig krigsskole, organisert som følger:

  • år: Grunnleggende offisersutdanning i egen forsvarsgren, men mest mulig felles/samordnet mellom forsvarsgrenene. Også dette året vil ha et visst forsvarsgrenspesifikt innhold. En del kadetter vil ikke ta lengre offisersutdanning enn dette (”kvalifiseringskurs”).
  • år: Mer vekt på forsvarsgrenrettet spesialisering.
  • år: Bransje-/våpen-/fagfeltrettet spesialisering som også kan gjennomføres ved utdannings- og kompetansesentra og operative enheter i forsvarsgrenene.

Gjennomgående fag (forsvarsgren-/bransjevise) gjennomføres over hele utdanningens lengde i nødvendig utstrekning.

Plikttjenestens varighet etter GOU bør være på en-til-en-basis.

Vi har anbefalt at ingeniørutdanning på høgskolenivå tas inn som en linje på krigsskolene. Alle krigsskolene bør være linjedelte, og dublering av utdanningstilbud må unngås. Dette vil lette samordning og rasjonalisering av utdanningen. Det vil være naturlig å finne kadetter med alle tre uniformsfargene ved hver av de tre krigsskolene.

 

GOU fører som sagt frem til fenriks grad.

 

Om videregående offisersutdanning:

Iht vår definisjon er all utdanning utover den grunnleggende å betrakte som videregående. Vi har som arbeidstittel nyttet betegnelsen VOU – Videregående Offisers-Utdanning. Denne har vi inndelt i tre nivåer:

VOU I er akademiske fordypningsstudier av minimum to års varighet, og skal sikre Forsvaret offiserer med dybdekompetanse innen relevante fagområder. For at denne utdanningen skal rekruttere må det beskrives et behov for den typen kompetanse i stillingsbeskrivelser.

Studietilbudene må dekke Forsvarets behov for kompetanse, og potensielle søkere må se nytten av å søke VOU I. Dette kan oppnås bl a ved å stille krav om VOU I i visse stillinger som i tid ligger nært en avsluttet VOU I. Rekrutterende vil det også være at VOU I gir muligheten for å oppnå Mastergrad, og derved grunnlag for en videre akademisk kompetansepåbygging. Ordningen bør omfatte all akademisk basert videregående utdanning på nivået over GOU, inkludert stipendiatordningen.
Som i dag bør VOU I samlokaliseres med og være tilknyttet de respektive krigsskolene.

 

VOU II (stabsskolen) bør utvikles til en ettårig stabsskole som gir allmenn høyere stabsoffisersutdanning i Forsvaret. Det er mange muligheter mht å utvikle et slikt studietilbud, og en generell ”generalstabsutdanning” med tilhørende eksamener er en av dem. En slik utvikling kan bidra til å skape et korps av dyktige generalstabsoffiserer i alle forsvarsgrener og på fellesnivået, – noe som flere andre land med hell har praktisert. VOU II bør tilbys til utvalgte offiserer som skal inn i kommando- og stabsstillinger, uansett bransje.

Seleksjonsprosessen til VOU II må fokusere på om studiet kommer på rett tid til rett søker.

Det er ikke sikkert at det er påkrevet med stabsskole for alle som skal oppnå oberstløytnants/kommandørkapteins grad i fremtiden. Det spørsmålet kan også avgjøres ut fra andre kompetansevurderinger. VOU II bør derfor ikke nødvendigvis være en ”karriereskole” på den måten at man må ha den for å få opprykk til høyere grad.

Stabsskolen vil tross selvfølgelig dette opprettholde et visst preg som ”karriereskole”, siden den ikke kan gis til alle. Det er intet galt i det. Forskjellen ligger i at det også kan være andre karriereskoler på dette nivået, og til noen stillinger på dette gradsnivået er det også unødig å kreve stabsskole.

VOU III (Forsvaret Høgskole) er den høyeste nasjonale militære utdanningen, og gis til utvalgte offiserer på oberstløytnant/oberst (tilsv) nivå. Rekrutteringen til FHS ligger i det karrierefremmende aspektet. Offiserer bør i motsetning til dagens ordning kunne søke/konkurrere seg til opptak. Det vil heve kvaliteten ved skolen ytterligere at man kan velge blant flere kvalifiserte kandidater. Faglig innhold og krav til evaluering av skolens elever ift prestasjon må vurderes nærmere. Skolens forskjellige kurstilbud kan komme til å endre seg ift dagens.

 

 

En annen fremstilling av hovedmodellen indikerer noe om karriereaspektet. Det er ikke snakk om et ”Opp-eller-ut”-system slik f eks USA praktiserer det, men snarere om en funksjonell seleksjon ift Forsvarets reelle behov slik de fremkommer gjennom kompetanseanalyser og stillingsbeskrivelser.

Organisering av fremtidig militær utdanning

Mye av hemmeligheten i en rasjonell utdanningsordning ligger selvsagt i selve organiseringen i den. Antagelig har vi mye å hente på dette feltet.

Samordning og sammenslåing av skoler på de forskjellige nivåene, innen og på tvers av forsvarsgrenene, har allerede kommet langt. Vi får f eks nå en felles utdanning i hele Forsvaret for luftvern, militærpoliti, sanitet og transport. Imidlertid er det illusorisk å tro at man kan slå sammen all GBU til en befalsskole, eller de tre krigsskolene til en. Det er på de grunnleggende nivåene man gir den utdanningen som skal gjøre befalet i stand til å tjenestegjøre på fellesnivået, og skaper den forsvarsgrenvise identitet og kompetanse som er en forutsetning. Derfor trenger vi fortsatt forsvarsgrenvise befals- og krigsskoler innen en del felter.

Stabsskoleutdanningen er i dag felles, og bør fortsette å utvikle seg. Den forsvarsgrenvise spesialiseringen som er nødvendig for å kunne tjenestegjøre på fellesnivået forutsettes dekket ved egne utdanningspakker i regi av forsvarsgrenene.

Når jeg snakker om organisering av utdanningen er det naturlig å komme inn på spørsmålet om en fremtidig ”skoleorganisasjon” i Forsvaret. Det er allerede bestemt opprettet et Forsvarets Skolesenter (FSS) på Akershus. Sjefen for skolesenteret skal ha ansvar for all utdanningsvirksomhet i Forsvaret. Det dreier seg selvsagt ikke om et nytt ”superinspektorat” som har all fagkompetansen inne de forskjellige felter i Forsvaret, heller om det nivået og den institusjonen som er ansvarlig for å utvikle og styre ”hvordan vi lærer” og ”hvordan vi lærer å lære” i Forsvaret. Arbeidet med å utvikle den nye organisasjonen har startet opp.

Et naturlig spørsmål som må avklares i nær fremtid blir hvordan ressursene til utdanning skal håndteres? Hvis vi ser på styringssystemet for øvrig er det jo slik at den som har oppgaven også får ansvar, myndighet og ressurser til å løse sine oppdrag. Oppdragsgiver bestiller et produkt, – en løsning, av ham. Det er nærliggende å se for seg en modell hvor utdanningsorganisasjonen under FSS får tildelt ressurser til å produsere det produktet oppdragsgiver bestiller. Vi har anbefalt at det ses nærmere på en slik løsning, for å kunne utvikle en rasjonell og effektiv utdanningsorganisasjon i fremtiden.

 

Avslutning

La meg som en oppsummering forsøke å beskrive den fremtidige utdanningsordningen som en ”visjon”, slik den kan bli fremstilt for potensielle søkere til grunnlaggende befalsutdanning:

GRUNNLEGGENDE BEFALSUTDANNING – BEFALSSKOLEN

Den grunnleggende befalsutdanningen (GBU) eller befalsskolen – består av to deler: En skoleperiode og en praksisperiode. Fordeling og gjennomføring kan variere fra skole til skole og mellom forskjellige linjer i forsvarsgrenene.

Man søker seg inn på GBU med sin sivile utdanning som grunnlag. Det er ikke krav om generell studiekompetanse, bortsett fra på de linjene hvor utdanningens innhold naturlig krever det. Det stilles imidlertid visse krav til fysisk skikkethet for å komme inn på GBU. Hvis du f eks har litt svake realfagkarakterer, men ønsker å søke deg inn på en GBU med realfaglig innhold, har Forsvaret tilbud om forkurs i realfag før skolestart.

GBU har forskjellig varighet, form og innhold, avhengig av hvilken forsvarsgren, bransje eller linje du søker, men ingen av dem varer kortere tid enn to år. De lengste er på tre år.

Mange finner ut at de ønsker befalsutdanning etter at de først har fullført førstegangstjenesten i en av forsvarsgrenene. En god del av disse har også vært ute i internasjonale operasjoner i en eller flere kontingenter i tillegg. Med en slik bakgrunn kan du søke direkte på et spesielt seks måneders grunnleggende befalskurs som bygger videre på de grunnleggende militære ferdighetene du allerede har ervervet deg. Kurset fokuserer spesielt på lederutvikling og lederskap, – de grunnleggende militære ferdighetene har man jo allerede fått gjennom tidligere tjeneste. Etter fullført skoleperiode blir du beskikket til sersjant eller kvartermester, og så følger praksisperioden ute ved en av Forsvarets enheter, avhengig av hva slags GBU du har startet på.

I praksisperioden vil du få kontinuerlig veiledning og oppfølging fra kvalifisert befal, og du vil også bli fulgt opp fra befalsskolen du har gått på. Du må i perioden gjennomføre visse etter- og videreutdanningsmoduler og bestå disse for å kunne bestå den fullstendige GBU. Det vil være gode tekniske og praktiske muligheter for etter- og videreutdanning uansett hvor du tjenestegjør. Du vil kunne benytte deg av flere utdanningstilbud i tillegg til de obligatoriske. Det bl a er tilrettelagt for slik utdanning ved hjelp av den bærbare PC’en du fikk utlevert på befalsskolen. Med den kan du logge deg på Forsvarets utdanningsnett eller andre muligheter i alle Forsvarets etablissementer. PC’en blir din til odel og eie hvis du fullfører og består utdanningsmodulene under praksisperioden. Den lokale undervisningslederen vil i tillegg kunne tilby personlig veiledning og oppfølging i henhold til din personlige kompetanseutviklingsplan.

Når du har bestått praksisperioden kan du velge å slutte i Forsvaret, eller du kan søke kontrakt og tjenestegjøre i en eller flere perioder som sersjant eller kvartermester, innen- eller utenlands. I denne tiden vil du ha gode muligheter til å fortsette din egen sivile kompetanseoppbygging, selv om det viktigste fortsatt vil være den praktiske tjenesten du skal utføre. Du vil etter et bestemt system kunne rykke videre opp i gradene innenfor sersjant-/kvartermesternivået. Militær videreutdanning og spesialisering vil være mulig mens du tjenestegjør på dette nivået.

 

GRUNNLEGGENDE OFFISERSUTDANNING – KRIGSSKOLEN

Med fullført GBU og generell studiekompetanse samt god fysisk skikkethet har du grunnlag for å søke GOU eller krigsskolen. Du kan søke på alle de tre krigsskolene, uansett hvilken forsvarsgren du har vært i under GBU. Den første perioden på GOU skal brukes til å ta ”forberedende” eller Ex.Phil/Ex.Fac/tilsv. GOU er grunnleggende offisersutdanning i en akademisk ramme, og det er nødvendig å legge den akademiske grunnplattformen før selve den militære utdanningen starter. Forberedende kan du ta på flere måter: Universitet, høgskoler, utdanningsavdelingen i din egen leir/stasjon, internett etc.

Det første året på krigsskolen vil du gå sammen med noen som allerede har kommet inn på en sivil utdanning på høgskolenivå (såkalt ”sivil KS-utdanning”), men som må fullføre det grunnleggende offisersåret før de kan starte på sin sivile utdanning. Noen andre vil alt ha fullført den sivile utdanningen og skal nå ta offisersutdanningen på ett år før de kan tjenestegjøre i en spesiell bransje eller fagfelt. Dere vil alle ha status som kadett, med egne distinksjoner.

På krigsskolen kan du velge mellom flere linjer, og ofte vil det være samsvar mellom den bransjen du var i på GBU-nivået og den som velges på GOU.

Det første året er en generell og grunnleggende offisersutdanning som bygger på den kompetansen du tilegnet deg på GBU-nivået. Året er preget av fellesutdanning, og du vil kunne tjenestegjøre sammen med kadetter fra alle tre forsvarsgrener. Ikke alle vil drive samme utdanning hele veien, for tilbudene er moduloppbygget og tilpasses til den enkelte linjes og bransjes behov.

Det andre året på krigsskolen vil være mer rettet mot din egen forsvarsgren og bransje, og det praktiske innslaget i utdanningen vil øke. Lederskap og lederutvikling vil være et særlig viktig gjennomgående fag i hele skoletiden.

Det tredje året kan for noen kadetter mest bli tilbrakt ute i forsvarsgrenens kompetansemiljøer eller ved enheter. Andre vil allerede i det andre året ha tilbrakt mye tid ved en sivil høgskole, og vil fortsette med det i det tredje året.

Alle kadetter, uansett forsvarsgren eller linje, vil få anledning til å vedlikeholde sine praktiske militære ferdigheter og fysiske form, og til å praktisere sine fremtidige jobber under kyndig veiledning i reelle rammer. Når du er ferdig med den treårige krigsskolen vil du i tillegg til din militære grad som fenrik minst ha fullført en Bachelorgrad. Etter GOU vil du måtte gjøre plikttjeneste i samme antall år som utdanningen varte. Ved plikttjenestens slutt kan du velge å søke om yrkestilsetting i Forsvaret, du kan søke om å tjenestegjøre på kontrakt et antall år eller du kan slutte i Forsvaret.
VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ I

Det er viktig med praktisk erfaring i offisersyrket. Etter GOU må du derfor tjenestegjøre i minst to år før du kan søke videre militære skoler. Hvis du velger å fortsette i Forsvaret er det nye utdanningsmuligheter som åpner seg. Forsvaret har behov for mange typer videregående sivil og militær utdanning som bygger på GOU. Den nærmeste kalles VOU I eller ”Masternivået”. Denne utdanningen er toårig og har et bredt tilbud av fordypningsstudier innen- og utenlands, ved sivile eller militære utdanningsinstitusjoner. Du vil som elev være tilknyttet en av krigsskolene siden disse skolene administrerer VOU I-ordningen, men har ikke status som kadett på dette nivået. Derfor beholder du din offisersgrad og lønn under studiet.

Kanskje har du valgt en slik utdanning at du vil tilbringe to år ved et universitet eller høgskole innen- eller utenlands, hvor du i hovedsak vil være sivil student blant likesinnede. Eller kanskje du har valgt et militært fordypningsstudium innen- eller utenlands, og studerer under svært militære omstendigheter. Når du er ferdig med VOU I og har fullført din Mastergrad er du klar for å gå inn i tjeneste igjen i din aktuelle forsvarsgren og bransje. Her vil du tjenestegjøre videre i noen år. Sannsynligvis vil du nå begynne å tenke ditt endelige yrkesvalg.

Hvis du av en eller annen grunn velger å slutte i Forsvaret nå når du er i 30-årsalderen vet du at du har fått med deg en god del. For det første har du den generelle militære utdanningen din. Så kommer den unike lederutdanningen og praksisen som du ikke får andre steder enn i Forsvaret, og som i seg selv er et stort aktivum på det sivile markedet. Det du nå kan og står for fremgår tydelig av den ”kompetansegarantien” som Forsvaret gir til sitt befal. Det er en vel kjent standard som beskriver den militære og sivile kompetansen du har fått i tjenesten. Kompetansegarantien medfører også at du, hvis du velger å slutte, kan velge en ”avgangspakke” bestående av økonomisk bonus, stønad til videre utdanning eller omskolering eller et par andre ting. Slike avgangsmuligheter vil være tilgjengelige fra 30-årsalderen og oppover mot pensjonsalderen. Du står selvsagt fritt i å søke deg tilbake til Forsvaret etter en tid utenfor, etter bestemte regler.

 

VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ II STABSSKOLEN

Når du som yrkesoffiser har tjenestegjort i noen år til er det naturlig å søke seg inn på VOU II; -stabsskolen. Dette er en ettårig generell stabsoffisersutdanning i inn- eller utland. På dette tidspunktet er du major eller orlogskaptein. Studiet her er rettet mot Forsvarets behov og er svært krevende, men det vil også på dette nivået være mulig å drive fordypningsstudier som kan gi akademiske vekttall. I tilknytning til skolemiljøet i Forsvarets skolesenter på Akershus festning vil det etter stabsskolen være mulig å drive akademiske studier på doktorgradsnivå (PhD) innen flere fag og emner.
For å være søknadsberettiget på VOU II må du gjennomføre og bestå en forkursmodul. Den er tilgjengelig som distribuert læring, – noe som betyr at du kan gjennomføre den der du er uten å reise til Oslo. Etter stabsskolen vil din videre tjeneste bringe deg inn i stabsstillinger på midlere og høyere nivå, og også til sjefsstillinger. Enkelte offiserer vil i perioder kunne tjenestegjøre i sivile stillinger i andre etater, som del av en videre kompetanseoppbygging i militær sammenheng.

 

VIDEREGÅENDE OFFISERSUTDANNING – NIVÅ III FORSVARETS HØGSKOLE

Det siste trinnet i den militære utdanningsordningen er VOU III eller Forsvarets Høgskole. Den har flere typer kurs, og det lengste er ettårig. Her må du være oberstløytnant eller kommandørkaptein, – unntaksvis oberst eller kommandør, for å være søknadsberettiget. De som kommer inn på denne skolen vil gå sammen med sivile medelever fra den private og offentlige delen av sivil sektor. Normalt går det også utenlandske militære elever på FHS. Skolens utdanningstilbud er spesielt rettet mot ledere på midlere og høyere nivå i Forsvaret, offentlig forvaltning, næringsliv og media.

 

ETTER- OG VIDEREUTDANNING

Forsvaret har et meget omfattende kurstilbud for å komplettere utdanning som gis på sivile og militære skoler. Alle kurs er behovsbetinget, enten for å kvalifisere deg for en jobb du har eller for en du skal inn i. Mange av dem er lagt opp slik at du ikke trenger reise bort fra der du tjenestegjør, men kan bruke e-læringsmetoder og andre moderne undervisningsmetoder fra ditt vanlige tjenestested. Utdanning i Forsvaret drives etter ”Just-in-time-prinsippet”. Det betyr at en viss del av utdanningen på alle nivåer vil ha et litt mer ”tidløst” preg, mens det meste vil være tilpasset den kommende tjenesten din. Dette skyldes bl a den teknologiske utviklingen, som går så fort at det er fare for at kompetanse går ut på dato hvis utdanningen har for langvarig siktemål. De aller fleste av Forsvarets utdanningstilbud er i prinsippet åpne for både militære og sivile. Forsvaret oppmuntrer alle sine ansatte til kontinuerlig kompetanseheving, og legger til rette for dette på så mange måter som mulig.

Tanken er at all relevant kompetanseheving styrker individets, og dermed Forsvarets, kompetansenivå.

 

 

Helt til slutt kan det passe med et sitat fritt etter statsminister Sir Winston Churchill:

”THIS IS NOT THE END. IT IS NOT EVEN THE BEGINNING OF THE END, BUT IT IS THE END OF THE BEGINNING.”

Dette kan illustrere vårt syn om at en omforming av Forsvarets utdanningsordning må begynne for at vi skal ha det befalet vi trenger om noen få år. Det blir spennende å se hva som skjer med utdanningen i de nærmeste årene!

 

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN!

[1] NRK Nordnytt, mandag 27 august 2001.

[2] Anton B: Nilsen, NITO, 6 okt 2000.

[3] VG 9 august 2001

[4] ”Rotasjon og karriere i Forsvaret”, Rigmor Grimsø 1995, pkt 1.9, side 18.

Forsvaret i omstilling

Debattinnlegg i Oslo Militære Samfund 29. oktober 2001

Av Sjef for Fellesstaben, Forsvarets overkommando

Generalmajor Svein Ivar Hansen

 

  1. september

Terroranslagene mot USA den 11 november vekket oss alle fra den ”normaltilstand” vi hadde etablert i forkant og etterkant av Stortingets vedtak 13 og 14 juni – med fokus på omstilling av Forsvaret – og distriktspolitikk eller Forsvaret i en ny tid. Hendelsene den 11 september satte fokus på et moderne og åpent demokratisk samfunns sårbarhet. En ny situasjon – en helt annerledes katastrofe, krise og etter hvert krig enn den vi har planlagt for.

En slik situasjon – en annen enn den vi til enhver tid planlegger for – er vel erfaringen vi gjør oss hver gang en katastrofe, krise eller krig bryter løs. Det bør igjen ha lært oss at evne til å handle – reagere fleksibelt og raskt, kommunisere med andre, evne til samhandle med andre, forflytte oss og ikke minst omstille oss hurtig, og sist, men ikke minst evne til å opprettholde militære kapasiteter med kvalitet over tid, blir helt essensielt i tiden fremover.

Den 11 september satte også fokus på Forsvaret, og ikke minst at Forsvaret umiddelbart blir etterspurt både til beskyttelse av samfunnet og til å bidra med kapasiteter for samhandling med andre allierte utenfor landets grenser, noe som nettopp gir beskyttelse også for vårt eget samfunn.

Her hjemme viste det seg at vi må være i stand til å reagere raskt, stille faktiske styrker på bena for beskyttelse av egne og allierte militære installasjoner, og som bidrag og støtte til politiets beskyttelse av viktige samfunnsinstallasjoner med relevante midler, – og være i stand til å vedlikeholde beskyttelsen over tid.

Mer enn alt, viste terroranslaget og den påfølgende biologiske trusselen at utfordringer mot samfunnet ikke kan håndteres av en instans alene, men at det kreves et tverrfaglig og integrert samarbeid mellom militære og sivile instanser. Beskyttelsen er heller ikke et rent nasjonalt anliggende, da faren for terror mot Norge først og fremst er et resultat av den internasjonale situasjon, som vi ikke kan distansere oss fra.

Terroranslaget har også konsekvenser for våre tradisjonelle forsvarsoppgaver. Helt siden den andre verdenskrig har vårt forsvar basert seg på å gjøre et eventuelt angrep mot Norge til et angrep på hele NATO gjennom Atlanterhavstraktatens artikkel 5.

Grunnfjellet i den allierte hjelpen var forsterkninger fra USA, og Artikkel 5 var ankeret som bandt oss fast til grunnfjellet. Vårt fokus har faktisk vært at det er her – på norsk territorium – at eksistenskrigen utkjempes av alliansen med USA som den desidert største bidragsyter. Det blir derfor en øyeåpner for alle at terroranslagene mot USA den 11 september rokker ved dette grunnfjellet.

For, den første gang Artikkel 5 blir erklært, er det faktisk USA, vår fremste sikkerhetsgarantist, som ber om vår støtte, både politisk og militært. Dette understreker med all tydelighet gjensidigheten i NATO-medlemskapet, en gjensidighet som for de fleste ikke var like klar under den kalde krigen, men mer ble betraktet som en ensidighet.

For Norge er det helt vitalt at vi nå makter å stå ved de forpliktelsene vi har påtatt oss. Hvis vi ikke klarer det, vil vi i første omgang marginaliseres. På sikt, og det er mye viktigere, vil manglende innsats føre til at NATOs troverdighet og vår egen stilling i alliansen undergraves, og med det vår mulighet til selv å få hjelp om det trenges. Hva som vil være et riktig bidrag, vil være resultat av en politisk prosess som vi foreløpig bare ser konturene av. Det er allikevel viktig å være klar over at det ikke nødvendigvis bare er vår egen oppfatning av hva som er et troverdig bidrag som teller, men hvordan våre allierte oppfatter dette. Det som er sikkert, er at terroranslaget understreker behovet for at også det norske Forsvaret kan brukes som et sikkerhetspolitisk virkemiddel, – og ikke bare som et lokalt nødvergeinstrument. Dette må også få en konsekvens for hvordan vi videreutvikler vårt forsvar gjennom den store omstilling vi står overfor.

Troverdighet blir et nøkkelord; troverdighet i forhold til våre politiske myndigheter; troverdighet i forhold til våre allierte samarbeidspartnere, og sist, men slett ikke minst, troverdighet innad i Forsvaret. For meg innebærer troverdighet at vi faktisk har et Forsvar til enhver tid som er i stand til å gjennomføre de oppgaver vi er pålagt, eller sagt på en noe annen måte, et forsvar som ikke utgir seg for å kunne mer enn det faktisk er i stand til.

Samtidig ser det ut til at terroranslaget kan ha skapt en ny dimensjon i samarbeidet mellom USA og Russland. Amerikanske styrker bruker baser i det tidligere Sovjetunionen i sin krig mot terrorismen. Presidentene Putin og Bush opptrer samstemt og koordinert. Slikt samarbeid kan etter mitt syn føre til et sikkerhetspolitisk klima som ikke minst Norge vil kunne nyte godt av, og kan muligens ytterligere redusere sjansen for interessemotsetningen i våre nærområder og derigjennom en tradisjonell militær konflikt i norsk territorium.

Moderniseringen av Forsvaret

Dette understreker behovet for fortsatt nytenkning og modernisering av Forsvaret. Selv om det er et hovedmål for omstillingsprosessen å få bukt med ubalansen, mellom mål og midler, drift og investering, langsiktige planer og kortsiktige løsninger, er Forsvarets hovedproblem ikke noe som alene kan løses ved å tilføre mer penger.

Det er imidlertid helt klart at dersom Forsvaret ikke blir tilført tilstrekkelige ressurser til – i et langsiktig perspektiv – å anskaffe, vedlikeholde og drifte den struktur Stortinget har vedtatt, vil dette uvegerlig føre til at forsvarsstrukturen raskt forringes. Etter noe tid har den ikke sin største verdi i reell stridsevne, men at den på papiret ser mer imponerende ut gjennom sin størrelse. Dette kunne muligens være en gangbar strategi under den kalde krigen, da den internasjonale situasjonen tillot at vi kunne holde kortene tett til brystet så lenge vår nasjonale eksistens ikke var truet.

Det forsvarsbudsjettet som den avtroppende regjeringen foreslo, kunne føre store deler av forsvarsstrukturen i denne retningen. Da ville det bare i begrenset grad hjelpe at enkelte andre områder tilsynelatende ble styrket.

Foreløpig vet vi ikke hva slags forsvarsbudsjett den nye regjeringen vil gå inn for, selv om signalene tilsier at den vedtatte strukturen vil bli finansiert. Det viktige blir da at vi ikke faller for fristelsen til å definere innholdet i strukturen på en slik måte at det igjen blir strukturelementer som er best egnet på papiret. Det blir altså vesentlig at innholdet blir reelt, og ikke minst at vi styrer pengestrømmen slik at det bidrar til en modernisering av hele strukturen. Moderniseringen er en ikke minst en forutsetning for å oppnå synergier mellom strukturelementene.

Forsvarsplanlegging er en virksomhet med lang tidshorisont. Mye av materiellet har en levetid på 20, 30 ja opptil 40 år. For å kunne drive troverdig forsvarsplanlegging er det derfor vesentlig at vi har en forutsigbar økonomi. Dessverre lyktes ikke bestrebelsene på å oppnå en økonomisk forsvarsavtale i Stortingsforhandlingene i sommer. En slik avtale ville vært et kvantesprang i arbeidet med å planlegge den videre forsvarsutviklingen, og en viktig hjelp i arbeidet med å unngå å ødsle samfunnets midler i planlegging av urealistiske prosjekter.

En modernisering er også et absolutt nødvendig skritt i den retningen som NATO går i. Den 11 september har overhodet ikke stanset alliansen behov for Defence Capabilities Initiative -DCI. Tvert imot, en forsering av initiativets innhold i tid synes å bli resultatet. Gjennom moderniseringsprosessen , – DCI, – og NATOs styrkeplanlegging stilles stadig nye krav. Stikkordene er mobilitet, deployerbarhet, interoperabilitet, fleksibilitet og utholdenhet.

Det er viktig å understreke at dette ikke bare er gjelder deltakelse med norske styrker i internasjonale operasjoner utenfor Norge. Forsvaret av norsk territorium er som nevnt et dugnadsarbeid. All erfaring viser klart at det er avgjørende å ha en situasjonsforståelse som gjør det mulig å sette inn den riktige innsatsen på rett sted til riktig tid.

Situasjonsforståelse, kommando- og kontrollsystemer er nøkkelfaktorer i et nettverksbasert konsept. Dersom vi ikke er interoperable med de allierte som skal bistå oss i en konfliktsituasjon, oppnår vi ikke synergi, men det motsatte!

Modernisering er ikke bare et spørsmål om å kjøpe nytt og avansert materiell. Forsvarets virksomhetsgrunnlag er å ha evne til å fremskaffe, og om nødvendig når det blir politisk besluttet, kunne anvende militær makt. Det dreier seg altså i minst like stor grad om at tilstrekkelige midler settes av til å drive militær aktivitet, trening og øving slik at vi oppnår et skikkelig og troverdig kompetansenivå.

Forsvaret blir kun på en slik måte en troverdig militær organisasjon, både i våre egne øyne, i samfunnets øyne, og hos de internasjonale aktører. Troverdighet og muligheten til å gjøre en profesjonell jobb er også en forutsetning for å tiltrekke oss det beste personellet i knivskarp konkurranse med et godt betalt arbeidsmarked. Det nytter ikke lenger kun å satse på tradisjonelle goder som en livslang karriere i en trygg bedrift og gode pensjonsvilkår.

1.     Stortingsvedtaket

Stortingsvedtaket i juni var en viktig milepæl i Forsvarets historie. For det første fikk vi tilslutning til mer enn 90% av forslagene til endringer i Forsvaret organisasjon, – grunnleggende endringer som er en forutsetning for å komme i balanse og for en videre modernisering. Dette er viktig og gledelig , og viser at det går an å få til løsninger som man ellers skulle tro ”satt langt inne”. Det viser også at det faktisk ble gjennomført en debatt om Forsvaret i tiden frem til og gjennom Stortingets behandling og vedtak.

Forsvarets militære organisasjon følger lojalt opp Stortingsvedtakene. Som vår konstitusjonelle forfatning tilsier er det Forsvarsministeren som gir Forsvarssjefen de nødvendige føringer for dette gjennom sitt Iverksettingsbrev. Forsvarssjefen gir den militære organisasjon retningslinjer i sitt Gjennomføringsdirektiv, både for omstillingen av fredsorganisasjonen og for implementering av den vedtatte strukturen. Alt i den grad det er mulig innenfor de gitte økonomiske rammer. Dersom de økonomiske rammebetingelsene mot formodning ikke skulle strekke til, er det selvfølgelig FSJs embedsplikt overfor den til enhver tid sittende regjering, å redegjøre for konsekvensene av dette, samt anbefale endringer for å bringe balanse mellom mål og midler.

