Skip to content

OMS har avlyst alle arrangement frem til sommerferien. Generalforsamling vil bli gjennomført på www.oslomilsamfund.no

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 8. desember 2008
ved

Fenrik Thord Are Jensen Iversen

Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje


Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

 

Krav til fremtidens forsvar sett fra unge offiserers ståsted

Innledning

Admiral, mine damer og herrer.

Fenrik Thord Are Jensen Iversen
Kadett ved Sjøkrigsskolens operative marinelinje. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Til sommeren er min tid som kadett ved Sjøkrigsskolen over, og jeg på startstreken til min sjømilitære karriere. Denne dagen er noe jeg ser frem til, men det er også med en viss spenning jeg ser gradueringen nærme seg. Snart blir det alvor, og jeg skal ut i et Forsvar og en Marine som har vært under omorganisering i nesten 15 år. Jeg og mitt kull skal ut i en marine med en moderne fartøysstruktur, men hva skal til for at vi skal få utnyttet de kapasitetene vi vil få? I kveldens foredrag ønsker jeg å belyse en rekke utfordringer som angår Forsvaret generelt, og deretter de utfordringer Sjøforsvaret står ovenfor den nærmeste tiden. Det er en rekke saker som må løses, skal Forsvaret være et effektivt virkemiddel regjeringen kan nytte for å sikre Norges interesser også i fremtiden.

 

Forsvarets eksistensgrunnlag

I april – dagene 1940 fikk nasjonen føle konsekvensene av 30årenes forsvarspolitikk, eller mangel på sådan, på kroppen. Slagordet ”Aldri mer 9. April” var styrende for både forsvarsvilje og politikk fra 1945 og de fire tiårene som fulgte. Det fantes en klar trussel og et klart definert oppdrag om måtte løses. Plutselig falt muren, Sovjet ble historie og ”hva nå?”

Omorganiseringen og nedbyggingen av Forsvaret, samt mangelen på et tidligere klart definert oppdrag, har sakte men sikkert fjernet Forsvaret fra det norske folks hukommelse. Vi lever i et fredelig hjørne av verden, med mer rikdom enn våre forfedre kunne drømme om. Det er mange som spør: ”Hvorfor skal staten bruke mye penger på å drifte en organisasjon laget for gårsdagens problemer og hvorfor skal ungdom vie ett år, eller kanskje hele livet, til noe slikt?”

Mang en gang har jeg hørt følgende fra sivile venner og bekjente, når praten kommer inn på min utdanning og yrkesvalg. ”Dere kjører jo litt båt og så leker dere litt i skogen”. Mang en gang har jeg, på en pen måte, forklart at verden vi lever i ikke er så snill som mange tror. Daglig ser vi dette i media, men blir det uviktig bare fordi det ikke påvirker oss direkte?

”Hva skal Forsvaret brukes til?” er et spørsmål som MÅ besvares, og det må være forankret i folkets holdninger og verdier. Før var dette mye enklere. ”Vi er her, russerne der, og kommer de så er det krig” Slik er det ikke lengre, og i mange år har Forsvaret søkt” etter et nytt eksistensgrunnlag. Dette førte til at internasjonale operasjoner plutselig ble hot utover 1990 tallet.

  1. September 2001 ga Forsvar og sikkerhetspolitikk en ny mening i Vesten. ”Ved å operere ute, skaper vi sikkerhet hjemme” gikk igjen som budskap i de fleste europeiske land, også her i Norge. Det er dog ikke ufarlig å bruke slike argumenter for å selge Forsvarssaken. Det er vår ubestridte oppgave å gjøre slik våre politikere bestemmer, men hvordan formidler man dette til den norske befolkning? Det er interessant å se på og lese debattene i media om norske bidrag i fremmede strøk. Debatt er bra, men utfordringen blir å få budskapet om hvorfor vi opererer langt hjemmefra frem. En kan stille seg spørsmålet om dette ikke like mye er en politisk oppgave som en oppgave for Forsvaret, da vi på en måte selger et politisk budskap. Det er derimot uomtvistelig at, dersom vi ikke klarer å selge budskapet, vil Forsvaret være skadelidende. Dette fordi det påvirker moralen og motivasjonen til de soldatene som er ute på en negativ måte. Konstante spørsmål om Norge skal trekke seg ut av Afghanistan, hver gang nordmenn har blitt såret eller drept, er nettopp det våre motstandere ønsker.

Norsk media har modnet en del de siste årene. Det samme vil jeg påstå gjelder våre politikere. Alle militære operasjoner innebærer risiko, og i den senere tid har vi sett at aksepten for dette faktum har økt. Det er utrolig viktig for oss i uniform å vite at vi har våre politikere og folket bak oss. I dag vil Forsvaret i mange sammenhenger heller være en forsvarer av verdier og ikke territorium. Offiseren må, som tidligere ta rett beslutning til riktig tid. Forskjellen er at i dag vil en handling med feil utfall bli nitidig gransket av media og utallige granskingskommisjoner. Dette vil igjen kunne påvirke operasjonens utfall, da en fort blir overforsiktig og redd for å tråkke feil.

Vi som har valgt en karriere i uniform har fra første stund blitt innprentet med ”Et oppdrag er et oppdrag”. Verden rundt oss behøver ikke se det slik. Mange unge blir fristet av tanken på de nye og spennende opplevelsene Forsvaret kan gi. Andre blir det ikke. Jeg tror de fleste unge offiserer i dag har hatt gode diskusjoner med sine foreldre om muligheten for at vi kommer til å delta i skarpe operasjoner på fremmed jord. Skyggesidene ved våre operasjoner i utlandet, må ikke skyves under teppet. Fokuset på senskader har økt betraktelig de siste årene, men det er fremdeles en vei å gå. Forrige torsdag var det et leserinnlegg i Bergens Tidene med tittelen ”Boikott Internasjonale Operasjoner”. Løser vi Veteranutfordringene, vil vi styrke Forsvarets troverdighet. Troverdighet er et nøkkelord for å sikre Forsvarets anseelse.

Noen av de mest engasjerte jeg har møtt når det gjelder forsvarsdebatten kommer fra vår eldre garde. Blant de som har opplevd 30årenes politikk og deretter krigen for så å se velferdssamfunnet bli bygget, ser mange med skepsis på fremtiden. Fremstår det som om vi har sett oss blinde?

Forsvarsdebatten, som startet i forkant, og som har fortsatt i etterkant av Forsvarsstudie 07 har vært sunn og sårt tiltrengt. All mediaomtale, om tilstanden i Forsvaret i dag, og ikke minst hvordan fremtidens forsvar skal se ut, har gitt oss en debatt som trekker i riktig retning. Dagens samfunn er slik at vi, på lik linje som barnehagene, helsevesenet og veisektoren må konkurrere om pengene. Skal man nå opp i konkurransen trengs gode argumenter, og debatten har fått flere opp fra dvalen og gjort dem oppmerksomme på utfordringer vi vil møte i fremtiden.

Hvordan skal vi få formidlet Forsvarssakens viktighet til våre politikere og til den jevne nordmann rundt om i de tusen hjem? Informasjon om hva Forsvaret er og driver med er nøkkelen. Før var Forsvaret en del av samfunnet rundt om i landet. Nedleggelse av mange garnisoner og leire har endret dette. Denne utfordringen løses for at Forsvaret skal være et effektivt virkemiddel.

På de steder hvor Forsvaret er lokalisert arrangeres årlig åpen dag eller man inviterer skoleklasser til å komme og se hva vi har av materiell og ikke minst få kontakt med både menige og befal og kunne slå av en prat. Slike arrangementer tror jeg er meget viktig for å gi ung som gammel innsikt i Forsvarets virke. Dette vil dog kun favne den del av befolkningen som bor i nærheten av forsvarsanlegg, og disse blir det færre av. Marinen er i så måte i en unik situasjon. Ethvert havnebesøk langs kysten, uansett fartøystype, får mye oppmerksomhet. Som skiltvakt kan man slå i hjel en ellers kjedlig vakt i samtale med lokale på kaien. Men igjen, dette favner ikke alle.

Nøkkelen tror jeg er omtale og eksponering i media og da ikke som skandaleoppslag eller diskusjoner om nedbygging. Vi må kunne selge vårt budskap på en troverdig måte, på våre premisser. Vi må velge hvordan dette gjøres. Andre land, som Storbritannia og USA, har vært mye flinkere enn oss på dette området. Programmer som ”Ross Kempf i Afghanistan ”, sendt på Discovery, gir publikum unik innsikt i hva et Forsvar bedriver i utlandet. Serien ”Ferskvann er for pyser” var en prototyp, og jeg håper vi får flere slike. Dokumentaren om Kristoffer Sørlie Jørgensen ga et sterkt innblikk i hvordan soldater som drar til utlandet tenker.

Det er derfor gledelig at dokumentaren, «Top Gun – Oppdrag Norge», om hverdagen til en jagerflypilot sendes neste søndag. Vi må åpne oss opp for det sivile samfunnet. Åpenhet skaper tillit.

Nordområdene

Den nåværende regjeringen utpekte Nordområdene som et strategisk satsningsområde. Mye av Norges økonomiske fremtid ligger i nord. Vi har fiskeressursene, nye olje- og gassreserver, og muligens nye skipsleder til Asia. Vår utbygging i nord har kommet i gang, og gassen blir fraktet på kjøl fra Snøhvit. Dessverre tror jeg det var vår store nabo i øst som virkelig åpnet verdens øyne mot Nordområdene.

Russland er en stormakt som har ligget nede siden Sovjets fall. Inntektene landet har fått fra petroleumsvirksomhet har gitt dem mulighet til å gjennombygge og modernisere sitt militærvesen. Vår geografiske beliggenhet er slik at vi har russernes kanskje viktigste militære baseområder i vår bakgård. Igjen går F-16 opp fra Bodø for å identifisere russiske fly, russiske marinefartøyer har drevet øvelser blant våre plattformer, og de seiler igjen på verdenshavene.

Hva betyr dette for oss? Det er ingen grunn for å bli skremt ennå, men jeg tror vi kan se konturene av hvordan fremtiden kan utvikle seg. Russland ønsker å være en spiller i det store spillet, og er uenig med NATO om rakettskjold og utvidelsene østover. All offisiell kontakt med NATO ble brutt som følge av Georgiakrigen. På andre områder er dog samarbeidet mellom Russland og EU, bla innenfor energisektoren godt. Vi ser et Europa, hvor de ”gamle” landene i Vest ønsker samarbeid, mens land som Polen er svært skeptiske til Moskva.

Dette forteller oss: Den kalde krigen kommer ikke tilbake. Det vi ser er konturene av en mer komplisert verden. I denne verden vil militærmakt fremdeles spille en viktig rolle. Som naboland til et mektigere Russland, fremdeles med uavklarte delelinjer i Barentshavet er den største faren at vi er for naive. Sommerens krig i Georgia tror jeg var en nødvendig øyeåpner for mange, og debatten i media har vist dette.

Nye, umiddelbare utfordringer

Det er også andre, tradisjonelle Marineoppgaver, som av nødvendighet kommer til å møte oss i nær fremtid. Piratvirksomhet har hatt et oppsving de siste årene og i 2008 har vi vært vitne til en alarmerende utvikling. Hittil i år har det vært 95 angrep, av de 39 kapringer, utenfor kysten av Somalia. Risikoen ved å seile i dette farvannet har ført til at det norske rederiet Odfjell har besluttet og heller seile hele veien rundt Afrika, med de kostnader dette medfører. Denne beslutningen har fått internasjonal oppmerksomhet, bla på CNN, og viser hvor alvorlig situasjonen er. Marinefartøyer fra flere nasjoner er til stede i området, uten at det ser ut som det til nå har hatt tilstrekkelig avskrekkende effekt.

Som en av verdens store maritime nasjoner mener jeg at også Norge skal bidra i kampen mot piratene. Norske fartøyer og norske sjøfolk er også utsatt for angrep. Dessverre har vi ingen fartøy klare til å seile nå, men vår første nye fregatt, KNM Fridtjof Nansen, som gjennomfører Flag Officer sea training i England nå, vil bli det første fartøy vi kan sende. Jeg håper at Norge, som en maritim stormakt, går i bresjen for et sterkt FN mandat og selv deltar i kampen mot piratene. Våre politikere og befolkningen må imidlertid være inneforstått med at det trolig er ett virkemiddel som fungerer mot slike elementer: Bruk av makt. Skal vårt bidrag være mer enn spill for galleriet, må Norge være innstilt på at vi kommer til å måtte skyte piratene av havet. Passer dette seg for fredsnasjonen Norge?

Delkonklusjon

Som vokter av samfunnets kraftigste maktmiddel må Forsvaret være forankret i folket og behovet for et effektivt Forsvar må være tydelig. Nedleggelsen av mange avdelinger i Hæren, færre fartøyer i Marinen, og mindre flyaktivitet, har ført til at Forsvaret har blitt mindre synlig for befolkningen enn før. Samtidig er det færre og færre som gjennomfører Førstegangstjenesten. Dette bidrar også til at Forsvaret ikke lenger har samme kontaktflate som tidligere. Jeg er ikke i tvil om at dette har hatt en negativ effekt som må kontres.

Positiv og informativ omtale av Forsvaret må prege media, ikke budsjettsprekker og personalkonflikter. Alle, fra den ferske rekrutten til admiralen må kunne være stolt av å jobbe i Forsvaret. Vi må få formidlet at et effektivt og moderne Forsvar er en nødvendighet for å sikre norske interesser. Nordområdene er et av verdens siste uutforskede hjørner. Som en småstat blant store naboer, EU og Russland, er militær kapasitet og tilstedeværelse nødvendig, skal Norge være en relevant aktør. Skal vi også kunne gjøre noe utenfor våre egne nærområder, kreves en betydelig investering av både penger og vilje.

Utfordringer i Sjøforsvaret

For at Norge skal kunne legge hevd på en av verdens siste ”uutforskede” områder trengs militær tilstedeværelse. Vi ser med glede på bildene av KNM Otto Sverdrup på Svalbard og KNM Skjold i Tromsø. Kystvakten, som daglig patruljerer et av verdens mest værharde strøk gjør også en viktig innsats for å sikre norske interesser. Situasjonen i dag er slik at vi nesten ikke har et operativt marinefartøy, men fremtiden ser litt lysere ut enn dagens situasjon.

Med de siste års debatt angående Forsvarets fremtidige struktur som bakteppe blir det naturlig for meg å komme inn på dette temaet. Den struktur som vedtas nå, er den min generasjon kommer til å drifte. For Marinens del ser vi nå hvordan denne kommer til å se ut. Ubåtene og minerydderne har vi i dag. Skjold og Fritjof Nansen klassen er på vei inn, Nytt logistikkfartøy er på tegnebrettet. Gang på gang blir en fortalt at antall fartøyer oppveies av de nye fartøyenes forbedrede kapasiteter og egenskaper. Sannheten blir, sett opp mot det brede spekter av oppgaver vi blir satt til å løse, at Norge får en minimumsmarine. Jeg ønsker å eksemplifisere dette: Alle fartøyene i en klasse kan ikke være operative til enhver tid. Noen er inne til tungt vedlikehold, noen under oppøving, andre i en av NATOs stående styrker og kanskje noen også på anti – pirat operasjoner utenfor Afrika.

Med fartøyer spredt mellom Spitsbergen og Det Indiske Hav blir det en stor utfordring å understøtte fartøyene logistisk sett. Marinefartøyer trenger bunkers, proviant, ammunisjon og reparasjoner når dette er nødvendig. ”All logistikk på kjøl” skal sikre dette. Men ett fartøy kan kun være på ett sted av gangen, og selv et logistikkfartøy må i dokk en gang i blant.

Dette leder meg inn på diskusjonen om Olavsverns fremtid. Trenger Norge en fullverdig marinebase i nord? Jeg har allerede nevnt de utfordringer vi de kommende år vil møte i nord. Spørsmålet vi må stille oss blir: Kan vi opprettholde en troverdig sjømilitær tilstedeværelse i Nordområdene? Dessverre, tror jeg, dette ikke alltid vil være tilfelle. Norge er et langstrakt land. Fra Bergen til Tromsø er det 740 nautiske mil. Med en Skjoldklasse gjøres dette unna på godt under et døgn hvis nødvendig, men en fregatt vil trenge nærmere to. En ubåt, Norges eneste strategiske enhet, fire. Men, vi har bare kommet til Tromsø, og er ennå ikke ute i operasjonsområdet.

Forsvaret skal være et innsatsforsvar, men vil Marinen klare å leve opp til dette? Først må vi ha fartøyer klare til å seile nordover, deretter må vi opprettholde stridsevnen i operasjonsområdet. Med Olavsvern som fullverdig operativ base vil man unngå dette. Vi vil ha tilgang til de tjenester som trengs for å holde et marinefartøy operativt over tid. Spesielt er dette viktig for ubåtene. Et innsatsforsvar krever god og tidlig etterretning. Ubåtene er en unik ressurs i denne sammenhengen, og har bevist sin nytte i Operasjon Active Endavour i Middelhavet. Dagen vil nok komme da liknende oppdrag igjen trengs i Nord. Ikke bare våre egne ubåter vil kunne benytte en operativ Olavsvern Orlogsstasjon. Allierte ubåter har også benyttet basen for nødvendige landopphold, og er den eneste base godkjent for atomdrevne fartøyer i landsdelen. Det må være i Norges interesse at våre allierte fremdeles opererer i Barentshavet. Som en følge av russernes økte aktivitet, er det ikke usannsynlig at allierte ubåter også kommer tilbake. Hvorfor ikke dra de synergier vi kan ut fra dette?

Økonomi brukes nok engang som argument for å legge ned nok en base. Når trår vi over smertegrensen? For å drifte en effektiv militær organisasjon er det behov for en minimums støttestruktur. Her, som i diskusjonen om hvor mange kampflybaser vi skal ha, virker det som om man har glemt at det ikke er lurt å legge alle eggene i samme kurv. Logistikk på kjøl vil aldri kunne erstatte baser på land, og med kun ett logistikkfartøy vil tilgjengeligheten bli begrenset. Vi kan ikke velge tid og sted for en fremtidig situasjon eller krise. Uten Olavsvern er Marinens evne til å operere i Nordområdene betydelig svekket.

Personellpolitikk

Dagens lille Forsvar har blitt satt til å løse et mye bredere spekter av oppgaver enn det vi hadde tidligere. Dette har skapt en utfordring for alle forsvarsgrener som må løses, skal vi opprettholde vår operative evne. Våre forpliktelser i utlandet og de bidrag vi har lovet, tærer spesielt hardt på personell med nøkkelkompetanse. Forsvaret, uten godt trente og motiverte soldater og offiserer, har liten verdi.

I Sjøforsvaret er avdelingene i Marinens Jegervåpen spesielt utsatt. Både Kystjegerne og Marinejegerne har gjort, og gjør en stor innsats i Afghanistan, men medaljen har en bakside. Disse helprofesjonaliserte avdelingene opplever å bli konstant etterspurt, og det er dessverre ikke unikt av personell har vært ute 9 måneder av en 15 måneders periode. Slik belastning over tid sliter folk ut. Hvordan skal man klare å leve et familieliv i en slik situasjon? Før eller siden vil de fleste tenke at nok er nok og slutte. Resultatet er at de som er igjen ender opp med å gjøre samme jobb med en mann mindre.

Det er ikke bare spesialavdelingene som er utsatt for høy slitasje på personellet. Marinen har de siste årene hatt stor avgang av personell, med nøkkelkompetanse. Dette har ført til at folk blir flyttet rundt fra skrog til skrog, slik at vi klarer å opprettholde planlagt seiling og våre forpliktelser ovenfor NATO. For de unge og ugifte fungerer dette, men ikke for en moderne småbarnsfamilie, hvor også den andre parten er i jobb.

Ubåtvåpenet har forsøkt å løse dette med å kjøre to – besetningssystem på ubåtene som har operert i Middelhavet. Dette har vært godt mottatt av besetningene, men resultatet blir at et skrog må ligge i opplag da det ikke finnes noen til å bemanne det. Resultatet blir at vi har færre ubåter ute enn det vi kunne ha operert. To – besetningssystem er en mulig løsning, men har vi identifisert den egentlige årsaken til at mange har hengt den mørkeblå uniformen i skapet?

Hvorfor har så mange valgt å slutte de siste årene? For oss unge, i startgropen på vår militære karriere, er dette et interessant spørsmål. En viktig årsak har nok vært de gode tidene i det maritime Norge. Våre maritime næringer har de siste årene opplevd en kraftig vekst. Behovet for godt kvalifisert personell har vært skrikende, og mange offiserer i Sjøforsvaret besitter nettopp den kunnskapen som etterlyses sivilt. Spesielt innenfor de tekniske detaljene har avgangen vært stor. Sivile bedrifter kan tilby gode arbeidsvilkår og gode lønnsbetingelser. Vi har eksperimentert med to – besetninger til et fartøy. Dette har vært praksis i det sivile lenge?

Men, er det kun fordi gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet som får folk til å bytte beite? Jeg tror årsaken er mer kompleks enn som så.

Byggingen av våre nye fregatter i Spania har ført til at mange har tilbrakt måneder i utlandet med det fravær fra familien som dette medfører. Lønnsbetingelsene for Spaniaoppholdet har heller ikke vært gunstige kontra normalt seilingsmønster. Slik lønnssystemet fungerer i dag, er det nødvendig å få seilingstimer for at lønnen skal være tilfredsstillende. Varierende seilingsmønster har ført til at det ikke blir så lett å forutse hva lønningene i fremtiden vil være. Slik blir det ikke lett å planlegge økonomien når hus, bil og de andre faste kostnadene skal betales.

Her har Kysteskadren blitt flinkere i de senere år, og man arbeider hardt for at det fastsatte programmet skal holdes. Dette skaper trygghet for offiserer og befal. Uforutsigbarhet på dette området har nok vært den siste dråpen for mange.

En annen mulig årsak til at mange har sluttet, tror jeg kan være pga hvordan dagens karrieresystem i Forsvaret fungerer. Skal man klatre på karrierestigen må velge strategisk fra dag en. Resultatet blir at man hopper fra stilling til stilling når minimumsperioden er forbi. Får man da de riktige personene i de riktige stillingene? Det er dessverre et inntrykk i de lavere gradsskikt, at mange i stabs og ledelseselemtenter, ikke har tilstrekkelig operativ tjeneste for å forstå systemet helt ut.

Slik systemet fungerer i dag lønner det seg ikke å satse på en lengre seilende karriere. For å bli skipssjef på en fregatt trengs gjerne 15 års sjøtjeneste for at man skal beherske denne jobben godt. I tillegg må stabsskolen gjennomføres før egen kommandovimpel kan heises. 15 år med operativ tjeneste på havet innebærer utfordringer på alle nivåer. Man skal lære fartøyet å kjenne, kunne lede underlagt personell under vanskelige forhold, og ikke minst lære hvordan man best mulig benytter fartøyet i operasjoner. Skal man beherske alle emner innenfor moderne maritim krigføring kreves mye innsats og trening. Skal man opp og frem i dag kreves tjeneste i internasjonale operasjoner. Marinen har i alle år operert i stående NATO styrker uten at dette har gitt noen formell uttelling. Kun deltagelsen i Active Endeavour og UNIFIL II gir intops på papiret. Deltakelse i stående styrker, på et visst nivå, bør få uttelling når stillinger skal fordeles. Selv om kompetansen ikke er formell, er kunnskapen en som har seilt i årevis besitter, uunnværlig for å sikre operativ evne om bord på et fartøy. Burde ikke et gitt antall år om bord på en fartøystype kunne erstatte visse formelle krav i søknadsrundene? Resultatet er at mange dyktige offiserer ikke får noen karriere etter sjøtjenesten, og Sjøforsvaret mister personer som kunne tilført systemet kompetanse på et høyere nivå. Det er et farlig signal at fregattsjefer står uten stilling den dagen de går i land. Bør dette være en bekymring for oss unge?

Horisontal karriere er en mulighet som vil kunne bidra til å beholde personell og samtidig sikre at kompetanse blir overført til de neste generasjoner. I dag finnes ikke noen helhetlig strategi på dette. Så lenge lønn og grad henger sammen, vil de fleste ønske opprykk for å få en normal lønnsutvikling. I dag finnes det flere på kapteinløytnants / orlogskapteinsnivå enn det finnes fenriker og løytnanter i Forsvaret. En topptung struktur er ikke det vi trenger.

Avdelingsbefalsordningen er ment som et tiltak for å få flere til å stå i lavere stillinger lengre, men jeg vet ikke om dette skjulte ”underoffiserskorpset” vil fungere som ønsket, og jeg vil eksemplifisere dette.

Sjøforsvaret har startet opp en ”ny” utdanningsordning som gir ingeniørutdanning på befalsskolenivå. Disse linjene går i tillegg til Sjøkrigsskolens tradisjonelle tekniske linjer. Resultatet er at vi får to kategorier offiserer, i tilnærmede like stillinger, men hvor de befalsskoleutdannede må tilbake å ta kvalifiseringskurs hvis de vil rykke opp i de ledende stillingene om bord. Hvor motiverende er det å sitte 4 år på skolebenken og vite at du ved fylte 35år må slutte eller gå et år til på skole? Sjøforsvarets skoler og Sjøkrigsskolen gjorde en meget god jobb med å stable denne utdanningsordningen på bena på kort tid. Dette spørsmålet må løses på høyeste nivå. Det trengs en enhetlig strategi for hva man vil med avdelingsbefalskorpset. De fleste vestlige militærvesen har et underoffiserskorps som ivaretar kontinuiteten i avdelingen. Er det dette vi ønsker, må vi tørre å kalle en spade for en spade.

 

Delkonklusjon

Sjøforsvaret står foran en utfordrende periode. Vi får noen fantastiske, nye fartøyer, men vi må omsette de til operativ evne. Oppgavene vi skal løse, er mer varierte enn tidligere og de kan bringe oss til fjerne verdensdeler. Det må være samsvar mellom oppgavene og strukturen. Langsiktig tenkning og planlegging må til. Det er ”lett” å bygge ned, men det tar tiår å bygge opp både struktur og kompetanse.

Skal fartøyene våre kunne operere må vi både beholde og rekruttere personell. Slik situasjonen er i dag, tar det en del år å fylle vakuumet som har oppstått. Selv om finanskrisen muligens redder oss i nær fremtid, må en rekke tiltak iverksettes. Årsaken til at gode offiserer forlater Sjøforsvaret må finnes og utbedres.

Avslutning

Forsvaret står ovenfor spennende og utfordrende tider. Verden i dag er mer globalisert, integrert, og uforutsigbar enn tidligere. Dette gjør det vanskelig å definere en entydig oppgave for Forsvaret. På grunn av dette har Forsvaret mistet den selvsagte plassen vi hadde i samfunnet under den Kalde Krigen. Vi få synliggjort Forsvarets relevans, også i det 21. århundret.

Vi må skape tillit i befolkningen. Åpenhet og troverdighet er med på å skape tillit. Åpenhet om hvem vi er, og hva vi driver med. Troverdighet, i form av profesjonalitet og yrkesstolthet. En positiv mediaprofil mener jeg er utrolig viktig, og vi har en lang vei å gå.

Hendelsene i Kaukasus sist sommer har vist at tradisjonell bruk av militærmakt ikke tilhører historien. Dette bør få konsekvenser for vår tankegang også. Kvalitet avløser kvantitet bare ned til en viss grense. Forsvaret har i mange år levd på smertegrensen, hva gjelder bevilgninger. Det være samsvar mellom de oppdrag vi skal løse og de ressursene vi får. Forsvaret er som en boligforsikring. Du føler ikke at du trenger den, før huset står i brann.

Vi får en liten, men moderne Marine. Utfordringen blir å være på rett sted til rett tid. Oppgavene våre nye fartøyer skal løse er mange, og det er ingen selvfølge at vi har fartøy tilgjengelig skulle en situasjon oppstå i våre nærområder. Uten Olavsvern vil Marinens evne til å håndtere en krise i Nordområdene være betydelig svekket.

Marinen har færre fartøyer enn tidligere, men allikevel er det en utfordring å bemanne dem. Årsakene til at dyktige offiserer slutter identifiseres og kureres. Dyktige offiserer og mannskaper er nøkkelen til en effektiv og relevant Marine. Vi må sikre kompetanse også på de lavere gradstrinn. Avdelingsbefalsordningen må gjøres mer attraktiv enn det den er i dag.

Mange utfordringer står foran oss, men jeg tror vi har alle muligheter til å bygge et effektivt og relevant Forsvar. Jeg ser frem til å gjøre min del av arbeidet, for å nå denne målsetningen.

TAKK FOR OPPMERKSOMHETEN.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 1. desember 2008

ved

Odd Helge Olsen

President i FN-Veteranenes Landsforbund

Veteranarbeid i går, i dag og i morgen

Formann

Ærede forsamling

Innledning

På vegne av FN-Veteranenes Landsforbund vil jeg takke for invitasjonen hit i kveld.

 

Odd Helge Olsen
President i FN-Veteranenes Landsforbund. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Det er en stor ære og ikke minst en stor glede å få anledning til å komme til Oslo Militære Samfund for å presentere det jeg brenner for og har vært tillitsvalgt for i nesten 4 år – FNVLF som veteranorganisasjon, samt veteranarbeid i går, i dag, og i morgen.

 

Jeg vil i mitt foredrag legge hovedvekten på det som skjer i dag og de utfordringer veteranarbeidet og vår veteranorganisasjonen står overfor.

 

Mitt hovedbudskap til forsamlingen er at FNVLF – i løpet av de tre-fire siste årene – aldri har hatt større vind i seilene, takket være blant annet en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Men vi står fortsatt overfor mange veteran- og pårørendeutfordringer.

 

Før jeg går videre tror jeg det er på sin plass å se på veteranbegrepet slik det er definert pr i dag:

 

”En veteran er en person som har avsluttet en tids- og stedsavgrenset skarp operasjon innenlands eller utenlands”.

 

Veteranbegrepet er ikke noen diagnose – men snarere en honorær benevnelse.

Slik har det ikke alltid vært.

I går

 

I Norge har den 2. verdenskrig skapt den historiske hukommelse, tidsvitnene og definisjonene på hva begrepet krig innebærer.

Andre verdenskrig skapte mange forskjellige veteraner med forskjellige behov og erfaringsbakgrunn. I løpet av noen hektiske aprildager i 1940 og frem til 8. mai 1945 skulle Norge gå fra å være et nøytralt, uskyldsrent land langt mot nord, til å ha titusener av norske kvinner og menn med krigens grusomme erfaringer med seg inn i den nye fremtid.

Det norske forsvarets forskjellige våpengrener ble kastet inn i kamper som startet på norsk jord og som etter invasjonen av tyske styrker fortsatte på alle verdens hav, på land, og i luften.

 

Krigsseilere, som dro ut som svært unge menn og endte opp som en stor og betydelig gruppe mennesker som på mange måter skulle definere veteranbegrepets tragiske ansikt i hele etterkrigstiden.

 

Ved krigens slutt ligger det meste av Finnmark og Nord-Troms i ruiner og Norge har for første gang i nyere tid fått sivile og militære krigsveteraner etter fem år med okkupasjon og kamper hjemme og ute.

 

Derfor kan det være nyttig å starte med å se på etterkrigstidens politiske landskap og hva krigsveteranene selv måtte erfare.

 

De ble tatt i mot som helter og tiljublet i 1945, og så forsvant de inn i den trivielle undersøkelsesmaskin norske myndigheter etablerte, der de selv måtte bevise sin krigsdeltagelse, innsats og senere sine fysiske og psykiske skader.

 

Krigspensjoneringsloven av 1946 fastslo grunnprinsippene for pensjon til kun 2600 krigsveteraner.

 

Loven hadde sine klare begrensninger:

 

  • Den åpnet ikke for indeksregulering av pensjonene. Noe som førte til at krigsveteranene ble liggende langt etter velstandutviklingen.

 

  • Den tok heller ikke for seg krigens langtidsvirkninger på menneskene.