Uansett må vi ikke lukke øynene for at Forsvarets økonomi vil være i en anstrengt situasjon i overskuelig fremtid. Derfor er det intet alternativ til omstillingen, selv om vi skulle få mer penger. Utfordringene står i kø, og det er nok å bruke pengene, – og arbeidskraften til. Det viktige blir å styre ressursene mot riktige mål. For å klare dette, er vi avhengig av et vel fungerende styringssystem. Det arbeides derfor med å utvikle Balansert Målstyring som verktøy for enhetlig styring og rapportering for Forsvaret. Dette arbeidet har tette koblinger opp mot det øvrige strategiske arbeidet, og er en prosess som forhåpentligvis også kan danne grunnlaget for styring gjennom en enhetlig og samstemt ledelse.

Ledelse

Jeg har vil gjerne si litt mer om Forsvarets ledelse. I disse dager, hvor Forsvarets fremtid avhenger av at tidenes største omstilling lykkes, er det etter mitt syn helt avgjørende at Forsvarets ledelse står sammen, synlig og troverdig for å skape den kraft, forståelse og gjensidige støtte som er påkrevet.

Som kjent utredes for tiden endringer i Forsvarets ledelse. Bakgrunnen er selvfølgelig Stortingets vedtak om nedleggelse av Forsvarets overkommando, opprettelse av en Forsvarsstab, samtidig som vedtakene om kommandostrukturen for øvrig gjennomføres. Den nye Forsvarsstaben skal reellt sett mer enn halveres i forhold til dagens FO. Jeg har i dag ansvaret for å utrede fremtidens organisasjon, herunder Generalinspektørenes plass i den nye organisasjonen. Vi har fått ca 2 måneder på dette arbeidet, og er midt oppe i nettopp GI’enes plass. Det er mange alternativer som er til vurdering. Problemet er at det synes å være mange ulemper ved alle alternativer, færre synlige fordeler. Den faktiske begrensning gitt av Stortinget, sammen med de vedtak som samtidig ble truffet på kommandostrukturen, gjør dette arbeidet komplisert.

Senest i forrige uke ble det fra denne talerstol argumentert til dels kraftig for et av disse alternativene, hvor fordelene ved den foretrukne løsning ble synliggjort i forhold til den aktuelle forsvarsgren alene. Etter min oppfatning er det også forbundet ulemper ved denne løsning, ikke minst for Forsvaret som helhet. Min oppgave er å vurdere hva som tjener Forsvaret best, både på kort og lang sikt. I en slik betraktning finnes det ingen enkle, og direkte ”iøynefallende” løsninger som ligger klart i dagen. Jeg har noe vanskelig for å se at det kun er svart-hvitt bilder i denne sammenheng.

Den måten som Forsvarets ledelse er organisert på i dag, har forankring i politiske beslutninger gjennom de siste 30 år, og er en konsekvens av behovet for å styrke den strategiske ledelse av Forsvaret helhetlig og samlet. Det er også en erkjennelse av behovet for å slanke og effektivisere hele organisasjonen gjennom å blant annet å fjerne dobbeltarbeid, og ikke minst et absolutt nødvendig økonomisk fokus. Når FO nå skal slankes med ytterligere 3-400 personer, blir det enda viktigere å lede Forsvaret på en enklere måte, slik at Forsvarets samlede oppgaver løses mest mulig effektivt. Det etterlyses helhetlig sjefsansvar med henvisning til det etablerte konsept for styring i Forsvaret.

Jeg er enig i styringskonseptets prinsipper om at ansvar skal klarlegges og at ansvar og myndighet skal følges ad. Dog betyr ikke dette at vi tilbake til at alle sjefer skal eie alle ressurser selv for å kunne løse de oppdrag den enkelte gis. Det vi imidlertid bli mye bedre til, er å klarlegge hvilket ansvar enhver sjef på ethvert nivå har, og hvilken myndighet som følger med for å kunne løse oppdragene.

På det administrative området er det viktig å se oppgavene i en forsvarsmessig helhet. Når størrelsen på fredsorganisasjonen, så vel som den operative strukturen reduseres, samtidig som de administrative systemene forbedres, blir det stadig mindre hensiktsmessig å holde seg med parallelle ressurskrevende byråkratier.

På det operative området har utviklingen i nesten alle lands forsvar gått fra at forsvarsgrenene løser sine oppgaver hver for seg, til en stadig tettere integrering. Grensene mellom forsvarsgrenene blir mindre skarpe. Overgangen fra et plattformbasert forsvar til det som kalles nettverksentrisk krigføring, dvs at enheter fra land-, luft- og sjøstridskrefter knyttes sammen ved avanserte kommunikasjons- og informasjonsløsninger fører til behov for et enda tettere samspill mellom forsvarsgrenene.

Etter min oppfatning er det absolutt nødvendig å se på hvilken organisatorisk effekt vi kan og må ta ut av den teknologiske utvikling, basert nettopp på nettverkssentrisk krigføring.

Etter min oppfatning er nettopp det militære tenkesett preget av en viss konservatisme, lukket som det pr system er. Lar vi egentlig tenkerne, de innovative nyskaperne få utfolde seg nok? Vi lar dem ofte få boltre seg innen rammen av Forskning og Utvikling, men tar sjelden konsekvensene av deres resultater på alvor.

Nettverkssentrisk krigføring vil kunne føre til store og kanskje dramatiske konsekvenser for troppeanvendelse, og måten disse organiseres og ledes på; en flat organisasjonsstruktur; langt færre ledelsesnivåer; korte beslutningslinjer; delegert ansvar, enklere rapportering; sentraliserte beslutninger og en meget desentral utførelse.

Oppgavene må løses i fellesskap, og denne ”joint”-heten griper stadig lenger ned i forsvarsgrenene. Det er i dette samspillet at det skapes synergier som gjør det mulig å få større effekt ut av styrkene når de virker sammen, enn når de opererer hver for seg.

For å klare dette, er det viktig at forsvarsgrenene, som leverer den operative evnen, utvikler seg slik at de gjensidig forsterker hverandre, både når det gjelder struktur, doktriner, taktikk, – og, faktisk også kultur. Det er gjennom forståelse av helheten, og gjensidig respekt for hverandres utfordringer at vi skaper den grobunnen som er nødvendig.

Det er derfor ikke innlysende at det eneste saliggjørende er å gjøre forsvarsgrenene mer selvstendige med sitt eget helhetlige ansvar. Det er sikkert økonomisk gunstig å dele store, private konserner i mindre ganske selvstendige divisjoner, slik at de kan styre innsatsfaktorene opp mot de økonomiske realitetene som råder i markedet. Da er det viktig samtidig å innse at de samme markedsprinsippene ikke direkte kan anvendes på Forsvaret, som ikke på samme måte kan la seg styre av det kundene er mest opptatt av, – akkurat i dag.

Det som skjer videre nå, er at det utredes flere alternativer for den øverste ledelsen. FSJ og FMIN vil naturligvis gi sine faglige anbefalinger, men i siste instans er det Stortinget som skal ta stilling til dette. En forutsetning for alle alternativene, er at de innebærer dramatiske reduksjoner i personelloppsetningen. Det er etter mitt syn illusorisk å tro at dette kan gjøres uten (negative) konsekvenser. Derfor er det helt vesentlig at vi evner å beskrive konsekvensene på best mulig måte, og ikke binder oss til enkelte løsninger nå. Det er viktig at dette spørsmålet kan avklares fullt ut av forsvarsledelsen internt og bringes frem for den sittende statsråd og hennes rådgivere, før dette bringes ut i en offentlig debatt i en stortingsbehandling, som jeg regner med vil finne sted på vårparten 2002.

Veien videre

Stortingsvedtaket var som nevnt en viktig milepæl for Forsvaret. Vedtaket er allikevel ikke noe mål i seg selv, men et skritt på veien. Fremdeles har vi ikke tatt ut hele effektiviseringspotensialet i vårt produksjonsapparat. Den politiske behandlingen av krigsstrukturen resulterte i en struktur som kan vise seg å være så stor at faren for fortsatt ubalanse er betydelig. Strukturen inneholder også etter mitt syn elementer som rent konseptuelt ikke samsvarer med de forsvarsutfordringene vi står overfor.

Vi må derfor slå fast vi ikke maktet å skape tilstrekkelig forståelse for hvordan rammefaktorene sikkerhetspolitikk, militær strategi, teknologi, økonomi og den øvrige samfunnsutvikling gjensidig forsterker hverandre og fører til et mindre, mer kapitalintensivt forsvar.

Når vi i disse dager fortsetter det langsiktige planleggingsarbeidet, er det etter mitt syn viktig at vi gjør dette i en integrert prosess med den politiske ledelse; og at vi i større grad enn tidligere tar inn over oss at de reelle beslutningene fattes i Stortinget, av beslutningstakere som søker informasjon også fra andre kanaler enn de rent formelle. Vi må altså skape en større forståelse blant de mange som er opptatt av Forsvaret. Dette innebærer en utfordring i måten vi kommuniserer vårt arbeid på, og det innebærer klart et behov for en bred diskusjon om sikkerhets- og forsvarspolitiske forhold som vi til nå ikke har hatt. Det er nødvendig for å skape en plattform for hvilke oppgaver Forsvaret, som det fremste sikkerhetspolitiske verktøy våre politikere har, skal løse ved siden av de rent diplomatiske i en meget hastig og omskiftelig verden. Fra disse oppgavene vil vi så måtte gjennomgå kapasitetene, for å finne hvilke vi trenger til oppgaveløsningen, for deretter å kunne diskutere strukturelementer og organisasjon.

En slik tilnærming krever en kontinuerlig debatt og et kontinuerlig langtidsplanarbeid, hvor alle aktører har sin rolle. Til nå kan man se vårt langtidsplanarbeid som en funksjon av et behov for innspill til et nytt langtidsdokument for Forsvarets virksomhet – hvert fjerde år. Vi har derfor gjennomført en Forsvarsstudie som et godt norsk skippertak – med klimaks hvert fjerde år. I fremtiden vil vi måtte arbeide på et kontinuerlig høyt nivå til enhver tid, og kun tappe av til de dokumenter som fremlegges for de politiske beslutningstakere. Tidshorisonten for langtidsplanleggingen har krympet betraktelig, drevet frem av hurtige endringer i rammebetingelsene for samfunnet og for Forsvaret som en funksjon av dette igjen, med teknologisk utvikling, informasjonsflyt, krav til beslutningshastighet som noen av stikkordene.

Grensene mellom oppgaver for de mange etater og organer i et moderne, demokratisk og derav sårbart samfunn, gråtoner grensene mellom Forsvaret som et militært maktapparat og eksempelvis politiets oppgaver. Det militære forsvars dilemma kan bli å bevege seg i denne gråsonen og samtidig opprettholde en profesjonell god nok militær kapasitet for kamp i et reellt stridsmiljø.

Til dette trenges en fagmilitær kompetanse med høy kvalitet og integritet. Det er en stor og viktig oppgave å sørge for at denne kompetansen blir beholdt, og videreutviklet gjennom den meget krevende omstilling vi har startet på.

Den utfordring jeg ser som den største er nettopp denne i det som for de fleste kan fortone seg som en kontinuerlig bevegelse i alle plan samtidig.

Jeg vet at det finnes mange, svært mange offiserer og sivilt tilsatte som ser Forsvarets omstilling og behov for modernisering som absolutt nødvendig for å skape det Forsvaret de ønsker å tjenestegjøre i. Veien dit kan fortone seg lang, og særdeles kronglete, men de aller fleste vet hvordan vi skal nå målet, og vet at vi er i gang.

Vi har lagt planen i Forsvarssjefens gjennomføringsdirektiv som tar sitt utgangspunkt i Forsvarsministerens Iverksettingsbrev som igjen er et resultat av Stortingets vedtak 13 og 14 juni i år. Vi har satt meget stramme tidsrammer for omstillingen. Vi skal redusere vår personellstyrke med minst 5000 årsverk. Vi skal konsentrere Forsvarets virksomhet til færre steder. Vi skal legge ned Forsvarets overkommando, og etablere en liten Forsvarsstab samlokalisert med Forsvarsdepartementet. Den nye kommandostrukturen skal etableres som forutsatt av Stortinget.

Vi skal etablere en ny og moderne krigsstruktur som krever gjennomføring av mange og svært kompliserte totalprosjekter. Samtidig skal vi ta inn over oss den verden vi lever i etter 11 september, og ikke minst løse de oppgaver vi til enhver tid er satt til; suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse, internasjonale engasjementer for FN og internasjonale operasjoner i alliert sammenheng, utdanne, trene og øve for militære operasjoner i et tungt stridsmiljø.

Utfordringene er mange:

  • Vi trenger forutsigbarhet i de økonomiske rammene. Det er mitt håp at vi skal få det gjennom de neste 4 år
  • Vi trenger modernisering på mange plan
  • Fleksibilitet, reaksjonsevne, mobilitet, utholdenhet
  • Ta ut effekt av den teknologiske utvikling gjennom organisatoriske innsparinger
  • Troverdighet gjennom å levere det vi skal, når vi skal, på rett sted til rett tid
  • Få mer ut av pengene i form av effekt i den spisse ende
  • Videreutvikle vår evne til effektiv og troverdig langtidsplanlegging hvor en reell forsvarsdebatt kan føres med bred tilslutning.

Gjennomføringsevnen har vært for dårlig gjennom 90-årene. Det konkluderer våre politiske myndigheter med i Stortingsproposisjon 45 og Stortingsbehandlingen av denne. Vi har også hatt en kultur i Forsvaret hvor debatten starter først når beslutningen er truffet. Dette må endres, samtidig som åpenhet i det som fører frem til beslutningene må fokuseres. For å oppnå dette må vi ha et samlet personellkorps til å stå sammen om utfordringen og løsning av oppgavene. Det må starte på toppen. En forsvarsledelse med fokus på helhet som står samlet om løsningen av Forsvarets oppgaver, er en forutsetning for å lykkes. Jeg har stor tro på at vi får det til denne gang og derigjennom skape et tidsmessig forsvar for nasjonal og internasjonalt engasjement.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
22. oktober 2001

SJØFORSVARET I OMSTILLINGENS TEGN
ved

Kontreadmiral Kjell-Birger Olsen
Generalinspektør for Sjøforsvaret

Innledning

Det er nå 41 dager siden terrorangrepet på USA! En hel verden i sjokk fikk overført TV-bildene av angrepet rett hjem i stua. For majoriteten av verdens befolkning var dette en umenneskelig handling som resulterte i at over 6000 uskyldige ble drept, mens enkelte fanatikere feiret resultatet. Brått var dermed freden i den vestlige verden brutt og USA hadde, for første gang på over 100 år, krigshandlinger på eget territorium. Den etterfølgende effekten av angrepet, samt ringvirkningene i vår del av verden viste hvor sårbart et moderne og demokratisk samfunn er for angrep eller trusler.

 

USA fikk stor sympati og en historisk støtte av både alliansepartnere og tidligere motstandere til å gjengjelde angrepene til også å bruke militære styrker i bekjempingen av terrorisme. Den nye alliansene som har blitt bygd opp, viser hvor raskt nye konstellasjoner kan oppstå. Terrorangrepene har også ført til at NATO, for første gang i historien, definerer angrepet til å komme under Atlanterhavspaktens artikkel V.

 

Midt i denne verdenssituasjonen er Forsvaret, som er Norges viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel, i en dyp og vedvarende strukturell krise. Det er to grunnleggende ubalanser som preger situasjonen; Forsvarets størrelse står ikke i forhold til de ressurser det blir tilført, og Forsvarets innretting er ikke egnet til å løse framtidens oppgaver (St.prop.nr.45).

 

Når det gjelder Forsvarsbudsjettet, er jeg optimist. Signalene fra Samarbeidsregjeringen er entydige når den erklærer at den vil sørge for at den forsvarsstruktur som Stortinget vedtok 13. juni, blir finansiert. Bak Stortingets vedtak den 13. juni stod dessuten et nær samlet storting. Jeg ser ingen grunn til å mistro våre folkevalgte på at de vil stå bak den beslutning som de har fattet. Det er min oppfatning at det nå er både politisk vilje og evne til å følge opp vedtakene om Forsvarets framtidige oppgaver og struktur.

 

Jeg synes derfor heller ikke det er grunn til å henge med hodet for Forsvarets ansatte. Tvert om er de politiske signalene så klare at det er på tide at vi skuer ut over dagens omstillingshorisont. Vi skal rette blikket over horisonten – mot det forsvar vi som fagfolk skal drive –det forsvar som også er det sikkerthetspolitiske verktøy Stortinget har bestemt vi skal være.

 

Jeg skal i dette foredraget fokusere på langtidsproposisjonen og den struktur Stortinget besluttet, samt at jeg vil komme med mine betraktninger rundt de utfordringene vi står overfor i tiden framover. 7

 

Sikkerhetspolitiske utviklingstrekk

Det er lagt ned et solid og grundig arbeid i forbindelse med Langtidsproposisjonen, Omleggingen av Forsvaret i perioden 2002-2005. Den ble som kjent skrevet før terrorangrepet på USA, men beskrev det nye risiko- og trusselbildet på en treffende og god måte.

Den forutså bl.a. at sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt vil kunne ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet og at Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Det viser bare, og det er viktig å være klar over, at de potensielle truslene ikke er borte, men flere og mer uoversiktlige. Dagens internasjonale situasjon har ført til at flere mennesker forstår hvor sårbart et moderne samfunn er og hvilke katastrofale konsekvenser som kan bli realitet dersom en eller flere av de potensielle truslene blir realisert, spesielt dersom noen tar i bruk masseødeleggelsesvåpen.

Fortsatt er betydelige fiske, olje- og gassressurser på kontinentalsokkelen og tilstøtende havområder av stor strategisk viktighet både Norge og for mange andre stater. Videre er Norges geografiske beliggenhet i en transatlantisk sammenheng av strategisk betydning.

I de senere årene har det også vist seg at økonomiske problemer innenfor en sektor eller del av verden også kan gi alvorlige ringvirkninger for andre sektorer og deler av verden. Norge er, som et rikt oljeland, også blitt storeksportør av kapital til de internasjonale finansmarkedene. Den gjensidige avhengigheten mellom nasjoner og organisasjoner gjør derfor moderne samfunn mer sårbare overfor økonomiske svingninger.

Norge er omgitt av de tre maktpolitiske tyngdepunktene USA, EU og Russland. Det er ikke utenkelig at Norge som ressursforvalter kan komme i interessekonflikt med en eller flere av disse hovedaktørenes pga knapphet på ressurser. Dersom disse 3 maktene skulle komme i konflikt, vil Norge kunne bli et rent objekt for deres politikk og strategi dersom vi ikke har en selvstendig militær evne.
Forsvaret skal derfor bidra til å aktivt ivareta de overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:

  • være i stand til å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling
  • ivareta norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press
  • å ivareta norsk suverenitet.

 

Stortingsproposisjon nr 1 (2001-2002) nevner 3 forhold som skal være toneangivende i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk i årene framover. Forsvaret skal:

  • ha selvstendig kapasitet og evne til å håndtere episoder og mindre konflikter i Norge og Norges nærområder,
  • under større sikkerhetspolitiske kriser kunne operere sammen med allierte forsterkningsstyrker
  • fortsatt kunne inngå i kollektivt forsvar av norsk territorium og norske interesser.

 

Dette betyr at Forsvaret skal være et sikkerhetspolitisk verktøy som skal kunne brukes i fred, krise og krig både nasjonalt og internasjonalt. Et moderne og fleksibelt Sjøforsvar blir derfor et viktig redskap for å løse de maritime oppgavene.

 

Hvilke krav til operativ evne fører dette til?

Norge må disponere militære enheter som kan løse følgende oppgaver:

  • militær tilstedeværelse i prioriterte områder. Forsvaret må ha en evne til tilstedeværelse i våre nordområder for å forebygge ustabilitet og konflikter.
  • suverenitetshevdelse som i krise og krig innebærer en evne til å hindre en motstander i å få adgang til norsk territorium, samt evne til å håndtere større og mindre episoder i territorialfarvannet.
  • myndighetsutøvelse i våre nærområder ifm ressurskontroll. Kystvakten har fått utvidede oppgaver knyttet til sjøgrenseoppsyn gjennom Schengen-avtalen
  • etterretning og overvåking av norske interesseområder. Effektiv og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige ressurser til å overvåke aktiviteten i våre enorme sjøområder og være tilstede på kort varsel med egnet personell og materiell.
  • krisehåndtering i norske områder. Forsvaret må ha en selvstendig evne til å forebygge og håndtere kriser av varierende omfang og karakter.

Spesielt i den lavere del av krisespekteret er det viktig å kunne håndtere disse på en god måte for å ikke miste troverdighet både i forhold til NATO-partnere og potensielle motstandere.

  • forsvar av norske områder og tilrettelegging for å møte utfordringer mot norsk sikkerhet med allierte. Vi må også ha evne til å sikre innsettingsområder for allierte styrker og å operere sammen med disse som en reell bidragsyter.
  • sikring av vitale samfunnsfunksjoner
  • internasjonalt engasjement. Gjennom deltakelse i internasjonale operasjoner viser Norge vilje til også å være en eksportør av sikkerhet gjennom NATO.

 

Forsvaret skal inneha kapasiteter som ivaretar alle disse oppgavene, samt at utfordringene Norge står overfor fordrer høyere krav til militære styrkers beredskap og treningsnivå, tilgjengelighet, mobilitet, utholdenhet og deploybarhet over større avstander, samt moderne utrustning.

 

Hva har Stortinget besluttet?

 

Operative enheter

Stortinget har besluttet at Sjøforsvarets operative ledd skal bestå av:

  • 5 ”Fridjof Nansen”-klasse fregatter.
  • 14 ”Hauk”-klasse MTBer.
  • 6 ”Skjold”-klasse MTBer.
  • 6 ”Ula”-klasse UVB’er
  • 8 ”Oksøy/Alta”-klasse mineryddere
  • 1 logistikkfartøy innfases i 2008. Inntil da ivaretas denne funksjonen av en ”Vidar”-klasse minelegger. Dette nye logistikkfartøyet vil kanskje være et styrkebidrag i de stående styrkene som av og til har behov for å ha tankbåtkapasitet i styrken.
  • 3 ”Tjeldsund”-klasse landgangsfartøyer, hvorav kun et blir seilende.
  • KV Svalbard erstatter KV Nornen. Sjøforsvaret overtar ”Svalbard” 15. desember i år.
  • Kystjegerkommandoen utenfor Harstad.
  • Minedykkerkommando, lokalisert til Haakonsvern, med en ombygget minerydder som støttefartøy eller kommandoplattform.
  • Marinejegerkommando, lokalisert til Ramsund
  • 15 stasjonære KA-anlegg som langtidslagres
  • Sjøminer skal vi fortsatt ha. De gamle ”merke 6 antenneminene” vi har i dag skal erstattes etter noen år med nye moderne miner.
  • I tillegg beholder vi KNM Tyr og KNM Valkyrien.

 

Løser denne strukturen oppgavene ?

Ja, etter min mening ivaretar den vår nasjonale sikkerhet og våre internasjonale forpliktelser på en god måte, spesielt fordi strukturen vil gi økt fleksibilitet, operativ tilgjengelighet og reaksjonsevne. Langtidsproposisjonen tegnet et veldig nyansert og riktig risiko- og trusselbilde, men det tilsa at Sjøforsvaret måtte være i stand til å gjøre mye mer enn den strukturen som først ble foreslått. Etter min mening ville den anbefalte strukturen medført en sterk redusert evne for Sjøforsvaret til å kunne løse sine oppgaver. Slik jeg oppfatter det følte også politikerne at det var en logisk brist mellom trusselbildet som var laget i langtidsproposisjonen og den struktur som ble anbefalt uten MTBer. Disse fartøyenes fleksibilitet, rekkevidde og hurtighet vil gi Sjøforsvaret en betydelig forbedring av den operative evnen slik hovedmålsettingen med omstillingen er. Fartøyene vil også kunne benyttes i fred, krise og krig, samt at fartøyene vil kunne bli en viktig kapasitet for NATO for strid i kystnære farvann, hvor det norske MTB-våpenet har betydelig kompetanse. Det er klart at den strukturen som er besluttet gjør at Sjøforsvaret er i mye bedre stand til å løse oppgavene enn om vi ville vært uten MTBer, og da spesielt uten ”Skjold”-klassen.

 

Omstillingen av Sjøforsvaret

Sjøforsvaret har over mange år fokusert på å prioritere den spisse ende og redusere den regionale organisasjonen. Sjøforsvaret har lenge vist omstillingsevne og –vilje og alle de forslagene Sjøforsvaret hadde, ble videreført i det store omstillingsprosjektet, ARGUS, sitt navn. Sjøforsvaret reduserte først den regionale landorganisasjonen til 3 sjøforsvarsdistrikter og 7 orlogsstasjoner. Nå er vi i ferd med å redusere ytterligere ved å legge ned alle sjøforsvarsdistriktene og redusere antall orlogsstasjoner til to.

Vi har gjort denne omstillingen, fordi vi vet at det er tilstedeværelse av fartøyer som betyr mest for vår evne til å støtte nasjonens sikkerhetspolitiske mål. Baser og sjøforsvarsdistrikter har vært viktige, men vi er nødt til å prioritere knallhardt for å komme oss ut av den dype krisen vi er i.

 

Prioriteringen har ført til at Stortinget har besluttet følgende utdannings-, base- og stabsstruktur:

  • Sjøforsvarsstaben inntil GIenes plassering er avgjort
  • Kysteskadren på Haakonsvern
  • Kystvakten med baser på Haakonsvern og Sortland
  • Befalsskolen for Sjøforsvaret i Horten
  • Sjøkrigsskolen i Bergen
  • Skolesenteret KNM Tordenskjold på Haakonsvern
  • Sjøforsvarets rekruttskole, KNM HH, i Stavanger
  • Kystjegerkommandoen i Harstad
  • Marinemusikken i Horten.

 

Det er denne strukturen omstillingen i Sjøforsvaret nå tar sikte på å komme inn i så snart som mulig, fordi det haster. Usikkerheten er stor og vi står derfor overfor ekstra mange utfordringer. Disse utfordringene skal vi derimot klare, fordi vi ser et moderne og tidsriktig Sjøforsvar som vil gi Norge den beskyttelse og stolthet vi trenger.

 

 

Utfordringer

 

Økonomiske tildelinger i tiden framover

Dersom Forsvaret skal kunne bli det sikkerhetspolitiske verktøyet Norge trenger og samtidig kunne gjennomføre omstillingen, forutsettes det selvfølgelig at det gis økonomiske midler til både investering og drift. Som kjent ble det ikke noe forsvarspolitisk forlik i sommer når det gjaldt de økonomiske rammene knyttet til langtidsproposisjonen. Ekstra stor spenning er derfor knyttet til neste års statsbudsjett. Foreløpig ser det dramatisk ut og indikerer en manglende politisk vilje til å følge opp vedtatte struktur med økonomiske midler. Det er derfor fortsatt usikkerhet knyttet til den fremtidige strukturen, og målsettingen med nettopp langtidsproposisjonen var å legge til rette for en rask og effektiv omlegging av Forsvaret i perioden.

 

Personell

Personell til bemanning av den nye strukturen er en reell problemstilling som jeg tar seriøst. Men jeg mener definitivt at vi skal klare å bygge opp våre operative enheter med riktig og høy kompetanse dersom alle krefter i Sjøforsvaret jobber i samme retning. Vi har behov for ca 40 flere befal på MTBene og en økning på ca 130 befal på de fem nye fregattene. Det betyr at vi har en økning på ca 170 befal innen 2010. Det er også en økning på matroser som kommer i tillegg. Det innebærer en økning de neste ti årene med ca 20 hver år. Halvparten av disse kan vi ta ved regulær krigskoleutdanning, og den andre halvparten ved å øke antall kontrakter. Dette klarer vi!

 

Det som er vel så bekymringsfullt, er at vi har kommet i en situasjon der veldig mange kompetente personer har sluttet i Sjøforsvaret, både ved at personell med viktig kompetanse har fått avgangsstimulerende tiltak og at noen ble lei av kontinuerlig omorganiseringer. Det beklager jeg, fordi jeg helst kunne tenkt meg å beholde den kompetansen de besitter.

Det jeg imidlertid kan gjøre, er å appellere til alle Sjøforsvarets ansatte om å være med å bidra til å bygge opp det nye, spennende Sjøforsvaret.

 

Pga omstilling og beredskap er belastningen på den enkelte ansatte svært høy. Ansatte i Forsvaret er ærekjære og bidrar med det man kan i beredskapssituasjon og omstilling. Og vi er jo, vil jeg påstå, på bristepunktet ift hva personellet kan makte over lengre tid. Alle er så delaktige i så mange aktiviteter at det er en utfordring for sjefer på alle nivåer å være i tett dialog med våre ansatte og holde moralen oppe. Det er nå en hovedutfordring for oss å forhindre at flere med viktig kompetanse slutter.

 

Organisering

Vi er midt inne i en større prosess for omorganisering av Forsvarets øverste ledelse. Jeg er helt enig i at Forsvarets øverste ledelse må gjennomgå en dramatisk omstrukturering og nedbemanning for å kunne tilføre mer ressurser til de operative enhetene. Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando skal derfor samordnes til én Forsvarsstab med maksimalt 800 personer. Til sammenligning var FO, uten sikkerhetsstaben, 1367 personer i september -00. FO er allerede redusert med ca 185 ansatte, men vi skal altså ned til samlet 800 hvorav FDs andel er ca 200. Det er altså en betydelig nedgang i forhold til det som er i dag. Her er det tøffe tak!

 

Organiseringen av Forsvarets ”nye” ledelsesapparat reiser en rekke prinsipielle og praktiske spørsmål. For meg er det viktigste at man kommer fram til en organisasjon og en måte å styre på som er mest mulig hensiktsmessig. Jeg ønsker å bli trodd på at for meg personlig ligger det ikke noen prestisje i dette, men at det overordnede mål må være å innrette styring og ledelse av Forsvaret slik det gavner Forsvaret som helhet og ikke sær- eller sektorinteresser. Det bør heller ikke være noen tvil om at de ting som best kan gjøres i fellesskap, bør organiseres slik at de utføres så rasjonelt som mulig og med minst mulig total ressursinnsats. Jeg tenker spesielt på infrastruktur, støttefunksjoner og felles systemer. På den annen side må ikke fellesløsninger gå utover individuell styrke og de komparative fortrinn som ligger i de forskjellige deler av organisasjonen og heller ikke skape uklare ansvars- og myndighetsforhold. Virksomheten i Forsvaret er mangeartet og som i idretten er det summen av individuelle ferdigheter, organisering, ledelse og fokus på felles målsetninger som avgjør om et lag har suksess eller ikke. Kulturell identitet er viktig i denne sammenhengen og må ses på som noe som kan brukes positivt for å nå felles mål.

 

Skal vi få dette til, må ansvar og myndighet klargjøres og plasseres i organisasjonen slik at det ikke er den minste tvil om hvem som har ansvar og myndighet på det enkelte nivå. Det er uklarhet rundt dette som har vært et hovedproblem for Forsvaret og som ikke minst har redusert den gjennomføringskraft som er nødvendig for å virkeliggjøre beslutninger og vedtak.