 

Det er neppe tvil om at floraen av spesialorganisasjoner bidro sterkt til å forsinke dannelsen av samlende organisasjoner, og ikke minst forsinket det arbeidet med det som senere skulle bli Krigspensjonen, slik vi kjenner den i dag.

 

Krigsdeltagerforbundet var blant de organisasjonene som arbeidet positivt for å skape store enheter. Og det var dette forbundet som i 1953 var med og bar Krigsinvalideforbundet til dåpen og bidro sterkt til opprettelsen av Krigsinvalideforbundet i 1954.

 

I løpet Krigsinvalideforbundets historie fra 1954 har 12.000 personer kommet inn under krigspensjonsordningen.

 

Men loven tok ikke opp i seg krigens langtidsvirkninger.

Personer som kom fra krigens redsler tilsynelatende friske og raske ble etter en tid rammet av store ettervirkninger som mer eller mindre satte dem ut av spill.

 

Dette førte til Tilleggsloven av 1968 (altså 23 år etter krigens avslutning), loven som åpnet dørene for blant annet de tusener som hadde stått på i den norske handelsflåten under krigen.

Dermed ble det med et slag åpnet adgang i krigsinvalidenes rekker for henimot 8000 rammede krigsveteraner som inntil da var holdt utenfor og var blitt henvist til ulykkestrygden.

Hvorfor skulle det skulle gå så urimelig mange år før krigsinvalidene i 1954 fikk sin egen interesseorganisasjon og sitt eget rekreasjonshjem, Bæreia, i 1959?

 

Krigsinvalideforbundets senere formann og generalsekretær Per Arnesen uttalte i 1953 at et forbund for krigsinvalider egentlig burde vært stiftet umiddelbart etter krigen. “Hadde myndighetene holdt sine løfter, hadde det sannsynligvis ikke vært aktuelt å stifte et forbund, åtte-ni år senere.”

En annen viktig årsak til at krigsinvalidene ikke kom med organisasjonsmessig før i 1954 kan være den oppsplittelsen i foreningsvirksomheten som fant sted blant krigsveteranene like etter frigjøringen.

 

Det viste seg at de som hadde gjennomgått de største påkjenninger under fangenskap og tortur, kom tilbake tilsynelatende friske til fredens innsats. Dette kunne skape det inntrykk at påkjenningene hadde vært til å bære. Krigsinvalidestemplet gjaldt først og fremst mennesker som i krigshandlingene hadde mistet en arm eller et bein, eller som i fangenskap hadde blitt uføre.

 

Langtidsvirkningene av krigens hendelser var det få eller ingen som tenkte på.

Det kom naturlig nok først senere.

 

Noe av årsaken til datidens manglende fokus på senskader kan ligge i underrapportering.

Det norske samfunn manglet de økonomiske sikkerhetsnett som vi har i dag, og tvang dermed veteranen til å holde seg i arbeid.

Men etter hvert ble også disse innhentet av sine fysiske og psykiske traumer.

Folketrygden kom som kjent først i 1967.

 

Når endelig Krigsinvalideforbundet var en realitet var det materielle kår i form av pensjon og sikring av pensjonenes verdi som sto i forgrunnen.

Medlemmenes ønsker gikk ut på å få større pensjoner eller høyere satser, skattelettelser, mer omskolering og hjelp med boligproblemer.

Det ble ikke sagt et eneste ord om krigsinvalidenes behov for rekreasjon eller psykisk hjelp.

 

På dette området hadde man antagelig fått nok av Rikstrygdeverkets nitidige granskning av legeme og sjel for å konstatere om de som fremsto som krigsinvalider virkelig hadde hatt det så forferdelig som det ble krevd i lovteksten fra 1946.

 

Etter at hjemmet på Bæreia var tatt i bruk i 1959 ble det observert at mange krigsinvalider hadde så stor angst for leger og hvite frakker, at tilsynslege Reidar Gjems hengte bort sitt legekostyme og aldri tok det på igjen i sitt virke blant krigsinvalidene på Bæreia.

 

Norge skulle snart med sine allianser, forpliktelser og sitt internasjonale engasjement skape nye veteraner.

 

Selv med krigsveteranenes erfaringer fortsetter vi å sende ut norske kvinner og menn i internasjonale operasjoner, uten å bygge på de kunnskaper og erfaringer som norske myndigheter hadde høstet fra 1945 til 1968 og ute å etablere et tilfredsstillende sikkerhetsnett. En unnlatelsessynd som gjør at vi i dag har et sterkt etterslep i erstatningssaker.

 

 

FNVLF

Forløperen for FN-Veteranenes Landsforbund er ”Norske militære FN-observatøres landsforening” som ble stiftet 16. november 1960 av en gruppe tidligere FN observatører fra Kashmir og Midt-Østen, med felles behov for å dele erfaringer, stille krav, holde foredrag og styrke de bekjentskaper de hadde tilegnet seg fra sin tjeneste.

 

For å ta med også de som kom tilbake fra Sinai og Gaza, og Kongo, ble organisasjonen snart omdøpt til FN-befalets landsforbund, men den var fortsatt bare åpen for befal.

 

I 1988 ble foreningen åpnet for alle (befal og soldater) og fikk dagens navn:

”FN-Veteranenes Landsforbund”, men allerede 7 år tidligere, den 7.mai 1981, var den første lokalforening stiftet på Nordmøre.

 

De første årene var økonomien meget vanskelig, det var ingen direkte bevilgninger fra politiske myndigheter, kun indirekte midler fra Forsvaret.

FNVLF fikk for første gang støtte over Forsvarsbudsjettet i 1997 med 700 000 kroner, først og fremst takket være to personer, daværende forsvarsminister, Jørgen Kosmo, og daværende statssekretær, Inger Hovengen.

Derfor sier vi: ”Jørgen Kosmo er vår far og Inger Hovengen er vår mor”.

 

Fra 1981 og fram til i dag har FNVLF i økende grad bestått av medlemmer i lokalforeninger spredt utover hele landet, fra Svalbard i nord til Mandal i syd.

 

FNVLF er i dag den ledende organisasjon for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, og består av:

 

  • 53 lokalforeninger
  • 33 kameratstøttegrupper
  • 7700 betalende medlemmer – en økning på 4ooo betalende medlemmer fra 2005.
  • Gjennomsnittsalder 45 år, hvor den eldste er 92 år og den yngste 20 år.

FNVLFs arbeid er basert på frivillig innsats. Mange veteraner har opp gjennom årene bidratt til at veteraner skal få en bedre hverdag.

 

FNVLF er en partipolitiske nøytral organisasjon som har til formål å:

 

  • Samle veteraner fra alle internasjonale operasjoner
  • Gi medlemmer mulighet til å opprettholde kontakten med kolleger og miljøet fra internasjonal tjeneste, herunder gi støtte til etablering og drift av lokale foreninger.
  • Arbeide for at personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner blir ivaretatt av samfunnet.
  • Gi hjelp til veteraner som har behov for støtte.
  • Spre informasjon om FN- og internasjonal tjeneste, herunder stille erfaringer til disposisjon og delta i den offentlige debatt.
  • Samarbeide med nasjonale og internasjonale organisasjoner på ovennevnte felt.

 

Vårt medlemsblad er Sjekkposten som utkommer 6 ganger i året med aktuelt veteranstoff, og fordeles til alle medlemmer i forbundet.

 

Kameratstøttearbeidet.

 

Våre, for tiden, 33 kameratstøttegrupper skal:

  • Være et lavterskeltilbud for veteraner som møter vanskeligheter
  • Kunne drive oppsøkende virksomhet.
  • Fungere som et støttende nettverk for personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner.
  • Gi informasjon om sivile og militære hjelpetilbud.
  • Kameratstøttegruppen utformer en oversikt over de hjelpetilbud som finnes i lokalmiljøet.
  • Gi nærmiljøet informasjon om tjenester og ettervirkninger.

 

Alle som arbeider med kameratstøtte går gjennom tre weekendseminarer før de begynner aktivt med kameratstøttearbeid.

 

Kameratstøttetelefonen, 800 48 500, er bemannet med frivillige 24 timer i døgnet, 365 dager i året.

 

Den nettbaserte tjenesten, kameratstøtte.no, er et supplement til Kameratstøttetelefonen. Den er et anonymt lavterskeltilbud for soldater, veteraner og deres pårørende, som sliter med store og små problemer som følge av deltakelse i utenlandsoperasjoner. Tjenesten er døgnåpen, og henvendelsene besvares innen 48 timer av ansatte som selv har erfaring fra utenlandstjeneste. Erfaringen viser at det ofte er lettere å skrive om de vanskelige tingene enn å snakke om dem.

 

Dette prosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom FNVLF og Mental Helse Norge med støtte fra stiftelsen Helse og rehabilitering – så takk til alle dere som spiller EXTRA hver tirsdag!

 

Prosjektet ble etablert 1.januar 2008 og skal gå over 2 år. Den offisielle åpningen av nettsidene ble foretatt av Forsvarsministeren den 1.september.

Vår intensjon er at denne tjenesten skal bli et godt forebyggende tilbud for veteraner og deres pårørende.

 

For noen år siden ble Krigshospitalkassen og FN-soldatenes hjelpefond slått sammen til Krigshospitalkassen av 1679, som gir økonomisk støtte til veteraner og deres pårørende som på grunn av tjenesten har kommet i en vanskelig livssituasjon. I løpet av de siste årene er det utbetalt i gjennomsnitt mer enn en halv million kroner pr år.

 

I løpet av de siste årene har det imidlertid blitt åpenbart at det er behov for en ordning som på meget kort varsel kan gi økonomisk akutthjelp til veteraner som for eksempel har problemer med å få betalt avdrag og regninger i tide. For å bøte på dette, etablerte FNVLF tidligere i år Stiftelsen veteranhjelp. Stiftelsen kan på meget kort varsel, ofte bare et par dager, gi akutt økonomisk førstehjelp der det øvrige hjelpeapparatet ikke strekker til. Hittil i år har stiftelsen hatt i alt sju utbetalinger på til sammen ca kr 25 000. Stiftelsen har ingen andre egne inntekter enn renter, og er avhengig av frivillige bidrag for å kunne fungere etter sin hensikt.

Veteraner tas på alvor

 

Jeg nevnte innledningsvis at vi i dag har en regjering, en forsvarsminister og en forsvarssjef som tar veteranene på alvor. Her er noen av sakene de har tatt tak i de siste 3 årene:

 

General Sverre Diesen hadde ikke vært forsvarssjef i mer enn ca 8 måneder før han kom med sitt beslutningsnotat av 7.desember 2005, hvor han besluttet å etablere Forsvarets
Veteranorganisasjon (FVA) hvis oppgave så langt har vært å være:

  • En troverdig og nøytral instans for alle veteraner
  • Et overordnet kontaktpunkt for veteraner som henvender seg til Forsvaret
  • Et kontaktpunkt for veteraner som har behov for oppfølgning, veiledning og råd
  • Veilede og koordinere alle veterantiltak på vegne av Forsvarsstaben
  • Være FSJ rådgivende organ i alle spørsmål som angår veteransaker
  • Ha nært samarbeid med de frivillige veteranorganisasjonene

 

Mange av disse oppgavene er kompliserte og berører flere problemstillinger, og tar ofte også tid. Men styrken i ordningen er at FVA kan spille på alle relevante deler av Forsvaret for å få sakene løst, i stedet for at den enkelte veteran skal bli sendt fra den ene til den andre på egen hånd.

 

FVA har også holdt god kontakt med de frivillige veteranorganisasjonene utover landet, og bidratt økonomisk og på annen måte til det omfattende oppfølgnings- og kameratstøttearbeid samt jubileumsarbeid som har vært drevet lokalt, regionalt og sentralt.

 

Bæreia er kommet hjem

 

Under Forsvarsministerens foredrag i her Oslo Militære Samfund den 7. januar i år meddelte hun at Forsvaret kjøper Bæreia og etablerer dette som et veteransenter. Dette var en beslutning som ble mottatt med stor glede hos alle som har et hjerte som banker for Bæreia- og det er det mange som har. Dette har vært en sak for FNVLF siden 1997 – altså i over 10 år – som nå endelig er kronet med seier. ”Bæreia er kommet hjem”.

 

Forventningene til Bæreia som Forsvarets Veteransenter er store. Nå gjelder det å gi senteret et innhold slik at vi ikke blir skuffet, og å videreføre Forsvarets intensjoner om å gi veteranene og de pårørende den anerkjennelse de rettmessig fortjener.

 

Veteranloven

 

En pressemelding fra den norske regjeringen 7. oktober i år sier følgende:

 

Sitat:

”Regjeringen vil sikre god oppfølging av de som har deltatt i internasjonale operasjoner, og sørge for at de får den anerkjennelsen de fortjener. Derfor styrkes veteranenes rettigheter i 2009 og vi legger til rette for en bedre oppfølging gjennom flere konkrete tiltak. Gjennom et tett samarbeid på tvers av ulike sektorer i samfunnet, setter vi fokus på veteranene.” Sitat slutt.

 

Forslaget om endringer i Forsvarspersonelloven nærmer seg Statsråd og behandling i Stortinget, og vil bety et stort skritt fremover i arbeidet for å sikre rettighetene til veteranene og deres pårørende.

 

Det er med stor glede FNVLF konstaterer at dagens tjenestegjørende soldater og hjemvendte veteraner opplever at politikere viser klokskap og handlekraft ovenfor en gruppe kvinner og menn som fortjener den største respekt og anerkjennelse for sin egen og de pårørendes oppofrende innsats.

Betydningen av å skape en trygg, forutsigbar, økonomisk plattform med gode forsikringsordninger, pensjoner og hjelp til god helse når veteranene kommer hjem kan ikke overvurderes.

 

Det gjenstår et betydelig arbeid før denne loven kan iverksettes. Allerede i januar neste år starter arbeidet med forskriftene til loven.

Et arbeid som krever at alle – politikere, militære myndigheter og veteranorganisasjoner viser ansvar og samarbeider for å lose dette gjennom, med alle de juridiske problemer som måtte finnes.

Vegen videre

 

Veteranarbeidet har, som sagt, kommet et godt stykke videre i løpet av de siste 4 – 5 årene, men det er fortsatt mye som gjenstår. Selv om forslagene om endringer i forsvarspersonelloven og innføringen av Forsvarssjefens veterandirektiv vil bringe oss et godt stykke videre, bør det ikke være noen diskusjon om behovet for en fortsatt utvikling av veteranarbeidet. La meg derfor minne om en del kjensgjerninger:

 

  • Som en fredsnasjon vil Norge fortsette å bidra til bygge sikkerhet og stabilitet som grunnlag for en fredelig utvikling i konfliktherjede deler av verden.
  • Norge vil bidra til dette arbeidet med hele spekteret av virkemidler, inkludert militær innsats. Det betyr at nye veteraner vil fortsette å komme hjem hvert eneste år i overskuelig fremtid
  • Også i fremtiden vil det store flertall av veteraner vende tilbake til en trygg og fredelig hverdag i Norge med et vell av erfaringer som de vil ha glede og nytte av gjennom resten av livet, men
  • vi vil dessverre også oppleve at noen soldater kommer hjem med skader på kropp og sjel, eller med opplevelser som kan føre til at skader utvikler seg over tid, dersom ikke tilstrekkelige forebyggende tiltak settes inn i tide. Uten oppfølging vil en veteran med plager gradvis bli en skadet veteran.

 

Generalinspektøren for Hæren, som selv er veteran, har ved en rekke anledninger, blant annet fra denne talerstol, understreket at det er tre avgjørende faktorer for soldaters motivasjon og støtte fra deres nærmeste. Den første er trygghet for at han eller hun vil bli gitt effektiv hjelp hvis skader skulle oppstå i tjenesten. De to neste gjelder veteraner:

 

  • For det første: Anerkjennelse, slik at både veteranen selv og hans pårørende føler at samfunnet anerkjenner og setter pris på den innsatsen som er gjort.

 

Dette innebærer blant annet at det skapes en forståelse i samfunnet, både i det politiske miljø og i befolkningen, for at soldaten i felt om nødvendig må bruke vold på statens eller verdenssamfunnets vegne. Det er ikke noe ønske om å bruke vold, men noen ganger kan det være nødvendig både for å ivareta sikkerheten for lokalbefolkningen, for å bidra til stabilitet i regionen, og for å beskytte seg selv. I krig kan det være meningsfylt å ta liv for å skape grunnlag for stabilitet og sikkerhet, selv om dette strider mot alt hva vi har lært fra barnsben av.

 

Anerkjennelse kan gis i form av medaljer, parader, taler, minnesmerker, og en klapp på skulderen, og det er viktig. Den viktigste anerkjennelsen er imidlertid at samfunnet tydelig viser sin respekt for den innsatsen som er gjort ved den måten vi møter og tar vare på våre veteraner, slik at veteranene selv og deres pårørende ikke må ”snike seg langs husveggene” for å unngå å bli gjenkjent.

 

Anerkjennelse innebærer at veteranen og hans eller hennes pårørende skal kunne føle stolthet over det de har vært med på, og respekt for de vanskelige valg de har vært nødt til å treffe.

 

Anerkjennelse kan også vises gjennom praktiske tiltak i samfunnet, for eksempel ved å prioritere veteraner i helse-, arbeids- og utdanningskøene, der et tiltak for eksempel kunne være at veteraner foretrekkes under ellers like forhold ved ansettelse i stat og kommune.

 

  • For det andre må veteranene og deres pårørende føle trygghet for at de enkelt og ubyråkratisk vil få den helsemessige, sosiale og økonomiske støtte de har behov for, hvis de trenger det når de kommer hjem – eller om behovet skulle oppstå mange år senere.

 

Dette krever at det bygges opp tilstrekkelig kompetanse i det sivile hjelpeapparatet om de fysiske og psykiske sykdommer og behov veteraner fra internasjonale operasjoner og deres pårørende kan få, og hva som skiller disse fra andre som har behov for støtte fra samfunnets hjelpeapparat, enten dette dreier seg om helsevesenet, NAV, Statens pensjonskasse eller andre. I denne forbindelse er det gledelig å konstatere at representanter for de tre viktigste stortingskomiteene i denne sammenheng, og representanter på relativt høyt nivå fra både NAV og Statens pensjonskasse, deltok på GIHs konferanse om oppfølging av veteraner i Tollbugata 10 den 4. november i år.

 

Forslagene om endringer i forsvarspersonelloven tar oss et langt stykke på vegen mot en tilfredstillende løsning, dersom de blir vedtatt. Om lovgivernes intensjoner skal bli virkeliggjort avhenger imidlertid også av at forskriftene til loven blir gode, og av at det stilles tilstrekkelige ressurser til rådighet, både i form av penger, tid og arbeidskraft, slik at de gode intensjonene kan føre til effektive tiltak.

 

Målet må være at alle som har behov for støtte får den, når de trenger den, og på en slik måte at den sikrer muligheten til et fullverdig liv, helsemessig, sosialt og økonomisk.

 

Til tross for det alminnelig aksepterte prinsipp om at alle i Norge har den samme rett til offentlige tjenester, er det nødvendig at visse grupper, herunder veteraner, gis det vi kan kalle særbehandling, enten dette skjer i form av oppfølging fra den tidligere arbeidsgivers side, prioritering i behandlingsapparatet, eller hjelp til utdanning og jobb. I denne forbindelse ser vi med en viss bekymring på forslaget om ny arbeidsskadeerstatningslov, som kan føre til at særrettighetene for militærpersoner med hensyn til yrkesskader i Lov om folketrygd faller bort. Det er imidlertid betryggende at Forsvarsdepartementet er klar over dette, og til en viss grad er villig til å kompensere ved bestemmelser i sin særlovgivning.

 

Det er dessverre fortsatt slik at kunnskapene om de spesielle forhold som kjennetegner tjenesten under operasjoner i utlandet, og hvordan de kan påvirke personellets helse senere i livet, er relativt dårlige i helsevesenet som helhet. Det finnes selvsagt mange hederlige unntak, men inntil videre er det helt nødvendig at det arbeides aktivt for å bedre kompetansen på dette området, både i primærhelsetjenesten og behandlingsapparatet for øvrig. Samtidig er det nødvendig at Forsvaret tar på seg et spesielt ansvar for å følge opp sine veteraner, også i tiden etter at arbeidsforholdet tar slutt og det formelle arbeidsgiveransvaret opphører.

 

Forslaget om lovfestet plikt til oppfølging i inntil ett år er et viktig skritt på vegen, men det er ikke nok. Det er kanskje tiltrekkelig for de som har konstatert en skade når de kommer hjem – der er både årsakssammenheng og diagnose klar. Vi vet imidlertid at noen av de som kommer hjem, tilsynelatende friske, står i fare for å utvikle fysiske eller psykiske skader senere i livet som følge av tjenesten i utlandet. Vi vet ikke hvem disse er, og det kan ta mange år før den det gjelder eller hans eller hennes omgivelser innser at det er nødvendig å søke hjelp. Vi mener derfor at Forsvarets plikt til oppfølging må utvides betydelig, minimum til fem år. Jo lenger tid som har gått fra tjenesten ble avsluttet til en eventuell skade bryter ut, jo vanskeligere blir det å dokumentere at den skyldes deltagelse i internasjonale operasjoner. Vi mener derfor også at den som utvikler en skade som følge av tjenesten må få rett til veiledning fra Forsvaret i minst ett år etter at vedkommende søker hjelp, uansett når i livet dette måtte skje.

 

Den beste behandling er som kjent forebygging. Jeg er overbevist om at selv om noen vil utvikle skader uansett hva som gjøres, er det mye som kan forebygges ved fornuftig oppfølging. På dette området må Forsvaret spille en helt sentral rolle, og Forsvarets veteransenter på Bæreia kan få en sentral funksjon. For mange av dem som fortsetter tjenesten i Forsvaret i kortere eller lengre tid, vil selvsagt den viktigste delen av oppfølgingen skje i avdelingen. Det forutsetter imidlertid at det settes av tilstrekkelig tid til dette, og at tiden mellom to deployeringer blir tilstrekkelig lang til at både den enkelte og avdelingen kan hente seg inn igjen. Slik det er i dag er det liten tvil om at det drives rovdrift på enkelte personellgrupper.

 

Veteranorganisasjonene har også en viktig rolle i det forebyggende arbeidet, både som et møtested i lokalmiljøet, gjennom sitt kameratstøttearbeid, og selvsagt som interesseorganisasjon og talerør for veteranene overfor myndighetene.

 

Selv om de fleste veteranene vil klare seg aldeles utmerket gjennom livet, vet vi at det er noen som faller utenom yrkeslivet for kortere eller lengre tid som følge av tjenesten i utlandet. Det er viktig at også disse er sikret en anstendig livsinntekt og et forsvarlig pensjonsgrunnlag. Etter vår mening betyr dette en garantert årsinntekt tilsvarende minimum 6G, noe som vil være betydelig bedre enn minimumsytelser som uføretrygdet med overgang til minstepensjon, slik tilfellet er for noen i dag.

 

Mange vil, og med rette, hevde at de pårørende ofte bærer en betydelig del av byrden, både under tjenesten i utlandet, og etterpå hvis det oppstår problemer. Det er derfor viktig at Forsvaret tar ansvaret for de pårørende, både økonomisk og sosialt, som forslaget om endringer i forsvarspersonelloven forutsetter, blant annet ved å innføre en tilstrekkelig ordning med etterlattepensjon, dersom veteranen skulle falle fra, og å sørge for muligheter for veiledning, støtte og avlastning når det skulle være behov for det.

 

Et vesentlig ankepunkt mot NAV i den senere tid har vært at, til tross for målsettingen om at enhver skal få en saksbehandler å forholde seg til, blir mange veteraner sendt fra saksbehandler til saksbehandler før de kanskje får saken sin ferdigbehandlet. Er det noe bedre i Forsvaret?

 

I utkastet til Forsvarssjefens veterandirektiv listes alle de instanser i Forsvarets militære organisasjon som har større eller mindre ansvar for veteranspørsmål, i alt mer enn 15. Det er utmerket at FSJ på denne måten slår fast at ansvaret for Forsvarets veteraner påhviler hele Forsvaret, og at han understreker det sjefsansvaret ikke minst generalinspektørene har for sine veteraner. For veteranene blir det imidlertid svært uoversiktlig. Det er åpenbart et behov for en samlende og koordinerende instans som kan trekke opp grensene mellom for eksempel generalinspektørenes oppgaver og Forsvarets veteranadministrasjons mandat.

 

Selv om innføringen av veterandirektivet er et viktig tiltak for å klarlegge hvem som har ansvar for hva om veteranspørsmål i Forsvaret, avdekker det også den betydelige fragmenteringen av ansvar, som gjør det vanskelig å utvikle og gjennomføre en samordnet veteranpolitikk.

Behov for et ”veterandepartement”

 

Både for veteranorganisasjonene og for veteranene selv – ikke minst for de veteranene som er skadet – er dagens fragmenterte ansvar et betydelig problem. Dette problemet forsterkes ved at det er mye som tyder på at de ulike instansene både innenfor Forsvaret, og ikke minst utenfor, vet for lite om hverandre, hva de andre instansene gjør og hvilken ansvarsfordeling som gjelder.

 

Derfor er det både behov for en klarere ansvarsfordeling og for en grenseoppgang mellom de ulike instansers ansvarsområder. I tillegg er det behov for en betydelig kompetanseoverføring, særlig mellom Forsvaret og de ulike sivile instanser. Forslaget om en lovfestet plikt for Forsvaret til å følge opp veteranene en viss tid etter endt tjeneste – vi har som nevnt tatt til orde for at denne plikten skal vare i minst fem år – vil bedre situasjonen, men vil ikke løse de grunnleggende problemene.

Dersom man etablerte en sentral organisasjon der alle ansvarslinjer kunne møtes, ville mye være gjort. Den måtte være slik plassert og ha tilstrekkelig kompetanse og ressurser til virkelig å kunne ivareta veteranenes interesser, både innad i Forsvaret og overfor det sivile hjelpe- og støtteapparat. Etableringen av Forsvarets veteranadministrasjon er et godt forsøk på å etablere et slik organisasjon, men den organisatoriske plasseringen, som en avdeling i FST/P, gjør at den vanskelig kan ivareta koordineringen innad i Forsvarets militære organisasjon, der den står overfor tunge aktører som generalinspektørene og Vernepliktsverket. I forhold til Forsvardepartementet og de øvrige berørte departementer blir denne oppgaven nærmest umulig. En samordnet avdeling som skal ivareta veteranenes interesser må derfor få en ganske annen organisatorisk tyngde – vi trenger på sikt et ”veterandepartement”!

Politisk ansvar

 

Beslutningen om å sende norsk militært personell for å bidra til konfliktløsning i utlandet er politisk, dermed blir også det overordnete ansvaret for å ivareta veteranenes interesser politisk. Fordi ansvaret for oppfølging av veteraner med problemer skal overføres til det sivile hjelpeapparatet så snart som mulig, i prinsippet i det de slutter i Forsvarets tjeneste, har FN-Veteranenes Landsforbund, blant annet i vår uttalelse til forslaget til ny langtidsproposisjon for Forsvaret, tatt til orde for det at burde etableres formelle kontaktordninger både mellom de mest aktuelle departementer: Forsvarsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og mellom fagetatene Forsvaret, Helsedirektoratet med helseforetakene, og NAV. Hensikten med disse ordningene skulle både være nødvendig kompetanseoverføring og koordinering av de tiltak som iverksettes.

 

For å ivareta disse oppgavene, i påvente av et veterandepartement, bør det snarest etableres en tilstrekkelig ”tung” avdeling i Forsvarsdepartementet, ledet enten av en ekspedisjonssjef, eller en underdirektør med ansvar både for å koordinere Forsvarets veteranpolitikk internt, og forholdet til de øvrige berørte departementer eksternt. For å sikre overordnet politisk styring og koordinering, bør personellspørsmål generelt og veteranspørsmål spesielt, forankres i den politiske ledelse.

Behov for et veteranombud

 

Uansett hvor godt bestemmelsesverket blir, og uansett hvor godt hjelpeapparatet blir utviklet, vil det alltid være noen som faller mellom to stoler, og som har problemer med å nå frem med sine krav. Dette vil ofte være personer med store og sammensatte problemer, og ofte uklar årsakssammenheng mellom de problemene vedkommende har og deltakelsen i internasjonale operasjoner. Dette kan ha en rekke årsaker, for eksempel lang tid siden tjenesten ble avsluttet, at årsakene er mangelfullt dokumentert eller begge deler (vi har nettopp sett at en erstatningssak er i ferd med å finne sin løsning, 30 år etter de hendingene som førte til problemene). For å sikre at også disse får sin sak vurdert og kvalitetssikret på en skikkelig måte, bør det snarest opprettes et uavhengig veteranombud. Fordi de fleste veteraner ikke er i Forsvarets tjeneste, faller dette utenfor mandatet til Ombudsmannen for Forsvaret.

 

Norges Veteranforbund for internasjonale operasjoner

 

For å tydeliggjøre at vi er et forbund for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner, besluttet landsmøtet i april i år at vi skal skifte navn til:
Norges Veteranforbund for Internasjonale operasjoner (NVIO)

fra 1. januar 2009. FNVLF blir historie – NVIO blir fremtiden.

 

Det har vært hevdet at forbundet gjennom de snart 50 år vi har eksistert har beveget seg fra å være en kameratklubb til å bli en interesseorganisasjon. Dette er ikke helt riktig – vi skal fortsatt være en kameratklubb for alle veteraner, men vi vil også fortsette å arbeide for å ivareta interessene til veteranene og deres pårørende. Vi skal med andre ord være både kameratklubb og interesseorganisasjon.

 

Forbundet er allerede landsdekkende, men Norge er et stort land, og det er fortsatt mange som har for langt til nærmeste lokalforening. Vi vil fortsette arbeidet med å etablere nye lokalforeninger der hvor forholdene ligger til rette for det. Gjennom lokalforeningene vil vi arbeide for å skape møtesteder for veteraner i lokalmiljøene, både i form av møter og andre medlemsarrangementer, og ved å arrangere veterantreff – også kjent som pizzakvelder – for alle veteraner, i samarbeid med Forsvarets veteranadministrasjon.

 

Det vil fortsatt være en viktig oppgave å videreutvikle kameratstøttearbeidet, der et viktig prinsipp er at vi aldri vil spørre en veteran som søker hjelp om medlemskap. En veteran som søker hjelp, skal få det, uansett hvem det er. Dette skal være forebygging på et meget lavt nivå – helst før problemene blir for store.

Det er mange år siden vi konstaterte at de pårørende er en meget viktig, og ofte glemt gruppe. Det er også mange år siden FNVLF tok initiativet til å etablere en pårørendegruppe av og for pårørende til soldater i og veteraner fra internasjonale operasjoner. Gruppen har ennå ikke funnet sin form, og har for tiden valgt å være en uavhengig organisasjon. Vi har invitert dem til å bli en del av vår organisasjon, men hva de gjør er noe de må velge selv. I mellomtiden har vi tilbudt samarbeid der det er hensiktsmessig. Uansett hva Pårørendegruppa velger å gjøre, vil NVIO være nødt til å arbeide for de pårørende i årene som kommer. Hvilken form dette arbeidet vil få gjenstår å se.

Avslutning

 

Selv om alle de erfaringene som ble gjort i arbeidet for veteranene etter Andre verdenskrig synes å ha blitt glemt når det gjelder veteranene fra de siste drøyt 50 års innsats, har det skjedd mye positivt de siste årene, og mange interessante prosesser er i gang. Det er mye som gjenstår, og så lenge vi fortsetter å sende unge kvinner og menn på krevende oppdrag i konfliktområder rundt om i verden, vil det fortsatt være behov for å videreføre og videreutvikle arbeidet for veteranene og deres pårørende.

 

Dette arbeidet må skje i et nært samspill mellom veteranorganisasjonene og våre militære og politiske myndigheter, der målet må være at vi gjennom kritisk dialog og effektivt samarbeid kan gjøre en stadig bedre jobb.

 

FNVLF er et forbund i sterk vekst med store ambisjoner for fremtiden for veteraner fra alle typer internasjonale operasjoner. Forbundets ambisjoner for fremtiden kan kun nås dersom vi fortsetter med stø kurs mot det vi tror på.

 

Veteranarbeidet og den måten vi tar vare på våre veteraner og deres pårørende, dreier seg til syvende og sist om vår selvrespekt som nasjon.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 24. november 2008

Ved

Torbjørn Svensgård

Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening.

Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri

Mine Damer og herrer

 

Torbjørn Svensgård
Adm dir NHO/Forsvars- og sikkerhetsindustriens forening. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Først av alt takk for at jeg ble invitert hit til Oslo Militære Samfund. Temaet industri og Forsvar har gjentatte ganger vært i fokus de siste månedene. Hendelsene i slutten av forrige uke har ytterligere bidratt til å aktualisere temaet fordi kampflyprosjektet er svært viktig for forsvarsindustrien på lang sikt. I dag vil jeg imidlertid ikke først og fremst adressere kampfly og industri, men som tittelen på foredraget lyder: Status og utfordringer for norsk forsvarsindustri.

 

Innledningsvis vil jeg gi en kort presentasjon av Forsvars og sikkerhetsindustriens forening og norsk forsvarsindustri. Deretter kommer jeg til å beskrive noen viktige drivkrefter som har bidratt til å forme norsk forsvarsindustri. Det er også noen generelle utviklingstrekk og trender som former rammebetingelsene. Disse er viktige å for å forklare endringer i måten industrien opererer på og hvilke konsekvenser dette har fått. Forsvarsindustrien står foran en rekke store og krevende utfordringer som jeg vil gå nærmere inn på og forklare hvordan vi forholder oss til.

 

Først noen ord om den foreningen jeg representerer. Forsvars og sikkerhetsindustriens forening, eller FSi, er en uavhengig og selvstendig interesseorganisasjon. Vi representerer bedrifter i Norge som leverer varer og tjenester til Forsvaret, eller offentlige etater med ansvar og oppgaver innenfor samfunnssikkerhet. Vi er tilknyttet Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO, som vi også samarbeider tett med.

Foreningen har i dag 107 medlemsbedrifter. Disse bedriftene har totalt om lag 25000 ansatte i Norge, hvorav ca. 6000 årsverk er direkte sysselsatt med oppgaver innenfor forsvars- og forsvarsrelatert virksomhet. Medlemsbedriftenes omsetning innen forsvar i 2007 er estimert til i størrelsesorden 9 milliarder kroner.

Av dette var 3.8 milliarder kroner eksport. Det tilsvarer om lag 40 %. Vi er den klart største og viktigste organisasjonen i Norge som ivaretar bransjens felles interesser.
Hva er norsk forsvarsindustri?

Først og fremst er det de fire, sett med norske øyne, store, bedriftene der forsvarsaktiviteten er helt dominerende.

 

Kongsberg Defence and Aerospace er den klart største aktøren, med en bred portefølje som spenner fra våpenstasjoner og missiler til kommunikasjons-, kommando og kontrollsystemer, simulatorer og trenere. Den norske virksomheten til den nordiske ammunisjons- og rakettmotorprodusenten NAMMO på Raufoss er den nest største aktøren.

Dernest følger Thales Norway AS i Oslo, som er en systemintegrator og et av landets største utviklingsmiljøer for programvare, som primært arbeider med utvikling og industrialisering av egne produkter for sikre informasjons- og kommunikasjonsløsninger.

 

Vinghøgs AS på Nøtterøy og i Oslo er en ledende leverandør av elektrooptiske systemer, løsninger for oppgradering og forbedring av våpensystemer, kjøretøysintegrasjon og våpenstasjoner.
En annen gruppe medlemmer er datterselskap av flernasjonale konsern som for eksempel Ericsson, SAAB, IBM og BAE Systems. Flere av disse selskapene har egne utviklings- og produksjonsvirksomheter i Norge, andre er primært i Norge for å legge til rette for industrielt samarbeid med norsk industri i forbindelse med norske anskaffelser i utlandet.

Majoriteten av medlemsbedriftene er imidlertid små og mellomstore bedrifter.

Mange av disse er nisjeorienterte virksomheter med avansert teknologi og høy kompetanse på komponent- og delsystemnivå. Flere av disse bedriftene er helt i verdensklasse på sine områder.

 

Forsvarsindustrien har et geografisk tyngepunkt i Østlandsområdet, men vi finner virksomheter i hele landet. FSi har medlemsbedrifter i 16 av landets fylker.

Norge er et av de minste landene i Europa. Det betyr at det er begrenset tilgang på kompetanse, arbeidskraft og økonomiske ressurser. Dette gjelder både Forsvaret og industrien. I Norge har det derfor alltid vært fokus på å ta frem løsninger som kan opereres med et minimum av mannskaper og på effektive logistikkløsninger. Dette har bl.a. resultert i at Norge var tidlig ut med å ta frem systemer med høy grad av automatisering, som for eksempel innenfor bakkebasert luftvern og taktisk og strategisk kommunikasjon.

 

Økonomi er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvarsbudsjettet gir ikke rom for å anskaffe det mest moderne og avanserte materiellet på alle områder. Prioriteringer må til. En konsekvens av dette er at industrien kontinuerlig har blitt utfordret til å tenke nytt og finne utradisjonelle løsninger som kan bidra til at begrensede resurser utnyttes på best mulig måte. I denne sammenheng har det vært et kontinuerlig fokus på å minimere levetidskostnader.

 

Norges geografiske plassering, varierende klima og utfordrende topografi, er en annen viktig drivkraft. Det norske forsvaret har vært helt avhengig av å kunne mestre de utfordringene terrenget og værforholdene har gitt. Det har hatt stor påvirkning på kravene til materiell og utstyr. Noe som igjen har påvirket industriens kompetanse til å ta frem gode løsninger for operasjoner i kystnære områder, i vått og kaldt vær og i svært varierende terrengforhold.
Norge er velstående og det generelle kostnadsnivået er høyt. Følgelig gir det liten mening for forsvarsindustrien å konkurrere internasjonalt på områder der den viktigste innsatsfaktoren er manuelt arbeid. Derfor er norsk forsvarsindustri en meget kunnskapsintensiv høyteknologisk industri. Mye av verdiskapningen er utvikling av teknologi og produkter, men industrien har også svært høy kompetanse på avansert produksjon, med høy grad av automatisering og de høyeste krav til kvalitet.
Den norske vernepliktsmodellen har representert en spesiell utfordring i forhold til å ta frem løsninger som kan gi mest mulig effekt med et minimum av trening. Derfor har det vært viktig å utvikle så enkle grensesnitt mellom mennesket og maskin at systemene kunne opereres på en effektiv og sikker måte av personell med mindre enn et års grunnleggende opplæring og trening, etterfulgt av korte repetisjonsøvelser.
Norge har i lang tid vært, og er fortsatt, et av verdens mest åpne markeder for forsvarsmateriell. Det betyr at, i motsetning til hva tilfellet er i mange andre, og da særlig større nasjoner med en nasjonal forsvarsindustri, så har den norske industrien på alle områder vært eksponert for internasjonal konkurranse.

Fordi industrien gang på gang har måttet bevise at den er i stand til å levere de mest kosteffektive løsningene til det norsk forsvaret, fremstår i dag industrien som meget konkurransedyktig internasjonalt.

 

Siden 1981 har Norge, ved store anskaffelser av forsvarsmateriell fra utlandet, stillet krav om industrielt samarbeid, eller gjenkjøp. I de første årene ble denne ordningen i stor grad benyttet til å sikre at norsk industri fikk delta i utvikling og produksjon av det materiellet Forsvaret anskaffet. Etter hvert som industrien har bygget kompetanse og etablert evne til å ta frem egne produkter og løsninger som har potensial i det internasjonale markedet, har innholdet og praktiseringen av gjenkjøpsordningen endret seg.

 

Industrielle samarbeidsavtaler er det udiskutabelt viktigste virkemidlet for å legge til rette for teknologisamarbeid og strategiske allianser mellom norsk industri og

utenlandske leverandører, og for å sikre markedsadgang for norsk teknologi og norske produkter i lukkede nasjonale markeder Europa og USA.

 

I tillegg til de generelle drivkreftene som har bidratt til å forme industrien er det først og fremst ett forhold som har vært avgjørende for norsk forsvarsindustris suksess. Helt siden sent på 1950-tallet har det vært et tett samarbeid mellom Forsvaret, Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) og norsk industri om å omsette operative krav til militære kapasiteter. Dette samarbeidet har vært helt avgjørende for at norsk industri i dag er i stand til å levere systemer og produkter som er helt i verdensklasse og som internasjonalt høster anerkjennelse som kosteffektive, innovative teknologiske løsninger med høy ytelse, tilpasset den operative brukernes krav.

 

Eksempler på områder der dette er tilfellet er bl.a. missiler, både komplette systemer som Penguin og NSM/JSM og delsystemer, som for eksempel faststoffmotorer til fremdrift.

Norske systemer for kommunikasjon, kommando og kontroll er i bruk i mange land over hele verden. Norge har meget høy kompetanse på området sikre informasjonssystemer, noe som bl.a. har ført til at norske løsninger gjentatte ganger er foretrukket av NATO. Norsk utstyr er i dag standard i alliansen for kryptering av informasjon over Internett.
Siden tidlig på 1980-tallet har Norge deltatt aktivt i å utvikle forbedrede løsninger for bakkebasert luftvern, først med utgangspunkt i HAWK-missilet, senere ved gjenbruk av AMRAAMM, som er et luft til luft missil, i en bakke til luft rolle. Dette har resultert i at norsk industri i dag er i langsiktige strategiske allianser med ledende internasjonale aktører i markedet. Dette har bl. a. resultert i at norske løsninger for ildledning, kommando- og kontroll inngår som sentrale komponenter i viktige luftvernsystemer i det amerikanske forsvaret.

 

Kommando og kontroll, her representert ved maritime systemer, er et siste eksempel. Gjennom å være med i alle fartøysprogrammene Sjøforsvaret har gjennomført siden tidlig på 1970-tallet, er det bygget opp en omfattende kompetanse på dette området, som også har resultert i eksport og betydelig spinoff til sivil sektor både innenfor skipsfart og utvinning av olje og gass.
Som et resultat av samarbeidet mellom Forsvaret, FFI og industrien har i dag Norge en forsvarsindustri med kompetanse og produkter på mange områder. For Norge er det i fremtiden viktig å satse på områder som er viktige for Forsvaret og der norske bedrifter er gode og kan være attraktive i internasjonalt samarbeid.

Det er derfor en klart uttrykt ambisjon fra myndighetene at forholdene skal legges til rette for at industrien skal kunne videreutvikle og styrke sin kompetanse og konkurransekraft innenfor åtte teknologiske kompetanseområder som er definert i fellesskap av Forsvarsdepartementet, Forsvaret og forsvarsindustrien.

Den globale forsvarsindustrien har de siste 10-15 år gjennomgått store endringer. Inntil midten av 1990-tallet hadde alle større nasjoner en forsvarsindustri som var i stand til å levere mer eller mindre hele spekteret av materiell og systemer. Forsvarsindustrien var i realiteten en strategisk nasjonal ressurs.

 

Med Berlinmurens fall og slutten på den kalde krigen endret situasjonen seg raskt. Landene i den vestlige verden gjennomførte omfattende reduksjoner i sine militære styrker og reduserte dermed også kraftig sine militære utgifter. Den første Gulfkrigen i 1991 hadde overbevist verden om at fremtidens konflikter ikke ville bli vunnet av den som har flest tropper, fly og kampkjøretøyer, men av den som har tilgang til, og evner å bruke, den mest avanserte teknologien. Samtidig skjedde det en revolusjon innenfor informasjonsteknologien, bl.a. alminneliggjøringen av Internet og andre nettverksløsninger, satellittbaserte navigasjonssystemer med høy presisjon m.m. Dette gjorde det mulig å analysere og strukturere informasjon fra et tilnærmet ubegrenset antall informasjonskilder og å distribuere denne informasjonen over lange avstander i tilnærmet sann tid.

 

Kombinasjonen av mindre volum, reduserte budsjetter og behov for store investeringer i forskning og utvikling for å ta frem teknologisk avansert materiell med en langt høyere enhetskostnad, førte til en omfattende restrukturering av forsvarsindustrien i vesten. Bl.a. drevet av samarbeid mellom nasjonene for å dele utviklings- og produksjonskostnader for nytt materiell, har dette resultert i et utall av strategiske allianser og prosjektbaserte samarbeidsstrukturer mellom aktørene i forsvarindustrien.

 

På den hjemlige arena har det også foregått store endringer i samme periode.

Forsvaret legger nå til grunn en tilnærming til valg av anskaffelsesstrategi som får konsekvenser for industrien. Jeg har tillatt meg å låne dette bildet fra FLO for å illustrere hva dette innebærer.

Ved anskaffelse av nye kapasiteter legges det nå til grunn en tilnærming der en først avklarer hvorvidt det finnes ” hyllevare” som kan dekke behovet, ut fra en generell hypotese om at det som er godt nok for andre er godt nok for oss.

Dernest vurderes det om det er mulig å finne løsninger innenfor et flernasjonalt

samarbeid. Lykkes ikke noen av disse strategiene, er nasjonale utviklingsprosjekter fortsatt et alternativ. Dette vil i utgangspunktet kunne gi færre kontrakter direkte til norsk industri.

 

Det skal imidlertid også rutinemessig foretaes vurderinger av hvorvidt Offentlig Privat Samarbeid, leie eller leasing, kan benyttes og som hovedregel skal ansvaret for å levere en komplett løsning ligge hos en hovedleverandør som har rollen som systemintegrator, ikke i Forsvaret slik det ofte var tidligere. Forsvaret vil også i økende grad benytte funksjonelle kravspesifikasjoner til forskjell fra detaljerte tekniske spesifikasjoner som tidligere var normen. Denne tilnærmingen byr på utfordringer for industrien, men den åpner også nye muligheter.

Historisk har Forsvaret selv tatt rollen som systemintegrator for mange avanserte og sammensatte systemløsninger som for eksempel de strategiske og taktiske

kommunikasjonssystemene, kommando- og kontrollsystemer og avanserte

våpensystemer.

 

I stor grad har norsk industri levert delsystemer komponenter og kompetanse til disse systemene. På figuren er dette illustrert ved systemene som er plassert på innsiden av den grønne sirkelen. På noen andre områder, i første rekke de mest komplekse og avanserte våpenplattformene som kampfly, helikoptre, større marinefartøyer, tunge kjøretøyer med mer, har imidlertid ikke ressursene strukket til og her har industrien vært integrator og systemansvarlig.

På disse områdene har Forsvaret i realiteten alltid vært helt avhengig av utenlandsk industri for å kunne operere systemene. At dette i første rekke har kommet utenlandsk industri til gode er fordi vi rett og slett ikke har en nasjonal industri som leverer de aller

mest avanserte, ressurskrevende og komplekse systemene. Dette bildet kan komme til å endre seg.

 

Etter hvert som Forsvaret reduserer støttefunksjonene for å kunne bruke mer ressurser i den operative virksomheten blir Forsvarets mulighet til å videreføre rollen som systemintegrator redusert. Dette fører til at mulighetsområdet for industrien utvides. For en del systemer som i kompleksitet og ressursbehov ikke er mer krevende enn at det er overkommelig for norsk industri, kan det bli aktuelt å bruke en industriell systemintegrator. Forsvaret blir kort sagt mer avhengig av industrien. Dette åpner muligheter for norsk industri til å ta på seg rollen som systemintegrator på flere områder, noe som også vil innebære et meget tett og integrert samarbeid med Forsvaret og styrking av de langsiktige relasjoner på de aktuelle områdene.

 

Det er imidlertid også trusler og utfordringer som følger av en slik utvikling. Det er ikke gitt at det er norske bedrifter som vil få anledning til å bekle systemintegratorrollen i alle tilfeller. Det kan føre til at norsk industris grensesnitt mot den norske sluttbrukeren viskes ut og at norsk industri presses nedover i underleverandørhierarkiet. En annen potensiell negativ konsekvens av denne utviklingen er at forsvaret over tid kutter så mye i støttefunksjonene at evnen til å opptre som en krevende kunde svekkes. Det er klart ikke i industriens interesse. En annen naturlig konsekvens av denne utviklingen er at Forsvaret vil legge vekt på å redusere antallet leverandører. Det vil få konsekvenser særlig for mindre bedrifter som i dag leverer direkte til Forsvaret som i fremtiden kan bli nødt til oftere å gå via hovedleverandører.

 

I dette bildet har norsk forsvarsindustri gjennom flere år iverksatt tiltak for å møte

utviklingen. Det har blitt satset kraftig på å øke eksporten. Gjennom deltagelse i flernasjonale prosjekter og bilateralt samarbeid har en forsøkt å øke hjemmarkedet. Posisjonering i globale forsyningskjeder som understøtter forsvarsmateriellsystemer gjennom levetiden har vært et annet tiltak.

 

Markedsadgang og tilgang til teknologi har blitt sikret gjennom strategiske partnerskap og oppkjøp. Industrien har iverksatt tiltak for å møte en utvikling som krever evne til å ta systemansvar for å forbli relevant som leverandør til forsvaret. Dette har gitt resultater, som bl.a. utviklingen av eksporten av forsvarsmateriell viser.

 

Eksporten av forsvarmateriell fra Norge er tredoblet på åtte år. I 2000 utgjorde eksporten ca. 1.2 milliarder kroner. I fjor var eksporten størrelsesorden 3.6 milliarder kroner.

78 % av eksporten i 2007 gikk til NATO land. Deretter følger Europa utenom NATO som utgjør 14 %. 92 % av eksporten fra Norge går med andre ord til NATO-land og Europeiske land. Mesteparten av øvrig eksport, som til sammen utgjør 8 % går til Australia og Midt-Østen.

Et interessant trekk i dette bildet er utviklingen i eksporten til USA. USAs forsvarbudsjett utgjør 50 % av verdens militære. Derfor har det over lang tid vært slik at de store europeiske forsvarsleverandørene har hatt egne strategier for å posisjonere seg i dette markedet. Det har også norsk industri gjort.

I 2007 utgjorde eksporten til USA nærmere 50 % av den samlede eksporten og eksporten til USA er i dag 7 ganger større enn den var i 2000. USA er nå det klart viktigste markedet for norsk forsvarsindustri. Det har også resultert i at flere norske bedrifter i de senere år har etablert seg med både utviklings og produksjonsfasiliteter i USA.

 

En annen konsekvens av tilpasningen industrien er et nettverk av strategiske allianser og partnerskap. Norsk forsvarsindustri befinner seg i dag vevet inn i et nettverk der tette bånd er etablert til så vel amerikansk som europeisk industri.

Uten å være en del av dette nettverket, som både bidrar til å sikre markedsadgang og teknologi, er det ikke være mulig for noen mindre nasjoner å opprettholde en nasjonal forsvarsindustri.

 

Rammebetingelsene for industrien er i en positiv utvikling. Gjennom fremleggelsen av St. meld. Nr. 38 ”Forsvaret og Industrien – Strategiske Partnere har regjeringen iverksatt en strategi for samarbeid mellom Forsvaret og industrien som legger opp til en fortsatt positiv utvikling av samarbeidsrelasjonene.

 

Forsvarsindustrien står imidlertid foran mange utfordringer. Det viktigste er å sikre at den norske industrien har rammebetingelser i hjemmemarkedet som er likeverdige med de rammebetingelser våre konkurrenter internasjonalt har i sine hjemmemarked. En ledende posisjon i hjemmemarkedet er avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne.

 

I denne forbindelse er et tett samarbeid med Forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.
Norsk forsvarsindustri har ingen fremtid uten markedsadgang og tilgang til teknologi gjennom samarbeidspartnere internasjonalt. Det norske hjemmemarkedet alene er for lite til å kunne videreføre og utvikle en konkurransedyktig industri over tid, og ettersom det heller ikke er mulig for en nasjon av Norges størrelse å utvikle egen teknologi på alle felt blir utfordringen, det er å sikre markedsadgang og teknologi svært viktig

I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Innenfor en nordisk ramme ser vi en utvikling i retning av et tettere og mer omfattende forsvarssamarbeid, med potensielt store konsekvenser for forsvarsindustrien.

Nasjonalt er en rekke større anskaffelser som er viktige for industrien i ferd med

å startes opp. Det uten sammenligning største og viktigste prosjektet er anskaffelsen av nye kampfly.

 

Forsvarsmarkedet er ikke, har aldri vært og kommer ikke til å bli et fritt marked.

Nasjonale sikkerhetshensyn, hensynet til nasjonal industri og teknologiutvikling og at forsvarsanskaffelser er unntatt fra de fleste internasjonale frihandelsregimer gjør at det er umåtelig langt frem før dette markedet er i nærheten av å fungere perfekt. I tilegg gjør myndighetenes dominerende rolle som kunde, regulator, kontrollør og i noen grad eier, at markedet har en del særtrekk som er avgjørende for industriens rammebetingelser. Blant annet er det å oppnå markedsadgang internasjonalt ekstremt krevende.

Særlig gjelder dette når industrien i mindre nasjoner som Norge forsøker å komme inn på markedene i de store nasjonene. Derfor er det helt avgjørende for at norsk forsvarindustri skal kunne få være med å konkurrere om leveranser til andre nasjoners forsvar, at myndighetene fortsatt bidrar til å sikre industrielle samarbeidsavtaler, eller gjenkjøp, sikrer markedsadgang for norsk industri, ved store forsvarsanskaffelser fra utlandet.

Industrielle samarbeidsavtaler, gjenkjøp eller offset er et kontroversielt tema og graden av entusiasme for ordningen varierer sterkt. I en verden der markedene er lukkede og det helt og holdent er opp til nasjonale myndigheter å bestemme spillereglene, er det nødvendig med sterke virkemidler for å bryte ned proteksjonisme og handelshindringer.

Selv om motstandene av ordningen til stadighet og med stor kraft hevder at dette er et regime som er på vei ut, er realiteten at flere og flere nasjoner praktiserer slike ordninger. Ved siste opptelling var det registrert ca 120 nasjoner i verden som praktiserer gjenkjøp.

Dette møter også den norske forsvarsindustrien i eksportmarkedene. Gjenkjøp er med andre ord også noe vi må håndtere når vi ønsker å komme i leveranseposisjon i mange land.

 

Nasjoner som ikke krever gjenkjøp har som regel andre proteksjonistiske mekanismer som beskytter hjemmemarkedet. Et eksempel er USA der den såkalte ”Buy American Act” sier at det kun er når prisen som er tilbudt fra nasjonal industri er urimelig høy, eller det foreligger andre unntak, at en føderal anskaffelse kan skje fra en utenlandsk leverandør.

Riktignok er det unntak for land som har handelsavtale med USA, men der igjen er forsvarmateriell ikke en del av unntaket.

Det stilles også strenge krav til innholdet i et produkt for at opprinnelsen skal være nasjonal. Produktet må være produsert nasjonalt og minimum 50 % av innholdet, deler, komponenter med mer må være produsert i USA. Denne type handelshindringer er en av årsakene til at norsk forsvarsindustri i økende grad har etablert seg i USA med både utviklings- og produksjonsfasiliteter i de senere år.

 

De samlede forpliktelsene utenlandsk industri har i Norge som følge av industrisamarbeidsavtaler beløper seg til om lag 9 milliarder kroner. Det er i første rekke amerikansk og fransk industri som har de største forpliktelsene.

Men det er også betydelige forpliktelser utstående hos tysk, britisk, italiensk og kanadisk industri. Årlig oppfylles forpliktelser i størrelsesorden 3-4 milliarder kroner og 140 til 180 norske bedrifter er hvert år involvert i samarbeid utenlandske leverandører i tilknytning til industrielle samarbeidsavtaler. I tillegg nyter et stort antall norske underleverandører godt av at de store norske aktørene gjennom dette sikres betydelige leveranser. En bedrift som for eksempel Kongsberg Defence and Aersopace har i størrelsesorden 1500 norske

underleverandører.

 

Gjenkjøp er uten sammenligning det aller viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og teknologisamarbeid for norsk forsvarsindustri. Det er en rekke eksempler på at denne ordningen både har bidratt til å legge til rette for etablering av ny virksomhet i Norge, og til at norske forsvarsprodukter har blitt valgt av andre nasjoners forsvar. Noen eksempler på dette er:

F-16 programmet var direkte årsak til at det i siste halvdel av 1970 tallet ble etablert produksjon av deler til militære jetmotorer på Kongsberg. Fra en beskjeden start med en omsetning på noen få titalls millioner året har virksomheten i Volvo Aero Norge vokst til en bedrift med milliardomsetning.

Leveranser til de store flymotorprodusentene som leverer motorer til bl.a. Boeing og Airbus står for den klart største delen av omsetningen. Nå er bedriften en av de som allerede har sikret seg avtaler som vil gi leveranser av deler til motorene i Norges neste kampfly, F-35 Joint Strike Figther JSF i mange år fremover. Dette er et utmerket eksempel på industrisamarbeidsavtaler kan bidra til å skape ny industriell virksomhet i Norge som både er konkurransedyktig i forsvarsmarkedet, men som også evner å ta ut synergi som sikrer konkurransedyktighet i et kommersielt marked.

Da Norge midt på 1990-tallet skulle anskaffe nye missiler, falt valget på det amerikanske AMRAAM missilet som produseres av den amerikanske leverandøren Raytheon. I tilknytning til anskaffelsen ble det inngått en 10-årig samarbeidsavtale mellom Kongsberg Defence and Aerospace og Raytheon om samarbeid innenfor bakkebasert luftvern, der Kongsbergs løsninger for kommando og kontroll inngår i en modulær systemløsning.

Som følge av dette samarbeidet er norske løsninger så langt levert i Spania, Hellas, Tyrkia, Sverige, Nederland og i to omganger til USA.

Da den tiårige samarbeidsavtalen utløp for et par år siden ble den fornyet for ytterligere ti år, slik at KDA og Raython nå viderefører dette samarbeidet. Samarbeid med Raytheon

var også nøkkelen til å sikre at NAMMO på Raufoss ble leverandør av motorene til Evolved Sea Sparrow Missilet, som nå leveres til NATOs marinestyrker inklusive USA.

 

I 2001 inngikk Norge kontrakt om anskaffelse av 14 NH-90 helikoptre til Kystvakten og fregattene med NATO Helicopter Industries i Frankrike.

Dette har åpnet for at norsk industri kunne komme i posisjon til å levere kontrollsystemer på de nye franske FREMM fregattene. NAMMO fikk anledning til å konkurrere med en nasjonal fransk leverandør om leveranse av motorene til det oppgraderte franske sjømålsmissilet Exocet og nylig vant norsk industri en konkurranse om å levere våpenstasjoner til kjøretøyer i den franske Hæren.

 

Da kontrakten om Nansen-klasse fregattene ble inngått åpnet det muligheter for leveranser av luftvern og missiler til det spanske forsvaret. Gjennom samarbeid

med Lockheed Martin, som leverer store deler av kommando og kontrollsystemene om bord i fregattene, ble Norsk industri valgt som leverandør av kommando og kontrollsystemer på de nye koreanske destroyerne.

Totalt var 285 norske bedrifter direkte involvert i industrisamarbeid i forbindelse med fregattkjøpet.

 

Alt dette er eksempler på at industrisamarbeidsavtaler åpner markeder. I Europa er både EU og EUs forsvarsbyrå (EDA) i gang med å forme fremtidens rammebetingelser for det europeiske markedet for forsvarsmateriell. Fra 1. oktober i år deltar Norge, som eneste ikke-medlem i EDAs regime for handel med forsvarsmateriell, også kalt Code of Conduct.

Dette innebærer i praksis at alle anskaffelser over 1 mill EUR, som er unntatt fra de alminnelige regler for offentlige anskaffelser skal kunngjøres gjennom EDAs

anskaffelsesportal. Dette gjelder også industrielle underleveranser.

De største norske bedriftene vil derfor i fremtiden kunngjøre sine større underleveranser.

Formålet med også å inkludere industriens egne anskaffelser i regimet er å sikre større åpenhet om anskaffelsene og å gjøre det lettere for mindre bedrifter å delta i konkurransen om underleveranser til de store.

 

Norsk industri har stillet seg positiv til at Norge deltar Code of Conduct fordi vi mener det er i vår interesse at det blir større åpenhet i det Europeiske markedet for forsvarsmateriell. Det er også viktig for å sikre fremtidige muligheter at Norge, som ikke er medlem av EU, så langt det er mulig deltar i samarbeidet innenfor rammen av EDA

 

Fra 1. juli neste år utvides EDAs Code of Conduct til også å omfatte gjenkjøp.

Koden som allerede er vedtatt legger opp til å sikre åpenhet og forutsigbarhet omkring praktiseringen av gjenkjøp. Den setter begrensinger for i hvilket omfang og på hvilke områder gjenkjøp kan anvendes. Det er en målsetting at sivilt gjenkjøp på sikt skal bort. Samtidig går det klart frem at gjenkjøp skal være et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri.

Dette er første gang et Europeisk organ iverksetter reguleringer på dette området. Norsk forsvarsindustri stiller seg positiv til at Norge blir med i dette regimet. Det er fordi det legges til grunn at før gjenkjøp kan avvikles må markedsbetingelsene for øvrig endres, slik at det sikres reell markedsadgang og åpen og rettferdig konkurranse i de nasjonale markedene i medlemslandene.

Inntil så skjer skal gjenkjøp anvendes som et virkemiddel for å styrke europeisk forsvarsindustri. Dette er helt i samsvar med den tilnærming norske myndigheter allerede legger til grunn. Derfor vil implementering av koden for Norges del ikke innebære noen endringer verken i regleverket for gjenkjøp eller praktiseringen av dette.

 

Forrige uke undertegnet de fem nordiske forsvarsministere en avtale om utvidet nordisk forsvarssamarbeid. Avtalen bygger blant annet på rapporten fra Forsvarssjefene i Finland, Sverige og Norge om utvidet samarbeid om felles støttefunksjoner. Et viktig prinsipp for å hente ut gevinstene av dette er at nasjonene over tid opererer samme materiell og systemer. Ved å anskaffe likt materiell og like systemer skal det altså kunne oppnås en betydelig effektiviseringsgevinst gjennom at en kan etablere felles støtteapparat og dermed frigjøre ressurser til operativ virksomhet i begge land.

Et felles nordisk marked for Forsvarsmateriell, som på sikt vil bli konsekvensen av den utviklingen studien beskriver, er fra et industrielt perspektiv interessant. Et nordisk hjemmemarked vil bli større enn for eksempel det italienske og spanske, og utgjøre om lag 2/3 av det tyske markedet for utvikling og anskaffelse av materiell. I et slik marked ligger forholdene til rette for at hver enkelt anskaffelse blir større, men samtidig blir det færre anskaffelser. Dersom nasjonene er i stand til å samordne sine posisjoner og opptre samlet burde dette også kunne bidra til å styrke Nordens gjennomslagskraft og innflytelse i europeisk sammenheng.

Det er imidlertid en rekke utfordringer som må håndteres for at så skal kunne skje.

Det innbyrdes størrelsesforholdet mellom de største industrielle aktørene i Norden illustreres av dette bildet. Det levner liten tvil om at det er en aktør som er svært mye større enn de øvrige. Dette påvirker selvfølgelig mulighetene for å komme frem til balanserte industrielle løsninger i Norden og representerer en utfordring.

 

Forsvarssjefenes studie beskriver et samarbeid som skal gjøre det mulig å videreføre en bredde av nasjonale operative kapasiteter. Det er med andre ord ikke snakk om militær rollespesialisering mellom landene. For industrien er imidlertid bildet annerledes. Der vil konsekvensen bli en form for rollespesialisering fordi det ikke i særlig grad vil være rom for overlappende industrielle miljøer i et nordisk hjemmemarked. Ettersom det i dag i betydelig grad er overlappende industriell kompetanse byr dette på utfordringer.