 

For meg er det helt klart at Forsvaret må ha en sterk strategisk ledelse hvis hovedoppgaver er å angi retningen vi skal gå i. Det strategiske nivåets hovedoppgaver er å omgjøre politiske vedtak til praktisk handling, legge premisser og rammebetingelser for virksomheten og foreta overordnede prioriteringer og derigjennom tverrprioriteringer i den militære organisasjon. Like klart er det imidlertid også at dette nivået ikke skal være utøvende og opptatt av detaljer i gjennomføringen av virksomheten. Delegering er et nøkkelord i denne sammenheng.

 

Det er erkjent, og det er også bakgrunnen for den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i, at Forsvarets øverste ledelsesapparat ikke har vært funksjonelt. Først og fremst fordi ansvar og myndighetsforhold har vært uklare og fordi det har vært for mange nivåer hvor ansvar og myndighet ikke har vært sammenfallende. Det er mitt håp at vi nå kan klare å rydde opp i dette og etablere en funksjonell organisasjon.

 

Jeg er selvfølgelig opptatt av GIenes plassering og funksjoner i dette bildet. Organisasjonskartet viser GISs rolle og plassering slik organisasjonen er i dag.

Forskjellen fra den tidligere organisasjonen er at en rekke fagstaber har falt bort og man har fått en ny fellesstab. Det som ikke vises på plansjen er at GIene allerede har mistet en del av sin funksjoner, da både forvaltningen av personell og disiplinærmyndigheten har blitt fjernet. Dette reiser det prinsipielle spørsmål om hvor ansvar og myndighet skal ligge i organisasjonen, hvordan skal dette delegeres og hvilken styringsform og filosofi skal legges til grunn.

 

Generalinspektørenes rolle i Forsvarsstaben

For alle praktiske formål har GIene vært å betrakte som grensjefer, dog med en rekke begrensninger som har fulgt av den forrige organisasjonen. Det har derfor over lang tid vært et uttalt ønske fra GIene å få en formalisering og klargjøring av ansvar og myndighet samt et klarere helhetlig ansvar. Jeg er bekymret for at trenden i steden fortsetter med å fjerne myndighet og ansvar fra GIene. Jeg mener at GIene må få et helhetlig ansvar for styrkeproduksjon, og jeg mener det er unaturlig å skille mellom operativ drift og styrkeproduksjon. Dette unaturlige skillet gir etter mitt syn uklare kommando- og ansvarslinjer. Dette forholdet har man nå mulighet til å rette opp i den omorganiseringsprosessen som vi nå er inne i.

 

Admiral Tamber skal ha sagt : ” Gutta trenger en sjef”. Jeg tror at denne enkle formuleringen uttrykker kjernen i problemstillingen.

 

Det vurderes nå fire alternativer for hvordan Forsvarets ledelse kan organiseres:

 

Alternativ 1 – Rendyrket GI modell

Dvs at ansvaret for personell og strukturplanlegging gis tilbake til GIene, og Fellesstaben kun blir en stab på 15 -20 mennesker. Det betyr at vi må reversere alle de beslutningene vi har gjort ila det siste halvannet år.

 

Alternativ 2 – «GIene i huset”

Modellen ”GIene i huset” innebærer at vi beholder GIene, med eller uten stab, enten integrert i Forsvarsstaben eller i en mer selvstendig linje. Forsvaret vil i denne modellen enten styres gjennom Giene, eller styres direkte ned i organisasjonen utenom GIen. Modellen innebærer en ”ostehøvling” av dagens organisasjon.

 

Alternativ 3 – Svensk modell

Dette er en svensk modell som har litt til felles med alternativ 2. Dette innebærer en stor fellesstab som styrer direkte på de enkelte enheter i en eller annen form. Det vil ikke være noen GIer eller grenstaber i den rollen de har i dag. Modellen har en fremste talsmann for forsvarsgrenen som kan være kommandørene eller høyeste offiser lokalisert til de respektive utdannings- og kompetansesenter (UKS).

 

Alternativ 4 – Dansk modell

Dette alternativet er en dansk modell hvor kommandørene gis et mer helhetlig ansvar, både for operativ virksomhet og styrkeproduksjon. Han kan lokaliseres her i Oslo, i fellesoperativt hovedkvarter eller på Haakonsvern med ansvar for både styrkeproduksjon og operativ virksomhet. Danskene ble etter hvert som de fikk erfaring med strukturen veldig begeistret, og de har fått en styringsmodell som virker veldig bra.

 

Jeg synes alternativ 1, den rene GI-modellen, og alternativ 4, den danske modellen, er de mest aktuelle. Den rene GI-modellen gjør i alle fall at det blir én styrkeprodusent som har all makt og myndighet til å drive styrkeproduksjon. Danskemodellen, som jeg synes er best, bryter med det prinsippet om å skulle styre på de tre linjene; operativ myndighet, styrkeproduksjon og logistikk. Jeg har vært både operativ sjef som sjøkommandør og styrkeprodusent som GIS og for Sjøforsvaret sin del går styrkeproduksjon og operativ myndighet hånd i hanske. Det er unaturlig å skille de! Det samme mener jeg er tilfellet også for Luftforsvaret og Hæren.

 

De fire modellene skal utredes og det går rykende fort. Jeg regner med at Forsvarssjefen ved årsskiftet vil legge fram et forslag for departementet, slik at den kan vurderes politisk før saken legges frem for Stortinget i mars 2002. Planen er at dette skal være utført innen utgangen av år 2002. Så det er tøffe tak, det går fort i svingene og resultatet kan komme til å bety veldig mye for Forsvaret i årene som kommer.

 

Sjøforsvarets øvrige organisasjon

SFK vil fra nyttår være en del av Forsvarets logistikkorganisasjonen (FLO) som FLO/SJØ – Haakonsvern.

Kysteskadren er en sammenslåing av det som tidligere var Marinen og Kystartilleriet. Kystvakten, KNM HH og KNM T er det ingen store endringer for. Sjef Sjøkrigsskolen får Befalsskolen for Sjøforsvaret underlagt.

 

Kysteskadren (KE) består av følgende:

  • Overflateflotilje med fregatter
  • Undervannsbåtflotilje
  • Minekrigsflotilje med minejakt (Oksøy-klassen), minesveipere (Alta-klassen), minelegger, minedykkerkommandoen, langangsfartøyer og stasjonære KA-anlegg.
  • Kyststridsflotilje med Hauk-klasse MTBer, Kystjegerkommandoen, lette missilbatterier og Marinejegerkommandoen.
  • Norwegian Task Group (NoTG)

Når KNM Skjold blir innfaset bør den etter min mening plasseres under overflateflotiljen. Det vil føre til en splittelse av MTB-miljøet noe jeg vet veldig mange er uenig i, men det er en intern diskusjon som vi kan ta etter hvert. NoTG, er et taktisk ledelseselement som består av en kjernestab på 7 offiserer og som er tilknyttet sjef Kysteskadren. Denne staben driver planlegging i samarbeid med operativ myndighet. Under øvelser og i virkelige situasjoner går NoTG om bord og blir forsterket, først og fremst av personell fra vårt maritimt kompetansesenter, KNM Tordenskjold. Sjef KE (SJKE) har med andre ord fått en operativ hatt, fordi han også er sjef for NoTG, som er underlagt KOMSJØSØR. Dette er en litt mystisk konstellasjon da jeg som GIS ikke har noen operativ myndighet, mens han som er underlagt meg har det. Men det er vel slik vi er flinke til – å lage mystiske konstellasjoner.

 

Stasjonering av MTBer

Det har vært mye fram og tilbake når det gjelder stasjoneringen av MTBer. Da det ikke var foreslått noen MTBer i Langtidsproposisjonen(LTP) i det hele tatt, ble det også besluttet at det ikke skulle være fast stasjonerte enheter på Olavsvern. Dette var antagelig fornuftig under forutsetning av at vi ikke skulle ha MTBene, men denne forutsetningen har jo endret seg. For meg er det soleklart at fast stasjonering av MTBene i Nord-Norge er den eneste måte å skape tilgjengelighet, tilstedeværelse og evne til å reagere på.

 

Det er helt klart et operativt behov for å ha MTBer i Nord-Norge, og det eneste stedet MTBer kan stasjoneres er på Olavsvern, fordi basen er spesialbygget nettopp for dette formålet. Dersom man velger å se Ramsund og Olavsvern under ett, kan man heller redusere bemanningen i Ramsund, fordi å øke personellrammen utover grunnforutsetningene vil nok være svært vanskelig.

 

Det er altså besluttet å videreføre MTBene, men det er usikkerhet knyttet til hvor mange fartøyer og hvor lenge ”Hauk”-klassen kan seile. Det er flere formuleringer i Stortingsproposisjonen som kunne vært mer presis om oppgradering og drift av ”Hauk”-klassen. Uklarheter i vedtatte struktur skaper ekstra usikkerhet i organisasjonen fordi konsekvensene ifm planlegging er store. Skal 8 eller 14 fartøyer oppgraderes? Skal ”Hauk”-klassen seile fram til 2015, eller er det bare til ”Skjold”-klassen er innfaset? Dersom det er det sistnevnte som er riktig, vil ”Hauk”-klassen bli utfaset i 2006/07.

 

Sjøforsvarets bidrag til Norges internasjonale engasjement

Sjøforsvaret har vært internasjonalt orientert siden den forrige verdenskrig og viser seg godt egnet til internasjonale operasjoner. I tillegg er det viktig å være klar over at Sjøforsvaret gjennomfører vårt internasjonale engasjement innenfor ordinært budsjett. Vi får ikke en krone av denne store kontoen på ca 1,3 milliarder kroner som er øremerket internasjonale operasjoner.

Fleksibiliteten til Sjøforsvarets enheter vises i den måten kommandoforholdene er i en maritim struktur. Når vi får en ordre om å seile, ja så seiler vi, og så er vi under en eller annen sjef som vet hvem vi er, hva vi har, hva vi kan og hva vi ikke kan. Og så gjør vi jobben! Det er fleksibilitet det!

 

Sjøforsvaret deltar i dag i STANAVFORLANT med KNM Narvik og i MCMFORNORTH med KNM Hinnøy. Utdanningen vil framskyndes slik at KNM Bergen vil kunne overta for KNM Narvik i januar, mens KNM Hinnøy erstattes etter planen i medio desember. I tillegg har SACLANT anmodet om en ubåt til STANAVFORLANT som er meldt inn som en av 2 ubåter til NATOs reaksjonsstyrker. Videre inngår 1 minerydder, 4 MTBer, logistikkfartøy, og spesialstyrker i Forsvarets innsatsstyrker/Sjøforsvaret (FIST/SJØ). Totalt utgjør dette omtrent 440 mann og alle enheter skal ha en reaksjonstid på mindre enn 30 dager. I tillegg utfører Sjøforsvaret mineryddingsoperasjoner i Latvia, Litauen og Estland.

 

 

Framtiden

 

Sjøforsvarets visjon

Sjøforsvarets visjon er å være et hensiktsmessig sikkerhetspolitisk verktøy for å ivareta maritime oppgaver i fred, krise og krig i nasjonal og internasjonal sammenheng.

Sjøforsvarets overordnede målsetning er å:

  • være best i verden på maritime operasjoner i kystnære farvann.
  • ha operative enheter med en troverdig stridsevne tilgjengelig for nasjonale behov og for internasjonal virksomhet i henhold til de kravene som Forsvarssjefen gir oss
  • fremstå som en attraktiv arbeidsplass som gjør at unge mennesker ønsker å komme inn i Sjøforsvaret og at de, sammen med de som er i Sjøforsvaret i dag velger å bli.

 

Eskortefartøyer

Fregattene skal være Norges høyest prioriterte sjømilitære strukturelement i perioden 2005-10. Fartøyene utrustes bl.a. med våpensystemer som NSM og Evolved Sea Sparrow Missiles, samt et organisk middelstungt helikopter av typen NH 90. Fregattene vil bli et flaggskip for kyststaten Norge både internasjonalt og i våre havområder. Vi planlegger med å ha 1 fartøy kontinuerlig i STANAVFORLANT og jeg har satt som mål at Norge skal stille en fregatt av ”Fritjof Nansen”-klasse som kommandofartøy med norsk styrkesjef til STANAVFORLANT i 2008.

 

Mineryddere

Høyt ambisjonsnivå har jeg også for vår deltagelse i den store minerydderstyrken MCMFORNORTH, hvor vi skal delta kontinuerlig, som i dag, med 1 minerydder, samt et kommandofartøy med styrkesjef på rullerende basis.

 

MTBer

”Skjold”-klassen er planlagt innført i perioden 2004-06. Fartøyene har fleksibilitet og slagkraft som sitt viktigste bidrag til vår nasjonale sikkerhet og internasjonale interesser. Fartøyet har gode sjøgående egenskaper, samtidig som den er ideell for den norske kysten. KNM Skjold har gjennom utprøvingen seilt i 8 meter høye bølger med en fart på 30 knop, samt at den hadde en transittfart til Færøyene på 48 knop.

 

Amerikanerne skal gjennomføre tester av båten frem til august neste år hvorpå vi overtar den igjen. Jeg tror terrorangrepet på USA har økt deres interesse for dette fartøyet. Interessen er ikke bare fra spesialstyrkene, men også for US Coast Guard som synes fartøyet kan være interessant.

 

 

Kystjegerkommandoen (KJK)

KJK utvikles og tilføres materiell for å kunne gjennomføre avdelingsutdannelse fra 2005. KJK skal utrustes, organiseres og trenes slik at den skal være i stand til å gjennomføre offensive og meget hurtige operasjoner mot fiendtlige styrker, samt raidlignende operasjoner i kystnære områder der behovet oppstår både nasjonalt og internasjonalt. Den skal også kunne settes inn alene eller sammen med større maritime og amfibiske styrker. Stikkord er mobilitet og fleksibilitet.

 

Ubåter

Ula-klassens potensiale skal utnyttes bedre vet at tauet antenne skal anskaffes i 2004, mens satelittsamband og Link-11 skal anskaffes innen 2005. I 2002 skal det fattes en beslutning om Viking-prosjektet skal videreføres.

 

Konklusjon

Det jeg har forsøkt å fortelle dere er at jeg mener Sjøforsvaret i framtiden vil kunne bli et moderne og tidsriktig verktøy som våre norske myndigheter og våre alliansepartnere i NATO vil ha stor nytte av. Og ansatte i Sjøforsvaret vil være stolte av. Forutsetningen er imidlertid at beslutningen om LTPens struktur opprettholdes og ikke minst at det bevilges midler slik at Forsvaret kan både investere til og drifte ny struktur. Dersom ikke vedtaket følges opp med penger vil vi måtte gå en ny runde for å prioritere strukturelementer på tvers av forsvarsgrenene. Dette kan føre til alvorlige konsekvenser for Norges sikkerhetspolitiske situasjon ved at vi mister tempoet i omstillingsprosessen og at vi ikke kommer oss ut av den meget alvorlige krisen vi er i.

 

Det at Forsvaret både er i tidenes omstilling og i beredskap, kommer til å tære på personellet. Det vil ikke være mulig over lengre tid å prioritere begge deler. En av de største utfordringene i årene framover blir å sikre at det personellet vi har i dag med kritisk kompetanse fortsetter. Riktignok skal vi ha bort noen flere, men vi må ha tilstrekkelig med personell til å gjennomføre omstillingen og at vi må klare å opprettholde og etter hvert øke kompetansen slik at vi kan drifte den nye strukturen og nå Sjøforsvarets visjon.

 

Jeg er også bekymret for en usynliggjøring av generalinspektørene, fordi mer og mer ansvar og myndighet har blitt tatt ifra GIene de siste årene. Jeg mener Forsvaret trenger synlige grensjefer og ser ikke noe problem i å samkjøre operativ myndighet og styrkeproduksjon. Tvert imot mener jeg at ansvarslinjene blir enklere.

 

Ja, det er ”skjær i sjøen”, men den eneste måten vi kan bygge det nye Forsvaret på er å holde et høyt tempo i omstillingsprosessen for så tidlig som mulig å frigjøre ressurser til å bygge opp det nye Forsvaret. I denne prosessen er det derfor viktig å bruke energi og krefter til å føre Sjøforsvaret framover i samme retning som allerede er skissert gjennom LTPen. Det er den største utfordringen for sjefer på alle nivå.

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
15. oktober 2001


ved

 

Forsvarssjef

General Sigurd Frisvold

 

OMSTILLINGEN AV FORSVARET

 

Innledning

Etter å ha mottatt iverksettingsbrevet fra Forsvarsministeren har Forsvaret hatt et usedvanlig trykk og momentum i omstillingen. Vår visjon er ”et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement”.

Omstillingen, som er en nødvendighet under tidspress, er vår høyest prioriterte oppgave og er todelt:

  • en økonomisk drevet reduksjon av volumet
  • en sikkerhetspolitisk endring og modernisering av Forsvarets innhold.

Det er min vurdering at det nok er den siste – en modernisering av forsvaret – som er den mest nødvendige og krevende delen. NATO’s oppfølging av hendelsene 11 september viser også med all ønskelig tydelighet hvor grunnleggende og styrende artikkel 5 forpliktelsene og utviklingen innen NATO vil være for medlemslandene. La meg derfor starte med å beskrive den omfattende omstillingsprosessen som allerede er i gang.

 

NATO

NATO er nå i full prosess med å implementere de militære utfordringer som det strategiske konsept som ble vedtatt våren 1999 på toppmøtet i Washington D.C, medfører. Konseptet peker på at et tradisjonelt invasjonsforsvar alene ikke lenger er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov. Videre knyttes ”morgendagens” trusler til etniske og religiøse motsetninger, nød og sosial uro samt globale trusler som masseødeleggelsesvåpen og terrorisme. Etter terrorangrepene i USA påvirkes nok NATO ytterligere for å møte de trusler som det nye strategiske konseptet beskriver, en utvikling som også vi er en del av. Moderniseringen av militære kapasiteter for å møte flere av de trusler det utvidede sikkerhetsbegrepet og endrede nasjonale sikkerhetsbehov innebærer, ble grundig behandlet i FS 2000. Konklusjonen var at Forsvaret må utvikle moderne militære kapasiteter som kan dekke et bredere spektrum av oppgaver med fokus på kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne og reaksjonsevne. Som generelt prinsipp ble lagt til grunn at kvalitet skal ha prioritet foran kvantitet og at et høyt ambisjonsnivå på få områder skal ha prioritet foran et lavt ambisjonsnivå på mange områder.
Defence Capabilities Initiative (DCI), som er den fagmilitære prosess for å oppnå de målene som det strategiske konseptet forutsetter, fokuserer på NATO’s evne til samvirke (interoperabilitet), og identifiserer fem kjernekapasiteter:

 

  • Evne til deployering og mobilitet
  • Utholdenhet og logistikk
  • Effektivt engasjement i strid
  • Overlevelsesevne og infrastruktur
  • Konsultasjon, kommando og kontroll

 

Til sammen teller listen 58 tiltak innenfor disse områdene. For en mindre nasjon som Norge er det svært krevende å imøtekomme alle disse og alliansen oppfordrer nasjonene til samarbeid. Flernasjonale løsninger må derfor i økende grad søkes etablert. Som det heter i St.prp. 45: ”I mange sammenhenger vil flernasjonalt samarbeid være eneste mulighet til å få tilgang til disse kapasiteter”.

Jeg vil understreke at hensikten med flernasjonalt samarbeid ”force pooling” nettopp er å gi oss tilgang til kapasiteter som vi ellers ikke vil ha tilgang til. La meg nevne AWACS (Overvåkningsfly) som et eksempel. Et annet viktig framtidig prosjekt, som vil få ytterligere aktualitet etter 11 sep, er en tilsvarende luft til bakke overvåkning, Air to Ground Surveillance.

 

Så noen ord om

 

NATO’s kommando og styrkestruktur

NATO’s kommandostruktur skal være fullt operativ ved utgangen av 2003, samtidig som den mobile delen av NATO’s øvrige kommando-og kontrollarrangement blir videre utviklet. Combined Joint Task Force konseptet (som er et fellesoperativt reaksjonshovedkvarter) videreføres med et redusert ambisjonsnivå i forhold til tidligere, ett landbasert og ett sjøbasert hovedkvarter. Størst oppmerksomhet i øyeblikket har imidlertid etableringen av et antall mobile reaksjonshovedkvarter som del av NATO’s styrkestruktur. Disse er meget ressurskrevende og medfører tilsvarende forpliktelser for medlemslandene. Det er- også i NATO- meget vanskelig å forbedre kvaliteten på styrkene uten en betydelig reduksjon i kvantitet når forsvarsbudsjettene minsker. Et nytt strategisk miljø krever i tillegg en bedre balanse mellom de behov Artikkel 5 og ikke-artikkel 5 (Crisis Response Operations) stiller. Det er spesielt på hær- og delvis på luftsiden utfordringene ligger. I tillegg er det totale personellbehovet en bekymring for medlemslandene.
Utviklingen av NATO’s styrkestruktur vil også være mer styrende for vår egen omstilling og stiller oss overfor krevende utfordringer. Men samtidig vil moderniseringen innen NATO gi Norge flere militære kapasiteter som også passer godt inn nasjonalt. For å sitere FS 2000-”Dermed oppstår det en konvergens mellom de tradisjonelle og de nye sikkerhetspolitiske interessene m.h.t hva slags styrker de skaper behov for”. Jeg må imidlertid understreke at moderniseringsbehovet gjelder for hele vår styrkestruktur, også de såkalte ”in-place” styrkene fra alle forsvarsgrenene og for heimevernet. Det nye Forsvaret vil på denne måten bli bedre rustet til krisehåndtering, samt evner å håndtere et bredere sett med oppgaver. Som et eksempel har vi i den senere tid vært lead-nation i Kosovo, deltatt i en avvæpningsoperasjon i Makedonia, deltatt i NATO’s stående flåtestyrker, etablert anti-terrorberedskap Alfa/Bravo, øket jagerflyberedskap (QRA) samt forberedt eventuelle bidrag i samsvar med våre art. 5- forpliktelser.

 

Norske bidrag

På denne bakgrunn er derfor etableringen av reaksjonsstyrker fra alle forsvarsgrener en høyt prioritert oppgave. Situasjon etter 11 september har bekrefter nødvendigheten av denne type styrker, både for nasjonal og internasjonal krisehåndtering.

 

Hærens bidrag inn i Forsvarets innsatsstyrke FIST/H består av styrker med differensiert reaksjonstid. Telemark bataljon (mekanisert infanteribataljon), som nå er i Kosovo, omorganiseres til en hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personer. Den lokaliseres til Rena i nærhet til Regionfelt Østland og Hærens Taktiske Treningssenter. Den består av vervede og mannskaper på beredskapskontrakt. Styrken skal være etablert 1 juli 2003 med en reaksjonstid på 3-7 dager. Vi etablerer videre en forsterkningsstyrke på inntil 400 mann. Denne består av oppklaring, artilleri og ytterligere mekanisert infanteri, og etableres innen 1. juli 2005. Styrken planlegges med en beredskap på 30 dager. I tillegg etableres en forsterket mekanisert infanteribataljon som oppfølgingsstyrke på inntil 1100 mann, med en beredskap på 90 dager. Oppfølgingsstyrken skal være klar innen 1 juli 2002. Forsterkningsstyrken og oppfølgingsstyrken bemannes med bruk av beredskapskontrakter. Avdelingene i FIST/H søkes satt opp i en brigaderamme.

 

Sjøforsvarets bidrag, FIST/S består av

  • En minerydder .Vi har til enhver tid 1 minerydder i MCMFORCENORTH, KNM Hinnøy er for tiden del av styrken, som nå er på øvelse i Baltikum.
  • Ett minedykkerelement/MDK med sjømobilt konsept (Alta-kl)
  • En Oslo-kl fregatt. Vi deltar pr i dag 4 mnd pr år med 1 fregatt i STANAVFORLANT, KNM Narvik er for tiden del av styrken, som nå driver øvelser sør av UK
  • En Ula-kl undervannsbåt
  • Ett Kommando og støttefartøy

Alle disse styrkene hører inn under kategorien reaksjonsstyrker med reaksjonstid mindre enn 30 dager. I tillegg nevnes at sjøforsvaret etablerer en sjøgående taktisk stab (NoTG). Kjernen av denne staben nyttes i forbindelse med FIST/S, men staben forutsettes å nytte våre nye Fregatter som kommandoplattform for blant annet å kunne lede multinasjonale formasjoner. Dette kan skje fra 2006.

 

Luftforsvarets bidrag, FIST/L består av:

  • 1 skvadron kampfly. Kampflyene opererer i luft-til-luft rolle, og vil innen 2003 ha luft-til-bakke kapasitet.
  • 1 luftvernenhet (NASAMS)
  • 1 maritimt patruljefly (P3-C76)
  • 2 transportfly
  • 1 helikopterenhet bestående av 4 helikoptre

 

Som High Readiness Force har jagerflyskvadronen en beredskap på 5 døgn.For øvrig er beredskapen for alle disse styrkene mindre enn 30 dager. Luftforsvaret etablerer for øvrig 2 basesett som fra 2003 skal kunne brukes i nasjonale og internasjonale operasjoner. Basesettene er mobile støtteenheter som forestår administrative, tekniske og taktiske støttefunksjoner for luftforsvarets innsatsstyrker. Det ene basesettet settes opp med personell som er på beredskapskontrakt. Basesettene gjør at flyene fleksibelt kan operere fra kun en flystripe. QRA- beredskapen både på Sola og Rygge ble etablert meget raskt og problemfritt. Dette innebærer at vi kan gå videre i prosessen med å tilpasse antallet flystasjoner i den nasjonale strukturen.

 

I tillegg ønsker vi å etablere en beredskapspool med godt kvalifiserte stabsoffiserer og enkelte ”nisje kapasiteter” som

 

  • Spesialstyrker, der vi har øket vår kapasitet betydelig den senere tid både i Hæren og Sjøforsvaret
  • Etterretningskapasiteter
  • Mine-og eksplosivryddeavdelinger (EOD team)
  • Ildledere for flylevert ild (FAC)
  • Minedykkere
  • I forbindelse med vårt engasjement på Balkan har vi utviklet DCI relaterte containerbaserte kommunikasjonsløsninger som dekker hele avdelingenes behov for både intern og ekstern kryptert kommunikasjon.

 

Jeg har tidligere påpekt at forutsigbarhet i internasjonale operasjoner nødvendiggjør en beordringsplikt for yrkesbefalet. Dette vil være riktig både hva angår ansvarsforhold og for å legge forholdene til rette for en ”personellmessig grunnmur” som inkluderer en hjemmestøtteordning, rotasjonsordning, karriereplaner mv.

 

Ansvaret for støtte til og oppfølging av deployerte styrker fra FIST skal ligge hos det fremtidige FOHK, og ordningen ble implementerte fra 01 aug i år med nåværende Forsvarskommando Sør-Norge.

Dette forenkler og forbedrer planlegging, styring og oppfølging av vårt løpende internasjonale engasjement, samtidig som FO kan fokusere på de nasjonale, strategiske oppgaver.

 

”In-place forces
Som jeg påpekte innledningsvis må moderniseringen omfatte hele vår styrkestruktur, inkludert såkalte ”in-place forces”, med fokus på interoperabilitet, kvalitet og reaksjonsevne slik at de møter NATO’s standardkrav. Modernisering på de kapasitetsområder NATO beskriver er helt nødvendig, og må gis høyeste prioritet. For landstyrkene opprettholder vi Divisjonen i Troms. Hoveddelen av mannskaps og avdelingsutdannelsen i Hæren gjennomføres i Div 6’s ramme, inkludert oppfølgingsstyrker til internasjonale operasjoner. Ved å konsentrere utdanningen i Troms greier vi å opprettholde Divisjons- og Brigadestrukturen, noe jeg anser for å være avgjørende for å opprettholde kritisk kompetanse innenfor landstridskreftene.

 

Av avdelinger som representerer interessante og framtidsrettede kapasiteter vil jeg nevne Jegerkonseptet i Hæren og Kystjegerkonseptet i Sjøforsvaret.

Dette er begge kapasiteter som er tilpasset krevende geografiske og klimatiske forhold og utgjør ”nisjekapasiteter” med kapable, mobile enheter med stor operativ fleksibilitet. Hærens jegerkonsept er nå prøvd over noen år, og videreføres i Garnisonen i Porsanger, som en avdeling under Div 6. Kystjegerkommandoen, med en krigsoppsetning på bataljons størrelse planlegges operativ i 2005 på Trondenes.

For å kunne ivareta våre forpliktelser i hht. Schengenavtalen er vi i gang med å bedre mobiliteten og observasjonsevnen på grensekompaniet ved GSV, ved å tilføre terrengkjøretøyer, nye patruljebåter samt nytt observasjonsutstyr.

 

Gjennom en styrking av Kystvakten ved innføringen av KV Svalbard fra desember i år, en markant økning i antallet maritime helikoptre og de nye fregattene vil vår tilstedeværelse, synbarhet og evne til krisehåndtering i havområdene styrkes. Våre topp moderne Orion fly (P3C) er også viktige bidragsytere i denne sammenheng.

Teknologisk utvikling påvirker behovet for nye og endrede kapasiteter og muliggjør nye løsninger. Forsvarets stabsskole har i løpet av det siste året sett nærmere på ”Nettverksbasert Forsvar”. En av de sentrale konklusjoner er at utviklingen av nye teknologiske kapasiteter ikke kan skje uten en tilsvarende justering av operasjonskonsepter, doktriner, organisasjon og trening.

Vi er godt i gang innefor enkelte områder. Spesielt vil jeg trekke fram Luftforsvarets ”Norwegian Battle lab experiment” -NOBLE i Bodø. Ved å koble kreativitet, utnyttelse av komersiell teknologi og operativ innsikt, er vesentlige konseptforbedringer framkommet for luft til bakkelevert ild. I tillegg har vi høstet verdifulle erfaringer i bruken av ubemannede luftfartøy (UAV).

 

MATERIELLPROSJEKTER

For å oppnå nødvendig kvalitet og reaksjonsevne må nødvendige ressurser prioriteres til materiellinvesteringer. Jeg vil igjen minne om bekymringen fra FS 2000 der det framkom at en rekke DCI kapasiteter, som tankfly og langtrekkende missiler ble vurdert som ønskelige, men ikke kunne realiseres innenfor den politisk bestemte økonomiske ramme. Dagens situasjon viser at denne typen kapasiteter, som i NATO ofte karakteriseres som ”low density-high demand” kapasiteter er sterkt etterspurt. Ubemannede luftfartøy (UAV), som FS 2000 foreslo innført i perioden 2006-08, er ett eksempel på en slik etterspurt kapasitet som bør etableres så snart som mulig også i det norske forsvaret.

Noen få av de viktigste materiellprosjektene vi står overfor er

 

For luftforsvaret:

Nye kampfly

Våre nylig oppdaterte F-16 fly er blitt meget bra. Som delprosjekt inngår også nytt kortholds luft-til-luft rakettsystem og hjelmbaserte siktemidler som ytterligere forbedrer flyenes kapasitet. Men tidlig i perioden etter 2010 er det nødvendig å anskaffe en erstatning for våre F-16. Sikring av et jagerflykjøp er en forutsetning for å kunne løse helt sentrale nasjonale oppgaver. Et land uten jagerflyvåpen legger seg åpent for press og utfordringer over hele konfliktspekteret, fordi en motstander selvfølgelig vil tilpasse seg en så åpenbar mangel på vår side.

I tillegg vil mangelen på et eget kampflyvåpen gjøre alle de øvrige deler av Forsvaret så sårbare at det i gitte situasjoner kan bli uten betydning hva vi investerer i dem.

 

 

Transportfly

Våre militære transportfly, Hercules – C-130, er over 30 år gamle. Problemene vi har erfart den senere tid viser at de er så slitt at det er på høy tid med enten en stor oppdatering eller utskifting. Transportflyene er sentrale både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Nye regler innen europeisk luftfart krever i tillegg annet og bedre utstyr i flyene enn det våre transportfly er utstyrt med. Vi er godt i prosess med en anbefaling om eventuelle nye transportfly og forventer å forelegge dette for Stortinget våren 2002.

 

 

For Sjøforsvaret

Maritime helikoptre

I samarbeide med Finland og Sverige vil vi anskaffe åtte maritime helikoptre til kystvakten og seks til de nye fregattene. I tillegg inngår også en opsjon på ti redningshelikoptre til erstatning for våre Sea King. Vi håper å inngå kontrakt med hovedleverandøren NH 90 denne måned. Tidsplanen, som er styrt av nødvendig erstatning for Lynx og tilgjengelige helikoptre ved ferdigstillelse av fregattene tilsier leveranser av helikoptre fra 2004-2005. Anskaffelseskostnaden for helikoptrene er estimert til mellom fire og fem milliarder kroner. Innføringen av 14 nye helikoptre med betydelig øket aksjonsradius representerer en klar kapasitetsøkning i forhold til dagens situasjon.

 

Fregatter

Gjennom det siste året er detaljert design for de 5 fregattene vi har i bestilling blitt utviklet og i løpet av det neste halve året vil produksjon starte på de fleste områder Innføringen av fregattene innebærer bedrede kapasiteter både for overflate- og undervannskrigføring gjennom bruk av ny teknologi og våpensystemer som for eksempel Norsk Sjømålsmissil (NSM).

 

For Hæren

Leopard II stridsvogner

Stortinget har vedtatt anskaffelse av 52 stk stridsvogn Leopard II fra Nederland. Stridsvognene leveres i 2002. Kontrakten inneholder også logistikk, utdanningsmateriell og ammunisjon. Totalprosjektet har en kostnadsramme på ca 1,5 mrd kr, og gir, sammen med de vel 100 meget moderne svenske stormpanservognene som nettopp er innført, Hæren betydelig styrket ildkraft og beskyttelse.

 

Middels PV

Anbefaling for kjøp av Panserbekjempelsesvåpen midlere hold (PBM) planlegges sendt fram til Stortinget for godkjenning snarest. Leveransen planlegges mellom 2003 – 07. Prosjektet har en kostnadsramme på ca 1,1 mrd og vil gi økt ildkraft ut over 2000 meter.

 

Soldat 2000

Med prosjektet Soldat 2000 moderniserer vi utrustningen til Hærens soldater. Dette er et prosjekt av stor moralsk betydning for våre styrker. Prosjektet har vært noe forsinket grunnet den økonomiske situasjonen i Hæren, men har nå fått topp prioritet. Prosjektet kommer til å anskaffe hovedtyngden av materiellet i 02-03 og skal være fullført i 2004.

 

Fellesprosjekter

MRR

MRR – multi rolle radio – er nå på vei inn i Forsvaret. Allerede i 2002 starter vi innfasingen av disse radiostasjonene for styrkene i KFOR. 7000 MRR radiosett til bruk i alle forsvarsgrener er under anskaffelse. Systemet vurderes komplettert med en håndholdt radio som skal nyttes på lags- og troppsnivå i alle forsvarsgrener fra 2003.

Gjennom TADKOM-systemet etableres det nå et gjennomgående robust og sikkert kryptert radiosamband samt dataoverføring helt ned til laveste nivå.

 

 

FIS basis

Modernisering av IT-infrastrukturen i Forsvaret er i full gang. Innføringen av FISBasis vil gi felles løsninger for drift, vedlikehold, sikkerhet, brukerstøtte og opplæring. Dette gjør det mulig å realisere betydelige effektiviserings- og rasjonaliseringsgevinster. Basiskonfigurasjonen skal være implementert innen utgangen av 2002 og omfatter utskifting av 8-10000 datamaskiner for alle forsvarsgrener. Så noen ord om

 

INTERNASJONALT ENGASJEMENT

Vårt internasjonale engasjement har også i betydelig grad bidratt til å videreutvikle faglig kompetanse og interoperabilitet, ikke minst har dette vært tilfelle for NATO operasjonene på Balkan.

Etter min vurdering må Forsvarets aktivitet – hjemme og internasjonalt, sees i en sammenheng som gir stor operativ synergieffekt, og som forsterker vår nasjonale sikkerhet ved å styrke allierte nasjoners vilje til å bistå Norge i en krisesituasjon

I øyeblikket har Norge et betydelig internasjonalt engasjement på ca 1500 personer. Jeg mottar ofte svært positive tilbakemeldinger fra allierte sjefer og samarbeidspartnere om vårt personell og våre avdelinger. Spesielt vil jeg framheve vår innsats i Kosovo der Genlt. T. Skiaker har gjort en fremragende jobb som sjef for KFOR. På en overbevisende måte har han demonstrert at vår operative kompetanse og ledelse holder meget høy kvalitet.

 

Så over til noen

ANDRE UTFORDRINGER

Terroraksjonene i USA er en påminnelse til oss alle om de trusler vårt samfunn kan stå overfor. Ved forsvarets avdelinger har vi derfor skjerpet anti-terrorberedskap samtidig som vi kontinuerlig følger nøye utviklingen innenlands og internasjonalt. Asymetrisk krigføring innebærer å måtte håndtere det uventede. Samtidig understrekes nødvendigheten av å fokusere mot hva vi skal forsvare, ikke bare hvem vi skal forsvare oss mot. Dette innebærer for forsvaret et bredere oppgavespekter. I tillegg blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til trygghet og sikkerhet for befolkningen. Ikke minst gjelder dette de største befolkningskonsentrasjoner (som er i Sør-Norge).

FS 2000 lister som en av forsvarets fremtidige oppgaver: ”sikring av vitale samfunnsintallasjoner og -virksomhet mot terrorisme og sabotasje.” Moderniseringen av Forsvaret i retning av fleksible og robuste operative kapasiteter med god reaksjonsevne og mobilitet er godt tilpasset en slik oppgave. Forsvarets evne til operasjoner i byer må videreutvikles, samtidig som vi ser at flere spesialiserte kapasiteter som forsvaret innehar er kritiske som støtte for vitale samfunnsfunksjoner.
Det sivil-militære samarbeidet må revitaliseres gjennom øvelser og tilpassning til de nye utfordringer som foreligger. Det er også viktig at vi opprettholder og videreutvikler toppstyrte samarbeidsordninger med klare ansvars og myndighetsforhold innenfor det sivil- militære samarbeid. Vi må videre etablere helhetlige løsninger på tvers av funksjons- og ansvarsområder og ikke minst følge opp nødvendige tiltak fra sårbarhetsutvalget.

 

La meg knytte noen kommentarer til en spesiell utfordring, nemlig sikring av olje- og gass infrastrukturen, en oppgave som forsvaret har tatt meget alvorlig.

Her gjennomfører Forsvaret rutinemessig anti-terrorøvelser i samarbeid med Politiet og andre partnere. Sist en slik øvelse ble gjennomført var for vel 3 måneder siden.

I fredstid har Forsvaret som oppgave å støtte Politiet i håndteringen av denne type hendelser. Forsvarets spesialkommando (FSK) har kapasiteter som er aktuelle å bruke i slik sammenheng. Dette krever politisk godkjenning. Innsetting av spesialstyrker vil imidlertid innebære en betydelig fellesoperasjon ledet fra FOHK. En slik operasjon kan involvere:

  • overvåkingsfly, transportfly og helikoptre fra luftforsvaret
  • ubåter og overflatefartøyer fra sjøforsvaret
  • sanitet, samband, transport etc. fra hæren
  • Elektronisk krigføring
  • etterretningskapasitet
  • eksplosivryddegrupper (EOD).

Forsvaret har ved erklært beredskap, et punktforsvarsansvar for viktig infrastruktur. Videre deltar Forsvaret i områdeforsvaret, som er et NATO-ansvar, i en art. 5 situasjon.

Før jeg går videre på omstillingen av Forsvarets fredsorganisasjon og –aktivitet er det naturlig å kommentere ressurssituasjonen.

 

Ressursrammen

Utgangspunktet i St.prp 45 var ”at Forsvaret er i en dyp strukturell krise, ikke minst i en ubalanse mellom kostnader og bevilgninger”.

Målsettingen var gjennom en kraftfull og omfattende omstilling å fjerne den doble ubalansen mellom ambisjoner og ressurser samt mellom investering og drift.

Erfaringer fra 90-tallet viser også at forsøk på å opprettholde en større forsvarsstruktur enn det er økonomi til, heller vil akselerere den motsatte prosess, nemlig fortsatte og drastiske omstillingstiltak, både struktur- og aktivitetsmessig. Med dette som bakgrunn beskrev jeg i FSJ’s prinsippielle syn på det nye forsvaret tre viktige forutsetninger for at den foreslåtte strukturen i St.prp 45 skal kunne realiseres, nemlig:

 

  • forutsigbare og tilstrekkelige forsvarsbudsjetter
  • en omstilling som fører til driftsinnsparinger på minst 2 milliarder, og
  • at krigsorganisasjonen ikke tilføres materiell eller avdelinger som det i realiteten ikke er økonomisk dekning for.

Og jeg tilføyde at dersom disse forutsetningene ikke innfris vil det umiddelbart utløse behov for nye omstillingstiltak.

 

Som et svar på brev fra et flertall i forsvarskomiteen oversendte Forsvarsministeren 31 aug d.å. nye beregninger for kostnadene i perioden 2002-2005 for strukturen som ble vedtatt i Stortinget 13/14 juni i år. Disse beregningene viser et årlig gjennomsnitt på 30,4 MRD kroner. Full operativitet i Brig 12 og Brig 5 innebærer at totalsummen må heves med nærmere 1 MRD kroner årlig. I tillegg kommer kostnader for eventuelle nye transportfly, stipulert til ca 3,5MRD. Til sammenlikning gir årets budsjettforslag en ramme på 27,6 MRD kroner, og derfor følger en gjennomsnittlig ubalanse på ca 4 MRD (2002)kroner mellom vedtatt struktur og tildelte ressurser.

Med andre ord er dette en meget alvorlig og uholdbar situasjon som Forsvaret må ut av ved at det snarest bringes samsvar mellom de oppgaver som er bestemt av Stortinget og ressursene som tildeles. Alternativet er umiddelbare og alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte struktur for forsvaret.

 

Så over til

OMSTILLING OG MODERNISERING

Generelt

Omstillingen av Forsvaret skal gjennomføres som en toppstyrt og ledelsesforankret prosess, hvor helhetlige løsninger på tvers av forsvarsgrener, resultatorientering og tempo er viktige prinsipper.

Målet for omstillingen er å redusere driftskostnadene med 2 mrd kr pr år. For å klare dette må vi redusere Forsvarets bemanning med 5000 årsverk, og bygningsmassen må ned med 2 mill m2. Rekkefølgen for omstillingstiltakene er i hovedsak styrt av hva som innenfor en helhetlig ramme gir best og raskest økonomisk gevinst. Omstillingen gjennomføres i 3 faser:

  • Forberedelsesfasen, som skal være sluttført innen utgangen av året.
  • Gjennomføringsfasen, vil gå i 2002 og 2003.
  • Oppfølgingsfasen i 2004 og 2005 omfatter relokalisering av gjenstående restvirksomhet, evaluering av omstillingsperioden og andre nødvendige etterarbeider.

 

ARGUS
Program ARGUS skal i samarbeid med Fellesstaben koordinere og synkronisere omstillingstiltakene. I tillegg skal programmet overvåke gjennomføringen og gevinstrealisering. Samtidig driver Argus kontinuerlig frem omstillingstiltak for raskt å overføre midler fra lavere til høyere prioritert virksomhet. Allerede i 2001 regner vi med innsparinger på 174 mill kr blant annet ved å innføre felles ammunisjonsforvaltning, omorganisering i FO, reduksjon i bruk av overtidsmidler, redusert reisevirksomhet til fordel for bruk av videokonferanser og bortsetting av aktivitet. De innsparte midler investeres blant annet i simulatoranlegg.

Så over til den framtidige

 

Forsvarets øverste ledelse
FO skal nedlegges og Forsvarsstaben (FST) opprettes og samlokaliseres med FD. Dette blir den nye samlokaliserte strategiske ledelse av Forsvaret. I Forsvarskomiteens merknader uttrykkes det at Forsvarssjefens evne til strategisk styring skal styrkes. Det forutsettes at FSJ blir en synlig leder av FMO, at han fører alminnelig kommando over landets militære forsvar og at FSJ’s instruks videreføres.

Utredningsarbeidet omkring den nye forsvarsstaben er i full gang. Vi ser også på stedsvalg for den nye staben. En vanskelig, men viktig avgjørelse som må tas er GI’enes plassering og rolle. Vi har flere modeller under vurdering. Målsettingen er å oversende en anbefaling til Stortinget innen 1 mars 02, og implementere Samlokalisert strategisk ledelse innen 31 des 02.

Jeg er imponert og fornøyd med signaleffekten ved at Forsvarets Overkommando har gått foran i omstillingsprosessen ved å ta store reduksjoner allerede.

FO har fram til september blitt redusert med 200 årsverk samtidig som vi har håndtert krevende krisehåndteringsoppgaver. I forhold til våren 2001 vil summen av reduksjonen i FO bli på over 50%,. Kjerneoppgavene for forsvarsstaben blir perspektiv- og produksjonsplanlegging, virksomhetsstyring og krisehåndtering, og vil også innebære en styrket evne til å tverrprioritere i forhold til helheten av oppgaver. På dette feltet har omstillingsprosessen identifisert et åpenbart og betydelig forbedringspotensiale i Forsvaret.

 

OPERATIV VIRKSOMHET

Kommandostruktur

I løpet av 2002 etableres en ny nasjonal kommandostruktur som er vel tilpasset utviklingen innen NATO’s kommando- og styrkestruktur. Omleggingen av den nasjonale kommandostrukturen skal gi en innsparing i antall ansatte på ca 40% i forhold til i dag. Hovedoppgaven til Forsvarets fellesoperative hovedkvarter (FOHK) på Jåtta i Stavanger er planlegging og ledelse fellesoperasjoner med tildelte styrker fra alle tre forsvarsgrener. Ved å legge dette fellesoperative hovedkvarteret sammen med NATO-hovedkvarteret på Jåtta vil vi bedre ivareta våre totale behov, nasjonalt og som tidligere nevnt for internasjonale operasjoner. Vi sikrer fortsatt en skjermet nasjonal ledelse av militære operasjoner i fred, krise og krig, noe som vi har fått testet på en utmerket måte etter 11 september, både i oppgavespekter og i geografisk spredning.

Landsdelskommandoene vil føre kommando over territorialforsvaret i sine respektive landsdeler, koordinere med det sivile samfunn og totalforsvaret, samt tilrettelegge for mottak og innsetting av allierte forsterkningsstyrker (HNS). Landsdelskommando Nord-Norge på Reitan skal også kunne virke som krisestyringskommando for nordområdene. Totalt skal disse tre hovedkvarterene til sammen ikke telle mer enn ca 500 hoder.

 

LOGISTIKK

Etableringen av FLO
Stortinget vedtok i november 2000 å samle alle enheter innen Forsvaret som steller med forvaltning av materiell ol. i én organisasjon: Forsvarets logistikkorganisasjon (FLO). FLO vil omfatte forsyningskommandoene til de tre forsvarsgrenene, Forsvarets tele- og datatjeneste, samt en rekke regionale og lokale forsynings- og vedlikeholdsledd. Som første ledd i etableringen av FLO ble Logistikkstaben operativ 1. september i år. Sjef FLO , som tiltrådte 1. okt, vil overta ansvaret for resten av organisasjonen ved kommende årsskifte. Hovedprinsippet for FLOs framtidige virksomhet vil være kundefinansiering gjennom samhandel.

 

 

STYRKEPRODUKSJON
Skoler

For Forsvaret er kompetanse er en kritisk suksessfaktor, og vi er en organisasjon som bruker svært mye ressurser på utdanning. Jeg er godt fornøyd med at vi nå får samlet stabs- og alle forvaltningsskolene på skolesentret på Akershus. Sjef skolesentret på Akershus skal koordinere all skolevirksomhet i forsvaret. Satsing på fjern og elektronisk undervisning samt vekttallsgodkjenning av vårt utdanningstilbud er også svært viktige tiltak.

 

På Forsvarets stabsskole tar vi nå i bruk de muligheter teknologisk utvikling gir. Det grunnleggende kurs i alle forsvarsgrener, stabsskole I, gjennomføres nå delvis som distribuert læring. Dette skjer i en kombinasjon av en kort samling og deretter interaktiv læring hvor elever og studieveiledere kommuniserer ved hjelp av moderne dataverktøy. Dette vil også være et viktig familiepolitisk virkemiddel.

 

Utdanning , trening og øving forutsettes å kunne økes i fremtiden for å oppnå nødvendig operativitet. For å kraftsamle og å oppnå synergieffekter samler vi nå utdannings og treningsaktiviteten rundt et mindre antall Utdannings og kompetansesentra, samt befalsskoler.

På Rena har Hæren etablert sitt topp moderne taktiske treningssenter til vel 500 mill kr. som gjør utstrakt bruk av simulatorer. Sjøforsvaret har tatt i bruk en avansert simulator for opplæring i navigasjon på Sksk. De oppdaterte F-16 simulatorene er nå koblet i nettverk slik at de nå også kan samøve med flykontrollørene ved våre kontroll og varslingsstasjoner.

På øvingssiden planlegges fortsatt øvelse Strong Resolve 2002 gjennomført i mars neste år. I likhet med forrige gang den ble gjennomført, i 1995, er øvelsen todelt. Den består av en NATO Art 5 operasjon i Midt-Norge sammen med ikke-Art 5 CRO i Polen. Den delen av øvelsen som gjennomføres i Norge ledes fra Jåtta, og COMJCNORTH, Gen. T.Skiaker.

 

Verneplikten

Fra 2002 er tallet på innkalte til førstegangstjeneste noe redusert. Innkallingsstyrken vil imidlertid sannsynligvis måtte økes noe igjen når vi kommer til 2005 for å fylle ny struktur. Også i vernepliktsutdanningen slår vi nå sammen utdanningsinstitusjoner på tvers av forsvarsgrener, jeg nevner sanitet, transport, militærpoliti, luftvern etc.

Verneplikten må være basert på Forsvarets behov. Fundamentet for en fortsatt verneplikt er at den oppleves som relevant og meningsfylt både for de vernepliktige og for Forsvaret. Den må derfor produserer de militære avdelinger og kapasiteter som et moderne forsvar krever. Målsettingen er at den enkelte skal ha tiltro til egen og avdelingens evne til å løse sitt oppdrag. Dette vil koste ressurser, men vi må forholde oss til at kvalitet koster.

 

Så noen ord om

EIENDOM, BYGG OG ANLEGG (EBA)

Forsvarsbygg

En helt avgjørende forutsetning for å lykkes i omstillingen og den videre utvikling av Forsvaret er å investere store beløp i ny infrastruktur.
Samtidig samles forvaltningen av Forsvarets eiendommer, bygg og anlegg fra 1.1.02 i en ny organisasjon underlagt FD, med navnet Forsvarsbygg (FB).

Hensikten med denne omleggingen er å synliggjøre kostnadene knyttet til bruk av EBA, som utgjør en betydelig del av Forsvarets driftskostnader. Det skal skrives leieavtaler for hvert enkelt bygg og anlegg, og dette skjer første gang for året 2002. Den EBA vi ikke lenger ønsker å leie, vil Forsvarsbygg være pålagt å avhende så snart som mulig.

 

ANDRE PROSJEKTER

Så over til en del andre prosjekter som opptar krefter og tid for forsvarsledelsen.

Først

 

Prosjekt GOLF
Et fundamentalt element i Forsvarets omstilling er å effektivisere måten vi driver administrasjon og forvaltning. Prosjekt Golf skal gi oss et Felles Integrert Forvaltningssystem (FIF) som dekker økonomi, materiell og personell på tvers av forsvarsgrenene. Prosjekt skal etablere felles prosesser og IT-systemer.

På samme måte som Kommando og kontrollsystemer gir oss situasjonsoversikt og grunnlag for å treffe gode operative beslutninger i strid, skal FIF skaffe oss situasjonsoversikt og beslutningsgrunnlag i fredsdriften.

Et annet viktig virkemiddel i omstillingsprosessen er

 

Outsourcing, som vi i Forsvaret har valgt å benevne bortsetting av virksomhet. Hensikten er å konsentrere Forsvarets ressurser på det vi skal være best på (kjernevirksomheten) og vurdere bortsetting av deler av støttevirksomheten som det er et kommersielt marked for.

For å trekke erfaringer pågår det for tiden to prosjekter. Det er bortsetting av materielltransporter over 12 tonn og forvaltning av administrative kjøretøyer. For begge prosjektene har det vært gjennomført politiske avklaringer, økonomiske og beredskapsmessige vurderinger samt drøftinger med de ansatte. Dersom de første prosjektene blir vellykkede, vil konsept og metode bli innført i Forsvaret innen neste sommer.


PERSONELL
Personellreduksjonen-status
De avgangsstimulerende tiltak som har vært nyttet har så langt ført til at ca 3000 ansatte har søkt om avgang. Så langt er er vel 1500 søknader innvilget.

Av disse er litt i underkant av 500 sivilt tilsatte. Disse tiltakene har blitt håndhevet noe restriktivt de siste måneder. Når omstillingen nå føres videre basert på Stortingsbeslutningen forventer jeg at disse tiltakene igjen får virke.

Jeg er opptatt av at vi nå retter fokus mot de som fortsatt skal ha Forsvaret som arbeidsplass. Moderniseringen skal gi oss en moderne og fremtidsrettet organisasjon. Det blir ikke mindre interessant å jobbe i Forsvaret – utfordringene vi står overfor er komplekse, krevende og spennende.

Dagens befalsordning reflekterer den forsvarssruktur vi har besluttet å endre. Vi må derfor vurdere dagens befalsordning i forhold til behovene i det nye Forsvaret.

 

INFORMASJON

Informasjon er en kritisk suksessfaktor for Forsvaret.

Tidligere denne måneden åpnet vi Forsvarets mediesenter (FMS). Etableringen av FMS innebærer en styrket og mer målrettet satsning på informasjon og kommunikasjon. FMS er resultatet av en sammenslåing av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter og produksjonselementene i det som tidligere het FO/P&I.

All produksjon av informasjon samles nå på ett sted, noe som skal gjøre den både mer målrettet og slagkraftig.

Det strategiske elementet vil fortsatt være FO’s informasjonsavdeling som med et strategisk plankontor utvikler og følger opp Forsvarets overordnede informasjonsstrategi.

 

AVSLUTNING
Avslutningsvis vil jeg si at omstillingen i Forsvaret har et usedvanlig trykk og momentum for å oppnå ”Et tidsmessig forsvar for nasjonal sikkerhet og internasjonalt engasjement.” Forsvaret må tilpasses to primærhensyn henholdsvis å møte direkte sikkerhetsutfordringer mot Norge og delta med synlige bidrag til internasjonale operasjoner. Moderniseringsprosessen i NATO vil både være meget krevende, men samtidig helt avgjørende også for Norge. Utviklingen etter 11 september bekrefter nødvendigheten av å modernisere,samt å utvikle moderne militære kapasiteter med kvalitet, fleksibilitet, forflytningsevne samt reaksjonsevne og som kan dekke et bredt spektrum av oppgaver.

Avstanden mellom foreslått budsjett og kostnadsberegninger for vedtatt struktur er meget bekymringsfull, og må snarest håndteres slik at Forsvaret får tilstrekkelige og forutsigbare rammevilkår. Alternativet er beklageligvis nye og meget alvorlige omstillingstiltak i den av Stortinget vedtatte forsvarsstruktur.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foto: Jacques Hvistendahl

«TERRORANSLAGENE MOT USA –
ET TIDSSKILLE I INTERNASJONAL POLITIKK»

av Utenriksminister Thorbjørn Jagland

Oslo Militære Samfund

  1. oktober 2001

Terroranslagene mot USA er rystende og uvirkelige.

Ingen av oss vil noensinne glemme tirsdag 11. september 2001.

 

Anslagene mot New York og Washington var ikke bare rettet mot USA, men mot hele det internasjonale samfunn og mot grunnleggende verdier som toleranse, menneskeverd og åpenhet.

 

Da jeg så tårnene i World Trade Center styrte sammen tenkte jeg: Menneskene som er i stand til dette, er i stand til alt. Også å bruke masseødeleggelsesvåpen mot menneskeheten. Også derfor er kampen mot internasjonal terrorisme vår alles kamp. Og den viser det vi så lenge har visst; at alle land og alle folkeslag befinner seg i samme båt og deler samme skjebne.

 

Terrorhandlingene mot USA bekrefter med all mulig tydelighet hvor sårbare våre samfunn er for fanatikere som er villige til å benytte alle midler for å få utløp for sin frustrasjon og sitt hat. Terroristene vil ødelegge våre samfunn innenfra. Gjennom frykt vil de bidra til mismot og mistenksomhet. Gjennom frykt vil de fremme fordommer og intoleranse. Gjennom frykt vil de forhindre åpenhet, mangfold og vitalitet.

 

Gjennom å ramme samfunnets grunnverdier, vil de undergrave vår demokratiske samfunnsform.

 

Dette skal de ikke lykkes med.

 

Nettopp derfor er det så viktig at hele det internasjonale samfunn står samlet bak fordømmelsen av terrorhandlingene.

 

Nettopp derfor er det så viktig at vi står sammen for å oppspore og straffe de ansvarlige bak ugjerningene.

 

Nettopp derfor er det så viktig å styrke den internasjonale kampen mot alle former for terrorisme. Dette er en kamp Norge gir sin fulle støtte og vil ta aktiv del i.

En samlet verden fordømmer angrepene mot USA og krever at de skyldige får sin straff. Hvis hensikten med angrepene var å splitte verdenssamfunnet, så har resultatet vært det stikk motsatte.

 

Allerede samme kveld som angrepene fant sted fordømte FNs sikkerhetsråd aksjonene som klare overgrep på helt grunnleggende internasjonale normer og prinsipper, og understreket betydningen av at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorisme.

 

Dagen etter vedtok Sikkerhetsrådets enstemmig resolusjon 1368, som er historisk idet den slår fast at terroranslagene må sies å utgjøre en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet og at man således er innenfor anvendelsesområdet for bruk av tvangsmakt etter FN-paktens kapittel 7. Resolusjonen bekrefter i denne sammenheng retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51. Det kreves altså ingen ytterligere autorisasjon eller mandat fra Sikkerhetsrådet for at USA – alene eller sammen med andre – skal kunne benytte væpnet makt mot dem som sto bak terroraksjonene.

 

Også NATO fordømte umiddelbart terroranslagene og avga en utvetydig støtteerklæring til USA. Den 12. september vedtok NATOs Råd en erklæring der det slås fast at angrepene, dersom disse er styrt fra utlandet, må anses som et angrep på alle NATOs medlemsland. I henhold til Atlanterhavspaktens artikkel 5, er dermed alle Alliansens medlemmer forpliktet til å bidra til de nødvendige mottiltak.

 

NATO-erklæringen av 12. september er historisk. For første gang siden NATO ble dannet for over 50 år siden blir artikkel 5 aktivisert. Erklæringen understreker alliansesolidariteten og viser at artikkel 5-garantien – som har utgjort selve ryggraden i forsvaret av Norge i mer enn 50 år – er reell og trer i kraft når situasjonen krever det.

 

De enstemmige vedtakene i NATO og i Sikkerhetsrådet har gjort sterkt inntrykk – ikke minst i USA. De viser at det internasjonale samfunn står sammen i kampen mot terrorismen.

 

Norge har fra første stund fordømt terrorhandlingene og gitt USA vår fulle støtte. Som medlem av både Sikkerhetsrådet og NATO, var vi med på begge de historiske vedtakene den 12. september.

 

Både H M Kongen og Statsministeren tilskrev umiddelbart etter terroranslagene president Bush for å kondolere og uttrykke sympati og støtte.

 

I løpet av halvannet døgn kom vi med et konkret tilbud til USA om humanitær og annen bistand. Tilbudet omfattet blant annet åstedsgranskere, katastrofe- og krisepsykiatriske team, og lete- og søkehunder for umiddelbar innsetting. USA har uttrykt stor takknemlighet for tilbudet.

Også mulige norske militære bidrag er identifisert og meddelt NATO.

Bidragene kan inngå i felles antiterror-operasjoner eller erstatte styrker som f.eks. trekkes ut av Balkan.

USA har fremdeles ikke anmodet om konkrete norske bidrag. Det er derfor usikkert hvilke styrker som kan være aktuelle. Regjeringen er imidlertid innstilt på å strekke seg så langt som overhodet mulig for å imøtekomme amerikanske ønsker.

Terroranslagene mot USA har vist at terrortrusselen er høyst reell og at ingen land kan føle seg trygge. Vi må legge til grunn at de som stod bak de grufulle aksjonene i New York og Washington, er beredt til å utføre nye ugjerninger med omfattende konsekvenser.

Faren for terroranslag med kjemiske og biologiske stridsmidler er en del av det skjerpede trusselbildet vi står overfor. Det må nødvendigvis få konsekvenser for hva vi gjør og hvordan vi forholder oss.

Vi har ikke særskilt informasjon om at det foreligger noen trussel spesielt mot Norge, eller at det planlegges terroranslag mot Norge eller norske interesser i utlandet.

 

Vi må imidlertid være oppmerksomme på at vi kan komme i en mer utsatt posisjon. Dette både på grunn av våre NATO-forpliktelser etter artikkel 5-vedtaket, vårt engasjement i Midtøsten, våre store olje- og gassressurser, og på grunn av vår aktive deltakelse i FNs Sikkerhetsråd og de beslutninger vi der er med på å fatte.

 

I tillegg til å delta i den internasjonale koalisjonen, har Regjeringen fattet flere nasjonale beredskapsvedtak basert på en bred gjennomgang av våre beredskapsplaner. Bl.a. er det åpnet for at Forsvaret på kort varsel skal kunne stille nødvendige ressurser til vakthold og sikring av viktige samfunnsinstallasjoner, dersom situasjonen skulle kreve det.