Dette bildet viser eksempler på noen områder hvor det i dag er betydelig grad av overlapp. De grønne feltene representerer områder der bedriftene påberoper seg å ha kompetanse og kapasitet til å være systemintegratorer og hovedleverandører. De gule er områder der det eksisterer delsystemkompetanse. Det skal ikke mye fantasi til for å forstå at dette ikke er noen lett kabal å få til å gå opp.

 

Dette bildet kompliseres ytterligere av at bedriftene i vesentlig grad er avhengige av eksport, slik at de også i noen grad møter hverandre som konkurrenter internasjonalt.

Eierstruktur spiller også en viktig rolle i denne sammenheng. Den finske og norske stats rolle som dominerende eier i sin nasjonale forsvarsindustri og det sterke innslaget av eierskap fra store europeiske aktører i Sverige innebærer at det ikke er åpenbart hvordan en eventuell restrukturering skal kunne skje.

Med de rette incentiver og en aktiv rolle fra myndighetene kan imidlertid forholdene etter hvert legges til rette for at industrien ser seg tjent med et tettere samarbeid. Det forutsetter:

  • En omforent politisk målsetting om en nordisk Forsvarsindustriell og – teknologi base som skal understøtte fremtidige nordiske operative militære kapasiteter. Dette må omfatte en nordisk forsvarsindustristrategi, der også den nordiske industriens rolle i et Europeisk perspektiv inngår.

og

  • Politisk vilje og evne til å legge til rette for industrielt samarbeid og en balansert restrukturering.

På kort sikt er det aller viktigste at de diskusjoner og forhandlinger mellom myndighetene, særlig i Sverige og Norge, som pågår bl.a. vedrørende fremtidig artillerisamarbeid gir resultater. Resultater som bidrar til troverdighet i forhold til at myndighetene er i stand til å komme frem til løsninger som også sikrer at de industrielle kompetansemiljøene i Norge, som Forsvaret og FD har gitt prioritet, kan styrkes og videreutvikles, er avgjørende for at norsk industri skal bli overbevist om at et utvidet nordisk samarbeid vil være til industriens beste.

 

Avslutningsvis noen ord om kampfly.

Anskaffelsen av nye kampfly er svært viktig for forsvarsindustrien. Prosjektet er svært omfattende. Det betyr at mulighetene ligger til rette for både etablering av ny virksomhet og for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. FSi er opptatt av å sikre de beste industrielle mulighetene for Norge når F- 16 flyene skal erstattes.

 

Både Regjeringen og forsvarsindustrien har konkludert med at SAAB hadde den beste industriplanen. Det hjelper imidlertid lite når flyet ikke oppfyller de operative kravene og i tillegg ligger høyere i pris.

Etter regjeringens beslutning om å velge F-35 Joint Strike Fighter blir utfordringen å sikre best mulig industrielt utbytte av prosjektet. Nå starter arbeidet med å sikre norsk industri omfattende oppdrag i forbindelse med denne anskaffelsen. Industrien forutsetter at regjeringen nå legger et løp med klare krav til Lockheed Martin om å følge opp og utvide antall avtaler ut over det som så langt er identifisert i JSF-programmet.

 

Programmet betyr så langt store muligheter for noen få, store norske aktører.

Forsknings- og utviklingsmulighetene som så langt er identifisert i JSF programmet er svært begrenset. Derfor er det er avgjørende for videreutviklingen av forsvarsindustrien at det blir prosjekter på flere områder enn det som så langt er tilfelle og at FoU-andelen øker.

Vi er derfor fornøyd med at regjeringen tydelig signaliserer at de vil ha et sterkt fokus på innholdet i industripakken fremover. Det fortsatt langt frem til det skal inngås kontrakt om kjøp av fly og derfor gjelder det å utnytte tiden slik at bindene avtaler som sikrer at målsettingen om industrikontrakter til minst 100 prosent av kjøpesummen blir oppnådd. Det vil tilsvare minimum 18 milliarder kroner, kanskje mer, avhengig av antallet fly og den endelige prisen.

 

Vi kommer til å følge nøye med for å sikre at dette vil bli fulgt opp. Vi forventer at det etableres et tett samarbeid mellom myndighetene og norsk forsvarsindustri for å sikre konkrete og forpliktende avtaler før endelig kontraktsinngåelse.

Norsk forsvarsindustri er et produkt av det norske forsvarets behov for moderne

kosteffektivt materiell gjennom flere ti-år og en tilpasning til den globale

utviklingen de siste 10-15 år. Internasjonalt samarbeid og eksport er avgjørende for å kunne vokse og forbli konkurransedyktig i et globalt marked. Samtidig er en ledende posisjon i hjemmemarkedet avgjørende for å ha helt nødvendige referanser som underbygger troverdighet til teknologi, produkter og leveringsevne. I denne forbindelse er et tett samarbeid med forsvaret som en krevende kunde som stiller krav til industrien helt avgjørende. Det forutsetter at Forsvaret og industrien har en tett og dialog med stor grad av åpenhet om behov og krav som gjør det mulig for industrien å ta frem de løsningene Forsvaret trenger på en slik måte at industrien blir konkurransedyktig internasjonalt.

Industrielt samarbeid, eller gjenkjøp, er det viktigste virkemidlet for å sikre markedsadgang og tilgang til teknologi. Det er derfor helt avgjørende at dette videreføres så lenge det er nødvendig. Det vil si inntil de store nasjonene har bygget ned sine handelshindringer og åpnet for at andre nasjoners industri kan få konkurrere på like vilkår.

 

Norsk forsvarsindustri er godt rustet til å møte de utfordringene vi står overfor.

Dersom industrien på sikt skal kunne opprettholde internasjonal konkurransedyktighet, er det avgjørende å videreføre et tett samarbeid med forsvaret og myndighetene, og at myndighetene bidrar til å sikre at norsk industri har rammebetingelser hjemmemarkedet som er likeverdige med de våre konkurrenter har i sine hjemmemarkeder.

 

Takk for oppmerksomheten.

Politidirektør Ingelin Killengreen foredro i Oslo Militære Samfund den 17.november 2008 med foredraget Politiet mot 2020.

Se presentasjonen (PDF) 2008-11-17_Killengreen.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 3. november 2008

 

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret

 

Tanker om jagerflykjøpet

Generalmajor (p) Olav Aamoth
Tidligere generalinspektør for Luftforsvaret. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Når jeg i kveld står på denne talerstol er det med en følelse av Deja Vu. For noe over 30 år siden sto jeg på samme sted og orienterte om resultat og erfaringer av den forrige ”århundrets våpenhandel” en handel som gav oss F-16. 30 år er i historisk sammenheng en kort periode, i flyutviklingen er det en lang tid. 30 år fra brødrene Wright i 1903 tar oss midt inn i 30 årene hvor prototypene på Spitfire og Bf- 109 var i startgropen, 30 år som omfattet en verdenskrig og tre keiserdømmers fall. Den andre veien, 30 år fra F-16 kjøpet tilbake i tid plasserer oss i de avsluttende måneder av andre verdenskrig, jet motoren var hemmelig, atombomben var ennå et ukjent prosjekt og datamaskiner hadde ingen hørt om. Det er nærliggende å mene at et prosjekt som F-16 som spenner over så meget uforutsigbar historie inneholder erfaringer som kan og bør være av interesse i den prosess Luftforsvaret nu er inne i for å velge etterfølgeren til F-16, en etterfølger som skal tjene oss i minst 30 kanskje like uforutsigbare år.

 

Forsvaret har arbeidet med dette spørsmålet i flere år og et tungt faglig utvalg går meget grundig tilverks med vurderingen av de aktuelle flytyper. Alle solemerker indikerer at dette er en god prosess på alle måter og at den vil gi et meget godt grunnlag for våre politiske myndigheter når de neste år skal treffe et valg. Deres arbeid foregår naturlig nok ikke i det offentlige rom, men det forhindrer ikke at et tema som har så stor interesse i vide kretser debatteres i åpne fora.

Jeg har tatt mitt utgangspunkt i den forrige ”århundrets våpenhandel” fordi arbeidet med denne representerte en milepæl i Luftforsvaret og vårt forsvars utvikling. Da arbeidet startet i 1969 var det som del av langtidsplanleggingen for å erstatte våre F-104 fly, en erstatning som ville bli svært kostbar. Våpenhjelpen var nu definitivt slutt og innenfor Luftforsvarets budsjettrammer skulle det innpasses missilforsvar av våre flystasjoner, passive forsvarstiltak og aktive luftstridskrefter. Regnestykket gikk ikke opp og Luftforsvaret anmodet FFI om en analyse av hvorledes Luftforsvarets resurser for de neste 15 år skulle anvendes for at totaleffekten skulle bli den best mulig.
-1-
Resultatet, Kampflyanalysen, forelå våren 1974 som en systemløsning med klare anbefalinger for valg av flykategori, luftvern, kontroll og varslingssystem, antall flystasjoner og passive forsvarstiltak. Analysen gav også anbefalinger om hvordan luftmakt kunne og burde anvendes med ståsted i 1975-80. Verden og Norge forandret seg imidlertid raskt i en annen retning enn analysen hadde forutsatt. Norge ble en oljenasjon, muren og Sovjetunionen havnet på historiens skraphaug og Luftforsvaret fikk helt nye oppgaver under fjerne himmelstrøk.

Gjennom disse snart 40 år har det vist seg at den prosess som startet i 1969 resulterte i anskaffelsen av et kampfly som har løst alle pålagte oppgaver, som fremdeles er i produksjon i oppdaterte utgaver og som vil være med oss i enda mange år

Diskusjonen om vårt fremtidige kampfly må ta utgangspunkt i vårt forsvars behov for å besitte og anvende luftmakt. Det kan derfor være interessant å kaste et blikk bakover på hvorledes luftmakt har blitt anvendt, for å ivareta vårt lands sikkerhet.
Lenge før brødrene Wright, hadde visjonære og fantaster spådd om fremtidens konflikter, hvor flygende skip skulle spre død og forferdelse over menneskeheten. Den første verdenskrig var da heller ikke mange måneder gammel da de første luftkamper fant sted. Aeroplanet gav store muligheter for observasjon over områder som var utilgjengelig med andre midler, det ble en viktig militær oppgave å hindre motstanderens bruk av luftrommet for dette formål. Dette kunne best utføres med fly og kampen om bruk av luftrommet var blitt en militær realitet. Skrittet var ikke langt til å utstyre flyene med våpen mot overflatemål og i løpet av verdenskrigen ble luftkrigens virkemidler og konsepter utviklet. Strategier for bruk av luftmakt ble formulert av mange, mest kjent er den italienske general Douhet.

Hans postulat var at i en fremtidig konflikt måtte kontroll med luftrommet oppnåes som en første prioritet, deretter kunne motstanderen tvinges i kne, politisk så vel som økonomisk ved bombing av befolkningssentra og industri. Han mente at en bombestyrke ikke kunne bekjempes i luften da det var umulig å lokalisere en angriper i det store uendelige lufthav, kontroll med luftrommet måtte etableres ved å ødelegge motstanderens baser og luftstyrker på bakken.

-2-
Tesen, ”The Bomber will always get through” dominerte luftmilitær tankegang frem mot den andre verdenskrig da den fikk et grunnskudd i og med utviklingen av radar. Det ble nu mulig å overvåke luftrommet og å lede jagerfly mot angripende fly. Battle of Britain forandret luftstrategien, og hvorledes kampen om luftrommet måtte føres. Jagerfly med tilstrekkelig rekkevidde banet deretter vei for bombestyrkene slik at luftmakten kunne settes inn mot de valgte mål.

 

I vårt eget land ble flyets muligheter til støtte for Hæren og Marinen tidlig utnyttet. Allerede i 1912 deltok de første aeroplan i Hærens høstøvelse. Hovedoppgaven var rekognosering, senere ble muligheten nyttet til å slippe lette bomber mot utvalgte eller oppdukkende mål. Den samme utvikling foregikk i Marinens flyvevesen.
Forsvarskommisjonen av 1920 påpekte ønskeligheten av et felles flyvåpen og flyavdelinger som kunne utføre offensive operasjoner.

Det ble med ønskene, bevilgningene til Forsvaret i mellomkrigstiden tillot ikke noe mer. Hærens flyvevesen ble satt opp med et antall flerbruksfly, Fokker C V, til dels bygget i Norge. Deres hovedoppgave var rekognosering og som det ble sagt i den politiske debatt, i mangel på bombefly kunne en jo bruke Fokker flyene. Den samme situasjon hadde en i Marinen. Kamp mellom jagerfly om luftherredømme eller innsats for å stoppe en bombeflystyrke ble ansett som lite aktuelt.

Våre myndigheter var imidlertid blitt klar over at det skjedde en betydelig utvikling av luftstyrker i de europeiske stormakter, en utvikling som kunne få konsekvenser for vårt land.

 

I 1936 fikk stabssjefen i Hæren, Oberst Ruge, oppgaven å utrede disse forhold, resultatet ble Luftforsvarsutredningen av 1936.

Dens hovedbudskap var at Norge nu var innen rekkevidde av bombefly fra flere stormakter, men også at bombefly basert på våre egne flyplasser kunne nå mål i de samme nasjoner. I tråd med Douhets tanker anså Ruge at kampen i luften best kunne føres med angrep mot en motstanders baser.

Vi burde derfor konsentrere oss om å bygge opp offensive flystyrker og å anvende minst mulig på jagerfly. Dette var for øvrig de samme tanker som var sentrale i oppbyggingen av det svenske Flygvapnet.

-3-
I Sverige ble det imidlertid realiteter, her hjemme ble det fremdeles med tanker.

I 1940 blev alle disse planer og utredninger innhentet og overkjørt av virkeligheten. Etter luftkampene over Fornebu 9. april ble restene av våre flyvåpen anvendt til det de var anskaffet for, oppklaring der luftsituasjonen tillot det. I de påfølgende 5 år ble det bygget opp et flyvåpen innenfor rammen av RAF med moderne materiell og anvendt innenfor en stormakts luftstrategi. Dette medførte i hovedsak dagjager, eskorte og jagerbombe operasjoner over kontinentet, og maritime operasjoner i de nordlige havområder. Luftforsvaret ble nå også endelig etablert som egen forsvarsgren i november 1944. Erfaringene tok vi med oss hjem som grunnlag for oppbyggingen av vårt nye forsvar.

 

Regjeringen nedsatte i 1946 en forsvarskommisjon under ledelse av Trygve Bratteli for å ”utrede spørsmålet om forsvaret av Norge, – krigen har snudd opp ned på mange tilvante begreper, – det gjelder å utforme et norsk forsvar på grunnlag av krigens erfaringer”.
Konklusjonene forelå i 1949 med en ramme for et forsvar utbygget for nasjonale midler og med ”hovedoppgave å innfri våre forpliktelser overfor FN samt å være et best mulig vern for landet om en stormakt skulle gå til overfall på Norge”. Vi skulle på kort varsel kunne delta i FN operasjoner, og vi skulle forsvare oss mot bombing fra fly og ”fjernvåpen”. Strategien måtte være å søke å vinne tid inntil hjelp fra allierte kunne nå frem.

For Luftforsvaret ble anbefalingen å sette opp 8 dagjagerskvadroner, 2 skvadroner med nattjager/lette bombefly og en maritim skvadron for overvåking av våre havområder. Kommisjonen konstaterer at det innenfor denne ramme ikke kan forventes at Luftforsvaret skal kunne gi direkte støtte til Hær og Marine.

Prioriteringene fra mellomkrigstiden var nu fundamentalt endret. Defensive jagerflyoperasjoner hadde erstattet tanken om offensiv bruk av flystyrken. Behovet for maritim rekognosering var derimot fremdeles til stede. Anbefalingene førte til anskaffelsen av et 60 talls Vampire jet jagere, et stort løft i sett på bakgrunn av vår økonomiske situasjon i de første etterkrigsår.

-4-
I 1949 forandret verden seg på ny. Jernteppet senket seg, vi ble medlem av NATO og på ny medaktør i en stormakt luftstrategi. En storstilt utbygging av vårt Luftforsvar, hovedsakelig finansiert med våpenhjelp fra USA og med NATO infrastrukturmidler gav oss i løpet av få år et moderne og slagkraftig Luftforsvar.

Styrkemålsettingen ble fastlagt på NATOs minister møte i Lisboa i 1952. Den falt i store trekk sammen med Forsvarskommisjonens målsetting for Luftforsvaret, med en ramme på 8 jagerskvadroner, en rekognoseringsskvadron og 2 maritime skvadroner. Luftforsvarets trening og operative virksomhet ble vevet inn i et tett samarbeid med våre NATO allierte på begge sider av Atlanteren. Dette medførte mange fordeler med adgang til teknologi og våpen, felles trening og felles øvelser, interoperabilitet.

Hovedoppgaver ble nu å sikre luftrommet og foreta rekognosering for å støtte en alliert luftoffensiv og en maritim evne for å overvåke maritim virksomhet i Nordområdene. I fredstid var oppgaven, overvåking av vårt luftrom, en virksomhet gradvis fikk et betydelig omfang. Med mindre endringer forble dette Luftforsvarets oppgaver gjennom hele våpenhjelpperioden og videre inn i 1970 årene. Nasjonale ønsker fra Hær og Marine om mer direkte støtte ble som hovedregel nedprioritert av NATOs Nordkommando.
Ved inngangen til 60 årene ble våpenhjelpen fra USA gradvis avviklet og ble avsluttet med leveransen av 1 skvadron F-104G Starfighter. Fremtidige materiellanskaffelser måtte finansieres nasjonalt. Den nødvendige utskifting av store deler av vår jagerflypark ville dermed stille oss overfor meget vanskelige prioriteringer.

Våre myndigheter anså at vi med egne midler ikke kunne fortsette anskaffelsen av F-104G. Etter en evaluering av flere prosjekter ble et 100 tall F-5A/B fly, en meget spartansk og enkel jager, anskaffet som dagjager, jagerbomber og rekognoseringsfly.

Vi ble første og eneste bruker av F 5A/B utgaven, et forhold som gjorde at vi selv måtte utbedre en rekke barnesykdommer.

Mens vi slet med F-5 problemene kunne vi sammenligne med våre erfaringer med den ene F-104G skvadronen vi hadde mottatt under våpenhjelpen.
-5-
Disse gjorde at vi i 1973valgte å anskaffe brukte kanadiske CF-104 fly for å erstatte tapene av F-5 fly. F-5 prosjektet gav oss imidlertid en tenkepause før vi for alvor måtte ta konsekvensen av bortfall av våpenhjelpen, noe som måtte skje i arbeidet med langtidsplanen for 1974-1979.
Dette bringer oss tilbake til Kampflyanalysen. Resultatene forelå som tidligere nevnt våren 1974 og ble retningsgivende for den videre utvikling av Luftforsvaret. Oppgavene for vårt nye kampfly burde være forsvar av luftrommet over våre nordligste landsdeler

for å holde mottaksbaser åpne for allierte forsterkninger, og dermed samtidig indirekte støtte våre hærstyrker. I tillegg måtte Luftforsvaret ha en evne til å angripe en sjøinvasjonsstyrke i våre kystfarvann med langtrekkende presisjonsvåpen.

I den påfølgende evaluering av tilgjengelige fly sammen med tre andre NATO land i samme situasjon konkurrerte fransk, svensk og amerikansk industri om kontraktene. I ”Århundrets våpenhandel” trakk USA det lengste strået med et fly som knapt hadde forlatt tegnebrettet på dette tidspunkt og som representerte meget avansert og til dels uprøvd teknologi. Flyets overlegne egenskaper, tilliten til USAs flyindustri og det faktum at USA selv garanterte at de skulle bestille et betydelig antall avgjorde saken og F-16 ble valgt. Luftforsvaret anskaffet i alt 74 fly for å erstatte F-5 flyene.

 

I 1984 var vårt Luftforsvar i hovedsak strukturert og utstyrt slik Kampflyanalysen hadde anbefalt og var en troverdig kapasitet frem til1989 da verden forandret seg på nytt. Med et slag var muren borte, den Kalde-Krigen var historie og dermed meget av grunnlaget og forutsetningene for utvikling og oppgaver for vårt Luftforsvar, trodde man. I løpet av få år ble fokuset nu rettet mot operasjoner i FN regi utenfor NATOs kjerneområde. Våre F-16 ble pålagt luftforsvars og bakkeangreps oppdrag i nært samarbeid med våre NATO allierte. Det viste seg at det materiell vi hadde anskaffet, og den trening vi hadde utført sammen med våre allierte var like vel egnet i den nye verden vi nu var del av. Ved siden av disse NATO operasjoner utenfor Norge ble etter hvert betydningen av overvåking og suverenitetshevdelse i Nordområdene viktigere.
-6-

Russiske fly og marinestyrker økte gradvis sin aktivitet i de nordlige havområder med stadig mer kapable styrker. Jagerfly støttet av tankfly og varslingsfly ble oftere observert langs vår kyst og demonstrerte at alt norsk interesseområde nu var innenfor dekning av moderne russiske jagerfly med støtteapparat.

Dette danner bakteppe for valg av vårt neste kampfly, et våpen som skal tjene vårt forsvar frem mot 2050. Hvordan verden vil utvikle seg i over våpenets levertid er det ingen gitt å si, det som er sikkert er at vår beliggenhet forblir uendret og at vi fortsatt vil ha økonomiske og politiske interesser i våre nærområder. Det er derfor ikke urimelig å vektlegge de erfaringer vi har gjort med bruk av kampfly frem til nu gjennom 90 år i en verden som har stilt oss overfor stadig nye og uforutsigbare rammebetingelser.
Flyet må ha evnen til å håndheve vår suverenitet og våre interesser, i luften og over våre havområder. Det må sette oss i stand til å samarbeide nært med alliansepartnere, det må være interoperabelt. Flyet må representere teknologier som kan understøttes i flyets levetid og som er på høyde med mulige motstandere. Flyet må ha egenskaper som muliggjør innsats innen luftforsvar, overvåking og angrep mot overflatemål. Det dreier seg i korthet om et multirollefly, et fly som kan utføre flere oppgaver i løpet av ett tokt, ”Swing Role” i dagens fagspråk. Dette er ikke noe nytt. Våre Fokkere fra 30 årene var slike fly, deres svakhet var teknologinivå. Spitfire og Vampire, Thunderjet, Sabre og F-5 var slike fly, likeså F-104 Starfighter, og i de siste 30 år har F-16 satt standarden for et slikt fly.
Det foreligger i dag en rekke mulige flyprosjekter, de er vel kjente gjennom mediedekning over flere år. I utgangspunktet er alle de aktuelle flytypene gode og effektive konstruksjoner som vil kunne møte mange av dagens krav. Det er først når de enkelte fly vurderes opp mot alle våre krav innenfor den antatte tidshorisont frem til 2050 at bildet blir mer komplisert. De aktuelle flytyper blir ofte rangert i generasjoner, definert av teknologi. Vi har i Luftforsvaret vært utstyrt med fly av alle de 4 til nu definerte generasjoner hvor F-16 er en typisk 4 generasjonstype.

-7-

 

Denne oppdeling er ikke eksakt definert men de aktuelle flyprodusenter bruker begrepet for å definere sine produkter. Dagens finalekandidater, JAS 39 og F-35A representerer i henhold til denne fremstilling 4 og 5 generasjon.

De vesentlige og viktige forskjellene mellom 4 og 5 generasjons kampfly ligger i flyenes signatur, først og fremst radar tverrsnitt, og i søkeutstyr. Reduksjon av radartverrsnitt i 5 generasjon er oppnådd ved fundamentale endringer av flyets geometri, endringer som ikke kan improviseres på et 4 generasjons fly. Søkeutstyret omfatter flere typer sensorer, aktiv og passiv radar og, infrarødt. Søkeutstyret kan i noen grad tilpasses begge generasjoner men kan medføre meget kostbare modifikasjonsarbeider. Når det gjelder flyenes øvrige egenskaper er begge meget kapable målt med de vanlige parametere, hastighet, manøveregenskaper, rekkevidde og lasteevne.
Bildet blir mer nyansert når disse tradisjonelle egenskaper sammenholdes med flyenes søkeutstyr og signatur. Det inntrykk som skapes av en første presentasjon av flyenes egenskaper kan være villedende og en noe grundigere vurdering vil vanligvis gi et noe annet bilde. De viktigste egenskaper som er trukket frem i den offentlige debatt er hastighet, rekkevidder og luftkampegenskaper.

Hastighet har bestandig vært viktig for jagerfly, både for å nå eller innhente et mål og ha overskuddshastighet i angrep og i en eventuell luftkamp. Dagens jagerfly har alle største hastigheter i området mach 1.5 til 2. Disse hastigheter oppnåes med maksimal motorkraft med bruk av etterbrenner og ved å redusere utvendig last av våpen og drivstoff, eller ved å bære denne last innvendig. Det blir i en slik forbindelse nødvendig å se på verdien av hastigheter i dette området. De første virkelige supersoniske jagerfly kom i tjeneste i slutten av 1950 årene og mach 2 ble sett på som et viktig krav frem til F-16 generasjonen. En amerikansk studie av 100 000 jagerflyoppdrag under Viet Nam krigen påviste at tid tilbrakt over mach 2 var 0, og tid over mach 1.6 kunne telles i minutter. Den alt overveiende del av luftkampene forgikk i den såkalte luftkamparenaen, i området mach 0,8 til mach 1.5. Dette hadde flere årsaker, problemet med å komme i skuddposisjon med datidens våpen og konsekvensen på rekkevidde med bruk av maksimal motorkraft.
-8-
I samme forbindelse er begrepet ”Supercruise” trukket inn i debatten. Begrepet har sin opprinnelse i det amerikanske flyvåpens operative krav til sitt nye jagerfly F-22. Det skulle kunne operere med hastigheter over mach 1.5 uten bruk av etterbrenner og i høyder over 60000 fot. Dette er en kravspesifikasjon som ligger utenfor det som er aktuelt for mindre nasjoner, ikke minst på grunn av F-22s kostnader og det faktum at den ikke er tilgjengelig for eksport. Supercruise i hastighetsområder marginalt utover det dagens fly oppnår med bruk av grunnmotor er av begrenset verdi, så meget mer som den forutsetter begrenset utvendig last.

 

Rekkevidde eller aksjonsradius er en vesentlig egenskap for å kunne løse oppgaver innen vårt interesseområde. I den offentlige diskusjon blandes begrepene rekkevidde og aksjonsradius ofte sammen og fører til villedende konklusjoner. Rekkevidde er interessant hvis en skal fra A til B uten retur. Er oppdraget derimot å nå et operasjonsområde med en spesifisert last, utføre oppdraget, og deretter returnere til egen base er aksjonsradius et mer meningsfullt mål.

Begge de aktuelle kandidater kan beskrive oppdragsprofiler med aksjonsradier som dekker vår økonomiske sone, det som ikke er tilgjengelig i den offentlige debatt er hvilken utvendig last i form av våpen og drivstofftanker som ligger i disse tall og hvilket oppdrag som skal løses i målområdet. Foreligger det sannsynlighet for luftkamp i løpet av oppdraget med bruk av maksimal motoreffekt vil dette redusere aksjonsradius.

Det som er kjent er at et 5 generasjonsfly kan bære en meningsfull våpenlast innvendig med de muligheter det gir for endring av mål i løpet av oppdraget. Innvendig våpenlast betyr også mindre luftmotstand med positive konsekvenser for rekkevidde og radarsignatur.

Drivstoff fylling i luften kan være en styrkemultiplikator i denne sammenheng. Muligheten for dette er i dag en integrert del av stormaktenes flyoperasjoner. For vår egen del kan vi utnytte denne mulighet i fellesoperasjoner med våre allierte og det er en del av vårt treningsmønster i dag. For nasjonale oppdrag i våre interesseområder kan vi derimot ikke regne med slik støtte.

-9-
For å få denne kapasiteten må vi disponere tankfly som har samme beredskap og tilgjengelighet som våre jagerfly. Begge jagerflykandidatene kan fylle drivstoff i luften men de har i standardutgaven ulike systemer som binder dem til tilpassede tankfly. Investeringer i dedikerte tankfly for egne formål er imidlertid en kostbar kapasitet.

 

En hovedoppgave for våre jagerfly vil være å kunne hevde seg i en luftkamp, det er jagerflyets raison d`etre. Hvilke egenskaper som er utslagsgivende for utfallet av en luftkamp er et evig spørsmål uten eksakte svar, er det flyet, flygeren, stridsmiljø eller ren tilfeldighet? Studier av luftkrigens historie holdt opp mot moderne luftkrigssimuleringer stiller flere spørsmål enn vi får svar.

General Chennaults ”flygende tigere”, P- 40 jagerne var tunge, vel bevæpnet men lite manøvrerbare sammenlignet med sin motstander, Zero, som hadde bedre ytelser på de fleste områder. Like vel var Chennaults P-40 styrke overlegen i luftkamp. I Australia derimot var Zero overlegen i kamp mot Spitfire et fly som i Europa var likeverdig med Bf-109, som igjen var helt overlegen mot P-40 i Nord Afrika. Konklusjonen av denne studie viser at P- 40 var sin egen verste fiende! I luftkampene over Yalu var F-86 Sabre totalt overlegen i duellene med Mig-15, selv om Mig-15 steg bedre hadde større kraftoverskudd og større operasjonshøyde. I Finlands konflikter med Sovjet Unionen dominerte de finske jagerflygerne luftkampene med sine Brewster Buffalo som ble ansett som nærmest ubrukbare i sitt hjemland, USA. Det kan trekkes mange erfaringer ut av disse og andre analyser. En erfaring som syntes klar er at skrivebordsanalyser og simulatorer bare er et hjelpemiddel i vurderinger av jagerfly.
En lang rekke andre faktorer vil spille inn, faktorer som er vanskelige å kvantifisere og som ofte vil være spesifikke for det aktuelle innsatsområde. Av disse er en imidlertid universell, ”Den du ikke ser er den som dreper deg”. Utkikk, situasjonsoversikt og situasjonsforståelse, har siden første verdenskrig vært et credo for jagerflygere. I tradisjonelle luftkamper i dagslys ønskes derfor først og fremst flygere med godt syn, hodet på kulelager plassert i en cockpit med god oversikt i alle retninger.
-10-
Himmelen er imidlertid ikke alltid blå og en luftkamp kan finne sted under alle sikt, vær og lysforhold. Det betyr at flyet i tillegg må disponere effektivt søkeutstyr, aktivt og passivt, radar så vel som infrarødt. Stridsmiljøet med eget robust kontroll og varslingssystem og linkutstyr mellom de enkelte fly er en viktig del av dette bilde.

Den klassiske luftkamp har frem til i dag som regel blitt avgjort ved å få egne våpen til å bære på motstanderen. Med kanoner og de første generasjoner av luft til luft missiler betød det at en måtte makte å komme inn i motstanderens dødsone, akterut, 6 oclock. I denne type luftkamp, nærkamp, er svingegenskaper og energioverskudd avgjørende faktorer. Likeledes er utholdenhet uttrykt i brennstofftid avgjørende, den som først må trekke seg ut på grunn av drivstoffmangel er død.

 

I dag ser vi omrisset av en ny type luftkamp mellom jagerfly hvor krav til maksimal manøverevne ikke nødvendigvis er en avgjørende egenskap. Søkemidlene er sterkt forbedret og kan muliggjøre våpenengasjement under alle lys og værforhold mot en motstander som ikke er klar over ditt nærvær. Elementene er en ny generasjon radar, AESA (Active Electronically Scanned Array), passivt søkeutstyr, lav radarsignatur og missiler som kan engasjere mål langt utenfor eget flys fartsvektor, faktorer som utgjør kjernen i definisjonen av 4 og 5 generasjons jagerfly.

Verdien av redusert signatur er ikke begrenset til engasjement mellom fly, den er like vesentlig mot bakke eller fartøybaserte luftforsvarssystemer. Motstanderens reaksjonstid for å ta beslutninger reduseres, og i et dynamisk stridsmiljø kan dette være avgjørende.