 

Noe av det mest effektive vi kan gjøre her hjemme, er å styrke vår etterretning og overvåking og disse tjenestenes evne til å samarbeide med andre lands tjenester. Hvis et anslag skulle bli iverksatt, må vi selvfølgelig være maksimalt forberedt slik at skadevirkningene kan minimaliseres. Men vi må dessverre innse at det bare er snakk om å begrense skadevirkningene hvis det verste skulle skje.

 

Der vi derimot kan gjøre mye, er å holde maksimal kontroll og oversikt slik at nettverk som måtte operere her i landet blir oppløst eller ikke får mulighet til å aksjonere. Da må vi ha en overvåkings- og etterretningstjeneste som gjør jobben sin, samtidig som vi får tilgang på informasjon fra utlandet.

 

Det er selvfølgelig en stor utfordring å utøve slik kontroll i et åpent å demokratisk samfunn. Men vi bør kunne trekke på erfaringer og lære av feil fra historien, slik at vi blir i stand til å gjøre det som er nødvendig.

 

Den nye trusselsituasjonen viser også at vi trenger et forsvar med moderne og godt trente styrker med høy mobilitet, stor ildkraft og evne til samvirke med våre allierte. Vi trenger styrker som kan trekkes på både hjemme og ute. Vi trenger god etterretning, og vi må kunne reagere raskt på uventede utfordringer. Regjeringens fremlegg til forsvarsreform fra i vår gikk nettopp i denne retningen.

 

Likeledes trenger vi nytenkning omkring forholdet mellom forsvaret, politiet og den sivile beredskapen. Dette står sentralt i oppfølgingen av innstillingen fra det såkalte ”Sårbarhetsutvalget”.

 

Regjeringen er seg fullt bevisst Norges situasjon som en av verdens største oljeeksportører. Vi deltar i det energipolitiske samarbeidet i Det internasjonale energibyrå (IEA) sammen med våre nærmeste politiske og økonomiske samarbeidspartnere.

Gjennom vår olje og gasseksport yter vi et betydelig bidra til deres forsyningssikkerhet. Det er utenrikspolitisk meget viktig for Norge å stå solidarisk sammen med de øvrige IEA-land i en eventuell krisesituasjon.

Samtidig vil vi videreføre arbeidet for et ”globalt energipolitisk samspill” mellom oljeeksporterende og oljeimporterende land. Dette er spesielt viktig i dag med tanke på felles interesser i å forebygge og håndtere eventuell forsyningssvikt i en krisesituasjon.

Både omfanget og koordineringen av aksjonene mot USA og den kaldblodige måten de ble gjennomført på, tyder på at vi her har å gjøre med en meget ressurssterk gruppe terrorister med støttespillere i både USA og utlandet.

 

Det anses nå overveiende sannsynlig at det var Osama bin Laden og hans terroristnettverk som sto bak terroraksjonene.

 

Etterforskningen etter bombeangrepet mot World Trade Center i 1993, mot de amerikanske ambassadene i Kenya og Tanzania i 1998, samt mot det amerikanske marinefartøyet i Yemen i fjor, peker også alle i retning av bin Laden og hans nettverk.

 

FNs Sikkerhetsråd har i resolusjon 1333 fra desember 2000 gjort det klart at Taliban-regimet må utlevere bin Laden slik at han kan stilles til ansvar for de anklager som er rettet mot ham fra en rekke land. Taliban har imidlertid nektet å etterkomme dette kravet, og gir tvert imot bin Laden fortsatt beskyttelse og i alle fall indirekte støtte.

 

Dette er bakgrunnen for at det diplomatiske og militære fokus rettes mot Afghanistan og Taliban. På amerikansk side har man samlet inn betydelig bevismateriale mot bin Laden. I alle fall deler av dette vil bli offentliggjort.

 

President Bush har gjort det klart at USA vil iverksette de mottiltak som landet anser nødvendig. Dette har som tidligere nevnt USA full folkerettslig dekning for. Det anses sannsynlig at hovedtyngden av de militære mottiltakene – i alle fall på kort sikt – vil gjennomføres av USA alene, eller med støtte fra et fåtall land.

 

Det er liten tvil om at terroranslagene mot USA vil få store og langsiktige konsekvenser både her hjemme og internasjonalt.

 

Kampen mot terrorisme vil stå øverst på den internasjonale dagsorden i lang tid framover. Kampen vil foregå på mange områder og på flere plan. Bilateralt og multilateralt. Innen humanitær hjelp og langsiktig utviklingsbistand. Innen etterretnings- og sikkerhetssamarbeid, politi- og justissamarbeid. Fra diplomati og utvikling av folkeretten, til militær koordinering og felles operasjoner.

 

I NATOs strategiske konsept fra 1999 omtales terrorisme som en av Alliansens nye utfordringer.

Etter terroranslagene mot USA, kommer kampen mot internasjonal terrorisme til å stå helt sentralt i Alliansens arbeid. Dette vil ha direkte konsekvenser for både Norge og de øvrige allierte, og også få betydning for de samarbeidsmønstre som er etablert med Russland og øvrige partnerland.

NATO har tidligere vist en stor evne til å tilpasse seg endrede rammebetingelser. NATOs innsats på Balkan, videreføringen av Alliansens utvidelse, og det tette og nære samarbeidet som er utviklet mellom NATO og Russland er klare uttrykk for den omforming Alliansen har gjennomgått det siste tiåret.

 

Det er selvsagt i vår egen nasjonale interesse at NATO fortsatt fremstår som det viktigste sikkerhetspolitiske ankerfeste for landene i Europa og Nord-Amerika, og at USA fortsatt spiller en lederrolle i Alliansen. Det er også i Norges egeninteresse at NATO engasjeres i kampen mot de nye trusler mot vår sikkerhet.

 

Økt innsats mot internasjonal terrorisme, vil også få konkrete følger på bakken.

 

USA har varslet muligheten for en viss nedbygging av sitt militære nærvær på Balkan. På europeisk side må vi være forberedt på å erstatte de amerikanske styrkene som trekkes ut.

 

Norge vil fortsatt bidra aktivt til et slikt nærvær, noe vi ga klart tilkjenne under det uformelle forsvarsministermøtet i NATO sist onsdag.

 

NATO står foran en ny utvidelsesrunde. Nye land vil bli invitert på toppmøtet i Praha neste år. Opptaket av nye medlemmer vil selvsagt være et viktig bidrag i et styrket samarbeid mot internasjonal terrorisme. Jeg antar likeledes at vi vil få et forsterket amerikansk fokus på planene om et missilforsvarssystem som et virkemiddel for å møte de nye trusler.

For å sikre en mest mulig koordinert og effektiv innsats i kampen mot internasjonal terrorisme, vil det også være viktig å videreutvikle samarbeidet mellom NATO og andre internasjonale organisasjoner som FN, EU og OSSE.

Vi må legge til grunn at terroranslagene mot USA vil fungere som en pådriver for utviklingen av det felles forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i Europa. Dersom USA benytter en større del av sine samlede militære ressurser utenfor det europeiske kontinent i den felles kamp mot internasjonal terrorisme, må de europeiske allierte ta et større ansvar for sikkerheten i Europa.

 

Dette vil stille Norge overfor enda større sikkerhetspolitiske utfordringer, og betydningen av best mulige samarbeidsordninger med EU på det forsvars- og sikkerhetspolitiske område vil øke.

 

EU har lenge hatt et aktivt samarbeid mot terrorisme. Dette samarbeidet er imidlertid vesentlig styrket etter terroranslagene mot USA. På det ekstraordinære EU-toppmøtet 21. september fattet stats- og regjeringssjefene en rekke tiltak for å effektivisere antiterrorarbeidet i EU. De ble bl.a. enige om en felles og ensartet definisjon og strafferamme for terrorhandlinger, utstedelse av felles arrestordre for hele EU-området, og etableringen av en flernasjonal gruppe av antiterroreksperter. Det synes helt klart at EU vil innta en ledende rolle i antiterrorarbeidet i tiden framover.

 

EU arbeider også med å styrke politisamarbeidet i Europol, sikre bedre overvåking av de ytre grenser, bedre samarbeid i visumsaker og en rekke andre Schengen-relevante tiltak. Gjennom våre avtaler med EU om tilknytning til Schengen og Europol er vi aktivt engasjert i dette arbeidet.

 

Regjeringen tar sikte på at Norge raskt slutter seg til de aktuelle EU-tiltak der det er naturlig, samt at vi er pådriver i arbeidet med å få gjennomført de tiltak som må behandles eller iverksettes i henhold til Schengen- og Europol-regelverket.

 

Internasjonale terrorhandlinger av denne art krever omfattende forarbeid og kan ikke la seg gjennomføre uten betydelig finansiell støtte. I arbeidet mot internasjonal terrorisme, står derfor avskjæring av pengestrømmene til terroristene og deres bakmenn helt sentralt.

 

USA har allerede iverksatt en rekke konkrete tiltak på dette felt. I EU er tilsvarende tiltak på trappene. I Norge har vi igangsatt undersøkelser for å avdekke om det er norske bedrifter eller enkeltpersoner som har tilknytning til de 27 bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner som så langt er identifisert som sentrale finansielle støttespillere for internasjonal terrorisme.

 

Vi tar videre aktiv del i det internasjonale samarbeidet på dette feltet. Vår FN-ambassadør i New York har i dag undertegnet FN-konvensjonen av 1999 for å bekjempe finansiering av internasjonal terrorisme. Regjeringen tar sikte på raskt å ratifisere denne konvensjonen. Med dette vil Norge ha sluttet seg til samtlige tolv FN-konvensjoner mot terrorisme.

 

FNs Sikkerhetsråd vedtok enstemmig natt til lørdag en ny og meget omfattende resolusjon for å kriminalisere terroristene og deres støttespillere, med særlig vekt på å stanse finansiering av terrorisme. I henhold til resolusjon 1373 pålegges alle medlemsland bl.a. å forhindre innsamling av penger til terrorismeformål, sperre konti til personer som har begått eller planlegger terrorhandlinger, forby enhver form for støtte til terrorister og sørge for at både terrorister og deres bakmenn stilles for retten og får en passende straff. Resolusjonen er vedtatt under FN-paktens kapittel 7 og er derfor folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland. Det vil bli opprettet en komité under Sikkerhetsrådet for å påse at bestemmelsene følges, og det kan iverksettes omfattende sanksjoner mot land som ikke etterlever sine forpliktelser.

 

FN, med Sikkerhetsrådet i spissen, spiller altså en helt sentral rolle i den stadig mer omfattende kampen mot internasjonal terrorisme. Jeg finner det meget positivt at USA ønsker å benytte verdensorganisasjonen i dette arbeidet, og tror at FNs engasjement mot terrorisme vil kunne bidra til økt støtte til FN også i USA.

 

FN vil måtte spille en helt sentral rolle i utformingen av en global strategi mot terrorisme. Bare i FN kan vi samle den bredest mulige politiske støtte. Bare i FN kan vi videreutvikle folkeretten. Bare i FN kan vi fatte konkrete vedtak som gir legitimitet i hele verdenssamfunnet.

 

Vårt medlemskap i FNs Sikkerhetsråd gir oss en enestående mulighet til å spille en pådriverrolle i dette arbeidet. Det er en mulighet vi vil benytte oss av.

 

Terroranslagene mot USA savner sidestykke i historien. Både den planmessige grusomhet som lå bak, selve omfanget av angrepene og deres ikke-diskriminerende karakter, plasserer dem blant de alvorligste internasjonale forbrytelser verden har sett. Det dreier seg uten tvil om en forbrytelse mot menneskeheten.

 

Terroristene og deres støttespillere må straffes.

Vi har ennå ikke noen internasjonal domstol som kan gjøre dette. Det er imidlertid mitt håp at den internasjonal straffedomstol i Haag vil kunne få en slik rolle når den begynner sitt arbeide.

 

Jakten på bakmennene bak terroranslagene mot USA, har på ny rettet verdens søkelys mot Afghanistan, og den dramatiske humanitære situasjonen der.

 

Afghanistan er et av verdens fattigste land. Etter mer enn 20 år med naturkatastrofer, krig og politisk vanstyre, lever det store flertallet av befolkningen i den ytterste fattigdom og nød. En betydelig del av landets 20 millioner innbyggere er flyktninger eller internt fordrevne.

 

Den spente situasjonen etter terroranslagene har ført til ytterligere prøvelser for den afghanske sivilbefolkning. Ikke minst er hjelpearbeidet vanskeliggjort etter at FN, Røde Kors og andre internasjonale frivillige organisasjoner følte seg tvunget til å trekke ut sitt utsendte personell.

 

FN og andre humanitære aktører utarbeider nå beredskapsplaner for å begrense de humanitære lidelsene. Norge har i giverlandsgruppen for Afghanistan tatt til orde for en umiddelbar internasjonal ressursmobilisering, noe vi anser som helt avgjørende for raskt å kunne bistå de mest sårbare grupper.

Norge gir allerede betydelig humanitær bistand til Afghanistans befolkning. Hittil i år har vi bidratt med i overkant av 75 millioner kroner til dette formål, herunder 4,5 millioner kroner til FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) for kort tid tilbake.

 

For noen dager siden møttes giverlandsgruppen for Afghanistan i Berlin. Norge skal ta over formannskapet i denne gruppen neste år. FN og FNs høykommissær for flyktninger har videre tatt initiativet til et viktig møte om Afghanistan i Genève førstkommende fredag. FN har nettopp lansert en internasjonal appell om bistand til Afghanistan på hele 5 milliarder kroner. Dette viser klart alvoret i situasjonen. Norge er rede til å støtte opp om FNs innsats for å begrense den humanitære krisen vi står overfor.

 

I tillegg til bruken av et bredt spekter av diplomatiske, politiske, juridiske og finansielle virkemidler, ser USA det som helt avgjørende å bygge opp en bred internasjonal koalisjon mot terrorisme. Jeg tror dette er en klok strategi.

 

FN, NATO, EU og OSSE vil som allerede nevnt spille viktige roller i dette arbeidet, men også en rekke andre land og organisasjoner vil måtte bidra.

 

Både Russland og Kina har gjort det klart at de støtter koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Russland er sterkt interessert i å bekjempe bin Ladens nettverk, som de hevder har forgreninger til Tsjetsjenia.

 

Av særlig stor betydning er imidlertid støtten fra landene rundt Afghanistan og i Midtøsten. Saudi-Arabias klare støtte til USA og brudd med Taliban anses spesielt viktig. Det legges merke til i den islamske verden at landet som beskytter de islamske helligdommene i Mekka og Medina anser Taliban som en belastning for Islam.

 

Etter at også De forente arabiske emirater brøt de diplomatiske forbindelsene med Taliban-regimet, er Pakistan det eneste land som har offisielle forbindelser med Taliban. Pakistan har imidlertid trukket ut alt diplomatisk personell fra Kabul.

 

Militærregimet i Pakistan deltar aktivt i den internasjonale koalisjonen mot terrorisme. Mens de store politiske partiene i landet støtter denne beslutningen, gjennomfører islamske fundamentalister gatedemonstrasjoner i protest. For å øke støtten til sin nye politikk, har den pakistanske regjering behov for å kunne vise til at den gir positive virkninger. Bistand og annen økonomisk støtte fra utlandet er i denne forbindelse av stor betydning.

 

Det internasjonale samfunn er allerede i ferd med å svare på denne utfordringen. USA, Japan, Tyskland og Storbritannia har opphevet sine tiltak mot Pakistan og gitt løfter om økt bistand, lån og gjeldslette. Andre EU-land forventes å følge etter.

 

Etter atomprøvesprengningene i 1998, ”frøs” Norge og en rekke andre land stat-til-stat bistanden til Pakistan. Selv om det ikke er noen endringer i Pakistans forhold til ikke-spredningsavtalen og Prøvestansavtalen, har Regjeringen likevel funnet det riktig å oppheve ”frysvedtaket” for å gi et politisk signal om støtte i den vanskelige situasjonen Pakistan nå er inne i. I dette ligger imidlertid ingen endring i norsk politikk hva gjelder ikke-spredningsarbeidet.

 

Den klare understrekningen fra president Bush om at man må velge side i kampen mot internasjonal terrorisme, har tydeligvis gjort inntrykk hos regimer i land som tidligere har hatt et tvetydig forhold til dette spørsmålet.

 

Både Cuba, Syria, Libya og Nord-Korea har fordømt terroraksjonene. Også Iran har gjort dette. EU har hatt kontakt med Teheran på politisk nivå for å få deres aktive støtte i kampen mot internasjonal terrorisme.

 

På sikt kan denne brede fordømmelsen av terrorisme få konsekvenser for den støtte som ytterliggående organisasjoner som ”Hamas” og ”Hizbollah” mottar, og muligheten de har til å fortsette sin terrorvirksomhet. Dette kan igjen virke positivt inn på fredsprosessen i Midtøsten. En forutsetning vil imidlertid være at Israel og palestinerne selv gjør alt som står i deres makt for å få fredsprosessen igang igjen.

 

Som jeg understreket overfor israelske og palestinske ledere under mitt besøk i regionen forrige uke, er det av avgjørende betydning at alle krefter settes inn for å få snudd voldsspiralen. Men samtidig er det en forutsetning for fremgang at palestinernes levevilkår, blant annet den økonomiske situasjonen, forbedres. Bedring av sikkerheten og politisk fremgang er gjensidig avhengig av hverandre. Derfor må iverksettelsen av anbefalingene i Mitchell-planen begynne så snart som mulig.

 

 

Betydningen av å få fredsprosessen tilbake på skinnene kan vanskelig overvurderes. Mens en positiv utvikling i de palestinsk-israelske forbindelser vil svekke grunnlaget for voldsbruk og terror og støtte den arabiske koalisjonen mot terrorisme, vil en fortsatt fastlåst konflikt mellom Israel og de palestinske myndigheter både gi grobunn for ytterligere ekstremisme og svekke oppslutningen om antiterrorarbeidet i hele regionen.

Jeg anser det av største betydning at også arabiske og muslimske land inngår i koalisjonen mot internasjonal terrorisme. Vi må gjøre vårt ytterste for at de forblir der. Det er i denne sammenheng avgjørende å få fram at våre motstandere er terroristene og deres støttespillere, og ikke Islam eller muslimer. Striden står mot dem som utnytter religionen som påskudd for kriminelle handlinger – samme hvilken religion det dreier seg om.

Vi har alle et ansvar for å unngå at vi her drives inn i en slags moderne religionskrig. Regjeringen har derfor tatt initiativ til en løpende dialog med islamske religiøse og politiske ledere i Norge. Utenriksdepartementet hadde senest i formiddag et møte med pakistanske representanter i Norge om blant annet dette.

 

Det bør ikke være noen tvil om at terroranslagene vi har vært vitne til i New York og Washington vil innebære et tidsskille i både amerikansk og internasjonal politikk.

 

Jeg tror vi gjør klokt i ikke å undervurdere de reaksjoner terroranslagene har vakt i den amerikanske befolkning og blant amerikanske politikere. Anslagene oppfattes som den verste tragedien i USA siden angrep på Pearl Harbor og innebærer det største tap av amerikanske liv i en enkelthendelse siden den amerikanske borgerkrigen.

 

På samme måte som angrepet på Pearl Harbor førte USA inn i Den andre verdenskrig og en aktiv global rolle, tror jeg at vi vil se at terroranslagene mot New York og Washington vil ha langsiktige virkninger for USAs globale engasjement.

 

Etter Pearl Harbor igangsatte USA arbeidet med å bygge opp en global koalisjon for flernasjonalt samarbeid. FN var en amerikansk idé. Like viktig som å vinne krigen var å bevare freden og demme opp for kommunismen.

 

Mange i Europa har de senere år vært bekymret for at USA påny skal velge å gå inn i seg selv i stedet for å videreføre sin ledende rolle i det multilaterale arbeidet. Etter terrorangrepene ser vi at USA igjen engasjerer seg aktivt internasjonalt og velger å bygge opp en internasjonal koalisjon mot terrorisme.

 

Amerikanernes økte engasjement har allerede skapt muligheter for nye åpninger i flere fastlåste konflikter, herunder i Midtøsten, selv om det er usikkert i hvor stor grad partene vil evne å utnytte disse.

 

Vår målsetting må uansett være å utnytte den unike muligheten som har oppstått etter tragedien i USA til å styrke det internasjonale samarbeidet og arbeide for globale løsninger på felles problemer.

 

Terror må møtes med fasthet og besluttsomhet overfor gjerningsmennene og deres støttespillere. Dette er imidlertid ikke nok. Vi må også fortsette å rette søkelyset mot de underliggende årsakene til terrorisme, slik som nød og fattigdom, intoleranse og fanatisme.

 

Kampen mot terrorismen er i sannhet en global kamp. Intet land er så stort at det er usårbart. Intet land er så lite at det ikke kan utnyttes av terroristene og deres bakmenn. Bare gjennom effektivt internasjonalt samarbeid kan vi slå terrorismen tilbake.

 

Kampen vil utvilsomt bli både krevende og langvarig. Det som står på spill er imidlertid intet mindre enn våre demokratiske samfunn slik vi kjenner dem i dag. Kampen må være målrettet og effektiv, og må føres uten å undergrave de verdier vi tror på og som demokratiet og rettsstaten skal forsvare.

 

Det vil være det beste minnesmerke vi kan reise over dem som så brått ble revet bort tirsdag 11. september.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
30. april 2001

Oberstløytnant Christer Johannesen

Musikkinspektør i Forsvaret

”Medley i militærmusikk”

(Musikk: ”Gammel Jegermarsj”)

 

Herr formann, mine damer og herrer.

Innledning

Militærmusikk – det har i tidligere tider vært ensbetydende med ”krigsmusikk”. Helt siden antikkens dager har mange folkeslag brukt signalinstrumenter for flere formål: Til å formidle ordrer, til å oppildne egne soldater og for å skremme fienden. Vi vet ikke om våre egne vikinger brukte bronselurene ved sine krigsavdelinger, men vi har belegg for at vikingtidens hærer brukte signalinstrumenter i sambandets tjeneste. Og går vi over til de mer mytiske episodene fra en forgangen tid, så kan vi jo tenke på Jerikos murer, som falt da basunene flerret luften med sine vibrasjoner! Eller i nyere tid Prillar-Guri, som etter tradisjonen signaliserte starten på bøndenes bakholdsangrep mot skottetoget i Gudbrandsdalen i 1612.

Det var da krigen ikke lenger tillot musikken å følge de militære avdelingene i slaget at den fikk en annen rolle og karakter. I dag er det over hundre år siden musikkens funksjoner ble fjernet fra Arméens taktiske direktiver. Gradvis har forsvarsmusikken oppnådd sin berettigelse ved seremonielle anledninger, for underholdning og adspredelse innad i Forsvarets avdelinger og for representasjon innen- og utenlands: Musikken er på mange måter blitt Forsvarets ansikt utad mot det sivile samfunn.

(Musikk: ”Sommarsong”

La oss vise noen historiske glimt av militærmusikkens utvikling og nevne de skjellsettende årstallene som har fått betydning senere.

Det finnes en bestemmelse fra 1767 om at alle infanteriregimenter skulle ha ansatt seks ”hoboister”, dvs horn, klarinetter og fagotter. I den het det: ”den store hob, og navnlig er Nordmænderne sværne for Musik, og fordi det derved gaaes bedre i fodslag.”

Før 1820 kaller vi musikkutøvelsen i Forsvaret for ”signalmusikk”. I forkant av etableringen av de militære musikkorpsene hadde vi ”pibere, hornblæsere og tamburer”. De var viktige elementer for sambandsfunksjonene i det militære. Signalistene blåste mange slags ordrer utenom dagens revelje, matsignal og tappenstrek: De signaliserte ”til angrep” eller ”ild opphører”, de bar bud om marsj fremad eller retrett, de frembragte sorgtunge toner når de falne ble stedt til hvile, og de målbar bønnen mot det høye. Dessuten utviklet de enkelte avdelinger sine egne identitetssignaler slik at man visste forskjell på venn og fiende.

Etter 1820 beveger vi oss inn i romantikkens tidsalder, og instrumentariet utvikler seg med ekspressfart. Ventilsystemet blir oppfunnet, og komponistene kunne nå hive seg over den nye besetningen som besto av fløyter, oboer, klarinetter, trompeter, basuner og slagverkere. Det var nå de egentlige militærmusikkorpsene ble opprettet, – men som nevnt har det imidlertid eksistert militærmusikere ved våre avdelinger lenge før denne tid. På Fredriksten festning i Halden faktisk helt tilbake til 1734.

Det var i forbindelse med den nye hærordningen fra1817-18 at det ble opprettet fem brigademusikkorps i Norge. Marinemusikken, nå Kongelige norske marines musikkorps (KNMM) ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1820.

Det vil si, – nå var det stasjonert militære musikkorps på følgende steder i Norge:

Fredrikshald, i Kristiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Marinemusikken, som nå er stasjonert i Horten, var fremdeles knyttet til Fredriksværn orlogstasjon i Stavern.

De militære musikkorpsene kom til å spille en demokratiserende rolle etter hvert som den nye kunstformen – korpsene og orkestrene – for alvor kom i siget. Årsaken var at for de fleste var musikk, utenom den tradisjonelle folkemusikken, et gode som stort sett var forbeholdt borgerskapet og de sosiale lag over dette. Men da militærmusikken ble etablert, ble det gitt anledning også for almuen å kunne lytte til, og oppleve, en kunstform som allerede var godt kjent ute i Europa. Det å kunne lytte til flere instrumentgrupper, å høre sammensetninger av harmonier og rytmer på én gang, var noe nytt. Og ikke minst det at musikerne kunne marsjere og spille samtidig ble oppfattet som både interessant og spennende.

(Musikk: ”Signalmarsj”)

Militærmusikkorpsene ble snart svært populære. Ved anledninger der Forsvaret viste seg frem, hadde musikken alltid en viktig rolle, både innad i organisasjonen og særlig der allmennheten kunne delta. Allerede i 1830- og 1840-årene var militærkorpsene oppsatt med den type besetning som ikke er helt ulik den vi fremdeles har. I 1880-årene var militærmusikken her i landet etablert med 130 stillinger fordelt på seks korps.

Forsvarets musikkorps har opplevd ikke så rent få kriser i sin mer enn tohundreårige historie: I 1887 kom de første forslag om nedleggelse. Den gang ble korpsene faktisk reddet av Kong Oscar II, etter at den legendariske ”Armeens musikkinspektør”, major Ole Olsen, møtte opp på Det kongelige slott for å tale forsvarsmusikkens sak. Det er samme musikkinspektør som står bak blant annet ”Solefaldsang”.

I årene som fulgte bølget spørsmålet om nedleggelse eller opprettholdelse av militærkorpsene frem og tilbake. Usikkerheten og frustrasjonen over aldri å vite om musikerne hadde et arbeid å gå til, førte til mange negative utslag både blant musikkpersonellet og deres militære overordnede.

Vi var inne på forsvarsmusikkens demokratiserende funksjon. Denne ble forsterket ved at korpsene var til stede over hele landet. Som relativt små enheter hadde de den fordelen at de kunne fraktes rundt uten store problemer, og kunne derved gi konserter på steder der det sjelden var anledning til å høre levende musikk. På denne måten ble Forsvarets musikk en av de aller mest betydningsfulle kulturinstitusjonene på den tiden. I Kristiania var militærmusikkens musikkskole den eneste institusjonen som underviste i musikkfaget – Musikkonservatoriet var ennå ikke etablert.

I Marinen måtte musikerne obligatorisk lære seg et strykeinstrument. Marinemusikken ble i sommerhalvåret delt opp i mindre ensembler og beordret på tokt til fjerne farvann der den svensk-norske marine viste flagget.

(Musikk: ”1. sats av ”Three Shanties”)

Fra den nyere tids historie kan nevnes at ved overgang til ny hærordning i 1919, ble korpsene knyttet til divisjonene og kalt divisjonsmusikkorps. Nå var også 6. brigades musikkorps blitt opprettet i Harstad (1909). Korpsene besto nå av 27 musikere med unntak av 2. divisjon, dvs. nåværende Forsvarets stabsmusikkorps, som besto av 38. Stortinget vedtok å nedlegge divisjonsmusikkorpsene både i 1927 og 1933, men måtte omgjøre vedtakene på grunn av stor motstand både fra militært og sivilt hold. I 1937 ble det besluttet å redusere korpsenes bemanning, de fikk nå bare 15 musikere hver, igjen med unntak av 2. divisjon.

Det er skrevet merkelig lite om den rolle musikken spilte i Den norske brigade i Storbritannia under krigen. Men et brigademusikkorps ble etablert, og dette korpset dannet bl a et jazzband som var meget populært, så populært at britiske og allierte avdelinger flere ganger søkte om å få låne det.

Etter den annen verdenskrig kom radioen sterkt inn i bildet også når det gjaldt spredning av musikkopplevelser. Faste direktesendte konserter med militærmusikken sto ukentlig på NRK`s program, og Forsvarets ansikt utad ble gjennom korpsene kanskje enda bedre profilert.

Musikken rettet seg i enda større grad mot det sivile samfunn, og korpsene ble Forsvarets ambassadører både mot barn og ungdom så vel som det øvrige publikum.

Fra tid til annen har spørsmålet om fremtiden for Forsvarets musikk igjen dukket opp. I 50-årene ble det ny uro, som endte med at Stortinget i 1953 vedtok den ordningen vi stort sett har hatt til denne dag, nemlig etablering av Forsvarets stabsmusikkorps, fem distriktsmusikkorps i tillegg til Marinemusikken. I 1964 fremmet Forsvarsdepartementet forslag om å redusere til tre korps, men dette ble ikke godtatt av Stortinget. Tidlig i 90-årene fikk en, en ny stor debatt med utgangspunkt i Stortingsmelding nr. 19 (1992-93). Utfallet ble en gledesmelding: Forsvarets musikk fikk tilført 18 nye stillinger, og målet var å styrke dem med i alt 49 stillinger innen år 2000. Denne målsetningen skulle ende opp i et samlet antall på 210 personer i organisasjonen: 28 stillinger ved distriktsmusikkorpsene, 36 ved Forsvarets stabsmusikkorps, to stillinger ved HM Kongens Gardes Musikkorps og tre stillinger hos Musikkinspektøren.

I en oppsummering av hva de militære korpsene våre er og gjør i dag, vil jeg først ta for meg primæroppgavene for Forsvarets interne behov etter lov og instruks: Musikken skal være en del av Forsvarets egne seremonier og utføre de tradisjonelle oppgavene for Kongehuset. Korpsene spiller for militært personell, som i stor utstrekning er lokalisert utenfor rekkevidde av de sentrale kulturinstitusjonene. De ivaretar seremonielle tradisjoner som vaktparader, oppstillinger, kirkeparader, avslutningshøytideligheter, åpen leir for publikum m.m. I tillegg har Regjering og Storting behov for seremonielle musikktjenester under statsbesøk, Stortingets åpning og avslutning.

Ved representasjon i utlandet er det også i visse tilfelle musikkdeltagelse ved Forsvarets musikk. Ved slike anledninger nyttes bl a Forsvarets representasjonsorkester som består av utvidede besetninger sammensatt av våre profesjonelle musikkorps. Forsvarets representasjonsorkester har gjennom årene representert Det norske forsvaret såvel i Europa som USA og Canada.