 

Vurderer vi de aktuelle jagerfly på denne bakgrunn, anvendt i vårt innsatsområde, peker enkelte forskjeller seg ut. Vårt store innsatsområde med få fullt utbygde baser for altværsoperasjoner tilsier at utholdenhet uttrykt i brennstofftider er en vesentlig egenskap. Denne egenskap har direkte konsekvens for aksjonsradius med en meningsfull nyttelast. I våre områder vil overvåking og suverenitets- hevdelse være hovedoppgaven i fredstid. Væpning for å være et maktmiddel både mot mål i luften og på overflaten må inngå i alle oppdrag.

 

-11-
Det vil være en betydelig fordel at en slik våpenkonfigurasjon ikke begrenser flyets manøveregenskaper i noen av de mulige innsatssituasjoner, det være seg mot luft eller overflatemål.

Evne til effektiv overvåking under alle værforhold med nødvendig situasjonsoversikt vil gjøre det naturlig å velge søkeutstyr som AESA radar, utstyr som vil tillate oversikt over overflate og luftrom samtidig og likeledes gi mulighet for nye kommunikasjonsmetoder.

Deltagelse i internasjonale operasjoner i en alliansesituasjon medfører enkelte andre krav til våre kampfly, samlet i begrepet interoperabilitet. Flyene må kunne anvendes i etablerte nettverk, i definerte roller og anvende standardiserte våpen og prosedyrer.

 

Vår erfaring med F-104G og F-16 har vist at en god robust evne til å løse våre nasjonale oppgaver er et godt utgangspunkt for å være effektive i internasjonale operasjoner. Det er vesentlig å forstå at denne evne i stor grad er tuftet på mange års samtrening med våre alliansepartnere, en samtrening som både gir oss faglig kunnskap og er grunnlag for gjensidig tillit og respekt. Dette er igjen en ikke- kvantifiserbar faktor som kan være avgjørende for utfallet av en operasjon.

Det hevdes ofte at kandidatene må kunne hamle opp med Russlands Su-35 og dens etterfølgere. Det kan være tilfelle i flere situasjoner men er ikke noe nytt. F-16 og mange av NATOs jagerfly har ikke vært i stand til å møte forgjengeren Su-27 i de siste 20 år under alle forhold. Slik vil det også være i fremtiden. Mindre nasjoner vil ikke ha råd eller anledning til å anskaffe F-22, slik er det bare. Taktikk, trening og samarbeid med allierte må utvikles og utnyttes for å møte slike utfordringer.

 

Luftkrigen og luftkrigens krav har vært en pådriver i forskning og av den teknologiske utvikling generelt. Gjennombrudd i teknologi har ført til utvikling av nye generasjoner fly og stridsmidler som har hatt avgjørende betydning for utfall av konflikter. Tar en ikke hensyn til dette har regningen ofte vært stor. Vi erfarte det i 1940 med våre foreldete Gladiator jagerfly, gode fly men helt ute av stand til å møte en ny generasjon fly, monoplan med opptrekkbare understell.

-12-
I 1950 møtte subsoniske Meteor transsoniske Mig 15 i Korea og ble fullstendig utklasset.

Disse teknologiske gjennombrudd ligger bak den tidligere nevnte oppdeling i jagerflygenerasjoner og vil ha betydning for flytypens levetid. Det er relevant å påpeke at mange av disse gjennombrudd er muliggjort av USAs flyindustri og forskningsmiljø. De har ikke alltid den opprinnelige ideen, men de er ofte alene om å omsette ideer til meningsfull virkelighet og de har ressursene. I Luftforsvaret har vi vært igjennom disse 4 generasjoner og har kunnet erfare betydningen av å være i teknologiens forkant.
Våre subsoniske Vampire og Thunderjet ble erstattet av transsoniske F-86F og K. F-86K var en milepæl, Vestens første en seters radarutstyrte altværsjager, utstyrt med etterbrenner, elektronisk brennstoffkontroll, autopilot, instrumentlandesystem, bremseskjerm, missilbevepning, med mer. I 1955 var dette en revolusjon og det tok mange år før europeisk og sovjetisk industri frembrakte en konkurrent.

Da den tid kom var F-104G på vei inn i NATO. Igjen et kvantesprang. Det første kampfly med treghetsnavigasjon, monopuls multirolleradar med terrengfølgekapasitet, mach 2 evne, infrarødt sikteutstyr med mer. Det gikk pånytt flere år før europeiske konkurrenter var på banen og selv da var de ikke helt likeverdige med F-104.

 

Det neste kvantespranget kom med F-16 i 1974. Fly by Wire med redusert stabilitet gav overlegen rekkevidde og manøverevne, den første pulsdoppler radar i et serieprodusert jagerfly og utstrakt bruk av datateknologi. Konkurrentene til F-16 i 1974 er nu for lengst på museum mens deres produsenter utviklet etterfølgere med bruk av F-16s teknologi, Mirage 2000 og JAS Gripen. F-16 derimot produseres fremdeles i oppdaterte utgaver.

Spissteknologi vil medføre nye og endrete krav til vedlikehold og drift av flyparken og det vil oppstå problemer med nytt utstyr som må modnes med driftserfaring. Det ligger i sakens natur at løsning av problemer med denne type utstyr vil bli kostbart, meget kostbart. Dette erfarte vi selv som nevnt i beskjeden målestokk med F-5.
-13-
Med F-104G og F-16 oppsto det også problemer, til dels alvorlige. De ble løst fordi de måtte løses, flyene var førstelinjeutstyr i USA og flere større NATO land.

Kostnadene ble fordelt over en flypark på flere tusen fly, og ble på den måten overkommelige for de små nasjoner. Det samme forhold gjør seg gjeldende når det gjelder den kontinuerlige forsknings og utviklingsinnsats som er nødvendig for at flyene skal være på høyde teknologisk og operativt. Dette forhold var vesentlig ved den forrige ”Århundrets våpenhandel”. EPAF nasjonenes behov for 348 fly ble ikke ansett som tilstrekkelig teknologibase men da USA garanterte at de selv i første omgang skulle bestille 650 fly ble det et program som omfattet 998 fly. Det ble en avgjørende faktor i beslutningsprosessen. De europeiske produsenter kunne den gang ikke garantere noe tilsvarende.
Dette er på mange måter situasjonen også i dag. Forrige generasjons fly konkurrerer med en ny generasjon, og det valgte fly skal tjene oss i frem mot 2050. I vurderingen av flytyper er det viktig å ha for øye det miljø hvor flyene skal utføre sine hovedoppgaver, en faktor som ikke lar seg kvantifisere med de vanlige analyseverktøy. Subarktisk klima med lang mørketid og tidvis vanskelige innsats, innflygings og landingsforhold. Det er ikke alltid at en kan danne seg det fulle og hele bilde av hva slike operasjoner krever av fly og flyger når en sitter bak et skrivebord eller i forskningsmiljøer. Forsvaret har som nevnt en god prosess i gang som i nær fremtid vil fremlegge sin anbefaling. Alt tyder på at alle relevante faktorer blir godt behandlet slik tilfellet var da F-16 ble valgt. Internasjonal og norsk presse kunne allikevel i flere år, både før og etter avgjørelsen fortelle at dette var et katastrofalt valg, vi hadde kjøpt et fly helt uegnet for våre allierte og for oss. Resultatet kjenner vi.

Derfor denne følelsen av deja vu.
Takk for oppmerksomheten

Foto: Foto: Erlend Aas / NTB scanpix

FOREDRAG I OSLO MILITÆRE SAMFUND

MANDAG 20. OKTOBER

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt

 

«Pakistan etter Musharraf – kampen mot terrorisme
og utfordringene i stammeområdene»

 

 

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer,

 

Introduksjon

Takk for invitasjonen til å komme og tale i Oslo Militære Samfund. Det er en ære å få lov til å forsøke å formidle noe av den forskningen vi gjør på Forsvarets forskningsinstitutt innenfor terrorismeprosjektet TERRA. Vi har siden 1999 hatt et fokus på politisk vold og terrorisme på FFI, de siste årene har vi i økende grad også sett på Pakistan og Afghanistan og de ulike aktørene som rører seg i det landskapet. Det er først og fremst dette denne presentasjonen skal handle om.

 

Pakistan har den siste tiden fått mye oppmerksomhet. Ofte som et resultat av ting som skjer i Afghanistan, ofte i skyggen av Afghanistan. Men det siste året har vi også sett fokus rettet mot Pakistan på grunn av ting som skjer i selve Pakistan – innenrikspolitisk. Mye på grunn av konfliktene i stammeområdene – området som grenser opp mot Afghanistan, men også på grunn av større terroristangrep inn mot de store byene, mot viktige mål – politiske, militære og internasjonale. Og ikke minst på grunn av regjerings- og Presidentbytte.

 

Laila Bokhari, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, OMS

Hvorfor er det viktig å forsøke å tilegne seg kunnskap og forståelse om Pakistan? For det første fordi vi har et engasjement i Afghanistan – militært, diplomatisk, humanitært og politisk. For det andre fordi vi vet at Afghanistan er et viktig land for NATO. For det tredje fordi det som skjer i nabolandene til Afghanistan – altså både nasjonalt i de enkelte landene, men også bilateralt og regionalt – kan ha innvirkning på ting som skjer i landet. Sist men ikke minst, har Norge en stor norsk befolkning med bakgrunn og familie i Pakistan. De er opptatte av ting som skjer med deres familie der, mange er bekymret over det som skjer i deres andre hjemland. De har interesser og kontakter der. Dette kan selvfølgelig også utgjøre en stor ressurs i vår søken i å forstå ting som skjer lokalt.

 

Jeg ønsker her å se på noen spørsmål som kan hjelpe oss å forstå Pakistan i dag. Her står spørsmål som hvilke ideer staten Pakistan bygger på sentralt, hvem er viktige aktører og hva er viktige maktsentra og hva er deres interesser. Jeg ønsker også å belyse hva som har vært viktige tyngdepunkt i pakistansk utenrikspolitikk – nemlig landets forhold og posisjonering først og fremst til India – og som en forlengelse av dette landets forhold og manøvrering i forhold til Afghanistan. Jeg ønsker også å diskutere utfordringene vi ser i FATA, de føderalt administrative stammeområdene, hvor vi den senere tid har sett en reorganisering og styrking av både Taliban- og al-Qaida-sympatiserene grupperinger. Hva vil aktørene i disse områdene – og hva kan en gjøre i forhold til de mange utfordringene vi ser i den forbindelse?

 

Ideen om Pakistan

Pakistan fikk sin selvstendighet i 1947, da det ut av Det britiske imperiet på subkontinentet oppstod India og Pakistan. Pakistan ble på mange måter dannet som en motvekt til India, en muslimsk stat til forskjell fra det pluralistiske, men hovedsakelig hinduistiske, India. Pakistans identitet forklares ofte som ’Indias lillebror’. Pakistan skulle være muslimenes hjemland. Landet gikk derimot igjennom et stort psykologisk nederlag da Øst-Pakistan (det som senere ble Bangladesh) løsrev seg fra Vest-Pakistan. Det var ikke kun religion som kunne samle landet. Islam og tolkningen av hvilken rolle religion skal ha i statssystemet har vært et stadig tilbakevendende spørsmål.

 

Pakistans vanskelige forhold til sin store nabo i Øst, India, har vært fundamentalt i forhold til det meste av landets utenrikspolitikk. Det har også utløst en rekke konflikter mellom de to landene. Tre kriger er blitt utkjempet, hovedsakelig over landområdet Kashmir. Spesielt viktig her er de to grensekonfliktene over Siachen isbreen i 1984 og over Kargil i 1999. I tillegg har de to landene drevet et voldsomt atomkappløp til bekymring for verdenssamfunnet.

 

Militærets rolle og involvering i landets innen- og utenrikspolitikk har vært et annet tilbakevendende spørsmål. Militæret er en respektert og viktig institusjon i Pakistan. Det nyter store budsjettposter og stor respekt som en solid og trofast institusjon. I omkring halvparten av landets historie har militæret sittet ved makten, nå sist under General Pervez Musharraf. På folkemunne blir det ofte sagt at når de sivile politikerne ikke greier å ordne opp lenger, kan en alltid stole på at Militæret vil være der. Militære kupp blir av enkelte sett på som redningen ut av kriser. Spørsmålet er jo hva dette har gjort med andre institusjoner i samfunnet – og statsapparatet som helhet.

 

Pakistan i lys av Afghanistan

Pakistan har i den senere tid ofte blitt sett i lys av konflikten i Afghanistan. Landets forhold til Afghanistan har vært et viktig tyngdepunkt i dets politikk. Strategisk dybde inn i Afghanistan var viktig for å sikre landets interesser i regionen, ikke minst i forhold til India. Dermed har det vært viktig for landet å ha en Pakistan-vennlig regjering i Kabul. Vi kjenner til dette gjennom den langvarige støtten som en forlengelse av den kalde krigen til mujahideen som slåss mot sovjetiske styrker i Afghanistan, men også senere i den støtten som ble gitt til å så frøene til Taliban. Dette kulminerte selvfølgelig ved støtten til Taliban-regimet gjennom hele perioden frem til høsten 2001. Her så vi en helomvending i Pakistans politikk, og den talen Musharraf fremførte for å forklare dette blir sett på som historisk. Men, det er fortsatt viktig for Pakistan hvem som sitter ved makten i Kabul. Og det er ikke minst med dette i mente av vi ser Pakistan være bekymret i forhold til Indias ’manøvrering’, dets investeringer og kontakter i Afghanistan. Ut av dette kommer beskyldingene om ISI – den pakistanske sikkerhetstjenestens – innblanding i angrep mot for eksempel Den indiske Ambassaden i Kabul i juli 2008.

 

Pakistan er den senere tiden blitt omtalt av mange som ’The New Frontier in the War against Terrorism’. Vi vet at stammeområdene – de uoversiktelige grenseområdene – høsten/vinteren 2001 ble et tilfluktsområde for mange militante som flyktet fra sine skjulesteder i Afghanistan. I en lengre periode ble dette området sett på som en frisone, et arnested og et verperede for gamle og nye militante krefter. Uttrykket ’the Grand Central Station of Modern Militancy’ blir ofte brukt for å symbolisere hvordan ulike individer og grupper har brukt dette område som en gjennomfartsåre for aktiviteter andre steder. Her sies det at både al-Qaida- og Taliban-sympatiserende grupper har kunnet reorganisere seg – for så å utføre angrep i Afghanistan og andre steder.

 

Vi ser at flere både internasjonale og lokale pakistanske grupper har oppholdt seg i stammeområdene. Mange av disse har kontaktnettverk internasjonalt, og en bekymring blant amerikanske og vestlige myndigheter er om angrep planlegges ut i fra disse områdene. Her nevnes spesielt Islamic Jihad Union (IJU), Islamic Movement of Uzbekistan (IMU), og den algerske gruppen GSPC (som nå går under navnet al-Qaida in the Islamic Maghreb – AQIM). Individer med bakgrunn i alle disse gruppene har blitt arrestert av pakistanske myndigheter i stammeområdene. En vet også at enkelte planlagte angrep i Europa kan spores tilbake til disse områdene.

 

Mye av grunnen til den økte oppmerksomheten som er blitt rettet mot Pakistan og særlig stammeområdene, bunner i rapporter om økt antall cross-border angrep, altså at flere angrep utført inne i Afghanistan har utspring fra disse områdene. Videre ser vi flere antall konflikter inne i stammeområdene, i form av stridigheter mellom ulike grupper, men også aksjoner mot militære installasjoner, politi-, justis- samt politiske representanter. Det pakistanske militæret har også lidd store tap i området – noe som har ført til en sviktende moral i de militære rekker. En har også sett økt antall angrep og større angrep inne i Pakistan det siste året. Spesielt så vi dette i etterkant av Den røde moské hendelsen som fant sted sommeren 2007 i Islamabad. Her mente mange at pakistanske myndigheter og militæret gikk altfor hardt til verks for å løse den konflikten, noe som kan ha ført til en backlash i form av hevnaksjoner fra militante krefter.

 

Det siste året har en sett en rekke angrep spesielt rettet mot militære installasjoner, blant annet mot det militære hovedkvarteret i Rawalpindi. De fleste av disse angrepene er likevel i stammeområdene eller i grenseområdene, som for eksempel i provinshovedstaden Peshawar. I tillegg har en sett angrep på sentrale politikere. Her nevnes spesielt drapet på Benazir Bhutto, men også en rekke attentatforsøk mot tidligere President Musharraf, men også nylig mot den nye statsministeren Gilani. Våren 2008 så en også angrep mot Den danske Ambassaden i Islamabad, en restaurant ofte brukt av diplomater og utlendinger i Islamabad, og det forferdelige angrepet mot Hotell Marriott for ikke så lenge siden. Mange av disse angrepene ser ut til å ha utspring i stammeområdene. Det sies også at angrepene kommer blant annet som hevn på militære aksjoner i disse områdene.

 

Hva karakteriserer Stammeområdene?

FATA – de føderalt administrative stammeområdene – er hovedsakelig pashtunske områder. De syv distriktene – også kalt ’agencies’ – styres indirekte av guvernøren av nord-vest provinsen (NWFP) – som har sitt hovedsete i provinshovedstaden Peshawar. Områdene bygger på arven fra britene – de fikk aldri kontroll her og området ble brukt som en buffersone mellom britene og Russland. Da Pakistan så ble dannet, ble området innlemmet gjennom avtaler som i stor grad opprettholdt området som semiautonomt. Dette gir seg utslag i at pakistansk lovgivning ikke gjelder i disse områdene, politiske partier opererer ikke her og alminnelige valg holdes ikke. Og kanskje det viktigste er at den pakistanske tvangsmakten har liten rett til inngripen. Derfor skapte det stor uro da militæret for noen år siden inntok områdene. Guvernøren velger sine representanter (political agents) blant stammelederne i de ulike distriktene. Mangel på reell politisk representasjon har derimot vært en hovedbekymring for områdene.

 

Disse semiuavhengige politiske realitetene har gjort at stammene hverken har ønsket innblanding og at områdene ikke er blitt prioriert fra sentralt hold. Videre karakteriseres stammeområdene som underutviklet og nedprioriert – både politisk og økonomisk. Inntekten per person er under halvparten av der vi ser i resten av landet, det er stor arbeidsløshet og dårlig infrastruktur.

 

Hvordan er så situasjonen i grenseområdene i dag? Høsten 2007 kom det hyppige rapporter om en økt Talibanisering i de to provinsene FATA og NWFP. Yngre religiøse ledere hovedsakelig i 30-årene, med gode kontakter, forsøker å innføre Taliban-inspirert lokalt styre, støttet av sine lokale stammebaserte militser. Videre så vi i desember 2007 at Den pakistanske bevegelsen av Taliban (TTP) ble etablert, og tok kontroll over flere områder i FATA og NWFP. Fremtredende ledere er blant annet Beitullah Mehsud (34 år) i Sør Waziristan og Maulana Fazlullah (28) i Swat-dalen. Disse antas å stå bak den nye bølgen av selvmordsangrep i Pakistan, og beskyldes også for å gi fristed til lokale og utenlandske jihadister. Vi har også sett en rekke kraftige sammenstøt mellom regjeringsstyrker og lokale militser.

 

Noe som ofte mangler i vår analyse av disse områdene er en nyansering og differansiering mellom de ulike aktørene som opererer her. Ofte snakker en om en intern borgerkrig, konflikter mellom ulike lokale grupperinger internt i disktriktene. Det er klart at sekkebegreper som al-Qaida eller/og Taliban blir for enkle. Vi ser i de ulike distriktene at en har å gjøre med ulike grupper. I Nord-Waziristan og Bajaur ser vi hovedsakelig al-Qaida sympatiserende grupper og mange utenlandske jihadister. I Sør-Waziristan ser en at det pakistanske Taliban med Beitullah Mehsud i spissen har kontroll, i Kurram ser en hovedkonflikten ligge mellom sekteriske grupperinger, i Khyber ser en kriminelle gjenger operere under dekke som islamister samt at en har en rekke intra-sunni konflikter. De sist-nevnte ser vi trekke inn mot Peshawar og har stått bak en rekke angrep mot forsyningsårene inn mot Afghanistan (Torkham passet).

 

Det pakistanske Taliban (TTP)

I desember 2007 ble en gruppe ved navn Det pakistanske Taliban (TTP) etablert. Den fremstod som en paraply-organisasjon for en rekke ulike grupper og fraksjoner (tallet varierer, men en tror det er snakk om mellom 27 – 40 ulike grupper). Disse utgjør en blanding av lokale mullaher, lokale kommandanter, afghanistan-veteraner og stammeledere. Videre er gruppene fra alle de syv distriktene i FATA, men også fra andre regioner slik som Swat, Bannu, Tank, Lakki Marwat, Dera Ismail Khan, Kohistan, Buner og Malakand. De er altså mange og varierte.

 

Ved den initielle pressekonferansen ble følgende hovedmål uttalt av lederen Beituallah Mehsud:

  • Innføring av Shariah – islamsk lovgivning – først på lokalt nivå, så nasjonalt.
  • Tvinge det pakistanske militære ut av FATA
  • Føre en defensiv Jihad mot en aggresjon påført utenfra
  • Afghanistan ble sett på som en forlenget slagmark (det vil si, etter Pakistan)

 

Den tilsynelatende enigheten om disse målene skulle likevel snart slå sprekker. Såkalte skillelinjer og uenighet om sentrale temaer er ofte der vi kan se svakheter hos organisasjoner. Hos TTP har skillelinjene blant annet dreiet seg om forholdet til utenlandske jihadister, hvem som skal være hovedfienden, og hvilket forhold en skal ha til pakistanske myndigheter. Dermed har vi sett ulike holdninger til fredsavtaler og ulikt innhold i disse avtalene fremforhandlet med militæret eller representanter fra myndighetene.

 

TTP kan derfor ses på som en hybrid organisasjon, med mange, høyst ulike aktører, agendaer og tilnærminger til ulike spørsmål. Ofte ser en og at gruppene på veldig lokalt nivå har pragmatiske tilnærminger til problemstillingene de står overfor. Rapporter om splittelser innad i TTP går også på uenighet om bruk av vold. Ryktene om at medlemmer av TTP var involvert i drap av sivile i Mohmand Agency førte for eksempel til at noen trakk seg ut av alliansen. Rapporter om nye allianser som et resultat av denne type uenighet har en også sett. Men en har også sett rapporter om en spredning av TTP inn i andre deler av Pakistan. Blant annet skal Beitullah Mehsud ha inngått en allianse med en av de store Pakistan-baserte militante grupperingene, Lashkar e Jhangvi, i Karachi, helt sør i landet. Konsekvensene av disse splittelsene og forsøk på alliansebygging er det for tidlig å si noe om. Men det er viktig og interessant å følge med på. Det er også her en kan forsøke å se løsninger.

 

 

Pakistansk håndtering – fra Musharraf til Zardari

President Musharraf kom til makten i et statskupp sommeren 2001 – og selv om han har vært en kontroversiell statsleder, ledet han landet gjennom en høyst turbulent periode. Musharraf ble av mange pakistanere og utenlandske makter sett på som en moderat og stabiliserende leder i et land som var plaget av lovløs muslimsk fundamentalisme og korrupsjon. Samtidig var han til å begynne med støttet av pakistanske islamister, som tradisjonelt har hatt et godt forhold til militæret i Pakistan. Et moderat Pakistan ble også en viktig samarbeidspartner for USA og allierte etter angrepene på World Trade Center i New York og Pentagon i Washington i 2001, og de to landene samarbeidet om angrep i islamistiske stammeområder ved grensen til Afghanistan. Dette markerte en viktig dreining i pakistansk politikk, og har fått mange islamister til å se på Musharraf som en forræder. Det spekuleres i om dette kan være årsaken til en rekke attentatforsøk mot han og andre i statsapparatet.

Spørsmålet om en President i uniform ble også et tilbakevendende spørsmål for Presidenten – som ble sett å tilegne seg mer og mer makt til tross for løfter om et gradvis tilbakevending til mer demokratiske kjøreregler.

Hans håndtering av den økende uroen i stammeområdene, ved å sende pakistanske styrker inn i et område de knapt hadde vært i tidligere, skapte uro. Store militære tap førte til en ’all time low’ moral hos det pakistanske militæret, samtidig som de tapte anseelse og respekt i det pakistanske samfunnet ellers. Dette kulminerte i det kraftige militære angrepet for å slå ned på problemene knyttet til Den røde moské-hendelsen i Islamabad sommeren 2007. Det virket nå som om landets tidligere politikk – Musharrafs men også tidligere lederes politikk – om å støtte enkelte militante grupperinger nå skulle slå tilbake i et ”blowback”. Høsten 2007 så vi en rekke hevnaksjoner langt inne i Pakistan.

Problemet med arven fra tidligere ledere, den støtten som var blitt gitt Islamistene som en del av landets utenrikspolitikk forklares i et utdrag fra en nylig publisert rapport:

”Pakistan is probably the most difficult issue the next (US) president will face. It is both a victim of Jihadist terrorism – as with the assassination of Mrs Bhutto – and a sponsor and safe haven of Jihadist terrorism and it is unclear who’s on which side at any given time” (The Next Chapter, Pakistan Policy Working Group, september 2008)

Med en ny regjering og en ny pakistansk President på plass er dette et av de viktigste spørsmålene en står overfor. Dette fordi problemene som har ligget der lenge nå er kommet til overflaten og blir sett å kreve en ny politikk. Utfordringene i hvordan statsminister Gilani og president Zardari skal utforme en ny strategi oppimot stammeområdene har stått sentralt den senere tiden. Lederskapet er ikke minst blitt presset til å komme med løsninger etter flere rapporter om amerikanske angrep inne på pakistansk territoriet, noe som har ført til en økende anti-amerikanisme hos den pakistanske befolkningen.

Fra amerikansk hold uttrykkes derimot bekymring over at Pakistan enten ikke er villig eller ikke har mulighet til å eliminere de militantes fristeder i stammeområdene. De uttrykker bekymring nettopp fordi det har vært flere rapporter om økt cross-border aktivitet inn til Afghanistan og beskyldninger om pakistansk etterretningstjenestes involvering i angrep på blant annet Den indiske Ambassaden i Kabul. På pakistansk side har en lagt seg på en strategi som går på å føre samtaler og fremforhandle fredsavtaler i stammeområdene. I tillegg har det forekommet en rekke initiativ som oppfordrer lokale stammeledere å forme sine egne militser (blant annet i Dir, Bajaur og Swat). Spørsmål om økonomiske hjelpepakker og forhandlinger om politisk representasjon vil også komme opp.

Det viktigste for den pakistanske regjeringen har vært å overbevise sitt folk om at den innsatsen som føres i stammeområdene, men også ellers i landet, må skje på pakistanske premisser. Som både president Zaradari og statsminister Gilani har uttalt: Dette må ses på som en kamp for den pakistanske sjel. Dette er ikke en krig mot USA men en krig mot militante krefter.  

Dilemmaene er mange. Faren er at en aggressiv amerikansk (og pakistansk) fremtreden i området kan føre til et bredere opprør – og samle stammene, de militante og Taliban – mot en felles fiende. Dilemmaene er videre at pakistanske myndigheter trenger støtten fra det pakistanske folk jamfør valgløftene om at kampen mot terrorisme skulle føres på Pakistans premisser (Musharrafs høye upopularitet skyldtes blant annet at han ble sett på som en lakeie overfor amerikanerne). Men Pakistan er samtidig avhengig av internasjonal støtte, økonomisk og militært. Presset fra internasjonalt hold (Afghanistan, USA og NATO) må også matches med det press myndighetene føler fra egen befolkning.

Sentrale spørsmål og anbefalinger

Dilemmaene skissert overfor er sentrale hva gjelder muligheten for å få til et stabilt Pakistan, et solid lederskap og en stabil regjering som kan kunne utforme en langvarig strategi og politikk i stammeområdene men også generelt i håndteringen av et økende sikkerhetsproblem som militante grupperinger synes å utgjøre. En ren militær strategi i stammeområdene med store sivile kan føre til at en får lokalbefolkningen mot seg. Sivile tap og materielle ødeleggelser i området kan også gi de militante gruppene en enkel propagandaseier. Viktige spørsmål blir hvilke strategier en ser for området, og hvem en ser som partnere i en slik strategi. Like viktig blir spørsmålet om Pakistan tørr å ta et oppgjør med sin uklare historie hva gjelder støtte til militante islamister. Har Pakistan den vilje og mulighet til å gjøre dette?

Fra internasjonalt hold må en forsøke å støtte den nye regjeringen, Statsministeren og Presidenten. Gi dem tid til å stabilisere seg, forme sin egen politikk, og vær tålmodig med å la pakistanske løsninger få bli forhandlet frem. Internasjonale aktører kan bidra til et positivt klima ved å vise at en er opptatt av regionen, ikke bare for Afghanistans skyld, eller i egen interesse, men for Pakistan selv. Samtidig er det viktig å støtte opp om en bred samfunns- og statsbygging også i Pakistan. En åpen nasjonal debatt må føres av pakistanerne selv. Selv om Musharraf skal ha æren for mye god politikk også gjennom sine år ved makten, ble hans lederrolle uheldigvis altfor konsentrert. Det internasjonale samfunnet – med USA i spissen – så en god og trofast alliert i Musharraf, og det gav ham dessverre mulighet til uheldig maktkonsolidering. En må derfor fra internasjonalt hold være forsiktig med en for ensidig ”personpolitikk”.

Sist men ikke minst, må en stadig søke for å finne regionale plattformer og diskutere regionale problemer og spørsmål. India står fortsatt sentralt i Pakistans tenkning om sikkerhet og overlevelse i regionen. Regionale plattformer om samarbeid i handels- og miljøspørsmål er to områder en kan oppfordre. Hva gjelder sikkerhetsspørsmål bør både uformelle og formelle regionale og bilaterale arenaer for samarbeid støttes.

Deres Majestet, Formann, Mine Damer og Herrer, jeg vil få takke for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 14. april 2008

ved

Professor Geir Lundestad

Direktør for det Norske Nobelinstitutt

 

Professor Geir Lundestad Direktør for det Norske Nobelinstitutt. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

USAs UTENRIKSPOLITIKK ETTER VALGET
(Kort sammendrag/disposisjon)
 

1) INTRODUKSJON

Spesielt tema, spå, profet, strukturer og personer, jfr. dog Bush 2000.

2) USAs POSISJON

Militært: +-, andre makter

Økonomisk: +-, andre makter

Politisk: –

Kulturelt

3) LIKHETENE MELLOM KANDIDATENE

USA som ledermakten

Multilateralisme og unilateralisme: Soft balancing

Truslene: Terrorisme og masseødeleggelsesvåpen, Iran: Alle opsjoner

Virkemidlene, forsvarsbudsjettet, også public diplomacy

Mindre fokus på Europa, mer på Greater Middle East, Fjerne Østen

Europa gjøre mer: Afghanistan, litt mer rom for ESDP

Israels spesielle rolle

Alle avviker fra Bush: Global oppvarming, Guatanamo, Geneve, minske energiavhengighet

4) FORSKJELLENE

Symbolikken: Svart, kvinne, USA konservativ-progressiv

Retorikken: USA lede, men også konsultere

Irak (16 måneder)

Russland og vanskelige stater: League of democracies

Usikre på Kina

Nedrustning

Proteksjonisme

Presset fra valgkampen! Jfr. Kerry 2004

Better strong and wrong than weak and right!

5) KONKLUSJON

Godt over 6 måneder til valget, jfr. for et halvt år siden

”Den forvirring som rår i ens indre

Obama: ”The United States must lead the world once more.”

“No president should ever hesitate to use force – unilaterally if necessary – to protect ourselves and our vital interests when we are attacked or imminently threatened.”

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund, 3. mars 2008

ved

Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen

Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon

 

«Status og utfordringer i FLO”

PDF av presentasjonen.
2008-03-03_Karlsen

 

Mine damer og herrer!