(Musikk: ”Morgenstemning”)

 

La meg for all del nevne at i tillegg til de profesjonelle korpsene har vi i Forsvaret flere musikkinstitusjoner på amatørnivå som er høyst oppegående og høyt profilerte utad: HM Kongens Gardes Musikkorps og drillkontingent er vel den avdelingen som gjennom de siste 40 årene har vist Forsvarets ansikt tydeligst utad. Gjennom sine utallige turnéer i inn- og utland har gardemusikken blitt en institusjon som snart hele det internasjonale underholdningsapparatet er blitt kjent med – gode ambassadører som de er for Kongeriket og for Forsvaret.

Forsvarets musikk har også innlemmet to Heimevernsmusikkorps som aktive aktører. Basert både på innrullerte HV-soldater og frivillighet har disse to korpsene – tilhørende HV01 og HV02 – bidratt til mange verdifulle innslag for Heimevernet. Jeg vil også fremheve HV-korpsenes mangeårige deltagelse i Nijmegen-marsjen i Nederland.

Ved de store nasjonale evenemanger stiller militærmusikken opp: Festspillene i Bergen, i Nord-Norge og i Vestfold. Musikken vår var et selvsagt innslag under frigjøringsjubleet i 1995 og under De olympiske vinterleker på Lillehammer året før. Sentralt må jeg fremheve Norsk Militær Tattoo: I løpet av tre dager opplever 20.000 publikummere Forsvaret og Forsvarets musikk. Dette arrangementet profilerer Forsvaret på en måte og i kretser som går langt utenfor både egne rekker, og blir dessuten kringkastet gjennom nasjonale TV-kanaler.

(VIDEO FRA NMT 2000 – FINALE)

I dag er våre profesjonelle musikere sterkt involvert i det sivile samfunn. Ved siden av alle de ulike oppdragene Forsvarets musikk utfører innad, møter militærmusikerne alle lokalsamfunnene våre nesten hver eneste virkedag, enten det er et konsertprosjekt i samarbeid med kommunale og fylkeskommunale myndigheter, besøk i barnehaver eller i form av skolekonserter. I samarbeid med kulturkontorene gis det offentlige konserter. En stor del av musikerne deltar aktivt i det lokale eller regionale musikkliv på sin fritid. Det kan dreie seg om dirigent- og instruktørvirksomhet i korps og kor, eller lærervirksomhet på ulike typer musikkutdannings-institusjoner, som kommunale musikkskoler og statlige konservatorier og høyskoler.

Forsvarsmusikerne deltar også i lokale amatørsymfoniorkestre og er deltids- eller ekstramusikere i profesjonelle orkestre.

Norsk militærmusikk har befestet sin faglige posisjon blant de ledende miljøer internasjonalt. Vi ser det de gangene vi har anledning til å turnere i utlandet eller ved besøk utenfra. Norges bakgrunn som ”et land av musikkorps” har gitt oss en arv som vi bokstavelig talt spiller på! Interessen for vår musikkform er stor og søkningen til høyskoler og konservatorier av unge musikanter gir militærkorpsene høyt kvalifiserte musikere.

De syv profesjonelle korpsene produserer ca 700 konserter og oppdrag hvert eneste år. Disse fordeler seg med ca 35 prosent på oppdrag direkte for Forsvaret, de øvrige retter seg mot det sivile samfunn.

Jeg skal ved denne anledning ikke komme særlig inn på dagens aktuelle debatt om militærmusikkens fremtid, nedleggelse av korps osv. Bare sitere fra den forrige stortingsmeldingen 1992-93: ”Forsvarets musikk er en viktig kulturfaktor som bidrar til å styrke Forsvarets posisjon og oppslutning i samfunnet. Vi må ikke gjøre oss fattigere enn vi er, og det er ingen tvil om at vi har råd til å føre videre denne viktige kulturinnsatsen”.

Avslutning:
MUSIKK: ”VALDRESMARSJ”

Foto: Forsvaret

Foredrag i Oslo Militære Samfund
23. april 2001

«Status i Hæren»

Generalmajor Roar J. Haugen
Generalinspektøren for Hæren

Formann – Ærede forsamling!

1. Innledning
For to år siden, ved starten av inneværende langtidsperiode, uttalte jeg fra denne talerstolen at «Hæren er i ferd med å bli noe annet enn det siste Forsvars-kommisjon forutsatte».
Det har siden vist seg å holde stikk.
Gjennom hele etterkrigstiden har Norge hatt en mobiliseringshær av betydelig omfang, som del av et nasjonalt invasjonsforsvar.

Med de budsjettrammer som ligger til grunn for St prp nr 45 er ambisjonen om et invasjonsforsvar i realiteten forlatt.
Konsekvensen for Hæren er at den raskt er i ferd med å bli redusert til noe som best kan karakteriseres som en kompetanseorganisasjon. Den vil nå bli mindre i volum og den vil få en lavere operativ evne enn noen gang etter krigen. Samtidig er Hæren, gjennom intensjonene i St M nr 38 og påfølgende direktiver, gitt i oppdrag å forberede kapasitet for internasjonal militær innsats av et omfang som krever store ressurser fra vårt nasjonale produksjonsapparat.

Dette til tross sies det i ulike sammenhenger at «Forsvaret blir bedre».
En del av min fokus i kveld vil dreie seg om denne tilsynelatende selvmotsigelsen.

Utsagnet kan faktisk karakteriseres som riktig – i den forstand at «både kvalitet og reaksjonsevne på de styrkene som blir igjen blir meget god – kanskje bedre enn noensinne hvis man lykkes med å skape forutsigbarhet og stabile rammer». Men det vi ikke må glemme, er at den Hæren som blir igjen blir for liten til å møte et angrep mot Norge av noe omfang, den vil ha en meget lav stridsutholdenhet, samt at kapasiteten ikke vil være stor nok til å kunne møte et angrep mot geografisk adskilte områder samtidig.

Jeg har registrert innvendinger som at «Hæren ville vært for liten for den ambisjonen uansett», eller at «det er uansett ikke mulig for Norge å holde seg med en Hær stor nok til at et angrep kan stanses eller slås tilbake.»

Det er åpenbart riktig at Norge ikke har økonomisk mulighet til å opprettholde et Forsvar som i lengden ville kunne holde stand alene. Men dette er en erkjennelse som kan trekkes for langt – og da kan man ende med å trekke konklusjoner som blir feilaktige – ja endog innebærer en betydelig risiko.
Det har aldri, i etterkrigstiden vært tale om et rent nasjonalt invasjonsforsvar, utenom Allianserammen. Det er derfor det blir så feilaktig å bruke vår manglende evne til å kunne stoppe en militær aggresjon alene, som et argument mot en troverdig Terskelforsvarskapasitet. Heller ikke en slik ambisjon synes lenger realistisk med den struktur som de foreslåtte ressursrammene vil gjøre det mulig. Konsekvensen av en slik «slutning» er at Norge forlater ambisjonen om et Forsvar sterkt nok til å yte så effektiv motstand at våre allierte kunne være sikret nødvendig tid til å komme oss til unnsetning.
Dette er et meget langt – og potensielt farlig – steg.

Det er denne ambisjonen som Norge nå kan være i ferd med å forlate. Hæren, som en viktig del av fellesforsvaret blir etter St prp nr 45s forslag for liten til at stridsutholdenheten kan sikre alliert hjelp med landstyrker. Dette skjer samtidig som vi, på grunn av våre omfattende styrkereduksjoner, blir mer avhengig av alliert hjelp enn noensinne.
At også de øvrige NATO-landene reduserer sine styrker gjør selvsagt ikke situasjonen noe bedre. Ved fremtidige kriser betyr det økt konkurranse om de gjenværende allierte styrker som gradvis kan bli marginalt i stand til å takle flere konflikter samtidig.

Dermed blir ikke Norges samlede forsvarsevne bedre – noe det er riktig å presisere når man skal beskrive den nye Hæren.
Jeg skal i dette foredraget ta utgangspunkt i de føringer som er gitt i FS 2000 og St prp nr 45, og deretter beskrive de forslag til ny freds- og krigsorganisasjon som Hæren har utarbeidet på bakgrunn av disse føringene.
Spesielt vil jeg ta for meg vårt forslag til organisering av innsatsstyrken for internasjonale oppdrag, populært kalt FIST/H, før jeg avslutningsvis fremlegger en oppdatert personellstatus for Hæren etter at de avgangsstimulerende tiltakene nå har fått virke en tid.

2. Den nye Hæren – med utgangspunkt i St prp nr 45:
Jeg finner grunn til å understreke at Forsvarssjefens innstilling, i likhet med den foreliggende St prp nr 45 ikke er noen fagmilitær anbefaling om hvilket militært Forsvar Norge bør ha. Begge er økonomisk motiverte forslag til hvordan vi bør innrette vår militære struktur, gitt et flatt Forsvarsbudsjett på 25 mrd indeksregulerte kroner årlig i 20-årsperspektivet.
Bakgrunnen for Stortingsproposisjonen er at Forvaret er i en sterk ubalanse og dyp strukturell krise. Om det hersker det ingen uenighet, og med de reduserte økonomiske rammene har det vært omfattende og vanskelige avveininger, mellom mange ulike hensyn og mangeartede behov.

  • Samtlige Forsvarsgrener, samt HV må reduseres. Hærens mobiliseringsstyrke vil trolig bli redusert fra dagens 89 000 til under 30 000 soldater. I dagens tall (89 000) inngår imidlertid også ca 2500 i verksted-/lagersektoren som vil bli overført til Forsvarets logistikkorganisasjon.

Som kjent vil det bli store endringer også i kommandostrukturen. Denne oversikten viser de ledd som tilhører Hæren, eller hvor Hæren vil være tungt representert.

Hærens 4 Distriktskommandoer skal nedlegges, det samme skal de14 Territorielle Regimentene.
Hæren vil isteden være tungt representert ved de 2 nye LDKene – (markert med blått) – og de 8 FDIene (markert med gult).

 

  • De nye LDKene og FDIene har rent operative funksjoner. Det vil i praksis si at Hæren fjerner ett kommandonivå fra styrkeproduksjonslinjen.

Ved siden av fredsorganisasjonen er selvsagt styrkestrukturen det som fanger størst interesse.
Dette er en beskrivelse av den mobile delen av strukturen med markering av de hovedelementer som er utledet av proposisjonen.

En mobil divisjonskommando (6. DivKdo) bestående av to brigader og divisjonstropper – inklusive blant annet divisjonsartilleri, sambands- oppklarings- og jegeravdelinger. En av brigadene vil være en utdannings-brigade, mens den andre vil være en taktisk mobiliseringsbrigade. Disse styrkene skal være utgangsdisponert i Indre Troms.
Videre, Hærens bidrag til Forsvarets Innsatsstyrke, som skal være organisert innenfor en brigaderamme (FIST/H). Styrken skal også være ansvarlig for den administrative oppfølgingen av styrker, observatører og stabspersonell som er deployert. Det er det samme ansvar som DKØ ivaretar i dag.
I tillegg kommer våre fredsoperative avdelinger som Hans Majestet Kongens Garde, Grensevakten i Sør-Varanger, Hærens Jegerkommando, videre – inntil 20 selvstendige mobile feltkompanier til Territorialforsvaret samt nasjonale støtteelementer og avdelinger for støtte til allierte forsterkninger, dvs Host nation support.

Langtidsproposisjonens innhold samt budsjettforutsetningene er lagt til grunn for HSTs foreløpige arbeid inntil de endelige beslutningene foreligger. Den konkrete innretningen er Hæren gitt handlefrihet til selv å utforme. Jeg vil komme tilbake til hvordan Hæren har foreslått å organisere seg i detalj, men først en kommentar til de forslag som St prp nr 45 gir vedrørende styrkeproduksjonen.

Hærens fredsvirksomhet er i prinsippet fordelt mellom Nord- og Sør-Norge i to geografisk konsentrerte områder:

Det innebærer at avdelingsutdannelsen skjer i brigade- og divisjonsrammen i Indre Troms. Fagutdannelsen og sluttforberedelsen for avdelinger som skal ut i internasjonale operasjoner i hovedsak skjer ved Hærens utdannings- og kompetansesentra lokalisert til det sentrale Østlandsområdet.
Denne konsentrasjonen av virksomhet er et av de viktigste virkemidler vi har for å omstille fredsdriften til realistiske rammer. I mange år har det vært overskudds-kapasitet i infrastrukturen. Den radikale reduksjonen og konsentrasjonen som nå er foreslått anses derfor helt nødvendig for å kunne lykkes med omstillingen.
En annen viktig faktor er at synergieffekten av de integrerte fagmiljøene som f eks Kampinspektoratet forventes å bli betydelig. Dette gjelder ikke bare ut fra rent økonomiske kriterier, men også når det gjelder tekniske og operative kvaliteter.

Viktigst i dette bildet er Østerdalen Garnison, bestående av leirer i samme geografiske nærhet, samt Regionfelt Østlandet som vil bli helt avgjørende for Hærens trenings- og øvingsvirksomhet i kjerneområdet på Østlandet. Rena leir er allerede i dag ett av verdens mest moderne militære treningsanlegg. Når Hærens Taktiske Treningssenter står ferdig til bruk om 2-3 år vil Hæren disponere et meget tidsmessig simulator treningsanlegg. Dette anlegget er dog avhengig av RØ’s målbaner og øvingsfelter i umiddelbar nærhet av garnisonen for å kunne videreføre treningen i fullt avdelingsforband med skarp ammunisjon. Ikke minst vil dette være avgjørende viktig for avdelingene som forberedes for internasjonal innsats.

St prp nr 45 fastslår at Avdelingsutdanningen i Nord-Norge skal skje etter følgende modell:

6. divisjon skal ha koordineringsansvar for utdanning, trening og øving av Hær-avdelinger i Troms, herunder Utdanningsbrigaden i Indre Troms og jegerutdanningen ved GP.
Produksjon av oppfølgingsstyrkene til FIST/H skal også skje i Nord-Norge.
Ett LVbtt utdannes i Heggelia under faglig styring av Luftforsvaret (GIL), i tråd med tidligere beslutning om et samordnet luftvern.
Grunnutdanning til tjenesten ved den Norsk-Russiske grensen lokaliseres fortsatt til Garnisonen i Syd-Varanger på Høybuktmoen.

Også i Sør-Norge legges det opp til betydelige endringer og sammenslåinger. Hærens tidligere inndeling i 9 inspektorater forlates, og slås sammen til 3 større inspektorater.

  • Hærens Kampinspektorat vil bestå av det tidligere Infanteri-, kavaleri-, artilleri- og ingeniørinspektoratet. Kampinspektoratet skal etter planen fordeles på Rena leir og Terningmoen, i det som allerede omtales som Østerdalen Garnison. Inspektoratet skal være etablert innen 2005. Dette er i korthet hva St prp 45 sier om fremtidig Kamp-UKS.
    Hærstaben nedsatte høsten 2000 en arbeidsgruppe ledet av Kavaleriinspektøren, med det mandat å utarbeide et forslag til organisasjon for Kampinspektoratet.
  • Et K2IS-Inspektorat er foreslått lokalisert til Jørstadmoen, og slik det ser ut pr dd vil dette i all hovedsak bli en videreføring av hovedtrekkene i dagens organisasjon.
  • Et Logistikk-inspektorat er foreslått lagt til Sessvollmoen. Hoveddelen av dette inspektoratet vil utgjøres av dagens Tren-inspektorat, sammen med de våpentekniske tjenester som foreslås overført fra Helgelandsmoen. Her er det også foreslått å gjennomføre fellesutdanning så som Forsvarets MP-skole og en felles vognførerutdanning.
    En egen gruppe, under ledelse av Treninspektøren arbeider med detaljeringen.

Når det gjelder sanitetssektoren, har FSJ iverksatt en prosess med sikte på samordning av Forsvarets sanitetsfaglige ressurser i et MUKS på Sessvollmoen.

Det som da gjenstår av Hærens fredsproduksjon er Hans Majestet Kongens Garde og Grensevakten. For HMKG er det anbefalt å innføre gjennomgående tjeneste. Dette innebærer at Agder regiment/Utdanningsavdelingen på Evjemoen kan nedlegges.

Hærens skoler vil også gjennomgå betydelige endringer. Krigsskolen vil forbli i Oslo, mens Befalsskolene skal lokaliseres til de 3 UKSene. Utdanningen av utskrevet befal er dels foreslått lagt til de samme UKSene, dels til andre garnisoner avhengig av kapasitet og personellressurser. Her gjenstår flere avklaringer, men det går i retning av en felles, grunnleggende basisutdannelse, deretter linjedeling.

HFS nedlegges, men ved skolens lokaler på Fredriksten Festning i Halden legges det opp til fortsatt virksomhet som en avdeling under den nye Forsvarets forvaltningsskole som en del av Forsvarets skolesenter Akershus festning (FFS/FSAF).

3. Den nye Hæren – Hærstabens arbeide i forlengelsen av St prp nr 45:
Forsvarets behov for en omfattende, målrettet og snarlig omorganisering er, som allerede påpekt, prekært! Vi må bare erkjenne at forrige større runde med omstilling av Forsvaret ikke var udelt vellykket. Ambisiøse, og egentlig gode planer for omstillingen ble utarbeidet – men kombinert med stadige endringer i oppgavespekteret og ressurssvikt ble ubalansen i stedet forsterket og omstillingen skadelidende .

Erfaringene fra 90-tallet taler sitt tydelige språk: Forsvaret makter ikke en så stor omstilling uten:

  1. En sterk, koordinert og målrettet ledelse fra topp til bunn i organisasjonen – gjennom hele prosessen,
  2. En dedikert gruppe av offiserer som gjennom et eget prosjekt har som hovedoppgave å holde tak i omstillingsprosessen,
  3. Styrket evne og handlingsrom til å omsette gode planer i praksis,
  4. En sterk vilje hos alle sjefer i organisasjonen til å fokusere på omstillingen, fremfor å forsøke å opprettholde virksomheten etter et «business-as-usual»-prinsipp.
  5. Ekstra ressurser til omstilling, dersom den skal skje parallelt med prioritert ordinær virksomhet, om enn tilpasset.
  6. Oppgavene må reduseres. Nye, og kostnadsdrivende oppgaver må unngås i den mest kritiske fasen. Dette har vist seg meget vanskelig å oppnå, men anses helt nødvendig !

Jeg nedsatte ved årsskiftet en egen prosjektgruppe med bred forankring i Hæren som fikk i oppdrag å lede arbeidet med å utvikle et planleggingsgrunnlag for Hærens omstilling i perioden 2001-2005.
Dette har vist seg å være svært formålstjenlig for å kunne være på forskudd i planleggingen, samt for å forberede hele organisasjonen på de omfattende omstillingsoppgavene som ligger foran oss.

Arbeidet er nøye koordinert med ARGUSs arbeide til støtte for Forsvarssjefen i omstillingsprosessen. En effektiv omstilling i perioden 2002-2005 innebærer at mye planarbeid og forberedelser må gjøres i løpet av 2001. Dette inkluderer også krigsorganisasjonen, herunder arbeidet med KOPer. Milepælsplanen foreligger i utkasts form og vil bli et vesentlig element i Planleggingsgrunnlaget. Det legges opp til et omfattende parallelt arbeid på sentralt, regionalt og lokalt nivå.

Prinsippet som skal følges fremgår av denne skissen:

Alternativet til en parallell prosess er en seriell planlegging. Det vil imidlertid ta alt for lang tid og gjøre det vanskelig, for ikke å si umulig, å nå Forsvarssjefens ambisjon om en hurtig og kraftfull omstilling.
Denne omstillingstakten står jeg fast ved. Det er uakseptabelt å planlegge med å være i bakkant av de ambisjoner som er gitt! Jeg forutsetter at samtlige av Hærens sjefer gjør sitt til at omstillingen av Hæren skjer så raskt og dynamisk som intensjonen tilsier.

4. Den nye Hæren: Hær 2010, samt Forsvarets Innsatsstyrke/Hær.
FS 2000 ga, som jeg har vært inne på, Hæren handlefrihet til selv å utforme et forslag til ny struktur. Senere har St prp nr 45 gitt føringer på et overordnet nivå for hvordan den Nye Hæren skal utformes.

Prosjekt «Hær 2010» ble nedsatt høsten 2000. Prosjektet tok utgangspunkt i Forsvarsstudien 2000 (FS2000), Forsvarspolitisk Utvalg (FPU), Stortingsmelding 38, samt Forsvarets Fellesoperative doktrine (FFOD).

Arbeidet har vært ledet av en egen prosjektorganisasjon, med representanter fra de to Forsvarskommandoer, Forsvarets stabsskole, 6. Divisjon, Hærens våpeninspektører og Forsvarets Forskningsinstitutt. Prosjekt Hær 2010 har arbeidet gjennom en kombinasjon av en konseptgruppe og egne undergrupper innenfor:

– feltetterretning og operasjoner på dypet (FE & OPD),
– logistikk,
– internasjonal virksomhet,
– materiell og
– økonomi.

Målsettingen har vært å komme frem til en optimal krigsorganisasjon basert på de økonomiske rammene for investeringer og drift i hh t FS 2000, samt produksjon til internasjonale operasjoner. Det avgjørende har vært å bevare kompetanse innen de forskjellige nivåene i organisasjonen.

Prosjektets vurdering av oppgaver og ambisjoner i styringsgrunnlaget:
Grunnlagsdokumentene har til dels ulike ambisjoner og føringer. Dette leder etter prosjektets syn til en entydig konklusjon:

Selv med de begrensede ambisjoner som legges til grunn for Hærens fremtidige struktur og oppgaver, er det ikke samsvar mellom disse og de økonomiske rammer.

I erkjennelsen av at Hæren ikke ser mulighet for å videreføre en struktur med tilstrekkelig operativ utholdenhet og kapasitet, utarbeidet prosjektet en prioritetsrekkefølge som grunnlag:

1) Kompetanse. Som uansett utvikling vil være en avgjørende faktor
2) Internasjonale forpliktelser, dvs oppfølging av intensjonene knyttet til Stm 38.
3) Strukturbalanse. Som igjen er en forutsetning for kompetanseutviklingen.
4) Operativ evne, dvs i praksis volum og utholdenhet.

Når kompetanse er gitt høyeste prioritet, skyldes dette at uten kompetanse er alt annet enten umulig eller av underordnet betydning. Våpen og materiell blir irrelevant uten kompetanse på å bruke det, og trening og utdanning er kun mulig gjennom et kompetent korps av befal og spesialister. Å erverve kompetanse tar også desidert lengst tid, og er umulig uten et «øvingsapparat» i form av adekvate avdelinger.

Prosjektet anbefalte derfor følgende organisering av Hærens mobile struktur for perioden frem til 2005:
Ut fra denne plansjen vil altså den mobile felthæren i fremtiden bestå av:

en mobil divisjonskommando med tilhørende ledelseselementer (en sambandsbataljon og ett MP-kompani),
EN selvstendig, mekanisert- og EN taktisk infanteribrigade, samt:
FIST/H i en mekanisert brigaderamme,
ett artilleriregiment og ett jegerregiment med kapasiteter for innhenting av informasjon, teknisk etterretning og strid på dypet,
en luftvernbataljon,
en ingeniørbataljon,
en logistikkbataljon og
en sanitetsbataljon,

De to mekaniserte brigadene foreslås i prinsippet å være likt organisert, og teller i underkant av 4.000 mann. Det er lagt vekt på flere og mindre kampenheter, for å sikre høyt tempo og fleksibilitet.

Det vil være en struktur som gir maksimal ildkraft og beskyttelse, noe som har sammenheng med behovet både i den nasjonale strukturen og innsatsstyrken til internasjonale operasjoner.

Oppsummering – Hær 2010:
Det ligger i sakens natur at utformingen av den fremtidige Hæren engasjerer mange, noe jeg ser på som positivt så lenge dette er diskusjoner som føres underveis i prosessen. Det har da også vært ført mange og grundige diskusjoner underveis, og når Hærens anbefalte struktur nå foreligger, er jeg rimelig komfortabel med forankringen i organisasjonen.

Jeg skal oppsummere min gjennomgang ved å fremheve 7 grunner til at vi, inntil videre bør holde fast ved dette forslaget:

1) det er en helhetlig og gjennomarbeidet struktur.
2) det er en fremtidsrettet løsning, som gir stor handlefrihet
3) forankringen i organisasjonen er tilstrekkelig.
4) strukturen er operativt anvendelig.
5) den er økonomisk realiserbar.
6) den er praktisk gjennomførbar og
7) den sikrer, etter mitt syn den beste utnyttelsen av kvaliteten i arven.

5. Forsvarets Innsatsstyrke – Hær:
Så vil jeg gå over til Forsvarets Innsatsstyrke/Hær – FIST/H. Jeg innledet med å betone den betydelige vekt som legges på internasjonale oppgaver fremover. St prp nr 45 sier følgende om hvilke komponenter denne skal bestå av:

  • En Hurtig reaksjonsstyrke: Delvis vervet, mekanisert og robust utrykningsstyrke (operativ fra sommeren 2003). Styrken skal ivareta høy beredskap på en fullgod måte, og tilfredsstille NATOs krav til hurtige reaksjonsstyrker.
  • En Forsterkningsstyrke: I St prp 45 beskrevet som «robuste styrker på beredskap» for å forsterke forannevnte styrker. (Operativ fra senest 2005).
  • En Reaksjons- og oppfølgningsstyrke: Denne skal ikke ha beredskap eller reaksjonsevne når vi deltar i et løpende engasjement. Styrken skal normalt ivareta Hærens forpliktelser under en pågående operasjon. Normalt vil kontingentstiden bli på 12 måneder, men med muligheter til andre inndelinger dersom spesielle forhold gjør det nødvendig. (f eks. 6 + 6).
    (Styrken er planlagt operativ fra sommeren 2002).

Hærstaben startet høsten 2000 arbeidet med å komme frem til den best egnede strukturen ut fra disse føringene. Underveis har våpeninspektørene deltatt i arbeidet.

Totalt omfatter FIST/H en styrkestruktur på inntil 2200 personer, dvs i antall hoder en forholdsvis liten del av den samlede struktur som blir i underkant av 30 000.

Ledelseselementet, samt støtteelementene har begge inntil 30 dagers reaksjons-tid. Disse består av henholdsvis:

– Norsk kontingentsjef med stab
– Sambandskompani
– Etterretning og Sikkerhetseskadron
– Militærpolititropp
– Transportkontrollgruppe

Den Hurtige Reaksjonsstyrken er en delvis stående styrke med et kampelement som skal videreføre navnet «Telemark Bataljon». Den skal ha inntil 10 dagers reaksjonstid og er planlagt å skulle bestå av ca 175 befal og 300 vervede – til sammen ca 475. Denne styrken består av:

– Bataljonsstab
– Pansret oppklaringstropp
– Mekanisert infanterikompani
– Stridsvogneskadron
– Pansret Ingeniørkompani
– Stabs-/Støttekompani med sanitets- og BK-tropp.

Om denne styrken kan det videre sies at den er liten, men blir kvalitativt meget bra. Styrken er sammensatt på denne måten for å kunne delta i hele oppgavespekteret. Den er derfor utstyrt med vårt mest moderne pansrede materiell: LEO 2A4,som nylig er besluttet anskaffet samt SPV CV 9030 som allerede er levert.
Forsterkningsstyrken, har inntil 30 dagers reaksjonstid og består av inntil 400 befal og mannskaper. I tillegg kommer Reaksjons- og Oppfølgingsstyrken på inntil 1100, disse har 90 dagers reaksjonstid når vi ikke har styrker deployert:

Oppsummering – status:
Status er at kadreorganisasjonen er tilsatt, og skal være på plass pr 1 august i år, i første omgang ved staben i DKØ på Aker gård og senere i Rena leir. Hæren er i rute med forberedelsene til denne styrkeetableringen.
Min oppsummering er at dette kommer til å bli styrker med meget høy kvalitet, med høy reaksjonsevne for innsats både hjemme og ute. Dette er styrker som vil by på en svært utfordrende og givende tjeneste og ha stor betydning for Hæren og Forsvaret.

6. Personellsituasjonen i Hæren i lys av avgangsstimulerende tiltak:
Så til personellsituasjonen. Det er enighet om at Forsvaret etter hvert er blitt topptungt, og at vi har utviklet oss i retning av en skjev fordeling mellom det antall som bedriver troppeutdannelse og det antallet som jobber i staber og administrative funksjoner. En total nedskjæring i størrelsesorden 5 000 årsverk ble ansett som nødvendig for å nå målet om 2 milliarder innspart i årlige driftskostnader.
En så omfattende personellreduksjon er ikke mulig uten økonomiske incentiver. En rekke ulike avgangsstimulerende tiltak er tilbudt, og disse har vist seg å være effektive selv om vi ennå ikke er i mål.
Status pr dd i Hæren er som følger:
Vi ser at pr 27 mars har totalt 801 befal søkt om tiltak. Av disse er i alt 622 innvilget. Hærens andel av sivile er 244. Til sammen utgjør dette 866 ansatte som i henhold til allerede inngåtte avtaler vil avslutte sitt ansettelsesforhold i løpet av det nærmeste året.
Her vil jeg dog presisere at dette kommer på toppen av de nesten 2 000 stillinger som Hæren har redusert organisasjonen med siden 1992.

Om vi tar et blikk på aldersfordelingen på yrkesbefal, ser vi at:

-den ser bra ut, med en stor overvekt i aldersgruppen over 53 år. Dette er en relativt gunstig fordeling.
Vi kan også se på status for den enkelte troppeart:

Vi ser da at avgangen ikke viser dramatikk for noen enkelt troppeart. Søknaden og avgangen er rimelig jevnt fordelt.

Oppsummering:
Som en foreløpig oppsummering på dette feltet, ser det ut til at Hæren kan nå målsettingen i volum. Aldersstrukturen ser bra ut, det samme til en viss grad for gradsstrukturen.
To forhold gir grunn til bekymring:

  • For det første mister Hæren, i likhet med de andre Forsvarsgrenene, flere av våre kvinnelige kolleger enn jeg liker. Det er nok flere og ulike grunner til dette, og dette vil vi følge opp i tiden som kommer ved bl a å henvende oss til dem som har takket ja til tiltakene.
  • For det andre mister vi en god del personell som kommer inn under kategorien kritisk kompetanse, selv om vi avslår søknadene om økonomisk kompensasjon. Når et fagmiljø kun består av et par, eller en håndfull, offiserer sier det seg selv at man er meget utsatt. Typisk oppstår dette når et UKS foreslås flyttet til et annet geografisk område.

Men i sum kan jeg vanskelig se at vi kunne gjort dette særlig annerledes: Hæren MÅ, i likhet med Forsvaret for øvrig få vesentlig færre ansatte, og har derfor valgt å være relativt liberale med å innvilge søknader om å slutte mot vederlag – selv der vi helst skulle sett at søkeren ble med oss videre.