Generalmajor Trond Ragnarsøn Karlsen Sjef Forsvarets logistikkorganisasjon. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Før vi går løs på dagens hovedtema ”status og utfordringer i FLO”, så tillater jeg meg å si noe om logistikkens betydning for militære operasjoner. Jeg synes å huske fra befalsskolen at det ble sagt at de militære operasjoner ikke kunne drives lenger enn det den logistiske understøttelsen tillot. Opp gjennom historiens gang er det mange eksempler på vellykkede feltherrer som har sørget for å ha orden på logistikken, men det er også eksempler på feltherrer som ikke har gjort dette og har angret betydelig. Logistikkens kompleksitet har også endret seg betydelig. Våre forfedres, vikingenes, logistikkonsept var nokså enkelt når de seilte fra norskekysten i sine vikingsskip. Litt enkelt kan man si at de hadde forsyninger til overfarten over Nordsjøen, mens etterforsyningen fant sted ved plyndring på de stedene de gjorde landhogg. Nåværende operasjoner derimot, som for eksempel Irak og Afghanistan krever etterforsyninger som er meget omfattende og komplekse. Mange har hatt meninger om logistikken opp gjennom tidene.
General George Patton uttrykte det relativt klart sett fra en operativ sjefs ståsted:  Plansje 2 : “I don’t know a shit about this thing called logistics, but I sure want a hell of a lot of it».

 

Tradisjonelt har Forsvaret i vårt land vært ensbetydende med forsvaret av Norge. Stridende avdelinger var trent for og forberedt seg på oppgaver i vårt eget land. Hovedtyngden av operative avdelinger var først tilgjengelige etter at hele eller deler av Forsvaret var mobilisert. Det var to hovedprinsipper for hvordan logistikkstøtten til dette Forsvaret var organisert. Den umiddelbare utrustningen ved mobilisering var hovedsakelig basert på materiell som var lagret i militære lagre spredt over hele landet. Den påfølgende støtten var i stor grad basert på at avdelingene skulle trekke på de totale ressursene som finnes i landet gjennom rekvisisjoner. Totalforsvarskonseptet tilrettela for en forsvarlig etterforsyning og støtte til oppsatte operative avdelinger i Norge. Foruten teknisk støtte til daglig drift av Forsvaret, besto den rene militære logistikken stort sett av lagervirksomhet og vedlikehold/verksteder, samt beredskapsplanlegging. Dette ble øvet i de store øvelsene på 80- og 90-tallet.
I dag er de fleste militære beredskapslagrene avviklet. Forsvaret er mer internasjonalisert og har ansvar og roller knyttet til norske interesser langt ut over det territorielle. Totalforsvarets betydning og relevans er endret tilsvarende – mer i retning av generelle sikkerhetsutfordringer i samfunnet enn bare forsvarsmessige behov. Men – behovet for logistikkstøtte til Forsvarets operasjoner er i dag minst like stort som det var tidligere. Logistikkutfordringene er annerledes i dag, og jeg tillater meg å hevde at på mange områder er det riktig å si at de er vesentlig større. Avanserte tekniske tjenester levert f eks i en havn i Middelhavet eller tunge etterforsyninger i Afghanistan krever et større spekter av profesjonell militær logistikk enn det en militær operasjon i hjemlige trakter i Norge kunne gjøre.

 

Status

Hvis vi da går over til kveldens tema ”Status og utfordringer i FLO”, så bør vel det naturlige spørsmål være om den operative siden av Forsvaret – først og fremst representert med Sjef FOHK og Generalinspektørene – får ”a hell of a lot of it” som Patton uttrykte det, når det gjelder logistikkstøtte. Til det må jeg svare et forbeholdent ja. Vi hadde en meget stor grad av leveransepålitelighet i fjor, men samtidig har vi hatt til dels betydelige utfordringer ift å levere fullt ut det som etterspørres av de operative brukerne i løpet av året.

 

Hva er status vil man da spørre?

For litt over ett år siden satte FSJ ned en arbeidsgruppe – Task Force Årsverk – som skulle vurdere antall årsverk i Forsvaret ift de oppgaver som Forsvaret er pålagt. I den forbindelse gjorde arbeidsgruppen en vurdering av FLOs kapasitet innen investeringsområdet og den daglige understøttelse av Forsvarets virksomhet. Resultatet var ikke så positivt. Gruppen beskrev betydelige utfordringer i FLO ift å gjennomføre materiellinvesteringsaktiviteten. I tillegg beskrev samtlige generalinspektører i større eller mindre grad manglende vedlikeholdskapasitet og for lav kapasitet i FLO til å levere reservedeler og Personlig bekledning og utrustning (PBU). FLO hadde også utfordringer innenfor fagmyndighet og materiellkontroll.

I den grad det var noen trøst, så kan jeg si at dette var ikke overraskende for oss i ledelsen i FLO.
Plansje 3

Vi kjente godt igjen beskrivelsen, og det er ikke til å komme fra at Forsvaret i dag har fått en betydelig ubalanse mellom den operative strukturens behov for logistikkunderstøttelse og FLOs kapasitet til å understøtte den.

 

FLO – en riktig løsning for logistikken i Forsvaret?

 

Plansje 4

Før jeg kommer inn på forklaringer på denne statusen og ikke minst hva vi gjør for å endre på dette, så har jeg lyst til å kommentere et spørsmål som jeg av og til får: ”Gir nå denne organiseringen av nesten all logistikkvirksomhet i Forsvaret i FLO bedre logistikk?” For det første tror jeg ikke alt fungerte så veldig bra tidligere heller. Det var også mangler i leveransene til den operative strukturen tidligere. Min oppfatning av dagens situasjon er at deler av logistikkvirksomheten absolutt har blitt bedre og mer profesjonell, store deler av virksomheten er omtrent som tidligere og noen deler er mindre gode enn da.

Plansje 5

Det som imidlertid er det aller tydeligste resultatet av FLO er at logistikken i Forsvaret har blitt betydelig billigere enn tidligere, hvilket også var MÅLET. Hvis vi tar utgangspunkt i 2004, så har FLO i løpet av 2005-2007 gjort virksomheten litt over 1 mrd 2008-kr rimeligere. I inneværende år har vi planer om å spare ytterligere 180 mill kr. Hvis vi greier dette, så vil logistikkostnadene i Forsvaret være ca. 1,2 mrd kr eller ca. 15 % rimeligere i 2008 enn i 2004, målt i 2008-kr. Hvis vi også tar med den ikke-kompenserte prisveksten på 2 %, så har vi i realiteten gjennomført logistikkvirksomheten i 2008 nesten 1,9 mrd 2008-kr rimeligere enn i 2004.
Dette er ikke minst takket være dyktige og kreative medarbeidere som har gjort en betydelig innsats for å finne bedre og/eller billigere løsninger for å støtte den operative virksomheten. Vår visjon er ”Økt operativ evne gjennom effektiv logistikk”. Jeg vil hevde at vi har gjort en betydelig innsats for å bli mer effektive, en innsats som det står respekt av. Men noen vil naturlig nok hevde at vi har spart for mye siden vi ikke leverer fullt ut.
Ja, det er jeg enig i. Jeg kunne godt ha tenkt meg å investere noen av innsparingene i økt kapasitet på de områdene som vi mangler kapasitet, men så langt har overordnet myndighet ønsket å bruke disse midlene på høyere prioritert virksomhet. Nå må vi imidlertid søke å dekke gapene mellom den operative strukturens behov for logistikkunderstøttelse og vår kapasitet til å understøtte denne. Jeg kan love dere at vi er godt i gang med denne utfordringen.

Jeg registrerer også at enkelte taler for å gå tilbake til delte logistikkorganisasjoner som i gode, gamle dager. Så langt synes jeg ikke disse utsagnene er særlig velbegrunnede, og de tar ikke inn over seg at ressurssituasjonen er totalt forandret, eller at vi i løpet av de siste årene faktisk har blitt et mye mindre Forsvar. Og hvis vi titter ut i verden, så går trenden i land som er betydelig større enn oss i samme retning som det vi har gjort, nemlig én logistikkorganisasjon.

 

Materiellinvesteringer

Det er et grunnleggende problem at mye av Forsvarets materiell etter hvert begynner å bli nokså gammelt, og faktisk så gammelt at den operative verdien blir liten og/eller at driftsutgiften stiger dramatisk uten at den operative verdien økes tilsvarende. Vi er i gang med å erstatte noe av det gamle materiellet med nye og langt mer avanserte systemer som har en betydelig høyere operative verdi. Men la meg få tillegge: Nye våpensystemer er mye mer ressurskrevende i drift enn de systemene de erstatter.
Forsvarets materiellinvesteringsvirksomhet er omfattende, og det investeringsstyringskonseptet som ble iverksatt sommeren 2004 legger vesentlig mer vekt på arbeidet i tidligfasene av prosjektene og gir Forsvarsdepartementet et betydelig mye større ansvar og myndighet enn tidligere for den totale prosjektporteføljestyringen og ikke minst for prosjektene i tidligfasene. Hensikten er at grundig arbeid i forkant skal gi et bedre produkt til slutt samtidig som de nødvendige tverrprioriteringer skal ivaretas. FLO har en støttende rolle i tidligfasene, og det er først når vi kommer til fremskaffelsesfasen og har fått Gjennomføringsoppdraget fra FD at vi får ansvaret.

 

I de siste årene har vi ikke vært i stand til å anskaffe fullt ut det materiellet Forsvaret har behov for eller omsette de investeringsmidlene som er bevilget av Stortinget. Grunnen til dette er flere.
Plansje 6 del 1

  • For det første er industriens leveringsevne blitt redusert pga at investeringer i forsvarsmateriell har økt globalt. Blant annet p.g.a. krigen i Irak og Afghanistan merker vi at det innenfor enkelte områder er betydelige ordrereserver hos produsentene, og at muligheten for hastekjøp til fornuftige priser derfor er blitt mer begrenset. Vi har også hatt tildels betydelige forsinkelser i fremdriften på noen av våre store prosjekter.
    Plansje 6 del 2
  • For det andre ble det ifm forarbeidene til omorganiseringen høsten 2005 gitt føringer til oss om å dimensjonere Investeringsvirksomheten i FLO til omtrent 100 prosjekter. I dag har vi ca. 250 prosjekter. Dette har selvsagt ført til at noe av det personellet som vi hadde i våre rekker i forrige langtidsperiode, burde ha blitt værende innenfor investeringsvirksomheten.

Plansje 6 del 3

  • For det tredje har omfanget av de Gjennomføringsoppdragene som FLO har fått ila 2004-2006 vært alt for liten. Vi har i disse tre årene fått Gjennomføringsoppdrag som til sammen er mer enn 12 mrd kr mindre enn det vi har betalt ut i pågående investeringsprosjekter. Når det i tillegg har vært en rekke kanselleringer og forsinkelser av prosjekter, så betyr dette at den porteføljen av oppdrag som vi gikk inn i 2007 med, var ca. 12 mrd kr lavere enn den vi gikk inn i 2004 med. Dette er selvsagt ingen ideell situasjon all den tid vi vet at Forsvaret har behov for å fornye materiellparken. Men i FLO kan vi selvsagt ikke gjennomføre og anskaffe materiell uten at vi får oppdrag om dette.

Plansje 6 del 4

  • For det fjerde er tiden fra vi får gjennomføringsoppdragene til kontrakt er inngått og de store utbetalingene kommer i størrelsesorden 1 ½ til 3 år. Styring av investeringsvirksomheten er en langsiktig oppgave.

 

Hva har vi gjort for å bedre situasjonen?

Vi har selvsagt prøvd å øke vår kapasitet innenfor de områdene vi har hatt ”shortfalls”, men dette har ikke vært enkelt. Det har vært en utfordring fordi vi ikke har et tilstrekkelig rekrutteringspotensiale innenfor egne rekker pga relativt små utdanningskull fra våre utdanningsinstitusjoner tilbake til midten av 90-tallet. I tillegg er det klart at ”Mor Norge” går ”for godt”. Særlig merker vi pågang på våre utmerkede og høyt kvalifiserte medarbeidere fra oljerelatert industri, og flere velger dessverre å slutte i Forsvaret. Det stramme arbeidsmarkedet har også gjort at våre muligheter for å rekruttere ikke-uniformert personell har vært begrenset.

 

Investeringsstyringskonseptet legger som sagt betydelig vekt på tidligfasene i prosjektene. Selv om det er FD som er ansvarlig for disse fasene, så er det Generalinspektørenes og mine folk som gjør det vesentlige arbeidet. Jeg vil berømme det gode samarbeidet mellom generalinspektørenes folk og mine innenfor investeringsvirksomheten. Dette er meget fruktbart, og jeg er bekymret for hvordan dette og annet nødvendig samarbeid med Generalinspektørene skal ivaretas like effektivt og godt i fremtiden hvis Generalinspektørene blir flyttet ”på bygda” slik jeg kan lese i media. Det omfattende arbeidet som skjer på sentralt hold for å skape et best mulig forsvar totalt sett – enten det er mellom forsvarsgrenene eller mellom den operative strukturen og logistikken – bør ikke undervurderes og forvanskes.

 

Den daglige støtte til internasjonale operasjoner og til forsvarsgrenenes styrkeproduksjon, m.m

Støtte til avdelinger som er ute i pågående operasjoner eller avdelinger som forbereder seg for innsats i operasjoner er selvsagt vår høyeste prioritet. Resultatene og tilbakemeldingene er i det alt vesentlige bra på dette området, men det er klart at det er utfordrende å støtte operasjoner så langt borte som Afghanistan, Sudan eller Haiti.

FLO var i inneværende langtidsperiode ment å skulle etablere 5 Logistikkbaser. Log basene er enheter i FLO som skal bidra med deployerbar logistikkstøtte og være operative og deployerbare for operasjoner i inn- og utland.

Plansje 7

Etableringen av robuste deployerbare logistikkbaser, med samme

reaksjonstid som de enheter som skal understøttes, må derfor prioriteres.

 

På grunn av manglende økonomiske tildelinger har ambisjonsnivået dessverre blitt redusert – først til 3 log baser og deretter bare til å støtte pågående og planlagte operasjoner. Jeg er ikke særlig fornøyd med dette i og med at dette ikke gir oss den nødvendige handlefriheten for å håndtere ”oppdukkende” mål, og er det noe vi har lært, så er det vel at oppdukkende mål dukker opp til stadighet.

De deployerbare logistikkbasene er fortsatt under oppbygging, og det har vært en positiv utvikling.

  • Status er at deployerbar logistikkbase Luft vurderes til å være delvis operativ.
  • Deployerbar logistikkbase Sjø vurderes også som delvis operativ, med evne til å etablere en Forward Logistic Site (dvs. kunne understøtte mindre maritime deployeringer utfra en større logistikkbase) og å kunne inngå i en flernasjonal Joint Logistics Support Group (JLSG).
  • For deployerbar logistikkbase Land er imidlertid ikke statusen så bra. Det ble gjort mye ifm oppsetting av Sudan-bidraget, men fortsatt gjenstår det å bygge opp tilstrekkelig kapasitet. Beslutningen om å ikke etablere log basene merkes spesielt ift støtten til Hæren, som selvsagt også er den forsvarsgrenen som er mest ute. Vi er p.g.a. manglende økonomiske tildelinger ikke så klare for å støtte nye bidrag, som vi burde ha vært.

 

I tillegg til dette har vi en personellstruktur i FLO som er begrenset gripbar. Erfaringene med rekruttering av personell til støtte for Hæren er ikke så positive som jeg skulle ha ønsket, og dette skyldes at veldig mye av rekrutteringsgrunnlaget enten er sivilt personell i Forsvaret eller personell som har sitt daglige virke i det sivile samfunn. Det har vist seg at sivilt personell i Forsvaret i realiteten ikke har vært så gripbare som intensjonen var for denne langtidsperioden, spesielt på landsiden. På den andre siden har vi også gode eksempler på at vårt sivilt tilsatte personell har trådd til, f. eks for å støtte Sjøforsvarets deployering av MTB-er til Libanon høsten 2006. Det skal også sies at når det gjelder korte engasjementer for eksempelvis å oppreparere materiell i Afghanistan, så vises det en enorm stå på-vilje fra personellet ved flere av våre landverksteder som med jevne mellomrom har vært i Afghanistan og tatt ”skippertak” for å oppreparere materiellet der nede. Jeg synes det er bra at FSJ i FS-07 har foreslått en større grad av militarisering av den gripbare delen av FLO. Dette håper vi blir videreført i Langtidsproposisjonen. Det personellet som i dag er sivilt tilsatt skal imidlertid ivaretas på en god måte. De gjør en utmerket jobb i de ulike Flo-basene, men det er imidlertid viktig at vi finner tiltak som gjør større deler av FLO mer gripbar.

 

Innenfor den daglige understøttelsen til forsvarsgrenene, så har det som sagt ikke alltid vært kapasitet til å gi den forventede støtten. Dette skyldes i stor grad at mange av de forutsetninger og virkemidler som skulle til for å gjøre FLO rimeligere i nåværende langtidsperiode har endret seg eller falt bort.

På vedlikeholdssiden er vi imidlertid i ferd med å øke kapasiteten til å understøtte både Hæren og Luftforsvaret. Det vi ser er at vi nå har skapt en svært kosteffektiv organisasjon hvor det innenfor enkelte områder er en betydelig belastning for den enkelte. I en medarbeiderundersøkelse i Forsvaret i fjor var det bl.a. et spørsmål som gikk på om personellet synes de måtte jobbe mye i arbeidstiden for å løse sine oppgaver. Jeg registrerte at 8 de 10 avdelingene i Forsvaret som sterkest hadde signalisert dette i undersøkelsen, var fra FLO.
En kosteffektiv organisasjon i den daglige styrkeproduksjonen er selvsagt en fordel sett i et økonomisk perspektiv. Det er imidlertid ikke slik at alt i Forsvaret skal være økonomisk basert. Det viktigste er at den militære organisasjonen skal virke i krise og krig. Konsekvensen av en kosteffektiv organisasjon er imidlertid at dybden og utholdenheten i organisasjonen blir skadelidende. Vi ser f. eks dette meget godt i inneværende år når vi skal sende 3 BELL 412 helikoptre til Afghanistan og samtidig øke forpliktelsene for Redningstjenesten. Vi sender selvsagt en rimelig robust kontingent til Afghanistan for å understøtte helikoptrene der. Men når dette skjer samtidig med styrkingen av Redningstjenesten, får vi et ressursproblem ift å understøtte Forsvarets helikopterpark forøvrig. Vi må derfor for fremtiden i større grad sørge for å ha en robust organisasjon som har den nødvendige dybde og utholdenhet.

 

På reservedelssiden har vi i løpet av de siste årene gjennomført et omfattende arbeid for å innføre et nytt forsyningskonsept. For det første har vi lagt ned sentrallagrene og flyttet både reservedeler og PBU ut til de lokale basene for å gi bedre understøttelse til brukerne. I den forbindelse har vi trimmet lagrene ned vesentlig for ukurant materiell. I tillegg har vi etablert rammeavtaler for anskaffelse av både sivilt og militært materiell. Denne omleggingen har tatt lengre tid enn vi regnet med, men vi begynner nå å se resultatene av det omfattende arbeidet som er gjort. Jeg mener at vi er i ferd med å fullføre etableringen av et forsyningskonsept for fremtiden som både kombinerer det militære behov og behovet for kosteffektiv drift.

 

Forsvarlig forvaltning

I løpet av de siste årene har det vært satt betydelig fokus på forsvarlig forvaltning i Forsvaret. Det begynte med merforbruket i 2004 og fokuset fikk en ytterligere omdreining etter Siemens-skandalen og Dalseide-utvalget.

Jeg vil kort kommentere to forhold innenfor dette området.
Plansje 8

  • For det første vil jeg si noe om Dalseide-utvalget. Jeg må si meg helt enig med den intensjon som Statsråden hadde med nedsettelse av Dalseide-utvalget januar 2006. Det var et behov for å få ryddet opp ift de uregelmessigheter som var avdekket ifm overfaktureringen fra Siemens. Dette sier jeg selv om etableringen av utvalget feilaktig stigmatiserte store deler av FLOs personell som ”kjeltringer”. Det arbeidet som ble gjort i Dalseide I-rapporten, var etter min vurdering meget bra, og anbefalingene som kom var både klare og gode. Vi for vår del var meget fornøyd med at vi langt på vei allerede hadde satt i gang et arbeid i tråd med de anbefalinger Dalseide I-rapporten kom med. Denne rapporten har vært en hjelp for oss i vårt arbeid for å forbedre vår forvaltning – ikke minst når vi ”in-sourcet” FIS Basis-kontrakten fra Siemens, noe som FLO/IKT løste på en utmerket måte. Jeg tror vi i vår støtte til Dalseide-utvalget og i arbeidet med å forbedre oss til sammen har brukt et tresifret antall årsverk. Jeg er derfor fornøyd med at jeg får signaler om at vi har blitt bedre og ikke minst at enkelte av våre leverandører gir uttrykk for at vi legger betydelig mer vekt på disse tingene enn det andre offentlige og private kunder gjør. Fokuset på holdninger og etikk er ytterligere forsterket gjennom Forsvarsministerens initiativ på dette området. For FLOs del vil dette arbeidet være et kontinuerlig arbeid hvor vi har fokus på dette, og – ikke minst – sørger for at våre ansatte har de nødvendige rammebetingelser for å gjøre en god jobb.
  • Til tross for det omfattende arbeidet som er gjort på forsyningssiden, så må jeg innrømme at vi ikke har greid å få den nødvendige materiellkontroll slik som vi håpet på ifm innføringen av forsyningskonseptet. Dette er også en sak som Riksrevisjonen har bitt seg merke i, og som vi selvsagt tar meget alvorlig. Det er flere forhold som gjør at vi nå er i full gang med å rydde opp. Riksrevisjonen er allerede nevnt, men i tillegg til dette skal vi på forsommeren innføre et felles forvaltningssystem på forsyningssiden for hele Forsvaret. Dette ser vi selvsagt frem til, selv om vi er nødt til å ta høyde for at det ifm opplærings- og innføringsperioden kan få betydelige konsekvenser for FLOs leveranseevne. Vi er i ferd med på iverksette nødvendige risikoreduserende tiltak ved bl.a. å sende større reservedelsbeholdninger til våre styrker i int ops, ha klar manuelle rutiner, osv. Vi startet allerede i fjor arbeidet med å øke reservedelsanskaffelsene for å ta høyde for denne ”dippen” i leveranseevnen.Så tilbake til materiellsituasjonen. Hvordan havnet vi der?
    Det vi ser er at vi rydder opp i en situasjon som har utviklet seg over lang tid. FLOs organisasjon har vært gjennom store endringer og en betydelig slanking hvert eneste år i perioden 2001-2005. Ultimo 2005 var vi ca 2/3 av det antall hoder vi var i 2001, og forsyningsdelen av FLO har tatt en betydelig del av denne reduksjonen. I denne perioden har den øvrige freds- og krigsorganisasjonen endret seg betydelig, spesielt innenfor Hæren og Heimevernet. Vi må bare innrømme at oppdateringen av materiellregnskapene, etc. ikke helt har greid å holde følge med disse endringene. Det har heller ikke hjulpet særlig at materiellregnskapene føres i et nesten tosifret antall forskjellige materiellsystemer. Det er viktig å huske at noe av grunnlaget for å etablere FLO var at man skulle etablere felles prosesser i et felles forvaltningssystem. Til sommeren, ca 6 ½ år etter etableringen av FLO, får vi altså det første felles forvaltningssystem til å understøtte våre felles prosesser. Det er på tide! Det arbeidet som vi nå har iverksatt er meget omfattende, og vi bruker betydelige ressurser på dette. Også generalinspektørene og deres underlagte ledd blir dratt inn i arbeidet. Målet er selvsagt å skaffe den nødvendige materiellkontroll før vi overfører data inn i det nye systemet. Det kommer til å ta tid, men pågangsmotet er stort og fremdriften er god. Vi skal komme i mål.

Omorganisering og omstilling

FLO hadde vært gjennom store omorganiseringer hvert eneste år siden opprettelsen og frem til 2005. Det var for meg nokså overraskende i 2005 å se at mange av prosessene og rutinene som fungerte utmerket tidligere, til dels hadde forvitret i løpet av omorganiseringsprosessene. Det viser seg gang på gang ifm omorganiseringer med nye prosesser, nye ansvars- og myndighetsområder, nye samarbeidspartnere, osv. at det tar tid før organisasjonen fungerer som forutsatt, og ivaretar de oppgavene den har ansvaret for. Et godt eksempel på dette er etter min mening at FD med alt sitt dyktige personell først i fjor fikk brukbart grep på det ansvaret som ble tillagt dem som en følge av innføringen av det nye investeringskonseptet i 2004. For FLOs del var det største potensialet for ytterligere forbedringer å la virksomheten utvikle seg innenfor den organisasjonen som ble implementert i 2005. Beslutningen om dette var enkel, og jeg ble godt støttet av Forsvarssjefen. I ettertid har dette vist seg å være en god beslutning, og det er positivt å se at organisasjonen forbedrer seg dag for dag, mens stein etter stein blir bygd for å få organisasjonen mer veltrimmet. Det skal dog sies at dette ikke har vært en smertefri prosess, og at det har vært mange harde tak underveis.
Det er derfor jeg må si at jeg synes FSJs anbefaling i FS-07 om å la FLOs organisasjon ligge urørt inntil videre er meget klok. Det betyr ikke at dagens organisasjon er optimal. Vi ser riktignok at vi på svært mange områder har nådd de resultatene som vi hadde satt oss, men vi ser også at det er områder som vi ikke har nådd målene vi hadde satt oss, eller at vi kun har nådd dem med en betydelig større grad av ressursbruk enn forutsatt. Vi er derfor nå i gang med en evaluering av organisasjonen som vi håper skal danne grunnlaget for den videre utvikling av FLO.
FS-07

Det er noen som er av den oppfatning at siden FLOs organisasjon er foreslått uendret i FS-07, så er det ingen konsekvenser for FLO. Dette vil jeg på det sterkeste tilbakevise. FS-07 foreslår nedleggelse av strukturelementer og ikke minst en rekke baser og hovedkvarter, hvor aktiviteten ved noen av disse skal flyttes til andre lokasjoner. Alle disse endringene vil få konsekvenser for FLO.
Jeg tillater meg den påstanden at omfanget av omstilling i FLO pga forslagene i Forsvarsstudien er større enn i noen av forsvarsgrenene. Vår utfordring blir både å ta vare på de som dessverre ikke har noen arbeidsplass lengre, og ikke minst flytte kompetansen fra den basen som blir nedlagt til der hvor aktiviteten flyttes. Dette blir en meget stor utfordring for oss i FLO. Sier jeg nå at jeg ikke er enig i de forslag som ligger i FS-07? Nei, forslagene er nødvendig for å få en balanse mellom strukturen og den økonomiske ramme som samfunnet så langt har stilt til disposisjon for Forsvaret. Alternativet vil bli nedleggelse av operative elementer, eller en utsettelse av tøffe beslutninger som må komme senere. Kompetansespørsmålet er som sagt en utfordring på kort sikt, men på sikt er forsvarsstudiens forslag om å konsentrere virksomheten i Forsvaret personellvennlig.

 

Flernasjonalt samarbeid

 

Plansje 10

Logistikk- og støttekonseptet for Forsvaret beskriver en rekke prinsipper som skal bidra til mer fleksibel og mer effektiv understøttelse. Flernasjonalt samarbeid; arbeidsdeling og rollespesialisering; standardisering – alle nasjonale prosedyrer og rutiner innenfor logistikk skal være i samsvar med konsept og doktriner i NATO er eksempler på prinsipper som skal bidra til kosteffektive og smarte løsninger.

 

Forsvaret har allerede i mange år drevet med flernasjonalt samarbeid på logistikksiden. Fokuset på dette er altså ikke noe nytt, men en forsterkning av en trend som har pågått over flere tiår. På investeringssiden ser vi at de våpensystemer som skal anskaffes, blir mer og mer kompliserte. Dette krever betydelige utviklingskostnader. Som lite land med et lite forsvar, bør vi i fremtiden være svært forsiktige med å ta på oss utviklingsansvaret for avanserte våpensystemer alene. Jeg tror for eksempel at utviklingen av Norsk Sjømålsmissil (NSM) som for øvrig ser ut til å bli et utmerket missil, er det siste større utviklingsprosjektet som det norske forsvaret tar på seg alene. Jeg understreker ordet ”alene” fordi det er klart at også i fremtiden har vi behov for å ta på oss utviklingsansvaret for avanserte våpensystemer, men da må vi gjøre det sammen med andre land som det er naturlig å samarbeide med. Utfordringen er å finne andre lands forsvar som har tilnærmet det samme behovet som oss, bli enige om felles krav og ikke minst få en lik fordeling av de industrielle fordeler mellom samarbeidslandene. For å få til dette er det viktig å komme tidlig ”til skudd”, både ut fra behovet for å anskaffe systemer som tilfredsstiller våre krav i størst mulig grad, samt få norsk forsvarsindustri på banen. Norsk forsvarsindustri har utvilsomt mye å bidra med innenfor sine spesialområder.

 

Selv om NATO oppfordrer til multinasjonale logistikkløsninger er det langt igjen. Så langt er erfaringen at nasjonene ikke legger viljen til i tilstrekkelig grad. Enhver er opptatt av egne behov og eventuelle multinasjonale løsninger har blitt noe som har tvunget seg frem av praktiske hensyn i siste liten. Det er for få eksempler på forpliktende samarbeidsløsninger som har vært planlagt i forkant.

 

Vi må tilstrebe forpliktende samarbeidsløsninger – også i det daglige. Vi må utnytte områder der Norge har komparative fortrinn og tilby disse som ressurser i multinasjonale sammenhenger. Vi må utnytte vår evne til fleksibilitet, vår høye kompetanse og vår evne til å kunne planlegge gode løsninger i forkant.
Når det gjelder den daglige drift, så samarbeider vi allerede i betydelig grad med andre land. Vi kjøper allerede mye reservedeler, vedlikehold, trening, tjenester og dokumentasjon gjennom Foreign Miltary Sales (FMS). I tillegg har vi økt vår bruk av NAMSA betydelig, og dette ønsker vi å øke ytterligere. Det er en trend at vi med mer og mer avanserte våpensystemer er nødt til å samarbeide med andre land om reservedelsanskaffelser og vedlikehold. Vi må sørge for å etablere en form for storkunde-posisjon slik at vi kan få gode priser på det vi kjøper – enten det er utstyr, reservedeler eller vedlikehold. FSJ inngikk i fjor en intensjonsavtale om mer samarbeid med den svenske FSJ. Et av områdene som ble utpekt, var logistikkområdet. Jeg ser muligheten for positive resultater av dette initiativet, men samtidig må jeg helle litt kaldt vann i blodet på de som tror at dette og annet internasjonalt samarbeid vil gi de store innsparinger. Erfaringene så langt er noe blandede. Effekten er som regel der, men ikke i et så stort omfang som vi hadde håpet på.

 

Kompetanse

Personellsituasjonen er med dagens arbeidsmarked anstrengt. Vi har mange kompetente og dyktige medarbeidere som er attraktive i et samfunn på stadig jakt etter kompetent arbeidskraft. Dette gir oss betydelige utfordringer. For FLOs del vil jeg si at de største hullene ligger innenfor følgende områder:

  • Høyere teknisk kompetanse (Siv ing/ing)
  • Forsyningskompetanse
  • Merkantil kompetanse
  • Militære teknikere

Vi er sammen med Generalinspektørene og andre i ferd med å øke utdanningskvotene ved våre tekniske befalsskoler, og Forsvaret har startet opp igjen utdanning av forvaltningspersonell på BS-nivå.   Dette vil på sikt sammen med gode krigsskoler og annen utdanning gi oss det nødvendige tilfang av personell. Det er imidlertid nå vi har utfordringene, og vi er bl.a. i ferd med å kjøpe ut enkelte elever ved universiteter og høyskoler mot plikttjeneste i FLO. I tillegg har vi iverksatt et betydelig arbeid for å øke våre medarbeideres muligheter for etterutdanning.