Den store utfordringen som vi ser allerede i dag, er at selve omstillingsarbeidet er meget arbeidskrevende! Det krever mange årsverk, og alt dette «ekstra» personellet har vi selvsagt ikke: alt arbeidet må gjøres av de samme staber og av de samme avdelinger. Merarbeid er også et spørsmål om ressurser, foruten at omstilling krever ekstra ressurser til infrastrukturtilpasning og selve omrokkeringen. Forutsetningsvis blir det en betydelig mer rasjonell og økonomisk struktur å gå videre med når omstillingen er gjennomført – men de ekstra omstillingsmidlene som trengs for å komme frem til en slik struktur har vi ikke i pr i dag!

7. Oppsummering
Norge har forlatt ambisjonen om et invasjonsforsvar. Jeg innledet med å bruke uttrykket «kompetanseorganisasjon» om den Hærstruktur som blir igjen.
Dette begrepet henspeiler på fire forhold:

  • For det første at den gjenværende krigsstrukturen blir for liten til å takle en større eller flere begrensede utfordringer samtidig.
  • For det andre at den gjenværende krigsstrukturen er for liten til at Norge vil ha tilstrekkelig margin av Hærkapasitet til nasjonalt bruk, dersom vi deltar i et større engasjement internasjonalt og vi samtidig utsettes for militært press nasjonalt uten at uteengasjementet kan avbrytes i tide.
  • For det tredje at den gjenværende fredsstrukturen er tilstrekkelig til å motta og å trene et visst volum av mannskaper årlig,
  • For det fjerde at den gjenværende fredsstrukturen i Hæren blir i stand til å produsere avdelingskompetanse opp til og med divisjonsnivå for et begrenset antall befal og spesialister, men uten at Norge dermed kan sies å ha en operativ Hær på det samme nivået (divisjon).

Det er tidvis rettet kritikk mot Forsvaret for at vi etter sigende ikke har klargjort hva slags Forsvar Norge bør ha, og konsekvensene av St prp 45s forslag.
Det har hele tiden vært oppfatningen i Forsvarets ledelse at dette er forhold vi har besvart. For enkelthets skyld har vi ofte vist til St Meld nr 22, som de facto beskriver det militære Forsvar som Norge bør ha – gitt et akseptabelt Terskelforsvarsnivå. Samtidig er det fra Forsvarsledelsen erkjent at en anti-invasjonsambisjon er det formålsløst å dvele mer ved: dette ville avkrevet ressurser hinsides det oppnåelige.

Om vi tar et tilbakeblikk på de diskusjonene som har vært ført siden murens fall for drøyt ti år siden, er bildet etter min mening klart. For Hærens del har budskapet gjennom hele 90-tallet vært konsistent:

6 brigader, hvorav tre organisert i en operativ divisjon, ville utgjort en Hær med et volum og med en kapasitet og kvalitet som hadde sikret Norge en god terskel mot et eventuelt angrep. Dette selvsagt som et ledd i et nasjonalt, balansert Forsvar med begrenset invasjonsforsvar som ambisjon.

Vi innser at dette ikke lenger er en realistisk ambisjon. Det neste, som derfor hele tiden har vært understreket fra Hærens side er at Det operative behovet for Hæren, med terskelforsvar som ambisjon, er på minimum 4 brigader. Dette gjelder spesielt hvis deler av styrken er bundet til et pågående engasjement i utlandet og ikke kan frigjøres.
Blir Hæren mindre enn dette, blir manøverevne, ildkraft og stridsutholdenhet marginal til å utføre de oppgaver som fagmilitært tilligger det mobile Landforsvaret.
En struktur lavere enn 4 brigader medfører også at manglende volum i seg selv skaper store problemer. Eksempelvis får Hæren vanskeligheter med å sikre sin egen manøver, den vil også få problemer med å forhindre at den blir omgått.

Tiden tillater ikke å gå nærmere inn på detaljer i det resonnementet som er ført i forbindelse med det såkalte knekkpunktet på 4 brigader, men det har vært en del av underlaget til FD og har også blitt gjort tilgjengelig for Forsvarskomiteen på anmodning.

Realitetene i St prp nr 45 er imidlertid et forslag på 2-3 brigader innenfor en stipulert investeringsramme på 22 mrd kr i 20-årsperspektivet. Det ligger da også som nevnt til grunn for det strukturarbeidet som pågår, og Hæren vil lojalt forholde seg til dette inntil noe annet eventuelt er besluttet.

Prioriteringer ved eventuelle økninger av rammene har også vært et tema i det siste.
Forsvarssjefen presiserte i sin kronikk i Aftenposten onsdag 18 april at Forsvaret ikke må pålegges å utforme avdelinger eller anskaffe materiell som det ikke er økonomi til. Dette særdeles viktige prinsippet var også et gjennomgående budskap i foredraget holdt av Direktøren for FFI her i Oslo Militære Samfund den 2. april.
Hæren må derfor uten tvil prioritere å gjøre de gjenværende brigader operativt mer robuste. Dette er spesielt viktig, siden brigadene delvis er innrettet ut fra prioriteringen av kompetanseproduksjon og ikke utelukkende de operative behov.
Når alt dette er sagt, vil jeg bruke noen ord på å berømme samtlige av mine medarbeidere i Hæren. Vi har et svært dyktig, lojalt og motivert personellkorps, som har vært gjennom et turbulent tiår med mye usikkerhet, mye frustrasjon og mange skuffelser. Like fullt er gåpå-humøret intakt, og samtlige som blir med oss videre er drevet av ett ønske: en troverdig og omstrukturert organisasjon, realistiske oppdrag og tilstrekkelige ressurser for gjennomføringen av viktige oppgaver for landet hjemme som ute.

Fra Hærens side føler jeg at vi, i denne prosessen, har gjort jobben vår! Vi har gjennom grundig og omfattende stabsarbeid, og gjennom innsatsen i arbeidsgruppene utarbeidet realistiske forslag til løsninger, som alle er tilpasset de rammer vi ser ut til å få.

Jeg ønsker derfor å avslutte som jeg innledet: Vi må i omstillings-diskusjonene holde fast ved to tanker samtidig.

To tanker som kan synes paradoksale og selvmotsigende – men som ikke er det:

  • Jeg har som Generalinspektør for Hæren sterke innvendinger mot den Hærstrukturen som nå ser ut til å bli vedtatt. Den er for liten, og den har ikke ressurser til den væpning og den utrustning som jeg anser nødvendig. Jeg har derfor brukt en del tid her i kveld på å poengtere de begrensninger som ligger i en så liten struktur.
  • Samtidig har jeg understreket det jeg oppriktig mener: at for dem som blir igjen av befal og sivile medarbeidere vil Hæren også i årene som kommer være en god og utfordrende arbeidsplass. De soldater, befal og avdelinger vi utdanner vil derfor ha meget høy kvalitet.

 

  • Det avrunder denne gjennomgangen av status og utfordringer for Hæren.
  • Norge får det Forsvaret og den Hæren vi velger å sette av midler til – vår jobb er å gjøre det beste ut av de ressurser vi har og får.
  • Den jobben skal vi gjøre!
  • Takk for oppmerksomheten!

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
19. mars 2001

GENERAL CARL GUSTAV FLEISCHER

ved Generalmajor Torkel Hovland

STORHET OG FALL

Seks år har gått siden jeg holdt mitt første foredrag om general Fleischer i dette forum. De spørsmål jeg da stilte om hva som skapte Fleischers storhet under felttoget og hvilke krefter som drev ham i avgrunnen to år senere, har jeg i mellomtiden i min bok besvart så langt det lar seg gjøre basert på en overveldende dokumentasjon.

I en bok hvor krig og lederskap i krig har vært et sentralt element, har jeg tillatt meg å trekke slutninger basert på den innsikt i krigføring og krigshistorie jeg og mine fire støttespillere representerer.

Jeg vil i kveld konsentrere meg om de viktigste konklusjoner og lærdommer som kan trekkes i boken, og siden vi nå står oppe i en ny og avgjørende kamp om vårt Forsvars skjebne, legge vekt på å få fram relevante lærdommer for dagens situasjon.

 

Ingen kan verdsette general Fleischer uten å fordype seg i hans forsvar av Nord-Norge våren 1940. Da det på tross av en flom av beskrivende bøker, ikke er utarbeidet en krigshistorisk vurdering med analyse av årsak og virkning til suksessen i Narvik-felttoget, måtte jeg for å kunne vurdere Fleischers lederskap foreta min egen inngående analyse av operative og ledelsesmessige aspekter.

 

Min vurdering av felttoget etterlater ikke skyggen av tvil når det gjelder Fleischers avgjørende rolle for gjenerobring av Narvik 28 mai 1940. Betydningen av denne seier ble som her antydet av Fleischers partner, general Béthouart, stor. Legenden om tysk uovervinnelighet ble brutt, og navnet Narvik skulle bli stående som symbolet på håp og alliert seiersvilje. Selv om franske styrker støttet av britiske flåteenheter og fly spilte hovedrollen under amfibieoperasjonene, ville hverken landgangen i Bjerkvik eller overgangen over Rombaken ha vært mulig uten at Fleischer igjennom kontinuerlige angrepsoperasjoner i fjellet bandt og desimerte den tyske hovedstyrken.

 

Fleischer skulle bli den første norske general på 150 år som førte vellykkede angrepsoperasjoner over lengre tid og den eneste norske general under krigen som skulle få internasjonalt ry som feltherre. Uten Fleischer ville Narvik-felttoget ha føyet seg inn i rekken av norske og allierte forsmedelige nederlag i 1940. Det forhold at Fleischer med sine nord-norske og trønderske tropper viste at under den riktige ledelse kan norske soldater fortsatt leve opp til Norges stolte tradisjoner i forsvar av fedrelandet er vesentlig for vår nasjonale bevissthet.

Fleischers vellykkethet på slagmarken er av etterkrigstidens politiserende historikere bortforklart med at i Nord-Norge lå alt så meget bedre til rette. Dette er en meningsløs beskrivelse av den situasjon Fleischer stod overfor 9 april.

Han befant seg selv i Vadsø i en voldsom snestorm hundre mil fra begivenhetene. Han hadde i løpet av natten mistet de eneste overflate kampfartøyer som var disponert til Nord-Norge, en av sine beste infanteribataljoner, og mobiliseringsdepotet Elvegårdsmoen med store militære lagre samtidig som hovedmålet for den tyske angrepet, Narvik, var på fiendens hender.

 

Fleischer hadde som avdelingssjef i Generalstaben 15 år tidligere advart mot et overraskelsesangrep som dette og fastholdt at den eneste måten å forsvare vårt store landområde på var gjennom angrepsoperasjoner på indre linjer å slå fiendens kolonner og brohoder enkeltvis. Gjennom å planlegge sammendragning av divisjonen på Setermoen og forberede fremskutt forsvar i Narvik og Sør-Varanger fulgte han opp dette konsept.

 

Hans skuffelse var stor over å miste Narvik/Bjerkvikområdet. Det meningsløse tapet av panserskipene med de talende navnene Eidsvold og Norge med 276 av våre beste sjøfolk rystet ham dypt.

Forutsetningen var at skipene skulle legges under land i de trange farvann ytterst i Ofotfjorden ved Barøy og virke som flytende batterier og gjennom en samlet og overraskende ildåpning senke og skade inntrengende krigsskip. Usikkerhet skapt av kommanderende admiral om ildåpning fikk skipene til å bli liggende i havneområdet og medførte sammen med bruk av nøytralitetsvaktsprosedyrer med skudd foran baugen og bording at de var sjanseløse. Det at tusen norske soldater som kunne støtte seg til solide feltbefestninger i Narvik, overgav seg til 600 sjøsyke østerrikere uten å løsne skudd, var etter Fleischers vurdering et resultat av regimentssjefen, oberst Konrad Sundlos forræderi. Fiaskoen ved Narvik ble denne stormnatten repetert langs hele vår lange kyst. Dere unge må aldri glemme at «Rules of engagement» i en krisesituasjon betyr forskjellen på fred og krig, seier og nederlag og som på panserskipene liv eller død.

 

Fleischer var i virkeligheten denne fryktelige morgenen sammen med andre militære sjefer offer for en feilslått norsk forsvarspolitikk. På tross av at verdenskrigen nå hadde rast i over et halvt år, var forsvaret ikke reellt sett forsterket, ingen planer lagt eller ordrer gitt for en situasjon som denne. Manglende evne til krisehåndtering medførte at Generalstabens gjentatte bønner om mobilisering ikke ble fulgt opp. Regjeringen hadde ikke lagt to pinner i kors for å sette seg inn i forsvarets behov og sitt eget ansvar i krise og krig. Regjeringens unnfallenhet påførte nasjonen store tap og lidelser og fem års okkupasjon. Panserskipenes undergang var et direkte resultat av manglende bevilgninger til militært materiell og øvelser og bør minne dagens politikere på det forferdelig ansvar de bærer ved ikke å ivareta nasjonens beredskap.

 

Fleischer måtte ta konsekvensen av at den manglende beredskap også hadde svekket offiserskorpset og skapt en kreftsvulst av manglende besluttsomhet og defaitisme.

Det er bedrøvelig å måtte fastslå at bare noen få av våre militære sjefer viste den nødvendige styrke og handlekraft i denne største av våre nasjonale kriser. Ved å legge nøytralitetsvernets stående instruks til grunn om at makt skal brukes når det er åpenbart at en væpnet styrke som tilhører en krigførende makt, trenger inn på norsk territorium, kunne de alle som Fleischer besluttsomt ha tatt opp kampen.

Mens den politiske og militære ledelse i Sør-Norge de neste dagene var totalt handlingslammet, iverksatte Fleischer med nesten maskinmessig presisjon alle nødvendige tiltak for gjennomføring av et eksistensforsvar av landsdelen.

Da han etter en livsfarlig flytur i snestormen, ankom Tromsø 10 april, etablerte han seg straks som øverstkommanderende, erklærte landsdelen som krigsskueplass og iverksatte sammen med fylkesmannen i Troms full mobilisering av militære og sivile ressurser. 11 april var hans divisjonskommando operativ i Målselv, og han kunne iverksette øyeblikkelige tiltak for å få situasjonen under kontroll.

 

På tross av et lite oppmuntrende styrkeforhold og mangelfullt utrustede og trenede tropper tok Fleischer konsekvensen av sine tidligere vurderinger og våget som general Dahl uttrykte det, angrepet. Han besluttet å angripe og ødelegge Narvik-brohodet først, for deretter å overføre divisjonen til Nordland for å kunne møte en tysk fremrykning fra Trøndelag.

 

Vi får i hans valg av operativ metode et innblikk i en dimensjon hos Fleischer som ikke fantes hos de øvrige sjefer. Han hadde brukt et langt liv til å forberede seg på en situasjon som dette. Ved å satse maksimalt på gjennom lendemobilitet å avskjære og slå fienden stykkevis og delt søkte han å unngå strid på motstanderens premisser. Hans felttogsplan var å skaffe utviklingsmulighet for et divisjonsangrep ved å ta Gratangen-området med et angrep med 6. brigade, deretter binde fi styrker på Gratangseidet med en ny improvisert brigade og sette inn hovedangrepet mot Bjerkvik gjennom det veiløse lendet over Gressdalen – Vassdalen.

 

En studie av Fleischers artikler i NMT og hans forelesninger som lærer på den militære høyskole viser at dette operasjonskonseptet som er nesten identisk med dagens Div 2000 doktrine, ble utviklet av Fleischer på bakgrunn av krigshistoriske studier lenge før Liddel Harts Manøverkrigføringskonsept og finnenes «mottitaktikk».

 

17 april hadde Fleischer sitt direktiv for motangrepet klart. Sammenligningsvis er Ruges samtidige direktiv påfallende passivt og utnytter ikke den totale veibundetheten til de tyske infanteriforbandene i Sør-Norge gjennom operasjoner i flanker og rygg. Ruges mislykkede operasjoner bekrefter Fleischers vurdering av oppholdende strid i 1934.

 

Det er et tankekors at fordi Fleischer ble gjort til en ikkeperson etter krigen, samtidig som Ruge ble utropt til vår eneste krigshelt på høyere nivå, ble følgen at Ruges desentraliserte, mislykkede, defensive doktrine lagt til grunn for forsvarsplanleggingen etter krigen. Først på 1990-tallet kom såvel Fleischers felttog som hans lederskap og manøverkrigsdoktrine til heder og verdighet. I disse dager er vi igjen i ferd med å kaste dette konseptet på skraphaugen, samtidig som det lette, norske infanteriet som har vært vårt trumfess i landkrigssammenheng i 400 år, nedlegges.

 

Som alle feltherrer fikk Fleischer erfare at planlegging er en ting, gjennomføring en annen. Manøverkrigføring har et potensiale for resultater, men stiller store krav til selvstendige og dyktige sjefer på bataljons- og høyere nivå. 6. brigades innledende angrep i Gratangen hvor hovedangrepet på Lapphaugen stoppet opp og resulterte i at Trønderbataljonen ble eksponert for et ødeleggende motangrep i Gratangen, var et resultat av de norske lederes manglende feltmessige trening.

 

Evnen til å takle den innledende motgang, demonstrerte mer enn noe annet Fleischers evner som leder i felt. Lindbäck Larsen skriver: «—-i de kritiske øyeblikk viste han seg som den fullkomne soldat—-.

Overfor de krefter som er i bevegelse i kriseøyeblikk i krig er hovedspørsmålet det brutale: Viker du eller står du? Fleischer stod.» Den britiske generalen Wawell sier i en bok om lederskap at den viktigste egenskap hos en general er «a certain toughness of mind.»

I Gratangen viste denne lavmælte og personlig beskjedne mannen med akvarellmaling og ørretfiske som hobbyer, at han var i besittelse av en slik tøffhet. For igjen å sitere hans stabssjef Lindbäck Larsen: «Han viste en grad av urokkelighet som sto i en eiendommelig kontrast til hans vesen i alminnelighet.» En av Fleischers bataljonssjefer, senere general Hunstad uttrykte det slik: «Nederlaget var også en påkjenning for omkringliggende avdelingers kampmoral, og det kan trygt sies at i en slik tung stund var det en stor trøst å vite at man som fører hadde en mann med så rolig og nøktern handlekraft som nettopp general Fleischer. Han innfant seg personlig i frontområdet og satte seg inn i forholdene—–en kan si det slik at selvtilliten, tryggheten og fremfor alt roen spredte seg fra generalen til hele divisjonen». Fleischer hadde også evne til å lære av sine feil. Aldri mer skulle norske enheter falle i bakhold eller på annen vis pådra seg store tap pga ledelsesmessige feil. Gratangen ble tatt, men forsinkelsen forårsaket av Trønderbataljonens ødeleggelse medførte at den eminente, østerrikske taktikeren, oberst Windisch, blokkerte et direkte angrep mot Bjerkvik ved besettelse av støttepunkter i Leigas-massivet. Det tok Fleischers tropper en uke med kontinuerlige angrepsoperasjoner under brutale vinterforhold i høyfjellet å nedkjempe fiendens støttepunkter og atter true Bjerkvik.

 

Selve nøkkelen til Fleischers etter hvert så oppsiktsvekkende resultater, synes å være hans evne til å holde moralen oppe under de langvarige og meget krevende operasjonene. Det gjensidige tillitsforholdet mellom ham, befal og soldater og landsdelens myndigheter og befolkning beskrives av Alfred Henningsen som den Fleischerske ånd som hersket i Nord-Norge. Hans lederskap var basert på kameratskap – offiserene var herunder de fremste blant likemenn.

 

Som det fremgår av denne rapporten fra britenes første landmilitære sjef, general Mackesy, var de britiske vervede tropper helt lammet av vinterforholdene. Generalløytnant Auchinleck som overtok 15 mai, slår i sin sluttrapport fast at landstridskrefter må for de ugjestmilde forholdene i Norge være spesialutstyrt og spesialtrenet. Mange av oss har gjort de samme erfaringer under de mange allierte øvelser i Nord-Norge. Det er således et tankekors at vår nye forsvarsordning i en militær krisesituasjon gjør oss helt avhengig av allierte som ikke behersker landkrig under våre vanskelige forhold.

 

Fleischer valgte ikke som Ruge i sør å basere seg på alliert seier, han tok det fulle ansvar for å slå de tyske styrkene og så alliert støtte som et supplement. Det var nok likevel svært frustrerende at store britiske styrker lå uvirksomme, beskyttet av en skog av luftvernartilleri og sperrebalonger i Harstad-området. Hans stolthet gjorde det vanskelig å trygle om støtte. Like før iverksettelsen av divisjonsangrepet fikk Fleischer likevel velkommen og uventet hjelp. Den franske generalen, Béthouart, gikk 28 april i land i Gratangen/Lavangen-området med en halvbrigade franske alpejegere. Denne entusiastiske franske fjellkrigeren sa seg straks villig til å støtte Fleischers angrep ved å rykke fram i tilknytning til veien over Gratangseidet. Det skulle utvikle seg et nært vennskap mellom de to menn.

 

Alle større operasjoner i Narvik-avsnittet skulle bli et resultat av dette nære samarbeidet. Etter at Fleischer hadde drevet tilbake de tyske styrkene i Leigas-massivet, utvirket Béthouart støtte til landsetningen i Bjerkvik 14 mai, koordinert med et nytt divisjonsangrep fra nord.

Alliert forsinkelse medførte at Fleischer kom for sent til å avskjære de tyske styrkene i Bjerkvik-området, men ved å snu 6. brigades front klarte han å få fotfeste på det mektige Kuberg-platået og true den tyske tilknytning til det svenske jernbanenettet på Bjørnefjell.

Fastholdelse av den tyske hovedstyrke i høyfjellet muliggjorde i neste omgang gjenerobringen av Narvik. Ledet av Béthouart angrep en kombinert fransk-norsk brigade Narvik over Rombaken fra nord, samtidig som en polsk brigade angrep Ankenes/Beisfjord-området.

 

Etter gjenerobringen av Narvik var scenen satt for ødeleggelse av Dietls medtatte styrker som nå var trengt sammen i et ødslig fjellområde rundt Bjørnefell.

Nådestøtet skulle settes inn med 6. divisjon fra nord, støttet av franske styrker som rykket opp fra Rombaken og den polske brigade som angrep fra Beisfjord. Som vi vet ble Dietl reddet av gongongen ved at Churchill beordret evakuering av de allierte.

 

Dessverre var det ingen Fleischer og Béthouart som kunne demme opp for den tyske fremrykningen fra Trøndelag. Fleischer hadde stilt en forsterket bataljon til rådighet for oberst Getz’s brigade i Nord-Trøndelag og dette forband sammen med betydelige allierte styrker landsatt i Namsos syntes som en betryggende sikring mot sør. 2 mai fikk Fleischer plutselig beskjed om at de allierte var i ferd med å evakuere, og at Getz hadde besluttet å kapitulere.

 

Fleischer ble naturlig nok rasende og beordret sin egen IR 14 bataljon nordover for å ta opp forsvar i det sterke lendet sør for Mosjøen. Han hadde tidligere beordret forberedelse av kommunikasjonsødeleggelser som ble neglisjert. Fleischer forsøk på å gjenopprette situasjonen ved tilføring av ammunisjon og forsterkninger og utskifting av ledere slo feil pga manglende handlekraft hos de impliserte. Den allierte innsatsen begrenset seg til noen svake, selvstendige kompanier og var helt utilstrekkelig til å stanse general Feuerstein som med 2. Gebirgsdivisjon presset seg fram sørfra. Først mot slutten av mai ble deler av den britiske gardebrigaden som var nesten ubrukt etter ankomsten medio april, overført til dette avsnittet for 28 mai å bli evakuert over Bodø uten at Fleischer var blitt varslet. Fleischer måtte igjen bite i seg skuffelsen, og gjennom et mesterstykke i krisehåndtering klarte han å redde ut kimen av den norske brigaden han var i ferd med å bygge opp i Fauske-området – i alt ca 2000 mann – som britene hadde latt i stikken.

 

I tillegg til håndteringen av disse to frontavsnittene måtte Fleischer også hanskes med en internkonflikt som han trolig opplevde like farlig og dramatisk. Første uken i mai kom de slagne menn fra Sør-Norge til Tromsø, herunder Nygaardsvold og regjeringen og Ruge med Generalstaben.

 

Fleischer og Ruge stod ikke på god fot med hverandre, de hadde stått på hver sin side i kampen om forsvarsordningen i mellomkrigstiden. Fleischer hadde spilt en hovedrolle i utvikling av hærordningen av 1927 som etter Generalstabens vurdering utgjorde et minimumsforsvar. Han stod fjellstøtt oppfatningen som har vært grunnleggende i nyere tid at det er forsvarsledelsens plikt å legge fram forsvarets behov.

Ruge støttet statsminister Mowinckels torpedering av denne hærordningen, basert på en halvering av budsjettene. Ruge gikk i et PM mot Kommanderende General med en argumentasjon som har en slående likhet med den som er grunnlaget for den nye forsvarsordning som vi i disse dager legger fram for Stortinget: «Det er de politiske myndigheter som bevilger penger til de militære styrker Forsvaret må derfor til enhver tid nøye seg med å utnytte midlene på den optimale måte.

I fredstid gjaldt det å vedlikeholde den «lille, men gode hær», organisert for kriseløsning, som gjennom en fremsynt utenrikspolitikk så kan utbygges til forsvarlig størrelse når det kommer mørke skyer i horisonten.» Dette hasardspill med norsk sikkerhet ble da som nå begrunnet med at sannsynligheten for krig var liten.

 

Mowinckel grep begjærlig denne tanken, skjøv Generalstaben til side ved å etablere en gruppe i FD med daværende oberst Laake og Ruge som utviklet den senere utskjelte Forsvarsordningen av 1933. Som kronen på verket endret Mowinckel så KGs instruks slik at denne ikke lenger var ansvarlig for beredskapen og innsatte Laake og Ruge som henholdsvis KG og Generalstabssjef. Mowinckel hadde lykkes i et mesterstykke i politisk manipulasjon som lammet de militære sjefers sikkerhetspolitiske innflytelse fram til krigen. Når vår forsvarsminister i dag foreslår å trekke Forsvarssjefen inn i departementet har dette trolig igjen som hensikt å svekke Forsvarssjefens innflytelse på sikkerhetspolitikken.

 

Fleischer som betraktet Ruges handlinger i forbindelse med Forsvarsordningen som et forræderi mot forsvarets sak, hadde nok sine bange anelser da de to møttes i divko 6 mai. Han ble beroliget da Ruge meddelte at han fortsatt ville la ham ha ansvar for krigføringen. Han skulle oppdage at han gledet seg for tidlig. I løpet av de to påfølgende uker skulle Ruge bli drivkraften i en total omorganisering av den sivile og militære krigsledelse. Ruge blev 18 mai utnevnt til Forsvarssjef med ansvar for såvel den operative ledelse som den militære forsyningstjeneste. Regjeringen som hittil hadde sittet inaktive i Troms innland, samlet seg til dåd og sendte hjem Fleischers partner, fylkesmann Gabrielsen, og overtok krigsledelsen. Fleischer skulle reduseres til en av fem avsnittssjefer i sitt eget kommandodistrikt. Ruge orienterte Fleischer om nyordningen 15 mai og underslo arrogant Fleischers protestbrev til forsvarsministeren.

 

Verken Ruge eller regjeringen hadde handlekraft til å sette gjennom nyordningen som åpenbart ville ha svekket krigføringen i de korte hektiske ukene som gjenstod av felttoget. Fleischer og Gabrielsen var et formidabelt team. De hadde sammen omstilt landsdelen for krig på en måte som skulle bli et mønster ved etablering av totalforsvaret etter krigen og hadde hele befolkningen i ryggen. Under krigen i Sør-Norge hadde ingen samordning funnet sted. Etableringen av Administrasjonsrådet var tvert imot en stor støtte for den tyske krigføringen.

 

Fleischers problemer med Ruge skulle ikke stoppe her. Da planen for den allierte evakuering ble kjent og Konge og regjerings overføring til Storbritannia besluttet, bestemte regjeringen naturlig nok at forsvarssjefen med sin generalstab skulle følge med for å bygge opp de militære styrker ute. Dagen før avreisen iverksatte så Ruge en kampanje som resulterte i at disse menn som var ansvarlig for den overordnede krigsledelse ble hjemme, mens Fleischer som med sin divisjon stod midt i et siste desperat forsøk på å knuse det tyske brohodet, ble beordret til å følge regjeringen.

 

Ruge sørget heller ikke for å overføre befal og soldater til Storbritannia. Da regjeringen senere også satte seg imot å overføre de 3000 mann som var internert i Sverige, betydde dette at Fleischer som nå ble ansvarlig for gjenoppbygging av hæren ute, måtte starte helt fra scratch. De omfattende kapitulasjonsavtaler Ruge forhandlet fram etter regjeringens avreise, sammen med hans anbefaling til alt yrkesbefal om å avgi Æresord til tyskerne, svekket også grunnlaget for videre krigføring. Det er ikke min hensikt å ødelegge general Ruges ettermæle. Han har hovedæren for at Regjeringen tok opp kampen i Norge og deretter fortsatte kampen i Storbritannia. Dette var et avgjørende bidrag til at Norge med æren i behold kunne videreutvikle seg som nasjonalstat og gir for alltid Ruge en æresplass i vår historie. Realpolitikeren Ruge så dog krigen først og fremst som et stormaktsoppgjør. Norge skulle først gjennom militær motstand markere seg som nasjonalstat, deretter når kapitulasjon var en realitet, få en god ordning med okkupasjonsmakten for å legge grunnlag for norsk selvstendighet hvis Tyskland skulle vinne krigen. Regjeringens oppgave i London var etter hans oppfatning å ivareta Norges interesser ute for å sikre en for Norge gunstig fredsslutning.

Fleischer så det annerledes. Tyskland måtte knekkes militært, skulle vi få igjen vår frihet, og dette kunne bare oppnås gjennom felles total innsats fra alle frie land.

 

Fleischer oppfattet aldri at Nygaardsvold-regjeringen i London hadde en tilsvarende hemmelig agenda som Ruge – nye operasjoner på norsk jord ble sett som en mulig fremtidig politisk belastning. Han omstilte seg hurtig til sin nye oppgave. Like etter ankomsten i London leverte han en omfattende plan for gjenoppbygging av et nytt forsvar, samtidig som han inngikk en avtale med engelskmennene om norsk deltakelse i invasjonsforsvaret i Skottland, raids på Norskekysten og hemmelig operasjoner på norsk jord.

Regjeringen la generelt hans plan for organisering av styrkene til grunn, men avslo foreløpig utskriving av mannskaper og hva verre var, norsk deltakelse i operasjoner i Norge. Churchill som personlig stod bak de offensive planene, skulle aldri tilgi den norske uvilligheten til å gi støtte i dette som var Storbritannias mørkeste time.

 

Fleischer maktet på tross av en skrikende befalsmangel og stadig oppriving av de styrker han møysommelig trenet i Skottland gjennom pålagte personelloverføringer, i samarbeid med britene å bygge opp en redusert, norsk brigade etter britisk organisasjon som skulle bli erklært operativ før ett år var gått.