 

Oppsummering

Jeg har fire punkter jeg gjerne vil avslutte mitt foredrag med:
Plansje 11

  1. Det er viktig å ha en god balanse mellom den operative virksomhetens behov for logistisk understøttelse og vår kapasitet til å kunne understøtte denne. Pr i dag har vi ikke denne balansen selv om vi jobber systematisk og hardt for å lukke gapet. For å få til dette må følgende forutsetninger legges til grunn:
  • Den balansen som er lagt i FS-07 mellom strukturen og de økonomiske rammer må ikke endres uten at økonomiske midler følger med. Forutsetningene som er lagt inn i FS-07 må ikke endres slik vi har opplevd i inneværende langtidsperiode.
  • Årsverksstyringen av FLO må droppes. Den har på mange måter vært dysfunksjonell ift de effektiviseringskrav som FLO har hatt i inneværende periode og er i stor grad noe av grunnen til at vi har en ubalanse i dag. Styring på økonomiske parametrer er en betydelig mer effektiv måte å styre en virksomhet av FLOs karakter.
  • FLO må ha en viss grad av organisasjonsmessig ro for å kunne gjenopprette balansen mellom den operative virksomhetens behov for logistisk understøttelse og vår kapasitet til å kunne understøtte denne. Vi ønsker imidlertid at den pågående evalueringen av FLO skal danne grunnlag for den videre utvikling av FLO i samarbeid med FD, FSJ og våre viktigste kunder.

Plansje 12

  1. Et lite forsvar som det norske har behov for én logistikkorganisasjon. Å gå tilbake til en oppdelt, forsvarsgrensvis logistikkvirksomhet vil være et skritt tilbake, og vil dessuten være helt motsatt av hva andre land – og noen av dem betydelig større enn oss – gjør.
    Dette betyr ikke at vi skal opprettholde dagens organisering for enhver pris, men at vi bør utvikle oss selv videre innenfor rammen av én logistikkorganisasjon.Plansje 13
  2. Vi må – og vil – gjøre de gripbare deler av FLO enda mer gripbare enn i dag. Dette er vesentlig for å kunne støtte operasjoner hjemme og ute. Dette krever at den gripbare delen av FLO blir mer militarisert.Plansje 14
  3. FLO er – og vil fortsatt være – en utfordrende arbeidsplass hvor vi både skal ha fokus på understøttelse av den operative virksomheten, og gjøre dette på stadig mer kosteffektive måter. Vår oppgave er å bidra til økt operativ evne gjennom effektiv logistikk. Det er vi og vil vi fortsatt være gode på.

 

 

Takk for oppmerksomheten.

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 15. februar 2008

Ved

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde

Stabsprest ved Forsvarets skolesenter

 

Moral, etikk og yrkesetikk i det norske innsatsforsvaret

Presentasjonsfil (PDF):
2008-02-18-Lunde-komprimert_PPT

Innledning

Oberstløytnant Dr. theol Nils Terje Lunde Stabsprest ved Forsvarets skolesenter. Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jeg takker for invitasjonen til å bestige landets kanskje viktigste offentlige talerstol i forsvarpolitiske og militære spørsmål. Jeg er svært glad for at dere har satt etikk, yrkesetikk og moral i det norske innsatsforsvaret på dagsorden nettopp her. For noen år siden var etikk noe for de spesielt interesserte, først og fremst forstått som en S-1-funksjon, et aspekt ved personellforvaltningen. Noe av en slik tilnærming må sies å reflekteres også i Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Her het det at verdigrunnlaget hadde en betydning for all tjeneste, men først og fremst i personellpolitikken. For mange var nok etikk først og fremst prestens ”greie”, symbolisert i undervisningsopplegget ”Prestens time” for de vernepliktige.

Etikkens plass i politiske og militære styringsdokumenter

I dag er etikkens plass og betydning i Forsvaret betydelig endret. Dette gjenspeiler seg fra øverste politiske hold til forsvarets egne doktriner og utdanningsopplegg. På mange måter fremstår St. prp. Nr. 42 (2003-2004), Moderniseringen av Forsvaret, med de tilhørende merknader fra Forsvarskomiteen, som et uttrykk for denne endringen.

For det første fremholder man at etikk har en betydning på for anvendelse av militærmakt, dvs på et overordnet nivå knyttet til selve rammene og rasjonalet for Forsvaret. I proposisjonen legger man til grunn at all norsk bruk av militærmakt må være legitim, og man skjelner mellom tre former for legitimitet som alle må være tilstede: folkerettslig, politisk og moralsk legitimitet (St. prp. Nr. 42 (2003-2004), pkt. 3.8.2: rammene for norsk bruk av militærmakt: moralsk legitimitet). På dette nivået kommer det moralske og etiske ikke bare inn som en rammefaktor som regulerer og begrenser militærmaktens anvendelse. Det kommer også inn som en innholdsmessig begrunnelse eller motivasjon for anvendelse av militærmakt. En tradisjonell realpolitisk tilnærming vil være å knytte militærmakt til sikring av nasjonens interesser, og da i betydningen materielle kvantifiserbare interesser.

Det interessante med proposisjonen er at man anlegger et bredere perspektiv på sikkerhetsinteresser til også å omfatte grunnleggende etiske verdier som ” rettsorden, menneskerettighetene, demokrati, rettsstatens prinsipper, økonomisk trygghet og livsmiljøet” (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 3.2). Dette forsterkes ytterligere i den nylig fremlagte innstilling fra Forsvarspolitisk utvalg hvor man konsekvent taler om ”verdier og interesser”: ” Norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk må ta utgangspunkt i de verdier og interesser som vi ønsker å sikre, og ikke bare i et kortsiktig, militært trusselbilde. Norge trenger et forsvar for å ivareta det grunnleggende og tidløse ansvar for å skape sikkerhet for staten, befolkningen og samfunnet, og beskytte og fremme våre verdier og interesser.” Innholdsmessig definerer man verdiene til: ” Våre grunnleggende verdier innebærer at staten og dens innbyggere kan videreutvikle folkestyret og sikre lov og orden, rettssikkerhet, menneskerettigheter og trygghet for den enkelte borger. Samfunnet må kunne forsvare seg mot alvorlige trusler mot disse verdiene. Dette handler også om ansvaret for å beskytte medmennesker utenfor landets grenser, som er utsatt for overgrep eller ute av stand til å forsvare seg selv.” (NOU 2007: 15 Et styrket forsvar, kap. 1).

For det andre fremholder man etikkens funksjon i organisasjonskulturen, altså på institusjonsnivået.  Dette knyttes i særlig grad til Forsvaret som en del av samfunnet og at Forsvaret skal gjenspeile samfunnet, samfunnets verdier og det samfunnsmessige mangfold: ”Forsvaret skal verne om de verdier og prinsipper samfunnet er tuftet på, og skal i størst mulig grad gjenspeile samfunnet […]. Forsvarets verdier [skal] baseres på samfunnets verdier”. (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon).

For det tredje fremholder man etikkens funksjon i utdanning, dannelse og utvikling av yrkesforståelse og profesjonsidentitet: ”Forsvarets verdier, uttrykt i Forsvarets verdigrunnlag, [skal] vies oppmerksomhet i all utdanning, samt i tjenesten ved de ulike avdelinger og institusjoner i Forsvaret (St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.8.3 Forsvaret: en inkluderende og tolerant organisasjon). Man sier også spesifikk om krigsskolene at de skal ha ”en viktig rolle i å påvirke personlig utvikling, lederferdigheter, holdninger og yrkeskodeks i hele offiserskorpset.” St. prp. Nr. 42 (2003-2004, pkt. 6.5.3 Grunnleggende offisersutdanning).

For det fjerde fremholder man etikkens betydning for militært personells evne til å løse de ulike oppdrag som forsvaret har: ”I stor grad vil de moralske kvaliteter hos mannskaper og befal avgjøre utfallet av Forsvarets ulike oppdrag i årene som kommer. (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Disse føringene fra politisk nivå er siden blitt konkretisert og operasjonalisert. To sentrale dokumenter er her Handlingsplan for holdninger, etikk og ledelse fra 2006, etter initiativ fra forsvarsministeren og Forsvarets fellesoperative doktrine fra 2007 hvor det er et eget kapittel om militær profesjonsidentitet. Her står etikk som en integrert del av profesjonen sentralt.

Etikkens plass er også konkretisert i utdanningen på alle nivå. Jeg vil særskilt nevne at fra og med januarinntaket i år er etikkundervisningen i grunnleggende soldatutdanning blitt oppgradert til et studiepoenggivende emne ”Etikk og militærmakt”. De soldater som har generell studiekompetanse og som ønsker det kan avlegge eksamen.

Årsakene til det nye fokus

Så kan vi spørre om hva som er grunnen til det nye fokus på etikk i Forsvaret

Det vil ofte være slik at etikkfokus kommer som en konsekvens av skandaler. La meg illustrere dette med følgende: Som en direkte konsekvens av amerikanske soldaters drap av sivile irakere i Haditha i Irak i november 2005 beordret generalløytnant Peter W. Chiarelli et obligatorisk etikk-kurs, på to til fire timer, bestående av en 38 siders PowerPoints presentasjon for alle amerikanske soldater i Irak.[1]

Nå er det ikke alltid dette er så tydelig som i eksemplet over, men vi kan jo allikevel spørre oss om denne mekanismen også gjør seg gjeldende hos oss. Vi har også hatt våre skandaler. Hos oss har det ikke vært knyttet til brudd på krigens rett og krigens etikk, men på det forvaltningsmessige område. Her er det jo bare å nevne korrupsjonssakene. Det er forståelig at det blir et fokus på etikk etter slike hendelser. Så kan vi kanskje spissformulere oss og påstå at høyt etikkfokus er omvendt proporsjonal med høy etikkpraksis, men så enkelt er det heldigvis ikke. For det første vil et slikt etikkfokus være reaktivt. Det vil stadig være på etterskudd. For det andre vil den være lite målrettet. Etikk vil dreie seg om å slukke branner isteden for å forebygge ut fra et helhetlig perspektiv. For det tredje er det historisk ukorrekt å forklare etikkfokuset i det norske Forsvaret med hendelsene de siste årene. Dette fokuset begynte flere år tidligere. Et viktig uttrykk for dette er Forsvarets verdigrunnlag fra 1998. Forsvaret var en av de offentlige institusjonene som var tidligst uten med slike etiske retningslinjer – hele 7 år før vi fikk de generelle etiske retningslinjer for statsforvaltningen (2005).

Når vi allikevel kan si at det har vært et spesielt fokus på etikk i Forsvaret de siste par årene så må det først og fremst forklares ut fra noen mer grunnleggende utviklingstrekk enn tidsaktuelle skandaler. La meg her trekke frem det jeg vurderer som den viktigste grunnen til det fornyede fokus, nemlig de grunnleggende endringene av Forsvarets innretning og bruk etter den kalde krigens slutt. For å sitere Generalmajor Werner Christie i en artikkel i Heimevernsbladet for noen år siden:

”Da Forsvaret ene og alene var et nasjonalt nødverge var oppgaven klar. Det var verken nødvendig eller ønskelig med dypsindige moralske diskusjoner når fienden stod i døren. Nå skal vi delta i såkalte ”fredsoperasjoner” – vi er blitt korsfarere som kjemper for ideer.[…] Vi er kommet til et veiskille der en rekke nye problemer trenger seg på, og problemene omkring etikk og moral lar seg ikke løse gjennom enkle, slagordpregede fremstøt. Det som trengs er en grundig intellektuell avklaringsprosess. Deretter må vi fordomsfritt og åpent forberede oss på de nye utfordringene.”[2]

Werner Christie peker på viktige problemstillinger, hvor essensen er at overgangen fra invasjonsforsvar til innsatsforsvar gjør etikk mer nødvendig enn noen gang før – men samtidig også vanskeligere enn noen gang før. Det er ikke selvinnlysende lenger. Det er i et slikt lys fokus på etikk og holdninger i Forsvaret må forstås. Det er komplisert, men nødvendig. Dette pekes det på i Forsvarskomiteens innstilling til proposisjonen ”Modernisering av Forsvaret”: ”dagens internasjonale operasjoner krever styrker som er robuste og veltrente, både fysisk, mentalt, etisk og moralsk.” (Inst. O nr, 234 (2003-2004), pkt 6.8.3).

Ulike aspekter ved etikk i Forsvaret

Før vi går nærmere inn i utfordringene som knytter seg til etikk i innsatsforsvaret er det et forhold som må nevnes.

Forsvarets virksomhet består av et stort og komplekst spekter. Den spenner fra forvaltning, utdanning og trening til kampsituasjoner der det er spørsmål om liv og død. Er det i det hele tatt mulig å tale om en etikk som dekker hele dette spekteret? Det er ganske forskjellige utfordringer å handle og lede i en regulær fredssituasjon til å være i en stridssituasjon. For å strukturere dette spekteret noe vil jeg dele opp etikk i Forsvaret – det vi kan kalle ”militæretikk” i tre områder som dels går over i hverandre. Dette kan illustreres i følgende.

Figur 1 Militæretikkens områder
Det første område er det som tradisjonelt kalles krigsetikk. Det omhandler både de overordnede spørsmålene om etiske forutsetninger for bruk av militær makt (jus ad bellum) og etiske kriterier for selve krigførselen (jus in bello).[3] På det første feltet er vi i samfunnsetikken eller i den politiske etikk, likeså mye som vi er i militæretikken. Det dreier seg om det politiske samfunns bruk av maktmidler. Det siste feltet er det som i særlig grad berører den militære yrkesutøver. Dette kan vi også kalle operativ etikk. Operativ etikk er i utgangspunktet det vanskeligste fordi vi da står overfor reelle etiske dilemmaer: vi må velge mellom alternativer som alle i utgangspunktet kan være uetiske, men vi allikevel er nødt til å velge. Dette er formulert slik av militærfilosofen Michael Waltzer: ”For war is the hardest place; if comprehensive and consistent moral judgements are possible there – they are possible everywhere”.[4] Det er det mest kompliserte område å anvende etikk, men kanskje også det mest nødvendige område å ha en etisk bevissthet på, fordi det dreier seg om så grunnleggende spørsmål som liv og død. Dette er ingen teori for norske styrker i internasjonale operasjoner. Det er noe man må forholde seg til daglig. Og norske styrker fremstår med stor profesjonalitet.

Det andre området er den militære forvaltningsetikk eller driftsetikk. Dette dreier seg om etikk i den daglige fredstidsdrift. Nå må det sies at militær forvaltningsetikk i seg selv ikke består av grunnleggende etiske dilemmaer. Det finnes klare forvaltningsrettslige regler å forholde seg til. Forsvaret er i denne forstand underlagt akkurat de samme regler som resten av offentlig forvaltning. Hvorvidt du skal følge reglene eller ikke er intet etisk dilemma – det er å velge mellom rett og galt. Og svaret på det skulle være rimelig klart. Det er imidlertid på dette området at Forsvaret har hatt de største utfordringene de siste årene.

Det tredje området er profesjonsetikken. Dette er et område som den siste tiden har fått et sterkt fokus, og dette vil også være et hovedfokus i dette foredraget. I den nye FFOD er det et eget kapittel som går på militær profesjonsidentitet. Profesjonsetikken tangerer klart inn på både krigsetikken og driftsetikken. Den militære yrkesutøver må beherske begge disse feltene. Et sentralt anliggende må også være å utvikle en forståelse av forskjellene mellom disse feltene.

Militær profesjonsidentitet kan illustreres slik:

Figur 2 Profesjonsteoretisk modell

Den militære profesjon konstitueres av tre faktorer: en bestemt ekspertise, et bestemt samfunnsmessig ansvar og en felles identitet eller samhørighet innenfor profesjonen. Disse tre faktorene etablerer så et felles ethos, verdigrunnlag eller selvforståelse. Dette består av de verdier og den kodeks som styrer profesjonsutøvelsen og medlemmenes holdninger, mao: profesjonsetikk. Det gjenspeiler samfunnets normer og verdier, men vil utvikles spesifikk i henhold til den enkelte profesjonens krav. De særskilte funksjoner som skal ivaretas av militære yrkesutøvere: i ytterste fall å måtte risikere og å ta liv, stiller store krav til disiplin og en høyt utviklet moral og etikk (FFOD 0609).

Jeg vil nå med utgangspunkt i denne modellen argumentere for at de endringer som er skjedd i oppdrag, operasjonskontekst og politiske vurderinger innebærer at vi i dag står overfor en brytning mellom to ulike paradigmer for militær profesjonsetikk og selvforståelse.

Det eksistensielle og nasjonsbyggende paradigmet

Forsvaret har hatt en sterk og stabil stilling i Norge i etterkrigstiden. Fundamentet for dette må søkes i erfaringene fra annen verdenskrig og tanken om nasjonalt fellesskap på tvers av sosiale og politiske skiller. Det ble lagt vekt på å skape et folkeforsvar på tvers av politiske, økonomiske og sosiale skiller. Forsvaret skulle altså ha en bred folkelig basis og appell. Det skulle være et uttrykk for folkets vilje til å forsvare nasjonen, og dermed ble folkets vernevilje et sentralt anliggende. Gjennom den allmenne verneplikten ble folkets vernevilje på en direkte måte knyttet til Forsvarets struktur, og gjennom verneplikten ble Forsvaret forstått som et tverrsnitt av det norske folk. Det skulle være et folkeforsvar i bokstavelig forstand. Men også i sin idemessige karakter skulle det være et folkeforsvar. Dette kom til uttrykk i tanken om Forsvaret som instrument for folkets felles anliggende: vern av nasjonen, men også i tanken om Forsvaret som en nasjonal dannelsesinstitusjon der soldaten også skulle utdannes til å bli en god samfunnsborger (Ulriksen 2002: 166ff). Dette kom konkret til uttrykk i begrepet folkefostring, som stod sentralt i de første etterkrigsårene (Lunde 2003: 295f). Det er på mange måter denne forsvarsideologien, konkretisert i begrepene: folkeforsvar, folkets vernevilje og folkefostring, som har ligget til grunn for militær profesjonsforståelse i etterkrigstiden. I denne modellen blir det en tett sammenheng mellom det sivile og det militære: soldaten er borger i uniform. Den militære etikk blir en forlengelse av samfunnets etikk.

Den nære sammenhengen mellom forsvar og samfunn bekreftes i årlige opinionsundersøkelser i regi av Folk og Forsvar. I siste års undersøkelse var det hele 91% som var enige i at Norge trenger et militært forsvar. Når man så spør utvalget om hva som er den viktigste begrunnelsen for å ha et forsvar er svaret klart: det er vern av nasjonen. Forsvar av nasjonal eksistens – eksistensforsvaret – er en begrunnelse som i utgangspunktet vil kunne samle bred støtte i folket, uavhengig av politisk ståsted. Det gjelder ikke bare i Norge, men må sies å være en relativt generell karakteristikk.

Det instrumentelle og innsatsorienterte paradigme

Forsvaret har i løpet av de siste årene gjennomgått store og grunnleggende endringer. Dette kjennetegnes av et skifte i fokus fra forsvar av nasjonens eksistens til et fleksibelt sikkerhetspolitisk instrument som teoretisk sett kan anvendes over hele verden. Trusselen om et militært angrep på det norske territoriet fremstår som lite sannsynlig. Parallelt med dette skjedde det også en profesjonalisering av Forsvaret. Selv om verneplikten ble opprettholdt ble stadig færre av årskullene innkalt. Store deler av vernepliktsbehovet var nemlig knyttet til utdanning av mobiliseringsforsvaret. I et stående forsvar med internasjonal innretning var personellbehovet mindre. Samtidig økte kravene til utdanning og kompetanse tilsvarende. I stadig større grad måtte derfor Forsvaret legge til rette for innslag av vervede og spesialistbefal.

Disse utviklingstrekkene har betydning for forankringen og utformingen av etikk, moral og yrkesetikk i Forsvaret. I stadig mindre grad er det mulig å forankre militær profesjonsetikk som en uproblematisk forlengelse av den allmenne vernevilje. Mens et nasjonalt eksistensforsvar naturlig nok kan påregne stor folkelig oppslutning, vil et ekspedisjonsforsvar  neppe kunne påregne noe tilsvarende. Man kan ikke ta det for gitt at det vil være like stor oppslutning om alle militære operasjoner utenlands.

Forsvarets samfunnsmessige legitimitet kan tenkes som et samspill mellom tre faktorer:

myndigheter, militære styrker og folket. I tradisjonell norsk forsvarsideologi er det den siste

faktoren: folkets forsvarsvilje som har vært den sentrale faktoren. Denne blir nå tonet ned –

og vekten legges i større grad på de to første faktorene: myndighetenes vilje til å anvende

Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument, og de militære styrkers vilje og evne til å være

et slik sikkerhetspolitisk instrument.

Dette betyr allikevel ikke at folkelig oppslutning om Forsvaret er blitt irrelevant. I et moderne demokrati vil det være et nært samspill mellom opinion og politiske beslutninger. Dette forsterkes av dynamikken i det moderne mediesamfunn. Betydningen av dette kan illustreres ved å ta et blikk på krigsminnesmerkene på The Mall i Washington DC. Her ligger minnesmerkene etter amerikansk innsats på rekke og rad – alle forskjellige – og de taler et forskjellig språk.

Det mest kjente er uten tvil Vietnam-minnesmerke, med alle navn på dem som gav sitt liv. Vietnam-krigen er fortsatt traumatisk – ikke først og fremst fordi det døde så mange amerikanere der – men fordi deltagelsen etter hvert fikk mindre og mindre legitimitet i opinionen. Folkets vernevilje kunne ikke mobiliseres her, og man satt igjen med opplevelsen at de døde forgjeves. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt i et demokrati krever en forankring i folkets vernevilje – profesjonelle soldater, internasjonalt engasjement og nedtoning av allmenn verneplikt gjør ikke denne forankring mindre viktig, snarere til en stor utfordring fordi den ikke lenger er selvsagt.

Et annet minnesmerke er fra Koreakrigen. Det er også et talende minnesmerke. Det er ingen navn her, men en tekst: Vår nasjon hedrer sine borgere som fulgte kallet og drog til et land de aldri hadde sett og et folk de aldri hadde møtt. Dette er i ferd med å bli den nye virkeligheten også for norske soldater. Lærdommen fra dette er at all bruk av militærmakt må ha en begrunnelse, en mening, ikke bare for folket, men også for de som deltar – og som kanskje må bøte med liv og lemmer – og ikke minst: det må anerkjennes, hedres som den krigsdeltagelse det vitterlig er: Vår nasjon hedrer sine borgere.

Utfordringen som allikevel gjenstår er at de militære styrkers forankring, etikk og moral ikke lenger kan forstås som en direkte videreføring og forlengelse av den allmenne vernevilje i folket. Norske militære styrker deltar i dag i operasjoner som svært mange i vårt samfunn ikke har noe som helst forhold til, er likegyldige til eller endog er i mot. Dette gjør at den politiske forankring og oppbakking blir av fundamental betydning. Men det er et annet forhold som er like fundamentalt. Det dreier seg om moral i ordets militære betydning: mening og legitimitet innenfor de militære styrker selv. Dette tematiserer spørsmålet om profesjonsidentitet.

Profesjonsidentitet mellom det sivile og det militære

Hvordan etablerer vi en militær profesjonsidentitet og hva kjennetegner denne? Som en følge av den norske folkeforsvarstradisjonen har det ikke vært vanlig å fokusere på en særskilt militær profesjonsidentitet med bestemte normer og moralkodeks. Det er heller ikke ukontroversielt. Hvor langt kan forsvaret gå i å stille krav og forventninger som er annerledes og strengere enn det som gjelder i samfunnet ellers? Her vil det være ulike vurderinger.

Dette spørsmålet dreier seg ikke bare om at operasjonskonteksten har endret seg. Det gjelder også samfunnskonteksten. De soldatene som kommer inn i Forsvaret i dag kommer fra et samfunn som vektlegger individuelle valg og personlig frihet. I mindre grad enn tidligere fremstår nasjonalstaten som en meningsgivende og identitetsbyggende størrelse. Tanken om å ofre liv og helse for nasjonen og nasjonens verdier og interesser fremstår derfor ikke som selvsagt. I en bredt anlagt undersøkelse (Moskos 1988) lanseres den såkalte I/O-hypotesen hvor det påvises at individuelle behov og verdier står stadig mer sentralt hos militært personell på bekostning av institusjonelle verdier. Den norske militærsosiologen Jan O. Jacobsen har påpekt de samme utviklingstrekk hos norsk militært personell.

Dette er for så vidt ikke nye innsikter. I Samuel P. Huntingtons epokegjørende bok ”The Soldier and the State” fra 1957 pekes det på en økende kløft mellom det moderne samfunnets verdier og militære verdier. Stikkord her kan være individualisme, selvrealisering, autoritetsfragmentering, verdier som ikke umiddelbart vil være militært produktive. Hvordan man mest konstruktivt kan forholde seg til disse utviklingstrekkene er det imidlertid uenighet om.

Huntington tar i boken til orde for en atskillelsesmodell hvor sivile utviklingstrekk betraktes som kontraproduktive fra et militært perspektiv, og at militær profesjonsutvikling må ta utgangspunkt i de militære behov og militære verdier. En motsatt vurdering står Morris Janowitz i boken ”The Professional Soldier fra 1960 for, skrevet som et tilsvar til Huntington. Hos ham oppfattes ikke sivile utviklingstrekk som en trussel, men tvert om både som nødvendige forutsetninger og som konstruktive faktorer. Dette innebærer at den militære profesjonskultur må endres i samsvar med sivile utviklingstrekk. Et uttrykk for dette kan være synet på individualisme og personlig autonomi. Dette trenger ikke forstås som entydig negativt. Det kan også forstås som konstruktive forutsetninger for både oppdragsbasert ledelse og nettverksbasert forsvar. Slike konsepter hviler på en forutsetning om personlig autonomi, ansvar og evnen til selvsynkronisering.

En mulig strategi kan altså være å kompensere for det som oppfattes som negative samfunnstrender gjennom satsing på bygging av militær profesjonsidentitet og avdelingskultur. Med det menes at når sivile nasjonale symboler og fellesskapskultur svekkes i befolkningen som helhet, bygger Forsvaret opp en profesjonskultur med sine symboler, ritualer og fortellinger. En slik kultur vil i større eller mindre grad finnes i alle militære organisasjoner, også i norsk sammenheng. På denne måten kan man si at strategien vil kunne bygge på et eksisterende grunnlag. Dette vil være avgjørende dersom en slik strategi skal kunne lykkes.

I en ny doktoravhandling har Torunn Laugen Haaland påpekt endringer i norske styrkers rolleforståelse etter den kalde krigens slutt. Mens det tidligere var ”homeland defenders” som var den primære rolleforståelsen, er det nå en mer profesjonalistisk tilnærming til rollen. Dette bekreftes også i en masteroppgave ved Stabsskolen i fjor vår, skrevet av Rino Johansen. I denne oppgaven har han undersøkt rolleforståelsen i Kystjegerkommandoen. Resultatene er slående: den helt dominerende rolleforståelse er det som kalles profesjonalisme. Både den klassiske nasjon/borger-idealismen og en moderne individualisme står svakt. (Forskjeller i kategorier). Hvis vi generaliserer kan vi kanskje våge å påstå at profesjonalismen må sies å ha fått gjennomslag i Forsvarets operative avdelinger.

Kompleksitet og rollespekter

Forsvarets personell må mer enn de fleste andre grupper forholde seg til kompleksitet. Dette stiller store krav til den enkelte. Selve paradigmet for kompleksitet er stridssituasjon hvor det ikke er anledning til å lene seg tilbake og foreta noen grundig og omfattende analyse og refleksjon. Man er nødt til å handle umiddelbart og konsekvensene både for en selv og andre kan være omfattende. Hvordan sikrer man seg at man handler på en måte som man både kan leve med selv i ettertid og i møte med andre?

I et innsatsforsvar øker graden av kompleksitet. Dette henger i særlig grad sammen med et utvidet rollespekter. I det gamle invasjonsforsvaret var rammebetingelsene og rollene rimelig klare og stabile. Ved den ny bruk av Forsvaret som et sikkerhetspolitisk instrument følger det et behov for en nyansering av de ulike rollene. Den lineære tankegangen hvor militærmakt blir definert som politikk med andre virkemidler blir erstattet av en mer dynamisk og integrert tankegang hvor vi må velge en annen oversettelse av Clausewitz’ tese: Det blir nå heller en fortsettelse av politikk iblandet andre virkemidler. Det tradisjonelle gapet mellom diplomati og krig med hensyn til virkemidler går over i hverandre, og en soldat må forholde seg til en rekke nye roller som går ut over den klassiske soldatrollen: hjelpearbeider, terrorbekjemper, diplomat, mekler, politimann. Med andre ord: Militært personell vil mer og mer bli brukt til oppgaver som krever en helt annen rolleforståelse og tilnærming enn tradisjonell bruk av militær makt. Dette har store konsekvenser for yrkesetikken. Evnen til å vurdere og anvende ulike normer for handling i de forskjellige rollene blir av avgjørende betydning. Med andre ord: det er behov for både normforståelse og situasjonsforståelse.

Respekt og toleranse

Etikk dreier seg enkelt sagt om hvordan vi skal forholde oss til andre mennesker. I den tradisjonelle krigsetikken har spørsmålet vært om hvordan vi skal forholde oss til vår motstander. Dette er blitt operasjonalisert i form av blant annet folkerettslige prinsipper og regler for føring av strid og behandling av krigsfanger. Dette er fortsatt fundamentale spørsmål, men i tillegg er det en rekke nye aspekter som er blitt aktualisert.

Jeg kan her nevne forholdet til forholdet til sivilbefolkningen og forholdet til andre lands styrker.

Dette innebærer store utfordringer, knyttet til forberedelse, opplæring og undervisning. For å forstå andres kultur, verdier, normer og holdninger er det viktig å forstå sin egen kultur og sine egne verdier, normer og holdninger. Dette dreier seg ikke bare om en hensiktsmessig situasjonsforståelse. Det dreier seg også om en nødvendig selvforståelse og forståelse for Forsvarets oppdrag. Forsvaret er et virkemiddel til å beskytte Norges verdier og interesser internasjonalt. Da må den enkelte soldat også ha en forståelse av hva disse verdiene og interessene er. Dette krever en forståelse både om eget ståsted når det gjelder verdier, livssyn og kultur og forståelse for og respekt for andres ståsted og andre kulturer og livssyn.

Det vanskeligste feltet er uten tvil hvordan man skal forholde seg adekvat til motstandere som ikke respekterer de grunnleggende etiske og folkerettslige prinsippene som vi baserer oss på. Til dette kommer også spørsmålet om krigshandlingers indre dynamikk. Krig er en ekstremsituasjon som påvirker og preger mennesker på en avgjørende måte. Hvordan sikrer man seg at militære styrker opptrer på en etisk akseptabel måte i vanskelige situasjoner?

Etikk mellom individ og kollektiv

Det var egentlig dette spørsmålet som ble tematisert i den offentlige debatten mellom Sverre Diesen og min tidligere kollega Bård Mæland i perioden 2003 – 2004. Utgangspunktet for debatten var at Mæland hadde gjennomført intervjuer med norske befal i Kosovo om deres rolleforståelse. Mælands resultater ble senere publisert i boken ”Skadeskutt idealisme: Norsk offisersmoral i Kosovo” i 2004. Mæland mente å kunne påvise at det fantes problematiske holdninger til sivilbefolkningen hos det norske personellet og at dette kunne være kontraproduktivt for løsning av oppdraget. Mæland la altså vekten på individets holdninger. Diesen derimot fokuserte på den militære profesjon som kollektiv og de ytre rammer for kontroll av handlinger. Diesen la altså vekten på profesjonens handlinger.