Basert på en serie presise, sikkerhetspolitiske vurderinger forsøkte Fleischer å motivere regjeringen til utvikling av en norsk krigspolitikk for å effektivisere og styre norsk deltakelse i krigen og at norske hærstyrker ble utbygget for å danne en spydspiss ved operasjoner på norsk område. I samarbeid med britiske myndigheter fikk han utarbeidet en instruks for det gryende Milorg slik at innsatsen kunne innpasses i britisk strategi. I sin stab opprettet han et E-kontor for operativt samvirke med britene.

 

Alle hans forslag og initiativ syntes å falle på steingrunn. Hans oppsiktsvekkende innsikt og resultater, skulle i steden bli spiker i hans likkiste. Politiske påstander om at han måtte fjernes for å forbedre samarbeidet til britene, er et påskudd fra en regjering som tvert i mot så ham og hans samarbeid med britene som en trussel mot sin hemmelige agenda. Fleischer kom også i veien for Nygaardsvold-regjeringens hensynsløse apparatpolitikere fra Tranmæls stall, Trygve Lies og Oscar Torps personlige ambisjoner om å erobre de viktigste regjeringsposisjoner, og som gjennom manipulasjon og ufine metoder fjernet alle som stod i veien.

 

Jeg har i boken skritt for skritt dokumentert Torps fremgangsmåte for å kvitte seg med Fleischer. Hans personlige motiv sprang ut fra forståelsen av at med den annerkjent dyktige og kompromissløse Fleischer ved sin side ville han selv gjøre en patetisk figur som forsvarsminister. Det var ikke nok å fjerne Fleischer, han måtte for å bruke et tranmælsk utrykk, «Trampes ned i kloakken» gjennom bakvaskelser og ryktespredning. Til støtte i denne prosessen rekrutterte Torp opportunistiske offiserer som så en politisk innsats som springbrett for egen karriere.

 

Prosessen lyktes, Fleischer ble erstattet av ukjente, uerfarne menn uten krigstjeneste. Disse ble naturlig nok av britene betraktet som «chairborne offisers», politisk ansatte kontoroffiserer. De nye menn hadde ingen evne til å inspirere til øket forsvarsinnsats. Som CJ Hambro uttrykte det: «Sjelden har noe lands regjering i en kritisk tid røktet et nasjonalt aktivum så slett som den norske regjering tok vare på Fleischer». Ansettelse av militære sjefer er en regjerings privilegium, men ansettelse ut fra politisk hensiktsmessighet på bekostning av dyktighet er et svik mot den nasjon de skal tjene. Manglende lojalitet innad i offiserskorpset skapte grunnlag for Torps splitt og hersk taktikk.

 

Åpenbart for å forhindre at slagkraftige norske styrker skulle inspirere britene til operasjoner i Norge ble Norske Brigade etter Fleischers fratreden splittet opp i småavdelinger på kompaninivå med en hjemmestrikket, norsk organisasjon uten operativ overbygging. Da avdelingene ikke lenger passet inn i den britiske krigsorganisajonen ble samarbeidet redusert, og Norge mistet innflytelse og handlefrihet ved ikke å ha operative hærstyrker til disposisjon. Norge skulle som eneste allierte nasjon komme ut av krigen med en Hær uten krigserfaring og operativ ekspertise, hvilket medførte at det tok 20-30 år å bygge opp hærstyrker på internasjonalt nivå. Vi bør merke oss at dette er den tidshorisont vi igjen må se i øynene for gjenoppbygging av vårt krigsforsvar hvis vi vedtar den nå foreslåtte, amputerte struktur.

 

Hva var det så som fikk denne kjempen av en militær leder til å bryte sammen? Tilsidesettelsen kunne han ha levd med dersom denne hadde vært fulgt av hederlig omtale og vært gitt en plausibel forklaring. Hans rakryggede natur, manglende forståelse for politiske intriger og sterke æresfølelse gjorde ham dog til et lett offer for politiske intriger og bakvaskelser. Han kunne ikke leve med å bli gjort æreløs. Forståelsen av at han ikke ville kunne spille noen rolle i gjenerobringen av Norge frembrakte, sammen med spekulasjoner over hvilke feil han måtte ha gjort, den ødeleggende depresjonen.

 

Den urett som ble gjort mot den general som naturlig burde ha fått plass i vår historie som vår fremste krigshelt og militære forbilde, har dimensjoner som fremdeles synes å ha politisk sprengkraft. London-regjeringen gjorde sitt ytterste for å skjule sine spor. Da fru Fleischer for å rehabilitere sin mann i 1947 utgav boken «General Fleischers efterlatte papirer», skapte dette voldsom debatt som deretter ble knust gjennom en landsomfattende, demagogisk pressekampanje fra det da statsbærende parti som gjorde Fleischer til en ikke-person.

 

Historieskriverne etter krigen har sunget den samme falske visen. Fleischers innsats i Narvik-felttoget ble usynliggjort. Han måtte fjernes for at samarbeidet med britene for at krigføringen skulle bli bedre. Samtidig er Fleischers syn på krigføringen urettmessig annektert som regjeringens krigspolitikk.

Britiske raids og hemmelige operasjoner i Norge er blitt en del av vår motstandshistorie som vi alle kan sole oss i. Regjeringens motstand mot slike operasjoner fram til 1944 og tilpasningsbestrebelsene hjemme er feid under teppet.

 

Det er mulig at gjenoppbyggingen av Norge som etter krigen stod fram som en meget splittet nasjon, hadde bruk for en heroisk historie de første årene. Den misvisende historiefremstillingen knyttet til vår største nasjonale krise har dog medvirket til at vår politiske og militære ledelse ikke synes å ha lært av det som skjedde. Denne historieløshet er nå i ferd med å resultere i en ny forsvarsordning som setter vårt lands sikkerhet i fare. Gjennom vårt svik mot Fleischer og de verdier han stod for, svikter vi også vårt lands sikkerhet og selvstendighet.

Foredrag i Oslo Militære samfund

  1. mars 2001

ved Brigader Gunnar Lundberg

Assistant Chief of Staff J5/9
Regional Headquarters Allied Forces North Europe

NATOs nye militære kommandostruktur – NATO og nasjonale erfaringer

Herr formann, mine damer og herrer,

Jeg har blitt utfordret til å gi en orientering om NATOs nye kommando- og kontrollstruktur, som ble gjort gjeldende 3 mars 2000 og altså nå er et år gammel. Jeg skal forsøke å gi dere noen ‘førsteinntrykk’ av de erfaringene vi har gjort med den nye strukturen så langt sett med NATO og norske øyne, men først vil jeg forklare bakgrunnen for de fundamentale forandringene NATO har igangsatt og som kommer til å fortsette til vi oppnår Full Operational Capability (Full Operasjonell Kapabilitet) i 2003.
Etter 20 måneders intenst arbeide, fremla NATOs Militærkomité i desember 1997 anbefaling om en ny militær kommandostruktur for Alliansens forsvarsministere. Ministrene sluttet seg til denne nye strukturen i sin helhet, noe som innebar beslutninger om typer, antall og lokaliseringer for hovedkvarterene. Kort sagt – denne restruktureringen medførte en reduksjon fra 65 hovedkvarter i den gamle strukturen, til 20 i den nye.

Den nye strukturen består av to overordnede strategiske kommandoer, Atlanterhavskommandoen og Europakommandoen. På nivået under disse finner vi regionale kommandoer, tre under Atlanterhavskommandoen, og to under Europakommandoen AFSOUTH og AFNORTH. På Nivå 3, underordnet de regionale kommandoene i Europa, finner vi Komponentkommandoer (Component Commands) og Subregionale felleskommandoer – jeg skal senere komme tilbake til disse.

Dere kjenner selvfølgelig til det som skjedde under den forrige restruktureringen, med hovedkvarteret på Jåtta ved Stavanger som Primary Subordinate Command – PSC – under AFNORTHWEST, og Reitan som Sub-PSC hovedkvarter. I den nye strukturen er Jåtta en Subregional felleskommando under AFNORTH i Brunssum, Nederland, mens Reitan pr 3 mars 2000 mistet sin status som NATO-hovedkvarter og ble overført til styrkestrukturen – slik de andre 4. nivå hovedkvarterene gjorde et halvt år tidligere.
Det ble sagt i 1997 at «den nye strukturen vil gjøre det mulig for Alliansen å utøve hele spekteret av sine roller og oppgaver mer effektivt og fleksibelt, og tildele egnede roller til allierte deltagere i denne utøvelsen.
Den skal også muliggjøre en tilpasset involvering av partnernasjoner og gjøre det lettere å integrere fremtidige, nye medlemmer i Alliansens militære strukturer.»

Vel – hva har så skjedd i løpet av det året som nå snart har gått etter at den nye kommandostrukturen ble implementert?
Ikke så rent lite – vi deployerte Joint Command Centre til Kosovo som HQ KFOR 2, vi gjennomførte den store fellesøvelsen CONSTANT HARMONY i november 2000, og 6 april skal sjefen for Joint Command North på Jåtta, general Skiaker overta som COMKFOR, deployering til Kosovo av store deler av sin egen stab og av staben ved Joint Command Northeast i Karup, Danmark, pågår.
I tillegg er vi godt i gang med planlegning og forberedelse for en større øvelse sammen med partnernasjoner innenfor konseptet Combined Joint Task Force, som også er nytt – en øvelse som kalles ALLIED EFFORT og skal avholdes i Polen i november i år. Når jeg sier at «vi er godt i gang», så er det fordi jeg er så heldig å få tjenestegjøre som sjef for Plans and Policy Division ved Regional Headquarters AFNORTH i Brunssum, Nederland, der jeg også er Senior National Representative for Norge. Som sjef for Planstaben – Assistant Chief of Staff (ACOS) J5/9 – har jeg ansvar for den operative planlegging for øvelser og reelle alternative situasjoner (contingencies), men også for utviklingen av policy i tilknytning til den nye kommando- og kontrollstrukturen.
Så, med alle disse aktivitetene siden overgangen til den nye kommando- og kontrollstrukturen, mener jeg det er mulig å gi en karakteristikk av hvilken evne NATOs nye kommandostruktur har til å møte de kravene som nasjonene stiller til den.
La meg begynne med en kort oppsummering av bakgrunnen for at man besluttet å restrukturere:
Realitetene knyttet til vedvarende allierte operasjoner på Balkan og reduserte forsvarsbudsjetter i medlemslandene, førte til færre stående styrker (in-place forces). Dette nødvendiggjorde en mer fleksibel og responderende (responsive) kommando- og kontrollstruktur, slik at NATO skulle kunne holde tritt med raskt skiftende operasjonelle behov, og samtidig opprettholde evnen til å gi et rettidig og robust militært svar på enhver sikkerhetsmessig krisesituasjon Alliansen kunne bli stilt overfor. Derfor fikk NATOs militære myndigheter i oppdrag av forsvarsministrene å utvikle en detaljert plan for en ny kommando- og kontrollstruktur, og å planlegge innføring av denne strukturen. Disse planene skulle fremlegges for ministerene høsten 1998.

Utviklingen av Alliansens nye kommandostruktur er et av de tre viktigste elementene i NATOs tilpasning til det nye sikkerhetsbildet (the new security environment) – de to andre er implementeringen av Combined Joint Task Force (CJTF) konseptet og utviklingen av den Europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI).
Som sagt, disse initiativene/tiltakene var ment å tilpasse kommandostrukturen til de reduksjonene og restruktureringene som hadde funnet sted innen Alliansens militære styrker gjennom det seneste tiåret. Det som er enda mer enestående for NATO, er at dette har vært en bevisst og målrettet prosess, i motsetning til det som skjedde under Den kalde krigen da strukturene ensidig var innrettet mot spesifikke operasjonsområder som alle var fokusert på en definert trussel fra øst.

Denne bevisste utviklingsprosessen kan spores tilbake til London-deklarasjonen fra juli 1990, da NATO-nasjonenes stats- og regjeringssjefer etterlyste en prosess for å tilpasse Alliansen til de endringene som var i ferd med å omforme Europa. Dette var et avgjørende vendepunkt i NATOs historie, og ledet frem til vedtagelsen av Alliansens nye strategiske konsept (the adoption of the new Alliance Strategic Concept) i november 1991, et konsept som gjenspeilet en bred tilnærmelse til sikkerhetsbegrepet.
I januar 1994 ba stats- og regjeringssjefene om en grundig gjennomgang (examination) av hvordan Alliansens politiske og militære strukturer og prosedyrer kunne utvikles og tilpasses for å løse sine oppgaver, inkludert fredsbevarende operasjoner, mer effektivt og fleksibelt.
For å imøtekomme dette, lanserte Militærkomiteen i september samme år NATO Long Term Study for å vurdere den integrerte militærstrukturen og fremme «forslag til forandringer i Alliansens styrkestrukturer, kommandostrukturer og felles infrastruktur.» Mens arbeidet med denne studien pågikk, ga Utenriks-ministermøtet i Berlin i juni 1996 ytterligere og avgjørende retningslinjer, gjennom å definere spennvidden i de oppdragene den nye kommandostrukturen skal være i stand til å løse.

Det er et erklært ønske fra toppmøtene i Washington og Køln om en styrking av europeisk sikkerhet og forsvar. Dette har to dimensjoner. For det første en generell oppgradering av europeiske kapasiteter gjennom det såkalte Defence Capabilities Initiativ (DCI). For det andre tilrettelegging for europeisk ledete operasjoner, selvstendig eller ved bruk av NATO styrker og ressursser. Det legges pr i dag opp til en integrering av den Vesteuropeiske Unions (VEUs) funksjoner innenfor krisehåndtering i EU til sommeren. EU vil dermed kunne overta den rolle VEU har hatt i NATO-sammenheng når det gjelder planlegging og gjennomføring av europeiske operasjoner ved hjelp av NATO-ressurser.

NATO har forpliktet seg til å legge til rette for at EU kan basere seg på bruk av NATO-ressurser for egne krisehandterings-operasjoner dersom de finner dette formålstjenlig. NATO har allerede utarbeidet prosedyrer/ordninger slik at VEU får adgang til alliansens kollektive ressurser for bruk i operasjoner der NATO ikke selv er engasjert, og disse vil bli utviklet videre for EU.

Dette er en videreføring av en prosess som har pågått siden Berlin-toppmøtet i 1996. Per i dag har man tross intenst arbeide siste år ikke lykkes med å formalisere samarbeidet mellom NATO og EU, eller tilrettelegge for EUs tilgang til Alliansens styrker og ressurser.

Under Berlin-toppmøtet ba også Utenriksministrene om en videre utvikling av Alliansens evne til å møte nye roller og oppgaver i tilknytning til forebyggelse og håndtering av kriser; innsats mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike samtidig som evnen til kollektivt forsvar skulle opprettholdes. Dette skulle utfylles gjennom en styrking av Alliansens bidrag til sikkerhet og stabilitet i hele det Euro- Atlantiske området gjennom et bredere og dypere samarbeide med Partnerskap for Fred-nasjonene.

Militærkomiteens arbeide med Intern tilpasning ble støttet av alle de daværende 16 medlemslandene. Dette ga grunn til å håpe at Frankrike og Spania skulle bestemme seg for å delta i den nye militærstrukturen, og i desember 1997 kunngjorde Spania at man hadde til hensikt å gjøre dette så snart som mulig. Frankrike, som deltar for fullt i Militærkomiteens arbeide med Intern tilpasning, har indikert at man der ikke ser seg i stand til fullt ut å delta i NATOs integrerte strukturer, men har gitt utrykk for en positiv holdning til den prosessen som nå pågår.
Som apropos kan nevnes at det tjenestegjør en rekke franske offiserer ved RHQ AFNORTH, hovedsakelig i stillinger relatert til CJTF konseptutvikling samt innenfor Partnerskap for Fred samarbeidet.

Som en del av Alliansens anstrengelser for å forbedre evnen til å utføre sine roller og oppgaver, var det tre fundamentale mål som måtte bli nådd: Alliansens militære effektivitet måtte sikres, de transatlantiske båndene måtte bevares, og en felleseuropeisk sikkerhets- og forsvarspolitikk (ESDI)måtte utvikles innenfor Alliansen.
Dessuten måtte alle disse oppgavene kunne løses fra én plattform som var i stand til å utføre en rekke funksjoner.

Det styrende kravet for den nye strukturen, var at den skulle være oppgaverettet. Den måtte sette NATO i stand til å håndtere hele spennet i Alliansens roller og oppgaver, fra den tradisjonelle med kollektivt forsvar, til nye roller under skiftende forhold, inkludert ikke-artikkel-fem oppgaver som ulike typer av fredstøtteoperasjoner.
I tillegg måtte man ta høyde for fleksibilitet, styrkenes effektivitet, Alliansens samhold, multinasjonalitet og økonomisk oppnåelighet.

Den nye strukturen skulle også ta høyde for å inkorporere behovene i forbindelse med ESDI og Combined Joint Task Force (CJTF).

Det er utpekt 3 såkalte «Parent Headquarters» som har identifisert nøkkelpersonell som skal danne kjernen i Combined Joint Task Force Headquarters. Disse er STRIKING FLEET ATLANTIC samt de regionale kommandoene AFNORTH og AFSOUTH. Øvrig personell skal komme fra andre NATO hovedkvarter, NATO-nasjonene samt partnerskapsnasjoner for ikke-artikkel 5-operasjoner.

Det grunnleggende kravet var prinsippet om at minst to CJTF hovedkvarter skal være i stand til å lede store operasjoner samtidig. Dette skulle komplementeres gjennom evne til å etablere et antall mindre land- og sjøbaserte hovedkvarter. Disse skal kunne lede landstyrker av brigade- eller divisjonsstørrelse med tilpassede luft- og sjøstridsmidler.
Utprøvingen av CJTF nærmer seg sluttføring, med en foreslått struktur som søker å oppfylle alle de sentrale kravene til et CJTF hovedkvarter og å ha den nødvendige evne til å generere ledelsesapparatet for så vel NATO- som VEU-ledede operasjoner.
Min stab har vært sterkt involvert i konseptutviklingen, og er i ferd med å få en enda større rolle. Dette kommer som følge av at en intern evaluering av hovedkvarteret anbefalte å overføre den gruppen som utvikler CJTF konseptet til min Divisjon, slik at dette arbeidet bedre kan integreres og koordineres i rammen av den policyutvikling som nå pågår i Nordregionen.
Det har blitt gjort mye godt arbeide så langt, og som allerede nevnt er vi nå i full gang med forberedelsene til den store CJTF-øvelsen Allied Effort som vil bli holdt i Polen i november. Denne øvelsen blir den siste avgjørende testen på dette konseptet, med deployering av personell fra så vel alle deltagende hovedkvarter som fra de Partner-nasjonene som har besluttet å delta.
Jeg tror trygt jeg kan gi godkjent karakter til utviklingen av CJTF-konseptet, og jeg er også trygg på at øvelsen i veldig stor grad vil rettferdiggjøre det arbeidet og de utgiftene som er lagt ned i dette konseptet.

I tillegg til det som allerede er nevnt, måtte den nye kommandostrukturen også ha potensiale for vekst og fleksibilitet til både å ivareta nye medlemmer og til å gi rom for ulike grader av Partner-engasjement.
I denne sammenheng ble det besluttet at de tre nye medlemslandene – Tsjekkia, Ungarn og Polen – ikke nødvendiggjorde opprettelse av nye NATO-hovedkvarter/-staber.

La meg nå raskt skissere den nye strukturen:
Antall og lokalisering av hovedkvarterene for de strategiske kommandoene, de regionale kommandoene, forsvarsgrenvise kommandoer (Component Commands) og de subregionale felleskommandoene fremkommer av de følgene plansjene.

Vi har beholdt de to strategiske kommandoene:
Strategic Command Atlantic (Atlanterhavskommandoen) i Norfolk, Virginia, USA, er ansvarlig for overordnet planlegning og ledelse/utførelse av alle Alliansens militære aktiviteter innen sitt kommandoområde, og ved spesielle mandat også utover dette.

Innenfor Atlanterhavskommandoen, er de regionale kommandoene direkte ansvarlig for planlegning og utførelse av all militær virksomhet, herunder ansvar som delegeres dem innenfor så vel som utenfor Atlanterhavskommandoens ansvarsområde.
Under Atlanterhavskommandoen har vi TRE regionale kommandoer, EAST, SOUTHEAST og WEST. Videre finner vi STRIKING FLEET ATLANTIC og SUBMARINE COMMAND ATLANTIC.

Strategic Command Europe (Europakommandoen) i Mons, Belgia, har innenfor sitt kommandoområde samme ansvar og oppgaver som Atlanterhavskommandoen har i sitt. Europakommandoen har under seg to regionale kommandoer:
Regional Command North (AFNORTH) i Brunssum, Nederland (det tidligere AFCENT), og Regional Command South (AFSOUTH) i Napoli, Italia.

Disse stabene er overfor Europakommandoen direkte ansvarlig for planlegning og utførelse av all militær virksomhet, herunder ansvar som delegeres dem innenfor så vel som utenfor deres respektive ansvarsområder.
Under de regionale kommandoene, på det som kalles Nivå 3, finner vi de tidligere nevnte komponent-/forsvarsgrensvise kommandoene og de subregionale felleskommandoene.

I AFSOUTH finner vi to komponentkommandoer – AIRSOUTH og NAVSOUTH, som begge er lokalisert til Napoli – med fire subregionale felleskommandoer – SOUTHWEST i Madrid, Spania, SOUTH i Verona, Italia, SOUTHCENTRE i Larissa, Hellas, og SOUTHEAST i Izmir, Tyrkia.

Sjefen for Nordkommandoen – CINCNORTH – har fem underlagte kommandoer:
Komponentkommandoene AIRNORTH i Ramstein, Tyskland, og NAVNORTH i Northwood, Storbritannia (som for øvrig er dobbelhattet som CINCEASTLANT), og de tre subregionale felleskommandoene CENTRE i Heidelberg, Tyskland, NORTHEAST i Karup, Danmark, og NORTH på Jåtta ved Stavanger.

Det store slaget nasjonene i mellom stod om type, antall og beliggenhet av hovedkvarterene på det 3.dje nivå, det subregionale. De store, tunge nasjonene ønsket kun komponent – dvs forsvarsgrenvise – hovedkvarter på dette nivået, som utøvende og støttende hovedkvarter for det felles, regionale nivået og uten spesifiserte ansvarsområder i fredstid. Flere av de mindre nasjonene argumenterte for felleshovedkvarter også på det 3dje nivået, men ut i fra forskjellige motiver. En fellesnevner – riktignok uuttalt – var nok nasjonale interesser.
Rene Militære vurderinger lagt til grunn, forstår jeg dem som vil ha kun komponentkommandoer på det 3dje nivå, spesielt når man tar i betraktning at CJTF skal ha Full Operasjonell Kapabilitet rundt 2005 – kanskje. Imidlertid må vi ikke glemme at NATO er en politisk Allianse, NATO tilstedeværelse er uttrykk for samhold (Alliance cohesion) og sender derfor et sterkt signal til omverdenen. Jeg vil derfor ikke bli overrasket om det kommer krav fra våre nye medlemmer om hovedkvarter eller annen NATO installasjon på deres territorium.

Jeg vil nå snakke litt om den fundamentale forandringen som har funnet sted i måten NATO vil utføre fellesoperasjoner.
Parallelt med utviklingen av den nye kommandostrukturen, har NATO også utviklet nye konsepter for interne sammenhenger (interrelationships) for å klargjøre dynamikken i hvordan de ulike kommandonivåene skal samordne sin innsats for løsning av Alliansens ulike roller og oppgaver.
Disse konseptene representerer en mer fleksibel tilnærmelse til krav og behov (mission requirements) med en slankere, multifunksjonell kommandostruktur i de nye sikkerhetspolitiske omgivelsene.
Det innebærer blant annet forholdet mellom støttet og støttende kommando, som er en av grunnpilarene og som gir både Det nordatlantiske råd, Militærkomiteen og sjefer på alle nivå større mulighet til å skifte tyngdepunkt og faseforskyve aktivitet i forhold til utviklingen i en operasjon. Dette nye trekket i kommandostrukturen lenker dessuten de to strategiske kommandoene mye sterkere til hverandre enn tidligere. Dermed forbedres NATOs fleksibilitet og – fremfor alt – utholdenhet. SSI (Supported,Supporting Interrelationship.) er basert på at suksess i fellesoperasjoner ikke primært skyldes felles kommando, men heller den stridseffekt som fremskaffes ved synkronisert innsats fra flere forsvarsgrener.
På regionalt nivå vil øverstkommanderende gi retningslinjer og styring (direction and guidance) for sine underordnede sjefer med hensyn til hvordan han vil at de skal bidra til den overordnede operasjonsplanen. Han vil også fastsette hvem som er støttet kommando og hvem som er støttende kommandoer. Dette vil normalt bli avgjort ut fra hva øverstkommanderende identifiserer som sitt tyngdepunkt (main effort). Støttet/støttende er ikke et formelt kommandoforhold, men det er bestemte ting en støttet sjef kan kreve og forvente å få av en støttende sjef.

Støttet sjef skal gi støttende sjefer retningslinjer og delmål (direction and objectives) som vil bidra til at han kan løse sitt oppdrag. Støttende sjefer skal så i sin tur – koordinert med øverstkommanderende og støttet sjef – planlegge og gi den nødvendige støtten. Dette systemet tillater komponent-kommandørene (land-, sjø-, luftkommandørene) en fleksibel bruk av virkemidlene, og fører til en mer effektiv ressursallokering. Konseptet ble testet under øvelsen Constant Harmony i november 2000, og virket veldig bra. Denne øvelsen var veldig nyttig med hensyn til å etablere den tillit og de prosedyrer som er så sentrale i gjennomføringen av fellesoperasjoner. Jeg tror at de som kanskje hadde sine tvil om enkelte aspekter ved den nye kommandostrukturen, fikk demonstrert at den er funksjonell og at den kan fremskaffe rettidig militær styring og koordinering.
Ordningen med regionale kommandører for luft- og sjøstridskreftene har kommet for å bli, og det vil nok bli en ytterst sjelden opplevelse hvis f eks COMJCNORTH skulle føre direkte kommando over disse ressursene i en Artikkel 5 operasjon.

Det andre området der denne nye, fleksible tilnærmelsen har hatt stor betydning, er innen kommando- og kontrolltiltak (C2), så som teiggrenser, koordineringslinjer og tidsfasing. Jeg skal gi dere et eksempel:
De eneste C2-tiltakene som er etablert under Europakommandoen i fredstid, er de som er nødvendige for den normale fredsdriften. Følgelig er det ingen fast etablerte teiggrenser under det regionale nivået. Dette betyr, at generalen på Jåtta mistet sitt tidligere tildelte operasjonsområde da den nye kommandostrukturen trådte i kraft.
Hvordan har så dette fungert? Vel, det tok litt tid for kommandoene på tredje nivå – de subregionale kommandoene – å bli fortrolige med at de ikke lenger hadde ansvar for et fastsatt område, men jeg tror jeg kan si at den nye kulturen har blitt akseptert, og at vi nå i stor grad har en regional tilnærmelse til de fleste forhold. Når dette er sagt, skal det også legges til at øverstkommanderende for nordregionen klart innser fordelene ved en geografisk spredning av hovedkvarter som naturlig både utvikler gode forbindelser med vertsnasjonene og akkumulerer verdifull erfaring med de operasjonelle forholdene som særpreger lokalområdet deres.
Hvis jeg skulle be dere gå herfra med en ting helt klart for dere, så måtte det bli at den tiden er forbi da vi hadde en rekke statiske hovedkvarter som utelukkende konsentrerte seg om Artikkel 5’s kollektive forsvar.
Forsvarsbudsjettene krymper, og nasjonale myndigheter vil ha ‘valuta for pengene’ – det gjelder ikke bare her i landet.
Medlemslandene har rett til å forvente at NATOs kommando- og kontrollorganisasjon er responsiv og fleksibel. Vi jobber nå hardt for ytterligere å forbedre den operasjonelle nytten av C2-strukturen, og forsøker å få forståelse for at vi må være i stand til å deployere de subregionale hovedkvarterene hvis behovet oppstår.
I hovedsak kan vi sette likhetstegn mellom deployeringsevne og nytteverdi, og at sjef og personell fra Stavanger nå skal lede KFOR 5 er en klar indikasjon på hva fremtiden kan romme for disse hovedkvarterene.

Vi kan være stolte av at Norge har levert mye av den støtten som er nødvendig for en slik deployering. Dette er en innsats som blir lagt merke til av de andre nasjonene, og som gir et betydelig bidrag til Alliansen.
Den nye C2-strukturen er ikke perfekt, selv om den har bevist sin nytteverdi. Det vil alltid være noe som kan gjøres for å gjøre den enda mer effektiv, og det vil utvilsomt komme enda en dyptgripende revisjon av måten vi gjør ting på. Den beste måten for å sikre fremtiden er å fremstå som troverdig i dag.

Et annet forhold jeg også vil nevne i forhold til iverksettelsen av den nye kommando- og kontrollstrukturen, er den økede vekten på multinasjonalitet ved bemanning av hovedkvarterene. Denne vektleggelsen har ført til at alle medlemslandene nå er representert på strategisk nivå, til kryssrepresentasjon av nasjoner på regionalt nivå, og til en større deltagelse ved subregionale felleskommandoer fra naboland til vertsnasjonene for disse. Den økede multinasjonaliteten reflekterer det økede operasjonelle tempo Alliansen står overfor, og fraværet av rigide grenseoppganger.
I Stavanger er det nå f eks stillinger for så vel polske som italienske offiserer, mens tre norske offiserer tjenestegjør i Napoli. Offiserer fra Nordregionen tjenestegjør nå rutinemessig i Sydregionen, og det økede engasjementet av alle nasjoner i kommandostrukturen bidrar klart til å fremme samarbeidet. Et eksempel på dette, er også at Nordregionen bidrar med ca 100 stabsoffiserer til den nye felleskommandoen (JFHQ)som er samlokalisert med hovedkvarteret for Sydregionen. Denne felleskommandoen er etablert for at CINCSOUTH skal kunne føre kommando over operasjonene på Balkan (KFOR og SFOR).

Den nye kommandostrukturen innebærer en viktig gjennomgang av den integrerte militærstrukturen, og setter Alliansen i stand til å utføre hele spekteret av roller og oppgaver. All erfaring fra det seneste året har bekreftet at den nye strukturen er operasjonelt effektiv, og at den er troverdig i et militærpolitisk perspektiv. Den har også forenklet integreringen av de nye medlemslandene, og vil imøtekomme kravene fra et forbedret Partnership for Peace program.
Det er likevel fortsatt mye som gjenstår, selv om vi i Nordregionen føler at vi er kommet lengre i prosessen mot Fullt Operativ enn i syd, der de faktisk måtte opprette to nye hovedkvarter på 3dje nivå.
Tatt i betraktning alt vi har oppnådd så langt, er jeg ikke i tvil om at NATOs nye militære kommando- og kontrollstruktur har levet opp til sitt løfte om å sette NATO i stand til å møte utfordringene i et nytt århundre.

Takk for oppmerksomheten.