I dette tematiseres to mulige måter å forankre etikken på: I individets indre holdninger eller i form av ytre autoritet som regulerer handlinger. Nå trenger ikke dette nødvendigvis forstås som motsetninger, men mer som utfyllende perspektiver. Begge deler kan sies å være nødvendige. I denne sammenhengen kan det være relevant å løfte frem begrepet ”integritet”.  Å ha integritet, å være “integer” betyr “å være hel.”  Det betyr å kunne holde sammen verdier og holdninger på den ene siden og liv og praksis på den andre siden. Det betyr å kunne holde sammen det å være befal eller soldat på den ene siden og være menneske og medmenneske på den andre siden.

Oppsummering

De siste årene har det blitt et stort fokus på moral, etikk og yrkesetikk i Forsvaret. Grunnen til dette er ikke først og fremst aktuelle problematiske hendelser men den fundamentale endringen av Forsvarets innretning fra å være et invasjonsforsvar til et innsatsforsvar. Internasjonale operasjoner aktualiserer i særlig grad behovet for moral, etikk og yrkesetikk.

En sentral strategi vil være å utvikle en militær profesjonsforståelse som individet forstår seg som en del av. Dette omfatter en kombinasjon av ekspertise, ansvar og felles samhørighet eller identitet. En slik profesjonsforståelse må hvile på politisk ledelse og samfunnets vurderinger og forholde seg til oppdrag og operasjonskontekst.

I innsatsforsvaret må individet forholde seg til et komplekst spekter av oppgaver og roller. Dette skjerper behovet for en refleksjon over rasjonale, selvforståelse og rolleforståelse. Som den profesjon som på samfunnets vegne skal utøve og forvalte samfunnets ytterste og sterkeste maktmidler må det kunne stilles tydelige krav til militært personells selvforståelse, normer og evne til adekvat situasjonsforståelse.
[1] http://www.cnn.com/2006/WORLD/meast/06/02/values.training/index.html. nedlastet 2007-07-16.

[2] Werner Christie: Om etikk og moral, i: Heimevernsbladet nr 10 – oktober 1998 s 3.

[3] Se ”Styrke og relevans” pkt 125.

[4] Walzer 1992:xxxi.

 

Foredrag i Oslo Militære Samfund
mandag 4. februar 2008

Ved

General Håkan Syrén,

Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef).

 

Ömsesidigt förstärkande strukturer –

ett svenskt perspektiv

 

Forsvarssjefens presentasjon:
2008-02-04_Syrén_komprimert_PPT

  1. Inledning

 

General Håkan Syrén, Sveriges Överbefälhavare (forsvarssjef). Foto: Stig Morten Karlsen, Oslo Militære Samfund

Jag vill börja med att tacka för inbjudan att komma hit till denna traditionsfyllda lokal och ge mitt svenska perspektiv på framtida samarbetsmöjligheter mellan de norska och svenska försvarsmakterna. Vi står inför viktiga gemensamma vägval som kräver framsynthet och djärvhet. Vi har stora möjligheter, men tiden är knapp.

 

Vi har mycket att bygga vidare på. Vi har en lång tradition av nära och förtroendefullt samarbete på alla nivåer mellan våra försvarsmakter. Vi har haft ett väl utvecklat nordiskt samarbete sedan lång tid när det gäller förberedelser och deltagande i internationella fredsoperationer.

 

Den långa kalla krigsperioden innebar speciella förutsättningar. En viktig

grund var dock hela tiden, att vi i Norden hade starka egenintressen av en informell samordning som verkade ömsesidigt stabilitetsstärkande. Den gick ibland under etiketten ”den nordiska balansen”, en etikett som jag tror från början myntades här i Norge.

 

För oss i Sverige har det genom åren varit av stort värde att ha Norge som en insiktsfull dialogpartner i frågor som rör säkerhets- och försvarspolitik.

 

Ni har inte minst utifrån ert Natoperspektiv bidragit till vår insikt om det bredare strategiska sammanhang i vilket även Sverige var en del.

 

Under det senaste händelserika decenniet har vi i Sverige också fått värdefullt stöd från Norge i våra ansträngningar att, som aktivt partnerland, utveckla ett nära praktiskt samarbete med Nato. Det gäller då inte minst i de Nato-ledda insatser till vilka vi bidrar.

 

Intensiteten i våra kontakter har ökat mycket påtagligt de senaste åren. Ett näraliggande exempel: Jag träffar faktiskt idag min norske kollega för tredje gången bara i år. För två veckor sedan medverkade vi båda vid Folk och Försvars årliga konferens i Sälen i Sverige. Förra veckan var jag och mina nordiska och baltiska kollegor gäster här i Norge. Agendan av samarbetsfrågor blir allt längre och en huvudpunkt var just hur vi nu ska bredda och fördjupa samarbetet i hela den utvidgande nordiska kretsen.

 

Det är ett tidens tecken och om något en illustration till såväl växande samarbetsmöjligheter som samarbetsbehov.

 

Rubriken för mitt anförande idag har satts till ”Ömsesidigt förstärkande strukturer – ett svenskt perspektiv”. Formuleringen utgår från titeln på den gemensamma studie av samarbetsmöjligheterna, som gjorts av våra försvarsmakter.

 

Jag kommer strax att återkomma till de konkreta förslag som ges i studien men vill först ge ett bredare svenskt perspektiv på behovet och möjligheterna till ökat samarbete.

 

Låt mig då redan inledningsvis understryka att vi hela tiden betraktar de norsk-svenska möjligheterna inom en bredare nordisk, europeisk och transatlantisk samarbetsram. Något rent nordiskt alternativ existerar inte! Även tillsammans förblir vi små såväl i ett europeiskt som i ett globalt perspektiv och vi blir allt mer beroende av en stark yttre ram för vår säkerhet. Detta är självklart för de flesta i denna sal, men det är långtifrån självklart för alla andra. Det finns, inte minst i Sverige, en ofta en tendens att vilja se nordiskt samarbete som ett okontroversiellt alternativ till andra samarbetsformat. Även om Sverige sedan tio mer än tio år är medlem av EU så finns fortfarande en betydande EU-skepsis och trots ett långt utvecklats samarbete med Nato så har tanken på medlemskap svagt stöd i den allmänna opinionen.

 

  1. Tillbakablick

 

Diskussionen om ett närmare samarbete mellan våra försvarsmakter började här i Oslo för ungefär två och ett halvt år sedan. Sverre Diesen och jag som då båda var rätt nya i våra försvarschefsroller började jämföra våra respektive försvarsmakters framtidsperspektiv.

 

Lite senare under hösten deltog vi tillsammans i en av de många jubileumsårs­konferenserna. Konferensens tema var ”Felles sikkerhet i Norden – fra splittelse till samarbeid?”. Rubriken för både mitt och Sverre Diesens föredrag var ”Från nationellt till flernationellt försvar?.

 

Efter att ha konstaterat att utvecklingen av svenskt och norskt försvar gick i mer parallella banor än kanske någonsin och att vi stod inför en lång rad likartade utmaningar avslutade jag mitt anförande med följande ord:

 

”Inom försvarspolitiken står Norge och Sverige idag närmare varandra än kanske någonsin sedan unionsupplösningen. Våra säkerhetspolitiska ramvillkor skiljer sig visserligen, Norge i Nato men utanför EU, Sverige i EU men utanför Nato. I dagens värld innebär detta dock allt mindre för den praktiska utformningen av våra försvarsmakter.

 

Både den svenska och den norska Försvarsmakten är nu i en situation där möjligheterna, att nationellt, på egen hand, bära upp en allsidig militär struktur snabbt minskar, i alla fall om vi ska hålla den kvalitativa nivå som krävs för att vara en relevant partner i det europeiska och globala samarbetet.

 

Även om grannsamarbetet ensamt bara kan tillgodose en del av de behov vi har, så har vi allt att vinna på att utnyttja de samarbetsmöjligheter som finns maximalt. Ett sådant samarbete kan också i sig bidra till att stärka broarna mellan FN, EU och Nato, något som gynnar oss båda. Det stärker den nordiska dimensionen inom det samlade euroatlantiska samarbetet och det ger oss tillsammans bättre möjligheter att tillgodose våra långsiktiga säkerhetsintressen i en alltmer globaliserad och sammanvävd värld.

 

Jag är optimist och ser hellre möjligheter än problem. Vi har under de närmaste åren en historisk chans att på ett förutsättningslöst sätt pröva möjligheterna till utökat samarbete. De mesta av de hinder som tidigare begränsat oss är borta, vi står inför radikala omprövningar av det mesta som vi under lång tid betraktat som eviga sanningar och sist men inte minst – vi strävar till alldeles övervägande del mot samma mål.”

 

Så långt alltså vad jag sa här i Oslo för lite mer än två år sedan. Det intressanta var att Sverre Diesens norska perspektiv var nästan exakt detsamma. Vi hade båda dragit slutsatsen att det inte längre var någon fråga om val mellan nationellt och flernationellt, utan att ett kraftigt utvecklat flernationellt samarbete framöver var ett imperativ för egentligen alla länder i Europa.

 

Detta blev upptakten till ett år av intensiva gemensamma studier som i båda våra länder bedrevs nära kopplat till våra nationella framtidstudier. I dessa har vi på bred front – inom 18 olika huvudområden – identifierat och analyserat möjligheter till vad vi kallar ömsesidigt förstärkande samarbeten mellan våra försvarsmakter.

 

Att vårt initiativ legat rätt i tiden har bestyrkts av reaktionerna runt omkring oss, såväl i våra grannländer som i den bredare EU- och Nato-kretsen. Finland har ända från början följt den norsk-svenska studien som observatör och under våren kommer vi nu att göra kompletterande studier av hur samarbetet med Finland på motsvarande sätt kan utvecklas. Vi välkomnar naturligtvis en stegvis breddning av diskussionen till övriga nordiska liksom baltiska grannar.

Sverre Diesen och jag gjorde i slutet av förra året en gemensam presentation av möjlighetsstudien i Bryssel för samtliga försvarschefer i Nato och partnerkretsen. Intresset var mycket påtagligt.

Det var också varit intressant – inte minst för mig som företrädare för partnerlandet Sverige – att senare höra Natos generalsekreterare välkomna det svensk-norska initiativet som ett exempel på hur han skulle vilja se samarbetet utvecklas även mellan de olika medlemsländerna i Nato!

 

  1. Svenska utgångspunkter

 

Innebörden har vi när vi i olika sammanhang informerat om studien illustrerat med en enkel figur med två trianglar (se nedan).

 

Våra respektive försvarsmakter representeras av var sin triangel där den breda basen bär upp de operativa förmågor som ytterst är försvarets raison d´être.

 

 

 

I takt med att våra försvarsmakters volym krymper tar basen ett allt större utrymme. Kostnadseffektiviteten sjunker och vi riskerar till slut att hamna i en situation där basen tar all kraft utan att räcka till någon effektiv output. Det krävs inte särskilt mycket analys för att inse att det är mycket i våra respektive trianglar som dubbleras och att det finns ett stort utrymme för rationaliseringar som kan stärka möjligheterna att få output såväl i Norge som i Sverige – dvs. att bygga ömsesidigt förstärkande samarbeten.

 

Ett viktigt grundvärde har hela tiden varit att slå vakt om den nationella suveräniteten vad gäller utnyttjandet av våra respektive operativa förmågor. Toppen på trianglarna ska alltså förbli under nationell kontroll. Genom samarbete i produktionen av förmågorna får vi på båda sidor utrymme för att behålla förmågor som vi annars av ekonomiska skäl skulle tvingas ge upp. Vi stärker alltså på båda sidor vår nationella förmåga. Självklart skapar vi samtidigt också nog så intressanta möjligheter till framtida effektivt gemensamt agerande, men det är då fråga för våra politiker och inte för oss militärer.

 

Låt mig nu på några olika sätt fördjupa bilden av det svenska perspektivet på framtida samarbete. Det är ingen tillfällighet att ni kommer att känna igen många av dem. Vi har som sagt funnit många gemensamma dimensioner i vår analys.

 

Uppgifter och behov

 

En första dimension handlar om de utmaningar vi ser, det vill säga vilka framtida uppgifter och behov vi ser. Den bilden sammanfattas på ett bra sätt av den karta över nordområdet som Sverre Diesen ofta visar. Det är en karta vars strategiska innebörd är i snabb omvandling.

 

Det har varit tydligt här i Norge under rätt lång tid, men det är nu en bild som får en alltmer konkret innebörd även för Sverige. Det blir extra tydligt när vi lägger på strukturen på hur energiresurserna i norr kommer att transporteras till konsumenterna längre söderut i Europa. Vad som då blir så tydligt är att det är en utveckling som påverkar hela området. Den gasledning som nu planeras mellan Ryssland och Tyskland i Östersjön ingår i ett större sammanhang. Vad som händer i Östersjö­området hänger direkt ihop med vad som händer i Barentsområdet i norr.

Även klimatutvecklingen öppnar nya framtidsperspektiv med möjligheten av en öppen nordostpassage i en nära framtid.

 

Att slå vakt om stabilitet och säkerhet i området liksom att hävda våra nordiska intressen gentemot starka yttre parter blir i allt högre grad en gemensam utmaning. Det är en utmaning som ställer krav på fortsatt robust nationell suveränitetshävdande förmåga i alla våra länder.

 

Den ställer också krav på oss att på de olika sätt vi kan vara relevanta parter i det bredare europeiska och transatlantiska samarbetet. Det senare handlar både om att ha en militär förmåga som kan verka effektivt tillsammans med andra länder och om att löpande ge våra bidrag till internationella fredsbyggande insatser runt omkring i världen.

 

Här är det viktigt att förstå att svensk alliansfrihet idag inte är synonym med att vi ser framför oss situationer, där Sverige skulle agera ensamt vid uppväxande hot mot områdets säkerhet. Den svenska parlamentariska försvarsberedningen skriver till exempel i sin för ett par månader presenterade rapport följande:

 

”Sverige kommer inte att förhålla sig passivt om en katastrof eller ett angrepp skulle drabba en annan EU-medlemsstat eller ett annat nordiskt land. Vi förväntar oss att dessa länder agerar på samma sätt om Sverige drabbas”.

 

Försvarsberedningens slutsats innebär inte förpliktelser med den uttrycker en vilja att agera.

 

Ekonomiska realiteter

 

En andra dimension handlar om ekonomiska realiteter. Det är en bild som präglas av tre utvecklingar.

 

För det första av en långsiktigt rotad trend där försvarsmaktens anslag som andel av BNP stadigt minskar och där anslaget till försvarsmakten mätt i konstant penning­värde under lång tid legat på en konstant nivå och under den senaste tioårsperioden reducerats betydligt.

 

För det andra så ser vi hur driften av försvaret successivt tar ett allt större utrymme och att utrymmet för investeringar i motsvarande grad minskar. Övergången från ett stort förrådsställt invasionsförsvar till ett insatsberett eller insatt insatsförsvar innebär definitionsmässigt just detta. Det är en utveckling som förstärks av att det samlade anslaget minskat.

 

För det tredje handlar det om kostnadsutvecklingen inom försvarsområdet. Vi har här exakt samma erfarenheter i både Norge och Sverige. Vi har att möta en utveckling som stadigt innebär att kostnaden för upprätthålla en viss volym på försvarsmakten blir allt högre. Det handlar om att personalkostnaderna stiger snabbare än den allmänna prisutvecklingen och det handlar om att den kvalitativa utvecklingen gör att nya generationer av system och förband blir ett antal procent dyrare varje år räknat i fast penningvärde.

Exakt hur många procent det handlar om är knappast möjligt att ange. Det skiftar givetvis mellan olika områden och också i viss utsträckning mellan våra länder. Vi brukar för vår del, utgående från tidigare erfarenheter, tala om mellan tre och fyra procent.

 

Det kan kanske låta hanterbart sett i ett kort tidsperspektiv, men den långsiktiga effekten är mycket påtaglig och kännbar. Tre och en halv procents årlig urholkning kan översättas till en halvering på tjugo år. Och omvänt, för att kunna upprätthålla samma volym över en tjugoårsperiod krävs en fördubbling av anslagsnivån.

 

Den som studerar den kvantitativa utvecklingen av våra respektive försvarsmakter över de senaste decennierna kan rätt lätt se den konkreta innebörden av detta samband. Det är också mot den bakgrunden som vi måste analysera våra framtida möjligheter och utmaningar.

 

Jag ska strax återvända till detta, men vill först lägga på min tredje dimension som handlar om den transformation som den svenska Försvarsmakten just nu genomgår. Det är en utveckling som i allt väsentligt löper i parallella spår med den norska. Det är alltså den tredje pusselbiten för att förstå bakgrund och potential för det ökade samarbete vi föreslagit.

 

Från invasionsförsvar till insatsförsvar.

 

Transformeringen av den svenska Försvarsmakten har varit en stegvis process där säkerhetspolitiska överväganden och militär analys blandats med ekonomisk nödvändighet och där det i efterhand är svårt att klart urskilja vad som har varit orsak och verkan.

 

Den helt avgörande faktorn är naturligtvis den genomgripande förändring av vår

säkerhetspolitiska miljö som inleddes med murens fall för två decennier år sedan.

 

Det fleråriga försvarsbeslutet som fattades av riksdagen 2004 innebar att den tydliga omläggning av försvarspolitikens inriktning som påbörjats fyra år tidigare bekräftades och ytterligare preciserades. Nu klargjordes att målet entydigt var ett insatsförsvar med hög förmåga här och nu. Uppgiften att ha förmåga här och nu styrdes inte minst av en ökad ambition att kunna medverka i internationella fredsfrämjande operationer.

 

Omvärldsutvecklingen sedan det föregående försvarsbeslutet var en starkt påverkande faktor. EU:s i november 2003 antagna säkerhetsstrategi, liksom europeisk enighet om behovet av större förmåga att snabbt kunna bidra till internationell krishantering verkade i samma riktning. Beslutet att skapa en europeisk snabbinsatsförmåga, EU Battle Groups, togs våren 2004.

 

De internationella insatserna var ett huvudmotiv för satsningen på här och nu, men

bakom den samlade inriktningen fanns också ett grundkrav att insatsförsvaret skulle

kunna användas både internationellt och nationellt.

Uppgiften att kunna hävda svensk suveränitet och att försvara Sverige finns givetvis kvar, men innebar i den nya situationen väsentligt annorlunda krav på förmåga än tidigare. En omedelbart användbar nationell militär förmåga för att hävda territorell integritet i alla dimensioner är efterfrågad. Det innebär behov av ett mångsidigt och tillgängligt försvar, men lägre kvantitativa anspråk än det tidigare invasionsförsvaret.

 

Målet att ha handlingsfrihet att kunna möta nya hot och utmaningar finns kvar och ställer också det krav på fortsatt bredd i förmåga och kompetens. Det är dock viktigt att här komma ihåg den yttre ram som jag nyss refererat till. Det handlar inte om att kunna möta framtida större hot på egen hand, utan det handlar om att ha förmåga att tillvarata våra intressen inom en bredare ram.

 

Målet är att skapa en struktur där de internationella och nationella kraven så långt som det är möjligt går hand i hand. Kraven på användbarhet bidrar till att upprätthålla ett starkt operativt tryck på all förbandsutveckling. Det skall alltså inte gå att slå sig till ro utifrån en känsla av att de som ställs krav på förmåga ligger långt bortom horisonten.

 

Satsningen på multinationell interoperabilitet har hög prioritet. Den är ett led i att säkerställa förmåga att verka tillsammans med andra länder – i internationella insatser på olika håll i världen, liksom vid behov för att möta gemensamma utmaningar i vår del av världen. Det handlar då om interoperabilitet på full bredd, dvs. om materiel, doktriner, utbildning, övning osv.

 

Totalt omfattar Försvarsmaktens insatsorganisation nu drygt 60 000 män och kvinnor.

 

Den strategiska och operativa högkvartersfunktionen har samlats i en nationell

ledningsfunktion i vilken även de tre taktiska kommandona ingår. Denna

insatsledning har idag ansvaret för både nationella och internationella insatser.

 

Markstridskrafterna omfattar ett trettiotal bataljonsenheter av olika typer samt ett

mycket kvalificerat hemvärn med 30 000 man organiserade i 60 hemvärnsbataljoner.

 

De marina stridskrafterna innefattar sju robotkorvetter och fyra ubåtar, alla med hög

modernitet. De innefattar också ett antal minröjningsfartyg och en amfibiebataljon.

 

Flygstridskrafterna är nu helt utrustade med JAS 39 Gripen. De sista planen slutlevereras under 2008 och flygstridskrafterna omfattar då totalt omkring 150 Gripen flygplan. Ungefär hälften är av dessa tillhör just nu den Nato-interoperabla C/D versionen. Inriktningen är att långsiktigt ha ungefär 100 plan, alla med full Nato-interoperabilitet.

 

Trots fallande investeringsandel är den materiella standarden på våra insatsförband idag genomgående hög. Det är i många fall ett arv av investeringar som beslutades för mer än tio år sedan.

 

Markstridskrafterna är exempelvis utrustade med Leopard 2 stridsvagnen,

stridsfordon 90 och artillerilokaliseringssystemet Arthur. I marinen är ett nytt

korvettsystem, Visby-klassen, under införande. På ubåtssidan finns två ubåtar av

Västergötlandklass och två av Gotlandklass. Flygvapnet utnyttjar som redan nämnts

fjärde generationens stridsflygplan Gripen och har också det luftburna

radarspaningssystemet Erieye.

 

Den internationella insatsförmågan är en del av den samlade insatsförmågan och bygger på de förband som har de högsta beredskapskraven. Vårt mål är att skapa en modulär insatsstruktur med största möjliga flexibilitet mellan nationella och internationella insatser. De förband som vi anmält till de internationella förbands­registren representerar idag nästa alla typer av förband i insatsförsvaret.

På marksidan återfinns bland annat skytte-, artilleri-, luftvärn-, jägar-, EOD-, special och ingenjörsförband, på marinsidan korvetter, ubåtar, minröjnings- och amfibie­förband. På flygsidan ingår JAS Gripen-förband, transportflyg och signalspanings­förmåga.

 

Flertalet av dessa förmågor används eller har använts i internationella insatser under

de senaste åren. Det samlade svenska militära utlandsengagemanget just nu ligger strax under 1000 personer. Till detta kommer under första halvåret i år att den svenska delen av NBG som nu står i beredskap uppgår till 2350 personer.

 

Den svenska regeringens mål, är att efterhand kunna ungefär fördubbla Sveriges löpande bidrag till internationella insatser.

 

NBG har varit och är en stor utmaning för hela Försvarsmakten. Den innefattar komponenter från alla delar av Försvarsmakten och uppsättandet har fungerat som en stark katalysator för hela reformarbetet. Den har ställt omedelbara reformkrav inom såväl personal- som materielförsörjning. Samtliga svenska soldater i NBG är nu anställda på kontrakt. Vi har reformerat värnpliktsutbildning och infört en frivillig kontraktsbaserad tredje utbildningstermin för internationella insatser. Vi håller på och ställer om hela personalförsörjningen till insatsförsvarets behov. Det innebär bland annat att vi nu inför – eller återgår till att ha – en specialistofficerkarriär vid sidan av generalistkarriären. NBG har också verkat som en katalysator för att utveckla samverkan mellan politiskt och militärt beslutsfattande, nationellt och multinationellt. Kravet på att kunna skicka ut ett förband inom tio dagar från politiskt beslut i EU är tveklöst mycket krävande och förutsätter om det skall kunna realiseras väl uppövade kontakter och beslutskanaler.

 

Bilden av det svenska försvarets internationalisering är inte komplett utan att nämna några ord om det internationella övningsmönstret. Den nationella ramen har blivit för liten för att bära upp övningar av den storlek som krävs för att ge våra chefer och förband övning på högre nivåer. De internationella övningarna spelar därför idag en helt avgörande roll för att utveckla våra förbands förmåga. Den utgör också den ram inom vilken vi kan verifiera att vi har den förmåga som krävs för att kunna bidra i kvalificerade gemensamma insatser. Det är viktiga kvitton inte minst för de förband som sällan får möjlighet att visa sin förmåga i internationella insatser.

 

Vi deltar i ett allt tätare övningssamarbete inom ramen för Partnerskap för Fred. Flera av de största övningarna, t ex Strong Resolve, har genomförts i Norge och med nära samverkan mellan svenska och norska förband.

 

Vårt ubåtssystem av Gotlandsklass har under två års tid prövats i krävande övningar med den amerikanska Stillahavsflottan. Resultaten har varit entydigt positiva. De svenska ubåtsförbanden håller absolut yppersta klass.

 

Våra JAS-Gripen har på ett motsvarande sätt testats under vad som är maximalt realistiska övningsförutsättningar i en amerikansk Red Flag övning. Sju JAS Gripen ombaserade då tillsammans med ett basförband till Alaska, deltog med utomordentliga resultat i ett par veckors intensiv övning och återvände sedan utan missöden till hemmabasen i Sverige.

 

 

Bilden av insatsförsvaret är inte fullständig utan att också återkoppla till den organisatoriska utvecklingen. De ekonomiska förutsättningarna som gavs 2004 innebar en tioprocentig ramminskning och en fortsatt organisationsminskning ned till en grundstruktur, som nu balanserar nära den gräns som kan betecknas som underkritisk. Den bilden skall relateras till vad jag tidigare sagt om innebörden av en kostnadsutveckling som hela tiden urholkar volymen.

 

Kvantiteten förband och system har inom flera områden sjunkit till nivåer som ligger på gränsen till att vara underkritiska. Med kritisk nivå avser jag då en volym som medger att förband och system kan utvecklas, underhållas, utbildas och användas operativt. Det är inte då längre möjligt att reducera antalet enheter utan det handlar i framtiden i så fall om att ta bort hela funktioner eller förmågor.

 

  1. Den gemensamma möjlighetsstudien

 

Der främsta sättet att hantera dilemmat att vidmakthålla bredd i våra förmågor trots sjunkande volymer är att samarbeta mer med andra länder och att därigenom tillsammans öka kostnadseffektivitet i produktion och utnyttjande. Ökat flernationellt samarbete är i dag en nödvändighet!

 

Därmed är jag tillbaka till utgångspunkterna för det vidgade samarbete vi nu eftersträvar mellan Sverige och Norge. Vi står i hög grad inför likartade utmaningar när våra försvar nu reformeras för att vara lika användbara i multinationella insatser utanför territoriet som på hemmaplan. För att knyta an till de tidigare trianglarna skapar vi en gemensam bas som bär upp topparna på de två trianglarna – den operativa förmågan.

 

Möjligheterna till ömsesidigt förstärkande samarbeten är stora redan om vi ser till de närmaste åren och ökar när vi blickar längre fram. Vi har i studien analyserat 18 olika huvudområden. De spänner över hela fältet inom utbildningsområdet, de innefattar gemensamma övningsfält och övningar, liksom kvalificerade sjukvårdsförband, logistik och flygtransporter på det internationella fältet. Det handlar också om ett mer utvecklat samarbete inom forskning, utveckling och materielanskaffning.

 

Hur stora effekter vi kan uppnå bestäms av omfånget och hur snabbt vi kan utveckla samarbetet. Potentiellt har vi gjort bedömningen att ett stärkt samarbete ger möjligheter till effektivisering av vår styrkeproduktion som om vi skulle fortsätta rent nationellt skulle kräva tillskott som räknas i miljardbelopp.

 

I det sammanhanget vill jag dock framhålla att vårt fokus inte primärt varit ekonomiskt, utan snarare har utgått från vår ambition att vidmakthålla operativ bredd trots sjunkande numerär.

 

Jag vill tills vidare i huvudsak undvika att peka ut enskilda områden som särskilt intressanta, utan vill avvakta den politiska beredningen som snart är klar. Jag vill dock ge några generella reflektioner. Officersutbildningen är givetvis ett område som är högintressant av flera skäl. Dels därför att vi tillsammans så påtagligt kan stärka våra möjligheter att upprätthålla en högkvalitativ utbildning, dels därför att gemensam utbildning i sig efter hand kommer att ge starka multiplikativa effekter inom nästan alla områden.

 

En avgörande fråga är också knuten till graden av systemlikhet, dvs. till hur väl vi lyckas harmonisera vår materielanskaffning. Ju större grad av systemlikhet vi uppnår desto högre potential för samarbete. En viktig fråga i närtid blir därför att harmonisera våra planeringsprocesser för att underlätta en ökad samordning av vår långsiktiga materielanskaffning.

 

Ett centralt område har tills vidare hållits utanför de gemensamma studierna, nämligen stridsflygområdet. Motivet har naturligtvis inte varit att området är ointressant. Det är tvärtom utifrån nästan alla aspekter högrelevant. Anledningen är istället att valet av framtida stridsflygsystem just nu är ett stort eget projekt i Norge där ett av de alternativ som studeras är det svenska JAS Gripen. Det krävs emellertid inga djupgående studier för att konstatera att ett gemensamt framtida utnyttjande av samma flygsystem skulle utgöra en kraftfull katalysator för samarbete inom en lång rad områden.

 

  1. Avslutning

 

Jag har i mitt föredrag framför allt uppehållit mig vid ett praktiskt militärt samarbetsperspektiv. Det räcker långt och kan hålla oss sysselsatta på ett meningsfullt sätt under ett antal år.

 

Samtidigt är det naturligtvis så att försvarssamarbete ytterst handlar om långt mycket mer än bara ekonomi. Det handlar om att bygga säkerhet. Perspektivet innefattar alltså lika mycket politik som ekonomi. Politik är inte försvarschefernas bord utan våra regeringars.

 

Låt mig därför avsluta med att citera ett par företrädare för regeringen, först utrikesminister Carl Bildt.

 

Bildt talade om framtida samarbete på norska ambassaden i Stockholm i mars förra året och avslutade då med följande ord:

Vi måste fortsätta att förnya oss och förändras. I tilltagande grad ser vi att den nationella ramen är för liten för detta. Vi måste bygga ut den nordiska, den nordeuropeiska basen för vår politik på praktiskt taget alla områden. Det är detta som ligger bakom de ambitioner som vi har mellan de olika nordiska länderna, och det är där jag tror att vi har kommit fram till en vändpunkt i relationerna mellan Sverige och Norge – ett decennium efter de olika vägvalen i mitten på 1990-talet.

Nu har vi smält och anpassat oss till våra olika vägval och från denna bas kan vi skapa helt nya förutsättningar för utrikespolitik, för säkerhetspolitik, för industriellt samarbete och för det bredare, så kallade civila samhällets umgänge över Kölen. Vi kommer inte längre att stå med ryggarna mot varandra och blicka åt olika håll. Jag tror att vi tillsammans kommer att stå på vår halvö och tillsammans blicka på världen i dess helhet under de kommande decennierna.”

Försvarsminister Sten Tolgfors har i olika sammanhang markerat att regeringen nu utvärderar idéerna i den svensk-norska studien utifrån positiva utgångspunkter och att han ser det nordiska samarbetet som en central del i den framtida svenska försvarspolitiken.

 

Både Bildts och Tolgfors´ kommentarer visar att det nu finns en stark politisk vilja och politisk förväntan på ökat försvarssamarbete med Norge, liksom med övriga nordiska grannländer.

 

Den boll vi försvarschefer sparkade upp till våra politiska uppdragsgivare för ett halvår sedan är alltså nu på väg tillbaka med positiva rekommendationer att gå vidare.

 

Det är nu upp till oss att se till att ord följs av handling. Från svensk sida ser jag fortsatt stora möjligheter. Att det kommer att krävas framsynthet och djärvhet är helt klart. Lika klart är att det kommer att det kommer att krävas ett ömsesidigt givande och tagande som utifrån traditionella nationella synsätt kan vara nog så smärtsamt.

 

Likväl är det viktigt att hela tiden hålla i minnet att alternativet att hålla fast vid gamla rent nationella strukturer inte finns på kartan. Ökat flernationellt samarbete i olika format – bilateralt, trilateralt och multilateralt är en nödvändighet.

 

Utveckling och förändring går hand i hand!

 

 

Tack för uppmärksamheten och jag ser fram emot en fortsatt diskussion.